Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven (nytt krav til samarbeidsavtalen mellom kommuner og helseforetak)

FFO er positiv til forslaget om å lovfeste samarbeidsavtalen mellom kommunene og helseforetak. Et slikt samarbeid er helt nødvendig dersom pasientgruppene som er nevnt som målgrupper for Helsefelleskapene skal sikres gode koordinerte tjenester. 

FFO støtter intensjonen og formålet med dette lovforslaget. Det er etter FFOs syn helt nødvendig med et tettere og bedre samarbeid mellom kommuner og helseforetak, slik at pasienter med behov fra begge nivåer får helhetlig tjenester. Erfaringer fra samhandlingsreformen har vist at samarbeidsavtalene ikke har vært tilstrekkelig til å sikre pasienter og brukere helhetlige og sammenhengende tjenester.

 Slik det fremgår av proposisjonen skal avtalene konkretisere hvordan man skal samarbeide om utvikling og planlegging av tjenestene. Avtalene skal ikke inneholde en felles plan. Det er likevel viktig at det lages konkrete planer for samarbeidet dersom man skal oppnå den ønskede effekt. FFO er enig i at det vil være uhensiktsmessig å detaljregulere innholdet i samarbeidet, men at dette må gjøres i de samarbeidsforaene som er planlagt opprettet i Helsefellesskapene. Samarbeidet om hvordan skape best mulige tjenester må også innebære utveksling av kompetanse og ressurser mellom kommuner og helseforetak. Dette kan innebære budsjettmessige forhold som bør adresseres. 

Behov for bedre felles planlegging
FFO er enig i departements beskrivelse av at det i liten grad foregår planlegging i felleskap mellom kommuner og helseforetak. Vi håper at lovforslaget vil sikre en felles planlegging av tjenestene slik at man oppnår bedre sammenhengende tjenester til pasienter og brukere med behov fra begge tjenestenivåer. FFO mener at involvering i hverandres planprosesser vil kunne medvirke til økt samarbeid mellom kommuner og helseforetak generelt sett, og at dette har mulighet for å kunne bli til fordel for begge parter. Det er enklere å planlegge en tjeneste i fellesskap når en vet hva den andre part har planlagt. Det bør være et mål at pasienter og bruker med dette vil oppleve mer samordnede og sammenhengende tjenester.

Selv om lovforslaget ikke stiller krav om én felles plan, men setter krav om å beskrive hvordan samarbeid og planleggings skal foregå, så må ambisjonsnivået være å skape en faktisk opplevd sammenhengende helsetjeneste for de pasient og brukergrupper med behov for tjenester fra begge tjenestenivåer. Helhetlige pasientforløp har vært et mål i svært mange år, men som har vist seg krevende å nå. FFO mener at lovkravet om samarbeidsavtaler og etablering av Helsefelleskap er et godt grep for å skape pasients helsetjeneste. Vi støtter derfor at det er nødvendig å pålegge en plikt i loven for både kommuner og helseforetak til å avtale hvordan man skal planlegge og utvikle tjenester. FFO er også enig i at innføring av et lovkrav vil bidra til sterkere forpliktelse hos begge parter.

Departementet beskriver behovet for felles virkelighetsforståelse som et tema som bør inngå i samarbeidsrelasjonen mellom kommuner og helseforetak. FFO er enig i at dette er viktig. Det å skape en felles forståelse for de ulike pasientgruppenes behov i hele forløpet er nødvendig. I høringsforslaget foreslås det å benytte felles kilder for å oppnå felles virkelighetsforståelse noe vi er enig i. Men vi mener også at dialog og drøfting på tvers også vil være et viktig i denne sammenheng.

Brukernes medvirkning
FFO er tilfreds med at departementet i høringsnotatet om etablering av Helseforetak la så sterk vekt på at brukere skal være med på alle nivåer. Vi er også opptatt av at brukerne skal delta i beskrivelsen av hvordan samarbeid og planlegging skal foregå. Ved at brukerne deltar aktivt i den felles planleggingen vil man få inn brukernes perspektiver. Brukernes erfaringer med hvordan tjenestene fungerer i dag, og hva som det vil være viktig å legge vekt på i utviklingen og planleggings av tjenestene er nødvendig.  Dette som ledd i det som er den overordnede ambisjonen om å skape pasientens helsetjeneste.

