Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mathilde Tybring-Gjedde og Nikolai Astrup om en mer sirkulær økonomi

Naturvernforbundet støtter forslaget fra representantene Astrup og Tybring-Gjedde, men vil samtidig påpeke at det er behov og rom for å styrke forslaget på flere områder.

Materialgjenvinning av plastemballasje

Naturvernforbundet støtter intensjonen bak forslaget om å øke gjenvinningsgrad for plastemballasje, men vil påpeke at det er behov for en helhetlig virkemiddelbruk for å få det til. Produsentansvar, innsamling og sorteringskrav må samkjøres for høyest mulig miljø-nytte.

Materialgjenvinningskravet for plastemballasje er allerede økt til 47% fra 2025, noe Miljødirektoratet anser er tilstrekkelig for å oppnå kravene i rammedirektivet for avfall. Samtidig er det ingen incentiver i produsentansvarsordningen for at returselskapene skal oppnå kravet før 2025, eller oppnå en høyere gjenvinningsgrad. Her bør politikken styrkes.

Videre er krav om separat sortering av plastavfall for kommuner og næring nå forskriftsfestet, kun kommunene har fått krav om sorteringsgrad. Denne sorteringsgraden er satt så lav at det ifølge direktoratets egen utredning ikke vil være tilstrekkelig for å oppnå materialgjenvinningskrav.

Engangsplast-direktivet

Vi støtter forslaget om produsentansvar for utstyr fra fiskeri og akvakultur, men mener at ansvaret og bør innebære finansieringsansvar for opprydding av avfall på avveie.

Norges implementering av engangsplast-direktivet har vært svak, og i motsetning til sammenlignbare land har vi ikke valgt å gå lenger enn minimumskravene, noe direktivet eksplisitt oppfordrer enkeltland å gjøre. En eventuell miljøavtale om forbruksreduksjon bør være betraktelig sterkere enn forslaget til Solberg-regjeringens sammensatte utvalg fra 2019, da denne hadde få konkrete krav til næringslivet og lite tiltak som stimulerer til faktisk reduksjon. En slik avtale må ha krav om tilslutning fra bransjen og eventuelle sanksjonsmuligheter ved manglende oppfyllelse av mål.

Gjenvinning av mineraler

Vi støtter forslaget om å koble behov for mineraler og sjeldne jordarter til nye materialgjenvinningskrav og mener det er viktig å gi produsenter krav og insentiver som sørger for gjenvinning av selve mineralene og ikke bare totalvekt av produktene. Videre må behov for mineraler sees i sammenheng med behov for å redusere forbruk og være en katalysator for utviklingen av sirkulære forretningsmodeller, som igjen må støttes opp av grønne skatter og avgifter som tar sikte på å redusere materialforbruk.

Mineralnæringen

I NOUen med forslag til ny minerallov, som er ute på høring fra Nærings- og fiskeridepartementet med frist i november, er det foreslått rapporteringsplikt for restmasser fra masseuttak og utvinningsprosjekter. Dette er et skritt i riktig retning, men her vil vi framheve behovet for at det  samtidig kommer krav i andre enden av verdikjeden. Nasjonale digitale materialbanker bør følgelig innføres for flere enn bare byggenæringen. Finansieringen av opprettelse og drift av disse bør pålegges tiltakshaver. Offentlig anskaffelser bør være en katalysator for å skape etterspørsel etter massene.

Naturvernforbundet vil samtidig be Stortinget om å følge flere land i å innføre deponiavgifter for restmasser fra mineralnæring og et forbud mot sjø-deponi for mineralavfall og andre miljøskadelige deponimetoder som også umuliggjør utnyttelse av masser.

Forholdet til EU

Avslutningsvis vil Naturvernforbundet be Stortinget om å se EUs grønne giv mer som en mulighet for å gjennomføre det sirkulære skiftet miljøet behøver og mindre som en plikt til å tilfredsstille minimumskrav. Da må norske myndigheter se hvordan vi kan ligge i forkant, og hvordan vi kan dra opp ambisjonene på lang og kort sikt. Det vil også gi forutsigbarhet for næringslivet og økt konkurransekraft for norske aktører i et Europa med stadig strengere miljøregelverk og økt behov for selvforsyning av ressurser

Deponiforbud mot gips

MEF har gjennom 2021 gitt innspill Miljødirektoratet om et mulig deponiforbud mot gips hvor vi presiserer at selv om dette kan ha stor nytte for de to materialgjenvinningsanleggene sentralt på Østlandet vil et slikt forbud gi store økonomiske og logistikkmessige utfordringer for avfallsinnsamlere på Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.

