Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.)

Høringsinnspill fra Kristen Koalisjon Norge (KKN)
Oslo, 15. september 2020
Jan-Aage Torp, styreformann

Kristen Koalisjon Norge (KKN) er et nettverk av ledere, aktivister og eksperter i inn- og utland. Dette
høringsinnspillet er skrevet i Norge, i samråd med vårt europeiske nettverk, representert ved Ordo Iuris og
Alliance Defending Freedom (ADF). Vi takker for anledningen til å komme med dette høringsinnspill til
Justiskomiteen.

Ytringsfriheten:
Å inkludere «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» i lovbestemmelsene for å beskytte «minoriteter» som
lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnpersoner, rammer ytringsfriheten, og tjener kun til å
tvinge og straffe mennesker som ut fra sin samvittighet ikke kan bifalle visse handlinger som regjeringen
synes å oppmuntre til.
Vi er opptatt av at kristne menigheter, organisasjoner og individer skal kunne uttale seg respektfullt og saklig
til fordel for klassisk samlivsetikk, uten at dette skal kunne rammes av en hatkrimlov. Vi viser til EMK
artikkel 10 og Grunnloven § 100. Vi viser også til nyere internasjonale traktater og retningslinjer for
ytringsfriheten.

Stigmatisering:
Proposisjonen legger opp til å stigmatisere og stemple store deler av samfunnet.

Alle vil heretter kunne kalles «hatere» når de har samme vurderinger om mennesket som oldtidens greske og
romerske filosofer; medlemmer av abrahamittiske trosanskuelser; sekulære mennesker som tror på friheten
til å tenke selv; ortodokse jøder; romersk-katolikker; ortodokse kirker; evangeliske kristne; adventister;
muslimer; og folk av all annen tro, eller folk uten tro.

Ikke dokumentert:
Proposisjonen har ikke dokumentert at slike «seksuell orienteringer» og «kjønnsidentiteter» er under særskilt
angrep og forfølgelse i Norge.

BUFdirs måling nevnes særskilt. Imidlertid viser BUFdirs undersøkelser ikke konkrete forhold, men tar
utgangspunkt i følelsesbaserte kriterier og holdninger.

BUFdir baserer seg på undersøkelser som ble gjort av to aktivister i 2008 og 2013, og Opinions materialer i
2017 er tilpasninger av dette med et meget beskjedent tallmateriale, kun én gang.

En sammenligning av BUFdirs materiale med undersøkelser gjort av Senter for studier av Holocaust og
livssynsminoriteter (HL-senteret) i 2012 viser at nordmenns holdning til jøder og andre religiøse
minoriteter er mer negativ enn mot lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnpersoner.

Her kan vi peke på et konkret eksempel, nemlig Pinsebevegelsen, som noen av oss hører hjemme i.
Skulle pinsevenner også kreve særskilte lovbestemmelser fordi de utsettes for hets, hatprat og
jobbdiskriminering?

I begge undersøkelser er det umulig å rettferdiggjøre særskilt lovbeskyttelse med så tynt tallmateriale.

Handlingsplanen av 2016 vil angivelig gjøre samfunnet «trygt og inkluderende».
Men å være «inkluderende» oppleves kun subjektivt, og det finnes ingen objektiv informasjon som kan måle
dette for «seksuelle orienteringer» og «kjønnsidentiteter».

Å være «trygt» gjelder først og fremst forholdet til vold, overgrep, jobbdiskriminering, og kriminalitet. Men
det er ingen undersøkelser i Norge eller Europa som indikerer at dette øker i vår tid.
Proposisjonen har ikke dokumentert at slike identiteter og uttrykk er under særskilt angrep og forfølgelse.

Fundamentale spørsmål:
Regjeringens proposisjon tar ikke opp de fundamentale spørsmål som hele paragraf 8 er basert på om
hvorvidt begrepene lesbisk, homofil, bifil, transperson og interkjønnperson kan forstås som en persons
lovhjemlede «seksuelle orientering» eller «kjønnsidentitet». og heller ikke om det skaper varige negative
eller positive konsekvenser for samfunnet.

Forståelsen av «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» som lesbisk, homofil, bifil, transperson og
interkjønnperson, er slett ikke ensartet.

Når internasjonale traktater om menneskerettighetene definerer en persons orientering og identitet, er
kjennetegnene objektive og lett gjenkjennelige (hudfarve, språk, religion eller tro, etnisk eller nasjonal
opprinnelse, herkomst, kjønn). De utgjør grunnleggende trekk som skiller en gitt person fra andre mennesker.
Her viser vi til Menneskerettserklæringen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen m.m.

Her er det annerledes med «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet», som er subjektiv og selvdefinert,
kunstig og flytende, og forandres over tid. De er følelses- og adferdsbaserte, og basert på ønske/begjær.
Dette er klassifiseringer som ikke er basert på objektive, beviselige trekk, men på subjektive identiteter.

«Seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» er ofte definert ut fra handlinger, og handlinger er gjenstand for
moralsk bedømmelse. Mens en persons rase eller kjønn er ikke i utgangspunktet basert på handlinger. Rase
eller kjønn kan føre til handlinger, som også vil være gjenstand for moralsk bedømmelse.

Fra tidenes morgen har menneskenes samfunn brukt lovbestemmelser og kulturelle midler for å oppmuntre
til den tradisjonelle familie på grunn av dens enestående og vidtrekkende fordeler for samfunnet.
Hatkrimlover vil være en offisiell erklæring fra regjeringen om at disse «seksuelle orienteringer» og
«kjønnsidentiteter» er jevngodt med heteroseksuell adferd på alle måter, og at de som mener noe annet er
trangsynte.

Konklusjon:
KKN er uenig med regjeringen som mener at «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» bør inkluderes som
diskrimineringsgrunnlag i straffebestemmelsene. Vi mener at de eksisterende lovparagrafer i straffeloven gir
den nødvendige beskyttelse.

KKN mener det er utilbørlig at regjeringen begrunner sitt standpunkt med at det vil gi «et strafferettslig vern
(som) vil gi uttrykk for en norm som kan ha betydning for den alminnelige holdningsdannelse». Videre sier
regjeringen at «Formålet med endringen er imidlertid å verne transpersoner og andre som har en
kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger.» Her avdekker
regjeringen en ideologisk føring som ikke har noe å gjøre med å beskytte mot hatkriminalitet og
diskriminering.

KKN er uenig med regjeringen som er kommet til at uttrykket «homofil orientering» bør endres til «seksuell
orientering». Vi mener at formuleringen «seksuell orientering» bør ikke anvendes.

Vi anmoder om at hele proposisjonens paragraf 8 trekkes tilbake.

Til: Justiskomiteen
Fra: Forandringsfabrikken

Innspill til endringer i straffeloven mv.
(AVVERGINGSPLIKT, TVANGSEKTESKAP, SKYTING MOT POLITIET M.M.)

Om Forandringsfabrikken:
Forandringsfabrikken (FF) er en ideell stiftelse med et kunnskapssenter som har som mål å bidra til mer nyttige
tjenester for barn og unge, bygd på oppsummert kunnskap fra barn og unge. Siden 2008 har FF systematisk
innhentet erfaringer og råd fra barn og unge hvordan de opplever møtene med barnevern, politi, rettssystem,
kriminalomsorg, psykisk helsevern og skole, og hvilke råd de vil gi for at disse systemene skal bli mest mulig
nyttige, trygge og samarbeidende med barn. Kunnskap fra 500 barn om vold i nære relasjoner er oppsummert i
boken Klokhet om vold og overgrep (2020), der de deler erfaringer og råd til skole, helsetjenester, barnevern,
politi og påtale. I undersøkelsen rett og sikkert (2019) gir 130 barn og unge, i alderen 12-19 år som har vært i
tilrettelagte avhør, råd til barnehus, politi og påtale.

FF har holdt mange foredrag for utdanningene på oppvekstfeltet, samt hatt mange møter med fagfolk, både
innen barnehage, skole, barnevern, helsearbeidere, barnehus, politi og påtalemyndighet. FF erfarer at
avvergingsplikten blir brukt i disse forum som et argument for at man raskt må melde fra til politiet eller
barnevernet om man får informasjon om at et barn kan være utsatt for vold og overgrep. Fagfolk læres opp til at
avvergingsplikten er absolutt, og at de kan bli straffet om de ikke melder fra. Dette virker skremmende på
mange fagfolk, de blir redde for å gjøre feil og ikke holde plikten sin. Fokuset blir på å melde raskt i stedet for å
gjøre på en måte som er i tråd med barnekonvensjonen.

Innspill til avvergeplikten:
Vi foreslår at dere setter inn en setning i første ledd i §196
nytt punkt 2 vil da bli: Barns grunnleggende rettigheter må ivaretas i prosessen.
§196: Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom anmeldelse eller på annen måte å søke
å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår
som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått . Barns grunnleggende rettigheter må
ivaretas. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og gjelder straffbare handlinger som nevnt i (...)

Vi ber om at barns grunnleggende rettigheter etter barnekonvensjonen ivaretas når avvergeplikten skal utføres.
Dere som lovgivere har et ansvar for å huske at barnekonvensjonen også går over straffeloven. Vi tenker det må
stå i loven for det er loven som oppvekstarbeidere blir lært opp i og bruker. Rettsanvender trenger mer
veiledning i loven for å sikre at måten det avverges på er egnet til å avverge og er til barnets beste.

Barn har grunnleggende rettigheter i prosess, og det også gjelder når avvergeplikten utløses, men disse
rettighetene har blitt oversett fordi oppvekstarbeidere og voksne har vært redde for å ikke følge loven. Barns
menneskerettigheter er i variendrende grad innarbeidet i norske særlover, men alle rettsanvendere har plikt til å
bruke disse rettighetene. Dette gjøres ikke i dag. Det er et ansvar for lovgiver å lukke gapet mellom loven,
barnekonvensjonen og praksis. Vi vil vise til generell kommentar 5 punkt 1: I den forbindelse er det
grunnleggende å sørge for at all nasjonal lovgivning er fullt ut forenlig med konvensjonen, og at konvensjonens
prinsipper og bestemmelser kan gjøres direkte gjeldende og håndheves på behørig vis, dette gjelder også
strafferetten og straffeloven. Ut fra kunnskapen til barn vet vi at det er for mange barn som ikke får det bedre av
avvergeplikten, men som har fått det verre. Hva er poenget med en lov hvis ikke den er egnet til å sikre at barns
rettigheter ivaretas, sånn at barn blir beskyttet. De fleste barn vet ikke om sine rettigheter og derfor kan de heller
ikke kreve at de blir fulgt. Særlovene må inneholde tilstrekkelig referanser til barns menneskerettigheter. Dere
som skal vedta loven hva slags kunnskap har dere om barn og avvergeplikten i dag, hva slags kunnskap har
dere om dette.

Barna i undersøkelsen fortalte at mange hadde opplevd at de voksne de fortalte til hadde gått bak ryggen på
barnet og involvert andre voksne (rektor, helsesøster, barnevern, politi m.m) uten at dette var avtalt med barnet
selv. Mange barn fortalte at dette var veldig utrygt og vondt, og kunne føre til at de mistet tillit til de voksne. Når
dette skjer så var det flere som enten trakk eller endret historien sin. Når barn begynte å fortelle første gangen
var det mange som fortalte om det minst alvorlige eller minst “straffbare” av det de hadde opplevd. Og når den
voksne som barnet fortalte til gikk fort videre med informasjonen ved å melde til politiet eller barnevernet, så
sluttet mange barn å fortelle om de mer alvorlige tingene. I undersøkelsen fortalte barn at de helt tydelig vil at
det vonde skal ta slutt, og de vil ha hjelp, men det må skje i samarbeid med barnet hvis tilliten skal bevares. Hvis
tilliten bevares klarer de fleste barn å forklare hva som har skjedd, og de voksne kan først da vurdere og
bestemme hva som er riktig beskyttelse og avverging. På denne måten kan avverging skje til barnets beste,
både på kort og lang sikt. De voksne som barn fortalte til ga informasjonen videre, men mange barn følte seg
ikke beskyttet og de fortsatte å leve i volden eller overgrepene. Dette er svært alvorlige svar som lovgiver må ta
på alvor, og derfor må det komme en ny setning i § 196 som gjelder barn og som inkluderer barns
menneskerettigheter.

Innspill til avvergingsplikt ved prevensjonsveiledning overfor barn under 14 eller 16 år:
Vi støtter departementets syn og ber komiteen ikke inkludere dette i avvergeplikten det blir alt for vidt, her kan
det godt være to samtykkende 14 eller 15 åringer, det er ikke grunn til å automatisk tenke at det er et overgrep
eller noe straffbart som skjer, og da bør det ikke utløse avvergeplikten. Avvergeplikten handler om å stoppe
lovbrudd som man vet at pågår prevensjonsveiledning i seg selv er ikke et lovbrudd. Det kan også bli brudd på
barnekonvensjonen som tydelig sier at barn har særlig behov for konfidensiell kontakt med helsepersonell i
prevensjonsveiledning.