Ressurser
I lovforslaget framgår det at det er enkelte aktører som er bekymret for ressurssituasjonen i kommunene. FFO deler den bekymringen. Det ville være problematisk dersom kommuner, særlig de med begrensede ressurser, ikke klarer å levere tjenester i henhold til målene med samarbeidsavtalene. FFO mener det er bra at regjeringen har signalisert i nasjonal helse- og sykehusplan at spesialisthelsetjenestens finansieringsordninger skal videreutvikles for å understøtte målet om mer helhetlige tjenester. FFO er allikevel usikker på om dette er tilstrekkelig. Vi mener at det må vurderes hvorvidt det er behov for økonomiske insentiver til disse kommunene slik at de har mulighet til å oppfylle målet om en mer sammenhengende helsetjeneste. 

Saken gjelder 

Departementet foreslår et nytt krav til samarbeidsavtalen mellom kommuner og helseforetak. Forslaget innebærer at kommuner og helseforetak må avtale hvordan de sammen skal planlegge og utvikle tjenester. Formålet med forslaget er å bidra til bedre felles planlegging for å sikre sammenhengende og bærekraftige helse- og omsorgstjenester.  

Bestemmelsen er ikke endret i forhold til forslaget som var på høring.    

Legeforeningen mener 

Legeforeningen støtter forslaget om å innføre et nytt punkt i helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 nr. 12. 

Vi vil likevel understreke at det er andre forhold enn denne lovendringen som vil være avgjørende for om ambisjonene bak Helsefellesskapene oppfylles, eller ei. Det er fortsatt betydelige mangler i beskrivelsene av roller og ansvar i den nye modellen. Det er bekymringsfullt at dagens (manglende) håndtering av den krevende situasjonen i fastlegeordningen, av  legevakt  og når det gjelder samfunnsmedisinsk beredskap i kommunene preget av at kommunene stadig peker på staten når utviklingsbehov adresseres. Dette skjer til tross for et lovfestet “sørge for ansvar”. Dersom helsefelleskapene skal fungere som modell må ansvaret være klart definert og partene i posisjon til å ta dette. Legeforeningen er i økende grad i tvil om dette er tilfellet. En annen utfordring er at  det   ikke  følger midler for finansiering av  helsefellesskapene, med unntak av en mindre pott til sekretariatene.

Legeforeningen støtter etablering av  helsefelleskap  og er positive til  at modellen setter  fokus på  pasientene, at tjenester til utvalgte grupper skal prioriteres, og at helsefelleskapene skal bidra til de konkrete pasientforløpene. Vi er også positive til  at fastleger skal være representert i alle de tre samarbeidsnivåene. Vi påpeker at erfaringene fra tidligere inngåtte avtaler er at de ofte er lite kjent og at fastleger i liten grad har vært involvert i utarbeidelsen av dem. Fastlegene besitter en kompetanse som vil være avgjørende for at en skal kunne få til god samhandling om de pasientgruppene Helsefellesskapene er bedt om å prioritere.  

Legeforeningen mener det er problematisk at det ikke medfølger økonomiske midler til gjennomføring. Vi har merket oss at flere andre høringsinstanser også påpeker dette. Vi minner om m at eksisterende lovregulering om samarbeidsavtaler og felles planlegging  ikke alltid fungerer  etter intensjonen. Det er vanskelig å se for seg at hvordan dette blir annerledes når det ikke medfølger noen form for incentiver knyttet til lovendringen.  

For å oppnå målsetningen er det viktig at arbeid med inngåelse og gjennomføring av samarbeidsavtalene følges opp i praksis med en styrking av finansieringen av samhandling mellom helseforetak og kommuner, samt av ambulant virksomhet.  

Legeforeningen er i utgangspunktet positive til strukturen med tre nivåer i helsefelleskapene, men er bekymret for  risikoen for  økt byråkratisering, som kan stjele ressurser fra tjenestene. For alle planlagte tiltak Helsefellesskapene vurderer, må det sikres at fastlegene ute i kommunene tilføres  både  nødvendig kompetanse og  tilstrekkelige  ressurser før eventuelle endringer iverksettes. Dette kan innebære ressurser både til kompetanseutvikling, anskaffelse  av medisinsk/teknisk utstyr, økt bemanning  mm. 

