Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)

Hørig i komiteen om lov om grunnskoleopplæringa og de videregående opplæringa (opplæringsloven) - Innspill til utdannings- og forskningskomiteen

Vi viser til høringsmøtet 24.april, som ikke må forveksles med konsultasjonsmøte, og benytter oss av muligheten til å komme med ytterligere innspill til komiteens behandling av Regjerningens forslag til ny opplæringslov.

 

Sametingsrådet sendte 4. april, en anmodning om konsultasjoner med komiteen om saken. I oversendelsen fremkommer sametingsrådets grunnlag til konsultasjonene med departementet, og våre konkrete og prioriterte krav. Disse er å lovfeste rett til samiske læremidler i samisk skole, - å sikre en ubetinget rett til hospitering i samiskspråklige miljø, å legge til rette for at flere elever får opplæring i og på samisk, - samt at noen byer forpliktes til å gi et samisk skoletilbud, som mange byer allerede gjør.

 

Samiske læremidler

På grunn av svært begrensede overføringer fra departementet og manglende rettigheter i opplæringsloven til utvikling av samiske læremidler, har Sametinget ikke greid å skaffe til veie læremidler på alle samiske språk, i alle fag og trinn/nivåer til Kunnskapsløftet som vi har lagt bak oss. På grunn av begrenset budsjettramme, må sametingsrådet årlig avslå et betydelig antall læremiddelsøknader. Den store mangelen på samiske læremidler rokker ved det likeverdige opplæringstilbudet, da det er den enkelte lærers kapasitet som er bestemmende for om læremateriell blir oversatt og/eller utviklet lokalt. Mangelen på samiske læremidler utfordrer opplæringen på samisk, og er svært krevende for lærerne.

 

På bakgrunn av dette har Sametinget i konsultasjonsmøtene med departementet krevd at læremidler på samisk skal foreligge samtidig med læremidler i nynorsk og bokmål (parallellitetskravet). Sametinget og departementet oppnådde ikke enighet i dette, departementet viste til manglende mulighet til å oppfylle bestemmelsen grunnet mangel på læremiddelforfattere og -oversettere.

 

I posisjonsnotat til dere 4.april då, har sametingsrådet moderert kravet, og skriver: «For Sametinget er det prinsipielt viktig at samiske læremidler i større grad forankres i lovverket og mener at retten til samiske læremidler må lovfestes. Sametingsrådet er opptatt av at denne retten må tydeliggjøres i denne lovprosessen.» I dette ligger en forventing om at komiteen i sin innstilling til ny opplæringslov - til bestemme/sen om elevenes rett til læremidler- omhandler behovet for retten til læremidler på samisk. Og videre at dette fremkommer i styringsdokumenter som forskrift eller rundskriv til opplærings/oven.

 

I departementets vurdering om læremidler på samisk i ny opplæringslov (Prop. 57 L (2022- 2023) står det: «Departementet meiner at vi bør søkje å forbetre situasjonen for samiske læremiddel gjennom andre verkemiddel enn ved lov.»

 

Dette er etter sametingsrådets vurdering et skritt i riktig retning, men vil ikke sikre samiske elever rett til læremidler i noen av fagene på skolen.

Stortingsmelding Samisk, språk, kultur og samfunnsliv - Kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning, sett i lys av forslag til ny opplæringslov

I året som er gått har vi hatt to - for Sametinget - viktige prosesser med Kunnskapsdepartementet, som begge har handlet om rekruttering. Disse er konsultasjonene om ny helhetlig revidering av opplæringsloven, og arbeidet med de årlige stortingsmeldingene om samisk, språk, kultur og samfunnsliv.

 

Det har vært krevende å forholde seg til at opplæringsloven ikke i tilstrekkelig grad har lagt til rette for rekruttering, til tross for utfordringene innenfor rekruttering som stortingsmeldingen peker på. Stortingsmeldingen slår fast at mangelen på samiskspråklig kompetanse er den største utfordringen for å kunne gi gode tjenester til den samiske befolkningen. Derfor er det beklagelig at forslag til ny opplæringslov ikke har lagt til rette for å øke antallet elever til samiskopplæring og har ikke lagt til rette for at opplæring i samisk sikrer utvikling i språkopplæringen.

 

Det er etter sametingsrådets vurdering ikke vanskelig økonomisk og ei heller ressursmessig, å gi samiske elever en uforbeholden rett til opplæring i samiskspråklig miljø/ hospitering, ved å redusere skoleeiers mulighet til å ikke tilby dette. Sametinget foreslår å ta vekk vilkåret om at kommunen skal vurdere om tilbudet er «pedagogisk forsvarlig». Vilkår om pedagogisk forsvarlighet må, etter sametingsrådets vurderinger, gjelde i alle vurderinger og vedtak som skolene gjøre for elevene, og ikke kun i tilfeller der kommunene skal vurdere om samiske elever skal gis hospiteringstilbud eller ikke.

 

Videre har Departementet foreslått å videreføre bestemmelsen om at det må være minst ti elever som ønsker opplæring i og på samisk, utenfor forvaltningsområde, dersom de skal få dette. Sametinget mener tiden er overmoden til at denne bestemme/sen mykgjøres og reduseres fra ti til seks elever.

 

Et siste punkt sametingsrådet vil nevne og som ville økt rekrutteringen av mennesker med samisk kompetanse, men som opplæringsloven ikke la til rette for, er Sametingets krav om at bestemmelsen som tillater elever å velge bort samiskfaget i 8.k/assetrinn må tas bort fra opplæringsloven.

 

 

Varrudagaj/Med hilsen

 

 

 

Mikkel Eskil Mikkelsen raddelahttu/rådsmedlem

 

                                                                                                                 

 

 

 

 

 

 

 

Posisjonsnotat til konsultasjonsmøte med Stortingskomiteen angående ny opplæringslov

Med dette sendes utdrag fra Sametingsrådets posisjonsnotat til politisk konsultasjon med Kunnskapsdepartementet om forslaget til ny opplæringslov og endringer i friskoleloven. Kunnskapsdepartementets lovforslag var på høring i perioden 26. august til 20.desember 2021.

 

Sametinget sendte sitt høringsinnspill til Kunnskapsdepartementet 16. desember 2021, og flere av innspillene har vært tema i konsultasjonsmøter med Kunnskapsdepartementet.

 

Sametinget opplevde liten bevegelse i å få styrket samiske elevers opplæringsrettigheter innenfor sentrale områder i ny opplæringslov, og har ikke gitt sin tilslutning til departementets forslag til ny opplæringslov som er oversendt Stortinget.

 

Sametingsrådet inviterer Utdanning- og forskningskomiteen til besøk på Sametinget i Karasjok, og anmoder om konsultasjoner med Stortinget.

 

Sametingsrådets posisjoner
 

Endringene med understreket tekst er Sametingrådets tillegg-og endringsforslag. Overstreket tekst er Kunnskapsdepartementets lovforslag som Sametingsrådet foreslår å stryke fra lovteksten.

 

FØRSTE DELEN – INNLEIANDE FØRESEGNER
 

Kunnskapsdepartementets lovforslag kapittel 1- Formålet med krava til opplæringa.

 

§ 1-5 Samisk innhald i opplæringa og samiske læreplanar
 

Sametinget gir forskrift om det samiske innhaldet i dei nasjonale læreplanane og de samiske parallelle likeverdige læreplanane i fag og om læreplanar for opplæring i samiske språk.

Sametinget skal òg gi forskrifter om læreplanar for særskilde samiske fag i den vidaregåande opplæringa. Forskriftene skal haldast innanfor dei rammene som departementet har fastsett

 

Departementet skal gi forskrift om andre særskilde læreplanar for grunnopplæringa i forvaltningsområdet for samisk språk og for andre elevar som får samisk opplæring i grunnskolen og i den vidaregåande opplæringa. Sametinget skal i samråd med departementet lage utkast til desse forskriftene.

(understreket tekst er Sametingets tilleggsforslag) Begrunnelse:

Sametinget støtter ikke videreføring av regelen om at Sametinget ikke har fastsettelsesmyndighet av samisk innhold i de samiske parallelle likeverdige læreplanene. Det er naturlig at Sametinget har denne fastsettelsesmyndighet, med henvisning til urfolks rett til

selvbestemmelse, som gir urfolk rett til selv å bevare og utvikle sin kultur, jf. Grunnloven § 108. Dette må endres i ny opplæringslov.

 

KDs lovforslag kap 3        Val av skriftspråk og særskilde språkrettar i grunnskoleopplæringa.

 

§ 3-2 - Opplæring i og på samisk i grunnskolen
 

Første ledd: Samiske elevar har rett til opplæring i anten nordsamisk, sørsamisk eller lulesamisk i i to samiske språk. (understreket tekst er Sametingets forslag)

Begrunnelse:

Sametingets er uenig i departementets forslag om at samiske elever kun har rett til opplæring i et samisk språk. Samiske elever skal ha rett til opplæring i to samiske språk. Sametingets syn på saken skiller seg prinsipielt fra opplæringslovutvalgets syn. Sametinget påpeker at Grunnloven og Norges folkerettslige forpliktelser pålegger myndighetene å legge forholdene til rette på ulike områder som har betydning for samisk språk, kultur og samfunnsliv, herunder for eksempel opplæring i de samiske språkene. Hverken Grunnloven eller de folkerettslige forpliktelser differensierer mellom de ulike samiske språkene i spørsmålet om hvilket av de man skal prioritere å få opplæring i. Opplæringslovens bestemmelser om opplæring i og på samisk skal bygge på disse forpliktelsene. Sametinget foreslår at det kommer eksplisitt til uttrykk i opplæringsloven at samiske barn har rett til opplæring i to samiske språk.

 

Andre ledd: Alle elevar som bur i forvaltningsområdet for samisk språk etter sameloven § 3-1, har rett til opplæring i og på samisk. Kommuner i forvaltningsområdet for samisk språk kan gi forskrift om at elevene skal ha opplæring i grunnleggjande ferdigheter i samisk og opplæring i samisk kultur. Kommunen kan gi forskrift om at elevar som bur i forvaltningsområdet for samisk språk, skal ha opplæring i samisk som første- eller andrespråk. (understreket tekst er Sametingets forslag)

 

Begrunnelse:

Denne bestemmelsens forarbeid i gjeldende lov, tilsier at elevene ikke kan pålegges opplæring i læreplanene for samisk første- og andrespråk. Sametinget er uenig i dette. Elevene får ikke med Kunnskapsdepartementets forslag formell kompetanse i samisk språk. Faget er av så lite omfang at det ikke gir mulighet til å bli samiskspråklig.

 

Tredje ledd: Dersom minst ti seks elevar i ein kommunen utanfor forvaltningsområdet for samisk språk krev opplæring i og på samisk, har dei rett til det. Retten står ved lag så lenge det er minst seks tre elevar att som vil ha slik opplæring. Samiske elever skal i tillegg til samiskopplæring, også ha rett til samisk opplæring på samisk i to andre fag. (understreket tekst er Sametingets forslag)

 

Begrunnelse:

Sametinget er uenig i begrensingen om at det må være minst ti elever utenfor forvaltningsområdene som ønsker opplæring på samisk dersom de skal få dette. Også NOU 2016:18 Hjertespråket, foreslår at minstekravet reduseres fra ti til tre elever.

 

 

Fjerde ledd.

Sametinget har foreslått å fjerne fjerde ledd i lovteksten som sier at elever på 8.-10.trinn selv velger om de skal ha opplæring i og i og på samisk.

 

Elevar på 8. til 10. trinn vel sjølve om dei skal ha opplæring i samisk og i og på samisk. Elevane sjølve kan klage på enkeltvedtak om opplæring i samisk og i og på samisk etter føresegnene i og forvaltningsloven kapittel VI.

 

Begrunnelse:

Sametinget mener at elevers rett til medvirkning er ivaretatt i øvrig lovtekst og at det er unødvendig å lovfeste elever rett til å velge. Sametinget er også bekymret for at videreføring av

dette vil kunne ha konsekvenser for rekruttering av elever som velger samisk i videregående opplæring og rekruttering av studenter med samiskspråklig kompetanse

 

 

Sjette ledd:

Kommunen skal tilby Elevar har rett til å få ein del av opplæringa i samisk i eit samiskspråkleg miljø dersom det er nødvendig for at opplæringa skal vere pedagogisk forsvarleg (understreket tekst er Sametingets forslag)

 

Begrunnelse:

Sametinget er positiv til at departementet følger opp forslaget fra Sametinget, lovutvalget og andre, om språkbad, eller som opplæring i et samiskspråklig miljø. Vi er uenig i betingelsen om at dette gis kun dersom det er nødvendig for at opplæringen skal være pedagogisk forsvarlig. Vi er bekymret for at dette vil medføre at tilbudet ikke gis, og vi stiller spørsmålet om hvem skal vurdere nødvendigheten. I LK20S, samisk som andrespråk, står det at opplæring i samisk skal gis etter sterke språkopplæringsmodeller. I Norges offentlige utredning, NOU 2016-18, Hjertespråket, er blant annet alternative opplæringsformer, herunder fjernundervisning og hospitering/språkbad definert under sterke språkopplæringmodeller. I NOU 2016:18 henvises det også til en rapport fra 2012 som konkluderer at retten til å delta på samlinger må komme på toppen av retten til ordinært fastsatte timer. Samlinger som blant annet hospitering, må ses som en innfrielse av statens plikter som følger av Grunnloven § 108, utover det som følger av opplæringsloven.

 

§ 3-6 Særskild språkopplæring i grunnskolen
 

Første ledd: Elevar med anna morsmål enn norsk og samisk har rett til særskild språkopplæring til dei kan norsk eller samisk godt nok til å følgje opplæringa på skolen. (understreket tekst er Sametingets forslag)

 

 

TREDJE DELEN - VIDAREGÅANDE OPPLÆRING

KDs lovforslag kap 5 - Val av skriftspråk og særskilde språkrettar i den vidaregåeande opplæring

§ 6-2 Opplæring i samisk i den vidaregåande opplæringa
 

Første ledd:
 

 Samiske elevar har rett til opplæring i enten nordsamisk, sørsamisk eller lulesamisk to samiske språk. (understreket tekst er Sametingets forslag)

 

Sametingets er uenig i departementets forslag om at samiske elever kun har rett til opplæring i et samisk språk. Samiske elever skal ha rett til opplæring i to samiske språk. Sametinget fremmer samme argumenterer her som under § 3-2, første ledd.

 

Tredje ledd:

 

Kommunen skal tilby Elevar har rett til å få ein del av opplæringa i samisk i eit samiskspråkleg miljø. dersom det er nødvendig for at opplæringa skal vere pedagogisk forsvarleg (understreket tekst er Sametingets forslag)

 

Begrunnelse: Se §3-2 sjette ledd.

 

§ x-x Samisk vidaregåande opplæring, 2. ledd.
 

Følgende paragraf er foreslått fjernet frå departementet. Sametingsrådet fremmer fortsatt endringskravet i henhold til tidligere fremsatt krav under konsultasjoner, og ber om at denne lovteksten skal videreføres i ny opplæringslov med samme tekst. Lovteksten blir tillegg i 2.ledd i

lovforslaget.

 

Departementet kan gi forskrifter om at visse skolar skal tilby opplæring i eller på samisk eller i særskilde samiske fag i den vidaregåande opplæringa innanfor visse kurs eller for visse grupper. Fylkeskommunen kan også elles tilby slik opplæring.

 

KDs lovforslag kap 15 – Opplæringsspråk, læremiddel og skolebiblotek

 

§ 15-2 Hovudmål på kvar skole.
 

Tillegg i lovteksten.

Kommunen og fylkeskommunen gir forskrift om kva skriftspråk som skal vere hovudmålet på kvar skule, anten bokmål, eller nynorsk eller samisk. Skolen skal bruke hovudmålet i den skriftlege opplæringa og i den skriftlege kommunikasjonen med elevane og foreldra. (understreka tekst er Sametingets forslag)

 

Begrunnelse:

Sametingsrådet mener at lovforslaget i § 15-2 ikke har tatt høyde for at skoler i samisk forvaltningsområde kan ha et annet hovedmål enn bokmål og nynorsk. Derfor mener Sametingsrådet at det må en endring i lovteksten som tar høyde for at samisk også kan være hovedmålet i en kommune, og er en rettighet som er til stede når norsk og samisk er likeverdige språk.

 

Sametingsrådet ber om å tilføye samisk til lovteksten slik at det kommer tydeligere fram at samisk også kan være hovedmålet i den skriftlige opplæringa og den skriftlige kommunikasjonen med elevene og foreldrene.

 

§ 15-3 Læremiddel
 

Sametingsrådet har påpekt at læremidler er lærerens viktigste verktøy i opplæringa. At det ikke finnes tilstrekkelige læremidler på alle samiske språk, på trinn og nivåer er kritikkverdig. For Sametinget er det prinsipielt viktig at samiske læremidler i større grad forankres i lovverket og mener at retten til samiske læremidler må lovfestes. Sametingsrådet er opptatt av at denne retten må tydeliggjøres i denne lovprosessen.

 

 

Varrudagáj/Med hilsen

 

 

Mikkel Eskil Mikkelsen
ráđđeláhttu/rådsmedlem
 

 

Dát tjála le elektråvnålattjat dåhkkidum ja vuollájtjálek sáddiduvvá./ Dette dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten signatur.

Tidlig i sitt forslag til ny opplæringslov, drøfter Kunnskapsdepartementet forholdet mellom
hensynet til handlingsrom for kommuner og fylkeskommuner, hensynet til likeverdig 
opplæring for elevene og et godt faglig-pedagogisk skjønn for profesjonen. 
Utdanningsforbundet mener lovforslaget trekker i tydelig retning av ytterligere styrking av 
handlingsrommet for kommunene og fylkeskommunene, noe som vil svekke retten til 
likeverdig opplæring for elevene. Lovforslagene som gjelder fjernundervisning og fraværet av 
regler som understreker lærers faglige ansvar for opplæringen, er noen eksempler som
underbygger dette.

Alle elever må ha rett til lærerutdannede lærere 

Kunnskapsdepartementet viser til at det er satt i gang et arbeid med å vurdere om det bør bli 
gjort endringer i reglene om kompetansekrav for tilsetting. Utdanningsforbundet deler 
vurderingen som Kunnskapsdepartementet gjør i lovforslaget om at det viktigste for læringen, 
mestringen og trivselen til elevene er at de møter kvalifiserte lærere som har tid til å se den 
enkelte eleven. Vi har derfor store forventninger til dette arbeidet.

Å sikre at barn, unge og voksne i grunnopplæringen møter lærerutdannede lærere er det 
virkemiddelet som i størst grad vil sikre likhet og likeverdig opplæring. Det er 
lærerutdanningene som gir nødvendig kompetanse og som kvalifiserer til å jobbe mot de 
grunnleggende målene i grunnopplæringen, som er å sørge for danning og utdanning slik at 
elevene og lærlingene kan leve gode liv og bli samfunnsansvarlige borgere. For å gjøre dette 
tydelig, må det komme utvetydig fram i ny lovtekst at det kreves lærerutdanning for å bli 
ansatt i undervisningsstilling i skolen.

Adgangen til å kunne tilby fjernundervisning bør være strengt regulert

Utdanningsforbundet er svært bekymret for forslagene til endring i reglene om 
fjernundervisning som både Opplæringslovutvalget og Kunnskapsdepartementet har fremmet. 

Utdanningsforbundets store bekymring er at lovgiver går med på å gi kommunene og 
fylkeskommunene for vid adgang til å bestemme at elevene skal få opplæring som 
fjernundervisning. Fra dagens meget stramme regulering, velger departementet å gi 
kommunen mulighet til å velge fjernundervisning for elevene, forutsatt at tre helt generelle 
vilkår er oppfylt. Lovforslaget krever bare at kommunen kan «godtgjøre» at disse vilkårene er 
oppfylt. Dette gir et svært vidt fortolkningsrom og vil åpne for store forskjeller i 
opplæringstilbudet mellom skoler og mellom kommuner/fylkeskommuner.

Utdanningsforbundet mener at dette forslaget vil svekke prinsippet om likeverdig opplæring, 
fordi det legger få reelle begrensninger på bruken av fjernundervisning. Vi risikerer at 
barneskoleelever helt ned til seks års alder får opplæring gjennom fjernundervisning, uten at 
lærer er til stede. Det er heller ikke satt noen grense for hvilke fag eller hvor stor andel av 
undervisningen som kan gjennomføres som fjernundervisning, eller hvor store 
klassene/gruppene skal være. 

Utdanningsforbundet mener Stortinget som et minimum må legge til rette for at 
fjernundervisning reguleres tydeligere i forskrift før ny opplæringslov trer i kraft august 2024.

En lærer må ha det faglige ansvar for opplæringen

Opplæringslovutvalget foreslo å lovfeste lærers faglige ansvar for opplæringen. Regjeringen 
har valgt å legge bort dette forslaget. Forslaget til ny opplæringslov viderefører heller ikke 
formuleringer i dagens lov som peker mot at opplæring er noe som skal gis av en lærer.

Utdanningsforbundet ser svært alvorlig på dette. Vi mener forslaget til ny opplæringslov vil 
svekke elevenes rett til oppfølging fra lærer og uthule betydningen av begrepet opplæring, noe 
som igjen vil svekke elevenes rett til opplæring. Barn og unges rett til opplæring består av to 
hovedelementer: Hva elevene skal lære, og hvor mye opplæring de skal ha. Omfanget av 
opplæringen er regulert gjennom læreplanverket, hvor det er fastsatt minstetimetall for hvert 
enkelt fag.

Både tilsyn og forskningsrapporter dokumenterer at elevene ofte ikke får de timene de har rett 
på. Opplæringslovutvalget adresserte denne problematikken og pekte på at kommuner kan ha 
økonomiske insentiver til å redusere omfanget av opplæringen. Utvalget foreslo å innføre en 
bestemmelse som understreker at det er lærer som må ha det faglige ansvar for opplæringen. 

Utdanningsforbundet mener det er viktig at en slik bestemmelse blir tatt inn i loven fordi dette 
vil klargjøre hva opplæring faktisk er og hvorvidt elevene kan få opplæring uten at det er lærer 
til stede. På denne måten vil elevenes rett til opplæring, inkludert rett til minstetimetall, bli 
sikret i større grad enn det er i dag.

Viktig at minstenorm for lærertetthet blir videreført

Utdanningsforbundet viser til at Kunnskapsdepartementet foreslår å videreføre reglene som 
fastsetter krav til lærertetthet på skolenivå. I evalueringen av normen, blir det særlig framhevet 
at på grunn av normen har gruppestørrelsen i grunnskolen blitt redusert og at dette har vært 
viktig for lærernes klasseledelse. Lærerne framhever særlig kapasitet til å gi oppmerksomhet 
til enkeltelever og sørge for tilpasset opplæring. Skolelederne oppgir at ekstra lærerressurser 
benyttes i tråd med det lærere mener er viktig å prioritere, nemlig tidlig innsats, tilpasset 
opplæring og oppfølging av enkeltelever. Vi mener derfor at det er positivt at departementet 
legger opp til å videreføre disse reglene.

Den alvorlige svikten i tilbudet om spesialundervisning innebærer at det er helt nødvendig med en effektiv klagemekanisme. I motsatt fall kan elevene stå rettsløse og uten effektive virkemidler for å få oppfylt retten til utdanning. En rapport nylig utarbeidet til Utdanningsdirektoratet viser at regelverksetterlevelsen i saker om spesialundervisning er svært dårlig, og mange steder gis undervisningen av ufaglærte personer. I vår gjennomgang av klagesaker ser vi at manglende

 

gjennomføring ofte viser seg etter at klagefristen på selve vedtaket har gått ut. For eksempel fordi timer fastsatt i vedtaket ikke blir gitt, at ufaglærte blir satt til å gi undervisning, at vikarer uten kompetanse blir satt inn og at elevene har manglende læringsutbytte. 

 

For å sikre barns rett til utdanning anbefaler Barneombudet at Stortinget tydeliggjør at man som et minimum viderefører dagens forvaltningspraksis, som er beskrevet gjennom Utdanningsdirektoratets veileder Spesialundervisning punkt 7.8 om klage.

Som nevnt var intensjonen i forrige høringsforslag fra departementet å sikre at den ulovfestede retten til å klage på gjennomføring ble bedre regulert, slik at den bedre ivaretar elevens rettssikkerhet. Barneombudet og andre har over tid påpekt mangler på dagens klagemekanisme som bør forbedres for å sikre et effektivt rettsvern. CRPD komiteen har kritisert Norge for at elevene mangler tilgjengelige klagemekanismer på dette området.

 

Barneombudet anbefaler derfor at Stortinget ber departementet komme tilbake med et forslag til bedre regulering av retten til å klage på gjennomføring. 