Varm hilsen fra
Forandringsfabrikken og proffene Dania, Michelle, Mathilde, Mikal, Aaron, og mange flere

Gjeldere straffelovens paragraf 185:

Hvis vi legger til grunn en noenlunde felles forståelse av hva hatefulle ytringer innebærer, ser vi ikke at lovendringen dekker noe nytt som ikke allerede er omfattet av lovverket. Det er en selvsagt verdi for oss at absolutt alle mennesker omtales og tiltales med respekt for den en er og de valg en gjør innenfor lovens rammer. Dette er for eksempel også viktige verdier ved våre skoler, der ca. 4000 barn og unge går hver dag, og vi kjenner ikke til noe tilfelle der foreldre eller elever har meldt om hatefulle ytringer. 

Det er derimot grunn til å tro at en her ikke legger til grunn en felles forståelse av hva hatefulle ytringer innebærer. Slik forslaget til paragraf 185 i straffeloven nå ligger, vil det bli straffbart å «fremme ringeakt» overfor transpersoner. Spørsmålet er hva som kan bli funnet å falle inn under et slikt tøyelig begrep.

Fra utlandet vet vi eksempelvis at J.K. Rowling, kjent som forfatter av bøkene om Harry Potter, ble utsatt for voldsomme verbale protester og boikott-trusler da hun tillot seg å kommentere uttrykket «menstruerende personer» ved å antyde at man tidligere beskrev personer som menstruerer, som kvinner. Maya Forstater mistet jobben sin fordi hun gav uttrykk for et syn om at mennesker ikke kan endre sitt biologiske kjønn. Fra eget land, i en debatt om lovforslaget på Dagsnytt Atten, kunne en av forslagsstillerne fra Ap ikke svare klart på om det ville bli betraktet som straffbar sjikane å lese opp konkrete tekster fra Bibelen som omhandler homofile handlinger.

Generelt mener vi det er prinsipielt betenkelig å ha et forbud mot «hatefull ytring», fordi staten da opptrer som en smaksdommer. Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold. I denne spesielle saken mener vi at også trosfriheten kan trues. Bibelens utgangspunkt er at mennesket er skapt til mann og kvinne og med henholdsvis mannlige og kvinnelige trekk. Dette er sentralt for forholdet mellom Gud og mennesker og dermed for et kristent menneskesyn og verdensbilde. Tokjønnsmodellen har da også vært grunnleggende for samfunnet. Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene. Vi tror også det vil medføre at en i mange tilfeller vil legge lokk på frie og åpne samtaler om kjønn og seksualitet i frykt for å rammes av loven.

Indremisjonsforbundet    

Kommentar til Endringer i straffeloven Prop. 66 L (2019-2020)  

LLH-2019 er en organisasjon for lesbiske, homofile og bifile (LHB- personer). I likhet med tilsvarende organisasjoner i England, Skottland, USA, Brasil, Spania, og Canada opplever vi reelle angrep på lesbiske og homofile. Våre rettigheter er under angrep fra de etablerte skeive organisasjonene. LLH-2019 understreker at biologisk kjønn er en forutsetning for likekjønnstiltrekning, og for de eksisterende rettighetene og pliktene forbundet med LHB.  

Kommentar til forslag om å endre fra “homofil orientering” til «seksuell orientering».  

Homofil orientering (tidligere homofil legning) er en innarbeidet, velkjent og presis beskrivelse på kvinner og menn som romantisk, og seksuelt tiltrekkes av likekjønnede. For at homofili skal kunne opprettholdes og respekteres som en avgrenset eksklusiv/statisk/uforanderlig legning, er det å kunne skille mellom hunkjønn og hankjønn vesentlig.  

Homofili er det samme i dag som det alltid har vært. Rettighetskampen for homofile tok utgangspunkt i kriminaliseringen av homofile handlinger, ikke i seksuell orientering. Uttrykket «seksuell orientering» er uavgrenset, upresist, og kan omfatte all seksuell orientering, også heterofil orientering, slik Riksadvokaten påpeker.  

Vi mener professor Mujezinović Larsen åpner for gammeldagse holdninger om homofili. Når professoren fremholder at «homofil orientering» er «snevert og ikke dekkende for gjeldende oppfatninger om kjønn og seksualitet», bygger han opp under det økende presset homofile møter. Ett press om å skulle se bort fra personers biologiske kjønn som er selve kjernen i homofil tiltrekning.  

Foreningen FRI sier: «I FRI bruker vi som regel ‘orientering’, da ‘legning’ oppfattes som mer statisk. ‘Orientering’ oppfattes som et åpnere begrep som rommer større variasjon og at ‘orienteringen’ kan endres underveis.» 

LLH – 2019 er en forening for lesbiske og homofile, og vi understreker at homofili er en statisk/fast legning. Det er nettopp troen om at man kan velge seg vekk fra homofili, jamfør konverteringsterapi, vi ønsker oss vekk fra. Når FRI vektlegger at begrepet seksuell orientering indikerer at ´orienteringen´ kan endres underveis bekrefter det viktigheten av nettopp ikke å endre homofil orientering til seksuell orientering.  


Konklusjon 

LLH -2019 ber om at «homofil orientering» ikke endres til «seksuell orientering», som foreslått i Prop. 66 L. Skal homofile, lesbiske og bifile sikres et spesifikt vern, må det spesifikke begrepet homofil stå foran orientering. 

Kommentar til utvidelsen av straffelovens §§ 185 og 186 med «kjønnsuttrykk» og «kjønnsidentitet». 

Loven om endring av juridisk kjønn - fra objektivt til subjektivt lovverk
 
Å erstatte objektive kroppslige/ fysiske, biologiske egenskaper i juridiske lovverk med subjektive følelser og opplevelser, er en oppfølging av paradigmeskiftet regjering og Storting innførte da de vedtok lov om endring av juridisk kjønn av 2016. Loven har utilsiktede konsekvenser og har medført et økende press på homofile, da juridisk kjønn tolkes av mange som at transkvinner er kvinner og har rett til å definere seg som lesbiske. Dette innebærer at lesbiske forventes å inkludere menn som identifiserer seg som kvinner, og det er et direkte angrep på homofile. Homofiles rett til å avgrense sin seksualitet basert på biologisk kjønn er pr i dag beskyttet av lovverket. Forslaget om å inkludere kjønnsidentitet i lovverket vil kunne brukes mot homofile (og andre) som fastholder at homofili er en avgrenset seksuell legning knyttet til biologisk kjønn og ikke juridisk kjønn.  


Objektivitet i Lovverket.  

LLH-2019 understreker at respekt for (seksuelle) minoriteter er avhengig av at lovverket knyttet til disse, baserer seg på xsreelle objektive egenskaper som gjenkjennes som objekt for diskriminering. Det som skal beskyttes, må kunne beskrives i lovverket. De siste årene har det vært et økende press for å erstatte objektive egenskaper med subjektive opplevelser/følelser i rettsvern over hele verden. Dette inkluderer spesielt press på å erstatte en biologisk og vitenskapelig forståelse av kjønn, med en subjektiv oppfattelse av kjønn/kjønnsidentitet.  

Kjetil Mujezinović Larsen viser til en «moderne forståelse» av kjønn, der kjønn og kjønnsidentitet er flytende. Vi presiserer at denne «moderne forståelsen» er basert i post-modernistisk, skeiv kjønnsideologi, ikke i en "moderne forståelse" slik Larsen hevder. Post-modernistisk, skeiv kjønnsideologi er svært kontroversiell, og det eksisterer ingen akademisk eller vitenskapelig konsensus som kan underbygge en påstand om at "kjønn er flytende". Ifølge denne forståelsen av kjønn er biologisk kjønn en flytende konstruksjon, som kan endres gjennom hormonbehandling og kirurgi for å tilpasses en identitet. Vi mener biologisk kjønn refererer til kropp, mens sosialt kjønn refererer til samfunnets tolkning av kjønn gjennom sosiale koder, kjønnsuttrykk, ritualer og lover. Mens kjønnsuttrykk og ritualer er sosiale konstruksjoner og varierer fra kultur til kultur, er biologisk kjønn uforanderlig. Vi mener den post-modernistiske oppfattelsen av kjønn som Larsen feilaktig kaller "moderne forståelse", ignorerer objektiv, biologisk og materiell virkelighet. 

 
 
Hvordan rammes homofile av loven om endring av juridisk kjønn (2016) 

Lesbiske og homofile blir hver dag anklaget og kategorisert som transfobe og hatefulle fordi vi er homofile. Homofile som ikke oppfatter menn som identifiserer seg som kvinner, som kvinner, eller kvinner som identifiserer seg som menn, som menn, kategoriseres også som transfobe og hatefulle av kjønnsidentitetsforkjempere og representanter for de skeive organisasjonene.  

Kjønn og tiltrekning er knyttet til biologiske, fysiske ting 

Diskriminering av, og tidligere kriminalisering av, homofili handler spesifikt om visse handlinger knyttet til kjønn - ikke identitet. Homofiles rettigheter vil i praksis svekkes om man fjerner beskrivelsen homofil orientering fra lovverket. Ved å utvide med kjønnsidentitet legger man opp til videre trakassering av lesbiske og homofile. Vi mener forslaget går ut over intensjonen om å inkludere utsatte grupper og legger opp til å verne subjektiv selvidentifisering. Dette går på bekostning av de eksklusive egenskaper man ikke kan identifisere seg bort ifra; som etnisitet og homofili. Det er ikke en valgmulighet.
 Det er derfor noen grupper har behov for spesielt vern. Når det foreslås ikke å ta med kjønn som beskyttet karakteristikk i straffeloven, og samtidig innføre den subjektive og ikke observerbare/ikke registrerbare opplevelsen «kjønnsidentitet», reflekterer dette den internasjonale trenden innen transaktivisme og skeiv kjønnsideologi. En trend som truer det rettsvernet LHB og kvinner i dag har. Vi mener lovendringene som foreslås bygger på udefinerbar subjektiv forståelse av hvordan identitet er knyttet til kjønn og seksualitet.
 


Konklusjon. 

LLH mener endringsforslaget mangler konsekvensutredning omkring endring av forståelsen for kjønn og påvirker beskyttelsen av homofile og bifile mot diskriminering i uavklart grad. Forslaget som er fremlagt reduserer LHB personers rettsvern og vil kunne medføre utilsiktede konsekvenser. Dersom komiteen likevel ser det rimelig å endre lovteksten, foreslår vi at kjønn inkluderes i lovverket og at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk utgår. 

Bakgrunn

Det gjennomføres en høring i justiskomiteen på Stortinget 17.09.2020 vedrørende forslag fra regjeringen til endringer i straffeloven. En av endringene dreier seg om §185, om hatefulle ytringer. Her vil man ta inn begreper knyttet til kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet blant områdene som nevnes særskilt som diskrimineringsgrunnlag.

Høsten 2016 lanserte regjeringen en strategi mot hatefulle ytringer for perioden 2016-2020. Formålet med strategien var å bidra til å forebygge og bekjempe hatefulle ytringer. Tiltaket bygger på prinsippene i straffeloven som ligger allerede fra 1902, og ble endret i 1970 (§135a). Flere justeringer og tillegg har blitt gjort blant annet i 1981 og 2005. Med andre ord har vi en lang tradisjon for å være bevisst på å beskytte utsatte grupper i Norge. Det vi ser her er en tilstramming av §185 hvor intensjonen er at flere grupper skal beskyttes. Likevel gikk Stortinget i motsatt retning vedrørende blasfemiloven og straffelovens §142 i 2015, hvor den såkalte blasfemiloven ble avskaffet. Det foreligger følgelig motstridende prinsipper i de folkevalgtes lovarbeid, og heri ligger problemet, ikke bare med endringsforslaget, men med hele §185.

§ 185 i straffeloven skal balansere Grunnlovens §100 om ytringsfrihet. Retten til ytringsfrihet etter grunnloven har som hovedformål å beskytte det frie ordskiftet, og dermed selve demokratiet. Politikerne må derfor ha §100 i Grunnloven som retningslinje for utforming av §185 i straffeloven.

Drøftelse

Utfordringen i dagens situasjon er at straffelovens §185 og §142 har gjennom historien blitt lite anvendt. Klarest var §135a / 185 vedrørende antisemittisme, og dette har et helt forståelig bakteppe fra vår nære historie under 2.Verdenskrig og nazismen. Nå er vi inne i en tid hvor krenkelse og subjektiv fornærmethet er grunnlag for rettsforfølgelse, og hvor vi har kommet inn i en omvendt bevisfremførelse hvor man kan måtte bevise sin uskyld. Ytringsfriheten er under press i vår tid som aldri før.

Når borgerne ser politiet allokere ressurser i økende grad til hatkriminalitet mens volden eksploderer i Skandinavia, inkludert Norge, og folket føler på en gryende utrygghet i hverdagen for liv og helse, er lovhjemler og ressursforvaltning på ville veger. §185 gir de facto i 2020 noen grupper i samfunnet bedre rettsvern enn andre grupper. Eksempelvis kan advokat Jon Wessel-Aas, uten den minste bekymring kalle lesere av nettavisen resett.no for kloakkrotter, mens en pensjonert dame på over 70 år blir dømt for å ha kalt samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali for en kakkerlakk.

