Husstandsfellesskapsloven – husfskl

Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører [husstandsfellesskapsloven]

Dato: Ukjent

Dok-ID: NL/lov/1991-07-04-45

Antall paragrafer: 6

Innholdsfortegnelse

§ 1
§ 2
§ 3
§ 3 a
§ 4
§ 5
§ 1
Reglene i denne loven gjelder når to eller flere ugifte personer over 18 år har bodd sammen i en husstand, og husstandsfellesskapet opphører ved at en av dem dør, eller ved at husstandsfellesskapet opphører på annen måte enn ved død. Reglene gjelder likevel bare når partene har bodd sammen i minst to år, eller de har, har hatt eller venter barn sammen.
§ 2
Dersom et av husstandsmedlemmene dør, kan gjenlevende, når særlige grunner taler for det, i forhold til avdødes arvinger få følgende rettigheter til husstandsmedlemmenes felles hjem:rett til å løse inn andel, aksje eller obligasjon som tilhørte den avdøde, og som retten til felles bolig er knyttet til, ellerrett til å overta boligeiendom eller til å tre inn i andel av boligeiendom som tilhørte den avdøde og som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, ogrett til å overta eller tre inn i andel av vanlig innbo.
Var det flere enn to som bodde sammen, kan rett etter første ledd gis til én eller til flere sammen. Arvingenes rett til å få utlagt rettighetene til dekning av gjeld innebærer ingen innskrenkning i gjenlevendes rett etter reglene i denne paragrafen. Om skiftetakst, oppgjør og verdsettelsestidspunkt gjelder arveloven § 106, § 107 og § 115 annet punktum tilsvarende.
Om gjenlevendes rett til å tre inn i leieforhold til felles bolig gjelder bestemmelsene i husleieloven.
Blir boet skiftet offentlig, avgjør tingretten om gjenlevende skal få rettigheter etter første eller annet ledd.
Endret ved lover 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 14 juni 2019 nr. 21 (ikr. 1 jan 2021 iflg. res. 28 feb 2020 nr. 200) som endret ved lov 18 des 2020 nr. 149.
§ 3
Dersom husstandsfellesskapet oppløses på annen måte enn ved død, kan én av partene, når sterke grunner taler for det, få følgende rettigheter til deres felles hjem:rett til å tre inn i husleiekontrakt eller avtale om rett til å opprette husleiekontrakt, selv om kontrakten eller avtalen er opprettet i en annen av partenes navn,rett til å løse inn andel, aksje eller obligasjon som tilhører en annen av partene og som retten til felles bolig er knyttet til,rett til å overta boligeiendom eller andel av boligeiendom som tilhører en annen av partene og som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave, ogrett til å overta eller tre inn i andel av vanlig innbo.
Når særlige grunner taler for det, kan en av partene få bruksrett til bolig som er nevnt i første ledd nr. 2 eller 3. Dette gjelder selv om den andre parten har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave.
Var det flere enn to som bodde sammen, kan rett etter første eller annet ledd gis til én eller til flere sammen.
Om oppgjør og skiftetakst gjelder ekteskapsloven § 69 første ledd og annet ledd annet punktum og § 70 annet og fjerde ledd og arveloven § 106 tilsvarende.
Endret ved lover 11 juni 1993 nr. 82, 14 juni 2019 nr. 21 (ikr. 1 jan 2021 iflg. res. 28 feb 2020 nr. 200) som endret ved lov 18 des 2020 nr. 149.
§ 3 a
Dersom samboerskap mellom to personer som nevnt i arveloven § 2 tredje ledd opphører mens begge lever, og begge samboerne krever det, skal det foretas offentlig skifte av samboernes samtlige eiendeler og gjeld. Reglene i ekteskapsloven kapittel 18 gjelder i så fall tilsvarende så langt de passer.
Tilføyd ved lov 14 juni 2019 nr. 21 (ikr. 1 jan 2021 iflg. res. 28 feb 2020 nr. 200) som endret ved lov 18 des 2020 nr. 149.
§ 4
Ved vurderingen av om et husstandsmedlem skal få rettigheter etter denne loven, skal også avtaler mellom partene tas i betraktning.
§ 5
Loven trer i kraft fra den tid1 Kongen bestemmer. Fra samme tid gjøres følgende endringer i andre lover: – – –
1 Fra 1 okt 1991 iflg. res. 4 juli 1991 nr. 440.