 

Barneombudet anbefaler at Stortinget

• tar inn en merknad til lovforslagets § 29-1 om at dagens forvaltningspraksis der statsforvalter kan behandle klager på manglende gjennomføring av enkeltvedtak om spesialundervisning skal videreføres
• ber departementet komme tilbake med forslag til hvordan klageordningen kan forbedres og reguleres bedre

 

1. Beholde dagens håndhevingsordning i skolemiljøsaker der Statsforvalteren kan vedta hva skolen kan gjøre

 

Departementet foreslår å begrense vedtakskompetansen til Statsforvalteren ved at de ikke kan pålegge skoleeier konkrete tiltak, med mindre saken blir unødvendig forsinket, eller det er grunn til å tro at kommunen ikke vil rette forholdet, jf. § 12-6.

 

Barneombudet er enig i at skolemiljøsaker bør løses på lavest mulig nivå av de som står nærmest elevene. Men erfaring fra mange skolemiljøsaker som meldes til Statsforvalteren viser at sakene har en lang historikk, og at det ofte har oppstått alvorlig mistillit mellom elev/foreldre og skole/skoleeier. Det er derfor viktig at Statsforvalteren kan vedta hvilke tiltak skolen skal iverksette. Barneombudet mener at dette er selve kjernen i dagens håndhevingsordning, som skal være en raskere, tryggere og mer effektiv håndhevingsmekanisme. En innstramming på muligheten til å gjøre vedtak med pålegg til skoleeier, vil svekke elevenes rettsikkerhet. 

 

 

 

1. Vedta et tydelig regelverk om tilpasset opplæring

Barneombudet støtter å tydeliggjøre plikten til tilpasset opplæring i § 11-2. Vi mener samtidig at læreren bør være subjekt for plikten til å følge med på elevens læringsutbytte og melde fra til rektor. Dette er oppgaver som naturlig skjer på skolen og som lærer er den som er nærmest og har virkemidlene til å utføre.  Det kan ha alvorlige konsekvenser for læringen og utviklingen til eleven dersom eleven fanges opp for sent, noe som taler for at det bør være tydelig hvem som har et ansvar. Dette er, i likhet med å følge og melde fra om elevens skolemiljø, oppgaver som naturlig oppfylles på skolen og bør derfor utformes slik som reglene om skolemiljø. 

 

Vi gjør også oppmerksom på at merknadene til § 11-1 og § 11-2 innfører en ny tolkning av prinsippet tilpasset opplæring enn den som er pedagogisk og juridisk forankret i dag. Tilpasset opplæring er et overordnet prinsipp som gjelder all opplæring, både ordinær- og spesialundervisning. I merknaden likestilles nå tilpasset opplæring med ordinær opplæring, og står i motsetning til individuelt tilrettelagt opplæring. Det er uheldig dersom det juridiske begrepet ikke samsvarer med det 

 

pedagogiske. Det kan bidra til uklarhet og manglende etterlevelse, og styrke misoppfatningen om at spesialundervisning nødvendigvis innebærer særløsninger utenfor et fellesskap. Barneombudet ber Stortinget tydeliggjøre i merknadene at tilpasset opplæring er et overordnet prinsipp som gjelder hele skolens virksomhet, slik at dagens rettstilstand videreføres. 

 

Ta gjerne kontakt for mer informasjon: Silje Steinardotter Hasle. e-post: silje@barneombudet.no telefon: 40 31 91 17

 Innspill til Stortinget om ny opplæringslov. Prop. 57 L (2022-2023)

 

For å sikre alle barn like muligheter til utdanning anbefaler vi at komiteen styrker reglene om individuelt tilrettelagt opplæring (spesialundervisning) og skolemiljø.

 

Forslag vi støtter:

• Plikt til å følge opp elevenes fravær i § 10-6.
• Generelle regler om hensynet til elevens beste og retten til å medvirke i §§ 10-1 og 10-2.
• Presisering av PP-tjenesten sine oppgaver i § 11-13. For å sikre at loven blir realisert anbefaler vi Stortinget å be departementet kartlegge ressurssituasjonen i tjenesten og gi retningslinjer om bemanning.

 I tillegg ber vi Stortinget om å: 

• Sikre at individuelt tilrettelagt opplæring gjennomføres av kvalifiserte fagfolk
• Beholde muligheten til å klage på manglende gjennomføring av spesialundervisning
• Beholde dagens håndhevingsordning i skolemiljøsaker der Statsforvalteren kan vedta hva skolen kan gjøre
• Vedta et tydelig regelverk om tilpasset opplæring

 

 

1. Sikre at individuelt tilrettelagt opplæring gjennomføres av kvalifiserte fagfolk, ved å:

 Vedta ny § 11-9 i tråd med opplæringslovutvalgets forslag

Forskning dokumenterer klar sammenheng mellom fagkompetansen i spesialundervisningen og elevens læringsutbytte. Likevel er mangel på kompetanse hos den som gir spesialundervisning en av hovedårsakene til at elevene ikke får hjelpen de trenger. FNs barnekomite og CRPD komiteen har bedt Norge sikre at elevene har tilgang på kvalifiserte fagfolk. Opplæringslovutvalget foreslo å gjøre det tydelig hvem som kan gjennomføre spesialundervisning, men forslaget er nå kun delvis fulgt opp. 

 Nåværende opplæringslov § 5-5 tredje ledd åpner for at den som gir spesialundervisning kan unntas krav om relevant undervisningskompetanse, dersom en konkret vurdering av eleven og opplæringen tilsier det. Opplæringslovutvalget viste til at regelen kan bidra til en praksis der assistenter blir brukt til å gi undervisning. De skriver: «vilkårene for å bruke bestemmelsen bør tydeliggjøres i loven. Det skal komme klart frem i loven at unntaket bare gjelder bruk av personer som har en kompetanse som i større grad kan ivareta elevens særlige behov, enn en person som

oppfyller de ordinære kompetansekravene for å kunne undervise i faget». I tillegg ønsket utvalget å innføre en mulighet for å gjøre unntak fra kravet om å bli ansatt som lærer, også med vilkår om at personen har en kompetanse som i større grad kan ivareta barnets behov. 

 

Departementet foreslår å videreføre unntaket fra krav om relevant kompetanse, i § 11-9 tredje ledd. Barneombudet kan ikke se at dette er i tråd med opplæringslovutvalgets forslag, og mener det står i strid med utvalgets intensjon om å tydeliggjøre regelverket. I motsetning til departementet leser vi utvalget slik at det skal gjelde samme krav for å gjøre unntak fra begge kompetansekravene. Utvalget bruker også flertallsform «kompetansekrava» og det kommer klart frem i merknaden at unntaket i annet ledd skal gjelde begge kompetansekravene

 

Barneombudet mener at unntak fra begge kompetansekrav må ha tydelige vilkår om at det skal gi eleven et bedre tilbud. I motsatt fall vil dagens praksis videreføres, og i verste fall forsterkes ved at ordlyden gir inntrykk av at det kun i det ene unntakstilfellet trenger å bidra til bedre opplæring for eleven. Dette kan også være i strid med prinsippet om barnets beste. 

 

Barneombudet anbefaler Stortinget å vedta bestemmelsen som opplæringslovutvalget foreslo. Forslaget har vært på høring to ganger og fått bred oppslutning hos høringsinstansene. For å utelate enhver rom for tvil kan lovteksten vise til de to bestemmelsene det kan gjøres unntak fra. Vi foreslår:

• 11-9 Kompetansekrav for den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring

Den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring, må oppfylle kompetansekrava for å bli tilsett i lærarstilling, jf. § 17-3, og krava om relevant kompetanse i faget det skal undervisast i, jf. § 17-4.

I vedtak om individuelt tilrettelagd opplæring kan det gjerast unntak frå kompetansekrava (i § 17-3 og/eller 17-4) dersom det vil gi eleven betre opplæring. Slike unntak kan berre gjerast dersom opplæringa skal givast av personar med ei universitets- eller høgskoleutdanning som gjer dei særleg eigna til å vareta behova til eleven. 

Gi tydelige merknader om at ufaglærte ikke gjennomfører undervisning og lærers ansvar

Selv om andre yrkesgrupper kan ha god teoretisk og metodisk kunnskap om avgrensede deler av elevens opplæringsbehov og derfor gjennomføre opplæring etter § 17-3, er det viktig at opplæringen alltid er forankret hos lærer og i skolens pedagogiske virksomhet. Dette er nødvendig for å sikre sammenheng i opplæringstilbudet og at eleven inkluderes i læringsfellesskapet. 

 

Vi ber Stortinget presisere at lærer alltid må ha det overordnede ansvaret for å planlegge og evaluere tilbudet, og at gjennomføringen må skje i tett samarbeid med lærer. 

 

Ordlyden i forslag til § 11-9 er at den som gir opplæringen skal oppfylle kompetansekravene. Vi anbefaler at Stortinget gjør det tydelig i forarbeidene at dette sikter til den som gjennomfører opplæringen, slik at dette under ingen omstendighet kan overlates til assistenter.

 Be regjeringen om å evaluere virkningen av lovendringene

Erfaring fra tidligere regulering av kompetansekravene viser at de kan ha hatt utilsiktet og kanskje også negativ effekt. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for barna, og være i strid med våre internasjonale forpliktelser. Det er derfor viktig med følgeforskning på virkningen av lovendringene. Vi ber Stortinget anmode regjeringen om å innhente dette.   

 

1. Beholde retten til å klage på manglende gjennomføring av vedtak på spesialundervisning

 

Departementet foreslår å fjerne muligheten til å klage på manglende gjennomføring av spesialundervisning. 

 

Dette er i dag en ulovfestet ordning, som departementet i forrige høringsrunde foreslo å lovfeste. Forslaget ble støttet av blant annet Utdanningsdirektoratet og Barneombudet som mente det var nødvendig med en tydelig hjemmel som sikrer at elev/foresatte kan klage på manglende etterlevelse av vedtaket. 

 

Intensjonen i departementets første høringsforslag var å sikre bedre regulering av muligheten til å klage på gjennomføring. Departementet pekte den gangen på at Norge er internasjonalt forpliktet til å etablere nødvendige mekanismer for å sikre at rettigheter som innvilges, blir oppfylt etter sitt innhold. De pekte også på at å fjerne disse rettighetene kan ha negativ effekt og øke risikoen for at det blir flere tilfeller der eleven ikke får opplæringen de har rettskrav på.

 

Departementet har nå i proposisjonen gått bort fra dette og foreslår å fjerne klageretten. Departementets forslag om å endre dagens forvaltningspraksis fremgår av proposisjonen kapittel 59.5, under delkapittel 59.5.1 Departementet viser til at det ikke er behov for å opprettholde dagens praksis fordi elever og foresatte kan ta opp manglende etterlevelse av vedtaket med skolen, og i tillegg kreve tvangsfullbyrdelse av vedtaket. Etter vårt syn er begrunnelsen teoretisk og tar heller ikke utgangspunkt i de faktiske behovene på dette forvaltningsområdet i dag. 

 

Barneombudets erfaring er at foreldre som klager på manglende gjennomføring, gjør dette nettopp fordi de ikke opplever å nå frem ovenfor skolen.  Reglene om tvangsfullbyrdelse er ikke en ordning som vil sikre elevens rettssikkerhet i praksis. Foresatte henvises her til å bringe saken inn for domstolen, hvor det ofte vil være behov for advokatbistand. I tillegg til å være konfliktdrivende, vil de færreste foresatte ha ressurser til å reise et slik søksmål. Domstolen har i tillegg heller ikke den skolefaglige kompetansen som statsforvalteren besitter.

 

Introduksjon

Norsk Målungdom er ein landsdekkjande ungdomsorganisasjon som jobbar for nynorsk, dialektar og språkmangfald. Me arbeider for at alle skal ha høve og rett til å skrive nynorsk, for å ta vare på det språklege mangfaldet og å styrkje dei språklege rettane. Me har kring 1200 medlemmar, som i stor mon er nynorskelevar frå heile landet. Dette gjer at me har god kjennskap til kvardagen deira, og problemstillingane dei møter på. Dette er det i stor grad opplæringslova som påverkar. Me er glade for høvet til å komma med innspel til framlegg til ny opplæringslov.

Norsk Målungdom er misnøgde med den framlagde lova. Me meiner at ho ikkje gjer nok for å bøte på utfordringane digitaliseringa har ført med seg. I dette høyringsinnspelet kjem me til å greie ut om kva me meiner at lova kan gjera betre, men me kjem også til å kommentere nokre av dei positive sidene ved lovframlegget.

Opplæringslova som språklov

For elevane er opplæringslova den aller viktigaste språklova. Det er opplæringslova som legg føringar for kva rettar elevane har. Språkrettar utgjer ein stor og viktig del av desse rettane. Den nye opplæringslova må også ta omsyn til språklova, som tredde i kraft i 2022. Språklova sleg mellom anna fast at det offentlege har eit særleg ansvar for å bruke, utvikle og styrkje nynorsk som det minst bruka norske skriftspråket. Det tyder at situasjonen for nynorsk skal vurderast i all politikkutvikling der norsk språk er relevant. Dette verkar diverre ikkje å ha gjeldt for opplæringslova som ligg føre no. 

Nynorskelevane har oppgjennom åra alltid måtta kjempa for språkrettane sine. Men i mange år har nynorskelevane hatt den openberre og viktige retten på å få læremidla sine på eige skriftspråk. Dei siste tiåra har meir og meir av opplæringa blitt flytta over til digitale læreflater. Denne digitaliseringa ser Norsk Målungdom positivt på. Han mogleggjer meir tilrettelagt, interaktiv og engasjerande undervisning. Diverre har denne utviklinga komme på kostnad av nynorskelevane. I over tjue år har Norsk Målungdom kjempa for at nynorsken må bli teke omsyn til i denne utviklinga. 

I 1997 skipa Norsk Målungdom i lag med EO (då NGS og NEO) til Aksjon for språkleg rettferd i skulen (AFSRIS), som mønstra sterk motstand mot framlegget til ny opplæringslov. 30 000 elevar streika for retten til nynorske læremiddel. I 2000 streika 21 000 skuleelevar streikar for retten til dataprogram på nynorsk. Dette er altså inga ny problemstilling. Sjølv om me fekk nokre sigarar då, mellom anna måtte til slutt Microsoft gå med på skriveprogram, så har me alltid stått i motbør. Smutthol, motvilje og manglande kunnskap har ført til at nynorskelevane i mange år har fått ein aukande grad av digitale «læringsressursar» som berre finst på bokmål, med den aller største veksten dei siste åra. I arbeidet med den nye opplæringslova har hovudkravet vårt vore klårt og tydeleg: Parallellitetskravet må femne om læremidla elevane faktisk brukar.

Difor var det eit stort vonbrot at lovframlegget som vart lagt fram ikkje rokka ved parallellitetskravet. I eit intervju med medlemsbladet vårt, Motmæle, seier kunnskapsministeren at det er nynorsken som vil tapa på parallellitetskrav som femnar om meir. Norsk Målungdom meiner at statsråden tek feil. Det vil få øydeleggjande verkingar på opplæringa til nynorskelevane dersom parallellitetskravet held fram slik det har vore sidan 2010, som i realiteten vil bli ei stor svekking: Når skulen blir meir og meir digital, vil mindre og mindre bli femna av kravet, og nynorskelevane – som er heilt avhengige av å møte språket sitt på skulen – vil få dårlegare og dårlegare språkopplæring. 

Det viktigaste manglar

Med dei 1200 medlemmane våre i ryggen, saman med ei samla målrørsle, er det aller viktigaste innspelet vårt til ny lov følgjande: Parallellitetskravet må femne om læringsressursar som er utvikla til bruk i opplæringa.

Framlegg til formulering i § 15-3 tredje ledd: 

Skolen skal bruke læremiddel og læringsressursar som er utvikla til bruk i opplæringa, som ligg føre på bokmål og nynorsk til same tid og same pris. Kravet gjeld ikkje

a. læremiddel i faget norsk
b. læremiddel i fag med årskull med 300 eller færre elevar
c. læremiddel der den norske teksten utgjer ein mindre del

I 2022 vedtok kommunestyret i Hemsedal å avvikle nynorsk som hovudmål ved Hemsedal barne- og ungdomsskule. Dette var i strid med resultatet av skulemålsrøystinga i kommunen – fleirtalet ville halde på nynorsken, som hadde rådd i 85 år. Etter språklova har det offentlege eit særleg ansvar for å fremja nynorsk. Difor meiner me at det er svært uheldig at me høyrer slike historier, og me krev at det ikkje kan vere høve til å endre skulemålet frå nynorsk til bokmål, dersom det er fleirtal for nynorsk i røystinga. Framlegg: Det må det vera minst to tredjedels fleirtal i kommunestyret for å endre hovudmålet ved skulen.  

Det er gjort framlegg om at fylkeskommunane skal gje forskrift om det er bokmål eller nynorsk som skal vere hovudmålet på (alle) dei vidaregåande skulane i fylkeskommunen. Me er redd for konsekvensane dette kan gje for nynorsken, og meiner at det ikkje bør lovfestast utan at det blir greidd ut om desse konsekvensane.

Fleire gode framlegg

NMU er glade for at framlegget til ny opplæringslov føreslår ei vidare utviding av retten til 10. trinn. Denne retten er særlig viktig for nynorskelevane, som har liten tilgang til hovedmålet sitt i kverdagen. Skulen spelar derfor ei endå viktigare rolle for språklæringa.

Elevar, særleg dei som går på skular som brukar Google for Education, har i dag ei svært dårleg stavekontroll, som i få tilfelle er mogleg å bruke i det heile. I tillegg har ingen av programma nynorsk som visningsspråk. Difor er me er også glade for at det blir eit absolutt krav om at skriveprogram i skulen skal stø både nynorsk og bokmål fullt ut. Dette er også svært viktig for språklæringa. 

Beste helsing
Norsk Målungdom

Tobias Christensen Eikeland
leiar

Dette forslaget fra Opplæringslovutvalget mente vi i SL var det viktigste av alle:

• 15-4. Kven som kan ha fagleg ansvar for opplæringa

Berre lærarar kan ha det faglege ansvaret for opplæringa. Det faglege ansvaret inneber å førebu og følgje opp opplæringa og som hovudregel å vere til stades saman med elevane i opplæringa. Anna personale kan hjelpe til i opplæringa.

Vi vil også peke på dette forslaget fra Opplæringslovutvalget:

Kapittel 12. Skadeførebygging og ordenstiltak

• 12-1. Tiltak overfor elevane for å halde ro og orden og avverje skade

Skolen skal arbeide førebyggjande mot skade og fare, og sørgje for tryggleik med minst mogleg inngripande tiltak...

Fleksibilitet i fag- og timefordelinga (11.4.5)

Vi ber likevel om at yrkesfaglig fordypning unntas fra 10 % regelen for flytting av timer.

kap. 30

Vi vil gjerne ha inn dette fra Opplæringslovutvalget: Samiske elevar som bur utanfor forvaltningsområdet for samisk språk, har rett til opplæring på samisk i to fag dersom minst tre elevar i kommunen krev det. Departementet kan gi forskrift om kva for fag retten gjeld.

Ny opplæringslov må ikke begrense eksisterende fleksibilitet som i dag faktisk benyttes.

SL foreslår videre at det i opplæringsloven gis en eksplisitt rett til å delta på språkbadssamlinger eller hospitering for elever som får opplæring i samisk som språkfag, men ikke opplæring på samisk i andre fag, Dette bør være en rett elevene har enten det gjelder stedlig undervisning eller fjernundervisning.

samiske språk er truede språk, og det er viktig å verne disse.

Kap 38 

SL foreslår en endring Retten til skyss til og frå skolefritidsordninga gjeld også i skoleferiane. (Endringa er utheva)


Det må ikke være foreldrenes økonomi som avgjør om elever med nedsatt funksjonsevne kan delta i SFO i skoleferiene.

Kap 13

Det må være opp til faglærer å vurdere om det er godt nok grunnlag for å gi karakter eller ei.

Hvis en fraværsgrense opprettholdes, foreslår vi at det tas inn et tillegg i lov eller forskrift som sier at faglærer kan fravike fraværsgrensa dersom hen mener det er godt nok grunnlag for å sette karakter.

Kap 13

Forslag 13.4.5 (§ 10-6)

I andre ledd foreslås noe helt nytt: en lovfesting av retten til å gi lekser. SL mener dette må strykes. Om det skal være lekser må være opp til samarbeidet hjem/skole.

Kap 50

• 11-9

undervisning skal utføres av en lærer, til og med en godkjent lærer. Dette støtter vi fullt ut. Det burde gjelde for alle elever, ikke bare i individuell opplæring.

SL støtter også at det kan gjøres unntak fra kompetansekravet for å bli ansatt som lærer dersom det vil gi eleven bedre opplæring. Vi støtter også at unntak bare kan gjøres for personer med en universitets- eller høgskoleutdanning som gjør dem særlig egnet til å ivareta behovene til eleven.

SL vil påpeke at dette også må vise igjen i § 17-3 eller 17-4.

Kap 27

• 11-13

SL vil gjerne ha inn et krav om at PPT også må ha sosialfaglig kompetanse.

Kap 33 (Til kapittel 12)

SL mener klart at § 12-saker skal undersøkes før det rapporteres oppover i systemet. Vi har opplevd at § 9A-5 saker har eskalert unødvendig pga manglende rett og plikt for skoleledelsen til å undersøke saken før den rapporteres til overordnet nivå.

Vi mener derfor at § 12-5 kunne hatt samme ordlyd som i § 12-4 med en generell plikt om å undersøke saken før overordnet nivå kobles inn.
Ellers mener vi § 12 bør ha en henvisning til at tiltak som berører de ansattes arbeidsforhold reguleres av AML og avtaleverk. Viser til at § 12-9 henviser til Straffelovens § 27. Så her er det presedens for henvisning til andre lover.

Loven bør også inneholde en bestemmelse om at alle som blir beskyldt for krenkelser får rett til kontradiksjon. .
Dessuten må det komme klart fram at Statsforvalteren ikke har myndighet til å fatte vedtak som krever inngripen i en ansatts arbeidsforhold.

Sl registrerer at Opplæringslovutvalgets forslag til § 12-1 er helt utelatt i KDs forslag. Paragrafen handlet om plikt til å arbeide forebyggende, og at det skal være lov og plikt til å gripe inn fysisk overfor elever for å opprettholde orden eller avverge skade på personer eller eiendom.

Kap 14

• 14-2

Her videreføres det at en klasse eller gruppe ikke skal være større enn det som er trygt og pedagogisk forsvarlig. Vi ønsker oss et maksantall elever per klasse/gruppe, avhengig av aktivitet.
Videre er vi opptatt av at kontaktlæreren faktisk må kjenne eleven vedkommende er kontaktlærer for. En del elever som får spesialundervisning utafor klassen, eller er på en alternativ læringsarena, har i dag en kontaktlærer de aldri ser eller kjenner. Det må være et krav om at kontaktlæreren faktisk er i kontakt med sine elever. Den som har hovedansvaret for eleven, må være elevens kontaktlærer. Her viser vi også til § 11-9.

• 15-3

SL ønsker å endre paragrafen slik at alle læremidler som hovedregel må foreligge på bokmål, nynorsk, nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og kvensk til samme tid.

• 17-2

Hva er ”faglig, pedagogisk og administrativ forsvarlig”? Vi opplever at skoleledelsen stadig får flere oppgaver uten at det gis mer tid. Vi mener det bør utarbeides normer for ressurser til skoleledelse basert på antall elever ved skolen. Hvis rektor også skal ha ansvaret for å være SFO- leder må ressursen også gjenspeile dette.

Vi mener at en rektor ikke skal lede mer enn én skole. Det er pedagogisk uforsvarlig å sette én person til å ta seg av alle oppgavene en rektor har ved mer enn én skole. Mange av oppgavene er de samme, uavhengig av elevtall.


Vi mener at en rektor må ha pedagogisk utdanning. Det stilles større og større kompetansekrav til alle andre i skolen. Da må vi i det minste kunne kreve at rektor har pedagogisk utdanning. En daglig leder i en barnehage må ha utdanning som barnehagelærer eller tilsvarende. (Barnehageloven § 17) Vi ser ingen grunn til at det skal stilles svakere krav til en rektor.
Ellers ønsker vi å ta inn igjen muligheten til å ansette rektor på åremål.

SL var godt fornøyd med § 15-4 i Opplæringsutvalgets forslag. Det at det skulle være en lærer til stede i opplæringen var et stort framskritt. Vi skulle likevel ønske oss at det stod ”kvalifisert lærer”. Dette for å understreke betydningen av utdanningen. Hvis det skal brukes lærere uten godkjent utdanning, mener vi det skal søkes om dispensasjon for dette. Her viser vi til forskrift om pedagogisk bemanning og dispensasjon i barnehager §§ 2 og 3. Hvis man ikke klarer å skaffe en godkjent barnehagelærer, må man søke dispensasjon. Det bør være minst like store krav i Opplæringsloven.

• 17-5

SL ønsker at kravet om offentlig utlysning av undervisningsstillinger og rektor beholdes og utvides til også å gjelde mellomledere.

Vi foreslår likevel å stryke ordene ”og kor personleg eigna søkjaren er” fra lovteksten. At en slik formulering står i loven, undergraver kvalifikasjonsprinsippet.

