Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grunde Almeland, Abid Raja, Guri Melby, Ola Elvestuen, Ingvild Wetrhus Thorsvik og Guro Holm Skillingstad om å sikre forsvarlige barnevernstjenester

Vi vil med dette gi våre innspill til forslagene som fremmes. Vi vil først redegjøre for vår bakgrunn for våre synspunkter, deretter vil vi kommentere forslagene, før vi kommer med hva vi mener er sentrale grep for å sikre forsvarlige barnevernstjenester for fremtiden.

Et stabilt og utviklingsbevisst barnevern

Vi er enig med forslagstillerne om betydningen av å ta grep for å sikre forsvarlige barnevernstjenester over hele landet. Vi er opptatt av at infrastrukturen rundt barnevernet fortsatt må styrkes. Forskning viser at å endre rammebetingelsene for barnevernet kan bidra til å sikre et mer stabilt barnevern (se https://fontene.no/debatt/kan-noe-av-arsaken-til-at-vi-fortsatt-sliter-med-turnover-i-barnevernet-vare-at-vi-utreder-de-samme-tingene-om-igjen-og-om-igjen-6.47.905468.29c4a1b2d2)

Barnevernsreformen, ny barnevernslov, nye forskrifter, nye samarbeidsbestemmelser i velferdslovgivningen, reviderte utdanninger, kompetansekrav mv. er med på å bygge nødvendig infrastruktur for barnevernet. Det er allikevel mer å gå på, og det er fortsatt behov for at staten på ulike måter støtter opp under utviklingen av barnevernet.

Vi mener at barnevernssektoren er underfinansiert, og mener at staten bør ta et større ansvar for å sikre at barneverntjenestene og barnevernsinstitusjonene er bemannet riktig, og at det er tilgang til kunnskapsbaserte tiltak over hele landet. Bemanning er særlig viktig i en tid der kompetansenivået skal økes som følge av kompetansekravene. Det er ressurskrevende at ansatte er i utdanning, både i kostnad og konsekvenser for den daglige driften. Barnevernstjenestene bør som følge av dette kunne styrke sin bemanning ved hjelp fra staten, for å sikre stabilitet og kapasitet for barn, unge og deres familier i barnevernet.

Vi mener videre at det er et alvorlig omdømmeproblem for barnevernet som mange har et ansvar for å gripe fatt i. Et dårlig omdømme rammer barnevernets mulighet til å gi riktig hjelp til rett tid, fordi tilgjengeligheten for de som trenger barnevernet reduseres.

Vi mener barnevernet er langt bedre enn sitt rykte. Vi vet det er mange dyktige barnevernsarbeidere, som hver dag møter barn, ungdom og foreldre og bidrar til at omsorgsbetingelser og livsbetingelser styrkes til barns beste. Historiene om stolte barnevernsarbeidere og fornøyde barn og foreldre kommer sjelden frem. Det som derimot får plass i den offentlige debatten er de områdene som kan forbedres, og der det er alvorlig svikt. Inntrykket som fester seg hos opinionen er at barnevernet ikke er til å stole på, og tilliten blir lav. Vi anerkjenner at det definitivt er områder som må forbedres, og at kvaliteten er for svak og for ujevn. Vi mener dette handler om strukturelle, organisatoriske og ledelsesmessige forhold.

Et utviklingsbevisst barnevern klarer å forholde seg til nye krav og ny kunnskap, og samarbeider med barn, unge og deres familier om utvikling av tjenesten. Et utviklingsbevisst barnevern tar imot kritikk, deltar i debatter om hva som er bra barnevern, og justerer seg der det er behov for det.

Stabilitet og vilje og evne til stadig utvikling er to sentrale faktorer for å sikre forsvarlige barnevernstjenester. Stortinget har en viktig rolle i å tilrettelegge for dette for norsk barnevern.

Styrking av forebyggende arbeid og tidlig innsats

Vi er enig i at det er flere grep som kan tas for å gjøre kommunene bedre rustet til å skjøtte sine plikter. Vi er ikke enige i at det bør opprettes nye ordninger for å gripe inn overfor kommuner som forsømmer sine plikter, men at en bør styrke eksisterende ordninger. Stortinget bør sikre at statsforvalterne styrkes med ressurser for å utvikle sitt tilsyn, sin veiledning og oppfølging av sårbare kommuner.

Statsforvalterne har god oversikt, og hjemler for å stille krav til kommuner som ikke driver forsvarlig. Men de mangler kapasitet, og bør også videreutvikle sin metodikk og tilnærming. De bør for eksempel søke samarbeid med kompetansemiljøer som driver Tjenestestøtteprogrammet, som er et tiltak i kompetansestrategien for barnevernet, for å utvikle bistand til sårbare kommuner. De bør videre søke samarbeid med utdanningsinstitusjoner i regioner/fylker med sårbare kommuner om å jobbe med rekruttering og kompetanseheving i samarbeid med tjenestene.

Nasjonale klagemuligheter for barn

Vi støtter forslaget om å utrede hvordan barn kan få styrkede nasjonale klagemuligheter og prosessuelle muligheter for å forberede oss på å innfri barnekonvensjonens tredje valgfrie protokoll om individklageordning fra 2014.

Utvidelse av mandatet til Statens undersøkelseskommisjon

Vi mener det må vurderes om dette er hensiktsmessig i et større bilde, og er usikre på om dette tiltaket er det som bidrar til systematisk læring i barnevernet. Den systematiske læringen skjer innenfor en hensiktsmessig og god infrastruktur, det er noe vi allerede vet. Vi har også god kunnskap om områder der det er svikt eller der det er fare for svikt. Vi er ikke nødvendigvis imot å utvide kommisjonens mandat, men tror ikke at dette tiltaket har sentral betydning.

