Levende lokalsamfunn for fremtiden. Distriktsmeldingen

Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) er interesseorganisasjonen for 41 boligbyggelag. Disse har over 1.085.000 medlemmer og forvalter 554.000 boliger i over 14.000 boligselskap over hele landet. Boligbyggelagene bidro til bygging av cirka 4 000 boliger i 2019.

NBBL har merknader til Distriktsmeldingen som omhandler Omsorgstjenestene (10.3) og Boliger for en endret befolkningssammensetning (11.5.6).

NBBL støtter i all hovedsak omtalen i meldingen av boligsektoren og de spesielle utfordringene man har i Distrikts-Norge. Svakheten i meldingen er tiltakssiden. Meldingen skisserer ingen nye tiltak eller virkemidler for å løse noen av de boligpolitiske utfordringene som meldingen skisserer. Vi har følgende kommentarer:

Eldre har et eget ansvar for å skaffe seg en egnet bolig

NBBL støtter i utgangspunktet dette utsagnet, men vi vet at det kan være spesielt krevende i distriktskommuner. Det er ulike årsaker til det:

• Få eller ingen egnede boliger for eldre og flytte til. Pga. lave bruktboligpriser, bygges det ikke nye boliger – selv om det er behov.
• Ikke alle eldre har økonomi til å flytte – spesielt gjelder dette enslige. Nyere, sentralt beliggende boliger egnet for eldre har oftest en helt annen pris enn verdien av eldres boliger. Eldre kan være skeptiske til å ta opp lån.
• Eldre er ofte lite motivert til å flytte.
  • De har en sterk tilknytning til egen bolig. I en undersøkelse fra Pensjonistforbundet og Huseierne er dette den viktigste grunn til at eldre ikke flytter.
  • De færreste eldre tror de selv noen gang blir fysisk redusert – det gjelder andre, i flg. forskning fra Nederland.
  • Ofte blir eldre fysisk redusert svært raskt i form av alvorlig sykdom eller ulykker, og da er det for sent å flytte.

Det kan for mange være oppgradering av eksisterende bolig som er svaret 

Av de 90 mrd. kronene årlig som benyttes til rehabilitering, er det lite som benyttes til tilgjengelighetstiltak i boligene. I flg. undersøkelse Oslo Met/Nova er det bare én av ti «seniorer/eldre» som har tilpasset boligen, og kun én av fire har tanker om å gjøre noe.

Konsentrert bebyggelse – også i distriktene.

Borettslag finnes også på mindre steder – for eksempel gamle industristeder. Mange av disse boligene er ofte sentralt beliggende, og de er rimelige boliger. Men ofte er de dårlig egnet for eldre – selv om det ofte bor eldre der. I mange lavblokker på slike steder kan heisen være svaret for å utvide tilbudet av gode eldreboliger – både for de som bor i dem og for beboere rundt som kan kjøpe boliger. Erfaring fra bl.a. Årdal, viser at dette i betydelig grad reduserer behovet for omsorgsboliger.

Kommunen vinner – de eldre må betale

Det er et dilemma at det først og fremst er kommunen som «tjener på» at eldre kan bli boende i egen bolig, men det er de eldre som fullt og helt må betale for flytting eller evt. oppgradering. Det vil selvsagt være positivt for hver enkelt eldre å kunne bo i en lettstelt bolig med god tilgang til service og tjenester, og mulighet for å leve et sosialt liv. Men dette vil ikke for alle utgjøre tilstrekkelig motivasjon. Det er kommunene som vil få økonomiske besparelser på sine omsorgsbudsjetter om eldre flytter. I tillegg vil flytting også frigi boliger for yngre barnefamilier og på den måten være en fordel for kommunen.

Tiltak

Boligpolitikk og omsorgspolitikk må sees i sammenheng. Det er derfor viktig at det er en egen boligpolitikk for eldre – både fra statlig hold og ikke minst på kommunalt nivå. Dette kan og bør knyttes til arbeidet med satsingen «Leve hele livet.»

På statlig nivå må Husbanken gis et større ansvar, en enda tydeligere rolle og ikke minst flere og mer betydelige virkemidler enn de har i dag. I tildelingsbrevet for 2020 gis Husbanken riktignok et ansvar, men det blir for knapt. Det er behov for virkemidler som stimulerer til både bygging og oppgradering – de senere årene har vi tvert imot erfart at virkemidlene fjernes eller strammes inn.

Tilpasningstilskuddet er innlemmet i kommunerammen, og det samme gjelder FOU-midlene som har vært så viktige når Husbanken skal være rådgivere for kommunene innen boligpolitikk. Kun grunnlån, til dagens vilkår er ikke nok. Det vil være behov for at staten tar større risiko enn i dag, det kan bl.a. være behov for større fleksibilitet i tilbakebetalingsvilkårene enn det Husbanken tilbyr i dag. Kravene Husbanken nå stiller opplever boligbyggelagene som mer krevende enn før.  Og det må vurderes om det også kan ytes tilskudd til gode kvaliteter, spesielt for eldreboliger.

For eldre lavblokker er heis det aller viktigste. NBBL foreslår en 15-årssatsing på heis. En satsing må inkludere rådgiving, tiltak som utfordrer heismarkedet og ikke minst må NAV-tilskuddet som ble fjernet i fjor, inn igjen – gjerne som et ekstra tilskudd i Husbanken. Våre beregninger viser at en slik satsing kan spares inn på omsorgsbudsjettene – bare på ett år når alle heisene er på plass. Tall fra Finland viser at man kan bo sju år lenger i en bolig med heis sammenlignet med en tilsvarende bolig uten heis.

På steder med dårlig tilbud av egnede boliger og manglende privat initiativ, er det viktig at kommunene stimulerer private aktører eller selv bygger. Dette krever både kunnskap og engasjement. Det blir nå viktig at kommunene setter av midler til tilpasningstilskudd for de som har behov for det, og KMD må følge opp at det gjøres.

Fremtidens boformer

Det sies i meldingen at regjeringen er i ferd med å hente inn kunnskap om fremtidens boformer i tråd med føringene i kvalitetsreformen for eldre, «Leve hele livet».

Tiltak

NBBL støtter arbeidet, og ber spesielt om at det vurderes en ordning med Trygghetsboliger. Dette er boliger godt tilrettelagt for eldre med servicefunksjoner og tjenester lett tilgjengelige, men ikke heldøgns omsorg. NBBL foreslår at deler av investeringstilskuddet kan nyttes til utbygging av slike boliger. Sverige har god erfaring med trygghetsboliger. 

Sjømat Norge viser til vårt notat datert 30. januar 2020 oversendt til Kommunal- og forvaltningskomiteen og vår deltakelse på høringen i komiteen samme dag.

I dette notatet ønsker vi å fremheve noen tema som har blitt enda mer relevante som følge av korona-situasjonen. Det har blitt enda tydeligere at de næringene som kan skape arbeidsplasser og lede an den grønne omstillingen må gis stabile rammevilkår. Sjømatindustrien er allerede én av våre viktigste næringsveier og peker seg ut som en sentral fremtidsnæring. Det vår næring, distriktene og Norge trenger nå, er politikk for å bygge industri og arbeidsplasser.

