Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven)

Innspill til Stortinget angående Prop. 238 L (2020-2021) Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven)

Krisesentersekretariatet mener dagens voldsoffererstatning er for dårlig og at det er behov for en gjennomgang av ordningen. Dessverre er det nye lovforslaget ikke en forbedring for de voldsutsatte.

En rekke voldsanmeldelser blir dessverre henlagt på grunn av bevisets stilling. En voldsoffererstatning er viktig for den voldsutsatte. Dette er en anerkjennelse av at volden ble utøvet og at den voldsutsatte ble offer for den. Den voldsutsatte får anerkjent sine opplevelser selv om bevisene ikke holder i en rettsak. Med det nye forslaget frykter vi at mange færre vil få denne anerkjennelsen.

Vi ser med bekymring på at det foreslås at voldsutøver skal trekkes inn som part i erstatningssaken. Av samme årsak som at mange voldsutsatte ikke ønsker å anmelde, vil det også være tilfellet hvis ny lov om voldsoffererstatning blir vedtatt. Søknaden er ikke lengre mellom den voldsutsatte og staten, men nå mellom den voldsutsatte, den voldsutøvende og staten. Den voldsutøvende er ikke kun en person som har utført en kriminell handling, men også en person som står den utsatte nær. Å bringe voldsutøver inn i prosessen vil være retraumatiserende for den voldsutsatte. Vi frykter at dette vil bli en for stor belastning for den voldsutsatte og at hen dermed ikke vil ta denne kampen.

I forslaget ligger en betydelig innskrenking av sakstypene hvor man kan få voldsoffererstatning, hvilket heller ikke er til gunst for voldsutsatte. Krisesentersekretariatet stiller seg undrende til hvilken vurdering som er lagt til grunn når man fjerner enkelte sakstyper, og dermed innsnevrer hvilke voldsformer som gir rett til erstatning. Ikke minst er vi bekymret for hvilke signal dette sender til de voldsutsatte. Vi har heller ikke forståelse for at § 168 (brudd på oppholds- og kontaktforbud eller beslutning om båndlegging) ikke skal gi rett til erstatning fra staten. Brudd på besøksforbud/kontaktforbud er en stor belastning for de voldsutsatte. Dette er saker hvor man etter vår mening bør styrke sanksjonsmulighetene, ikke fjerne retten til voldsoffererstatning.

Krisesentersekretariatet stiller seg svært kritisk til det faglige grunnlaget i lovforslaget, som etter vår oppfatning vil svekke de voldsutsattes rettigheter. Vi vil derfor fraråde Stortinget å vedta forslaget til ny Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte.

Krisesentersekretariatet - Mariboes gate 13, 0183 Oslo post@krisesenter.com www.krisesenter.com

Høringsnotat 

Forslaget om vilkår om dom for å få voldsoffererstatning: 

Advokatfirmaet Salomon Johansen har i over 20 år bistått volds- og overgrepsutsatte i saker om voldsoffererstatning. Vår erfaring er at det er ytterst sjelden at en overgrepsutsatt eller voldsutsatt i en alvorlig sak, ønsker å gå til sivilt søksmål mot overgriper. En viktig grunn til dette er at mange, i de mest alvorlige sakene, har fått diagnosen Post Traumatisk Stress Syndrom (PTSD) eller symptomer forenelige med PTSD. Dette innebærer at flashbacks fra de straffbare handlingene kan trigges ved å måtte konfronteres med overgriper i retten. Det er derfor vår erfaring at mange utsatte ikke makter å ta en kamp med å saksøke overgriper.

Ordningen med voldsoffererstatning har bidratt at mange voldsutsatte har fått kompensasjon og anerkjennelse for sykdom, smerter, og tapt livsutfoldelse uten å måtte møte i retten. Dersom forslaget om blir gjennomført, er det å frykte at mange utsatte ikke vil få kompensasjon for sine tap.

I et samfunnsregnskap vil det være kostbart for samfunnet når mennesker pga vold og overgrep faller utenfor arbeidslivet, og blir avhengig av offentlige støtteordninger og tjenester fra psykiatrien. Ringvirkninger kan være store ved at hele familier rammes, og omsorgssvikt kan være en konsekvens av at ubearbeidede traumer hos den utsatte.

Ordningen med voldsoffererstatning har vært et viktig bidrag til å styrke voldsutsattes rettsstilling, og dersom offeromsorgen blir svekket, vil det igjen kunne vanskeliggjøre helningsprosessen etter vold og overgrep.