I debatt på NRKs Dagsnytt 18 torsdag 18.august kunne Arbeiderpartiets Maria Aasen-Svendsrud ikke å svare på om forkynnelse og opplesning fra Bibelen vedrørende homofili, og dermed kristen etikk, ville bli rammet av dette endringsforslaget i straffeloven

Med andre ord ser vi at det som var en god intensjon i 1902 og 1970, har med de endrede samfunnsforhold blitt til en «sovjet»-lov hvor staten har hjemmel til å straffeforfølge vilkårlig. Norge har allerede et lovverk som straffer trusler, trusler om vold, vold, overgrep, ærekrenkelser og injurier. Straffelovens §185 som omhandler «diskriminerende eller hatefulle ytringer», viser til svært subjektive og svevende begreper som «hat», «forhånelse» og «ringeakt». Disse kan ingen presist definere, og rammer egentlig intensjon like mye som uttrykk. §185 har dermed mistet Grunnlovens §100 om ytringsfrihet som rettesnor. Nå brukes den i økende grad til å hemme den offentlige nødvendige debatt, og skape en fryktkultur som kan styres mot de grupperinger og meninger man ikke ønsker. Ikke minst mediemakten og fremveksten av sosiale medier, gjør at trykket mot upopulære meninger kan føre til tilbaketrekking fra det offentlige rom. Det er både uheldig og farlig for demokratiet.

I demokratiet er ytringsfrihet og fri meningsbrytning en forutsetning. Kontroversielle og provoserende synspunkter om de mest krevende samfunnsspørsmål er en nødvendighet. Juridiske sanksjoner, dyre rettssaker og straffereaksjoner mot meninger og ytringer, er ikke forenlig med demokratiets ide og innskrenker i praksis folkets frihet til å påvirke samfunnsutviklingen etter sin egen overbevisning. Likestillings- og diskrimineringsloven har allerede egne paragrafer som gir beskyttelse mot diskriminering. Norge trenger i dag å våke over ytringsfrihet, trosfrihet og tankefrihet. Karikaturstriden er det fremste eksempel på hvor hardt ytringsfriheten i realiteten er presset i vår tid, og hvor farlig det er å overlate til journalister og politikere å skulle forsvare dette alene. Lovverket må forsvare demokrati og frihet. I et økende multikulturelt samfunn vil stadige tillegg i straffelovens §185 fremme samfunnsfragmentering og et stadig trangere offentlig ordskifte. Dette er det motsatte av hva Norge trenger.

Konklusjon

Straffelovens §185 er frihetsbegrensende og vil ved den foreslåtte endringen føre til samvittighets- og politiske fanger i Norge. Det er en trist sorti for Norge av 1814 og 1905. Grunnlovens §100 søker å fundamentere i vårt samfunn sannhetssøken, demokrati og frie meningsdannelser. Med samfunnsendringene og maktforholdene som har endret seg siden 1970 og 2005 hører ikke §185 hjemme i det liberale demokrati. Partiet De Kristne oppfordrer derfor Stortinget her i dag ikke bare til å forkaste endringsforslaget, men å oppheve straffelovens §185.

Innspill fra SNU til høring om endringer i straffeloven

Kort om SNU

SNU (Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom) er en ungdomsorganisasjon som jobber for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter for alle unge, både i Norge og globalt. Organisasjonen har rundt 450 medlemmer i alder 13-30 år fra hele landet. SNU stiller seg kritisk til alle samfunnsmessige forhold som marginaliserer, undertrykker eller diskriminerer personer på grunnlag av kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, seksuell orientering, samlivsform, eller seksuell og romantisk, praksis.

Om forslaget

I kapittel 8 er det foreslått flere endringer i loven som styrker det strafferettslige diskrimineringsvernet for transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger. Departementet foreslår å tilføye «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, § 174 om tortur, § 185 om hatefulle ytringer, § 186 om diskriminering, § 264 om grove trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade og § 352 om grovt skadeverk. Forslaget i proposisjonen følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 698, 7. mai 2018. Departementet foreslår videre at formuleringen «homofile orientering» endres til «seksuell orientering» i de ovennevnte bestemmelsene. Endringen gjør det tydeligere at også bifile har et særskilt strafferettslig vern mot diskriminering. 

Vi i SNU støtter endringene som er foreslått om endring av ordlyd til “seksuell orientering” for å sikre vern av bifile og andre seksuelle minoriteter samt tilføyelse av “kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk” for å sikre transpersoner et eksplisitt strafferettslig diskrimineringsvern mot hatkriminalitet. 

 Om å tilføye kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

En undersøkelse gjennomført i Europa viser at over halvparten (54%) av de som definerer seg som transpersoner rapporterer at de i løpet av en periode på ett år har følt seg personlig diskriminert og sjikanert på bakgrunn av sitt kjønnsuttrykk (FRA, 2014). Videre viser undersøkelsen en sterk korrelasjon mellom kjønnsuttrykk og opplevd diskriminering. Per dags dato står det i straffeloven §77 “andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern”. Resultater fra undersøkelser slik som denne, underbygger et argument om at transpersoner har et særskilt behov for vern og at dette bør uttrykkes eksplisitt i lovverket for å sikre deres rettssikkerhet.

Ifølge WHO opplever transpersoner verden over vold, diskriminering og marginalisering. I tillegg viser forskning til at transpersoner ofte opplever negative erfaringer med å uttrykke sitt kjønn (FRA, 2014). I Norge har vi få arenaer som fører statistikk på diskriminering og hatkriminalitet mot transpersoner. Fra politiets side, vil det faktum at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ikke nevnes i straffeloven vanskeliggjøre en kartlegging av hatkriminaliteten transpersoner opplever i Norge. Som Harald Bøhler, seksjonsleder i Politidirektoratet, selv sier:

“Straffbare handlinger motivert av negative holdninger til kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet er i dag ikke gitt særskilt vern i lovgivningen. I praksis betyr det at handlinger motivert av negative holdninger til homofile vil være hatkriminalitet, mens negative holdninger til kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet ikke vil være det, og handlingene må da vurderes opp mot andre paragrafer i straffeloven. En endring i lovgivningen vil kunne gi økt oppmerksomhet om temaet i offentligheten, bidra til at flere saker anmeldes og avdekke mørketall." 

Om å endre ordlyd fra homofil orientering til seksuell orientering

Homofil orientering skaper en ordlyd som forsnevrer diskrimineringsvernet på en lite hensiktsmessig måte. Ved å endre ordlyd fra “homofil orientering” til “seksuell orientering” vil man sikre et vern til personer med homofil og bifil legning, samt andre seksuelle minoriteter det er hensiktsmessig å beskytte, som ikke omfattes av en så rigid ordbruk. 

Videre vil vi påpeke at ordlyden i lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) inkorporerer allerede kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuell orientering og vi bør ha et lovverk som er konsekvent i sin ordlyd vedrørende seksuelle minoriteter. 

Til sist ønsker vi å legge til at vi lever i en tid hvor LHTBQI+ rettigheter utfordres over hele verden. Fra LHBT-frie soner og avskaffing av LHBT-vern i grunnloven i Polen, til President Trumps forsøk på å bannlyse transpersoner fra militæret og å tillate diskriminering av transpersoner på kjønnsdelte overnattingstilbud for hjemløse. Det er nødvendig at Norge viser sitt standpunkt i dette politiske klimaet.

Med vennlig hilsen

Sol Stenslie
Leder i SNU - Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom

Ane Sødal
Politisk utvalg i SNU – Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom

Millie Aass Girardeau
Politisk utvalg i SNU – Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom

Høringsinnspill til Prop. 60 L (2019-2020) Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.)

Amnesty International Norge viser til Prop. 60 L (2019-2020) kapittel 8 og takker for muligheten til å komme med innspill. Amnesty International er enige i forslaget om å tilføye kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i det strafferettslige diskrimineringsvernet. Organisasjonen støtter også forslaget om å endre formuleringen fra «homofil orientering» til «seksuell orientering». Begge forslagene vil styrke menneskerettighetene. Vårt høringsinnspill vil heretter argumentere for å tilføye kjønn som diskrimineringsgrunnlag i straffelovens bestemmelser, herunder §185 om hatefulle ytringer og § 186 om diskriminering, i tillegg til §§ 77, 264, 272, 274 og 352.

Amnesty International Norge anmoder Stortinget til å tilføye kjønn som relevant diskrimineringsgrunnlag i straffelovens §185 om hatefulle ytringer og §186 om diskriminering, i tillegg til straffelovens §§ 77, 174, 264, 272, 274 og 352.

1. Likebehandlings- og rettferdighetshensyn
   I dag kan diskriminering på grunnlag av kjønn møtes med sivilrettslige sanksjoner (f.eks. erstatning og oppreising) uten at det kan møtes med strafferettslige sanksjoner (bøter og fengsel). Amnesty International mener at relevante diskrimineringsgrunnlag bør behandles likt. Er diskrimineringen alvorlig nok til å bli forbudt og til å kunne møtes med sivilrettslige sanksjoner, bør det også kunne møtes med straff når lovgiver prinsipielt mener at straff er en egnet reaksjon mot visse former for diskriminerende handlinger.
   
   
2. Ytringsfrihet
   Ytringsfrihet gjelder for alle, uansett hvem de er og hvilke meninger de har. Det er og skal være rom for ytringer som sjokkerer, forstyrrer og fornærmer. Men meningsytringer som diskriminerer eller utgjør et overgrep mot en annen person, ligger utenfor ytringsfriheten. Høyesterett slo gjennom to dommer i januar 2020 (HR-2020-184-A og HR-2020-185-A) fast at personangrep som rammes av §185 nyter et «beskjedent grunnlovsvern» fordi de «ikke har noe til felles med den kjerneverdi ytringsfriheten skal beskytte»: det frie ordskiftet. Også den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 10.2. gir adgang til å innskrenke ytringsfriheten der det anses nødvendig i et demokratisk samfunn, for eksempel for å beskytte andres rettigheter. Artikkel 17 i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen gjør det klart at ytringsfrihetens grense er der hvor den krenker andres rettigheter og friheter.
   
   
3. Hatefulle ytringer mot kvinner

Også i Norge utsettes kvinner fremdeles for omfattende kjønnsbasert diskriminering. Den kommer blant annet til utrykk gjennom sexistiske eller kvinnefiendtlige kommentarer, og som trusler om fysisk eller seksuell vold. Amnesty Internationals undersøkelser viser at kvinner utsettes for alvorlig hets nettopp fordi de er kvinner. Flere enn én av ti kvinner sier at de har blitt utsatt for netthets. Over halvparten av kvinnene som ikke har blitt utsatt for netthets begrenser seg på nettet i frykt for å bli hetset[1]

Netthets mot kvinner er et alvorlig ytringsfrihetsproblem. Hatefulle ytringer er alvorlig og skadelig kjønnsbasert vold mot kvinner. Det rammer den enkelte kvinnen som får negative kommentarer om utseende og kropp, eller trusler om seksuell vold inkludert voldtekt, fordi hun har gitt uttrykk for sin mening. Hatefulle ytringer mot kvinner skaper også en generell frykt hos kvinner som gruppe for å utrykke sine meninger offentlig. Det er hevet over tvil at hatefulle ytringer bidrar til å true og tvinge kvinner ut av den offentlige debatten, og begrenser mangfoldet av stemmene som deltar i det offentlige ordskiftet. Samfunnet som helhet, ytringsfriheten og demokratiet er truet når hatefulle ytringer på denne måten bringer viktige stemmer til taushet.

1. Minoritetsvern versus diskrimineringsvern
   Det er en vanlig misforståelse at diskrimineringsvernet er det samme som et minoritetsvern. Dagens diskrimineringsvern omfatter blant annet religion, hvor det ikke skilles mellom majoritetsreligion og minoritetsreligion. Diskrimineringsvernet har som formål å beskytte grupper som er særlig utsatt for diskriminering, uavhengig om gruppen er en minoritet eller ikke. Kvinner som gruppe er utsatt for en betydelig og strukturell diskriminering som begrenser deres tilgang til grunnleggende rettigheter og friheter.
2. Normativ effekt
   Ved inkludering av nedsatt funksjonsevne i straffelovens bestemmelser om hatkriminalitet (straffelovens §§ 185 og 186) ble det fremhevet i lovens forarbeider at et strafferettslig vern kan ha betydning for den alminnelige holdningsdannelse. Et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn vil på samme måte ha en normativ effekt.

Etter Amnesty Internationals vurdering tilsier både Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser og anbefalinger fra FN at straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering må omfatte hatefulle ytringer som fremsettes, eller diskriminering som utøves på grunn av kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Stortinget anmodes derfor om å gi kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk et strafferettslig diskrimineringsvern.

Med vennlig hilsen

John Peder Egenæs                                                                                        Nina Langslet (sign)
Generalsekretær                                                                                             Kampanjeleder
Amnesty International Norge                                                                            Amnesty International Norge    

[1] Kvinner i befolkningen – erfaringer med netthets. Amnesty International juni 2018. Nedlastet 08.09.20 på: https://www.amnesty.no/sites/default/files/3688/Kvinner_RAPPORT.pdf

Høringsnotat fra Stiftelsen MorFarBarn
om det strafferettslige diskrimineringsvernet i Straffeloven §§ 185 og 186

Vårt fokus i dette høringsnotatet ligger på endringene i diskrimineringsgrunnlaget «seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk» i § 185 og 186.

