Endringer i klimakvoteloven (utvidet virkeområde - nytt klimakvotesystem m.m.)

CCS Haugalandet er et konsortium bestående av Equinor, Eramet Norway, Hydro Aluminium, Carbonor, Horisont Energi, Forus Energigjenvinning, Gassco og Haugaland Næringspark. Sammen representerer partene et eksisterende årlig utslippsvolum på over 1,5 millioner tonn CO₂, som tilsvarer rundt 3 prosent av Norges samlede nasjonale utslipp i 2022. Dette er før forventede nyetableringer i Haugaland Næringspark fra 2027, når Statnetts 420-kV transformatorstasjon er ferdig. CCS Haugalandet har som mål å utvikle kostnadseffektive løsninger for CO₂-håndtering i Rogaland.

For å nå både dagens, og regjeringens foreslåtte nye klimamål om 70-75 % utslippskutt innen 2035, vil man være avhengige av å redusere norske industriutslipp med CCS. Industriaktører i Norge har i dag svært begrenset tilgang til løsninger for transport- og lagring av sin CO₂. Dagens marked for CO₂-håndtering er skapt av politiske beslutninger, og er i dag et ikke-fungerende marked. Etablering av infrastruktur og verdikjeder for CO₂-håndtering haster, og det krever forutsigbare og styrkede virkemidler og politisk prioritering for å lykkes.

CCS er avgjørende for utslippskutt i industrien og andre sektorer hvor direkte elektrifisering ikke er mulig. Industriaktørene i CCS Haugalandet ser behovet for en langt mer helhetlig og målrettet satsning på karbonfangst og- lagring (CCS) som et sentralt verktøy for å nå Norges klimamål. Resultatene fra vårt samarbeid vitner om at det er betydelige kostnadsreduksjoner å hente gjennom optimalisering av transportløsninger. Videre at det er behov for en landbasert injeksjonsterminal tilpasset ulike transportmidler for å kunne ivareta norske utslipp på en kostnadseffektiv måte.

Industriaktørene i CCS Haugalandet mener at tydelige og forpliktende mål for nasjonale utslippskutt må ligge til grunn for å realisere CCS for norsk industri- og avfallsforbrenning. Slike mål gir industrien økt forutsigbarhet til å modne prosjektene sine. For å lykkes er man avhengig av politisk og økonomisk forutsigbarhet, og tett samarbeid mellom industri og myndigheter i utvikling av CCS-verdikjeden.

Klimameldingen anerkjenner CCS som en viktig satsning og relativt kostnadseffektivt klimatiltak, og det er positivt. Samtidig understrekes det at etablering av CO₂-håndtering innebærer store investeringskostnader og langsiktige økonomiske forpliktelser, som få aktører i dag kan ta alene. Dette fordrer sterkere statlige bidrag og rammer.

Vi stiller oss positive til å utdype våre innspill og erfaringer fra CCS Haugalandet i høringen dersom komitéen ønsker dette.

 Sjømat et virkemiddel for reduserte klimautslipp

Fisk har lavt klimaavtrykket målt mot animalsk mat. Økt sjømatkonsum vil i seg selv bidra til å redusere klimautslippene. Det vil også være i tråd med kostholdsanbefalingene, som anbefaler at vi spiser mer sjømat. Næringen bidrar med bærekraftig og sunn mat til verden, med en produksjon og høsting som er areal-, ferskvanns- og ressurseffektiv og med lavt klimaavtrykk. Næringen er avgjørende for sosial og økonomisk bærekraft langs kysten.

Sjømat Norge opplever at forvaltning av enkeltnæringer ikke godt nok balanserer de ulike bærekraftsmålene. Det kan være målkonflikter innbyrdes mellom ulike bærekraftsmål. F. eks. kan krav knyttet til utslipp av lakselus fra havbruket bidra til økt energiforbruk og dermed være i strid med klimahensyn. Tilsvarende kan regulering av fiske som har et ensidig klimahensyn føre til et fiske som ikke er markedstilpasset og som har for høye sesongtopper. Det er derfor viktig at Stortinget er tydelige på at bærekraftbegrepet hviler på tre søyler: miljø- og klimamessig bærekraft, sosial bærekraft og økonomisk bærekraft.

Klimautslippene fra sjømatproduksjonen er størst fra fangst av fisk og produksjon av fiskefôr.

Bærekraftig utvikling av fiskefôr

Regjeringen har i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, igangsatt et samfunnsoppdrag om bærekraftig fôr, med mål om at innen 2034, skal alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr komme fra bærekraftige kilder. Fiskefôret bidrar med mer enn 75 % av klimafotavtrykket til laksen. Dødfisktapet bidrar med 9 % av klimafotavtrykket. Målsettingene er å redusere det miljømessige fotavtrykket fra bruken av fôr både i landbruket og i havbruket. Sjømat Norge støtter regjeringens mål, og vi har siden 2020 deltatt i samarbeidsplattformen Råvareløftet. Der arbeider Sjømat Norge, fôrbedriftene og Bellona sammen for hvordan en kan oppskalere produksjon av nye fôrråvarer. For å nå målet om å redusere klimaavtrykket fra fôr vil det kreve en industriell oppskalering til store volum.  Vi mener at det ikke vil innfris uten bruk av virkemidler for reduksjon av økonomisk risiko i overgangsfasen, herunder videreføring av særskilte FoU-tillatelser for fôrutvikling.

Havbruksnæringen er opptatt av en effektiv bruk av ressursene, noe som inkluderer god utnyttelse av råvarene, lavt fôrspill effektiv fôropptak og utnyttelse av hele fisken. På alle disse punktene scorer havbruksnæringen høyt, men jobber likevel hver dag på å bli enda bedre

Mer sjømat på båt og bane

Sjømatnæringen er med sin årlige produksjon på mer enn 3 millioner tonn en stor bruker av transporttjenester. Det aller meste av fryst samt tørket/saltet sjømat fraktes i båt, mens den ferske sjømaten for en stor del fraktes med bil til europeiske markeder. Oversjøisk og til Asia benyttes flyfrakt for fersk sjømat.

Det er en uttalt målsetting for næringen å ta ned klimaavtrykket knyttet til transport av sjømatproduktene. I denne strategien inngår økt bruk av tog til transport av fersk sjømat og overgang fra frakt av fersk med fly til fryst med båt der det er mulig til mer fjerntliggende markeder. Økende andel av den ferske sjømaten transporteres på tog. Eksempelvis sendes mer enn 250.000 tonn fersk sjømat årlig fra Narvik og videre ut på det europeiske markedet. Dette utgjør årlig mer enn 12.000 vogntog, som er fjernet fra norske og svenske veier. Potensialet for økt bruk av tog er stort, men begrenses i dag av kapasitetsmangel på særlig Ofotbanen/Malmbanen samt Nordlandsbanen og Dovrebanen. For de kortere transportene som må gå på vei fra kysten og til transportknutepunkter ser vi at det i økt grad tas i bruk nullutslippskjøretøy.

Harmonisering av CO₂-avgiften på fiskeflåten

Den største utslippskilden fra villfisknæringen er knyttet til selve fisket, og det er innenfor fangstleddet både de største utfordringene, men også mulighetene ligger for å redusere klimagassutslippet.

Utenom biodrivstoff finnes det ikke aktuelle null- eller lavutslipps energibærere som fiskeflåten enkelt kan ta i bruk her og nå. Særlig havfiskeflåten opererer ofte på lange fangstturer gjerne med opptil 6 ukers varighet, og de har ikke et fast seilings- eller landingsmønster. For mindre fiskefartøy og havbruksbåter som opererer nært kysten er elektrifisering et aktuelt tiltak.

I tillegg er det flere faktorer som påvirker utslippene fra fiskeflåten, som næringen selv ikke rår over. Det kan være usikkerhet knyttet til størrelse på tilgjengelige fiskekvoter, endringer i soneadgang og politiske målsettinger om å spre fisket utover året og redusere sesongtoppene av hensyn til industrien mv. 

Sjømat Norge er urolig over forskjellsbehandlingen mellom sektorer som inkluderes i kvotepliktig sektor og i ikke-kvotepliktig sektor. Mens sektorer som inngår i kvotepliktig sektor får samme CO₂-prising som sine viktigste konkurrenter i EØS-området, legges det opp til at konkurranseutsatte næringer i ikke-kvotepliktig sektor i Norge vil stå overfor en langt høyere CO₂-prising enn sine utenlandske konkurrenter. Dette gjelder blant annet fiskeflåten. Vi frykter det vil fremme landinger av fisk fra norske fartøy i utenlandsk havn, og hemme landinger av fisk fra utenlandske fartøy i Norge. Noe som igjen vil gi redusert aktivitet og verdiskaping i foredlingsindustrien.

Sjømat Norge mener at norske myndigheter må legge til rette for at også den norske fiskeflåten og øvrig konkurranseutsatt skipsfart i ikke-kvotepliktig sektor har konkurransedyktige rammebetingelser sammenlignet med tilsvarende næringer i EU. Dette kan oppnås ved at fiskeflåten innlemmes i EU-ETS, eller at norske CO₂-avgifter og omsetningskrav for fiskeflåten harmoniseres med EU, eller at Norge benytter kompensasjonsordningen for fiskeflåten mer aktivt til å utjevne konkurranseforskjeller.

Teknologivalg i havbruksnæringen

Det er et økende fokus på nye teknologiske løsninger og driftsformer i havbruket. Dette er en spennende utvikling i næringen som blant annet åpner områder for drift der tradisjonell drift ikke er mulig. Det er viktig å ha et fokus på at ulike løsningene har fordeler og ulemper. Den store fordelen med tradisjonelt havbruk er at dette er en svært ressurseffektiv, og med det en klimavennlig måte å drive matproduksjon. Investeringene i produksjonskapasitet er moderate, og som følge av vanngjennomstrømming er det ikke behov for energi for å flytte vann.  Både i forvaltningen sine krav til drift, og næringen sitt valg av teknologi, bør klimaeffekten per produserte kg mat veie tungt.

Klimakrav til servicefartøy i havbruksnæringen - behov for utbygging av infrastruktur for elektrifisering

Sjømat Norge viser til regjeringens arbeid med å utrede klimakrav til servicefartøy i havbruksnæringen. Hel- eller delvis elektrifisering blir vurdert som det mest aktuelle tiltaket for å redusere utslippene fra denne fartøygruppen.

Elektrifisering av fartøy i havbruksnæringen forutsetter imidlertid tilgang på infrastruktur i form av ladeinfrastruktur og strømnett. Tilgangen til og kapasiteten i strømnettet vi kunne variere fra sted til sted langs kysten, og enkelte steder vil det ikke være mulig å elektrifisere havbruksnæringen og også kystnært fiske uten utbygging av infrastruktur. At myndighetene sikrer utbygging av infrastruktur langs kysten nettilknytning og tilgang til grønt drivstoff er derfor viktige forutsetning.

I Enova sitt budsjett bør det øremerkes midler til investeringsstøtte for skip (tiltak på eksisterende flåte og flåtefornyelse), alternativt drivstoff (f.eks. støtte til batteriinvesteringer på fartøy), og investeringer i ladeinfrastruktur i aktuelle havner og på havbrukslokalitetene langs kysten.

Sjømat Norge mener at arbeidet med lav- og nullutslippskrav må sees i sammenheng med arbeidet med maritimt klimapartnerskap, der man gjennom trepartssamarbeidet skal sikre at klimamålene nås samtidig som at næringslivet kan opprettholde sin konkurranseevne.

Sammen med klimameldingen har Regjeringen lagt frem et lovforslag om en skjerping av de norske klimamålene der man foreslår å kutte CO2-utslipp med 70 – 75% i 2035 i forhold til nivået i 1990. Gjeldende mål for er reduksjon på 55% pr. 2030.

Regjeringen oppgir selv merkostnaden for denne innskjerpelsen til 10 – 21 milliarder kroner for femårsperioden 2030 – 2035, men sier at dette estimatet er meget usikkert (Klimameldingen s. 205). Det er all grunn til å to at estimatet heller er for lavt enn for høyt.

Det er ikke krav i Parisavtalen om å melde inn forsterkede krav, og vi mener at man heller bør gå motsatt vei og redusere de nasjonale ambisjonene i klimapolitikken. Dette kan de facto gjøres ved å regne inn skogens netto-opptak av CO2 i klimaregnskapet slik EU gjør. I 2022 var netto-opptak i norske skoger 18.1 MtCO2e (Megatonn CO2-ekvivalenter). Det utgjorde 37% av utslippet det året. Bidraget er beregnet å øke til ca. 35 MtCO2e i 2035 for så å falle til knapt 30 MtCO2e i 2040, for deretter igjen stige til drøyt 40 MtCO2e på slutten av dette århundre. Peter Holmgren som har gjort disse estimatene (Past and future climate effects of the Norwegian and Swedish forest-based sector, 2024), har omfattende ekspertise innen internasjonalt arbeid med skog, miljø og klima, inkludert ledelse av det internasjonale skogforskningsorganet Center for International Forestry Research (CIFOR) og FNs Food and Agriculture Organization (FAO) skogressursutviklingsprogram, og han koordinerte hele FAOs arbeid relatert til klimaendringer.

Netto-opptak i norske skoger vil i 2035 dekke ca. 80% av nåværende norske utslipp og 90% mot slutten av dette århundre. Det finnes ingen argumenter for ikke å regne dette inn i vårt klimaregnskap og, det er dette, som bør være regjeringens og Stortingets prioritering når klimamålene nå skal diskuteres i Stortinget. Norges nåværende avtale om skog med EU utløper i 2030 så dette er en gyllen sjanse for å redde seg inn på trygg grunn uten å bryte med regelverket i Parisavtalen.

Følgende fakta taler også for å ikke melde inn forsterkede klimamål:

1. Norske klimagassutslipp er så ubetydelige at de ikke har noen som helst innvirkning på klimaet. Noen tall kan illustrere dette. I 2023 utgjorde våre utslipp kun 0.1% av globale utslipp. Den relative andelen er fallende pga at alle land, bortsett fra EU/EØS, Storbritannia og en håndfull andre vestlig orienterte land, øker sine utslipp (List of countries by carbon dioxide emissions - Wikipedia). Norge har per dags dato CO2-utslipp per innbygger på samme nivå som Tyskland. Begge ligger godt under Kinas utslipp per innbygger. Kina har ca. 300 ganger så stor befolkning som Norges så norske CO2-kutt har ingen effekt på klima, men skader kun egen befolkning og næringsliv. Dette strider mot Klimalovens § 6, som forventer en estimert klimaeffekt som er større enn null.

2. Gitt da at klimaet er truet av utslipp av klimagasser, kan man hevde at vi er moralsk forpliktet til å være med på en dugnad for å redde verdens klima. Men det er ingen slik dugnad på gang. Utslippene av CO2 øker år efter år, med unntak for år med lavkonjunktur som finanskrisen i 2009 og koronaepidemien i 2020. Utslippene domineres av de såkalte utviklingslandene, og da med Kina i første rekke med 34% i 2023. Disse landene har helt andre prioriteringer enn landene i Europa, som er de viktigste pådriverne i klimapolitikken. Etter at USA forlot Parisavtalen, kommer mer enn 85% av CO2-utslippene fra land som ikke underlagt avtaler om kutt i Parisavtalen. Det er kun EU/EØS, Storbritannia, Sveits og noen få vestlig orienterte land utenfor Europa som Canada, Australia, New Zealand, Sør-Korea og Japan som har meldt inn mål om CO2-kutt, men disse kuttene oppveies mange ganger av økningen fra resten av verden.

3. Forslaget om innskjerping av de norske klimamålene synes å stå i forbindelse med målet om Net Zero 2050. Dette motiveres med at FNs Klimapanel i sin sjette rapport fastslår at «de globale kostnadene ved å redusere utslippene i tråd med Parisavtalens temperaturmål (1,5 grader) vil være lavere enn kostnadene for verden ved ikke å redusere utslippene» (Klimameldingen, s. 203). Det er all grunn til å trekke dette i tvil. I Klimapanelets sjette rapport, fra arbeidsgruppe tre som beskjeftiger seg med tiltak mot klimautslipp, fremgår det med all tydelighet at mange velferdsindikatorer kommer dårligere ut ved Net Zero 2050 (1,5-graders målet) enn ved å la være å forsøke å oppnå det målet. Ved Net Zero 2050 blir matvareprisene høyere, en større andel av verdens befolkning står i fare for å rammes av sult, og en større andel av verdens befolkning vil måtte lage sin mat innendørs over åpen ild med medfølgende risiko for tidlig død p.g.a. lungesykdommer (IPCC WG III Report, 2022, Chapter 3, Fig. 3.8 p. 370).

 Det er også laget flere modeller som sammenligner resultatene med og uten Net Zero 2050. Disse ble nylig sammenfattet av klimaøkonomen Richard Tol (Costs and benefits of the Paris climate targets, Climate Change Economics 14(4), special issue on Net Zero 2050). Hans konklusjon er at kostnadene sannsynligvis kommer å bli større enn nytten, at nytten er meget usikker mens kostnadene er mindre usikre, og at det er ekstrem variasjon mellom ulike studier. Det siste forteller oss at ingen vet om Net Zero 2050 har noe for seg eller ikke, men verden er uansett ikke på vei dit.

 4. Klimameldingen (s. 169) understreker at verdens «matsystem» er en viktig kilde til utslipp av klimagasser og at disse må reduseres for at Net Zero 2050 skal oppnås. Dette er også tilfellet i Norge. Det blir nevnt at produksjonssystemet (maskiner, bygninger, traktorer) må over til CO2-frie løsninger, men at dette vil ikke være nok; selve produksjonen og forbruket må også vris over til mindre CO2-intensive produkter. Det betyr mindre rødt kjøtt (storfe, sau) og mer plantebasert mat. Det sies lite om hva som man har tenkt å gjøre med dette. Skal bøndene penses over i annen type produksjon via selektiv støtte og forbrukerne over til mindre foretrukne valg gjennom avgifter eller direkte påbud? Det nevnes at staten har betydelig makt gjennom sine innkjøp av matvarer. Det er grunn til å tro at norske forbrukere og sågar bøndene vil ha seg frabedt denne type overformynderi uten nytte.

5. Et av virkemidlene til å redusere utslippene i Norge er høyere CO2-avgift. På side 107 i Klimameldingen omtales en analyse fra SSB om virkningene av høyere CO2 avgift. Det er påfallende hvor liten virkning på utslippene dette har. Om avgiften heves fra 1405 kr. pr. tonn (nivået i 2025) til 4000 kr., som er nesten en tredobling, ville virkningen på utslippene bli en beskjeden reduksjon på 1,6%!

Innledning
Kystrederiene takker for muligheten til å komme med innspill til Meld. St. 25 (2024–2025) «Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet», mm. Vi støtter regjeringens ambisjon om å redusere norske klimagassutslipp med 70–75 prosent innen 2035, og anerkjenner at skipsfarten må være en sentral del av denne omstillingen. Samtidig er det avgjørende at virkemidlene utformes slik at den både gir reelle insentiver til utslippskutt og samtidig ivaretar konkurranseevnen til nærskipsfarten – en næring som er avgjørende for forsyningssikkerhet, beredskap og regional verdiskaping.

CO₂-avgift og konkurransedyktighet
Regjeringens økning i den særnorske CO₂-avgiften for skipsfart på 19,6 prosent har skjedd uten tilsvarende kompensasjon for skipsfarten, noe som skaper en alvorlig konkurransevridning til fordel for veitransport. Dette undergraver den politiske målsettingen om å flytte mer gods fra vei til sjø, og svekker utsiktene for at skipsfarten skal kunne bidra med de nødvendige utslippskuttene. Veitransporten får i dag tilbakeført en betydelig andel av sine klimaavgifter, mens skipsfarten står uten en tilsvarende kompensasjonsordning. Kystrederiene mener det er behov for en midlertidig refusjonsordning for nærskipsfarten i tråd med den som er etablert for fiskeflåten. En slik ordning bør være gjeldende frem til alternative, klimavennlige drivstoff er kommersielt tilgjengelige og prismessig konkurransedyktige.

Et annet forhold som svekker incentivet til bruk av fornybare alternativer, er dagens praksis hvor rederier betaler full CO₂-avgift for hele drivstoffvolumet, samtidig som de ilegges en ekstra avgift knyttet til omsetningskravet for biodrivstoff. Dette innebærer i praksis en dobbel beskatning av brukere av biodrivstoff, noe som straffer de som faktisk tar i bruk mer klimavennlige alternativer. CO₂-avgiften bør derfor justeres slik at den kun gjelder for den fossile andelen av drivstoffet, og en automatisk fradragsmekanisme bør etableres for bunkring i Norge.

Samtidig betaler norske rederier som omfattes av EUs kvotesystem både inn til kvotemarkedet og den særnorske CO₂-avgiften. Dette representerer en direkte dobbeltbeskatning, og svekker konkurranseevnen til norske fartøy over 5000 bruttotonn som opererer i internasjonal skipsfart. Denne dobbeltbelastningen bør avvikles snarest mulig. Vi vet at denne saken ligger til behandling i ESA, men næringen lever snart i to år i usikkerhet om veien videre. Det er også viktig at Norge, i likhet med EUs medlemsland, bruker inntektene fra kvotesystemet til å støtte omstilling i den sektoren midlene stammer fra – i dette tilfellet maritim næring.

Manglende støtte til tiltak på eksisterende flåte
Kystrederiene vil også påpeke at dagens virkemiddelapparat i all hovedsak er rettet inn mot introduksjon av nye energiformer og nybygg. Det finnes i dag ingen egne støtteordninger som bidrar til å redusere utslipp fra eksisterende fartøy som benytter fossilt drivstoff. Dette til tross for at store deler av den eksisterende flåten vil være i operasjon i mange år fremover. Ifølge DNVs analyser er det mulig å redusere CO₂-utslipp med nærmere 40 prosent ved å ta i bruk kjent teknologi og operative tiltak på dagens flåte. Dette omfatter tiltak som energieffektivisering, maskinoptimalisering, ruteplanlegging og hybride løsninger. For å nå klimamålene for 2035 og 2050, må det etableres støtteordninger som også omfatter slike kostnadseffektive og gjennomførbare tiltak i eksisterende flåte.

Behov for et maritimt CO₂-fond
Kystrederiene mener at det bør opprettes et CO₂-fond for maritim sektor, etter modell av NOx-fondet. Et slikt fond kan finansieres av inntektene fra skipsfartens andel i ETS og fra særnorske CO₂-avgifter. Fondet bør brukes målrettet til støtte for teknologiutvikling, infrastruktur for alternative drivstoff, samt energieffektiviseringstiltak om bord. Et slikt fond vil kunne bidra til å akselerere omstillingen og gjøre investeringene gjennomførbare også for små og mellomstore rederier.

Forlengelse av NOx-avtalen
Kystrederiene støtter forslaget om å forlenge NOx-avtalen med næringslivet ut 2030. Siden oppstarten i 2008, har NOx-fondet vært et av de mest vellykkede og kostnadseffektive virkemidlene for utslippsreduksjoner i norsk næringsliv. Over 1500 prosjekter er gjennomført med støtte fra fondet, og årlige CO₂-utslipp er redusert med om lag to millioner tonn. Fondets virkemåte gir høy realiseringsgrad og har utløst investeringer i størrelsesorden 11 milliarder kroner, mange av dem ved norske verft. En forlengelse av avtalen vil bidra til ytterligere utslippsreduksjoner i en avgjørende fase av omstillingen.

Oppsummering
For å sikre at nærskipsfarten bidrar aktivt til utslippskutt og samtidig beholder sin konkurransekraft, foreslår Kystrederiene:

• En midlertidig kompensasjonsordning for CO₂-avgift for nærskipsfarten.
• Fjerning av dobbeltbeskatning av biodrivstoff, og fritak for CO₂-avgift for fartøy som er inkludert i EU ETS.
• Etablering av et maritimt CO₂-fond for teknologi og energieffektivisering.
• Egen støtteordning for utslippsreduserende tiltak på eksisterende flåte som bruker fossilt drivstoff.
• Forlengelse av NOx-avtalen ut 2030.
  
  

Vi ser fram til et konstruktivt samarbeid for å sikre at klimapolitikken treffer maritim næring på en rettferdig og virkningsfull måte.

Med hilsen

Tor Arne Borge                                         Karsten H. Sprenger

Administrerende direktør                     Seniorrådgiver politikk, analyse og samfunnskontakt

(elektronisk signert)                                (elektronisk signert)

Biogass Norge er interesseorganisasjonen for norsk biogassbransje. Våre medlemmer er samfunnsbyggere som omfatter private og offentlige aktører i avfallssektoren, landbruket, vann og avløp og havbruk. Biogass Norge representerer hele verdikjeden fra leverandører av utstyr, produsenter, distributører og brukere.

Biogass Norge ber om:

• En videreføring av nivået på investeringsstøtten i Enova tilsvarende 2024 nivået, dvs 550 millioner kroner.
• Et måltall for produksjon av biogass på 5 Twh innen 2030 og 10 Twh innen 2035.
• Fortsatt økt CO2 avgift
• Videreføring av støtteordningen i jordbruksoppgjøret for levering av husdyrgjødsel til biogassproduksjon, dimensjonert etter reelle volum levert
• Oppfølging av Stortingsvedtaket fra 2020 om etablering av dialog med havbruksnæringen om levering av avfall til biogassproduksjon. Alternativt innføre krav om levering av avfall.
• Rask implementering av RED II

I regjeringens klimamelding for 2025 er det tydelig at biogass er innarbeidet som en integrert og langsiktig del av det norske klimaarbeidet. Som bransje er vi skuffet over at det ikke er en egen handlingsplan for økt produksjon og bruk av biogass i klimameldingen, slik Stortinget har bestilt, men vi er fornøyd med at biogass pekes på som en viktig klimaløsning.

Skal vi kutte utslipp til et nivå som gjør at vi når klimamålene Norge har forpliktet seg til, er det helt nødvendig å legge til rette for økt biogassproduksjon i Norge. Noe klimameldingen gjør ved å peke på Enova og Bionova som viktige virkemidler for å skape vekst i produksjonen og bruken av biogass.

En biogassproduksjon på 5 Twh kan kutte 2 millioner tonn CO2 årlig. Per i dag produseres det 0,8 Twh biogass årlig med en forventet vekst de neste to til tre årene på 1,1 Twh. Dette omfatter prosjekter som har fått investeringsstøtte fra Enova frem til desember 2024. Skal vi nå målet om 5 Twh innen 2030 må imidlertid rammene for investeringsstøtte styrkes og minst opprettholdes på nivået med 2024, som var på 550 millioner kroner.

For biogassbransjen er det også viktig at CO2 avgiften økes og settes til et nivå der det lønner seg å gjøre grønne valg i markedet.

En verdikjede som skaper klimagevinster – et klimakutt under nullstreken
I verdikjeden til biogass produseres det også biorest. I Norge går mesteparten av bioresten tilbake til landbruket og bidrar til redusert bruk av kunstgjødsel. I tillegg fanger og bruker biogassprodusentene CO2 noe som bidrar til et negativt CO2 regnskap, dvs de reduserer CO2 nivået.

Biogass Norge har sammen med ti andre organisasjoner utarbeidet Biogassplattformen. Den er et felles dokument fra bransjen som peker på tiltak for økt produksjon og bruk av biogass. Komiteen anbefales å se nærmere på dette dokumentet.

Link til biogassplattformen:
https://biogassnorge.no/biogassplattformen

Oppsummering av bransjeorganisasjonenes forslag til tiltak:

Produksjon

• Etablere et nasjonalt mål for produksjon av biogass på 5 TWh i 2030, og 10 TWh i 2035
• Etablere eget biogassprogram for industrielle anlegg i Bionova med tilskudd på 500 millioner årlig
• Etablere et flerårig fond for levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg som sikrer forutsigbarhet
• Utrede innføring av krav til innsamling og materialgjenvinning av fiskeslam
• Opprette bransjeavtaler med fiskeri- og havbruksnæringen med mål om å øke leveransen av råstoff
• Stille likelydende krav for husholdningsavfall og husholdningslignende avfall fra næringslivet i Avfallsforskriften

 Bruk

• Biogass må inkluderes i definisjonen av nullutslipp, og må implementeres på alle forvaltningsnivå
• Øke CO2 avgiften for å øke konkurranseevnen til fornybare drivstoff
• Sikre gjennomføring av fritak i bomringen for biogasskjøretøy i hele landet 
• Fortsatt fritak for veibruksavgiften for biogass
• Innføre nasjonal plan for lade-og fylleinfrastruktur som likestiller biogass med el og hydrogen
• Rask implementering av EUs reviderte fornybardirektiv REDII og REDIII
• Innføre en nasjonal database for flytende og gassformig drivstoff, der biogass inngår
• Stille miljøkrav i offentlige anbud ved å innføre klima- og nullutslippskrav for offshore fartøy og ferger
• Utrede et omsetningskrav for biogass brukt i innenriks sjøfart og fiske
• Innføre forbud mot fossil fyring innen 2030

 Bioprodukter

• Utrede insentiver for redusert bruk av fossil CO2 i veksthusnæring
• Innføre en omvendt CO2-avgift for biogassanlegg (inntekt for reduserte CO2-utslipp)
• Utrede omsetningskrav til resirkulert fosfor i gjødsel og legge til rette økt bruk av resirkulerte næringsstoffer i gjødsel
• Tilpasse gjødselvareforskriften for å åpne for mer bruk av fiskeslam og større innovasjon i produksjon og bruk av gjødselvarer

Biogass Norge vil også vise til dokument 8 forslag i komiteen for mer produksjon av biogass, noe vi håper komiteens medlemmer vil slutte seg til. Dette er viktig for utviklingen av biogassbransjen fremover.

Kontaktinformasjon:
Ta kontakt med Pia Farstad von Hall, daglig leder i Biogass Norge, om du har spørsmål knyttet til notatet. Epost: phall@samfunnsbedriftene, mobil: 97100904

NOAH – for dyrs rettigheter ønsker med dette komme med innspill til høring om Klimameldingen 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet. 

Kommentarer til kapittel 3.1.3 Areal 

NOAH støtter tiltakene, men mener at de ikke er tilstrekkelig for å stanse nedbyggingen av natur i Norge. For å sikre at arealbruken fremover bidrar til at vi når både natur og klimamål, bør meldingen legge frem et krav om å lovfeste i naturmangfoldloven at arealforvaltning skal skje med natur, ville dyr og klima i sentrum. 

Et viktig tiltak for å sikre robuste økosystemer og naturmangfold innebærer globalt effektiv og rettferdig bevaring av 30-50% av jordens land-, ferskvanns- og havområder. Dette må også gjelde i Norge. Myndighetene bør derfor lovfeste krav i naturmangfoldloven om minst 30% vern av natur og restaurering av 30% forringet natur, og snarlig utarbeide en tiltaksplan for hvordan man effektivt kan verne minst 30% natur i Norge innen 2030. 

Regjeringen gir en feilaktig fremstilling av hogstens påvirkning på natur og klima. I dag er over 90% av hogsten i Norge såkalt flatehogst, der store flater i skogen blir totalt rasert, inkludert skogbunnen. Det meste (80%) av karbonet som er bundet i skog, er bundet nettopp i jorden. Flatehogst er dermed både skadelig for naturmangfoldet og klimaet. Flatehogst bør bli forbudt. 

NOAH foreslår også følgende tiltak:

• Formålsparagrafen i plan- og bygningsloven bør derfor endres, slik at ville dyr og naturmangfold er et av de viktigste hensynene som skal ivaretas ved bruk av arealer i Norge. 
• Subsidier som påvirker natur negativt, særlig innenfor jakt, jord- og skogbruk, og oppdrett, må fjernes. 

• Forby hogst av gammelskog. 

• Sikre at utbygging av vindkraftverk til både lands og havs ikke tillates i verneområder eller i viktige leveområder for ville dyr, eller i uberørte naturområder. 

Kommentarer til kapittel 8.2 Virkemidler for økt karbonopptak i skog og for å opprettholde karbonlageret i økosystemene 

Regjeringen fremstiller klimaeffekten av beite feilaktig. Produksjon av rødt kjøtt – inkludert beitedyr – er en av de største årsakene til klimautslipp. Den eventuelle albedoeffekten regjeringen viser til er ikke godt faglig forankret. Satsingsområdet innen landbruket kan ikke være beitedyr, men tvert imot økt plantebasert produksjon.

Kommentarer til kapittel 10 Et matsystem for framtiden

NOAH reagerer på at klimameldingen underkommuniserer ett av de mest effektive og viktigste tiltakene for klimaet – overgang til et mer plantebasert matsystem. Miljødirektoratet fremhever i rapporten Klimatiltak i Norge mot 2030 (2023) at kjøttkutt i tråd med de nasjonale kostrådene er det tiltaket med tredje største potensial for utslippskutt fram mot 2030. Klimameldingen erkjenner også at kjøttkutt er et tiltak, men mangler nødvendige virkemidler og budsjettprioriteringer på dette området. Det er sterkt kritikkverdig at man ikke følger opp rådene fra Miljødirektoratet på dette punktet.

Kjøttreduksjon er et av de mest kostnadseffektive klimatiltakene, som også har positive effekter for natur, helse og dyrevelferd. Konkrete tiltak for å redusere kjøttproduksjon og oppnå en vridning mot større etterspørsel og produksjon av grønt må være inkludert i klimapolitikken mot 2035, samt målrettede tiltak for å redusere kjøttproduksjon, øke etterspørsel og styrke produksjon av norsk plantebasert mat. Dette er nødvendig for å nå klimamålene – og for å sikre matsikkerhet og beredskap. NOAH mener at Stortinget må prioritere kjøttkutt som klimatiltak.

Kommentarer til kapittel 10.1 En helhetlig politikk for matsystemet i Norge

NOAH er kritiske til hvordan Klimameldingen bruker UFF rammeverket i matsystemet. UFF rammeverket benyttes for å oppnå “et mer effektivt og bærekraftig matsystem som både reduserer utslipp og bruker mindre energi og færre ressurser" (side 170). I NOU 2023:25 presenterer Klimautvalget 2050 et eksempel på hvordan UFF rammeverket kan anvendes i matsystemet. Under ‘Unngå’ foreslår Klimautvalget å “redusere produksjon og forbruk etter utslippsintensive varer som kjøtt”. I Klimameldingen omformuleres imidlertid forslaget til “spis mer plantebasert mat og mindre rødt kjøtt iht. kostrådene” og flyttes til ‘Flytte’, noe som følgelig nedgraderer viktigheten av kjøttreduksjon som klimatiltak. Om målet er å redusere utslipp, energi- og ressursbruk, er det mest effektive å UNNGÅ maten med mest utslipp, energi- og ressursbruk – nemlig kjøtt – og heller fokusere på å produsere mer mat direkte til mennesker. Grøntutvalgets rapport fra 2020, med deres foreslåtte tiltak for økt produksjon og forbruk av norsk frukt og grønt med en vekstambisjon på 50%, må også følges opp.

Det absolutt viktigste virkemiddelet er å vri tilskuddene bort fra husdyrproduksjon og over til produksjon av matvekster. Ifølge NIBIO er det stort potensial i å øke produksjon av matkorn og grønt, særlig potet og frukt, samtidig som vi kan øke areal brukt til å dyrke erter og åkerbønner med 470%. 

Kommentarer til kapittel 10.3 Bærekraftig matproduksjon

Klimameldingen sier at plantebasert mat har lavere utslipp enn animalsk mat. Likevel er det en mangel på konkrete tiltak for hvordan vi kan redusere hva og hvor mye som produseres – altså kjøtt. Kapittelet fokuserer mye på en overgang til «bærekraftig fôr», men NOAH mener en overgang til et plantebasert matsystem er viktigere og mer effektivt. Stortingsmeldingen om økt selvforsyning slår fast at for å øke selvforsyningen, er vi avhengig av endringer i kostholdet i retning energirike matvekster som kan produseres i Norge. 

Kommentarer til kapittel 10.3.2 Havbruk og fiskeri

Globalt er tang og tare den raskest voksende sektoren innen akvakultur, og det er potensial for betydelig økning i matproduksjon fra makroalger. De er næringsrike, ressurseffektive og produksjonsmessig lite krevende og kan brukes til fremstilling av for eksempel vegetariske kjøtterstatninger eller andre produkter. NOAH mener at den norske havbruksnæringen bør satse på tang og tare, ikke fisk.

Bevaring av tareskog er også essensielt i klimakrisen. Tareskogene langs norskekysten binder over 13 millioner tonn CO2 i året. Ifølge forskere i Havforskningsinstituttet er overfiske en av årsakene til at tareskogen forsvinner. Stans av fiske vil derfor være positivt både for økosystemet og klimaet.

Videre påpeker NOAH at forbud mot bunntråling er et viktig tiltak for å redusere CO2 utslipp. En studie publisert i Nature i 2021, «Protecting the global ocean for biodiversity, food and climate», viste at utslippene fra bunntråling rundt om i verden tilsvarer utslippene fra den globale luftfarten. NOAH oppfordrer til at minst 30% av norske havområder vernes innen 2030.

Kommentarer til kapittel 10.4 Forbruk, kosthold og helse

NOAH støtter Klimameldingens vurdering om at et kosthold i tråd med kostrådene vil føre til reduserte klimagassutslipp fra matsystemet, men Klimameldingen svikter i å fokusere på nødvendige virkemidler. Klimameldingen viser til ekspertutvalget oppnevnt av regjeringen i 2023 sin konklusjon om at systemiske tiltak er mer effektive enn tiltak på individnivå når det gjelder å påvirke hva folk spiser. Videre presiseres det i regjeringens klimaavtale med jordbruket at regjeringen skal arbeide med forbruksendringer som kan medføre reduksjoner i klimagassutslipp– som kjøttkutt. Det er derfor kritikkverdig at Klimameldingen i hovedsak omtaler kjøttkutt som et individuelt ansvar, uten å følge opp med strukturelle virkemidler. Regjeringen må sikre at hele matsystemet legger bedre til rette for at befolkningen faktisk kan spise mer plantebasert. 

Det er avgjørende å øke bevilgningene til kostholdstiltak som fremmer kostholdsrådene og klimamålene. Landbruksbudsjettet bevilget for 2025 5 mill. til «Det store norske grøntløftet». Til sammenligning har Danmarks Plantefond en ramme på over 120 millioner DK. De har også etablert en klimaavgift på landbruksdyr. Storbritannia har etablert et forskningsfond for plantebaserte proteiner, på ca 500 millioner NOK. Klimameldingen må fremme tiltak som kan måle seg med dette.

Samfunnsbedriftene støtter regjeringens mål om å kutte utslipp med 70–75 % innen 2035 og lovfeste dette i klimaloven. Vi takker for muligheten til å gi innspill, og er glade for at kommunenes rolle vektlegges. Samtidig savner vi en tydeligere plass til de kommunalt eide selskapene – de sitter med nøklene til mye av den lokale klimaomstillingen. For å lykkes, må disse virksomhetene få tilpassede rammevilkår og målrettet støtte.

Vi representerer rundt 600 kommunalt eide selskaper, blant annet innenfor avfall, energi, vann og havn – selskaper som BIR, Oslo Havn og Østfold Energi – som leverer kritiske tjenester og står sentralt i utslippskutt, energiforsyning og sirkulære løsninger. Det er avgjørende at regjeringen reduserer gapet mellom ambisjon og virkemidler. Vi etterlyser et nasjonalt delmål for utslippskutt for å utløse investeringer og sikre forutsigbarhet lokalt.

Kommunene har delegert viktige samfunnsoppgaver til egne selskaper, særlig innen tekniske fagområder. Disse selskapene er selvstendige rettssubjekter, men gjennom god eierstyring og riktig støtte kan de bli kraftfulle verktøy for å nå klimamålene.

Mange av selskapene opplever økte krav og økonomisk press, men mangler tilstrekkelig støtte og forutsigbarhet. De er klare for å levere utslippsfri transport, fornybar energi og sirkulære løsninger – men trenger investeringsevne og samarbeid med stat og kommune. Interkommunalt samarbeid er viktig for å bygge sterke fagmiljøer og stordriftsfordeler – ikke minst for små kommuner som mangler kapasitet til å omstille seg alene.

Våre hovedpunkter:

• Klimamålene nås ikke uten kommunalt eide selskaper. De må få bedre rammevilkår og målrettet støtte.
• Grønn omstilling krever riktig kompetanse, særlig innen IKT og teknologi. Vi trenger flere og lengre bransjeprogrammer, som dekker behovet for kompetansepåfyll.
• Det trengs en helhetlig nasjonal energiplan som samordner kraftproduksjon, nettutbygging og rammevilkår.
• Det trengs milliardinvesteringer i kommunal infrastruktur for å omstille virksomhetene til å nå nye klima- og miljøkrav. Dette må reflekteres i virkemiddelapparatet, som i dag i stor grad er rettet mot privat næringsliv.
• Restavfall må håndteres med energiutnyttelse og CCS, men dette krever statlig støtte – både til karbonfangst og til tiltak tidligere i verdikjeden.
• Biogass er en viktig problemløser for håndtering av matavfall. Det er derfor viktig at biogassatsingen videreføres i Enova.
• Sjøtransport må løftes frem i mobilitetsstrategien – batteri og autonome løsninger gir store muligheter.
• Klimasatsordningen må videreføres og styrkes – det er den eneste ordningen alle kommuner kan søke på.

Elektrifisering og kraftinfrastruktur (kap. 3.1.1)

Elektrifisering basert på fornybar kraft er avgjørende. I dag er det et gap mellom ambisjoner og tilgang på kraft og nett. Dette forsinker grønn industri og omstilling. Vi foreslår at regjeringen utarbeider en helhetlig nasjonal energiplan for å samordne tiltak for ny kraftproduksjon, raskere nettutvikling og stabile rammevilkår. En helhetlig og regionalt tilpasset strategi er nødvendig for å sikre forsyningssikkerhet, verdiskaping og reelle utslippskutt fram mot 2035 – og lavutslippssamfunnet i 2050.

Biogass (kap. 3.1.2)

For å sikre fortsatt positiv utvikling i biogassmarkedet, er det viktig at satsingen i Enova opprettholdes på 2024 nivå. Da ble det gitt 550 millioner kroner i investeringsstøtte til nye anlegg. Det er og viktig når vann- og avløpsselskapene må etablere nye renseanlegg at biogass blir vurdert som et tillegg i verdikjeden. Det kan gi gode klima- og miljøeffekter.

Kompetanse for grønn omstilling (kap. 4)

Mangelen på riktig kompetanse er en bremsekloss. Kommunalt eide selskaper trenger flere med kompetanse innen IKT, ingeniører og fagarbeidere. Bransjeprogrammer og tilpassede utdanningstilbud må utvides og gjøres mer tilgjengelige – særlig for ansatte i kritiske samfunnsfunksjoner.

Offentlige anskaffelser – viktig klima­verktøy (kap. 5.5)

Vi støtter regjeringens ambisjon om å bruke offentlige anskaffelser i klimaomstillingen, men krav må stå i forhold til kapasitet og følges av støtte – slik at det også blir gjennomførbart for små aktører. Kommunale selskaper har ofte små administrasjoner og er allerede underlagt mange lovkrav og rapporteringsplikter.

 Avfall, forbrenning og CCS (kap. 6.2, 6.4, 6.6)

Restavfall som ikke kan gjenvinnes må forbrennes med energiutnyttelse. CCS gir utslippskutt, men blir for dyrt for husholdningene om renovasjonsgebyret alene skal finansiere det. Det trengs derfor støtteordninger for å kompensere for denne belastningen. I tillegg må tiltak tidligere i verdikjeden, som sentralsorteringsanlegg og redusert karboninnhold i restavfall, få finansieringspakker som gjør det mulig å realisere slik det forventes.

Forbrenningsavgiften må gi reelle insentiver til utsortering av fossilt avfall. Standardfaktoren for CO₂ må oppdateres for å reflektere faktiske utslipp, og suppleres med leverandørspesifikke faktorer som belønner lavere karboninnhold i restavfall fra husholdningene. Avgiften må harmoniseres med Norden og på sikt erstattes med EUs kvotesystem (EU ETS 1). Inntil da bør avgiften ikke økes.

Den kommunale avfallsbransjen trenger milliardinvesteringer frem mot 2035 for å nå sorteringsmålene. Virkemiddelapparatet er i stor grad rettet mot privat næringsliv. Offentlige tjenesteleverandører må også få tilgang til kapital for nødvendig infrastruktur.

Mobilitet og sjøtransport (kap. 6.8 og 6.9)

Sjøtransport bør i større grad erstatte tungtrafikk på vei, også på korte strekninger. Teknologier som batterier og autonome fartøy gjør dette mulig. Eksempler som ASKO-dronene i Oslofjorden viser potensialet. I Nord-Norge [Gj1] utvikles en ny sjørute med nullutslippsteknologi fra Bodø til Tromsø via Harstad. Slike tiltak bør utredes videre som en del av norsk mobilitetsstrategi.

Vi støtter grønne skipskorridorer, men også containerfrakt og skip uten faste ruter må inkluderes. Regelverk må samordnes internasjonalt, og havnene må få verktøy til å stille klimakrav til anløpende skip. Det trengs sterkere insentiver for ny teknologi og bedre tilgang på kraft og sikkerhet rundt nye drivstoff.

Klimasats videreføres – og må styrkes (kap. 9.6)

Klimasats er i praksis den eneste klimastøtteordningen for hele kommunesektoren. Vi er positive til at ordningen skal vare til 2030, men den må styrkes for å møte behovene.

Produsentansvar og sirkulær økonomi (kap. 11.2 og 11.3)

Produsentansvar må sikre at produsenter tar hele livsløpskostnaden. Det gir insentiv til bedre design, emballasje og sirkulære forretningsmodeller.

Ombruk og reparasjon må styrkes. Fjerning av merverdiavgift på brukte varer og åpning for å bruke renovasjonsgebyret på ombruksbutikker utenfor gjenvinningsstasjoner vil bidra. En materialavgift kan styrke markedet for sekundære råvarer.

Avslutning

Samfunnsbedriftenes medlemmer er klare til å bidra. Men for at de kommunalt eide selskapene skal kunne levere på klimaambisjonene, må virkemiddelapparatet tilpasses deres rolle. Uten dette bremser vi en stor del av omstillingen. Regjeringen må ta grep for å gjøre det mulig å gå fra ord til handling – lokalt, i hele landet.

Høringsnotat til "Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet"

Klimamål

Regjeringen foreslår et klimamål der Norge skal redusere utslipp av klimagasser med minst 70 til 75% innen 2035, sammenlignet med 1990. Målet skal oppnås ved en kombinasjon av nasjonale tiltak, samarbeid med EU og kjøp av utslippsreduksjoner utenfor EØS. Norsk Industri støtter et ambisiøst klimamål som omfatter hele økonomien og alle norske utslipp. Industrien har et mål om å være klimanøytral i 2050. Industri og bergverk har redusert utslippene med 45% fra 1990 til 2023. Samtidig har verdiskapingen økt med 36 %. Utslippsintensiteten i verdiskapingen i industrien er dermed betydelig redusert. Men, bedriftenes omstillingstakt er avhengig av en tydelig klimapolitikk og ikke minst at energipolitikken og utvikling av energisystemet sørger for at klimamålene kan nås.

Uavhengig av om Stortinget vil fastsette et nasjonalt klimamål, understreker Norsk Industri at kvotekjøp i EØS-området og kjøp av utslippsreduksjoner utenfor EØS ikke kan være hovedstrategien for klimapolitikken. Dette må være et supplement til tiltak i Norge.

Meldingen anslår at Norges utslippsreduksjon hensyntatt ny politikk for innsatsfordelingen og den norske andelen av kvotesystemet ETS kan utgjøre 67 % i 2035. Det fremstår dermed som at klimamålet kan oppnås uten nye store grep. Samtidig gir meldingen ingen retning for ny politikk for å redusere utslippene i kvotepliktig sektor. Investeringsbeslutninger gjøres på lange tidshorisonter og i et industrielt perspektiv er det ikke lenge til 2050. Klimautvalget 2050 pekte på at det vil kunne gi økte kostnader og vanskeligere omstilling hvis vi utsetter utslippsreduksjoner, selv om dette på kort sikt kan fremstå som mest kostnadseffektivt.

Klimamål og fornybar kraft

Tilgang på kraft og nett er en nødvendig forutsetning for at industrien kan gjennomføre tiltak som reduserer klimagassutslipp. Det er positivt at Regjeringen arbeider for mer fornybar kraftutbygging, effektoppgraderinger, effektivisering og raskere nettkonsesjoner. Det er imidlertid en realitet at arbeidet går altfor sakte. Manglende tildelinger av nye konsesjoner for kraftproduksjon og utilstrekkelige investeringer i overføringskapasitet hindrer oppnåelse av klimamålene. Tilgang til fornybar kraft gjør at norsk industri har vesentlig lavere utslipp enn konkurrenter i andre land. Dette må være en konkurransefordel også fremover. En forutsetning er at nett og ny fornybar energiproduksjon prioriteres til eksisterende industri, slik Regjeringen har tatt til orde for. Vi foreslår at Stortinget samler seg om en slik prioritering.

Europeisk samarbeid

Det er svært viktig med et klimasamarbeid med EU. Norge og Europa står overfor handels- og sikkerhetspolitiske utfordringer. EUs svar er raske og store endringer i rammebetingelser, og erkjennelse om at klima-, energi- og industripolitikken henger tett sammen. Dette må også danne grunnlaget for norsk klimapolitikk. Skal Norge opprettholde sin konkurranseposisjon, må nasjonale virkemidler være godt koordinert med EUs virkemidler. Markedsadgang for bedrifter som driver i Norge krever at myndighetene opererer uten sær-norske regler.

Industrien er omfattet av EUs kvotesystem og norsk industri er underlagt strenge krav til utslippsreduksjoner. I 2035 - basert på dagens bane - forventes EU ETS-målet å være at utslippene reduseres med 80 % sammenlignet med utslippsnivået i 2005 og null i 2039.

Kvotesystemet fører til et vesentlig påslag i kraftprisen for industrien. Det er dette påslaget som begrunner CO₂-kompensasjonsordningen. En robust og stabil ordning for CO₂-kompensasjon er avgjørende for industriens videre satsing i Norge. Dersom norsk produksjon, basert på fornybar kraft, erstattes med gass- og kullbasert industriproduksjon i land utenfor Europa, vil globale utslipp øke betraktelig. I dagens geopolitiske situasjon er ordningen for CO₂-kompensasjon av beredskapsmessige hensyn viktigere enn noensinne.

EU og Norge skal innføre en grensejusteringsmekanisme for karbon, CBAM, som tiltak for å motvirke karbonlekkasje når CO₂-kostnadene øker. Norsk Industri støtter at Norge også innfører CBAM. EU-kommisjonen har nylig lagt frem en "ren industriplan". Det er avgjørende at Norge engasjerer seg i regelverksutviklingen i EU, inkludert viktige forslag til regelverksforenklinger gjennom den såkalte Omnibus-pakken, som også omfatter endringer i CBAM. Det er naturligvis svært viktig at relevante regler fortløpende tas inn i EØS-avtalen.

Enovas rolle

Enova-avtalen, som gjelder fra 2025-2028, legger til rette for at Enova kan støtte aktivitet der teknologien er moden, men markedet umodent. Ikke-kvotepliktig sektor skal prioriteres frem mot 2030. Samtidig skal Enova tilstrebe å begrense belastningen på kraftsystemet og Enova kan støtte prosjekter i kvotepliktig sektor der det er stort potensiale for innovasjon, energi- og klimaomstilling. Vi ser positivt på at Enova har fått mandat til å fremskynde utvikling og utrulling av klima- og energiløsninger. Stortinget bør understreke viktigheten av at Enova prioriterer tiltak som gir raske klimakutt og energiresultater, også med moden teknologi.

Karbonfangst og lagring

For å tilrettelegge for at flere CO₂-fangst­anlegg kommer på plass er det behov for styrkede statlige virkemidler. Miljødirektoratet, Enova, Gassnova og Siva har fått et felles oppdrag om å utrede forslag til mulige midlertidige virkemidler som reduserer barrierene og markedssviktene i verdikjeden for CO₂-håndtering. Norsk Industri mener at Stortinget bør uttrykke en klar forventning om at staten legger til rette for flere CO₂-fangstanlegg i industrien, blant annet gjennom en tydeliggjøring av planene for transport og lagring av CO₂.

NOx-fondet og SO₂-avtaler

Avtalene mellom industrien og regjeringen om NOx-fond og SO₂-fond baserer seg på at industrien selv gjør tiltak der det er mest hensiktsmessig teknologisk og økonomisk, og på den måten sikrer at utslipp ikke overstiger det som er fremforhandlet utslippsnivå. Avtalene for SO₂ og NOx gir også positive virkninger mht. reduserte klimagassutslipp og forberedelse for karbonfangst. Avtalene utløper i 2026 og 2027. Det er viktig med videreføring av avtalene for å sikre gjennomføring av klimatiltak. Stortinget bør be Regjeringen om å sørge for dette.

Klimaavgift – irreversible arealbruksendringer

Regjeringen har igangsatt en utredning av en avgift på klimagassutslipp fra irreversible arealbruksendringer på land, dvs. nedbygging av areal på tidligere ubebygde områder. En evt. avgift kan ramme prosjekter som det er bred enighet om i lokalsamfunn og storsamfunn. Eksempler er infrastruktur for vei og kraftnett, etablering av industri, boligutvikling, mv. Dette betyr at det vil legges en avgift på prosjekter som samfunnet ønsker. En avgift på irreversible arealbruksendringer vil kreve utvikling av metode, omfattende kartleggingsprosjekter og et stort byråkrati. Vi er ikke kjent med tilsvarende avgifter i andre land. Norsk Industri har tro på andre virkemidler i naturpolitikken som bedre oppfølging av naturmangfoldloven, samt utvikling av statlige retningslinjer for bevaring av natur, f.eks. ifm. kommunale plansaker.

Forbud mot fyring med fossile brensler i industrien

Regjeringen har varslet at den vil innføre et forbud mot bruk av fossile brensler til indirekte fyring til energiformål i ikke-kvotepliktig industri. Dette er et tiltak vi ikke kjenner fullt ut konsekvensene av. For noen bedrifter kan det være enkelt å legge om til elektrisk kraft. For andre kan et forbud være så dramatisk at bedriftene må legge ned. Norsk Industri mener derfor at det bør vurderes andre, mindre inngripende og mer treffsikre midler for å fase ut fossile brensler. Eksempler er risikoavlastning eller pålegg om å utføre energikartlegging, samt vurdere tiltak for effektivisering og overgang til utslippsfrie alternativer i industrien.

Naturviterne velger i høringen å gi innspill på Klimameldingen 2035 knyttet til områdene fagmiljøer og arealpolitikk. Klimakvoteloven og endringer i klimaloven omtales ikke.

 Nødvendige innstramminger i arealpolitikken går for sakte

Stortingsmeldingen gir riktig bilde av den doble negative effekten arealbruksendringer kan utgjøre, ved å både gi utslipp av karbon og forhindre fremtidig opptak av karbon. Nedbygning av natur er i stor grad en irreversibel prosess, som samtidig utgjør en trussel mot naturmangfold. Meldingen gir også et godt bilde på hvor store planlagte inngrep det er åpnet for gjennom dagens plansystem.

I stortingsmelding skriver regjeringen at den ønsker å utrede et mål for reduserer utslipp fra irreversible arealbruksendringer og en avgift på klimagassutslipp fra irreversible arealbruksendringer. Dette er positivt. Utfordringen er at disse prosessene har et usikkert utfall og tar tid.

Fra et naturvitenskapelig ståsted er den klare anbefalingen at tempo og takten i dagens arealendringer må betydelig ned – og det raskt. Dette må da skje gjennom innstramminger i den lokale arealpolitikken, f. eks gjennom å innføre et mål om arealnøytralitet, og ved revisjon og forbedring av kommunale arealplaner.

Naturviterne har tidligere gitt innspill til denne komiteer i høringen om Naturmeldingen, at det burde kunne utformes et nasjonalt mål om arealnøytralitet på tvers av kommunegrenser.

KS landsting vedtok i fjor arealnøytralitet som et hovedspor, det vil si netto tap av natur. Over 80 norske kommuner har fattet vedtak om arealnøytralitet ifølge KS. Det fremstår slik som kommunesektoren er mer offensiv i natur- og arealpolitikken enn regjeringen.[1]

Det er for tidlig å si hvilke effekt de nye retningslinjene for arealbruk og mobilitet vil ha.

Ikke tilstrekkelig tiltak for å løse mangelen på kapasitet og kompetanse innen natur- og klima.

Naturviterne savner tydeligere bistand til lokalpolitikerne i arbeidet med å revidere og sikre arealplaner som ivaretar natur og klimahensyn. Gode arealplaner er viktig også for å tilrettelegge for overgang til klimavennlig transport, fortetting, friluftsliv, m.m.

Naturviterne er positive til det arbeidet som nå gjøres for å innføre et naturregnskap (naturmeldingen). Tiltak som økt veiledning, styrkede kommunenettverk og bedre verktøy er også positivt, men dette er ikke tilstrekkelig.

I stortingsmeldingen siteres forskning som viser at «en presset kommune økonomi i kombinasjon med mange lovpålagte oppgaver bidrar til at en del kommuner ikke klarer å prioritere arbeid for å nå lokale og nasjonale klimamål». Videre står det at «Mange kommuner mangler kompetanse og kapasitet til klimaarbeid. Kommuner med lavt folketall kan ha få administrative ressurser, og disse ressursene skal dekke brede fagområder. Generelt er det kun de største kommunene som har egne avdelinger eller etater for klima og miljø.». [2] 

Dette er i tråd med tilbakemeldingene Naturviterne får fra egne medlemmer innen kommunal forvaltning og hos statsforvaltere. Det samme fant en Menon rapport som kartla kommunale fagmiljøer. Her kom det frem at spesielt små og mellomstore kommuner har utfordringer med kapasitet, kompetanse og rekruttering til fagmiljøer, og at dette har konsekvenser for arbeid med naturmangfold og klimatilpasning.[3]

Naturviternes inntrykk er forståelsen og oppmerksomheten rundt sammenhengen mellom nedbygging av natur og effekten på klima er økende. Det er også økt forståelse for naturkrisen og hvor krevende det er for norske kommuner å skulle ivareta overordnete natur- og klimamål gjennom dagens fragmenterte system for arealplanlegging.

Kommunene har over tid fått et stadig større ansvar for miljø- og arealforvaltning, uten tilsvarende økning i ressurs og kapasitet til å følge opp. Kunnskapen om konsekvensen av naturtap og klimaendringene har økt de siste årene. Det samme har behovet for mer flom- og skredsikring i møte med klima i endring.

Likevel har alt for mange kommuner gamle eller udaterte arealplaner, og alt for mange byggeprosjekter vedtas også uten grundige nok konsekvensutredninger.[4]

Det er et generelt behov for å øke de kommunale ressursene til naturforvaltning, planarbeid og klimaarbeid i norske kommuner. Spesielt de små og mellomstore kommunene har utfordringer med ivaretakelsen av naturmangfold.

Klimautvalget 2050 anbefalte i sin utredning at natur- og klimakompetansen styrkes i alle kommuner, fylkeskommuner og hos statsforvalteren.

Arbeid med arealplanlegging er komplekst og stiller krav om en lang rekke lovutredninger knyttet til bl.a. naturmangfoldsloven, økosystemtjenester, vannmiljø, forurensing, kulturminner, transport, friluftsliv m.m. Kommunene er over tid pålagt stadig flere føringer og krav knytte til natur- og klima. Effekten av klimaendringer i seg selv med mer ekstremvær krever også økt innsats for forebygging, gjennom god arealplanlegging og risikoanalyser. 

Naturviterne mener det er et behov for å løfte kompetansen og kapasiteten på natur og klima i kommunal og statlig forvaltning. Dette må komme gjennom en styrking og utvidelse av kommunale fagmiljøer, og ved økt støtte fra statlige myndigheter og institusjoner til kommunene.  

Bør innføres et helhetlig system for klimarapportering i alle statlige virksomheter

I en rapport av Oslo Economics om statlige virksomheters arbeid med å redusere sitt miljøavtrykk påpekes det at den viktigste barrieren for lokale parter for å identifisere og iverksette gode klimatiltak, er mangelen på informasjon om hva som er virksomhetens miljøavtrykk. En konkret anbefaling er derfor en politisk beslutning om å innføre et (likt) system for klimarapportering i statlige virksomheter. [5]

I stortingsmeldingen vises det til at riksrevisjonen har pekt et på behov for kompetanse, veiledning og statistikk. I stortingsmeldingene trekkes det også frem at DFØs anskaffelsesundersøkelse viser at mangel på tid og kompetanse er en av barrierene av betydning for å lykkes med grønne anskaffelser. Det oppgis at kun en relativ liten andel offentlig virksomheter oppgir at de jobber systematisk med utviklingen av styringsparametere for klima og miljø.[6]

Naturviterne anbefaler at regjeringen utreder muligheten for en felles standard og et system for rapportering av klima- og miljøavtrykk for alle statlige virksomheter. Et system som fungerer på tvers av ulike virksomheter vil gjøre det letter å samle inn totaldata. Det bør kunne styrke muligheten for å erfaringsutveksling og læring på tvers av sektorer, og unngå at hver enkelt virksomhet kjøper inn eller utarbeider separate og kostbare systemer.