Den 28. oktober fikk Kommunal- og moderniseringsdepartementet overlevert en NOU om næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn. Rapporten definerer og studerer 15 utvalgte verdikjeders regionale og nasjonale betydning i norsk økonomi. Rapporten fremhever at verdikjeden for marin mat er den eneste verdikjeden som har en betydelig andel av sysselsatte årsverk i de minst sentrale kommunene (sentralitetsgruppe 5 og 6). Om lag en tredel av årsverkene befinner seg i sentralitetsgruppe 5 og 16 prosent i sentralitetsgruppe 6.

I dette notatet peker Sjømat Norge på hvilke konkrete tiltak som bør gjøres for at sjømatnæringen skal bli enda viktigere for norsk økonomi og for distriktene.

Foredling og eksport

• Økt foredling i Norge vil bidra til at vi mer effektivt får nyttiggjort restråvarer, øker verdiskapingen i Norge og reduserer transportvolumet. For å øke bearbeidingsgraden i Norge må vi sikre at norsk foredlingsindustri er konkurransedyktig. Her spiller blant annet bruk av ny teknologi en viktig rolle. Sjømat Norge mener at det vil være riktig å etablere et innovasjonsprogram som et langsiktig tiltak for å effektivisere og modernisere produksjonen. Programmet må også sikte seg inn mot å redusere energibruken i foredlingsleddet, og utvikle teknologi som ivaretar kvalitet og forbedrer produktenes holdbarhet, slik at transport kan vris mot båt og bane. Eksisterende og nye virkemidler fra Innovasjon Norge, Investinor, Nysnø og Enova må inngå i satsingen.

Havbruk

• Sjømat Norge går inn for at det utlyses en egen gruppe tillatelser for havbruk til havs (områdene som ligger utenfor dagens produksjonsområder). Tillatelsene skal kun benyttes i eksponerte farvann til havbruksanlegg som er dimensjonert for de mer utsatte forholdene. Havbaserte tillatelser må tildeles gjennom separate auksjoner. Utviklingstillatelsene har allerede lagt til rette for gode teknologiske løsninger. Ved å gjøre havbruk til havs kommersielt lønnsomt ved rett prising av tillatelser, kan det skapes et viktig marked for norsk verftsindustri og bidra til å sette fart i maritime næringer. Samtidig legges det til rette for økt produksjon av mat fra havet.
• Kystnært havbruk vil også i fremtiden være dominerende i norsk havbruksnæring. For å bidra til at den tradisjonelle delen av næringen videreutvikles vil det være behov for en utviklingsordning som bidrar til å løse fiskevelferds- og bærekraftsutfordringer. Det bør åpnes for en runde med innovasjonstillatelser som er målrettet mot forbedringer av eksisterende teknologi hva gjelder fiskehelse, fiskevelferd, arealbruk og redusert miljømessig påvirkning. Dette vil også gi gode muligheter for norske leverandører og verftsindustri.

Klimatiltak i sjømatnæringen

Sjømat har lave klimautslipp, men også næringer med et lavt avtrykk må bidra til ytterligere reduksjon. 

• Innenfor havbruksnæringen bidrar fiskefôr og fôrråvarer til mer enn halvparten av klimaavtrykkene til laksen. Det er derfor behov for å oppskalere produksjon og høsting av nye fôringredienser slik at de blir reelle alternativ til vegetabilsk råstoff som soya, mais og raps, samt et supplement til dagens ressurser av fiskemel og fiskeolje. Sjømat Norge anbefaler at det igangsettes et eget industriprogram for utvikling og oppskalering for økt tilgang på fôrråvarer med lave miljøfotavtrykk. Dette kan skape et nytt norsk industrieventyr innen fôr, helse og bioteknologi. Inntekter fra salg av tillatelser innenfor havbasert havbruk samt inntekter av salg fra innovasjonstillatelser (som nevnt ovenfor), sammen med offentlige midler kan finansiere opp et slikt industriprogram. I tillegg bør det åpnes for bruk av innovasjonstillatelser og fangsttillatelser som en del av programmet. Tiltaket gir langsiktig effekt for norsk økonomi.
• Arbeidet med å elektrifisere sjømatnæringen må forsterkes. Det er behov for alternativt drivstoff i fiske- og havbruksfartøyene. Innenfor fiskeriene er det utslippene fra flåten som står for det største klimaavtrykket. Utslippene av CO₂ og NO_x bør ytterligere reduseres. Derfor må det skje en målrettet satsing på flåtefornyelse og oppgradering av eksisterende fartøy.

Kapitaltilgang, markedsadgang og infrastruktur for å øke investeringer:  

• Store deler av næringslivet er allerede i ferd med å bli tappet for kapital som følge av koronasituasjonen. For de deler av næringslivet som fortsatt har kapital, vil det være viktig med forutsigbarhet som øker evnen og viljen til investeringer. Det er viktig å skjerme arbeidende kapital fra formuesbeskatning.
• Den nye “lakseskatten”, produksjonsavgiften, er én av få nye skatter som har blitt vedtatt innført i korona-året 2020. Ordningen innebærer at havbruksnæringen betaler en tilleggsskatt gjennom en produksjonsavgift på 40 øret kiloet sløyd fisk. Dette kommer i tillegg til at næringen betaler for vekst. I 2020 og 2021 gir dette over 6 milliarder i inntekter til vertskommuner, fylkeskommuner og staten. Sjømat Norge er glad for at det var bred parlamentarisk enighet om forslaget som ble vedtatt i Revidert nasjonalbudsjett hvor en la bort spørsmålet om overskuddsbasert grunnrentebeskatning. Vi forventer at skatteforliket blir stående og at det nå blir ro rundt de grunnleggende rammevilkårene for næringen i mange år fremover. Det er svært viktig både for kysten og landet forøvrig at vi nå får utløst investeringer i og rundt havbruksnæringen.
• Sjømat Norge oppfordrer til at det også skapes ro rundt de skattemessige rammevilkårene til havbruksrederiene slik at disse også fremover blir likebehandlet med kystfarten. Usikkerhet rundt skatteregimene vil forsinke investeringer for å redusere utslipp av klimagasser fra havbruksrederiene.
• Sjømatnæringen har virksomhet langs hele kysten. Utbedring av veger til kystdistriktene, investeringer i havner, farleder og samferdsel er viktig for fremføringen til markedene. Når vi nå gå inn i en periode med høyere ledighet bør samferdselstiltak forseres. I tillegg må utbygging av distribusjonsnettet for energi til distriktene og bredbåndsutbygging prioriteres
• Sjømatnæringen har i stadig økende grad behov for personell med god kompetanse innen en rekke fagfelt. Det må derfor sikres lokale utdanningsinstitusjoner for fiskeri- og havbruk.
• Norsk næringsliv og sjømatnæringen spesielt har vært og vil i fremtiden være helt avhengige av global handel. Arbeidet med å sikre markedsadgang og senke tollsatser på bearbeidet sjømat må forsterkes. Norge har nå bl.a. en unik mulighet til å bedre markedsadgangen for norsk sjømat til Storbritannia.

­­­­­Sjømat Norge dekker hele verdikjeden, fra fjord til bord i norsk sjømatnæring. Medlemmene består av nærmere 700 bedrifter med over 14 000 ansatte innen fiskeindustri, havbruk, fôrproduksjon, biomarin industri, teknologi og service.

