Representantforslag fra stortingsrepresentantene Nicholas Wilkinson, Kari Elisabeth Kaski, Lars Haltbrekken og Karin Andersen om helsehjelp til alle i Norge, også til papirløse migranter samt tilreisende EØS-borgere uten helsetrygdkort

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har som hovedoppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig. Deltakelse i høringsprosesser, herunder muntlige høringer på Stortinget, er et viktig virkemiddel i dette arbeidet.

1. Retten til helse - ØSK artikkel 12

Forslaget berører papirløse migranters grunnleggende menneskerettigheter. Vi viser særlig til retten til helse, som er nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Konvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven, og har forrang ved eventuell motstrid mellom konvensjonen og annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.

Det følger av ØSK artikkel 12 at enhver har rett til å den høyest oppnåelige helsestandard, og av artikkel 2 at statspartene til ØSK skal treffe lovgivningsmessige og andre tiltak med sikte på å oppnå realiseringen av denne rettigheten. Retten til helse skal videre sikres uten diskriminering på grunn av for eksempel kjønn, etnisk opprinnelse, religiøs overbevisning eller annen status. Dette siste diskrimineringsgrunnlaget «annen status» omfatter illegale eller papirløse migranter.[1]  Retten til helse gjelder dermed også personer som oppholder seg ulovlig i landet.  Artikkel 12 gir ikke noen rettighet til å være frisk, men bestemmelsen etablerer altså visse krav som staten er forpliktet til å sikre.

Særlig om papirløse migranters tilgang på helsehjelp

NIM er bekymret for papirløse migranters tilgang til helsehjelp. Papirløse migranter er en særlig sårbar og ressurssvak gruppe i samfunnet. Per i dag er helsehjelp til papirløse migranter begrenset til akutthjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente.[2] Dette blir tolket som helseproblemer som det er helt nødvendig å behandle innen tre uker. Siden mange papirløse migranter de facto oppholder seg i Norge over lengre tid, noen fordi de er ureturnerbare, innebærer denne begrensningen at mange papirløse migranter ikke har tilgang på helsehjelp de har behov for. Videre må papirløse migranter, i motsetning til andre, som hovedregel betale for helsetjenestene de mottar. De kumulative effektene av papirløse migranters begrensninger i retten til grunnleggende og nødvendig helsehjelp, kombinert med at papirløse migranter må betale for behandling, kan etter NIMs syn komme i konflikt med statens plikt til å sikre retten til helse etter ØSK artikkel 12 jf. artikkel 2.[3]

1. Kritikk og anbefalinger fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

FNs komité for økonomiske, sosiale, og kulturelle rettigheter har kritisert Norge for begrensningene i papirløse migranters tilgang til helsehjelp.[4] Komiteen har blant annet uttrykt bekymring for begrensningene og vilkårene som ligger til grunn for papirløse migranters rett til helsetjenester, samt mangelen på klare retningslinjer for hvordan vilkårene skal fortolkes, som ifølge komiteen har medført tilfeldig og varierende kvalitet på helsetjenestene som tilbys denne gruppen.[5] Komiteen har anbefalt Norge å treffe effektive tiltak for å sikre at alle personer i Norge har tilgang til grunnleggende helsetjenester, uavhengig av oppholdsstatus.[6]

Slike anbefalinger fra FNs overvåkningsorganer er ikke rettslig bindene, men de gir uttrykk for hvordan stater best kan etterleve sine forpliktelser etter konvensjonene.

1. Avslutning

NIMs syn er at staten bør iverksette tiltak for å sørge for at papirløse migranter har reell tilgang til nødvendig helsehjelp. Forslaget vil kunne bidra til å oppfylle statens menneskerettslige plikt til å sikre denne gruppens rettigheter etter ØSK artikkel 12.

Vennlig hilsen

for Norges institusjon for menneskerettigheter

Gro Nystuen, assisterende direktør

Mina Haugen, rådgiver

Dette dokumentet er elektronisk godkjend og har dermed ingen signatur.

[1]. Dette følger av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheters generelle kommentar nr. 14 om retten til helse, avsnitt 34. Slike generelle kommentarer fra FNs overvåkningsorganer tillegges ofte vekt av domstolene.

[2] Noen grupper har noe utvidede rettigheter, herunder gravide og barn.

[3] Se også NIMs supplerende rapport til den sjette høringen av Norge i FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, tilgjengelig på nhri.no.

[4] Se FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, dokument E/C.12/NOR/CO/6, avsluttende merknader til Norges sjette rapportering punkt 38.

[5] Ibid.

[6] Ibid., punkt 39.

Som leger har vi plikt til å bistå alle mennesker som har behov for helsehjelp, uavhengig av hvem de er. Retten til helse er en grunnleggende menneskerett. Legeforeningen støtter forslaget fra representantene Kaski, Andersen, Haltbrekken og Wilkinson.  

Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er tatt inn i norsk lov. Denne konvensjonen fastslår retten til helsehjelp. FNs komité som følger opp konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fremhever spesielt i sin skriftlige kommentar til konvensjonen at «helsefasiliteter, varer og tjenester må være tilgjengelige for alle, i særdeleshet de mest sårbare og marginaliserte gruppene i befolkningen, både i loven og i virkeligheten, uten diskriminering." Konvensjonen anerkjenner at individuelle forskjeller i helsetilstand, og ulikheter i staters ressursgrunnlag innebærer at retten til helse kan bety ulike ting. Det er derfor grunn til å vektlegge sitatet over – retten til helse betyr at statene forplikter seg til å ikke diskriminere. Et rikt land, som Norge, forventes å yte mer enn andre. Vi må også kunne forvente at Norge yter helsehjelp til alle, uten diskriminering.

Legeforeningen mener Norge bryter hensynet bak denne konvensjonen ved at den offentlige helsetjenesten ikke tilbyr helsehjelp til papirløse migranter.

Papirløse befinner seg i utgangspunktet i en vanskelig situasjon – uten tillatelse til å arbeide, risiko for arrestasjon, begrenset rett til helsehjelp, og betalingsplikt i de tilfellene de har rett til hjelp. Økonomi og frykt for å bli meldt til politiet rapporteres å være de største barrierene for at denne gruppen skal få tilgang til helsehjelp, i tillegg til administrative hindringer som følge av manglende identifikasjonspapirer - når en for eksempel skal hente ut medisiner.

Retten til helsehjelp er ikke innvandringspolitisk spørsmål.  Legeforeningen mener staten må ta  ansvar for mennesker som befinner seg i riket – behandling ved behov for helsehjelp er en del av dette ansvaret. Forslaget slik det foreligger vil bidra til å fjerne noen barrierer for at denne gruppen oppsøker nødvendig helsehjelp.

Som leger har vi en grunnleggende etisk plikt til å ivareta pasientens interesser og integritet og behandle pasienten med omsorg og respekt, uansett hvem pasienten er. Dette er nedfelt i Geneve-erklæringen, "Legeeden". Verdens legeforening (WMA) og den europeiske legeforeningen (CPME) understreker begge at det ikke er akseptabelt at myndigheter skal begrense menneskers rett til å motta helsehjelp.

Vi er kritiske til at en statlig forskrift skaper hindringer for at vi skal kunne utføre vår plikt.

Leger og annet helsepersonell yter i dag helsehjelp utover de rettighetene forskriften fastslår. Dette skjer blant annet gjennom legevakttilbud og gjennom fastleger som tilfeldigvis har fått kontakt med en eller flere migranter og gjennom frivillige sentraler.

Legeforeningen mener helsetjenester til papirløse må gis på bakgrunn av individets medisinske behov, ikke innvandringspolitiske hensyn. Vi ber om at helsetjenesten ikke brukes som et innvandringspolitisk verktøy, og vi oppfordrer Stortinget til å vedta det foreliggende representantforslaget.

Fellesorganisasjonen (FO)er fagforeningen og profesjonsforbundet for.31000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.

FO støtter SV representant forslag i sin helhet og vi slutter oss til innholdet i oppropet «Vi er helsepersonell. La oss gjøre jobben vår» som det vises til. Vi stiller oss også bak det grundige høringsinnspillet som senter for papirløse har sendt inn.

FO er opptatt av at papirløse immigranter først og fremst må få forsvarlig helsehjelp og at det må gå foran innvandringspolitiske hensyn. Mange av disse immigrantene er i en slik situasjon at de heller ikke har noe returland å reise til og står derfor i en ekstra krevende situasjon uten rettigheter på flere områder.

Retten til helsehjelp.

FO støtter forslaget om å endre § 5 bokstav a i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, slik at de som allerede er i landet, får primærhelsetjenester på linje med andre borgere. Vi mener at tilgang på helsetjenester er en grunnleggende menneskerett.

Ifølge dagens regelverk, har ikke papirløse migranter rett til helse- og omsorgstjenester. Dette til tross for at retten til helsehjelp er nedfelt i grunnloven, pasientrettighetsloven, helselovgivningen og i menneskerettsloven. I tillegg har Norge signert og ratifisert konvensjoner som forplikter oss til å sikre at alle får helsehjelp. Helse- og sosialarbeidere er også underlagt de ulike profesjoners yrkesetikk, men slik lovverket er utformet i dag så må helse og sosialpersonell gå på akkord med egen yrkesetikk. For FO sin del handler det bla om en forpliktelse til å bistå mennesker som har behov for hjelp og sikre menneskeverdige levekår og livskvalitet.

I dag er det kun helsesenteret for papirløse som gir denne gruppa helsehjelp. Dette er et senter som er drevet av frivillige organisasjoner og som kun er stasjonert i Oslo og Bergen. Det er også dette senteret som vet mest om denne gruppa i dag og som gjennom ulike fora har dokumentert et stort behov for ulike helsetjenester- både knyttet til fysiske og psykiske plager. De rapporterer om en jevn stor pågang- også fra folk som kommer langveisfra.

Helsesenteret har gjennom ulike rapporter vist hvordan denne gruppas begrensede tilgang til helsehjelp, fører til store fysiske og psykiske lidelser for den enkelte. Mange papirløse med avslag vet vi har alvorlige krigstraumer, overgrep og erfaring fra fengsling, noen med tortur og mange har stort fysiske og psykisk hjelpebehov. Som på så mange områder har også de frivillige organisasjonene her gått foran og tatt på seg et ansvar som vi mener det er på tide at det offentlige nå tar. Vi mener derfor papirløse migranter må gis helserettigheter i Norge slik det er beskrevet i forslaget som behandles i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

En finansieringsordning for behandlere.
Helsesenteret skriver i sitt innspill at de erfarer at pasienter ikke får livsnødvendig medisin for kronisk sykdom fordi de i tillegg til å mangle lege å gå til har problemer med å få ut og betale for medisinen, ettersom de ikke er medlem av folketrygden. Senteret rapporterer om mennesker som kommer langveisfra og som sitter timevis på kollektivtransport for å komme til senteret for å få hjelp. En reise som i seg selv kan forverre en helsetilstand og påføre pasientene ytterligere belastninger. Mangel på tilgang på medisiner og tilgang på helsehjelp tidlig i et sykdomsforløp øker risikoen for forverring av plager noe som er ekstra belastende for den det gjelder. Det fordyrer også at det i mange sammenhenger må igangsettes mer omfattende behandling.