Det vises for øvrig til Akademikernes innspill.

Morten Wedege

Forbundsleder Naturviterne

FOTNOTER/KILDER: 

[1] https://www.ks.no/om-ks/myter-og-fakta/kommunene-tar-ikke-vare-pa-naturen/
[2] Meld. St. 25, boks, side 161. CICERO, Civitas og Vestlandsforskning, 2018, Poten­sial og barrierer for kommunale klimatiltak.
[3] Menon rapport 34/2026. Størrelse teller. En kartlegging av kommunale og fylkeskommunale fagmiljøers attraktiviteten i Norge.
[4] Se NRK sak 4. januar 2025 om saksbehandling for de 100 største kommunalt vedtatte naturinngrep i Norge: https://www.nrk.no/dokumentar/xl/nrk-avslorer-hvordan-norges-100-storste-naturinngrep-ble-til_-naturen-vi-ofret-med-oynene-lukket-1.17168283
[5] Oslo Economics, rapport 2024-13. Statlige virksomheters kompetanse og arbeid med å redusere sitt miljøavtrykk. Side 4 -5.
[6] Meld. St. 25. Side 95-96.

Regnskogfondet stiller seg bak ForUMs høringsinnspill basert på Miljødirektoratet anbefalinger om at de norske utslippene må kuttes med minst 80 % innen 2035, hvorav 60 % må kuttes innenlands, og at Norge må bidra med 67 milliarder i årlig klimafinansiering til utviklingsland og fremvoksende økonomier. Regnskogfondet mener derfor at regjeringens foreslåtte mål om klimakutt på 70-75 % innen 2035 er utilstrekkelig. Regnskogfondet anbefaler også at Norges støtte til regnskogbevaring på minst 4 milliarder årlig skrives inn i Norges klimamål som kommuniseres til Parisavtalen som et klimafinansieringsbidrag i tråd med Artikkel 9.

Regnskogfondet stiller seg kritiske til at regjeringen i sitt forslag ikke legger opp til en tydeligere avgrensning for bruk av artikkel 6, utover at “Klimamålet for 2035 skal i hovedsak nås gjennom nasjonale tiltak og gjennom samarbeid med EU”. Regjeringen skriver selv at hensikten med Parisavtalens artikkel 6 er at landene gjennom frivillig samarbeid kan gi rom for høyere klimaambisjoner. Det er også et bærende prinsipp i Parisavtalen om progresjon i nasjonale ambisjoner ved innmelding av nye klimamål. Vi mener bruk av artikkel 6 må sees i lys av dette, og vi vil minne om vedtak 897 fra Stortingets ratifisering av Parisavtalen fra 2015 som setter et mål om 100% kutt innen 2030 gjennom bruk av klimakvoter:

Stortinget ber regjeringen legge til grunn at Norge skal sørge for klimareduksjoner tilsvarende norske utslipp fra og med 1. januar 2030, og at klimanøytralitet kan oppnås gjennom EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid.

Vi mener dette tilsier at bruk av klimakvoter fra artikkel 6 ikke må blandes inn i et 2035-mål for nasjonale kutt (i samarbeid med EU), men heller må knyttes til det overnevnte målet i Stortingets vedtak og en progresjon fra det, for å være i tråd med Parisavtalens prinsipp om ambisjonsøkning.

Regnskogfondet er svært positive til at Norge nylig annonserte en videreføring av den norske regnskogsatsingen frem til 2035. Den norske regnskogsatsingen er viktig for å forhindre betydelige klimagassutslipp og bidrar til bevaring av dyrebare økosystemer, og har bidratt til viktige resultater og utslippsreduksjoner i store regnskogland. Klimafinansiering fra rike land for å støtte utslippskutt og tilpasning i utviklingsland er også en sentral forpliktelse i Parisavtalen, og på COP29 ble landene enige om 300 milliarder dollar årlig som et nytt gulv i internasjonal klimafinansiering, med mål om å mobilisere opp mot 1300 milliarder dollar. Vi mener det derfor er viktig at Norge også melder inn en videreføring av den norske regnskogsatsingen på minst 4 milliarder årlig som del av vår NDC, sammen med en høy ambisjon om økning av vår internasjonale klimafinansiering. Det vil tydeliggjøre at den norske regnskogsatsingen vil fortsette som et klimafinansieringsbidrag og ikke brukes til å oppnå nasjonale klimamål, noe som har vært et viktig premiss siden starten i 2008.

Regnskogfondet stiller seg videre bak ForUMs innspill om at Norge må bevilge sin rettferdige andel av klimafinansiering til utviklingsland og fremvoksende økonomier. Ifølge the Independent High-Level Expert Group on Climate Finance sin rapport fra 2022 må utviklede land bidra med 1000 milliarder UDS årlig i klimafinansiering til utviklingsland og fremvoksende økonomier (utenom Kina) innen 2030 for at verden skal holde seg innenfor 1,5-gradersmålet. Helgesen-utvalgets utregning av Norges rettferdige andel av dette viser at Norge må bidra med 67 milliarder kroner årlig i finansiell støtte til disse landenes oppnåelse av klimamålene. Regnskogfondet mener i likhet med ForUM at Norge er forpliktet gjennom vårt historiske ansvar som forurenser til å bidra med disse midlene fra offentlige og private kilder. Regnskogfondet mener et årlig uttak fra Oljefondet kan være en kilde til bevilgning av det offentlige bidraget, og at det er rom for det innenfor handlingsregelen.

Regnskogfondets innspill:

• Norge må kutte 80 % av sine utslipp innen 2035, og minst 60% av dette bør være kutt innenlands.
• Bruk av klimakvoter fra Parisavtalens artikkel 6 må begrenses til utslippskutt ut over 80% og mot et mål for 2035 som er høyere enn 100% av nasjonale utslipp i 1990.
• Den norske regnskogsatsingen må videreføres som et klimafinansieringsbidrag i tråd med Parisavtalens artikkel 9, og bør meldes inn som del av Norges NDC.
• Norge må bidra med 67 milliarder kroner årlig i internasjonal klimafinansiering, og en stor andel av dette må være offentlige bidrag. Et årlig uttak fra Oljefondet innenfor handlingsrommet kan være en kilde til dette bidraget.

Vennlig hilsen

Anders Haug Larsen

Direktør for internasjonal påvirkning i Regnskogfondet

Klimameldingen (Meld. St. 25 (2024-2025)) beskriver status og regjeringens hovedprioriteringer og politikk for omstilling mot lavutslippssamfunnet i 2035. NOx-fondet støtter i all hovedsak innholdet i meldingen. På veien mot 2035 skal imidlertid fortsatt krevende utslippsmål for 2030 nås. Regjeringen skriver " Klimaendringene skjer nå. Norge må tilpasse seg de endringene som skjer og samtidig bidra til å bremse mer alvorlige klimaendringer gjennom å redusere utslipp og omstille økonomien i grøn­nere retning. For at Norge og verden skal nå de klimamålene vi har satt oss, er det nødvendig å styrke klimapolitikken.

Bortfall av NOx-avtalen etter 2027 vil svekke klimapolitikken.

Ettersom NOx-avtalen er nevnt bare en (1) gang i meldingen (i forbindelse med grønn maritim omstilling), ønsker Næringslivets NOx-fond å gi informasjon om avtalens relevans for Norge og norske utslippsmål, og hvordan ordningen best mulig kan bidra til regjeringens utslippsmål fremover. Dagens NOx-avtale løper ut 2027, og en ny (siste) avtaleperiode vil kunne hente ut den fulle effekten i ordningen, i en tid der norsk næringsliv, klima og miljø trenger det som mest.

Konkret foreslår vi at NOx-avtalen forlenges en siste gang for årene 2028-2030. Samtidig som det er mulig å hente ut nye utslippsreduksjoner i en ny periode, og opprettholde en næringsvennlig politikk på dette området, erkjenner næringslivets selv at NOx-avtalen i dens nåværende form vil være krevende å videreføre etter 2030. Årsaken er at handlingsrommet for frivillige tiltak etter hvert innhentes av lovpålagte utslippskrav. Men altså først etter 2030.

Et samlet norsk næringsliv fremhever viktigheten av NOx-fondets viktige arbeid for utslippsreduksjoner av NOx og CO2. Også Grønt Skipsfartsprogram (GSP) og næringslivets parter under klimapartnerskapsavtalene støtter denne oppfordringen. Det er et godt, forutsigbart og stabilt rammevilkår som bidrar til økt konkurransekraft for norske virksomheter, samtidig som ordningen realiserer kostnadseffektive utslippsreduksjoner. Noen fakta-opplysninger:

• Mange av NOx-fondets tiltak er kombinerte klima- og NOx-prosjekter. Hensynet til klimagassutslipp kan forsterkes i en forlenget NOx-avtale.
• NOx-fondets prosjekter har redusert norske klimagassutslipp årlig med mer enn 2 mill. tonn CO2. Ytterligere reduksjoner er knyttet til støttede prosjekter med fremover.
• NOx-fondet har i hele miljøavtalens virketid oppfylt næringsorganisasjonens plikter og avtalte NOx-utslippstak. Det er sannsynlig med betydelig mer krevende nasjonale utslippstak for NOx fra 2030 (ref. EUs "takdirektiv"). NOx-avtalen kan bidra til at næringslivet sikrer sin andel i de nødvendige nasjonale utslippskuttene.
• Prosjekter som støttes av NOx-fondet har høy realiseringsgrad. Over 1500 prosjekter er så langt gjennomført.
• Ringvirkningene av NOx-fondets støtte er betydelig og har eksempelvis utløst investering i maritime prosjekter for 11 milliarder kroner på verft i Norge.

Eksempler på uttalelser konkrete virksomheter:

• Norske Skog, Skogn skriver i et åpent brev til NOx-fondets styre:

"Fondets utforming hvor industrien selv finansierer utslippskuttene er en modell som har stor troverdighet og forutsigbarhet for næringslivet, noe som i økende grad er av stor betydning for investeringer i utslippskutt og teknologiutvikling. Tilskudd basert på reduserte utslipp er en ordning som direkte har ført til realisering av store energi- og miljøprosjekt hos Norske Skog Skogn, prosjekt som ikke hadde blitt realisert uten denne ordningen. NOx-fondet er, med god margin, det mest velfungerende, og effektfulle virkemidlet for utslippskutt i vår industri."

• Berge Rederi skriver i et åpent brev til NOx-fondet:

"Vi i Berge Rederi AS ønsker med dette å uttrykke vår fulle støtte til initiativet om å forlenge NOx-avtalen for perioden 2028-2030. NOx-fondet har gjennom flere år vært en avgjørende faktor for å drive frem utslippsreduksjoner og teknologiutvikling i maritim sektor, og vi ser et stort behov for en videreføring av ordningen……. Nytt fullelektrisk fartøy ville ikke vært mulig å iverksette i slik grad uten deres støtte. For oss i Berge Rederi AS er NOx-fondet et viktig insentiv for videre innovasjon og grønn omstilling. En forlengelse av avtalen vil gi oss og andre aktører i maritim sektor forutsigbarhet og støtte til å satse på nye utviklingsprosjekter som kan bringe oss enda nærmere nullutslippsmål og en mer bærekraftig skipsfart."

Bedriftene som omfattes av NOx-avtalen kan vise til solide prosjektplaner frem mot 2030, som forutsetter støtte fra NOx-fondet for å bli realisert. Dette er innen et bredt spekter av næringer innen landbasert industri, skipsfart og petroleumsaktivitet, og omfatter tiltakstyper som energieffektivisering, elektrifisering, biokarbon og CCS.

NOx-fondet skaper synergier sammen med andre offentlige støtteordninger ved å utløse investeringsbeslutninger sammen med disse. NOx-fondets støtteordninger tetter hull det er vanskelig på å gjøre noe med i det øvrige virkemiddelapparatet.

Klima- og Miljødepartementet fremhever i en nyhetsartikkel fra 2025 viktigheten av "et tett samarbeid om grønn skipsfart mellom myndigheter og næringen. Et godt eksempel er samarbeidet i Grønt skipsfartsprogram og miljøavtalen om NOx-reduksjoner mellom staten og næringslivet. Den støtter regjeringens distriktspolitikk ved å skape muligheter for vekst og arbeidsplasser langs hele kysten. Og den følger opp vår næringspolitikk gjennom utvikling av norsk miljøteknologi med eksportpotensial.»

Næringslivets klare budskap er at NOx-avtalen er en suksesshistorie og et næringsvennlig industri-, klima og miljø-politisk virkemiddel som bør videreføres i en periode til; 2028-2030.

Vår oppfordring er derfor at Stortinget lytter til erfaringene og næringslivets samlede oppfordring, og innstiller på å forlenge NOx-avtalen med perioden 2028-2030!

Vennlig hilsen,
Næringslivets NOx-fond

Tommy Johnsen
Daglig leder

_{Les her for mer informasjon fra KLD om NOx-avtalen: https://www.regjeringen.no/no/tema/klima-og-miljo/forurensning/innsiktsartikler-forurensning/nox/id2587877/}

Tekna er fagforeningen for 113 000 naturvitere, teknologer og studenter. Våre medlemmer har høyere utdanning og representerer viktige kunnskapsmiljøer i Norge.

Innledning

Klimaet er i endring. Global oppvarming er ikke lenger en trussel frem i tid eller noe som skjer langt borte. Regjeringens stortingsmelding om klimatilpasning viste at temperaturen i Norge øker raskere enn det globale gjennomsnittet, og Svalbard er det stedet på kloden hvor oppvarmingen går raskest.

Tekna vil i dette høringsbrevet gi innspill til følgende temaer i Stortingsmeldingen:

• Ambisjonsnivå for Norges klimamål for 2035
• Nasjonale mål og bruk av fleksible mekanismer
• Arealbruk, natur og skog
• Kompetanse, omstilling av arbeidslivet og styrking av kommunene

Ambisjonsnivå og kunnskapsgrunnlag

Tekna ser at regjeringens mål om utslippskutt på 70-75 prosent innen 2035 er en progresjon av tidligere mål og i tråd med Parisavtalen. Tekna mener at det er viktig at klimapolitikken baseres på naturvitenskapelig kunnskap. I nyere tid har det blitt gjort omfattende analyser av både Klimautvalget 2050 og Miljødirektoratet som gir råd og anbefalinger for klimapolitikken. I rollen som regjeringens fremste rådgiver for klima- og miljøsaker, noterer Tekna seg at Miljødirektoratet har anbefalt et mål om 80 prosent utslippskutt innen 2035.

Tekna legger merke til at regjeringen estimerer at 37 prosent av utslippskuttene vil oppnås med allerede vedtatt politikk. Med planlagt politikk vil utslippskuttet øke til 47 prosent, og kvotekjøp vil så ta Norges utslippskutt til 67 prosent innen 2035. Regjerningen mener at dette er en realistisk plan som tar oss til inntil 3-7 prosent av klimamålet på 70-75 prosent utslippskutt. Tekna vil understreke de store usikkerhetene knyttet til dette estimatet og mener at Norge vil tjene på ambisiøse mål som oppfordrer til innovasjon i næringslivet, nye løsninger og en fremtidsrettet politikk som tar oss til lavutslippssamfunnet i 2050.

Tekna anbefaler at regjeringen forankrer sitt klimaarbeid i et solid kunnskapsgrunnlag og at regjeringens politikk har et høyt ambisjonsnivå og tilrettelegger for omstilling til lavutslippssamfunnet i 2050.

Nasjonale mål og fleksible mekanismer

I tråd med Miljødirektoratets anbefalinger, etterlyser Tekna et eget nasjonalt mål om utslippskutt. Et nasjonalt mål ansvarliggjør Norges egne utslipp og setter tydelige forventinger til omstillingen av norsk næringsliv.

Tekna anerkjenner samtidig viktigheten av og mulighetene for fleksible mekanismer. Likevel er Tekna bekymret for at regjeringen legger opp til at en stor del av Norges forpliktelser nås via kvotekjøp. Dette kan bremse omstillingshastigheten i norsk næringsliv og føre til at store beløp blir sendt utenlands heller enn å bli investert i omstillingstiltak innenlands.

Næringslivet etterlyser ambisiøse og langsiktige rammevilkår som legger klare føringer for det grønne skiftet. Kvotekjøp kan bli en kostbar hvilepute som bremser omstillingstempoet.

Regjeringen peker selv på at det er mye usikkerhet knyttet til rammene for EUs kvotemarked i årene som kommer, spesielt etter 2030. Tekna mener derfor at det er uansvarlig å belage store deler av utslippskuttene etter 2030 på kvotekjøp. Dette er i tråd med Klimautvalget 2050s anbefalinger, og igjen vil Tekna peke på viktigheten av at politiske beslutninger fattes på gjeldende kunnskap.

Tekna anbefaler regjeringen å sette et nasjonalt mål for utslippskutt for å sette tydeligere forventninger til norsk næringsliv og legge til rette for en rask omstilling i næringslivet. Det er kun 10 år til 2035.

Tekna oppfordrer regjeringen til å legge fram en konkret vurdering av hvordan et slikt mål kan nås, og hvilke økonomiske og administrative konsekvenser som følger av dette.

Arealbruk, natur og skog

Gjennom naturavtalen er Norge forpliktet til å verne 30 prosent av naturen innen 2030. Selv om regjeringens handlingsplan for naturmangfold bygger på et solid faggrunnlag, mener Tekna at planen ikke setter tilstrekkelige, konkrete tiltak. Klimaendringene og tap av naturmangfold må løses i sammenheng, og Tekna er derfor positive til regjeringens bruk av UFF-rammeverket i klimameldingen.

En overordnet ambisjon om en rettferdig og resurseffektiv klimapolitikk er hensiktsmessig, og Tekna ønsker en økt vektlegging av arealbruk i industri- og energisektoren velkommen. Bærekraftig arealbruk må være en rettesnor for både industrien og energisektoren for at vi skal oppnå våre forpliktelser i naturavtalen.

Tekna er enig i at utslipp og opptak fra skog ikke bør tas inn i det overordnede klimamålet, og er positive til utredningen av et langsiktig mål for forvaltet skog.. Politikken må ses i sammenheng med nasjonale mål for naturmangfold og internasjonale forpliktelser for natur.  

Tekna understreker viktigheten av å beskytte karbonrike arealer og støtter regjeringens plan om å gjennomføre en høring om forbud mot nedbygging av myr før sommeren 2025.  

Kompetanse, omstilling av arbeidslivet og styrking av kommunene

Tekna synes det er bra at regjeringen fremhever det økte kompetansebehovet som omstillingen til lavutslippssamfunnet vil kreve. Målet om en rettferdig omstilling av arbeidslivet, som uttalt i perspektivmeldingen, synliggjør viktigheten av trepartssamarbeidet og hvordan den høye tillitten i det norske arbeidsmarkedet gjør oss mer omstillingsdyktige.

Tekna er enig i regjeringens vurdering av behovet for etter- og videreutdanning gjennom hele arbeidslivet, spesielt rettet mot et grønt industriløft. Tekna vil understreke at behovet for etter- og videreutdanning også gjelder de som har høyere utdanning. Tekna, i likhet med Kompetansebehovutvalget, ser et særlig behov for IKT-utdannede og ingeniører i den grønne omstillingen. Arbeidstakere med spesialistutdanning er avgjørende for det grønne skifte.

Tekna er positive til regjeringens mål om å støtte kommunenes klimaarbeid, men etterlyser tydeligere planer for hvordan det i praksis skal bli lettere for små kommuner å prioritere ressurser på klima- og naturforvaltning og øke sin kompetanse på dette området.

Tekna anbefaler konkrete tiltak som øker rekruteringen til teknologiske og naturvitenskaplige fag, som er en viktig byggestein for et grønnere og mer digitalisert samfunn. Tekna er også bekymret for kommunenes faktiske mulighet til å prioritere sitt arbeid med klima og tilgang til nok relevant kompetanse.

Avsluttende merknad: Tettere samarbeid med EU og bredt forlik på Stortinget

Klimaendringene er altomfattende, og det trengs tettere og bredere samarbeid for å løse klimautfordringene på en effektiv, rettferdig og lønnsom måte.

Tekna etterlyser et bredt klimaforlik i norsk politikk, med en mer samkjørt klimapolitikk som tar et helhetlig og langsiktig perspektiv. Et forlik må sette tydelige, langsiktige og bindende føringer for klimapolitikken, og skape tillit og gjennomføringstro i befolkningen og samfunnet.

Selv om Tekna mener at Norge må ta et større ansvar for egne utslipp, anser vi at et tett og godt samarbeid med EU er fundamentalt for å løse klimautfordringene vi står overfor. Det er viktig at regjeringen jobber aktivt overfor EU for å avklare rammene for klimaplanene i perioden 2030 til 2040 for å skape forutsigbarhet for norsk næringsliv.

Klimamelding 2035 (Meld. St. 25 (2024-2025)) legger opp til å videreføre og forsterke tiltak for å sikre at Norge er et lavutslippssamfunn i 2050. Regjeringen er samtidig opptatt av at klimatiltakene sikrer norsk næringsliv like konkurransevilkår med vår viktigste handelspartner (EU), ikke minst for å forhindre karbonlekkasje gjennom at aktivitet og utslipp flyttes til andre land. Det kan sies mye positivt om klimameldingen, men når det gjelder fiskerinæringen så svikter regjeringen fortsatt. 

Oppsummert mener Fiskebåt:

• At det tas et initiativ overfor EU for en samordning av klimapolitikken overfor fiskeflåten
• At fiskeflåten også i Norge inntil videre fritas for CO2-avgift
• At NOx-avtalen videreføres i 2028-2030

Norsk villfisk er en klimavinner som konkurrerer i et globalt marked. For hver kg villfisk fisk som landes fra norske fiskefartøyer går det i gjennomsnitt med bare 0,2 liter marin gassolje. Ingen andre norske matprodusenter av animalsk protein, verken i landbruket eller i havbruksnæringen, er i stand til å konkurrere med dette. En klimapolitikk som gjør fiske ulønnsomt og reduserer norske fiskefangster er derfor dårlig klimapolitikk, og det er dårlig næringspolitikk. 

I Klimameldingen understreker regjeringen med rette at Norge er best tjent med å gå i takt med klimaomstillingen i EU, og påpeker viktigheten av at norske bedrifter får like konkurransevilkår med vår viktigste handelspartner. Halvparten av norske utslipp er nå innenfor et felleseuropeisk kvotesystem, og det planlegges å utvide kvotesystemet til nye sektorer frem mot 2035. Det gir like konkurransevilkår for stadig flere sektorer.

Fiskerinæringen er sterkt konkurranseutsatt, men plassert i ikke-kvotepliktig sektor. Det er heller ingen signaler om at EU planlegger å inkludere fiskeflåten i kvotesystemet, og ingen EU-land har innført CO2-avgifter som rammer fiskeflåten. Med en høy og økende CO2-avgift står norske fiskefartøyer overfor vesentlig høyere klimakostnader enn våre konkurrenter. Omsetningskravet for biodrivstoff som nå foreslås økt forsterker dette bildet. Dette er ikke bærekraftig for norsk fiskerinæring, og konsekvensene blir økte bunkringer i utlandet og til havs, og at landinger, investeringer og aktivitet flyttes til andre land.

Fiskebåt mener at Stortinget umiddelbart bør ta initiativ til at klimapolitikken overfor fiskeflåten blir samordnet i EØS-området. I likhet med annet konkurranseutsatt næringsliv trenger også fiskeflåten like konkurransevilkår med de vi konkurrerer med. Fiskebåt er positiv til at flere partier på Stortinget har tatt til orde for å frita fiskeflåten for CO2-avgift inntil det kommer på plass et internasjonalt regelverk for klimatiltak overfor fiskeflåten. Fiskebåt håper det er flertall på Stortinget for en slik rettferdig og nødvendig likebehandling, og som sikrer at Norge fortsatt kan være i førersetet i fiskerisammenheng, også når det gjelder det grønne skiftet.

Det er etablert en CO2-kompensasjonsordning for fiskeflåten for å redusere faren for karbonlekkasje, og for å stimulere fiskeflåten til å gjøre grønne investeringer og valg. Det ble bevilget 500 mill. kroner til ordningen i 2024. Dersom alle norske fiskefartøyer betalte CO2-avgiften, vil kompensasjonen bli litt over en krone pr liter bunkers som fiskeflåten bruker. Til sammenlignet er merkostnaden av den særnorske CO2-avgiften og omsetningskravet for biodrivstoff godt over 4 kroner pr liter i 2025, og sterkt økende. Fiskebåt er positiv til kompensasjonsordningen, men den er uforutsigbar så lenge midlene bevilges i etterkant. Med dagens bevilgning er det en forutsetning for en god kompensasjonsordning at mange fiskefartøyer bunkrer avgiftsfritt og diskvalifiserer seg fra ordningen.

Fiskebåt er positive til at regjeringen vurderer å etablere en tydeligere kobling mellom proveny fra klimaavgiften og tilbakeføring av inntektene gjennom ulike tiltak som kompensasjonsordningen for fiskeflåten.  Fiskebåt håper at intensjonen blant annet er å styrke kompensasjonsordningen slik at norske fiskebåtredere får tilnærmet like konkurransevilkår med våre konkurrenter i EØS-området. Det bør også være aktuelt å vurdere et CO2-fond når aktuelle nullutslippsalternativer blir tilgjengelige.

Fiskebåt har signert en klimapartnerskapsavtale med regjeringen om å halvere utslippene fra innenriks skipsfart og fiske i 2030 sammenlignet med utslippene i 2005. Dette er en ambisiøs målsetting, og alle gode krefter må spille på lag for å oppnå resultater. Et særnorsk avgiftsregelverk som tvinger fiskeflåten til å bunkre utenlands eller til havs vil redusere norske utslipp, men er ikke den løsningen som næringen ønsker.

Fiskebåt mener det er mulig å kombinere dagens virkemidler og oppnå langt bedre resultater enn det som er tilfellet i dag. På kort sikt er det endringer i fiskeripolitikken og økt bruk av biodrivstoff som kan gi store utslippskutt i fiskeflåten. Det hjelper imidlertid lite med et økt omsetningskrav for biodrivstoff dersom særnorske CO2-avgifter fører til at fiskeflåten velger å bunkre utenlands eller til havs. Når det gjelder fiskeripolitikken er det stor uenighet både i næringen og politisk om tiltak som øker energieffektiviteten til fiskeflåten, og her er det nødvendig å avklare hva som er viktigst, klima eller overkapasitet/bosetting, for å sette det litt på spissen.

NOx-fondet har vært et vellykket virkemiddel siden 2008. Fondet er en viktig bidragsyter til kostnadseffektiv energiomlegging, rensing av utslipp, og energieffektivisering i landbasert industri, skipsfart, fiskeflåten og riggflåten. Tiltakene gir ofte store CO2-reduksjoner i tillegg til reduksjoner i utslippene av NOx. Elektrifiseringen av ferjene og satsingen på LNG som energikilde på skip kombinert med batterihybridisering er eksempler på dette.

NOx-avtalen mellom Staten og næringslivet løper ut 2027 og bør forlenges for perioden 2028-2030. Dette vil være et kraftfullt virkemiddel for å redusere næringslivets klimagassutslipp og forurensning, samt å unngå svekket konkurransekraft. En videreføring av NOx-fondet er god næringspolitikk, og Stortinget bør allerede nå gi slike føringer for å unngå at fondet går tom for støttemuligheter i løpet av året. Det vises for øvrig til NOx-fondets egen uttalelse, som vi støtter.

Norsk elbilforening takker for muligheten for å komme med skriftlig innspill til Energi- og miljøkomiteen på klimameldingen. Vi mener at klimameldingen ikke tilstrekkelig leverer på politiske løsninger og tiltak for å realisere så raske utslippskutt fra veitransporten som det er mulig med dagens og fremtidig teknologi. Her følger våre tre innspill til komiteen hvor to av innspillene inneholder forslag til vedtak.

1. Nytt 2027-mål: I 2027 skal alle nye varebiler være nullutslippsbiler
2. Nytt utslippsmål for landtransporten
3. Advarsel om svekkelse av 70 prosent miljørabatt i bom for elektriske personbiler

Generelle merknader til Klimameldingen

Norsk elbilforening slutter seg til kritikken fra miljøorganisasjonene og anbefaler Stortinget til å vedta et mål for innlandske klimagassutslipp i 2035. Videre mener Norsk elbilforening at Norge bør ha et tydelig sektormål for utslipp i veitransporten. Vi har med Stortingets 2025-mål om at alle nye biler skal være nullutslippsbiler bevist at det nytter å sette seg tydelige mål for innenlands omstilling.

Utdyping av våre 3 innspill

1. Nytt 2027 mål for elvarebiler

Utviklingen i salget av nye elektriske varebiler gikk feil vei i 2024, med en nedgang i andel elektriske varebiler fra 2023. Til tross for at en fossil varebil har omtrent dobbelt så høye utslipp per kilometer som en fossil personbil, så er engangsavgiften på fossile varebiler mye lavere enn for personbiler. Utslippene fra personbiler på norske veier har gått markant ned i perioden 2010-2023. For varebiler og andre lette kjøretøy derimot er utslippene nesten på samme nivå i den samme perioden.

Bilbransjen har lenge pekt på at utvalget av elektriske varebiler har vært langt dårligere enn for personbil, og har derfor argumentert mot økt engangsavgift for fossile varebiler. Nå er elektriske varebiler med lang rekkevidde, høy nyttelast og firehjulstrekk kommet på markedet. Se sak om det her: Hvorfor går salget så dårlig? Knuser myter om elvarebiler - Norsk elbilforening

Teknologisk vil de elektriske varebilene som kommer på markedet ila. 2025-2027 være minst like gode som fossile varebiler. Norges salgsmål for elektriske varebiler har til nå vært todelt. Salget av de lette varebilene under 1760 kg, skal være 100 prosent elektriske fra 2025, mens salget av de tunge varebilene fra 1760 kg, skal være 100 prosent elektriske i 2030. Det er ingen stor forskjell i teknologi mellom lette og tunge varebiler. For å sikre raskest mulige nedgang i utslipp fra varebilene anbefaler Norsk elbilforening energi- og miljøkomiteen på Stortinget å følge anbefalingene fra Statens vegvesen og Miljødirektoratet om å vedta et nytt salgsmål for varebiler med nullutslipp:    

Forslag til vedtak:

• I 2027 skal alle nye varebiler være nullutslippsbiler.

2. Nytt utslippsmål for landtransporten

Verden ser til Norge for suksessen med å elektrifisere og kutte utslipp fra personbilene. Norge er nær å innfri det første klimamål i norsk klima- og miljøpolitikk når hele nybilsalget for personbiler i 2025 er utslippsfritt. Norsk elbilforening anbefaler energi- og miljøkomiteen på Stortinget til å sette et nytt, ambisiøst men også med fremtidens teknologi, realistisk utslippsmål for landtransporten i Norge i 2040. Hvis et bredt flertall på Stortinget vedtar et slik nytt mål, vil Norge kunne fortsette sin verdens ledende posisjon i å omstille transportsektoren og reduserer utslipp fra vegtransporten. Vi anbefaler komiteen å vedta følgende nye mål:

Forslag til vedtak:

• Senest innen 2040 skal alle kjøretøy på norske veier være nullutslipp.

3. Advarsel om svekkelse av 70 prosent miljørabatt i bomringen

I klimameldingen åpner regjeringen en diskusjon om at man i fremtiden vil vurdere å øke dagens tak på 70 prosent miljørabatt i bom sammenlignet med normaltakst. Det vil Elbilforeningen advare på det sterkeste mot. Det argumenteres for at miljørabatten kan sette nullvekstmålet i byområder i fare, men iblant annet Oslo og Bergen har ikke trafikken økt, til tross for at andelen elbiler har nådd over 40 prosent.

Det blir flere og flere elbiler i hovedstaden. Samtidig er det færre i Oslo som kjører bil. Fra 2020 til i år har reiser med privatbil blitt redusert med hele 24 prosent, ifølge Transportøkonomisk institutt (TØI). Det er bra for en storby at befolkningsveksten ikke fører til økt bilbruk. Det er også bra at biltrafikken i en storby domineres av nullutslippsbiler. Ikke bare er det bra for klima, men også lufta vi puster inn hver dag blir renere når dieselbiler byttes ut med elbiler. Tallene fra Oslo viser at målene om nullvekst og nullutslipp er forenlige. Ambisiøse byer kan lykkes på begge fronter.

Her vil vi også peke på at Oslo-området oppnår gode resultater på trafikkbegrensende tiltak til tross for at miljørabatten i Oslo-ringen er større i prosent enn hva den er i for eksempel Trondheim. I Oslo betaler elbiler om lag 50 prosent av normaltakst i bomringen, mens elbiler i Trondheim betaler 70 prosent av normaltakst. Oslo klarer å holde nullvekstmålet, mens Trondheim ikke klarer det. Dette understreker at det er for lettvint å peke på miljørabatt som et problem for nullvekstmålet. Miljødifferensierte bompenger setter ingen grenser for hvilket takstnivå man skal ha totalt sett for å sikre inntekter, og det setter ingen grenser for summen av trafikkbegrensende tiltak eller kvaliteten på kollektivtrafikken.

Det er liten tvil om at miljørabatten motiverer til å velge elektrisk, også i bruktmarkedet. I undersøkelsen Elbilisten 2024, der 15300 elbilister svarte, oppgis rabatt i bomringen som en av de tre viktigste grunnene til valget av elbil, bare slått av lave driftskostnader og at elbil er klimavennlig.

Miljørabatten er et viktig tiltak som øker innfasingsgraden av nullutslippskjøretøy på norske veier. Dette er åpenbart når man ser på den høye elbilandelen i områder som er berørt av bomtakster med betydelig miljødifferensiering mot områder som ikke er det.

På vegne av 120.000 medlemmer håper Elbilforeningen at energi- og miljøkomiteen vil fatte gode vedtak for videre satsing på elektrifisering.

Med vennlig hilsen Norsk elbilforening.

Simon Dyhr, simon@elbil.no                                                        Sveinung Kvalø, sveinung@elbil.no

Politisk rådgiver                                                                                 Seniorrådgiver

Introduksjon

Det er bra at regjeringen nevner FutureBuilt i meldingen, som et eksempel på en viktig innovasjonsarena i klimaarbeidet! I denne høringsuttalselsen vil vi utdype litt hva FutureBuilt betyr og bidrar med. Klimameldingen omtaler FutureBuilt som et kommunalt innovasjonsprogram, hvilket er riktig på den måten at programmet er eid av partnerkommunene. Men vi vil presisere at FutureBuilt har et langt bredere nedslagsfelt, der vi samarbeider tett med byggenæringen som helhet om å realisere både offentlige og private forbildeprosjekter som tar i bruk nye og bærekraftige løsninger. Vi utvikler kriterier som fungerer som frivillige og ambisiøse bransjestandarder og vi driver omfattende deling og erfaringsutveksling over hele landet. FutureBuilt har ifølge Norsk Eiendom utviklet seg til å bli en helt sentral innovasjonsarena for byggenæringen for å nå nasjonale og internasjonale klima- og miljømål. Nedenfor en presisering av FutureBuilts nedslagsfelt og hvordan vi kan bidra til å realisere målene i Klimameldingen.

Kort om FutureBuilt

FutureBuilt er et innovasjons- og forbildeprogram for bærekraftig byutvikling og arkitektur. Vi tror på eksemplets makt, og gjennom 100 forbildeprosjekter har vi som mål å vise at det er mulig å oppfylle både FNs bærekraftsmål, Parisavtalen, Naturavtalen og EUs taksonomi.

FutureBuilts forbildeprosjekter fungerer som lærings- og innovasjonsarena for alle involverte – kommuner, utbyggere, prosjekterende og utførende – og som et utstillingsvindu nasjonalt og internasjonalt for nye og bærekraftige løsninger. Forbildeprosjektene bidrar til utvikling av nye arbeidsmåter og skaper marked for nye grønne produkter og løsninger. Byggebransjen er fragmentert og desentralisert, noe som gjør at det er krevende å introdusere nye bærekraftige produkter dersom de er dyrere eller representerer endringer i etablerte anbuds- eller byggeprosesser. Forbildeprosjektene har en viktig rolle i å drive opp etterspørsel etter og demonstrere bruken av nye produkter og framskaffe erfaringer som er nyttige for videre oppskalering.

FutureBuilts bidrag til grønn omstilling i byggebransjen

Siden 2010 har FutureBuilt bidratt til betydelig klimainnovasjon og kompetanseutvikling, endret praksis og organisatorisk læring i byggenæringen, kommunale etater og planmyndigheter. FutureBuilt driver åpen innovasjon, så alt av arrangementer, kriterier og resultater fra forbildeprosjektene deles åpent.

Forbildeprosjektene viser blant annet at halvering av klimagassutslipp er fullt mulig, og at nullutslippsbygg og -områder er innen rekkevidde. De viser at det pr. idag er mulig å realisere bygg som er opp mot 80 prosent sirkulære, at betydelig økt naturmangfold er mulig også i den tette byen, at plastbruk i bygg kan halveres og at et bilfritt byliv med grønne og delte mobilitetsløsninger kan være svært attraktivt. De demonstrerer hvordan betongnæringen kan halvere sine utslipp gjennom nye og innovative produkter, og hvordan landbruket og distriktsnæringene kan bidra til den grønne omstillingen av byene gjennom leveranser av tre- og biomassebaserte byggevarer. Forbildeprosjektene demonstrerer også hvordan energibruk i eksisterende bygg kan mer enn halveres, hvordan lokal fornybar energi kan integreres i bygninger og byområder og hvordan energi kan frigjøres fra byggsektoren til elektrifisering av samfunnet for øvrig.

Samarbeid og kobling til Klimapartnerskapet

For at byggenæringen skal kunne bidra i omstillingen er det nødvendig med bred mobilisering. Det krever motivasjon og samarbeid mellom ulike sektorer, næringsledd og myndigheter. Gjennom FutureBuilt har vi fått til et samarbeid mellom kommunene og private utbyggere, der det er et samspill for å få fram gode forbildeprosjekter. Dette samspillet har vært viktig for å få utbyggere til å forplikte seg til å levere på så ambisiøse klima- og miljømål som forventes gjennom FutureBuilt. FutureBuilt-kommunene har da bidratt med bl.a. utvidet dialog om prosjekter, prioritert saksbehandling og reduserte gebyrer.

Klimapartnerskapet mellom Staten, NHO og LO skal blant annet være “en arena for kompetanseutvikling og grønn omstilling, på lokalt og nasjonalt nivå”. FutureBuilt, med nettverket av ambisiøse utbyggere, håndfaste kriterier på relevante tema og etablerte kanaler for læring og erfaringsutveksling kan være en sentral bidragsyter til klimapartnerskapet.

FutureBuilt og videre finansiering

I perioden 2010–2020 var FutureBuilt et likeverdig spleiselag mellom staten og partner-kommunene, supplert med bidrag fra deltagende utbyggere. Statens bidrag har gradvis uteblitt ved at ulike tilskuddsordninger har tørket inn/blitt redusert, og det er per i dag ingen signaler om forpliktende økonomisk støtte videre. I hovedsak finansieres FutureBuilt av partnerkommunene (gjennomsnittlig årlig partnerskapsbidrag på snaut 1 mill pr kommune til FutureBuilt nasjonalt sekretariat, i tillegg til i gjennomsnitt 1,5 mill i årlig egeninnsats per partnerkommune), supplert med finansiering fra spredte, usikre og søknadsbaserte tilskuddsordninger som for eksempel Klimasats. Utbyggernes bidrag er i form av en betydelig egeninnsats gjennom merkostnader og risiko ved realisering av forbildeprosjekter og introduksjon av nye grønne løsninger i markedet. Det er anslått en merkostnad på 2–5 prosent per forbildeprosjekt (dette er et røft erfaringstall fra et snitt av mange forbildeprosjekter). I sum er dette anslått til å beløpe seg til kr. 30 mill. i årlig egeninnsats fra utbyggere.

For å kunne opprettholde FutureBuilt som en innovasjonsarena for bygg og byutvikling etter 2025 er vi avhengig av at Staten bidrar i et spleiselag. Vi ber derfor om at det legges inn i statsbudsjettet under Post 60 et minimum på 5 mill kr årlig for perioden 2026–2030.

Sagt om FutureBuilt

 «Eiendomsbransjen er avhengig av innovasjonsareaner for å nå klimamålene. FutureBuilt er en slik arena, og gjennom forbildeprosjekter har vi funnet mange av svarene for å innfri 2030- målene. For 2050-målene er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål, og for å nå felles mål trenger vi at FutureBuilt sammen med byggherrene fortsetter å bidra til innovasjon.»

Sitat januar 2025 Tone Tellevik Dahl, adm.dir. Norsk Eiendom (januar 2025)

«FutureBuilt baner vei gjennom ambisiøse forbildeprosjekter, som utfordrer og utvider grensene for hva bransjen kan oppnå. Gjennom sine kriteriesett tester de ut innovativ metodikk, som gjør det mulig å forbedre systematikken i bærekraftsarbeidet. Grønn Byggallianse jobber sammen med FutureBuilt for å dele erfaringene til hele bransjen, slik at ny metodikk og kunnskap gjør det mulig å stille bedre og mer ambisiøse krav. Sammen bidrar vi til at kunnskapen og metodene fra forbildeprosjektene når ut og endrer praksis i hele bransjen – det bringer oss alle raskere mot målet!»

Sitat januar 2025 Mie Fuglseth, daglig leder Grønn Byggallianse

«Avantor har hatt et samarbeid med FutureBuilt siden oppstart av Vertikal Nydalen i 2025. FutureBuilt bidro her sterkt til vår inspirasjon til å lage et så ambisiøst prosjekt. Med sin kunnskap og sine kvalitetskriterier løfter FutureBuilt både enkeltprosjekter og en hel bransje. Som FutureBuilt er Avantor også opptatt av å dele kunnskap. Sammen kan vi skape nye bærekraftige og lønnsomme bygg og løsninger»

Sitat januar 2025 Øystein Thorup, adm.dir. Avantor

«Ved å utforske mulighetsrommet bidrar FutureBuilt til en omforent forståelse av hva bærekraftig byutvikling innebærer, samtidig som offentlige og private utbyggere og byggenæringen dras i en bærekraftig retning. Bærum kommune står ovenfor flere store utbyggingsprosjekter i årene som kommer. De må bli gode forbildeprosjekter og utgjøre en arena for læring og innovasjon i samarbeid med FutureBuilt.»

Sitat januar 2025 fra Lisbeth Hammer Krog, ordfører i Bærum kommune og leder av KS storbynettverk

Drivkraft Norge er bransjeforeningen for selskaper som selger flytende drivstoff og energi til det norske markedet. Våre medlemmer står for over 95 % av drivstoffomsetningen i Norge. I tillegg dekker våre medlemmer om lag 95 % av hurtigladetilbudet. Bransjens ambisjon er å bli netto klimanøytral innen 2050. For å redusere utslippene raskt nok, må fossile drivstoffer erstattes med fornybare.  

Drivkraft Norge anerkjenner viktigheten av å redusere klimagassutslipp og støtte overgangen til et lavutslippssamfunn. Vi mener imidlertid at Klimameldingen 2025 ikke fullt ut tar hensyn til nødvendigheten av en balansert tilnærming som sikrer både miljømessige og økonomiske hensyn. Vi ønsker å fremheve noen områder hvor vi mener meldingen kan forbedres. 

• Mer bruk av biodrivstoff 

• Lading bør defineres som kritisk infrastruktur 

• Ta alle teknologier i bruk 

• Hindre karbonlekkasje 

 Behov for mer biodrivstoff 

Klimameldingen 2035 understreker behovet for å redusere klimagassutslippene, men vi mener at meldingen ikke tilstrekkelig adresserer potensialet for biodrivstoff. I sektorer hvor elektrifisering er utfordrende, slik som tungtransport, luftfart, ikke-vei gående maskiner og sjøfart, vil bærekraftig biodrivstoff spille en avgjørende rolle i å redusere klimagassutslipp på kort og mellomlang sikt. Å avskrive biodrivstoff til fordel for en ensidig satsing på én teknologi vil kunne forsinke utslippskuttene og hindre måloppnåelse. Biodrivstoff kan spille en avgjørende rolle i å redusere utslippene fra transportsektoren, spesielt i segmenter hvor elektrifisering er utfordrende, som tungtransport, ikke-vei gående maskiner, sjøfart og luftfart. Det bør derfor legges til rette for å kunne bruke avansert biodrivstoff utenfor omsetningskravet i offentlige anskaffelser. 

  Det er viktig at regjeringen legger til rette for økt produksjon og bruk av avansert biodrivstoff som er basert på rester og avfall. Dette vil ikke bare bidra til å redusere utslippene, men også fremme en sirkulær økonomi.  

  Lading er kritisk infrastruktur 

For å lykkes med overgangen til elektriske kjøretøy, er det avgjørende at ladebransjen har stabil tilgang til kraft. Klimameldingen 2025 understreker behovet for økt fornybar kraftproduksjon, men vi mener at meldingen ikke tilstrekkelig adresserer utfordringene knyttet til stabil tilgang på kraft og tilstrekkelig nettkapasitet. Drivkraft Norge mener lading bør defineres som samfunnskritisk infrastruktur og ha fortrinn i nettkøen.  

  For å sikre en pålitelig energiforsyning, må det legges større vekt på å utvikle og oppgradere kraftnettet. Dette er avgjørende for å unngå flaskehalser og sikre at kraften kan distribueres effektivt. Ladeinfrastruktur er en nøkkelfaktor for å fremme bruk av elektriske kjøretøy og Drivkraft Norge er derfor positive til satsingen på 3,7 mrd. kroner til ladeinfrastruktur for tunge kjøretøy i Nasjonal transportplan. 

 For å fremme utviklingen av ladeinfrastruktur og biodrivstoffproduksjon, er det nødvendig med tilrettelagt areal og gode forutsigbare rammebetingelser. Klimameldingen 2025 bør inneholde konkrete tiltak for å sikre at økt prioritering av arealer for etablering av ladeinfrastruktur og forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår for økt produksjon av biodrivstoffanlegg i Norge. Dette inkluderer å sikre at planprosesser er effektive og at det gis nødvendige tillatelser uten unødvendige forsinkelser. Videre er det viktig at rammebetingelsene for investeringer i grønn teknologi er konkurransedyktige, slik at Norge kan tiltrekke seg både nasjonale og internasjonale investeringer. 

Ta alle teknologier i bruk 

For å redusere utslippene fra veitrafikken, er det viktig å ta i bruk alle tilgjengelige teknologier. Klimameldingen 2025 fokuserer sterkt på elektrifisering, men vi mener at det også bør legges større vekt på andre teknologier fornybare energibærere som kan bidra til utslippsreduksjoner. Dette inkluderer biodrivstoff, hydrogen og syntetiske drivstoff. Ved å diversifisere teknologiene energibærerne som brukes, kan vi sikre at utslippene reduseres på en kostnadseffektiv måte og at vi ikke blir avhengige av én enkelt teknologiløsning. Det er også viktig å fremme forskning og utvikling av nye teknologier som kan bidra til å redusere utslippene fra transportsektoren. 

  Fare for karbonlekkasje 

Vi er bekymret for at virkemidler som innføres for å redusere utslipp en høy CO2-avgift kan fører til økt karbonlekkasje. Dette gjelder, spesielt i sjøfarten med innføring av et generelt omsetningskrav og CO2-avgift for fartøy som tidligere har vært fritatt for avgiften. Begge bidrar til at bunkring flyttes ut av landet, uten at de globale klimagassutslippene reduseres. Utslippene flyttes til andre land med mindre strenge klimaregler. Dette kan undergrave effekten av nasjonale utslippsreduksjoner og føre til tap av arbeidsplasser og konkurranseevne. Klimameldingen 2025 bør inneholde tiltak for å motvirke karbonlekkasje, inkludert samarbeid med andre land for å sikre at klimareglene harmoniseres og at det ikke oppstår konkurransevridning. Mindre drivstoffsalg langs kysten vil dessuten kunne føre til lavere behov for drivstofflagre noe som kan gå på bekostning av god beredskap langs kysten. 

  Avslutning 

En vellykket klimaomstilling krever tett samarbeid mellom myndighetene og næringslivet. Vi oppfordrer til at Klimameldingen legger til rette for et styrket samarbeid med industrien for å utvikle løsninger som både reduserer utslipp og fremmer økonomisk vekst. Dette inkluderer å involvere næringslivet i utformingen av klimapolitikken og sikre at deres perspektiver og behov blir tatt hensyn til. Ved å samarbeide med næringslivet, kan vi sikre at klimapolitikken er både effektiv og gjennomførbar. 

Drivkraft Norge støtter målet om å redusere klimagassutslipp og overgangen til et lavutslippssamfunn. Vi mener imidlertid at Klimameldingen 2025 kan forbedres ved å ta større hensyn til behovet for mer biodrivstoff, stabil kraft for ladebransjen, tilrettelagt areal og gode rammebetingelser, viktigheten av å ta alle teknologier i bruk for å få ned utslippene fra veitrafikken, og risikoen for karbonlekkasje. Vi ser frem til en konstruktiv dialog med myndighetene for å sikre en balansert og bærekraftig klimapolitikk. 

 Vennlig hilsen

Kristin Bremer Nebben, administrerende direktør

Handelskampanjen takker for muligheten for å komme med innspill til Klimamelding 2035 - på vei mot lavutslippssamfunnet. Det er viktig å anerkjenne at handelspolitikk er politikk som potensielt påvirker all annen politikk. God handelspolitikk kan derfor være helt essensielt for å skape en verden med lavere utslipp og sirkulære verdikjeder. 

Det er viktig at meldingen anerkjenner betydningen av at handel fører til økte utslipp både på grunn av produksjon, forbruk og transport. Det er også svært positivt at utvalget anbefaler å utvikle handel som et verktøy i overgangen til et lavutslippssamfunn og en sirkulær økonomi. Det er nemlig  viktig at handel blir sett på som et verktøy og ikke som et mål i seg selv. 

Demokrati må stå sentralt for å få til rettferdige og økologisk bærekraftige avtaler. Det er derfor viktig at Norge er åpne om egne krav og posisjoner. Videre er det også viktig at Norge legger til rette for god dialog med sivilsamfunnet om prosesser i WTO og handels- og investeringsavtaler. 

Vi setter spørsmålstegn ved meldingens utsagn om at handelsavtaler i utgangspunktet ikke hindrer omstilling. Det at flere handelsavtaler har klausuler om “teknologisk nøytalitet” fører i praksis til at det er vanskelig å starte opp nye teknologier. Dette fører til stiavhengighet som fremmer fossile teknologier. Avtaler legger også begrensinger på beskyttelse av lokal produksjon, noe som blant annet kan føre til økte utslipp gjennom transport. Handelsavtaler reduserer toll og andre beskyttelsestiltak og stimulerer til et “race to the bottom” med billigst mulig produksjon. Vi trenger politikk som blant annet ivaretar det mangfoldet av klima, jordtyper, genetiske mangfold som jorda trenger. Det er høye utslipp knyttet til transport av mat, og den mest miljøvennlige maten vi kan lage er den som produseres mest mulig i tråd med det lokale ressursgrunnlaget.

Et spesielt problematisk punkt i flere avtaler er Investor-Stat Tvisteløsning (ISDS), som ofte hindrer stater fra å lage politikk for omstilling. Norge har fortsatt flere avtaler som inneholder ISDS. Vi mener at Norge burde trekke seg ut av alle avtaler som inneholder ISDS-klausuler, og ikke inngå nye avtaler som inneholder dette.

“I tillegg til utslippene på norsk territorium påvirker aktivitet i Norge utslipp i andre land gjennom handel og globale verdikjeder.” (side 24) Det er svært viktig at dette er noe Norge tar innover seg. Vi må begynne å se på vårt reelle fotavtrykk og lage politikk deretter. Høyt konsum av billige varer er ikke i tråd med et lavutslippssamfunn. 

Internasjonal handel er basert på en teori og et ønske om lavere priser og økt konsum. Med dette som grunnsten er det vanskelig å skape et lavutslippssamfunn og en sirkulær økonomi. Vi må anerkjenne at vi ikke bare trenger billigere og mer fornybar energi og grønn teknologi, vi trenger lavere forbruk og sirkulære prosesser. Det er også viktig å anerkjenne at klimateknologi er et globalt fellesgode og at det er viktig at handel sikrer god teknologioverføring. 

“Retten til å innføre nasjonale reguleringer av hensyn til klima og miljø er godt forankret i det globale handelsregelverket. Prinsipper om forholdsmessighet, ikke-diskriminering og åpenhet er viktig for å bidra til å hindre proteksjonisme og unødig forskjellsbehandling, og å bidra til åpenhet og forutsigbarhet om nasjonale reguleringer. Hvordan klima- og miljøtiltak utformes i praksis, er med andre ord avgjørende for om det er i tråd med handelsregelverket.” (side 30). Vi mener at prinsippet om “føre-var” er minst like viktig, hvis klima og naturtiltak ikke lovlig kan bli gjort før det er tilstrekkelig bevis vil dette føre til at lovgivning kan komme for sent. Det er viktig å ha forutsigbare regler, men selskapers profitt kan ikke vektlegges høyere enn klima og natur. 

NOU 2023:25 – Omstilling til lavutslipp. Veivalg for klimapolitikken mot 2050 anbefaler at “Norge bør etablere en fast praksis med en bærekraftsvurdering av nye handelsavtaler, herunder en vurdering av hvordan den enkelte avtale bidrar til at handelsregelverket som system bidrar til lavutslippssamfunnet.” (side 143). Dette er noe vi mener er helt sentralt og burde følges opp. 

Vi anbefaler:

• Konvensjoner og avtaler i FN-regi og kjernekonvensjonene i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, må være overordnet alle andre internasjonale regelverk, herunder WTO-avtalene og de bilaterale og regionale frihandelsavtalene. Der det er konflikt mellom avtaler og regelverk i FN/ILO og WTO, må førstnevnte regelverk gjelde.
• At WTOs klimaløsninger er i tråd med internasjonale klima- og miljøavtaler
• At handels- og investeringsavtaler ikke hemmer nødvendig nasjonal og internasjonal politikk på klima, miljø og menneskerettigheter. Avtalene må sikre handlingsrom for å være føre-var.
• At klimateknologi må være et globalt fellesgode og at handel sikrer god teknologioverføring
• All handelspolitikk må følge prinsippet om felles og differensiert ansvar, staters reelle fotavtrykk må inkluderes
• Full åpenhet om norske krav og posisjoner
• At alle land må ha politisk handlingsrom til å kreve lokalt innhold, hjemfallsrett og mulighet til å forvalte land-, vann- og mineralres­surser og begrense eksport av varer.
• Tvister om de internasjonale avtaler skal foregå innenfor rammen av avtalen i stat-stat-forhandlinger. Investorers anledning til å bruke internasjonale tvisteløsningssystem mot stater er ikke akseptabelt.
• Energy Charter Treaty (ECT) som Norge har signert, men ikke ratifiserte, skal ikke ratifiseres.
• Vi må gjennomføre en konsekvensutredning på Norges handelsforpliktelser og om det er kompatibelt med klimaforpliktelsene
• Det må være mulig å tenke og handle lokalt. Da kan ikke handels- og investeringsavtaler ha forrang foran klima- og naturbeskyttelse. 

Vennlig hilsen

Handelskampanjen

Isabelle Auby

Generalsekretær 

Takk for muligheten til å gi innspill. Vi vil fokusere på klimameldingen og klimamålet for 2035, og har ingen spesifikke innspill til forslagene til endringer i klimakvoteloven.

Offshore Norge er svært tilfreds med at klimameldingen er så tydelig på at hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Vi er midt oppe i en tid med store geopolitiske endringer og krig i Europa. Det er derfor veldig bra at klimameldingen er tydelig på at det ikke skal utarbeides en strategi for sluttfasen av norsk olje og gass, men at Norge også framover skal være en stabil og forutsigbar leverandør av olje og gass produsert med lave utslipp, og en betydelig bidragsyter til Europas energisikkerhet. Dette er en forutsetning for at EU skal lykkes med å kutte importen av olje og gass fra Russland.

Klimameldingen peker på at EUs og Storbritannias importbehov av gass på lang sikt ventes å være vesentlig høyere enn anslått framtidig produksjon på norsk kontinentalsokkel. Dette gapet må tettes med økt leteaktivitet. En klok ressursforvaltning på norsk sokkel vil ikke bare være avgjørende for EUs energisikkerhet, men også gi Norge inntekter og bidra til å sikre sysselsetting og velferd for nåværende og framtidige generasjoner.

Offshore Norge støtter karbonprising som et hovedvirkemiddel for å redusere utslippene fra petroleumsvirksomheten og legger det til grunn for vårt arbeid med å halvere utslippene på norsk sokkel i 2030 og videre ned mot null i 2050.

Elektrifisering med kraft fra land er det viktigste virkemidlet for å kutte utslippene på sokkelen, og dette betinger tilgang på kraft. Den langsiktige utslippsprognosen for norsk sokkel viser at norsk olje- og gassvirksomhet vil oppnå betydelige utslippsreduksjoner samtidig som aktiviteten på sokkelen videreutvikles frem mot 2050. Dersom alle identifiserte og planlagte prosjekter blir realisert, vil det være mulig oppnå en utslippsreduksjon på nesten 60 prosent i 2035.

De gode vindressursene på norsk sokkel, kombinert med Norges sterke posisjon innen maritim, offshore og landbasert industri, gjør at Norge har alle forutsetninger for å bli en stor og viktig aktør innen havvind i Europa. Dette vil både kunne sikre Norges eget behov for kraft, gi rimeligere strømpriser og økte eksportinntekter. En vellykket satsing på utvikling av havvind vil også sikre at teknologi og kompetanse som vi har bygget opp rundt olje- og gassnæringen blir videreført. En målrettet satsing på havvind kan også kompensere for en forventet nedgang i aktivitet knyttet til olje og gass.

For å nå klimamålene i Norge og Europa, må vi lykkes med karbonfangst og -lagring. Dette krever at det etableres virkemidler for å få på plass kommersielt lønnsomme verdikjeder for fangst, transport og lagring av CO₂.

Klimameldingen omtaler ikke NOx-avtalen. Offshore Norge vil derfor presisere at NOx-avtalen mellom staten og næringslivet løper ut 2027 og bør forlenges fram til 2030 for å fortsatt redusere næringslivets utslipp av både NOx og CO₂. Vi henviser til NOx-fondets egen høringsuttalelse, som Offshore Norge støtter.

Offshore Norge støtter prinsippene i regjeringens forslag til klimamål for 2035, og olje- og gassnæringen har høye ambisjoner om å redusere sine utslipp og dermed bidra til at Norges utslipp reduseres vesentlig. Offshore Norge støtter også de foreslåtte endringene i klimaloven. Norges innmelding av et klimamål for 2035 til FN under Parisavtalen bør følge samme prinsipper og fleksibilitet som for dagens klimamål under Parisavtalen for 2030. I tillegg til utslippsreduksjoner nasjonalt vil det være viktig at Norge viderefører klimasamarbeidet med EU og også åpner opp for kjøp av utslippsreduksjoner under Parisavtalens artikkel 6.

Offshore Norge støtter at det viktigste er å fase ut utslipp, ikke næringer. Dette er avgjørende for å lykkes med energiomstillingen, samtidig som vi sikrer konkurransekraften for de norske offshorenæringene.

Vennlig hilsen,
Benedicte Solaas
Direktør klima og miljø
+47 95251678
https://www.offshorenorge.no

Spekters medlemsvirksomheter går i front i den grønne omstillingen av Norge. For at de skal lykkes må de ha rammebetingelser som gir forutsigbarhet og langsiktighet. Spekter mener at klimameldingen er for svak på etablering av nye- og styrking av eksisterende virkemidler for å støtte virksomhetene i omstillingsarbeidet.

Ønsker et innenlands klimamål

Spekter etterlyser et ambisiøst, men samtidig realistisk innenlands klimamål. Det vil gi nødvendig forutsigbarhet for medlemsvirksomhetene våre. Ytterligere utslippsreduksjoner kan gjerne løses gjennom fleksible mekanismer som kvotekjøp, men det trengs altså en fastere ramme for hva som konkret skal oppnås i Norge. Det generelle klimamålet på 70 %, som nå er foreslått, skaper usikkerhet når det mangler et eget mål for den innenlandske klimapolitikken. 