MEF foreslo ett av to bøtende tiltak ved et deponiforbud mot gips:

1. Transporttilskudd for levering til materialgjenvinningsanleggene i Fredrikstad og Holmestrand for gips som oppstår som avfall lenger unna anleggene enn 50 kilometer.
2. Etableringen av gips-huber flere steder i landet som agerer som omlastningsanlegg for gips fra distriktene, og at levering av utsortert gips til disse omlastningsanleggene kvalifiserer til levert til materialgjenvinning på lik linje med å kjøre til Fredrikstad eller Holmestrand.

 Bygge for å demontere og ombruke

Blant MEF sine medlemmer finner vi mange som har spesialisert seg på riving og demontering av bygg og disse påpeker at de aller fleste bygg som settes opp i dag fremdeles ikke tar høyde for at det i løpet av byggets levetid kan forventes å ombygges opptil flere ganger, og at hele bygget på et tidspunkt kommer til å bli revet.

Det legges få føringer i dagens regelverk om byggets demonterbarhet og dette gjør at vi fortsatt kan forvente å måtte rive og delvis ødelegge gode bygningsmaterialer i mange årtier fremover før vi setter krav til byggeskikk. MEF mener at bygg må designes og bygges slik at delene på et tidspunkt kan demonteres uten at man skaper unødvendig mye avfall. Dette lar seg gjøre, og vi kan lære mye av arkitekter og ingeniører fra blant annet Nederland som har kommet mye lenger i løypa med demonterbare og ombyggbare bygg.

MEF medlemmene etterspør også et driv fra både offentlige og private byggherrer hvor ombruk belønnes i en rehabilitering eller riving av hus og bygg. Norsk Tipping på Hamar er en av pionerene som har et enormt fokus på rehabilitering, rekondisjonering og ombruk når deres enorme bygningsmasse nå bygges om.

Økt bruk av knust betong som erstatning for jomfruelig pukk og stein

Knust betong fra riveprosjekter blir i alt for liten grad utnyttet som det gode byggråstoffet det er og alt for mange tonn nyttbar betong legges i dag på deponi, samtidig som prosjektet bruker jomfruelig pukk og stein som fyllmasse i den påfølgende byggingen. MEF mener det er på høy tid at forurensningsmyndigheten, planmyndigheten, og oppdragsgivere på offentlig og privat side stiller krav om, og belønner, bruk av knust betong som fyllmasse i ikke-kritiske deler av bygging av sykkelstier, parkeringsplasser og bygg. Nok en gang bør det offentlige gå foran med et godt eksempel for å snu byggherrers- og konsulenters holdning til hvilken massetype som er god nok til det enkelte bruk. Norge viser klare tegn til at vi har hatt for mye penger for lenge og sluttet å vurdere hvilke krav som virkelig er nødvendig for å bygge en fungerende gangsti, eller sikre et rør i en grøft. Dette har medført at vi deponerer fullt brukbare masser og sprenger nytt fjell for å gjøre selv enkle prosjekter ferdige.

 Sirkulær massehåndtering

Den største klimautfordringen i anleggsbransjen er hvordan masser håndteres. I de fleste kommuner er det skrikende mangel på massemottak hvor masser må transporteres unødvendig langt. Konsekvensen er store klimagassutslipp, slitasje på veinettet og dårlige veisikkerhet samt at bygge- og anleggsprosjekter blir unødvendig dyre både for offentlige og private byggherrer. Vi må bli flinkere på å gjenbruke og gjenvinne masser slik at vi reduserer uttaket av nye masser og klimagassutslipp ved transport og tvinger masser inn i en sirkulær bane.