Forslaget vil innebære et stort tilbakeslag for voldsutsattes rettigheter, og den positive utviklingen vi har hatt i Norge på dette området de siste årene vil kunne bli reversert med forslaget.
Prosessøkonomisk, vil det koste mer å gjennomføre rettssaker i den enkelte sak, i stedet for skriftlig saksbehandling ved kontoret for voldsoffererstatning.

Forslaget om å fjerne erstatningsnemnda

Vår erfaring er at erstatningsnemnda bør bestå, slik at den voldsutsatte har anledning til overprøving av vedtak gjennom et reelt og uavhengig klageorgan. Erstatningsnemnda bør styrkes med medisinsk kompetanse.

Med vennlig hilsen Hege Salomon
Advokat/partner telefon: 41 56 85 86
e-post: salomon@salomon-johansen.no
Vår ref / ansvarlig advokat: 25860HS
Advokat Hege Salomon

Høring i Prop. 238 L (2020-2021) Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldsoffererstatningsloven)

Justis- og beredskapsdepartementet sendte i 2020 en ny lov om erstatning til voldsutsatte ut på høring. Lovforslaget ble utsatt for sterk kritikk. Både fra oss i Stine Sofies Stiftelse og fra flere andre organisasjoner. Likevel ble det før regjeringsskiftet lagt frem et forslag til en helt ny voldsoffererstatningslov.

Pressemeldingen sier: «Dagens voldsoffererstatningslov er komplisert og lite tilgjengelig. Ordningen oppleves urettferdig og uforutsigbar, og voldsutsatte må i snitt vente i 420 dager fra de sender inn søknad til Kontoret for voldsoffererstatning, til de får svar på søknaden.»

På tross av denne negative karakteristikken, representerer likevel dagens lov en bedre løsning enn den som nå er fremlagt for Stortinget. Vi ser at endringene som er gjort ikke kan rettferdiggjøres og er svært bekymret for konsekvensene for vold- og overgrepsutsatte barn dersom forslaget blir vedtatt.

På vårt kurs og mestringssenter, Stine Sofie Senteret, får vi besøk av ca. 500 voldsutsatte barn og søsken, samt trygge omsorgspersoner hvert år. Her erfarer vi ofte at anmeldelser er henlagt på bevisets stilling. Henleggelse i vold- og overgrepssaker betyr ikke at det ikke har skjedd. Svært mange barn strever med følgeskader av det de har opplevd. Traumer og vanskelige tanker, følelse av utenforskap, redsel og en sterk følelse av å ikke bli trodd.

Voldsoffererstatning trekkes ofte frem som svært viktig av våre brukere. De får en følelse av å bli trodd, på tross av at bevisene ikke er gode nok i en rettsak. Til nå har voldsoffererstatningen etter vår oppfatning vært en annerkjennelse fra det offentlige av at den voldsutsatte faktisk er voldsutsatt. Ved ny voldsoffererstatningslov fjernes denne annerkjennelsen.

Lovforslaget sier at man skal kunne søke om voldsoffererstatning uten fellende dom. Vi mener at dette vil være tilnærmet umulig dersom lovforslaget vedtas. Dette mener vi for det første fordi det stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt – et krav som man sjeldent vil oppnå i disse sakene. For det andre er lovens virkeområde for snever. En rekke lovbrudd, alt fra tvang til seksuelt krenkende adferd ovenfor barn under 16 år, er ikke tatt med. Dette viser at veldig mange erstatningskrav med vold- og overgrepssaker på barn, ikke vil vinne fram om forslaget til ny lov blir vedtatt.

Det fremstår for oss helt uforståelig at det i den nye loven også er foreslått at voldsutøver skal tas inn som part i erstatningssaken. Det kan argumenteres med at en ut fra voldsutøver sitt ståsted må få
motgå de påstander som fremsettes, når staten vil kunne kreve regress. Det som er totalt fraværende i denne vurderingen er hvordan voldsutsatte barn skal kunne forholde seg til dette. Spesielt i de sakene der voldsutøver er en person i nær relasjon med barnet. Hvordan dette passer sammen med en barns-bestevurdering er heller uklart.

Vår klare spådom er at de aller færreste av barna vil tørre å ta den kampen. Det foreslåtte lovforslaget har en nærmest totalt manglende forståelse for hva de voldsutsatte står i. Det er det store paradokset når loven omhandler voldsoffererstatning.

Vi er av den klare oppfatning at voldsuttsatte barn og unges rettssikkerhet i Norge reduseres betraktelig dersom lovforslaget vedtas.

