Innspill langtidsplan Stortinget
LO organiserer nærmere 1 million arbeidstakere i arbeidslivet og har medlemmer på alle utdanningsnivåer og i alle sektorer i arbeidslivet, pensjonister, trygdede og studenter. For oss er det viktig at langtidsplanen legger et grunnlag for å styrke alle sider ved vår samfunnsmodell, samt arbeidslivets og næringslivets konkurransekraft og innovasjonsevne, slik at vi best mulig kan møte de store samfunnsutfordringene vi står overfor. Vi støtter de overordnede målene for norsk forskning og høyere utdanning og de seks tematiske prioriteringene. Vi mener det var riktig å legge inn økonomisk bærekraft og tilgjengelighet, og at helse er kommet inn som egen tematisk prioritering.

Forskningen må styrkes
LO er opptatt av å sikre en fri og uavhengig forskning og styrke grunnforskningen med flere frie midler. LO mener det er viktig å sikre en solid basisfinansiering av forsknings- og utdanningsinstitusjonene, og mener at Norges samlede forsknings- og utviklingsinnsats må få et betydelig økonomisk løft. LO ser frem til den varslede gjennomgang av Forskningsrådet og dets funksjoner i det norske forskningssystemet.

Norge har et mål om at forskning og utvikling skal utgjøre 3 % av BNDP, men er langt unna målet om at næringslivets andel skal utgjøre 2 % av BNP. Dette er mindre enn næringslivet i mange andre land, til tross for en realvekst i perioden 2010 til 2020 på 50 prosent. Mye av Norges innovasjon skjer gjennom inkrementell og medarbeiderdrevet innovasjon som ikke telles med i FOU-statistikk. LO er positiv til at regjeringen varsler en strategi for at næringslivets FoU-investeringer kan økes til 2 prosent av BNP i 2030. Et viktig spørsmål her blir hvordan det offentlige kan legge til rette for en styrking av næringslivets egen innsats for forskning og forskningsdrevet innovasjon. LO mener i tillegg at det er viktig å synliggjøre og forstå den norske samfunns- og arbeidslivsmodellens innovasjonskraft utenom det som måles i FOU-statistikk, og foreslår derfor et eget samfunnsoppdrag knyttet til dette.

Nytt samfunnsoppdrag: Fremtidig arbeidslivet og den norske modellen

LO er positiv til målrettede samfunnsoppdrag som et nytt virkemiddel for å bidra til en mer praktisk anvendelse av forskningsbasert kunnskap. Her vil vi vise til forslaget om å inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeids og samfunnsliv. Det er viktig for deres egen livskvalitet og for samfunnet at man legger til rette for at flere barn og unge blir inkludert, og det er en framtidig arbeidskraftreserve som det er viktig å legge bedre løp for slik at bærekraften i den norske arbeidsliv- og velferdsmodellen ivaretas.

LO etterlyser i tillegg et tydeligere oppdrag som kan se på utviklingen i arbeidslivet og særlig den norske arbeidslivs- og samfunnsmodellen. Arbeidslivets rolle er omtalt flere ganger i langtidsplanen, men da i forhold til kompetansebehov, inkludering og utdanningens arbeidslivsrelevans. Dette er viktig, men LO mener vi trenger mer kunnskap om betydningen av det organiserte arbeidslivet for den samlete økonomiske utviklingen, målet om full sysselsetting og den økonomiske politikken.

Den norske arbeidslivsmodellen, sterke organisasjoner både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, med sentralisert og koordinert lønnsdannelse etter frontfagsprinsippet og et tillitsvalgtapparat som deltar aktivt i styring og forming av arbeidslivet, har bidratt til et høyt kompetansenivå, omstillingsdyktighet og økonomisk vekst i verdensklasse. Det er samtidig et virkemiddel for full sysselsetting og bidrar til at den økonomiske politikken kan innrettes for å oppnå det uten tap av konkurranseevne og økte lønns- og prisspiraler. Samtidig vet vi at Norge blant landene i verden med høyest produktivitet, selv når vi ser bort fra grunnrenten fra petroleumsvirksomheten og justerer for kjøpekraften av inntektene.

For å forstå betydningen av dette bedre, har LO foreslått et nytt forskningsprogram ”Arbeidsliv 2030”. Dette for å styrke kunnskapen om hva som kjennetegner den norske arbeidslivsmodellen, hvorfor den leverer verdens beste resultater og hva som er dens utfordringer, og hvilken betydning den har for politiske målsetninger. Arbeidsliv 2030 er tenkt å være et nytt nasjonalt og partsbasert forskningsprograminitiativ mellom arbeidslivets hovedorganisasjoner og myndighetene, sentralt og regionalt. Forskningsdesignet kan handle om hvordan partssamarbeid bidrar til utvikling og omstilling av norsk arbeidsliv med vekt på økt produktivitet og verdiskaping.

Relevans i forskning og høyere utdanning

LO er opptatt av å styrke relevansen i både forskning og høyere utdanning. Tidligere evalueringer i regi av Norges Forskningsråd har vist at søknader om forskningsprosjekt innenfor kategorien «samfunnsrelevans» har høy faglig kvalitet. I tillegg bidrar det til å styrke kunnskapsgrunnlaget og dermed muligheten for å løse de store samfunnsutfordringene, og til økt verdiskaping og innovasjon i norsk arbeids- og næringsliv.

Høyere utdanning

LO er også glad for at regjeringen vil fortsette å styrke arbeidslivsrelevans i utdanningene basert på regionale og nasjonale behov. LO ser frem til de varslede stortingsmeldingene om profesjonsutdanningene og om fremtidig kompetansebehov. LO er positiv til at regjeringen er opptatt av at vitenskapelig personell og ansatte ved institusjonene må gis gode arbeidsforhold med hele faste stillinger, og at regjeringen har et tydelig mål om å få ned midlertidigheten på samme nivå som i det øvrige arbeidslivet.  

LO er fornøyd med at høyere yrkesfaglig utdanning for første gang er omtalt i langtidsplanen, som en sektor i vekst fordi det det er økende behov for denne kompetansen i arbeidslivet. Det er også bra at regjeringen understreker fagskolenes rolle i kunnskapssystemet, ikke minst som leverandør av sårt tiltrengt fagkompetanse i arbeidslivet i årene som kommer.

Kompetanse for det grønne skiftet

LO støtter regjeringens satsning på grønn omstilling og fremveksten av ny industri. Høy kvalitet i forskning og høyere utdanning samt solid og relevant kompetanse er viktig for å lykkes med denne omstillingen. LO har i samarbeid med Norsk Industri og NHO har kartlagt det fremtidige behovet for utdanning og kompetanse i ny grønn industri. Vi har fått utarbeidet en rapport fra Oslo Economics som viser et stort behov for flere fagarbeider, fagskoleutdannede og ingeniør- og tekniske fag. Særlig gjelder dette i de nye verdikjedene som batteri, havvind, hydrogen og karbonfangst og -lagring.

Et grønt skifte av dimensjonene vi står ovenfor, krever i tillegg til bygging av nye grønnere næringer som karbonfangst og lagring, hydrogen og havvind at vi alle omstiller oss. Det gjelder både som arbeidstakere og forbrukere, enten vi jobber i privat eller offentlig sektor – alle jobbene våre blir påvirket. Et av hovedspørsmålene blir derfor hvilken kunnskap og kompetanser som særlig er viktig for å sikre vår evne til omstilling. Siden en av de mest sentrale resultatene av den norske modellen er høy omstillingsevne (i tillegg til et arbeidsliv med mye kompetanseutvikling mm.) blir økt kunnskap om mekanismene i modellen viktig også i denne sammenhengen.  

Av mer spesifikke kompetanser kan det blir stor etterspørsel etter teknisk og yrkesfaglig kompetanse, ifølge flere analyser. Siden den grønne omstillingen handler mye om å ta i bruk ny grønnere teknologi krever det at befolkningen har god digital kompetanse. Men også humaniora, kritisk refleksjon og etisk kompetanse er viktig for å takle et samfunn som blir stadig mer komplekst, og der vi stilles ovenfor nye dilemmaer. Kompetansebehovsutvalgets rapport som kommer til våren vil bli et sentralt kunnskapsgrunnlag å se til.

Høring: Meld. St. 5 (2022-2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Høringsinnspill fra Academia Borealis Nord-Norges vitenskapsakademi 02.01.2023

Begrunnelse for søknad (sendt 15.12.2022)

Vi vil fremme våre synspunkter til Kap. 3.6 Tillit og fellesskap.

Kapittelet fremhever med rette betydningen av å styrke “et levende demokratisk samfunn” (s. 56). Det poengterer at dette krever “en tverrfaglig tilnærming, særlig fra humaniora, [og] samfunnsvitenskapene”. Vi vil fremheve disse forskningsfeltene som grunnleggende og like uunnværlige som hovedbolken av Langtidsplanens «overordnete mål og tematiske prioriteringer», selv om disse feltene ikke alltid kan vise til umiddelbar materiell “nytte”. Vi peker på § 2 i Grunnloven: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.» De humanistiske vitenskapene med sin egenart, der menneskelige ytringer, erfaringer, verdier og rasjonalitet kontinuerlig blir studert og fortolket, og empati blir oppøvd, er både opphav til og har dette verdigrunnlaget som sitt forskningsfelt. De må ikke overskygges av kortsiktige materielle målsettinger som overser betydningen av en bred og kontinuerlig humanistisk vitenskapsinnsats.

 Høringsinnspill innsendt digitalt 02.01.2023

Academia Borealis Nord-Norges vitenskapsakademi avgir følgende høringsinnspill til «3.6 Tillit og fellesskap», det immaterielle samfunnsfundamentet i vår verden. Disse verdiene må bygges over tid i en kontinuerlig «praksis» (Pierre Bourdieu, Outline of a theory of Praxis, 1977) som ikke lar seg foreskrive i enkle instrukser eller registrere i umiddelbare målinger. Denne praksisen skaper holdningene som gjør oss i stand til å løse de problemene vi står overfor i de daglige sammenhengene, men ikke minst også i de globale problemene verden står overfor.

Ved sin hovedbolk demonstrerer Langtidsplanen det faktum at vitenskap, spesielt naturvitenskap, fungerer som «det endelige legitimeringsgrunnlag» på store områder av vårt samfunnsliv, slik sosialantropologen Fredrik Barth påpeker (F. Barth, “I stedet for myter. Sosial antropologiske synspunkter på myter i andre samfunn, og våre alternativer”, Samtiden 5, 1984, 4). Langtidsplanen erkjenner imidlertid at de tekniske løsningene ofte vil måtte suppleres med «relevante fagområder slik som samfunnsvitenskap, humaniora og jus» (Meld.St. 5 2022-2023, s. 22).

Det er et uomtvistelig faktum at samfunnsverdier ikke lar seg “bevise” i etterprøvbare vitenskapelige resonnementer. Men samfunn har like fullt et ustoppelig behov for å begrunne sine verdier. Det gjør de ved å omgi seg med «metaforiske meddelelser», tekster og bilder som engasjerer, og der «det tilsiktet usagte bærer ofte det sterkeste budskapet» (Barth 1984, 4). Det samme påpeker Bourdieu, som skiller mellom «the universe of the undiscussed (undisputed), or doxa» i kontrast til «the universe of discourse» (Bourdieu 1977, 168).

Når det ikke er naturvitenskapene som kan skaffe oss “bevis” for de riktige veivalg i samfunnets verdier, er det nødvendig å vie oppmerksomhet til slike meddelelser som «historie, samfunnsvitenskap og humaniora som er skapt…, i menneskets bilde» (Barth 1984, 5). Her er altså samfunnsvitenskap og humaniora primært våre veiledere. Mens den førstnevnte har generell aksept i samfunnet, er det ikke alltid like lett for humaniora å rettferdiggjøre sin betydning. Årsaken er delvis at dette feltet har spesielt ansvar for en ubegrenset mengde konkrete språklige, litterære, historiske, filosofiske, eller billedlige meddelelser, som hver og én må tolkes i samtiden. Tolkningene formidles ut i samfunnet der de gir næring til den kreative virksomheten som genererer holdningene som i sin tur engasjerer til tillit og fellesskap. Nøkterne tekster som Grunnloven eller Menneskerettighetserklæringen er ikke i seg selv egnet til å skape holdningene som vil sette verdiene ut i livet. De må gjøres levende i konkrete tekster og tolkninger i enhver ny situasjon, debatt og stillingtagen. Det uavbrutte tolkningsarbeidet må foregå også på høyeste vitenskapelige nivå, ikke minst i en tid der vi blir overstrømmet av ytringer fra alle verdens kanter som ikke bygger på vårt «felles verdigrunnlag». De anti-demokratiske kreftene brer om seg, til og med innenfor Europa. Det er i denne tolkningsoppgaven humaniora har sin spesielle begrunnelse og berettigelse.

Vi vil til slutt fremme synspunkter sett fra det akademiske Nord-Norge. Academia Borealis viderefører tradisjonen til det vitenskapelige samarbeidet mellom natur- og kulturforskere som ble stiftet i 1928: Komiteen for de vitenskapelige institusjoner i Tromsø, til gavn for landsdelen. Den har fulgt Universitetet i Tromsø i de 50 årene siden det ble åpnet for studenter: et universitet som har bredt seg over den nordlige landsdelen og har hatt som mål å være et breddeuniversitet på linje med breddeuniversitetene sørpå. Det har vært bygget på en målsetting om å gi denne landsdelen, som har vært og er en hjørnestein i norsk økonomi, sin rettmessige del av høy kompetanse. Det har også sikret at fremragende talenter fant kort vei til den høyeste utdanningen.

Etter de første 30 årene med oppbygging har imidlertid forståelsen for landsdelens betydning vært dalende. Vekslende reformer og misvisende studentmålinger har ført til hardhendte nedskjæringer. Universiteter er blitt behandlet som bedrifter der “lønnsomhet” ble målt i enkle tall, ikke i ord og innsikt i hva som er samfunnets verdier, enn si hva som er viktig for den nordlige landsdelen. Tellingen har gått hardt ut over Universitetet i Tromsø. På en rekke områder har situasjonen bragt nord-norske studenter tilbake til tiden før universitetet åpnet. Studiers tilgjengelighet er ikke lenger hva den var. I dag er det nord for Trondheim ikke lenger mulig å studere fransk, og tysk er redusert til det minimale. Allmenn litteraturvitenskap er redusert til årsenhet. Antikkens språk og kultur, som er utgangspunktet for en rekke historisk-filosofiske fag, er lagt ned. Språklige meddelelser som er sentrale i vår europeiske filosofiske, pedagogiske og demokratiske kulturtradisjon, er blitt utilgjengelige i Nord-Norge. Også den nord-norske historien er berørt: sentrale kilder til middelalderhistorien og tidlig nytid, inkludert samenes historie, er forfattet på latin og kan altså ikke lenger studeres på originalspråket. Breddeuniversitetet har her opphørt å eksistere for nordnorske studenters vedkommende. Denne utviklingen har foregått de siste 20 årene, og innsnevring av fagtilbudet har medført en reduksjon i forskningsstaben i Nord-Norge.

Den forrige regjeringens Einar Lie-utvalg (13.9.2019) søkte å bøte på utfasingen av de «utsatte humaniorafagene», men tilbød kun finansiering til det siste tilbudet som holdt på å forsvinne fra de norske universitetene. Utvalget førte ikke videre den innsikten at noen fag må anses å være «basisfag» i humaniora, slik de ble klassifisert i en nasjonal koordinering av studier i 1991 (“Norgesnettet”). Det gjelder, foruten morsmålene, allmenn litteraturvitenskap, allmenn språkvitenskap og særlig antikkens språk og kultur. Den gang ble disse fagene sikret ved at de skulle garanteres for alle breddeuniversiteter, til styrke for de fagene som oppøver kritisk, kreativ og empatisk tenkning.

Academia Borealis Nord-Norges vitenskapsakademi fremmer med dette sin oppfordring til myndighetene om å erkjenne landsdelens betydning og dermed rettmessige krav på goder som andre landsdeler betrakter som en selvfølge: et fullverdig breddeuniversitet, som gjør alle sentrale vitenskapsfelt tilgengelige også for denne landsdelens befolkning. Langtidsplanen viser til verdien av den humanistiske forskningen i sin omtale av «tillit og fellesskap». Akademiet mener dette er verdifullt og må omsettes i praktisk handling.

Academia Borealis Nord-Norges vitenskapsakademi ved preses Synnøve des Bouvrie

Styringsverktøy og opptrappingsplaner

Tekna mener langtidsplanen har en noe begrenset verdi da det skal igangsettes et arbeid med å se på innretningen av forskningssystemet samtidig som det jobbes med en profesjonsmelding og den varslede utsynsmeldingen. I tillegg har man igangsatt arbeidet med vurdering av finansieringssystemet og kategorier. Rammevilkårene for å følge opp planen er derfor usikre og uforutsigbare. Med årlige budsjettbevilgninger og kortsiktige prioriteringer i forskningspolitikken, blir det vanskelig å prioritere og igangsette langsiktig forskning innen prioriterte innsatsområder.

Tekna mener fremleggelse av en ny langtidsplan burde vært utsatt til man har vedtatt finansieringskategorier og en ny innretning av forskningssystemet, og til Stortinget har behandlet den varslede profesjonsmeldingen og utsynsmeldingen.

Overordnede mål

Tekna mener at langtidsplanen trenger en klar og tydelig overordnet visjon - Bærekraft i alt vi gjør.

Tekna ber Stortinget vurdere å understreke bærekraft gjennom en overordnet visjonstekst og presisere at de overordnede målene skal være forankret i visjonen om bærekraft.  

Tekna savner en tydeligere beskrivelse av betydningen av satsning på nysgjerrighetsdrevet grunnforskning – forskning som bereder grunnen for en utvikling vi ikke kjenner i dag.

UH-sektoren og instituttsektoren konkurrerer stadig mer om samme forskningsfinansiering. Tekna mener dette er lite bærekraftig, og det trenges en avklaring av rollefordelingen. Det er imidlertid ikke klart hvor skillet mellom grunnforskning og annen forskning går, og det er viktig å understreke at den oppdragsforskningen vi har, særlig fra instituttene, kan ha elementer av grunnforskning.  

Tekna mener det må være en tydelig rolleavklaring mellom UH-sektoren, instituttsektoren og næringslivet - hvem som skal drive med hva og hvordan dette skal finansieres.

Tematiske prioriteringer

Tekna stiller seg bak regjeringens tematiske prioriteringer, men savner fokuset på fornybar energi.

Tekna vil understreke at MNT-fagene er svært viktige for alle de nevnte tematiske prioriteringene og mener det er avgjørende å få på plass en helhetlig og gjennomgående realfagssatsning for å sikre rekruttering til høyere utdanning.

Tekna ber Stortinget be regjeringen igangsette et arbeid med en gjennomgående teknologi- og realfagssatsning. 

Tekna viser til at Stortinget har vedtatt innføring av studieavgift på studenter fra land utenfor EØS/Sveits, noe som vil få store konsekvenser for rekruttering til teknologi- og realfagene, og redusere grunnlaget for rekruttering av doktorgradskandidater innen disse fagene.

Tekna mener Stortinget må be regjeringen komme tilbake til Stortinget med kompenserende tiltak for å sikre rekruttering til teknologi- og realfaglige studieprogrammer med høy andel utenlandsstudenter fra land utenfor EØS/Sveits. Dette er viktig for å sikre at vi opprettholder fagmiljøene og kan ha tilstrekkelig med undervisningsressurser i UH-sektoren.

Målrettede samfunnsoppdrag

Tekna savner en tydeligere styring av vektlegging av de målrettede samfunnsoppdragene versus de andre tematiske prioriteringene definert i planen som er knyttet til svært bredt område. Tekna mener man må redusere aktivitet noen steder for å prioritere andre, og ber Stortinget gi sine signaler om hva som skal nedprioriteres.

Høyere utdanning

Tekna er svært glad for regjeringens tydelige signaler om å prioritere følgende innenfor høyere utdanning og kompetanse:

• nødvendig spisskompetanse innenfor fremvoksende og konvergerende teknologier av særskilt strategisk betydning
• flere studenter fra norske utdanningsinstitusjoner inn i doktorgradsutdanninger i teknologi

Tekna er enig i at man må jobbe aktivt og målbevisst med rekruttering til doktorgrader fra norske utdanningsinstitusjoner. Tekna mener den lave andelen skyldes for lav rekruttering blant norsk ungdom til de lange avanserte teknologiutdanningene. Det er derfor behov for et gjennomgående teknologi- og realfagsløft i norsk skole, og karriereveiledningen i grunnskolen må styrkes.

For å få flere gjennom studieløpene, og øke andelen som går videre til doktorgrad, må man øke kapasiteten av vitenskapelig ansatte innen realfag og særlig innen IT-fagene. I dag er rekruttering av de fleste vitenskapelig ansatte fra andre land.

Tekna mener det er viktig at man lager en opptrappingsplan og en rekrutteringsstrategi for å sikre at vi har tilstrekkelig kapasitet blant vitenskapelig ansatte, særlig innen MNT-fagene.

Tiltak for å øke gjennomføringsgraden innen master må på plass. Det må utarbeides gode tiltak for å mobilisere flere av masterstudentene til å ta doktorgrad. En doktorgrad gir i dag svært liten uttelling økonomisk og sosialt i norsk arbeidsliv sammenlignet med andre land.

Tekna mener det må på plass tiltak for økt rekruttering til teknologi og realfag for å kunne møte ambisjonen i langtidsplanen om å få flere studenter fra norske utdanningsinstitusjoner inn i doktorgradsutdanninger i teknologi.

Tekna er svært opptatt av høy kvalitet på våre utdanninger innen teknologi og realfag. Regjeringen mener vi har mulighet til å konkurrere på kvalitet når vi ikke lenger skal kunne tilby gratis høyere utdanning for utenlandsstudenter utenfor EØS/Sveits. Da må vi sikre at våre fagmiljøer ved de større institusjonene ikke blir pulverisert gjennom pålegg om desentralisert utdanning i den forstand at vi skal ha flere utdanningssteder.

Tekna mener stortinget må be regjeringen komme tilbake med en plan for hvordan man tenker å gjennomføre desentralisert utdanning innen MNT-fagene.  En plan som sikrer kvaliteten på tilbudet.

Fagskoler

Tekna er enig i at fagskolene har en viktig rolle for å sikre arbeidskraft som dekker samfunnets behov. Tekna vil likevel advare mot at man visker ut forskjellene mellom en yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning.

Tekna mener Stortinget må tydeliggjøre rollefordelingen mellom fagskoler, høyskoler og universiteter.

Samfunnssikkerhet og beredskap

Å forberede seg på, å forebygge og å håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner er en svært kompleks oppgave. Arbeidet med beredskap må skje på alle nivåer i samfunnet. På dette området er det i planen en omfattende liste over regjeringens prioriterte områder innenfor forskning og forskningsdrevet innovasjon.

Tekna mener det må prioriteres større innsats på klimatilpasning som en del av beredskap og samfunnssikkerhet. Hvordan sikrer vi at nye løsninger er tilpasset det vi vet om endringer i klimaet på kort og lang sikt og hvordan ruster vi oss for de endringer vi vet allerede nå vil komme. Dette må defineres som et prioritert område.

Tekna savner omtale av sikkerheten i cyberdomenet som en overordnet prioritering. Har vi ikke kontroll på nett-trafikken vil svært mange samfunnskritiske funksjoner være utsatt for utfall, sabotasje og angrep. Tekna viser til NSMs årlige rapporter om nasjonalt digitalt risikobilde, herunder siste rapport for 2022 som viser til tre samfunnsområder som i særlig grad har vært utsatt for cyberangrep:

• Teknologibedrifter
• Forskning og utvikling
• Offentlige forvaltningsorganer

NSM skriver i rapporten at dette samsvarer med utviklingen vi har sett de siste årene, og understreker viktigheten av at virksomheter i disse sektorene er særlig årvåkne. Bildet vi ser samsvarer også med trusselbildet som PST og Etterretningstjenesten peker på i sine årlige trusselvurderinger.

Tekna mener kapitlet om samfunnssikkerhet og beredskap blir for omfattende, og for vanskelig å styre etter. Tekna mener Stortinget må se hen til utfordringsbildet, og heller definere ambisjoner direkte mot utsatte områder og problembeskrivelser fra våre nasjonale sikkerhets- og beredskapsmyndigheter. Tekna mener det er behov for å mobilisere mer innen forskning og utdanning for å møte økningen i digitale trusler.

Norge, og verden, står i en krevende omstilling og må håndtere mange kriser samtidig. Det grønne skiftet og den digitale transformasjonen krever omfattende omstilling av næringslivet, energi- og sikkerhetspolitiske utfordringer og geopolitiske spenninger forsterker behovet for å trappe opp innsatsen innen FoI kraftig. Mye av konkurransekraften fremover må komme fra andre næringer enn tidligere. Dagens satsinger på batterier, hydrogen og digitalisering ville ikke vært mulig uten forskningsinnsats og innovasjon over tid. For å lykkes med regjeringens ambisjoner om nye arbeidsplasser, økt eksport og reduserte klimautslipp på 55% innen 2030, må det satses mer målrettet og strategisk på kompetanse, forskning og innovasjon.