Tilstandsrapporteringen

Vi støtter forslaget om å forskriftsfeste formålet med tilstandsrapporteringen, samt enkelte vesentlige punkter alle barnevernstjenester skal rapportere om og hvordan de skal rapportere. Vi tror dette kan bidra til økt felles forståelse av og kunnskap om barnevernet på tvers av kommuner og sektorer, og bidra til økt åpenhet om barnevernet, og derav mulig bedre omdømme.

Delkostnadsnøkkelen for barnevern

Vi støtter forslaget om å vurdere forbedringer i delkostnadsnøkkelen for barnevernet. En slik vurdering må ta inn over seg de økte kravene som følger av ny barnevernslov, EMD mv. Vi mener som sagt at barnevernet er underfinansiert når det gjelder bemanning, tiltaksutvikling og kompetanseheving.

Våre forslag til sentrale grep

I tillegg til at staten må bidra til å sikre god nok grunnbemanning og at kunnskapsbaserte tiltak gjøres tilgjengelig, er det noen flere sentrale grep vi mener må til for forsvarlige barnevernstjenester for fremtiden. Et viktig område er utdanning til barnevernet, og vi mener følgende må gjennomføres:

• Innføre fagintegrert master for barnevernspedagoger (jf. Bufdirs utredning 2019). Dette sikrer utdanningen til finansieringskategori D og sikrer styrket kompetanse og større stabilitet i fagfeltet.
• UIA og deres master i barnevern må etableres som et eget prosjekt med Bufdir, BFD og KD – da dette er et viktig utviklingsarbeid som må gis oppmerksomhet og støtte.
•  Deltidsutdanninger for barnevernspedagoger må gjeninnføres for å sikre kompetansenivået i institusjonene på en best mulig måte
• Flere økonomiske støtteordninger fra statlig hold for at ansatte i barnevernet kan ta master
• BFD må i samarbeid med KD sikre at masterutdanningen for barnevernspedagoger er tilgjengelig over hele landet, og at det legges til rette for deltid.

Vi mener videre at Grunnmodell for hjelpetiltak må ferdigstilles og implementeres i hele landet så snart som mulig. Dette er et viktig tiltak for å sikre en felles barnevernsfaglig praksis, som er forskningsbasert og utviklet i samarbeid med fagfeltet og brukere.

Til sist vil vi anbefale at det utformes en tverrsektoriell veileder som hjelper kommunene i utformingen av en lokal plan for forebygging av omsorgssvikt og atferdsvansker. Veilederen må sikre at planarbeidet innlemmes i kommunens øvrige lovverk. Videre bør en satse på programfinansiering for tilskuddsordninger slik at den enkelte kommune kan få nødvendig frihet til å utforme oppvekstreformen på hensiktsmessige måter. Programfinansiering viser seg å ha gode resultater for innovasjon og nyskaping for tilbudet til utsatte barn, unge og deres familier. 

KS ser alvorlig på funn ved tilsyn som viser svikt i tjenester som rammer barn og unge i utsatte situasjoner, som har behov god hjelp og oppfølging. Det er behov for å styrke det kommunale barnevernet, slik at barn, ungdom og familier får bedre hjelp. Kommunene har gjennom barnevernreformen fått et større ansvar for barnevernet, og må settes i stand til å ta det økte ansvaret.

KS vil understreke betydningen av å forsterke det kommunale barnevernet, som har en nærhet til barn og familier, fremfor å flytte ansvaret og ressursene lenger bort fra barnet.  KS støtter hovedgrepene i barnevernreformen, men omleggingen er krevende for mange kommuner og særlig for kommuner som allerede har et stort press på barnevernstjenesten.  Selv om det er behov for å styrke kvaliteten i tjenesten, ser vi flere positive utviklingstrekk som at flere barn får hjelp gjennom bruk av eget nettverk og at kommunene styrker laget rundt barn og unge gjennom bedre samordning av tjenester.  Til tross for at det øremerkede tilskuddet til barnevern er delvis innlemmet i rammetilskuddet og delvis fordelt etter historiske data, har mange kommuner behov for ressurser utover dette for å bygge opp forebyggende tjenester samtidig som man ivaretar barn og unges behov for spesialiserte tjenester.

Forslag om en ROBEK- ordning for barnevernet

For å lykkes med å ta et større ansvar for barnevernet trenger kommunene både å lære av egen praksis, lære av andre kommuner for eksempel gjennom kurs og nettverk, samt tilgang på statlige kompetansetiltak for både ledere og ansatte i kommunen. KS støtter regjeringens forslåtte styrking av den statlige kompetansesatsingen i 2023, men vil peke på at det er et betydelig behov for å styrke ordningene ytterligere. Vi må også gi allerede iverksatte tiltak for å styrke kompetanse tid til virke.

Statsforvalteren har, som det vises til i forslaget, allerede et system for å analysere risiko i det kommunale barnevernet og kan foreslå tiltak som for eksempel deltagelse i tjenestestøtteprogram og veiledningsteam. Rapporten Statlig tilsyn med kommunene (DFØ 2020:9) viser at kommunene opplever veiledning som mer nyttig enn tilsyn for utvikling av sine tjenester. I stedet for å styrke det statlige tilsynet med kommunene etter modell av ROBEK, bør det i større grad videreutvikles støttende strukturer for kommunalt barnevernsarbeid som bidrar til læring og gode tjenester. KS ser særlig behovet for å styrke ledelsen av barnevernet og strukturer som sikrer god oppfølging av hver enkelt ansatt og deres arbeid som et viktige områder for å sikre bedre tjenester til barn og unge.

