Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

Kunstnernettverket er et samarbeidsforum for 19 landsomfattende organisasjoner som representerer skapende og utøvende kunstnere i Norge. Vi avga høringssvar til det aktuelle lovforslaget for snart et år siden og vil benytte denne anledningen til å følge opp noen av merknadene våre.

Selv om vi da mente at det var unødvendig å gi loven en egen formålsbestemmelse, har vi selvsagt ikke innvendinger mot at lovens formål «er å sørge for at kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærstående rettigheter håndteres på en ansvarlig, effektiv og åpen måte». Etter vårt skjønn gjøres dette i Norge allerede.

I høringssvaret oppfordret vi departementet til «å utnytte handlingsrommet i direktivet til å verne om de robuste ordningene som er etablert med forankring i den norske åndsverkloven, og ikke pålegge medlemsorganisasjoner plikter etter loven i større grad enn direktivet krever.» Vi må dessverre konstatere at oppfordringen ikke er fulgt og at det uten adekvate utredninger nå fremmes et lovforslag som kan få store konsekvenser for flere av Kunstnernettverkets medlemsorganisasjoner.

Vi ser imidlertid at viktige deler av lovforslaget er blitt tydeligere etter høringen, blant annet når det gjelder grensedragningen mellom forvaltningsorganisasjonenes og deres medlemsorganisasjoners ansvarsområder. Tydeliggjøring er bra og bør ikke reverseres av komiteen.

Vi er tilfredse med at forslaget til endring av åndsverkloven § 63 innebærer at avtalelisensvirkninger knyttes til forhåndsgodkjente organisasjoner, og ber komiteen holde fast ved denne løsningen. 

Vi ser imidlertid fortsatt utfordringer ved å måtte implementere et direktiv som er blitt til mot et bakteppe som i mange europeiske land ser nokså annerledes ut enn i Norden. Særlig gjelder dette det forhold at så store andeler av de kollektive vederlagsmidlene i Norge er knyttet til lisensiering av masseutnyttelse av åndsverk i henhold til åndsverklovens bestemmelser om avtalelisens. På en rekke av disse områdene kan det være svært utfordrende å oppfylle krav om individuell fordeling.

Vår engstelse er at den nye loven skal bli praktisert på en måte som bryter ned veletablerte og kostnadseffektive systemer for å fordele vederlagsmidler til individuelle rettighetshavere, i situasjoner hvor det mangler tilstrekkelige opplysninger til å drive individuell fordeling i direktivets forstand. Individuell fordeling på slike områder vil normalt medføre økte fradrag for administrasjonskostnader og en tynnere spredning av vederlagsmidlene over flere rettighetshavere. For mange rettighetshavergrupper vil dette på visse områder gi klart svakere stimulans til nyproduksjon av åndsverk enn dagens ordninger gir.

Vi ber derfor om forståelse for at virkeligheten for de rettighetshavergruppene vi representerer er mangfoldig, og at det er behov for et handlingsrom som tillater ulik praksis med hensyn til graden av individualisering av vederlagsmidlene. I den forbindelse peker vi på at individuell fordeling forsterker behovet for at brukerne av åndsverkene gir gode og detaljerte opplysninger om den faktiske bruken. Komiteen oppfordres til heller å styrke enn svekke loven på dette punktet. 

Vi ber om respekt for at medlemsorganisasjonene våre er de som kjenner sin rettighetshavergruppe best. Derfor er de også best rustet til, gjennom sine egne åpne og demokratiske prosesser, å treffe beslutninger om hvordan lovens krav best kan oppfylles for sitt område. For noen ligger forholdene bedre til rette for individualisering enn for andre, og loven må ikke praktiseres slik at den forhindrer godt begrunnet mangfold. Alle må ikke påtvinges samme skostørrelse, for å bruke et bilde.

Med vennlig hilsen

Kunstnernettverkets opphavsrettsutvalg

Jan Terje Helmli (leder)

Kunstnernettverket samler 19 landsomfattende organisasjoner som representerer skapende og utøvende kunstnere i Norge. Samlet har disse forbundene om lag 30 000 medlemmer. Nettverket arbeider med kunstnerpolitikk, med særlig vekt på kunstneres inntektsforhold, sosiale rettigheter, stipend, vederlag og opphavsrett.

NORSKE BILLEDKUNSTNERE | NORSKE KUNSTHÅNDVERKERE | FORBUNDET FRIE FOTOGRAFER | GRAFILL | DEN NORSKE FORFATTERFORENING | NORSKE BARNE- OG UNGDOMSBOKFORFATTERE | NORSKE DRAMATIKERES FORBUND | NORSK OVERSETTERFORENING | NORSK FAGLITTERÆR FORFATTER- OG OVERSETTERFORENING | GRAMART | CREO – FORBUNDET FOR KUNST OG KULTUR | NORSK KOMPONISTFORENING |  NOPA – NORSK FORENING FOR KOMPONISTER OG TEKSTFORFATTERE | NORSK SKUESPILLERFORBUND | NORSK SCENEINSTRUKTØRFORENING | NORSKE DANSEKUNSTNERE | NORSK FILMFORBUND | NORSKE FILMREGISSØRER | NAVIO – NORSK AUDIOVISUELL OVERSETTERFORENING

HØRINGSSVAR PROP. 53 L (2020-2021) LOV OM KOLLEKTIV FORVALTNING AV OPPHAVSRETT MV.

NOPA viser til høringgssvar fra TONO og NORWACO vedørende Prop. 53 L (2020-2021) Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. NOPA stiller seg bak disse høringssvarene.

Med vennlig hilsen

Ole Henrik Antonsen
styreleder

Den norske Forfatterforening (DnF) er tilsluttet Kunstnernettverket, og vi stiller oss bak Kunstnernettverkets innspill. Vi støtter også Grafills innspill til den muntlige høring, da det langt på vei gir uttrykk for bekymringer som er sammenfallende med Forfatterforeningens. Dette gjelder spesielt forslaget til § 2, 5. og 6. ledd (lovens virkeområde for medlemsorganisasjoner) samt Grafills kommentarer til medlemsorganisasjonenes gjeldende praksis for bruk av kollektive vederlagsmidler.

