Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven

Kjære Stortingspolitikere
Proffer har siden 2016 jevnlig gitt innspill til ny lov - og gitt Norge muligheten til å lage Barnas Barnevernlov. Forslaget til ny barnevernlov vil IKKE sikre et trygt barnevern for barn og sikrer ikke barns grunnleggende rettigheter etter barnekonvensjonen.

5 viktigste endringer fra barn til Prop. 133 L

1. Barns grunnleggende rettigheter inn i kap. 1
2. Meldeplikt må bli trygg for barn
3. Barnets mening må inn flere steder i loven
4. Ordet atferd må ut av loven
5. Barneverninstitusjonskapittelet på vent til etter utredning

Innspill 1: Barns grunnleggende rettigheter inn i kap.1
Et enstemmig Storting og Familiekomité vedtok i mai 2020:
«Stortinget ber regjeringen sikre at forslagene til ny barnevernlov og ny barnelov er i tråd med FNs barnekonvensjons prinsipper om barns rett til informasjon, til å bli hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett til privatliv.»

Barn har fire grunnleggende rettigheter etter barnekonvensjonen, i alle handlinger og avgjørelser som berører dem. Siden 2003 har barnekonvensjonen vært gjeldende i Norge, men ikke brukt i barnevernets praksis. Barnevernloven må tydeliggjøre barns rettigheter. Barn må få reelt rettsvern og fagfolk hjelp til å sikre rettighetene i praksis.

Forslag til endringer uthevet (kursiv = ut)
§1-3 Barnets beste andre ledd
Hva som er til barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering (av det enkelte barns behov). Barnets rett til å uttale seg er et sentralt moment i barnets beste-vurderingen.

Livsviktig for barn fordi: 10 år med svar fra barn viser at tiltak og hjelp for mange har gjort det verre. For å treffe hjelpsomme beslutninger for barn, må barnets uttalelser være sentral i vurderingen av hva som er til barnets beste. BFD (s. 84): “Barns medvirkning, jf. §1-4, er et sentralt moment i barnets beste-vurderingen.”

§1-4 Barnets rett til medvirkning
Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg uten at foreldre informeres eller samtykker til samtale.

Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon (...)

Barn må informeres om hva som kan skje med de opplysninger barnet forteller, og hvem som kan få disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysninger skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Et barn (som barnevernet har overtatt omsorgen for), kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt.

Livsviktig for barn fordi: 10 år med 10 undersøkelser viser at barn ikke får fortalt det viktigste til barnevernet. De vet ikke hvem som får vite det de forteller. Dette må lovfestes i § 1-4 nytt tredje ledd. Dette er gjort i pbrl. § 3-4. For mange er en tillitsperson viktigst FØR barnevernet overtar omsorgen. (Foreslått av Barnevernlovutvalget i 2016 i § 79 (2). Barn må kunne ha med seg tillitsperson i hele barnevernets arbeid og ber om at tillitspersoner kan pålegges taushetsplikt, for at det skal kunne snakkes om taushetsbelagt informasjon med tillitspersonen der.

Innspill 2: Meldeplikten må bli trygg for barn
I dagens bvlov, i forslaget til ny lov §13-2 og i andre sektorlover står det at bekymringsmelding skal sendes “uten ugrunnet opphold”. Det bryter barns grunnleggende rettigheter. Å sende melding er en handling som berører barn. Da må barnet få nok og forståelig informasjon, få uttale seg fritt og trygt, barnets rett til privatliv må ivaretas og melding må sendes til barnets beste.

Forslag til løsning:
1: Få inn barns grunnleggende rettigheter i § 13-2: “Før det meldes til barneverntjenesten skal melderen informere barnet om meldingen, la barnet uttale seg fritt om denne og vektlegge barnets meninger i samsvar med barnets alder og modenhet”
2: Stortinget ber om en utredning der Regjeringen ser på problemstillingen i alle lovene som innehar bestemmelse om meldeplikt.

Livsviktig for barn fordi: Mange barn har fortalt om noe veldig vondt til en voksen de stoler på i barnehagen, skolen eller andre steder. Alt for mange har opplevd at voksne sender bekymringsmelding uten at de vet, og har mistet tillit til voksne. De har sluttet å fortelle, trukket tilbake det de har sagt eller endret på historien sin. Utgangspunktet for riktig hjelp blir veldig vanskelig. Barn vil at det vonde skal ta slutt, og forteller til trygge voksne for at noe skal skje. Men det må skje i samarbeid med barnet.

Innspill 3: Barnets mening
BFD (s. 543) har presisert at barnets rett til medvirkning gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet. Samtidig fremgår det at barnets mening skal tillegges vekt i noen bestemmelser (eks. i § 3-3, § 3-6, § 5-3), og i andre ikke. At barnets mening skal tillegges vekt må fremgå av flere viktige bestemmelser i ny barnevernlov, de viktigste for barn er:

• § 2-5 Avslutning av undersøkelser
• § 3-5 Foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke
• § 5-7 Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse
• § 7-2 (2) Vedtak om samvær og kontakt med foreldre

Innspill 4: Atferdstiltak
Det kan ikke hete atferdstiltak, atferdsinstitusjon og atferdsvansker. Det skaper avstand, stigmatiserer, dekker til vold, overgrep og omsorgssvikt - og legger problemet over på barnet. Dette er slemt og gjør vondt. Det er heller ikke i tråd med barnekonvensjonens barnesyn.

Ordet atferd må erstattes:

• Kapittel 6: Tiltak når unge ruser seg, bruker vold eller gjør kriminalitet
• Vilkåret “alvorlige atferdsvansker” må erstattes med “ved alvorlig og gjentatt bruk av rus, vold eller kriminalitet”
• Ingen kan flyttes til institusjon på tvang der de ”observerer, undersøker eller behandler” barn

Bestemmelsene om informasjon til etterlatte §§ 6-4 og 6-5 må ut. Det har fått mye motstand i høringsrunden og får også det fra barn. Norge vet ingenting om hva det kommer til å gjøre med barn. Forslaget likestiller barn i BARNEVERNET med voksne i straffegjennomføring.

Barn kan ikke bo på tvang i 12 mnd. Hvis institusjonen ikke får gjort det trygt nok til at barn vil bo der etter 6 mnd må barnet få flytte. Å bo et år et sted de ikke opplever det trygt nok og der voksne ikke når inn til årsakene til at de har det vondt, ødelegger inne i barn. Et år er alt for lenge.

Innspill 5: Kap 10 om barnevernsinstitusjon på vent til utredning er gjort 
Flere undersøkelser fra Forandringsfabrikken og Barneombudet har forklart hva fastholding gjør med barn. Tvang gir traumer og ødelegger trygghet til voksne. I forslaget handler 11 av de første 12 paragrafene i kap. 10 om innskrenking av barns rettigheter og bruk av tvang! Sivilombudsmannen og Helsetilsynet har i flere rapporter også kritisert tvangsbruk.

BFD har blitt bedt om å foreta nærmere utredning av hvordan tvangsbruken står seg mot Norges menneskerettslige forpliktelser, hvordan det eksisterende regelverket etterleves i praksis, gjennomgå de innholdsmessige endringene mv. BFD skriver i pkt. 16.1.4.1 at “verken Barnevernlovutvalget eller departementet har foretatt en fullstendig gjennomgang av reglene for rettigheter og bruk av tvang i arbeidet med ny barnevernlov. Mange av innspillene fra høringen må derfor følges opp i et eget utredningsarbeid.” BFD sier at utredningsarbeidet burde avventes til HOD har fulgt opp NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven, og KD sitt arbeid med endring i regelverket for tvangsbruk i skolen.

Kap. 10 om institusjoner, må forbli i rettighetsforskriften inntil utredning er gjort. §5-9 i dagens lov hjemler forskriften. Denne bestemmelsen må videreføres som ny barnevernlov §10-1 Rettigheter under opphold i institusjon. Stortinget kan ikke vedta så inngripende bestemmelser i barns integritet før det utredes. Pasienter etter psykisk helsevernloven §4-2 har langt bedre rettsvern enn det barn på barneverninstitusjon vil ha, dersom forslaget til BFD vedtas.

Vi ber dere gjøre de 5 viktige endringene for barn

Hilsen barnevernsproffer i Forandringsfabrikken 2016-21 
v/ Mathilde,Dania,Leon,Vanessa,Mikal

Oslo, 22. april 2021 Jan-Aage Torp, styreformann

Kristen Koalisjon Norge (KKN) er et nettverk av ledere, aktivister og eksperter i inn- og utland. Dette høringsinnspillet er skrevet i Norge, i samråd med vårt europeiske nettverk, representert denne gangen ved Ordo Iuris. Vi takker for anledningen til å komme med dette høringsinnspill til Familie- og kulturkomiteen.

Innledning

KKN viser til merknaden da vi søkte om deltagelse i denne videohøringen. Dette notatet kompletterer merknaden.

Nødvendig

Først bør det understrekes at lovendringer angående barnevernloven er nødvendige. Barnevernet er utsatt for berettiget kritikk, både av nordmenn selv og av internasjonale organisasjoner. I 2015 ble den nåværende loven kritisert i et åpent brev («Bekymringsmeldingen til barneminister Solveig Horne»), signert av over 250 norske fagfolk - advokater, psykologer, sosionomer og akademikere. Visepresidenten i Moldovas parlament, Valeriu Ghilețchi, presenterte i april 2018 til Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) en rapport med tittelen «Å finne balansen mellom barnets beste og behovet for å holde familier sammen», basert på saken om familien Bodnariu. Denne rapporten dannet basis for vedtak av resolusjon 2232 (2018) av 28. juni 2018 under samme tittel. Rapporten bekreftet at Norge krenker barns rettigheter ved uberettiget tilsidesettelse av foreldreretten, samt uberettigede omsorgsovertagelser til fosterhjem og institusjoner.

Den 6. juni 2018 avsa Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) en kjennelse i saken om Blondina Jansen, en norsk statsborger av Roma-opprinnelse, som tydelig bekrefter at å forby kontakt av biologiske foreldre med et barn plassert i en fosterfamilie er i strid med målet med fosterhjem, som er gradvis retur av barnet til dets biologiske foreldre. Derfor utgjør slik praksis et brudd på retten til respekt for familielivet beskyttet i henhold til artikkel 8 i EMK 2. Storkammeret i EMD fant Norge i strid med artikkel 8 i konvensjonen i dommen av 10. september 2019 i saken om Strand Lobben og andre mot Norge, og understreket samtidig at norske myndigheter ikke tilstrekkelig tar hensyn til barnets biologiske familie når de foretok et inngrep i familielivet til Trude Strand Lobben og hennes sønn. Flere dommer er blitt avsagt siden den gang, og andre saker pågår.

Honnør

Prop. 133 L fortjener honnør til en viss grad da den går i riktig retning. La dette være fastslått fra KKNs side uten at vi utbroderer på disse to sidene.

Mangler

Selv om Prop. 133 L går i riktig retning, må det påpekes noen viktige mangler ved departementets forslag:

a) Departementet fastholder bruk av private aktører med betydelige økonomisk interesser;

b) Departementet setter fortsatt som et bredt vilkår for nødbeslutning om omsorgsovertakelse at det er en «fare for at barnet vil lide betydelig skade». KKN mener at reell fare for fysisk skade bør være det eneste vilkåret;

c) Departementet foreslår å utvide den nåværende blokkeringsfristen for besøkssaker fra 12 til 18 måneder - dette strider mot det primære målet for fosterhjem, som - ifølge EMD er familiegjenforening;

d) Departementet ser bort fra problemet med vilkårlig tolkning av § 4-6 og 4-12 BVL, som gir grunnlag for en direkte inngripen i familielivet;

e) Departementet foreslår ikke et klart forbud mot å skille søsken;

f) Departementet vil opprettholde gjeldende regelverk om adopsjon uten samtykke fra biologiske foreldre;

g) Departementet er svak i sin holdning til den positive virkningen for barnets beste av å oppdra et barn i sin biologiske familie - her tar departementet ikke foreldrenes perspektiv på alvor, noe som kan ugyldiggjøre proposisjonen når den måles opp mot EMK og EMDs rettspraksis.

h) Departementet tar ikke tydelig opp det juridiske ansvaret som barnevernarbeidere har for sine beslutninger og handlinger;

i) Departementet tar ikke opp den realitet at barnevernets manglende kompetanse ikke løses ved et mastergradstudium under det samme lærerpersonalet som har formet det norske barnevernet de siste 30+ årene. Det betyr bare mer av samme inkompetanse. Det kreves en grunnleggende endring der flere kompetente fagmiljøer og nye retningslinjer faktisk trener beslutningstakere for barnevernet, det vil si betinget av aksiologisk endring av hele systemet.

Konklusjon

KKN verdsetter at Prop. 133 L går i riktig retning;

KKN mener at Prop. 133 L må endres fundamentalt så den ikke bryter med overordnet internasjonal og europeisk lovgivning.

KKN anmoder Stortinget om å sende Prop. 133 L ut på en ny høring der flere instanser blir hørt enn de som er finansiert av den norske stat.

Kirkens Bymisjon driver et mangfoldig tilbud til barn og unge. På barnevernsfeltet driver vi institusjoner (Heggeli), fosterhjem, senter for foreldre og barn (Nanna Marie), og samvær under tilsyn med over 1600 samvær årlig på Myrsnipa Samværssted. Kirkens Bymisjon støtter forslagene i proposisjonen, med noen unntak. 

Samvær: Barns rett til å medvirke, jf. 1.4.1.4 og lovutkastet § 1-4 og lovutkastet § 14-13: Vi vil understreke at en talsperson må være en som barnet i utgangspunktet kjenner og har tillit til. Vi vil også peke på at en sakkyndig ikke nødvendigvis er en person som barnet kjenner og er trygg på, og at en sakkyndig med fordel kan samarbeide med en person barnet kjenner, som for eksempel en lærer.  

Det bør etter vårt syn innføres en rett for barnet til å nekte samvær. Ulempene ved at barnet selv kan oppfatte å stå ansvarlig for samværet, og at en slik løsning vil kunne føre til uheldig manipulering fra foreldrene eller andre, kan løses ved barnevernet skal ta beslutningen der barnets nekt/vegring er ett av momentene i beslutningen. Vi har gjennom vårt mangeårige arbeid på Myrsnipa Samværssted sett situasjoner der vegringen hos barn er så alvorlig at vi mener det må finnes en åpning i de mest alvorlige tilfellene, for å kunne nekte, jf. høringssvar fra Statsforvalter i Oslo/Viken, samt Barneombudet som påpeker behov for å utrede, samt ta kriterier inn i lovtekst i forlengelse av dette.

Hovedhensyn ved fastsettelse av samvær til barnets beste: Vi vil understreke at det under ingen omstendighet skal gis et samvær som vil skade barnets helse eller utvikling, jf. HR-2021-474-A, avsnitt 49. Dette er helt ufravikelig. Vi vil advare mot at kritikken mot norsk barneverns praksis fra EMD forstyrrer hovedintensjonen om å lage en lov som styrker barns rettigheter og tar utgangspunkt i barns behov. 

Tilsyn under samvær, jf. 1.4.1.6 og lovutkastet § 7-2: Vi er opptatt av at terskelen for tilsyn ikke skal være for høy. Vi erkjenner at tilsyn for noen foreldre kan oppleves negativt, men vår erfaring er at det også kan oppleves godt for foreldrene. Tilsynsfører veileder og støtter både barn og foreldre, samt dokumenterer. Kravet til begrunnelse må ikke bli såpass omfattende at terskelen blir for høy. Tilsyn er egnet for å skape trygghet både for voksne og barn, når det utøves på en kompetent og utviklingsfremmende måte.  

Mer støtte til foreldre som mister omsorgen:  Å forsterke støtten til foreldre er både til de voksnes og til barns beste. Stortinget bør vedta at en støttepersonordning opprettes, jf. 2.4.4.3, slik Barnelovsutvalget foreslo. Mandatet for ordningen kan ivareta behovet for en brobygger og tolk mellom barnevernet og foreldrene.  Vi møter mange foreldre som ønsker støtte og hjelp til å håndtere situasjonen bedre og ser at en slik ordning kan virke konfliktdempende og bra for barn om den innrettes godt.   

5.2 Barn og unge på institusjon og deres livssituasjon: Vi vil understreke at for noen barn, også barn under 13 år, er institusjon det beste omsorgstiltaket som finnes for perioder av livet. Barn med omfattende hjelpebehov og komplekst sammensatte utfordringer trenger spesialisert miljøterapeutisk tilrettelagte tilbud, hvor personalet er kvalifisert og trent til å være i relasjon med barn med ulike og ofte sterke smerteutrykk over tid.  Til enhver tid er det mellom 70 og 100 barn mellom 2 og 12 år i Norge på institusjoner. Mange av disse barna har i lav alder allerede flere brutte fosterhjemsplasseringer bak seg fordi deres behov er større enn det man kan ivareta i et fosterhjem.  Å bo i institusjon med profesjonell miljøterapi kan gjøre dem i stand til å flytte i fosterhjem etter en tid.  