Kommunal- og distriktsdepartementet har ledet et bredt tverrsektorielt prosjekt om massehåndtering som har resultert i en rapport som foreslår en rekke gode tiltak for å få på plass en bedre og klimatilpasset massehåndtering. Rapporten som er utarbeidet av Miljødirektoratet hvor 10 ulike direktorater i et nært samarbeid med næringen, ble overlevert departementet høsten 2021. Nå er tiden inne til å realisere anbefalingene. Det videre arbeidet med å implementere anbefalingene i rapporten har stoppet opp. MEF har etterlyst at Kommunal- og distriktsdepartementet gjenopptar arbeidet med rapportens anbefalinger slik at vi lykkes å få til en god massehåndtering. Dette vil være et betydelig bidrag i arbeidet med å redusere klimautslippene.

Vi vil foreslå følgende:

• - Kommunal- og distrikstdepartementet gjenopptar det sektorbaserte arbeidet i rapporten «Tverrsektorielt prosjekt om disponering av jord og stein som ikke er forurenset» (M-2074 utgitt av Miljødirektoratet) med sikte på å implementere rapportens anbefalinger.
• - Regjeringen inntar i Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, at kommunene legger til rette for en god massehåndtering ved etablering av flere massedeponi.

 Kort info om MEF

Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) er en frittstående bransje- og arbeidsgiverorganisasjon som representerer mer enn 2300 små, mellomstore og store bedrifter. Hovedtyngden av medlemsbedriftene driver maskinell anleggsvirksomhet, men forbundet organiserer også skogsentreprenører, brønnborere og gjenvinnings- og avfallsbedrifter. Samlet omsetter medlemsbedriftene for rundt 90 milliarder kroner i året og sysselsetter mer enn 40 000 arbeidstakere. MEF har egen hovedavtale med LO og tariffavtaler med Norsk Arbeidsmandsforbund, Norsk Transportarbeiderforbund og Fellesforbundet

EE-avfall på avveie må løses ved hjelp av lovgivning

Av advokat dr. juris Bjørn Stordrange, styreleder i Norsirk AS

I både EU og Norge skal miljøpolitikken baseres på en sirkulær økonomi. Sirkulærøkonomien forutsetter at brukte produktressurser samles inn og gjenbrukes eller ombrukes. I mange typer avfall finnes verdifulle mineraler. Det er avgjørende viktig at mineralene blir gjenvunnet og gjenbrukt, fordi de er knapphetsgode i jomfruelig tilstand. Krigen i Europa har forsterket behovet for gjenbruk av ressurser.

Sirkulærøkonomien er truet av flere forhold. En omstendighet som er grundig belyst under et seminar i Arendalsuka, er at utenlandske bander forsyner seg fra norske innsamlingssteder og hentesteder for å bringe verdifulle avfallsfraksjoner inn i nye markeder i fattigere land. Ulovlig eksport av avfallsprodukter er et samfunnsproblem, jf. brenningen av EE-produkter i afrikanske land.

Samtidig er det også en trussel mot sirkulærøkonomien at norske avfallsbesittere (interkommunale selskaper) selger avfallsfraksjoner til høystbydende. De har fått grønt lys til dette fra miljødirektoratet. Derfor agerer mange interkommunale avfallsselskaper rent kommersielt for å tjene mest mulig på salg av verdifulle fraksjoner. Deres salg av fraksjoner innebærer ingen garanti for betryggende behandling og gjenvinning av ressurser.

Når dette kan skje, skyldes det en juridisk uklarhet. Høyesterett har lagt til grunn at returselskapene har et for håndteringen av alt EE-avfall, men Miljødirektoratet har samtidig latt interkommunale selskaper opptre som selgere av produkter som de har i sin besittelse. Bakgrunnen for Høyesteretts syn på ansvarsspørsmålet er at produsentene og importørene av varer utøver sitt ansvar for varen fra liv til død (produsentansvaret) gjennom særskilte produsentansvarselskaper. Selskapene, Norsirk, mener at produktene som er levert inn til kommuner og forhandlere i sin helhet skal leveres til de godkjente produsentansvarsselskapene. Dette er i overensstemmelse med Høyesteretts syn på ansvarsspørsmålet.