Høring

Prop. 238 L (2020-2021) Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) 18.1.2022

Wayback, Stiftelsen Livet etter soning holder kurs og foredrag for innsatte med gjeld. Mange soner lange fengselsdommer for vold og seksuallovbrudd.

Soning i fengsel har som utgangspunkt at det skal være rehabiliterende. Domfelte skal motiveres til livsendring. I vårt møte med de domfelte er det ofte erstatningskravet som utgjør den største hindringen for å bli motivert til å leve et nytt liv på den riktige siden av loven.

Flere rapporter viser at innsatte mangler bolig, er lite attraktive på arbeidsmarkedet og mangler relevant utdanning. Innsatte sliter med større somatiske og psykiske helseplager enn befolkingen for øvrig.

Derfor mener vi at det må tas hensyn til domfeltes situasjon ved utmåling av erstatningskrav. Størrelsen på mange erstatningskrav er urealistiske i forhold til domfeltes betalingsevne. Vi er glade for at Staten forskutterer erstatningen til voldsofrene, samtidig er det et paradoks at mange av de som blir dømt for vold eller seksuallovbrudd har selv vært utsatt for vold og seksuelle overgrep.

Under soning mister innsatte alle offentlige ytelser som AAP, uførepensjon og alderspensjon. I denne perioden har domfelte ingen inntekt. Vi opplever det som urimelig at forsinkelsesrenter løper under soning. Videre vet vi at bak voldserstatning av en viss størrelse ligger det lengre fengselsdommer. Lengre fengselsdommer vet vi skaper større avstand til arbeidsmarkedet.

Vi støtter forslaget om at maksimum erstatningsbeløp settes til 6G, men om det er flere ofre i saken er vi redd for at erstatningsbeløpet vil multipliseres med antall ofre.

Vi er glade for at regresskravet fremsettes i straffesaken. Det lager en forutsigbarhet for domfelte. Vi mener at det må tas hensyn til den enkeltes økonomiske situasjon. Meningsløse erstatningsbeløp, som den domfelte aldri klarer å betale, virker ikke rehabiliterende.

Vi ber justiskomiteen se på andre muligheter for betaling av erstatningskrav.

For eksempel kan man dømmes til å betale en viss prosent av disponibel inntekt. Dette gir den domfelte motivasjon og mestring. I våre møter opplever vi at de ønsker å gjøre opp for seg, forutsatt at det er et lys i enden av tunellen. De færreste løslates med en inntekt hvor det er et reelt overskudd i livsoppholdet. Altså dømmer vi enkeltindivider til en erstatning de fleste ikke har en forutsetning for å kunne nedbetale.

Forsinkelsesrenter skal være et middel man bruker for å motivere til betaling. Uten inntekt under soning mister man denne muligheten. Forsinkelsesrenter bør frafalles i sin helhet, subsidiært frafalles under soning

Ved å heve erstatningskravets prioritet til å foran barnebidrag, er vi redd for at de færreste vil få en gjeldsordning gjennom Namsmannen. Viser til Gjeldsordningslovens støtende prinsipp.

Vi stiller oss undrende til at barn under 15 år og utilregnelige skal få regresskrav

Samfunnets primær interesse må være å forhindre ny kriminalitet fremfor å holde voldsdømte utenfor arbeidslivet. Det å være en skattebetaler og samtidig betale en % av inntekten i en tidsbestemt periode motiverer til endring og god tilbakeføring.

For øvrig stiller vi oss bak høringsinnspill utformet av Gatejuristen

Tilgang til effektive rettsmidler, inkludert erstatning er en grunnleggende menneskerettighet. Et rettsmiddel skal ta sikte på å korrigere – så langt som mulig – en urettferdighet. Barn som er utsatt for seksuell utnyttelse har rett til rettsmidler i kraft av sin status som ofre for menneskerettighetsbrudd og kriminalitet.

De siste årene har norsk rettspraksis avdekket hvor lett det er for norske overgripere å få tilgang til barn over internett, hvor som helst i Norge, men også i utlandet. Ofre i utlandet befinner seg ofte i ekstremt sårbare situasjoner. Covid-19 har forverret situasjonen og ført til enda flere overgrep over nettet (Global Threat Assessment 2021 - WeProtect Global Alliance, https://www.weprotect.org/global-threat-assessment-21/#report)

Norsk straffelovs bestemmelser om seksuallovbrudd er teknologinøytrale og anvendelige i saker som gjelder overgrep og utnyttelse av barn over internett. Rettspraksis har slått fast at seksuelle overgrep over internett ikke bør straffes mildere enn andre former for overgrep jf. HR-2019-721-A avsnitt 38 med videre henvisninger og HR-2020-2136-A. Saken gjaldt medvirkning til og forsøk på grove seksuelle overgrep mot ca. 200 barn på Filippinene. Domfelte betalte for at omsorgspersoner skulle begå overgrep mot barna mens han så på via internett.