KS har derfor igangsatt flere initiativer knyttet til styrket ledelse, for eksempel regionale tilbud til overordnet politisk og administrativ ledelse om nettverksdeltagelse i KS Barnevernløft. Dette med henblikk på å styrke det lokalpolitiske eierskapet til barnevernet, styrke internkontrollen i tjenesten, samt gi overordnet ledelse kunnskap om barnevern nasjonalt og lokalt. Vi mener dette bidrar til at overordnet politisk og administrativ ledelse settes bedre i stand til å ta ansvar og delta aktivt i strategiske diskusjoner vedrørende kommunens barnevern.

KS har videre inngått en intensjonsavtale mellom KS og RKBU-M, NTNU om felles innsats for å styrke god styring og ledelse i barnevernet. Som en del av avtalen har vi gått i gang med et FOU/aksjonsforskningsprosjekt for å utvikle modeller for systematisk lederforankret veiledning for god kvalitet i tjenesten. KS tilbyr også introduksjonskurs til god barnevernledelse. Vi har her gjennomført tretten kurs de siste tre årene og skal i gang med et nytt introduksjonskurs til våren.

Kommuner som leverer god kvalitet ofte kjennetegnes blant annet ved et sterkt lokalpolitisk engasjement og eierskap til tjenestene. Kommunene jobber nå med forbedringer i tråd med barnevernreformen, blant annet med å legge vekt på tidligere innsats og mer forebyggende tiltak.

 Forslag om å forsterke nasjonale klagemuligheter og prosessuelle rettigheter

For at klageordninger skal bidra til realisering av barns rettigheter, er det nødvendig at de er tilgjengelige og tilpasset barn. KS støtter forslaget om at det legges opp til en bred utredning som kan se helhetlig på barns rett til å klage gjennom ulike instanser i norsk offentlig forvaltning, identifisere både rettslige og faktiske hindre og vurdere hvordan barns klagerett kan styrkes. KS mener dette kan bidra til at barns konvensjonsfestede rettigheter realiseres i større grad. Vurderinger av potensialet for utvidelse av etablerte ordninger som Barneombudet og Statsforvalterens klageportal for barn i barnevernet bør inngå i dette.

Forslag om utvidet mandat til Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten til å omfatte barnevern

KS støtter intensjonen om å bidra til læring av enkeltsaker og forbedring av praksis i både det statlige og kommunale barnevernet, men mener at formålet med en undersøkelseskommisjon kan ivaretas gjennom de eksisterende ordningene.

KS mener det er viktig at kommunene får anledning til å lære av feil og at dette legges til grunn for utviklingsarbeid. For eksempel har EMD- dommene bidratt til en endring av praksis ute i kommunene gjennom læring av enkeltsaker. Her ble det fra statens side oppsummert nasjonale læringspunkter, som ble delt med kommunene. Statsforvalteren har et ansvar for å både kontrollere og veilede kommunene. Vi har altså allerede i dag systemer som fanger opp læringspunkter fra tilsyn med enkeltsaker, som med fordel kan deles nasjonalt uten at det opprettes nye statlige tilsynsorgan på dette området. Nye statlige tilsynsordninger vil også kreve administrative ressurser, tid og kapasitet i barnevernstjenesten som snarere bør benyttes til å styrke innholdet og kvaliteten i tjenesten til barn, unge og familier.

Forslag om å forskriftsfeste krav til tilstandsrapportering

Kommunene er også godt i gang med årlig rapportering av tilstanden i barnevernet til kommunestyret. Mange kommuner har også gode erfaringer med at barnevernleder, etter avtale med kommunedirektøren, bidrar med å fremlegge rapporten og bidrar inn i dialogen med kommunestyret.

Flere kommuner ser i større grad rapportering på flere tjenester på oppvekstfeltet samlet, i tråd med intensjonen i barnevernreformen. Det blir derfor viktig at den årlige rapporteringen til kommunestyret ikke detaljreguleres ytterligere, men at den kan tilpasses det lokale planarbeidet, planprosesser og rapportering på helhetlige tjenester i kommunen. KS mener at nasjonale myndigheter bør vise tillit til at lokale folkevalgte og fagfolk kan ta ansvar for styring og rapportering om egne tjenester, uten statlig detaljstyring.  KS ønsker derfor ikke en forskrift som regulerer hvordan eller hvilke punkter det skal rapporteres på, men snarere støtte og veiledning om hvordan god rapportering kan utvikles.

Delkostnadsnøkkelen for barnevern

KS har tidligere spilt inn til inntektssytemutvalget at det er behov for en mer treffsikker delkostnadsnøkkel på barnevernfeltet. Inntektssystemutvalget konkluderer i sitt arbeid med at det er usikkerhet knyttet til hvordan barnevernsreformen vil påvirke utgiftsforskjellene og anbefaler at delkostnadsnøkkelen analyseres på nytt når barnevernsreformen har blitt implementert, og virkningene av reformen har kommet inn i datagrunnlaget. Uansett hvilke analyser som gjøres kan det være krevende å finne delkostandsnøkler med høy forklaringskraft. Kostnadskrevende tiltak knyttet til enkelt barn eller enkelt familier gjør det vanskelig å finne systematikk.  Det tilsier at kostnadsnøkkel og utgiftsutjevning bør suppleres med finansieringsordninger som tar hensyn til store svingninger i behov og utgifter til barneverntiltak. KS mener at regjeringen bør bes iverksette en utredning om hvordan en slik finansieringsløsning kan utformes, slik at kommunene settes bedre i stand til å gi gode tjenester.

Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) er en demokratisk medlems- og interesseorganisasjon for nåværende og tidligere barnevernsbarn.

Vi i LFB synes representantforslaget inneholder flere gode forslag.
Vi er enige i at det er alvorlig når kommuner bryter barns rettigheter, og det burde finnes bedre retningslinjer for når dette skjer. Ivaretakelsen av barn og unges rettigheter i møte med tjenestene må styrkes, men vi mener at det bør fokuseres på samarbeid mellom tjenestene, og støtter derfor ikke en ROBEK-liste for barnevernet alene. I likhet med Fellesorganisasjonen (FO), mener vi at det må opprettes tiltak som styrker barn og unges rettigheter i hele det kommunale tjenesteapparatet, og at det bør ses på hvilke eventuelle konsekvenser som skal ligge til kommunen når det forekommer brudd på barns rettigheter. Vi vet for eksempel at ungdom under ettervern ofte blir en kasteball mellom NAV, barnevernet og kommunale økonomiske tiltak. Vi ønsker oss tjenester som samarbeider og da trenger de et felles ansvar, dette skal ikke ligge ene og alene hos en tjeneste.

Nasjonale klagemuligheter for barn
FNs barnekonvensjon er tydelig på barns rett til å klage. I dag oppleves det som en vanskelig prosess for barn å bruke klageretten sin. LFB støtter en utredning om styrking av nasjonale klagemuligheter. Vi ønsker å oppfordre til god brukermedvirkning i en slik utredning. Ta med barna og ungdommene, lytt til hvilke behov de har og hvordan de trenger at prosessen i en klage skal være. For at barn faktisk skal sende inn en klage, er det viktig at det både er enkelt og forståelig. For å finne frem til den beste løsningen her, må man involvere de det gjelder, og de som faktisk skal kunne benytte seg av klagemuligheten.

Utvidelse av mandat til Statens undersøkelseskommisjon
Forslaget om at Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) burde få utvidet mandat til og også omfatte barnevern og sosiale tjenester støtter vi. Videre oppfordrer vi til at det skal gjennomføres undersøkelser og kontroller gjennom året. Det er urovekkende funn som har fremkommet i de siste rapportene om barnevern. Derfor ser vi det hensiktsmessig at tjenester som barnevernet og BUP blir lagt under Ukom. Når man oppdager feil og mangler er det viktig at man undersøker hvorfor feilen har skjedd, at man lærer av det og sørger for at det ikke gjentar seg.

Årlig tilstandsrapportering
For at kommunen skal ta mer eierskap og ansvar for utviklingen av eget barnevern, mener vi at en årlig tilstandsrapport er et viktig tiltak.
Det er viktig at det blir utarbeidet gode rutiner og retningslinjer i forbindelse med dette, for eksempel med tanke på hva en slik rapport skal inneholde og hvordan rapporten skal brukes videre. Om det avdekkes mangler, høy turnover, brudd på barns rettigheter etc. må rapporten bli brukt til å sette inn tiltak slik at det blir rettet opp i. Dette mener vi kommunen bør forpliktes til. Rapporten burde også bli oversendt til Ukom slik at de kan ta en vurdering for videre arbeid i samarbeid med tjenesten.

Delkostandsnøkkelen for barnevern
Vi støtter anbefalingen om at delkostandsnøkkelen må ses på igjen når barnevernsreformen er implementert og har virket en stund. Vår bekymring da reformen ble iverksatt var at det skulle bli store forskjeller i hva slags hjelp barn og unge mottar av barnevernstjenesten. Dette er en bekymring vi fremdeles har. Det skal ikke være slik at man får bedre hjelp om man bor i en kommune med økonomi til å gi tilbud om godt ettervern og flere gode hjelpetiltak. I dag er det ikke alle kommuner, uavhengig av økonomiske forhold i kommunen som tilbyr godt ettervern. Det er store forskjeller rundt i landet. Alle barn i Norge har krav på den hjelpen de har behov for fra barnevernet, uansett postnummer. Det er viktig at dette blir fulgt tett med på av regjering og Stortinget.

Med vennlig hilsen

Silje Sveum                                                                                     Caroline Myklebost
Styreleder                                                                                       Daglig leder

SOS-barnebyer takker for muligheten til å komme med innspill til representantforslag om å sikre forsvarlige barnevernstjenester.

Vi mener at det er et representantforslag som løfter viktige utfordringer i dagens barneverntjeneste og støtter forslagene som er fremmet. Vi ønsker derimot å komme med noen bemerkninger til enkelte av forslagene.

Styrking av forebyggende arbeid og tidlig innsats.

Som representantforslaget løfter er det gjennom barnevernreformen satt nye kompetansekrav ovenfor ansatte i det kommunale barnevernet og institusjonene. I vår barnevernlederundersøkelse kommer det tydelig frem at et flertall av barneverntjenester som har svart på vår undersøkelse at det fortsatt er mange tjenester som har en lang vei for å oppfylle kompetansekravene. De etterspør en ytterligere satsing på videreutdanning og midler til rekruttering av nødvendig kompetanse, noe som er en utfordring for flere av tjenestene.

Det er svært viktig at man styrker kommunenes omstilling i tråd med barnevernreformen, slik at man både kan jobbe forebyggende og med tiltak uten at det går på bekostning av dagens barnevernstjeneste.

ROBEK-liste for barnevernet

Grunnloven og barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at barn i Norge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. At Stortinget har valgt å delegere ansvaret for barnevernet til kommunen, fritar ikke Stortinget for ansvaret. Barnevernet er en av våre viktigste velferdstjenester, og myndighetsutøvelsen er kompleks og krevende. Barnevernet har myndighet til å gjennomføre inngripende tvang mot barn og familier, og står i en særstilling blant våre kommunale tjenester. Det påhviler derfor Stortinget et særlig ansvar for å følge med på at alle kommunale barneverntjenester er rustet til å ivareta oppgavene de er satt til å utføre.