Det er ingen hemmelighet at SL ønsker Staten som tariffmotpart. Derfor ønsker vi å beholde nåværende § 10-10.

SL kunne tenkt oss at loven inneholdt en definisjon på undervisning/opplæring. Men vi anså at kravet langt på vei er oppfylt gjennom Opplæringslovutvalgets § 15-4. Altså at for å kalle noe opplæring må det være forberedt av en lærer, gjennomført av en lærer og fulgt opp av en lærer.

Det må være en definisjon av hva som er undervisning. Bare slik kan elevene sikres at de faktisk får alle undervisningstimer de har krav på.

• 17-8

SL mener sosialfaglig kompetanse er helt nødvendig for å bygge et lag rundt eleven som ser hele mennesket.

• 17-12

I denne sammenhengen mener SL det er viktig å konkretisere hva som faktisk menes med skolefaglig kompetanse. 

Vi i SL ville gjerne hatt en egen paragraf om bruk av alternative opplæringsarenaer. Det må ikke være slik at man må ha et vedtak om spesialundervisning for å kunne benytte seg av slike tilbud.
Om alternative opplæringsarenaer skal benyttes må vurderes sammen med eleven og foresatte. Ved sakkunnig vurdering, bør det også være enklere å kunne fravike læreplaner og kompetansemål ved slike tilbud. 

• 19-2

SL mener at også voksne elever skal ha krav på en kontaktlærer.

Takk for muligheten til å gi innspill til komiteen, om ny opplæringslov<3 
Innspillene under bygger på kunnskap fra barn som er i publikasjonene: Snakke trygt i skolen (2021) Spør oss så får dere vite (2021) Gi oss en sjanse (2020) Kort vei til vennskap (2022)

Vi gir innspill til følgende kapitler: Kap. 10, 28, 33, 25

Et innspill er prioritet 1
FF har det siste tiåret møtt mer enn 8000 barn i skolen, i undersøkelser
Skolen har plikt til å legge til rette for at barn får uttale seg fritt
Mange barn forteller ikke det viktigste i skolen. Uten at barnet får fortalt fritt og fortalt det viktigste, er det vanskelig å vurdere barnets beste

• 2 av 3 elever har ikke fortalt det viktigste skolen bør vite, til de voksne der
• 2 av 3 elever opplever vanligvis ikke at de voksne sier ifra til dem før de forteller noe barn sier eller gjør videre til foreldrene

Barns prosessuelle rettigheter må derfor inkluderes tydelig i Kap. 10

Årsaker til at 2 av 3 barn ikke har fortalt det viktigste
Hovedsvar fra elever sier at de ikke får fortalt det viktigste i skolen, fordi det ikke oppleves trygt nok å fortelle, av flere grunner: 1) De vet ikke hvem som får vite det de forteller 2) De vet ikke hva som skjer hvis de forteller 3) De får ikke snakka med en person som kjennes trygg og på et trygt sted 4) De opplever at de kan få kjeft hvis noe dumt har skjedd og de strever da med å fortelle
Mange voksne i skolen kjenner ikke de prosessuelle rettighetene
Barnekonvensjonen skal brukes sammen med Opplæringsloven. Hvordan dette gjøres i praksis er ukjent for mange voksne i skolen

Ny opplæringslov må ta dette på alvor
Skolen tar mye dagtid for barn og unge, gjennom 10 år + 3 eller flere år i vgs.
Alle barn må kunne fortelle det viktigste til de voksne på skolen, for best mulig læring, for at skolen skal kjennes trygg og for at elever som trenger det skal få god hjelp. Spesielt gjelder dette noen grupper av elever: Elever som strever på skolen, blir mobbet, er lite på skolen, trenger ekstrahjelp, er nye i Norge og/eller som har det vanskelig hjemme

Hvis elever ikke får uttale seg fritt og fortalt det viktigste, kan avgjørelser treffes som ikke er til elevenes beste (Snakke trygt i skolen, 2021)

Innspill til kapittel 10
Vi ber om at komiteen tar dette på alvor:
Et enstemmig storting vedtok ba i 2021 regjeringen sikre at ny opplæringslov er i tråd med FNs barnekonvensjon(BK) sine prosessuelle rettigheter: barns rett til informasjon, til å uttale seg fritt, barns rett til privatliv og at alle handlinger og avgjørelser som omhandler barn blir gjort til barnets beste

For å sikre at mange flere barn kan fortelle det viktigste, se dette forslaget. 
Dagens lovforslag i svart tekst, (tekst i kursiv er forslag)

§ 10-1 Det beste for eleven
Ved handlinger og avgjerder som vedkjem elevar, skal kva som er best for eleven, vere eit grunnleggjande omsyn.
Hva som er til elevens beste må avgjøres etter en konkret vurdering. Elevens mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste.

§ 10-2 Elevane sin rett til medverknad
Elevane har rett til medverknad i alt som gjeld dei sjølve etter denne lova.
Elevene skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og har rett til å ytre meiningane sine fritt. Barn har rett til å uttale seg uavhengig av foreldrenes samtykke og uten at de informeres på forhånd. Elevane skal bli høyrde, og det skal leggjast vekt på meiningane deira etter alder og modning.
   Elever skal informeres om hva opplysninger fra eleven kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Elever har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og elevens syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

I merknadene til lovforslaget skriver KD at skolen skal ta hensyn til elevenes privatliv, jf BK artikkel 16 og hvordan dette skal gjøres. Men lærere leser sjelden merknader til loven - derfor må dette inn i loven i klartekst!!

I dialog mellom proffene og Kirsten Sandberg, barnerettsjusrist med åtte års fartstid i FNs barnekomité, anbefaler også hun at de prosessuelle rettighetene etter barnekonvensjonen mye tydeligere inkluderes i ny opplæringslov og at den samsvarer med barnevernslovens §§ 1-3 og 1-4.

Ny barnevernlov, vedtatt juni 2021, trådte i kraft 1.jan 2023

§ 1-4 Barnets rett til medvirkning (nytt er i kursiv)
Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet(...)

 

Inspill til kapittel 33 om skolemiljøet og kapittel 25 om individuell tilrettelegging
Forslag
Barns rett til å uttale seg fritt bør stå i lovforslagets § 12-4 (om skolemiljø) og § 11-2 (om ekstrahjelp)

Begrunnelse
Sett fra barn, er dette situasjoner der det er ekstra viktig at voksne lærer at de må snakke med barn

Når barn får ekstrahjelp, forteller mange at ekstrahjelp kan bli bestemt uten at de blir snakket med. Altfor mange mangler info om hva ekstrahjelp er, hvorfor de får ekstrahjelp, og om andre muligheter til hjelp enn det de voksne har bestemt. Elever som får info og blir samarbeidet med om hjelpen, forteller mye oftere at ekstrahjelpen kjennes nyttig

Når det er en sak på skolen om en elevs skolemiljø, er det også kjempeviktig at elever som er innblandet får uttale seg. I dagens opplæringslov, står barns rett til å uttale seg i lovteksten, men det nye lovforslaget foreslår å fjerne det. Vi er redd for at å fjerne det, av hensyn til å unngå dobbeltregulering, vil mest av alt gå utover elever som er avhengig av at voksne sikrer deres rett til å uttale seg

Barn skjønner at voksne vil hjelpe, men ber om at voksne ikke gjør det uten å samarbeide med barn. Vi håper dere vil gi fagfolk i skolen bedre mulighet til å sikre barns rettigheter, ved å skrive dem inn i lovtekst på to avgjørende steder for barn

Innspill til kapittel 28 Særskild språkopplæring 
Vi ber om at opplæringsloven blir sånn: 
Svart tekst er forslag til lovtekst 6-6 i dag, tekst i kursiv er innspill til hva som burde legges inn:

§ 6-6 Innføringsopplæring for elevar i den vidaregåande opplæringa som har budd kort tid i Noreg 
Fylkeskommunen kan gi elevar som har budd kort tid i Noreg og har fått vedtak om særskild språkopplæring, heile eller delar av opplæringa i særskilde grupper eller klassar eller på særskilde skolar. Fylkeskommunen kan berre gi slik innføringsopplæring dersom eleven har mottatt informasjon om innføringsopplæring og samtykkjer til dette. Eleven skal få uttale seg fritt om tilbudet om innføringsopplæring
(...)

Begrunnelse 
FF har hentet inn svar fra elever som er nye til Norge i alle storbyer, som har innføringsopplæring. Elever opplever å bli gående i opptil 4 år i klasser som er skilt vekk fra norske elever, i egne klasser, i egen del av skolebygget, et annet bygg på skolen eller et annet sted i byen. 

Elever har fortalt om vanskelige og vonde konsekvenser av at de får så lite info: 
- de vet ikke nok om hva de samtykker til når de sier ja til innføringsopplæring
- mangler mye info om hva innføringsopplæring er og at det er frivillig 
- de ikke får seg norske venner når de ikke går i klasse med norske elever og kan føle på mye ensomhet
- de kan føle at de mister verdifull tid i livet som de kunne brukt på å få seg venner og lære norsk
- de kan føle at de er låst fast til å “havne bakpå” og utenfor i samfunnet, når de blir værende i innføringsklasse hvor de føler at det er for lavt nivå til å lære mer norsk

Barnet ser på deg med forventning som stråler i blikket, ja i hele kroppen. Det er skolestart.

Ungdommen slamrer døra igjen etter seg. Det er nesten så sinnet er å foretrekke fremfor det tomme, motløse blikket. Framtiden finnes ikke lenger.

Foreldre vil det beste for barnet sitt.
Hvorfor vil ikke skolen det samme? Hvorfor forstår de det ikke før det er for seint?
Hvordan kunne de unngå å se hvordan barnet visnet hen etter skolestart?

Beskrivelsen eksemplifiserer hverdagen til en VOKSENDE andel barn og unge i norsk skole. Dette vet både politikere og byråkrater, dere har sett de samme elev- og ungdata-undersøkelsene som oss.

Lykkelige barn ble stiftet i 2007 som en forening for foreldre med evnerike barn. Vi jobber for at barn med stort læringspotensial skal få utvikle sin selvfølelse og sine evner, og på lik linje med andre barn få oppleve læringsarenaer med sosial speiling, læringsglede og mestringsfølelse.

Den nye opplæringsloven - utnytter den muligheten til å snu kursen? 

Må vi ikke nå søke oss vekk fra gamle måter å drive skole på? Mer effektive måter finnes. Dette vet vi, fordi det er noen problemstillinger som forskningen besvarer, men som ikke er implementert i skolene våre.

Lykkelige barns vurdering av forslaget til ny opplæringslov er at vi voksne er så redde for mangfoldet i skolen, at det eneste redskapet vi egentlig aksepterer, er UNNTAKSVIS å tillate inndeling etter evner eller interesser. Dette til tross for at fellesskap basert på felles interesser er en av de viktigste innfallsvinklene vi har til å danne vennskap. Hvordan kan vi være fornøyd med at rett fødselsår er eneste riktige måten å skape tilhørighet på? SÆRLIG de som tilhører mindretallet blant oss er underfôret på opplevelsen av å bli speilet. Vi VET jo at speiling er ekstremt viktig både for identitetsbygging og for å skape psykososial trygghet. Dessuten er muligheten til virkelig å brenne for noe, ekstremt viktig for motivasjon, glede og trivsel. Ville det ikke vært smartere å tillate dette som en del av verktøykassen for alle elever?

Valgene som gjøres i lovforslaget vil bli kostbare valg. Det som skaper stress, utenforskap og vantrivsel, er når elevene ikke blir møtt der de faktisk er; at de stadig får signaler om at alt blir så mye bedre om de greier å bevege seg i retning flertallet. Vi trenger å NORMALISERE mangfoldet.

Effekten skolesystemet vårt har på elevene, er derfor preget av kontraster. Mange trives. Men andelen som IKKE gjør det, vokser, og vantrivselen deres vokser også i alvorlighetsgrad.

Det er mye vi vet om hva som er risikofaktorer. Ny opplæringslov står i svingdøren: På den ene siden skal det være nullvisjon mot mobbing og diskriminering, og barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. På den andre siden: Paragrafen fremstår som en komplett fremgangsmåte i skolemiljøsaker, men har nå fjernet krav om at involverte elever skal bli hørt og at det beste for eleven gjelder. Det er uheldig at fremgangsmåten utelater to så viktige prinsipper.

Og enda mer alvorlig: Det nåværende forslaget setter en stopper for retten til å klage på skolemiljøsaker med mindre eleven går på den aktuelle skolen når klagen skal behandles. Behovet som mobbeutsatte elever har for bearbeiding og sluttstrek, VET vi kan vedvare i årevis etter at mobbing og utenforskap har opphørt. Skolen sitter med en nøkkelrolle for reparasjonsarbeidet som behøves. Hvordan kan dette være til det beste for elevene?

På toppen av det hele finnes det ingen incentiver for læring i et slikt rammeverk. Andre lærer av sine feil, men den offentlige skolen blir fraskåret fra systematisk læring. Er skolen eneste sektor der det er uinteressant å fremskaffe informasjon til et nødvendig forbedringsarbeid?

Ny opplæringslov står i svingdøren også når det gjelder det skolefaglige innholdet: På den ene siden skal skolen ha plikt til å gi tilpasset opplæring. På den andre siden skal ikke eleven ha rett til slik opplæring. Plikten skal dessuten begrenses oppad: Det skal nå gjøres skjønnsmessige vurderinger av hva som er TILFREDSSTILLENDE UTBYTTE.

Vi antar det viktigste premisset bak innføringen av en slik begrensning, er at det er så dyrt å gi tilpasset opplæring for alle slags spesialbehov.

Vi savner det fine og viktige barnesentrerte elevsynet som følger av barnekonvensjonen. Den forutsetter at Norge, som alle andre land som har forpliktet seg til å følge den, har som mål for utdanningen ‘å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner til sitt fulle potensiale’. Hensikten er å la barnet selv være sentrum i sin utdanningsprosess, istedenfor et objekt som blir utsatt for opplæring.

Hva er det som gjør at Norge med alle sine ressurser ikke har råd til å bygge dette målet og ansvaret inn i vår nye opplæringslov?

Fådelte skoler er betegnelsen på skoler med elever fra flere årskull i samme klasse. Organiseringen benyttes i sammenhenger der elevantallet er for lite til å fylle opp en hel klasse. Men fødselsår er faktisk en svært lite pålitelig måleenhet for utviklingstrinn og læringsbehov. Dette er ikke ny kunnskap: Allerede i 1968 publiserte Arnolf Hofset sin undersøkelse der det fremgikk at variasjonsbredden i det han kalte modenhetsalder hos elever i grunnskolen, lå mellom 3,7 og 8,7 ÅR. Medianen var 5,8 år - i en tid der folkeskolen ikke inkluderte hele elevpopulasjonen på grunn av spesialskolene.

Det er som om norsk løsning er å fortie denne observasjonen. TENK om vi kunne gi lærerne verktøy for faktisk å håndtere spredningen, heller enn å aktivt gå inn for å strupe handlingsrommet?

Foreldrekontakter i Lykkelige barn hører ofte at det er lettere å få tilpasset undervisning i fådelte skoler, fordi skolen og lærerne er mer tilpasningsdyktige overfor elevenes behov.

Et tankeeksperiment: Hva hadde skjedd om vi alle hadde mentalt i bakhodet at SAMTLIGE klasserom i realiteten er fådelte? Aktiv bruk av ikke-permanente grupper på tvers av årskull ville da vært et målrettet virkemiddel for å øke trivsel og redusere stress blant elevene. Det ville vært helt naturlig, også for å forebygge uønsket adferd – fordi det er store ressurser å spare ved å møte enkeltelever der de er.

Det vi trenger, er egnede rammevilkår for ALLE. Å gruppere elever etter behov blir å normalisere at folk er ulike. Også barn. De VOKSNE forsøker å skjule forskjellene, men mislykkes. Det er så unødvendig å problematisere dette – UNGENE finner det helt naturlig! De kjenner tvert imot at de blir sett, fordi de blir møtt for den de er.

Ny opplæringslov ser ut til å ville ha mangfold INN i skolen, men UT vil den bare ha ‘tilfredsstillende utbytte’. Og ja, den vil ha flere unge klare for arbeidslivet. Men tiltakene i vgs fremstår som reparasjon. Å satse på å bygge ut varigheten på videregående opplæring, må ikke brukes som en erstatning for å jobbe forebyggende. Vi ønsker fokus på kvalitet og tidlig innsats for ALLE.

Lykkelige barn ber ikke om mer av ressurskaka til ‘spesialbehov’. Vi ber om MÅLRETTET ressursbruk, der elevens behov settes i sentrum slik at ALLE får mer ut av sin skolegang. I MOTSETNING til “tilfredsstillende utbytte”! Forskning viser at pedagogiske prinsipper som er tilrettelagt for å treffe evnerike elever har stor positiv betydning også for resten av elevgruppen (Børte et al, 2016). Dette er i tråd med konklusjonene til VanTassel-Baska og Wood (2010) som fremhever at læreplan og praksis utarbeidet for de beste elevene har ‘mer enn bevist’, gjennom et omfattende forskningsprogram over ti år, sin effektivitet med begavede elever så vel som utsatte og typiske elever. De konkluderer også like tydelig med hensyn til nytteverdien for lærerne.

Det finnes lærere som jobber uten tilleggsressurser etter tilsvarende prinsipper i dagens skole-Norge. Løsningene finnes. De er oppnåelige. Holdninger koster ikke. Men det må settes ambisjoner om kompetanseheving for at alle elever skal få samme muligheter, og vi må slutte å fokusere på å jobbe etterskuddsvis.

Se konkrete forslag til endringer i vårt høringssvar fra 2021: https://www.lykkeligebarn.no/horingssvar.

Gjennom Forum for friskoler organiserer Abelia ca 50 private skoler, herunder nesten alle de private, internasjonale skolene i Norge. Vi takker for muligheten til å gi innspill til forslag til ny Opplæringslov. Vi setter stor pris på at mange av våre opprinnelige innspill har blitt tatt til følge i utarbeidelsen av lovforslaget. Etablering av kapittel 22, som er dedikert til private skolers rammebetingelser, bidrar til økt klarhet. I fortsettelsen konsentrerer vi høringsinnspillet om punkt der vi har endringsforslag eller er kritiske til lovutkastet.

 

§ 22-1 Kven som kan drive private skolar etter lova

Det er i dag et lite antall internasjonale skoler i Norge som ikke mottar statsstøtte som er godkjent under dagens opplæringslov § 2-12. Skolene tilbyr engelskspråklig utdanning.

• 22-1 regulerer private grunnskoler. Prop 57 unnlater å kommentere høringsinnspillet fra Abelia i 2021 når det gjelder videregående skoler.

Felles for flere av de internasjonale grunnskolene som er godkjent under opplæringsloven §2-12 er at de også tilbyr opplæring på videregående nivå, og som fører til IB diploma som tilsvarer generell studiekompetanse. Det er utfordrende for disse skolene at grunnskoletilbudet deres er godkjent under opplæringsloven, mens det videregående tilbudet ikke har noen lov å støtte seg til. Et regelverk for videregående hvor plikter og rettigheter er klare vil være fordelaktig både for skolene, skattemyndighetene og utdanningsmyndighetene. Det vil gi skolene en lenge etterlyst forutsigbarhet. Gjeldende situasjon bryter med mva-kompensasjonslovens formål (konkurransevridning) og står i veien for elevrettigheter (PP-tjeneste i vgo).

Abelia / Forum for friskoler foreslår derfor et lite tillegg i lovteksten:  

«Departementet kan godkjenne private videregåande skolar dersom det ligg føre ein mellomstateleg avtale om drift av slike skoler eller skolene har eksamensrett etter internasjonale læreplaner».

 

§ 22-2 Ansvaret til private grunnskolar

Abelia / Forum for friskoler er fornøyd med at elever i private skoler får tilgang til elevenes hjemkommuners pedagogisk-psykologiske tjenester på lik linje med elevene i den offentlige skolen. Mange internasjonal skoler har elever som er hjemmehørende i annen kommune enn kommunen der skolen deres er lokalisert. Av hensyn til økt klarhet i loven foreslår vi at det legges til at det er hjemkommunen «til eleven» som har ansvaret.

 

66.2.9: Retten til spesialundervisning gjeld uavhengig om eleven går i ein offentleg skole eller i ein privatskole.

Dette støtter vi selvsagt fullt ut. Ut fra vår kontakt med privatskolesektoren, offentlige skoler og Udir oppfatter vi imidlertid en utbredt fellesforståelse av at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom vedtak om enkeltelevers behov for spesialundervisning (elevrettigheter) og de økonomiske mulighetene skolene gis til å oppfylle disse rettighetene. Konsekvensene blir at elever som har fått vedtak, får sine rettigheter brutt og/eller prioriteringer skolene må gjøre går ut over både elever med vedtak om spesialundervisning og øvrige elever.

For de private skolene blir belastninga særlig stor på grunn av finansieringsmodell. Realiteten blir eksempelvis at det pålegges en (liten) friskole å bære kostnadene for å innfri på beslutninger tatt av offentlig organ uten at det medfølger (tilstrekkelig) finansiering. Vi mener at det må hensyntas hvor mange elever med spesialundervisning den enkelte skole har sett i forhold til det totale antall elever ved skolen. Spesialundervisninga må kompenseres i tråd med dette. Det må tas høyde for at en liten skole med et høyt antall elever med rett til spesialundervisning, vil ha større kostnader knyttet til dette, enn en større skole med prosentvis færre elever med spesialundervisning, og større mulighet til å samkjøre undervisninga for disse elevene. En offentlig skole kan ikke gå konkurs slik en privat skole kan, men den kontakten vi har med "skole-Norge" generelt bygger opp under en antakelse om at det også i offentlig skole er sånn at situasjonen rammer både elever med og uten vedtak. Vi ber utdanningspolitikerne på Stortinget og Kunnskapsdepartementet om å ta tak i problemstillinga.

 

Under punkt 66.5.11 Særskild språkopplæring for elevar som har eit anna morsmål enn norsk

og samisk står: Elevar ved ein skole som har engelsk som undervisningsspråk, har ikkje behov for særskild norskopplæring for å kunne følgje den vanlege opplæringa ved skolen fordi opplæringa går føre seg på engelsk.

Her vil vi kommentere at internasjonale skoler som er godkjente etter privatskolelova må tilby norsk, og oppfylle kompetansekravene etter K20. Elever fra 5. trinn og oppover som kommer til skolen uten noen forkunnskaper i norsk må ha særskilt opplæring i norsk for å kunne følge opplæringa i norskfaget. Internasjonale skoler burde på bakgrunn av dette kunne søke om midler til særskilt norskopplæring. Elever fra 1. – 4. trinn kan med lettere tilrettelegging lære seg norsk ved å delta i norskundervisningen sammen med resten av klassen.

Elever som kommer til skolen uten forkunnskaper engelsk må ha særskilt engelskopplæring for å kunne følge opplæringa i andre fag. Det er ingen mulighet for å kunne søke om ekstra tilskudd til dette, men skolen må tilby det. At internasjonale skoler ikke kan søke om midler til særskilt norskopplæring er uheldig forskjellsbehandling av elever i ulike skoleslag.

 

Om privatistordninga:

Abelia / Forum for friskoler anser det som ei grei avklaring av elevrettighetene i videregående skole at "Dei som ønskjer å forbetre karakterane sine, må dermed gjere dette som privatist." Opplæringsloven skal tas i bruk fra 2024. Når dette høringsinnspillet leveres, er det uklart hvordan Kunnskapsdepartementet og seinere Stortinget vil følge opp NOU 2022: 17 Veier inn - ny modell for opptak til universiteter og høyskoler.

Med velvillig lesning av lovens bokstav forstår vi intensjonen bak formuleringene om at "privatistordninga ikkje er ei opplæringsordning" og at undervisninga ved privatistskolene ikke blir "rekna for å utgjere «opplæring i faget» etter lova". Vi vil imidlertid påpeke at et høyt antall privatister får henta ut sitt potensial ved privatistskolene. På veien mot eksamen i enkeltfag blir privatistene faglig sterkere, mer selvstendige og mer studieforberedte. Abelia / Forum for friskoler

 mener videre at muligheten til forbedringseksamen og nye fag som tellende ved opptak i karakterkvoten bør være del av et framtidig opptakssystem.

Autismeforeningen i Norge ble stiftet i 1965 og har rundt 9000 medlemmer. Foreningen er en sammenslutning av personer med diagnoser innen autismespekteret, foreldre og familie, fagfolk og andre interesserte. 

Autismespekterdiagnoser (ASD) er gjennomgripende utviklingsforstyrrelser som medfører omfattende funksjonsvansker. Vanskene griper inn i ulike livsområder og varer livet ut. ASD medfører omfattende forståelsesvansker knyttet til språk, kommunikasjon og sosiale relasjoner, uttalte begrensninger i aktiviteter og interesser, samt særegne reaksjoner på omgivelsene.

Merknad til muntlig høring: 
Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) Prop. 57 L (2022-2023)

Autismeforeningen i Norge (AiN) stiller oss bak innspill fra FFO i sin helhet. 