Rett til fastlege:
Helsesenteret støtter forslaget at personer uten fast opphold i riket gis tilgang til fastlegeordningen. FO har ingen forutsetning for å mene om nåværende fastlegeordning er beste løsningen for å gi denne gruppa en forsvarlig helsehjelp. Det viktigste for oss er at papirløse immigranter får tilbud om helsehjelp i nærheten av der de bor og denne helsehjelpen må sikres også immigranter uten fast bopel. FO er særlig bekymret over at dette også rammer barn. Ifølge Helsesenteret har 121 barn oppsøkt helsesenteret for behandling og mange med tilstander som trenger oppfølging. Siden de heller ikke har rett til fastlege så mener FO dette strider mot FNs barnekonvensjon som slår fast at barn har rett til helsehjelp.

Krav om offentlig utredning
Helsesenteret slår avslutningsvis fast i sitt innspill at Norge mangler kunnskap om dagens situasjon. De påpeker at konsekvensene av gjeldende lovverk for pasientene det gjelder og for helsevesenet ikke er utredet. Vi støtter deres anbefaling om å igangsette en offentlig utredning som kartlegger konsekvenser og også dokumenterer omfang og behov.

Med vennlig hilsen

Mimmi Kvisvik                                                             Inger Karseth

Forbundsleder                                                             Rådgiver

I anledning representantforslag om helsehjelp til papirløse migranter og tilreisende EØS-borgere uten helsetrygdkort (Dokument 8:46 S (2020-2021)) vil Norges Røde Kors fremme vårt syn på saken for Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Røde Kors mener at helserettighetene til papirløse i Norge må utvides. Røde Kors har, sammen med Kirkens Bymisjon, drevet helsesentre for papirløse i over ti år. Erfaringen fra vårt arbeid viser at det er helt nødvendig å utvide tilgangen til helsehjelp for papirløse og EØS-borgere uten helsetrygdkort. Røde Kors møter via helsesentrene for papirløse en mangfoldig gruppe pasienter: Kvinner, menn, barn og eldre, med ulike helseplager og ulik alvorlighetsgrad. Pasientene er blant annet kronisk syke, gravide, syke barn, psykisk syke og personer med infeksjonssykdommer. Vi oppdager og følger opp alvorlig sykdom og gir livsnødvendige medisiner. Uten denne hjelpen ville pasientene fått alvorlige lidelser og plager. Vi har også sett flere eksempler på at pasienter har omkommet fordi de ikke får nødvendig helsehjelp i tide.

Det er et helt klart udekket behov for helsehjelp blant papirløse og EØS-borgere uten helsetrygdkort i Norge, og Røde Kors mener at denne gruppen må få rett og tilgang til nødvendig helsehjelp, medisiner og tannbehandling basert på helsefaglig vurderinger. For å sikre tilgang til helsehjelp for alle, er det nødvendig å gjøre endringer både i regelverk og praksis.

Røde Kors støtter derfor forslagene fra SV om å endre forskriftens § 5, opprette en finansieringsordning og gi papirløse tilgang til fastlegeordningen.

Manglende tilgang til helsehjelp er et stort humanitært problem som enkelt kan løses gjennom politisk vilje. Det vil ha stor verdi for enkeltmenneskene som rammes, men også for samfunnet.

Dagens ordning bryter med menneskerettighetene

Røde Kors mener at flere menneskerettighetskonvensjoner som Norge har sluttet seg til, innebærer at det må gis et bedre helsetilbud til papirløse enn vi har i dag, herunder retten til liv og retten til helse. Det følger av Grunnloven § 92 at myndighetene skal respektere og sikre menneskerettighetene. De rettighetene som er omtalt under er også gjort til norsk lov og skal gjelde foran annen lovgivning dersom det er motstrid.

I FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12 står det at enhver har rett til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk. Selv om det skal tas hensyn til forhold både ved den enkelte og ved samfunnet i vurderingen av hva som er oppnåelig, kan rettighetene etter denne konvensjonen bare innskrenkes når formålet er å fremme den generelle velferden i et demokratisk samfunn (artikkel 4).

Røde Kors mener at forskriften om helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket gir en så snever tilgang til helsehjelp at kravet om den høyst oppnåelige helsestandard ikke møtes. Vi mener også at innføringen av denne forskriften innebar en svekkelse av helserettigheter som det ikke var adgang til.

Argumentene som er brukt for å opprettholde dagens ordning er ikke tilfredsstillende. I behandlingen av representantforslaget om helserettigheter for papirløse på Stortinget i 2017 (Dokument 8:106 S (2016-2017), Innst. 402 S (2016-2017)) finner vi blant annet argumenter om at papirløse ikke har rett til å være i landet, at generøse helsetjenester kan føre til økt innvandring og at helsehjelp vil være kostbart. Dette er ikke argumenter som støtter opp under å fremme den generelle velferden, og er derfor ikke argumenter som kan brukes for å innskrenke retten til helsehjelp.

Forskriften som gjelder idag er i tillegg utformet på en sånn måte at papirløse ikke får reell tilgang til den helsehjelpen forskriften faktisk gir adgang til. Vilkåret om «helt nødvendig helsehjelp som ikke kan vente» er uklart, og Helsesenteret for papirløse erfarer at det varierer hva slags helsehjelp som blir vurdert at faller innenfor og utenfor ordningen.

Røde Kors mener på bakgrunn av dette at forskriften og praktiseringen av denne kan innebære at retten til helsehjelp for den enkelte blir brutt. Til støtte for disse synspunktene er ØSK-komiteens (FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter) uttalelse fra 2020, som det også er vist til fra forslagsstillerne. ØSK-komiteen kritiserte både i 2013 og 2020 norske myndigheter for å gi for snevre rettigheter og manglende retningslinjer for hvordan forskriften skal tolkes, og nå altså gitt staten en spesifikk frist for å følge opp. Selv om uttalelsene fra komiteen ikke er rettslig bindende for norske myndigheter er de definitivt relevante. I tillegg bør uttalelsene om helsehjelp til papirløse tillegges stor vekt fordi de er rettet direkte mot Norge og er helt konkrete om forskriften som begrenser helsehjelpen.

I FNs barnekonvensjon er barns rett til helsehjelp gitt et særlig vern. Det står i artikkel 24 at barn har rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering.

Barn uten lovlig opphold har, ifølge forskriften, rett til nødvendige helsetjenester og har dermed bedre rettigheter enn voksne papirløse. De har imidlertid ikke rett på fastlege og må basere seg på helsehjelp fra legevakten. Helsesenteret for papirløse i Oslo har til sammen hatt 121 barn som pasienter, noe som viser at helsetjenesten ikke er tilstrekkelig tilgjengelig for barn når de ikke har rett til fastlege. Røde Kors mener derfor at praksisen i dag kan føre til brudd på barnekonvensjonens artikkel 24.

Regjeringens argumenter om «pull-effekt» og økt innvandring er ubegrunnet

Røde Kors ser at argumentet om at økte helserettigheter vil føre til økt tilstrømning av migranter til Norge har blitt løftet i flere sammenhenger, blant annet av helseministeren og statssekretæren sist gang helserettigheter for papirløse ble fremmet som et representantforslag til Stortinget, og i media (NRK Dagsrevyen 23. mai 2020). Røde Kors har bedt departementet om dokumentasjon på påstanden, men svaret vi fikk tilbake i brevs form inneholdt ingen gode begrunnelser eller konkrete kilder som dokumenterer en såkalt «pull-effekt». Våre egne undersøkelser tyder på at påstanden mangler belegg. Vår erfaring er at det er vanskelig å finne kilder som understøtter at helserettigheter til papirløse vil ha noen effekt på migrasjon. Tilgjengelig forskning på forhold som påvirker migrasjonsstrømmer viser at særlig forhold i hjemlandet, samt nettverk eller familie i destinasjonslandet kan påvirke valgene, men at slike sammenhenger uansett er vanskelige å fastslå.

Da Sverige innførte helserettigheter til papirløse på samme linje som for asylsøkere ble den såkalte «pull-effekten» (økt innvandring) vurdert (SOU 2011:48 s. 279-286). Konklusjonen i denne utredningen var at helsehjelp ikke har hatt noen større innvirkning på migrasjon da det er mange andre forhold som spiller inn. I 2016 analyserte det svenske Statskontoret regelverket som trådte i kraft i 2013 og drøftet også den såkalte pull-effekten av helserettigheter (Statskontoret 2016:11). Statskontoret beskrev at det var sosiale nettverk som hadde størst betydning for valg av destinasjon og at det var svak støtte i forskning for at helserettigheter har en effekt.

Røde Kors mener at tilgangen til helsetjenester må ses på som et helsepolitisk spørsmål, ikke et innvandringspolitisk spørsmål. Tilgangen til helsehjelp er et så grunnleggende og viktig spørsmål at politikk knyttet til dette bør bygges på fakta, ikke myter.

Vi må hjelpe de som sitter på venterommet og lider. Norge har mulighet til å gi god helsehjelp til de som trenger det. Det er kun politisk vilje som gjør at det ikke settes en stopper for disse unødvendige lidelsene.

Vennlig hilsen

Inga Laupstad
Juridisk seniorrådgiver
Norges Røde Kors

Håvard Therkelsen
Politisk seniorrådgiver
Norges Røde Kors

NOTAT TIL HØRING i Stortingets Helse- og omsorgskomite 19. januar 2021: «Representantforslag om helsehjelp til alle i Norge, også til papirløse migranter samt tilreisende EØS-borgere uten helsetrygdkort»

Samarbeidsnettverket "Fattignettverket Norge" (FnN) og våre medlemsorganisasjoner har godt innsyn i denne gruppens livssituasjon og vi ser at de fleste lever i ekstrem fattigdom.  Vi ser også at deres situasjon fører med seg store helseproblemer, både fysisk, psykisk og sosialt. 

NOAS anslår at 3 000–5 000 såkalte «ureturnerbare» har bodd mer enn fem år i Norge. Politiet anslo i oktober 2020 at det var i underkant av 2 400 personer som oppholdt seg i Norge uten lovlig opphold.  FnN ser at denne gruppen består av flere tusen mennesker og vi ser det som svært problemskapende at disse menneskene blir behandlet som delvis rettighetsløse i Norge i dag.  Mange av disse kan ikke sendes tilbake, og de fleste har ikke skyld i de forhold som gjør det umulig for dem å forlate Norge.  Dette viser at dette problemet ikke går over av seg selv, og det viser at det er uholdbart å ikke gjøre noe med det.

Fattignettverket Norge er også en menneskerettighetsorganisasjon og vi innser at rettigheter i ØSK og andre konvensjoner gjelder for alle som oppholder seg i Norge.  Det er derfor åpenbart at den behandlingen Norge gir dem gjennom "forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket" innebærer grove brudd på deres menneskerettigheter.

FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har senest i sin sjette rapport om Norge (2020) kritisert Norge for brudd på menneskerettighetene ved ikke å tilby papirløse migranter helsehjelp på linje med resten av befolkningen.  I rapporten ber FN Norge om å sørge for at papirløse migranter og EU-borgere uten helsekort får tilgang til helsetjenester i løpet av de neste 24 månedene.