­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

Distriktsmeldingen peker på vekstkraftige distrikter med gode muligheter, men også utfordringer knyttet til en eldre befolkning, kompetanse og kapital. Dette samsvarer godt med tilbakemeldinger og analyser som vi har gjort i forbindelse med vårt arbeid med Veikart for fremtidens næringsliv. Norsk næringsliv skal bli grønnere og mer digitalt. Vi skal beholde velferden, samtidig som vi blir flere eldre og vi omstiller næringslivet. Innen 2030 har NHO satt som mål at det skapes 250 000 nye private jobber. Mange av disse må være eksportbaserte. Dette må skje i hele landet. Da blir det avgjørende at distrikts- og næringspolitikken har verdiskaping som felles grunnstein.

NHO vil særlig trekke fram behovet for næringsaktive kommuner og regioner, tilgang på kompetent arbeidskraft, god skattepolitikk, infrastruktur og tilrettelegging for eksport som avgjørende for en god og næringsvennlig distriktspolitikk.

Flere næringsaktive kommuner og regioner

Kommuner og regioner må involvere næringslivet i sitt utviklingsarbeid og ha strategier for å møte næringslivets behov. Det er helt avgjørende at regionene og kommunene arbeider med bevisstgjøring og tiltak for å styrke sine regionale fortrinn. I arbeidet med å skape vertskapsattraktivitet må næringslivet være den aller viktigste partneren.

Plan- og tillatelsesprosesser er ofte langvarige og involverer mange myndighetsaktører med ulike roller. Dette gjør det uforutsigbart for bedriftene, og kan hemme muligheter til å utnytte lokale fortrinn og utvikle lønnsom virksomhet i distriktene. I vurderinger av arealbruk bør også næringslivets behov vektes betydelig. Dette gjelder ikke minst verdikjedene som baseres på naturressurser. Tilgang til naturressurser er en avgjørende faktor for store deler av dagens næringsliv, og vil være en nøkkel for å kunne utvikle og skalere opp de klimaløsningene som trengs.

Stat og kommuner må i større grad være en krevende kunde som både slipper til og utfordrer markedet i å utvikle nye innovative løsninger. Offentlig sektor kan spille en betydelig rolle som driver for næringsutvikling gjennom offentlige anskaffelser og leverandørutviklingsprogrammet kan bli en enda viktigere samarbeidspartner for fylkeskommunene.

Stortingsmeldingen legger opp til at fylkeskommunene skal ta i bruk Smart spesialisering som metode for en næringsutvikling som utnytter regionale forskjeller og skreddersyr politikken til hver enkelt region. Denne tilnærmingen støtter vi. Fylkeskommunene må her ta ansvar for å involvere næringslivet i arbeidet.

På områder med få innbyggere er det ofte vanskelig å kunne etablere tilstrekkelige fagmiljøer, noe som berører kommunenes evne til å drive næringsutvikling. Vi oppfordrer derfor til fortsatt stimulans til strukturendringer i kommunesektoren.

Skatt og kapital

Det må gis tilstrekkelige økonomiske incentiver og handlingsrom til å prioritere næringsutvikling regionalt og lokalt. Regionale fortrinn henger tett sammen med god forvaltning av naturressursene. Rammebetingelser og politikk må legge til rette for at fortrinn kan utnyttes, og at verdiskapingen gir størst mulig ringvirkninger der arbeidsplassene skapes. Vi stiller oss positive til at mer av skatteinntektene tilfaller vertskapskommunene. Skatt på arbeidende kapital er også ugunstig i et distriktsperspektiv. Vi presiserer at det på ingen måte skal bety at det generelle skattetrykket økes.

Kompetanse og arbeidsliv

NHOs kompetansebarometer viser at bedrifter i alle regioner mangler ansatte med rett kompetanse. Næringslivets behov for kompetanse må kobles med det lokale og regionale utdanningstilbudet, inkludert etter- og videreutdanning. Vi støtter iverksetting av Kompetansepiloter hos fylkeskommunene. Igjen understreker vi viktigheten av samarbeid med næringslivet. For bedriftene lokalisert i distriktene vil f.eks. modulbaserte og digitalt tilgjengelige utdanningsløsninger være viktig for kompetanseutviklingen og tilgangen på kompetent arbeidskraft.

Videre vil vi understreke at det er viktig med kontinuerlig finansiering av tilbud som sikrer kompetanse og som er etterspurt, slik som ordningen med fagbrev på jobb. Vi er videre glade for at meldingen poengterer verdien av bransjeprogram og støtter bruken av dette for så sikre arbeidsrelevant etter- og videreutdanning som er tilgjengelig i hele landet. Meldingen trekker også frem Bedriftsintern opplæring (BIO), en ordning som etter NHOs mening bør styrkes.

For å øke tilgangen på arbeidskraft må det rekrutteres fra hele befolkningen. Mange som i dag står utenfor arbeidslivet mangler utdanning og grunnleggende kompetanse eller ferdigheter. Myndighetene må sørge for tilstrekkelige og relevante tiltak for kvalifisering og kompetanseheving, som tar utgangspunkt i bedriftenes behov. Videre må det sikres gode tiltak som bidrar til å redusere arbeidsgivers risiko ved å ta inn kandidater som av ulike grunner sliter med å få jobb. Arbeidsgiverne ønsker seg et virkemiddelapparat som kjenner bedriften, som er tilgjengelig og enkelt å forholde seg til.

Behovet for, og tilgang til, arbeidskraft vil variere mellom regioner og bransjer. Noen regioner kan oppleve utfordringer med tilgang til kvalifisert arbeidskraft. For mange bransjer er derfor tiltak for å sikre tilgjengelighet av utenlandsk arbeidskraft viktige. Dette gjelder alt fra service og turisme til matindustri og verfts- og leverandørindustrien. Arbeidsinnvandring fra EØS-området har bidratt til å dekke mangel på arbeidskraft, bla innen håndverksfag. Utfordringer knyttet til innreiserestriksjoner og karantene under korona har vist behovet for godt samarbeid mellom ulike etater i kommunene og arbeidsgivere. Her har kommunene et ansvar for å legge til rette og blant annet sørge for godt samarbeid med institusjoner slik som Servicesenter for utenlandske arbeidstakere (SUA). Karriereveiledning er også et viktig virkemiddel for omstilling og for å motvirke varig utenforskap. NHO er positive til at nettjenesten karriereveiledning.no videreføres, men det bør sikres et likeverdig tilbud i hele landet.  

God infrastruktur

Satsing på samferdsel som binder sammen bygd, by og region er avgjørende. Større bo- og arbeidsmarkedsregioner bidrar til større dynamikk. Det handler både om å sikre at varene kommer effektivt til markedet og folk til jobb. Det er derfor viktig at satsingen på samferdsel fortsetter, også innenfor de områdene som fylke og kommune har ansvar for.

God digital infrastruktur blir stadig mer kritisk for næringsvirksomhet. Bedrifters og offentlig sektors tilgang til høyhastighetsnett er et av de grunnleggende premissene for et konkurransedyktig distrikts-Norge. Det er fortsatt store lokale variasjoner, noe som særlig rammer virksomhetene. NHO mener at bredbåndsstøtten bør være slik at 2020-nivået opprettholdes. Det gjelder også bevilgningene til ekomsikkerhet og -beredskap.

Infrastruktur handler også om tilgang til kraft og et robust kraftnett. For å realisere de næringsmulighetene som følger av den grønne omstillingen, der elektrifisering er en grunnleggende trend, er det avgjørende med en energiinfrastruktur med god nok kapasitet. . God tilgang på energiinfrastruktur vil være avgjørende for vertskapsattraktivitet og nye industrielle etableringer.