Lovbestemmelsen er et viktig virkemiddel, men forslaget til nytt punkt 12  er  for generelt utformet. Det kan bidra til at de som skal forholde seg til det nye kravet i praksis kan ha ulik forståelse av hva som konkret skal inngå i en beskrivelse av «hvordan partene sammen skal utvikle og planlegge tjenestene». I tillegg er de øvrige styrende dokumenter (avtalen mellom KS og HOD, og omtalen i Nasjonal helse- og sykehusplan) svært overordnet, som igjen kan føre til store forskjeller i hvordan helsefelleskap og samhandling faktisk planlegges og gjennomføres. Det øker sannsynligheten for store regionale forskjeller. Legeforeningen mener det er en svakhet ved forslaget at det ikke stilles lovfestede krav til innholdet i planleggingsprosessen utover at den skal gjelde utvikling og planlegging av tjenestene. 

I tillegg til fastleger, bør også avtalespesialister involveres og konsulteres i utarbeidelse av samarbeidsavtalene som en viktig del av spesialisthelsetjenesten. Kommuneoverlegens rolle er heller ikke drøftet. Dette er en avgjørende svakhet fordi den type utvikling og planlegging man ønsker å oppnå åpenbart vil kreve medisinsk faglig kompetanse i den kommunale lederlinjen hvis kommuner og helseforetak skal bli kunnskapsmessig likeverdige partnere. Den samfunnsmedisinske kompetansen må derfor være sentral i helsefellesskapet. En tilsvarende presisering (slik som for fastlegene) av kommuneoverlegens rolle er derfor nødvendig. 

Bakgrunn

Forslaget er en del av oppfølgingen av Meld. St. 7 (2019 – 2020) Nasjonal helse- og sykehusplan 2020 – 2023 og avtalen mellom KS og regjeringen fra oktober 2019 om etablering av 19 helsefellesskap. 

Da forslaget var på høring, var Legeforeningen positive til intensjonen med forslaget, men påpekte at det var behov for ytterligere virkemidler for å oppnå formålet med lovendring. Blant annet skrev vi at det var behov for finansiering i form av friske midler, legenes rolle i helsefellesskapene og behovet for evaluering". Flere andre høringsinstanser hadde lignende innspill, men forslaget som fremmes for Stortinget nå er uendret sammenlignet med det som var på høring.  

Kommuner og helseforetak står overfor store, felles utfordringer knyttet til demografi, økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, knapphet på arbeidskraft og helsepersonell. Felles utfordringer krever en felles tilnærming og samarbeid rundt løsningene. Målet må være at kommuner og helseforetak samlet sikrer at befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester blir dekket. Flere stortingsmeldinger og NOUer – senest demografiutvalgets utredning[1] – viser både hvorfor dette er viktig og at det haster.

Norsk Sykepleierforbund er derfor positiv til forslaget om å innføre et nytt krav i helse- og omsorgstjenesteloven § 6.2, om at kommuner og helseforetak sammen skal avtale hvordan de skal planlegge og utvikle tjenester. Det er ingen tvil om at kommuner og helseforetak i større grad må involvere hverandre i egne planer, og at planene må henge bedre sammen. Spesialisthelsetjenesten kan ikke fortsette å overføre oppgaver til kommunene uten at dette er avtalt, og kommunene må involvere helseforetaket i måten de utformer og dimensjonerer sine tjenester. I dag bygger både kommuner og helseforetak ned døgnkapasiteten. Dette resulterer i korridorpasienter og overfylte sykehusavdelinger i spesialisthelsetjenesten, og et stort trykk på hjemmebaserte tjenester i kommunene. Pasienter og ansatte betaler prisen for dette.

Selv om NSF støtter intensjonen med forslaget vil vi presisere at en lovendring i seg selv ikke er nok for å lykkes. Vi er bekymret for at endringen resulterer i et sett prosedyrer, heller enn reell samhandling og helhetlig utvikling av tjenestetilbudet rundt de prioriterte målgruppene. I vårt høringsinnspill til forslaget, pekte vi derfor på at det er behov for å være tydeligere overfor kommuner og helseforetak om hva som er forventet med hensyn til felles utvikling og planlegging og hvordan dette kan gjøres. NSF mener derfor at endringen bør følges opp gjennom en veileder eller andre typer pedagogiske virkemidler, som kan bidra til å beskrive retningen og forventningene på en tydeligere måte.

