Endringer i lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. og lov om pensjonsordning for sykepleiere (fjerning av plikten til å fratre ved særaldersgrense)

Forkortet versjon av tidligere innsendt høringsuttalelse fra Norsk Brannmannsforum.

Viser til Prop. 138 L (2020-2021) - Endringer i lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. og lov om pensjonsordning for sykepleiere (fjerning av plikten til å fratre ved særaldersgrense).

Innspill fra Norsk Brannmannsforum til høring i arbeids- og sosialkomiteen 22.04.2021

Norsk Brannmannsforum ser hverken behovet for eller fordelene ved å fjerne den generelle plikten til å fratre ved oppnådd pensjonsalder som høringsnotatet foreslår. Det finnes allerede muligheter til å stå ut over pensjonsalderen i gitte tilfeller. Vi ser derimot flere ulemper.

Arbeids- og sosialdepartementet er i avtale av mars 2018 enige i at det også i fremtiden vil være behov for særaldersgrenser. NBMF deler dette synet. Men vi klarer ikke se hvorfor plikten til å fratre skal opprettholdes for de med ordinær aldersgrense, men ikke for de med særaldersgrense. Vi stiller spørsmålstegn ved hva vi igjen hvis vi har en lavere aldersgrense enn den ordinære uten en plikt til å fratre. En veiledende særaldersgrense? Og hva er i så fall hensikten med det? Vi påstår at man da i praksis ikke har en særaldersgrense lenger.

Hvorfor særaldersgrenser i brannyrket?
I brannyrket er bakgrunnen for særaldersgrensen at det stilles krav til fysikk og psyke som normalt svekkes etter en gitt alder. Særaldersgrensen skal altså sikre at brannfolk fysisk og psykisk er i stand til å utføre jobben som samfunnet forventer.  Å gi en mulighet til å fortsette i slike yrker fordi man ønsker har et potensiale for farlige situasjoner for den enkelte og dens kolleger, og vil også kunne føre til at befolkningen ikke får den hjelpen de har krav på og forventer. 

Oppnådd pensjonsalder – full opptjening
Vårt syn er at man med full pensjonsopptjening ved oppnådd pensjonsalder skal ha utbetalt en god pensjon det går an å leve av - også for de med særaldersgrense. En generell adgang til å stå lenger i stillingen vil kunne føre til en forventning om at man skal jobbe lenger selv om de fleste ikke vil være i stand til det grunnet sin alder. Dette vil være til skade både for arbeidsgiver, arbeidstakeren og befolkningen.

Samfunnets sikkerhet er et felles ansvar
I risikofylte yrker som brannyrket må antatte fordeler med en generell adgang til å stå lenger veies opp imot de negative sikkerhetsmessige konsekvensene for samfunnet og de ansatte i brannvesenet. Dette er et ansvar som ligger hos fellesskapet og som ikke må flyttes over på den enkelte.

En arbeidsstokk med flere eldre konstabler vil kunne svekke den beredskapsmessige slagkraften og sikkerheten til den enkelte brannkonstabel samt kolleger under innsats. Liv og helse kan i verste fall gå tapt. Dette er en for høy pris å betale for å oppnå fordeler som for oss er vanskelig å få øye på.

Negativ sosial profil

Denne muligheten vil i realiteten kun gjelde de som har god helse og i vårt yrke hovedsakelig menn. Det vil også i mange tilfeller være enklere for de med ledende stillinger å stå til pensjonsalder og lenger enn for de som er brannkonstabel helt til pensjonsalder.
En ordning som favoriserer menn fremfor kvinner, de med god helse fremfor de med dårlig helse og ledere fremfor fagarbeidere kan vi ikke stille oss bak.

Helse

Brannyrket er forbundet med høy risiko for å utvikle kreft grunnet gjentatt og omfattende eksponering for kreftfremkallende brannrøyk. Selv om særaldersgrensene i hovedsak er satt for samfunnets sikkerhet ser vi at den også er med på å minimere antall år den enkelte brannkonstabel er eksponert for kreftfremkallende stoffer. Dette momentet bør man også ta med seg når man nå foreslår å åpne for en lengre karriere kun basert på den enkeltes egne ønsker. I tillegg til å ha helsemessig betydning vil det også ha samfunnsøkonomisk betydning i form av yrkesskadeytelser.

Uhåndterlig tilretteleggingsbehov

Et større behov for tilrettelegging enn i dag er et stort problem for brannvesen av flere årsaker. De aller fleste stillingene innen beredskap stiller krav til fysikk og kognitive egenskaper som normalt svekkes ved alderen. Dette gjør at det allerede i dag er begrensede muligheter for tilrettelegging. Dette gjelder både store og små brannvesen.

Kommunene har ikke mange ledige stillinger som pensjonerte brannkonstabler bare kan gå inn i etter endt yrkeskarriere. Tidligere gikk noen over i stillinger på forebyggende avdeling, men dette er ikke tilfellet i dag da disse stillingene stiller høye krav utdannelse og en mer variert erfaring enn tidligere.

Et større antall interkommunale brannvesen forsterker denne problemstillingen i og med at man ikke kan se til kommunen etter alternative arbeidsoppgaver. 110-sentralene som tidligere var en avdeling i brannvesenet med muligheter for tilrettelagte stillinger er nå i stor grad skilt ut som egne IKS, noe som også har redusert muligheten for tilrettelegging.

Heltids brannkonstabler jobber helkontinuerlig turnus. En økt tilrettelegging for eldre arbeidstakere som sliter med nattarbeid vil kunne skape problemstillinger i forhold til turnus og deltidsstillinger som andre virksomheter - spesielt innenfor helse - prøver å komme seg vekk ifra, men som brannvesen per i dag ikke sliter med.

Alle disse momentene har også økonomiske følger som vil gjøre at det blir dyrere å drifte brannvesen enn det er i dag.

