Statsbudsjettet 2021

Norske Dansekunstnere er et uavhengig nasjonalt fag- og kunstnerforbund som organiserer om lag 900 dansere, koreografer og pedagoger. Forbundet samler dansekunstnerne i Norge på tvers av tradisjoner, genre og stilarter. I vårt innspill vil vi fokusere på kunstnere som produserer og formidler i det frie prosjektbaserte scenekunstfeltet.

I Granavolden-plattformen uttrykker regjeringen følgende: «Regjeringen vil at makten i den offentlige kulturpolitikken skal være spredt, og vil styrke det frie feltet innen kunst og kultur.» Covid-19 pandemien har for alvor vist hvor sårbart det frie prosjektbaserte scenekunstfeltet er, og hvor mangelen på institusjoner og rammeverk gjør at produksjon og formidling av norsk scenekunst internasjonalt nå står i en svært vanskelig posisjon. For at regjeringen skal nå sine mål om å styrke det frie feltet innen kunst og kultur, er det nødvendig med en finansiell økning av ordningene som ligger under Kap.115, post 70 – Kultur- og informasjonsformål.

I «Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida» står det; «Samarbeid på tvers av landegrenser medverkar til å  gjere kulturlivet meir aktivt og levande, styrkjer kvalitet og kompetanse i kulturlivet og gir tilgang til større og  fleire marknader. Dette opnar òg for auka verdiskaping i norsk kulturell og kreativ næring.» Norsk scenekunst har et stort internasjonalt marked, som må ivaretas, prioriteres, fokuseres på og jobbes med. På grunn av Covid-19 og reiserestriksjoner trenger det frie prosjektbaserte feltet nå stimulering til å opprettholde sine nettverk, og til i løpet av 2021 gjenoppta og intensivere sine utenriksrettede aktiviteter.

Kap.115, post 70 – Kultur- og informasjonsformål

Norske Dansekunstnere sin første reaksjon på UDs kulturmidler er at det er gledelig å se at Kap.115, post 70 Kultur- og informasjonsmål er økt med ca 1 mill kr. fra saldert budsjett 2020. Dette er en reversering av de kuttene vi har sett på posten siden 2013, da post 70 var på 97 mill kroner. Vi håper dette er et første steg i å reversere den negative trenden vi har sett.

Vi venter stadig på den varslede felles strategien mellom KUD og UD for internasjonal kultursatsning, en strategi som er svært viktig både for de kunstnerne som får midler til å opprettholde og satse på sine aktiviteter utenlands, men også for å fremme norsk kunst og kultur verden over.

Kvaliteten på norsk scenekunst er svært god, og norske dansekunstnere etterspørres internasjonalt i stor grad. Ser vi på tall fra 2018, ble 38% av danseforestillingene som ble formidlet i løpet av året gjort i utlandet. Dette viser at nær 40% av markedet til det frie prosjektbaserte dansekunstfeltet er internasjonalt. Den norske stat må ta denne etterspørselen og markedet for den frie dansekunsten på alvor, og prioritere at norsk kunst og kultur kan være tilstede på internasjonale arenaer. Dette kan kun gjøres gjennom en bred politisk forankret strategi og økonomisk satsning, på tvers av departementene.

Å satse offensivt på internasjonalisering av norsk kulturliv er god kulturpolitikk fordi det bidrar til å bygge kunstnernes karrierer, og bedrer utnyttelse av investeringer nasjonalt. Norge er et lite land med en begrenset arena for scenekunst og i tillegg finansieres hvert danseprosjekt med knappe midler. For å kunne leve av det vi lager er det nødvendig å være tilstede på et større marked. Dans i seg selv er uten ord og danseforestillinger er derfor lett omsettelig på det globale markedet. Eksporten av norsk dansekunst er med på å bygge varige og gode relasjoner internasjonalt, er en viktig faktor for omdømmebyggingen av Norge, og derav god utenrikspolitikk.

For norsk dansekunst er tildelingen til Danse- og Teatersentrum, gjennom Norwegian Arts Abroad (NAA), en forutsetning for et godt internasjonalt arbeide. Trepunktssamarbeidet mellom utestasjonene som tilrettelegger og fasiliteter besøk for norske dansekunstnere, ekspertbesøk og delegasjonsreiser dekket av UD, og STIKK- midlene (reisestøtte) forvaltet av Danse- og Teatersentrum til kompaniene legger grunnlaget for en god satsning på det internasjonale markedet. UDs virkemiddelapparat, som nevnt over, fungerer allerede godt og er høyst effektiv for å nå nye markeder for norske kunstnere og deres produkter.

Under Covid-19 pandemien har vi sett at organisasjonene i nettverket Norwegian Arts Abroad er blitt viktigere i forhold til regjeringens mål om økt internasjonal aktivitet, næringsutvikling og eksport. NAA arbeider aktivt for å skape et nytt mulighetsrom for norske kunstnere og kulturarbeidere.

Fri scenekunst har alltid vært internasjonalt orientert med internasjonal aktivitet som en integrert del av virksomheten. Det er en villet politikk å stimulere til økt interesse for og eksport av norsk scenekunst. Norsk scenekunst har et større marked internasjonalt enn nasjonalt, men har på grunn av Covid-19 blitt svært begrenset i sin utstrakte utenlandsaktivitet. Landegrenser er stengt ned, og pålegg om karantene ved innreise og utreise fører til at kunstnere ikke har økonomi eller kapasitet til å gjennomføre allerede planlagte gjestespill i utlandet. Inngåtte avtaler med spillesteder i utlandet må brytes eller utsettes. Langsiktigheten i det internasjonale arbeidet ved at det tar år å bygge opp kontakter, opparbeide tillit og bli invitert til festivaler, eller til internasjonalt kunstnerisk samarbeid på andre måter, vil bli skadelidende i lang framover. At invitasjoner og internasjonale kunstneriske utviklingssamarbeid blir utsatt, avlyst eller ikke kommer i gang, er en langsiktig og vanskelig dokumenterbar effekt av pandemien som mange kompanier vil tape mye på i lang tid framover.  I disse tilfellene samsvarer ikke regjeringens ønsker og pålegg om økt internasjonal aktivitet /eksport med feltets faktiske opplevde realitet. I disse tilfeller trenger kunstnerne/kompaniene kompensasjon, eller stimuleringsmidler for å gjennomføre aktivitet på en annen tilrettelagt måte, og vil fra 2021 har behov for ytterligere midler for å kunne gjenoppta sine aktiviteter.

Forslag til kommentar: Komiteen medlemmer ber om 7 millioner friske midler som øremerkes til å kompensere for bortfall av internasjonale inntekter, og stimuleringsmidler som styrker norsk danse- og scenekunst sine markedsandeler ved gjenåpning internasjonalt.

Forslag til merknad 2: Komiteens medlemmer ber utenriksdepartementet å prioritere kulturformål under kapitel 115, post 70 for å gjøre det mulig for norsk dansekunst å nå et større marked, samt å sikre internasjonalt samarbeid. I statsbudsjettet for 2021 ber vi om at Post 70 i Kap. 115 justeres tilbake til samme nivå som i 2013, i tillegg til at tilskuddet pris- og indeksreguleres. Vi ber også om at posten starter en nødvendig opptrapping á 10 millioner i 2021.

 Norske Dansekunstnere viser for øvrig til Kunstnernettverket og Danse- og teatersentrum, via NAA- organisasjonene sine høringsinnspill.

Kristine Karåla Øren                                                                                             Eva Grainger

Forbundsleder Norske Dansekunstnere                                                             Nestleder Norske Dansekunstnere

Kommentarer til Utenriksdepartementets budsjettforslag, Prop.1 S (2020-2021); programområde 03, Internasjonal bistand og Del III, Spesielle tema: 2030-agendaen med bærekraftsmålene - status.

Partnership for Change (PfC) er en norsk ideell organisasjon. Hovedmål og langsiktige strategi er å arbeide for fattige kvinners økonomiske selvstendighet i Etiopia gjennom forpliktende partnerskap med etiopiske og norske aktører; både offentlige, ideelle og private.

PfC ser med glede at likestilling mellom kjønnene og kvinners rettigheter/muligheter er et integrert perspektiv i mange av budsjettkapitlene og i formålene med bevilgningene. Dermed blir det særdeles viktig å få fram god og tydelig effektrapportering for hvordan de ulike bevilgningene treffer jenter og kvinner der det ikke er særskilt øremerking. Det er positivt at helsebistanden øker, men leit at støtten til sivilsamfunnet ikke inflasjonsjusteres.

Det er generelt bekymringsfullt at bevilgningen til likestilling mellom kjønnene i programområde 03.10, kap.164 reduseres, selv om 56 mill. kroner (av reduksjonen på 58,7 mill) avsettes til sårbare grupper som øremerkes til jenter og kvinner; særlig de med nedsatt funksjonsevne og ofre for moderne slaveri.

PfC mener at det fortsatt er svært viktig med støtte til konkret likestillingsarbeid, særlig innrettet på å kople kvinners rettigheter til reelle valg for den enkelte; muligheten for å stå i lønnet, formelt arbeid krever infrastruktur som småbarnsbarnehager og foreldrepermisjon.

Vår erfaring gjennom et omfattende mangeårig barnehageprosjekt i Etiopia1, samt kunnskap om de faktiske velferdstilbudene der, er at kvinner som ikke har tilgang til småbarns- barnehager heller ikke kommer i jobb før barna er 4-5 år og kan (muligens) få tilgang til førskole.

Etiopias myndigheter er samarbeidspartnere i prosjektet og ønsker en nasjonal utvikling av småbarnsbarnehager til beste for kvinners arbeid og barns læring.

Etablering av småbarnsbarnehager har vist hvor viktig det er med helhetlig tilnærming. Om en ønsker kvalitet i tilbudet er det mange tiltak som må etableres. I PfCs prosjekt i Etiopia er det gjennomført pedagogutdanning, assistentutdanning, fagplan for assistentutdanningen samt lederutvikling. Det er også etablert 5 pilotbarnehager for å sette riktig standard for interiør, bemanning og drift. I tillegg er det etablert småbarnsbarnehager i 12 departementer som er innredet etter PfC og Montessori standard. Det er etablert en nasjonalkomite som legger grunnlaget for nasjonal planlegging -og etablering av småbarnsbarnehager i Etiopia.

PfC finner det bekymringsfullt at barnehager ikke nevnes hverken i forbindelse med  skole -og utdanningssatsingene, eller som helt nødvendig velferdsinfrastruktur for likestilling og kvinners økonomiske muligheter. Heller ikke i rapporteringen på Bærekraftmålene er barnehager nevnt, hverken under mål 4.2 (som omhandler tidlig opplæring/barnehage),  eller under mål 5 om likestilling. PfC vil minne om at de norske erfaringene2 for å oppnå likestilling og stor andel i kvinner i arbeid, i stor grad har handlet om full barnehagedekning fra tidlig alder. Barnehageutbygging gir også høy sysselsettingsgevinst, hvilket trengs for Afrikas ungdom som etterspør målrettet fagutdanning til sektorer som kan oppskaleres.

En god politikk for likestillingsresultater i bistand og utvikling, er å kople kvinners rettigheter, utdanning og jobbskaping med utbygging av infrastruktur som småbarnsbarnehager og førskoler.

INNSPILL TIL STATSBUDSJETTET 2021

Vi takker for at regjeringen foreslår å videreføre budsjettpost 118.72. Med vårt innspill ønsker vi å følge opp regjeringens mål om å “opprette en søkbar støtteordning for norske organisasjoner som jobber med fred og nedrustning” (Granavolden 2019:106).

Regjeringen har de siste årene kuttet støtten til fredsorganisasjoner. Kutt fra 2017 til 2018 og den påfølgende økonomiske usikkerheten har vært svært alvorlig både for Norges Fredsråd som paraplyorganisasjon for 18 fredsorganisasjoner, for Fredshuset som måtte avvikles i januar 2019 og for flere av våre medlemsorganisasjoner.

Vedvarende økonomisk usikkerhet går på bekostning av genuint opplysningsarbeid og effektiv ressursbruk. Uten faste og forutsigbare økonomiske rammer er det vanskelig å sikre den profesjonaliteten og kompetansen som kreves for å opprettholde aktivitet, samt sikre frivillig engasjement i alle aldersgrupper. Vi jobber med noen av de viktigste spørsmålene verden står overfor, i en svært polarisert verden. Gode rammevilkår for fredsorganisasjoner bidrar til å styrke og sikre folkelig engasjement, som igjen bidrar til å drive frem nødvendige endringer.

I realiteten har vi sett en nedbygging av norsk fredsbevegelse som har resultert i fravær av viktig informasjon fra sivilsamfunnet i Norge  på sentrale samfunnsområder - en forutsetning for demokratiet.

Innspill til statsbudsjettet for 2021

Vi mener at det bør gis støtte til følgende formål:

• En støtteordning som viderefører eller i større grad tilsvarer “Opplysningsarbeid for fred”, altså andre tiltak for fred utover kjernefysisk nedrustning
• En støtteordning med formål om informasjonsarbeid om fred og nedrustning i Norge
• Herunder en  post  for  kompetanseheving  i  Norge  om  a.  fredspolitikk, kjernefysisk nedrustning, ikkevoldelig konfliktløsning og dialogmetoder
  • Se på muligheter for at det ligger under et annet departement, der bl.a. Norges Fredsråd som paraplyorganisasjon for fredsbevegelsen, Norske Leger mot Atomvåpen, ICAN Norge og Nei til Atomvåpen kan søke om midler. For eksempel Kunnskapsdepartementet som i dag har tilsvarende kapitler i budsjettet for kompetanseheving.

Som et minimum bør det gis fortsatt øremerkede midler til organisasjoner som jobber  for kjernefysisk nedrustning og fred på minst 10 millioner (under 118.72 eller en annen post utenfor bistandsbudsjettet).

De overnevnte punktene er også tett sammenknyttet. I lys av den økonomiske situasjonen de siste årene, er det viktig for oss å understreke et sterkt behov for forutsigbarhet. Det  er også viktig at midler tildeles utenfor bistandsbudsjettet da organisasjonene det gjelder driver sitt arbeid i Norge. Fredsorganisasjoner i Norge jobber for opplysning til og frivillig organisering av norsk befolkning. Vi møter dermed ikke ODA-kriteriene og er derfor ikke egnet til å motta bistandsmidler.

Bakgrunn for innspill

Fredsbevegelsens arbeid med informasjon til norsk opinion om forsvars- og fredspolitikk, fredskultur, ikkevoldelig konfliktløsning, og dialogmetoder har ikke vært støtteberettiget siden 2017. Vi har reagert på denne utviklingen, spesielt i lys av at frivillige organisasjoner som driver informasjonsarbeid om forsvar har betydelig større midler tilgjengelig å søke på.

Vedvarende økonomisk usikkerhet har gitt svært lite forutsigbarhet og dårlig rammevilkår, som i varierende grad unektelig har påvirket alle aspekter av vårt mandat og vårt daglig virke.

Potensiale til norske fredsorganisasjoner så vi senest under kunngjøringen av årets fredsprisvinner, hvor Norges Fredsråds liste over favoritter spredde seg over hele verden og bidro til å sette fokus på kvinners rolle i fredsprosesser. Det ga internasjonal oppmerksomhet til vår favoritt Fawzia Koofi, noe hun selv sa styrket hennes rolle i fredsprosessene i Doha.

I en tid hvor grensen mellom fred og krig blir stadig vanskeligere å identifisere, hvor konflikter nærmer seg Norge, med en skarp teknologisk utvikling, vil et sterkt sivilsamfunn være essensielt for å møte utfordringene. Historien har vist oss hvor viktig folkelig engasjement rundt politiske saker er. Med Norges internasjonal politiske profil og unike rolle når det kommer til fredspolitiske spørsmål, mener vi at et sterkt norsk sivilsamfunn bidrar til å styrke Norges rolle som en fredsnasjon nasjonalt og internasjonalt.

Vi stiller oss forøvrig bak innspillene til ICAN Norge, Nei til Atomvåpen og Norske Leger mot Atomvåpen.

Med vennlig hilsen

Oda Andersen Nyborg, Daglig leder

Norges Fredsråd

Budsjettforslaget fra Utenriksdepartementet svarer ikke på de kunnskapsbehovene samfunnet har i en situasjon der det har blitt overtydelig at Norge er sterkt påvirket av internasjonale forhold, globale kriser og trender. Konsekvensene av forslaget til budsjett for Utenriksdepartementet for bevilgning til Forskningsrådet er vanskelig å fastslå, men det er ingen tvil om at det er et svært omfattende kutt i forskningsbudsjettene. Det ser ut til å være nærmest en halvering. En del av dette skyldes store kutt i bistandsbudsjett (03-området) som følge av fall i BNI. Men det viktigste er en ettårig forskyvning av inntekter på 132,5 mill. kroner. UDs har de siste årene særlig vært kanalisert gjennom Norads budsjett. På 02-området er det bare mindre justeringer.

Norge må investere i forskning og innovasjon på linje med det andre europeiske land og OECD-land investerer. Regjeringen har forpliktet seg til 1 prosent av BNP på forskning og forskningsdrevet innovasjon, men Forskningsrådet har anbefalt at det offentlige investerer minst 1,25 prosent. NHO har nylig tatt til orde for 1,30 %, og Europakommisjonen har nylig anbefalt 1,25 % for alle EU-land. For å nå det nivået, mangler det 5-6 mrd. FoU kroner i budsjettet. Vi mener det er nødvendig å komme opp på 1,25 prosent i lys av de omstillingene vi skal gjennom, både nasjonalt og globalt.

Det skaper usikkerhet og svekker forutsigbarheten at staten låner fra Forskningsrådets avsetninger. For fjerde år på rad omdisponeres deler av Forskningsrådets avsetninger ved å redusere inntektene betydelig. En av hovedgrunnene til at vi er bekymret er at regjeringen har foreslått ettårige forskyvninger i bevilgningene til Forskningsrådet på flere av departementenes budsjett - til sammen 712 millioner kroner. Forskningsrådets midler omdisponeres dermed til andre formål enn forskning.

Siden det er forutsetningen at disse ettårige reduksjoner ikke skal føre til redusert aktivitet, og Forskningsrådet fortsatt skal lyse ut midler som om det ikke var reduksjoner i bevilgningene, må dette oppfattes som et lån fra Forskningsrådets budsjetter. Inntektsnivået vil bli tilbakeført i 2022, men Forskningsrådet må også forutsette at dette inntektstapet som disse lånene i realiteten innebærer, blir tilbakebetalt på et senere tidspunkt. Hvis ikke vil Forskningsrådet ikke kunne opprettholde investeringsnivået, slik statsbudsjettet legger opp til. Samlet etter fire år utgjør lånene hele 1,64 mrd. kroner. Hvis de lånte midler ikke føres tilbake til anvendelse til forskningsfinansiering, er denne mekanismen i realiteten en kamuflert reduksjon i tidligere års forskningsbudsjetter, og det vil dermed få konsekvenser for investeringsnivået fremover. Forskningsrådet har 30 mrd framtidige forpliktelser i sin portefølje.

Det er skuffende at en videre satsning på norsk forskning på global helse etter 2020 ikke er kommet plass, ikke minst i lys av den pågående globale helsekrisen på grunn av Covid 19. Kombinasjonen av smittsomme sykdommer og svake helsesystemer er en viktig årsak til at globale helsekriser oppstår. Det er viktig for vår egen sikkerhet at vi både bidrar til den globale kunnskapsbasen med relevans for LLMIC-land og vedlikeholder en nasjonal forskningskompetanse på dette feltet. Vi må opprettholde og styrke den gode kompetansen og kapasiteten vi har bygget opp på global helseforskning i Norge. Det trengs en kraftfull satsing for å styrke internasjonalt samarbeid, gi bedre beslutningsgrunnlag for internasjonal helsepolitikk, bedre forebygging, nye vaksiner, diagnostiske metoder og behandlinger. Gjennom GLOBVAC-programmet har vi gjennomført en betydning styrking av, rekruttering til og kompetansebygging innenfor dette forskningsfeltet. Det er avgjørende for beredskapen vår mot globale helseutfordringer at vi beholder og videreutvikler denne kompetansen.

Regjeringens forslag til statsbudsjett følger ikke opp den tematiske prioritering Hav i langtidsplanen med økte midler til forskning og innovasjon. Det er overraskende. FN har vedtatt et havforskningstiår (2021-2030) for bærekraftig utvikling. Norge bør ha en særlig internasjonal forpliktelse til å bidra, men også ved å styrke nasjonalt samarbeid og forskning. Vi forvalter store havområder, har store inntekter fra havet og bør påta oss et stort ansvar for kunnskapsutviklingen.

Forskning på internasjonale forhold, sikkerhet og sårbarhet er underfinansiert, men det er ingen vekst til forskning på dette området. Internasjonalt samarbeid er under press, en alvorlig pågående helsekrise trur verdensøkonomien og en rekke regionale konflikter har utviklet seg til militære konfrontasjoner og skaper store migrasjonsutforordringer. Vi trenger å bygge bedre forståelse av hvordan internasjonale hendelser og trender påvirker Norge og gjør oss sårbare med hensyn til helse, velferd, rettsforhold, økonomi og nasjonal sikkerhet. Tyngdepunktet i økonomi og makt i verden forskyves, og med det endres også forholdet mellom land og regioner. I sårbare områder fører sosial uro, konflikter og dårlige levekår til økt migrasjon, som utfordrer det internasjonale samholdet, så vel som nasjonale velferdssystemer. Teknologiutviklingen fører til nye og større trusler. For å sikre norske interesser trengs det kraftfull satsing på tverrfaglig forskning på utenriks- og sikkerhetspolitikk, vi trenger å styrke internasjonalt forskningssamarbeid og koble kunnskap om nasjonale og internasjonale forhold, med vekt på Europa, Russland og Kina.

Det er bekymringsfullt at Forsvarsdepartementet i så liten grad setter av forskningsmidler til utlysning i åpen konkurranse. Konkurranse og internasjonal ekspertvurdering er det beste verktøyet vi har for å sikre at offentlige midler brukes til å finansiere den beste forskningen. Forskningsrådet har foreslått at Forsvarsdepartementet tar et vesentlig større ansvar for å finansiere forskning og innovasjon på samfunnssikkerhetsområdet og ikke minst når det gjelder på utenriks og sikkerhetspolitikk.

Høringsinnspill KFUK-KFUM Global til Prop. 1 S (2020-2021)

KFUK-KFUM Global takker stortingets utenriks- og forsvarskomité for muligheten til å komme med skriftlig innspill til Prop. 1 S (2020-2021). Vi vil i dette høringsinnspillet fokusere på behov for drastisk opptrapping av norsk bistand for å nå bærekraftsmålene, inkludert en dramatisk økning i klimafinansiering. Vi vil også trekke frem viktigheten av at det fokuseres på unge mennesker som del av utviklingsarbeidet, og at retten til bruk av ikke-voldelige og demokratiske virkemidler for å påvirke urettferdighet, beskyttes.

Økning av norsk bistand for å nå bærekraftsmålene

KFUK-KFUM Global ser med stor bekymring på Regjeringens foreslåtte kutt i bistandsbudsjettet. Slik det fremkommer i Regjeringens eget budsjettforslag, var det store utfordringer knyttet til fattigdomsutryddelse og oppnåelsen av bærekraftsmålene, selv før Covid-19-pandemien inntraff.

Antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom er for første gang siden 1998 forventet å øke i 2020. Regjeringens linje, der «norsk utviklingspolitikk ligger fast», er ikke en tilstrekkelig respons på denne krisen. En økende global fattigdomskrise, kombinert med en stadig forverrende klimakrise, krever en drastisk opptrapping av norsk bistand.

Denne opptrappingen må også sees i sammenheng med Norges forpliktelser under Parisavtalen. I følge nevnte avtale skal Norge dramatisk øke klimafinansieringen frem mot 2030. Vi er positive til det økte fokuset på klimatilpasning og matsikkerhet, men fastholder at dette ikke er tilstrekkelig for å møte krisen vi står i. Norge må ta sin rettferdige del av ansvaret for klimaendringene som blant annet er skapt som et resultat av vår utvinning av olje og gass. På bakgrunn av dette ber vi om at Norge tar sin rettferdige del av ansvaret for klimaendringene og bidrar med 65 milliarder kroner årlig i klimafinansiering til fattige land. Dette samsvarer med kravet fra skolestreikende ungdom, og bygger på estimater gjort av Stockholm Environment Institute.

Spesifikt fokus på unge mennesker i utviklingspolitikken

Norge kan spille en viktig rolle i inkludering av unge mennesker i ulike former for beslutningsprosesser. I mange sårbare stater utgjør ungdom flertallet av befolkningen, og i enkelte land er ungdomsandelen så høy som 80 prosent. Statistisk sett er store ungdomskull assosiert med økt risiko for væpnet konflikt. Denne risikoen øker med lave utsikter til utdanning, få jobbmuligheter og eksklusjon fra politisk deltakelse. Vi anerkjenner Regjeringens viktige fokus på ungdom innenfor flere av de nevnte satsningsområdene, men vil understreke at det er helt avgjørende at ikke ungdom og unge mennesker kun blir en mottaker av bistand, men en aktiv aktør i utviklingsarbeidet.

En forutsetning for å sikre god utdanning til unge mennesker, er at de er til stede både fysisk og psykisk. Unge mennesker i konfliktområder er spesielt utsatt for traumer og hendelser som kan gjøre det svært vanskelig å delta meningsfylt i en utdanningssituasjon. Vi mener derfor at satsningen på utdanning må suppleres med en økt satsning på mental helse – spesielt i konfliktområder.

Det er positivt at Regjeringen styrker tilgangen på SRHR-tjenester og at støtten til SRHR har økt de siste årene. Det er også positivt at ungdoms helse nevnes spesifikt i forbindelse med SRHR. Vi ønsker at fokuset løftes på ungdomstilpasset SRHR, og at et særlig fokus settes på seksuelle og reproduktive rettigheter. Vi ber derfor om at Regjeringen fokuserer på å sikre tjenestelevering tilpasset ungdom (youth friendly services). Flere organisasjoner har nevnt at arbeidet med SRHR har blitt vanskeliggjort som en følge av the global gag rule. Norge må prioritere å bistå med midler spesifikt for å dekke opp finansiering som har gått tapt på grunn av dette.

Føringer for organisasjoners demokratiske virkemiddelbruk i Israel/Palestina-konflikten

KFUK-KFUM Global er kritisk til det faktum at Regjeringen foreslår å videreføre praksisen med å ikke gi støtte «til organisasjoner hvis hovedformål er å fremme BDS-kampanjen (Boikott, desinvesteringer og sanksjoner)». Det er positivt at Regjerningen er tydelig på at «bekjempelse av diskriminering, hatefulle ytringer og antisemittisme er viktige prinsipper for det norske engasjementet» i Midtøsten, men det er problematisk når dette kobles opp imot, og brukes som argument for å ikke gi støtte til organisasjoner som fremmer BDS. Særlig ettersom BDS-bevegelsen tar aktiv avstand fra antisemittisme, rasisme og diskriminering.

Virkemidlene BDS-bevegelsen peker på er boikott av varer og tjenester som produseres i strid med folkeretten og bidrar til opprettholdelse av okkupasjon, å flytte investeringer bort fra aktører som er involvert i brudd på folkeretten, samt statlige sanksjoner mot aktører som er involvert i vedvarende brudd på folkeretten. I Granavolden-plattformen heter det at Norge vil «samarbeid med andre land for å gjennomføre økonomiske og politiske sanksjoner ved alvorlige og vedvarende brudd på folkeretten». Det er da problematisk at Regjeringen i statsbudsjettet slår fast at organisasjoner som jobber for nettopp dette diskvalifiseres for økonomisk støtte. Virkemidlene benyttes i svært mange andre politiske påvirkningsprosesser, og vi anser det som antidemokratisk at Regjeringen velger å fastholde denne praksisen i statsbudsjettet.

HØRINGSNOTAT STATSBUDSJETT 2021

Røde Kors jobber for å avdekke, hindre og lindre nød. Røde Kors-bevegelsens frivillige - nasjonalt og internasjonalt - bidrar til inkluderende lokalsamfunn, lokal beredskap i hele landet og humanitær nødhjelp i krisetid. I dette høringsnotatet løfter vi tre saker:

Opprettholde bistanden i 2021 på nivå med 2020

Røde Kors er svært bekymret for at mange av fremskrittene for verdens fattigste blir tapt i møte med pandemi og klimakrise. Sult, manglende helsehjelp og store ødeleggende klimahendelser forsterker og forlenger kriser. Dette er tiden for styrket innsats og internasjonal solidaritet. De humanitære behovene er enorme, og nødhjelpsappellene er rekordstore. Dette vil trolig øke i tiden som kommer.

Røde Kors er derfor skuffet over at det samlet sett kuttes med 1,1 milliarder i bistandsbudsjettet. Covid-19 kommer på toppen av en lang rekke humanitære utfordringer, blant dem klimaendringene som vil medføre flere værrelaterte ekstremhendelser, mer tørke og mer flom. Nødvendige smittevernstiltak har medført økonomisk tilbakegang, økt fattigdom, arbeidsløshet, dårligere utdanningstilbud og sult. De som rammes hardest er de som allerede er de mest sårbare, og da er 2021 året hvor Norge bør styrke internasjonal solidaritet og øke det reelle bistandsnivået, ikke kutte.

Verden har aldri opplevd en helsekrise av denne størrelsen. Det vi vet er at vaksinen må gjøres tilgjengelig for alle slik at pandemien kan utryddes, og dermed ivareta sikkerheten til egen befolkning og snu en negativ samfunnsøkonomisk trend. Dette krever en betydelig investering både i vaksineproduksjon og helseinfrastruktur som er nødvendig for å distribuere vaksinen.  Røde Kors er glade for økningen i helseinnsatsen i budsjettforslaget, men det er helt nødvendig at bistandsbudsjettet ikke svekkes i de kommende budsjettforhandlingene.

• Øke bistandsbudsjettet med 1,1 milliarder slik at det er på nivå med 2020.

Øke bevilgningene til humanitær bistand over kapittel 150, post 70.

Røde Kors er glad for at regjeringen har skjermet støtten til humanitær bistand i sitt budsjettforslag. Allerede før covid-19 var millioner av mennesker i akutt behov for hjelp på grunn av pågående konflikter, naturkatastrofer og sårbarhet knyttet til migrasjon. Verdens matvareprogram lanserte i juni den største appellen i organisasjonens historie. Den internasjonale Røde Kors-komiteens appell for 2020 var også tidenes største, og kommer i tillegg til Røde Kors-bevegelsens samlede appell på 3,1 milliarder sveitserfranc for å møte konsekvensene av koronapandemien. I tillegg til pandemien, er pågående væpnede konflikter en viktig årsak til de økte behovene, men mange steder står befolkningen overfor en kombinasjon av konflikt og klimahendelser som utgjør en trussel mot liv og livsgrunnlag og gjør dem ekstra sårbare for nye farer. Norges kommende rolle i Sikkerhetsrådet gir en unik mulighet til å gå i bresjen for å snu en negativ internasjonal donortrend, og kanskje også gi økt gjennomslagskraft, dersom Norge opprettholder og styrker posisjonen som en global humanitær kraft.

• Øke bevilgningene til humanitær bistand over kapittel 150, post 70

Bedre risikodeling mellom donor og implementerende aktør

Forslaget til Statsbudsjett understreker at «Bistanden gis i uoversiktlige situasjoner preget av væpnet konflikt og/eller naturkatastrofer, fragmentert eller fraværende statsmakt og politisk rivalisering. Mange av de langvarige krisene er i land som rangerer høyt på korrupsjonsindekser.». Der de humanitære behovene er størst, er også ofte risikoen for korrupsjon størst. Dette er områder preget av en uformell, økonomisk sektor med en ustabil eller fraværende banktjeneste. På toppen av dette, kommer gjerne også et dårlig fungerende politi- og justisvesen.

Selv ikke organisasjoner med de aller beste økonomiske rutiner kan sikre seg helt mot mislighold i denne type kontekster. Eneste garanti mot korrupsjon i slike tilfeller er å ikke jobbe der. Det er ikke en akseptabel løsning, verken for ansvarlige donorer eller humanitære organisasjoner.

Det er mulig å ivareta nulltoleransen for misligheter samtidig som man endrer regelverket. I dag må norske humanitære organisasjoner fullt ut betale tilbake bistandsmidler i de tilfeller der underslag avdekkes, mens andre regler gjelder for internasjonale organisasjoner som FN og Verdensbanken. Dette støttes også i Norads evalueringsavdeling rapport 5/2020 om antikorrupsjon. I verste fall kan frykten for de økonomiske konsekvensene, som følger av tilbakebetalingsansvaret, føre til at humanitære organisasjoner vegrer seg for å gå inn i de mest sårbare områdene. Og det kan medføre mindre vilje til aktiv innsats for å avdekke og offentliggjøre tilfeller av misligheter.

Dette gagner ingen, verken norske myndigheter eller de sårbare menneskene som bistanden retter seg mot og som kan være helt avhengige av tilbud som vannforsyning, mat- og medisindistribusjon for å overleve.

«Stortinget ber regjeringen om å gjennomføre en konkret risikodeling mellom norske myndigheter som donor og norske humanitære organisasjoner som gjennomfører de humanitære aktivitetene på bakken.»

https://norad.no/om-bistand/publikasjon/2020/evaluation-of-norways-anti-corruption-efforts-as-part-of-its-development-policy-and-assistance/

Budsjettkapittel 115 Næringsfremme

Vi er glad for at Regjeringen viderefører post 70 og 71 til kultur- og næringsfremme. Norsk Industri organiserer designindustrien og samarbeider med DOGA og 6 ambassader.

Å bygge kjennskap og omdømme for norsk design er viktig for eksporten av norske designprodukter. Design- og ferdigvareindustrien har 60.000 sysselsatte og eksport i 2019 på 65 mrd kr. Samarbeidet med norske myndigheter ute er viktig for å lykkes, og en suksessoppskrift som blant annet danskene benytter som verdensmestere på eksport av design. Det er viktig for eksport av designullpledd fra Røros Tweed,  porselen fra Figgjo eller stoler fra NCP i Nordland. Eksportverdien av et designprodukt produsert i Norge er mange ganger større enn eksport av designtjenester, som nesten ikke gir noen verditilførsel eller arbeidsplasser. Vi er derfor kritiske til at Utenrikstjenesten og virkemiddelapparatet sender norske prototyper ut i verden.

Kapittel 115 har over år blitt redusert og vi mener det er galt. Denne bør i stedet økes for å styrke både norsk omdømme og verdiskaping. Det er et langsiktig arbeid, og vi er glad for den nye handlingsplanen for Eksport som regjeringen har lagt frem, som må sees i sammenheng med arbeidet med Næringsfremme.

Vi ber komiteen komme med merknad om at den imøteser en gradvis økning på kapittel 115 postene 70 og 71. Midlene må brukes for å støtte opp om tiltak som eksportindustri og næringsliv står i spissen for, slik at norsk verdiskaping og arbeidsplasser styrkes.

INNSPILL TIL STORTINGETS BEHANDLING AV STATSBUDSJETTET 2021

Vi viser til Naturvernforbundets helhetlige forslag til endringer på statsbudsjettet 2021 for ytterligere forslag og mer utfyllende begrunnelser, sendt alle partigruppene.

Klima- og miljøbistand må ikke glemmes under en global pandemi

Vi registrerer at det er stort press mot bistandsbudsjettet fra flere hold. Derfor roser vi regjeringen for at prinsippet om 1 prosent av BNI til bistand opprettholdes.

Det er allikevel et dilemma at dette viktige og riktige prinsippet innebærer i år en reell nedgang i bistandsbudsjettet. Klima- og naturkrisene har dessverre ikke blitt mindre presserende under koronapandemien. Pandemier må også ses i sammenheng med klima- og naturkrisene, ettersom nedbygging av naturområder og økende klimaendringer fører mennesker og dyr tettere sammen, som øker smittefarer.[1] Smittevern, klimapolitikk og naturvern er dugnader og Norge kan ikke komme seg videre fra koronakrisa uten at resten av verden er med. Derfor er det nødvendig at klima- og miljøbistand ikke faller for mye under pandemien og at planer legges for at det globale arbeidet mot verdens klima- og naturmål styrkes etter den umiddelbare koronaresponsen.