Den juridiske uklarheten bør lovgivningen rydde opp i. Det bør slås utvetydig fast at returselskapene har ansvaret for ressursene som er innlevert til behandling eller ombruk. Fordelen med en slik klargjøring vil være at returselskapene kan ta et ansvar for å sikre at produkter ikke kommer på avveie. Videre vil returselskapene være garantister for at behandlingen av kasserte produkter skjer i henhold til lover og forskrifter. Til syvende og sist vil dette medvirke til å effektivisere sirkulærøkonomien og nå målene.

Vi har overfor norske politikere tatt til orde for at tiden er inne for å revidere forurensningsloven. Den er preget av åttitallets tenkning. Blant annet bygger den på begrepet «avfall», som i dag bør erstattes med uttrykket brukte ressurser. Det er også flere andre grunner til å modernisere loven i lys av de erfaringer og den kunnskap som er ervervet siden loven ble til for 40 år siden.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs er arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for landets kommunale avfallsaktører. Gjennom ansvaret for husholdningene, håndterer medlemmene ca. 20% av totale avfallsmengder i Norge.

Sirkulær økonomi er kanskje det viktigste verktøyet for kutt i klimagassutslipp. Representantforslaget går rett inn i disse utfordringene, og tar for seg en rekke problemstillinger som må belyses og løses. Det er imidlertid henvisninger til flere utfordringer som Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs ønsker å gi innspill om.

1. Produsentansvar (forslag nr. 4, 6, 16 og 17)

Prinsippet om at forurenser skal betale er førende i norsk avfallspolitikk, også når det gjelder produsentansvar. Viktigheten av å ivareta prinsippet vises til i representantforslaget. I et utvidet produsentansvar er produsenten definert å være forurenser.

I EUs Guidance on Extended Producer Responsibility (EPR) (s. 28), forklares dette:

«Compared to the traditional solid waste management approach, EPR involves a shift in responsibility (administratively, financially and/or physically) from governments or municipalities (and thus taxpayers) to the entities that make and market the products that are destined to become waste. (...).

Whereas in the classical version of the PPP the polluter was the individual directly causing pollution (i.e. the consumer), within the EPR framework the polluter is the economic agent who can play a decisive role in avoiding pollution, e.g. through eco-design efforts.

The economic reasoning behind the EPR concept is to have producers internalise treatment and disposal costs so that they have an incentive to design products that last longer and are more easily treated after use.».

Senest i Miljødirektoratets overlevering del 2 i utredning om framtidens produsentansvar (1/11-22), anbefaler de likevel løsninger som bryter med prinsippet. Det gjøres ved å anbefale at kostnadene produsentene skal betale kommunene for deres arbeid med innsamling, skal avgjøres ved forhandlinger.

Professor Hjelmeng v/UiO har utredet dette for Samfunnsbedriftene, og konkluderte med at en slik praksis bryter EØS-avtalens krav om konsekvent gjennomføring av virkemidler. Man kan ikke velge et virkemiddel, for så å avvike fra dets grunnleggende formål, som i dette tilfellet er å omdefinere hvem som er forurenser, og hvem som da skal betale.

Hvis dette ikke endres, har det flere negative konsekvenser:

a. Kommunene får ikke kompensert kostnadene for arbeidet ihht prinsippet om at forurenser skal betale. Kostnadene flyttes da til avfallsgebyret, og produsentene slipper kostnader, og får derfor heller ingen insentiver til å endre sine produkter. Dette er ifølge professor Hjelmeng, også en ulovlig subsidiering av produsentene når kostnaden tas på avfallsgebyret.

b. Manglende betaling til kommunene undergraver nødvendige investeringer som er pekt på som nødvendig for å klare utsorteringskrav. For lite utsortert avfall gir lav materialgjenvinningsgrad. Norge vil da ikke kunne overholde EU-krav vi har forpliktet oss til, og sirkulærøkonomien undermineres.

Stortinget må be regjeringen etablere en uavhengig tredjepartsberegning for selvkost knyttet til produsentansvarsordningene, for å sikre en åpen og rettferdig fordeling av kostnader ihht prinsippet om at forurenser betaler.

