Vindkraft på land

• Kommunalt eide TrønderEnergi har fulgt signalene fra et enstemmig Storting og satset på utbygging av vindkraft. Vi er den neste største vindaktøren i Norge, etter Statkraft, og opplever for første gang siden 1980-tallet (da den siste vannkraftutbyggingen i Orkla-vassdraget var ferdig), betydelig produksjonsvekst. Vindsatsingen i Midt-Norge har bidratt til en langt bedre og mer stabil energisituasjon i en landsdel hvor det til tider har vært underskudd og knapphet på fornybar energi.
• TrønderEnergi er en av eierne i Fosen vind, Europas største landbaserte vindkraftprosjekt, og har også utbyggingsprosjekter på fire steder i Trøndelag, Stokkfjellet i Selbu, Sørmarkfjellet i Flatanger, Hundhammerfjellet i Nærøysund og Frøya. Alle stedene er vi invitert inn for å bygge ut vindkraft. Investeringsbeslutningen er tatt med det som bakgrunn.
• Våre erfaringer med vertskommunene og lokalsamfunnene er generelt veldig positive. Vi har samtidig merket at debatten rundt vindkraft er blitt mer polarisert, og at konfliktnivået rundt enkeltprosjekt har økt. TrønderEnergi ser derfor klart behovet for konfliktdempende tiltak, og er i alt det vesentlige positive til regjeringens intensjon om, og forslag til, innstramminger i vindkraftmeldingen. Skal vi klare å produsere nok fornybar energi til å nå klima -og bærekraftsmålene, samt elektrifisere Norge, er endringer i vindkraftpolitikken nødvendig.
• TrønderEnergi mener energipolitikken må styres av nasjonale myndigheter, har lang horisont og er forutsigbar over tid. Norsk energipolitikk og konsesjonsbehandlingen må være tuftet på Energilovens bestemmelser.
• Vi er positive til en regionvis deltakelse og involvering i behandling av konsesjoner, men mener konsesjonsbehandlingen som sådan må eies og styres av energimyndighetene. Vi tror ikke kommunalt eller regionalt veto er veien å gå.
• Lokal støtte, forankring og medvirkning er veldig viktig. Folk og lokalsamfunn må bli hørt og involvert. Vi mener det må etableres enda tydelige retningslinjer og prosesser for hvordan lokale og regionale myndigheter, samt lokalsamfunn, skal involveres. Dette er viktig for å sikre at ulike aktører som kan ha ulikt interesse (for eksempel kortsiktighet versus. generasjonsperspektiv) opptrer likt.
• Vi ønsker en omfordeling av skatteinntektene, slik at vertskommunene får mer av midlene som i dag tilfaller Staten. Dette vil virke konfliktdempende.
• TrønderEnergi mener Norge bør se til noen av våre naboland med mål om å lære av hvordan aktører som er berørt av en vindkraftutbygging i nabolaget eller nærområdet, ivaretas der.
• Det bør vurderes om skatt på faktisk grunnrente kan innføres på sikt, slik at det kan få effekt når verdiskapingen i vindkraft øker (i dag er ikke avkastningen tilstrekkelig). En forutsetning er at eventuelle endringer i skattesystemet ikke gis tilbakevirkende kraft på vedtatte prosjekter. Lønnsomheten i mange prosjekter er marginal, spesielt med dagens utsikter til vedvarende lave kraftpriser.
• Vi mener det er riktig å stramme inn praksisen med hvilke endringer det er lov å gjøre underveis i et vindkraftprosjekt, og tidsforløpet, for å gi bedre forutsigbarhet. Det bør samtidig ikke være krav om et skreddersydd produkt før konsesjonssøknad. Konsesjonsprosessen må ha sin legitimitet ved at høringene kan bidra til å endre prosjektet. Vi mener det fortsatt må være åpning for å gjøre endringer på for eksempel turbinhøyde, for å sikre bruk av best mulig teknologi, sånn at området blir best mulig utnyttet.
• Vi ser ikke behov for å innføre en hjemfallsordning for vindkraft. En vindkraftkonsesjon gir rett til å bygge og drifte et vindkraftverk i 25 år. Det tilsvarer verkets tekniske levetid. Skal vindkraftproduksjonen fortsette utover 25 år må det uansett søkes om ny konsesjon.

Bakgrunn

Vi viser til regjeringens stortingsmelding om vindkraft på land og ønsker med dette å gi Stortingets energi- og miljøkomité våre overordnede synspunkter og tanker om videre politisk prosess. Energi Norge er den norske fornybarnæringens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon. Våre cirka 300 medlemsbedrifter står for nesten all kraftproduksjonen i Norge og sørger for daglige leveranser til cirka 90 prosent av landets strøm- og nettkunder. Energi Norges visjon er at Norge skal ta en global lederposisjon som verdens første fornybare og fullelektriske samfunn.

Selv om norsk kraftproduksjon er 98 prosent fornybar, er fortsatt halvparten av energibruken i Norge fossil. Utslippskutt i de sektorene som i dag bruker mye fossil energi, vil i all hovedsak måtte gjennomføres ved elektrifisering. Dette, sammen med høye ambisjoner innen ny, grønn, industriell vekst, vil kreve mer strøm. Analyser fra DNV GL, Statnett og Oslo Economics peker på et stort utfallsrom i behovet for mer kraft (fra 30 til 80 TWh). Intet enkelttiltak – enten det er snakk om energieffektivisering eller oppgradering av vannkraft – vil kunne dekke hele behovet, og vindkraft vil trolig måtte spille en betydelig rolle. Vindkraft på land er per i dag den billigste formen for ny fornybar energi i vår del av verden og kan allerede nå bygges uten subsidier. Men vindkraftdebatten er for tiden preget av høyt konfliktnivå, og vi ser at det er behov for en viss innstramming av konsesjons­systemet og en bred politisk enighet om norsk vindkraftpolitikk som kan stå seg over tid. Energi Norge mener overordnet at tiltakene som foreslås i meldingen gode og vil virke konfliktdempende. Det er nå spesielt viktig at meldingen får en rask, men grundig, behandling av Stortinget, slik at behandlingen av konsesjonssøknader kan gjenopptas. Våre synspunkter er utdypet nedenfor:

Politisk prosess

• Behov for forlik / enighet som kan stå seg over tid. Langsiktige investeringer trenger stabile kjøreregler som står seg over flere regjeringsperioder. Unngå fremtidig politisk spill om vindkraft.
• Meldingen bør ferdigbehandles høsten 2020, slik at konsesjonsbehandling kan komme i gang igjen. En konsesjonsprosess tar mange år, og det er viktig at det finnes konsesjoner når det økte kraftbehovet melder seg i takt med elektrifiseringen av samfunnet.
• Stortinget må sette vindkraftpolitikken inn i en energi- og klimapolitisk kontekst om hvordan Norge skal møte nasjonale klimamål og fremtidig kraftbehov. Norge skal ikke bygge vindkraft for vindkraftens skyld, men fordi vi har mål for klima og industriell vekst som vanskelig kan nås uten at vindkraften spiller en rolle.

Bedre lokal forankring og redusert miljøavtrykk

Forslagene i meldingen gir hovedsakelig gode og målrettede løsninger på kritikken som har kommet. Bedre og bredere prosesser, veiledning og oppdaterte krav vil raskt kunne gi store effekter. Eksempler på tiltak er:

• Tidsfrister som bidrar til raskere konsesjonsbehandling og kortere tid fra konsesjon blir gitt til byggestart.
• Krav til større samsvar mellom det som blir konsesjonssøkt, presentert på folkemøter osv, og det som blir bygget ut, samtidig som konsesjonær beholder fleksibilitet til å velge best tilgjengelig teknologi.
• Tydeligere krav til konsekvensutredning og sterkere vektlegging av miljø i konsesjonsvilkårene vil gi mindre miljøavtrykk
• Tidlig involvering av kommuner og regionale myndigheter, slik at prosjekter ses i sammenheng og lokale og regionale ønsker kan vektlegges og ivaretas bedre.

En betydelig mangel i meldingen: Lokal kompensasjon / omfordeling stat-kommune

• Det er behov for en forutsigbar ordning som tilgodeser lokalsamfunn for ressursbruk og ulemper; en større andel av det som i dag tilfaller staten, bør i fremtiden tilfalle kommunene der vindkraft bygges.
• Stortinget bør vurdere om en kompensasjonsordning bør legges til konsesjonsvilkårene, slik at lokalsamfunn har større sikkerhet for sin økonomiske kompensasjon fra vindkraft. Vindkraftbransjen bidrar gjerne i diskusjon av løsninger for kompensasjon og omfordeling.

Hva bør unngås?

• Energipolitikken er et nasjonalt anliggende, og vindkraftkonsesjoner bør derfor ikke legges inn under Plan- og bygningsloven, slik noen har tatt til orde for. En sentral konsesjonsmyndighet under Energiloven (NVE, med bistand fra Miljødirektoratet) er best rustet til å se prosjekter i sammenheng – lokalt, regionalt og nasjonalt – med resten av den nasjonale energi- og miljøpolitikken og kraftsystemet.
• Formalisert lokal vetorett bør unngås nettopp fordi energipolitikk og forsyningssikkerhet er nasjonal. Kommunene bør imidlertid kobles tettere på konsesjonsprosessen (bl.a. gjennom regionvis behandling av prosjekter).
• Eierskapsbegrensninger og hjemfall vil virke svært begrensende på kapitaltilgang og bransjens evne til å finne gode partnerskap i fremtidige vindkraftprosjekter.
• Nasjonale høyde- og avstandsbegrensninger (som f.eks. veiledende avstand til bebyggelse på 800 meter) kan være til hinder for politisk ønsket vindkraft på industritomter.

Norwea er vindkraftbransjens interesseorganisasjon og organiserer de fleste aktørene på markedet, med medlemmer fra hele verdikjeden. Vi arbeider for bærekraftig utbygging av vindkraft, og takker for anledningen til å komme med våre innspill.

1. Vindkraft for elektrifisering og industriell vekst – sett utbyggingen i kontekst av kraftbehov: Landbasert vindkraft kan bygges uten subsidier og vil være avgjørende for å dekke kraftbehovet fra klimatiltak samtidig som industrien sikres bærekraftige priser. [1] Knapphet på prosjekter er i ferd med å bli en utfordring, og konsesjonsbehandlingen må i gang igjen for å sikre kontinuitet og kraftbalanse.

Stortinget må derfor sette vindkraft inn i en industri- og klimapolitisk sammenheng, og skape langsiktighet gjennom en bred vindkraftpolitisk enighet i høst.

2. Nødvendig konsesjonsreform – meldingen har gode løsninger: Konfliktnivået og erfaring fra pågående utbygging viser at lokal forankring må opp, og miljøavtrykket ned.

Meldingen har omfattende og målrettede tiltak som vil sikre raskere fremdrift, færre endringer, bedre miljøvurderinger, styrket involvering av lokalsamfunn i tillegg til at prosjekter ses i sammenheng. Når konsesjonsbehandlingen åpnes vil det være med nye styringsinstrumenter, herunder regionvis behandling og mulighet for tidlig avslag, slik at de beste prosjektene prioriteres.

Stortinget bør peke på hva som skal oppnås med reformen, og legge til rette for at fagetater som NVE og Miljødirektoratet raskt kommer i gang med å meisle ut detaljene. På noen punkter går meldingen for langt – f.eks. kan en veiledende avstand til bebyggelse på 800 m. være til hinder for politisk ønsket vindkraft på industritomter mv.  

3. Kommunal kompensasjon – den store mangelen: Meldingen skyver på det avgjørende spørsmålet om lokal kompensasjon og verdideling med vertskommuner. For vannkraft er flere ordninger på plass. Tiden er overmoden for en ordning som kompenserer lokalsamfunn for ulemper og ressursbruk også for vindkraft.

 
Bransjen vil bidra mer til lokalsamfunn, og Stortinget må forsikre seg om at arbeidet med slike ordninger kommer i gang effektivt.

Forutsigbarhet for alle parter vil være tjent ved at ordningen legges til konsesjonsvilkårene og hjemles i energilovgivningen, slik Energi Norge og Norwea har foreslått.[2] I tillegg bør en omfordelende naturressursskatt fra statlig til lokalt / fylkeskommunalt nivå innføres.

