Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Kari Elisabeth Kaski, Torgeir Knag Fylkesnes, Nicholas Wilkinson, Lars Haltbrekken og Karin Andersen om å lage en plan for trygg gjenåpning av kulturlivet når smittesituasjonen tillater det

Vi viser til Dokument 8:93 S (2020-2021) Representantforslag om å lage en plan for trygg gjenåpning av kulturlivet når smittesituasjonen åpner for det.
SV har fremmet følgende Stortinget ber regjeringen i samarbeid med kulturlivet utarbeide en plan for trygg gjenåpning av kulturlivet når det lar seg gjøre ut fra smittesituasjonen, samt en beredskapsplan med ulike scenarioer dersom nye smittevernsrestriksjoner blir innført, for å gi forutsigbarhet for arrangørene.
NTO støtter dette forslaget, hvor det i begrunnelsen vises til Danmark hvor det er nedsatt et gjenåpningsteam med bred representasjon fra kulturlivet. Etter vårt syn er dette en god måte å organisere et slikt arbeid på fordi det garanterer at kulturlivets aktører med nødvendig bransjespesifikk ekspertise er direkte involvert i arbeidet.
Like etter at representantforslaget ble fremmet, har regjeringen besluttet at det skal lages en langsiktig gjenåpningsplan basert på de tre scenariene for pandemiens utvikling som er skissert i Prop. 79 S (2020-2021).
De har imidlertid valgt en annen organisering av dette arbeidet, og gitt oppdraget til Norsk kulturråd og Norsk filminstitutt (NFI).

GJENÅPNINGSUTVALG
NTO ber Stortinget bidra til at det nedsettes et utvalg for arbeidet med en gjenåpningsplan som innehar både nødvendig bransjespesifikk og helsefaglig ekspertise. Vi stiller oss spørrende til at Kulturdepartementet har gitt Kulturrådet og NFI oppdraget med å lage en gjenåpningsplan, fremfor at det nedsettes en gjenåpningskomité.
Kulturdepartementet har presisert at «[o]ppdraget forutsetter dialog med helsemyndighetene og kultursektoren».
For å sikre og formalisere en slik dialog, må det nedsettes et gjenåpningsutvalg som innehar nødvendig ekspertise. Bransjespesifikk innsikt i musikk- og scenekunstinstitusjonene må være representert i et slikt utvalg.

REPRESENTANTFORSLAG OM GJENÅPNINGSPLAN
De musikk- og scenekunstinstitusjonene som NTO organiserer faller i all hovedsak utenfor både kompensasjons- og stimuleringsordningene og andre ordninger under Kulturrådets forvaltning. Det betyr at Kulturrådets egen innsikt i musikk- og scenekunstinstitusjonenes rolle, virksomhet og hvordan krisen treffer dem er begrenset ettersom det har vært liten om noen dialog mellom Kulturrådet og disse institusjonene forut for og i løpet av krisen.

SCENEKUNSTEN OG MUSIKKEN ER HARDEST RAMMET
Vi minner om at scenekunsten og musikken – som levende, kollektive og internasjonalt orienterte kunstformer – er særlig hardt rammet av publikumsbegrensninger, reise- og karantenebestemmelser og generelt krevende produksjonsvilkår.
Rapporten Rebuilding Europe: the cultural and creative economi before and after covid-19 EY 2021 viser at disse bransjene er aller hardest rammet økonomisk, med en estimert nedgang i inntektene i 2020 innenfor scenekunsten på 90 pst. og innenfor musikken på 75 pst.
Økonomisk kompensasjon er nødvendig, men kan ikke på noen måte hele den kunstneriske knekken som disse bransjene blir påført av inngripende smittevernrestriksjoner.
Det er i publikumskontakten selve meningen med disse kunstformene ligger. Det er i denne dialogen kunstnerskapene utvikles og kvaliteten holdes ved like. Når dialogen med publikum faller bort svekkes denne utviklingen.
I tillegg vet vi at lange planleggingshorisonter og prosesser som strekker seg over tid gir høy kunstnerisk avkastning og kvalitet. Korte og usikre planleggingshorisonter under pandemien, med stadige utsettelser og avlysninger, setter derimot langsiktige satsinger og dristige format under press.
Rekruttering av nye stemmer og videreutvikling av kunstnerksapene i institusjonene lider av korte planleggingshorisonter og manglende publikumskontakt. Musikk- og scenekunstinstitusjonenes omstillingsevne og motivasjon for å opprettholde kvaliteten i produksjonen og finne nye veier for å møte publikum er uomtvistelig. Til tross for denne evnen og viljen, vil krisen prege utviklingen i lang tid fremover når vilkårene for utvikling, kvalitet og nyskaping er fratatt disse virksomhetene over så lang tid. .

INSTITUSJONENE OG KUNSTNERENE
Innenfor musikken og scenekunsten rammes frilanserne ekstra hardt. NTO er bekymret for de langsiktige effektene dersom kompetansen frilansere tilfører bransjen svekkes.
Musikk- og scenekunstinstitusjonene er helt avhengige av både fast ansatte og frilansere og er de viktigste arbeidsgiverne for kunstnerne innenfor musikken og scenekunsten.
I et normalår før pandemien ble det kanalisert mer enn en milliard kroner i form av lønn, honorar og vederlag fra NTOs medlemsvirksomheter til kunstnerne. Over 40 pst. av disse midlene går til frilansere.
En trygg gjenåpning av musikk- og scenekunstinstitusjonene for publikum er dermed avgjørende for å stimulere til sysselsetting i en gjenåpningsfase, og for at kunstnerne skal ha arbeidsplasser å komme tilbake til når krisen er over.

AMBISJONER OG MÅL FOR EN GJENÅPNINGSPLAN
NTO ber om at Stortinget understreker overfor regjeringen at ambisjoner og mål for en gjenåpningsplan må tydeliggjøres.
Etter vårt syn bør en slik plan ha som overordnede mål å bidra til:
1) Høyere prioritering av kulturlivet i gjenåpningen av samfunnet
2) Mer treffsikre og differensierte tiltak
3) Større forutsigbarhet for aktørene i kulturlivet
Tiltakene må være forholdmessige; de må altså ikke være mer inngripende enn det er behov for eller påfører unødig skade og kostnader. De må heller ikke svekke legitimiteten og motivasjonen i befolkningen.
Dette er regjeringens generelle krav til smitteverntiltak som nødvendigvis også må gjelde kultursektoren.
Fra både Kulturdepartementets og Kulturrådets side hører og leser vi stadig at "[Kultursektoren] var den første [..] som stengte ned, og blir kanskje den siste som åpner opp igjen".
Dette er en merkverdig defensiv holdning. Ambisjonen må derimot være at profesjonelle kulturarrangement nettopp ikke skal åpnes sist, men at en gjenåpningsplan kan bidra til at disse viktige ytringsarenaene prioriteres høyere.
Den verdien som de profesjonene kunstinstitusjonene har som en betydelig del av ytringsfrihetens infrastruktur – som uunnværlige arenaer for kritisk refleksjon og meningsbrytning – er godt beskrevet i regjeringens egen kulturmelding. I tråd med infrastrukturkravet i Grunnloven § 100 (6) har myndighetene et særlig ansvar for å holde disse ytringsarenaene åpne også under en krise.