Når klimamålet også skal baseres på kvotekjøp utenlands, kan det føre til at den nasjonale grønne omstillingen forsinkes. Det kan bidra til et etterslep i omstillingen, som vil være utfordrende å ta igjen innen 2050. Muligheten til å kjøpe kvoter i andre land kan bidra til å svekke tiltak og virkemidler i Norge på kort sikt. Resultatet kan bli at det kreves mer drastiske virkemidler på lang sikt, for å nå målet om at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Kvotekjøp burde derfor vært reservert for oppfyllelse av den delen av klimamålet som oversteg et innenlands mål.

Beredskap i en fornybar transportsektor 

Store deler av transportsektoren har kommet langt i det grønne skiftet, og Spekter er opptatt av at grønn omstilling og beredskapshensyn må gå hånd i hånd i samferdselssektoren. Dagens beredskap er i stor grad fortsatt tilpasset flytende fossile drivstoff, mens kollektivtransport og godstransport, også av varer som er kritiske for samfunnet, er i ferd med å legge om til elektrisitet og biodrivstoff. Det må etableres ansvarsfordeling og fysisk infrastruktur som sikrer at den fornybare transporten også fungerer i en beredskapssituasjon. Dette er et viktig tema for Spekter sine medlemmer, og i 2024 inngikk vi derfor et prosjektsamarbeid med miljøstiftelsen ZERO om «Beredskap for en fornybar transportsektor». Prosjektet skal gi økt kunnskap og se på løsninger for energitilgang for en utslippsfri transportsektor i en beredskapssituasjon.

Tydeligere ambisjoner om ladeinfrastruktur

Spekter savner en tydeligere ambisjon om å bygge ut ladeinfrastruktur med høy nok kvalitet og kapasitet til å kunne håndtere den kommende økningen i elektrisk nyttetransport. Det er særlig viktig at det stimuleres til mer bygging og drift av ladeinfrastruktur for tunge kjøretøy. 

Spekter er positive til at det såkalte UFF-rammeverket er gjennomgående i meldingen og at regjeringen vil benytte det videre i politikkutvikling. Dette er særlig viktig innenfor transportsektoren. 

Fra nå til 2050 er det sentralt å forbedre planleggingen av areal og transport. Vi må sikre at godstransporten på bane overlever. Ivaretakelse av dagens godsvolumer på bane er et kostnadseffektivt tiltak sammenlignet med å la volumene flyttes til vei og kompensere gjennom andre klimatiltak. Det er videre viktig å gjennomføre tiltakene som er vedtatt i Nasjonal transportplan for økt bruk av jernbane i godstransporten.  Persontransporten må vris ytterligere i retning av kollektivtrafikk, sykkel og gange.

Virkemiddelapparatet er sentralt for å nå klimamålene 

Spekter mener det i klimameldingen burde vært rettet mer oppmerksomhet mot virkemiddelapparatet, som f.eks. Innovasjon Norge, SIVA og Enova. Dette er virksomheter som har en sentral rolle i den grønne omstillingen. De bidrar til at Norge når klimamålene ved å bistå virksomhetene i omstillingen vi står overfor i norsk økonomi og næringsstruktur. De bidrar blant annet med kompetanse, finansiering av forsknings- og utviklingsarbeid og støtte til nødvendig infrastruktur.

Legge til rette for sirkulær økonomi

Spekter er tilfreds med at meldingen har tatt inn anbefalingene fra Klimautvalget 2050 om å ta utgangspunkt i at naturressursene er knappe, og at sirkulær økonomi derfor er en naturlig og selvsagt del av klimaløsningene. 

Sirkulær økonomi er viktig for mange av Spekter sine medlemmer. Vi støtter derfor regjeringens forslag om å innlemme dette i tiltak og virkemidler. Her har blant annet spesialisthelsetjenesten gode forslag, når det gjelder overgang fra engangsutstyr til flergangsutstyr.

Norge må knytte seg tett opp til EU

For konkurransekraften til Spekters medlemsvirksomheter er det viktig at EUs politikk legges til grunn for norske regler og tiltak. Norge må følge EUs klimaregelverk og åpne for bruk av ulike typer fleksible mekanismer for å oppfylle forpliktelsene.  

Treindustriens innspill: Stortingsmelding 25 "Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet" og Prop. 129 L "Endringer i klimaloven"  

Treindustriens representerer norske produsenter av ulike bygningsmaterialer, produkter og løsninger i tre til byggenæringen. Sidestrømmer som flis og bark går til annen industri som produserer papp, papir, biokjemiske produkter og bioenergi. Treindustrien spiller dermed en nøkkelrolle for å nå klimamål i flere verdikjeder: byggenæringen, prosessindustrien, skognæringen, energisektoren og transportsektoren. Bedriftene er leverandører til både hjemmemarkedet og eksport. Det er lave klimagassutslipp fra produksjonen i treindustrien der om lag 72% av energibruken til sagbruk/høvleri er bioenergi (kortreist og basert på egne sidestrømmer), rundt 25 % er elektrisitet og kun 3 % er fossil energi. Treindustrien er en del av NHO-fellesskapet og også en del av samarbeidet Verdikjeden Skog og Tre. Treindustrien viser også til NHO sitt innspill, som vi stiller oss bak.

Treindustrien støtter opp om ambisiøse klimamål. Den norske skogen er sårbar for klimaendringene. Fordi skogbrukets verdikjede bygger direkte på skogen som ressursgrunnlag, løper skognæringen en stor og direkte klimarisiko som følge av klimaendringene som allerede er i gang. Treindustriens ressursgrunnlag påvirkes direkte av skogens tilvekst og levedyktighet, som igjen avhenger av en tidligst mulig stabilisering av klimaet. Treindustrien støtter forslaget om at Norges klimamål for 2035 bør være utslippsreduksjon på 70 – 75 % i forhold til 1990-nivå.

Treindustrien mener vi bør ha et fortsatt tett klimasamarbeid med EU, da norsk næringsliv og trebasert industri er en integrert del av det europeiske markedet. Det må samtidig legges til grunn at skogen skal tas i bruk for å nå klimamål og for norsk verdiskaping basert på overskudd av skog som fornybar råvare. Det er nødvendig at både mål og oppfølging av målene tilpasses Norge som et land med en stor og bærekraftig forvaltet skogressurs. Det er et viktig poeng at skog- og trebasert industri også spiller en sentral rolle i å nå mål i andre sektorer innenfor både kvotepliktig sektor og innsatsfordelingsforordningen.  

Skognæringen er en sektor med lange tidslinjer. Regjeringen vil arbeide med å fastsette et langsiktig klimamål for forvaltet skog, der målet må settes ut fra hva som kan være et realistisk nivå for CO₂-opptak og karbonlagring. Treindustrien mener dette er en god tilnærming. Klimameldingen peker på flere viktige tiltak som kan bidra til økt karbonopptak, slik som skogplanting på nye arealer, ungskogpleie og tiltak for å redusere råteskader. Regjeringen forslår at det i Norges nye klimamål for 2035 er addisjonelle opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren som regnes inn mot måloppnåelsen. Det vil si effekten av nye tiltak på opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren. Treindustrien støtter i prinsippet denne tilnærmingen, men da den konkrete metoden for å regne inn addisjonelle utslipp ennå ikke avklart er det krevende å kommentere utfyllende på dette. For forutsigbarhet er det viktig at potensiale for addisjonelle opptak følges opp med konkrete tiltak, også i de årlige statsbudsjettene.

Når det gjelder videre samarbeid med EU om oppnåelse av klimamålene innenfor skog- og arealbrukssektoren etter 2030 avklarer heller ikke Klimameldingen dette, med bakgrunn i at det fortsatt er knyttet usikkerhet rundt hvordan EUs rammeverk utvikles. Treindustrien mener Norge fortsatt bør søke et samarbeid med EU i klimapolitikken, inkludert skog og arealbruk, der handlingsrommet i EØS-avtalen må brukes slik at norske fortrinn kan utnyttes best mulig.

En grunnleggende forutsetning for industriutvikling er forutsigbare rammebetingelser, det gjelder også for klimamålene og oppfølgingen av disse. Det krever tverrpolitiske forlik, og Treindustrien vil derfor oppfordre til at partiene på stortinget finner sammen for en langsiktig retning i klimaarbeidet.

Høringssvar Meld.St 25 (2024-2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippsamfunnet

Fra Grønt Landtransportprogram (GLP)

Om GLP

Grønt Landtransportprogram (GLP) ble etablert i 2021 og jobber for å nå nasjonale klimamål, og gjøre det enklere å velge grønne løsninger for landtransporten. Programmet bistår norske bedrifter med å kutte utslipp fra landtransporten raskt og lønnsomt. GLP er bindeleddet mellom næringsorganisasjonene, transportbransjen og myndighetene, og jobber for innfasing av ny teknologi, bedre rammebetingelser og raskere utbygging av infrastruktur.

Manglende prioritering av Norges største utslippssektor

Regjeringen la torsdag 10. april frem ny klimamelding for perioden 2025-2035, og vil takker for muligheten til å gi innspill.

Vi mener regjeringen i større grad burde prioritert transportsektoren, som er Norges største utslippssektor i meldingen. Veitrafikk og annen transport utgjør 15,6 millioner tonn av Norges totale utslipp, hvor landtransporten alene står for ca. 10 prosent av de totale utslippene.

Utviklingen for grønne kjøretøy har de siste årene skutt fart. På knappe fire år har vi gått fra tilnærmet ingenting - til etablering og planer for et utbygd landsdekkende nettverk av ladestasjoner, det er etablert fyllestasjoner for biogass og hver femte solgte lastebil over 16 tonn går nå på el eller biogass.

De raske endringene skyldes blant annet en offensiv bransje som tørr å gå foran og som ser muligheter med ny teknologi.

Vi mener også at regjeringens tydelige prioritering av tungtransporten som en viktig kilde til utslippskutt, har vært avgjørende. Nå virker det som regjeringen tror at videre omstilling frem mot 2035 og 2040 vil skje av seg selv.

Det er synd at transportsektoren og landtransporten knapt er nevnt i den nye klimameldingen. I figur 7.6 under kapittel 7.2.2. viser regjeringen hvordan transportnæringen kan bli utslippsfri i 2030, 2035 og 2040.

Regjeringen viser derimot ikke til konkrete tiltak utover hva som allerede finnes i virkemiddelapparatet og at regjeringen vil vurdere ulike tiltak.

GLP fremmer derfor en liste av forslag vi mener er viktige for å opprettholde utskiftingstakten. Vi har også laget en liste over viktige konsekvenser av innfasing av ny teknologi utover utslippskutt.

GLPs forslag til tiltak:

• CO2-avgiften settes opp i tråd med plan mot 2030, og utvides mot 2035. Dette må skje uten at andre avgifter settes ned. Det må lønne seg å velge fossilfritt.
• Det utarbeides en helhetlig klima- og energiplan der ambisjoner og tiltak for utfasing av fossil energibruk i norsk økonomi følges av konkrete tiltak og prosjekter for innfasing av fornybar og utslippsfri energi.
• Hurtiglading for tungtransporten prioriteres ved raskere saksbehandling av nettselskaper og kommuner, og tilrettelegging for infrastruktur og areal.
• Det bør vurderes en utforming av effektleddet som bedre reflekterer bruksmønsteret til ladeoperatørene og hensyntar at det er store variasjoner i effektuttaket.
• Alternativt – gi unntak fra effekttariff for tungbilladere.
• Alternativt – tidsdifferensiere effektleddet.
• Det må gjøres mulig å utnytte strømkapasitet bedre ved fleksibel tilknytning til nettet og bruk av batteriløsninger.
• Enova må etablere et støtteprogram for bedriftsladere for små transportører.
• Enova må etablere et støtteprogram for battericontainere for raskere utrulling av elektrisk infrastruktur og balansering av effekt i nettet.
• Stille nullutslippskrav ved kjøp av offentlige tjenester med langdistansebusser.
• Bompengefritak for tunge nullutslippskjøretøy frem mot 2030 må beholdes og også gjelde for biogasskjøretøy.
• Veibruksavgiften for biodrivstoff settes ytterligere ned. Biodrivstoff må gjøres mer konkurransedyktig mot fossilt.
• Målet fra Nasjonal Transportplan om 80-90 døgnhvileplasser prioriteres og kombineres med å bygge ut ladeinfrastruktur for tyngre kjøretøy.
• Det må etableres en ordning om differansekontrakter for hydrogen på transporttjenester, for å få opp verdikjeden for hydrogen.
• Det vurderes om ladeinfrastruktur for tyngre kjøretøy bør prioriteres som kritisk infrastruktur.
• Prioritere utbygging av ladeinfrastruktur for tunge kjøretøy i bynære strøk. For lengre strekninger bør biogass, biodrivstoff og hydrogen prioriteres.
• Gi byene tilgang på flere virkemidler for vare og godstransport ved å innlemme disse i nullvekstmålet og ha klima som en del av byvekstavtalene. 
• Offentlige anskaffelser må ta høyde for ekstrakostnader for fossilfrie drivlinjer.
• Styrke støtten til Grønt Landtransportprogram.

 Fordeler utover utslippskutt

I tillegg til at landtransporten kan bidra til raske og tilnærmet sømløse utslippskutt uten store konfliktlinjer, er det også andre fordeler med grønn omstilling av landtransporten utover utslippskutt.

1. Elektrifisering av tunge kjøretøy bidrar til mindre støy og forurensning i byene. Det er positivt for folkehelsen.
2. Ni av ti sjåfører foretrekker elektriske kjøretøy fremfor fossile fordi de elektriske er mer stillegående. Det bidrar til en bedre sjåførhverdag.
3. Elektriske lastebiler kan også bidra til å gjøre det enklere å rekruttere nye sjåfører til yrket. I dag sliter transportnæringen med å tiltrekke seg nye sjåfører.
4. Kjøretøy som går på biogass, bidrar til at vi får etablert sirkulære verdikjeder av avfalls-ressurser som ellers ville gått til spille. Utslippene fra biogasskjøretøy er tilnærmet lik null.
5. Å satse på europeiskproduserte lastebilprodusenter er viktig for europeisk industriutvikling, sikkerhet og beredskap.

Skogen er svært sentral i klimaarbeidet, da den årlig binder CO₂ tilsvarende omtrent en tredjedel av klimagassutslippene våre, fordi den produserer fornybar biomasse som kan brukes til å erstatte fossile ressurser og fordi langlivede treprodukter fortsetter å lagre karbon.

Klimameldingen inneholder mange gode beskrivelser rundt skogens rolle i klimasammenheng. Det er viktig at meldingen nå følges opp med konkret handling.

Fastsette langsiktig klimamål

Vi er positive til at regjeringen vil jobbe med å fastsette et langsiktig klimamål for skog og at dette skal være basert på et nivå for CO₂-opptak og karbonlagring som det er mulig å oppnå.

Skogeierforbundet bidrar gjerne i nærmere diskusjoner om hvordan et klimamål for skogen bør utformes. Følgende momenter er viktige i dette arbeidet:

• Klimamålet bør knyttes til addisjonelt opptak som følge av økt innsats på klimatiltak i skog, og ikke totalt opptak i skog. Dette fordi skogens opptak varierer naturlig, samtidig som det er sårbart for klimaendringer. Det er knyttet stor usikkerhet til hvordan klimaendringene vil påvirke fremtidig opptak. Det er også usikkerhet knyttet til selve metodikken bak klimagassregnskapet, som stadig oppdateres basert på ny kunnskap. Vi kan imidlertid selv styre omfanget av klimatiltak i skog. Klimamålet bør derfor knyttes til den delen av skogopptaket vi kan påvirke.
• Addisjonelt opptak bør beregnes ut ifra en referanseperiode for de aktuelle klimatiltakene i skog. Det kan være aktuelt å ta utgangspunkt i årene før klimatiltakene i Klimakur 2020 ble vedtatt.
• Det vi oppnår av resultater innenfor dette målet bør inngå i det som rapporteres som addisjonelt opptak under Paris-avtalen.
• Et tallfestet mål må baseres på et oppdatert tallgrunnlag. I Klimakur 2030 ble det anslått at det er mulig å øke opptaket med 6,5-8 mill. tonn CO₂ årlig i 2100 ved å øke innsatsen på klimatiltak i skog.
• Klimamålet må være langsiktig, tidligst 2050, helst 2070-2100.

Klimasamarbeid med EU

Regjeringen viser til at nåværende samarbeid med EU på klimaområdet gjelder frem til 2030, og at de har som intensjon å fortsette samarbeidet også etter 2035. Dette samarbeidet innebærer bl.a. frivillig deltakelse i skog- og arealbruksregelverket (LULUCF). Etter at EU forsterket sine klimamål gjorde de endringer i dette regelverket, som bl.a. innebærer mål om økt opptak i sektoren mot 2030 og videre fremover. Samtidig er opptaket i den norske skogen inne i en fallende trend, som er ventet å fortsette i flere tiår fremover. Dette vil gjøre det svært krevende for Norge å innfri en eventuell ny forpliktelse om å øke opptaket i samme periode. Regjeringen skriver at en innlemmelse av endringene i regelverket i EØS-avtalen forutsetter samtykke fra Stortinget. Skogeierforbundet forutsetter at behandlingen av klimameldingen ikke låser Norges posisjon om å innføre justert regelverk før forhandlingene med EU om forpliktelse og betingelser er ferdig.  

Regjeringen peker selv på at kortsiktige klimamål i skog, slik LULUCF-regelverket baseres på, ikke gir insentiv for klimatiltak i skog. De anbefaler også at det ikke meldes inn et eget sektormål for skog- og arealbrukssektoren under Paris-avtalen, da den store usikkerheten rundt fremtidige opptak og utslipp vil medføre ulemper for oppfyllelsen av Norges klimaforpliktelser. Akkurat den samme usikkerheten gjelder for LULUCF-regelverket til EU, og må legges til grunn i forhandlingene om ny LULUCF-forpliktelse.

Økt opptak fra tiltak i skogbruket

Skogeierforbundet er svært positive til de klimatiltakene i skog som regjeringen omtaler i klimameldingen. Regjeringen viser til at det er mulig å øke opptaket i skogen betydelig på lang sikt om det gjennomføres tiltak.

Planting av skog på nye arealer trekkes frem som et viktig klimatiltak internasjonalt, og det vises til at Norge har et stort potensiale for å øke skogarealet. Skogeierforbundet mener at tiden er overmoden for å komme i gang med satsingen. Tiltaket er grundig utredet og testet ut, og det er utviklet en veileder for hvordan tiltaket bør gjennomføres. Vi oppfatter derfor at dette tiltaket er klart for å rulles ut. Regjeringen trekker frem behovet for et forskriftsfestet tilskuddsregelverk for tiltaket. Vi mener at et slikt tilskuddsregelverk bør legges under Landbruks- og matdepartementet som forvalter lignende tiltak i dag. For å sikre at plantingen er tilpasset et endret klima og bidrar til regjeringens målsetninger rundt økologisk tilstand i skog, mener vi det er viktig at det plantes skog som tilpasses voksestedet. Planting av skog på nye arealer bør kobles til nedbygging av arealer, se nærmere omtale lenger ned.

Videre er ungskogpleie et svært viktig tiltak, som både sikrer økt klimanytte av skogen og en mer klimatilpasset skog. Skogeiersamvirkene har egne målsetninger om å øke mengden ungskogpleie, men peker på viktigheten av tilskudd for å stimulere til økt aktivitet. Det er derfor viktig at tiltaket sikres finansiering over jordbruksavtalen og i statsbudsjettet.

Videre er det svært positivt at forebygging av råteskader trekkes frem som klimatiltak. En måte å hindre spredning på er å drive stubbebehandling i forbindelse med hogst. Dette krever at maskinentreprenørene må investere i det nødvendige utstyret, og dermed øker kostnadene for hogst til skogeier. Dette tiltaket bør derfor følges opp gjennom å etablere en insentivordning for forebyggende stubbebehandling ved hogst, som i likhet med øvrige skogtiltak, bør legges under Landbruks- og matdepartementet.

I tillegg til disse tre tiltakene er det viktig å sikre finansiering av eksisterende klimatiltak i skog.

Nedbygging av skog må begrenses

Regjeringen viser til store utslipp fra nedbygging av skog og andre karbonrike arealer, og ønsker å utrede et konkret mål om å redusere utslipp fra irreversible arealbruksendringer. Skogeierforbundet er positiv til dette. Regjeringen skriver videre at de ønsker å utrede en klimaavgift på slik nedbygging. Skogeierforbundet mener at nedbygging av skog som hovedregel bør unngås, men at samfunnsmessig nødvendig nedbygging bør kompenseres gjennom å plante skog på et tilsvarende areal. Dette vil sikre fortsatt karbonbinding og fremtidig produksjon av fornybar biomasse. Vi mener at det må settes et mål om å plante til et areal minst tilsvarende det som bygges ned hvert år, som tilsvarer om lag 50 000 dekar per år. Dette samsvarer med det årlige arealet som Miljødirektoratet har vurdert til å være aktuelt for planting av skog på nye arealer (1 million dekar over 20 år). 

Økt bruk av biomasse fra skog

Klimameldingen inneholder mange gode formuleringer rundt bruk av biomasse og substitusjonseffekt. Det pekes på at det er potensiale for økt bruk av biomasse fra norske skogressurser gjennom økt utnyttelse av greiner og topper (GROT). I tillegg eksporteres en stor andel av tømmeret som hogges i Norge. Ved økt innenlands videreforedling kan vi i større grad dekke behovet for produkter som bidrar til å kutte utslipp innenfor bl.a. transport og industri, slik som biodrivstoff, biokull og biovarme. Det er også mulig å produsere mer byggematerialer med lang levetid og høy klimanytte. Dette vil gi positive utslag i vårt klimagassregnskap, samtidig som det gir økt verdiskaping. Skogeierforbundet mener at vi bør sette oss et mål om å videreforedle et volum minst tilsvarende den norske hogsten. Et virkemiddel for å øke substitusjonseffekten ved bruk av tre kan være å sette krav til klimafotavtrykk i bygg, samt bruk av offentlig innkjøpsmakt.  

WWF Verdens naturfond takker for anledningen til å gi innspill til Stortingets arbeid med klimaloven og klimameldingen. WWF støtter virkelighetsbeskrivelsen i stortingsmeldingen, men er kritiske til det lave ambisjonsnivået og mangelen på en tydelig plan med tiltak for å redusere utslipp i perioden frem mot 2035. 

Klimaloven og klimamål 

WWF ber Stortinget: 

• Skjerpe Norges klimamål for 2035 til en reduksjon på minst 80 prosent i forhold til 1990-nivå 

• Lovfeste et delmål for nasjonale utslippsreduksjoner på minst 60 prosent i forhold til 1990-nivå 

• Justere ordlyden i klimaloven slik at benyttelse av fleksible mekanismer for å oppnå hovedmålet kun kan gjøres gjennom EU ETS 

• Styrke forsikringen om videreføring av klimaavtalen med EU etter 2030 

• Fastsette og følge opp Norges gjenværende karbonbudsjett 

• Legge inn en forpliktelse i klimaloven om å bevare og styrke naturlig karbonlagring til lands og til havs og be regjeringen utrede et separat mål for skog- og arealsektoren og havområder 

• Innføre et mål for reduserte utslipp fra forbruket 

• Fastsette et nytt mål for norsk finansiering av klimatiltak i utlandet uavhengig av utslippsmål 

Klimaloven legger rammene for Norges klimainnsats. WWF mener Norge må forplikte seg til å kutte utslippene som er nødvendige for at verden når målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Miljødirektoratet har anbefalt et klimamål for 2035 som innebærer en reduksjon på 80 prosent fra 1990-nivå. WWF ber Stortinget lytte til dette og skjerpe ambisjonen fra regjeringens foreslåtte spenn på 70-75 prosent til minst 80 prosent. Det er også viktig å holde på målet om å redusere norske utslipp med 55 prosent innen 2030. 

Regjeringen foreslår å legge til side et delmål for reduksjon av territorielle klimagassutslipp og begrunner endringen med at klimamålet blir enklere å forstå. WWF mener at et nasjonalt delmål tvert imot vil skape tydelige og forutsigbare rammer for næringslivet og befolkningen, og fremme nødvendig omstilling i norsk økonomi. WWF ber derfor Stortinget om å lovfeste et nasjonalt delmål i tråd med Miljødirektoratets anbefaling, tilsvarende en reduksjon på minst 60 prosent sammenlignet med 1990-nivå. 

WWF mener at bruken av fleksible mekanismer for å innfri hovedmålet må begrenses til EUs kvotesystem (EU ETS). Stortinget må presisere dette. Kjøp av kvoter utenfor EU/EØS under Artikkel 6 må utelukkes, da slike kvoter har usikker klimaeffekt.

Å lene seg for mye på tilgjengelige kvoter gjennom EUs kvotesystem kan føre til at Norge må gjennom en raskere og mer turbulent omstilling. Bruk av EU ETS bør primært reserveres til utslipp i sektorer og fra aktiviteter som skal fases ut på sikt. 

EU har utviklet systemer og reguleringer for å sikre gjennomføring og måloppnåelse, og per nå har Norge ikke noe tilfredsstillende nasjonalt system som sikrer at dette målet vil nås, utover deltakelse i EUs system. WWF anbefaler at Stortinget styrker forsikringen om at Norge viderefører klimaavtalen med EU for perioden etter 2030, og deltar i EUs klimaregelverk frem mot 2050, samt at EUs regelverk for omstilling gjennomføres i et høyere tempo enn det gjøres i dag. 

Det er nødvendig å prioritere tidlige utslippsreduksjoner og tiltak for varig omstilling fremfor reduserte utslipp på et senere tidspunkt. Klimaloven må derfor beskrive plikten til å fastsette og følge opp Norges gjenværende karbonbudsjett fram mot 2050, i tråd med den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og presisere at regjeringen jevnlig må rapportere på status i forhold til klimabudsjettet. 

Regjeringen foreslår å videreføre dagens praksis der skog- og arealsektoren regnes inn i hovedmålet. Dette svekker styring, ansvar og transparens. Naturlig karbonopptak er viktig, men varierer med naturforhold og er mer usikkert enn utslipp fra fossile kilder. Vi er positive til at regjeringen vil utrede et mål for irreversible arealbruksendringer. For å ha effekt må det følges av forbud mot nedbygging av karbonrike areal og klare nasjonale føringer. En eventuell arealavgift må ikke stå alene, da den kan flytte inngrep til karbonfattige områder med høy økologisk verdi. 

Økt opptak fra planting brukes ofte som klimatiltak, men skogpolitikken må også synliggjøre og redusere utslipp fra hogst og annen arealbruksendring. Lengre omløpstider, vern og skånsom drift styrker både karbonlagring og naturmangfold. Klimameldingen omtaler karbonlagring i havet, men uten mål eller virkemidler – selv om marine økosystemer er blant planetens største karbonlagre. Samtidig er oppvirvling av karbon fra havbunnen en stor utslippskilde som ikke inngår i Norges karbonregnskap. Vi ber derfor Stortinget sikre en forpliktelse i klimaloven om å bevare og styrke naturlig karbonlagring på land og i havet, og be regjeringen utrede et mål for skog- og arealsektoren, inkludert havområder, som står utenfor hovedmålet. Dette bør følges opp med egne og separate delmål for både utslippskutt og økt opptak.

Norges befolkning bidrar med store klimagassutslipp i utlandet som ikke regnes med i vårt utslippsregnskap. WWF ber om at regjeringen får i oppdrag å utrede et ambisiøst mål for reduksjon av forbruksbaserte utslipp for perioden frem til 2035. 

Virkemidler og tiltak i klimameldingen 

WWF ber Stortinget: 

• Legge Miljødirektoratets tiltaksanalyse til grunn for utslippskutt frem mot 2035 

• Trappe opp CO2-avgiften for perioden etter 2030 

• Kreve en helhetlig klima- og energiplan til Stortinget hvert andre år 

• Utarbeide en strategi for sluttfasen til norsk petroleumsindustri 

• Prioritere tiltak som sikrer raskere omstilling og utslippskutt i et langsiktig perspektiv 

• Be om å behandle Grønn bok årlig, og at klimameldingen fremlegges før siste sesjon 

Klimameldingen er svak på konkrete tiltak og virkemidler. Tidslinjene for utfasing av bruk av fossil energi frem mot 2050 er vage og reduserer ikke utslippene raskt nok. Stortinget må presisere at Grønn bok må inneholde en troverdig handlingsplan for tiltak og virkemidler som gjør at Norges klimamål blir innfridd, i tråd med Miljødirektoratets tiltaksanalyse (Klimatiltak 2025). 

Et særlig effektivt virkemiddel er CO2-avgiften. Det er uheldig at klimameldingen ikke varsler noen ytterligere opptrapping for å skape forutsigbarhet om fremtidig karbonpris for næringslivet. Stortinget må slå fast at CO2-avgiften skal trappes gradvis opp til minst 3400 kroner per tonn i dagens kroneverdi innen 2035, uten en reduksjon av andre miljørelaterte avgifter som veibruksavgiften og flypassasjeravgiften. 

Klima- og energipolitikken må ses i sammenheng. WWF mener at det må legges frem en helhetlig klima- og energiplan for Stortinget annethvert år. Dette er anbefalt av Klimautvalget 2050 og Energikommisjonen (2023). WWF mener at en slik plan må sørge for nok energi til omstilling med minst mulig naturfotavtrykk, og prioritere våre knappe ressurser. 

Det er skuffende at regjeringen ikke følger anbefalingen om å utarbeide en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet. En slik plan trengs for å oppnå en styrt overgang fra fossil energi til fornybare løsninger. WWF ber Stortinget understreke at en slik strategi må utarbeides, og at det i påvente av dette arbeidet ikke gis ytterligere tillatelser til leting, utvinning (PUD) eller anlegg og drift (PAD), slik Klimautvalget 2050 anbefaler. 

Klimakuttene og valg av løsninger må ses i et langsiktig perspektiv og omstille Norge. Av tiltakene som i dag vurderes for å redusere utslippene frem mot 2035, krever en stor andel umoden teknologi. Økt satsing på FoU er nødvendig for å utvikle ny teknologi og klimaløsninger. I tillegg benyttes biodrivstoff som løsning for å ta majoriteten av norske utslippskutt innen 2030, noe som er kortsiktig og bidrar til økt press på natur og matjord. WWF mener at klimameldingen i større grad burde lene seg på UFF-rammeverket for å unngå tiltak som låser samfunnet til kortsiktige løsninger, har tvilsom effekt globalt og gjør den langsiktige omstillingen vanskeligere. 

Klimamelding 2035 - på vei mot lavutslippssamfunnet- Endringer i klimaloven (klimamål for 2035)

Energi og miljøkomiteen 12.05.2025

Akershus fylkeskommune har i ny regional planstrategi et ambisiøst klimamål for Akershussamfunnet hvor vi skal redusere klimagassutslipp med 80 % sammenlignet med 2016. Vi har også laget en klimahandlingsplan med mål om at Akershus fylkeskommune skal være fossilfri i 2030. Flere kommuner og fylkeskommuner har ambisiøse klimamål, og for å lykkes er det er viktig at nasjonale mål og virkemidler støtter opp om disse. Akershus fylkeskommune støtter derfor Miljødirektoratets vurdering om at målet som meldes inn er å reduseres utslipp tilsvarende 80 prosent av nasjonale utslipp i 2035.

Akershus fylkeskommune anbefaler at Norge bør melde inn et mål om å redusere utslippene i 2035 tilsvarende minst 80 prosent av nasjonale utslipp i 1990.

Klimagassutslippene i Akershus er hovedsakelig i ikke-kvotepliktig sektor, og uten muligheter for kjøp av kvoter. Videre er det en forventning i Parisavtalen om at industriland bør gå foran og sette mer ambisiøse mål enn forrige periode. Over halvparten av Norges utslipp er inkludert i kvotemarkedssystemet og gir slik sett en viss fleksibilitet i oppnåelse av klimamålet. Tidlige utslippskutt er verdifulle fordi de bidrar mer enn sene kutt, til å reduksjon av global oppvarming. Dette er viktig i et klimarettferdighetsperspektiv. Klimarettferdighet tilsier også at man reduserer så mye som mulig så raskt som mulig, for å begrense utfordringen for kommende generasjoner.

Det kreves flere konkrete nasjonale virkemidler om klimamålene skal nås.

Akershus skal være et klimapolitisk foregangsfylke der vi går foran og bruker vårt handlingsrom og våre virkemidler for å kutte klimagassutslipp, og bruker vår rolle som samfunnsutvikler for å bidra til at andre samfunnsaktører kutter utslipp raskere. Det imidlertid avgjørende at staten bidrar med nasjonale virkemidler for å kutte utslipp, særlig innen luftfart, tungtransport og varetransport og i omstillingen til sirkulær økonomi.

Akershus fylkeskommune ber regjeringen operasjonalisere det overordnede klimamålet i Klimaloven med konkrete mål for innenlandske ambisjoner, og at det settes egne mål for areal- og skogbrukssektoren i tråd med anbefalingene fra Klimautvalget 2050.

Sammenhengen mellom natur, arealbruk og klima blir stadig tydeligere. Ved at addisjonelle opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren blir inkludert, vil oppmerksomheten mot tiltak som øker karbonbinding eller reduserer utslipp fra arealbruksendring fremmes. Dette er tiltak som vil ivareta viktige naturverdier og økosystemer, og som fører til et mer klimarobust samfunn. Akershus fylkeskommune anbefaler at det settes et eget mål for opptak- og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren i Klimaloven som er i tråd med anbefalinger gitt i Klimautvalget 2050.

Fylkeskommunen støtter Miljødirektoratets anbefaling om at Norge bør melde inn at utslipp skal reduseres nasjonalt med minst 60 prosent i 2035 sammenlignet med 1990, uten bruk av kvotekjøp.

FNs klimapanels sjette hovedrapport fra 2022 omhandlet for første gang koblingen mellom forbruk og klimagassutslipp og i januar 2024 publiserte Miljødirektoratet det første offisielle forbruksbaserte klimaregnskapet for Norge. Rapporten viste at de forbruksbaserte utslippene fra Norge er mye høyere enn de geografiske utslippene. Akershus ønsker at det utredes et nasjonalt klimamål for forbruket vårt og at dette på sikt inkluderes i Klimaloven. Inkluderingen av forbruksbaserte utslipp i Klimaloven vil kunne bidra til en mer omfattende og rettferdig klimapolitikk, som tar hensyn til Norges globale påvirkning på klima gjennom våre forbruksmønstre.

Akershus fylkeskommune ønsker å benytte anledningen til å påpeke behovet for å etablere klimamål også for de forbruksbaserte utslippene.

Klimautfordringene kjenner ingen grenser og internasjonalt samarbeid er helt nødvendig for å lykkes.

Akershus fylkeskommune ber om at Norge forlenger klimaavtalen med EU.

Et høyt ambisjonsnivå for klima vil både gi mer nytte, men også høyere kostnader. Det er imidlertid store usikkerheter knyttet til estimerte kostnader ved omstillingen. Å redusere klimagassutslippene i Akershus med 80 prosent vil være kostbart fordi mange effektfulle klimatiltak krever investeringer. Økonomiske virkemidler for å innføre ny teknologi er nødvendig, men det er ikke nok at fylkeskommunen utnytter sitt handlingsrom. Det er et også behov for statlige finansierte virkemidler som sikrer at fylkeskommunen når klimamålene.

Store klimagasskutt tidlig vil både nasjonalt, regionalt og lokalt redusere behovet for klimatilpasningstiltak som er kostbare, og hindre ødeleggelser fra ekstremvær, flom og skred. I et rettferdighetsperspektiv har Norge, som et rikt industriland, gode forutsetninger for å kunne bidra med høye ambisjoner og tåle de eventuelle økonomiske konsekvensene dette kan medføre.

Akershus fylkeskommune forutsetter at kommuner og fylkeskommuner får tilstrekkelig økonomisk handlingsrom og insentiver til å være i stand til å ta kostnadene de ambisiøse nasjonale klimamålene medfører.

Klimamelding 2035 – Virkemidler for økt CO₂-opptak i skog

Parisavtalens balansemål innebærer at gjenværende globale CO₂- utslipp må balanseres ved opptak av CO₂. i første rekke fra skog- og landarealene. NORSKOG mener Norge, som stort skogland, har et særlig ansvar for å bidra mer til å nå balansemålet gjennom å ta i bruk skogens potensiale i klimaarbeidet.

Det gjøres en rekke tiltak i skogbruket i dag med en positiv klimaeffekt, men med smart virkemiddelbruk er det mulig å øke innsatsen og opptaket i forvaltet skog betydelig. Klimameldingen er dessverre svært lite konkret når det gjelder å iverksette eller forsterke konkrete tiltak og virkemidler.

Forrige klimamelding pekte på klimatiltak i forvaltet skog med samlet beregnet årlig effekt på 6,5-8 mill. tonn CO₂ i 2100. Effekten av tiltakene vil øke gradvis gjennom de neste 75 åra. I rapporten «Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025» presenterer Miljødirektoratet oppdaterte tiltaksbeskrivelser for disse og flere andre klimatiltak i forvaltet skog med betydelig effekt til en lav kostnad. Allikevel kommer det ingen signaler om forsterking av virkemidlene for skogopptak i Klimameldingen.

NORSKOG mener myndighetene må gå fra ord til konkret handling, og oppfordrer Stortinget til å legge føringer for en mer aktiv politikk for skogens rolle i klimaarbeidet. Eksisterende virkemidler som bør forsterkes er ungskogpleie, skogplanteforedling, og gjødsling av skog. NORSKOG støtter også tiltak for å redusere nedbygging av skog, særlig ved større infrastrukturtiltak som veier og kraftlinjer. Å bevare skogressursene vil bli stadig viktigere når tre skal erstatte fossile produkter og råvarer.

Vi vil peke spesielt på disse nye virkemidlene som kan gi store bidrag mot 2100:

• Stimulere marked for karbonkreditter: Et frivillig marked for karbonkreditter fra skog er under utvikling internasjonalt, og de første aktørene som tilbyr slike kreditter er i gang i Norge. EU har vedtatt et rammeverk som skal sertifisere ulike typer karbonopptak. Formålet er å gjøre markedet mer troverdig gjennom å stille kvalitetskrav til karbonkredittene. EU ser på dette som en mulighet for å skaffe finansiering til klimatiltak fra privat sektor, men vurderer også statlige oppkjøpsordninger for å gi markedet starthjelp. Selv om Norge ikke er forpliktet til dette, bør regelverket innlemmes i EØS-avtalen, slik at norske aktører kan ta del i et fremtidig EU-marked for sertifiserte karbonkreditter.
• Planting av skog på nye areal: Selv om dette tiltaket er omtalt i meldingen gis det ingen signaler om å etablere en tilskuddsordning eller andre virkemidler for å stimulere til påskoging. En tilskuddsordning er allerede utprøvd og evaluert med gode resultat, og det er laget en veileder og et opplegg for en slik ordning der miljøhensyn er godt ivaretatt. NORSKOG mener ordningen nå bør settes i gang, og den bør forvaltes av Landbruks- og matdepartementet.

EU vil i løpet av i 2025 komme med regler for sertifisering av karbonkreditter basert på planting av skog på nye areal. Dersom Norge innfører dette regelverket, vil offentlige tilskudd kunne dreies mot statlige oppkjøp av slike kreditter. Slike statlige kvotekjøp er til vurdering i EU. NORSKOG støtter en slik tilnærming.

• Stubbebehandling mot rotråte: Det er positivt at stubbebehandling mot rotråte trekkes fram i meldingen, men det gis ingen signaler om å iverksette konkrete virkemidler for å stimulere til økt innsats. NORSKOG mener det er liten grunn til å vente med aktivitetsfremmende virkemidler her.

Norges klimamål for 2035- Skogens rolle

Egne separate tilleggsmål for skog- og arealbrukssektoren mot 2100 bør meldes til FN:

Norges klimamål må gi klarere styringssignaler enn i dag for skog. Skog vokser sakte, derfor har tiltak i forvaltet skog liten effekt med så kort horisont som 2035. Korte målhorisonter som 2030 eller 2035 gir ingen reelle insitamenter til å aktive klimatiltak i forvaltet skog. Til tross for at regjeringen selv erkjenner dette i meldingen, settes det ikke et eget langsiktig mål for skog. Regjeringen vil isteden «arbeide for» å sette et slikt mål.

NORSKOG foreslår at Stortinget nå vedtar et eget separat tilleggsmål til FN for addisjonelle CO₂-opptak i skog, med horisont 2100, og mener det er liten grunn til å vente med dette. Tiltakene som ble trukket fram i forrige klimamelding hadde en samlet beregnet effekt på 6,5-8 mill. tonn CO₂ i år 2100. Dette var uten at planting av skog på nye areal ble regnet med. Ifølge meldingen kan dette bidra med et meropptak på i størrelsesorden 2 mill. tonn CO₂ årlig i 2100. NORSKOG foreslår at Norge melder inn et mål for addisjonelle opptak i skog på 10 mill. tonn CO₂ årlig i 2100 sammenlignet med dagens nivå.

Når man isolerer dette til å gjelde addisjonelle opptak eliminerer man mye av den usikkerheten og naturlige variasjonen som regjeringen bruker som motargument mot å melde inn et eget mål for opptak i skog.

Utslipp og opptak i sektoren bør holdes hver for seg. Ellers kan f.eks. tiltak for økte opptak i skog utligne utslipp fra økt nedbygging. Separate mål gir de klareste styringssignalene. Dermed må det evt. også settes et eget mål for reduserte utslipp fra nedbygging, uttak av torv osv.

Skogens rolle i det økonomidekkende målet mot 2035

I tillegg til at det settes et separat tilleggsmål for addisjonelle CO₂-opptak i skog- og arealbrukssektoren, bør slike opptak telle mot Norges klimamål for 2035, slik det ble meldt til FN allerede i 2022. Hvilke og hvordan addisjonelle CO₂-opptak i skog skal telle mot Norges klimamål skulle ifølge høringsnotatet om klimamålet avklares i lovproposisjonen, men dette fremkommer ikke.  Dette må avklares snarest.

EUs regelverk for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF)

NORSKOG mener Norge bør avstå fra å forlenge samarbeidet med EU om LULUCF i perioden 2025-2030. Stor usikkerhet og naturlige variasjoner gjør det uforsvarlig å forplikte Norge til kvantifiserte økte opptak i skog- og arealbrukssektoren med så kort målhorisont som 2030. Det er et paradoks at regjeringen ikke vil melde inn et separat mål for sektoren til FN grunnet slik usikkerhet, men allikevel ønsker å forplikte Norge til et kvantifisert CO₂-opptak ovenfor EU.

Kort målhorisont gjør at aktive tiltak i forvaltet skog blir lite aktuelle, og regelverket gir isteden kontraproduktive insitamenter. Fordi hogst regnes som et umiddelbart utslipp vil det vil først og fremst være tiltak som begrenser hogst som kan bokføres mot 2030-forpliktelsen. Å utsette eller avstå fra hogst vil gjøre at det tar lengre tid før man får opp ny skog og denne kommer i sin beste vekstfase. Det som har effekt på kort sikt, virker med andre ord kontraproduktivt på lengre sikt.

Norge kom svært dårlig ut i første periode av regelverket (-36,4 mill. tonn). Erfaringen viser at det kan skje endringer i beregningene som gir store og uforutsette utslag. Norge bør derfor være varsomme med å ta tilsvarende risiko i en ny periode. Selv om foreløpige beregninger viser at Norge kommer bedre ut i andre periode er det stor usikkerhet i beregningene. Selv et gap på -1,4 mill. tonn er krevende når aktive tiltak i skog har liten effekt før 2030.

Stadig flere EU-land tilkjennegir at de ikke vil nå forpliktelsen innenfor den korte tidshorisonten. Den svenske miljømålsberedningen har hatt i oppdrag å utrede tiltak, men har ikke funnet løsninger som til sammen gjør at Sverige kan nå LULUCF-forpliktelsen mot 2030. I utredningen foreslås det å gi tilskudd til skogeiere for å utsette hogst, samt å gjødsle store skogarealer, til en samlet kostnad på ca. 3 mrd. SEK.

LULUCF-regelverket er ikke en del av EØS-avtalen. Her står med andre ord Norge fritt. NORSKOG mener derfor vi både kan og bør avstå fra å følge regelverket videre.

Et langsiktig nasjonalt mål til FN om økt opptak i skog mot 2100 vil i større grad gi insitamenter til aktive forvaltningstiltak rettet mot økt vekst, ressursoppbygging og CO₂-opptak. Et slikt mål kan derfor til en viss grad kompensere for at LULUCF-regelverket ikke stimulerer til slike tiltak.

NMBU takker for muligheten til å komme med høringsinnspill til klimameldingen.

Ved NMBU har vi mange fagområder som på ulikt vis jobber for å frembringe kunnskap som kan bidra til det grønne skiftet. Vår virksomhetsstrategi med tittelen «Felles innsats for en bærekraftig fremtid» sier at hensynet til klima, miljø og bærekraft skal ligge til grunn for avgjørelser som tas ved universitetet. Dette mener vi er mål som også bør prege norsk politikk på veien mot et lavutslippssamfunn. Utvinning av fossile brensler har gitt stor materiell velstand i Norge, og samtidig medført store klimagassutslipp. Norges utgangspunkt med et stort pensjonsfond og høyt utdanningsnivå, innebærer etter vår vurdering at vi bør ha ambisiøse klimamål som følges opp av en klimapolitikk som gjør at målene nås. Det handler om å lage gode rammevilkår for å kutte utslipp samtidig som vi minimerer nedbygging av natur. Norsk politikk bør baseres på funn fra FNs klimapanel og Naturpanelet, som begge peker på at det er tette koblinger mellom ivaretakelse av natur og omstilling mot en mer klimavennlig og bærekraftig utvikling. Slik omlegging haster – dette tiåret – hvis ikke risikerer vi å bli låst inne i en dyr, lite bærekraftig utvikling med irreversible konsekvenser for natur og samfunn, der mulighetsrommet for tiltak blir mindre. Kostnadene for norsk og global økonomi blir også større jo lenger vi venter.

I NMBUs høringsinnspill til klimaloven foreslo vi at «Norges utslippsmål [for 2035] burde ligge i den aller øverste del av spennet på 55-80% målt mot 1990». Regjeringens forslag om 70-75% kutt er derfor i tråd med dette.

Videre foreslo NMBU at «en betydelig, tallfestet andel av reduksjonen tas i Norge (utenom skog- og arealbrukssektoren)». Vi registrerer at regjeringen ikke foreslår et slikt innenlandsk mål. Med tanke på at Norge (ifølge klimaloven) skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050, med 90-95% lavere utslipp, mener vi at innenlandsk delmål ville være et nyttig supplement. Riksrevisjonen har bl.a. pekt på at det har vært for lite fokus på klimaomstilling i bredden av politikken. Et lovfestet nivå på nasjonale utslipp i 2035 kan derfor sikre at Norge ikke kommer for langt bakpå i omstillingen mot et lavutslippssamfunn i 2050. Hvis det meste av omstillingen forskyves til etter 2035, vil det kunne øke de samlede kostnadene.

Norges klimasamarbeid med EU har vært og er svært viktig, og vi vil understreke betydningen av å videreføre dette samarbeidet også etter 2030. Dette samarbeidet bidrar til at klimagassutslipp i Europa kan reduseres mer målrettet og effektivt.

Regjeringen skriver at den vil «la karbonprising fortsatt være et hovedvirke­middel for å nå Norges klimaforpliktelser», og peker også på viktigheten av forutsigbare priser i årene framover. Dette er noe vi støtter. Samtidig er det foreløpig ikke gitt noen signaler om hvor høy klimaavgiften skal være etter 2030. Vi mener det er viktig at en opptrappingsplan for klimaavgiften etter 2030 legges fram så snart som mulig, og at denne planen blir bredt forankret i Stortinget.

Regjeringen skriver også at den vil «fortsette arbeidet med å utvide omfanget av klimaavgiftene slik at flere utslipp prises», og vil blant annet «utrede en avgift på klimagassutslipp fra irreversible arealbruksendringer». Dette er også noe vi støtter, og som er i tråd med bl.a. anbefalingene fra Grønn skattekommisjon. Det er også andre klimagassutslipp som i dag ikke omfattes av noen klimaavgift (eller har redusert sats), og vi mener det er viktig at omfanget av disse avgiftene utvides ytterligere. En slik utvidelse vil redusere kostnadene ved å nå Norges klimamål.

Regjeringen legger vekt på rettferdig omstilling, og trekker dette fram i forbindelse med klimaavgifter. Den skriver at den vil «gjennomføre tilbakeføring på en måte som understøtter nødvendige klimatiltak, bidrar til rettferdig omstilling og i minst mulig grad reduserer effekten av øvrige klimatiltak». Dette mener vi er fornuftig. Tidligere har noe av tilbakeføringen vært i form av reduserte avgifter på bensin og diesel, noe som har redusert effekten av å øke klimaavgiftene.

Skog- og arealbrukssektoren har en stor påvirkning på Norges samlede nettoutslipp, og det er vanskelige avveininger mellom lagring av karbon i økosystemene, produksjon av biomasse for å erstatte fossil energi og materialer, hensynet til biologisk mangfold og skog som er robust mot klimaendringer. Vi er enige i at det bør settes egne klimamål for skog- og arealbrukssektoren, men disse må settes ut fra en tiltaksplan for forvaltning av  norsk skog slik at man ivaretar hele bredden av økosystemtjenester, som tømmerproduksjon, naturbaserte klimaløsninger (karbonopptak), biomangfold og friluftsliv, som samtidig sikrer en robust framtidsskog.

Et helt kapittel i klimameldingen er viet klimafotavtrykk fra norsk forbruk, som også inkluderer utslipp i utlandet. Vi er enig i at utslipp i utlandet fra norsk aktivitet bør adresseres mer enn det som har vært tilfelle til nå. Som det står i klimameldingen: «Klimagassutslipp kjenner imidlertid ikke landegrenser, og klimaendringer er globale.»  Regjeringen skriver også mye om tiltak mot karbonlekkasje, som også handler om utslipp i utlandet. Samtidig er det påfallende at utslipp i utlandet som følger av norsk olje- og gassproduksjon ikke nevnes i klimameldingen. Dette vitner om en lite konsekvent tilnærming til hvordan norsk aktivitet og politikk påvirker utslipp i utlandet.

Når det gjelder klimafotavtrykk, støtter NMBU den varslede satsingen på sirkulær økonomi. Videre er det viktig at bedrifter som opererer i Norge tar ansvar for alle sine utslipp i hele verdikjeden i inn- og utland; fra uttak av råvare, produksjon, distribusjon, sluttforbruk. Ved å ha klare mål i samsvar med nasjonale mål og internasjonale avtaler både for klima og naturpåvirkning og rapportere fullstendig og transparent på dette blir de bedre i stand til å agere og bidra til at Norge får en raskere omstilling til lavutslippssamfunnet samtidig som naturarven ivaretas.

Klimameldingen legger vekt på betydningen av forskning og utvikling for å nå klimamålene. Dette er noe NMBU både støtter fullt ut og selv vil bidra til gjennom sine mange fagområder på dette feltet. Det gjelder både teknologisk forskning knyttet til nye teknologier og løsninger, naturvitenskapelig forskning knyttet til klima og natur, og samfunnsvitenskapelig forskning om samfunnet, sosial rettferdighet, kostnader og nytte av klimatiltak, økonomiske og juridiske virkemidler og politiske prosesser. I tillegg utdanner vi hvert år mange nye kandidater på alle disse feltene, både på bachelor, master og PhD nivå, som alle får den bærekraftkompetansen som trengs i omstillingen til et lavutslippssamfunn. Videre er det essensielt at norsk politikk baseres på funn fra FNs klimapanel og Naturpanelet og legger til rette for at slik internasjonal kunnskap omsettes i praktisk handling i lokale kontekster for å fremme god, bærekraftig lokalsamfunnsutvikling.

Framtiden i våre hender er glade for flere gode grep i Klimameldingen, som Matsvinnloven, Klimasats, omtalen av forbruksutslipp og systematisering av UFF-rammeverket. Vi vil likevel trekke fram følgende kritiske punkter til meldingen og forslaget til klimalov som vi håper Stortinget kan rette opp gjennom klimaforlik:

• Klimamålet for 2035 er for svakt, særlig for nasjonal klimaomstilling. Det er kritisk er at det vannes ut av både bred adgang til kvotehandel og innslag fra skog- og arealbrukssektoren som fremdeles står udefinert.

• Klimaloven må revideres i tråd med NIMs anbefaling, og følge opp punktene fra KlimaSeniorinnen-dommen.

• De forbruksbaserte utslippene bør innlemmes i klimastyringen og trenger flere politiske virkemidler for å redusere.

• Det trengs bedre klimastyring i ikke-kvotepliktig sektor. Vi vil særlig trekke fram behovet for å sette et nasjonalt reduksjonsmål for personbiltrafikken på minst 20% mot 2035, samt innfri kuttpotensialet fra kostholdstiltaket.

Klimamålet for 2035
Det foreslåtte målet om at Norge skal kutte sine klimagassutslipp med minst 70–75 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990 er ikke i tråd med faglige anbefalinger, gjenværende karbonbudsjett, Norges høyeste mulige ambisjon eller historiske ansvar og økonomiske kapasitet. I tillegg vil usikkerheten om hvorvidt disse kuttene vil tas innad i Norge senke farten i omstilling av norsk økonomi, arbeidsliv og samfunn. Da omstillingsmålet kom, markerte det et taktskifte for en mer ansvarlig klimapolitikk, samtidig som det var en fortsettelse av en tradisjon fra klimaforliket 2008 for å beslutte hvor stor del av vår samlede forpliktelse som skal kuttes i Norge. Å trekke seg fra denne tilnærmingen utgjør et oppsiktsvekkende tilbakeskritt for norsk klimastyring.

Da regjeringen i 2024 først inngikk avtaler om Artikkel 6-kvoter med Benin, Jordan, Senegal og Zambia forsikret daværende klima- og miljøminister Tore O. Sandvik innstendig om at «Regjeringens politikk er at vi skal nå våre forpliktelser under Parisavtalen uten å bruke disse kvotene» (1). Vi ser med bekymring på at disse løftene nå skrotes. Målsetningen bør lene seg utelukkende på nasjonale tiltak og europeisk fleksibilitet, mens øvrig bruk av Artikkel 6 bør brukes for å nå klimanøytralitetsmålet for årene etter 2030.

Det er uholdbart at det foreslåtte klimamålet legger opp til å regne måloppnåelse i skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) inn mot andre sektorer. Regjeringen har en prisverdig intensjon om å redusere den klimapolitiske effekten av naturlige svingninger i sektoren, men tross regjeringens forsikringer i høst har den ikke fulgt opp lovnaden om å avklare regnemåten innen proposisjonen legges fram for Stortinget. Regnemåten for addisjonalitet i skog- og arealbrukssektoren er enormt sensitiv for metodiske valg, og vi risikerer at politikere velger referanseperiode eller metode ut fra hva som maksimerer sannsynligheten for måloppnåelse, eller til og med en regnemetode som går på tvers av Parisavtalens intensjon og/eller bokstav. Enda verre – om Norge velger en regnemåte med innslag av skjønnmaling setter vi en uheldig presedens for skogland som Brasil, Indonesia og DR Kongo.

Uavhengig av regnemetode finnes det ingen hinder mot å skille ut forpliktelsen for skog- og arealbrukssektoren fra de øvrige industrielle utslippene. Faglige anbefalinger, skogsektoren og miljøbevegelsen er unisone i å be Stortinget holde sektoren separat.

Framtiden i våre hender foreslår:

1. Et nasjonalt omstillingsmål på minst 60% utslippskutt fram mot 2035, målt etter referanseåret 1990.
2. Klimamålet for skog- og arealbrukssektoren holdes separat. Metodevalget for addisjonalitet må være i tråd med Parisavtalen og unngå skjønnmaling av måloppnåelse.

Revider klimaloven i tråd med NIMs anbefaling
Regjeringen har allerede varslet en ny behandling av klimaloven i lys av menneskerettighetsdommen mot Sveits (KlimaSeniorinnen-saken) (3), og anbefalingene fra Norsk Institusjon for Menneskerettigheter (NIM). Framtiden i våre hender forstår det som at Norge er menneskerettslig forpliktet til å fastsette et karbonbudsjett mot 2050 basert på en vitenskapelig analyse av Norges rettferdige andel av det gjenværende globale karbonbudsjettet per innbyggertall med en høy sannsynlighet for å nå 1,5 graders målet.

Regjeringen foreslår i denne omgang ikke en plikt til å fastsette et karbonbudsjett, men heller en indikativ utslippsbane. Et karbonbudsjett og en indikativ utslippsbane kan ligne på hverandre, men det ene bygger på det andre. Hvis regjeringen ønsker å lovfeste plikten til indikative utslippsbaner, må den likevel gjøre analysen av vårt gjenværende karbonbudsjett for å sette riktig bane. Begge disse elementene bør lovfestes.

Framtiden i våre hender foreslår:

3. Klimaloven må forplikte regjeringen til å analysere og fastsette Norges gjenværende karbonbudsjett, i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser.

Integrer forbruksbaserte utslipp i klimamålstyringen
De totale forbruksbaserte utslippene fra norsk økonomisk aktivitet var i 2021 på 77 millioner tonn CO2-ekvivalenter, og av disse var 50 millioner tonn importert fra utlandet. Dette framkommer i Miljødirektoratets forbruksbaserte klimastatistikk (2), som det er positivt at regjeringen har signalisert at jevnlig skal oppdateres.

Framtiden i våre hender berømmer at Norge styrker innsatsen for å kutte de forbruksbaserte utslippene gjennom å følge opp arbeidet med å utvikle indikatorsett for miljøfotavtrykk ved forbruk av representative produkter. Likevel bør vi ta et steg videre - denne utslippstilnærmingen bør over tid integreres i det helhetlige klimastyringssystemet.

Framtiden i våre hender foreslår:

4. Et separat klimamål for forbruket utvikles gjennom kommende stortingsperiode, satt på bakgrunn av den varslede analysen av Norges gjenværende karbonbudsjett. 
5. Statistikk, utslippsframskrivninger og tiltak for forbruksbaserte utslipp integreres over tid i den årlige Klimastatus og –plan.

Sterkere klimastyring i ikke-kvotepliktig sektor
Norges nasjonale utslipp må kuttes i raskere tempo, og dette gjelder særlig sektorene som i hovedsak er ikke-kvotepliktige, slik som transport og mat. Det er i nettopp denne sektoren regjeringen oppgir et gap mellom framskrivingene av politikk og målsetningen (fig 2.14).

Miljødirektoratet legger til grunn ca. 20% reduksjon i den nasjonale personbiltrafikken i sine analyser for klimakutt mot 2035. Ved å fornye og utvide byvekstavtalene med et reduksjonsmål kan vi styrke folkehelsen, rydde vei for næringstransport og bedre livskvaliteten i byområder og tettsteder gjennom aktive transportformer og forbedret luftkvalitet. Vi foreslår derfor et nasjonalt reduksjonsmål for personbiltrafikken på minst 20% mot 2035. Innsatsen for å nå dette målet bør samordnes mellom stat og kommune gjennom utviklingen av regionale byvekstavtaler for hele landet.

At befolkningen begynner å spise sunt i tråd med kostrådene er det mest effektive og teknologisk modne klimatiltaket Miljødirektoratet har beregnet. Veien til økt selvforsyning og matberedskap i Norge går gjennom økt produksjon av korn, frukt og grønt, men da må etterspørselen også vris. Derfor må virkemidlene vi bruker både handle om å skape endring i produksjonen og om å skape endring i etterspørselen.

Framtiden i våre hender foreslår:

6. Et nasjonalt reduksjonsmål for personbiltrafikken på minst 20% mot 2035.
7. At kuttpotensialet fra kostholdstiltaket innfris gjennom politikk som tilrettelegger for å spise som kostrådene anbefaler, og en dobling av norsk grøntproduksjon.

Noter

(1) https://e24.no/energi-og-klima/i/KMaMJM/regjeringen-inngaar-en-rekke-kvoteavtaler 

(2) https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2024/november-2024/cafean-2-updated-analysis-of-the-carbon-footprint-of-the-economic-activity-of-norway/ 

(3) https://hudoc.echr.coe.int/eng#{%22itemid%22:[%22002-14304%22]} 

(4) https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2025/januar-2025/klimatiltak-i-norge-kunnskapsgrunnlag-2025/

Høring fra RIF til meld. St. 26 (2023–2024) Klimameldingen 2035

RIF støtter hovedretningen i Klimameldingen 2035. Meldingen inneholder mange gode grep. Samtidig mener vi at ambisjonene og gjennomføringskraften må styrkes for å sikre nødvendig omstilling. RIF representerer fagmiljøene som skal bidra til å realisere mange av prosjektene klimameldingen legger opp til. Våre medlemmer ser hver dag hvordan klare krav og tidlige signaler er avgjørende for å få til omstilling i praksis.