4. Ytterligere tiltak – nasjonal energipolitikk må sikres: Meldingen inneholder omfattende innstramninger, men ytterligere tiltak diskuteres allerede. Reguleringsplikt etter plan- og bygningsloven, formalisert veto o.l. vil være skritt vekk fra en nasjonal energipolitikk. Kommuner og lokalsamfunn skal og må kobles tettere på energilovsprosessen, men forsyningssikkerhet er en nasjonal interesse og kraftsystemet må ses under ett på en konsistent måte etter energiloven.

Tiltak som eierskapsbegrensninger og hjemfall vil svekke norsk kraftbransjes kapitaltilgang snarere enn å styrke evnen til å bygge og drive vindkraftverk. Nøkkelen til norsk eierskap ligger heller i skatte- og utbyttepolitikken for øvrig.

Avslutningsvis vil vi advare mot faste nasjonale høydebegrensninger for turbiner mv. Dette kan være til hinder for bruk av også miljømessig optimal teknologi. Det avgjørende er at Stortinget forsikrer seg om god prosess knyttet til slike spørsmål og at fagetatene håndterer dem på en grundig måte.

Vi ser frem til ytterligere dialog om denne viktige saken, og står til disposisjon dersom komitéen har spørsmål eller behov for avklaringer.

[1] Om kraftbehov sml. Oslo Economics (Juni 2020): Kraftforbruk i et utslippsfritt Norge: https://static1.squarespace.com/static/5c61546ae5f7d115a78a4fcf/t/5f435e243a78755690294ba6/1598250535644/OE-rapport+2020-40+Kraftforbruk+i+et+utslippsfritt+Norge.pdf

[2] Felles PM, 12.06: https://norwea.org/new-blog/2020/6/12/ny-rapport-om-verdideling-fra-vindkraft

Med tanke på det store antallet vindkraftverk som er gitt konsesjon, og manglende konkret kunnskap om virkninger på ulike fuglearter og økologiske funksjoner, sier Norsk Ornitologisk Forening (NOF) nei til videre vindkraftutbygging i Norge. Landbasert vindkraft er en spesielt arealkrevende måte å fremskaffe energi på, og når man nesten alltid plasserer norske vindkraftverk i urørt natur blir naturtapene veldig store. Dette er nedbygging av natur som NOF ikke støtter. Vi mener vindkraft kun kan legges til industrialiserte areal, ikke i norsk utmarksnatur. Dette må Stortinget gi energimyndighetene klar beskjed om.

Etter å utallige ganger, over flere tiår, på generelt grunnlag og i konkrete konsesjonssaker, ha påpekt feil og mangler ved konsesjonsreglene og energimyndighetenes praktisering, hilser vi endringer velkommen. Vi ser at det er gjort betydelige innrømmelser i forslaget til endringer i konsesjonssystemet, men ikke tilstrekkelige til at vi kan få et forsvarlig konsesjonssystem, der man tar tilstrekkelig naturhensyn.

I dag har enkelte saksbehandlere hos NVE og OED urimelig stor makt i konsesjonsprosesser. Den naturfaglige kompetansen har opplagt vært svært svak i mange tilfeller. Etter NOFs mening er en likeverdig ansvarsfordeling mellom energi- og naturforvaltningen nødvendig for å sikre systemet legitimitet. Miljødirektoratet (administrativt nivå) og KLD (politisk avklaring, klagebehandling) må inn i behandlingen av vindkraftkonsesjoner. Nei-områder utpekt i arbeidet med den nasjonale rammen for landbasert vindkraft må vektlegges sterkt i konsesjonsbehandlingen, og kunnskapen som er innsamlet må benyttes videre. NOF støtter krav om utarbeidelse av et regnskap for klimagassutslipp som følge av utbygginger. Videre imøteser vi kriterier for tidlig avslag. 

Regjeringen skriver at tydeligere minimumskrav og mer saksspesifikke krav vil bedre kvaliteten på konsekvensutredningene. Her er det verdt å minne om det rådende regimet, der basisen i konsekvensutredningen er tilgjengelig kunnskap, også når den er svak og mangelfull. Det er opplagt at kravene til konsekvensutredning må endres radikalt. De må bringes opp på et internasjonalt nivå og i tråd med Norges forpliktelsene i EØS-avtalen.

Krav til faglig, og ikke minst ornitologisk, kompetanse må skjerpes betraktelig. Det kan ikke være slik at utbygger velger utreder, her bør det offentlige (Miljødirektoratet) ha ansvaret. Etter vårt syn er det Miljødirektoratet som må ha denne jobben, siden det er her nødvendig naturfaglig kompetanse befinner seg. Fylkesmannen i de respektive fylkene der konsesjonene er lokalisert kan konkretisere dem for hver enkelt KU.

Vi vil understreke at mange konsekvensutredninger vil måtte strekke seg over mange år for å skaffe til veie et tilfredsstillende kunnskapsgrunnlag. Ikke minst gjelder det for områder der man mistenker at det tidvis eller nærmest årlig hekker hubro og der fugletrekk og andre dynamiske naturfunksjoner skal beskrives. Vi vil derfor sterkt advare mot at det skal innføres en frist for utarbeiding av konsekvensutredning på to år fra meddelt utredningsprogram til konsekvensutredningene må være gjennomført. I de fleste tilfeller er ikke en slik tidsfrist forenlig med god kunnskapsinnhenting.

Regjeringen vil skjerpe tidskravene i konsesjonsbehandlingen. For å redusere tiden fra melding til realisering, vil Olje- og energidepartementet derfor innføre tidsfrister i ulike faser knyttet til melding. Også NOF er av den oppfatningen at tidsfristen for bygging må ned, bl.a. for at konsekvensutredningen skal være aktuell og av nyere dato. Men når detaljer i utbyggingsløsning mangler slik som under dagens konsesjonsregime, blir konsekvensene nærmest umulig å beskrive. Søknadene om vindkraftutbygging må derfor inneholde detaljerte planer om turbinstørrelse, infrastruktur m.m.

Notat fra Natur og Ungdom for påmelding til høring vedr Meld. St. 28 (2019-2020)

De fleste av våre innspill dekkes av brevet send til Energi- og miljøkomiteen i forrige uke fra åtte miljø- og friluftsorganisasjoner. Her følger noen tillegg og noen mer generelle innspill. Vi i Natur og Ungdom har et unikt perspektiv som den oppvoksende generasjonen, som skiller oss fra andre miljø- og friluftsorganisasjoner. Vi har vokst opp uten den samme naturen våre foreldre og besteforeldre har kunne oppleve, inn i en verden hvor klimakrisa og naturmangfoldskrisa vil definere hvor mye av akkurat den naturen vi får ta med oss videre.

Vi trenger et hierarki for hensynene: 4.7.2 sier at konsesjonsvedtak må begrunnes og synliggjøres bedre. I stortingsmeldinga blir flere viktige hensyn beskrevet, men de blir ikke vurdert opp mot hverandre. Natur og Ungdom mener at konsekvensene for utrydningstruede arter og naturtyper, samisk næringsutøvelse og nærhet til nett må veies lang tyngre enn friluftsliv, estetikk og støy.

Reindrift som kriterium for tidlig avslag: Kriterier for tidlig avslag er viktig for å tvinge fram de beste prosjektene. Vi trenger klare kriterier for tidlig avslag begrunnet i miljøhensyn og samiske rettigheter som vil heve terskelen for å melde/søke og bruke tid på dårlige prosjekter, og at vindkraftaktørene selv må vurdere de viktige hensynene i planleggingsfasen. Det klareste kriteriet for tidlig avslag bør være at prosjekt er til hinder for reindrift.

Regionvis samlet behandling krever bedre oversikt over samlede naturinngrep og klimarisiko: Vi er veldig glade for tiltak som gir bedre vurdering av samlet belastning. For at dette skal ha effekt må kommuner/fylker/regioner har bedre oversikt over egne naturverdier, samlet belastning fra andre typer inngrep, samt belastning på naturtyper og arter som følge av klimaendringer. Dette vil bli mulig med et nasjonal naturbudsjett. Igjen er reindrift et godt eksempel da inngrep kommer på toppen av konsekvensene klimaendringene har på tilgang til fôr.

Det er ikke nok med konsultasjon med reindrifta: Hensyn til reindrift er tema som er svakest behandlet i denne stortingsmeldinga. I dag legges hele bevisbyrden på reindrifta, og de må bruke enorme ressurser på dialog med utbyggere. Vi mener et statlig organ må ha ansvar for dialog med reineiere og utbygger, og at det aldri kan gis konsesjoner «med forbehold om at utbygger legger til rette for avtale med reindrifta» eller lignende.

En historisk dårlig naturpolitikk må få konsekvenser for gode vindkraftprosjekter: Natur må prioriteres høyere fordi mye er tapt allerede, også i prosjekter som skårer høyt på potensiale for kraftproduksjon og nærhet til nett eller lignende.

Å forbedre konsesjonssystemet for vindkraft er ett av flere forutsetninger for at det skal være større aksept for nye vindkraftverk i Norge. Vi trenger også :

• Et naturbudsjett som setter nasjonale grenser for naturtap og mål for restaurering: Vi kan aldri være sikker på at et naturinngrep er akseptabelt før det inngår i et budsjett som har et resultat vi kan akseptere. Unødvendige inngrep fra boliger, gruver, sportsanlegg, hytter og motorveier må stanses for å gjøre plass for nødvendige inngrep fra kraftproduksjon.
• Begrunnelse for kraftbehov: Når vi godtar inngrep fra vindkraft i dag, så må det være fordi det føres en svært ambisiøs klimapolitikk som krever fornybar energi forholdsvis raskt. Denne stortingsmeldinga gir ikke et godt nok bilde av vindkraftens plass mellom kraftoverskudd, vannkraft og energieffektivisering.
• En klimapolitikk som ikke sløser med energi og en satsning på energieffektivisering: Dette innebærer tiltak for å redusere flytrafikken, godsoverføring fra veg til bane, plan for utfasing av oljeindustrien heller enn høy produksjon med elektrifisering, et forsterka nullvekstmål for biltrafikk i hele landet, samt at regjeringas mål om energisparing i bygg både må forsterkes og følges opp bedre.

Generelt:
Norge har totalt om lag 170 TWh fossil energibruk, hovedsakelig fra transport, industri og olje-/gassproduksjon, som skal fases delvis ut til 2030, og helt ut innen 2050. Tall fra Statnett (2019) viser at vi trenger i størrelsesorden 40 TWh fornybar energi for å elektrifisere det vi kan, samt ytterligere ca 40 TWh hvis vi skal produsere hydrogen til å bli kvitt resten av utslippene. Denne energien kan vi få fra opprusting av vannkraft, energieffektivisering og vindkraft på land. På sikt kan også havvind med ilandføring av kraft bli aktuelt.

Dagens høye konfliktnivå i vindkraftutbygginger på land utfordrer en langsiktig og forutsigbar videre utbygging av fornybar energi i Norge. Det er ingen tvil om at sider av dagens konsesjonspraksis har bidratt til det høye konfliktnivået. Fremover må kun de beste vindkraftprosjektene bygges. Energimyndighetene må avslå prosjekter med for store negative konsekvenser for natur, biologisk mangfold, lokalbefolkning og annen næringsvirksomhet.    

ZERO mener meldingen tar opp og adresserer viktige utfordringer i dagens konsesjonssystem for bygging av vindkraft på land. Vi konstaterer at våre innspill er tatt helt eller delvis til følge, blant annet kortere tidsforløp fra gitt konsesjon til byggestart, bedre sammenheng mellom konsekvensutredning og faktisk utbygging og bedre lokal forankring. Det varsles også strengere miljøkrav, og en bør fremover unngå utbygginger i myrområder. Men spørsmålet om lokal kompensasjon til kommuner som avgir areal til vindkraftutbygging er et unntak, dette spørsmålet utsettes på ubestemt tid.

Spørsmålet om lokal kompensasjon må avklares raskt
Fordelene ved vindkraft er i stor grad nasjonale, mens ulempene i stor grad er lokale, noe som åpenbart også har bidratt til det økte konfliktnivået lokalt. Selv om lokal kompensasjon ikke automatisk medfører aksept for nye anlegg, er det mange gode grunner til å få det på plass.

Regjeringen bør derfor så raskt som mulig utrede hvordan kommuner som avgir areal til vindkraftutbygging kan sikres en forutsigbar, årlig kompensasjon, basert på gitte kriterier. ZERO foreslo i sin høringsuttalelse at dette kan løses ved å innføre en naturressursskatt og - etter utredning, hvor dagens utfordringer løses - en grunnrenteskatt, etter modell av vannkraftbeskatningen. Men dette kan også løses gjennom innføring av en fast avgift nedfelt i konsesjonsvilkårene, hvis det er mest hensiktsmessig for kommende anlegg.