TRYGGE MØTEPLASSER
Det er godt dokumentert at musikk- og scenekunstinstitusjonene er trygge arenaer. Som følge av det strenge smittevernet ved disse institusjonene, er ingen smitteutbrudd blant publikum påvist eller pekt på som begrunnelse for skjerpede tiltak.
Det strenge smittevernet ved disse institusjonen har blitt testet ut flere ganger ved at uvitende covid-19-positive personer har vært blant publikum. Ingen rundt dem har blitt smittet. Lokale smittevernmyndigheter har ved slike tilfeller konkludert med at karantene eller andre tiltak ikke har vært nødvendig på grunn av rutinene.
I tillegg er det slik at forestillinger og konserter finner sted på kveldstid med god kapasitet i kollektivtrafikken når det er lett å holde minst en meter avstand til medpassasjerer.
Vi viser også til europeiske studier, herunder en studie fra det tyske konserthuset Dortmund som understreker i hvilken grad konsertsalens store volum og gode ventilasjonssystem bidrar til smittefrie arrangement. Sammen med bruk av ansiktsmaske og overholdelse av avstandsregler bidro dette så å si til å ekskludere risikoen for luftsmitte.
Vi respekterer selvsagt at overordnede mål om å begrense sosial mobilitet i samfunnet også har påvirket smittevernrestriksjonene som har rammet musikk- og scenekunstinstitusjonene.

Når utviklingen i pandemien tillater generelle lettelser i den sosiale mobiliteten, kan vi ikke se noen legitime begrunnelser for at profesjonelle kulturinstitusjoner med betryggende smittevernhistorikk skal være blant de siste som får åpne for publikum.
Kulturdepartementets og Kulturrådets defensive inngang til arbeidet med en gjenåpningsplan kan neppe være basert på noe annet enn en politisk prioritering som vi ber Stortinget om å rette opp.

TREFFSIKRE OG DIFFERENSIERTE TILTAK FOR PROFESJONELLE ARRANGØRER
Vi ber Stortinget bidra til at en gjenåpningsplan inneholder målrettede og differensierte tiltak rettet mot profesjonelle musikk- og scenekunstinstitusjoner. Tiltakene må utvikles i nær dialog med NTO. Lokale smittevernmyndigheter må få tillit og ansvar for å vurdere salsstørrelse, publikumsfasiliteter og andre faktorer som er avgjørende for å sikre trygge arrangement.
En hovedutfordring har vært manglende differensiering mellom typer arrangementer/arrangører og at profesjonelle arrangører har blitt en del av samlebegrepet «offentlige arrangementer». Dette fører til lite treffsikre tiltak som med svake faglige begrunnelser får liten legitimitet blant de profesjonelle musikk- og scenekunstinstitusjonene.
Et eksempel er kravet til fastmonterte seter for å ha inntil 200 eller 600 publikummere, som er basert på sviktende kunnskap om hva som kjennetegner profesjonelle arrangører. Det er på høy tid at dette kravet nå vurderes, etter sterkt påtrykk fra bransjen og sist kulturbyråden i Bergen som ber om en endret definisjon og større lokalt handlingsrom.
Vi ber om at det raskt utvikles tiltak for gjenåpning basert på en revurdering av følgende inngripende tiltak som rammer musikk- og scenekunstinstitusjonene uforholdsmessig hardt og som er svakt smittevernfaglig begrunnet:
➢ Kravet til fastmonterte stoler Dagens krav om fastmonterte stoler for å ha inntil 200 publikummere på profesjonelle arrangement innendørs mangler smittevernfaglig begrunnelse og kan ikke bli stående som en følgefeil når smittesituasjonen forhåpentligvis gradvis forbedres. Etter nylig kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet forventer vi at dette snarest endres til krav om tilviste faste sitteplasser, kombinert med krav om ansvarlig profesjonell arrangør og godkjennelse av lokal smittevernmyndighet.
➢ Antallsbegrensing på 200 publikummer Begrensningen på 200 publikummere bør erstattes av en mer fleksibel tilnærming til salsstørrelse. Selv i perioder med høye smittetall, har andre land som f.eks. Danmark tillatt inntil 500 publikummere avhengig av salsstørrelse.
Forutsetningene for dette må være videreføring av dagens grundige smittevern, samt at øvrige publikumsfasiliteter som innganger/utganger, foajestørrelse, garderobefasiliteter med videre tillater det.
➢ Innreise/karantene
Musikken og scenekunsten i Norge og internasjonalt er i dyp krise, sterkt preget også av innreise- og karanteneregler. Mange produksjoner står nå i fare for å bli avlyst fordi det ikke lar seg gjøre å få kunstnerisk nøkkelpersonale inn i landet.
Den profesjonelle kunsten må løftes opp på nivå med mediene, og det bør innføres de samme unntakene fra innreisebestemmelser som for journalister. Det handler om viktige bidrag til ytringsmangfold.
➢ Den kulturelle skolesekken/forestillinger og konserter for skolelever
Ved forestillinger og konserter for skoleklasser bør restriksjonene i skolene være gjeldene. Det betyr at det kan arrangeres forstillinger og konserter for kohortene som elevene er inndelt i, med de avstands- og antallsbegrensningene som gjelder for skolene, med godkjennelse fra lokale smittevernmyndigheter.
➢ Kommunegrenser
Regjeringen publiserte 18.01 følgende anbefalinger for hele landet:
«Kulturarrangement som forestillinger, oppvisninger m.v, samt kurs/konferanser og tros- og livssynseremonier utsettes dersom disse samler personer fra flere kommuner. Folk bes om å respektere begrensninger som arrangøren informerer om når det gjennomføres arrangementer forbeholdt innbyggere i en enkelt kommune. Dette omfatter både utendørs og innendørs arrangementer, men ikke begravelser.»
Denne henvisningen til kommunegrenser er vanskelig å forholde seg til og skaper store utfordringer for musikk- og scenekunstinstitusjonene. Noen kommuner har som følge av denne anbefalingen stengt kulturhus som også er viktige formidlingsarenaer for mange av disse institusjonenes forestillinger og konserter.
Det fremstår som uforståelig at man kan krysse kommunegrenser for å gå på kafe eller handle, men at det er særskilt frarådet å gå på teater eller konsert. Generelle anbefalinger om å unngå unødvendige reiser må være tilstrekkelig, selvsagt kombinert med eventuelle lokale smittevernregler.

TYDELIGERE KOMMUNIKASJON
Det er et prekært behov for tydeligere og mer samkjørt informasjon om hvordan myndighetenes regler og anbefalinger skal tolkes i praksis.
Tilfeller av dobbeltkommunikasjon og sprikende signaler fra henholdsvis Kulturdepartementet og sentrale og lokale smittevernmyndigheter kan forklares med henvisning til akutte situasjoner, men ikke forsvares over tid.
Det er uholdbart for institusjoner som må ta hurtige beslutninger at nødvendig presiseringer av regler og anbefalinger følger i etterkant av skriftlig og formell informasjon, og da ofte gjennom muntlige uttalelser fra kulturministeren formidlet av mediene.
Slik sviktende kommunikasjon kan unngås dersom myndighetene følger rådene om mer systematisk kontakt med bransjeorganisasjonene også i formidlingen av regler og anbefalinger.