5.5 Kompetansesatsingen: Vi støtter kravet om bachelorutdanning i institusjoner, men det er viktig at ansatte med lang praksis også ivaretas i en overgang. Utdanningene må være praksisnære og forberede studentene på møter med barn og foreldre med komplekst sammensatte utfordringer og omfattende hjelpebehov. Vi støtter behovet for en bedre kartlegging av barnas somatiske og psykiske helse, samt tannhelse, men dette kan ikke gjøres i løpet av en dag av et eksternt ekspert-team, jf. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-tverrfaglig-helsekartlegging-av-barn-i-barnevernet/id2819979/?uid=ff211971-e9f8-4b1d-9017-b05b1b6ae4e0 

5.6 Kontinuitet og sammenheng i barnas omsorg og behandling: Barnevernet må forpliktes til å tenke helhetlig og mer sammenhengende rundt barnets behov, og undersøke muligheten for tiltakskjeder hos leverandør, slik at barnet ikke må flytte videre i et nytt system når målet med institusjonsoppholdet er nådd. Ansatte fra institusjon er ofte de mest stabile voksne i disse barnas liv, og de kan ha en rolle i oppfølging også i nye tiltak, for eksempel i spesialiserte fosterhjem. Barn trenger sammenheng, stabilitet og kontinuitet. 

5.6.1.3 Kommunale institusjoner: Med innføringen av barnevernreformen øker kommunenes egenandel for institusjonsplasser. Vi er sterkt bekymret for om tiltak forsvinner for de mest utsatte barna med kommunenes økte betalingsansvar og mangel på spesialisert kompetanse.  Stortinget må sikre en langsiktig finansierings- og kompetanseplan som sannsynliggjør at kommunene kan lykkes.  

Kapittel 9 Hjelpetiltak, jf. §§ 2-3, 3-1, 3-4, 10-20 og 10-21: Vi mener at opphold i sentre for foreldre og barn fortsatt bør være et mulig frivillig hjelpetiltak, og ikke bare kunne brukes til undersøkelse og ved pålegg om hjelpetiltak. Dette må presiseres i lovtekst eller i forarbeidene. Et opphold kan gi foreldre nødvendige ferdigheter til å kunne ivareta barna sine, og det forebygger omsorgsovertakelse. Dette er bra både for barnet, familien og for samfunnet. 

Vi mener Bufetat må få bistandsplikt ref  § 16.5 a-c, og at dette formuleres som en plikt og ikke en «kan-regel».   

Legg til rette for ideelle barnevernsaktører:

Kirkens Bymisjon slutter oss til høringsinnspill fra Virke Ideell og Frivillighet og Ideelt Barnevernsforum. 

Vi viser til Stortingets vedtak om å be regjeringen sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle for at at andelen ideelle øker til om lag 40 pst. innen 2025. Dersom målet  skal nås, må ideelle og kommersielle aktører møtes på forskjellige måter. Det er derfor overraskende at proposisjonen i stor grad omtaler «private aktører» under ett. Vi frykter at det nå legges føringer som begrenser mulighetene for ideell vekst og strider mot nevnte vedtak.

Vi vil oppfordre Stortinget til å presisere at ideelle også kan drive andre typer institusjoner enn det som foreslås i proposisjonen. Vi mener det ikke er faglig grunnlag for å begrense ideelles målgrupper slik det legges opp til i proposisjonen. Ideelle bidrar i dag med ulike institusjonstilbud, også til barn med omfattende omsorgs- og behandlingsbehov. Vi har lang erfaring med å være fleksible og kreative, og tilpasser våre tiltak til oppdragsgivers etterspørsel med barnas behov i sentrum, uten profitt.

Vi er positive til at Bufetat fortsatt skal kunne kjøpe spesialiserte fosterhjem fra «private». Vi mener forslaget om å forby kommunene å la seg hjelpe av ideelle aktører i utvelgelse av fosterhjem er uklokt. Vi kan ikke se at det er godt begrunnet, eller hensiktsmessig med de rekrutteringsutfordringene som finnes. Vi mener det ville være klokt å endre ordlyden i forslagets §15-8 til kun å gjelde «privat tjenesteyter med fortjenesteformål». 

Vi mener det bør presiseres at forbudet mot bistand fra private ikke skal være til hinder for samarbeid med ideelle aktører i hele samværsprosessen, i tillegg til ved gjennomføringen av selve samværet, jf. 21.6.4.2.

Kirkens Bymisjon er klare for omstilling og nyetableringer for å inngå langsiktige avtaler slik Stortinget ønsker. Vi vil oppfordre Stortinget til å etterlyse en langsiktig, konkret og tidfestet plan for opptrappingen av ideelles bidrag, for å sikre framdrift, og ikke minst gi oss forutsigbarhet og grunnlag for investeringsplaner og -beslutninger. Vi deltar gjerne i dialog om utforming og innhold i en slik plan.   

Innledning

Barnevernsfeltet reiser en rekke menneskerettslige problemstillinger som kan utledes av bl.a. Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs barnekonvensjon. De siste årene er et 39 norske barnevernssaker tatt inn til behandling i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), hvorav ti er avgjort ved dom. Dette er et historisk høyt tall. I tillegg har norsk barnevern fått stor oppmerksomhet i internasjonale rapporteringer i FN-systemet de siste årene.

NIM mener at forslaget til ny lov om barnevern samlet sett gir en god balansering av de kryssende interessene på området. I vår høringsuttalelse til departementets høringsnotat i 2019 etterlyste vi en nærmere vurdering av de menneskerettslige rammene i relasjon til en rekke spørsmål som høringsnotatet reiste. Det er en styrke ved lovforslaget at departementet foretar slike vurderinger i de aller fleste spørsmålene der NIM har etterlyst en nærmere vurdering, og vi ser også at lovforslaget på flere punkter materielt sett legger det norske lovverket nærmere opp mot menneskerettslige krav, og særlig det som kan utledes av EMDs praksis.

Samtidig er det viktig at lovgiver er bevisst at rettsfeltet er i stadig utvikling, og at det kan være behov for endringer i både lov og praksis i lys av fremtidige dommer fra EMD, herunder de kommuniserte sakene for EMD mot Norge. Videre vil vi også peke på at lovbestemmelsene ikke løser alle utfordringer på feltet alene. Høyesterett vurderte i storkammersakene fra 2020 at det først og fremst er behov for endringer i praksis for å følge opp føringene fra EMDs avgjørelser. EMD stiller strenge krav til begrunnelser for vedtak, beslutningsgrunnlag for de avgjørelser som fattes, god kompetanse for å gjøre forsvarlige avveininger samt ressurser til løpende oppfølging av kommunalt barnevern for å sikre ivaretakelse av gjenforeningsmålsetningen. Dette krever både ressurser og kompetanse. Ny lov er med andre ord en viktig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å hindre gjentatte saker om brudd på foreldre og barns rett til familieliv. Dette forplikter også Stortinget som bevilgende myndighet.

De fleste sakene for EMD er ikke avgjort, og Stortinget bør derfor sikre at regjeringen gir en nærmere redegjørelse for de de samlede føringene EMD har gitt når samtlige saker er avgjort.

NIM vil i det følgende peke på noen utvalgte problemstillinger:

Lovens kapittel 1

NIM ønsker velkommen videreføring av både gjeldende bestemmelser og innføring av nye i lovens kapittel 1. Kort om noen av bestemmelsene:

NIM støtter forslaget til ny § 1-3 i lovutkastet, som gir prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn en fremskutt plass i loven. Det er positivt at lovforarbeidene tydeliggjør at det må komme frem tydelig av vedtaket at det er fortatt en reell avveining av de kryssende hensynene i saken, herunder hensynet til familiebånd for barn og foreldre, som også kan utledes av EMDs praksis.

NIM støtter forslaget til ny § 1-4 i lovutkastet, som viderefører barnets rett til medvirkning i barnevernssaker. Vi understreker at også beslutninger om hvordan informasjon fra barnet skal behandles og hvem det skal deles med er forhold som berører barnet, og som de har rett til å medvirke i.

NIM støtter også forslaget til ny § 1-5 i lovutkastet, som i første ledd stadfester både barns rett til omsorg og beskyttelse og barns rett til familieliv, og som i andre ledd synliggjør nødvendighetskravet for inngrep som følger av EMK artikkel 8 nr. 2. Det er positivt at dette nå er tatt inn etter flere innspill fra høringsinstanser.

NIM støtter også forslaget til ny § 1-8, og merker oss at departementet har lyttet til innspill om å inkludere også etnisk bakgrunn i oppregningen av de faktorene det skal tas særskilt hensyn til, i tråd med barnekonvensjonen artikkel 20 nr. 3 og 30 (slik også i lovforslaget § 5-3 tredje ledd). Vi merker oss imidlertid at ordet «etnisk» ikke er inntatt i oppregningen i overskriften til bestemmelsen, noe som kan vurderes opprettet gjennom Stortingets behandling av lovforslaget.

Omsorgsovertakelse

Etter EMDs praksis har statene i utgangspunktet stor skjønnsmargin når det gjelder omsorgsovertakelser. Etter NIMs syn er lovforslaget § 5-1, som i all hovedsak viderefører gjeldende rett, godt innenfor statenes skjønnsmargin, og bidrar også til å oppfylle statens menneskerettslige forpliktelser til å hindre vold, overgrep og omsorgssvikt.

Den vide skjønnsmarginen for omsorgsovertakelser henger imidlertid sammen med at EMD gjentatte ganger har slått fast at barnevernstiltak, herunder omsorgsovertakelser, i utgangspunktet skal være midlertidige med det formål at barnet skal gjenforenes med sine biologiske foreldre. De fellende dommene fra EMD mot Norge viser gjentatte brudd på retten til familieliv fordi myndighetene implisitt har forlatt målet om gjenforening på et tidlig tidspunkt. Kartlegginger viser også at fylkesnemndene frem til nylig ofte har lagt til grunn at ulike plasseringer av barn ville bli langvarige. Gjenforeningsmålet reflekteres blant annet i lovforslaget § 5-7 og § 8-3 tredje og fjerde ledd. I lys av de nylig avsagte og pågående sakene mot Norge anmoder vi lovgiver om å følge med på hvordan nemndene følger opp behovet for justering i praksis, og eventuelt vurdere om gjenforeningsmålet og utgangspunktet om at omsorgsovertakelser er midlertidige bør komme mer eksplisitt til uttrykk i lovens ordlyd.

Samvær

Departementet går i lovforslaget inn for å utvide sperrefristen for at sak om samvær skal vurderes på nytt fra 12 til 18 måneder, jf. lovforslaget § 7-4. Myndighetene har forholdsvis stor skjønnsmargin i innrettingen av mulighetene for å få prøvd samværsbegrensningene, men samtidig har EMD lagt vekt på nødvendigheten av at myndighetene jevnlig vurderer behovet for endringer i samværsomfanget. Lovforslaget må sees i lys av blant annet barnevernstjenestens plikt til å vurdere samværsordningen jevnlig etter en omsorgsovertakelse, adgangen til å øke samværsmengden utover det som er fastsatt i nemndas vedtak og presisering av barnevernstjenesten oppfølgingsplikt. Videre gir forslagets § 7-4 tredje ledd også en sikkerhetsventil. NIM legger til grunn at lovforslagene samlet sett vil oppfylle myndighetenes plikt til løpende vurderinger, men ber lovgiver være særlig oppmerksom på hvordan dette vil følges opp i praksis.

Krav til begrunnelser for barnevernets vedtak

EMD har i flere av sakene mot Norge kommet til at myndighetenes begrunnelser for inngrep i familielivet ikke har vært tilstrekkelig. NIM støtter derfor lovforslaget § 12-5, som etter vårt syn tar opp i seg mye av føringene fra EMDs praksis. Det følger av EMDs praksis at det er sentralt at hensynet til familiebånd både for foreldrene og barnet er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen mot forhold på barnets bånd. Det fremkommer etter vårt syn ikke tydelig nok av ordlyden at hensynene til familiebånd gjelder for både barn og foreldre, samt at hensynene til familiebånd må vektes mot hensynet til barnets beste, altså at det skal foretas en reell avveining. Vi foreslår en omformulering av § 12-5 siste punktum til:

Det skal også fremgå av vedtaket hvordan hensynet til barnets beste er vurdert, hvordan hensynet til familiebånd for barnet og foreldrene er vurdert, og hvordan disse hensynene er vektet mot hverandre.

Kravet til et effektivt nasjonalt rettsmiddel

EMK artikkel 13 gir rett til et effektivt rettsmiddel for prøving og reparasjon av konvensjonskrenkelser. Det er en svakhet ved dagens system at man mangler nasjonale kontrollmekanismer som kan prøve en sak om barnevernstiltak i relasjon til påståtte konvensjonskrenkelser som et hele, og reparere eventuelle feil, fordi slike saker går i et snevert prosessuelt spor etter tvisteloven kapittel 36. I lys av de mange fellende dommene mot Norge, som gir grunn til å tro at mange flere saker har blitt avgjort med utgangspunkt i konvensjonsstridig praksis, bør det utredes hvordan kravet til et effektivt rettsmiddel kan ivaretas på barnevernsfeltet.

Fokus på Barnevernet setter alltid barnet først, uansett hvor barnet er. Målet for vårt arbeid er

RETT HJELP TIL RETT BARN TIL RETT TID

Den nye barnevernloven sikrer ikke, etter vår mening, barnas rettssikkerhet, altså vern mot uriktig eller vilkårlig inngrep fra myndighetenes side. 

Loven inneholder for mange begrep som ikke har noen definisjon og som dermed kan brukes etter forgodtbefinnende: «Barnets beste», «ta tilstrekkelig ansvar for barnet», «skade barnets helse eller utvikling» m.fl. Også lovens inngrepskriterium «alvorlig omsorgssvikt» er det betydelig uenighet om. Lærebøkene til barnevernspedagogene presenterer definisjoner som ikke er omforent gjennom behandling i det offentlige rom med innspill fra andre fagfelt og fra beslutningstakere, men som språklig foregir å utlede lovgivers intensjon og grensedragninger i lovtekstene, men hvor vi tror innholdet er helt forskjellig.

Vi ser mange eksempler på forestillinger om forhold og personer som ikke stemmer overens med virkeligheten. Noe av dette undervises det i. Eksempelvis inneholder lærebøker formuleringer som «Foreldrene erkjenner sjelden, verken overfor seg selv eller andre, at de utsetter sine barn for overgrep eller vanskjøtsel.» Med den setningen fratas enhver forelder i barnevernets søkelys enhver troverdighet, enhver respekt og enhver vurderingsevne, man avgrenser utvalget til å gjelde nøyaktig de personene som er i dette søkelyset, inkluderer alle i den gruppen og ekskluderer alle utenfor uavhengig av de faktiske forhold, altså om personene faktisk har begått det de beskyldes for. Fenomenet generaliseres ikke til også å gjelde for eksempel blindhet for egne vurderinger og holdninger hos barnevernsarbeideren selv.

Et uttrykk som "barnets beste" brukes for å overstyre både barnet og foreldrene, og dermed blir det i realiteten Barnevernets beste, og ikke barnets beste. 

Vi ser at de barnevernsansatte ofte ikke kjenner eller ikke respekterer yttergrensene for sin egen kompetanse. Et eksempel er å ikke formelt, men de facto, tillegge et barn en diagnose ved å argumentere og handle i samsvar med en slik. Dermed fremstår barnets behov som mye større enn det faktisk er. Samtidig trekker man frem og forsterker negative egenskaper ved foreldrene. På denne måten fremstilles gapet mellom barnets behov og foreldrenes evner langt større enn hva det er. På den annen side fremstilles ofte både barnevernet og fosterforeldrene som atferdsspesialister, hvilket sjelden er tilfelle.

Vi lurer på

• Har lovgiver ønsket å endre loven til å lovfeste etaten i stedet for tjenesten?
• Har lovgiver ønsket å stanse all tjenesteinnovasjon?
• Har lovgiver ønsket å utvide tjenestens grunnlag for inngrep?
• Har lovgiver ønsket å fjerne hjemmel for straff for brudd på taushetsplikten?