Til prp. § 1 Lovens formål:

Forfatterforeningen var imot formålsbestemmelsen slik den lød i høringsutkastet. Proposisjonen har forlatt den opprinelige formulering rundt et «velfungerende marked», noe vi mente gav feilaktige assosiasjoner. En følge av formålsbestemmelsen må være at den er veiledende også for den praktiske grensedragning av hva som må anses for "ansvarlig" og "effektiv" forvaltning av opphavsrett på områder hvor det i dag er høy aksept for at kollektive midler fordeles etter søknad, og hvor dreining mot individuell fordeling etter faktisk bruk ventelig vil kunne bli svært ressurskrevende. For øvrig mener vi at bestemmelsen slik den nå lyder er akseptabel.

Til prp. § 20 Fradrag

Forfatterforeningen kunne ønske at et så sentralt punkt som stipender fra kollektive midler kunne ha vært bedre avklart. Når nødvendige kostnader ved søknadsbehandling, innstillingsarbeidet og ikke minst selve stipendutbetalingene utgjør en stor andel av foreningens samlede budsjett, vil det slå feil ut om dette skal begrenses av bestemmelser om «fradrag». Dersom en imidlertid anser tildeling av stipend som noe annet enn «kollektive formål» fordi det utbetales individuelt, og forutsetter at dette er en bruk som er godkjent av medlemmene, vil det relativt enkelt kunne tilrettelegges for at stipendpraksis vil kunne fortsette, da i samsvar med lovens formelle kriterier.

Vennlig hilsen

Den norske Forfatterforening

Mette Møller (sign.)

generalsekretær

Grafill er profesjonsorganisasjonen for grafiske designere og illustratører. Våre 1 450 medlemmer arbeider innen fagområdene illustrasjon, tegneserieskaping, grafisk design, animasjon, digital design, og tjenestedesign. 

Grafill er medlem i Kopinor og Norwaco. I tillegg samarbeider vi med Bono om fordeling og utbetaling av privatkopieringskompensasjonen for visuelle verk på vegne av tegneserieskapere, illustratører og designere. 

Grafill støtter direktivets og lovutkastets formål om økt transparens og medbestemmelse for rettighetshavere. 

Grafill mener det er svært uheldig at lovutkastet utvider virkeområdet for medlemsorganisasjonene til de kollektive forvaltningsorganisasjonene utover direktivets krav («overimplementering»). Loven må ikke skape unødig usikkerhet om dagens praksis for kollektive vederlagsmidler.

1. Lovens virkeområde for medlemsorganisasjoner må samsvare med direktivet

Direktivet er utformet for og gjelder i hovedsak vederlagsorganisasjoner, unntatt artiklene 13(1), 15(3) og 18(2) som også gjelder for medlemsorganisasjoner som er medlem i vederlagsorganisasjoner. Disse reglene ser vi ikke problemer med å implementere.

Derimot er det uforståelig og unødvendig at lovutkastet § 2 (5) og (6) vesentlig utvider lovens virkeområde så det også gjelder medlemsorganisasjonene. Dette er problematisk av flere grunner:

• Utvidelsen er ikke utredet, og medlemsorganisasjonene er ikke involvert. Vi mener Utredningsinstruksen ikke kan være overholdt.
• Utvidelsen er overflødig ettersom formålet med direktivet og lovutkastet ivaretas tilstrekkelig ved en minimumsimplementering.
• Utvidelsen er uegnet siden bestemmelsene er laget med tanke på de kollektive forvaltningsorganisasjoner, ikke medlemsorganisasjoner for kunstnere og kulturarbeidere.
• Utvidelsen er svært uklar med hensyn til når medlemsorganisasjonene faktisk er omfattet. Vi forstår ikke hva som ligger i at medlemsorganisasjonen «skal fordele og utbetale rettighetsvederlag» etter § 2 (5): Begrepet «rettighetsvederlag» referer til det brutto oppkrevde vederlag, før kostnader til administrasjon og andre fradrag etter artikkel 8(5) («rights revenue» i den engelskspråklige offisielle versjonen). De beløp medlemsorganisasjonene mottar, er noe annet, nemlig vederlag som er fordelt på deres rettighetsgruppe (evt. på individ for videre utbetaling), og etter at vederlagsorganisasjonen har trukket fra administrasjonskostnader og andre fradrag etter art. 8 (5). Loven må gjøre det klart at de overordnede begrensningene direktivet legger på vederlagsorganisasjonen ikke skal komme til anvendelse på medlemsorganisasjonen i slike tilfeller. Da skaper man et dobbeltbyråkrati direktivet ikke legger opp til.
• Direktivet gir Norge handlingsrom til å ivareta dagens velfungerende system. Det er uforståelig at lovutkastet ikke utnytter dette handlingsrommet.
• Utvidelsen bryter med hensynet til europeisk rettsenhet (Danmark unntatt).
• Utvidelsen i Danmark kom etter samlet ønske fra medlemsorganisasjonene. Dette var en forutsetning for det danske Kulturministeriets forslag, som påpekte at utvidelsen kunne være i strid med deres EU-forpliktelser. Departementet er likevel skråsikre på at den norske løsningen ikke er EØS-stridig.
• Norske medlemsorganisasjoner har ikke ytret samme ønske som i Danmark. Tvert imot uttrykte Kunstnernettverket bekymring for utvidelsen i høringsrunden.
• Det er kulturpolitisk og foreningsrettslig uheldig å legge en rekke særkrav på kulturorganisasjoner når direktivet ikke krever det.
• Medlemsorganisasjonene er svært ulike i størrelse, profesjonalitet, innslag av frivillighet, antall medlemmer, typer medlemmer, typer rettigheter de representer mv. Utvidelsen kan derfor slå ulikt og uheldig ut.
• På grunn av Corona er kulturlivets organisasjoner og kunstnerne hardt nok presset som de er. Det finnes neppe noe dårligere tidspunktet for å pålegge kulturlivet en rekke nye unødige krav, med potensielt ødeleggende følger for kunstnernes stipender.
• NFD nedsatte i slutten av 2020 et utvalg («Team Knudsen») som skal foreslå ny foreningslov. Da er det uheldig å foregripe med særregulering av medlemsorganisasjoner i denne loven utover direktivets krav.
• Mange rettighetshavergrupper har egne fond som mottagere av vederlagsmidler. For disse er det vanskelig å se om og hvordan loven skal anvendes på fondet, medlemsorganisasjonen eller begge organer.

