Lov om språk (språklova)

nnspel Prp. 108 L (2019-2020) språklova
til høyring i Stortinget ved Familie- og kulturkomiteen 16.6.2020
frå Nemnda for Norsk Ordbok
1. Det trengst lovfesting av det statlege ansvaret for å halda oppe det vitskaplege
dokumentasjonsarbeidet som normeringa av norsk språk byggjer på. Dette arbeidet omfattar både
vitskaplege samlingar og fagmiljøet som høyrer til, med forsking og undervisning.
Grunngjeving:
a. Ein kan ikkje lita på at universitets- og høgskulesektoren tek dette ansvaret over tid, dersom
ivaretaking av det språklege dokumentasjonsabeidet manglar forankring i språklova og med
forskrifter. I 2014 meinte Universitetet i Oslo, som hadde hatt ansvaret frå 1972, at språksamlingane
og dei tilhøyrande faga (leksikografi, namnegransking) kunne leggjast ned på administrativt grunnlag
etter intern vurdering, utan melding i noko departement. Språksamlingane vart berga i siste liten og
flytta til Universitetet i Bergen, men same situasjon kan oppstå igjen om nokre tiår, om språklova
ikkje blir nytta til å gardera mot ei slik hending.
b. Det er avgjerande viktig at arbeidet med norsk fagterminologi blir organisert med langsiktig
perspektiv, i tilknyting til eit språkvitskapleg miljø, som t.d. Språksamlingane ved Universitetet i
Bergen.
c. Institusjonell stabilitet med eksplisitt forankring i eit overordna statleg oppdrag er avgjerande for
status, fagleg kontinuitet og kvalitet, rekruttering og evne til å ta oppdrag.
2. Arbeidet med leksikografi i Noreg bør samlast ved og i tilknyting til Universitetet i Bergen
Grunngjeving:
a. Det leksikografiske miljøet i Noreg er lite og det er viktig at miljøet som arbeider har ein viss
storleik.
b. Røynslene med arbeidet med Bokmålsordboka og Nynorskordboka har synt at det er store
økonomiske og framdriftsgevinstar å arbeide samstundes med dei to ordbøkene.
c. Fagmiljøa rundt minoritetsspråka som Noreg har ansvar for, vil ha føremon av at det finst eit sterkt
og samlande leksikografimiljø for norsk som kan gje råd og eventuelt delta i eller stø prosjekt.
d. Disiplinane vitskapleg leksikografi og namnegransking har sterke og aktiv internasjonale nettverk i
alle verdsdelar som tek prosjekt- og utgreiingsoppdrag i eigne land, frå EU osb. Dei norske
vitskaplege ordbøkene (BOB, NOB; Norsk Ordbok, NAOB) er alle registerte som dette og inkluderte i
den EU-finansierte dictionsryportal.eu. Noreg treng eit sterkt senter for vitskapleg leksikografi som
kan samhandla internasjonalt med tilsvarande institusjonar og tiltak

Re Prp 108 L 2019-2020 – innlegg frå Vennelaget Samlagsrota på  høyring i Familie- og kulturkomiteen 16. juni 2020

For Vennelaget Samlagsrota v/ Oddrun Grønvik (styremedlem)

Tema for dette innlegget er offentleg og langsiktig vern av dei språksamlingane som ligg til grunn for normeringa av norsk (både bokmål og nynorsk).

Samlagsrota støttar Prp. 108 L kap. 9 om ivaretaking av Språksamlingane  og leksikografiprosjekta som uunnverleg dokumentasjon og normeringsgrunnlag av norsk språk. Men det manglar oppfølging i lovteksten.  Språklova er må etter Samlagsrota sitt syn definera vedlikehald og utvikling av ordboksverka og språksamlingane som eit samfunnsoppdrag med lovheimel. 

Vi gjer derfor framlegg om tillegg til § 1 i 108 L 2019-2020, i  nytt punkt d, med  ordlyden:

"d) dokumentasjon og normering v norsk språk skal vere eit offentleg oppdrag ved ein norsk vitskapleg institusjon". 

Ivaretaking av språksamlingane vart omtala i Stortingsmelding 35 Mål og meining (2008-2009) kp 8.3, utan at det førte til tiltak som hindra nedleggingsplanane til Universitetet i Oslo i 2014. Vi minner om redningsaksjonen for språksamlingane og ordboksverka i 2015, som skjedde i Familie- og kulturkomiteen, og sikra gjenoppretting av Språksamlingane ved Universitetet i Bergen.

Dersom ivaretaking av ordboksverka og den dokumentasjonen dei byggjer på er eit lovheimla oppdrag frå Kulturdepartementet, i eit sektorovergripande ansvarfelt for departementet, må den vitskaplege verts institusjonen forhalda seg til Kulturdepartementet. Om det skulle skje at ein vitskapleg institusjon ikkje vil meir, kan Kulturdepartementet - eventuelt med støtte frå

Kunnskapsdepartementet, som sist - la oppdraget gå til ein annan statleg vitskapleg institusjon

Ordbøker og språksamlingar kan ha kommersiell verdi, og det er ikkje sjølvsagt at dokumentasjonen av eit språk tilhøyrer språksamfunnet sjølv, Språksamlingane og dei vitskaplege ordboksprosjekta treng derfor vern i lov som offentleg fellesgode for det norske samfunnet.

Det er også naudsynt å slå fast at normering av språk skal gå føre seg ope, og på vitskapleg grunnlag, og vera i offentleg eige. Språksamlingane i Noreg er resultat av ein  enorm dugnad som byrja med Ivar Aasen (og informantnettet hans) og som framleis varer ved. Dt er høgt medvit om norsk språk som felleseige blant folk flest.

Samlagsrota vil minna om at det ligg meir enn 170 års offentleg finansiering bak ordboksprosjekta og Språksamlingane ved UiB, mykje av pengane er komne direkte frå Stortinget. Samlagsrota minner også om den dramatiske stoda for språksamlingane og dei vitskaplege ordbøkene i 2014-2015, då Universitetet i Oslo (UiO) ønskte å kvitta seg med Språksamlingane. Det var Stortinget, ved Familie- og kulturkomiteen, som berga Språksamlingane og gjorde det mogleg for Universitetet i Bergen å overta dei. 

Sametinget ser det viktig og nødvendig at det legges frem en helhetlig språklov. Selv om ny språklov ikke endrer de samiske språkenes status eller språkenes rettslige situasjon, har loven likevel stor verdi.

Sametinget har gjennomført administrative konsultasjoner om ny språklov. Sametinget har hatt innspill til både lovtekst og til de ulike kapitlene. Sametinget er fornøyde med at alle våre innspill er med i lovproposisjonen.

Vi vil spesielt trekke frem formålsparagrafen og §5 Samiske språk.

Formålsparagrafen:

"Offentlege organ skal bruke, utvikle og styrkje samiske språk, jf. reglane i sameloven kapittel 3."

Sametinget ga tidlig i prosessen signal om viktigheten av at det er like formuleringer for både norsk og samisk i loven; bruke, utvikle og styrke, all den tid norsk og samisk er likestilte språk jmf sameloven. Samisk og norsk er likestilte språk i Norge, og det er derfor naturlig å ha like formuleringer for norsk og samiske språk. Til tross for at dette ikke gir samiske språk noen utvidede rettigheter, var det likevel viktig at samelovens bestemmelser er synliggjort i språkloven som et eget ledd.

Sametinget og kulturdepartementet var videre i nær dialog om formuleringen av særmerknaden til paragrafen.

Særmerknad:

Føresegna i § 1 andre ledd bokstav b fastset ansvaret offentlege organ skal ta for å bruke, utvikle og styrkje samiske språk. Regelen er plassert i eit eige ledd, ettersom samiske språk har ei særstilling i norsk rett. Føresegna slår fast at det offentlege har ansvar for å bruke samisk i samsvar med føresegnene i kapittel 3 i samelova, og dermed at ansvaret offentlege organ har etter språklova, ikkje går vidare enn dette. Sametinget har det konkrete ansvaret for vern og utvikling av samiske språk. Dette følgjer av samelova § 3-12 og det samiske sjølvstyret i interne spørsmål. Utvikling inneber mellom anna samisk språkrøkt og terminologiutviklingsarbeid. Å styrkje samiske språk tyder at det offentlege skal setje i verk tiltak for å auke bruken av samiske språk utover det som går fram av konkrete reglar i samelova. Ansvaret for å bruke og styrkje samiske språk etter føresegna i andre ledd bokstav b inneber vidare at offentlege organ skal hindre at samiske språk møter negative sanksjonar

• 5 Samiske språk:

Under konsultasjoner med kulturdepartementet sendte Sametinget inn innspill om at det bør slås fast at samiske språk er urfolksspråk. Sametinget er på bakgrunn av dette tilfredse med at det i §5 Samiske språk, slås fast at samiske språk er urfolksspråk. Begrepet urfolksspråk har ikke vært benyttet i tidligere lover, og det er derfor svært positivt at vi i ny språklov nå stadfester at samiske språk er urfolksspråk.

• 5 Samiske språk

Samiske språk er urfolksspråk i Noreg.

Samiske språk og norsk er likeverdige språk. Dei er jamstilte språk etter sameloven kapittel 3.

Departementet skriver i vurderinga til §5 følgende;

«Departementet føreslår at § 5 Samiske språk skal slå fast statusen til samiske språk i Noreg. Det er på det reine at samiske språk etter gjeldande rett har ein særskild status som også må reflekterast i språklova. Det nærliggjande uttrykket å bruke er nemninga urfolksspråk. Nemninga er ikkje nytta i lovverket frå før, men er mykje brukt som deskriptiv term. T.d. er 2019 utnemnt som «FN-året for urfolksspråk». Også ulike meldingar om samiske tilhøve brukar termen urfolksspråk, t.d. samemeldinga frå 200724. Formuleringa departementet føreslår er: «Samiske språk er urfolksspråk i Noreg». Ordlyden er meint som ei konstatering av at samane har status som urfolk, og med det at dei samiske språka er urfolksspråk.»

Kapittel 16 Språkrådet

Sametinget er også tilfredse med at det i kapittel 16 Språkrådet, slås fast at språkrådet skal ha en veiledningsplikt ovenfor det offentlige når det gjelder samiske språk. Formålet med å stadfeste språkrådets veiledningsplikt er å tydeliggjøre at språkrådet som statens forvaltningsorgan i språkspørsmål, også har ansvar for å fremme samiske språk som et del at den helhetlige språkpolitikken.

Formålet med å stadfeste språkrådets veiledningsplikt er å tydeliggjøre at språkrådet som statens forvaltningsorgan i språkspørsmål også har ansvar for å tremme samiske språk som et del at den helhetlige språkpolitikken.

Kapittel 14 Klart språk

Underveis i konsultasjonsprosessen sendte Sametinget inn tekst om behovet for klarspråkarbeid på samisk, på lik linje med norsk. Sametinget kommenterte behovet for at det utarbeides veiledningsmateriell rettet mot kommunal og offentlig forvaltning når det gjelder klarspråkarbeid for de samiske språkene, og at det vil være behov for at arbeidet med klarspråk institusjonaliseres. Dette er tatt med i lovproposisjonen.

Museumsforbundet er fornøyd med forslaget til språklov og støtter formålet med denne. Den følger opp signalene i Kulturens kraft om at «Språket er den fremste beraren og formidlaren av kultur, historie og identitet. Kultur og språk er knytte uløyseleg saman.» Museene er som forvaltere av materiell og immateriell kulturarv, viktige arenaer for språkbevaring og språkutvikling.

Museumsforbundet støtter konklusjonen om mer samarbeid og samfinansiering av prosjekt og tiltak på språkfeltet i kapittel 4.3. Som det trekkes frem i kapittel 5.3.1, foregår det i dag samarbeid mellom institusjoner som arbeider med språk, også på tvers av kultursektoren, opplæringssektoren og sektoren for forskning og høyere utdanning. Dokumentasjon og forskning på språk, og formidling i skoler og kulturinstitusjoner trekkes frem som positive eksempler. Et slikt samarbeid er ikke bare positivt, det er essensielt.

Det må oppfordres til samarbeid!

En av museenes hovedoppgaver er å skape forståelse og vise sammenhenger i vår kultur- og naturhistorie. Da må man samtidig skape toleranse for et kulturelt mangfold, og det krever både informasjon og ansvarsfølelse for dette samspillet. Museene samler, bevarer, formidler og forsker på materiale relatert til alle språkene i Norge. Bokmål, nynorsk, samiske urspråk, norsk tegnspråk og de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes bevares i museer i Norge i dag. Men for å ivareta disse gruppenes interesser, også språklig, må museene anses og brukes mer som trygge sosiale arenaer for læring.