Dersom helsefellesskapene skal utgjøre en forskjell må de speile virkemidler, ressurser og myndighet som understøtter målsettingene i avtalen.  Dette må gjelde alle nivåene i beslutningsstrukturen. NSF mener at det i det videre arbeidet med å etablere helsefellesskapene, må sikres at kommunene reelt blir likeverdige parter. Kommunene har ofte færre ressurser, mindre tilgang til helsefaglig kompetanse og ressurser til planlegging enn spesialisthelsetjenesten. Tilgangen til gode styringsdata er også mer utfordrende for kommunale helse- og omsorgstjenester.

Forskjellene i hvordan kommuner og helseforetak styres og finansieres utgjør kanskje det største hindret for god samhandling. Generelt mener derfor NSF det bør vurderes hvordan finansielle virkemidler kan tas i bruk for å stimulere til mer felles planlegging og tjenesteutvikling mellom foretak og kommuner. Helsefellesskapene kan være en viktig arena for utvikling og forankring av mulige virkemidler, som kan bidra til riktigere ressursutvikling på begge nivåer. NSF vil påpeke at det verken er manglende lyst eller vilje til samarbeid på tvers som gjør at slikt samarbeid ofte ikke fungerer best mulig. Det er tiden som ikke strekker til og rammebetingelsene som er mangelfulle. På klinisk nivå er mangelen på gode elektroniske samhandlingsløsninger og tilgang til faglige nettverk en stor utfordring.

I høringsnotatet til dette forslaget pekte departementet på følgende utfordring når det gjelder å få til god samhandling: «En utfordring for samarbeidet mellom kommuner og helseforetak i dag ser ut til å være at saker ikke alltid blir diskutert på rett nivå av personer med riktig kompetanse og myndighet.» Dette er en viktig påpekning. God samhandling må bygges nedenfra og opp, og det må sikres at de riktige tjenestene og folkene er representert – det vil si fagfolk, pasienter og pårørende som er involvert i samhandlingen. 

Sykepleietjenestene og sykepleierne spiller en stor og avgjørende rolle i svært mange pasientforløp, herunder pakkeforløp, og ivaretar viktige koordineringsoppgaver både rundt den enkelte pasient, og på tjenestenivå. Det gjelder ikke minst for de gruppene som skal prioriteres i helsefellesskapene: barn, skrøpelige eldre, psykisk syke og rusavhengige og personer med kroniske lidelser. Avtalen mellom regjeringen og KS sikrer ikke at sykepleietjenestene er direkte representert i beslutningsstrukturen på samme måte som fastlegene, verken fra kommuner eller helseforetak. Dette er en stor svakhet og risiko som må rettes opp i det videre arbeidet med helsefellesskapene. NSF etterlyser også en tydeliggjøring av tillitsvalgtes representasjon i arbeidet i helsefellesskapene, og mener dette må klargjøres. Komiteen bør være tydelig i sine forventninger rundt representasjon/involvering og stille krav om at dette må ivaretas i arbeidet med å revidere veilederen for samhandlingsavtaler i regi av Helsedirektoratet. Hvis ikke åpnes det opp for en svært ulik praksis, som ikke sikrer nødvendig medvirkning og involvering av ansatte og deres organisasjoner.

Avsluttende kommentarer
NSF har merket seg at mange kommuner både mangler en plan for å møte de fremtidige utfordringene innenfor helse- og omsorg, og en strategisk kompetanseplan.[2] I proposisjonen til dette forslaget vises det til undersøkelser gjennomført av Helse Nord RHF fra 2018, hvor kun 42 % av kommunene i regionen har utarbeidet strategiske planer for helse- og omsorgstjenestene. Det pekes også på at det er en utfordring at mange lokale helse- og omsorgsplaner i kommunene ikke inneholder tilstrekkelige analyser av status og utviklingstrekk i sektoren, og derfor i liten grad er egnet til bruk i øvrig planverk. Dette betyr at mange kommuner ikke har strategiske og langsiktige planer for å møte en av de største utfordringene de står overfor. Dette er svært bekymringsfullt. 