ZEROs overordnede poeng er at så lenge spørsmålet om en lokal kompensasjon er uløst, har ikke kommuner som heretter skal ta stilling til nye vindkraftanlegg “alle kortene på bordet” når de tar beslutningen, noe som vanskeliggjør slike beslutninger ytterligere. Spørsmålet om lokal kompensasjon vil da fortsatt være gjenstand for bilateral forhandling mellom utbygger og kommune, en praksis som har gitt variable og uforutsigbare utfall.

Vindkraftutbygging bør fortsatt behandles under energiloven
Dersom strengere krav til lokal medvirkning og forankring, prosedyrer for tidlige avslag, og regionvis involvering og behandling av vindkraftsaker kommer på plass i forbindelse med behandling av denne meldingen, vil det etter ZEROs mening ligge godt til rette for bedre prosesser i fremtidige utbyggingssaker.

Av flere grunner vil det ikke være hensiktsmessig med et absolutt kommunalt veto mot vindkraftverk og/eller å overføre behandlingen av vindkraftsaker til plan- og bygningsloven, slik noen har tatt til orde for. Det er ikke fraværet av kommunalt veto som har skapt dagens konfliktnivå. Dagens situasjon er at mange kommuner sa ja på et tidligere tidspunkt til vindkraft, men senere har snudd av ulike grunner. I praksis har vi hatt et tilnærmet kommunalt veto hittil, og vil ha det fremover også. Men også fremover kan det helt unntaksvis, gitt at endringene nevnt i forrige avsnitt kommer på plass, være behov for at nasjonale myndigheter ser kraftsystem og -behov i nasjonal sammenheng, med tanke på for eksempel forsyningssituasjon og klimamål.

Skal vi fremover få en balanse mellom vårt felles behov for mer fornybar energi på den ene siden, og velbegrunnede, lokale behov for å si nei når det trengs på den andre siden, må det søkes gode, gjennomarbeidede og - noen ganger - krevende kompromisser. Da kan muligheten for veto medføre at en for lett hopper over de vanskelige avveiningene som alltid bør gjøres i kraftutbyggingssaker. 

Oppsummert
ZERO håper Stortinget kan samle seg bak hovedlinjene i meldingen, slik at lokalbefolkning, kommuner, vindkraftbransjen og andre berørte aktører får nødvendige avklaringer om rammene for videre utbygging av vindkraft på land i Norge.

 Tysvær vindkraftverk.

Konklusjonen er at Tysvær vindkraftverk aldri ville fått konsesjon iht kravene i Stortingsmelding 28.

Meld. St. 28 (2019-2020) Vindkraft på land. Notat fra LVK til høringsmøte 14. oktober 2020

De fleste av LVKs 160 medlemskommuner er enten i Nasjonal ramme for vindkraft utpekt som mulige
vindkraftkommuner eller har allerede utbygde vindkraftanlegg. LVK mener fornybarnæringen av
konkurransehensyn bør innrettes med et teknologinøytralt konsesjons- og skatteregime.
Konfliktnivået rundt vindkraft er for høyt. En medvirkende årsak er en konsesjonspraksis ute av kurs
og fravær av insentiver for aksept fra berørte lokalsamfunn. Vindkraftmeldingen inneholder
omfattende selvkritikk fra konsesjonsmyndigheten, med forslag i sammendraget til «bedre lokal og
regional forankring», «skjerpet tidsløp», «færre endringer», »bedre koordinering», »strengere krav»,
»sterkere vektlegging». Forslagene er verken tilstrekkelige eller tillitvekkende uten den nødvendige
rettsliggjøring av nye virkemidler.
1. Forbedringer av konsesjonsprosessen.
En konsesjon er en offentlig tillatelse til tiltak som kan ha omfattende negative virkninger på
samfunn, naturressurser og miljø. To grunnpilarer i ethvert konsesjonssystem er at samtlige
virkninger skal være samlet utredet og avveid forut for tillatelsen, og at alle berørte interesser og
sektormyndigheter har rett til å bli hørt. Plan- og bygningsloven er vår viktigste konsesjonslov og har
innarbeidede systemer for kartlegging, samordning og avveining og bygger på nærhetsprinsippet,
hvor primærkommunen er primærplanmyndigheten.
- LVK ber komiteen anmode regjeringen om å fremme forslag til endringer i plan- og
bygningsloven, hvor endringen i 2009 om å unnta vindkraftanlegg fra kommunens
planmyndighet blir reversert.
Lovendringen i 2009 har medvirket til uheldige og trinnvise konsesjonsprosesser (stadige
planendringer i MTA-planer), fragmenterte konsekvensutredninger, stadige fristutsettelser med
foreldede konsekvensutredninger til følge og tilsidesettelse av lokalpolitiske vedtak.
Vindkraftprosesser etter plan- og bygningsloven vil nettopp sikre bedre lokal forankring, skjerpet
tidsløp, færre endringer, bedre koordinering og «Strengere krav til utredninger og sterkere
vektlegging av virkninger for landskap og miljø, samfunn og naboer», slik departementet foreslår.
2. Det haster med innføring av et skatte- og avgiftsregime
«Regjeringen vil ikke innføre nye skatter eller avgifter nå, blant annet i lys av næringens lønnsomhet
så langt og hensynet til forutsigbare rammebetingelser», jf meldingen pkt 1.3. Det heter videre i kap.
7 på s. 77: «Hvis staten innfører virkemidler som innebærer at kommuner får større inntekter ved å
legge til rette for en bestemt næring, kan det føre til at det i mindre grad blir lagt til rette for andre
næringer som ikke genererer tilsvarende inntekter. I tilfelle vris ressursbruken slik at den samlede
verdiskapingen blir mindre.»
Det syn regjeringen her legger til grunn, vil øke motstanden mot videre vindkraftutbygging og er i
strid med norsk politisk tradisjon om at kommuner med ulike naturgitte og markedsmessige fortrinn
oppfordres til å utnytte sine inntektsgrunnlag.
LVK ber komiteen anmode regjeringen om snarest å fremme forslag til et skatte- og avgiftsregime
for vindkraftsektoren, som bygger på følgende prinsipper:
- De kommuner som avstår sine naturressurser til storsamfunnet, har krav på en andel av
den verdiskaping disse naturressursene gir opphav til.
- En lokal miljøavgift vil både prissette tap av naturverdier og gi insentiv til lokal aksept.

Vi takker for muligheten til å gi vårt innspill til meldingen om vindkraft på land.  

NHO Reiseliv er den største arbeidsgiver- og næringsorganisasjonen for reiselivet i Norge med over 3 400 medlemsbedrifter. Reiselivet er, som dere vet, sterkt rammet av den nåværende situasjonen, men vi håper og kjemper for igjen å kunne åpne som den store og viktige distriktsnæringen vi har vært.   

Med 175 000 arbeidsplasser spredt ut over hele landet, er reiselivet viktig for lokalsamfunnene.  Norsk reiseliv som produkt er sterkt knyttet til naturopplevelser.  Vi vet fra Innovasjon Norges og egne undersøkelser at det er det de fleste besøkende kommer for – og det flest fastboende verdsetter. Eksotisk, spektakulær intakt natur, som man ikke finner i like stort omfang hos våre nærmeste konkurrenter. Vi ser for eksempel at reportasjer om det norske Friluftslivet dukker opp i britiske og amerikanske medier som mulige nye trender nå under pandemien – og norsk reiseliv ønsker å stå klar med originalen når de en gang kan reise hit igjen.  

Regjeringens reiselivsmelding (2017) formulerte målet om å spre turismen til "hele landet over hele året". Det vil si at våre bransjer har blitt utfordret til å utvikle produkter som bruker nye områder, særlig i skuldersesongene. Men da må man ha nye områder å legge turruter til i nærheten av der besøkende allerede kommer, slik at de blir et par døgn til.  

NHO Reiseliv ble invitert inn i forarbeidet til nasjonal ramme for vindkraft høsten 2018. Vi møtte opp positive til å bli inkludert, men oppdaget raskt to ting:  
 
For det første at det ikke fantes noen god metode for å sitte ett sted i Norge å vurdere hvilke områder som var viktigst for reiselivet -   og det var det heller ikke tid til å finne frem til.  For det andre at det var en rekke allerede eksisterende konsesjonssaker hvor betingelsene var endret betraktelig, hvor reiselivet og andre lokale reagerte sterkt – og sa ifra til blant annet oss.  NVEs reiselivsrapport var mangelfull, og baserte seg først og fremst på studier av områder nasjonalt og internasjonalt med lite rekreasjonsaktivitet i utgangspunktet.  Når det er utgangspunktet er det ikke rart at man kommer frem til konklusjonen at et område med store anleggsveier blir mer tilgjengelig for de som har vanskeligheter med å komme seg ut i naturen ellers. Vi er ikke uenig i at dette er positivt for dem det gjelder, men for de mange som allerede kommer seg ut i uberørt natur, vil nedsprengte fjell og anleggsveier, samt støy og mulig iskast, være en forringing av den opplevelsen de søker.  

Når det gjaldt allerede behandlede konsesjoner som man reagerte på lokalt, hadde det gjerne gått et tiår mellom da konsesjon var gitt til utbyggingen startet. Bredere anleggsveier og høyere master gjorde at lokalt næringsliv, lokalbefolkning og kommunestyrer opplevde at de ikke hadde fått være delaktig i beslutningen om inngrepet.  Det er svært uheldig for diskusjonsklimaet.  

Til sammen gjorde dette at det var utfordrende for oss å gi NVE en fullstendig oversikt over hvor vindindustri ville være mest eller minst ødeleggende for reiselivet. Det kunne vi ikke avgjøre fra NVEs nabobygg på Majorstuen.  Det er lokalt man best kan fatte denne type avgjørelser.  Det er lokalt man best har oversikt over et områdes potensiale for industri eller et mye brukt rekreasjonsområde som holder liv i en rekke arbeidsplasser. Derfor må også lokaldemokratiet inkluderes i konsesjonsbehandlingen – og høres på nytt om det skulle skje betydelige endringer mellom gitt konsesjon og utbygging, og det er vi svært positive til at stortingsmeldingen legger opp til.  

Leavvajoga ja Rastigaissa Samesiida og Gohtegearret/Samenes Naturressursforbund vil be Energi- og miljøkomiteen om å innføre lov og forskrift som forbyr i sin helhet fysisk inngrep i form av vindkraftindustri utbygginger i viktige samiske reinbeiteland- i samiske viktige ressurslandområder hva gjelder jakt og fiske og øvrig tradisjonell samisk naturhøsting- i samiske hellige landområder.

Vi ber at slik lov og forskrift blir etablert på bakgrunn av følgende:

Grunnlovsbestemmelsen om samer fra 1988, nå §108

-Ilo-konvensjon nr.169 om urfolk og stammefolk i selvstendige staterav 1989 (ratifisert av Norge i 1990)

-FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 (ratifisert av Norge i 1972). Inkorporert norsk rett gjennom menneskerettsloven av 1999, med forrang foran annen lovgivning.

FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering.

(SP) artikkel 27: I de staterhvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur (kultur omfatter også det materielle kulturgrunnlag, som nødvendig reinbeiteland, nødvendig beiteland for ryper osv.), bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

Selv om uttrykket nektes (denied) er brukt i bestemmelsen, er den forstått slik at også inngrep som ikke utgjør en total nektelse, kan krenke retten til kulturutøvelse eller bekjenne seg til og utøve sin egen religion.

konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen av 11.mai 2005 er forankret i OLO-konvensjon 169 artikkel 6. Krav til konsultasjoner også etter SP artikkel 27. Det fremgår ikke bestemmelsens ordlyd, men av uttalelser fra FNs menneskerettskomite.

Inngrep fra storsamfunnet som innebærer en nektelse av kulturutøvelse: Et slikt inngrep vil være i strid med SP artikkel 27 hvis det ikke er innhentet samtykke fra minoriteten på forhånd. Dette følger av praksis fra FNs menneskerettskomite. Vi vil ytterlige sende viktige dokumentasjoner hvorfor vi ber om lov og forsktifts hjemmel mot inngrep i viktige samiske landområder til komiteens e-mail adresse innen 14.10.2020 eller avtalt tidsfrist med komiteen. 

På forhånd takk.