Individuelt tilrettelagt opplæring må gjennomføres av kvalifiserte fagpersoner 
Elever med autismespekterdiagnoser (ASD) og andre nevroutviklingsforstyrrelser kan ha komplekse og sammensatte behov. Om lag 40 prosent av dem som sliter med skolevegring har nevro-diagnoser. Tilbakemeldingene er at årsakene til fraværet er manglende tilrettelegging og manglende kompetanse og forståelse. For de aller fleste er individuelt tilrettelagt opplæring avgjørende for en likeverdig skolehverdag og for å kunne ta ut sitt potensielle jeg. Undervisningen må selvfølgelig gjennomføres av kvalifiserte fagpersoner, med autisme
kompetanse . 

Hvorfor blir ofte de med minst utdanning, satt til oppgavene som krever mest utdanning?

CRPD, FNs menneskerettighetskonvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne, artikkel 24 statuerer: at alle ansatte i skolen skal ha kunnskap og kompetanse som er nødvendig for å sikre inkluderende og likeverdig undervisning for elever med funksjonsnedsettelse. Slik er det ikke nå. AiN uttrykker med dette stor bekymring for utformingen av § 11-9s tredje ledd, angående mulighet for å gjøre unntak og hvilken kompetanse dem som skal gi opplæringen, bør ha, dersom det skal gjøres unntak fra kompetansekravene. I likhet med barneombudet og FFO (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon) er vi redde for at § 11-9 første og andre avsnitt vil ha liten praktisk betydning, så lenge tredje avsnitt blir stående, og vi støtter opp om FFOs endringsforslag.

Angående § 17-4 del 3:

“Kommunen og fylkeskommunen kan fråvike krava til relevant kompetanse i undervisningsfag dersom det er nødvendig fordi skolen ikkje har nok tilsette i lærarstilling som oppfyller krava. Ei slik avgjerd skal vurderast på nytt kvart skoleår.” 

AiN mener det er hensiktsmessig at det bør tillegges tidsbegrensning på hvor lenge unntak fra loven kan være iverksatt før det for skoleeier får konsekvenser. Skoleeier må stå ansvarlig for å tilby undervisningspersonale nødvendig kompetanse. Det er mange måter å gjøre kompetanseheving på, etterutdanning, kurs, veiledning, ambulante team, interkommunalt samarbeid, tverrfaglig innsats. Det er sentralt at tiltak som iverksettes synliggjøres og at det finnes ledelse som ivaretar helheten.

ASK må anerkjennes som språk, språk er en menneskerettighet. 
AiN understreker behovet for at den nye opplæringsloven gir elever med behov for alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) særskilte språkrettigheter, som gir dem rett til både opplæring i og på ASK. ASK må også innlemmes i språkloven. Ivaretakelse av CRPDs artikkel 24, forutsetter at myndighetene skal sikre at personer med funksjonsnedsettelse mottar opplæring i ulike ferdigheter og kommunikasjonsformer som bidrar til inkludering i utdanning og samfunnet for øvrig. Alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) er for mange med ASD deres eneste mulige språk, det er uheldig at det ikke er tatt høyde for dette i lovforslaget, og i forlengelse av kompetansekravet som foreslåes, så er heller ikke ASK noe man har kompetanse på gjennom dagens lærerutdanning. Vi viser til våre tidligere høringssvar for ytterligere informasjon og ISAAC Norges innspill, som vi støtter opp om. 

Dagens ordlyd i § 5-4 første avsnitt må bestå 
AiN støtter fullt ut FFOs forslag om å opprettholde dagens ordlyd i § 5-4 første avsnitt. Vi deler bekymringene rundt den foreslåtte endringen i § 11-7 andre avsnitt, som gir skolen for mye makt til å fravike sakkyndige vurderinger og anbefalinger fra spesialisthelsetjeneste uten tilstrekkelig grunnlag. Vi mener at skolen kun bør ha adgang til å fravike sakkyndige vurderinger dersom dette gir eleven et bedre opplæringstilbud, og dette gjøres i samarbeid med eleven og foresatte. Den foreslåtte formuleringen i lovforslaget, kan gi skolen en hjemmel til å se bort fra velbegrunnede faglige råd fra PPT, og dermed risikerer eleven å få et dårligere opplæringstilbud på grunn av økonomiske hensyn eller andre faktorer på skolen. Derfor mener vi at dagens ordlyd i § 5-4 første avsnitt bør opprettholdes og videreføres i § 11-7. Vi oppfordrer komiteen til å ta hensyn til disse viktige synspunktene når beslutningen tas.

Intensiv opplæring må gjelde også etter 4. trinn
Dagens situasjon er at mange elever med ASD ikke har tilgang på undervisning som gir vurderingsgrunnlag. Undervisningen som gis avhenger av skolens organisering, kultur og kunnskap fremfor elevens potensial. For mange bærer undervisningen preg av manglende mål og mening. AiN støtter fullt ut FFOs forslag om å utvide retten til intensiv opplæring utover 4. trinn, og at det er avgjørende å fange opp og adressere utfordringene så tidlig som mulig. Vi mener for øvrig at intensiv opplæring og forsterket innsats bør være tilgjengelig for alle elever som trenger det, uavhengig av trinn og type utfordring. Vi oppfordrer komiteen til å utvide retten til intensiv opplæring også til andre områder der det kan være behov, og ikke begrense det kun til lesing, skriving eller regning. Læreplanverket definerer fem grunnleggende ferdigheter (ikke kun de tre som det vises til i lovforslaget): lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter. Videre skal skolen legge til rette for de tverrfaglige temaene folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling, gjennom all undervisning (kunnskapsløftet 2020). En utvidelse av retten til forsterket innsats vil være nødvendig for å ivareta målene i læreplanen. 

Vennlig hilsen Sentralstyret 

Autismeforeningen i Norge 

Styreleder Annette Drangsholt

Nynorsk forum er eit samarbeidsorgan for nynorske institusjonar, organisasjonar og bedrifter. Medlemene våre er Bondeungdomslaget i Oslo, Dag og Tid, Det Norske Teatret, Jærmuseet, Kringkastingsringen, Landssamanslutninga av nynorskkommunar, Litteraturselskapet Det Norske Samlaget, Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Norsk Barneblad, Norsk Målungdom, NRK Nynorsk mediesenter, Nynorsk avissenter, Nynorskfylket Vestland, Nynorsk kultursentrum, musea for skriftkultur, Nynorsk pressekontor og Nynorsksenteret – nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa.

Me vil fyrst minne om prinsippet og ansvaret det offentlege har for nynorsk som mindretalsspråk etter § 1 tredje ledd i språklova. I proposisjonen til språklova står det at opplæringssektoren står i ei særstilling når det gjeld å sikre norsk og samisk som samfunnsberande språk, og at det difor må takast språkpolitiske omsyn når innhaldet i barnehage, skule og lærarutdanning skal utformast. Proposisjonen peikar også på at språkpolitiske vurderingar, inkludert omsynet til ulike språklege mindretal, er særleg viktige når det skal gjerast større systemendringar på feltet. Ei ny opplæringslov er ei større systemendring på feltet, og dei språkpolitiske vurderingane og omsynet til språklege mindretal må difor lyftast i arbeidet med lova.

15-3 Krav til rettskriving og krav til skriftspråk i læremiddel, tredje ledd
Det viktigaste innspelet frå Nynorsk forum er at læringsressursar som er utvikla til bruk i skulen må liggje føre på bokmål og nynorsk til same tid og same pris. Ordlyden som er føreslått i Prop. 57 L (2022–2023) speglar ikkje dagens digitale skulekvardag og gjer ingenting for å betre den allereie alvorlege læremiddelsituasjonen for nynorskelevane. Skal nynorskelevane få ei fullgod opplæring i og på språket sitt, må dei få ein reell rett til læremiddel på eige språk slik at dei får møte meir, ikkje mindre, av sitt eige språk i opplæringa. Då må det stillast språkkrav til læringsressursar, som utgjer ein stor del av opplæringsmateriellet i dagens stadig meir digitale skule.

Forslag: § 15-3 tredje ledd skal lyde: 
Skolen skal bruke læremiddel, og læringsressursar som er utvikla til bruk i opplæringa som ligg føre på bokmål og nynorsk til same tid og same pris. Kravet gjeld ikkje […]

15-3 Krav til rettskriving og krav til skriftspråk i læremiddel, fjerde ledd
Nynorsk forum er usamde i at departementet har teke ut formuleringa «I norskopplæringa skal elevane ha lærebøker på hovudmålet» i § 2-5 av eksisterande opplæringslov, utan å ha erstatta henne. Ein utilsikta konsekvens av den svært snaue teksten i § 15-3 a kan dermed bli at nynorskelevar risikerer å få læremiddel på bokmål i faget norsk gjennom heile skulegangen. Lovteksten bør difor spesifisere at hovudregelen i norskfaget skal vere at alle læremiddel og tekstar brukte i undervisinga skal vere på hovudmålet, og at alle unntak frå den hovudregelen (t.d. i samband med sidemålsopplæringa) skal vere grunngjevne i læreplanmål.

Problemstillinga er ikkje tematisert, korkje i læreplanen i norsk (LK20) eller i lovutkastet (§§ 3-1, 6-1 og 15). Kompetansekrava – og rettane – til elevane er dei same, uansett om dei har det eine eller andre norske skriftspråket som hovudmål. Dette gjer det særleg viktig å finne ein ordlyd i § 15 som gir best mogleg vilkår for nynorskopplæring for både bokmålselevar og nynorskelevar.

Forslag: § 15-3 fjerde ledd skal lyde:
I norskfaget skal elevane ha læremiddel på hovudmålet, men med nok tekstar på sidemålet til å oppnå kompetansemåla i læreplanen.

15-2 Hovudmål på kvar skole
Nynorsk forum tilrår å halde fram med rådgivande røysting med dagens ordning. Det er i tråd med gjeldande språkpolitikk. Det må framleis vere alle innbyggjarar i krinsen som har røysterett ved rådgivande røysting om skriftspråk i skulen. Nynorsk forum er mot å flytte avgjersla om kven som har røysterett ved skifte av skriftspråk i grunnskulen til forskrift.

Nynorsk forum føreslår i tråd med føremålsparagrafen i språklova å gjere det vanskelegare å endre skriftspråk i skulen frå nynorsk til bokmål. I tråd med føremålet i språklova må eit vedtak om endring av skriftspråk i skulen frå nynorsk til bokmål bli vedteke med 2/3 fleirtal av kommunestyret.

Forslag: § 15-2 andre ledd skal lyde:
I samband med skifte av hovudmål på ein grunnskole eller når fleirtal i kommunestyret eller minst ¼ av dei røysteføre i kommunen krev det, skal det haldast rådgivande røysting. Nytt vedtak om hovudmål kan ikkje gjerast før det har gått fem år. Røysterett har alle som bur i det området i kommunen som soknar til skolen, jf. § 8-1, og som har røysterett etter valgloven § 2-2. Røysterett i høve til skriftleg opplæring har dessutan foreldre eller forsytar til barn på barnesteget ved skolen, utan omsyn til bustad eller statsborgarskap. Departementet kan gi nærmare forskrifter.

3-1 Bokmål og nynorsk for elevane i grunnskolen, andre ledd andre punktum
Departementet føreslår å vidareføre retten foreldre har til å velje om læremidla til elevar i 1.– 7. klasse skal vere på nynorsk eller bokmål. Departementet skriv at det ikkje er grunn til å tru at elevane eller foreldra vil velje læremiddel som er på eit anna skriftspråk enn det eleven skal få mesteparten av opplæringa i. Trass i at departementet vel å tru det, er det likevel slik at denne retten i praksis fungerer som ei utarming av nynorsk skulemål særleg i randsonene. For å sikre at elevane faktisk får læremiddel på skriftspråket dei får mesteparten av opplæringa si i, føreslår Nynorsk forum at lova må slå fast at læremidla må vere på eleven sitt hovudmål.

Forslag: § 3-1 andre ledd andre punktum skal lyde:
Elevane skal ha læremiddel på hovudmålet for skulen eller hovudmålet for den særskilde gruppa eleven er del av.

§ 1-3 Formålet med opplæringa
Nynorsk forum meiner opplæringslova, som universitets- og høgskulelova, skal ha eit eksplisitt språkleg føremål. Dette er også i tråd med Prop. 118 L Språklova, der det som nemnt står at «utdanningssektoren står i ei særstilling når det gjeld å bidra til gode språkkunnskapar, og har ei viktig rolle å spele for å sikre at norsk held stillinga som samfunnsberande språk.» Formuleringa liknar føremålsparagrafen i språklova, men tek særleg omsyn til dei språka som er regulerte i opplæringslova.

Forslag: § 1-3 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Opplæringa skal utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og den felles internasjonale kulturtradisjonen vår. Opplæringa skal medverke til å styrkje norske språk, fremje likestilling mellom bokmål og nynorsk og styrkje samiske språk, kvensk og norsk teiknspråk. Opplæringa skal gi innsikt i språkleg og kulturelt mangfald og vise respekt for den enkelte si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.

15-15 Skolebibliotek
Skulebiblioteka varierer i dag i så stor grad når det kjem til tilbodet av litteratur og kvaliteten på formidlinga at det trugar med å gi ulike vilkår for elevane. Difor meiner me at lovteksten bør vere endå meir konkret på at skulebiblioteka skal vere særskilt tilrettelagt for bruk i opplæringa. Det er viktig at skulebiblioteket speglar opplæringsspråket i kommunen og samstundes møter krava som blir stilt til sidemålsopplæring.

 Nynorsk forum er positive til:

• framlegget om at skuleeigar må nytte skriveverktøy som er tilgjengeleg på både nynorsk og bokmål
• at retten til eiga skriftspråkgruppe vert utvida til 10. steget
• å lovfeste eit generelt krav om opplæring i begge skriftspråka
• at det vert fastsett at opplæringsspråka i Noreg er norsk, samisk eller norsk teiknspråk
• at talemålsparagrafen vert ført vidare

Noregs Mållag har eitt hovudkrav: læringsressursar som er utvikla til bruk i skulen må kome på bokmål og nynorsk til same tid og til same pris. 

Det vert teke grep for å sikre nynorskelevane gjennom språkdelt ungdomsskule og nynorskkrav til skriveprogram, men det står ei utviding av parallellkravet igjen.

Språkrettane i opplæringslova er avgjerande for situasjonen og statusen til nynorsk. Om nynorskelevane opplever språket deira som eit andrerangsspråk i skulen, går det mot språkpolitikken i Noreg, og rokkar ved stoda for det nynorske språket. Difor er språkrettane og språkpolitikken som opplæringslova slår fast, avgjerande. 

§ 15-3 Krav til rettskriving og krav til skriftspråk i læremiddel
Forslag: § 15-3 tredje ledd skal lyde: 
Skolen skal bruke læremiddel, og læringsressursar som er utvikla til bruk i opplæringa som ligg føre på bokmål og nynorsk til same tid og same pris. Kravet gjeld ikkje

1. læremiddel i faget norsk
2. læremiddel i fag med årskull med 300 eller færre elevar 
3. læremiddel der den norske teksten utgjer ein mindre del

Ein læremiddelparagraf som berre er ei vidareføring av paragrafen frå 2010, vil i realiteten svekkje retten nynorskelevar har til opplæring på sitt eige språk. 

Eit parallellitetskrav til læringsressursar som er utvikla til bruk i skulen, er eit krav som kan løyse nokre av utfordringane. Det opnar for at lærarar framleis kan ta med seg andre ressursar og verktøy inn i klasserommet uavhengig av språk, det lar læremiddeldefinisjonen stå som han gjer, og det sikrar nynorskelevane litt meir av opplæringa på nynorsk. Noregs Mållag rår til at komiteen vedtek denne endringa. 

Departementet definerer i Høringsnotat - Forslag til ny opplæringslov og endringer i friskoleloven i kapittel 12.6.1 lagt ut 26.08.2021, læringsressursar som: 

Læringsressurser har faglig innhold, med mindre omfang og i avgrensede emner og temaer. Departementet skiller dessuten mellom ressurser generelt som kan brukes i opplæringen (for eksempel avisartikler eller leksika og kilder på internett), og læringsressurser som er utviklet for bruk i opplæringen.

Andre innspel

Generell merknad til opplæringslova
Medlemmene i komiteen frå [parti] meiner opplæringslova er svært viktig for språkpolitikken i Noreg. I føremålet til språklova går det fram at det offentlege har eit særleg ansvar for å fremje nynorsk, som det minst brukte av dei to norske offisielle skriftspråka. Dette omsynet til nynorsk som mindretalsspråk må vere med i skulen. Det er i skulen nynorskbrukarar kjem til og fell frå. Desse medlemmene meiner arbeidet med tilhøyrande forskrift til opplæringslova må ta slikt omsyn all den tid der er eit ujamt tilhøve mellom bokmål og nynorsk, særleg i skulen, og politikkutforminga må bidra til å jamne ut dette.

§ 15-3 Krav til rettskriving og krav til skriftspråk i læremiddel, merknad
I dag er det produsentane som rapporterer om læremiddelet er på nynorsk og bokmål. Slik får ein ei sjølvrapporteringsliste, men ho manglar mykje og er heller ikkje alltid rett. Skulane må difor sjølv undersøkje kva læremiddel og læringsressursar som er på nynorsk. Dette er ei utfordrande og tidkrevjande oppgåve som i stor grad berre fell på skular og kommunar med nynorsk som opplæringsspråk.

Framlegg til merknad: Medlemmene i komiteen frå [parti] ber om at Utdanningsdirektoratet får i oppgåve å utarbeide oppdaterte lister med læremiddel og læringsressursar som er utvikla til bruk i skulen, som følgjer parallellitetskravet i opplæringslova.

§ 15-2 Hovudmål på kvar skole, første ledd
I vidaregåande skule vel eleven sjølv hovudmål og har ikkje rett på språkdelte grupper. Såleis vil dei fleste vgs-klasseromma i randsonene ha elevar med begge hovudmåla. I eit slikt opplæringsmiljø er det svært uheldig om skulen har eit vedtak om bokmål som hovudmål. Nynorskelevar bør ikkje måtte gjennomføre treårig vidaregåande skule utan å sjå hovudmålet sitt i ein einaste skuletime. Det vil vere er svært uheldig for språkkjensla og -utviklinga deira. Lovproposisjonen drøftar ikkje potensielle konsekvensar for nynorsk som det minst brukte språket, og vi vil sterkt frårå å la dette gjelde også dei vidaregåande skulane utan at det blir utgreidd først.

Forslag: § 15-2 første ledd første punktum skal lyde: 
Kommunen gir forskrift om kva skriftspråk som skal vere hovudmålet på kvar skole, anten bokmål eller nynorsk.

§ 15-2 Hovudmål på kvar skole, andre ledd
Framlegg til merknad:
… meiner at kva språk ein skule i ei bygd eller ein by skal lære dei komande generasjonane, er ei sak som påverkar heile lokalsamfunnet over tid, og som difor vedkjem heile lokalsamfunnet. Hovudmålet ved skulen er like viktig for 18-åringen / neste generasjons foreldre som drøymer om å etablere seg på heimstaden, som for dei som har born på skulen det året det tilfeldigvis er røysting om skulemålet. Heile lokalsamfunnet rundt skulen har interesse i saka. Difor må det vere ålmenn røysterett.

Framlegg til merknad:
… meiner at i tråd med føremålet i språklova om det offentlege sitt særlege ansvar for å fremje nynorsk, at det ikkje kan vere høve til å endre skulemålet frå nynorsk til bokmål, dersom det er fleirtal for nynorsk i røystinga. Det bør uansett vere to tredjedels fleirtal i kommunestyret for å endre hovudmålet ved skulen. 

Forslag: § 15-2 andre ledd skal lyde:
I samband med skifte av hovudmål på ein grunnskole eller når fleirtal i kommunestyret eller minst ¼ av dei røysteføre i kommunen krev det, skal det haldast rådgivande røysting. Nytt vedtak om hovudmål kan ikkje gjerast før det har gått fem år. Røysterett har alle som bur i det området i kommunen som soknar til skolen, jf. § 8-1, og som har røysterett etter valgloven § 2-2. Røysterett i høve til skriftleg opplæring har dessutan foreldre eller forsytar til barn på barnesteget ved skolen, utan omsyn til bustad eller statsborgarskap. Departementet kan gi nærmare forskrifter. 

§ 3-1 Bokmål og nynorsk for elevane i grunnskolen, andre ledd andre punktum
Departementet skriv at det er naturleg at læremidla til eleven skal stø opp om hovudmålet, og legg til grunn at foreldre ikkje vel læremiddel på bokmål når eleven har nynorsk som hovudmål på 1. til 7. trinn. Situasjonen er dessverre sånn at foreldre ofte tek dette valet i område der bokmål møter nynorsk. Difor må lova tale klart, og først frå 8. trinn gje valet mellom nynorsk og bokmål. Om eleven er del av ei særskilt gruppe som får opplæring på det andre skriftspråket, skal eleven ha læremiddel som følgjer det skriftspråket. 

Forslag: § 3-1 andre ledd andre punktum skal lyde: 
Elevane skal ha læremiddel på hovudmålet for skulen eller hovudmålet for den særskilde gruppa eleven er del av. 

§ 29-2 Statleg tilsyn

Framlegg til merknad: 
… meiner retten til ei fullgod opplæring på eige hovudmål er ein grunnleggjande rett i norsk skule. Denne retten har det i liten grad vorte ført tilsyn med. Komiteen legg til grunn at tilsyn som gjeld språklege rettar, får større plass i dei tilsyna statsforvaltarane gjennomfører i åra som kjem.

§ 17-3 Krav om kompetanse for å bli tilsett i lærarstilling
Lesing og skriving blir i læreplanverket definerte som grunnleggjande ferdigheiter som skal øvast opp i alle fag. Dimed er nynorskkompetanse ein relevant fagleg og pedagogisk kompetanse alle lærarar må ha. Ei forskrift med nærare krav til kompetanse må eksplisitt nemne dette, slik at lærarane har kompetanse til å drive opplæring i og på nynorsk. I dag er låg nynorskkompetanse blant lærarar eit stort trugsmål mot nynorsken i skulen og ein av grunnane til språkskifte særleg i randsonene. 

Framlegg til merknad:
… peikar på at låg nynorskkompetanse blant lærarar eit stort trugsmål mot nynorsken i skulen. Difor er det viktig at forskriftene om lærarkompetanse nemner kor viktig det er at alle lærarar på 1. til 10. trinn har god undervisningskompetanse både i nynorsk og bokmål. 

Foreldreutvalget for grunnopplæringen takker for muligheten til å gi innspill i denne høringen. Vi har gitt brede høringsuttalelser i de høringene som har vært tidligere, men vil nå fokusere på det som for oss nå framstår som de aller største manglene ved lovforslaget sett fra et foreldreperspektiv.

Foreldreorganene i grunnskolen

Proposisjonens forslag til lovregulering av foreldremedvirkning/skoledemokrati tilsvarer forslaget som opplæringslovutvalget fremmet i NOU 2019: 23. Da denne var på høring oppstod en mobilisering fra en rekke FAUer og foreldre i hele landet som sammen med FUG motsatte seg forslaget. Departementets forslag som var på høring høsten 2021, videreførte i hovedsak dagens foreldreorganer, og tilsvarende mobilisering framstod unødvendig.

Opplæringen av barna skal skje i samarbeid og forståelse med hjemmet/foreldrene. Tilrettelegging for et velfungerende skoledemokrati er en forutsetning for dette. Foreldrene er en viktig del av «laget rundt elevene». De minste barna er avhengige av foreldrene for at deres stemme skal bli hørt. For disse er foreldreorganene i skolen i praksis også elevmedvirkning. Vi ser dette f. eks når foreldre står opp og kjemper når innemiljøet på skoler er så dårlig at det hindrer læring, trivsel og helse for elevene.

Den grunnstrukturen som ligger i dagens lovverk, danner en nødvendig og god minimumsramme for foreldrenes deltakelse i skoledemokratiet. Det er behov for flere nasjonale føringer snarere enn færre.  For at læreren skal få rom til å utøve sin fagprofesjon, trenger vi velorganiserte, kompetente og forutsigbare samarbeidsflater som ikke stjeler unødvendig tid. Å overlate organiseringen helt til lokale myndigheter åpner for:

• - At det blir større ulikheter i ulike deler av landet
• - At flere foreldre kjører «sololøp» overfor skolene og skaper mer arbeid for lærere og skoleansatte, samt at bare de ressurssterke foreldene når fram.
• - At makten flyttes nærmere ledelse og administrasjon i skolen og at foreldrene «kastes ut» av skoledemokratiet.
• - At foreldreorganene helt utraderes der hvor det er utfordringer i dag.