Som oppfølging av nasjonal helse- og sykehusplan utvikles det lokale og regionale utviklingsplaner hvert fjerde år. Dette er viktige redskap for å utvikle spesialisthelsetjenesten i ønsket retning. Når kommunene mangler tilsvarende planer står de dårlig rustet i møtet med en kompetansetung spesialisthelsetjeneste. Da blir det vanskelig å være likeverdige parter i et helsefellesskap. NSF mener derfor en lovfestet plikt til å utvikle planer for helse- og omsorgsområdet for kommunene er nødvendig, for å sikre grunnlagsmateriale for samhandlingen mellom kommuner og helseforetak. Dette er dermed en nødvendig premiss for at kommuner og helseforetak skal kunne realisere intensjonene bak det foreliggende lovforslaget. Dette pekes det også på av andre høringsinstanser. NSF vil be komiteen engasjere seg for å sørge for at dette kommer på plass.

[1] NOU 2020:15 – Det handler om Norge. NSFs høringssvar til denne kan leses her: https://www.nsf.no/nyheter/vart-politiske-arbeid/horingssvar-det-handler-om-norge

 [2] https://www.regjeringen.no/contentassets/d9861c8a33dc4b2291a8a41d1ecfdc78/sartrykk-kompetanseloft-2025-002.pdf

Om Forandringsfabrikken

Forandringsfabrikken Kunnskapssenter henter systematisk inn erfaringer og råd fra barn om møtet med barnehager, skole, psykiske helsetjenester, barnevern og rettssystem og oppsummerer det til kunnskap direkte fra barn. Barn og unge som er i de ulike systemene nå, rundt i landet, inviteres med i de nasjonale undersøkelsene. Svar som går igjen fra mange barn på mange ulike steder, blir undersøkelsens hovedfunn og kunnskapen fra barn. Forandringsfabrikken har siden 2014 gjort undersøkelser der 2000 barn og unge som får psykisk helsehjelp har delt erfaringer og gitt råd til psykisk helsehjelp. Barn og unge fra undersøkelsene inviteres med til å presentere kunnskapen fra barn, som proffer.  

Innspillene som presenteres her, bygger på kunnskap fra barn og på barns grunnleggende rettigheter, ifølge FNs barnekonvensjon.

Barns fire grunnleggende rettigheter må ivaretas

Forandringsfabrikkens undersøkelser viser at 3 av 4 barn ikke forteller om det vondeste eller mest strevsomme til psykisk helsevern. En av de viktigste grunnene til at barn ikke forteller er at barn ikke vet hva som skjer med det de forteller. Mange barn har opplevd at noe de har sagt eller gjort har blitt delt videre til voksne og andre fagfolk i andre tjenester. For mange barn har dette gjort at de har mistet tillit, både til den voksne som har delt noe videre og til andre voksne. Hvis barn ikke har tillit forteller de heller ikke om det vondest eller mest strevsomt. Når barn ikke får fortalt om det som er vondest eller mest strevsomt, blir hjelpen de får i psykisk helsevern og i psykisk helsetjenester i kommunen lite nyttig fordi hjelpen ikke har riktig fokus.

Samtidig har barn menneskerettigheter som kan sikre at de får fortalt det viktigste. Barns grunnleggende rettigheter etter FNs barnekonvensjon som skal sikre at barn får fortelle fritt er ikke godt nok ivaretatt i norsk lov. Alle barn har fire grunnleggende rettigheter som må ivaretas i alle handlinger eller avgjørelser som angår barn. Disse rettighetene må gjelde alle fremgangsmåter som berører barn, f.eks. når det skal avtales samarbeidstiltak. Rettighetene gjelder uavhengig av alder, partsrettigheter og samtykkekompetanse: 

Disse fire grunnleggende rettighetene er: 

• at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn (BK artikkel 3, Grunnloven § 104), 
• at barnet har rett til uttale seg fritt om forhold som berører barnet (BK artikkel 12, Grunnloven § 104),
• at barnet har rett på informasjon i forbindelse med at barnet har rett til å uttale seg (BK artikkel 12), 
• og at barnet har rett på privatliv (BK artikkel 16, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, Grunnloven § 102).