Stadige tilsyn innad i barneverntjenesten over flere år har avdekket alvorlige mangler, og vi kan stadig vekk lese om barn som ikke får den nødvendige hjelpen de trenger grunnet manglende kapasitet, kompetanse, og menneskelige- og økonomiske ressurser.

En årsak til dette er den begrensede muligheten for å gripe inn overfor kommuner som ikke leverer forsvarlige barneverntjenester. Vi er enige i forslagstillere at dette er problematisk og at staten som tilsynsmyndighet burde ha sanksjonsmuligheter ovenfor kommunene. Vi mener derfor at det burde utredes hvordan et slikt mandat kan iverksettes, og i hvilken forstand som for eksempel i tråd med ROBEK-listen.

Nasjonale klagemuligheter for barn og utvidelse av mandatet til Statens undersøkelseskommisjon

Vi i SOS-barnebyer støtter disse forslagene uten merknader.

Tilstandsrapporteringen

I tråd med barnevernsreformen har kommunen fått det helhetlige ansvaret for det kommunale barne-vernet. Kommunestyret skal minst én gang i året få en redegjørelse om tilstanden i barneverntjenesten, som skal gi en bredere innsikt i tjenesten og et politisk eierskap med tydelige prioriteringer og vedtak for tjenesten. Vi har spurt barnevernlederne om de opplever at denne rapporten resulterer i at de folkevalgte tar eierskap til tjenesten, og dermed gjør tydelige prioriteringer og vedtak for tjenesten. Flertallet av barnevernlederne mener at en slik rapportering resulterer i politisk eierskap av barneverntjenesten og er et viktig verktøy for å forstå barnverntjenesten og kompleksiteten i feltet.

Vi er enige med forslagstiller at regjeringen burde forskriftsfeste formålet med tilstandsrapporteringen, samt enkelte vesentlige punkter alle barneverntjenester skal rapportere om, og hvordan de skal rapportere. I vår barnevernlederundersøkelse kom det frem et tydelig behov om skolering av folkevalgte som en del av rapporteringen, og at en slik kontinuerlig tilstandsvurdering burde implementeres i kommunale strategier og planer.

Delkostnadsnøkkelen

SOS-barnebyer stiller oss bak dette forslaget, og mener at man i tråd med anbefalingene i NOU 2022:10 utarbeider et videre tallgrunnlag for å gjøre delkostnadsnøkkelen mer treffsikker.

Ung rettshjelp, tidligere Barnas jurist, er et gratis rettshjelptiltak under Gatejuristen for barn og unge under 25 år. Vi har kontorer i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Tromsø. Alle kontorene, med unntak av Tromsø, er en del av Kirkens Bymisjon.

Ved kontoret i Oslo har vi et særlig fokus på de som har utfordringer med rus, unge som soner, unge under barnevern og unge som vokser opp i fattigdom.

Ung rettshjelp ble startet fordi Gatejuristens arbeid med rusutsatte voksne indikerte at hjelp under oppveksten kunne ha demmet opp for klientenes problemer senere i livet.

Formålet med Ung rettshjelp er at barn og unge over hele landet skal kjenne til sine rettigheter og få sine grunnleggende rettigheter oppfylt. 

Våre bemerkninger er særlig knyttet til forslagets punkt 2 om barns klagemuligheter.

Våre innspill er videre basert på erfaringene vi har gjort oss gjennom vår saksbehandling, og vårt møte med barn og unge.

Overordnede synspunkter

Vi erfarer at barn møter en rekke utfordringer i forbindelse med klageprosesser og at dette er noe som bør undersøkes nærmere slik at alle barns rett til å klage blir reell.

Å oppnevne et utvalg som nærmere undersøker barns klagerett er derfor et viktig og nødvendig tiltak for å bedre barns rettssikkerhet i Norge.

Rettighetsinformasjon

En forutsetning for å klage er at barnet kan identifisere at hen har blitt utsatt for mangelfull, urettferdig eller rettsstridig behandling. Et barn som blir utsatt for urett vil ofte være usikker på om hen har rett til å si ifra. Gjennom vår saksbehandling erfarer vi at barn først må få tilstrekkelig informasjon før de kan identifisere at de har noe å klage på.

Partsrettigheter

I motsetning til voksne, mangler ofte barn retten til å opptre som part selv. Barn er ofte prisgitt foreldrenes ressurser og engasjement. Foreldre og vergers kunnskap og interesser får derfor stor betydning for om barnet får sine rettigheter oppfylt.

Om det viser seg at foreldrene ikke har sammenfallende interesser med barnet, vil barnet kunne oppleve seg rettsløs. I ytterste konsekvens vil dette gjelde barn der foreldrene selv påfører barnet urett.

Om et barn for eksempel opplever brudd på retten til privatliv – kanskje foreldrene gjentatt og uten spesiell grunn for det leter gjennom mobiltelefonen til barnet – hvilke muligheter for å angripe rettighetsbruddet har barnet egentlig da?

Mangelfulle klagemuligheter

I saker hvor barn har selvstendige klagerettigheter erfarer vi at disse ordningene ofte er utilgjengelige for barn og unge. Barn er også ofte usikre på hvilket organ de skal klage til og mange offentlige organer har et tungt og utilgjengelig språk.

Avsluttende bemerkninger

Vi må sikre barn reelle muligheter til å klage over brudd på sine rettigheter. Klageordningene må derfor bli mer tilgjengelige og tilpasset barn og unge.