Fattignettverket mener at det gjøres for lite i Norge når det gjelder å sikre menneskerettighetene til fattige og utstøtte i Norge og ber Stortinget om å styrke arbeidet med utviklingen av menneskerettigheter for alle.  Vi er også opptatt av FNs mål for bærekraftig utvikling, der norsk praksis er et problem for mange av målene og spesielt mål 1, 2, 3, 10, 11 og 16.

Forslagsstillerne ber regjeringen sikre at personer uten fast opphold i riket gis tilgang til fastlegeordningen.  FnN ser det som et problem at yrkesetikken i helsefaget krever at helsepersonell skal ivareta pasientens interesser og integritet og behandle pasienten med omsorg og respekt, uansett hvem pasienten er.  Helsepersonell skal understøtte håp, mestring og livsmot hos pasienten, og beskytte pasienten mot unødvendig begrensing av grunnleggende rettigheter.  Resultatet av dagens regelverk er at pasienter ikke får nødvendig helsehjelp, eller må vente til situasjonen blir akutt, noe som innebærer økt lidelse og risiko for dårlig behandlingsresultat.  Et regelverk som forskjellsbehandler eller ekskluderer enkelte grupper, er ikke forenlig med helsearbeidernes yrkesetikk eller med nasjonale og internasjonale helsemålsetninger.

Papirløse skal i utgangspunktet betale for helsehjelpen, noe som ytterligere begrenser tilgangen i praksis.  Ettersom de ikke er medlem av folketrygden, må de selv betale fulle kostnader for helsehjelpen.  FnN mener at dette er en ekstra belastning for mennesker som lever i ytterste fattigdom og det er samfunnsøkonomisk uforsvarlig.

Fattignettverket har lenge påpekt at høye egenandeler på legebesøk og på tannlegebehandling forsterker fattigdomsfølelsen og ekskluderer mange fra vanlige helsetjenester.  I tillegg blir det ofte dårlige boforhold, dårlig kosthold og ikke noe arbeidsliv.  Dette er uheldig for voksne fattige i denne gruppen og slår også ut i kvinneperspektiv, når det gjelder funksjonshemmede, og spesielt i barneperspektiv.  Det er farlig for barn å vokse opp i dyp fattigdom.  Situasjonen for denne gruppen legger også på dem et press mot å havne i kriminalitet og prostitusjon, og i isolasjon og selvskading.

Hva gjør land vi liker å sammenligne oss med?  Seks regioner i Sverige har valgt å gi lik helsehjelp som til resten av befolkningen.  Alle, inkludert personer uten oppholdstillatelse, har tilgang på gratis primærhelsehjelp i England.  I Nederland har personer uten oppholdstillatelse rett på øyeblikkelig hjelp og «medisinsk nødvendig hjelp».  En kommisjon definerte «medisinsk nødvendig hjelp» som hjelp basert på eksisterende nasjonale veiledere, protokoller og etiske retningslinjer, uten hensyn til oppholdstid i landet eller betalingsevne.  FnN ser at det i disse landene er bedre forhold for denne gruppen enn det Norge tilbyr.

Det er hevet over enhver tvil at det er behov for å bedre helsetilbudet til papirløse mennesker som oppholder seg i Norge, både av humanitære grunner, av hensyn til den allmenne folkehelsen, og med hensyn til medisinsk etikk og menneskerettigheter.  Retten til helsetjenester må ta utgangspunkt i den enkeltes sosiale, medisinske og psykologiske behov og kan ikke begrenses til akutthjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente.  Dette fører til alvorligere sykdomstilstander, det øker smittefaren og det øker kostnadene i helsesektoren.  FnN oppfordrer norske myndigheter til å gi denne gruppen reell tilgang til helsehjelp, basert på helsefaglige vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper.

På denne bakgrunn støtter Fattignettverket Norge alle tre punktene fra forslagsstillerne.

Fattignettverket Norge, 14. januar 2021, (post@fattignettverket.no)

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har som mandat å hindre diskriminering og fremme likestilling på alle samfunnsområder etter likestillings- og diskrimineringsloven. Loven gir et vern mot diskriminering på en rekke grunnlag hvorav etnisitet er mest relevant i denne sammenhengen. Videre gir vi veiledning til enkeltpersoner og virksomheter, og fører tilsyn med tre menneskerettskonvensjoner; FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD)[1], FNs kvinnekonvensjon (CEDAW)[2] og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD)[3]. 
 
Papirløse og retten til helse
FNs rasediskrimineringskonvensjon skal sikre lik tilgang til rettighetene i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og FN-konvensjoner som Norge har ratifisert, uavhengig av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Artikkel 5, pkt. e) (iv) forplikter staten til å sikre enhver rett til helsestell og medisinsk behandling uten hensyn til rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Dette er rettigheter som også fremgår av FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)[4]. Gjennom ØSK artikkel 12 har den norske staten forpliktet seg til å anerkjenne enhver sin rett til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk.  

ØSK-komiteen uttrykte i april 2020[5] bekymring over Norges begrensninger i helsehjelp til papirløse migranter, og de alvorlige konsekvensene dette har for individene som er berørt. Helsehjelpen er i utgangspunktet begrenset til akutt hjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente.[6]

Kvinnekonvensjonen og konvensjonen for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne skal sikre tilgang til menneskerettighetene for kvinner og funksjonshemmede. Også disse konvensjonene er relevante når det gjelder papirløse. Kvinner har behov for helsehjelp knyttet til blant annet prevensjon og kjønnsbasert vold som ikke nødvendigvis vil falle innunder akutt helsehjelp eller helt nødvendig hjelp som ikke kan vente. Videre er mangel på tilgang til psykisk helsehjelp kritisk for papirløse som har opplevd traumer grunnet krig, flukt, eksiltilværelsen i Norge eller av andre grunner. Deres uavklarte situasjon med svært vanskelige levekår er i seg selv noe kan påvirke den psykiske helsen. I tillegg finnes det blant papirløse personer med andre former for funksjonsnedsettelser som trenger mer enn akutt helsehjelp. 
 
Situasjonen til papirløse og ikke-returnerbare 
Det følger av den usikre oppholdssituasjonen til papirløse at de er i Norge på ubestemt tid, og at det oppstår behov for helsetjenester som går utover det de i dag har tilgang til. Manglende tilgang til nødvendig helsehjelp har konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet.  
 
En forsker som har undersøkt situasjonen til papirløse i Norge påpekte i 2019 at selv om papirløse får hjelp mange steder, så er hjelpen vilkårlig, og det er mange eksempler på at svært syke ikke får hjelp. Manglende tilgang til helsehjelp fører for eksempel til at personer med diabetes ikke får insulin, at kreftsyke ikke får nødvendig hjelp og at psykisk syke ikke får behandling.⁶ Det mange av oss vil oppfatte som et akutt behov for helsehjelp selv utløser ikke nødvendigvis helsehjelp for papirløse. Kirkens bymisjon, Røde Kors og Helsesenteret for papirløse i Oslo nevner at personer med for eksempel lungebetennelse, bruddskader eller tannverk ikke kan ta for gitt at de får hjelp.⁷
 
Anbefaling
LDO mener situasjonen som er beskrevet er alvorlig, og anbefaler at staten snarlig utreder hvordan papirløse migranter kan få reell tilgang til nødvendig helsehjelp.


Likestillings- og diskrimineringsombudet
14. januar 2021

[1] https://www.regjeringen.no/contentassets/099c01568a0e4ecaa8ac606847fd7542/rasediskrimineringskonvensjonen.pdf

[2] https://www.ohchr.org/EN/ProfessionalInterest/Pages/CEDAW.aspx

[3] https://www.regjeringen.no/contentassets/26633b70910a44049dc065af217cb201/konvensjon-om-rettighetene-til-mennesker-med-nedsatt-funksjonsevne.pdf

[4] https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/KAPITTEL_4#KAPITTEL_4

[5]http://docstore.ohchr.org/SelfServices/FilesHandler.ashx?enc=4slQ6QSmlBEDzFEovLCuWyfGZLRp7qMd2d61J9CM%2fQe6o1SZjh9qa5Fzb1cuVDX84j1tEvGXkL9htaheknN1G9pPMrK6PSJSHNTLhDCeYjwLbhDFWnOdWgHua9tg%2f%2fPO

[6] https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-16-1255

Kirkens Bymisjon har lenge arbeidet for utvidede helserettigheter og bedre tilgang på helsetjenester for alle som oppholder seg i Norge. Kirkens Bymisjon driver sammen med Røde Kors Helsesentrene for papirløse migranter i Bergen og i Oslo. Gjennom helsesentrene bidrar frivillig helsepersonell med grunnleggende helsetjenester.

Grunnleggende humanitære behov og menneskerettigheter

Vi mener det er norske myndigheters ansvar å dekke grunnleggende humanitære behov, herunder å sikre helsehjelp til alle, der de oppholder seg. Helsehjelp må være tilgjengelig for alle, uten diskriminering, i alle deler av landet. Kirkens Bymisjon mener papirløse migranter og tilreisende EØS-borgere må sikres rett til og tilgang til nødvendig helsehjelp, medisiner og tannbehandling, basert på helsefaglige vurderinger.

Må også forbedre situasjonen for EØS-borgere

Kirkens Bymisjon vil understreke behovet for bedre tilgang til helsehjelp for migranter, inkludert fattig tilreisende EØS-borgere med og uten oppholdsrett. Vi møter mange mennesker som er i Norge lovlig for å søke arbeid, som ikke er papirløse migranter, men som står i de samme utfordringene hva angår tilgang på helsetilbud. De siste årene har rumenere vært en av største pasientgruppene ved Helsesenteret for papirløse i Oslo. Mange av dem er romer, og da det er krav om å betale en del av arbeidsinntekten eller kjøpe helseforsikring for å få helsetrygdkort i Romania, mangler mange av dem europeisk helsetrygdkort. I praksis møter de i dag de samme begrensningene i tilgang til helsetjenester som papirløse, og de samme alvorlige konsekvensene. I sin kritikk av Norges menneskerettighetsbrudd ved å ikke tilby grunnleggende helsehjelp, la også FN vekt på at dette også gjelder EU-borgere uten helsetrygdkort. Kirkens Bymisjon erfarer at det er uklarhet rundt og manglende kunnskap om EØS-borgeres helserettigheter i Norge, både i helsevesenet, og blant oss i organisasjoner som bistår dem. Dette bidrar til usikkerhet blant helsepersonell og forskjellsbehandling. For å unngå dette må en forbedring i tilgang til helsetjenester gjøre det tydelig at endringen også gjelder EØS-borgere med og uten oppholdsrett, i tillegg til papirløse migranter.

Vi har følgende synspunkter på forslagene i representantforslaget:

1. Stortinget ber regjeringen endre § 5 bokstav a i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, slik at de som allerede er i landet, får primærhelsetjenester på linje med andre borgere.