Forskning viser at lærere i skolen ser mer på museene som opplevelsesarenaer, enn steder for læring. Det er synd, siden det meldes om manglende kompetanseheving i kvensk blant lærere, for å nevne et eksempel. Der gruppene ikke finner sitt språk i lokalsamfunnet, kan det opprettes kontakt med relevante museer for å utvikle løsninger som gjør minoritetsspråket levende i nærmiljøet. Det vil øke språkets status og kan resultere som i Romani, at minoritetsspråket blandes inn i det norske, noe som er spesielt aktuelt i sosiale medier.

Mange museer har et sterkt ønske om å bidra til å formidle og skape forståelse for flerspråklighet og ta vare på hele historien. Dette arbeidet utføres best i samarbeid med andre. Flere av de samiske museene under Sametinget er eksempler på det. Organisatorisk drives virksomhetene mye av prosjekter og forskning med andre institusjoner, organisasjoner eller personer som er relevante for de samiske samfunnene. Faglig er den statlige utredningen «Hjertespråket» med øremerkede midler fra Sametinget et eksempel på språksatsning i de samiske institusjonene. Árran Lulesamisk senter samarbeider f.eks. med tre andre forskningspartnere for å kartlegge sanking, stedsnavn, språk og fortellinger, og Várdobáiki Museum bevarer ord, uttrykk og språk med lite midler i sin virksomhet. Flere museer driver aktiviteter som er viktige for språkutviklingen. For å oppnå et nødvendig faglig grunnlag er mange av dem avhengige av samarbeid med andre.

Litterær kulturarv

Museumsforbundet registrerer at de litterære museene er omtalt i meldinga for å kaste lys over den funksjonen litteraturen har hatt for identitetsskaping og som formidlingssteder for litteratur. Det er viktig at dette følges opp i fremtidige strategier for litteraturformidling og at disse museene blir inkludert i dette arbeidet.

Terminologi

Museumsforbundet er glad for at det blir lagt vekt på norsk fagspråk og styrking av språkvitenskapene, inkludert navnegransking. Museene har viktige oppgaver i arbeidet med å ta vare på norsk språk generelt og norsk fagspråk spesielt. Flere museer har navne- og ordsamlinger som gjerne kan bli gjort tilgjengelig i samarbeid med Språksamlingene ved UiB eller Nasjonalbiblioteket. Museene har selv tatt initiativ til basen KulturNav, som inkluderer terminologilister. Dette er tilgjengelig på åpen kildekode. Museene samarbeider gjerne med andre institusjoner om å lage bedre, flere og mer tilgjengelige terminologilister på sine fagområder på bokmål, nynorsk, samiske språk og engelsk.

For at museene skal ivareta sitt ansvar med å avspeile samfunnet, må samarbeidet på tvers av institusjonene økes. Museumsinstitusjonene ønsker å integrere, spre kunnskap og være steder for gjenkjennelse for utsatte grupper og de som har blitt utsatt for assimilasjon. For å finne tilbake til ulikhetene, og skape respekt for de i samfunnet, må museene øke sin kompetanse. Museene vil ha stor nytte av et større språkfokus, samtidig som økt språkforståelse og bruk i museene vil føre til økt tilhørighet for flere grupper. De er akademiske institusjoner og det hjelper ikke på språkfokuset i dag at to prosent av masteroppgavene skrives på nynorsk, og at internasjonaliseringen går på bekostning av norsk. At de fleste doktorgradene i dag blir skrevet på det internasjonale fagspråket engelsk, overføres lett til museene, hvor et internasjonalt samarbeid med turoperatører og gjester fra utlandet for noen er grunnleggende for virksomheten. Skal museene øke sin sosiale og profesjonelle inkludering, må partene være mer synlige for hverandre og arbeide for et samarbeid.

Nynorsk i museene

Museumsforbundet merker seg at departementet slår fast at det offentlige skal ta et særlig ansvar for det minst brukte norske skriftspråket, nynorsk. Museene kan ha en viktig rolle i dette, og for mange er en del av deres samfunnsoppdrag å bruke nynorsk. Mange steder er museet den viktige kunnskapsprodusenten og -formidleren i lokalsamfunnet. Synlige og språkbevisste museer kan være med på å nå de overordnede språkpolitiske målene for det nynorske skriftspråket. Ni av museene i Det nasjonale museumsnettverket har nynorsk som administrasjonsspråk, omtrent fem andre av disse har avdelinger der den skriftlige formidlingen skjer på nynorsk. Flere enkeltansatte ved andre museum bruker nynorsk i forskning og formidling. Museene kan ha en særlig rolle i å dokumentere nærværet av to skriftspråk i Norg, og har også en rolle i å bruke og utvikle et nynorsk fagspråk.

Museene et sted for «innvandrerspråk»

Mange av museene arbeider målrettet for å inkludere innvandrere og flyktninger. Med mellom 200–300 ulike innvandrerspråk i landet, er det noen som opplever det som uønsket. I museene kan flerspråkligheten  bearbeides inn i det etablerte. I museene er det ingen kompliserte skjemaer å fylle ut, de vil vite hvem du er og hva som er viktig for deg. Gruppen asylsøkere og innvandrere er viktig historie for kommende generasjoner, og museene kan bidra til å gi rotfeste til disse gruppene. Erfaringene fra slikt arbeid i museene tilsier at samarbeid på tvers av institusjonene er nødvendig, og en av de største utfordringene er nettopp språket.

Når det gjelder arbeidsinnvandrere er det mange som ikke kan norsk. Museumsforbundet vil oppfordre til språklig samarbeid med museene og Bygg- og anleggsbransjen. Mange museer driver kulturminneforvaltning i sin virksomhet, der et av målene er å ivareta handlingsbåren kunnskap, som håndverksteknikker og tradisjonelle driftsformer. Det er viktig å ivareta arbeidsinnvandrerens interesser, med riktig lønn og at arbeidsplassen arbeidstakeren er tilknyttet forstår viktigheten av et slikt samarbeid. Her ligger det muligheter for et språklig, teknisk og musealt samarbeid. Museene får ivaretatt håndverksteknikker, lærer nye og øker sin språkkompetanse, mens arbeidsinnvandreren får økt sjanse for inkludering og bedre arbeidsvilkår på sin arbeidsplass. Mulighetene for det øker med bedre norskkunnskaper i fagspråket, uten en språkmekler som mellomledd på arbeidsplassen. Departementet understreker i kapittel 5.3.4 viktigheten av å forvalte ikke bare samlingen i museet, men også tilhørende begreper og navn.

Museumsforbundet er glad for at språkene i landet blir godt ivaretatt gjennom lov. Museene er tilgjengelige, trygge steder for kompetanseheving, de er godt kjent med de harde assimileringsprosessene mange av gruppene har blitt utsatt for og er gode samarbeidspartnere for språklige revitaliseringsprosesser.

Arbeidsgiverforeningen Spekter er positiv til at det vert fremja forslag om ei ny, heilskapleg språklov, som skal lovfeste statusen til norsk språk og definere statusen til samiske språk, norsk teiknspråk og andre språk som staten etter internasjonale avtalar har eit ansvar for.

Kva er problemet?

Spekter meiner verkeområdet i lova bør regulerast gjennom ein annan lovteknikk.

I lovforslaget til ny språklov er verkeområdet formulert tilsvarande verkeområdet i offentleglova. Spekter ser at dette er ein teknikk lovgjevar nyttar seg av i fleire lover, mellom anna i lovforslaget frå arkivlovutvalet, og no også språklova.

Dette fører til at det er verksemda si organisering som vert avgjerande for kva plikter ein har, og ikkje kva oppgåver ein skal utføre. Offentleglova skal først og fremst ivareta demokratisk kontroll med korleis det offentlege og i denne samanheng også offentleg eigde verksemder utfører sitt oppdrag og brukar offentlege midlar. Andre lover har andre føremål slik som arkivlova og språklova.

Spekter meiner politikarane må vise ein sunn skepsis til teknikken departementet nyttar når dei føreslår å nytte verkeområde til offentleglova i andre lover. Vi kan forstå at dette er praktisk for lovgjevar, men teknikken skyv byrden over til selskapa. Verksemdene som er omfatta av lovforslaget er særs ulike med omsyn til storleik, ressursar og føremål.

Spekter registrerer at Kulturdepartementet legg opp til at det skal gjerast unntak i forskrift for enkelte. Dette tyder på at ein har forstått problemet, men Spekter meiner at dette ikkje løyser problemet.

Blir dette ståande burde i alle høve prosessen med å utferdige forskriftene kome parallelt med lovproposisjonen, for å skape føreseieleg resultat. Etter Spekter sitt syn vil verkeområdet med denne lovproposisjonen verte utvida med alle dei økonomiske og administrative følgjer det får for selskapa, før ein eventuelt på eit seinare tidspunkt kan komme får unntak gjennom forskrift.

Kvifor er lovteknikk viktig?

Mange av dei verksemdene offentleglova gjeld for vart på 1990-talet omdanna frå å vere ein del av forvaltninga, til å bli sjølvstendige rettssubjekt eigd av det offentlege. Vi vil minne om at bakgrunnen for denne omorganiseringa av forvaltninga var at verksemdene trengte andre rammevilkår, for å kunne møte dei utfordringane som følgde av auka konkurranse og raske teknologiske endringar.

Mykje av føremålet med omdanninga til eigne selskap var nettopp at dei ikkje skulle vere omfatta av det offentlege regelverket, men ha same rammetilhøve som andre konkurrerande verksemder. Dette har hatt ein positiv effekt både for tenestetilbodet og offentleg ressursbruk. Eit så vidt verkeområde som føreslått, er i strid med føremålet bak omdanninga, ved at verksemdene i praksis vert «trekte tilbake» til forvaltninga.

Vi vil i denne samanheng vise til forslaget til ny forvaltningslov (NOU 2019:5). Her vert det vist til den seinaste eigarskapsmeldinga der det heiter:

«Det er bred politisk enighet om at det statlige eierskapet skal utøves profesjonelt innenfor rammen av norsk sekskapslovgivning og basert på allment aksepterte eierstyringsprinsipper, herunder at selskaper hvor statens eierskap i hovudsak er forretningsmessig motivert skal drives på samme måte og under samme rammevilkår som veldrevne private selskaper».

Forvaltningslovutvalet seier difor at det ikkje skal vere ein «alminnelig regel om at forvaltningsloven skal gjelde for selskaper bare fordi de er helt eller delvis eid eller kontrollert av det offentlige». Spekter meiner dei same prinsippa må leggast til grunn for språklova.

Kva føreslår Spekter?

Spekter meiner ein meir treffsikker metode for å oppnå føremålet med lova, er å ta konkret stilling for kvar enkelt verksemd, om dei skal vere omfatta eller ikkje. Dette kan gjerast gjennom vedtektsfesting, eller i særlover.

FONTS mener at tegnspråkarenaer / tegnspråkmiljøer må styrkes. Naturlig språkopplæring skjer i språkarenaer, og dette gjelder også norsk tegnspråk. De siste tiårene har antallet tegnspråkarenaer blitt redusert drastisk, spesielt i opplæringen gjennom nedleggelsene av de statlige skolene for hørselshemmede. 

FONTS mener at retten til opplæring i eller i og på tegnspråk ikke lenger bør være forbeholdt elever med hørselshemming, men også gjelde hørende elever med tegnspråklig bakgrunn. Dvs at retten følger de som har tegnspråk som sitt språk uavhengig av hørselsstatus.

FONTS mener at også elever i videregående opplæring bør få anledning til å velge opplæring i tegnspråk uten å velge egne læreplaner for hørselshemmede i andre fag som har dette, slik grunnskoleelever nå foreslås å få av utvalget. Utvalget mener at dette bør utredes særskilt for elever i videregående opplæring, men FONTS mener at dette ikke er nødvendig. 

FONTS mener at tegnspråklige voksne må få rettigheter til tegnspråkopplæring. Spesielt gjelder dette innvandrere. Disse har rett til å få og plikt til å ta norskopplæring for å få permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap i Norge. Mange hørselshemmede og døve som kommer til Norge har ofte ingen eller lite av skolegang fra hjemlandet, og har ikke rett til å få opplæring i norsk tegnspråk. Det fins flere instanser rundt om i landet som tilbyr denne opplæringen, men opplever at hjemkommunen ikke vil dekke dette da norsk tegnspråkopplæring ikke er en del av reglene. FONTS mener at døve og hørselshemmede som kommer til Norge og skal ta norskopplæring, også får opplæring i norsk tegnspråk. Dette vil styrke deres mulighet til å delta i yrkes- og samfunnsliv gjennom å kunne benytte tegnspråktolker og deres mulighet for økonomisk selvstendighet når de kan tilegne seg informasjon på det språket de har best forutsetninger med.