Usikkerhet rundt regionbevilgningene og tematiske satsinger

Innlemmelse av tematiske bilaterale satsinger (som tidligere ble finansiert over tematiske budsjettposter) i regionbevilgningene (Kap. 159) gjør det mye vanskeligere å tolke hvorvidt klima- og miljøhensyn ivaretas i bistandsbudsjettet. Selv om det er en god beskrivelse av behovet for klimabistand i introduksjonsteksten om regionbevilgningene (s. 112), er det altfor få detaljer om hvordan klima hensyn skal ivaretas i prioriteringene for 2021 for hver region. For eksempel er avsnittet om klima og miljø under Kap. 159, Post 75, om Afrika mest en virkelighetsbeskrivelse, som avsluttes: «tiltak som bidrar til å styrke matsikkerhet samt bærekraftig forvaltning av naturressurser er derfor en viktig prioritet» (s.121).

Vi har forståelse for at det ikke er hensiktsmessig å ha mange detaljer i slike beskrivelser, ettersom Norges prioriteringer må tilpasses lokale behov, men det gjør at det er svært vanskelig å vurdere hvorvidt overføringen til regionbevilgningene vil ivareta hensyn til klima og miljø i bistandsbudsjettet. Dette er spesielt tilfelle når hensyn må tas i alle regioner og under alle poster til koronatiltak.

Fornybar energi: Behov for desentraliserte løsninger er ikke redusert

Vi er spesielt bekymret over denne usikkerheten når det gjelder Fornybar energi (Kap. 162, Post 72), siden det er under denne satsingen at tiltak som når ut til de som ikke har tilknytning til det offentlige strømnettet har vært mulig. Fornybar energibistand ble allerede kuttet i 2020. Dette videreføres nå i 2021, i strid med utviklingsministerens og Utviklingsmeldingens lovnader. Det må satses enda mer på å gi basistilgang til energitjenester for husholdninger som ikke kan forvente tilkobling til nettet innen 2030 (bl.a. flertallet i Afrika), i form av kokeovner og desentraliserte strømløsninger som gir reduserte utslipp og kostnader og bedre helse. Det er positivt at «tilgang utenfor strømnettet» (s. 149) og «desentraliserte strømløsninger og innsats for rene kokeløsninger» (s. 150) nevnes i prioriteringene under Kap. 162, Post 72, men dette er ikke tilstrekkelig gjenspeilt i prioriteringene under omtale av for eksempel Afrika i Kap. 159 om regionbevilgningene.

Småskala, desentralisert fornybar energibistand er en annen form for energibistand som det som vanligvis er fokuset til Norfund, og er helt avgjørende for oppnåelse av Norges og verdens klima- og utviklingspolitiske forpliktelser. Det er ingen grunn til å se på småskala, desentraliserte løsninger som et ønskelig, men overflødig, luksus under koronaresponsen: denne typen energibistanden er avgjørende nettopp for å oppnå regjeringens mål om «å støtte tiltak som bidrar til å redusere konsekvensene av pandemien, f.eks.  elektrifisering av helseklinikker, og tiltak som skaffer pålitelig elektrisitet til gjenoppbyggingen av økonomien» (s. 150), spesielt i steder uten kobling til nettet.

Det er ellers spennende at regjeringen vil utrede et nytt fornybarfond, men dette må være friske midler og kombineres med en strategi for desentraliserte, småskala energiløsninger.

Naturvernforbundets forslag til komitémerknad:

• Komiteen ber regjeringen øke Kap. 162, Post 72 (Fornybar energi), med 480 millioner kroner.
• Komiteen ber regjeringen presisere at desentraliserte og småskala fornybare energiløsninger, og rene kokeovner, er prioriteringer for regionbevilgningene (Kap. 159) i 2021, særlig i Afrika, for å oppnå Norges mål i koronaresponsen, og klima- og utviklingspolitikk.
• Komiteen ber regjeringen at et eventuelt nytt fornybarfond finansieres med friske midler og knyttes til et helhetlig program for desentraliserte og småskala fornybare energiløsninger.
  
  

Klimafinansiering: Etterslepet i støtte til klimapasning må fortsatt tas igjen

Det er lignende usikkerhet rundt andre tematiske satsninger. Norge må bidra med mer til klimatilpasning for land og folk som rammes hardest av klimaendringer, ettersom tilpasning har vært svært underfinansiert i norsk klimafinansiering.[2] Økte midler til klimatilpasning i 2020-budsjettet var svært gledelig og det er bra at det foreslås en økning på 31 millioner kroner til styrking av arbeidet med matsikkerhet og klimatilpasning i Kap. 162, Post 71 (Matsikkerhet, fisk og landbruk), men det er uklart hvordan den generelle innlemmelsen av tematiske bilaterale satsinger i regionbevilgningene vil påvirke tilpasning.

Den samme usikkerheten gjelder for de 85 millioner kroner som foreslås flyttet fra Kap. 163, Post 70 (Miljø og klima), for å følge opp arbeidsdelingen mellom Utenriksdepartementet og Norad, men det er ellers bra at klima- og miljøbistandsnivået opprettholdes i forhold til budsjettrammene. Likevel er det fortsatt behov for økt støtte fra alle land i Nord til land i Sør hvis verden skal oppnå Parisavtalens helt nødvendige mål. Rapporten Norway’s Fair Share of the Paris Agreement av Stockholm Environment Institute (SEI) viser at Norge bør kutte tilsvarende 430 prosent av sine utslipp sammenliknet med 1990-nivå innen 2030. Siden minst 50-55 prosent nå skal kuttes i Norge kan resten, tilsvarende nesten 200 millioner tonn CO2, kuttes gjennom tiltak i andre land. Selv om vi har forståelse for at statsbudsjettet for 2021 preges av koronapandemien, legges det opp til en enda større krise hvis nødvendige klimatiltak i resten av verden ikke blir iverksatt.

Naturvernforbundets forslag til komitémerknad:

• Komiteen ber regjeringen presisere i større detalj at klimatilpasning relatert til matsikkerhet, fisk, landbruk (særlig småbønder), vann og infrastruktur er prioriteringer for regionbevilgningene (Kap. 159) i 2021.
• Komiteen ber regjeringen lage en opptrappingsplan for klimafinansiering i tråd med Norges ansvar under Parisavtalen skissert i rapporten Norway’s Fair Share of the Paris Agreement av Stockholm Environment Institute (SEI), med årlige økninger til utslippskutt, tilpasning og tap og skade i Sør mellom 2021 og 2030 som bidrar til å holde global oppvarming under 1,5 grader.

[1]https://forskning.no/biologisk-mangfold-epidemier-klima/risikoen-for-pandemier-kan-okes-av-klimaendringer-og-naturodeleggelser-ifolge-danske-forskere/1695213

[2] Jonas Appelt og Hans Peter Dejgaard, Counting What Counts: Analysis of Norwegian Climate Finance and International Climate Finance Reporting (WWF, Regnskogfondet, ForUM og Kirkens Nødhjelp, 2017), s.10 http://www.forumfor.no/assets/docs/Analysis-of-Norwegian-Climate-Finance.pdf

Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære organisasjon. Vårt mål er å bedre folks levekår og bidra til et demokratisk, rettferdig og trygt samfunn. Internasjonalt jobber Norsk Folkehjelp med humanitær mine- og eksplosivrydding, utviklingssamarbeid og humanitær respons.

Nivået på bistandsbudsjettet

Norsk Folkehjelp støtter regjeringens forslag om å holde nivået på bistanden til 1% av BNI.

Aldri har det vært viktigere å opprettholde 1% av BNI til bistand. Verden må kollektivt ta et løft i en tid hvor ulikheten eskalerer i et tempo vi ikke har sett før. På bare fire måneder, fra april til juli 2020 økte verdens milliardærer sine inntekter med 27%, samtidig som Verdensbanken varsler om at for første gang på 22 år vil verden oppleve en økning i antall ekstremt fattige. Resultatene innen fattigdomsreduksjon som er oppnådd de siste 10 årene står i fare for å utraderes.

Flere store bistandsgivere som Storbritannia, USA og Danmark kutter i sine utviklingsbudsjetter. At Norge opprettholder sitt internasjonale engasjement og viser global solidaritet er avgjørende og vil bli lagt merke til internasjonalt. Ikke minst har et høyt norsk nivå mye å si for svært mange mennesker.

Samtidig vil Norsk Folkehjelp minne om at regjeringens forslag også innebærer et kutt i budsjettet på 1,1 milliarder kroner. Dette vil få konsekvenser for deler av utviklingsarbeidet, og Norge vil ikke kunne nå like mange igjennom sin innsats. Den økende ulikheten i verden skaper ustabilitet og hemmer utvikling. Norsk Folkehjelp mener det vil være hensiktsmessig å få bedre kunnskap i hvor stor grad bistanden bidrar til å forebygge ulikhet og er omfordelende.

Merknader

Norsk Folkehjelp anbefaler:

• At komiteen ber om en gjennomgang av utviklingsarbeidet for å vurdere i hvor stor grad det motvirker ulikhet, og lage en oppfølgingsplan for hvordan bistanden skal innrettes for å minke ulikhet og i større grad bidra til omfordeling.

Kapittel 150, Post 70 Nødhjelp og humanitær bistand 

Norsk Folkehjelp er fornøyde med at posten på nødhjelp og humanitær bistand skjermes for kutt. Det er positivt at beskyttelse av sivile mot miner og andre eksplosiver nevnes spesielt som en prioritet, sammen med kampen mot SGBV.

I en pandemi som verden står overfor er det avgjørende å sikre en god balanse mellom det langsiktige utviklingsarbeidet og humanitær bistand, for å sikre at både umiddelbare krisebehov dekkes, samtidig som det investeres i langsiktig utvikling for å bygge robuste samfunn med motstandskraft for fremtidige kriser. Det er behov for å ytterligere investere i integreringen mellom humanitær bistand og langsiktig utvikling for å optimalisere resultatene. Blant annet må kanaliseringen av humanitær bistand gjennom lokale organisasjoner økes, og mekanismer for å sikre lokalbefolkningens medbestemmelse i hva nødhjelpen skal gå til må ytterligere styrkes. Også under pandemien har lokale aktører vist seg å være essensielle i den humanitære innsatsen, da de har kunnet fortsette operasjoner under lockdown.

Merknader

Norsk Folkehjelp anbefaler:

• At komiteen ber om at arbeidet med å sikre integreringen mellom humanitær bistand og langsiktig utvikling prioriteres.
• At komiteen ber om at regjeringen intensiverer arbeidet med å oppfylle Norges forpliktelser på lokalisering i Grand Bargain og øker kanalisering av nødhjelp til lokale aktører til 20% på sikt.     

Sivilt samfunn (Kap 170, post 70)

Norsk Folkehjelp er fornøyde med at budsjettet til støtte og styrking av sivilt samfunn skjermes for kutt, og at sivilsamfunnet bidrag inn i kampen mot Covid-19 anerkjennes. Norge kan gjøre en forskjell ved å være en giver som støtter organisasjoner som over tid utfordrer konsentrasjonen av makt og ressurser.

Et sterkt og dynamisk sivilt samfunn er en forutsetning for demokrati og, det å organisere seg, samles og ha mulighet til å ytre seg fritt er en rettighet i seg selv. I de siste årene har vi sett en alarmerende økning av restriksjoner på sivil samfunnet fra myndighetenes side. Sivilsamfunnsaktivister blir truet og trakassert. Restriksjonene går ikke bare på å minke muligheten for å påvirke politikk, men går rett på grunnleggende rettigheter slik som retten til å organisere seg, retten til å forsamle seg, ytringsfrihet, retten til å protestere og være i opposisjon. Dette er trender som har blitt forsterket under pandemien.

Med denne utviklingen in mente mener Norsk Folkehjelp at det er problematisk at posten i større og større grad er gjenstand for ytterligere tematiske bindinger utover å skulle bidra til en styrking av sivilsamfunnet. Posten har fått flere formål, men hvor støtten kanaliseres gjennom sivilt samfunn, og hvor rollen til sivilt samfunn i større grad blir tjenesteytende enn aktører som utfordrer maktstrukturer og søker sosial endring. Med flere og flere tematiske føringer på posten (nå også innsats på sosiale sikkerhetsnett) står regjeringen i fare for å slå bein under sin egen sivilsamfunnsinnsats.

Merknad:

Norsk Folkehjelp anbefaler:

• 170.70 er den viktigste posten i statsbudsjettet for å styrke sivilsamfunnet på egne premisser, i tråd med Norads prinsipper for støtte til sivilt samfunn i sør. Komiteen må be om at tematiske føringer i posten utover styrking av sivilsamfunnet reduseres, og på sikt fjernes.
• Komiteen bør understreke at regjeringen må løfte organisasjons- og ytringsfrihet i internasjonale fora, fremme handlingsrom for sivilt samfunn og forenkle for å unngå byråkratiske hindre i støtten til sivilsamfunn i sør.  

Klimafinansiering (UD kap. 163, post 70 og 71)

Klimaendringene og tapet av natur er den største krisen verden står overfor. Norsk Folkehjelp mener at det er et minimum å opprettholde klimainnsatsen i bistandsbudsjettet.

Norsk Folkehjelp mener: 

Budsjettendring:

Statsbudsjettet 2021 må opprettholde klimasatsningen på minimum 2020-nivå. (UD kap. 163, post 70 og 71)

Merknader:

Norsk Folkehjelp anbefaler komiteen å be regjeringen:

• være en internasjonal pådriver for at klimafinansiering i større grad rettes mot klimatilpasning og øke det norske tilskuddet til klimatilpasningsfondet. 
• benytte styreplassen i det Grønne Klimafondet til å jobbe for at finansieringen til lokalsamfunnsbaserte prosjekter øker til minst 15 % (UD, kap. 163, post kap. 70) 
• gi bevilgningene til klimafinansiering en kraftig økning, i tillegg til den ordinære bistanden på sikt. 
• nedsette et offentlig utvalg for å utrede og kartlegge alternative og innovative nye finansieringskilder som kan svare på de enorme behovene for katastrofeforebygging og klimatilpasning. 

Som det fremkommer av både regjeringens handlingsplan for eksport og statsbudsjettforslaget er Norwegian Arts Abroad (NAA) en svært viktig del av regjeringens virkemiddelapparat for internasjonalisering og eksport av norsk kunst og kultur. NAA samarbeider tett med Utenriksdepartementet sentralt og de norske utestasjonene samt de respektive internasjonale bransjemiljøer.

NAA er glade for at regjeringen ikke legger opp til ytterligere kutt i Utenriksdepartementets kulturmidler og at trenden med kutt av kap. 115 ser ut til å ha stoppet opp. Men det er med undring vi konstaterer at den globale pandemien ikke reflekteres inn i virkemiddelapparatet for internasjonalisering av norsk kunst og kultur. Det er spesielt viktig med økt satsing på kultureksport i den utfordrende situasjonen vi er i nå globalt med koronapandemien, som bidrar til store endringer i de internasjonale markedene og dermed også for inntektsgrunnlaget til kunstnere og kulturaktører i Norge. NAA-organisasjonene er i tett dialog med sine respektive kunst og kulturfelt og ser at behovet for gode og presise tiltak i en verden som stadig endres, vil være større i tiden fremover. Norge har – hvis vi går inn for det - et mulighetsvindu der vi kan ta større markedsandeler globalt, og oppnå økt internasjonale interesse og tilstedeværelse.

Under Covid-19 pandemien har NAA-organisasjonene erfart at deres roller som kompetansesentre, nettverksbyggere og forvaltningsorganer har blitt viktigere enn noensinne for de ulike aktørene i kunst og kulturfeltet. Etter direkte dialog (spørreundersøkelser, zoom-møter og dialogmøter) med feltet ser vi at virksomhetene har økt behov for internasjonal nettverksbygging i denne perioden, både for å opprettholde eksisterende nettverk og for å knytte nye internasjonale kontakter. NAA-organisasjonene har store internasjonale nettverk og sørger for å tilgjengeliggjøre disse til eksportklare virksomheter gjennom å skape digitale møteplasser i en tid der reising ikke er mulig.

Videre har vi sett at det er behov for økt kompetanse og ressurser til digital promotering i feltet. Her bistår NAA sine felt med kompetansehevende tiltak for både utøvende/produksjons-, formidlings/markedsførings- og salgsledd. Digitale løsninger er kostbart, men det må til hvis vi skal opprettholde interessen, og dermed forventet etterspørsel, etter norsk kunst og kultur når verden en gang åpner.

Norge har mange sterke internasjonale aktører innenfor alle kunstformer, som i hovedsak har hentet inntekter fra internasjonal virksomhet. Dette er kunstnere som har satset internasjonalt, nettopp i tråd med regjeringens ønske om økt internasjonal eksport. Norske krisepakker har ikke omfattet frafall av disse inntektene. Det er derfor enda viktigere at NAA sitt arbeid styrkes slik at disse kunstnerne får et økt handlingsrom for å opprettholde sin tilstedeværelse på internasjonale arenaer, selv om vi enn så lenge er tilstede digitalt på disse.

Å delta på ulike digitale plattformer er ofte mer kostbart for kunstneren enn å delta fysisk på en levende scene.  Da kommer utgiftene til produksjon og formidling av den digitale versjonen i tillegg til produksjonsutgiftene man har hatt til selve verket. Mange har også lokale partnere i utlandet, og gjennom dem direkte tilgang til disse markedene. Når verden åpnes igjen, er målet vårt at norske kunstnere skal kunne oppnå maksimal etterspørsel og kunne håndtere den. Norske kunstnere er ambassadører for verdier som ytringsfrihet, demokrati og mangfold når de opererer i sine ulike nettverk og kulturelle kontekster i utlandet. Ofte inngår de i sammenhenger der kulturelt nybrottsarbeid finner sted, og kan bidra til å styrke disse plattformene.

Regjeringens handlingsplan for eksport For og med norsk næringsliv står det at regjeringen vil «videreføre og forsterke satsingen på kulturell og kreativ næring med et nytt oppdrag til Innovasjon Norge. Oppdraget skal inkludere mentortjenester.»  I budsjettforslaget står det at departementet vil prioritere tilskudd til søknadsbaserte ordninger og prosjektmidler forvaltet i NAA-nettverket. Her mener vi at regjeringen i tillegg bør styrke UDs kulturmidler slik at NAA-organisasjonenes kan iverksette treffsikre tiltak. NAA-organisasjonene innehar den nødvendige fagkompetansen og det internasjonale nettverket som skal til for å oppnå økt internasjonalisering. Vi er rigget for å kunne iverksette treffsikre tiltak som er utviklet for våre respektive kunst og kulturfelt.

Nettverket Norwegian Arts Abroad (NAA) består av Design og Arkitektur Norge (DOGA), Music Norway, NORLA, Norwegian Crafts, Danse- og teatersentrum, Office for Contemporary Art Norway (OCA) og Norsk filminstitutt (NFI). Organisasjonene bidrar til internasjonalisering og eksport av kunst og kultur fra Norge gjennom kompetanse- og nettverkstiltak og tilskuddsordninger. Organisasjonene mottar driftstilskudd fra Kulturdepartementet, med unntak av DOGA som mottar driftstilskudd fra Nærings- og fiskeridepartementet. NAA-organisasjonene samarbeider tett med Utenriksdepartementet og norske utenriksstasjoner om prosjekter, internasjonalisering, og eksportfremstøt, samt forvalter tilskuddsordninger på vegne av departementet på hvert felt.

NHO mener regjeringens budsjett har gode tiltak for jobbskaping og klimaomstilling. Det er viktig at Stortinget ivaretar satsingen på karbonfangst og -lagring, nedtrapping av formuesskatt på arbeidende kapital, kompetansesatsing og norsk deltakelse i forskningssamarbeidet i Europa. Samtidig er ikke krisen over - det er fortsatt behov for tiltak for bedrifter som er hardt rammet.

Vi må øke eksporten for å sikre inntekter til velferdsstaten etter hvert som oljeinntektene minker. Samtidig skal bedriftene manøvrere i en stadig mer krevende verden preget av økte geopolitiske spenninger, økt proteksjonisme og mindre respekt for multilaterale organisasjoner. Dette krever at det i utenrikspolitikken legges større vekt på næringslivets behov.

Eksportfremme: behov for økt satsing og nytt eksportsenter

NHO har i lengre tid etterlyst en større satsing på eksportfremme. Flere rapporter viser betydelige svakheter ved det norske virkemiddelapparatet. Våre naboland bruker større ressurser og har en mer målrettet og strategisk satsing for å hjelpe egne bedrifter ut i et stadig tøffere internasjonalt marked.

NHO ønsker Regjeringens eksporthandlingsplan velkommen. NHO støtter prosessen med å utarbeide en ny modell for eksportfremmearbeidet som skal legge til rette for et mer strategisk samarbeid med bedriftene.

Det bør etableres et eget eksportsenter for strategiske satsinger som koordinerer arbeidet i samarbeid med det eksisterende virkemiddelapparatet. Regjeringen foreslår å avsette 75 millioner til eksportfremmetiltak. Det må ansees som et minimum.

Vi vil også påpeke at norske ambassader har svært lite operasjonelle midler til å drive aktiviteter for eksportfremme. Kap. 115, post 71 er foreslått nærmest uforandret på 8 mill. Selv om et tilsvarende beløp foreslås bevilget over næringsdepartementets budsjett, blir dette for ingenting å regne når det skal fordeles på rundt hundre utenriksstasjoner.

Aktiv Europapolitikk

EØS-avtalen må styrkes og Norge må knytte seg tettest mulig opp til EU. Vi må søke tidlig deltagelse i EUs politikkprosesser og en mer aktiv tilstedeværelse i Brussel og i de europeiske hovedstedene. EUs satsing på grønn omstilling gjennom European Green Deal og investeringene gjennom EUs gjenoppbyggingsfond skaper muligheter for norsk næringsliv. Norge må jobbe mer strategisk for å medvirke i disse prosessene og bistå bedriftene i å søke markedsmuligheter.

Debatten om EØS-avtalen og NAV-skandalen viser at det er et stort behov for informasjon og forskning om EØS/EU for å øke kunnskapsnivået i forvaltningen, befolkningen og næringslivet. Under kap. 118, post 74 beholdes informasjonspotten uforandret på 5,7 mill og europapolitisk forskning på 16,7 mill. Disse burde minst vært doblet.

Deltagelse i EUs programmer

NHO er svært tilfreds med at regjeringen har funnet budsjettmessig rom for deltagelse i en rekke EU-programmer av betydning for norsk næringsliv. Dette gjelder først og fremst EUs rammeprogram for forskning og innovasjon (Horisont Europa), EUs rammeprogram for utdanning (Erasmus+), EUs programmer for romvirksomheten, EUs program for digitalisering (Digital Europe) og EUs program for konkurransekraft for små og mellomstore bedrifter (COSME).

Vi reagerer imidlertid sterkt på at regjeringen ikke prioriterer å delta i det europeiske forsvarsfondet (EDF). Dette er et klart brudd på en aktiv europapolitikk. Norge har deltatt i piloten til dette programmet, og deltagelse anses som viktig for norsk forsvarsindustri. Det bør også være av overordnet utenrikspolitisk interesse at Norge knytter seg tettest mulig til EUs arbeid for en tettere forsvars- og sikkerhetspolitikk, der EDF er et svært viktig tiltak. For 2021 vil deltagelsen ha relativt små budsjettmessige konsekvenser da det er et oppstartsår, og vi oppfordrer Stortinget til å reversere dette forslaget.

Handelspolitikk

NHO understreker viktigheten av å fremforhandle gode handels- og investeringsavtaler. Det er spesielt viktig å få på plass gode avtaler med Storbritannia og Kina, opprettholde trykk i forhandlingene med India og arbeide for å sette i gang forhandlinger med Japan. Stortinget anmodes om å ratifisere avtalen med Mercosur når denne kommer til behandling. Det er likeledes viktig at Norge tar en aktiv rolle i arbeidet med å reformere og revitalisere Verdens Handelsorganisasjon.

Programområde 03: Bistand. Kap. 162 Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi

Koronapandemien har ført til en økonomisk krise for utviklingslandene.  Vi ser økonomisk tilbakegang, økende absolutt fattigdom og økt arbeidsledighet. Det er urovekkende at regjeringen nedprioriterer jobbskaping og grønn omstilling i bistandsbudsjettet i en slik krisesituasjon.

Post 70: Næringsutvikling og handel: Vi merker oss at denne posten er kuttet med nærmere 25% sammenlignet med nasjonalregnskap 2019 og at noe av midlene på posten foreslås overført til regionbevilgningen. I en tid hvor behovet for jobbskaping og arbeidsplasser i utviklingslandene aldri har vært større og sysselsetningskrisen rammer særlig ungdom hardt er det viktig at målsettingen om at midlene skal gå til næringsutvikling opprettholdes.

Post 72: Fornybar energi: NHO er tilfreds med at regjeringen nå etablerer en garantiordning for investeringer i fornybar energi. Det er derimot skuffende at regjeringen fortsetter å kutte i posten slik at det blir mindre midler tilgjengelig for å sikre tilgang til fornybar energi i utviklingsland.

Post 95 Norfund: Budsjettforslaget innebærer at regjeringen ikke følger sin egen opptrappingsplanen for Norfund slik den ble beskrevet i Meld.St.24 (2016-2017) Felles ansvar for felles fremtid. Budsjettforslaget svekker Norfunds muligheter til å investere i bedrifter som skaper arbeidsplasser som gir folk mulighet til å arbeide seg ut av fattigdom, og i fornybar energi som er avgjørende for å stanse klimakrisen som rammer de fattigste hardest.

NHO foreslår at det bevilges midler i henhold til ambisjonen i Meld.St.24 (2016-2017). Dvs at total bevilgning til Norfund (grunnfondskapital og tapsavsetting) økes med 572 mnok til total på 2.250 mnok i 2021.

Forum for utvikling og miljø (ForUM), et nettverk av mer enn 50 norske sivilsamfunnsorganisasjoner, takker for muligheten til å delta på statsbudsjetthøring. Vi vil i vårt skriftlige innspill fokusere på bistandsprosenten, kapittel 170 om støtte til sivilsamfunn, kapittel 172, post 73 om gjeldslette, samt kapittel 162 post 71 om matsikkerhet og post 73 om klimafinansiering. 

Bistandsprosent 

Allerede før koronapandemien brøt ut lå verden langt bak målet for å finansiere bærekraftsagendaen. Pandemien førte til at millioner av mennesker mistet livsgrunnlaget sitt over natten, og land som allerede hadde begrensede ressurser går nå gjennom dype økonomiske kriser. Selv om vi alle er rammet av pandemien, er det liten tvil om at de som er aller hardest rammet er de som har minst fra før. I krisetider er det helt avgjørende at de som har mest også bidrar mest. 

ForUM ber om at: 

• Komiteen opprettholder budsjettforslaget om å fortsatt holde av 1 % av BNI til bistand, og legger til en merknad om at støtten til bekjempelse av pandemien ikke går på bekostning av annen humanitær og utviklingsstøtte, særlig posten til sivilt samfunn.   

Sivilsamfunn 

Bærekraftsmålene kan ikke nås uten aktive sivilsamfunn, men vi vet at sivilsamfunn som jobber for menneskerettigheter og miljø er under press i mange deler av verden. Dette har blitt spesielt tydelig under koronakrisen. Som pådriver for demokrati bør Norge gå foran også når det gjelder å sikre stabile rammevilkår for norske organisasjoner, derfor er forutsigbarhet knyttet til Informasjonsstøtten avgjørende. Videre er det beklagelig at organisasjoner som arbeider med fredsspørsmål ikke har tydelige rammebetingelser i en tid hvor spenningene øker, og behovet for nedrustning er større enn på lenge.  

ForUm ber om at: 

• Følgende merknad tas inn: “Komiteen forutsetter at informasjonsstøtten videreføres på minst samme nivå som i inneværende år og at regjeringens mål om avtalereduksjon ikke vil omfatte denne støtteordningen” 
• Det øremerkes støtte til arbeid med fredsspørsmål. 

Gjeldslette 

Allerede før 2020 var gjeldsnivåene i mange land for høye, og de negative økonomiske konsekvensene av koronapandemien har gjort situasjonen mye verre. Norge støttet tidlige tiltak, blant annet betalingsutsettelse, men både Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken har vært tydelige på at dette ikke er nok for å hindre alvorlige gjeldskriser. Fremover må Norge jobbe for at G20s Debt Service Suspension Initiative (DSSI) varer til nødvendige gjeldsreduserende tiltak er på plass, og løfte behovet for en ny gjeldshåndteringsmekanisme i FN. Gjeldslette kommer til å bli en avgjørende del av kriseresponsen i forbindelse med covid-19, og Norge må jobbe for at alle relevante kreditorer bidrar. Samtidig vil gjeldslette på bekostning av annen bistand bare bidra til at vinningen går opp i spinningen, derfor må gjeldslette som ikke omfattes av Handlingsplan for gjeldslette og utvikling gis som ekstrabevilgninger, utenfor bistandsrammen.  

ForUM ber om at komiteen legger til følgende merknad: 

• “Komiteen ber departementet prioritere å støtte gjeldsreduserende tiltak for landene som trenger det, og å sikre at gjeldslette som ikke omfattes av Handlingsplan for gjeldslette og utviklingmå gis som ekstrabevilgninger, utenfor bistandsrammen.” 

Klimabistand 

Norge er gjennom Parisavtalen og FNs klimakonvensjon forpliktet til å bidra til klimatiltak i fattige land. Målet er at de utviklede landene skal mobilisere 100 milliarder dollar årlig til klimatiltak i utviklingsland gjennom Det grønne klimafondet (GCF) innen 2020. I dag har fondet kun klart å samle inn 10 milliarder dollar. I tillegg anslår UNEP at behovet for finansiering av tilpasningstiltak i 2030 vil være opp mot 300 milliarder dollar årlig.  

I ForUM-rapporten «Norway’s Fair Share» beregnes Norges rettferdige andel utslippskutt utenfor egne landegrenser til 198 millioner tonn CO2, noe som vil koste omkring 65 milliarder kroner (50 milliarder i utslippskutt, 15 milliarder i tilpasning) hvert år fram til 2030.  

ForUM ønsker også å benytte anledningen til å kommentere på den varslede utredningen om nytt klimafond for fornybare investeringer. ForUM stiller seg bak formålet om å “redusere klimagassutslipp, og å promotere energieffektivisering og utbygging av fornybar energi i utviklingsland, og bidra til utfasing av kull». Samtidig er det viktig at satsningen på et slikt fond ikke går på bekostning av allerede eksisterende tiltak. For det første må det sikres at finansiering til et fornybarfond ikke går på bekostning av Norges støtte til Det grønne klimafondet. Videre må det sikres at finansieringen av et slikt fond ikke hentes fra bistandsbudsjettet, og på denne måten går utover andre utviklingspolitiske satsninger. 

ForUM ber om at:  

• Post 70 under kapittel 162 styrkes med 1.2 milliarder, og går til Norges støtte til Det grønne klimafondet (GCF), for å samsvare med Norges forpliktelser i Parisavtalen.  
• Komiteen ber regjeringen om å lage en opptrappingsplan for hvor og hvordan Norges klimafinansiering skal økes fram mot 2030. Denne må inkludere tiltak som innen 2030 sørger for å kutte utslipp i utlandet med 198 millioner tonn CO2 og tilpasningstiltak. 
• Komiteen tar inn følgende merknad om det nye fornybarfondet: «Finansieringen av det nye fornybarfondet skal ikke tas fra bistandsbudsjettet eller tas fra Det grønne klimafondet.  

Bærekraftige matsystemer 

I 2019 lanserte regjeringen sin handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk 2019–2023 Mat, mennesker og miljø, og matsikkerheten har blitt svekket som følge av koronapandemien. ForUM er derfor glade for at støtten til matsikkerhet er styrket, men merker oss at det er flyttet 507 millioner til kapittel 159 regionalbevilgning. Vi vil påpeke at dette kan få konsekvenser for sporbarheten og den helhetlige oppfølgingen av midlene under post 71.  

ForUM ber om at komiteen tar inn følgende merknader:  

• «Komiteen ber regjeringen om å legge frem en videre økonomisk opptrapping av satsningen på bærekraftige matsystemer.»   
• «Komiteen ber regjeringen om å tydeliggjøre hvor mye som brukes på implementering av planen for bærekraftige matsystemer, hvor midlene tas fra i bistandsbudsjettet, sikre sporbarhet av de regionale bevilgningene og hvordan helheten ivaretas i prosjektene.»  

Med vennlig hilsen

Kathrine Sund Henriksen

Daglig leder for Forum for utvikling og miljø

Nordmanns-Forbundet og Norge-Amerika Foreningen har fusjonert og styrker båndene til Nord-Amerika. Ber om en økning av tilskuddet fra kr. 500’ til kr. 2 millioner

Saken gjelder Statsbudsjettet 2021, kapitler fordelt Utenriks- og forsvarskomiteen kap. 118, post 74 Forskning, dialog og menneskerettigheter, «Fremme av transatlantisk samarbeid, Nordmanns-Forbundet": kr. 500.000. 

Nordmanns-Forbundet/Norwegians Worldwide og Norge-Amerika Foreningen har slått seg sammen til én felles organisasjon med formål å styrke forholdet mellom Norge og Nord-Amerika. Den nye organisasjonen har fått navnet Norge-Amerika Foreningen, NORAM. Fusjonen ble vedtatt juni 2020.

Ved å slå sammen våre begrensede ressurser og har vi etablert en mer slagkraftig og fokusert organisasjon med formål å fremme transatlantisk samarbeid gjennom akademisk og kulturell utveksling som sikrer livslang læring.

I disse tider der USA og Norge kjenner på store politiske forskjeller er det avgjørende at vi styrker, ikke svekker, båndene mellom den norske og amerikanske befolkningen

Norge-Amerika Foreningen arbeider bl.a. for:

• Skoleelever: Fremmer norsk språk, kultur og friluftsliv gjennom videre drift av Norgesskolen, en sommerskole i Telemark for elever 9 – 18 år med tilknytning til Norge, bosatt i utlandet.
  Ca. en tredjedel av elevene bor i USA.
• Studenter: Stimulerer til akademisk utveksling mellom Norge og Nord-Amerika, bl.a. gjennom formidling av stipender fra Norge-Amerika Stiftelsen og samarbeidende stiftelser i USA, tilbyr gratis veiledning om studiemuligheter i Nord-Amerika og Norge, og gir oppdatert informasjon til elever, studenter og skoleveiledere over hele landet.
• Alumni: NORAM har mange alumni, og vi vil skape nye arenaer og nettverk dere flere generasjoner møtes for å fremme livslang læring.
• Nettverk: Styrke og utvikle nettverket i Nord-Amerika gjennom medlemmer på begge sider av Atlanterhavet, lokalavdelinger, alumni, samarbeidsorganisasjoner og universiteter.

De historiske og politiske bånd mellom Norge og Nord-Amerika er sterke. Det krever imidlertid en kontinuerlig innsats å opprettholde og styrke denne relasjonen. Våre nasjoner har et felles verdigrunnlag, men akademisk og kulturell utveksling er viktigere enn noensinne når nye generasjoner kommer til.  Det har stor betydning at det også i fremtiden er mange nordmenn med førstehånds kjennskap og innsikt i amerikansk samfunnsliv.

Vi har satt nye ambisiøse mål for neste år. NORAM vil blant annet jobbe målrettet for å gjenoppta og styrke båndene til de norske universitetene i USA. Det dreier seg om seks universiteter grunnlagt av norske utvandrere på slutten av 1800-tallet og som i dag er høyt respekterte læresteder. Vi har allerede et omfattende stipendprogram for studenter på Master og PhD-nivå, men vi vil gjøre mer for å gi flere bachelor-studenter mulighet til å ta sin utdannelse i USA og Canada.  

Vår viktigste målgruppe er unge mennesker. Samtidig har vi et ansvar for å ivareta en mer enn 100-årig tradisjon med akademisk utveksling og en lang historie som brobygger til det norske Amerika. Vi viderefører derfor samarbeidet med Norsk Utvandrermuseum frem mot utvandrerjubileet i 2025.