Kirkens Bymisjon mener det er behov for endring av § 5 bokstav a i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. Slik vi oppfatter det, var det gode intensjoner bak forskriftsutformingen, men erfaringen er at dagens formulering er vanskelig å praktisere, skaper usikkerhet og hindrer viktig helsehjelp. Forskriften om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket § 5 bokstav a bør etter vårt syn endres, slik at det er helsefaglige vurderinger som avgjør hvilken helsehjelp pasienten skal få, for eksempel til: «helsehjelp som etter vurdering fra helsepersonell ikke kan vente».

2. Stortinget ber regjeringen opprette en finansieringsordning for behandlere, slik at   disse   kan   få refundert utgifter og medisiner gitt til pasienter utenfor folketrygden, og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag for å sikre dette.

Kirkens Bymisjon mener det er avgjørende at det opprettes en finansieringsordning for behandlere slik at de kan få refundert utgifter og medisiner gitt til pasienter utenfor folketrygden. Det finnes i dag leger som gir nødvendig helsehjelp til pasienter utenfor folketrygden, og som bærer utgiftene for dette selv, fordi Helfo ikke kan refundere disse kostnadene. Det finnes også leger som ønsker å gi det de anser som nødvendig helsehjelp, men som ikke kan gjøre det, fordi kostnadene er for høye så lenge det ikke finnes en finansieringsordning.

Vi har forståelse for at det kan framstå problematisk å bruke midler fra det norske statsbudsjettet på utgifter til helsehjelp for pasienter utenfor den norske folketrygden, men Norge er forpliktet til å sørge for helsehjelp, og det vil være bedre samfunnsøkonomi i å gi forebyggende og tidlig helsehjelp, enn å gi kun akutt og dyr behandling. Erfaringen fra Helsesentrene for papirløse migranter viser at mange av helseproblemene er enkle å forebygge, så lenge pasienten kommer til behandling. Når helsehjelp ikke blir gitt i tide, kan utfordringer vokse seg store. EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) gjorde i 2015 en beregning av forskjellene mellom å tilby forebyggende behandling til papirløse og å behandle når tilstanden har blitt akutt. Konklusjonen var tydelig: Det lønner seg å forebygge. 

This report shows that providing regular preventive care, as opposed to providing only emergency care, is cost-saving for healthcare systems. Even when using a simple model to estimate costs, the implications are clear: treating a condition only when it becomes an emergency not only endangers the health of a patient, but also results in a greater economic burden to healthcare systems. (European Union Agency for Fundamental Rights. Cost of exclusion from healthcare - the case of migrants in an irregular situation. 2015; doi:10.2811/23637.)

Da Sverige i 2011 utredet helsetilbudet til papirløse, ble økonomiske konsekvenser utredet (SOU 2011:48, kapittel 7.7 og 9.6). I utredningen påpekes det at det er rimelig å anta at utvidet tilgang til helsetjenester for de aktuelle gruppene vil innebære økte kostnader for helsetjenestene, men at det finnes mange usikre faktorer, blant annet antall papirløse som oppholder seg i landet, hvor mange av dem som vil trenge helsehjelp, og hvor gamle personene dette gjelder er. Det påpekes at det er en relativt liten gruppe det er snakk om, i forhold til det totale antallet pasienter i landet. Videre vektlegges det at en samfunnsøkonomisk vurdering også må inkludere spørsmålet om hva det koster, synlig eller usynlig, å ikke gi personer tilgang til helsetjenester. Det påpekes at ordninger som gir pasienter behandling på et tidlig stadium i et sykdomsforløp, eller aller helst i forkant, forebyggende, rent faktisk kan innebære ikke bare besparelser i menneskelig lidelse, men også økonomiske besparelser. Det koster mer å håndtere akutte eller alvorlige tilstander enn enklere tilstander. Det vises blant annet til utregninger som viser at akuttbehandling er omtrent dobbelt så dyr som om behandlingen var gitt innen primærhelsetjenesten. Det påpekes derfor i utredningen potensiale for økonomiske besparelser, i tillegg til at det vises til at når pasienter må vente til sykdomstilstanden blir akutt, får det negative konsekvenser for personen og for folkehelsen, ettersom det innebærer større risiko for smittespredning og utbrudd av smittsomme sykdommer, som igjen kan gi store kostnader i forbindelse med sykefravær, smittesporing, testing, behandling osv. Spørsmålet om økonomiske konsekvenser av tilgang til helsehjelp for disse gruppene er altså komplekst.

3. Stortinget ber regjeringen sikre at personer uten fast opphold i riket gis tilgang til fastlegeordningen.

Kirkens Bymisjon mener at også personer uten fast opphold i riket må gis tilgang på fastlegeordningen. I Norge er systemet slik at fastlegen er inngangsporten til helse- og omsorgstjenestene. I dag erstatter Helsesentrene i Oslo og i Bergen fastlegen for noen pasienter, og noen kommuner tilbyr fastlegetjenester til alle sine innbyggere, også personer utenfor folketrygden. Mange personer, både voksne og barn, unge og eldre, opplever imidlertid at kommunen ikke sikrer dem tilgang til fastlege eller annen primærhelsetjeneste. Kirkens Bymisjon mener nasjonalt regelverk må sikre alle tilgang til fastlege og primærhelsetjenester.

N.K.S. sitt innspill til representantforslag om helsehjelp til alle i Norge, også til papirløse migranter samt tilreisende EØS-borgere uten helsetrygdekort. Representantforslag 46 S (2020-2021)

Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) er Norges største Kvinneorganisasjon med 42 000 medlemmer og 620 lokale sanitetsforeninger. N.K.S. jobber for at kvinner skal kunne bestemme over sin egen kropp og ha tilgang til likeverdige helsetjenester. Basert på erfaringer og bekymringer fra våre frivillige, og kunnskapen vi bidrar til gjennom nye prosjekter som møter denne målgruppen, ønsker vi å løfte problemstillinger på vegne av kvinner som er i en ekstremt sårbar livssituasjon.

N.K.S. stiller seg bak anbefalingene i oppropet «Vi er helsepersonell. La oss gjøre jobben vår». Vi støtter og stiller oss også bak alle forslagene som fremsettes i representantforslaget.

N.K.S. mener at forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket må endres, slik at de som faktisk er i landet, får primærhelsetjenester på linje med andre borgere og at det opprettes en finansieringsordning for behandlere.
I Norge er det et overordnet helsepolitisk mål at helsetjenestene skal være likeverdige og at alle skal ha lik tilgang til helsetjenester. Det betyr at alle pasienter får like gode helsetjenester, tilpasset sin livssituasjon. Pasienten har rett til medvirkning, og rett til å få tilpasset informasjon for å sikre at hun eller han har forstått innholdet. Dette forutsetter at det ordinære hjelpeapparatet virker for alle som behøver det, uavhengig av den status den enkelte måtte ha eller ikke ha i samfunnet. Vi har i dag et todelt helse- og sosialvesen som kan defineres ved at det ordinære hjelpeapparatet tar seg av dem med legal status, mens frivillige organisasjoner tar seg av dem med usikker status.

Papirløse kvinner er en heterogen gruppe. Flere har flyktningsbakgrunn, andre jobber for å sende penger til familie. Det er også kvinner med prostitusjonserfaring/menneskehandel og kvinner som er fattige tilreisende fra f.eks. Romania.  N.K.S. mener alle kvinner må ha tilgang på gratis forebyggende helsetjenester som veiledning om prevensjon og screening for celleprøver. Det er det et stort behov for.

N.K.S. støtter forslaget om at personer uten fast opphold i riket gis tilgang til fastlegeordningen.
I dag har papirløse migranter rett til begrenset akutthjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. Å gå lenge med ubehandlede kroniske sykdommer eller andre fysisk og psykisk sykdommer som får utvikle seg over tid, har store konsekvenser ikke bare for den enkelte, men for hele familier, barna og dermed befolkningen som helhet.

Gravide og barn har utvidede rettigheter, men de har ikke rett på fastlege. De må selv betale fulle kostnader for denne helsehjelpen ettersom de ikke er medlem av folketrygden.

Det er en utfordring at de som yter helsehjelp ikke får refusjon, og at pasientene ikke har en fastlege som kan henvise dem ved behov for oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Pasientene selv mangler ofte kunnskap om både sine rettigheter samt om hvordan de skal navigere i systemet, i tillegg til at språk, forståelse og manglende tillitt skaper store utfordringer. Tilgang til primærhelsetjenester for papirløse migranter og da særlig kvinner er nødvendig.  Selv om gravide har rett på svangerskapsoppfølging, er det ikke avklart med betaling hverken for kommunale eller spesialisthelsetjenester, og jordmødrene i kommunene har ofte begrensa kapasitet (deltidsstillinger) så det kan være lang ventetid. Det har vært flere eksempler på kvinner som har fått faktura etter fødsel . Dette skaper mye usikkerhet og blir en barriere for tilgang. En finansieringsordning er også viktig så helsepersonell ikke må jobbe gratis eller at tolk ikke blir brukt.

Frivillighetens innsats
N.K.S. har i dag flere prosjekter og aktiviteter hvor vi møter kvinner med uavklart oppholds-status som deltakere. Vi arrangerer aktiviteter for kvinner og barn på asylmottak. Vi erfarer nå at til tross for færre asylmottak og et lavere antall asylsøkere som kommer til Norge, så er en stadig større andel av de som bor på mottak familier med endelig avslag. Flere av våre frivillige har over lengre tid vært bekymret for beboeres fysiske og psykiske helseutfordringer og begrensede helserettigheter. I dag arrangerer vi for eksempel ikke Helsedager om livmorhalskreft og gratis testing på asylmottak fordi vi er bekymret for at et eventuelt positivt prøvesvar om celleforandring ikke vil kunne bli vurdert som livsnødvendig behandling som ikke kan vente. Våre frivillige erfarer at deltakere på de ulike aktivitetene de arrangerer ikke har like god tilgang på helsetjenester. Vi er bekymret for at det er svært store geografiske forskjeller, og at de som bor langt unna Oslo, Bergen eller Trondheim i praksis har større utfordringer med tilgang til helsetjenester.

Gjennom tiltaket flerkulturell doula har vi møtt flere gravide kvinner som er papirløse. De opplever en rekke utfordringer i møte med helsesystemet. Mange har kort botid, lav helsekompetanse, lite sosialt nettverk og begrensende norskkunnskaper. Kulturelle tradisjoner knyttet til svangerskap og fødsel i deres opprinnelsesland kan være ganske annerledes enn norske tradisjoner. De kan ha bekymringer og erfaringer knyttet til tidligere traumatiske opplevelser som kan gjøre seg gjeldende både somatisk og psykisk i svangerskap, fødsel og barselstid. N.K.S. jobber for å hindre forskjellsbehandling mellom kjønnene, spesielt knyttet til helse. Vi mener at pasienter, pårørende og helsepersonell trenger et kunnskapsløft om kvinners helse. I N.K.S. jobber vi for å tilpasse helseinformasjon til en målgruppe som snakker lite norsk og som ikke kjenner så godt til det norske helsevesenet. Vi jobber også for at helsearbeidere skal få økt sin bevissthet og kompetanse for å kunne tilpasse sine tjenester til en mangfoldig befolkning.