Norges klimamål bør økes til 80 prosent reduksjon av utslipp innen 2035.

Regjeringen foreslår å kutte 70–75 prosent av utslippene innen 2035. RIF mener dette er et viktig steg, men ikke ambisiøst nok. IEAs «Net Zero Roadmap» viser at industriland må kutte minst 80 prosent for å holde 1,5-gradersmålet innen rekkevidde. Klimautslippene samler seg opp og blir værende i atmosfæren i hundrevis av år, noe som understreker behovet for raske kutt. Hver utslippsenhet vi sparer i dag, har større effekt på å begrense oppvarmingen enn en spart enhet om ti år.

Norge har et unikt utgangspunkt: høy kompetanse, sterke teknologimiljøer, store ressurser – og en stor eksport av fossil energi. Det gir oss både et større ansvar og bedre muligheter enn mange andre til å lede det grønne skiftet. Et høyere klimamål handler ikke bare om utslippskutt, men om å investere i fremtidens industri og arbeidsplasser. En tydelig retning gir næringslivet trygghet til å satse på nye løsninger. Regjeringen peker på at høyere mål kan gi økte kostnader på kort sikt, men meldingen viser også at det å vente vil koste langt mer – både økonomisk og samfunnsmessig, gjennom økte klimaskader og høyere tilpasningskostnader.

For å sikre fremdrift mot et høyere mål bør Norge også sette tydelige delmål:

• Mål for karbonlagring i naturen: Klimameldingen peker på at opptak av karbon i skog og myr er viktig, men uten å sette konkrete mål. Et eget mål for hvor mye karbon vi skal binde i naturen, vil styrke koblingen mellom klimakrisen og naturkrisen – og redusere risikoen for at vi kutter utslipp på bekostning av verdifull natur.
• Mål for forbruksbaserte utslipp: Miljødirektoratets rapport CaFEAN 2[1] viser at to tredeler av klimagassutslippene fra norsk forbruk skjer i andre land. Dette gjelder blant annet produksjon av stål, betong og aluminium brukt i byggeprosjekter. Ved å bruke lavutslippsmaterialer og gjenbrukte byggematerialer, kan vi kutte utslipp som i dag faller utenfor det norske klimaregnskapet. Et eget mål for forbruksbaserte utslipp vil kunne gi større gjennomslag for slike tiltak.
• Trinnvise krav for utslippsreduksjon: Vi anbefaler at klimamålene brytes ned i klare, årlige krav som gjør dem mer håndterbare og målbare. Dette kan inkludere tiltak som flere grønne finansieringsmuligheter. I tillegg bør det innføres tallfestede krav for utslippskutt. Det er særlig viktig å sette krav til klimagassreduksjoner allerede i tidlig fase av prosjekter, slik at vi legger til rette for ambisiøse, men realistiske mål, og kan planlegge godt slik at kostnader reduseres.

Klare delmål vil ikke bare styrke styringen og troverdigheten i klimapolitikken. De vil også gi tydeligere rammer for investeringer og akselerere teknologiutvikling og innovasjon, som igjen kan skape arbeidsplasser og bygge fremtidens industri.

Klimakrav i planlegging og sirkulære løsninger i bygg og anlegg

RIF støtter at regjeringen vil styrke klimahensyn i plan- og bygningsloven. Skal vi lykkes med utslippskutt i bygg, transport og arealbruk, må klimakrav bli en tydeligere og mer forpliktende del av planleggingen. Det er positivt at prinsippet «unngå – flytte – forbedre» løftes frem. Men for at dette skal få effekt, må endringene innføres raskt, støttes av veiledere og kompetansetiltak – og følges opp med krav om reduserte klimagassutslipp i nye planer og prosjekter, ikke bare klimaregnskap. Kommunene bør også få sterkere insentiver til å prioritere klimavennlige løsninger tidlig, for eksempel gjennom støtteordninger som Klimasats.

Det bør også stilles krav om å sette av arealer til nødvendig elektrifiseringsinfrastruktur – som ladeanlegg for elbiler, landstrøm for skip og fyllestasjoner for hydrogen.

RIF støtter videre at byggteknisk forskrift (TEK) må inneholde tydelige klimakrav. Skal vi få ned utslippene fra bygg og anlegg, trengs krav til materialvalg, ombruk og energieffektivisering – og disse må konkretiseres. Offentlige byggeprosjekter bør gå foran ved å stille krav om bruk av lavutslippsmaterialer, mer ombruk av bygg og bygningsdeler, og løsninger som forlenger levetiden på eksisterende bygg. I tillegg bør det kreves at klimagassutslipp beregnes allerede i tidlig fase, slik at de mest klimavennlige løsningene velges før byggingen starter.

CCS og bruk av lavutslippsmaterialer

Klimameldingen peker på CO₂-håndtering som det enkelttiltaket med størst potensial for utslippskutt fram mot 2035. RIF mener dette krever en langsiktig og forpliktende satsing – med tydelige investeringer, standarder og opptrappingsplaner. Norge har mulighet til å ta en ledende posisjon innen karbonfangst og -lagring (CCS), og kombinere utslippskutt med ny industriutvikling og eksportinntekter. Industrien har allerede levert betydelige reduksjoner, og denne innsatsen må styrkes videre. Prosjekter som Heidelberg Materials’ anlegg i Brevik, der verdens første fullskala karbonfangst på en sementfabrikk nå står klart, viser at CCS-løsninger er gjennomførbare i stor skala. For å utnytte dette potensialet bør offentlige byggeprosjekter gå foran ved å stille krav om bruk av lavutslippsmaterialer, som CCS-basert betong, i anbud og regelverk.

Energieffektivisering i bygg og industri

Skal Norge lykkes med å elektrifisere transport, bygg og industri, må vi bruke den kraften vi allerede har smartere. Bygg står for nesten halvparten av det elektriske forbruket. Likevel går energieffektiviseringen altfor tregt – selv om vi vet at over halvparten av energibruken i bygg kan kuttes med kjent teknologi og rehabilitering.

Klimameldingen slår fast at virkemiddelapparatet skal vris tydeligere i grønn retning, og at Enovas rolle skal styrkes. RIF støtter dette, men mener det må følges opp med større handlingsrom og målrettede ordninger for energieffektivisering, særlig for tiltak som kutter strømbruk til oppvarming. Kommunene må også få bedre muligheter til å gjennomføre tiltak i egne bygg, blant annet ved å øke rammene i Husbankens tilskuddsordninger.

Fornybar energi må prioriteres smartere

Samtidig som vi bruker energien mer effektivt, må ny fornybar kraft både bygges ut raskere prioriteres der den gir størst verdi for industri og samfunn. Strømnettet er en flaskehals mange steder. Prosjekter som kan kutte utslipp og skape arbeidsplasser, risikerer å bli stående på vent. Et ferskt eksempel (E24, april 2025) er SMA Minerals planlagte fabrikk for nullutslippskalk i Mo i Rana. Prosjektet på 13 milliarder kroner og 250 arbeidsplasser står i fare for å bli flyttet ut av landet fordi kraftreservasjonen ble fjernet og prosjektet vurdert som «ikke modent nok», selv om industrien er klar. Dette viser at dagens «førstemann til mølla»-prinsipp ikke fanger opp hva som er viktigst for Norge. Vi anbefaler derfor en ny prioriteringsmodell som sikrer at nettkapasiteten brukes der den gjør mest nytte.

[1]To tredeler av utslippene fra forbruket vårt skjer i andre land, Miljødirektoratet 2024.

Betong Norge, som representerer betong- og betongvareprodusenter i Norge, ønsker å takke for muligheten til å gi innspill til Klimamelding 2035. Vi støtter ambisjonene om å redusere klimagassutslippene og arbeidet mot et lavutslippssamfunn. Betongindustrien spiller en sentral rolle i denne omstillingen – både gjennom utvikling av lavkarbonbetong og som leverandør av robuste, bærekraftige bygg og anlegg. 

Klimameldingen legger vekt på effektiv ressursutnyttelse, inkludert arealbruk (kap. 3.1.3), og behovet for å unngå nedbygging av karbonrike arealer for å opprettholde karbonlagre (kap. 8.2). Betong Norge mener at meldingen i større grad bør vektlegge bruk av eksisterende grå og sorte arealer. Sorte arealer er typisk satt av til formålsbygg, eksempelvis industri. Grå arealer er eneboliger i det som en gang var utkanten av byene, og som nå er tettere knyttet til bysentrum fordi sentrum har vokst, og fordi kommunikasjonen i byene er mer effektiv. Disse grepene vil bidra til effektiv fortetting og dermed mer effektiv utnyttelse av det urbane byrommet. En positiv effekt av dette er at urbane områder i utvikling kan fortettes uten at man spiser av grønne arealer. Vi tror også det vil være mindre konfliktfylt å bruke denne typen arealer mer effektivt enn å fortsette nedbyggingen av grønne områder. Dette vil bidra til å redusere klimafotavtrykket fra arealbruk og støtte målet om bærekraftig byutvikling. 

Karbonfangst og -lagring (CCS): 
Heidelberg Materials’ CCS-prosjekt i Brevik, en del av Langskip, er verdens første fullskala karbonfangstanlegg på en sementfabrikk. Prosjektet, som skal fange 400 000 tonn CO2 årlig, er et banebrytende skritt mot nullutslipp for betongprodukter innen 2030 og viser hvordan CCS kan redusere utslipp fra sementproduksjon, som globalt står for 5–8 % av CO2-utslippene. Betong Norge oppfordrer til økt støtte til oppskalering av CCS-teknologi, inkludert insentiver for å implementere lignende løsninger ved andre fabrikker, som sementfabrikken i Kjøpsvik, som også er viktig for å opprettholde industriarbeidsplasser i distriktene. Samtidig bør regjeringen støtte oppunder forskning og utvikling av andre teknologier, som bidrar til reduserte klimagassutslipp. 

Vi anbefaler videre følgende tiltak for å styrke klimapolitikken knyttet til arealbruk og betongens rolle: 

Prioriter ombruk av grå og sorte arealer: 
Regjeringen bør innføre tydelige insentiver og reguleringer som fremmer ombruk av eksisterende bebygde arealer fremfor utbygging på urørte arealer. Dette inkluderer støtte til resirkulering av bygg som ikke lenger brukes til sitt opprinnelige formål, samt bygging i høyden for å utnytte områder med småhusbebyggelse nært bysentrum mer effektivt. Slik fortetting kan redusere presset på naturen og dermed stående karbonlagre, samtidig som det støtter klimasmarte og effektive byer og lokalsamfunn (kap. 9.2). 

Frem lavkarbonbetong i bærekraftig byutvikling: 
Betong er avgjørende for varige og robuste konstruksjoner når byene fortettes og vokser i høyden. Gjennom økt bruk av lavkarbonbetong kan klimafotavtrykket fra byggeprosjekter reduseres betydelig. Vi oppfordrer til at det etableres krav om bruk av miljøvennlige materialer i offentlige anskaffelser, samt støtte til forskning på innovative betongløsninger (kap. 6.6 og 11.3.2). 

Styrk sirkulær økonomi i byggesektoren: 
Meldingen fremhever ombruk i byggesektoren (kap. 11.3.2). Betong Norge støtter dette og anbefaler økt fokus på resirkulering av betong og ombruk av betongelementer, i tråd med målet om en sirkulær økonomi. 

Integrer klimahensyn i arealplanlegging: 
Kommunenes rolle i samfunns- og arealplanlegging (kap. 9.2) bør styrkes med nasjonale føringer som prioriterer fortetting og bruk av grå og sorte arealer. Dette kan inkludere støtte til kommuner for å kartlegge egnede arealer og utvikle infrastruktur som muliggjør høyhusbygging og bærekraftig byutvikling. 

Betong Norge mener at økt satsing på bruk av grå arealer, kombinert med innovasjoner innen lavkarbonbetong og sirkulær økonomi, vil bidra til å nå klimamålene på en effektiv og bærekraftig måte. 

John-Erik Wessel Reiersen

Administrerende direktør, Betong Norge

ZERO mener regjeringens klimamelding ikke gir tilstrekkelig retning for omstilling i Norge og foreslår seks prioriteringer til Stortingets behandling.

1. Nasjonalt klimamål

Et nasjonalt klimamål er viktig for omstilling i Norge, fordi det gir forutsigbarhet for politikk og næringsliv. Både Miljødirektoratet og Klimautvalget 2050 har anbefalt at det bør settes nasjonale utslippsmål. ZERO mener det bør fastsettes et nasjonalt delmål om å kutte utslipp med 60 prosent i 2035.

Dersom det ikke fastsettes et nasjonalt mål, er det behov for et bredt klimaforlik som inkluderer andre virkemidler som sikrer forutsigbarhet for omstilling i Norge.  

2. Forutsigbar omstilling av industrien

CO2-avgift og kvotepris bør være hovedvirkemidler i klimapolitikken, men det trengs flere virkemidler for å sikre omstilling og utslippskutt. I industrien er det behov for risikoavlastning for å klare investeringene som er nødvendig for å kutte utslipp og sikre internasjonal konkurransekraft.

Med dagens politikk vil det ikke utstedes nye kvoter i EUs kvotesystem fra 2040. EUs rene industriplan fastsetter at nasjonal støtte til utslippskutt er viktig for å sikre rask omstilling, og oppdaterer rammeverket for statsstøtte. Land som Danmark, Sverige, Nederland, Tyskland og Frankrike har innført støtteordninger for utslippskutt og CO2-fjerning. De nasjonale ordningene skal sikre investeringer i industrien og beholde strategisk viktig produksjon i Europa.

ZERO mener at Norge bør støtte omstilling i industrien ved å innføre en serie med konkurransebaserte auksjoner.

• Stortinget ber regjeringen ta i bruk flere virkemidler for å kutte utslipp i strategisk viktig fastlandsindustri, i tillegg til EUs kvotesystem, for å sikre at utslippene reduseres og konkurransekraften bevares når taket i EUs kvotesystem forventes å mot null i 2040.

3. Videre opptrapping av CO2-avgiften til 2035

CO2-avgiften har økt årlig og det er fastsatt en plan for opptrapping til 2030. Det bør fastsettes en videre opptrapping til 2035, og det er behov for en grønn (og sunn) skattevridning.

• Stortinget ber regjeringen videreføre opptrappingen av CO2-avgiften til 2035, med samme hastighet som til 2030, til 3400 kroner per tonn CO2 i 2035 (i 2025-kroner).
• Stortinget ber regjeringen fjerne moms på frukt, grønt og korn, og øke momsen tilsvarende på rødt kjøtt.

4. Nasjonalt klimaråd

Det er ikke etablert fungerende styringssystemer for å sikre en politikk i tråd med klimamålene.

• Stortinget ber regjeringen etablere et uavhengig klimaråd, som får ansvar for å følge og evaluere fremdrift i klimapolitikken, regjeringens grønne bok og utarbeide forslag til styrket klimapolitikk. Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med et forslag og mandat i statsbudsjett 2026.

5. Internasjonal innsats gjennom Klimainvesteringsfondet

Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering har økt betydelig de siste årene, særlig gjennom Klimainvesteringsfondet som også har bidratt til å utløse privat kapital. Klimafondet investerer på kommersielle vilkår, og erfaringene så langt gir grunn til å forvente en avkastning på linje med SPU. ZERO mener at Klimainvesteringsfondet bør styrkes betydelig, og at overføringene bør bevilges under streken og utenfor rammen for bistandsbudsjettet.

• Stortinget ber regjeringen fastsette en plan for å oppkapitalisere Klimainvesteringsfondet, i tråd med det internasjonalt vedtatte målet om å tredoble global klimafinansiering, med en planlagt tredobling av kapitaltilførselen til Klimainvesteringsfondet fra 2025 til 2035.

6. Tidslinjer for utfasing av fossilt

ZERO støtter regjeringens forslag om å utarbeide tidslinjer for utfasing av fossil energi, men disse bør over tid detaljeres og tallfestes.

Transport

• Stortinget ber regjeringen i kommende nasjonale transportplan å planlegge for en minimering av transportveksten og en fornybar transportsektor i 2040. Dette innebærer å følge UFF-rammeverket og vise hvordan planen fremskynder et skifte til fornybar og utslippsfri transport.
• Stortinget ber regjeringen varsle et forbud mot fossil forbrenning, inkludert drivstoff, på alle bygge- og anleggsplasser, som trer i kraft i 2030. For de fleste maskinkategorier finnes det elektriske alternativer, og for de resterende vil løsningen kunne være bærekraftig biodrivstoff, eventuelt hydrogen.
• Stortinget ber regjeringen inngå en utviklingskontrakt, eller på annen måte et utviklings- og uttestingsløp, med flere kommersielle partnere, i FOT-rutene, som innebærer ferdigstilling av teknologi og testflygning på kortbanenettet, i siste fase med passasjerer.
• Stortinget ber regjeringen innlemme vare- og godstransport i nullvekstmålet og bymiljøavtalene.
• Stortinget ber regjeringen fastsette et mål om innen 2035 å produsere fornybare drivstoff som tilsvarer en tredel av drivstofforbruket til innenlands skipsfart og luftfart i Norge, for å sikre tilgang og beredskap i en fornybar transportsektor.

Olje- og gassproduksjon

• Stortinget ber regjeringen om at CO2-avgiften i petroleum økes til samme nivå som den generelle satsen og følger denne videre.
• Stortinget ber regjeringen varsle et forbud mot fossile brensler i olje- og gassproduksjon, kombinert med krav om å skaffe til veie nødvendig erstatningskraft, som trer i kraft fra 2040.

Industri

Regjeringen har varslet innføring av et forbud mot bruk av fossile brensler til indirekte fyring i ikke-kvotepliktig industri. Dette bør utvides til også kvotepliktig industri fra 2035. For at verken tilgang til strøm eller fast biomasse skal bli et hinder, bør det være et særlig mål å erstatte fossil gass med biogass.

• Stortinget ber regjeringen innføre et forbud mot indirekte fyring i kvotepliktig industri fra 2035, og sikre økt tilgang til biogass for å erstatte fossil gass.

Maritimt

Havner er en energi- og logistikkhub med en særlig viktig rolle. Staten må sikre en helhetlig infrastruktur for sjøtransporten som sees i sammenheng med Norges beredskapsplaner.

• Stortinget ber regjeringen sikre et nasjonalt krav om tilkobling til landstrøm i havn der dette er tilgjengelig innen 2030, og at alle kommunale havner har tilgjengelig minimum ett landstrømanlegg innen 2035.
• Stortinget ber regjeringen i løpet av 2026 utarbeide en strategi for å sikre at Norge innen 2035 har et nettverk av havner med en infrastruktur som er tilrettelagt for å nå klimamålene og understøtter oppbygging av ny grønn industri. Arbeidet nevnt over må sees i sammenheng med Norges beredskapsplaner og forsyningssikkerhet.

Infrastruktur og bygging

Klimameldingen legger opp til utstrakt bruk av UFF-rammeverket. Det må følges opp i den kommende nasjonale transportplanen, slik at ny infrastruktur planlegges i tråd med klimamålene.

• Stortinget ber regjeringen om å sikre at utbygging av transportinfrastruktur må ha et fastsatt klimagassbudsjett, med utslipp fra maskiner, materialer, arealbruksendring, og endring i transportadferd. Klimagassbudsjettet må være førende i beslutninger om hvilke prosjekter som skal realiseres.

Energi

Den nasjonale energiplanleggingen bør gjennomføres i tråd med klimamål, og etter prinsipp om arealnøytralitet. Det er i tillegg behov for økt innsats for å nå Stortingets fastsatte mål om strømsparing.

• Stortinget ber regjeringen om å sikre at den nasjonale energiplanleggingen i NVE og Statnett gjennomføres i tråd med fastsatte klimamål.
• Stortinget ber regjeringen sikre at støtte til energieffektivisering som minimum holdes på samme nivå som gjeldende strømstøtteordning, og at det utredes en modell for skattefradrag for investeringer i energisparingstiltak, med mål om å utløse minst 10 TWh spart strøm innen 2030.

Bakgrunn

Grønt Skipsfartsprogram (GSP) er et offentlig-privat partnerskapsprogram med en visjon om å etablere verdens mest effektive og miljøvennlige skipsfart, samt etablere grønn konkurransekraft i norsk maritim næring og offentlige etater. Programmet finansieres delvis av næringen og delvis over statsbudsjettet. GSP startet opp for 10 år siden og har nå rundt 130 deltakere fra hele verdikjeden. Det har startet opp 60 piloter, hvorav 19 allerede er realisert eller under realisering. GSP Servicekontor for grønn flåtefornyelse er et viktig verktøy for skalering av grønne skip og løsninger. Anbefalingene i dette innspillet er således basert på innhenting av ny kunnskap og praktiske erfaringer gjennom mange år, fra mange bedrifter, offentlige etater, kommuner og fylkeskommuner.

Et tydelig nasjonalt klimamål er nødvendig for å sikre grønn omstilling og at ikke norsk næringsliv sakker akterut. Målet om å kutte klimagassutslipp fra innenriks sjøfart og fiske med 50 prosent innen 2030 sammenlignet med 2005-nivå bør opprettholdes, for å gi næringen forutsigbarhet.

Parallelt med behovet for grønn omstilling, har den tilspissede geopolitiske situasjonen i verden og krigen i Ukraina ført til at landene i og utenfor NATO i økende grad investerer i økt forsvarsevne og beredskap. Dette gir gode muligheter for Norge til å utvikle og demonstrere lederskap når det gjelder kostnadseffektive og grønne skip, som gir god maritim forsvarsevne til enhver tid. Norge vil, som andre ledende land innen forsvarsteknologi, i stor grad basere seg på basisløsninger som er moderne og kommersielt tilgjengelige, kontinuerlig under utvikling, og som raskt kan videreutvikles for militære formål basert på norske behov.

Norge vil således i parallell forsterke en forsvarsindustri og en effektiv, bærekraftig maritim næring som gir forsvarsevne og beredskap i dag og på lang sikt – og som samtidig gir verdiskapning, arbeidsplasser og eksportinntekter. Løsningene skal være fleksible både i forhold til fremtidige nyvinninger innen forsvarsteknologi, skipsløsninger, drivstoff og en økende CO₂-pris.

Anbefalte tiltak som GSP mener bør prioriteres for å lykkes med dette:

• Det bør være et nasjonalt klimamål for utslipp i Norge, men også sektorvise mål (inkludert for maritim næring). Næringen har behov for forutsigbarhet.
• NOx-avtalen mellom Staten og næringslivet løper ut 2027 og bør forlenges for perioden 2028-2030 som et kraftfullt virkemiddel for å redusere næringslivets klimagassutslipp og forurensning, samt å unngå svekket konkurransekraft. Dette er også god næringspolitikk. Det henvises for øvrig til NOx-fondets egen høringsuttalelse, som GSP støtter.
• Næringen bør etablere et forpliktende omstillingsfond for maritim næring med NOx-fondet som modell, og som finansieres langsiktig over statsbudsjettet (f.eks. ved bruk av EU ETS-midler, tilsvarende EU-landene).
• Regjeringen bør etablere differansekontrakter (driftstøtte) for bruk av nullutslippsdrivstoff i en kort mellomperiode til CO₂-avgiften gjør omstillingsjobben. Dette er i tråd med det som er i ferd med å etableres globalt gjennom IMOs nye prisingsmekanisme.
• Gjeninnføre og styrke den politiske målsetningen om overføring av last fra vei til sjø. Se ny kunnskap i rapporten her, samt Veikart for grønn sjøtransport innen bygg og anlegg her.
• Offentlige innkjøp fra statlige etater, kommuner og fylkeskommuner må ha et miljøfokus. Kravet om 30% av miljøvekting må følges opp i praksis, utover fergesektoren. Muligheter for unntak fra kravet bør begrenses.
• Sjøforsvarets nye fartøy bør designes for å kunne holde følge med den teknologiske utviklingen og herunder å være tilrettelagt for utfasing av fossilt drivstoff, etter hvert som CO₂-prisen og reguleringer gjør det fossile drivstoffet mindre tilgjengelig og for dyrt. GSP har en pågående pilotstudie om bærekraftige løsninger for fremtidens standardiserte fartøy, se mer informasjon her.
• Norge må gjennom to betydelige maritime omstillinger – en militær og en grønn. Regjeringen bør utrede hvordan begge deler kan oppnås i parallell, og styrke hverandre?
• Det bør etableres en fleksibel kraftberedskap langs kysten vår til bruk i krisesituasjoner pga naturkatastrofer, sabotasje eller krig (bruke skip som mobile kraftverk).
• Fortsette det gode samarbeidet mellom næringen og myndigheter, blant annet gjennom GSP.

Miljømerking Norge er glad for klimameldingens anerkjennelse av miljømerking generelt og Svanemerket spesielt, som verktøy for å oppnå klima og miljømål.

Svanemerket er det offisielle miljømerket i Norge og de andre nordiske landene, EU Ecolabel er det offisielle miljømerket i EU. Miljømerking Norge forvalter begge de offisielle merkeordningene i Norge, og mottar driftstilskudd fra Barne- og familiedepartementet.

Vårt forslag er at Stortinget følger opp med følgende operasjonalisering av Klimameldingen i sin behandling:

• Krav om miljømerker type 1 (som Svanemerket og EU Ecolabel) i alle offentlige anskaffelser, der det er tilstrekkelig utvalg i markedet.
• At staten gjennom fellesføringene stiller krav om miljømerker type 1 (som Svanemerket og EU Ecolabel) i statlige anskaffelser, der det er tilstrekkelig utvalg i markedet.
• At staten gjennom fellesføringene stiller krav om at eierdepartementene fastsetter konkrete klima- og miljømål til alle statlige virksomheter, regelverksutforming, myndighetsutøvelse, drift og anskaffelser.
  
  

5.5 Klimaomstilling gjennom bærekraftige offentlige anskaffelser

Offentlige anskaffelser er en viktig motor for grønn omstilling, men potensialet er langt fra tatt ut. Våre undersøkelser viser, i likhet med funn DFØ har gjort, at innkjøperne oppgir at de mangler tid og kompetanse til å stille gode miljøkrav i anbudene. Det er viktig at kommende lov for offentlige anskaffelser forbedrer situasjonen.  

Det er bra at den kommende loven vil innføre plikt til å stille klima- og miljøkrav til ytelsen, og at kravene skal gi reell klima- og miljøgevinst. Vi støtter bruk av standardiserte minimumskrav på prioriterte områder, og mener det er viktig at det skal følge av loven, eller lovens forarbeider, at alle offentlige anskaffelser skal ha som minimumskrav at varen eller tjenesten skal være sertifisert med et miljømerke type 1 (som Svanemerket og EU Ecolabel), der det er tilstrekkelig utvalg i markedet.

Dette vil både forenkle og effektivisere anskaffelsesprosessen, sikre mindre miljøbelastende leveranser og gi næringslivet større forutsigbarhet for hva som gir uttelling i anbud framover.

Vi anbefaler derfor at Energi- og miljøkomiteen i sin behandling av klimameldingen vedtar følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen i forskrift til lov om offentlige anskaffelser slå fast at alle offentlige anskaffelser skal ha som minimumskrav at varen eller tjenesten skal være sertifisert med et miljømerke type 1 (som Svanemerket og EU Ecolabel), der det er tilstrekkelig utvalg i markedet.» 

5.6.3 Fellesføring på klima, natur og energi

Miljømerking Norge applauderer at Regjeringen i klimameldingen varsler en «evaluering av fellesføringene om systematisk og helhetlig arbeid for å redusere klimagassutslipp, naturfotavtrykk og energibruk», og «vurdere om det er hensiktsmessig å innføre målrettede krav/retningslinjer for drift og anskaffelser i alle statlige virksomheter.»

Miljømerking Norge har gjennomgått føringene som departementene gir til en rekke statlige virksomheter, og fant at dagens føringer omhandler vesentlighetsvurderinger og hvordan virksomheten påvirkes av klimaendringene. Det er bra. Tildelingsbrevene gir derimot ingen konkrete mål, med krav til rapportering, for hva de offentlige virksomhetene skal oppnå.

Fellesføringer skal sikre at alle statlige etater følger opp regjeringens viktigste prioriteringer, som å kutte klimagassutslipp. Men da må fellesføringene bli mer konkrete enn i dag. Miljømerking Norge støtter at regjeringen utformer fellesføringer som setter tydelige klima- og miljømål for anskaffelser og drift. Uavhengig av en evaluering av dagens fellesføringer kan det foreslås at statlige anskaffelser skal stille krav om å benytte statens eget miljømerke.

Miljømerking Norge ber derfor Stortinget vedta følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utforme fellesføringer slik at alle offentlige anskaffelser skal ha som minimumskrav at varen eller tjenesten skal være sertifisert med et miljømerke type 1 (som Svanemerket og EU Ecolabel), der det er tilstrekkelig utvalg i markedet.»

Den største påvirkningen på klima- og miljø kommer ikke gjennom statlige virksomheters drift og anskaffelser, men fra regelverksutforming og myndighetsutøvelse. Derfor bør fellesføringene pålegge departementene å gi klare klima- og miljømål for hele spekteret av virksomhetens aktiviteter, slik at samtlige statlige virksomheter kan planlegge og gjennomføre tiltak innenfor sine ansvarsområder.

Miljømerking Norge foreslår derfor at Stortinget vedtar følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utforme fellesføringer slik at tildelingsbrevene inneholder tydelige klima- og miljømål for den enkelte statlige virksomhets regelverksuforming, myndighetsutøvelse, drift og anskaffelser, med krav til rapportering.»

11.1 Status for Norges klimafotavtrykk

Miljødirektoratet har på oppdrag av Klima- og miljødepartementet utarbeidet et tallgrunnlag for Norges forbruksbaserte utslipp. Analysen er basert på hvor mye penger husholdningene bruker på ulike forbruksvarer og tjenester, og fanger ikke opp utslippsvariasjoner innen samme produktkategori. Hvis produkt X er dobbelt så dyrt som produkt Y, blir det tildelt dobbelt så stort utslipp.

Når en kompetent og troverdig aktør som Miljødirektoratet benytter denne metoden for beregning av klimagassutslipp, er det nok fordi det blir ansett som det beste verktøyet per i dag. Direktoratet er også åpne om begrensningene ved metoden.

Vi vil likevel peke på noen utfordringer med å bruke kroneverdi som ekvivalent til klimagassutslipp. Verden trenger tiltak som faktisk kutter utslipp, mye og raskt. Men det som gir uttelling når det gjelder verdibasert klimaregnskap er lavere pris.

Dersom en produsent gjør seg flid med å bruke materialer som er mer bærekraftig produsert, legger om til produksjon som bruker mindre energi, vann og skadelige kjemikalier, lager produkter som varer lenge, som kan repareres, og som passer inn i en mer sirkulær økonomi – er det større sjanse for at prisen går opp, enn at den går ned. En økonomisk beregningsmodell gir ikke noe insitament til å redusere belastningen på klima og miljø dersom ikke også prisen blir lavere.

En slik beregningsmodell vil også fremstille billige produkter fra Temu, Shein og liknende, som produkter med lave klimagassutslipp. Dette gir dem et fortrinn de ikke fortjener.

Vi trenger en bedre metode for beregning av klimafotavtrykk. En metode som gir valide resultater, som stimulerer til faktisk å kutte utslipp og som blir den standarden alle benytter seg av. Først når alle bruker den samme metoden, blir det mulig å sammenligne klimafotavtrykket til ulike produkter. Da blir det enklere for forbrukere og innkjøpere å finne fram til de varene og tjenestene som har lavere utslipp, og omstillingen til lavutslippssamfunnet kan skyte fart.  

11.4.1 Enklere å leve klimavennlig

Behovet for å kutte klimagassutslippene og omstille samfunnet til lavutslipp er akutt. Men det er også alvor når det gjelder andre miljøkriser: Naturtapet er stort og akselererende, bruken av kjemikalier øker mye raskere enn kunnskapen om dem, forbruket er generelt altfor høyt osv. Vi har ikke tid til å løse bare ett miljøproblem om gangen: Vi må klare å redusere klimabelastningen uten å forverre noen av de andre miljøkrisene vi har. Derfor må vi tenke helhetlig gjennom tiltak og virkemidler slik at vi reduserer den samlede miljøbelastningen.

Det kan heller ikke være en heldagsjobb å ta gode miljøvalg. Som Norges offisielle miljømerke er oppdraget vårt å gjøre det enkelt for forbrukere og innkjøpere å finne de beste alternativene – både når det gjelder klima, natur og kjemikaliebruk – uten at de trenger å være miljøeksperter selv.

Vi lar oss gjerne utfordre på å lage miljøkrav til nye og klimabelastende produktgrupper, og vi vil gjerne bidra med vår helhetlige miljøkompetanse for å få fart på den grønne omstillingen.   

Vi takker for anledningen til å kommentere de tre klimasakene. Det viktigste budskapet er at Stortinget må videreføre et delmål for reduksjon av innenlandske utslipp.


Norges klimamål

Naturvernforbundet ber Stortinget:

• skjerpe hovedmålet for 2035 til å innebære en reduksjon på minimum 80 prosent sett i forhold til 1990-nivå, i tråd med Miljødirektoratets anbefaling
• innføre et delmål for reduksjon av innenlandske utslipp på minimum 60 prosent i forhold til 1990-nivå, i tråd med Miljødirektoratets anbefaling
• presisere at det et er kun EUs kvotesystem som kan brukes som fleksibel mekanisme for å innfri Norges hovedmål
• legge inn et krav om utslippsbudsjett som tilsvarer en lineær reduksjon fra 2025 til målåret
• legge inn en forpliktelse i klimaloven om å bevare og styrke naturlig karbonlagring til lands og til havs og be regjeringen utrede et mål for skog- og arealsektoren og havområder som ikke regnes inn i hovedmålet
• gi regjeringen et oppdrag om å utrede et ambisiøst og separat mål for utslippsreduksjoner i utlandet relatert til norsk forbruk
• fastsette en ambisjon for norsk finansiering av klimatiltak i utlandet samt vedta at Statens pensjonsfond utland avkarboniseres

 
Det er viktig at Norge forplikter seg til å kutte utslipp i tråd med det som trengs for at Parisavtalens mål skal innfris. Miljødirektoratet har anbefalt et mål om å redusere med minimum 80 prosent fra 1990 til 2035. Naturvernforbundet ber Stortinget lytte til dette og skjerpe hovedmålet.

Regjeringen har fått mye kritikk for å ikke videreføre et delmål for innenlandske (også kalt territorielle) utslipp. Naturvernforbundet mener at et delmål for utslippskutt på hjemmebane skaper tydelige rammer som er enkle å forstå, i tillegg til at det fremmer nødvendig omstilling i egen økonomi. Vi ber Stortinget innføre et delmål for innenlandske utslipp på 60 prosent fra 1990 til 2035, i tråd med Miljødirektoratets anbefaling.

Naturvernforbundet mener at bruken av fleksible mekanismer for å innfri hovedmålet må begrenses til EUs kvotesystem (EU ETS). Stortinget må presisere dette. Det vil bety at kjøp av andre typer kvoter på verdensmarkedet i tråd med Parisavtalens artikkel 6 ikke skal være tillatt for å innfri hovedmålet. Slike andre kvoter har en usikker klimaeffekt.

Bruken av EUs kvotesystem i Norge bør primært reserveres utslipp fra aktiviteter som skal trappes ned eller fases ut på sikt. Her vil noen typer utslippsreduserende tiltak, som bruk av kraft fra land til å elektrifisere petroleumssektoren, kunne skape mer skade enn nytte på lang sikt. Da vil bruk av EUs kvotesystem i en overgangsfase være bedre. Vi ber Stortinget presisere at samarbeidet med EU i klimapolitikken må fortsette.

Reduksjon av utslipp må skje kontinuerlig. Tidlige utslippskutt har en større positiv effekt for klimaet enn kutt som kommer seint. Det er derfor nødvendig med et utslippsbudsjett. Dette bør ta utgangspunkt i en lineær utslippsreduksjon fra 2025 og fram til målåret. En reduksjon på 80 prosent i hovedmålet og 60 prosent i et delmål for innenlandske utslipp fram til 2035, sett i forhold til 1990-nivå, vil kreve årlige utslippsreduksjoner på henholdsvis 3,2 og 2,3 millioner tonn CO_2e. Klimaloven må få en egen bestemmelse om utslippsbudsjett.

Regjeringen foreslår å videreføre dagens praksis med å regne inn addisjonelle utslippsendringer i skog- og arealsektoren i hovedmålet. Vi er kritiske til dette. Utslipp og opptak av CO₂ i jord og vegetasjon er av en annen karakter enn ved forbrenning av fossil energi. Miljødirektoratet anbefaler et separat mål, blant annet fordi hovedmålet da blir mer transparent og forutsigbart. Regjeringen må gis i oppdrag å utrede et separat mål for skog- og arealsektoren og havområder som ikke regnes inn i hovedmålet, der natur- og klimahensyn ses i en sammenheng. Et slikt mål må følges av et regnskap med separate tall for utslipp og opptak fra aktivitetene i sektorene. Samtidig må klimaloven inneholde en forpliktelse om at Norge skal bevare og styrke naturlig karbonlagring til lands og til havs.

Det er bra at regjeringen vil utrede et mål for reduserte utslipp fra irreversible arealbruksendringer. Regjeringen vil også arbeide med å fastsette et langsiktig klimamål for såkalt forvaltet skog og vektlegge treplanting som et tiltak for å oppnå økte opptak på lengre sikt. Vi vil understreke at det er flere skogforvaltningstiltak som kan ha betydelige negative konsekvenser for naturmangfoldet og ikke nødvendigvis gi oss robuste skoger som tåler et varmere klima. Hogstomfang og -metoder må bli en viktig del av diskusjonen. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet slår fast at lengre omløpstider i skogbruket vil være til fordel for både natur og klima. Vi ber om at det utredes virkemidler som fremmer dette samt skånsomme driftsmetoder i skogbruket. Vi minner samtidig om at bevaring av naturlige skoger er viktig i arbeidet for å ta vare på naturlige karbonlagre, og at bunntråling gir svært høye klimagassutslipp og må vies stor oppmerksomhet.

Befolkningen bidrar med store klimagassutslipp i utlandet som ikke regnes med i Norges utslippsregnskap, i hovedsak fra importerte varer, men også fra internasjonal transport. Miljødirektoratet har publisert estimater over Norges forbruksbaserte utslipp. For å få insentiver til en politikk som bidrar til utslippskutt, ber vi om at regjeringen får i oppdrag å utrede et ambisiøst mål for reduksjon av forbruksbaserte utslipp som oppstår i utlandet.

Som et rikt og ressurssterkt land har Norge et ekstra ansvar for å kutte klimagassutslipp globalt. Dette må ikke skje som en kompensasjon for utslipp i Norge, men som et supplement. Regjeringen må derfor få i oppdrag å utrede et ambisiøst mål for norsk finansiering av utslippsreduksjoner globalt, i tråd med Norges rettferdige ansvar basert på historiske utslipp og økonomisk kapasitet. Videre har Statens pensjonsfond utland stor makt til å påvirke klimaarbeidet globalt. Stortinget må derfor vedta at dette fondet avkarboniseres.

Klimatiltak og -virkemidler

Klimameldingen peker på viktige prinsipper for samfunnsutvikling og -planlegging, som UFF-rammeverket (unngå – flytte – forbedre). Det er også bra at regjeringen vil styrke kommunenes rolle i klimaarbeidet.

Tidslinjene for utfasing av bruk av fossil energi fram mot 2050 er et forsøk på å vise noen sentrale sammenhenger, men meldingen er ellers svak på konkrete tiltak og virkemidler. Vi ber Stortinget presisere at det årlige dokumentet Klimastatus og -plan må inneholde en troverdig handlingsplan med konkrete delmål (blant annet om trafikkreduksjon og kosthold), tiltak og virkemidler som gjør at Norges klimamål blir innfridd. Med et tydelig klimabudsjett blir det lettere å evaluere hvordan vi ligger an.

Ett virkemiddel skiller seg ut i forhold til andre, og det er CO₂-avgiften. Naturvernforbundet mener det er uheldig at klimameldingen ikke varsler noen ytterligere opptrapping av denne viktige avgiften. Vi ber Stortinget presisere at CO₂-avgiften skal trappes gradvis opp til 3400 kroner/tonn (i dagens kroneverdi) innen 2035, uten en reduksjon av andre miljørelaterte avgifter som veibruksavgiften og flypassasjeravgiften. Isteden må andre former for kompensasjon utredes, for eksempel at alle innbyggere får tilbakebetalt et flatt beløp.

Det er bra at klimameldingen tar inn over seg flere av anbefalingene fra det regjeringsoppnevnte Klimautvalget 2050. Men det er skuffende at regjeringen ikke vil følge opp forslaget om at det må utarbeides en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet, som legges fram for Stortinget så raskt som mulig. En slik plan er viktig for å oppnå en styrt overgang fra fossil energi til fornybare løsninger i tråd med at verden innfrir Parisavtalen og på en måte som sikrer omstilling av norske virksomheter og arbeidstakere. Naturvernforbundet ber Stortinget presisere at en slik strategi for sluttfasen må utarbeides, og at det i påvente av denne ikke gis ytterligere tillatelser til leting, utvinning eller anlegg og drift, slik Klimautvalget 2050 tilrår.

Klimameldingen har fått mye kritikk for manglende mål om innenlandske utslippskutt og for at den inneholder få konkrete virkemidler. Oslo kommune mener mye av kritikken har vært fortjent. Likevel inneholder meldingen også flere gode elementer som fortjener skryt:  

• Hjemmel for at kommunene kan stille krav om utslippsfrie bygge- og anleggsplasser 

• Nullutslippssone 

• Klimasats videreføres til 2030 

• Lovfesting av grønn bok  

Jeg vil likevel fokusere på det som mangler og komme med tre konkrete forslag til forbedringer for en mer strukturert og ambisiøs klimapolitikk. Disse vil gi økt forutsigbarhet for næringslivet og befolkningen, de vil gi større utslippskutt, de vil redusere bruk av utslippskvoter med usikker kostnad og de vil øke inntjeningen for staten. Forslagene fører ikke til vesentlige utgifter over statsbudsjettet. 

1. Stortinget bør lovfeste et mål om innenlandske utslippsreduksjoner for 2035 

Grønn bok er regjeringens styringssystem som hjelper dem å nå klimamålene dag for dag. Dette kan bli et godt rammeverk og har hentet inspirasjon fra Oslos klimabudsjett. Men når man skal lage et styringssystem som skal bidra til utslippskutt mot et mål, så må man vite hvor man skal og hva målet er. Regjeringen foreslår at 2035-målet i klimaloven ikke skal spesifisere hvor mye av utslippskuttene som skal tas ute og hjemme. Dermed blir det ikke mulig å lage et godt styringssystem for oppfølgingen av målet. Det gir mindre forutsigbarhet.  

I høringen om klimamålet ønsket de aller fleste høringsinstansene at det fastsettes et mål om innenlandske utslippskutt. Det var også Oslo bystyre tydelige på. Miljødirektoratet har foreslått et mål på 60% utslippskutt som legges inn i klimaloven.  

2. Stortinget bør fastsette en føring for neste NTP om at transportsektoren skal ha null direkte utslipp og sterkt reduserte indirekte utslipp 

Oslo kommune mener kunnskapen og anbefalingene fra Klimautvalget 2050 må legges til grunn for neste NTP. UFF-rammeverket (unngå - flytte – forbedre) gjengis gjennomgående i klimameldingen, men det avgjørende blir å bruke det i utformingen av ny politikk som NTP. Hvis vi stimulerer til mer effektiv varelevering og overgang fra bil til kollektiv, gange og sykkel, blir det enklere og billigere å elektrifisere de kjøretøyene som er igjen. En slik tenkning vil på marginen redusere behovet for kapasitetsøkende og kostnadskrevende utbygginger og sparer dermed både klimagassutslipp og natur. Selv om det burde være unødvendig å be regjeringen følge klimaloven, så bør Stortinget eksplisitt be om at regjeringen i neste NTP: 

• Legger målet i klimaloven om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 (90-95% utslippsreduksjon) til grunn for prioriteringene. UFF-rammeverket brukes aktivt for å oppnå klimamålet. 

• At indirekte utslipp fra materialbruk mv. skal reduseres betydelig. 

3. Stortinget bør sikre at 2050-målet fra klimaloven sidestilles med nullvekstmålet når byvekstavtalene reforhandles 

Staten og storbyene samarbeider gjennom byvekstavtalene om virkemidler for å nå nullvekstmålet. Selv om begrensning av biltrafikk også begrenser klimagassutslippene, har ikke byvekstavtalene et eget styringsmål for klimagassutslipp. Klimalovens mål om at Norge skal redusere utslippene i 2050 med 90-95% er åpenbart også gyldig for byvekstavtalene, men viktigheten av byene også for reduserte klimagassutslipp bør tydeliggjøres i avtalene. Det tar lang til å bygge ut og forbedre transportsystemene rundt de store byene, og avgjørelser tatt i dag får ofte ikke klimaeffekt før flere tiår senere.  

Stortinget bør derfor sikre at 2050-målet fra klimaloven sidestilles med nullvekstmålet når byvekstavtalene reforhandles.    

Vi viser for øvrig til brev fra Oslo kommune til KLD februar 2025 om statlige hindringer for storbyenes klimapolitikk. Der er vi i tillegg opptatt av:  

• at regjeringen må legge til rette for at vi kan iverksette vedtaket fra den reviderte Oslopakke 3-avtalen om at det skal ilegges dobbel takst for nye fossilbiler fra 2026  

• at nullutslipps lastebiler og varebiler skal få tilgang til kollektivfeltene (viser også til høringsuttalelse fra Oslo kommune) 

• at bompengesystemet i Oslopakke 3 på sikt byttes ut med et veiprisingssystem 

Til sist viser vi til Oslo kommunes høringsinnspill til klimaloven der vi utdyper og begrunner hvorfor vi ønsker et ambisiøst lovfestet mål for innenlandske utslippsreduksjoner. 

Vi må redusere vårt naturavtrykk. Meldingen etablerer at å stanse nedbyggingen av naturen er nødvendig for å opprettholde artsmangfoldet i norsk natur, og for å nå klimamål.  Det pekes på at å unngå nedbygging av karbonrike arealer er avgjørende for å opprettholde karbonlagre i økosystemene og sikre mulighet for framtidig opptak. Det refereres også at arealbruksendringer utgjør den største trusselen mot naturmangfoldet. 

Dette er et svært viktig utgangspunkt. Sabima savner overgripende tiltak som tar dette på alvor. Klimatiltak, inkludert tiltak for mer fornybar energi, må ikke gå på bekostning av naturmangfold.  

Sabima støtter WWF og Naturvernforbundet sitt forslag om at det bør legges inn en forpliktelse i klimaloven om å bevare og styrke naturlig karbonlagring til lands og til havs. Videre at regjeringen bør utrede et mål for skog- og arealsektoren og havområder som ikke regnes inn i hovedmålet, med separate delmål for både reduserte utslipp og økte opptak. 

Norske myndigheter må se arbeidet med å nå målene i Naturavtalen og klimamålene i sammenheng. For å oppnå bærekraftig arealbruk, og i tråd med klimautvalgets anbefaling begrense tap av natur og bidra til bevaring av naturens karbonlagre, må vi få på plass et nasjonalt mål om arealnøytralitet og et mål om 30 prosent naturrestaurering innen 2030. 

Arealnøytralitet har samme meningsinnhold som Klimautvalgets beskrivelse av naturnøytralitet: Å stanse tap av natur og restaurere like mye natur som bygges ned, inkludert at kvaliteten på naturen og økosystemene opprettholdes. 

Sabima definerer arealnøytralitet som null netto tap av naturmangfold ved all utbygging for alle kommuner og sektorer. Det betyr at vi må bygge på allerede nedbygd areal, unngå å bygge i den viktigste naturen, og hvis natur må bygges ned, må det restaureres natur av tilsvarende verdi. Norge bør vedta og lovfeste et slikt mål om arealnøytralitet, og det bør raskt gjennomføres en utredning som grunnlag for videre arbeid. 

Krav til utbygger om arealnøytralitet gjør en generell naturavgift overflødig, fordi utbygger må bekoste økologisk kompensasjon i form av naturrestaurering der natur bygges ned. Det vil gi incentiv til å gjenbruke areal.

Et stort ansvar for arealforvaltningen lagt til kommunene. I 2025 oppgir 87 kommuner at de arbeider med arealnøytralitet. Allikevel viser en ny rapport fra Norkart at kommunene har avsatte areal til utbygging etter plan- og bygningsloven på 2559 km2 til ulike utbyggingsformål, 90 prosent i natur. Dette utgjør 45 prosent av Norges nåværende utbygde areal.  61 prosent av denne arealreserven overlapper med skog og 8 prosent i myr. Det trengs tiltak som sikrer at kommunene har kompetanse og insentiv til å unngå nedbygging av viktig natur, tydeligere rammer for utbyggere og styrking av innsigelsesinstituttet.  
 
Byggeforbud på myr 
Vi må unngå å bygge i den viktigste naturen. Sabima er glade for regjeringen endelig sender byggeforbud på myr på høring. Vi forventer et sterkt forbud, med få muligheter for dispensasjoner, og statsforvalteren som dispensasjonsmyndighet. Forbudet må gjelde all myr, og må i størst mulig grad hjemles i lov, og ikke i forskrift. Forbudet må ligge i naturmangfoldloven og følges opp med kontroll av måloppnåelse gjennom egnede rapporteringssystemer, slik som KOSTRA. 

Det foreslåtte forbudet mot torvuttak som er på høring må i tillegg forsterkes til å gjelde alle nye torvuttak. Forbudet må også gjelde myrer som er regulert til torvuttak, men som ikke er i drift.

Skog 
Skogene her i nord er verdens største karbonlager og økosystemet med størst rikdom av arter. Klima- og naturkrisa er sammenvevde problemer, og klimatiltak i skog som er bra for naturmangfold må prioriteres. Denne intensjonen er tydelig i teksten, men ivaretas dårlig i handlingspunktene.   

 Forskning viser i økende grad at hensynet til å ivareta naturmangold i skog sammenfaller med hensyn til å bevare skogens funksjon som karbonlager. I nordlig skog er det meste av karbonet lagret i jord og skogbunn, noe som alltid må hensyntas ved valg av tiltak. Meldingen peker på at tiltak som kan øke CO2 opptaket i skog kan ta svært lang tid før de viser positiv klimaeffekt, og derfor ikke gir utslag på klimamålene.  Når vi må få ned klimagassutslippene nå og de neste tiårene, har disse tiltakene liten nytte. Dersom tiltakene slipper løs karbon som er bundet i bakken (som ved flatehogst eller bygging av skogsbilvei i myr) blir netto klimaeffekt betydelig økte utslipp over lang tid. Klimaeffekten på sikt er også usikker- ikke minst fordi et endret klima vil endre de naturgitte forutsetningene og fordi kunnskapen om hva som skjer med karbonet som er lagret i bakken over tid etter tiltak er dårlig forstått.  

Valg av skogbrukstiltak må baseres på et bredt tilfang av kunnskap og føre var-prinsippet må legges til grunn der kunnskapen om effekt er usikker. Forlengede omløpstider i skogbruket vil være bra både for naturmangfold og karbonlagring. Det bør prioriteres å stanse tapet av naturskog og løfte all norsk skog til god økologisk tilstand.

Naturrestaurering trengs for å løfte all skog til god økologisk tilstand. I første omgang må minst 30 % av forringet skogareal prioriteres. I ensjiktet produksjonsskog kan restaureringshogst, dvs. hogst med hensikt å fremme en flersjiktet og mer variert skog, forbedre skogdynamikken og bidra i omlegging til fleralderskogbruk. Variert skog med høyt biologisk mangfold og stedegne arter tilpasset lokale forhold og klima er også er mer motstandsdyktig mot klimaendringer. 

Naturrestaurering 
De fleste tiltak for å stanse tap av natur er også positive for klima. Dette gjelder særlig for naturrestaureringstiltak som ivaretar og bygger opp igjen naturlige karbonlagre. Dette er samtidig viktig for klimatilpasning. Meldingen fra regjeringen utdyper i liten grad dette, og bør forsterkes med tiltak på dette punktet.  

Det må gjennomføres naturrestaurering i alle hovedøkosystemer i Norge: skog, vann og vassdrag, myr og annen våtmark, marine økosystemer og kulturlandskap. For å få mest mulig effekt av innsatsen, må områder som er særlig viktige for arter, naturtyper, karbonlagring, andre økosystemtjenester samt korridorer prioriteres. 
 
Det er positivt at det kommer en handlingsplan for restaurering av vassdrag, at det finnes restaureringstiltak i myr og piloteres i skog. Det trengs imidlertid en mer strukturert innsats. Sabima foreslår følgende: 

Innen utgangen av 2026 må det etableres en nasjonal forvaltningsstruktur og plan for naturrestaurering i Norge for å nå 30-prosentmålet og gjennomføre restaurering som økologisk kompensasjon: 

• Det må vedtas en nasjonal tverrsektoriell plan for naturrestaurering som avklarer organisering på alle forvaltningsnivåer, og gir oversikt over behov og prioriteringer og etableres en nasjonal enhet for naturrestaurering med posisjon, tyngde og ressurser til å lede et nasjonalt restaureringsløft.  
• Enheten må koordinere restaureringsarbeidet nasjonalt, sørge for nasjonale planer og prioriteringer, stimulere til forskning og sammenstille kunnskap, utvikle metodikk, standarder, kvalitetssikring og regelverk.   

Kommunene
Kommunene må få økt kompetanse og kapasitet på natur, klima og planlegging.  Det er positivt at regjeringen vil styrke den juridiske veiledningen om hensyn til klima og miljø i planleggingen etter plan- og bygningsloven. Sabima mener også at tiltaket med å utrede oppgaveavlastende team for å tilby kommunene kompetanse som er nevnt  er viktig og må iverksettes. For å komme i gang og samle erfaring foreslår vien tilskuddsordning der fylkeskommuner kan teste ut ordningen i samarbeid med kommuner som ønsker det.  

Som flere rapporter over planlagt utbygging har vist er det i tillegg nødvendig å sette krav om planvask av utdaterte utbyggingsplaner og planer i konflikt med natur definert i miljømyndighetenes innsigelsesrundskriv T-2/16 og karbonrike områder.  

I tillegg til Klimasats må også Natursats og tilskuddsordning for naturrestaurering i kommunene opprettholdes og styrkes.

NHO Mat og Drikkes innspill omtaler i hovedsak kapittel 10 Fremtidens matsystem i stortingsmeldingen. Innenfor de øvrige temaene som tas opp i meldingen, viser vi til Næringslivets Hovedorganisasjon sitt innspill, som vi stiller oss bak.

Sunt og bærekraftig kosthold
De nasjonale kostrådene legges til grunn for beregningen av en reduksjon i klimagassutslipp fra matsystemet. De nye norske kostrådene fra august 2024 er basert på helseeffekter. Dersom klima- og miljømessig bærekraft skal vurderes, graderes og inkluderes i kostanbefalinger er det viktig at det benyttes forskningsbasert dokumentasjon, data og beregningsmetodikk som er relevante og balanserte ut fra norsk kontekst. Det må også tas hensyn til sosiale og økonomiske bærekraftdimensjoner som de jordbrukspolitiske målene, beredskapshensyn samt mattradisjoner og måltidspreferanser, mv.

Kunnskapsgrunnlaget for revisjonen av de norske kostrådene, The Nordic Nutrition Recommendations 2023 (NNR2023), omfattet for første gang klima- og miljømessig bærekraft i de matvarebaserte ernæringsanbefalingene. Forskning rundt bærekraft og mat er en yngre disiplin enn helse- og ernæringsforskning. Den tilgjengelige vitenskapelige dokumentasjonen knyttet til bærekraft som ble benyttet i NNR2023 bygger derfor på færre og svakere primærstudier og færre relevante systematiske kunnskapsoppsummeringer, ikke minst når norske forhold skal legges til grunn.

Vi mener derfor at forklaringskraften til underlagsdokumentasjonen i NNR2023 ikke er tilstrekkelig for å legges til grunn for en vurdering av hva som er et bærekraftig kosthold, og dermed heller ikke er tilstrekkelig som grunnlag for vurderingene om bærekraftig kosthold i klimameldingen. Vi mener konsekvensene av endringer i kosthold på bakgrunn av utslippsmål i større grad også må kartlegges og analyseres, både med hensyn til produksjon av norske landbruksprodukter og for å ivareta ernæringsbehovet til sårbare grupper i befolkningen.

Matsvinn.
Regjeringen peker på matsvinnloven som det sentrale tiltaket i innenfor matsystemet. NHO Mat og Drikke støtter målet om å redusere matsvinn og bidra til en mer bærekraftig matverdikjede. Vi mener imidlertid at det foreliggende lovforslaget er svært overordnet og overlater sentrale bestemmelser til senere forskrifter, noe som gjør det vanskelig å vurdere konsekvensene for virksomhetene og dermed også krevende å støtte lovforslaget.

Det er viktig at virkemidlene for å redusere matsvinn er treffsikre og forholdsmessige. En lov rettet mot matindustrien og dagligvarehandelen vil bare omfatte under 40 % av matsvinnet, mens forbrukerne står for over 60 %. Derfor bør innsatsen favne hele verdikjeden, inkludert forbrukerne. Andre land har oppnådd bedre resultater gjennom systematisk arbeid overfor husholdningene, som informasjonskampanjer i Storbritannia, Ungarn og Nederland. Dette arbeidet bør også forsterkes i Norge.

Samsvar mellom donasjon og mattrygghet er en utfordring. Det må sikres klare ansvarsforhold for mattrygghet ved donasjon. En matsvinnlov må ikke gi konkurransevridninger eller utilsiktede tilpasninger, og administrative/økonomiske konsekvenser bør minimeres. En særnorsk regulering kan øke kostnadene i forhold til utenlandske konkurrenter og svekke norsk mat- og drikkenæring. Det er også avgjørende med tilstrekkelig kompetanse og kapasitet i forvaltningen, spesielt i Mattilsynet, for å gi veiledning og tilsyn. Dette er et myndighetsansvar som må følges opp med nødvendige ressurser.

Merking for informerte valg
Klimameldingen referer til forskningsprosjektet NewTools og dette prosjektets mål om å utvikle nye skåringssystemer for hhv. matens ernæringsmessige kvalitet og miljø og sosial bærekraft. Bruk av skårene fra NewTools, i form av en merking på forsiden av emballasjen på mat og drikke, trekkes frem i klimameldingen som et spesifikt tiltak for å påvirke forbrukeradferd og endre matvaner.

Prosjektets formål er å generere ny kunnskap, ikke å utforme politikk. Før det kan konkluderes om skåringssystemene kan benyttes til konkrete merkeordninger er det behov for langt mer kunnskap og påfølgende konsekvensutredninger om et slikt tiltak bidrar til å gi de ønskede endringene mht. klima og helse. Det må heller ikke undervurderes hvor mye ressurser som må investeres i å bygge kjennskap, kunnskap og tillit til et nytt merke hos forbrukerne.

Avskogingsforordningen
I meldingen refereres det til initiativ for å redusere faren for avskoging i tropiske strøk. I EU er det nå en overgangsfase frem til nyttår før nytt regelverk om avskoging vil bli gjeldende for store og mellomstore virksomheter. Dette er et regelverk som også er relevant for Norge, og som vil ha betydning for avskoging og oppdyrking av norsk skog samt konsekvenser for import og eksport for produkter av tre, storfekjøtt, kakao, soya, palmeolje, mv. Det er viktig med en avklaring av hvordan dette regelverket følges opp av norske myndigheter for å gi forutsigbarhet for de berørte aktørene.

Potensial for økt ressursutnyttelse.
Samfunnsoppdraget om bærekraftig fôr til husdyr og fisk har som mål at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr skal komme fra bærekraftige kilder og bidra til å redusere klimagassutslippene i matsystemet. En vesentlig barriere for mer bærekraftig utnyttelse av ulike proteinkilder er et utdatert regelverk. I samfunnsoppdraget jobbes det bla. med mulighetene for å bedre ivaretakelsen av biprodukter og restråstoffer fra animalske kilder for å utløse potensialet for en økt og klima- og miljøvennlig ressursutnyttelse. Innen matproduksjon og fôrproduksjon kan bruk av innsekter og benmel være et aktuelt framtidig scenario. Dette krever imidlertid endringer i regelverket. Mattilsynet er en svært sentral aktør på dette området, og må ha rammevilkår som tillater et aktivt og systematisk regelverksarbeid for å påvirke prosessene i EU og ved implementering av nytt lovverk i Norge.