På bakgrunn av dette stiller Ung rettshjelp seg bak forslagets del punkt 2, Stortinget ber regjeringen utrede hvordan barn kan få styrkede nasjonale klagemuligheter og prosessuelle rettigheter.

1.             Innledning

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har som hovedoppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig. Som ledd i dette har NIM som oppgave å gi råd til Stortinget, regjeringen og andre myndighetsorganer i spørsmål om menneskerettigheter. I punkt 2 vil vi knytte noen kommentarer til spørsmålene som handler om barnevern, og i punkt 3 kommenterer vi forslaget om utredning av nasjonale klageordninger for barn.

2.             Barnevern

NIM har helt siden vi startet opp prioritert arbeid med barnevernet høyt, fordi dette er et saksfelt som reiser mange menneskerettslige problemstillinger, og der det har vært stor rettsutvikling både i Norge og internasjonalt de siste årene. I 2020 ga vi ut en rapport om de norske barnevernssakene i EMD, som vi også har holdt innledninger om til en rekke myndighetsorganer, og vi har også gitt en rekke innspill til ny barnevernslov.[1]

Samtidig som Norge er dømt i EMD for brudd på retten til familieliv og derfor har hatt behov for endringer i praksis særlig knyttet til samvær, er det flere andre problemstillinger som reiser seg når det gjelder barnevernets evne til å ivareta barns rett til omsorg og beskyttelse. NIM utga tidligere i år en rapport om barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt, som viser at myndighetene har konkrete og omfattende forpliktelser til å forebygge og bekjempe vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn etter Grunnloven, barnekonvensjonen og flere andre internasjonale konvensjoner.[2] Gjennomføringen av mange av disse forpliktelsene ligger etter norsk rett til det kommunale barnevernet, som har et selvstendig ansvar for å sikre menneskerettighetene i norsk rett.[3]

Ikke på noe annet område er kommunen tillagt mer inngripende forvaltningsmyndighet enn innenfor barnevernet. Vi deler forslagsstillernes bekymring over i hvilken grad det kommunale barnevernet i alle kommuner er rustet til å ivareta forpliktelsene de har til å sikre barns rettigheter, herunder både retten til beskyttelse, retten til medvirkning og ivaretakelse av prosessuelle krav. I NIMs rapport «Kommuner og menneskerettigheter» fra 2021 kommer det frem at seks av ti kommunedirektører og ordførere mener at barnevernet er det området som utgjør den største utfordringen knyttet til kommuners tjenesteyting.[4] Vårt mandat tillater ikke at vi går inn i de konkrete forslagene forslagsstillerne reiser, men vi mener at det er viktig at disse problemstillingene diskuteres.

3.             Nasjonale klagemuligheter for barn

Som det fremgår av representantforslaget, har NIM, sammen med Advokatforeningen, Redd Barna og Ung rettshjelp, sendt et brev til Familie- og kulturkomiteen av 6. september 2022 hvor vi peker på at det bør utredes hvordan barn kan få styrkede nasjonale klagemuligheter og prosessuelle muligheter.

Forslagsstillerne gir etter vårt syn en dekkende begrunnelse for hvorfor det er behov for forslaget, som også bygger på vårt brev til komiteen.

NIM har jobbet mye med barns rettigheter over tid, og vi har sett fra flere ulike saksområder hvordan mangel på gode og reelle klagemuligheter utgjør et problem for realisering av barns rettigheter. Som FNs barnekomité har uttalt, må effektive klagemekanismer være tilgjengelige for barn dersom rettighetene deres skal ha noen mening. Norge har også eksplisitt fått kritikk fra FNs barnekomité for at barns muligheter til å klage er for dårlig sikret i norsk rett.

Samtidig ser vi eksempler på at klagemekanismer for barn styrkes i ulike sektorer, og at barns reelle muligheter til å få prøvet saker diskuteres. Statsforvalterens enkle og barnevennlige klageportal for barn som har kontakt med barnevernet er ett eksempel. Et annet eksempel er den pågående reformen i Sivilombudet for å gjøre ombudet mer rustet til å ta imot og behandle klager fra barn. I arbeidet med ny rettshjelpslov er det også enkelte særspørsmål som berører barn.

Imidlertid er det behov for å se helhetlig på barns muligheter til å få prøvet brudd på sine rettigheter. Dette spørsmålet har aldri vært gjenstand for en samlet gjennomgang. En helhetlig gjennomgang bør se på alle sektorer, og sikre barns klagemuligheter fra det nærmeste forvaltningsorgan og gjennom hele forvaltnings- og domstolskjeden.

[1] Hvorfor dømmes Norge i EMD? - Norges institusjon for menneskerettigheter (nhri.no)

[2] Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt - Norges institusjon for menneskerettigheter (nhri.no)

[3] Se bl.a. Høyesteretts kjennelse i den såkalte Tolga-saken, HR-2022-402-A, som i avsnitt 46 sier at menneskerettighetene er like bindende for kommuner som for staten

[4] Kommuner og menneskerettigheter - Norges institusjon for menneskerettigheter (nhri.no)

Fellesorganisasjonen (FO) er fagforeningen for sosialarbeidere. Vi organiserer nærmere 35 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. 

FO vurderer at Venstre sitt representantforslag har flere gode forslag som kan bidra til å styrke barnevernet. FO støtter imidlertid ikke en ROBEK-liste for barnevernet. Vi tror ikke en slik liste som fører til statlig inngripen overfor kommunene vil styrke kommunalt barnevern. Vi er enig i at det er alvorlig når kommuner bryter barns rettigheter systematisk, men den utfordringen kan ikke avgrenses til barnevernet alene. Dersom dette skal utredes videre anbefaler vi at man utvider perspektivet til å omhandle hele oppvekstsektoren. I så fall bør man se på tiltak for å styrke barn og unges rettigheter i hele det kommunale tjenesteapparatet, og eventuelle konsekvenser for kommunen når disse brytes.