I proposisjonen er det vist til at dagens lovbestemte organisering kan fungere som en hindring for godt samarbeid. Dette er vi uenige i. De «flinkeste» får det til uansett, men forslaget i proposisjonen kan gå utover de skolene hvor foreldreorganene har utfordrende levekår i dag. «Tillitsreformen» må ikke føre til «lovløshet» og tilfeldigheters spill. Det finnes en rekke eksempler på at FAU innenfor dagens system har gjort store ting for foreldresamarbeid og skolemiljø. Vi nevner noen:

• - FAU har sørget for at Bølerparken i Oslo er omgjort fra en «død» grusslette til et levende nærmiljøområde.
• - Ved Hof skole har FAU blant annet med midler fra sparebankstiftelsen bygget uteskole som gir gode muligheter for mer praktisk læring, trivsel og motivasjon for elevene.
• - Ved Kviltorp skole i Molde har foreldrene innenfor dagens rammer organisert et levende FAU med blant annet egen nettside, gjennomarbeidede årshjul og veiledere for foreldrerepresentanter.
• - Ved Sagene skole i Oslo har FAU bidratt til nytt skolebibliotek, oppgradering av skolegården og vann i Sagene bad som har vært tørrlagt i 20 år.

Foreldres posisjon i forhold til spesialundervisning

Proposisjonen foreslår å fjerne regelen i dagens opplæringslov § 5-4 om at eleven eller foreldrene til eleven kan kreve at skolen gjør de undersøkelsene som er nødvendige for å finne ut om eleven trenger spesialundervisning.

Departementet viser til at det følgjer av sammenhengen i regelverket at foreldre som mener at barna deres ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen, kan kreve at kommunen i et enkeltvedtak tar stilling til om eleven har rett til individuell tilrettelegging eller ikke. Så viktige rettigheter må komme klarere fram i loven.

I dag er det slik at foreldre/elev som har fylt 15 år selv kan kontakte PPT og be om sakkyndig vurdering. Dette er ikke lett tilgjengelig i dagens lov, men framgår av forarbeidene. Vi får mange henvendelser fra foreldre som ikke er klare over dette – og som til og med har fått motsatt informasjon fra skolen. Vi mener at denne retten må bestå, og at det må framgå på en tydeligere måte enn i dag og tydeligere enn at det framgår av «sammenhengen i regelverket»

Statsforvalterens kompetanse i skolemiljøsaker

FUG er ikke ening i de avgrensningene som er foreslått i proposisjonen når det gjelder statsforvalterens kompetanse i skolemiljøsaker (9A-saker). Omfanget av hva stasforvalteren kan overprøve er begrenset til to av delpliktene i handlingsplikten og terskelen for når statsforvalteren kan pålegge tiltak, ikke bare pålegg om retting, er hevet i forhold til dagens lov.

Vi mener dette er uheldig fordi i mange saker som klages inn til statsforvalteren er tilliten og samarbeidet mellom skole og foreldre på et bunnivå. Da er det nødvendig at en uavhengig instans kan gjennomgå alle sider av saken og pålegge tiltak for å unngå at det oppstår en runddans mellom kommune, fylkeskommune og statsforvalter mens elevens situasjon ikke blir noe bedre.

Leirskole

De fleste leirskoler er organisert med 4 overnattinger. Forslaget i proposisjonen gir rett til leirskole eller annen lignende tur med minst 3 overnattinger. Dette gjør at mange foreldre føler seg presset til å bidra med toppfinansiering av en siste overnatting for å få til leirskole. Dette legger press på gratisprinsippet.

Med vennlig hilsen

Marius Chramer, FUG-leder

Marie Skinstad-Jansen, FUG-nestleder

Innledning

Det vises til høring i Utdannings- og forsvarskomiteen om "Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)", Prop. 57 L (2022 – 2023) 20.04.2023.

Norsk Industri takker for muligheten til å gi innspill til forslag til ny opplæringslov.

Norsk Industri er den største landsforeningen i NHO med 3204 medlemmer og 136.804 årsverk pr. 12. April 2023. Våre medlemsbedrifter er svært opptatt av tilgang på relevant kompetanse og å sikre seg mange nye lærlinger i årene fremover. Norsk Industri har gjennomført flere store rekrutteringskampanjer for å få flere til å velge teknologifag.

Norsk Industri begrenser sitt høringssvar til reguleringen av opplæringskontorenes rolle. 

Opplæringskontorenes rolle

I dag kan opplæringskontorene godkjennes som lærebedrift etter opplæringsloven § 4-3 første ledd. 

Departementer foreslår i Prop 57. L (2022-2023) å regulere opplæringskontorene som samarbeidsorgan for lærebedrifter og foreslår en hjemmel til å gi regler om opplæringskontor i forskrift. Forslaget innebærer at opplæringskontor ikke kan godkjennes som lærebedrift.

I Prop 57. L (2022-2023) viser departementet til at forslaget for opplæringskontorene innebærer at pengestrømmen snus, slik at lærlingtilskuddet først tilkommer lærebedriftene og deretter evt. opplæringskontorene. For bedriftene peker departementet på at forslaget vil medføre at både arbeidskontrakt og lærekontrakt må inngås med bedriften, og lærebedriften har ansvaret for å oppfylle reglene knyttet til opplæring. Norsk Industri etterlyser imidlertid en vurdering av konsekvenser basert på bedriftenes størrelse.

Norsk Industri slutter seg til NHO sitt høringssvar om ny opplæringslov av 14.12.2021. Det vises til at det er svært viktig at opplæringskontoret skal kunne tegne lærekontrakt med lærlingen etter avtale med lærebedriften. Som kontraktspart vil opplæringskontoret ha et formelt ansvar overfor lærlingen, ikke kun overfor medlemsbedriften. Opplæringskontoret vil sammen med medlemsbedriften ha ansvar for å følge lærlingens opplæringsløp og gjennomføring av utdanningen. Dette vil være en trygghet for lærlingen i opplæringen. Opplæringskontoret vil da være med å støtte bedriften i opplæringen og bidra til kvalitet i opplæringen for lærlingen.

Det vises mer detaljert til følgende fra NHOs høringsuttalelse av 14.12.2021 som omhandler opplæringskontorenes rolle:

NHO foreslår en tredjevariant, en hybridløsning mellom de to forslagene til departementet. Forskjellen i vårt forslag er at vi mener at lærekontrakten må kunne tegnes av opplæringskontorene.

NHO mener at det må skilles mellom lærebedrifter og opplæringskontorer, og at forskjellen er hvorvidt enheten har egen produksjon i lærefaget eller ikke. Vi mener at det kun er bedrifter som har egen produksjon i lærefaget som skal kunne defineres og godkjennes som lærebedrifter. Et slikt skille vil klargjøre ansvar og oppgaver for lærebedrift og opplæringskontor. Departementet skriver i høringsnotatet at ansvar som er direkte knyttet til opplæringen og arbeidsforholdet bør ligge hos medlemsbedriftene i opplæringskontoret, men at disse kan få bistand til oppgaver som gjelder opplæringen fra opplæringskontoret.

NHO mener det er prinsipielt riktig at lærebedriften har ansvaret for opplæringen uansett om bedriften gjennomfører alt selv, eller om bedriften melder seg inn i et opplæringskontor for å få den bistand et opplæringskontor kan gi. De oppgavene som et opplæringskontor skal kunne bistå bedriften med, må være forankret i forskrift.

Departementet stiller i høringsnotatet spørsmål ved om opplæringskontoret bør være kontraktspart hvis opplæringskontoret defineres som noe annet enn lærebedrift. NHO mener at det er svært viktig at opplæringskontoret kan tegne lærekontrakt med lærlingen etter avtale med lærebedriften. Som kontraktspart vil opplæringskontoret ha et formelt ansvar overfor lærlingen, ikke kun overfor medlemsbedriften. Opplæringskontoret vil sammen, med medlemsbedriften ha ansvar for å følge lærlingens opplæringsløp og gjennomføring av utdanningen. Dette vil være en trygghet for lærlingen i opplæringen. Opplæringskontoret vil da være med å støtte bedriften i opplæringen og bidra til kvalitet i opplæringen for lærlingen.

Ved konkurs eller at lærebedriften ikke lenger kan oppfylle sin opplæringsplikt, har lærlingen fortsatt sin lærekontrakt med opplæringskontoret, som da vil finne ny lærebedrift for lærlingen blant medlemsbedriftene. Videre kan opplæringskontorer bruke flere medlemsbedrifter (som er godkjente lærebedrifter) til å gjennomføre opplæringen dersom primærbedriften ikke dekker alle kompetansemålene i læreplanen. Opplæringskontoret kan også finne en annen lærebedrift til lærlingen ved for eksempel mistrivsel, som gjør at lærlingen kan fortsette opplæringen uten heving av lærekontrakt og uten avbrudd i opplæringen.

Opplæringskontorenes oppfølging av lærlingene i bedriftene er en kjerneoppgave og bidrar til å sikre kvalitet i opplæringen. De har kompetanse på regelverk, læreplaner, arbeidsmetodikk, dokumentasjon og vurdering i opplæringen. Opplæringskontorenes virksomhet innebærer også en tredjeparts vurdering av den opplæringen bedriften gir lærlingene, og denne vurderingen bidrar til at lærebedriften kan forbedre sin opplæring.

For de lærebedriftene som er medlem i et opplæringskontor, må fortsatt læretilskuddet utbetales til opplæringskontoret til fordeling til medlemsbedriftene. Fordelingen av tilskuddet til bedriftene skal gjøres etter vedtatt budsjett på opplæringskontorets årsmøte.

NHO mener at det bør stilles krav til bruken av læretilskuddet. Tilskuddet skal gå til de lovbestemte oppgavene og opplæringen som gjennomføres i lærebedriften. Opplæringskontorenes andel av tilskuddet bestemmes av opplæringskontorets årsmøte etter opplæringskontorets vedtekter. Vedtektene kan ikke være i strid med lovkrav. Opplæringskontorets andel av tilskuddet skal gå til drift av opplæringskontoret og de oppgaver som de gjør på vegne av medlemsbedriftene. Rekruttering av nye lærlinger til opplæringskontorets medlemsbedrifter bør etter NHOs mening være en av de oppgavene opplæringskontoret har.

8.2. NHOs anbefalinger 

 

• NHO støtter at opplæringsloven fullt ut skal regulere opphør av både arbeidsavtale og kontrakt om læretid. I de tilfeller der opplæringskontoret har avtalt med bedrift å tegne lærekontrakt, kan lærebedriften si opp arbeidsavtalen uten at kontrakten om opplæring heves. Dette innebærer at NHO mener det skal være egne regler for heving av lærekontrakt i trepartsforhold. Ved heving av arbeidsavtalen i et trepartsforhold, kan lærlingen umiddelbart få ny arbeidskontrakt i en annen lærebedrift tilknyttet det samme opplæringskontoret, uten tap av tid og uten å miste lærekontrakten.

 

• NHO støtter forslaget om å innføre en hjemmel i loven til å gi forskrift som regulerer opplæringskontorenes virksomhet. NHO mener i tillegg at opplæringskontorenes formål må reguleres i loven. NHO mener at opplæringskontorene defineres som Samarbeidsorgan som påtar seg opplæringsansvar, eid av medlemsbedrifter. NHO mener at opplæringskontorene må være egne rettssubjekt. …"

Avslutningsvis viser vi forøvrig til NHOs høringsnotat.

Innspill fra UNICEF Norge til ny opplæringslov 

UNICEF er FNs barnefond og verdens største hjelpeorganisasjon for barn. Vi arbeider sammen med partnere i over 190 land for å sikre ivaretakelsen av barns rettigheter, gjennom både humanitær innsats og utviklingsarbeid. UNICEF Norge jobber med å fremme FNs barnekonvensjon både globalt og i Norge.  

UNICEF Norge takker for anledningen til å gi innspill til komitéens behandling av opplæringsloven. UNICEF Norge er glade for at regjeringen har kommet med et forslag til en opplæringslov som langt på vei viser at det må tilrettelegges for at barn og unge skal være kaptein i sitt eget liv for å sikre at skolen ivaretar barns rettigheter.  

UNICEF Norge har fire innspill til lovforslaget for å sikre at det er i samsvar med barnekonvensjonen: 

1. Prinsipper for barns beste og medvirkning bør komme tydeligere frem innledningsvis i loven 

UNICEF Norge er glade for at det er et eget kapittel om elevens beste, elevens rett til medvirkning, skoledemokrati og skoleregler, men vi anbefaler at komiteen ber regjeringen om å flytte disse bestemmelsene slik at disse kommer i et innledende kapittel i ny opplæringslov.  

Plasseringen av disse bestemmelsene i loven er viktig for å tydeliggjøre at disse gjelder som overordnede prinsipper for hele loven, er et godt pedagogisk grep for å sikre at loven blir brukervennlig, og kan bli avgjørende for å ivareta barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon.  

I denne sammenheng viser vi til at en slik lovteknisk løsning ble foreslått av opplæringslovutvalget i 2019. I arbeidet med lov om barnevern i 2021, bad Familie- og kulturkomiteen på Stortinget regjeringen om å innta bestemmelser om hensynet til barnets beste og rett til medvirkning som innledende og overordne prinsipper som gjelder for hele loven.   

Vi anbefaler at denne løsningen også velges for opplæringsloven.  
 
Videre mener UNICEF Norge at det må komme tydeligere frem av lovteksten hva det ligger i at elevene får «ytre sine meninger fritt» i lovens bestemmelse om barns medvirkning. Vi anmoder komiteen om å be regjeringen om å sikre at den nye loven ivaretar FNs barnekomites 9 grunnleggende krav til gjennomføringen av barns rett til å bli hørt, for å forebygge uvilkårlighet i gjennomføringen bestemmelsen og sikre gode medvirkningsprosesser for alle barn på skolen rundt i hele landet.  

2. Elevdemokratiet må organiseres på en måte som sikrer tilstrekkelig involvering og representativitet 

UNICEF Norge er glade for at et elevråd, valgt av elevene ved skolen, fortsatt er lovfestet som den naturlige organiseringen av elevdemokratiet dersom ikke elevene velger å organisere seg på annen måte. Et velfungerende elevrådsarbeid som sikrer representativitet og informasjonsflyt mellom rådet og resten av elevene, vil kunne ha en viktig funksjon i opplæringen i demokrati og medborgerskap. Dette betinger imidlertid etter vårt syn tydeligere rammer for elevrådsarbeidet og en felles opplæring av elevrådskontaktene. For å sikre tilstrekkelig involvering av alle elevene, mener UNICEF Norge at bestemmelsen om at det for hver klasse i grunnskolen skal være et klasseråd der alle klassens elever er medlemmer bør gjeninnføres og at det settes av tid til klassens time.  

3. Alle barn og unge må sikres rett til videregående utdanning 

UNICEF Norge mener at det bør foretas endringer i ny opplæringslov slik at alle barn i Norge sikres rett til videregående utdanning. Vi anbefaler at komiteen ber regjeringen om å foreta nødvendige endringer i kapittel 5 i ny opplæringslov for å sikre at barn uten lovlig opphold gis rett til videregående utdanning. Dette er i tråd med FNs barnekonvensjon, som krever likebehandling av alle barn i Norge uavhengig av status og opplæringslovutvalgets forslag fra 2019.  
 
Norge har et ansvar for å sikre at barn som er i Norge, uavhengig av status, får den utdanningen de har krav på helt til faktisk utreisetidspunkt. FNs barnekomité har i generell kommentar nr. 23 uttalt at selv om tilgang til høyere utdanning ikke er obligatorisk, forplikter prinsippet om ikke-diskriminering statene til å tilby tilgjengelige tjenester til ethvert barn uten diskriminering på grunnlag av migrasjonsstatus eller annet forbudt grunnlag. Lovavdelingen har allerede i 2010 uttalt at dagens ordning trolig innebærer en forskjellsbehandling som er i strid med barnekonvensjonen.  Regjeringens nåværende forslag ivaretar ikke barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon, og det er viktig at Stortinget sikrer nødvendige endringer for å rette opp dette. 

Videregående utdanning er viktig for å sikre normalitet og stabilitet i en usikker hverdag for barn mens de er i Norge, og er viktig for å ivareta barnas motivasjon, samt psykiske og fysiske helse. UNICEF Norge ber derfor komiteen om å sørge for at hensynet til barnas beste veier tyngre enn innvandringsregulerende hensyn, slik at alle barn og unge i Norge får den forutsigbarheten de trenger for å kunne utvikle seg og delta i samfunnet.  

4. Tilfredsstillende utdanning for alle barn gjennom hele grunnskolen

Barn har rett til en tilfredsstillende utdanning. Dette følger av barnekonvensjonens krav om tilfredsstillende utdanning. I forslaget til opplæringslov foreslås det at plikten til å sikre at barn som strever på skolen får intensiv opplæring begrenses til barn mellom 1 og 4. klasse, dvs. frem til barna er ca.10 år. Tilpasset opplæring er ikke mindre viktig for barn som går i 5 klasse og oppover. UNICEF Norge mener at opplæringen må tilpasses enkelt elevs behov gjennom hele grunnskolen dersom kravene i barnekonvensjonen skal ivaretas. Vi anmoder derfor komiteen om å be regjeringen utvide reglene for tilpasset opplæring i kap. 11 til å gjelde til og med 7. klasse.  

UNICEF Norge savner videre en henvisning i foreslått lovtekst til at eleven også skal ha rett til å kunne medvirke i vurderingen av om vedkommende har «tilfredsstillende utbytte» av undervisningen. Vi anmoder derfor komiteen om å be regjeringen om å innta en henvisning til elevens medvirkningsrett i §11-2 om tilfredsstillende utbytte av opplæringen. En vurdering av om eleven får et «tilfredsstillende utbytte» av undervisningen kan ikke gjennomføres uten at barnet selv har blitt hørt. Retten til medvirkning må derfor komme klarere frem i foreslått lovtekst. UNICEF Norge mener at det er en enkel lovteknisk løsning, som vil kunne medføre at flere elever kan få oppfylt sin rett til medvirkning. I tillegg mener UNICEF Norge at det må komme frem i foreslått lovtekst at tiltak som settes inn, må skje i samråd med eleven og at elevens synspunkter skal tillegges stor vekt, i tråd med elevens alder og modning. 

Med vennlig hilsen  
 
Kristin Oudmayer  
Direktør for barns rettigheter og bærekraft  
UNICEF Norge 


Ta gjerne kontakt med Sara Bondø, politisk rådgiver med fagansvar for medvirkning, for mer informasjon og utfyllende kommentarer. E-post: sara.bondo@unicef.no. Tlf. 944 21 938. 


 
 

 

 

 

 

NHO Sjøfart takker for muligheten til å gi innspill til forslag til ny opplæringslov. NHO Sjøfart støtter også NHO, NHO Reiseliv, og BNL sine høringssvar.

NHO Sjøfart organiserer innenriksrederier, ferger – og hurtigbåt, redningstjenesten, bukseringsrederier og skoleskip.

Ny opplæringslov inneholder flere momenter som vi stiller oss positiv til

• NHO Sjøfart støtter forslaget om å lovfeste at fylkeskommunen skal legge stor vekt på samfunnets behov for kompetanse i dimensjonering av utdanningsstilbudet. Det er viktig at det er samsvar mellom dimensjoneringen av plasser i vg1 og vg2 på yrkesfaglige utdanningsprogram og det regionale tilbudet av læreplasser.
• NHO Sjøfart er fornøyd med at departementet i ny lov foreslår å videreføre regelen om krav til utstyr, inventar og læremiddel i skolen.
• NHO Sjøfart synes det er positivt at elever har rett til å ta mer enn et fagbrev, og at elever som har gått studiespesialiserende utdanningsprogram også kan ta fagbrev.

 

Opplæringskontorenes rolle

Departementet foreslår at opplæringskontorene skal defineres som samarbeidsorgan for lærebedrifter, og ikke som lærebedrift. Dette forslaget vi ha noen praktiske konsekvenser for både bedriftene, fylkeskommunene, og ikke minst for lærlingen.

NHO Sjøfart støtter NHOs forslag om hybridløsning, der opplæringskontorer skal kunne tegne lærekontrakt etter avtale med lærebedriften og dermed være part i lærekontrakten. Det er vesentlig, og loven må legge til rette for det. Vi opplever at dette ikke er ivaretatt i regjeringens forslag til lov.

Som kontraktspart vil opplæringskontoret ha et formelt ansvar overfor lærlingen, ikke kun overfor medlemsbedriften. Opplæringskontoret vil sammen med medlemsbedriften ha ansvar for å følge lærlingens opplæringsløp og gjennomføring av utdanningen. Dette vil være en trygghet for lærlingen i opplæringen. Opplæringskontoret vil da være med å støtte bedriften i opplæringen og bidra til kvalitet i opplæringen for lærlingen. Det  viktig at loven åpner opp for dette slik at det kan forankres i forskrift.

8 av 10 lærlinger er tilknyttet et opplæringskontor. Opplæringskontorene er spesielt viktige for at små lærebedrifter velger å ta inn lærlinger. NHO Sjøfart frykter at lovforslaget slik det foreligger vil ramme små bedrifter og lærlinger som har utfordringer med å finne lærebedrift, og at dette igjen kan bidra til en reduksjon i antall lærlinger. Noe som vil forsterke fagarbeidermangelen og yrkesfagkrisen vi allerede befinner oss i.

Maritime opplæringskontor har kjernekompetanse og innsikt i regelverk, læreplaner, arbeidsmetodikk, dokumentasjon og vurderinger. I maritim næring er det mange lærlinger som arbeider i skiftordninger, noen bor lang hjemmefra. Disse ungdommene trenger tettere oppfølging utover skoletid, på kvelder og i helgene. Noen lærlinger må bytte rederi under opplæringstiden, mens andre vil tilbake til skolebenken.

Hvis opplæringskontorene ikke lenger kan stå som kontraktspart og motta lærlingetilskuddet direkte vil det skape en del utfordringer både praktisk og økonomisk som vi ikke helt kjenner rekkevidden av. Drift og bemanning av opplæringskontorene vil være uforutsigbar og opplæringskontorene vil ha mindre "eierskap" og totaloppfølging av lærlingen. Mindre rederier med små administrasjoner vil ikke lenger kunne ta imot lærlinger. Opplæringskontorene vil miste systemtilganger, noe som vanskeliggjør oppfølging av lærlinger, det blir dårligere informasjonsflyt, og vanskelig tilgang på personopplysninger (GDPR)

Rederiene må godkjennes av Sjøfartsdirektoratet og fylkeskommunen for å være utdanningsbedrift. Vi er også bekymret for at fylkeskommunene ikke har kompetansen eller midler til å formidle og følge opp læringene like godt som i dag. Maritim næring har behov for flere lærlinger, ordningen i dag fungere godt, og både lærlinger og bedrifter melder at de er fornøyde.

På denne bakgrunn støtter vi NHOs forslag om hybridløsning, der opplæringskontorer kan være en part i lærekontrakten. Dette er helt vesentlig for å fortsette det gode arbeidet, og loven må legge tilrette for det.

 

 

 

 

 

 

• -

 

Skriftlig innspill Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova), Prop. 57 L (2022–2023) 

Individuelt tilrettelagt opplæring må gjennomføres av kvalifiserte fagpersoner  

Epilepsiforbundet støtter utvalgets forslag om å begrense bruken av assistenter i opplæringen. Vi mener at det er viktig at det er lærere med egnet utdanning og kvalifiserte fagpersoner som skal gjennomføre tilrettelagt opplæring.  

Vi vil uttrykke bekymring når det gjelder utformingen av § 11-9 tredje avsnitt. Vi ønsker å fremlegge alternativ bestemmelse:  

• 11-9 Kompetansekrav for den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring

Den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring, må oppfylle kompetansekrava for å bli tilsett i lærarstilling, jf. § 17-3, og krava om relevant kompetanse i faget det skal undervisast i, jf. § 17-4. 

I vedtak om individuelt tilrettelagd opplæring kan det gjerast unntak frå kompetansekrava i § 17-3 og/eller § 17-4 dersom det vil gi eleven betre opplæring. Slike unntak kan berre gjerast dersom opplæringa skal givast av personar med ei universitets- eller høgskoleutdanning som gjer dei særleg eigna til å vareta behova til eleven.  

Vi mener at denne endringen er viktig og dette kan forhindre dagens bruk av ufaglærte assistenter og lærere uten egnet utdanning.  

Lovfestet hjemmel som sikrer Statsforvalteren til å kunne ilegge sanksjoner 

Vi ønsker en lovfestet hjemmel som sikrer Statsforvalteren muligheter til å kunne ilegge sanksjoner ved brudd på individuelt tilrettelagt opplæring. 

Statsforvalteren har ikke nok virkemidler til å kunne ilegge skoleeiere sanksjoner ved alvorlige brudd på elevens rett til individuell tilrettelagt opplæring. Dersom Statsforvalteren ikke kan ilegge sanksjoner ved brudd på individuell tilrettelagt opplæring, så kan kommuner og fylkeskommuner bryte opplæringsloven uten noen form for konsekvenser i praksis. Gjentatte brudd på individuell tilrettelagt opplæring kan gi alvorlige konsekvenser livet ut for elever.  