Geografisk virkeområde – barn i utlandet

Ihht FNs Barnekonvensjon har barn rett til særskilt beskyttelse. Dette ble lagt til grunn i NOU 2016: 9, kapittel 11.6.1.3/4/5 som under Geografisk virkeområde anbefalte følgende: “Erstatning kan dessuten i særlige tilfeller ytes til barn uten bopel i Norge på skadetidspunktet som i utlandet blir utsatt for alvorlig vold eller seksuelle overgrep av norske statsborgere eller andre med bopel i Norge på handlingstidspunktet dersom den aktuelle straffesaken er behandlet av en norsk domstol.” (se lovutkastets paragraf 2, 3. setning, side 182).

ECPAT Norge støtter utvalgets forslag om å gi utenlandske barn som har blitt utsatt for grove straffbare handlinger i utlandet av norske statsborgere, rett til norsk voldsoffererstatning, forutsatt at den aktuelle straffesak er behandlet av norsk domstol. Vi anbefaler at ordlyden i NOU 2016: 9, kapittel 11.6.1.3/4/5 gjeninnføres i endelig lov.

Rimelighetsvurdering/barnerettighetsvurdering

I Prop. 238 L (2020–2021) “Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte” utrykker Justis- og beredskapsdepartementet bekymring for at erstatning til barn i fattige land vil være et incentiv til flere overgrep og har dermed fjernet retten til oppreisning og menerstatning.

Spørsmålet er om denne bekymringen er tilstrekkelig kunnskapsbasert og hvorvidt den er inngått en bredere barnerettighetsvurdering. I henhold til Barnekonvensjonen skal en slik vurdering foretas i forbindelse med ny lov, politikk og praksis for å sikre at barns rettigheter har blitt respektert, og at barnets beste er et primært hensyn) ikke har ligget til grunn.

Formålet bak oppreisning er å kompensere for krenking eller skade av ikke-økonomisk art, mens menerstatning er en erstatning for varig og betydelig skade av medisinsk art, og formuleres ofte som erstatning for tapt livsutfoldelse, herunder tort og svie.

ECPATs gjennomgang av norsk rettspraksis har vist at ofre for overgrep og utnyttelse på nettet kan medføre alvorlige skader på barn. De opplever ofte frykt og alvorlig angst for at bildene deres vil bli spredt på nett og for at noen de kjenner kommer til å se dem. Noen sliter også med PTSD, depresjon, angst som hemmer dem i hverdagen, søvnproblemer, stoffmisbruk, tilbaketrukkenhet, isolasjon og selvskading. Mange har problemer med å innfri skoleforpliktelser, med sosiale relasjoner eller fysiske lidelser, som for eksempel hårtap, oppkast og magesmerter. (se Online Child Sexual Exploitation and Abuse (squarespace.com) og norsk sammendrag, Seksuell utnyttelse og overgrep av barn på internett: Gjennomgang av norsk rettspraksis (squarespace.com)

I LG-2019-43211 anførte tiltalte at man må ta hensyn til at barna bor i et lavkostland og at oppreisningserstatning utmålt etter norsk standard vil innebære en betydelig større økonomisk effekt for disse fornærmede sammenholdt med en norsk fornærmet. Retten kom til at denne anførselen ikke kan tillegges vekt. Retten viste blant annet til at oppreisningserstatning ikke bare er begrunnet i hensynet til fornærmede, men også skal ha en viss pønal virkning overfor skadevolder.

Dersom erstatningen er lavere for barn i utlandet kan jo dette være et incentiv til å forgripe seg på barn i fattige land. ECPAT mener at en innskrenkning i retten til oppreisnings- og menerstatning til sårbare barn i fattige land er diskriminerende og at det vil gi et dårlig signal internasjonalt.

Norge bør være et foregangsland i å styrke en offersentrisk tilnærming hvor de prosessuelle og materielle rettighetene til ofre og overlevere får et økt fokus. Dette er i tråd med tilnærmingen utviklet av den anerkjente kriminologen Nils Christie, som har hatt stor internasjonal innflytelse innen dette fagfeltet.