Thoralf Henriksen

leder Leavvajoga ja Rastigaissa Samesiida og Goahtegearret/Samenes Naturressursforbund

DNT mener Meld. St. 28 inneholder viktige endringer i konsesjonsregimet, men at meldingen på sentrale punkter må strammes inn. Vi oppsummerer her kort våre viktigste innspill. For utdypning henviser vi til tidligere oversendt innspill og dialog.

Flere tar til orde for å legge plan- og bygningsloven til grunn for behandling. DNT ser at en flytting vil ha en rekke fordeler. For DNT er det samtidig viktig å understreke at det er mulig å forankre gode vilkår for demokratiske prosesser og hensyn til miljø og friluftsliv gjennom energiloven og andre virkemidler. Vi viser her til tidligere oversendte tabell over alternativer for forankring i lovverk.  

De dårlige vindkraftprosjektene må skrinlegges tidlig

Vindkraftsaker må kunne avslås på et tidlig stadium. Stortinget må sørge for at kriteriene for tidlig avslag blir rettslig hjemlet. Kriterier for tidlig avslag bør blant annet være store sammenhengende naturområder med urørt preg, nasjonalt og regionalt viktige friluftsområder, landskap av nasjonal og vesentlig regional interesse og områder i randsonen til verneområder.

Det må settes klare kriterier i energiloven for tildeling av konsesjon

NVE har anbefalt Regjeringen å lovfeste minstekrav for tildeling av vindkraftkonsesjon. Stortinget må be Regjeringen følge opp anbefalingen fra NVE om å lovfeste minstekrav for tildeling av konsesjon. Det vil gi mer forutsigbarhet og mindre konflikt.

Detaljene om prosjektet må bli kjent før konsesjonen gis

Stortinget må sikre at detaljplan for vindkraftanlegg konsekvensutredes og sendes på høring før konsesjonen gis.

Konsekvensutredningene må bli bedre

Stortinget må sikre at Miljødirektoratet får det formelle ansvaret for kravene til konsekvensutredning på klima- og miljøområdet.

Naturmangfoldloven (NML) må brukes

Stortinget må stille krav om at det tydeliggjøres hvordan de miljørettslige prinsippene §§ 8-12 i NML hensyntas i vurderingen av hver enkelt sak der en konsesjon blir tildelt. Særlig må § 9 – Føre-var-prinsippet i mye større grad enn i dag legges til grunn i behandling av vindkraftsaker.

Medvirkningen må bli mer lik fra sak til sak

Stortinget bør sikre at medvirkningsprinsippene fra plan- og bygningsloven ligger til grunn for en endret konsesjonsprosess.

Kommunene må kunne si nei

Stortinget bør sikre at kommunene har en rettslig forankret rett til avslag.

Pausen i konsesjonstildeling må fortsette

Stortinget må sikre at pausen i behandling av vindkraftsaker fortsetter til alle nødvendige endringer i regelverk, samt veiledere og nye rutiner er på plass.

En bredt sammensatt ressursgruppe bør følge arbeidet med endringer i konsesjonssystemet

Regjeringen varsler at det skal utarbeides en veileder for konsesjonsbehandling. Stortinget bør be Regjeringen nedsette en bredt sammensatt ressursgruppe hvor også miljø- og friluftsorganisasjonene er representert. Gruppen bør involveres tidlig i prosessen med planlagte endringer i konsesjonssystemet, herunder utarbeidelse av veiledere, retningslinjer og endringer av rettslige virkemidler. Alle slike endringer og dokumenter må på høring.

Til:                  Energi- og miljøkomiteen

Fra:                 Windcluster Norway

                        v/ styreleder Leif Røv: leif.rov@vertikalservice.no ,

                        og daglig leder Torhild Aarbergsbotten: torhild.aarbergsbotten@proneo.no

Dato:               Høring 14.10.20

Notat med innspill til St. Meld 28, Vindkraft på land:

Windcluster Norway er en bredt sammensatt medlemsorganisasjon av teknolog-, industri- og leverandørindustri. Målet er å være det ledende leverandørmiljøet innenfor vindenergiproduksjon på land, med særlig fokus på drift og vedlikehold. Foreningen er 10 år, og har tidligere vært en Arena-klynge i programmet Norwegian Innovation Clusters.

Våre innspill til meldingen:

1. Positive elementer:

• Det skal fortsatt satses på vindkraft og det er behov for mer fornybar energi.
• Den grønne energien er viktig for industriell vekst
• Konsesjonsbehandlingen skal skape forutsigbarhet for utbyggere, vertskommune og andre berørte interesser
• Vektlegger større lokal og regionale involvering og forankring
• Ønske om større åpenhet og tydeligere vilkår
• Realistiske vurderinger av potensialet i O/U av vannkraft

1. Negative elementer/mangler ved meldingen:

• Betydelige innstramminger vil bety mer eller mindre full stopp i vindkraftutbygging av land
• Innskjerpede frister for søker, men mangler frister for konsesjonsgiver og klagebehandling
• Sterk vektlegging av miljø og samfunn i konsekvensutredninger – mangler konsekvensutredninger for hvordan næringsutvikling og verdiskaping påvirkes
• Minimumsavstand til bebyggelse ift. turbinhøyde bør ikke være absolutt. Må kunne kjøpe ut hus/hytter, som er ordinær fremgangsmåte for andre utbyggingsprosjekt.
• Mangler vektlegging av hvor viktig kunnskaps- og erfaringsoverføring fra landbasert vind er for utvikling av offshore vind.
• Mangler vurdering av alternativer for energiproduksjon om mål om tentativ vindkraftproduksjon ikke nås.
• Utbygging av vannkraft er heller ikke uten konflikt
• Meldingen lite konkret på kompensasjon til vertskommune

Vindkraftnæringen er svært viktig for verdiskaping lokalt, regionalt og nasjonalt.

Utbygging og drift av landbaserte vindkraftverk har betydelige sysselsettings- og verdiskapingseffekter både lokalt, i Norge og i utlandet gjennom import av varer og tjenester. Thema-rapporten Grønn omstilling og landbasert vindkraft i Norge[1], viser at rundt 20 prosent av prosjektkostnadene går til lokale aktører, særlig innen bygg og anlegg, 11 prosent regionale og 11 prosent til nasjonale aktører. Resten er import, der vindturbinene utgjør en vesentlig del. Basert på innhentede data fra to vindkraftparker under utbygging, samt tidligere analyser av noe eldre vindkraftverk, har de beregnet nøkkeltall for verdiskaping og sysselsetting. De finner at vindkraftverk i snitt gir om lag 2 årsverk og 2,2 millioner kroner pr MW produksjonskapasitet. For et tenkt vindkraftprosjekt på 330 MW gir det 367 årsverk lokalt, 198 årsverk regionalt og 166 årsverk nasjonalt.

Ut fra dette vil vi i Midt-Norge[2] få følgende effekt på sysselsetting og verdiskaping som følge av parker som er bygd og er under bygging:

• 3 518 årsverk (ca 1760 MW x 2,0 årsverk)
• 3 870 mill NOK (ca 1760 x 2,2 mill NOK)

Av dette vil ca 30 % være innenfor drift og vedlikehold, som da vil utgjøre ca 1020 årsverk. I tillegg kommer ringvirkninger i øvrig samfunns- og næringsliv, som er svært viktig både lokalt og regionalt.

For Midt-Norge sin del er det beregnet at det vil være behov for 70 -80 vindkraftteknikere i 2024 når parkene er i ferdig utbygd og i full drift, og med en årlig økning med ca 10 % utover. Dette er viktige bidrag til nye kompetansearbeidsplasser i distriktene.

Tjeneste- og driftsområder som er viktige for leverandørindustrien:

• Inspeksjoner og reparasjoner av m.a blad, tårn og fundament
• Utskifting av komponenter
• Reparasjon av vedlikehold av alle støttesystemer, eks. transformatorer
• Drift og vedlikehold av veier, bygninger og nett
• Transport og lagerfunksjoner
• Støttefunksjoner (juss, regnskap, adm., forsikring)
• Konsulenter for analyser og bearbeiding av data
• Leveranser av forbruksmateriell
• FoU-tjenester

I tillegg vil den grønne energien være viktig for annen industrivirksomhet som er energikrevende, og ikke minst viktig for å nå målene om et elektrifisert Norge. Energi fra vindkraft kan også benyttes til produksjon av hydrogen lokalt i nærhetene av vindkraftverket. På den måten unngår en å måtte foreta kostbare oppgraderinger av nett spesielt for vindkraftproduksjonen, samt bidrar til fornybarenergi i annen form en elektrisitet. 

[1] Thema rapport: Grønn omstilling og landbasert vindkraft i Norge (2019).

[2] Beregnet ut fra grunnlag gitt i Thema-rapport 2019  

Naturressurskommunene er et samarbeidsforum for kommuner med store naturressurser, og samler om lag 200 kommuner med 1,7 millioner innbyggere. Et flertall av kommunene har eller har under planlegging utbygging av større vindkraftverk. Det er opp til den enkelte kommune hvorvidt vindkraftutbygging ønskes, men et felles mål for alle kommunene er at planlegging, lokalisering, tillatelse og eventuell drift må besluttes av vertskommunene i første hånd.

Naturressurskommunene ønsker å fremheve følgende:

• Mer enn 60 pst av vindkraftanlegg i Norge er eid av utenlandske foretak
• Produksjonskostnadene er nesten halvert fra 2012, og vindkraft er lønnsomt uten subsidier
• De positive virkninger av vindkraft er globale (klima), mens de negative virkninger er lokale (naturmangfold, landskap og lokalsamfunn)
• Det er i dag ingen skatte- eller avgiftsregler for vindkraft
• Dagens konfliktnivå er uakseptabelt høyt
• Nesten 100 ordførere har deltatt i opprop mot vindkraft

Naturressurskommunene har to hovedbudskap til den videre behandlingen av vindkraftmeldingen:

1. Departementets forslag til forbedringer av konsesjonsprosessen er positive, men løser ikke de grunnleggende problemer
2. Departementet skjerper konfliktnivået når skatte- og avgiftsspørsmålet skyves ut i tid

Dagens konsesjonspraksis er en viktig årsak til dagens konfliktnivå. Noen stikkord i den forbindelse:

• Lovendringen i 2009 hvor planlegging av vindkraftverk ble overført fra plan- og bygningsloven til energiloven, og dermed fra vertskommunen til statlig sektormyndighet
• Store endringer av et vindkraftanlegg som er gitt konsesjon, med mye høyere vindturbiner og endret plassering, er godkjent uten nye samlede konsekvensutredninger
• Kommuner blir anklaget for å ha endret mening, mens det er det påtenkte anlegget som har endret karakter
• Større vindmøller gir økt støy
• Større vindmøller krever lyssetting av hensyn til luftfarten
• Både støy og lys er forurensning, kommunen er forurensningsmyndighet, men NVE/OED tilsidesetter kommunen som myndighetsorgan
• Økt bruk av statlig arealplan som diktat overfor vertskommunen, til tross for at en samlet komite i juni 2019 slo fast at vertskommunens syn «skal tillegges svært stor vekt», jf. Innst. 387 (2018-2019)

Naturressurskommunene anmoder Energi- og miljøkomiteen om å be regjeringen:

• Fremme forslag for Stortinget om å omgjøre lovendringen i plan- og bygningsloven § 12-1 fra 1. juli 2009 da vindkraftanlegg etter energiloven ble unntatt fra kravene om kommunal reguleringsplan
• Legge til grunn at konsekvensutredninger skal gjøres samlet for alle virkninger for samfunn og miljø, og ikke stykkevis og delt slik konsesjonspraksis nå er
• Sikre kommunal involvering i planlegging, utarbeiding av utredningsprogram og konsesjonsprosess
• Komme tilbake til Stortinget senest våren 2021 med forslag til nytt skattesystem for vindkraft, bygd på samme prinsipper som skatteregimet for vannkraft om at berørte kommuner skal ha en varig andel av verdiskapingen

Høringsinnspill til Stortingets energi- og miljøkomité angående høring av Meld. St. 28 (2019–2020) Vindkraft på land — Endringer i konsesjonsbehandlingen

Samfunnsbedriftene Energi organiserer i overkant av 100 energiselskap. Blant disse er det kraftproduksjonsselskaper over hele landet. Flere har vindkraftanlegg i drift eller under planlegging.

Dette er våre hovedbudskap:

• - Norge skal elektrifiseres og da er ny, fornybar vindkraftproduksjon en nødvendig forutsetning. Da trenger vi opprydding i regulatorisk regelverk samt ordninger som sikrer lokal involvering og medbestemmelse.
• - Arealavklaringer og konsesjoner må gis etter energiloven.
• - Vindkraftbeskatningen må gjennomgås. Dette for å få en teknologinøytral energibeskatning for produksjon på land samt innføring av lokal beskatning som sikrer at en del av verdiskapningen ligger igjen der naturinngrepene gjøres.