Distriktsnæringene er eksportnæringer

En vesentlig del av norsk eksport, ikke minst vareeksport, kommer fra næringsvirksomhet i distriktene, og det er i distrikts-Norge vi finner de mest eksportintensive arbeidsplassene. Norge er avhengig av å bygge opp nye eksportområder. Gode rammeverk, avtaler og ordninger for eksport er derfor viktig for verdiskapingen i hele Norge. EØS-avtalen er derfor svært viktig i en distriktspolitisk kontekst. Uten EØS-avtalen vil betydelig eksportrettet næringsvirksomhet og dermed arbeidsplasser i norske lokalsamfunn og regioner stå i fare.

Vi har for øvrig støttet nedsettelsen av distriktsnæringsutvalget som nå nettopp er lagt frem. Vi forventer at oppfølgingen av utvalgets arbeid får høy prioritet.

Regjeringen skriver i meldingen at «(d)et skal være mulig å leve gode liv, uansett hvor i Norge man bor», Paradoksalt nok vies det lite oppmerksomhet til grunnlaget for å bo, nemlig boligmarkedet, boligpolitikk og hyttepoltikk.

Eiendom Norge er opptatt av et velfungerende boligmarked over hele landet med trygge og effektive transaksjoner, boligbygging i takt med boligbehovet og effektive bo- og arbeidsmarkedsregioner, samt en spredning i lokalisering av statlige arbeidsplasser og effektiv arealbruk.

Velfungerende boligmarked over hele landet
Forskning viser at tilgangen til boligmarkedet er svært viktig for økonomien. Økonomiprofessor Enrico Morietti ved Berkeley har vist hvordan høye boligpriser og lav boligbygging faktisk har negativ effekt på BNP og økonomisk vekst. Høye bokostnader gjør at høyproduktive steder ikke tiltrekker seg nok høykompetent arbeidskraft, noe som igjen svekker den økonomiske veksten.

Dette er en viktig kunnskap for både norske byer og distrikter, for et velfungerende næringsliv og arbeidsmarked over hele landet er avhengig av et velfungerende boligmarked og tilgang til eiermarkedet for alle grupper i samfunnet.

Lavere byggekostnader er distriktspolitikk                
De siste årene har det vært stor oppmerksomhet i Norge rundt muligheten til å bli boligeier i byene grunnet stor prisvekst. Høye priser i kombinasjon med boliglånsforskriften gjør at mange ikke kan kjøpe egen bolig i byene. Imidlertid har mange distrikter andre utfordringer på grunn av lave boligpriser, og bruktboligprisen er betydelig lavere enn nyboligprisen.

Det gjør at det mange steder vil være vanskelig å realisere nye boligprosjekter selv om det faktisk er et behov. Årsaken til dette er at byggekostnadene hovedsakelig er de samme over hele landet (enkelt steder i distriktene er de til og med høyere) grunnet de strenge og omfattende tekniske kravene til en ny bolig i dag, samt det høye norske lønnsnivået.

Samtidig tilsier Norges forpliktelser overfor FNs bærekraftsmål og nullvekstmålet for personbiltransport i klimaforliket i Stortinget at også tettsteder og mindre byer i Norge skal fortettes til fordel for byspredning. Eldrebølgen innebærer også at flere nordmenn både bør og vil måtte flytte til mer aldersvennlige leiligheter fremfor å bli boende i eneboliger og småhus. Dette betyr at det først og fremst må bygges stadig flere leilighetsbygg fremfor eneboliger og småhus i Norge de kommende tiårene, og da ikke bare i byene, men også i distriktskommuner.

En vesentlig utfordring er at leilighetsbygg er dyrere å bygge enn småhus og eneboliger. Med lave boligpriser i mange distrikter innebærer dette at mange nybyggprosjekter vil være vanskelig å realisere. Høye byggekostnader er derfor en vel så viktig problemstilling i distriktene som i byene.

Myndighetene må konstant følge utviklingen i byggekostnader og tekniske krav for størst mulig samfunnsøkonomisk gevinst. Tilstrekkelige og nøkterne tekniske krav til nye boliger i kombinasjonen med økt nordisk samarbeid for harmonisering av byggereglene i Norden for et større entrepenørmarked er derfor god distriktspolitikk. Lavere byggekostnader er nødvendig om norske distrikter og mindre byer skal bli fortettet i tråd med FNs mål om en bærekraftig byutvikling.

Hyttekulturen stimulerer distriktene
Vi savner en behandling hyttekulturens betydning for distriktene i meldingen. Etter mange år med stor hyttebygging har Norge nå over 500 000 fritidsboliger. Koronapandemien har forsterket denne trenden og siden hytteforbudet ble opphevet i slutten av april, har vi sett en omsetningsvekst i både brukthyttemarkedet og salg nye hytter uten sidestykke historisk. Hvis pandemien blir langvarig er det sannsynlig at denne vil bli ytterligere forsterket i årene som kommer.

Hyttekulturen er viktig og en underkjent vekstinnpuls i mange norske distriktskommuner, og mange steder er det både to og tre ganger så mange hytter som fastboliger. Hyttene ligger i gjennomsnittlig 1-4 timer unna eierens fastbolig i byene, har høy standard og brukes stadig mer som deltidsbolig.

Det gjør at stadig flere nordmenn er blitt deltidinnbyggere i andre kommuner, noe som illustrerer behovet for en hyttepolitikk. Det samme gjør reaksjonene på hytteforbudet i mars, nemlig at hytteeiere ofte forventer det samme tilbudet av offentlig tjenester, som i bostedskommunen. Eldrebølgen vil også gi økt brukt av fritidsboliger i Norge.

Eiendom Norge tar derfor til ordet et annet politisk rammeverk til for å sikre bærekraft rundt hyttefenomenet slik at kommuneøkonomien avspeiler hvordan nordmenn faktisk lever sine liv. Særlig viktig er lokalisering, dimensjonering og finansiering av lovpålagt offentlig tjenesteproduksjon og infrastruktur. Helse- og beredskapstjenester, men også annen velferd, må innrettes etter hvordan nordmenn faktisk lever sine liv. 

Lokalisering av statlige arbeidsplasser – NRK ut av Oslo
Regjeringen skriver i meldingen at «(d)e vil arbeide for at statlige arbeidsplasser skal lokaliseres over hele landet, og at det skal være en god regional fordeling av statlige arbeidsplasser.» I høsten skal en stor statlig arbeidsplass, NRK, besluttet relokalisert. NRK har foreløpig lagt til grunn at de skal etablere seg et annet sted i Oslo eller på det sentrale Østlandsområdet.

Vårt syn er at dette er en beslutning som må fattes av regjeringen og ikke NRK alene. NRK bør flyttes til en annen del av landet for eksempel Midt-Norge, slik BBC i Storbritannia for noen år tilbake ble flyttet fra London til Manchester. Dette vil motvirke den sterke sentraliseringen i Norge til Østlandet. Samtidig bør staten ha en kritisk gjennomgang av arealbruken i pressområder (ikke bare NRK), slik at arealene kan disponeres til boligbygging hvis det ikke er nødvendig å ha den statlige virksomheten midt i et pressområde. Dette gir positive effekter for distrikter, byer og hele landet.