For å finne ut av hva som er barnets beste må barnet få uttale seg fritt. For at barnet skal få uttale seg fritt må barnet få nok og forståelig informasjon, og barnets rett til privatliv må ivaretas. Disse fire rettighetene må forstås og ivaretas i sammenheng, sier Barnekonvensjonen. Det holder for eksempel ikke at barnet får snakke med en voksen barnet er trygg på, hvis barnet ikke har nok informasjon til å uttale seg fullstendig.  

Våren 2020 ble dette viktige Stortingsvedtaket enstemmig vedtatt:

“Stortinget ber regjeringen gjennomgå helselovgivningen for å sikre at denne er i tråd med FNs barnekonvensjons prinsipper om barns rett til å bli hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett til privatliv.” Vi tenker at dere i Stortinget etter å ha vedtatt dette, også selv har ansvar for å sikre barns rettigheter i helselovgivning som dere vedtar. Derfor må lovparagrafen som dere skal vedta ta opp i seg dette.  

Forandringsfabrikkens vurdering

Lovforslagets mål om at helseforetak og kommuner skal avtale helt konkret hvordan de skal gjennomføre felles planlegging og hvordan de skal involvere hverandre i planarbeid HER må det inneholde krav om at barns grunnleggende rettigheter sikres fra planlegging til gjennomføring, når samarbeidet berører barn under 18 år. 

Barns grunnleggende rettigheter må ivaretas i alle handlinger som berører barn og samarbeidsavtaler berører barn. Disse rettighetene barn har etter FNs barnekonvensjon går over norske særlover. Derfor må paragraf 6.2. konkret ta inn barns grunnleggende rettigheter, hvis ikke kan barns rettigheter lett brytes når det avtales samarbeidstiltak.

For at samarbeidet mellom helseforetak og kommuner skal bli TRYGT og NYTTIG for barn må det komme en ny setning i andre ledd som sikrer barns rettigheter:

I lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. skal § 6-2 første ledd nr. 10, 11 og nytt nr. 12, og ny setning i andre ledd lyde:

• - 10. samarbeid om forebygging,
• - 11. omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden,
• - 12. konkret beskrivelse av hvordan partene sammen skal utvikle og planlegge tjenestene

Når det avtales samarbeidstiltak, må avtalen klargjøre ansvarsforholdene, herunder må arbeidsgiveransvaret avklares. Videre må det avtales hvordan samarbeidstiltaket skal organiseres og finansieres. Når samarbeidet berører barn under 18 år, må avtalen om samarbeidstiltak, sikre barns fire grunnleggende rettigheter: barnets beste, barns rett til informasjon, barns rett til privatliv og barns rett til å uttale seg fritt. 

Vi håper at dere som er politikere og kan bestemme tar kunnskapen fra barn og unge rundt i Norge på dypt alvor og sikrer barn de rettighetene de har krav på, men som mange i dag ikke får oppfylt.

Varme hilsner fra proffene Vanessa, Nora, Leon, Vilde, Alex, Emilie, Marcus

Forandringsfabrikken v/ Julie Granlund og fabrikkleder Marit Sanner 

Langt igjen til sammenhengende tjenester

Lovforslaget om et krav til at helseforetaket og kommunene sammen skal lage en plan som konkret beskriver hvordan partene skal utvikle og planlegge tjenestene, vil være en god styrkning av at pasienter skal oppleve helsetjenestene mer som sømløse tjenester. Vi vet at der er vi ikke i dag. Vi mener på det sterkeste at det også må inn et krav om evaluering av dette arbeidet, og at hverken planarbeidet eller evalueringsarbeidet kan utføres uten brukermedvirkning.

Løvemammaene har dessverre gjentatte ganger fått innsyn i at nedskrevne samhandlingsavtaler mellom sykehus og kommuner ikke fungerer i praksis for pasienten. Det at noe står nedskrevet i et dokument får ikke nødvendigvis den ringvirkningen det er ment å ha, nemlig sammenhengende og koordinerte tjenester.

For eksempel nevnes det i samhandlingsavtalene at det er opp til sykehuset å vurdere hva pasienten/familien har behov for alle døgn barnet er innlagt. Det er sykehuset som skal dekke eller gi refusjon til kommunen for tjenester kommunen gir inn i sykehuset, men kun dersom sykehuset vurderer det som nødvendig for barnet/familien. Sykehuset har også mulighet til å si at de utfører tjenestene selv med egne ansatte, noe som ikke alltid er barnets beste.