Avslutningsvis ønsker vi å fremheve at det er svært alvorlig at Norge mottar kritikk fra FNs menneskerettighetskomité, for brudd på menneskerettighetene og våre forpliktelse etter både Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen. N.K.S. har for tiden to forskningsprosjekter som retter seg mot papirløse kvinner. Resultatene fra disse prosjektene vil sette fokus på og bidra til ny kunnskap om reproduktiv helse og svangerskapsutfall hos papirløse gravide. Vi er svært bekymret for mor og barns vilkår for god helse i et livsløps-perspektiv. 

Med vennlig hilsen

Norske Kvinners Sanitetsforening

Grete Herlofson                                                                            Cathrine Holst Salvesen

Generalsekretær                                                                            Seniorrådgiver migrasjon og oppvekst

Avdeling for samhandling, helsekompetanse og likeverdige helsetjenester  ved Oslo universitetssykehus støtter forslagene presentert i Representantforslag 46 S (2020–2021). Utfordringer vi ser spesielt på OUS i dag er knyttet til at papirløse pasienter selv må betale for den helsehjelpen de har rett på. Etter Spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 "Dekning av utgifter for pasient som ikke har bosted i riket", skal helseinstitusjonen sørge for en spesifisert regning etter gjennomføring livsnødvendig eller akutt behandling. Den sier også følgende: «Dersom pasienten ikke kan dekke utgiftene selv, skal de dekkes av vedkommende helseinstitusjon eller tjenesteyter».

Vi får tilbakemeldinger fra ansatte ved OUS som opplever det krevende å måtte vurdere den enkeltes betalingsevne. Det eksisterer ingen nasjonale retningslinjer for hvordan dette skal gjøres; Skal man stole på det pasienten sier, hva slags dokumentasjon skal evt legges frem og hvordan skal helsepersonell ha kompetanse til å vurdere denne? Slike vurderinger inngår ikke i dagens helseutdanninger.

Manglende føringer for hvordan vurdere betalingsevne fører til ulik praksis overfor den enkelte pasient. Noen ganger får ikke pasienten regning, andre ganger mottar de høye regninger de ikke kan betale. I en del tilfeller annulleres regninger når man oppdager manglende betalingsevne, andre ganger mistenker ansatte at pasienter ikke møter opp til videre behandling pga frykt for regninger.

Det er også utfordrende for våre ansatte å måtte vente med å behandle sykdom og lidelse til de går under kategorien «kan ikke vente» eller «akutt», dersom plagene kunne vært behandlet og forverring unngått. Det strider i mot egen yrkesetikk og er ulikt slik man vanligvis arbeider. Tidlig intervensjon og forebyggende helsetjenester er vanligvis sentalt i det norske helsevesentet.

De nevnte dilemmaene kan bidra til stress i jobben og være en arbeidsmiljøbelastning.

En endring av lovverket i følge endringsforslaget vil gjøre at helsepersonell kan yte likeverdige helsetjenester på et lavest mulig nivå, noe som er samfunnsøkonomisk gunstig. Helsepersonells utfordring med å måtte vurdere betalingsevne bli borte og de kan fokusere på å gi gode, likeverdige helsetjenester – til alle som trenger det.

NOAS støtter representantforslaget.

Av ulike grunner er det personer uten gyldig oppholdstillatelse som blir værende i Norge i lang tid, noen ganger i mange år. Helserettigheter er svært viktig for den enkelte det gjelder, og for folkehelsen generelt.

Det er ikke dokumentert at papirløses tilgang til like helserettigheter som andre i Norge vil føre til økte asylankomster. Erfaringen fra andre land viser at tilgangen til helserettigheter har liten betydning for antallet asylsøkere.[1]

Helseproblemer som ikke blir fulgt opp er nedbrytende, og kan bidra til å svekke returforutsetningene for personer som ikke har utsikter til oppholdstillatelse i Norge.

Saker som behandles etter Dublin-forordningen nevnes i representantforslaget, og vi deler bekymringen for helsetilbudet til denne gruppen. En del Dublin-saker tar lang tid å avklare og eventuelt overføre til ansvarlig land. NOAS’ erfaring er at det i denne gruppen kan være personer med ulike helseproblemer og som har vært utsatt for tortur eller andre overgrep.

Menneskerettigheter

Norge er bundet av FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)[2], som slår fast «retten for enhver til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både i fysisk og psykisk henseende»[3].

ØSK forplikter også Norge til «å garantere at de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen, blir utøvet uten forskjellsbehandling av noe slag p.g.a. rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig»[4]. I generell kommentar nr. 14 (2000)[5], sier FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter at papirløse migranter er blant gruppen som må gis samme tilgang til helsehjelp som andre.

Papirløse ble i Norge fratatt retten til primærhelsetjenester i 2011, med virkning fra januar 2012, og kun gitt rett til helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente.[6] I sine avsluttende merknader i 2020 til Norges sjette rapport om ØSK, er FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter bekymret for at Norge opprettholder innstramningen fra 2011. Komiteen skriver følgende:

^{The Committee is particularly concerned about the limited scope of the conditions under which irregular migrants are provided with health care and the absence of clear guidelines for the interpretation of such conditions, which have led to a serious deterioration in the health conditions or to deaths of irregular migrants with chronic diseases and to inconsistent and varying degrees of health services provided to them.[7]}

Komiteen understreker det særlige behovet barn har for tilgang til fastlege:

^{It is also concerned that irregular migrant children are not considered eligible to be placed on general practitioners’ patient lists, which effectively hinders them from accessing the timely and adequate health-care services to which all children in the State party are entitled (arts. 2 (1)–(2) and 12).[8]}

FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter anbefaler at Norge iverksetter tiltak for å sikre at alle personer har tilgang til primærhelsetjenester, uavhengig av oppholdsstatus. Komiteen anbefaler at Norge trekker tilbake innstramningen fra 2011, og gir papirløse tilgang til primærhelsetjenester og fastlege.[9]

Betaling for helsetjenester

Ifølge spesialisthelsetjenesteloven § 5-3, skal en pasient som ikke har bosted i Norge «dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene selv». Helseinstitusjonen eller tjenesteyteren kan ifølge loven kreve dokumentasjon på at pasienten kan dekke utgiftene før hjelp gis.

Dette fører til svært urimelig situasjoner. NOAS har sett flere eksempler på at kvinner har fått regning i etterkant av fødsel. I et nylig tilfelle, der barnefaren var norsk borger, fikk en kvinne regning etter fødsel på over 90.000 kr. 

De aller fleste papirløse har ikke nok midler til å betale slike utgifter. De har ikke rett til å ta lønnet arbeid. Dokumentasjonskravet i loven kan føre til at nødvendig behandling utsettes, eller i verste fall ikke gis i det hele tatt.

Kontakt i NOAS: Mona Reigstad Dabour, politisk seniorrådgiver (mrd@noas.org / 480 22 166)

NOAS, 14.1.2021

[1] Statskontoret, Vård till papperslösa. Slutrapport av uppdraget att följa upp lagen om vård till personer som vistas i Sverige utan tillstånd, 2016 (tilgjengelig fra: http://www.statskontoret.se/globalassets/publikationer/2016/201611.pdf).

[2] https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/konvensjon-om-oekonomiske-sosiale-og-kulturelle-rettigheter.

[3] Artikkel 12.1.

[4] Artikkel 2.2.

[5] Jf. § 34. Den generelle kommentaren er tilgjengelig fra: https://www.refworld.org/docid/4538838d0.html.

[6] Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, § 5.

[7] Punkt 38 i komiteens avsluttende merknader (tilgjengelig fra: https://tbinternet.ohchr.org/_layouts/15/treatybodyexternal/SessionDetails1.aspx?SessionID=1340&Lang=en).

[8] Ibid.

[9] Punkt 39 i komiteens avsluttende merknader (tilgjengelig fra: https://tbinternet.ohchr.org/_layouts/15/treatybodyexternal/SessionDetails1.aspx?SessionID=1340&Lang=en).

Om Helsesenteret

Helsesenteret for papirløse migranter i Bergen ble stiftet som en egen organisasjon av frivillige etter en behovsutredning i Røde Kors i 2013, og åpnet dørene for pasienter i mars 2014. Helsesenteret ble i 2018 innlemmet i Kirkens Bymisjon og Røde Kors i Bergen etter modell fra Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo.  Helsesenteret er et primærhelsetilbud for irregulære migranter uten oppholdstillatelse i Norge. Tilbudet har ca. 500 konsultasjoner i året som gjennomføres av frivillige og 1,1 årsverk sykepleiere ansatt. 

Helsesenterets hovedmål har hele tiden vært å bli et overflødig tilbud som kan legges ned. Etter snart 7 år i drift er vi fremdeles langt fra dette målet fordi behovet for helsehjelp i målgruppen fortsatt er stor og det offentlige helsevesenet ikke klarer å inkludere denne pasientgruppen. Irregulære migranter er derfor avhengige av at helsepersonell er villige til å bruke fritid på å behandle pasienter og å navigere i helsesystemet.  

Menneskerettighetsengasjement hos de frivillige

Helsepersonell som i sitt ordinære arbeid treffer pasientgruppen, ser at forskriften om helsehjelp til papirløse ikke sikrer tilstrekkelig hjelp, og beskriver yrkesetiske utfordringer. Over 100 frivillige leger, gynekologer, sykepleiere, psykologer, fysioterapeuter, tannleger, tolker og miljøarbeidere har derfor valgt å bruke av sin fritid for å tilby pasientene helsehjelp hos oss. 

Verken frivillige eller pasienter erfarer at papirløse omfattes av retten til helsehjelp som er nedfelt i grunnloven, pasientrettighetsloven, helselovgivningen og i menneskerettsloven. Frivillige beskriver at arbeidet på Helsesenteret ligger i krysningspunktet mellom helsebehandling og menneskerettighetsengasjement.  

Helsesenterets innspill til representantforslaget   

1. Stortinget ber regjeringen endre § 5 bokstav a i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, slik at de som allerede er i landet, får primærhelsetjenester på linje med andre borgere. 

Vi stiller oss bak forslaget da vi ser at de sårbare papirløse lider mest av manglende tilgang på hjelp.  

Akutt syke og kroniske tilstander 

Slik systemet er lagt opp etter dagens forskrift skal papirløse først kontakte legevakt og deretter eventuelt henvises til spesialisthelsetjenesten. Da Helsesenteret måtte stenge noen uker under pandemien i mars/april 2020, fordi vi mistet tilgang til frivillige, erfarte vi igjen hvordan denne ordningen ikke fungerer etter intensjonen. Et slikt eksempel er en alvorlig syk papirløs mann i Bergen som ble konsultert på legevakten, og ble så bedt om å gå til oppfølging hos Helsesenteret. Mannens tilstand forverret seg, og vi sendte ham tilbake til legevakten. Det viste seg å være diabetes, en kronisk tilstand som kan bli svært alvorlig uten behandling, men som relativt lett kan stabiliseres ved behandling og oppfølging. Dersom pasienten hadde hatt fastlege, ville diagnosen blitt stilt tidligere, og spart ham og familien for påkjenninger over tid, med fare for komplikasjoner.  

Gravide 

I dagens forskrift kan det se ut som papirløse gravides rettigheter til fastlegeoppfølging er sikret. I praksis ser vi at gravide har tilgang til tjenester på Helsestasjon, altså jordmor, men ikke til legesjekk hos fastlege. Frivillige leger og gynekologer på Helsenteret utfører disse tjenestene i Bergen nå. 