Hvis komiteen mener at de som har særaldersgrenser må få større muligheter enn i dag til å jobbe lenger bør dette løses gjennom endringer i dagens tariffestede unntaksbestemmelser.
Dette gir større muligheter til å unngå utilsiktede negative konsekvenser enn en generell lovfestet adgang til å jobbe lengre gir.

Vi takker for komitèens invitasjon til høring i forbindelse med behandling av Prop. 138 L (2020-2021) Endringer i lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. og lov om pensjonsordning for sykepleiere (fjerning av plikten til å fratre ved særaldersgrense).

LO kommune viser til vårt høringssvar av 25.9.2020, og vil i det følgende kommentere de mest sentrale punktene i proposisjonen sett fra vårt ståsted.

Den 3. mars 2018, inngikk partene avtale om endringer i offentlig tjenestepensjon. Fra arbeidstakersiden var det hele tiden et ønske om at pensjonsregler for ansatte med særaldersgrenser skulle være en del av denne prosessen. Dette klarte ikke regjeringen å levere utredningsgrunnlag for. Dette selv om det var godt kjent at det var av stor betydning for prosessens suksess at den 1/3-delen av offentlig ansatte som har særaldersgrenser, skulle stemme for endringene.

Følgende formulering ble dermed tatt inn i pkt. 10, for å trygge ansatte med særaldersgrenser:

«Målet med utredningsarbeidet er en enighet mellom partene om modell for og elementer i nødvendige tilpasninger. Regjeringen vil utarbeide et lovforslag i tråd med den løsningen det er oppnådd enighet om.»

Dette ble fulgt opp i en prosessavtale 29. november 2019, der følgende ble avtalt:

«Partene skal finne løsninger som kan virke på lang sikt og løsninger som sikrer pensjonsnivået til de eldste årskullene med særaldersgrense. Regjeringen vil utarbeide et lovforslag i tråd med de løsningene det er oppnådd enighet om.»

Det ble vinteren 2019/2020 ført forhandlinger om pensjonsregler, som endte uten en løsning i februar 2020. Som begge disse avtalen viser, var forståelsen at regjeringen ikke skulle fremme forslag uten at det vår oppnådd enighet om løsninger.

Regjeringen har i notat av 14.10.2019, pkt. 3.5 selv beskrevet konsekvensen for særaldersgrensene ved en opphevelse av plikten slik:

«Særregler for personer med særaldersgrenser skal være en kompensasjon for denne plikten til å fratre».

Forslaget Regjeringen nå fremmer for Stortinget, innebærer dermed at man fjerner begrunnelsen for særskilt kompensasjon for ansatte med særaldersgrenser, slik departementet selv skriver.

Dette er årsaken til at vi mener at dette dermed er et avtalebrudd knyttet til rekkefølgen av hvordan særaldersgrensene og pensjonsreglene knyttet til disse skal behandles.

LO kommunen organiserer bredt grupper i offentlig sektor, og har mange medlemmer med både 60 og 65 års særaldersgrense.

Selv om særaldersgrensene i kommune- og helsesektoren i stor grad har vært uendret og fulgt hovedlinjene i staten, så har det også vært gjort tilpasninger innen tariffområdene. Så sent som i 2012 med LO Kommune enige med KS om at helsefagarbeidere skulle få særaldersgrense 65 år, tilsvarende hva som gjaldt for sykepleiere og hjelpepleiere. Dette var en viktig avklaring og annerkjennelse av belastningene av å stå i turnusarbeid i et helt yrkesliv i helsesektoren.

I tillegg til helsefagarbeidere, omfattes hjelpepleiere, sykepleiere, vernepleiere, renholdere, hjemmehjelper med flere av 65 års aldersgrense. Disse yrkene har betydelig belastning over tid, gjennom turnus, fysisk tungt arbeid og psykiske krav.

Ansatte inne brann og prehospitale tjenester har sin særaldersgrense på 60 år for at vi som samfunn skal være sikre på at vi til enhver tid har mannskaper med riktige forutsetninger for å ivareta vår felles sikkerhet.

For alle disse gruppene framstilles det som en fordel «å få lov til» å jobbe lenger enn særaldersgrensen. Så lenge ikke Regjeringen har kunnet komme oss i møtet med tilfredsstillende pensjonsregler for våre medlemmer med særaldersgrense, så framstår dette mer som en tvang om å måtte jobbe lenger for å skaffe seg en pensjon til å leve av.

Det er flere bekymringer når man ensidig fjerner plikten til å fratre. Vi er bekymret for den enkelte og samfunnets sikkerhet, manglende muligheter for tilrettelegging og stor risiko for uverdige avganger. Det er ikke utredet om det finnes gode måter å organisere arbeidshverdagen overfor brukere og kolleger i de ulike stillingene. Ei heller vurdert om alternative oppgaver og økonomiske midler finnes, for å ivareta at eldre arbeidstaker i stor grad skal stå ut over aldersgrensen.

Den pensjonsmessig konsekvensen av benytte seg av særaldersgrensen og fratre ved 60 år, vil f.eks. for en ansatt fra 73-kullet i brannvesenet eller prehospitale tjenester utgjøre i størrelsesorden 12-14 % lavere årlig pensjon. Dette sammenlignet med avgang 67 år for en person med 70 års aldersgrense. Det vil si ut fra en lønn på kr 600 000,-, kr 72 – 84 000,- årlig lavere pensjon.

Dagens tariffavtaler kommune- og helsesektoren gir ansatte med særaldersgrense og som mangler full opptjent pensjon anledning til å stå videre til 67 år. En annen viktig tilpasning vil være å endre kravet til konsekvent praktisering av særaldersgrensene, slik at den enkelte arbeidsgiver og arbeidstaker kan gjøre avtaler, uten at det kommer i konflikt med plikten til å fratre og arbeidsgivers styringsrett.