FONTS mener at det skal være på plass sanksjonsmuligheter når rettighetene ikke innfris. Norsk tegnspråk er et sårbart språk og må få vern av norske myndigheter. 

Vi vil sende inn en mer omfattende kommentar til regjeringen innen 1. juli. 

Det er fleire gode element i den nye lova, og særleg er det styrkte føremålet svært positivt. At lova slår fast at det offentlege har eit særleg ansvar for å fremje det minst bruka språket nynorsk, er eit steg på rett veg for ein språkpolitikk som anerkjenner at det er eit skeivt styrketilhøve mellom nynorsk og bokmål.

Det er òg svært positivt at fylkeskommunen no får utvida plikter som vil sikre at nynorskbrukarane vil sjå meir av språket sitt. Men Noregs Mållag skulle helst sett at det var framlegget frå høyringsrunden, der fylkeskommunane hadde alle dei same pliktene som regionale statsorgan, som vart fremma for Stortinget.

Trass i desse positive sidene ved lova meiner Noregs Mållag at det samla lovforslaget er ei svekking jamført med dagens mållov. Me ber difor Stortinget gjere dei endringane som skal til for at lova ikkje bryt med sitt eige føremål.

Noregs Mållag sin hovudbodskap i høyringa vil vere at Stortinget må gjere desse endringane:

(Endringsframlegg står i prioritert rekkjefølgje)

• 16 Krav til skrivekompetanse

Andre ledd: Statsorgan og fylkeskommunar skal kunne krevje at tilsette skal skrive både bokmål og nynorsk. Dette gjeld likevel ikkje for tilsette som ikkje har gjennomført sidemålsopplæring i grunnopplæringa.

Framlegget til andre ledd i lova er ei drastisk svekking jamført med dagens mållov.

Framlegg til endring i lova: Statsorgan skal krevje at tilsette skal skrive både nynorsk og bokmål [i arbeidet]. Fylkeskommunar kan krevje det same [av sine tilsette]. Dette gjeld likevel ikkje for tilsette som ikkje har gjennomført sidemålsopplæring i grunnopplæringa.

Første og tredje ledd bør få stå uendra.

• 13 Veksling mellom bokmål og nynorsk i allment tilgjengelege dokument

Fjerde ledd: Fylkeskommunar som er språknøytrale etter § 11 i lova her, skal veksle mellom skriftspråka slik at det blir eit rimeleg samhøve mellom dei i allment tilgjengelege dokument.

Det er synd at språkvekslinga ikkje vert kvantifisert slik det var i lova som var sendt på høyring.

Framlegg til merknad: Komiteen bør leggje til grunn at det er naturleg/rimeleg å ta utgangspunkt i kvantifiseringane i § 13 andre ledd.

• 9 Klart språk

Offentlege organ skal kommunisere på eit klart og korrekt språk som er tilpassa målgruppa.

Det er viktig at ein sikrar seg mot at somme nyttar klarspråk som eit argument mot nynorsk. Det har alt skjedd og vil garantert skje i framtida òg. 

Framlegg til merknad: Det må sikrast at klart språk ikkje skal kunne brukast som eit argument mot nynorsk i visse tekstar.

• 3 Verkeområde

Tredje ledd: Lova gjeld ikkje for intern sakshandsaming.

Om dette vert ståande, vert det eit paradoks at det einaste språkbruksdomenet i samfunnet der bruk av norsk generelt og nynorsk spesielt  tilsynelatande, ikkje får eit lovfesta vern, er i intern sakshandsaming. Om ein tek ordlyden heilt på ordet, må det vere i orden for offentlege organ å ta i bruk engelsk som internt forvaltningsspråk. Føremålet med lova må eksplisitt òg gjelde intern sakshandsaming, men vekslingsreglane mellom bokmål og nynorsk kan vere unnateke for intern sakshandsaming.

Framlegg til merknad: Presisere at det er reglane om bruk av nynorsk og bokmål som ikkje gjeld i intern sakshandsaming, t.d. slik: "Reglane i §§ 12 til 18 [om bruk av bokmål og nynorsk] gjeld ikkje for intern sakshandsaming." Det kan med fordel seiast i komitémerknadene at dette skal vere å forstå som ei vidareføring av mållova § 2 første ledd bokstav b ("internt saksarbeid").

Til § 19 tredje ledd og § 20:

Det er inkonsekvent av KUD å la fylkeskommunane på visse punkt bli omfatta av "mållovsreglane" i språklova, men så likevel ikkje la det vera omfatta av tilsyn frå Språkrådet korleis dei etterlever språklova på dei punkta. Det er etter mitt skjønn berre pussig at fylkeskommunane ikkje er omfatta av § 19 tredje ledd og § 20.

Framlegg til lovendring: Det burde vera mogeleg å få endra til "statsorgan og fylkeskommunar" i desse to føresegnene.

• § 17 og 18:

Klageretten blir innsnevra, slik at språkorganisasjonar ikkje blir omfatta av denne klageretten, dette vil vere ei innsnevring av høvet til å klage i høve dagens lov.

Framlegg til merknad: Det må framleis vere høve for Språkorganisasjonane å klage på vegne av t.d. studentar eller andre.

Sanksjonar:

Den nye lova har ikkje sanksjonar.

Framlegg til merknad: Oppfølging av språklova må følgast opp og departementet må vurdere sanksjonar om det viser seg at lova ikkje blir følgt.

Innspel til meldingsdelen:

Kap 4 sektorspesifikt ansvar for språk

Melding om målbruk i offentleg teneste:

Kulturdepartementet finn det ikkje føremålstenleg å vidareføre lovfestinga om ei melding til Stortinget om målbruk i offentleg teneste. Men departementet meiner likevel ei form for rapportering til Stortinget vil vere ein viktig del av tiltaka for oppfølging av språklova og språkpolitikken.

Merknad: Komiteen må krevje at opplæringsfeltet òg vert ein del av ein slik rapport. Opplæringspolitikk er i høgste grad språkpolitikk, og det er i størst grad i skulen nye nynorskbrukarar kjem til, vert oppretthaldne eller forsvinn. Korleis situasjonen er på utdanningsfeltet, er heilt avgjerande for framtida til nynorsken som skriftspråk. Utan å seie noko om stoda her, er det umogeleg å gje eit bilete av språksituasjonen i Noreg som heilskap.

Kap. 7 Språk i barnehage og grunnopplæring

Dette kapittelet i meldinga har store manglar og utelèt å peike på ei rekkje viktige utfordringar.

Barnehage

Det er svært svakt at utfordringane med nynorsk i barnehagen ikkje er nemnde. At barnehagefeltet ikkje i det heile er regulert med eit opplæringsmål, skaper utfordringar for den tidlege språkopplæringa som går føre seg i barnehagen. I dag kan du i ein barnehage i eit nynorskområde syngje og lese på berre bokmål. I tillegg kan du drive aktiv språkstimulering og omgrepslære på bokmål til ungar som skal ta til i ein nynorskskule. Dette veit me skjer mange stader rundt om i landet. 

Norskopplæring for vaksne innvandrarar

Læremiddel for vaksne innvandrarar er nemnt, men ikkje at mangelen på læremiddel på nynorsk fører til at mange kommunar vel å ikkje undervise på nynorsk. I ei språkmelding som tek sikte på å syne utfordringane også på opplæringsfeltet, er dette ein sentral mangel.

Læremiddel

Mangelen på digitale læremiddel på nynorsk er skrikande. Diverre er situasjonen alt for ofte at læremiddel som òg er omfatta av kravet, berre kjem på bokmål, eller at læremiddel som burde vore definert som læremiddel, ikkje vert det av skuleeigar. Den nye opplæringslova må kome med ein strengare definisjon av kva eit læremiddel er, for å sikre at nynorskelevane får oppfylt sine språkrettar. I tillegg bør kontorstøtteprogram òg kome inn under parallellitetskravet.

Lærarutdanning

Mange lærarutdanningar underviser ikkje studentane på 5.–10.-utdanninga si i nynorsk om dei ikkje har norsk fordjuping.  Kunnskapsgrunnlaget vårt gjennom fleire reportasjar i Norsk Tidend det siste året syner òg at mangel på nynorskkunnskapar hjå dei som skal undervise i norsk og andre fag, er eit reelt problem for nynorskundervisinga i Noreg, både som sidemål og som hovudmål.

Vidare oppfølging:
Regjeringa vil utarbeide forslag til revidert opplæringslov. Forslaget byggjer på NOU 2019: 23 Ny opplæringslov. Omsynet til dei språklege rettane til elevane vil vere eitt av fleire viktige tema. Oppfølginga vil vere i tråd med dei overordna prinsippa for språkpolitikken slik dei kjem til uttrykk i den nye språklova.(s. 58)

Merknad: Opplæringslova er ei sentral språklov. Om oppfølginga av lova skal vere i tråd med dei overordna prinsippa i språkpolitikken, så kan ikkje departementet i framlegg til lov føreslå så omfattande endringar i etablerte språkrettar, som framlegget i NOU-en gjer. Utvalet som har laga framlegget til ny lov, har heller ikkje utgreidd dei språkpolitiske konsekvensane av føreslegne endringar: Dette er eit brot med føremålet med språklova.

Merknad til kap 7: Komiteen meiner departementet må ta føre seg utfordringane for opplæringsfeltet i rapporteringa til Stortinget som er omtalt i kap. 7.

Komitehøring Prop. 108 L (2019–2020) Lov om språk (språklova). Innspill fra Forleggerforeningen

Forleggerforeningen takker for muligheten til å delta i høring på språkloven. Vi kommenterer i dette svaret først meldingen, deretter lovforslaget.

Forleggerforeningen er interesseorganisasjonen for norske forlag. Foreningen har nesten 100 medlemmer, som gir ut allmennlitteratur, tidsskrifter og læremidler i alle format for grunnskole, videregående skole og høyere utdanning. Forlagene er viktige forvaltere av norske og samiske språk. Gjennom sine utgivelser leverer forlagene viktige bidrag til at språkene læres, utvikles og brukes. Forlagene spiller en viktig rolle i arbeidet med å forhindre domenetap.

Forleggerforeningens innspill til meldingen

En gjennomgang av litteraturpolitiske virkemidler må involvere aktørene

Det er flott at departementet anerkjenner at litteraturen er viktig for språket vårt. Vi har gode rammebetingelser i Norge, men det er også områder som trenger et bedre fundament enn det som er dagens situasjon. Departementet legger opp til et større arbeid hvor man skal se på hvordan de kultur-, kunnskaps- og næringspolitiske målene på området for litteratur best kan oppnås (5.3.3.) Forleggerforeningen ønsker dette velkommen, og tror det er klokt å tenke tverrdepartementalt. Vi vil understreke at det er viktig at bransjens aktører involveres i dette arbeidet.

Det er behov for en langsiktig og offensiv satsing på lesing

Forleggerforeningen har ved flere anledninger spilt inn at det er behov for en offensiv og langsiktig satsing på lesing. Lesing er en forutsetning for språkutvikling. Forleggerforeningen mener at språkmeldingen kunne skissert en tydeligere retning for politikken som skal bidra til at lesingen styrkes, og ber om at dette blir tatt inn som en del av arbeidet hvor man skal se på politiske mål på litteraturfeltet.  

Det må etableres tiltak for å sikre norsk som fagspråk i høyere utdanning og forskning

Departementet anerkjenner at læremidler på norsk er viktig for norsk fagspråk, og understreker at «litteraturpolitiske verkemiddel for å sikre tilgang til norskspråkleg studielitteratur er viktige i ein sårbar marknad». Lærebokutvalget for høyere utdanning (LBU) er per i dag den eneste støtteordningen for utvikling av norskspråklig og samisk pensumlitteratur for høyere utdanning. Forleggerforeningen er positive til at departementet nå varsler en gjennomgang. Vi vil samtidig understreke at det er sterkt behov for å styrke ordningen, om den skal fungere etter intensjonen og svare på utfordringene vi står ovenfor, og da særlig domenetap fra norsk til engelsk, fra nynorsk til bokmål og fra samisk til de norske språkene. Vi vil også understreke at det er viktig at de berørte aktørene involveres i denne prosessen.

Det norske fagspråket ivaretas gjennom at forskere og vitenskapelige ansatte bruker språket og publiserer på norsk. Forleggerforeningen har tidligere spilt inn at norske tidsskrifter må ivaretas spesifikt ved overgangen til Plan S. Departementet skriver at det er «viktig å klargjere kva ein fagfellevurdert vitskapleg publikasjon er, og gjennom det slå fast at Plan S-krava ikkje vil gjelde det meste av det vi til vanleg tenkjer på somfaglitteratur på norsk». Forleggerforeningen vil igjen påpeke at det gis ut fagfellevurderte vitenskapelige publikasjoner på norsk, og at det er behov for konkrete tiltak for at fag- og samfunnsbærende tidsskrifter på norsk og nordiske språk skal overleve.