1. Grunnleggende biologiske prinsipper

Stiftelsen MorFarBarn forsvarer visse grunnleggende biologiske prinsipper i forståelsen av kjønn og seksualitet:

a) Fordi alle mennesker er resultat av egg fra mor og sæd fra far, er mor-far-barn-relasjonen unik. Den står i en særstilling i forhold til alle andre relasjoner og er mye mer enn en «normalvariant».

b) Det er uvitenskapelig og uholdbart å la en persons selvvalgte kjønnsidentitet, basert på subjektive følelser, tilbøyeligheter og preferanser, overstyre biologiske realiteter og diktere samfunnets forståelse av kjønn.

c) Det finnes to biologiske kjønn, og ikke et mangfold av kjønn. Alle menn er født med XY-kromosomer i alle kroppens celler, mens kvinner er født med XX-kromosomer. Det finnes noen få unntak, som skal respekteres og støttes, men disse representerer ikke nye kjønn eller «normalvarianter» til mann og kvinne.

d) Kjønn er binært og ikke et spektrum. Det finnes kun to typer kjønnsceller: sæd hos menn og egg hos kvinner. Andre kjønnsceller eksisterer ikke.

e) En gjennomført individualistisk, relativistisk og flytende forståelse av kjønn og seksualitet er et samfunnseksperiment av historiske dimensjoner som ingen kjenner konsekvensene av – med barn og unge i hovedrollen.

f) Stiftelsen MorFarBarn underviser og oppfordrer alle til å behandle seksuelle minoriteter og meningsmotstandere med respekt og empati, vennlighet og saklighet – uavhengig av eventuell uenighet. Absolutt alle mennesker har samme verdi og menneskeverd, uansett hva de mener eller hvordan de lever.

1. Straffeloven: § 185. Hatefulle ytringer
   
   Lovteksten i § 185 sier at den som offentlig setter frem en «diskriminerende eller hatefull ytring» (inkludert bruk av symboler), kan straffes med bot eller inntil 3 års fengsel. Videre: «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen …» Hva betyr det i praksis å «forhåne noen» eller å «fremme ringeakt» overfor noen på grunn av deres seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk? Finnes det objektive kriterier for å vurdere hva som er ulovlig og straffbart?

Vil noen av følgende type ytringer kunne regnes som «hatefulle», «forhånende» eller «fremme ringeakt» hvis de blir fremsatt offentlig?

- Grete Hansen er en juridisk kvinne i mannskropp.
- Nils Larsen er en juridisk mann i kvinnekropp.
- Anne Olsen mener hun er født i feil kropp, men det handler kun om en følelse.
- Hans Andersen er en juridisk mann og mener at han er en virkelig mann, men det stemmer ikke. Virkelige menn har penis, og XY-kromosomer i alle kroppens celler.
- Lise Sørensen har penis og er derfor ikke en virkelig kvinne. Hun bare føler seg som det.\
- Som juridisk kvinne bør ikke Grete Hansen få lov til å konkurrere i idrettskonkurranser for kvinner. Biologisk er hun jo en mann.
- I Norge kan juridiske menn føde barn, for i realiteten er de jo biologiske kvinner.

1. Begreper og definisjoner

Hvilket innhold har begrepene «seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk»? Verken proposisjonen eller lovverket tar høyde for at de tre begrepene er flytende og i stadig endring. Hvem skal ha definisjonsretten? Et lite utvalg av begreper fra Bufdir’s LHBTI-liste på nettet illustrerer det komplekse mangfoldet:

* Androgyn * aseksuell * BDSM (sadomasochisme m.m.) * bifil * crossdressing * drag * DSD *  fetisjisme * genderqueer (kjønns-skeiv) * homofil * interkjønn * lesbisk * panfil * polyamori * skeiv * transperson * transvestitt.

Vil alle disse seksuelle orienteringene, kjønnsidentitetene og kjønnsuttrykkene dekkes av loven? Finnes det unntak? Hvilke andre kommer i tillegg? Facebook i Storbritannia opererer med 71 ulike varianter som brukerne kan velge blant i profilen sin. Vil alle disse få spesiell beskyttelse i § 185?

1. Hva er en seksuell orientering?

Hva er seksuell orientering? Hvilke orienteringer er inkludert i begrepet? Kun homoseksuell og biseksuell orientering, eller er også andre inkludert? Er transseksualitet en orientering? Regnes sadomasochisme som en seksuell orientering, slik Foreningen FRI mener? Hvorfor, eller hvorfor ikke? Er panseksualitet en seksuell orientering? Er seksuell tiltrekning til folk med andre kjønnsidentiteter enn biologisk mann eller biologisk kvinne en seksuell orientering? Er seksuell tiltrekning til juridiske kvinner med penis en seksuell orientering, eller til juridiske menn med vagina?

Hva med transvestitter – å kle seg med det motsatte kjønns klær? Proposisjonen sier minimalt om transvestisme, men vil dette bli definert som et kjønnsuttrykk? Vil det f.eks. være diskriminerende og straffbart for en barnehage å ikke ansette en mannlig lærer som regelmessig kler seg og sminker seg som kvinne?

1. Rosa kompetanse for skolens 5.-7. trinn – Et eksempel

Sitater fra Lærerveiledningen i heftet for 1.-10. trinn, utgitt av Foreningen FRI:

«Ha en kort innledning om kjønns- og seksualitets-mangfold. Oppmuntre elevene til at når de skal svare på spørsmål, kan de skrive ‘de fleste jenter ...’/ ‘de fleste gutter ...’ for å unngå at elevene fremstiller svarene som at alle gutter for eksempel har penis. Bevisstgjør elevene på at kropp og kjønn er to forskjellige ting. Fortell gjerne elevene at ikke alle er jenter eller gutter, og at setningen ‘Gutter, jenter og andre kjønn’ gjerne kan brukes.»

Eksempler på spørsmål som klassen kan diskutere i plenum etter gruppearbeid:
◦ Har alle gutter penis? (Her er korrekt svar: nei)
◦ Har alle jenter klitoris? (Her er korrekt svar: nei)
◦ Hvem kan man bli forelsket i? (Gutter, jenter og andre)

1. Uforsvarlig saksbehandling

Den omfattende reformen i 2008 med radikale endringer i ekteskapsloven, barneloven, bioteknologiloven, adopsjonsloven og partnerskapsloven skjedde uten offentlig utredning, uten konsekvensanalyser og uten stortingsmelding. Akkurat det samme skjedde ved innføringen av "Lov om endring av juridisk kjønn" i 2016. Ingen NOU, ingen konsekvensanalyser, ingen stortingsmelding. Hvis en del av resultatene i disse radikale vedtakene i 2008 og 2016 nå skal introduseres i Straffeloven, med samme uansvarlige saksbehandling, er det et alvorlig demokratisk problem.

Det er dypt problematisk at selv om "Lov om endring av juridisk kjønn" ble vedtatt for mer enn fire år siden, foreligger det fortsatt ingen lovkommentar! Tidspunktet for utgivelsen er stadig blitt utsatt. Allikevel velger departementet å foreslå at begrepene «kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk», som er intimt knyttet til innholdet i «Lov om endring av juridisk kjønn», nå skal skrives inn i Straffeloven i mange paragrafer. Det er oppsiktsvekkende og hastverkspreget.

Er det ikke på tide å ta en tenkepause i forsøkene på å omskolere befolkningen til å godta og underordne seg den radikale kjønnsideologien og dens uvitenskapelige og biologi-fornektende virkelighetsforståelse? Vi trenger grundige konsekvensanalyser!

Kristiansand, 15. september 2020

Stiftelsen MorFarBarn v/

Øivind Benestad

Women's Human Rights Campaign er en internasjonal interesseorganisasjon som jobber for å bevare kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. Kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, verken mer eller mindre, hvor hunkjønnet defineres av den av arten som har potensiale for å produsere store kjønnsceller, kalt ova, som inneholder både kromosomal og mitokondriell DNA. Hankjønn defineres av den av arten med potensiale for å produsere små kjønnsceller, kalt sperm, som kun inneholder kromosomal DNA. Denne tekniske forskjellen på kjønnene er viktig, fordi konsekvensene av disse forskjellene er det som direkte og indirekte fører til utnyttelse, vold og diskriminering av kvinner.

Hunkjønnet er den eneste kilden til nye generasjoner av en art, og forvaltningen av hunkjønn har hatt en sentral rolle i utviklingen av menneskets sivilisasjon. Denne forvaltningen ser vi både i agrikultur, i utviklingen av eiendomsrett, og i fraværet av kvinners menneskerettigheter inntill ganske nylig. Vi ser også denne forvaltningen av hunkjønn og reproduksjon gjennom kjønnsbasert kriminalitet som barne-ekteskap, tvangsekteskap, hallikvirksomhet og kjønnslemlestelse. 

Kvinner er hunkjønn. Hunkjønn er den av artene som møter all risiko i forbindelse med reproduksjon. For mennesker inkluderer denne risikoen sosiale, økonomiske og juridiske faktorer, i tillegg til fysiske faktorer. Kvinners rettigheter er utformet for å motvirke risikoen. Å fjerne ordet "kvinne" og å endre på definisjonen av kjønn fra å referere til biologisk kjønn til å referere til sosialt kjønn eller kjønnsidentitet, er i praksis å slette kvinners rettigheter. WHRC er opprettet i reaksjon på aktivisme som forsøker å gjøre nettopp dette, ofte under påskudd av å gjøre rettsvern mer "inkluderende". Vi noterer ironien i at det å ekskludere kvinner fra lovverk kan argumenteres som å være "inkluderende", og vi noterer at regjeringsforslaget prop 66 L, spesielt kapittel 7 og 8, reflekterer akkurat den internasjonale trenden som har ført til opprettelsen av WHRC. 

For å gå rett på sak: Vi støtter ikke regjeringens forslag om å ekskludere kjønn fra de aktuelle paragrafene i straffeloven. Vi støtter Larsens anbefaling om å inkludere kjønn i de aktuelle paragrafene i straffeloven, spesielt i paragraf 77 om skjerpende omstendigheter. Barne-ekteskap og kjønnslemlestelse er kjønnsbasert kriminalitet, og burde kunne registreres som nettopp dette, både for å kunne utøve rettferdighet for de fornærmede, men også for at forskning på kriminalitet kan baseres på god data. 

Vi støtter heller ikke regjeringens forslag om å innlemme kjønnsidentitet i de aktuelle paragrafene i straffeloven. Dette fordi kjønnsidenitet pr definisjon er en subjektiv trosoppfattelse, og regjeringen bestemte i 2015 at subjektive oppfattelser ikke kan legge føringer for hva som ansees som straffbart, da de fjernet blasfemiparagrafen. Vurderingen om man bør gjeninnføre subjektive trosoppfattelser i straffeloven trenger etter vår mening en egen utredning.

Om Bønnelista

Bønnelista, forening for kirkeledelse og kirkevalg, er en nominasjonsgruppe til bispedømmerådene og Kirkemøtet i Den norske kirke. I Kirkevalget i 2019 stilte Bønnelista til valg i 9 av kirkens 11 bispedømmer og fikk i gjennomsnitt i disse bispedømmene en oppslutning på 13,6%. Vi vet at det er flere medlemmer i Kirkemøtet fra andre lister som deler våre synspunkt i denne saken, slik at en kan regne med at vi i alle fall representerer ca 20% av medlemsmassen i Den norske kirke, dvs ca 700.000 mennesker.

 
Endringenes hensikt

Uansett hensikt med lovendringen vil endringene begrense både ytringsfriheten og religionsfriheten. Bønnelista mener at andre lover dekker § 185`s anliggende og mener at denne paragraf i Straffeloven bør oppheves. 

Vi vet at den nye lovteksten vil bli systematisk brukt av noen grupper for å hindre kristne i å hevde det Bibelen sier om ekteskap og kjønn. Det kan også ramme andre religioner.

Selv om kristne hadde hegemoniet tidligere, er kristne som står for en klassisk forkynnelse i dag en sårbar minoritet. Det er ikke uvanlig at kristne opplever hatefulle ytringer når de står opp for sin tro og overbevisning offentlig.

Endringene støter mot Grunnloven
Kongeriket Norges grunnlov sier i §2 og §16: 
§2: Verdigrunnlaget skal framleis være vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnloven skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettene.

§16: Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving. Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten. Nærare føresegner om kyrkjeskipnaden blir fastsette i lov. Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på lik line.

Lovendringsforslaget til straffelovens §185 og §186 støter mot dette. Det fremsatte lovforslaget kan brukes mot ledere eller medlemmer som leser fra og/eller forkynner fra Den norske kirke sitt trosgrunnlag, Bibelen. Dette vil også få konsekvenser for ansettelser i kirken. § 186 støter mot råderetten over egen eiendom.

En går ved dette mot Grunnlovens §2 og §16 vår kristne og humanistiske arv og mot at innbyggerne skal ha fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk luthersk kirke, kan ikke hvis dette blir vedtatt, forkynne sitt budskap om synd og nåde ut fra sitt trosgrunnlag.