Fjellnettverket er eit politisk nettverk for kommunar, regionråd og fylkeskommunar. Vi arbeider for å sette spørsmål for fjellområda på dagsorden og for livskraftige fjellbygder.

På høyringa i februar tok Fjellnettverket opp vår bekymring for utviklinga i fjellområda, med befolkningsnedgang og utviklinga i næringslivet. Koronakrisa har ført med seg store utfordringar for fjellområda og situasjonen er no meir alvorleg.

Fjellnettverket vil trekke fram tre områder som er viktige i den situasjonen me er i no, men som òg vil vere viktige for å sikre busetting i heile landet i framtida.

1. Meir variert næringsliv

Næringslivet i fjellområda er mindre variert og har lågare vekst samanlikna med meir sentrale område. Koronakrisa har vist oss at dette gjer næringslivet ekstra sårbart. Akkurat no står reiselivet ovafor store utfordringar med oppseiingar, permitteringar og ein usikker vintersesong framfor seg. Det får negative ringverknader for andre næringar i fjellområda. I tillegg til omstillingsmidlar og låg moms til reiselivet , trengs det ei målretta politisk satsing for å styrke næringslivet i distrikta for framtida.

• Den differensierte arbeidsgjevaravgifta er eit viktig verkemiddel i distriktspolitikken. Denne ordninga bør vidareførast og styrkast.
• Det bør flyttast fleire statlege arbeidsplassar ut i distrikta.
• Det trengs regionspesifikke distriktspolitiske ordningar, som fjellsatsinga, i tillegg til dei landsdekkande institusjonane.
• Desentraliserte utdanningsmoglegheiter er viktige for å legge til rette for at fleire kan ta høgare utdanning, og for å sikre verksemder, kommunar og andre arbeidsplassar tilgang på kompetent arbeidskraft.
• For å sikre at alle har lik moglegheit til etterutdanning, må eit godt utdanningssystem for vidare- og etterutdanning vera desentralisert og til stades i heile landet.
• Utnytting av naturressursar er viktige bidrag til kompetanseutvikling og reinvestering lokalt og regionalt.
• Skatt frå naturressursbasert verksemd bør i større grad koma lokalsamfunnet til gode.
• Det er ei viktig nasjonal oppgåve å bidra til å skape fleire lønsame grøne arbeidsplassar. Det må arbeidast strategisk med skjerpande miljøkrav, som kan bidra til utvikling av ny kompetanse, teknologi, industri og arbeidsplassar i heile landet.

2. Beredskap lokalt
Fjelllnettverket meiner rammeoverføringane til kommunane bør endrast frå innbyggartal til brukartal. I mange av våre kommunar er talet på brukar i langt høgare enn innbyggartalet. Dette vart svært tydeleg i starten på pandemien, der konsekvensen vart innføring av hytteforbod. Fritidsbustader kan brukast for å redusere smittetrykket i dei store byane, men føresetnaden er ein kommuneøkonomi som tek høgde for talet som brukar tenestene i kommunen.

For framtida bør det sikrast: 

• God beredskap som er lokalt forankra.
• Ressursane som skal handtere krisene, er spreidde over heile landet.
• Gode offentlege tenester skal vera tilgjengelege i alle delar av landet, både i små og store kommunar.
• Det er ein føresetnad at kommunar og fylkeskommunar blir sikra økonomiske ressursar for å løyse desse oppgåvene i heile landet. Dette gjeld både personell, materiell, kompetanse og myndigheit.

3. Breiband

Det er svært store skilnader mellom sentrale strøk og distrikta når det gjeld tilgang på breiband. Fjellnettverket er uroa over konsekvensane for barn og unge, som under koronakrisa treng digitale møteplassar, har lekser som skal leverast på nett og digital undervisning.

Innanfor næringslivet er behovet for tilgang på breiband stort. Restriksjonar med heimekontor fører til utfordringar for både offentleg og privat sektor. I framtida er det viktig at det i distrikta er mogeleg å skape sin egen arbeidsplass, jobbe fleksibelt, drive nyskaping og innovasjon.

Fjellnettverket meiner:   

• Auka statleg støtte er nødvenig for å nå 100 % breiband-dekning over heile landet. Det er ei viktig offentleg oppgåve å sikre lik tilgang til ny teknologi for å kunne ta i bruk ressursane og skape varierte arbeidsplassar i heile landet

En god distriktspolitikk bør inneholde følgende sentrale elementer:

• - En styrket desentralisert høyere utdanning, som for eksempel sykepleier-, barnehagelærer og lærerutdanning, samt bidrag til økt kompetanse i lokalt og regionalt næringsliv.    

• - At hele landet tas i bruk ved flytting eller etablering av statlige arbeidsplasser. 

• - At det sikres god infrastruktur i hele landet for eksempel ved statlig bidrag til å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier og en robust digital infrastruktur i hele landet.

Forutsetningen for gode digitale tjenester til innbyggere, næringsliv og foreninger er utbygging av digital infrastruktur i hele landet. Det trengs både rask utbygging av 5G-nettet, en offensiv statlig politikk for videre utbygging av brebånd i hele landet og en gjennomgang av det norske lovverket med mål om å identifisere og fjerne hindringer for innovasjon og digitalisering.

Naturressursene ivaretas lokalt og må utnyttes på en bærekraftig måte

I Granavolden-plattformen fremgår det at bærekraftig utnytting av naturressurser også må gi positive ringvirkninger i lokalsamfunnene. 

KS vil fremheve at råde- og forvaltningsretten over lokale naturressurser er en grunnpilar i lokaldemokratiet. Den lokale retten til å skattlegge utnyttelse av disse ressursene følger naturlig av råderetten.

En hovedutfordring i dag er sektorlover som lever sitt eget liv utenfor plan- og bygningsloven, jamfør oppmerksomheten om vindkraft det siste året. Dagens forvaltningsregime i vindkraftsaker har en stor utfordring når det gjelder tillit, åpenhet og transparens.

Stortinget (Energi- og miljøkomiteen) behandler nå Meld. St. 28 (2019-2020) Vindkraft på land. KS har overfor komiteen understreket at det er nødvendig at arealavklaringer og oppfølging av vindkraftutbygginger følger prosessene etter plan- og bygningsloven som i andre utbyggingssaker. Det vil sikre bedre samordning og demokrati. Bedre lokal kompensasjon må også på plass.

Vi trenger sterke fylkeskommuner som samfunnsutviklere og korrektiv til statlig sektorpolitikk

KS mener at fylkeskommunene gjennom sin samfunnsutviklerrolle er en sentral ressurs i arbeidet for levende lokalsamfunn og vekst i hele landet. Rollen innebærer ansvar for både kompetanseutvikling og økonomiske virkemidler.

To måneder etter at de fleste fylkeskommunene hadde vært gjennom en sammenslåingsprosess rammet pandemien Norge. Samtidig som man skulle få nye organisasjoner til å fungere fikk man store utfordringer innen utdanningssektoren og kollektivsektoren som skulle håndteres. Den viktige oppgaven som støttespiller for regional næringsutvikler kom på toppen av dette.  

Denne store utfordringen har fylkeskommunene møtt på en aktiv måte. De har satt seg i førersetet for regionale partnerskap der mange har vært med: NHO, LO, NAV, KS, Innovasjon Norge, Fylkesmannen, Siva, Regionale forskningsfond, næringsklynger, universiteter/høyskoler og kommunene er de viktigste samarbeidspartnerne. Dette har medført at man har kunnet sette i gang tiltak overfor næringslivet skreddersydd situasjonen i den enkelte region.