LO Kommune vil be Stortinget avvise den framlagte proposisjonen og i stedet be Regjeringen om snarest å ta opp igjen forhandlingene om pensjonsreglene, i tråd med inngåtte avtaler.

Når dette er avklart, er vi forberedt på et større, felles arbeid med tanke på å utrede framtidas særaldersgrenser, hva disse skal være, hvilke yrkesgrupper/stillinger som skal omfattes og hvilke vilkår skal være knyttet til disse. Da vil en vurdering av endring av plikten kunne inngå som en del av dette, samtidig som pensjonsreglene da vil være avklart for de som også i framtida skal ha særaldersgrenser.

FRA: LO KOMMUNE V/ODD HALDGEIR LARSEN/STEINAR FUGLEVAAG                    Oslo, 19. april 2021

Tjeneste som statslos er krevende både fysisk og psykisk, og stiller spesielle krav. Derfor har statsloser særaldergrense på 65 år ihh til Aldersgrenseloven § 2.

Allerede ved rekruttering av statsloser starter en seleksjon med arbeidspsykologiske - og kognitive tester. Av den gruppen som videre blir vurdert å være kvalifisert blir det praktiske tester i simulator som omfatter situasjonshåndtering tilnærmet hva en los kan møte i sitt arbeid. Her er det erfart at presumtivt godt kvalifiserte kandidater faller gjennom.

Det er veldig viktig for en los å ha gode kognitive evner, samarbeid og håndtere stress.

I tillegg har statsloser/statslosaspiranter en egen helse erklæring for å stille fysiske som går utover de krav som stilles for f.eks navigatører. Denne helse erklæring må fornyes hvert 2. år.

Statsloser har også en utvidet plikt til å melde arbeidsgiver om ting som kan innvirke på helsen. I forskrift om helseundersøkelse av loser og losaspiranter 01.01.2019 §5 pkt 4.

Likeledes endringsforslag av 20.01.2020 av Helsepersonelloven har helsepersonell fått en rapportering plikt §34 og §34a. Når rapporteringsplikten settes foran taushetsplikten tilkjennegir departementet viktigheten og alvorligheten. Losene er en liten arbeidsgruppe men blir omtalt i et helt avsnitt i høringen, pkt 3.3.2 

Sikkerhet, ulykker og økonomiske konsekvenser.
Kystverket og Lostjenesten sitt mål er å øke sikkerheten og redusere ulykker og miljøskader på kysten.

Det er godt dokumentert at ulykkes frekvensen stiger med alder og loser over 60 år er overrepresentert i hendelser og ulykker.

Når en kobler dette til hvilke kriterier og egenskaper en leter etter ved seleksjon og rekruttering av statsloser, er det ikke vanskelig å se at de normale aldersmessige reduksjoner/eller bortfall av disse egenskapene er grunn til at ulykkes frekvensen øker. Ved å øke alder til 70 år for plikt til å fratre for statsloser vil ulykkes frekvensen øke enda mer, det kan bli en mangedobling ut fra data vi kjenner i dag.
Her kan en fort dra parallell til bilkjøring hvor nødvendigvis helsegodkjenning fra lege ikke forteller hvor god sjåføren er i trafikken. Bilutleiefirma tar hensyn til økt ulykkes frekvens og har innført aldersbegrensning ved utleie, alternativt dyrere forsikring.

Men ulykker med statslos i arbeid har et helt annet perspektiv. Det kan bli enorme skader, både menneskelige, økonomiske og miljømessige. I tillegg vil det sannsynligvis bli krav om erstatning.

Vi må ikke sette oss i en slik situasjon hvor det kan fremmes påstand eller stilles spørsmål om statslosen var skikket til oppgaven.

Her følger Akademikernes høringsinnspill til forslaget om å fjerne plikten til å fratre ved aldersgrensen for personer med lavere aldersgrense enn den øvre aldersgrensen i staten.

Det er foreslått endringer i aldersgrenseloven og i loven om pensjonsordning for sykepleiere. Endringene i aldersgrenseloven innebærer at statsansatte, også de som i dag har særaldersgrense, får rett til å fortsette i stillingen fram til de har nådd alminnelig aldersgrense. Det er foreslått i lovendringen at enkelte stillinger vil kunne unntas i forskrift. Endringene i loven om pensjonsordning for sykepleiere innebærer at sykepleiere får rett til å fortsette i stilling fram til den alminnelige aldersgrensen på 70 år.

Akademikerne støtter forslagene til lovendring. Å fjerne plikten til å fratre samtidig med at retten til å fratre ved særaldergrensen opprettholdes, betyr at ansatte får utvidede rettigheter. Det mener vi er bra. Akademikerne mener det er et sentralt prinsipp at stillingsvernet skal være aldersuavhengig og at ingen skal ha plikt til å fratre på grunn av alder, heller ikke der det er særaldersgrenser. Å fjerne plikten til å fratre er et riktig skritt i retning av et aldersuavhengig stillingsvern.

Vi har imidlertid noen merknader til lovforslaget. Dersom det skal være unntak fra lovendringen, som er foreslått at skal kunne framgå av forskrift, er det helt sentralt at disse personene blir økonomisk kompensert. Etter pensjonsreformen bygger både folketrygden og ny offentlig tjenestepensjon på prinsippet om at den ansatte skal jobbe lengre enn tidligere. Da må det også være anledning til å arbeide så lenge at den enkelte kan kompensere for effekten av levealdersjusteringen og opprettholde pensjonsnivået. Vi mener en plikt til reell økonomisk kompensasjon for tidligere fratreden må lov- eller forskriftsfestes.

Parallelt med behandlingen av lovendringene på Stortinget, har Arbeids- og sosialdepartementet bedt om innspill til hvilke stillinger som evt. bør omfattes av en forskrift som gir unntak fra lovendringene. Dette har ikke vært til behandling i Akademikerne, men vi vil komme tilbake til synspunkt på dette.