Vi vet at barna som til vanlig har vedtak på hjelp, f.eks. avlastning, nattevakt eller BPA (brukerstyrt personlig assistanse), mister dette under sykehusopphold fordi det oppstår konflikter om hvem som skal dekke hjelpen. Dette får store konsekvenser for barnet og familien. I mange tilfeller ender det opp med at barna ikke får den trygge og kjente nattevakten, og at foreldre ikke får avlastningen de sårt trenger pga. uenighet mellom kommunen og helseforetaket. Vi vet om barn som har store vedtak om kommunale helse- og omsorgstjenester, der sykehuset kun har sett en brøkdel av behovene, og familier derfor har stått uten hjelp og vært uten søvn nesten hele sykehusoppholdet.

Det finnes også kommuner som har faste avtaler om at f.eks. BPA-timer ikke faller bort under sykehusopphold og holder på hensikten av at BPA-assistenter følger barnet. Dette mener vi er en enkel og god løsning som flere kommuner bør ta i bruk. Vi mener at dersom det hadde blitt skrevet inn i forslaget om endringer i loven, ville det ha gjort sykehusopphold mye enklere og tryggere for både pasienten og familien.

Når man mangler klare samhandlingsavtaler rundt dette så skaper det totalt utslitte foreldre og barn må lide pga.det. Familier selv har ikke mulighet til å melde konflikten de står midt oppi til «Tvisteløsningsnemda for helse- og omsorgssektoren», det kan kun kommunen eller helseforetaket gjøre. Konsekvensen er at familien ikke får de tjenestene de er har behov for under sykehusinnleggelsen og dermed sitter med belastningen, og når barnet kommer hjem fra sykehus er foreldrene helt utslitt både fysisk og psykisk.

Brukerperspektiv

Løvemammaene mener at brukerperspektivet bør inn i selve planen og planleggingsprosessen om hvordan tjenestene skal utvikles. Skal det kanskje heller stå: Når barnet kommer hjem fra sykehus og kommunen blir ansvarlig for å levere tjenester, vil foreldrene likevel ofte i stor grad gjennomføre behandling, prosedyrer og i mange tilfeller ha ansvar for opplæring av BPA og/eller hjemmesykepleie. Hjemmesykepleien kommer ofte inn som en støttefunksjon og utfører oppgaver og stell basert på prosedyrer som skal være tilpasset det enkelte barnet, men som dessverre ikke alltid følges. Mange foreldre sitter etterhvert på mye kompetanse på hvordan prosedyrer fungerer utenfor sykehuset og hvilket utstyr som blir annerledes enn på sykehuset, og derfor er det viktig at foreldre til syke barn får være med i planleggingsfasen.

Ulikhet

Vi vet at opplæringen fra sykehus til foreldre og helsepersonell i kommunen er svært forskjellig fra sykehus til sykehus. Kommuner er også forskjellige i hvor mye vekt de legger på kompetanseheving og opplæring, samttidsbruk til dette, til tross for at de har et stort ansvar for å ivareta de små og syke innbyggerne sine. Foreldre blir altså helt avhengig av å bo i en kommune som forstår alvoret og klarer å se hvert enkelt barn ut fra deres situasjon.Vi mener det er viktig at de regionale helseforetakene, sammen med foreldrene, er med på å utforme prosedyrer til barn med spesifikke lidelser som faller innenfor spesialkompetanseområder de regionale sykehusene besitter. For å få gode prosedyrer som er tilpasset bruk i hjemmet, vil det være viktig med erfarne brukerstemmer med kunnskap om prosedyrene, erfaringskompetanse og hva som er praktisk mulig å gjennomføre i et hjem.

Mange av disse barna har sammensatte medisinske utfordringer, som krever avanserte medisinske prosedyrer i hjemmet for at barna faktisk skal kunne bo hjemme, og ikke på sykehuset. Helsefelleskapet bør i størst mulig grad ha med brukerstemmene som har kjennskap til brukergruppen i alle avgjørelser de fatter vedrørende planlegging av gode tjenester.