Hva loven ikke sikrer

• Ingen hjemmel for overprøving av barnevernfaglige vurderinger og beslutninger
• Ingen hjemmel til å få rettet feil i barnevernstjenestens dokumentasjon og rapporter i enkeltsaker
• Ingen sanksjonsmulighet når barnevernstjenesten gjør feil og med det påfører barn eller familie skade
• Ingen transparens og mulighet for utenforstående til å dokumentere systemfeil gjennom innsyn i enkeltsaker

Hva som kan føre til bedre rettssikkerhet for barnet

• Rett til en second opinion på alle faglige vurderinger og beslutninger slik man har i helsevesenet
  Sikker saksbehandling:
  •    En klarere definisjon på hva som kan føre til omsorgsovertakelse
  •    Fri rettshjelp og rett til egen barneadvokat for barnet uansett alder fra undersøkelsessak starter i saker som kan medføre omsorgsovertakelse 
  •    Sikkert referat etter samme prosedyre som brukes ved avhør hos politiet: Ved føring av møtereferater, samværsrapporter el.l. skrives referatet ut, gjennomgås med alle tilstedeværende, feil korrigeres og omforent utgave signeres av alle tilstedeværende
• Rett for barnet til tverrfaglig helsekartlegging som utløses ved opprettelse av undersøkelsessak
• Rett for foreldrene til å få saken behandlet i samtaleprosess med faglært megler som prosessleder, før nemndsbehandling besluttes.

Videre ønsker vi

• Egen lovhjemmel for private parter for å kunne ta lydopptak og video for å dokumentere møter, samvær og hendelser
• Pressen får adgang til nemnds- og domstolsforhandlinger med samme referatbetingelser som ved straffesaker
• Plikt til å ta videofilm av alle avhør, samtaler og møter med barn som senere brukes som grunnlag for beslutninger eller dokumentasjon i nemnd eller domstol. Skriftlig referat gir ikke tilstrekkelig informasjon om barnets meningsuttrykk.
• Lovhjemmel for forsøksvirksomhet og tjenesteinnovasjon

I respekt for Stortingets vedtak om å sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid, ber vi om at barne- og familiekomiteen utsetter behandlingen av loven til etter at utvalget har fått levert sin NOU. I mellomtiden håper vi politikerne i større grad enn nå tar imot en invitasjon om konstruktiv dialog rundt vern av barn og tjenesteinnovasjon, slik at både kompetansen økes og vi utvikler en felles forståelse for utfordringene.

NHO Service og Handel organiserer innen bransjen Helse og Velferd mange av aktørene innenfor privat barnevern. Våre medlemmer består av 25 virksomheter med 412 underavdelinger som har 3 414 ansatte. 53 prosent av de ansatte har høyere utdanning over fire år. Ytterligere 36 prosent har utdannelse inntil fire år. 75 prosent har utdannelse innen sosialfag (barnevernspedagog, sosionom m.m.) De ansatte har lang erfaring fra barnevernssektoren; 45 prosent har mer enn 16 års erfaring og ytterligere 50 prosent mellom 5 og 15 års erfaring.

Barnevernsfeltet har utviklet seg mye de siste 30 årene, og generelt støtter vi innføringen av en ny barnevernslov som gir et mer tilgjengelig og mer tilpasset barnevern for de behovene som skal dekkes fremover. Samtidig ser vi at flere av forslagene samlet snevrer inn mulighetene til å benytte seg av den kompetansen og ressursen private barnevernsaktører kan være for det offentlige.

Institusjonsbarnevernet

Vi merker oss positivt at forslaget vektlegger at de ideelle og private aktørene bidrar til et mangfold i tilbudet, som er viktig for å gi barn og unge et godt tilbud. Departementet mener at disse aktørene også fremover vil være viktige i utviklingen av institusjonsfeltet.

Stortinget har bedt regjeringen sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser som fører til at andelen ideelle øker til om lag 40 prosent innen 2025, samtidig som den offentlige andelen institusjonsplasser ikke reduseres. Fra NHO Service og Handel sin side er vi godt kjent med dette vedtaket, men glade for at Departementet understreker samtidig at

hensynet til kvalitet i tilbudet til barn med behov for institusjonstiltak må være førende, og endringer bør ikke gå på bekostning av gjeldende faglige vurderinger for bruk og innretting av institusjonstilbudet. Dette er et svært viktig poeng.

Prinsipielt mener vi at innhold og leveranser, ikke eierskap skal definere hvem som får lov til å levere barnevernstjenester for det offentlige. Ideelle og øvrige private aktører har over tid bidratt verdifullt til ulike deler av tiltakskjeden med sine ulike fortrinn og kompetanseområder. Det mener vi avgjort også fremover ville være den klokeste tilnærmingen for en best mulig barnevernstjeneste.

Innstramning og kommunes handlingsrom

Forslaget er tydelig på hvor ansvaret for faglige forsvarlige tjenester ligger, - hos offentlige myndigheter stat og kommune. Det er vi grunnleggende helt enige i. Barnets best, forsvarlighetskravet og overholdelse av gjeldende lover og forskrifter må være styrende uansett hvem som skal levere tjenestene og det offentlige barnevernet må ha den endelige myndigheten og styringen.

Reformen innebærer også på dette feltet økte ansvarsoppgaver for kommunene slik det også gjør på andre helse og velferdsområder. Samtidig innebærer reformen innstramninger i bruken av private aktører, men også klargjøring av hva og hvordan kommunene kan la seg bistå av private tjenesteleverandører.

Departementet foreslår å lovfeste at barnevernstjenesten ikke kan inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til funksjonen som leder og stedfortredende leder av barnevernstjenesten, bistand til partsrepresentasjon i barneverns- og helsenemnda og bistand til å treffe avgjørelser og vedtak etter barnevernsloven. Disse forslagene innebærer en presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett.

Foreslåtte bestemmelser knyttet til bruk av private knyttet til ordinære fosterhjemstilbud er en betydelig innstramning som vi mener er svært uheldig. Vi er likevel glade for at forslaget ikke legger opp til et fullstendig lovforbud mot at kommuner kan benytte bistand fra private aktører, og at det fortsatt åpnes for å benytte seg av private til nærmere definerte oppgaver (hjelpetiltak, avlastningstiltak) og veiledning til fosterhjem, og spesialiserte fosterhjemstilbud gjennom Bufdir.

Vi vil generelt advare mot å snevre inn handlingsrommet for mye for kommunene. Det viktige må være at barn med et definert behov får tilstrekkelig og nødvendig hjelp og støtte, med rett tiltak på rett nivå. Det er en rekke forskjellige problemstillinger langs dimensjonene omsorgssvikt, rus, overgrep, psykisk helse, kriminalitet, religion, kultur, språk osv., som fører til at det finnes og trengs en rekke spesialiseringer i sektoren. Spesialiseringer som ikke alle kommuner nødvendigvis besitter og hvor private aktører kan bidra med egnet kompetanse og bistand til kommunen.

De private aktørene er et viktig og nødvendig supplement til det offentlige. Historisk sett har det vært svært utfordrende å rekruttere fosterhjem, uavhengig av sektor. Hvert enkelt barn har ulike behov og det er ofte store utfordringer med å rekruttere “riktig” familie til det enkelte barns spesielle behov. Det er nær 4 600 flere barn som bor i fosterhjem i 2018 enn i 2003.  Et større press på de kommunale barneverntjenestene med oppfølging av antall saker og barn som er plassert i fosterhjem er en realitet.

Kontroll, tillit og tilsyn.

Det argumenters for at det er et økt risikobilde for at forsvarlighetskravet ikke tilstrekkelig oppfylles ved bruk av private aktører. Dette knyttes til at det kan være vanskelig å få innsikt i den private aktørens utføring av tiltak og tjenester og at økonomiske interesser vi kunne være førende. Risikoen ved at det ikke leveres forsvarlig tjenester vil kunne være til stede uavhengig av om den utføres av stat, kommune eller private. Fordelen ved at noen tjenester leveres av private, er at det vil være både interne og eksterne som har innsyn i leveransen. Dette er noe som gir gode vilkår for kvalitetsutvikling og en utvidet kontroll av forsvarlighetskravet. Private barnevernsaktører har også helt andre interesser enn økonomiske, - hvis man skal være en tillitsfull og profesjonell samarbeidspartner for det offentlige; man lever av tillit, faglighet og profesjonalitet.

Gjennom samtlige tilsyn og kontroller samt grundige anbudsprosesser ved både Bufdir, Helsetilsynet og Statsforvalter er det all mulighet til god transparens. Det er de offentlige myndigheter selv som definerer kontroll og tilsynspunkter.

Bransjen håper og fortsatt kunne være en god medspiller og samarbeidspartner for det offentlige barnevernet, også etter at reformen har trådt i kraft neste år, men er bekymret for at summen av innstramninger gir større utfordringer for kommunene enn man kunne fått.

Statsråd Ropstad taler om en barnevernsreform, men hva er egentlig en reform?

En reform er en forandring (omdanning) av de bestående forhold som er, eller er ment å være, til det bedre. Regjeringens forslag til ny barnevernlov er på ingen måte en reform eller et forsøk på en reform.

• 1) Signalene fra EMD

EMD har konkludert og vist til noen punkter hvor Norsk praksis systematisk bryter med menneskerettene. De fleste sakene som EMD har tatt inn, ligger fremdeles til behandling. Ved å vedta en lov nå, vil en ikke fange opp hva EMD eventuelt vil komme frem til og formidle til Norge i de kommende dommene.

I ministerkomiteens siste møte, i mars i år, ble det poengtert at det er den norske praksisen og ikke gjeldende lov som ikke er i harmoni med menneskerettene og som må endres.

Loven har vært under arbeid i flere år. Det ble fremstilt av regjeringen at lovforslaget er innenfor EMK allerede før dommene falt mot Norge. Etter domfellelsene blir det påstått at rettssetningene fra dommene nå er tatt hensyn til i lovforslaget. Jeg vil minne familie- og kulturkomiteen om at rettssetningene fra EMD også var gjeldende rett før Strand – Lobben avgjørelsen kom. I stedet kommer et lovforslag som ikke hensyntar rettssetningene fra EMD.  Slik loven er utformet har lovgiver beveget seg mer bort fra minsterettighetene i EMK enn å komme nærmere dem.

• 2) Rettssikkerhet

Regjeringen oppnevner et ekspertutvalg som skal se på rettssikkerheten i barnevernet. Utvalget skal avlevere sin NOU, høsten 2022. Utvalget består av mange dyktige og kompetente aktører, men slik vi ser det mangler den parten som i så å si alle dommene fra EMD er krenket av norske myndigheter. Hvordan kan regjeringen undersøke rettssikkerheten uten å ha med en representant fra den krenkende part? Utvalget har plass til en representant fra barna, men ikke til den krenkende part foreldrene. I tillegg har utvalget en leder, som flere ganger har uttrykt av man i Norge har god rettssikkerhet i barnevernssaker.

I selve proppen er ordet gjenforening nevnt utallige ganger, det er flere ganger presisert at dette er et hovedmål etter en omsorgsovertakelse, likevel legger loven terskelen svært høyt for å få til en gjenforening. Den positive plikten barneverntjenesten har til å sette foreldrene i stand til å ivareta barna, er godt gjemt i loven.

Loven fremstår som særdeles familiefiendtlig, til tross for at samvær med barnets nærstående og søsken styrkes og at slekt og nettverk skal benyttes i større utstrekning. Loven fremstår slik vi ser det, nærmest som et angrep på dommene fra EMD. Det er for lett å forlate gjenforeningsmålet, det er for lett for barnevernet å undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon, som også involverer foreldrene sine private anliggende, det er også for lett for barnevernet å begrense samvær med foreldrene, så lenge de dokumentere og journalfører at det ikke er til barnets beste. Barnets beste er og blir barnevernets trumfkort i alle saker som omhandler barn. Når barnet er enig med barnevernet vektlegges meningen, når barnet er enig med foreldrene er de enten lojale eller ikke forstår sitt eget beste.

Rettssikkerhet handler om svært mange ting, en betydelig svakhet i barnevernsystemet vårt er blant annet tilsynsmyndighetene våre og deres mulighet til å sanksjonere mot barnevernstjenester som for eksempel driver uforsvarlig. Det er et problem at uforsvarlig saksbehandling ikke systematisk blir anmeldt. Det er også et problem at sakene som har havnet i EMD ikke har blitt fanget opp i våre interne tilsynsapparater.

1. Maktmisbruken skaper utenforskap og dårlig psykisk uhelse

Når skal statsorganene begynne å se at maktmisbruken gir alvorlige følgeskader som medfører utenforskap? Regjeringen ser bare på hver enkelt sektor, men klarer ikke å se sammenhengen mellom maktmisbruken i barnevernet og den økte statistikken med unge uføre og foreldre som blir uføre og de mange unge foreldrene som velger å ende sitt eget liv som følge av barnevernets inngripen. Dette må dere folkevalgte nå hjelpe regjeringen med, slik at dette kommer under kontroll. Regjeringen lager endringer med tanke på å senke kostnadsnivået på folketrygden, men for å senke kostnadene for denne sektoren, er det vel mer formålstjenlig å få på plass ett bedre kontrollsystem som hindrer at mennesker får følgeskader av maktmisbruk og dermed senker statens utgifter med folketrygdsystemet?

Dersom lovforslaget nå blir banket gjennom, kan en med sikkerhet si at Norge også i fremtiden vil bli massedømt i EMD. Flommen av saker vil øke og det er nå dere har muligheten til å velge om dette skal fortsette eller om det skal stoppe, og at Norge klarer å lage en reform, en ekte reform, for å bedre systemet, der ALLE parter blir hørt.

HØRING I FAMILIE- OG KULTURKOMITEEN 27.04.21

OM PROP 133 L (2020-2021) LOV OM BARNEVERN – HØRINGSNOTAT FRA IB

Ideelt Barnevernsforum (IB)

IB er et landsdekkende nettverk for 18 ideelle organisasjoner på barnevernfeltet. Ideelle har lang fartstid fra feltet og yter tjenester uten profitthensyn på institusjonsområdet (driver i dag ca. 25 % av institusjonsplassene), spesialiserte fosterhjem, sentre for foreldre og barn og hjelpetiltak i hjemmet.

IB vil gi ros for et godt gjennomarbeidet lovforslag som vi mener i hovedsak treffer behovene i barnevernet. Vi støtter hovedgrepene i lovforslaget: økt rettssikkerhet til barna og deres familier, vektlegging av forebygging og tidlig innsats, og tydelige krav til kompetanse. Vi har noen kritiske merknader og konkrete innspill til det som omhandler de spesialiserte tjenestene der ideelle tilbyr hovedtyngden av sine tjenester.  

1. Institusjoner

I meldingsdelen foreslås en endring i innretningen av det framtidige institusjonstilbudet og en arbeidsdeling mellom staten og private tilbydere av institusjonsplasser. Her savner vi at det skilles klarere mellom ideelle og kommersielle aktører. IB er glad for at det legges til grunn at en eventuell endring skal hensynta Stortingets anmodningsvedtak fra 2018 om å sikre at andelen plasser i ideell regi øker til om lag 40 prosent innen 2025, samtidig som den offentlige andelen ikke reduseres. Konkret foreslås at barn med størst problembelastning, dvs målgruppene akutt, atferd høy pluss plasser for barn under 13 år i hovedsak ivaretas i offentlig regi. Det innebærer at ideelle og kommersielle i hovedsak leverer plasser til målgruppene omsorg, atferd lav og rus.

IB støtter hovedgrepet i innretningen man har forventninger til at den ideelle økningen omfatter de målgruppene ideelle i dag gir tilbud til og hvor de har lang erfaring, - gruppene omsorg, atferd lav, rus pluss barn under 13 år.

Vi ber komiteen vedta en merknadstekst hvor Regjeringen bes sikre at:

• Stortingets intensjon i anmodningsvedtaket, økning i den ideelle andelen og økt statlig kapasitet blir realisert med den konsekvens at den kommersielle andelen rent faktisk blir redusert tilsvarende. Vi savner tydelighet om dette i proposisjonen.
• Regjeringen så snart som mulig legger fram en tids- og milepælsplan for gjennomføring av anmodningsvedtaket. Vi konstaterer at det snart er gått tre år siden vedtaket ble fattet, og fortsatt står den ideelle andelen på stedet hvil.

1. Sentre for foreldre og barn

Det kan være naturlig at utredninger i sentre for foreldre og barn er en del av barneverntjenestens undersøkelse, både frivillig og pålagt, og at hjelpetiltak kan pålegges etter endt utredning.  Det er likevel viktig å opprettholde muligheten for at opphold i sentre for foreldre og barn fortsatt kan være et frivillig hjelpetiltak, for familier som ønsker et slikt tilbud.  Bufdir bør ha bistandsplikt til å fremskaffe plasser. Dette i lys av at det nå legges opp til at de fleste plasseringer skal være etter pålegg fra barneverns- og helsenemnda.

