Også vi når det blir krevet - Veteraner i vår tid

I veteranmeldingen varsler regjeringen større fokus på situasjonen til familiene til personell i utenlandsoppdrag. Bakgrunnen er vel dokumenterte problemer knyttet til foreldreskap og samliv, blant annet i form av forhøyet risiko for samlivsbrudd for denne gruppen tjenestegjørende.

Når målet er å bedre familienes samhold og funksjon, er det etter vårt syn overraskende at det foreslås å gi kompensasjon for ulønnet foreldrepermisjon til hjemmeværende forelder, der den som er ute i internasjonale operasjoner ikke får tatt ut sin mødre- eller fedrekvote på grunn av tjenesten.

Siden nesten 90 prosent av soldater på utenlandsoppdrag er menn, vil en ordning for å kjøpe ut soldater fra foreldrepermisjonen først og fremst ramme fedrene. Dette er fedre som ofte har vært fraværende under store deler av graviditeten, og i barnets første levemåneder. Utstasjonerte fedre i Forsvaret kan ved dette miste muligheten til å knytte bånd og skape en relasjon til barna sine.

For foreldre som blir hjemme lengre enn kvoten i foreldrepermisjonsordningen, vil forslaget føre til ulønnet permisjon fra arbeidsgiver, med derav følgende tap av feriepenger, sykepengerettigheter og pensjonspoeng. Dette vil som hovedregel ramme mødrene.

Forslaget bryter med den tredelte foreldrepermisjonen, og derved også med regjeringsplattformen. Hvis det blir vedtatt, vil det kunne skape en skadelig presedens.

Vi har brakt i erfaring at forslaget ikke er drøftet med organisasjonene. Vi er overbevist om det blant de ansatte finnes både interesse for og vilje til å finne andre løsninger enn den foreslåtte. Vi vet også at det er funnet løsninger på det åpenbare problemet lange opphold utenfor hjemmet medfører i andre sektorer, blant annet når det gjelder personell knyttet til Utenriksdepartementets utenrikstjeneste og innen sjøfarten.

Forsvarsdepartementet burde etter vårt syn ha innhentet mer informasjon, og forankret sitt forsøk på å møte utenlandssoldatenes familiesituasjon på en bedre måte enn det foreslåtte.

Vi ber komiteen avvise forslaget, og i stedet instruere regjeringen å gå i dialog med partene om ordninger for likestilte foreldreskap for familier av personell i utenlandsoppdrag.

Med vennlig hilsen

Are Saastad
daglig leder, Reform - ressurssenter for menn

Danel Hammer
rådgiver, Reform - ressurssenter for menn

Vi ved Moss DPS, sykehuset Østfold, har over flere år utgjort et fagmiljø med kompetanse på behandling av veteraner. Fra høsten 2018 ble behandlingstilbudet ved poliklinikken ytterligere forsterket gjennom etableringen av en egen gruppebehandling for veteranene. Dette tilbudet er i kontinuerlig forbedring, i tett samarbeid med pasientene. Vi får gode tilbakemeldinger og et stadig økende antall veteraner henvist til oss, også fra andre regioner gjennom fritt sykehusvalg. Med utgangspunkt i erfaringene fra vår satsing, vil vi i dette notatet bidra til å tydeliggjøre det gjenstående arbeidet med å bedre veteranenes mottagelse i spesialisthelsetjenesten. Vi vil gjøre rede for hva vi anser som problemet med dagens situasjon, hvilke endringer som bør prioriteres videre, og hva vi har gjort hos oss som ser ut til å fungere.

