Utdanning for omstilling. Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO. Vi organiserer 2.500 virksomheter med ca. 52.000 årsverk. Vår visjon er "et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn". Abelia har medlemmer innen blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor. 

Abelia er glad for at regjeringen har fremlagt en stortingsmelding om arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Mange gode intensjoner og en klar forventning om et tettere samarbeid mellom universiteter, høyskoler og virksomheter i offentlig, privat og frivillig sektor. Nå er det viktigste at Stortinget støtter oppunder tiltakene for at dette skal bli en realitet og iverksatt. 

NHOs kompetansebarometer viser at næringslivet har et stort udekket kompetansebehov. En tettere kobling mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene gjennom høykvalitets praksisopphold, oppgaveskriving og at næringslivet kan delta i utformingen av studieprogrammers innhold kan bidra til at kompetansegapet tettes. Dette vil være avgjørende for å sikre jobbskapingen fremover. 

Vi i Abelia har lenge arbeidet for at det blir større politisk oppmerksomhet om behovet for mer kobling mellom utdanning og næringsliv. Vi må utnytte viktige ressurser fra næringslivet for å øke arbeidslivsrelevansen i studiene. Det må bli tettere bånd mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidsplassene som tidligere studenter er sendt ut til. I Norge har vi et dårlig utnyttet system for effektiv bruk av tidligere studenter. Bruken av mer praksis i ordinære studieløp og ikke bare gjennom profesjonsstudier kan være en vei å gå. 

Vi mener man må tenke på et helhetlig og langsiktig utdanningssystem som er fleksibelt nok og der man drar nytte av alle aktører; dette gjelder både de offentlige og private universitet og høyskolene, de frivillige organisasjonene og forskningsinstituttene. Alle har ulike roller i utdannings- og forsyningssystemet som kan bidra positivt til næringslivets behov for omstilling. Det må også vurderes hvordan vi kan ha mer fleksibilitet i systemet for ansettelser i 2'er stillinger, hospitering og veiledning og oppdragsgivere for faglige oppgaver mellom sektorene, slik at det blir attraktivt for folk fra næringslivet og andre relevante aktører med tung kompetanse å bidra inn i undervisningen og veiledningen i UH-sektoren. 

Udekket kompetansebehov blir trukket frem som blant de viktigste faktorene for en begrenset vekst og konkurransekraft i næringslivet. Små og mellomstore bedrifter (SMB) er det risiko og kostnader ved å heve kompetansen til de ansatte. Ved å sidestille digitale og nettbaserte studier med stedbundet og fysiske studieplasser vil man oppnå en større demokratisering av studietilbudet og det vil også gi de som trenger å omstille kompetansen sin for å svare ut nye behov i næringslivet og offentlig sektor en mulighet der de er når de har kapasitet.  

I tillegg trengs det ordninger som gjør det mer attraktivt for bedrifter å drive kompetanseheving av de ansatte, og en ordning for skattefradrag for kompetanseheving (kompetansefunn), er et tiltak som vi mener må vurderes. Dette vil incentivere bedriftene til å satse på eksisterende arbeidskraft og gjøre dem mer relevant for å svare ut nye forventninger og opprettholde bedriftens konkurransekraft.

Abelia mener at man nå må ta driven universiteter og høyskoler har hatt i løpet av koronakrisen der de har vist at de kan snu seg raskt rundt for å tilby fleksibel og arbeidsrelevant utdanning. Denne utviklingen kan og bør benyttes videre. Digitalisering og nettbaserte studier er ikke å sette strøm på eksisterende studier, de skal tilrettelegges og tilpasses løsninger som gir samme effekt og kvalitet uavhengig av kanal.  Hvis vi tenker på korona som en test på digital læring er den urimelig – UH-sektoren ble kastet ut på dette uten planlegging og tilpasning. Til tross for en brå og uplanlagt overgang opplever mange studenter godt læringsutbytte. Fremtiden med gode digitale løsninger må ses i sammenheng og tilrettelegges i et åpent samfunn og ikke planlegges ut fra et lukket samfunn der studentene ikke har et normalt liv ved siden av. 

Selv om meldingen har mange gode intensjoner og ønske om å få igangsatt mange veldig gode tiltak er det en forventing om at mye av endringene løses gjennom endringer i eksisterende regler, gjeldene budsjettrammer og system. Nye utdanningsformer og samarbeid krever også nye digitale løsninger, nye aktører som ikke nødvendigvis må være stedbundet og satte de i regionale partnerskapene for å kunne gi fleksibiliteten arbeidslivet trenger. 

Abelia mener vi må ta hele utdanningssystemet i bruk, få til gode koblinger til næringslivet og andre aktører som kan være med å forberede studentene på det samfunnet vi ønsker oss.

Forskerforbundet vil understreke verdien av et godt samspill mellom høyere utdanning og arbeidslivet, både for fagutviklingen og for studiekvaliteten. Denne stortingsmeldingen beskriver og dokumenterer at mye er veldig bra i norsk høyere utdanning, inkludert utdanningenes relevans for arbeids- og samfunnslivet.  Det pågår mye godt samarbeid og utviklingsarbeid allerede. Det overrasker ikke oss.

Forskerforbundet mener meldingen ikke er forpliktende nok til å nå de målene den beskriver. En vellykket reform for bedre arbeidslivsrelevans, er avhengig av at de ansatte som skal gjennomføre den har tid og ressurser til å prioritere dette arbeidet. Meldingen legger ikke fram tiltak som sannsynliggjør dette.

Ny politikk må involvere de ansatte

Stortingsmeldingen inneholder store og mange forventninger, men presenterer få forslag til hvordan de ansatte skal kunne følge opp de nye oppgavene. Det er de ansatte som skal utforme studieprogrammene, planlegge og gjennomføre undervisningen, tilrettelegge for kontakt og samarbeid med relevante aktører i samfunns- og arbeidsliv samt etablere, kvalitetssikre og følge opp praksis. Til tross for dette, er de ansatte omtrent ikke omtalt i meldingen. Det er riktignok en gjennomgang av regelverket for ansettelser, som for så vidt er både grei og nyttig. Men kunnskap om arbeidssituasjonen for de ansatte er fraværende, noe som vitner om liten forståelse for både arbeidsoppgavene til de ansatte, og universitetenes og høyskolenes brede og sammensatte mandat. Den foreslåtte gjennomgangen av regelverk for ansettelser vil, til tross for gode intensjoner om mer og bedre samhandling med arbeidslivet, kunne bidra med flere midlertidig ansatte i en sektor som allerede sliter med alt for høy bruk av midlertidige stilinger. 

Tidsbruk

Meldingen forventer at de ansatte skal gi mer fleksible, digitale, studentaktive undervisningsformer, som også skal integrere kunnskap om innovasjon og entreprenørskap. Dette vil kreve mer tid og nye metoder fra både vitenskapelige ansatte og administrasjonen. Avbyråkratiserings- og effektiviseringskuttene har først og fremst rammet de teknisk- og administrative oppgavene, og det administrative støtteapparatet er allerede på et minimum. Flere tidsbruksundersøkelser viser at de vitenskapelige ansatte allerede jobber langt ut over normalarbeidsdagen. Skal de høye ambisjonene om økt arbeidslivsrelevans nås, må de ansatte ha tid til dette arbeidet.

Studentaktiv undervisning – pedagogisk bruk av digitale læringsressurser

Forskerforbundet støtter helhjertet opp om ambisjonene om mer studentaktiv undervisning, og mener disse i seg selv bidrar med arbeidslivsrelevans for studentene. Igjen finner vi meldingen mangelfull og vi savner særlig tiltak på to fronter i meldingen; 1) fysisk tilrettelegging og 2) tiltak for kompetanseheving i UH-pedagogikk, inkludert pedagogisk bruk av digitale læringsressurser.

Vi savner at denne stortingsmeldingen utreder behovet for oppgradering av undervisningsbygg og infrastruktur for mer studentaktive, arbeidslivsrelevante og innovative undervisningsmetoder, herunder læringsarealer, undervisningsutstyr, og digitale læringsplattformer.

Digitale verktøy er viktige for dagens undervisningspraksis, og vil bli anvendt i stadig flere sammenhenger, ikke minst når fleksible og desentrale tilbud skal bli en enda større del av sektorens portefølje. Omleggingen til digital undervisning av høy kvalitet er krevende. Lav digital kompetanse forhindrer god pedagogisk bruk av digitale plattformer. Korona-året har avdekket at det er et stort behov for digital kompetanseheving for ulike grupper av ansatte i UH-sektoren.

Stipendiater og post-doktorer

Forskerforbundet støtter meldingens forslag om en pilot som legger til rette for nytenkning rundt «pliktåret» i doktorgradsutdanningen. Samtidig vil vi understreke behovet for å styrke opplæringen i UH-pedagogikk og pedagogisk bruk av digitale læringsressurser, og mener at alle stipendiater og postdoktorer med pliktarbeid bør få tilbud om, og rom for innenfor arbeidsplikten, å ta del i tilpassede programmer for å utvikle UH-pedagogisk basiskompetanse. I dag ser vi at en økende andel av rekrutteringsstillingene utlyses uten pliktarbeid og uten mulighet for å utvikle undervisningskompetanse. Det er uheldig for rekruttenes videre karrieremuligheter i akademia, men også en misbrukt mulighet til nettopp å styrke den studentaktive læringen og dermed arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning.

Ny politikk krever forutsigbare ressurser

Forskerforbundet reagerer på at regjeringen ikke har utredet de ressursmessige konsekvensene av målsettingene og tiltakene i meldingen. I meldingen heter det at regjeringen «forventer at institusjonene prioriterer egne ressurser, tar i bruk eksisterende midler og benytter det handlingsrommet de har for å fremme arbeidslivsrelevans». For Forskerforbundet framstår det som paradoksalt at regjeringen opprettholder ABE-kuttene i en periode hvor økte krav og nye oppgaver innebærer stort behov for investeringer i infrastruktur og høyt kompetente teknisk og administrativt ansatte. ABE-kuttene i kombinasjon med en forskyvning av ressurser over på konkurransebaserte arenaer, bidrar til å svekke institusjonenes handlingsrom og evne til å ivareta bredden av oppgaver, inkludert nye krav til økt arbeidslivsrelevans.

God undervisning utvikles best av sterke fagmiljøer med forutsigbare rammer og arbeidsvilkår. Forskerforbundet mener det er viktigere enn noen gang å opprettholde kvalitet i hele bredden av studieprogrammer. Vi er derfor kritiske til at stadig mer ressurser blir tildelt som prosjektmidler gjennom ulike konkurransearenaer.

Forskerforbundet savner videre vurderinger i meldingen knyttet til finansiering av digitaliseringen sektoren står overfor. I Units utkast til ny digitaliseringsstrategi for UH-sektoren skriver de at «den store omleggingen av undervisning som er ventet å skje fremover, med tilhørende behov for kompetansebygging blant ansatte, vil kreve betydelige investeringer over en periode på minimum fire år».

Skal høyere utdanning lykkes med de forventningene meldingen har om et langt høyere innslag av praksis i studiene, må det etableres forutsigbare finansieringsordninger for praksis. I dag er finansiering av praksisplasser og veiledere i mange sammenhenger en akilleshæl. Uten bedre rammebetingelser er det vanskelig for virksomhetene i praksisfeltet å prioritere å bruke knappe ressurser på praksisveiledning og -organisering.

Gjennomgang av finansieringssystemet

Forskerforbundet mener det er et behov for en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet i høyere utdanning, inkludert en gjennomgang av de ulike studieprogrammenes plassering i finansieringskategori. Det vil bidra til bedre samsvar mellom tildeling og faktiske ressursbehov.

Vi vil derimot advare mot å knytte finansieringen av høyere utdanning direkte til faktorer som relevant arbeid etter endt studium og arbeidslivsrelevans i studiet. Det brede mandatet til universitetene og høyskolene med vektlegging på forskning, dannelse og det å være et kritisk korrektiv, er ikke bare en viktig del av kvaliteten ved selve utdanningene, men også et viktig bidrag til kvaliteten på den enkelte uteksaminerte kandidaten og dennes relevans for arbeidslivet. Det vil være svært uheldig om universitetene og høyskolene skal dreies mot å «produsere» forskning og undervisning som først og fremst er tilpasset arbeidslivets raskt skiftende behov.  

Vi forventer at representanter fra de ansatte blir involvert i arbeidet med en gjennomgang av finansieringssystemet.

Virke ideell og frivillighet representerer mer enn 1100 virksomheter i hele bredden av ideell og frivillig sektor. Vi har medlemmer innenfor barnehagesektoren samt grunnskoler, videregående skoler, folkehøgskoler, fagskoler, høgskoler og vitenskapelige høgskoler. Virke er den hoved­organisasjonen i Norge som organiserer flest av de om lag 350 godkjente friskolene som får statstilskudd, i tillegg til ni ideelle høyskoler og vitenskapelige høyskoler. Våre medlemmer bidrar til mangfold og bredde i utdanningssektoren, og gode utdanningstilbud i sitt nærmiljø.

Virke ideell og frivillighet takker for muligheten til å delta i høringen. Vi stiller oss bak hovedtrekkene i stortingsmeldingen. Arbeidslivsrelevans er avgjørende for både utdanningssystemets legitimert og for samfunnsutviklingen. Men vi vil påpeke at det er uheldig at arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning ikke ble samlet behandlet i en melding, slik at det var større mulighet for å se høyere yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning i sammenheng. Fagskolene og de private høyskolene er i front for å sikre arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning og kan fungere som inspirasjon for resten av sektoren.

Finansieringssystemet

Meldingen går ikke inn i finansieringssystemet for universitets og høyskolesektoren. Den resultatbaserte utmålingen i finansieringssystemet er i dag et hinder for at sektoren kan levere det etter- og videreutdanningstilbudet som samfunnet har behov for, og som mange av institusjonene ønsker å gi. Mange som tar etter- og videreutdanning studerer enkelt emner eller tar gjerne bare deler av studieløp. De gjennomfører i mindre grad fulle gradsstudier enn ordinære studenter. Indikatoren for uteksaminerte kandidater i finansieringssystemet er så ledes et hinder for institusjonene til å tilby attraktive etter- og videreutdanningsløp.

Forslag til merknad:

Stortinget ber regjeringen utrede endringer i den resultatbaserte finansieringen av utdanningsinstitusjonene slik at det ikke lenger skal straffe seg økonomisk å satse på etter- og videreutdanning.

Åpne studier

En rekke høyskoler har blitt kontaktet av kommuner og andre offentlige myndigheter som ønsker å skreddersy kvalifiserende etter- og videreutdanning til egne ansatte.  Kommunene ønsker skreddersøm slik at det lett skal være mulig å kombinere studier innen sykepleie, førskolelærere og andre yrker innen helse, omsorg og opplæring med eksisterende jobber. Kommunen vil gjerne selv velge ut hvem av sine ansatte som skal få delta på slike programmer. Det gjør at programmene blir lukkede, og kommunene må dermed bære hele kostnaden ved programmet. Det gjør at mange kommuner ikke har råd til å videreutdanne egne ansatte til yrker som kommunene trenger.

Forslag til merknad:

Stortinget ber regjeringen legge frem en sak om å opprette en ordning som sikrer kommunene og andre som leverer offentlig finansierte velferdstjenester finansiering av etter og videreutdanning til egne programmer i lukkede studier.

Utdanningsstøtte tilpasset videreutdanning

Vi er glade for at det foreslås endringer i utdanningsstøtten slik at den bedre passer for de som tar komprimerte løp over korte tidsperioder. Dette er en viktig for å nå de andre målene i kompetansepolitikken. Vi vil påpeke at det er viktig at de nye ordningene gjøres så like som mulige for både studenter innen høyere yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning.

UN Global Compact Norge, FNs organisasjon for bærekraftig næringsliv, takker for muligheten til å delta i høring om meldingen “Utdanning for omstilling - Økt arbeidsrelevans i høyere utdanning”.  

UN Global Compact Norge ser på denne meldingen som et godt grunnlag for et tettere samarbeid mellom akademia og arbeidslivet.  

Som en kunnskapsøkonomi er det avgjørende at vår arbeidsstyrke har høy omstillingsevne og relevant og solid kunnskap. Vi ser på økt arbeidsrelevans i høyere utdanning som et viktig middel for dette.  

I UN Global Compact Norge tilbyr vi flere praksisstudenter gjennom avtaler med høyere utdanningsinstitusjoner rundt om i landet. Flere av våre medlemsorganisasjoner gjør det samme. 

Vi ser vi særlig positivt på følgende strategi som lanseres i meldingen:  

• Det må tilrettelegges for flere delte stillinger og mer mobilitet mellom høyskoler og universiteter og samarbeidspartnere i arbeidslivet.  

På et generelt grunnlag savner vi at meldingen tar i bruk det fulle potensialet et tettere samarbeid mellom akademia og næringslivet kan oppnå , og at det på enkelte områder ikke svarer på utfordringene mellom akademia og næringslivet. Vi ber derfor komiteen vurdere følgende merknader:  

Flere frivillige praksisplasser i disiplinutdanningene (merknad til kap. 5.3)  

Praksis fremheves i meldingen som det foretrukne ønsket for økt arbeidsrelevans blant studenter (se figur 4.1). OECD påpeker også at norske studenter i for liten grad tilbys praksis, og at studenter som har fått arbeidserfaring gjennom praksisopphold opplever en lettere overgang til arbeidslivet. Studentene har også mer tillit til egne ferdigheter, og en bedre forståelse av hva de ønsker å jobbe med etter fullført studieløp. Internasjonale studier bekrefter dessuten at studenter i disiplinfag som har hatt praksis, i større grad lykkes med å få fulltidsstillinger, stillinger som tilsvarer utdanningsnivået og at de oppnår et høyere lønnsnivå enn de uten praksis.  

For å realisere Regjeringens mål at “flere studenter får relevant praksis i løpet av studiene” (s. 11), vil det være nødvendig å mobilisere nye krefter i arbeids- og næringslivet. Som meldingen påpeker, utgjør små og mellomstore bedrifter majoriteten av næringslivet i Norge. Disse har allerede spilt inn at det er særlig krevende å delta i praksissamarbeid og etterlyser insentiver. Regjeringens svar på bedriftenes ønske om insentiver, er at “gevinstene av å delta i praksissamarbeid er store, og at praksisstudenter og samarbeid med fagmiljøer er en ressurs”.  