Vi anmoder derfor Komiteen om å begrense lovens virkeområde for medlemsorganisasjoner i samsvar med direktivet. 

Grafill er likevel åpne for at Komiteen heller følger det danske Kulturministeriets opprinnelige forslag, nemlig å evaluere medlemsorganisasjonenes etterlevelse av direktivets prinsipper og eventuelt regulere etter avdekket behov.

2. Loven må ikke skape unødig usikkerhet om dagens praksis for kollektive vederlagsmidler

Proposisjonens uttalelser om kollektive vederlagsmidler er selvmotsigende, forvirrende og vanskelige å forstå. Uttalelsene skaper unødig usikkerhet om den norske praksisen med avtalelisens og kollektive vederlagsmidler fordelt gjennom medlemsorganisasjoner kan fortsette som i dag. Det må komme klart frem at loven ikke skal gripe inn i eksisterende ordninger med kollektiv fordeling og bruk av vederlagsmidler til ulike former for fellestiltak og stipendtildelinger, så lenge uorganiserte rettighetshavere likebehandles med de organiserte:

• Ofte har verken den kollektive forvaltningsorganisasjonen, medlemsorganisasjonen, rettighetshaveren eller brukeren nødvendige data til å foreta reell individuell fordeling (f.eks. de rettigheter som utnyttes ved fotokopiering i skolen). Da er individuell fordeling verken riktig eller ønskelig.
• Direktivet tar høyde for dette i fortalen, der det åpnes for fordeling til grupper av rettighetshavere. Det er derfor ikke i strid med direktivet at slike midler benyttes til fordel for grupper av rettighetshavere.
• I norsk rett er kollektiv forvaltning som følge av avtalelisens utdypet bl.a. i forarbeidene til den gamle loven om fotokopiering, og prinsippene støttes i voldgiftspraksis.
• Kollektive midler bygger på en «hjemmelskjede» som sikrer opphavsrettslig legitimitet, god rettighetsforvaltning og transparens. Kjeden består av lovbestemmelser om avtalelisens, godkjenningsordninger, forvaltningsavtaler mellom den kollektive forvaltningsorganisasjon og medlemsorganisasjonen, samt regulering av rettighetsforvaltning i medlemsorganisasjonenes vedtekter. Utenforstående rettighetshavere er også sikret ved at medlemsorganisasjonen må ivareta deres interesser, la dem få tilgang til stipender o.l., samt at de i visse tilfeller kan nedlegge forbud mot bruk.

På tross av dette er det flere uttalelser i Proposisjonen, særlig punktene 7.6.-7.8. som indikerer at denne ordningen står for fall med lovutkastet. Det er imidlertid umulig å lese ut av loven hva følgen blir.

Vi anmoder derfor Komiteen om å klargjøre at loven ikke endrer på dagens praksis for kollektive vederlagsmidler. 



Artistorganisasjonen GramArt er norske musikkartisters interesseorganisasjon med ca. 3000 medlemmer over hele landet innenfor alle populærmusikalske sjangre. Våre medlemmer er i all hovedsak selvstendig næringsdrivende og lever helt eller delvis av musikken de skaper. De fleste av GramArts medlemmer er utøvermedlemmer i Gramo. I tillegg er GramArt en av medlemsorganisasjonene i Norwaco. De foreslåtte reglene vil ha betydning for norske musikkartister.

For det første skal vi få bemerke at GramArt er positive til det fremlagte forslaget og den anerkjennelsen det gir for at dette er et viktig område. Vi mener det er bra at det etableres et felles regelsett på et område som i stor grad har vært uregulert.

Da loven ble sendt på høring fra departementet ultimo 2019, leverte GramArt inn et utførlig høringssvar, bl.a. med kommentarer og spørsmål til §§ 7, 12, 13 og 21 (henvisninger iht. det foreliggende lovutkastet). Departementet har i det vesentligste besvart disse spørsmålene på en tilfredsstillende måte i proposisjonen. Vi finner derfor ikke grunn til å kommentere de samme forholdene på nytt i denne omgang.

I all hovedsak vil vi derfor her henvise til de høringsinnspill som er gitt fra Norwaco og Gramo. Innholdet i disse to innspillene støttes fra GramArts side. Særlig mener vi det er viktig at komitéen inntar en merknad i sin komitéinnstilling mht. at det kun bør være én godkjent organisasjon per rettighetsområde, slik Gramo etterspør i sitt høringsinnspill.

GramArt er også medlem av Kunstnernettverket og stiller seg således bak høringsinnspillet inngitt derfra. Vi ser at det området loven nok vil kunne føre til størst utfordringer, vil være hvor innkrevde midler fordeles i en toleddet prosess. Dette er tilfellet for de kollektive forvaltningsorganisasjonene som ikke har individuelle medlemmer, men medlemsorganisasjoner som igjen fordeler midler videre til sine rettighetshavergrupper, slik som i Norwaco og Kopinor. I de tilfeller hvor medlemsorganisasjonen skal fordele vederlag, pålegger loven langt på vei slike organisasjoner de samme pliktene som den kollektive forvaltningsorganisasjonen.

Kunstnernettverket bemerket i forrige høringsrunde at loven ser ut til å gå lenger i å pålegge slike medlemsorganisasjoner plikter enn direktivet krever. Dette uten at det gis noen begrunnelse for dette, utover å vise til den danske gjennomføringsloven. Vi kan heller ikke se at valget er begrunnet i proposisjonen.  

I likhet med resten av Kunstnernettverket nærer vi derfor en viss bekymring for at loven skal bli praktisert på en måte som bryter ned veletablerte og kostnadseffektive systemer for å fordele midler til individuelle rettighetshavere.

Dersom det skulle være spørsmål vedrørende innspillet vårt, kan undertegnede kontaktes.  