1. Spesialiserte fosterhjem

Av alle barn som ved utgangen av 2019 var under offentlig omsorg, bodde 9 av 10 i fosterhjem. De fleste er i ordinære fosterhjem. Det har over tid vært føringer om å vri mer av innsatsen fra institusjon til fosterhjem.  Proposisjonen trekker opp et fornuftig skille mellom ordinære kommunale fosterhjem og spesialiserte fosterhjem, sistnevnte som alternativ til institusjon.

IB støtter forslaget om at ordinære fosterhjem skal ha sin avtale med en kommune alene. og er samtidig glad for forslaget om at det fortsatt kan inngås avtaler med ideelle om spesialiserte fosterhjem. Ideelle har lang erfaring og høy kompetanse fra arbeid med rekruttering, opplæring og veiledning av spesialiserte fosterhjem og gir et viktig bidrag på et område hvor det for øyeblikket er stor mangel på hjem. Her må vi imidlertid rope et lite varsko: I en situasjon hvor barn står i fosterhjemskø melder de ideelle tilbyderne om nedgang i henvendelser fra Bufetat om hjem og et omfattende og tidkrevende anbudsbyråkrati ved avtaleinngåelser (enkeltkjøp) med den konsekvens at en del hjem velger å trekke seg. Vi ber derfor komiteen vedta en merknadstekst der Regjeringen bes gi styringssignaler til Bufdir om å:

• Prioritere ideelle framfor kommersielle ved avtaleinngåelser der det er til barnets beste
• Benytte tilbud fra de ideelle der det er faglig forsvarlig

1. Økning i kommunenes batalingsansvar for barneverntiltak fra 2022

Det er naturlig å se lovforslaget i sammenheng med andre pågående prosesser på barnevernfeltet, bl.a innføringen av barnevernreformen fra 01.01.2022. Her foreslås det å øke kommunenes betalingsansvar for spesialiserte barneverntiltak gjennom økning i egenandelene for plassering i institusjon, forsterkede fosterhjem og sentre for foreldre og barn. Mens kommunene før kunne sende mye av regningen til staten for slike tiltak, vil det nå være kommunepolitikerne som må finne budsjettdekning for dette i kommunebudsjettene. Nesten daglig kommer det mediaoppslag fra kommuner som er svært bekymret for utgiftsbomben som kommunene nå blir påført. Utgiftsøkningen skal delvis kompenseres ved ekstra statlige midler, men det foreslås ingen øremerking. De barna som har de største behovene trenger ofte mer kostnadskrevende tiltak. Da risikerer vi at kommuner av økonomiske grunner lar være å plassere barn i spesialiserte tiltak. IB er urolig for dette av hensyn til de barna som trenger tiltak med spisset kompetanse, og ber komiteen vedta en merknadstekst der Regjeringen bes

• Foreta øremerking av de statlige ekstramidlene til kommunene

Arbeidsutvalget i Ideelt Barnevernsforum

May Lisbeth Smeby, Heidi Brynhildsen, Asbjørn Sagstad, Kristin Holmemo, Anne-Lena Brustad

Norsk Journalistlag (NJ) mener det bør være større grad av åpenhet i barnevernsaker som behandles av fylkesnemnda. Omsorgsovertakelse og tvangsbruk mot barn er noe av det mest alvorlige inngripen man kan gjøre mot mennesker. Offentlighet legger til rette for kunnskap, kontroll og kritikk av behandlingen av enkeltsaker og av barnevernets systemer for behandling av slike typer saker.

Journalisters samfunnsoppdrag sammenfaller med offentlighetsprinsippets begrunnelser: kontroll, kritikk og kunnskap om myndighetshandlinger. Vi har eksempler på at journalistikk har bidratt til å styrke rettssikkerheten på området. Å hevde at hensynet til private parter og barnet utelukkende taler for lukkede dører, gir etter vår mening et skjevt bilde av situasjonen.

Stavanger Aftenblad publiserte i 2016 dokumentaren «Glassjenta» om tenåringen «Ida»s halvannet år på barnevernsinstitusjon. Den utløste tidenes største offentlige gransking av en enkelt barnevernssak. Granskingsrapporten «Dei forsto meg ikkje» var knusende overfor barnevernet, institusjoner, helseforetakene og tilsynsmyndighetene. Det ble påvist systemsvikt, uforsvarlig behandling og til sammen 15 lovbrudd. Granskerne – som var fylkesmennene i Hordaland, Rogaland og Troms - kom med 33 forslag til systemforbedringer nasjonalt. Regjeringen og myndighetene fulgte opp flere av forslagene.

Glassjenta-saken startet med at Stavanger Aftenblads journalist fikk et sjeldent innpass i «Ida»s klagebehandling av en avgjørelse i fylkesnemnda. Barnevernstjenesten sa nei til at journalisten skulle få adgang. «Ida» og hennes mor sa ja. Dommeren besluttet å lytte til dem. At dørene ble åpnet for journalisten, ga en innsikt som gjorde dokumentaren «Glassjenta» mulig.

Forslaget til ny barnevernslov betyr i praksis at journalister nektes en slik innsikt, selv om barna og deres foreldre skulle samtykke til åpne dører. Det kan ha store konsekvenser for barnas rettssikkerhet, for pressens mulighet til å utøve sitt samfunnsoppdrag og for den offentlige debatten om barnevernet.

Mediene har et presseetisk ansvar for å vurdere hvilke konsekvenser omtale kan få for barnet etter Vær Varsom-plakaten punkt 4.8. Dette gjelder også når foresatte har gitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i barnevernsaker, familietvister eller rettssaker. Ved å få tilgang til hele grunnlaget for saken, er det mulig å gi et mer fullstendig og korrekt bilde, noe som totalt sett gagner samfunnet. Videre blir det mulig å ettergå for eksempel sakkyndige vurderinger, både i enkeltsaker og gjennom å sammenligne flere saker.

Etter NJs syn bør partenenes ønske om åpenhet være avgjørende i spørsmål om forhandlingene skal skje helt eller delvis for åpne dører. Vi mener også at det bør legges til rette for at forhandlingene i fylkesnemnda kan refereres fra, når dette kan skje i betryggende former. Dette vil gi en bedre sammenheng med øvrig lovverk, ettersom partenes ønske om åpenhet er det som gjelder i tingretten ved saker om mindreårige og seksuelle overgrep, familievold etc. Det er ingen grunn til at det skal være strengere regler ved referering av saker som behandles i fylkesnemnda enn nevnte saker i tingretten. Vi har også en langvarig tradisjon for at journalistene som får være til stede, følger de anvisninger som gis av retten med hensyn til hva som kan gjengis offentlig og på hvilke premisser – blant annet hva gjelder anonymisering. Vi kjenner knapt til at det har vært tilfeller hvor domstolene har funnet at disse premissene har blitt brutt av medienes representanter.

Vi fremmer derfor følgende alternative lovformulering i utkastets § 14-17 Møter for lukkede dører:

(1) Nemndas møter holdes for lukkede dører.

(2) Hvis partene begjærer det eller samtykker, skal møtet holdes helt eller delvis for åpne dører. Dette med mindre nemnda finner det tvingende nødvendig å holde dørene lukket av hensyn til barnets beste.

(3) Hvis partene begjærer det eller samtykker til det, bør personer som har tilknytning til en av partene, få være til stede under forhandlingene. Det samme gjelder for personer som ønsker å være til stede i opplysnings-, opplærings- eller forskningsøyemed. Nemnda kan på samme vilkår gi personer adgang til å være til stede ved nemndas rådslagningsmøte når det skjer i forskningsøyemed. Dette gjelder ikke hvis nemnda finner det tvingende nødvendig at tilstedeværelse ikke bør skje av hensyn til barnets beste.

(4) Når møtet holdes for lukkede dører kan nemnda nedlegge referatforbud eller taushetsplikt, men bare dersom dette vurderes som tvingende nødvendig av hensyn til barnets beste.

KS ønsker å trekke fram følgende forhold i forbindelse med forslag til ny barnevernlov, Prop. 133 L (2020-2021).

Kommunestyrets rolle – KS er positiv

 KS er positiv til at kommunestyret gis en markert rolle i barnevernloven. Dette er viktig for å markere barnevernet som en sentral tjeneste i å sikre barns oppvekstvilkår. Det er også viktig for at kommunestyret skal ha et politisk engasjement for denne viktige tjenesten.

 Gjennom forslag til bestemmelser om at kommunestyret skal vedta en plan som omhandler hele kommunens innsats overfor barn og barnevernets særlige plass i dette, får kommunestyret et helhetlig perspektiv på dette feltet. Bestemmelser om at barnevernet skal rapportere til kommunestyret om sitt arbeid, bidrar til at kommunestyret får tilbakemelding på hvordan planene virker.

 Tiltak til styring av rettssikkerheten – KS er positiv

 Forslaget til ny lov inneholder klargjørende bestemmelser om forsterkede krav til saksgrunnlag og saksbehandling. Dette har sin bakgrunn i de avgjørelser som EMD har kommet med i saker som gjelder norsk barnevern.

KS er glad for at EMD ikke underkjenner de materielle vilkårene for barnevernets handlingsrom og at disse ligger fast også i forslaget til ny barnevernlov. Det er viktig med kontinuitet i slike regler.

Kritikken fra EMD har først og fremst vært rettet mot fylkesnemndene og domstolene og deres beslutningsgrunnlag og begrunnelse i barnevernssaker. KS vil peke på at det er viktig at fylkesnemndene og domstolene settes i stand til å fatte avgjørelser som står seg i en prøving av EMD. Barnevernet vil være viktig når sakene skal tilrettelegges for fylkesnemnd og domstoler. KS vil peke på at det er viktig at barnevernet gis rammebetingelser som gjør at det kan leveres tjenester av god kvalitet. Å levere tjenester av god kvalitet, læres først og fremst gjennom erfaring. Det er viktigere enn formell kompetanse, men mer om det i punktet om krav om master nedenfor.

 Handlingsrommet til å bruke private i barnevernsarbeid – KS er positiv

I høringsnotatet tok departementet til orde for sterke innskrenkinger i muligheten barnevernet hadde til å bruke private til forskjellige oppgaver. KS er enig i at det finnes forvaltningsrettslige grenser vedrørende utøving av offentlig myndighet, men KS pekte i sitt høringssvar på at departementet hadde lagt til grunn en rettsforståelse som var avvikende fra det som i andre sammenhenger har vært uttrykt som gjeldende rett. KS er derfor tilfreds med at departementet har gått tilbake på dette og at kommunene nå kan gjøre vurderinger av hva som bør finnes av intern kompetanse og hva som kan hentes inn eksternt. KS vil også peke på at kommunen nå har handlingsrom til å bruke andre enn egen barneverntjeneste for å imøtekomme foreldre og barn som har fått et anstrengt forhold til sitt barnevern.

 Krav om mastergrad – KS er kritisk

 Departementet foreslår krav til mastergrad for visse oppgaver i barnevernet. KS er kritisk til dette, blant annet fordi godt barnevern krever erfaring. Det må antas at en høyskolekandidat med tyve års erfaring gjennomsnittlig vil ta bedre beslutninger enn en masterkandidat med kort erfaring fra operasjonelt barnevern.

 Dersom man skal gjøre en vurdering av om et vedtak er kvalitativt godt, kan ikke det avgjøres med grunnlag i hvilken formell kompetanse vedkommende som har fattet vedtaket har. Man kan heller ikke trekke den slutning at vedtak fattet av noen uten mastergrad er kvalitativt dårlig. KS mener at kvaliteten på barnevernet må vurderes ut fra en forsvarlighetsstandard, der formell kompetanse selvsagt er relevant, men ikke et grunnvilkår.

Det blir et paradoks når staten kan tillate at dommerfullmektiger dømmer i barnevernsaker, mens det stilles krav om mastergrad overfor kommunalt barnevern.

Dette er også et inngrep i det kommunale selvstyret.

Bufetats ansvar for barnevernstiltak svekkes – KS er kritisk

 Bufetat har etter gjeldende barnevernlov plikt til å framskaffe barnevernstiltak, både fosterhjem og institusjoner. Barnevernet og fylkesnemnda definerer behovet. I forslaget har Bufetat fått støtte for at Bufetat i større grad kan avgjøre hva som vil være et tilfredsstillende tiltak. Dette er KS særlig kritisk til. Bufetat vil ikke ha samme beslutningsgrunnlag som det barnevernet og fylkesnemdna har. Dersom staten er opptatt av kvalitet i barnevernet, bør det fortsatt være slik at barnevernet og fylkesnemnda fastsetter hvilke behov barnet skal få dekket i fosterhjemmet og barnevernsinstitusjonen.

Mvh

Helge Eide                                                                                                             Tor Allstrin

Områdedirektør                                                                                                  Områdedirektør                                                              

Familie- og kulturkomiteen

Stortinget

Norsk Fosterhjems innspill til Prop.133 L (2020-2021) – lov om barnevern

Norsk Fosterhjemsforening er en medlemsbasert bruker- og interesseorganisasjon på barnevernfeltet og representerer 3400 fosterfamilier.

Foreningen anser det positivt at loven fremhever det grunnleggende hensynet om barnets beste i en ny overordnet bestemmelse, samt innføring av et eget kapittel om fosterhjem som bidrar til å anerkjenne og synliggjøre fosterhjems betydning i noe større grad.

Må styrke fosterbarns rettssikkerhet

Ny lov skal sikre bedre rettssikkerhet for barn i barnevernet, men rettsikkerhet for barn i fosterhjem blir ikke ivaretatt nok i ny lov, og må utbygges. Vi peker på den fundamentale rolle fosterhjemsomsorg utgjør i barnevernet: at 83 % av barn som flytter ut av foreldrehjemmet, lever sine liv i fosterhjem. Det er i hovedsak i fosterhjemmet de mottar omsorg og beskyttelse, men omsorgen de har krav på hviler på et sårbart og lite rettssikret fundament; en oppsigelig privatrettslig fosterhjemsavtale, uten at barnet har rettskrav på ytelser som skal ivareta barnets behov og stabilitet i fosterhjemmet. 

Fosterhjemsplasseringer er ulike -noen er kortvarige, andre mer langvarige. En stor andel barn i fosterhjem vokser opp i fosterhjemmet. Det er der de har sin familietilknytning. Mange barn har en slik tilknytning til fosterfamilien med krav på vern iht EMK art 8. Vi peker på forpliktelsen norske myndigheter har, etter barnekonvensjonen og EMK, til å utforme regler som ivaretar hensynet til barnets beste og retten til familieliv.

Vi ber om følgende endringer:

Barn under barnevernets omsorg må ikke flyttes ut av fosterhjemmet gjennom vedtak av barnevernet uten at vedtaket overprøves. § 9-8 og 5-5.

For barnet kan det være en inngripende avgjørelse å bli flyttet ut av fosterhjemmet. Spørsmålet om barn skal flytte fra fosterhjemmet avgjøres som hovedregel kun av barneverntjenesten med mindre vedtaket påklages. Dette i motsetning til saker om tilbakeføring hvor saken skal opp for nemnda til avgjørelse. Derfor ber vi om at fosterforeldre gis partsrettigheter i forbindelse med vedtak om flytting etter 5-5. Det er ikke tilstrekkelig å lovfeste at fosterforeldre har en uttalelsesrett og at de kan ha en klagerett. Det er fosterforeldre som er nærmest til å påklage en slik avgjørelse. I dag har de en høyst usikker klageadgang hvor de, om klagerett innvilges, kommer sent inn i saken. En uttalerett for fosterforeldre betyr at de uttaler seg kun til saksbehandler. Som følge av at de ikke anses å ha partsrettigheter før vedtak treffes – har de ikke rett til innsyn i dokumenter barnevernet sitter med tilknyttet flyttesaken og kan ikke korrigere evt uriktig faktum. Vedtak fattes, og flytting av barnet kan skje og skaden er dermed oppstått før fylkesnemnda har behandlet begjæring om å få klagerett på vedtaket. I en del saker er det samarbeidsvansker med barneverntjenesten som skaper utrygghet, hvilket gjør visshet om at man  har partsrettigheter viktig.

 Ad samvær :  Fosterforeldre bør ha uttalerett ved samvær som er forankret i loven, i det de spiller en viktig rolle her, og samvær påvirker livet i fosterfamilien.

§9-8 endres til å lyde slik:

Fosterforeldre har partsrettigheter i forbindelse med vedtak om flytting etter 5-5.

Fosterforeldre har rett til å uttale seg før et vedtak om omsorgsovertagelse oppheves etter 5-7.

Fosterforeldre har rett til å uttale seg i anledning fastsetting og endring av samvær iht 7-4- -7-6.