Klimapartnerskap og samarbeid med næringslivet
Eldring-utvalget er tydelige på at samarbeid mellom myndigheter og næringsliv er særlig viktig i EØS-arbeidet. Utvalget understreker betydningen bl.a. av at regjeringen involverer næringslivet og partene i arbeidslivet bredest mulig i en tidlig fase i politikkutformingen og regelverksutviklingen i EU. Den stadig mer komplekse og detaljerte regelverksutviklingen gjør at det kreves større faglig kompetanse om hvordan dette påvirker næringslivet enn tidligere. Vi oppfordrer Stortinget til å støtte opp under en økt ressursinnsats for å følge opp EØS-arbeidet og viktigheten av en tett dialog med næringslivet.

Norges Rederiforbund takker for muligheten til å komme med innspill til Klimamelding 2035 - på vei mot lavutslippssamfunnet. På veien mot lav- og nullutslippssamfunnet trenger vi helhetlige og ambisiøse planer, slik som det som fremlegges i klimameldingen.

Norge må forbli verdensledende på grønn skipsfart

Norge er en verdensledende maritim nasjon. I 2024 sysselsatte norsk maritim næring nærmere 90 000 mennesker og skapte verdier for 219 milliarder kroner. Næringen er Norges nest største eksportnæring, hvor rederiene står for omkring 60 prosent av den totale eksporten. Men norske rederier bidrar også til store klimagassutslipp. Rederier organisert i Rederiforbundet hadde i 2024 et totalutslipp på 28,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det er et enormt tall, og potensialet for utslippsreduksjoner er stort. Næringen møtes av økende krav til innovasjon, digitalisering og nye, grønne løsninger. For å opprettholde en konkurransedyktig maritim næring må vi fortsette å være i front, også i det grønne skiftet. Norske rederier investerer allerede tungt morgendagens løsninger, og over 9 av 10 av Rederiforbundets medlemmer har investert i klima- og miljøteknologi om bord som reduserer energiforbruk og klimagassutslipp. Likevel gjenstår en rekke barrierer for å ta i bruk nullutslippsdrivstoff i skipsfarten. Barrierene er knyttet til manglende infrastruktur, høye priser og investeringskostnader, samt tilgjengelighet på fornybare drivstoff og teknologiutvikling.

En innovativ og konkurransedyktig næring er avhengig av konkurransedyktig politikk. For at Norge skal fortsette å lede an i det grønne maritime skiftet må de politiske rammene og virkemidlene for skipsfarten være forutsigbare og internasjonalt konkurransedyktige.

Det er positivt at grønn skipsfart er et prioritert satsningsområde for regjeringen og trekkes frem i klimameldingen.

Enovas nye mandat må føre til nye støtteprogrammer

Enova trekkes i klimameldingen frem som ett av regjeringens viktigste verktøy i veien mot lavutslippssamfunnet, hvor formålet med støtten er å bidra til å nå Norges klimaforpliktelser. Enovas nye styringsavtale for perioden 2025 – 2028 skal bidra til varige markedsendringer, og Enova har blant annet har fått mandat til å støtte utbredelse av teknologi.

Støtte gjennom Enova har bidratt til viktige investeringer og utslippskutt i maritim næring. Likevel opplever næringen at relevante støtteordninger faller bort for tidlig fordi Enova anser teknologi som moden før markedet er modent. For å sikre at nye grønne løsninger vinner frem i markedet er det nødvendig at den offentlige støtten også bidrar til skalering av teknologier slik at løsningene også kan bli konkurransedyktige og tas i bruk.

Det er svært positivt at den nye styringsavtalen til Enova åpner for å støtte moden teknologi og oppskalering av løsninger som reduserer utslipp. Den nye styringsavtalen åpner etter forbundets vurdering for at Enova kan tilby de programmene næringen etterspør. I oppfølgingen og operasjonaliseringen av det nye mandatet til Enova er det avgjørende at det utvikles programmer og ordninger som treffer næringens behov, og som bidrar til utslippskutt mot 2030.

Rederiforbundet etterspør at Enova utvikler nye programmer og støtteordninger for å svare ut den nye styringsavtalen og skalere opp og rulle ut klima- og miljøteknologi i umodne markeder.

NOx-avtalen må forlenges til 2030

NOx-avtalen mellom Staten og næringslivet løper ut 2027 og bør forlenges for perioden 2028-2030. Resultatene for NOx-fondet viser at avtalen har fungert godt og at prosjekter som støttes av NOx-fondet har høy realiseringsgrad.

Over 1500 prosjekter er så langt gjennomført, alle NOx-mål er overholdt, og årlige CO₂-utslipp er redusert på omtrent 2. mill. tonn. I tillegg har fondet gitt støtte til prosjekter som medfører bruk av klimavennlig drivstoff i skipsfarten. Omstilling av skipsfarten krever et stort utviklings- og investeringsløft, og det er fortsatt mye som gjenstår før produksjon, distribusjon og bruk av klimavennlige drivstoff i skipsfarten står på egne ben uten støtte.

For at næringen og regjeringen skal nå sine klimamål, må NOx-avtalen må forlenges til 2030.

Klimakrav må harmoniseres med internasjonale krav og regelverk

Klimameldingen peker på nasjonale klimakrav til offshorefartøy som en del av løsningen på vei mot lav- og nullutslippssamfunnet, med sikte på å fremme krav i 2025. Allerede i dag, og i løpet av de kommende årene vil det innføres en rekke klimakrav til skipsfarten gjennom blant annet EU og FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO).

Rederiforbundet anerkjenner myndighetenes mål om å stimulere til teknologiutvikling i offshoresektoren, men oppfordrer til en grundig vurdering av hvorvidt særnorske krav til lav- og nullutslipp for offshorefartøy er det mest hensiktsmessige virkemiddelet for å nå dette målet. Rederiforbundet er bekymret for at et særnorsk lav- og nullutslippskrav for offshorefartøy vil ha omfattende økonomiske og regulatoriske konsekvenser, uten nødvendigvis å bidra til raskere teknologiutvikling eller mer effektive utslippskutt enn det som allerede følger av internasjonale regelverk. Vi anbefaler derfor at myndighetene vurderer alternative virkemidler, som incentivordninger og offentlig-privat samarbeid, for å stimulere til en gradvis og realistisk overgang til nullutslippsløsninger i offshoresektoren.

Rederiforbundet oppfordrer vi til en helhetlig tilnærming til klimakrav som harmoniseres med internasjonale krav og regelverk.

Norge bør legge seg på en EU-linje for bruk av ETS-midler

Fra 1. januar 2024 har skipsfarten betalt klimaavgifter gjennom EU ETS. Fra Rederiforbundets medlemsflåte vil i første omgang rundt 420 skip ha kvotepliktige seilinger. Når systemet er fullt faset inn, er innbetalingene fra medlemsflåten alene estimert til 250 millioner euro årlig, avhengig av seilingsmønster og kvotepris. Deler av kvoteinntektene vil kanaliseres gjennom EUs innovasjonsfond, og en større andel av kvoteinntektene vil komme tilbake til medlemslandene. For EU-land vil 100% av ETS-inntektene gå tilbake til grønne energi- og klimatiltak. Norge er unntatt fra kravet om øremerking gjennom tilpasninger i EØS-avtalen.

Regjeringens og næringens 2030-målsetning for skipsfarten krever betydelige merinvesteringer. Rederiforbundet mener Norge bør følge EUs eksempel og sørge for at økte kvoteinntekter øremerkes til målrettede klimatiltak. Ved å sikre innretning av politiske tiltak og virkemidler på en linje som samsvarer med EU vil det sørge for at norske aktører bidrar på like konkurransevilkår som europeiske konkurrenter, og ikke risikerer å falle utenfor viktige markeder innen ny teknologi.

For å sikre en effektiv teknologiutvikling og utslippsreduksjon bør myndighetene vurdere målrettede virkemidler som offentlig-private samarbeidsmodeller. Det kan for eksempel gjøres etter en modell som NOx-fondet, hvor rederier og myndigheter samarbeider om finansiering og utvikling av nullutslippsteknologi, som kan være en treffsikker og fleksibel løsning. Dette vil sikre at midlene brukes der de gir størst effekt, samtidig som næringen selv får insentiver til å investere i teknologiutvikling og omstilling.

Inntektene fra EUs kvotehandelssystem bør i Norge, som i EU, øremerkes til klimatiltak.

Norges Rederiforbund står til disposisjon dersom det er ønskelig med ytterlige kommentarer eller ved spørsmål.

Med hilsen

Norges Rederiforbund

Heidi Kaspara Kilemo
Rådgiver

Fellesforbundet organiserer over 175 000 medlemmer innen industri, bygg og anlegg, transport, luftfart, hotell og restaurant, bilbransjen og flere andre sentrale sektorer i den grønne omstillingen. Våre medlemmer er avgjørende for å lykkes med klimamålene – det er de som skal elektrifisere, bygge, produsere, transportere og drifte det nye samfunnet.

1. Kommentar til regjeringens klimamål og samarbeid med EU

Regjeringen foreslår i klimameldingen å skjerpe Norges klimamål til en utslippsreduksjon på 70–75 % innen 2035, sammenlignet med 1990-nivå. Dette er et ambisiøst og nødvendig mål, i tråd med den vitenskapelige erkjennelsen av at tiden for handling er nå.

Vi støtter at målet skal nås gjennom en kombinasjon av nasjonale utslippskutt, tett samarbeid med EU, og kjøp av utslippsreduksjoner i andre land i tråd med Parisavtalens artikkel 6. For Fellesforbundet er det viktig at:

• Flertallet av utslippskuttene skjer i Norge, gjennom tiltak som bygger opp under norsk industri, kompetanse og arbeidsplasser.
• Samarbeidet med EU forsterkes. Det er avgjørende at Norge er tett integrert i EUs klimarammeverk, regelverk og virkemidler, slik at vi både påvirker og får tilgang til markeder, teknologi og støtteordninger.
• Internasjonale reduksjoner ikke blir en erstatning for egne tiltak, men et supplement – og at disse skjer under strenge krav til kvalitet, transparens og tilleggseffekt.

Fellesforbundet har tidligere støttet et klimamål innenfor spennet 55–80 %, og er positiv til at regjeringen nå legger seg i det øvre sjiktet så lenge man ser dette også i et internasjonalt perspektiv. Forutsetningen for vår støtte er at klimamålene kombineres med rettferdig omstilling, grønn næringspolitikk og et forpliktende trepartssamarbeid.

 2. Rettferdig omstilling og klimapartnerskap som virker

Klimapolitikken må være rettferdig. Det betyr at arbeidsfolk må få trygghet for at de ikke blir stående alene i omstillingen, og at omstillingene skjer i dialog med fagbevegelsen.

Vi er positive til etableringen av klimapartnerskap mellom myndigheter og næringsliv. Disse må brukes som operative og forpliktende verktøy for å:

• Utvikle sektorvise planer for utslippskutt og teknologiomstilling.
• Sikre aktiv involvering av arbeidstakerorganisasjonene.
• Skape nye grønne arbeidsplasser med anstendige vilkår.

Klimapartnerskapene må gi resultater i form av konkrete tiltak, forutsigbare rammevilkår og sterkere sammenheng mellom klima- og næringspolitikken.

 3. Bærekraftige offentlige anskaffelser – nøkkelen til grønn omstilling og trygge jobber

Offentlige anskaffelser må brukes aktivt til å fremme både utslippskutt, kompetanse og seriøsitet i arbeidslivet, vektingen av klima til 30% i offentlige anskaffelser er et godt grep i det henseende.

Vi mener det er avgjørende at:

• Krav til klima og miljø kombineres med krav til fagarbeidere, lærlinger og bruk av tariffavtaler.
• Kontrakter følges opp i praksis – ikke bare på papiret.
• Det fortsatt skal være rom for skjønn, slik at helhetlige vurderinger kan ivareta også sosiale og faglige hensyn, men ikke slik at man i realiteten kan snike seg rundt regelverket i store deler av anskaffelsesprosessene.

Dette gir konkurransefortrinn til seriøse bedrifter som satser på kompetanse og bærekraft – og det gir trygghet for våre medlemmer.

 4. Grønn industri og utslippskutt i praksis

Skal Norge nå klimamålene sine, trengs en offensiv og styrt grønn industripolitikk. Vi støtter en kraftfull satsing på fornybar energi – særlig utviklingen av havvind. Fellesforbundet støtter sterkere satsing på:

• Karbonfangst og -lagring (CCS).
• Elektrifisering og utslippsfrie maskiner i industri og bygg- og anlegg, men vi mener utslippskuttene kunne vært større dersom kravene i større grad var knyttet til utslipp per kvadratmeter byggeplass, og aktørene fikk fleksibilitet til å velge de mest egnede klimatiltakene til hvert enkelt prosjekt.
• Insentiver for små og mellomstore bedrifter til å investere grønt.
• Løsninger for fornybar energi, og spesielt utviklingen av havvind på norsk sokkel, med krav om norsk verdiskaping og norske lønns- og arbeidsvilkår. 

 5. Kompetanse og kunnskap – en forutsetning for rettferdig omstilling

Skal Norge lykkes med å nå klimamålene og samtidig trygge sysselsettingen, er kompetanseheving og faglig utvikling for arbeidsfolk helt avgjørende. Det grønne skiftet krever ny kunnskap, nye ferdigheter og evne til omstilling i alle deler av arbeidslivet.

Det fremgår av meldingen at regjeringen skal legge frem forslag om en ny låneordning – kompetanselånet – rettet mot voksne som vil ta kortere og fleksible utdanningstilbud, og som har behov for å kompensere for inntektsbortfall i en periode. Fellesforbundet ser positivt på at det kommer nye virkemidler for å styrke kompetansen i arbeidslivet, men mener det er uheldig at arbeidstakere må ta opp lån for å bidra til å løse et kompetansebehov som i stor grad er skapt av statens egen klima- og næringspolitikk.

For oss er det viktig at:

• Kompetanseutvikling må være et spleiselag mellom arbeidsgivere, staten og arbeidstakerne, og ikke belastes den enkelte fullt ut.
• Staten følger opp forslagene fra kompetansereformutvalget, som peker på behovet for varige og forutsigbare støtteordninger, særlig for fagarbeidere og personer uten formell høyere utdanning.
• Det utvikles bransjeprogrammer og partsbaserte ordninger for etter- og videreutdanning som er tilpasset tempoet i omstillingen.

Rettferdig omstilling forutsetter at arbeidsfolk får tilgang til relevant og finansiert kompetansepåfyll – når de trenger det, og der de er. Dette må løftes høyere på den klimapolitiske dagsordenen.

 6. Avslutning

Fellesforbundet støtter en ambisiøs klimapolitikk. Men for å lykkes må vi ha arbeidsfolk med på laget. Det krever en rettferdig omstilling som skaper trygghet, verdiskaping og nye muligheter.

Vi forventer at regjeringen følger opp de høye ambisjonene med:

• Konkrete virkemidler for grønn industri og seriøst arbeidsliv.
• Investeringer i kompetanse og teknologi.
• En sosialt rettferdig klimapolitikk – i Norge og globalt.

Klimamålene må være ambisiøse, men politikken for å nå dem må være forankret i virkeligheten. Det er vi – fagarbeiderne, transportarbeiderne, industriarbeiderne – som skal gjøre jobben. Da må vi også få være med på å forme løsningen.

MEF organiserer om lag 80% av anleggsbedriftene i Norge og har lenge fremmet deres utfordrende situasjon i møte med stadig strengere forventninger til klima- og miljøprestasjoner, kombinert med høye faglige krav, og uendrede budsjetter.

Anleggssektoren består av et mangfold av bedrifter over hele landet. Den har blant annet avgjørende betydning for landets transportinfrastruktur, både for nybygg og vedlikehold. Kostnadsdrivende avgifter og reguleringer rammer bedriftenes bæreevne. Det rammer også samfunnets infrastruktur når kostnadene øker og det blir produsert mindre for de ressursene samfunnet har til rådighet.

MEF støtter regjeringens ambisjoner om å redusere klimagassutslipp og omstille Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050. Vi erkjenner at bygg- og anleggsbransjen har en viktig rolle i denne omstillingen. Samtidig ønsker vi å påpeke noen utfordringer og muligheter som klimameldingen medfører for våre medlemsbedrifter.

Utslippsfrie maskiner

Anleggsnæringens direkte klimagassutslipp utgjør 1,2 pst. av samlede norske utslipp, hvorav kun 1/5 er de direkte utslippene fra maskiner og lastebiler. Likevel opplever bransjen et ensidig fokus på elektrifisering av denne maskinparken til tross for at maskinene fremdeles ikke masseproduseres andre steder enn i Kina. Småskala produksjon av batterielektriske maskiner i Europa, Korea og Japan medfører svært høye investeringskostnader for entreprenørbedriftene som enten velger, eller må, ta dette steget for å være konkurransedyktige mot offentlige byggherrer. For bedriftene som har tatt denne investeringen opplever også mange steder knapphet på strøm, eller vanskeligheter med å få tilkobling til nettet der maskinene skal brukes. Infrastrukturen er rett og slett ikke på plass mange steder landet for maskinene som myndighetene krever at skal brukes. Dette er et dilemma som kan bety et være eller ikke være for mindre bedrifter som ikke har stor kapital å ta av.

For kapitalsterke bedrifter lar det seg gjøre å investere i maskiner som koster nær 3 ganger så mye som konvensjonelle maskiner, men for majoriteten av norske anleggsbedrifter er dette ikke tilfelle. Enovas støtteprogram for anleggsmaskiner gir ikke lenger den nødvendige forutsigbarheten som mindre bedrifter trenger etter at det ble innført en konkurranseform for støtten. Vi ber derfor om at støtteordningen endres tilbake til den opprinnelige formen hvor bedriften kan beregne støtte uavhengig av om flere søker samtidig. Vi ber også om at jobben med å sikre tilgang til nødvendig infrastruktur for lading og fylling av hydrogen intensiveres også utenfor Oslo slik at hele landet kan løftes effektivt vekk fra fossilt drivstoff.

Forbud mot forbrenningsmotorer fra 2035

MEF er kritisk til et mulig forbud mot salg av nye anleggsmaskiner med forbrenningsmotor fra 2035 da dette vil tvinge bedrifter til investeringer som ikke er bærekraftige for små og mellomstore bedrifter, og true deres overlevelse. Et slikt forbud må ikke komme før maskinleverandørene evner å levere den mengden maskiner som Norge trenger for å holde infrastrukturen og byggenæringen i live. Pr nå leveres kun 5% av nye anleggsmaskiner med nullutslippsteknologi, og pris pr maskin ligger 2 til 3 ganger høyere enn tradisjonelle maskiner. MEF sine medlemmer mener det er uforsvarlig å risikere både nasjonens effektivitet, sin beredskap ved naturkatastrofer, og arbeidsplassen til tusenvis av anleggsarbeidere for å tvinge gjennom et teknologiskifte som ikke er modent. I tillegg betyr et slikt forbud at en teknologi fremmes, uten at de reelle klimaeffektene får stor betydning. Det er for MEF et mysterium at regjeringen fortsatt fokuserer på direkte utslipp fra maskiner, når dette kun utgjør 15% av det totale utslippene i et anleggsprosjekt.

Biodrivstoff er en god kilde til umiddelbare utslippskutt

Erfaringen anleggsbransjen har viser at økt bruk av bærekraftig biodrivstoff kutter de direkte utslippene med over 80% mot ordinær diesel, samtidig som maskinparken som allerede eksisterer kan fortsette sin brukstid. Dette er det beste klimatiltaket mot direkteutslipp som bransjen kan velge frem mot og forbi 2030.  Ved bruk av biodrivstoff utover omsetningskravet får vi reelle kutt i direkte utslipp samtidig som vi ivaretar beredskapen der kraft ikke er tilgjengelig i tilstrekkelig omfang, vi kan fortsette å bygge og vedlikeholde veger, tunneler og infrastruktur også under årets kaldeste måneder, og vi holder liv i små og mellomstore bedrifter som har lokal tilknytning og virke.

Bærekraftig massehåndtering

Et viktigere tiltak for kutt i klimagassutslippene fra anleggsbransjen er etableringen av flere mindre massemottak som både reduserer transporten til og fra prosjektene, men også reduserer uttaket av jomfruelig stein og pukk. Dette tiltaket vil ikke bare være god sirkulærøkonomi, men også god klimapolitikk og samfunnsøkonomi.

Det tverrsektorielle prosjektet om bedre massehåndtering som ble ferdigstilt i september 2021 kartla en lang rekke tiltak som vil gjøre det enklere å etablere behandlingsanlegg for gravemasser der de oppstår. Prosjektet avdekket store muligheter i forenkling av regelverket for kommuner og private aktører, men ingenting har blitt realisert på over 3 år. Fremdeles er det vanskelig å etablere mottak, og vanskelig å få på plass gode løsninger for miljøet og ressursforvaltningen av denne viktige ressursen.

Hvert år transporteres det over 10 millioner tonn masser inn og ut av Stor-Oslo, og mangelen på tilgjengelige behandlingsanlegg innebærer at massene i gjennomsnitt transporteres 60 kilometer hver vei. Summen av dette er en enorm belastning på vegnettet og stor sløsing med mineralressurser som burde ha blitt brukt bedre enn det gjøres i dag. Dette bildet er ikke begrenset til Oslo, men er et gjengs problem de fleste steder i landet.

MEF ber derfor Stortinget om å få fart i arbeidet med å forenkle regelverket for etableringen av grønne mineralparker, eller massemottak, i hele landet.

Changemaker er svært bekymret for at regjeringens klimamelding og de foreslåtte lovendringene ikke svarer til klimakrisens alvor. Verden står i en avgjørende tid for klimahandling, og Norge har både et historisk og et økonomisk ansvar for å gå foran med en rettferdig omstilling. Likevel er regjeringens forslag altfor vage, lite forpliktende og uten de nødvendige grepene for å sikre at Norge når sine klimamål og bidrar til å begrense global oppvarming til 1,5 grader.

Klimameldingen som nå ligger på bordet mangler tydelige tiltak, ansvarliggjøring av sektorer og en reell vilje til å endre kurs. Det mest alvorlige er fraværet av en plan for å fase ut olje og gass. Norsk olje- og gasspolitikk er i dag i direkte konflikt med målet om å bli et lavutslippssamfunn. Dette anerkjennes ikke i meldingen, og det gjør at hele politikken mister troverdighet. Selv i en fremtid der Norge når sine utslippsmål innenlands, vil eksporten av fossile brensler bidra til store globale utslipp og skade både klimaet og Norges internasjonale omdømme.

Vi reagerer også sterkt på at regjeringen ikke følger Miljødirektoratets anbefaling om et klimamål for 2035 på minst 80 % utslippskutt. I stedet foreslår regjeringen et mål på mellom 70 og 75 prosent – uten et konkret, nasjonalt forpliktende delmål. Dette er langt unna det som er nødvendig, og signaliserer at regjeringen ikke tar sin egen ekspertise på alvor. Et klimamål uten en konkret plan og tydelige forpliktelser er lite verdt. Stortinget må derfor ta grep for å rette opp dette og sørge for at Norge har en troverdig utslippsbane frem mot 2035.

Endringene i klimaloven innebærer enkelte forbedringer, som krav om klimabudsjett sammen med statsbudsjettet. Men det er fortsatt altfor uklart hvordan dette skal brukes som et faktisk styringsverktøy. Loven gir ikke krav til sektorspesifikke tiltak, og det finnes ingen reell konsekvens dersom regjeringen ikke følger opp målene. Loven burde i større grad forplikte regjeringen til å legge frem virkemidler som faktisk gir utslippskutt, og til å rapportere tydelig på fremgang – eller mangel på sådan.

Også endringene i klimakvoteloven er preget av en overdreven tro på markedet. Vi støtter at Norge tar del i det nye europeiske kvotesystemet, men dette kan ikke være en sovepute. Det finnes ingen garanti for at kvotesystemene alene vil gi de kuttene som trengs. Derfor er det avgjørende at Norge også legger opp til betydelige utslippskutt innenlands, og at dette tydeliggjøres i politikken.

Norge må også gjennom klimafinansiering bidra til rettferdig omstilling i land som rammes hardest av klimaendringene. Som et land med stort historisk klimaavtrykk har Norge et moralsk og politisk ansvar for å stille opp. Klimapolitikken må bygges på rettferdighet mellom generasjoner – slik at vi ikke etterlater en urettferdig byrde til dem som skal leve etter oss. Det krever mer ambisiøs politikk enn det som er foreslått av regjeringen. 

Norge må ikke kjøpe seg fri fra sitt ansvar. Vi trenger en klimapolitikk som er rettferdig, solidarisk og troverdig – både overfor dagens unge og overfor de som rammes hardest av klimaendringene verden over.

Den røde linjen er allerede nådd, men venter vi lenger med å handle, blir det bare dyrere og vanskeligere. En investering i klima er en investering i vår felles fremtid og sikkerhet. Nå krever vi handling. 

Changemaker oppfordrer Stortinget til å:

• Vedta et klimamål for 2035 på minst 80%, i tråd med Miljødirektoratets anbefaling.
• Vedta et forpliktende nasjonalt klimamål for 2035 på minst 60 % utslippskutt, i tråd med Miljødirektoratets anbefaling.
• Pålegge regjeringen å utarbeide en plan for en rettferdig utfasing av olje- og gassnæringen.
• Styrke klimaloven med tydeligere krav til virkemiddelbruk og rapportering, og sikre at klimabudsjettet blir et reelt styringsverktøy.
• Sørge for at kvotesystemet ikke brukes som erstatning for nasjonale tiltak, og forplikte Norge til omfattende utslippskutt innenlands.
• Sette konkrete ambisjoner for klimafinansiering, og signalisere at Norges klimafinansiering vil fortsette i årene fremover, og øke i tråd med Norges rettferdige andel på 67 milliarder kroner årlig.

Takk for muligheten til å delta i denne høringen.

Jeg representerer Norsk Bioenergiforening, som organiserer aktører i hele verdikjeden for bioenergi i Norge – fra skogeier til varmeleverandør. Vår visjon er tydelig: Bioenergi må spille en langt større rolle i norsk klimapolitikk frem mot 2035.

Vi støtter målet om å redusere klimagassutslippene med 70–75 prosent innen 2035. Det er ambisiøst, og det er nødvendig. For å lykkes, må vi bruke de løsningene vi allerede har. Det er det som gir resultater nå. Bioenergi er en utprøvd, regulerbar og tilgjengelig løsning. Den brukes blant annet til oppvarming, til industrielle prosesser og i transportsektoren. Dette i form av flis/pellets, biodrivstoff, og biogass. 

Vi er bekymret for signalene om at Norge i større grad skal bruke internasjonale klimakvoter for å nå egne mål. Vi mener at utslippskuttene i hovedsak må skje nasjonalt. Klimapolitikken må bidra til grønn omstilling i Norge. Å satse mer på utslippskutt i Norge vil også gi positive ringvirkninger for leverandørindustrien innenfor fornybar energi, og teknologiutvikling i Norge.

Bioenergi gir konkrete utslippskutt, og samtidig skaper den verdier og arbeidsplasser i distriktene. Den styrker energisikkerheten og avlaster strømnettet – spesielt i vinterhalvåret når behovet er størst. Likevel opplever vi fortsatt at bioenergi kommer dårlig ut i regelverk og støtteordninger. 

Vi vil derfor komme med tre tydelige oppfordringer til Stortinget:

Bioenergi må integreres i klimaloven og regnes som et sentralt virkemiddel for å nå klimamålet i 2035. Det betyr at det må etableres tydelige og langsiktige rammebetingelser – slik at aktører tør å investere.

Klimakvoteloven må innrettes slik at den ikke svekker insentivene for nasjonale klimatiltak. Bioenergi kan bidra i kvotepliktig sektor, men trenger riktige vilkår – blant annet gjennom teknologinøytrale støtteordninger.

Vi ber om at det utarbeides en nasjonal bioenergistrategi som konkretiserer hvordan bioenergi skal bidra til klimamålene – både i form av produksjon, infrastruktur og teknologiutvikling. En slik plan må være på plass så snart som mulig.

Til slutt vil jeg si: Vi har et unikt utgangspunkt i Norge med store bioressurser, en kompetent bransje og stor vilje til å bidra. Nå trengs det politisk vilje til å bruke dette potensialet.

Bioenergi er ikke en hypotetisk løsning – det er et konkret og virkningsfullt tiltak som kan gi utslippskutt her og nå.

Takk for oppmerksomheten. Vi i Norsk Bioenergiforening bidrar gjerne videre i arbeidet med å sikre en bærekraftig og rettferdig klimaomstilling.

For Norsk Bioenergiforening

Mats Olsen

NIM takker for muligheten til å gi innspill til komiteens behandling, og vil særlig kommentere på Prop. 129 L (2024-2025) Endringer i klimaloven (klimamål for 2035).

Vårt høringsinnspill her baserer seg på vår tidligere rapport om hva den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) krever, i lys av den Europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) dom i saken KlimaSeniorinnen, i tillegg til vårt omfattende høringsinnspill til departementet i denne saken.[1]

Vi vil her peke på tre svakheter ved forslaget: (1) Klimamål må baseres på et karbonbudsjett; (2) byrden ved nasjonal omstilling må ikke dyttes over på fremtidige generasjoner; og (3) klimamål- og politikk må støtte opp under folkeretten og Parisavtalen.

1.      Klimamål må baseres på et karbonbudsjett

I vår utredning av den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) sin dom mot Sveits, KlimaSeniorinnen, peker vi på at domstolen i stor grad krever at statene vedtar et budsjett for sine gjenværende utslipp, basert på en vurdering av deres rettferdige andel av det som gjenstår for å kunne nå Parisavtalens mål.

Klimamålene som nå er lagt frem bygger ikke på noe slikt budsjett, ei heller på noen tilsvarende analyse av Norges rettferdige andel. NIM merker seg og er glade for at Miljødirektoratet nå har fått i oppdrag å utarbeide et karbonbudsjett, men mener prosessen er ganske bak frem. Å beregne et nasjonalt karbonbudsjett etter at et nytt klimamål for 2035 er vedtatt kan bidra til å fremme ansvarlighet og åpenhet i arbeidet med å nå dette målet. Denne tilnærmingen vurderer imidlertid ikke om selve målet er forenlig med Norges rettferdige andel av det gjenværende globale karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C – noe EMD fremhevet som en sentral funksjon ved et slikt budsjett i Klimaseniorinnen.

At norske klimamål- og politikk ikke er basert på en analyse av Norges rettferdige andel skaper stor rettslig risiko for at Norges klimamål vil være i strid med EMK.

2.      Norge bør ha et nasjonalt mål

NIM anbefalte både i vårt tidligere høringsinnspill og i vår utredning om EMK at Norge burde ha et eget mål for nasjonale utslippskutt. Det er det særlig to grunner til.

For det første virker EMD, I KlimaSeniorinnen, å legge vekt på nasjonale utslippskutt. En av grunnene til at Sveits var i brudd var at de hadde hatt lave nasjonale utslippskutt og dermed ikke kunne bevise at de var på vei til kutt og omstilling i tide. Sveits hadde redusert sine nasjonale utslipp med 19% mellom 1990 og 2020, Norge til sammenligning har kun redusert med 9,1% siden 1990.

For det andre legger EMD, og Grunnloven § 112, sterk vekt på hensynet til fremtidige generasjoner. NIM har pekt på at klimamål- og politikk nå som ikke sikrer en nasjonal omstilling i tide, ved overdrevent kvotekjøp og utsetting av de vanskeligste og dyreste tiltakene, risikerer å dytte en betydelig byrde over på de neste generasjonene.

I proposisjonen støtter ikke departementet å fastsette et nasjonalt delmål, men anslår likevel at nasjonale utslippskutt vil utgjøre omtrent 65 prosent av det overordnede klimamålet for 2035, mens deltakelse i EUs kvotesystem vil utgjøre 25 prosent. Uten et nasjonalt mål er det vanskelig å sikre transparens, forutsigbarhet og ansvarlighet for hvor mye av utslippskuttene som faktisk skal gjennomføres i Norge – noe som forsterkes av at departementet selv understreker at dette er anslag, at de er svært usikre, og at de vil endres over tid.

NIM mener derfor at kombinasjonen av allerede veldig lave nasjonale utslippskutt og ingen nasjonale utslippsmål skaper en rettslig risiko for at vårt rammeverk vil bli funnet til å være i strid med EMD.

3.      Norsk klimapolitikk må støtte opp under folkeretten

Det er tverrpolitisk enighet om at folkeretten er Norges førstelinjeforsvar, fordi Norge som en liten stat er avhengig av en regelstyrt verdensorden. På klimaområdet er folkeretten særlig viktig, fordi klimakrisen bare kan løses dersom alle gjør sin del for å redusere sine egne klimagassutslipp. Parisavtalen er bare så robust og motstandsdyktig som den gjøres til. Dette krever politisk og rettslig støtte til avtalen og effektiv gjennomføring.

Et land bør ha et klimamål og handle på en måte som er forenelig med at alle andre kan gjøre det samme, og at 1,5°C-målet i Parisavtalen fortsatt nås. Regjeringen undertegnet på COP 29 i år en erklæring som oppfordret land til å vedta og melde inn nasjonale mål som er i tråd med 1,5°C-målet, for å holde dette målet i live. Valg av klimamål for 2035 er etter vårt syn noe av det viktigste regjeringen kan gjøre for å bidra til at 1,5°C-målet nås.

Vi ser at andre land med historiske utslipp og økonomisk kapasitet forsøker å ta det ansvaret. Storbritannia meldte inn et nasjonalt bidrag om å redusere sine utslipp med 81 prosent innen 2035, og begrunner dette blant annet med at de vil ta internasjonalt lederskap i kampen mot klimakrisen.[2] Storbritannia har som utgangspunkt at dette målet skal nås ved nasjonale utslippsreduksjoner. Danmark er på god vei til å nå sitt mål om 70% nasjonale utslippsreduksjoner allerede i 2030,[3] og ligger an til å foreslå et mål på mellom 80 og 90% i 2035,[4] også det i utgangspunktet et mål om nasjonale utslippsreduksjoner.   

NIM anerkjenner at Norge har hatt en svakere start enn Storbritannia og Danmark og derfor neppe kan ha like ambisiøse mål som Danmark. Miljødirektoratet sitt forslag på 80% utslippsreduksjon der 60% skal tas nasjonalt, utgjorde etter NIM sitt syn en god balanse mellom å sette mål som er ambisiøse, men samtidig realistiske ut fra den posisjonen Norge er i, der vi har en omstillingstakt som så langt ligger langt bak sammenlignbare land.

Vennlig hilsen

for Norges institusjon for menneskerettigheter

Peter Dawson

Seniorrådgiver

Vetle Magne Seierstad

Rådgiver

Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har dermed ingen signatur.

[1] Se vårt tidligere innspill her: https://www.nhri.no/NIM-H-2024-043. Se vår rapport her: https://www.nhri.no/NIM-U-2024-001.

[2] Department for Energy Security and Net Zero, UK shows international leadership in tackling climate crisis, 12.11.2024, tilgjengelig her: https://www.gov.uk/government/news/uk-shows-international-leadership-in-tackling-climate-crisis.  

[3] Se Klima- Energi- og Forsyningsministeriet, Klimastatus og- fremskrivning 2025, punkt 1.2. Tilgjengelig her: https://www.kefm.dk/klima/klimastatus-og-fremskrivning/klimastatus-og-fremskrivning-2025.

[4] Se fra det danske Klimarådet (2024), Danmarks klimamål i 2035 – 10 spørsmål og svar om et kommende 2035-mål. Tilgjengelig her: https://klimaraadet.dk/da/analyse/danmarks-klimamaal-i-2035.

NHO takker for muligheten til å gi våre innspill til Stortingets behandling av Klimamelding 2035, endringer i klimaloven, og endringer i klimakvoteloven. For mer utdypende innspill viser vi til NHOs høringssvar til regjeringens høring i januar 2025.

Klimamål for 2035

NHO støtter regjeringens forslag til nytt klimamål, om å redusere utslippene med 70-75 prosent innen 2035 sammenliknet med utslippsnivået i 1990. Forslaget er i tråd med NHOs innspill om å legge oss tett opptil det som er forventet å bli EUs kollektive forpliktelse for 2035 og 2040. NHO støtter at målet lovfestes i klimaloven og meldes inn til FN under Parisavtalen.

Lovforslaget legger opp til at klimamålet skal gjennomføres med nasjonale utslippsreduksjoner, i samarbeid med EU, og gjennom kjøp av utslippsreduksjoner utenfor EU/EØS. Samtidig opprettholder regjeringen målet om at Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030, og har satt av midler til kvotekjøp for dette, noe som bidrar til uklarhet om mål og gjennomføring.

NHO etterlyser en tydeligere retning for gjennomføringen av klimamålet både for 2030 og 2035. Vi savner en sterkere forpliktelse til videre klimasamarbeid med EU. Og vi etterlyser en helhetlig klima- og energiplan som ramme for den nasjonale klimaomstillingen. Bedriftsledere og investorer er avhengig av klarhet og forutsigbarhet i klimapolitikken, hvor mål og ambisjoner følges opp med tiltak og virkemidler.

Klimasamarbeid med EU

Ideelt sett burde Norge gått fullt og helt inn i EUs kollektive klimaforpliktelse for 2030, 2035, 2040 og 2050, og trukket vår egen innmelding til Parisavtalen, slik våre naboland og øvrige EU-land gjør. Det hadde gitt en tydeligere forankring av Norges klimaforpliktelse med felles gjennomføring med EU, og økt forutsigbarhet i gjennomføringen. Bedriftene må sikres tilsvarende rammebetingelser som sine europeiske konkurrenter og samarbeidspartnere, og en tydelig retning for klimaomstillingen.

Den norske klimaforpliktelsen for 2035 bør legges så tett opptil EUs klimaplan og rammeverk som mulig, og videreutvikle et tett klimasamarbeid med EU. Norsk næringsliv er en integrert del av det europeiske markedet, og klimamålet innfris best i samarbeid med andre. Konkurransemessige og geopolitiske hensyn betinger en så tett sammenkobling med EU som mulig.

Gjeldende klimaavtale med EU for 2030 må snarest mulig ferdigstilles og oppdateres fra 40 til 55 prosent. Regjeringen skriver at de er i dialog med EU om dette, men det gis ingen signaler om når en oppdatert avtale kan ventes. Etterslepet på gjennomføring av EØS-relevant klima- og miljøregelverk må reduseres, og nytt regelverk tas inn i EØS-avtalen. Ved innføring av ETS2, utslippskvoter for bygg og transport, må det tas hensyn til at Norge allerede har høy CO2-avgift i disse sektorene.

NHO ønsker også en tydeligere forpliktelse til å delta i klimasamarbeidet med EU, utover kvotesystemet EU ETS som er tatt inn i EØS-avtalen, etter 2030. I meldingen står det at klimaavtalen med EU i utgangspunktet er tidsbegrenset til perioden 2021-2030. Regjeringen åpner for samarbeid med EU også om 2035-målet, men tar forbehold om utformingen av fremtidig regelverk og utviklingen i EUs tre pilarer. En nølende norsk tilnærming vil føre til at vi kommer mer bakpå.

Helhetlig klima- og energiplan

Regjeringen skriver i meldingen at ambisjonen om å kutte 55 prosent av klimagassutslippene i norsk økonomi innen 2030 (omstillingsmålet) "har vist seg å være krevende å nå, blant annet i lys av konsekvenser for økt kraftbehov". Omstillingsmålet skal derfor ikke lenger inngå i målstrukturen, og det legges ikke frem et nytt nasjonalt delmål. NHO ser dette som en erkjennelse av at klima- og energipolitikken ikke henger sammen slik den burde. NHO etterlyser en helhetlig klima- og energiplan der ambisjoner og tiltak for utfasing av fossil energibruk i norsk økonomi følges av konkrete tiltak og prosjekter for innfasing av fornybar og utslippsfri energi.

Miljødirektoratet har i sin rapport "Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025" utredet klimatiltak i alle sektorer som samlet kan redusere Norges utslipp av klimagasser med over 60 prosent innen 2035. Vi registrerer at flere politiske partier signaliserer at de ønsker seg et slikt delmål. Men det er lite diskusjon om hva det innebærer. Ifølge Miljødirektoratet vil tiltakene som er utredet øke kraftetterspørselen med 32,5 TWh i 2035 sammenlignet med forbruket i 2023. Elektrifisering av sokkelen og bruk av hydrogen i industri og maritim transport er blant de største tiltakene som må til for å redusere Norges utslipp. Andre eksempler på store tiltak er CCS på industrianlegg og innfasing av nullutslippslastebiler. NHO vil påpeke at nasjonale delmål har liten betydning dersom de ikke følges opp med tiltak og virkemidler som kan sannsynliggjøre måloppnåelse. Det krever tverrpolitiske forlik.

Regjeringen har i klimameldingen systematisert arbeidet med å kutte de norske forbrenningsutslipp ved å lage tidslinjer for utfasing av fossile brensler mot 2050. Tidslinjene viser en halvering av utslippene fra sokkelen, 80 prosent utslippskutt i veitrafikken, halvering av utslipp i sjøfart og fiske, og en samlet nedgang for alle sektorer på 57 prosent fra utslippsnivået i 2023 innen 2035. Krafttilgang er kun vagt omtalt, og det er ikke gjort noe forsøk på å kvantifisere kraftbehovet som oppstår, eller å sette et mål for økt fornybar kraftproduksjon som gjør det realistisk å lykkes med utfasingen av fossile brensler. Vi frykter for at tidslinjene er urealistiske når det ikke presenteres grep for å fase inn mer fornybar kraft raskere.  

Gjennom arbeidet med Kraftløftet har NHO og LO dokumentert etterspørselen etter kraft i Norge. 140 bedrifter har allerede fått reservert plass i nettet for et samlet økt årsforbruk på 50 TWh. Bak dem står det en tilsvarende mengde bedrifter i kø og venter på å få plass i nettet. Samlet kraftetterspørsel summerer seg til rundt 100 TWh. Norge må nå gjøre som våre nordiske naboer, og lage en helhetlig klima- og energiplan hvor mål og tiltak for utslippskutt og utfasing av fossil energibruk, følges av tilsvarende mål og tiltak for utbygging av fornybar kraft og nett, og energieffektivisering.

Miljøavtaler og klimapartnerskap

Mange klimainvesteringer er bedriftsøkonomisk ulønnsomme og har høy risiko. Markedene er umodne, innsatsfaktorene er begrenset, infrastrukturen lite utviklet, teknologien ofte mer kostbar, og betalingsviljen mangler. For staten kan det billigste alternativet være å se an hva som blir utviklingen i utslippsreduksjoner, og så dekke inn resten med kvotekjøp utenlands. For bedriftene skaper dette uklarhet om hvilke nasjonale rammebetingelser de vil stå overfor, og om omstilling faktisk blir lønnsomt. Hvis staten "venter og ser", kan det lønne seg også for bedriftene å vente og se. Det er uheldig for norske bedrifters fremtidige konkurransekraft.

Miljøavtaler og klimapartnerskap kan bidra positivt til å rulle ut klimaløsninger på en måte som bidrar til forutsigbarhet for bedriftene. NOx-fondet har i nesten 20 år vist at dette er mulig. NOx-avtalen mellom Staten og næringslivet løper ut 2027. Det bør allerede nå gis signal om at man ønsker å forlenge avtalen for perioden 2028-2030 som et kraftfullt virkemiddel for å redusere næringslivets klimagassutslipp og forurensning, samt å unngå svekket konkurransekraft.

NHO vil også peke på Grønt landtransportprogram (GLP), et offentlig-privat samarbeid som øker hastigheten på utslippskutt i transportbransjen. GLP har i dag 25 medlemsorganisasjoner og 74 partnerbedrifter, som utvikler piloter og deler kunnskap og erfaring for å bryte ned barrierer og redusere risikoen i klimaomstillingen i landtransporten. Programmet kan bidra mer om rammene for satsing er til stede.

NITO er landets største organisasjon for ingeniører og teknologer med over 112 000 medlemmer. Vi har medlemmer over hele landet og i alle sektorer, bransjer og næringer. 

Klimamål 

NITO er positiv til at regjeringen foreslår et mer ambisiøst klimamål for 2035. En forutsigbar retning gir næringslivet, utdanningssektoren og arbeidslivet forutsigbarhet i omstillingen. Samtidig mener vi det er viktig å ha et tydelig nasjonalt delmål som konkretiserer innsatsen i Norge, særlig fordi grønn omstilling krever målrettet utvikling av teknologi, kompetanse og infrastruktur. Et nasjonalt delmål kan styrke gjennomføringskraften og bidra til økt tempo i nødvendige tiltak, og bidra til økt verdiskaping og sysselsetting. 

Norges klimasamarbeid med EU er viktig fordi det sikrer like konkurransevilkår for norsk industri, tilgang til felles løsninger for utslippskutt og teknologiutvikling. NITO støtter derfor en videre samarbeidsavtale med EU.  

Tilgang på kraft 

Tilgang på ren energi en forutsetning for å nå klimamålene og lykkes med grønn omstilling. Svekket kraftbalanse er en flaskehals for etablering av ny industri, elektrifisering og klimavennlig verdiskaping. Arealtilgang og lange konsesjonsprosesser er også barrierer. Det er positivt at Regjeringen satser på vann-, sol-, og vindkraft, og legger til rette for mer utbygging, effektivisering og raskere prosesser, men NITO mener kraftproduksjon og strømnett må prioriteres høyere i arealforvaltningen. Det er avgjørende at utviklingen av strømnett, kraftproduksjon og forbruk samordnes bedre, som også Riksrevisjonen og Klimautvalget 2050 har påpekt. Regjeringens oppdrag til NVE om årlige analyser av kraftsystemet er et viktig skritt, men må følges opp med tilstrekkelige ressurser og forpliktende samordning mellom ansvarlige etater. 

Havvind har størst potensial for rask og stor kraftproduksjon. Vi etterlyser derfor tydelige og forpliktende utlysningsrunder og finansieringsplaner for å sikre industriell oppbygging. Det må også etableres tydeligere nasjonale prioriteringer og veiledning som balanserer naturvern og utbygging, slik at samfunnskritiske prosjekter kan realiseres bærekraftig. Arbeidet med naturkartlegging må prioriteres for å ivareta naturverdier. 

CCS er avgjørende for utslippskutt i industrien. NITO støtter regjeringens satsing, og mener det er viktig å styrke rammevilkårene og involvere norske ingeniør- og teknologimiljøer i videre utvikling og skalering av løsninger. 

Energieffektivisering 

Energieffektivisering og sirkulær økonomi er viktig for å kutte utslipp og avlaste kraftsystemet. Gjenbruk, ressursutnyttelse og effektive løsninger må prioriteres i bygg og industri. NITO støtter at offentlige anskaffelser bør brukes aktivt til å fremme grønne og innovative løsninger.  

Enova er et viktig virkemiddel for energi- og klimaomstilling. Deres støtte til energieffektivisering og spredning av ny teknologi i ulike sektorer bidrar til lavere energibruk og mindre belastning på kraftsystemet. NITO mener Enovas rolle må tydeliggjøres og prioriteres. 

Rettferdig omstilling og tilgang på kompetent arbeidskraft  

Å styrke arbeidet med rettferdig omstilling i arbeidslivet er en forutsetning for å lykkes med de store endringene vi står overfor i overgangen til et lavutslippssamfunn. Et fortsatt sterkt trepartssamarbeid på ulike arenaer og videre utvikling av klimapartnerskapene er viktige virkemidler. 

Kompetent arbeidskraft er avgjørende for omstilling til lavutslippssamfunnet. Vi er positive til at meldingen anerkjenner at mangel på ingeniører, IKT-spesialister og fagarbeidere kan hindre grønn omstilling. NITOs behovsundersøkelse viser at 61 % av arbeidsgivere i privat sektor har vansker med å rekruttere ingeniører, noe også NHOs kompetansebarometer for 20025 bekrefter. Bransjeprogrammene er en viktig ordning for etter- og videreutdanning, og må styrkes med flere midler og relevante programmer. 

For å utdanne nok ingeniører og teknologer til å dekke kompetansebehovet, må det satses sterkere på teknologi- og realfag i skolen. NITO mener at timetallet i naturfag i ungdomsskolen må økes med minst én time per uke, og at et nytt fellesfag i teknologi i ungdomsskolen må innføres. Samtidig må etter- og videreutdanningen av realfagslærerne styrkes. Flere elever må bli høytpresterende i realfag og flere må velge realfagsfordypning i videregående opplæring.   

Kommunens rolle 

Kommunene har en sentral rolle i klimaomstillingen og er viktig for at vi holder tempoet oppe i omstillingen. NITO støtter at klimasats-ordningen foreslås videreført til 2030. Dette gir viktig forutsigbarhet for lokale utslippskutt og grønne investeringer. Samtidig er en presset kommuneøkonomi og mangel på fagkompetanse, særlig i distriktene, en barriere for utslippskutt og lokal grønn omstilling.  

For å lykkes med nasjonale klimamål må kommunene sikres tilgang til nødvendig kompetanse og verktøy. NITO mener regjeringen bør prioritere videreutvikling og spredning av digitale planverktøy, klimagassregnskap og overvannsmodeller. Dette forutsetter også at kommunene har tilgang til ingeniør- og teknologikompetanse. 

Klimatilpasning 

Klimaendringer vil føre til mer ekstremnedbør og større belastning på vann- og avløpssystemene, med konsekvenser for både drikkevannskvalitet og samfunnssikkerhet. Klimatilpasning må skje parallelt med utslippskutt. Det er avgjørende å styrke kartleggingen av lekkasjer og flomutsatte områder, samt sikre at avløpssystemene dimensjoneres for framtidens behov. Håndtering av overvann må inngå tidlig i planprosesser. For å møte disse utfordringene bør det utredes statlige støtteordninger for oppgraderingsprosjekter i ledningsnettet, som gir rom for nødvendige investeringer og innovasjon. 

MatPrat, Opplysningskontoret for egg og kjøtt (OEK), takker for muligheten til å gi innspill til klimameldingen. Det er store kunnskapshull i hvilke konsekvenser klimatiltak vil ha for det norske matsystemet, inkludert selvforsyning, utslipp og produksjonsforhold. Vi ser det derfor som positivt at regjeringen ikke foreslår konkrete tiltak for endringer i kostholdet og husdyrproduksjonen på nåværende tidspunkt. Klimameldingen omtaler allikevel tematikken i stor grad og vi har derfor følgende innspill for en mer nyansert fremstilling.

Klimapolitikken må støtte opp under landbrukets formål og rolle i matproduksjon, beredskap og ressursforvaltning. Målet med matsystemet er primært å ivareta befolkningens matsikkerhet. En klimastrategi må bidra til å styrke matproduksjon og redusere karbonlekkasje til andre deler av verden. Jordbruket har et unikt potensial til å fungere som en aktiv del av klimaløsningen, ikke bare gjennom å kutte utslipp, men ved å ta opp og lagre karbon i jord og biomasse. Jordbruket forvalter levende natursystemer som kan fange og binde CO₂, og dermed bidra til å redusere mengden klimagasser i atmosfæren. 

For å styrke matsikkerheten må vi som samfunn ta vare på både matjord, beiteressurser, kompetanse, arbeidskraft og infrastruktur. NIBIOs utredning av det såkalte kostholdstiltaket (Miljødirektoratet) viser at den foreslåtte nedgangen i husdyrproduksjon vil kunne medføre:

-    35 % redusert behov for matjordareal og svekket beitebruk i utmark. Dette gjelder arealer det er satt klare mål om å opprettholde. Husdyr spiller en avgjørende rolle for å holde arealene i hevd og sikre langsiktig ressursforvaltning. 

-    32% reduksjon i sysselsettingen i jordbruket. Dette vil svekke en allerede sårbar sektor ytterligere når det gjelder å opprettholde nødvendige strukturer og kompetanse om norsk matproduksjon og ressursforvaltning. Reduksjonen vil i tillegg få betydelige ringvirkninger for tilknyttede sektorer, f.eks. industri, transport og entreprenørskap. Det vil få store konsekvenser for bosetting og verdiskapning i distriktene, særlig i nord. 

-    Betydelige reduksjoner i husdyrbesetninger (melkekyr, sau og gris), samt avvikling av ammeku-produksjonen. Husdyra er en bærebjelke i matsystemet. De forvalter mat- og naturressurser, noe som bidrar til karbonbinding, åpne landskap med høy albedo (som virker kjølende på klimaet) og biomangfold. 

-    Reduksjon i selvforsyningsgrad. Det vil stå i konflikt med mål om 50 % selvforsyning.

Samlet sett vil tiltaket svekke både beredskap og sosioøkonomisk bærekraft i landbruket. 

Ensidig fokus på utslippstall kan gi et skjevt bilde av landbrukets klimabidrag og potensial. Klimaregnskapene fanger primært opp utslipp, men ikke de positive effektene husdyrhold har for karbonbinding og klimatilpasning. Drøvtyggere holder grasbaserte økosystemer åpne, noe som bidrar til karbonlagring i jord og opprettholder landskap med høy albedo, som reflekterer solenergi og dermed motvirker oppvarming. Slike effekter er dokumentert som viktige i norsk kontekst, der beiteressurser utgjør mye av arealgrunnlaget. Gjengroing av fjell og utmark kan ha en betydelig oppvarmende klimaeffekt, som potensielt overstiger klimagevinsten av tiltak som ensidig fokuserer på reduksjon av kjøttforbruk. Det er derfor avgjørende at klimatiltak vurderes helhetlig, der både utslipp, karbonbinding, arealforvaltning og naturens egen klimarolle inngår. Uten slike vurderinger risikerer vi å overse tiltak som gir større klimagevinst enn det som fremkommer fra tradisjonelle regnskapstall alene.

De biologiske klimagassene som landbruket genererer, er i utgangspunktet resirkulerbare ressurser. Gjennom god forvaltning av dyr, jord og naturressurser kan karbonet flyttes fra atmosfæren til mer stabile former i jord og biomasse. Dette bidrar ikke bare til å redusere netto oppvarming, men også til å bygge et mer motstandsdyktig økosystem som tåler klimaendringer bedre.

I tillegg til at helheten i det biologiske kretsløpet ikke inkluderes i utslippsberegningene, tar ikke Miljødirektoratets estimat om kutt på 2,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter med utslipp fra maten som må produseres og spises i stedet for råvarene fra husdyrproduksjon. Mat har dessuten flere funksjoner enn å fylle magen. Å kun se på utslipp per kilo råvare vil overse faktorer, som biotilgjengelighet på essensielle næringsstoffer. 

Et mer plantebasert kosthold blir ofte trukket fram som klimatiltak, men plantebasert er ikke nødvendigvis ensbetydende med bærekraft. Mange proteinrike vekster kan ikke dyrkes i Norge i stort omfang. Et mer plantebasert kosthold kan gi økt import og risiko for karbonlekkasje. 

Et bærekraftig matsystem er plante- og husdyrproduksjon i samspill. Mens planteproduksjon kan forsyne oss med mat direkte, kan husdyr omdanne gress og biprodukter fra planteproduksjon til råvarer vi kan spise, samt føre næringsstoffer tilbake til jorda gjennom gjødsel. Begge har isolert sett både fordeler og ulemper, og hver for seg kan ingen av dem fungere. Det mest utslippsvennlige og bærekraftige er et sirkulært system, der spiller husdyra en nøkkelrolle. Norsk jordbruk har et ubrukt potensial for økt karbonbinding, blant annet gjennom videreutvikling av beitebruk, bedre jordhelse og økt satsing på regenerative metoder. Dette kan styrkes ytterligere ved at husdyr inngår som en mer integrert del av kretsløpet.

Mat og råvarer fra bærekraftig produksjon må regnes som positiv uavhengig av om den er fra planter eller dyr. Å fremme en strategi som setter råvaregrupper opp mot hverandre og med utslipp som eneste målenhet, gjør at vi mister helheten og at brikker som er helt avgjørende for bærekraften, går tapt. Det handler om balanse for å oppnå sirkularitet og god ressursforvaltning. Derfor er det nødvendig å legge opp til gode rammeverk for produksjonen når vi skal legge opp løpet for en fremtidsrettet matproduksjon med styrket bærekraft og reduserte utslipp, snarere enn å definere hvor mye forbruker bør spise av ulike råvarer. Matvarene må vurderes ut ifra systemet de produseres i - ikke hvilken råvaregruppe de tilhører. 

For å redusere klimaavtrykket fra norsk matproduksjon er det mer hensiktsmessig og forutsigbart å forbedre produksjonen enn å erstatte norskproduserte råvarer. Norsk landbruk har allerede oppnådd betydelige kutt i utslipp per kg mat gjennom forbedret drift, og arbeidet fortsetter. FNs matvareorganisasjon (FAO) anslår at ytterligere tiltak globalt kan redusere utslipp fra husdyr med rundt 20–30 % innen 2030. 

Mengdeanbefalingene i Norske kostråd er ikke utarbeidet med tanke på klima. Det er en grov forenkling å benytte disse mengdeanbefalingene direkte som grunnlag for klimapolitikk. Hva som utgjør et miljø- og klimavennlig kosthold i Norge må vurderes helhetlig – med hensyn til produksjonsmetoder, ressursgrunnlag og klima- og miljøeffekter. En slik vurdering er så langt ikke gjort for norske forhold. 

Klimameldingen nevner bærekraftmerking som virkemiddel og trekker frem forskningsprosjektet NewTools. OEK vil understreke at gitt at matvarer ikke konsumeres i isolasjon, men som del av et kosthold, gir bærekraftsmerking på produktnivå liten nytteverdi i sammensetning av et komplett kosthold.

OEK vil avslutningsvis understreke viktigheten av at husdyrholdets positive rolle i norsk matproduksjon og klimaarbeid anerkjennes og integreres som del av løsningen på klimautfordringene. Med en slik helhetlig tilnærming kan Norge nå sine klimamål samtidig som vi sikrer matsikkerhet og et bærekraftig, aktivt landbruk for fremtiden. Med riktige insentiver og virkemidler kan norsk jordbruk ikke bare redusere sine utslipp, men også bli en betydelig netto karbonfanger – og dermed en aktiv aktør i arbeidet for å reversere klimaendringer.

Sett et nasjonalt klimamål som kan øke tempoet i grønn omstilling og bruk fleksible mekanismer til å overoppfylle et nasjonalt mål

Miljødirektoratet har anbefalt at Norge melder inn et mål om å redusere klimagassutslippene i 2035 med minst 80 prosent fra nivået i 1990. Miljødirektoratet mener dette målet kan oppfylles både gjennom nasjonale utslippsreduksjoner og ved bruk av kvotekjøp. I tillegg anbefalte Miljødirektoratet at Norge også melder inn et mål om at nasjonale utslipp skal reduseres med 60 prosent i 2035, sammenlignet med 1990.

I fastsetting av ambisjonsnivå er det også relevant å se hva andre land og regioner gjør. Storbritannia annonserte sitt klimamål for 2035 til klimatoppmøtet i november 2024 hvor ambisjonen er å redusere klimagassutslippene i Storbritannia med 81 prosent fra nivået i 1990. EU-kommisjonen har anbefalt at EU vedtar et nytt forpliktende mål for 2040 der utslippene skal være redusert med 90 prosent innen 2040. Dette tilsier en utslippsreduksjon på 70 – 75 prosent i 2035, gitt en lineær utvikling i utslippsmål mellom 2030 og 2040.

Høringsnotatet diskuterer mulige kostnader ved ulike ambisjonsnivå og fordeling mellom nasjonale tiltak og bruk av fleksible mekanismer. Vi er enige i vurderingen om at et høyt ambisjonsnivå som skal innfris gjennom tiltak i Norge trolig vil koste mer enn et lavt ambisjonsnivå, og trolig også mer enn gjennom bruk av kvoter. Likefullt viser EUs arbeid med nytt klimamål at det er svært usikkert å anta hva prisen på kvoter de neste ti årene vil være. EU selv antyder at det i 2035 kan koste over 1600 NOK med dagens valutakurs. Det er også svært usikkert hvor operativ den fleksible mekanismen under Parisavtalens artikkel 6 vil være frem mot 2035, hvilke kvoter med miljømessig integritet som tillates, og ikke minst prisen på dem. Samtidig fremhever høringsnotatet at utsetting av klimatiltak i Norge også kan medføre uforutsette høye kostnader for samfunnet og bedriftene ved at Norge sakker akterut i teknologiomstilling og norsk konkurransekraft blir svekket. 