Regjeringens ønske om 2% altså en dobling av forskningsfinansiering fra næringslivet vil kreve betydelig opptrapping av de virkemidlene som utløser satsinger i næringslivet. NHO hadde store forventninger til revideringen av LTP.

• NHO er skuffet og bekymret over at LTP ikke inneholder langsiktige økonomiske forpliktelser. Planens svekkes betraktelig ved at den for første gang ikke følges opp med finansiering, verken i form av opptrapping eller av omprioritering. Ambisjoner lar seg ikke realisere uten ressurser.
• NHO er positive til at LTP spesifikt tar opp høyere utdanning og kompetansebehov, herunder også høyere yrkesfaglig utdanning. Men det må tas tydelige dimensjoneringsgrep for å tette kompetansegapet..
• Det er positivt at regjeringen ønsker å pilotere konseptet Målrettede samfunnsoppdrag, men LTP konkretiserer ikke hvordan dette skal oppnås.
• Vi ser frem til den varslede Stortingsmelding om forskningssystemet og forventer at den vil gi en helhetlig vurdering som både inkluderer den konkurranseutsatte og den direkte forskningsfinansieringen.

Mål og prioriteringer

De tematiske prioriteringene er gjenkjennbare fra tidligere LTP med små justeringer for å speile endringer i samfunnet. Det er en fordel å bygge videre på tidligere tematikk, der forskningsmiljøer og bedrifter har bygget kunnskap og kapasitet, men prioriteringene må konkretiseres og tydelig rettes mot omstillingsbehovet.

Energi Fornybar-satsingen i LTP er mangelfull. Vannkraft er ryggraden i energisystemet, IEA peker på at vannkraften vil være avgjørende for å nå nullutslipp i 2050. Det å sette av midler til forskning på vannkraft og fornybar energi, energisystemet, kraftnettet og komponentene i nettet er viktig for å opprettholde et trygt og sikkert nett med nok kapasitet til å elektrifisere Norge. Energi21 viser til at Norge kan utvikle et energisystem som både kan bidra nasjonalt og internasjonalt, både i form av fornybar og klimavennlig energi, industrialisering og næringsutvikling, samt til et energisystem med forutsigbar energiforsyning med riktig kvalitet.

Digitalisering NHO mener at digitalisering, teknologiens betydning og koblingen mellom det digitale og det grønne skiftet, ikke ivaretas godt nok i meldingen. I dag har ikke digitalisering en god nok forankring i departementene, dette har vist seg være et problem for den næringsrettede IKT-forskningen. Både IKT som fag og som muliggjørende teknologi for f.eks Industri 4.0, vil være viktig for å lykkes med den doble omstillingen. Store kutt over flere år har medført at nivået nå er kritisk.

Sammenheng med internasjonale prioriteringer

Nasjonale prioriteringer i LTP må sees i sammenheng med de prioriteringer som gjøres i EUs rammeprogram slik at nasjonale satsinger enten kompletterer eller forsterker disse. Det er viktig at de tematiske områdene som omtales i LTP ivaretar norske interesser og kanskje spesielt på tematikk der EU ikke har sammenfallende interesser.

Styringsverktøy

Forrige LTP ble gjennomgått av NIFU og det ble konkludert med at planen har ikke gitt forventet forutsigbarhet og de konkrete prioriteringer. NHO mener at departementenes samlede forskningsinnsats må koordineres bedre og at LTP bør utvikles til et styringsverktøy som dette kobles til opptrappingsplaner.

Revidert LTP fremstår dessverre som et svakere styringsverktøy enn den forrige, fordi den er uten forpliktelser og til dels med motstridende hensyn. I tillegg peker planen på en rekke andre prosesser som vil være avgjørende for sentrale områder av LTP. Det planlegges en egen stortingsmelding om systemendringer, næringslivets FoU skal følges opp med en egen strategi og spørsmålet om samfunnets kompetansebehov kommer i en egen melding til våren. Disse prosessene må sees i sammenheng.

Oppfølging

NHO mener at en langtidsplan som legger opp til finansiering gjennom årlige budsjetter uten opptrappingsplaner, ikke gir nødvendig langsiktighet og forutsigbarhet. Regjeringen sier at gjennom LTP skal Norge satse på forskning i gode tider, men i urolige tider vil satsningen være uforutsigbar. Er det noe de siste årene har vist oss er det at man i krisetider at har behov for aktiviteter som skal finne løsningene for fremtiden.

Flere av ambisjonene og de tematiske utfordringene i LTP skal løses gjennom allerede tildelte grunn- og basisbevilgninger, det indikerer at UH-sektoren alene skal gjennomføre dette. Uten konkurranseutsatte midler er vi usikre på om instituttsektor og næringsliv blir med på laget, og vi er bekymret for om ambisjonene lar seg realisere. NHO mener at vi må få til mer offentlig privat samarbeid, slik de gjør i EU. Meldingens budskap, "kunnskapen må tas i bruk i samfunnet", vil ikke kunne oppnås uten midler som hjelper næringslivet med å øke sin fFoI-innsats. LTP burde inkludert et mål for hvordan offentlige anskaffelser aktivt vil skape markeder for bærekraftig produksjon, grønne produkter og sirkulærøkonomi, og hvordan dette kan forsterke forskningssamarbeid på tvers av næringsliv, instituttsektor og øvrig akademia.

Koordinering

LTP skal være et styringsdokument for forskningen i Norge. NHO registrerer at KD i 2023 har opprettholdt budsjettet i sine poster for 2023, mens sektordepartementene har en realnedgang på ca 500 mill kroner. Vi er bekymret for om KD klarer å ivareta sin rolle som et koordinerende og samlende forskningsdepartement.

Forskningssystemet

NHO ser frem til den varslede stortingsmeldingen om forskningssystemet og forventer at den vil gi en helhetlig vurdering som både inkluderer den konkurranseutsatte og

den direkte forskningsfinansieringen. Man må da se på hele forskningssystemet, ikke bare en underliggende etat, forskningsrådet og dets rolle. NFR må ikke svekkes ytterlige, men styrkes, også mtp norsk deltakelse i EUs programmer.

Kompetanse

Det er bra at LTP er tydelig på at kompetanseutvikling må knyttes til arbeidslivsrelevans og dimensjoneres mer etter arbeidslivets behov for kompetanse. NHO savner en opptrappingsplan for studieplasser innenfor de mest sentrale studieløpene innen grønn og digital kompetanse. NHOs kompetansebarometer viser at stadig flere bedrifter sliter med å få ansatt ressursene de trenger med rett kompetanse. Det er viktig at hele kompetanseøkosystemet tas i bruk for å utdanne til rett kompetanse, gjennom hele livet.

Utdanningssystemet må bli mer fleksibelt. Utviklingsavtaler bør videreutvikles som strategisk verktøy for styring av institusjonene. NHO mener at styrking av arbeidslivsrelevansen kan inngå i utviklingsavtalene.

Samfunnsoppdragene

NHO er positive til at Regjeringen skal teste ut samfunnsoppdrag som virkemiddel. Dette vil kreve tverrpolitisk samarbeid og vilje til å rigge verdikjeder på nye måter. For å oppnå resultater må regjeringen våge å utfordre sektorprinsipp og risikovillighet for egne budsjettformål. LTP som styres gjennom årlige budsjetter vil gi ekstra utfordringer knyttet til tverrpolitisk styring. I forvaltningen er virkemidler spredt i ulike departementer og etater.

Derfor er det uklart hvem eier som utfordringen.

NHO er overrasket over at samfunnsoppdragene ikke tok opp i seg en samfunnsutfordring knyttet til omstilling, det grønne skiftet og digitalisering, gjennom for eks. fornybare energisystemer både i havet og på land.

NFFOs høringsinnspill: Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Om NFFO

NFFO er en fagforening for rundt 5000 faglitterære forfattere og oversettere, hvorav en betydelig andel skriver lærebøker for grunnopplæringen og fag- og lærebøker for universitets- og høgskolesektoren. NFFO jobber for at elever og studenter har tilgang til gode og oppdaterte læremidler og fagbøker på alle nivå. Gjennom Det faglitterære fond, som NFFO forvalter, deles det årlig ut stipender til forskere og lærere som ønsker å formidle sin kunnskap i bokform.

Fellesnevneren er at alle medlemmene gjennom sitt arbeid fremmer demokrati, dannelse og kritisk refleksjon på norsk, og slik bidrar til å utvikle kunnskapsnasjonen Norge.

NFFO har innspill til langtidsplanens kapittel 5, 7 og 8:

Kapittel 5 – Viktigheten av å bevare og videreutvikle det norske fagspråket

Eksistensen til fagbøker og pensumlitteratur i universitets- og høgskolesektoren forutsetter at det eksisterer et norsk fagspråk. I dag brukes norsk i stadig mindre grad i norske utdanningsinstitusjoner. Blant annet viser tall fra NIFU at 9 av 10 vitenskapelige artikler skrives på engelsk, og Språkrådet viser i sin Språkstatus 2021 til at andelen emner som har norsk som undervisningsspråk reduseres.

En rapport skrevet av Opinion på oppdrag fra Kopinor viser at sektoren selv ser tendenser til mer engelskspråklig pensum, samtidig som sektoren selv erkjenner at studenter leser, lærer, tenker og uttrykker seg bedre på norsk. Rapporten peker på at myndighetene og universitets- og høgskolesektoren sammen må utvikle tiltak for å bevare og utvikle norsk som fagspråk. Utviklingen av norsk fagspråk drives best fremover av personer som kan faget og skriver forståelig og godt, og fagspråket er derfor helt avhengig av at akademikere formidler sin kunnskap på norsk, til gode for både studenter og allmennheten for øvrig. Hvis forskning skal formidles til og forankres i det norske samfunnet, må fagspråket utvikles i takt med forskningsutviklingen, forskere må ha tid og ressurser til å formidle forskningen sin på norsk og utenlandske ansatte må settes i stand til å formidle på norsk. Studenter som skal ut i et norsk arbeidsliv har behov for et godt norsk fagspråk for å kunne dra nytte av sin kompetanse etter at de har avsluttet sine studier.

Ifølge Språkrådet har det ikke vært gjort undersøkelser om pensumspråk de siste 20 årene¹⁰, og det er behov for en bedre kunnskap om hvordan det står til med pensumspråk i høyere utdanning. E5t bredere kunnskapsgrunnlag er helt nødvendig for at regjeringens mål om å styrke norsk fagspråk skal kunne oppfylles.

Forslag til tiltak: Stortinget ber regjeringen bruke Direktoratet for høyere utdanning og kompetanses “Tilstandsrapport for høyere utdanning” til å kartlegge tilstanden for norsk som undervisningsspråk, statusen for norsk fagspråk samt formidling av forskning.

Kapittel 7 – akademisk ytringsfrihet

NFFO er enig med Kierulf-utvalget i at akademisk ytringsfrihet for den enkelte er en nødvendig forutsetning for akademisk ytringsfrihet overhodet (s. 79), og støtter regjerings vurdering av at

“akademisk ytringsfrihet for den enkelte forsker er helt avgjørende for at akademisk virksomhet kan ha den høye tilliten som den har i Norge i dag” (s. 81). NFFO ser positivt på at regjeringen inkluderer akademisk ytringsfrihet som tema i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og at den anerkjenner formidlingsoppdraget universitetene og høgskolene har i henhold til loven. Imidlertid er NFFO bekymret for at det mangler en overordnet koordineringsinstans for arbeidet med akademisk ytringsfrihet og at ansvaret for at denne viktige oppgaven pulveriseres. NFFO er opptatt av at rammebetingelsene for kunnskapsformidling i universitets- og høgskolesektoren må forbedres. For å få til dette må det stilles krav til og finnes insentiver til at forskere skal kunne formidle i valgfritt format, for eksempel i fag- og lærebøker.

Forslag til tiltak: Stortinget ber regjeringen etablere en overordnet koordineringsinstans for å samordne tiltakene knyttet til akademisk ytringsfrihet.

For øvrig viser NFFO til foreningens høringssvar til NOU 2022: 2 Akademisk ytringsfrihet.

Kapittel 8 – Respekt for opphavsretten

NFFO støtter regjeringens vurdering i at forskningsresultater skal være umiddelbart tilgjengelige for alle som har nytte og interesse av å følge med på fagutviklingen. Samtidig er det vesentlig at dette ikke må gå på bekostning av den enkeltes forskers akademiske ytringsfrihet og respekt for forskernes opphavsrett til sine publikasjoner. Dette innebærer at det er den enkelte forsker selv som må avgjøre hvor og på hvilken måte forskningen skal publiseres, og at de ikke tvinges til å overdra opphavsretten til de store internasjonale forlagene. NFFO forvalter, gjennom Det faglitterære fond, kollektive vederlagsmidler som hentes inn fra opphavsrettslig beskyttet materiale som kopieres, blant annet i skoleverket, på universiteter og høgskoler og i statlig og kommunal administrasjon.

Disse midlene fordeles deretter til rettighetshavere, forfattere og oversettere gjennom stipender, slik at det i fremtiden også skal kunne skrives og utgis blant annet fag- og lærebøker i fremtiden. For å stimulere til en akademisk offentlighet også i fremtiden er det viktig at forskeres opphavsrett respekteres. NFFO støtter regjeringens internasjonale samarbeid gjennom Horisont Europa, cOAlition S, Science Europe, OECD, Global Research Council og UNESCO for å kreve at forskere ikke må tvinges til å gi fra seg opphavsretten til de store forlagene for å få publisert artiklene sine, men mener samtidig at regjeringen i større grad må være bevisst på at forskere også er opphavere.

Forslag til tiltak: Stortinget ber regjeringen sørge for at forskeres opphavsrett og akademiske ytringsfrihet respekteres og at kunnskap om opphavsrett må økes i hele sektoren.

Samfunnsutfordringene vi står overfor vil kreve store teknologiske framskritt og grunnleggende samfunnsendringer. Det krever langsiktighet og forutsigbarhet i styring og finansiering av forskning og høyere utdanning.

Langtidsplanen er, slik den foreligger, en bred og altomfattende plan. Mangelen på en tydelig retning og forpliktende finansiering bidrar til at langtidsplanen i for liten grad vil fungere som styringsverktøy. Dersom planen skal fungere som styringsverktøy vil det kreve en sterkere forskningspolitisk koordinering og dialog i sektoren om hvordan målene skal operasjonaliseres. Gjennom opptrappingsplaner eller andre tiltak kunne man pekt ut en tydelig politisk retning og sørget for en kraftfull satsing på noen områder. Planen overlater nå til de enkelte aktørene i sektoren som gjennom statlig grunn- eller basisbevilgning å følge opp de ulike tematiske prioriteringene. Norge har mange sterke fagmiljøer, men det er ikke gitt at forsknings- og utdanningsinstitusjonene i sum dekker alle de tematiske områdene like godt eller forsker der samfunnets behov er størst.

Styringen vil nå skje gjennom de årlige budsjettene. Det betyr mer politisk styring og fare for korte horisonter. Forskning tar tid, og for å sikre investeringer i god forskning og i forskning på de tematiske prioriteringene, må forskningsfinansieringen være langsiktig og stabil.

Akademikerne mener det er behov for å sikre en finansiell oppfølging av planen opptrappingsplaner. En av opptrappingsplanene bør være økt basisfinansiering til forskningsinstituttene, slik at de har mulighet til å følge opp langtidsplanens prioriteringer.

Langtidsplanens mål og prioriteringer                    

I planen går man nå bort fra målet om fremragende fagmiljø, mens man i Horisont Europa har en egen satsing på fremragende vitenskap. Å ta bort måletom fremragende fagmiljø vil svekke satsingen på fremragende forskning, som er fundament for kunnskapsutvikling og grensesprengende forskning. Akademikerne er selvsagt enige i at det skal være høy kvalitet i norsk forskning og utdanning i hele landet, men vil advare mot å spre fagmiljøene for tynt utover. Det fragmenterer fagmiljøene og svekker kvaliteten.

I den langsiktige prioriteringen om klima, miljø og energi har regjeringen valgt å ta vekk miljøvennlig foran energi. Vi er kritiske til denne endringen i prioriteringen, all den tid det er bred enighet om at vi ganske raskt må over på mer miljøvennlige energiformer.

Akademikerne er fornøyde med at helse er kommet inn. Pandemi, klima og demografiske endringer aktualiserer en sterkere satsing på livsvitenskap og helse, både innenfor offentlig og privat sektor. Planen er imidlertid for lite konkret også på dette området.

Langtidsplanen er positiv til tilgjengeliggjøring av helsedata, men inneholder lite om hvordan bruk av helsedata skal reguleres. Målet om tilgjengelig data for forskere er bra, men det er viktig å sikre at helsedata benyttes på en bærekraftig måte som er i fellesskapets interesser, samtidig som tilliten til det offentlige helsevesenet og helseregistrene bevares.

Langtidsplanen anerkjenner betydningen av internasjonalt forskningssamarbeid og norsk deltakelse i EUs programmer for å løse felles utfordringer. Likevel er det lite om hvordan det internasjonale samarbeidet skal utvikles under prioriteringene. Akademikerne mener det er viktig å sikre instituttenes deltagelse i EU-programmene gjennom RETUR-EU. Det må også på plass en løsning for å sikre norsk deltakelse i EUs kunnskapssatsinger for den grønne og digitale omstillingen, Digital Europe. I dag finnes det ingen ordning for å understøtte norsk deltakelse, som vil kunne gi viktig og sentral input til grønn, digital omstilling i Norge.

Høyere utdanning og kompetansebehov

Akademikerne støttet Hatlen-utvalgets signaler om at planen må brukes i dimensjoneringen av høyere utdanning. Men langtidsplanen sier lite om hvilke kunnskaps- og kompetansebehov som må til for å bygge opp under målene og de tematiske prioriteringene, og gir dermed ikke grunnlag for dimensjonering. Kvalitet i høyere utdanning er heller ikke viet mye oppmerksomhet i planen.

Hverken tidligere planer eller denne langtidsplanen gir en problembeskrivelse, mål eller virkemidler for etter- og videreutdanning. Akademikerne er opptatt av at livslang læring skal være en integrert og fullverdig del av universitets- og høyskolesektorens samfunnsoppdrag.

Et forskningssystem i god balanse

Akademikerne mener det vil være nyttig med en gjennomgang av forskningssystemet. I vårt innspill til revisjonen av planen pekte vi på utfordringer i systemet som kan svekke måloppnåelsen i langtidsplanen og som en gjennomgang av forskningssystemet bør se på.

• Arbeidsbetingelser i akademia
• Lite mobilitet mellom akademia og det øvrige arbeidslivet
• Svak grunnfinansiering av forskningsinstituttene
• Næringslivets FoU-innsats
• Manglende kommersialisering av forskning
• Etter- og videreutdanning – fragmentert og lite helhetlig
• Arbeidsdeling mellom universiteer og høyskoler og instituttsektoren.
• Andelen midlertidige ansatte og eksterne midler. Bør se på bufferfinansiering.

Helseforetakenes plass i forskningssystemet må også inkluderes i gjennomgangen.

Målrettede samfunnsoppdrag

For de målrettede samfunnsoppdragene er det helt sentralt at det settes konkrete og tidsavgrensede mål, at det tas i bruk ulike typer virkemidler og samarbeidsformer og at de sikres tilstrekkelig finansiering. Dette krever tverrfaglighet og tverrdepartemental samhandling og forankring hos sektordepartementene. Så langt er det lite som tyder på at samfunnsoppdragene er forankret i sektordepartementene, og vi stiller av den grunn spørsmål ved om langtidsplanen er rette stedet for forankring av samfunnsoppdrag.

Inkludering av flere barn og unge i utdanning, arbeids- og samfunnsliv er en kjempeutfordring vi står overfor. Det er derfor viktig å sette søkelys på tematikken, men det må følges opp med ressurser. Samfunnsoppdraget bærekraftig fôr treffer både miljø, klima og næringsutvikling, men tematikken er smal og i de kommende budsjettene må dette suppleres med ytterligere midler til forskning innenfor helse og grønn omstilling.

Universitets- og høyskolebygg

Betydningen av gode bygg og infrastruktur for forskning og undervisning anerkjennes i langtidsplanen. Finansieringen av bygg i UH-sektoren er viktig, og man må finne en god løsning på hvordan nye bygg og utstyr og oppgradering/vedlikehold av eksisterende bygningsmasse skal finansieres innenfor de to systemene man har i dag.

Endrede læringsformer og undervisning som foregår både fysisk, digitalt eller begge deler krever tilpasning av infrastrukturen. Flere digitale tilbud krever også en forbedret digital infrastruktur og kompetansebygging blant de ansatte.

Overordnet kommentar

Norge må ta en ledende rolle i den grønne og digitale omstillingen vi skal igjennom. På veien dit vil næringslivet spille en sentral rolle for å utvikle kunnskap og nye løsninger. Forsknings- og innovasjonssystemet må mobilisere fremtidens problemløsere rundt våre felles utfordringer, og være en katalysator for de nye ideene og løsningene.

Omstillingen krever en bedre politisk koordinering, bedre beslutningsprosesser og et lengre tidshorisonter. Vi trenger også å skape flere arenaer for å teste, både når det gjelder politikkutvikling, og for teknologiutviklingen. Langtidsplanen (LTP) må derfor ha en politikk som mobiliserer hele økosystemet for forskning og innovasjon. Dette vil blant annet kreve at vi må trappe opp i vanskelige tider og investere for å finne de nye løsningene. 

Abelia mener:

• Langtidsplanens funksjon som styringsverktøy svekkes betraktelig at den ikke forplikter økonomisk, og ikke binder regjeringen på ambisjon og mål.
• Det er sentralt at langtidsplanen ses i sammenheng med offentlige midler som benyttes på ulike EU-programmer.
• At planen overser koblingen mellom det grønne og det digitale skiftet. Digitalisering og teknologiutvikling er ikke godt nok ivaretatt.
• Næringslivets kompetansebehov må ivaretas bedre i langtidsplanen
• Den varslede stortingsmeldingen om forskningssystemetmå ha et mandat om å vurdere forskningssystemet helhetlig, som både inkluderer den konkurranseutsatte og den direkte forskningsfinansieringen.

De tematiske prioriteringene er gjenkjennbare fra tidligere langtidsplaner med små justeringer for å treffe endringer i samfunnet bedre. Det er en fordel å bygge videre på tidligere temaer, der forskningsmiljøer og bedrifter har bygget kunnskap og kapasitet.

Digitalisering

Digitalisering er omtalt og beskrevet som en sentral del av teknologiutviklingen og løsningene for å nå viktige mål i samfunnet. IT-næringen er en av Norges viktigste vekstnæringer.  IT-sektoren vokser fire ganger så raskt enn annen sysselsetting, og sektoren har doblet verdiskapingen siden 2007. Norsk IT-sektor har et stort uforløst potensial, som særlig er drevet av mangel på kompetanse og satsing på kunnskapsutvikling på digitalisering. Vi mener at teknologiens betydning bør få en mer fremtredende plass i planen. I dag har ikke digitaliseringsforskningen god nok forankring i ansvarlige departement. Dette har vist seg være et problem for den næringsrettede forskningen. Det er ingen planlagt opptrapping, og gjentagende de store kuttene har medført at nivået nå er kritisk lavt. I planen står det at satsinger skal finansieres gjennom grunn- og basisbevilgningene, men det vil i hovedsak gjelde for UH-sektoren. Abelia er bekymret for at langtidsplanens manglende satsing vil gå utover den næringsrettede digitaliseringsforskningen, med resultat at Norge taper terreng innenfor områder med størst potensial for næringsutvikling i årene fremover.

Sammenheng med internasjonale prioriteringer

25 % av offentlige FoU-midler kanaliseres gjennom EU-samarbeid. Nasjonale prioriteringer i LTP må sees i sammenheng med prioriteringene i EUs programmer. Det er viktig at de tematiske områdene som omtales i LTP ivaretar norske interesser og kanskje spesielt på temaer der EU ikke har sammenfallende interesser. Det samme gjelder for samfunnsoppdragene. EU har fem utfordringer Norge skal engasjere seg i, og det må ikke gå på bekostning av de norske satsningene.

LTP som styringsverktøy

NIFU[1]  har evaluert forrige LTP og konklusjonen er at det har vært varierende budsjettmessig oppfølging og at det ikke har gitt nødvendig forutsigbarhet. Det kom også frem at LTP har hatt en begrenset nytte som styringsverktøy, utover å styre Forskningsrådet.

Revidert LTP fremstår som et svakere styringsverktøy enn den forrige. Uten økonomiske forpliktelser og med delvis motstridende hensyn, peker planen på en rekke andre prosesser som vil være avgjørende på sentrale områder. Abelia registrerer at det er mange pågående prosesser som bør henge sammen og ser ikke at LTP legger opp til mer enhetlige prosesser.