• 5-4 første avsnitt 

Vi mener at det er uheldig dersom den sakkyndige vurderingen kan fravikes hvis skolen mener at eleven kan få tilfredsstillende opplæring «på en annen måte». Dagens formulering sier at grunngivelsen skal vise hvorfor kommunen mener at eleven får et opplæringstilbud som oppfyller retten etter § 5-1. Den foreslåtte formuleringen kan være uheldig for elevene fordi formuleringen kan gi skolene en hjemmel som kan brukes til kunne å se bort fra velbegrunnede faglige råd fra PPT. Ordlyden i § 5 – 4 første avsnitt bør derfor bestå.  

Formuleringen som sier at eleven eller foreldrene til eleven kan kreve at skolen gjør undersøkelsene som er nødvendig for å finne ut om elven trenger spesialundervisning i dagens § 5-4 første avsnitt skal videreføres i § 1-7.   

 

Intensiv opplæring også etter 4. trinn 

Dagens regler om intensiv opplæring er fra 1. til 4 trinn. Epilepsiforbundet mener at elever som har faglige utfordringer skal også få intensiv opplæring etter 4.trinn. Vi mener at retten til intensiv opplæring skal utvides og ikke begrenses til lesing, skriving eller regning.  

 

Bibliotekarforbundet (BF) er bibliotekarenes eget fagforbund. Skolebibliotekarer og bibliotekarer i kommunale folkebibliotek utgjør en stor andel av medlemmene våre.

BF har fulgt arbeidet med ny opplæringslov tett, og takker for muligheten til å få delta i komiteens høringsrunde og vil i det følgende fokusere på ny § 15-5 Skolebibliotek og proposisjonens kapittel 38 «Skolefritidsordninga, leksehjelp og skolebibliotek», side 301 – 302. 

Skolebibliotek dreier seg om informasjonskompetanse, kildekritikk og leseferdigheter. I dag mangler hver tiende grunnskole et skolebibliotek og det er langt mellom de fagutdannede bibliotekarene. I videregående opplæring er det en noe sterkere tradisjon for egne, dedikerte skolebibliotek, men også her er tjenesten under press. Andelen fagutdannede bibliotekarer i videregående skole falt fra rundt 50 prosent i 2013 til i underkant av en femtedel i 2018. Dette skaper forskjeller!

Ved å tilby aktuelle bibliotektjenester er bibliotekaren en ressurs og en medspiller i skolens arbeid med å skape et godt læringsmiljø. Biblioteket som fysisk rom for læring fyller behovet for ulike arbeidsmetoder, der bibliotekaren er fysisk til stede som veileder. Bibliotekets samling av medier og digitale kilder formidles og tilpasses den enkelte elevs forutsetning og behov. Dette gir gode rammer for læring.

Med en lovtekst som kun sier at elevene skal ha tilgang på skolebibliotek vil BF understreke viktigheten av forskriftsarbeidet, men også komiteens refleksjoner og signaler. Å forplikte skolen til at elevene skal ha tilgang på et skolebibliotek alene er ikke nok så lenge skolebibliotekaren uteblir og så lenge det ikke forskriftsfestes at skolebiblioteket må ligge på skolen eller i umiddelbar nærhet. Et godt skolebibliotektilbud er for viktig til at det kan overlates til budsjettsituasjonen i de forskjellige kommunene/fylkeskommunene alene.

Til forskriftsarbeidet vil BF derfor understreke viktigheten av følgende fire punkter:

• Skolebiblioteket skal ligge på skolen, eller i umiddelbar nærhet av skolen, og kan unntaksvis utvikles gjennom avtalefesta samarbeid med andre bibliotek.
• Skolebiblioteket skal være tilgjengelig for elevene i skoletida og brukes aktivt i opplæringa på alle klassetrinn.
• Skolebiblioteket skal være særskilt tilrettelagt og utstyrt for skolen.
• Skolebiblioteket skal være bemannet i skoletiden med personale med bibliotekfaglig kompetanse.

Mye av skolens virksomheter må naturligvis detaljstyres. Dette gjelder både med tanke på innhold, kompetanse og hva elevene har krav på. At man nasjonalt stiller strengere kompetansekrav er heller ikke nytt i skolesammenheng.  Skolebibliotek er et veletablert begrep i forskning og utdanning, både nasjonalt og internasjonalt. Forskningen viser at skolebiblioteket har en vesentlig effekt på elevenes prestasjonsnivå. En forsknings- og kunnskapsoversikt for skolebibliotek viser at ansatte med kompetanse og samarbeid mellom lærer og bibliotek har stor innvirkning på elevenes prestasjonsnivå.

Skolebiblioteket - et spesialbibliotek tilrettelagt for skolen

Et skolebibliotek er et spesialbibliotek på lik linje med et universitetsbibliotek, og er spesialisert og tilrettelagt for skolens behov og har muligheten til å bistå lærerne i å tilrettelegge undervisningen. I dag må bibliotekene i UH-sektoren gi grunnleggende opplæring til studentene i søk, vurdering og bruk av kilder, fordi studentene ikke har fått god nok opplæring i dette gjennom grunnopplæringen. Vi har i dag med andre ord avgangselever som ikke er studieforberedte når de går ut av videregående skole. Etterrettelighet er desto mer viktig å ha på plass med inntog av Chat GPT og liknende KI-genererte språkmodeller. Et skolebibliotek er her en ressurs for elever og lærere i alle fag, og skolebibliotekaren kan derfor spille en vesentlig rolle. Det merkes allerede etterspørsel fra pedagogene om kompetanse til å hjelpe elever og pedagoger med å sortere i dette revolusjonerende verktøyet. I tillegg er skolebiblioteket en viktig ressurs for skolemiljøet.

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen uttalte i 2016[1] at skolebiblioteket er en læringsarena som skal benyttes systematisk som en integrert del av opplæringsvirksomheten og at bibliotekene skal styrke sin pedagogiske rolle. Ifølge innstillingen fremmer et godt skolebibliotek personlig vekst og jevner ut sosiale, kulturelle og digitale forskjeller. Politikerne befestet her skolebibliotekets betydning.

For at skolebiblioteket skal kunne fylle sin funksjon er det helt avgjørende at det ligger på, eller i umiddelbar nærhet av, skolen, og at skolebiblioteket er bemannet og åpent gjennom hele skoledagen. Et folkebibliotek har et helt annet oppdrag og arbeidsmetode, og sitter i utgangspunktet ikke på den samme kompetansen og ressursene. Dette både fordi folkebiblioteket ikke spesifikt jobber med elevene og lærerne til undervisningens beste, men også fordi de ikke på samme måte som en skolebibliotekar er forpliktet til å sette seg inn i læreplaner. Et folkebibliotek kan ikke alene oppfylle lovkravet og dette bør det heller ikke åpnes for.

Skolebibliotekaren - en nødvendig og viktig fagressurs

Å forplikte skolen til å ha et skolebibliotek alene er ikke nok så lenge skolebibliotekaren og fagkompetansen uteblir. Elever og lærere må ha tilgang på kvalifisert skolebibliotekar med oppdatert kompetanse. En fagutdannet skolebibliotekar er en informasjonsspesialist med høyere utdanning og med spesialisert kompetanse i å innhente, tilrettelegge og tilgjengeliggjøre informasjon, samt innen litteratur og kulturformidling. Lied-utvalget[2] slo i 2019 fast at det er avgjørende at skolene har riktig og oppdatert kompetanse, som dekker bredden i oppgavene som skal utføres på en faglig forsvarlig måte. Dette inkluderte skolebibliotekarer.

Bibliotekaren er en ressurs når elevene skal utvikle egne læringsstrategier, og bibliotekets samling av medier og digitale kilder formidles og tilpasses den enkelte elevs forutsetning og behov. Ved å tilby aktuelle og allsidige bibliotektjenester av god kvalitet er skolebibliotekaren også en ressurs og en medspiller i skolens arbeid med å skape et godt læringsmiljø. Skolebibliotekaren er tilgjengelig, nær elevene i og utenom undervisning, og er en del av skolens arbeid med skolemiljøet, som kan gi elevene trygghet og sosialt fellesskap gjennom skoledagen.

I proposisjonen fremhever departementet viktigheten av skolebibliotek, men er samtidig opptatt av å ikke detaljstyre og at forslaget ikke skal føre til vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Videre mener departementet at å innføre et kompetansekrav vil være et nytt krav som ikke er utredet. Her vil BF minne om tidligere Forskrift for grunnskolen (FOR-1989-11-17-1184), hvor det blant annet sto at «den samla bibliotektenesta ved skolen krev både pedagogisk og bibliotekfagleg innsikt». I forskriften stadfestes det også at skolebiblioteket må ha egne dedikerte arealer på skolen og at skolebiblioteket «skal vere eit aktivt ledd i den samla pedagogiske verksemda i skolen, samtidig som tenesta skal fylle ein allmennkulturell funksjon».

 

 

[1] Fag - Fordypning - Forståelse. En fornyelse av Kunnskapsløftet (St.meld. nr. 28, 2015-2016), Innst. 19 S (2016-2017)

[2] Kunnskapsdepartementet. (2019). Med rett til å mestre – Struktur og innhold i videregående opplæring. (NOU 2019:25), (kap. 9, s. 144).

Bestemmelsen om tilpasset opplæring må stå i lovens kapittel 1

Det er positivt at begrepet «tilpasset opplæring» består. Dagens bestemmelse om tilpasset opplæring er imidlertid plassert helt innledningsvis i opplæringsloven, noe som signaliserer at bestemmelsen er svært viktig og legger overordnede føringer for hele loven. FFO ber komiteen om å legge inn en bestemmelse om tilpasset opplæring i lovens kapittel 1.

Intensiv opplæring må gjelde også etter 4. trinn

Det foreslås å videreføre dagens regler om intensiv opplæring på 1. til 4. trinn. Vi vet at problemer forsterkes ut over i grunnskolen, og det er viktig at dette fanges opp og tas tak i tidlig uavhengig av hvilket trinn man er på når det oppstår. Vi ber derfor komiteen legge til at det må være mulig å få intensiv opplæring også senere hvis utfordringer oppstår etter 4. trinn samt at retten ikke begrenses til lesing, skriving eller regning.

Dagens ordlyd i § 5-4 første avsnitt må bestå

FFO mener at den foreslåtte ordlyden i § 11-7 andre avsnitt er uheldig og må endres. Det foreslås at den sakkyndige vurderingen kan fravikes dersom eleven kan få tilfredsstillende opplæring «på ein annan måte» i motsetning til dagens formulering der grunngivelsen skal vise hvorfor kommunen mener eleven får et opplæringstilbud som oppfyller retten etter § 5-1. Skolen bør kun ha adgang til å fravike sakkyndige vurderinger der det gir eleven et bedre opplæringstilbud. Foreslåtte formulering er egnet til å gi skolen en hjemmel til å se bort fra velbegrunnede faglige råd fra PPT, og på den måten kan eleven risikere et dårligere opplæringstilbud på grunn av økonomiske hensyn eller andre forhold på skolen. Dagens ordlyd i § 5-4 første avsnitt må derfor bestå.

FFO foreslår at formuleringen om at eleven eller foreldrene til eleven kan kreve at skolen gjør undersøkelsene som er nødvendig for å finne ut om eleven trenger spesialundervisning i dagens § 5-4 første avsnitt må videreføres i § 11-7.

Individuelt tilrettelagt opplæring må gjennomføres av kvalifiserte fagpersoner

FFO har i mange år uttrykt bekymring for at en stor andel av spesialundervisningen tilbys av ufaglærte assistenter og lærere uten egnet utdanning. FFO var derfor veldig positiv til utvalgets forslag om å stramme inn bruken av assistenter i opplæringen. Dette er et sentralt virkemiddel for å sikre at kvaliteten i spesialundervisningen blir bedre. Det er også i tråd med CRPD-komiteens anbefaling om å sikre at undervisning gjennomføres av kvalifiserte fagfolk.

Vi støttet også forslaget om å tydeliggjøre at det kun kan gjøres unntak fra kompetansekravene for å gi individuelt tilrettelagt opplæring om det vil gi eleven bedre opplæring, og om personen har en kompetanse som i større grad kan ivareta elevens behov. I mange tilfeller er for eksempel en spesialpedagog, audio-/synspedagog eller lignende mer egnet til å planlegge, gjennomføre og følge opp undervisningen enn en lærer.

FFO uttrykker stor bekymring over utformingen av § 11-9 tredje avsnitt. Vi er redde for at § 11-9 første og andre avsnitt vil ha liten praktisk betydning, så lenge tredje avsnitt blir stående. Vi foreslår i likhet med Barneombudet en alternativ bestemmelse som er lik utvalgets forslag, men der det i tillegg presiseres at unntaket gjelder begge kompetansekravene.

• 11-9 Kompetansekrav for den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring

Den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring, må oppfylle kompetansekrava for å bli tilsett i lærarstilling, jf. § 17-3, og krava om relevant kompetanse i faget det skal undervisast i, jf. § 17-4.

I vedtak om individuelt tilrettelagd opplæring kan det gjerast unntak frå kompetansekrava i § 17-3 og/eller § 17-4 dersom det vil gi eleven betre opplæring. Slike unntak kan berre gjerast dersom opplæringa skal givast av personar med ei universitets- eller høgskoleutdanning som gjer dei særleg eigna til å vareta behova til eleven.

Uten denne endringen er vi redde for at vi i realiteten er like langt når det gjelder bruken av ufaglærte assistenter og lærere uten egnet utdanning i individuelt tilrettelagt opplæring. Vi kan heller ikke se at tredje avsnitt er i tråd med opplæringslovsutvalgets forslag. Vi viser til uttalelse fra utvalget: «Det skal komme klart frem i loven at unntaket bare gjelder bruk av personer som har en kompetanse som i større grad kan ivareta elevens særlige behov, enn en person som oppfyller de ordinære kompetansekravene for å kunne undervise i faget.». 

Vi vil ellers presisere at før unntak fra kompetansereglene brukes, må kommuner og fylkeskommuner ha gjort det som rimelig kan forventes for å innhente nødvendig kompetanse. Om spesialpedagogisk kompetanse mangler i kommunen, må kommunen inngå samarbeid med andre kommuner om dette, slik at den er tilgjengelig. FFO vet at dette kan være utfordrende i distriktene, og særlig i små kommuner i nord. Det må inngå i kompetanseløftet for inkludering og spesialpedagogisk kompetanse (jf stortingsmelding 6 Tett på!) å sikre dette, enten gjennom kompetansesenter som dekker flere kommuner eller en region, eller gjennom ambulante team.

Bevare dagens håndhevingsordning i skolemiljøsaker der statsforvalter kan vedta tiltak

FFO er i all hovedsak enig i kapittelet som omhandler skolemiljø, men vi har en sentral bekymring knyttet til forslaget om å begrense statsforvalterens kompetanse til å fastsette tiltak i håndhevingsordningen. Forslaget i § 12-6 fjerde avsnitt representerer en vesentlig svekkelse av barns rettsvern og er et klart tilbakeskritt. Det samsvarer heller ikke med hensikten bak håndhevingsordningen. I den gamle ordningen var det et problem at statsforvalteren var tilbakeholden med å fastsette tiltak. Det medførte saker der eleven fikk medhold i en klage, men skolen ikke igangsatte nødvendige eller hensiktsmessige tiltak. FFO anbefaler at dagens § 9 A-4 fjerde avsnitt første punktum består.

Lovfeste hjemmel til å ilegge sanksjoner ved brudd på individuelt tilrettelagt opplæring

Statsforvalterne mangler tilstrekkelige virkemidler for å sikre elevens rett til individuelt tilrettelagt opplæring. FFO ber komiteen om å lovfeste en hjemmel til å ilegge skoleeiere sanksjoner ved alvorlige eller gjentatte brudd på elevens rett til individuelt tilrettelagt opplæring, tilsvarende de sanksjonsmulighetene man har innført ved brudd på et godt psykososialt miljø. FFOs rettighetssenter kjenner til flere tilfeller der elever står uten et opplæringstilbud, og dermed lider læringstap over flere år på grunn av at skolen ikke følger opp vedtaket. Ofte er dette begrunnet i syk assistent og manglende ressurser til å sette inn ny.

 

§11-5 Fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemiddel

Det er i dag en stor utfordring at blinde og svaksynte elever har utilgjengelige digitale læremidler. Blindeforbundet ønsker også å understreke at det er viktig å få mobilitetsopplæring ikke kun relatert til skole og hjemmemiljø. Det er svært viktig at rett til ADL-opplæring også står direkte i opplæringsloven, og at foreldre får opplæring i hjelpemidler for å kunne hjelpe barna.

Blindeforbundet foreslår derfor at paragraf 11-5 endres til følgende:
«Elevar har rett til dei tekniske hjelpemidla og den fysiske tilrettelegginga dei treng for å kunne delta i opplæringa og få likestilt utbytte av ho. Elevane har òg rett til nødvendig opplæring i bruk av slike tekniske hjelpemiddel og ha tilgang på kontinuerlig teknisk støtte. Digitale læremidler må være universelt utforma og være kompatible med elevanes tekniske hjelpemiddel.

Elevar som er blinde eller sterkt svaksynte, har rett til opplæring i mobilitet og ADL, slik at dei kan komme seg til og frå skolen og ta seg fram på skolen, i heimemiljøet og andre aktuelle stader, og beherske dagliglivets gjøremål.

Foreldra til elevar som er blinde eller sterkt svaksynt har rett på nødvendig opplæring i dei same tekniske hjelpemidla som elevane til enhver tid bruker.»

§11-9 Kompetansekrav for den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring

Blindeforbundet støtter her FFO sitt innspillsdokument og de foreslåtte endringene i denne paragrafen.

I kap. 32.5.2 viser departementet til at det ikke er nødvendig å stille særskilte krav til kompetanse i bruk av ulike tekniske hjelpemidler eller stille krav til dokumentert kompetanse innen synspedagogikk for å gi blinde elever opplæring i bruk av tekniske hjelpemidler og mobilitet. Blindeforbundet er svært uenig i disse vurderingene. I for eksempel mobiletsopplæring kan liv og helse stå i fare hvis det ikke gis opplæring av noen med faglig kompetanse.

§3-5 Opplæring i punktskrift i grunnskolen og § 6-4 Opplæring i punktskrift i den vidaregåande opplæringa

Blindeforbundet støtter departementets forslag om å sikre retten til punktsriftopplæring under kapittel 3 og kapittel 6.

Norges Blindeforbund støtter denne paragrafen, men ber om at ordet «nødvendig» strykes da vi tror dette vil kunne begrense nivået på opplæringen. Vi mener at det i paragrafen må stå at man har rett til undervisning «i og på» punktskrift, på samme måte som dette står for tegnspråk og samisk. Videre er det grunnleggende viktig at punktskriftundervisning gis av noen med kompetanse i punktskriftopplæring.

Blindeforbundet foreslår derfor følgende ordlyd i § 3-5 og 6-4:
«Elevar som er blinde eller sterkt svaksynte, har rett til opplæring i og på punktskrift, gitt av personer med dokumentert kompetanse i punktskrift.»

Kapittel 17 Personalet i skolen, skolefagleg kompetanse og kvalitetsutvikling

Realiteten i dag er at det er stor mangel på synspedagogisk kompetanse i skolen, og synshemmede elever undervises av personell som ikke innehar relevant kompetanse. For at synshemmede elever skal lykkes i skolen, er de helt avhengig av å få undervisning av personer som også innehar kompetanse innenfor syn. 

Blindeforbundet foreslår derfor at det legges til en leddsetning om sansetap i § 17-1 Krav om kompetanse i skolen, som følgende:
«Kommunen og fylkeskommunen skal sørge for rett og nødvendig kompetanse i skolen, inkludert syn- og audiopedagogisk kompetanse når skolen har elever som er synshemmede eller hørselshemmede.»  

Kapittel 15 Opplæringsspråk, læremiddel og skolebibliotek

Det er helt avgjørende at synshemmede elever har tilgjengelig undervisningsmateriell og tilrettelagte læremidler. Synshemmede elever vil ha behov for tilrettelegging i både digitale flater og analoge læringsressurser. For mange er det blant annet behov for å få materiell i punkt, på lyd og som taktile framstillinger. Vi vet at mange elever ikke får god nok tilrettelagt undervisning i dag. Blindeforbundet mener det er viktig at statens plikt til å tilrettelegge læremidler videreføres i ny lov.

Blindeforbundet foreslår derfor at det legges til en egen paragraf under kapittel 15 om statens plikt til å tilrettelegge læremidler, som følger:
«Departementet er pliktig å sørge for at læremidler i alle fag blir tilrettelagt for elevar med sansetap, både trykte og digitale, inkludert synstolkning av video/film.»

 Alternativt kan dette legges til under §11-14.

 Lovfeste hjemmel til å ilegge sanksjoner ved brudd på individuelt tilrettelagt opplæring
Statsforvalterne mangler tilstrekkelige virkemidler for å sikre elevens rett til individuelt tilrettelagt opplæring. Blindeforbundet ber om å lovfeste en hjemmel til å ilegge skoleeiere sanksjoner ved alvorlige eller gjentatte brudd på elevens rett til individuelt tilrettelagt opplæring. Blindeforbundet kjenner til tilfeller der elever ikke har fått den opplæringen de har rett på, blant annet grunnet manglende tilgjengelige læremidler eller synsfaglig kompetanse rundt eleven.

Dagens ordlyd i § 5-4 første avsnitt må bestå
Blindeforbundet støtter FFO i deres høringsinnspill at den foreslåtte ordlyden i § 11-7 andre avsnitt er uheldig og må endres.

I tillegg ber Blindeforbundet om at det lovfestes at Statped må involveres når det utarbeides sakkyndig vurdering, der PPT ikke har tilstrekkelig kompetanse.  

Medd vennlig hilsen

Sverre Fuglerud                                                            
Seksjonsleder samfunnskontakt                                   
Norges Blindeforbund                               

Farah Ramadan
Rådgiver interessepolitisk avdeling
Norges Blindeforbund                  

Prop. 57 L (2022-2023) Høyringssvar.

Til pkt. 39. 5.5

Meldeplikt.

Kravet om at begge foreldra må vera samde, må, i tilfelle, også gjelda om barnet skal sendast til den offentlege skulen. Opplysningstjenesten for hjemmeundervisning (OTH) kjenner til at born som lever i akutt omsorgssvikt på skulen, ikkje får hjelp fordi kommunen held fram dette kravet. Det er ikkje til barnets beste. Den som har dagleg omsorg, må kunna handla raskt og verna barnet, j.fr. Barnelova § 30.  

Det skulle vera nok å visa til dei høge mobbetala og likeins dei mange som har utvikla skulevegring. Barnet skal høyrast og beskyttast. Den må gjera det som står nærast til.

Tilsyn med privat opplæring i heimen.

Barnet har krav på eit kvalifisert tilsyn med den opplæringa dei får. Kommunen har plikt til å utøva dette tilsynet. Eit kvalifisert tilsyn må kjenna og forstå lovverket som gjeld opplæring og forvaltning, og det må kunna utøva eit kvalifisert pedagogisk skjøn.

Sidan 1995 har det utvikla seg ein god forvaltningspraksis for tilsyn i samarbeid med foreldra i mange kommunar i landet. Den starta i Sveio kommune og vart ført i pennen av den gongen skulesjef der, Knut Martens. Bak dette arbeidet låg gjennomgang av gjeldande lovverk og rettleiingar dep. alt hadde gjeve til kommunar der det fanst heimeundervisarar. 

Den praksisen som har utvikla seg, tek omsyn til barnet sin rett til tilpassa opplæring, j.fr. Grunnlova § 109 og foreldra sin rett til å velja eit anna opplæringsalternativ enn det offentlege tilbodet, j.fr. Den internasjonale konvensjonen om økonomiske og sosiale rettar art. 13 nr 3.

OTH kjenner til at mange kommunar strevar med å få til eit rett tilsyn, og at dei ikkje får til å samarbeida med foreldra slik Rundskriv: Privat hjemmeundervisning Udir- 5- 2013 uttrykkjer. Mange respekterer ikkje privatlivets fred og heimlar ikkje krava i lov. Foreldre som har privat opplæring i heimen, har måtta setja seg godt inn i lovverket. I møte med forvaltning som ikkje respekterer legalitetsprinsippet, kan det bli konfliktfylt.

Det er no i gang eit nordisk samarbeid om tilsyn med privat opplæring i heimen leia av doktorgradsstipendiat Ditte Storck Christensen, der fleire frå Noreg er med. Her vil kommunane kunna få bistand. 

Planar

OTH er samd med dep. i at kommunane ikkje skal krevja planar for den private opplæringa i heimen. 

Å begrensa born til årsplanar og dei offentlege kompetansemåla, vil for mange heimeunderviste born vera å ta ifrå dei retten til tilpassa opplæring. For born som treng litt ekstra tid eller som treng anna tilnærming, vil det også vera å ta i frå dei denne retten. Det departementet tidlegare har sagt i brev til Norveig og Kurt Oppheim i Alta, datert 21.12.1999, ref. 98/13759 er at det ikkje er noko som hindrar at dei som har privat opplæring i heimen, får skulen/kommunen sine planar om dei ønskjer det.