I tilknytning produsentansvarsordninger, som for eksempel på plastemballasje, så er det et misforhold mellom krav kommunene stilles overfor på utsortering og kravet produsentene stilles overfor med tanke på materialgjenvinning. Produsentene har bare krav om at 30% av plastemballasjen de setter ut i markedet skal materialgjenvinnes. I praksis trenger de ikke all plasten kommunene har krav om å sortere ut. Da sitter de igjen med store mengder plast de selv må betale gjenvinning av. Vi mener produsentene (returselskapene) må få krav om å hente alt som sorteres ut, og slik nå enda høyere materialgjenvinningsgrad.

Stortinget må be regjeringen om at det i Avfallsforskriften(e) som regulerer produsentansvar, også stilles krav om at produsentene må hente alt kommunene sorterer ut, når kommunene ber om det.

En materialavgift, som behandlet i forslag nr. 6 og 16 støttes på det sterkeste, da Samfunnsbedriftenes medlemmer opplever fravær av interesse for det som utsorteres. Fra 1.1.2023 får kommunene krav om å utsortere all plast, også det som ikke er underlagt produsentansvar. Det er liten interesse i markedet. Myndighetene må stimulere etterspørsel ved å stille krav om bruk av utsorterte materialer i nye produkter der det er mulig.

2. Finansiering av den sirkulære økonomien (ref. forslag nr. 17)

De rette tingene sies i tilknytning til et grønt skifte fra myndigheters side. De økonomiske virkemidlene fortsetter likevel i gamle spor. Det er et stort behov for økonomiske midler til å støtte en bærekraftig utvikling, og i enda større grad når mål skal nås på svært kort tid. I avfallssektoren bygges ikke løsninger raskt nok når det baseres på markedets evne og vilje alene.

Vi understreker; Kommunale selskaper er avskåret fra grønne investeringsmidler i dagens finansieringsordninger. Det gir ikke mening når vi, som de eneste, får svært krevende utsorteringskrav av ulike avfallsfraksjoner. I EU er over 8000 mrd tilgjengelig for investeringer som støtter oppunder Green Deal – i alle sektorer. Det er altså mulig.

Menon beregnet investeringsbehovet for kommunale avfallsselskaper, som følge av vedtak i Stortinget. Det må investeres inntil 2,2 milliarder hvert år fram til 2035.

I dag er flere prosjekter for utsortering av avfall ikke mulig fordi; 1) det ikke finnes økonomi i kommunene, 2) det ikke finnes økonomiske støtteordninger fra statens side, og 3) produsentene slipper unna kostnader de skulle tatt for utsorteringen ihht at forurenser skal betale.

Stortinget må be regjeringen om at det raskest mulig etableres økonomiske støtteordninger som:
a. Gjøres tilgjengelig for de som får en plikt til å levere i det grønne skiftet, uavhengig av hvem som står som eier av slike anlegg
b. Gjøres tilgjengelig for de som kan vise til hvordan prosjekt bidrar til reduserte klimagassutslipp

3. Samordning av avfallsmengder (ref. forslag nr. 17)

Forurensningsloven fra 2004 ble til i en annen tid med tanke på krav og forventninger om hvordan avfall skulle behandles. Den er ikke tilpasset nye og endrede krav til avfallshåndtering, og spesielt ikke til kravet om økt materialgjenvinning og derav behovet for samordning av like typer avfall for effektiv håndtering. Den ‘samsnakker’ dårlig med annen samfunnsutvikling der avfallshåndtering i økende grad berører andre samfunnsområder som fortetting, krav til brannsikkerhet eller til trafikksikkerhet.

Med tanke på nye krav fra EU om økt materialgjenvinning av kommunalt avfall (municipal waste), som Norge har adoptert målene fra, så skaper det utfordringer man ikke kunne se for seg da forurensningsloven fra 2004 ble utformet. Kort sagt legger forurensningsloven begrensninger på samarbeid om gode løsninger mellom offentlig og privat sektor, men også mellom offentlige aktører. Det skyldes annen lovgivning som regulerer samarbeid. Effekten er sterkt reduserte muligheter for å skape økonomi i løsninger vi trenger for økt utnyttelse av ressursene. Både offentlige og private reguleres ‘fra hverandre’ gjennom annen lovgivning, og splitter like typer avfall der vi heller burde samordne.