Oppfølging

Abelia mener at en langtidsplan uten økonomiske forpliktelser og opptrappingsplaner, ikke gir nødvendig langsiktighet og forutsigbarhet. Regjeringen sier at gjennom langtidsplanen skal Norge satse på forskning i gode tider, men unntakssituasjoner kan gi positive eller negative utslag. Langtidsplanen staker derfor ikke ut en målbar satsning på forskning, men legger opp til en mer uforutsigbar fremtid.

Flere av ambisjonene og de tematiske utfordringene i langtidsplanen skal løses gjennom allerede tildelte grunn- og basisbevilgninger, noe som effektivt betyr at det er UH-sektoren som skal gjennomføre disse siden instituttenes grunnfinansiering er svært lav. Abelia er bekymret for om ambisjonene vil la seg realisere, og for at mye potensielt svært viktig forskning ikke skjer. Det er også et potensiale for i større grad utnytte mulighetene for forskning i offentlig sektor, gjennom eksempelvis gjennom offentlige anskaffelser.

Behov for koordinering

Langtidsplanen skal være et styringsdokument for forskningen i Norge. Abelia registrerer at KD i 2023 har opprettholdt budsjettene i sine poster for 2023, mens sektordepartementene har en realnedgang på ca. 500 millioner kroner.  Vi er bekymret for om Kunnskapsdepartementet klarer å ivareta sin rolle som et koordinerende og samlende forskningsdepartement.  

Forskningssystemet

Abelia mener det er viktig at den varslede stortingsmeldingen om forskningssystemet ivaretar den konkurranseutsatte og den direkte forskningsfinansieringen. En bred inkludering av aktører fra forskningssystemet for man må se på hele forskningssystemet, ikke bare en underliggende etat: Forskningsrådet og dets rolle.  

Kompetanse

Abelia mener det er bra at LTP er tydelig på at kompetanseutviklingen må knyttes til arbeidslivsrelevans og dimensjoneres mer etter arbeidslivets behov for kompetanse i UH- sektoren. Det er viktig at hele kompetanseøkosystemet tas i bruk for å bidra til å utdanne rett kompetanse i hele landet, men også hele livet. Fleksible, nettbaserte studier som er tilpasset ulike behov bør veie tyngre enn å definere stedbundet utdanning.

Utviklingsavtaler kan være et velegnet virkemiddel i sektoren, men disse avtalene gjelder bare for statlig UH-sektor. Abelia mener for eksempel at styrking av arbeidslivsrelevansen er et tema som bør inngå i utviklingsavtalene. Avtalene bør ha konkrete mål, og ved gitte forutsetninger kan det knyttes finansiering til måloppnåelsen.

Samfunnsoppdragene

Abelia er positive til at Regjeringen ønsker å teste ut samfunnsoppdrag som metode og virkemiddel. Abelia er overrasket over at samfunnsoppdragene som defineres i LTP ikke tar for seg det grønne skiftet og digitalisering, gjennom for eksempel grønne og fornybare energisystemer både i havet og på land.

For å oppnå resultater med samfunnsutfordringene må Regjeringen våge å utfordre sektorprinsippet. LTP som styres med årlige budsjetter vil gi ekstra utfordringer knyttet til tverrpolitisk styring. I norsk forvaltning er virkemidler spredt i ulike departementer og underliggende etater. Samfunnsoppdragene må organiseres slik at det bidrar til reell koordinering og forpliktelse på tvers av sektordepartementene.

[1] ( https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2774527/NIFUArbeidsnotat2021-12.pdf?sequence=6&isAllowed=y)

Norge og verden står midt i en klima- og naturkrise, samt omfattende energi- og sikkerhets­utfordringer knyttet til krigen i Ukraina. Både erfaringene fra pandemien og den situasjon vi står ovenfor nå viser viktigheten av den grunnleggende forskningen når det haster med å løse sentrale forskningsoppgaver.  Det gjelder også for at Norge skal kunne lykkes med å løse sentrale samfunnsoppdrag, som blant annet den viktige grønne og digitale omstillingsfasen vi står overfor.

Den nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning inneholder mange gode elementer og er godt egnet som veikart for å videreutvikle forskningsinnsatsen de nærmeste årene. Forskningsrådets styre slutter seg til planens intensjoner. Langtidsplanen er et viktig styringsdokument for Forskningsrådet og vil ligge til grunn for prioriteringer og investeringer i forskning og innovasjon de nærmeste årene.

Forskningsrådets styre peker i denne uttalelsen på viktige aspekter komiteen bør rette oppmerksomheten mot i sin behandling av planen.

Ambisjoner må følges av ressurser

Forskningsrådets styre støtter helt og fullt opp om det høye ambisjonsnivået for norsk forskning og høyere utdanning som regjeringen signaliserer gjennom planen. Det er imidlertid krevende å skulle følge opp ambisjonene når de ikke følges av konkrete økonomiske opptrappingsplaner eller anvisninger for hva som skal prioriteres ned. Både utfordringsbildet knyttet til klima- og naturkrise med tilhørende behov for grønn omstilling, sikkerhets- og energisituasjonen, samt de foreslåtte samfunnsoppdragene tilsier at det er nødvendig å tilføre ressurser. Gjennom behandlingen av planen bør man derfor gi klarere signaler om hvordan det skal sikres nødvendige ressurser til prioriterte områder.

Grunnleggende forskning

Forskningsrådets styre mener at den grunnleggende forskningen bør få større oppmerksomhet i langtidsplanen. Den grunnleggende forskningen er fundamentet i forskningssystemet og en forutsetning for å løse samfunnsutfordringene og for kunnskapsberedskapen vi har for å møte uventede utfordringer (jf pandemien der man raskt fikk tatt forskningsresultater fra mange tiårs grunnforskning i bruk og gjennomført vaksinering i stor skala, og Ukraina-krigen der man fikk bruk for resultater bygd opp over lang tid om den militære og sikkerhetspolitiske situasjonen, inkludert resultater fra humaniora og samfunnsvitenskap). Det er også gjennom grunnleggende forskning nye generasjoner av unge forskertalenter får sin trening og legger grunnlaget for ny kunnskap. Hvis man skal lykkes med de nye samfunnsoppdragene og den grønne og digitale omstillingen, er det nødvendig å med en helhetlig tilnærming der samspillet mellom grunnleggende forskning og anvendelse blir tydelig vektlagt. I behandlingen av planen bør man derfor tydeliggjøre den grunnleggende forskningens rolle og hvordan man systematisk kan arbeide for at resultatene tas i bruk.

Internasjonalt samarbeid

Norge er en liten forskningsnasjon og er helt avhengig av tett internasjonalt og globalt samarbeid. De store samfunnsutfordringene løses bare gjennom samarbeid. Forskningsfinansiering gjennom EUs rammeprogrammer har blitt stadig viktigere og må ses på som en integrert del av norsk forsknings­finansiering. Langtidsplanen signaliserer et fortsatt høyt ambisjonsnivå for deltakelsen i EU-samarbeidet., noe som er nødvendig for at Norge skal være godt integrert i europeisk forskning. For forskningsinstituttene er Retur-EU-ordningen en forutsetning for deltakelse og det er avgjørende at denne ordningen videreføres med full styrke. Betydningen av internasjonalt samarbeid og det nødvendige økonomiske grunnlaget for det kan med fordel tydeliggjøres i behandlingen av langtidsplanen.

Næringslivets FoU-investeringer

Planen formidler en tydelig ambisjon for en økning i næringslivets FoU-innsats og varsler en strategi for å nå målet om at næringslivet skal investere i FoU tilsvarende to prosent av BNP. Målet er og må være ambisiøst for å bidra til et kunnskapsintensivt og omstillingsdyktig næringsliv, men gitt de fluktuasjonene i BNP som vi har vært vitne til den siste tiden, må man se på måloppnåelsen over noe tid og ut fra en mer normal utvikling av BNP. Målet er imidlertid helt nødvendig for å stimulere til den grønne og digitale omstillingen som norsk næringsliv må gjennom for å hevde seg i internasjonal konkurranse, og det er også helt nødvendig at det offentlige virkemiddelapparatet bidrar til at næringslivet får til omstillingen. Det bør derfor legges vekt på hvordan strategien for å nå målet om to prosent konkret skal utformes med tanke på best mulig samspill mellom næringslivet og det offentlige virkemiddelapparatet.

Samfunnsoppdrag

Planen lanserer to norske samfunnsoppdrag – et om barn, unge og utenforskap og et om bærekraftig fôr. Norge deltar også fullt ut i fem store samfunnsoppdrag i europeisk sammenheng – om kreft, hav og vann, jordhelse, klimatilpasning og klimanøytrale byer. Samfunnsoppdragene gir en god anledning til å prøve ut en modell for tettere koordinering mellom kunnskapsutvikling og iverksettelse, mellom aktører, sektorer og fag. Som vi har pekt på foran, må grunnleggende forskning spille en sentral rolle i samfunnsoppdragene.

Samfunnsoppdragene blir dermed prøvesteinen for en mer integrert forsknings- og innovasjons­politikk, og for hvordan man kan ta kunnskapen i bruk for å møte store utfordringer. Hvis man skal lykkes, er det derfor viktig at samfunnsoppdragene ikke defineres kun som et sett med forsknings- og innovasjonsprosjekter, men legger vekt på forskningens samspill med politikk, forvaltning, næringsliv og andre samfunnsaktører. Norsk deltakelse i de europeiske samfunnsoppdragene vil være viktig for vårt bidrag til å løse felles utfordringer, men også for læring med tanke på hvordan våre norske samfunnsoppdrag kan utformes. Vi anbefaler derfor at man ser på helheten av norske og europeiske samfunnsoppdrag, samt legge vekt på hvordan man i implementeringen av samfunnsoppdragene må legge til rette for at forskningen kan samspille med andre aktører.

Et forskningssystem i god balanse

Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om forskningssystemet i løpet av inneværende stortingsperiode, basert blant annet på en gjennomgang av Forskningsrådet. Meldingen skal blant annet se de forskningsutførende sektorene i sammenheng, både med hverandre og med Forskningsrådets funksjoner. Det pekes på en rekke utfordringer primært knyttet til det som omtales som ubalanser i kunnskapssystemet. Balansen berører blant annet forholdet mellom direkte bevilgninger til institusjonene og konkurranseutsatte midler, forholdet mellom utdanningskapasitet og forskningskapasitet, forholdet mellom nasjonale og internasjonale midler, forholdet mellom å legge til rette for unge talenter og det at det blir for mange i midlertidige stillinger, samt en rekke andre forhold. Det er derfor viktig at den bebudede stortingsmeldingen legges bredt an og ser ulike forhold i sammenheng slik at man ungår at ensidig vekt på noen forhold og derigjennom skaper ny ubalanse.

KS er kommunesektorens interesseorganisasjon, utviklingspartner og landets største offentlige arbeidsgiverorganisasjon. KS arbeider for en selvstendig og nyskapende kommunesektor. 

Overordnet er KS opptatt av at forskningen skal bidra til å belyse og finne løsninger på hvordan kommuner og fylkeskommuner kan møte behovene til de som lever i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine. De tematiske prioriteringene og de to målrettede samfunnsoppdragene i langtidsplanen sammenfaller godt med samfunnsutfordringene kommunesektoren står overfor. Kommunesektoren har gjennom sitt brede oppgaveansvar stor betydning for alle de tematiske prioriteringene og de to målrettede samfunnsoppdragene. 

KS er svært positive til målrettede samfunnsoppdrag. 
Det er svært positivt at regjeringen lanserer målrettede samfunnsoppdrag der det legges opp til bred involvering. KS er positive til begge samfunnsoppdragene. Dette kan gi et godt grunnlag for systematisk arbeid og samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene. KS ser frem til å bidra i videre oppfølging av arbeidet.  Vi ønsker særlig å bidra til realisering av det målrettede samfunnsoppdraget om å inkludere unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv på flere måter, bl.a. som del av samarbeidsavtalen med regjeringen om innovasjon og bærekraft.  

Komplekse samfunnsutfordringer fordrer en systemrettet tilnærming. Dette har ikke vært gjort i norsk sammenheng i noen særlig grad. I 2020 etablerte derfor KS programmet KS Partnerskap for radikal innovasjon (PRI).  KS ved PRI har tatt initiativ til å etablere et målrettet samfunnsoppdrag om «De 1000 første dagene i et individs liv» med regjeringen. Når man satser på å inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv mener vi det er helt essensielt å løfte frem denne livsfasen. KS har konstruktiv dialog med den interdepartementale arbeidsgruppen for utsatte barn og unge som ledes av BFD.  

Opptrapping av et kunnskapssystem og praksisnær forskning 
Kommunene etterspør økt forskning i, med og for kommunal sektor og et kunnskapssystem for å sikre bærekraftige tjenester framover.  

Det er positivt og viktig at langtidsplanen flere steder understreker behovet for praksisnær forskning, og på noen områder også en styrking av denne.  KS er videre positiv til vektlegging av evalueringer, følgeforskning og effektforskning i Langtidsplanen. Kommunesektoren har gjennom sitt brede oppgaveansvar behov for å ta i bruk ny kunnskap i løsningen av disse. Da er det avgjørende at forskningen har en form som er tett på behov og praksis. KS finansierer i dag en pilot for Kommunenes Strategiske Forskningsorgan (KSF) i helse- og omsorgstjenestene, med mål om å utvikle et generisk og tverrsektorielt kunnskapssystem for kommunene. En praksisnær forskning i en form som gjør at den blir brukt, forutsetter også at kommunene har kapasitet og kompetanse til å bruke og forstå forskningen. KS forventer at det jobbes systematisk med hvordan et kunnskapssystem for kommunene kan realiseres, slik at man kan finansiere oppbygging til en permanent struktur. 

Gjennomgang av forskningssystemet 
Kommunene skal håndtere stadig flere komplekse samfunnsutfordringer. For å løse disse er det behov for både forskning og innovasjon. OECD har påpekt at sektorprinsippet er en hindring når 15 departementer skal ta tak i komplekse og systemiske samfunnsutfordringer. Slik forskningssystemet er rigget i dag forsterker det derfor sektoriseringen heller enn å bygge den ned. KS har etterspurt et sterkere departements- og sektorovergripende koordinerende ansvar for forskning og innovasjon i kommunesektoren. KS er derfor enige med regjeringen at koordineringen av forskningspolitikken må forbedres og forsterkes. Kunnskapssystemet skal gjennomgås i en egen Stortingsmelding i inneværende Stortingsperiode. I forskningssystemet faller kommunal sektor i dag mellom flere stoler. Dette fører til lave bevilgninger og et manglende kunnskapssystem. KS mener at kommunesektoren, og kommunesektorens behov, må ha en selvstendig plass når forskningssystemet gjennomgås. KS bidrar gjerne i arbeidet med utarbeiding av stortingsmeldingen. 

Det regionale nivået har en viktig plass i forskningssystemet 
Regionale, nasjonale og europeiske forsknings- og innovasjonssystemer henger sammen. Alle bedrifter og offentlige virksomheter er lokalisert og fungerer i en kommunal og regional kontekst. Uten et velfungerende regionalt forsknings- og innovasjonssystem, svekkes koblingen til de nasjonale og internasjonale systemene. Det er problematisk at fylkeskommunenes rolle som regionale samfunnsutviklere er fraværende i Langtidsplanen, både knyttet til utdanning, forskning og innovasjon. Fylkeskommunene har eksempelvis ansvar for regionale forskningsfond som heller ikke nevnes i planen. Samtidig kuttes fondene med ca. 25% og fondsregion Oslo er avviklet. Tidligere nasjonale (2013) og regionale evalueringer viser at Regionale forskningsfond fungerer forberedende, komplementerende og forsterkende på nasjonale og europeiske virkemidler. Det finnes mange eksempler på at prosjekter som har startet med støtte fra fondene senere får støtte av Forskningsrådet og EU. KS mener at det regionale nivået inngår som et vesentlig element i forsknings- og innovasjonssystemene, og må gis plass i langtidsplanen. 

Virkemiddelapparatets rolle i forskningssystemet 
Langtidsplanen gjentar det som i lengre tid har vært et mål for OECD-landene, at 3 prosent av BNP skal gå til FoU der offentlig sektors del skal utgjøre en prosent og næringslivets del to prosent. Langtidsplanen understreker også Regjeringens målsetning om en høy returrate fra Horisont Europa (2,8 prosent av de konkurranseutsatte midler i programmet). KS vil minne om at virkemiddelapparatet spiller en viktig rolle i å mobilisere og veilede til deltakelse i nasjonale og internasjonale forsknings- og innovasjonsprosjekter og -programmer. Langtidsplanen varsler en gjennomgang av Forskningsrådets rolle. I tillegg har både Innovasjon Norge og Forskningsrådet hatt større kutt i sine virksomhetsbudsjetter de senere år. Disse reduksjonene, samt en mulig dreining av Forskningsrådets rolle i forbindelse med den varslete gjennomgangen av Rådet, kan gi noen implikasjoner for disse aktørenes mulighet for å bidra til målene nevnt ovenfor. 

Likeledes har de stadige kuttene til regionale forskningsfond en negativ effekt på virkemiddelapparatets mobiliserende rolle. Kuttene til RFF er med andre ord også uheldig for returraten i Horisont Europa.    

Det norske samfunnet står overfor store demografiske utfordringer i årene fremover. Situasjonen er mest krevende i distriktene. I følge demografiutvalget (NOU 2020:15) er distriktskommunene mange, de har en spredt befolkning, befolkningsnedgang og mange eldre. Helse- og omsorgstjenestene står overfor store oppgaver i årene fremover.

Flere eldre pasienter med sammensatte behov og flere unge med psykiske helseutfordringer vil kreve økt kunnskap og kompetanse hos sykepleiere. Dette må understøttes av  kunnskapsutvikling og forskning som bidrar til gode og effektive tjenester. Bedre samhandling og oppgavedeling, økt bruk av teknologi og målrettet oppfølging og behandling av de prioriterte gruppene i helsefellesskapene, må bygge på kunnskap. Det forutsetter økt investering i forskning på disse områdene, med vekt på kommunale helse- og omsorgstjenester. Sykepleiere med minimum masterkompetanse som gjør dem i stand til å bidra i forskning og ta i bruk forskning i praksis.

Ambisjonene i langtidsplanen står ikke i forhold til de økonomiske bevilgningene gjennom statsbudsjettet. Statsbudsjettet innebærer en realnedgang i bevilgningene til forskning generelt, og regjeringen kutter i grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler, jf innspillet fra Forskerforbundet og Unio. 

Innovasjon og tjenesteutvikling i kommunehelsetjenesten

Sykepleiere har døgnkontinuerlig oppfølging og ansvar for store pasient- og brukergrupper.  Sykepleietjenesten kan bidra med forskning som gir innovasjon og tjenesteutvikling i kommunehelsetjenesten. Aktuelle eksempler er:

• - Implementering av tiltak for å gjenvinne eller vedlikeholde funksjonsnivå hos skrøpelige eldre. Å fastslå hvilke tiltak som har best effekt og som er mest kostnadseffektive, fordrer forskning.
• - intervensjonsstudier for å måle effekt av helsefremmende og forebyggende tiltak for å fremme barn og unges psykososiale helse

Dette krever satsing på kliniske allmennsykepleiere, helsesykepleiere, jordmødre og sykepleiere innen psykisk helse- og rusomsorg med masterkompetanse/ph.d.

Tilstrekkelig kapasitet i utdanningssystemet

Regjeringen ønsker at det å delta i fagutvikling og forskning skal være en reell mulighet og karrierevei for alle profesjoner som arbeider i helse- og omsorgstjenestene. Økt satsing på desentralisert høyere utdanning må gjennomføres med samme krav til kvalitet og kompetanse hos høgskole- og universitetsansatte. Langtidsplanen beskriver at tilstrekkelig kapasitet i utdanningssystemet er en nødvendig innsatsfaktor. For å sikre en godt dimensjonert og forskningsbasert utdanning i sykepleie trengs det langt flere høgskole- og universitetsansatte med ph.d. Høy alder blant de ansatte i UH-sektoren, og spesielt innen profesjonsfagene gjør at det haster med å utarbeide en forpliktende opptrappingsplan som sikrer at antall rekrutteringsstillinger økes betraktelig[1].

Regjeringen mener forskningssektoren må hente inn mer av inntektene selv gjennom effektivisering og prioritering. De ønsker også mer implementering av forskningsresultater. Dette krever økt involvering og kompetanse hos aktørene – altså vil sykepleiere med master kunne gjøre en forskjell. NSF mener «avstigningsmuligheten» for videreutdanninger i sykepleie må fjernes for å gi spesialsykepleiere masterkompetanse på lik linje med sammenlignbare grupper i helse- og omsorgstjenestene.

NSF mener at:

• Sykepleiere med masterkompetanse er en forutsetning for tjenesteutvikling
• Tilstrekkelig kapasitet i utdanningssystemet krever øremerkede rekrutteringsstillinger for å sikre  sykepleiere med ph.d-kompetanse i UH-sektoren
• Alle spesialsykepleiere må sikres fullverdig masterutdanning

[1] NIFU 2018: Rekruttering til forskning i sykepleie

HelseOmsorg21-rådet (rådet) er oppnevnt av Helse- og omsorgsdepartementet og er en nasjonal dialogarena mellom den offentlige sentrale helseforvaltningen, offentlige helse- og omsorgstjenester, universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren, privat sektor og brukerorganisasjonene. Gjennom å legge til rette for samarbeid om helse- og omsorgsforskning, innovasjon og næringsutvikling, skal rådet bidra til god folkehelse, effektive helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet og verdiskaping.

Forskning, utdanning og innovasjon er helt nødvendig for å fortsette å utvikle tjenestene på helse- og velferdsområdet og for å utvikle en sterk og konkurransedyktig norsk helsenæring.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023 – 2032 (LTP) er et viktig styringsdokument for HelseOmsorg21-rådet. Planen har en rekke satsningsområder som rådet støtter, men det er noen områder der rådet mener meldingen kunne vært klarere.

Helse som tematisk prioritering

Rådet er særdeles god fornøyd med at helse er inkludert som et prioritert tema i planen. Prioriteringen synliggjør hvor viktig helseforskning og helseinnovasjon er for fremtidens helsetjeneste, enkeltmennesker og et bærekraftig samfunn. Helse- og omsorgstjenestene er under press og de største utfordringene fremover er forventet å komme i de kommunale helse- og omsorgtjenestene. Det er derfor avgjørende at det bygges et bedre kunnskapssystem for forskning i og for kommunal sektor for å møte utfordringene sektoren står overfor. Planen trekker frem utvikling av forskningsinfrastruktur for kommunale helse- og omsorgstjenester som en del av arbeidet med Nasjonal helse- og samhandlingsplan som et tiltak. Dette er positivt, men skal forskningsinfrastrukturen bli realisert, er den også avhengig av forutsigbar finansiering. Det er videre problematisk at planen ikke inkluderer en opptrappingsplan for den åpne konkurransen om midler til forskning og innovasjon i primærhelsetjenestene og det brede folkehelsearbeidet.

Referansen planen gir til Handlingsplanen for kliniske studier er viktig. Tiltak som kan bidra til bedre integrering av forskning og klinisk praksis burde ha vært bedre fulgt opp i Regjeringens vil-punkter i langtidsplanen. Også handlingsplanen for kliniske studier var svak på dette punktet. Kunnskap om kliniske studier bør inkluderes i læringsutbyttene i alle helseutdanningene.

Planen har ambisjoner om mer verdiskaping ut av investeringer i livsvitenskap og helseforskning. Det er en ambisjon som rådet deler. Planen kunne imidlertid vært enda tydeligere på potensialet grunnforskning og livsvitenskap har for å bidra til innovasjon og næringsutvikling. Et velfungerende FoU- og innovasjonssystem der det er godt samspill mellom brukere, offentlige og private aktører er avgjørende. Sterke FoU- og innovasjonsmiljøer er det beste utgangspunktet for en konkurransedyktig helsenæring. Skal vi lykkes med industrialiseringen av livsvitenskapen, er det behov for en helhetlig inngang til innsatsen, der politisk forankring og koordinering på tvers av sektorer er en viktig forutsetning.

Kunnskapssystemet

Det er positivt at langtidsplanen problematiserer sektorprinsippet for forskning. Planen uttaler selv at koordineringen kan være mangelfull gitt det stadig økende behovet for tverrfaglig samarbeid. Rådet har tidligere uttalt at den manglende koordineringen fremstår som et hinder for et godt kunnskapssystem for helse. Rådet er derfor enige med forslaget fra OECD om at det bør etableres sterkere koordineringsmekanismer på høyt nivå (kap. 5.3). Dette er særdeles viktig innenfor helse og omsorg hvor samfunnsutfordringene er store, og tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid er helt nødvendig. Helse og omsorg er det største tematiske forskningsområdet i Norge, og verdiene som kan høstes er avhengig av godt samarbeid mellom aktørene i sektorene og av god koordinering av de relevante departementene, også når det gjelder forpliktelser på tvers av budsjetter. Dette er særdeles viktig når det gjelder helseberedskap.