Siden St. meld. nr. 34 (2008-2009) «Fra vernepliktig til veteran» har det blitt gjort en rekke gode tiltak for å bedre mottagelsen av veteraner i spesialisthelsetjenesten. I Riksrevisjonens Dokument 3:1 (2018–2019) vises det til etablerte fagnettverk som vurderes å fungere slik de skal, pågående kursopplegg, og et eget prosjekt for bevisstgjøring av landets DPS-er. «Helse- og omsorgs-departementet vurderer at kompetansen allerede er hevet ved en rekke DPS-er som resultat av bevisstgjøringsprosjektet.» Forsvarsdepartementet er også «tilfreds med den betydelige satsingen på kompetanseheving som har vært rettet mot DPS-ene, og mener dette bidrar til et kompetanseløft som også kommer veteraner med psykiske helseplager til gode» (Dokument 3:1 (2018–2019)). Til tross for dette fortsetter rapportene å komme om at mange veteraner ikke opplever seg forstått og møtt på riktig måte i DPS. RVTS bekrefter dette gjennom intervju i Dokument 3:1 (2018–2019), og det er også vår erfaring fra flere pasienter som senere søker seg til oss. Men hvorfor er tilliten fortsatt så lav til sivil spesialisthelsetjeneste, etter 10 år med god kompetanseheving?

Svaret på dette er mangefasettert. Men slik vi ser det er ikke et ytterligere forsterket fokus på veteranspesifikk kompetanseheving nok til å bedre situasjonen. Den aller viktigste kunnskapen å møte en veteran med, selve grunnforståelsen av hvordan behandle traumelidelser, besittes allerede på samtlige norske DPS. Den er også i ferd med å forsterkes ytterligere, gjennom Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) sitt nasjonale prosjekt på implementering av evidensbasert behandling på PTSD. Så skorter det fortsatt på den ekstra tilleggskompetansen som også trengs i møte med en veteran på mange DPS. Der behandlere daglig møter mennesker utsatt for vold og overgrep, er veteranene færre. Dette gjør «veteranfeltet» til en egen nisje innen traumebehandling. Således er det heller ikke realistisk at noen på enhver DPS fordyper seg tilstrekkelig i dette området til å gi veteranene det de etterspør, der konkurransen med andre grupper er stor.

Så er også kompetanseheving gjennom kurs og reell implementering, to ulike ting. Det foreligger sannsynligvis et gap mellom kunnskapen som er gitt, og reell endring av tjenestene i praksis. Dette er i tråd med Nasjonal forskning og innovasjonsstrategi for helse og omsorg, som peker på at dagens helse- og omsorgstjeneste er preget av høyt kunnskapsnivå, men samtidig lavt opptak og bruk av ny kunnskap. NKVTS’ overnevnte prosjekt er et av flere eksempler på kompleksiteten i reell implementering, der selve implementeringen er forskningsfokus i tillegg til behandlingen. Psykologer og leger kurses, men ikke nødvendigvis endrer praksis av den grunn. I tillegg bytter de jobb, der «flukten» til privat sektor allerede er en realitet. Skal videre kompetanseheving bli faktisk implementert og være en varig innvestering, er det vår vurdering av det nå må bygges opp enkelte forsterkede fagmiljøer. Vi foreslår at fem DPS velges ut som regionale kompetansesentre, med særskilt ansvar for veteranbehandlingen. Etableringen kan gjøres etter modell for behandling av OCD, som allerede har visst seg å være svært vellykket. Vi foreslår fem regionale sentre, geografisk strategisk plassert. Dette basert på Forsvarets fem regionale stressmestringsteam, fem RVTS, og fire helseforetak.

Hva vil så være avgjørende, i driften av slike kompetansesentre for veteranbehandling? Samfunnsøkonomisk og med bedre psykisk helse for veteranene som mål, er det største problemet i dag hvor få veteraner som faktisk søker behandling. De som trenger det går ofte lang tid uten hjelp, og finner «løsninger» selv, som igjen reduserer prognose. Av veteranene som ble definert som psykisk syke i Afghanistanstudien, var det 72,4% som likevel ikke hadde tatt kontakt med hjelpeapparatet (Kontor for psykiatri og stressmestring, 2012). I tillegg kommer alle dem som ikke hadde rukket å utvikle vansker enda, på tidspunktet dette ble målt i undersøkelsen. Kun 3,1 % av de med psykiske vansker ønsket et tilbud ved DPS. Med flere raskere til riktig hjelp, kunne færre falt ut av arbeidslivet, brutt opp familiene sine som et resultat av massive plager, og utviklet tilleggsvansker som alkoholmisbruk. Vi kunne også med stor sannsynlighet forebygge flere selvmord.  