Med vennlig hilsen

Marius Øvrebø-Engemoen                                                  
daglig leder

Norsk filmforbund (NFF) og Norske Filmregissører (NFR) forvalter vederlag gjennom F©R (Norsk filmforbunds organisasjon for Rettighetsforvaltning) og NFF og NFR svarer derfor på dette sammen. Både NFF og NFR er medlemmer av Norwaco. 

F©R fordeler opphavsrettsvederlag til individuelle opphavere (regissører, manusforfattere og øvrige filmarbeidere) på vegne av forvaltningsorganisasjonen Norwaco innenfor avtalelisensområdet.

Vi har imidlertid som fagforening inngått eksklusive forvaltningskontrakter med både medlemmer og ikke-medlemmer, blant annet for å tilby en enkel og forutsigbar klarering av opphavsrettigheter i en stadig mere komplisert audiovisuell bransje. Rettighetsklareringen løses i kollektive avtaler tilknyttet tariffavtalene mellom Filmforbundet og produsenter, men også i rene rettighetsavtaler mellom Filmforbundet og kringkastere eller andre aktører etter de behov som ønskes.

NFF og NFR er positive til at formålet til ny lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett er å sikre åpenhet, innsyn og en objektiv rettighetsforvaltning.

NFF og NFR mener at den fordeling av opphavsrettsvederlag til individuelle rettighetshavere (regissører, manusforfattere og øvrige filmarbeidere) som gjøres av F©R i dag i stor grad tilfredsstiller de krav som er nedfelt i CRM-direktivet, og som også foreslås i den nye loven. Ett av hovedformålene bak direktivet og loven er å for eksempel å sikre rettighetshaverne innflytelse på hvordan deres rettighetsvederlag skal håndteres og dette har vært særlig  sentralt i vår rettighetsforvaltning gjennom årenes løp, bl.a ved at alle rettighetshavere etter vårt regelverk har full stemmerett på fordelingsprinsipper, fordelingsplan og øvrig regelverk om hvordan opphavsrettsmidlene skal forvaltes av fagforeningen.

Vi vil fremheve at det er oss, medlemsorganisasjoner, som kjenner våre rettighets-havergrupper best, og derfor også er best rustet, gjennom våre åpne og demokratiske prosesser, til å fatte beslutninger om hvordan vederlagsmidler best kan fordeles innenfor våre aktuelle rettighetshavergrupper. Vi mener videre også at den store variasjonen som er mellom de ulike rettighetshavergruppene i kunstnerbransjen, tilsier at det bevares et tydelig handlingsrom for ulik praksis, også i fortsettelsen.

Kollektiv forvaltning av rettigheter, både med og uten støtte av avtalelisensbestemmelsene, har gjennom mange år hatt stor betydning for både rettighetshavere og brukere i Norge, og dette behovet synes å betydelig øke nå og for fremtiden.

Vi setter derfor pris på at departementet legger opp til en gjennomføring som verner om de velfungerende og balanserte ordningene som er etablert med utgangspunkt i åndsverkloven, samt at det blant annet uttrykkes at rettighetshaverne har sin fulle rett, dersom de ønsker dette, til å inngå avtaler med fagforeninger eller andre organisasjoner om forvaltningen av sine opphavsrettigheter, og at slik forvaltning skal respekteres av alle aktører og rettighetserververe.

Vennlig hilsen

Elisabeth Sjaastad                                                    Marianne Kleven

Forbundsleder                                                           Forbundsleder

Norsk Filmforbund                                                    Norske Filmregissører

Det vises til lovforslag om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. som er til behandling i Stortingets familie- og kulturkomite. Frist for å sende inn høringsinnspill er 13. januar 2021. Høringen i familie- og kulturkomiteen er planlagt til 21. januar 2021. Norsk Journalistlag har søkt om å få delta på høringen, og vi innleverer med dette vårt høringsinnspill.

Norsk Journalistlag er både en fagforening og en mediepolitisk organisasjon. Vi arbeider bl.a. for medlemmenes opphavsrettsinteresser, og deres lønns- og arbeidsvilkår.

Norsk Journalistlag er medlem i både Kopinor og Norwaco (disse to organisasjonene er beskrevet nærmere på side 13 og 14 i Prop. 53 L (2020-2021)). Slik Norsk Journalistlag vurderer det, fungerer rettighetsforvaltningen til Kopinor og Norwaco bra i dag. Noe av grunnen til dette er at Kopinor og Norwaco, sammen med medlemsorganisasjonene, over lang tid har utviklet et system og en praksis for fordeling av vederlag som oppleves som rettferdig, god og forholdsvis enkel. Vederlagene som medlemsorganisasjonene får fra Kopinor og Norwaco fordeles videre av medlemsorganisasjonene på forskjellige måter, f.eks. til de enkelte rettighetshaverne og via ulike kollektive fordelinger i vid forstand. Det kan være forskjellig praksis i de ulike medlemsorganisasjonene mht hvordan vederlagsmidlene skal fordeles og brukes. Det er naturlig og en fordel med dagens system, bl.a. fordi det vil være forskjeller på hvordan medlemsorganisasjonene er organisert mht antall ansatte og muligheten til å følge opp og ha oversikt over hvert enkelt medlems opphavsrettigheter. Det er viktig at dagens velfungerende fordelingssystem, bl.a. med kollektive fordelinger i vid forstand i størst mulig grad bør bevares og videreføres. Norsk Journalistlag ber derfor Stortinget ta hensyn til dette i det videre arbeidet med loven. Dette for å sikre at vederlagsmidlene i størst mulig grad ikke går til å administrere fordelingen, men går til rettighetshaverne (f.eks. individuelt eller kollektivt i vid forstand).

Norsk Journalistlag vil også bemerke at det kan være stor forskjell mellom det prinsipielle utgangspunkt til departementet i proposisjonen (side 61) om at mest mulig av vederlagsmidlene bør blir fordelt til rettighetshaverne, og i hvilken grad det i praksis er mulig å innhente nødvendig informasjon og betale et individuelt vederlag uten for mye administrasjon. Hva som i praksis er mulig å innhente av informasjon og betale individuelt, vil antageligvis variere avhengig av bl.a. hvilket område man ser på (f.eks. musikk, bøker, journalistikk, bilder eller film). På noen områder vil det kanskje være umulig eller svært tids- og kostnadskrevende å innhente informasjon om hver enkelt kopi som gjøres av et verk. Og kanskje vil det i tillegg være minimale beløp man til slutt finner. Også i et slikt kost-/nytteperspektiv er det derfor viktig at den nye loven legger til rette for fordeling av vederlag til ulike kollektive formål i vid forstand. Norsk Journalistlag ber Stortinget også ta hensyn til dette i det videre arbeidet med loven.