Avslutningsvis vil vi vise til høringen om øvre aldersgrense i staten, og understreke at vårt synspunkt er at den øvre aldersgrensen på 70 år i staten må endres til 72 år slik at den samsvarer med arbeidsmiljølovens ordinære aldergrense. Det å kunne stå lenger i arbeid er en viktig endring som kan bidra til at samfunnet kan få bedre tilgang til seniorers arbeidskraft og kompetanse. Det er i tillegg en viktig konsekvens av pensjonsreformen at det må være mulig å stå lenge nok i arbeid til både å kompensere for levealdersjusteringen av pensjonen og oppfylle reformens mål om at ansatte skal jobbe lengre. På sikt mener vi at den øvre aldersgrensen bør avvikles.  

Det er også viktig at lovgiver er bevisst den normgivende kraften som ligger i aldergrenser. Aldersgrenser påvirker den alminnelige oppfatning om hva som er passende avgangsalder. Dette kan motvirke arbeidslinjen og målet om høyere sysselsettingsandel.

Pensjon for alle stiller seg svært kritisk til lovforslaget som innebærer fjerning av plikten til å fratre ved særaldersgrenser. Pensjon for alle mener at forslaget drar slutninger det ikke er kunnskapsmessig dekning for.

Selv om departementet sier at forslaget ikke vil gå utover retten og pensjonsrettighetene for de med særaldergrense stiller Pensjon for alle seg spørrende til dette når intensjonen med hele forslaget er at personer skal få muligheten til å motvirke effektene av levealdersjusteringen. Hvordan skal de som må gå av, om det er på grunn av egen helse, eller om de ikke oppfyller krav til egenskaper for å utføre arbeidet, kunne kompensere for levealdersjusteringen?

Pensjon for alle vil i dette høringsinnspillet redegjøre for de slutninger vi mener departementet ikke har kunnskapsmessig dekning for. Deretter argumentere for at ikke alle har mulighet til å velge å arbeide lengere og løfte problemstillinger rundt tilrettelegging i arbeidslivet.

Lite kunnskapsbasert forslag

• • I forslaget sies det at personer over 60 år i større grad deltatt i arbeidslivet. Det hevdes at bedre helse, høyere utdanning og et gjennomgående godt arbeidsmarked er viktige forklaringer. Men selv om yrkesaktiviteten har økt siden årtusenskiftet blant menn mellom 60 og 64 nevnes det ikke at yrkesaktiviteten i samme gruppe var høyere mellom 1975 og 1985. Økende andel yrkesaktive blant kvinner mellom 60 og 64 år er en naturlig konsekvens av den økte andelen av kvinner i arbeidslivet fra 1970-tallet. Det er altså ingen ting som tilsier at man kan dra en slutning om at yrkesaktiviteten hos eldre automatisk øker når folkehelsen blir bedre og flere tar høyere utdanning. Det er også grunn til å påpeke at sysselsettingen etter 2015 ikke lengere øker som tidligere.
• • I forslaget sies det at pensjonsreformen har bidratt til å øke yrkesaktiviteten, sterkest i den delen av arbeidslivet som omfattes av den nye ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor. Men at yrkesaktiviteten er økt i disse gruppene, skyldes ikke pensjonsreformen og den nye ordningen som har overtatt AFP-navnet, men derimot tapet av den gamle førtidspensjonsordningen (Avtalefestet pensjon - AFP) som skulle sikre en verdig avgang etter 62 år uten at man måtte gå veien om uførepensjon. Nå må de i stedet fortsette i arbeid enten de har helse til det eller ikke, for å oppnå mer enn minimumspensjon. Selv med en gjennomsnittlig økning av yrkesaktiviteten blant eldre, gjelder det ikke alle yrker, og det er heller ikke ønskelig i alle yrker hvis ikke arbeidsforholdene blir lagt til rette for det. Også etter innføringen av pensjonsreformen er det sannsynlig at flertallet av for eksempel renholdere, butikkmedarbeidere eller industriarbeidere vil være utenfor arbeidsstyrken ved 60-65 års alder og trenge uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller sosialhjelp i mangel av førtidspensjon. Adgangen til alderspensjon er først fra 62 år, og krever dessuten at man har tjent tilstrekkelig til å oppnå minstepensjon. Tidlig uttak av alderspensjon fra 62 år vil være best å unngå, ettersom det for yngre årskull vil redusere årlig pensjon dramatisk. Forslaget inneholder ingen statistikk over sysselsetting etter alder, kjønn og yrke som underbygger at det ikke fortsatt er behov for særaldersgrenser.
• • Det siste punktet vi vil trekke fram, er forslagets påstand om at økningen i yrkesaktiviteten har vært bred og at den gjelder på tvers av yrkesgrupper og på alle inntekts- og utdanningsnivåer. Det er misvisende å si at økningen skjer på tvers av yrkesgrupper, inntekts og utdanningsnivåer ettersom det er ganske dramatiske forskjeller for eksempel mellom akademikere og renholdere og generelt mellom grupper med ulike utdanningsnivåer. I mange yrker og på mange arbeidsplasser er bare halvparten av tidligere yrkesaktive i aldersgruppen 55-66 år fortsatt yrkesaktive, også etter reformen.

Mulighet til å jobbe lenger og tilrettelegging

 I forslaget skrives det om at personer må få mulighet til å jobbe lenger dersom de ønsker det. Men det vi vet er at årsakene til at personer slutter i arbeid er sammensatte. I forslaget hevdes det, uten dokumentasjon, at særaldersgrensene er en viktig årsak, og viser til at personer som går av med særaldersgrense tar seg arbeid i privat sektor. Det forslaget ikke sier noe om er at det er sannsynlig at mange går til dagarbeid og til mindre fysisk krevende arbeid der man har stor grad av egenkontroll over arbeidssituasjonen og arbeidsmengden (arbeid ikke tidligere arbeidsgiver kunne tilby). Det som finnes dokumentasjon på er at fysisk krevende arbeid og liten grad av innflytelse på egne arbeidsforhold er blant de best dokumenterte årsakene til tidlig avgang. Det er også verd og merke seg at forslaget ikke forteller hvor mange av arbeidstakerne som opplever særaldersgrenser som et problem.