En løsning er å harmonisere avfallsdefinisjonene med EU. Det er der direktivene og nå snart forordningene kommer fra, og som vi må følge. Ved å harmonisere definisjonene, bryter man ned stengsler mellom husholdningsavfall og næringsavfall som likner, og man kan behandle dette uten problemer (som i dag) i samme anlegg. Det øker mengdene av like typer avfall, og dermed sannsynligheten for at investeringer kan tas på et mer økonomisk fornuftig grunnlag.

Stortinget må be regjeringen om å harmonisere avfallsdefinisjoner med EU. Det er et stort behov for samordning av samme type avfall med tanke på å få til videre behandling på en så effektiv måte som mulig.

Energi- og miljøkomiteen
Stortinget
Postboks 1700 Sentrum
0026 Oslo

            Vår ref.: AFH/EFH                                                                                    Oslo, 02.11.2022

Representantforslag om en mer sirkulær økonomi

Finansforbundet er det største fagforbundet i finansnæringen, med over 33.000 medlemmer. Finansforbundet er opptatt av å sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for finansnæringen, og ivareta våre medlemmers interesser og deres fremtidige kompetansebehov.

Forbundet ønsker å komme med noen innspill til høringen om en mer sirkulær økonomi.

Finansforbundet har gjennom flere år jobbet systematisk med bærekraft med særlig vekt på finansnæringens rolle og betydning. Blant annet har PWC utarbeidet to rapporter på oppdrag av Finansforbundet (2019 og 2021). Rapportene synliggjorde en rekke utfordringer og muligheter for finansnæringen. Blant annet viser den siste rapporten behovet for å se nærmere på temaet sirkulær økonomi.

Circular Norway fikk i oppdrag å se nærmere på dette, og lanserte i mars 2022 rapporten «Finansnæringen som pådriver for en sirkulær økonomi». Her er flere anbefalinger både til myndighetene og finansnæringen som vi mener kan være av interesse i for komiteen i arbeidet med denne saken. Generelt spiller myndighetene en sentral rolle for å utvikle rammebetingelsene for finansnæringen. Det være seg regulatoriske krav eller å tilrettelegge for samarbeid.

Rapportens anbefalinger til myndighetene

• Sette ambisiøse og tydelige mål: Nasjonale myndigheter må sette konkrete mål og indikatorer for sirkularitet, både på nasjonalt nivå og for nøkkelnæringer.

• Samarbeide og skape partnerskap: Offentlig-private samarbeid kan blant annet legge til rette for hybridfinansiering. Noen prosjekter er knyttet til spesielt høy risiko, eksempelvis fordi de er i veldig tidlig fase eller beror på teknologiutvikling. Her kan samarbeid mellom ulike aktører føre til at man sprer risiko og danner grunnlag for store samfunnsøkonomiske gevinster.

• Bidra til å skape sirkulære markeder: Hvert år kjøper offentlig sektor varer og tjenester for rundt 600 milliarder kroner. Offentlige anskaffelser må bidra til å stimulere og utvikle sirkulære markeder.

Rapportens anbefalinger til finansnæringen:

• Etablere et felles begrepsapparat: Finansnæringen bør utarbeide en felles forståelse for sirkulær økonomi. For å utvikle et felles begrepsapparat for sirkulær økonomi bør næringen se til definisjoner og verktøy som utvikles i Europa.

• Videreutvikle konseptet lineær risiko: Finansnæringen bør samarbeide for å skape en dypere forståelse av konseptet lineær risiko. De kortsiktige og langsiktige konsekvensene må utredes for å forstå hvordan de påvirker virksomheter og finansnæringen. Næringen bør jobbe for å etablere praktisk risikoanalyseverktøy og scenariobaserte modeller.

• Skape en sirkulær finanskoalisjon: En sirkulær finanskoalisjon bestående av representanter fra bank, skadeforsikring og investering, pensjon og kapitalforvaltning bør etableres for å akselerere utviklingen av sirkulære finansprodukter og kompetanse.