Retningslinjer og prosedyrer for utbetaling av voldsskadeerstatning

Det er nå allment akseptert praksis i internasjonal strafferett og folkerett at oppreisning til ofre kan strekke seg langt utover pengeutbetalinger og inkludere medisinske utgifter, psykologisk støtte på lengre sikt, utdanningskostnader og pensjoner for familiemedlemmer. Den internasjonale straffedomstolen og Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen har vektlagt disse momentene i sine oppreisningsdommer. Likeledes har EUs “Victim Strategy 2020-2025" fastsatt behovet for å bevege seg bort fra et smalt erstatningskonsept for ofre til fordel for og ofrenes rett til effektiv oppreisning. Som EUs offerstrategi sier: 'Et skifte "fra kompensasjon til oppreisning" innebærer en utvikling fra økonomisk bistand "kompensasjon" til begrepet "oppreisning" som dekker kompensasjonen for den personlige, fysiske, psykologiske og økonomiske skaden som ble lidd (og ikke via engangsbeløp), men også elementer av anerkjennelse, oppreisning, rehabilitering og resiliens.

Det er viktig å etablere egnede retningslinjer for betaling av erstatning til ofre som befinner seg i utlandet. Disse retningslinjene bør omfatte samarbeid med relevante myndigheter og/eller ideelle organisasjoner for å sikre at barnet blir tatt ut av overgrepssituasjonen og får tilgang til barnevennlig psykisk og fysisk rehabilitering, samt oppfølging til sosial reintegrering til barnets beste. Det er viktig å sikre at den økonomiske kompensasjonen ikke blir tilgjengelig for de som har medvirket til utnyttelsen.

Den Filippinske ‘Department of Social Welfare and Development’ er i ferd med å utarbeide slike retningslinjer, som skal ivareta at erstatningen kommer barnet til gode og ivaretar barnets utdanning og rehabilitering.

JURK tilbyr gratis, tilpasset hjelp til selvhjelp for alle som definerer seg som kvinner. JURK har i en årrekke veiledet voldsutsatte kvinner om deres rettigheter, og bistår i søknadsprosessen og i klager på avslag om voldsoffererstatning. Vi vil uttale oss på bakgrunn av de erfaringer vi har gjort oss i vår saksbehandling.

Vi vil dra frem 3 utfordringer med lovproposisjonen.

1.Fortsatt i praksis et krav om dom

Skadevolderen skal etter forslaget ha anledning til å motsette seg forvaltningsbehandling, og slik kreve at den voldsutsatte må gå til sivil sak. Vår hovedinnsigelse til lovforslaget er at det i realiteten fortsatt innebærer et krav til dom for å kunne motta voldserstatning.  JURK mener dette er svært kritikkverdig, da det for mange vil være en stor merbelastning å møte gjerningspersonen i retten. Blant JURKs klienter er det mange som har fått dårlig psykisk eller fysisk helse som følge av vold- og seksuallovbrudd, og domstolsbehandling vil innebære en stor påkjenning for dem. 

For voldsutsatte oppleves det som en stor forskjell mellom saker hvor politi eller påtalemyndighet tar avgjørelsen om å ta saken til domstolene for deg, og saker hvor voldsutøver motsetter seg forvaltningsbehandling og du personlig må ta ut sivilt søksmål.

Videre nevnes det i forslaget kun henleggelse på grunn av bevisets stilling. JURK erfarer at henleggelser på bakgrunn av ressursmangel forekommer ofte. Det vil følgelig være problematisk å bygge ordningen om voldsoffererstatning på en forutsetning om at politiet etterforsker alle straffesaker. Da legges det opp til en filtrering av saker som i utgangspunktet kvalifiserer til voldsoffererstatning, men som ikke prioriteres av politiet.