ØKONOMISKE GARANTIER
NTO anmoder om at Stortinget bidrar til at en gjenåpningsplan inneholder en garanti for at musikk- og scenekunstinstitusjonene kompenseres for inntektstap og merutgifter som følge av varierende nasjonale og lokale smittevernrestriksjoner.
For de musikk- og scenekunstinstitusjonene som faller utenfor kompensasjons- og stimuleringsordningene forvaltet av Kulturrådet, anmoder vi om at kompensasjonen kommer i rammetilskuddet uten politiske føringer og i tråd med prinsippet om en armlengdes avstand mellom politikk og kunst. Langtidsplanleggende institusjoner må ha en garanti for at det følger kompenserende tiltak med varierende smittevernrestriksjoner. En slik forutsigbarhet og visshet om økonomisk handlingsrom er helt
nødvendig for den kunstneriske planleggingen og en forutsetning for ansvarlig økonomistyring og god ressursutnyttelse. Vi vil understreket at krisen ikke må benyttes til sterkere politisk styring av frie kunstinstitusjoner. Uavhengige kunstfaglige beslutninger må sikres også i denne kritiske fasen for institusjonene. Det er også institusjonene selv som har best forutsetninger for en målrettet bruk av midlene. Hver enkelt virksomhet må selv, ut ifra sin egenart, ha frihet til å disponere midlene slik at de kan bidra til aktivitet og sysselsetting i en gjenåpningsfase, men også til at virksomheten er best mulig rustet til å tilby publikum et fullverdig tilbud av høy kvalitet etter krisen, samt at kunstnerne har arbeidsplasser å vende tilbake til. Kompensasjon direkte i rammetilskuddet samsvarer dermed godt med de generelle hensynene som regjeringen i Prop. 79 S (2020-2021) legger til grunn for økonomiske tiltak i møte med Covid-19, herunder at det skal vurderes om allerede eksisterende ordninger kan brukes før det utvikles nye. I tillegg sikres på denne måten nødvendig fleksibilitet i bruken av midlene i takt med varierende smittevernrestriksjoner.

GJENOPPBYGGING ETTER KRISEN
NTO anmoder Stortinget om at kultursektoren prioriteres for gjenoppbygging etter krisen. En ambisiøs og tilretteleggende kulturpolitikk må sikre sterkere strukturer rundt de frie kunstinstitusjonene og et solid fundament for sektoren tilsvarende andre samfunnsområder hvor den grunnleggende verdien ikke hele tiden er til diskusjon.
De langsiktige konsekvensene av det store og langvarige bruddet i fysisk publikumskontakt er uoverskuelige. Det gjelder både de kunstneriske konsekvensene, relasjonen til publikum og egeninntektspotensialet.
Tredje og siste rapport i publikumsundersøkelsen Covid-19 Monitor, i regi av Norsk publikumsutvikling, i samarbeid med NTO og Norsk kulturråd, viser at det norske kulturpublikummet er mer avventende til å vende tilbake til kulturarenaene nå enn de var ved forrige måling og at færre er komfortable med å oppsøke kulturarenaer nå enn i starten av krisen. 7 av 10 er ikke klare for å delta så snart myndighetene sier at det er trygt
Samtidig ser vi at publikum i økende grad ser fram til å bruke tid og penger på kulturarrangementer når det igjen er helt trygt å vende tilbake. Det er stadig flere som sier at de tror at de vil bruke mer tid og penger på kultur når pandemien er over og det er trygt å vende tilbake.
Kulturpolitikken må ta høyde for denne usikkerheten knyttet til publikumsoppslutningen sammen med prekære behov for å reparere den kunstneriske knekken som krisen og inngripende myndighetsrestriksjoner har påførts musikk- og scenekunstbransjen.
For å sikre sterkere strukturer rundt de profesjonelle kunstinstitusjonene i et langsiktig perspektiv anmoder vi også Stortinget om å bidra til en revidert kulturlov som er godt forankret i Grunnlovens infrastrukturkrav § 100 (6), jf. NTOs innspill til dette viktige arbeidet.

BEREDSKAPSPLAN
NTO anmoder Stortinget om at en gjenåpningsplan også peker frem mot en kunnskapsbasert beredskapsplan for fremtidige kriser.
For å sikre kunnskapsbehovene for en slik beredskapsplan må de kunstneriske og samfunnsmessige konsekvensene av at kulturlivet ble stengt ned utredes i et bredere perspektiv enn smittevern alene.
Sammen med en evaluering av de inngripende smittevernstiltakene som har rammet kulturlivet, må det gjøres en grundig evaluering av kompenserende kulturpolitiske tiltak.
Også konsekvensene av de signalene som ble gitt av myndighetene i begynnelsen av krisen om at det ikke ville følge kompenserende tiltak med smittevernrestriksjonene – og som ble førende for musikk- og scenekunstinstitusjonenes beslutninger – må evalueres.
Likeså må det gjøres en evaluering av dialogen mellom bransjen og myndighetene i utformingen både av smitteverntiltak og kompenserende tiltak gjennom hele krisen.

ennlig hilsen
Norsk teater- og orkesterforening
Marta Færevaag Hjelle Morten Gjelten
styreleder direktør

NTOS MEDLEMMER
Norsk teater- og orkesterforening (NTO) har 50 medlemsvirksomheter innenfor musikk og scenekunst. Disse omfatter alle landets større offentlig støttede institusjoner innenfor områdene teater, dans, opera og musikk.
Medlemmene har karakter av å være faste/varige, profesjonelle institusjoner med skiftende kunstnerisk ledelse og et ordnet arbeidsgiveransvar.
NTOs medlemmer er i det øvrige organisert ulikt med forskjellige driftsformer og arbeidsmåter, og med ulik vekting av egenproduksjon, samproduksjon og programmering av gjestespill. Hver enkelt institusjon ivaretar, innenfor sin egendefinerte kunstneriske profil, et bredt spekter av individuelle kunstnerskap og prosjekter som samlet representerer et mangfold av estetiske uttrykk.
MEDLEMSOVERSIKT
Turnéteatret i Trøndelag
Scenekunstvirksomheter
Unge Viken Teater
Bergen Nasjonale Opera
Vega Scene
BIT Teatergarasjen
Østfold Internasjonale Teater
Black Box teater
Åarjelhsaemien Teatere
Brageteatret
Bærum kulturhus
Carte Blanche
Dansens Hus
Musikkvirksomheter
DansiT – Dansekunst i Trondheim og Midt-Norge
BIT20 Ensemble
Den Nationale Scene
Det Norske Blåseensemble
Det Norske Teatret
Det Norske Kammerorkester
Det samiske nasjonalteatret Beaivvás
Det Norske Solistkor
Det Vestnorske Teateret
Edvard Grieg Kor
Dramatikkens hus
Musikkselskapet Harmonien
Haugesund Teater
Oslo Quartet Series
Hålogaland Teater
Riksscenen
Kloden
Stavanger Symfoniorkester
Nationaltheatret
Nordland Teater
Norsk scenekunstbruk
Musikk og scenekunst
Opera Østfold
Arktisk Filharmoni
Oslo Nye Teater
Den Norske Opera & Ballett
Peer Gynt
Kilden teater og konserthus
Riksteatret
Trondheim Symfoniorkester & Opera
Rogaland Teater
Rosendal Internasjonale Teater
Skuespiller- og danseralliansen
Teater Ibsen
Teater Innlandet
Teater Manu
Teater Vestland
Teatret Vårt
Trøndelag Teater

Virke organiserer 24000 virksomheter i handels- og tjenestenæringen. Av disse representerer ca. 1500 av virksomhetene hele bredden av kultursektoren.