Planen refererer til at flere sentrale aktører opplever at rolle- og ansvarsforeldingen mellom de tre forskningsutførende sektorene er blitt for uklar. Her savner rådet omtale av helseforetakene som en selvstendig og viktig aktør. Forskning er en lovpålagt oppgave i spesialisthelsetjenesten og helseforetakene er den største forskningsutførende sektoren innenfor medisin og helsefag (offentlig sektor). Når det gjelder forskning i, for og med kommunene anbefaler rådet at dagens lovkrav til kommunene om å medvirke og legge til rette for forskning bør vurderes på nytt.

Alt i alt har langtidsplanen et fremtidsblikk som er positivt for helseforskning, – innovasjon og næringsutvikling i Norge. Den største bekymringen til rådet er at det ikke settes av tilstrekkelig midler til at målene langtidsplanen styrer imot kan nås.

Omstilling tar tid og utfordringene står allerede i kø. Vi har ikke tid til å vente. Vi håper at regjeringen er sitt ansvar bevisst og samtidig legger en langsiktig og tilstrekkelig plan for finansiering som er i takt med de utfordringene vi står ovenfor.

Forskerforbundet oversender med dette innspill til Stortingets behandling av revidert langtidsplan, og viser samtidig til vårt opprinnelige innspill av 10. september 2021.

Forskerforbundet har to konkrete oppfordringer til Stortinget:

• Inngå et tverrpolitisk forlik om en forpliktende og målrettet opptrapping av
  den offentlige forskningsinnsatsen
• Sørg for at den varslede forskningsmeldingen legger grunnlag for et bredt offentlig ordskifte om forskningens avgjørende rolle i samfunnet, at den inkluderer hele den forskningsutførende sektor, vektlegger forskerrekruttering og inneholder nødvendig planer for dimensjonering og opptrapping.

En langtidsplan uten budsjettmessige forpliktelser og opptrappingsplaner
Det viktigste målet med langtidsplanen har vært å sikre økt langsiktighet og mer forutsigbare rammevilkår for forskning, og i tillegg en forpliktende opptrapping av forskningsinnsatsen. Det målet deles av en samlet sektor. Erfaringer viser også at langtidsplanen har fungert best der den har vært konkret og hatt forpliktende opptrappingsplaner innrettet mot særlig satsinger og kunnskapsbehov utover det enkelte budsjettår.

I ny langtidsplan beskrives forskning og høyere utdanning viktigere enn noen gang, men planen representerer ikke det det krafttaket og den forutsigbarheten som norsk forskning trenger. Det foreligger ingen konkrete opptrappingsplaner.  Oppfølging skal håndteres i de årlige statsbudsjettene gjennom omprioritering og ikke vekst. Ansvaret for oppfølging legges i stor grad på virksomhetene, som forventes å vri ressursbruken i retning planens mål og prioriteringer.

Forskerforbundet er svært kritiske til dette. De store omstillingsbehovene forutsetter en langt sterkere satsing på utdanning, forskning og innovasjon. Forskning er samfunnsberedskap og investering i framtiden. Der andre land mobiliserer for økte investeringer i forskning, står Norge nå i en situasjon hvor store kutt resulterer i at kompetansemiljøer flere steder bygges ned. Forskerforbundet frykter konsekvensene av manglende investeringsvilje, og oppfordrer Stortinget til å inngå et tverrpolitisk forlik om en forpliktende og målrettet opptrapping av den offentlige forskningsinnsatsen til 1,5 % av BNP.

Forskerforbundet reagerer også på at regjeringen endrer premissene underveis i prosessen. Sektoren har gitt innspill om mål og prioriteringer i den tro at langtidsplanen fortsatt skal sikre langsiktighet gjennom flerårige opptrappingsplaner for videre investeringer. Forskning og kunnskap prioriteres erfaringsmessig lett ned til fordel for andre områder i de årlige budsjettforhandlingene. Når all oppfølging overlates til de årlige statsbudsjettene mister planen sitt formål og gir ikke den forutsigbarheten som forskning og høyere utdanning av høy kvalitet krever.  

Prinsipielt må langtidsplan for forskning og høyere utdanning tematisere og drøfte alle områder hvor det foreligger påviste behov for økte investeringer. I tillegg til en opptrappingsplan for den offentlige forskningsinnsatsen, gjelder dette planer for opptrapping av forskningsinstituttenes grunnfinansiering. Andre påviste behov er planmessig satsing på bygg og vedlikehold, infrastruktur og utstyr. Endelig må en langtidsplan omhandle håndtering av fremtidig studenttilstrømming og tiltak for å sikre et hensiktsmessig forholdstall mellom antall studenter og antall faste vitenskapelig stillinger.

En langtidsplan med flere innholdsmessige svakheter
Forskerforbundet er fornøyd med at langtidsplanen vektlegger akademisk frihet og tillit til forskning. Det er flere utviklingstrekk som utfordrer den akademiske friheten, blant annet økt vektlegging av forskningens nytteverdi, strategisk spissing og ekstern finansiering. Forskerforbundet er usikre på i hvor stor grad langtidsplanen vil endre dette, og etterlyser her mer konkrete tiltak.

Forskerforbundet støtter at det legges mer vekt på samfunnssikkerhet og beredskap. Når det gjelder globale helsetrusler, må Folkehelseinstituttet (FHI) omtales mer eksplisitt. Erfaringene fra pandemien viser hvor avgjørende viktig FHI er. Det er et paradoks at langtidsplanen vektlegger beredskap, samtidig som FHI står overfor en nedmanning svært mange advarer mot.

Institusjonene i ABM-sektoren har et forskningsoppdrag. Det gjenspeiles ikke i langtidsplanen. Den legger opp til mer forskning på kulturarv, men museer er ikke nevnt. Regjeringen glemmer her viktige perspektiver og intensjoner i museumsmeldingen. Generelt forutsetter samfunnsutfordringene at vi mobiliserer hele forskningssektoren. Det satses mye på teknisk og naturvitenskapelig forskning, men vi er avhengige av å se helheten. Eksempelvis trengs økt kunnskap om hvordan vi som mennesker og samfunn skal møte klimakrisen. Både humaniora og samfunnsvitenskap må vektlegges langt sterkere enn det som er tilfelle. 

Høyere utdanning må tydeliggjøres. I tråd med Hurdalsplattformen ser vi en dreining i retning av desentralisering av utdanningstilbud, mens den generelle politikken for høyere utdanning mangler. Forskerforbundet mener langtidsplanen på området høyere utdanning må ha en langt tettere kopling til forskning og de prioriterte satsningsområdene. Den må inneholde planer for utvikling av fremragende fagmiljøer, mål for kvalitet i utdanningene og styrking av utdanningskapasitet.

Med åpen forskning følger økt kompleksitet. Aronsen-utvalget og Ruud-utvalget viser at mål om mer deling av data krever store investeringer i kompetanse, forskningsadministrative støttefunksjoner og infrastruktur. Forskningsrådet innfører fra 2023 åpen forskning som vurderingskriterier i tildeling av forskningsmidler. Det gjøres i tråd med de politiske styringssignalene som gis. Det stilles her krav til forskerne som det ikke er tilstrekkelig lagt til rette for at alle kan innfri. I langtidsplanen peker regjeringen på at den ville legge Ruud-utvalgets anbefalinger til grunn for videre arbeid med datainfrastruktur, men det foreligger ingen nærmere plan for når, ei heller signaler om økonomisk opptrapping. Dermed skyves ansvaret over på forskerne. Det er ikke godt nok.

For lite offensivt om den viktigste ressursen
Forskerne er den viktigste ressursen i forskningssystemet og helt uunnværlige for å nå langtidsplanens mål og prioriteringer.  Derfor må vi klare å rekruttere og beholde dyktige ansatte i forskning og høyere utdanning. Forskerforbundets medlemsundersøkelse fra 2022 viser at forskeryrkets attraktivitet taper terreng og at utviklingen går i feil retning^[1]. Andelen unge forskere som ikke vil anbefale forskeryrket øker. Høy midlertidighet gjør framtidsutsiktene usikre og lønns- og arbeidsvilkårene er ikke tilstrekkelig konkurransedyktige. Særlig alvorlig er det at bare 20 prosent av postdoktorene vil anbefale en forskerkarriere og at så mange som én av tre fast vitenskapelig ansatte oppgir at de søker seg bort fra akademia eller vurderer å slutte.

Forskerforbundet etterlyser en langt bredere omtale av forskerne og de vitenskapelig ansatte i langtidsplanen. Det er svært bekymringsfullt at godt kjente utfordringer i all hovedsak skyves til den varslede forskningsmeldingen. I mellomtiden mister vi forskertalenter. Det har Norge som kunnskapsnasjon ikke råd til.

Langtidsplanen må slå fast de viktigste utfordringene i karriereløpene. Det må etableres en handlingsplan for å rekruttere og beholde forskere og sikre attraktive arbeidsvilkår. Det er også nødvendig å styrke forsknings- og utdanningsadministrative støttefunksjoner, slik at de vitenskapelig ansatte kan bruke arbeidstiden på forskning og undervisning.

Stortinget må støtte opp om tiltak for å styrke rettighetene til ansatte på ekstern finansiering. Den generelle adgangen til å gjøre unntak fra de ordinære ansettelsesordningene etter § 3 (3) i forskrift til ansettelsesloven må fjernes. Det må også etableres en praksis for ansettelser innen eksternt finansiert virksomhet som sikrer faste ansettelser som hovedregel og bidrar til økt langsiktighet og kvalitet.

[1] Forskerforbundets skriftserie 5/2022

Unge funksjonshemmede har gjennomgått Meld. St. 5 (2022-2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032, og vil med dette avgi vårt høringsinnspill.  

Overordnet innspill/om prioritering innen forskning: 

Først og fremst ønsker Unge funksjonshemmede å påpeke at det er et totalt fravær av funksjonshemmede og funksjonshemmede-perspektiver i stortingsmeldingen. Dette på tross av at regjeringen selv peker på at deltakelse i utdanning og arbeid er nøkkelen til en mer rettferdig fordeling, mindre utenforskap, sterkere samfunnsengasjement og personlig frigjøring. I tillegg vet vi at effekten av utdanning for sysselsetting er betydelig større for funksjonshemmede enn for befolkning for øvrig, og vi er kritiske til at stortingsmeldingen ikke har noen tiltak rettet mot å øke funksjonshemmedes mulighet til å ta og fullføre høyere utdanning, samt stimulere til høyere deltakelse i arbeidslivet blant denne gruppen.  

Videre er det behov for forskning på funksjonshemmedes situasjon, spesielt levekårsundersøkelser, arbeidslivsundersøkelser og forskning på diskriminering av funksjonshemmede. Det finnes noe forskning på feltet, men en god del av forskningen som finnes er utdatert. Dette gjør at politikere og samfunnet generelt ikke anerkjenner utfordringene og diskrimineringen funksjonshemmede opplever. I kapittel 3.6 Likestilling, ikke-diskriminering og mangfold er det beskrevet at NIFU i en rapport anbefaler styrket forskning på grunnlag og diskrimineringsformer som det til nå er forsket lite på. Dette underbygger det Unge funksjonshemmede allerede vet, og vi er derfor skuffet over at det ikke er noen konkrete tiltak som gjenspeiler dette.  

Generelt i forskning er brukermedvirkning essensielt. Når det forskes på funksjonshemmede er det nødvendig å ha brukermedvirkning også i denne forskningen. Funksjonshemmede er en gruppe som i mange år har blitt forskes på uten brukermedvirkning- Fagpersoner, helsepersonell og andre har gjerne ment mye om funksjonshemmedes situasjon, uten å sørge for reell brukermedvirkning.  

Kapittel 3.6 – Tillit og fellesskap 

Unge funksjonshemmede etterlyser tiltak direkte rettet mot funksjonshemmede for å nå målene som beskrives i kapittelet. I underkapittelet Deltakelse i utdanning og arbeidsliv står det blant annet at det trengs kompetanse om hvordan vi kan sikre et læringsmiljø som bidrar til at alle gjennomfører grunnopplæring og utvikler den kompetansen de trenger for å delta aktivt i samfunnslivet. Samtidig er det ingen konkrete tiltak som skal bidra til at funksjonshemmede fullfører utdanningsløpet på tross av at vi vet at 1 av 3 elever med fysiske funksjonsnedsettelser ikke fullfører videregående opplæring hovedsakelig på grunn av utilgjengelige skolebygg.  

Under Tilhørighet og medvirkning står det at det er behov for forskning på kultur- og identitetsspørsmål, inkludert historiske og religiøse dimensjoner ved dette. Vi vet, av erfaring, at funksjonshemmede er en minoritetsgruppe som ofte glemmes når det ikke står nevnt konkret. I denne konteksten vil det være vel så relevant å inkludere funksjonshemmede som andre minoriteter og diskrimineringsgrunnlag.  

Videre er vi enige at det er behov for forskning som kan bidra til et mer inkluderende arbeidsliv, samt kunnskap om hvordan myndighetenes innsats virker for økt arbeidsinkludering. Her er det vesentlig at funksjonshemmede inkluderes i denne forskningen, og at perspektivet i forskningen spenner bredere enn å inkludere personer som av kulturelle, etniske og språklige årsaker står utenfor arbeidslivet. Under kapittel 3.6.2 er vi positive til prioriteringene tilknyttet punkt 2, 7, 8 og 10. 

Kapittel 4 – Høyere utdanning og kompetansebehov 

Tilhørende kapittel 4 er vi positive til fokuset på å ta i bruk teknologi og digitale hjelpemidler for å bidra til at flere kan ta høyere utdanning. Begrunnelsen i kapittelet retter seg mot personer som enten kombinerer studier og arbeid eller studenter som bor i distriktet. Unge funksjonshemmede ønsker å bemerke at funksjonshemmede er en gruppe som også vil ha stor nytte av økt digitalisering og strømming av forelesninger. Av erfaringene fra koronapandemien vet vi at flere fikk stort utbytte av å ha undervisning digitalt, fordi dette fungerte som en form for tilrettelegging. Etter pandemien har flere funksjonshemmede rapportert om manglende videreføring av tilrettelegging for å kunne følge forelesninger og normert studieprogresjon digitalt. Det har gjort det utfordrende for personer som eksempelvis må isolere seg lengre enn resten av befolkningen på grunn av helsemessige årsaker. En mer fleksibel og dynamisk studiehverdag vil gjøre det mulig for flere å fullføre høyere utdanning.  

Kapittel 6.3 

Det er positivt at regjeringen skal lansere et samfunnsoppdrag som skal inkludere flere unge i utdannings, arbeids- og samfunnsliv. Samtidig er det viktig at det her blir et fokus på funksjonshemmede, for å sikre at dette kapittelet også gjelder denne gruppen. 

Kapittel 9 – Universitets- og høyskolebygg 

I stortingsmeldingen pekes det på at forskning og utdanning av god kvalitet forutsetter bygg som egner seg til å utvikle og formidle kunnskap, identitet og verdier. For at dette skal være mulig for alle studenter må byggene være universelt utformet, slik at alle har mulighet til å delta og benytte seg av byggene og det som skjer der. Ved å ha utilgjengelige bygg sender universitets- og høyskolesektoren signaler om at det er greit at enkelte samfunnsgrupper ikke har mulighet til å delta i høyere utdanning. Det er diskriminering. I tillegg er universitets- og høyskolebygg en arbeidsplass, og det må tas høyde for at skolen både har ansatte og studenter med behov for universell utforming. Arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt for arbeidstaker etter likestillings og diskrimineringsloven. Det er dessverre ikke krav til universell utforming i arbeidslivet, men man skal strekke seg for å oppnå det. Universitetene og høyskolene skal også individuelt tilrettelegge for studenter. 

Videre pekes det på i stortingsmeldingen at utviklingen innenfor forskning og utdanning krever at man løpende må vurdere å tilpasse rom og bygg og den tilhørende organiseringen av tilbud og aktiviteter. Det pekes også på at digitaliseringen driver frem endringer i studievaner og læringspreferanser som universitetene og høyskolene må møte for å være relevante. Unge funksjonshemmede synes det er positivt at rom, bygg og organisering av tilbud og aktiviteter tilpasses fordi mange med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom har behov for tilpasning og tilrettelegging for å kunne delta i undervisning eller for å kunne være ansatt. Samtidig må ikke digitaliseringen bli en hvilepute for universiteter og høyskoler der de tilbyr digital undervisning fremfor å tilrettelegge bygg og rom. Selv om funksjonshemmede kan ha stor nytte av muligheten for å følge undervisningen digitalt er det sosiale og faglige fellesskapet og utbyttet man får av å delta fysisk i undervisningen helt avgjørende for at alle studenter skal ha en god studiehverdag. Det gjelder også funksjonshemmede. 

Den reviderte langtidsplanen adresser store samfunnsutfordringer, men tar i liten grad opp truslene mot demokratiet og rettssamfunnet. Den er så godt som taus om sosial ulikhet og utenforskap, som både kan skapes og forhindres gjennom rettslig regulering.  Kontinuitet i forskningspolitikken er selvfølgelig et gode. Behovet for forskning på rettsvitenskap har gjennom mange år blitt underkjent. Men når terrenget de senere årene er totalt forandret så blir det et paradoks at langtidsplanen fortsatt er så godt som taus om jussens og rettsvitenskapens betydning for å sikre demokratiet og rettsstaten internasjonalt og i Norge. Vi styrer samfunn gjennom lover og regler, og da må vi også forske på disse rettsreglene.

Verktøy som forutsetning for å nå politiske mål

Jussens og rettsvitenskapen har flere formål. Den er et verktøy som fungerer som en forutsetning for å nå alle de ulike politiske målene som settes for innovasjon og konkurranseevne, sikring av velferdstjenester til innbyggerne, inndekning av statens inntekter gjennom skatter og avgifter og det utvidede bærekraftsbegrepet. Siden Maktutredningen ble fremlagt i 2003 har samfunnet i stadig større grad blitt rettsliggjort. Eksempelvis skjer utvidelsen av velferdsstaten gjennom stadig flere plikter for det offentlige og med individuelle rettigheter for den enkelte.  Globale megatrender som migrasjon, klimaendringer, digitalisering, økonomiske nedgangstider og økt konfliktnivå påvirker rammene Norge har for fremtidig regelverksutforming. Og hvor det foreligger svært lite rettsvitenskaplig forskning. Et dagsaktuelt eksempel for Norges del er sanksjonsforskriften i forbindelse med Russlands okkupasjon av Ukraina. Da Norge ikke er medlem av EU, må Norge og alle enkeltmennesker og næringsdrivende håndtere utformingen og tolkningen av dette i direkte møte med Russland. Regelverket er svært komplekst, endres jevnlig og skaper betydelige utfordringer også for større norske selskaper som sliter med å forstå de juridiske implikasjonene for sin virksomhet. I mangelen på at det forefinnes oppdatert forskning om temaet, øker behovet for advokattjenester. For dem som har råd til det.

Innbyggernes rettssikkerhet

Jussen og rettsvitenskapens andre hovedformål er å sikre innbyggernes rettssikkerhet. Rettssikkerhet er en helt grunnleggende forutsetning for innbyggernes tillit. Rettsstaten er under press utenlands, men også i Norge. Mens trenden over lang tid har vært større global spredning av demokratisk styresett og institusjoner, går utviklingen i feil retning i stadig flere land. I Norge har vi fått en lang rekke eksempler på hvor galt det kan gå. Det være seg NAV-skandalen, de mange fellende dommene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i barnevernssaker og i den senere tid flere straffesaksskandaler.  Domstolene spiller en stadig mer perifer rolle i å kontrollere forvaltningens vedtak overfor innbyggerne. I stedet har lovgiver opprettet tallrike klagenemnder som avgjør titusener av saker hvor nesten ingen går videre til domstolene. Hver for seg kan det være rasjonelle grunner til å opprette nemnder, men det skjer uten en overordnet vurdering og uten å diskutere hvordan viktige avgjørelser flyttes ut av domstolene. Når vi skriver 2022 har antallet lover og regler blitt flere og flere og stadig mer kompliserte for folk å forstå. Mens antallet som kan få bistand til rettshjelp har blitt færre og færre. Rettshjelp er ikke bare et nødvendig sosialpolitisk redskap, men forutsetningen for at alle skal få den retten de har krav på. Forskning på effekten av rettshjelp til dem som får er ikke tilgjengelig.

Nærmere 50 % av norske kommuner har ingen ansatte jurister. Samtidig skal kommunene fordele velferdsgoder og sikre at  barnevern, helse og omsorg, personvern, oppvekst og utdannings-lovgivningen følges. Myndighetene har ingen samlet oversikt eller utredet hva dette kan innebære av svikt i rettssikkerhet for innbyggerne. Under korona-epidemien ble det utformet en mengde regelverk på knapp tid med svært inngripende tiltak overfor innbyggerne. Ren rettsvitenskaplig forskning om dette finnes knapt. Vi vet at neste pandemi kommer, men ikke når, og da må vi stå bedre rustet når det skal utarbeides regelverk på kort tid med store ringvirkninger for enkeltpersoner og næringsliv. 

Datasystemer som tar i bruk kunstig intelligens vil i økende grad prege våre hverdagsliv fremover og skape ytterligere press mot rettsstaten. Vi kommer til å se stadig flere juridiske, teknologiske og etiske problemstillinger hvor potensialet for betydelig samfunns­gevinst må veies opp mot grunnleggende personvern­hensyn. Det skaper stort behov for at både fremtidens og nåværende jurister selv må ha en grunnleggende forståelse for teknologien og hvilke muligheter og begrensninger som ligger i lovverket for å regulere og legge til rette bruken av denne. Rettsvitenskaplig forskning om hvordan digitaliseringen påvirker rettssamfunnet, rettsstaten og innbyggerne finnes knapt.

Oppsummering og forslag til prioritering

Langtidsplanen nevner juridisk forskning litt spredt rundt i dokumentet. Dette uten tydelig å adressere hvordan rettsstaten og demokratiet forvitrer internasjonalt og som Norge påvirkes av eller påfører seg selv ved manglende forskning og kunnskap om dette. Vi ønsker at jussens avgjørende rolle for fremtidig kunnskapsutvikling både i policydokumenter, programutvikling og i den interne samtalen på UH-institusjonene gjøres eksplisitt knyttet til dette.

Vi foreslår derfor at den ene tematiske prioriteringen endres til:

Rettsstat, demokrati, tillit og fellesskap

Vi viser til meldingen fra Kunnskapsdepartementet og vil her gi våre innspill i forbindelse med Stortingets behandling.  

I den nye Langtidsplanen er helse tatt inn som en av seks tematiske prioriteringer. Dette er svært positivt. Helse og omsorg er det største tematiske forskningsområdet, og denne nye prioriteringen vil forhåpentligvis gi bedre forutsetninger for å lykkes med helse- og omsorgsutfordringene.  

Samfunnsoppdrag som metode på kreftområdet 

Med den nye Langtidsplanen for forskning og utdanning, signaliserer regjeringen at Norge går fullt inn i EUs fem samfunnsoppdrag, og samtidig utvider med to nye nasjonale samfunnsoppdrag bare for Norge. Kunnskapsdepartementets nye plan understreker viktigheten av at Norge deltar i EUs samfunnsoppdrag på kreft (Mission on Cancer) – en realisering av EUs kreftplan som har som mål å bedre livene til 3 millioner europeere innen 2030. Norge har nå en gyllen mulighet til å gjøre et lignende grep for å samle alle trådene og gi fart til den nasjonale kreftsatsingen. Samtidig som det skjer en stor satsing internasjonalt starter arbeidet opp med å få på plass en ny kreftstrategi i Helse- og omsorgsdepartementet.  

Vi støtter regjeringen forsalg om å bruk samfunnsoppdrag som metode. Med dette som utgangspunkt bør man nå innrette innsatsen på kreftområdet på en måte som speiler ambisjonene og tiltakene i EU, og som setter retning for hele virkemiddelapparatet. Dette vil gi bedre behandling og oppfølging av pasienter og bidra til økt bærekraft og utvikling av norsk helsenæring. Samfunnsoppdragsmodellen fordrer forankring av ansvar på tvers av sektorer. 

Kreftforeningen ber Stortinget sørge for at samfunnsoppdrag som metode og EUs pågående samfunnsoppdrag på kreft blir innlemmet i regjeringens arbeid med ny kreftstrategi.  

Samfunnsoppdrag på inkludering av unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv 

Kreftforeningen applauderer at langtidsplanen inneholder et samfunnsoppdrag om å inkludere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv. 

Det å være tilknyttet arbeidslivet har stor betydning for både samfunnet og enkeltmennesket. I et samfunnsperspektiv er deltakelse i arbeidsliv den viktigste faktoren for å få redusert ulikhet og ha et fungerende velferdssamfunn. For enkeltmenneske henger arbeid i stor grad sammen med identitet, selvbilde og ikke minst livskvalitet og muligheten for selvstendig økonomi. Av de som rammes av kreft er ca. 40% under 65 år, og dermed i yrkesaktiv alder. Over 30% av de som blir syke med kreft er innom NAV og i et løp med arbeidsavklaringspenger før de eventuelt kommer seg tilbake i jobb.  