Norsk Journalistlag antar at den nye loven kan medføre at medlemsorganisasjonene må endre bl.a. rutiner, arbeidsoppgaver og kanskje også vedtekter. Spesielt vedtekter kan det ta lang tid å endre. Det er derfor viktig at overgangsreglene er klare og at det gis meget god tid til å innføre og iverksette de endringene som kan komme i den nye loven.

                                                                   Med hilsen

                                                             Norsk Journalistlag

(sign.)                                                                      (sign.)

Hege Iren Frantzen                                                  Marius Steen

Leder i Norsk Journalistlag                                       Advokat / Rådgiver

Norwaco er en kollektiv forvaltningsorganisasjon for audiovisuelle opphavsrettigheter som ble etablert i 1983 etter at TV-kanaler fra våre naboland startet med å bli tilgjengeliggjort i Norge. Senere er virksom­heten utvidet til kollektiv forvaltning også på andre områder enn TV-distribusjon. Vi har 35 norske rettighetshaverorganisasjoner som medlemmer og har i tillegg samarbeidsavtaler med tilsvarende utenlandske organisasjoner. Vi representerer både opphavere, utøvende kunstnere og produsenter, og er godkjent som avtalelisensutløsende organisasjon på de fleste av områdene vi opererer på.

Norwaco er positive til at kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærstående rettigheter anerkjennes som et viktig område gjennom en egen lovgivning. Vi er også glade for at den gjeldende godkjennings­ordningen for avtalelisens videreføres, da dette sikrer forutsigbarhet for avtalepartene og bidrar til å gi avtalelisensen legitimitet.

I forbindelse med den nye loven om kollektiv forvaltning, ønsker Norwaco særlig å understreke viktigheten av at brukerne oppfyller sin plikt til å rapportere. I Norge er det lang tradisjon for kollektiv fordeling av vederlag i form av stipender o.l. Særlig gjelder dette vederlag innkrevd i medhold av en avtalelisensavtale, hvor det er umulig eller upraktisk å klarere rettigheter individuelt. Når den nye loven legger til grunn at fordeling i større utstrekning skal skje på bakgrunn av faktisk bruk, er vi avhengige av at brukerne i større grad enn før gir oss informasjon om hvilke verk og hvilke prestasjoner de utnytter i medhold av avtale med oss. Norwaco mener at det burde innføres en tvisteløsningsmekanisme ved tvist om rapporteringspliktens omfang slik som i den danske ophavsretsloven § 52b stk 4.

Norwaco påpekte i den skriftlige høringen til departementet at det ikke kan legges til grunn som en generell forutsetning at forvaltningsorganisasjonene er dominerende markedsaktører og den sterke part i forhandlinger med brukerne. Norwaco forhandler med store aktører som Telenor, Telia og Altibox (som alle befinner seg på listen over Norges 100 største bedrifter), samt NRK. Dette er ikke små aktører som trenger å beskyttes mot oss. Vi opplever tvert imot at det er våre forhandlingsmotparter som har den klart sterkeste forhandlingsposisjonen og markedsstillingen. Vår erfaring er at det er Norwaco og rettighetshaverne som presses på pris og brukerne som dikterer lisensvilkårene.

På de fleste av Norwacos områder finnes det en egen nemnd oppnevnt for å løse tvister om vederlag. Norwaco har aldri vært avvisende til å bruke Vederlagsnemnda. Mange av de tariffene vi opererer med på TV-distribusjonsområdet er dessuten fastsatt av eller vurdert som rimelige av den tidligere Kabeltvistnemnda.

Innføringen av den nye loven vil medføre nye administrative rutiner og en utstrakt rapporteringsplikt både for Norwaco og våre medlemsorganisasjoner. Vi er glade for at det foreslås en overgangsordning slik at reglene for rapportering og fordeling tidligst får virking for vederlag innkrevd i 2022. Dette mener vi er helt nødvendig for å få implementert det nye regelverket på en tilfredsstillende måte.

Med vennlig hilsen

Elin Urkedal                                                                                                               Ingelin Skaret

Direktør                                                                                                                       Juridisk seniorrådgiver

Stortinget, Familie- og kulturkomiteen

                                                                                                                                     Oslo, 13. januar 2021

Innspill til prop. 53 L (2020-2021) Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

Vi viser til komiteens invitasjon til å sende inn høringsinnspill til proposisjonen.

Samvirket TONO SA (heretter omtalt som «TONO») ble stiftet i 1928, og driver kollektiv rettighetsforvaltning på vegne av komponister, tekstforfattere og musikkforlag.  TONO har forvaltningskontrakt med ca. 36 000 individuelle rettighetshavere, og forvalter gjennom gjensidige representasjonsavtaler med utenlandske forvaltningsselskaper også verdensrepertoaret i det norske territoriet.  TONO hadde i 2019 en omsetning på ca. 771 MNOK, med en administrasjonskostnad på ca. 10,5 %.

TONO eies og styres av medlemmene selv, og har opp gjennom årene etterstrebet medlemsdemokrati og åpenhet i sin forvaltning. Dette har bl.a. materialisert seg i vedtektsbestemmelser om f.eks. representativitet, kjønnsbalanse og ansattes medbestemmelse.  Denne utviklingen har vært godt hjulpet av implementeringen av lov om samvirkeforetak (2007), som TONO er omfattet av og som innebærer at organisasjonen i alle ledd er tilpasset moderne selskapslovgivning.

TONO tilslutter seg derfor, og tilstreber allerede, direktivets målsetninger om transparens og effektivitet fullt ut, herunder kravet til å presentere en årlig åpenhetsrapport.