I fysisk og psykisk krevende yrker er det et fåtall som har en reell mulighet til å velge å stå lengere i arbeid. Arbeidsmiljøloven plikter arbeidsgiver til å tilrettelegge arbeidet etter den enkeltes alder, men i virkelighetens verden ser vi i svært liten grad dette skje. Det står også i Stortingsmeldingen for pensjonsreformen at «Tanken er at den enkelte skal kunne kompensere for delingstallet ved å stå lenger i arbeid. Dette forutsetter at forholdene legges til rette, og at arbeidsgiverne etterspør og tar vare på de eldre arbeidstakerne.» (s.103, vår utheving). Videre kan vi lese i samme stortingsmelding: «Der arbeidets art tilsier at alder kan være en årsak til at arbeidet ikke kan utføres på en forsvarlig måte, eller at det stilles bestemte fysiske krav til arbeidet, bør det være arbeidsgivers ansvar å finne egnet annet arbeid for arbeidstakerne.» (s.148, vår utheving). Vi ser i liten grad vilje til tilrettelegging og at det i mange yrker, spesielt de med særaldersgrense, vanskelig lar seg praktisk gjennomføre. Vi ser heller ikke noen tegn til arbeidsgiver har tatt sin del av ansvaret. Ansvaret ligger på den enkelte arbeidstaker. Det framkommer ikke i forslaget hvordan det er tenkt at det skal skje store endringer i arbeidslivet som legger til rette for at eldre.

I avtale om ny offentlig tjenestepensjon fra 2018 ble partene enige om at det også i framtiden vil være behov for særaldersgrenser, og at dette skulle forhandles om mellom partene. Pensjon for alle mener forslaget bør sendes tilbake til forhandlingene mellom partene i arbeidslivet for å finne helhetlige løsninger med særaldersgrensene.

https://www.ssb.no/statbank/table/03781

T Midtsundstad, I Sivesind Mehlum, A Hilsen. The impact of the working environment on work retention of older workers. National report – Norway. FAFO 2017.

Til                   :          Arbeids- og sosialkomiteen

Sak                 :           St prp 138 L Fjerning av plikten til å fratre ved oppnådd særaldergrense

Fra                 :          Befalets fellesorganisasjon

Dato                :          19 april kl 0930

Høringsdato  :          22. april 2021

Befalets Fellesorganisasjon har bedt om å få delta på høringen fordi vi mener komiteen bør inkludere Forsvaret i proposisjonen eller legge føringer for hva som bør inn i det varslede høringsnotatet om Forsvaret.

Det er etter BFOs skjønn avgjørende at militært ansatte behandles på lik linje som andre yrkesgrupper med hensyn til særaldersgrensen og bortfall av plikten til å fratre. Regjeringen legger opp til en annen metodikk for Forsvaret ved at man har tillatt at Forsvarsdepartementet (FD) får lov til å vurdere plikten til å fratre og særaldersgrensen i Forsvaret i løpet av inneværende langtidsperiode.

Med vårt utgangspunkt i de modeller FD så langt har lagt på bordet, er det avgjørende at komiteen diskuterer hvorvidt en vurdering av plikten til å fratre  i Forsvaret også skal inkluderes i arbeidet med denne proposisjon. Herunder endrede særaldersgrenser eller sågar bortfall av denne.

De forutsetninger som Stortinget selv har lagt til grunn for ny pensjonsreform er beskrevet i proposisjonen, det er dermed krevende at militært personell i Forsvaret, som eneste yrkesgruppe, skal holdes utenfor. Nivået på vår fremtidige særalderspensjon blir svært usikker, da de forhandlingene ikke er på plass ennå. Og høringsforslaget til forsvarsloven ikke er fremmet.

Forsvaret er en virksomhet med betydelig aktivitet både i og utenfor normal arbeidstid, i tillegg utgjør Forsvaret en vesentlig del av de ansatte i staten med særaldersgrense 60 år.

BFO viser til at NOU 2004 (sluttrapport pensjonskomiteen) foreslo at ordningen med særaldersgrenser knyttet til bestemte yrkesgrupper blir gjennomgått og tatt opp i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Pensjonsavtalen fra 3.mars 2018 påpeker at særaldersgrensen vil bli tatt i en senere prosess. På avtaletidspunktet lå det ikke an til at Forsvaret skulle holdes utenfor den sentrale prosessen, men vi oppfordrer komiteen til å understreke at den prosessuelle tilnærmingen man tar for resten av staten også skal gjelde Forsvaret.

Regjeringen har omtalt Forsvaret og i noen grad inkludert statistiske data fra Forsvaret i sin omtale av ansatte med særaldersgrense i Staten. BFO mener dette er uheldig, siden Forsvaret ikke er omhandlet av lovforslaget, men forstår hvorfor man har valgt å gjøre det – uten at det gir et mer statistisk korrekt bilde av situasjonen for de yrkesgrupper som er omfattet av lovforslaget. BFO mener komiteen bør vurdere en tekst som inkluderer Forsvaret i behandlingen, eller i det minste gir føringer/merknader for det varslede høringsnotatet om Forsvaret.

Regjeringen hevder at alle med særaldersgrense kan fortsette i stillingen frem til 70/72 år uten at dette endrer pensjonsrettighetene for personer med slik særaldersgrense.

Dette er en av årsakene til at BFO er mer positiv til å akseptere at bortfall av plikten til å fratre også skal gjelde Forsvarets personell. Mye av årsaken er at Forsvaret er en av de få virksomhetene i staten som ikke får tillegg for aktivitet utover den ordinære stillingen regnet som pensjonsgivende.