Kreftforeningen opplever at ungdom og unge voksne synes det er vanskelig å bli inkludert i arbeids- og samfunnsliv etter kreftsykdom, og har mange spørsmål om jobbsøkerprosessen og NAV. I møte med unge kreftrammede opplever vi ofte at de trenger informasjon og støtte til å mestre livet etter kreft. De har mange ulike utfordringer, men fellestrekk hos mange er at de ønsker seg tilbake til en normal hverdag. Tilbake til 100% jobb eller studier. For å mestre veien tilbake og livet etter behandling er det veldig viktig at de som trenger det klarer å orientere seg i jungelen med muligheter og rettigheter. Det er det mange som ikke klarer på egenhånd i dag, spesielt ikke når man er syk og har lite overskudd til å sette seg inn i mye ny informasjon.  

Vi ber Stortinget sørge for at samfunnsoppdraget sikrer at det kommer forskningsmidler for å identifisere utfordringer og suksesskriterier for god inkludering av unge rammet av kreft og annen alvorlig sykdom i utdanning, arbeid og samfunnsliv.     

Helsedata  

Bedre helsedata og  helse- og registerdata gjennom forskning kan bidra til bedre kvalitet i tjenestene, bedre oversikt over risiko- og påvirkningsfaktorer for folkehelsen og utvikling av ny og effektiv behandling. Kreftforeningen slutter seg til Langtidsplanens vurderinger. For å gjøre helsedata til forskning og innovasjon mer tilgjengelig er det imidlertid behov for prioritering av formål. Helsedataprogrammet lyktes ikke, fordi det skulle dekke alles behov. Forslag for å gjøre helsedata mer tilgjengelig kan blant annet være:   

• Bruke helsenæringsmeldingen fra NFD og HOD som bakgrunn.   
• Bruke offentlige midler der de kan matches av private, for å få raskere og bedre dokumentasjon av legemidler og medisinsk utstyr.  
• Metodene kan også brukes til å se på bruk/effekt av eksisterende legemidler/utstyr i helsevesenet, og slik bidra til kunnskap, eller til å kutte bruk der det ikke trengs.  
• Dette kan snevres inn ved å først konsentrere seg om samfunnsoppdrag som metode på kreftområdet.  

NITO er Norges største organisasjon for ingeniører og teknologer med bachelor, master og høyere grad. Vi har 100 000 medlemmer fra alle sektorer i arbeidslivet. Blant disse er 15000 studenter. 

Regjeringen har lagt fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning som i stor grad bygger på den forrige. Dette gir forutsigbarhet og langsiktighet for sektoren, men det er grunn til bekymring at det ikke følger friske midler med den oppdaterte langtidsplanen. Regjeringen har nylig forsterket sitt klimamål for 2030, og dersom Norge skal nå det lovfestede målet om å bli et lavutslippssamfunn i 2050 er ingen tvil om at utvikling av ny teknologi er nødvendig. Det fordrer en prioritert innsats på virkemidler som kan bidra til å utvikle de løsningene vi ikke har i dag, men som vi trenger framover når vi skal nå disse målene.

I forrige periode fulgte det med økonomiske opptrappingsplaner for flere av satsningene i langtidsplanen. Disse var viktige og riktige, deriblant teknologiløftet på 800 mill. kroner og kvalitet i høyere utdanning på 250 mill. kroner. NITO mener disse satsingene burde videreføres med nye midler.

Høyere utdanning i langtidsplanen

Langtidsplanen har hatt en utydelig rolle i styringen av høyere utdanning, utover kvalitetssatsingen med opptrappingsplan i forrige planperiode. NITO er svært spent på i hvilken grad den nye langtidsplanen vil være førende for utdanningssiden av universitets- og høyskolesektoren utover søkelyset på kvalitet. Kvalitetssatsingen må også underbygges med økte bevilgninger.

Regjeringen gir signaler om økt dimensjonering av utdanningene ut fra arbeidsmarkedsbehov og ønsker å styrke kunnskapsgrunnlaget for dette. Imidlertid viser omtalen i kap. 4.1 at regjeringen fremdeles legger vekt på studentenes etterspørsel og universiteter og høyskolers ansvar for selv å dimensjonere utdanningstilbudene. Dette er langt fra tilstrekkelig for å sikre at arbeidslivet får tak i den kompetansen det trenger.

Etter- og videreutdanning

I dagens samfunn hvor det meste utvikles i raskt tempo, er det viktig å ha riktig etter- og videreutdanning tilgjengelig. Dette for å sikre at arbeidstakere ikke «går ut på dato» på grunn av manglende kompetanse. Til tross for at en satsing på livslang læring er et uttalt politisk mål for regjeringen, får livslang læring liten plass i langtidsplanen. NITO mener det er behov for bedre virkemidler og insentiver overfor UH-sektoren, slik at tilbudet styrkes og breddes ut innen flere områder. Dette er viktig for å sikre fremtidens kompetansebehov, samt treffe arbeidslivets behov.

Forskningsrådet og gjennomgang av forskningssystemet

Det er positivt at regjeringen varsler en gjennomgang av forskningssystemet.  Institusjonene må sikres forutsigbare rammebetingelser gjennom en stabil grunnbevilgning til forskningsinfrastruktur. For å sikre nødvendig utstyr til kostnadskrevende forskning og profesjonsutdanning må det gis økte bevilgninger uavhengig av forskningsproduksjon eller produksjon av studiepoeng. Det må også avsettes et større engangsbeløp for å hente igjen etterslepet i investeringer i infrastruktur for teknologitunge fag på universitetene og høyskolene. NITO mener bevilgningene til Forskningsrådet bør økes for å sikre at forskning av svært høy kvalitet finansieres, men også for å sikre at en større andel av de totale FoU-bevilgningene brukes i henhold til regjeringens politikk. Flere departementer utmerker seg med lav bevilgning til forskning gjennom Forskningsrådet, også blant de som i utgangspunktet bruker mye midler til FoU.

Tematiske satsninger

NITO mener de tematiske satsningene i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er gode. De målrettede samfunnsoppdragene er viktige områder, men det er litt uklart hvordan disse skal organiseres og hvilken budsjettmessig betydning de får. Slike banebrytende satsinger må rigges slik at det forplikter og forankrer både virkemiddelapparatet og de aktørene som skal bidra. NITO mener dessuten det er behov for et samfunnsoppdrag knyttet til omstilling av norsk olje- og gassøkonomi til en grønn økonomi. Dette er svært relevant for å nå målet om å øke eksporten utenom olje og gass med 50 prosent innen 2030. For å lykkes vil omstilling av kompetanse være en viktig faktor.

Helse
NITO er positive til helse som et eget satsingsområde i langtidsplanen. Vi savner imidlertid en tydeligere satsing på helseteknologi. Alle helseforetak bør ha en langsiktig innovasjonsstrategi som sikrer implementering av ny teknologi, innovasjon i tjenester og etablering av innovative miljøer.  Det er viktig med gode rammebetingelser, tydelige ansvarslinjer og desentralisert samarbeid.

Helsesektoren er avhengig av ingeniører og teknologer på alle nivåer. De har avgjørende kompetanse for helsetjenesten og behovet øker i takt med innføringen av ny avansert teknologi. Samtidig vet vi at det er et udekket behov for bioingeniører, ortopediingeniører, medisinsk teknisk personell og IKT-ingeniører.

Regjeringen vil prioritere profesjonsfag som er viktige for personellutfordringen i helse- og omsorgstjenestene, særlig innenfor psykisk helse og rus. Det er viktig at små yrkesgrupper ikke overses i denne sammenhengen. Det er generelt vanskelig å få besatt bioingeniørstillinger i alle helseregioner. Et eksempel er fødetilbudet på Stokmarknes, der mangel på bioingeniører gjorde at tilbudet nylig ble redusert.

Digitalisering
Satsingen på muliggjørende og industrielle teknologier krever et bredt spekter av IKT-kompetanse. En rapport utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse[1] viser at sysselsatte med IKT-utdanning har økt fem ganger mer enn den generelle sysselsettingen de siste årene. IKT har bidratt til 80 prosent av den samlede produktivitetsøkningen i økonomien og vil ha en avgjørende rolle i omstillingsutfordringene Norge står overfor.  Ifølge rapporten kommer Norge til å ha behov for 40 000 flere arbeidstakere med IKT-utdanning fram mot 2030. I dag må mye kompetanse hentes utenfra, gjennom arbeidsinnvandring, tjenesteimport og outsourcing. Spisskompetanse er særlig etterspurt, noe som tar lang tid å utvikle gjennom utdanningssystem og arbeidserfaring.   

Kompetansebehov for grønn vekst
Dersom vi skal nå klimamålene kreves en rask, grønn omstilling av økonomien og måtene vi bruker og produserer energi på. Overgangen til et lavutslippssamfunn er en utfordring, men gir også store muligheter for ny verdiskaping og nye arbeidsplasser. For å lykkes er vi imidlertid helt avhengig av tilgang til relevant kompetanse. Ingeniør- og teknologikompetanse blir svært viktig i denne omstillingen, en kompetanse det er stor mangel på i dag.

Regjeringen forventer at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger følger opp den tematiske prioriteringen av klima, miljø og energi og bidrar til å dekke kunnskaps- og kompetansebehovene innen grønn og bærekraftig omstilling. Dette mener NITO er positivt. I den sammenheng viser en ny rapport fra Menon Economics[2] at Norge vil ha behov for opp mot 6.000 nye ingeniører fram mot 2030 innen de tre områdene havvind, hydrogen og batteriteknologi. Dette kommer på toppen av et udekket ingeniørbehov i andre næringer, og kan i verste fall føre til at Norge ikke får realisert de mulighetene som ligger i disse viktige områdene. Det er kort tid til 2030, og behovet for ingeniører i de nye grønne næringene vil øke ytterligere etter 2030.

Trond Markussen, President
Helene Gundersen, Leder NITO studentene

[1] Behov for og tilbud av IKT-kompetanse: https://www.nito.no/politikk/undersokelser/norges-behov-for-ikt-kompetanse-i-dag-og-framover/  

[2] Ingeniørbehov i grønne næringer: https://www.nito.no/politikk/undersokelser/ny-rapport-om-ingeniorbehov-i-gronne-naringer/  

Energi Norge takker for muligheten til å gi innspill til Regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning. (Energi Norge blir Fornybar Norge fra 1.1.2023)

Energi Norge er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for norsk fornybarnæring. Energi Norge representerer ca. 300 bedrifter som produserer, frakter og selger strøm og varme. Medlemsbedriftene står for nesten all kraftproduksjonen og dekker 90 prosent av nettkundene i Norge. Energi Norges visjon er at Norge skal bli verdens første fornybare og fullelektriske samfunn. Visjonens begrunnelse ligger i at elektrifiseringen er det viktigste virkemiddelet for å realisere lavutslippssamfunnet, og at dette vil skape store verdier for samfunnet.

Vi viser også til NHO sitt innspill til Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, som vi støtter. Vi er i likhet med NHO skuffet over at langtidsplanen ikke legger opp til opptrappingsplaner, slik som de forrige planene har hatt. Dette svekker planen som styringsverktøy.

Det legges et stort arbeid ned i de ulike 21 strategiene. Hver av disse strategiene har en opptrappingsplan for sine områder. Vi viser til Energi21 som kommer med følgende anbefaling: "Energi21 anbefaler et krav om samarbeid mellom departementenes 21-prosesser for å sikre harmonisering av strategiske anbefalinger der det er relevant. Samarbeid og kompetanseflyt mellom 21-prosessene vil sikre en helhetlig kunnskapsutvikling på tvers av industrier og sektorer"

Energi Norge mener at det må gjøres en forsterket innsats innenfor klima, miljø og miljøvennlig energi. En vil trenge et betydelig løft for en grønn omstilling. Forskning på energisystem, vannkraft, fornybar energi og det grønne skifte må igjen få et løft på størrelse med klimaforliket i 2008, da satsingen på fornybar energi ble 3 doblet. Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) er et godt tiltak, som bør videreføres og styrkes framover.

Med referanse til Perspektivmelding, NHOs/LOs felles Energi- og Industripolitiske plattform, Energi og Industrimeldingen «Energi til Arbeid» og siste IPCC-rapport, er den grønne omstillingen så omfattende og viktig for Norge at den samlede innsatsen innen forskning og innovasjon må økes kraftig.

Energi21 mener Norge kan utvikle et energisystem som både kan bidra nasjonalt og internasjonalt. Bidrag kan komme i form av fornybar og klimavennlig energi, industrialisering og næringsutvikling og sist, men ikke minst et energisystem med forutsigbar energiforsyning med riktig kvalitet.

Vannkraften er ryggraden i energisystemet vårt, og avgjørende for energiforsyningen i Norge. Det å sette av midler til forskning på vannkraft og fornybar energi, energisystemet, kraftnettet og komponentene i nettet er viktig for å opprettholde et trygt og sikkert nett med nok kapasitet til å elektrifisere Norge.

Vi viser til IEA rapport om vannkraft, som sier at vannkraften vil spille en avgjørende rolle for å nå nullutslipp i 20150. Det vil kreve en nesten dobling av installert effekt. https://www.iea.org/reports/net-zero-by-2050

For å bli verdensledende innen fornybar energi må bevilgninger til EnergiX, økes betraktelig framover. Energi21 anbefaler sterk vekst i budsjettnivået til forskningsprogrammene ENERGIX i perioden 2023-2026. Budsjettveksten bør prioritere forsknings- og innovasjonsprosjekter med tydelig næringsutviklingsprofil og kommersielle muligheter.

Forslag til Mission

Energi Norge mener at det bør legges opp til flere Mission, enn de to som er nevnt i langtidsplanen. Vi har følgende forslag til nye Mission:

Norge som grønn energi- og industrinasjon:

Begrunnelsen for ovennevnte mission består i at en raskere omstilling av det norske energisystemet kan bidra til å skape nye næringsveier for Norge – særlig innen teknologiutvikling: Løsningene som ligger i å elektrifisere transport, - bygg-, industri, - og energisektoren har store, globale kommersielle potensialer. Organiseringen av markedet er essensielt for å involvere og engasjere kundene i elektrifiseringen fremover. For at Norge skal bli en grønn energi- og industrinasjon, er vi også avhengig av nok fornybar energi, og energiforskning vil derfor stå helt sentralt for å elektrifisere Norge og nå klimamålene. 

Digital Transformasjon

Digitalisering treffer alle bransjer. Det er viktig at en kobler domenekunnskap innen et fagfelt med ekspertkunnskap innen IKT/digitalisering, slik at ulike bransjer kan ta i bruk ny teknologi. Energi Norge mener programmer med korttidshorisont (fra 1/2årtil 2år) og mer teknologiutvikling kan være en god vei å gå, og mener dagens virkemiddelapparat ikke har gode nok tilskuddsordninger for teknologi-utviklingsprogrammer.

Ny realfagsstrategi

En egen realfagsstrategi må igjen utvikles og etableres for å legge en plan for hvordan en kan rekruttere flere unge til tekniske utdanninger. Arbeidet må være helhetlig og teknologifag bør bli egne fag både på barne- og ungdomskolen. Vi viser også til anbefalinger som Digital21 og Energi21 har trukket fram i sine strategier, og som vi støtter: 

• Økt antall studieplasser i STEM-fagene (Digital21's anbefaling)
• Heve finansieringskategori for ingeniør- og teknologistudier (Digital21's anbefaling)
• Etablere skalerbare etterutdanningstilbud i IKT for yrkesaktive (Digital21's anbefaling)
• Kontinuerlig samarbeid mellom næringsliv og akademia om utdanningsopplegg og læringsmål. (Energi21's anbefaling)
• Mer praksis i næringslivet integrert i utdanningsprogrammene. Dette gjelder samtlige utdanningsnivåer. (Energi21's anbefaling)
• Styrke satsingen på nærings Ph.d. og industrirelevant masterutdanning. (Energi21's anbefaling)
• Integrere IKT-kompetanse i energifaglige utdanninger og sikre kandidater med relevant digitalkompetanse (Energi21's anbefaling)

Vi takker for muligheten til å komme med innspill, og vil gjerne utdype våre syspunkter i den muntlige høringen 5.januar.  

Vennlig hilsen Energi Norge

Unio sender med dette sitt innspel til Meld. St. 5 (2022-2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032.

Hovudmålet med Langtidsplanen for forsking og høgare utdanning er å sikre stabile prioriteringar til forsking og høgare utdanning over tid.

Pandemi, krig og klima-, miljø og energikriser pregar samfunnet vårt i stor grad. For å takle desse og komande krisar, må vi sikre god beredskap og tillit i samfunnet. Meir forsking på desse områda er avgjerande for at vi framleis skal ha eit demokratisk og berekraftig samfunn med høg tillit, god beredskap og ikkje minst gode offentlege velferdstenester. 

Regjeringa har lagt fram ei ambisiøs melding om forsking og høgare utdanning, med seks viktige tematiske prioriteringar. Unio er nøgd med at meldinga inneheld nye tema som helse, samfunnssikkerheit, beredskap, tillit og fellesskap. Dette er tema Unio fremma som prioriterte område i sitt innspel til langtidsplanen. Forsking på desse områda krev bredde i fagmiljøa, og vi har merka oss at regjeringa omtalar dei humanistiske og samfunnsvitskapelege faga som viktige for forsking på beredskap, tillit og fellesskap.

Den største innvendinga Unio har til langtidsplanen, er at han ikkje har opptrappingsplanar for finansiering av forsking og høgare utdanning. Langtidsplanen slår fast at forsking og høgare utdanning er viktigare enn nokon gong, men til tross for dette skal store samfunnsutfordringar løysast gjennom omprioriteringar, ikkje vekst. Når omprioriteringane blir knytt til dei årlege budsjetta, som regjeringa har sagt skal bli strammare, fungerer ikkje langtidsplanen lenger som eit føreseieleg verktøy for forsking. Dei store ambisjonane om meir forskingsbasert kunnskap som planen inneheld, kan ikkje realiserast utan tydelege og forpliktande opptrappingsplanar for finansiering av forsking.

Regjeringa har som mål at 3 prosent av BNP skal gå til FoU, og at det offentlege skal bidra til 1 prosent av dette. I avsnittet om økonomiske og administrative konsekvensar viser regjeringa at ho ikkje når målet om 1 prosent i 2023. Unio har i innspel til statsbudsjettet for 2023 bede om at statens del av FoU må trappast opp til 1,5 prosent i denne stortingsperioden.

Unio ber derfor Utdannings- og forskingskomitéen om å samarbeide om ein forpliktande opptrappingsplan av den offentlege forskingsinnsatsen til 1,5 prosent av BNP. Planen må sikre god finansiering til dei humanistiske og samfunnsvitskapelege faga, og sikre fortsett solide og tverrfaglege forskingsmiljø som kan bidra til å løyse dei store samfunnsutfordringane.

Regjeringa lanserer to nye prioriteringar i planen som dei kallar målretta samfunnsoppdrag. Eit av oppdraga er knytt til å inkludere fleire barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Unio støttar ei meir målretta satsing på dette området, men planen er førebels så vag på korleis oppdraga skal utformast, at det er vanskeleg å ta stilling til dei. Unio meiner det er uklart kva for status og prioritering dei to samfunnsoppdraga skal ha, i forhold til dei seks prioriterte områda. Utdanning og kompetanse er avgjerande for at vi skal løyse store samfunnsutfordringar. I lys av dette meiner vi at utdanning og synleggjering av forskingsbaserte lærarutdanningar må inn i planen som eit av dei prioriterte områda.

I Unios innspel til arbeidet med langtidsplanen råda vi til at planen må ha konkrete, tydelege og forpliktande tiltak som sikrar rekruttering og gode løns- og arbeidsvilkår i høgare utdanning. Ei fersk undersøking frå Forskarforbundet viser at mange vurderer å slutte i akademia, og at dei ikkje vil råde andre unge til ei forskarkarriere. Dette gir grunn til uro, og Unio ber Utdannings- og forskingskomiteen om å styrke satsinga på rekruttering og gode løns- og arbeidsforhold i akademia.

Kvalitet i høyere utdanning

I både den nåværende og foreslåtte langtidsplanen har NSO etterlyst et større fokus på høyere utdanning. Økt kunnskap og kompetanse er nøkler for å sikre en god utvikling av samfunnet, og satsning på utdanning og forskning er derfor avgjørende for at vi skal bygge og omstille Norge, fra et fossilt samfunn til et kunnskapssamfunn. Vi mener at langtidsplanen i større grad må sette konkrete mål for økt kvalitet i høyere utdanning, hvordan høyere utdanning, forskning og innovasjon henger sammen - og hvordan nettopp denne sammenhengen kan brukes for å nå de langsiktige målene for både forskning og høyere utdanning. Dette er noe vi etterlyser i foreslått plan.

For NSO er det viktig at utdanning først og fremst skal være av høy kvalitet. Derfor syns vi det er problematisk at regjeringen i større grad er opptatt av fleksible og desentraliserte studietilbud, enn tilbud av høy kvalitet. Studenter ved norske utdanningsinstitusjoner har krav på å møte varierte læringstilbud, et trygt og stabilt læringsmiljø og forutsigbare rammer for studiesituasjon. NSO etterlyser et økt fokus på kvalitet i høyere utdanning i forslaget til ny langtidsplan.

Et annet fraværende aspekt, er internasjonalisering av og i utdanning. Samarbeid med de fremste fagmiljøer i utlandet om både forskning og utdanning er en forutsetning for å svare på globale utfordringer. Faglige prosjekter, studentutveksling og gjesteforelesninger er eksempler på internasjonale samarbeidsformer som øker utdanningskvaliteten. Vi etterlyser derfor konkrete tiltak for økt internasjonalisering av og i høyere utdanning.

 Privat innflytelse og finansiering av forskning

NSO ser på de tydelige signalene i LTP om økt privat finansiering av FoU, både med bekymring og optimisme. Det er viktig og nødvendig at næringslivet er med på å finansiere forskning og utvikling. Likevel, savner vi rammer for de etiske utfordringene private interesser bringer med seg, og spesielt hva som vil skje med akademisk frihet og integritet. Dette kan også påvirke hvilke bransjer og næringer som har økonomiske forutsetninger for å finansiere FoU, som igjen kan påvirke hvilke bransjer og næringer som utvikler seg, og deretter kan påvirke dimensjoneringen av studietilbudet. Privat finansiering av FoU skjer ikke av seg selv, og det er viktig at regjeringen utarbeider politikk og enkle systemer for finansiering. Her er det helt nødvendig at sektoren selv får være med å definere forventninger og retningslinjer knyttet til likhet, effektivitet og samfunnsnytte.

Samtidig ønsker NSO en sterk og stabil offentlig finansiering av sektoren. Offentlig finansiert forskning er en spesielt viktig forutsetning for mindre, sårbare fagmiljøer. Det kan ikke være slik at det private skal demme opp for det offentliges manglende vilje til å satse på utdanning og forskning.

 Strammere budsjetter – mindre satsingsrom

Regjeringen sender tydelige signaler i LTP om at institusjonene må forberede seg på å gå fra prioriteringer gjennom vekst, til omprioriteringer i eksisterende budsjettrammer. NSO er bekymret for at institusjonene tvinges til å gjøre harde omprioriteringer. Det er viktig å prioritere, også for universitets – og høyskolesektoren. Likevel, frykter vi at det er de viktige studentsakene og læringsmiljø som vil bli nedprioritert. Det fordi vi ikke har de samme rettighetene, de samme fagforeningene og økonomiske insentivene i ryggen i en omprioritering.

Det varsles at vi skal gå fra kapasitetsbygging til kapasitetsutnyttelse. NSO mener at det er helt nødvendig at det offentlige investerer i høyre utdanning, spesielt når vi nå står ovenfor store samfunnsutfordringer. Utdanning, forskning og innovasjon er ikke inflasjonsdrivende, sammenlignet med andre større samfunnsoppgaver. Å investere i kunnskapssamfunnet, vil gi avkastning om flere år, og er derfor helt nødvendig for å kunne møte krisene vi står ovenfor som samfunn.

 Fremtidens kompetansebehov og dimensjonering av studietilbudet

Regjeringen varsler at utsynsmeldingen om fremtidens kompetansebehov skal legges frem i 2023. Her er vi positive til at det skal satses bredt på kompetanse i fremtiden. NSO mener at dimensjoneringen av norsk høyere utdanning skal baseres på en helhetsvurdering, og ikke bare på konkrete framskrivninger av kompetansebehovet i fremtiden. Vi trenger alle typer kompetanser og utdanninger også i fremtiden. Ingen kan spå fremtidens arbeidsmarked om 20 år, og vi vil trenge både generalister og spesialister. Det er også viktig at vi utvikler utdanning, som gir studentene generiske ferdigheter, som kritisk tenkning, uformell læring, problemløsning, digital kompetanse, samhandlingskompetanse og endringskompetanse. Institusjonene, som er nærmest studentene, bør derfor fortsette å selv gjøre vurderingen av hvilke studieprogram de skal tilby.