Kommentar: Det er i dag ingen beskyttelse av at barn i fosterhjem flyttes akutt ut fra fosterhjemmet, dette bør på plass.

Kap. 9 i lovutkastet må bygges ut slik at det gir konkrete rettigheter for fosterbarnet.

Vi ber om at kapittel 9 utbygges vesentlig og at regjeringen kommer tilbake med forslag som ivaretar en rettighetsbasert fosterhjemsomsorg med tydelige rettigheter for både barn og fosterhjem.

Vi foreslår følgende tilføyelse til § 9-2 som nytt siste avsnitt:

Barnevernet skal ivareta at barn som bor i fosterhjem får trygge og stabile fosterhjem med rettigheter som sikrer omsorgsoppgaven, og sikrer at barnet får de tiltak som fosterhjemmet trenger for å sikre omsorg til barnets beste.

Kommentar:

Ytelser som avlastning, veiledning og frikjøp og andre tiltak til barnet er ofte avgjørende ytelser/ tiltak til barnets omsorg. Grunnen til at mange barn må flytte ut av fosterhjemmet i en utilsiktet flytting, er ofte at fosterhjemmet sier opp avtalen i det de ikke har fått den hjelpen barnet behøver. I dag avtales dette som ledd i en privatrettslig avtale der det er opp til barneverntjenesten og kommunens økonomi hva som settes inn av tiltak. Dette forsterkes av barnevernreformen hvor den statlige refusjonsordningen avvikles, og kommunene får eneansvar for finansering av forsterkning i kommunale fosterhjem.

15-8 fosterhjem tilknyttet private aktører

Vi ber om at forbudet strykes. Barneverntjenestene må kunne kjøpe fosterhjem fra private aktører fordi mange barn i dag står i kø for å få fosterhjem, og det kan være vanskelig å finne egnede hjem.  

Ettervern

Ettervern må gis et rettighetsfestet innhold. I dag er det opp til den enkelte kommune og saksbehandler hva innholdet i vernet skal være. Tønsberg barnevernstjeneste har sendt ut brev med varsel om at i fosterhjem med ungdom, som er 18 år og får lærlingelønn, der skal ungdommen selv betale for seg hjemme og fosterhjemmet mister sin utgiftsdekning.

Slik kan det ikke være og illustrer at rett til ettervern må ha et rettighetsbasert innhold.

Tilføyelse til § 15-2 Medvirkning på tjenestenivå i kommunen

Vi ber om at det tilføyes en regel som et nytt siste ledd i § 15-2 som angir tydelige krav til medvirkning på tjenestenivå/ systemnivå  i kommunen hvor barn, foreldre og fosterforeldre, samt ansatte  skal medvirke for å vurdere risikoområder og å utvikle kvaliteten i barneverntjenesten. 

Innspill til Familie- og kulturkomiteen- høring om ny barnevernlov

Vi kommenterer på Prop. 133 L (2020.2021) Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven.

Barneombudet er spesielt opptatt av barn i barnevernet og at de får den hjelp og beskyttelse de har rett til etter FNs barnekonvensjon. Det er svært positivt at regjeringens forslag har et sterkere fokus på barns rett til beskyttelse, omsorg og familieliv. Vi er spesielt glade for at kravene til kompetanse lovfestes. Dette vil kunne gjøre rettsikkerheten bedre for barn og familier i barnevernet. I det følgende ønsker vi å påpeke noen svakheter overfor komiteen:

1. Lovfesting av barnets beste (lovforslaget § 1-3)

Regjeringen foreslår å lovfeste en overordnet bestemmelse om at barnets beste er et grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som berører et barn etter loven.

Vi er fornøyde med at regjeringen foreslår å lovfeste barnets beste som et grunnleggende hensyn, og at prinsippet fremheves i en innledende, overordnet bestemmelse Det er også svært viktig at det fremgår klart av loven at barnevernets tiltak skal være til barnets beste.

I vår gjennomgang av 77 barnevernssaker som grunnlag for rapporten «De tror vi er shitkids» (2020) var det imidlertid et gjennomgående funn at det manglet gode, dokumenterte barnets beste-vurderinger som grunnlag for tiltak, tiltaksplaner og flyttinger.

Barneombudet mener at den foreslåtte bestemmelsen i ny § 1-3 er for knapp. En mer utfyllende bestemmelse med en liste over sentrale momenter i en barnets beste-vurdering ville kunne gi bedre veiledning til saksbehandlere og andre som skal anvende loven, og gjøre det enklere for barn og unge å forstå hva bestemmelsen innebærer. Vi mener derfor at en momentliste bør inntas i loven.

Regjeringen foreslår en journalplikt i ny § 12-4, som departementet mener vil ivareta behovet for å skriftliggjøre barnets-bestevurderingen. Barneombudet mener dette ikke tilfredsstiller behovet vi har sett for dokumentering av vurderingen, og at krav om skriftlighet bør gjøres tydelig i loven.

Vi foreslår at komiteen går inn for:

-å lovfeste en momentliste for vurderingen av barnets beste i ny § 1-3

- lovfeste i ny § 1-3 at barnets beste-vurderingene skal skriftliggjøres.

1. Lovfesting av krav til innhold i en undersøkelse (lovforslaget § 2-2)

Regjeringen foreslår å lovfeste at undersøkelser skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven og at barneverntjenesten skal lage en plan for undersøkelsen.  De mener at for detaljerte krav i loven kan gå på bekostning av den konkrete vurderingen i hver enkelt sak og at kravene til undersøkelsen fremgår av forarbeidene til loven. Barneombudet mener at momentene som er trukket fram i forarbeidene er et godt utgangspunkt, men at det fremstår som uklart for brukere av loven hva de skal gjøre, når det ikke er tydeliggjort godt nok i selve lovteksten.

Barneombudet mener en presisering av hva en undersøkelse bør inneholde, kan gi et bedre grunnlag for et forsvarlig arbeid og bedre mulighet for tilsyn med kravet til forsvarlighet. Vi mener derfor det bør lovfestes krav til innholdet i en undersøkelse. Vi mener dette er avgjørende for at planen skal få et godt innhold og bli et nyttig verktøy i undersøkelsen. En slik momentliste er ikke ment å være uttømmende.

Vi foreslår at komiteen går inn for å ta inn en momentliste i ny § 2-2 for å gjøre det tydelig hva en undersøkelse skal inneholde.

1. Krav om en bred vurdering av barnets beste bør inntas i ny §2-5

Regjeringen foreslår ikke å lovfeste at undersøkelser skal etterfølges av en bred vurdering av barnets behov for omsorg og behandling. Departementet mener at dette følger av forsvarlighetskravet og barnets beste-prinsippet og at det ikke er nødvendig å lovfeste dette nærmere. De viser også til den foreslåtte bestemmelsen om journalplikt i § 12-4.

Barneombudet så i rapporten, «De tror vi er shitkids», at barneverntjenestene innhentet mye informasjon, men at analysene og vurderingene som ble gjort var mangelfulle. Vi er derfor veldig opptatt av å få en slik bred vurdering inn i loven.

Vi foreslår at komiteen går inn for å presisere i ny § 2-5 at en undersøkelse alltid skal etterfølges av en bred vurdering av barnets beste, med særlig vekt på barnets behov for omsorg og behandling

1. Barns medvirkning

Det er positivt at regjeringen foreslår å lovfeste en overordnet bestemmelse om barns medvirkning i det innledende kapittelet.

Barneombudet mener at barns medvirkning må gjennomsyre hele loven, og at bestemmelser om medvirkning bør tas inn i hvert kapittel der dette er relevant. Det vil også være et godt virkemiddel for å synliggjøre hva retten til medvirkning innebærer ut fra de ulike stadiene i en barnevernssak. Dette er også i tråd med barnekonvensjonens artikkel 12.

Vi foreslår at komiteen går inn for å be om at regjeringen tar inn barns rett til medvirkning i alle relevante bestemmelser i loven.

Regjeringen opprettholder forslaget om at det kun lovfestes at barn som barnevernet har overtatt omsorgen for, kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Vi er ikke enige med regjeringen om at det kun lovfestes at barn som barnevernet har overtatt omsorgen for gis anledning til å ha med seg en person barnet har tillit til. Vi mener dette bør gjelde alle barn barneverntjenesten har kontakt med.

Vi foreslår at komiteen går inn for å stryke formuleringen «som barnevernet har overtatt omsorgen for» i ny § 1-4 slik at alle barn kan gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til i møter med barnevernet.

1. Barnevernets adgang til å flytte barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse §5-5

Regjeringen foreslår i hovedsak å videreføre at barnevernstjenesten kan vedta at barnet skal flytte dersom det er nødvendig på grunn av endrede forhold, eller dersom det er til barnets beste.

I vår rapport «De tror vi er shitkids» så vi at mange barn må flytte mye mellom institusjoner, og flertallet av disse flyttingene ikke er oppe til vurdering i fylkesnemnda. Dette gjelder for eksempel ungdommer som flytter fra fosterhjem til institusjon, som bor frivillig på institusjon, og som flytter til egne avdelinger der de bor alene.  

Barnevernloven må stille krav om at barneverntjenesten vurderer barnets behov og institusjonens egnethet ved alle slike flyttinger, og eventuelt om at saken skal forelegges fylkesnemnda på nytt. Det må også lovfestes en rett for barnet til å bli hørt i alle saker om å flytte barnet etter en omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda bør ha en kontrollfunksjon i avgjørelser om flytting av barn.

Vi foreslår at komiteen går inn for å:

- lovfeste at barneverntjenesten alltid skal vurdere barnets behov og institusjonens egnethet når et barn flytter til eller mellom institusjoner og be departementet vurdere om flere av sakstypene også skal behandles i fylkesnemnda.

-endre ordlyden i forslag til § 5-5 i ny lov slik at det tydelig fremgår av bestemmelsen at barnets rett til å bli hørt og at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i et vedtak om flytting.

Ved spørsmål, ta kontakt med rådgiver Filip Høyland Dominguez på filip@barneombudet.no

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO. Vi organiserer 2.400 virksomheter med ca. 50.000 årsverk. Abelia har medlemmer innen blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor. 

Generelt om ny barnevernslov 

Abelia organiserer flere ideelle medlemmer med til sammen 8 barnevernsinstitusjoner fordelt på 20 avdelinger, og 45 familiehjem. Barnevernsfeltet har utviklet seg mye de siste 30 årene, og generelt støtter vi innføringen av en ny barnevernslov som er mer tilgjengelig og mer tilpasset de utfordringer barnevernet og samfunnet har i dag.  

Samtidig benytter vi anledningen til å bemerke at selv om vi er positive til barnevernsreformen og at kommunene fra 1.1.2022 får et større faglig og økonomisk ansvar for barnevernet, så er vi bekymret for tidsperspektivet. Tilbakemeldinger fra våre medlemmer tilsier at ikke alle kommuner vil være klare til å ta over det ansvaret de får, både når det gjelder tilbud av ulike tiltak og finansiering. 

Økt statlig ansvar for barn med særlig omfattende oppfølgingsbehov (proposisjonen kap. 4) 

I meldingsdelen av proposisjonen beskriver departementet at dagens institusjonstilbud ikke er tilstrekkelig innrettet for å ivareta barn med særlig omfattende oppfølgingsbehov. Det har lenge vært et mål om at statlige institusjoner skal ivareta målgruppene akutt og atferd høy, med begrunnelse i at dette gjelder de mest sårbare barna der bruken av de mest inngripende tiltakene er størst. Dette har vist seg vanskelig å realisere og resultatet har blant annet vært høy grad av enkeltkjøp. Departementet konkluderer imidlertid med at ikke bare akutt og atferd høy skal ivaretas i offentlig regi, men også målgruppen omsorg for barn under 13 år.  

Isolert sett er det forståelig at staten ønsker å bygge opp sitt eget tilbud for å realisere målet om akutt og atferd høy, med forbehold om handlingsrommet i budsjettpolitikken. Vi mener det er et uheldig signal at det samme skal gjelde omsorg for barn under 13 år, og at dette heller ikke er godt begrunnet i proposisjonen.  

Et viktig premiss er at lovene skal sette rammene for myndighetsutøvelse og inngripende tiltak. Så lenge disse rammene overholdes og etterfølges, er det ikke innlysende at det offentlige er bedre egnet til å drifte institusjoner for barn under 13 år, enn ideelle aktører som har driftet tilbudene siden de ble opprettet for over 100 år siden. Ideelle aktører har lang erfaring og kompetanse med drift av denne typen tjenester, og samarbeider godt med andre offentlige instanser der det kreves. Denne kunnskapen og erfaringen bør kunne videreføres i nye avtaleperioder. Alle barn som har behov for plass på omsorgsinstitusjon skal få rett hjelp til rett tid, og rettighetene skiller ikke mellom barn under og over 13 år. Når ideelle og andre private skal kunne drifte omsorgsinstitusjoner for ungdom så bør det dermed også gjelde barn under 13 år. 

Den varslede endringen ses i sammenheng med departementets arbeid med å oppfylle Stortingets anmodningsvedtak 762 (2017-2018), som ber regjeringen sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser, der andelen ideelle øker til 40 pst. innen 2025. Det er vanskelig å se at det var Stortingets institusjon at dette arbeidet skulle munne ut i at ideelle velferdsaktører må fase ut vesentlige deler av sin virksomhet, på områder der de både historisk og kvalitetsmessig har levert viktige bidrag til velferdssamfunnet. 

Abelia foreslår følgende: 

• Stortinget ber regjeringen vurdere en styrking og omstilling av det statlige tilbudet for målgruppene "akutt" og "atferd høy" blant barn med særlig omfattende oppfølgingsbehov, og sikre at ideelle aktører fortsatt kan levere tilbud for målgruppene "omsorg for barn under 13 år" og rusbehandling. 

Lovforslaget kap. 10 Barnevernsinstitusjoner m.m. (proposisjonen kap. 16) 

Generelt vil Abelia bemerke at lovkapitlet slik det foreslås inneholder mange gode bestemmelser, og støtter hovedtrekkene. Særlig gjelder dette flyttingen av sentrale bestemmelser om barns rettigheter og bruk av tvang fra rettighetsforskriften og over i loven. Ivaretakelse av barns rettssikkerhet er fundamentalt i arbeidet med en ny barnevernslov, og denne delen av loven hensyntar dette på en god måte. Det samme gjelder de fleste bestemmelsene som flyttes fra kvalitetsforskriften til loven. 

Abelia har imidlertid innvendinger knyttet til enkelte av kompetansebestemmelsene som foreslås. Vi er for at kompetansekravene økes, og støtter kravet om relevant masterutdanning for institusjonsleder og stedfortreder. Vi støtter også en økning av kompetansekravene for nyansatt faglig personell i barnevernsinstitusjon fra dagens praksis om at 50 prosent må ha barnevernsfaglig eller sosialfaglig kompetanse, men mener at et generelt krav om relevant bachelorutdanning er for rigid.  

Dette underbygges av at departementet vurderer at det er behov for en unntaksbestemmelse, der Bufetat regionalt skal kunne gi unntak fra kravet i særlige tilfeller. Dette medfører et skjønnselement der ulike regioner kan legge seg på ulik praksis, og det er kompliserende for leverandørene.  

En bedre modell er å kreve at 80 (eller 90) prosent av nyansatt faglig personell skal ha relevant bachelorutdanning, samtidig som kravene til "relevant utdanning" ikke utelukker for eksempel lærere og sykepleiere med relevant kompetanse og erfaring. På denne måten vil institusjonene ha en avgrenset mulighet til å ansette en andel av de ansatte med særlig egnethet, men uten relevant bachelorutdanning. Det kan for eksempel være dyktige miljøarbeidere eller andre med god relasjonskompetanse, eller en bestemt språklig eller sosiokulturell bakgrunn som barna i større grad kan identifisere seg med. Det samme vil kunne gjelde tidligere fosterforeldre som ønsker å bidra i barnevernet på annen måte enn i egen familie, eller andre med tilsvarende realkompetanse. Dette vil også kunne gi en forvaltningsgevinst ved at Bufetat slipper å saksbehandle særlige tilfeller for å gi unntak.  

Abelia foreslår følgende: 

• § 10-16 andre ledd skal lyde: "Institusjonen skal ha en arbeidstidsordning som sikrer kontinuitet og stabilitet for barna. 80 prosent av faglig personell som ansettes i en institusjon skal minst ha relevant bachelorutdanning". 

Bakgrunn

Virke ideell og frivillighet organiserer hoveddelen av de ideelle aktørene som driver tilbud innenfor barnevernet i Norge. De siste årene har det vært stor politisk oppmerksomhet knyttet til ideelle aktørers posisjon i det norske velferdssystemet. Stortinget vedtok i mai 2018 at 40 % av institusjonsplassene i barnevernet skal være drevet av ideelle aktører innen 2025.