Smittevern, vaksinering 

Vi har i denne perioden med pandemien igjen erfart at når denne pasientgruppen ikke er innlemmet i det ordinære helsevesenet, faller de også utenfor offentlig tiltak mht. smittevern, vaksiner o.l.  

Kunnskap om rettigheter i det offentlige helsevesenet  

Vi ser dessverre at mange som jobber i helsevesenet ikke er kjent med papirløses rettigheter. Dette fører til en vilkårlig behandling av papirløse der noen er heldige og møter «de riktige» personene, mens andre, som kanskje ikke kjenner sine rettigheter eller er for syke til å selv stå opp for disse, ikke får hjelpen de trenger. Helsesenteret har ved svært mange anledninger fungert som navigatør og kunnskapsformidler i det offentlige helsesystemet for at irregulære migranter skal få sine rettigheter oppfylt, og vi ser at den reelle tilgangen ofte er svært begrenset uten vår hjelp.  

2. Stortinget ber regjeringen opprette en finansieringsordning for behandlere, slik at   disse   kan   få refundert utgifter og medisiner gitt til pasienter utenfor folketrygden, og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag for å sikre dette. 

Helsesenteret stiller seg bak forslaget.  

Helsesenteret i Bergen dekker per i dag pasienters utgifter til medisiner, og i noen tilfeller behandling, for dem som ikke har råd til å betale for dette selv. Etter endt behandling i spesialisthelsetjenesten, bruker vi ofte mye tid på å returnere pasientens fakturaer til behandlende institusjon. I mange tilfeller søker vi assistanse hos Jussformidlingen i Bergen.  

Ett eksempel er «Muna» og hennes historie da hun skulle føde på Haukeland sykehus. Hun beskriver hvordan hun midt i en stressende situasjon med nærstående fødsel, ble avkrevd personinformasjon hun ikke hadde, og etter fødselen kom en regning på 32 000 kroner i posten. Tre ganger fikk hun purring og hver gang ble den returnert av Helsesenteret, sammen med et følgeskriv der pasientgruppens rettigheter er beskrevet. Da «Muna» ble gravid igjen, ville hun absolutt ikke føde på sykehus.  

3. Stortinget ber regjeringen sikre at personer uten fast opphold i riket gis tilgang til fastlegeordningen.

Fastlegeordning for papirløse

Helsesenteret er enig i at forskriften må endres slik at personer uten gyldig oppholdstillatelse får tilgang til fastlegeordning. En fastlegeordning for papirløse vil bedre og effektivisere samhandling mellom primærhelsetjenesten, legevakt og spesialisthelsetjenesten, samt bedre kunne vurdere når det skal settes i gang behandling. I dag er det Helsesenteret som utfører primærhelsetjenesten for denne pasientgruppen. Ettersom legene hos oss er frivillige, med ca. én vakt i måneden, betyr det at pasientene dessverre ikke treffer den samme behandleren til alle sine konsultasjoner og dermed ikke kan sikre primærhelsetjeneste preget av kontinuitet og kvalitet i den grad vi ser er nødvendig. For pasienter som har omfattende eller kroniske plager er dette svært belastende. En fastlege kan gi kontinuitet og trygghet i behandlingen, som i mange tilfeller kan gi pasienten en bedre prognose. En slik oppfølging vil kunne hindre ineffektiv behandling som kan føre til forverring og behov for spesialisthelsetjenesten. Vi mener det er samfunnsøkonomisk nyttig å forebygge og fremme tidlig intervensjon fremfor å vente med behandling til et akutt stadium. Vi foreslår fastlege for papirløse, fordi vi ser at dagens regelverk ikke fungerer etter intensjonen.   

Henvisninger til spesialisthelsetjenesten 

Når pasienten ikke er tilknyttet fastlegeordning, er det svært vanskelig å få henvist pasienter til spesialisthelsetjenesten, med unntak av Haraldsplass sykehus, som på humanitært grunnlag gir våre pasienter fri adgang til undersøkelser. Nesten all annen kontakt med spesialisthelsetjenesten er komplisert og tidkrevende, der frivillige og ansatte på Helsenteret bruker mye tid på å nå frem i systemet, og å informere personell i tjenesten om papirløses rettigheter.  

Apell

Eksemplene over og lignende tilfeller viser at tilbudet på Helsesenteret er helt nødvendig for at papirløse skal få hjelp og oppfylt sine rettigheter. Utfra våre erfaringer så haster det med å få til en endring i ordningene for denne målgruppen! 

Høringsinnspill fra Helsesenteret for papirløse migranter Oslo i anledning representantforslag Dokument 8:46 S (2020-2021)

Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo, som drives av Røde Kors og Kirkens Bymisjon, er et tverrfaglig primærhelsetilbud til personer uten oppholdstillatelse i Norge. Helsesenteret har sett hvordan denne gruppens begrensede tilgang til helsehjelp, fører til store fysiske og psykiske lidelser for mennesker som lever blant oss, og har konsekvenser for oss som samfunn. Vi mener derfor papirløse migranter må gis helserettigheter i Norge slik det er beskrevet i forslaget som behandles i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Vi har mange eksempler på hvordan mennesker lider fordi de nektes helsehjelp i Norge. En ung mann henvendte seg til Legevakta gjentatte ganger for mageproblematikk. Legevakta som er tilrettelagt for akutte tilfeller sendte ham hjem og ba ham om å kontakte fastlege for videre utredning. Han hadde ikke fastlege. Mannen ble etter hvert innlagt akutt og døde kort tid etter av kreft. En pasient fikk ikke operasjon for et invalidiserende ødem. Sykehuset mente det ikke var «helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente». Helseproblemet ble til slutt for komplisert og risikofylt å behandle og pasienten døde. En annen pasient har flyttet fra familien som bor mange timer fra Oslo fordi han ikke fikk helsehjelp der han bodde. Han er nå bostedsløs i Oslo og får oppfølging og medisiner for sin diabetes på Helsesenteret. En tredje pasient vi følger opp har alvorlig nyresvikt, men får ikke medisin. Et par uker uten medisin vil tilstanden hans bli livstruende. Dette er livsnødvendige medisiner som andre får på blåresept, men som vår pasient nektes på grunn av dagens forskrift.

Bak hvert eneste eksempel fra våre pasienter ligger det historier om fortvilelse, lidelse og et helsevesen som kan hjelpe – men som sier nei på grunn av forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. I dag er det opp til frivillige organisasjoner å gi grunnleggende helsehjelp til mennesker som befinner seg i Norge. Slik kan det ikke være, og vi ber Stortinget endre forskriften og gi helserettigheter for papirløse migranter.

800 pasienter i året

I løpet av de 11 årene Helsesenteret i Oslo har drevet har vi hatt over 5.100 pasienter. Det er en mangfoldig gruppe med kvinner, menn, barn og eldre, fra 121 ulike land og med ulike helseplager og ulik alvorlighetsgrad. Helsesenteret har 4,6 stillinger og 180 frivillige som møter rundt 800 pasienter i året og utfører ca. 3.000 konsultasjoner (Årsmelding Helsesenteret 2019).

Retten til helsehjelp

Helsesenteret støtter forslaget om å endre § 5 bokstav a i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, slik at de som allerede er i landet, får primærhelsetjenester på linje med andre borgere. Slik er ordningen i flere andre europeiske land (MdM 2017). Vi erfarer at de fleste av helseproblemene kan behandles i primærhelsetjenesten. Det vil være det beste for pasienten, for folkehelsen og samfunnsøkonomisk lønnsomt (FRA 2015; SOU 2011:48). Det fordi når pasientens helseproblem oppdages og behandles i tide, før det blir mer komplisert, alvorlig og akutt, kan det forbedre prognosen betydelig og pasienten vil slippe unødvendig lidelse. Helsesenteret har vært vitne til flere dødsfall grunnet at helsehjelpen har blitt forsinket eller uteblitt.

I primærhelsetjenesten vil en kunne gi kurativ, men også forebyggende behandling som langtidsvirkende prevensjon, noe som sparer kvinnen og helsevesenet for en kostbar og krevende abort.

Retten til helsehjelp er nedfelt i grunnloven, pasientrettighetsloven, helselovgivningen og i menneskerettsloven. I tillegg har Norge signert og ratifisert konvensjoner som forplikter oss til å sikre at alle får helsehjelp. Helsepersonellet sin yrkesetikk er også bindende i møte med hver enkelt pasient. Helsesenteret mener at disse forpliktelsene må ligge til grunn i forslaget. Det er godt dokumentert at disse forpliktelser brytes med dagens lovverk (ØSK 2013, 2020). Lovverket tvinger helsepersonell å gå på akkord med sine yrkesetiske retningslinjer, bidra til diskriminering og utgjør et arbeidsmiljø risiko (Haddeland 2019). Helsesenteret får mange henvendelser fra helsepersonell som er rådville i møte med lovverket og pasientgruppen. Fagorganisasjoner krever lovendring (opprop 2019), og enkelte kommuner som Trondheim, Bergen og Oslo har valgt å bidra for å sikre grunnleggende helsetjenester til gruppa.

Kan ikke betale for livsnødvendig medisin

For å sikre helserettigheter i primær- og spesialisthelsetjenesten bør det opprettes en finansieringsordning for behandlere, slik at   disse   kan   få refundert utgifter og medisiner gitt til pasienter utenfor folketrygden. I tillegg er det viktig at pasienten får rett på subsidiert helsehjelp inkludert tannbehandling. Pasientene er i sårbare situasjoner, har ikke arbeidstillatelse og lever på et eksistensminimum der svært små økonomiske beløp kan være en barriere for helsehjelp (Myhrvold, Småstuen, Cvancarova 2018).

Helsesenteret erfarer at pasienter ikke får livsnødvendig medisin for kronisk sykdom fordi de mangler lege å gå til samt har problemer med å få ut og betale for medisinen, ettersom de ikke er medlem av folketrygden. Vi erfarer også at pasienter får avslag på kostbare behandlinger som kreftbehandling og operasjoner. Distriktspsykiatrisk poliklinikk avviser henvisninger fordi kriteriene om kostnadseffektivitet ikke er oppfylt da pasienten ikke kan betale for helsehjelpen. Vi har pasienter som blir spurt om å betale 18.000 kroner for en abort og opp til 150.000 kroner for en fødsel. Dette er helsehjelp pasienten har rett på, men der økonomien utgjør en barriere av en slik art at pasienter vurderer uformell abort og hjemmefødsel.

Må få rett på fastlege

Helsesenteret støtter forslaget at personer uten fast opphold i riket tilgang til fastlegeordningen. Fastlegen er inngangsport til helsevesenet. Uten fastlege erfarer vi at pasienter ikke får helsehjelp de trenger, heller ikke helsehjelp de har rett på.

Det er viktig at pasienten får helsehjelp der den bor, derfor kan fastlegeordningen som er landsdekkende være er god organisering av helsehjelpen. I dag sitter syke personer timevis på kollektivtransport for å komme til oss i Oslo for å få nødvendig helsehjelp.