I lys av dette mener vi at Norges ambisjon må være å bidra med betydelige utslippsreduksjoner og ligge godt i overkant av hva IPCC anbefaler at gjennomsnittet av utslippsreduksjoner globalt bør være i 2035. Gitt Norges tette tilknytning til Europa, bør Norges ambisjon heller ikke ligge under EU-kommisjonens forslag til klimamål for 2040, der målet i 2035 er 70-75 prosent.

I vårt innspill foreslo vi at et nasjonalt forpliktende klimamål nedfelt i klimaloven burde være at klimagassutslippene i 2035 reduseres med 75 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990. Dersom klimamålet skal innfris ved bruk av fleksible mekanismer, mente vi at regjeringen bør sette et høyere ambisjonsnivå enn 75 prosent, og at regjeringen skiller, slik Miljødirektoratet også anbefaler, på hva som skal oppnås gjennom nasjonale tiltak og hva som skal oppnås ved bruk av fleksible mekanismer.

Kjøp av kvoter er et lovlig virkemiddel for å innfri Norges nåværende folkerettslige forpliktelse, men kjøp av utslippskvoter bryter med intensjonen om å omstille Norge til et lavutslippssamfunn. Tvert om kan offentlig innkjøp av kvoter omstille industri utenfor Norge, og dermed skape en uønsket effekt som svekker norsk konkurranseevne og reduserer offentlig satsing for grønn omstilling. Dette er også sammenfallende med hva Klimautvalget 2050 pekte på: «å i stor grad belage seg på å kjøpe utslippsreduksjoner i andre land for å nå klimamål kan gi stiavhengighet som gjør omstillingen i Norge dyrere på et senere tidspunkt». Når regjeringen ikke har fastsatt et nasjonalt klimamål vil vi foreslå at Stortinget samler seg om å be regjeringen fastsette et slikt mål.

Forslag til vedtak: Stortinget ber regjeringen om å legge fram et forslag til et nasjonalt klimamål der klimagassutslippene i 2035 reduseres med 75 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990. Målet forankres i klimaloven.

Sett et nasjonalt mål for reduksjon i indirekte (forbruksbaserte) klimagassutslipp

I tillegg til å fastsette et nasjonalt klimamål for 2035 bør Stortinget be regjeringen foreslå et nasjonalt mål for å redusere de indirekte klimagassutslippene.

Forbruket av varer og tjenester i norske husholdninger, privat næringsliv og offentlig sektor sto for et samlet klimagassutslipp på 70 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020. Norges mål om å kutte utslipp med minst 55 prosent innen 2030 er basert på territorielle utslipp, altså utslipp innenfor landets grenser. Et alternativt perspektiv er klimafotavtrykket, som tar utgangspunkt i utslipp knyttet til norsk forbruk – uavhengig av hvor i verden utslippene skjer. Dette inkluderer utslipp fra produksjon av importerte varer, samtidig som utslipp fra eksporterte varer trekkes fra. Dermed viser klimafotavtrykket ofte lavere utslipp fra norsk produksjon, men høyere utslipp totalt fordi det fanger opp konsekvensene av et høyt import- og forbruksmønster.

Som faggrunnlaget til regjeringens klimapartnerskap med byggenæringen viser, så har ikke byggenæringen store direkte klimagassutslipp, men aktiviteten i næringen skaper store indirekte utslipp gjennom import og bruk av byggevarer. Miljødirektoratet påpeker at dersom vi ser på Norges klimafotavtrykk som helhet, er aktiviteter i bygg og anlegg den største utslippskilden. Dette er utslipp fra investeringer i utstyr, bygninger og infrastruktur, for eksempel veier, havner, jernbanelinjer mm.

Med de høye direkte og indirekte klimagassutslippene i BAE-sektoren støtter vi Klimautvalget 2050s anbefaling om at: «Norge etablerer et nasjonalt mål om å redusere utslipp av klimagasser fra forbruk konsistent med Parismålene», og at et slikt mål forankres i klimaloven.

Forslag til vedtak: Stortinget ber regjeringen om å foreslå et nasjonalt mål for de indirekte klimagassutslippene og foreslå tiltak til hvordan målet kan nås. Målet forankres i klimaloven.

Sett sektorvise klimamål for direkte og indirekte klimautslipp, inklusiv et sektormål for bygg-, anlegg- og eiendomssektoren (BAE-sektoren)

En utfordring med kun å fastsette nasjonale klimamål er at ansvaret for å redusere utslipp i hver sektor ikke blir tydelig. Vi mener derfor at nasjonale mål også bør inkludere sektorvise mål. Klimautvalget peker på at  BAE-sektoren er direkte og indirekte ansvarlig for om lag 15 prosent av de totale klimagassutslipp. Dette er direkte klimagassutslipp som skjer innenlands. I tillegg kommer utslippene forbundet med import, de indirekte klimagassutslippene, som omtalt over.

For å sikre grønn omstilling i sektoren mener vi at et sektorvis mål må på plass. Gjennom klimapartnerskapet er sektorens samlede klimautslipp synliggjort, og er et grunnlag for både å sette mål for utslippskutt og formulere tiltak for å oppnå utslippsreduksjoner. Regjeringen ser nå se på hvordan klimakrav i byggteknisk forskrift kan innføres. Vi mener det er et viktig grep, og Stortinget bør støtte dette arbeidet og be regjeringen sørge for at ambisjonsnivået for klimakrav blir satt i tråd med Parisavtalen. Alle statlige etater med ansvar for infrastruktur bør instrueres til å formulere mål om å redusere sine direkte og indirekte klimagassutslipp, innføre virkemidler for å oppnå klimagassreduksjoner, og rapportere på effekt og progresjon. Øvrige klimatiltak som bør utforskes inkluderer klimakrav i vegnormaler, teknisk regelverk for bane og i VA-normer, innføring av klimarettede minstekrav i offentlige anskaffelser, skatte- og avgiftslettelser for dokumentert grønne bygg for å nevne noen.

Forslag til vedtak: Stortinget ber regjeringen om å foreslå sektorvise klimamål for direkte og indirekte klimautslipp, inklusiv et sektormål for bygg-, eiendom og anleggssektoren, og foreslå tiltak til hvordan målene kan nås. Målet forankres i klimaloven.

Vennlig hilsen

Mie Fuglseth, Daglig leder, Grønn Byggallianse             

Tone Tellevik Dahl, Administrerende direktør, Norsk Eiendom                                                         

NHO Luftfart vil med dette gi våre innspill til Stortingets behandling av "Klimameldingen", Meld. St. 25 (2024-2025).

Meldingen stadfester at:

• Norge er avhengige av den mobiliteten luftfarten gir oss.
• Null- og lavutslippsløsningene innen luftfart er umodne.
• Skal luftfarten bidra til å nå nasjonale og internasjonale klimamål, er økt bruk av bærekraftig flydrivstoff (SAF Sustainable Aviation Fuel) avgjørende.
• Regjeringen vil innføre EU-forordningen “ReFuelEU Aviation” som innfører et omsetningskrav av SAF i EU/EØS-området for å gradvis erstatte fossilt flydrivstoff med SAF, fra to prosent i 2025 økende til 70 prosent i 2050.

Prioriter bioressurser til bærekraftig flydrivstoff

Regjeringen skriver i Klimameldingen om viktigheten av å prioritere knappe bioressurser til sektorer der nullutslippsløsningene ikke er tilgjengelige på kort og mellomlang sikt. NHO Luftfart mener at det er i strid med dette prinsippet å øke omsetningskravet for biodrivstoff i landtransporten, der elektrifiseringen er kommet langt og der blant annet biogass er et alternativ. Stortinget bør slå tydelig fast at knappe bioressurser gradvis bør kanaliseres til luftfarten og andre sektorer der alternativene for å få ned klimagassutslippene er få og/eller svært dyre.

Vi trenger plan og virkemidler for produksjon og økt bruk av SAF

Innen maritim sektor og innen veitransport er det utviklet omfattende planer og virkemidler for å fremme den grønne omstillingen og for å tilrettelegge for næringsutvikling. Det er og tydelig hvilke departementer som har ansvaret for de ulike politikkområdene.

Da Stortinget behandlet nasjonal luftfartsstrategi, Meld. St. 10 (2022-2023), vedtok det enstemmig 2. mai 2023:

Vedtak 632

Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for hvordan Norge kan få en ledende posisjon i produksjon av bærekraftig drivstoff, slik at Norge er godt posisjonert gjennom et industrielt miljø når innblandingskravene blir innført i EU, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Vedtak 633

Stortinget ber regjeringen raskt legge fram en plan for å øke produksjonen av avansert biodrivstoff i Norge.

Regjeringen har ennå ikke kommet tilbake til Stortinget med en plan for produksjon av SAF. Det er bra at Enovas nye mandat åpner for at de kan gi støtte til tiltak som kutter klimagassutslipp også i kvotepliktig sektor, men NHO Luftfart savner imidlertid programmer som kan gi støtte til produksjon av SAF i en kommersialiseringsfase.

I EUs Clean Industrial Deal (CID) tydeliggjør Kommisjonen behovet for å utløse ytterligere investeringer i utslippskutt og fornybar energi i medlemslandene. Som en oppfølging har Kommisjonen foreslått nye statsstøtteretningslinjer – Climate, Energy and Environmental Aid Guidelines (CISAF) – som skal gjøre det enklere å tildele statsstøtte til industrielle prosjekter som er i tråd med CID-målene. Dette inkluderer støtte til produksjon av Renewable Fuels of Non-Biological Origin (RFNBOs), et begrep som blant annet omfatter e-fuel (syntetiske drivstoff produsert av strøm og CO₂, gjerne omtalt som power to liquid (PtL)). NHO Luftfart mener at Enova i tråd med disse felleseuropeiske reglene må kunne gi støtte til industriprosjekter, der bruk av CO₂ benyttes som råstoff i produksjonen av nye typer av energibærere.

Raffinering av drivstoff fører til produksjon av både lette destilater som jetparafin og tyngre destilater som diesel egnet for sjøfarten. Både luftfart og sjøfart er sektorer der direkte elektrifisering bare kan dekke en begrenset del av transportbehovet med forventet teknologiutvikling, og der også andre alternativer for å fjerne fossile utslipp er begrenset og kostbare. Utvikling av løsninger som er egnet til å løse begge disse sektorenes behov bør derfor vises særlig oppmerksomhet. NHO Luftfart viser for øvrig til miljøstiftelsen Zero sitt høringssvar og støtter forslaget om å sette et produksjonsmål for fornybart drivstoff for begge sektorene.

En betydelig utfordring for flere SAF-prosjekter er tilgangen på energi og strømnett. NHO Luftfart viser til NHOs høringssvar om behovet for en helhetlig klima- og energiplan.

Tiltak på tilbudssiden - Stortinget bør be regjeringen om å:

• Fastsette et mål om innen 2035 å produsere fornybare drivstoff som tilsvarer en tredel av drivstofforbruket til innenlands skipsfart og luftfart i Norge, for å sikre tilgang og beredskap i en fornybar transportsektor.
• Styrke virkemiddelapparatet for etablering av produksjonsanlegg for SAF, både i prosjektmodningen og for å kunne muliggjøre investeringsbeslutninger i industriell skala. Norske ordninger bør utformes slik at de bygger bro mot finansieringsordninger i EU.
• Slå fast at bruk av CO₂ som råstoff i produksjon av SAF må kunne støttes på samme måte som prosjekter for fangst og lagring av CO₂ og prosjekter for andre energibærere i tråd med i tråd med det europeiske regelverket for innsatsfaktorer tillatt i produksjon.

Klimaavgifter uten klimaeffekt må avvikles – fjern flypassasjeravgiften og CO₂-avgiften for innenriks luftfart

Norske flyselskap betaler fullt ut for sine klimagassutslipp ved at det kjøpes utslippskvoter gjennom EUs kvotesystem (EU ETS). Alle virksomheter i kvotesystemet skal i fellesskap kutte utslippene med 62 prosent innen 2030 i forhold til 2005.

Flypassasjeravgiften er en fiskal avgift på flyvninger som starter i Norge. Denne ble innført med en klimabegrunnelse i 2016, men gir ikke reduksjon i de samlede CO₂-utslippene og er i praksis en skatt på mobilitet. CO₂-avgiften for kvotepliktig luftfart er også miljøfaglig og skattefaglig feil og burde blitt avviklet da norsk luftfart ble en del av EU sitt kvotesystem i 2012.

Som Finansdepartementet skriver i statsbudsjettet for 2025, Prop. 1 LS (2024-2025) s. 217: "Avgifter på kvotepliktige utslipp av klimagasser bidrar til reduksjoner av utslipp i det norske utslippsregnskapet, men antas å ha begrenset virkning på globale utslipp. Det skyldes at redusert utslipp i én sektor vil frigjøre utslippskvoter som kan benyttes av annen kvotepliktig virksomhet og gi økte utslipp der."

I årene fremover vil det bli vesentlig dyrere å fly fordi prisen på utslippskvoter forventes å øke, gratiskvotene til luftfarten vil bli faset ut fra 2026 og fordi vi gradvis skal erstatte fossilt drivstoff med vesentlig dyrere SAF.

Tilbakeføring av klimaavgifter til luftfarten

Regjeringen åpner i Klimameldingen for en økt tilbakeføring av klimaavgifter.

Dersom det ikke er mulig å få flertall for å avvikle flypassasjeravgiften og luftfartens CO₂-avgift, bør inntektene fra disse avgiftene og økte EU ETS-inntekter benyttes til forsert innfasing av SAF. Med ReFuelEU Aviation-forordningen innføres en tilskuddsordning der flyselskapene får dekket deler av merkostnaden ved bruk av SAF. Midlene til denne tilskuddsordningen ("SAF Allowances") kommer fra salg av EU ETS-kvoter. Dette er et godt eksempel på en tilbakeføring av klimaavgifter. Så lenge Norge har særegne klimamotiverte avgifter på luftfarten på toppen av dette, bør Norge også ha tilbakeføringsmekanismer finansiert av disse. Vi vil her også vise til forslaget fra miljøstiftelsen Zero om å gi fritak for flypassasjeravgiften ved minst 25 prosent innblanding av SAF.

Tiltak på etterspørselssiden - Stortinget bør be regjeringen om å:

• Avvikle flypassasjeravgiften og CO₂-avgiften på innenriks kvotepliktig luftfart. Sekundært komme tilbake med forslag til tilbakeføring av inntektene fra særavgiftene innen luftfart til å forsere bruken av SAF.
• Stille krav, ved inngåelse av nye offentlige rammeavtaler for flyreiser, om at det for flyreiser internt i Norge skal benyttes minst 15 prosent SAF utover det myndighetspålagte omsetningskravet. Basert på Forsvarets erfaringer, bør veilederen for offentlige virksomheters kjøp av flyreiser oppdateres.
• Medvirke til at det utvikles en standardisert ordning for ekstra kjøp av SAF som privatpersoner og virksomheter kan benytte.

Maritimt Forum takker for muligheten til å komme med innspill til Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 - på vei mot lavutslippssamfunnet.

Maritimt Forum er en interesseorganisasjon som samler hele den norske maritime næringen. Våre 700 medlemmer har over tid bidratt til å utvikle en verdensledende og helhetlig maritim klynge. Maritimt Forum samler både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i næringen, og representerer fellesinteressene til klyngen.

Norge er i dag en av verdens største og mest avanserte maritime nasjoner. Den norske maritime klyngen bidrar til 330 mrd kroner i eksportinntekter, nærmere 87 000 sysselsatte og en verdiskaping på 208 mrd kroner. For å videreutvikle denne posisjonen er vi avhengige av en aktiv maritim politikk med gode og konkurransedyktige rammebetingelser.

Maritimt Forum berømmer regjeringens ambisiøse klimamål. Ambisiøse mål er viktig, men er ikke nok i seg selv. Mål må følges opp med en god plan og gode virkemidler.

Vi har den siste tiden merket oss at det har oppstått en debatt om en skal satse på enten sikkerhetspolitikk eller klimapolitikk. Maritimt Forum mener at selv om den geopolitiske uroen har tatt mye oppmerksomhet, er klimakrisen fortsatt en av de største utfordringene vi står overfor. I en tid hvor vi må ta større ansvar for vår egen sikkerhet, er det viktig å huske at klimaendringene forverrer sårbarheter og konflikter. Derfor må vi ikke gi opp klimamålene eller sette sikkerhet og klima opp mot hverandre. Vi må ta vare på begge deler og bygge en økonomi som er robust og konkurransedyktig.

Gjennom de neste årene skal store deler av verdensflåten byttes ut eller bygges om til lav- og nullutslippsfartøy. Markedet vil være stort og det vil være mulig for norske teknologi- og utstyrsleverandører å ta en betydelig markedsandel. Den norske klyngen har et betydelig konkurransefortrinn innen grønn skipsfart. Dette fordrer imidlertid at vi utnytter eksisterende markedsposisjoner og den raske omstillingstakten i norske rederier til det fulle, samt at de ansattes sikkerhet og trygghet ivaretas, at det skapes arbeidsplasser der sjøfolk er konkurransedyktig og at sjøfolk får tilgang til å opprettholde og utvikle sin kompetanse i forbindelse med at nye energiformer tas i bruk.

Den norske modellen, med kort vei mellom fagarbeider og ledelse, skaper hele tiden grobunn for ny teknologi og slagkraftig innovasjon. Det er også helt unikt i verdenssammenheng at konkurrenter, kunder og leverandører arbeider så tett sammen, slik man gjør i Norge.

Miljøvennlig skipsfart er et prioritert innsatsområde i klimapolitikken og Norge ligger helt i front i utviklingen av grønne maritime løsninger for utslippskutt og miljøforbedringer. Det er et stort behov for å iverksette flere tiltak som understøtter den positive utviklingen vi har sett de siste årene.

EU ETS
Skipsfarten ble tatt inn i EU ETS 1. januar 2024 og har gjennomført sitt første år i kvotesystemet. I 2025 skal utslippene rapporteres formelt og betales for. Innbetalingene genererer betydelige kvotemidler. For 2024 estimerer Rederiforbundet at deres medlemmer alene betaler inn NOK 1,2 milliarder. Dette øker til 3 milliarder når systemet er fullt faset inn i 2026 (Kilde: Norges Rederiforbunds klimarapport 2025). Deler av kvoteinntektene kanaliseres gjennom EUs innovasjonsfond, mens en større andel går til medlemslandene, inkludert Norge. Maritimt Forum mener at Norge bør følge EU-landene og sørge for øremerking av disse midlene til tiltak som reduserer klimagassutslipp fra norsk skipsfart.

Enova
Enova spiller en sentral rolle i det grønne skiftet i maritim sektor, og det er avgjørende at virkemidlene som tilbys er i tråd med mandatets formål om å fremskynde både utvikling og utbredelse av klima- og energiløsninger. Regjeringen har inngått en ny styringsavtale med Enova, som gjelder fra 1. januar 2025. Enovas nye mandat representerer en tydelig dreining – fra teknologiutvikling alene, til også å omfatte teknologiutbredelse og markedsmodning. For å følge opp dette i praksis, må det gjøres konkrete justeringer i programporteføljen.

Vi opplever dessverre at Enova tolker mandatet snevert, og i for stor grad viderefører dagens virkemidler med fokus på tidlig innovasjon og nullutslippsløsninger alene.

NOx-avtalen
NOx-avtalen mellom Staten og næringslivet løper ut 2027 og bør forlenges for perioden 2028-2030 som et kraftfullt virkemiddel for å redusere næringslivets klimagassutslipp og forurensning, samt å unngå svekket konkurransekraft. Det henvises for øvrig til NOx-fondets egen høringsuttalelse, som vi støtter.

Standardfartøy
I Forsvarets langtidsplan varslet regjeringen at klima- og miljøkrav også skal følges opp i forsvarssektorens anskaffelser, og regjeringen har lagt til grunn at de nye standardfartøyene skal være tilrettelagt for utfasing av fossilt drivstoff i fartøyenes levetid. Dette vil både utnytte det store forspranget Norge har innen maritim klima- og miljøteknologi, samt bidra til å være en pådriver i det grønne skiftet innen maritim næring. Langtidsplanens ambisjon er at fartøyene skal leveres i tidsrommet fra 2028 til 2036, dvs. at det er under fire år til første fartøy er planlagt levert. Det er derfor svært viktig å komme raskt i gang med anskaffelsen av standardiserte fartøyer og legge opp til en anskaffelsesstrategi som sikrer standardisering, miljøteknologi og best mulig utnyttelse av norsk kompetanse.

Maritimt Klimapartnerskap
I desember 2024 signerte regjeringen og den maritime næringen en avtale om Maritimt klimapartnerskap. Vi i Maritimt Forum mener at avtalen gir oss et godt utgangspunkt for å få en konstruktiv og konkret dialog med regjeringen om tiltak som kan bidra til å redusere klimagassutslipp fra skipsfarten. Det er imidlertid viktig å erkjenne at vi ikke er i rute med 2030-målene, og at for å nå målene må partnerskapet resultere i konkrete tiltak og nye virkemidler.

Med vennlig hilsen,
Maritimt Forum
Fride Solbakken
Daglig leder

Biomarint forum er en samarbeidsarena bestående av LO med forbundene Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), Industri Energi, Fellesforbundet, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffisersforbund. NHO med landsforeningene Sjømat Norge og Norsk Industri, samt Norges Fiskarlag og Fiskebåt. Sammen representerer vi arbeidslivets parter i den marine verdikjeden.

Klimameldingen forenkler og rydder i klimamålet – det gir økt legitimitet  

Biomarint forum anerkjenner at regjeringen i klimameldingen forenkler og rydder opp i målstrukturen for klimapolitikken og understreker at det er Parisavtalen som gjelder. Det er dessuten viktig at regjeringen er tydelig på at Norge skal bruke en kombinasjon av nasjonale utslippskutt, samarbeid med EU og kjøp av utslippsreduksjoner utenfor EU/EØS for å nå det nye klimamålet. Vi mener det er viktig for legitimiteten i klimapolitikken at både målet og hvordan man skal komme dit er enklest mulig å forstå for alle.  

Regjeringen fastslår i meldingen at Norge er best tjent med å gå i takt med våre nærmeste naboer og handelspartnere i EU i klimapolitikken. Det er Biomarint forum enig i. Halvparten av norske utslipp er innenfor det europeiske kvotesystemet som gir norske bedrifter like rammevilkår som hos våre viktigste handelspartnere i EU. Den andre halvparten er i ikke-kvotepliktig sektor, hvor CO2-avgift er hovedvirkemiddelet for å redusere klimautslippene.

Krevende å være konkuranseutsatt i ikke-kvotepliktig sektor

Norsk fiskeri- og havbruksnæring er i ikke-kvotepliktig sektor. Norge deler 90 prosent av fiskebestander med fiskeflåten i landene rundt oss. Mens sektorer som inngår i kvotepliktig sektor får samme CO2-prising som sine viktigste konkurrenter, vil konkurranseutsatte næringer i ikke-kvotepliktig sektor, som den norske fiskeflåten, stå overfor en langt høyere CO2-prising enn sine europeiske konkurrenter med svært lav eller ingen CO2-avgift. I klimameldingen legger regjeringen opp til en opptrapping av den norske CO2-avgiften til 2 400 2025 kroner i 2030, tilsvarer et nivå på 3 400 kroner i 2035.

Partnerskap for klimakutt, konkurransekraft og rettferdig omstilling    

Organisasjonene i Biomarint forum inngikk i desember 2024 en klimapartnerskapsavtale med regjeringen med ambisjon om å redusere klimautslippet fra innenriks sjøfart og fiske. Villfisk er i utgangspunktet blant den mest klimavennlige maten man kan spise. Den største utslippskilden er knyttet til selve fisket. Særlig havfiskeflåten opererer ofte på lange fangstturer med opptil 6 ukers varighet, og har ikke et fast seilings- eller landingsmønster. Utfordringen for fiskeflåten er at det foruten biodrivstoff (og biogass) ikke finnes reelle null- eller lavutslipps energibærere som fiskeflåten enkelt kan ta i bruk frem mot 2030-35.

I forhandlingene om klimapartnerskapet har derfor Biomarint forum pekt at premisset som må ligge til grunn for avtalen er trygghet for at den norske fiskeflåten og øvrig konkurranseutsatt skipsfart i ikke-kvotepliktig sektor har likeverdige rammebetingelser med EU, og at det kan gjøres enten ved at:

• fiskeflåten innlemmes i det europeiske kvotesystemet, eller
• at norske CO2-avgifter og omsetningskrav for biodrivstoff harmoniseres med EU, eller
• at kompensasjonsordningen for fiskeflåten styrkes og gjøres mer forutsigbar slik at den utligner forskjellene og samtidig stimulere til utslippskutt

Dersom fiskeflåten pålegges stadig høyere CO2-avgifter vil konsekvensen være at norske fiskefartøy som har mulighet til det av konkurransehensyn tvinges til å bunkre i utenlandsk havn eller fra rene bunkersbåter utenfor norsk økonomisk sone. Regjeringen skriver i meldingen at klimapolitikken framover også må ta hensyn til sikkerhet og beredskap. En utvidelse av CO2-avgiftsgrunnlaget, som regjeringen har foreslått bl.a. i Grønn bok til også å gjelde fiske i fjerne farvann og fiskefartøy i utenriks fart, vil true norske bunkringsanlegg som kan stå i fare for å bli nedlagt. Det vil ha svært uheldige konsekvenser for nettopp sikkerhet og beredskap langs norskekysten. I tillegg frykter vi at det igjen vil kunne føre til at det etableres nye hjemmehavner for fiskeflåten i utlandet, med de negative konsekvensene det vil ha for fiskeindustrien og norsk verfts- og leverandørindustri. 

Kun biodrivstoff og biogass realistiske alternative energibærere frem mot 2035

Slik Biomarint forum vurderer det så er det frem mot 2030-35 kun biodrivstoff og LNG med biogass som er realistiske alternative energibærere for den havgående fiskeflåten. Regjeringen skriver i klimameldingen at det er viktig å prioritere bruk av bioressurser i sektorer der nullutslippsløsninger ikke forventes å bli tilgjengelige på kort og mellomlang sikt. Den havgående fiskeflåten bør derfor være en åpenbar kandidat, men prisen fiskeflåten må betale for biodrivstoffet kan ikke kan ikke være vesentlig høyere enn alternativet, som er fossilt drivstoff i utenlandsk havn eller til havs.

Videreføring av NOx-avtalen frem til 2030 og ny miljøavtale for CO2-reduksjon?   

Biomarint forum vil fremheve videreføring av NOx-avtalen til og med 2030 som et viktig virkemiddel. Vi mener at NOx-fondet vil kunne spille en aktiv rolle for å støtte energieffektiviserende tiltak ombord i fiskefartøyer, som også gir CO2-reduksjon, f.eks. LNG med mulighet for biogass. Regjeringen bør gjennom klimapartnerskapet gå i dialog med næringen om en tilsvarende miljøavtale for CO2-reduksjon og teknologiimplementering (omstillingsfond) som det NOx-avtalen har vært frem til nå.

Biomarint forum vil også fremheve betydningen av myndighetenes ansvar for at klimavennlig drivstoff, samt el-infrastruktur og lademuligheter gjøres tilgjengelig og er standardisert langs hele norskekysten. Det vil være avgjørende viktig for elektrifisering av det som er mulig når det gjelder fartøy i havbruksnæringen og mindre kystfiskebåter. Her er det dessuten viktig at fiskerireguleringene samsvarer med klimapolitikken, f.eks. å unngå at lengdebegrensninger på kystfiskefartøy hindrer en energieffektiv skrogutforming.

Enovas virkemidler treffer ikke fiskeflåten

Et av de viktigste virkemidlene regjeringen trekker frem både i klimameldingen og i klimapartnerskapsavtalen er Enova. Enova får nærmere 8 mrd. kroner over statsbudsjettet frem mot 2028 til tiltak for å redusere energiforbruk og klimautslipp. Dessverre treffer ingen av disse virkemiddeltiltakene fiskeflåten, til tross for endringen i mandatet tilsier at Enova nå også kan støtte aktivitet der teknologien er moden, men markedet er umodent.

Restråstoff reduserer utslipp fra havbruksnæringen

Når det gjelder klimagassutslippet fra havbruksnæringen står fôr for over 70 pst. At regjeringen har fått tilslutning fra Stortinget til Samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr er veldig bra. Det vil gjøre oss mer selvforsynt med for til oppdrettsnæringen og redusere utslippet. Verdt å nevne er også at selv om utnyttelsesgraden av restråstoffet fra fiskeri og havbruk er høyt (87 prosent i 2022), så vil ytterligere bearbeiding i Norge tilgjengeliggjøre enda mer restråstoff. Restråstoffet benyttes bl.a. til fôringredienser, men også til menneskemat og biogassproduksjon. Det er avgjørende at vilkårene for å drive fiskeindustri i Norge er gode og at vi har god markedsadgang for bearbeidede produkter til viktige land vi eksporterer til.

"Spis mer fisk - reduserer utslipp"

Avslutningsvis er det verdt å nevne at vi ifølge Miljødirektoratet kunne redusert det norske CO2-utslippet med 12,9 millioner tonn frem til 2035 dersom vi nordmenn hadde hatt et kosthold i tråd med kostholdsrådene, og bl.a. spist mer fisk og sjømat.

Med hilsen

BOMARINT FORUM

Jørn Prangerød

Sekretariatsleder 

Akademikerne organiserer arbeidstakere med utdannelse på masternivå eller mer. 
Akademikerne har 13 medlemsforeninger med til sammen 280 000 medlemmer.

Regjeringens klimamelding gir et godt faglig gjennomgang av klimapolitikken, men kommer til kort på tiltakssiden. Akademikerne vil løfte frem tre poenger som henger sammen:

• Norge trenger tydelige, ambisiøse og omforente mål som utløser innovasjon og klimaomstilling
• Vi står både i en klima- og digital omstilling. Disse må ses i sammenheng og gi synergier. Investering i kunnskap er nødvendig for å lykkes.
•  Effektive virkemiddelpakker må på plass for å få fart på omstillingen

Norge trenger tydelige, ambisiøse og omforente mål som utløser innovasjon og klimaomstilling

Norge har felles målsetninger med EU om å redusere klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030. Norges felles innsats med EU skjer gjennom EUs kvotesystem som er en del av EØS-avtalen, innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket.

Akademikerne mener et klimamål om 70 til 75 prosents utslippskutt innen 2035 er et godt og ambisiøst mål. Det er Akademikernes holdning at Norge bør samarbeide aktivt med EU også for å nå våre respektive klimamål for 2035. Akademikerne mener Norge trenger et nasjonalt klimamål som bør lovfestes gjennom klimaloven.

Regjeringen uttrykker kun en intensjon om fortsatt norsk deltakelse i øvrige deler av EUs klimaregelverk etter 2030, utover kvotesamarbeidet. Dette fremstår lite forpliktende og skaper usikkerhet. Når næringslivet skal gjennomføre omstillinger og gjøre investeringer for å redusere utslipp må de ha trygghet om at politikken ligger fast. Manglende forutsigbarhet om mål og virkemidler kan hemme grønn teknologiutvikling og innovasjon og bety at omstillingen til lavutslippsamfunnet går saktere eller utsettes. Når omstillingen skal tas senere risikerer vi at den blir mer brutal. Dette vil ramme virksomheter og arbeidstakere.

• Akademikerne ber et samlet Stortinget vedta et nasjonalt mål for norske klimagassutslipp for å skape langsiktighet og forutsigbarhet. Av hensyn til norsk omstilling er det behov for at hoveddelen av Norges utslippsforpliktelser tas gjennom grep her hjemme.
• Akademikerne ber et samlet Stortinget forplikte seg til et bredt klimasamarbeid med EU som går utover samarbeid om klimakvoter.

Norge står både i en lavutslipps- og digital omstilling. Disse må ses i sammenheng og gi synergier. Investering i kunnskap er nødvendig for å lykkes.

Den grønne og digitale omstillingen skjer parallelt (twin transition). Økonomien er på vei til å bli avkarbonisert og sirkulær, og digitaliseringen bidrar i den grønne omstillingen. Bruk av kunstig intelligens, digitale tvillinger eller 3D-printing kan for eksempel gi mer energi- og ressurseffektive prosesser og mer bærekraftige produkter og tjenester. Skal vi lykkes med den grønne omstillingen må vi utnytte mulighetene digitaliseringen gir for økt bærekraft, og ikke minst ha nok og riktig kompetanse.

Knapphet på kompetanse er en utfordring. Kompetansebehovsutvalget peker blant annet på en knapphet på ingeniører, IKT-spesialister og bærekraft. Disse yrkene er sentrale for utvikling av ny teknologi for grønn omstilling og fornybarnæringer. Riksrevisjonen har påpekt at manglende miljøkompetanse er en utfordring som hemmer gjennomføringen av miljø- og klimavennlige anskaffelser. Kompetanseutfordringene er kanskje størst i kommune-Norge som har mange roller innenfor klimaomstilling, blant annet arealforvaltning. Vi viser vi til notatene fra Naturviterne og Tekna for utdyping.  

Akademikerne ber stortinget

• påpeke kompetanseutfordringene som barrierer som må overkommes for å gjennomføre en effektiv klimapolitikk og omstilling i næringslivet.

Trenger effektive virkemiddelpakker for å få fart på omstillingen

Klimaavgifter og klimakvoter er sentrale virkemidler for å redusere klimagassutslipp. Akademikerne støtter en planmessig videre opptrappingen av CO₂-avgiften etter 2030, slik at avgiften ligger på nivå med EUs klima-kvoter. Prissetting av utslipp er ikke nok. Bruk av flere virkemidler i kombinasjon gir best effekt for å nå klimamålene og utløse klimavennlige investeringer, ifølge Ekspertutvalget for klimavennlige investeringer.

Klimautvalget 2050 mener pakker med virkemidler kan være en viktig strategi for å håndtere kompleksiteten i utfordringene, koordineringsproblemer på tvers av sektorer og aktører. Flere tema adresseres samtidig, brede koalisjoner kan bygges og en ny retning kan opprettholdes over tid, ifølge utvalget.

EU har tatt i bruk virkemiddelpakker og definerte samfunnsoppdrag. Gjennom sin grønne giv har EU designet en pakke der virkemidlene virker sammen på en komplementær måte for å oppnå flere mål samtidig. Den grønne given skal bidra til å nå klimamålene, ivareta biologisk mangfold og samtidig skape konkurransekraft og vekst.

Akademikerne skulle ønske at meldingen i større grad bar bud om mer helhetlige tilnærminger til ulike bærekraftsutfordringer med en målrettet og komplementær virkemiddelbruk. Innspillet til klimautvalget om politikkpakker refereres, men materialiserer seg ikke i ny politikk eller måter å løse komplekse problemer på.  

Noen eksempler på utfordringer eller målkonflikter som krever helhetlige tilnærminger:

• Avkarbonisering, ny næringsutvikling og tilgang til ny fornybar kraft. Mangel på kraft er i følge meldingen en av grunnene til at omstillingsmålet for 2030 ikke nås. 2025 er året der Norge sannsynligvis går fra å være en nettoeksportør til en nettoimportør av kraft. Klimameldingen møter ikke kraftutfordringene med troverdig politikk som gir håp om et grønt skifte med styringsfart.
• Klimapolitikk og forsknings- og innovasjonspolitikk. Klimakvoter og Co2-avgiften er viktige virkemidler for å redusere klimautslipp. Samtidig kan, som Ekspertutvalget for klimavennlige investeringer slår fast, svært høye karbonpriser kan være politisk krevende å stå i, og utslippskutt er avhengig av at det finnes teknologi som muliggjør fremtidige utslippsreduksjoner til en akseptabel kostnad. Akademikerne mener økt satsing på FoU er nødvendig for å utvikle ny teknologi og grønn produksjon.
• Klimapolitikk og rettferdig omstilling. Klimautvalget er tydelig på at sosiale konsekvenser og fordelingseffekter som følger av klimavirkemidler bør ikke løses ved å svekke klimakrav eller klimavirkemidler, men kompenseres med andre virkemidler. Vi skulle gjerne sett at prinsippet blir vedtatt politikk. Samtidig er det bra regjeringen vil vurdere en sterkere kobling mellom proveny fra klimaavgifter og fordelingsvirkninger. Akademikerne mener en kobling må gjennomføres på en måte som skaper klimavennlig adferd og investeringer og ikke reduserer effekten av andre klimatiltak. Ved å fordele gevinsten av klimapolitikken vil man skape større oppslutning om politikken.

Vi er også bekymret for om Norge klarer å nyttiggjøre seg EUs helhetlige politikkpakker. Som klimautvalget skriver, hvor raskt Norge klarer å gjennomføre omstillingen er tett knyttet til hvor raskt Norge klarer å iverksette politikk fra EU. «Norske myndigheter må prioritere tilstrekkelig kapasitet og kompetanse for å sette Norge i stand til å følge tempoet og omfanget av omstillingen i EU.» Dette følges ikke opp i meldingen.

Akademikerne ber Stortinget

• be regjeringen etablere en arbeidsform der tverrsektorielle samfunns- og bærekraftsutfordringer ses i sammenheng og løses gjennom effektive og målrettete politikk- og virkemiddelpakker.
• be regjeringen legge frem en samlet klima- og energiplan for å sikre tilgjengelig kraft til avkarboniseringen av Norge, og viser her til forslaget fra WWF.
• be regjeringen sette i verk en satsing på FoU og styrke de underfinansierte næringsrettede ordningene gjennom Forskningsrådet.
• slå fast at klimapolitikken må være både rettferdig og kraftfull. Sosiale konsekvenser og fordelingsutfordringer som følge av klimavirkemidler, bør primært løses med andre virkemidler fremfor å svekke klimavirkemidlene.
• be regjeringen prioritere kapasitet, kompetanse og implementering av EUs klimapolitikk.

Høringsinnspill til Stortingets behandling av Klimameldingen: Behov for helhetlig beredskap og reell teknologinøytralitet – Biogass som avgjørende klimaløsning

Vi viser til Klimameldingen og ønsker med dette å gi innspill til komiteens videre behandling. Det er gledelig at meldingen løfter frem behovet for beredskap, men det er dypt bekymringsfullt at dette ikke kobles til bruken av biogass som energibærer. Elektrifisering er selvfølgelig et viktig klimatiltak, men en ensidig satsing på elektrisitet uten hensyn til lagringsproblematikk og forsyningssikkerhet svekker samfunnets motstandsdyktighet i krisesituasjoner.

Norge er i ferd med å investere tungt i elektriske busser – og hele 800 av de som er bestilt hittil i 2025 – er produsert hovedsakelig i Kina. Mange av disse er produsert under arbeidsforhold og i områder som er under sterk internasjonal kritikk for alvorlige menneskerettighetsbrudd. I tillegg har norske sikkerhetsmyndigheter uttrykt bekymring for at slike busser i praksis kan fjernstoppes, noe som representerer en betydelig beredskapsrisiko, og er etter vår vurdering sterkt problematisk.

I flere fylker, blant annet i Vestfold og Telemark og i Rogaland, erstattes biogassbusser med elektriske busser. Biogass når ikke opp i konkurransen – etter hva vi forstår på grunn av utformingen av offentlige anbudsprosesser, som dessverre favoriserer elektrisiet. Dette undergraver investeringer og infrastruktur som har vært utviklet over mange år, ofte med offentlig støtte. Det fremstår som et paradoks at myndighetene først bidrar til å bygge ut gassinfrastruktur og produksjon, for så å frata den sitt grunnlag gjennom politiske prioriteringer.

Biogass representerer en robust, lokal og sirkulær løsning: Den benytter lokale avfallsressurser, reduserer utslipp, bidrar til sikker energiforsyning og gir beredskap gjennom sin lagringsbarhet. Teknologien er velutprøvd, kjøretøyene er betydelig rimeligere i innkjøp og drift enn sine elektriske motparter, og løsningen styrker både lokal verdiskaping og nasjonal forsyningssikkerhet. Produksjon av biogass løser også et lokalt avfallsproblem, og det vi nå ser kan bidra til at matavfall må fraktes over lengre strekninger, men negativ påvirkning av både klima og miljø.

Vi ber Stortinget tydelig slå fast i sin behandling av Klimameldingen at:

1. Biogass skal likestilles med nullutslippsteknologier i alle relevante sammenhenger, inkludert offentlige anskaffelser, anleggsplasser, bompengeordninger og nullutslippssoner. Dagens praksis der biogass nevnes som et "eventuelt" alternativ, er både uklart og diskriminerende.
2. Biogasskjøretøy må tillates i nullutslippssoner. I hovedstaden har både kommune og næringsliv investert tungt i biogass. Det vil være både urettferdig og kontraproduktivt om disse kjøretøyene stenges ute i en fremtidig nullutslippsone der eller i andre norske byer. Forskriften, som er under utarbeidelse må slå fast dette.
3. Bruk av kollektivfelt må åpnes for biogasslastebiler, slik at logistikknæringen kan benytte seg av klimavennlige løsninger uten å straffes i trafikkreguleringen. Åpnes kollektivfeltet for nullutslippskjøretøy må det også åpnes for biogass. Reglene må også være like over hele landet for å unngå forvirring og mer byråkrati.
4. Sertifisert biogass må anerkjennes som et fullverdig maritimt drivstoff. Regjeringens forslag om at cruiseskip i verdensarvfjordene må bunkre fysisk biogass før innseiling er urealistisk, da det ikke finnes nødvendig infrastruktur for dette. Kun sertifisert og massebalansert biogass via rørnett kan i praksis anvendes. Regjeringens posisjon vil i realiteten ekskludere bruk av biogass og gjøre LNG-skip mindre attraktive for norske verdensarvfjorder – et åpenbart feilgrep.
5. Særnorske regler må unngås. Norge må være harmonisert med EUs regelverk, inkludert RED II og ETS II. Et marked for biogass avhenger av forutsigbarhet og lik regulering. Vi må også unngå ulike regler innad i Norge. Bompengefritak må være likt i alle stasjoner – og være resultat av statlig vedtak, ikke lokale.
6. Et fremtidig forbud mot fossil oppvarming i industrien og landbruket må fases inn med omtanke. En for rask innføring vil kunne skade både eksisterende biogasskompetanse og infrastruktur. Alternativer må være på plass før fossil utfasing gjennomføres. Dette gjelder ikke minst i landbruket, der biogass representerer både avfallshåndtering og energikilde.

Avslutningsvis:

Norge trenger en mangfoldig energimiks – ikke minst i offentlig transport, landbruk og industri. Biogass er en del av løsningen for å nå våre klimamål uten å gjøre samfunnet mer sårbart. Vi oppfordrer Stortinget til å sikre at Klimameldingen gjenspeiler en teknologinøytral tilnærming med reell plass for biogass – både på land og til sjøs.

Å sørge for størst mulig bredde i energimiksen er viktig for å sikre beredskap og forsyningssikkerhet i årene fremover. Samfunnet blir mer og mer avhengig av energi samtidig som sårbarheten i infrastrukturen og forsyningen øker. Det er derfor viktig å øke tilgangen på biogass i Norge. Biogass er en energikilde som, avhengig av hva den produseres av, bidrar til reelle kutt i CO2-utslippene og der etterspørselen i dag vokser raskere enn produksjonen i Norge. Derfor er det nødvendig å importere biogass for å tilfredsstille markedet, noe som er positivt fordi det gjør Norge til en del et europeisk biogassmarked som igjen bidrar til økt forsyningssikkerhet og forutsigbarhet.  

Å fase inn en klimanøytral løsning i eksisterende gassinfrastruktur er en «lavt hengende frukt».  Det som må til er økt produksjon som igjen vil bidra til økt forbruk, noe myndighetene kan bidra til gjennom forutsigbarhet i rammebetingelsene.  

Helt avslutningsvis vil EGN også vise til Biogassplattformen som tidligere er sendt komiteen.

Om Energigass Norge

Energigass Norge (EGN) er en bransjeforening for virksomheter innen produksjon, distribusjon og bruk av energigasser. Foreningens formål er økt verdiskaping og bærekraftig energibruk gjennom sikker, miljøbevisst og effektiv bruk av gass. Våre medlemmer er bl.a. aktive innenfor salg og distribusjon av biogass og naturgass, både i form av rørdistribuert og flytende gass (LNG/LBG).

Innledning: TINE har tydelige og ambisiøse klimamål

I TINE Gruppa lever vi av og med naturen, og er avhengig av å ta vare på den. Med vår nye konsernstrategi, IMPACT 2030, har vi tatt et steg videre i konsernets arbeid med bærekraft og klimaomstilling. Vår ambisjon er å redusere egne direkte og indirekte utslipp (Scope 1 og 2) med 42 prosent innen 2030, sammenlignet med 2020, og redusere utslippene på TINE-gårdene (Scope 3) med 30 prosent, i tråd med Landbrukets klimaplan. Vi har også vedtatt et veikart for hvordan vi skal nå målene, og vi jobber med en helhetlig bærekraftstrategi.

TINE støtter nasjonalt klimamål for 2035

For TINE Gruppa er det viktig med stabile og forutsigbare rammebetingelser. For oss, og for alle andre bedrifter, er det en fordel med et tydelig nasjonalt klimamål. TINE støtter næringslivsoppropet for et nasjonalt klimamål for 2035 (initiert av Skift).

Matsystemet: Vil alltid være klimautslipp fra matproduksjon, men med drahjelp er det mulig å oppnå betydelige kutt.   

Som Klimautvalget 2050 påpekte: Det vil alltid være klimagassutslipp knyttet til produksjon av mat. Men det er mulig å kutte utslipp og å øke karbonbinding i naturen, og det har vi klare mål om å bidra til.

TINE Gruppa støtter meldingens mål om å redusere klimagassutslippene fra matsystemet, samtidig må dette balanseres mot andre viktige samfunnsmål, som matsikkerhet, beredskap, landbruk over hele landet, god dyrevelferd og dyrehelse, bruk av utmarksbeite og bondens økonomi.

TINE Gruppas mål om å redusere klimagassutslippene fra melkeproduksjonen med 30 %, er ambisiøst. Skal vi få til det, må vi jobbe aktivt og systematisk og vi er avhengige av forutsigbare rammebetingelser og drahjelp fra politiske virkemidler.  Akkurat som i andre sektorer, er myndighetenes innsats avgjørende for å få til endringer. De fire tiltakene vi tar til orde for her, vil også komme våre norske konkurrenter til gode, i deres klimaregnskap:

1. Forskningsprosjektet Metanhub må videreføres og forsterkes.

Bred implementering av metanreduserende fôrtilskudd er det viktigste enkelttiltaket næringens arbeid mot å møte forpliktelsene i Landbrukets Klimaplan 2021 - 2030. MetanHUB er et viktig forskningsprosjekt for hele storfe- og småfebransjen. Det har til formål å bygge kunnskap og dokumentasjon om metanreduksjon fra norske drøvtyggere, og vil pågå fra 2024 til 2027. 

Bruk av metanreduserende fôrtilskudd er ennå i en tidlig fase. Per i dag er vi i gang med tildeling av Bovaer® hos 10 pilotprodusenter med melkeku, og starter tildeling av Bovaer® til de neste 90 melkeprodusentene fortløpende. Vi har også gjennomført et forsøk med melkegeiter fra NMBU. Det er fortsatt store behov for forskning for å finne løsninger for norske drøvtyggere, og for å beregne klimaeffekt fra praktisk anvendelse.  

Å ta i bruk metanhemmere gir en ekstra kostnad for melkebonden. Miljødirektoratet har beregnet en årlig ekstrakostnad for et melkebruk med 30 kyr, på om lag 55 000 – 88 000 kr. per år. Det pågår et arbeid som vurderer økonomiske virkemidler. Det er viktig å opprettholde trykket på dette arbeidet. I tillegg har politikere og myndigheter en viktig jobb med å trygge forbrukerne på at bruk av metanreduserende fortilskudd er helt trygt – og et viktig klimatiltak. 

Om klimaeffekt av tiltaket:

En viktig utfordring framover er å etablere systemer for dokumentasjon og verifisering av klimaeffekt. Likevel kan vi si noe: Miljødirektoratet har beregnet et potensiale for utslippskutt i 2035 på 70 000 Tonn CO2-ekv.

Men merk at Miljødirektoratet har som forutsetning for sin beregning at «kostholdstiltaket» gjennomføres, altså at det blir færre melkebruk og lavere produksjon av storfeprodukter i Norge. Men hvis dette igjen fører til økt import av meierivarer og kjøtt, har vi bare flyttet utslippene til et annet land. Hvis premisset om å legge ned produksjon fjernes, og metanreduserende fortilskudd tas i bruk også for storfeproduksjon, beregner Miljødirektoratet effekten til 250 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2035.

1. Bionova må rustes opp.

Å støtte utviklingen av landsbruksteknologi er både god klimapolitikk og god næringslivspolitikk. Globalt, er landbruksteknologi i ferd med å bli et av verdens raskest voksende markeder. Eksempler på slik teknologi er bruk av sensorer, robotikk, droner og satelitteknologi som på ulike måter bidrar til mer effektiv og klimavennlig drift. I tillegg kan det ha mange andre positive miljøeffekter, blant annet gjennom å redusere bruk av sprøytemidler og gjødsling. Det er veldig positivt at Bionova er etablert, og at bevilgningene til Bionova har økt de siste årene. Samtidig er det fortsatt behov for å styrke virkemiddelet, på to måter. For det første bør satsene økes (i dag ligger de på 20 – 40 %), for å kunne utløse flere viktige investeringer og teknologiutvikling. For det andre mener vi at Bionova også må kunne gi tilskudd til moden teknologi. Her er det nylig gjennomført en viktig endring i Enova, som har fått endret mandatet sitt og fått økte bevilgninger for å støtte implementering av moden teknologi.

1. Støtte til klimarådgivning og miljøtiltak i jordbruket.

Vi vet allerede en god del om hva som er gode klimatiltak. Men vi må både utvikle kunnskapen og gjennomføre tiltak i et raskere tempo. For å få fart på klimaomstillingen i landbruket er det helt nødvendig med fortsatt satsning på klimarådgivning og støtte til miljøtiltak i jordbruket.

Vi vil særlig fremheve fire ordninger: (i) Regionalt miljøprogram (RMP), der man blant annet kan søke om støtte til klimarådgivning, (i) Tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL), (iii) Tilskudd til drenering av jordbruksjord og (iv) Tilskudd for å levere husdyrgjødsel til biogassanlegg.

1. Forskning: Satsningen på «Mat og bioressurser» i Forskningsrådet må styrkes, og det må bevilges egne midler til samfunnsoppdraget om bærekraftig fôr.

Satsningen på «Mat og bioressurser» i Forskningsrådet finansierer mye forskning som er viktig for omstilling til et bærekraftig matsystem. TINE Gruppa heier også på det nye samfunnsoppdraget om bærekraftig fôr som ble lansert i Forskningsmeldingen. Men foreløpig er det ikke bevilget egne midler til dette samfunnsoppdraget. TINE Gruppa ønsker økt og øremerkete midler til samfunnsoppdraget. I tillegg vil vi peke på behov for forskning om klimatilpasning av jordbruket. Dette er nødvendig for å hjelpe oss med å utvikle klimavennlige produksjonsmetoder som sikrer matforsyningen under varierende klimaforhold.

NHO Byggenæringen anerkjenner Norges forpliktelse til å nå Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader, og helst til 1,5 grader.  Som en viktig bidragsyter til nasjonens klimamål ønsker byggenæringen å ta sin del av ansvaret for utslippsreduksjoner. Utslippene generert fra norsk byggenæring er om lag 17 millioner tonn inkludert både direkte og indirekte utslipp. Vi står klare til å bidra, til tross for en krevende markedssituasjon preget av høye byggekostnader, stram lønnsomhet og usikkerhet i økonomien.

NHO Byggenæringen ønsker å vektlegge betydningen av virkemidler som fremmer utslippskutt fra hele verdikjeden. Ca 2/3 av utslippene fra byggenæringen kommer fra byggematerialer. Dette er også det området hvor vi kan kutte mest til lavest kostnad. Vi ser imidlertid at de virkemidlene som har kommet i det siste har vært virkemidler som pålegger bruk av dyreste tiltakene, og som monner minst i prosjektene. Det er virkemidler der myndighetene pålegger oss å bruke bestemte teknologer for å kutte utslippene.

Hva er samfunnsgevinster ved å inkludere indirekte utslipp i virkemidlene:

1. Stimulere grønn industriutvikling: Vektlegging av indirekte utslipp skaper marked for industri som kan levere produkter med lave utslipp. I dag er det virkemidler for å gjøre det dyrere å slippe ut (ETS og co2-avgift), men få insentiver som skaper marked for nullutslippsløsninger.
2. Motvirke karbonlekkasje: Ved å inkludere utslipp knyttet til importerte varer og tjenester, kan Norge redusere risikoen for at utslipp flyttes til land med svakere reguleringer. Dette er avgjørende for å sikre global utslippsreduksjon.
3. Styrke norske bedrifters konkurransekraft: Norske bedrifter som allerede jobber med løsninger for å kutte utslippe fra materialbruken i bygg vil styrke sin posisjon i i markedet økende grad etterspør bærekraftige løsninger. Norsk byggevareindustri levere bedre på klima enn importerte varer. Teknologinøytrale krav til utslippskutt fra hele verdikjeden stimulerer til innovasjon, der markedet vil utvikle de meste kostnadseffektive løsningene.

Utvikling av forbildeprosjekter er viktig for omstillingen i byggenæringen. Det er gjennom forbildeprosjekter at nye løsninger blir utviklet. Forbildeprogrammet Futurebuilt har nå en usikker finansiering, og det er viktig at det blir sikret fremover. 

Konkrete virkemidler for å fremme utslippskutt fra hele verdikjeden i byggenæringen:

• Klimakrav i byggteknisk forskrift hvor det stilles krav til kg CO2 per m2, og der næringen får en forutsigbar nedtrappingsplan fram til 2035
• Det stilles krav til kg CO2 per m2 i alle offentlige byggeprosjekter. Disse kravene må være mer ambisiøse enn minstekravene ibyggteknisk forskrift, og bidra til å modne markedet.
• Fremtidige tildelingsbrev til både statlige foretak og etater inkludere mål på utslipp fra hele verdikjeden, herunder direkte og indirekte CO2utslipp
• Videreføring og opptrapping av forbildeprogrammet Futurebuilt

Hvordan få nok kraft til å elektrifisere Norge?

Det raskeste og minst konfliktfylte måten for å øke krafttilgangen er en storsatsing på energieffektivisering. Vi registrer et stort antall rapporter, inkludert energikommisjonen og klimautvalget, påpeker dette. I tillegg er det en bred politisk enighet om at energieffektivisering er viktig. Til tross for dette økt energibruken i bygningsmassen i 2024, og vi er således lenger unna å nå målet om 10TWh redusert strømbruk i 2030. Ved innføring av Norgespris vil gjøre viktige energieffektiviseringstiltak ulønnsomme.

NTNU og Skanska har gjort beregninger som viser at det er nødvendig med en bevilging på 5 mrd kr årlig i støtte for å utløse 10 TWh innen 2030. I dette beløpet er det lagt inn en støttesats på 30% av merkostnadene. Det gir en tilbakebetalingstid på 10 år på mange av energitiltakene i boligmassen, og er da innenfor økonomisk rekkevidde for mange huseiere.

Dagens støtteordninger har ikke utløst det store potensialet for energieffektivisering i bygningsmassen. For at de nye støtteordningene fra Enova må støttebeløpene være store nok til å utløse investeringer. I Danmark har man hatt energispareforpliktelser der nettselskapene har blitt pålagt et energisparemål. Det har omfattet både industri og bygg. I perioden 2006-2020 utløste denne ordningen en energibesparelse på 31,4 TWh. Vi ber Stortinget be regjeringen teste ut en tilsvarende ordning i Norge. NHO Byggenæringen foreslår et prøveprosjekt med ett nettselskap for å få erfaringer.

  Hva bør Stortinget vedta?

• Be regjeringen komme tilbake i statsbudsjettet for 2025 med en bevilgning til energieffektivisering som er i tråd med målene som er satt
• Be regjeringen lage et prøveprosjekt på energispareforpliktelse

Klimapartnerskapet

NHO Byggenæringen ser klimpartnerskapet som en god arena for å få til utslippskutt. Det er en ny måte å samarbeide på mellom næringsliv og myndigheter. For å sikre forutsigbarhet for videre arbeid er det viktig med en bred politisk oppslutning rundt partnerskapet. Vi ser et stort potensial for å viderutvikle dette arbeidet. Skal vi gjennomføre store kostnadseffektive utslippskutt er det avgjørende med et godt samarbeid mellom myndigheter og næringen

Kommuner og fylkeskommuner har en betydelig og sammensatt rolle for å oppnå tilstrekkelige utslippsreduksjoner og vil være aktive samarbeidspartnere for å nå felles mål på klimaområdet. Det gjelder både for 2030-målene og nye mål for 2035.

Kommunesektoren er i en krevende økonomisk situasjon med vanskelige prioriteringer som resultat. Samtidig er det et stort behov for nye tiltak for omstilling og klimakutt i kommuner og fylkeskommuner over hele landet. KS har flere ganger oppfordret nasjonale myndigheter til å bidra til at dette arbeidet kan forsterkes med nye og sterkere virkemidler. KS er derfor glad for at regjeringen nå legger opp til at Klimasats skal videreføres fram til 2030, at kommunene får mulighet til å stille klimakrav til private og offentlige bygge- og anleggsplasser, få mulighet til å etablere nullutslippssoner, og også få ned matsvinn og få på plass en mer sirkulær økonomi. 

Det er allikevel behov for flere virkemidler. KS mener at staten må bidra til at kollektivtilbudet styrkes i tråd med klima- og transportpolitiske mål, at målet om å redusere utslippene fra ferger og hurtigbåter må fullfinansieres. og at de betydelige økte kostnader med innfasing av miljøvennlige ferger og hurtigbåter som fylkeskommunene har må kompenseres.

Omstilling til en helhetlig og sammenhengende sirkulær økonomi krever helhetlige virkemidler, og også kompetanseheving i mange yrkesgrupper.  KS mener at det bør etableres et bransjeprogram for sirkulærøkonomi rettet mot offentlig sektor.

Kommunesektoren har en nøkkelrolle i å utvikle energisystemet og tilrettelegge for godt samspill mellom energibærere, og KS mener at det er nødvendig med både mer kraft, mer nett, mer energieffektivisering og energifleksibilitet for å sikre tilstrekkelig fornybar energi til klimatiltakene.

I høringen om Norges nye klimamål for 2035 la KS vekt på de nye målene må utgjøre en troverdig opptrapping av både innenlandske klimatiltak i tråd med målet om å bli et lavutslippssamfunn og et samlet norsk bidrag til å nå det globale målet om netto-null utslipp i 2050. Regjeringens forslag om et mål på 70% kutt innen 2035 ligger innenfor intervallet 65 – 80 pst, slik KS pekte på.

KS mener også at det må settes et nasjonalt omstillingsmål for 2035, som omfatter både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Det vil innebærer en tydelig opptrapping av innenlandske klimakutt. Dette mangler i klimameldingen og bør komme på plass i stortingets behandling.

KS er fornøyd med at Regjeringen vil legge fram et forslag til delmål for skog- og arealbrukssektoren, slik KS har pekt på, og at dette er nødvendig blant annet som en følge av at nedbygging av natur bidrar til at netto binding av karbon synker.

Et nasjonalt utslippsmål er viktig

Regjeringen har ikke foreslått et nasjonalt utslippsmål. Det mener NHF vil forsinke gjennomføring av nasjonale klimatiltak og svekke innovasjon og næringsutvikling i Norge. Også Norge må bli et nullutslippssamfunn, og før eller senere må vi kutte utslipp hjemme. Norge har betydelige komparative fortrinn innen produksjon av hydrogen, hydrogenteknologi og -kompetanse. Hvis Norge klarer å etablere utslippsfrie verdikjeder tidlig, forsterker det vårt fortrinn og potensial for langsiktig inntjening og nye arbeidsplasser. Hvis vi gjør som regjeringen foreslår å ikke sette et nasjonalt mål, vil næringslivet mangle retning og forutsigbarhet for omstillingen.

2035-mål for CO2-avgiften må fastsettes

Regjeringen drøfter i Klimameldingen effekten av å fortsette en lineær økning av CO2-avgiften, men det settes ikke et konkret mål. Den viktigste barrieren for omstilling til fornybar energi er at det for billig å forurense. Prising av utslipp er det mest effektive virkemiddelet vi har, og for hydrogennæringen er det avgjørende at kostnadsgapet mellom fossilt og hydrogen reduseres så raskt som mulig. Vi trenger derfor en forutsigbar opptrappingsplan for CO2-avgiften. NHF ber  Stortinget fastsette en videre opptrapping av CO2-avgiften til 3.400 kroner per tonn i 2035 (målt i 2025-kroner).