Norge-Amerika Foreningen fortsetter som en ideell medlemsforening, der alle med interesse for transatlantisk samarbeid er velkomne. Som Norges eneste sivilsamfunnsorganisasjon med formål å styrke samarbeidet med Nord-Amerika, er vi godt posisjonert til å støtte opp under arbeidet til Norges ambassader og generalkonsulater i Nord-Amerika. Vi er en liten fleksibel organisasjon med et unikt kontaktnett.

NORAM gjør selv en betydelig innsats for å finansiere organisasjonen, bl.a.  gjennom innsamling av midler fra privatpersoner, næringsliv og stiftelser i USA og Norge.  Vi er også tilknyttet nettverket EducationUSA som bl.a. gir oss tilgang til prosjektstøtte fra US Dept. of State. 

Norge-Amerika Foreningen fikk 1 mill i tilskudd for innværende år og at vi mener et forhøyet aktivitetsnivå tilsier behov for flere midler. Vi ber derfor om at ber om at tilskuddet økes fra kr. 500.000 til kr. 2 millioner.

Forslaget til statsbudsjett viser at forventningene til norsk økonomi fremover er store, selv med korona-situasjonen og klimautfordringene som bakteppe. Da må næringene som kan skape arbeidsplasser og lede an den grønne omstillingen, gis stabile rammevilkår.

Regjeringen legger frem et mer nøkternt statsbudsjett enn forventet. Sjømatnæringen står ikke fremst i køen for å stille krav om økte bevilgninger over statsbudsjettet. Det vår næring, og Norge, trenger nå er politikk for å bygge industri og arbeidsplasser.

Må ha gode rammer for eksport

Arbeidet for å sikre og bedre markedsadgangen generelt er helt avgjørende arbeid for sjømatnæringen. I situasjonen med en global pandemi er dette arbeidet viktigere enn noen gang. Vi står foran en situasjon der stabile og gode markeder vil være svekket i lang tid. Dette gjelder også grunnmuren i vår eksport, EU-markedet. Da er det avgjørende at vi har så mange alternative markedskanaler som mulig, slik at vi kan møte etterspørselen etter norsk sjømat globalt og sikre avsetningsmuligheter for våre produkt.

Sjømat Norge ser behov for å løfte opp arbeidet med bedret markedsadgang for sjømat som et av tiltakene for gjenåpning av økonomien etter nedstengingen som følge av pandemien. Arbeidet bør rettes mot de produkter og markeder med størst potensiale, også sett i perspektiv av hvilken takt landene og markedene normaliseres etter Covid-19.

Styrke norsk representasjon i Kina

Bedret tilgang til de asiatiske markedene, med vekt på Kina bør være prioritert. I en rekke markeder i Asia møter næringen større og mindre handelshindringer. Svært ofte er hindringene knyttet til nasjonale krav til godkjenning av bedrifter og produkter for handel, basert på matvaretrygghet og dyrehelse. Det kreves ofte et omfattende arbeid fra norske myndigheter, typisk Mattilsynet for å åpne disse markedene. Det er viktig at myndighetene både tilfører de ulike etater tilstrekkelig ressurser, og at arbeidet med sjømat prioriteres.

Konkret mener vi også at myndighetene bør styrke representasjonen i regionen, ved å opprette ei stilling som fiskeriråd ved den norske ambassaden i Beijing (Kina). Vedkommende bør ha spesialkompetanse på det såkalte veterinære område, det vil si mattrygghet og dyrehelse som er omfattet av WTO-avtalen om - sanitære og plantesanitære tiltak (SPS-avtalen), Norge har til enhver tid fiskeriråder tilknyttet utestasjoner i land der vi har særskilte fiskeriinteresser. Vi har i dag fiskeriråder i Brussel, London, Washington DC og Moskva. All erfaring viser at det er viktig å ha ressurser lokalt, med fagkunnskap, med mulighet til å holde tett kontakt med lokale myndigheter for å få på plass løsninger som kan lette importen. I Kina gjelder dette blant annet det årelange arbeidet med å få godkjenning av rekke ulike sjømatprodukt fra Norge.

For mer informasjon kontakt

Geir Ove Ystmark, administrerende direktør, tlf. 48 12 71 55, geir.ove.ystmark@sjomatnorge.no

Aina Valland, direktør samfunnskontakt, tlf. 97145777, aina.valland@sjomatnorge.no

Innledning
Norway Health Tech er Norges største nasjonale helseklynge med 275 medlemmer fra hele verdikjeden innen helsenæringen. Klyngen bidrar aktivt til innovasjon og næringsutvikling i helsenæringen i Norge, og til eksport av norsk helseindustri.

Bakgrunn
Helseteknologinæringen i Norge er en ung, raskt voksende og attraktiv industri med en årlig verdiskapingsvekst på ca. 10%. En hurtig-voksende helseindustri, som med sine innovative og internasjonalt konkurransedyktige produkter og tjenester kan bidra til utvikling av en bærekraftig norsk helsetjeneste, etablering av nye arbeidsplasser i Norge, økte skatteinntekter og økte eksportinntekter som følge av eksport til et nærmest uendelig globalt marked.

Internasjonalt

Et internasjonalt rettet næringsliv er viktig for å generere inntekter til Norge og i Norge. Konkurranseutsatte, eksportrettede næringer har gjennomgående høyere lønnsomhet og produktivitet enn kun «nasjonale» bransjer ettersom eksportbedrifter fanger opp teknologi og løsninger ved å konkurrere internasjonalt. I tillegg er det innenlandske markedet lite, og dermed er eksport og internasjonale investeringer viktig for norsk næringsliv. Helseindustriens mange tidligfase-bedrifter er «born globals», dvs. at de er internasjonale fra den dagen de får sine første inntekter. Bakgrunnen for dette er at hjemmemarkedet for de fleste helsebedriftene er svært små, og at industrien derfor må tenke globalt fra dag én.

Utenriksstasjonenes rolle

Helseindustriens potensielle eksportmarkeder er globale; dette med bakgrunn i at ethvert land har fokus på etablering av gode og bærekraftige helsetjenester for sine borgere. I klyngens arbeid med å legge til rette for internasjonal skalering og vekst av norsk helseindustri, og til å tiltrekke teknologi og kloke hoder til Norge, er det stor variasjon i kompetansen, interessen og bistanden industrien får ved de ulike utenriksstasjonene. Ved å gi utenriksstasjonene klarere beskjed om å være døråpnere og nettverksbyggere også for vår industri, vil dette kunne ha stor effekt. UDs kontorer har ofte god oversikt over markedsmuligheter og unik tilgang til nettverk og myndigheter, som vår raskt voksende industri har stor nytte av.

Ønskede tiltak er å

• - styrke Utenriksdepartementets rolle for norsk verdiskaping ved å hente inn kunnskapsmedarbeidere med erfaring fra ulike deler av næringslivet i tillegg til å prioritere næringslivsbakgrunn i større grad som opptakskriterie for å bli tatt opp som aspirant i utenrikstjenesten.
• - prioritere næringsfremme av bærekraftige og sterkt voksende unge norske industrier som helse. I dag er fremme av vår industri regulert til Protokollavdelingen (med kunst og næringsfremme), og seksjon for kultur og næringsfremme. Det er to personer i denne seksjonen i dag som arbeider med næringsfremme og som skal dekke alle industrier utover hav og miljø. Helseindustrien med sine «born globals» opplever derfor liten interesse fra det ypperste av norske representanter i UD hjemme, og dertilhørende manglende initiativ fra utenriksstasjonene (med noen hederlige unntak).

Handlingsplan for eksport

Norway Health Tech støtter Regjeringens forslag til handlingsplan for eksport og finansieringen av økt eksportsatsing på 100 mill NOK. Klyngenes rolle må komme tydeligere frem i de nye satsingene, med klare finansielle virkemidler også til klyngene. For å få synergier og økt vekst ut av midlene mener vi at

• - eksportsatsingene må være basert på strategiske satsinger og at hoveddelen av midlene må styres av BusinessNorway og Eksportsenteret, og ikke alene av Innovasjon Norge. Klyngenes rolle må komme tydeligere frem i de nye satsingene, med klare finansielle virkemidler også til klyngene.

Kap.115, post 71 – Næringsfremme

Bevilgningene på næringsfremme skal støtte bærekraftsmål 8, noe helseindustrien allerede gjør. Industrien leverer i tillegg på mål 3 «God helse», mål 9 «Innovasjon og infrastruktur», mål 11 «Bærekraftige byer og samfunn» og mål 17 «Samarbeid for å nå målene».

Vi fremmer derfor at

• - helse bør komme med på prioriteringslisten av næringer som skal fremmes i 2021 og få en mer betydningsfull plassering i UDs hierarki og derav hos utenriksstasjonene
• - at beløpet til næringsfremme fra UDs side må økes til kr. 30 millioner i 2021, og til 50 million i 2022.

Covid-19-pandemien har skapt flere muligheter for norsk helseindustri og de norske utenriksstasjonene kan derfor bidra konstruktivt til å legge til rette for å gi folk mer helse for hver investert krone, ved å være proaktive og delta mer aktivt i fremme av vår næring. Ved å bevilge et høyere beløp til denne satsingen viser Stortinget at helseindustrien bør prioriteres høyere i UD.

EØS og EU

Norway Health Tech støtter opp om EØS-avtalen og et tettere forpliktende EU-samarbeid. EU-landene utgjør viktige handelsmarked og det er i industrien sin interesse av samarbeidet i hele EØS foregår med et minimum av hindringer. Like konkurransevilkår og forutsigbarhet for næringslivet er bra, selv om vi skulle ønske at den norske juridiske tolkningen av statsstøtteregelverket kan fokusere mer på hvilke muligheter avtalerommet gir, fremfor å lete etter begrensninger.

Norway Health Tech støtter forslaget om at Norge skal ta del i de ulike EU-programmene under Horizon Europe, og støtter at Norge blir en del av Cosme, som vi mener er et godt verktøy for å samhandle og stimulere eksport i Europa, - også innen helse.

Norway Health Tech takker for muligheten til å komme med innspill til Utenriks- og forsvarskomiteen.

Med vennlig hilsen,

Kathrine Myhre,                                                                        Trine Radmann
CEO,                                                                                         Head of International Affairs
Norway Health Tech                                                                 Norway Health Tech

Til

Utenriks- og forsvarskomiteen,

SRHR-nettverkets innspill til Utenriks- og forsvarskomiteen Prop. 1S (2020-2021)

SRHR-nettverket takker Utenriks- og forsvarskomiteen for muligheten til å komme med skriftlige innspill til statsbudsjettet.  

SRHR-nettverket er fornøyd med at regjeringen opprettholder et høyt bistandsbudsjett og bistandsprosenten, samt understreker viktigheten av å prioritere seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) og likestilling, også som del av håndteringen av Covid-19. Dette er helt sentralt for å motvirke de negative konsekvensene av pandemien, og bidra til en positiv utvikling globalt og for oppnåelse av bærekraftsmålene. 

SRHR-nettverket er glade for at Norge går i bresjen for vaksineutvikling, og multilateralt samarbeid i Covid-19-responsen med økte bevilgninger til WHO. Vi vil likevel minne om at for mange kvinner og barn er den største trusselen under Covid-19-pandemien at øvrige helsetjenester reduseres, eller stenger tilbudene som f.eks. mødre- og barseltilbud, rutinekontroller for barn, og klinikker for abort- og prevensjonstilgang. 

• Under Nairobi Summit i november 2019 forpliktet Norge seg til å investere 9,6 milliarder til SRHR i perioden 2020-2025, og 760 millioner kroner til bekjempelse av skadelige skikker som kjønnslemlestelse og barneekteskap i perioden 2020-2023. 

Det er vanskelig å følge Nairobi-forpliktelsene i statsbudsjettet, og dermed vite at forpliktelsene overholdes. Det er enkelt å følge støtten til multilaterale organisasjoner, men det er krevende å følge bevilgningene gitt til sivilt samfunn som gjerne fordeler seg over mange poster.  

SRHR-nettverket ber Utenriks- og forsvarskomiteen legge inn merknad om at innsatsen til SRHR og skadelige skikker sikres gjennom øremerkede midler i tråd med forpliktelsene gitt i Nairobi. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner (i Norge, internasjonalt og lokalt) bør prioriteres for å sikre at ingen utelates, som er det bærende prinsipp i FNs bærekraftsmål.

• I forbindelse med reformen for arbeidsdelingen mellom Utenriksdepartementet og Norad foreslås det justeringer i form av flytting av midler mellom poster. Deriblant flytting av midler fra kapittel 164, post 70 Likestilling til kapittel 159 Regionbevilgninger. SRHR-nettverket er bekymret for hvordan midlene som tidligere har ligget under kapittelet Likestilling nå kan ettergås. Det er allerede vanskelig å følge bevilgningene på likestilling- og SRHR-feltet, og flyttingen til regionbevilgningene kompliserer dette ytterligere, både for sivilsamfunn og stortingspolitikere. 107 millioner kr er foreslått overført fra kapittel 164, post 70 Likestilling til regionbevilgninger. 

SRHR-nettverket ber om at 107 millioner som er flyttet fra likestillingsposten, øremerkes likestilling. Og at dette blir synlig i rapporteringen i budsjettforslaget for 2022.

Under Nairobi Summit forpliktet også Norge seg til å øke andelen bilateral bistand som har likestilling og kvinners rettigheter som hoved- eller delmål, fra 33 til 50 prosent. SRHR-nettverket synes ikke å se dette reflektert i budsjettet. Vi stiller spørsmål ved hvordan det er tenkt at man skal øke fra 35 prosent i 2019 til 50 prosent i tråd med forpliktelsene, slik det står oppgitt i statsbudsjettet. 

Medlemmer av SRHR-nettverket som står bak innspillet:

Care, FOKUS, Internasjonal Helse- og Sosialgruppe (IHSG), Kirkens Nødhjelp, Kvinnefronten, Norske Kvinners Sanitetsforening, Plan, Redd Barna, SAIH, Seksualpolitisk Nettverk for ungdom (SNU) og Sex og Politikk.

Dette innspillet er utarbeidet av nettverket for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR). SRHR-nettverket har som formål å fremme seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Nettverket har et entydig fokus på globale utfordringer. SRHR-nettverket er et åpent nettverk og består av organisasjoner og personer som enten i kraft av sin faglige stilling i akademia, frivillige- og humanitære organisasjoner, eller i kraft av sin personlige kunnskap og kompetanse om globale utfordringer knyttet til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, aktivt kan bidra til å fremme en global rettighetsbasert tilnærming til seksuell og reproduktiv helse.

Sex og Politikk er koordinator for SRHR-nettverket, og kan kontaktes på kristine@sexogpolitikk.no, tlf. 92609658.

Ungdommens Rettighetsorgan (URO) er et politisk uavhengig organ, og er Plan International Norge sin ungdomsgruppe. URO jobber med å styrke barn og unges rettigheter globalt. Vi har som mål å engasjere ungdom i levekårene til barn og unge i utviklingsland, samt å fremme FNs barnekonvensjon. URO har de siste årene jobbet målrettet for å løfte jenters rettigheter og kampen mot barneekteskap, styrke ungdomsmedvirkning, samt løfte viktigheten av unge og jenters deltakelse i samfunnet, også digitalt.

Koronapandemien har satt likestilling i verden i revers. Mer en noensinne, trenger vi nye og inkluderende løsninger for å ivareta jenters rettigheter og styrke deres påvirkningsmuligheter. Viruset ser ut til å øke eksisterende ulikheter, og problematikk knyttet til jenters situasjon og diskriminering forverres. Jenter, som i mange land allerede er en sårbar gruppe, har dermed vært særlig utsatte og dere muligheter er blitt enda begrenset. Omfanget av pandemien påvirker jenter og unge kvinner i alle aspekter av deres daglige liv: deres sikkerhet, velvære, utdanning, økonomisk sikkerhet, helse, ernæring og tilgang til teknologi.[1] Jenters situasjon og fremtid verden over avhenger av at vi svarer med tiltak som treffer og ivaretar jentene, samt løfter de som politiske aktører. URO ønsker et budsjett som reflekterer dette behovet, og løfter fram to spesielt viktige tiltaksområder:

Digitalisering og trygghet – hånd i hånd: kap 170, post 70

Digitaliseringen av hverdagen til jenter verden over, der sosiale medier og virtuelle plattformer tar stor plass, skaper enorme muligheter. Med fokus på likestilling i tilgang og bruk, kan flere jenter få tilgang til informasjon, digital undervisning og økonomiske muligheter. Dette blir viktig for å sikre jentene gjennom pandemien, samt forhindre at gapet mellom kjønnene blir enda større.

Samtidig er ikke digitalisering utelukkende en mulighet for verdens jenter. Uten et parallelt fokus på trygghet og mekanismer som beskytter barn og unge, kan også økning i digital tilgang få alvorlige konsekvenser. Digital vold er en økende trussel mot jenters rettigheter. Mer enn halvparten av verdens jenter rapporterer om vold, trakassering og trusler av fysisk, seksuell og psykisk karakter.[2] Dette går utover jenters helse, deltakelse og trygghet. Trakassering tier jenters stemmer og deres demokratiske deltakelse står på spill.
Budsjettet mangler en reell satsning på digitalisering som verktøy for inkludering og mot rettighetsbrudd. Norge trenger en plan for hvordan vi skal jobbe for likestilling og beskyttelse, når grove brudd på jenters rettigheter eller deltakelse i samfunnsutviklingen stadig flyttes til det digitale rom.

URO anmoder derfor komitéen be Regjeringen om å …

• - Styrke satsingen på digitalisering som virkemiddel for å sikre jenters rettigheter og tilgang til skolegang, informasjon, demokratisk deltakelse og økonomiske muligheter gjennom pandemien
• - Arbeide for å bekjempe rettighetsbrudd, diskriminering og hatefulle ytringer på nettet som en del av norsk likestilling- og menneskerettighetsarbeid og aktivt motarbeide vold, trakassering og trusler i det digitale rom.

Styrking av ungdomsmedvirkning i en global krise - kap 170, post 70
For ungdom i allerede sårbare situasjoner eller eksisterende kriser, treffer pandemien som en dobbel dom. Ungdom er politiske aktører og deres arbeid er viktig for å oppnå likestilling og bidra til å nå FNs bærekraftsmål. De bygger på en tilnærming som også inkluderer stemmene til marginaliserte barn og unge. Ungdoms strategiske interesser og behov skal og må derfor være en grunnpilar for utviklingssamarbeidet. 

For å oppnå dette, er det viktig at vi satser på ungdomsdrevet rettighetsarbeid og unges medvirkning som elementære deler av vår kriserespons. Skal vi løse problemene verden står ovenfor, må ungdom og særlig jenter, myndiggjøres. Vi må flytte makten og gi de plass for å sikre innhenting av kunnskap fra målgruppen og tilrettelegging av reell medbestemmelse. En slik satsning kan sikres ved at Norge slutter seg til Compact for Young People in Humanitarian Action – en global avtale som skal sikre ungdomsdeltakelse på alle nivåer, kapasitetsbygging av ungdom og støtte til lokale initiativ som en del av vår kriserespons. Ved å gjøre dette signaliserer Norge viktigheten av ungdomsdrevet påvirkningsarbeid, og tydeliggjør samtidig Norges ansvar i oppnåelsen av FNs Bærekraftsmål og likestilling globalt.

URO anmoder derfor komitéen be Regjeringen om å …

• Styrke ungdomsdrevet rettighets- og informasjonsarbeid gjennom støtte til lokale aktører.
• Sikre at Norges globale respons på Covid-19 er sporbar på både alder og kjønn, og dermed adresserer de utfordringene som ungdom og unge jenter særlig møter på i krise. Dette innebærer bl.a. tenåringsjenters behov for beskyttelse mot kjønnsbasert vold og barneekteskap, tilgang på helsehjelp og SRHR, og muligheter for utdanning og arbeid.
• Slutte seg til Youth Compact[3] for å sikre at ungdom involveres, inkluderes og prioriteres i Norges humanitære innsats i kriser, med et særlig fokus på ivareta jentene gjennom den globale pandemien

Vi ser frem til at komitéen tar med seg disse innspillene, og dermed sikrer en helhetlig og inkluderende tilnærming til ungdom og jenters behov gjennom den globale pandemien.

[1]https://plan-international.org/publications/halting-lives-impact-covid-19-girls

[2]https://plan-international.org/publications/freetobeonline

[3]https://www.youthcompact.org/

Takk for muligheten til å komme med innspill til komiteens behandling av budsjettforslaget 2021. Vi viser til Redd Barnas samlede innspill til komiteen for flere detaljer og anbefalinger til budsjettforslaget. (Se https://www.reddbarna.no/nyheter/dette-mener-redd-barna-om-statsbudsjettet)

Budsjettet for 2021 skal vedtas i en spesiell tid, i en global unntakstilstand. Overordnet mener Redd Barna at regjeringen har lagt frem et godt og balansert budsjett, gitt forventet nedgang i BNI i 2021. Men behovene for bistand er enorme. Over hele verden ser vi hvordan konsekvensene av tiltak for å stoppe pandemien legger press på nasjonale økonomier, fratar familier inntektsgrunnlaget, og stenger skoler.

Selv om barn ikke regnes som risikogruppe for viruset, rammes barn desto hardere av de indirekte konsekvensene av pandemien. Redd Barna har spurt 8000 barn fra 37 land hvordan pandemien har påvirket dem. Barna krever at deres rettigheter blir oppfylt. De krever tiltak innen utdanning, blant annet gjenåpning av skoler og bedre fjernundervisning. De krever økt tilgang til helsetjenester, og ber om at myndighetene prioriterer de fattigste familiene først. Det er nå 1,2 milliarder barn som lever i absolutt fattigdom, uten tilgang til utdanning, helse, trygt bosted, matsikkerhet, og tilfredsstillende vann og sanitærforhold. Pandemien har ført til at flere barn enn på mange tiår vil trenge bistand og nødhjelp, også når den akutte helsekrisen er over.

1 prosent av BNI til bistand

Vi er glade for å se at regjeringen har opprettholdt bistandsprosenten. Vi er derfor opptatt av at Stortingets utenriks- og forsvarskomité verner om denne prosenten, og at Norge slik fortsetter å levere på de forpliktelsene vi har overfor barn over hele verden som ikke får sine rettigheter innfridd. Når de fattigste landenes inntekter svikter blir det enda viktigere at rike lands bistand skjermes. Bistand utgjør en liten andel av utviklingslands totale inntekter, men er likevel helt nødvendig for de fattigste landene og ikke minst for de mest sårbare barna.

Utdanning

Koronapandemien førte i vår til stengte skoler for 1,6 milliarder barn og unge. I oktober er det fortsatt over 570 millioner som ikke er tilbake på skolen. En hel generasjon barn har fått sin utdannelse satt på vent. Jenter, fattige og barn i konfliktområder er særlig utsatt og 10 millioner står i fare for å aldri komme tilbake på skolebenken. På grunn av stengte skoler øker barnearbeid, tenåringsgraviditeter og barneekteskap i omfang og vi frykter at så mange som 2,5 millioner jenter kan bli offer for barneekteskap de neste fem årene.

I 2021 går Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) inn i en ny femårsperiode. GPE er en viktig partner i den norske satsingen på global utdanning, og et tidlig signal om økt norsk støtte til GPE over de neste fem årene vil kunne mobilisere andre givere til parternskapet som fokuserer på effektivitet, læring og inkludering.

Redd Barnas anbefaling:

• Øke utdanningsbistanden med 260 millioner kroner og øke Norges[i] bidrag til det Globale Partnerskapet for utdanning (GPE) tilsvarende (Kap. 161, post 70).

Skatt for utvikling

I 2015 forpliktet regjeringen doble norsk skattebistand innen 2020. Skatt er den største og mest bærekraftige kilden til finansiering av velferdstilbud er landenes egne inntekter. Det er positivt at skatt for utvikling trekkes frem som en prioritet i Kunnskapsbanken for 2021. Vi savner likevel en bekreftelse på at Norge vil stå ved sin forpliktelse under Addis Tax Initiative.

Redd Barnas anbefaling:

• Sette av minst 268 millioner kroner til skattebistand gjennom Kunnskapsbanken (kap. 161, post 72)

Klimakatastrofer og humanitær bistand

Klimakrisen er en alvorlig trussel for barn og deres rettigheter, og de enorme klimautfordringene krever umiddelbar handling med langt større innsats enn det vi ser i dag. Uten tilgang til stabil klimafinansiering vil ikke verden klare å nå bærekraftsmålene. Å nå FNs bærekraftsmål krever dessuten at klimafinansiering ikke utkonkurrer andre utviklingshensyn.

Redd Barnas anbefalinger:

• Statsbudsjettet 2021 må reflektere en fortsatt satsing på klimafinansering, og minimum videreføring av dagens nivå på 79 mill. kroner på post 70 Miljø og Klima (kap. 163)
• Be regjeringen nedsette et offentlig utvalg for å utrede og kartlegge alternative og innovative finansieringskilder som kan svare på de enorme behovene for katastrofeforebygging, klimatilpasning og humanitær bistand.

I dag bor mer enn ett av seks barn i et konfliktområde og antall dokumenterte grove forbrytelser mot barn i krig er nesten tredoblet siden 2010. Men finansieringen av beskyttelse av barn utgjør bare 1,4 prosent av den totale humanitære bistanden globalt, og sektoren er den mest underfinansierte av de humanitære sektorene. Satsingen på barns beskyttelse i det humanitære arbeidet bør økes og gjenspeiles i en mer langsiktig og forutsigbar bevilgning og en mer strategisk innsats.

Den internasjonale Grand Bargain-erklæringen forplikter Norge til å bevilge minst 25 prosent av humanitær bistand så direkte som mulig til lokale aktører innen 2020. Pandemien har tydelig vist hvorfor lokaliseringsagendaen er viktig. Lokale og nasjonale organisasjoner har langt bedre tilgang og mulighet til å respondere raskt i en krise, og nå mens koronarelaterte restriksjoner vedvarer. Vi savner at statsbudsjettet tydeliggjør hvordan og når Norge skal oppfylle denne forpliktelsen.

Redd Barnas anbefalinger:

• Fortsette å prioritere finansiering av barns beskyttelse i humanitære responser med økt og mer langsiktig og forutsigbar finansiering (kap. 150, post 70)
• Synliggjøre hvordan og når Norge vil oppfylle forpliktelsen om å gi 25 prosent av humanitær bistand så direkte som mulig til nasjonale og lokale aktører (kap.150, post 70)

Poster vi ber om at bevares slik de er foreslått av regjeringen

Menneskerettigheter (kap. 152, post 70): Det er viktig at Norge fortsetter å være en tydelig motvekt til en trend der det sivile samfunnets handlingsrom svekkes og menneskerettighetene er under økende press.

Helse (kap. 160, post 70): Norge viser godt lederskap i kampen mot korona gjennom sin lederrolle i ACT-A, og det er positivt at budsjettforslaget også legger opp til å styrke innsatsen økonomisk.

Matsikkerhet, fisk og landbruk (kap. 162, post 71): Konsekvensene av tiltakene for å stoppe pandemien resulterer i at langt flere blir fattige og at antallet mennesker som opplever akutt matusikkerhet øker voldsomt. Vi har intervjuet 8 000 barn om livet etter korona, og to av tre barn forteller at de opplever matusikkerhet.

Sivilt samfunn (kap. 170, post 70): Et sterkt sivilsamfunn er avgjørende for å holde myndigheter til ansvar, og har en stor merverdi med sin kjennskap og nærhet til de mest diskriminerte og marginaliserte.

Utviklingsfondet takker for muligheten til å komme med innspill til statsbudsjettet for 2021.

Korona-pandemien har gjort det vanskeligere å være fattig småbonde, med begrensede transport- og bevegelsesmuligheter, stengte markeder, stor sykdomsrisiko og nedstenging av store deler av samfunnet. Både pandemien og økende klimaendringer rammer de fattigste hardest. FN roper nå et kraftig varsko om at en massiv sultkatastrofe står på trappene. Allerede innen årets utgang kan antall fattige ha økt med 100 millioner og antall som sulter kan være doblet. Dette er en kraftig forverring av en allerede negativ trend med økende sult.

Fattige står overfor en rekke alvorlige kriser de selv ikke er skyld i: korona-pandemien, økonomisk krise, økt tørke og flom som følge av klimaendringene, og f.eks. massive gresshoppeinvasjoner i Øst-Afrika. De fattigste, ofte småbønder, er de som har bidratt minst til klimaendringene og er mest sårbare, men blir hardest rammet. Det er positivt at klimatilpasning og matsikkerhet gjentatte ganger blir framhevet i budsjettet, og at Regjeringen erkjenner utfordringen ved at de fattigste rammes av flere kriser. Det er derfor skuffende at Regjeringen ikke ser ut til å ville satse mer på disse områdene.

I en situasjon der verdens fattigste trenger økt støtte mer enn noen gang, er det alvorlig at det norske bistandsbudsjettet for 2021 kuttes med over en milliard fra 2020 nivå. Det er likevel bra at bistanden holdes til én prosent av BNI tross økonomiske utfordringer også i Norge. I denne situasjonen er det avgjørende å vurdere hva som er mest effektivt for å utrydde sult innen 2030 og hva det vil koste. Tirsdag 13. oktober kom et godt svar på det. Da ble Ceres2030-studien lansert der 84 forskere har gjennomgått mer enn 500.000 artikler for å finne svar på nettopp disse spørsmålene. Konklusjonen de kom fram til er enkel: Ved å doble det internasjonale samfunnets støtte til verdens 540 millioner småskala bønder så de kan doble sin matproduksjon, kan verden langt på vei få slutt på ekstrem fattigdom og sult og bekjempe klimakrisa. Norge må mer enn doble sin innsats på området fordi man lenge har satset minst på landbruket av OECD-landene. Selv om 60-80 % av befolkningen i de fleste av Norges partnerland lever av landbruket, har bare to prosent av bistanden gått til dette formålet, langt under gjennomsnittet i OECD.

Regjeringen utrykker i budsjettet at de ønsker en økt satsing på klimatilpasning og matsikkerhet. Det har den forpliktet seg til ved å lansere i 2019 den ambisiøse handlingsplanen «Mat, mennesker og miljø – handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk 2019-2023». Vi ser derimot ikke at bevilgningene følger etter. Utviklingsfondet ber derfor Utenriks- og forsvarskomiteen om å sikre en storsatsing på klimatilpasset landbruk og matsikkerhet, som også kan gi Norge en global lederrolle i kampen mot sult i tråd med handlingsplanen.

Forslag til enkelte kapitler og poster i budsjettet

Kapittel 159 Regionalbevilgninger – Post 75 Afrika

Utviklingsfondet støtter flyttingen av midler til Post 75 under regionbevilgningen for Afrika slik at den øker fra ca. en milliard til 2,4 milliarder, og at hovedprioritet gis de norske partnerlandene «Etiopia, Ghana, Malawi, Mali, Mosambik, Niger, Somalia, Sør-Sudan, Tanzania og Uganda.» Det gjør vi under forutsetningen at satsingen «skal bidra til å bygge opp motstandskraften til fattige» mot «klimarelaterte hendelser og andre …katastrofer».  Økningen forklares med at «tematiske bilaterale satsinger …nå er innlemmet i disse regionbevilgningene», inkludert matsikkerhet, og at «Føringene som ligger til grunn for disse tematiske innsatsene ligger fast». Vi forutsetter derfor at de 476 millioner som er flyttet fra post 71 Matsikkerhet og landbruk i Kapittel 162 Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi gir en tilsvarende økning til matsikkerhet og landbruk gjennom regionbevilgningen i prioriterte samarbeidsland via norske ambassader. Vi oppfatter imidlertid føringene i budsjettet som noe uklare. For å sikre at disse midlene går til matsikkerhet og mot sult for småbønder i Afrika, ber vi komiteen ta med følgende kommentar:

Overflyttingen av midler til Regionbevilgningene, særlig post 70 Afrika, skal brukes i tråd med de tematiske postene de er flyttet fra, særlig midlene fra post 71 Matsikkerhet og landbruk.

Kapittel 162 Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi, post 71 Matsikkerhet og landbruk

Det foreslås bevilget 716 mill. kroner for 2021, som er kraftig reduksjon fra 2020. Som nevnt flyttes 476 mill. kroner bl.a. til regionbevilgningen. Det foreslås samtidig en økning på 31 mill. kroner til styrking av arbeidet med matsikkerhet og klimatilpasning. Dette kan tolkes dit hen at det er en reell økning innen klimatilpasning og matsikkerhet, forutsatt at deler denne posten overføres samme formål under Regionbevilgningen. Samtidig skaper noe uklare føringer i teksten usikkerhet om at dette vil skje. Selv om vi forventer at Utviklingsministeren vil gi tydeligere signaler om at disse midlene skal gå til matsikkerhet når midlene skal fordeles i 2021, ber vi at komiteen tar med at:

Det skal sikres at midlene flyttet fra post 71 Matsikkerhet og landbruk under Kapittel 162 til Regional-bevilgningen bevilges klimatilpasset landbruk, bedre organisering og markedstilgang for småbønder.

Kapittel 163 Klima, hav og miljø Post 70 Miljø og klima

Regjeringens forslag om reduksjon i post 70 Miljø og klima strider mot Norges Paris-forpliktelser om å øke sin støtte til klimatilpasning. Økt innsats på dette området er avgjørende for å redusere behovet for humanitær bistand i framtiden og sikre bærekraften i mye av det langsiktige utviklingsarbeidet. Denne reduksjonen undergraver iverksettelsen av den varslede strategien for klimatilpasning, forebygging av katastrofer og bekjempelse av sult. Utviklingsfondet ber derfor komiteen ta med følgende kommentar:

Post 70 Miljø og klima under Kapittel 163 økes med 100 millioner kroner æremerket iverksettelsen av Strategien for klimatilpasning, forebygging av katastrofer og bekjempelse av sult.

Kapittel 170 Sivilt samfunn post 70
Budsjettposten for å styrke sivilsamfunn i Sør står stille, som betyr en reell nedgang som følge av inflasjon på ca. 40 millioner. Dette skjer samtidig med pandemiens utfordringer og en svak norsk krone som svekker verdien av overføringene. Redusert støtte til sivilsamfunnet er en tapt mulighet til å nå ut til flere av de aller mest sårbare i tråd med prinsippet om leave no-one behind. Regjeringen anerkjenner at sivilsamfunns-organisasjoner som jobber på grasrotnivå «…har et spesielt fortrinn for å nå de mest sårbare og marginaliserte gruppene og enkeltmenneskene og styrke deres rettigheter og muligheter.» Sivilsamfunn er under økende press i mange land da de utfordrer myndigheters og økonomiske interessers maktmisbruk og diskriminering. Vi innser samtidig at pandemien setter budsjettet under hardt press og anerkjenner at Regjeringen forsvarer dagens støttenivå til sivilsamfunn. Vi ber likevel komiteen om følgende innspill:

Post 70 sivilt samfunn under Kapittel 170 økes med 40 millioner kroner til 2068 millioner kroner for å opprettholde postens reelle verdi i 2021 på 2020-nivå.

Sign.

Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet

Sex og Politikk er glad for at forslaget til statsbudsjett viderefører et sterkt fokus på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) i utviklingspolitikken, og at dette fremmes som del av Norges respons og håndtering av Covid-19. Vi er også fornøyd med at bistandsbudsjettet fortsatt er på 1 prosent av brutto nasjonalinntekt. Sex og Politikk er også glad for at forslaget inneholder en økning av støtten til arbeid i forhold til seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk og opprettholdes i forhold til abort, to områder som er spesielt viktige. Sex og Politikk synes det er riktig og viktig at målsettingene og prioriteringene til internasjonal bistand opprettholdes når verden står overfor en global helsekrise. Det er likevel noen presiseringer Sex og Politikk ber kommiteen vurdere for at budsjettet tydelig reflekterer disse prioriteringene: Sex og Politikk vil anmode utenriks- og forsvarskomiteen om å:

1. legge inn en merknad om at innsatsen til SRHR og skadelige skikker sikres gjennom øremerkede midler i tråd med forpliktelsene gitt i Nairobi i 2019, under Kap 159 Regionbevilgning, Kap. 164 post 70 Likestilling og Kap. 170 Sivilt samfunn. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner (i Norge, internasjonalt og lokalt) bør prioriteres for å sikre at ingen utelates, som er det bærende prinsipp i FNs bærekraftsmål.