UN Global Compact Norge mener at den dokumenterte effekten av praksisplasser bør danne grunnlaget for en mer ambisiøs og konkret satsing på frivillige praksisplasser i disiplinutdanningene. Vi mener også at regjeringens forventninger og tiltak under kapittel 5 “Mer og bedre praksis” i for liten grad svarer ut behovene, og håper derfor at Stortinget utfordrer Regjeringen til å se nærmere på hvilke barrierer som hindrer små og mellomstore bedrifter i å ta del i slike samarbeid, og undersøker hvilke insentiver som kunne hatt effekt på antallet praksisplasser som ble tilbudt av små og mellomstore bedrifter. 

Forslag til merknader: 

• Komiteen ber regjeringen om å ta initiativ til en utredning av hvilke barrierer næringslivet møter ved praksisordningene med akademia. 
   
• Komiteen ber regjeringen undersøke hvilke insentiver som kan påvirke antallet praksisplasser som tilbys av små og mellomstore bedrifter. 
   

Studenter som pådrivere for en bærekraftig omstilling (merknad til kap. 5.1.2)   

I meldingens første kapittel understreker regjeringen at vår evne til omstilling, innovasjon og samhandling vil avgjøre hvordan vi evner å videreutvikle samfunnet. I samme underkapittel skriver de at “Bærekraftsmålene bidrar blant annet til at de fleste næringer og virksomheter vil trenge mer kompetanse om klima og miljø” (s. 6). UN Global Compact Norge vil understreke at behovet er bredere, og opplever at bedrifter trenger kompetanse på hvordan man sikrer sosial og økonomisk bærekraft, uten at det går på bekostning av økologisk bærekraft. Europakommisjonens strategi for å nå visjonen om å nå det europeiske  utdanningsområdet innen 2025 vektlegger for eksempel både inkludering, kjønnsbalanse og en grønn, digital omstilling. Vi oppfordrer derfor Komiteen til å se arbeidsrelevant kompetanse bredere enn hva denne meldingen gjør. 

Det er rår tvil om at kompetanse på bærekraftig utvikling og omstilling er arbeidsrelevant kompetanse. Større virksomheter har gjerne egne ansatte eller team om arbeider med dette. Flere rapporter understreker derimot at små og mellomstore bedrifter har mindre tid, kapital og personell til å muliggjøre en bærekraftig omstilling i egen virksomhet . De deltar også i færre nettverk og klynger. UN Global Compact mener “forsker til låns”, en ordning som passer for små og mellomstore bedrifter, kan fungere som et utgangspunkt for å i større grad “låne ut” studenter med bærekraftskompetanse som ressurser inn i små og mellomstore bedrifter.  

Ulike varianter av dette finnes allerede på NTNU gjennom “Eksperter i team”, på UiB gjennom emnet “Bærekraftig innovasjon” og på USN gjennom “Innovasjon i team – en modell for innovasjons- og samarbeidskompetanse for et bærekraftig arbeidsliv”. Alle disse ordningene bidrar til økt arbeidsrelevans, økt innovasjonskompetanse, samarbeidskompetanse og understreker hvordan studenter fungerer som ressurser for å løse bærekraftsutfordringer. UN Global Compact Norge ber derfor Komiteen utfordre Regjeringen på å se på hvordan eksisterende og/eller nye initiativer som kombinerer arbeidsrelevans, innovasjon og bærekraft kan utvides til å gagne flere studenter og flere arbeidslivsaktører.  

Forslag til merknader: 

• Komiteen ber regjeringen også legge de sosiale og økonomiske aspektene ved bærekraft til grunn i det beskrevne kompetansebehovet til næringslivet.
• Komiteen ber regjeringen om å undersøke hvordan eksisterende og/eller nye initiativer som kombinerer arbeidsrelevans, innovasjon og bærekraft kan utvides til å gagne flere studenter og flere arbeidslivsaktører. 
• Komiteen ber regjeringen inkludere studenter og høyere utdanningsinstitusjoner som sentrale aktører i den kommende nasjonale handlingsplanen for bærekraftsmålene. 
   

OM UN Global Compact Norge    

UN Global Compact er FNs organisasjon for bærekraftig næringsliv og verdens største bedriftsinitiativ for bærekraft med over 15.000 medlemsbedrifter. Norgeskontoret til UN Global Compact åpnet i 2019 og er det største bedriftsinitiativet for bærekraft i Norge med nærmere 300 innmeldte medlemmer. I dag er rundt 30 av de 40 største selskapene i Norge medlemmer i tillegg til aktører som NBIM, NHO og Innovasjon Norge og mange små og mellomstore bedrifter. Wenche Grønbrekk er styreleder og Kim N. Gabrielli er direktør for sekretariatet i UN Global Compact Norge. Mer info på: www.globalcompact.no. 

For spørsmål og henvendelser, ta kontakt med vår politiske rådgiver Edvard Kobro på telefon 47662078 eller mail edvard.kobro@globalcompact.no. 

Notat til Utdannings- og forskningskomiteen - Meld. St. 16 (2020-2021) Utdanning for omstilling

Innledning

Arbeidsgiverforeningen Spekter mener god arbeidslivsrelevans i utdanningene er av stor betydning for å utvikle kompetanse som er anvendbar og tilpasset behovene i arbeidslivet. I tillegg til at studentene får jobb etter studiene er høy arbeidslivsrelevans viktig for at kandidatene også skal bidra til høy verdiskaping og produktivitet.

Arbeidslivsmeldingen bidrar til å løfte denne relevansdiskusjonen, og Spekter er positive til at arbeidslivsrelevans på en tydelig måte knyttes opp til kvalitet i utdanningene.

Styrket samarbeid er nødvendig

Spekter støtter arbeidet med å utarbeide en intensjonsavtale for å mobilisere til et mer systematisk samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidslivet.

Avtalen vil innebære et samarbeid mellom flere likeverdige parter. Det kan allikevel være et behov for at Kunnskapsdepartementet i tillegg til å være en av avtalepartene påtar seg en aktiv fasilitator- og tilretteleggingsrolle. Det er også viktig at man monitorerer initiativ som tas på bakgrunn av avtalen, og ikke bare registrerer aktivitet som allikevel ville funnet sted.

Med bakgrunn i de blandede erfaringene fra RSA-ordningen, ville Spekter forventet at det ville komme flere tiltak som stimulerte til mer samarbeid på institutt- og studieprogramsnivå, der studiene faktisk utformes. Vi ønsker derfor at dette vektlegges i det videre arbeidet.

Høyere utdanning må åpnes mer opp

Spekter vil understreke betydningen av at høyere utdanning også gjøres mer tilgjengelig for voksne og folk som er i arbeid. Å utvikle desentraliserte og fleksible modeller er viktig for å få til dette, også med tanke på å nå de som ikke nødvendigvis har en grad som mål, men som ønsker kortere moduler og enkeltemner.

Spekter støtter at ordningene i Lånekassen løses noe opp og gjøres mer fleksible med tanke på livslang læring. Her har det allerede vært en utvikling, men det er behov for å vurdere ordninger som vil gjøre det enda lettere å kombinere utdanning og arbeid, og utdanning i kombinasjon med det å være forsørger.

Over noe tid har det vært overlappende ansvarsområder mellom Kompetanse Norge og DIKU. Spekter forventer at ordningene som i dag forvaltes av disse, nå samordnes bedre i det nye sammenslåtte direktoratet. Sett fra arbeidslivets ståsted fremstår dette i dag som uoversiktlig.

Studentene må få innsikt i arbeidsprosesser og læringsformer som er relevante i arbeidslivet

Det er viktig at studentene får innsikt i arbeidsprosesser og læringsformer som anvendes i arbeidslivet. Dette betyr ikke nødvendigvis bare gjennom praksis i studiene, men også i hvordan kunnskap tilegnes og bearbeides i studiehverdagen.

Mer studentaktive læringsformer vil være avgjørende for å få dette til. Det er trolig et stort potensial for dette, og Spekter hadde forventet noe mer konkrete føringer fra Kunnskapsdepartementets side overfor utdanningsinstitusjonene, for eksempel gjennom aktiv bruk av utviklingsavtalene.

Spekter mener mer studentaktive læringsformer er en svært viktig del av å gjøre studiene mer arbeidslivsrelevante, noe også OECD har påpekt overfor Norge.

Praksis er viktig for relevans

Praksis bør bli en viktigere del av langt flere studier og bør utvikles ytterligere også utenfor profesjonsfagene der det i dag ofte er obligatorisk praksis.

Når det gjelder de helse- og sosialfaglige utdanningene er mangelen på praksisplasser en flaskehals for å øke rekrutteringen, særlig til sykepleierutdanningene.

Stortingsmeldingen beskriver flere aktuelle tiltak. Spekter vil understreke betydningen av at det utvikles flere og bedre praksisarenaer, særlig i kommunesektoren. Dette arbeidet må fortsette, samtidig som man må utforske nye modeller for praksisveiledning på alle områder, også i spesialisthelsetjenesten. Målet må være å øke kapasiteten uten å senke kvaliteten på praksisen.

Spekter støtter at det tas initiativ til endringer i Yrkeskvalifikasjonsdirektivet med tanke på å erstatte deler av praksis med simulering. Mulighetene innen simulering er i dag helt annerledes enn da direktivet ble skrevet.

Praksis bør også bli en mer naturlig del av disiplinfagene, eksempelvis gjennom egne praksisemner.

Spekter har nå to studenter fra mastergradsstudiet i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i praksis. Vi har gode erfaringer med å ha studenter i praksis, også nå hvor alle jobber hjemmefra. De får med dette erfaring med hvordan arbeidslivet tilpasser seg endringer i jobbhverdagen.

Men for at flere arbeidsgivere vil ønske å ta imot studenter i praksis, mener Spekter at det med fordel kan utvikles noen felles verktøy og modeller man kan benytte seg av. Et aktuelt verktøy kan for eksempel være en veileder for hvordan utdanningsinstitusjoner og praksistilbydere kan samarbeide for å få studentene ut i praksis, hvordan studentene blir tatt imot og hva praksistilbydere kan gjøre for å gi studentene et godt læringsutbytte i løpet av praksisoppholdet.

Ved siden av slike felles verktøy og modeller bør verdien av å ha studenter i praksis også synliggjøres bedre for nye mulige praksistilbydere. Dette henger også sammen med at «rekrutteringsprosessen» for nye praksistilbydere fremstår tilfeldig og personbasert.

Universitetene og høyskolene skal tilby utdanninger som gjør studentene omstillingsdyktige og innovative i et arbeidsliv som er i stadig endring. Dette krever at utdanningen holder høy kvalitet og gir studentene solide fagkunnskaper og ferdigheter de kan ta med seg ut i arbeidslivet. En tettere kobling mellom universitets- og høyskolesektoren og arbeidslivet, mer bruk av studentaktiv læring og praksis vil bidra til økt arbeidslivsrelevans i utdanningene. Flere tilbud til arbeidslivet innom etter- og videreutdanning vil også kunne ha en positiv effekt på nærheten og samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet.

Akademikerne mener at økt arbeidslivsrelevans bør være et krav i alle studier. Mer bruk av praksis og studentaktiv læring vil gi studentene mulighet til å omsette basiskunnskapen de har i faget til å løse konkrete arbeidsrelevante problemstillinger og sette faget inn i en større sammenheng. Vi vil samtidig understreke at det kortsiktige arbeidslivsbehovet ikke må overstyre behovet for en grunnutdanning som gir solide fagkunnskaper og ferdigheter som studentene kan ta med seg inn i et arbeidsliv i stadig endring.

Meldingen peker på flere gode forslag som kan bidra til å øke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Spørsmålet er om de er forpliktende nok. Meldingen inneholder i liten grad krav og insentiver. Det må i styringsdialogen være tydelig hva forventingene til institusjonen er på området – og det må følges opp med ressurser. Forpliktende samarbeid, oppskalering av praksisplasser eller endrede undervisningsopplegg vil være mer ressurskrevende enn forelesninger for store studentkull. Institusjonene må ha ressurser og økonomisk handlingsrom til å kunne tilpasse seg økte krav om arbeidslivsrelevans.

Regjeringen har pekt på fire innsatsområder og en tverrgående prioritering for å nå målet om styrket arbeidslivsrelevans. Under følger Akademikernes synspunkter på flere av de foreslåtte tiltakene.

En mer åpen og tilgjengelig høyere utdanning

I meldingen er det signalisert en forventning om at institusjonene fortsetter å videreutvikle samarbeidet med relevante aktører på ulike nivå. Akademikerne mener regjeringen burde stilt tydeligere krav om samarbeid - og at samarbeidet bør foregå på riktig nivå. RSA og lignende fora kan bidra til strategiutvikling og dialog om kompetansebehov på et overordnet nivå, men for å få ønsket utbytte må samarbeidet med arbeidslivet foregå på institutt- og studieprogramnivå hvor fagutviklingen foregår. Samarbeidet må skje med relevante aktører for det enkelte fagområde, og arbeidslivets parter må ikke begrenses til LO og NHO. 

Regjeringen ønsker å videreføre tiltak for å stimulere til gjensidig hospitering eller delte stillinger mellom universiteter og høyskoler og øvrig arbeidsliv. Akademikerne mener at det må utvikles gode ordninger som gir vitenskapelig ansatte reell mulighet til å delta i utviklings- og innovasjonsprosesser i en virksomhet for en periode for å bygge kompetanse og etablere nettverk på tvers. Departementet må følge opp utdanningsinstitusjonene gjennom styringsdialogen på dette punktet.

Akademikerne støtter satsingen på fleksibel og desentralisert utdanning, men tiltakene må balanseres slik at det ikke går ut over den ordinære virksomheten ved utdanningsinstitusjonene. At ordningene i Lånekassen gjøres mer fleksible slik at de er bedre tilpasset livslang læring støtter vi, da utdanningsstøtten i dag ikke fungerer godt som erstatning for arbeidsinntekt for utdanninger som foregår over kortere perioder.

Regjeringen vil også utrede og sende på høring forslag til endringer i egenbetalingsforskriften. Her vil vi understreke at endringer i forskriften ikke må undergrave gratisprinsippet i høyere utdanning. Samtidig må det gis varige insentiver til å satse på etter- og videreutdanning.

Studentaktive lærings- og undervisningsformer

Akademikerne mener at studentaktive læringsformer er sentralt for å øke arbeidsrelevansen i utdanningene. Institusjonene må sørge for opplæring og verktøy til de som underviser for å møte forventningen om økt bruk av studentaktiv læring. Hvilke læringsformer som skal tas i bruk må tilpasses fagene, og det må være opp til de som underviser å velge hvilken metode som skal benyttes. Det siste året har også tydeliggjort betydningen av å satse på digitalisering og utvikle og ta i bruk nye løsninger for både undervisning og samhandling. Skal vi lykkes med ambisjonene både, for livslang læring og for mer fleksibel og desentralisert utdanning, må det gjøres mer enn å bare oppfordre til at institusjonene følger opp tiltakene i Digitaliseringsstrategien for UH-sektoren.

Regjeringen vil videre legge bedre til rette for tverrfaglighet i master­gradsutdanningen gjennom å klargjøre institusjonenes handlingsrom for fleksibilitet i sammensetning av grader. Akademikerne mener at det for noen studier kan være et gode med en slik mulighet, mens det for andre studier kan det bety redusert kvalitet om kravet til fordypning svekkes. Dersom dette skal utredes nærmere må det gjøres en grundig vurdering av hva konsekvensene er for ulike studier og fagretninger av å endre kravene i masterforskriften. Den faglige tyngden i utdanningene må ikke utvannes.

For å øke arbeidslivsrelevansen i doktorgradene foreslås det forskerskolepiloter, og å tenke nytt om pliktåret. En rekke doktorgradsprogram har ikke et pliktår, og der hvor doktoranden har et pliktår er det finansiert av institusjonen der denne er ansatt. Akademikerne mener dette i utgangspunktet er et godt forslag, men regjeringen må blant annet tydeliggjøre hvem som skal betale kostnadene ved at doktorandene ev. bruker pliktåret utenfor institusjonen, og hvordan dette skal gjennomføres for de som ikke har pliktår.

Mer og bedre praksis

Akademikerne mener at regjeringen må følge opp med ressurser om man skal lykkes med ambisjonene om mer og bedre praksis. Økt bruk av praksis gjør krav på tid og ressurser både hos utdanningsinstitusjonene og aktørene som tar inn praksisstudenter. For små og mellomstore bedrifter og næringsdrivende kan det være spesielt krevende å etablere kontakt med utdanningsinstitusjonene og å ha studenter i praksis. Her er det behov for å konkretisere tiltak og vurdere økonomiske insentiver.

Regjeringen adresserer heller ikke hvordan veilederkompetansen i sterkere grad skal ivaretas og verdsettes. Dette må følges opp i det videre arbeidet. Allerede i dag er det utfordringer med å skaffe god nok veilederkompetanse, og det gir ulikt læringsutbytte for praksisstudentene. Å forsterke veilederkompetansen er viktig dersom praksis skal være en større del av utdanningene.

Akademikerne støtter ellers at regelverket for kvalitet i praksis gjennomgås, og at det utredes en forsterkning av kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagsstudenter. Det må tydeliggjøres i lovverket at kommunene og fylkeskommunene har en plikt til å utdanne helse- og sosialfagsstudenter. 

Tekna – Teknisk naturvitenskapelig forening er den største masterforeningen i Norge, og den største fagforeningen i Akademikerne med over 87 000 medlemmer. Våre medlemmer har mastergrad eller mer fra tekniske og naturvitenskapelige fagområder.  

Tekna mener meldingen gir gode og viktige anslag til videre arbeid med å koble arbeidsliv og utdanning tettere sammen. Tekna representerer studier som i stor grad har tradisjon for samarbeid med næringsliv, praksis og studentaktiv læring, men vi mener det er flere forhold som må på plass for å videreutvikle dette samspillet.

Det er to hovedutfordringer Tekna ønsker å adressere;  

• behovet for et gjennomarbeidet finansieringssystem
• en klar forståelse av behovet for å øke antallet vitenskapelig ansatte og undervisere i høyere utdanning sammen med tiltak for å sikre økt rekruttering.

Finansiering og kapasitet blir utfordret hver dag gjennom kutt knyttet til ABE-reformen, og manglende mulighet til å prioritere mellom alle nye satsningsområder og oppgaver som skal løses. Når vi i tillegg har et begrenset rekrutteringsgrunnlag på grunn av få kandidater til NMT-fagene og ser en styring mot stadig flere midlertidige stillinger, blir det mer brannslukking enn det blir utviklingsarbeid som gjøres av de ansatte innen teknologiske og naturvitenskapelige disipliner. Dette er svært urovekkende all den tid det er stor etterspørsel etter denne kompetansen.

Tekna mener derfor regjeringen må legge frem forslag til endringer i finansieringssystemet samt offensive tiltak for å sikre rekruttering av ansatte i forbindelse med statsbudsjettet for 2022.