Behandlingsansvar

Mange av de sykeste barna blir kun behandlet på sykehus, da fastlegen eller kommunalt personell ikke har kunnskap eller kompetanse nok til å behandle dem. Dette medfører at fastlegen i liten grad har behandlingsansvar for barnet. Dette vil medføre at det ikke vil gi den samhandlingen som er ønskelig og nødvendig (se framlagt modell på side 7). Behandlingsansvarlig lege er ikke nevnt, og er det viktigste limet for disse barna i samhandling mellom sykehus og kommune.

Mange av barna trenger som nevnt spesialiserte tjenester i hjemmet. Vi ser at det kan bli utfordringer når rådgivere som ikke har kompetanse eller erfaring om hvordan det er å ha det syke barnet i hjemmet, er de som skal delta i møtene i modellen for helsefelleskapet. Beslutningsprosesser og planer som implementeres blir derfor uten brukermedvirkning fra dem som står i disse situasjonene hver dag. Vi er engstelige for at helsefelleskapene kan bli styrt for topptungt.

Overprøving av spesialisthelsetjenestens kompetanse

Våre medlemmer opplever i stor grad at kommunale ansatte ikke har tilstrekkelig helsefaglig kompetanse til å uttale seg i saker om barnet og tjenester barnet trenger. Når det kun er et krav om samhandling, og det ikke er et krav om at kommuner må følge opp faktiske råd og anbefalinger fra spesialisthelsetjenesten, kan dette få fatale konsekvenser. Vi mener det bør inn en ekstra ordlyd i merknader til bestemmelsen på side 31, som sikrer at kommunen i større grad lytter til og følger opp spesialistenes anbefalinger i utformingen av tjenester for detenkelte barnet. Da vil foreldre kunne slippe å bruke opptil flere år på å klage og slippe gjentatte runder med saksbehandling, før tjenestene og personalet rundt barnet er forsvarlig. Først da kan foreldre bruke tiden sin på å være bare foreldre - og en familie.

Løvemammaenes Sykehusbarnkomitè

Som det fremgår av forslaget til lovendring støtter KS lovforslaget. Helseforetak og kommuner i helsefellesskapene skal planlegge og utvikle tjenester for pasienter som trenger tjenester fra begge nivåer. Felles strategisk planarbeid fordrer likeverdig samarbeid og at partene samler seg om viktige prosesser og tar utgangspunkt i fakta. Felles planlegging betyr nødvendigvis ikke at kommuner og sykehus skal ha felles planer for all tjenesteutvikling. Det handler om å involvere hverandre i planer som har betydning for den andre partneren, eksempelvis i planlegging av den akuttmedisinskkjeden og utviklingsplaner. Kommunene får mulighet til å delta og forme fremtidens helse- og omsorgstjeneste, også ved at helsefellesskapene skal gi innspill til neste Nasjonal helse- og sykehusplan. Det er en ny og viktig mulighet for kommunene.

Felles virkelighetsforståelse er en viktig forutsetning for å planlegge og utvikle tjenester sammen. Kommuner og helseforetak har behov bedre styringsdata, analyser og fremskrivingsverktøy og felles planlegging bør basere seg på fremskrivinger og analyser som ser den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten i sammenheng. Det er også behov for styringsinformasjon som går på tvers av forvaltningsnivå. Etableringen av kommunalt pasientregister (KPR) legger til rette for å lage styringsinformasjon om forløp på tvers av kommuner og sykehus.

For at tjenestene skal være treffsikre og ikke koste mer enn nødvendig, må de være basert på forskning og kunnskap. Det er en forutsetning for en bærekraftige helse- og omsorgstjeneste.

I dag er det stor forskjell på forskningsaktiviteten i helseforetak og kommuner. Både demografisk utvikling og stadig nye og utvidete helse- og omsorgsoppgaver gir et økende behov for et styrket kunnskapsgrunnlag i kommunene. I dag er det en stor ubalanse i forskningsinnsatsen på kommunale helsetjenester sammenliknet med spesialisthelsetjenesten. Det blir viktig at kommunene kan legge forskningsbasert kunnskap til grunn for de store omstillingene vi som samfunn står overfor i møte med en bærekraftig fremtid. En styrking av et systematisert kunnskapsløft og innovasjon i kommunale tjenester er et grep som vil sikre at vi får vite mer om hva som virker hvor. Kunnskapen skal gjøre det mulig å prioritere og levere tjenester mest mulig effektivt og med best mulig kvalitet i fremtiden.