2. legge inn en merknad om at bevilgningen på 107 millioner som er flyttet fra likestilling, Kap 164, til Regionbevilgningen Kap. 159 brukes til likestillingstiltak og synliggjøres i rapporteringen i budsjettforslaget for 2022.

3. øremerke 60 millioner til UNFPA Supplies under Kap. 160 Helse, som tilsvarer 2019 nivå.

4. legge inn en merknad om å sikre videre støtte til global helse og SRHR-forskning gjennom videreføring av forskningsprogrammet GLOBVAC eller lignende ordninger under Kap. 160 Helse.

1. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR)

Verden står midt i en stor krise som har gjort forskjellene større, og sårbare grupper rammes hardest. Siden pandemien brøt ut, har vi sett økt andel av seksuell og kjønnsbasert vold og store barrierer i tilgangen til trygg abort, moderne prevensjonsmidler og seksualitetsundervisning. Dette påvirker ikke bare den enkeltes rett og frihet til å bestemme over egen kropp og liv, men er også en sentral forutsetning for bærekraftig utvikling. Under Nairobi Summit i november 2019 forpliktet Norge seg til å investere 9,6 milliarder til SRHR i perioden 2020-2025, og 760 millioner kroner til bekjempelse av skadelige skikker som kjønnslemlestelse og barneekteskap i perioden 2020-2023. Dette skulle tilsvare 2019 nivå. I budsjettforslaget opprettholdes støtten til UNFPA, og GF på samme nivå, Det Globale Fondet (GFATM) økes noe mens UNAIDS reduseres. For å opprettholde støtten på 2019 nivå kreves det 480 mill nok til andre SRHR prosjekter. Her er støtte gjennom sivilsamfunn i Norge, lokale organisasjoner i mottakerlandene og internasjonale organisasjoner viktig for å sikre at ingen utelates.

2. Likestilling

I budsjettforslaget foreslås det justeringer i form av flytting av midler mellom poster. Deriblant flytting av midler fra kapittel 164, post 70 Likestilling til kapittel 159 Regionbevilgninger. Det er allerede vanskelig å følge bevilgningene på likestilling- og SRHR-feltet, og flyttingen til regionbevilgningene gjør dette enda vanskeligere. Likestilling er en viktig prioritet for Norge, og et felt der Norge har et internasjonalt lederskap. For at likestilling og kvinners rettigheter fortsatt skal være et tydelig fokus i norsk utviklingspolitikk, bør det komme tydeligere fram hvordan bevilgningene til likestilling opprettholdes.

3. Prevensjonsmidler

Tilgang til prevensjonsmidler er sentralt for likestilling internasjonalt. Under Covid-19-pandemien har vi sett store vanskeligheter i distribusjonen av og tilgangen til prevensjonsmidler. I dag er det over 200 millioner kvinner som ønsker, men som ikke har tilgang på moderne prevensjon. FN har anslått at 47 millioner kvinner i lav- og mellominntektsland risikerer å miste tilgang til prevensjon, som følge av forsyningsutfordringer. Dette kan føre til syv millioner nye uønskede graviditeter. Her har Norge en sentral rolle å spille blant annet gjennom å sikre støtte til den største globale mekanismen for lavinntektsland, FNs befolkningsfond (UNFPA) sin supplies-mekanisme. Den pågående avtalen med UNFPA Supplies utgår i 2020. I forslag til statsbudsjett, Kapittel 160, post 70 Helse står det at “Innsatsen for å fremme SRHR fortsetter i 2021 i henhold til inngått politisk forpliktelse, med bl.a. støtte til UNFPA Supplies”. Sex og Politikk ber om at avtalen med UNFPA Supplies videreføres og at nivået fortsetter på samme nivå som 2019. I 2012 var Norge en viktig partner av initiativet Family Planning 2020, hvor 120 millioner kvinner skulle sikres tilgang til langtidsvirkende prevensjon innen utgangen av 2020. Norge har bidratt med 150 millioner kr til initiativet i perioden 2012-2020. Dette globale initiativet har bidratt til å gi flere kvinner tilgang på moderne prevensjonsmidler og øke den nasjonale innsatsen i 69 lav- og mellominntektsland. Men målet ble ikke nådd og initiativet er ved å fornyes. Sex og Politikk ønsker at Norge bør fortsette deltakelsen i initiativet og forplikte seg med minst 150 millioner i året.

4. Forskning

Forskningsprogrammet GLOBVAC har bidratt til en satsing på global helse og SRHR forskning. Programmets avtale utgår i år og det står ingenting i budsjettet om programmet vil videreføres eller om pengene vil prioriteres til annen tilsvarende forskning. Programmet fikk i 2019 40 millioner kr. Forskning er sentralt for å etablere kunnskapsgrunnlag og ny forståelse i arbeidet for menneskerettigheter og fattigdomsbekjempelse. Det vil være synd om Norge reduserer sin rolle.

Med vennlig hilsen

Tor-Hugne Olsen

daglig leder

Kap. 115 Næringsfremme, kultur og informasjon, post 70

Det er godt å lese at regjeringen ikke foreslår å kutte i de kulturelle aktivitetsmidlene på kap. 115, post 70 i budsjettforslaget for 2021. Norge har et rikt kunst- og kulturliv på høyt nivå å by verden, og vi har alt å vinne på å jobbe internasjonalt, og satsing med relativt små midler gjennom UDs kulturbudsjett gir tydelige resultater.

I 2019 var Norge fokusland på verdensmesser for litteratur, film og jazz. Vi opplevde et utstillingsvindu for norsk kunst og kultur mot verden som vi aldri tidligere har hatt. 2020 skulle være året der vi skulle følge opp med tiltak og internasjonal aktivitet for å møte interessen som ble skapt. Vi vet alle at 2020 ble et år som ikke er likt noe annet. Kulturbransjen er rammet svært hardt av pandemien, den første som ble stengt ned og kanskje den siste som vil være tilbake i normal gjenge. Den internasjonale delen av kulturbransjen er ekstra vanskelig i en tid der det å reise utenlands nærmest er umulig.

Det er derfor ekstra viktig at vi har musklene til å jobbe med strategi og nettverksbygging internasjonalt også i tiden fram til vi kan begynne å reise igjen. Norge har en mulighet for å ligge foran i løypa på kultureksport om det nå legges til rette for det. Dette håper vi at strategien for kultureksport, som Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet nå arbeider med, vil ta høyde for og følge opp med målrettede midler og verktøy.

FolkOrg vil ha en digital versjon av sin internasjonale bransje- og showcasefestival Folkelarm i år, der vi jobber videre med vårt internasjonale nettverk.

Og flere av de norske jazzfestivalene og klubbene har i år streamet sine konserter og invitert inn det internasjonale publikummet.

Driftstilskudd til Music Norway og de andre eksportkontorene

I vårt internasjonale arbeid jobber vi tett med NAA’ene, spesielt Music Norway. De er statens virkemiddelapparat for den internasjonale kulturpolitikken, og det er avgjørende at de har direkte kontakt med både Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet. Vi er derfor veldig kritisk til forslaget om å flytte tilskuddene til fem av NAA’ene fra Kulturdepartementet til Norsk kulturråd. Det er et unødvendig mellomledd og fører til maktskonsentrasjon hos en aktør. Vi er klar over at disse postene hører til i kulturbudsjettet, men ettersom den internasjonale kulturpolitikken er et samarbeidsprosjekt mellom Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet, vil vi gjøre oppmerksom på dette her også.

Vi anmoder at man fortsetter satsningen på det internasjonale kulturarbeidet, og at den internasjonale strategien som lages mellom Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet følges opp med nødvendige midler.

Oslo, 15.10.2020 

Gry Bråtømyr, daglig leder Norsk jazzforum

Linda Dyrnes, daglig leder FolkOrg

Kort om Norsk jazzforum

Norsk jazzforum er en interesseorganisasjon som samler det norske jazzmiljøet. Organisasjonen har profesjonelle jazzmusikere, jazzklubber, storband, jazzfestivaler, høyere jazzutdanninger og regionale jazzsentre som medlemmer. Norsk jazzforums primære mål er å bidra til at jazz spres til et bredest mulig publikum i Norge, og markere norsk jazz nasjonalt og internasjonalt.

Kontakt: Gry Bråtømyr, daglig leder. E-post: gry@jazzforum.no, Mobil: 99721952 

Kort om FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedans

FolkOrg er en landsomfattende medlems- og interesseorganisasjon, som jobber både for den frivillige og den profesjonelle aktiviteten innen folkemusikk- og dans. Vi har rundt 4500 medlemmer, 150 lag og har et nettverk av 35 folkemusikkarrangører og 20 folkemusikkfestivaler. Vi arrangerer blant annet Landskappleiken, Landsfestivalen i gammeldansmusikk og det internasjonale bransjetreffet Folkelarm. Vi samarbeider tett med Riksscenen, de regionale folkemusikksentra Folkemusikk Nord og Midtnorsk senter for folkemusikk og folkedans, samt Førdefestivalen. 

Kontakt: Linda Dyrnes, daglig leder. E-post: linda@folkorg.no, Mobil: 48105075

CARE takker for muligheten til å komme med innspill til statsbudsjettet. CARE er fornøyd med at 1 prosent av BNI opprettholdes som overordnet ramme, selv om dette i år betyr en reduksjon i bistandsbudsjettet. Prosentmålet bør opprettholdes fremover, slik at det reflekterer Norges vekst og velstand og utgjør vårt bidrag til at verden kan nå bærekraftsmålene. Det vil også Norge tjene på.

CARE har følgende innspill:

1. Næringsutvikling og jobbskaping for kvinner

For mange handler ikke koronakrisen bare om helse, men mer om økonomi og fremtidsutsikter.  Særlig gjelder dette kvinner. Allerede før krisen var kun 55 prosent av kvinner globalt en del av det formelle arbeidsmarkedet, mot 78 prosent menn. Likestilling skal være et tverrgående tema i norsk utviklingspolitikk, men CARE savner fremdeles at hensynet til kvinner blir ivaretatt i kapittel 162 Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi. Kvinners tilgang til finansielle tjenester, utdanning, eiendoms- og arverettigheter er viktig for økonomiske muligheter og lønnet arbeid. På andre tematiske områder som utdanning og helse har satsing på likestilling gitt tydelige resultater, det kan også oppnås gjennom næringsutviklingen.

For at utviklingen skal gå i riktig retning på dette området, må det skapes arbeidsplasser og investeres i fremtiden. Krisen går ut over private investeringer i utviklingsland, samtidig som flere land kutter i bistandsbudsjettene. CARE stusser derfor over at det i denne krisen foreslås kutt i bevilgningene til næringsutvikling. Det rammer blant annet viktige satsinger for kvinner, og svekker dermed kvinners mulighet til å jobbe seg ut av fattigdom.

2. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

CARE er positiv til økningen i den internasjonale helseinnsatsen. Det er helt nødvendig i den krisen vi står i nå. Samtidig må ikke arbeidet mot koronapandemien skyve kvinnehelse ut av klinikkene. Det er helt avgjørende at vi også sikrer kvinner tilgang til informasjon, prevensjon og oppfølging. Kvinner må få bestemme over egen kropp, også under en pandemi.

De samlede bevilgningene til seksuelle og reproduktive helse og rettigheter kan ikke leses direkte ut av budsjettet, da denne innsatsen finansieres over flere budsjettposter som post 70 og 72 under kapittel 160 Helse, og post 72 under kapittel 164 Likestilling. Til tross for økning i bistandsbudsjettet, og forpliktelser om å øke støtten de neste årene, gikk bidragene til seksuell og reproduktiv helse ned fra 2019 til 2020. CARE forventer at Stortinget påser at forpliktelsene gitt på fjorårets befolkningskonferanse i Nairobi (ICPD+) følges opp, og øker bidragene de kommende årene.

Fremdeles mobiliserer sterke krefter internasjonalt mot kvinners rettigheter. I FN blir formuleringer knyttet til kvinners seksuelle og reproduktive og helse og rettigheter vannet ut. For kvinner i utviklingsland har dette gitt direkte konsekvenser i form av stengte helseklinikker. Nå som Norge har fått plass i Sikkerhetsrådet gir det en unik anledning til å kjempe for kvinners rettigheter i internasjonale fora. Vi ber Stortinget følge opp og sikre at Norge leder an i denne kampen.

3. Støtte til kvinneorganisasjoner og sivilt samfunn

CARE mener for at det er riktig at støtten til sivilt samfunn videreføres. Det er viktig for å kunne fortsette dagens arbeid med kvinners situasjon og rettigheter.

Samfunnsendringer skapes nedenfra. For å oppnå likestilling er det nødvendig med lokale kvinneorganisasjoner i førersetet. Det er derfor avgjørende at flere midler går direkte til lokale organisasjoner i sør. I budsjettet ivaretas dette blant annet gjennom kapittel 164, post 70 Likestilling. I budsjettforslaget er det foreslått at denne posten halveres. Selv om mesteparten skyldes kapitalendringer, reduseres posten samtidig reelt med 58 millioner. Det er uheldig i en tid der sivilsamfunnet er under press, og kvinneorganisasjoner er spesielt utsatt. CARE oppfordrer Stortinget til alltid å vurdere om støtte kan kanaliseres gjennom lokale aktører, dette gjelder både i humanitær innsats og langsiktig bistand.

Vennlig hilsen
CARE Norge

Kaj-Martin Georgsen
Generalsekretær

Idretten er i sin natur en brobygger; brobygger mellom mennesker, mellom organisasjoner og mellom nasjoner. Som Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, samt også som nasjonal komité for Special Olympics og Deaflympics, bruker Idrettsforbundet sine internasjonale overbygninger til å påvirke internasjonal idrett og dens verdigrunnlag.

Gjennom dialog og samarbeid spiller idretten også en rolle i det utenrikspolitiske arbeidet. Internasjonalt er «Sport for Development and Peace» et kjent begrep. Norges idrettsforbund har drevet med utviklingssamarbeid kontinuerlig siden 1980 og er en aktiv partner for idrettsorganisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner i flere samarbeidsland i sør og en betydelig aktør innenfor idrett og utviklingssamarbeid i verden.

Kap. 118, post 70: Nordområdetiltak
NIF registrerer at det er nedgang i kap. 118, post 70, for Nordområdetiltak og samarbeid med Russland. Denne potten finansierer blant annet Barentssekretariatet og deres støtteordninger.

NIF forventer at avsetningen til Barentssekretariatets midler som går til folk-til-folk-samarbeid hvor idretten er inkludert, opprettholdes og hensyntar at Barents Summer Games 2021 skal arrangeres i Tromsø, Norge.

• NIF mener derfor at det er viktig at Barentssekretariatets støtteordninger opprettholdes på tilsvarende nivå som tidligere.

Kap 144, post 70: Utvekslingsordninger
Ungdom utgjør en stadig økende andel av befolkningen i utviklingsland, men mangel på reelle muligheter for jobb og utdanning gjør tilværelsen veldig utfordrende for det store flertallet.

Norec sine ordninger bidrar til å gi ungdom i organisasjoner fra Norge og partnerland mulighet til å vokse, lære og utforske ideer og kompetanse gjennom gjensidig utveksling med likesinnede partnere. Utvekslingen gir verdifull læring og kompetanse som gjør at deltakerne kan være med å utvikle sivilt samfunn i eget land. Utvekslingen bidrar i tillegg med økt kulturforståelse og økt global kompetanse i en verden hvor internasjonalt samarbeid og samhandling blir stadig viktigere.

Covid-19 har satt en effektiv stopper på de aller fleste utvekslingsordninger på grunn av smittesituasjon og reiserestriksjoner. Det er allikevel viktig at samarbeidet med lokale partnere opprettholdes, for å kunne styrke og forbedre utvekslingene som skal skje i fremtiden, og for å være klare til oppstart når utveksling mellom land igjen blir mulig.

• NIF mener derfor at det er viktig at posten opprettholdes på det foreslåtte nivået.

Kap. 160, post 70 Helse
Det er gledelig at regjeringen foreslår en økt satsning på global helse og arbeidet med å bekjempe ikke-smittsomme sykdommer. Ikke-smittsomme sykdommer har passert smittsomme sykdommer som hovedårsak til død og står nå for over 60 prosent av alle dødsfall globalt. Det vil være mulig å forhindre fleste av disse dødsfallene hvis risikofaktorene bekjempes.

I tillegg til å være hovedårsak til for tidlig død, er ikke-smittsomme sykdommer en av hovedårsakene til fattigdom og utgjør derfor et økende problem, både økonomisk og menneskelig. Dessverre, har dette feltet fått lite oppmerksomhet globalt.

For å nå bærekraftsmål nummer tre, god helse og livskvalitet, må arbeidet med å bekjempe ikke-smittsomme sykdommer intensiveres. Økningen i statsbudsjettet til arbeid for å bedre den den globale helsesituasjonen og til å bekjempe ikke-smittsomme sykdommer henger godt sammen med regjeringens strategi for bekjempelse av ikke- smittsomme sykdommer – Bedre helse, bedre liv – som ble lansert i november 2019. Hvis vi skal nå målene i strategien må regjeringen bevilge ressurser til sivilsamfunnsorganisasjonene som allerede jobber med å bekjempe risikofaktorene som fører til ikke-smittsomme sykdommer ute på bakken i utviklingsland.

Vi ser frem til den varslede handlingsplanen for gjennomføring av strategien.

Fysisk aktivitet er viktig for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer. Vi ber derfor komiteen om å legge inn en merknad om viktigheten av støtte til tiltak rettet inn mot forebygging av ikke-smittsomme sykdommer og fysisk aktivitet.

• NIF ber komiteen fremme følgende merknad: Komiteen ber Regjeringen legge til rette for finansiering av sivilsamfunnsorganisasjonenes arbeid med å nå målene i handlingsplanen mot ikke-smittsomme sykdommer.

Kap 170, post 70: Sivilt samfunn
Et sterkt og maktkritisk sivilt samfunn i sør er avgjørende for demokratiutvikling og for å øke respekten for menneskerettighetene, herunder øke kvinners rettigheter og likestilling. Frivillige organisasjoner bidrar til skolering i demokrati, likestilling og styring i en rekke ulike sektorer og når bredt ut for relativt beskjedne midler.

Støtten til sivilsamfunn er uendret og skjermet mot kutt i budsjettet, og regjeringen anerkjenner sivilsamfunnets rolle som ekstra viktig i kampen mot covid-19. Den pågående pandemien forsterker eksisterende kriser og ulikheter.  NIF mener det er uheldig at det legges inn for mange tematiske føringer i sivilsamfunnsbevilgningen i dagens situasjon. Arbeidet med å bekjempe covid-19 må ikke gå på bekostning av det langsiktige arbeidet med å styrke sivilsamfunnet.

Sivilsamfunn har en avgjørende rolle i å nå de aller mest sårbare, og sikre at bærekraftsmålet: Leaving no one behind oppnås. Situasjonen med Covid-19 har gjort dette arbeidet enda vanskeligere. NIF mener det derfor er viktig å beholde bevilgningen på nåværende nivå.

• NIF ber komiteen om å sikre at posten holdes på nåværende nivå.

Coronakrisen forsterker fattigdom og ulikhet i verden, og det advares mot en negativ utvikling i arbeidet mot fattigdom for første gang på mange år. Verdensbanken og IMF advarer også mot en langvarig krise.  

• Verdensbanken har anslått at antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom vil øke med 100 millioner i 2020.
• 270 millioner flere mennesker vil sulte ifølge Verdens matvareprogram.
• ILO har anslått at 400 millioner vil kunne miste jobben i 2020 som en følge av Covid-19.
• Gjeldskrise – 52 land var ifølge Jubilee Debt Campaign i gjeldskrise før Corona-krisen.
• G20 land og avanserte økonomier har brukt rundt 20 % av BNP på tiltakspakker, fremvoksende markeder og utviklingsland 5,5 % i snitt. Lavinntektsland har hatt lite ressurser tilgjengelig.
• En gjennomgang av IMFs rapporter for utviklingsland utført av Eurodad viser at 72 av 80 land mellom 2021 og 2023 vil innføre en sparepolitikk tilsvarende 3,8 % av BNP.

Ambisiøst bistandsbudsjett i krisetid er verdimessig riktig og strategisk klokt

Det er svært positivt at bistandsbudsjettet videreføres på 1% av BNI. Det er et viktig signal til verden på et tidspunkt der verdens fattige og utviklingsland står overfor den største økonomiske krisen siden 30-tallet. OECD har anslått at utviklingsland taper 700 milliarder dollar i ekstern finansiering fra 2019 til 2020. Samtidig ventes den totale bistanden å gå ned med 11-14 milliarder dollar grunnet nedgang i giverlands BNI. Og ennå er utviklingsland helt i starten på den økonomiske krisa.

Kirkens Nødhjelp ber komiteen:

• Fastholde målet om å bruke 1 % av BNI på utviklingsbistand.

Humanitært og langsiktig må balansere

Budsjettet balanserer godt mellom kortsiktige humanitære og langsiktige utviklingsbehov. Regjeringen skal ha ros for å prioritere fortsatt økning i helse og for arbeidet med å sikre tilgang til vaksiner for alle land. Det er avgjørende å fortsette å investere langsiktig i skole-, helse- og sosiale ytelser om vi vil begrense ulikhet og fattigdom. Samtidig øker de humanitære behovene og det er viktig at innsatsen økes slik at Norge kan bidra til å møte umiddelbare humanitære behov.

Kirkens Nødhjelp ber komiteen:

• Be Regjeringen sikre fortsatt balanse mellom kortsiktige og langsiktige utviklingsbehov i bistanden.

Klimabistand må prioriteres

Klimafinansiering er avgjørende for at utviklingsland skal være i stand til å kutte sine egne utslipp og samtidig sikre at sin befolkning står imot og er tilpasset de klimaendringene som allerede rammer dem hardt. Derfor er klimafinansiering en av grunnpilarene i Parisavtalen og Norge har deretter internasjonale forpliktelser på dette feltet, som også dekker å rapportere på fremtidig klimafinansiering. Dette, sammen med at Parisavtalen forplikter land som Norge til å øke denne finansieringen over tid, viser at det vil være nyttig med en forsterket oversikt hvor helheten i dette arbeidet blir sett nærmere på. Derfor foreslår vi at det settes i gang et arbeid med en stortingsmelding om klimafinansiering. Vi trenger en plan for hva Norge vil oppnå med sin klimafinansiering og hvordan innretning og nivå skal utvikle seg over tid.

Kirkens Nødhjelp ber komitéen:

• Be Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en stortingsmelding om norsk klimafinansiering, som inneholder en opptrappingsplan.

Gjeld og skatt

Før Covid-19 advarte Verdensbanken og IMF om en forestående gjeldskrise. Situasjonen er nå ytterligere forverret. Tross betalingspause fra G20 og gjeldslette fra IMF er stadig flere land i gjeldskrise. Det er viktigere enn noen gang å få på plass internasjonale regler og mekanismer for å håndtere betalingsproblemer og hindre at land havner i en nedadgående spiral. Regjeringens innsats for å hindre nye gjeldskriser bør styrkes.

Nasjonal ressursmobilisering er et annet sentralt område som kan bidra til å stabilisere land økonomisk etter Covid-19 gjennom å skattlegge smartere, grønnere og redusere økonomisk ulikhet etter Covid-19. Det er positivt at Skatt for utvikling prioriteres i budsjettet og skjermes fra kutt. Samtidig er det viktig å opprettholde arbeidet for nye globale skatteregler som sikrer at skatt betales der verdiene skapes.

Kirkens Nødhjelp ber komiteen:

• Be Regjeringen være en aktiv pådriver for å etablere en gjeldshåndteringsmekanisme i FN.
• Be Regjeringen styrke arbeidet med fordelende skattesystemer i utviklingsland.

Regionalbevilgningen

I forslaget til Statsbudsjett styrkes regionalbevilgningen kraftig ved at midler flyttes fra tematisk øremerkede poster. Det er gledelig og noe Kirkens Nødhjelp har etterlyst. Dermed overføres mer ansvar til Norges ambassader og Norad. Det øker mulighetene for å lokalt tilpasset bistand, som igjen kan gi økt eierskap og mer effektiv bistand.

Kirkens Nødhjelp ber komiteen:

• Støtte den foreslåtte styrkingen av regionalbevilgningen for mer effektiv og relevant bistand.

Med vennlig hilsen

Dagfinn Høybråten /s/
Generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Regnskogfondets høringsinnspill til Statsbudsjettet under Utenriksdepartementet 

Regnskogfondet er glade for å se at regjeringen i sitt budsjettforslag har opprettholdt et bistandsbudsjett på 1 prosent av BNI. Dette er et viktig prinsipp i norsk bistandspolitikk, og det er oppløftende at dette prinsippet står fast i et krevende budsjettår. 

På grunn av nedgangen i norsk økonomi som følge av covid-19-pandemien medfører like fullt en betydelig reduksjon av bistandsbudsjettet i kroner og øre. Vi mener at det er grunn til å advare om at den klima- og naturkrisen verden står i nå er like akutt som koronakrisen, og over tid er skadene på klimaet, naturen og det biologiske mangfold langt mer alvorlig for menneskeheten enn en enkeltstående pandemi.  

Vi mener derfor det er viktig og riktig å opprettholde posten Klima- og skogsatsingen, som nå ligger under Klima- og miljødepartementets budsjett, på samme nivå som tidligere år.  

Regnskogfondet er også glade for at kap. 170, post 70 Sivilt samfunn ikke rammes av kutt. Vår erfaring er at bistand formidlet gjennom sivilt samfunn er en svært effektiv kanal for å oppnå gode resultater.  

Tatt i betraktning den akutt klima- og naturkrisen er det likevel beklagelig at kap. 163 Klima, miljø og hav ikke i større grad skjermes for kutt i årets budsjett. Det er i årene fremover behov for at Norge betraktelig øker sin internasjonale innsats for å bekjempe de globale truslene mot klima, natur og biologisk mangfold. Kutt i post 70 klima og miljø rammer støtte til viktige klima- og miljøinnsatser, herunder tiltak som bidrar til gjennomføring av Parisavtalen, bærekraftsmålene, internasjonale miljøavtaler og prosesser, og Sendai-rammeverket for forebygging av klima- og naturkatastrofer. Dette skjer samtidig som budsjettet til bærekraftige hav og marin forsøpling kuttes kraftig, noe som vil innebære en forskyvning av Norges forpliktelser under bistandsprogrammet for marin forsøpling.   

Det er stor enighet om at naturkrisen og klimakrisen forsterker hverandre, og at FNs bærekraftsmål blir uoppnåelige dersom man ikke stanser ødeleggelsen av naturmangfold. På FNs naturtoppmøte i september understreket Norge at “we must step up and increase action for nature, globally and at home” og at “more resources must be mobilized for biodiversity conservation at the national and global levels”.  

Forslag til vedtak: 

Kap. 163 Klima, miljø og hav skjermes fra kutt som kommer som følge av den generelle reduksjon av bistandsbudsjettet. 

Urfolk må prioriteres i utviklingspolitikken 

Vi er også bekymret for at urfolk i liten grad er nevnt i utviklingsbudsjettet for 2021. Dette er en del av en trend over flere år. Urfolk er blant de mest marginaliserte og sårbare gruppene i verden og bør være en sentral målgruppe i norsk utviklingspolitikk. 

Urfolk har i økende grad blitt anerkjent for deres rolle i å begrense klimaendringer og ivaretagelse av naturmangfoldet, blant annet av FNs klimapanel og FNs naturpanel. Minst en fjerdedel av klodens landjord er eid, forvaltet eller i bruk av urfolk. Samtidig er det i stor grad nettopp disse områdene som forventes å oppleve store negative konsekvenser av klimaendringer og tap av naturmangfold. I veileder for urfolks rettigheter (2014) heter det blant annet: «Urfolk […] er truet med utryddelse på grunn av tap av land- og ressursrettigheter eller som følge av maktutøvelse fra myndigheter og fra andre grupper/aktører, særlig i tilknytning til naturressurs-utvinning.» Med utviklingspolitikkens mål om at ingen skal utelates og at den skal nå de mest sårbare, er det nødvendig at urfolk gjeninnføres som en målgruppe for norsk utviklingspolitikk. 
 
Forslag til merknad: 

Urfolk er en særlig utsatt gruppe som samtidig er avgjørende for å begrense klimaendringer og for ivaretagelse av naturmangfoldet. Disse bør løftes frem som en prioritert målgruppe i relevante poster som menneskerettigheter, regionbevilgningene, klima, miljø og hav og sivilt samfunn. 

Covid-19 har endret verden, og med den utdanningssituasjonen. På det meste var over 90 prosent av verdens elever utestengt fra sine utdanningsinstitusjoner, over 1,5 milliarder barn og unge. Mange vil ikke komme tilbake, opp mot 20 millioner jenter i ungdomsskolealder står i fare for å droppe ut opplyser regjeringen. Nedgang i verdensøkonomien vil sannsynligvis medføre reduserte utdannings- og bistandsbudsjetter. Utdanningsforbundet er bekymret for barn og unges rett til utdanning.

Utdanningsforbundet er positive til at regjeringen opprettholder støtten til utdanning for utvikling i årets budsjettforslag. Samtidig vil vi peke på at dersom barn og unge verden over skal kunne gis et godt utdanningstilbud, kreves økte midler. Å opprettholde støtten på samme nivå som tidligere innebærer ikke en satsing. Situasjonen vi står oppe i kan være et veivalg, om å overlate mer utdanning til private og kommersielle aktører, eller styrke offentlige utdanning, å sørge for at læreryrket tiltrekker seg godt kvalifiserte unge mennesker, eller fortsatt lærermangel, å bedre lærerutdanningene ved å ta i bruk oppdaterte og forskningsbaserte undervisningsmetoder.

Lærere – den viktigste ressursen i utdanningssystemet
Det er et massivt behov for å utdanne flere lærere dersom FNs mål om 12 års kvalitetsutdanning for alle skal nås innen 2030. Utdanning av lærere er et nasjonalt ansvar, tilpasset kultur og kontekst. Nasjonale myndigheters institusjonelle og organisasjonsmessige kapasitet til å utvikle og implementere gode lærerutdanninger må styrkes. Lærerprofesjonens samfunnsbyggende oppdrag stiller krav til kompetanse. En satsing på utdanning må innebære en satsing på lærere. Dette må styrkes og tydeliggjøres også gjennom de regionale bevilgningene.

Trepartssamarbeidet – en forutsetning for bærekraftige utdanningsstrukturer
Et av Norges komparative fortrinn er samarbeid mellom det offentlige, arbeidsgivere og arbeidstagere for langsiktige løsninger. Trepartssamarbeidet er essensielt og nødvendig for å skape bærekraftige utdanningsstrukturer. I forslaget til budsjett refereres det til at Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) har bidratt til bedre sektorplaner, men at resultatene er mer beskjedne når det gjelder implementering av planene. Utdanningsforbundets erfaring er at lærerfagforeninger i liten grad har blitt konsultert i utviklingen av sektorplanene. Det kan være en av årsakene til dette resultatet. Utdanningsforbundet mener det er viktig å inkludere den uavhengige representative lærerstemmen i utviklingen av sektorplaner, blant annet gjennom GPEs Local Edcuation Groups.

Utdanning må reguleres av det offentlige – ikke kommersielle aktører
Privatisering og kommersialisering av barnehager, skoler og høyere utdanning som foregår i mange land svekker den offentlige utdanningen og truer gratisprinsippet. Kommersialisering påvirker ikke bare eierskapet, men også innholdet i barnehager og skoler. De kommersielle (for-profit) aktørene fremmer ofte et smalt kunnskapssyn, fokusert på målbare ferdigheter som ikke gagner samfunnet som helhet.

Både UNESCO og GPE bidrar til styrket koordinering gjennom utarbeidelse av sektorprogram på landnivå. Regjeringen legger vekt på at bruk av globale fond blir stadig viktigere innenfor utdanning og anser fondene som effektive samarbeidspartnere for å nå norske mål. Utdanningsforbundet støtter opp om denne satsingen og anbefaler økt støtte til disse organisasjonene. Ved GPEs påfyllingsrunde neste år er det viktig at målet om utarbeidelse av sektorplaner, krav om nasjonal ressursmobilisering, inkludering av den organiserte lærerstemmen og ingen støtte til kommersielle aktører opprettholdes. Utdanningsforbundet er også positive til IFCs midlertidige frysing av støtte til kommersielle skoler og ønsker dette som en permanent ordning, Prinsippet om ingen støtte til kommersielle skoler bør gjelde for alle aktører og fond som mottar støtte over det norske bistandsbudsjettet.

Nasjonal ressursmobilisering for gratis offentlig kvalitetsutdanning til alle
Ingen land kan fraskrive seg ansvaret for å utvikle sitt eget utdanningssystem og prioritere å bruke penger på dette. Det betinger at man også har et system for å drive inn skatter, og at man prioriterer det viktigste først. Nasjonal ressursmobilisering krever mer enn gode skattesystemer. Det krever også at befolkningen ser at de får igjen noe over skatteseddelen, som god, gratis og offentlig utdanning. Utdanningsforbundet er positive til regjeringens satsing på å bygge gode, forutsigbare og rettferdige skattesystemer. Utdanningsforbundet anbefaler at man ser sammenhengen mellom FNs bærekraftsmål 16.4 om å begrense ulovlige finansstrømmer og bærekraftsmål 4 om utdanning. Dette kan gjøres ved å styrke internasjonalt arbeid med å fjerne skatteparadiser og redusere kapitalflukt.

Digitale læremidler er et verktøy og ikke en erstatning
Under Covid 19 har vi sett at digitale hjelpemidler har vært et supplement i utdanningene. Det har imidlertid vært svært tydelig at dette ikke kan erstatte læreren, ei heller er egnet til å nå de mest marginaliserte elevene. Vi er opptatt av at alle læremidler skal vurderes med et kritisk blikk, der lærerprofesjonen også må involveres i utvikling av digitale læremidler skal vi oppnå god kvalitetsutdanning for alle.

Utdanningsforbundet anbefaler Utenriks-og forsvarskomiteen om å gjøre følgende:

• Be regjeringen om å øke utdanningsbistanden med 260 millioner NOK og øke Norges bidrag til det Globale fondet for utdanning (GPE) tilsvarende (UD, kap 161, post 70).
• Be regjeringen prioritere lærere og lærerutdanninger i utdanningssatsingen.
• Sikre inkludering av den organiserte lærerstemmen, særlig i Global Partnership for Educations satsinger og i Norges bilaterale samarbeid på utdanning.
• Sikre økt støtte til UNESCO.
• Legg vekt på at ingen midler fra det norske bistandsbudsjettet kan gå til å støtte kommersielle aktører innenfor utdanningssektoren.
• Støtt opp om at lærere og lærerfagforeninger er premissleverandører og samarbeidspartnere i utarbeidelsen av digitale læremidler.

Med vennlig hilsen

Hege Valås

Nestleder

Takk for muligheten til å gi høringsinnspill til arbeidet med statsbudsjettet.

Chr Michelsen institutt (CMI) vil gjøre Stortinget oppmerksom på følgende:

• - 161, post 71: Regjeringens forslag om å videreføre forskningsaktiviteten gjennom Forskningsrådet «som planlagt» innebærer et svært lavt nivå på utlysninger på utenriks- og utviklingsfeltet de kommende tre årene. For å opprettholde kunnskapsmiljøene er det avgjørende at det ikke kuttes ytterligere i denne posten under budsjettforhandlingene. En opptrapping er nødvendig de kommende årene.

CMI anmoder Stortinget om å:   

• - 161, post 71: Sørge for at Regjeringens intensjon om å øke bruken av følgeforskning knyttet til norskfinansierte bistandsprosjekter følges opp med konkrete bevilgninger i budsjettet. Det bør bevilges minst 15 millioner til dette i 2021.
• - 140, post 21: Anmode Regjeringen om å sørge for at det foreslåtte kuttet i spesielle driftsutgifter ikke svekker Regjeringens bruk av forskningsbasert kunnskap som grunnlag for utviklingspolitikken.

Begrunnelse

Kap. 161 post 71. Forskning.

Bevilgning til Forskningsrådet

Forskningsrådet er forespeilet at bevilgningene til utviklingsforskning de kommende tre årene vil gi rom for ca. tre nye prosjekter per år. (Totalramme over tre år: 100 mill kr; ca 12 mill per prosjekt).