UH-sektoren skal sikre at nasjonens kompetanse er solid, og bidrar til langsiktige investeringer innen en rekke viktige samfunnsområder. Internasjonalt samarbeid, forskning og utvikling gjennom gode akademiske tradisjoner må ikke fortrenges til fordel for lokalt næringslivs kortsiktige behov. Det er derfor viktig å sondre mellom korte profesjonsutdanninger og lange integrerte studier når man «styrer» utdanningene mot å bli mer arbeidsrelevante.

Tekna mener at arbeidet med å gjøre studiene mer relevante for næringslivet ikke må utviske det viktige samfunnsoppdraget som er gitt våre universiteter og høyskoler, som handler om å spre ny kunnskap i samfunnet.

Grunnutdanningene skal gi studentene en solid basiskompetanse for et livslangt arbeidsliv. I arbeidet med å øke arbeidsrelevansen i utdanningstilbudene vil det være viktig å ikke kun se de kortsiktige behovene næringsliv og industri har, men også behovene samfunnet vil få i fremtiden. Det vil være avgjørende å finne en god balanse mellom det kortsiktige kompetansebehovet i arbeidslivet og studentenes grunnleggende og solide kompetanse for et langt arbeidsliv.

De fleste utdanningsinstitusjonene forvalter i dag et bredt samfunnsoppdrag som består i å forvalte korte praksisnære profesjonsutdanninger, lange profesjonsutdanninger og lengre mer akademisk rettede utdanninger. Det er viktig at egenarten og profilen til de ulike utdanningstypene ses i sammenheng med samfunnets behov for kompetanse på ulike nivå og med ulik profil.

Tekna mener det er behov for både praksisnære utdanninger og mer teoretisk rettede studier, og at det er viktig at disse ikke forsvinner, men beholder sin egenart og fagprofil. 

Tekna mener det er viktig med et bredere tverrfaglig samarbeid, men vil understreke at man ikke må fjerne krav om faglig fordypning for å oppnå en mastergrad innenfor et fagområde. Å stå støtt i kjernefagene i det utdanningsprogrammet man velger er nødvendig, det tverrfaglige samarbeide må bygge på denne kjernekompetansen.

Tekna mener det ikke må lempes på kravene til studiepoeng innen kjernefagene i et studieprogram ved innføring av mer tverrfaglig samarbeid.

Tekna stiller seg positiv til bruk av mer praksis enn det som tilbys i dag, og da særlig for profesjonsutdanningene i matematikk-, naturvitenskap- og teknologifag. Vi tror praksis gir en økt verdi for studentene og arbeidsgivere hvis det blir brukt riktig. 

Studentene skal gjennom sin utdanning opparbeide seg solide fagkunnskaper og ferdigheter som de kan ta med seg ut i arbeidslivet. Integrerte praksisløp i utdanningene må holde høy kvalitet. Dette innebærer at praksisperioden er godt forberedt, at studentene får tilstrekkelig veiledning i praksisperioden og at de oppnår stort læringsutbytte av tiden de er utplassert i bedrift.

Innføring av praksis krever mye arbeid og tilrettelegging av de ansatte ved utdanningsinstitusjonene. Arbeidet inkluderer rekruttering av praksisplasser, forberedelser før praksisperioden, oppfølging av praksisbedriftene og oppfølging av studentene som er i praksis. I tillegg kommer tilrettelegging i form av reisebestillinger eller hjelp med å finne boliger. Oppfølging fra institusjonene er viktig og nødvendig for å sikre kvalitet. For at utdanningsinstitusjonene skal kunne levere på dette, vil finansiering og økt kapasitet være helt avgjørende. Institusjonene har ikke mulighet til å gjøre dette innenfor eksisterende rammer.

Praksis er mer enn hospitering ute i arbeidslivet. Tekna vil trekke frem behovet for en økt satsning på rekruttering til forskning og til vitenskapelige stillinger i UH-sektoren. Ved å gi studentene mulighet til praksis i forskningsavdelinger ved utdannings- og forskningsinstitusjonene tidlig i studieløpet, vil vi kunne sikre et bedre rekrutteringsgrunnlag for ansatte til akademia. Over 60 prosent av dem som tar en doktorgrad innen teknologifagene har utenlandsk bakgrunn. Over halvparten innen naturvitenskap.

Tekna viser til forslaget om å opprette en forskerpilot og legge til rette for nytenkning rundt pliktåret i doktorgradsutdanningene. Det er viktig å presisere at det ikke er alle doktorgradsprogrammer som har ordning med pliktår.

Tekna er opptatt av at det ønskede målet med en forskerpilot blir definert og avklart og at dette skjer i samarbeid med partene i arbeidslivet.

For å sikre en god forståelse av arbeidslivets behov og for å knytte tettere kontakt mellom akademia og bedrifter og virksomheter, støtter Tekna videre satsning på hospiteringsordninger i bedrift for vitenskapelig ansatte. Regjeringens forslag er mer bruk av delte stillinger.

Tekna støtter forslaget om praksistermin på samme måte som det gis forskningstermin.

Studentaktive læringsmetoder er tatt i bruk og blitt utviklet i større omfang det siste året. Dette for at studentene skal få erfaringer basert på arbeidslivets arbeidsmetoder. Det er et stort behov for større FOU-virksomhet på studentaktive læringsmetoder for å sikre at opplegg og verktøy faktisk leder til større læringsutbytte og er i tråd med den kompetansen som er nødvendig å utvikle i forberedelsen til arbeidslivet.

Et relevant etter- og videreutdanningstilbud ved våre utdanningsinstitusjoner må være tilgjengelig for alle. Tekna mener vi må sikre at våre offentlige universiteter og høyskoler utvikler tilbud i tett samarbeid med næringslivet, at de fremdeles blir gratis tilgjengelig slik vi har det i dag og at de er fleksible.

De ulike tilskuddsordningene til EVU i Kompetanse Norge og DIKU bør gjennomgås og vurderes avviklet. Dette er ordninger som er svært ressurskrevende og beslaglegger mye viktig arbeidstid som ellers burde blitt brukt på studentenes læring og til utvikling av faglig gode og relevante EVU-tilbud.

Tekna mener det haster å få på plass en arkitektur for etter- og videreutdanning hvor man har avklart finansieringen.  Det må gjøres tiltak for å sikre en god rekruttering av ansatte til å drive videreutdanning.

Høring - Meld. St. 16 (2020-2021) Utdanning for omstilling. Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning.

Fellesorganisasjonen (FO) representerer profesjonsutdanningene i barnevern, sosialt arbeid og vernepleie samt bachelor i velferdsvitenskap. I vårt innspill til arbeidet med denne meldingen, svarte FO i hovedsak på de supplerende spørsmålene som spesifikt var knyttet til helse- og sosialfag- og lærerutdanning.

Vi pekte både på utfordringer og kom med forslag til tiltak som vi mener kan løse utfordringene. Vi tok også opp problemer våre medlemmer møter i yrkeslivet og som de i for liten grad er forberedt på. For studenter fra helse- og sosialfagutdanningene, gjelder det særlig utfordringer knyttet til vold og trusler som de med stor risiko vil møte i arbeidet. FO har, i samarbeid med FAFO, utarbeidet en rapport som viser at 44 prosent av FOs medlemmer opplever vold og trusler på jobb[1]. Det er et stort arbeidsmiljøproblem utdanningene i for liten grad er opptatt av. Her er det nødvendig for utdanningene å iverksette tiltak og FO savner noe om dette i stortingsmeldingen.

Vi vil videre i vårt høringssvar knytte noen kommentarer til praksis, simulering og ferdighetstrening. Utfordringene henger imidlertid tett sammen med rammebetingelsene for utdanningene og må ses i sammenheng med disse.

Stor arbeidslivrelevans

Innledningsvis er det viktig å understreke at profesjonsutdanningene FO representerer allerede har en stor arbeidslivrelevans, og det er etablert mye godt samarbeid mellom utdanningene og praksisfeltet. Meldingen peker innledningsvis på at universitet og høyskolesektoren skal bidra til at utdanningene kvalifiserer til å møte et samfunn og arbeidsliv i omstilling. Selv om samfunnet er i omstilling, er ikke utfordringsbildet profesjonsutøverne møter i arbeidslivet nødvendigvis i endring. Faglig og etisk grunnlag for sosialfaglig arbeid må alltid kontekstualiseres og tilpasses endrende samfunnsforhold, og innretning og organisering av velferdstjenestene. Kjernekunnskapen er likevel mer eller mindre konsistent. Vi må derfor ha profesjonsutøvere som har grunnutdanning basert på god teoretisk basiskunnskap tilpasset profesjonens særegenhet. Videre må videre-/etterutdanninger og masterløp vektlegge utvikling av den enkeltes profesjonskompetanse.

Meldingen gir en god beskrivelse av hvordan situasjonen er, og med flere gode løsningsforslag. FO er enige i skisserte innsatsområder, men vi mener forslagene til tiltak er for lite konkrete og forpliktende. Vi reagerer på at meldingen gjennomgående bruker begrepet helse- og sosialfagutdanningene uten å spesifisere hvilke utdanninger det dreier seg om. Utdanningene vektlegger ulike utfordringer med ulike løsninger. For eksempel er det stor forskjell på en sykepleierstudent som er i praksis på et universitetssykehus og en barnevernspedagog- eller sosionomstudent på et lite barnevernskontor. Mange av studentene FO representerer har lange praksisperioder på svært små praksisplasser. Da kan relasjonen mellom veileder og student bli sårbar og tidkrevende. Det fører til at mulige praksisplasser vegrer seg for å ta imot studenter på grunn av en allerede presset arbeidssituasjon og stort ansvar for studenten.

Praksis:

FO mener det er bra å gjennomgå regelverket for kvalitet i praksis og at det skal utredes en forsterkning av kommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagsstudenter. Vi registrerer at det fra høsten 2020 ble bevilget midler til 4000 flere studieplasser som blir videreført i 2021. Studieplassene er etablert i områder med stort kompetansebehov i årene framover og sykepleiermangel nevnes spesifikt. Det kommer ikke fram hvordan disse studieplassene er fordelt på de ulike områdene. En rapport fra FO og Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) viser at det er stor mangel på fagfolk i tjenestene til personer med utviklingshemming. Ifølge rapporten mangler det 20.000 vernepleiere.[2] Vi etterlyser et nasjonalt grep for å styrke kompetansen i tjenester til utviklingshemmede gjennom en plan for etablering av flere studieplasser i vernepleie.

I stortingsmeldingen legges det vekt på at det også skal legge inn praksis i disiplinutdanningene. Det er på mange måter bra, samtidig er det viktig at disiplinutdanningene ikke tar opp praksisplasser som må være forbeholdt sosialfagutdanningene vi representerer. Praksis er og skal være, en sentral del av profesjonsutdanningene og vi er helt avhengig av nok tilgjengelig plasser med ansatte som kan gi veiledning i profesjonsutøvelsen. Vi er opptatt av at tjenester trenger ansatte med ulik kompetanse, men det må ikke gå på bekostning av å svekke profesjonenes plass i tjenestene. Vi mener at grunnstammen i velferdstjenestene må være ansatte med helse- og sosialfagutdanning- både på bachelor og masternivå.

Det vises til i stortingsmeldingen at diskusjon om praksis i høyere utdanning ofte dreier seg om omkostninger knyttet til å organisere praksis. Det er et stort problem for utdanningene vi representerer. Det finnes i svært liten grad insentiver knyttet til å ta imot studenter. FO etterlyser i den forbindelse konkrete forslag til hvordan dette kan gjøres.

I meldingen pekes det på utfordringer knyttet til kapasitet og kvalitet. FO er enig i at praksis kan organiseres på en annen måte enn det tradisjonelt har vært gjort for utdanningene vi representerer. Man kan for eksempel gjennomføre mer praksis i grupper enn det man gjør i dag. Samtidig er det viktig å understreke at det finnes mange potensielle praksisplasser som ikke blir brukt og som kvier seg for å ta imot studenter. Det handler dels om manglende insentiver for å ta imot studenter og en opplevelse av at ansvaret for gjennomføringen er for stort og at praksisplassene blir sittende alene med ansvaret for en sentral del av utdanningen. Utdanningene vi representerer er kraftig underfinansiert- særlig gjelder det sosionomutdanningen som ligger i nederste finansieringskategori (kategori F). Det innebærer at når studentene går ut i en lengre praksis er det en fare for at utdanningsstedene «slipper» tak i studentene for å kunne jobbe med andre oppgaver. FO mener derfor at man i tillegg til å utrede en forsterkning av kommunenes ansvar for praksis for helse- og sosialfagstudentene, også må utrede en tilsvarende forsterkning av utdanningsinstitusjonenes ansvar for praksis og hva det vil koste. FO mener også at det ikke nødvendigvis er mangel på praksisplasser som er problemet - det er snarere nok ansatte med veilederkompetanse og kapasitet til å følge opp studenter i praksis.

Simulering og ferdighetstrening.

I stortingsmeldingen foreslås simulering som et tillegg eller alternativ til praksis. Det kan i mange sammenhenger være bra, men kan aldri erstatte praksis. Simulering og ferdighetstrening krever også fasiliteter og tekniske løsninger som mange utdanningsinstitusjoner mangler i dag. Det krever ikke minst mer oppfølging fra lærere noe som igjen forutsetter at disse utdanningene finansieres bedre slik at de har mulighet til å følge tettere opp studentene.

Med vennlig hilsen

Mimmi Kvisvik

Inger Karseth

Forbundsleder

Rådgiver

[1] Fafo – rapport 2019:32 Vold, trusler og trakassering i helse- og sosialsektoren

[2] FO og NAKU 06/20- Ingen tid å miste

Nyutdannede lærere må være godt forberedte på å møte yrket for å gi barn og elever god undervisning, og for å kunne utvikle seg og lærerprofesjon i et langt yrkesaktivt liv. Derfor må lærerutdanningen være relevant og praksisnær. Her er det fortsatt en del arbeid som gjenstår. Utdanningsforbundet hadde ønsket at denne stortingsmeldingen i større grad omhandlet tiltak for å øke arbeidsrelevansen i lærerutdanningene. Vi ønsker med dette å peke på tiltak som kan bidra til større relevans.

Kompetanse i lærerutdanningene

• Systematisk arbeid for å skaffe nok lærerutdannere med erfaring fra arbeid i barnehage og skole
• Alle lærerutdannere i universiteter og høyskoler må ha avsatt tid til faglig oppdatering om pågående arbeid i skole og barnehage. Dette kan gjennomføres ved for eksempel hospitering, arbeid med lokal kompetanseutvikling og delte stillinger
• For å videreutvikle solide praksisrettede og relevante lærerutdanninger er det behov for å videreføre førstelektor-dosent-stigen og ansatte flere i den

En god lærerutdanning forutsetter at vi har gode lærerutdannere med solid disiplinfaglig, didaktisk og pedagogisk kompetanse, og god kunnskap om lærerprofesjonens arbeid. Andelen lærerutdannere med liten eller ingen yrkeserfaring fra barnehage og skole, er økende.

Utdanningsforbundet mener at minst halvparten av lærerutdannerne bør ha erfaring fra norsk barnehage eller skole. Lærerutdannernes kompetanse må fornyes og videreutvikles gjennom hele karrieren ved tett samarbeid og samhandling med lærerprofesjonen i barnehage og skole.

For å oppnå kvalitet og relevans, og styrke profesjonskompetansen til ansatte i universiteter og høyskoler, er samarbeid med praksisfeltet om FoU-arbeid av stor betydning. I tillegg må det stimuleres til at flere forskningsspørsmål kommer fra praksisfeltet.

Ansatte i stillingsstigen førstelektor-dosent har bygd karriere på nærhet til barnehage og skole. Dette er kompetanse som må bevares og videreutvikles.

Praksisopplæring i «vanlige» skoler og barnehager

• Det må etableres tiltak for å styrke «vanlig» praksisopplæring i alle lærerutdanninger. Gode samarbeidsavtaler og veiledningskompetanse til praksislærere er viktig.
• Regelverket for praksis må gjennomgås og samordnes mellom ulike studietilbud

Stortingsmeldingen viser til regjeringens strategi Lærerutdanning 2025, der de flest tiltak gjelder lærerutdanningsskoler og lærerutdanningsbarnehager. Studentene skal i følge strategien ha «tilgang» til disse styrkede praksisarenaene. Lærerutdanningsbarnehager og -skoler er viktige for videreutvikling av kvaliteten i lærerutdanningene. Men Utdanningsforbundet anser ikke denne ordningen som tilstrekkelig for å styrke praksisopplæringen og arbeidsrelevansen i lærerutdanningene som helhet. Det er i «vanlig praksis» studentene gjennomfører mesteparten av praksisopplæringen og tilegner seg kunnskaper om yrket. Flere praksislærere i «vanlig praksis» må gjennomføre formell veilederutdanning. Samarbeidet mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonen må øke og det må avsettes tid til samarbeidet. Samarbeidsavtalene må være langvarige. Praksis er kostbart, noe som gjør at alle lærerutdanninger er underfinansiert. 

Utdanningsforbundet støtter regjeringens forslag om en gjennomgang av regelverket for praksis. Vi mener en legaldefinisjon er hensiktsmessig da den kan bidra til å skille aktiviteten praksis fra andre aktiviteter i utdanningene. I lærerutdanningene er betydningen av at praksisen gjennomføres i fysisk barnehage- og skolemiljøer vesentlig, da læreryrket er et relasjonelt yrke.

Mye av praksisopplæringen gjennomføres i skoler og barnehager nær utdanningsinstitusjonen som ofte ligger i byer eller større tettsteder. Dette gjør at for få lærerstudenter har praksis på småsteder med blandede barnegrupper, fådelte klasser og lærere som dekker de fleste fagene i skolen. Lærerutdanningene kvalifiserer for arbeid i hele landet. En lærerstudent med relevant kompetanse bør kjenne til kulturene og relevante problemstillinger i distriktene og i tettbygde strøk. Det må avsettes midler for å styrke «vanlig» praksisopplæring både i tettbygde strøk og i distriktene i hele landet. For å være mest mulig relevant for arbeid i grunnskolen bør antallet fag i grunnskolelærerutdanningene (GLU) minst være fire i GLU 1-7 og minst tre i GLU 5-10.

Forutsigbar kompetanse

• Det må være en nasjonal samordning av lærerutdanningene. Dette bør være et felles ansvar for lærerprofesjonen, eiere og universiteter og høyskoler

Samordning er avgjørende for å sikre nærheten til læreryrket og å gi alle nyutdannede en viss felles kompetanse. Variasjonen i en lærers kompetanse kan være en styrke dersom ikke forskjellene blir for store. Det er viktig at alle lærerstudier har en felles base. Felles ansvar og samarbeid mellom lærerprofesjonen, eiere og universiteter og høyskoler om nasjonal samordning av felles elementer i lærerutdanningene må derfor styrkes.