Barne- og familiedepartementet har uavhengig av dette arbeidet med en barnevernreform og en gjennomgang av bruken av private aktører i tjenestetilbudet, særlig når det gjelder institusjoner og fosterhjem. Velferdstjenesteutvalget har arbeidet med økonomiske sider ved kommersielle og ideelle aktørers deltakelse i velferdssystemet, og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har arbeidet med en ny forsyningsstrategi.

Proposisjon 133 L setter retning for flere svært viktige spørsmål i forlengelse av disse og andre saker.

Drøfting

Virke ideell og frivillighet mener det er beklagelig at regjeringens saksframlegg ikke i større grad peker på de positive effektene av at myndighetene samarbeider med ideell sektor om å drive tjenester i barnevernet. Det er også en stor svakhet at proposisjonen, tross omfattende høringssvar til sakene nevnt over, i liten grad anerkjenner behovet for en egen politikk for ideelle aktører, men omtaler dem under samlebetegnelsen «private». Velferdstjenesteutvalget (NOU 2020:13) gjør på sin side rede for en rekke positive særtrekk ved ideell sektor, blant annet knyttet til nyskapende tjenesteutvikling og lavere styringskostnader. Et mindretall i utvalget mente derfor at det er særlige grunner til at myndighetene bør samarbeide med ideell sektor om barnevernstjenester spesielt. Vi ber komiteen vedta følgende merknad:

Stortinget bemerker at ideelle aktørers drift av barnevernstilbud bidrar til å engasjere sivilsamfunnet i å drive velferdstjenester, styrke det faglige og metodiske mangfoldet og til å styrke befolkningens tillit til tjenesten. Særtrekk ved ideelle aktører i barnevernet gjør det ønskelig og nødvendig med en egen politikk og egen tilnærming fra forvaltningen overfor dem. Det er i større grad rom for å bruke tillitsbasert styring, det er grunn til utvidet samarbeid om mer komplekse oppgaver, og det er viktig at handlingsrommet i anskaffelsesregelverket og andre samarbeidsformer utnyttes fullt ut.

Det er snart gått tre år siden Stortingets vedtak om at 40 % av institusjonsplassene i barnevernet skal drives av ideelle aktører innen 2025. Bufdir har ført dialog med aktørene og deres organisasjoner, men en videre konkretisering av hvordan opptrappingen skal skje har avventet den foreliggende proposisjonen. Det er kjent at kapitaltilgang er en særlig utfordring for ideelle aktører,(1) og det er derfor av betydning at aktørene har informasjon om hvordan opptrappingen er tenkt gjennomført, slik at de har et grunnlag for å prioritere sine ressurser og fatte investeringsbeslutninger. Vi ber om at komiteen vedtar følgende merknad:

Stortinget ber regjeringen om så snart som mulig å komme tilbake til Stortinget med en tidslinje som viser hvordan opptrappingen av ideelles andel av institusjonsplassene skal skje, fordelt på landsdel, tiltaksgruppe og år.

Det er betydelige utfordringer knyttet til å sikre tilgang til tilstrekkelig mange fosterhjem i Norge. Ideelle aktører kan gjennom goodwill, nettverk og andre mekanismer bidra til å rekruttere fosterhjem som myndighetene selv ikke er i stand til å rekruttere. I utredningen av forslaget om å forby kommunene å gi barn og unge et tilbud i ordinære fosterhjem rekruttert av private er det ikke skilt mellom ideelle og kommersielle aktører. Likevel er betraktninger knyttet til styringskostnadene ved aktører med fortjenestemotiv tillagt avgjørende vekt. Dette er en stor svakhet som vi har påpekt overfor departementet i våre høringssvar. Vi vil peke på at ideelle aktører i andre sammenhenger utfører myndighetsoppgaver på en rettssikker måte. I lys av at dette ikke drøftes i proposisjonen framstår forslaget uforholdsmessig og unødvendig innskrenkende på myndighetenes samlede tilgang til fosterhjem.

Vi ber komiteen om å innstille på at

• forslaget om å forby kommunene å la seg hjelpe av ideelle aktører i utvelgelse av fosterhjem ikke vedtas
• ordlyden i forslagets §15-8 endres, slik at «privat tjenesteyter» erstattes av «privat tjenesteyter med fortjenesteformål»

Referanser

(1) Jutterström mfl. «Ideella organisationer i välfärden - finansiella förutsettningar vid etablering, expansion och löpande verksamhet». Stockholm: Arbetsgivaralliansen och KFO, juni 2016. https://www.famna.org/wp-content/uploads/2016/06/ideella-organisationer-i-valfarden_juni_2016_webb.pdf

Fagforbundet organiserer flere av yrkesgruppene som jobber i barnevernet; herunder høyskolegrupper, fagarbeidere og ansatte som ikke har formalisert sin kompetanse. Kvalitet i tjenesten og tillit til beslutningene som fattes, er sentrale områder i vårt arbeid.

Kompetansekrav i det kommunale barnevernet

Fagforbundet er positive til at Kunnskapsdepartementet arbeider med utviklingen av to barnevernfaglige masterutdanninger. Disse har vi også gitt våre innspill til. Vi mener allikevel at det ikke er nødvendig å stille krav om at samtlige saksbehandlere i barnevernet skal ha utdanning på masternivå. Vi er også kritiske til at kravet skal gis tilbakevirkende kraft. Kompetanse opparbeides gjennom erfaring, faglig utveksling, kursing, og muligheter for etter- og videreutdanning.

Fagforbundet er bekymret for at man legger opp til en storstilt «avskilting» av dyktige og erfarne fagfolk, samtidig som man gjennomfører en storstilt rekruttering av nyutdannede.  Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet gjennomførte i 2019 en kartlegging av kompetansen som finnes i barnevernet i dag. De fant at 8% av de ansatte har utdanning på masternivå. Selv om departementet skisserer en ti års overgangsperiode, så vil det allikevel bety at en stor andel av de ansatte ikke vil møte kravet i 2031 uten mulighet for videreutdanning.

Det har vært en satsning på etter- og videreutdanning i barnevernet de siste årene. Dette betyr at en del vil kunne møte kravet. Samtidig kommer man ikke unna at veldig mange ansatte vil måtte ta utdanning for å møte kravet som stilles i dispensasjonsordningen. At dette må skje innen et relativt kort tidsrom vil bety mindre tilstedeværelse på jobb, og en allerede presset tjeneste vil merke den økte arbeidsmengden godt. Fagforbundet forventer at man sikrer kommunene tilstrekkelig med ressurser til å dekke opp for fravær i forbindelse med etter- og videreutdanning, samt gode stipendordninger. Forslaget til nye kompetansekrav er i praksis pålagt etter- og videreutdanning om man vil bli værende i jobben man allerede har. De ansatte skal ikke måtte lide økonomisk for dette gjennom økte studielån, eller tapt arbeidsinntekt ved fravær knyttet til studiene.

Vedrørende krav om veiledning av ansatte i barnevernet

Fagforbundet mener det er helt nødvendig med god opplæring og veiledning av ansatte i barnevernet. Det er derfor positivt at departementet foreslår en tydelig formulering i loven om at kommunene har ansvaret for dette. Vi er derimot uenige i departementets vurdering at det ikke er nødvendig med et veiledet første år som nyansatt i barnevernet. I feltet forventes det at man skal løse svært kompliserte oppgaver og fatte beslutninger som har store konsekvenser for de involverte. Som nyutdannet tar det tid å bygge tilstrekkelig erfaring og trygghet i oppgavene man er satt til å løse. Man må ikke bare kunne juss og analyse, man må lære å kjenne seg selv og egen fungering i jobben. Da er kyndig veiledning og støtte fra erfarne kollegaer godt å ha.

Fagforbundet var svært positive til Bufdirs anbefaling om et års obligatorisk veiledning av alle nyansatte i barnevernet. Dette hadde vært et godt grep for å trygge nyansatte i jobben og forebygge det frafallet tjenesten er plaget med i dag. Departementet mener på sin side at denne veiledningen ikke vil være nødvendig når kravet om utdanning på masternivå trer i kraft. De mener man da vil ha tilstrekkelig med kompetanse for å ta fatt på oppgavene som venter en i praksis. Fagforbundet mener dette viser liten forståelse for hvordan de ansattes arbeidshverdag ser ut og hvordan arbeidskravene oppleves.

Kompetansekrav i barnevernsinstitusjonene

Fagforbundet er positive til at departementet tar initiativ til å øke kvaliteten i tilbudet som gir i barnevernsinstitusjonene. Vi er uenige i vurderingen at det er nødvendig å fastsette krav om bachelorutdanning, men positive til at kravet ikke skal gis tilbakevirkende kraft. Vi mener kvalitet i tjenesten best oppnås når ulike profesjoner jobber sammen om barnets beste. Det er en styrke med tverrfaglig innsikt, hvor ulike kompetanser utfyller hverandre. Et godt miljøarbeid utformes og utføres av de fagpersonene man tenker er nødvendige for den enkelte bruker. Dette er ikke ensbetydende med nivået på utdanningen de involverte har, og ulike profesjoner kan bidra med unik kompetanse. På bachelornivå vil utdannelser innen psykologi, sosiologi, sykepleie og pedagogikk kunne være gode tilskudd til et barnefaglig miljø. 

I dag er en stor andel av ansatte i barnevernsinstitusjonene fagarbeidere med kvalifikasjoner innen blant annet barne- og ungdomsarbeid eller helsefagarbeid. Dette er fagarbeidere med dokumentert kompetanse innen områder som er relevante for barnefaglig arbeid. Fagforbundet mener alle ansatte skal få tilbud om kompetanseheving, og muligheter for etter- og videreutdanning. Det er derfor positivt at Bufdir fortsatt skal satse på dette for ansatte i barnevernsinstitusjoner. Dette i kombinasjon med fortsatt satsing på tverrfaglig samarbeid vil bidra til gode og helhetlige tjenestetilbud.

Bistand fra private tjenesteytere

På prinsipielt grunnlag mener vi at utøvelse av offentlig myndighet ikke kan delegeres til private og at dette er noe det offentlige må løse selv. Det vil si at private heller ikke kan bistå. Bistand fra private vil øke risikoen for problemer som oversalg av tiltak/tjenester og uheldig sammenblanding av roller. Risikoen for at dette går ut over barnets beste og rettstrygghet er uakseptabel og vil vedvare. I tillegg vil det svekke den barnevernsfaglige forståelsen av hvert enkelt barns behov og situasjon, dersom dette skal gå gjennom et «mellomledd». I tillegg mener vi at de ansatte i det offentlige barnevernet har fagkompetansen og forståelse av det enkeltes barns behov og situasjonen.

Kjøp av tjenester som innebærer offentlig myndighetsutøvelse forutsetter at det offentlige har aktiv styring, kontroll og ledelse av den private aktørens utføring av de ulike oppgavene. Dette er juridisk krevende, da de private aktørene ikke er pliktige å følge det samme lovverket som offentlige tjenesteytere, som f.eks. forvaltningslov, arkivlov og offentlighetsloven. Dette vil i tillegg være praktisk og administrativt krevende, og en kan stille seg spørsmål om det da ikke vil være enklere og mer formålstjenlig å utføre oppgavene selv. De ansatte i barnevernet er allerede i en presset ressurssituasjon. Fagforbundet mener at barnevernet bør bruke ressurser på godt barnevernsfaglig arbeid, ikke kontroll av private aktører.

Fosterhjem

Fagforbundet mener det er behov for å lovfeste fosterhjemmets mandat med tydelige rettigheter, plikter og rammevilkår. Både fosterbarnets og fosterhjemmets vilkår må være tydelige og forutsigbare for å sikre en trygg omsorgssituasjon. Dagens organisering fører til unødvendig usikkerhet for begge parter, og virker ikke rekrutterende på potensielle fosterforeldre.

Med vennlig hilsen,

Fagforbundet, yrkesseksjon helse og sosial

Voksne for Barn er en ideell medlemsorganisasjon som særlig arbeider med utfordringene knyttet til barns psykiske helse og oppvekstsvilkår. Et av våre mål er å bidra til å hindre utenforskap og utjevne sosiale ulikheter både i barndommen og i et livsløp. Våre innspill til høringen av forslaget til ny barnevernslov er særlig rettet mot hvordan stortingets vedtak kan forbedre grunnlaget om barnets beste og barnets rett til medvirkning. 

Vi anbefaler komiteen å lese våre tidligere merknader til departementets høring, som dere kan finne her: https://vfb.no/app/uploads/2019/07/horing_ny_barnevernlov.pdf 

1. Generelle merknader

Voksne for Barn støtter i all hovedsak forslag til endringer i ny lov. Vi er fornøyde med at det nå kommer på plass et lovverk som slår fast at hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Loven er i dette øyemed et skritt i riktig retning. Vi ser allikevel fortsatt noen problemer, både i det lovforslaget ikke tar inn over seg, og i noen konkrete lovbestemmelser vi vil komme tilbake til. 
 
a.) Rettighetslov uten reaksjoner 

Voksne for Barn etterspør hvordan brudd på Barnevernsloven skal følges opp med reaksjoner. Når loven nå er befestet som en rettighetslov, må brudd ha konsekvenser. Den eneste hjemlede sanksjonen i lovverket finner vi i §9-9 Formidling av fosterhjem, hvor den som overtrer forbudet i første ledd, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. 
 
Voksne for barn etterlyser reaksjonene ved brudd på andre forbudsparagrafer, som §10-5, eller ved manglende oppfyllelse av rettigheter. 
 
b.) Barnevern som anbudstjeneste: 
Voksne for Barn erkjenner at det faller litt utenfor høringen til denne saken, men når en så viktig sak om barnevernet skal behandles, velger vi å rette søkelyset mot en stadig voksende bekymring vi har.

Voksne for Barn er bekymret for utviklingen av barnevernet under nåværende anbudsregime. Tjenestene barnevernet skal levere er inngripende, komplekse og skal dekke grunnleggende behov for de aller mest sårbare. Sårbarheten og risikoen ved at aktører kan gå konkurs eller tape i konkurransen går hardest ut over barna.  Vi ser store problemer med et anbudsregime som behandler sårbare barn og unge som om de var en kommersiell vare.

Konsekvensene av tiltakene barnevernet kan iverksette er alvorlige ovenfor barn og familier. Da dette er de mest sårbare barna vi har i Norge, mener Voksne for Barn at alvorlighetsgraden tilsier at det offentlige skal ha det fulle og hele ansvaret for tjenestene i barnevernet. Det må aldri være tvil om tiltakene er tatt ut ifra et hensyn til barnets beste, som loven legger opp til, eller en tankegang om økonomi og profitt som anbudssystemet bygger opp under. 

2. Lovspesifikkemerknader
a.) § 1-4 Barns rett til medvirkning

Voksne for Barn er glade for den tydelige befestningen i lovens § 1-4, og stadfestingen om at barns rett til medvirkning gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet.  Voksne for Barn mener at lovens vektlegging av økt systematisk planarbeid og styrking av barn og foreldres rettssikkerhet også er virkemidler for å sikre medvirkning. Mange barn og unge trenger også hjelp og støtte for å kunne danne seg, og uttrykke egne meninger og synspunkter. Dette ligger også til barnevernets ansvarsområde. 

Medvirkning må også særskilt sees i sammenheng med §7-3 og Kapittel 8.

Vi mener barn og unges medvirkning må defineres tydeligere og mer gjennomgående, og gjerne forskriftsregulert slik §14-13 legger opp til for barns medvirkning i saker for nemnda.

b.)  § 6-2 Vedtak om plassering i atferdsinstitusjonuten samtykke 

Det fremgår av merknad til denne bestemmelsen at et av tilleggsvilkårene for at et barn kan plasseres i atferdsinstitusjon uten samtykke, er at barnet har ugyldig skolefravær. Vilkåret er ikke nærmere begrunnet. Voksne for Barn ber ugyldig skolefravær som tilleggsvilkår for plassering i atferdsinstitusjon uten samtykke, enten begrunnes nærmere eller strykes. 

c.) Kap12 og 14, Barns klageadgang – lovens svakhet 

Voksne for Barn anser barns klageadgang og medvirkningsrett som lovens klare svakhet. 
Dagens klageregler for barnevernsbarn er verken tilstrekkelige, effektive eller kjente nok. Barn i barnevernet sin klageadgang har vært løftet som prioriteringssak fra denne regjeringen i en årrekke. Voksne for Barn er skuffet over mangelen på oppfølging av dette punktet i forslaget til nytt lovverk. 