121 barn har oppsøkt Helsesenteret for behandling. Mange av disse barna har tilstander som trenger oppfølging. Uten rett til fastlege blir deres helserettigheter ikke ivaretatt. Instanser som sykehus, helsestasjon og legevakt mangler mandat og struktur å kunne utrede, henvise og følge opp pasienter slik en fastlege gjør.

Hvert år følger vi opp rundt 20 gravide kvinner. Disse kommer ofte til oss først og vi henviser til helsestasjon. Helsestasjonen henviser ofte tilbake til oss når kvinnen trenger legekonsultasjon, ettersom den gravide ikke har krav på fastlege.

Vi følger opp personer med infeksjonssykdommer. Med en funksjon som fastlegekontor er vi også stedet disse menneskene har tillit til og kan henvende seg til for å få tester, konsultasjon og henvisning. Ifølge dagens lovverk har pasienter uten gyldig oppholdstillatelse rett til smittevernhjelp og vurdering fra spesialisthelsetjenesten. Vi erfarer at retten ikke blir ivaretatt ettersom de ikke har en fastlege å gå til som kan henvise de. For at behandling skal bli vellykket er ofte samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og fastlege essensielt.

Helsesenteret erfarer at Norge mangler kunnskap om dagens situasjon. Det er ikke blitt utredet hva konsekvensen av dagens lovverk er og hvordan det innvirker på pasient og helsevesenet. Vi anbefaler i tillegg at det igangsettes en offentlig utredning.

Vennlig hilsen,

Linnea Näsholm, Virksomhetsleder, Helsesenteret for papirløse migranter Oslo  T: 48890560 | M: 91139096. www.kirkensbymisjon.no/helsesenteret 

Norsk Sykepleierforbund støtter forslaget fra representantene Wilkinson, Kaski, Haltbrekken og Andersen (SV). Vi ber myndighetene sikre at alle personer som kommer til Norge – også de papirløse og EØS-borgere uten helsetrygdkort–har en reell tilgang til forsvarlige og likeverdige helsetjenester. Dette må innebære både forebyggende og kurative helsetjenester, særlig ivaretakelse av sårbare grupper og at det utarbeides relevante finansielle ordninger.

Papirløse migranter i Norge har i dag begrenset tilgang til helsetjenester. Dagens regulering av helsetilbudet fører til en forsterket sårbarhet hos en allerede utsatt gruppe mennesker, til dårligere helse for den enkelte og til økt risiko for folkehelsen. Dette er en problemstilling som har blitt tydeliggjort under den pågående korona-pandemien. «Pasientene kommer sykere til helsesenteret nå, og kapasiteten er mindre», uttalte virksomhetsleder ved Helsesenter for papirløse i Oslo, Linnea Näsholm, til Sykepleien sommeren -20. Lik tilgang til helsehjelp bidra til bedre oversikt, enklere smittesporing, forebygging av smittespredning og vaksinasjon av særlig utsatte personer. I tillegg til somatisk sykdom har mange i denne gruppen også traumatiske erfaringer med seg, med påfølgende psykiske problemer og sykdom.

Dagens situasjon skaper en rekke helsefaglige og etiske dilemmaer for helsepersonell. I likhet med helseministeren[1]  ser vi at det er både juridiske og innvandringspolitiske utfordringer knyttet til spørsmålet om helsehjelp til alle. Om dette sier vi i et felles innlegg fra Sykepleierforbundet, Legeforeningen og Psykologforeningen i Vårt Land 5.desember-20:

Retten til helsehjelp må ikke blandes med innvandringspolitikk eller økonomiske argumenter. Rett til helse er en menneskerettighet som ikke bare gjelder når det passer oss.

Papirløse migranters rett til helsehjelp har vært en viktig sak for NSF i flere år. Vi ba allerede i 2009 daværende regjering om å rydde opp i lov- og regelverket slik at papirløse migranters rett til helsehjelp ble klargjort. NSF ba regjeringen om å fjerne alle hindringer som måtte gjøre papirløse migranters rett til helsehjelp illusorisk, og om en tydeliggjøring av helsepersonells juridiske rolle.

Et nettverk av de nordiske sykepleieetiske rådene ga en felles uttalelse om saken i 2009, der de pekte på at menneskers rett til helsetjenester styres av menneskerettighetene, og at sykepleieres internasjonale etiske kodeks tilsier at man alltid skal tilby helsehjelp til de som behøver det, uavhengig av vedkommende sin rettslige status.

Sammen med en rekke organisasjoner støttet vi i 2015 et opprop som oppfordret regjeringen til å gi papirløse som oppholder seg i Norge reell tilgang til helsehjelp, basert på medisinske vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper.

Vi har pekt spesifikt på behovet for gratis svangerskaps- og fødselsomsorg, og at helsetilbudet for papirløse barn er svært mangelfullt og i strid med Barnekonvensjonen. NSFs landsmøte i november 2015 uttalte at Alle mennesker på flukt har krav på reell tilgang til helsehjelp etter menneskerettslige prinsipper. Papirløse migranters behov for helsehjelp ble også belyst på NSFs nasjonale konferanse om migrasjonshelse i november 2017.

Med bakgrunn i at helsetilbudet for papirløse fortsatt ikke er tilfredsstillende, støttet vi et nytt opprop i 2019[2]. Her uttalte vi blant annet:

Resultatet av dagens regelverk er at pasienter ikke får nødvendig helsehjelp, eller må vente til situasjonen blir akutt, noe som innebærer økt lidelse og risiko for dårlig behandlingsresultat.

Som leger, sykepleiere og psykologer er vi forpliktet til å hjelpe de med sykdom eller lidelser til å gjenvinne sin helse. Vi skal helbrede, lindre og trøste. Et regelverk som forskjellsbehandler eller ekskluderer enkelte grupper, er ikke forenlig med vår yrkesetikk.

Vi vil være leger, sykepleiere og psykologer. Håndheving av innvandringspolitikken overlater vi til andre.

FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR) har fremhevet at «helsefasiliteter, varer og tjenester må være tilgjengelige for alle, i særdeleshet de mest sårbare og marginaliserte gruppene i befolkningen, både i loven og i virkeligheten, uten diskriminering (…).

Norsk Sykepleierforbund mener at dagens forskrift ikke ivaretar alles rett til helsehjelp i henhold til konvensjonen. Vårt klare standpunkt er at å nekte papirløse tilgang til likeverdige helsetilbud på linje med befolkningen for øvrig, ikke kan benyttes som innvandringsregulerende tiltak. Det vil være i strid med både internasjonale konvensjoner og helsepersonells yrkesetiske retningslinjer.

[1] HOD-Svar av 26.11.20-ref. 20/5041.

[2]https://www.papirlose.org/?fbclid=IwAR3TOHhL9KukW6ZnULbWNlKzsVqHmPHRhniuCLSYuCwBvvZvmQRcam3r9YY#opprop

Representantforslag 46 S, Dokument 8:46 S (2020–2021), helsehjelp til alle i Norge, også til papirløse migranter samt tilreisende EØS-borgere uten helsetrygdkort.

Norsk Folkehjelp takker for muligheten til å komme med innspill til høring på representantforslag om helsehjelp til alle i Norge, også til papirløse migranter samt tilreisende EØS- borgere uten helsekort.

Organisasjonen ser positivt på endringsforslagene som er lagt frem og mener det er på høy tid at papirløse migranter og ureturnerbare får nødvendig helsehjelp basert på helsefaglige vurderinger.

Norsk Folkehjelp har som tidligere driftsoperatør av asylmottak fått innblikk i papirløse migranters situasjon som beboere på våre mottak. Selv om Norsk Folkehjelp la ned mottaksdriften i mars 2019, er erfaringene vi ervervet oss fra 30 år som driftsoperatør av mottak fortsatt relevante. Organisasjonen har hatt prosjekter rettet mot å bedre synlighet rundt papirløse sin tilværelse og deltar i flere samarbeidsfora med andre organisasjoner og instanser som i dag har direkte kontakt med papirløse som oppholder seg i Norge og som besitter god kunnskap om deres livssituasjon.

Endre § 5 bokstav a i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, slik at de som allerede er i landet, får primærhelsetjenester på linje med andre borgere.

Norsk Folkehjelp mener myndighetene har et ansvar ovenfor alle personer som befinner seg i landet uavhengig av deres oppholdsstatus. Det er viktig å lytte til anbefalinger fra internasjonale menneskerettighetsorganer, fagpersoner innen helsearbeid og institusjoner som jobber tett opp mot papirløse migranter. På bakgrunn av dette støtter Norsk Folkehjelp forslaget om å endre § 5 bokstav a i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, slik at de som allerede er i landet, får primærhelsetjenester på linje med andre borgere.

Det er bekymringsverdig at dagens lovgivning og praksis tar større hensyn til innvandringsregulerende argumenter enn en persons helsesituasjon. Retten til grunnleggende helsehjelp for alle mennesker er nedfelt i FNs konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I Konvensjonskomiteens anbefalinger til Norge i 2020 påpekes viktigheten av å treffe effektive tiltak for å sikre at alle som oppholder seg i Norge har tilgang til grunnleggende helsetjenester uavhengig av oppholdsstatus.

Dagens helsehjelp til papirløse migranter er begrenset til akutt hjelp og nødvendig helsehjelp som ikke kan vente i mer enn tre uker. Dette innebærer at mange personer som oppholder seg i Norge ikke får den helsehjelpen de har behov for. Lovgivningen forskjellsbehandler og ekskluderer papirløse fra grunnleggende helsehjelp. Mangelen på grunnleggende helserettigheter fører til store fysiske og psykiske lidelser for en allerede særs sårbar gruppe mennesker som lever blant oss.

Helsepersonells egne anbefalinger bør veie tungt for en endring i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester. Både Norsk Sykepleierforbund, Den norske legeforening, Norsk psykologforening, Kirkens Bymisjon, Norges Kristelige Legeforening og Leger Uten Grenser uttrykker stor bekymring for resultatet av dagens regelverk. Mangelen på nødvendig helsehjelp til papirløse migranter, at disse personene må vente til situasjonen blir akutt, noe som innebærer økt lidelse og risiko for dårlig behandlingsresultat anses ikke som forenlig med helsepersonells mandat og yrkesetikk.

Norsk Folkehjelp mener derfor at § 5 bokstav a i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, må endres.

Opprette en finansieringsordning for behandlere, slik at disse kan få refundert utgifter og medisiner gitt til pasienter utenfor folketrygden.

Norsk Folkehjelp støtter forslaget om å opprette en finansieringsordning for behandlere, slik at disse kan få refundert utgifter og medisiner gitt til pasienter utenfor folketrygden.

Livet uten opphold beskrives av Helsesenteret for Papirløse som å leve i ekstrem fattigdom, ha manglende tilgang på mat, ha fysisk krevende, farlige og veldig dårlig betalt arbeid og bo under dårlige og ustabile forhold. Når det gjelder de psykososiale utfordringene til papirløse personers preges de av frykt og usikkerhet, opplevelsen av omfattende tap, mangel på psykisk støtte og sosialt nettverk, opplever diskriminering, risiko for (seksuell) vold og overgrep, lite framtidshåp, det er vanlig med PTSD, depresjon, angst og søvnproblemer.