En annen grunn til at vi mener forsvarets personell skal omfattes av de samme reglene som omtalt i proposisjonen er manglende enighet om særalderspensjon, levealdersjustering og oppsatt pensjon. Det er så vidt store usikkerheter mht den fremtidige pensjonen til personell født i 1963 og senere at bortfall av plikten til å fratre mer virker som en sikkerhet fremfor en ulempe for personellet. BFO er bekymret for nivået på særalderpensjonen for de som velger å gå tidlig, eller får en pliktmessig avgang på et tidlig tidspunkt

BFO er derfor mer opptatt av militært personells pensjonsnivå, enn når de må slutte. BFO vil også kommentere forskjellen mellom bruttopensjon og påslagsmodellen, det er ikke bare levealdersjusteringen som gjør at pensjonene for de yngre blir betydelig dårligere enn dagens, derfor trenger vi incentiver for å beholde personellet.

Det er Forsvaret som har behov for en avgangsstyrt mekanisme og når regjeringen omtaler aldersdiskriminering for de med særaldersgrense har man utelatt det faktum at det er nettopp dette Forsvaret legger opp til. Vi vil fremføre meninger om hvordan dette kan omgås i samarbeid partene imellom.

BFO vil legge frem både fordeler og ulemper ved å fjerne plikten til å fratre ved aldersgrensen i Forsvaret. BFO har merket seg at man skal utgi et eget høringsnotat som skal gi føringer for hvordan man skal sikre at bortfall av plikten til å fratre i Forsvaret skal gjennomføres. BFO vil omtale utfordringer mht hvorfor en slik tilnærming er krevende, uten videre føringer fra komiteen.

I perioden 2001 til 2005 vedtok stortinget at man skulle fjerne 5000 personell for å redusere aldersstrukturen i Forsvaret. Dette har kostet staten store summer både i rene penger og kompetansetap. Nå ønsker man å gå motsatt vei, ved å vurdere endringer i særaldersgrensen. BFO anmoder komiteen om å gi føring/merknad om at endringene i særaldersgrensen gjøres på samme måte i Forsvaret og staten for øvrig.

En endret aldersstruktur i Forsvaret vil påvirke forsvarets operative evne, da forsvarets oppdrag er av en slik karakter at det krever personell med fysisk-, psykisk styrke og høy kompetanse. Vi vil omtale dette som et grunnlag for å sikre at personell i Forsvaret ivaretas som alle andre med særaldersgrense.

Mvh

Rune Rudberg

Oberstløytnant

Fungerende leder BFO

Innledning

YS viser til Prop. 138 L jf også Arbeids- og sosialdepartementets høringsbrev av 25. juni 2020 med forslag om å fjerne plikten til å fratre ved aldersgrensen for personer med lavere aldersgrense enn den øvre aldersgrensen i staten. Forslaget innebærer endringer i aldersgrenseloven og lov om pensjonsordning for sykepleiere. Det legges til grunn at endringene også gis virkning for øvrige offentlige tjenestepensjonsordninger.

 Pensjonsavtalen og forhandlingsprosessen om særaldersgrenser

YS påpekte sammen med LO-K, LO Stat og Unio i høringssvar til ASD jf. ASDs høringsbrev av 25. juni 2020,  at å fjerne plikten til å fratre, er det samme som at særaldersgrensene fjernes. Aldersgrense er i arbeidslivet den alder en arbeidstaker eller tjenesteperson må fratre sin stilling. Selv om forslaget ikke berører pensjonsordningene eller pensjonsalderen, henger dette sammen. ASD har i forhandlingene om pensjonsløsning for personer med særaldersgrense hevdet at bare de som har fratredelsesplikt skal få en særlig kompensasjon. Med dette lovforslaget fjernes denne plikten.

Pensjonsavtalen av 3. mars 2018 mellom ASD og partene, slår fast at det fortsatt vil være behov for særaldersgrenser i offentlig sektor. De som skal ha dette i framtida, har fortsatt en uavklart pensjonssituasjon. 

Gjennom pensjonsavtalen og underliggende avtaler, var partene enige om rekkefølgen for når ulike deler av særaldersgrenseproblematikken skulle forhandles. Lovforslaget oppfattes som et forsøk på å gjøre en forhandlingsløsning for personer med særaldersgrenser overflødig, noe vi selvsagt tar sterk avstand fra.

Det registreres at regjeringen allerede i januar 2020, og før vi skulle forhandle en tilpasset pensjonsordning for de med særaldersgrenser, hadde bestemt seg for å fjerne plikten til å fratre. Forslaget griper inn i det vi ikke klarte å enes om i februar 2020. Regjeringen bruker lovendringsforslag for å styrke sin forhandlingsposisjon. På sikt kan forslaget bety undergraving av det kollektive vernet særaldersgrenser representerer

Valgfrihet?

Forslaget fremstilles som en ubetinget fordel som utvider rettigheter for arbeidstakerne.  Det er en for enkel fremstilling å si det slik.  For de fleste handler dette ikke om valgfrihet. En fjerning av fratredelsesplikten vil fremtvinge individuelle vurderinger av den enkeltes arbeidsevne og dermed flere uverdige avslutninger av yrkesliv. 

Det kollektive vernet som ligger i dagens særaldersgrenser er å foretrekke sett opp mot et slikt alternativ. Vi vet at tilretteleggingsmulighetene er svært begrensede. Det er allerede vanskelig å finne tilrettelagt arbeid for yngre arbeidstakere som pga. helsemessige utfordringer ikke kan fungere i ordinært arbeid, noe som burde vært prioritert først.