Prinsipper om barnets beste og barns rett til medvirkning har ikke fått gjennomslag når det gjelder barnevernsbarnas selvstendige klagemuligheter. Barn har rett til nødvendige barnevernstiltak når vilkårene for tiltaket er oppfylt. Fylkesmannen er klageorgan og avgjørelsene er endelige. De kan rettslig prøves i tingretten. Klagesystemet i lov om barnevern er lite barnesensitivt og lite tilgjengelig for barn. 

Voksne for Barn mener det må opprettes et eget landsomfattende lavterskels klageorgan for barnevernsbarn. Dette vil gi like rettigheter for alle barn som mottar tiltak fra barnevernet til å klage uansett bostedsfylke. Klageorganet bør hjemles i barnevernloven, og erstattes av det nye klageorganet. Dette bør organiseres som et frittstående forvaltningsorgan, og informere om rettigheter, gi råd om utforming av klager, behandle klager fra barn og foreldre og presentere saker anonymt etter avgjørelsen. 

Det må dokumenteres hva som er barnets mening, og hvilken vekt den er tillagt. Det må også fremgå hvordan barnets beste er vurdert. Samme regler må legges til grunn for avgjørelser både i Barneverns- og helsenemnd og i et nytt klageorgan. Avgjørelser fra Barneverns- og helsenemnd har stor inngripen i et barns og en families liv. En lett tilgjengelig hjemmeside på nett vil både ivareta hensynet til barnets beste, bidra til å styrke barnevernets omdømme og være en god informasjonskilde for barn, foreldre og offentligheten.

Utarbeidelse av ny lov er et viktig bidrag i arbeidet med å sikre barn rett hjelp til rett tid. Den bidrar til å styrke rettsikkerheten for barn og foreldrene, og vil øke kvaliteten på  beslutningene i alle ledd av en barnevernssak. Advokatforeningen ser samtidig at lovarbeidet er viktig for å styrke tilliten til det norske barnevernssystemet. Særlig viktig er det at lovarbeidet fanger opp og synliggjør de føringene Norge er gitt fra EMD i behandlingen av barnevernssaker. Advokatforeningen vil rose regjeringen for sitt helhetlige arbeid knyttet til norsk barnevern.

Advokatforeningen understreker betydningen av å synliggjøre våre menneskerettslige forpliktelser i ny barnevernslov.

Advokatforeningen oppfordrer komiteen til å:

• Be regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til hvordan man kan innarbeide utvalgets opprinnelige forslag om å innta en liste over momenter som er relevante i barnets beste vurderingen.
• Beholde den eksisterende sperrefrist på 12 måneder for når en igjen kan prøve samværssaker og ikke utvide den til 18 måneder, slik det er foreslått av regjeringen. Beholde dagens regel om fristberegning i saker om tilbakeføring.
• Be regjeringen utrede muligheten for større åpenhet i fylkesnemnda, basert på erfaringer fra

1. Menneskerettslige forpliktelser, forslag til ny barnevernslov § 1-5

Advokatforeningen mener i tillegg at det nyopprettede utvalget som skal se på rettssikkerheten i barnevernet vil være en svært viktig bidragsyter i å sikre et godt barnevern fremover.

En tydeliggjøring av våre menneskerettslige forpliktelser i barnevernloven var et sentralt poeng i Advokatforeningens høringsuttalelse.

Advokatforeningen mener det er verdifullt at barnevernsloven tydeliggjør barnets rett til omsorg og beskyttelse. Retten til familieliv er helt sentral og må etter vårt syn synliggjøres i barnevernloven. Advokatforeningen mener en slik tydeliggjøring av det biologiske prinsipp vil bidra til å sikre fokus på de grunnleggende avveiningen som må gjøres i alle tilfeller der staten griper inn i familielivet.

Advokatforeningen vil understreke at det har en viktig pedagogisk verdi å innta dette utgangspunktet i loven, og støtter departementets vurdering av at det  vil gi et signal om at barnevernet som hovedregel skal arbeide forebyggende og gi hjelp til familien slik at barnet kan bo hjemme. Samtidig tydeliggjør det at en omsorgsovertagelse er midlertidig og at målet er gjenforening. Advokatforeningen har tro på at synliggjøringen kan bidra til økt tillit til barneverntjenestens arbeid.  

Advokatforeningen støtter å lovfeste minste inngrepsprinsipp. Dette prinsippet berører flere sentrale områder og reguleringer i barnevernloven. og har en materiell og prosessuell side som sterkt taler for at det synliggjøres i en egen bestemmelse..

På denne bakgrunn er Advokatforeningen tilfreds med at lovforslaget nå, i tråd med vårt forslag i høringen inneholder bestemmelser om barns rett til omsorg og beskyttelse, retten til familieliv og minste inngrepsprinsipp, jf. ny barnevernslov § 1-5. Advokatforeningen mener imidlertid at en større pedagogisk effekt kan oppnås ved at ikke rettighetene og prinsippet samles i en bestemmelse.

Barnets beste, forslag til ny barnevernslov § 1-3

Advokatforeningen støtter en tydeliggjøring av hensynet til barnets beste i ny lov. Sammen med et flertall av høringsinstansene (pkt. 7.1.2.1)  støttet vi utvalgets forslag om å innta en liste over momenter som er relevante i barnets beste vurderingen. Forslaget er ikke fulgt opp i ny lov og Advokatforeningen opprettholder vår anbefaling om å innta en momentliste i loven. Hensynet til en mest mulig riktig tolking og anvendelse av det som anses å være en krevende vurdering av barnets beste-prinsippet taler for at de faglige momenter tydeliggjøres og konkretiseres i loven. Momentlisten vil etter vårt syn ha relevans for flere barnevernstiltak enn omsorgsovertagelse.

Departementet er av den oppfatning at en liste i loven vil kunne bli «overordnet og generell og i begrenset grad gi praktisk veiledning og hjelp til å foreta grundige vurderinger i konkrete saker» (s. 84, første avsnitt). Departementet viser videre til at hvilke momenter som vil ha relevans og hvordan momenter skal vektes mot hverandre, alltid må avgjøres konkret for det enkelte barn ut fra sakstypen og forholdene i den enkelte sak.

Advokatforeningen presiserer at barnets beste skal vurderes konkret i hver enkelt sak. Det har også vært praksis etter nåværende barnevernlov. Advokatforeningen mener at en liste over momenter tydeliggjør behovet for konkret vurdering, og slik sikre en forsvarlig vurdering og økt kvalitet på beslutningsgrunnlaget i tråd med EMDs avgjørelser. En viser her til departementets vurderinger knyttet til samvær, som også skal vurderes konkret. Departementet foreslår momenter i loven for samværsvurderingen da dette vil «styrke rettsikkerheten og kan legge bedre til rette for gode vurderinger i fremtiden» (pkt. 13.4.1.3).

Sperrefrist for samværssaker og tilbakeføring, forslag til ny barnevernslov §§ 7-4 og 5-7

Det er i loven foreslått å utvide sperrefristen for samværssaker til 18 måneder, jf. forslag til ny barnevernlov § 7-4. Advokatforeningen støtter ikke forslaget.

Advokatforeningen mener det vil være svært uheldig å øke sperrefristen for ny samværssak. Det er i samværssaker forventet endringer i praksis i kjølvannet av EMD og Høyesteretts avgjørelser. I denne situasjonen er det, slik Advokatforeningen ser det, ikke hensiktsmessig å samtidig heve terskelen for å prøve utmålingen av samvær. Advokatforeningen ønsker også å presisere at samværssaker er svært godt egnet for samtaleprosess som vi erfarer kan ha konfliktdempende effekt.

I vår høringsuttalelse fra 2019 etterlyste vi en vurdering av hvor reell problemstillingen om at samværssaker gjenopptas år etter år er,  og dermed behovet for begrensning.  En kan ikke se at dette er besvart i rapporten fra Oslo Met (pkt. 13.2.1.2).

Også fristen for å kreve tilbakeføring, jf. forslagets § 5-7, er rent faktisk foreslått utvidet ved å foreslå at tidspunktet for når fristen skal begynner å løpe endres. I nåværende forslag - dersom privat part krever rettslig prøving av nemndas vedtak eller fremsetter anke over dom, men trekker saken før avgjørelsen avsies, vil sperrefristen løpe fra hevingskjennelsen er rettskraftig.

Advokatforeningen mener at det er en utfordringer for rettssikkerheten at sperrefristen for tilbakeføring utvides. Videre er advokatforeningen redd for at færre vil trekke sine saker, selv om hensyn taler for det. Dette kan føre til merbelastning av domstolen.

Møter for lukkede dører, forslag til ny barnevernslov § 14-17:

Advokatforeningen mener at møter i fylkesnemnda bør kunne holdes for helt eller delvis åpne dører uten samtykke fra samtlige parter. Advokatforeningen mener åpenhet vil kunne bidra til å styrke tillitten, samt sikre rettssikkerheten. Under tingrettsbehandling av barnevernssaker har media flere ganger fått tilgang. Advokatforeningen savner en drøftelse av hvordan disse sakene har blitt behandlet av media. Advokatforeningen opplever at media er svært opptatt av personvern, og ivaretar barnas behov for beskyttelse.

Høringssvar til familie- og kulturkomiteen
Prop. 133 L (2020-2021) Lov om barnevern og lov om endringer i barnevernloven

Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) er en medlems- og interesseorganisasjon for nåværende og tidligere barnevernsbarn. LFB er den eneste demokratiske brukerorganisasjonen for barnevernsbarn i Norge.

Vi setter pris på muligheten til å svare på denne høringen. Barnevernsloven er for oss selve rammene for livet, og dette oppleves både viktig, og ikke minst også personlig for mange av medlemmene våre. Denne loven skal regulere våre liv i mange år. Derfor er det så viktig at arbeidet med den er grundig, og at vi får tid til å spørre medlemmene våre om hva de mener om dette.

Det har vi ikke fått muligheten til i denne omgangen, og vi ønsker derfor å rette tydelig og kraftig kritikk mot den høringsfristen som ble satt av komiteen. Våre medlemmer er fra 12 år og oppover, og selv om et mål var å gjøre loven språklig mer tilgjengelig for de som både bruker den og opplever den på nært hold er selve proposisjonen på ingen måte tilpasset vår målgruppe. Med en frist på en drøy uke har vi ikke hatt tid til å oversette dette dokumentet for ungdommene våre, og dermed har ikke ungdommene våre fått medvirket i denne omgangen. Det er svært uheldig, ettersom det ligger mye verdifull kunnskap i å ha erfart hvordan barnevernet er i det virkelige liv. Dette hindrer oss i å være presise på vegne av barnevernsbarna, og vi får ikke gjort jobben vår skikkelig. Det er alvorlig.  

Vi har imidlertid sendt inn to høringssvar til departementet tidligere (1), hvor medlemmene våre har fått muligheten til å medvirke, så vi henviser derfor komiteen til dette hvis dere ønsker informasjon om våre medlemmers meninger. Videre i dette høringssvaret vil vi ta et mer overordnet blikk på loven med fokus på det som er den viktigste målsettingen: at barnevernsbarna får enda bedre rammer, og blir ivaretatt på enda bedre måter enn i dag.

Først og fremst er vi glade for utviklingen vi ser i loven. Barns rettigheter er satt i framsetet, og overordnet sett er dette lovforslaget et viktig steg i riktig retning. Vi vil benytte anledningen til å igjen applaudere at retten til ettervern er satt fram til fylte 25, og at formuleringen er endret etter tilbakemeldinger fra høringsinstansene. Vi er også svært positive til at det under tvang skilles tydeligere mellom milde former for fysisk makt og tvang i akutte faresituasjoner.

Vi vet at det har skjedd mye på barnevernsfeltet de siste årene, og særlig EMD-dommene har preget feltet. Vi ser også at dette har påvirket en del formuleringer i loven. Særlig merker vi oss at der det før bare stod «barnets behov» for eksempel, nå ofte står «barnet og foreldrenes behov» (2). Vi forstår begrunnelsen, men anmoder komiteen om å sjekke grundig at dette ikke vil påvirke barnas rettigheter. Den samme påvirkningen ser vi når det handler om samvær, men her ønsker vi å trekke fram som positivt at det er stort fokus på individuelle vurderinger av barnets beste også.

På samvær generelt er vi også svært positive til at det åpnes for samvær med andre personer som har vært viktige for barnet enn foreldrene. Samtidig er vi bekymra for at målet om tilbakeføring til opprinnelige foreldre, og høyesteretts uttalelse om at samvær ikke kan føre til en «urimelig belastning» for barnet, vil kunne være svært alvorlig for mange av oss. Vi ber derfor stortinget, som lovgivende organ, om å kreve en avklaring på hva barnevernsbarna skal måtte tåle av «rimelig belastning». Her stiller vi gjerne til en nærmere prat, og vi henviser også til Barneombudets uttalelse i desember(3).

Videre ønsker vi å gjenta det vi mener om kommersielle aktører på barnevernsfeltet. For oss, barna, er det uholdbart at noen mennesker skal tjene penger på vår barndom, det er ekstremt problematisk at suksesshistorier kan bli bedriftshemmeligheter, og det svekker tilliten til systemet at departementet ikke følger opp dette bedre. Vi henviser til våre tidligere uttalelser om kommersielle aktører.

Til slutt vil vi rette oppmerksomheten mot en gruppe barn som det kan synes som om det er greit å forskjellsbehandle. For mens resten av forslaget til ny barnevernlov bærer preg av en styrkning av barns rett til beskyttelse og barns rettssikkerhet står enslige mindreårige asylsøkere igjen på siden av regjeringens prioriteringer. En moderne og ny barnevernlov bør sikre at alle barn i Norge får like rettigheter og muligheter, men ved å utelukke enslige mindreårige asylsøkere over 15 år fra å få rettigheter gjennom loven utsettes disse barna for en uholdbar forskjellsbehandling. Artikkel 22 i barnekonvensjonen pålegger staten et spesielt ansvar for flyktningbarn, og den forplikter oss til å gi alle asylsøkende barn et likeverdig alternativt omsorgstilbud som øvrige barnevernsbarn – det er ikke synlig i dette forslaget.

I Landsforeningen for barnevernsbarn er vi opptatt av at alle barn skal ha gode muligheter uavhengig av barndom. Vi ser at det er gjort mye godt arbeid med denne loven, og vi ser frem til å følge stortingets behandling av denne proposisjonen. Vi håper dere, som vi jo gjentatte ganger har sagt at vi opplever som barnas, eller vår, komite følger opp barns rettigheter med hard hånd, og sørger for at vi får dunket inn de siste viktige endringene før loven settes. Det gjelder også for barna som tilfeldigvis ikke ble født i Norge.

Med vennlig hilsen

Landsforeningen for barnevernsbarn v/

Thomas Johansen                                                                  Kari Hurum

Leder                                                                                     Rådgiver

Kilder:

(1) https://barnevernsbarna.no/app/uploads/2019/07/LFBs-h%C3%B8ringssvar-p%C3%A5-ny-barnevernlov.pdf

(2) Se f.eks merknad til §5-1

(3) https://www.barneombudet.no/aktuelt/debatt/hvor-mye-skal-barn-tale

Til   Stortingets familie- og kulturkomité

Fra  Dr. philos Kari Killén og Tore Nyseter

Merknader til § 15-6 i forslag til barnevernslov

Barnevernet trenger et kvalitetsløft. Vi kan ikke se at forslaget til ny barnevernslov i tilstrekkelig grad bidrar til det. Kompliserte barnevernssaker hvor det er snakk om omsorgsovertakelsee stiller store krav til relevant tverrfaglig kompetanse som i dag ikke i tilstrekkelig grad formidles i barnevernsutdanningen. Det er viktig med forvaltningskunnkap og kunnskap om lovverket, men kvalitet i barnevernet handler først og fremst om at barnevernsarbeiderne har forskningsforankret forståelse av foreldre-barn relasjon og de forhold som påvirker det. I tilleg forutsetter kvalitet relasjonskompetanse og personlig egnethet. Uten dette vil ikke lovverket kunne anvendes tilfredstillende, og barnevernslovens intensjoner vil ikke bli oppfylt.

Litteratur og forskning om risiko og omsorgssvikt dokumenterer at omsorgssvikt er resultat av et kompleks årsaksforhold, der både samfunn, nettverk og kulturelle forhold, ytre stressfaktorer og samlivsforhold, samt personlighetsfaktorer hos både foreldre og barn spiller inn. Hvor tyngden til enhver tid ligger varierer fra en familie til en annen. Hensiktsmesig hjelp forutsetter derfor en helhetsvurdering.

Som kliniker, forsker og underviser har Kari Killén gått i gjennom en rekke saker hvor det har vært foretatt omsorgsovertakelse på sviktende grunnlag. Det som er slående å registrere er at barnevernet har vist både manglende tverrfaglig kompetanse og relasjonskompetanse. Relasjonskompetanse med empati og respekt er en forutsetning i alt sosialt arbeid for å kunne anvende relevant teoretisk kunnskap.