• Utarbeide sirkulær kompetanse: Finansnæringen må styrke og utarbeide kompetanse på sirkulær økonomi for å bidra til å fremskynde overgangen til en sirkulær økonomi. Kompetanse på sirkulær økonomi må også styrkes i de utdanningsinstitusjonene som er relevante for finansnæringen.

• Styrke digital kompetanse: Digital teknologi er en sentral komponent i sirkulær økonomi. Bruk av data og teknologi er en forutsetning for å kunne optimalisere ressursstrømmer. Videre er digitale plattformer en forutsetning for å skalere sirkulære løsninger. Finansnæringen må også kunne benytte datadrevet innsikt for å kunne rapportere på klima- og materialfotavtrykk i porteføljen.

Finansforbundet setter pris på at dette temaet løftes, og bidrar gjerne i en dialog om videre utvikling mot en mer sirkulær økonomi.

FINANSFORBUNDET

Arne Fredrik Håstein

Nestleder

Norsk Industri viser til dokument 8: 254 S (2021-2022) – Representantforslag om en mer sirkulær økonomi. Vi takker for muligheten til å gi innspill til behandlingen av forslaget.

Satsning på sirkulær økonomi i virkemiddelapparatet

Sirkulær økonomi er en sentral del av lavutslippssamfunnet. Samtidig er det knyttet betydelig markedsrisiko til oppbygging av prosjekter innen sirkulær økonomi og realisering av sirkulære verdikjeder. Dette tilsier at sirkulær økonomi må få langt større plass i det næringsrettede virkemiddelapparatet. Dette gjelder særlig i investerings-/markedsintroduksjonsfasen, der virkemiddelapparatet i liten grad er innrettet for å legge til rette for prosjekter innen sirkulær økonomi. Dagens situasjon beskrives også i en ny rapport utført av Oslo Economics, m.fl. om virkemiddelapparatets relevans for prosjekter som tar sikte på å redusere mengdene uorganisk farlig avfall eller øke materialgjenvinningen av avfallet. Utredningen er utført på oppdrag fra Forskningsrådet og kan finnes her: https://www.norskindustri.no/bransjer/gjenvinning/aktuelt/ny-rapport-om-virkemiddelapparatets-relevans-for-farlig-avfall/

Norsk Industri ser behov for målrettet og koordinert satsning på sirkulær økonomi i Enova, Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva, der staten tilbyr nødvendig risikoavlastning ved utvikling og markedsintroduksjon av teknologi innen sirkulær økonomi. En slik satsning må legge til grunn et globalt perspektiv, der miljøforbedringer kan realiseres i hele verdikjeden for lavutslippsprodukter. Norsk Industri og Prosess 21 har ellers utarbeidet et eget felles notat om en satsning på sirkulær økonomi i virkemiddelapparatet, se: https://www.norskindustri.no/dette-jobber-vi-med/energi-og-klima/aktuelt/vil-ha-satsing-pa-sirkularokonomi/

Bygg- og anlegg

Representantforslaget inneholder flere forslag om en mer sirkulær byggenæring. Det er nylig innført nye krav i byggereglene om minst 70 % sorteringsgrad av avfall som oppstår på byggeplass. Det er også innført nye regler for å forenkle ombruk av byggevarer og det pågår et arbeid for å effektivisere og digitali­sere innrapportering av avfallsmengder fra næringen.

Det stilles imidlertid ikke krav til videre håndtering (materialgjenvinning) av byggavfall som sorteres ut på byggeplass. Samordning og synergier mellom regelverk som gjelder håndtering av avfall på byggeplass (byggteknisk forskrift) og regelverk som stiller krav til videre behandling av avfallet (avfallsforskriften) kan føre til økt materialgjenvinning av byggavfall.

I Norge er det nylig innført forskriftskrav som skal sikre utsortering og materialgjenvinning av plastavfall og matavfall fra husholdninger og næringsliv. Behandlingsanlegg for avfall som tar imot utsortert matavfall, park- og hageavfall og plastavfall for materialgjenvinning, eller den som eksporterer slikt utsortert avfall til behandlingsanlegg i utlandet, skal (som hovedregel) sørge for materialgjenvinning av avfallet som er sortert ut. Miljødirektoratet har foreslått endringer i deponiforskriften, slik at avfall som er separat innsamlet for materialgjenvinning eller forberedelse til ombruk som hovedregel ikke kan deponeres. En slik forskriftsendring vil kunne få betydning ifm. videre håndtering av f.eks. betongavfall og gipsavfall fra byggeplass.