For at et tilstrekkelig antall lærere som veileder studenter og nyutdannede skal gjennomføre veilederutdanningen, må utdanningsinstitusjonenes vilkår for å tilby studietilbudet være likt og ikke betinget av midler institusjonen må søke om, slike midler må ligge i grunnfinansieringen. Søkbare midler kan bidra til uforutsigbarhet. For søkere og arbeidsgivere kan det føre til utfordringer med å planlegge kompetanseheving. For ansatte kan det bety flere midlertidige ansettelser, og et dårlig grunnlag for å bygge solide fagmiljøer over tid.

Finansiering av etter- og videreutdanning

• Etter- og videreutdanning av lærere og ledere må videreføres av med forutsigbare rammer, herunder finansiering.

I stortingsmeldingen varsler regjeringen å sende på høring et forslag om å tilby emner innenfor etablerte studieprogram som videreutdanning, mot betaling. Det fremstår noe uklart om det er arbeidsgiver eller enkeltpersoner som blir stående som ansvarlig for denne betalingen. Utdanningsforbundet understreker at skoleeiers ansvar for å ha riktig og nødvendig kompetanse i virksomheten er nedfelt i opplæringsloven § 10-8. Arbeidsgiver har også ansvar for å kartlegge ansattes kompetanse og utarbeide planer for kompetansehevende tiltak slik det blant annet er hjemlet i Hovedtariffavtalen for KS-området, kapittel 3.  

Utdanningsforbundet ønsker at etter- og videreutdanning skal være godt befestet i grunnutdanningene. Det viktig at tilbudene som utvikles er relevante for målgruppene. Dette betyr at studietilbud som utvikles innenfor ett virkemiddel ikke uten videre kan gjenbrukes for andre formål. Vi mener det er viktig å videreføre videreutdanningssatsingen også etter at dispensasjonen fra krav til kompetanse for undervisning i fag oppheves 1. august 2025.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) er svært positiv til at regjeringen oppfordrer universitets- og høyskolesektorens og arbeidslivet om å samarbeide mer og bedre enn de gjør i dag. Det handler både om hva studentene skal lære og hvordan de skal lære det.

Det handler også om hva arbeidsgivere kan forvente av nyutdannede kandidater, og hva arbeidslivet selv kan gjøre eller bidra med, både under studiet og ikke minst når de ansetter de nyutdannede etterpå.

Utfordringer omkring kvalitet i praksisstudiene har lenge vært kjent, og vært gjenstand for regjeringens planer og gode intensjoner i mange år. Allerede i Stortingsmelding 13 (2011-2012) var utfordringer knyttet til sykepleierutdanningenes kvalitet og regelverk for praksisstudiene omtalt. Problemstillingen har vært belyst og omtalt i flere stortingsmeldinger, utredninger og prosjekter siden.

NSF er svært fornøyd med at flere av forbundets innspill om kvalitet, kapasitet og relevans i praksisstudiene over tid, nå følges opp i konkrete tiltak. Det var likevel store forventninger til at departementet ville komme med flere konkrete tiltak i denne meldingen om arbeidsrelevants. Av 21 tiltak handler minst 11 tiltak om å videreføre, fortsette, utrede, revidere og klargjøre allerede iverksatte tiltak.  Nå er det på tide med «call to action». 

NSF innspill er rettet mot følgende tiltak:

1. Delte stillinger mellom universitet og høyskoler. NSF mener at:

• Ansatte i kombinerte stillinger skal ha en arbeidsgiver, stilingene skal ha en tydelig stillingsbeskrivelse, og være av en størrelse og omfang som gjør det mulig å stå i stillingen over tid
• Forankring på alle ledernivå og samarbeid mellom utdanning og praksisfelt er en forutsetning for å lykkes
• Det må etableres en tilskuddsordning for en raskere etablering av antallet kombinerte stillinger

2. Strategi for fleksibel og desentralisert utdanning. NSF mener at:

• Det må etableres en egen finansieringsordning som kompenserer for merutgifter til desentrale undervisningstilbud og praksisstudier i distriktene
• Kunnskapsdepartementet kan i større grad kan tildele enkelte utdanningsinstitusjoner særskilte nasjonale utdanningsoppdrag, som for eksempel desentraliserte og fleksible utdanninger

3. Fleksibilitet i sammensetning av grader. NSF mener at:

• Man kan ikke godkjenne emner fra et lavere nivå (eksempel bachelorgrad) inn i en mastergrad
• Utdanningsinstitusjonene og fagmiljøene må sikre helhet og sammenheng i studieprogrammene, og at det samlede læringsutbyttet holder riktig nivå

 4. Kommunens ansvar for utdanning av helse- og sosialfag studenter. NSF mener at:

• Lovfesting av kommunenes plikt til å undervise og veilede studenter må likestilles med spesialisthelsetjenesten, og endres fra et medvirkningsansvar til et sørge for ansvar
• Det må etableres en finansieringsordning som kompenserer for kostnader knyttet til praksisstudier med et stort geografisk nedslagsfelt.

5. Muligheter for endring i yrkeskvalifikasjonsdirektivet. NSF mener at:

• Direktivet må endres med hensyn til krav om arenaer for kliniske studier, og justeres i takt med helsetjenestenes utvikling; kortere liggetid, mere dagbehandling i sykehusene, samt mere behandling og ansvar for oppfølging i kommunene.
• Simulering kan benyttes som praksisforberedende aktivitet, og som et supplement for å oppnå krav til læringsutbytte innen områder med manglende kapasitet

NSF mener at en forutsetning for å lykkes med tiltakene er at det følger ressurser med til etablering og gjennomføring av de foreslåtte tiltakene i stortingsmeldingen. 

 Se vedlegg med utfyllende begrunnelser og kommentarer til tiltak 1-5

Pedagogstudentene vil takke for muligheten til å komme med innspill til denne stortingsmeldingen. Pedagogstudentene deler regjeringens ambisjoner om mer og bedre praksis. Vi er glade for å lese at denne ambisjonen også inkluderer profesjonsutdanninger med mye obligatorisk praksis. Samtidig savner vi konkrete tiltak for å løse mange av praksisutfordringene og heve kvaliteten på praksis særskilt lærerutdanningene. Vi anser lærerutdanningene som svært lite omtalt i meldingen, derfor vil vi i vårt høringsinnspill presentere konkrete utfordringer og tilhørende tiltak knyttet til arbeidslivsrelevans i lærerutdanningene

Innledningsvis vil vi understreke at vi synes dreiningen mot mer arbeidslivsrelevant høyere utdanning, studentaktive læringsformer og mer og bedre praksis er positiv. I lys av dette mener vi det bør være særlige rammer knyttet til kvalitet i obligatorisk og forskriftsfestet praksis, og at det bør være et tydelig skille mellom dette og andre praksisopphold som ikke er forskriftsfestet eller integrert i utdanningene.

Vi mener også at det i dette arbeidet er avgjørende ikke å plassere ansvaret for arbeidslivsrelevans på praksis alene. Selv om praksis er en av mange viktige forutsetninger for arbeidslivsrelevante lærerutdanninger mener vi også at det er flere tiltak som må løftes.

Tiltak for å bedre generell arbeidslivsrelevans i lærerutdanningene

Pedagogstudentene mener det er positivt at regjeringen melder at de vil videreføre den satsingen som er igangsatt for å styrke arbeidslivsrelevansen i grunnskolelærerutdanningene. Samtidig mener vi det behov for satsning for bedre arbeidslivsrelevans i alle de åtte lærerutdanningene, og vi håper Stortinget vil anerkjenne dette.

Vi mener at lærerutdanningenes økonomiske rammevilkår er avgjørende for forutsetningene til å tilby arbeidslivsrelevante utdanninger. Det dreier seg om hvordan undervisningen fasiliteters med alt fra størrelse på studentgrupper, nødvendig utstyr og undervisningsfasiliteter, hvor arbeidsrelevant vurdering som kan praktiseres, hvor relevante fagkombinasjoner institusjonene har råd til å tilby, hvordan studentene veiledes, til arbeidsrelevant forskning som er tett på praksisfeltet. Derfor må samtlige lærerutdanninger ha bedre finansiering enn de har i dag.

Videre mener vi det er svært positivt at regjeringen vil videreføre tiltak for å stimulere til gjensidig hospitering eller delte stillinger mellom universiteter og høyskoler og øvrig arbeidsliv. Våre lærerutdanneres profesjonstilknytting er avgjørende for å bidra til arbeidslivsrelevante utdanninger. Vi mener også det er viktig å ha en bevisst rekrutteringsstrategi og at offentlig sektor-, og nærings-ph.d. ordningen med fordel kan utvides for å rekruttere lærerutdannere med profesjonstilknytning.

Praksis er en særlig utfordring i lærerutdanningene

Studentene mener at praksis både er det beste og det verste i lærerutdanningene. I fjor fikk vi Respons analyse til å gjennomføre en nasjonal undersøkelse om praksis i lærerutdanningene. Den viser at praksis er viktig for kvaliteten på lærerutdanningene og rekrutteringen til læreryrket:

• 1 av 3 oppfatter at det ikke er sammenheng mellom opplæringen på studiestedet og det som skjer i praksis, og bare halvparten oppfatter praksis som en integrert del av utdanningen.
• 39 % av lærerstudentene som har vurdert å slutte på lærerutdanningen oppgir at praksis er en årsak til dette.
• De som er misfornøyde og har vurdert å slutte har fått dårligere veiledning, opplevd dårligere organisering og flere hindre for praksis.
• 1 av 4 rapporterer at de har opplevd å ikke få veiledning av praksislærer, og 4 av 10 har opplevd å ikke få veiledning av en veileder med formell veilederkompetanse.
• Kun 1 av 2 oppgir at praksis er organisert på en god måte ved studiestedet, og 2 av 10 oppgir at det var god kommunikasjon mellom praksisstedet og studiestedet.
• Studentene opplever mange hindre i praksis. Svært mange rapporterer at praksis har sammenfalt med andre arbeidskrav, at praksis har medført ekstra utgifter og uforholdsmessig lang reisevei, at praksis har kollidert med obligatorisk undervisning og at praksis har sammenfalt med eksamen.
• Samtidig svarer 87 % at praksisen har gjort dem mer motivert til å bli lærere, og disse har også planer om å jobbe som lærere når de er ferdigutdannet.

Tiltak for å heve kvaliteten på praksis i lærerutdanningene

Innledningsvis vil vi presisere at det er bra at regjeringen vil gjennomgå regelverket for kvalitet i praksis. Skolesektoren er ikke i dag gjennom lov pålagt å bidra til utdanning og opplæring av studenter. Det forventes i dag at universiteter og høyskoler tar ansvar for å etablere et godt samarbeid med arbeidslivet for å sikre god kvalitet i utdanningene, inkludert i praksis. Vi mener det er nødvendig å se nærmere på hvilken forpliktelse og ansvar skole- og barnehagesektoren skal ha når det gjelder å tilby praksis i lærerutdanningene. 

Videre mener vi det særlig tre tiltak som bør iverksettes for å heve kvaliteten på praksis i lærerutdanningene:

1. Gjennomgå hvordan praksis i lærerutdanningene finansieres

Siden det ikke er lovpålagt å tilby praksisplasser, betaler utdanningsinstitusjonene praksisstedene for å ta imot lærerstudentene i praksis. Vi mener at god finansiering er avgjørende for å sikre nødvendige rammevilkår for praksis, blant annet for å sikre tilstrekkelig tid til samarbeid og dialog med praksisstedene. Praksis i lærerutdanningene er svært kostbart, og gjør at utdanningene har gjennomgående dårligere forutsetninger for å levere kvalitet og arbeidslivsrelevante utdanninger generelt.

Det er normalt studentene selv som dekker utgifter til livsopphold, inkludert kost, losji og transport til og fra praksisstedet. 4 av 10 lærerstudenter oppgir i vår praksisundersøkelse at de har fått økte utgifter i tilknytning til praksis. For mange studenter er disse utgiftene krevende å håndtere. Det kan også være til hinder for at institusjonene benytter relevante praksisplasser i distriktene. Pedagogstudentene mener at regjeringen burde vært mer offensive og tydelige når det gjelder hvordan disse praksisutgiftene bør dekkes nasjonalt, gjerne gjennom stipend i lånekassen.

2. Utvide satsningen på styrket partnerskap i lærerutdanningene

Meldingen slår fast at for å få til mer og bedre praksis kreves god dialog mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet om partenes ansvar, roller og behov, og en gjensidig forståelse av hva som er formålet med praksisen, hva studentene skal lære, og hvordan de skal lære dette.  I lærerutdanningene er styrket partnerskap i form av lærerutdanningsskoler- eller barnehager et viktig tiltak for å styrke denne gjensidige dialogen, og en systematisert måte å sikre praksis av bedre kvalitet.

Det er en utfordring at disse kun er finansiert på midlertidige midler og at omfanget er for lite til at alle lærerstudenter får praksis på en lærerutdanningsbarnehage- eller skole. Vi mener at det trengs en større satsning på varige partnerskapsavtaler, som kommer alle lærerstudenter til gode.

3. Satse på praksisveileders veilederkompetanse

En faktorene for å lykkes med praksis handler om veiledning og praksisveiledere med formell kompetanse.

Derfor er det problematisk at 1 av 4 lærerstudenter rapporterer at de har opplevd å ikke få veiledning av praksislærer, og 4 av 10 har opplevd å ikke få veiledning av en veileder med formell veilederkompetanse. Pedagogstudentene mener det er nødvendig at det reguleres at praksisveileder skal ha formell veilederkompetanse.

Vi mener samtidig at det må satses helhetlig på veilederutdanning. Dette inkludere både sammenhengen mellom veilederutdanning av praksislærere og veiledere for nyutdannede, antall studieplasser samt tilskudd/finansiering av videreutdanningen av veiledere.

Referanser:

Praksis i lærerutdanningene (2021) https://www.pedagogstudentene.no/nyheter/2021/praksisundersokelse/

NHO takker for muligheten til å gi et høringsinnspill om Stortingsmeldingen "Utdanning for omstilling — Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning." Stortingsmeldingen er viktig for NHO fordi den går rett i kjernen av hva som skal til for å tette kompetansegapet i norske bedrifter. NHO la høsten 2020 frem et "Veikart for fremtidens næringsliv". Dette viser at vi må skape 250 000 netto nye arbeidsplasser i privat sektor innen 2030 for å trygge velferden. Skal vi få til det, må bedrifter kunne rekruttere ansatte med relevant utdanning. Norge har gode forutsetninger for å lykkes, men da må kompetansepolitikk rettes inn mot å tette eksisterende kompetansegap og bidra med kompetanse som skaper vekst i nye forretningsområder som er under utvikling, f.eks. CCS, havvind, offshore havbruk, batteriproduksjon og hydrogen. Aldri før har Norge utdannet flere mennesker enn de siste 10 årene. Likevel er kompetansegapet blant NHO-bedriftene stabilt og stort. 6 av 10 bedrifter har et udekket kompetansebehov. 

NHO er derfor veldig fornøyd med at Regjeringen nå har lagt fram en stortingsmelding om arbeidslivsrelevans, som omhandler samspillet mellom UH-sektoren og nærings- og arbeidslivet. Bedre sammenheng mellom utdanning og arbeidsliv trengs, både med tanke på økt kvalitet og relevans i høyere utdanning, men også for å øke gjennomføringsgraden, gi studenter relevant praksis og for å tette kompetansegapet. 

NHOs Kompetansebarometer for 2020 viser at mange bedrifter sliter med å finne nok folk med rett kompetanse. Samtidig øker behovet for å fylle på kompetansen til dem som allerede er i jobb. Arbeidsmarkedet er i rask endring, og det er viktig at universitetene og høyskolene evner å tilpasse seg omstillingene vi ser. Derfor er det på tide med en stortingsmelding som omhandler arbeidslivsrelevans. 

NHO ønsker å bidra i oppfølgingen av meldingen, både når det gjelder dialogen om veien videre, men også konkrete tiltak, som å utarbeide piloter/modeller for utvidet praksis i studieprogrammer som ikke har tradisjon for det, mobilisere bedrifter til å tilby studentoppgaver i bedrift og å få til økt ansattmobilitet mellom næringsliv og UH-sektoren.  

NHO mener det er spesielt viktig at det legges til rette for at partene i arbeidslivet, som har samlet seg bak intensjonsavtalen for økt arbeidslivsrelevans i forbindelse med stortingsmeldingen, raskt kommer sammen for å starte oppfølgingen og konkretiseringen av det videre arbeidet.  

NHO er godt i gang med å jobbe aktivt med samspillet mellom bedrifter og UH-sektoren. For eksempel er NHO og Universitets- og høgskolerådet (UHR) enige om å samarbeide tettere og styrke det systematiske samarbeidet mellom organisasjonene. NHO er i dialog med UH-institusjoner om formelt samarbeid også. I Kompetansebarometeret 2019 svarte om lag en fjerdedel av NHO-bedriftene at de hadde samarbeidet med en UH-institusjon, og samlet sett gir svarene et positivt inntrykk av bedriftenes erfaringer med UH-samarbeid. NHO håper meldingen kan bidra til mer samarbeid mellom akademia og næringslivet. 

NHO skulle imidlertid ønske at meldingen ga et tydeligere signal om at universiteter og høgskoler i større grad skal måles på samarbeid med arbeidslivet, for å sikre relevant og oppdatert emneinnhold i studieprogram og fagområder.  

NHO mener at studiepoenggivende praksis skal bli et tilbud til alle studenter. Derfor bør det etableres et tilskudd til bedriftene som har praksisstudenter, samt etablering av “praksiskontorer” som tilrettelegger for flere praksisplasser i bedriftene. Dette er særlig viktig med tanke på de små og mellomstore bedriftene som utgjør brorparten av bedriftene.  

Regjeringen vil åpne for at institusjonene selv kan få vurdere om Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) skal inngå i regionale kompetansefora eller andre former for partnerskap, uten å måtte søke KD om dette. NHO er opptatt av å styrke RSA. NHO har sammen med LO utviklet et sett med prinsipper for dette arbeidet, som blant annet omhandler prioriterte temaer og forankring til UH-institusjonenes formelle styringsorganer. NHO mener det er behov for klarere retningslinjer fra KDs side når det gjelder RSA. RSA bør også kunne gi overordnede innspill til UH-institusjonenes dimensjonering av fremtidige utdanningstilbud. NHO mener det også er avgjørende å ha organer med representasjon fra arbeidslivet på fakultets-, institutt- og studieprogramnivå for å bidra til arbeidslivsrelevans i utdanningene. Dette bidrar også til å bygge en kultur for samarbeid med arbeidslivet ved hele institusjonen.  