Behov for gjenåpningsplan

De første ukene av 2021 har vist tydelig at vi må være forberedt på flere smittebølger med tilhørende lokale og nasjonale innstramminger av smitteverntiltakene inntil tilstrekkelig mange er vaksinert.

Kultursektoren er et tett sammenvevd og gjensidig avhengig økosystem av verdikjeder med mange ledd. For å sikre fortsatt kulturaktivitet og kulturpolitisk måloppnåelse etter korona-krisen må alle ledd i dette økosystemer finnes også etter krisen er over. Pandemien slår bena under hele forretningsmodellen til kultursektoren, som er å samle publikum til sine opplevelser.

Inntil krisen er over vil det være behov for tiltak som sikrer at arbeidsplassene bevares og at aktivitet og verdiskaping kommer i gang igjen så raskt som mulig. Det er behov for en godt sammensatt virkemiddelmiks som omfatter kompensasjonstiltak, stimuleringstiltak og arbeidsrettede tiltak. Uten en tilstrekkelig god og treffsikker tiltakspakke er det risiko for at krisen vil vare betydelig lengre enn pandemien og samtidig medføre at heller ikke kulturpolitiske mål nås.

Pandemien er uforutsigbar, men hvilke tiltak som skal gjelde under pandemien bør ikke være det. Tiltakene må vare så lenge krisen varer slik at virksomhetene sikres helt avgjørende forutsigbarhet, og ta høyde for nye restriksjoner som kan ramme hele eller deler av sektoren på til dels svært kort varsel. Nå som vaksinene rulles ut og det er lys i tunellen er det et klart behov for en gjenåpningsplan for kultursektoren som kan sikre overlevelse, forutsigbarhet, og ikke minst gi fart på vei ut av krisen. Riktig stimulering er avgjørende for om kultursektoren skal kommer ut av krisen i knestående eller med god konkurransekraft både nasjonalt og internasjonalt.

Sikkerhetsnett for aktivitet

Vi registrerer at regjeringen er bekymret for at krisetiltakene skal stimulere til passivitet i stedet for aktivitet. Det gjør de ikke, tvert imot er det slik at for å stimulere til at virksomheter skal holde åpent og drive i så stor utstrekning som mulig under pandemien må storsamfunnet dele risikoen forbundet med endrede smitteverntiltak. Virksomhetene bør ikke stå med hele risikoen ved plutselige nedstenginger og etterlevelse av smitteverntiltak.  For virksomheter som blir hardt rammet av smitteverntiltakene, må krisetiltakene utgjøre et sikkerhetsnett som gjør at de ivaretar sin soliditet og gir mulighet til å raskere oppskalere aktiviteten når smittesituasjonen igjen tillater det.

Målrettede smittevernstiltak

Regjeringens smittevernstiltak har satt markedet på pause, når pandemien er over og restriksjonene løftes vil publikum utvilsomt komme tilbake. Underveis må det iverksettes tiltak som gjør det mulig å drive kulturaktiviteter i størst mulig utstrekning og samtidig på en sikker måte. Vi trenger et målrettet arbeid for å samle ny innsikt om hvordan kulturaktiviteter kan foregå trygt under pandemier, og etablere tiltak som ivaretar denne tryggheten. Vi vil understreke at viktigheten av at forskrifter og regelverk er godt faglig begrunnet i smittevernshensyn og legger likebehandling til grunn. Tiltaksbyrden må begrenses så langt det er mulig med hensyn til virksomhetenes verdiskaping, arbeidsplasser, kompetanse og kulturpolitiske mål.  Tiltakene må også oppleves treffsikre og gi mening for aktørene som rammes av dem og, det sikrer legitimitet og reduserer støyen rundt tiltakene.

Under gjengis de viktigste tiltakene vi mener det er behov for fremover. Tiltakene spenner over flere departementers ansvarsområder. Det er derfor et sterkt behov for å se virkemidlene i sammenheng for å sikre god treffsikkerhet.

Kompensasjonstiltak:

Det er behov for en kompensasjonsordning for kultur også i 2021. 

Ordningen må ha en sjablonmessig innretning og rask saksbehandling og rask utbetaling for å sikre sårt tiltrengt likviditet. Ordningen bør baseres inntektstap og dokumenteres med regnskap for 2017-2019.

Kompensasjonsordningen bør suppleres med en «ventilordning» for virksomheter som av ulike årsaker ikke treffes av hoved-ordningen og har behov for mer omfattende saksbehandling.

Det er også behov for en ny runde med kompensasjon til museer og scenekunstinstitusjoner med over 60% offentlig finansiering, inkl. de samiske museene.

Flere kostnader må inkluderes i den generelle kompensasjonsordningen bl.a. kompensasjon for ukurante varekostnader, merkostnader pga. smittevernstiltak, samt likebehandling av kostnader knyttet til eie og leie. (Sistnevnte er vedtatt av stortingsflertallet men er så langt ikke fulgt opp av regjeringen.)  

Det er behov for en treffsikker kompensasjonsordning for eventselskaper og leverandørtjenester til arrangementer som er definert utenfor kulturdepartementets ansvarsområde.

Stimuleringstiltak:

Stimuleringsordning for kulturarrangement, med innebygget sikring ved behov for nedskalering og avlysning. 

Garantiordning for å kunne planlegge for store publikumsåpne arrangement

Garantiordning for film- og serieproduksjon

Styrke et bredt utvalg av virkemiddelapparatet for å ruste virksomhetenes nasjonale og internasjonale konkurransekraft

Omstillingstiltak for bærekraftig utvikling

Utbedringsmidler til bygg for museer og kulturarenaer

Arbeidsrettede tiltak

Her har flere viktig tiltak har blitt vedtatt den siste tiden, som forlenget permitteringsperiode og forlenget ordning for selvstendig næringsdrivende.

Men det er fortsatt et stort behov for:

Arbeidsgiverperiode reduseres fra 10 til 2 dager for å senke kostnad og risiko for arbeidsgiver ved å ta permitterte tilbake, alternativt kan dette løses gjennom en refusjonsordning for kostnadene.

Forbedret og forlenget lønnstøtteordning slik at vi kan få folk raskt tilbake på jobb og komme i gang med verdiskaping. Skal denne treffe godt hos de med størst behov må

Kompensasjonsgraden økes

Krav om å ikke permittere på nytt må fjernes sammen med kravet om 100% stilling.

Videre samarbeid på trepartsnivå

Arbeidsgiver og arbeidstakersiden i kultursektoren har et løpende godt og tett samarbeid, og corona-krisen har tydelig vist viktigheten av dette. Vi ønsker å ha den samme konstruktive dialogen i trepartssamarbeidet med kulturpolitisk ledelse.

Avslutningsvis vil vi anbefale Kulturdepartementet å opprette en gjenåpningskommisjon, solid politisk forankret og med representanter fra partene i arbeidslivet og i bransjene. Vi bidrar selvsagt gjerne inn i denne.