Vi har registrert at våre innspill til departementet i forbindelse med utarbeidelsen av lovutkastet i overveiende grad er blitt hørt og ivaretatt.  Spesielt er det viktig for TONO at bestemmelsene som sørger for ensartede konkurransebetingelser ser ut til å være godt ivaretatt.  Såkalte uavhengige forvaltningsorganisasjoner (i direktivet omtalt som «independent management entities») drives ut fra rent kommersielle prinsipper, og bør, så langt det er mulig, være underlagt de samme krav som kollektive forvaltningsorganisasjoner når de utfører de samme aktivitetene.

I det hele tatt håper og forventer vi at direktivet også vil stimulere land i territorier utenfor EU/EØS til å implementere tilsvarende lovgivning. På den måten kan rettighetsforvaltning skje på like vilkår og gagne rettighetshavere ikke bare i Norge og Europa.

Vi har fått lese Norwacos innspill til denne høringen og vil uttrykke støtte til dette.  Spesielt mener vi at beskrivelsen av styrkeforholdet mellom rettighetshaversiden – representert ved forvaltningsselskapene – og brukersiden, representert til dels ved store, multinasjonale selskaper gir et godt bilde av hvilken virkelighet våre organisasjoner ofte befinner seg i.

Vennlig hilsen

TONO SA

Jørgen Karlstrøm (s)                                                                                              Cato Strøm (s)

Styreleder                                                                                                               Adm. direktør

1. Innledning – plassering av Gramo i rettighetsbildet for bruk av lydopptak 

Gramo er en norsk kollektiv rettighetsforvaltningsorganisasjon som opererer i det norske territoriet. For bruk av lydopptak (innspilt musikk; CD, LP, Spotify mv.) krever organisasjonen opp vederlag til både norske og utenlandske lydopptaksprodusenter (plateselskap/mastereiere) og til norske og utenlandske utøvende kunstnere (artister/musikere). 

Lydopptak med musikk har tre (-3-) rettighetshavergrupper. Disse er 1) produsenten av lydopptaket, 2) utøverne som blir spiller på lydopptaket og 3) opphaverne til låten som er spilt inn på lydopptaket.  

På dette kollektive rettighetsforvaltningsområdet i Norge, er det TONO som forvalter opphavernes rettigheter. For produsenter av lydopptak og de utøverne som spiller på lydopptaket, er det Gramo som forvalter lydopptaksrettighetene. 

Brukerne av lydopptak (radiostasjoner, kaféer, treningssentre mv.) forholder seg til to rettighetsorganisasjoner;  Gramo og Tono. En slik «masseklarering» av lydopptak er enkelt for brukerne - samtidig som rettighetshaverne sikres inntekt.  

Se nærmere beskrivelse av Gramo i proposisjonens kap. 2.2.4. 

2. Bruk av lydopptak - Gramos virkeområde  

2.1 Tvangslisens 
Gramo er godkjent av Kulturdepartementet til å kreve inn og fordele vederlag for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak, jf. åndsverkloven § 21 (§ 45b i den forrige åndsverkloven). Organisasjonen Norwaco er godkjent av departementet til å kreve inn og fordele den del av vederlaget som gjelder videresending. § 21 gjennomfører Norges forpliktelser etter Romakonvensjonen og EUs utlåns- og utleiedirektiv (2006/115/EF). 

Det er verdt å merke seg at tvangslisensen, jf. § 21 ikke dreier seg om en tjeneste på normale forretningsmessige vilkår. Bruker kan uten forhåndsgodkjenning og avtale med Gramo bruke lydopptakene. For denne bruken skal det betales et rimelig vederlag til rettighetshaverne. Blir ikke bruker og Gramo enige om vederlagets størrelse, finnes det en spesialtvisteløsning for § 21 i åndsverkloven § 62 - som innebærer at Vederlagsnemda kan fastsette vederlaget på en bindende måte for partene. 

Tvangslisens er en enkel og brukervennlig kollektiv klareringsløsning – samtidig som rettighetshaverne sikres rimelig vederlag. Ordningen er innført primært av brukerhensyn – slik at brukerne skal slippe å klarere enkeltvis med hver rettighetshaver for hvert lydopptak.  

2.2 Avtalelisens 
Gramo er også godkjent av departementet til å inngå avtale med NRK under den generelle avtalelisensen, jf. åndsverkloven § 63 andre ledd, om en viss type bruk av lydopptak som ikke dekkes av åndsverkloven § 21.  

2.3 Fondsavgift
I tillegg til å kreve inn vederlag for bruk av lydopptak som er vernet etter åndsverkloven, krever Gramo også inn avgift for bruk av ikke-vernede opptak på vegne av Fond for utøvende kunstnere. 

3. Gramo, åndsverkloven og CRM-loven 

3.1 Gramos generelle vurdering av lovutkastet 
Generelt er Gramo tilfreds med det foreliggende lovutkastet. Vi mener departementet i forarbeidsrunden har lyttet til og tatt hensyn til våre innspill. Gramo er avhengig av tillit både fra rettighetshaverne og brukerne av lydopptak. CRM-loven er i så måte en lov som bedre sikrer deres interesser – noe Gramo er opptatt av. At vi får en lov på det kollektive rettighetsforvaltningsområdet som gir en ensartet regulering er vi positive til. 

Det er vår oppfatning at Gramo allerede tilfredsstiller de fleste kravene i CRM-lovutkastet. 

CRM-direktivet er omfattende og krevende. Fra Gramo side er det naturlig og ønskelig CRM-pliktig rettighetsforvaltning sluses inn i profesjonelle forvaltningsorganisasjoner som Gramo, Tono, Norwaco osv. Eksempelvis har Gramo datasystemer for individuell utbetaling som bl.a. er kompatibelt med Altinn.  

3.2 Egen formålsbestemmelse i CRM-loven 
Gramo støtter departementets forslag om at loven bør ha en egen formålsbestemmelse. 
Vår begrunnelse er at det gir en god veiledning i tolkningen av lovens øvrige bestemmelser.  
Det fremkommer av proposisjonens kap. 3.1.6 at departementet er enig i dette.  