Norge skal elektrifiseres

Vi har store elektrifiseringsbehov i Norge. Nylige rapporter fra NVE og Oljedirektoratet viser at elektrifisering av landbasert industri vil føre til et estimert økt kraftbehov på rundt 12 TWh/år. I tillegg kommer elektrifisering av norsk sokkel som kan gi et økt årlig kraftbehov på rundt 5 TWh. Utover dette er det anslag på andre elektrifiseringstiltak som karbonfangst, ny nullutslippsteknologi og bruk av hydrogen med samlet estimat på 10 TWh årlig økt forbruk. Ny, fornybar kraft fra vind er en nødvendig forutsetning for å møte framtidens behov.

Vi mener det er et stort behov for et «objektivt» kunnskapsgrunnlag knyttet til klimaeffekter i enkeltprosjekter. Det bør derfor utarbeides gode metoder og krav til verifiserbar dokumentasjon av klimaeffekten som del av konsesjonsbehandlingen av energiprosjekter.

Lokal og regional involvering

Konfliktnivået i vindkraftsaker må dempes og en forbedret og oppdatert prosess for konsesjonsbehandlingen er her en nøkkelfaktor. Lokale myndigheter må tidlig og tydelig med i prioriteringer og prosesser. I den sammenhengen mener vi at regionvis behandling vil være et godt prinsipp for å ivareta sumvirkninger og god lokal og regional involvering.

Det er viktig for oss å presisere at produksjon og overføring av energi er et nasjonalt anliggende. Vi er derfor av den klare oppfatning av arealavklaringer og konsesjonsbehandlingen av vindkraftverk må skje under energiloven, og ikke flyttes til plan- og bygningsloven. Dette sikrer at prosjekter som går over flere kommuner med sektorovergripende vurderinger vurderes etter nasjonale kriterier.

Lokal beskatning

Vi må beskatte energiproduksjon på en slik måte at samfunnsøkonomiske og ønskede utbygginger lar seg realisere. Det medfører at det snarest bør:

• innføres en bedre økonomisk fordeling av skatt for å sikre lokal og regional forankring
• påbegynnes et arbeid for å gjøre energibeskatning på land teknologinøytral der det settes like skattevilkår, uavhengig av energikilde.

Vindkraft i Norge er vokst opp som en betydelig energikilde i den norske kraftsektoren.

Vi har gode vindressurser og sammen med hovedleverandøren vannkraft, sikrer disse energikildene at den norske kraftsektoren er basert på fornybare energikilder.

• Det er i global sammenheng få om noen land som nyter godt av en slik kraftsektor.
• I Europa er det kun Island som opererer med en fornybarandel på over 70 %, rett bak Norge.

Knyttet til klimautfordringen gir dette Norge en unik posisjon, selv om det snevrer inn mulighetene ved at kraftsektoren ikke må omstilles og slik sett heller ikke kan bidra direkte til utslippsreduksjoner.  

• Vi må redusere på andre områder.

Det er imidlertid en stor styrke at konvertering av energibruken fra fossile kilder til elektrisitet, samtidig tar ut hele utslippet og ikke bare er et steg på veien mot utslippsreduksjoner.

Utslippsreduksjoner i Norge kan tas enten ved å unngå energibruk eller erstatte den fossile energibruken med fornybar energi.

• Elektriske biler er blitt et vanlig syn i Norge
• Prosessindustrien utreder konvertering til el eller hydrogen
• Norsk sokkel har ambisjoner om å skifte ut gassen i energiproduksjonen på plattformene.
• Ny industri retter seg inn mot elektrisitet eller indirekte elbruk i form av hydrogen

Norge har en unik posisjon som produsent av hydrogen, enten den er såkalt grønn, eller blå med de stegene som tas på co2 fangst, transport og lagring. Det skal vi la ligge i denne omgangen.

Vår utfordring knyttet til utvikling av elsektoren er todelt.

• Vi trenger tilstrekkelig produksjonskapasitet
• Vi trenger tilstrekkelig fremføringskapasitet

LO har i høringen om skatt på vannkraft og høringen om NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraft påpekt behovet for mer kunnskap om fremtidens kraftbehov.

Vi mener Norge må ha som ambisjon at den norske kraftkapasiteten er tilstrekkelig til at vi produserer den kraften vi trenger her i landet.  

Mellomlandsforbindelsene skal sikre at over eller underskudd i våt og tørrår blir håndtert.

NVE melder at anslaget for oppgradering av eksisterende vannkraftverk viser om lag 6 TWH. Det er derfor høyst usikkert om vi kan klare oss med energisparing og vannkraft alene.

Den omfattende omleggingen av energibruken her i landet vil kreve mer fornybar energi.

• NVEs markedsrapporter peker på at vi går fra et overskudd til et økende overskudd.
• Statnetts rapport peker på et ytterligere behov for 40 TWH direkte og ytterligere 40 TWh i form av energikilder som Hydrogen.

Vi har deltatt i en bestilling av en gjennomgang av tre rapporter som har vurdert det fremtidige kraftbehovet og de viser alle en kraftig økning.

Det økte direkte kraftforbruket spenner fra 30 til 40 TWh og et hydrogenforbruket i spennet 7 til 40 TWh.

• Statnett (2019), Et elektrisk Norge – fra fossilt til strøm
• DNV GL (2019), 1,5˚C – Hvordan Norge kan gjøre sin del av jobben
• • Pöyry (2017), Vindkraftens rolle i et utslippsfritt samfunn

LO mener forståelsen av fremtidens kraftbehov til omlegging og utvikling av ny industri er svært viktig for debatten om etablering av nye kraftanlegg basert på vann eller vind.

NVE leverte i sommer en rapport som så på eksisterende industri. Av totalt 30 bedrifter identifiserte de syv,  som med kjent teknologi kan kutte sine utslipp med bruk av strøm.

• Det krever 10 TWh alene.
• Dersom ny teknologi utvikles, kan det kreve ytterligere 2 TWh.

Kjente elektrifiseringsprosjekter knyttet til Olje og gassvirksomheten kan ende med om lag den samme økning.

Når slike størrelser settes sammen med ny industriell virksomhet og  endringer av transportsektoren på vei og sjø,  underbygger det behovet for mer kraft.

Her venter vi med stor interesse på årets utgave av NVEs markedsrapport.

Den politiske debatten om fremtiden til den store olje og gass sektoren henger sammen med de utslippsreduksjonene næringen forplikter seg til.

Elektrifisering er et av de viktigste tiltakene for å redusere utslippene på norsk sokkel.

Havbasert vindkraft kan bidra på sikt ( ja Hyvind Tampen kommer ganske raskt) men for 2030 målene er det krevende å ikke trekke på kraft fra fastlandet.

At kraftsituasjonen også dreier seg om fremføring viser situasjonen i Bergensområde og spesielt på Kollsnes.

• Det er kartlagt en stor vekst fra landbasert industri. Vi har per i dag innsikt i totaltallet og ikke de ulike initiativene.
• I tillegg er Kollsnes planlagt som landfall for felt som Troll, Oseberg og Noaka området.

Industrien i område har fått beskjed om at det ikke er plass i nettet før det er forsterket. Det innebærer at risikoen for tapte muligheter i ny industriutvikling er stor.

LO registrer at situasjonen er problematisert med at Equinor elektrifiserer Troll og Oseberg, men vil i den sammenhengen påpeke at premisset er at de må akseptere umiddelbar utkobling. En situasjon bedriftene på land ikke har den samme muligheten til å leve med.

Når det gjelder nye rammer for vindkraft svarer stortingsmeldingen ut mange av de punktene LO tok opp i sin høringsuttalelse på NVEs forslag til samlet plan.

Det er tydelig og bekymringsfullt at utbyggerne ikke har evnet å sikre en god lokal forankring av sine prosjekter.

Det er ikke av ny dato at motstanden mot bygging av kraftanlegg er stor.

Inngrepene har konsekvenser som må utredes og balanseres.

• LO mener det er riktig å justere regelverket slik at de som skal huse anleggene, tillegges en tydeligere deltakelse og innflytelse på prosjektene.

En annen utfordring er prosjekt eller planleggingsperiodene.

• LO støtter en innstramning av tidsløpet til anleggene blir realisert.
• Det gir ingen ny kraft før investeringsbeslutning blir tatt og byggingen starter.

Vi ser at teknologiutviklingen i noen tilfeller har gått så fort at det endelige anlegget endrer karakter.

• I utgangspunktet bør det som godkjennes også bygges og endringer av en hvis karakter bør forankres før den eventuelt godtas.

På det området legges det opp til å ta nødvendige grep. LO mener fremtidens kraftbehov og konsekvensene av at anleggene blir bygget er sider som må vektes inn i vurderingen av det enkelte anlegget. Det er spørsmål som også har en tydelig nasjonal interesse.

LO registrerer at dette er søkt balansert i justeringene av regelverket.

Dersom vi skal klare å skifte ut fossile energikilder i eksisterende industri og samtidig skape ny industri som gir Norge flere ben å stå på, krever det tilstrekkelig fornybar energi.

Rikelig og rimelig tilgang til fornybar kraft er et svært viktig konkurransefortrinn Norge må sikre og utvikle.

LO har i utnyttelsen av norske naturressurser vært opptatt av at samfunnet skal ha sin andel av verdiskapningen.

• Den andelen påpeker vi består både av en direkte økonomisk del av verdiskapningen og ringvirkninger av aktiviteten i form av arbeidsplasser.

LO kan ikke se at denne siden ved kraftanleggene er løftet frem.

• Regjeringen varsler at den kommer tilbake til spørsmålet om skatt.

Det er viktig at de som berøres av kraftanlegg i sitt nærområde får en andel av den verdiskapningen som skjer.

Vi ser at noen steder er krafttilgangen viktig for industri og industriutvikling i området.

Det er viktig at prosessen synliggjør de effektene nye anlegg får i nærområde, også av slike effekter. Det kan være et rimeligere å bygge ny kraftkapasitet, som alternativ til å føre kraften frem.

I begge tilfeller vil tiltakene innebære naturinngrep.

I valget mellom vind og vannkraft tror LO vi trenger begge deler.

• LO støtter oppgradering av eksisterende vannkraftanlegg og skånsom utvidelse av disse.
• Vannkraften, spesielt når den er koblet til vannmagasiner, er en fantastisk energiressurs. Den er fornybar med innebygget batterikapasitet.

LO støtter derfor justeringer i vannkraftbeskatningen som bidrar til at tar ut det potensialet vannkraften har.

Dette vil ikke bidra til at vi sikrer tilgang til kraft i den størrelsen som fremtidsbildene viser. LO mener vindkraft også på land kan gi verdifulle og nødvendige bidrag til å fylle dette behovet.

Forutsetningen må imidlertid i begge tilfeller være at det er gode prosjekter, med god lokal forankring og som bidrar med ringvirkninger også lokalt.

Kraftfylka er en interesseorganisasjon for fylkeskommunene Troms og Finnmark, Nordland, Vestland, Rogaland, Agder, Vestfold og Telemark og Innlandet.

Vi takker for muligheten til å komme med innspill til Energi- og miljøkomiteen.

Kraftfylkas hovedbudskap er:

• Kraftfylka mener at regionale planer som utgangspunkt skal være førende for lokalisering av vindkraftverk – de skal «legges til grunn». Det innebærer at konsesjonsmyndigheten må gi en særskilt begrunnelse dersom planen skal fravikes, typisk ved behov for mer fornybar kraft, eller ny kunnskap som endrer forutsetningene for den regionale planen. Dette bør forankres med en endring i Energiloven.
  
  
• Fylkeskommunene må involveres allerede før meldingsstadiet og konsulteres før NVE beslutter hvilke fylker som skal prioriteres ved de regionale utlysningene.
  
  
• Det må åpnes for at fylkeskommunen kan gjennomføre en regional planprosess for vindkraft, basert på de meldingene NVE mottar i initiativfasen. I planprosessen bør det gjøres en vurdering av konkrete, omsøkte vindkraftprosjekter opp mot annen arealbruk. Den regionale planprosessen må ferdigstilles før en endelig beslutning om konsesjonstildeling tas av NVE, som en del av beslutningsgrunnlaget. Dette arbeidet skjer eventuelt i tillegg til ordinære regionale planprosesser.
  