Digitalisering av universitets- og høyskolesektoren øker presset på det norske språket ved at et stort tilfang av engelskspråklig innhold blir lettere tilgjengelig. For å motvirke denne tendensen, må det være enkelt for studenter å finne tilsvarende norskspråklig innhold. For å unngå ytterligere domenetap, må sektoren sørge for at norskspråklig innhold tilgjengegliggjøres på lik linje med engelskspråklig innhold.

Forleggerforeningens innspill til loven

Forleggerforeningen stiller seg positiv til at vi nå får en lov om språk som slår fast statusen til de språkene som Norge har et særlig ansvar for, og som stadfester det offentliges ansvar for disse språkene. Forleggerforeningen støtter formålet og hovedlinjene i lovforslaget.

Forleggerforeningen ser positivt på at det er foreslått tatt inn en bestemmelse om at norsk (bokmål og nynorsk) er hovedspråket i Norge.

Norsk som samfunnsbærende språk er avhengig av det finnes et norsk fagspråk. I forskning og høyere utdanning er det satt inn sterke insentiver og virkemidler for å fremme internasjonalisering og bruk av engelsk fagspråk. Få virkemidler finnes for å fremme norsk fagspråk i denne sektoren, og det er stor fare for domenetap for norsk i høyere utdanning. I lovforslaget § 1 andre ledd, stadfestes det at offentlige organer har ansvar for å «utvikle» språket. I kommentaren skriver departementet at det ligger et ansvar her for å «sikre at terminologi blir utvikla på norsk». Forleggerforeningen mener ansvaret for terminologi og fagspråk burde vært tydeligere formulert i loven.

Forleggerforeningen viser til vårt høringssvar på ny universitets- og høyskolelov, hvor også ansvaret for norsk fagspråk og terminologiarbeid blir omtalt, og til tidligere innsendte innspill.

Forleggerforeningen mener

• - En gjennomgang av litteraturpolitiske virkemidler må involvere aktørene
• - Det er behov for en langsiktig og offensiv satsing på lesing
• - Det må etableres tiltak for å sikre norsk som fagspråk i høyere utdanning og forskning
• - Terminologi og fagspråk burde fått et tydeligere vern i språkloven

Nedenfor følger uttalelse fra Norsk teater- og orkesterforening (NTO) om Prop. 108 L (2019–2020) Lov om språk (språklova).

NTO representerer en landsdekkende infrastruktur av profesjonelle musikk- og scenekunstinstitusjoner. Våre 51 medlemmer omfatter alle landets større offentlig støttede institusjoner innenfor områdene teater, dans, opera og musikk (jf. vedlagt medlemsliste).

Vennlig hilsen

Norsk teater- og orkesterforening

Marta Færevaag Hjelle                                                              Morten Gjelten

styreleder                                                                                  direktør

Norsk teater- og orkesterforening (NTO) er glad for at det er lagt frem forslag til en helhetlig språklov som slår fast det ansvaret myndighetene har for norsk språk, norsk tegnspråk og nasjonale minoritetsspråk.

Det er særlig gledelig at loven anerkjenner samiske språk som likeverdige med norsk, slik sameloven allerede gjør, samt at norsk tegnspråk får status som nasjonalt tegnspråk.

Dette er helt i tråd med NTOs innspill om at Norges ansvar for å ivareta de samiske urfolksspråkene, men også minoritetsspråkene, må løftes frem og synliggjøres på lik linje med norsk språk.

I tillegg til å foreslå ny språklov, peker proposisjonen på områder som har særlig språkpolitisk relevans. Vi er glade for at regjeringen i denne meldingsdelen har viet et eget kapittel til scenekunstens betydning for språkutviklingen i Norge.

Dette kapitlet har manglet i tidligere språkmeldinger, til tross for at det talte teatret har stått i sentrum for diskusjonen om språkutviklingen i Norge.

Med denne meldingen har vi fått gehør for hvordan det moderne teatret driver et kontinuerlig språkkritisk arbeid som er grunnleggende viktig både for ytringsfrihet og det språklige mangfoldet.

Teatret som pådriver for språklig mangfold

Scenekunstkapitlet er i stor grad i tråd med NTOs innspill, og vi er svært fornøyd med å ha fått gehør for hvordan teatrene og teaterpolitikken har vært en pådriver for språklig variasjon og mangfold i Norge.

I meldingen anerkjennes scenekunsten som en viktig del av ytringsfrihetens infrastruktur, og det beskrives godt hvordan språket for teatret både er et mål i seg selv og et redskap for mye av det kunstneriske arbeidet.

Det kommer også tydelig frem hvordan teatret og scenespråket har stått i sentrum for diskusjonen om språkutviklingen i Norge helt fra 1800-tallet, og hvor viktige teatrene har vært for å fremme og gi prestisje til lokalt talemål.

Teatre med særskilt språkmandat

Slik det understrekes i meldingen bidrar alle teatrene samlet til å holde norsk og minoritetsspråk som scenespråk i Norge i hevd.

Samtidig fremheves særlig de teatrene som har et uttalt språkmandat. Herunder beskrives den verdien Det Norske Teatret, Det Vestnorske Teateret og Teater Vestland har for nynorsken, likeså Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš og Åarjelhsaemien Teateres betydning for de samiske språkene og Teater Manus verdi for norsk tegnspråk.

Dramatikk

Språkmeldingen legger til grunn en god forståelse av teatrets egenart som selvstendig kunstform og betydningen av det talte scenespråket.

Samtidig vil vi understreke teatrenes rolle som utviklere av dramatisk diktning.

Et kontinuerlig arbeid for å sikre rammevilkårene for utvikling av ny norsk dramatikk må omfatte et særskilt blikk for ny dramatikk på nynorsk. Likeså må det viktige arbeidet som de samiske teatrene gjør som pådrivere for utviklingen av samisk dramatikk understøttes, sammen med Teater Manus arbeid med å skape ny dramatikk spesielt for en tegnspråklig scene. 

Dramatikkens hus gjør et viktig arbeid i samarbeid med teatrene, men det er også behov for pengestrømmer som gjør det mulig for teatrene å ivareta et selvstendig ansvar for å arbeide langsiktig med utvikling av ny dramatikk.

Rekruttering

Vi vil også understreke hvor viktig det er for språkmangfoldet at det utdannes skuespillere som får anledning til å utvikle sin egen språktone og som mestrer ulike målformer, dialekter og språk.

Slik vi beskriver i innspillet til språkmeldingen er ikke bare utdanningene viktige for dette, også teatrene spiller en betydelig rolle i rekrutteringsarbeidet. Ikke minst er teatre med særskilte minoritetsspråklige mandat avgjørende for utdanning og rekruttering av minoritetsspråklige skuespillere.

Den kulturelle skolesekken

Det er også viktig at det finnes et profesjonelt scenekunsttilbud på norsk bokmål og nynorsk, samisk og tegnspråk av høy kvalitet for barn og unge, og at disse målformene og minoritetsspråkene er en integrert del av Den kulturelle skolesekken (DKS).

Som en del av arbeidet med å styrke språkmangfoldet i DKS må det undersøkes nærmere hvordan det kan sikres at fylkeskommuner og kommuner utvikler modeller som legger til rette for et forutsigbart samarbeid som er godt tilpasset teaterinstitusjonenes planleggingshorisont.

Godt tilpassede modeller er ikke bare viktig for selve tilbudet i DKS, men også for de generelle rammevilkårene for teatrenes produksjon og formidling til barn og unge.

I kombinasjon med gratisprinsippet i skolen, har DKS ført til at det i liten grad er mulig for teatrene å selge forestillinger direkte til skolene utenom DKS. Denne tilnærmede monopoliseringen skaper betydelig uforutsigbarhet og risiko for de teatrene som i lengre perioder faller utenfor DKS-ordningen, og som dermed mister skoleelevene som en sikker grunnstamme av publikum.

Når dette i perioder rammer noen av de få teatrene med et særskilt språkmandat, kan det få betydelige konsekvenser for språkvariasjonen i teatertilbudet til barn og unge.

Prioriteringer

NTO ser frem til en aktiv kulturpolitikk som verner og fremmer norsk, samiske språk, norsk tegnspråk og de nasjonale minoritetsspråkene.

Alle bevilgningene til scenekunsten har en språkpolitisk dimensjon. Denne dimensjonen styrkes gjennom den anerkjennelsen som meldingen gir teatret som grunnleggende viktig for det språklige mangfoldet.

Det betyr at strukturelle og økonomiske språkpolitiske virkemidler må omfatte hele scenekunsten og teatrenes kontinuerlige språkkritiske arbeid.

I et språkpolitisk perspektiv er det særlig viktig å sikre en sterk landsdekkende infrastruktur for lokal produksjon som fotutsetning for at teatret fortsatt kan fremme lokalt talemål og være en drivende kraft for språklig variasjon. 

Slik det understrekes i språkmeldingen, er det samtidig stadig behov for særskilte tiltak for å fremme mindretallsspråk.  Vi legger til grunn at slike tiltak treffer de teatrene som har et eksplisitt mandat for å fremme henholdsvis nynorsk, samiske språk og norsk tegnspråk.

NTOs medlemmer

Bergen Nasjonale Opera

Barokkanerne – Norwegian Baroque Ensemble

BIT Teatergarasjen

BIT20 Ensemble

Black Box teater

Det Norske Blåseensemble

Brageteatret

Det Norske Kammerorkester

Bærum kulturhus

Det Norske Solistkor

Carte Blanche

Edvard Grieg Kor

Dansens Hus

Musikkselskapet Harmonien

DansiT – Dansekunst i Trondheim og Midt-Norge

Oslo Quartet Series

Den Nationale Scene

Riksscenen

Det Norske Teatret

Stavanger Symfoniorkester

Det samiske nasjonalteatret Beaivvás

Det Vestnorske Teateret 

Dramatikkens hus

Arktisk Filharmoni

Haugesund Teater

Den Norske Opera & Ballett

Hålogaland Teater

Kilden teater og konserthus

Kloden

Trondheim Symfoniorkester & Opera

Nationaltheatret

Nordland Teater

Norsk scenekunstbruk

Opera Østfold

Oslo Nye Teater

Peer Gynt 

Riksteatret

Rogaland Teater

Rosendal Internasjonale Teater

Skuespiller- og danseralliansen

Teater Ibsen

Teater Innlandet

Teater Manu

Teater Vestland

Teatret Vårt

Trøndelag Teater

Turnéteatret i Trøndelag

Unge Viken Teater

Vega Scene

Østfold Internasjonale Teater

Åarjelhsaemien Teatere

Universitetet i Bergen (UiB) har merka seg at arbeidet til Språksamlingane blir synleggjort og framheva i meldingsdelen av språklovforslaget. Språksamlingane vert presentert som ein vesentlig institusjon for bevaring og styrking av norsk språk, noko vi er glade for.

UiB har lange tradisjonar innan språkforsking og forvaltning av norsk språk. UiB ser Språksamlingane og ordboksarbeidet som ei viktig nasjonal forvaltningsoppgåve, som føreset eit livskraftig språkmiljø og kompetanse innafor felt som namneforsking og leksikografi. Forskingsmiljøet og universitetsbibliotekets arkivmiljø har utvikla eit tett samarbeid der også digital humanistisk kompetanse spelar ei viktig rolle.

Nye prosjekt knytt til samlinga, slik proposisjonen skisserer, vil gi synergieffektar som vidarefører den svært positive faglege utviklinga vi nå ser. Fagleg rekruttering vil vera ei nøkkeloppgåve på sikt, og UiB setter av ph.d.-stillingar til samlingsnære arbeidsoppgåver i namneforsking og leksikografi.

Vi vil likevel understreke at den øyremerka rammebevilgninga er allereie maksimalt utnytta, og UiB brukar i tillegg eigne ressursar på drift og utvikling. Ønsker om nye aktivitetar må definerast som ei utviding av oppdraget, og kan bare realiserast med ei utvida økonomisk ramme.

Språksamlingane og ordbokarbeidet ved UiB

Finansieringa og ansvaret for Språksamlingane er no delt i to:

• Språksamlingane i eigentleg tyding er finansiert av Kunnskapsdepartementet gjennom ei fast økonomisk ramme, jf. orienteringa om statsbudsjettet 2016: «Auke på 6 000 000 kroner som følge av overføring av drift og forvaltning av samlingane knytt til leksikografi og namnegransking frå Universitetet i Oslo». Språksamlingane er formelt ein fagseksjon ved Universitetsbiblioteket.
• UiB har teke på seg to ordbokprosjekt som spring ut av forvaltingsansvaret for Språksamlingane: Revisjon av Bokmålsordboka og Nynorskordboka (Revisjonsprosjektet), og Norsk Ordbok a–h revidert(NO-AH). Dette arbeidet kan ikkje rommast av rammeløyvinga for Språksamlingane, men er finansiert gjennom tidsavgrensa tilskot frå Kulturdepartementet og lagt til Det humanistiske fakultet og Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium (LLE). Det er eit tett samarbeid mellom ordbokprosjekta og Språksamlingane.