JURK ber om at det gjøres ytterligere utredninger av alternativ regulering. JURK er sterkt kritisk til at skadevolder skal kunne motsette seg forvaltningsbehandling. JURK foreslår eksempelvis at det utredes et alternativ hvor voldsutøver får partsstatus slik som i proposisjonen, men hvor voldsutøver ikke kan motsette seg forvaltningsprosessen og på den måten tvinge saken inn i domstolssporet. Voldsofferet vil i et slikt alternativ kunne få innvilget voldserstatning fra Kontoret for voldsoffererstatning, men ved voldsutøvers eventuelle ønske om overprøving av vedtaket er staten korrekt saksøkt. Slik vil det vil være staten som bærer den økonomiske risikoen ved at sitt vedtak er korrekt. Påstått voldsutøver vil sikres bedre enn i dag med en rett til kontradiksjon i forvaltningsprosessen, noe som også kan bidra til å opplyse saken bedre. En løsning hvor staten bærer den økonomiske risikoen for at sitt forvaltningsvedtak er korrekt, er en mellomløsning som bedre ivaretar hensynet til skadevolders kontradiksjon enn gjeldende rett, men som samtidig letter konsekvensene proposisjonens forslag har for skadelidte. Proposisjonens forslag om partsstatus for skadevolder, vil være belastende nok for voldsutsatt som nå må forholde seg til at det igjen skal være kontakt med voldsutøver. JURKs løsningsforslag vil lette byrden for voldsutsatte ved å sikre at hun ikke må stå i en belastede sivil domstolsprosess som følge av at voldsutøver er uenig forvaltningsvedtaket.

Dersom dagens lovforslag blir stående, vil det innebære en reell svekkelse av den voldsutsatte rettsstilling og en svekkelse av voldsoffererstatningsordningen. Staten overfører sin økonomiske risiko på de allerede svakeste stilte i samfunnet – voldsutsatte.

2.Hvilke forhold/ straffebestemmelser

Vi er også kritiske til proposisjonens punkt 5 om at voldserstatning skal knyttes til spesifikke bestemmelser i straffeloven. JURK mener at voldsoffererstatning må tilkjennes på bakgrunn av de faktiske forholdene i saken. De straffebudene som slik tas ut av ordningen omfatter forhold nært opp til de mest alvorlige straffbare handlingene vi har. Blant annet vil ikke § 271 (kroppskrenkelse) eller § 297 (seksuell handling uten samtykke) omfattes, selv om familievoldssaker gjerne justeres ‘ned’ til straffeloven § 271 og mange voldtektssaker nedsubsumeres fra § 291 til § 297. JURK vil særlig bemerke at mange tilfeller av ufrivillig seksuell omgang faller utenfor § 291 fordi voldtektsbestemmelsen har et snevert anvendelsesområde. JURK mener det innebærer en alvorlig svekkelse av voldsoffererstatningsordningen, samt en ytterligere svekkelse av det reelle rettsvernet til voldtektsofre i Norge, dersom også voldsoffererstatning forbeholdes saker etter § 291.

3.Innskrenking av rettshjelp ved søknad om voldserstatning

JURK stiller spørsmålstegn ved den nye reguleringen av når skadelidte skal ha rett til å få dekket advokathjelp til søknad om voldserstatning. Vi mener at god juridisk kunnskap kan være avgjørende for sakens utfall, og at voldsofre vil kunne gå glipp av sine lovfestede rettigheter uten rett på advokatbistand. I dag har personer som har krav på bistandsadvokat rett til dekket hjelp ved søknad om voldsoffererstatning etter straffeprosessloven, og visse personer etter rettshjelploven. I forslaget fra 2020 var det foreslått at skadelidte skulle kunne få dekket sine advokatutgifter etter en ny hjemmel i voldserstatningsloven dersom «sakens omfang og kompleksitet tilsier det». Forslaget innebar også en rett til å få dette avklart på forhånd. I proposisjonen har departementet opprettholdt forslaget om å fjerne retten til å få dekket bistand til søknad om voldsoffererstatning i både straffeprosessloven og rettshjelploven. Departementet har imidlertid fjernet forslaget om forhåndstilsagn av advokatbistand etter den nye voldserstatningsloven. Dette vil utgjøre en svekkelse av retten til advokatbistand i disse sakene, samt er reguleringen svært lite forutberegnelig. Dette må også ses i sammenheng med at Rettshjelpsutvalget foreslår å oppheve retten til fri rettshjelp for å vurdere forhold av betydning for anmeldelse. Konsekvensen er at færre vil anmelde vold, og samlet er konsekvensen at enda færre vil kunne få voldsoffererstatning.

Avslutning

Tilgangen på voldsoffererstatning er allerede for snever. JURK fraråder på det sterkeste å innskrenke voldsutsattes mulighet til erstatning ytterligere. JURK mener at proposisjonens målsetning om en enkel, forutsigbar, rettferdig og langt mer effektiv ordning, samt styrket rettssikkerhet, ikke vil oppnås gjennom proposisjonen.

 Forslag til ny voldserstatningslov – Bør det være forsinkelsesrenter på regresskravet til staten?