Dette er så lavt at Forskningsrådet har vurdert å droppe utlysning av midler i 2021.

Det planlagte aktivitetsnivået er for lavt til at Norge kan opprettholde forskningskompetanse på alle de sentrale områdene i norsk utviklingspolitikk, slik utenriksdepartementets forskningsstrategi legger opp til. Denne posten må derfor økes i tiden framover.

Bevilgning til følgeforskning knyttet til norsk bistand

Det er positivt at Regjerningen har ambisjoner om å øke bruken av følgeforskning knyttet til gjennomføringen av norsk utviklingspolitikk. Dette er viktig for å:

• - Bedre dokumentasjon av resultatene av bistanden. (Hva virker, hva virker ikke, og hvorfor?)
• - Styrket læring blant bistandsaktører (sivilsamfunnsorganisasjoner, Norad, utenriksdepartementet) og dermed bedre bistand over tid.
• - Styrking av Norges pådriverrolle for effektiv bistand i det multilaterale systemet.

CMI har sammen med Universitetet i Bergen og Norges Handelshøyskole tatt initiativet til å etablere et nytt senter – Development Learning Lab – med ambisjon om å ta en lederrolle innen denne typen forskning. Det ligger godt til rette for at dette kan bli en kraftfull satsing i de kommende årene.

Det er imidlertid uklart fra budsjettforslaget om Regjeringens ambisjon om å styrke forskningen knyttet til norsk bistand er fulgt opp med konkrete bevilgninger. Vi anmoder derfor Stortinget om å følge opp dette og sørge for at så er tilfelle.

Kap. 140, post 21. Spesielle driftsutgifter.

Bruk av forskningsbasert kunnskap i politikkutformingen

Utenriksdepartementet har en tydelig ambisjon om styrke bruken av forskningsbasert kunnskap i politikkutformingen (jf. departementets forskningsstrategi).

Erfaringsmessig har imidlertid etterspørselen etter forskningsbasert kunnskap fra departementet vært lav.  

Departementet arbeider nå med å utlyse rammeavtaler med forskningsmiljøene fra 2021 for å bedre ivareta dette behovet for forskningsbasert kunnskap. For å lykkes med dette må det følge bevilgninger med avtalene.

Finansiering til FoU kan komme fra flere poster, men tradisjonelt er Kap. 140 post 21 en viktig finansieringskilde. På denne bakgrunn er vi urolige for konsekvensene av det foreslåtte kuttet i denne posten fra 156 til 140 mill. Det er betydelig fare for at dette vil svekke snarere enn styrke bruken av forskningsbasert kunnskap som grunnlag for politikkutforming.

Vi ber Stortinget om å anmode Regjeringen om at så ikke skjer.  

Vi ønsker komiteen lykke til i det videre budsjettarbeidet.

Vennlig hilsen

Ottar Mæstad                  

Direktør CMI                   

UNICEF er FNs barnefond, og er verdens største hjelpeorganisasjon for barn. UNICEF jobber for hvert barn, overalt. Derfor gir vi vår fulle støtte til regjeringens satsning på bærekraftsmålene, og forpliktelsen til ikke å etterlate noen, ved å nå ut til de mest sårbare og marginaliserte. Barn er ofte den mest utsatte gruppen, og derfor må deres rettigheter beskyttes og støttes i henhold til FNs Barnekonvensjon, samt alltid stå øverst på dagsordenen.

UNICEF Norge takker for anledningen til å gi innspill til komitéens behandling av utenriks- og bistandsbudsjettet. UNICEF Norge ønsker først å berømme regjeringen for at Norges prioritering av fattigdomsbekjempelse og utvikling verden over vedvarer. I tillegg ønsker UNICEF Norge å berømme regjeringen for økningen i bevilgningen for global helse. UNICEF setter pris på vårt strategiske partnerskap med Norge for utdanning, spesielt for jenter og barn med nedsatt funksjonsevne.

UNICEF Norge har fire innspill til merknader vi mener komitéen bør rette mot regjeringen:

Kjernebidrag til UNICEF

UNICEF er glade for den foreslåtte økningen i kjernefinansieringen for 2021. Vi vil likevel understreke at økningen ikke veier opp for reduksjonen i kjernefinansieringen fra Statsbudsjettet for 2020. De fleksible pengestrømmene tillater UNICEF å respondere raskt og effektivt hvor og når barn og unge trenger det mest eller er i størst fare. Forutsigbare kjernebidrag kan bety forskjellen for barn mellom sykdom og helse, underernæring og ernæring, uvitenhet og utdanning, dødelig fare og trygghet. I krisesituasjoner, inkludert dagens situasjon med COVID-19-pandemien, er kjernefinansiering UNICEFs “første og siste respons” som gjør det mulig for UNICEF å være til stede både før, under og etter en nødssituasjon finner sted. På grunn av den pågående pandemien har antallet barn som lever i flerdimensjonal fattigdom økt med 15 prosent til totalt 1,2 milliarder barn globalt. Minst 24 millioner barn star i fare for å falle ut av skolen. Tusenvis av barn star i fare for å dø hver dag hvis pandemien fortsetter å svekke helsesystemer og rutinetjenester. Bevegelsesbegrensninger og stengte skoler har også brutt barns viktige kontakt med lærere, venner og lokalsamfunn. Dette øker risikoen for at barn utsettes for vold, utnyttelse og overgrep.

UNICEF Norge ønsker at det legges en plan for å øke kjernefinansieringen til UNICEF tilbake til nivået før 2020-budsjettet. Dette vil gjøre UNICEF i bedre stand til å respondere på de forsterkede behovene til verdens barn og unge i årene som kommer, som følge av de enorme sosioøkonomiske ringvirkningene av COVID-19-pandemien.

Barn i global helse

UNICEF ønsker velkommen økt norsk støtte til global helse, spesielt for barn, og er klar til å samarbeide med Norge om å løse de mange utfordringene utsatte barn står overfor. COVID-19 kan reversere tiår med fremgang i arbeidet med å eliminere barnedød som kan forebygges. Med et rekordlavt antall dødsfall av barn under fem år på 5,2 millioner i 2019, setter pandemien nå et stort press på helsetjenester for barn og mødre som setter millioner av liv i fare. Nesten 2 millioner babyer blir dødfødte hvert år - eller 1 hvert 16. sekund. I 2019 skjedde 3 av 4 dødfødsler i Afrika sør for Sahara eller i Sør-Asia. COVID-19-pandemien kan forverre det globale antallet dødfødsler. En reduksjon på 50 prosent i helsetjenester kan føre til nesten 200 000 ekstra dødfødsler over en 12-måneders periode i 117 lav- og mellominntektsland. Dette tilsvarer en økning i antall dødfødte med 11,1 prosent.

COVID-19 pandemien er en sterk påminnelse om viktigheten av global helseberedskap og å forebygge at sykdommer spres. Vaksiner redder 2-3 millioner liv hvert år og har en sentral rolle i å forebygge at barn dør unødig. Verden har smertelig fått oppleve at sykdom ikke kjenner landegrenser. Flere samtidige utbrudd må unngås, og epidemier fra fortiden kan ikke få ny grobunn i krisetider på grunn av økt nasjonalt fokus. Polio nærmer seg utryddet, men kan blusse opp ved svekket innsats. Flere land opplevde nye utbrudd av meslinger i 2019 med 660,000 smittet, inkludert tilfeller i Norge. I 2018 alene tok tuberkulose 1,5 millioner menneskeliv og 10 millioner nye fikk sykdommen, som gjør dem spesielt utsatt for COVID-19. Behovet for styrkede helsesystemer er massivt, og det er avgjørende for verdens sårbare. Uten primære helsetjenester er barn enda mer utsatt for sykdom, miljøbetinget helsefare og de ødeleggende effektene av humanitære kriser. Dette påvirker videre barns evne til å ta del i og forbli i utdanning.

UNICEF Norge ønsker at regjeringen sikrer opprettholdelse av norsk lederskap i innsatsen for at alle verdens barn skal immuniseres mot forebyggbare sykdommer, med særskilt fokus på de mest sårbare barna, og at regjeringen opprettholder den sterke, norske innsatsen i de globale helsefondene.

En global læringskrise

Verden står overfor en læringskrise som krever en omstilling av skolesystemet ("Reimagining Education") i kjølvannet av COVID-19-pandemien. Pandemien har forårsaket den historisk største forstyrrelsen for utdanning i verden. 1,6 milliarder elever i mer enn 190 land har blitt påvirket. Millioner av barn og unge, og særlig jenter, utvikler ikke ferdighetene de trenger for å bryte ut av fattigdom. Veksten innen teknologi og det stadig større spekteret av aktører som tilbyr digital opplæring, gjør at vi kan levere læringsmuligheter hvor som helst og når som helst. Men mer enn halvparten av verdens barn og unge er på feil side av det digitale skillet, og begrenser tilgangen til de samme mulighetene som deres «påkoblede» jevnaldrende. UNICEF ønsker derfor videre samarbeid med Norge i å sikre at også verdens mest marginaliserte barn og unge får en likeverdig tilgang til digitale læringsmuligheter.

Innovasjon og digitalt samarbeid

UNICEF har en robust strategi og programtilnærming for innovasjon og setter pris på at UNICEF omtales som en sentral innovasjonspartner, særskilt innen utdanning. Vi verdsetter samarbeidet med Norge om globale digitale fellesgoder og ser frem til videre samarbeid med å sikre at de mest sårbare får ta del i de mange mulighetene som digitalisering og teknologi gir. UNICEF setter barn i hjertet av utviklingen av kunstig intelligens (KI), nettopp for å sikre at KI fungerer like bra for alle. Vi er en pådriver for et KI- regelverk som respekterer barns egne behov og rettigheter. Nylig utviklet UNICEF et utkast til retningslinjer for utvikling av KI for barn. Nærmere 250 barn ble konsultert i denne prosessen. Alle barna bidro med sine unike ideer, håp og bekymringer for utviklingen av KI. UNICEF ønsker tett samarbeid med Norge i å utvikle gode rammeverk for KI som respekterer og fremmer barns rettigheter.

Dersom komitéens medlemmer har spørsmål eller kommentarer til høringsinnspillet bes disse rettes til Kristin Oudmayer, direktør for barns rettigheter og bærekraft, på epost kristin.oudmayer@unicef.no eller på telefon 902 51 866.

Innledning

Over post 72 foreslås 510,2 millioner, en mindre reduksjon på 39,8 millioner i forhold til 2019. Afghanistankomiteen anmoder komiteen om å støtte regjeringens foreslåtte bevilgning til Afghanistan som følge av de enorme behovene i landet. Valg av bistandskanaler bør vurderes i lys av Den afghanske regjeringens resultater i arbeidet med godt styresett, korrupsjonsbekjempelse, samt respekt for mangfold og menneskerettigheter. 

At Afghanistan inngår som et av 16 partnerland for norsk utviklingssamarbeid er et viktig og godt signal til afghanske myndigheter og det afghanske folk, i en tid preget av usikkerhet og frykt for fremtiden. Partnerlandkonseptet er også et viktig skritt i retning av å innfri forpliktelsene som ligger i prinsippene fra Paris, Accra og Busan om bistandseffektivitet, bærekraftsmålene og «the Grand Bargain».

Norsk bistand kanaliseres primært som indirekte budsjettstøtte gjennom Verdensbankens flergiverfond, Afghanistan Reconstruction Trust Fund (ARTF) og FNs Law and Order Trust Fund (LOTFA). Vi støtter en videreføring av dagens tilnærming der man satser både gjennom multilaterale strukturer og gjennom sivile samfunnsaktører. Krav til effektivitet, mangfold, inkludering og transparens bør gjelde for alle partnere, også flergiverfondene.

En bred forståelse av godt styresett bør legges til grunn, da frie medier og et mangfoldig og demokratisk sivilt samfunn er avgjørende for både stats og nasjonsbygging.

Merknad til regjeringens prioritering for 2021

Vedr: (…) forbedre styresett prioriteres særlig styrking av demokratiske institusjoner og prosesser, økt respekt for menneskerettigheter, inkludert for kvinner, likestilling og bekjempelse av korrupsjon

Afghanistankomiteen er svært bekymret for utviklingen når det gjelder sivile rettigheter. Menneskerettighetsaktivister og media utsettes i økende grad for angrep, mens myndighetene samtidig forsøker å begrense sivilsamfunnets muligheter til å oppfylle sin viktige rolle i utviklingen av et demokratisk samfunn. Så langt i år har ni menneskerettighetsforkjempere blitt drept, blant dem Fatima Khalil, kommisærer for den norsk-støttede uavhengige menneskerettighetskommisjonen (AIHRC). 27. juni la Den afghanske regjeringen frem et forslag til ny NGO lov som vil true sivilsamfunnets uavhengighet dersom den blir vedtatt i sin nåværende form. I 2019 førte Civicus Monitor Afghanistan opp på listen over land der sivile rettigheter er særlig truet, og FN har tatt til orde for opprettelsen av en egen nasjonal mekanisme for beskyttelse av menneskerettighetsaktivister. Som påtroppende medlem i sikkerhetsrådet mener vi at Norge bør engasjere seg sterkere for et mangfoldig, fritt og uavhengig sivilt samfunn, og støtte opp om deres arbeid som pådrivere ovenfor afghanske myndigheter, slik at de i større grad oppfyller sine nasjonale og internasjonale forpliktelser. En forsterket innsats fra norsk side er nødvendig og kan kanaliseres over post 70. Menneskerettigheter.

Vedr: styrket økonomisk og sosial utvikling og jobbskaping særlig innenfor landbrukssektoren

Afghanistan befinner seg i en langvarig politisk, humanitær, økonomisk, miljø og sikkerhets-krise. Konsekvensene av Covid 19 har, sammen med tørken som rammet landet i 2018, skjøvet ytterligere millioner av afghanere inn i fattigdom. I følge verdensbanken vil fattigdomsraten øke fra 55% i 2017 til 72 % i 2020. Fattigdom, konflikt og gjentagende naturkatastrofer hara ført til at 37 % av befolkningen (11.3 millioner) lider under akutt matmangel. Dette har utløst behovet for en omfattende humanitær respons som legger beslag på store ressurser. Styrking av næringsgrunnlaget og lokal kompetanse samt forebygging av naturkatastrofer er viktig for å fremme en bærekraftig utvikling og bedre livskvaliteten på lang sikt. I prioriteringer fra regjeringen savnes det derfor tiltak som styrker samspillet mellom humanitær innstas og langsiktige utviklingsprogrammer. Dette vektlegges i det strategiske rammeverket for innsats i sårbare stater og bør følges opp. 

Kilder:  

(punkt 74)

side 17

Dette er et gledelig budsjett for oss som fremmer rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne globalt! Norges Blindeforbund har over 40 års erfaring med å støtte blindeforbund i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Vi vet at det utgjør en forskjell for synshemmedes rettigheter å ha sterke organisasjoner av synshemmede.

Kapittel 160 Helse

Hovedfunn fra Verdens Helseorganisasjons (WHO) rapport «World Report on Vision»[1] er at minst 2,2 milliarder mennesker er synshemmet. Minst 1 milliard av dem trenger ikke å være det – synshemmingen kunne vært forebygget eller kurert. Disse tallene for unødvendig blindhet er fortvilende. 65 million mennesker er synshemmet på grunn av grå stær. Grå stær kan behandles med en rask operasjon som i mange land koster kr 350-500. I land uten solide sikkerhetsnett kan synstap være et steg mot ekstrem fattigdom, ofte for hele familier, og en tapt fremtid for barn og unge. Blindeforbundet jobber langsiktig innen øyehelse i flere land. I 2019 sikret vi ca 14.000 grå stær operasjoner. Vi vil gjerne utvide vårt engasjement innen dette feltet.

Vi ber utenriks- og forsvarskomiteen:

• Oppfordrer myndighetene til å ta større ansvar i kampen mot unødvendig blindhet.
• Øke bevilgningen med 10 millioner kroner til behandling av grå stær. Det vil kunne gi 20.000 personer synet tilbake.

Kapittel 164 Likestilling

For å oppnå et likestilt samfunn er det viktig å bygge ned barrierer som hindrer alles deltakelse, både i det fysiske rom og i det digitale. For eksempel er teknologiutvikling en nøkkel til bedre inkludering av synshemmede, spesielt innen utdanning og arbeid. Samtidig vil teknologi som ikke er universelt utformet bidra til å øke det digitale gapet. Tilsvarende vil en satsing på universell helsedekning ikke være mulig uten universelt utformede helsestasjoner osv.

Det er svært positivt at post 73 Sårbare grupper økes. Disse midlene er sentrale for å innfri både FNs bærekraftsmåls med «Ingenting om oss uten oss » og realisering av FNs konvensjon for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). FNs komité som overvåker CRPD har i Generell kommentar 7 tydeliggjort organisasjoner av funksjonshemmedes særskilte rett til deltakelse[2] og det er positivt at budsjettet viser til Atlas-alliansens arbeid og at «Det er behov for videre innsats for rettighetene for personer med nedsatt funksjonsevne de neste årene» (s. 167).

Vi ber Utenriks- og forsvarskomiteen:

• Understreke viktigheten av universell utforming, og særlig etterspørre at tiltak innen digital undervisning og universell helsedekning styrkes ved universelt utformede løsninger.
• Uttrykke støtte til den nye post 73 om Sårbare grupper og fremheve viktigheten av at organisasjoner av personer med funksjonsnedsettelser inkluderes og styrkes i tråd med CRPD komiteens Generell kommentar 7.

Kapitlene 152 Menneskerettigheter

Norske myndigheter har en viktig stemme i FN med å fremme menneskerettighetene. Det er viktig at Norge har egen høy standard for realisering av menneskerettighetene og tillater norske borgere økt mulighet til å fremme klager til FNs overvåkningsorganer i saker der de opplever seg diskriminert.

Norges Blindeforbund er medlem av World Blind Union (WBU), en sentral aktør i det globale arbeid for å fremme og tolke funksjonshemmedes rettigheter.

Vi ber Utenriks- og forsvarskomiteen:

• Oppfordre til en snarlig ratifisering av tilleggsprotokollen til CRPD, Barnekonvensjonen og Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
• Oppfordre til å støtte World Blind Union

Blindeforbundet bidrar gjerne inn i arbeidet med å utvikle ny strategi for arbeidet med mennesker med funksjonsnedsettelse. Vi ser frem til at Norge i 2021 skal arrangere det andre internasjonale toppmøtet om mennesker med funksjonsnedsettelse og utvikling!

[1] https://www.who.int/publications-detail/world-report-on-vision Lastet ned 14.10.2019

[2]https://tbinternet.ohchr.org/_layouts/15/treatybodyexternal/Download.aspx?symbolno=CRPD/C/GC/7&Lang=en

Det Kongelige Selskap for Norges Vel er en ideell og uavhengig medlemsorganisasjon etablert i 1809. Hovedfokus i vårt internasjonale arbeid er verdiskaping i lokalsamfunn i Tanzania, Uganda, Mosambik og Madagaskar, hvor målet er at lokale produsenter skal gå fra selvberging til næringsvirksomhet. Kjerneområdene i Norges Vels internasjonale arbeid er landbruk og klimasmarte løsninger, fiskeoppdrett, entreprenørskap og samarbeid.

Norges Vel takker for muligheten til å komme med våre skriftlige innspill til Prop. 1 S (2020–2021). Det er svært positivt at 1-prosentmålet for bistandsbudsjettet opprettholdes også for 2021, og at man lager et budsjett som tar utgangspunkt i at 2021 vil bli et krevende år for Norge, men ikke minst for de landene bistandsbudsjettet skal støtte opp under utviklingen av.

Norges Vel har følgende innspill til hvordan budsjettet for 2021 kan bli et enda sterkere verktøy for å nå bærekraftsmålene:

Kap. 162 Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi

I budsjettet skriver regjeringen blant annet at «Covid-19 har rammet næringslivet i utviklingsland hardt. Det langsiktige arbeidet for jobbskaping, forutsigbare rammevilkår og handel er viktig for å sikre en bærekraftig gjenoppbygging av økonomien». Dette er en virkelighetsbeskrivelse Norges Vel og våre partnere kjenner oss igjen i. Derfor stusser vi over at støtten til næringsutvikling foreslås redusert, særlig over Post 70 Næringsutvikling og handel, hvor det kuttes 30 mill. kroner. Dette harmonerer ikke med de utfordringene som beskrives i budsjettet.

Samtidig flyttes 507 mill. kroner bort fra Post 71 Matsikkerhet, fisk og landbruk. Selv om en del av disse millionene sannsynligvis vil gå til landbruk over de ulike regionbevilgningene, vil vi likevel uttrykke bekymring for prioriteringen av matproduksjon og matsikkerhet i en tid hvor stadig flere opplever å ikke ha nok mat.

Ifølge de siste FN-estimatene kan minst 83 millioner mennesker, kanskje så mange som 132 millioner, oppleve sult i 2020 som et resultat av korona-pandemien. Dette kommer på toppen av anslagvis 820 millioner mennesker som opplevde sult da vi gikk inn i 2020.

Mange steder er det ikke bare tilgangen til mat som er en utfordring, men også produksjonen av mat. Familie- og småskalabruk produserer mye av maten som spises i verden. Restriksjonene som følger korona-epidemien, for eksempel begrensninger i transport, gjør det utfordrende for mange småskalabønder og -fiskere å få dyrket jorda eller fulgt opp husdyr og oppdrettsanlegg. De samme begrensningene gjør det også utfordrende å komme seg til og fra markeder for å selge varene. I tillegg er det en økende bekymring for at matprodusentene ikke har tilgang til frø, gjødsel og andre innsatsfaktorer til dyrking. Dette kan skyldes at varene ikke er fysisk tilgjengelige eller at økende priser eller redusert kjøpekraft gjør dem utilgjengelige. Mange småprodusenter er selv avhengige av å kjøpe mat og rammes også av stigende matvarepriser og redusert kjøpekraft. I Afghanistan tyder FAOs undersøkelser på at man kan få en nedgang i produksjonen av korn, frukt, grønnsaker og meieriprodukter med over 50 prosent.

Å skape en varig utvikling i kjølvannet av pandemien vil kanskje ha aller størst effekt i skjæringspunktet mellom bærekraftig matproduksjon og næringsutvikling. Det å sikre jobbskaping innenfor en sektor som også i betydelig grad bidrar til reduksjon av sult og økt matsikkerhet burde være et kinderegg for norsk utviklingspolitikk.

Norges Vel er positive til at regjeringen øker støtten til helserelatert bistand for å følge opp den pågående pandemien, samtidig må vi bidra til å skape en varig utvikling etter at folk har fått vaksine og pandemien er bekjempet.

Vi merker oss også at Post 70 Næringsutvikling og handel og Post 71 Matsikkerhet, fisk og landbruk har et svakt fokus på likestilling og kvinners deltakelse. Dette er rart i og med at kvinner utgjør en stor andel av verdens matprodusenter. Kvinner utgjør opp mot 50 prosent av arbeidsstyrken innenfor landbruket i utviklingsland. Samtidig vet vi at kvinnelige matprodusenter har spesielle utfordringer, som for eksempel manglende landrettigheter og enda høyere terskel for å få kreditt enn menn. Ifølge FAO går bare 7 prosent av investeringene innenfor skogbruk, fiske og landbruk til kvinnelige produsenter. I tillegg ser vi at det ved mangel på mat ofte er jenter og kvinner som spiser sist og minst. I en ny studie fra Care International som ser på over 30 land, rapporterte 41 prosent av kvinnene at korona hadde ført til at de manglet nok mat, mot 30 prosent av mennene.

Likestilling skal være et gjennomgående tema i norsk utviklingspolitikk. Å prioritere kvinner som målgruppe innenfor næringsutvikling, landbruk og akvakultur bidrar til både jobbskaping, matsikkerhet og likestilling.

Kap. 170 Sivilt samfunn

Støtten til sivilt samfunn er foreslått opprettholdt på samme nivå som for 2020. Norges Vel mener det er svært viktig å skjerme denne posten mot kutt. Er det noe korona-pandemien har lært oss, så er det betydningen av å jobbe på bakken gjennom lokale aktører som har tilgang også når grenser stenges og reiserestriksjoner innføres.

Gjennom vårt arbeid med lokale partnere innen matproduksjon har vi også sett betydningen av å være organisert i større enheter, ikke minst når pandemien rammet. Grupper som er sentrale for å begrense konsekvensene av klimaendringene og for å fremme matproduksjon, er ofte svakt organiserte. Når småskala-bønder, -fiskere og entreprenører organiseres i samvirker eller forretningsenheter ser vi at de får større makt i markedet og overfor lokale myndigheter. Produktivitet og kvalitet forbedres og behovet for mellommenn reduseres, noe som også gjør at lønnsomheten fra salg av varene økes. Arbeidet for klimatilpasning og økt matsikkerhet skal prioriteres i arbeidet med sivilt samfunn også i 2021. Da blir det også viktig å ha et særlig fokus på organiseringen av de små- og mellomstore produsentene. Styrket organisatorisk og forretningsmessig kapasitet bidrar også til økt bærekraft og sikrer at norske bistandsmidler forvaltes forsvarlig.

FORUT takker for muligheten til høring. FORUT driver med utviklingssamarbeid i Afrika og Asia. Vi jobber for kvinner og barns rettigheter, for arbeid og inntekt, og med å redusere psykisk uhelse og skader fra alkohol og narkotika. Vi er også medlem av Nettverk for Global Mental Helse og SOS-barnebyer snakker på vegne av oss i nettverket i første del av sitt høringssvar. 

Styrking av global helse må også innrette seg mot psykisk helse

Vi er positive til at én prosent av BNI gå til bistand og at støtten til sivilsamfunn opprettholdes. Det aller mest gledelige er likevel økt satsing på global helse og bekjempelsen av ikke-smittsomme sykdommer. Ikke-smittsomme sykdommer får dessverre lite oppmerksomhet globalt. Her kan og bør Norge ta en aktiv rolle. I en tid med økende fattigdom blir konsekvensene av ikke-smittsomme sykdommer mer alvorlig. Det er bra at statsbudsjettet gir dette oppmerksomhet. Regjeringen lanserte i fjor en strategi for ikke-smittsomme sykdommer – som det første landet i verden. Norge står derfor i en særstilling når det gjelder å kunne ta en ledende rolle i dette arbeidet, men det krever at strategien følges opp med midler og innsats. FORUT forventer at det skjer.

Bærekraftsmålene nås ikke uten å adressere rusmisbruk og psykisk helse

Estimater tilsier at vi på 20 år vil tape 150 trillioner norske kroner på grunn av psykiske problemer globalt. En tredel av helsetapet i verden i dag skyldes psykiske lidelser. Uten en velfungerende psykisk helse har folk utfordringer med å tilegne seg kunnskap, holde på eller skaffe seg jobb, og skape en harmonisk familie. Psykisk uhelse er definert som en ikke-smittsom sykdom, mens skadelig alkoholbruk er en risikofaktor for flere ikke-smittsomme sykdommer.  Begge utgjør en ekstra stein til byrden for sårbare grupper. Samtidig er de to sentrale underliggende årsaker til sårbarhet i land i sør.

En stor andel av psykiske lidelser kan forhindres med forebygging. Paradoksalt nok brukes likevel under én prosent av verdens helsebistand på psykisk helse. Stigma rundt psykisk sykdom er stort, både nasjonalt og internasjonalt.

På samme tid vet vi at alkohol er den fremste risikofaktoren for dårlig helse og tidlig død blant menn under 50 år i verden målt i helsejusterte leveår (Disability Adjusted Life Years, DALY) (SERAF 2019). Ifølge WHO er det om lag tre millioner mennesker som dør på grunn av alkohol hvert år, og blant menn i alderen 15-49 år er alkohol den viktigste risikofaktoren for tidlig død. Vi vet også at sårbare grupper, særlig kvinner og barn, rammes ekstra hardt av andres alkoholbruk. FORUTs samarbeidspartnere i Afrika og Asia bekrefter stadig at skadelig alkoholbruk forårsaker blant annet utnytting av kvinner og barn, fattigdom, og psykisk og fysisk uhelse.

Både psykisk uhelse og alkoholskader må bekjempes for å nå bærekraftsmålene. Her kan og bør Norge ta en aktiv global rolle. Da må regjeringens satsing på ikke-smittsomme sykdommer følges opp med midler.

Psykisk uhelse og rusmisbruk er nært knyttet til andre utfordringer

Med tanke på COVID-19 er arbeidet med ikke-smittsomme sykdommer viktigere enn noen gang. Viruset rammer de med ikke-smittsomme sykdommer hardere enn andre, og de verktøyene som anvendes for å bekjempe viruset, som lockdown og skolenedstenging, bidrar til at de sårbare blir enda mer utsatt. Mennesker med psykiske utfordringer og rusproblemer og deres familier får det vanskeligere. Særlig trues jenters rett til liv og helse. Et eksempel på dette er den urovekkende økningen i barneekteskap.  

En annen dimensjon er at i mange land er mennesker med psykiske lidelser fratatt alminnelige politiske og sivile rettigheter, og de utsettes mer enn andre for sosial utstøting, diskriminering og vold. Norge er en viktig global aktør når det gjelder helse. FORUT mener at det er riktig og viktig at Norge tar en enda tydeligere rolle for å inkludere psykisk helse i den globale helsebistanden.

Må følge opp med støtte til frivillige organisasjoner  

Frivillige organisasjoner gjør et stort og viktig arbeid for å redusere helsebelastningen fra kroniske lidelser og psykisk uhelse. Risikofaktorene for dårlig helse som tobakk, alkohol, usunn mat, mangel på fysisk aktivitet og høy luftforurensing, er alle faktorer der forebygging er viktig. Sivilt samfunn bidrar med mange forebyggingsprosjekter, og er i tillegg viktige for å påvirke politikere til å innføre tiltak som begrenser risikofaktorene. Røykeloven i Norge, en aktiv alkoholpolitikk og helsemotiverte skatter og avgifter er gode eksempler på dette. Organisasjonene trenger støtte for å drive dette påvirkningsarbeidet både nasjonalt og internasjonalt. 

Avslutningsvis vil vi bare nevne at vi slutter oss til RORG-samarbeidets merknadsforslag til utenriks- og forsvarskomiteen som gjelder infostøttemidlene.

Atlas-alliansen er glade for å se at regjeringen går inn for å opprettholde et utviklingsbudsjett på 1% av BNI. Samtidig betyr dette en reell nedgang fra årets budsjett på 1,3 milliarder. En verden i krise har behov for at Norge opprettholder bistandsinnsats på et høyt nivå. Da må vårt svar være å ta ansvar. Fordi vi kan.

Vi ser at regjeringen nå leverer mer på sine initiativ for å løfte de mest sårbare gruppene i utviklingsland. Dette har bidratt til et unikt samarbeidprosjekt, Together for Inclusion, der 15 organisasjoner i og utenfor Atlas-alliansen samarbeider for å implementere Norges nye satsing på funksjonshemmede. Dette gir gjenlyd internasjonalt, og denne «norske modellen» følges nøye av flere internasjonale aktører.

Det har ikke alltid vært slik. Både Norad og Atlas-alliansen har de siste årene dokumentert at andelen norsk bistand som går til målrettede tiltak for funksjonshemmede, gikk ned fra 1% (år 2000) til under 0,4% (2016).

FN har i flere rapporter konkludert med at det er umulig å oppnå bærekraftsmålene, om ikke verdens over 1 milliard funksjonshemmede inkluderes i alle former for utviklingsarbeid, nasjonalt som internasjonalt.

Vi er derfor også svært glade for at budsjettet innevarsler både en egen norsk strategi for inkluderende utvikling, samt et internasjonalt Global Disability Summit i Oslo i slutten av 2021/begynnelsen av 2022. Vi har stor tro på at begge disse initiativene vil bli viktige milepæler i arbeidet for funksjonshemmedes rettigheter.

Våre konkrete innspill til diverse kapitler og poster

Nødhjelp og humanitær innsats, Kap 150, post 70

Norge er en stormakt på den internasjonale scenen hver gang nødhjelp kreves. Vi mener at det må øremerkes betydelige midler til funksjonshemmede i krise- og konflikt. Departementet må initiere en omfattende analyse og statusrapport på linje med den Norad leverte i 2012 for bistanden og som Norad gjennomfører på nytt nå. En slik analyse kan tjene som grunnlag og baseline for videre arbeid med inkludering i krise og konflikt og sørge for at Norges bevilgninger til humanitær innsats også blir inkluderende.

Kap 160, post 70 Helse og post 71 WHO

Økte bevilgninger til helse og WHO i dette budsjettet er gode prioriteringer. Funksjonshemmede nevnes som prioritet. Vi foreslår at 100 millioner øremerkes hjelpemidler for funksjonshemmede gjennom WHO.

 Kap 161, post 70 Utdanning

Det er positivt at utdanning fortsetter å være en av regjeringens viktigste satsinger i utviklingspolitikken. Som proposisjonen skriver, opplevde 91 prosent av alle elever og studenter at skoler og universiteter ble stengt under pandemiens første del. Risikoen er derfor stor for at utdanningsgapet øker, og at barn i utviklingsland blir hengende ytterligere etter som følge av covid-19. Bortimot ti millioner barn står i fare for å falle ut av skolen for godt innen utgangen av 2020. Sårbare grupper som barn med nedsatt funksjonsevne, flyktninger og jenter er spesielt utsatt. Regjeringen peker på at bevilgningen vil kunne benyttes til tiltak som motvirker konsekvensene av pandemien og ha et særlig fokus på sårbare grupper.

Det er viktig at Norge sørger for å ha gode nok rutiner på plass for å følge disse utdanningspengene, slik at vi siden kan vite at de faktisk også brukes til å fremme inkluderende utdanning.

Vi foreslår at komiteen pålegger Utenriksdepartementet og Norad slike sporingsforpliktelser i alle store multilaterale bevilgninger på utdanningssiden. Det er svært vanskelig ut ifra organisasjonens rapporter å vite klart hvor mye av midlene som Norge bidrar med som går til inkluderende utdanning.

Kap. 161, post 72, Kunnskapsbanken og faglig samarbeid

Kunnskapsbanken forblir et viktig faglig bidrag i Norad-porteføljen. Atlas-alliansen mener det er naturlig at et Inkludering for utvikling blir en del av Kunnskapsbanken. Norge har kommet langt på inkludering av funksjonshemmede i samfunnet og har en lang tradisjon med at det offentlige samarbeider med funksjonshemmedes organisasjoner. Norge er også fremst i verden når det gjelder å drive desentraliserte hjelpemiddelsentraler i offentlig regi, og Norge deltar i det globale initiativet for å sikre tilgang til hjelpemidler ATScale). Norge har derfor kunnskap og erfaring som er viktig i utviklingsland når man skal klare å nå bærekraftsmålenes ambisjon om at ingen skal utelates (Leave no one behind). Denne kunnskapen bør gjøres tilgjengelig gjennom kunnskapsbanken. Vi ber derfor komiteen sikre at Inkludering for utvikling blir del av Kunnskapsbanken,

Kap 164, post 73, Sårbare grupper

Vi er glade for økningen på 56 millioner øremerket kvinner og jenter for 2021, blant annet til inkluderende utdanning og skolemat. Vi er imidlertid av den formening at økningen for denne særdeles sårbare gruppen er for liten, og at den må opp i minimum 100 millioner kroner.

 Kap 170 Sivilt samfunn, post 70 sivilt samfunn

Atlas-alliansen støtter her RORG-samarbeidets innspill, og ber om at informasjonsstøtten videreføres på minst samme nivå som i inneværende år og at regjeringens mål om avtalereduksjon ikke vil omfatte denne støtteordningen.

Morten Eriksen                                                                      Andrew P. Kroglund

Daglig leder                                                                           Seniorrådgiver

Atlas-Alliansen                                                                      Atlas-Alliansen

Til Utenriks- og forsvarskomiteen                                             

Høringsinnspill fra Lightup Norge - Statsbudsjettet 2021. 

Gjelder: Kap. 164 Likestilling, post 73 Sårbare grupper, og Kap. 170 Sivilt samfunn, post 70 Sivilt samfunn Innspill med fokus på innsatsen mot moderne slaveri/ menneskehandel og viktigheten av sivilsamfunnets rolle.