Alle fylkeskommunene har vedtatt egne krisepakker der man har støttet opp under næringslivet, bl.a. ved å fremskynde egne investerings- og vedlikeholdsprosjekter, og direkte støtte til bransjer og bedrifter. Mange fylkeskommuner har støttet opp om destinasjonsselskapene i reiselivet.

Til tross for at fylkeskommunene har tatt klare grep med egne midler for å styrke næringslivet i sine fylker, er det ikke tilført egne midler til dette gjennom tiltakspakkene fra statens side. De regionalpolitiske utviklingsmidlene over KMDs budsjett som fylkeskommunene kan disponere slik de selv prioriterer, er sterkt redusert fra 2013 til 2020. Det er heller ikke foreslått økte midler for 2021.

KS vil anbefale at komiteen i innstillingen om distriktsmeldingen understreker at fylkeskommunene må styrkes som distrikts- og regionalpolitisk aktør, både gjennom oppgaveoverføring og gjennom budsjettiltak (frie midler).

Regjeringen ønsker levende lokalsamfunn og vekst i hele landet. De vil legge til rette for at bærekraftig utnyttelse av naturressursene også gir positive ringvirkninger for lokalsamfunnene.

Dette er noe NORSKOG har arbeidet for i en årrekke.  Skal man lykkes med dette må noe lovverk endres slik at det gis mulighet for bedre utnyttelse av flere av eiendommens ressurser.

Verdiskaping i landbruket vil i mange tilfeller være avhengig av infrastruktur: Man er avhengig av vei, bygg eller installasjon for å kunne utnytte naturressursen eller å kunne utnytte den på en måte som gir større verdiskaping. Samtidig er landbruket i utvikling. Både produksjoner og verdiskaping innen turisme o.l. krever andre investeringer enn før.

Vi vil peke på tre områder der vi mener det er viktig å gjøre endringer for å oppnå det som det skrives om i meldingen – økt verdiskaping og sysselsetting i distriktene.

1. Jakt og fiske må regnes som en landbruksnæring på lik linje med jordbruk og skogbruk.

Den gjennomsnittlige jord- og skogeiendom i Norge er nokså liten. Det innebærer at man svært sjelden vil oppleve at det er grunnlag for å bygge sagbruk, butikk eller serveringslokale som i det vesentlige er basert på eiendommens egne ressurser. Når det gjelder utnyttelse av utmark gjennom jakt, fiske og overnatting, ligger en vesentlig del av verdiskapingen i opplevelsen. Dersom man skal innskrenke verdiskapingen til at eieren selv skal høste ressursen for å selge den, vil landbruket gå glipp av store verdier.

Dette handler om landbruksbegrepet i Plan- og bygningsloven. Ved utnyttelse av utmark gjennom jakt og fiske ligger mye av verdiskapingen i tilretteleggingen og opplevelsen. Dagens utnyttelse skjer primært gjennom utleie. Når man regelmessig avslår søknader om oppføring av bygg til utmarksturisme fordi de skal utnyttes gjennom utleie, er man fullstendig i utakt med hvordan slike ressurser faktisk utnyttes. Dersom man skal få til denne type verdiskaping på bygdene, må lovverket åpne for å kunne oppføre bygg som kan medvirke til å skape slike verdier. Utnyttelse av utmarka må være en del av landbruksbegrepet.

1. Mulighet til noe motorisert ferdsel for tilrettelegging.

Motorferdsellovens § 4 annet ledd bokstav c gir unntak for motorferdselsforbud for «nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring. Jakt, fangst, fiske og bærsanking regnes ikke som næring i denne forbindelse». Primært ønsker NORSKOG å knytte unntaket fra motorferdsel til et utvidet landbruksbegrep som inkluderer naturbasert reiseliv, jaktturisme, fisketurisme, m.m.

• - Motorferdsel i utmark burde godtas når kjøringen har samfunnsnytte, etter en søknad.
• - Hensynet til naturmiljø, herunder det biologiske mangfoldet og trivsel, må opprettholdes. NORSKOG er ikke for fri fritids- og lekekjøring.
• - Lovverket burde også hensynta de som ønsker å drive næring i en mindre skala.
• - Det burde også legges opp til en forutsigbarhet, slik at tillatelser gis for en lengre periode.

Motoriserte fremkomstmidler i utmark og vassdrag kan i mange tilfeller tjene åpenbare nytteformål i dagens samfunn. I den forbindelse vil det være hensiktsmessig at jakt, fangst, fiske og bærsanking regnes som næring etter § 4 (2) c. Alternativt burde regelverket omkring tillatelse etter søknad eller forskrift liberaliseres i en viss grad. Målet er å legge opp til en bruk som ikke medfører noen skade eller ulempe for miljøet, samtidig som livskvalitet og næringsutøvelse fremmes i distriktene.

1. Skogbruket som utgangspunkt for Levende lokalsamfunn

• - Satsing på infrastruktur, helt fra skogsbilveg og fram til jernbane og kai. Skogbruket skal frakte mye, tungt og langt. Da er infrastruktur avgjørende, både for klima, miljø og økonomien.
• - Båndlegging av areal. Skal skogbruket bidra med råstoff til alt som samfunnet ønsker å bruke skogen til i stedet for oljen, så må vi hogge mer, ikke mindre. Det er ikke råstoff «til overs» i dag. Det er derfor viktig å tenke nøye gjennom hva som må vernes og hvorfor. I Granavolden-erklæringen står det: Vernet skal gjennomføres på en slik måte at det får minst mulige konsekvenser for avvirkningen og skognæringens bidrag til det grønne skiftet. Dette må tas på alvor.

Huseierne er til for alle som eier sitt eget hjem. Huseierne er en uavhengig forbrukerorganisasjon uten kommersielle interesser og politiske bindinger.

Det har i Norge vært bred enighet om at flest mulig skal eie sin egen bolig. Huseierne vil fortsette å verne om, og videreutvikle den norske selveiertradisjonen.

Viktig med tilpasset boligbygging

Huseierne vil arbeide for at alle har en god bolig i et godt miljø. Det innebærer også å bygge forskjellige typer boliger for å tilpasse innbyggernes ulike behov. Dette er ikke minst viktig i distriktene.
I meldingen står det at manglende interesse fra private utbyggere kan gi distriktskommuner andre utfordringer med boligtilbudet enn kommuner i mer sentrale områder. Meldingen beskriver at en nødvendig forutsetning for boligetablering er at teknisk og sosial infrastruktur, slik som veier, fortau, gang- og sykkelveier, torg, skoler og barnehager, blir bygget samtidig. Det er store kostnader knyttet til etableringen av denne infrastrukturen. Dersom kommunen ikke kan ta kostnaden blir boligutviklingen hindret. Manglende interesse fra private utbyggere kan også påvirke utviklingskapasiteten i distriktene.

Huseierne deler dette synspunktet. Vi ønsker at det arbeides for at nødvendig infrastruktur, kommunikasjon og offentlige tilbud som skole og barnehager etableres samtidig med nye boligområder. Huseierne ønsker også at det arbeides for  at stat og kommune tilrettelegger for en stabil og planmessig boligbygging og at alle kommuner skal ha høy kompetanse og kunnskap i plan- og byggesaker.