Vi er bekymret for at det legges fokus på å dimensjonere opp profesjons- og disiplinstudier begrenset til de tematiske områdene i langtidsplanen. Vi bemerker oss at utdanninger innen samfunnsvitenskap og humaniora, ikke blir nevnt som egne satsninger, men som et supplement til de tematiske områdene. Dette er problematisk når det samtidig poengteres at regjeringen ønsker bred satsing på utdanning.

 NORINs innspill til «Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032»

 Forskningsalliansen NORIN består av NIVA, NILU og IFE. Vårt formål er å drive forskning og utvikling innen energi, miljø, klima, samfunnssikkerhet og digitalisering

 Overordnet mener NORIN at det er viktig med langsiktige mål for utviklingen av norsk forskning og at langtidsplanen burde være avgjørende for å få til det.

 Generelle punkter:

• Langtidsplanen er svekket i forhold til den forrige perioden siden denne ikke har lagt opp til økonomiske forpliktelser i perioden.
• For å få til det grønne og digitale skiftet må langtidsplanen i vareta mangfoldet i kunnskapssystemet. Instituttsektoren har en langsiktig strategi for kompetanseutvikling og -vedlikehold og har stort sett fast ansatte forskere. Det medfører at sektoren utgjør en viktig og langsiktig kunnskapsbase som offentlig sektor og næringslivet bør ha ambisjon om å utnytte bedre enn i dag, noe langtidsplanen ikke legger opp til.
• Det er viktig å videreutvikle eksisterende fremragende miljøer som har investert store midler over flere ti-år i å utvikle kompetanse, forskningsinfrastruktur, gode relasjoner med offentlig sektor og industrien, i tillegg til internasjonale nettverk. Dette for å ha kunnskapsgrunnlaget Norge trenger for å omstille seg.

2            Overordnede mål

2.1         Styrket konkurransekraft og innovasjonsevne

NORIN støtter alle de foreslåtte tiltakene, men mener de har en svakhet ved at det ikke ligger økonomiske forpliktelser i planen. NORIN vil kommentarer til følgende tiltak:

• styrke kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken for privat og offentlig sektor
• mobilisere flere aktører i bredden av norsk næringsliv og i offentlig sektor, herunder også kommunesektoren, til å delta og investere mer i forskning og utvikling
• legge mer vekt på å støtte samarbeid mellom næringslivets og forskningsmiljøer i forskningsprosjekter.

Vi vil påpeke at offentlig sektor i en del tilfeller velger å benytte konsulentkontrakt for oppdrag som har stort innslag av forskning. Økt bruk av forskningskontrakten i offentlig sektor vil være et betydelig bidrag for å oppnå disse målene.

NORIN vil påpeke viktigheten av at næringslivet benytter seg av forskningsmiljøer for å styrke konkurransekraften og innovasjonsevnen. Det er en bekymringsfull utvikling at næringslivet reduserer kjøp av FoU-tjenester fra forskningsinstituttene. Dette fører til at offentlig finansiert FoU innlåses i enkeltbedrifter og ikke kommer samfunnet for øvrig til gode, mindre publisering og at man ikke benytter profesjonelle FoU-miljøer. Forskning bygger på tidligere forskning, og det forutsetter publikasjoner. NORIN ser en bekymringsfull utvikling der konsulenter og bedrifter i økende grad mottar offentlige forskningsmidler uten å ha ansatte forskere og heller ikke publiserer. Det er viktig at offentlige FoU-midler legger til rette for at næringslivet aktivt bruker profesjonelle FoU-miljøer for kvalitetssikring og kunnskapsspredning.

3            Tematiske prioriteringer 

3.3        Klima, miljø og energi

3.3.1     Hovedutfordringer og kunnskapsbehov

Forskning innen feltet klima og miljø er avhengig av kunnskap om miljøtilstanden. For å styrke norsk forskning på dette feltet, er det helt avgjørende å prioritere dokumentasjon av og forskning på miljøtilstanden. Videreutvikling av norsk miljøovervåking bør derfor spesifiseres som et viktig tiltak.

NORIN støtter satsingsområdene som langtidsplanen beskriver innen omstilling til et bærekraftig lavutslippssamfunn med satsing på grønt industriløft, økt satsing på fornybar energi, forskning og utvikling av utslippsreduserende teknologier, hydrogen, batteriteknologi, CO2-håndtering og nullutslippstransport. Vi er imidlertid bekymret for at Norge sakker akterut ved at man ikke satser stort nok eller for sent ettersom flere land har kraftig eskalert satsingene og finansiering av grønn og digital omstilling. Det digitale er i for liten grad ivaretatt i Langtidsplanen og utviklingen innen forskning på næringsrettet forskning på digitalisering er pr i dag på et kritisk nivå. Vi vil også understreke viktigheten av at UH-sektoren prioriterer studieplasser innen relevante studieretninger og fag for å øke tilgangen til kompetanse.

3.4         Muliggjørende og industrielle teknologier

NORIN er bekymret for at Norge ikke får tilstrekkelig utnyttet potensialet for norsk næringsliv og FoU-miljøer i Digital Europa ettersom det ikke er budsjettert med egne midler for å dekke avviket mellom tildelinger Digital Europa og kravet om nasjonal med finansiering. Ved å flytte midler fra Forskningsrådets IKT-utlysninger til Digital Europa, flytter man kritiske midler til forskning til implementering som har ett anne formål.  Norsk forskning henger sammen med Digital Europe for implemnetering og man får ikke det nødvendige løftet innen forskning på digitale løsninger for omstillingen av samfunnet.

3.5         Samfunnssikkerhet og beredskap

NORIN mener det er positivt at «Samfunnssikkerhet og beredskap» er en av de tematiske prioriteringene i Langtidsplanen, og at det er blitt mer fokusert. NORIN støtter regjeringens prioriteringer, og vil understreke at instituttsektoren har mye relevant kompetanse og erfaring som det er viktig at Norge bygger videre på og anvender i forsterkingen av samfunnssikkerhet og beredskap.

Korona-pandemien og krigen i Ukraina har vist at samfunnet må forberede seg på å takle kriser som det er vanskelig å forutse. Instituttsektorens styrke er evnen til raskt å utnytte sin opparbeidede kompetanse, forskningsinfrastruktur og internasjonale nettverk til å løse nye problemstillinger. Et av instituttsektorens fortrinn er erfaring med anvendt forskning og utvikling av løsninger som raskt kan implementeres av offentlig og privat sektor. Det er helt nødvendig å etablere samfunnsberedskap for å håndtere nye kriser, og i dette arbeidet vil instituttsektoren være en viktig bidragsyter. Også på dette området er det viktig å utdanne flere kandidater.

5            Et forskningssystem i god balanse

5.3         Utfordringer og problemstillinger

Norge har behov for mangfoldet som finnes i det norske forskningssystemet. Langtidsplanen må ta inn over seg dette mangfoldet og ivareta også de ideelle aktørene som ikke er underlagt KD direkte. I de senere årene har rollefordelingen og balansen mellom instituttsektoren og universitets- og høyskolesektoren blir stadig mer utydelig. NORIN støtter at det legges fram en stortingsmelding hvor et viktig tema er å klargjøre de to sektorenes roller i det norske forskningssystemet, og at man følger OECDs anbefaling om å utnytte potensialet til forskningsinstituttene bedre fremover.

Høring i Meld. St. 5 (2022-2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032

Forskning og utdanning – der behovene finnes?
«Forskning og høyere utdanning er avgjørende for å løse samfunnsutfordringene vi står overfor. Skal vi få til økt verdiskaping i privat og offentlig sektor og samtidig ha god kunnskapsberedskap for kriser som kan treffe oss, trenger vi forskning og høyere utdanning av høy kvalitet som er tilgjengelig der behovene finnes. Dette er bakgrunnen for denne regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning.»  - sitat hentet fra regjeringens presentasjon av langtidsplanen.

Langtidsplanen som nå er lagt frem fremhever behovet for forskning og høyere utdanning av høy kvalitet som er tilgjengelig der behovene finnes. Det krever velfungerende system for samspill og kunnskapsflyt mellom næringer, forsknings- og utdanningsmiljø og offentlig sektor. Langtidsplanen er viktig fordi den legger rammer for en nasjonal prioritering av midler til forskning og utdanning. Skal vi som nasjon lykkes med økt verdiskaping, vekst i eksporten fra fastlandet og hente mer penger fra EUs forskningsprogram, trenger vi som langtidsplanen fremhever; forskning og høyere utdanning der behovene finnes.

Med en så tydelig regional ambisjon i innledningen til langtidsplanen er det derfor overraskende at det regionale perspektivet nesten er fraværende i resten av planen. Regionale forskningsfond (RFF) sin rolle som virkemiddel i den nasjonale forskningstrappa og i innovasjonssystem er sentralt i å lykkes med de nasjonale målene. Dette mener vi fortjener omtale i langtidsplanen.

 Det norske samfunnet blir stadig mer kunnskapsbasert
Fylkeskommunene har et nasjonalt oppdrag som regional utviklingsaktør. Derfor må de ha spillerom og verktøy til å utøve denne rollen, og med det bidra til å forsterke de regionale systemene for innovasjon og FoU. Samspillet i slike innovasjonssystem er helt avgjørende for å lykkes med regional og nasjonal utvikling.

Det norske samfunnet blir stadig mer kunnskapsbasert og vi må sørge for at utdanning, forskning og utvikling er relevant for næringsliv, offentlig sektor og samfunnet ellers. Det betyr at utdannings- og forskningsinstitusjoner er i stand til å levere kunnskap og forskning som er etterspurt i hele landet. Det krever rammevilkår og virkemidler som sørger for at det skjer.

Det fylkeskommunale nivået har vist seg å være godt egnet til å ivareta denne delen av forsknings- og innovasjonspolitikken. Regionale Forskningsfond (RFF) som forvaltes av fylkeskommunene, er et kraftfullt verktøy i arbeidet med å forsterke regionale fortrinn og mobiliserer næringsliv og kommuner til innovasjon, omstilling og bærekraftig utvikling i hele landet. Fylkeskommunenes arbeid med næringsutvikling og FoU, samt bestillingen til RFF, er forankret i regionale FoU-strategier. Disse er utarbeidet i tett samarbeid med næringslivet, kommunene, de akademiske institusjonene, samt virkemiddelapparatet. FoU-strategiene prioriterer viktige satsningsområder basert på innsikt og analyser av regionens spesielle utfordringer og fortrinn.

Regionale forskningsfond et viktig og regionalt tilpasset verktøy
RFFs regionalt tilpassede virkemidler kobler regionale og nasjonale FoU-miljø til bedrifter og kommuner som trenger hjelp fra forskere i innovasjon og omstilling. I dette mobiliserings- og koblingsarbeidet brukes bl.a. kompetansemeglere fra FORREGION-programmet som også er et regionalt basert virkemiddel med nasjonal finansiering. Virkemidlene er særlig egnet i tidlige faser av FoU-prosesser, og til å mobilisere nye brukere. Mange av prosjektene som får finansiering fra RFF, videreføres som større FoU-prosjekt med støtte fra Forskningsrådet og EU. Eksterne evalueringer (NIFU 2013, Samfunnsøkonomisk analyse 2017, Oxford Research 2021) viser at RFF:

• mobiliserer nye aktører til forskning samtidig som prosjektene holder tilsvarende kvalitet som for andre nasjonale finansieringsordninger for FoU.
• har en unik nærhet til søkerne og komplementerer det øvrige virkemiddelapparatet innenfor FoU 
• bidrar til innovasjon og utvikling i både nye og etablerte bedrifter så vel som i offentlig sektor, i form av nye eller forbedrede prosesser, varer og/eller tjenester
• bidrar til å utvikle regionenes innovasjonssystemer og til kunnskapsbygging på tvers av bransjer og sektorer.
• har en utløsende effekt og bidrar til godt samspill med nasjonale og internasjonale forskningsprogram

 De ulike regionale satsingene underbygger ambisjonene for forsknings- og innovasjonspolitikken i hele landet. Den vesentlige reduksjonen av midler til RFF de siste årene, vil imidlertid svekke evnen til nå målet om økt forskningsbasert innovasjon i nærings- og samfunnslivet og forventningene som er nedfelt i forskriften for ordningen.

Samspill i innovasjonssystem gir kunnskapsbasert utvikling
Et demokratisk og bærekraftig samfunn med høy verdiskaping og gode offentlige tjenester over hele landet, er sentrale mål for regjeringen. Den nasjonale forsknings- og innovasjonspolitikken må ta utgangspunkt i og vise til de regionale utfordringene, mulighetene og fortrinnene. Det er i de regionale systemene for FoU og innovasjon man besitter kjennskap og har forutsetninger for å iverksette hensiktsmessig samspill og utvikling, og dermed kan realisere det store potensialet for økt verdiskaping.

Ambisjonene i langtidsplanen må i større grad rette seg mot mulighetene som ligger i regionene, og bygge videre på de nasjonale og regionale strukturene som finnes for FoU og innovasjon. Slik kan vi sammen få til en kunnskapsbasert grønn omstilling og bærekraftig utvikling i alle landets regioner.

 
Vårt innspill til langtidsplanen er derfor at:

Politikken for forskning og høyrere utdanning må forsterke regionale fortrinn om man skal nå de nasjonale målsetningene. Innsats må tilpasses norske regionenes ulike utfordringer og muligheter. Regionale Forskningsfond (RFF) er et kraftfullt verktøy i så måte. De mobiliserer næringsliv og kommuner til forskningsbasert innovasjon i hele landet. RFF utfyller de nasjonale og internasjonale finansieringsordningene, og inngår som en viktig del av de regionale og nasjonale innovasjonssystemene.

 
På vegne av Regionale Forskningsfond i Norge

Per Olav Hopsø

Styreleder i RFF Trøndelag og

Leder av hovedutvalg næring i Trøndelag

Høringsnotat om langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023-2032 

Her er Universitets- og høgskolerådets (UHR) innspill til Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023-2032. Dersom det er ønske om ytterligere informasjon, er vi gjerne behjelpelige med det.  

1. Langtidsplanen som budsjett- og styringsverktøy er svekket

UHRs største innvending mot den nye langtidsplanen er at den er betydelig svekket som budsjett- og styringsverktøy. De to foregående langtidsplanene har inneholdt tydelige budsjettprioriteringer som har satt retningen for investeringer i forskning og høyere utdanning gjennom en fireårsperiode. Det har bidratt til en tydelig kurs og til mer forutsigbare rammer for kunnskapssektoren. Langtidsplanen som nå er lagt frem inneholder ingen slike koblinger til budsjettet. UHR mener at regjeringen burde ha pekt ut noen konkrete innsatsområder i denne planen, selv om budsjettene fremover ventes å bli strammere enn for noen år tilbake. Regjeringens høye ambisjoner på grønn og digital bærekraftig omstilling forutsetter en prioritering av og satsing på kunnskap også fremover.

UHR registrerer at målet om at 3 prosent av BNP skal gå til FoU innen 2030 opprettholdes i den nye langtidsplanen. Ressursmålet innebærer at 1 prosent av FoU-investeringene skal komme fra offentlig finansiering og 2 prosent fra næringslivet. Regjeringen varsler at de vil legge frem en strategi for hvordan 2 prosent-målet for næringslivet skal nås, og UHR ønsker dette arbeidet velkommen. Det må imidlertid ikke undergrave ansvaret det offentlige har for å bidra til ressursmålet. Den offentlige FoU-innsatsen er anslått til å utgjøre bare 0,77 prosent av BNP i statsbudsjettet for 2023. Regjeringen skriver i langtidsplanen at ressursmålet må «vurderes over tid og med utgangspunkt i en normalsituasjon, ikke i unntakssituasjoner som gir sterke positive eller negative utslag». UHR forventer at regjeringen opprettholder 1 prosent-målet også når normalsituasjonen fremover forventes å innebære strammere offentlige budsjetter.

I UHRs høringsuttalelse til rapporten fra ekspertutvalget om finansiering av universiteter og høyskoler (Hatlen-utvalget) uttrykte UHR støtte til å knytte Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning tettere til utviklingsavtalene og det øvrige styringssystemet. Slik langtidsplanen nå er fremlagt, er det imidlertid vanskelig å se hvordan den skal kunne bli et nyttig verktøy i styringen av universitets- og høgskolesektoren. Til det er den for vag og uforpliktende.

2. Langtidsplanen er for svak på internasjonalt kunnskapssamarbeid

Regjeringen skriver i langtidsplanen at Norges utdannings- og forskningssamarbeid med Europa og prioriterte partnerland utenfor EU skal videreføres og utvikles. Planen er imidlertid gjennomgående nasjonalt fokusert og lite konkret på hvordan det internasjonale samarbeidet skal utvikles videre. Å utvikle internasjonale nettverk og samarbeid, og det å vinne frem i internasjonale konkurransearenaer er ressurskrevende. Det innebærer målrettet arbeid over flere år. I UHR sitt innspill til statsbudsjettet for 2024 er internasjonalt samarbeid prioritert. Regjeringens høye ambisjoner for hva norske forskningsmiljøer skal hente hjem fra Horisont Europa må følges opp med en helhetlig satsing på insentiver og virkemidler her hjemme. Satsingen European Universities er også ressurskrevende. UHR har også bedt regjeringen om å legge til rette for globalt kunnskapssamarbeid og styrke de virkemidlene som gjør slikt samarbeid mulig. Dette er betydelig svekket i statsbudsjettet for 2023.

UHR mener det er uheldig at langtidsplanen ikke lenger har som et uttalt mål at det skal utvikles flere fremragende fagmiljøer. Å utvikle og opprettholde fagmiljøer i det internasjonale toppsjiktet krever langsiktighet og forutsigbare rammevilkår over svært mange år. Det er viktig at dette er høyt prioritert fra regjeringen for at det skal lykkes. UHR mener at den kommende stortingsmeldingen om forskningssystemet bør se på ulike mekanismer for å ivareta den langsiktige, grunnleggende forskningen. UHR bidrar gjerne med forslag til hvordan dette kan gjøres.

3. Samspillet forskning, utdanning og innovasjon

UHR er positive til at både høyere utdanning og innovasjon synes å være noe mer integrert i planen denne gangen. Samtidig er planen utydelig på hva UH-institusjonenes rolle er i arbeidet med å realisere langtidsplanens ambisjoner. Universitetene og høyskolene bidrar til hele samfunnet og dekker hele spekteret fra utdanning, forskning og forskningsdrevet innovasjon. UHR mener at premissene, rammene og mulighetene for UH-sektorens bidrag ikke blir tydeliggjort i tilstrekkelig grad i langtidsplanen. UH-sektoren har viktige samfunnsoppdrag som inkluderer tettere samarbeid med arbeidslivet innen både utdanning, forskning og innovasjon, noe som også ligger til grunn i tildelingsbrevene og i institusjonenes utviklingsavtaler med Kunnskapsdepartementet. Dette burde vært tydeligere også i langtidsplanen, jf. punkt 1 over, om langtidsplanen som styringsverktøy.

UH-sektoren opplever en økende etterspørsel etter samarbeid fra både næringsliv og offentlig sektor. UHR mener derfor at det er urovekkende at Langtidsplanens kapittel 5 tilsynelatende fremstiller sektorens økning i anvendt forskning og samarbeid med arbeidslivet som utfordrende fordi det bidrar til mindre finansiering til instituttsektoren. UHR mener det er lite hensiktsmessig å sette de ulike kunnskapsaktørene opp mot hverandre. I stedet bør langtidsplanen fremme viktigheten av et godt samarbeid mellom aktørene. Godt samarbeid er en forutsetning for å få det beste ut av forskningen samlet sett. For å sikre fortsatt høy kvalitet og relevans i forskning og høyere utdanning, og for å utløse potensialet for innovasjon og verdiskaping fremover, er det også viktig å opprettholde åpne konkurransearenaer som fremmer både radikal og inkrementell nyskaping på tvers av organisasjoner og fagområder. Et forskningssystem som utvikler mulighetene fra UH-sektoren, som fremmer samarbeid og er inkluderende, vil gi grunnlag for bidrag fra ulike aktører og fremme innovasjon og omstilling fremover. UHR ser frem til arbeidet med stortingsmeldingen om forskningssystemet, og forventer at regjeringen vil ha en åpen og tett dialog med aktørene i systemet i forbindelse med meldingen.

4. For lite vekt på generiske ferdigheter og på disiplinfag

UHR mener det er en svakhet ved langtidsplanen at den tilsynelatende legger lite vekt på generiske ferdigheter i utdanningene og på disiplinfagene. Perspektivene som kunst- og kulturfagene bidrar med, er helt fraværende. Dette har vært påpekt som en svakhet også i de foregående langtidsplanene. UH-institusjonene har en viktig rolle som dannelsesinstitusjoner, og denne rollen burde vært omtalt i langtidsplanen.

5. Positive signaler om samfunnsoppdrag

UHR er positive til at regjeringen vil prøve ut to samfunnsoppdrag. UH-institusjonene, med sitt samfunnsoppdrag knyttet til både utdanning, forskning, innovasjon og formidling, må være sentrale bidragsytere i utformingen og iverksettingen av samfunnsoppdragene.  Regjeringen skriver at de i løpet av design- og implementeringsfasen vil sikre god involvering og videreutvikling sammen med virkemiddelapparatet og aktuelle forskningsmiljøer og brukere. UHR ser frem til å bli involvert i dette arbeidet.

16.12.22  

Sunniva Whittaker                                                     Nina Sandberg  

Styreleder                                                                  Generalsekretær  

Universitets- og høgskolerådet (UHR) representerer alle norske universiteter og akkrediterte høyskoler, som samlet har over 42 000 ansatte og 304 000 studenter. 

Langtidsplanen må bidra til at Norge lykkes med omstillingene og når samfunnsmålene

FFA mener LTP er et viktig instrument for å sikre langsiktighet i norsk forskningspolitikk og som prioriteringsverktøy for fellesskapets investering i forskning. Det er positivt at prioriteringene fortsatt rettes mot viktige felles samfunnsutfordringer. Forutsigbarheten som LTP bidrar til, er viktig for aktørene skal bidra effektivt til å utvikle ny kunnskap som er nødvendig for at Norge lykkes i det grønne og digitale skiftet. En suksessfaktor for LTP som styringsdokument er at prioriteringer har vært fulgt opp med finansiering. Vurderinger fra OECD og NIFU bekrefter at prioriteringene i LTP har blitt realisert på de områdene hvor det har vært knytta økonomisk forpliktende opptrappinger til og hvor forskningsmidler er fordelt gjennom Forskningsrådets konkurransearenaer.

FFA savner finansiering og operasjonalisering i ny LTP. Uten forpliktende finansiering i form av opptrappingsplaner eller andre styringsverktøy som er tilstrekkelig for å samordne forskningsinnsats på tvers av departementer og sektorer, er det risiko for at LTP blir et dokument med framtidsvyer, men liten reell effekt. FFA mener at det må tydeliggjøres hva en skal oppnå innenfor de prioriterte områdene og at det må avsettes midler for å nå målene.

Regjeringen har flere strategier og prosesser under arbeid i tillegg til LTP, som eksportstrategi, grønt industriløft, virkemiddelgjennomgang og strategi for at næringslivet skal investere 2% av BNP i forskning. FFA mener at disse prosessene og strategiene som angår forskning og innovasjon må ses i sammenheng underbygge målene i LTP.

Samlet kuttes forskningsbudsjettene i sektordepartementene med nesten 0,5 mrd kr fra 2022 til 2023, det første året i LTPs virkeperiode. Investeringen svekkes på prioriterte områder i LTP. Et eksempel er klima- og energiforskning, et prioritert område hvor Norge har sterke forskningsmiljø. IKT-forskning, som er avgjørende for samfunnets digitalisering, reduseres også. Til sammenligning velger EU å øke sine investeringer i forskning med 1,1% i 2023, med innretning grønn og digital omstilling.

FFA foreslår at

• Stortinget ber regjeringen legge fram økonomisk oppfølging av Langtidsplanen i forbindelse med Statsbudsjettet for 2024.

Forskning skal tas i bruk

En effektiv prioritering av fellesskapets forskningsinvesteringer er viktig når budsjettene er stramme. Finansiering av LTP skal gjøres gjennom omprioriteringer innen eksisterende økonomiske rammer, ikke ved friske midler. FFA mener en må prioritere virkemidler som skaper forskningsaktivitet som ellers ikke ville blitt utført (addisjonalitet), ikke virkemidler som erstatter aktørenes egeninvesteringer. En bør også vurdere hvilke virkemidler som skaper forskningssamarbeid i, og i etterkant av det enkelte prosjekt. Det sikrer at forskningen tas i bruk. Samfunnsutfordringer kan best løses gjennom tverrfaglig samarbeid og i samspill med aktører som tar forskningen i bruk.

En vesentlig del av Norges forskningsbudsjett går til det europeiske forskningssamarbeidet. Vi må sikre at forskningsmiljø, bedrifter og offentlige virksomheter får maksimal nytte av samarbeidet. Europeisk forskningspolitikk og norsk oppfølging bør være tydeligere i LTP og må bli tema i systemmeldingen. Retur-EU ordningen sikrer at norske forskningsinstitutter kan delta i europeiske forskningssamarbeid som Norge er med på å finansiere. Én krone bevilget gjennom Retur-EU henter hjem to kroner fra EU og gir norske miljøer tilgang til forskning til en verdi av ti kroner.