Vi registrerer at det heller ikke i særlig grad diskuteres hvilke utfordringer og muligheter arbeidsgiverne har for å tilrettelegge for eldre arbeidstakere. Som vi også påpekte i høringssvaret til ASD, vil det være store utfordringer med å finne relevante og hensiktsmessige oppgaver for et større antall eldre arbeidstakere. Det er et betydelig antall arbeidstakere som berøres av lovforslaget. Ifølge tall fra KLP, som det også ble vist til i høringsnotatet av 25. juni 2020, var det ved utgangen av 2018 i underkant av 180.000 arbeidstakere i KLPs pensjonsordninger som hadde særaldersgrenser. Av disse hadde de fleste 65 års aldersgrense. I SPK er det ca. 36 000 arbeidstakere med særaldersgrenser.

Plikten til å fratre beskytter publikum

Særaldersgrensen for politi, prehospitale tjenester og brann- og redningstjenesten er hjemlet i lov om særaldersgrenser § 2 bokstav b). For disse gruppene betyr det at det er fastsatt en lavere aldersgrense av hensyn til samfunnets sikkerhet. 

Arbeidet stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper. Å fjerne plikten til å fratre strider mot formålet med paragrafen - hensynet til publikums sikkerhet-  fordi det er plikten til å fratre som gir samfunnet beskyttelsen, ikke muligheten til å fratre.

Særaldersgrensen er en sikkerhetsventil for samfunnet. Det er ikke så lett å selv innse når en selv ikke er i helsemessig eller mental tilstand til å opprettholde kravene som kreves i høyoperative yrker. Disse yrkene stiller i dag store krav til selvstendige avgjørelser i vanskelige operative miljøer som krever god mental og fysisk helse.

Behovet for å kompensere for levealdersjusteringen

I høringsforslaget fra ASD ble det fremhevet behovet særaldersgruppene har for å kompensere for levealdersjusteringen ved å jobbe lengre. Det er nettopp dette som skaper rekkefølgeproblemer etter YS sitt syn.

Dersom man først hadde blitt enige om en pensjonsløsning for grupper med særaldersgrense, ville levealdersjusteringen funnet en mer naturlig plass deretter.  Nå har man ikke gjort noe med pensjonsordningen for de med særaldersgrense, mens levealdersjusteringen rammer på lik linje med arbeidstakere uten særaldersgrense. På sikt vil et forslag om økt valgfrihet som regjeringen hevder at lovforslaget innebærer, endre særaldersgrensene fra å være en plikt til å gå av - til en opplevd plikt til å fortsette. Og uten at dette er vurdert i en større sammenheng verken for arbeidstakere med særaldersgrense eller for de tjenestene disse gruppene representerer for samfunnet.

Behovet for arbeidskraft

Fjerning av fratredelsesplikten vil ifølge høringsnotatet gjøre at arbeidsgivere får beholde verdifull kompetanse lenger. For en del av gruppene med særaldersgrense er det betydelig mangel på arbeidskraft. Det er imidlertid ikke gjennom struping av pensjonsordningene at ettertraktet arbeidskraft skal fylle samfunnets behov.

Oppsummering

Med bakgrunn i synspunktene presentert i dette notatet og i det felles høringssvaret til ASD fra YS sammen med LO Kommune, LO Stat og Unio av 23. september 2020, går YS mot forslaget om å fjerne plikten til å fratre stillinger med særaldersgrense.

Regjeringens lovforslag om å fjerne fratredelsesplikten griper inn i en helhetlig løsning for hvordan pensjonen til de som har særaldersgrense skal tilpasses den nye folketrygden. Pensjonsavtalen av 3. mars 2018 fremforhandlet en løsning for alle med offentlig tjenestepensjon og alminnelig aldersgrense. Tilpasningen for de med særaldersgrense ble ikke løst i 2018, men det var enighet om rekkefølgen for når ulike deler av særaldersgrenseproblematikken skulle forhandles.

Høringsforslaget om å fjerne plikten oppfatter vi som et forsøk på å unngå en helhetlig forhandlingsløsning og et forsøk på å styrke arbeidsgivers posisjon i framtidige forhandlinger. I ettertid har det endog kommet fram at Regjeringen hadde bestemt seg for å foreslå å fjerne plikten før vi forhandlet en helhetlig løsning i februar 2020.

YS ber på denne bakgrunn om at Stortinget går mot Prop. 138 L.  

Med vennlig hilsen

Erik Kollerud

YS-leder 

Det vises til Stortingets behandling av Prop. 138 L (2020-2021) Endringer i lov om aldergrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. og lov om pensjonsordning for sykepleiere (fjerning av plikten til å fratre ved særaldersgrense). Det norske maskinistforbund (Dnmf) vil takke for muligheten til å komme med innspill til Stortingets arbeids- og sosialkomité sin behandling av saken.  

Det har blitt pekt på at særaldersgrenser er til hinder for at arbeidstakere kan stå lengre i arbeid. Isolert sett er det riktig at særaldersgrenser er til hinder for at arbeidstakere kan stå lenger i den aktuelle stilling, men særaldersgrenser er ikke til hinder for at arbeidstakere kan finne arbeid innenfor andre stillingskategorier enn de med særaldersgrense. Departementet viser til at det er «historiske» prosesser som ligger til grunn for dagens særaldersgrenser, og viser til at befolkningen generelt sett har blitt friskere. Det har også blitt pekt på at ansatte innenfor politi, forsvar og brannvesen ofte har bedre helse enn befolkningen generelt. Dnmf viser til at ansatte innenfor brann og redning har et like sterkt behov for særaldersgrense i dag som i tidligere tider, og vi gjør nærmere rede for dette nedenfor.