En av de lutherske kjerneverdiene er Skriften alene. Altså Bibelen alene. Bibelen sier at noe er synd, altså at noe er galt, og noe er riktig. Hvis vi ikke lenger har lov til å forkynne at noe er galt på disse områdene, fratar vi mennesker mulighet til å oppleve kraften, gjenopprettelse, glede og freden og ikke minst det evige liv, som er et resultat av at en har tatt imot og godtatt det kristne budskapet. Dette har Den norske kirke vært en bærer av i sitt mange hundre år gamle trosgrunnlag.    

Grunnpilarene i landet rokkes
Budet: Du skal ikke lyve oversees.
I og med at alle DNA-molekyl i kroppen inneholder beskrivelse av hvordan akkurat min fysiske kropp skal bygges og at vi enten har xx eller xy kromosomer, så er det biologisk umulig å endre kjønn.
Slik vi endrer kjønn i dag er kun en avansert forkledning, i og med at det fysisk er umulig, pga kroppens kromosomer og DNA-molekyl. Menn har 25% flere muskelfibre enn kvinner, kvinner og menns hjerner er koblet forskjellig. 21 % av hele det menneskelig gnome er kjønnsspesifikt. Dette er umulig å endre. Altså det er umulig å springe fra det kjønn en er.

Vi tror at denne loven rammer faktaopplysninger og forskningsresultater som diskrediterer nettopp realitetene bak seksuelle orienteringer, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet, og i høy grad publisering av slik forskning. 

En tvinger folk til å se bort fra sannheten, i dette tilfelle målbare fakta om menneskekroppen og målbare resultater av forskjellig livsstil og adferd. 

I sin ytterste konsekvens kan også den straffes som ikke omtaler en som har skiftet kjønn juridisk eller fysisk med det nye kjønnets grammatiske form. Vi må regne med at det er en del kristne som ikke vil ha samvittighetsfrihet til å benevne mennesker med den grammatiske benevnelsen på menneskets «kjønnsutkledning».

Familie og oppdragelse

Vi forstår ikke hvorfor barn skal belastes og forvirres ved å spre usikkerhet rundt deres kjønn. Hvis den foreslåtte loven innføres vil det føre til at foreldre ikke kan oppdra sine barn ut fra Den norske kirkes trosgrunnlag, Bibelen, som sier at vi er skapt i Guds bilde til mann og kvinne. (1 Mos 1,27) Mange vil kvie seg for å få barn. Foreldrene vil kvie seg for å sette sunne og trygge grenser for barna, fordi de risikerer å bli straffet etter denne loven. Prinsippet at foreldrene kan oppdra barnet ut fra eget verdigrunnlag og tro rokkes og foreldreretten svekkes.

Konklusjon

Lovforslaget bryter med §2 og §16 i Grunnloven.

Loven innskrenker alvorlig både samvittighetsfriheten, ytringsfriheten, eiendomsretten, foreldreretten og religionsfriheten.

Å lese høyt fra Bibelen vil bli risikofylt. Lovens bokstav åpner for straffeforfølgelse hvis en hevder at Bibelens ord om kjønn og ekteskap er gyldig i vår tid.

Det vil også tvinge folk til å snakke usant om kjønn og undertrykke ytringsfrihet om biologisk kjønn.

Pådriverne av denne loven vil sørge for, over tid at mennesker vil bli fengslet fordi de tror og hevder «feile» meninger.  Vi er bekymret for lovens totalitære trekk.

Hatytringer og diskriminering er uklart definert. Hva betyr «ringakt» i denne konteksten? Betyr det uenighet, manglende aksept eller manglende forståelse?

Skal jenter i et jente-bofelleskap straffes, fordi de ikke vil ta inn en gutt som definerer seg selv som jente i bo-felleskapet, noe som åpner opp for seksuelle overgrep?  

Er det statens oppgave å straffe enhver ytring i det offentlige rom som strider mot «flertallets» verdigrunnlag, når det er mye annet politiet og rettsvesenet burde bruke sine ressurser til?

I kapittel 8 er det foreslått flere lovendringer som styrker det strafferettslige diskrimineringsvernet for transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger. Departementet foreslår å tilføye «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, § 174 om tortur, § 185 om hatefulle ytringer, § 186 om diskriminering, § 264 om grove trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade og § 352 om grovt skadeverk. Forslaget i proposisjonen følger opp Stortingets anmodningvedtak nr. 698, 7. mai 2018. Departementet foreslår videre at formuleringen «homofile orientering» endres til «seksuell orientering» i de ovennevnte bestemmelsene. Endringen gjør det tydeligere at også bifile har et særskilt strafferettslig vern mot diskriminering.  

Skeiv Verden støtter denne endringen som foreslått, og vil legge til sammensatt diskriminering som eget diskrimineringsgrunnlag i tillegg til departementets forslag. 

Om å inkludere sammensatt diskriminering som diskrimineringsgrunnlag 

Skeiv Verden ønsker vern mot diskriminering på bakgrunn av sammensetning av identiteter. Våre medlemmer opplever diskriminering på bakgrunn av at de tilhører flere minoritetsgrupper, og disse må ses i sammenheng. Vi mener det er viktig å kunne se hele menneske, og nyansene av samspillet mellom de ulike identitetene en kan ha. Nåværende formulering åpner ikke for en tolkning som tar hensyn til sammensatte identiteter, og gir dermed ikke rom til en helhetlig vurdering av diskrimineringssaker. 

Vi opplever blant medlemmene våre at diskriminering og rasisme som skyldes et samvirke mellom forskjellige diskrimineringsgrunnlag kan trigge en reaksjon som ellers ikke hadde forekommet hvis de bare tilhørte en av minoritetsgruppene. Disse diskriminerende handlinger kan noen ganger utføres av andre personer og grupper, men ofte også fra personer som selv har tilknytning til et minoritetsmiljø. Dette kanskje fordi utøveren opplever at offeret går i strid med minoritetsmiljøet på en eller annen måte. Dette spesielt blant transpersoner i nettverket vårt. De vegrer seg fra å ta kontakt med politiet pga. mistillit til politiets evne i å håndtere sakene, som igjen fører til økte mørketall av antall mennesker som ikke anmelder diskrimineringssaker. 

Vår målgruppe tilhører flere grupper som hver for seg har økt risiko for vold. Fremmedfrykt, rasisme, fattigdom, homofobi, transfobi virker både hver for seg og sammen. Rapporten «Levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn i Norge» fra 2018 oppgir at 58% har hatt selvmordstanker; 22% har forsøkt å ta eget liv; 45% har blitt presset til seksuelle handlinger; 25% har blitt utsatt for trusler og vold. 

Skeiv Verden foreslår en mulig formulering i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter: 

 «har sin bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, funksjonsevne, eller på bakgrunn av to eller flere av de overnevnte, eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern,» 

Skeiv Verden ønsker lignende formulering i § 174 om tortur, § 185 om hatefulle ytringer, § 186 om diskriminering, § 264 om grove trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade og § 352 om grovt skadeverk. 

Om å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i det strafferettslige diskrimineringsvernet  

Transpersoner og andre som bryter med samfunnets normer for kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet utsettes for mye diskriminering og hat i samfunnet vårt i dag. Nøyaktig hvor mye kan vi dessverre ikke si, men vi skulle selvfølgelig ønske at vi hadde enda mer kunnskap om holdninger til transpersoner og transpersoners opplevelser når det kommer til diskriminering og hatmotivert kriminalitet. Frem til vi vet mer må vi derfor nøye oss med den kunnskapen vi har, og den tegner et dystert bilde.  

I dag er det kun Oslo politidistrikt som lager en systematisk oversikt over hvor mange transpersoner som utsettes for hatkriminalitet. Totalt ble 9 forhold registrert i 2019. Det er grunn til å anta at mørketallene er høye. Historier vi får høre fra både våre medlemmer og andre som tar kontakt med oss, underbygger akkurat det. Vi vet at folk kvier seg for å gå til politiet hvis de har blitt utsatt for hatmotivert kriminalitet. Årsakene til det er sammensatt, men en av disse handler om frykt for hvilke holdninger man vil møte på politistasjonen. En annen handler om kjennskap til at man ikke har et uttrykkelig vern for hvorfor man har blitt utsatt. I tillegg til at transpersoner må ha et uttrykkelig vern i straffeloven, må vi jobbe videre med tillitsbygging mellom politiet og befolkningen. Fordi holdningene i samfunnet vårt ikke har kommet lenger, og fordi transpersoner må antas å være særlig utsatt for denne formen for kriminalitet, er vi nødt til å ta innover oss hvor på overtid det er at grunnlagene kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk tas inn i det strafferettslige diskrimineringsvernet. Et slikt vern vil i tillegg sende et sterkt signal om hvordan vi som samfunn vurderer denne type handlinger. 

Om å inkludere kjønn  

Skeiv Verden vil kort bemerke forslaget om å inkludere grunnlaget kjønn. Vi er av den oppfatning at blant annet sammenhengen mellom kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksualitet tilsier at alle disse grunnlagene bør bli del av det strafferettslige diskrimineringsvernet. Det var noe av årsaken til at vi støttet at kjønn skulle bli en del av de vernede grunnlagene. 

Om å endre ordlyden fra «homofil orientering» til «seksuell orientering»  

Det har blitt argumentert med at det ikke er nødvendig å endre grunnlaget «homofil orientering» til «seksuell orientering», fordi straffebudet tar sikte på å beskytte seksuelle minoriteter, og følgelig ikke trenger å omfatte heterofile.  

Skeiv Verden mener denne argumentasjonen ikke tar innover seg alle de måtene vi som mennesker gjør kjønn og seksualitet på. Flere av de gjeldende grunnlagene i straffeloven gir i utgangspunktet også et vern for majoriteten.  

Vi kan ikke se hvorfor vi skal trekke opp en slik grense når det kommer til seksuell orientering. Det er vanskelig for oss å se at det vil innebære en uheldig utvidelse av straffebestemmelsene å erstatte «homofil orientering» med «seksuell orientering». 

1. Innledning

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har som hovedoppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig.[1] Vi skal bidra til å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene, særlig ved å gi råd og fremme anbefalinger til Stortinget, regjeringen, Sametinget og andre offentlige organer og private aktører. NIM uttaler seg i utgangspunktet ikke om hensiktsmessigheten eller prioriteringen av virkemidler for å ivareta statens menneskerettslige forpliktelser, dette er politiske spørsmål.

Høringen angår et område hvor staten har et vidt skjønnsmessig handlingsrom innenfor de rammene som menneskerettighetene oppstiller. NIM ønsker likevel å gi noen innspill knyttet til de foreslåtte endringene i straffelovens diskrimineringsvernbestemmelser, nærmere bestemt å innføre kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som vernede diskrimineringsgrunnlag, og å endre ordlyden i diskrimineringsgrunnlaget homofil orientering til seksuell orientering.

2. Balansering av menneskerettigheter

Endringsforslagene reiser spørsmål om forholdet mellom ulike rettigheter som staten er menneskerettslig forpliktet til å sikre, og hvordan staten skal balansere disse mot hverandre. Forslaget aktualiserer forholdet mellom diskrimineringsvernet eller personvernet (retten til privatliv) på den ene siden, mot ytringsfriheten på den andre. Staten er menneskerettslig forpliktet til å sikre alle disse rettighetene. I denne menneskerettslige balansegangen har staten en vid skjønnsmargin. Den forutsetter likevel at vurderingene baserer seg på momenter fra relevant praksis på området, og veloverveide og begrunnede valg.[2] Hvilke momenter staten ønsker å vektlegge mest innenfor dette skjønnsmessige handlingsrommet, er langt på vei et politisk spørsmål som faller utenfor NIMs mandat.

3. Særlig om ytringsfrihet, straffeloven § 185 og hatefulle ytringer.

Spørsmålet om hvordan ulike menneskerettigheter skal balanseres mot hverandre er tydeligst når det gjelder den foreslåtte endringen i straffeloven § 185. Straffeloven § 185 verner i dag mot diskriminerende og hatefulle ytringer basert på noens hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering, eller nedsatte funksjonsevne.

I forbindelse med den delen av lovarbeidet som gjelder forslagene om å utvide de etter bestemmelsen vernede grunnlag til også å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk - og å endre homofil orientering til seksuell orientering - har det i den senere tid kommet noen innsigelser. De er særlig knyttet til religionsfriheten, nærmere bestemt hvorvidt forkynnelse kan rammes. Etter NIMs vurdering er dette et problem som i liten grad kan tenkes å komme på spissen. Høyesterett har i sin praksis slått fast at forkynnelse og tekstnær utlegning ikke rammes av bestemmelsen.[3] Bestemmelsen er ment å ramme kvalifisert hatefulle ytringer rettet mot noen på bakgrunn av tilhørighet til de vernede diskrimineringsgrunnlagene.

4. Strafferettslig diskrimineringsvern og minoritetsgrupper i samfunnet

En hovedbegrunnelse for det strafferettslige diskrimineringsvernet er som nevnt å gi et vern til utsatte minoritetsgrupper i samfunnet. I den forbindelse vil NIM fremheve at personer med en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med det som er normen er en særlig utsatt minoritetsgruppe. En rekke undersøkelser, herunder de som er nevnt i proposisjonen, viser at dette er en gruppe som er særlig utsatt for trakassering, diskriminering og vold. NIMs syn er at argumentene fremmet i proposisjonen for å innlemme kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som diskrimineringsgrunnlag i straffelovens bestemmelser om diskrimineringsvern har gode grunner for seg. Etter NIMs syn har også argumentene fremmet i proposisjonen for å endre ordlyden i diskrimineringsgrunnlaget homofil orientering til seksuell orientering gode grunner for seg.