Vi er glade for å se at det nå gjøres et arbeid med å tenke fremover og planlegge også for tiden etter pandemien. Vi takker derfor for muligheten for å komme med noen innspill til denne prosessen. Kulturlivet skal på et eller annet tidspunkt gjenåpnes. Dersom dette skal skje på en god måte, er det viktig at det gjøres i dialog med aktørene i bransjen.

Som Norges største interesseorganisasjon for landets utøvende musikere og artister vet vi svært godt hvor hardt krisen har rammet kulturlivet. Mange opplever situasjonen akkurat nå som verre enn noensinne. Vi ser dessverre heller ingen tegn til bedring i nær fremtid. Som de fleste andre håper vi på at sommeren vil bringe en større grad av normalitet. I skrivende stund er det imidlertid usikkert om dette vil bli en realitet.

Uansett vil det ventelig ta lang tid å få i gang hjulene igjen etter krisen. Musikkbransjen vil føle på virkningene av denne situasjonen i lang tid.

Vi vil gjerne berømme representantene for å legge frem dette forslaget og med det vise at de tar kulturlivet på alvor. Vi ønsker å komme med følgende innspill:

1) Kulturlivet selv må få delta i prosessen

Det er vesentlig at gjenåpning skjer i dialog med bransjen. Vi har under hele pandemien opplevd at både Regjeringen og Stortinget har hatt gode intensjoner og har vært interessert i å hjelpe kulturlivet gjennom krisen. Imidlertid har vi litt for ofte sett at de ordningene som har blitt presentert ikke har truffet så godt som intensjonen. Vi mener at en del av disse problemene kunne ha vært unngått dersom bransjen i større grad hadde fått ta del i beslutningsprosessene.

Når det nå skal legges en plan for gjenåpning, vil det aller viktigste poenget vi kan spille inn være at denne planen må legges i samarbeid med feltet selv. Som også spilt inn fra andre, må det opprettes kommisjoner, arbeids- eller referansegrupper, hvor bransjeaktørene selv må få delta i vurderingene som gjøres. Flere departementer og komiteer må involveres – kompetansen, viljen og forståelsen om hva denne krisen faktsk innebærer, må hentes fra ressurser innne næring, eksport, og sysselsetting såvel som kultur. Dette er den eneste måten vi kan sikre at ordningene blir treffsikre nok.

Utøvere, artister og deres representanter må åpenbart få delta i disse foraene. Det samme må det øvrige feltet. Vi støtter også Norske Konsertarrangører i at det nok bør legges ulike løp for institusjonsfeltet og det frie feltet, da utfordringene ikke alltid er de samme.

Vi er kjent med at løsninger som skissert her er etablert både i Sverige og Danmark.

2) Fortsatt behov for kompensasjon, herunder inntektssikring for selvstendig næringsdrivende

Selv om lovnad om vaksiner kan tyde på et lys i enden av tunnelen, må det være klart at kulturlivet vil være rammet av dette i lang tid fremover. Det er derfor avgjørende at kompensasjonsordningene for kulturbransjen fortsetter i en periode også etter at pandemien er erklært over. Norske artister og musikere trenger en visshet om at de vil bli ivaretatt også da. Dette vil kunne hindre konkurser og en kompetanseflukt. Frafallet vil bli svært stort hvis man ikke planlegger slik at det oppleves en viss grad av forutsigbarhet. Det er også et poeng at forutsigbare ordninger som gir muligheter for planlegging og satsninger vil gi bransjen mulighet til en mer umiddelbar oppstart etter krisen, og dermed en raskere normalisering av økonomien og næringsgrunnlaget.

Mange av GramArts medlemmer har mistet tilnærmet hele sitt inntektsgrunnlag som følge av koronapandemien. Siden myndighetene fremdeles pålegger aktørene i kulturlivet strenge restriksjoner, er det etter vårt syn helt nødvendig at myndighetene forplikter seg til å videreføre ordningen med inntektssikring for selvstendig næringsdrivende. Vi mener derfor at det må komme et tydelig signal på at denne og andre kompensasjonsordninger for kulturbransjen vil bli videreført til krisen i kulturbransjen er over. Det gjelder også i tiden etter 1. oktober 2021. Vi har for øvrig spilt inn til arbeids- og sosialkomitéen at kompensasjonsgraden for den midlertidige inntektssikringen må tilbake til 80 % av inntektsgrunnlaget, slik den var i den første delen av pandemien. Ordningen har vært svært viktig for GramArts medlemmer i denne perioden. Vi ser få gode grunner for å redusere satsen.

For øvrig trenger vi også en snarlig avklaring på hvordan sammensetningen av de øvrige kompensasjonsordningene vil bli i tiden fremover. Dette oppleves for øyeblikket som svært uklart.

Ta gjerne kontakt med oss dersom noe ønskes utdypet eller komitéen skulle ha spørsmål.

Med vennlig hilsen

Marius Øvrebø-Engemoen
daglig leder
Artistorganisasjonen GramArt

Fagforbundet er landets største fagforening med nær 400 000 medlemmer, som organiserer bredt innenfor kulturlivet. Våre medlemmer er ansatt både kommunalt, fylkeskommunalt og statlig, og over et stort kulturfaglig felt.

Blant yrkesgruppene i Fagforbundet er bibliotekansatte, kommunalt ansatte kulturforvaltere,
kulturskole, ansatte ved fritidsklubber og åpne møteplasser, kino, kulturhus og museer.
Fagforbundet Teater og Scene er en landsdekkende fagforening for teknisk, kunstnerisk og
administrativt ansatte ved scenekunstvirksomheter. Fagforbundet organiserer både faste og midlertidig ansatte, og frilansere i kulturbransjen.

Forutsigbarhet og langsiktighet både under og etter pandemien må til for å sikre et framtidig kulturliv
Det viktigste tiltaket for hele kulturfeltet er at alle rammene rundt er så forutsigbare og langsiktige
som mulige. Vi må ta høyde for at vi ikke er i en normalsituasjon på lang tid. En plan som skisserer ulike scnearier når det gjelder omfang og varighet av pandemien vil gi oss forutsigbarhet, slik trafikklysmodellene fungerte for ulikt smittetrykk lokalt. Det må planlegges for at den ustabile situasjonen vil vedvare, men at vi samtidig kan ha et kulturliv både under og etter koronaen. Krisa vil vare lenger enn pandemien, vi er derfor avhengige av at tiltakene varer også etter pandemien og inn i gjenåpningen. Vi ser at publikums vaner nå kan endre seg og at det kan skape en usikkerhet rundt inntektene ved gjenåpning.

Vi er også bekymret for at frilansere og ansatte på kulturfeltet skal miste troen på at det går an å leve
av å jobbe med kultur, i bred forstand. Kulturlivet er avhengig av en lang rekke funksjoner, med sine
spesifikke krav til kompetanse. Det er viktig å beholde kompetanse og erfaring, slik at en gradvis
gjenåpning kan gjennomføres.

For framtidige kulturopplevelser er det selvsagt også viktig å sikre gode rammebetingelser for
skapende og utøvende kunstnere. De er en viktig del av dette bildet.