Vi viser til høring om lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) - Prop. 238 L (2020-2021) - hvor det bes om at det inngis søknad om deltakelse på muntlig høring innen den 11.01.22. Jussformidlingen vil i det følgende begrunne vår søknad.

1. Innledning
Jussformidlingen er et rettshjelpstiltak drevet av viderekomne jusstudenter ved Universitetet i Bergen. Vi tilbyr gratis rettshjelp og juridisk bistand til privatpersoner over hele landet. Vi arbeider med rettsområder som har særlig velferdsmessig betydning, og straffegjennomføringsrett er et av våre prioriterte kjerneområder. Vi både oppsøker innsatte i fengslene for å opplyse dem om deres rettigheter, og tilbyr direkte partsrepresentasjon ved behov. Vi er derfor godt kjent med problemstillingene de innsatte opplever tilknyttet norske soningsforhold og det som påvirker dem under soningen. På bakgrunn av våre erfaringer vil vi knytte noen bemerkninger til høringen av Prop.238 L (2020-2021), med fokus på forslaget om å opprettholde forsinkelsesrenter på statens regresskrav mot skadevolder.

2. Bakgrunn for søknad
I begrunnelsen viser Departementet til Borgarting lagmannsrett sin uttalelse, og den lyder blant annet som følger: «At slike renter kreves når staten ‘forskutterer’ beløpet, er […] i best samsvar med siktemålet om at ordningen så langt som mulig skal sammenfalle med det som gjelder i forholdet skadevolder og skadelidte imellom» [vår kursivering], jf. Prop.238 L (2020-2021) s. 80.

Denne idéen kommer til uttrykk i momentene som departementet mener underbygger forslaget, se s. 82: Forsinkelsesrenter gir (1) skyldneren insentiver til å gjøre opp for seg, (2) kompenserer for rentetapet til kreditor, og (3) kompenserer for den tiden kreditor må klare seg uten pengene.

Disse begrunnelsene for å kreve forsinkelsesrenter på et regresskrav kan imidlertid ikke ha like stor vekt når den som har regresskravet er staten.

For at skyldneren skal stimuleres til å gjøre opp sin gjeld ved forfall, må skyldneren ha faktisk økonomisk evne til å gjennomføre dette. Departementet trekker frem at flere av handlingene som vil gi rett til voldsoffererstatning kun gir kortere fengselsstraffer, og at ikke alle skadevolderne er ubemidlede. Å skjære alle over én kam på denne måten vil dessverre påføre skyldneren store økonomiske påkjenninger, som på grunn av manglende inntekt under soningstiden, ikke maktes å etterkomme. Når man blir gravd ned i mer gjeld enn man har reell mulighet til å håndtere, vil også motivasjonen til å gjøre opp for seg falle bort.

Forsinkelsesrenter som et insentiv til å gjøre opp gjelden er derfor ikke-eksisterende i dette tilfellet, og kan potensielt ha motsatt effekt ved at skyldneren lettere vil gi opp sin egen betalingsevne.

Et rentetap vil neppe utgjøre en stor påkjenning på statens økonomi. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det bedre at innsatte settes i stand til å returnere som fullverdige medlemmer av samfunnet, og det er dette hensynet staten bør legge til grunn, ikke å dekke det minimale rentetapet de vil lide. Uansett kan denne utgiften for staten sees i sammenheng med at staten har en samfunnstildelt rolle som forsørger for svakerestilte. Det gjør det derfor unaturlig å plassere staten i rolle som kreditor alene når deres rolle også er å ta vare på sine borgere.

I det hele tatt synes formålet bak forsinkelsesrenter å gjøre seg gjeldende i liten grad i slike tilfeller. I stedet er det tydelig at en slik ordning vil ha potensialet til å gjøre betydelige og varige skader på livssituasjonen til en rekke skyldnere.

3. Avsluttende bemerkninger/oppsummering/konklusjon
Oppsummert er Jussformidlingen av den oppfatning at staten ikke burde kreve forsinkelsesrenter på regresskravet mot skadevoldere. Vi vil trekke frem de bekymringene som ble vist til i høringsnotatet 20/4021 fra Justis- og beredskapsdepartementet (datert 04.09.20) under punkt 15.4.4, om at forsinkelsesrenter på regresskravet vil kunne oppfattes som ileggelse av straff. Det grunnleggende hensynet om strafferettspleie tar sikte på at domfelte skal kunne returnere tilbake til samfunnet etter endt soning og at straffen skal være rehabiliterende. De som har lengre fengselsstraffer, og som er utenfor samfunnet i lenger tid, må gis en mulighet til å bli en fullverdig deltaker av samfunnet igjen når straffen er ferdig sonet. At disse skal rammes særlig hardt av forsinkelsesrentene strider mot hensynet til rehabilitering. En slik effekt, der returen til samfunnet blir ekstra byrdefull, må vi unngå.
__________________ ___________________ ___________________
Carl Fredrik Nyberget Michelle Danker Ola Marin Abrahamsen
Saksbehandler Daglig Leder Leder for Rettspolitisk Utvalg