Korleis går det med born som har fått privat opplæring i heimen? OTH kjenner ikkje til at det er forska på det i Noreg Det me veit er m.a. at mange har studert/studerer i utlandet, minst ein er professor, fleire er oppfinnarar med eige firma, mange er handverkarar. Svært mange er berga frå ein skulekvardag med vald og trugsmål. 

Delt løysing.

Eit spørsmål som har blitt aktuelt i takt med aukande skulevegring, er noko privat opplæring i heimen og noko opplæring på skule/fjernundervisning. Det var også tema i Bergen i 1996. Departementet svara då i brev til Statens utdanningskontor i Hordaland/Bergen kommune 10.10.1996, underskrive av ekspedisjonssjef Hanna Marit Jahr og underdirektør Geir Helgeland, at kommunane ikkje er forplikta til å akseptera ei slik løysing, men det er altså ikkje forbode. I kommunar som har akseptert slike løysingar, noko Bergen kommune også har gjort, har dette vist seg å vera til barnets beste. 

Til pkt. 37. 2.5 

Losji

Sidan barn har plikt til grunnskoleopplæring, har elevar i grunnskolen plikt til å bu ein annan stad enn i heimen dersom det er uforsvarleg med dagleg skyss til og frå heimen. Plikta står ikkje uttrykkjeleg i dagens opplæringslov, men følgjer av forarbeida til lova, Ot.prp. nr. 46 (1997–98), kapittel 16.4.2.

Om dagleg skyss er forsvarleg, blir avgjort etter ei konkret vurdering. Vurderinga baserer seg på den aktuelle eleven og den aktuelle reisestrekninga. Det skal mellom anna leggjast vekt på alderen og funksjonsevna til eleven, og reisetida og tryggleiken til eleven på reisa. I vurderinga kan kommunane også leggje vekt på om dagleg skyss fører til uvanleg store kostnader eller vanskar for kommunane. Dette følgjer av § 7-1 fjerde ledd andre punktum.

Då noverande opplæringslov vart vedteken, hadde framleis Finnmark fylke tre internat for grunnskuleborn. Fleire foreldre som hadde fem-seksåringar som måtte på internat ved skulestart hausten 1998 tok då kontakt med OTH. Det førte til at mange hadde privat opplæring i heimen det første året for å unngå å senda borna på internat.  Etter kvart vart internata avvikla. Der vart til og med bygt ny skule på Nærvei i Gamvik kommune.

Mange vaksne kan fortelja om vonde internatopplevingar, og har i ettertid fått offentleg orsaking for skadane. 

Det er utruleg at Utdanningsdepartementet kan føreslå ein lovparagraf som vil få dei same konsekvensane for borna som internatlivet hadde før år 2000. 

Det er ikkje rett at plikta til å la seg innlosjera går fram av forarbeida Ot.prp. nr. 46 (1997-98). På nittitalet var skadane av internatliv for born eit mykje omdiskutert tema. Ingen ville finna på å gje born innlosjeringsplikt samstundes som internata vart nedbygde. Kommunen har hatt plikt til å syta for innlosjering i dei tilfella der born ikkje kunne koma seg heim frå skulen. 

I åra med pandemi fekk dei fleste borna fjernundervisning. Det var ein naudssituasjon. slik ras, uver o.l. kan føra til mange stader, så skyss ikkje er mogeleg. I slike høve må kommunane kunna påleggjast å gje born fjernundervisning i staden for den potensielt svært skadelege innlosjeringsplikta. 

Fjernundervisning bør lovfestast dersom skyss ikkje er mogeleg, j.fr. det som er sagt tidlegare under delt løysing.

Nettverk for barn og opplæring (NBO) skreiv høyringsuttale til Opplæringslovutvalet sitt lovframlegg og vi ser med glede at Kunnskapsdepartementet har vidareført pålegg om samarbeidsorgan i skulen og teke bort framlegget om søknadsplikt for å kunna ha privat opplæring i heimen. Dei vidarefører dermed noverande § 2-1. det blir såleis framleis opplæringsplikt og ikkje skuleplikt. Dette er også i samsvar med gjeldande Barnelov § 30 som er ein allmenn regel og gjeld alle stader i samfunnet der ein har med born å gjera. Paragrafen pålegg foreldra plikt og gjev dei rett til å syta for opplæringa for borna sine. Borna har ein tilsvarande grunnlovsfesta rett til å få opplæring etter evner og givnad.

Internasjonale konvensjonar som Noreg har slutta seg til, gjev også foreldra rett til å velja eit anna opplæringsalternativ enn den offentlege skulen. Skal den retten vera ein realitet for alle, må også privat opplæring i heimen vera ein rett. Friskular finst ikkje alle stader.

At lova vidarefører opplæringsplikta har ein del konsekvensar som lovframlegget ikkje fangar opp: det gjeld for det første forbodet mot forkynning i skuletida. Betyr det at foreldre med kristen, muslimsk, humanetisk eller anna livssyn ikkje skal snakka med borna om tru i tidsrommet 08.00 - 14.00? Privat opplæring i heimen er ein heilt annan pedagogikk enn den skulske. Opplæring skjer ofte heile dagen i ei eller anna form. Å forby forkynning “i skuletida” blir meiningslaust også av den grunn at opplæring i tru og livssyn ligg til myndigheitsdelen i foreldreansvaret og er skulen uvedkommande.

 Ei anna radikal endring er plikta til innlosjering dersom skuleskyss ikkje er mogeleg. Lovutvalet argumenterte med at det var vidareføring av gjeldande lov. Det er feil at slik plikt finst i dag: I gjeldande lov har plikta til å syta for innlosjering lege på kommunen. Borna har aldri hatt plikt til å nytta seg av tilbodet. HTO og NBO ber om at gjeldande lov vert vidareført og at kommunen tilbyr fjernundervisning når ulike omstende hindrar skuleskyss. Slik fjernundervisning finst alt i dag, men gjeld berre for norske born busette i utlandet. Praksisen med heimeskule under pandemien har vist at det går an å få til også innanlands. Undersøking, referert i media, viste at fire av ti born har lært like mykje eller meir på heimeskule samanlikna med skulen.

Å innføra innlosjeringsplikt for born (også seksåringar) er det mest distriktsfiendlege lovframlegget vi nokon gong har sett. Det vil føra til fråflytting og nedlegging av distrikt som frå før er tappa for funksjonar. NBO ber om at denne paragrafen vert sletta og erstatta med:

Når skuleskyss ikkje er mogeleg og borna ikkje kjem seg til skulen, skal kommunen tilby fjernundervisning.

NBO er kritiske til at læreplanen er forskrift. Læreplanane før 1998 var mønsterplanar/rammeplanar. Det gav meir handlingsrom for pedagogane og andre fagfolk i skuleverket. Målstyrt, forskriftsfesta læreplan har vore øydeleggjande for god pedagogikk. I tillegg vart offentleg godkjenning av lærebøker fjerna i 2006. Innhaldet i opplæringa vert difor styrt av forlaga i mange tilfelle.

Dei mange forskriftsheimlane i Opplæringslova gjev byråkratiet stor makt. Praksisfeltet er langt unna og i svært mange tilfelle opplever elevar, lærarar og foreldre at dei ikkje når fram. Når Kunnskapsdepartementet heller ikkje denne gongen har valt NBO, Norsk hjemmeundervisningsforbund eller Opplysningtjenesten for hjemmeundervisning som høyringsinstans, er det eit uttrykk for denne avstanden.  

NBO foreslår at offentleg godkjenning av lærebøker vert lovfesta, at læreplanen igjen vert ein mønsterplan, og at forskriftsheimlane i opplæringslova vert avgrensa til eit minimum.

Kommuner og fylkeskommuner har det overordnede ansvaret for at alle elever får god opplæring i et trygt skolemiljø. Kommunenes evne til å ivareta dette viktige samfunnsoppdraget kan ikke løses gjennom lovregulering alene. Det er avgjørende at sektoren har tilstrekkelige ressurser, kvalifiserte lærere og gode skoleledere og at kommunene driver et kontinuerlig faglig utviklingsarbeid i samarbeid med lærere, skoleledere, elever, foresatte og nasjonale myndigheter.

For omfattende statlig detaljstyring i from av lovkrav fører til umyndiggjøring av lokale folkevalgte og fagfolk, og skaper et stort byråkrati gjennom krav til dokumentasjon, rapportering, tilsyn og kontroll. Det er derfor viktig at komiteen kritisk vurderer behovet for nye lovkrav, og om andre virkemidler er bedre egnet for å oppnå ønskede formål.

I lys av dette er KS fornøyd med at Regjeringen ikke går videre med forslaget om et rettslig forsvarlighetskrav, som vi mener er en klok beslutning i tråd med tillitsreformens mål. Vi er derimot bekymret for konsekvensen av forslaget om vikarordning i § 17-7, som kommer i tillegg til kravet om ha nødvendig kompetanse i virksomheten i § 17-1. Forslaget øker den administrative belastningen blant annet for skoleledere, uten at tilgangen til vikarer blir bedre. Det å lovfeste som ny pliktregel i§11-2 at «Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at lærarane følgjer med på utviklinga til elevane» kan tilsvarende øke den administrative belastningen knyttet til rapportering og kontroll i skolene uten at det gir bedre opplæring.

Fullføringsreformen

KS støtter forslagene til utvidet rett til videregående opplæring frem til fullført og bestått, og mener dette vil gi flere den kompetansen de selv og samfunnet trenger. Det samme gjelder retten til rekvalifisering, og andre forslag som følger av fullføringsreformen. En bedre mulighet for å gjennomføre videregående opplæring har stor betydning for den enkeltes mulighet for deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, og for velferdssamfunnets sosiale og økonomiske bærekraft. Reformen, herunder innføringen av modulstrukturert opplæring, innebærer en betydelig omstilling av videregående opplæring med større tilpasning til den enkeltes behov. Det er avgjørende at fylkeskommunene får tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre omleggingen for å gi både unge og voksne en bedre mulighet for å fullføre opplæringsløpet.

En større fleksibilitet i fag- og timefordelingen er viktig for å gjennomføre fullføringsreformen med mer tilpassede opplæringsløp for elevene. KS mener at det bør være samme mulighet for omdisponering av timer til blant annet tverrfaglige tema i videregående skole, som i grunnskolen.

Opplæringskontorenes rolle

KS støtter ikke den foreslåtte endringen i reguleringen av opplæringskontorenes rolle, som innebærer at disse reguleres som et samarbeidsorgan i lovens §7-5. Opplæringskontorene vil ikke lenger kunne godkjennes som lærebedrift og være part i lærekontrakter, og vil heller ikke motta lærlingtilskudd direkte. Opplæringskontorene spiller en svært viktig rolle i fag- og yrkesopplæringen, som styrker formidling av læreplasser og kvaliteten i opplæringen, samarbeidet mellom lærebedrifter og med fylkeskommunen. Denne rollen er særlig viktig for mange små virksomheter, og avgjørende for at mange av disse kan påta seg ansvar som lærebedrift. Videre er opplæringskontorenes arbeid viktig for elever som har utfordringer med å få læreplass, og for de som trenger en ny læreplass i løpet av opplæringsløpet. Opplæringskontorenes rolle kan bli enda viktigere i arbeidet med å modulisere videregående opplæring.  Den foreslåtte lovendringen der opplæringskontor bare får status som samarbeidsorgan vil gjør det vanskeligere å ivareta dette arbeidet, og kan svekke tilgangen på læreplasser i en tid med et sterkt behov for flere fagarbeidere. KS mener derfor at opplæringskontorenes rolle må videreføres slik at fylkeskommunen fortsatt kan godkjenne opplæringskontor som lærebedrift og part i lærekontraktene, og som mottaker av lærlingtilskudd. Dette må reflekteres både i opplæringsloven og i forskriften.

Skolemiljø og håndhevingsordningen

Et godt skolemiljø har avgjørende betydning for elevenes trivsel, trygghet og læring. Lovforslaget viderefører i det vesentligste reglene om skolemiljø i lovforslagets kapittel 12, men gjør enkelte endringer i statsforvalterens oppgaver som gjør håndhevelsesordningen bedre. I dag er det en utfordring at saksbehandlingstiden hos Statsforvalteren er lang, og at Statsforvalteren mangler nærheten til elevene og skolemiljøet som er nødvendig for å vurdere hva som konkret bør gjøres. De foreslåtte endringene kan bidra til å redusere saksbehandlingstiden hos statsforvalter, og gi fagmiljøet rundt eleven et større ansvar for de konkrete tiltakene. Dette kan også bidra til å bygge tillit mellom aktørene, og KS støtter forslaget. Statsforvalterens adgang til å vedta hva skoleeier skal gjøre, beholdes som en sikkerhetsventil.

Læremidler

Læremidler må ivareta lovfestede krav til personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming. Det er krevende for kommunene å vurdere om hvert enkelt læremiddel ivaretar slike krav. Det er derfor behov for å etablere nasjonale støttetjenester som kan bidra til en bedre ivaretakelse av dette, som offentlig tjenestekatalog, veiledninger og overordnede personvernkonsekvensvurderinger (DPIA). Det bør arbeides videre med hvordan slike støttetjenester og fellesløsninger kan ivaretas og reguleres, ved behov også gjennom endringer i opplæringsloven. Det vises for øvrig til KS sitt høringsinnspill til loven som omtaler dette nærmere.

 Kompetansekrav for undervisningspersonale

KS mener at kvalifiserte lærere er avgjørende for å sikre elevene god opplæring. I dag kreves lærerutdanning eller tilsvarende pedagogisk kompetanse for ansettelse i undervisningsstilling, jfr gjeldende opplæringslov § 10-1 og forskriftens §14-1. KS har støttet den foreslåtte videreføringen av opplæringslovens kompetansekrav. KS vil bidra konstruktivt i det videre arbeidet med kompetansekravene, men vil understreke at disse ikke må strammes inn på en måte som rammer elevens rett til opplæring. Ved sykefravær og kortere vakanser kan det være nødvendig å ansette vikarer som ikke fyller kompetansekravene dersom det ikke er kvalifiserte søkere. Disse kan bare ansettes midlertidig etter § 10-6 i gjeldene lov og § 17-3 i lovforslaget. Det er også hensiktsmessig å kunne ansette lærere på vilkår om å gjennomføre en lærerutdanning, jfr lovforslagets §17-3. Dette kan eksempel være aktuelt når en yrkesfaglærer fyller kravene om faglig kompetanse, men må gjennomføre en praktisk- pedagogisk utdanning. Det er utfordringer med å rekruttere en del yrkesfaglærere, som er avgjørende for å sikre at vi har nok kvalifiserte fagarbeidere for fremtiden. Dette må løses gjennom å utdanne flere, ikke gjennom lovregulering som utelukker flere fra læreryrket.

Innledning og bakgrunn

Forleggerforeningen takker for muligheten til å delta i høring på ny opplæringslov. Vi kommenterer i dette svaret inn til forslaget til formålparagraf til ny opplæringslov (ny lov § 1-1, proposisjonen kap. 8 og 16), læremidler kap. 18 og skolebibliotek kap. 38.4.

Forleggerforeningen er interesseorganisasjonen for norske forlag. Foreningen har nesten 100 medlemmer, som gir ut allmennlitteratur, tidsskrifter og læremidler i alle format for grunnskole, videregående skole og høyere utdanning.

1. Opplæringsloven bør ha et språklig formål

Forleggerforeningen støtter at loven presiserer at opplæringsspråket i Norge er norsk, samisk eller norsk tegnspråk, jf. § 15-1 første ledd. 

Forleggerforeningen mener at loven også trenger et eksplisitt språklig formål. Utdanningssektoren har et særskilt ansvar for barn og unges språkkunnskaper, og skolen har grunnleggende betydning for utviklingen av språkene våre og for posisjonen norsk, samisk og norsk tegnspråk har i samfunnet. Departementet mener formålsbestemmelsen ikke trenger forpliktelser om språk fordi språkloven gjelder. Selv om språklovens forarbeider anerkjenner skolens betydning for språkene våre, gir den ikke skolen nødvendig ansvar for oppfølging. Å gi opplæringsloven et språklig formål vil gi en helt nødvendig styrking av rettsvernet til disse språkene.

2. Skolebibliotekenes rettslige vern må styrkes

Forleggerforeningen støtter departementets forslag om å videreføre kravet om skolebibliotek, og å videreføre betegnelsen skolebibliotek i loven. Skolebibliotekene er en viktig arena for å bidra til leseglede og -kompetanse hos unge lesere, og for å sikre barn og ungdom tilgang til kulturarven vår, uavhengig av bakgrunn og bosted. At tilgangen til skolebibliotek fortsatt har rettsvern, er en forutsetning for å styrke skolebiblioteksituasjonen i landet vårt.

Skolebibliotektilbudet i Norge er imidlertid av høyst varierende kvalitet og er på mange måter prisgitt ildsjeler på de enkelte skoler. Forleggerforeningen mener derfor at skolebibliotekene trenger sterkere rettslig vern enn i dag. Forleggerforeningen mener at den varslede bestemmelsen om skolebibliotek i forskrift til opplæringsloven i tillegg til dagens bestemmelser om tilgjengelighet og tilrettelegging bør stille krav til samlingen og til at personalet må ha skolebibliotekfaglig kompetanse (se f.eks. denne artikkelen fra NRK Sogn og Fjordane som eksempel på hvorfor det er behov for et sterkere vern). 

Et slikt styrket rettslig vern må føre til at skoleeier sikrer en reell opprustning av skolebibliotekenes samlinger og øvrige vilkår. I tillegg ønsker vi å understreke at det er behov for et vesentlig bedre faktagrunnlag om tilstanden i norske skolebibliotek. Etter at statistikkansvaret ble overført fra Nasjonalbiblioteket til Udir, har statistikktilfanget blitt betraktelig dårligere.

3. Forleggerforeningen støtter bestemmelsen om krav til tilgang læremidler 

Forleggerforeningen støtter regjeringens forslag om å videreføre bestemmelsen om at skolen skal ha tilgang til bl.a. læremidler i skolen, jf. forslag til § 15-6. Mange skoler kjøper ikke inn de læremidlene lærere og elever har behov for, blant annet på grunn av lite økonomisk handlingsrom i kommunale budsjetter, og det er vesentlig at lovbestemmelsen om krav til læremidler videreføres.

Forleggerforeningen støtter at læremiddeldefinisjonen løftes fra forskrift til lov, jf. § 15-3 (1). 

4. Lovens krav til læremidler må også omfatte læringsressurser

Forleggerforeningen er enig i at parallellitetskravet må videreføres, jf. § 15-3 (3). Det er også positivt at forarbeidene understreker at «kommunen og fylkeskommunen må vurdere om den samla bruken av læremiddel og læringsressursar på skriftspråket til eleven er tilstrekkeleg», jf. prp. kap. 18.5.2. 

Vi mener imidlertid at parallellitetskravet også må omfatte læringsressurser. Skolenes læremiddelpraksis er i stadig endring. Mange skoler bruker ikke læremidler i tradisjonell forstand; mye tyder på at bruken av frittstående læringsressurser har økt betydelig de siste årene. Det finnes en rekke læringsressurser som tilfredsstiller kravet til parallellitet, og som er tilpasset bruk i norsk skole. Samtidig ser vi et stadig større tilfang av internasjonale tjenester og produkter som ofte bare foreligger på engelsk, og sjelden på begge målformer. Slik loven foreslås, kan skolene bruke slike ressurser fritt i et stort omfang uten at det stilles krav til språket i dem, verken med tanke på rettskrivning eller målform. Forarbeidenes understreking av skoleeiers ansvar i det enkelte tilfelle vil etter vårt syn være vanskelig å ettergå og vil kunne føre til at særlig nynorskelever ikke får et tilstrekkelig samlet tilbud.

Forleggerforeningen mener at det også er nødvendig at læringsressurser omfattes av kravet til offisiell rettskriving, ved å utvide virkeområdet til forslagets § 15-3 (2). Dette vil bidra til å demme opp for domenetap til engelsk, og vil også ha en kvalitetssikringsfunksjon. 

Oppsummering

• Opplæringsloven bør ha et eksplisitt språklig formål.
• Det rettslige vernet av skolebibliotek bør styrkes gjennom forskriftsfestede krav til kompetanse og samling, og nødvendig nasjonal statistikk.
• Bestemmelsene om krav til tilgang til læremidler er positive, samt at læremiddeldefinisjonen løftes fra forskrift til lov.
• Parallellitetskravet bør videreføres og utvides til å også omfatte læringsressurser.

Med vennlig hilsen

Heidi Austlid, administrerende direktør, Forleggerforeningen
Ingvild Brodal, seniorrådgiver, Forleggerforeningen

NHO takker for muligheten til å gi innspill til forslag til ny Opplæringslov. NHO støtter at ny opplæringslov foreslår nye regler som skal bidra til at flere kan fullføre videregående opplæring og kvalifisere seg til arbeidslivet. Vi er svært bekymret for at en stadig større andel uten videregående opplæring står utenfor arbeidslivet. Ungdomskullene er synkende. Våre bedrifter er avhengig av kvalifiserte arbeidstakere, særlig fagarbeidere. Flere må derfor fullføre og bestå videregående opplæring. Mange av våre bedrifter mangler i dag lærlinger. Det er avgjørende at vi sikrer kvalifisert arbeidskraft til et stadig mer kompetansekrevende arbeidsliv. Økt sysselsetting forutsetter at bedriftenes behov for kompetanse møtes.   

Ny opplæringslov inneholder flere momenter innen videregående opplæring i bedrift som NHO stiller seg positiv til. Det omfatter blant annet utvidede rettigheter til videregående opplæring, flere muligheter til omvalg, innføring av tiltak for å få til en bedre overgang mellom ungdomsskole og videregående og å lovfeste at skolene skal følge opp elever med fravær. Videre foreslås det å innføre rett til yrkesfaglig rekvalifisering, og rådgivning for de som har læretid i bedrift. Det er helt nødvendig med tanke på å få flere i jobb.    

Vi mener også det er hensiktsmessig at fylkeskommunene ansvarliggjøres i større grad, ved at de plikter til å ha et opplæringstilbud i overgangen til VGO for elever som mangler faglige eller språklige forutsetninger for å kunne bestå vidaregåande opplæring, samt at det innføres en plikt for fylkeskommunen til å sørge for at elevane får en god overgang fra grunnskolen til VGO.  Det samme gjelder plikten til å sørge for at de som har læretid i bedrift skal ha tilgang til rådgiving om utdannings- og yrkesvalg. 

NHO mener også det er viktig at voksnes rett til påbygging og annen opplæring fram til generell studiekompetanse og i yrkesfagleg rekvalifisering styrkes og at arbeidet med opplæring i norsk for voksne i vidaregående opplæring forsterkes. 

NHO støtter forslaget om å lovfeste at fylkeskommunen skal legge stor vekt på samfunnets behov for kompetanse i dimensjonering av utdanningsstilbudet. Det er viktig at forskriften tydeliggjør at det skal være samsvar mellom dimensjoneringen av plasse i vg1 og vg2 på yrkesfaglige utdanningsprogram med det regionale tilbudet av læreplasser. Dette må fylkeskommunen kartlegge kontinuerlig for å sikre riktig dimensjonering.  

NHO er fornøyd med at departementet har i ny lov foreslår å videreføre regelen om krav til utstyr, inventar og læremiddel i skolen, slik NHO og mange andre høringsinstanser hadde påpekt nødvendigheten av. Vi har ved flere anledninger pekt på behovet for å oppgradere skoleverkstedene i grunnskolen og i den videregående opplæringen. For at elevene skal kunne få opplæring av høy kvalitet som svarer til den virkelighet som møter dem senere i arbeidslivet, og for at de skal kunne ta del i den teknologiske utviklingen, er det avgjørende at utstyrssituasjonen er tilfredsstillende. 

NHO støtter også at det skal være tillatt å gjennomføre deler av opplæringen som fjernundervisning, dersom kommunene og fylkeskommunene kan godtgjøre at det er gode grunner for det, og at opplæringen vil være trygg og pedagogisk forsvarlig. 

NHO mener det må være en plikt for fylkeskommunene å tilby karriereveiledning av høy kvalitet og at karriereveiledning må være for alle elever og lærlinger fra og med grunnskolen. Videre mener vi at det må være kompetansekrav i form av godkjent utdanning som karriereveiledere og krav til arbeidslivserfaring.  

Opplæringskontorenes rolle 

NHO mener fortsatt at vårt forslag om hybridløsning, der opplæringskontorer skal kunne tegne lærekontrakt etter avtale med lærebedriften og dermed være part i lærekontrakten, er vesentlig og at loven må legge til rette for det. Vi opplever at dette ikke er ivaretatt i rgjeringens forslag til lov.  

Som kontraktspart vil opplæringskontoret ha et formelt ansvar overfor lærlingen, ikke kun overfor medlemsbedriften. Opplæringskontoret vil sammen med medlemsbedriften som har hovedansvar følge lærlingens opplæringsløp og gjennomføring av utdanningen. Dette vil være en trygghet for lærlingen i opplæringen. Opplæringskontoret vil da være med å støtte bedriften i opplæringen og bidra til kvalitet i opplæringen for lærlingen. Dette er det viktig at loven åpner opp for at kan forankres i forskrift. 