Begge desse hovudtypane av aktivitet krev tett samarbeid på tvers av avdelingsgrensene, og inn mot det språkvitskaplege fagmiljøet i lingvistiske fag og nordisk språkvitskap ved HF/LLE. Det er ei felles styringsgruppe for alle aktivitetane, som altså både går på tvers av avdelingsgrenser ved UiB og på tvers av ulike kapittel i statsbudsjettet. Ordbokarbeidet er finansiert av KUD på tidsavgrensa basis, medan Språksamlingane er permanent finansiert over UiB-budsjettet og gitt som nasjonalt ansvar av KD. Dette resulterer i ein organisasjonsmodell som er sårbar og lite høveleg for å ta på seg nye og langsiktige oppgåver.

I proposisjonen er det skissert eit behov for eit fagmiljø som tek på seg ansvar for oppgåver som ordbokarbeid, terminologi og stadnamn. Eit ønske om nye og/eller utvida oppgåver i stadnamn og terminologi, samstundes som ein ønskjer at UiB skal utvikla eit permanent vitskapleg fagmiljø i leksikografi, vil krevja justeringar av den organisasjonsmodellen som gjeld no.

Om proposisjonen skal fylgjast opp må ein utvida dei økonomiske rammene for Språksamlingane, både for at nye aktivitetar skal kunna innpassast og for å redusera det mellombels preget som finansieringa av ordbokarbeidet har.

Stadnamn

Forsking og undervisning i stadnamn har tradisjonelt vore ein viktig del av nordiskfaget ved norske universitet. Gjennom dei siste tiåra har denne disiplinen vore i jamn tilbakegang, og vitskaplege stillingar i namnegransking har ikkje vore erstatta ved pensjonsavgangar. Paradoksalt nok er namnegransking internasjonalt sett ein viktig del av moderne språkvitskapleg arbeid. Det vil ta lang tid å byggja opp att namnegranskinga ved norske universitet, og dette må gjerast gjennom dei vanlege faglege og strategiske prosessane. I tilknyting til Språksamlingane har UiB teke steg for slik gjenoppbygging gjennom satsing på doktorgradsstipend, og Språksamlingane har i tillegg slik kompetanse i eigne rekkjer.

For å sikre og vidareutvikle satsinga på stadnamn er det eit stort behov for tilsetting av fagleg-vitenskapleg personale ut over det som nåverande rammebevilgning tillater.

Terminologi

Det språkfaglege miljøet i Bergen har drive forskings- og utviklingsarbeid med terminologi sidan 1970-åra, og var frå 1980-talet av det sterkaste fagmiljøet i landet og eitt av dei viktigaste i Norden. Særleg viktig var utviklinga av ein norsk oljeterminologi på 1980-talet. Universitetet i Bergen har heile tida hatt eit tett samarbeid med Noregs handelshøgskole på dette feltet, noko som m.a. har resultert i fleire doktorgradsavhandlingar. Samarbeidet har òg handla om dei teknologiske aspekta. Mellom anna på grunnlag av terminologiressursane på UiB utvikla miljøet ved NHH i samarbeid med Språkrådet den såkalla Termportalen, som er den største terminologiressursen i Noreg. Drifta av Termportalen er no ført tilbake til UiB. Miljøet rundt Språksamlingane har utvikla nytt grensesnitt og ny redigeringsmodul, og ved leksikografiprosjekta finst det terminologisk fagkompetanse på doktorgradsnivå.

Språksamlingane, NHH og Språkrådet ønskjer framleis å samarbeida om utvikling av Termportalen. I dei siste åra har behovet for terminologiarbeid i offentleg sektor auka sterkt, ikkje minst som følgje av statens digitaliseringsstrategi. Dette krev kompetanse i terminologi på innhaldsnivået. Innhaldet i dei opphavlege terminologiressursane må oppdaterast, og det trengst kartlegging av manglar i terminologutviklinga og av nye utviklingsbehov. Både eldre og nyare ressursar må kvalitetssikrast, òg slike som kan lenkjast til via API. Dette talar for å styrkja Språksamlingane med redaksjonelle ressursar parallelt med dei redaksjonelle ressursane for ordbøker og stadnamn.

Terminologi er ei satsing frå Språksamlingane si side ut over rammeløyvinga på 6 millionar kroner p.a.. Ein auka aktivitet og ei auka satsing kan difor ikkje dekkast herifrå. Skal Termportalen kunne fungere, må det byggjast opp eit fagmiljø rundt han. Det krev tilføring av nye ressursar, for dette er ein disiplin som krev spesialkompetanse.

Innpassing av NAOB

I proposisjonen signaliserast det eit ønske om at det offentleg støtta norske ordbokarbeidet blir meir samla. Det store ordbokprosjektet på nynorsksida, Norsk Ordbok a–h (NO-AH) ligg ved Universitetet i Bergen saman med revisjonsprosjektet for Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det store ordbokprosjektet for bokmål, NAOB, er privateigd, og det har derfor ein stor språkpolitisk, økonomisk og fagleg autonomi. Begge prosjekta er avhengige av og søkjer statleg støtte.

Dei faglege føresetnadene for eit konstruktivt samarbeid er allereie på plass: Eit fagleg og kollegialt samarbeid er etablert rundt fellestiltak av typen seminar og kompetanseheving, utveksling av erfaringar m.m., deltaking på dei same faglege konferansane osb. Dette er normalt forskingsbasert samarbeid, bygd på vanlege vitskaplege normer.

Konklusjonen er at UiB kan handtera dei faglege, organisatoriske og fysiske utfordringane eit tettare samarbeid vil krevja.

Forslaget til språklov uttrykker Norges overordnede ansvar for kvensk språk, men loven har sine mangler. Norske kveners forbund – Ruijan Kveeniliitto (NKF-RK) har etterlyst konkrete forpliktelser og lovformuleringer som har betydning for kvenske språkbrukere i dagliglivet. En språklov må si noe om kvenenes rett til å bruke og utvikle eget språk både individuelt og som gruppe, bl.a i møte med det offentlige, og om forvaltningsområder for kvensk språk. Det vi savner er altså at språklovens andre paragrafer utdyper og konkretiserer §1. NKF-RK er fornøyd med språklovens gode intensjoner. Men det er altså et større stykke arbeide som gjenstår. I tillegg er vi kritisk til omtalen av/begrepsbruken for vårt språk i loven hvor vi tar avstand fra deler av denne.

Begreper i forslag til språklov

I juni 2019 ga vi innspill til språklova i møte med flere departement til stede, og vi skisserte ønsker for kvensk språk som nevnt over. I samme periode, vår 2019, begynte en stigende misnøye med bruken av nasjonale minoritetsspråk som fellesbetegnelse for kvensk, romani og romanes å vise seg. Da ble vi meget overasket over at språklova hadde valgt å benytte dette da første utkast ble lansert høsten 2019. Vi mener at begrepet nasjonale minoritetsspråk ikke er et godt begrep i rettighets- eller i lovsammenheng for kvensk.

Språklova og språkene som nevnes av i §1 (utenom norsk og tegnspråk) er beskyttet av den Europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk (også kalt språkcharteret eller minoritesspråkpakten), som bygger på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, art. 27. «Minoritetsspråkpakten definerer regions- og minoritetsspråk som språk som tradisjonelt er brukt innenfor et bestemt territorium i en stat, av statsborgere som utgjør en historisk gruppe som er i mindretall i befolkningen» (regjeringen.no). I st.meld. Mål og meining nevnes som et politisk mål at alle har rett til språk og til å få utvikle og bruke sitt språk, som også språkcharteret uttrykker:

De medlemsstater av Europarådet som har undertegnet dette Charter, [...] som anser at beskyttelsen av de historiske regions- eller minoritets-språk i Europa, hvorav noen står i fare for endelig utslettelse, bidrar til opprettholdelsen og utviklingen av Europas kulturelle rikdom og tradisjoner; som anser at retten til å bruke et regions- eller minoritets-språk i det private og offentlige liv er en ukrenkelig rettighet…

Det er ulikheter mellom språkene kvensk, romani og romanes, bl.a. i hht språkpakten, som man ikke gir tilstrekkelig rom for gjennom betegnelsen nasjonale minoritetsspråk. Både tilstanden (bruk i familier, overlevering mellom generasjoner, språkverktøy, normeringsarbeid m.m.), tiltakene (opplæring, UH-sektoren, Kvensk Institutt), rettighetsbildet i norsk lov (stedsnavnslova og opplæringslova) og historien til språkene er svært ulike. Romani og romanes er ikke-territorielle språk mens samisk og kvensk tradisjonelt knyttes til bestemte områder i Norden. Kvenske miljøer ønsker at kvensk skal løftes til nivå 3 i språkcharteret inne rimelig kort tid. Her er kvensk i en helt annen situasjon enn romani og romanes.

Vi ber om at man bruker begrepene kvensk, kvensk språk og kvensk kultur o.l. og unngår nasjonale minoritetsspråk, nasjonale minoritetskulturer el.l. Formuleringer hvor man unngår å bruke navnet på språket eller kulturen oppfattes av kvener som en videreføring av den usynliggjøringen av den kvenske kulturen og språket som var en sentral del av fornorskingspolitikken og urett begått mot det kvenske folket. De kvenske innvendingene og det faktum at vi tar avstand fra begrepet er avgjørende. Det er bestepraksis både internasjonalt og i Norge å være lydhør for et folks eller en minoritets ønske om begrepsbruk for eget språk og hvordan vi som folk skal omtales. Det er knyttet til prinsipper om selvidentifisering.

Alternativt samlebegrep

Opprinnelige språk er en relativ bred benevnelse som vil omfatte alle seks språkene som Norge har et særlig ansvar for, kvensk, romani, romanes, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk, som er ”native to a particular area” (Walsh, 2005, Meaney, Trinick & Farihall, 2012, p. 19). For eksempel anses engelsk, gælisk og skotsk som opprinnelige språk/indegenous languages i Storbritannia. Det finnes i tillegg en annen anvendelse av begrepet indegenous language som forutsetter urfolksstatus for folket som bruker språket og kan da oversettes med urfolksspråk.

Fordelen med opprinnelig språk er at det 1) ikke blander sammen eller går på tvers av internasjonale pakter og konvensjoner; 2) det er dekkende for alle språk i Norge som omfattes av språklova, der norsk også er i listen av opprinnelige språk; 3) alle språk som kan omfattes av begrepet opprinnelige språk er nevnt i språklova; 4) det gir fleksibilitet og åpner opp for å betrakte ulikhetene mellom språkene kvensk, romani, romanes og samiske språk.

Våre forslag. Støttes av Taternes Landsforening og Kvääninuoret – Kvenungdommen.

I §1: Andre ledd bokstav c deles opp i bokstav c og d, der bokstav c lyder offentlege organ tek ansvar for å verne og fremje kvensk, romani og romanes og d lyder offentlege organ tek ansvar for å verne og fremje norsk teiknspråk

For § 5 og 6 har vi følgende forslag i prioritert rekkefølge:

1. §6 får overskriften Kvensk, romani og romanes. Første ledd vil lyde Kvensk, romani og romanes er historiske regions- eller minoritetsspråk i Norge ved siden av samiske språk. Andre ledd beholdes.
2. §6 får overskriften Kvensk, romani og romanes. Første ledd vil lyde Kvensk, romani og romanes er opprinnelige språk i Norge ved siden av samiske språk og norsk språk. Andre ledd beholdes.
3. §5 og §6 slås sammen med overskriften Opprinnelige språk. Det blir et felles første ledd: Samiske, kvensk, romani og romanes er opprinnelige språk i Norge ved siden av norsk. Andre ledd i departementets forslag til §5 og §6 beholdes.

For pkt 1 og 2 kan en omrokkering av rekkefølgen også kunne fungere, feks Romani, romanes og kvensk språk.

I tillegg ønsker vi at Stortinget ber regjeringen om å så snart som mulig begynne arbeidet mot konkret innhold og konkrete forpliktelser for kvensk språk.

Vi henviser også til vårt innspill fra 15. november 2019.

Arbeidet både før og etter den offentlige høringen i november 2019 skulle selvsagt vært i konsultasjon med kvenske representanter og representanter for språkbrukere av romani og romanes i hht art. 15 i Rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter og art. 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Dette ble ikke gjort. Telemarksforskning har på oppdrag fra KMD gjort en gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoriteter 2000–2019. Rapporten Kulturell berikelse – politisk besvær er tydelig i sin anbefaling: «Det er viktig å ta på alvor at ikke alle minoritetene er kjent med hvordan offentlige råd/utvalg/prosesser fungerer.»