3.3 Rettighetshaverens rett til å velge kollektiv forvaltningsorganisasjon  
Gramo støtter rettighetshavers rett til å velge forvaltningsorganisasjon. Disse bestemmelsene gjelder i all hovedsak der rettighetshaveren har valgfrihet (hovedregel). Men en rettighetshaver har ikke dette valget der åndsverkloven regulerer obligatorisk tvungen forvaltning (f.eks. tvangs- og avtalelisenser). Dette er omtalt av departementet i proposisjonens kapittel 4.6.6. Dvs. at på områder med tvangslisens – bør både brukerne og rettighetshaverne bare forholde seg til én kollektiv rettighetsforvaltningsorganisasjon per rettighetsområde. Det er departementet som godkjenner forvaltningsorganisasjoner som skal utføre tvangslisensoppgaver. Poenget er som departementet selv uttrykker det:  

«Rettighetshaverne har krav på utbetaling av vederlag som er innkrevd med grunnlag i en tvangslisens, uavhengig av om de har inngått en forvaltningsavtale med organisasjonen eller ikke.»  

Videre skriver departementet at: 

«Etter departementets vurdering er det ikke behov for at dette lovreguleres uttrykkelig i gjennomføringsloven.»  

Av hensynet til forutsigbarhet og klarhet - mener Gramo at departementets vurdering om at det er hensiktsmessig at både brukerne og rettighetshaverne forholder seg til én kollektiv rettighetsforvaltningsorganisasjon per rettighetsområde for tvangslisens, bør understrekes av lovgiver. 

For å skape ytterligere klarhet ønsker Gramo derfor at komitéen tar inn følgende merknad i sin komitéinnstilling som understreker departementets syn: 

Komitéen understreker at på områder som er regulert av åndsverklovens bestemmelser om tvangslisens, bør det bare være én godkjent organisasjon per rettighetsområde. 

***

Lars Bakketun
Daglig leder

Øystein Rudjord
Seniorjurist

Høring 21. januar 2021 om lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. 

Innspill til Stortingets familie- og kulturkomité fra Kopinor

Kollektiv forvaltning av rettigheter har gjennom mange år hatt stor betydning for lovlig og effektiv formidling av kultur og kunnskap. Gjennom organisering og samordning har rettighetshaverne kunnet tilby enkle og ubyråkratiske løsninger til beste for brukerne. At rettighetsforvaltningen i Norge skjer av rettighetshaverne selv gjennom deres organisasjoner, sikrer både legitimitet og representativitet.

Når man nå – aktualisert av et nytt EU-direktiv – skal regulere dette gjennom en egen lov, setter vi pris på at Kulturdepartementet har lagt opp til en gjennomføring som verner om disse velfungerende og balanserte ordningene. Mange av kravene som følger av direktivet, er allerede etablert praksis i Kopinor, og vi har ikke vesentlige innvendinger til den foreslåtte lovteksten slik den foreligger. Vi vil imidlertid peke på to viktige områder som gjerne kan understrekes i komiteens merknader.

Fordeling av vederlag
Departementet mener at det også framover skal kunne fordeles både kollektivt og individuelt til rettighetshaverne (bl.a. pkt. 7.1.6 og 7.7.5). På Kopinors felt fordeles en stor del av vederlaget kollektivt, basert på statistiske undersøkelser. For kopieringsavtalene er det verken hensiktsmessig eller økonomisk forsvarlig å måtte innhente de data som er nødvendig for å fordele vederlag individuelt i henhold til faktisk bruk. Vi foreslår derfor følgende merknad:

• Komiteen legger til grunn at lovforslaget ikke har til hensikt å bryte ned velfungerende norske ordninger, bl.a. etablerte systemer for fordeling av vederlag. Komiteen viser til at kollektiv fordeling på flere områder er en effektiv metode for å føre vederlag tilbake til rettighetshaverne.

Avtalelisens
Åndsverklovens bestemmelser om avtalelisens har vært et viktig bidrag til en effektiv kollektiv rettighetsforvaltning i Norge. Tilsvarende bestemmelser får stadig større utbredelse internasjonalt. På Kopinors områder har avtalelisensen gjort det mulig med en enkel masseklarering av rettigheter, uten krav for verken rettighetshavere eller brukere om å forholde seg til detaljerte oversikter over rettigheter eller verk. Det er avgjørende at avtalelisensen ikke svekkes av annen lovgivning, og vi støtter derfor forslaget om en egen § 9 som understreker dette. Vi foreslår følgende merknad:  

• Komiteen merker seg departementets presisering av at verken lovforslaget eller EUs direktiv vil berøre den utvidede virkningen av en avtale som en avtalelisens utgjør, og støtter at dette presiseres i en egen lovparagraf. Komiteen viser til den store betydningen en fortsatt videreutviklet avtalelisens vil ha for en effektiv rettighetsforvaltning.

Kopinor bistår gjerne komiteen med mer informasjon om dette er ønskelig.

Om Kopinor
Kopinor er en forvaltningsorganisasjon som forhandler og inngår avtaler om kopiering og bruk av opphavsrettslig beskyttede tekster, bilder og noter i skoleverket, høyere utdanning, offentlig administrasjon, kirker og trossamfunn og store deler av organisasjons- og næringslivet. Avtalene tillater kopiering til og fra både trykt og digitalt materiale, slik som fotokopiering, utskrift, digital lagring og deling for intern bruk. Vi inngår også avtaler om digital tilgjengeliggjøring, som f.eks. avtalen med Nasjonalbiblioteket om formidling på internett av bøker. Vi håndterer dessuten innkreving og utbetaling av individuelt vederlag for bruk av verk i eksamen og lydbøker for personer med nedsatt funksjonsevne (tvangslisenser).

Kopinor representerer både opphavsmenn og utgivere i til sammen 23 medlemsorganisasjoner: 

Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Fagpressen, Forbundet Frie Fotografer, Forfatterforbundet, Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon, Mediebedriftenes Landsforening, Musikkforleggerne, NOPA Norsk forening for komponister og tekstforfattere, Norges Fotografforbund, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag, Norsk Komponistforening, Norsk kritikerlag, Norsk Oversetterforening, Norsk Redaktørforening, Norsk Revyforfatterforening, Norsk Tidsskriftforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norske Billedkunstnere, Norske Dramatikeres Forbund, Norske Kunsthåndverkere, Ny Musikks Komponistgruppe

Innspill til Prop.53 L (2020-2021) lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

Med over 9000 medlemmer er Creo Norges største kunstnerorganisasjon. Vi arbeider for å sikre medlemmene våre bedre lønns, - og arbeidsvilkår, enten de er arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende. Creo er tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge (LO).