Stimulerings- og kompensasjonsordningene
Virkemidlene må sikre at virksomhetene opprettholder aktivitetsnivået og
publikumstilbudet samtidig som det må være forutsigbart at økonomiske tap som følge av pålegg fra
myndighetene kompenseres.
Flere kostnader må også inkluderes, blant annet merkostnadene ved streaming/digitalisering av
tilbudene, bemanning og økt tidsbruk på teknisk for- og etterarbeid ved avvikling av arrangementer og
for å ivareta smittevern generelt. Skal situasjonen med begrensede inntektsmuligheter vedvare må
myndighetenes kompensasjonsordninger være mer treffsikre og kompensere for alle kostnader i
teatre, opera og konserthus.

Kulturlivet i kommunene

Kulturdepartementet må ikke sende regningen for å gi kompensasjon til kommunene! Kommunene
har allerede store ekstra utgifter på grunn av korona, og har gjennom sin organisasjon KS gitt klart
uttrykk for dette. Kompensasjonen til kulturlivet må komme som ekstrabevilgninger som trygger den kulturelle grunnmuren i kommunene (fritidsklubber, bibliotek, kulturskole og kulturkonsulenter m.v.). 
Kompensasjons - og permitteringsordninger må videreføres også til etter gjenåpning, og det må være
mulig å åpne uten å belaste arbeidsgiver hver gang. Dersom kinoene stenger annenhver måned, kan
ikke kinoen betale permitteringsdager hver gang.

Lønnstilskudd
Fagforbundet ønsker et trygt arbeidsliv for alle og ser derfor behovet for en tilpasset
lønnstilskuddsordning for å få de som fortsatt er permitterte tilbake i jobb. Det er en stor psykisk
påkjenning å være permittert så lenge som noen nå har vært. Vi mener dette vil være et viktig tiltak
for å motvirke en kunnskapsflukt fra kulturlivet.

Etablering av utdanning for de scenetekniske fagområdene i Norge
Fagforbundet Teater og Scene opplever nå kompetanseflukt i bransjen og etterlyser tiltak for å
rekruttere og beholde ansatte. Innen de tekniske fagområdene på scenekunstfeltet er det mange
yrker som ikke har et utdanningstilbud i Norge. Fagforbundet har i flere år jobbet grundig med dette
og har derfor et godt underlag for å raskt kunne være på plass med et solid fundament. Vårt forslag er
at dette kan igangsettes som en del av Kompetanse Norge sitt bransjeprogram med studie- og
opplæringstilbud som skal støtte de næringene som er hardt rammet av korona.

Frilansere
Frilansere har det mer usikkert enn noensinne, og utsiktene ser ikke lysere ut nå. Det er en gruppe
som i utgangspunktet ofte har lav inntekt. For mange av dem har hele inntektsgrunnlaget nå falt helt
bort. Fagforbundet Teater og Scene mener at satsen for selvstendig næringsdrivende og frilansere må
opp på linje med det ordinære dagpengemottakere får. 

Regelverk
Det er viktig med enklest mulig regelverk, som gir lite rom for misforståelser. Vi mener at det ikke bør gis råd i tillegg til pålegg og anbefalinger. Videre er det viktig at Kulturrådets saksbehandling ikke bidrar til svekket tillit, gjennom opplevd urettferdighet og endring av regler underveis. 

Med hilsen
FAGFORBUNDET
Ellen Ovenstad
May-Britt Sundal

Vi takker for anledningen til å få komme med innspill til representantforslaget om utarbeidelse av en plan for en trygg gjenåpning av kulturlivet.

Ingen vet når det kan skje, men alle vet at det skal skje: Vi skal tilbake til et kunst- og kulturliv som syder av aktivitet. Enn så lenge handler det ikke om når vi vil åpne, men om når der er trygt å åpne. Tiden og innsatsen frem til da må vi disponere klokt, for kunstnerne og kulturarbeiderne er slitne nå.

Kulturdepartementet har gitt Norsk kulturråd og Norsk filminstitutt (NFI) i oppdrag å utarbeide en langsiktig gjenåpningsplan for kultursektoren. I oppdraget heter det:

"Planen bør gi anbefalinger til innretning på/ disponering av statlige virkemidler for å stimulere til aktivitet og måloppnåelse i den nasjonale kulturpolitikken. Oppdraget forutsetter dialog med helsemyndighetene og kultursektoren."

Nå gjenstår det å se hvilke tiltak Kulturrådet og NFI faktisk foreslår, men fokuset og ordlyden i oppdraget gir grunn til bekymring. Misforstå oss rett; Det er naturlig at Kulturdepartementet har fokus på tiltak som skal bidra til måloppnåelse i den nasjonale kulturpolitikken. Men dette vil være langt fra nok hvis en gjenåpningsplan skal sørge for at vi har et bredt og mangfoldig kulturliv å komme tilbake til etter koronakrisen.

Derfor støtter vi helhjertet opp om representantforslagets intensjon om å ansvarliggjøre regjeringen i arbeidet med å utarbeide en plan for gjenåpning av kulturlivet. Hvis vi ser til Nederland er statens gjenåpningsprosjekt for kultur- og idrettssektoren forankret i fire departementer - kultur, helse, finans og justis - samt i hele bredden av sektoren. Andre departementers virkemidler er så langt vi kan se ikke nevnt i oppdragsbrevet fra Kulturdepartementet, foruten en henvisning til at oppdraget forutsetter dialog med helsemyndighetene. Det holder rett og slett ikke.

Vi trenger at alle relevante departementer engasjerer seg i og forplikter seg til planen om gjenåpning av kulturlivet, og går inn med det de kan av virkemidler.

Kulturlivet står i en dyp krise. Dette er ikke tiden for å gå seg bort i vyer om måloppnåelse i kulturpolitikken. De samfunnsmessige tapene tapene vil ramme så mye bredere enn det, både samfunnsøkonomisk og med tanke på folkehelsen. Vi snakker om kompetanseflukt og varige tap av arbeidsplasser. Om generasjoner av unge som lar være å engasjere seg i kultur, idrett og frivillighet, og ergo samfunnsliv. Om langsiktige konsekvenser som vil påvirke kunstproduksjonen i mange år fremover. Om en landsdekkende og mangfoldig infrastruktur av arrangører og visningsarenaer som forvitrer.

I sum svekker det ytringsmangfoldet, folks evne til kritisk refleksjon og, i siste instans, demokratiet.

Aktørene i kulturlivet har måttet venne seg til at de alltid er først i rekken når innstramminger gjøres, og sist i rekken når det kan løses opp på tiltakene igjen. De har blitt manet til «dugnad» og «krafttak», samtidig som de har blitt rammet av uforståelige tiltak og regelverk som ikke en gang er forankret i plausible, faglige begrunnelser (hørte jeg noen si «fastmonterte»?). Det aller første steget i en gjenåpningsplan bør være å gjøre noe med denne praksisen. Slutt med å si at kulturlivet vil være det siste som blir åpnet igjen. Det trenger nemlig ikke å være eller bli sånn!

Nøkkelen til en full gjenåpning av kulturlivet er å komme tilbake til større publikumsarrangementer. Først når det skjer kan kulturlivet for alvor starte på veien ut av krisen. Derfor er det avgjørende at helsemyndighetene og de relevante aktørene i kulturlivet så snart som mulig setter seg ned og diskuterer hva som skal være premissene eller parameterne for gjenåpning. Dette handler i første rekke om «harde faktorer» som vaksinasjonsgrad i befolkningen, bruk av vaksinasjonspass, hvordan vaksinene fungerer med tanke på smitte og varighet, sykdomsbildet i samfunnet, ulike testmetoder og en rekke smittevernfaglige tiltak knyttet til arrangementene i seg selv.