Referanser:

Meaney, T., Trinick, T. & Fairhall, U. (2012). Collaborating to meet language challenges in Indigenous mathematics classrooms. Dordrecht: Springer.

Walsh, M. (2005). Will indigenous languages survive? The Annual Review of Anthropology, 34, 293–315.

Språkloven – høringsuttalelse til Stortingets familie- og kulturkomité

Riksmålsforbundet hilser velkommen at Norge får en språklov. Riksmålsforbundet støtter helhjertet forslaget om en egen lov som skal styrke og verne norsk språk. Det økende presset fra engelsk gjør det nødvendig å lovfeste bruk av norsk som hovedregel i offentlig virksomhet og i undervisningssektoren. Fremmedspråk skal bare unntaksvis brukes som fellesspråk.

Loven regulerer stort sett språkbruk i offentlige etater. Språket er ikke offentlig virksomhet alene, men en samfunnssak for oss alle. Språket er vårt viktigste felleseie og vår identitet, i tillegg til å være kommunikasjonsmiddel og som sådant viktig for demokratiet. Loven må sende et sterkt signal også til privat sektor om at norsk er hovedspråket her i landet.

Like viktig som de konkrete reguleringer er de holdninger loven signaliserer. Ikke minst når det gjelder lover med sterkt innslag av mindretallsvern, gjelder det å vinne flertallets aksept for mindretallets situasjon.  Språkloven bør  derfor ha en klar oppfordring som favner hele samfunnet og går utover offentlig forvaltning. Denne hører naturlig hjemme i § 1, Føremål.

Vi foreslår et tillegg i slutten av første ledd:

«Språklova skal fremje stolthet over bruk av norsk språk på alle samfunnsområde og respekt og gjensidig gode haldningar mellom språkbrukargrupper og språkbrukarar. Lova skal fremje engasjement for norsk språk og frivillig språkarbeid.»

Kommentarer til enkelte paragrafer i loven:

• 13 Veksling mellom bokmål og nynorsk.Riksmålsforbundet er imot kvotereglene og mener at disse ikke reflekterer den faktiske bruken av språkformene, men fører til stor skjevfordeling. 25-prosentsatsen er uforholdsmessig høy og må ikke lovfestes. Den har hittil bare vært en forskrift, mens mållovens ordlyd begrenser seg til «ei rimeleg kvantitativ fordeling» mellom språkformene. I praksis er 25-prosentandelen en nynorskandel, og den er ikke rimelig når det faktiske antallet nynorskbrukere i befolkningen er under halvparten av denne andelen.

Spørsmålet om sanksjoner: Riksmålsforbundet finner det fornuftig at lovforslaget nøyer seg med å fastsette plikter og ikke foreslår sanksjoner ved brudd. Å innføre bøter og straff på et kulturområde som språk, er noe som skurrer for folk flest. Enkelte har likevel etterlyst sanksjonsmuligheter. Hvis man tenker seg foretaksbøter for brudd på språkloven og Språkrådet som «språkpoliti», tror vi det bare vil fyre opp ny bitter språkstrid. Med en slik streng lov ville f.eks. politiet i bokmålsbyen Bergen ha blitt straffet for å ha twitret på bokmål, siden de som regionalt statsorgan skal bruke nynorsk.

.§ 12 Flertallsspråk: Utregningen av flertallsspråk for regionale statlige organer er etter dagens regler kompliserte og får skjeve utslag. Lovforslaget har tatt hensyn til dette og drøfter nettopp de synspunkter bl.a. Riksmålsforbundet kom med i innspillsrunden. For å unngå skjevfordeling skal målform nå bestemmes ut fra absolutt flertall av kommunene i den statlige tjenestekretsen. Også ut fra vårt ståsted blir dagens praksis i det minste mer rettferdig slik, selv om utfallet kan slå begge veier.

Regjeringen vil imidlertid ikke gjøre noe med en annen side ved utregningsmåten som mange finner kritikkverdig og udemokratisk. Det betyr at flertallsspråket regnes som før ut fra antallet kommuner med den ene eller andre målformen, og ikke antall brukere i regionen. Denne utregningsmåten er så åpenbart udemokratisk og gir så stor underrepresentasjon av store flertall, at ingen ville godtatt den ved noen andre valg.

Riksmålsforbundet har lenge påpekt de urimelige utslagene, f. eks i Vestfold og Telemark og i Hordaland. Hver kommune teller like mye for flertallsspråket, slik at Modalen kommunes 400 innbyggere har like stor innflytelse som de 300 000 som bor i Bergen. I forslaget drøftes argumentene fra Riksmålsforbundet o.a., men det konkluderes med at et system som bygger på faktisk fordeling av bokmåls- og nynorskbrukere «ville krevje ei tilgjengeleg oversikt på individnivå, noko som ikkje finst i dag.»

Det er en dårlig begrunnelse. Myndighetene burde nettopp ta ansvaret for å kartlegge tilstrekkelig nøyaktig nordmenns valg av foretrukket målform. Det er ikke vanskelig ettersom det foreligger komplette tall for valg av målform både i skolen og for skattemeldingene. Riksmålsforbundet har fått gjennomført detaljerte språkbruksundersøkelser, og det burde være enda lettere for myndighetene med større  ressurser til rådighet.

• 16 Krav til skrivekompetanse:Et fremskritt på dette punktet er at det ikke lenger skal være en tjenesteplikt for den enkelte statsansatte å kunne svare på begge språkformer. Men statsorganet skal sikre språkkompetanse, og loven skal ikke hindre kjøp av oversettelsestjenester. Et krav om å beherske begge språkformer vil virke diskriminerende overfor søkere med innvandrerbakgrunn og hemme integrering. Det offentlige vil også gå glipp av viktig kompetanse denne gruppen har.

Dessuten er oversetter-roboter nå blitt svært avanserte, og de vil trolig komme for fullt inn i forvaltningen i nær fremtid. For eksempel har Nynorsk pressekontor hatt suksess med en slik. Kravet om at man må kunne nynorsk for å få jobb i staten, er for lengst både uthulet og utdatert.

Egentlig kan man bruke lovforslagets egne ord for å argumentere for vårt syn om å la statsansatte skrive på egen målform i tjenesten: «Samfunnet kan vente at alle er villige til å forstå og respektere dei to skriftspråka. I samfunnet generelt skal dei kunne blandast, på den måten at kvar enkelt brukar det skriftspråket han måtte ønskje.»

Dette er høringsindspillet fra Språksamlingane ved Universitetet i Bergen. Vi vil fokusere på de områder der er relevante for Språksamlinganes ansvarsområde. Det vil sige især kapitel 9 i propositionen.

NB. Indspillet er forfattet på dansk, da dette er hovedforfatterens modersmål.

På side 69, under punkt 9.2, står Språksamlingane anført som indehaver af flere af de vigtigste samlingsporteføljer. Dette er helt sandt, men det mangler at anføres at Språksamlingane faktisk har drift og ansvar for Termportalen samt at norsk fagspråk er en af samlingernes vigtige porteføljer. Det er dog anført under punkterne 9.2.3 og 9.3. Et nok så vigtigt punkt at anføre, er at de ansatte og deres faglige viden også udgør en vigtig del af Språksamlingane, idet udvikling, fornyelse og opgradering ikke ville være mulig uden dem.

Under punkt 9.2.1 Leksikografi, er det opløftende at vide at regeringen ser leksikografi som et samfundsbærende felt som kræver statslig støtte for at vedligeholdes og udvikles. De bevilgede ordbogsprojekter er bevis på dette. Det er Språksamlinganes synspunkt at den vigtigste forudsætning af leksikografi som et levende og fuldgyldigt fag, er at sikre faget stabilitet og fast forankring i universitetsmiljøet. På denne måde vil der kunne både bedrives leksikografi og sikres en fast tilgang af leksikografer til faget gennem uddannelse.

Til punkt 9.2.2 Stadnamn erklærer Språksamlingane sig enige i det stærkt uheldige i nedbygningen af faget ved alle landets universiteter. Dette har den uheldige effekt at det i løbet af de næste 2-5 år vil blive umuligt at hente personer med stednavnekompetence til forvaltningen af Lov om stadnamn som ivaretages ved Språkrådet, Statens kartverk og i landets kommuner. Risikoen er at Lov om stadnamn ikke kan håndhæves på et tilstrækkeligt videnskabeligt niveau er overhængende. Da stednavnefeltet heller ikke har været begunstiget med projekter som på det leksikografiske område forstærker effekten. Her trænges der både et tiltrængt løft i form af projekter og i form af fast forankring i universitetsmiljøet for at sikre dette felts fortsatte overlevelse.

Under punkt 9.2.3 Terminologi omtales Termportalen som nu er en del af Språksamlinganes portefølge. Det er tilfredsstillende at se at der ønskes et stærkere fokus på udvikling af norsk fagsprog. I denne henseende er Termportalen den perfekte rammeinfrastruktur for publicering af norsk fagsprog. For at norsk fagsprog kan blive fulgyldig del af det norske sprog, trænges der en fast forankring under universitets- og højskolesektoren for at sikre at terminologi integreres i samfundet på samme høje videnskabelige niveau som leksikografi og stednavneforskningen og at det kan udvikles i takt med de samfundsmæssige behov og udfordringer. Under dette felt trænges der også et stort løft på samme niveau som det trænges for navneforskning for at sikre dette sproglige felt.

Det er positivt at læse regeringens prioriteringer for norsk sprog, punkt 9.4. Prioriteringar og vidare opfølging. Det er et viktigt signal at Kulturdepartementet tager sikte på at støtte de fire ordbogsprojekter, og at videreudviklingen af Bokmålsordboka og Nynorskordboka skal fortsætte efter at Revisjonsprosjektet er afslutttet. Et stabilt og kompetent fagmiljø af tilstrækkelig størrelse er en forudsætning for at Universitetet i Bergen skal kune bidrage i ordbogsfaglig og datateknisk samarbejdemed andre ordbogsværk. Det er dog samtidig yderst bekymringsfuldt at stednavneforskning overhovedet ikke omtales og urovækkende at det mest udfordrede af de i punkt 9.2 omtalte forskningsfelter end ikke levnes plads i regeringens strategi. Dette vil betyde at Lov om stadnamn ikke vil kunne håndhæves professionelt alene af den grund forskningsfeltet ikke sikres den bagvedliggende forankring som lovværket kræver. Språksamlingane protesterer over denne udeladelse og ønsker navneforskning ophøjet i prioritering.

Det skal afslutningsvis anføres at det er glædeligt at opleve at der er udsigt til en en egen sproglov for Norge. Språksamlingane forvalter store fysiske og digitale samlinger inden for leksikografi, stednavneforskning, terminologi, målføre og norrønt. Vi erklærer os villige til løfte opgaven med at bygge op kompetence, udvikle samlingerne, forske samt stille solidt og ordentligt forskningsmateriale til rådighed for forskere, forvaltere og den almene offentlighed. Dog kan en udvidelse af ansvarsområde og i portefølje kun løftes i form af forøget budget. 

Peder Gammeltoft

Fagleg leiar av Språksamlingane

Randi Neteland

Leiar av fagrådet for Språksamlingane

Margunn Rausett

Prosjektleiar av Revisjonsprosjektet

Terje Svardal

Ordboksredaktør, Språksamlingane

Vi representerer unge kvener, tatere og rom, og ønsker med dette å gi en felles uttalelse til Språklova. For første gang samles alle språk som Norge har et særskilt ansvar ovenfor under én lov, og vi opplever at språkloven har gode intensjoner. Likevel etterlyser vi konkrete forpliktelser og lovformuleringer som har betydning for språkbrukere av kvensk, romani og romanes i daliglivet.

Vi er tar avstand fra bruk av begrepet nasjonale minoritetsspråk som en fellesbetegnelse for kvensk, romani og romanes. Det er store ulikheter mellom språkenes tilstand, tiltak og rettighetsbilde. Våre folk har opplevd fornorskning og urett, og vi opplever at bruk av begrepet blir en fortsettelse på usynliggjøring og motarbeidelse gjennom at språkene ikke nevnes. Vi anser behovet for synliggjøring av kvensk, romani og romanes som større enn behovet for en samlebetegnelse.