Med hilsen

for Norges institusjon for menneskerettigheter

Anine Kierulf, spesialrådgiver

Mina Haugen, rådgiver

[1] 1 Lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter av 22. mai 2015 § 1.

[2] Se mer utfyllende om blant annet dette i NIMs høringssvar fra 2018 til Utredning om det strafferettslige diskrimineringsvernet, tilgjengelig på nhri.no.

[3] Se Rt. 1984 s. 1351.

Likestillings- og diskrimineringsombudet arbeider for å fremme reell likestilling og hindre diskriminering på alle samfunnsområder, blant annet på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Bakgrunnen for lovforslaget er Justis- og beredskapsdepartementets høring 4. juli 2018 av ekstern utredning om det strafferettslige diskrimineringsvernet[1]. Ombudet støttet i sin høringsuttalelse forslaget i utredningen om å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i det strafferettslige diskrimineringsvernet, samt å endre alternativet “homofil orientering” til “seksuell orientering”.[2] Ombudet ønsker i forbindelse med høringen i justiskomiteen å komme med utdypende merknader knyttet til grunnlagene kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk trådte i kraft 1. januar 2014.[3] Loven ga for første gang vern mot diskriminering og trakassering for disse grunnlagene på alle samfunnsområder. Formålet med loven var å styrke diskrimineringsvernet for LHBTI-personer.

Ombudet har siden loven ble vedtatt i 2013 flere ganger overfor Justis- og beredskapsdepartementet og justiskomiteen etterlyst strafferettslig vern for grunnlagene kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Som det fremgår av den eksterne utredningen, fremstår det «nærmest som en inkurie» at det ikke ble vurdert endringer i straffelovens diskrimineringsvern ved vedtakelsen av diskrimineringsloven om seksuell orientering.[4] Det er derfor svært positivt at departementet nå foreslår flere lovendringer som vil gi transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med normene for kjønn et strafferettslig diskrimineringsvern. Ombudet ønsker i denne sammenheng å påminne justiskomiteen om at allerede da departementet i 1975 ga det daværende Straffelovrådet i oppdrag å utrede om homofil orientering skulle gis et strafferettslig diskrimineringsvern, uttalte departementet at et eventuelt vern burde utformes slik at det omfattet andre grupper, hvor «transseksuelle» ble særlig nevnt.[5]

Personer som opplever at deres kjønnsidentitet bryter med kjønnet de ble registrert med ved fødselen, eller som har et kjønnsuttrykk som bryter med andres forventninger eller med kjønnsstereotypier, er en minoritetsgruppe som er særlig utsatt for diskriminering, trakassering og vold.[6] Det er derfor viktig at diskrimineringsvernet i straffeloven omfatter denne gruppen, på lik linje med andre særlig utsatte grupper som har strafferettslig diskrimineringsvern. Det er bred støtte blant høringsinstansene som tar stilling til foreliggende lovforslag om å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i straffeloven.

Noen høringsinstanser etterlyser en klargjøring av innholdet i begrepene “kjønnsidentitet” og “kjønnsuttrykk”, og rekkevidden av grunnlagene. Det er klart at nye grunnlag i straffeloven vil føre til at nye grenser må trekkes opp gjennom rettspraksis. Ombudet vil likevel påpeke at lovforslaget er basert på en grundig utredning som har vært på offentlig høring. I tillegg ble både rekkevidden av grunnlagene kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og hvordan begrepene skal forstås, grundig behandlet i forarbeidene til diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk[7]. Grunnlagene er videreført i likestillings- og diskrimineringsloven[8]. Departementet viser til disse forarbeidene i lovforslaget.[9] Videre fremgår det av departementets vurdering at ordlyden i straffeloven skal tolkes innskrenkende ved vurderingen av hvem som er vernet.[10]

Hatefulle ytringer

Enkelte er bekymret for at ytringsfriheten vil innskrenkes ved at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk inkluderes i straffeloven. Slike bekymringer må tas på alvor. Ombudet mener samtidig at det er nødvendig å komme med en påminnelse om hva hatefulle ytringer er og hvor høy terskelen er for at en ytring vil være straffbar.

Ombudet har i flere år vært opptatt av hatefulle ytringer og hvordan dette skader samfunnet, grupper og individet. Hatytringer er et reelt samfunnsproblem, blant annet fordi de kan hindre andre i å ytre seg fritt i det offentlige ordskiftet. Hatytringer begrenser mange menneskers ytringsfrihet. I tillegg kan hatytringer gi grobunn for negative følelser, holdninger og oppfatninger overfor gitte grupper i samfunnet. På den måten kan hatytringer bidra til å sementere eller forsterke eksisterende negative stereotypier og fordommer om grupper. Ombudet mener at gjentatte hatytringer som retter seg mot utvalgte grupper, kan bidra til trakassering, diskriminering og vold mot enkeltpersoner som tilhører gruppen.[11]

Forholdet mellom retten til ytringsfrihet og begrensningen av denne mot hatefulle ytringer, er tidligere grundig vurdert opp mot Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Som det fremgår av lovforslaget komiteen nå behandler, rammer straffeloven § 185 «bare kvalifisert krenkende uttalelser og må tolkes med Grunnloven § 100 som rettesnor»[12].  Terskelen for å anmelde, straffeforfølge og dømme noen for hatefulle ytringer er høy. Slik må det være for at retten til ytringsfrihet skal være reell. Det er de grove og kvalifisert krenkende hatytringene som vil være aktuelle å straffeforfølge - ikke alminnelige kritiske meningsytringer. De som skal forvalte regelverket må forholde seg til vilkårene i loven og de strenge strafferettslige beviskravene.

Hensynet til religionsfriheten

Ombudet arbeider også for å fremme likestilling og hindre diskriminering på alle samfunnsområder på grunnlag av religion. Enkelte er bekymret for at religionsfriheten vil innskrenkes ved de foreslåtte lovendringene. Bekymringen er blant annet begrunnet med at sitater fra religiøse skrifter og forkynnelse av den religiøse læren vil kunne rammes av straffelovens forbud mot hatefulle ytringer. Ombudet vil til dette kort bemerke at Høyesterett i en kjennelse fra 1984[13] uttalte at direkte sitater fra Bibelen falt utenfor anvendelsesområdet for daværende § 135 a i straffeloven om diskriminerende og hatefulle ytringer. Det samme gjaldt for nær gjengivelse og utlegning av skriftsteder i forkynnelse og bønn. Samtidig fremgår det av rettens vurdering at ytringer som fremsettes i en religiøs kontekst vil kunne rammes av bestemmelsen i straffeloven om hatefulle ytringer.

Fotnoter:

[1] Kjetil Mujezinović Larsen, Utredning om det strafferettslige diskrimineringsvernet, avgitt til Barne- og likestillingsepartementet 13. september 2016.

[2] Ombudets høringsuttalelse av 1. november 2018, punkt 1 og 3. https://www.ldo.no/ombudet-og-samfunnet/rapporter/hatefulle-ytringer/

[3] Nå opphevet og erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven.

[4] Kjetil Mujezinović Larsen, Utredning om det strafferettslige diskrimineringsvernet, avgitt til Barne- og likestillingsepartementet 13. september 2016, s. 69. 

[5] Ot.prp. nr. 29 (1980-1981) s. 3.

[6] Se bl.a. Prop.66 L (2019-2020) punkt 8.3.2 og Fladmoe, Audun og Nadim, Marjan: Erfaringer med hatytringer og hets blant LHBT-personer, andre minoritetsgrupper og den øvrige befolkningen. Institutt for samfunnsforskning (2019).

[7] Prop.88 L (2012-2013) kapittel 16.

[8] Prop.81 L (2016-2017) s. 313.

[9] Prop.66 L (2019-2020) kapittel 21.4, merknader til § 77 s. 153, samt merknader til §§ 174, 185, 186, 264, 272, 274 og 352.

[10] Prop.66 L (2019-2020) punkt 8.3.3 s. 69-70.

[11] Se Likestillings- og diskrimineringsombudets rapporter: Hatytringer og hatkriminalitet (2015) og Hatefulle ytringer i offentlig debatt på nett (2018). https://www.ldo.no/ombudet-og-samfunnet/rapporter/hatefulle-ytringer/

[12] Prop.66 L (2019-2020) s. 66-67.

[13] Inntatt i Rt. 1984 s. 1359

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) mener at forslaget om å innlemme grov menneskehandel i straffelovens generelle avvergingsplikt ikke innebærer en reell avverging. Ved å innføre en slik avvergingsplikt, risikerer man det motsatte: færre av ofrene vil tørre å oppsøke hjelp, inkludert helsehjelp, når de trenger det. En avvergingsplikt vil ikke isolert sett beskytte ofre for menneskehandel, med mindre det samtidig foreligger en plan for langsiktig beskyttelse. Det viktigste tiltaket for å gi ofre for menneskehandel en reell beskyttelse er utvidet mulighet til oppholdstillatelse.

Ved retur til hjemlandet risikerer ofre å bli møtt med sosial ekskludering og stigmatisering. I ROSAs årsrapport fra 2019 fremgår det at risikoen for å havne i nye utnyttelsessituasjoner ved utsendelse er stor.[1] Hvis norsk lovverk derimot kan forsikre ofrene om at de ikke vil bli returnert, vil dette kunne gi langsiktig beskyttelse. Dette er ikke tilfellet etter utlendingsforskriften § 8-4 i dag. I stedet ønsker Departementet å vedta et lovforslag som tilsynelatende kun vil bidra til straffeforfølgningen av bakmannsapparatet, men som ikke tar hensyn til ofrenes sikkerhet. 

I dag kan en utlending få innvilget oppholdstillatelse i Norge, men dette er en sterkt skjønnspreget bestemmelse. Etter utlendingsforskriften § 8-4 annet ledd er en oppholdstillatelse blant annet betinget av at utlendingen avgir forklaring for retten eller for politiet i en straffesak. I tillegg skal det være sannsynliggjort at utlendingen har vært offer for menneskehandel og at forklaringen har sammenheng med dette. 

Bestemmelsen fikk et utvidet virkeområde i juni i år. Til tross for dette, er det grunn til å tro at utvidelsen kun vil utgjøre en marginal bedring for noen få ofre. Slik regelverket var i 2017 ble 43 av 44 menneskehandelsaker henlagt, hovedsakelig på grunn av manglende bevis.[2] Når ofrene er avhengige av politiets kapasitet og prioritering av ressurser, viser dette at gruppen ikke får tilstrekkelig beskyttelse i etterkant av en anmeldelse.

Norge har ratifisert Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel (ETS nr. 197). Formålet med konvensjonen er å “beskytte menneskerettighetene til personer som er ofre for menneskehandel” og “å utarbeide en helhetlig ramme for beskyttelse av og bistand til ofre”.[3]

Ordlyden “helhetlig ramme” angir et krav om at Norge er forpliktet til å ha et koherent regelverk hva gjelder rettighetsbildet til ofre for menneskehandel. Den helhetlige rammen skapes ikke gjennom en avvergingsplikt alene. Denne må imidlertid sikres ved å gi flere ofre for menneskehandel opphold.

I proposisjonen erkjenner Departementet at innføringen av en avvergingsplikt kan gå på bekostning av sikkerheten til ofrene. Til tross for dette, vises det ikke til videre tiltak som vil ivareta sikkerheten til denne gruppen. JURK mener at en avvergingsplikt ikke kan innføres uten at det samtidig innføres en videre beskyttelse og mulighet til opphold for ofrene. En lovfestet avvergingsplikt for disse gruppene vil forhindre støtteapparatenes viktige arbeid mot menneskehandel. JURK erfarer at jungeltelegrafen raskt sprer informasjon om hva som skjer med personer i lignende situasjoner og innenfor samme miljøer. Dersom det blir kjent at man ikke kan oppsøke helsehjelp eller en organisasjon uten å risikere å bli sendt ut av Norge, er vi redde for at ofrene heller velger å lide i enda mer stillhet enn de allerede gjør. 

For øvrig stiller JURK seg bak det skriftlige høringssvaret til Røde Kors. 

[1] ROSA Årsrapport 2019 s. 40.

[2] KOM Årsrapport 2017 s. 5.

[3] Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel art.1 nr. 1 bokstav b.

Anmodningsvedtaket er imøtekommet i og med proposisjonen. Det er ingen automatikk i at forslaget skal vedtas. Stortinget kan på et nytt og fritt grunnlag ta stilling til proposisjonen.

MEDIA

NRK antydet i forrige uke at kristne, i og med motstanden mot forslaget som er til behandling, erkjenner at egne holdninger er mer ekstreme enn de som ble frikjent nylig etter provokasjoner med hakekorsflagget ved Arkivet i Kristiansand. Påstanden om at kristne ønsker å få lov til å drive med «hatprat» viser hvilket medietrykk lovgiveren, politiet og påtalemyndighet og domstolene utsettes for når loven nå er under utforming, og senere skal praktiseres.