Den norske selveiertradisjonen

82,2 prosent av nordmenn bor i en bolig eid av én i husholdningen. Forskning har vist at eierskap til egen bolig gir bedre helse, høyere utdanning og kortere arbeidsledighetsperioder[1] . Huseierne mener det er viktig å sørge for at de som vil, fortsatt kan eie sitt eget hjem.

Det er bred enighet i Norge om at flest mulig skal eie sin egen bolig. En fersk artikkel fra OECD tar for seg bolig og formuesfordeling basert på data om husholdningsformue i OECD-land. I artikkelen kommer det frem at land med høyere eierrate i boligmarkedet har en tendens til å ha lavere formuesulikhet.

Eldres behov

Rapporten «Eldres boligbehov» som Ipsos laget for Huseiernes Landsforbund og Pensjonistforbundet (2018), viste at 9 av 10 eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Huseiernes mener det er bra for samfunnsøkonomien at folk har lyst å bo lenge hjemme. Samtidig viser undersøkelsen at over halvparten av de eldre som er spurt ikke bor i en bolig som er tilpasset endring i funksjonsnivå eller bevegelighet.

I vår undersøkelse oppgir en av ti at det ikke finnes egnede boliger i egen kommune. Det er altså viktig å bygge differensiert, tilpasset innbyggernes behov.

Bokostnadene må holdes lave

Samfunnsøkonomisk Analyse har på oppdrag fra Huseierne utarbeidet Bokostnadsindeksen for norske husholdninger for perioden 2010-2019. De har også laget en prognose for husholdningenes bokostnader for perioden 2020-2023.

Bokostnadsindeksen gjør det mulig å følge bokostnadene til en gjennomsnittlig husholdning med en enebolig på 120 kvadratmeter over tid og sammenligne utviklingen i bokostnader med utviklingen i husholdningenes inntekter og prisutviklingen i samfunnet. Den viser hvordan bokostnadene varierer mellom kommunene og gjør det mulig å følge utviklingen i de ulike kostnads-komponentene som utgjør bokostnadene.

Bokostnadsindeksen inkluderer:

• Eiendomsskatt
• Kommunale gebyrer
• Energikostnader
• Rentekostnader
• Forsikring
• Vedlikeholdskostnader

Kostnadene ved å eie og bo i sin egen bolig øker stadig. Fra 2018 til 2019 økte bokostnadene med 8 prosent. Prisstigningen i samme periode var på 2,2 prosent. For en standard enebolig på 120 kvadratmeter summerer bokostnadene seg til 116.392 kroner for en husholdning. Det er 9.848 kroner mer enn året før.

Den norske boligmodellen er unik sammenlignet med andre land, men økte bokostnader gjør at den norske boligmodellen er under press.

I perioden fra 2010 til 2019 økte bokostnadene med 18 prosent, og er i 2019 de høyeste gjennom hele perioden.

Fra 2018 til 2019 økte bokostnadene med 8 prosent. Da økte alle kostnads-elementene med unntak av energikostnadene. I 2019 var det rentekostnadene som økte klart mest med en oppgang på 18 prosent. Hoved-forklaringen på dette er økte renter, men også høyere gjeld.

Fra 2010 til 2019 har myndig-hetsbestemte bokostnader økt med 44 prosent. Disse består av eiendomsskatt, kommunale avgifter og deler av husholdningenes energikostnader.

[1] https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ny-forskningsrapport-boligen-viktig-for-hverdagen-din/id2624881/?utm_source=www.regjeringen.no&utm_medium=epost&utm_campaign=nyhetsvarsel%2010.

Rørentreprenørene Norge stiller seg bak høringsuttalelsen fra Byggenæringens Landsforening (BNL) datert 30.01.2020.

Hovedsynet i Distriktsmeldingen er lett å slutte seg til. Det er viktig å legge til rette for levende lokalsamfunn i endring og utvikling.

Rørentreprenørene Norge vil fremheve to områder som vi opplever som særlig viktig å løfte. Det er behovet for å legge til rette for arbeid og behovet for å sikre kvalifisert arbeidskraft.

Verdi i gammel kompetanse

 Vi vet at samfunnet endres som følge av digitalisering og innovasjon, og det er viktig å utdanne for endring. Samtidig er det grunnleggende, gammel kompetanse, som må ivaretas innen en del yrker, det gjelder blant annet i håndverksfagene. Å legge til rette for rørutdanning i fylker, kan fremstå som kjedelig sammenlignet med å tilby nye friske fag. Men i de tradisjonelle fagene ligger det også store muligheter til innovasjon og endring, - og det ligger ikke minst mulighet til jobb. Det mangler fagarbeider i hele bygg- og anleggsnæringen, ikke bare innen rørfaget.

Det er trist når for eksempel Nordland fylkeskommune legger ned en rørutdanning i Hadsel. Da mister ungdom fra hele Vesterålen og Lofoten mulighet til å ta en utdanning innen yrket, uten å måtte flytte langt hjemmefra. Behovet for rørlinjen er absolutt til stede. Næringslivet kan garantere at de årlig vil ta inn hele kull som lærlinger. Slike eksempler finnes det flere av.  Derfor er det viktig med fortsatt politisk anerkjennelse av tradisjonelle fag, slik Regjeringen flere ganger har gitt uttrykk for. Også de «gamle» fagene er i en rivende utvikling og har i seg mange muligheter for variasjon og innovasjon. Bygg- og anleggsbransjen, som rørleggeren er en del av, er en viktig bransje over hele landet.

God planlegging av skolestruktur får positive konsekvenser for mangfold i lokalsamfunn og gir flere valgmuligheter for ungdommer. Det bør vurderes å legge til rette for en digital portal, som gir oppdatert og god oversikt over næringslivets behov for lokal arbeidskraft.

Arbeid skaper liv

Kapittelet om arbeidsliv har et hovedfokus på forenkling. Det er vel og bra. Men det aller viktigste for levende lokalsamfunn er tilgangen på arbeid. Å sørge for at lokale firma kommer i betraktning når det offentlige velger hvem som skal utføre jobber, er viktig. Det er mange eksempler på skoler og barnehager som er bygget uten at lokale håndverkere har deltatt, eller er blitt gitt muligheten til å delta i konkurransen om oppdraget.

I et distriktsperspektiv er det også viktig å legge til rette for at norske aktører har mulighet til å konkurrere om store statlige prosjekter over hele landet. Den tekniske delen av mange større bygg (el, ventilasjon, automasjon og rør) kan utgjøre 50 % av byggeriet. Dette er oppgaver som bør skilles ut i tekniske entrepriser som åpner for konkurranse der nasjonale tekniske aktører er med.

Å legge til rette for «Lille Doffin» for kontrakter under terskelverdien bidrar også til åpenhet og mulighet for konkurranse fra det lokale næringslivet.

Et siste moment, er betydningen av et seriøst arbeidsliv i distriktene. Seriøse bedrifter er en forutsetning for levende, sunne, og ikke minst bærekraftige lokalsamfunn. Et seriøst arbeidsliv bygger på sunn åpen konkurranse, og fremmer krav om kompetanse og kvalitet. Arbeidet for seriøsitet hører derfor hjemme også i distriktsmeldingen.

Kommunal- og forvaltningskomiteen                                                               Oslo 26.10.20       

Innspill til Meld. St. 5 (2019-2020) Levende lokalsamfunn for fremtiden – Distriktsmeldingen, høring i kommunal- og forvaltningskomiteen 03.11.20

 Her følger innspill fra fagforeningen Naturviterne. Vi har brukt overskriftene fra meldingen.