De undertegnede er enige om følgende endringsforslag:

I §1: Andre ledd bokstav c deles opp i bokstav c og d, der bokstav c lyder offentlege organ tek ansvar for å verne og fremje kvensk, romani og romanes og d lyder offentlege organ tek ansvar for å verne og fremje norsk teiknspråk

For § 5 og 6 har vi følgende forslag i prioritert rekkefølge:

1. §6 får overskriften Kvensk, romani og romanes. Første ledd vil lyde Kvensk, romani og romanes er historiske regions- eller minoritetsspråk i Norge ved siden av samiske språk.Andre ledd beholdes.
2. §6 får overskriften Kvensk, romani og romanes. Første ledd vil lyde Kvensk, romani og romanes er opprinnelige språk i Norge ved siden av samiske språk og norsk språk.Andre ledd beholdes.
3. §5 og §6 slås sammen med overskriften Opprinnelige språk. Det blir et felles første ledd: Samiske, kvensk, romani og romanes er opprinnelige språk i Norge ved siden av norsk.Andre ledd i departementets forslag til §5 og §6 beholdes.

For 1. og 2. punkt kan rekkefølgen på språkene i overskriften eventuelt omrokkeres, f.eks.Romani, romanes og kvensk språk.

Vi ber om at ønskene til de nasjonale minoritetene som berøres tas i betraktning i saker som omhandles våre språk og hvordan de omtales. Språkbrukere av kvensk, romani og romanes har ikke vært i konsultasjon før og etter den offentlige høringen i 2019 som det skal gjøres i hht art. 15 i rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter og art. 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

11.06.20

Nora Marie Ollila          

Åsne Mellem 

Kvääninuoret – Kvenungdom 

Linn Iren Oland                              

Lilli Kristine Grønnerud                    

Taternes landsforening ungdom  

Petter Grønås   

Brita Fjermedal

Solidaritet med Rom     

Norsk Målungdom jobbar for nynorsk, dialekt og språkmangfald, og er den største ungdomsorganisasjonen for språk i Noreg. Vi har rundt 1500 medlemmar og har lokallag over heile landet. Vi takkar for høvet til å komme med innspel til den nye språklova, og stiller oss også bak innspela frå Noregs Mållag og Nynorsk forum.

Kulturdepartementet har komme med framlegg til ei ny språklov. Føremålsparagrafen slår fast at lova skal styrke norsk språk og fremje likestilling mellom nynorsk og bokmål, og at dette skal innebere eit særleg ansvar for å fremje nynorsk som det minst bruka norske skriftspråket. Norsk Målungdom er særs nøgde med dette føremålet, men krev tydelegare tiltak i lova for å nå dette målet. 

Evaluering av lova

I høyringssvaret vårt til språklova etterlyste vi sanksjonar for brot på lova. I dag ser vi at statlege institusjonar bryt mållova igjen og igjen. Språklova kan ikkje oppnå føremålet sitt om ho ikkje blir følgd, og ei lov ein kan bryte utan konsekvensar, er ei lov det er lett å bryte. Likevel har ikkje departementet gått inn for sanksjonar. For å sikre etterleving av lova vil departementet lage ein rettleiar for språkleg sektoransvar. I tillegg skal Språkrådet føre tilsyn med korleis statsorgan etterlever lova. 

Norsk Målungdom håpar desse tiltaka sikrar etterleving av lova, men fryktar at dei ikkje er gode nok for å endre dagens praksis. Derfor krev vi at lova blir evaluert innan utgangen av neste stortingsperiode for å sjå om ho har verka etter føremålet og om lova har blitt følgd. Ved denne evalueringa må det bli vurdert om det kan vere føremålstenleg å innføre sanksjonar for brot på lova. Slike vedtak har blitt gjort ved ei rekke tidlegare lover, til dømes da den nye etterretningslova blei vedtatt.

Framlegg til komitemerknad:
Fleirtalet i komiteen ber regjeringa om ei evaluering av lova innan utgangen av neste stortingsperiode. Evalueringa skal svare på korleis lova har oppnådd føremålet sitt, og korleis ho har blitt etterlevd. Som del av evalueringa skal det vurderast om ein skal greie ut innføring av sanksjonar ved brot på lova.

Klagerett for språkorganisasjonar

I dagens mållov har språkorganisasjonar rett til å klage dersom vi meiner at statsorgan bryt lov eller føresegner om målbruk (jf. § 9 i mållova). I språklova føreslår Kulturdepartementet å endre dette til ein rett til å påpeike feil. I merknadene til lova slår departementet fast at det i føresegna ligg ei forventing om at slike påpeikingar blir tatt på alvor. Norsk Målungdom vil slå fast at denne retten er like viktig som før. For oss og medlemmane våre er retten til å klage eit viktig verkemiddel for å betre vilkåra for nynorskbrukarane. I arbeidet vårt hjelper vi dei med å klage på lovbrot ved hjelp av prosjektet Klageportalen. Å påpeike og klage på lovbrot, til dømes hos eit universitet, kan vere byråkratisk og vanskeleg, spesielt for ungdom. 

Klageportalen til Norsk Målungdom er derfor eit viktig verktøy for å sikre at så mange som mogleg påpeikar feil, slik at dette kan bli retta opp. Vi legg til grunn at denne retten til å påpeike feil blir tatt like alvorleg som retten til å klage har vore etter mållova. I tillegg legg vi til grunn at språkorganisasjonar også har rett til å påpeike feil på vegner av andre også når det gjeld språkrettar i andre lover. I dag er retten til å få eksamensoppgåver på nynorsk slått fast i forskrift til mållova (Forskrift om målform i eksamensoppgåver). Det er no føreslått at denne retten skal bli slått fast i den nye Universitets- og høgskolelova, som nett har vore på høyring. Norsk Målungdom har dei siste åra hjelpt meir enn 200 studentar å klage på manglande nynorskoppgåver, og går ut frå at vi framleis har dette høvet etter den nye språklova. Dette bør også gjelde for språkrettane som er slått fast i opplæringslova og universitets- og høgskolelova.

Framlegg til komitemerknad:
Fleirtalet i komiteen legg til grunn at den nye påpeikingsretten i § 18 i språklova skal handsamast likt som klageretten språkorganisasjonar har etter § 9 i dagens mållov. Dette er særleg viktig for å vareta rettane til unge nynorskbrukarar på høgskolar og universitet.

Tydelegare regelverk for fylkeskommunane

Kulturdepartementet føreslår at språknøytrale fylkeskommunar skal veksle mellom nynorsk og bokmål slik at det blir eit «rimeleg samhøve mellom dei i allment tilgjengelege dokument». Norsk Målungdom støttar lovfestinga av språkveksling for språknøytrale fylkeskommunar. Dette er spesielt viktig med tanke på regionreforma, når oppgåver blir flytta frå staten til fylka. Vi meiner at språkrettane må følgje oppgåvene, slik at innbyggarane har dei same rettane uavhengig av kven som utfører oppgåva.

Norsk Målungdom stiller seg tvilande til at det er fylkeskommunane sjølv som skal vedta kva som er eit rimeleg samhøve mellom språka. I fleirtalet av dei språknøytrale fylkeskommunane er nynorsken i mindretal, og fylkeskommunane har varierande nynorskkompetanse. Ved å talfeste kor mykje nynorsk dei skal bruke, sikrar ein at utsette nynorskmindretal også får møte nynorsk.

Vi meiner det er rimeleg å ta utgangspunkt i kvantifikasjonane i § 13 tredje ledd i lovframlegget, som regulerer språkvekslinga hos regionale statsorgan. Dette er viktig for å sikre bruken av nynorsk i språknøytrale fylkeskommunar med nynorskkommunar. I tillegg bør Språkrådet også føre tilsyn med korleis fylkeskommunane etterlever språklova. 

Framlegg til endringar i lova (tillegg markert i feit skrift):
§ 19 tredje ledd:
Språkrådet fører tilsyn med korleis statsorgan og fylkeskommunar etterlever reglane i § 10 andre ledd og §§ 12 til 17.

§ 20:
Statsorgan og fylkeskommunar skal gje Språkrådet dei rapportane og opplysningane som Språkrådet ber om som ledd i tilsynet med reglane i § 10 andre ledd og §§ 12 til 17.

Framlegg til komitemerknad:
Fleirtalet i komiteen merkar seg at språknøytrale fylkeskommunar også har fått krav om språkveksling. Fleirtalet meiner reglane for språkveksling for regionale statsorgan gir eit høveleg utgangspunkt for kva som er eit rimeleg samhøve mellom nynorsk og bokmål.

Krav om at statstilsette skal kunne både nynorsk og bokmål

I dagens mållov er det eit krav om at statstilsette skal kunne både nynorsk og bokmål, med mindre dei har hatt fritak frå eit av skriftspråka i opplæringa eller det er andre særskilde grunnar til dette. I lovframlegget føreslår departementet å svekke dette kravet, slik at statsorgan kan (men ikkje må) krevje at tilsette skal skrive begge dei norske skriftspråka. Norsk Målungdom meiner vidareføringa av dette kompetansekravet er naudsynt for å følge opp intensjonene i § 1 og krava i § 15. 

Framlegg til endring (tillegg markert i feit skrift):
§ 16 andre ledd:
Statsorgan og fylkeskommunar skal krevje at tilsette skal skrive både bokmål og nynorsk. Fylkeskommunar kan krevje det same. Det gjeld likevel ikkje for tilsette som ikkje har gjennomført sidemålsopplæring i grunnopplæringa.

    Forslag fra Norges Døveforbund til ny, heilskapleg språklov

Det var en gledens dag, en merkedag i språk- og tegnspråkhistorien, da kulturminister Abid Q. Raja la frem en ny Språklov. Forslaget innebærer å gi norsk tegnspråk offisiell status som nasjonalt tegnspråk i §7. Den er av stor symbolsk betydning, og viser at staten tar ansvar for å verne og fremme norsk tegnspråk.

De endringene som er gjort, med tanke for døve og tegnspråklige, som vi sendte innspill på, må for all del bestå i forslaget til Språklova. Men punktene som kommer frem under her, må tas tak i for videre praktiske tiltak som skal fremme og verne norsk tegnspråk. Språklova skal bestå i mange år fremover, og det er nå viktig å løfte frem våre punkter, slik at døve og tegnspråklige kan få leve egne og selvstendige liv og at kulturarven vår skal overleve.

• FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne må inkorporeres i den norske grunnloven.Norge ratifiserte CRPD-konvensjonen i 2013. Anerkjenn funksjonshemmede som likestilte borgere og fjern lover som diskriminerer funksjonshemmede. Sørg for at norsk lov ikke har forrang på områder der CRPD avviker fra loven.

• Norges Døveforbund mener det må en tilføyelse i § 7 med bakgrunn i positiv særbehandling og særlige tiltak for norsk tegnspråk, slik departementet skisserer i høringsnotatet om språkvern.

• Norsk tegnspråk må likestilles med de andre norske språkene, bokmål og nynorsk, slik at det er underforstått at når man snakker om det norske språket, så mener man både bokmål, nynorsk og norsk tegnspråk. Vi mener at det som står om «norsk» skal stå om «norsk tegnspråk» også. Det bør stå som fullverdig på alle språkene som er omtalt i loven eller ingen av dem da det er underforstått at et språk som er nevnt i språkloven er et fullverdig språk.

• Tegnspråk må ikke sees på som en kommunikasjonsmetode for mennesker med nedsatt funksjonsevne, men som ett av flere språk som benyttes i et mangespråklig samfunn. I et språkpolitisk perspektiv må vi fastslå at tegnspråk har en grunnleggende verdi i seg selv, blant annet som identitetsmerke og ekte kulturuttrykk for en språklig minoritet i det norske samfunnet.

• Språkrådet må få virkemidler til å sikre døve og hørselshemmede barn og hørende barn av døve og hørselshemmede til å få tilgang til norsk tegnspråk og å bruke og utvikle norsk tegnspråk, som er en menneskerett. Norsk tegnspråk må bli mer vitalt – slik det er nå svekkes norsk tegnspråk og barnas muligheter til tilgang på språk. Vi ønsker at Språkrådet skal få ombudsfunksjon for tilgangen til tegnspråk under §19, som vi før har sendt innspill på.

• Offentlige tjenester og tilbud til folket må kunne informere om sine tjenester eller tilbud på tegnspråk på lik linje som de informerer på bokmål, nynorsk, samisk og engelsk. Private tjenester og tilbud bør oppmuntres til å tilby tjenester og tilbud på tegnspråk også.
• Døves posisjon i arbeidslivet må forbedres. Arbeidsledigheten og uføre øker stadig.

• Vi ser med stor bekymring på at døve og hørselshemmede barns tilgang til tegnspråklige arenaer og rettigheter er blitt betraktelig svekket siden de statlige døveskolene ble nedlagt. Da ble mengden av den tegnspråklige førstespråks-overføringen fra voksne til barn og den tegnspråklige eksponeringen blitt mangelfull. Dette bidrar ikke til å utvikle et godt fungerende språk for individet og heller ikke til å opprettholde et vitalt norsk tegnspråk. I dag har norsk tegnspråk for lave krav til lærere som underviser i og på tegnspråk, som en direkte følge av nedleggelsene, og nærskoleprinsippet er svekket fordi flere språkarenaer er tapt. Termen «språkarena» er opplæringsarenaer og fritidsarenaer, der norsk tegnspråk er førstespråket hvor voksne tegnspråklige barn og unge er en del av.