Norge når ikke EUs mål om at minst 70 % av det ikke-farlige bygg- og anleggsavfallet skal materialgjenvinnes. Én årsak er at den strenge reguleringen av krom VI-innhold i betongavfall utgjør en barriere mot å kunne nyttiggjøre nedknust betongavfall til utfyllingsformål. Den norske grenseverdien for innhold av krom VI i betongavfall som skal utnyttes er langt lavere i Norge enn i Danmark og Sverige. Dette er ett eksempel på at streng kjemikalieforvaltning kan være til hinder for ressursnyttelse av avfall. I tillegg er etterspørselen etter betongavfall til forskjellig fra andre EØS-land på grunn av høy tilgang på jomfruelig pukk/grus, lange avstander fra byggeplass til infrastrukturprosjekter som kan utnytte betongavfallet, strenge kvalitetskrav ifm. veibygging, mv. En annen årsak kan være at Norge har en høyere andel treavfall enn i andre land. Treavfall har i dag lav materialgjenvinningsgrad, sammenlignet med andre avfallsfraksjoner som typisk vil genereres ved nybygging, rehabilitering og riving.

For øvrig er statistikken for bygg- og anleggsavfall i Norge og andre EØS-land svært usikker. Det skyldes både svakt datagrunnlag og det som synes å være en del forvirring mht. tolkning av harmoniserte definisjoner i EUs rammedirektiv for avfall. Innrapportering av statistikk til Eurostat gir neppe grunnlag for å sammenligne materialgjenvinningsnivå mellom ulike land.

Mht. byggevarer vil EUs reviderte byggevareforordning og EUs nye øko-design forordning fremover stille krav til at produktegenskaper relatert til sirkulær økonomi dokumenteres og synliggjøres i såkalte digitale produktpass. Det vil også vurderes å stille minstekrav til innhold av resirkulerte råvarer i byggevarer, der dette er realistisk og hensiktsmessig. Grunnlaget for å kunne stille slike krav er videre utvikling av harmoniserte europeiske produktstandarder. Det er viktig at norske myndigheter og byggevareprodusenter engasjerer seg i dette arbeidet.

Grønne offentlige anskaffelser

Offentlig sektor kjøper inn varer og tjenester for rundt 600 mrd. kr. i året. Krav fra offentlige innkjøpere er derfor et svært godt virkemiddel for å nå klima- og miljøpolitiske målsetninger. Men, muligheten til å vektlegge miljø og innovasjon ved innkjøp utnyttes ikke godt nok i dag. Miljøaspektet ved offentlige innkjøp må styrkes, f.eks. når det gjelder sirkulær økonomi.

Norsk Industri foreslår at tildelingsbrev og etatsstyring av direktorater og statsforetak, vektlegger konkrete forventninger til miljø ved offentlige innkjøp og at dette følges opp som et fast punkt ved etatsstyringsmøter. Videre er det behov for endringer i regelverket for offentlige anskaffelser. Vår erfaring er at pris på innkjøpstidspunktet vektlegges for høyt, på bekostning av elementer som kvalitet og miljø. Dette til tross for intensjonene i regelverket. Vi mener at reglene må endres slik at miljø, når det er et tildelingskriterium i offentlige innkjøpsprosesser, alltid skal vektlegges med minst 30 prosent, og høyere der det er relevant.

Bransjeavtale om engangsprodukter i plast

En arbeidsgruppe nedsatt av Klima- og miljødepartementet har anbefalt at staten og relevante næringslivsorganisasjoner bør inngå en miljøavtale om engangsplastprodukter i plast (f.eks. drikkebe­gre og matbeholdere) som oppfyller kravene i EUs engangsplastdirektiv. Arbeidsgruppen sluttførte arbeidet og overleverte sine anbefalinger i 2020. Norsk Industri deltok i arbeidsgruppen. Vi er positive til å inngå en miljøavtale med staten om engangsplast.