Offentlige anskaffelser må utnyttes bedre til grønn omstilling

Det er positivt at regjeringen ønsker å følge opp kritikken i Riksrevisjonens rapport om offentlige anskaffelser. Offentlige anskaffelser er et veldig viktig verktøy for å øke tempoet i omstillingen. NHF har fått eksempler fra fylkeskommuner, kommuner, transportaktører og bedrifter i hydrogennæringen om at det er flere økonomiske og praktiske forhold som gjør at lovens intensjon om miljøvekting ikke oppfylles fullt ut. Det er derfor behov for flere konkrete tiltak enn det regjeringen foreslår.

Vekting av klima og miljø med 30% viser seg i praksis å være krevende. Videre gjør manglende kompensasjon for merkostnader at løsninger som fremmer klima og miljø går på bekostning av andre viktige lovpålagte oppgaver. Aktører gir også tilbakemelding om at noen anskaffelser innrettes på en slik måte at det blir umulig å tilby utslippsfrie løsninger, eller at risikoen ved å tilby slike løsninger blir for stor. NHF er også bekymret for at offentlige aktører nå nedjusterer utslippskravene som følge av økt fokus på beredskap, slik Statens Vegvesen nylig varslet når deres divisjon for drift og vedlikehold har endret sin klimahandlingsplan. Regjeringen må sikre at både lovens intensjon i større grad enn i dag oppfylles, og at både krav til beredskap og klimakutt blir ivaretatt i offentlige anskaffelser.

Viktig at Klimasats videreføres

NHF er glad for at regjeringen vil videreføre Klimasats til 2030. Dette er en rimelig ordning som har utløst mange gode klimatiltak i kommuner og fylkeskommuner over hele landet. Mange klimasatsprosjekter har bidratt til godt samarbeid mellom kommunale myndigheter og det lokale næringslivet. Dette er viktig for å styrke kompetansen og bidrar til mer effektive prosesser og gjennomføring av grønne prosjekter. Stortinget må sikre at det bevilges tilstrekkelige midler til Klimasats. NHF foreslår at det settes av 500 millioner kroner årlig til formålet.

Behov for strengere krav til utslippskutt i maritim sektor

Norge er med sin fullverdige leverandørindustri og verdikjede godt posisjonert for å levere nullutslippsløsninger til eksport i maritim sektor. Vi har en unik mulighet til å utvikle nye teknologier for bruk av hydrogen og hydrogenderivater på skip. Skipsdesign, fremdriftssystemer, bunkring, lagring, sikkerhet og internasjonal standardisering er noen av områdene hvor norske hydrogenbedrifter er ledende globalt.

Det er bra at det er innført krav om utslippsfrie ferger fra 2025, men det må også innføres krav til hurtigbåter, offshorefartøy og fartøy i havbruksnæringen. Enova har med sine støtteprogram lagt til rette for bruk av hydrogen og ammoniakk i skipsfarten. Regjeringen må følge opp med en plan for den videre utviklingen, og det er behov for en tydelig plan for hvordan utslippsfrie drivstoff kan gjøres tilgengelig i havner langs Norges kyst.

Norge må benytte seg av en nasjonal ordning i den europeiske hydrogenbanken

I Clean Industrial Deal[1] som ble lagt fram i februar, varsles det at tredje utlysning i den Europeiske Hydrogenbanken (EHB) kommer allerede i tredje kvartal i år. EU-kommisjonen oppfordrer her medlemslandene til å benytte seg av «Auction-as-a-Service» (AaaS). Det innebærer at nasjonale myndigheter kan sette av midler til prosjekter som ikke når opp i konkurransen i EHB. Så langt har Tyskland, Østerrike, Litauen og Spania satt av betydelige midler. AaaS er en ordning som gir langsiktighet for hydrogennæringen, en rask notifiseringsprosess og krever lite av virkemiddelapparatet. NHF har anmodet om at det settes av 1,5 milliarder kroner til nasjonale midler i den tredje auksjonen i EHB på Statsbudsjettet for 2026.

NHFs innspill til merknader:

• Stortinget ber regjeringen om å sette et nasjonalt utslippsmål for 2035.
• Stortinget ber regjeringen om å fastsette en videre opptrapping av CO2-avgiften til 3.400 kroner per tonn i 2035.
• Stortinget ber regjeringen om å snarest stille krav om nullutslipp for hurtigbåter, offshorefartøy og fartøy i havbruksnæringen.
• Stortinget ber regjeringen om å legge fram en plan for hvordan utslippsfrie drivstoff kan gjøres tilgjengelig i havner langs hele kysten.
• Stortinget ber regjeringen om å delta i den norske auksjonen i den europeiske hydrogenbanken.

[1]https://commission.europa.eu/document/download/9db1c5c8-9e82-467b-ab6a-905feeb4b6b0_en?filename=Communication%20-%20Clean%20Industrial%20Deal_en.pdf

Energi- og miljøkomiteen

Vår ref: Bård Folke Fredriksen – Adm.dir i NBBL                                                               Oslo, 08/05/2025

Høring: Klimameldingen 2035 og endringer i klimakvoteloven og klimaloven

Norske Boligbyggelags Landsforbund SA (NBBL) er en partipolitisk uavhengig interesseorganisasjon som har til formål å samle boligbyggelag i Norge og arbeide for deres felles interesser. Sammen med våre 37 medlemslag utgjør vi Norske Boligbyggelag. Boligbyggelagene har 1.330.000 medlemmer og forvalter om lag 635.000 boliger i 16.600 boligselskap over hele landet.

Overordnet

NBBL mener 70-75 prosent klimagassreduksjon er tilstrekkelig ambisiøst til 2035. NBBL mener dette målet bør målfestes i klimaloven.

Det er positivt at flere pilarer i norsk klimapolitikk står seg: Tett EU-samarbeid, forutsigbar opptrapping av CO₂-avgiften og et sterkt Enova. NBBL støtter at UFF- rammeverket (unngå, flytte og forbedre) legges til grunn i politikkutforming.

Det er viktig at Norge viderefører EU-samarbeidet uten utsatt implementering av direktiver for å sikre forutsigbarhet og likeverdige regelverk med europeiske naboland.

Kostnadseffektiv teknologiutvikling er veien til nasjonale utslippsreduksjoner. Da må midlertid nasjonale utslippsambisjoner balanseres på et nivå som gir omstilling og forutsigbarhet for mennesker og virksomheter.

NBBL støtter nasjonale føringer i naturpolitikken. Fragmentering og ulik kommunal praksis skaper større uforutsigbarhet.  

Forutsetninger i natur- og klimapolitikken

Natur- og klimapolitikken må være sosialt rettferdig. Størst mulig utslippskutt til lavest mulig kostnad, er avgjørende. Når boligbyggingen pålegges nye klima- og naturkrav må andre kostnadsdrivende krav fjernes, slik at boligprosjekter i sum ikke tar lengre tid og blir stadig mer kostbare. Rammetingelsene må styrkes slik at eksisterende boliger oppgraderes til evig tid, og for alltid binder CO₂.

Blokker er en natur- og klimavennlig boform

Blokkbebyggelsen (borettslag og sameier) er en klima- og naturvennlig boform. Boligmassen oppgraderes fremfor å rives, og binder slik store mengder CO₂. Bebyggelsen er ofte konsentrert i områder med god kollektivdekning. Arealbeslaget per kvm. er lavere enn for eneboliger og hytter.

Når det i fremtiden skal legges beslag på mindre natur bør rammebetingelsene utformes slik at det blir enklere og raskere å bygge konsentrert, sentrumsnært, høyt og i områder med god kollektivdekning. Hvis ikke vil det oppstå flere målkonflikter mellom natur og klima, og det viktige samfunnsmålet boligbygging til priser folk har råd til.  

NBBL forventer – og må advare mot - at nye natur- og klimakrav betyr økte kostnader og lavere boligbygging enn demografisk behov. Når det innføres nye natur- og klimakrav som øker kostnader er det helt avgjørende å fjerne gamle kostnadsdrivende krav. Ellers er det ikke mulig å forene det viktige samfunnsmålet om tilstrekkelig boligbygging med hensyn til natur og klima.

Gitt at de største utslippene fra boligbygging er de indirekte fra byggevarer, vil NBBL advare mot kostbare kutt med lav samlet effekt, f.eks. ved krav om utslippsfrie byggeplasser. Økende CO₂-priser vil over tid redusere de indirekte utslippene ved at disse priser seg ut av markedet, gitt at markedet leverer byggevarer med lavere utslipp.

NBBL mener Klimasats må videreføres mot 2030 og Enova strykes ytterligere slik at modne teknologi gjør det mulig for boligselskaper å redusere strømbruk og kostnader. Det er avgjørende for at kraft og nettkapasitet kan brukes til klimakutt ved elektrifisering av tungtransport og store punktutslipp.

Natur- og arealbruksendringer

Klimameldingen foreslår forbud mot bygging i myr og utredning av en arealavgift på klimautslipp ved irreversible arealbruksendringer.

Nedbygging av sårbar og unik natur er ikke ønskelig, men all natur har ikke samme verdi. Det bør på omforent faglig grunnlag etableres et klassifiseringssystem av ulike naturtyper med tilhørende forutsigbar forvaltningspraksis.

Ulike typer natur bør behandles ulikt slik at tiltak avspeiler biodiversitet og CO₂ fotavtrykk ved eventuelle endringer.

Boligbyggingen er på sitt laveste nivå siden 1946 tross høy befolkningsvekst. Høye tomte- og byggekostnader er en viktig grunn til dette. NBBL mener derfor dette er et feil tidspunkt å gjøre boligbygging dyrere, særlig når vi vet at allerede i dag ekskluderes gruppen med lav inntekt fra muligheten til å eie egen bolig.

Dersom areal planlagt for eller regulert til boligbygging i kommune- og reguleringsplaner blir omregulert til natur som skal bevares, vil det komme i direkte konflikt med det viktige samfunnshensyn som tilstrekkelig boligbygging til kostnader folk kan betale for. Nettopp av den grunn er et klassifiseringssystem for ulike naturtyper nødvendig, slik at kostnader og konsekvenser ved målkonflikter kan avveies faglig og politisk.

I bekjempelse av klimaendringene er vi nødt til å satse på tiltak som monner og som er kostnadseffektive. De siste 30 årene er det i gjennomsnitt bygget ned et areal tilsvarende 50 km² årlig. Nedbygging av areal utgjør om lag 4% av de totale norske utslippene (kilde Miljødirektoratet). Nedbygging av areal, og særlig boligbygging, står for en relativt liten andel av norske utslipp. Før avgifter på arealendringer vurderes må man ha utredet grundig om tilsvarende reduksjoner og ønsket arealbruk kan oppnås med andre virkemidler eller i andre sektorer av hensyn til resultat- og kostnadseffektivitet. Spesielt karbonholdig, sårbar og/eller unik natur kan sikres på annet vis enn ved avgiftssystemet.

En rettferdig omstilling

Klimameldingen legger stor vekt på at klimaomstillingen må være rettferdig. NBBL støtter klimameldingens formuleringer om «tilbakeføring av klimaavgifter som bidrar til rettferdig omstilling».

Innspill fra Norsk Fjernvarme

Her er vårt innspill til hvordan fjernvarmen kan være et redskap for å sikre mer kraft til grønn omstilling og fremtidig verdiskaping. Bruk av overskuddsvarme fra industri og avfall er utslippsfritt og rimelig. Avfallsforbrenning er en del av den lovpålagte behandlingen  av avfall,  og må opprettholdes som et miljøvennlig tiltak.

Fjernvarme er sikker forsyning med energi og effekt, uavhengig av vær, og uten inngrep i areal og natur, og uten store subsidier. Det eneste bransjen ber om er konkurransedyktige rammevilkår, slik at den kan utnytte potensialet av overskuddsvarme i Norge. De må være lønnsomt å avlaste kraftnettet, slik at vår fornybare strøm kan bidra til å avkarbonisere industri og transportsektor.

 For at Norge kan doble fjernvarmebruken sin (til 15 TWh) som en Co2 nøytral energibærer, ber vi at følgende ivaretas i innstillingen til Klimameldingen:

• Den rimeligste måten Stortinget kan sikre investeringer i CCS på avfallsforbrenningsanlegg, er å fjerne avgift på avfallsforbrenning, slik at anleggene selv får overskudd til å gjøre miljøvennlige investeringer
• Avgiften på avfallsforbrenning må, som en start, halveres til reelt svensk nivå for å beholde Norske forbrenningsanlegg. Nedleggelser skjer nå. Dette haster!
• Forbrenning av restavfall fra husholdninger er et lokalt, miljøvennlig, tiltak, og samtidig et globalt klimatiltak, nødvendig for å opprettholde beredskap for destruering av avfall. Restavfall, beslag fra politi, dyrekadavre og smitteavfall er avfallsfraksjoner som må destrueres, de bør ikke fraktes langt.
• Statlig kompensasjon for høye energipriser bør innrettes likt for fornybare energibærere i varmemarkedet, slik som forslag til Norgespris
• ENOVA må settes i stand til å støtte konvertering fra elektrisk til energifleksibel oppvarming i bygg, og samtidig støtte videre bygging av infrastruktur for fjernvarme.
• Energimerkeordningen må likebehandle lokal varmeproduksjon uavhengig av om den er innenfor eller utenfor bygningen, slik den nå er lagt fram
• Byggteknisk forskrift skal på høring for å sikre energifleksible bygg, våren 2025. Her må kravene til energifleksible varmeløsninger økes. 

Vi er bekymret over påstander i Klimameldingen om at fjernvarme er knyttet til store utslipp. Fjernvarme er derimot utnyttelse av overskuddsvarme, som ellers ikke kan benyttes. Fossilt brensel til fjernvarme benyttes kun som beredskap og i kritiske tilfeller av forsyningshensyn. Avfallsforbrenningsanleggene er pålagt å utnytte overskuddsvarmen og forsyner Norge med energi tilsvarende 3 TWh. Alternativet er å sende varmen ut i pipa, og  belaste kraftnettet ytterligere til oppvarming. Vi ber Energi- og miljøkomiteen om å gjøre en ryddejobb i innstillingen, fordi vi mener at i meldingen hevder politiske prinsipper forkledd som fakta.

For å sikre framtidig verdiskaping i Norge, må vi ha nok fornybar kraft til grønn verdiskapning i næring og industri. Her er fjernvarmesatsingen avgjørende for å komme i mål med det grønne skifet.

Kraftnettet er overbelastet, ny kraftproduksjon på land er omdiskutert og vindkraft til havs er foreløpig svært kostbart. Det enkleste vi kan gjøre for å sikre nok elektrisk kraft fremover er å energieffektivisere og ta i bruk energien som allerede finnes i samfunnet.

I Norge sløser vi med dyrebar strøm ved å bruke elektrisitet til å varme opp byggene våre. Noe de ikke gjør i landene rundt oss, hvor lavverdig energi brukes til oppvarming av bygg. I Stockholm og København utgjør fjernvarmen 80 til 90% av varmemarkedet. Tilsvarende satsning i Norge vil utgjøre en stor forskjell.

Rettferdig priskompensasjon i varmemarkedet

Vi støtter regjeringens forslag til Norgespris og likebehandling av strøm og fjernvarme. Se høringssvar sendt til energidepartementet på Norgespris og likebehandling av fjernvarme til husholdningene.

  Avgiften for avfallsforbrenning må fjernes reduseres eller endres

Dersom norske forbrenningsanlegg skal bestå, haster det med å kutte i avgiften.Denne avgiften har fjernet anleggenes muligheter til å gjøre investeringer i CCS og andre klimatiltak. Anleggene ønsker å gjøre klimavennlige innvesteringer, men årelates slik at de går med kraftige underskudd, slik at forsvarlig drift ikke vil være mulig. I Ålesund skal det nå stenges ned en ovn. Det betyr at CO2 nøytral fjernvarme til oppvarming må erstattes med elektrisitet, som er en ytterligere belasting av strømnettet i en region med kraftunderskudd, eller fossil oppvarming med gass- eller oljekjel.

CO2 utslipp og karbonfangst er mye omtalt Klimameldingen. Den rimeligste måten å få på plass karbonfangst eller andre klimatiltak på forbrenningsanleggene, er å fjerne avgiften slik at anleggene kan omstille seg opp mot innføringen av ETS. Provenyet på avgiften er om lag 600 mill. Som en hastesak ber vi Stortinget halvere avgiften så raskt som mulig, slik at Norge er konkurransedyktige med våre naboland.

Vi er usikre på det faglige grunnlaget til flere formuleringer i meldingen, eksempelvis

«Norge arbeider aktivt for avfallsforebygging og økt materialgjenvinning, noe som vil føre til reduserte restavfallsmengder i framtiden.»

Vi viser til forskning fra Sintef Energi, som viser til at materialgjenvinning og avfallsforbrenning går hånd i hånd, slik at når materialgjenvinningen øker, så øker også forbrenningen. Det vil alltid være fraksjoner av restavfall som ikke lar deg gjenvinne, men må destrueres lokalt, som smitteavfall. Vi jobber sammen med bl.a Sintef for å kartlegge feilaktige påstander om avfallshåndtering, og kommer tilbake til komiteen med mer fakta.

Klimaavgifter må virke, ikke gi økte utslipp.

Dersom Norge ønsker å opprettholde egne forbrenningsanlegg, så må avgiften fjernes, reduseres eller endres.Vi ber om en halvering ned til reelt svensk nivå, 476.- kr pr. tonn, forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2025, og at den på sikt fjernes. Provenyet i 2024 var 630 millioner kroner, og redusert proveny blir ca. 300 millioner kroner. Regjeringens forslag i statsbudsjettet er at forbrenningsavgiften for avfall prisjusteres i 2025 til 908 kr/tonn, for så å trappes opp med 45% til 2030, til 2000 2020 kroner.

Vi minner om at det gjeldende avgiftsnivået (882,- kr/tonn) i Norge per 2024 er svært høyt i forhold til det reelle svenske nivået. I praksis vil de fleste norske anlegg i 2025 ha en dobbel så høy CO2-beskatning som svenske anlegg. Dette er problematisk da nesten 90 prosent av norsk restavfall til forbrenning er konkurranseutsatt, og har i det siste medført røde tall for å beholde restavfall til forbrenning på norsk jord og sikre energiforsyning til byene.

Vannbåren varme kan spare store mengder strøm

Varmemarkedet for bygg utgjør ca 50 TWh årlig. Store deler av forbruket kan leveres fra andre, fornybare varmekilder, men dette krever at bygninger som har helelektrisk oppvarmingsløsninger bygges om til energifleksible løsninger. I dag krever dette investeringer som ofte er vanskelig å regne hjem for bygningseierne.

Her kan ENOVA-midler være avgjørende for at eksisterende næringsbygg, offentlige bygg og boligbygg kan konverterer fra elektrisk til vannbåren varme, slik at de kan annet enn strøm til oppvarming. Det er viktig at det er satt av nok midler til slike konverteringer og det er viktig med politisk oppfordring til at også eksisterende bygg legger til rette for slik energifleksibilitet.

Bra at Energimerkeforskriften endres

Ny Energimerkeforskrift for bygninger vil premiere og stimulerer til utnyttelse av overskuddsvarme, lavverdige energikilder og bærekraftig bioenergi fra kollektive energiløsninger som fjernvarme, nærvarme eller fjernkjøling. Fra januar 2026 vil fjernvarmen kunne gi bedre lånevilkår/grønne lån. Dette gjør fjernvarmebygg ettertraktet å bygge og bo i. En slik endring vil gi sterkere insentiv til å spare strøm, avlaste kraftnettet og utnytte lokale varmekilder i større grad enn i dag.

Oda T. Gipling         

Daglig leder 

Norsk Fjernvarme                    

Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF) organiserer maritime ledere innen samtlige segment av skipsfarten. Maritim næring står i en krevende omstilling til lav- og nullutslippsteknologi. Våre medlemmer bidrar daglig til den omstillingen der norske rederier ligger helt i front av utviklingen.

Vi deler regjeringens ambisjon om å føre en sterk og målrettet klimapolitikk. Vi er glad for at myndighetene, arbeidstaker- og giversiden høsten 2024 signerte avtale om maritimt klimapartnerskap. Vi ser frem til sammen bruke det som er verktøy for å finne adekvate virkemidler i omstillingen. Partene har i avtalen forpliktet seg til å sørge for kompetanseutvikling knyttet til omstilling og teknologiutvikling. Partssamarbeid i henhold til den norske arbeidslivsmodellen er avgjørende for å lykkes med rettferdig klimaomstilling. Det er en viktig forutsetning i klimapartnerskapets avtale.

For at maritim næring og norske rederier skal lykkes i fortsettelsen av omstillingen er det avgjørende med virkemidler som stimulerer til både utvikling av nye teknologiske løsninger og skalering av eksisterende. NSOF mener det vil være hensiktsmessig at myndighetene kanaliserer kvoteinntektene fra EU ETS til målrettede investeringer i tiltak i næringen som kutter utslipp.

Enova er viktig for omstilling i maritim sektor. Fra 1. januar 2025 har Enova et nytt mandat som ikke bare skal støtte utvikling av ny teknologi, men også bidra til at den tas i bruk og skaleres. Dette krever konkrete endringer i programmene Enova tilbyr, samt tilstrekkelig finansiering.

I 2027 opphører NOx-avtalen. NOₓ-fondet har vært et effektivt virkemiddel for reduksjon av forurensning og klimagassutslipp. NSOF mener avtalen bør videreføres utover 2027.

For å sikre forutsigbarhet i omstilling av fiskeflåten mener vi det må innføres av varig CO2-kompetansasjonsordning. Ordningen er per i dag lagt opp etterskuddsvis, slik at rederiene først får endelig avklaring i ettertid, noe som skaper usikkerhet for investeringer. Tiltaket bør endres slik at kompensasjonsbevilgningene fastsettes tidlig, for eksempel i statsbudsjettet for kommende år. Videre må CO₂-avgiften settes slik at den ikke motiverer til bunkring i utlandet.

Om Norsk Gartnerforbund

Norsk Gartnerforbund (NGF) er en landsdekkende faglig- og næringspolitisk organisasjon innen norsk gartneri- og hagebruk og representerer grøntprodusentene i landbruket, herunder veksthusnæringen. Vi bidrar aktivt inn i arbeidet med landbrukets klimaplan og tilbyr energi- og klimarådgivning for veksthusprodusenter. NGF har jobbet med energi- og klimarådgivning i næringen siden 2006, og dette har gitt svært gode resultater. Veksthusnæringen har kuttet sine utslipp med over 70 % siden 1990, (og 42 % siden 2006). Vi er 67 % fornybar i dag.

Om Energi- og klimaarbeidet til Norsk Gartnerforbund

Det er stadfestet mål om å øke norsk grøntproduksjon med 50 % innen 2035 (Ref rapporten «Grøntsektoren mot 2035»). Skal vi klare dette må energiforbruket i veksthusnæringen totalt sett øke noe. Dette fordi vi må legge til rette for mer helårsproduksjon- noe som betyr mer bruk av vekstlys. Ved å gi mer vekstlys og å tilføre CO₂ til plantemassen i veksthuset, kan vi øke avlingene betraktelig pr. m2 og vi får redusert energiforbruket pr. produsert enhet. Samtidig reduseres også CO₂-utslippet pr. produsert enhet. Økt bruk av vekstlys og grønn CO₂ er dermed en forutsetning for økt bærekraft i næringen.

Vi har siden 2010 tredoblet verdiskapningen pr. kg CO₂-utslipp. (Verdiskapningen pr kg CO₂-utslipp lå på 21 kr i 2010, 38 kr i 2018 og 61 kr i 2024).

Energi- og klimarådgivningen i NGF følger også opp forpliktelsene for næringen i landbrukets klimaplan, hvor vi skal kutte 240.000 tonn CO₂ fra fossil oppvarming i landbruket, i perioden 2021-2030. Veksthusnæringen skal stå for 40 % av dette kuttet. Med utslippskuttene det er jobbet med- frem til og med 2024, utgjør kuttet 46.025 tonn CO₂, eller 47,9 % av utslippskuttene for perioden. For å lykkes med målet om 96.000 tonn CO₂ i perioden må vi de neste 5 årene kutte minst 3250 tonn CO₂ årlig. Dette er ambisiøst- men mulig å oppnå, spesielt når vi ser på de resultatene av aktiviteten i 2024. For å lykkes må vi øke innsatsen i Energi- og klimarådgivningen i Norsk Gartnerforbund. 

Om mulig gassforbud fra 2028

Norsk Gartnerforbund er innstilt på å bistå produsentene med utslippskutt også i tiden fremover og stiller oss positive til at klimameldingen har en helhetlig tilnærming. Vi ønsker i dette høringssvaret å belyse noen av utfordringene med å nå de stadfestede målene om økt norsk grøntproduksjon og omstilling til fornybar energi innenfor den nødvendige tidshorisonten. 

I klimameldingen nevnes det diverse forbud mot fossil gass til oppvarming, samt et mulig forbud allerede fra 2028, som vil fjerne bruken av fossil gass i veksthusnæringen. Bruken av fossil gass i veksthusnæringen er å anse som prosessvarme og produksjon av CO₂ til CO₂-gjødsling. 

Veksthusnæringen forbruker ca. 220 GWh med fossil gass årlig. Vi anslår at 30-50 % av veksthusproduksjonene som bruker fossil gass også benytter CO₂’en fra røykgassen, til CO₂-gjødsling (til økt fotosyntetisk effektivitet) direkte inn i veksthusene. Dette øker avlingene med om lag 30 %. Uten tilgang på fossil gass vil denne gjødslingen falle bort og produksjonen av grønnsaker falle drastisk. Det er kun gass som gir ren nok CO₂ til å føre den direkte inn i veksthusene; trygt for både planter og mennesker.

Flere gartnerier har de siste årene forsøkt seg på teknologier som skal supplere CO₂ via biogass, bioenergi eller DAC (Direct Air Capture). Det har vært stor økonomisk risiko knyttet til disse prosjektene og vi har ennå ikke lykkes med å finne en pålitelig kilde til grønn CO₂. Dette har gått tungt utover de spydspiss-gartneriene som har tatt risikoen på vegne av hele næringen. Før dette er på plass, vil et forbud mot fossil gass svekke næringen til et punkt som kan være katastrofal- med nedleggelser av produksjonen som følge.

Det er et paradoks, at storting og regjering sine mål er å kutte totale utslipp, når et økt energiforbruk kan gi reduserte CO₂-utslipp pr produsert enhet. Som et eks: I Spania og tilsvarende land ligger produksjonen av tomat på ca. 8 kg/m2, i Nederland på ca. 55 kg/m2 og i norsk helårsproduksjon på 120 kg/m2. Energiforbruket pr m2 veksthus er likt mellom Norge og Nederland, mens CO₂-utslippet er 3,4 ganger høyere pr m2 i Nederland, enn i Norge. Norsk veksthusproduksjon er nemlig i verdenstoppen innen bærekraft.

Studier gjort av NIBIO, viser at norsk helårsproduksjon slår spansk og nederlandsk produksjon av tomat mtp. klimagassutslipp. Konsekvensene av et forbud kan være nedleggelse av norsk produksjon av viktige veksthusvarer. Dette vil bety karbonlekkasje til utlandet, som nettopp Spania og Nederland. Dette strider med målet om økt norsk produksjon og verdiskapning, økt beredskap og Paris-målet  

NGF er positive til utviklingen, og satsingen på biogass. Den kan være en kilde til grønn CO₂, og det er flere planer om å bygge ut mer biogassproduksjon, særlig i Rogaland. I dag forbrukes 2/3 av den fossile gassen i veksthusnæringen, i Rogaland, gjennom et rørnett i regionen. Utfordringen her er at det totale gassforbruket i Rogaland (i all industri og næring) ligger på det samme som total biogassproduksjon i hele Norge. Da er det mange som vil konkurrere om den nye biogassen som blir tilgjengelig etterhvert. Det er ikke selvsagt at veksthusnæringen vil få tilgang på denne til en kostnad næringen kan bære.  

Videre vil det ta år før disse anleggene står klare til å produsere, og det er tvilsomt at dette vil være på plass innen 2028, kanskje ei heller til 2030. For gartnerier utenfor Rogaland vil erstatning av fossil gass med biogass bli enda mer utfordrende. Tilgangen på alternativer som annen bioenergi eller kraft til varmepumper er heller ikke en selvfølge; det er mangel på tilgang mange steder i landet.

Et totalforbud mot fossil energi er enkelt å administrere, men speiler ikke virkeligheten godt nok. Et forbud bør unngås, og bruken av fossil gass heller håndteres med andre virkemidler, som en opptrapping i CO₂- avgiften. Et nøkkelord i alt dette er å gi næringen tid nok til nødvendig omstilling og ikke fjerne energibærere som er med på å avlaste effekt- og energibruk.

Skulle det innføres forbud må det være adgang til å søke om utsettelse med henvisning til barrierer som hindrer bruk av andre energialternativer tidsnok før inntredelse av forbudet.

Klimapolitikken må ikke kun ha fokus på totale utslipp, den må reflektere verdiskapningen pr kg CO₂. Skal vi nå målene om økt grøntproduksjon, økt selvforsyning og økt beredskap, vil det være behov for opprettholdelse av det totale energiforbruket, kanskje også øke det, samtidig som vi jobber med å redusere energiforbruket pr produsert enhet, noe vi er på god vei til å klare. Fjerner vi viktige forutsetninger for produksjonen; som sikker tilgang på CO₂, risikerer vi å sparke bein under hele næringen, med store karbonlekkasjer som følge, og tap av norsk verdiskapning.

Et forbud mot fossil gass er ikke forenlig med økt norsk grøntproduksjon på dette tidspunktet.

Innspill til Meld. St. 25 (2024-2025)

Norsk Bonde- og Småbrukarlag takker for muligheten til å gi innspill på Meld. St. 25 (2024-2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet. Klima- og miljøkrisa er fundamentale utfordringer, som vi alle har et ansvar for å bidra til å løse. Norsk jordbruk er en del av løsninga, med forutsetninger for å produsere norsk mat i et evighetsperspektiv. Meldinga tar for seg viktige hensyn til overordnet bærekraft i matsystemet og behov for å opprettholde matsikkerhet og beredskap. Innspillet vårt tar for seg jordbrukets rolle i klimaregnskapet, skillet mellom biologiske og fossile utslipp, målkonflikter i klimaarbeidet og kostholdstiltak.

Helhetlig bærekraft

Meldinga legger til grunn en helhetlig politikk for matsystemet i Norge, som tar hensyn til matsystemets mange funksjoner og aktører. Det legges til grunn en forståelse for at det er flere mål for matproduksjonen som må veies opp mot hverandre og tas hensyn til.

"Det norske matsystemet skal levere nok, trygg og sunn mat, samtidig som de øvrige overordnede målsettingene for matsystemet opprettholdes."

Hovedfokuset i jordbrukets klimaarbeid må være de jordnære klimatiltakene, som handler om god agronomi, redusert åpen åker, fôringsstrategier, dyrehelse og avlsarbeid, og ikke minst å kutte de fossile utslippene der det er teknisk mulig. Dette kan alle bønder være med på. Vi trenger en skikkelig satsing på å ruste opp norske jordbruksarealer. Det er helt avgjørende for å kunne drive mer klima- og miljøvennlig, for å øke sjølforsyninga og for å bedre økonomien.

En stor utfordring for jordbruket som sektor er at mange grunnleggende forutsetninger for bærekraftige matsystemer er krevende, om ikke umulige, å tallfeste: levende lokalsamfunn med bosetting, arbeidsplasser og dugnadsånd, gode liv for mennesker og dyr, biologisk mangfold, klimarisiko, tradisjonell kunnskap, matsikkerhet og lokal og nasjonal beredskap. Dette må ivaretas gjennom aktiv politikk, tilskuddsordninger over jordbruksavtalen, regelverk, kunnskapsutveksling og god rådgiving. Da må ikke prioriteringene baseres på at CO₂ ekvivalenter er lett målbare.

Kompensasjon for klimatiltak

Det er nødvendig med målretta tilskudd til bønder som kostnadskompensasjon for de samfunnsmessige fellesgoder jordbruket bidrar med i form av klima- og miljøtiltak. Tilskudd er en forutsetning for at det kan gjennomføres gode agronomiske og miljømessige tiltak i jordbruket i dag. Bøndene er hardt presset på likviditet og vil derfor vanskelig kunne prioritere tiltak som ikke gir umiddelbar økonomisk gevinst.

En grunnleggende forutsetning for miljøvennlig drift er å opprettholde et jordbruk der bruksstrukturen står i forhold til ressursgrunnlaget og der bonden har tid til å drive på en ressursmessig god måte når det gjelder agronomi, økologi, gjødselhåndtering og mangfold på gården. Bonden må ha tid til å gjøre rett ting til rett tid, og trenger kompensasjon for tiltak med faktisk miljøeffekt.

Biologiske og fossile utslipp

Det finnes mange kilder til klimagassutslipp, men i matproduksjon må det skilles mellom fossile og biologiske utslipp. Utslipp fra biologiske prosesser i naturen er en del av karbonets naturlige kretsløp, som er i konstant omløp. Utslipp av karbon fra fossile kilder, består av karbon som ikke har vært i omløp, og som blir tilbakeført til kretsløpet av oss mennesker gjennom utvinning.

Det er umulig å produsere mat uten å slippe ut klimagasser fra biologiske prosesser, og derfor må det, som Klimautvalget 2050 slo fast, være utslipp knyttet til matproduksjon også i framtiden. Utslipp fra biologiske prosesser i naturen er en del av karbonets naturlige kretsløp, som er i konstant omløp. Utslipp av karbon fra fossile kilder, består av karbon som ikke har vært i omløp, og som blir tilbakeført til kretsløpet av oss mennesker gjennom utvinning.

Klimaregnskapet for jordbruket

All matproduksjon medfører biologiske klimagassutslipp. I det norske utslippsregnskapet ser det derfor isolert sett best ut å redusere norsk matproduksjon. En viss grad av utslipp må man akseptere, fordi noen utslipp er uunngåelige, og målene for norsk klimapolitikk må reflektere dette. Import av mat belaster ikke Norges klimaregnskap. Det betyr ikke at vi kan produsere mindre mat i Norge.

Prinsippene klimaregnskapet baseres på, har mangler som bidrar til et skjevt bilde av jordbrukets påvirkning på klimagassutslipp. Det finnes foreløpig svært lite metodikk for å regne opptak av karbon i jordbruket inn i klimaregnskapet. Dette gir utslag i politikk som ikke tar hensyn til målkonflikter mellom klimatiltak og tiltak for et bærekraftig matsystem.

Matproduksjon bidrar til fossile klimagassutslipp, men disse utslippene er ikke i like stor grad knyttet til de direkte utslippene fra jordbruket. Tiltak for å kutte fossile utslipp knyttet til jordbruket må baseres på en helhetlig tilnærming, som setter i sammenheng produksjon, import og transport av dyrefôr og innsatsfaktorer.

Kostholdstiltak og konsekvenser for utmarka

Nye kostråd ble presentert høsten 2024. De nasjonale kostrådene er basert på sammenhengen mellom kosthold og helse. Klimapåvirkningen av ulike matvaregrupper er omtalt i et separat dokument, men er ikke innlemmet i rådene. 

I Miljødirektoratet har vurdert tiltak som kan redusere utslippene fra jordbruket, hvorav kostholdsendringer utgjør en betydelig andel. Reduserte anbefalinger for rødt kjøtt i de nye kostrådene fra 2024 er grunnlaget for at dette tiltaket nå er antatt å ha et høyere potensial. I en utredning fra NIBIO etter lansering av kostrådene kommer det fram at kostrådene kan ha store konsekvenser for bruk av norsk jordbruksareal.

"Vi har estimert at rundt 30% av jordbruksarealet som i dag er i bruk, kan gå ut av produksjon dersom de nye helsebaserte kostrådene følges."

Matproduksjon er en del av komplekse naturlige og samfunnsmessige systemer. Bruk av utmark og beiteressurser bidrar til god ressursutnyttelse, holder arealer i hevd og sikrer matproduksjon på områder som ikke kan bidra direkte til menneskemat. Kostholdstiltak må baseres på ressursgrunnlaget og bidra til økt norsk sjølforsyning.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag er pådriver for klimatiltak som:

• Bygger på god agronomi og jordhelse, god dyrehelse og god dyrevelferd. 
• Ivaretar andre miljøhensyn som biologisk mangfold, avrenning og lavere bruk av plantevernmidler. 
• Bidrar til bedre ressursutnyttelse og bruk av norske jordbruksarealer og utmarksbeiter. 
• Reduserer bruken av fossilt drivstoff og andre ikke-fornybare innsatsfaktorer som mineralgjødsel. 
• Opprettholder og helst øker norsk matproduksjon, istedenfor at ytterligere norske jordbruksarealer og utmarksbeiter går ut av drift. 
• Bidrar til et mer klimatilpasset jordbruk som er bedre i stand til å håndtere perioder med mer tørke og nedbør. 
• Er i tråd med de fire overordnede målene for landbrukspolitikken. 
• Er mulig for alle å ta del i – uavhengig av gårdens størrelse og beliggenhet. Teknologi som bidrar til utslippsreduksjoner må tilpasses strukturen i norsk jordbruk, og ikke omvendt. 
• Ikke fører til økt import. 
• Ikke påfører bonden merkostnader. 
• Ikke bidrar til videre strukturrasjonalisering av norsk jordbruk.
• Er innrettet på en slik måte at det ikke krever mye tid og ressurser til dokumentasjon og rapportering fra bonden. 

Med vennlig hilsen,

Anders Bakke Klemoen, Generalsekretær
Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Elektronisk godkjent, uten underskrift

Introduksjon til karbonfangst fra luft

Carbon Removal utvikler anlegg i Norge for karbonfangst fra luft med geologisk lagring (“DAC” eller «Direct Air Capture»). Dette tiltaket fjerner CO₂ permanent fra atmosfæren og Klimameldingen bruker begrepet teknologisk CO₂-fjerning eller negative utslipp samlet om DAC og Bio-CCS.

Vårt fokus er prosjektet NorDAC Kollsnes som ligger i Øygarden kommune nær Northern Lights terminalen. Ambisjonen er å fange 500 000 tonn CO₂ per år fra atmosfæren og lagre den permanent i undergrunnen. NorDAC Kollsnes fikk i 2024 tildelt støtte fra Enova til forprosjektering.

Det er økende interesse for DAC i verden, og det gjøres stadig teknologiske fremskritt. Første fase (250 000 tonn CO₂ per år) av det hittil største anlegget i verden skal settes i drift i Texas denne høsten (det såkalte Stratos prosjektet til Occidental Petroleum).

Markedssvikt i klimavirkemidlene

Klimameldingen 2025 fremhever behovet for teknologisk CO₂-fjerning. Den har vitenskapelig støtte fra FNs klimapanel som har identifisert et enormt behov for teknologisk CO₂-fjerning for å nå netto null. Her hjemme har Miljødirektoratet rangert teknologisk CO₂-fjerning med DAC blant tiltakene med mest potensial for å kutte utslippene.

Likevel finnes det ingen myndighetsbestemte virkemidler i Norge som priser negative utslipp med DAC eller setter noen verdi på karbonfangst fra luft. Vi mener fortsatt dette er en opplagt feil ved innretningen av klimavirkemidlene.

Klimameldingen fremhever som sagt behovet for teknologisk CO₂-fjerning (Bio-CCS og DAC). Ifølge Klimameldingen vil Regjeringen komme med innspill til EU om utforming av et marked for CO₂-fjerning. Det er bra, men det naturlige ville være å uansett innføre virkemidler for teknologisk CO₂-fjerning i Norge.

Norges klimapolitikk følger prinsippet om at utslipper betaler, hvor de store virkemidlene er ETS for kvotepliktig sektor og CO₂-avgiften for ikke-kvotepliktig sektor. Ifølge Klimameldingen er det kun 15% av utslippene som ikke prises, og Regjeringen vil fortsette arbeidet med å utvide omfanget av klimaavgiftene slik at flere utslipp prises. Vi mener Regjeringen burde arbeide for at de negative utslippene også prises, enkelt gjennomført ved at teknologisk CO₂-fjerning belønnes tilsvarende en speiling av CO₂-avgiften. 

Regjeringen har fått eksterne eksperter til å utrede optimale virkemidler. De landet på auksjon av differansekontrakter. Det ville også vært en utmerket ordning, men mer omfattende å forvalte. Den ville også fungert godt sammen med en speiling av CO₂-avgiften.

Norges forpliktelser

CO₂-fjerning teller ikke med i vårt klimaregnskap mot EU. Det gjør det imidlertid i regnskapet mot våre FN-mål. Det er bare et spørsmål om tid før EU inkluderer teknologisk CO₂-fjerning i klimaregnskapet, noe som for øvrig også er Regjeringens egen forutsetning i siste Grønn Bok at skjer.

Vi legger også merke til at Regjeringen selv legger vekt på at det også skjer noe kutt nasjonalt, og at ikke alt skal skje med internasjonale markedsmekanismer.

Andre land rundt oss, som Danmark og Sverige, har allerede innført virkemidler for CO₂-fjerning uten å vente på EU.

Mulige virkemidler for DAC

Differansekontrakter (CfD): Oslo Economics skrev i 2024 en samfunnsøkonomisk utredning, på oppdrag av Miljødirektoratet, om alternative virkemidler for industriell CO₂-fjerning. Hovedkonklusjonen i den rapporten er at auksjon av differansekontrakter er et egnet virkemiddel for industriell CO₂-fjerning, og at betaling per tonn fanget og lagret over en lengre periode er et riktig prinsipp for differansekontrakten. Fangstaktører konkurrerer på denne måten mot hverandre basert på pris per tonn fanget og lagret CO₂.

Vi støtter helhjertet at differansekontrakter er et godt virkemiddel i en overgangsfase for ny grønn industri, og at virkemiddelet er egnet også for industriell CO₂-fjerning.

Speiling av CO2 avgift: Som et hastetiltak mener vi at speiling av dagens CO₂-avgift burde innføres for industriell CO₂-fjerning. En slik ordning, omtalt som omvendt CO₂-avgift eller negativ CO₂-avgift, ville innebære at industriell CO₂-fjerning belønnes tilsvarende gjeldende CO₂-avgift. Dette vil kunne implementeres raskt og effektivt som et umiddelbart virkemiddel, vil ikke kreve nye bevilgninger og vil også fungere godt som supplement til differansekontrakter og senere kunne erstattes av innlemmelse i EU-ETS.

Kostnadseffektivitet

Vi mener det er klart og intuitivt at lik prising av utslipp og CO₂-fjerning gir en kostnadseffektiv måloppnåelse for klima. Å ikke ta med teknologisk CO₂-fjerning i verktøykassa på like vilkår som andre tiltak er åpenbart negativt for klima og påfører Norge unødvendige kostnader for lik måloppnåelse.

Hvorfor skal vi for eksempel bruke mye på import av dyrt avansert biodrivstoff, når vi kunne gjort DAC til lavere kostnad, og med helt klar og målbar klimaeffekt.

Oppsummering

Klimameldingen påpeker selv at manglende prising av negative utslipp er en markedssvikt, og at dette medfører manglende insentiv for bruk av teknologien. Likevel fremmes det ikke forslag om hvordan dette kan løses.

Vi mener derfor Regjeringen må fremme forslag om virkemidler for teknologisk CO₂-fjerning. Det ville være i tråd med verbalene fra behandlingen av Statsbudsjettet for 2025 som ba Regjeringen komme tilbake til dette senest i Statsbudsjettet for 2026.

***

Takk for muligheten til å komme med innspill.

Hovedorganisasjonen Virke organiserer om lag 25 000 virksomheter, med over 300 000 ansatte i handels- og tjenestenæringen. Handels- og tjenestenæringen spiller en sentral rolle i norsk økonomi og sysselsetter nærmere 70 prosent av alle arbeidstakere i privat sektor.

Virkes innspill kan oppsummeres i følgende hovedpunkter:

• Det er viktig å styrke kontrollen med varer fra utenlandske plattformer for å sikre at de ikke er helse- og miljøskadelige.
• Å redusere matsvinn er viktig, men regulering i lov ikke er hensiktsmessig. Tillitsbaserte løsninger mellom myndigheter og partene i arbeidslivet anses som mer effektive.
• Treparts bransjeprogrammer er gode virkemidler for å sikre næringslivet relevant kompetanse for omstillingen til lavutslippssamfunnet. Fet er viktig å prioritere midler til bransjeprogram for detalj- og faghandel for å nå klimamålene.

Bærekraftige produkter

Virke støtter arbeidet med å utvikle regelverket for bærekraftige produkter og kontroll med produkter, spesielt varer som tilbys på utenlandske plattformer. Det har vært en stor økning i varer til Norge fra kinesiske markedsplasser. Virke har beregnet at 32 000 Temu-varer når norske forbrukere hver dag. Ingen andre salgskanaler har hatt det volumet og veksten som Temu har hatt det siste året, både i Norge og Europa. Temus strategi er å øke markedsandelene i Europa, særlig etter at USA har innført høy toll på kinesiske varer.

En hovedutfordring med Temus vekst i Norge, er at Temu definerer seg som markedsplass og unndrar seg produktkrav som gjelder i Norge og EU. En stor andel av produktene fra Temu er helse- og miljøskadelige. Norske forbrukere vet ikke om Temu overholder kjemikalieregler som norske aktører må følge. Varer som ikke oppfyller disse kravene er billigere å produsere, f. eks leketøy og tekstiler med plastmykningsmidler. Miljødirektoratets stikkprøver viser at over halvparten av produktene fra kinesiske markedsplasser er ulovlige i Norge/EU.

Virke mener derfor at myndighetene må styrke kontrollen med varer fra Temu til norske forbrukere for å sjekke om de er helse- og miljøskadelige, spesielt leketøy, kosmetikkvarer, husholdningsvarer og tekstiler. Det er også viktig å innføre EU-regler som gjør at norske forbrukermyndigheter kan delta i klager mot Temu. Når Temu slipper å forholde seg til miljøkrav, taper norsk handel i konkurransen, noe som rammer både miljøomstilling og arbeidsplasser.

Matsvinn

Forslaget til lov om forebygging og reduksjon av matsvinn har nylig vært på høring. Virke støtter lovens formål, men mener at regulering i lov ikke er et hensiktsmessig og forholdsmessig grep for å oppnå målet om redusert matsvinn. I Norge har vi en lang tradisjon for at krevende samfunnsoppgaver løses i et tillitsforhold mellom myndigheter og partene i arbeidslivet, hvor partene har et oppriktig ønske om å bidra til forbedringer. Dette anses som mer effektivt enn detaljreguleringer.

Sterk statlig styring og overregulering skaper hindringer og hemmer innovasjon og fleksibilitet. Virke opplever at små og mellomstore bedrifter sliter med å navigere gjennom komplekse reguleringer. Vi viser til at EU nå har varslet et omfattende arbeid for å forenkle og redusere de administrative byrdene knyttet til krav til bærekraftsrapportering.

Kompetanse

Regjeringen vil fortsatt satse på treparts bransjeprogrammer for å sikre næringslivet tilgang på relevant kompetanse for omstillingen til lavutslippssamfunnet. For at utdannings- og opplæringstilbud skal treffe arbeidslivets kompetansebehov, må arbeidslivet i større grad definere kompetansebehovene og drive frem utviklingen av tilbudene. Virke mener at bransjeprogram som modell for å utvikle opplæringstilbud må styrkes og videreutvikles. Dessverre har vi sett det motsatte i inneværende regjeringsperiode.

Handelens rolle i omstillingen til en grønnere økonomi er åpenbar. Derfor mener vi at det er på høy tid at det prioriteres midler til en fornyet periode for bransjeprogram for detalj- og faghandel, slik at næringen som sysselsetter flest i privat sektor og som er avgjørende for å nå klimamålene, utvikler seg i tråd med ambisjonene i klimapolitikken.

Regjeringen vil fortsatt satse på høyere yrkesfaglig utdanning og prioritere tilgangen på kompetent arbeidskraft som er viktig for omstilling til lavutslippssamfunnet. Fagskolene er viktige leverandører av kompetanse til arbeidslivet med sine korte og fleksible tilbud tett på behovene i arbeidslivet. Virke støtter hovedtrekkene i den nye stortingsmeldingen om fagskolesektoren og ser frem til videre utvikling av denne delen av utdanningssystemet.

Det er viktig at høyere yrkesfaglig utdanning retter seg mot bredden av norsk arbeidsliv. Det er ikke kun industrien som vil gjøre at vi når klimamålene. Derfor er det avgjørende at også denne delen av utdanningssystemet bidrar til å utvikle den praktiske kompetansen som trengs for å nå målene i klimapolitikken. For at dette skal skje, er vi avhengige av at nye studieplasser også prioriteres til handel og annen privat tjenesteyting. Ambisjonene om vekst i fagskolesektoren må følges opp med midler til utvikling av eksisterende og nye fagskoletilbud. Virke mener det er viktig med en forpliktende opptrappingsplan for å sikre en god utvikling av fagskolesektoren.

Energieffektivisering

Bygg spiller en viktig rolle i arbeidet med å kutte klimagassutslipp. Bygg står for over halvparten av strømforbruket i Norge, og strøm utgjør over 80 % av den totale energibruken i bygg. Energieffektivisering, lokal energiproduksjon og energilagring i bygg kan gi betydelige bidrag til kraftbalansen og er tilnærmet konfliktfri sammenlignet med utbygging av ny kraftproduksjon. Lokal energiproduksjon og deling av overskuddsstrøm (og overskuddsvarme der dette er relevant) kan bidra til å avlaste nettet.

Virkemidler for energieffektivisering slik de er i dag, treffer i liten grad leietakere i næringsbygg, samt frivillige organisasjoner og ideelle stiftelser som eier bygg. Nye virkemidler for økt energieffektivitet i næringsbygg, som investeringsstøtte til gjennomføring av energitiltak, må gi insentiver til og belønne samarbeid mellom byggets eier og leietakere. Dette vil føre til energisparing som ellers ikke ville ha skjedd.

Samferdsel

Virke mener at de klimapolitiske prioriteringene med tanke på reduserte utslipp av klimagasser bør skje i et globalt perspektiv og balanseres mot andre tungtveiende hensyn basert på helhetlige samfunnsøkonomiske vurderinger. Spesielt bør vurderingene omkring elektrifisering av veitrafikken avveies mot beredskapsmessige hensyn, både hva gjelder sammensetningen av kjøretøyparken og for å sikre tilgang på flytende drivstoff til forbrenningsmotorer i hele landet ut fra beredskapsbehov på sikt.

En vellykket by- og sentrumsutvikling har klimapolitisk verdi i seg selv. Nærhetsfordelene ved samlokalisering og effektiv logistikk bidrar til lavere utslipp gjennom mer kortreist transport. Det er viktig å unngå uønsket byspredning, noe som forutsetter tilgjengelighetsutvikling som ivaretar lønnsomheten ved lokalisering av handels- og tjenestevirksomheter til sentrale byområder gjennom god kundetilgang, kollektivtransport og tilrettelegging for varelevering og tjenester basert på veitransport.

Norske kommuner har mulighet for skiltmyndighet til å prioritere varelevering og parkering for næringskjøretøy som benytter nullutslippsteknologi. Slike tiltak har imidlertid lite klimapolitisk relevans fordi det berører en svært liten andel av energibruken i transportsektoren. Ytterligere endringer i skiltreglene for å fremme overgang til nullutslippskjøretøy er derfor unødvendig. Hovedproblemet i flere byområder, spesielt i hovedstaden, er manglende tilrettelegging for vare- og tjenesteleveranser.

Hva gjelder Vegvesenets forslag om å gi lette og tunge varebiler med nullutslippsteknologi tilgang til kollektivfelt, mener Virke at tungbilene bør prioriteres. Økt innfasing av nullutslipps varebiler bør fremmes med andre tiltak for å unngå unødige konflikter med kollektivtrafikkens framkommelighet.

Jordbruket sitt samfunnsoppdrag er å sikre befolkningen nok og trygg mat produsert på norske naturressurser, og gjennom dette bidra til sysselsetting i hele landet, god ernæring og helse. Klimaarbeidet er en del av landbrukets samlede innsats for en bærekraftig matproduksjon.

En klimaomstilling i landbruket som gir lavere utslipp, uten å gå på akkord med bruk av norsk matjord og utmark, matsikkerhet og beredskap, selvforsyningsevne, god plantehelse, god dyrevelferd og en dyrehelse i verdensklasse er en ambisiøs, men nødvendig målsetting for næringa.

Norges Bondelag merker seg at meldinga tar innover seg særegenhetene ved biologisk produksjon og “påpeker at matproduksjon er ett av få områder der vi må forvente noen gjenværende utslipp også i 2050”. Videre er vi glade for at meldinga anerkjenner at utslippskutt i landbruket skal skje “samtidig som vi ivaretar matsikkerheten og styrker den nasjonale selvforsyningsgraden”.

Skal vi nå Stortingets mål om økt selvforsyning er det avgjørende at klimatiltak for landbruket gjennomføres uten å gå på bekostning av matproduksjonen.

Klimaavtalen

Meldinga legger klimaavtalen mellom staten og jordbruket, inngått i 2019, til grunn for klimaarbeidet i landbruket. Målet for avtalen er å redusere klimagassutslippene og øke opptak av karbon tilsvarende 5 millioner tonn CO2-ekv samlet for årene 2021-2030. I tilhørende klimaplan er avtalen operasjonalisert og definert i tiltak med estimerte utslippskutt per tiltak. Klimaavtalen har så langt fungert som et effektivt rammeverk for utslippskutt uten at matsikkerheten er svekket, og jordbruket har allerede redusert sine utslipp med over 10%. Det var en forutsetning for inngåelse av avtalen at matproduksjonen ikke skulle ilegges nye særavgifter.  Det har fra starten av vært estimert at de største kuttene vil bokføres i slutten av avtaleperioden, både på grunn av at enkelte tiltak tar tid å iverksette, det dreier seg om biologiske prosesser, og på grunn av at det må utvikles bokføringsmetoder for å godskrive noen av tiltakene.

Norges Bondelag og et samlet norsk landbruk bruker store ressurser, og arbeider målrettet, for å oppfylle våre forpliktelser i dagens klimaavtale. Vi er i utgangspunktet positive til å vurdere en videreføring av avtalen etter endt periode, såfremt den nåværende avtalen får virke i tråd med forutsetningene, og at den understøttes av målrettede virkemidler, investeringer i ny teknologi og forutsigbare rammer for næringa.

Prising av klimagassutslipp (kap. 6.2)

Norges Bondelag reagerer sterkt på signalene om at regjeringen vil vurdere å ilegge avgift på utslipp som ikke har avgift i dag, spesifikt på kunstgjødsel. I Klimameldingen kommer det frem at en ønsker å «fortsette arbeidet med å utvide omfanget av klimaavgiftene slik at flere utslipp prises».

Norges Bondelag mener at en avgift på kunstgjødsel ikke er i tråd med forutsetningen for klimaavtalen. En særavgift på kunstgjødsel vil i praksis si å avgiftsbelegge matproduksjon uten å få ønsket klimaeffekt. For tre år siden fikk norske bønder kompensasjon for høy pris på gjødsel fordi regjeringen fryktet for lite matkorn i Norge. Økt produksjon av korn, grønnsaker, poteter og gras er det viktigste tiltaket for å øke selvforsyningen i Norge og avgift på kunstgjødsel vil ramme disse produksjonene.

Norges Bondelag ber om at det ikke innføres særavgifter i landbruket, da det både vil svekke norsk matproduksjon, og er i strid med klimaavtalen. En slik avgift vil etter vårt syn kun medføre en økt kostnad og/eller redusert matproduksjon, da det ikke finnes alternativ næringsforsyning til planteproduksjon.

Utslipp per produsert enhet

Jordbrukets hovedoppgave er å produsere mat til befolkningen. Dette må skje med lavere klimagassutslipp per produsert enhet, ikke gjennom redusert matproduksjon. Det er mulig å redusere utslipp uten å redusere produksjonen, ved å øke klimaeffektiviteten på hver enkelt gård, altså produsere mer mat med lavere utslipp per kilo melk, kjøtt eller korn. Utslippene i det nasjonale klimagassregnskapet rapporteres per dyr, men det er de faktiske utslippene per produsert mengde mat som er avgjørende for klimaet. Derfor er tiltakene i jordbruket rettet inn mot å redusere utslipp per produsert enhet, samtidig som vi tar bedre i bruk de ressursene vi har for å øke produksjonen.

Norges Bondelag mener det er positivt at Klimameldingen fremhever behovet for politikk som støtter tiltak for å redusere utslipp per produsert enhet, slik at vi kan produsere mer mat med lavere klimafotavtrykk.

Biodrivstoff

Regjeringen planlegger ifølge meldingen å øke omsetningskravet for biodrivstoff i veitrafikken for ikke-veigående transport til 28% innen 2030. Dette gir store konsekvenser for landbruket, både økonomisk og praktisk. Kombinert med dyrere biodrivstoff og økte klimaavgifter, innebærer dette flere kostnadsøkninger for bonden. Det er en viktig forutsetning at jordbruket kompenseres for merkostnadene knyttet til biodrivstoffkravet, og at dette kommer i tillegg til nødvendig inntektsløft.

Norges Bondelag mener at jordbruket må sikres en forutsigbar opptrapping av biodrivstoffinnblanding mot et nivå på over 28% biodrivstoff innen 2030, uavhengig av om det totale forbruket av drivstoff reduseres eller ikke. Videre, støttes det også at det innføres et omsetningskrav for biodrivstoff for ikke-veigående transport, dersom flere forutsetninger ligger til grunn.

Areal

Forbudet mot nydyrking av myr er viktig for å sikre videre karbonlagring i naturen, men vil samtidig kunne bidra til å svekke norsk selvforsyning dersom tapet av dyrka jord fortsetter uten mulighet til å kompensere for det. Dette viser et behov for å se utfordringene med tap av areal, både i form av natur og matjord, i sammenheng. Det vil være viktig at det lages gode systemer for å kartlegge hvilke sektorer som er ansvarlig for utslippene og opptakene som skjer. Som et eksempel kan ikke ansvar for utslipp fra omdisponering av matjord som en konsekvens av veiutbygging tilskrives jordbruket. Et eget utslipps- og opptaksmål fra arealbruk må derfor sees i sammenheng med utarbeidelse av arealregnskap. For en bærekraftig ressursbruk av arealer må kravene som stilles til omdisponering bli strengere.

Norges Bondelag mener at det er behov for å styrke jordvernet i Norge som en viktig del av arbeidet for å bevare karbonrike arealer og unngå økte utslipp fra skog og jord. Dette innebærer at jordvernet kun må vike for samfunnskritiske formål der andre alternativer ikke er mulig.

Karbonopptak i jord

Klimameldingen peker på flere tiltak i landbruket som både reduserer utslipp, øker opptak og styrker norsk matproduksjon. Blant annet kan bruk av biokull og fangvekster bidra til økt karbonlagring i jord, og det pågår arbeid med å utvikle metoder for å få slike tiltak inn i det nasjonale klimagassregnskapet. En forutsetning for at økt opptak og unngåtte utslipp fra jord skal kunne telles med i det nasjonale klimamålet, er at dagens situasjon kartlegges, og at tiltakene kan bokføres. I dag fanges verken bruk av biokull, fangvekster eller effekten av beiting opp i klimaregnskapet.

Det er behov for bedre kunnskap og praksis knyttet til karbonopptak i jord, jordhelse og god forvaltning av jordbruksarealene. Samtidig bør karbonopptak i jord og natur først og fremst brukes for å kompensere for biologiske utslipp som ikke kan kuttes, ikke som en unnskyldning for å la være å redusere fossile utslipp. Mer målrettede støtteordninger for klimatiltak, i tråd med Landbrukets klimaplan, må være en forutsetning for å redusere klimagassutslipp fram mot 2030 og for å gjennomføre den nødvendige omstillingen fram mot 2050.

Norges Bondelag mener at for å lykkes med dette, må arbeidet med klimaplanen videreføres og virkemiddelapparatet styrkes, slik at bøndene ikke taper økonomisk ved å ta i bruk slike tiltak i praksis. I tillegg mener vi at arbeidet med å utvikle en rapporteringsmetodikk for opptak av karbon i jord må prioriteres, slik at karbonlagrende tiltak kan bokføres både fram mot 2035 og mot 2050.

Norges Fiskarlag har følgende innspill til Meld. St. 25 (2024 – 2025).