  
• Fylkeskommunen må involveres i utformingen av utredningsprogram for de prosjektene som tas videre fra meldingsfasen.
  
  
• Det foreslås i meldingen at NVE oppretter en regional arbeidsgruppe for konsesjonsbehandling i det enkelte fylket. Vi mener det her må være en representant fra fylkeskommunen i denne gruppen. Gjennom deltakelse i arbeidsgruppen vil fylkeskommunen kunne bidra direkte med faglige innspill og informasjon om regionale og lokale forhold.
  
  
• Fylkeskommunene må få en formell rolle i oppdateringen av kunnskapsgrunnlaget. Dette vil være med å sikre at kunnskap om vindkraftverk blir samlet inn og holdt ved like i de forskjellige fylkeskommunene.
  
  
• Lokal og regional kompensasjon er viktig, og det bør derfor innføres naturressursskatt for vindkraft, Satsen bør være den samme som for vannkraft, men den bør prisjusteres til 1,7 øre til kommuner og 0,3 øre per kWh til fylkeskommuner, for å kompensere for prisveksten fra innføringen i 1996. Skatten kan være et viktig incentiv for lokalisering, så vi mener at man kan vurdere å unnta naturressursskatten fra inntektsutjevningen, i det minste for vindkraftutbygginger.
  
  
• Et alternativ til naturressursskatt er en naturavgift eller miljøavgift til kommunen. Vi forventer at en andel av dette går til fylkeskommunen, slik det er tilfelle med naturressursskatten. Det er naturlig å bruke samme relative fordeling mellom kommunene og fylkeskommuner som ved naturressursskatten.

Kraftfylka har også utarbeidet et mer utfyllende notat, og kan gjerne oversende dette til partigruppene og stille i møte.

Organisasjonen Samisk tro og livssyn vil herved komme med en høringsuttalelse angående vindkraft på land her Rastegaissa landområde.

Samisk tro og livssyn vil ikke ha utbygging og inngrep påsamiske hellige landområde vann områder. I dette tilfelle om bygging av vindparker på vårhellige fjell Rastegaissa.

Vi viser til  SP 27 artikkel om urfolksrettigheter som er nedfelt i ulike konvensjoner, erklæringer og i enkeltbestemmelser i generelle menneskerettsinstrumenter. Helt sentralt er at urfolk må få til å være den de er, oppdra sine barn i tråd med sin kultur og leve på den måten de tradisjonelt har gjort.

Vi vil også presisere vår rett til å utøve vår tro og livssyn slik vi har lært og har arvet av  våre forfedre. Av den grunn skal vi ikke diskrimineres ved utbygging av våre hellige steder.

mvh.

Olav Sara Nikkinen

for Samisk tro og livssyn

Vi har avdekket svakheter i metodene for konsekvensutrdningen/kunnskapsgrunnlagene som omhandler reindrift. Som hovedregel er ikke tradisjonell reindriftskunnskap og reindriftsfaglig terminologi inkludert som vurderingsmetode. Det betyr ofte at ulempene og avbøtende tiltak skal vurderes og foreslås av personer som ikke kjenner reindriften i særlig grad, og særlig har manglende kunnskap om det angjeldende reinbeitedistrikt. Flere utredninger bærer preg av dette, og vi opplever derfor manglende tillit til utredningene pga. alle metodesvakhetene.

Det er bra at det er spesifisert i Stortingsmeldingen om vindkraft på land, at de som nå skal gjøre konsekvensutredninger skal ha reindriftsfaglig kompetanse. Dette bør spesifiseres ytterlige hva det vil si. Vi foreslår at utrederen bør kunne den reindriftsfaglige terminologien. En som skal gjøre utredninger av en bransje bør kunne bransjens fagterminologi.

Det finnes noen positive eksempler på utredninger hvor reindriftskunnskap er inkludert. Da øker sannsynligheten for at utredningen og vurderingene er mer i samsvar med de reindriftsfaglige realiteter. Vi foreslår at det initierer et metodeutviklingsopplegg med tanke på hvordan KU ift. reindrift skal gjennomføres. Stiftelsen Protect Sápmi kan bistå i et slikt arbeid, det samme kan våre reinbeitedistrikter.

Vi takker komiteen for muligheten til å dele våre synspunkter på den videre utviklingen av landbasert vindkraft i Norge. St1 er et selskap som investerer i landbasert vindkraft i Norden, men i dette notatet vil vi først og fremst belyse vår rolle som kraftkonsument.

Vi ønsker å tydeliggjøre at hvordan vi som samfunn nå utformer kraftpolitikken er avgjørende for hvilke investeringer i grønn industriutvikling aktører som St1 har mulighet til å gjøre i årene som kommer.

Hvem er St1

St1 er et nordisk energiselskap som opererer i Norge, Sverige og Finland. I Norden omsatte vi i 2019 for 6500 millioner euro, og skatter og avgifter beløp seg til 2000 millioner euro.

St1 har 770 ansatte og et stasjonsnettverk på 1300 energistasjoner i Norden. Vi har et raffineri i Gøteborg med en årlig gjennomstrømming av rett under 24 millioner fat olje, og depoter langs hele norskekysten – et viktig ledd i vårt logistikknettverk for energidistribusjon. Antall indirekte ansatte er 6500, og det inkluderer entreprenører, distributører, stasjonssjefer, transportører, med mer.

Overskuddet i 2019 var på omtrent 1,25 milliarder norske kroner, og historisk har omtrent hele overskuddet blitt reinvestert i selskapet. De siste tre årene har i snitt 45 prosent av disse investeringene blitt gjort i fornybar energi.

• Vi investerer tungt i fornybar drivstoffproduksjon ved vårt raffineri i Gøteborg;
• vi borer verdens dypeste brønn for jordvarmeproduksjon i Esbo, Finland;
• vi utvikler produksjon av avansert bioetanol fra trevirke;
• og gjennom selskapet TuuliWatti Oy har vi til dags dato bygget 470 MW vindkraft.

St1 sin visjon er å være lendende på produksjon og salg av CO₂-bevisst energi. Det er en ambisiøs visjon å ha når majoriteten av energiproduktene vi selger er fossile og CO₂-intensive.

Hvorfor ønsker St1 mer fornybar kraft?

Det største utslippet vårt genereres av våre kunder som kjøper våre energiprodukter. Vi selger produkter som ved bruk utgjør omtrent 15 millioner tonn CO₂ i året i Norden. Det er nesten en tredjedel av hele fastland-Norge sitt utslipp. Om vi skal ha en fremtid som energileverandør er vi helt nødt til å redusere dette utslippet. Vi må endre vår produktportefølje, og det er dette som ligger til grunn for at St1 kommer til å bli en betydelig kraftkonsument i årene som kommer.

I St1 jobber vi med å utvikle skalerbare og kommersialiserbare løsninger for syntetisk drivstoffproduksjon (power-to-X). Syntetisk drivstoff lages ved å produsere hydrogen gjennom elektrolyse, og kombinere dette med CO₂ fanget direkte fra luft eller fra punktutslipp, og på den måten skape flytende energiprodukter med svært lave eller ingen utslipp. CO₂ kan erstattes med nitrogen for å produsere grønn ammoniakk som kan erstatte fossil energi i skipsfarten.

Vi vet at vi kommer til å trenge denne type løsninger. Vi står overfor en stor råstoffutfordring når det kommer til etterspørsel etter biodrivstoff. Med det nye biomandatet fra 2021 vil Norge alene etterspørre omkring syv prosent av den globale produksjonen av avansert biodrivstoff. I tillegg har vi store segmenter av transportsektoren der batterielektriske løsninger ikke strekker til: luftfart, marinesegmentet og tungtransporten.

Fellesnevneren for PtX-løsninger er at de er svært kraftkrevende. Forutsetningen for at dette skal være kommersialiserbart, er tilgang på store mengder billig fornybar kraft. Da kommer vi ikke utenom norsk landbasert vindkraft. Norsk landbasert vindkraft er blitt såpass billig at den kan rettferdiggjøre investeringer i syntetisk drivstoffproduksjon for St1. Norsk landbasert vindkraft trenger ikke subsidier, investerings- eller driftsstøtte, eller annen form for drahjelp. Men for å foredle kraften til utslippsfri energi til transport må vi kunne ta kraften i bruk.

Store mengder ny fornybar kraft, og et robust kraftnett, er nøkkelen til CO₂-reduksjon. Alle som utformer norsk energi- og klimapolitikk må ta dette inn over seg for alvor. Det er ti år til 2030 og dermed ti år til 55 prosent CO₂-reduksjon som både Norge og EU har satt som mål. Onsdag 7. oktober stemte også et flertall i Europaparlamentet for et 60 prosent reduksjonsmål for klimagassutslipp innen 2030 som en del av EUs klimalov.

Store mengder ny fornybar kraft, og et robust kraftnett, er også nøkkelen til grønn næringsutvikling i Norge. Alle som utformer norsk industri- og næringspolitikk må ta dette inn over seg for alvor. Norges rolle som energileverandør er i dag motoren i norsk økonomi. Gjennom å kjøpe og bruke våre petroleumsprodukter genererer våre kunder årlig et utslipp i størrelsesordenen 450 millioner tonn CO₂. Det er ikke bærekraftig i et klimaperspektiv, og det er økonomisk svært sårbart i en verden som beveger seg mot 60 prosent utslippsreduksjon innen 2030.

Det viktigste Norge kan gjøre for norsk næringsutvikling er å øke vår egen produksjon av billig fornybar energi og på den måten tiltrekke oss kraftkrevende industriaktører som St1, som i økende grad ser et behov for å fortrenge CO₂ fra sine verdikjeder.

Merk: St1 Norge AS er majoritetseier i Grenselandet AS som også har sendt inn et eget høringsnotat.

Med vennlig hilsen,

Thomas Hansen
Direktør fornybar energi, St1 Norge AS

Takk for muligheten til å komme med innspill om Meld. St. 28 (2019-2020) «Vindkraft på land – endringer i konsesjonsbehandlingen». Nå som vi står midt i både en naturkrise og klimakrise er det nødvendig at regjeringen legger opp til skjerpete miljøkrav og større lokal deltakelse og innflytelse i konsesjonsbehandlingen.  

Vi støtter regjeringens forslag om en lovendring som gir adgang til å avslå vindkraftsaker på et tidlig stadium. Kriteriene for tidlig avslag må være rettslig hjemlet, og de bør sikre at vindkraft ikke bygges på bekostning av verneområder, naturtyper av nasjonal verdi (A), truede naturtyper, nasjonalt viktige friluftsområder og utvalgte kulturlandskap. Videre må kriteriene hindreutbygging som vil føre til oppstykking av viktige leveområder eller trekkområder for ansvarsarter, truede og prioriterte arter, eller inngrepsfri natur.

WWF mener at det er nødvendig at vindkraft styres vekk fra de 40% av Norge som fortsatt er inngrepsfri natur. Dette vil være et viktig grep for å beskytte sårbare og truede arter. Norsk institutt for naturforskning, NINA, har utviklet en infrastrukturindeks som er et verktøy for å overvåke arealbruksendringer. Det kan brukes til å styre vindkraft vekk fra inngrepsfri natur.

WWF mener det bør innføres en naturavgift – der utbygger betaler en avgift tilsvarende kostnaden ved å restaurere like mye natur av samme type som utbyggingen berører – for å styre vindkraft og andre arealinngrep, vekk fra verdifull natur, og bidra til å finansiere restaureringstiltak. I meldingen skriver Regjeringen at en naturavgift vil kreve nærmere utredning, bør ses i sammenheng med andre næringer, og at de ikke har vurdert dette nærmere nå (side 76). For å sikre at dette vurderes nærmere snarlig, bør Stortinget nå be regjeringen om å utrede en generell avgift for større utbygginger, øremerket restaurering av natur.

For klima vil regjeringen redegjøre for direkte utslipp fra anleggsmaskiner og transport, og utslipp som følge av arealbruksendringer (side 34). Dette er bra, men det bør presiseres at konsesjon alltid skal avslås i tilfelle tapene av karbonlager og opptak er større en reduksjonen av karbonutslipp som vindkraftverket kan bidra til.