FFA mener det er ambisiøst og bra at regjeringen vil legge frem en strategi for at forskning i næringslivet skal utgjøre 2 prosent av BNP innen 2030. For å nå målet, må virkemidler som bygger samarbeid mellom bedrifter og forskningsmiljø styrkes. Det "nye" næringslivet er i stor grad lite forskningsintensivt. Det ligger et stort potensial i å styrke samarbeidet mellom disse bedriftene og forskningsinstituttene for å øke forskningsinvesteringene og innovasjonstakten i næringslivet, samt spre ny teknologi og nye løsninger.

Det er positivt at en vil etablere norske målrettede samfunnsoppdrag, i tillegg europeiske missions. Samfunnsoppdragene krever en koordinert innsats og ekstra bevilgninger fra sektordepartementet.

Hvis forskningsoppgavene skal finansieres gjennom omprioriteringer, må regjeringen også peke på hvordan. Departementene må vurdere i hvilken grad og hvordan deres samlede forskningsbevilgninger bidrar til LTPs overordnede mål og prioriteringer.

Det pekes i LTP på at virksomhetenes grunnbevilgninger skal gis prioriteringer i tråd med LTP. FFA minner om at grunnbevilgningsnivået er svært ulikt mellom sektorene. FFAs medlemsinstitutter har i gjennomsnitt 10% grunnbevilgning gjennom Forskningsrådet, mens universiteter og høyskoler har i gjennomsnitt 70% grunnbevilgning. I tråd med OECDs anbefalinger mener vi at instituttene gjennom grunnbevilgning må gis økonomiske muskler til å bidra enda mer. Det må etableres en opptrappingsplan for grunnbevilgning til de selvstendige forskningsinstituttene til internasjonalt nivå på 25%, som sum av ordinær grunnbevilgning og Retur-EU. Instituttene deltar gjerne i en diskusjon om hvordan en økt grunnbevilgning kan brukes til å styrke prioriterte områder i LTP.

FFA foreslår at

• Virkemidler som styrker samarbeid mellom næringsliv, offentlige virksomheter og forskningsmiljø styrkes.
• Retur-EU gis en forutsigbar og tilstrekkelig ramme, så den ikke øker risikoen og begrenser forskningsinstituttenes deltagelse i EUs forskningsprogram.
• Hvis det forventes at LTP delvis realiseres gjennom bruk av grunnbevilgninger, må instituttenes grunnbevilgninger trappes opp til internasjonalt nivå på 25%.

 Gjennomgang av det norske forskningssystemet og Forskningsrådets rolle

FFA mener at forskningspolitikken må være kunnskapsbasert. Nødvendig innsikt må innhentes i gjennomgangen av det norske forskningssystemet og Forskningsrådets slik at beslutningsgrunnlaget blir best mulig. FFA ser fram til arbeidet med stortingsmelding om forskningssystemet. Vi mener en må se de ulike delene av forskningssystemet inkl Forskningsrådet og departementene i sammenheng, de utgjør en helhet. Utviklingen i, og vekting mellom de ulike forskningsoppgavene og de forskningsutførende sektorene må vurderes i lys av hvilke samfunnsutfordringer Norge og verden står overfor og hvordan vi sammen best kan bidra til løsninger. Forvaltningens ulike håndtering i form av egenutført forskning, direkte bevilgninger og anskaffet forskning bør vurderes. Forskningssystemet er et økosystem. Diversitet i aktørbildet og diversitet i finansieringskategoriene som treffer de ulike aktørene og samspillet mellom dem, blir viktig.

Et sterkt og forutsigbart NFR er nødvendig for å realisere Langtidsplanens målsettinger og tematiske prioriteringer. NFRs åpne konkurransearenaer gjør at norske forskningsmidler bevilges til forskning basert på forskningens kvalitet og relevans og bidrar til at norske miljøer er konkurransedyktige internasjonalt.

Regjeringen legger i LTP til grunn at departementene og forskningsaktørene prioriterer og samarbeider om å realisere målene. FFA mener at det er for svakt, prioritering må styres. Statsbudsjett for 2023 viser at gode intensjoner ikke er nok, de følges ikke av budsjettprioriteringer. Kunnskapsdepartementet har per i dag ikke myndighet til å koordinere forskningsprioritering og -finansiering på tvers av sektordepartementene. FFA mener at en slik myndighet, og vilje til å utøve den, må plasseres i regjeringen og at den kommende systemmeldingen må adressere dagens styringsutfordringer.

FFA foreslår at:

• Systemgjennomgangen adresserer regjeringens styring for å sikre at norsk forskningsfinansiering prioriteres i tråd med Stortingets og Langtidsplanens overordnede mål og tematiske prioriteringer.
• Norge trenger er sterkt og forutsigbart Forskningsråd som utvikles til fortsatt å løse sine oppgaver på en effektiv måte som sikrer kvalitet og relevans i norsk forskning.

FO er fagforeningen for sosialarbeidere. FO organiserer nærmere 35 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.

Vi har medlemmer i både velferdstjenestene og profesjonsutdanningene i barnevern, sosialt arbeid og vernepleie. Flere av områdene som trekkes fram i meldinga har stor relevans for utviklingen av både velferdstjenestene og profesjonsutdanningene vi representerer.

Langtidsplanen inneholder seks tematiske prioriteringer og to målrettede samfunnsoppdrag. FO ønsker i vårt høringsinnspill å kommentere på fire av prioriteringene og et av de to nevnte samfunnsoppdragene. Disse fem områdene mener vi også i stor grad henger sammen.

Helse

Ifølge stortingsmeldinga er psykiske lidelser blant våre store

folkehelseutfordringer. Meldinga slår fast at det er behov for mer kunnskap om årsakene til økningen i psykiske plager, konsekvensene av utviklingen og hvilke tiltak som kan iverksettes. Det vises også til erfaringer etter koronapandemien som vi må lære av.  Ikke minst har smitteverntiltak knyttet til korona pandemien vist seg å ha store psykososiale konsekvenser for mange.

Forskning knyttet til helse må derfor ha en sosial dimensjon som innebefatter ulike levekårsutfordringer.

Det betyr at prioritering i punkt 3.2.2 av

-           tverrfaglig forskning i et helse-perspektiv

-           forskning på, i og om den kommunale helse- og omsorgstjenesten

må ha et sosialt perspektiv som blant annet omfatter hvilke konsekvenser levekårsutfordringer og sosiale forhold har for helsa.

Det er positivt at regjeringas prioriteringer innenfor høyere utdanning er å:

-           arbeide for økt kvalitet og kapasitet i praksisstudiene i kommunene, blant annet gjennom oppfølging av den bilaterale samarbeidsavtalen mellom regjeringen og KS

-           prioritere profesjonsfag som er viktige for personellutfordring i helse- og omsorgstjenestene, særlig innenfor psykisk helse og rus.

Utfordringer knyttet til kvalitet og innhold i sosialarbeiderutdanningene vi representerer er godt kjent. Det gjelder ikke minst store utfordringer relatert til praksis. Vi forventer at dette også blir tema i den kommende stortingsmeldinga om profesjonsutdanningene.

Beredskap

Regjeringa skriver at vi må være forberedt på ulike kriser - utløst av ulike årsaker. Ingen kriser er like, men det de har felles er at de rammer skjevt og har en sosial dimensjon. Uavhengig av om krisen skyldes virus, krig eller klimaendringer vil den alltid gi sosiale konsekvenser, ramme sosialt skjevt og forsterke sosiale problemer.

Noen av konsekvensene av de inngripende smitteverntiltakene under pandemien var en risiko for økt utenforskap, ensomhet og manglende tilhørighet. Mange ungdommer ble sittende hjemme og mange sliter fortsatt med å komme seg i gang med skolegang/studier igjen.

Seinest var dette tema i Dagsrevyinnslag 12. des hvor det kom fram at mange elever på yrkesfag sliter med overgangen fra skole til jobb etter pandemien. Frafall fra utdanningsløp øker risikoen for utenforskap, isolasjon, håpløshet og mangel på korrigering. Dette er tilstander som har vært kjennetegn ved de som har utført terrorangrep og lignende angrep som 22. juli og på moskeen i Bærum.

PSTs trusselvurdering fra 2021 vektla at flere vil radikaliseres til høyreekstremisme i 2021:

«For det første ligger høyreekstreme ytringer og propaganda lett tilgjengelig på internett. For det andre har Covid-19 skapt større usikkerhet i samfunnet, blant annet knyttet til økonomi og arbeidsledighet. Sosial isolasjon kan bidra til at flere bruker tid på internett. Enkelte kan trekkes mot mer ekstreme fora».

Vi registrerer at det under 3.5.1.8 Kunnskap i kriser står at «vi trenger bedre beredskap for å håndtere kunnskapsbehov når det oppstår krise, inkludert om psykososial beredskap». I den forbindelse savner vi under 3.5.2 Tiltak og oppfølging noe initiert forskning knyttet til denne problematikken og velferdstjenestenes rolle i dette arbeidet.

Tillit og fellesskap

Regjeringa beskriver tre hovedutfordringer når det gjelder tillit og fellesskap. De skriver at vi trenger et bedre kunnskapsgrunnlag for å:

1. sikre deltagelse og mangfold
2. motvirke utenforskap
3. utvikle offentlig sektor

Betydningen av tverrfaglig tilnærming med bidrag fra særlig humaniora, samfunnsvitenskap og profesjonene blir vektlagt, og det er positivt.  Det må legges til rette for både grunnforskning og anvendt forskning hvor velferdstjenestene er involvert.   Profesjonsutdanningene vi representerer har kostnadskrevende undervisningsformer og forutsetter bedre finansiering enn i dag. FO forventer at det kommer en ny finansieringsmodell som vil styrke økonomien til utdanningene vi representerer.

Målrettet samfunnsoppdrag eller «missions»

Målrettet samfunnsoppdrag, som handler om å inkludere barn og unge i utdanning, arbeids- og samfunnsliv, beskrives i meldinga som et nytt satsningsområde. Målet er å finne løsninger på teknologiske og/eller samfunnsmessige problemer innen en gitt tidsfrist. Meldingen vektlegger at samfunnsoppdragene også skal ta i bruk eksisterende kunnskap.

Selv om det her vektlegges som eget område så berører forskningsområdene beskrevet over det samme tema, og samfunnsoppdraget må derfor samordnes med øvrig forskning. Meldinga vektlegger behov for samlet og koordinert innsats i tett samarbeid mellom forskning, utdanning og tjenestene for å møte disse samfunns- utfordringene. Det må også involvere flere departement.

Profesjonsutdanningene vi representerer er og vil fortsatt være, sentrale bidragsytere i samfunnsoppdraget. Regjerninga varsler at de vil legge fram ei stortingsmelding om profesjonsutdanningene, og det er positivt. Vi mener meldinga må vektlegge hvordan disse utdanningene kan være sentrale aktører i realiseringen av langtidsplanen og bidra i dette målrettede samfunnsoppdraget.

I meldinga står det at utsatte barn og unge ikke er en heterogen gruppe og nevner utfordringer som krever ulike tiltak. Særlig bekymringsfullt mener vi det er at hjelp og tiltak ofte blir iverksatt for sent til å fange opp de som er i ferd med å falle utenfor. Forskning på effekt av tidlig innsats i for eksempel barnehage og skole vil derfor være nyttig. FO er opptatt av større satsning på psykososialt læringsmiljø hvor profesjonsgruppene vi representerer må ha en sentral plass. Ulike offentlige dokumenter har også vektlagt for lite kunnskap på området og behovet for mer forskning. Meldingen understreker at vi trenger forskning på effekt av tiltak for å forebygge og redusere utenforskap blant barn og unge.

Regjeringa skriver at konkretisering av samfunnsoppdraget med endelig målformulering vil utvikles i en design- og implementeringsfase i 2022/2023.

FO stiller seg til rådighet i dette arbeidet. Vi har medlemmer i alle velferdstjenestene og på utdanningsstedene. Realisering av samfunnsoppdraget er sentralt, og vi har mye å bidra med i videre arbeid.

Med vennlig hilsen

Mimmi Kvisvik                                                         Inger Karseth

Forbundsleder                                                        Seniorrådgiver

Skolenes landsforbund har lest langtidsplanen og mener at her er det mange gode prioriteringer som er gjort. Vi har imidlertid noen merknader som vi sender inn skriftlig i forkant av høringa. 

• Vi undrer oss over at det ikke er større fokus på ulike former for lærerutdanning i denne Stortingsmeldinga. Skal man lykkes med kunnskapsutvikling innen de tematiske prioriteringene (* hav og kyst, * helse, * klima, miljø og energi, * muliggjørende og industrielle teknologier, * samfunnssikkerhet og beredskap, * tillit og fellesskap), må man satse på godt kvalifiserte lærere på alle nivå. Man må bygge kunnskap og interesse hos alle, helt fra barnehage og opp til høyere utdanning.
• Skolenes landsforbund ser med spenning fram mot den varsla Stortingsmeldinga om profesjonsutdanningene. Vi håper at det vil gis muligheter for partene å delta aktivt med innspill under prosessen med utforming av delen som vil omhandle lærerutdanningsløpene.
• For mange vil det være både viktig og riktig at det legges vekt på at det gis desentraliserte utdanningstilbud. Det er mange arbeidstakere som klarer å fullføre sine utdanningsløp nettopp gjennom desentralisert utdanning. Dette er gjerne utdanningstilbud som kan gjennomføre over litt lengre tid enn “normalløpene”.
• For å stimulere til størst mulig deltakelse i utdanning og arbeidsliv er det viktig med tiltak som motvirker utenforskap. Vi mener det er riktig vei å gå å satse på integrering ved å tilrettelegge for kompetansebygging og kompetanseutvikling knytta til grupper som normalt vil falle utafor både arbeidsliv og utdanningssystemer.
• Det er svært viktig at man også i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning setter i gang de viktige prosessene knytta til tillitsreformen. Utdanning og forskning skal og må være en viktig del av velferdsstaten – en av byggeklossene.
• Fagskoleutdanning – må ikke være det eneste tilbudet som gis i forhold til høyere yrkesfaglig utdanning. Det må være muligheter for arbeidstakere å finne flere veier inn til jobben som yrkesfaglærere. For eksempel arbeidstakere med fag-/svenne-/mesterbrev innenfor noen av de tematiske prioriteringene, hvor det eksempelvis kan være behov for etter- og videreutdanning i UH-sektoren.
• Arbeidet med fagskolenes status må i større grad løftes inn som en del av langtidsplanen. Dette innebærer blant annet en heving av nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for fagskolene, og muligheter for flere treårige utdanningsløp innen høyere yrkesfaglig utdanning.

Innspill til behandling av Meld. St. 5 (2022-2023) Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (2023-2032)

Utdanningsforbundet representerer 190 000 medlemmer i barnehage, skole, høyere utdanning og forskning. Langtidsplanen er et viktig verktøy for våre medlemsgrupper, den er et viktig styringsverktøy og et vesentlig grunnlagsdokument for forutsigbarhet i sektoren.

Med denne planen har regjeringen valgt å sette utvikling av forskning og høyere utdanning på vent. Det foreslås en plan uten forpliktende opptrapping. Nye satsinger og realisering av tidligere satsinger skal skje via omfordeling av midler og nye utredninger. Det er grunn til bekymring.

Ny tematisk prioritering: God utdanning

Utdanningsforbundet mener at det er på høy tid å løfte utdanning, herunder utdanningsforskning og lærerutdanning, som nytt punkt under de tematiske prioriteringene.

Å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning er grunnleggende rettigheter for enkeltmennesket og en nødvendighet for samfunnet. Det er dette som ligger til grunn for FNs bærekraftsmål nr. 4. God utdanning. Utdanning er en grunnleggende menneskerettighet, men fortsatt en mangel i store deler av verden. Utdanning er nøkkelen til utvikling, og åpner en verden av muligheter som gjør at hver enkelt kan bidra til et bærekraftig samfunn. Mål nr. 4 omhandler ikke bare retten til skolegang, men også at en får gode lærere og kvalitet i utdanningen.

Koronapandemien gjorde skolegang og mulighetene for utdanning vanskeligere for svært mange. Det er de fattigste og mest sårbare barn og unge som rammes hardest, noe som igjen forsterker de eksisterende ulikhetene. Når vi vet hvor viktig utdanning er, aner vi konsekvensene fravær av utdanning har for fremtidige generasjoner.

Utdanningsforbundet mener at de store utfordringene Norge, og det globale samfunnet, står overfor, tilsier en langt sterkere satsing på utdanning. En bedre synliggjøring av forskningsbaserte lærerutdanninger er viktig, samt tiltak for en mer systematisk rekruttering av lærere med yrkeserfaring fra barnehage og skole til lærerutdanningene. Et lite, men viktig, tiltak for lærerprofesjonen er å videreutvikle ordningen med offentlig sektor-ph.d. stillinger. Flere lærere og ledere med doktorgrad vil styrke lærerprofesjonen, gjøre forskningen praksisnær og relevant, og bidra til å fremme læringsarbeidet i skolen.

Utdanningsforbundet ber komiteen om å samle og løfte frem god utdanning som eget område i Langtidsplanen for høyere utdanning og forskning.

Målrettede samfunnsoppdrag

Regjeringen løfter inn i planen såkalte «missions», eller målrettede samfunnsoppdrag. Det kan bidra til å samle ressursene inn mot viktige samfunnsområder - eller det kan svekke den frie og nysgjerrighetsdrevne forskningen og føre til at andre viktige områder nedtones.

Utdanningsforbundet er opptatt av samfunnsoppdraget «Inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeids- og samfunnsliv». Valg av samfunnsoppdrag understreker betydningen av å samle God utdanning under en egen tematisk prioritering. Det legges opp til et omfattende arbeid. Utdanningsforbundet legger til grunn at det føres friske midler til sektoren når man skal gå videre med planleggingen.

Utdanningsforbundet mener at det er viktig at samfunnsoppdraget både bygger på eksisterende kunnskapsgrunnlag og at det settes av midler til å realisere ambisjonene. Oppdraget må utformes i samarbeid med forskere og de som representerer skoler, barnehager og hjelpeapparatet. Som det påpekes i planen: resultatene skal gjennomføres i samfunnet. Utdanningsforbundet ser fram til å delta

I Norden har vi mest hjernekreft – men vi er på ingen måte best når det gjelder behandling!

Folkehelseinstituttets framskriving av helseutfordringer og sykdomsbyrde forteller oss at det må gjøres nokså mye for å hindre at dette gir for stor samfunnsmessig og -økonomisk effekt. De tre store sykdomsgruppene kreft, hjerte- og karsykdommer og nevrologisk sykdom utgjør en stor utfordring for samfunnet og den enkelte.

Hjernesvulstpasienter står med et bein i kreftfeltet og et bein i det nevrologiske feltet. Sykdomsbyrden er stor, ikke bare for pasienten men også hos de som står pasienten nær. Hele familien rammes av slik sykdom.

I langtidsmeldingens kapittel 3.2 leser vi at det er bekymringer knyttet til FoU innenfor helseområdet, og at det er forventet at flere nye og store komplekse helseutfordringer vil komme i fremtiden. Disse komplekse helseutfordringene «kan ikke løses uten at forskjellige fagområder, metoder og ideer nærmer seg hverandre og skaper en helhet. En slik faglig konvergens må ta hensyn til disse sammenhengene i en annen skala enn vi hittil har klart.»

Vi trenger altså mer forskning og samhandling, og det haster å få på plass dette. Post korona ser vi at det er mye læring om kompleksitet, risiko og behov for koordinering og samhandling mellom de forskjellige nivåene og aktørene i vår helseberedskap. Utdanningskapasiteten og kompetanse må også endres, skal vi lykkes i å ha rett kompetanse i riktig mengde og på rett sted. Stortingsmeldingen er som alle stortingsmeldinger ikke et dokument som gir økonomiske føringer, men det er ikke noen nytte i visjoner og planer som ikke operasjonaliseres. Det er tiden for de strenge prioriteringene, og det betyr at helse- og omsorgsutfordringer må få større oppmerksomhet, også når det gjelder budsjetter.

Vi forventer at det til tross for lovens formuleringer om den akademiske friheten, at det i tider med knappe ressurser blir sterkere prioritert hva det er som er viktigst. Samvirket mellom utdanningssektoren og helseforetakene, som styres etter forskjellige men med dels sammenfallende lovpålagt ansvar for forskning og utdanning, må bedres. Vi ser at silotenkningen som f.eks. rammer Helsebibliotekets mulighet til å gi tilgang til relevante medisinske tidsskrift og kostnader til lisenser som den enkelte lege ev. skulle opprettholdt tilgangen til etter avsluttet doktorgrad etc. er en hemsko for fornuftig utnyttelse av de samlede ressursene innenfor forskning og behandling, som skal være integrert.

Den manglende integreringen av forskning i tjenestetilbudet og mangelen på praksisplasser er videre en fare for et kostnads- og tjenesteeffektivt helsevesen. Både primær- og spesialisthelsetjenesten lider under mangelen på innovasjon og at man er fastlåst i utdatert «kunnskap». Kliniske studier og praksisplasser for studenter innenfor helsefagene er kritiske suksessfaktorer. Selv i Norge som ifølge OECD ligger på topp når det gjelder dekningen av leger og sykepleiere, er det mangel på disse kategoriene. Vi trenger innovasjon også innenfor hvordan vi organiserer helse- og omsorgstjenestene, og det haster når vi ser at det er stadig mindre andel av våre budsjettkroner som kan brukes på dette området. Forskning styrker kvaliteten på tjenestene, og stortingsmeldingens oversikt over hvor mye det enkelte departement tildeles til FoU, samt bevilges videre til Forskningsrådet viser at det er alt for lite som bevilges til forskning på helse. Vi finner også behov for å understreke at Norge gjennom økt fokus på innovasjon innenfor helse vil få styrket samfunnsøkonomi og evne til å hjelpe andre land som ikke har tilgang på FoU- og helsekompetanse i samme grad som oss, i tillegg til å bedre egen samfunnsøkonomi.

Vi trenger en sterkere prioritering av hva som er nyttig forskning i tiden vi er inne i. Relevansen av forskningen som finansieres av det offentlige må vurderes strengt opp mot de viktigste oppgavene som samfunnet har. Vi foreslår derfor at langt større andel av FoU rettes mot livsnødvendig helserelatert forskning. Regjeringen skriver i sin langtidsmelding i pkt. 3.2.2. at de «forventer at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger følger opp den tematiske prioriteringen av helse og bidrar til å dekke kunnskaps- og kompetansebehovene som er omtalt ovenfor, ut fra sine forutsetninger og sitt ansvar.» Dette kan ikke leses på annen måte enn at det skal prioriteres strengt og at det må settes av langt større andel av midler til forskning innenfor helse. Vi kan vente noe lengre på å få mer kunnskap om tema som ikke er livskritiske.

Finansiering av forskning

Vi er av den formening at en av de aller største oppgavene innenfor forskningen er økt kunnskap om hjernen og hjernens sykdommer. Vi har gode forskningsmiljøer i Norge som har potensial til å finne frem til nye kunnskap som kan lede frem til store medisinske gjennombrudd, så lenge de får ressursene de trenger til å drive sin forskning. Offentlig-privat samarbeid er her en kritisk suksessfaktor i arbeidet. Gjennom donasjoner og overskudd av spillemidler, bidrar innbyggerne til å finansiere forskning i regi av universiteter og helseforetak. Spleiselagene som dette utgjør må vi fortsette med, men det trengs også en sterkere og øremerket offentlig finansiering.

Som en del av fremtidig forskning ber vi derfor komiteen om å gi regjeringen i oppdrag å utrede hvordan et eget forskningsfond for hjernehelse kan etableres, slik at det blir mulig å ivareta nødvendig forskning over flere år, og ikke kun gjennom kortere tildelinger i form av de ordinære stipendiatene. Vi trenger forskning på overlevelse og bevaring av kognitiv kapasitet som går over tiår, noe som må organiseres over forskningsprogrammer og ikke enkeltstående kliniske studier. Dagens modell for finansiering av forskning legger ikke til rette for en slik programmodell. Vi ser at det ikke er vanskelig å finansiere f.eks. militære materiellprogrammer som anskaffes over tilsvarende lengde, da må det også gå an å få på plass ordninger som sikrer forskning over tid.

Vi mener at det er hensiktsmessig, gjennomførbart og akseptabelt å benytte noe av avkastningen fra Oljefondet til å bedre forskning og herunder overlevelse i Norge.

Formålet med Oljefondet er å sikre en ansvarlig og langsiktig forvaltning av inntektene fra Norges olje- og gassressurser, slik at formuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode. Den største delen av fondets verdi er avkastning på fondets investeringer. Over halvparten av fondets verdi er avkastning på fondets investeringer. Fra 1998 har fondet hatt en årlig avkastning på 6,62 prosent, som tilsvarer 8 007 milliarder kroner. Ved utgangen av 2021 var markedsverdien på 12 340 milliarder norske kroner.