Smitteverntiltak, påbud og forbuds legitimitet er avhengig av god forankring, både smittevernfaglig og arrangements- og sikkerhetsfaglig. Da må kulturlivet tas med på råd. Jeg har sagt dette uendelig mange ganger; de profesjonelle arrangørene i kulturlivet er verdensmestere i publikumshåndtering og trygge arrangementer. Også nå. Myndighetene må ta kulturlivets faglighet og ansvarlighet på alvor.   

Når vi sammen har kommet frem til hva som skal være premissene for gjenåpning, må vi bredde ut samarbeidet og jobbe videre med en gjenåpningsstrategi. Alle forventer en gradvis gjenåpning. Så hva skal til i de ulike fasene? Hvilke virkemidler har vi til rådighet? Det er svaret på disse spørsmålene som kan gi kulturlivet en nødvendig grad av forutsigbarhet i månedene fremover.

Og så må vi ikke glemme at mens vi venter på gjenåpningen så blør store deler av kulturlivet, og musikkbransjen aller mest. Derfor trenger vi snarlige avklaringer på hvordan virkemiddelmiksen vil se ut for 2021. Det er kritisk at ingen av koronastøtteordningene som skal være spesielt innrettet mot aktørene i kulturlivet er søkbare i skrivende stund.

Den varslede stimuleringsordningen er vel og bra, men den vil ikke være til hjelp for alle. Derfor er vi svært glade for signalet om at regjeringen nå ser på en ordning for festivalene og arrangørene med de virkelig store scenene, men innrettingen vil være avgjørende for effekten ordningen kan få. Det er også viktig at vi får på plass en kompensasjonsordning så raskt som overhodet mulig. Situasjonen er prekær for de som nå har måttet innstille aktiviteten og permittere ansatte – igjen.

I alt dette er det sentrale premisset dialog mellom myndighetene og kulturlivet. Reell dialog. Hittil i håndteringen av koronakrisen har dette vært en mangelvare. Vi har sporadisk blitt tatt med på råd. Og at aktørene i kulturlivet får komme med innspill er bra. Men så lenge innspillene ikke følges opp av en samtale så er det ikke dialog, da er det bare seriemonolog.  

Det er avgjørende for en vellykket prosess med en gjenåpningsplan at det etableres en rekke arbeids- og/eller referansegrupper for de ulike delene av kulturlivet, hvor en reell representasjon ivaretas. Her bør det legges opp til ulike løp for institusjonsfeltet versus det frie feltet, og til at kulturnæringene ivaretas spesielt. Trepartssamarbeidet bør være grunnpilaren, og bransjeorganisasjonene bør sitte i førersetet og sørge for bred representasjon innenfor sine respektive grupperinger. Myndighetene har (dessverre) ikke nødvendig innsikt i bransjene til å kunne ivareta dette på en god nok måte. 

Først gjennom en vellykket planprosess vil vi kunne lykkes med å skape størst mulig forutsigbarhet, - og ikke bare til pandemien er over, men til krisen i kulturlivet er over.

På vegne av Norske Konsertarrangører,

Tone Østerdal, daglig leder 

Innspill vedrørende Representantforslag 93 S om å lage en plan for trygg gjenåpning av kulturlivet når smittesituasjonen tillater det.

 Norsk scenekunstliv er hardt prøvet av Covid 19. Vi er bekymret for den frie scenekunsten. Danse- og teatersentrum setter derfor stor pris på initiativet i Dokument 8:93 S (2020-2021) for å få på plass en trygg gjenåpningsplan/beredskapsplan dersom nye smittevernstiltak blir innført. Vi vil påpeke behovet for å se produksjon, formidling og arena i en helhetlig sammenheng også når det gjelder en gjenåpningsplan/beredskapsplan og at planverktøyet integrerer et internasjonalt perspektiv.

 Gjenåpning av kulturlivet handler i stor grad om arrangørene. En gjenåpningsplan bør etter vår oppfatning innebære både igangsettelsestiltak for arrangørene såvel som de som skaper innhold til arrangørene. Planen bør anerkjenne kunstnernes og kompanienes – innholdsleverandørenes - behov for langsiktig økonomisk hjelp/kompensasjon. Dette behovet vil være tilstede lenge etter at gjenåpningsprosessene av samfunnet har funnet sted, idet den komplekse økonomien i det ikke-institusjonelle feltet vil bruke lang tid på å ta seg opp, og økonomien utvikler seg antagelig på måter vi ikke vet om i dag.

 Planen bør inneholde tiltak for å styrke de frie scenekunstnernes – liveuttrykkenes – internasjonale muligheter når verden åpnes på nytt. Aktørene innen fri scenekunst må finne sitt publikum og sine spillesteder – både i Norge og internasjonalt. I dette arbeidet er det etterspørselsprinsippet som gjelder. Systematisk informasjon og styrking av virkemiddelapparatet, særlig internasjonalt gjennom Norwegian Arts Abroad (NAA), er avgjørende for norske kunstneres internasjonale muligheter. Kompensasjon for tap av internasjonale inntekter har vi ikke hatt i Norge, og flere kunstnere som nettopp har satset og hentet brorparten av sine inntekter ute, står nå i en stor usikkerhet og lider store tap. Vi kan ikke kontrollere gjenåpningen på de internasjonale markedene, men vi kan bidra til at norske kunstnere har økonomi til å komme seg gjennom krisen. Vi vet også at de internasjonale arenaene er i store problemer, som kan gi utslag i lavere honorarer for kunstneriske oppdrag i tiden etter at verden åpner opp. I tillegg vil det koste mer å komme seg ut.

 Vi har sett er hvor utsatt frie levende og internasjonalt orienterte kunstformer som musikk og scenekunst representerer har vært og fortsatt er som følge av Covid 19.

Store deler av aktørene innen «live» uttrykkene, kompanier, enkeltkunstnere står overfor radikalt endrede forhold ute i verden som det vil ta lang tid å bygge opp – og antagelig ikke slik vi hittil har kjent de internasjonale markedene, men kombinert med andre og ennå ukjente faktorer.

 Hovedmålet må være å ta kompaniene og kunstnerne gjennom koronakrisen og over kneika. Det er mye som tyder på at pandemien vil vare lenger og må håndteres lokalt, nasjonalt og globalt ut ifra en annen tenkning enn den ad hoc pregete tenkningen som fortsatt rår.

 Planverktøyet må gi langsiktighet og forutsigbarhet slik at vi ikke mister innholdsleverandørene, de som produserer og eksporterer kunst og kultur, og de som opprettholder kunst og kultur som samfunnsverdi og næring. 

 For aktørene innen fri scenekunst er det ingen motsetning mellom disse to faktorene.

 Vi har sett kunstnere og kompanier falle gjennom mange stoler når det gjelder kompensasjonsordningene. Dette har flere årsaker, hvor en er den selvsagte – pandemien avdekket et lappeteppe av en sammensatt økonomi der aktørene skifter roller og henter inntekter fra ulike mer eller mindre kontraktfestede oppdrag, med skiftende inntektsbilde fra år til år, avhengig av om man er i produksjon, eller visning. Denne mangelfulle kunnskapen om en stor og viktig økonomi innen for «live» kunstartene koblet opp med oppfatningen av pandemisituasjonen som fortsatt ad hoc, at det må handles i en slags øyeblikkelig og kortsiktig hjelpemodus, har bidradd til en fortsatt vanskelig og uoversiktlig situasjon snart ett år etter at Covid 19 slo ned. Til tross for velvillige intensjoner, har ikke den politiske håndteringen greid å få frem et overordnet bilde av situasjonen, kartlagt helhet og kompleksitet inkludert, og fått frem langsiktige og treffsikre tiltak.  