Vi i Lightup Norge takker for muligheten til å gi høringsinnspill til statsbudsjettet. Vi er mange aktører som er glade for at en styrket innsats mot menneskehandel og moderne slaveri synliggjøres også i budsjettforslaget for 2021. Spesielt viktig er dette fordi menneskehandel er en av vår tids største globale utfordringer, og fordi vi ser at økt sårbarhet grunnet Covid-19 sannsynliggjør en økning av omfanget av utnyttelse. Med vårt innspill kaster vi lys på behovet for en tydeliggjøring av hvordan innsatsen mot moderne slaveri er ment å bli styrket, og vi håper at komiteen vil ta med seg disse momentene inn i det videre arbeidet med budsjettet.

Vi er nå i startgropa til handlingens tiår, og har ingen tid å miste i arbeidet med å nå bærekraftsmålene. Det nye bistandsprogrammet mot moderne slaveri har mange gode elementer, og gjør at også aktører på utviklingsfeltet vil jobbe aktivt mot menneskehandel. Samtidig så er ikke dette tilstrekkelig for å hindre at utnyttelse skjer. For å kunne nå bærekraftsmålene trenger vi å løse de sentrale utfordringene med menneskehandel. Her er det helt essensielt å mobilisere sivilsamfunnet, og spesielt den oppvoksende generasjonen, til å ta valg som forebygger menneskehandel. 

En innsats mot menneskehandel/ moderne slaveri trenger tiltak rettet mot norsk offentlighet. Det er en etterspørsel etter barn og voksne i sexindustrien fordi nordmenn kjøper sex og bestiller eller konsumerer overgrep over nett. Det finnes en etterspørsel etter utnyttelse av barn i Kongos koboltgruver fordi vi nordmenn er storforbrukere av produkter der mineralet er en sentral komponent, slik som elbiler og smarttelefoner. Samtidig mangler vi mekanismer som kan sikre at etikk og menneskerettigheter ivaretas gjennom hele verdikjeden. Lightup etterlyser spesielt tiltak rettet mot unge. Unge er en viktig forbrukergruppe, blant annet av klær, sportsutstyr og elektronikk, og på denne måten konsumenter av varer produsert av ofre for menneskehandel. Unge er også morgendagens beslutningstakere, velgere og næringslivsledere. Her i Norge er det helt nødvendig at etterspørselsdimensjonen adresseres. Dette må starte med en mobilisering av unge til holdningsendring og til å bli bevisste forbrukere. 

Det holder ikke å hjelpe mennesker ut av moderne slaveri, hvis fokuset på forebygging mangler, ettersom dette vil føre til at nye mennesker stadig havner inn i utnyttelse. Vi må jobbe med holdningsarbeid blant barn og unge for å forebygge slik at Norge ikke er med på å etterspørre mer menneskehandel. Det har begrenset nytteeffekt å hjelpe mennesker ut av utnyttelse om etterspørselen fortsatt er høy. Denne etterspørselen må vi gjøre noe med, og ved å gi unge muligheten, så kan de være pådrivere for varig forandring.

Derfor foreslår vi at komiteen avgir følgende merknader om innsatsen mot menneskehandel og moderne slaveri knyttet til Kap. 164 Likestilling, post 73 Sårbare grupper: 

Komiteen forutsetter at Utenriksdepartementets strategi for bekjempelse av moderne slaveri som utarbeides, også inkluderer en vurdering av hvilke tiltak som vil kunne bidra til å ta hensyn til etterspørselsdimensjonen og vektlegge viktigheten av å mobilisere og inkludere unge for å nå målsettingen om å redusere og få slutt på menneskehandel.

Øvrig innspill: Lightup Norge stiller seg bak innspillet fra RORG- samarbeidet vedr. informasjonsstøtten (Kap 170, post 70 Sivilt samfunn). 

Vi ønsker komiteen lykke til i det videre budsjettarbeidet. 

Benedicte Sundli, Fungerende styrelder i Lightup Norge

Ragnhild Lindahl Torstensen, Daglig leder i Lightup Norge

SOS-barnebyer takker for muligheten for å komme med innspill. Vi arbeider i 136 land med å styrke sårbare familier og gi omsorg til barn som av ulike grunner ikke vokser opp med foreldrene sine. Vårt arbeid er forankret i FNs barnekonvensjon, retningslinjene for alternativ omsorg for barn, samt FNs bærekraftsmål.

SOS-barnebyer er en aktiv deltaker i GCE-nettverket og stiller seg bak deres innspill knyttet til utdanningsbistand. For oss er det viktig at norsk bistand bidrar til å gjøre barn skoleklare, det vil si at også barns fysiske og kognitive utvikling før man begynner på skolen bør vektlegges i utviklingspolitikken[i]. Vi er også deltakere i Nettverk for Global Mental Helse[ii], og punkt 1 er på vegne av dette nettverket. Vi har to innspill

1. Styrking av global helse må også innrette seg mot psykisk helse

Vi er glade for å se at både utdanning og helse er fortsatt prioritert i norsk utviklingspolitikk, og at global helse er en sterk prioritering for regjeringen til tross for at bistandsbudsjettet reduseres. Norge har blitt en stormakt på helse, og helsebistanden er doblet siden begynnelsen av 2000-tallet.

Samtidig ønsker vi å rette fokus mot psykisk helse, som har blitt fullstendig neglisjert over mange år. 792 millioner mennesker lever med mentale helseproblemer.[iii] Globalt går omtrent kun to prosent av helsebistand til psykisk helse. Norge ligger omtrent på dette snittet, ifølge tidligere helsedirektør ved FHI, Arne Holte.

I statsbudsjettet står det at «70 prosent. av dødsfallene i verden skyldes sykdommer som hjerte- og

karsykdommer, kreft, enkelte luftveissykdommer, diabetes og psykiske lidelser. Denne typen

sykdommer er en vesentlig årsak til kronisk fattigdom. Mennesker som lider av ikke-smittsomme sykdommer er også særlig sårbare for en delsmittsomme sykdommer, som covid-19. Norge var i 2019 første land i verden som lanserte en strategi for å bekjempe ikke-smittsomme sykdommer i utviklingsland». Dette applauderer vi, men en ting er en strategi – noe annet er en faktisk innsats.  Skal land komme seg gjennom koronapandemien må dette prioriteres høyt.

Generalsekretær i Verdens Helseorganisasjon, Tedros Adhanom Ghebreyesus har uttalt at skal verden komme seg etter koronapandemien må psykisk helse bli tatt mer seriøst av verdens ledere[iv].

Tre av fire med psykiske lidelser bor i verdens lav- og mellominntektsland. Om lag 86 prosent av verdens nær en million selvmord årlig skjer i utviklingsland. Barn rammes av foreldrenes psykiske uhelse. Mye av dette kunne vært hindret om vi satset på forebygging. Folkehelseinstituttet har 90 års erfaring med forebygging og vært med å lage folkehelseinstitutt i Palestina og Malawi. Men så langt har ikke psykisk helse vært inkludert i dette arbeidet. Utdanning av sosialarbeidere, avstigmatisering og arbeid opp mot lokale ledere er svært viktig skal vi bidra til at personer med psykiske utfordringer får sine helserettigheter beskyttet ved lov. I tillegg må vi innrette helsebistanden og utdanningsbistanden slik at den blir mer effektiv.

Norske myndigheter er stolte av sin støtte til utdanning globalt. Men hva hjelper det når mange barn er så emosjonelt og kognitivt skadet at de ikke klarer å ta til seg læring? 200 millioner barn i dag har ikke utviklet sitt fulle hjernepotensial når de begynner på skolen. Tidlig mor-barn-støtte og foreldretrening kan være et effektivt bidrag inn mot utdanningsløpet. Norge har lang erfaring med tidlig mor-barn-støtte i bistandsarbeidet. Fremover må det inkludere tung satsing på mødres psykiske helse og styrket mor-barn-relasjon. På den måten er barnet moden for læring ved skolestart. Psykisk helse og utdanning må spille sammen for å øke fattige lands viktigste ressurs - deres mentale kapital.

1. Bedre kontroll og statistikk om sårbare grupper er en forutsetning for at ingen skal utelates

SOS-barnebyer er glad for regjeringens systemiske tilnærming til menneskerettighetene under kapittel 152, post 70. Det å bygge systemer som beskytter de universelle rettighetene er helt avgjørende for bærekraftig utvikling. Samtidig savner SOS-barnebyer fokus på utsatte grupper som barn i sårbare omsorgssituasjoner. Barn som risikerer å miste foreldreomsorg, eller som allerede har mistet den, har ofte alvorlige overlappende sårbarheter som gjør dem særlig utsatt for menneskerettighetsbrudd og for å falle utenfor i samfunnet. Både Barnekonvensjonen og FNs retningslinjer for alternativ omsorg påpeker at staten har et ansvar for å sikre at disse barna får en trygg og stabil oppvekst tilpasset den enkelte.

Samtidig trengs det kvalitet og kontroll med personer og organisasjoner som tar ansvar for barn. Mange barn bor på barnehjem, til tross for at foreldrene er i live. I mange land er det ingen statlig kontroll med slike barnehjem enda barnekonvensjonen og retningslinjer for alternativ omsorg slår fast at barn uten omsorgspersoner er et statlig ansvar. Det trengs mer innsats for å sørge for at sårbare barn, blant annet de som ikke bor med sine foreldre, har gode beskyttelsesstrukturer i sin oppvekst.

For å nå målsettingen i bærekraftmålene om at «ingen skal utelates» må mye av innsatsen rettes mot de mest sårbare barna. Effektiv innsats krever at vi må vite mer om hvem disse barna er, hvor de bor eller hva som skaper deres sårbarhet. Derfor bør det investeres i bedre datainnsamling og statistikk om de mest sårbare, slik vist i vedlagte rapport. Økt kunnskap om barna vil rettlede politikere og gir grunnlag for en faktabasert og effektiv innretning av tiltak. Vi er overbevist om at styrket datainnsamling er blant tiltakene som vil gi størst effekt. Synliggjøring av levekår til marginaliserte barn bidrar til å identifisere hvor behovene er størst, og bidra til lokal ressursmobilisering for å løse disse behovene. Vi mener dette vil være et viktig steg for å minke gapet mellom barns rettigheter og de mest marginaliserte barnas virkelighet i dag.

Vi mener at regjeringen i statsbudsjettet ikke tar fullt ut inn over seg Stortingets Innst 226 S (2014-2015) til Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken.  Vi sikter da til følgende merknad:  

«Komiteen viser til at gapet mellom internasjonale standarder og den virkeligheten mange barn lever under er stor. Derfor er det viktig at den norske innsatsen i utenriks- og utviklingspolitikken trekker inn arbeidet med barns rettigheter. Et viktig tiltak i så måte vil være at norske myndigheter jobber aktivt for å sikre uavhengige nasjonale overvåkningsinstitusjoner for barns rettigheter i alle land.  

Komiteen viser til at Norge også må kunne bidra med faglig hjelp til utvikling av rettssystemer og barnevern i fattige land, slik at de får bedre kapasitet til å forebygge og respondere på overgrep og alvorlige brudd på barns menneskerettigheter.» 

Vi mener Stortinget bør be regjeringen følge opp denne merknaden ved å bevilge penger til å overvåke hvordan barnekonvensjonen blir overholdt, og særlig hvor langt land er kommet i implementeringen av FNs retningslinjer for alternativ omsorg. Spesielt mener vi at Norge bør gjøre dette som en del av utviklingssamarbeidet med Norges 16 partnerland, slik det også er anbefalt i FNs retningslinjer for alternativ omsorg.

Hilsen Mathias Slettholm

SOS-barnebyer

Referanser:

[i]https://www.bistandsaktuelt.no/arkiv-kommentarer/2016/bistanden-ma-utvikle-barna-utenfor-klasserommet/

[ii]http://globalmentalhelse.no/

[iii]https://www.hrw.org/news/2020/10/06/people-mental-health-conditions-living-chains?__FB_PRIVATE_TRACKING__=%7B%22loggedout_browser_id%22%3A%220700186137c2bc2a31ad5d3fcf06219a98fc773e%22%7D&fbclid=IwAR2dNhD2iEslHS3jXSeH2_uNN7e5XtpINg5MY8W0QbL9guUXpRbk53BH32g

[iv]https://www.who.int/news/item/14-05-2020-substantial-investment-needed-to-avert-mental-health-crisis

FOKUS (Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål) er en paraplyorganisasjon for over 50 organisasjoner i Norge.  Innspillene til statsbudsjettet for 2021 tar hensyn til den globale pandemien vi er midt oppe i, og som vil ha langvarige konsekvenser som norsk utviklingspolitikk må ivareta. Covid-19 er kjønnsblind, men konsekvensene er ikke kjønnsnøytrale. I et år hvor vi skulle ha markert 25 år siden kvinnekonferansen i Beijing, som var banebrytende for internasjonalt kvinne- og likestillingsarbeid, har vi fått nye utfordringer. Vold i nære relasjoner har økt sterkt, kvinners rett til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er blitt innskrenket og restriktiv lovgivning er forsøkt innført i flere land.

FOKUS vil gi anerkjennelse til regjeringen som opprettholder 1 % til bistand, og mener at dette er viktigere enn noen gang.

Ut fra et likestillingsperspektiv vil FOKUS først påpeke at hele innledningen til budsjettprop 1 S (2020-2021) er kjønnsblind frem til side 15. For en regjering som har løftet likestilling som en av kampanjepilarene til FNs Sikkerhetsråd og i andre sammenhenger løfter likestilling som en norsk fanesak er dette ikke synlig i bildet av helhetlig politikk. I tillegg er det som en generell merknad problematisk at det blir stadig vanskeligere å se hva midlene i de ulike budsjettkapitlene skal brukes til fordi sekkepostene blir større og større med svært lite detaljer. Det rammer også muligheten til å se hvordan handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling Frihet, makt og muligheter faktisk oppfylles, og om de fem satsningsområdene i planen faktisk prioriteres.

Bevilgningen til likestilling – Kapittel 164, Post 70  kuttes med 165 700. 56 000 overføres til sårbare grupper. Det er fint med satsing på sårbare grupper, men samtidig viktig å huske at likestillingssatsning ikke kun handler om sårbare grupper. Shrinking space er et begrep som har fått stor betydning. Det gjelder ikke minst de som arbeider med likestilling og kjønn. FOKUS samarbeider med flere av disse organisasjonene, og mener de gjør en uvurderlig innsats. Prinsippet om at ingen skal utelates står sentralt i bærekraftsmålene, og da mener vi at sivilt samfunn burde vært mye høyere prioritert over hele linja og ikke kun de multilaterale organisasjonene og globale fondene. For å sikre at ingen kvinner og jenter utelates, må de lokale kvinneorganisasjonene som jobber på grasrota sikres støtte!

Kvinneorganisasjoner globalt har et årsbudsjett i snitt på 250 000. Vi oppnår ikke bærekraftsmålene kun ved snever satsing.  

107 000 flyttes til kapittel 159 Regionbevilgninger. Det klargjøres ikke i budsjetteksten om disse midlene øremerkes likestilling.

Med kvinners og jenters rettigheter under angrep i en rekke land blir progressive land bedt om å være pådrivere for kvinners rettigheter og likestilling. FOKUS mener at det er påkrevd av likestillingslandet Norge å være ett av disse, og sette av midler til dette og til å styrke sivilsamfunnsorganisasjoner som mobiliserer for kvinners rettigheter og likestilling.

Da er det et paradoks at regjeringen ønsker sterk satsning på likestilling i FN, og samtidig øker støtten til UN Women med kun 300 000.

I Kapittel 151 -Fred, sikkerhet og globalt samarbeid gjøres totalt kutt på 179 mill. Dette ser FOKUS på som svært alvorlig. Norge er på vei inn i Sikkerhetsrådet, vi markerer 30.oktober 2020 at det er 20 år siden FNs Sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, og det er klare meldinger om at utfordringene fremdeles er store. Kvinne- og likestillingsperspektiv på fred og sikkerhet underprioriteres økonomisk, kvinner mangler i mange forhandlinger plass ved forhandlingsbordet, og i noen tilfeller er ikke de som inviteres inn representanter for en bred kvinnebevegelse. Kvinners erfaringer og bidrag knyttet til kjønn og klasse blir ikke hørt, og menneskerettighetsforkjempere trues og drepes i land i konflikt.Det er positivt at det er en verbal tydeliggjøring av regjeringens handlingsplan på kvinner, fred og sikkerhet under Post 70 og en tydeliggjøring knyttet til kvinners deltagelse i fred og forsoning.

Det er i tillegg behov for økt satsning på arbeid som ser på koblingene mellom klimaendringer og konflikt. Dette vil være økende i årene fremover.

FOKUS mener det er en feil prioritering å kutte i Post 72 og med det arbeidet til stabilisering av land i krig og konflikt. Dette er den posten som har fått størst kutt. Arbeidet må henge sammen og i dette kapittelet er det ikke vist noen kobling til handlingsplanen, til likestilling, til kvinnelige nettverk eller til sivilt samfunn. Det mangler i tillegg koblinger gjort til konsekvenser knyttet til Covid-19.

FOKUS vil samtidig anerkjenne at satsningen på oppfølgingen av fredsprosessen i Colombia prioriteres. Den har store utfordringer når det i 2021 er 5 år siden fredsavtalen ble undertegnet.

Regjeringen fortsetter innsatsen for å fremme SRHR i 2021- både i kapittel 160 -Helse og Kapittel 164-Likestilling. Det er krevende for sivilt samfunn å ettergå hvor mye som faktisk blir brukt på SRHR-feltet. Og samtidig som at SRHR er en prioritet, ser vi at det kuttes i støtten til UNAIDS med 15 millioner kroner som følge av COVID-19-tiltak.

Å bekjempe skadelige skikker som barneekteskap og kjønnslemlestelse er høyt prioritert av regjeringen, noe som er positivt. Men også her er det krevende for sivilt samfunn å ettergå hvor mye som faktisk bevilges til dette formålet – og hvor mye som går til sivilsamfunnsorganisasjoner.

FOKUS støtter innspill fra SRHR-nettverket og Likestillingsnettverket, samt RORGs notat om informasjonsstøtten.

FOKUS etterlyser bedre rapportering på handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. Det er fremdeles vanskelig å se hva innholdet av Likestilling for utvikling betyr for praktisk likestillingsarbeid i samarbeidslandene. I tillegg er Likestilling for utvikling et smalt program som ikke involverer sivilt samfunn i noen form for dialog eller mulig samarbeid/innspill.

FOKUS vil også advare mot at arbeid mot vold mot kvinner og jenter ikke tydelig omfatter formen for vold som rammer flest kvinner, nemlig partnervold og vold i nære relasjoner.

FNs fond for å få slutt på vold mot kvinner må inn som fast mottaker av midler i statsbudsjettet. Arbeidet de gjør med sivilt samfunnsorganisasjoner har høstet mye anerkjennelse.

FOKUS imøteser en diskusjon om innføring av en aktsomhetslov i Norge, som tydeliggjør pliktene til norsk næringsliv også i utlandet. Norads evaluering av menneskerettigheter og næringsliv i norsk utviklingssamarbeid kritiserte myndighetene for en for dårlig gjennomføring av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP). Det er et klart behovet for å forstå kjønnsroller og forskjeller i tilgang på makt ressurser og rettigheter for kvinner og menn. Kanskje enda mer i etterkant av den globale pandemien.

FOKUS har forståelse for at prioriteringer må gjøres, og at ikke alt løses med å stadig legge inn mer penger, men da må midlene som bevilges ha grundige vurderinger for å nå dit de virker best. Det må skje en større fordeling til sivilt samfunn og til de som faktisk jobber tett på der hvor man ønsker endringer. Det bør gjøres en grundig vurdering på om de store summene som gis til internasjonale fond er det som treffer best, og om den fordelingen av midler som gis til FN-organisasjoner, uten mer en marginale årlige endringer gjennom en årrekke, er riktig.

Skal vi oppnå FNs Bærekraftsmål innen 2030, med likestilling som en rød tråd gjennom alle 17 målene, må det satses smartere. Det må bli mulig å se hvordan midlene brukes, uten at alt usynliggjøres i store sekkeposter.

FOKUS foreslår  en tydeliggjøring av likestillingsperspektiv gjennomgående i budsjettet. Det er behov for transparens som gjør det mulig å se hvor og hvordan norske bistandsmidler brukes og hvilken likestillingseffekt de har. Støtte til sivilt samfunn må styrkes i alle de nevnte kapitler.

Til Utenriks- og forsvarskomiteen

Likestillingsnettverket takker Utenriks- og forsvarskomiteen for muligheten til å komme med skriftlige innspill til statsbudsjettet. 

Likestillingsnettverket består av representanter for 17 norske bistandsorganisasjoner som alle arbeider med likestilling i sin organisasjons programmer. Vi vil rose regjeringen for å opprettholde et høyt bistandsbudsjett med én prosent av BNI i 2021.  Det er viktig i seg selv og det sender et viktig signal globalt. Vi vil også gi anerkjennelse til regjeringen for å prioritere områder som har stor betydning for likestilling, som utdanning for jenter og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), også som del av responsen på de negative virkningene Covid 19-pandemien har for jenter og kvinners liv og muligheter.

Likestilling og kjønnsperspektiv skal gjennomsyre norsk bistand. Likevel vil vi påpeke som en generell observasjon at kjønnsperspektivet ofte er fraværende i de ulike kapitlenes beskrivelser av utfordringene. Det er eksempelvis nedslående at kapitlene om miljø og klima er helt kjønnsblinde. Gjennomgående er det en tendens til å redusere diskusjonen om likestilling til å handle om utdanning, SRHR, SGBV og skadelige skikker, og ikke inkludere et likestillingsperspektiv i alle politikkområder.

Organisasjonene i Likestillingsnettverket har ulike mandater som bistandsaktører, men vi har alle likestilling som en tverrgående forpliktelse. Vi vet godt hvor utfordrende det kan være å prioritere og ettergå likestillingsinnsatsen når den skal være integrert og ikke øremerkes særskilt. Derfor er vi bekymret for hvordan midlene som tidligere har ligget under kapittelet Likestilling nå vil kunne spores og rapporteres på i forbindelse med den nye arbeidsdelingen mellom Utenriksdepartementet og Norad. Vi frykter at flytting av midler mellom poster, blant annet fra kapittel 164, post 70 Likestilling til kapittel 159 Regionbevilgninger, vil gjøre det vanskeligere å følge bevilgningene på likestillingsfeltet så vel som på SRHR-feltet. Vi ber derfor om at 107 millioner kr som er foreslått overført fra kapittel 164, post 70 Likestilling til regionbevilgninger øremerkes likestilling, og at støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner som mobiliserer for kvinners rettigheter og likestilling økes. Lokale kvinneorganisasjoner er kronisk underfinansiert, men helt sentrale for å fremme kvinners rettigheter i sine samfunn.

Med de uttalte målene for likestilling som Norge har forpliktet seg til i bistandspolitikken, er det viktig at pengene og resultatene kan følges og måles. Derfor er det problematisk at det synes stadig vanskeligere å se hva midlene i de ulike budsjettkapitlene skal brukes til fordi postene blir større og detaljene færre.

Likestillingsnettverket støtter innspill fra SRHR-nettverket og FOKUS, og slutter seg til FOKUS’ forslag om en tydeliggjøring av likestillingsperspektiv gjennomgående i budsjettet. Det er behov for transparens som gjør det mulig å se hvor og hvordan norske bistandsmidler brukes og hvilken likestillingseffekt de har.

Avslutningsvis vil vi nevne at Likestillingsnettverket besitter kunnskap og erfaring innen likestilling i bistand som vi gjerne deler med Komiteen, UD og Norad, for eksempel gjennom opplæring i likestillingsarbeid med sårbare grupper, for å fremme en interseksjonell og rettighetsbasert tilnærming til arbeid med barn, personer med funksjonshemming, eldre personer, LBHT, mv.

IOM Norge (Homa Hasan, Gender Focal Point) er koordinator for Likestillingsnettverket, og kan kontaktes på homhasan@iom.int, tlf 95051008

Medlemsorganisasjonene i Likestillingsnettverket er: Amnesty, Atlas Alliansen, Care, Caritas, Digni, FOKUS, IOM Norge, Norges Vel, Kirkens Nødhjelp, Norsk folkehjelp, Flyktninghjelpen, Plan Norge, Redd Barna, Sex og Politikk, Strømmestiftelsen, SAIH, Sanitetskvinnene.

SAIH takker for muligheten til å komme med høringssvar til Statsbudsjettet 2021.

I lys av pandemien verden befinner seg i ser vi regjeringens prioritering av høyere utdanning i utdanningsbistanden og satsingen på kunnskapsbanken som gode prioriteringer for fremtiden.

Kap 161, post 72 Kunnskapsbanken og faglig samarbeid

Vi er spesielt fornøyd med at programmet studiefinansiering for utvikling i Kunnskapsbanken skal etableres i 2021. Den pågående korona-pandemien gjør at mange studenter må slutte på universitetet fordi familiene deres ikke har råd til å betale skolepenger eller å være foruten deres inntektsmuligheter. Denne situasjonen vil forverres ettersom mange familier verden over sendes ut i fattigdom som en konsekvens av pandemien og dens ringvirkninger. Høyere utdanning fungerer kun som et utviklingsverktøy om det er reell tilgang for alle, og det nye programmet kan bli et godt virkemiddel. På veien ut av denne pandemien, og essensielt for forebyggingen av neste, er kunnskap nøkkelen. Vi er derfor svært fornøyde med videreføringen av NORHED-programmet for høyere utdanning og forskning. I en verden hvor kunnskap blir stadig viktigere, er god og tilgjengelig høyere utdanning essensielt for å styrke og utvikle institusjoner, sivilt samfunn og næringsliv.

Kap 161, post 70 Utdanning

Utdanning blir avgjørende for hvordan verden kommer ut av denne pandemien. Norge har hatt en viktig lederrolle på utdanning globalt, og for å leve opp til denne rollen oppfordrer vi Regjeringen til å øke støtten til utdanning med 260 millioner, i tråd med anbefalingen i GCE-Norges høringsinnspill, som SAIH har signert. Denne økningen bør gå til GPE, hvor Norge de siste årene har spilt en sentral rolle i å arbeide mot at bistandsmidler kan gå til kommersielle utdanningsaktører. God og gratis utdanning blir enda viktigere i tiden etter korona, når mange vil slite med de økonomiske konsekvensene av pandemien i lang tid.

Forslag til merknad:

• Komiteen ber Regjeringen øke bevilgningen på post 70 til utdanning med 260 millioner for å øke Norges bidrag til GPE

Kap 152, post 70 Menneskerettigheter

Angrep på menneskerettighetsforsvarere er et globalt problem, og dessverre har det for mange blitt verre under pandemien. Lederen for studentbevegelsen ZINASU i Zimbabwe sitter fortsatt i fengsel (siden 18. september) for fredelig demonstrasjon. Han får ikke helsehjelp, og på grunn av korona-restriksjonen er mulighetene for å skape oppmerksomhet rundt hans situasjon og kreve rettferdighet svært begrenset. Studentaktivister i vår partnerorganisasjon ACEU i Colombia er utsatt for stadig mer overgrep og vold fra myndighetene, og mottar trusler for å kjempe for fred og bedre tilgang til høyere utdanning. Vi ser en voksende tendens til kriminalisering av studentaktivisme. Covid-19 har redusert det demokratiske handlingsrommet og forverret rammebetingelsene for menneskerettighetene i store deler av verden. Budsjettforslaget svarer i kroner og øre ikke på denne forverrede situasjonen, som vi mener burde blitt møtt med en økt innsats, særlig rettet mot sårbare menneskerettighetsforsvarere.  

Forslag til merknad:

• Komiteen ber Regjeringen ta den krevende situasjonen for menneskerettighetsforsvarere under korona-pandemien på alvor og sikre beskyttelse av sårbare menneskerettighetsforsvarere som studentaktivister.

Kap 159, post 77 Latin-Amerika

SAIH er glad for at fokuset på Colombia opprettholdes i årets statsbudsjett, og oppfordre til å fokusere støtten mot sivilsamfunn og menneskerettigheter. Drap på menneskerettighetsforsvarere øker fortsatt, nå fire år etter fredsavtalen, og SAIH ber Regjeringen prioritere vern av menneskerettighetsforsvarere i Colombia, med spesielt fokus på urfolk og afrocolombianere. Styrking av sivilsamfunn er essensielt i arbeidet for implementering av fredsavtalen, hvor marginaliserte gruppers rettigheter, som urfolk og afrocolombianere, bør prioriteres.  SAIH vil også uttrykke bekymring over at flyttingene mellom poster i statsbudsjettet i år gjør det svært vanskelig å følge midler fra år til år, og dette gjør innspillsarbeidet mer krevende.

Kap 170, post 70 Sivilsamfunn

Pandemien rammer sivilsamfunnet hardt over hele verden. Vi er fornøyde med at regjeringen viderefører støtten til sivilsamfunn på samme nivå, og oppfordrer komiteen til at denne støtten skjermes i budsjettforhandlingene. Verden over ser vi autoritære regimer bruke handlingsrommet koronarestriksjonene gir. Sivilsamfunnet er essensielt for å holde myndighetene ansvarlige i krisesituasjoner og unntakstilstand, og for denne rollen opplever de nye innskrenkinger og angrep.

Det er viktig at Komiteen sørger for at informasjonsstøtten videreføres på samme nivå som i dag.

Med vennlig hilsen,

Sunniva Folgen Høiskar

Leder av SAIH – Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond

GCE-Norge takker for muligheten til å komme med innspill til utenriks- og forsvarskomiteens behandling av Statsbudsjettet 2021. Vi er et nettverk av 18 organisasjoner som jobber for bærekraftsmål fire og å fremme retten til utdanning i utviklingsland.[1]

Utdanning er en nødvendig forutsetning for bærekraftig utvikling, for næringsutvikling, sysselsetting, for et sterkt og levende demokrati, for å bekjempe ulikhet og for å tilpasse seg og reversere klimaendringer. Utdanning er grunnleggende menneskerett og sørger for vekst og utvikling hos både enkeltindividet og i samfunnet som helhet.

I april i år førte koronapandemien til stengte skoler og universiteter for 1,6 milliarder barn og unge - 91% av alle verdens elever og studenter.[2] I oktober er det fortsatt over 570 millioner som ikke er tilbake på skolen.[3] Det er første gang i fredstid at en hel generasjon har fått sin utdannelse satt på vent. Jenter, fattige og barn i konfliktområder er særlig utsatt og mange millioner står i fare for å aldri komme tilbake på skolebenken. På grunn av stengte skoler øker barnearbeid, tenåringsgraviditeter og barneekteskap i omfang, og mange års framgang på disse områdene står i fare for å reverseres.

De neste årene blir avgjørende for hvor store konsekvenser koronapandemien og stengte skoler får. Verdenssamfunnets reaksjon og prioritering av utdanning vil avgjøre hvor mange som kommer tilbake på skolen, og dette vil også få konsekvenser på andre områder. Utdanning og skolegang er blant annet viktig for psykisk og fysisk helse gjennom hele livet, for ernæring og for å sikre fattige, sårbare og jenters rettigheter. Med under 10 år igjen til bærekraftsmålene skal nås må det handles raskt for å sikre retten til utdanning.

Norge spiller en ledende rolle for sårbare barn og unges rett til utdanning og har Unicef, Det globale partnerskapet for utdanning (GPE), UNESCO og Education Cannot Wait (ECW) som sentrale samarbeidspartnere, i tillegg til sivilsamfunnsorganisasjoner. GCE Norge støtter Norges prioriteringer av samarbeidspartnere innenfor utdanningssektoren. Vi vil særlig trekke fram viktigheten av norsk politisk og økonomisk støtte til UNESCO og deres arbeid med å koordinere global innsats for å nå SDG4. UNESCO har mandat fra FN til å være en representativ utdanningsaktør som samler og bringer sammen aktører og er derfor spesielt viktig for at utviklingsland blir inkludert. 2021 vil dessuten være et avgjørende år for GPE som går inn i sin neste femårsperiode. Med sitt fokus på effektivitet, læring og inkludering har GPE en sentral rolle i å støtte utviklingsland i å bygge robuste og inkluderende utdanningssystemer som også favner de fattigste og mest marginaliserte.

De siste årene har norsk utdanningsbistand stagnert. Vi er glade for at nivået på utdanningsbistanden foreslås opprettholdt i 2021-budsjettet, men gitt den ekstraordinære og svært alvorlige globale utdanningskrisen som følge av kronoapandemien, ber vi likevel om en økning til utdanning i neste års budsjett. Vi frykter at givere og enkelte utviklingsland vil se seg tvunget til å redusere utdanningsbudsjetter til fordel for helsesektoren. Dagens situasjon krever derfor et enda sterkere lederskap, både politisk og økonomisk fra norsk side for at utviklingsland skal være rustet til å møte de krevende og kritiske årene som nå kommer. Den norsk-initierte internasjonale kommisjonen for utdanning anbefaler giverland å bevilge 15% av bistanden til utdanning og GCE mener at dette må være et mål for norsk utdanningsbistand på sikt. For 2021 er det foreslått at 9,7 % går til utdanning. Gitt de spesielle omstendighetene knyttet til 2021-budsjettet ber vi om en økning på 260 millioner (til 10,5 %) og at bidraget til GPE økes med tilsvarende sum i 2021 og i resten av påfyllingsperioden 2021-2025. Vi vet at Norges bidrag har stor betydning for de aller fattigste, jenter og barn og unge med funksjonsnedsettelser og ved å øke utdanningsbistanden kan Norge sende et viktig signal til andre givere om at utdanning må prioriteres.

Gratis, universell utdanning er en grunnstein i den norske velferdsstaten. Dette gjenspeiles også i Norges innsats for utdanning i utviklingssamarbeidet. Norges merverdi i forhold til andre toneangivende givere som Storbritannia, kommer blant annet til uttrykk i Norges syn på inkludering og ikke minst at Norge er et av få giverland som tar avstand fra kommersialisering av grunnutdanning - noe andre givere og institusjoner ser som en løsning for å utbedre utdanningstilbudet i utviklingsland.

Likevel støtter norsk bistand støtter fremdeles profittbaserte skoler gjennom Norfund.[4] Slik bistand er ikke fattigdomsorientert, støtter ikke de mest marginaliserte og risikerer å svekke nasjonale utdanningssystemer. Utviklingsministeren har gjort det klart at Norge ikke er støttende til profittbaserte grunnskoler.[5] En naturlig konsekvens må være å sikre at norsk bistand ikke går til profittbaserte skoler i utviklingsland. Verdensbanken investeringsarm IFC satte i april sine investeringer i kommersielle skoler på pause mens de venter på at en evaluering av hvordan kommersielle skoler påvirker kvalitet og tilgang på utdanning.[6]

GCE anbefaler at:

• Komiteen ber regjeringen om å øke utdanningsbistanden med 260 millioner NOK og øke Norges bidrag til Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) tilsvarende (UD, kap 161, post 70).
• Komiteen ber regjeringen overføre bistand som i dag støtter kommersiell grunnutdanning gjennom Norfund til ikke-kommersielle utdanningsformål

For spørsmål, vennligst kontakt Maren Hemsett, koordinator for GCE-Norge. maren.hemsett@reddbarna.no / 98822582.

[1] Følgende organisasjoner er medlem av GCE-Norge: ADRA Norge, Atlas-alliansen, Den norske UNESCO-kommisjonen, Digni, Flyktninghjelpen, Hei Verden, Norges Handikapforbund, Operasjon Dagsverk, Plan International Norge, Redd Barna, Right to Play Norway, SAIH, Sex og Politikk, Skolenes Landsforbund, SOS-barnebyer, Strømmestiftelsen, UNICEF-Norge og Utdanningsforbundet.

[2] Global Education Monitoring Report 2020

[3] UNESCO - https://en.unesco.org/covid19/educationresponse

[4] Norfund. Gjelder investeringer i Novastar - https://www.norfund.no/investment/novastar-ventures-east-africa-fund/

[5] Dag Inge Ulstein (2019). Norge prioriterer fortsatt kampen for kvalitetsutdanning for alle. Innlegg i Vårt Land 29.8.2019.

[6] https://www.ifc.org/wps/wcm/connect/industry_ext_content/ifc_external_corporate_site/education/overview

Innspillet er knyttet til bevilgningen til organisasjoner som arbeider med spørsmål relatert til kjernevåpen og nedrustning, under budsjettpost 118.72.