FINLAND

Finlands riksadvokat, Raija Toiviainen uttaler at Bibelen er lovlig for salg, utstilling, utlån, distribuering, sitat og formidling. Men dersom Bibelens tekster ytres som egne meninger og «krenker menneske- og grunnlovsrettigheter», mener hun at meningen kan bli en straffbar hatefull ytring (Uusi Suomi, 9.3.20)

BEVISBYRDE

Lovene mot diskriminering angir grunnlagene uttømmende, og skiller seg dessuten fra straffeloven ved at bevisbyrden i disse lovene delvis legges på den som er anklaget. Sett i sammenheng med at det ikke forslås å presisere «kjønnsuttrykk» og «kjønnsidentitet» straffelovens § 77 i), forstår vi at §§ 185 og 186 knyttes tettere til diskrimineringslovene. Dette kan gi sivilrettslige standarder i straffeloven.

FORARBEIDENE

Forarbeidene må definere den strafferettslige betydningen av «kjønnsuttrykk», «kjønnsidentitet» og «hatefulle ytringer». Det må presiseres at lovendringen ikke legger en lavere terskel for «hatprat» ved transkjønnethet og kjønnsidentitet enn for de andre grunnlagene i §§ 185 og 186. Det må presiseres at en persons opplevelse av å bli utsatt for «hat» ikke er vurderingstemaet, men om uttrykksmåten objektivt sett oppfordrer til hat i tråd med den rettspraksis som eksisterer omkring bestemmelsene.  

KONVERTERINGSTERAPI

Regjeringen utreder for tiden et forbud mot såkalt «konverteringsterapi» knyttet til kjønnsidentitet. Det er uklart hvordan dette vil påvirke tolkning og kommende rettspraksis dersom §§ 185 og 186 blir utvidet som foreslått. Kan det f.eks utelukkes at fagdisipliner og helsetjenester med objektive kriterier for kjønn vil bli anklaget for brudd på forbud mot konverteringsterapi og dermed også §§ 185 og 186?

KJØNN SOM DISKRIMINERINGSGRUNNLAG

Departementet vil ikke utvide §§ 185 og 186 med «kjønn», i strid med Kjetil Mujezinović Larsen:

 "Jeg mener helt åpenbart at diskriminering på grunnlag av kjønn bør gis et strafferettslig vern. Hovedbegrunnelsen for dette er at kvinner i dag er en av de mest utsatte gruppene (eller til og med den mest utsatte gruppen) for hets og hatefulle ytringer, samt at diskriminering på grunnlag av kjønn fortsetter å være et strukturelt og systemisk problem på en rekke samfunnsområder."

Kjetil Mujezinović Larsen: «Utredning om det strafferettslige diskrimineringsvernet», 2016, side 68

INNSKRENKENDE TOLKNING

Departementet presiserer at utvidelsen med «kjønnsuttrykk» og «kjønnsidentitet» kun skal gjelde ved «avvik fra omgivelsenes forventninger», ikke «personer med en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som samsvarer med det biologiske kjønnet». Presiseringen av at proposisjonens kjernebegreper skal tolkes innskrenkende, og kun gi vern til transpersoner, bekrefter at forslagene ikke primært søker å gi slikt vern mot hatefulle ytringer og diskriminering som begrunner forslaget, men også vil anvende straffeloven til ideologisk skolering og disiplinering. Departementets avvisning av å inkludere «kjønn» samtidig som §§ 185 og 186 utvides med «kjønnsuttrykk» og «kjønnsidentitet», men bare når dette avviker fra biologisk kjønn, bekrefter ytterligere at straffeloven søkes anvendt til ideologisk skolering.

PARAGRAF 186 OG ORGANISERT BOIKOTT / LEVERANDØRNEKT

Utvidelse av § 186 aktualiserer organisert boikott av leverandører, med krav og vedtak om avslutning av leverandøravtaler og unnlatelse av å inngå / forlenge avtaler. Når slike virkemidler tas i bruk av medie- og finanskonserner, frivillige organisasjoner og samfunnsinstitusjoner med samfunnsoppdrag, og begrunnelsen uttrykkelig er aksjon og egenprofilering mot leverandørers mulige assosiasjon med verdier som er spesifisert diskrimineringsgrunnlag i norsk lov og menneskerettighetene, så begrunner dette en utredning av mulig utvidelse av § 186 med forbud mot slik diskriminering. Dette må naturligvis avveies mot forbrukerens frie valg og anledning til å utøve forbrukermakt, som vi støtter.

KONKLUSJON

1. Straffelovens §§ 185 og 186 bør ikke utvides med «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk».

1. Dersom straffelovens §§ 185 og 186 likevel utvides, må utvidelsen også omfatte «kjønn».

1. Eventuell utvidelse av §§ 185 og 186 må gjelde uavhengig av fornærmedes biologiske kjønn.

1. Strafferettslige konsekvenser av et eventuelt forbud mot «konverteringsterapi» må avklares.

1. Organisert leverandørnekt rettet mot diskrimineringsgrunnlag vurderes tatt inn i § 186.

Med vennlig hilsen

VERDIALLIANSEN

Takk for en veldig godt gjennomarbeidet proposisjon. Vi synes det som er foreslått er veldig bra, men vi har likevel noen innspill til kapittel 3.

Vi oppfordrer til at man tenker gjennom enda en gang hvilke lovbrudd som er grove nok til å inngå i straffeloven § 196. Vi mener at også ikke fullt så grove lovbrudd som de som er foreslått lagt inn i straffeloven § 196 hører med da konsekvensene av å ikke avverge dem er veldig omfattende.

I første ledd bokstav a ønsker vi å inkludere følgende lovbrudd i straffeloven, i tillegg til de som er foreslått (§ 131 § 133 § 240 § 253 § 258 og § 303):

1. § 241 om forbund om allmennfarlig smittespredning, allmennfarlig forgiftning eller alvorlig miljøkriminalitet
2. §257 og § 260 som omhandler menneskehandel 
3. § 261 omsorgsunndragelse 
4. § 272 b. Grov kroppskrenkelse som er begått mot en forsvarsløs person 
5. § 292, § 293 og § 294 grove seksuelle overgrep
6. § 300, §301, § 302, § 304 § 305 «lett» seksuell misbruk av barn

Om straffelovens § 240 og § 241 om miljøkriminalitet

Departementet går inn for at bestemmelsen om alvorlig miljøkriminalitet i straffeloven § 240 skal omfattes av avvergingsplikten. Det er veldig bra. Vi har et desperat behov for at miljøkriminalitet blir tatt alvorlig. 

Straffelovens § 241 om forbund om smittespredning, forgiftning og alvorlig miljøkriminalitet, er nært beslektet og bør innebære avvergingsplikt. Nå under pandemien ser vi klart hvor avhengig vi er av informasjon om smittespredning. Forgiftning av f.eks drikkevann, er også et eksempel på informasjon det er særs viktig at kommer raskt til myndighetene. Det er ingen grunn til at det ikke også skulle inkludere avvergingsplikt også her, da et forbund sannsynligvis er enda mer alvorlig, og ofte kunne være/ eller grense til organisert kriminalitet eller terrorvirksomhet.

Det er relativt nytt at miljøkriminalitet blir inkludert i samfunnsskadelig handling og at det har gått fra moralsk galt til faktisk ulovlige. Med dagens ressursnivå er politiet veldig avhengig av varsling fra publikum.

Vi ser i dag systematisk miljøkriminalitet som det har blitt sedvane å se gjennom fingrene med. En varslingsplikt på straffelovens § 241 vil vise tydelig at alle har et ansvar.

Straffelovens §257, § 260 - omhandler samarbeid om slaveri

Det eksisterer ikke reell menneskehandel eller slaveri som ikke er er så katastrofalt for den det gjelder at det ikke bør tas svært alvorlig, og at det derfor ikke bør settes spørsmålstegn med alvorlighetsgraden av medvirkning. Situasjoner der man kan sette spørsmålstegn om det er menneskehandel, er ikke inkludert i straffeloven. 

Vi er enig i innsigelsene om at taushetsplikt kan være et problem, og at man må sørge for at det ikke resulterer i en varslingsplikt som er skadelig for ofret. Vi mener dog at tredje ledd bokstav b sikrer denne utfordringen. (b: plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette ham selv, hans nærmeste eller noen uskyldig for siktelse eller tiltale eller fare for liv, helse eller velferd.)

Straffeloven § 261 omsorgsunndragelse, § 272 b. Grov kroppskrenkelse mot en forsvarsløs person. § 292, § 293 og § 294 om grove seksuelle overgrep

Disse lovbruddene er ikke tatt med i proposisjonen, men bør dog ha en avvergingsplikt. Alle er lovbrudd som tilsynelatende bare har konsekvenser for offeret og ikke landet som helhet, men som er med på å skape det samfunnet vi får. Ønsker vi å ha et trygt samfunn, må vi ha avvergingsplikt for overgrep, på samme måte som vi ikke har lov å kjøre forbi en bilulykke når vi kommer med første bil. 

Straffelovens § 300, § 301 § 302, § 304 og § 305, om straffbare seksuelle handlinger mot barn

Vi kan forstå hvorfor man ønsker å utelate disse lovbruddene for å bare ta med grove overgrep, men da har man oversett barns hjelpeløse posisjon. Vi klarer ikke se at noen akseptabel grunn til at «lett» seksuell misbruk av barn ikke skal ha avvergelsesplikt. For barnet vil voksnes aksept av misbruk være et ekstremt svik de vil ta med seg resten av livet.

Vi mener at tredje ledd bokstav b sikrer at det ikke varsles mot barnets beste. Det kan oppfattes som om det er at man anser aksepten i samfunnet for sex med mindreårige som et argument mot avvergingsplikt, noe som kan tolkes dit hen at loven er sovende og for streng. 

Det som er klart er at en 17 åring som har sex med en frivillig 15 åring vil i de flestes øyne ikke gjøre noe galt, men dette sikres godt i § 308 «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». (Etter rettspraksis gir dette et intervall på maksimalt 3-4 år i aldersforskjell mellom partene godtatt.)  et sted må man sette en grense for når man skal beskytte de yngste, og i Norge er den satt til 16 år. 

Høringsbrev til justiskomiteen

Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.) (unntatt kap. 9, 10, 12, 14 og 16) Prop. 66 L (2019-2020)

Det er utfordrende å trekke opp grensene mellom gruppers interesser i samfunnet. Det gjelder ikke minst i forholdet mellom vern mot ytringer, og frihet til ytringer. Vi har respekt for at det er en krevende oppgave som ligger til stortinget.

Bakgrunn

I forslaget til ny §185 mener vi at hensynet til vern mot såkalt hatefulle ytringer går ett steg for langt, når vernet skal gjelde også «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk».

Vi vil adressere dette fra ståstedet til kristne forkynnere og redaktørstyrte medier som publiserer eller kringkaster kristen forkynnelse.

Sentralt i de bibelske tekstene står den binære kjønnsmodellen. I skapelsesberetningen sier bibelen at Gud skapte menneskene til mann og kvinne.

Dette kan forstås som å være i strid med det vi i dag kjenner som opplevelsen av en annen kjønnsidentitet eller et annet kjønnsuttrykk enn det biologiske.

Hatefulle ytringer

Det er et stykke fra bibelsk forkynnelse både i klassisk og ytterliggående forstand, til det de fleste vil oppfatte som hatefulle ytringer, eller «kvalifisert krenkende» ytringer. Likevel ser vi internasjonalt at denne avstanden minker.

I Sverige i 2004 ble pastor Åke Green fra en liten pinsemenighet i Borgholm anmeldt for hatefulle ytringer (hets mot folkgrupp) etter å ha holdt en preken som må forstås som klassisk bibelsk. Han ble dømt for hatefulle ytringer i to rettsinstanser, men ble frikjent i høyesterett.

I Finland er parlamentsmedlem Päivi Räsänen under politietterforskning for «agitasjon mot en minoritetsgruppe» etter å ha svart på spørsmål i et radiointervju, om kristen lære knyttet til synd, nåde og frelse. Hennes utsagn var også å forstå som trygt innenfor det som er klassisk kristen forkynnelse.

Dem som er uenige med den kristne forståelsen av kjønn og seksualitet var en gang i mindretall. I dag er den gruppen i et overveldende flertall. Det gjør at kristne ytringer om dette emnet møtes med massiv fordømmelse og stigmatisering.

Vårt utgangspunkt er at det må være tilstrekkelig. Vi trenger ikke kriminalisere, eller stå i fare for å kriminalisere kristen forkynnelse i tillegg. Vi får ikke et bedre samfunn av at kristne forkynnere blir straffet.

Ytringsfrihet

Fra forsvarere av disse foreslåtte lovendringene mottar vi forsikringer om at dette ikke er formålet, og heller ikke vil bli konsekvensene av det som foreligger. Vi kan ikke slå oss til ro med dette. Det skyldes både den trenden vi ser internasjonalt, ref. eksemplene fra Sverige og Finland, og den tidsånden som råder. Vi som kristne føler dette på kroppen, og vårt rom for å ytre oss oppleves trangere i dag enn for 10 år siden.