Nasjonal klagemulighet for barn 

FNs barnekonvensjon er ratifisert av Norge, og klargjør barnets stilling som eget rettssubjekt. Barn har altså selvstendige rettigheter. For eksempel er rett til omsorg, medbestemmelse og beskyttelse sentrale elementer. Barn må bli sett på som aktive deltakere og kompetente aktører i dannelsen av eget liv og i viktige beslutninger som omhandler dem. Barn og unge må anerkjennes som viktige bidragsytere for utviklingen av samfunnet. Vi mener at en klageordning er nødvendig for å sikre barn og unge selvstendige rettigheter. FO støtter derfor en utredning om hvordan barn og unge kan få styrkede nasjonale klagemuligheter og prosessuelle rettigheter.

Utvidelse av mandatet til Statens undersøkelseskommisjon

FO foreslo i 2020[1] at Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) burde få utvidet sitt mandat til også å omfattebarnevern og sosiale tjenester, samt kompetanse for å ivareta det nye mandatet. Når det skjer feil så man se på hvorfor det skjedde, hva man kan lære av det og hvordan man kan hindre at det skjer igjen. Derfor mener FO det er mer hensiktsmessig å ha en permanent kommisjon som undersøker saker gjennom hele året enn å opprette granskinger i etterkant av flere enkeltsaker. Vi har også merket oss at barne- og familieministeren har gitt uttrykk for ønsker om en tilsvarende ordning. FO støtter forslaget. 

Årlig tilstandsrapportering

FO mener en årlig tilstandsrapport er et viktig tiltak for at kommunaldirektør og kommunepolitikerne skal bli mer interessert i og ta større ansvar for utviklingen i eget barnevern. Vi støtter derfor at formålet med tilstandsrapporteringen forskriftsfestes. Vi støtter også at enkelte vesentlige punkter forskriftsfestes og kommer nedenfor med noen anbefalinger.

 For det første mener vi at barnevernleder selv bør møte i kommunestyret når tilstandsrapporten skal legges frem.  Vi har fått tilbakemeldinger om at der barnevernleder selv møter i kommunestyret blir dialogen om barnevernet bedre. Dette mener vi også er i tråd med intensjonen for tilstandsrapporteringen, siden det er barnevernleder som i utgangspunktet har best innsikt i tilstanden til barnevernet. Vi anbefaler derfor at det forskriftsfestes at barnevernleder skal ha direkte dialog med kommunestyret om tilstandsrapporten.

Videre mener vi en forskriftsfesting bør tydeliggjøre at stemmen til ansatte og brukere må komme frem av tilstandsrapporteringen. Det er særlig aktuelt etter at den tidligere forskriften om internkontroll i barnevernloven ble erstattet av kommunelovens § 25-1.  Denne reguleringen av internkontroll hjemler verken involvering av ansatte eller har krav til medvirkning fra barn og foreldre for å vurdere risikoområder og å utvikle kvaliteten i tjenesten.

Når det gjelder barn og familiers medvirkning må en tilstandsrapport inkludere informasjon om hvordan barneverntjenesten arbeider for å ivareta barn og familiers medvirkning og familienes erfaringer i møte med barneverntjenesten. Vi mener derfor at det bør forskriftsfestet at kommunene er forpliktet til å ta i bruk erfaringer fra barn og foreldre til forbedring av barneverntjenesten i arbeidet med tilstandsrapporten.       

De ansatte er barnevernets viktigste ressurs. Vi anser at involvering av ansatte er avgjørende for å identifisere utfordringer og mangler, samt for å utvikle og iverksette hensiktsmessige tiltak. Det er avgjørende for at kommunestyret skal kunne legge til rette for kvalitetsutvikling i barnevernet. Vi mener derfor at ansatte skal involveres i tilstandsrapporteringen og anbefaler at dette forskriftsfestes. Vi viser i den forbindelse til tidligere forskrift om internkontroll etter barnevernlovens § 4d om å sørge for at arbeidstakerne og oppdragstakerne medvirker slik at samlet kunnskap og erfaring utnyttes.

FO understreker at tilstandsrapporten må være noe annet enn en utskrift av barnevernsstatistikk. Vi anbefaler derfor at rapporten tar utgangspunkt i kvalitative beskrivelser av tjenesten og at dette suppleres med statistikk.

Delkostnadsnøkkelen for barnevern

FO har over en lengre periode påpekt at delkostandsnøkkelen for barneverntjenesten har vært for lite treffsikker. Det er derfor bra at den er blitt utredet i forbindelse med NOU 2022:10. Utvalget er kommet frem til to ulike modeller som er bedre enn dagens modell. Modell 1 forklarer ca 14% av variasjonene i barnevernstjenestens utgifter, mens modell 2 forklarer 10,5% av variasjonene i utgiftene. En oppdatering av dagens modell gir en forklaring på 5% av variasjonene i utgiftene. Selv om modell 1 er mer treffsikker, gir den samtidig mer uforutsigbare bevilgninger til kommunene.

Det er likevel vanskelig ut fra det som kommer frem i NOUen å se hvordan dette konkret vil slå ut for kommunene, og dermed om denne uforutsigbarheten veies opp av en mer treffsikker modell. Vi anbefaler derfor at man gjør slike beregninger før man tar stilling til modell 1 eller modell 2.