Regjeringen har i Klimameldingen et mål om at Norge innen 2050 skal være et lavutslippssamfunn. Dette innebærer bl.a. at ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte og utnyttes effektivt med høyt uttak og lave utslipp. For fiskeflåten er det viktig at klimapolitikken ikke strider mot de fiskeripolitiske målene, og dermed skaper målkonflikt og usikkerhet. De marine ressursene skal forvaltes på en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom måte, og aktiviteten skal sikre sysselsetting og bosetting. Da trenger man en differensiert fiskeflåte.

Den norske fiskeflåten består av over 5000 fartøy. Disse er små sjarker, store havgående fartøy og mange der imellom. Fiskeflåten er mangfoldig og har ulike behov. Fiskarlaget mener det er viktig å ha dette med seg når man utformer klimapolitikken som skal bidra til at fiskeflåten gjennomfører det grønne skiftet.

Den samlede matproduksjon er en av de viktigste kildene til klimagassutslipp. Fiskerinæringens utslipp av klimagasser skjer i hovedsak fra fiskeflåten, men sammenlignet med produksjon av andre animalske proteiner, har de fleste sjømatprodukter et lavt utslipp pr. kg og er dermed svært klimavennlig.

Fiskerireguleringer

Norges Fiskarlag mener det er behov for økt kunnskap om hvordan klimagevinster kan realiseres ved endringer i det fiskerispesifikke rammeverket, dvs. hvorvidt justering av fiskeriregelverket kan bidra til å opprettholde eller øke matproduksjonen og minimere klimagassutslipp fra fiskeflåten. Mer konkret hvordan formelle begrensninger kan påvirke fangstmønster og dermed klimagassutslipp. Fiskarlaget mener man må kartlegge hvordan endringer i fiskeriregelverket kan påvirke flåtens klimagassutslipp. Det må også vurderes om slike endringer i regelverket påvirker/står i motstrid til andre fiskeripolitiske målsettinger.

Samarbeid mellom myndigheter og fiskerinæring vil være viktig for å redusere CO2-utslipp og implementere ny teknologi i fiskeri. Fiskarlaget mener det inngåtte klimapartnerskapet mellom myndighetene, maritim næring og fiskerinæringen vil styrke dialogen om rammevilkårene for klimaomstillingen.

CO2-avgiften
Regjering skriver i Klimameldingen at klimapolitikken må være forutsigbar og troverdig om den skal være effektiv, og at «økt nivå på klimaavgifter gir insentiver til investeringer i nye utslippsvennlige teknologier eller til å forberede eksisterende.» For fiskeflåten utgjør CO2-avgiften en barriere mot investeringer heller enn et insentiv for investeringer i nye utslippsvennlige teknologier.

Det er i praksis ingen tilgjengelige alternativer til fossile energibærere for fiskeflåten.

For den mindre kystflåten kan elektrifisering være et alternativ, men da må det bygges ut el-infrastruktur og lademuligheter langs hele kysten, i tillegg til at det må tilgjengeliggjøres støtteordninger som gjør el- og hybridbåter realiserbare.

Havfiskeflåten og den større kystflåten har et driftsmønster uten et fast seilings- og landingsmønster. Da blir dagens muligheter enten for plasskrevende eller for dyre til at flåten kan ta de i bruk.

Dagens CO2-avgift bidrar ikke etter sin hensikt. Den øker, heller enn å redusere utslippene til fiskeflåten fordi fartøy unngår avgiften ved å fylle i utlandet og dermed går lengre distanser.

Fiskeflåten får kompensert deler av CO2-avgiften gjennom en kompensasjonsordning. Ordningen er innrettet for å premiere fartøy som er drivstoffeffektive, da den fordeles til fartøy basert på fartøyets omsetningsverdi, uavhengig av drivstofforbruk. Ordningen har to formål. Den et viktig insentiv for å få fiskeflåten til å kutte i utslipp, da den gjør det mer lønnsomt å investere i energieffektiviserende- og utslippsreduserende tiltak.  I tillegg skal den bidra til å jevne ut kostnadsforskjeller mellom norske og utenlandske fiskefartøy som har lav eller ingen CO2-avgift.

Fiskarlaget mener forutsigbarhet i kompensasjonsordningen er et svært viktig virkemiddel ved finansiering av fornyelse i fiskeflåten, og for å stimulere til framtidsrettede og drivstoffeffektive løsninger. Det er en stor svakhet i ordningen at bevilgningen først skjer i statsbudsjettet for året i etterkant. Dette skaper en uforutsigbarhet som gjør det vanskelig å for rederiene å planlegge. Fiskarlaget ber derfor om at bevilgningene må gjøres i forkant, slik at kompensasjonsordningens rammer er kjent fra starten av året som skal «kompenseres», og ikke etterskuddsvis som i dag. Det er også en fordel om de årlige bevilgningene til ordningen relateres til innbetalt CO2-avgift fra fiskeflåten. Da kan rederiene få en lengre tidshorisont enn ett år når de skal vurdere klimainvesteringer som nybygg med nye energibærere.

Bevilgningene til kompensasjonsordningen må sees i sammenheng med den planlagte opptrappingen av CO2-avgiften, og hvorvidt andre land innfører CO2-avgift for deres fiskeflåter. Så lenge våre naboland ikke følger den samme klimapolitikken med sterkt økende avgifter på drivstoff, skaper denne differansen en vesentlig og økende konkurranseulempe for norsk fiskeri. Konsekvensen vil bli at fiskeflåten i større grad både lander fangst og bunkrer drivstoff i utlandet, med negative følger for næringsliv, infrastruktur og verdiskaping.

Fartøyfornyelse

Utskiftningen av båter i fiskeflåten går sakte. Avhengig av flåtegruppe er levealderen til en fiskebåt alt fra 20 til 60 år. Derfor bør det også være virkemidler som bidrar til at det utvikles og tas i bruk teknologi som senker utslippene fra eksisterende fartøy.

Dagens støtteordninger fra Enova treffer ikke fiskeflåtens behov. De er rettet mot nullutslipp og energibærere som ennå ikke her aktuelle for fiskeflåten. F.eks. er ammoniakk og hydrogen lite aktuelt på grunn av plassbegrensning og sikkerhet om bord. Kostnaden for å bygge båter med lavutslippsteknologi er betydelig høyere enn for båter med fossile energibærere. F.eks. er kostnaden for en helelektrisk sjark dobbelt så høy som en dieselsjark.

Fiskarlaget mener det bør tilgjengeliggjøres flere støtteordninger for fiskeflåten, for å legge til rette til investering i grønn teknologi både for utslippsreduksjon og nullutslipp.

Fiskarlaget viser til Meld. St. 7 (2023 – 2024) (Kvotemeldingen), kapittel 4.3. hvor regjeringen vil «nedsette en arbeidsgruppe som skal vurdere lasteromsbegrensninger og hvordan det legges til rette for at fartøy bør utformes for å redusere sitt klimaavtrykk og sikre bedre ivaretakelse av råstoffet». Dagens regler for fartøyutforming i kystfiskeflåten er basert på lengdegrenser. Kapasitetsbegrensning er et viktig tiltak for å beholde en differensiert fiskeflåte, men dagens lengdegrenser setter klare begrensninger for mulighetene for klimavennlig og energieffektiv fartøyutforming. Regjeringen har ennå ikke fulgt opp tiltaket i Kvotemeldingen. Fiskarlaget mener dette arbeidet må prioriteres.

Infrastruktur

Elektrifisering av kystfiskeflåten er et tiltak for å omstille fiskeflåten til alternative energibærer. En av barrierene, i tillegg til kostnaden for å bygge slike fiskebåter, er infrastrukturen for landstrøm og ladestasjoner. Kystflåten opererer langs hele kysten, men det er flest fartøy i Nord-Norge. Av 125 etablerte eller planlagt landstrømprosjekter, finnes kun ni etablerte og fire planlagte anlegg i nord. Dette er altfor få, og Fiskarlaget oppfordrer til at det etableres betydelig flere anlegg. Landstrøm er også viktig for at dagens fartøy kan bruke landsstrøm når de ligger i havn. Når fiskefartøy ligger i fremmedhavner, f.eks. under Lofotfisket, bor og lever fiskerne om bord i båten. Da genererer hjelpemotorene strøm til matlaging og fasilitetene om bord. En tilkobling til landsstrøm vil bidra til en nedgang i utslippene fra fiskeflåten.

Norges Fiskarlag viser for øvrig til innspillene fra Fiskebåt og Biomarint Forum.

Norges Fiskarlag

Norges Fiskarlag er fiskeflåtens fag- og interesseorganisasjon, og organiserer både enefiskere, lottakere og fiskebåtredere. Medlemsmassen står for rundt 75% av samlet førstehåndsverdi fra fiskeriene.

Kommunenettverk for klimaomstilling er et administrativt styrt nettverk bestående av klima- og miljørådgivere i 18 kommuner og en kommuneregion i  Akershus, Buskerud og Innlandet. Nettverket jobber målrettet med klimagassreduksjon og omstilling til lavutslippssamfunnet. Asker, Krødsherad, Lørenskog og Ringerike støtter dette innspillet. Vi gjør oppmerksom på at dette innspillet ikke er politisk behandlet i kommunene.

Kommunesektoren har behov for langsiktige føringer

Kommunal sektor spiller en nøkkelrolle i Norges omstilling til et lavutslippssamfunn. Kommunene møter både nasjonale mål og innbyggernes forventninger i praksis, og vi er avhengige av tydelige nasjonale rammer og virkemidler for å levere gode resultater.

Som det heter: Det som blir målt, blir gjennomført. Derfor er det avgjørende at klimamålene er tydelige, ambisiøse og forpliktende. Staten har i planretningslinjen for klima og energi tydeliggjort at kommuner skal innarbeide ambisiøse og konkrete mål, tiltak og virkemidler for klimaomstilling i vår samfunnsplanlegging. Vi trenger at Storting og regjering gjør det samme. Vi er sterkt bekymret for regjeringens forslag om å fjerne et konkret innenlandsk utslippsmål for 2035, og manglende mål for forbruksbaserte utslipp. Vi frykter at dette vil svekke klimaarbeidet i praksis og den nødvendige forankringen av klimahensyn i beslutningsprosesser på alle nivå.

Stortinget må derfor:

• fastsette et nasjonalt, innenlandsk utslippsmål for 2035 som er i tråd med målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 (90-95 % reduksjon fra 1990-nivået).
• innføre et mål for forbruksbaserte utslipp og redusert materialfotavtrykk.
• fastsette mål for utslippsreduksjon fra irreversible arealbruksendringer, og utrede relevante virkemidler.

Regjeringen foreslår å utrede en avgift på utslipp fra irreversible arealbruksendringer, og å sende forslag om forbud mot nedbygging av myr på høring før sommeren 2025. Det er bra at rammer rundt dette blir avklart, noe som skaper forutsigbarhet for kommunene og utbyggere.

Kommunesektoren har behov for styrket verktøykasse og øremerkede ressurser

Klimautvalget 2050 viser tydelig at alle sektorer må gjennom en omfattende omstilling. Kommunene trenger bedre mulighet til å vurdere tiltak ut fra samlet klimanytte og effekt over tid, særlig med tanke på knappe ressurser og nødvendigheten av å redusere forbruksbaserte utslipp. For å lykkes trenger vi:

• tydelige mål og retning fra staten;
• forutsigbare og langsiktige virkemidler;
• relevante verktøy og øremerkede ressurser til å ha tilstrekkelig kompetanse og kapasitet.

For å kunne levere på forventningene må kommunene ha tilstrekkelig klima- og miljøkompetanse, og staten må støtte dette med målrettede ressurser. Vi stiller oss positive til en rekke tiltak og intensjoner som fremkommer i klimameldingen og lovforslagene, men flere av dem må styrkes, konkretiseres og gjennomføres for å kunne gi effekt i kommunenes omstillingsarbeid.

Stortinget må:

• stille krav til at alle kommuner har nødvendig klima- og miljøkompetanse og kapasitet;
• sikre øremerkede midler for å styrke denne kapasiteten;
• sikre at Klimasats-ordningen videreføres til minst til 2030, med en minimumsramme på 200 millioner kr/år, og med forutsigbare søknadsfrister;
• be regjeringen innføre tidslinjer med konkrete virkemidler og tiltak for utfasing av fossile brensler i alle sektorer, med årlig oppfølging i klimastatus og -plan;
• be regjeringen følge opp opprettelse av regionale oppgaveavlastende team som tilbyr helhetlig, samordnet og juridisk veiledning til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i areal og planarbeidet;
• sørge for at UFF-rammeverket benyttes i alle statlige beslutningsprosesser;
• be regjeringen ytterligere styrke utviklingen av verktøy og veiledning tilpasset kommunenes behov, inkludert tallgrunnlag for utvikling over tid for direkte og indirekte utslipp;
• gi kommunene hjemmel til å etablere nullutslippsoner og å fortsatt kunne stille klimakrav til bygge- og anleggsplasser;
• be regjeringen styrke juridisk veiledning for hvordan klimahensyn skal ivaretas i planlegging etter plan- og bygningsloven;
• integrere sirkulær økonomi i virkemiddelapparatet;
• endre lov om bærekraftige produkter og verdikjeder for å gjennomføre økodesignforordningen.

Kommunal sektor er beredt til å bidra i omstillingen til lavutslippssamfunnet, men vi er helt avhengige av at staten sørger for langsiktige og forutsigbare rammer for omstillingen, og virkemidler som gjør det mulig å gjennomføre tiltakene som er nødvendig for en dyp transformasjon til et bærekraftig lavutslippsamfunn.

Med vennlig hilsen

Ragnhild Elisabeth Waagaard
Prosjektleder

Kommunenettverk for klimaomstilling

Fornybar Norge takker for muligheten til å gi våre innspill til Stortingets behandling av Klimamelding 2035, og regjeringens forslag til nytt klimamål for 2035. For mer utdypende innspill viser vi til Fornybar Norges høringssvar om nytt klimamål til regjeringens høring i januar 2025. Fornybar Norge organiserer aktører som produserer, frakter, selger, bygger og gir råd om fornybar energi i Norge.

Hovedbudskap

Fornybar Norge mener Norges nye klimamål burde være 80 prosent utslippskutt, i tråd med Miljødirektoratets faglige anbefalinger, og at det bør settes et delmål for utslippskutt innenlands. Vi mener energi- og klimasamarbeidet med EU må styrkes og ber om en helhetlig plan for energi- og klimapolitikken. Tempoet i fornybarutbyggingen må økes kraftig. Omtrent halvparten av energien som brukes i Norge er fortsatt fossil, men det gis nesten ikke konsesjoner til ny fornybar energi. En betydelig vekst i produksjonen av fornybar energi og bedre nettkapasitet er helt avgjørende for at den fossile energibruken skal kunne fases ut. Det handler både om å nå klimamål, sikre industriens konkurransekraft og legge til rette for verdiskaping i tiårene som kommer.

Klimamål for 2035

Regjeringen foreslår et mål på 70-75 prosent utslippskutt i forhold til 1990-nivå. Parisavtalen sier at målet som meldes inn skal være et utrykk for landets høyeste ambisjon. Fornybar Norge mener regjeringens forslag er for lavt og støtter Miljødirektoratets anbefaling om at klimamålet for 2035 bør være utslippskutt på minst 80 prosent i forhold til 1990-nivå.

Helhetlig energi- og klimaplan

I tillegg til et klimamål, er det viktig med en konkret plan for å følge opp målene. Å oppnå utslippsreduksjoner i tråd med Norges internasjonale klimaforpliktelser krever tydelig politikk, og bedrifter trenger forutsigbarhet for å drive omstilling.

Regjeringen skriver i meldingen at ambisjonen om å kutte 55 prosent av klimagassutslippene i norsk økonomi innen 2030 (omstillingsmålet) "har vist seg å være krevende å nå, blant annet i lys av konsekvenser for økt kraftbehov". Omstillingsmålet skal derfor ikke lenger inngå i målstrukturen, og det legges ikke frem et nytt nasjonalt delmål. Fornybar Norge ser dette som en erkjennelse av at klima- og energipolitikken ikke henger sammen slik den burde.

Fornybar Norge ber om en mer helhetlig tilnærming til norsk energi- og klimapolitikk. Vi ønsker at det legges fram en stortingsmelding annet hvert år med en helhetlig energi- og klimaplan. Meldingen bør inneholde en status for energisituasjonen i Norge sett opp mot klimamål, næringslivets kraftbehov og energisikkerhet. Dette bør gjøres sammen med en årlig energiredegjørelse fra statsråden. EUs styringssystemforordning inneholder nettopp et slikt verktøy for oppfølging av nasjonal energi- og klimastatus. Fornybar Norge mener derfor at hele styringssystemforordningen må innlemmes i EØS-avtalen snarest.

Et nasjonalt klimamål er et viktig styringssignal

Norsk næringsliv trenger et tydelig forankret og tilstrekkelig ambisiøst nasjonalt klimamål. Først og fremst for å skape forutsigbarhet i overgangen til lav- og nullutslipp, men også for å sikre at staten legger til rette for næringslivets omstilling. Dette er god klima-, energi- og industripolitikk. Norsk industri er i dag blant verdens reneste. Det skyldes politikere som tok ansvar, stilte krav og bidro til reelle utslippskutt. Den energiomstillingen vi nå står i krever like tydelig politisk lederskap.

Et klimamål vil fungere som en effektiv rettesnor slik at NVE og andre etater – gjennom regelverksutforming og myndighetsutøvelse – legger til rette for nok nett og kraftproduksjon til å sikre at industrien får den kraften som trengs for å gjennomføre sin omstilling. Et klimamål vil også gi kraftutbyggere, nettselskaper og leverandører en sterk forutsigbarhet for å investere og ligge i forkant. Tilsvarende vil offentlige anskaffelser gjennom et klimamål få tydelige krav om utslippskutt i hele verdikjeden. Dermed vil bedrifter som investerer i lav- og nullutslippsløsninger bli foretrukket i konkurranser.

Kvotekjøp bør være et supplement til kutt i Norge
Kjøp av kvoter vil ikke gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig. Å satse på utslippskutt i egen industri bidrar både til måloppnåelse og til å sikre konkurransekraft for norsk næringsliv. Det er en mer fornuftig bruk av midler enn å kjøpe kvoter i utlandet og finansiere andre lands omstilling. Kvotekjøp bør være et supplement eller en “sikkerhetsventil” – ikke hovedstrategien.

Et tett samarbeid med EU i energi- og klimapolitikken er nødvendig

Regjeringen skriver i klimameldingen at "Regje­ringen ønsker å videreføre klimasamarbeidet med EU og arbeider ut ifra at 2030-målet under Paris­avtalen skal oppfylles i samarbeid med EU" og at regjeringen er "åpen for samarbeid med EU også om 2035-målet". Dette er svært defensive formuleringer. Samarbeidet med EU har tjent Norge godt, også innenfor klimasamarbeidet. Fornybar Norge viser til rapportene fra Klimautvalget 2050 og EØS-utredningen som begge anbefaler at Norge fortsetter klimasamarbeidet med EU, og deltar i EUs klimaregelverk frem mot 2050.

Fornybar Norge mener Norge bør søke et tettere og mer forpliktende klimasamarbeid med EU enn det vi har i dag. Gjeldende klimaavtale med EU er forankret under protokoll 31 i EØS-avtalen om frivillig samarbeid, og kan kun oppdateres og videreføres dersom begge parter ønsker det. Fornybar Norge mener det bør vurderes å innlemme en oppdatert klimaavtale i EØS-avtalens bindende deler (herunder innsatsfordelingsforordningen ESR og ETS2), slik man allerede har gjort for deltakelse i EUs kvotesystem ETS1.

Regjeringens Grønne bok og DNVs siste Energy Outlook Norway viser at vi ligger langt på etterskudd når det gjelder klimagjennomføring. Statens virkemiddelinnsats har ikke tatt hensyn til Norges klimamåloppnåelse, verken når det gjelder å skaffe til veie nok fornybar kraft eller ordninger som sikrer god innfasing av null- og lavutslippsteknologi.

Fornybar kraft som forutsetning for klimaomstillingen

Elektrifisering er det mest effektive tiltaket for utslippskutt og gir samtidig energieffektivisering, men krafttilgang er i ferd med å bli den største og viktigste barrieren for klimaomstillingen i Norge. Halvparten av den totale energibruken i Norge er fortsatt fossil energi, i transportsektoren, industrien og på sokkelen. For å kutte utslippene og innfri nåværende og fremtidige klimaambisjoner, må denne fossile energien fases ut og erstattes av fornybar energi til konkurransedyktige priser. Fornybar Norge mener vi trenger en norsk elektrifiseringsstrategi.

Miljødirektoratet har i sin rapport "Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025" beregnet at tiltak som kan redusere nasjonale utslipp av klimagasser med over 60 prosent innen 2035 vil øke kraftetterspørselen med 32,5 TWh i 2035 sammenlignet med forbruket i 2023. Det er derfor skuffende at Klimameldingen ikke viser noen beregninger av nødvendig krafttilgang for å nå det foreslåtte klimamålet eller hvordan slik krafttilgang skal sikres.

Begrenset tilgang på fornybar kraft vil føre til høyere kraftpriser, svekket konkurransekraft, og redusert tempo i klimaomstillingen. Løsningen er betydelig økt krafttilgang gjennom raskere utbygging av ny fornybar energi fra vann- vind- og solkraft, og en målrettet satsing på energieffektivisering. 

Fornybar Norges medlemmer leverer kraftproduksjon, kraftnett og fjernvarme, men trenger konkurransedyktige og forutsigbare rammevilkår og politisk vilje for å realisere disse løsningene i den skala og det tempo som er nødvendig for å møte klimamålene.

Vi viser også til høringssvaret fra NHO.

Vennlig hilsen Fornybar Norge
Åslaug Haga                                                                             Øistein Schmidt Galaaen

Administrerende direktør                                               Direktør produksjon og bærekraft

UiT Norges arktiske universitet takker for muligheten til å gi innspill på Meld. St. 25 (2024-2025) Klimamelding 2035 - på vei mot lavutslippssamfunnet, heretter Klimameldinga. Klima- og naturforskningen ved UiT følger særlig med på oppvarmingen i Arktis, som går raskere enn noe annet sted i verden. I dette innspillet gjør UiT komiteen oppmerksom på at:

1. Vi kan ha passert et kritisk vippepunkt i Arktis: Ny forskning tyder på at subarktisk skog og arktisk tundra ikke lenger er et lager for klimagasser, men en kilde til utslipp. Tidlig varsling av klimahendelser kan redusere lidelse og tap for en stadig mer presset reindriftsnæring. Reindrift og andre naturbaserte næringer ønsker også kunnskap for å tilpasse driften, slik at de ikke svekker økosystemets evne til opptak av karbon ytterligere. COAT er Norges system for å gi sikker dokumentasjon og tidlige varsler om endringer i klima og økosystem, og dette systemet må ha langsiktig og forutsigbar finansiering.
2. Norge har fortsatt ikke har et godt nok kunnskapsgrunnlag for at bruken og forvaltningen av kystområdene tar vare på det biologiske mangfoldet og beskytter karbonrike økosystem som tareskogen.
   
   
3. For første gang i det moderne menneskets historie vil Polhavet være isfritt på sommeren i løpet av de nærmeste tiårene. Norge og verden trenger derfor et oppdatert kunnskapsgrunnlag for å være forberedt på denne store naturendringen. UiT ønsker derfor at komiteen er kjent med forskningsinitiativet Polhavet 2050.

Fra lager til kilde 

Kapittel 8.2 av Klimameldinga peker på at økosystem har mulighet til å ta opp og lagre karbon, men den er mindre tydelig på at økosystem i endring også kan bli nye kilder til utslipp. UiT ønsker å gjøre komiteen oppmerksom på nylig publisert forskning som tyder på at Arktis har nådd et kritisk vippepunkt: Den raske oppvarmingen setter i gang en rekke biofysiske prosesser i landbaserte økosystem. Resultatet er at subarktisk skog og arktisk tundra går fra å være lager for klimagasser til å bli kilder til utslipp. En svekket albedoeffekt, altså økosystemenes evne til å reflektere innstrålt varme, vil også bidra til å øke oppvarmingen.  

Det er betimelig at Klimameldinga understreker at de raske klimaendringene i nord har store konsekvenser for samisk kultur og næringsvirksomhet. Med tidlig varsel og gode prognoser om klimahendelser kan reindriftsnæringa unngå lidelse og død blant dyr og unødige økonomiske tap. Like viktig er det utøvere av skogdrift, reindrift og andre utmarksnæringer i arktisk natur også ønsker kunnskap om hvordan de kan tilpasse driften for at den ikke skal svekke albedoeffekten ytterligere eller bidra til å svekke økosystemets evne til å lagre karbon.  

Overvåkingssystemet COAT har derfor i samarbeid med reindriftsdistrikter, skogforvaltningen og grunneieren Finnmarkseiendommen etablert infrastruktur for å gi sikker dokumentasjon og tidlige varsler om endringer i klima og økosystem. Forvaltningen og næringsutøverne bruker denne informasjonen for å tilpasse driften.  

I behandlingen av statsbudsjettet har Stortinget de to siste årene sikret 20 millioner til COAT. Langsiktig og forutsigbar finansiering av COAT er blitt enda viktigere enn før. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina mangler verden klimadata fra halvparten av arktiske landområder, og nå er klimaforskningen satt under press også i andre deler av verden.  

Det vil være et svært betryggende signal til reindriftsnæringa og andre som trenger klimadata fra arktiske økosystem, hvis komiteen understreker viktigheten av at COAT overvåker og gir et oppdatert kunnskapsgrunnlag om raske og akselererende endringer i arktiske økosystem. 

Kystsonen binder karbon 

Også kystsonens økosystem er under press, både med tanke på tap av naturmangfold og et mulig vippepunkt fra å lagre til å slippe ut karbon. Når klimaendringene endrer det biologiske mangfoldet langs kysten, påvirker det livsgrunnlaget for kystbaserte lokalsamfunn i nord.  

De norske kystområdene er brede, dype, komplekse og har store lokale variasjoner. UiT vil derfor understreke at Norge fortsatt ikke har et godt nok kunnskapsgrunnlag for at bruken og forvaltningen av kystområdene tar vare på det biologiske mangfoldet og beskytter karbonrike økosystem som tareskogen.  

En mulig løsning for å bygge opp dette kunnskapsgrunnlaget er å utvide COAT til å dekke kystsonen, som UiT har foreslått. Det er svært positivt at Forskningsrådet støtter mer forskning på bærekraftig arealbruk. UiT vil i tillegg understreke at en god forvaltning av kysten er komplisert. Kunnskapsgrunnlaget for bærekraftig bruk og forvaltning av kystområdene bør derfor bygges i samarbeid på tvers av institutt- og universitetssektoren. 

Komiteen kan understreke behovet for at kystnasjonen Norge har et oppdatert kunnskapsgrunnlag om klimaendringenes press på det biologiske mangfoldet og økosystemet i kystsonen. 

Kunnskap om et isfritt Polhav 

En annen alvorlig effekt av klimaendringene i Arktis kommer fram i kapittel 2.1 av Klimameldinga: For første gang i det moderne menneskets historie vil Polhavet være isfritt på sommeren i løpet av de nærmeste tiårene. Klimameldinga nevner at et åpent Polhav kan bidra til endringer i militært nærvær og skape større internasjonal interesse for turisme og nye seilingsruter. UiT vil imidlertid understreke at de lokale og globale konsekvensene av et isfritt Polhav i all hovedsak er ukjente, men at de trolig er store. 

Norge og verden trenger derfor et oppdatert kunnskapsgrunnlag for å være forberedt på denne store naturendringen. UiT ønsker derfor at komiteen er kjent med forskningsinitiativet Polhavet 2050. I dette initiativet har 18 norske vitenskapelige institusjoner samlet seg om et felles mål: Norge skal ta ansvaret for at verden skal forstå og være forberedt på at Polhavet om få tiår vil gå fra hvitt til blått. 

Siden et åpent Polhav vil ha konsekvenser for både økosystem, næringsliv, verdensøkonomien og sikkerhetspolitikk, er den vitenskapelige planen i Polhavet 2050 tverrfaglig.  Det brede landslaget av forskere i Polhavet 2050 vil dekke geopolitikk, forsvars- og sikkerhetspolitikk, næringsliv, havrett, miljø, klima og energi. 

De 18 samarbeidsinstitusjonene har bedt om det øremerkes 100 millioner kroner årlig til Polhavet 2050 i perioden fra 2026 til 2036, slik at prosjektet også blir et vesentlig bidrag fra Norge i det femte internasjonale polaråret 2032-2033. Partnerne vil til sammen bidra med egeninnsats tilsvarende samme beløp og er i dialog med Norges forskningsråd om hvordan et slikt program kan innrettes. I hele tiårsperioden vil Polhavet 2050 sikre langsiktig og aktiv tilstedeværelse i arktiske havområder fra et stort antall norske institusjoner. Prosjektet vil også sikre at Norge de neste 15 årene utnytter kapasiteten og mulighetene som isbryteren FF Kronprins Haakon har til å befeste Norges posisjon som ledende polarforskningsnasjon. 

UiT håper komiteen vil understreke at Norge og verden trenger kunnskap om de miljømessige, økonomiske og politiske konsekvensene av et isfritt Polhav. Videre kan komiteen merke seg det nasjonale og tverrfaglige forskningsinitiativet Polhavet 2050. 

ForUMs høringsinnspill til Energi- og Miljøkomiteen på klimameldingen for 2035 og endringer i klimaloven

ForUM for Utvikling og Miljø takker Energi- og Miljøkomiteen for muligheten til å gi innspill på klimameldingen, klimaloven og klimamålet for 2035. 

Prop. 129 - Endringer i klimaloven (Klimamålet for 2035)

ForUM ønsker å fremheve at klimamålet Norge melder inn til FN skal reflektere Norges høyeste mulige ambisjon og Norges rettferdige andel av både de globale klimagassutslippene og av behovet for klimafinansiering til utviklingsland. Miljødirektoratet anbefaler, og mener det er mulig for Norge, å kutte 80% av sine utslipp innen 2035, i tillegg til å sette en nasjonalt delmål på 60% kutt. ForUM mener at Norge ikke vil ivareta sine forpliktelser om å melde inn sin “høyeste mulig ambisjon”, om vi melder inn et mål som er lavere enn regjeringens eget fagdirektorat sin anbefaling. 

Klimamålet som meldes inn til FN, bør ivareta alle målene i artikkel 2 av Parisavtalen, som betyr at det skal være i tråd med målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader, at det skal styrke global klimatilpasning, at finansieringsstrømmer skal vris i tråd med Parisavtalen og at målene som meldes inn skal reflektere landenes felles men differensierte ansvar og kapasitet. 

Globalt er Norges historiske klimaansvar betydelig større enn vi har mulighet til å kompensere for med nasjonale utslippskutt alene (Norways Fair Share, 2018). Slik klimautvalget 2050 demonstrerer (bl.a illustrert på side 211av deres rapport), bidrar Norge til store mengder klimagassutslipp utenfor egne grenser, som gjennom statens eierskap i selskaper, import av forbruksbarer og forbrenning av norsk olje og gass i utlandet. I henhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er staten ansvarlig for de utslipp den kan påvirke (Norges Institusjon for Menneskerettigheter, 2024). I tillegg til egne klimamål, bør Norges høyeste mulige klimaambisjon derfor også inneholde et klimafinansieringsbidrag, for å hjelpe utviklingsland med å nå sine klimamål og tilpasse seg klimaendringene. 

Et mål som reflekterer Norges høyeste mulig ambisjon bør inneholde mer enn kun et punktmål for en gitt prosent reduksjon av utslipp innen 2035. Norge må gjøre en analyse av hva som er vårt gjenværende karbonbudsjett innenfor 1,5 graders målet og utrede vår globale klimainnsats ut ifra dette. 

Den globale gjennomgangen av landenes arbeid for å nå klimamålene, som ble vedtatt av alle verdens land på COP28, pekte blant annet på behovet for “en omstilling bort fra fossile brensler i energisystemer” (Decision 1/CMA.5, para 28(d)). For å være i tråd med Parisavtalens mål, og følge opp råd for egen omstilling fra Klimautvalget 2050 , må Norge melde inn ambisjoner om å utvikle en utfasingsplan for egen petroleumsvirksomhet.

For at Norge skal kunne melde inn et troverdig klimamål for 2035, ber ForUM Stortinget om at det må inneholde at: 

• Norge skal totalt kutte minst 80% av sine klimagassutslipp, og kutte minst 60% av sine klimagassutslipp innenfor egne landegrenser.
• Norge utarbeider en helhetlig klima- og energiplan som inkluderer en strategi for sluttfasen til norsk olje og gass som bl.a skal bidra til å redusere utslippene fra forbrenning av norsk olje og gass.
• Norge utarbeider en plan og et mål for å kutte utslipp vi forårsaker i utlandet.
• Norge skal hvert år bidra med minst 67 milliarder kroner i klimafinansiering til utviklingsland.

For å nå klimamålene med høyest mulig sannsynlighet, må utslippene kuttes så raskt som mulig. Norge bør i 2035 derfor være et godt stykke på vei til å bli et nullutslippssamfunn i 2050. Norges neste klimamål kan heller ikke basere seg på bruk av teknologier, kvoter og falske løsninger i stedet for tiltak for å redusere aktiviteten i de mest forurensende industriene. 

Et delmål som sikrer nasjonale utslippskutt vil bidra til å sikre en langsiktig og helhetlig omstilling i Norge fram til 2050. Nødvendige tiltak for lavutslippsamfunnet blir vanskeligere å gjennomføre hvis Norge gjør seg avhengig av kvotehandel. Bruken av en eventuell fleksibilitet må komme med forbehold om at utslippene det kompenseres for gjelder sektorer i en overgangsfase, der den forurensende virksomheten trappes ned og avvikles fram mot 2050. Det bør tydelig defineres hvilke sektorer som vi ikke skal ha med oss i 2050.

Meld. St. 25 Klimameldingen 2035

Norge har aldri nådd et nasjonalt klimamål. Det norske klimastyringssystemet må styrkes og samordnes, slik blant annet både Klimautvalget 2050 og Riksrevisjonen peker på. 

ForUM ber Stortinget om å: 

• Be regjeringen utarbeide en opptrappingsplan for klimafinansiering
• Trappe opp CO2-avgiften for perioden etter 2030 i tilstrekkelig grad slik at Norge når sine klimamål
• Oppdatere klimaavtalen med EU for 2030 og å sikre videreføring av klimaavtalen med EU etter 2030 
• Be regjeringen utarbeide et karbonbudsjettmål som indikerer hvor mye som maksimalt kan slippes ut fram mot 2050, der også budsjettmål for 2035 er regnet ut. Budsjettmålet skal ikke overskrides, og det må utarbeides årlige planer i tråd med karbonbudsjettet. Det skal utarbeides sektorvise budsjettmål, som forplikter ulike sektorer av samfunnet til å ta sin andel av de nødvendige reduksjonene i klimagassutslipp. 
• Norge må i tråd med Miljødirektoratets anbefaling sette et separat mål for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) og et mål for å redusere utslipp fra utenriks luftfart og skipsfart.

• Presisere at det kun er EUs kvotesystem som kan brukes for å nå Norges klimamål

• Sikre at norsk petroleumspolitikk innrettes i tråd med at det europeiske kvotemarkedet skal være tomt i 2040. 
• Kutte alle offentlige støtteordninger til petroleumsnæringen.
• Sikre at oljefondet ikke investeres i fossil energi eller i selskaper uten en troverdig klimaplan i tråd med Parisavtalens 1,5 gradersmål.

Kirkens Nødhjelps høringsinnspill til Energi- og Miljøkomiteen på klimameldingen for 2035 og endringer i klimaloven

Kirkens Nødhjelp takker Energi- og Miljøkomiteen for muligheten til å gi innspill på klimameldingen, klimaloven og klimamålet for 2035. 

Gjennom vårt nødhjelps- og bistandsarbeid, opplever Kirkens Nødhjelp daglig klimaendringenes ødeleggende og dødelige konsekvenser for de menneskene som allerede er mest utsatte for, og har bidratt minst til klimaendringene. Vårt mandat til å redde liv, bygge robuste samfunn og å jobbe for rettferdighet, ligger til grunn for vårt arbeid med norsk og global klimapolitikk.

Prop. 129 - Endringer i klimaloven (Klimamålet for 2035)

Prinsippet om felles men differensiert ansvar og respektiv kapasitet er en bærende pillar for Parisavtalen, som forutsetter at rike land leder an i å kutte utslipp, og bidrar med klimafinansiering til utviklingsland. Kirkens Nødhjelp ber Stortinget sikre at Norges klimamål for 2035 inneholder at:

• Norge skal totalt kutte minst 80% av sine klimagassutslipp, og kutte minst 60% av sine klimagassutslipp innenfor egne landegrenser, i tråd med Miljødirektoratets anbefalinger.
• Norge forplikter seg til å bidra med minst 67 milliarder kroner i klimafinansiering årlig til utviklingsland fram mot 2035. Klimafinansiering inkluderer ikke kvotekjøp, det må komme i tillegg til ordinær bistand, og det bør etterstrebes en balanse mellom finansiering av utslippskutt og klimatilpasning. 
• Norge utarbeider en utfasingsplan for norsk olje- og gassproduksjon som bidrar til å redusere utslippene fra forbrenning av norsk olje og gass.
• Norge utarbeider en plan og et mål for å kutte utslipp vi forårsaker i utlandet, som for eksempel utslipp fra produksjon av forbruksvarer nordmenn importerer. Norges “indirekte utslipp” skal kuttes med samme hastighet som våre nasjonale utslipp. 

Overordnet klimamål: For å nå klimamålene både globalt og nasjonalt med høyest mulig sannsynlighet, må utslippene kuttes så raskt som mulig. For å sikre en planmessig og gradvis omstilling i Norge til lavutslippssamfunnet i 2050, bør en størst mulig andel av utslippskuttene tas nasjonalt. Nødvendige tiltak for lavutslippsamfunnet blir vanskeligere å gjennomføre hvis Norge gjør seg avhengig av kvotehandel. Bruken av en eventuell fleksibilitet må komme med forbehold om at utslippene det kompenseres for gjelder sektorer i en overgangsfase, der den forurensende virksomheten trappes ned og avvikles fram mot 2050. Det bør tydelig defineres hvilke sektorer som vi ikke skal ha med oss i 2050.

Utfasingsplan: Under FNs klimaforhandlinger, ble det i 2023 vedtatt “en omstilling bort fra fossile brensler i energisystemer” (Decision 1/CMA.5, para 28(d)). For å være i tråd med Parisavtalens mål og for å følge opp råd for egen omstilling fra Klimautvalget 2050, bør Stortinget be regjeringen om å utvikle en utfasingsplan for norsk petroleumsvirksomhet, og å melde inn dette til FN som del av Norges klimamål for 2035. Norge bør følge Storbritannias eksempel, som i sitt klimamål til FN meldte inn en ambisjon om å fase ut fossile brensler, og å ikke tildele flere letelisenser til olje- og gassproduksjon. 

Meld. St. 25 Klimameldingen 2035

Kirkens Nødhjelp ber Stortinget samle seg om et ambisiøst klimaforlik, som staker ut grunnpilarene i norsk klimapolitikk for tiårene som kommer på veien fram mot nullutslippssamfunnet i 2050. Det norske klimastyringssystemet må styrkes og samordnes, slik blant annet både Klimautvalget 2050 og Riksrevisjonen peker på. Kirkens Nødhjelp ber Stortinget:

• Be regjeringen utarbeide en opptrappingsplan for klimafinansiering, med et ambisjonsnivå på minst en tredobling av finansieringen fra dagens nivå (i tråd med tredoblingen av det globale finansieringsmålet under Parisavtalen)
• Be regjeringen utarbeide et karbonbudsjettmål som indikerer hvor mye vi maksimalt kan tillate oss å slippe ut fram mot 2050, der også et budsjettmål for 2030 og 2035 er regnet ut. Budsjettmålet skal ikke overskrides, og de årlige klimastatus- og plan (grønn bok), må utarbeides så planlagt politikk er i tråd med karbonbudsjettet.
• Be regjeringen utarbeide sektorvise budsjettmål som forplikter ulike sektorer til å ta sin andel av de nødvendige reduksjonene i klimagassutslipp.
• Trappe opp CO2-avgiften for perioden etter 2030 i tilstrekkelig grad slik at Norge når sine klimamål

• Oppdatere klimaavtalen med EU for 2030 og å sikre videreføring av klimaavtalen med EU etter 2030 
• Presisere at det kun er EUs kvotesystem som kan brukes for å nå Norges klimamål

• Sikre at norsk petroleumspolitikk innrettes i tråd med at det europeiske kvotemarkedet skal være tomt i 2040. 
•  Kutte alle offentlige støtteordninger til petroleumsnæringen.
• Sikre at oljefondet ikke investeres i fossil energi eller i selskaper uten en troverdig klimaplan i tråd med Parisavtalens 1,5 gradersmål.

Om klimafinansiering

Ved bruk av “fair share” metoden for å beregne byrdefordeling av klimapolitikken globalt, skulle Norge ha kuttet 430% av sine utslipp innen 2030 (Norways Fair Share, 2018). Globalt er altså Norges historiske klimaansvar betydelig større enn vi har mulighet til å kompensere for med nasjonale utslippskutt alene. Kirkens Nødhjelp mener at for å kompensere for gapet mellom faktisk kutt og vår rettferdige andel av den globale byrdefordelingen, må Norge øke sine bidrag til klimafinansiering som kutter utslipp og bidrar til tilpasning i utviklingsland. Det er viktig å presisere at denne klimafinansieringen må komme i tillegg til eventuelle kjøp av kvoter, i tillegg til bistandsbudsjettet, og bør fokuseres på utviklingsland i tråd Parisavtalens prinsipp om at utviklede land skal ta en ledende rolle og støtte utviklingslands grønne omstilling. 

Utviklingsland har et estimert behov på minst USD 455–584 milliarder i årlig klimafinansiering fram til 2030 for å nå sine utslippsmål, og USD 215–387 milliarder årlig til klimatilpasning (Standing Committee on Finance Needs Determination Report, 2024). På klimatoppmøtet COP29 ble verdens land enige om å tredoble klimafinansieringen fram til 2035. Det er naturlig at Norge tar med seg dette målet hjem og planlegger for minst en tredobling av klimafinansieringen. 

Internasjonal klimafinansiering er en av de mest kostnadseffektive tiltakene Norge kan gjøre for å kutte globale utslipp, og bidra til klimatilpasning globalt. Bidrag til å kutte globale utslipp, kan for eksempel kanaliseres gjennom Norfunds klimainvesteringsfond, mens andre bidrag kan kanaliseres gjennom FN-fond under klimasamarbeidet, som tap og skade fondet og klimatilpasningsfondet, eller gjennom bistandsorganisasjoner.

Regjeringen skriver i klimameldingen for 2035 at de vil “starte et arbeid med å vurdere hvordan norsk klimafinansiering kan innrettes og økes fram mot 2035”. Kirkens Nødhjelp mener at Stortinget bør samle seg for å sikre et høyt ambisjonsnivå for Norges klimafinansiering fram mot 2035. 

Vi viser til Klimamelding 2035 til behandling i Energi- og miljøkomiteen. Norsk Varmepumpeforening har følgende innspill til komiteens behandling av meldingen.

Hovedinnspill

• Redusert strømforbruk i bygg kan bidra med 17 TWh kraft til 2035
• Redusert strømforbruk i bygg kan bidra med 3 GWh frigjort nettkapasitet frem til 2035

Klimamål for 2035

Norsk Varmepumpeforening anbefaler et nasjonalt 2035-mål på 60 prosent innenlandske utslippskutt sammenlignet med 1990. Vi anbefaler at dette målet lovfestes gjennom Klimaloven, og meldes inn til FN under Paris-avtalen. Dette målet må suppleres med klimanøytralitetsmålet som gjelder fra 2030, og innebærer at Norge skal kjøpe klimakvoter for alle våre utslipp. 

Norsk Varmepumpeforenig mener utslipp og opptak av CO2 fra skog- og arealbruk ikke bør inngå i et nytt klimamål for 2035 på samme måte som utslipp for andre sektorer. Vi anbefaler et separat mål for skog- og arealbruk blant annet grunnet uforutsigbare variasjoner i utslipp og opptak, og at det kan være stor usikkerhet knyttet til beregninger av karbonlager i naturen. Vår anbefaling er at Norge melder inn egne klimamål for denne sektoren under Paris-avtalen. 

Siden Paris-avtalen innebærer at det er et behov for rask avkarbonisering i alle land gir det mening å ha et nasjonalt mål for utslippskutt på tvers av alle sektorer. Kvotetaket i EU skal ned mot null innen 2040, og det er derfor ikke gitt at kjøp av utslippsreduksjoner i EU-land blir billigere enn klimatiltak i Norge.

Et mål om 60 prosent utslippskutt i Norge er et ambisiøst, og samtidig et tydelig og etterprøvbart mål. Norge har i dag mange og til dels overlappende klimamål, der noen av målene er juridisk bindende, mens andre blir omtalt som «ambisjoner». Det er ikke er et tydelig skille mellom hva som skal oppnås av klimakutt i Norge, og hva som kan oppnås gjennom kvotekjøp i utlandet.

Vi tror at oppfølgingen av norske klimamål vil styrkes dersom Norge etablerer et faglig uavhengig klimaråd, som Storbritannia, Danmark, Sverige og flere andre land har gjort. Et slikt
råd bør få som ansvar å evaluere den politiske innsatsen opp mot klimalovens mål, samtidig
som det gir råd og anbefalinger for videre tiltak.

Tilgang på kraft og nett er avgjørende for å kutte klimagassutslipp

Miljødirektoratet har pekt på mangelen på strøm som den største barrieren mot å realisere utslippskutt, og at tilgang på mer kraft og nett må på plass før prosjektene kan gjennomføres. Miljødirektoratet skriver i Klimatiltak i Norge (2024) at kraftetterspørselen vil kunne øke med opp mot 43 TWh i 2035 utover forbruket i 2022 hvis at alle tiltakene gjennomføres. Dette estimatet inkluderer økt etterspørsel som forventes fra elektriske fartøy og biler, og kraft fra land-prosjekt som er inkludert i utslippsframskrivingen. Estimatene inkluderer også kraft til produksjon av hydrogenbasert drivstoff. Økt kraftetterspørsel fra datasentre og annen ny grønn industri er ikke inkludert i estimatet til Miljødirektoratet.

Å bygge ny fornybar kraft tar tid. Det forventes lite ny utbygging av vindkraft på land og vannkraft frem mot 2035. Havvind fra Sørlige Nordsjø II som vil produsere 5 – 7 TWh årlig vil være i drift tidlig på 2030-tallet. Det er usikkert om det vil komme mer havvind i drift utover Sørlige Nordsjø II før 2035.

For å nå et mål om 60 prosent kutt i innenlandske klimagassutslipp innen 2035 er vi avhengig av tiltak for å styrke kraftbalansen. Energieffektivisering og lokal energiproduksjon vil her være helt sentralt.

Redusert strømforbruk i bygg kan bidra med 17 TWh til 2035

Den norske bygningsmassen bruker i dag om lag 65 TWh strøm årlig. Dette kan over en 30-årsperiode frem til 2055 reduseres med 50 TWh til 15 TWh. Av disse 50 TWh vil om lag 20 TWh realiseres gjennom bygningstekniske tiltak, 15 TWh gjennom varmepumper og 15 TWh gjennom solkraft. Med en linear nedgang i strømforbruk fra 2025 til 2055 vil 1,7 TWh frigjøres hvert år. 

Maksimalt effektuttak fra bygg er omtrent 18 GWh av 25 GW for hele kraftsystemet. Hvis strømforbruket i bygg reduseres med 50 TWh vil maksimalt effektuttak reduseres med 9 GW. Med en linear nedgang i strømforbruk fra 2025 til 2055 vil maksimalt effektuttak fra bygg reduseres med 0,3 GW hvert år.

Denne reduksjonen i strømforbruk vil skje samtidig som bygningsmassen øker fra 400 millioner kvadratmeter i 2025 til 470 millioner kvadratmeter i 2055. I samme tidsrom vil befolkningen øke med 10 prosent. 

Klimapolitikken i Norge og Enova sitt mandat har de siste årene i stor grad handlet om å realisere store industriprosjekter. For å få folkelig oppslutning om klimaomstillingen er det viktig at også vanlige folk inkluderes i denne omstillingen, og at fordelene med en slik omstilling blir kommunisert på en tydelig måte. Det er også viktig at byrdefordelingen i det grønne skiftet oppleves rettferdig. 

For å realisere 17 TWh redusert strømforbruk i bygg i perioden frem til 2035 vil det være viktig med utrullingsvirkemidler for kjent og velprøvd teknologi. Ny Enova-avtale for perioden 2025 – 2028 var her et stort skritt i riktig retning. 

Vennlig hilsen

Rolf Iver Mytting Hagemoen, daglig leder
Bård Bårdsen, rådgiver, politikk og rammebetingelser

Norsk Varmepumpeforening

Det står tre hovedpunkter på energiønskelisten til norsk fjørfenæring:

• Et mål om 90 % fossilfri oppvarming av fjørfehus
• Forskyv det foreslåtte forbudet til 2030, i tråd med klimaavtalen
• Nok investeringsstøtte med tilstrekkelig høy støttegrad

Vi vil utdype disse punktene. 

Norsk fjørfenæring: En liten, effektiv og markedsbasert næring

Norsk fjørfeproduksjon er en liten, men effektiv næring. Når mengden egg, hvitt og rødt kjøtt sees under ett, står Norges 1200 fjørfebønder for 44 % av produksjonsvolumet. 

Hovedandelen av fjørfebøndenes inntekter hentes fra markedet. En eggprodusent har 93-95 % av inntektene fra markedet, mens slaktekylling- og kalkunprodusenter henter mer enn 98 % av inntektene derfra. Næringen er stolte av å være markedsbaserte. Samtidig skaper det utfordringer når det kommer krav som krever kostbare ombygginger, enten det er knyttet til fossilfrie energikilder, dyrevelferdsmeldingen eller gjødselforskriftene. Kostnadsfokuset til dagligvarekjedene og forbrukerne begrenser mulighetene for å ta ut økte kostnader i form av økte priser i markedet. For å kunne håndtere store investeringer er det derfor viktig med tilstrekkelig tid til omstilling, samt nok investeringsstøtte. 

Forskyv 2028 til 2030 - i tråd med klimaavtalen

I klimaavtalen mellom staten og landbruket legges det til grunn at fossil energi skal fases ut innen 2030. Fjørfenæringen opplever klimaavtalens mål som ambisiøs, men likevel noe man forholder seg til. Forslaget om å innføre forbruk allerede fra 2028 opplever vi som brudd på avtalen. I tillegg er det veldig kort tid til 2028, det er kun 31 måneder til.

90 % fossilfritt

Vi med glede ser at klimameldingen åpner for at ikke alle kilder til fossil energi må reduseres helt til null, men at det resterende kan kompenseres for med CO2-fjerning. Vi foreslår at det settes et mål om 90 % fossilfritt. Det vil medfører vesentlig lavere kostnader for næringa.

Dagens situasjon

En helt fersk undersøkelse vi har gjort blant norske fjørfebønder viser at det er stor forskjell på energiforbruket, -behovet og -løsningene i ulike deler av norsk fjørfenæring. Samlet sett er forbruket av fossil energi i norsk fjørfeproduksjon svært lavt. Fjørfenæringens forbruk av fossil energi kan best beskrives som en strek i et kakediagram. 22 % oppgir å være 100 % fosilfrie allerede. Tempoet for utfasing av vårt forbruk har i praksis ingenting å si for størrelsen på Norges totale utslipp. Mens for de enkeltbøndene som er berørt, innebærer utfasingen betydelige kostnader.   

Propan/LPG og naturgass

På spørsmål om hovedenergikilde til grunnlast, oppgir 39 % at de bruker fossile energikilder som den primære hovedenergikilden eller i en miks sammen med andre energikilder (som bergvarme, flisfyring, solceller og varmeveksler). Det gjelder hovedsakelig slaktekyllingprodusenter, samt enkelte produsenter av rugeegg eller oppalsdyr. 

Forbruket har tydelige regionale forskjeller.  Andelen som bruker propan/LPG eller naturgass til direkte eller indirekte oppvarming av husdyrrom utgjør

• 23 % i Trøndelag
• 25 % i Østfold og Akershus
• 43 % av respondentene i Innlandet
• 57 % av respondentene i Rogaland

Inkludert i disse tallene er også et svært lavt antall som oppgir å bruke diesel/mineralolje. På spørsmål om energiløsninger til å dekke spisslast er det et noe høyere antall som bruker både propan/LPG eller diesel.

Fyring med flis, halm, trevirke eller pellets

29 % svarer at de fyrer med flis eller annen biobrensel. Dette gjelder spesielt store slaktekylling- og kalkunprodusenter på Østlandet og (kyllingprodusenter) i Trøndelag.

Ser vi nærmere på ulike produksjoner, varierer energiforbruket og -kildene:

a) Konsumeggproduksjon

Produksjon av konsumegg er lite avhengige av oppvarming av husdyrrommet, da hønene avgir nok varme i seg selv.  Av de som bruker energi til oppvarming, bruker flesteparten elektrisitet, etterfulgt propan/LPG.

b) Slaktelllingproduksjon

Produksjon av slaktekylling er mer avhengig av oppvarming. Oppvarmingsbehovet kan variere fra under 10 000 til over 400 000 kWh i året. De vanligste oppvarmingsløsningene er flisfyring eller annen biobrensel, samt direkte eller indirekte fyring med propan/LPG. 10 % av produsentene bruker elektrisitet som en del av energimiksen sin.

 c) Kalkunproduksjon

Denne produksjonen har det største energibehovet blant fjørfeproduksjonene. Undersøkelsen viser at mange av disse bruker flisfyring alene eller i kombinasjon med solceller, samt indirekte propan/LPG som energikilder.

Fossilfrie alternativer

For produsenter som bruker fossile energikilder i dag finnes det noen ulike løsninger. Ingen av dem utgjør noen «quick fix». Under presenteres ulike aspekter ved de mest aktuelle alternativene.

 a) Elektrisitet

Elektrisitet er energikilden flest produsenter oppgir å bruke, som oftest sammen med andre energikilder. Høy strømpris har vært en utfordring i flere deler av landet. I tillegg begrenser kapasiteten i enkelte områder, som i Rogaland, muligheten for å utvide bruken.

 b) Fyring med flis, halm, pellets, trevirke e.l.

Både investerings- og fliskostnaden har steget betydelig. Investeringskostnadene ligger på 2,5 – 3,5 M NOK. Det er en økende utfordring å få tak i nok flis, med god nok kvalitet. Krever mer eller mindre daglig tilsyn.

Det er store regionale forskjeller: Samlet oppgir 30 % av respondentene at biobrensel inngår i hovedenergiløsningen(e) deres. Dette varierer fra

• 27 % i Buskerud
• 32 % i Innlandet
• 49 % i Østfold og Akershus
• 52 % i Trøndelag

Til sammenligning er det kun 2,7 % av respondentene fra Rogaland som bruker biobrensel som hovedenergikilde til oppvarming.

c) Bergvarme

Krever lite tilsyn, svært driftssikker, men kostbar installasjon. Brukes av et fåtall produsenter i dag.

d) Solceller og vindmøller

Endel av produsentene har installert solceller, hovedsakelig i kombinasjon med andre energikilder. Et svært lavt antall produsenter har også installert vindmøller til gårdsbruk.

e) Biogass

Biogass kan enten produseres på små gårdsanlegg eller på større, eksterne anlegg. Kan mulig fremstå som den enkleste omleggingen for de som har fossil gass. Ifølge undersøkelsen vår er biogass en lite brukt energikilde, kun tre produsenter oppga å bruke (innkjøpt) biogass i dag.

Den største utfordringen med biogass er at det ikke vil være tilstrekkelig tilgang på biogass til å erstatte dagens bruk av fossil gass i 2028, når behovet for fjørfenæringen og veksthusnæringen sees under ett. I tillegg er gassen ikke like ren som fossil gass. Det må derfor påregnes mer vedlikehold for å unngå driftsstopp.

Viktig: Ved å forskyve innføringen av et eventuelt forbud til 2030, vil kapasiteten på biogassanlegg være betydelig økt. Kombinert med innføringen av de nye gjødselforskriftene vil biogass bli et mer realistisk fossilfritt alternativ når vi nærmer oss 2030. Samtidig er det avgjørende at biogassen må være tilgjengelig til en konkurransedyktig pris, og være ren nok til å sikre stabil energiforsyning over tid.

Varmeveksler

Varmeveksler halverer energiforbruket i fjørfehuset. 18 % oppgir å ha varmeveksler, i kombinasjon med ulike andre energiløsninger.

Ved omlegging av energikilde bør installering av varmeveksler være med i energiløsningen, siden det reduserer det totale energibehovet betydelig. For en god del produsenter vil det, av økonomihensyn, være behov for å gjøre investeringene i ulike faser. Det er derfor viktig at det må være mulig å søke støtte til flere ulike energitiltak på gårdene i årene som kommer.

 Oppsummering

• Foreslår mål om 90 % fossilfritt
• Forskyv forbudet til 2030, i tråd med klimaavtalen
• Nok investeringsstøtte med tilstrekkelig høy støttegrad

Om Norsk Fjørfelag og norsk fjørfenæring

Norsk Fjørfelag er en interesseorganisasjon for norske fjørfebønder, uavhengig av hva slags produksjon de har (egg, kylling, kalkun, and eller oppal) eller hvilken varemottaker de leverer til.

Norsk fjørfenæring består av ca 1200 bønder, fordelt på

• 530 konsumeggprodusenter (>1000 høner)
• 527 kyllingprodusenter
• 43 kalkunprodusenter
• 12 andeprodusenter
• 115 produsenter av rugeegg /oppal av livkyllinger

Klimapark 2469 ynskjer å delta i høyringa i samband med behandlinga av klimameldinga.
I meldinga skriv regjeringa at dei vil "formidle klimapolitikken på ein måte som er tilpassa barn og unge." Klimapark 2469 har lang erfaring med formidling av vitskapeleg basert klimakunnskap til barn og unge. Gjennom opplevingssenteret ved Juvfonne nær Galdhøpiggen har Klimapark 2469 ein unik formidlingsarena der barn og unge, og vaksne, kan oppleve og sjå klimaendringane når dei faktisk skjer, med eigen auger. 

Isen i fjellheimen smeltear i rekordfart, dette endrer livet i fjellet og skapar utfordringar for villrein, fjellrev og andre viktige artar. 
Samstundes smelter kulturminne, som har vore frosne i isen, fram og fortel historia om korleis folk levde i og av fjellet i forhistorisk tid.
Ved Juvfonne har Meteorologisk institutt , sidan 80-talet, drive med temperaturmålingar i grunnen, og gjennom prosjekt "Fjellviten" og forskarnettverket knytt til Klimapark 2469, blir det formidla oppdatert klimakunnskap. Gjennom å lære om korleis isen trekker seg attende, lærer ein også mykje om korleis klima og natur heng saman. 

Klimapark 2469 har ambisjonar om å skape eit besøkssenter for klima, samt bli eit nasjonalt senter for formidling av samanhengen mellom klima og natur. Dette har også eit internasjonalt potensial. 

Sidan starten i 2009 har Klimapark 2469 tilbydd omvising til ungdomsskuleelevar i Innlandet fylke. I samarbeid med Innlandet fylke og Norsk Fjellmuseum har vi utvikla VR-opplegget "Melting mountains". Her tek vi elevar med på ei tidsreise som til slutt endar opp i inne i den spektakulære istunnelen. Gjennom denne reisa får elevane ei kunstoppleving, men også ei oppleving av korleis endringar i klima og natur heng saman og påverkar menneska. 

Prosjekt Fjellviten er eit 4-årig prosjekt der forskinga som går føre seg på Juvflya blir instrumentert, digitalisert og overført i sanntid. Den digitale plattforma skal i tillegg legge til rette opprett som kan brukast av skuler på ulike nivå. Det blir spesielt retta mot unge og unge vaksne, frå ungdomsskulealder, vidaregåande og universitet/høgskuler. 
Klimapark 2469 AS har ein klar ambisjon om å skape eit besøkssenter for klima og ønskjer å bli eit nasjonalt senter for formidling av samanhengen mellom klima og natur. Per i dag har Klima- og miljødepartementet ei rekkje naturinformasjonssenter som mottek støtte frå departementet, men ingen av desse tek for seg samanhengen mellom klima og natur. Vår erfaring er at ein slik inngang bidreg til å gjere klimaendringane mindre teoretiske for unge, og det gjer inntrykk å sjå dei konkrete endringane vi opplever så nært på oss i fjellet. 
Regjeringa seier at den vil formidle klimaendringane på ein måte som er tilpassa barn og unge, og dette er eit område der vi har mykje å bidra med.