NHO mener det er viktig med ansattmobilitet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet de utdanner til. Det vil bidra til å skape nettverk av kompetansemiljøer og styrke kunnskapsflyten mellom sektorene. Partene i utdanningssektoren og i arbeidslivet må komme sammen og drøfte tiltak som kan styrke ansattmobiliteten. NHO mener det må innføres nye stillingstyper og - kategorier for personer med erfaring fra arbeidslivet utenfor akademia. 

Det er generelt for lite vektlegging av kunnskap om den norske arbeidslivsmodellen i høyere utdanning. NHO mener det er viktig at studentene kjenner til det norske trepartssamarbeidets og arbeidslivsorganisasjonenes betydning for verdiskaping, lønnsdannelsen og velferdsstatens utvikling. Dette bør inngå i alle praksisemner, samt i andre emner der det er hensiktsmessig. 

NHO mener utdanningsinstitusjonene har et ansvar for å gi studenter opplæring i entreprenørskap og entreprenørielle ferdigheter, som evnen til å ta initiativ, nytenking og kreativitet, risikovilje, selvtillit, samarbeidsevne og sosiale ferdigheter. Aktører som Ungt Entreprenørskap kan bidra til økt læringsutbytte for studenter. De er også en brobygger mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet, og fasiliterer for samarbeid, noe som er spesielt viktig for små og mellom store bedrifter, og som bør styrkes i forbindelse med stortingsmeldingen.  

Studenter må gjennom studieløpet komme i kontakt med bedrifter for å få innsikt i hvordan det er å jobbe i en bedrift, hva slags kompetanse som er relevant og hvilke ferdigheter arbeidslivet ser etter. Gjennom kontakt med næringslivet kan studenter også bli mer bevisst på hvordan egen kompetanse kan være relevant. I dag organiseres bedriftsbesøk, næringslivsdager og generell kontakt med næringslivet i stor grad av studenter. Det er viktig at slikt arbeid får gode rammer slik at bedriftskontakten kan økes. Bedriftskontakt er ikke bare viktig for studenter og burde satses mer på slik at ansatte også i større grad kommer i kontakt med næringslivet. 

til Meld. St. 16 (2020–2021). Utdanning for omstilling — Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning

Innledning

Fagforbundet er opptatt av godt samarbeid mellom arbeidslivet og universitets- og høyskolesektoren og støtter dermed intensjonen i meldingen. Vi har likevel noen kommentarer til hvert av satsningsområdene.

Meldingen er hovedsakelig en oppfordring til universitets- og høyskolesektoren og arbeidslivet om å samarbeide mer og bedre enn de gjør i dag. Fagforbundet mener det burde fremkomme en mer forpliktende strategi for å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. 

Det har i lengre tid vært en debatt og bekymring omkring utviklingen i de yrkesrettede høyskoleutdanningene i helse- og sosialsektoren, at de går i mer akademisk og mindre praktisk retning. Fagforbundet vil understreke viktigheten av at disse utdanningene, og fagutviklingen i felter som sykepleie og barnehagepedagogikk, forblir nært knyttet til og styrt av behovene og interessene til praksisfeltet. 

Bedre samarbeid mellom arbeidsliv og høyere utdanning

Fagforbundet registrerer at partene i arbeidslivet nevnes flere steder i meldingen, men vi ønsker oss et enda sterkere fokus på dette. OECD peker på at det er behov for et tettere samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene i Norge. Arbeidslivet må komme i bedre posisjon til å samarbeide mer organisert, hensiktsmessig og konkret med utdanningsinstitusjonene. Fagforbundet savner en omtale av at de ansatte og deres representanter i arbeidslivet kan bety noe vesentlig i dette samarbeidet. Vi finner ikke at de tillitsvalgte er nevnt med et ord i meldingen. I et mer organisert samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene har representanter for partene i arbeidslivet en naturlig plass.

Fagforbundet har erfaring fra samarbeid med utdanningsinstitusjonene i nettverk og i et nasjonalt fagråd. Fagforbundet har tro på slike samarbeid for å fremme arbeidslivsrelevans, for å utvikle utdanningene og for å fremme og beskrive arbeidslivets kompetansebehov. 

Utdanning for alle

Regjeringen har et mål om en mer åpen, fleksibel og tilgjengelig utdanning i hele landet for en stadig mer mangfoldig studentpopulasjon. I denne målbeskrivelsen savner Fagforbundet en nærmere omtale av hvordan utdanningene skal åpnes for personer med yrkesfaglig bakgrunn. Personer med yrkesfaglig bakgrunn har mye erfaring og læring fra arbeidslivet, og kan dermed bidra med arbeidslivsrelevans inn i utdanningene.

Regjeringen vil gjøre ordningene i Lånekassen mer fleksible slik at de er bedre tilpasset livslang læring. Fagforbundet støtter dette, men vil være tydelig på at kompetanseutvikling som er nødvendig for å dekke virksomhetenes behov, er arbeidsgiver sitt ansvar.

Fagforbundet er bekymret for mulige konsekvenser av at vi går i retning av økt bruk av tilskuddsordninger. Dette vil skape ulikhet mellom utdanningsinstitusjonene og på sikt skape dårligere stabilitet og forutsigbarhet. Det blir dermed vanskeligere å drive en langsiktig planlegging og ansettelser vil ofte være prosjektbaserte. Fagforbundet mener vi skal jobbe for et samfunn med hele og faste stillinger, og for høyskole- og universitetssektoren er dette et problem. Det må arbeides systematisk sammen med de ansattes organisasjoner for å motvirke denne utviklingen.

Regjeringen skal utrede endringer i egenbetalingsforskriften. Fagforbundet mener det i denne utredningen er viktig at gratisprinsippet ikke svekkes.

Studentaktive lærings- og undervisningsformer

Regjeringen vil styrke innovasjon og entreprenørskap i alle utdanninger. I dette arbeidet er det viktig å vektlegge arbeidslivserfaringen som studentene selv har ervervet seg. Fagforbundet støtter det å legge læringsaktivitetene mer opp mot de arbeidsoppgavene studentene vil møte ute i arbeidslivet. I noen utdanninger vil det handle om ferdighetstrening og ta ny teknologi i bruk. Simulering er et eksempel som nevnes og som Fagforbundet støtter, men simuleringen må ikke erstatte praksis.

Mer og bedre praksis

Generelt kan det sies at det er utfordringer med hensyn til både kvalitet og kvantitet når det gjelder praksis. Det er et press på praksisfeltet for å få opp kapasiteten, og det etterlyses en større grad av forutsigbarhet med hensyn til innhold og forventet læringsutbytte etter endt praksisperiode.

Fagforbundet støtter en gjennomgang av regelverket for kvaliteten i praksis. Det må være et mål om å heve kvaliteten, styrke de positive effektene av praksis og skape forutsigbarhet for studentene om hva praksis vil innebære. En tydeligere regulering av praksis vil styrke studentenes rettssikkerhet.

Fagforbundet støtter forslaget om å utrede en forsterkning av kommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagsstudenter, men mener det ved en forsterking av ansvaret må følge økonomiske midler for å kunne prioritere veiledning og utvikling av gode praksissteder. Kommunene vil i fremtiden fortsatt oppleve et betydelig praksistrykk og Fagforbundet mener at kommunene og de ansattes organisasjoner må inviteres til dialog med myndighetene om hvordan dette best kan løses.

Fagforbundet støtter en utredning av en praksiskoordinatorfunksjon for å bedre samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og kommuner, men vil peke på at det kan være ulike modeller for å bedre samarbeidet. KS, Fagforbundet og flere organisasjoner har deltatt i prosjektet Jobbvinner. Fagforbundet vil trekke fram dette prosjektet som et godt eksempel på hvordan man kan samarbeide for å rekruttere og beholde helsefagarbeidere og sykepleiere i kommunene.

Fagforbundet mener studentene må få mulighet til å forberede seg på praksis gjennom økt kunnskap om arbeidslivet. De må lære om helse- miljø og sikkerhetsarbeidet (HMS) og om plikter og rettigheter i arbeidslivet. Det samme gjelder det å lære om samarbeid med andre yrkesgrupper som en møter i arbeidet. Det å utnytte potensialet i et samarbeid på tvers av yrkene kan bidra til økt kvalitet i tjenester og produksjon, og kan samtidig være nyskapende.

Norsk studentorganisasjon (NSO) er glad for at regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om arbeidslivsrelevans. Meldingen inneholder tiltak som vil kunne bedre arbeidslivsrelevansen og kvaliteten i norsk høyere utdanning. For Norsk studentorganisasjon (NSO) er det viktig at alle studenter opplever arenaer underveis i utdanningen hvor de kan tilegne seg erfaringer fra arbeidslivet, for å kunne møte arbeidslivet med kompetanse som de selv, potensielle arbeidsgivere og samfunnet for øvrig har tillit til. 

Arbeidslivsrelevans handler både om hva studentene skal lære, og hvordan de skal lære det. Stortingsmeldingen legger opp til en bred forståelse av begrepet noe NSO mener er hensiktsmessig og setter pris på begrepsavklaringer. Dette fordi vi ser mange diskusjoner der man bruker samme begrep, men gjerne viser til ulike ting. 

Under følger noen innspill vi mener vil kunne gjøre høyere utdanning mer arbeidslivsrelevant.

Praksis

NSO er glad regjeringen vil gjennomgå regelverket for kvalitet i praksis. Her vil vi gjerne vise til høringssvaret vårt i arbeidet om endringer i regelverket - Innspill til regelverk knyttet til kvalitet i praksis¹ for mer detaljerte innspill. 

I stortingsmeldingen (s. 66) anerkjennes det at flere studenter opplever merutgifter til transport og losji i forbindelse med praksis fordi praksisstedet ligger langt unna studiestedet. Deretter konstateres det at dette er noe studentene må være forberedt å dekke selv, men at institusjonene står fritt til å tilby studentene å dekke noen av ekstrakostnadene. Dette mener vi er en ansvarsfraskrivelse og ikke et tilstrekkelig tiltak for å ivareta studentene. Konsekvensene av dette treffer studentmassen skjevt, og er krevende for studenter som allerede er i en økonomisk presset situasjon. Institusjonene må ha en garanti for at studentene får praksis i nærheten av sin institusjon. Dersom dette ikke er mulig, må disse utgiftene dekkes slik at dette ikke blir en merkostnad for studentene. Dette i sin tur vil kreve at man får tilstrekkelig tildelinger gjennom statsbudsjettet til å gjennomføre dette.

Det nevnes i kapittel 5.1.4 at praksis er en del av læringsaktivitetene til studentene, enten som eget emne eller som en del av et annet emne, men at det uansett skal inngå i det samlede arbeidsomfanget og gi uttelling i studiepoeng. Vi deler denne oppfattelsen av regelverket, og vil derfor utnytte muligheten til å minne om at dette ikke alltid er tilfellet. Dette håper vi at blir tatt tak i slik at ikke enkelte studentgrupper må legge ned en større arbeidsmengde enn andre, og utover det regelverket sier man skal. 

NSO er positive til utvidelse av Arbeidslivsportalen og håper målet om at alle institusjoner kan bruke portalen løpet av våren nås. Det virker som dette verktøyet kan løse flere deler av problemene vi ser rundt planlegging av praksis og kontakt med eksterne. 

Studentaktive lærings- og undervisningsformer

En av utfordringene som har vært utgangspunkt for meldingen er at det i for liten grad benyttes studentaktive lærings- og vurderingsformer. Samtidig står det lite om vurderingsformer i meldingen. 

NSO støtter argumentasjonen om at man burde ha flere studentaktive lærings- og undervisningsformer som ligner mer på oppgavene som utføres i arbeidslivet, og mener dette også gjelder vurderingsformene. I tillegg er det viktig at vurderingsformene samsvarer med lærings- og undervisningsformer du har hatt gjennom semesteret. 

Som en forlengelse av dette mener vi også det burde redegjøres og argumenteres om formativ vurdering. Om man skal legge opp til mer aktivitet underveis i studiet bør man også se på muligheten for å vurdere mer underveis i studiet. Gjennom studiebarometeret vet vi at studentene over flere år har vært mest misfornøyd med mangelen på tilbakemeldinger og veiledning i utdanningen sin. Større grad av studentaktive lærings- og vurderingsformer sammen med formativ vurdering kan være noe av løsningen på problemet. 

Samarbeid mellom akademia og arbeidslivet på fagområdenivå

Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning er ikke mulig for universiteter og høyskoler å oppnå alene. For å oppnå dette må samarbeidet mellom universiteter og høyskoler på den ene siden og arbeidslivet på den andre siden bli bedre.  En overordnet intensjonsavtale mellom partene i arbeidslivet, frivillig sektor, Universitets- og høyskolerådet og Kunnskapsdepartementet vil kunne bidra til dette. Samtidig savner NSO flere tiltak. 

NSO opplever at meldingen i liten grad tar for seg problemstillingen knyttet til i hvilken grad Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) fungerer. NSO opplever at dagens RSA ikke svarer til behovet med tanke på kontakt og samarbeid innenfor fagområder. NSO ønsker at samarbeidet mellom akademia og arbeidslivet foregår på fagområdenivå, slik at det blir en tettere tilknytning mellom fagmiljøene og arbeidslivet innenfor fagfeltet. Med et slikt samarbeid kan det i større grad være mulig å få til konkrete endringer i studieprogrammene slik at de vil ha en nærhet til arbeidslivet slik som var intensjonen bak RSA-ordningen. 

En gjennomgang av egenbetalingsforskriften må ikke true gratisprinsippet

Regjeringen varsler i stortingsmeldingen at endringer i egenbetalingsforskriften vil legges frem før sommeren. Dette gjelder både gjenbruk av undervisningsmateriale fra ordinære utdanninger og en utvidelse av hvilke utdanninger utdanningsinstitusjonene kan ta betalt for. I stortingsmeldingen skriver de også at gratisprinsippet for ordinære utdanninger skal ligge fast.

NSO er veldig glad for at regjeringen legger gratisprinsippet til grunn for høyere utdanning. For å sikre nødvendig kompetanse til arbeidslivet er en diskusjon om hvem som skal betale for det nødvendig. NSO forventer at regjeringen og Stortinget kommer frem til en løsning som ikke involverer at enkeltindividet skal betale for arbeidslivets behov.

Økonomi og administrasjon

For NSO er det viktig at universiteter og høyskolers tilbud for å dekke etterspørselen etter videreutdanning ikke skal gå på bekostning av institusjonenes ressurser til ordinære studieprogram. NSO er svært bekymret for at dette, sammen med de stadige ABE-kuttene vil gå på bekostning av studentene og kvaliteten i utdanningen. Gode tiltak som mer og bedre praksis kan bli krevende å gjennomføre på en god måte på grunn av fortsatte kutt i administrasjon. Også potensielt mindre teknisk støtte i en økende digital hverdag vil være krevende. Det er synd om man ikke kan realisere andre undervisnings- og vurderingsformer fordi det vil kreve støtte man ikke lenger har.

Oppsummering av NSOs prioriteringer  

• Det må legges bedre til rette for studenter i praksis med lang reisevei.
• Det må bli mer arbeidsrelevante vurderingsformer i flere fag, og formativ vurdering bør tas i bruk i større grad.
• Samarbeid mellom akademia og arbeidslivet bør foregå på fagområdenivå.
• Enkeltindividet skal ikke betale for offentlig høyere utdanning.
• Institusjonene må ha nok ressurser til å gjennomføre meldingens satsinger.   

1 https://www.student.no/content/uploads/2020/12/Innspill-til-regelverk-knyttet-til-kvalitet-i-praksis-NOKUT1521812.pdf

NOTAT
Fra: Simula Research Laboratory AS v/Marianne Aasen og Kyrre Lekve
Til: Stortingets KUF-komité, utdanning-forskning@stortinget.no (innsendt elektronisk)
Dato: 7. april 2021

Stortingsmelding nummer 16 (Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling — Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning) er én av en rekke meldinger og utredninger som omformer hvordan det arbeides med arbeidslivsrelevans, Livslang Læring og forholdet mellom akademia og samfunnet rundt. For Simula er det særlig Ekspertutvalget om etter- og videreutdanning (Markussen-utvalget; NOU 2019:12 Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne), Stortingsmelding 14 (Meld. St. 14 (2019–2020) Kompetansereformen – Lære hele livet) og endringene av UH-loven (Prop. 111 L (2020–2021). Endringer i universitets- og høyskoleloven, utdanningsstøtteloven, fagskoleloven og yrkeskvalifikasjonsloven mv.) som er relevante. Simula ønsker dette arbeidet velkommen. Simula vil her konsentrere oss om å komme med synspunkter på utvalgte problemstillinger i skjæringspunktet mellom akademia og arbeidslivet basert på våre erfaringer.

1. Et bredere perspektiv på kontakt mellom utdanning og arbeidsliv
Simula vil påpeke at kontakten mellom høyere utdanning og arbeidslivet er vesentlig bredere enn det som fremgår av Stortingsmeldingen som er under behandling. Universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) vil være den viktigste bidragsyteren til «Utdanning for omstilling» (innen høyere utdanning). Det er likevel bemerkelsesverdig at organisasjonene utenfor UH-sektoren (forskningsinstitutter, tilbydere av etter- og videreutdanning, forskningsorganisasjoner som Simula) ikke er viet plass (Kap 1 og 2). Det foregår mye utdanning og kompetanseutvikling utenfor UH-sektoren som bør inkluderes i arbeidet med å knytte tettere kontakt mellom utdanningsmiljøer og arbeidsliv. Nettopp forsknings- og utdanningsorganisasjonene utenfor UH-sektoren er kjent for å ha tettere tilknytning til arbeidslivet og vil derfor være svært relevante aktører i denne sammenheng. I tillegg har instituttsektoren mm. en stor omstillingsevne som vil kunne bidra til økt tempo i det helt nødvendige taktskiftet hva gjelder livslang læring.