 Regjeringen har gitt et oppdrag til Norsk Filminstitutt og Norsk kulturråd om å lage en slik langsiktig gjenåpningsplan. Det er viktig at arbeidet forankres i kulturlivet gjennom tett og løpende dialog med relevante kunst og kulturorganisasjoner i den innledende fasen for å sikre best mulig organisering og oversikt over kunnskap og behov.

 Vi støtter forslaget om å etablere en gjenåpningskomite og at det internasjonale perspektivet ivaretas gjennom Norwegian Arts Abroad nettverket. (NAA) som håndterer den norske modellen for internasjonalisering og eksport. En slik gjenåpningskomite bør komme i arbeid raskt.

 Forslag til konkrete tiltak

Forlenge kompensasjonsordningen for frilansere og selvstendig næringsdrivende ut 2021 og øke kompensasjonen til 80%

Øke andel kunstnerstipend

Få på plass en tilskuddsordning for etablerte kompanier som kan gi gode produksjonsvilkår og arbeidsplasser for scenekunstnere

Etablere en kompensasjonsordning for tap av internasjonale inntekter, alternativt en ordning for tap av inntekter enten fra nasjonale eller internasjonale oppdrag

Styrke NAA sitt internasjonale arbeid (reisestøtteordninger , bransjetreff, promoteringstiltak mm , denne styrkingen vil være tverrdepartemental i og med at NAA får støtte over post 74 og UDs kap 115, norgesfremme og kultur – som dekker reisestøtte og prosjektstøtte, slik at norsk kunst og kultuyr kan være raskt på banen når verden åpnes.

Etablere under NAA tilskudd som ivaretar spesielle utgifter tilknyttet pandemien i forbindelse med internasjonal aktivitet(karanteneutgifter, etc)

Plan, beredskap, scenarioer og samarbeid

En vakker dag - når smittesituasjonen tillater det - skal kulturlivet gjenåpnes. Vi skal igjen samles til konserter, festivaler, forestillinger, kino, opplesning og utstillinger. Det skal lyttes, betraktes, danses, drikkes, prates og sosialiseres. Ikke via digitale løsninger, men fysisk i samme rom, med ekte og analoge mennesker. Vi skal også treffes på bandøvinger, og på kor- korps og orkesterprøver. Teater- og danseensembler skal møtes på scenen, og artister skal igjen ut på turné - både innenlands og i utlandet. Befolkningen skal igjen få muligheten til å ta del i flotte kulturopplevelser. Disse opplevelsene skal leveres av dyktige, profesjonelle fagpersoner, som har sitt levebrød i kulturbransjen.

Men før vi kommer dit skal vi gradvis tilbake til normalen, hva nå det måtte bety. Vi sitter inne med mange ubesvarte spørsmål: Vil pandemien forsvinne, og når? Vil publikum komme tilbake, og på hvilken måte? Vil det bli mulig å turnére igjen, og hvor?

For kulturbransjen har virkningene av regjeringens korona-nedstenginger i vinter vært verre enn noensinne. Vi ser heller ikke noen betydelige bedringer i sikte, i hvert fall ikke før tidligst til sensommeren. Og selv om pandemien kanskje er over til høsten en gang, er ikke krisen i kultursektoren over like raskt. Det vil ta tid å få hjulene i gang igjen, det vil ta tid å planlegge turnéer og festivaler, og mange arrangement er allerede utsatt til 2022. For å unngå unødvendige konkurser i denne perioden er det derfor nødvendig at kompensasjonstiltakene varer flere måneder inn i den «smittefrie» perioden. Vi må unngå at enda flere ser seg nødt til å selge instrumenter og utstyr, eller enda verre; forsvinner fra bransjen.

Samtidig vet ikke norske arrangører hva slags regler og kompensasjon de skal forholde seg til fremover. Resultatet av det er avlyste arrangementer og at arrangører, teknikere, musikere eller artister ikke har mulighet til å planlegge.

Det er bekymringsverdig at regjeringen ikke ser ut til å ha en plan for ulike scenarioer, og at utfordringene knyttet til covid-19 fortsatt håndteres som om den var akutt, til tross for at man nå har levd med denne situasjonen siden mars 2020.

Allerede i starten av krisen, fra midten av mars 2020, etterlyste en samlet kulturbransje tett dialog og nært samarbeid med myndighetene. Dette gjaldt både opp mot Norsk Kulturråd og med Kulturdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Næringsdepartementet og Finansdepartementet. Vi har de siste årene bygget opp en sterkt og profesjonell bransje, vi samarbeider godt og tett, og jobber for omforente løsninger og mot samme mål, som er en sterkt og trygg næring for alle ledd i verdikjedene. Aldri har kulturbransjen vært så godt organisert og koordinert som under denne pandemien.

Dessverre så har dialogen og samarbeidet med myndighetene vært langt fra like koordinert og gunstig. Alt for ofte har vi ikke blitt involvert i arbeidet med forskrifter, kompensasjonsordninger og tiltak, med det resultatet at større eller mindre deler av dem har vært unødvendig uklare, upresise og dessverre ofte også har vært dårlig forklart og kommunisert til bransjen.

Dette har gjerne ført til at vi har måtte kontakte de forskjellige departementene og/eller kulturrådet i etterkant, for å få endret både innhold, innretning og forklaringer og tekster på de forskjellige hjemmesidene. Mange ganger har de ansvarlige byråkratene respondert på våre henvendelser, og rettet opp både i innhold og tekst. Men mange ganger har det også vært svært vanskelig å nå inn til riktig adressat. Dette har ført til mange frustrasjoner, unødvendig ekstraarbeidet og ekstrakostnader vi gjerne skulle unngått.

Vi støtter derfor fullt og helt opp om dette representantforslaget, men ber også komiteen klart tilkjennegi at «samarbeid» skal forstås som forpliktende for partene, at det settes av midler til dette samarbeidet og at målet må være gode og forutsigbare rammevilkår helt til ikke bare pandemien, men også krisen i kulturbransjen er over.

Alt tatt i betraktning så har vi vært heldige her i landet, tross alt. Vi har et oljefond som regjeringen har brukt rikelig av, og vi nærmer oss nå 9 milliarder i bevilgninger til kultursektoren. Sammenlignet med andre land vil vi komme bedre ut av pandemien enn de fleste, med en kulturbransje som kan ta en sterkere posisjon også internasjonalt. Det forutsetter at vi gjør de riktige vedtakene også i tiden fremover. Vi må sikre at alle deler av næringskjedene overlever, og at så mange som mulig av våre kunstnere og kulturarbeidere blir med oss inn i en koronafri verden.

Men da må alle gode krefter jobbe sammen, den kompetansen som finnes ute i organisasjonene må tas i bruk, og tradisjonelt trepartssamarbeid må bli både hovedregel og foretrukket samarbeidsform, også i kulturlivet.