Så hvordan skal vi senke terskelen en veteran i dag ser ved å søke behandling? Det er her vi ved Moss DPS mener å ha gjort oss noen interessante erfaringer. Vi har etablert en egen gruppebehandling, der kun veteraner inkluderes. Dette som et forsøk på å imøtekomme ønsket om å møte likesinnede som forstår, i behandling. Slik spiller vi også på viktige eksisterende ressurser i veteranene som verdien av felleskap og kameratstøtte. Gruppen startet ut etter modell fra Modum Bads grupper, med undervisning om PTSD som hovedformål. I tillegg til temaene herfra, la vi til enkelte undervisningstema spesielt gjeldende veteranene. Utover dette er ikke behandlingen veteranspesifikk eller spesialisert i så måte. I forbedringen av gruppen forsterket vi tilbudet ved å hente inn elementer fra «det beste» innen annen eksisterende evidensbasert behandling, som firedagers-behandling og ISTDP (Intensive short term dynamic therapy).

Positiviteten og takknemligheten hos veteranene i møte med satsingen, har vært overveldende. Mange trosser svært sterk skam, og tørr plutselig å søke seg til oss. Det ser ut som vi ved å lage dette eksklusive tilbudet ønsker dem det lille ekstra velkommen de trenger, og viser anerkjennelse og respekt. Når en veteran ønsker å møte andre som forstår og anerkjenner hva de har vært med på, er vår erfaring at det ikke først og fremst handler hva de opplevde ute eller at tjenesten skal «få skylda for at alt gikk galt». Det handler om et behov for å bli sett for det man har fått til, identitet, sammen med ønske om anerkjennelse og respekt. Og er det noe våre regjeringsutsendte skadede fortjener, så er nettopp dette. Som hos alle andre, gjør det å føle seg forstått dem også mer mottagelige for å faktisk nyttegjøre seg hjelp. Så der en kritikk av «spesialisering» kan være fare for passivisering i veteran- og sykdomsidentitet, er vår erfaring altså det motsatte. Ved å møte dem slik de ønsker å bli møtt, kommer vi heller nettopp i terapeutisk posisjon til å problematisere eventuell passivisering.

Oppsummert mener vi ved Moss DPS altså at dagens organisering av veteranbehandling i spesialisthelsetjenesten bør endres til fem utpekte DPS som fungerende kompetansesentre. Slik kan vi gå fra dagens pulverisering av ansvar, til reell anerkjennelse av veteranene våre. Vi ønsker å bidra med vår kunnskap i denne utviklingen. De første pasientene etter 20 år med utsendte til Afghanistan begynner nå å melde sin ankomst i spesialisthelsetjenesten. Skal vi lære av våre feil og gi denne generasjonen raskere og bedre hjelp, har vi ingen tid å miste.

Veteranforbundet SIOPS–skadde i internasjonale operasjoner-arbeider for at skadde veteraner skal få et best mulig liv; helsemessig, sosialt og økonomisk

Høringsinnspill til Meld. St. 15 (2019-2020) 
Den nye veteranmeldingen skal «oppsummere regjeringens innsats for personell i internasjonale operasjoner siden forrige stortingsmelding, og peke ut veien videre.» Det står også at «meldingen følger opp ambisjonene i stortingsmeldingen fra 2009, handlingsplanen fra 2011 og oppfølgingsplanen fra 2014.» 