• I den kommende NOU på tegnspråkfeltet, har som mål om å fremme NTS posisjon i Norge, må følgende tas tak i: Utredning på antall døve og tegnspråklige, sette i gang en levekårsundersøkelse (ettersom det nå er foreslått at norsk tegnspråk er det nasjonale tegnspråket i Norge, og har en egen paragraf)

• Norsk tegnspråk må få status som nasjonalt minoritetsspråk. (på lik linje som kvensk, romani og romanes) Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Vi er ikke en av de fem nasjonale minoriteter.

• Døve er allerede en utsatt gruppe i samfunnet, og under korona merket vi raskt at samfunnet ble ytterligere stengt for oss døve. Etter mye press fra mange hold, ble pressekonferansene tegnspråktolket.

• Tegnspråktolkene faller ikke innunder «samfunnskritiske yrkesgruppe». Det betyr ingen fysisk oppmøte, bildetolktjenesten har for få linjer, kan ikke tilby 24/7 tolkning, alt beror på økonomien til NAV Hjelpemidler og tilrettelegging. «NAV organiserer en landsdekkende tolketjeneste som formidler tolkeoppdrag for døve, hørselshemmede og døvblinde»

• Regjeringen har lagt ut den ene korona-krisepakken etter den andre, uten å inkludere frivillige organisasjoner. Våre lokallag får ikke dekket tapte inntekter, faste påløpte kostnader osv.

Mvh.

Elisabeth Frantzen Holte                                                                       Adriana Fjellaker

Konstituerende generalsekretær                                                        Interessepolitisk medarbeider

Norges Døveforbund                                                                             Norges Døveforbund

Kringkastingsringen er glad for at den nye språklova slår fast at styresmaktene har eit ansvar for å fremja norsk språk. Dette har også vore eit av dei viktigaste argumenta for gjeldande norsk mediepolitikk. For nynorsk har nasjonale støtteordningar og lovfesting vore heilt sentrale for å kunna veksa fram til den posisjonen språket har i dag.

Men sjølv om lova har mykje godt i seg, syner meldingsdelen at det er eit stykke frå gode intensjonar til konkrete tiltak. Høyringsnotatet vårt konsentrerer seg difor om meldingsdelen og særleg kapittel 5: Språkdimensjonen i kulturpolitikken og mediepolitikken.

(5.2.2) Truleg er det gjennom NRK flest nordmenn møter nynorsk og samisk, og grunnen er at det finst tydelege og konkrete krav i NRK-plakaten. Det var ein stor siger at NRK nådde 25 % nynorsk i sendingane sine i fjor, sjølv om dei enno har eit stykke att på NRK.no. Men dette ville NRK neppe ha klart om det ikkje var for ein desentralisert produksjon i nynorske kjerneområde.
Framlegg til merknad: NRK skal ha levande og sterke distriktskontor som kan levera program i alle sjangrar.

(5.2.3) Men punktet om TV2 syner kva som skjer om det ikkje finst konkrete språkkrav. I den gjeldande allmennkringkastaravtalen mellom staten og TV2 heiter det at «begge de offisielle målformene skal benyttes.» (Paragraf 4-3, pkt 5). Utan noko talfesta prosenttal, er det lett å nå dette målet. Avtalen gjev TV2 135 millionar kroner i året. Når staten går inn med såpass mykje pengar, bør det syna att, også språkpolitisk.
Framlegg til merknad: Framtidige allmennkringkastaravtalar skal innehalda eit krav om bruk av skriftleg nynorsk og eit krav om mengd.

(5.2.4) Kringkastingsringen skulle gjerne ha sett at fleire norske filmar og dataspel hadde nynorsk som det berande språket. Men eit minimum er at dei tek i bruk dei teknologiske løysingane som gjer det lett å ha med nynorsk og helst samisk tekst på desse produksjonane. Der det tidlegare kosta ein liten formue å senda ein kinofilm ut med nynorske undertekstar, har digitalisering og sentral distribusjon gjort dette mykje rimelegare og enklare. Det gjeld også informasjonsmateriellet som fylgjer med filmane.
Framlegg til merknad: Dei audiovisuelle produksjonane som får tilskot, skal ha nynorske og samiske undertekstar, menyval og informasjonsmateriell.

(5.2.5) Store delar av norsk presse lever godt på gode statlege støtteordningar som t.d. produksjonstilskot og momsrefusjon. Kringkastingsringen meiner det burde ha vore knytt større språklege krav til desse støtteordningane. Dagbladet nyt t.d. godt av desse støtteordningane, men har samstundes eit forbod om nynorsk på redaksjonell plass.
Framlegg til merknad: Dei nyhende- og aktualitetsmedia som får offentleg tilskot anten som produksjonstilskot eller som momsrefusjon, kan ikkje ha eit forbod om bruk av nynorsk.

(5.4) Kringkastingsringen meiner det er rett å stilla krav til strøymetenestene, men at framlegget departementet har tenkt å senda ut på høyring, er for veikt. For mykje av ansvaret for å oppfylla dei filmpolitiske målsetningane blir gitt til private aktørar. Ei flat avgift vil etter vår meining vera betre. Midlane kunne ha blitt dirigert til Filmfondet, som har ansvaret for å oppfylla regjeringa sine filmpolitiske målsetningar, også språkpolitisk.
Framlegg til merknad: Departementet bør vurdera å innføra ei flat avgift på audiovisuelle medietenester tilsvarande kinofilmar og DVD-sal. Inntektene skal øyremerkast nye norske audiovisuelle produksjonar. Det bør koma eit krav om at det skal bli råd å velja nynorsk og samisk undertekst på desse strøymetenestene. 

Medlemer i Nynorsk forum: BUL i Oslo, Dag og Tid, Det Norske Samlaget, Det Norske Teatret, Jærmuseet/ Garborgsenteret, Kringkastingsringen, Landssamanslutninga av nynorskkommunar, Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa, Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Norsk Barneblad, Norsk Målungdom, NRK Nynorsk mediesenter, Nynorsk avissenter, Nynorskfylket Vestland, Nynorsk kultursentrum og Nynorsk pressekontor. Det er semje om dette høyringsinnspelet frå alle desse organisasjonane.

Nynorsk forum er glade for at det er føreslege ei språklov som gir alle offentlege organ eit tydeleg språkpolitisk ansvar for tale-, skrift- og teiknspråka i Noreg. Proposisjonen er særleg sterk på dei delane som omhandlar språkteknologi og språkvitskaplege disiplinar.
           Nynorsk er, i internasjonal samanheng, eit sterkt skriftspråk. Det er i bruk kvar dag i forvaltning, rettsvesen, næringsliv, media, skule, trussamfunn, foreiningsliv, kunst, vitskap og heime hos folk. Det gjeld dei færraste språka i verda, men det blir tatt for lite omsyn til at det er annleis å vere i mindretal enn å vere i fleirtal. Derfor må Stortinget styrkje den framlagde lova på fleire område.

Kapittel 4       Språkpolitikk blir sjølvsagt i alle sektorar

Nynorsk forum er svært positive til sektorspesifikt ansvar for språk. Nynorsk forum meiner Stortinget bør streke under at rettleiaren for språkleg sektoransvar må innehalde

• rutinar for å vurdere språkpolitiske konsekvensar ved lovarbeid
• retningslinjer for språkpolitisk arbeid for underliggjande etatar, tilskotsmottakarar og fylkeskommunale og kommunale tenester i sektoren
• rutinar for å ivareta norsk og samisk fagspråk i sektoren, inkludert fagformidling og terminologiarbeid
• rutinar for å nå målet om at 25 prosent av lovene skal vere på nynorsk

Nokre underliggjande etatar bør få eit særleg sektorpolitisk ansvar og språkpolitisk mandat. Forumet er i denne samanhengen særleg opptekne av at språkpolitikken vert følgd opp i kunnskapssektoren, kulturpolitikken og i kontakten offentlege styresmakter har med innbyggjarane. Derfor nemner vi desse etatane særskilt:

Medietilsynet, Kulturrådet, Utdanningsdirektoratet, Kompetanse Noreg, NOKUT, DIKU, NAV, Brønnøysundregistrene, Digitaliseringsdirektoratet, Fylkesmennene og Vegvesenet.

Kapittel 7       Skulane gjer nynorskelevane trygge i eige språk

Nynorsk forum er etter at utgreiinga om ny opplæringslov blei lagt fram uroa for at utdanningsstyresmaktene ikkje forstår utfordringane for nynorskelevane. Tilgangen på læremiddel, læringsverktøy og høvet til å sjå eige språk i bruk er diverre avgrensa.
            Forumet rår til å å fastsetje ei forskrift med heimel i § 4 om at kommunar og fylkeskommunar med nynorskelevar i skulen må sørgje for at pedagogiske læringsplattformer og digitale hjelpemiddel som er jamleg i bruk må vere på nynorsk

Kapittel 8       Norsk fagspråk vert sikra

Nynorsk forum viser til at ein samla utdannings- og forskingskomité i merknader til statsbudsjettet for 2020 skreiv at

Komiteen understreker at formålet som gjaldt da ordningen ble opprettet i 1984, fremdeles gjelder:

«Løyvinga er mynta både på utgjeving av nynorske lærebøker til høgre utdanning for å betra den språklege jamstellinga for bøker på dette nivået, og generelt til produksjon av lærebøker i små opplag» (St.prp. nr. 1 1986–87, kap. 332, post 70)»

Nynorsk forum er samde i dette, og praksis i dag om at ein berre gir støtte til lærebøker i små opplag, også på nynorsk, er direkte hinder for å sikre fagspråket. Det gjer at lærarar og sjukepleiarar manglar nynorsk fagspråk før dei kjem i arbeid i ein nynorskkommune.

§ 16 Tilsette i staten og fylkeskommunane kan nynorsk og bokmål

For at det reelt sett skal vere mogleg for staten og fylkeskommunane å følgje opp intensjonane i § 1 og krava i § 15 gjer vi framlegg til endring av andre avsnittet:

Statsorgan og fylkeskommunar skal kunne krevje at tilsette skal skrive både bokmål og nynorsk. Det gjeld likevel ikkje for tilsette som ikkje har gjennomført sidemålsopplæring i grunnopplæringa.

§§ 13, 18–20 Fylkeskommunane får eit tydeleg og konkret språkansvar

For å følgje opp § 1 om at alle offentlege organ må ta eit særleg ansvar for nynorsk som det minst bruka norske skriftspråket, er det behov for eit meir konkret regelverk som sikrar bruk av nynorsk, også der det er i klart mindretal. Det er nynorskkommunar i sju fylke. Dersom det skal halde fram, må desse språkbrukarane ha større høve til å sjå eige språk i bruk.

Framlegg til endring av § 13 (andre avsnitt, siste del)

Dersom minst éin kommune, men mindre enn ein fjerdedel av kommunane i ein tenestekrins har gjort vedtak om å krevje nynorsk, skal det regionale statsorganet som er nøytralt eller har bokmål som administrasjonsspråk veksle mellom skriftspråka slik at det over tid blir minst 10 prosent nynorsk i allment tilgjengelege dokument.

Framlegg til endring av § 13 (siste avsnitt)

Anten
Fylkeskommunar som er språknøytrale etter § 11 i lova her, skal veksle mellom skriftspråka etter same reglar som regionale statsorgan. Departementet kan fastsetje meir detaljerte reglar i forskrift. slik at det blir eit rimeleg samhøve mellom dei i tilgjengelege dokument.

Eller
Fylkeskommunar i fylke med kommunar med både nynorsk og bokmål som språkvedtak etter § 11 skal veksle mellom skriftspråka etter same reglar som regionale statsorgan..

§ 21 Forskriftene må førast vidare

Det er naturleg at forskriftene førast vidare. Nynorsk forum meiner forskrifta om målbruk i helseføretak også må gjelde målbruk i statsføretak under Samferdselsdepartementet (BaneNOR, Avinor og Statens vegvesen).

Kapittel 11     Stortinget må få rapportar og lova må evaluerast etter ti år

Nynorsk forum er samde med regjeringa i at ei rapportering til Stortinget om språkpolitikken, etter modell av korleis det vert gjort for likestillingsfeltet, er nødvendig for å sikre språkpolitisk debatt og medvit. Dette bør Stortinget understreke at dei ventar at kjem kvart fjerde år.
           Forumet meiner at lova bør evaluerast etter ti år for å sjå om ho har verka etter føremålet. Ved evalueringa må det bli vurdert å innføre sanksjonar for brot på lova.