Prinsipper og prosedyrer for lokal medvirkning må være forutsigbare og like for alle saker, med rettslig forankrede minimumskrav. Stortinget bør derfor sikre at medvirkningsprinsippene fra plan- og bygningsloven ligger til grunn for en endret konsesjonsprosess. Fritt og informert forhåndssamtykke, (FPIC), som er et sentralt prinsipp i internasjonale konvensjoner og erklæringer om urfolks rettigheter, må følges i alle tilfeller hvor urbefolkning påvirkes av utbyggingsforslag. Videre bør konsesjonssøknaden være så detaljert som praktisk mulig, og alle endringer som kommer i detaljplanen bør følges av nye, grundige vurderinger av konsekvensene for natur og friluftsliv. Arealavklaringer bør i størst mulig grad gjøres i konsesjonssøknaden, slik at antall turbiner, høyde på turbiner, plassering av turbiner og veinett framgår av denne.

Til tross for at naturspørsmål står helt sentralt i vindkraftutbygginger, har miljøforvaltningen liten formell rolle i konsesjonsprosessen, og meldingen foreslår ingen konkrete løsninger på dette. Miljømyndighetene bør ha ansvar for å bestemme om et inngrep har akseptable miljøkonsekvenser, og bør også ha det formelle ansvaret for utarbeidelse av standardiserte utredningskrav for miljø og klima, konsekvensutredninger og kartlegging. Stortinget må sikre at det utvikles juridiske virkemidler som innebærer at det gjøres forsvarlige vurderinger i forbindelse med store naturinngrep. En egen tillatelse fra miljømyndighetene til inngrep som er konsesjonspliktige, og ansvar for utredninger, vil sikre systemet større legitimitet.  

Naturmangfoldloven (NML) legger til grunn at de miljørettslige prinsippene §§ 8-12 må fremgå tydelig i vurderingen av hver enkelt sak (jf. § 7). Dette blir i liten grad gjennomført i dag. Stortinget må stille krav om at det tydeliggjøres hvordan de miljørettslige prinsippene §§ 8-12 i NML hensyntas i vurderingen av hver enkelt sak.

Meldingen legger ikke opp til å styrke forvaltningens omgjøringsadgang. Stortinget må sikre at det innføres en rettslig hjemmel for å trekke tilbake en konsesjon dersom det framkommer ny kunnskap om konsekvenser for natur av vesentlig betydning som ikke var kjent da konsesjonen ble tildelt, eller naturmangfoldloven ikke er ivaretatt.

Stortingets Energi- og miljøkomite

Dato:9.10.2020

Vindkraft på land – Endringer i konsesjonsbehandlingen (Meld. St. 28 (2019-2020), høring i Energi- og miljøkomiteen 14. oktober 2020

Tilgang på fornybar kraft til konkurransedyktige priser blir stadig viktigere for den kraftintensive industrien som har som mål å bli utslippsfri innen 2045 (Veikartet for prosessindustrien (2016)).

Den fremtidige strømprisen og kraftbalansen er svært uviss, men mange påvirkningsfaktorer forventes å gi økte priser fremover. Dette gjelder blant annet utfasing av svensk kjernekraft, CO2-priser, gasspriser, økt industriforbruk og øvrig el-forbruk, inkludert innfasing av nye klimateknologier (CCS, Hydrogen etc.), virkningen av utenlandskabler og elektrifisering av sokkelen.

Prosess 21 har nylig fått utarbeidet en kraftmarkedsrapport. Her er anslaget for fremtidig kraftforbruk betydelig høyere enn det vi tidligere har hørt fra NVE og andre. Anslagene tilsier at produksjonen må øke med 56 TWh innen 2050.

Gjennom omstillingsfasen fram mot 2050 vil landbasert vindkraft spille en viktig rolle. Landbasert vindkraft har så langt bidratt til en ny dynamikk i kraftmarkedet. Dette har ført til at flere industribedrifter nå har inngått nye kraftkontrakter med vindkraftprodusenter.

Sammen med økt utnyttelser av det gjenværende vannkraftpotensialet og innfasing av flytende havvind er vindkraft på land helt avgjørende for at vi skal kunne nå våre ambisiøs klimamål. Norsk Industris konkurransekraft avhenger av at vi får realisert en kombinasjon av disse.

Vi mener i all hovedsak at Stortingsmeldingen som nå ligger til behandling gir mange gode svar for den fremtidige satsingen på landbasert vindkraft.

Norsk Industri ønsker å fremheve følgende momenter til Stortingsmeldingen:

• Hvert prosjekt må sikres en forsvarlig konsesjonsbehandling som sikrer forutsigbarhet til prosjektutviklere, investorer, nettselskap og lokalt berørte aktører.
• Det må sikres at negative konsekvenser og kostnader blir lavest mulig, nettbyggingen må bli minst mulig og ikke minst må konflikter med lokale interesser forebygges effektivt.
• Det må vurderes en endring i konsesjonsvilkårene slik at lokalsamfunn sikres bedre forutsigbarhet hva gjelder beliggenhet, størrelse på møllene etc.
• Norsk Industri mener også at lokale myndigheter i større grad bør få ta del i verdiskapingen ved vindkraftprosjekter.

Stortingsmeldingen har mange gode forslag om behovet for endringer i konsesjonsbehandlingen. Norsk Industri mener følgende sentrale punkter må styrkes:

• Det er viktig å sikre en bedre lokal og regional forankring.
• Kommunene må være medspillere fra begynnelsen. Tidlig involvering av kommuner og regional saksbehandling sikrer legitimitet og at prosjekter ses i sammenheng slik at kommuner og fylkeskommuner får være med å planlegge konsesjonsløpet.
• Et skjerpet tidsløp for konsesjonsbehandlingen er nødvendig, og det må skje færre endringer i  prosjektet gjennom prosessen.
• Bedre koordinering mellom kraftproduksjon og nett. På den måten vil unødige naturinngrep unngås.
• Det må stilles strengere krav til utredninger og sterkere vektlegging av virkninger for landskap og miljø
• Styrket grunnlag for samfunnsøkonomiske vurderinger

Det foreslås i meldingen ingen tiltak for kommunal kompensasjon og verdideling. Fordelen ved vindkraft er i stor grad nasjonale, mens ulempene ofte er lokale. Vi må nå sikre en forutsigbar ordning som tilgodeser lokalsamfunn for ulemper og bruk av naturressursen. Meldingen skyver på dette avgjørende spørsmålet om lokal kompensasjon og verdideling med vertskommuner. 

Norsk Industri mener det nå må konkluderes om beskatning og lokal kompensasjon. En rettferdig kompensasjon må komme på plass for å sikre legitimiteten til bransjen.

Med vennlig hilsen

Norsk Industri

Stein Lier-Hansen

(sign)

Innspill til Meld. St. 28 (2019–2020) Vindkraft på land - Endringer i konsesjonsbehandlingen

Naturvernforbundet viser til felles innspill sendt til energi- og miljøkomiteen fra Naturvernforbundet, Sabima, Norsk Ornitologisk Forening (NOF), Norsk Friluftsliv, WWF, Den Norske Turistforening (DNT), Natur og Ungdom (NU) og Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), se vedlagt. I tillegg ønsker Naturvernforbundet her å komme med noen utdypende kommentarer separat.

Naturvernforbundet, både nasjonalt og på fylkes- og lokallagsnivå har i en årrekke advart om de enorme naturkonsekvensene av den omfattende vindkraftutbyggingen på land. Vi er skuffet over hvordan både forrige og nåværende regjering i stor grad har sett bort fra hensynet til natur, friluftsliv og naturbaserte næringer som reindrifta. Vi er glad for at arbeidet med nasjonal ramme for vindkraft er stanset, og ønsker at den nye stortingsmeldingen skal bli et viktig vendepunkt. Høyere vektlegging av natur og friluftsliv, kortere konsesjonsfrister og krav om klimaregnskap er gode tiltak som vi lenge har etterspurt, men det er mye som mangler. Det er få konkrete tiltak og endringer som foreslås i stortingsmeldingen og vi frykter det ikke vil følges opp i praksis.

Norge er nødt til å satse på å bruke så lite energi som mulig, både fossilt og fornybart, for å unngå for store naturkonsekvenser og for å unngå klimaendringer. Det må være en storstilt satsning på energieffektivisering. Vi viser til Naturvernforbundets rapport «Fossilfritt Norge», som vi ga ut høsten 2019, .

I konsesjonsprosessen for utvikling av vindkraft i Norge, så må miljømyndighetene få en større, formell rolle. De har best kompetanse på biologi og miljø. Miljødirektoratet og Fylkesmannen bør ha ansvar for å fastsette utredningsprogram, og Miljødirektoratet bør gi en inngrepstillatelse på samme måte som forurensningstillatelse. Det bør innføres et system med regelmessige etterkontroller og stikkprøver av de miljøfaglige utredningene, og energiloven må endres slik at den krever at naturmangfold, eksisterende bosetting, friluftsliv, naturbaserte næringer og samiske rettigheter særlig vektlegges i tildeling av konsesjon.

Norge har et særskilt ansvar for å ta vare på naturgrunnlaget for samisk kultur. Omtrent halvparten av vindkraftanlegga som er bygd ut i Norge i dag, er tvunget inn i reinens leveområder. Presset på samisk naturgrunnlag fra vindkraftutbygginger kommer i tillegg til en lang rekke andre inngrep, arealtap og en stadig større trussel fra klimaendringer.

Det er viktig at kriteriene for tidlig avslag blir gode og konkrete, og de må blant annet omfatte inngrepsfrie naturområder, områder med viktige fugletrekk og reindriftsområder.

Vi ser at utbyggere gjentatte ganger bryter vilkår som er satt i MTA. NVE og Miljødirektoratet må føre tilsyn og sørge for at vilkårene overholdes. Brudd på vilkår må medføre at prosjekter stanses, og at konsesjoner trekkes tilbake. Vi ser også at inaktive søknader skaper stress og usikkerhet i lokalmiljøet, og søknader som blir stilt i bero, bør automatisk trekkes etter 2 år uten utvikling i saken.

Vindkraft på land må kun planlegges som mindre anlegg, i industrialiserte områder, langs etablerte infrastrukturnettverk, eller på andre arealer der naturverdiene allerede er sterkt forringet. Også i slike områder må det tas hensyn til natur og friluftsliv og unngås utbygging i områder med verdifullt fugleliv.

Vennlig hilsen

Naturvernforbundet
v/ Silje Ask Lundberg, leder
Hanna Nyborg Støstad, fagrådgiver

Mer informasjon – uttalelser og innlegg fra Naturvernforbundet:

Ingen vindindustri i reinens beiteområder: https://enerwe.no/kronikk-vindkraft/ingen-vindindustri-i-reinens-leveomrader/369145
Stans naturødeleggende vindindustri: https://naturvernforbundet.no/uttalelser-fra-styrende-organer/stans-naturodeleggende-vindindustri-article40563-2128.html

Felles innspill fra organisasjonene:

https://naturvernforbundet.no/getfile.php/13159795-1602249553/Dokumenter/Div.%20vedlegg%20til%20nettsaker/Dokumenter%20om%20vindkraft/201007%20-%20Innspill%20vindkraftmelding%20naturorganisasjoner.pdf

Høringsnotat til Energi- og miljøkomiteen om vindkraft på land - Meld. St. 28 (2019-2020)

Vi ønsker å takke for muligheten til å komme med noen innspill til komiteens arbeid med stortingsmeldingen om vindkraft på land. Under følger noen momenter vi mener er viktige for den videre utviklingen av landbasert vindkraftproduksjon i Norge.

1. Regionsvis behandling

Regionsvis behandling av prosjekter sett under ett kan være en god idé dersom dette gjøres på rett vis. Utfordringen er at fylkeskommunene ikke alltid besitter den nødvendige kompetansen til å fatte beslutninger som er tilstrekkelig faglig fundert. Eksempelvis har en frem til nå hatt fylkesdelsplaner for vindkraft med særdeles vekslende kvalitet og varierende grad av suksess.

Med en regionsvis behandling av vindkraftprosjekter vil en kunne risikere store konfliktlinjer mellom enkeltkommuner og de respektive fylkeskommunene der partene vil kunne ha diametralt forskjellig syn på enkeltprosjekter.

Der vertskommunene blir direkte berørt av prosjektene – både positivt og negativt – påvirkes ikke fylkeskommunene direkte. Det eksisterer derfor en risiko for at fylkeskommunene vil kunne fatte vedtak som går imot det vertskommunen ønsker. Enten at fylkeskommunen stemmer for en utbygging der kommunen ikke ønsker, eller motsatt, at fylkeskommunen velter et prosjekt som en vertskommune stiller seg positiv til. Det bør etter vårt syn være samsvar mellom hvilket forvaltningsnivå som har beslutningsmyndighet og konsekvensene som en beslutning har for det forvaltningsnivået.