For å kunne følge opp dette er meldingen for generell. Den inneholder lite om det man ikke har lykkes med, om hvilke tiltak som ikke er gjennomført i planperioden, og om målsettinger som ikke er nådd. Skal vi peke ut veien videre etter et tiårs planarbeid, må vi erkjenne hvor det har sviktet. Den nye veteranmeldingen mangler ikke gode intensjoner, men konkrete og realistiske målsettinger og tiltak. Som statusrapport etter ti års veteransatsing, og som utgangspunkt for arbeidet videre, fremstår meldingen som defensiv og lite ambisiøs. Med tittelen «også vi når det blir krevet» på forsiden, gis det forventninger om noe mer.   

Psykisk helse
Veteranmeldingen sier «det er viktig å erkjenne at vi ennå ikke har sett de langsiktige konsekvensene av bl.a. det omfattende norske Afghanistan- engasjementet, og at vi kan komme til å se at flere av dem som har hatt hyppige deployeringer til Afghanistan kan få psykiske ettervirkninger på sikt». 

Nå vet vi allerede noe om dette: I en forskningsartikkel om «Norske Afghanistanveteraner: stigma, barrierer og helsehjelp», viser militærpsykologene Grethe E. Johnsen og Hans Jacob Bøe at over 72% av de som oppfylte kriteriene for alvorlige psykiske plager ikke hadde tatt kontakt med hjelpeapparatet. Barrierer, som mulige konsekvenser for karriere og senere utenlandstjeneste, er blant det som nevnes av veteranene. Studien baserte seg på data fra Afghanistanundersøkelsen fra 2011. 43% av 7155 mulige respondenter besvarte ikke undersøkelsen. Dette gir grunn til bekymring. Psykisk helse vies en del plass i meldingen, men det som står er generelt og lite konkret. Om forskning på dette feltet står det at «Regjeringen vil sørge for at det igangsettes ny forskning på veteranrelaterte spørsmål i årene som kommer.» Spørsmålet er hvordan regjeringen vil sørge for dette? 

Manglende sivil forskning 
For å iverksette målrettede tiltak, må vi ha mer kunnskap. SIOPS mener at forskning innenfor sivile forskningsmiljøer er av avgjørende betydning bl.a. fordi det er i den sivile helsetjenesten at skadde veteraner primært skal ivaretas. I hele planperioden har Regjeringen hatt som mål å legge til rette for sivil forskning, uten at noe har skjedd. Meldingen peker på et NKVTS-prosjekt om veteranfamilier, som i flere år ikke har fått nødvendig finansiering, men som vil bli igangsatt i høst. Det er på høy tid. Når det gjelder fremtidig finansiering av veteranforskning står det at: «FD vil omprioritere forskningsmidler til veteranfeltet der det foreligger gode prosjektforslag innenfor de temaene hvor det er kompetansebehov.» Dette er for vagt og svært uforpliktende. SIOPS mener at det vil skje lite på dette området før det kommer en konkret forskningsplan som er sikret finansiering over Statsbudsjettet.

Kompetanseutvikling i den sivile helsetjenesten
SIOPS er opptatt av kompetanseutvikling hos ansvarlige behandlere i den sivile helsetjenesten. I plan-
perioden har meritterende kurs for leger og psykologer vært prioritert i tiltaks form, men uten at dette har gitt forventede resultater. SIOPS har derfor, i samarbeid med ulike fagmiljøer arrangert slike kurs fra 2015-2019. Ansvaret for kursene er nå, gjennom statsbudsjettet, lagt til RVTS Øst og Forsvarets sanitet. Vi er kritiske til at sivile behandlings- og forskningsmiljøer ikke er med i planleggingen. 

I den nye veteranmeldingen fremstår de regionale fagnettverkene under ledelse av RVTSene som en svært viktig aktør i utvikling av kompetanse innenfor den sivile helsetjenesten. Det står konkret at «Regjeringen vil sørge for at spesialisthelsetjenesten deltar i alle de regionale fagnettverkene.» I regjeringens pressemelding om Meld. St. 15 står det også at fagnettverkene «driver opplæring av helsepersonell om veteraner.» Etter det vi vet er de regionale fagnettverkene fora for veteranarbeid, og driver ikke med opplæring av helsepersonell. 