Vi må se frem mot de neste 10, 50 og 100 årene, og vi er overbevist om at innskrenkninger i ytringsfriheten i dag, selv om det er gjort med god hensikt, vil få uheldige og utilsiktede virkninger i fremtiden.

Dagens lovverk beskytter mennesker mot ærekrenkelser, sjikane og diskriminering. Etter vårt syn er det tilstrekkelig til å verne, ikke bare dem med et særskilt eller uvanlig kjønnsuttrykk, men oss alle mot hatefulle ytringer.

Minoriteter og sårbare grupper

Vi betviler ikke stortingets ønske om å beskytte sårbare grupper mot det som er vondt og ubehagelig. Dette deler vi, og det er vi selv også bevisste på. Men vi mener at dagens lovverk er tilstrekkelig.

I tillegg kommer det faktum at kristne som står for en klassisk kristen forkynnelse, selv er blitt en sårbar minoritet. De mottar sterk offentlig fordømmelse fra samfunnet, dersom de deler sine standpunkter i offentlighet. Denne virkeligheten er det viktig at Stortinget tar inn over seg. Det er ikke uvanlig for kristne som opptrer i offentlighet, å oppleve hatefulle ytringer.

Som redaktører for kristne medier, er det vårt privilegium å formidle kristen forkynnelse til et allment publikum. Forkynnelsen av evangeliet kan innebære å støte noens følelser. Bibelen forteller at sannheten er frigjørende, og den friheten kan innebære konfrontasjon med det vi mennesker mener og føler. Det er kjernen i kristen formidling. Og den må være beskyttet av tros- og ytringsfriheten.

14.9.2020

Redaktør Kurt Urhaug, Bladet Evangelisten
Redaktør Øyvind Rygg, Kanal 10 Norge
Ass. redaktør Bjarte Ystebø, Norge IDAG
Redaktør Kenneth Hjortland, P7
Redaktør Anne Birgitte Lillebø Bøe, pTro
Daglig Leder Margrethe Tveit, Radio 3,16
Redaktør Jan Hanvold, TV Visjon Norge

Vi kommer fra Skeivt Kristent Nettverk og vil i dag fokusere på kapittel 8, styrket rettsvern for bifile og transpersoner. Jeg heter Elisabeth Meling, og sammen med meg har jeg Siv Inglis.

Dette berører oss personlig da jeg er transperson og Siv er bifil. 

Elisabeth Meling: Jeg har en kvinnelig kjønnsidentitet, som er motsatt av det kroppen min tilsa ved fødsel, og kjente på mismatch fra jeg var 6 år. Når jeg endelig kan leve autentisk etter 30 år i skapet, så er det problematisk at jeg ikke har et vern i straffeloven. Den 19. november hvert år er transminnedagen, der man minnes transpersoner som har mistet livet i løpet av året på grunn av hatkriminalitet og mord relatert til at de var trans. Som kristen har jeg også kjent på ekskluderende og nedlatende holdninger fra andre kristne på grunn av deres tolkning av bibelen.

Siv Inglis: Jeg kom ut senere i livet, fordi jeg vokste opp med en usynliggjøring av bifiles identitet. Når jeg til slutt aksepterte at jeg er bifil, opplever jeg enda denne usynliggjøringen, særlig gjennom holdninger, både fra lhbt-personer og heterofile, om at min seksuelle orientering ikke er likestilt med andres. Dette er for mange bifile en av grunnene til at man føler seg mindreverdige enn andre, både skeive og heterofile. Her synes jeg det er viktig at Stortinget viser et tydelig standpunkt for likestilling og inkludering av hele lhbt-gruppen.

Viktigheten av styrket rettsvern for bifile og transpersoner handler om livskvalitet og levekår. Undersøkelser viser at transpersoner og bifile har større andel av psykisk uhelse enn ellers i lhbt-gruppen. Manglende vern skaper også usikkerhet, og ubalanse i likestillingen. 

Vi tror at et styrket rettsvern for bifile og transpersoner ikke vil svekke trosfriheten for de som står for et syn om at mor, far og barn er den beste familiekonstalasjonen. Trosfriheten som kristne kan beskytte seg bak er et sterkere vern enn hva bifile og transpersoner har i straffeloven i dag.

St. Augustine sa “en urettferdig lov er ingen lov i det hele tatt”. En straffelov som ikke verner om bifile og transpersoner er ikke en rettferdig lov. Vi mener at det er på tide at diskrimineringsloven og straffeloven samsvarer. 

Når vi endelig, etter mange år, kan leve autentiske liv, så burde vi og kunne leve i visshet om at vi er trygge og vernet av straffeloven.

Vi vil ikke at det skal  tilføyes «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, § 174 om tortur, § 185 om hatefulle ytringer, § 186 om diskriminering, § 264 om grove trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade og § 352 om grovt skadeverk.

Vi vil ikke at formuleringen homofile orientering» endres til «seksuell orientering» i de ovennevnte bestemmelsene.

Vi må kunne forkynne og si ut hva bibelen sier om kjønnsidentitet uten å bli straffeforfulgt.(Bibelen sier klart at samliv kun er for mann og kvinne og det kun finnes disse to kjønn.Det er også mange steder i bibelen det står ting om at kjønn kun er mann eller kvinne).

Vi ser ikke at det er nødvendig å gjøre endringer.

Vi må bevare ytringfrihet slik at Bibelens ord kan sies uten straff.

FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold takker for muligheten til å bli hørt i saken. Våre innspill omhandler foreslåtte endringer i det strafferettslige diskrimineringsvernet.

FRI støtter følgende endringer: 

• FRI støtter forslagene i kapittel 8 som styrker det strafferettslige vernet for transpersoner. FRI støtter forslaget om å tilføye «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, § 174 om tortur, § 185 om hatefulle ytringer, § 186 om diskriminering, § 264 om grove trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade og § 352 om grovt skadeverk.  
• FRI støtter også forslaget om at formuleringen «homofile orientering» endres til «seksuell orientering» i de ovennevnte bestemmelsene. Endringen gjør det tydeligere at også bifile har et særskilt strafferettslig vern mot diskriminering.
• FRI mener at grunnlaget kjønn bør inkluderes i det strafferettslige vernet. Vi er av den oppfatning at blant annet sammenhengen mellom kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksualitet tilsier at alle disse grunnlagene bør bli del av det strafferettslige diskrimineringsvernet. Det var noe av årsaken til at vi støttet at kjønn skulle bli en del av de vernede grunnlagene.
  
  

Hvorfor inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i det strafferettslige diskrimineringsvernet

Transpersoner og andre som bryter med samfunnets normer for kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet er særlig utsatt for diskriminering og hatmotiverte handlinger og ytringer. 

Holdningsundersøkelser fra Barne- og familiedirektoratet fra 2017 og fra UniHelse i 2013 viser at det fortsatt er en stor andel i befolkningen med negative holdninger til transpersoner. Hver tolvte person oppga at de grøsset ved tanken på transpersoner. Omtrent like mange oppga å ha flyttet på seg for å skape større avstand til en transperson. I undersøkelsen fra 2013 oppga 1,3 % å ha dyttet eller slått en transperson. Forskningen viser også at de negative holdningene fører til hatefulle ytringer og handlinger rettet mot transpersoner. I en rapport i regi av Institutt for samfunnsforskning fra 2019  oppga nesten hver fjerde lhbt-person å ha blitt utsatt for hatefulle ytringer det siste året, og nesten hver syvende lhbt-person å ha blitt utsatt for trusler. 

Grunnet manglende vern i straffeloven finnes det ikke nasjonal statistikk på antall anmeldelser og domfellelser der transpersoner har vært utsatt for hatkriminalitet. I dag er det kun Oslo politidistrikt som lager en systematisk oversikt over hvor mange transpersoner som utsettes for hatkriminalitet. Totalt ble 9 forhold registrert i 2019. Det er grunn til å anta at mørketallene er høye. Historier vi får høre fra både våre medlemmer og andre som tar kontakt med oss, underbygger akkurat det. Vi vet på generelt grunnlag at folk kvier seg for å gå til politiet hvis de har blitt utsatt for hatmotivert kriminalitet. Per i dag har heller ikke transpersoner eksplisitt vern, og dette øker terskelen ytterligere. 

Fordi holdningene i samfunnet vårt ikke har kommet lenger, og fordi transpersoner må antas å være særlig utsatt for denne formen for kriminalitet, er vi nødt til å ta innover oss hvor på overtid det er at grunnlagene kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk tas inn i det strafferettslige diskrimineringsvernet. Et slikt vern vil i tillegg sende et sterkt signal om hvordan vi som samfunn vurderer denne type handlinger.

 Vedrørende diskusjonen om innskrenkning av ytringsfriheten

I forlengelse av dette vil vi kommentere en bekymring enkelte har trukket frem den siste tiden, som går ut på at denne endringen vil føre til at en rekke ytringer, for eksempel forkynnelse av religiøse budskap, vil kunne bli straffbare.

Her vil vi bare understreke at det i rettspraksis er trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer. For at noe skal falle inn under straffelovens definisjon av en hatefull ytring må denne være rettet mot «noen»; det er altså personangrepene som er i kjernen av bestemmelsen. Denne bekymringen fremstår derfor for oss som grunnløs.

Om å endre ordlyden fra «homofil orientering» til «seksuell orientering»

Det har blitt argumentert med at det ikke er nødvendig å endre grunnlaget «homofil orientering» til «seksuell orientering», fordi straffebudet tar sikte på å beskytte seksuelle minoriteter. Flere av de gjeldende grunnlagene i straffeloven gir i utgangspunktet også et vern for majoriteten. Vi kan ikke se hvorfor det skal trekkes opp en slik grense når det kommer til seksuell orientering. FRI støtter endringen fordi vi mener begrepet seksuell orientering bedre inkluderer bifile som også bør ha et vern på lik linje med homofile. 

Om å inkludere kjønn

FRI vil kort bemerke forslaget om å inkludere grunnlaget kjønn. Vi er av den oppfatning at blant annet sammenhengen mellom kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksualitet tilsier at alle disse grunnlagene bør bli del av det strafferettslige diskrimineringsvernet. Det var noe av årsaken til at vi støttet at kjønn skulle bli en del av de vernede grunnlagene.

14.august ble 22 år gamle Edvin Eriksen angrepet av flere personer og skallet ned på en buss i Oslo. «Jeg kjenner nesten ingen skeive venner i Oslo som ikke har opplevd vold som dette lenger. Og de som ikke har det, har likevel opplevd å bli trakassert, ydmyket eller få hatefulle kommentarer», uttalte Eriksen til Dagbladet i etterkant av hendelsen. Heldigvis har vi et strafferettslig vern mot hatkriminalitet for homofile, slik at Edvin kunne anmelde volden som hatkriminalitet. 

Der ikke bare unge homofile som opplever hatmotivert vold i dag og det reiser spørsmålet: Hva hadde skjedd i etterkant hvis det samme som Edvin opplevde hadde skjedd med en 22 år gammel transperson? Det er god grunn til å tro at personer som bryter mer med samfunnet sine kjønns- og seksualitetsnormer er mer utsatt for å oppleve hatkriminalitet. Hvorfor anerkjenner lovverket da ikke at transpersoner også opplever hatkriminalitet?

Ifølge organisasjonen TGEU, Transgender Europe, sitt “transgender murder monitoring project”, ble 331 transpersoner rapportert drept i fjor på verdensbasis (https://tgeu.org/tmm-update-trans-day-of-remembrance-2019/). Da det er flere land og institusjoner som ikke anerkjenner transpersoners identitet og som ikke registrerer hatmotivert vold er det stor grunn til å tro at de reelle tallene kan være betraktelig høyere. Norge er et av de landene som ikke registrerer vold mot transpersoner. Oslo politidistrikt og hatkrimgruppen på Manglerud lager statistikk for Oslo, men det mangler statistikk for resten av landet. Statistikkgrunnlaget gjenspeiler med andre ord ikke virkeligheten. 

Vår medlemsbase, som består av mange unge transpersoner, forteller at de opplever store mengder minoritetsstress, fordi de selv har eller kjenner noen som har opplevd hatmotivert vold på grunnlag av sitt kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet. Vi ønsker å oppfordre medlemmene våre til å si ifra og anmelde når de opplever vold på grunnlag av hvem de er, men slik lovverket er i dag er ikke dette mulig for alle. Når unge transpersoner ikke er vernet mot hatkriminalitet i Straffeloven på lik linje med homofile, føles det håpløst å si ifra, tilliten til politiet svekkes og følelsen av egenverd synker. Skeiv Ungdom ønsker å ha tillit til politiet og vi ønsker at alle unge skeive, inkludert transpersoner skal anmelde hatmotivert vold når det skjer. For at dette skal være mulig, må det strafferettslige diskrimineringsvernet for transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger, styrkes. 

Skeiv Ungdom ønsker et samfunn der ingen unge skal føle seg utrygge. Gi de av oss som er transpersoner den samme muligheten til å si ifra, som de av oss som er homofile har i dag. Å bli utsatt for vold basert på ens identitet er en stor psykisk belastning, og belastningen er like stor uavhengig om du er transperson eller homofil.