Nei til Atomvåpen vil oppfordre komiteen til å be regjeringen om å

• Spesifisere og øke bevilgningen til den søknadsbaserte støtteordningen. Den bør som et minimum opprettholdes på 2019-nivå, altså 9 millioner.
• Styrke rammevilkårene og forutsigbarheten for organisasjoner som jobber med nedrustning og spørsmål relatert til atomvåpen gjennom å tilrettelegge for flerårige avtaleperioder. 
• Prioritere det norske nedrustningsarbeidet og sette av tilstrekkelig midler til kunnskapsinnhenting om, og deltakelse i, globale nedrustningsinitiativ. Norge bør delta som observatør på det første statspartsmøtet under FN-traktaten som forbyr atomvåpen. 

Det er positivt at den søknadsbaserte ordningen til arbeid for nedrustning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen foreslås videreført. Nei til Atomvåpen støtter den nåværende ordningen med en søkbar fellespott for sivilsamfunnsaktører, uten øremerking til enkeltorganisasjoner, men er bekymret over kuttene som er gjennomført i dagens støtteordning de siste årene. Vi mener bevilgningen som i fjor ble redusert fra ni millioner i 2019 til fem millioner, bør gjenopprettes til minimum ni  millioner. Dette er avgjørende for å sikre et aktivt og profesjonelt sivilsamfunn som bidrar til å sette atomvåpen og nedrustning på dagsorden. 

Nei til Atomvåpen ønsker også en mer forutsigbar budsjettsituasjon for organisasjoner som jobber med nedrustning. Det vil skape et bedre grunnlag for økt profesjonalitet, langsiktig planlegging og effektivitet blant organisasjonene. Det må derfor legges til rette for flerårige avtaler slik det ofte gjøres i tilsvarende støtteordninger.

Det internasjonale nedrustnings- og kontrollregimet er i en dyp krise og atomvåpensaken er høyaktuell. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon tilsier at det aldri har vært viktigere å prioritere arbeidet med nedrustning og avskaffelse av atomvåpen. Nei til Atomvåpen mener regjeringens arbeid med verifikasjon av nedrustning er svært viktig, men vil understreke behovet for en generell styrking av arbeidet knyttet til den bredere innsatsen for reell nedrustning, ikke-spredning og avspenning i tiden fremover. 

Nei til Atomvåpen er en viktig deltager i den offentlige diskusjonen om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk og er en av kun to organisasjoner i Norge som jobber utelukkende med nedrustning, ikke-spredning og avskaffelse av atomvåpen, samt spørsmål knyttet til atomkraft og atomavfall. Organisasjonen har lokallag, medlemmer og samarbeidspartnere over hele landet og representerer en folkebevegelse som gjennom mange tiår har har vært et talerør for og til store deler av befolkningen. For å ivareta og styrke organisasjonens brede kompetanse kreves langsiktige, forutsigbare økonomiske rammer. 

Med vennlig hilsen

Anne Skranefjell 

Styreleder i Nei til Atomvåpen

Akari Izumi Kvamme

Daglig leder i Nei til Atomvåpen

Som regjeringen selv sier, er det en «stor fare for alvorlige tilbakeslag i arbeidet for kvinners og jenters rettigheter[1].» Plan deler regjeringens bekymring. Blant annet viser FN til at koronapandemien vil resultere i 13 millioner barneekteskap, 7 millioner uønskede tenåringsgraviditeter og over 30 millioner tilfeller av kjønnsbasert vold[2]. Disse tallene reflekterer en trend vi i Plan ser i vårt internasjonale arbeid. Regjeringen viser også i budsjettet til denne alvorlige situasjonen for jenter. Derimot er det vanskelig å se at budsjettet reflekterer behovet for å øke innsatsen for jentes rettigheter i praksis.  Plan mener derfor det er et stort behov for å styrke en helhetlig satsing for å sikre at jenters rettigheter blir ivaretatt på tvers av sektorer.

Behov for en målrettet innsats mot barneekteskap i humanitære kriser (Kap 150, post 70) I konfliktområder er barneekteskap og annen kjønnsbasert vold mot jenter og unge kvinner et alvorlig problem[3]. Særlig er situasjonen for jenter i Sahelregionen svært bekymringsfull. Pandemien kommer på toppen av en forverring i sikkerhetssituasjonen bl.a. med økning i væpnede angrep på skoler og lokalsamfunn[4]. Tilgang til trygg utdanning er et viktig virkemiddel for å beskytte jenter mot barneekteskap og annen vold i ustabile områder som Sahel. Like viktig er beskyttelse mot seksuell og kjønnsbasert vold for å hindre barneekteskap og andre overgrep mot jenter. Plan er derfor positive til regjeringens prioritering av innsatsen mot seksuell og kjønnsbasert vold i humanitære kriser. Samtidig savner vi en tydelig prioritering av kampen mot barneekteskap som en integrert del av regjeringens satsing mot kjønnsbasert vold i humanitære kriser. Dette inkluderer også tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester som er tilpasset ungdom. Siden Niger er landet i det Sørlige Afrika med høyest forekomst av barneekteskap, understreket Utenriks- og Forsvarskomiteen i sin budsjettinnstilling for budsjettåret 2020 «viktigheten av robuste lokalsamfunn som gir unge jenter og deres familier handlingsalternativ til barneekteskap når krisene oppstår». Videre foreslo denne komiteen en «målrettet styrking av lokale aktører som arbeider mot tvangs- og barneekteskap i sårbare stater og humanitære kriser.» Dette kan vi ikke se har blitt fulgt opp av regjeringen. Plan International Norge anmoder derfor komiteen om å:

• Be regjeringen om å prioritere innsatsen mot barneekteskap i humanitære kontekster og øremerke midler til dette arbeidet som en del av innsatsen mot seksuell og kjønnsbasert vold.
• Avsette flerårige midler for mer langsiktige intervensjoner for å forebygge barneekteskap i komplekse eller langvarige kriser. Dette vil tilrettelegge for at humanitære aktører har muligheter til å jobbe mer systematisk med forebygging av skadelig praksiser i Sahelregionen.

Styrking av grasrotaktører i kampen mot barneekteskap  – Kap 170, Post 70

Kampen for jenters rettigheter og endring av sosiale normer starter i lokalsamfunnene. Ungdomsdrevne aktører og de som selv berøres av skadelige skikker og diskriminering, er avgjørende for å skape bærekraftig endring. Som denne komitéen selv påpekte i sin innstilling for årets bistandsbudsjett: «Komiteen er opptatt av at innsatsen for jenters rettigheter vil fortsatt være høyt prioritert, med særlig fokus på støtte til lokale aktører i sivilsamfunnet for effektiv implementering av Norges nye strategi mot skadelige skikker» og foreslår å «øremerke 50 millioner til lokale ungdomsdrevne aktører som mobiliserer på grasrota i sine land i kampen mot barneekteskap». 

Plans arbeid med å styrke lokale aktører som mobiliserer bredt i kampen mot kjønnsdiskriminerende praksis og holdninger, viser seg å være en effektiv metode for å fremme jenters rettigheter og likestilling. Ungdom i flere av våre partnerland er viktige pådrivere i arbeidet mot barneekteskap og for å sikre at ungdom får tilgang til informasjon om deres seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. Plan erfarer at det nytter å arbeide på utradisjonelle måter, og sammen med religiøse og tradisjonelle ledere utfordre lokale maktstrukturer. Vi mener at kampen mot tvangs- og barneekteskap og hindre annen seksuell vold mot jenter ikke kan vinnes uten at lokale aktører, inkludert ungdom selv, mobiliseres og styrkes. 

Plan International Norge anmoder derfor komiteen om å:

• Be regjeringen om å følge opp komiteens fellesmerknad fra budsjettinnstillingen i 2020, og øremerke midler til unge rettighetsforkjempere i sivilsamfunnet som mobiliserer ungdom i kampen mot barneekteskap og endring av diskriminerende sosiale normer.

Jenters økonomiske deltakelse

Koronapandemien har rammet næringslivet i utviklingsland hardt, og millioner av mennesker har mistet jobbene sine. Kvinnedominerte sektorer er hardest rammet (serviceyrker, turistindustrien og tekstilindustrien). I Afrika sør for Sahara var jobbskaping for store ungdomskull den største utfordringen allerede før koronakrisen rammet. Det er derfor et stort behov for å støtte næringsutvikling i disse landene, gi ungdom og unge kvinner relevant yrkesopplæring og ferdigheter som arbeidsmarkedet etterspør, og støtte unge entreprenører som kan skape nye arbeidsplasser. Partnerskap mellom næringslivsaktører og sivilsamfunn er spesielt viktig for å sikre unge kvinners og marginalisert ungdoms økonomiske deltakelse. I Afrika sør for Sahara er landbruket den sektoren med størst potensiale for å sysselsette flere ungdom. Regjeringen løfter frem både jobbskaping i utviklingsland og yrkesutdanning for kvinner som prioriteringer. Likevel er det ingen økt satsning på dette i budsjettet. Kap. 162 Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi kuttes med 25,8 prosent sammenliknet med i fjor. Likestillingsperspektivet og jenters økonomiske deltakelse er samtidig lite synlig i føringene under dette kapittelet. Post 70 Utdanning under Kap. 161 Utdanning, forskning og faglig samarbeid kuttes, og det er ikke satt av økte midler til yrkesutdanning. Plan International Norge ber derfor komiteen om å:

• Be regjeringen styrke innsatsen for jenters økonomiske deltakelse som en del av satsingen på jobbskaping og digital deltakelse.
• Be regjeringen øke satsningen på strategiske partnerskap for jobbskaping, og reversere kutt i post 70 Næringsutvikling og handel og post 71 Matsikkerhet, fisk og landbruk under Kap 162 Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi.
• Be regjeringen synliggjøre satsningen på yrkesutdanning for jenter i form av nye programmer med vekt på strategiske partnerskap.

Digitalisering

Koronapandemien har vist betydningen av å finne digitale løsninger som fremmer utvikling. Samtidig er det stor ulikhet mellom kjønn når det gjelder tilgang til, og bruk av, digitale verktøy, kompetanse og opplæring innen teknologirelaterte fag. Det er derfor viktig at regjeringen prioriterer tiltak som styrker jenters digitale ferdigheter og bidrar til digital likestilling. Økt bruk av internett og digitale plattformer for læring og sosial interaksjon, særlig under Covid-19, må bidra til å øke kunnskap og muligheter blant jenter, og ikke tilrettelegger for digital vold og trakassering. Plan ber derfor komiteen om å

• Be regjeringen sikre at arbeidet med digitalisering i utviklingspolitikken ivaretar jenters rettigheter og likestilling, både med hensyn til tilgang, kunnskap og trygghet.

Referanser: 

[1]https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/kronikk-pandemien-truer-jenters-menneskerettigheter/id2770018/

[2]UNFPA, https://www.unfpa.org/news/millions-more-cases-violence-child-marriage-female-genital-mutilation-unintended-pregnancies

[3] Girls in Crisis – voices from the Sahel, lenke

[4]Global Coalition to Protect Educaiton from Attack https://protectingeducation.org/publication/education-under-attack-2020/

• Bidra til å avvikle etterslepet på innlemming av rettsakter på det finansielle området i EØS-avtalen.
• Sette søkelys på betydningen av at EU-regulering trer i kraft samtidig i Norge som i EU for å sikre like spilleregler for norske aktører i det indre marked, og anmode regjeringen om å forberede og gjennomføre innlemmingsarbeidet så det lar seg gjøre.
• Bidra til at norske interesser ivaretas ved tidligmedvirkning i prosesser og politikkutforming i EU.
• Bidra til at koordineringen av statsforvaltningens samlede håndtering av europasaker styrkes for å sikre effektiv saksbehandling og bedre norsk medvirkning.
• Be regjeringen opprette en tverrfaglig referansegruppe for oppfølging av EUs regelverksarbeid for grønn finans

EØS-avtalen er viktig for norsk finansnæring

Norge er en liten, åpen økonomi. Det medfører at norsk finansnæring lever i symbiose med finansnæringen i omverden, og i veldig stor grad i det europeiske indre markedet. F.eks. låner norske finansinstitusjoner i svært stor grad opp midler i utlandet for å kunne låne ut til norske bedrifter og forbrukere.

Både oppstart og produksjonen av finansielle tjenester reguleres av EU-regelverk som tas inn i Norge gjennom EØS-avtalen. Knapt noe annet område i EØS-avtalen inneholder en så omfattende regulering som finansområdet. En levende og velfungerende EØS-avtale er derfor viktig for finansnæringen.

Etter inkluderingen av de europeiske finanstilsynstilsynsmyndighetene i EØS-avtalen i 2016, har arbeidet med innlemming av det store etterslepet EU-rettsakter på det finansielle området blitt forsterket. Imidlertid er det fremdeles store deler av det felleseuropeiske finansielle rammeverket som gjenstår. Som det pekes på i Nasjonalbudsjettet (3.4.3.1), er det vel 100 rettsakter som er vedtatt i EU som ikke er inkludert i EØS-avtalen ennå.

I etterkant av finanskrisen har både mengden regelverk og harmoniseringsgraden økt vesentlig. Det nasjonale handlingsrommet ved implementering av dette regelverket er svært begrenset. Det norske markedet har dessuten et såpass beskjedent omfang at internasjonale aktører har liten interesse av å sette seg inn i særnorske forhold. Særnorske regler vil, gitt disse betingelsene, lede til høyere priser i Norge.

Kommende regelverk i EU

EU er inne i en omveltende dugnad som handler om å gjenoppbygge den koronarammede økonomien på en digital og bærekraftig måte. Det er lagt ambisiøse planer for hvordan dette skal skje, og medlemslandene har åpnet for å kanalisere store ressurser gjennom EU-systemene for å realisere planene. Planene iverksettes ved gjennomføring av store reguleringspakker som grunnlag for en harmonisert transformasjon i alle deler av det indre markedet. Hver overordnet reguleringspakke har en tilsvarende pakke for finanssektoren. For gjenoppbygging, digitalisering og bærekraft er finansnæringen en helt avgjørende bidragsyter i et moderne samfunn.

Finansnæringen muliggjør omstillingen til et bærekraftig samfunn ved å støtte kanalisering av investeringer til bærekraftige og utslippsreduserende prosjekter. Helt sentrale deler av verktøykassen for å kunne gjøre det på en enhetlig og effektiv måte utformes nå i EU. Bl.a. vil utvikling og etablering av den så kalte. taksonomien for bærekraftige økonomiske aktiviteter etablere en (ev. global) standard for klassifisering. Klassifiseringen vil påvirke verdisettingen av eksisterende og kommende økonomiske aktiviteter. Sammen med nye regler for rapportering skaper dette forutsetninger for generering av data, som igjen er en forutsetning for vurdering av klimarisiko.

Finans Norge mener at det burde vurderes å opprette en tverrfaglig referansegruppe på tvers av offentlige myndigheter, finansnæringen, akademia, organisasjoner og næringslivet generelt for å sikre at viktige nasjonale hensyn fanges opp og at kunnskap og kompetanse deles på tvers av sektorer og kompetanseområder. En slik referansegruppe vil både kunne bidra med kunnskap og kompetanse inn i EUs regelverksarbeid på området og samtidig identifisere mulige nasjonale tiltak. Lignende referansegrupper er blant annet opprettet i Sverige, Nederland, Tyskland og Storbritannia.

Norsk finansnæring er en av de mest digitaliserte i verden. Når EU-kommisjonen nå arbeider for å digitalisere den europeiske økonomien, er det viktig at gode norske løsninger synes på EU-arenaen. Vi har eksempler på offentlig-privat samarbeid, deling av offentlig data (DSOP) og informasjonsutveksling for å forebygge cyberkriminalitet (NordiskFinansCERT).

Promotering av gode norske løsninger og aktiv deltagelse i utformingen av kommende regelverk er den beste måten å bidra til utviklingen av det indre markedet og sikre norsk finansnærings evne til å fungere godt i det. Det styrker også mulighetene til å ivareta norske interesser. Norsk finansnæring er aktive med tidlig og koordinert påvirkning. Det er imidlertid viktig at dette arbeidet kompletteres med økt transparens i regjeringens EU arbeid. Det er verdt å understreke at de brede programmene som EU nå jobber med krever god koordinering mellom de ulike ansvarsområdene i Norge, både i regjeringsapparatet og i Stortinget. En slik ordning vil ikke bare sikre etterretteligheten i arbeidet, men også øke mulighetene for et godt samarbeid med norske aktører i dialog med EUs institusjoner.  På den måten kan vi sammen bygge tillit til Norges interesse for arbeidet i det indre markedet.

For norsk finansnæring er det viktig å få tilgang til de kommende verktøykassene samtidig som den blir tilgjengelig i resten av Europa. Regelverkene bør tre i kraft i Norge og EU samtidig. Hvis norske myndigheter går inn i dette med et stort etterslep i inkluderingsarbeidet, frykter vi at det vil bli svært vanskelig.

Bygge sterke allianser med EU-medlemmer

Storbritannia har vært en naturlig alliert for Norge og norske virksomheter inn i EU. Nå har de forlatt unionen og det påvirker maktforholdene og dynamikken i den europeiske beslutningsprosessen. Det viser seg allerede ved tydelige franske initiativ til et mer overstatlig Europa på den ene siden og den økende skepsisen til overstatlighet som vokser fram i Øst-Europa. Når innflytelse- og alliansestrukturer i EU nå forandrer seg, er det viktig å bygge nye sterke forbindelser for å sikre at Norge blir hørt og husket på i EU-prosessene.

Med det målet for øyet, har finansnæringen styrket det nordiske samarbeidet, bl.a. gjennom å åpne et felles nordisk kontor for finansnæringen i Brussel. Vi har også regelmessige samtaler om prioritering og posisjonering med Norden og landene rundt Nordsjøen, og felles Nordisk-Baltiske prioriteringer. Disse samarbeidene kommer i tillegg til samarbeidet med finansnæringen i Liechtenstein og Island om EØS-avtalen og inkludering.

Vi setter pris på den gode dialogen med representasjonen i Brussel. Økt transparens i det tidlige arbeidet med utvikling av EU lovgivning gir vil styrke dette samarbeidet ytterligere.

Brexit

Fra det kommende årsskiftet vil Storbritannia være et tredjeland. Det har virkning for den konkrete samhandelen med finansielle med- og motparter i Storbritannia. For finansnæringen er ikke frihandelsavtaler alene avgjørende.

Det framgår av den funksjonsspesifikke EU-lovgivningen på det finansielle området om det åpnes for at tredjelandsaktører kan vurderes som ekvivalente på området og dermed gis tilgang til å operere i det indre markedet. Muligheten foreligger på ca. 40 områder. EU gjør vurderingene på teknisk grunnlag, men og prioriteringene påvirkes av den politiske viljen.

Det er mye som gjenstår når det gjelder rammeverket for den begrensede samhandelen som kan finne sted mellom finansielle aktører i det indre markedet for finansielle tjenester og aktører i tredjeland. Det framtidige forholdet til Storbritannia på det finansielle området vil derfor utvikles over tid etter det kommende årsskiftet. Forutsetningene er imidlertid radikalt annerledes allerede nå, og Europeiske myndigheter går nå ut og understreker at sentrale finansmarkedsfunksjoner må ligge i EU.

Fellesutvalget for Palestina (FuP) er en paraplyorganisasjon for norske organisasjoner som støtter palestinernes sak. Organisasjonen ble etablert i 1980 og har i underkant av 30 medlemsorganisasjoner, hvorav de fleste av dem er landsomfattende.

Budsjettkapittel 159, post 70 – Midtøsten og Nord-Afrika

Fellesutvalget for Palestina (heretter FUP) mener at budsjettet for 2021 burde innebære en sterkere satsning på støtten til Palestina. Dette behovet reflekteres i beskrivelsen av situasjonen i Palestina i Prop. 1, hvor det fremkommer at det forventes økt behov for støtte i 2021. Støtten til Palestina var på 850 millioner kroner i 2019.

Norge bidro med 616 millioner i bilateral bistand, 117 millioner kroner i humanitær støtte til FN-organisasjonen for palestinske flyktninger (UNRWA), i tillegg til kjernebidraget på 125 millioner kroner.

UNRWA

Etter at USA i 2018 besluttet å trekke sin støtte til UNRWA har Norge vært med på å sette fokus på den svært krevende økonomiske situasjonen til organisasjonen. Til tross for at Gulf-landene og andre givere har økt sine bidrag, er finansieringsgapet i dag på 130 millioner dollar. De over fem millioner FN-registrerte flyktningene forsvinner ikke ved at økonomiske midler kuttes. UNRWA ba i august om 94 millioner dollar for å redusere konsekvensene av Covid-19 pandemien. Det er ikke til å komme utenom at det må en sterk internasjonal mobilisering til for å sikre palestinske flyktningers grunnleggende behov for innenfor helse, utdanning og humanitær bistand.

FUP oppfordrer derfor Stortinget om å omgjøre det ekstra tilskuddet på 117 millioner kroner til et permanent tilskudd, i tillegg til det faste kjernebidraget. Videre oppfordrer vi Stortinget til å presisere hvilke midler av regionbevilgningen som skal gå til UNRWA.

Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika

Bistand til Palestina er nødvendig grunnet den prekære humanitære situasjonen på Gaza og fordi palestinere i de okkuperte områdene ikke får dekket sine grunnleggende behov eller oppfylt sine menneskerettigheter. Bistand til Palestina er imidlertid kortsiktig brannslukking. På sikt må målet være at bistanden skal utfases og Palestina har en selvstendig bærekraftig økonomi. For at dette skal skje må den israelske okkupasjonen avsluttes og palestinere må få like rettigheter og muligheter.

For å sikre at norsk utviklings- og utenrikspolitikk er effektiv, bærekraftig og i tråd med Agenda 2030 må Norge på bakgrunn av sitt langvarige og sterke engasjement i regionen, jobbe for å gjenoppta fredsprosessen og rammeverket for forhandlingene, som må bygge på folkeretten og respekt for menneskerettigheter og FNs resolusjoner. Vi etterlyser derfor en sterkere vilje hos regjeringen og Stortinget til å se på politiske og økonomiske pressmidler mot Israel for å avslutte okkupasjonen som er nødvendig for å sikre en palestinerne en bærekraftig økonomi og oppfyllelse av menneskerettighetene.

Det er positivt at bistand til Palestina bidrar til å støtte palestinske samfunnsinstitusjoner. Imidlertid er vi kritiske til det ensidige fokuset på to-statsløsningen all den tid israelsk bosettingsvirksomhet og varslet annektering av store deler av Vestbredden gjør en slik løsning stadig mindre realistisk. Et uutforsket spor som Norge som leder av Giverlandsgruppen bør undersøke, er å løfte diskusjonen om andre sluttløsninger enn to-statsløsningen. Utgangspunktet for denne debatten må være å se på hvilke løsninger som er forenlige med menneskerettighetene og folkeretten, samt hva palestinerne og israelerne faktisk mener, og ser seg tjent med og som begge kan være villige til å strekke seg mot. 

For at man på et tidspunkt skal kunne slippe å finansiere humanitære tiltak på bakken i Palestina og for palestinske flyktninger må man bygge opp de kreftene som arbeider for en politisk løsning basert på folkerett og menneskerettigheter. Derfor må palestinske og israelske sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med folkerett og menneskerettigheter få økt støtte i 2021.

BDS

FUP er kritiske til at det står beskrevet at

«Norsk bistand til Palestina (...) heller ikke går til organisasjoner hvis hovedformål er å fremme BDS-kampanjen (Boycott, Divestment and Sanctions).»

Vi mener dette er et konkret målrettet forsøk på å innskrenke organisasjons- og ytringsfriheten. Regjeringen har tydelig signalisert at folkerett og menneskerettigheter skal være en prioritering. At organisasjoner som benytter demokratiske og ikke-voldelige virkemidler for å legge press på Israel til å avslutte sine folkerettsbrudd og respektere palestinske menneskerettigheter ikke skal få støtte fra det norske utenriksdepartementet, er vi sterkt kritiske til. Regjeringen er ikke prinsipielt imot bruk av boikott, deinvesteringer og sanksjoner, så hvorfor Israel skal være singlet ut som et land som skal være beskyttet mot slike tiltak er uklart.

FUP vil derfor sterkt oppfordre Stortinget til å stryke formuleringen om at norsk bistand til Palestina ikke skal gå «til organisasjoner hvis hovedformål er å fremme BDS-kampanjen (Boycott, Divestment and Sanctions.»

Forslag til merknader i budsjettet for 2021:

• Stortinget ber regjeringen øke det årlige tilskuddet til UNRWA til 242 millioner
• Stortinget ber regjeringen stryke formuleringen om at norsk bistand til Palestina ikke skal gå «til organisasjoner hvis hovedformål er å fremme BDS-kampanjen (Boycott, Divestment and Sanctions.»

Budsjettkapittel 170, post 70- Sivilt samfunn

FuP slutter seg til RORG-samarbeidet sitt innspill vedrørende informasjonsstøtten. FUP ber Stortinget videreføre informasjonsstøtten på samme nivå som innværende år og sikre at regjeringens mål om avtalereduksjon ikke omfatter denne støtteordningen.  

Caritas Norge takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets utenriks- og forsvarskomité til statsbudsjettet for 2020. 

Vi ønsker å gi honnør til regjeringen for å opprettholde målet om at 1 prosent av BNI øremerkes bistand, og håper komiteen vil anbefale at dette følges. Pandemien har satt arbeidet for å nå bærekraftsmålene sterkt tilbake globalt, og det er derfor viktig å ikke redusere bistanden.  

Ny: Kap. 162 Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi 

Caritas Norge er tilfreds med at matsikkerhet har blitt etablert som en av Norges tematiske prioriteringer i Utviklingspolitikken og at regjeringen lanserte handlingsplanen Mat, Mennesker og Miljø for å systematisk bidra til FNs bærekraftsmål 2 – utrydde sult. Regjeringen har videre forpliktet seg til å følge opp med en strategi på klimatilpassing og bekjempelse av sult i 2020.    

Caritas Norge noterer seg at regjeringen ikke følger opp med midler til satsningen. Til tross for at regjeringen foreslår en «økning på 31 mill. kroner til styrking av arbeidet med matsikkerhet og klimatilpasning» så er budsjettpost 71 matsikkerhet, landbruk redusert med 476 millioner.  

Reduksjonen forklares ved at det «foreslås å flytte 507 mill. kroner fra posten for å følge opp arbeidsdelingen mellom Utenriksdepartementet og Norad, jf. omtale i del I, kapittel 2, tabell 2.1». Caritas Norge er positive til at midlene flyttes til kap. 159 Regionbevilgninger, forutsatt at midlene som flyttes øremerkes matsikkerhet.  

• CaritasNorge ber om følgende tillegg i tekst: 

Det foreslås å flytte 507 mill. kroner fra posten for å følge opp arbeidsdelingen mellom Utenriks-departementet og Norad, jf. omtale i del I, kapittel 2, tabell 2.1, forutsatt at midlene øremerkes tiltak relatert til matsikkerhet, fisk og landbruk».  

Kap. 163 Klima, miljø og hav 

Caritas Norge noterer seg at Post 70 Klima og miljø er redusert med 79,3 mill. kroner «for å tilpasse bistandsbudsjettet til reduserte rammer i 2021».  

Kampen mot klimaendringene tåler ikke et hvileskjær.  Stadig flere varmerekorder blir brutt og 2020 ligger an til å bli det varmeste året noensinne. IPCC estimerer at dette kan resultere i 150-200 millioner klimaflyktningen innen 2050. Norges andel til klimatilpassing utgjør fortsatt bare om lag 10% av klimasatsningen og står i kontrast til målet om balanse i finansieringen til utslippsreduksjon og klimatilpassing som definert i Paris-avtalen og som Norge har forpliktet seg til.  

Caritas Norge mener den foreslåtte reduksjon i budsjettet til klima, miljø og hav bør reverseres, og at budsjettet må reflektere Prisavtalens ånd og Norges forpliktelser på en bedre måte. Caritas Norge står bak et forslag om at 1 prosent av statsbudsjettet burde gå til klimatiltak, en klimaprosent tilsvarende en bistandsprosent, som har blitt fremmet av Forum for utvikling og miljø. Da vil ikke en nødvendig økning av midler til klimatilpasning gå på bekostning av andre viktig områder i bistandsbudsjettet.

Kap. 150: Humanitær bistand Post – Post 70 Nødhjelp og humanitær bistand 

Valg av innsatsområde i krisetider er viktig. For at de humanitære midlene skal brukes mest mulig effektivt, mener vi at sivilsamfunns-organisasjonene er nøkkelen. Pandemien har vist at lokale organisasjoner har best tilgang til de mest sårbare og når frem med riktig hjelp raskt. De er også ofte langt mer kostnadseffektive enn de globale organisasjonene. Vi håper Regjeringen vil prioritere dette høyt.   

Caritas anerkjenner likevel viktigheten av at også støtten til Verdens Matvareprogram (WFP) og FNs Høykommisjonær for Flyktninger (UNHCR) opprettholdes på et høyt nivå. Livsgrunnlaget har falt bort for millioner av mennesker og matvareprisene har skutt i været på grunn av pandemien. Denne negative kombinasjonen har ført til at mer enn 250 millioner mennesker risikerer akutt underernæring og å dø av sult i 2020. Det er en dobling fra året før. Regjeringens videreføring av et høyt nivå på den humanitære hjelpen, på til sammen 5,5 milliarder kroner, bidrar til dette viktige arbeidet.  

Caritas viderefører sin støtte til regjeringens arbeid for effektivisering og innovasjon i humanitær sektor, i tråd med forpliktelsene i «Grand Bargain»-erklæringen. Avgjørende for effektivisering av det internasjonale humanitære systemet er å styrke lokale organisasjoners rolle og kapasitet. Norge er forpliktet av «Grand Bargain»-erklæringen til å arbeide for å nå målet om at 25 % av den humanitære bistanden skal gå så direkte som mulig til lokale aktører.  

Caritas mener at:  

• Norge må stille krav til alle sine partnere, både de multilaterale og organisasjonene, om å øke andelen humanitære midler som kanaliseres til lokale organisasjoner.
• Norge må stille krav til at det settes konkrete målsettinger knyttet til lokale organisasjoners deltakelse i humanitære koordineringsmekanismer i land der Norge bidrar med støtte til FNs humanitære operasjoner.

Kap. 159 Regionbevilgninger 

Caritas bemerker at igjen ser vi en reduksjon, nærmere 6%, i støtten til Latin-Amerika under post 

77, når man trekker fra for justeringer i form av flytting av midler mellom poster for å ivareta endringene i Reform 2019. Vi ber om at dette kuttet reverseres, spesielt i lys av de utfordringer vi ser på kontinentet som følge koronapandemien og migrasjonskrisene i Venezuela og Mellom Amerika. 

Kap. 151 Fred, sikkerhet og globalt samarbeid 

Post 70 Fred og forsoning 

Caritas Norge registrerer at trenden med mindre midler som settes av til Fred og forsoning dessverre fortsetter, til tross for at Norge tar plass i FNs sikkerhetsråd fra 2021: “Det foreslås bevilget 418,3 mill. kroner for 2021. Dette er en reduksjon på 180 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2020 for å tilpasse bistandsbudsjettet til reduserte rammer i 2021”. Det har vært en markant nedgang av midler til denne posten siden 2015. Det er kritisk gitt utviklingen med mer konflikter de siste årene og større behov for å støtte opp om fredsprosesser og sivilsamfunnet som nå er under press i flere land. Her kan vi trekke frem Filippinene og Colombia hvor utviklingen under Covid-19 har vært alarmerende når det gjelder fredsprosessen og drap på MR-forkjempere, fredsaktivister og sosiale ledere. Det er derfor prisverdig at disse landene er beskrevet som viktige prosesser under Post 70 og at Norge skal ha et stort og vedvarende engasjement i Colombia og Filippinene. 

Caritas Norge mener den foreslåtte reduksjon i budsjettet til fred og forsoning bør reverseres, og at budsjettet bedre må reflektere situasjonen i verden med en økning i intensitet og antall konflikter og krevende fredsprosesser.  

Spire takker for mulighet til å gi innspill til Utenriksdepartementets proposisjon. 

Programkategori 03.10 Utviklingssamarbeidet
Som regjeringen selv påpeker i budsjettforslaget rammer Covid-19 skjevt og bidrar til å opprettholde og forsterke problemer knytter til global sult og fattigdom. Pandemien skjer heller ikke i et vakuum, men i kombinasjon med klima- og naturødeleggelser og konflikt. Det er derfor viktig at bistandsprosenten på 1 % opprettholdes som et minimum, og at støtten til sivilt samfunn blir stående. 

Kap. 159 Regionbevilgninger
Klimaendringene, matsikkerhet, menneskerettigheter og likestilling er blant de største utfordringene i utviklingspolitikken. Det er derfor viktig at regjeringen prioriterer dette framover. Spire er glad for at dette presiseres. Det er likevel bekymringsverdig at store deler av midlene er flyttet til regionale bevilgninger, ettersom dette kan føre til at de tematiske prioriteringene blir mindre styrende.

Forslag til anmodning: 

• Større andel av midlene bør være bundet opp til de temaspesifikke områdene, heller enn regionale bevilgninger. Om det blir stående, bør intern fordeling innad i postene tydeliggjøres slik at miljø og matsikkerhet sikres særlig fokus.

Kap 162, post 71 matsikkerhet, fisk og landbruk

Skal man unngå at antall mennesker i sult øker ytterligere, er matsikkerhet og klimatilpasning nødt til å være tverrgående satsinger i all norsk og internasjonal utviklingspolitikk. Videre trenger handlingsplanen for bærekraftige matsystemer betydelig mer midler om den skal nå sine mål videre. 

Forslag til anmodning:: 

• Komiteen ber om at det umiddelbart flyttes 10 millioner fra støtten til multilaterale organisasjoner til kanalisering av midler for klimatilpasning gjennom sivilsamfunnet.
• Komiteen ber om at minst 15 % av bistandsmidlene øremerkes til klimatilpasset, småskala landbruk.
• Komiteen ber om at det prioriteres å arbeide for lik rett til å eie jord, delta i kooperativer og bondeorganisasjoner, dette uavhengig av alder, kjønn, legning, etnisitet eller religion.

Kap 163 Klimatilpasning 

Støtte til klimatilpasning må styrkes ytterligere. Vi står midt i en klima- og naturkrise. Norge har et økonomisk og historisk ansvar som må gjenspeiles i budsjettet. I rapporten «Norway’s Fair Share of Meeting the Paris Agreement» understrekes det at Norge må gi minst 65 milliarder kroner årlig i klimafinansiering for å kunne kalle sitt bidrag rettferdig. I snitt har kun 9 % av norsk klimastøtte gått til klimatilpasning siden 2010. Parisavtalen sier det bør være 50%. Det kreves med andre ord en drastisk økning.

Forslag til anmodning:

• Koomiteen ber om at minst 65 milliarder går til klimatilpasning hvert år. Dette må skaleres opp med umiddelbar virkning og presenteres senest i revidert nasjonalbudsjett for 2021. Hovedkanalene bør være sivilt samfunn og ikke multilaterale organisasjoner/fond. 

Urban bistand 

I dag står mange byer overfor store problemer knytta til fattigdom, og byer står for over 70% av klimagassutslippene. Det finnes mange muligheter for bekjempelse av fattigdom og klimagassreduksjon gjennom økt støtte til prosjekter i verdens byer. Måten norsk bistands- og utviklingspolitikk er organisert i dag, demonstrerer at Norge ikke forstår betydningen av urbaniseringen. Under 5 % av bistand går til urban utvikling. Når byene neglisjeres i internasjonale utviklingsprosjekt, er det ekstra viktig at Norge tar ansvar og inkluder dem. 

Forslag til anmodning:

• Komiteen ber regjeringen i første omgang flytte 20 millioner fra multilaterale organisasjoner til sivilsamfunnsinnsats rettet mot arbeid i byer og urbane bosettinger.

• Komiteen ber om at støtten til FNs bosettingsprogram gjennom post 70, kap 163 og andre tilsvarende organisasjoner styrkes med minst 50 millioner i revidert nasjonalbudsjett 2021, og at det legges inn som egen post i budsjett.