«Gatejuristen ønsker at regresskrav i forbindelse med voldsoffererstatning skal unntas forsinkelsesrenter under soning, og at et slikt unntak legges til i listen over unntak i SI- forskriften § 3.  

I forslaget til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte ble det i 2020 foreslått å fjerne forsinkelsesrenten på regresskrav. Kontoret for voldsoffererstatning støttet i sitt høringssvar forslaget om at forsinkelsesrenten på regresskrav fjernes. Borgarting lagmannsrett skrev i sitt høringssvar at departementet burde vurdere om “det isteden bør åpnes for en skjønnsmessig adgang til å unnta kravet for forsinkelsesrente”. Departementet vurderer nå likevel i Prop. 238 L (2020-2021) at staten skal kreve forsinkelsesrente på regresskrav i forbindelse med utbetalt voldsoffererstatning.   

Gatejuristen mener departementets vurdering er mangelfull og ikke tilstrekkelig hensyntar den som ilegges forsinkelsesrenter. Dette gjelder særlig for personer som soner, og vi tar derfor til orde for at det ikke skal løpe forsinkelsesrenter under soning. Det er på det rene at de færreste innsatte vil kunne betale ned på et krav om voldsoffererstatning mens de sitter inne, da man som hovedregel verken har betalt arbeid å gå til eller rett til trygdeytelser, jf. folketrygdloven §§ 8-54, 11-26 og 12-20. Når forsinkelsesrenter løper under soning vil dermed den innsatte bli påført en form for tilleggsstraff i den forstand at jo lengre dommen er, jo mer må de også betale. Gatejuristen kan ikke se at denne virkningen er i tråd med prinsippet om at det kun er frihetsberøvelsen som skal være straffen i den norske kriminalomsorgen.

Det er videre et grunnleggende prinsipp i norsk strafferettspleie at domfelte skal settes i stand til å vende tilbake til samfunnet etter endt soning. Vi erfarer imidlertid at særlig i saker der regresskravet er av en viss størrelse, vil en høy rente være en betydelig demotiverende faktor som vanskeliggjør skadevolders rehabilitering. En uhåndterlig gjeldsbyrde vil i mange tilfeller være en livstidsstraff, og igjen minimere skadevolders motivasjon for å komme i jobb. Dette er svært uheldig, og det er allerede kjent at manglende rehabilitering av innsatte er en betydelig kostnad for staten. 

Departementet begrunner deres syn på forsinkelsesrentespørsmålet delvis med at noen av skadevolderne er bemidlede eller soner kortere dommer, slik at betalingspresset som følge av forsinkelsesrenter fortsatt har en viktig funksjon. Gatejuristen opplever imidlertid at det er de færreste skadevoldere dette gjør seg gjeldende for. Statistikk fra SSB viser også at innsatte i mye større grad enn resten av befolkningen sliter med økonomiske problemer, usikre bosituasjoner, lav utdanning, helseproblemer, og arbeidsløshet.[1] Det å kreve forsinkelsesrenter på regresskrav mot innsatte vil følgelig vanskeliggjøre livssituasjonen til svakerestilte mennesker i sårbare livssituasjoner. Vi mener det er lite hensiktsmessig å lage en regel om forsinkelsesrenter på regresskrav som i stor grad begrunnes med unntakstilfellene. Vi vil påpeke at forsinkelsesrenter kommer staten, og ikke den voldsutsatte til gode. Det som i realiteten skjer er dermed at staten beriker seg på skadevolder, uten at dette kommer skadelidte til gode.

Følgelig er det vår oppfatning at innsatte ikke bør pålegges den ekstra byrden som forsinkelsesrenter på regresskrav utgjør under soning.»

[1] SSB, Innsatt og utsatt. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/stor-nedgang-i-soning-av-boter-i-fengsel.

Følgende stiller seg bak notatet til Gatejuristen:

JUSSBUSS

Wayback

Jussformidlingen