2. Arbeidslivsrelevans henger nært sammen med Livslang Læring: Flere må få anledning til å bidra
Som angitt innledningsvis har Regjering og Storting over tid arbeidet seriøst med Arbeidslivsrelevans og Livslang Læring. Parallelt har Stortinget bevilget betydelige beløp for å stimulere til mer Livslang Læring, inkludert midler rettet inn mot tilbud om kompetansepåfyll til dem som har mistet arbeidet på grunn av Koronapandemien. Måten dette gjøres på, innebærer likevel et problem: De aller fleste midlene som lyses ut gjennom DIKU og Kompetanse Norge er forbeholdt «Høyskoler med akkrediterte studietilbud» og «Akkrediterte universiteter og høyskoler». Det betyr at Simula (som er et aksjeselskap) og andre organisasjoner (som f.eks. forskningsinstituttene) ikke har anledning til å stå som søker. Dagens løsning kan forbedres og det er tre grunner til det:

1. Dette er en sårbar og til dels personavhengig løsning. Et godt kontaktnett og tillit på ledernivå er nødvendig for denne type løsninger. Er viljen der fraværende til å invitere inn instituttsektoren, frigjøres ikke disse ressursene. Det bør åpnes opp for at flere kan være akkreditert til å undervise, så flere ressurser frigjøres.
2. Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til om UH-sektoren responderer på oppfordringen om å ta tilstrekkelige grep i å utvikle relevante kurs for voksne i arbeidslivet. Årsaken til dette er delvis målkonflikten UH-sektoren står i. Tett samarbeid med næringsliv og arbeidsliv krever fleksibilitet, tilpasning og rask respons som kan være krevende å få til i UH-sektoren.
3. En slik begrensing som vi har i dag innebærer en betydelig underutnyttet kapasitet. Det er ikke hensiktsmessig. Om instituttsektoren og andre forskningsmiljøer kan søke midler direkte, vil det øke både kapasiteten og konkurransen fra aktører som jobber tett på arbeidslivet allerede gjennom anvendt forskning og innovasjon.

Et annet forslag vil være at Stortinget bidrar til å åpne for at flere enn universiteter/høyskoler kan tilby studiepoenggivende studietilbud på selvstendig grunnlag. Det må gjøres på en måte som sikrer kvaliteten og kun gis til forskningstunge miljøer som kan dokumentere et høyt faglig nivå. Simula vil på det sterkeste presisere at vi ikke ønsker at kontrollen på kvaliteten av akkrediterte studietilbud skal svekkes. Vi mener derfor at det må være klare mekanismer (gjennom NOKUT) som sikrer kontroll og kvalitet på tilbud som gir studiepoeng.

3. Kobling mellomarbeidslivets behov og utdanningstilbudene
Simula oppfatter at for mye av støtten til Livslang Læring og tiltak for arbeidslivsrelevans gis på tilbudssiden. Dette fører til mange utviklingsprosjekter, men dessverre færre levedyktige tilbud over tid. Etter forholdsvis lange utviklingsperioder tilbys kurs noen få år før de ikke lenger oppleves som relevante og forsvinner. Det er også universitet og høyskoler som bestemmer hva slags kurs som skal utvikles. Selv om det ofte stilles krav om deltagelse fra arbeidslivet, sitter universitetene og høyskolene med makten i utviklingsarbeidet.

Simula oppfordrer til at mer av midlene brukes på etterspørselssiden. Et godt eksempel er innen det offentlige, og et spesifikt eksempel er lærere. Her har staten bevilget store beløp til EVU for lærere, noe som har ført til mange tilbud ved lærerutdanningene. Dette er en modell som kan brukes overfor andre yrkesgrupper også.

4. Finansieringsmodell og egenbetaling
Simula mener at betydningen av finansieringsmodellen og rammebetingelsene ofte overdrives når man skal forklare den svake koblingen mellom universiteter/høyskoler og arbeidslivet. Samtidig hilser vi arbeidet med å se nærmere på egenbetalingsforskriften (som varslet i Prop. 111 L – endring av UH-loven) velkomment. Vi mener UH-institusjonene i større grad bør gis anledning til å bruke sin undervisningskompetanse utviklet innenfor rammen av gratisprinsippet til å tilby Livslang Læring uten at dette er mindre attraktivt økonomisk.

Vi viser til høring i Utdannings- og forskningskomitéen i forbindelse med Meld. St. 16 (2020-2021) Utdanning for omstilling. Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. 

Unio er den største hovedorganisasjonen for personer med høyere utdanning, og Unio, sammen med Akademikerne, organiserer de fleste som jobber ved universiteter og høyskoler. Meldingen om arbeidslivsrelevans er derfor svært viktig for Unio og våre forbund.

Høyere utdanning må fortsatt ivareta bredde, akademisk frihet og kvalitet

Norske universiteter og høyskoler tilbyr en bred, god og inkluderende grunnutdanning der overordnede kompetanser som kritisk tenkning og selvstendig refleksjon, står sentralt. Studentene kommer raskt ut i relevant arbeid, og den brede kompetansen de har med seg bidrar til å utvikle norsk arbeidsliv. Dette er positive sider ved norsk høyere utdanning som vi er opptatt av at vi må ha med oss videre når vi skal videreutvikle den gode kvaliteten.

Unio er glad for at dette blir slått fast i meldingen, og vi ønsker meldingen om arbeidslivsrelevans velkommen. Økt samarbeid er nødvendig dersom vi skal lykkes i å møte både samfunnets og arbeidslivets behov. Samtidig vil vi påpeke at i et samfunn og arbeidsliv i stadig raskere endring, har det aldri vært vanskeligere å spå hvilken kompetanse som vil kreves i nær framtid. Desto viktigere er det å sikre en høyere utdanning som er langsiktig, og som utdanner arbeidstakere med evne til rask omstilling og evne til å utvikle både samfunnet og arbeidslivet. Arbeidslivsrelevans må derfor ikke innebære at universiteter og høyskoler bare skal ivareta arbeidslivets akutte behov for kompetanse.

Vi ser positivt på at meldingen understreker at den akademiske friheten, dannelsesperspektivet og institusjonenes autonomi fortsatt skal være grunnprinsipper i høyere utdanning. Vi mener likevel at meldingen kunne omtalt dette enda tydeligere. Videre mener vi at flere av tiltakene er uklare og trenger ytterligere diskusjon, definisjon og presisering, og at det derfor er vanskelig å gi noe annet enn generelle kommentarer til hovedinnholdet i meldingen.

Økt arbeidslivsrelevans og studentaktive lærings- og undervisningsformer krever flere ressurser

Meldingen legger til grunn en bred forståelse av arbeidslivsrelevans. Den omtaler arbeidslivsrelevans blant annet som økt samarbeid for å bygge tillit og forståelse, en mer åpen og tilgjengelig høyere utdanning, studentaktive læringsformer, og som at studenter får praksis gjennom utveksling til bedrifter eller institusjoner i løpet av studieperioden.

Unio mener at begrepet arbeidslivsrelevans må diskuteres ytterligere og bli tydeligere. Når det gjelder arbeidslivsrelevans definert som praksis i studietiden, skriver meldingen at kvalitetstiltak må tilpasses de enkelte utdanninger. Unio støtter dette, og mener at det må gå et klart skille mellom den formen for praksis som preger profesjonsutdanningene, der studentenes læring gjennom praksisstudier er en forutsetning for å oppnå forventet sluttkompetanse, og andre former for praksis, for eksempel gjennom hospitering eller frivillige læringsperioder i bedrifter.

Det er godt dokumentert at å organisere praksisperioder er ressurskrevende. Vi mener at meldingen i liten grad tar opp de ressursmessige sidene ved praksisen. Unio vil peke på noen viktige forhold som må sikres for å lykkes med kvalitativt god praksis. For det første må praksis være relevant for studiets innretning og studentenes læringsmål. Dette krever god dialog mellom institusjonene, studentene og arbeidsstedene. For det andre må samarbeidet være formalisert. Dette innebærer både faglig og administrativ innsats før, under og etter praksisoppholdet. Kjennskap til, tilgang på og løpende kontakt og dialog med relevante praksissteder er ressurskrevende, og det vil være viktig å forankre samarbeidet på ledernivå. Dette innebærer for det tredje at det må sikres en tilstrekkelig finansiering, både for institusjonene og studentene. Vi vil her peke på de uheldige konsekvensene av ABE-kuttene gjennom mange år, som har medført at det administrative støtteapparatet er på et minimum. Det er derfor ikke realistisk av regjeringen å forvente at institusjonene prioriterer egne ressurser, tar i bruk eksisterende virkemidler og benytter det handlingsrommet de har for å styrke arbeidslivsrelevansen. Unio forventer at meldingens tiltak følges av tilstrekkelige ressurser, og viser til tidligere innspill om at ABE-kuttene må opphøre, og at høyere utdanning må tilføres de ressurser som faktisk kreves for å utvikle kvaliteten i utdanningene.

I meldingen står det at bruken av studentaktiv undervisning skal øke. Samtidig viser meldingen til at dette er krevende, både for studenter og undervisere, og at mange utdanninger utsetter arbeidsrettede aktiviteter til masterstudiene. Utfordringene knyttes til tid, kompetanse, koordinering og logistikk. I lys av disse utfordringene mener Unio at meldingen i større grad burde vurdert hvordan det kan tilrettelegges for gode arbeidsvilkår for både ansatte og studenter, slik at det er mulig å balansere høyere utdannings ulike formål på en bedre måte.

Videre vil vi peke på at meldingens tiltak med fordel kunne vært mer konkrete. Mange av tiltakene innebærer mer utredning, eller er en videreføring av eksisterende tiltak. Dette medfører at det er vanskelig å lese hvilke konkrete økonomiske konsekvenser det enkelte tiltak vil få. Unio vil derfor peke på Meld. St. 19 (2020-2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler, som komitéen skal behandle senere denne våren. I meldingen foreslås det en helhetlig gjennomgang av hvordan finansieringen av universiteter og høyskoler bedre kan støtte politiske mål, ivareta sektoransvaret og sikre bedre ressursutnyttelse. Vi ser frem til en fullstendig gjennomgang av finansieringssystemet i høyere utdanning, og forventer at både vitenskapelige og administrative ressurser får en bred gjennomgang.

Høyere utdanning må være fleksibel for alle studentgrupper

Meldingen omtaler flere sentrale tiltak som allerede er i gang for å skape en høyere utdanning som er mer fleksibel og åpen for flere studentgrupper i et livslangt perspektiv. Unio ser positivt på flere av tiltakene, ikke minst tiltak for å samordne ulike tilskuddsordninger. Det er også positivt at det legges mer til rette for en utdanningsstøtte som er tilpasset en mer heterogen studentmasse. Samtidig mener vi det er viktig å 3 vurdere hvordan studiestøtten kan fremme fleksibilitet også for heltidsstudentene. Tidligere fikk studenter omgjort 40 prosent av studielånet sitt til stipend etter hvert som de avla studiepoeng. Nå er det bare 25 prosent som omgjøres til stipend etter studiepoeng, mens de resterende 15 prosentene kun gis ved avlagt grad, og da kun for studiepoeng som inngår i den graden. Unio mener at en gjennomgang av støtteordninger for økt fleksibilitet bør ta høyde for å gjøre endringer til det beste for alle studentgrupper. Et konkret tiltak kan være å reversere kuttet i stipendordningen igangsatt i 2019.

Økt samarbeid må sikre medvirkning blant tilsatte i høyere utdanning

I meldingen åpner regjeringen for at institusjonene selv kan vurdere om Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) skal inngå i regionale kompetansefora eller andre former for partnerskap. Unio ser positivt på at høyere utdanning skal ha høy grad av autonomi i hvordan de vil organisere samarbeidet med arbeidslivet. Likevel ser vi med en viss bekymring på at meldingen i liten grad adresserer behovene til de ansatte i høyere utdanning. Det er de ansatte ved institusjonene som skal ha et hovedansvar for at meldingens tiltak kan gjennomføres på en god måte. Vi vil understreke at de ansattes medvirkning i de forventede prosessene er helt avgjørende for et vellykket resultat. Vi forventer derfor at både de ansatte, men også representanter for arbeidslivet i offentlig og frivillig sektor, blir representert i samarbeidsforaene.

NITO Studentene mener denne meldingen er et viktig supplement til kvalitetsmeldingen, og NITO Studentene er positive til regjeringens målsetning om mer og bedre praksis. Utover det synes vi at det er en mangel i virkemidler fra regjeringen, først og fremst for å øke studentaktiv undervisning og for å finansiere en satsning på mer og bedre praksis. 

Studentaktiv læring 

Studentaktiv læring er en viktig del av arbeidslivsrelevans i ingeniør- og teknologiutdanningene. NITO Studentene mener at undervisningsmetode og vurderingsform til enhver tid bør reflektere utdanningenes innhold og praktiske anvendelse i arbeidslivet. Vi er positive til økt bruk av studentaktive læringsformer som praksis, simulering, caseoppgaver og studentdeltakelse i forskning og utviklingsarbeid. I tillegg vil vi påpeke at vurderingsformene som benyttes også må endres i takt med utviklingen i arbeidslivet, og vi skulle sett gjerne sett at regjeringen hadde en forventning om økt bruk av nye vurderingsformer. 

Praksis 

NITO Studentene er positive til regjeringens målsetning om mer og bedre praksis. Egne undersøkelser viser at i underkant av 20 % av våre medlemmer sier de har tilbud om studiepoenggivende praksis. Samtidig sier nesten 80 % at de ville benyttet seg av tilbudet om det fantes. Dette viser et ønske og et behov for å forsterke tilbudet om studiepoenggivende praksisemner i ingeniør- og teknologiutdanningene. Slike praksisemner bør være valgbare, og ikke obligatoriske. Dersom institusjonene ønsker å sette krav om at studentene skal gjennomføre praksis som en del av graden, må denne være studiepoenggivende.  

Finansiering for økt arbeidslivsrelevans  

Økt arbeidslivsrelevans i våre utdanninger, gjennom praksis på laboratorier og simulering i programmeringsverktøy, er avhengig av at teknisk infrastruktur ved institusjonene er oppdatert i tråd med den digitale utviklingen. Dette innebærer blant annet at studentene møter oppdatert utstyr på lab og at de læres opp i programvaren som benyttes i arbeidslivet. Fra vår egen studentundersøkelse vet vi at kun litt over halvparten av våre medlemmer mener utdanningen i stor eller svært stor grad er oppdatert i tråd med den digitale utviklingen.  

NITO Studentene etterlyste en gjennomgang av finansieringssystemet for å styrke arbeidslivsrelevansen, og vi konstaterer at denne verken har kommet i denne meldingen eller i stortingsmelding om styring av UH-sektoren. Det er skuffende at regjeringen ikke ser nærmere på finansieringen av blant annet praksis og infrastruktur i sektoren for å styrke arbeidslivsrelevansen. Praksis i blant annet ingeniør- og teknologiutdanningene har en betydelig kostnad, og det samme gjelder å sikre oppdatert utstyr for å gi studentene opplæring som er relevant for yrkeslivet.  

Andre punkter 

NITO Studentene har store forventninger til samarbeidet om arbeidslivsrelevans mellom departementet, UHR og NHO og er spent på hvordan de vil fylle dette med innhold og levere resultater.  

Videre er vi positive til satsningen på hospitering, delte stillinger og mobilitet blant de ansatte. Mange av våre medlemmer opplever det som veldig givende med undervisere med en praktiskrettet bakgrunn som et supplement til mer teoretiske tilnærminger.  

Det er viktig å øke etter- og videreutdanningskapasiteten i universitets- og høgskolesektoren, spesielt gjennom nettbaserte og desentraliserte tilbud. Det er derfor positivt at regjeringen vil se på ordninger for studiestøtte i den forbindelse. NITO Studentene mener det er viktig at endringer i regelverket for egenbetaling ikke kommer i konflikt med gratisprinsippet.  

Meldingen peker på enkelte viktige utfordringer som at studentaktiv læring og mulighet for praksis avhenger av ildsjeler ved institusjonene. Vi er ikke sikre på om denne meldingen har virkemidlene eller systematikken for å løse utfordringene som meldingen peker på. NITO Studentene mener regjeringen bør ta i bruk sterkere virkemidler for å skape endring i sektoren. Dersom institusjonene skal lykkes med økt arbeidslivsrelevans, praksis og studentaktiv læring i ingeniør- og teknologiutdanningene trenger vi først og fremst en bedre finansiering.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) støtter meldingens hovedformål om å styrke kvaliteten og arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Studentene skal ut i et arbeidsliv i omstilling. De skal gjøres i stand til å løse komplekse oppgaver, både de utfordringene vi står i nå, men også oppgaver og utfordringer vi ikke kjenner til – fremtidens arbeidsliv. Derfor er det helt nødvendig med et langsiktig perspektiv på innholdet i høyere utdanning og at studentene tilegner seg «21th Century Skills» som kritisk tenkning, kreativitet, teknologiforståelse, samarbeid osv. slik at de er godt rustet for et arbeidsliv i stadig endring.

Praksis

Arbeidslivsrelevans kan oppnås på mange måter. Vi må tenke bredt om hvordan vi styrker arbeidsrelevansen i høyere utdanning, ikke bare falle ned på «mer og bedre praksis» i alle utdanninger. Det er også viktig å tenke på praksis i tradisjonelle disiplinære fag og at for en del av våre studenter er akademia den fremtidige arbeidsplassen. For helse- og sosialfagene bør det foretas en ny gjennomgang av praksis med tanke på hvilket læringsutbytte studenten skal ha etter endt praksis, hvor det skal læres, og hvor lang praksisperiode må til for at læringsutbytte skal nås. For de utdanningene som er styrt av yrkeskvalifikasjonsdirektivet er det fastsatt bestemmelser om praksis. Særlig for sykepleier-og jordmorutdanningene  gjelder omfattende, detaljerte bestemmelser. Vi setter stor pris på forslaget i meldingen om at departementet ønsker å gå i dialog med andre EØS-land for å se på mulighetene for endringer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet for å se om simulering kan erstatte deler av praksis. I denne dialogen bør også vurderingen av praksisperiodenes læringsutbytte, arena og varighet ligge som en forutsetning.

Det er imidlertid viktig at de involverte fagdepartementene samarbeider godt for å oppnå en bedre, og der det er hensiktsmessig, felles tilrettelegging for gjennomføring av praksis. For helse- og sosialfagene er det svært viktig at dette samarbeidet også omfatter lovfesting og finansiering av praksis i studiene.

Livslang læring

Universitets- og høgskolerådet synes det er bra at regjeringen vil foreta en gjennomgang av regelverket som gjør det vanskelig å tilby livslang læring (egenbetalingsforskriften). Dette er noe UHR har etterspurt i lang tid, og vil forhåpentligvis gi statlige institusjoner mulighet til å bruke en større bredde av sine tilbud til en utvidet målgruppe. Det er også bra at regelverk for stillinger og ansettelser skal ses nærmere på for å øke ansattmobilitet mellom UH-institusjoner og øvrig arbeidsliv. Livslang læring må ta utgangspunkt i forskningsbasert kunnskap som er av god internasjonal standard. Stabile og forutsigbare rammevilkår er en grunnleggende forutsetning for økt tilbud om livslang læring, uten at det går på bekostning av gradsgivende studier eller ordinær videreutdanning. 

Samarbeid

Gjennom denne meldingen vil regjeringen legge til rette for bredere dialog og mer systematisk samarbeid mellom universiteter, høyskoler og virksomheter både i stat og kommune, privat næringsliv og frivillig sektor.

Universitets- og høyskolesektoren er mangfoldig og institusjonene har ulik profil, størrelse og organisering. Det gjelder også arbeids- og næringslivet. UHR er opptatt av at departementet må styre på mål og ikke på tiltak. UHR er derfor glad for at departementet heretter vil la institusjonene selv organisere Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) slik det er mest hensiktsmessig for dem.

Samarbeid mellom universiteter og høyskoler og arbeidslivet må skje lokalt og regionalt. Alle partene må bidra slik at vi kan enes om felles mål, utfordringer og ansvar. UH-institusjonene kan ikke gjøre dette alene. Regjeringen foreslår en intensjonsavtale mellom UHR, partene i arbeidslivet og frivillig sektor. Dette forslaget vil bli diskutert i UHRs styre denne våren. 

Åpen utdanning

Regjeringen vil fortsette satsingen på fleksibel utdanning og desentralisert utdanning og vil levere en strategi for dette i løpet av våren 2021. UHR støtter økt satsing på fleksibel utdanning, men er opptatt av at dette kommer i tillegg til dagens studietilbud og at det ikke må redusere utdanningstilbudene på campus. Regionalisering av tilbud og etablering av flere desentrale campuser er ikke løsningen for økt tilgang til livslang læring, det må heller utvikles flere og nye leveransemodeller.

Vi må skille mellom ulike målgrupper og tilrettelegge tilbudene deretter. De unge som søker grunnutdanning, bør få dette på campus, mens etablerte voksne studenter bør få tilbud om fleksible og samlingsbaserte eller nettbaserte løsninger i regionen de bor.

Regjeringen foreslår at midlene til fleksibel utdanning utlyses gjennom en nasjonal konkurransearena. Fra institusjonenes side er det behov for langsiktighet i oppbyggingen av studietilbud og at det er midler til både utvikling og drift av studietilbudene. Dersom Norge skal lykkes med å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for alle, er det også helt nødvendig med en satsing på pedagogisk kompetanseheving av vitenskapelig personale.

UHR vil gjerne minne om at alle endringer i studietilbud og etablering av et bedre tilbud for livslang læring, må finansieres. 

KS takker for muligheten til å delta på høringen av stortingsmeldingen Utdanning for omstilling – Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Meldingen peker på viktige tiltak for kommuner og fylkeskommuner som store og viktige arbeidsgivere, tjenesteytere og kompetansepolitiske aktører.

Utdanningsnivået i kommunesektoren er høyt og stadig økende. Ifølge KS’ register for lønns- og personalopplysninger om ansatte i kommunal sektor, utføres nesten tre av fire årsverk i fylkeskommunene av medarbeidere med høyere utdanning. I kommunene utgjør denne gruppen 53 prosent av det totale antallet årsverk. Samtidig har sektorens oppgaver blitt flere og mer komplekse de siste årene, og kommuner og fylkeskommuner skal levere tjenester med færre ressurser.

Omstillingsevnen i kommunal sektor krever tilgang på arbeidsrelevante grunnutdanninger og etter- og videreutdanninger. Sektoren er avhengig av å bygge sterke kompetansemiljøer og rekruttere, utvikle og beholde flinke folk som våger å tenke nytt og er innstilt på å lære gjennom hele arbeidslivet. KS er derfor positive til at meldingen fremhever styrket kultur for innovasjon og entreprenørskap i utdanningene, kompetanse for digitalisering og et digitalisert arbeidsliv. 

For KS' medlemmer er det avgjørende at samarbeidet mellom utdanningstilbydere og kommuner og fylkeskommuner blir enda tettere og mer forpliktende framover. Tiltak rettet mot arbeidsrelevans i høyere utdanning må bidra til å sikre:

• Tilgang på fleksible utdanninger og nye læringsløp som møter de reelle behovene i tjenestene, og som enkelt kan kombineres med jobb – uansett hvor i landet du befinner deg
• Økt samarbeid om forskning og fagutvikling
• Økt tverrfaglighet i praksis og i utdanningene
• Kvalitet i praksisstudiene gjennom økt veilederkompetanse i tjenestene
• Flere praksisplasser ved å at alle kommuner skal kunne ta imot studenter
• Bedre rekrutteringsgrunnlag av folk som våger å tenke nytt og ønsker å være med i fornyelsen av offentlig sektor 

KS ønsker å trekke fram følgende tiltak i meldingen som særlig viktige:

Aktørene styrker samarbeidet

Ny intensjonsavtale

KS er en av partene i den nye intensjonsavtalen med Universitets- og høgskolerådet, partene i arbeidslivet og frivillig sektor og støtter avtalens intensjon og målsetting. I samarbeid med partene i avtalen, skal KS jobbe for å bidra til å styrke det konkrete samspillet mellom universitets- og høgskolesektoren og arbeidslivet. Det er avgjørende at avtalen ikke blir en sovepute, men følges opp med konkrete tiltak og evaluering av felles måloppnåelse.  Intensjonsavtalen må ses i sammenheng med Meld. St. 30 (2019–2020) En innovativ offentlig sektor — Kultur, ledelse og kompetanse, og tiltak i kommende Strategi for digital kompetanse (ref. oppfølging av Digitaliseringsstrategien Én digital offentlig sektor). 

Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA)

Uavhengig av hvilken modell utdanningsinstitusjonene velger for partnerskap med arbeidslivet, vil KS understreke viktigheten av at kommuner og fylkeskommuner er godt representert. KS forventer at regionale kompetanseforum framheves som sentrale fora for å etablere møteplasser og styrke samarbeid mellom UH-sektoren og arbeidslivet.

KS ønsker å vise til regionale digitaliseringsnettverk som er under etablering, hvor samarbeid om kompetanse for digitalisering er en sentral aktivitet. Dette er regionale partnerskap som utdanningsinstitusjonene bør kjenne godt til. 

Fylkeskommunene har et strategisk ansvar for regional kompetansepolitikk, og for å bidra til å styrke tilgangen på relevant arbeidskraft i regionene. De drifter Kompetanseforum som er regionale samarbeidsorgan for bl.a. utdanningstilbydere og etterspørrere av kompetanse. I tillegg deltar partene i arbeidslivet som har til hensikt å få en god balanse mellom tilbud og etterspørsel av nåværende og fremtidig kompetanse

En mer åpen og tilgjengelig høyere utdanning

Egenbetalingsforskriften og finansiering

KS støtter forslaget om å utrede og sende på høring forslag til endringer i egenbetalingsforskriften og har i tidligere høringsinnspill understreket behovet for å vurdere en endring i egenbetalingsforskriften slik at den gir mulighet for UH-sektoren til å tilby utdanning spesielt tilrettelagt for individer i jobb mot betaling der de, om ønskelig, gjenbruker innhold fra sitt gratistilbud.

Det er avgjørende å komme raskt i gang med arbeidet med en helhetlig gjennomgang av hvordan finansieringen av universiteter og høyskoler bedre kan støtte politiske mål, ivareta sektoransvaret og sikre bedre ressursutnyttelse, for å få størst mulig effekt av igangsatte tiltak for fleksible og desentraliserte utdanninger. 

Studentaktive lærings- og undervisningsformer

Institusjonenes oppfølging av tiltakene i Digitaliseringsstrategien

KS understreker viktigheten av at utdanningsinstitusjonene følger opp målbildene knyttet til utdanningskvalitet i den nylig lanserte handlingsplanen for digitalisering i høyere utdanning og forskning. 

Mer og bedre praksis

Kommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagsstudenter

KS viser til gjentatte innspill hvor vi har etterspurt ressurser for å styrke studentpraksis i kommunene. Lovfestet ansvar for veiledet praksis i kommunene på tilsvarende måte som i spesialisthelsetjenesten, kan være et virkemiddel forutsatt tilstrekkelig finansiering. 

KS ønsker å understreke at en ev. forsterkning av kommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagsstudenter, øker behovet for mer konkrete tiltak som sikrer tilstrekkelig antall veiledere med formell veiledningskompetanse som utvikles videre i organisasjonen. Videre er det behov for bedre ordninger (herunder kostnadsdekning av merutgifter for studentene og tilbud om fleksibel oppfølging) som kan sikre at også distriktskommuner tiltrekker seg praksisstudenter. Dette må også følges opp i kommende strategi for fleksibel og desentralisert utdanning. 

Praksiskoordinatorfunksjon

KS støtter forslaget om å utrede en praksiskoordinatorfunksjon for å bedre samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og kommuner. Her ønsker vi å vise til Jobbvinnerprosjektet hvor det er mange gode eksempler å lære fra - flere av disse i tilknytning til praksiskoordinatorfunksjonen. Bl.a. har de i Trysil praksiskoordinator i en del av stilling i kommunen som kan være kontaktperson mellom studiested, veiledere/praksisplasser og student. Vedkommende sørger for god og helhetlig kunnskap blant studentene.

Innledning

Finans Norge er nærings- og arbeidsgiverorganisasjon for finansnæringen i Norge. Vi representerer rundt 240 bedrifter innen bank, forsikring og annen finansvirksomhet, med omtrent 50 000 ansatte.

Finansnæringen står i frontlinjen av digitaliseringen av forretning og arbeidsliv, og jobber derfor kontinuerlig for å utvikle og omstille egne ansatte til en ny digital hverdag. Finansnæringen spiller også en nøkkelrolle i det grønne skiftet. Finansnæringens erfaringer gjør oss til en viktig bidragsyter i arbeidet med å sikre at vi utdanner kandidater som møter arbeidslivets fremtidige kompetansebehov. 

Innspill til arbeidslivsrelevansmeldingen 

Finans Norge støtter i hovedsak forslagene, men etterlyser konkrete tiltak for å øke den digitale kompetansen til studentene. Finans Norge har følgende tre konkrete innspill i denne sammenheng: 

• Digital kompetanse og forståelse må være en del av studieretninger.
  Digitale ferdigheter er en forutsetning for å være arbeidslivsrelevant. Digitaliseringen er én av de viktigste driverne bak strukturelle endringer i arbeidsliv og samfunn. Det stilles i økende grad krav om digital kompetanse og digitale ferdigheter i de fleste yrker. Skal vi lykkes i fremtidens arbeidsliv, trenger alle grunnleggende forståelse av vår digitale verden og hvordan teknologi påvirker livene våre og måten vi arbeider på. For å øke arbeidslivsrelevansen, må digital kompetanse og forståelse inn i alle studieretninger og fag.
• Det må stilles krav om at utdanningsinstitusjonene bruker digitale verktøy og metoder.
  Studentene må forberedes bedre på et arbeidsliv i endring, og arbeidslivet må få tilgang til relevant kompetanse som bidrar til utvikling og omstilling. Dette handler både om hva studentene skal lære, men også om hvordan de skal lære det og hvilke verktøy og metoder som brukes. Verktøyene og metodene som utdanningsinstitusjonene bruker må speile de virkemidler som arbeidslivet allerede har tatt i bruk.
• Flere IT-studieplasser må opprettes for å sikre at vi utdanner kandidater som møter arbeidslivets fremtidige kompetansebehov.
  Arbeidslivets behov for IT-kompetanse øker markant, og det er et stort udekket kompetansebehov innenfor IT, blant annet innenfor analyse, data og IT-sikkerhet. Flere undersøkelser peker på at det utdannes for få med IT-kompetanse, og at IT-kompetanse i økende grad blir etterspurt av arbeidsgivere. For å møte arbeidslivets fremtidige kompetansebehov, må det opprettes flere studieplasser innenfor IT. Studieplassene må tilpasses de IT-kompetanseområdene som arbeidslivet etterspør, eksempelvis analyse, data og IT-sikkerhet.

Finans Norge er positive til tiltakene som skal sørge for at samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv styrkes. I tillegg til de foreslåtte tiltakene, har Finans Norge følgende tre konkrete forslag til tiltak:

• Gjennomføre «omvendte» bedriftspresentasjoner.
  Studiestedene over hele landet bør drive mer utadrettet virksomhet mot bedrifter, for eksempel besøke lokalt næringsliv for å få kunnskap om bedriftenes spesifikke kompetansebehov og informere om utdanningsinstitusjonenes aktuelle tilbud.
• Arbeidslivsrettede prosjekt.
  Studiestedene bør invitere lokalt næringsliv til å bidra med caser/studentoppgaver, prosjekt, praksisplasser og forskning i utdanningen.
• Felles seminarer/konferanser.
  Det bør arrangeres felles seminarer/konferanser som er åpne for studenter og ansatte, hvor lokale bedrifter og studiesteder kan ta opp relevante problemstillinger knyttet til kompetanse.

Avslutningsvis vil Finans Norge trekke frem at vi er positive til at et av satsningsområdene i arbeidslivsrelevansmeldingen er tettere samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Arbeidsgiverorganisasjonene og fagforeningene bør involveres i arbeidet med å øke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Finans Norge støtter inngåelse av en intensjonsavtale mellom Universitets- og høgskolerådet, partene i arbeidslivet og frivillig sektor, som skal legge til rette for et bredere og mer systematisk arbeid for å øke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning.

Finans Norge takker for muligheten til å få gi innspill til arbeidslivsrelevansmeldingen.

Med vennlig hilsen

Finans Norge

Runa Opdal Kerr

Arbeidslivsdirektør

NTL støtter gode tiltak for å bedre studentenes kontakt med arbeidslivet. Samtidig er vi opptatt av at å advare mot et instrumentelt kunnskapssyn. UH-sektoren har mange viktige samfunnsoppdrag og disse må balanseres mot hverandre. Kunnskap har også en verdi for samfunnet og individene i seg selv. Det er lav arbeidsledighet blant de som har tatt høyere utdanning i Norge. Kandidatene får i stor grad relevant arbeid og har i stor grad kunnskap som oppleves relevant for arbeidslivet. Dette tilsier at det ikke er nødvendig å gjøre store omlegginger av utdanningssystemet.

NTL mener gratisprinsippet er en viktig bærebjelke for norsk høyere utdanning og må ikke uthules.

NTL mener arbeidslivsrelevans ikke må inn i finansieringssystemet for norsk høyere utdanning. Vi ønsker en tillitsreform som styrker den faglige autonomien, dette fordrer økning av basisfinansieringen på bekostning av mål- og resultatfinansiering.

NTL ønsker at man oppfordrer institusjonene om selv å utvikle en strategi for å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Vi har tro på institusjonelt forankrede strategier som en god måte å bedre arbeidslivsrelevansen. Regjeringen setter i meldingen et nytt kompetansemål for sektoren som begrenser seg til å styrke innovasjon og entreprenørskap i studieprogrammene. Dette blir snevert, og NTL ønsker ikke måleparametere knyttet til dette arbeidet.

NTL er positive til den varslede gjennomgangen av finansieringssystemet for universiteter og høgskoler, men mener premisset for en slik gjennomgang må være at mål -og resultatstyringen skal erstattes med en tillitsbasert styring. Avgjørende for økt tillit til sektorens ansatte og beslutninger som blir tatt på fagenes premisser, er at finansieringen knyttet til resultater erstattes med økt basisfinansiering.  

Innspill til de fire innsatsområdene

1.Samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv

NTL støtter flere av tiltakene i disse innsatsområdene, som å utvikle dialogen mellom universiteter og høyskoler og arbeids- og samfunnslivet, intensjonsavtale med UHR, partene i arbeidslivet og frivillig sektor. Råd for samarbeid med arbeidslivet må inkludere flere medlemmer fra arbeidstakersiden.

Dersom man legger opp til mer mobilitet, forstått som bistillinger, dekkes større deler av undervisningen av ansatte som ikke har tilknytning til institusjonen. I noen fag er denne andelen allerede svært høy i dag, noe som kan svekke faglig felleskap, faglig fornying og forskningsbasert undervisning. NTL ønsker å understreke at pensjonsrettigheter mm må videreføres i SPK for ansatte som er mobile mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet.

2.Tilgjengelighet for arbeidstakere til å ta etter- og videreutdanning 

NTL deler regjeringens ønske om at arbeidstakere skal ha god tilgang til høyere utdanning. For å få dette til må høyere utdanning bli mer tilgjengelig. gratisprinsippet må videreføres. Det er viktig at alle arbeidstakere har tilgang til gratis høyere utdanning gjennom livet, ikke bare de som har arbeidsgivere med betalingsevne og -vilje, eller har det selv.

3.Kompetanse som er relevant i arbeidslivet

NTL mener samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og trepartssamarbeidet kan være relevant kompetanse som kan innlemmes bedre i alle deler av norsk utdanningssystem, inkludert høyere utdanning. Samtidig er det viktig at nye kompetansemål ikke blir for omfattende og generelle og tar for mye plass fra dagens rammeplaner, kompetansemål og fagenes tradisjoner.

4.Mer og bedre praksis

NTL støtter regjeringens mål om bedre praksis og mener det for en del fag kan være nyttig med god og relevant praksis der det ikke finnes slike ordninger i dag. Men læringsutbyttet må være klart. Det er viktig å understreke at arbeidslivsrelevans for profesjonsutdanninger og mer teoretiske fag kan være to helt ulike måter å tenke høyere utdanning på. Praksisen vil også kunne være vesentlig forskjellig. Skal praksisen bli god bør den utformes av institusjonene og fagmiljøene selv og i dialog med praksisfeltet.

NTL er positiv til forslaget om å utrede en forsterkning av kommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagsstudenter. Krav om mer praksisplasser i arbeidslivet fra universitets- og høyskolesektoren må skje gjennom en dialog med arbeidsgivere og de ansattes organisasjoner. Det er viktig at studenter i praksis ikke fortrenger vanlige arbeidstakere og setter lønns- og arbeidsvilkår under press.

I meldingen blir det også foreslått at departementene skal gå foran ved å tilby praksisopphold til studenter. Siden alle departementene ligger i Oslo, vil slike praksisplasser i realiteten bli et tilbud til studenter på det sentrale Østlandet. Skal staten ta et større ansvar for å sikre praksisplasser for studenter, må det gjelde samtlige statlige virksomheter, foretak og statseide bedrifter over hele landet.

NTL ønsker ikke at private aktører som leverer tjenester til det offentlige, skal få et større ansvar for å bidra til utdanning av helse- og sosialfag- studenter utover å bistå med tilbud om praksisplasser og faglige innspill der de ønsker det.

Ellen Dalen
2. nestleder
Norsk Tjenestemannslag

 UiT Norges arktiske universitet har lenge sett fram til Stortingets behandling av meldingen om økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Vi håper Stortinget finner det gode balansepunktet mellom relevans for norsk arbeids- og næringsliv og hensynet til bredde og langsiktighet både i vårt arbeid med forskning og utdanning.

 Dette er ei viktig melding for et Norge i omstilling, for norsk samfunns- og arbeidsliv og ikke minst for utdanningssektoren. For universitetene er det positivt at det legges frem en stortingsmelding som løfter relevans frem som en viktig del av arbeidet med utdanningskvalitet og universitetets samfunnsoppdrag.

• UiT støtter de fire innsatsområdene som regjeringen har identifisert for å mobilisere til økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning; aktørene styrker samarbeidet, en åpen og tilgjengelig høyere utdanning, studentaktive lærings- og undervisningsformer og mer og bedre praksis.
• Gjennom flere år har UiT arbeidet for å styrke samarbeidet mellom arbeidsliv og høyere utdanning. Omfanget og variasjonene i samarbeidsformer er omfattende. UiT sitt samarbeid med arbeidslivet er nylig blitt analysert og vurdert, og en rekke tiltak er foreslått for å videreutvikle innsatsen.
• UiT er grunnleggende positiv til at stortingsmeldinga oppfordrer UH-sektoren og arbeidslivet til å samarbeide mer og bedre enn i dag, og til å sette studentene i bedre stand til å møte et samfunn og arbeidsliv i omstilling og endring.
• Universitetene har et bredt samfunnsoppdrag som omfatter kandidatproduksjon forskning og utvikling, og det er viktig å finne en god balanse mellom arbeidslivsrelevans og andre roller ved et breddeuniversitet. For å kunne gi utdanninger med høy kvalitet er det avgjørende at universitetene selv avgjør hvilke samarbeidsformer og typer av utdanningssamarbeid med arbeidslivet som skal benyttes i de enkelte studier.
• UH-sektoren må samarbeide tettere med arbeids- og næringslivet for å kunne møte omstillinger vi vet kommer; globale megatrender, demografiske endringer, digitalisering og innsats for å nå bærekraftmålene til FN. For å lykkes er det sentralt med forskningsbaserte utdanninger og kandidater med solide faglige kunnskaper og godt utviklede generiske ferdigheter (21st century skills).
• Som regional utvikler, mener UiT at det er viktig å bidra til at tilgangen på kompetanse og utdanningstilbud i regionene styrkes. For å kunne gi et godt tilbud i områder med lang avstand til nærmeste studiested, er vi avhengig av et nært samarbeid med studiesentre og tilsvarende samarbeidspartnere . Det er behov for en forutsigbar struktur med tilrettelegging for høyere utdanning i distriktene og satsing på livslang læring og etter- og videreutdanning.
• UiT opererer i en langstrakt landsdel som er dominert av distriktsbosetting og -næringsliv. UiT møter samfunnsansvaret for kompetanseutvikling i landsdelen både med vår regionale flercampusstruktur , og med en omfattende og økende portefølje av digitale og nettbaserte utdanningstilbud .
• Rekrutteringsgrunnlaget til UiT vil i årene fremover påvirkes av en nedgang i aldersgruppene 19-24 år og 25-29 år.
• Samtidig vil aldersgruppa 30-39 år, som har være i vekst de siste fem årene, ifølge de samme framskrivingene vokse videre, og mer i nord (ca. 8%) enn i sør (ca. 4%) de neste sju-åtte åra. Det er altså i Nord-Norge et klart økende rekrutteringspotensiale for voksne studenter.
• Det er positivt at UHR, partene i arbeidslivet og frivillig sektor skal inngå en intensjonsavtale om mer systematisk samarbeid for å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning og synliggjøre avtalepartenes felles ønske og ambisjon om å sikre at studentene, arbeidslivet og universitet og høgskoler får best mulig rammer for læring og utvikling.
• UiT har utstrakt samarbeid med arbeidslivet og har eksempelvis to tematiske råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). UiT støtter at institusjonene selv organiserer RSA.
• UiT er opptatt av å jobbe med og utvikle studentaktive lærings- og undervisningsformer, som også i større grad tar i bruk simulering/caser fra arbeidslivet som studentene skal ut i. UiT støtter arbeidet med å erstatte praksis med simulering.
• Arbeidet med styrking av arbeidslivrelevans og utdanningssamarbeid som praksis er ressurskrevende. Det er nødvendig at både praksis i studiene og livslang læring finansieres spesielt og ikke nødvendigvis i form av konkurransebasert finansiering, men med finansiering i rammen til institusjonene.

Avslutningsvis vil vi framheve at 2/3 av kandidatene fra UiT får jobb i landsdelen, i alle typer sektorer og bransjer. 85% er fornøyd eller svært fornøyd med utdanningen sin fra UiT, og hele 88% av UiT-kandidatene oppgir at utdanningen er relevant for sin nåværende jobb.

Ungt Entreprenørskap er en ideell, landsdekkende organisasjon som jobber i hele utdanningsløpet i samarbeid med utdanningssystemet, næringslivet og andre aktører for å utvikle barn og unges kreativitet, skaperglede og tro på seg selv. «Vi skal inspirere unge til å tenke nytt og til å skape verdier» - for seg selv og for andre, det er vår visjon. I Norge når vi årlig ca. 120.000 elever og studenter gjennom våre aktiviteter og programmer.

Vi ser på arbeidslivsrelevansmeldingen som svært positiv og viktig, både for de unge og deres muligheter i fremtiden og for norsk arbeidsliv. Meldingen setter samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningssystemet i fokus, noe vi i Ungt Entreprenørskap har jobbet for siden vi startet for mer enn 20 år siden. Arbeidslivsrelevans er sammen med entreprenørskap og personlig økonomi de tre grunnleggende kompetanseområdene våre programmer dekker. Vi leverer rammeverk og innhold slik at vi sammen med utdanningsinstitusjonene utvikler innovasjons- og entreprenørskapsdimensjonen som del av utdanningen. Meldingen bekrefter dermed at det vi leverer er mer relevant enn noensinne.

Kultur for innovasjon og entreprenørskap

Vi ser på meldingen som et godt grunnlag for å skape mer systematisk og bredere samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet. Som meldingen sier: «Økt innovasjons- og entreprenørskapskompetanse er en forutsetning for å finne gode løsninger på både gamle og nye problemer, og kan bidra til økt samlet verdiskaping.». Det er få aktører i utdanningssektoren som har sett resultater av dette så tydelig som Ungt Entreprenørskap har. Gjennom 24 år har vi, i samarbeid med næringsliv og utdanningssystemet, bidratt til å motivere unge slik at de kan være med på å skape endring og verdi for seg selv og for samfunnet. Vi antar at vårt samarbeid med utdanningsinstitusjoner over hele landet har vært sterkt medvirkende til at Norge i dag er på topp i Europa i trening og utdanning for entreprenører, ref. Abelias omstillingsbarometer 2020. Her scorer Norge aller best på «entreprenørutdanning i grunnskolen», og dette er i praksis aktiviteter i regi av Ungt Entreprenørskap.

Meldingen «oppfordrer alle utdanninger til å styrke arbeidet med innovasjon og entreprenørskap». At dette gjøres gjennom studentaktiv læring og at det kobles til 21st century skills mener vi er riktig og akkurat det som trengs for å forberede studenter til et arbeidsliv i omstilling. Våre programmer er bygget på en pedagogisk plattform der studenter ikke bare lærer om innovasjon og entreprenørskap, men også lærer for og gjennom innovasjon og entreprenørskap. Vi leverer rammeverk og innhold slik at vi sammen med utdanningsinstitusjonene utvikler innovasjons- og entreprenørskapsdimensjonen som del av utdanningen. Ungt Entreprenørskap baserer seg på en pedagogisk praksis hvor studentene lærer gjennom å gjøre. De utvikler fagkunnskap og kompetanse i møte med de reelle utfordringer og muligheter som konkrete samfunnsproblemer og omstillingsbehov gir. 

Andre aktører som bidrar til arbeidslivsrelevans

Ungt Entreprenørskap leverer i dag det meldingen vil se mer av, men potensialet er mye større. Vi gir studenter viktige arenaer for læring, praktisk erfaring og nettverksbygging mot arbeidslivet. De siste årene har ca. 1000 studenter årlig gjennomført Studentbedrift som en del av sine studier, mens ca. 10.000 studenter har deltatt på våre Innovasjonscamper. Derfor mener vi at meldingen har riktig fokus, men den legger ikke til rette for at også andre aktører enn utdanningsinstitusjonene selv, som for eksempel Ungt Entreprenørskap, kan bidra til mer arbeidslivsrelevans.

 Vi mener at ideelle aktører som kan bidra til arbeidslivsrelevans er oversett i meldingen. Vi er enige i oppfordringene fra Regjeringen til både institusjonene og aktørene i næringslivet, men vi mener at hindringene nevnt i NOKUTs underviserundersøkelse på s. 48 - nemlig at det er ressurskrevende å etablere og opprettholde tett kontakt med arbeidslivet - er for store. Det er også krevende for eiere av små og mellomstore bedrifter å navigere i utdanningssystemet. Dette kan adresseres gjennom samarbeid med aktører som Ungt Entreprenørskap. Aktører som har kompetanse, erfaring og nettverk, som bygger broer mellom høyere utdanning og arbeidsliv og som fasiliterer samarbeidet. Vi ønsker at god praksis og erfaring forsterkes, og viser også til NFDs virkemiddelgjennomgang v/ Deloitte i 2019 der Ungt Entreprenørskaps tilbud som del av studiene blir anbefalt som et godt komplementerende tilbud.

 Involvering av studenter

Det vi også savner i meldingen er involvering av studenter selv i arbeidet som må skje fremover. Det forventes at institusjonene skal ta ansvaret for tiltak, og at innspill fra studenter samles gjennom andre institusjoner (NIFU, NOKUT, osv). Vi mener at meldingen legger opp til for svak direkte involvering av studenter. Hvis vi ser til de som lykkes med innovasjon og entreprenørskap i høyere utdanning i utlandet, er det de som involverer studentene i mye større grad. «The root concern of student centred learning (SCL) is not propensity to different types of student action as implied in student engagement, but rather student agency as students’ capabilities to intervene in and influence their learning environments and learning pathways."[1]

 Konkrete innspill til Utdanningskomiteen:

• - I Kapittel 2 «Aktørene styrker samarbeid» at definisjon av «aktører» dekker også frivillige/ideelle som kan fasilitere samarbeid mellom høyere utdanning og næringslivsaktører og bidra med kompetanse innen innovasjon og entreprenørskap samt verktøy og prosesser som gjenspeiler det studenter vil møte i arbeidslivet. Vi ber også om at det under tiltak (2.4) settes av midler enten i nasjonalbudsjettet eller lokalt gjennom fylkeskommunene for frivillige/ ideelle som bidrar til arbeidslivsrelevans og styrker samarbeidet mellom arbeidsliv og institusjoner
• - I Kapittel 2: At institusjoner rapporterer eller måles på samarbeidsaktiviteter
• - At studenter og studentdrevne initiativ/organisasjoner som fremmer arbeidslivsrelevans, som f.eks. Start, forsterkes og er involvert i implementering av arbeidslivsrelevans-aktiviteter

[1] Klemenčič, M. From Student Engagement to Student Agency: Conceptual Considerations of European Policies on Student-Centered Learning in Higher Education. High Educ Policy 30, 69–85 (2017). https://doi.org/10.1057/s41307-016-0034-4

Nynorsk forum

Nynorsk forum er ein samanslutning av desse organisasjonane: BUL i Oslo, Dag og Tid, Det Norske Samlaget, Det Norske Teatret, Jærmuseet/ Garborgsenteret, Kringkastingsringen, Landssamanslutninga av nynorskkommunar, Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa, Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Norsk Barneblad, Norsk Målungdom, NRK Nynorsk mediesenter, Nynorsk avissenter, Nynorskfylket Vestland, Nynorsk kultursentrum og Nynorsk pressekontor.

Språk i Noreg som arbeidslivsrelevans

Norsk høgare utdanning kvalifiserer studentar til å arbeide i norsk arbeidsliv. For å sikre norsk som samfunnsberande språk er det avgjerande at universiteta og høgskulane er medvitne språkpolitikken ved utvikling av studium og andre tilbod.

Sektoransvar for språkpolitikken

Nynorsk forum syner til Prop. 118 L Lov om språk (språklova) der Stortinget har behandla meldingsdelen og loven er under vedtak. Språkpolitikken fører vidare prinsippet om at språkpolitikken er heilskapleg og sektorovergripande. Det er etablert eit prinsipp om at departementa må ta språkpolitiske omsyn med i vureringa ved utgofring og gjennomføring av relevante delar av sin sektorpolitikk. Dette blir frå og med lovvedtaket forsterka ytterlegare.

I meldingsdelen i språklova er det eit eige kapittel 8 om språk i forsking og høgare utdanning. Det er ei særleg uro for at redusert bruk av nynorsk, bokmål og samiske språk i høgare utdanning og forskingsformidling fører til domenetap også i arbeidslivet og på andre sektorar. Dette er ikkje følgt opp i arbeidslivsrelevansmeldinga, men bør bli det av Stortinget.

Framlegg til merknader

Kapittel 1 Læring for et arbeidsliv i rask endring

Komiteen peikar på at norsk høgare utdanning og forsking skal kvalifisere til norsk arbeidsliv. Det er viktig at kandidatar på alle nivå meistrar norsk fagspråk. Komiteen er oppteken av at arbeidslivsrelevanspolitikken ved universiteta og høgskulane er med på å nå dei overordna måla i § 1 i språklova. 
Komiteen er oppteken av at norsk skal vere daglegspråket i størst mogleg del av arbeidslivet. Komiteen ventar at utdanningane gir studentane eit godt fagspråk for å kommunisere faget sitt på både bokmål og nynorsk.

Kapittel 5 Mer og bedre praksis
Komiteen er uroa for at nynorskkommunane og andre aktørar med nynorsk som arbeidsspråk, melder at studentar i praksis ikkje meistrar nynorsk godt nok når dei er i arbeidspraksis. Komiteen minner om at ansvaret for å vedlikehalde og utvilke norsk fagspråk etter UH-lova inneber eit ansvar også for nynorsk fagspråk. Det er til dømes avgjerande at lærarstudentar er kvalifiserte til å arbeide i dei over 100 kommunane der nynorsk er opplæringsspråk i skulen.

OsloMets innspill til Stortingets behandling av Meld.St 16 (2020-2021) Utdanning for omstilling.  Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning.

OsloMet takker for muligheten til å komme med innspill til Stortingets behandling av arbeidslivsmeldingen. OsloMet er Norges tredje største universitet. Våre største fagområder er innen lærerutdanninger, helse- og sosialfaglige utdanninger og ingeniørfag. I tillegg er bibliotek- og informasjonsfag, tolkefag, økonomi- og administrasjonsfag og estetiske- og designfag sentrale fagområder. Disse utdanningene leverer årlig tusenvis av kandidater til velferdsstatens yrker, og våre fagmiljøer bidrar med viktig kunnskapsgrunnlag for sentrale samfunnsområder.

OsloMet er spesielt opptatt av to temaer for Stortingets behandling

• - Mer og bedre praksis
• - En reform for etter- og videreutdanning

Mer og bedre praksisstudier

Stortingsmeldingen adresserer behovet for mer og bedre praksis, og dette er svært viktig for kvaliteten i profesjonsutdanninger og også for stadig flere andre utdanninger. Det er viktig for studenter som er i starten av studietiden, men det har også fått økt viktigheten for kvaliteten og relevansen i doktorgradsstudier. OsloMet er i det store enig i problembeskrivelsen til Regjeringen, og vil her argumentere for viktige tiltak for økt kvalitet og dimensjonering av praksis

Det er store utfordringer med å skaffe til veie nok praksisplasser innenfor noen av de største utdanningene for velferdsstaten. Praksis er en stor og viktig del av mange av OsloMets utdanninger, og over 10 000 studenter har praksis hvert år. Vår portefølje gir studentene utstrakte muligheter til praksisstudier, bedriftssamarbeid og annen arbeidslivsrettet kontakt som en del av studiene.

En sentral og uløst utfordring er fortsatt å sikre antall praksisplasser, og at dette er koordinert med økning i studieplasser. Det er svært uheldig at vi ved flere av våre studier ikke kan øke studenttallet pga akutt mangel på praksisplasser. Dette vil dessverre bidra til å gjøre mangelen på kvalifisert arbeidskraft i viktige områder av velferdsstaten større. Her vil det være behov for en mer helhetlig koordinering på tvers av sektorer, men også et samarbeid mellom ulike aktører innen en sektor eks. mellom HOD og KD. Det er også utfordrende å kvalitetssikre praksisstedene i en situasjon hvor mangelen på praksisplasser er prekær.  Det er derfor et akutt behov for økt koordinering på alle nivå om praksisstudier, og nye studieplasser må følges av tilsvarende økning i praksisplasser.

• o Stortinget bør be Regjeringen om en oppfølgingsplan for dimensjonering av utdanninger med mye praksis i de offentlige velferdstjenesten.

Reform for etter- og videreutdanning

Livslang læring er en forutsetning for å kunne håndtere endringstakten og utviklingstrender i arbeidslivet. Universiteter og høgskoler har et ansvar for å tilby flere studier som lettere kan kombineres med arbeid. Dette forutsetter at det utvikles relevante studier som er fleksible og lett tilgjengelig for arbeidstakerne.

Ett av hovedmålene for OsloMet er å «være ledende i å ta i bruk ny teknologi, innovative løsninger og effektive arbeidsformer». Teknologi gir mange nye muligheter både i undervisning, pedagogikk og distribusjon av tilbud. Den gjør utdanningsvirksomheten mindre stedbundet og mer tilgjengelig hvis utdanningstilbudene digitaliseres i større grad. I dag fungerer finansieringssystemet som en sementering av gradsstrukturen i høyere utdanning, fordi vi blant annet premieres for avlagte grader. Det virker som et direkte disincentiv for utvikling av etter- og videreutdanningsporteføljen vår, som vil være svært viktig som bidrag for å løse sysselsettingsutfordringer i og etter pandemien. Regjeringens forslag om å gjøre endringer i egenbetalingsforskriften er viktig, og en nødvendig forutsetning for vekst i tilbudet vårt innen etter- og videreutdanning.

• - Stortinget bør be Regjeringen om å sikre arbeidsrelevans og livslang læring gjennom juridiske rammer og i gjennomgangen av finansieringssystemet, deriblant ved å fjerne uttellingen for avlagte grader.