Alle som har inntekt fra kunstneriske eller kunstpedagogiske yrker, kan bli medlem i Creo. Vi organiserer blant annet utøvende musikere, dansere, pedagoger, produsenter, musikkterapeuter, scenografer, dirigenter, inspisienter, sufflører, teknikere og kritikere. 

Innledning

Creo er positive til at det stilles krav til kollektive forvaltningsorganisasjoner med hensyn til styring, åpenhet og innsyn, forvaltning av rettighetsvederlag og medlemmers medbestemmelsesrett.

Det er viktig at kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærstående rettigheter håndteres på en ansvarlig, effektiv og åpen måte. CRM-direktivet og lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. er imidlertid et svært omfattende og krevende regelverk. Det er også en sårbar gruppe aktører som reguleringen skjer overfor, og som er svært avhengig av pengestrømmene som allerede foreligger. Det er derfor viktig at reguleringen ikke svekker, men styrker de originære rettighetshaverne (utøvende kunstnere og opphavere). En god gjennomføring av bestemmelsene forutsetter at forvaltningen skjer av profesjonelle forvaltningsorganisasjoner, som har det nødvendige apparatet, verktøyene og administrasjonen som kreves for dette. Creo mener, som departementet, at det er mest hensiktsmessig at disse oppgavene ikke spres rundt på for mange aktører, og at det ikke er praktisk at flere organisasjoner krever inn og fordeler vederlag for samme utnyttelse. 

Godkjenningsordning

Creo støtter departementets konklusjon med hensyn til at gjeldende godkjennings­ordning for avtalelisens videreføres, da dette sikrer forutsigbarhet for avtalepartene og bidrar til å gi avtalelisensen legitimitet. Videre støtter Creo departementets syn om at en godkjenningsordning vil kunne redusere faren for tvister med hensyn til hvem som er berettiget til å inngå avtale med lisensvirkninger.

Utvidet virkeområde - medlemsorganisasjoner

Departementet har foreslått å utvide virkeområdet til at også medlemsorganisasjoner i de kollektive forvaltningsorganisasjonene er omfattet av større deler av loven enn det som følger av direktivforpliktelsen. Innføringen av den nye loven vil følgelig medføre nye administrative rutiner og en utstrakt rapporteringsplikt både for forvaltningsorganisasjonene og deres medlemsorganisasjoner.

Creo støtter departementet med hensyn til at rettighetshavere skal ha samme vern selv om det er medlemsorganisasjonene som forvalter rettighetene og distribuerer vederlaget for dem.

Creo finner det imidlertid noe uklart hvor ansvaret og pliktene for medlemsorganisasjonen begynner og slutter, herunder hvor grensene for ansvar og oppgaver skal trekkes mellom forvaltningsorganisasjonen og medlemsorganisasjonene. Creo ønsker å presisere at det er viktig at det ikke foreligger noen tvil med hensyn til hvilke plikter og ansvar som påhviler den enkelte organisasjonen i henhold til loven. Creo ber derfor om at dette klargjøres nærmere.

Det påpekes samtidig at de bestemmelsene som kommer til anvendelse på medlemsorganisasjonene, virker noe mindre anvendelige på medlemsorganisasjonens forvaltning av vederlagsmidler, enn forvaltningsorganisasjonenes. Dette fordi medlemsorganisasjonenes i stor grad forvalter kollektive midler hvor identifisering av rettighetshaver ikke har vært mulig. Arbeidet med å identifisere rettighetshaver er på dette tidspunktet avsluttet og utbetalinger foregår i stor grad som stipender som er hjemlet i annet grunnlag enn identifikasjon av rettighetshaver.

Creo merker seg at departementet mener at medlemsorganisasjoner, når det er besluttet at de skal fordele vederlagene, skal tilstrebe seg å fordele så mye som mulig av vederlagene individuelt. Det er imidlertid svært uklart hva konkret departementet legger i dette og hvor langt denne plikten går for medlemsorganisasjonene. Creo kan heller ikke se at departementet har foretatt en nærmere utredning eller vurdering med hensyn til hvilke praktiske og rettslige konsekvenser dette vil medføre for medlemsorganisasjonene og dens medlemmer.

Creo finner det også noe uklart hvordan departementet har ment at fristene for fordeling og utbetaling som gjelder for medlemsorganisasjonen er ment å forstås.

Åndsverkslovens rekkevidde for nærstående rettigheter

Departementet foreslo i høringsnotatet en endring i åndsverksloven § 114. Endringen klargjør at når paragrafen anvendes på vederlagsretten i § 21, vil den bare få anvendelse dersom produsenten er hjemmehørende i Norge (eller EØS, jf. forskrift til åndsverksloven § 6-12). (I tillegg gjelder vederlagsretten om produsenten er hjemmehørende i et romakonvensjonsland, jf. forskriften § 6-12). Departementet mener at den videre oppfølgning av dette må ses i sammenheng med EU-domstolens avgjørelse i sak C-265/19. Departementet opplyser at de vil komme tilbake til oppfølgningen av dette etter å ha analysert EU-domstolens avgjørelse.

Creo vil i den forbindelse uttrykke stor bekymring for Fond for utøvende kunstneres (FFUK) økonomiske fremtid og ber departementet utrede alternative inntektskilder, herunder statlig støtte, for fondet i fremtiden. Utøvende kunstneres posisjon på musikkfeltet under digitaliseringen blir kontinuerlig svekket,[1] og fondet er av sentral betydning for produksjoner som sikrer utøvende kunstneres inntekt og utvikling.

Med vennlig hilsen

Creo - forbundet for kunst og kultur

Hans Ole Rian

Forbundsleder

[1] Hva nå- digitaliseringens konsekvenser i norsk musikkbransje, s. 89, 90.