Helhetlig tilleggsforslag til Utenrikskomitèen:

Merknad: Komiteen mener at rapporteringen på oppfølging av FNs bærekraftsmål ikke er tilfredsstillende. Råd fra sivilsamfunn, akademia og Norad må følges i den grad at regjeringen legger fram en sen mer dyptgående rapport som tar for seg reelle norske samstemthetsdilemmaer ved budsjettforslaget for 2022.

Spire støtter også RORGs innspill om informasjonsstøtten under kap. 170, post 70. 

På vegne av Spire, 

Elise Åsnes, koordinator Spires klima- og naturutvalg

Julie Rødje, leder

Press - Redd Barna Ungdom ønsker med dette å gi sine innspill til Stortingets utenriks- og forsvarskomité, i forbindelse med fremleggelse av årets statsbudsjett. Vi vil spesielt kommentere på kapittel 159.

Press - Redd Barna Ungdom er Norges største ungdomsorganisasjon som utelukkende arbeider for å ivareta barns rettigheter. I vår politikk tar vi utgangspunkt i FNs barnekonvensjon og det barn selv mener er barnets beste.

Bistandsbudsjettet
I forslag til statsbudsjettet opprettholdes på bistandsbudsjettet på 1% av BNI, noe vi er veldig glad for. Likevel er dette et kutt på nesten 1 milliard kroner. Press - Redd Barna Ungdom er svært bekymret for for hva kuttet vil ha å si for barn og unge i verden. Man står i en situasjon der over 500 millioner barn fortsatt ikke har mulighet til å gå tilbake til skolen, på grunn av corona, og 10 millioner står i fare for å aldri kunne komme tilbake. Dette pålegger Norge et ansvar. Vi er svært bekymret for global reduksjon i internasjonal bistand, og hva dette vil si for de mest sårbare barna.

Inndeling av bistandsbudsjettet
Årets budsjett er i større grad inndelt regionsvis som en del av Reform 2019. Dette er vi ikke i utgangspunktet er negative til, men er skeptiske til at det fører til at det ikke er konkretisert prioriteringene på bistandsbudsjettet. I den tiden vi er inne i nå, som har store konsekvenser for barn og unge i verden, er det ekstra viktig at det er tydelige prioriteringer for barn og unge. Spesielt ønsker vi økt innsats for skolegang, både kvaliteten på skolen men også sørge for at barna som nå står utenfor kommer tilbake så fort som mulig. Vi mener derfor at den tematiske inndelingen vil være mer hensiktsmessig enn regioninndeling, eller at regioninndelingen eventuelt må konkretiseres.

På bakgrunn av dette anbefaler Press - Redd Barna Ungdom at bistandsprosenten opprettholdes på 1% av BNI, og at det er prioriteres midler på spesielt sårbare barn og unge internasjonalt. I tillegg anbefaler Press - Redd Barna Ungdom at bistandsbudsjettet fortsetter å inndeles tematisk, eller at prioriteringene av midler eventuelt konkretiseres under kapittel 159.


Med vennlig hilsen,

Lea Mariero
Leder i Press - Redd Barna Ungdom

Prop. 1S (2020-2021),

Utenriks- og forsvarskomitéen, høring, oktober 2020

Antall mennesker på flukt fra krig og forfølgelse øker stadig. I tillegg rammes verden av flere og mer voldsomme naturkatastrofer knyttet til klimaendringer og ekstremvær.

De globale humanitære konsekvensene av koronapandemien er dramatiske. Tre fjerdedeler av fordrevne mennesker vi hjelper i nærområdene har mistet jobb eller inntekt og redusert familiens daglige måltider.

Resultatet er at humanitære behov fortsetter å øke vesentlig raskere enn internasjonale og norske bevilgninger.

Bistandsbudsjettet

Gitt den dramatiske situasjonen, skulle vi gjerne sett at samlet norsk bistand ikke reduseres i forhold til i fjor. Det er imidlertid positivt at 1% av BNI opprettholdes.

Kap. 150 Humanitær bistand

Kap. 150 utgjør fortsatt bærebjelken i norsk støtte til internasjonal flyktningbeskyttelse og assistanse. Det er en liten reduksjon i posten i forhold til fjorårets budsjett, men en moderat, men positiv oppjustering i nødhjelpens andel av bistandsbudsjettet – fra 14,0 til 14,3%

Flyktninghjelpen foreslår at 550,8 millioner under Kap. 179 Flyktningtiltak i Norge, i sin helhet fjernes fra bistandsbudsjettet og at beløpet overføres til Kap. 150. Frafallet i budsjettet til Justis- og beredskapsdepartementet bør finansieres ved omdisponeringer der.

Europeisk samarbeid

Norsk, europeisk og global flyktningpolitikk er ulike sider av samme sak. Flyktninghjelpen er bekymret for at en særdeles restriktiv nasjonal flyktningpolitikk kan svekke internasjonal beskyttelse og Norges anerkjente rolle og gjennomslagskraft som internasjonal humanitær aktør.

Innenrikspolitiske hensyn svekker nå vår europeiske innsats og legitimitet. Norge har de senere årene utvist en langt mer passiv holdning til europeisk samarbeid og ansvarsdeling enn tilfellet var for 4-5 år siden.

Dette er et høyst beklagelig signal å sende samtidig som vi i FN (snart Sikkerhetsrådet) og ellers fra Utenriksdepartementet - og fra et flertall av norske politikere – blir fortalt om betydningen av multilateralt samarbeid og internasjonalt ansvar.

At vi bidro mer i Europa for få år siden bør ikke aksepteres som begrunnelse for at det nå må være «Norge først» og andres tur til å bidra.

Hellas og Norge

Hellas fikk i fjor ca. 75 000 nye asylsøkere, Norge 2 305.

I 2016-17 relokaliserte Norge 693 asylsøkere fra Hellas. De aller fleste var syrere, og av dem fikk 100% innvilget opphold etter individuell vurdering av UDI.

Norge anmodet i 2018-19 Hellas om hele 829 Dublin-returer. Hellas aksepterte 19 av dem.

Hellas har ikke klart å anvende øremerkede EØS-midler til mottak av flyktninger som forutsatt. De trenger ikke mer penger, men avlasting ved reduksjon i antall asylsøkere de har tatt imot på Europas vegne. EU-kommisjonen, UNHCR og Hellas har derfor anmodet Norge om gjentatt relokalisering. Regjeringen har sagt at Norge kan ta imot 50.

Flyktninghjelpen mener dette er urimelig lavt, og foreslår 750 – det samme som regjeringen selv vedtok i 2015.

RORG-samarbeidet er en paraplyorganisasjon for norske organisasjoner som driver opplysningsarbeid i Norge med økonomisk støtte fra Norads informasjonsstøtteordning. I lys av koronapandemien og kutt i utviklingsbudsjettet er vi glade for at budsjettet eksplisitt sier at «det skal fortsatt arbeides for økt kunnskap, engasjement og debatt om globale miljø- og utviklingsspørsmål», under «prioriteringer» for post 70 Sivilt samfunn, samt at denne samleposten for all støtte til sivilt samfunn blir videreført på samme nivå som inneværende år. For oss skaper det imidlertid bekymring at budsjettet, heller ikke i år, klargjør hvor mye som skal settes av til sivilsamfunnets opplysningsarbeid i Norge.

Vi vil derfor anmode komitéen om å avgi følgende merknad under Kap 170, post 70:

Komiteen forutsetter at informasjonsstøtten videreføres på minst samme nivå som i inneværende år og at regjeringens mål om avtalereduksjon ikke vil omfatte denne støtteordningen.

Vi vil nedenfor gi en utdypende begrunnelse for denne anmodningen.

1. Norads informasjonsstøtteordning har bidratt vesentlig til at et stort mangfold av norske sivilsamfunnsorganisasjoner i dag har bygget opp god kunnskap og kompetanse på en rekke utviklingspolitiske temaer, som klima, energi, skatteparadiser, handel, gjeld, naturmangfold, mat, menneskerettigheter osv, som vil være avgjørende i arbeidet for FNs bærekraftsmål fram mot 2030.
   
   
2. I 2021 vil Norad inngå nye flerårige avtaler om støtte for perioden 2021-2025. Budsjettet for 2021 vil derfor legge den økonomiske rammen for hvordan sivilsamfunnets viktige arbeid her hjemme vil bli videreført i FNs handingstiår. Etter at søknadsfristen gikk ut 1. oktober har Norad mottatt i alt 64 søknader om støtte. Det samlet søknadsbeløpet for 2021 er om lag kr. 155 millioner. Dette vitner om stort engasjement for bærekraftsmålene, men også om at det årlige tilskuddet de siste ti årene, kr. 60 millioner, vil innebære at mange vil måtte få avslag. Vi er i den forbindelse også bekymret for at Norad, i utlysningen av ordningen, viste til at det i søknadsbehandlingen vil tas hensyn til regjeringens mål om avtalereduksjon. Vi frykter at det vil kunne svekke mangfoldet, Stortingets intensjon med ordningen og effekten av den.
   
   
3. Sivilsamfunnets rolle som informatører og pådrivere for bærekraftsmålene i Norge i FNs handlingstiår fram mot 2030 vil bli enda viktigere i lys av koronapandemien, som truer med å undergrave innsatsen for målene. Ikke minst vil sivilsamfunnet være viktig for Norges innstas for bærekraftsmålene og bidra til at globale miljø- og utviklingshensyn ivaretas i oppfølgingen av den nasjonale handlingsplanen som regjeringen har varslet.
   
   
4. Tilskudd til opplysningsarbeid har ikke økt siden 2011 og som andel av bistandsbudsjettet ligger den på et historisk lavt nivå. FNs utviklingsprogram foreslo i sin tid at 3% av giverlands bistandsbudsjett burde settes av til opplysningsarbeid hjemme. Dette kravet er nå videreført i det Veikartet for SDG 4.7 (Target 4.7 Roadmap), som ble vedtatt sist høst i Helsinki på en konferanse som samlet sivilsamfunn, akademia og politikere fra hele Europa (https://www.bridge47.org/resources/01/2020/target-47-roadmap). Under regjeringen Bondevik I nådde tilskuddene til opplysningsarbeid en topp som andel av bistandsbudsjettet (0,5%). Med regjeringens budsjett vil en videreføring på dagens nivå neste år utgjøre 0,16%.
   
   
5. OECDs utviklingskomite mente i fjor (OECD/DAC Peer Review Norway 2019) at "Norway could do more to address development education and global awareness-raising among its population and key stakeholders" og at "continuing strong support for civil society, such as through the RORG-Network – comprising NGOs dedicated to development education – is encouraged." (https://www.oecd.org/dac/oecd-development-co-operation-peer-reviews-norway-2019-75084277-en.htm) 
   
   
6. Norads evaluering (Monolog eller dialog?) i 2017 konkluderte at «Informasjonsstøtteordningen spiller en viktig rolle i å kommunisere om forhold i utviklingsland og aktuelle temaer knyttet til utviklingspolitikk» og vi kan vise til gode resultater i tråd med Stortingets føringer (jf. tidligere og kommende resultatrapporter fra RORG-samarbeidet).

Til slutt vil vi også i år gjenta at vi mener det er uheldig at informasjonsstøtten finansieres over post 70 Sivilt samfunn. Formålet med denne posten er å styrke sivilt samfunn i utviklingsland, mens Stortingets formål med informasjonsstøtten er økt kunnskap, engasjement og debatt om globale miljø- og utviklingsspørsmål / utviklingspolitiske temaer i Norge. Dette bør synliggjøres ved at egen post 71 Tilskudd til opplysningsarbeid gjeninnføres i budsjettet. Dette vil samtidig bidra til å sikre at denne støtten forankres i Stortinget.

Dette er et fellesinnspill fra Norske leger mot atomvåpen og ICAN Norge. Innspillet er også sendt inn av Norske leger mot atomvåpen. 

Takk for muligheten til å komme med innspill til statsbudsjettet for 2021. Vi ønsker å ta for oss bevilgningen til organisasjoner som arbeider med spørsmål relatert til kjernevåpen og nedrustning, under budsjettpost 118.72.

Norske leger mot atomvåpen og ICAN Norge anmoder komiteen om å be regjeringen:

• Spesifisere og øke bevilgningen til den søknadsbaserte støtteordningen. Den bør som et minimum opprettholdes på 2019-nivå, altså 9 millioner.
• Styrke forutsigbarheten for organisasjoner som jobber med nedrustning og spørsmål relatert til atomvåpen gjennom å tilrettelegge for flerårige avtaleperioder.
• Prioritere nedrustnigsarbeid og sette av tilstrekkelig midler til kunnskapsinnhenting om, og deltakelse i, globale nedrustningsinitiativ. Norge bør delta som observatør på det første statspartsmøtet under FN-traktaten som forbyr atomvåpen.

Spesifisere og øke bevilgningen til den søknadsbaserte støtteordningen.

Det er positivt at den søknadsbaserte ordningen til arbeid for nedrustning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen foreslås videreført. Den søknadsbaserte ordningen ble etablert i 2020 i tråd med Granavolden-plattformen. Vi støtter søkbare ordninger til fordel for øremerking til enkeltorganisasjoner, men det er et problem at bevilgningen ble redusert fra ni millioner i 2019 til 5 millioner i 2020. Summen er for liten til å sikre et aktivt og profesjonelt sivilt samfunn som kan sette nedrustning på agendaen og bidra til en kunnskapsbasert offentlig debatt hvor flere meninger kan komme til syne. En konsekvens av reduksjonen i bevilgning var for eksempel at hovedkontoret til fredsprisvinner ICAN mistet sin støtte i 2020. Bevilgningen til den søkbare potten bør økes til 2019-nivået på ni millioner.

Styrke forutsigbarheten

Budsjettsituasjonen for organisasjoner som jobber med nedrustning er svært usikker. I 2019 ble det først klart hvem som skulle få støtte, og hvor mye, etter sommerferien. I 2020 ble dette avklart i april. Mangelen på forutsigbarhet reduserer organisasjonenes profesjonalitet og effektivitet, fordi det er vanskelig både å lage gode planer og å beholde dyktige medarbeidere. Det må derfor legges til rette for flerårige avtaler slik det ofte gjøres i tilsvarende støtteordninger.

Prioritere nedrustningsarbeid

Det er behov for en generell styrking av arbeidet med nedrustning, ikke-spredning og avspenning i budsjettet for 2021, både når det gjelder midler til forskning, sivilsamfunnsengasjement og utviklingslands kapasitet til å bidra i nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet. Reduksjonene i bevilgningen til dette arbeidet de siste årene står i sterk kontrast til den økte faren for bruk av atomvåpen. Vi vil gi regjeringen ros for arbeidet med verifikasjon, men dette må ikke bli en sovepute. Det er nødvendig med tilsvarende fokus og engasjement i arbeidet for å fremme faktisk nedrustning (ikke bare være i stand til å verifisere denne). I løpet av kort tid vil FN-traktaten som forbyr atomvåpen tre i kraft (per. 14. oktober gjenstår tre av 50 ratifikasjoner). Norge må forholde seg til denne nye internasjonale avtalen, analysere dens betydning, og i påvente av norsk tilslutning delta som observatør på det første statspartsmøtet som skal avholdes innen ett år etter ikrafttredelse.

Vi takker for muligheten til å komme med innspill, og ønsker Utenriks- og forsvarskomiteen lykke til med det viktige arbeidet.

Med vennlig hilsen,

Anja Lillegraven, daglig leder, Norske leger mot atomvåpen
Tuva Widskjold, koordinator, ICAN Norge                    

Takk for muligheten til å komme med innspill til statsbudsjettet for 2021. Vi ønsker å ta for oss bevilgningen til organisasjoner som arbeider med spørsmål relatert til kjernevåpen og nedrustning, under budsjettpost 118.72.

Norske leger mot atomvåpen og ICAN Norge anmoder komiteen om å be regjeringen:

• Spesifisere og øke bevilgningen til den søknadsbaserte støtteordningen. Den bør som et minimum opprettholdes på 2019-nivå, altså 9 millioner.
• Styrke forutsigbarheten for organisasjoner som jobber med nedrustning og spørsmål relatert til atomvåpen gjennom å tilrettelegge for flerårige avtaleperioder.
• Prioritere nedrustnigsarbeid og sette av tilstrekkelig midler til kunnskapsinnhenting om, og deltakelse i, globale nedrustningsinitiativ. Norge bør delta som observatør på det første statspartsmøtet under FN-traktaten som forbyr atomvåpen.

Spesifisere og øke bevilgningen til den søknadsbaserte støtteordningen.

Det er positivt at den søknadsbaserte ordningen til arbeid for nedrustning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen foreslås videreført. Den søknadsbaserte ordningen ble etablert i 2020 i tråd med Granavolden-plattformen. Vi støtter søkbare ordninger til fordel for øremerking til enkeltorganisasjoner, men det er et problem at bevilgningen ble redusert fra ni millioner i 2019 til 5 millioner i 2020. Summen er for liten til å sikre et aktivt og profesjonelt sivilt samfunn som kan sette nedrustning på agendaen og bidra til en kunnskapsbasert offentlig debatt hvor flere meninger kan komme til syne. En konsekvens av reduksjonen i bevilgning var for eksempel at hovedkontoret til fredsprisvinner ICAN mistet sin støtte i 2020. Bevilgningen til den søkbare potten bør økes til 2019-nivået på ni millioner.

Styrke forutsigbarheten

Budsjettsituasjonen for organisasjoner som jobber med nedrustning er svært usikker. I 2019 ble det først klart hvem som skulle få støtte, og hvor mye, etter sommerferien. I 2020 ble dette avklart i april. Mangelen på forutsigbarhet reduserer organisasjonenes profesjonalitet og effektivitet, fordi det er vanskelig både å lage gode planer og å beholde dyktige medarbeidere. Det må derfor legges til rette for flerårige avtaler slik det ofte gjøres i tilsvarende støtteordninger.

Prioritere nedrustningsarbeid

Det er behov for en generell styrking av arbeidet med nedrustning, ikke-spredning og avspenning i budsjettet for 2021, både når det gjelder midler til forskning, sivilsamfunnsengasjement og utviklingslands kapasitet til å bidra i nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet. Reduksjonene i bevilgningen til dette arbeidet de siste årene står i sterk kontrast til den økte faren for bruk av atomvåpen. Vi vil gi regjeringen ros for arbeidet med verifikasjon, men dette må ikke bli en sovepute. Det er nødvendig med tilsvarende fokus og engasjement i arbeidet for å fremme faktisk nedrustning (ikke bare være i stand til å verifisere denne). I løpet av kort tid vil FN-traktaten som forbyr atomvåpen tre i kraft (per. 14. oktober gjenstår tre av 50 ratifikasjoner). Norge må forholde seg til denne nye internasjonale avtalen, analysere dens betydning, og i påvente av norsk tilslutning delta som observatør på det første statspartsmøtet som skal avholdes innen ett år etter ikrafttredelse.

Vi takker for muligheten til å komme med innspill, og ønsker Utenriks- og forsvarskomiteen lykke til med det viktige arbeidet.

Med vennlig hilsen
Tuva Widskjold, koordinator, ICAN Norge
Anja Lillegraven, daglig leder, Norske leger mot atomvåpen

Statsbudsjettet 2021: Utenriks- og forsvarskomiteen

Prop. 1 S (2020-2021) Statsbudsjettet 2021 (kapitler fordelt til utenriks- og forsvarskomiteen)

 Programkategori 03.10 Utviklingssamarbeidet Kap. 160 Helse

• - HivNorge ber komiteen om å øke tilskuddet til UNAIDS

HivNorge har med interesse lest regjeringens forslag til Statsbudsjett for 2021. Innen Utenriks- og forsvarskomiteens område har vi festet oss ved Utenriksdepartementets forslag i Programkategori  03.10 Utviklingssamarbeid, Kap 160 om helse der regjerningen foreslår å ytterligere kutte i støtten til UNAIDS.  

HivNorge ber komiteen vurdere å i stedet øke støtten til UNAIDS opp til tidligere års nivå. Spesielt i lys av UNAIDS viktige arbeid i forbindelse med Covid-19-epidemien er dette aktuelt og viktig.

Den norske støtten til UNAIDS har de siste årene ligget på 130 til 140 millioner kroner. For 2020 ble den kuttet til 60 millioner kroner, begrunnet i ukultur med mobbing og trakassering i organisasjonen.

I statsbudsjettet 2020 skrev regjeringen:

Ny leder, Winnie Byanyim fra Uganda, er nå på plass og arbeidet for å gjenoppbygge tilliten til organisasjonen og dens ledelse er i gang og vil bli sentralt fremover. Fra norsk side vil vi følge nøye med på arbeidet og vurdere en økning i norsk støtte til UNAIDS.

I forslaget til statsbudsjett for 2021 har regjeringen foreslått å kutte ytterligere, til 45 000 000 kroner.

HivNorge har i sitt samarbeid med UNAIDS sett at Winnie Byanyima har gjort en omfattende innsats for å endre kulturen internt i UNAIDS, og mener det burde være grunnlag for å gå tilbake til det tidligere stønadsnivået. Ut fra begrunnelsen som ble gitt for kuttet i Statsbudsjettet for 2020 kan det ikke sees at det er riktig å se 60 millioner kroner som et nytt normalnivå.

Det er påfallende at kuttet skjer til tross for at regjeringen i rapporten for 2019 fastslår at UNAIDS har levert i tråd med sin globale strategi for 2016–2021, og regjeringen har ikke i årets statsbudsjett påpekt problemer knyttet til UNAIDS organisasjon.

Nedstengning av samfunn og press på helsetjenester har ført til redusert tilgang til hivlegemidler og tilgang til testing med dramatiske konsekvenser. UNAIDS beregner at 500 000 personer bare i Afrika sør for Sahara  kan komme til å dø av AIDS på grunn av covid19-relaterte avbrudd i behandlingen.

UNAIDS har også gjort en viktig innsats knyttet til covid 19-epidemien, og når frem til andre målgrupper enn WHO slik at de utfyller WHOs arbeid. Det er derfor ikke grunnlag for å kutte ytterligere i tilskuddet til UNAIDS med henvisning til covid 19-epidemien, snarere burde støtten økes.

HivNorge ser at støtten til «Det globale fondet» videreføres på samme nivå som før. Arbeidet som gjøres av «Det globale fondet» er viktig, og vi anbefaler ikke at en økning til UNAIDS dekkes inn her. Vi ser imidlertid at regjeringen foreslår å øke støtten til Vaksinealliansen Gavi.

HivNorge ber komiteen vurdere om denne støtten kan reduseres noe for å hente inndekning for å øke støtte til UNAIDS, som når en særskilt utsatt gruppe. Det anmodes også om at det vurderes å hente inndekning ved å videreføre støtten til WHO på samme nivå som før heller enn å øke støtten og heller overføre disse midlene til posten til UNAIDS, som nevnt også gjør et svært viktig arbeid knyttet til covid 19-epidemien.

Kontaktinformasjon: www.hivnorge.no

Generalsekretær Anne-Karin Kolstad, 92266021 – anne-karin@hivnorge.no  

Halvor Frihagen, politisk rådgiver, 913 32 737 – halvor@hivnorge.no

Nå under koronapandemien har vi alle kjent på hvordan det er å leve med trusselen fra en smittsom sykdom. Vi er redde for å bli syke selv eller for å gjøre andre syke, det påvirker vårt dagligliv, og ikke minst er det et stort hinder for økonomisk vekst.

I fattige land har de hatt denne trusselen hengende over seg i mange år allerede. Tuberkulose, som spres via lufta, er en stor folkehelsekatastrofe i mange land. Og det er fortsatt den infeksjonssykdommen som tar flest liv i verden i dag: 1,5 millioner mennesker dør hver år av denne sykdommen som kan behandles.

Nå ser vi at tuberkulosesituasjonen forverrer seg ytterligere. Stopp TB partnerskapet har estimert at koronapandemien vil føre til 6.3 million flere tilfeller av tuberkulose, og 1.4 millioner flere dødsfall i de neste fem årene. Og Det Globale Fondet for bekjempelse av hiv, tuberkulose og malaria rapporterte nylig at man har registrert en halv million færre tilfeller av tuberkulose de to første kvartalene av 2020, sammenlignet med i fjor. Dette er ikke fordi det er færre mennesker med tuberkulose, men fordi helsevesenet ikke klarer å fange opp alle de som er syke. Allerede før Covid-19 ble bare 7 av 10 mennesker med tuberkulose diagnostisert og behandlet. Nå blir kampen satt mange år tilbake, og spredningen øker.

I fjorårets budsjett fra Utenriksdepartementet sto det følgende: Helsetilbud for personer med tuberkulose prioriteres. For 2021, når dette blir viktigere enn noen gang- står ikke dette lenger.

Å prioritere helsetilbud for personer med tuberkulose er viktig av flere grunner: Det er den hyppigste dødsårsaken for mennesker som lever med hiv. Og resistent tuberkulose er ansvarlig for 1/3 av alle dødsfall relatert til antibiotikaresistens. Det vil si, at ved å bekjempe tuberkulose, bidrar man til redusert dødelighet for personer med hiv, og reduserer dødelighet fra antibiotikaresistens signifikant. I tillegg vil man nå de aller mest sårbare og marginaliserte menneskene. Dette er tre viktige mål for den norske regjeringen.

Det står i bærekraftsmålene at tuberkuloseepidemien skal stoppes innen 2030. Dette er vi i dag langt fra å kunne nå. Det eneste som kan stoppe denne epidemien på så kort tid, er en ny vaksine. Norge har tidligere støttet Tuberculosis Vaccine Initiative (TBVI), som nå er klare for fase 3, klinisk utprøving. Hovedfinansieringen er på plass gjennom EDCPT (The European & Developing Countries Clinical Trials Partnership), men det er nødvendig med samfinansiering. Det er derfor ønskelig at Norge bidrar med 40 millioner kr årlig i fem år slik at de kan sette i gang arbeidet. Ved å gjøre dette, vil Norge bidra til å redde millioner av liv.

Vi ber dermed om følgende endringer i Proposisjon 1S (Utenriksdepartementet) :

• - Programområde 03 Internasjonal bistand. Kapittel 160 Helse: NOK 40 millioner til TBVI for klinisk utprøving av MTBVAC (årlig i perioden 2021-2025)
• - Programområde 03 Internasjonal bistand. Kapittel 160 Helse: Helsetilbud til personer med tuberkulose prioriteres.

Innledning

Vi er glad for å se at regjeringen har laget et budsjett som er oversiktlig og der rapporteringen på bærekraftsmålene og resultater er tydeligere enn tidligere. Innledningsvis argumenterer regjeringen godt for at norske interesser går ut over våre nasjonale egeninteresser. 

At det slås fast at respekt for menneskerettigheter og demokratiske grunnprinsipper er en bærebjelke i norsk utenriks-og utviklingspolitikk innledningsvis under Menneskerettigheter, er viktig og i tråd med Menneskerettighetsmeldingen St.10 (2014-2015).

  Programkategori 03. 10 Utviklingssamarbeidet 

Kap. 152 Menneskerettigheter, Post 70 og 71

“Covid-19 har redusert det demokratiske handlingsrommet og forverret rammebetingelsene for menneskerettighetene i store deler av verden,” heter det innledningsvis til dette kapitlet (s 106). Regjeringen beskriver her en forverring, men svarer likevel med å redusere bevilgningen i post 70 med 26,5 mill kroner. Støtten til FNs høykommissær for menneskerettigheter opprettholdes på samme nivå som i fjor, takket være en flerårig avtale. For oss er det viktig at kuttene ikke går ut over sivilsamfunnsaktører som er viktige bindeledd mellom nasjonalt sivilsamfunn og internasjonale aktører. Disse spiller en viktig pådriverrolle for at de lokale, uavhengige stemmene blir hørt gjennom internasjonale mekanismer og for at internasjonale forpliktelser overholdes nasjonalt. Sivilsamfunnsorganisasjoner og nettverk samarbeider tett med lokale partnere som når ut til sårbare grupper og er langsiktig tilstede på bakken, noe som gjør det mulig å få til konkrete endringer fra grunnen og opp.  

Vi foreslår at det understrekes at kutt ikke må ramme uavhengige sivilsamfunnsaktører, og at disse må prioriteres for at «innsatsen for menneskerettighetsforsvarere og fremme av ytringsfrihet, uavhengige medier og journalisters sikkerhet ivaretas», slik regjeringen nevner innledningsvis (s. 15). 

Kap. 159 Regionbevilgninger Post 71 Europa og Sentral-Asia

EØS-finansieringsordningen er et viktig middel til å kunne påvirke europeiske land i demokratisk retning. Derfor er det en riktig satsing av regjeringen å øke støtten gjennom EØS-ordningen til å sikre videreutvikling av bl.a et uavhengig sivilsamfunn i land som Polen og de Baltiske landene (Kap. 117, s.51-60).

“Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Vår sikkerhet, frihet og velferd avhenger av at Europa som helhet utvikler seg i positiv retning,” heter det innledningsvis i statsbudsjettet under underoverskrift Engasjementet i Europa (s. 12). Men Europa stopper ikke ved Warszawa. Regjeringen virker ikke like opptatt av å sikre sikkerhet, frihet og velferd i EUs randsoner. Vi registrerer at det samme året Norge går inn som medlem av FNs sikkerhetsråd, foreslås det å kutte 27,6 millioner i bevilgningen til Europa og Sentral-Asia. Samtidig dobles bevilgningen til Afrika (med over 1 mrd kr) og Latin-Amerika (med over 100 mill kr) og bevilgningen til Asia firedobles. Sammenlignet med dette er kuttet til Europa og Sentral Asia umusikalsk i en tid der vi ser at det skjer store endringer i regionen. Utviklingen i regionen berører sikkerhetssituasjonen globalt. De siste månedenes hendelser viser at oppløsningen av Sovjetunionen fortsetter. I Hviterussland protesterer hundretusenvis med fredelige midler for rettferdighet og demokrati og en ny revolusjon i Kirgisistan er på gang. Samtidig har Nagorno Karabakh-konflikten blusset opp igjen de siste ukene. Krim-halvøya er fortsatt annektert av Russland. 

Vi deler situasjonsbeskrivelsen av våre nærområder under underoverskriften Norges sikkerhet innledningsvis (s. 11) som blant annet understreker at regjeringen “vil følge situasjonen i Hviterussland tett og bidra med tiltak som fremmer respekt for menneskerettigheter og demokratisering”. Dette bør gjenspeiles i regionbevilgningen. Situasjonen i Hviterussland viser at det tar tid å endre holdninger i autoritære styresett, men at støtte til kultur-, media- og organisasjonsliv er en lønnsom investering.  

Under Kapittel 170 Sivilt samfunn post 70 trekkes den ekstra viktige rollen organisasjonene spiller under covid-19-krisen fram. «De har vært i stand til å prioritere tiltak for å hindre smitte og gi økt beskyttelse» (s166). Dette har også vært tilfelle under covid-19 i land som Armenia, Georgia, Ukraina, Aserbajdsjan og Hviterussland. Vi savner derimot at viktigheten av et sterkere sivilt samfunn trekkes fram som en målsetning under regionbevilgningen for Europa og Sentral-Asia. Det er godt å se at det understrekes at Menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper forblir sentralt (...) og er indikatorer for mål om styresett. Men her bør rollen til et styrket sivilsamfunns rolle for å oppnå dette nevnes spesielt, slik det gjøres under Post 70 Sivilt samfunn:  “Arbeidet for et sterkere sivilt samfunn skal styrke respekten for menneskerettighetene, herunder kvinners rettigheter, likestilling og demokrati.” (s 166). På samme måte trekkes et styrket sivilsamfunn i Nord Kaukasus og Russland fram som en prioritering under Kap. 118 Utenrikspolitiske satsinger Post 70 Nordområdene, samarbeid med Russland og atomsikkerhet (s 63).

Vi foreslår å legge til «-styrking av sivilsamfunnet og støtte til arbeidet til menneskerettsforsvarere» under Mål 2021 (s 115). Støtten til forbedret styresett i Armenia og Hviterussland  bør økes og støtten til sivilt samfunn i Georgia, Ukraina og Vest Balkan opprettholdes.

Del III Spesielle tema  8. Nordområdemeldingen (s. 185)

Vi mener at det er spesielt at temaet om Nordområdene, som Norges viktigste strategiske satsingsområde, ikke omhandler menneskerettigheter i regionen, spesielt siden opprettholdelsen av fundamentale menneskerettigheter er en forutsetning for å kunne organisere og ytre seg for å kjempe mot korrupsjon og for klima og miljøspørsmål. 

Støtte til Menneskerettighetshus og menneskerettighetsforsvarere

Human Rights House Foundation (HRHF) bidrar til å styrke, støtte og beskytte menneskerettighetsforsvarere internasjonalt og på landnivå. Vi viser for øvrig til Utenrikskomiteens merknad til statsbudsjettet for 2003 og 2006 om å sikre forutsigbarhet for HRHFs arbeide og ber Stortinget gi følgende merknad til Statsbudsjettet 2021:

• Konseptet Menneskerettighetshus blir brukt aktivt i arbeidet for å legge til rette for gode og trygge rammer for menneskerettighetsforsvarere (Kap. 118 post 70, Kap. 152, Kap. 159).
• I 2021 bevilger Utenriksdepartementet 15 millioner kroner til utvikling og styrking av nettverket av Menneskerettighetshus for å styrke og beskytte menneskerettighetsforsvarere og et uavhengig sivilsamfunn (Kap. 152, post 70) og 10 millioner kroner for samme formål under Kap 159 post 71.

Digni takker for anledningen til å komme med en høringsuttalelse om statsbudsjettet for 2021. Som en paraplyorganisasjon for det langsiktige utviklingsarbeidet til 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn, er vår kommentar avgrenset til Programkategori 03.10, Utviklingssamarbeidet, spesielt kap.post 170.70. 

Viktig videreføring av 1 prosent til bistand
I en krisetid for verden hvor ekstrem fattigdom øker og de som har minst fra før rammes hardest av Covid-19, er vi glade for at 1 prosent av BNI til bistand og utvikling opprettholdes. Selv om det for neste år betyr en reell reduksjon i bistanden på grunn av svakere kronekurs og en nedgang i prognosene for BNI, er 1-prosenten viktig å holde fast ved over tid. I langsiktig bistand jobber sivilsamfunnsaktører med partnere over mange år. 1-prosenten gir en nødvendig forutsigbarhet for norsk bistandsarbeid. Dersom bistandsbudsjettet blir gjenstand for store svingninger, blir det vanskelig å få til langsiktig og bærekraftig utvikling. Langsiktig innsats bidrar til å bygge samfunnene mer motstandsdyktige mot kriser og gir bedre resultater for norsk bistand.

Sivilsamfunnets viktige rolle i bistanden
I budsjettproposisjonen fra Utenriksdepartementet fremgår det at «sivilsamfunnsorganisasjonene er til vanlig sentrale partnere i arbeidet med fattigdomsbekjempelse og for å støtte sårbare og usatte grupper i samfunnet» og at sivilsamfunn har spilt en ekstra viktig rolle under Covid-19-pandemien. Digni setter pris på anerkjennelsen og er glad for at støtten til sivilsamfunn opprettholdes på samme nivå som i 2020.

Sivilsamfunnsorganisasjonene kjenner situasjonen på bakken og har etablerte nettverk av lokale partnere som er tett på sårbare og marginaliserte mennesker og befolkningsgrupper. Den lokale forankringen og sivilsamfunnets delaktighet er en forutsetning for å lykkes i utviklingsarbeidet, ikke minst for å nå målsetting om at ingen skal utelates. I flere land utnytter myndighetene Covid-19-situasjonen slik at sivilsamfunnet opplever økt press og redusert handlingsrom, blant annet når det gjelder ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet. Dette må vi sammen arbeide mot. Et mangfoldig og sterkt sivilsamfunn er en viktig faktor for varig, bærekraftig utvikling og kan bidra til nødvendig korrigering av myndighetsutøvelse. Et sterkt sivilsamfunn er derfor et utviklingsmål i seg selv, og ikke bare et middel til å utøve ønsket bistandsprioriteringer.

I 2018 lanserte Norad nye prinsipper som understreker viktigheten av sivilt samfunn. Digni vil foreslå at det utarbeides en større strategi for hvordan sivilt samfunn kan støttes og utvikles både nasjonalt og globalt.

Vennlig hilsen

Hjalmar Bø
Generalsekretær i Digni