 Kap 5 En effektiv næringspolitikk for hele landet

Naturviterne mener vi trenger en ikke-nøytral næringspolitikk som støtter opp om og utvikler våre fortrinn i Norge. Det gjelder våre rike naturressurser, humankapitalen og den norske modellen, ikke minst trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv som har vist seg å være omstillingsdyktig. Trygge ansatte er fleksible og endringsvillige ansatte. Kunnskap, naturressurser og miljø er de viktigste kriteriene for en næringsspesifikk satsing nasjonalt og regionalt.

 Kap 6  Naturressurser i distriktene gir vekstgrunnlag for hele landet

 Grønn omstilling og grønt taktskifte må til når Norge skal bli mindre avhengig av petroleumsnæringene. «Norge har rike naturressurser og fantastiske muligheter» sa finansminister Jan Tore Sanner på Stortingets talerstol da statsbudsjett 2021 ble lagt fram 7. oktober.

Naturbaserte næringer i hele landet og satsing på bioøkonomien er viktig for Norge, og biøkonomien kan utvikle seg til å bety enda mer for verdiskaping og arbeidsplasser. Ressurser til forskning og kunnskap, og ressurser til areal og ressursforvaltning i kommunene, fylkeskommune, Fylkesmenn, NVE, Miljø- fiskeri- og landbruksdirektorat, er viktig forutsetning for kunnskapsbasert forvaltning og bærekraftig næringsliv.

Naturressurser i seg selv gir ikke rikdom og velferd for land og befolkning. Det er vår kunnskapsbaserte forvaltning av rike naturressurser som har bygget den norske velferdsstaten. En offentlig forvaltning med god kompetanse og tilstrekkelig kapasitet, i et tillitsfullt samarbeid med næringslivet, må framheves og utvikles videre.

Klimakrisen og naturkrisen henger sammen, og må løses sammen. Naturen har gitt oss arbeid og inntekter siden tidendes morgen. Vi trenger et grønt taktskifte. Det vil trygge velferd og livskvalitet også for framtida.

Konkrete innspill:

• Helhetlig planlegging. Forene forpliktende løsninger for klima og naturmangfold i kommunale planer
• Etablere lokale naturvekstavtaler med statlige belønningsmidler, som verdsetter bærekraftig forvaltning og bruk av våre rike naturressurser.
• Etablere en Natursats-ordning etter modell fra Klimasats-ordningen. En ordning som gir støtte til lokale tiltak og prosjekt for bærekraftig bruk og forvaltning av naturressurser.
• Etablere et BioNova etter modell fra ENOVA med en grunnfinansiering på 10 milliarder.
• Vi må gi veksten et nytt grønt og bærekraftig innhold. Vi må gå fra lineær økonomi og tankegang til sirkulær- og kretsløpsøkonomi og tankegang.

Kap 7 Tilgang på kompetanse og arbeidskraft 

• Norge må styrke utdanningskapasitet og rekruttering til planfaglig utdanning for å ha kapasitet til å gjennomføre grønn omstilling
• Norge må prioritere lokal kompetanse og kapasitet på natur og klima i kommunene for å sikre økologisk, sosial og økonomisk bærekraft og gode tjenester til innbyggere og næringsliv

Grønn bærekraftig omstilling i hele Norge både i privat og offentlig sektor, er grunnleggende avhengig av offentlig planlegging, samfunnsplanlegging, fysisk planlegging og bærekraftig arealplanlegging. Arealplanlegging både for bruk og vern, er en forutsetning for en rekke sektorovergripende samfunnsmål og politikkområder.

Gjennomføring av svært mange av målene og ambisjonene i Stortingsmeldingen er avhengig av tilstrekkelig kompetanse og kapasitet innen planfag i hele landet. Det gjelder by- og tettstedsutvikling, næringsutvikling, levende lokalsamfunn, klima og miljø, naturforvaltning, samferdsel, miljøvennlig transport, areal- og ressursforvaltning på land og kyst. Planfaglig kapasitet og kompetanse er viktig for god innbyggermedvirkning, er konfliktdempende og er en forutsetning for kunnskapsbasert forvaltning av våre rike naturressurser.

Strategidokumentet Hvordan øke utdanningskapasiteten i offentlig planlegging? har vurdert utfordringer og muligheter for økt kapasitet til planfag. Dokumentet er utarbeidet av KS, FUS (Forum for utdanning i samfunnsplanlegging) og KMD og ble levert KMD november 2019.

Rapporten konkluderte med side 12:

«Det er behov for en betydelig kapasitetsøkning når det gjelder utdanning av fagpersonale som kan løse plan- og analyseoppgaver iht. plan- og bygningsloven og øvrig planrelevant lovverk. Kartleggingene avdekket også at kommunene mangler tilførsel av, og tilgang til, flere typer planfaglig kompetanse: behovet er til stede når det gjelder overordnet strategisk planlegging, samfunnsplanlegging, økonomiplanlegging, areal- og fysisk planlegging.» 

Kap 9.3.1 Flom og skred 

• Styrke samfunnets robusthet mot konsekvensene av klimaendringene og øke bevilgningene til flom- og skredsikring for statsbudsjettet i samsvar med NVE sitt satsingsforslag med minst 200 millioner kroner utover dagens nivå. 

• Prioritere nok kapasitet og kompetanse i alle forvaltningsnivå for klimatilpasning og god arealplanlegging som tar klimautfordringene på alvor lokalt og nasjonalt. Dagens til dels fragmenterte ansvarsfordeling for flom, overvann, skred og klimatilpasning bør gjennomgås og forbedres. 

Kap 11.1 Finansieringen av kommunene ivaretar distriktshensyn 

• Et nytt inntektssystem for kommunene må utrede hvordan kommunene kan belønnes for å sikre jordvern, naturmangfold, redusere arealbruk og utslipp av klimagasser. 

Haraldsvik-utvalget oppnevnt av KMD skal utrede det kommunale inntektssystemet. Utvalget er bedt om å legge til grunn at inntektssystemet skal sørge for at alle kommuner skal kunne tilby gode og likeverdige tjenester til sine innbyggere. Mandatet gir ikke utvalget i oppdrag å vurdere hvordan inntektssystemet kan bidra til at vi når globale, nasjonale og lokale klima- og naturmål. Naturviterne mener utvalget må få dette som et tilleggsoppdrag.

Bærekraftskriterier og grønne parameter må være en del av nytt inntektssystem for kommunene. Areal- og naturrike kommuner må belønnes mer. Det må utredes hvordan kommunene kan belønnes for å ta vare på naturmangfold, redusere arealbruk og utslipp av klimagasser, sikre nasjonale mål om jordvern og styrking av arbeidet med klimatilpasning.

Kommunene er i en særstilling i sin rolle som myndighetsutøver, tjenesteyter og samfunnsutvikler. Levering av økosystemtjenester til innbyggerne og framtidig generasjoner må regnes som en del av kommune sin tjenesteproduksjon. Inntektssystemet må sikre og bygge opp om alle rollene.

Vi viser ellers til vårt brev om inntektssystemet til KMD 24.09.29. Se vedlegg.

 Dagfinn Svadberg Hatløy                                                 

 forbundsleder Naturviterne