Når en lever under så økonomisk vanskelige-, stressende- og inhumane forhold og attpåtil må betale full pris for konsultasjon og medisiner, bidrar det som et hinder i muligheten til å benytte tilbudet.

Norsk Folkehjelp mener derfor at det må opprettes en finansieringsordning for behandlere.

Personer uten fast opphold i riket gis tilgang til fastlegeordningen.

Norsk Folkehjelp støtter forslaget om at personer uten fast opphold i riket gis tilgang til fastlegeordningen, dette for å gi papirløse migranter en reell tilgang på helsehjelp.

Fagekspertene på Helsesenteret for Papirløse forteller at papirløse pasienter blir påvirket negativt av brist i behandlingskjeden. Tilgang til spesialisttjenester avhenger av fastlege. Legevaktene i Norge er ulikt organisert. Det er vilkårlig hvordan papirløse pasienters helsesituasjon blir vurdert, sammenligningsbare tilfeller vurderes forskjellig. Papirløse pasienter har liten klagemulighet. En har sett at mulighetene for betaling blir tatt med i den medisinske diskusjonen. Samtidig beskrives behandlingen som uforsvarlighet ved et manglende tilbud om rehabilitering og medisiner.

Norsk Folkehjelp mener derfor at personer uten fast opphold i riket gis tilgang til fastlegeordningen.

For spørsmål, kontakt politisk rådgiver Marita Holmeset-Varpe, marita.holmeset-varpe@npaid.org, 997 322 13.

Høringsuttalelse:

Den norske jordmorforening takker for muligheten til å komme med innspill på denne høringen og stiller oss bak mange av de foreslåtte endringene. Vi ønsker imidlertid å kommentere følgende:

Nyere forskning viser at gravide kvinner med innvandrerbakgrunn er en utsatt gruppe som er assosiert med en økt risiko for en rekke uheldige svangerskapsutfall. Dette gjelder blant annet risiko for dødfødsel, prematur fødsel, lav Apgar score og morkakeløsning. Det finnes lite litteratur om svangerskapsutfall blant papirløse migranter i europeisk setting, men den litteraturen som finnes viser at papirløse kvinner i Europa er forbundet med økt risiko for prematur fødsel og lav fødselsvekt. Den samme systematiske oversiktsartikkelen peker på at asylsøkere i Europa er forbundet med økt sykelighet og dødelighet hos mor. Dette er interessant da asylsøkere trolig har et bedre utgangspunkt enn papirløse.

Slik det er i dag får papirløse noe oppfølging i Oslo og i Bergen. Den norske jordmorforening foreslår at hjelp i forbindelse med svangerskap-, fødsel og barseltid bør gis uavhengig av hvor i landet kvinnen oppholder seg. Det er viktig at tilbudet er tilgjengelig og gis til kvinner der de befinner seg.

Videre foreslår Den norske jordmorforening at Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket presiserer under § 5.Rett til helsehjelp som ikke kan vente mv. følgende:

Nå:                        b)            nødvendig helsehjelp før og etter fødsel

Forslag:                b)            gravide har full rett til svangerskaps-, fødsels - og barselomsorg

Bakgrunnen for dette forslaget er at hva som er nødvendig helsehjelp før og etter fødsel er lite spesifikt og Den norske jordmorforening er bekymret for om dette kan bidra til at hjelpen som tilbys ikke vil være av god nok kvalitet. Vi mener også at hjelp i svangerskap og barseltid bør nevnes spesifikt da denne oppfølgingen er svært viktig med tanke på å oppdage eventuelle risikosvangerskap som krever spesiell oppfølging, samt betydningen av å avdekke kvinner med psykiske plager i svangerskap og barseltid. Forslaget er også i tråd med hva som står på Helsenorge om hjelp til gravide uten lovlig opphold: «Gravide har full rett til svangerskaps-, fødsels – og barselomsorg, og abort.»

Videre ønsker Den norske jordmorforening å poengtere at det er to individer en skal ivare ta her (mor og barn), og mulig flere ved flerlingsvangerskap eller hvis en inkluderer hele familien i ligningen. Spesielt ønsker vi å understreke at de negative konsekvensene etter en dødfødsel er store med både på lang og kort sikt for mor, partner, familien og samfunnet for øvrig. Når det gjelder papirløse migranter kan en også spørre seg om hva som er verdien av et gratis helsetilbud dersom tilbudet ikke er kjent. Å endre lovverket er derfor ikke nok, informasjon om helsetilbudet må også gjøres kjent i de kretser der dette er nødvending. Det kan i seg selv være en stor utfordring da papirløse migranter ansees som en hard-to-reach/hard-to-study population.

Det bør planlegges for finansiering slik at man sikrer denne gruppen gratis prevensjon, fortrinnsvis LARC. Dette er et av spørsmålene vi får fra jordmødre som møter denne gruppen i kommuner der de ikke har helsesenter for papirløse.

Tolk i helsetjenesten

Du skal få informasjon om din helse, sykdom og behandling på et språk du forstår. Som pasient med begrensede norskkunnskaper har du rett til tolk på ditt foretrukne språk.

Med vennlig hilsen 

Kari Aarø

politisk leder

Karolina S. Mæland, Nils‐Halvdan Morken,  Erica Schytt,  Vigdis Aasheim  Roy Miodini Nilsen (2020). Placental abruption in immigrant women in Norway: a population‐based study

Vik, E. S., Aasheim, V., Schytt, E., Small, R., Moster, D., & Nilsen, R. M. (2019). Stillbirth in relation to maternal country of birth and other migration related factors: a population-based study in Norway. BMC pregnancy and childbirth, 19(1), 5.

Vik, E. S., Nilsen, R. M., Aasheim, V., Small, R., Moster, D., & Schytt, E. (2020). Country of first birth and neonatal outcomes in migrant and Norwegian-born parous women in Norway: a population-based study.

Gieles, N. C., Tankink, J. B., van Midde, M., Düker, J., van der Lans, P., Wessels, C. M., ... & Rijken, M. J. (2019). Maternal and perinatal outcomes of asylum seekers and undocumented migrants in Europe: A systematic review. European journal of public health, 29(4), 714-723.

Heazell, A.E.P., et al., Stillbirths: economic and psychosocial consequences. The Lancet, 2016. 387(10018): p. 604-616. DOI: https://doi.org/10.1016/S0140-6736(15)00836-3.

Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) Høringssvar på Representantforslag 46 S (2020–2021) fra stortingsrepresentantene Nicholas Wilkinson, Kari Elisabeth Kaski, Lars Haltbrekken og Karin Andersen

Høringssvar fra IKFF

1. januar 2021

Forslaget innebærer at lengeværende ureturnerbare asylsøkere og andre papirløse migranter som oppholder seg i Norge får tilgang til helsehjelp i kommunene de bor i. Det tas også høyde for tilgang til spesialisthelsetjenester.

Internasjonale Kvinneliga for Fred of Frihet (IKFF) har de seneste årene arbeidet med tematikken trygt opphold og gode tjenester til lengeværende ureturnerbare. Mange av disse menneskene har vært lenge i Norge, og blir ikke returnert. Det er mange årsaker til det. Det er blitt tydeligere i Europa at staten må finne løsninger for opphold og tjenester for mennesker som ikke kan returneres. I disse dager pågår det to forskningsprosjekter i Norge, utført av FAFO, hvor det ene er et European Migration Network Project, som er rettet mot hvordan man kan sikre disse menneskenes framtid, gitt nåværende regelverk, knyttet til direktivet for tilbakesending (EU Return-Directive). Det andre er et prosjektet på oppdrag fra Storbyforskningsprogrammet, med en dokumentering av tjenester til papirløse i Norges storbyer.  Vi er fremdeles i midten av Cocid-19 epidemien. Mange land i Europa har gitt enkelte grupper av papirløse bedre tilgang til helsetjenester som del av kampen mot epidemien. Dette er også motivert uti fra at mange papirløse i disse landene er helt nødvendige for å fortsette produksjonen, spesielt innenfor landbruk. Dette har vært del av behovet for at udokumenterte migranter for tilgang til helsetjenester /

Forslagstillerne viser også til at FNs komite for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i sin sjette rapport til Norge (2020), kritiserer Norge for brudd på menneskerettighetene ved å ikke å tilby papirløse migranter helsehjelp på linje med resten av befolkningen.

IKFF støtter forslaget fra de fire forslagstillerne om å utvikle en forskrift som sikrer tilgang til helsetjenester for denne delen av befolkningen.  Vi støtter de tre forslagene til forslagstillerne:

1. Stortinget ber regjeringen endre § 5 bokstav a i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, slik at de som allerede er i landet, får primærhelsetjenester på linje med andre borgere
2. Stortinget ber regjeringen opprette en finansieringsordning for behandlere, slik at disse kan få refundert utgifter og medisiner gitt til pasienter utenfor folketrygden, og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag for å sikre dette.
3. Stortinget ber regjeringen sikre at personer uten fast opphold i riket gis tilgang til fastlegeordningen.

Berit Aasen, på vegne av IKFF

Den norske tannlegeforening (NTF) mener at alle som oppholder seg i Norge bør ha rett til nødvendige helsetjenester, inkludert tannhelsetjenester, basert på helsefaglige vurderinger.

Resultatet av dagens regelverk er at noen mennesker ikke får nødvendig helsehjelp, eller må vente til situasjonen blir akutt. Da øker risikoen for dårlig behandlingsresultat og økt lidelse. Et regelverk som forskjellsbehandler eller ekskluderer enkelte grupper, er ikke forenlig med vår yrkesetikk.

Tannleger er helsepersonell og det er vanskelig å bli satt i en situasjon hvor vi må fravike det grunnleggende prinsippet om å gi helsehjelp basert på behov. Vår yrkesetikk krever at vi som helsepersonell skal ivareta pasientens interesser og integritet og behandle pasienten med omsorg og respekt, uansett hvem pasienten er. Helsepersonell skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forholdet til pasient og samfunn.

Vi støtter derfor forslaget om at helsehjelp må gis til alle i Norge og at alle må sikres rett til nødvendig helsehjelp, inkludert tannhelsehjelp, og medisiner basert på helsefaglige vurderinger.

Noen av disse menneskene får hjelp hos Helsesenter for papirløse drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Senteret tilbyr også tannhelsetjenester. Helsesentrene baserer seg på frivillig innsats fra fagpersoner. Senteret anslår at de behandler mellom 300 og 400 pasienter med tannproblemer hvert år. Tilbudet er svært viktig. 

Svekket oral helse kan påvirke fysisk og psykisk helse og motsatt. Svekket oral helse kan også medføre problemer med ernæring og til og med sterke smerter. Dårlig oral helse forsterker og opprettholder det sosiale utenforskapet. Disse pasientene har ikke mulighet til å betale for tannbehandling. Dette er det eneste tilbudet disse pasientene har. Tilbudet er et lavterskeltilbud og det er kun akutte problemer som behandles.

Rett til helsetjenester må ta utgangspunkt i individets medisinske og psykologiske behov. Vi oppfordrer komiteen til å stemme for forslaget, og norske myndigheter til å gi papirløse reell tilgang til helsehjelp, inkludert tannhelsehjelp basert på helsefaglige vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper.