Styring av statlige universiteter og høyskoler

Notat til Meld. St. 19 (2020-2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler

Innledning

Universitetene og høyskolene har en sentral rolle i det norske utdanningssystemet og utdanner nå flere kandidater enn noen gang tidligere. Det er svært viktig for norsk arbeids- og samfunnsliv at kandidatene har en utdanning som holder høy kvalitet. Det er avgjørende at den kompetansen kandidatene får er relevant for de oppgavene som skal løses i arbeids- og samfunnsliv. 

En hensiktsmessig styring mot disse målene er derfor av stor betydning. 

Utfordringer som styringen av UH-sektoren må rette seg mot

En for høy andel studenter forsinkes i studiene sine, eller de slutter helt før de har fullført utdanningen sin. Det er også svært mange studenter som gjør omvalg av studier. Dette er kostbart for den enkelte student, og arbeidslivet går glipp av verdifull arbeidskraft. Spekter har gjort beregninger som tyder på at samfunnet går glipp av en verdiskaping på omtrent 20 milliarder kroner årlig knyttet til forsinkelser på ett og to år i bachelor- og mastergradsutdanningene alene. 

Frafall, forsinkelser og omvalg representerer derfor sløsing både med samfunnets og enkeltindividets ressurser. 

Studentene må også forberedes bedre på arbeidslivet gjennom at det rettes stor oppmerksomhet mot arbeidslivsrelevans. Dette er noe som også angår styringen av sektoren. 

Ut over en hensiktsmessig dimensjonering etter hva arbeidslivet trenger av arbeidskraft, må også studentene få økt innsikt i arbeidsprosesser og hvordan læring skjer i arbeidslivet. Økt bruk av praksis er viktig, og det må bli mer bruk av studentaktive læringsformer. 

Viktige tiltaksområder for Spekter 

Finansieringssystemet

Finansieringssystemet er et av flere virkemidler i styringen av universiteter og høyskoler.

Spekter mener at utfordringene med frafall og forsinkelser bør bli et viktig tema når finansieringssystemet gjennomgås. Samtidig må dette suppleres med andre virkemidler. Det må blant annet stilles større krav om god karriereveiledning på de ulike nivåene i utdanningssystemet. 

Organisering

Over noe tid har det vært overlappende ansvarsområder mellom Kompetanse Norge og DIKU. Spekter forventer at ordningene som i dag forvaltes av disse, nå samordnes bedre i det nye sammenslåtte direktoratet. Sett fra arbeidslivets ståsted fremstår dette i dag som uoversiktlig. 

Utviklingsavtalene og studentaktive læringsformer

I stortingsmeldingen er det beskrevet at det i finansieringssystemet skal gjøres en vurdering av økonomiske insentiver basert på blant annet relevant arbeid etter studiene og arbeidslivsrelevans. Spekter tror dette blir vanskelig å få til på en god måte. 

En annen tilnærning kan være å utvikle mål som legges inn i utviklingsavtalene, og at dette da ikke så lett vil komme i konflikt med andre målsettinger, særlig økonomiske. 

Spekter tror generelt sett at utviklingsavtalene bør brukes i utstrakt grad til styring, og at man gjennom dette kan finne en god balanse mellom nasjonale mål og de mål som bør gjelde for hver enkelt institusjon. 

Spekter mener mer studentaktive læringsformer er en svært viktig del av å gjøre studiene mer arbeidslivsrelevante, noe også OECD har påpekt overfor Norge. 

Det er trolig et stort potensial for mer studentaktive læringsformer. Kunnskapsdepartementet kan sammen med institusjonene formulere konkrete mål også på dette området gjennom aktiv bruk av utviklingsavtalene. 

Dimensjonering og styring av enkeltutdanninger

Spekter ser positivt på utvikling av et helhetlig analyse- og informasjonssystem om nasjonale og regionale kompetansebehov for høyt utdannet arbeidskraft. Spekter støtter derfor å bruke Kompetansebehovsutvalget (KBU) som et aktivt instrument i dette arbeidet. Dette kan endelig gi KBU den plass det opprinnelig var tiltenkt. 

Spekter mener det ikke er hensiktsmessig å detaljstyre enkeltutdanninger i sin alminnelighet. Men i noen sammenhenger kan det allikevel være nødvendig å gjøre dette. Spekter viser her til den debatten som har vært knyttet til videreutdanningene for sykepleiere. Arbeidslivet etterspør her ikke bare masterutdanninger, men har også et stort behov for videreutdanningene på 60 og 90 studiepoeng. 

Slik det nå ligger an, så ser det ut til at utdanningsinstitusjonene gjennom Rethos-prosessen og føringene til nasjonale planer og retningslinjer, må tilby kortere videreutdanninger hvis de samtidig tilbyr masterstudier (videreutdanningene for spesialsykepleiere). Dette er Spekter fornøyd med da det er i tråd med ønskene fra helseforetakene, altså arbeidslivets behov. 

Spekter mener at det skal gis stor frihet for utdanningsinstitusjonene i å utvikle og fornye de helsefaglige utdanningene. Men Spekter er skeptisk til å gå bort bort fra nasjonale forskrifter som regulerer lengden og omfanget på utdanningene når også de helsefaglige utdanningene på et senere tidspunkt skal evalueres med tanke på behovet for nasjonale forskrifter. 

Livslang læring

Spekter vil understreke betydningen av at høyere utdanning også gjøres mer tilgjengelig for voksne og folk som er i arbeid. Å utvikle desentraliserte og fleksible modeller er viktig for å få til dette. I kombinasjon med dette er det også viktig å nå de som ikke nødvendigvis har en grad som mål, men som ønsker kortere moduler og enkeltemner. 

Å åpne opp for muligheten for egenbetaling kan være en mulighet som bør vurderes, men dette må skje på en måte som ikke utfordrer gratisprinsippet og lik tilgang til utdanning.

Samlet sett støtter Psykologforeningen initiativet til å øke utdanningskapasiteten for psykologer i Norge. Samtidig mener vi at kompleksiteten i det påkrevde utdanningstilbudet med hensyn til kompetent undervisningspersonell og tilgjengelige praksisplasser forutsetter en tilsvarende vurdering som den som foretas for profesjonsstudiet i medisin.

1. Mer enn hver tredje psykolog som hvert år blir autorisert i Norge er utdannet i utlandet. Den norske profesjonsutdanningen i psykologi er unik fordi psykologer spiller en mer selvstendig rolle i det offentlige tjenestetilbudet enn i de fleste andre land. Siden den norske utdanningen er best tilpasset den norske psykologrollen bør behovet for psykologer dekkes av norske læresteder. Norsk psykologforening ønsker at flere psykologer utdannes i Norge. Samtidig er det vesentlig at nye studietilbud kan tilby psykologisk forskning av høy klasse og tilstrekkelig bredde i praksisplasser for å utdanne psykologer til den selvstendige rollen.

2. Profesjonsutdanningen særpreges ved at den er lagt opp som en integrert vekselvirkning mellom teori, ferdighetstrening og praksis. Slik ligner den på medisinutdanningen og har derfor også en høyere finansieringsklasse enn de teoretiske disiplinstudiene.

3. Forskriften om nasjonal retningslinje for psykologutdanninger er en viktig forutsetning for å unngå for store variasjoner i sluttkompetanse. Regulering av yrkesutøvelse hviler nettopp på at sluttkompetansen er harmonisert. Forskriften har vesentlig bidratt til kvalitetssikring av psykologutdanningen. Det er derfor bekymringsfullt at departementet allerede nå vil revurdere ordningen. Forskriften har bare fått virke et drøyt år og det gjenstår mye operasjonalisering og implementering ved lærestedene.

4. Styringsmeldingen fremhever at utdanningstilbudet bør utformes basert på studentenes etterspørsel og samfunnets behov. Psykologforeningen kan ikke se at det siste perspektivet er tilstrekkelig kartlagt. Dette er av særlig viktighet når det er snakk om å utdanne en helseprofesjon som primært kan benyttes til disse avgrensede oppgavene, samtidig som etterspørselen fra studentene er stor. Dessuten er det ikke alltid studentenes etterspørsel samsvarer med arbeidslivets behov. Denne utfordringen synes ikke meldingen å ville problematisere.

5. Meldingen fremhever behovet for nyskaping og ønsker større grad av konkurranse som virkemiddel. Psykologforeningen har noen kommentarer til dette:

• Den eneste Nobelprisen i fysiologi/medisin Norge har oppnådd gikk i 2014 til to psykologer for deres banebrytende nevropsykologiske forskning. Uten et konsentrert fagmiljø og målrettet ressursinnsats ville dette neppe vært mulig. Å spre vitenskapelig kompetanse på for mange læresteder vil begrense fremragende forskning.
• Hovedargumentet for sentralisering av sykehusene på 2000-tallet har vært å sikre kvalitet. En spredning av forskingsmidler og høykompetente lærekrefter vil være et skritt i motsatt retning. Det er vanskelig å se hvordan kvalitet kan sikres med to diametralt motsatte virkemidler.
• Kunnskapsministeren viser til (Aftenposten 19.03.21) at høyskoler konkurrerer om de beste søkerne til ingeniørutdanningen og at det er inkonsekvent at dette ikke gjelder profesjonsutdanningene. Psykologforeningen registrerer at universitetene med profesjonsstudiet i psykologi allerede får de beste søkerne. Konkurransen er knallhard med skyhøye karakterkrav. Det er vanskelig å se hvilket problem kunnskapsministeren vil løse med dette.
• Psykologi er ikke salgsvare og ikke underlagt markedsmekanismer på samme måte som farmasi og teknologi. Psykologisk vitenskap er internasjonal og grenseløs. Innovasjon er en nødvendig og selvfølgelig del av all psykologisk forskning, som stimuleres løpende uten ytterligere markedsregulering.

6. Meldingen presiserer at totrinns-prosessen for godkjenning av nye studieprogrammer opprettholdes. Psykologforeningen støtter dette. Det må være ufravikelige kvalitetskrav til vitenskapelig nivå på eventuelle nye profesjonsstudier, minst på høyde med dagens læresteder. Endring av gradsforskriften blir derfor et underordnet spørsmål og en formalitet.

Vennlig hilsen

Norsk psykologforening
Håkon Skard
President

NTL har følgende kommentar til Meld. St. 19 (2020-2021), Styring av statlige universiteter og høyskoler.

Styring

NTL støtter regjeringens ønske om å styre mindre i det små og mer i det store. Utredningen bekrefter at statens styring av universitetene og høgskolene har blitt stadig mer omfattende og består i dag av svært mange og sammenflettede styringsvirkemidler som virker samtidig – og enkelte ganger mot hverandre. NTL støtter at styringen bør legges opp til være dialogbasert og knyttet til samfunnsoppdraget. Styringen bør være rettes mot overordnede mål med formål om at styringstrykket reduseres. 

NTL ønsker en tillitsreform i hele offentlig sektor. Målsettingen må være at studenter, ansatte og deres tillitsvalgte skal ha økt medbestemmelse på hvordan arbeidet organiseres. 

Skal vi lykkes med å få en tillitsreform ut av mindre statlig detaljstyring er vi avhengige av at økt autonomi ikke bare blir en økt autonomi for institusjonene, men en økt autonomi for den enkelte forskningsgruppe og den enkelte ansatte, slik at endringene bygger oppunder og styrker den akademiske friheten som hele sektoren er fundert på. Fagkunnskapen skal legge grunnlaget for valgene som tas ved institusjonene. Skal man lykkes med det må de ansattes innflytelse over ledelsen av institusjonene styrkes, f.eks ved å øke den interne representasjonen i styrene og å gå tilbake til den obligatoriske modellen med valgte ledere. Det ligger det ingen forslag om i utredningen, og da vil ikke de foreslåtte endringene få den positive effekten de kunne hatt for frihet og tillit i akademia. Det hjelper i tillegg lite om en tilbaketrekning fra politisk hold erstattes med økt avhengighet av markedet. En tillitsreform er derfor avhengig av at man får endret finansieringssystemet slik at institusjonene får reell autonomi til å styre sin forskning og utdanningsvirksomhet uten å måtte kikke til eksterne kommersielle markeder eller interne pseudomarkeder. 

NTL mener også at ansattes representanter må inkluderes i styringsdialogen.

Finansiering

NTL er positive en gjennomgang av finansieringssystemet og at dette sees i lys av den eksterne finansieringen. Målet med et endret finansieringssystem må være en tillitsbasert styring for økt faglighet og medbestemmelse. NTL er ikke enige i regjeringens synspunkt om at finansieringen i hovedsak fungerer godt. Omfattende rapporteringer, målforskyving og individualisering har gått på bekostning av kvalitet, faglig frihet og medbestemmelse. NTL mener det er et politisk ansvar å utforme finansieringssystemer som fremmer overordnede målsettinger, fremfor å peke på virksomhetenes interne videreføring av insentivsystemene. En viktig målsetting for et nytt finansieringssystem bør være økt basistildelinger på bekostning av resultatfinansiert bevilgning. NTL er enige i at utviklingsavtalene ikke må knyttes til finansiering. 

NTL mener arbeidslivsrelevans ikke må inn i finansieringssystemet. Dette en videreføring av dagens insentivsystem i tillegg til at det representerer et instrumentelt syn på utdanning. 

NTL er opptatt av å styrke EVU men mener økt bruk av egenandeler er feil vei å gå.

Et nytt finansieringssystem vil være et viktig grep for en tillitsreform ved universitetene og høyskolene, men vi kan ikke se at de varslede tiltakene vil løse problemene sektoren i dag erfarer. 

Mangfold

NTL mener at samfunnsutviklingen krever en mangfoldig utdannings- og forskningssektor som kan møte stadig skiftende samfunnsbehov, og som til enhver tid evner å gi samfunnet tilgang til kompetanse og arbeidskraft. De store geografiske forskjellene i utdanningsnivå må motvirkes med aktive politiske og økonomiske tiltak som kan bidra til å opprettholde et desentralisert studietilbud. NTL mener det er viktig at dimensjoneringen sees på i et langsiktig og bredt samfunnsperspektiv og ikke kortsiktig på bakgrunn av tilbud og etterspørsel. Sammenfusjonerte enheter må også gjøres i stand til å bevare mangfoldet internt. Det er etter hvert like viktig som mangfoldet mellom institusjonene. 

Undersøkelser viser at de som tar profesjonsutdanning der de bor også blir værende der. Det må være politisk ansvar å sørge for desentraliserte utdanningstilbud av sentrale profesjonsutdanninger. Dette for å sikre arbeid og velferd over hele landet (lærer, sykepleier, ingeniør f.eks.). 

Direktorater

NTL er førnøyd med at det gjøres en forenkling av direktoratstrukturen, men vil likevel advare mot at det nye direktoratet for høyere utdanning og kompetanse får utvikle seg til et nytt, byråkratisk mellomledd i dialogen mellom lærestedene og Kunnskapsdepartementet. NTL mener det er viktig at myndighet som skal delegeres fra departement bør gå direkte til institusjonene og ikke via direktorater. 

Vennlig hilsen

Ellen Dalen
2. nestleder

Norsk Tjenestemannslag

Til Forsknings- og utdanningskomiteen

Norges Blindeforbund og Norges blindeforbunds Ungdom mener måten universiteter og høyskoler styres 
er sentralt for å innfri Norges menneskerettighetsforpliktelser, inkludert menneskerettighetene til studenter og ansatte med funksjonsnedsettelser i UH-sektoren. Som NBFU viser til, har Norge kommet langt innen lovgiving for å bygge ned digitale barriere. Likevel vet vi dessverre at loven brytes daglig, og at det sjelden får konsekvenser.

Det er viktig at det nye direktoratet for høyere utdanning og kompetanse har tydelig fokus på lovkravene til universell utforming av IKT-løsninger, slik at disse er mulig å oppfatte, mulig å betjene, forståelige og robuste. Videre må direktoratet jobber målbevisst med å styrke alle universiteter og høyskolers kompetanse innen feltet, og at deres kompetansen innen universell utforming gjøres lett tilgjengelig for universitetene og høyskolene. Det er viktig at den nye digitaliseringsstrategien for universitets- og høyskolesektoren (2021- 2025) følges opp med øremerkede midler til kompetanseheving og økt allmennkunnskap innen universell utforming.

Stortinget må be regjeringen legge finansiering til digitaliseringsstrategien inn i finansieringsmodellen.

Videre er det viktig – som NBFU viser til – at hvert enkelt universitet og høyskole har egne handlingsplaner for universell utforming og individuell tilrettelegging og at det jobbes målbevisst for å redusere barrierene studenter og ansatte med funksjonsnedsettelser møter innen UH-sektoren. Et sentralt grep er innføring av universell pedagogikk. Alle ansatte må være bevisst at de ikke kjenner til om studenter og kollegaer har en funksjonsnedsettelse. Derfor må undervisning og annen kommunikasjon ta høyde for studenter og ansatte med sansetap eller andre funksjonsnedsettelser. Med økt digital undervisning blir universell pedagogikk stadig viktigere – for eksempel må videoer synstolkes og tekstes. Forelesere kan integrere synstolkning når de lager undervisningsvideoer. Universitetet i Oslo har for eksempel kommet langt med automatisert teksting. I tillegg må hvert enkelt studiested også sikre nødvendig individuell tilrettelegging. Dette krever god koordinering og samarbeid, slik at studenten enkelt kan etterspørre individuell tilrettelegging og få den oppfølgingen som trengs. Dette må legges inn i studiestedenes organisasjonsmodeller og sikres gjennom personell med kompetanse og tilstrekkelige budsjetter.

Stortinget må be om at disse momentene tas med i styringsdialogen mellom departementet og de underliggende virksomhetene.

Høyere utdanning er viktig for at flere personer med funksjonsnedsettelser kan delta i arbeidslivet.

Arbeidskraftundersøkelsen som jevnlig gjennomføres av SSB indikerer at det norske arbeidsmarkedet har potensial for å få flere personer med funksjonsnedsettelser i arbeid. I 2020 svarte 104,000 personer med funksjonsnedsettelse som ikke er i jobb og at de kunne tenke seg å jobbe.

Mange unge synshemmede opplever at NAV i liten grad bistår med tilrettelegging og bistand til å komme i arbeid og styrke en arbeidslivstilknytning og et jobbhåp. Blant unge synshemmede er det mange som har et ønske om høyere utdanning, men opplever en forventning om at de skal søke uførepensjon. I en undersøkelse utført av Opinion AS blant synshemmede i alderen 23- 36 år på oppdrag  for Blindeforbundet svarer 34 % av personer at de mottar uførepensjon, og 73% av disse søkte om dette da de var 20 år eller yngre (99 ungdommer deltok i undersøkelsen). Blant synshemmede kvinner var hele 41% uføretrygdede. Synshemmede kvinner tar  ifølge undersøkelsen også høyere utdanning i mye mindre grad enn  synshemmede menn og seende kvinner på deres alder. Norges Blindeforbund mener at unge  synshemmede skal tilbys utdanning på samme nivå som andre unge. Tilgang til utdanning er en forutsetning for inkludering og samfunnsmessig likestilling. Norges Blindeforbund mener utdanning gir arbeidsinkludering og alltid skal forsøkes først, uansett funksjonsnedsettelse, før uførepensjon. Dette og i overenstemmelse med meldingens egen intensjon om at:

«I Norge, og i mange andre land, er det dermed en sentral politisk verdi at høyere utdanning er 
tilgjengelig for alle, uansett bakgrunn, og at forskningen er fri og uavhengig.» (stm.19 s.7)

Med vennlig hilsen
Terje Andre Olsen                                     Per Inge Bjerknes

Dette er en viktig stortingsmelding, og Pedagogstudentene er glade for å kunne gi våre innspill på vegne av landets lærerstudenter.

Lærerutdanningene er blant de mest styrte profesjonsutdanningene vi har. Som vist i tabell 2.2, tikker lærerutdanningene av på alle de nasjonale styringsvirkemidlene for profesjonsutdanningene: Kandidatmåltall, nasjonale karakterkrav, nasjonal deleksamen, rammeplan og nasjonale retningslinjer fastsatt av UHR. Pedagogstudentene mener lærerutdanningene skal være styrt av forskrifter og nasjonale retningslinjer som beskriver studentens læringsutbytte etter endt utdanning, og at institusjonenes program- og emneplanener skal ta utgangspunkt i disse. I stortingsmeldingen omtales lærerutdanningene under ett. Vi vil presisere at vi i dag har åtte ulike forskriftfestede lærerutdanninger. Vi mener det er viktig at disse fortsatt styres ut fra hver sine rammeplaner, slik at de fremdeles kan representere åtte forskjellige veier inn i lærerprofesjonen.

Pedagogstudentene mener at:

• Styringsgraden i rammeplaner og nasjonale retningslinjer i lærerutdanningene er på et tilfredsstillende nivå i dag.
• Det er viktig at lærerprofesjonen og lærerstudentene involveres i revideringer av styringsdokumentene for lærerutdanningene
• Vi er kritiske til en eventuell drening fra innholdsstyring til sterkere resultatstyring i lærerutdanningene
• Nasjonal deleksamen i lærerutdanningene bør fjernes
• Finansiering av lærerutdanningene er avgjørende for å dekke arbeidslivets nasjonale og regionale behov for lærere som har relevant fagkompetanse.

Styring av profesjonsutdanninger med rammeplaner: Lærerutdanningene

Stortingsmeldingen varsler endringer knyttet til styringen av de rammeplanstyrte profesjonsutdanningene. Kapittel 4.4.4 beskriver endring av styring for kvalitet og relevans i profesjonsutdanningene:

Rammeplanene fastsatt av departementet skal gi de overordnede rammene for strukturen og innholdet i utdanningene, men ikke det konkrete faglige innholdet. Innenfor disse overordnede rammene vil det være hensiktsmessig med ytterligere samordning for å ivareta en felles standard. Nasjonale retningslinjer som går nærmere inn på det faglige innholdet, vil bli utviklet i samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet. De vil sette rammene for institusjonene ved utviklingen av studieplaner, men ikke være formelt sett bindende.

Slik vi forstår det, er det akkurat slik rammeplanene og de nasjonale retningslinjene for lærerutdanning fungerer i dag. Vi opplever at rammeplanene nettopp er overordnede og at de nasjonale retningslinjene som utvikles i dialog med UH, studenter og arbeidslivet, setter rammer for innholdet uten å være bindende.

Samtidig opplever vi at det er litt uklart hvilke endringer regjeringen faktisk vil gjøre for rammeplan og retningslinjer i lærerutdanningene. Videre i kapittelet står det om lærerutdanningene at «Det bør vurderes om nasjonale retningslinjer, eller tilsvarende mekanismer for å sikre mest mulig lik praksis og samordnede krav til læringsutbytte, skal utformes på en annen måte enn i dag for å beskrive en nasjonal minstestandard.» For oss fremstår det som litt uklart hva dette innebærer og hvorfor det bør gjøres.

I kapittel 1.4 står det derimot «Videre vil regjeringen gi universitetene og høyskolene ansvar for å, i samarbeid med relevant arbeidsliv, fastsette og utvikle retningslinjene for de ulike utdanningene, slik systemet er for ingeniørutdanningene i dag». Med andre ord signaliseres det at de nasjonale retningslinjene for lærerutdanningene skal utvikles slik som i ingeniørutdanningene, der det er fastsatt at «det skal utarbeides nasjonale retningslinjer for emnegrupper og enkelte emner i ingeniørutdanningen og indikatorer for hva som kjennetegner ingeniørutdanning av høy internasjonal kvalitet.». Dersom dette betyr at de nasjonale retningslinjene for lærerutdanningene kun skal beskrive enkelte emner/emnegrupper + indikatorer for kvalitet, vil dette være en stor endring som vi ikke vet er til det beste for å oppnå integrerte og profesjonsrettende lærerutdanninger. I lærerutdanningene er helhet og sammenheng viktige stikkord og vi tror ikke en drening fra læringsutbytte til kvalitetsindikatorer vil innebære mindre styring, men snarere en sterkere styring. Dette er vi svært kritiske til.

Pedagogstudentene vil presisere at det er viktig videre revideringer/endringer av rammeplan/nasjonale retningslinjer også må involvere lærerprofesjonen og lærerstudentene.

Fra innholdsstyring til resultatstyring?

Stortingsmeldingen slår fast at «De rammeplanstyrte profesjonsutdanningene har stor betydning for samfunnet […] Derfor er det viktig med åpenhet om kvaliteten og resultatene av undervisning og forskning i disse fagene» og viser videre til at regjeringen, i tillegg til rammeplanene, bruker en lang rekke virkemidler som til sammen bidrar til å sikre kvaliteten i utdanningene, deriblant nasjonale deleksamener. Pedagogstudentene ønsker å presisere at vi mener resultatstyring for eksempel i form av nasjonale deleksamener er en veldig sterk form for styring som fører til mindre autonomi og sterkere standardisering. Dersom enda mer overordnede rammeplaner erstattes av slike resultatstyringsmekanismer, er vi svært kritiske til det.

Pedagogstudentene mener at dagens styring gjennom nasjonale deleksamener burde avsluttes. Disse fører til en sterk styring og standardisering som vi mener i dag går på bekostning av institusjonenes faglige autonomi.

Finansiering er avgjørende for å dekke arbeidslivets behov nasjonalt og regionalt

Meldingen beskriver den endrede styringen av profesjonsutdanningene gjennom at «Utdanningsinstitusjonene bør gis noe mer fleksibilitet til å utvikle disse utdanningene i samspill med arbeidslivet og med blikk på regionale behov». Pedagogstudentene er enig i at lærerutdanningene bør være arbeidslivsrelevante og dekke regionale, men kanskje viktigere, nasjonale behov. Vi er derfor positive til at det skal utvikles «et helhetlig analyse- og informasjonssystem om de nasjonale og regionale behovene for høyt utdannet arbeidskraft». Vi tror imidlertid ikke dette er tilstrekkelig for å sørge for riktig dimensjonering av lærerutdanningene som svarer til arbeidslivet behov for relevant arbeidskraft. Rammeplanene er heller ikke tilstrekkelig for å dekke arbeidslivets behov for kompetanse. Dette avhenger også av korrekt finansering.

Pedagogstudentene synes det er positivt og nødvendig at regjeringen vil «iverksette en helhetlig gjennomgang av hvordan finansieringen av universiteter og høyskoler bedre kan innrettes». Samtidig mener vi det kritikkverdig at en stortingsmelding om styring hopper bukk over et av de sterkeste styringsvirkemidlene, nemlig finansiering.

Å utdanne tilstrekkelig antall lærere er et viktig samfunnsansvar, men det er et problem at det i dag er svært kostbart å tilby lærerutdanningene, blant annet på grunn av at det fordrer flere ulike fagmiljø på høyt nivå, utdanningene er utstyrskrevende og det er svært kostbart å tilby arbeidslivsrelevante utdanninger med en stor mengde obligatorisk praksis.

Arbeidslivet/utdanningssektoren har behov for lærere innen alle skolens fag. Samtidig er det kun i dag de største institusjonene som har råd til å tilby flere av de mindre fagområdene som fremmedspråk, yrkesfag, religion og praktiske og estetiske fag. Dersom institusjonene skal svare på arbeidslivets behov for lærere innen eksempelvis disse fagområdene, er dagens finansiering et hinder.

Vi ønsker å minne om betydningen av at følgende stortingsvedtak ivaretas i forbindelse med gjennomgangen av finansieringssystemet: «Stortinget ber regjeringen om en gjennomgang av finansieringskategoriene i høyere utdanning, for å sikre at utdanninger som ingeniørfag, lærerutdanninger og andre utdanninger som er etterspurt i arbeidsmarkedet har riktig finansiering.». Dersom vi skal lykkes med arbeidslivsrelevante og riktig dimensjonerte lærerutdanninger, mener vi det er nødvendig at lærerutdanningene sikres bedre finansiering enn de har i dag.

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO. Vi organiserer 2.500 virksomheter med ca. 52.000 årsverk. Vår visjon er "et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn". Abelia har medlemmer innen blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor. 

Nye tiltak i politikken skal ikke bli til hinder for samarbeid på tvers av sektorene.

Perspektivmeldingen som ble lansert i februar peker på kunnskap og kompetanse som sentrale for å få til omstilling, nyskaping og grønn vekst. OECD har i sin gjennomgang av forsknings- og innovasjonspolitikken også påpekt at Norge må prioritere disse målene enda tydeligere, gjennom målrettede virkemidler og en aktiv forsknings-, innovasjons- og høyere utdanningspolitikk. Det vil være vesentlig å se denne meldingen i et helhetsperspektiv med andre relevante meldinger og strategier som f.eks. Strategi for en helhetlig instituttpolitikk. Denne strategien ble lansert i 2020 og påpeker at når forskningspolitikken for én av de forskningsutførende sektorene utvikles, må vi også se på de øvrige delene av forskningssystemet. Nye tiltak i politikken skal ikke bli til hinder for samarbeid på tvers av sektorene. Abelia mener at man må ivareta hele forsknings- og utdanningssystem og ha en balanse mellom de ulike aktørene og deres samfunnsoppdrag i systemet vi har.

Viktig å avvikle nasjonalt monopol

I styringsmeldingen stadfester regjeringen at de ønsker å endre gradsforskriften slik at monopollignende bestemmelser om at kun enkelte institusjoner kan tilby fullverdige utdanninger i rettsvitenskap, teologi, psykologi, avvikles. Profesjonsstudiet i medisin skal utredes nærmere. Dette er viktige skritt på veien, men det likevel er ingenting i veien for å avvikle hele forskriften allerede denne våren.

Når samfunnet i økende tempo løser oppgavene på nye måter, må utdanningstilbudet være i kontinuerlig forbedring og videreutvikling. Dette forutsetter rammebetingelser som legger til rette for mangfold, fleksibilitet og endring i universitets- og høyskolesektoren og underbygger behovet for å fjerne gradsforskriften.

En effektiv og målrettet finansiering av UH sektoren

Abelia støtter at Regjeringen vil sette i gang en helhetlig gjennomgang av hvordan finansieringen av universiteter og høyskoler fungerer. Det er sentralt at store statlige midler benyttes effektivt for å nå ønskede politiske mål, ivareta sektoransvaret og sikre bedre ressursutnyttelse.  Meldingen påpeker at i 2019 var 91 pst. av driftsinntektene til lærestedene under Kunnskapsdepartementet fra offentlige kilder. Av disse inntektene kom 86 pst. gjennom direkte bevilgninger, og av bevilgningene utgjør rammebevilgningen 99 pst. Sektoren er nesten fullfinansiert av statlige midler, samtidig som UH-rapporten fra Forskningsrådet i 2020 påpeker at de statlige universitet og høyskolene henter mer midler fra Forskningsrådet på bekostning av andre aktører. Grunnfinansieringen fra 2011 til 2017 har økt mye i denne sektoren, sammen med en økning i vitenskapelige ansatte uten undervisningsplikt( ref: NIFU rapport 2019:29) og dette samtidig som det forventes at det innhentes en større andel eksterne midler. Dette gir et økt press på virkemiddelapparatet fra en sektor som har mye ressurser. Abelia mener at en sektor med betydelig dekning fra staten må sørge for å dekke opp mer av sine egne sentrale oppgaver via egne midler.

Sikre tettere samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene

NHOs kompetansebarometer viser at norsk næringsliv tilskriver kompetansemangel som utfordring for at bedriften taper markedsandeler og som et hinder for vekst. Abelia mener det er viktig å sikre et tettere samarbeid mellom nærings- og arbeidslivet for å sørge for at studentene kommer seg raskere ut i jobb med oppdatert og relevant kompetanse. Innenfor eksempelvis IKT-sektoren ser vi at virksomhetene har stort behov for IKT-kompetanse, men dårlig samsvar mellom innholdet i utdanningen og kompetansebehovet i næringslivet gjør at mange IKT-utdannede sliter med å skaffe seg relevant jobb. Det vil være viktig at arbeidslivsrelevans blir en naturlig del av utviklingsavtalene til universitet og høyskolene.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som et nasjonalt måldokument

Meldingen henviser til revideringen for langtidsplanen for høyere utdanning og forskning som et sentralt dokument for utviklingen for de statlige universitet og høyskolene. Abelia mener at vi ikke må begrense revideringen av langtidsplanen for høyere utdanning og forskning til et styringsdokument for KD og dens underliggende etater og organisasjoner. LTP må være et verktøy for å vise vei mot hva formålet med forskningen og utviklingen vi trenger for å omstille Norge på lang sikt. Denne planen må ivare ta hele utdannings og forsyningssystemet med alle relevante aktører for å nå overordnede nasjonale mål.

Helhetlig forsknings og utdanningssystem

Abelia mener at selv om meldingen har som tittel «Styring av statlige universiteter og høyskoler» gjør den seg flid ved å behandle både de statlige og de private under de ulike kapitlene om styring. Feks: «De private høyskolene bidrar til et bredere mangfold i den norske universitets- og høyskolesektoren og spiller også en viktig rolle i realiseringen av nasjonale mål og prioriteringer. Det er derfor av stor samfunnsmessig betydning at også private institusjoner er organisert og styrt slik at de er i stand til å oppfylle sine mål på best mulig måte.» Det er bra at man gjennom meldingen påpeker at vi har ett utdanningssystem i Norge og det skal styres for å oppnå samfunnsmålene vi har.

Akademikerne takker for muligheten til å gi høringsinnspill om stortingsmeldingen om styring av statlige universiteter og høyskoler. Regjeringens ambisjon er å styre mer i det store og mindre i det små. Det er en ambisjon Akademikerne deler. Styringspolitikken må gi tilstrekkelig autonomi og akademisk frihet samtidig som den er målrettet og basert på dialog og et solid kunnskapsgrunnlag, tilpasset den enkelte institusjon.

Mål- og resultatstyring
Akademikerne støtter utviklingen av et forenklet styringssystem som gir bedre rom for langsiktig strategisk planlegging med tydelige mål som støtter opp under hverandre. Akademikerne mener at en sterkere kobling mellom tildelingsbrevene, utviklingsavtalene og Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning vil bidra til dette. Langtidsplanen er et godt utgangspunkt og verktøy for planlegging, prioritering og koordinering av politikken, og utviklingsavtalene er viktige for at den enkelte institusjon kan utvikle seg i tråd med egne strategier og ressurssituasjon slik at mangfoldet i sektoren i varetas. Det er derfor positivt at grensegangene mellom styringsdokumentene gås tydeligere opp, og at dette ryddes i målstrukturen. Styringsstrukturen må legge til rette for langsiktig strategisk planlegging for institusjonene.  

Finansiering
Akademikerne støtter at det igangsettes en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet og som også ser dette i sammenheng med de øvrige styringsvirkemidlene. Overordnet mener Akademikerne at finansieringssystemet i hovedsak fungerer godt, men ønsker et finansieringssystem som i enda sterkere grad stimulerer til kvalitet. Vi vil i denne sammenhengen understreke viktigheten av en solid basisfinansiering. Konkurranseutsetting er bra til en viss grad, men kan bidra til at unødvendig mye tid som skulle vært brukt på forskning og undervisning går med til å jobbe med søknader og prosjektorganisering. Konkurranseutsetting gir også mindre økonomisk forutsigbarhet og økt midlertidighet gjennom stadige prosjektstillinger.  

Akademikerne har også fremholdt at det må lønne seg for institusjonene å satse langsiktig på etter- og videreutdanning. Tilskuddsordninger har vært hovedsporet i Kompetansereformen og regjeringen viser til at dette har vært nødvendig for å sikre en rask økning i EVU-tilbudet. Akademikerne er enig i at det kan være riktig virkemiddel for å skape raske endringer når det er behov for det. Men det er nå behov for en langsiktig strategi for etter- og videreutdanning som inkluderer en grunnfinansiering som gir rom for planlegging og utvikling av EVU-tilbudet.

Akademikerne har ikke tatt endelig stilling til forslaget om uttelling i finansieringssystemet når det gjelder arbeidslivsrelevans og sysselsetting i relevant arbeid. Akademikerne mener at vi bør avvente den helhetlige gjennomgangen av finansieringssystemet, men vil uttrykke skepsis til forslaget om egen indikator. Det er mange faktorer som gjør at en nyutdannet får jobb eller ikke, og når det gjelder relevans har vi p.t. ingen objektive måter å måle dette på. Det vil derfor være krevende å finne gode indikatorer. Det er nå lagt frem en stortingsmelding hvor det er foreslått mange tiltak som er forventet å gi økt arbeidslivsrelevans. Dette må tas med i den helhetlige gjennomgangen av finansieringssystemet.

Dimensjonering
Regjeringen fastholder at målene for dimensjoneringen er å dekke studentenes etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft. Regjeringen vil tydeliggjøre institusjonenes ansvar for dimensjonering i tråd med begge målene, og stille klare forventninger til at det gjøres løpende vurderinger av dette, blant annet i forbindelse med utviklingsavtalene. Akademikerne mener at partene i arbeidslivet (og ikke bare LO og NHO) må lyttes til i den forbindelse.

Regjeringen vil gå gjennom bruken av kandidatmåltall og vurdere alternative virkemidler. Vi støtter dette, men understreker at man må finne andre egnede virkemidler før man eventuelt velger å gå bort fra kandidatmåltallene.

Endringer i gradsforskriften
Regjeringen foreslår at universiteter og høyskoler som får akkreditert studietilbud for profesjonsgradene i psykologi, rettsvitenskap og teologi, framover vil bli gitt rett til å tildele graden.

Akademikerne er ikke i utgangspunktet negative til at andre institusjoner enn de som er nevnt i gradsforskriften i dag, kan utdanne leger, jurister og psykologer.

Men, vi må har en kvalifisert forventing til hva behovet er, en plan for å bygge kompetansemiljøer som kan sikre god nok kvalitet og godkjenningsmekanismer som sikrer kvalitet. Vi er bekymret for hva en forhastet beslutning kan føre til, og vi ber om at Akademikerne gjennom våre profesjonsforeninger som representerer både studentene, de UH-ansatte og profesjonsutøverne, blir invitert inn i utvikling av et godt kvalitetssikringssystem.

Vi vil understeke at utvikling av større og/eller flere fagmiljø på psykologi og rettsvitenskap krever at det tilføres friske midler til miljøer som får akkreditering av Nokut.

For øvrig viser vi til vårt innspill til representantforslaget om å endre gradsforskriften slik at flere studiesteder kan tilby utdanninger arbeidslivet har behov for (Dok 8:147 S (2020-2021)).

Egenbetalingsforskriften
Regjeringen varsler at de vil følge opp kompetansereformen ved å gjøre regelverket for egenbetaling mer fleksibelt og åpne for at statlige universiteter og høyskoler i større grad enn i dag kan tilby utdanninger mot egenbetaling.

Akademikerne mener at potensielle endringer i dagens system ikke må undergrave gratisprinsippet i høyere utdanning og føre til at UH tar betaling for studier som i dag er gratis. Unntak i egenbetalingsforskriften bør primært tilpasses for å kunne utforme nye etter- og videreutdanningskurs som er mer fleksible, modulbaserte eller kortere enn vanlige emner som tilbys ved institusjonen. Det er videre viktig at det er mulig å tilby etter- og videreutdanning uten at egenbetalingsandelen blir for høy.

Rammeplanstyrte profesjonsutdanninger
Regjeringen vil gjøre rammeplanene for de rammeplanstyrte utdanningene mer overordnede og mindre detaljerte og ikke lenger forskriftsfeste retningslinjene for de ulike utdanningene.

Akademikerne støtter ikke dette når det gjelder lærerutdanningene, og mener rammeplanene her må beholdes som forskrifter. Rammeplanene innen lærerutdanningene er relativt overordnede og lite detaljerte i dag, og viktige redskaper for å ivareta kvalitet i utdanningene på tvers av ulike institusjoner.

Felles rammer har vært viktige bidrag til å løfte kvalitet nå når alle lærerutdanningene er femårige med mastergrad. Lærerutdanningene er grunnleggende for fellesskolen, og man har akkurat avsluttet et omfattende arbeid med rammeplaner for alle du ulike lærerutdanningene som er samordnet og kvalitetssikret. Disse sikrer at utdanningene er forskningsbaserte, og at det stilles klare krav til faglig nivå, innhold og de ulike elementene i utdanningen (fag, pedagogikk, didaktikk og praksis). Alle barn og unge som skal, uavhengig av hvor de bor, møte lærere og lektorer som har de samme faglige kvalitetene uavhengig av hvor de er utdannet. Dette samfunnsoppdraget må tas på alvor, og det løses ikke ved å la det være opp til den enkelte institusjon hvilke faglige rammer de skal legge til grunn for lærerutdanningene.

De nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) skal evalueres i perioden 2021–2025. Utfallet av evalueringen vil avgjøre om og når styringssystemet for disse utdanningene skal endres. Akademikerne støtter at evalueringen av RETHOS må legges til grunn for eventuelle endringer i retningslinjene. Evalueringen må ta hensyn til at RETHOS fortsatt er nytt. Vi vil også presisere at man i det videre arbeidet må legge opp til en mye mer involverende prosess enn det har vært til nå. 

Norges Blindeforbunds Ungdom jobber for et samfunn som er universelt utformet. Et samfunn som skaper muligheter for at svaksynte og blinde ungdommer kan leve selvstendig liv der vi kan ta den utdanningen vi er interessert i, og deretter ta med oss vår nyervervede kunnskap inn et arbeidsliv som vi skal være med på å utvikle i møte med nye utfordringer.

Vi er heldige i Norge for våre politikere setter tilgangen til høyere utdanning for alle, uavhengig av bakgrunn, som en sentral og viktig verdi. Dette er presisert i kap. 1.1 i denne stortingsmeldingen. Universell utforming er nøkkelen til å oppfylle denne tilgangen i praksis. Tenk deg at du er ny student som gleder seg til å ta fatt på det spennende feltet du har valgt deg. Forelesning etter forelesning refereres det til bilder på skjermen som ikke synstolkes, etter å ha fylt ut et langt skjema for å søke om tilrettelegging får du ikke sendt det inn for knappen er ikke mulig å trykke på med skjermleseren. Du blir matt, men du står på for du vil jo så gjerne. Du tar selv kontakt direkte med foreleser eller studieveileder for å forsøke å forberede deg, men du får beskjed om at «dette trenger ikke du å være med på du som ikke ser». Dette er opplevelser våre medlemmer daglig kjenner på kroppen. Dette er opplevelser svaksynte og blinde ikke trenger å ha i vår teknologiske tidsalder. Universell utforming og individuell tilrettelegging fjerner ikke bare disse barrierene, de åpner også for nye muligheter for svaksynte og blinde. Først da vil tilgangen til utdanning være for alle.

Det er tydelig at politikerne har fått øynene opp for viktigheten av universell utforming. Dette synes i de ulike prosessene som nå har blitt behandlet og er til behandling. Digitaliseringsstrategien for UH-sektoren, utarbeidet av UNIT (Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning) har gjennomgående fokus på viktigheten av universell utforming, digitalt læringsmiljø og universell pedagogikk. Forslaget til ny lov for UH-sektoren legger også særlig fokus på dette i § 7-3. Universell utforming og § 7-4. Individuell tilrettelegging. Der presiseres det både at plikten til universell utforming omfatter informasjons- og kommunikasjonsteknologien og det digitale læringsmiljøet, og det foreslås videre krav til sektoren om handlingsplaner for universell utforming og individuell tilrettelegging. Likestillings- og diskrimineringsloven (LDO) stiller også strenge krav til universell utforming, spesielt av IKT-løsninger.

Når fagpersoner, befolkningen og våre folkevalgte nå gir universell utforming stor betydning i både lovverk og andre prosesser stiller vi oss derfor undrende til to ting. Hvorfor er universell utforming utelatt fra denne stortingsmeldingen om styringen av UH-sektoren? Dette er en stortingsmelding som er helt sentral for å sikre likestilt tilgang til høyere utdanning for alle. Hvorfor er det ikke lagt inn et krav om universell utforming ved innkjøp av digitale løsninger, i styringsdialogen? Det virker rart når det er lovpålagt å ha universelt utformet IKT-løsninger innen UH-sektoren. Dette er viktig for å sikre like muligheter under digitale eksamener, innleveringer og forelesninger.

Magnus Kroken, styreleder

Irene Elise Hamborg, daglig leder

Norges Blindeforbunds Ungdom

Akademiet for Yngre Forskere (AYF) er i stor grad fornøyd med mye av innholdet i styringsmeldingen. Forskningens betydning i samfunnet er større enn noen gang før. Den offentlige debatten bør basere seg på forskning av god kvalitet. En kunnskapsstyrt offentlig debatt er en forutsetning for demokratiet, og forskere, politikere og befolkningen generelt har et ansvar for å bidra til dette. Akademisk frihet og institusjonelt selvstyre er avgjørende for å sikre faglig kvalitet i UH-sektoren. AYF er derfor generelt sett positive til veldig mye i stortingsmeldingen. AYF vil imidlertid fremheve en del områder som særlig viktige.

1. AYF mener det er svært positivt at dagens ordning hvor institusjonene selv bestemmer om de vil ha intern eller ekstern styreleder beholdes styrkes. En valgt rektor som styreleder gir en klar faglig ledelse av institusjonene og en institusjonell forankring hos de ansatte med en grunnleggende innsikt i universitets- og høyskolesektorens egenart. Dette støtter også opp under institusjonenes autonomi.

2. Meldingen har nesten ingenting om hvordan midlertidige ansattes innflytelse på styringen av sektoren er. Vi mener at midlertidige ansatte bør ha muligheten til å sitte hele perioden, sammen med resten av styret, dersom de vinner gjenvalg, selv om de ikke er midlertidige.

3. Stortingsmeldingen kunne i større grad at synliggjort hvordan unge forskere kunne brukes som en ressurs i styringen av sektoren. I Akademiet for yngre forskere har vi sett hvordan perspektivet fra yngre forskere ofte glipper i styrerommene. Der de unge forskerne vanligvis er representert av midlertidig ansatte i korte styreverv, ofte under årlig utskifting, vil en fast ekstern styrerepresentant som selv er ung forsker kunne sikre at dette perspektivet ivaretas i alle saker som angår institusjonen. Vi er overbevist om at dette er et perspektiv som vil være avgjørende for å lykkes med universitetene og høyskolenes kjerneoppdrag; fremtidens forskning og utdanning, og antakelig mer verdt enn nok et bedriftsperspektiv på virksomheten.

4. AYF er positive til at det ryddes opp i målstyringssystemet, og vil advare sterkt mot at det at innføres en egen faktor om relevant arbeid etter studier. For det første vitner det om en manglende forståelse for hva det er studenter lærer på universitetene. Det aller viktigste man lærer på studier er å skjønne vitenskapelige metoder og hvordan hente inn ny kunnskap. Det er der den livslange læringen ligger. Det andre problemet er knyttet til begrepet «relevant arbeid». Dette er et klassisk måleproblem som vi i samfunnsvitenskapen jobber med hele tiden. Hvordan person A definerer «relevant arbeid» er ikke nødvendigvis det samme som person B mener er «relevant arbeid». For det tredje, å lage finansieringssystemer for institusjoner basert på noe institusjonene ikke kan kontrollere (studenters valg i arbeidslivet etter studier) er et skoleeksempel på hvordan man ikke skal gjøre det.

Styringsmeldingen har stor betydning for utdanningen av fremtidige lærere til barnehage og skole. Utdanningsforbundet er glad for muligheten til å legge frem vårt syn på vegne av lærerprofesjonen.

Utdanningsforbundet mener:

• Staten må også i fremtiden ha et særlig ansvar for utdanninger til velferdsstaten og sikre tilstrekkelig tilgang på kompetent arbeidskraft i hele landet.
• Styringen av lærerutdanningene gjennom rammeplan og nasjonale retningslinjer fungerer godt i dag.
• Vi er kritiske til en eventuell drening fra innholdsstyring til sterkere resultatstyring, for eksempel gjennom nasjonale deleksamener eller å erstatte læringsutbyttebeskrivelser med indikatorer for kvalitet.
• Mer differensiert og målrettet styring forutsetter åpne prosesser og transparens både av Kunnskapsdepartementet og i den enkelte institusjon.

Statens rolle

Staten må også i fremtiden ha et særlig ansvar for utdanninger til velferdsstaten og sikre tilstrekkelig tilgang på kompetent arbeidskraft i hele landet. For Utdanningsforbundet betyr dette at det uteksamineres nok lærere for å dekke behovet. Statistikk viser at omtrent 20% av de ansatte i læreryrket ikke har lærerutdanning. Målet må være at universiteter og høyskoler tilbyr lærerutdanninger slik at Norge kan sikre kvalifiserte lærere til alle barn og unge. 

Rammeplan og retningslinjer

Regjeringen foreslår et nytt styringssystem for lærerutdanningene. Hva dette innebærer er utydelig. Et formål som beskrives er at lokale behov skal danne grunnlag for institusjonenes studieportefølje og hvilke fag som tilbys. Lærerutdanningsinstitusjonene utdanner lærere til et nasjonalt arbeidsmarked, og lærere skal ivareta det samme mandatet uavhengig av hvor i landet de utfører yrket. Foreslåtte endringer i styringssystemet samsvarer dermed ikke med behovet for nasjonal koordinering, enhetlig og forutsigbar kompetanse i barnehager og skoler.

Rammeplaner og retningslinjer er essensielle for å sikre kvalitet, relevans og nærhet til læreryrket. De bidrar til at nyutdannede har en viss felles forutsigbar kompetanse. Vi mener at dagens styringssystem med forskrifter om rammeplan og nasjonale retningslinjer bidrar til å styrke lærerutdanningene som helhetlige og integrerte profesjonsutdanninger. Dette betyr at utdanningene har et gjennomgående yrkesrettet perspektiv der alle fag i utdanningene skal støtte opp under studentenes profesjonsutvikling. For stor variasjon kan gå utover kvaliteten i utdanningene, og få konsekvenser for den kompetansen fremtidige lærere tilegner seg gjennom studiet. Utdanningsforbundet mener derfor at forventet sluttkompetanse, antallet dager praksisopplæring og strukturen for de ulike lærerutdanningene må nedfelles i nasjonale forskrifter om rammeplan.

Vi er bekymret for at mer overordnede rammeplaner og nasjonale retningslinjer for enkelte emner og emnegrupper ikke er tilstrekkelig for å sikre felles sluttkompetanse i lærerutdanningene. Faren for fragmentering og rene disiplinfaglige emner kan bidra til at profesjonskompetansen svekkes. Det må utarbeides nasjonale retningslinjer for helhetlige lærerutdanninger, og ikke kun for emner eller emnegrupper, fag eller fagområder.

Det foreslås videre å utvikle indikatorer som kjennetegner høy internasjonal kvalitet i lærerutdanningene. Faren med slike indikatorer er at de kan praktiseres som en ny type målstyring for universitetene og høyskolene – en målstyring som er mer detaljert enn den vi har i dag. Innholdet i lærerutdanningene må styres etter forventet faglig sluttkompetanse nedfelt i rammeplaner, og ikke av indikatorer som for eksempel vektlegger hvem institusjonen samarbeider med og om praksisfeltet er oppdragsgiver for skriftlige arbeider. Om riktige indikatorer utvikles kan de bidra til å styrke kvaliteten i utdanningene, men de erstatter ikke forventet sluttkompetanse nedfelt i rammeplaner. Det er derfor viktig at partene i lærerutdanningene, det vil si lærerutdanningsinstitusjonene, eiere og lærerprofesjonen, samarbeider om utviklingen av relevante nasjonale indikatorer.

Skal vi lykkes med å utvikle lærerutdanninger av høy kvalitet må lærerprofesjonen bidra i alle deler av arbeidet, både i undervisning, praksisopplæring og i utviklingen av rammeplaner og andre nasjonale dokumenter. Rådgivende ekspertgruppe for grunnskolelærerutdanningene skriver i avslutningsrapporten at lærerprofesjonen er medansvarlig i lærerutdanningene. Lærerprofesjonens rolle i utvikling og gjennomføringen av lærerutdanningene må nedfelles i rammeplanene.

Differensiert og målrettet styring

I meldingen står at differensiert og målrettet styring har som formål å bidra til høy kvalitet, en mangfoldig sektor, tydelige institusjonsprofiler og bedre arbeidsdeling ut fra lokale behov i arbeidsmarkedet. Institusjonene skal i større grad enn i dag utarbeide egne planer, strategier og mål. Utdanningsforbundet mener at mer differensiert og målrettet styring forutsetter åpne prosesser og transparens både av Kunnskapsdepartementet og av den enkelte institusjon. Universiteter og høyskoler må åpne egne faglige og administrative prosesser og involverende de ansatte på alle nivå i institusjonen. Informasjon om rammer, mål og resultater må være lett tilgjengelig for alle ansatte.

Autonomi og arbeidsplassdemokrati

Økt institusjonelt selvstyre og økt faglig autonomi kan bidra til en mangfoldig og faglig sterk sektor. Vi er imidlertid opptatt av at man må finne en god balanse mellom institusjonelt selvstyre og autonomi på den ene siden og sentrale styringsmuligheter på den andre. Summen av meldingens forslag trekker i retning av en større fristilling av institusjonene, og i det omfang forslagene blir vedtatt, vil rommet for å kunne gjøre sentrale styringsgrep bli mindre. Meldingen gjør godt rede for behovet for nasjonal samordning av profesjonsutdanningene, men gir ingen overbevisende begrunnelse for at dette behovet kan ivaretas like godt med mer fristilte institusjoner. Vi mener at behovet for sentral styring av profesjonsutdanningene ikke er blitt mindre, og at det ikke bør gis større fullmakter til institusjonene på lærerutdanningenes område.   

Økt selvstyre og autonomi gir styrene og ledelsen ved institusjonene større fullmakter enn de har i dag. Da er det viktig at demokratiske prinsipper, medvirkning og medbestemmelse fungerer etter de intensjoner som lov- og avtaleverk forventer. Myndighetene må stille tydelige forventninger om at prinsippene om samarbeid i arbeidslivet blir fulgt.

Kandidatmåltall

Regjeringen vil gjennomgå bruken av kandidatmåltall og vurdere alternative virkemidler. Kandidatmåltallenes funksjon er å bidra til at det uteksamineres et visst antall lærere årlig. Forutsigbarhet er av stor betydning for lærerutdanningsinstitusjonene, skoler og barnehager og vil være viktig også i fremtiden. Det foreslåtte helhetlige analyse- og informasjonssystem for å avdekke nasjonale og regionale behov, vil ikke erstatte kandidatmåltallene. Men disse to verktøyene kan utfyller hverandre på en hensiktsmessig måte.

Flere lærerutdanningsinstitusjoner klarer ikke å fylle de fastsatte kandidatmåltallene. Hvorfor dette ikke lar seg gjøre er avgjørende informasjon om et nytt virkemiddel skal utvikles. Utdanningsforbundet er positiv til en utredning. Vi mener alternative virkemidler bør bidra til å støtte opp om gjennomstrømningen i studiene, praksisopplæringen og studentenes profesjonskompetanse.

I meldingen legges frem arbeidskrevende tiltak og ordninger. Omstillingspresset i sektoren er stort. Det er viktig at sektoren får ro og tid til å utvikle gode og fremtidsrettede systemer.

Sammen med stortingsmelding om arbeidslivsrelevans mener NITO denne meldingen er et viktig supplement til kvalitetsmeldingen, og vi er positive til regjeringens målsetning om en mer overordnet og målrettet styring av universiteter og høyskoler. Prinsippet om akademisk frihet er viktig, samtidig som høyere utdanning er et offentlig ansvar. Regjeringen bør, gjennom bevilgninger og styringsdialog, sikre effektiv ressursutnyttelse og ivareta behovet for nasjonal samordning og dimensjonering mellom universiteter og høyskoler.

Finansiering

NITO har lenge etterlyst en gjennomgang av regelverket og finansieringsordningen for UH-sektoren for å styrke samfunnsviktige utdanninger, stimulere til økt nyskaping og relevans og livslang læring. Vi hadde ventet at en slik gjennomgang ville komme i denne stortingsmeldingen, slik regjeringen hadde varslet. Når det ikke har skjedd er vi likevel glad for at regjeringen nå vil iverksette en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet.
Utdanningsinstitusjonene må ha rammevilkår som sikrer langsiktighet, god infrastruktur og oppdatert utstyr. En helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet for UH-sektoren må ha som mål å styrke de kostnadskrevende utdanningene samt gi bedre rom for relevans, innovasjon, utadrettet virksomhet, og livslang læring. Finansieringen av de ulike utdanningene må gjenspeile reelle investeringer og kostnader som er nødvendig for å kunne gi en kvalitativt god utdanning. For eksempel er ingeniørutdanningene blant de dyreste utdanningene i dag, men er finansiert på nest laveste nivå i finansieringssystemet.

Dimensjonering av høyere utdanning

Det er positivt at regjeringen vil utvikle et helhetlig analyse- og informasjonssystem om de nasjonale og regionale behovene for høyt utdannet arbeidskraft rettet mot studiesøkere, universiteter og høyskoler og myndigheter. NITO har lenge etterlyst en nasjonal kartlegging av behovet for avansert IKT-kompetanse og en langtidsplan for kompetanse innen teknologi. De sju viktigste arbeidslivs- og interesseorganisasjonene for IKT-bransjen har nå gått sammen om å kartlegge tilbudet av og etterspørselen etter IKT-kompetanse i Norge nå og fram mot 2030 .  Rapporten er utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse på oppdrag fra Abelia, IKT-Norge, NITO, DigitalNorway, Tekna, Negotia og El&IT Forbundet. Rapporten konkluderer med at Norge kommer til å trenge 66 prosent flere arbeidstakere med IKT-utdanning fram mot 2030. I dag må mye kompetanse hentes utenfra – gjennom arbeidsinnvandring og tjenesteimport. Spisskompetanse er særlig etterspurt, men tar lang tid å utvikle gjennom utdanningssystem og arbeidserfaring.  
    
Videre har NITO i brev til Helse- og sosialdepartementet den 16. januar 2020 etterlyst en nasjonal plan for rekruttering og kompetanseutvikling innen helseprofesjonene. NITO er bekymret for at det utdannes for få bioingeniører i Norge. Riksrevisoren uttrykte en tilsvarende bekymring for andre grupper i spesialisthelsetjenesten i sin rapport om bemanningsutfordringer i helseforetakene fra november 2019. For disse utdanningene er det i dag to departementer, fire helseregioner i tillegg til åtte universiteter og høgskoler, som sammen skal planlegge hvor mange kandidater som skal utdannes. Det er behov for en sterkere koordinering.

Styring av profesjonsutdanningene med rammeplaner

NITO støtter forslaget om at rammeplaner for de rammeplanstyrte utdanningene skal gjøres mer overordnede og mindre detaljerte, og at retningslinjer ikke skal forskriftsfestes. 

Etter en evaluering og grundig gjennomgang ble rammeplanen for Ingeniørutdanningen revidert i 2018 og framstår i dag som mer overordnet og fleksibel. NITO er derfor glad for at regjeringen foreslår at Rammeplanen og de nasjonale retningslinjene for bachelor i ingeniørfag vil bli videreført som i dag.

NITO organiserer også helsepersonell som bioingeniører, radiografer og ortopediingeniører. Vi har vært gjennom en stor omlegging av styringssystemet for helse- og sosialfagene (RETHOS-arbeidet) der felles rammeplaner danner et viktig grunnlag ved utdanning av helseprofesjoner. Vi støtter derfor forslaget i meldingen om at styringen av helse- og sosialfagutdanningene gjennom RETHOS skal opprettholdes.

Med vennlig hilsen

Trond Markussen, President                                                Steinar Sørlie, Generalsekretær

Høringssvar - Meld. St. 19 Styring av statlige universiteter og høyskoler

FO representerer helse- og sosialfagutdanningene, bachelor i barnevern, sosialt arbeid, vernepleie og velferdsvitenskap. Vi er opptatt av at kvaliteten på disse utdanningene er høy og at de svarer opp behovene i helse- og velferdstjenestene. Det forutsetter god balanse mellom hensiktsmessig styring og institusjonell og faglig frihet. Samtidig er det et nasjonalt ansvar at kompetansen i disse utdanningene sikres og at de utvikles i tråd med velferdstjenestenes behov. Vi mener at intensjonene i stortingsmeldingen om et større handlingsrom for institusjonene, tillit og ansvar langt på vei bidrar til det.

Regjeringen skisserer opp fire ulike prinsipper de vil basere styringspolitikken på. FO savner at også tillitsbasert styring og partssamarbeid vektlegges. Vi er opptatt av at det også i universitet- og høyskolesektoren innføres en tillitsreform, og etterlyser dette som tema i stortingsmeldingen. Vi mener rapportering og kontroll må erstattes av en mer tillitsbasert styring og et større faglig handlingsrom bygd på trepartssamarbeid. En tillitsreform handler ikke bare om ledelse og styring, men også om organisatoriske spørsmål, mer faglig skjønn og medvirkning. Regjeringen er opptatt av kunnskapsbasert styring. FO mener at tillitsbasert styring og tillitsreform må inn som en del av det som defineres som kunnskapsbasert styring.

Tiltaksområdene

I innledningskapittelet oppsummeres tiltaksområder som vi i hovedsak støtter, og vi vil kommentere på noen områder relateres til utdanningene FO representerer.

Finansieringssystemet

I meldingen står det at pandemien har tydeliggjort kunnskapsbehovene på mange områder, som innafor immunologi og matematisk modellering. Men pandemien har også tydeliggjort kunnskapsbehovene på andre fagområder. Ikke minst har den vist hvor viktig det er med gode helse- og velferdstjenester. Våre medlemmer i universitet og høyskolesektoren sektoren beskriver dette året som svært krevende med stor bekymring for at studentene ikke har fått tilstrekkelig tilbud og oppfølging. Det handler både om å skaffe praksisplasser, følge opp studenter i praksis og kunne gi alternativ oppfølging digitalt eller inne på campus. På grunn av få ressurser og mange studenter per lærer har det vært ekstra vanskelig å holde oppe arbeideidet under pandemien. Ferdighetstrening og simuleringstrening er svært ressurskrevende til vanlig, og nedstegning og smittevernhensyn pga covid har tydeliggjort for få ressurser i disse utdanningene. Vi er derfor fornøyde med regjeringens forslag om å vurdere finansieringsmodell. FO er opptatt av at profesjonsutdanningene vi representerer får bedre finansiering. Det vil bidra til å både kvalitetssikre utdanningen, men også øke forskningsproduksjonen.

Dimensjonering

FO er enig i at målene for dimensjonering både er å dekke studentenes etterspørsel og ikke minst arbeidslivets behov. Derfor er at det viktig med nasjonale grep eller systemer som sikrer at det etableres utdanninger til yrker vi vet det er behov for. En rapport fra FO og Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) viser stor mangel på fagfolk i tjenestene til personer med utviklingshemming. Ifølge rapporten mangler det 20.000 vernepleiere.[1] Det holder ikke at enkelte utdanningsinstitusjoner utvider studietilbudet med for eksempel 20 studieplasser. Det er derfor helt nødvendig med et nasjonalt grep for å styrke kompetansen i tjenester til utviklingshemmede gjennom en plan for etablering av flere studieplasser i vernepleie.

Rammeplanstyrte profesjonsutdanninger.

FO mener som tidligere nevnt at utdanningene vi representerer, må utvikles i tett samarbeid med praksisfeltet, med en nasjonal overordnet styring. Vi er enige i at utdanningene vi representerer, som leder fram til bestemte yrker og tjenester, må sikre at krav og behov i tjenestene følges opp. De nye retningslinjene som trådte i kraft høsten 2020, sørger langt på vei for det. Måten de er bygd opp på, med fokus på sluttprodukt og læringsutbyttebeskrivelser og ikke en detaljert beskrivelse av hvordan de nås, gir god balanse mellom å sikre felles kvalitet og ivareta den enkelte institusjoners handlefrihet. Vi registrerer at dette skal evalueres underveis. I den forbindelse vil vi advare mot at evalueringstida ikke blir for kort (2021-2025) og at det konkluderes for tidlig. Utdanningene har brukt mye ressurser på å lage nye planer i tråd med retningslinjene. Ekstra arbeidsbelastninger under pandemien, samt at institusjonene nå gir tilbud med bakgrunn i både gamle og nye studieplaner, gjør det nødvendig med nok tid til at endringene får satt seg.

Regjeringen trekker fram at en nasjonal styring er særlig viktig for utdanningene som gir grunnlag for autorisasjon. Autorisasjon er en kvalitetssikring som ivaretas gjennom nasjonale retningslinjer. Pr i dag er det kun vernepleiere av profesjonene FO organiserer som har autorisasjon. For FO er denne sertifiseringen et kvalitetsstempel og rettssikkerhetsgaranti som vi mener også må gis til utdanningene i bachelor i barnevern og sosialt arbeid.

Med vennlig hilsen

Mimmi Kvisvik

Inger Karseth

Forbundsleder

Rådgiver

[1] FO og NAKU 06/20- Ingen tid å miste

Tydeligere utviklingsavtaler som ikke er direkte knyttet til økonomiske mål er et godt grep. Det gir god anledning til at institusjonene og departementet i fellesskap kan sette strategiske mål som er godt tilpasset den enkelte institusjonens forutsetninger, regionale og nasjonale behov. Vi håper man benytter anledningen til å styrke institusjonenes egenart og dermed også til både samarbeid, arbeidsdeling og differensiering. Det virker fornuftig å beholde de overordnede sektormålene, men avvikle den grønne indikatorordningen og de nasjonale styringsparameterne. Selv om kravene til rapportering i DBH opprettholdes, forsvinner på den måten andelen midlertidig ansatte ut som et styringssignal. Vi forutsetter imidlertid at trykket på sektoren for å redusere midlertidigheten og for å skape bedre og mer forutsigbare karrierer opprettholdes. Forskerforbundet mener lettelsene i gradsforskriften bør ses i sammenheng med utviklingsavtalene, og at beslutninger om opprettelse, utvidelse, nedleggelse eller diversifisering av studietilbud og satsingsområder bør inngå i styringsdialogen og ikke være fritt opp til en markedslogikk.

Det er klokt med en grundig gjennomgang av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler – heller enn å innføre nye insentiver uten å se disse i sammenheng. Finansieringssystemet ble gjennomgått og justert i 2015. Derfor føles det kanskje ikke påkrevet med en full ny gjennomgang. Insentivene i sektoren har imidlertid vist seg å ha en sterk effekt, ut over intensjonen og ned på et individnivå. Disse insentivene påvirker adferd – også på individnivå – og kan dermed over tid føre med seg tilpassing til insentivene som er uhensiktsmessig for hele samfunnsoppdraget. Det er også gjennom slike felles insentiver at man skaper situasjoner hvor institusjonene og enkeltpersonene strekker seg etter å gjøre det samme – det som gir best økonomisk uttelling – noe som bidrar til ensretting snarere enn mangfold. Med dagens studiefinansiering tilsier kost/nytte-prinsippet at institusjonene vil prioritere å få flest mulig studenter gjennom til lavest mulig kostnad. Institusjonene har dermed også havnet i en situasjon hvor de i konkurranse om midler tar opp flere studenter enn de får fullfinansiert. Det fører til dårligere studiekvalitet og er ikke i tråd med ambisjonene i kvalitetsmeldingen. Med prinsippet om å styre mer i stort og mindre i detalj, mener vi det er riktig å vurdere om dagens insentiver stadig er formålstjenlige og hvordan man best kan unngå et for insentivrikt finansieringssystem og heller styrke basisbevilgningene.

Vi er positive til forslaget om at nasjonale rammeplaner skal gjøres mer overordnede og mindre detaljerte, og til at retningslinjene ikke lenger forskriftsfestes. Forskerforbundet mener de rammeplanstyrte utdanningene utvikles best gjennom sterk innflytelse fra fagmiljøene, tett samarbeid på tvers av institusjonene og i nær dialog med praksisfeltet det utdannes for. At fagmiljøene sikres et større handlingsrom gir bedre mulighet til kontinuerlig utvikling, kopling av forskning og undervisning, samt tilpasning til institusjonelle fortrinn og regionale behov. Forskerforbundet minner om reformhyppigheten som kjennetegner særlig lærerutdanningene. Faglig utviklingsarbeid er ressurskrevende og Forskerforbundet oppfordrer Stortinget til å be regjeringen sørge for tilstrekkelig tid til evaluering, utvikling og implementering av foreslåtte endringer.

Flere konkurransearenaer fører til mer byråkrati og mindre mangfold. Vi merker oss at regjeringen også vil «bruke konkurransearenaen for utdanning i det nye direktoratet som et sentralt virkemiddel for fordeling av særskilte tildelinger». Her vil vi minne om at en konkurranse uunngåelig medfører mer byråkrati og at mer ressurser må benyttes til søknader, søknadsvurdering og administrasjon, samt rapportering. Resultatet av at bevilgninger fordeles gjennom konkurranser, blir at vinnerne får finansiering til å lage veldig gode utdanningstilbud, mens alle andre får litt mindre midler til sine utdanningstilbud. Det samme må sies om forskningsmidlene. Dessuten vet vi at denne type søknadsskriving utføres av vitenskapelig ansatte – som i utgangspunktet arbeider langt ut over normalarbeidsdagen. Bruk av konkurransearenaer motvirker samtidig ønsket om mindre detaljstyring, for i praksis vil posisjonering og søknadsskriving påtvinge fagmiljøer svært detaljorientert innsats knyttet til eksternt definerte, og skiftende, kriterier. Forskerforbundet oppfordrer derfor Stortinget til å begrense konkurransearenaene og isteden bruke styringsdialogen og utviklingsavtalene til å bidra til at institusjonen kontinuerlig arbeider med å utvikle utdanningskvaliteten for alle studentene.

Stortingsmeldinger og strategier sender sterke styringssignaler. Man kan se på dem som en del av det å styre mer overordnet, men Stortinget bør være klar over at disse tidvis bidrar til ulike styringssignaler og dessuten kan føre til ensretting, snarere enn mangfold og utvikling av egenart. Her vil vi anbefale at Stortinget ber regjeringen om i sitt meldings- og strategiarbeid å være tydelige på de politiske prioriteringene og hvordan disse skal ses i sammenheng med autonomi, egenart og de overordnede målene for sektoren.

Det var et rart grep å igangsette direktoratsammenslåingene før stortingsmeldingen. Forskerforbundet har som mange andre aktører gitt uttrykk for en skepsis til «direktoratiseringen» av sektoren. Vi har sett at ulike og selvstendige direktorater med forskjellige virkeområder bidrar til forskjelligartete styringssignaler og at den samlede kompetansen Kunnskapsdepartementet tidligere besatt, nå i noen grad er spredd. Grepene som nå er tatt, burde i større grad ha vært drøftet med hele sektoren i en åpen runde. Vi er langt fra sikre på at det er klokt med en forvaltning bestående av et lite, overordnet departement og store direktorater. En suksessfaktor i det norske systemet har vært et sterkt og kompetent departement og kort vei til beslutningstagerne. Vi føler oss ikke sikre på om den foreliggende planen for direktoratene vil føre til en ønsket av-direktoratisering.

Forskerforbundet er enige i at målene for dimensjoneringen av utdanningene er å dekke studentenes etterspørsel og arbeidslivets behov. Vi er samtidig skeptiske til forslag om å utvikle et helhetlig analyse- og informasjonssystem om de nasjonale og regionale behovene for høyt utdannet arbeidskraft. Erfaring tilsier at det er overhengende risiko for at utredninger av fremtidige behov bommer. Økt styring av dette på nasjonalt nivå vil gi risiko for større markedssvikt enn dagens modell med betydelig grad av institusjons- og studentstyrt dimensjonering. Et nasjonalt analyse og informasjonssystem vil ha begrenset verdi for institusjonenes studentopptak, og vil i tillegg redusere institusjonenes autonomi. Dagens modell fungerer godt og bør videreføres. Forslaget om et nasjonalt analysesystem bør derfor skrinlegges, eller begrenses til analyse av behovene innenfor de prioriterte områder hvor det settes nasjonale mål for opptaket. Vi er også usikre på om behovet for å verne om små og utsatte humaniorafag best landes ved at samfunnsbehov utredes av det nye Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Høringsrunden etter Lie-utvalgets rapport ga mange tydelige signaler for den videre forvaltningen av disse humaniorafagene. Stortinget bør be regjeringen om at departementet selv finner en løsning – gjerne i tråd med Forskerforbundets forslag.

Meldingen svekkes av at medbestemmelsen er fraværende. Det er en klar svakhet ved meldingen at den ikke omhandler og dermed anerkjenner de organene som bidrar til ansattes medbestemmelse og medvirkning i styringen av spesialiserte kunnskapsorganisasjoner som universiteter og høyskoler. Uten de ansatte med i prosessen, i form av organisert medbestemmelse og faglige medvirkning, når vi verken spesielle politiske ambisjoner eller overordnede mål om økt kvalitet i forskning og undervisning.

Norsk studentorganisasjon takker for muligheten til å svare på høring om Stortingsmeldingen Styring av statlige universiteter og høyskoler. Det har i det siste vært mange prosesser som henger tett sammen og vi vil derfor også vise til høringssvarene våre til Utdanning for omstilling — Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning og Prop. 111 L (2020-2021) Endringer i universitets- og høyskoleloven.

NSO ønsker å berømme at Stortingsmeldingen setter institusjonenes autonomi høyt. I tillegg adresseres det at det er nødvendig med tydeliggjøring i ansvar og roller i styringssystemet, noe vi mener er nødvendig. 

Finansieringssystemet

NSO mener dagens finansieringssystem fungerer relativt godt. Fokuset i debattene om finansieringssystemet har variert mellom hvordan man skal legge til rette og passe inn komponenter som EVU og arbeidsrelevans, samt om utdanningsløp ligger i riktig finansieringskategori. NSO mener derfor det burde gjennomføres en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet, slik at alle aspekter og komponenter ved finansieringssystemet blir ivaretatt ved eventuelle endringer. 

Det overordnede målet for en gjennomgang må være at finansieringssystemet skal være utviklet på en slik måte at det styrker kvaliteten i forskning, undervisning og formidling. Arbeidet med finansieringssystemet bør gjøres i fellesskap av et partssammensatt utvalg, bestående av berørte parter i sektoren. NSO mener det er viktig at Stortinget ikke pålegger flere endringer av systemet før en slik helhetlig gjennomgang er utført.

En gjennomgang av egenbetalingsforskriften må ikke true gratisprinsippet
Regjeringen varsler i stortingsmeldingen at regelverket for egenbetaling skal gjøres mer fleksibelt og at man skal åpne for at statlige universiteter og høyskoler i større grad enn i dag kan tilby utdanning mot egenbetaling. I stortingsmeldingen skriver de også at gratisprinsippet for ordinære utdanninger skal ligge fast.

Regjeringen skriver at formålet med endringer i egenbetalingsforskriften er at regelverket skal gi institusjonene større fleksibilitet og handlingsrom og å bedre kunne å tilpasse utdanningstilbudene til arbeidslivets og samfunnets behov. Dette formålet mener vi kan ivaretas gjennom andre insentiver og tiltak enn å åpne for mer egenbetaling ved statlige universiteter og høyskoler.

NSO er veldig glad for at regjeringen legger gratisprinsippet til grunn for høyere utdanning. NSO forventer at regjeringen og Stortinget kommer frem til en løsning som ikke involverer at enkeltindividet skal betale for arbeidslivets behov. 

Dimensjonering 

For NSO er det viktigste fokuset i dimensjoneringsdebatten at institusjonene skal kunne ivareta sine samfunnsoppdrag, og at all utdanning og forskning er basert på kvalitet. Dimensjoneringen av høyere utdanning må ha som mål å svare til både studentenes etterspørsel og arbeidslivets behov.

NSO ser nytten av regjeringens forslag om å opprette et analyseverktøy for å innhente informasjon om arbeidslivet kompetansebehov. Samtidig setter vi spørsmålstegn rundt posisjonen og betydningen bak dette verktøyet, da vi ikke ønsker et verktøy som blir for førende for dimensjoneringen av høyere utdanning. NSO vil poengtere at dimensjoneringen av norsk høyere utdanning skal baseres på en helhetsvurdering, og ikke bare prognoser av kompetansebehovet i framtiden innenfor enkelte utdanninger.

NSO mener at det kontinuerlig må være en vurdering om det er hensiktsmessig å ha samme studietilbud spredt over mange utdanningsinstitusjoner. Mengden små og sårbare fagmiljø går på kompromiss med god utdanningskvalitet for mange studenter. Det må derfor være et mål å få samlet sårbare fagmiljø og kompetanse ved noen institusjoner slik at studenter og ansatte blir en del av et større akademisk fellesskap. NSO ønsker en videreføring av tildeling av særskilt nasjonalt ansvar for forskning og undervisning på bestemte fagområder. NSO mener at det ved utdeling av et nasjonalt ansvar samtidig må utdeles øremerkede økonomiske midler for å gjøre det mulig for institusjonene å opprettholde sårbare fagmiljø. 

Mål- og resultatstyring 

En reduksjon av mengden styringsmekanismer er et av flere viktige tiltak for å sikre en mangfoldig UH-sektor, som kan ivareta samfunnets behov. Vi ønsker å påpeke at dagens styringssystem, der alle statlige institusjonene er ilagt de samme rammene og parametere, vil kunne resultere til at man får helt like institusjoner. Vi ønsker ulike faglige profiler på ulike institusjoner, og mener styringssystemet må legge opp til det. NSO støtter derfor regjeringens forslag om å avvikle de nasjonale styringsparameterne fra 2023, og at styringsparameterne fastsatt av departementet i tildelingsbrevene vil utelukkende være knyttet til målene i utviklingssamtalene. NSO håper dette er tiltak som Stortinget vil støtte opp under.

Direktorat

Det viktigste for studentene er at direktoratene får klare og tydelige definerte oppgaver som legger godt til rette for kompetanse- og kunnskapsforvaltning. NSO mener at etaten sin styring av de statlige institusjonene skal skje direkte mellom institusjonen og departementet. Videre mener vi at organ som jobber med forvaltning på oppdrag fra departementet skal ha spesialiserte arbeidsområder, med et ikke altfor bredt omfang. Det må sikres studentmedvirkning i forvaltningsorganene.

NSO mener NOKUT skal være et faglig og uavhengig statlig kvalitetssikringsorgan for høyere utdanning, i tråd med European Standards and Guidelines for Quality Assurance. I tillegg mener NSO at NOKUT må få fortsette å bidra med kompetanse og anbefalinger til institusjonene sitt kvalitetsfremmende arbeid. Det erverves mye innsikt og kompetanse i tilsynsarbeidet, og denne innsikten mener vi bør formidles gjennom evalueringer og anbefalinger. 

Oppsummering av NSOs prioriteringer: 

• Stortinget gjennomfører en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet.
• Regjeringen og Stortinget kommer frem til en løsning som ikke involverer at enkeltindividet skal betale for arbeidslivets kompetansebehov. 
• Fokuset i dimensjonering må være at samfunnsoppdrag og kvalitet i utdanningene blir opprettholdt, uansett størrelse og lokalisering.
• Man kan ikke måle alle ut i fra samme parametere om man vil ha en mangfoldig sektor.
• Statlig styring av utdanningsinstitusjonene skal skje direkte mellom institusjonen og departementet. 

Universitets- og høgskolerådet (UHR) er i hovedsak tilfreds med forslagene i Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler. Meldingen signaliserer en styring av universitetene og høyskolene som er mer overordnet, noe UHR har etterlyst; styre mer i det store, og mindre i det små. Den samme intensjonen lå også til grunn for Kvalitetsreformen som ble innført i 2003 og bak Strukturmeldingen fra 2014.

UHR vil derfor innledningsvis peke på hvor lett utviklingen går i en retning av mer styring og krav til rapportering, til tross for de beste intensjoner om å sikre universitetenes og høyskolenes autonomi. Det siste eksemplet i så måte, er den nye universitets- og høyskolelovens forslag om å lovfeste at institusjonen skal dokumentere omfanget av tilretteleggingen de gjør for studentdemokratiet. Dette er et viktig arbeid og bør dokumenteres. Samtidig illustrerer det hvor fort utviklingen går i retning av en mer detaljert lovtekst. Det bør vises varsomhet med hva som kreves av rapportering i selve loven.

Balansen mellom politisk styring, institusjonelt selvstyre og faglig autonomi vil alltid være krevende, noe som også drøftes godt i stortingsmeldingen. UHR støtter stortingsmeldingens intensjoner om en mer forenklet målstruktur som innrettes mot overordnet styring av institusjonene.

Utviklingsavtalene
Stortingsmeldingens forslag til styrking av utviklingsavtalene og at disse fortsatt skal utvikles i samarbeid mellom departement og institusjon, er gode. Dette gir tilstrekkelig fleksibilitet til at universitetene og høyskolene kan målrette og prioritere sin aktivitet innenfor egne satsingsområder og sikre en fortsatt mangfoldig UH-sektor. UHR mener det er fornuftig at det ikke legges finansiering i utviklingsavtalene. Med finansiering ville utviklingsavtalene lett blitt et måleinstrument som måtte oppfylles for ikke å tape budsjettmidler. Uten finansiering er det lettere å prioritere utvikling og strategiske satsinger.

Livslang læring
UHR har i flere år etterlyst et klarere og mer fleksibelt regelverk knyttet til finansiering av etter- og videreutdanning. For å få til en satsing på livslang læring, er det helt avgjørende. UHR har sagt seg villig til å bistå i dette arbeidet dersom det er ønskelig.

Det må sikres tilstrekkelig ressurser for å iverksette en satsing på livslang læring av det omfanget som regjeringen signaliserer. En satsing på livslang læring må ikke få som konsekvens at dagens utdanningstilbud nedprioriteres og kvaliteten forringes.

Finansiering
UHR er i all hovedsak tilfreds med dagens finansieringssystem. Systemet er relativt enkelt, med tanke på det komplekse feltet det skal dekke. En solid basisfinansiering gir institusjonene muligheter til å handle både strategisk og langsiktig. Samtidig gir det fleksibilitet til at særlig prioriterte områder og nye samfunnsbehov kan ivaretas, uten at selve systemet må endres. Den signaliserte gjennomgangen av finansieringssystemet bør være helhetlig og ta høyde for de endringer regjeringen foreslår f.eks. innen livslang læring, utvidet praksis og økt internasjonalisering.

Dimensjonering
UHR er enig i at dimensjoneringsarbeidet må ha som mål å dekke studentenes etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft. UH-institusjonene må planlegge for fremtidige samfunnsbehov. Et fremtidig perspektiv må dermed også inkluderes når det varslede analyse- og informasjonssystemet for nasjonale og regionale behov for høyt utdannet arbeidskraft skal utvikles. Ressurser avsatt til dette systemet må avpasses nytten det etter hvert vil få. Det samme gjelder for etablering av nye konkurransearenaer som erfaringsmessig kan gi høye transaksjonskostnader. Studietilbud som etableres for en kort periode kan gi utfordringer for rekruttering og dermed kvaliteten i nye studietilbud.

UHR støtter at det nye direktoratet kan brukes til å utrede ulike konsekvenser av nedleggelser av utsatte fag, men mener at utdanningsinstitusjonene selv må ha det avgjørende ordet i slike beslutninger. UHR går ikke inn på stortingsmeldingens forslag knyttet til enkeltfag og gradsrettigheter. Meldingen foreslår en endring av gradsforskriften for psykologi, juss og teologi. Blant våre medlemsinstitusjoner er det ulike meninger om en oppheving av gradsforskriften.

Styring av profesjonsutdanningene 
UHR mener at styring gjennom rammeplaner er en foreldet måte å regulere utdanninger på, der behovet for nasjonal koordinering og styring hemmer mulighetene for utvikling av utdanningene. Det strider også mot institusjonenes faglige autonomi og reduserer mulighetene for å utvikle forskningsbaserte utdanninger som er basert på den nyeste kunnskapen. Det var nettopp denne overstyringen som skapte størst utfordring for universitetene og høyskolene da de måtte tilrettelegge for alternative undervisningsopplegg, som fortsatt skulle ivareta læringsutbyttet idet koronapandemien førte til stengte institusjoner. Det er derfor skuffende at stortingsmeldingen legger opp til fortsatt bruk av rammeplaner, til tross for at det varsles at disse skal være mer overordnet og at «Utdanningsinstitusjonene bør gis noe mer fleksibilitet til å utvikle disse utdanningene i samspill med arbeidslivet og med blikk på regionale behov». Det er positivt at utviklingen av retningslinjer skal skje gjennom nasjonale samarbeidsorganer styrt av utdanningsinstitusjonene selv og med deltakelse fra representanter for arbeidslivet. UHR vil igjen uttrykke en særlig bekymring for helse- og sosialfagutdanningene. Detaljstyringen av disse utdanningene fortsetter og det varsles i meldingen at denne organiseringen skal evalueres om noen år. UHR mener at en slik måte å styre utdanningene på påvirker den faglige autonomien negativt. Dette kan igjen gå ut over kvalitetsutviklingen og hindre at ny kunnskap blir ivaretatt på en god måte, med de konsekvenser det kan få for fremtidige yrkesutøvere. UHR er glad for at regjeringen varsler kontakt med EØS om mindre detaljstyring av rammeplanene for helse- og sosialutdanningene.

Direktoratene  
Universitets- og høgskolerådet mener at det er viktig med en tydeligere arbeidsdeling og presisering av rollene de ulike direktoratene skal ivareta. Dette er allerede besluttet gjennom vedtatt omorganisering av flere av dagens direktorater. Når det gjelder UNIT som tjenesteleverandør, må institusjonenes mangfoldige behov og autonomi ivaretas. Ett av målene med omorganiseringen er en økt effektivisering. UHR ser frem til gevinstrealiseringsplanen som regjeringen har besluttet skal utarbeides i etterkant av omorganiseringen.

Universitets- og høgskolerådet har uttrykt skepsis til etableringen av ett stort direktorat, som et mellomledd mellom Kunnskapsdepartementet og utdanningsinstitusjonen. En av de beste trekkene ved den norske modellen, har vært den gode og direkte dialogen mellom UH-institusjonene og departementet. UHR er derfor tilfreds med at styringslinjen fortsatt skal gå direkte mellom institusjonene og departementet. 

Unios forbund representerer en stor del av de ansatte i UH-sektoren, samt helt sentrale posisjoner i det norske velferdssamfunnet med universitets- og høyskoleutdanning. Meld. St. 19 har således stor betydning for Unio og Unios forbund, våre tillitsvalgte og medlemmer.

Styring

Høyere utdanning er en mangfoldig sektor som skal ivareta et bredt spekter av mål både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Universitetene og høyskolene er viktige kulturinstitusjoner som skal sikre landet en fri og uavhengig kunnskapsoppbygging og kritisk refleksjon. De skal sikre faglig variasjon og bredde, og være sterke regionale institusjoner.

For å ivareta dette må universitetene og høyskolene være autonome med høy grad av selvstendighet og akademisk frihet, slik at de fritt kan søke og utvikle kunnskap for kritisk etterprøving, uten hensyn til partsinteresser, statsmakt og oppdragsgivere. Da må de ansatte og studentene sikres involvering og innflytelse over faglige spørsmål og prioriteringer.

Det har de senere årene vært en utvikling mot en mer kompleks og tung styringsmodell av høyere utdanning, med mange mål og indikatorer å forholde seg til. Unio er derfor fornøyd med de signaler regjeringen kommer med når det gjelder en tydeligere styringsdialog som er tilpasset den enkelte utdanningsinstitusjon. Dette mener vi vil bidra til større mangfold og faglig variasjon.

I lys av dette mener vi også at meldingens forslag om å videreutvikle den dialogbaserte styringen med institusjonsvise mål er et riktig skritt på veien. Vi har tro på at dette kan føre til en mer differensiert styring av sektoren, og dermed stimulere til tydeligere institusjonsprofiler og bedre arbeidsdeling i sektoren.

Samtidig vil behovet for nasjonal samordning variere mellom ulike utdanninger. Pofesjonsutdanningene utdanner til yrker som skal sikre kvalitativt gode velferdstilbud i hele landet. Det er derfor viktig å ivareta felles krav til standarder, kompetanser og ferdigheter som kreves i yrkesutøvelsen i disse yrkene. Unio mener at nasjonale rammeplaner er viktige verktøy for å ivareta dette hensynet, og at dette må hensyntas i den videre diskusjonen om å justere rammeplanene. Unio mener bred involvering av utdanningsinstitusjonene og arbeidslivets parter må ivaretas i den videre prosessen.

Dimensjonering

Unio er enig i at dimensjoneringen av høyere utdanning må ta hensyn til både studentenes etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft. Vi støtter at universitetene og høyskolene fortsatt skal ha høy grad av autonomi i dimensjoneringsprosessen. Samtidig vil vi fortsatt støtte et system der myndighetene tar et overordnet ansvar for dimensjonering av utdanninger der det er et samfunnskritisk behov for kompetanse. Kandidatmåltallene er viktige signaler til universitetene og høyskolene om forventninger til et antall utdannede kandidater til visse yrker. Unio mener derfor at styring gjennom kandidatmåltall må videreføres.

Finansiering

Vi har sett gjennom flere prosesser og meldinger til Stortinget at det er økende forventninger til at høyere utdanning skal ivareta behovet for livslang læring, og at både tidligere studenter og personer med annen bakgrunn og høy realkompetanse skal få økte muligheter til å heve og oppdatere sin kompetanse. Universitetene og høyskolene forventes å utvikle og tilby fleksible og relevante studietilbud for disse gruppene. Unio mener at disse forventningene er en del av høyere utdannings brede og viktige samfunnsmandat, men at det er viktig at nye forventninger til sektoren følges av rammevilkår som gjør det mulig for universiteter og høyskoler å ivareta sitt brede mandat.

Høyere utdanning tilbyr i dag en bred og inkluderende grunnutdanning der overordnede kompetanser som kritisk tenkning og selvstendig refleksjon står sentralt. Vi er glade for at meldingen peker på at høyere utdanning i tillegg til å kvalifisere for viktige oppgaver i samfunnet, skal bidra til å øke det generelle kunnskapsnivået i samfunnet og legge til rette for den enkeltes dannelsesprosess. Dette er sentrale oppgaver i sektoren som ikke må mistes av syne. Unio mener at det de siste årene har vært en uheldig utvikling mot en for stor konkurranse om midler til forskning og utvikling. Forskning og utvikling bør i størst mulig grad finansieres gjennom basisbevilgning, eventuelt gjennom store forskningsprosjekter.

Unio er derfor glad for at meldingen foreslår en helhetlig gjennomgang av hvordan finansieringen av universiteter og høyskoler bedre kan innrettes for å nå de politiske målene innenfor rammen av den overordnede styringspolitikken.  

NHO takker for muligheten til å gi et høringsinnspill om stortingsmeldingen om styring av statlige universiteter og høyskoler. God styring av UH-sektoren er viktig for å tette kompetansegapet i norske bedrifter. NHO la høsten 2020 frem et "Veikart for fremtidens næringsliv". Dette viser at vi må skape 250 000 netto nye arbeidsplasser i privat sektor innen 2030 for å trygge velferden. Skal vi få til det, må bedrifter kunne rekruttere ansatte med relevant utdanning. Norge har gode forutsetninger for å lykkes, men da må kompetansepolitikken rettes inn mot å tette eksisterende kompetansegap og bidra med kompetanse som skaper vekst i nye forretningsområder som er under utvikling, f.eks. CCS, havvind, offshore havbruk, batteriproduksjon og hydrogen. Aldri før har Norge utdannet flere mennesker enn de siste 10 årene. Likevel er kompetansegapet blant NHO-bedriftene stabilt og stort. 6 av 10 bedrifter har et udekket kompetansebehov.  

Viktige temaer i styringspolitikken 

For NHO er disse temaene særlig viktige når det gjelder styringspolitikken for statlige universiteter og høyskoler: 

1. Styring som bidrar til å styrke samarbeidet med partene i arbeidslivet 

NHO vil fremheve viktigheten av å styrke samarbeidet med partene i arbeidslivet. I dag skjer dette samarbeidet gjennom mange formelle og uformelle samarbeidsarenaer og på alle nivåer i utdanningssystemet. En styrking av samarbeidet med partene vil derfor være en naturlig forlengelse av dagens gode samarbeid. Vi kommer nærmere tilbake til hva som konkret bør gjøres for å styrke samarbeidet nedenfor. 

2. Styring som bidrar til å styrke arbeidslivets innflytelse på dimensjoneringen 

Arbeidslivets innflytelse på dimensjoneringen er svak, og det er primært studentenes søkning som er avgjørende for dimensjoneringen. For å ivareta kompetansebehovene i fremvoksende næringer og nye satsningsområder for norsk konkurransekraft, er NHO særlig opptatt av at det må utdannes flere studenter innenfor teknologifagene. Norge har relativt få studenter innenfor disse fagområdene, sammenliknet med land det er naturlig å sammenlikne seg med.  

3. Styring som bidrar til å styrke arbeidslivsrelevansen 

Arbeidslivsrelevansen bør bli bedre i mange høyere utdanninger. Økt arbeidslivsrelevans kan sikres på mange ulike måter, blant annet ved nær kontakt med arbeidslivet i utarbeidelse av studieprogrammer og i gjennomføring av undervisningen. NHO mener dessuten at alle studenter må få tilbud om studiepoenggivende praksis. Vi viser her også til NHOs innspill til høringen om arbeidsrelevansmeldingen. 

4. Styring som bidrar til å styrke etter- og videreutdanningstilbudet 

NHO mener livslang læring bør inn i grunnoppdraget til UH-sektoren. Det er viktig at universiteter og høyskoler tar et enda større og mer systematisk ansvar for folks muligheter til livslang læring. For å få dette til, må pådriveransvaret ligge i arbeidslivet, samtidig som samarbeidet mellom UH og arbeidslivet må styrkes ytterligere. Det er viktig å styrke tilbudssiden i EVU-markedet, ikke minst innenfor tekniske fag, IKT og digitalisering, hvor tilbudet i dag er dels mangelfullt nasjonalt. Det er viktig å få på plass fleksible, digitale og modulbaserte tilbud, slik at opplæringen kan kombineres med arbeid. 

Finansieringssystemet 

Regjeringen varsler i styringsmeldingen at man vil gjennomgå hele finansieringen av universiteter og høyskoler. Det er viktig at gjennomgangen og den politiske oppfølgingen kommer så raskt som mulig. Finansieringssystemet må også gjennomgås med tanke på å legge bedre til rette for og skape sterkere insentiver til utvikling av etter- og videreutdanningstilbud. NHO mener samarbeid med arbeids- og næringsliv bør tillegges større vekt med tanke på hva universitetene og høyskolene måles etter. Høyskolene og universitetene må bli målt på sin EVU-aktivitet, og det bør vurderes om dette skal innlemmes i resultat- og finansieringssystemet. Kostandskategoriene i finansieringssystemet må også gjennomgås. Teknologiutdanningene er blant annet betydelig underfinansiert per i dag. Det er derfor viktig å heve finansieringskategorien for ingeniør- og teknologistudier. NHO anbefaler at ingeniørutdanninger i tillegg til ny finansieringskategori også får et tilleggsbeløp per student, slik at utdanningene kan legge til rette for at studentene har tilgang til relevant og oppdatert utstyr som de vil møte i arbeidslivet.  

Utviklingsavtaler 

Styringsmeldingen varsler at utviklingsavtalene blir mer sentrale i styringen framover. NHO mener utviklingsavtaler er et velegnet virkemiddel i sektoren, og mener det også må knyttes finansiering til disse. Utviklingsavtalene bør videreutvikles som strategisk verktøy for styring av institusjonene. Avtalene bør ha konkrete mål, og det bør knyttes finansiering til måloppnåelsen. NHO mener for eksempel at styrking av arbeidslivsrelevansen og bedre dimensjonering er temaer som kan inngå i utviklingsavtalene. NHO mener utviklingsavtaler må drøftes i Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) før de vedtas slik at perspektivene fra arbeidslivet også kan bidra til å forankre innholdet i avtalene. 

Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) 

Styringsmeldingen påpeker at kontakten med arbeidslivet gjennom det lovpålagte rådet for samarbeid med arbeidslivet (RSA) har varierende betydning når det gjelder dimensjonering. NHO har sammen med LO over tid arbeidet med å styrke arbeidet i RSA, i tett og god dialog med UH-sektoren. NHO mener det er nødvendig med klarere retningslinjer fra KDs side når det gjelder RSA. RSA bør formulere konkrete anbefalinger som behandles i institusjonenes styringsorganer og komme med innspill til satsinger som SFU, SFF, SFI, strategi samt utviklingsavtaler. Det er viktig med god sammenheng mellom RSA og arbeidet som foregår på de andre nivåene ved UH-institusjonene, ikke minst på programnivået. RSA bør også kunne gi overordnede innspill til UH-institusjonenes dimensjonering av fremtidige utdanningstilbud. NHO mener KD også må stille klare forventninger om representasjon fra arbeids- og næringslivet i styrer og råd på fakultets-, institutts- og programnivå. 

Gradsforskriften 

Regjeringen mener tiden er overmoden for å lette på gradsforskriften. NHO mener prinsipielt at institusjonsakkreditering og krav til akkreditering av studietilbud er tilstrekkelig for å regulere hvilke institusjoner som kan tilby hvilke studier. I tillegg kommer tildeling av øremerkede midler til studieplasser, og eventuelle kandidatmåltall. Dersom KD mener at det er behov for sterkere styring av hvilke institusjoner som får lov å tilby enkelte studier, mener NHO at dette må gjøres på andre måter enn ved å bruke gradsforskriften. Styring ved bruk av gradsforskriften fører til en streng regulering av utdanninger som fører frem til andre grader enn bachelor og master, mens utdanninger hvor det kan være like sterke argumenter for nasjonal regulering, ikke er omfattet, da alle universitetene fritt kan opprette mastergrader. 

Rammeplaner 

Regjeringen ønsker mer overordnet styring av profesjonsutdanningene med rammeplaner og vil at utdanningsinstitusjonene skal få større frihet og mer ansvar for å utvikle disse utdanningene i samarbeid med blant annet regionale partnere i arbeidslivet. NHO er enig i at det er viktig å se på rollen til og innslaget av rammeplaner. Institusjonell autonomi må fortsatt sees i sammenheng med et velfungerende og kompetent tilsyn. 

Tekna – Teknisk naturvitenskapelig forening er den største masterforeningen i Norge, og den største fagforeningen i Akademikerne med over 87 000 medlemmer. Våre medlemmer har mastergrad eller mer fra tekniske og naturvitenskapelige fagområder.  

Økonomisk styring og ABE-reformen

Tekna forventet at man i meldingen ville redegjøre for konsekvensene av ABE-reformen, og ta stilling til om dette er et styringsverktøy det er hensiktsmessig å videreføre. Dette er ikke omtalt. Tekna vil gjøre Stortinget oppmerksom på at arbeidsbyrden på vitenskapelig ansatte har økt betraktelig da man har valgt å ta kuttene på administrativt personale. For å illustrere årsaken til dette viser vi til et utvalg nye pålegg og oppgaver som institusjonene nå må gjennomføre, som er administrativt svært ressurskrevende, men hvor man har kuttet i administrativt personell til å bistå. Her er noen av de oppgaver som krever ressurser:

• Søknader på tilskuddsordninger til utvikling og drift av etter- og videreutdanningstilbud
• Utvikling av digital undervisning, eksamen og sensur
• Utvikling av fleksible utdanningstilbud
• Lage systemer for å følge opp tettere samarbeid med arbeidslivet
• Sikre gode utvekslingsavtaler for våre utenlandsstudenter
• Ivareta og videreutvikle internasjonalt samarbeid
• Økt forskningsaktivitet med nedskalert teknisk personell ved laboratorier og annet administrativt arbeid

Kapasitet blant vitenskapelig ansatte – rekrutteringsutfordringer

En utvidet forsknings- og undervisningsaktivitet må møtes med tilstrekkelig kvalifiserte vitenskapelig ansatte. Rekruttering til vitenskapelige stillinger er krevende. For få studenter velger naturvitenskapelige og teknologiske utdanninger, og det er lite attraktivt blant dem som faktisk har MNT-kompetanse å velge en karriere i akademia. Tekna mener at styring og pålegg om å utvide antall studieplasser, med tilhørende økning i oppfølging av den enkelte student, må følges av en øremerket økning i undervisningsressurser. Eksempelvis må en økning av antallet studieplasser innen IKT kombineres med midler for å sikre kvalitet på utdanningen, herunder ressurser til rekruttering av lærekrefter.

Dimensjonering

Stadig flere ønsker høyere utdanning, hvilket gjenspeiler seg i søkertallene, som har økt betraktelig siden 2010.[1] Kapasiteten i høyere utdanning må stå i et rimelig forhold til etterspørselen blant utdanningssøkerne.

Tekna viser til debatten om dimensjonering/finansiering skal følge av i hvilken grad man får jobb etter endt studie. Tekna organiserer medlemmer fra studier som er ettertraktet av arbeidslivet. Tekna mener likevel det er studentenes egenmotivasjon og eget valg som er avgjørende for å få høy gjennomstrømming og høyt læringsutbytte og dermed gode kandidater til arbeidslivet.

Tekna mener at man må ha som utgangspunkt studentenes preferanser og ønsker i dimensjoneringen av studiene.

Tekna mener Stortinget bør presisere at institusjonene selv har best forutsetning for å fordele studieplassene mellom studieprogrammer.

Egenbetalingsforskriften

Statlige universitet og høyskoler har et svært viktig samfunnsoppdrag. En grunnleggende forståelse av at utdanning skal skje gjennom hele livet, er blitt tatt på alvor gjennom kompetansereformen. Gratisprinsippet må ligge til grunn. Retten til etter- og videreutdanning må ikke være avhengig av egen økonomi eller prisgitt arbeidsgivers betalingsvillighet. Tekna er kritisk til signalene i denne meldingen om å gjøre regelverket for egenbetaling mer fleksibelt og åpne for at statlige universiteter og høyskoler i større grad enn i dag kan tilby utdanninger mot egenbetaling.

Tekna vil advare mot at man gjør endringer i egenbetalingsforskriften som bidrar til et klassedelt etter- og videreutdanningssystem basert på økonomi.

Forskriftsjungelen

Tekna viser til det pågående arbeidet med en ny universitets- og høyskolelov. Vi mener at regelverket er blitt for komplisert og at det er gitt svært mange forskriftshjemler, som gir fullmakter til en rekke underliggende forvaltningsorganer. Det vises i meldingen til NIFUs konklusjon om at loven har et overskudd av rettslige reguleringsmekanismer.

Tekna mener Stortinget må be regjeringen sørge for en større gjennomgang med sikte på å rydde lovverket som et avbyråkratiseringstiltak.

Kvalitetsindikatorer

Universiteter og høgskoler strekker seg etter å levere på indikatorer de blir målt etter. Kvalitetsindikatorer kan dermed være effektive verktøy for å sikre måloppnåelse. Det er imidlertid svært viktig at indikatorene som blir satt er treffende for hva man ønsker å oppnå. For å sikre større arbeidsrelevans kan man for eksempel vurdere å måle graden av samarbeid med næringslivet. Tekna er usikker på om kvalitetsindikatorer knyttet til gjennomstrømming er hensiktsmessige for å nå nye mål om fleksibel og desentralisert utdanning og EVU.

Tekna mener nåværende kvalitetsindikatorer må evalueres, og man bør vurdere om det er andre indikatorer institusjonene bør måles etter i fremtiden.

Publiseringspoeng

Tekna opplever at ordningen med publiseringspoeng ikke lenger er i tråd med den opprinnelige intensjonen. Det er ikke gitt at antallet publikasjonspoeng er et kvalitetsstempel. Alle, også instituttene, er rammet av en utvidet bruk gjennom kvantitative styringsparametere, som dreier seg mot helt andre forhold enn å måle forskningskvalitet.

Tekna mener det er nødvendig at man tar en bredere gjennomgang av ordningen med publiseringspoeng.

Etter- og videreutdanning – en del av oppdraget for UH-sektoren

Tekna viser til at det er sendt politiske signaler om at etter- og videreutdanning skal være en integrert del av institusjonens oppgaver. Tekna støtter dette. Tekna vil påpeke at det vil være behov for en økning i undervisningsressurser til å utføre denne oppgaven. Det er ikke mye ledig kapasitet blant ansatte til å påta seg nye oppgaver uten å øke de ordinære rammene og å tilføre mer ressurser.

Tekna mener undervisningsressursene bør tilføres slik at de utløser faste stillinger ved universitetene, ikke slik at det vil medføre en økt grad av midlertidige undervisningsansatte.

Finansiering

Tekna støtter en helhetlig gjennomgang av hvordan finansieringen av universiteter og høgskoler bedre kan støtte politiske mål, ivareta sektoransvaret og sikre bedre ressursutnyttelse. Det søkes mye finansiering eksternt, noe som er utfordrende av flere årsaker. Ofte er målekriteriene like for UH- og instituttsektoren. Forskere ved universiteter og høgskoler skal ikke kun skrive søknader og forske, de skal også undervise studenter. Mye tid går med til å søke ekstern finansiering, og mange av søknadene blir ikke innvilget. Solid basisfinansiering er viktig for å sikre god ressursutnyttelse.

Tekna mener at flere oppgaver for UH-sektoren må følges opp med økning i basisbevilgningen og at det må gjøres en grundig vurdering av effektene av en økning av konkurransebasert finansiering.

Laboratorieaktivitet

Mindre detaljert og omfattende styring gir mer handlingsrom og frihet til institusjonene. Det finnes mange positive aspekter ved dette, men man må også være bevisst eventuelle uheldige konsekvenser som kan oppstå. Laboratorievirksomhet er kostbart å drifte, og det vil i mange tilfeller være mer lønnsomt for institusjonene å benytte dette til egen forskning eller drive utleie av laboratoriet og dets utstyr fremfor å disponere disse i undervisningen.

Tekna mener laboratorieundervisning og -aktivitet for studentene må bli prioritert og finansiert tilstrekkelig for å sikre høy kvalitet i utdanningen.

[1] https://www.unit.no/media/2494/download?inline

Uloba – Independent living Norge SA, Unge Funksjonshemmede og Norges Handikapforbunds Ungdom viser til Meld. St. 19 (2020 –2021) om styring av statlige universiteter og høyskoler. Med dette sender vi inn våre samlede merknader til komiteen.

Savner omtale av funksjonshemmede studenter

Norge ratifiserte CRPD-konvensjonen i 2013. CRPDs artikkel 24 fastslår at funksjonshemmede barn og unge har rett til en utdanning uten diskriminering og med de samme mulighetene som alle andre. Norge har etter artikkel 24 en kontinuerlig og proaktiv forpliktelse til å fjerne det som står i veien for retten til utdanning, og med endring av kultur, politikk og praksis i den vanlige skolen for å kunne legge til rette for og faktisk inkludere alle elever og studenter.

Overordnet savner vi omtale i stortingsmeldingen om hvordan funksjonshemmedes rett til utdanning etter CRPD skal oppfylles. I dag møter studenter med funksjonsnedsettelser mange barrierer i høyere utdanning, inkludert manglende universell utforming, dårlig tilrettelegging, og diskriminering. Vi har forståelse for at universiteter og høyskoler gis stor grad av autonomi til å selv avgjøre hvordan de skal gjennomføre sine oppgaver. Likevel er det viktig at institusjonenes selvbestemmelse ikke går ut over retten til utdanning. Flere universiteter og høyskoler oppfyller ikke forpliktelsene de har etter universitets- og høyskoleloven. Derfor trengs det tydelig statlig styring som sikrer at funksjonshemmede får likeverdig tilgang til høyere utdanning.

Tilsyn om rimelig tilrettelegging

I samsvar med artikkel 24 nr. 2 bokstav c) må Norge sørge for rimelig tilrettelegging slik at hver enkelt student får tilgang til undervisning på lik linje med andre. Hva som er rimelig, defineres etter en gjennomgang av miljøet, en analyse av hvor relevant og effektiv en tilrettelegging vil være, og forventet resultat med hensyn til å motvirke diskriminering. Å bruke manglende ressurser og finansiell krise som begrunnelse for ikke å ha kommet lenger i arbeidet med inkluderende utdanning, er i strid med artikkel 24. Rimelig tilrettelegging forutsetter ikke nødvendigvis en medisinsk diagnose på funksjonsnedsettelse, men bør i stedet være basert på en vurdering av sosiale barrierer. Vi vil påpeke at å nekte rimelig tilrettelegging er diskriminering, og plikten til å sørge for rimelig tilrettelegging trer i kraft umiddelbart, og ikke gradvis. Norge må sørge for at det finnes uavhengige systemer som kontrollerer at tilretteleggingen er hensiktsmessig og effektiv, og opprette trygge, raske og tilgjengelige erstatningsordninger når studenter med nedsatt funksjonsevne anser at tilretteleggingen ikke har vært tilfredsstillende, eller at de har opplevd diskriminering. Det er helt nødvendig med tiltak som beskytter den som diskrimineres mot urett under erstatningsprosessen.

Tilgjengelig

Artikkel 9 og artikkel 24 henger nøye sammen. Tilgjengelighet er en forutsetning for at funksjonshemmede skal kunne delta fullt ut i samfunnslivet på lik linje med andre. Vi kan ikke utøve vår rett til inkluderende utdanning på en effektiv måte uten et miljø som er fysisk tilgjengelig, herunder skoler og alle andre læresteder, og uten tilgjengelige offentlige transportmuligheter, tjenester og informasjons- og kommunikasjonsteknologier. Undervisningsmetoder og -midler bør være tilgjengelige, og undervisningen bør finne sted i et tilgjengelig miljø. Hele læringsmiljøet for funksjonshemmde elever og studenter må være utformet slik at det fremmer inkludering. Inkluderende utdanning er også et kraftfullt verktøy til å fremme tilgjengelighet og universell utforming.

En utfordring med dagens system, er at det ikke gjennomføres tilstrekkelig nasjonalt tilsyn med universell utforming og individuell tilrettelegging i UH-sektoren. Vi mener derfor at NOKUT, som tilsynsorgan, må ha som ansvar å føre kontroll med at universitetene og høgskolene faktisk gjennomfører rimelig tilrettelegging. NOKUT og Kunnskapsdepartementet må også kunne instruere universiteter og høgskoler om å gjennomføre nødvendige tiltak for at vi skal kunne velge og gjennomføre høyere utdanning. Våre rettigheter kan ikke overføres til utdanningsinstitusjoner, men må kunne garanteres gjennom systematisk kontroll og oppfølging fra statens side. 

Borgerstyrt personlig assistanse (BPA)

BPA er en rettighetsbasertordning som er utviklet og drevet av oss funksjonshemmede. Vi ser på BPA som et frigjøringsverktøy som skal fremme full likestilling og deltakelse for oss funksjonshemmede. BPA gir oss mulighet til å leve et fritt, aktivt, variert og likestilt liv på alle samfunnsområder. Ulobas Tilstandskartlegging (2020) viser at få unge med assistansebehov får mulighet til å ta høyere utdanning på grunn av at de ikke får tilstrekkelig timer med BPA til å være student. For å klare å stå i et utdanningsløp er det å ha tilstrekkelig assistanse svært viktig. Mange trenger assistanse på studiestedet, men det er også viktig å ha nok assistanse ellers i hverdagen for å sørge for at den går rundt. Først da er man i stand til å ta en utdanning. Derfor er BPA en viktig nøkkel for at Norge skal oppfylle bærekraftsmålene med tanke på funksjonshemmede.

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse skal etableres 1. juli 2021. Denne sammenslåingen skal blant annet inkludere Universell, som i dag er en administrativ enhet underlagt NTNU. Vi stiller oss positive til en slik sammenslåing, men finner imidlertid ingen føringer i stortingsmeldinga om hvordan direktoratet skal jobbe for å styrke universell utforming og tilrettelegging. Universell er i dag nasjonal pådriverenhet og koordinator for inkludering, universell utforming, tilrettelegging og læringsmiljøutvalg i høyere utdanning og fagskoleutdanning. Vi vil påpekte at det er viktig at arbeidet som Universell gjør i dag styrkes, og ikke svekkes. Universell gjør i dag et svært viktig arbeid, men har svært få ressurser sammenlignet med de store oppgavene de skal gjennomføre.

Vi ber komiteen vedta følgende merknader:

• Komiteen ber regjeringen foreslå virksomme tiltak som sikrer at alle universiteter og høyskoler overhoder plikten til å fremme universell utforming.
• Komiteen ber regjeringen sikre systematisk tilsyn og oppfølging gjennom NOKUT og Kunnskapsdepartementet slik at alle universiteter og høgskoler overholder plikten til å tilrettelegge utdanning for alle studenter.
• Komiteen ber regjeringen sørge for at unge med assistansebehov får tilstrekkelige timer med BPA til å leve et aktivt og selvstendig liv som student.
• Komiteen ber regjeringen sikre at den nasjonale innsatsen for universell utforming og tilrettelegging i universets- og høyskolesektoren styrkes i det kommende direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.

Styring av statlige universiteter og høyskoler - høring Stortinget

LO vil gjerne gi en kommentar til Meld. St. 19 (2020-2021), Styring av statlige universiteter og høyskoler.

Generell kommentar fra LO

I meldingen er det en gjennomgang av ulike styringsmodeller. LO er overrasket over at til tross for dette så finnes det ingen gjennomgang eller tiltak for å styrke demokratiet på universitetene og høyskolene. LO minner om at ansatte og studenter har en betydelig rolle i styringen av universiteter og høgskoler på alle nivåer for å sikre den demokratiske utviklingen av disse. LO savner derfor konkrete forslag som kan bidra til å styrke kollegiale styringsorgan.

LO har videre vært tydelig på at samarbeid med partene i arbeidslivet må inn i styringsmeldingen. Det er omtalt, men på en begrenset måte. I dag skjer dette samarbeidet gjennom mange formelle og uformelle samarbeidsarenaer og på alle nivåer i utdanningssystemet. En styrking av samarbeidet med partene i arbeidslivet vil derfor være en naturlig forlengelse av dagens gode samarbeid. LO viser til utdyping av behovet for et slikt samarbeid i vårt innspill til arbeidslivsmeldingen.

LO etterlyser en gjennomgang av samfunnsoppdraget til institusjonene. Vi ser en utvikling mot store regionale universiteter, som tilbyr både rene akademiske utdanninger og mer praktisk orienterte utdanninger. Samtidig ser det ut til å være tendens til akademifisering som følge av at tidligere høgskoler har fått universitetsstatus, noe som trekker dem lengre fra det praktiske yrket, og man risikerer å ha undervisningspersonell uten profesjonsbakgrunn. I tillegg har studentene for lite kunnskap om det norske arbeidslivet. Fravær av praksis og arbeidslivskontakt i studiet kan gå utover studentenes motivasjon og evne til raskt å tilpasse seg et krevende arbeidsliv.

Endring av styringssystemet

LO støtter en overgang til mer overordnede sektormål, kombinert med utviklingsavtaler som de rødgrønne innførte. Men regjeringen har ikke sagt noe om hvilke mål som skal tas bort, og hvilke resultatindikatorer som skal dempes eller fjernes. Det vil også være avgjørende om mindre styring blir fulgt opp internt på UoH med tilsvarende økt tillitt nedover i styringssystemet og helt ut til de ansatte. LO savner derfor en tillitsreform i høyere utdanning som kan erstatte dagens styringsmodell basert på mål og resultatstyring.

Styring av profesjonsutdanninger

Et mer sammensatt arbeidsmarked og økende behov for tverrfaglighet og utvikling av kompetanse i skjæringspunktet mellom forskjellige disipliner gir grunnlag for større mangfold i høyere utdanning. Utdanningsinstitusjonene bør få større handlefrihet til å øke arbeidslivsrelevansen, også på masternivå. For eksempel kan dagens masterforskrift begrense fler- og tverrfaglighet og hindre utvikling av nye mastergrader som i større grad tar innover seg at arbeidslivet kan ha behov for kandidater med mer variert og tverrfaglig bakgrunn.

Det er derfor bra at regjeringen åpner for at flere kan tilby profesjonsutdanninger på mastergradsnivå og at de foreslår å tildele gradsrettigheter innenfor rettsvitenskap, psykologi og teologi til de institusjonene som får akkreditering av NOKUT. Tilsvarende er det bra med større frihet og mer ansvar for å utvikle rammeplanene i profesjonsutdanningene. Vi merker oss at statsråd Asheim vil gi utdanningsinstitusjonene noe mer fleksibilitet til å utvikle disse utdanningene i samspill med arbeidslivet og med blikk på regionale behov. Det er noe LO har tatt opp ved flere anledninger. LO etterlyser en klarere plan for hvordan dette samarbeidet bør være, og at institusjonenes regionale samfunnsoppdrag skal styrkes.

I meldingen heter det at UoH og relevant arbeidsliv skal samarbeide om å fastsette og utvikle retningslinjene for de ulike utdanningene, slik systemet er for ingeniørutdanningene i dag. Det pekes på lærerutdanningene og det samme skal vurderes for helse- og sosialfagutdanningene. LO vil bemerke at «relevant arbeidsliv» må være det organiserte arbeidslivet, og da partene i arbeidslivet.

Dimensjonering, kapasitet og kompetanse
Regjeringen vil bruke utviklingsavtalene for bedre å dekke studentenes etterspørsel og arbeidslivets kompetansebehov, men er lite konkrete på dimensjonering i høyere utdanning. NIFU gjennomførte i 2019 på vegne av Kunnskapsdepartementet en undersøkelse om hvordan universiteter og høyskoler dimensjonerer sine studietilbud. De fant at arbeidslivets innflytelse på dimensjoneringen er svak, og at det primært er studentenes søkning som er avgjørende for dimensjoneringen. Samtidig vil LO understreke at dimensjoneringen av norsk høyere utdanning fungerer relativt godt. Det er lav arbeidsledighet og relativt lav mistilpasning blant ferdige kandidater. Studentene velger i hovedsak i tråd med arbeidsmarkedets behov, men det finnes samtidig utfordringer med å skaffe nok arbeidskraft til viktige yrker for samfunnet. Eksempler på dette er fagarbeidere, lærere innenfor yrkesfag og profesjoner innenfor helse og omsorgssektoren.

Finansiering
LO ser frem til en helhetlig gjennomgang av finansieringsmodellen. LO har vært og er opptatt av å styrke dagens basisfinansiering. En god grunnfinansiering er viktig for universitetene og høgskolenes muligheter til å opprettholde et høyt faglig nivå på utdanning og forskning. LO er også opptatt av at lærer- og helse- og sosialfagene sin plassering i kategorisystemet blir vurdert. Vi får mange tilbakemeldinger om underfinansiering.

LO er opptatt av å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Det kan sikres på mange ulike måter, blant annet ved nær kontakt med arbeidslivet i utarbeidelse av studieprogrammer og i gjennomføring av undervisningen. LO mener dessuten at flere enn i dag må få tilbud om studiepoenggivende praksis.

Regjeringen ønsker å gjøre regelverket for egenbetaling mer fleksibelt og åpne for at UoH kan tilby etter- og videreutdanninger mot egenbetaling. LO er selvsagt opptatt av å styrke EVU. Dette må ikke gå utover gratisprinsippet i høyere utdanning. Samtidig må det åpnes for at UoH kan utvikle enda mer fleksible og modulbaserte tilbud, slik at opplæringen kan kombineres med arbeid.

Her har LO tidligere meldt inn en bekymring for at endringer i finansieringsmodellen fra 2015 kunne føre til nedgang i andelen som tar etter- og videreutdanning (som ikke er studiepoenggivende og/eller som gir grad). En slik nedgang har vi sett i de siste årene, noe som ramme arbeidstakere som ønsker å ta en slik kompetanseheving. LO foreslår derfor at videreutdanning som ikke hører inn under gradsforskriften unntas fra kandidatindikatoren. Hvis ikke dette gjøres frykter LO at det vil svekke arbeidslivets evne til omstilling, og redusere dette tilbudet for store yrkesgrupper. Finansieringssystemet må derfor gjennomgås med tanke på å legge bedre til rette for å skape sterke insentiver til utvikling av etter- og videreutdanningstilbud.