Arbeidsoppgavene innenfor brann og redning

Da loven om aldersgrenser kom i 1956 var arbeidsoppgavene innenfor brannyrket vesentlig annerledes enn i dag. Primæroppgavene var de samme den gang, nemlig å slukke branner og bistå forulykkede ved ulykker. Det var også betydelig flere ansatte på jobb til enhver tid. Eksempelvis er det ved Bergen brannvesen i dag til enhver tid 37 brannmannskaper på jobb, så sent som i 1998 var det så mange som 51 brannmannskaper og i 1956 da loven kom var det til sammenlikning 70 brannmannskap på jobb til enhver tid.

Samtidig som altså antallet brannfolk på vakt har gått drastisk ned, har antallet hendelser og hendelsestyper gått opp. Det har i samme tidsperiode vært en forrykende utvikling på utstyrssiden innenfor tjenesteområdet til brann- og redningsetatene, men samlet sett er det nok slik at belastningen for den enkelte tjenesteperson er vesentlig økt. Vi vil i den forbindelse vise til bla. PLIVO forskriften og statistikk ifra DSB som viser en markant økning i helseoppdrag for brann og redning.

Den enkelte branntjeneste mann/kvinne må hvert år igjennom hele yrkeskarrieren klare Arbeidstilsynets test for å kunne være røykdykker. Denne testen skiller ikke på alder, og er lik enten man er 25 år eller 59 år. Dette er en fysisk kapasitetstest.

Økt risiko for sykdom

Når det kommer til primæroppgaven å slukke branner er det slik at de siste 20-30 årene har brannfysikken endret seg. Der det tidligere var «rene» treprodukter som brant og som gav en «mindre» giftig brannrøyk, er i dag bygningene, både private hus og industribygg stadig fullere av bygningsmaterialer og inventar som består av bla. i stor grad petroleumsprodukter. Dette gir en helt annen brannbelastning. Det gir også en såkalt «cocktail» effekt i brannrøyken slik at denne blir mer giftig enn tilfellet var tidligere.

Dette er nå gjenstand for forskning i Norge igjennom STAMI og Kreftregisteret. Foreløpige tall ifra kreftregisteret viser at 25 % av brannfolk i Norge har hatt kreft. Tidligere var ingen krefttyper godkjent som yrkessykdom for brannfolk. Pr. i dag er det mulig å få fire kreftformer godkjent som yrkessykdom for brannfolk i Norge, disse er Beinmargskreft, prostata kreft, Non-Hodgkins lymfekreft og kronisk lymfemisk leukemi.

Omfattende internasjonal forskning (Le Masters study) viser at brannfolk har forhøyet risiko for å utvikle 14 forskjellige kreftsykdommer grunnet eksponering av kjemiske damper, gasser og partikler fra brannrøyk.

«Healthy workers effect» dvs. at enkelte arbeidstakere i utgangspunktet har bedre helse er riktig når man ser på begynnelsen av yrkeskarrieren. Internasjonal forskning viser imidlertid at denne fordelen avtar raskere for brannfolk pga. eksponeringen av bla. brannrøyk enn for befolkningen generelt.

Det samfunnsmessige behovet

Etter vår oppfatning er behovet/grunnlaget for særaldersgrense for brannfolk knyttet til samfunnets/innbyggernes behov for sikkerhet. Med dette menes at samfunnet må være sikret personell som er i stand til å utføre livreddende hjelp til forulykkede gjennom hele yrkeskarrieren. Det stilles i dag strenge krav både fysisk, men også medisinsk, til innsatspersonell i brann- og redningstjenesten. Det kan her nevnes at det er obligatorisk med en omfattende legekontroll hvert år etter fylte 50 år. Før fylte 50 år er det sjeldnere test hos lege.

Det er etter vårt syn urealistisk at flertallet av de ansatte i brann- og redningstjenesten er i stand til å utføre f. eks røykdykking på en sikker og effektiv måte etter fylte 60 år, både med tanke på egen sikkerhet og helse, men også for den/de forulykkede.

Få alternative stillinger

Forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen sier at alle kommuner må ha én stilling pr. 10.000 innbyggere til brannforebyggende arbeid. Tidligere var denne typen arbeidstakere som oftest innsatspersonell fra brannvesenet ved de store profesjonelle brannkorpsene. I dag består de fleste brannforebyggende avdelinger i brann- og redningsvesen nesten utelukkende av branningeniører med minimum en bachelor grad innen brannforebygging. Dette er en fornuftig utvikling, da det er en rekke lover og forskrifter man må forholde seg til innenfor faget forebygging.

Som en tommelfingerregel kan man si at antallet lovpålagte stillinger som ikke er innsatspersonell utgjør ca. 15 % av samlet styrke av innsatspersonell. Dette vil gi den enkelte arbeidsgiver innenfor brann og redning en betydelig utfordring ved å finne adekvat arbeid for innsatspersonell som av ulike årsaker ikke klarer de fysiske eller medisinske kravene som blir stilt for å inneha stilling ved brann og redningsvesenet. De aller fleste andre stillinger ved et brann- og redningsvesen er av merkantil karakter.

Slik vi ser det utfra departementets vurderinger vil det være svært utfordrende å gi arbeidsgiver en utvidet plikt til å tilrettelegge for fortsatt arbeid innenfor brann- og redningstjenesten med de ovenforliggende forutsetninger. Denne betraktningen ifra departementet er også i motstrid til de administrative virkningene som blir påpekt. Dersom den foreslåtte endringen gjennomføres er Dnmf bekymret for at det fører til flere oppsigelser av arbeidstakere som ikke lenger kan utføre sitt arbeid på en forsvarlig måte. Dette er igjen ikke forenelig med at man ved å ta bort plikten til å gå av får en rettighet til å stå i stilling.

Vår tilråding

Dnmf mener at plikten til å fratre stillingen ved oppnådd særaldersgrense for ansatte innen brann- og redning ikke bør oppheves, og mener derfor komiteen bør avvise regjeringens forslag.

Kontakt Dnmf:
Hege-Merethe Bengtsson
Administrerende direktør i Det norske maskinistforbund
hmb@dnmf.no / 414 41 818