Vi støtter også utvalgets anbefaling om at delkostnadsnøkkelen må ses på igjen når barnevernsreformen er implementert og har virket en periode. Videre anbefaler vi at man også ser på om det er mulig å forbedre data- og/eller tallgrunnlaget slik at man får en mer treffsikker delkostnadsnøkkel. Vi anbefaler at dette må vurderes når regjeringen kommer med forslag om forbedringer av delkostnadsnøkkelen.

Med vennlig hilsen

Mimmi Kvisvik, forbundsleder                                                          

Tonje Wejden, seniorrådgiver

[1] FO ønsker undersøkelseskommisjon for barnevernet: www.fo.no/fo-mener/fo-onsker-undersokelseskommisjon-for-barnevernet

Skriftlig innspill til Familie- og kulturkomiteen til dok8:22 (2022-2023) om forsvarlige barneverntjenester og barns klagemuligheter

 Grunnloven og barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at barn i Norge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. At Stortinget har valgt å delegere ansvaret for barnevernet til kommunen, fritar ikke staten for dette ansvaret. Barnevernet er en av våre viktigste velferdstjenester, og myndighetsutøvelsen er kompleks og krevende. Barnevernet har myndighet til å gjennomføre inngripende tvang mot barn og familier, og står i en særstilling blant våre kommunale tjenester.

 Flere utfordringer

Flere tilsyn med barneverntjenesten de siste årene har avdekket alvorlige mangler, og vist at barn ikke har fått nødvendig hjelp. I tillegg til det økte økonomiske/faglige ansvaret barnevernsreformen medfører, har barnevernet fått flere lovpålagte oppgaver de senere årene – bla strengere krav til dokumentasjon.

 Flere oppgaver kommer også med ny barnevernslov. Kombinert med dette har antall bekymringsmeldinger steget kraftig med hele 56% mellom 2008 og 2019. Barnevernet har også fått ansvar for barn/ungdom med flere komplekse og krevende utfordringer. Blant annet som en følge av at ungdom ikke lenger skal fengsles og at det har vært en reduksjon av døgnplasser i psykiatrien. I tillegg har dommene fra EMD tvunget barnevernet til å legge om deler av sin praksis. Etter dommene gis det eksempelvis langt mer samvær med biologiske foreldre enn tidligere, og det kreves tettere oppfølging av foreldre. Dette øker arbeidsmengden for de ansatte i barnevernet. Samlet sett stilles det større krav til den kommunale barneverntjenesten enn noen gang.

 Barneombudet mener at staten ikke har gjort nok for å sette alle kommuner i stand til å ivareta det økte ansvaret de har fått. Vi er bekymret for tilstanden i mange kommuner, og mener det er viktig med mekanismer som bidrar til å sikre et godt barnevern i alle kommuner.

 ROBEK liste

Barneombudet er opptatt av at staten ikke kan delegere ansvaret for barns rett til omsorg til kommunene uten å følge opp at de ivaretar dette ansvaret på en god nok måte, men vi har ikke tatt stilling til om ROBEK liste for barneverntjenester er et hensiktsmessig tiltak.

 Barneombudet støtter at staten foretar en utredning av hvilke virkemidler som kan iverksette for å følge opp kommuner som ikke leverer forsvarlige barneverntjenester, der ROBEK liste er en av flere muligheter.

 Utvidelse av mandatet til Statens undersøkelseskommisjon

Det er vårt inntrykk at undersøkelseskommisjonens arbeid er nyttig, blant annet for å finne ut av hvorfor feil skjer og hvilke læringspunkter som finnes.  Vi mener en utvidelse av kommisjonens mandat kan være et godt verktøy for læring.

 Barneombudet støtter forslaget.

 Tilstandsrapportering

Barneombudet uttalte i høring til ny barnevernlov at det må stilles tydeligere krav til innholdet i den årlige tilstandsrapporten fra barnevernet til kommunestyret.

 Veilederen utarbeidet av Bufdir setter etter vårt syn heller ikke klare nok krav til hva en tilstandsrapport skal inneholde, og overlater for mye til kommunenes eget skjønn. Det er særlig viktig å få frem hvordan barneverntjenesten jobber for å sikre gode vurderinger av barnets beste, og hvordan barn og foreldres medvirkning ivaretas. En forskrift vil være egnet til å skape tydelig og ensartet praksis på en helt annen måte enn en veileder.

 Barneombudet støtter forslaget.

 Delkostnadsnøkkel

Barneombudet har ingen synspunkter på dette på nåværende tidspunkt.

 Nasjonale klagemuligheter for barn

Barneombudet har over mange år sett at barn har liten reell mulighet til å klage i saker som angår dem. Vi erfarer at barn ikke selv har mulighet til å fremme en klage, og at systemene ikke er tilpasset barn. Denne problemstillingen har vi gjentatte ganger tatt opp med norske myndigheter. Rettigheter kan være lite verdt uten en mulighet for å få prøvet om de blir oppfylt.

 Det er viktig for barn at adgangen til å klage faktisk finnes og er reell for dem. Utvikling av bedre klageordninger er helt nødvendig for å sikre barn rett til å klage når deres rettigheter kan være brutt. Det er ingen grunn til at barns rett til å klage skal være dårligere enn for voksne. Det er på høy tid at klageordninger for barn i Norge blir utredet slik at det kan settes inn tiltak for å bedre situasjonen.

 Barneombudet støtter forslaget.

 Ta gjerne kontakt for mer informasjon:

Barnevern, Mathias Nordmoen, mathias@barneombudet.no

Barns klagemuligheter, Elin Saga Kjørholt, elin@barneombudet.no