Dersom en skal overlate større makt til regionene, bør en også se på mulige endringer i skattesystemet slik at en del av skatteinntektene også går til vertsregionene. Skal en beslutningstaker ha et utgangspunkt for å ta en beslutning bør også en del av fordelene tilfalle den.

Vi er også skeptiske til at staten, ved NVE eller andre, skal bestemme hvilke regioner som skal åpnes opp. Konsekvenser, positive og negative, er prosjektspesifikke. Dersom vi maler med en for bred pensel risikerer vi at dårlige prosjekter blir fremmet og gode prosjekter blir skrinlagt.

2. Krav til medvirkning

Det bør stilles krav til alle som ønsker å delta i medvirkningsprosessen. Det bør lages retningslinjer for varslingsplikt i forkant av møter, kunngjøringsplattformer, overordnet gjennomføring av møtene, osv. Det er ofte et problem at de som blir invitert til å medvirke i prosessen ikke stiller, og i etterkant kommer med kritikk mot tiltakshaver. Dette gjøres ofte gjøres med formål om å sabotere prosessen, og dersom en får alle parter som ønsker å medvirke til prosessen inn i ordnede former, tror vi dette vil være med på å dempe konfliktnivået.

3. Kriterier for tildeling av konsesjon

Det foreslås følgende i stortingsmeldingen: «Konsesjon kan bare gis hvis fordelene ved tiltaket overstiger skader og ulemper for allmenne og private interesser som blir berørt av tiltaket. Det skal også tas hensyn til andre skade- og nyttevirkninger av samfunnsmessig betydning, og det skal legges vekt på hensynet til miljø og landskap, herunder hensynet til naturmangfold.»  

En slik formulering mangler følgende momenter:

• Skadevirkninger per produserte kWh. I dag kan et lite prosjekt og et stort prosjekt få samme konsekvensvurdering selv om det store kan produsere betydelig mer kraft. Dersom en også vurderer skadevirkning per produserte kWh vil gjerne de større prosjektene komme bedre ut. Det er positivt fordi vi totalt sett ønsker å beslaglegge så lite areal som mulig for den kraften vi som samfunn vil trenge i årene fremover.
• Klimavurderingen er ikke tatt med i vurderingen. Dette er en grunnleggende svakhet i denne formuleringen, og er direkte knyttet til punktet over. Et fundamentalt kriterie må være å sammenlikne de negative konsekvensene per produsert kWh mot et «vektet gjennomsnitt» av prosjekter i Norge.
• En bør legge inn en formulering om at «summen av fordelene» skal vurderes opp mot «summen av skader og ulemper». Ellers får en ikke en fornuftig vekting.

4. Reindrift

Under punktet Bedre involvering av reindriften foreslås følgende: «Reindriftens arealbrukskart og reindriftens egen beskrivelse av arealbruken skal legges til grunn for utredningene». Som i alle utredninger og konsekvensvurderinger, er det også på dette feltet viktig at et konsesjonvedtak fattes på et objektivt grunnlag utarbeidet av frittstående fagmiljøer som ikke har en interesse i saken. Reindriftens arealbrukskart og egne beskrivelser av arealbruk bør absolutt spille inn i en vurdering av konsekvenser, men som sagt må den totale vurderingen av konsekvenser vurderes av eksterne og uavhengige fagmiljøer. Om ikke risikerer man å gå imot grunnleggende prinsipper i konsekvensutredningen om at en part med interesser dikterer konsekvensene av et tiltak.

Vennlig hilsen,

Harald Dirdal, prosjektleder i Grenselandet AS

Det er nødvendig at arealavklaringer og oppfølging av vindkraftutbygginger følger prosessene etter plan- og bygningsloven som i andre utbyggingssaker. Det vil sikre bedre samordning og demokrati. Bedre lokal kompensasjon må også på plass.  

Vindkraftutbygginger på land kan gi økt produksjon av fornybar energi, men gir også økte utfordringer når ulike typer ressurser skal forvaltes. Presset på arealene øker. Klimautfordringer, tap av natur og behov for nye arbeidsplasser må vi håndtere i fellesskap, og tillit er avgjørende. For å møte denne typen utfordringer er plan- og (PBL) utviklet. Loven benyttes ved alle andre utbyggingssaker, for eksempel samferdselsutbygginger. PBL skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og avveie hensyn til bruk og vern. Regjeringen foreslår at konsesjonspliktige energianlegg fortsatt skal være unntatt fra PBL. Det medfører blant annet at sektormyndighetene NVE og OED får ansvaret for å avveie og samordne alle samfunnsinteresser. Ordinære demokratiske avveiingsprosesser i et kommunestyre settes til side. Relevante begrunnelser mangler. Det er en generell utfordring i meldingen at problemer i forholdet mellom ulike lovverk ikke er berørt. Et illustrerende eksempel er forholdet mellom energiloven og forurensingsloven. Vedtak truffet av kommunen som forurensningsmyndighet blir satt til side.

Positive elementer finnes likevel i meldingen:

• Tidsfrister foreslås innskjerpet
• Fylkeskommunene er tiltenkt en sterkere rolle
• Regionvis behandling med tilhørende frister kan bidra til bedre regional koordinering
• Prosesser for tidlige avslag skal vurderes

Flere sentrale utfordringer gir meldingen imidlertid lite tilfredsstillende svar på, eksempler på det er:

• Kommunen er ikke part i prosesser rundt inngåelse av avtaler for bruk av areal med stor almenn interesse.
• Kommunen kommer for sent inn i prosessene for arealavklaringer og er fratatt planmyndighet for mesteparten av planområdet for et vindkraftverk.
• Kommunenes, fylkeskommunenes og statlige sektormyndigheters roller er uklare. Regionale planers rolle og status er ett eksempel på det.
• Det skaper utfordringer at det i energiloven ikke går klart fram at NVE er bundet av de krav som forurensningsmyndigheten setter.
• Regjeringen foreslår å videreføre et system der kun tiltaket konsekvensutredes. Hvilke konsekvenser det har å endre arealformål, for eksempel fra landbruks- og fritidsområder til bygg- og anleggsområder, skal fortsatt ikke utredes på ordinært vis.
• Regjeringen vil ikke innføre nye skatter eller avgifter for vindkraft på land nå. Vindkraftkommunene har etterlyst mer lokale skatteinntekter i lang tid, og vindkraftnæringen har selv sagt seg villig til å bidra.

KS anbefaler Stortinget å vedta følgende anmodningsvedtak:

1. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en endring i energiloven § 2-1 om søknadsplikt, slik at denne kun omfatter vilkår for produksjon og distribusjon av elektrisk energi. Forslaget må inneholde en presisering av at tillatelse til behandling av konsesjonssøknaden ikke kan gjennomføres før det foreligger arealavklaring i kommuneplan, og eventuelt reguleringsplan, i tråd med bestemmelsene i plan og bygningsloven.
2. Stortinget ber regjeringen oppheve hjemmelen i plan- og bygningslovens § 6-4, tredje ledd, som omhandler konsesjon og statlig arealplan.
3. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til endring i plan- og bygningsloven § 12-1, som innebærer at konsesjonspliktige energianlegg ikke lenger er unntatt fra reguleringsplikten.
4. Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til regler for beskatning av vindkraftproduksjon, basert på gjeldende hovedprinsipper for vannkraftbeskatningen, som sikrer bedre lokal kompensasjon.
5. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til endring i energiloven hvor det fremgår at NVE er bundet av vedtak truffet etter forurensingsloven ved fastsettelse av vilkår for konsesjonsvedtak.

Vi viser til komitebehandlingen av Meld. St. 28 (2019-2020) Vindkraft på land – Endringer i konsesjonsbehandlingen og muligheten for å komme med innspill.

Norsk Friluftsliv representerer de 18 største frivillige friluftslivsorganisasjonene i Norge med til sammen rundt 950.000 medlemskap og rundt 5.000 lokale lag og foreninger. En av hovedoppgavene for Norsk Friluftsliv er å ivareta allemannsretten og det enkle og naturvennlige friluftslivets vilkår i Norge, herunder hvordan vi forvalter våre naturområder som er viktig for friluftslivet.

1.       Vurdering av vindkraftmeldingen (hva mangler og hvorfor)

Vi mener meldingen har tatt tak i flere av kravene vi tidligere har foreslått, og det er veldig bra at det blir lagt mer vekt på natur og friluftsliv. Samtidig ser vi at det er behov for en konkretisering av hvordan mange av forslagene i meldingen skal følges opp. For å sikre en konsesjonsprosess som ivaretar hensynet til naturmiljø, friluftsliv mm i tilstrekkelig grad, er det også behov for flere tiltak enn det som foreslås i meldingen. Disse vurderingene presenteres i felles innspill fra natur- og friluftslivsorganisasjonene (Naturvernforbundet, WWF Verdens naturfond, Sabima, Den Norske Turistforening, Norsk Ornitologisk Forening, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Natur og Ungdom) (se punkter fra innsendt fellesinnspill). Det skal nevnes at selv om organisasjonene bak dette dokumentet har noen ulike nyanser i sine syn på vindkraft på land, deler vi vurderingene av hvordan konsesjonssystemet må videreutvikles. 

2.      Behovet for en overordnet energi, klima og naturplan

Dagens energipolitikk eller stortingsmeldingen sier svært lite om omfanget av vindkraftproduksjon sett i forhold til antatt fremtidig energibehov og potensial for annen energiproduksjon og energisparing. Vi mener det haster med å få på plass en helhetlig energi- og klimaplan, som sikrer at man velger de beste tiltakene både for klima, bevaring av biologisk mangfold, friluftsliv, lokalsamfunn og bolyst. Her er det helt avgjørende å se på hvilke alternativer som faktisk finnes i stedet for å bygge ut mer arealkrevende energiproduksjon, slik som vindkraft på land bygges i dag. I tillegg må kunnskapen om ivaretakelse av økosystemer løftes frem som den mest effektive og billigste løsningen for å lagre og øke opptaket av karbon. En slik plan må utarbeides på tvers av departementene slik at eierskap og legitimitet sikrer at politiske beslutninger ser naturmangfold, arealforvaltning, klimatiltak, spare- og energieffektiviseringstiltak og behovet for ny energiproduksjon i sammenheng. Overgangen til et lavutslippssamfunn behøver en energi- og klimapolitikk som sikrer transparens og tillitt til systemene som skal utløse omstillingen til et «grønnere samfunn». I dag er tillitten til disse rammene/systemene tynnslitte, spesielt for vindkraft. 

Utgangspunkt må være at vi benytter oss av den mest miljøvennlige energien av alle: altså den vi allerede har, før vi vurdere nye arealkrevende energiutbygginger. Her seiler spare- og energieffektiviseringstiltak frem som det ultimate kinderegg. Slike tiltak kan nemlig bidra i løsningen av to av de største utfordringene vi nå står overfor. Til sammenligning med vindkraftutbygging, innebærer energieffektivisering av eksisterende bygninger få ulemper. Det krever ingen ny infrastruktur i form av store oppstillingsplasser og brede anleggsveier, og det er lite kontroversielt. Det medfører både lavere strømregninger, bedre innemiljø, og det øker gjerne eiendomsverdien istedenfor å senke den. En storsatsing på effektivisering vil skape mange lokale arbeidsplasser i byggbransjen over hele landet, med store økonomiske ringvirkninger. Dette kommer godt med i en tid med høy arbeidsledighet. 

Faktisk er det bred politisk enighet om at Norge skal effektivisere energibruken i bygg. I 2016 satte Stortinget som mål å spare 10 TWh energi innen 2030. Vindkraftutviklingen i Norge er et resultat av de helt konkrete politiske målsettingene som er satt gjennom den markedsbaserte støtteordningen, såkalt elsertifikatordningen i 2012. Til sammenligning finnes det få politiske målsettinger og juridiske virkemidler for energieffektivisering av byggene våre. Mye er gjort for å effektivisere energibruken i nye bygg. Problemet er at politikken for eksisterende bygningsmasse er langt mindre kraftfull. Å bygge nytt vil kutte utslipp, men å rehabilitere gamle bygg er enda bedre, fordi man i stor grad gjenbruker de materialene som representerer høye utslipp. Når politikerne forsvarer den storstilte vindkraftutbyggingen med at det er en villet og vedtatt politikk, signaliseres det også en holdning om at energieffektivisering i bygg ikke blir ansett som viktig nok. 

Med vennlig hilsen

Siri Meland, fungerende generalsekretær og Peter Øygard Oma, friluftsfaglig rådgiver