SIOPS oppfordrer politikerne til å stille krav til Regjeringen når det gjelder rapportering til Stortinget om utviklingen fremover på disse viktige områdene:

• Det må utarbeides en plan for sivil forskning om skadde veteraner, deres familier og pårørende. Planen må sikres prioritering gjennom finansiering over Statsbudsjettet.
• Det må utvikles og igangsettes konkrete og realistiske tiltak for kompetanseheving hos ansvarlige behandlere i den sivile helsetjenesten, leger og psykologer. Sivile behandlings- og forskningsmiljøer må være med i dette arbeidet.

Skadde veteraners rettigheter 
Gjennom de siste tre-fire årene har skadde veteraner, deres advokater og SIOPS sett at det har vært en merkbar innstramming av praksis i erstatnings- og kompensasjonssaker. I Stortingsmeldingen imøtegås dette, og det gis forsikringer om at praksis ikke er endret. Her merker vi oss også at Veteranmeldingen ikke i tilstrekkelig grad reflekterer anbefalingene fra den regjeringsoppnevnte arbeidsgruppen for gjennomgang av erstatnings- og kompensasjonsordningene (2019-2020). Det gjør imidlertid et høyaktuelt Dok 8 representantforslag fra representanten Moxnes. Vi trekker dette frem her fordi det reflekterer noen av de viktigste anbefalingene fra arbeidsgruppen. SIOPS mener at representantforslaget bør få støtte i komitéen, på tvers av politiske skillelinjer. Vi oppfordrer derfor partiene på Stortinget til å stemme for hele representantforslaget, og vi fremhever spesielt tre av forslagene her:

Foreldelse
Psykiske lidelser er fortsatt et tabubelagt tema. Slike skader utvikles ofte over lang tid, og det er derfor ikke alltid lett å erkjenne at den internasjonale tjenesten kan være årsaken. At veteraner blir møtt med foreldelse når de søker om erstatning, er derfor uverdig. Arbeidsgruppen anbefalte her en ny regel som sier at foreldelsesfristen skal begynne å løpe fra det er fattet vedtak om uførhet- og godkjent yrkesskade. Dette støtter SIOPS. Flertallet mente imidlertid at regelen kun skal gjelde for veteraner skadet etter 2010. Det er ikke rettferdig at veteraner igjen skal måtte forholde seg til ulike regler ift. skadetidspunkt. Ny regel må her på plass, og som sikrer likhet for våre veteraner. 

Spesialisterklæringer 
SIOPS har over tid sett at spesialisterklæringer som underbygger årsakssammenheng mellom tjeneste og skade tilsidesettes. Arbeidsgruppens flertall foreslo regler om at spesialisterklæringer som vurderes satt til side, først skal sendes tilbake til spesialisten for en tilleggsuttalelse. Hvis saksbehandler etter dette fortsatt vil sette erklæringen til side, skal det oppnevnes en ny, uavhengig spesialist. Veteranmeldingen sier ikke noe om regjeringens syn på saken. Det bekymrer SIOPS, for dette er en svært viktig sikringsregel med stor betydning for mange skadde veteraner. 

Advokatsalæret
Veteranmeldingen viser til et flertall i arbeidsgruppen som foreslår at det kun skal utbetales offentlig salærsats til advokatene, og ikke ordinær timesats som i dag. SIOPS er uenig, og mener at en så betydelig reduksjon i advokatsalæret vil svekke erstatningsordningen, og må tolkes som en ny innstramming. Veteransakene er komplekse og tidkrevende, og det er et fåtall advokater med erfaring og kompetanse på området. I andre typer erstatningsrett er det kun i erstatningssaker for pasientskade at offentlig salærsats benyttes. En endring av salærsatsen vil innebære et brudd med gjeldende alminnelig erstatningsrett. Dersom salærsatsen på det nærmete halveres, er SIOPS’ bekymret for at advokater med særskilt kompetanse på området ikke vil påta seg oppdragene. Taperen blir da de skadde veteranene.