Relasjonskompetanse er også avgjørende for å skape tillit til barnevernet. Det er alarmerende at utdanningsinstitusjonene ikke tilfredsstiller slike grunnleggende kvalifikasjoinskrav, som er avgjørende for barnevernets undersøkelsesarbeid og hjelp til utsatte barn og familier. Barnevern er både familievern og helsevern og krever en helhetlig tverrfaglig tilnærming.

I § 15-6 stilles det krav til barneverntjenestens personell om at a) det skal ha en barnevernsfaglig mastgergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå, eller b) relevant bachelor utdanning med tillegg av gjennomført barnevernsfaglig eller annen relevant utdanning. Kravene skal gjelde fra 1.1.2031.

I lovteksten brukes ordet "barnevernsfaglig mastergrad", mens i merknadenne til bestemmelsen (s. 596) brukes betegnelsen "master i barnevern". Dette er upresist og bør endres. Kunnskapsdepartementet har utarbeidet forskrifter om to barnevernsfaglige masterutdanninger. En "master i barnevern" som er øremerket for barnevernspedagoger og spesielt rettet mot kliniske ferdigheter, og en "master i barnevernsarbeid" tilpasset sosionomer, vernepleiere og andre med avansert kompetanse om barn, unge og familier i utsatte livssituasjoner.

Det er vanskelig å se begrunnelsen og hvorfor det etableres to så ensartede masterutdanninger på samme fagfelt. Det kan føre til profesjonsmotsetninger. Hva er forskjellen mellom disse to utdanningene? I lovutkastet er det barnevernspedagoger med "master i barnevern" som står som vilkår nr. 1.

Det fremgår i utredninger om kompetsansebehov at sosialpedagogikk fortsatt skal være basisfaget i barnevernsutdanningen, mens sosialarbeiderutdaningen i Norge alltid har hatt en bredere tilnærming, tilsvarende våre naboland. Norge er det eneste land som har en egen barnevernsutdanning. Som beskrevet ovenfor vil ikke sosialpedagogikk være tilstrekkelig for å forstå og undersøke barn og foreldres vanskelige livssituasjioner.

Basert på kunnskap om familier og barns behov og situasjon er det en internasjonal erfaring at barnevernets oppgaver er så sammensatte og krevende at det forutsetter en tverrfaglig og helhetlig tilnærming fra en rekke fagområder og disipliner. Sosialpedagogikken i barnevernsutdannningen var opprinnelig myntet på læring og oppdragelse for barn i institusjoner og har ikke den helhetlige faglige familietilnærming som nyere kunnskap gir. Skal vi styrke kvaliteten i barnevernet må en masterutdanning ha dette pertspektivet. Og en slik utdanning må ikke være øremerket én yrkesgruppe.

Det bør presiseres i loven at vi kun skal ha én masterutdanning som gir nødvendige kvalifikasjioner i undersøkelse og behandling av utsatte barn og familier, og som er åpen for relevante yrkesgrupper.

Sentralt i en utdanningsprosess er vår evne til å se barnet og vurdere dets behov, den aktuelle og potensielle foreldrefunksjon, relasjonen foreldre-barn, og barnets tilknytning og utvikling. Tilknytningsforskningen som integrerer flere ulike forskningsgrener er avgjørende for å kunne forstå og hjelpe barn og familier. Forebyggende tiltak må være basert på familiens hjelpebehov, som må kartlegges ved hjelp av tilknytningsforankrete anerkjente metoder. Dette er barnevernsutdanningens store svakhet i dag og må være grunnlegende i en ny masterutdanning, hvis vi skal få et kvalitetsløft. Det er viktig med kompetansekrav til barnevernsarbeidere, men det må kun være én godkjent mastergrad.

Vi vil derfor foreslå at § 15-6 omformuleres i samsvar med dette, som f.eks. "Kompetansekravet må være én mastergrad som tilfredstiller nødvendige kvalifikasjoner for å arbeide med utsatte barn og familier".

Barnevernloven er en lov som angår mange barn og unge, og vedtak fattet etter loven berører barns menneskerettigheter etter blant annet barnekonvensjonen. Redd Barna mener derfor det bør utvikles en barnevennlig versjon av barnevernloven. Vi viser til vårt høringssvar av 30.01.2017 og 18.06.2019 for en mer utfyllende fremstilling av Redd Barnas innspill. Vi har ikke hatt mulighet til å sette oss inn i alle forslagene i preposisjonen. Vi antar at den korte fristen har påvirket også andre organisasjoners mulighet til å gi utfyllende innspill, herunder brukerorganisasjoner. Barns rett til å bli hørt i barnekonvensjonen artikkel 12 gjelder også på gruppenivå, herunder grupper av barn som blir særlig berørt av lovforslag. Korte frister for å gi innspill legger press på denne rettigheten.  

Enslige mindreårige asylsøkere Redd Barna mener at omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år bør utøves av barnevernet. Dagens skille, foreslått videreført i Prop. 82 L (2020-2021), innebærer etter vårt syn et brudd på ikke-diskrimineringsbestemmelsen i barnekonvensjonen artikkel 2. Det er heller ikke i tråd med Grunnlovens krav til likebehandling, jf. Grl. § 98.  

MedvirkningRedd Barna støtter videreføringen av en overordnet bestemmelse i §-1-4 og mener at innholdet i bestemmelsen på en god måte reflekterer hva retten til medvirkning innebærer. Vi mener det er viktig å fremheve at barns rett til medvirkning også gjelder på tjeneste- og systemnivå. Vi foreslår derfor at følgende formulering tas inn i § 15-2: Kommunen skal sikre en ordning for medvirkning fra barn og omsorgspersoner, og gjøre bruk av erfaringer fra disse til kvalitetssikring og forbedring av barneverntjenesten. Kommunens oppfølging av denne plikten vil være gjenstand for internkontroll etter kommuneloven § 25-1.  

Tillitsperson Redd Barna mener dette bør skilles ut som en egen bestemmelse. 

Partsrettigheter Redd Barna mener det er behov for å styrke barns partsrettigheter og ordninger som sikrer barns prosessuelle rettigheter. Det er viktig at bestemmelsen om en skjønnsmessig adgang for nemnda til å innvilge partsrettigheter for barn under 15 år, ikke fører til at nemnda lar være å innvilge partsrettigheter på andre grunnlag enn en vurdering av hva som er best for barnet, inkludert en vektlegging av barnets eget ønske.  

I tråd med dette foreslår vi følgende formulering i § 12-3 andre ledd: Barneverns- og helsenemnda skal innvilge barn under 15 år partsrettigheter dersom dette er det beste for barnet. 

Redd Barna støtter også forslaget om at kommunens begjæring om tiltak skal inneholde informasjon om hvorvidt barnet ønsker partsrettigheter, og kommunens vurdering av om barnet bør innvilges partsrettigheter, jf. lovforslagets § 14-9 første ledd bokstav h. En forutsetning må være at barnet mottar tilstrekkelig og tilpasset informasjon om hva partsrettigheter innebærer.  

Barn som ikke får innvilget partsrettigheter har likevel rett til å bli hørt, jf. barnekonvensjonen artikkel 12, Grl. § 104 og den generelle bestemmelsen om barns rett til medvirkning i lovutkastets § 1-4. Etter barnekonvensjonen inneholder denne rettigheten flere elementer. I generell kommentar nr. 12, fremhever FNs barnekomité at klagemuligheter for barn er ett av fem viktige tiltak for å realisere barnets rett til å bli hørt på en effektiv måte der en sak berører et barn, eller et barn blir bedt om å gi uttrykk for sine synspunkter i en formell saksbehandlingsprosess eller i andre sammenhenger.  Å sørge for lovfestede barnevennlige klagemekanismer er også en av 10 indikatorer som Europarådet har utviklet for å støtte medlemslandene i å vurdere fremgang i implementeringen av The recommendation on Participation.   

I våre tidligere høringssvar har Redd Barna påpekt behovet for å utrede partsrettigheter for barn, herunder konsekvensene for barnet. Utredninger av barns prosessuelle rettigheter har også blitt foreslått av flere offentlige utvalg. En utredning om høring av barn ble foreslått allerede av Særdomstolsutvalget i 2017:

Etter utvalgets syn bør det foretas en nærmere utredning om høring av barn på ulike fagfelt, med oppmerksomhet særlig om hvordan høringen bør gjennomføres, om betydningen og virkningen av at barn høres flere ganger, hvordan barnets uttalelse skal sikres (notoritet), og hvilken kompetanse som trengs for å høre barn på en god måte (NOU 2017: 8, punkt 9.3).  

Rettshjelpsutvalget sluttet seg i 2020 til denne anbefalingen, men tilføyde at utredningen også burde omfatte representasjon i rettslige prosesser. I NOU 2020:14 uttaler barnelovutvalget at det er utfordringer knyttet til at barn ikke kan klage eller angripe saken med rettsmidler, på selvstendig grunnlag, enten de mener at det materielle innholdet i avgjørelsen er galt, eller de har opplevd brudd på sine prosessuelle rettigheter, for eksempel retten til å bli hørt. Når barnet mangler rettsmidler for å angripe slike krenkelser, blir innholdet i rettigheten mindre reell for barnet. Utvalget mener derfor at denne problemstillingen bør vurderes gjennom en helhetlig utredning, eventuelt i sammenheng med spørsmålet om barnets partsstilling mer generelt etter norsk rett. 

Redd Barna støtter utvalgenes anbefaling om en utredning om høring av barn og deres rettslige stilling. Vi anbefaler videre at en slik utredning inneholder en vurdering av hvordan barns rettigheter, og særlig barnekonvensjonen artikkel 12, best kan ivaretas i rettslige prosesser.  

Barns anledning til å uttale seg direkte Redd Barna støtter forslaget om en egen bestemmelse som tydeliggjør hvordan barn kan høres på ulike måter i en nemndsak, inkludert muligheten for å uttale seg direkte, også for barn som ikke innehar partsrettigheter. Vi vil fremheve at departementet påpeker at utgangspunktet for nemndas vurdering må være barnets egne meninger og barnevernstjenestens vurdering av hva som er det beste for barnet.  

Vi støtter også forslaget til ny § 14-9 om at begjæringen om tiltak skal inneholde informasjon om, og hvordan, barnet ønsker å uttale seg, jf. lovforslaget § 14-9 bokstav i. Dette forutsetter at barnet mottar tilstrekkelig og tilpasset informasjon om retten til å uttale seg og ulike måter barnet kan gjøre dette på, jf. lovforslaget § 1-4. Vi er glade for at departementet understreker at dersom barnet ikke høres på den måten det ønsker, skal barnet få en begrunnelse og beholde sin rett til å uttale seg på annen måte.  

Redd Barna mener hovedregelen bør være at barn skal høres direkte av nemnda, og at unntak kun skal skje av hensyn til barnet, jf. barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 2. I generell kommentar nr. 12 anbefaler barnekomiteen at barnet gis anledning til å bli hørt direkte der dette er mulig. Dersom høringen av barnet skjer gjennom en representant, fremhever barnekomiteen at det er avgjørende at representanten formidler barnets synspunkter på en korrekt måte til de som skal ta avgjørelsen i saken. Representanten må være bevisst at han eller hun utelukkende representerer barnets interesser, og ikke interessene til andre personer (f.eks. foreldrene), institusjoner eller instanser.  

Der hensynet til barnet taler mot at hun deltar i nemndsmøte, bør nemnda se etter andre måter å høre barnet direkte på. Høringen må tilpasses barnet og gjennomføres på barnets premisser. I denne sammenheng kan komiteen se hen til ordninger som barnesamtale etter barneloven eller tilrettelagte avhør ved Statens barnehus. 

Redd Barna støtter forslaget om en egen hjemmel til å gi nærmere regler om høring av barn i nemndssaker. Her er det viktig å tydeliggjøre rollen voksne som hører barnet skal ha, når barnet ikke høres av beslutningstaker direkte.   

Vi foreslår følgende formulering som erstatning for § 14-3 første ledd, annet punktum:  Barnet bør få uttale seg direkte til nemnda dersom dette er det beste for barnet. Om ikke barnet høres direkte, skal nemnda oppnevne en representant som snakker med barnet og formidler barnets synspunkter i nemnda.  

Å knytte lovforslagets § 1-9 om samarbeid til lovforslagets § 2-2 om undersøkelse

Det foreslås herved en utvidelse av lovforslagets § 2-2 om undersøkelse for å bygge opp under lovforslagets § 1-9 Samarbeid med barn, familie og nettverk, som gjengis her:

   «Barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med både barn og foreldre og skal behandle dem med respekt. Barnevernet skal legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres.»

Barne- og familiedepartementet skriver i Prop. 133 L (2020-2021) under avsnitt 7.5.4:

   «Barnevernets plikt til å samarbeide med barnet og foreldrene og behandle dem med respekt, gjelder i alle faser av saken og i alle deler av barnevernet. Et godt samarbeid legger til rette for barns medvirkning og bidrar til at barnevernstjenesten kan få bedre innsikt i hva som er barnets og familiens behov. Det kan også bidra til økt forståelse hos foreldrene for hva som er barnets behov og synspunkter, og på denne måten legge bedre til rette for frivillige tiltak. [...] Økt bevisstgjøring og større grad av involvering av familie og nettverk kan bidra til å forebygge behov for mer inngripende tiltak. Dette kan også bidra til at viktige relasjoner for barnet blir ivaretatt dersom det er behov for tiltak utenfor hjemmet. Nettverksinvolvering kan på denne måten i praksis bidra til å ivareta det mildeste inngreps prinsipp, jf. lovforslaget § 1-5 annet ledd.»

Under merknader til den enkelte bestemmelse, side 545, framholder departementet: «Bestemmelsen innebærer ingen plikt til å involvere familie og nettverk.»

En ting er å være fristilt fra en plikt om å involvere nettverk, men å kartlegge familiens ressurser kan være mer forpliktende i og med at barneverntjenesten allerede har undersøkelsesplikt, jf. gjeldende § 4-3 som videreføres i lovforslagets § 2-2. Hvorfor ikke la denne plikten omfatte undersøkelse av familiens ressurser samt nettverket rundt barnet?

Slik § 2-2 nå er plassert etter § 2-1 om bekymringsmelding for å pålegge barneverntjenesten plikt om å «undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov», jf. lovforslagets § 2-2, tredje ledd, blir premisset for undersøkelsen å søke etter feil i familien. For å nå formålet i lovforslagets § 1-9 om samarbeid med familie og nettverk, er det viktig at undersøkelsene kartlegger hvilke ressurser familien har samt nettverket rundt barnet. Kjente metoder for å kartlegge familiens ressurser virker også motiverende på foreldrene til å delta i ulike former for hjelpetiltak. Dermed vil barneverntjenesten også få mer ut av hjelpetiltakene.

For å sikre dette kan det legges til et punktum i lovforslagets § 2-2, tredje ledd.

Forslag til nytt annet punktum i lovforslagets § 2-2 tredje ledd:

Familiens ressurser og nettverket rundt barnet skal også undersøkes.

Tredje ledd vil etter dette se slik ut:

«Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Familiens ressurser og nettverket rundt barnet skal også undersøkes. Undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Undersøkelsen skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen.»

Departement kan i forskrift og rundskriv utdype innholdet i det foreslåtte punktumet.

Begrunnelse: Det er viktig å få til samarbeid mellom familien og barneverntjenesten. Dermed øker muligheten for at barneverntjenesten får tilgang på familiens ressurser. Foreslåtte punktum vil være en viktig presisering av hva det vil si å «undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon» siden familiens ressurser fort kan uteglemmes når undersøkelsene starter på bakgrunn av bekymringsmelding(er).

Det foreligger ulike metoder som både kartlegger familiens ressurser og dens hjelpebehov. De samme metodene er også gode for å motivere foreldrene til samarbeid og styrke tilliten til barnevernet. Kartlegging av hjelpebehovene gjør hjelpetiltakene mer målrettet og styrker samtidig familiens egenevne til å komme seg ut av rådende tilstand.

Barne- og familiedepartement har ment at «den mest kjente metoden for nettverksinvolvering i dag er familieråd» (avsnitt 7.5.2.2). Metoden familieråd kan være god for nettverksinvolvering, men den er å betrakte som utdatert hva gjelder å kartlegge familiens ressurser. Anerkjente metoder for sistnevnte er derimot Working Model of Child Interview (WMCI), Insight Assessment (IA), Adult Attachment Interview (AAI) og Care Index (CI).

Når familiens ressurser er undersøkt, er dette også kunnskap som vil komme til nytte etter en eventuell omsorgsovertakelse.