Etter modell av og som en del av Statens pensjonsfond utland, Oljefondet, kan det etableres et statlig forskningsfond  (SFH) som henter kapital fra investeringer i utlandet. For enkelhets skyld etableres SFH som en andel av Oljefondet og dets årlige avkastning til finansiering av forskning på hjernehelse – vår tids og fremtidens store tap av helse og livskvalitet, samt samfunnsøkonomisk gevinst.

Ved å sette forventet verdi av avkastningen til fem prosent årlig av den vedtatte andelen av Oljefondet, og så bruke det reelle over-/underskuddet av avkastningen i forhold til de forventede fem prosentene i en tiårsperiode, vil det være mulig å sikre stabil og kontinuerlig finansiering av langvarig forskning innenfor hjernehelse. For hver milliard som settes av i andelen av Oljefondet som grunnkapital, vil den forventede avkastningen på fem prosent gi 50 millioner til årlig benyttelse innenfor forskningen på hjernehelse. For å sikre en tilstrekkelig oppstart og tilgang på forskningsmidler, settes SFHs andel av Oljefondet til ti milliarder. Dette vil gi 500 millioner årlig til å skaffe tilveie nødvendig utstyr, drift og personellressurser for utprøvende behandling og kliniske studier.

Simula Research Laboratory AS (Simula) viser til Utdannings- og forskningskomitéens behandling av Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032. Meld. St. 5 (2022-2023). Simula vil med dette formidle noen av våre synspunkter på både Langtidsplanens del I om Langtidsplanens mål og prioriteringer og del II om Kunnskapssystemet. 

Del I Langtidsplanens mål og prioriteringer

Simula er generelt positive til Langtidsplanens overordnete mål og de tematiske prioriteringene. Spesielt er Simula positive til den nye tematiske prioriteringen om samfunnssikkerhet og beredskap. Dette er en betimelig ny prioritering, og Simula tror vi kan bidra på flere måter. 

Simula vil likevel påpeke noe vi oppfatter som en svakhet med flere av de tematiske prioriteringene: vi mener at teknologiens betydning bør få en mer fremtrendende plass. Vi oppfatter at digitaliseringens betydning er sterkere enn det som går fram av teksten. Vi vil spesielt påpeke dette innenfor tre av prioriteringene:

• Innenfor prioriteringen Helse (avsnitt 3.2) er, så vidt vi kan se, teknologi bare fremhevet under ett punkt, Bedre bruk av helsedata (3.2.5.1). Simula vil påpeke at bruk av teknologi, herunder digitalisering, vil kunne ha enorm påvirkning på for eksempel hvor lenge mennesker kan bo hjemme, hvordan teknologi kan frigjøre menneskelig arbeidskraft, og hvordan eldrebølgen kan møtes.
• Innenfor prioriteringen Muliggjørende og industrielle teknologier (avsnitt 3.4) opplever vi at teksten i større grad bør fremheve rollen teknologi vil spille i fremtiden, og diskutere Norges rolle i denne teknologiutviklingen.  Avsnittet om Teknologikonvergens, til sist i avsnitt 3.4.1.1, er et hederlig unntak. Her beskrives utviklingen på en god måte. Samtidig er det et faktum at det bevilges lite støtte til IKT-forskning. 
• Innenfor prioriteringen Samfunnssikkerhet og beredskap (avsnitt 3.5) mener vi den digitale infrastrukturen, og trusselene mot denne, burde hatt en betydelig mer fremtredende plass (se nedenfor). I dette avsnittet burde også samhandlingen mellom militær og sivil forskning vært diskutert. Krigen i Ukraina har tydelig illustrert hvor viktig den teknologiske utviklingen er for militær sikkerhet. 

Konkrete innspill til prioritering Muliggjørende og industrielle teknologier (avsnitt 3.4)

• Under avsnitt 3.4.1.3, underoverskrift “Kompetanse”, fremheves behovet for å styrke utdanningene og rekrutteringen av personell som kan sikkerhetsklareres innenfor de muliggjørende teknologiene generelt og innenfor digital sikkerhet og kryptologi spesielt. Dette finner vi også igjen som et tiltak under prioriteringen  Samfunnssikkerhet og beredskap. Sammen med Universitetet i Bergen opprettet Simula aksjeselskapet Simula UiB i 2016, dedikert til cybersikkerhet. Simula UiB jobber aktivt med å utdanne ph.d-kandidater som kan sikkerhetsklareres. Dette er langsiktig og møysommelig arbeid. Simula UiB mottok for første gang finansiering til rekrutteringsstillinger fra myndighetene i RNB 2018. Nå har de første ph.d.-kandidatene fra Simula UiB blitt uteksaminert, og vi kan forvente et jevnt tilsig av ferdige ph.d.-kandidater som kan sikkerhetsklareres i årene som kommer. Simula UiB har lykkes godt med rekruttering til sine stillinger av personer som kan sikkerhetsklareres, og har kapasitet til å øke antallet dersom de får tilført ytterligere finansiering. Simula UiB deler også gjerne sine erfaringer slik at modellen eventuelt kan tas i bruk ved andre organisasjoner i Norge. 
• Infrastruktur omtales både under avsnitt 3.4.1.3 og i kapittel 8, og Simula vil rose regjeringen for grundig omtale av infrastruktur for forskning. Vi vil likevel peke på en punkt som det kan være behov for å utvide. Under avsnitt 3.4.1.3 skriver regjeringen: “Når det gjelder muliggjørende og industrielle teknologier, er det særlig viktig å ha god tilgang til tungregningskapasitet”. Vi er fullstendig enig i dette utsagnet, men ser samtidig at det bør favne bredere enn de produksjonsorienterte systemene som tradisjonelt tilbys av Sigma2. Det er spesielt to andre aspekter som er viktige: For det første er viktig å også forske på tungregne-teknologien i seg selv. For det andre bør utviklingen av tungregnekapasitet ses i sammenheng med utviklingen av kvanteteknologi og kvantedatamaskiner, et område som regjeringen på en god måte fremhever i konteksten av teknologikonvergens. 
  
  

Konkret innspill til prioritering Samfunnssikkerhet og beredskap (avsnitt 3.4)

Simula vil rose Regjeringen for å ha tatt dette inn som en egen tematisk prioritering.  Simula har vært en sentral partner for myndighetene som har hatt behov for kunnskap om digital sårbarhet, og vi mener at hovedlinjene i teksten er gode på dette området.  Vi tillater oss likevel å foreslå  en mer detaljert beskrivelse av Norges nasjonale kunnskapsbehov knyttet til gjennomgripende internasjonale teknologiske trender. Vi mener at tre trender fortjener særskilt omtale: 

• Lavbanesatellitter som Starlink har potensiale til å overta rollen til nasjonal infrastruktur på en måte som påvirker nasjonal autonomi over kritisk infrastruktur. 
• Lærende systemer støttet av innsamlede persondata har potensiale til å gi utenlandske aktører detaljert innsikt i norske forhold som på noen områder overgår hva norske myndigheter har tilgang til.  
• Virtualiseringsteknologi i datasentre og moderne software-utvikling har ført til at de fleste datasystemer kommuniserer med datasentre som ligger utenfor norsk jurisdiksjon.  Dette har blant annet gjort det mulig å overvåke norske politikere fra dansk jord, slik som det ble rapportert i NRK i mai 2021.  

Disse pågående trendene har sårbarhetsmessige, personvernmessige og etterretningsmessige konsekvenser i tillegg til konsekvenser for nasjonal autonomi på kritisk infrastruktur.  Vi anser det derfor som avgjørende viktig at norske teknologimiljøer utvikler forskningsbasert kunnskap om egenskapene ved- og  konsekvensene av disse trendene.  

Konkret innspill til Langtidsplanens overordnete mål om høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning: Fremragende fagmiljøer

Målet om om flere fremragende fagmiljøer er en prioritering i denne Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og har vært det i de foregående Langtidsplanene (og i tidligere forskningsmeldinger). Simula oppfatter at resultatene av denne prioriteringen ikke har vært tilfredsstillende i implementeringen av de tidligere Langtidsplanene, og oppfatter at heller ikke i denne langtidsplanen er det diskutert virkemidler som faktisk kan skape flere verdensledende miljøer. Simula oppfatter, i likhet med de fleste andre, at ordningen med Senter for Fremragende Forskning (SFF) er en særdeles god ordning for å mobilisere og bygge opp kritisk masse for fremragende forskning. Vi har videre påpekt at verdensledende forskning tar mer enn 10 år å bygge opp. Vi har derfor etterlyst et virkemiddel som tar over etter SFF. 

Del II Kunnskapssystemet

Simula slutter seg i all hovedsak til beskrivelser og diagnoser fremmet i denne delen. Vi ønsker likevel å spille inn et par kommentarer til kapittel 5, Et forskningssystem i god balanse: 

Simula mener at det er spesielt viktig at prosjekttilgangen fra Forskningsrådet er stabil. Det er faktisk viktigere med forutsigbarhet enn at tilslagsraten er høy. 

Finansieringsmodell: Med den finansieringsmodellen Norge har for UH-sektoren, følger midlene i stor grad studentene. Altså tilføres studier som er populære blant studenter store forskningsmidler fordi vitenskapelig ansatte kan bruke 50% av sin tid til forskning. Dette er en betydelig svakhet fordi forskningsmidlene styres av studentenes ønsker som ikke alltid faller sammen med samfunnets behov. Det er en politisk utfordring å bidra til at samfunnets behov for forskning innen medisin, teknologi og naturvitenskap dekkes utover det som følger av rene studenttall. 

Innspill langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) takker for muligheten til å komme med innspill til ny langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Behov for et forsknings- og innovasjonsløft i byggenæringen og transportsektoren​ 

Bygg- og anlegg samt transportsektoren står samlet for nær halvparten av Norges klimagassutslipp, men står også indirekte ansvarlig for betydelige utslipp i leverandørkjeden og utenfor Norges grenser.  

Likevel går kun 3,6 prosent av de offentlige forsknings- og utviklingsmidlene i dag rettet inn mot bygg- og anleggsnæringen. I tillegg henger transportsektoren kraftig etter. Det betyr tapte muligheter for klimaet og samfunnet, og gir betydelig fare for feilinvesteringer. 

Behovet for å vedlikeholde, oppgradere og utvikle bygg og infrastruktur er enormt, noe RIF har grundig dokumentert i rapporten State of the Nation. Det totale etterslepet er nå på 3200 milliarder kroner. Skal vi lykkes med å redusere etterslepet på en mest mulig bærekraftig og kostnadseffektiv måte, mener RIF det er avgjørende å prioritere mer midler til forskning, utvikling og innovasjon innen bygg og anlegg og samferdsel.   

Behov for forskning i transport

Politikerne har satt mange ambisiøse mål for transportsektoren for at landet skal bindes sammen og skape livskraftige lokalsamfunn. Trafikksikkerheten må økes. Det skal kuttes utslipp. Verdifull natur må tas vare på og infrastrukturen må kunne tåle påkjenningen av klimaendringene.

Samtidig må vi skape bedre mobilitet for fellesskapets penger. Krigen i Ukraina har gjort at de økte råvareprisene, som kom med pandemien, har eskalert videre. Det betyr at det er mye dyrere å bygge vei og bane i Norge nå enn for få år siden. I tillegg er de offentlige budsjettene under press. Det er derfor avgjørende å lykkes med en smartere og mer kunnskapsbasert samferdselsutbygging i Norge. 

I denne sammenheng er midler til forskning, utvikling og innovasjon avgjørende – enten det handler om gjenbruk og gjenvinning av byggematerialer, ny teknologi, nye mobilitetsløsninger eller smarte utbyggings-, drifts- og vedlikeholdsløsninger for vei og bane. 

Transportsektoren henger i dag kraftig etter når det kommer til bevilgninger til forsking. Det betyr tapte muligheter for klima og samfunnet, og øker faren for feilinvesteringer.

I Nasjonal Transportplan (NTP) 2022–2033 er det planlagt å bruke rundt 1200 milliarder kroner over tolv år. Da er det viktig at hver eneste krone brukes klokt. Paradokset er at til tross for disse enorme investeringsplanene og påfølgende fare for feilinvesteringer, bevilges det svært lite til forskning og teknologiutvikling på området. Kun 1,2 promille, det vil si 120 millioner kroner, er årlig satt av til NTP-relatert forskning, innovasjon og pilotering, til tross for at behovet et forskningsløft innen transport er langt større.  

Allerede i 2019 fikk Samferdselsdepartementet overlevert ekspertrapporten Transport21. Denne rapporten pekte blant annet på at Norge mangler forskningsprogrammer med fokus på store, sektorovergripende løsninger. Anbefalingen var klar: Forskningsinnsatsen må opp, og da helst som en større andel av kostnadsrammen i NTP.

Forskning og innovasjon i transportsektoren kan bidra til å spare penger og akselerere grønn omstilling, noe som er i tråd med politiske prioriteringer. RIF mener potensialet er stort, men manglende oppmerksomhet om denne næringens bidrag gjør det vanskelig å utløse dette potensialet.

RIF er bekymret for at forskningen innen transport ikke prioriteres. Transportsektoren står i dag for nesten en tredjedel av Norges klimagassutslipp, men potensialet for å utvikle og ta i bruk nye løsninger er enormt.  

RiFs innspill:

• Forskningsinnsatsen knyttet til transport bør økes vesentlig. På lengre sikt bør Stortinget ha som ambisjon at en bestemt andel av den totale kostnadsrammen til NTP øremerkes til forskning, utvikling og innovasjon. Dette vil kunne bidra til å sikre en tettere kobling mellom innovasjon og gjennomføring av samferdselsprosjekter.

Behov for forskning i bygg

Byggenæringen spiller en betydelig rolle som strategisk virkemiddel for å oppnå kritiske samfunnsmål. I kraft av sin størrelse og tilstedeværelse over hele landet, er byggenæringen en sentral del av løsningen for å redusere Norges klimagassutslipp og for å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling med høy grad av digitalisering og nye, fremtidsrettede arbeidsplasser.

Også i denne næringen er potensialet til å aksiellere bærekraftig omstilling enormt. Nullutslippsbygg, passivhus og plusshus gir betydelige muligheter for å redusere energibruken. Forskning på redusert bruk av energi og energieffektivisering bør derfor prioriteres. Økt forskningsinnsats innen dette området kan gi store gevinster for samfunnet, spesielt i lys av energikrisen.

I fjor lyste Forskningsrådet ut et ekstraordinært program på 50 millioner kroner til bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen (BAE-næringen). Responsen var massiv, og det kom inn svært mange søknader av høy kvalitet, som dokumenterer det store potensialet og kapasiteten som næringen representerer på viktige bærekraftsområder. Dette var imidlertid et engangstilfelle. Norges største fastlandsnæring mangler et fast program i virkemiddelapparatet.

BAE-næringen representerer stor utvikling- og innovasjonskraft, men uten målrettet innsats og mulighet for å organisere en portefølje, er det ikke mulig å hente ut potensialet som ligger i næringen. Det er derfor nødvendig å organisere målrettet innsats gjennom et koordinert og kollektivt program. Et eget program i Forskningsrådet vil gjøre det mulig å gjennomføre en bred satsing med involvering fra hele verdikjeden og med nødvendige mekanismer for samordning, målstyring, effektiv ressursutnyttelse og spredning av resultater.

RIF mener derfor det bør settes av 100 millioner kroner til forskning, innovasjon og pilotering i bygg, anleggs og eiendomssektoren gjennom Forskningsrådet. Samfunnsnytten vil være det mangedobbelte av statens bidrag.

RIFs innspill:

• BAE-næringen må inkluderes i virkemiddelapparatet, og det må etableres et eget program i Forskningsrådet.
• Det bør settes av 100 millioner kroner til forskning, innovasjon og pilotering i bygg, anleggs og eiendomssektoren gjennom Forskningsrådet.

Behov for utdanning og kompetanse innen ingeniørfag og teknologi

Norge har et stort behov for flere ingeniører og teknologer med riktig kompetanse til å møte framtidens behov. Ingeniører og teknologer er i dag blant de mest etterspurte fagområder blant norske bedrifter, og konkurransen om de gode hodene med riktig kompetanse er hard.

Norge har færre studenter innenfor teknologi og realfag enn land det er naturlig å sammenligne seg med. For å ivareta kompetansebehovet i både bedriftene og det offentlige, må det utdannes flere innenfor disse fagområdene. Behovet for å utdanne flere innen teknologi og realfag underbygges av flere rapporter, blant annet i NHOs kompetansebarometer.

Ingeniører og teknologer vil også være avgjørende for å styrke norsk konkurransekraft.

RIF mener derfor det er nødvendig å øke kapasiteten i universitet- og høgskolesektoren. I tillegg bør det universitets- og høgskolesektoren legge til rette for etter- og videreutdanning, slik at også de som allerede er utdannet få påfyll av kompetanse for å kunne dekke et økt kompetansebehov et næringsliv i rask teknologisk endring.

RIFs innspill:

• Det bør etableres flere studieplasser innen ingeniør- og teknologifag.
• Universitets- og høgskolesektoren bør legge til rette for etter- og videreutdanning innen disse fagene.

Samfunnsoppdraget kreft som metode i langtidsplanen

Oslo Cancer Cluster er en non-profit forsknings- og næringsklynge etablert i 2006, med rundt hundre medlemmer som representerer hele verdikjeden fra forskning til industri. Formålet vårt er å korte ned tiden det tar å utvikle nye medisiner og behandlingsmetoder mot kreft.

Vi takker for muligheten til å gi innspill til det videre arbeidet, og vil få kommentere på målrettede samfunnsoppdrag i langtidsplanen. For det første vil vi applaudere at regjeringen innfører samfunnsoppdrag som metode og virkemiddel. Det er viktig at Norges deltakelse i EUs samfunnsoppdrag er politisk forankret i regjeringen. Vi er imidlertid litt bekymret for at langtidsplanen er svært rask til å gjøre seg ferdig med EUs fem missions med formuleringen «Norge deltar allerede i EUs samfunnsoppdrag, og nå lanserer regjeringen i tillegg to nasjonale samfunnsoppdrag, som tar utgangspunkt i områder som har høy prioritet for regjeringen og hvor forskningsbasert kunnskap og kompetanse er nødvendig for å nå det konkrete målet.»

EU krever aktiv deltakelse

Norge deltar ikke automatisk i EUs samfunnsoppdrag. Norge må aktivt være med, på tilbydersiden, for å delta i EUs enorme pott med forskningsmidler og tiltak. Det er nødvendig for regjeringen å satse klarere og hardere på de fem områdene EU har tegnet opp, og vi er selvsagt spesielt opptatt av samfunnsoppdraget på kreft. Som del av det nasjonale initiativet , og som Norges helseklynge for kreft, vil vi understreke at nettopp kreft er ett av EUs fem målrettede samfunnsoppdrag, og en viktig del av EUs kreftplan.

Hvert år får 3,5 millioner europeere diagnosen kreft. Om utviklingen fortsetter som nå, vil tallet være 4,3 millioner i 2035. Kreft er en enorm belastning for enkeltpersoner, familier og samfunnet i stort. Norge deler denne utfordringen med resten av Europa. EU har gitt seg selv en frist til 2030 om å gi tre millioner europeere som rammes av kreft et bedre liv. Dette skal oppnås gjennom økt forståelse for kreft, forebygging, tidlig diagnostisering, bedre behandling og forbedret livskvalitet under og etter behandling. For å klare dette, må Norge bidra med sine fortrinn innen forskning og innovasjon. Cancer Mission Hub Norway ønsker at ressurser skal finne hverandre, og det skjer ikke av seg selv.

Nasjonalt samarbeid er viktigst

En nasjonal hub er en koblingsboks der alle aktører bidrar med kunnskap og utveksling av ideer, for å identifisere nye muligheter og samarbeide på kreftområdet. Dette er et rom uten vegger, det vil si at alle miljøer som kan bidra til å løse samfunnsutfordringen inviteres inn. Dette vil vi gjerne at skal komme tydeligere fram i langtidsplanen, og tjene som eksempel for andre områder der samfunnsoppdrag benyttes som metode. Det viktigste vi gjør for å sikre innovasjon og øke sannsynligheten for å nå opp i konkurransen om EU-midler, er nettopp å samarbeide nasjonalt for å nå ut internasjonalt.

Mer om det norske initiativet Cancer Mission Hub her:

Innspill til Utdannings- og forskningskomitéens høring fra Norecopa

Meld. St. 5 (2022-2023)

Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032

Forbedring av forskningen og utdanningen i Norge som bruker forsøksdyr

Norge bruker for tiden om lag 2 millioner forsøksdyr i året. Det er en femtedel av antallet forsøksdyr som brukes i EU. De fleste av disse anvendes til grunnforskning innenfor de biomedisinske fagene og til støtte for næringer som f.eks. oppdrettsnæringen. Forsøksdyr brukes også innenfor flere utdanninger i Norge, bl.a. i de prekliniske fagene og til opplæring av kirurger.

Norge har gjennomført EUs forsøksdyrdirektiv. EUs mål er å fase ut dyreforsøk på sikt, og å redusere belastningen på dyrene mens dette arbeidet pågår.

I det internasjonale forsøksdyrmiljøet er det stort fokus på å redusere antallet dyr som brukes, og også på å øke kvaliteten av forskningen som bruker dyr. Hensikten er å gjøre data fra forsøk mer pålitelige og overførbare til målgruppen, som ofte er mennesker. Dårlige forsøk medfører både bortkastede ressurser og dyreliv.

Antallet forsøksdyr som brukes i Norge passer dårlig med EUs intensjoner. De norske forsøksdyrene er dessuten overrepresentert i kategoriene for de mest belastende dyreforsøk.

Med sitt høye forbruk bør Norge være blant lederne i arbeidet med å utvikle alternativer til dyreforsøk. Dessuten bør Norge sikrer at dyreforsøk som må fortsatt gjennomføres, har den beste dyrevelferden og gir pålitelige vitenskapelige data.

Hurdalsplattformen nevner spesifikt at regjeringen vil støtte opp under prosjekt for å utvikle alternativer til dyreforsøk. Foreløpig er det lite som tyder på at det foregår arbeid for å gjennomføre dette løftet.

Dersom myndighetene ikke satser mer på alternativer, vil en ekspansjon av oppdretts- næringen trolig føre til enda større utslag på den europeiske statistikken. Dette vil lett skape negativ publisitet i Europa om den norske havbruksnæringen.

Kan vi redusere bruk av forsøksdyr?

Alle våre naboland satser på å utvikle nye metoder som kan enten erstatte («replace»), redusere eller forbedre («refine») dyreforsøk, det som på fagsområdet kalles for "de 3 R- ene".

Det er opprettet over 30 europeiske sentre som arbeider med 3R. Sverige har 9 ansatte i sitt 3R-senter, med 15 millioner svenske kroner til drift. Det svenske forskningsrådet har i flere tiår øremerket 10-15 millioner kroner årlig til 3R-forskning. Det pågår spredt 3R-arbeid i Norge, men det er vanskelig å skaffe oversikt over miljøene som driver med dette, og Forskningsrådet øremerker svært sjelden midler til denne saken.

Norge er det eneste landet i Skandinavia som mangler et 3R-senter for alternativer til dyreforsøk.

Norecopa, som er Norges nasjonale konsensus-plattform for de 3 R-ene, kan spille en viktig rolle i arbeidet framover, men med sitt ene årsverk er den ikke stor nok alene. Norecopa gis ikke forskningsmidler, og driver kun formidling.

Det har vært bred politisk interesse for alternativer til dyreforsøk i mange år, men dette har ikke ført til store endringer i statsbudsjettene for dette arbeidet.

Hva bør en langtidsplan inneholder vedrørende dyreforsøk?

1. Forskningsrådet bør årlig øremerke midler til 3R-forskning og utvikling, slik som i Sverige. Det svenske forskningsrådet har i flere tiår bevilget om lag 10 millioner kroner til dette formålet.
2. Et nasjonalt 3R-senter bør etableres, med langsiktig økonomi og tilstrekkelig bemanning til å kunne stimulere og koordinere 3R-arbeid i Norge.

Dette er i tråd med en uttalelse fra den nasjonale forsøksdyrkomitéen (som gjennomfører en del av bestemmelsene i EU-direktivet):

• et fysisk 3R-senter bør etableres i tillegg til Norecopa. Senteret vil kunne spille en nøkkelrolle i overgangen til dyrefrie metoder. Senterets arbeid kan være hovedsakelig kontorbasert, og vil kunne stimulere en innsats fra andre parter, som f.eks. å søke om forskningsmidler. Norecopa foreslår at det settes av 15 millioner kroner i 2023 til etableringen av et slikt senter.

• øremerkede midler til forsknings- og utviklingsarbeid. Dette vil fremskynde utviklingen av alternativer til dyreforsøk. Dette kan lett gjennomføres ved å øremerke eksisterende forskningsmidler. Norecopa foreslår at Forskningsrådet øremerker 10 millioner kroner årlig til forsknings- og utviklingsarbeid innenfor 3R-området.