8 av 10 lærlinger og mer enn 20 000 lærebedrifter er tilknyttet et opplæringskontor. Opplæringskontorene er spesielt viktige for at små lærebedrifter velger å ta inn lærlinger. NHO frykter at lovforslaget slik det foreligger vil ramme små bedrifter og lærlinger som har utfordringer med å finne lærebedrift, og at dette på sin side kan bidra til en reduksjon i antall lærlinger. Noe som vil forsterke fagarbeidermangelen og yrkesfagkrisen vi allerede befinner oss i.  

Utfordringer for elever med funksjonsnedsettelse

1. Funksjonshemmede elever segregeres i barneskole, ungdomsskole og i videregående skole.
2. Mange funksjonshemmede opplever lave forventninger og reduserte ambisjoner på deres vegne. Lave forventninger gir seg konkret utslag i Individuelle opplæringsplaner med et begredelig ambisjonsnivå på elevenes vegne.
3. Forslaget til opplæringslov inkluderer ikke krav om forsvarlig opplæring.
4. Kommunen/fylkeskommunen plikter å gi opplæring i Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK), men elevene som har behov for dette har ingen individuell rett til å få ASK.

SAFO ønsker følgende forbedringer i ny opplæringslov

1. Formålsparagrafen må inkludere at skolen skal sikre «inkluderende opplæring» for alle, og begrepet «tilpasset opplæring» burde endres til «inkluderende opplæring».
2. Det bør nedfelles at «Individuell opplæringsplan – IOP» skal være en individuell rett som sikres gjennom enkeltvedtak og klagerett på innholdet etter forvaltningsloven.
3. Loven bør inkludere et krav om forsvarlig opplæring.
4. ASK må sikres som en individuell rett på linje med retten til opplæring i tegnspråk, punktskrift, finsk og kvensk, samisk og elever med annet morsmål enn norsk og samisk

INKLUDERENDE OPPLÆRING INN I FORMÅLSPARAGRAFEN

Artikkel 24 i CRPD nedfeller inkluderende opplæring som en av funksjonshemmedes menneskerettigheter. I CRPD-komiteens merknader knyttet til artikkelen presiseres det at

«det er segregering når undervisningen av elever og studenter med nedsatt funksjonsevne finner sted i egne lokaler som er utformet eller brukt med sikte på å ta imot mennesker med en eller flere funksjonsnedsettelser, atskilt fra andre uten funksjonsnedsettelse».

Dette er en form for segregering som skjer i norsk skole i dag. I barnehagen er 90% av barn med funksjonsnedsettelse inkludert i fellesskapet. Dette endres imidlertid i negativ retning jo eldre barna blir. I barneskolen inkluderes 70 %, i ungdomsskolen synker dette til 50 % og på videregående skole er 70 % av elevene med funksjonsnedsettelse ikke en del av det ordinære klassefellesskapet^[1]. Dette er gjennomsnittstall. Det er i særlig grad utviklingshemmede som segregeres. I barneskolen er 40 % av elever med utviklingshemming utenfor vanlig klasse, i ungdomsskolen stiger dette til 60 % og i videregående skole er 85 % ekskludert og plassert i segregerte løsninger^[2]. Segregering av funksjonshemmede elever foregår med andre ord i stor stil i norsk skole.

SAFO er opptatt av at funksjonshemmede elever skal være en del av det ordinære fellesskapet. Inkluderende undervisning innebærer at

«hele systemet legges om, med større og mindre endringer i innhold, undervisningsmetoder, tilnærmingsmåter, strukturer og strategier med sikte på å overvinne barrierer og sørge for at alle på det aktuelle alderstrinnet får en undervisning der likeverd og deltakelse står i sentrum, i omgivelser som best ivaretar deres behov og preferanser.

SAFO mener at det ikke kommer tilstrekkelig klart frem i forslaget til ny opplæringslov at inkluderende opplæring skal være et fundament i norsk skole. Ei heller fremkommer det hva «inkluderende opplæring innebærer» med utgangspunkt i funksjonshemmedes menneskerettigheter, eller at eleven har en rett til inkluderende opplæring og at kommunen har en plikt til å sikre inkluderende opplæring.  Det nåværende lovforslaget oppfyller ikke i tilstrekkelig grad FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 24.

BEGREPET «TILPASSET OPPLÆRING» BØR ENDRES TIL «INKLUDERENDE OPPLÆRING»

I diskusjonen om begrepene «tilpasset opplæring» og «universell opplæring» skrev departementet at betegnelsen inkluderende opplæring har vært vurdert, men at utfordringen med begrepet er at inkluderende opplæring gis ulikt meningsinnhold i ulike kontekster. SAFO vil påpeke at dette sannsynligvis vil gjelde nærmest uansett hvilket begrep som velges. SAFO mener at ingen av departementets to alternativer, «tilpasset opplæring» eller «universell opplæring», var tilfredsstillende alternativer.

Fordelen med «Inkluderende opplæring» er at begrepet defineres og utdypes i CRPD og i CRPD-komiteens kommentarer til artikkel 24. Begrepet inkluderende opplæring vil derfor kunne signalisere at opplæringen skal skje i pakt med CRPD, noe som kan konkretiseres og utdypes i forskrifter til loven. CRPD skal ifølge dagens Regjering inkluderes i norsk lovverk, og bruken av begrepet «inkluderende opplæring» vil derfor være i tråd med CRPD – og implementeringen i norsk rett.

INDIVIDUELL OPPLÆRINGSPLAN «IOP» SOM  ENKELTVEDTAK MED KLAGERETT

Elever som innvilges spesialundervisning har rett på en Individuell opplæringsplan. Dessverre viser erfaringene at den ikke alltid oppfyller kravene til god individuell vurdering av elevens forutsetninger og realistiske mål. Til tider bærer målene preg av manglende ambisjoner på elevenes vegne, og IOP-ene er i enkelte tilfeller mer preget av vurderinger av praktisk og «realistiske» felles målsetninger for en gruppe av elever, enn individuelle forutsetninger for spesifikke elever.

Det er enkeltvedtakene for spesialundervisning (nå Individuelt tilrettelagt opplæring) som gir de absolutte rammene for en IOP. Det er i enkeltvedtakene at avvikene fra de ordinære læreplanene nedfelles. Det er imidlertid i IOP-ene at rammene fra enkeltvedtakene spesifiseres, og det er her de konkrete målsetningene kan utmeisles, i noen tilfeller med begredelig lave ambisjoner for den enkelte eleven. For å kvalitetssikre en slik IOP, og for å sikre klagemuligheter ikke bare på vedtaket om individuelt tilrettelagt opplæring, men også for en IOP, bør også disse planene gis som enkeltvedtak.

LOVFESTE FORSVARLIGHETSKRAV

SAFO mener at en lovfesting av et forsvarlighetskrav vil bidra til en signaleffekt og en bevisstgjøring om at det finnes et minstekrav for opplæringen, både for skole, skoleeier og foreldre. En bevisstgjøring om dette vil tjene barna, ettersom det kan bidra til at de involverte partene strekker seg lenger i å sikre kvaliteten på opplæringen og andre tilbud, samtidig som det blir mer kunnskap om hva som anses som et forsvarlig tilbud. Samtidig vil også tilsynsmyndigheten få et større rom for å vurdere kvaliteten på opplæringen, når det ikke finnes helt konkrete rettigheter og plikter i lov.

Forsvarlighetskravet bør være en rettslig standard, utformet på samme måte som iblant annet helse- og omsorgstjenesteloven og barnevernloven. Vi ser at en lovfesting av et forsvarlighetskrav kan bidra til usikkerhet om hva som ligger i kravet, men mener at retningslinjer og veiledere fra Utdanningsdirektoratet kan avhjelpe dette.

ASK MÅ SIKRES SOM INDIVIDUELL RETT

Det er positivt at regler om alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) videreføres i ny opplæringslov, og at reglene omfatter de som får opplæring i bedrift og i voksenopplæring.

ASK er ikke primært et hjelpemiddel for å sikre tilfredsstillende utbytte av opplæringen, men et språk for de som mangler eller har et svært begrenset talespråk. Å ha et språk er grunnleggende for å kunne ta imot og bearbeide informasjon fra omverdenen på alle livsområder gjennom hele livet, ikke bare i opplæringssituasjoner på skolen. Å ha et språk er også en forutsetning for å kunne benytte seg av ytringsfriheten og av andre grunnleggende menneskerettigheter.

ASK er som eneste språk, i forslaget plassert i § 11-12. Paragrafen gir ingen en selvstendig rett til opplæring i ASK, slik som retten til opplæring i tegnspråk og punktskrift i kapittel 3 gjør. Også ASK bør reguleres som en selvstendig rett til opplæring under kapittel 3.

[1] https://forskning.no/sprak-barn-og-ungdom-skole-og-utdanning/funksjonshemmede-unge-faller-mer-og-mer-utenfor/429647

[2] Inkludering | Naku

Samfunnsbedriftene er den ledende arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen for kommunalt eide virksomheter.  Våre 570 medlemmer er samfunnsbedrifter som leverer grunnleggende tjenester til innbyggere og næringsliv over hele landet.  Blant disse er det seks opplæringskontorer.  

Samfunnsbedriftene har medlemmer over hele Norge, og vi er særlig opptatt av å sikre gode og forutsigbare rammevilkår som stimulerer til lokal næringsutvikling, samt bære- og konkurransekraft i hele landet.   

Samfunnsbedriftene har to tema vi ønsker å gi innspill om:
1) Organisering av opplæringskontor
2) Lærekandidatordningen

Opplæringskontor må være regulert som lærebedrift

I Prop. 57 L «Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregående opplæringa (opplæringsloven) fra Kunnskapsdepartementet er det foreslått endringer i måten opplæringskontorene er regulert på.

Opplæringskontorene har et svært viktig ansvar i fagopplæringen. Samfunnsbedriftene ser derfor med bekymring på at en endring i reguleringen av opplæringskontor som lærebedrift vil kunne få store konsekvenser for fagopplæringen i hele landet.

Samfunnsbedriftene mener derfor det er avgjørende at opplæringskontorene defineres i opplæringsloven med et opplæringsansvar og som kontraktspart på lærekontrakten. Vi støtter dagens regler om at opplæringskontorer godkjennes som lærebedrift.

Dersom opplæringskontorene ikke reguleres som lærebedrift vil trolig den viktige funksjonen som kontorene har, forsvinne i deler av landet der næringsstrukturen består av små bedrifter. 

Et flertall av lærlinger utdannes i distriktene. En eventuell endring vil dermed kunne få store konsekvenser for den generelle fagopplæringen i hele landet.  

Samfunnsbedriftene ber om at: 

• Opplæringskontor reguleres som lærebedrift og derav kontraktspart på lærekontrakter/opplæringskontrakter.  
• Lovfesting av opplæringskontor må videreføres etter dagens regler, slik at opplæringskontor er lærebedrift og kontraktspart på lærekontrakten.

Ellers viser vi til KS sitt innspill om samme sak:
KS støtter ikke den foreslåtte endringen i reguleringen av opplæringskontorenes rolle, som innebærer at disse reguleres som et samarbeidsorgan i lovens §7-5. Opplæringskontorene vil ikke lenger kunne godkjennes som lærebedrift og være part i lærekontrakter, og vil heller ikke motta lærlingtilskudd direkte.

Fylkeskommunene påpeker at opplæringskontorene spiller en svært viktig rolle i fag- og yrkesopplæringen, som styrker tilgangen til læreplasser og kvaliteten i opplæringen, samarbeidet mellom lærebedrifter og med fylkeskommunen. Denne rollen er særlig viktig for mange små virksomheter, og avgjørende for at mange av disse kan påta seg ansvar som lærebedrift. Videre er opplæringskontorenes arbeid viktig for elever som har utfordringer med å få læreplass, og for de som trenger en ny læreplass i løpet av opplæringsløpet.

Opplæringskontorenes rolle kan bli enda viktigere i arbeidet med å modulisere videregående opplæring.  Den foreslåtte lovendringen der opplæringskontor bare får status som samarbeidsorgan vil gjør det vanskeligere å ivareta dette arbeidet, og kan svekke tilgangen på læreplasser i en tid med et sterkt behov for flere fagarbeidere.

KS mener derfor at opplæringskontorenes rolle må videreføres slik at fylkeskommunen fortsatt kan godkjenne opplæringskontor som lærebedrift og part i lærekontraktene, og som mottaker av lærlingtilskudd. Dette må reflekteres både i opplæringsloven og i forskriften.

2. Lærekandidatordningen

Samfunnsbedriftene er klar over at lærerkandidatordningen har vært diskutert i ulike sammenhenger i Stortinget sist månedene, men vi minner om betydningen av lærerkandidatordningen som kompetanseutviklingestiltak.

Samfunnsbedriftene ønsker at alle elever, uavhengig av hvor de bor får lik tilgang på lærekandidatordningen. Slik det er i dag blir mange elever med utviklingshemming faset inn på studiespesialisering der de blir satt sammen på grupper som jobber med reduserte pensum. Mange i målgruppen får ikke rådgiving som peker på lærekandidatordningen, og mange fylker har ikke fokus på spesialundervisning i bedrift. Dette utgjør en faktisk diskriminering av elever med utviklingshemming/ svake kognitive ferdigheter.

For å lykkes med dette må det enten:

1. Etableres egne opplæringskontor for målgruppen, etter f.eks østfoldmodellen.
2. En må legge til rette for at opplæringskontorene har spesialpedagogikk-kompetanse slik at de er i stand til å følge opp målgruppen.

Rådgiverkorpset i ungdomsskolen/ VGS bør også skoleres i hvordan ordningen fungerer, og hvilke muligheter dette gir for den enkelte elev, som gjennom lærekandidat-ordningen kan skaffe seg et yrke/ jobb i henholdsvis helt ordinære bedrifter og/ eller hos forhåndsgodkjente tiltaksarrangører (arbeidsinkluderingsbedrifter)

 

Elevorganisasjonen ønsker å takke for muligheten til å sende inn skriftlig innspill til denne høringen som gjelder ny opplæringslov, da den er viktig og med på å forme skolen elever vil møte fremover. Høringsinnspillet vårt er delt opp kronologisk etter hvilke kapitler i den foreslåtte lovteksten vi ønsker å kommentere på. Det vi ikke har kommentert på er i all hovedsak kapitler som faller utenfor vårt mandat, eller forslag vi har mindre innvendinger til, her ber vi komiteen se til våre tidligere høringsnotat. Kunnskapsdepartementet har gjort mye godt arbeid med lovforslaget sitt, men vi vil i all hovedsak fokusere på delene vi er mer kritiske til. 

§4-1 og §9-1 Skyss til og frå skolen for elevar i grunnskolen/den videregående opplæringa

Elevorganisasjonen mener at å sette en grense i §4-1 og §9-1 på hvor langt det må være mellom skolen og hjemmet er feil. Selv om departementet kommer med unntak i loven åpner det ikke nok for skjønn i skoleveien. Unntakene som blir vist i loven, dersom vegen er særlig vanskelig eller farlig, tar ikke nok hensyn til skoleveien i sin helhet, videre er dette avsnittet fraværende i §9-1 noe vi ser på som negativt. En elev sin skolevei kan være uegnet selv om den ikke er farlig eller særlig vanskelig. Det kan også argumenteres for at en elev som bor 3,9 kilometer fra skolen sin fortsatt kan ha en lang og krevende skolevei, og vil i verste tilfelle måtte betale store summer for å komme seg til skolen. Derfor ønsker vi at det utredes nærmere hvilke kriterier for å få skyss som bør legges til grunn for at elevens beste skal være øverste hensyn.

Kapittel 5 Rett til vidaregåande opplæring

Elevorganisasjonen stiller seg bak og er særlig positive til elevene sin rett til å fullføre videregående skole. Vi ser hvordan departementet har satt det i verks i lovforslaget under i paragrafene §5-1, §5-5, §5-7 og ser positivt på forslaget.

5-6 Rett til læreplass eller anna tilbod på vidaregåande trinn 3

Fullføringsreformen gjelder ikke for yrkesfagelever, da de ikke er garantert å få fullføre det løpet de begynner på, og opplæring i VG3 i skolen kan aldri sammenlignes bedrift. Elevorganisasjonen er skeptiske til §5-6, andre setning, om annet tilbud på videregående trinn 3 om man ikke får læreplass. SSB anslår en mangel på 100.000 fagarbeidere innen 2035. 1 av 4 yrkesfagelever står uten læreplass, og 1 av 4 godkjente lærebedrifter er uten lærlinger. Å stå uten læreplass har store konsekvenser for både enkelteleven og samfunnet, ungdommer med fagbrev fra skole står i større grad uten jobb, enn ungdommer med fagbrev fra bedrift. 

Med en lovfestet rett til læreplass får skoleeier både lovfestet ansvar for å opprette læreplasser, men spesielt ansvar for å lage tilpassede opplæringstilbud til alle som ønsker å gå ut i lære. En rett til læreplass vil på den måten fungere ganske likt som retten til å fullføre videregående som Stortinget vedtok i juni. Vi forstår at kun en lovfesting av rett til læreplass i seg selv ikke vil være tilstrekkelig, slik som fullføringsretten er fulgt opp med andre lovendringer, og vi vil derfor at Stortinget ber departementet utrede hvordan en lovfesting av læreplass skal se ut. 

5-8 Gratis vidaregåande opplæring

Vi er skuffet over at departementet ikke foreslår noen endringer i gratisprinsippet for videregående opplæring. Slik departementet selv refererte til i høringsnotatet, må mange elever legge ut store summer fra egne eller foreldrenes lommer på grunn av at stipendordningene ikke dekker alle utgiftene. Vi mener det er på høy tid at gratisprinsippet lovfestes i videregående. Derfor vil vi foreslå at §5-8 har en lovtekst tilsvarende slik §2-5 Gratis grunnskoleopplæring lyder.

5-9 Rett til vidaregåande opplæring for dei som ikkje har opphaldsløyve

Vi mener at ungdom burde ha rett til opplæring helt til de har forlatt landet, ikke bare til endelig avslag på søknaden. EUs menneskerettighetserklæring, som Norge har ratifisert, slår fast at intet menneske skal nektes retten til utdanning, og FNs Barnekonvensjon stadfester at utdanning er en universell rettighet. Norge har derfor internasjonale forpliktelser til å tilby disse ungdommene utdanning. Elevorganisasjonen tar ikke til orde for å utsette utsendelsesdato til elevene har fullført utdanningen sin, men å la dem fortsette i utdanningsløpet de gikk på før de fikk endelig avslag, frem til endelig dato for utkastelse.

Kapittel 7 Opplæring i bedrift

7-2 Inngåing og endring av kontrakt om opplæring

Vi ønsker at Opplæringskontorene fortsatt skal være part i lærekontrakten for medlemsbedrifter i opplæringskontoret. Vi tror at lærlingene har en sterkere avtale dersom opplæringskontorene er en part i lærekontrakten. Eksempelvis kan bedriftenes kapasitet svinge i takt med økonomien, dette kan blant annet føre til at lærlinger blir permittert. Med opplæringskontorene som part i opplæringsavtalen har lærlingene en sikkerhet ettersom opplæringskontorene raskere kan omplassere dem til andre bedrifter med kapasitet. Lærlinger med helseutfordringer, avbrudd eller trivselsutfordringer i bedrift osv. som trenger å bytte bedrift vil ikke lenger oppleve at opplæringskontorene bidrar til at de finner seg en ny bedrift i dette lovforslaget. I en ny modell blir det fylkeskommunenes oppgave, men uten ekstra midler til å håndtere dette.

Kapittel 10 Det beste for eleven, medverknad, skoledemokrati og skolereglar

Elevorganisasjonen er i stor grad positiv til det foreslåtte kapittel 10. Paragrafene i kapittelet styrker rettighetene våre rundt ytringer, medvirkning og deltakelse i skolen, og slår fast skolen er til for elevene. Det er et sterkt signal å lovfeste at avgjørelser skal tas etter elevenes beste, og at vi skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, men for å sørge for at dette blir fulgt opp godt lokalt trenger vi gode og utfyllende rundskriv fra Utdanningsdirektoratet. Samtidig vil vi be komiteen om å se til tidligere høringsnotat for våre forslag til justeringer.

Kapittel 12 Skolemiljøet til elevane

12-5 Skjerpa aktivitetsplikt dersom ein som arbeider på skolen, krenkjer ein elev

Elevorganisasjonen er spørrende til setningen “Rektor skal melde frå til kommunen eller fylkeskommunen med mindre meldinga er openbert grunnlaust”. Elevorganisasjonen stiller spørsmålstegn ved hvordan det kan bestemmes hva som er “åpenbart grunnløst” uten å ha undersøkt saken grundig. Elevorganisasjonen vil heller se en omformulering av denne setningen, som ikke åpner for at skoleledelser kan overse meldinger. Departementet og UDIR sine rundskriv har selv pekt på hvor viktig det er at skoleeier som arbeidsgiver meldes tidlig dersom en ansatt krenker en elev. Vi frykter at denne setningen kan bli misbrukt hvis det oppstår situasjoner hvor skolen som institusjon blir anklaget for å ha brutt regelverket. Det er behov for klare og konkrete rammer for hvordan skolen skal ta vare på eleven i en slik situasjon.

12-7 Det fysiske miljøet

Elevorganisasjonen er kritiske til at store deler av dagens §9A-7 foreslås flyttet til forskrift. Spesielt er vi kritiske til at andre avsnitt i dagens lov ikke er inkludert. Den siste tiden har det kommet mange nyhetsoppslag, blant annet om at 14% av landets skolebygg har alvorlige mangler på luft- og varmeanlegg. Elevorganisasjonen mener at det sender feil signal dersom hvilke faglige normer som er gjeldende for elevens fysiske læringsmiljø, skal være opp til forskrift. Lærere er den yrkesgruppen som prosentvis har flest klager på inneklima i Norge. Samtidig er vedlikeholdsetterslepet ved norske skolebygg estimert til 96 milliarder kroner. En tydelig lovfesting av at norske skolebygg skal følge de faglige normene fagmyndigheitene tilrår mener vi vil være med på å styrke “barnas arbeidsmiljølov”, ikke bidra til dobbeltregulering slik departementet drøfter i proposisjonen.

Elevdemokratisk hilsen

Påtroppende leder, Petter Andreas Lona

petter@elev.no, 451 16 363

 

Høringsinnspill til utdannings- og forskningskomiteen

Opplæringskontorenes Landsforening (OKL) er positive til en ny opplæringslov som tydeliggjør opplæringskontorenes rolle i fremtiden. For å sikre dagens fag- og yrkesopplæring, og videreføre dette for fremtiden, må opplæringskontorene bli definert i loven.

 OKL mener at konsekvensene av forslag til ny opplæringslov vil bli:

• Antall læreplasser og lærlinger vil falle dramatisk
• De svakeste elevene vil rammes hardest
• Tilbudet blir ikke likt for alle lærlinger
• Færre lærebedrifter vil få tak i lærlinger
• Fag- og yrkesopplæringen i Norge vil bli betydelig svekket

Utkast til ny lovtekst fra OKL

• 7-5 Godkjenning av lærebedrifter

Fylkeskommunen skal godkjenne lærebedrifter som oppfyller krava i § 7-x.

Før fylkeskommunen kan godkjenne ei lærebedrift, må den være fagleg vurdert av yrkesopplæringsnemnda. Fylkeskommunen skal leggje avgjerande vekt på den faglege vurderinga frå yrkesopplæringsnemnda.

Departementet kan gi forskrift om godkjenning av lærebedrifter. og om samarbeidsorgan for lærebedrifter (opplæringskontor).

 

• 7-x Godkjenning av samarbeidsorgan for lærebedrifter

Fylkeskommunen skal godkjenne samarbeidsorgan for lærebedrifter (opplæringskontor) og desse skal vere fagleg vurdert av yrkesopplæringsnemnda. Fylkeskommunen skal leggje avgjerande vekt på den faglege vurderinga frå yrkesopplæringsnemnda.

Når lærebedrifter inngår avtale med nokon som har eller skal ha læretid i bedrift gjennom samarbeidsorgan for lærebedrifter  blir desse kontraktspart.

Departementet kan gi forskrift for samarbeidsorgan for lærebedrifter (opplæringskontor).

• 7-x Krav til lærebedrifter

Lærebedrifta skal gi opplæring i samsvar med læreplanar i lærefaget. Lærebedrifta kan gi all opplæringa sjølv, eller ho kan oppfylle kravet ved avtale om at delar av opplæringa skal skje i ei anna lærebedrift. Ansvaret for opplæringa ligg hos den lærebedrifta som kontrakten om opplæring er inngått med.

Ei lærebedrift skal ha ein eller fleire fagleg kvalifiserte personar som har ansvaret for opplæringa, og ein eller fleire instruktørar som gir opplæring.

 

• 7-x Tilskot til lærebedrifter

Fylkeskommunen skal gi godkjende lærebedrifter tilskot til opplæring eller til samarbeidsorganet for lærebedrifter (opplæringskontor) der dei er kontraktspart.

Departementet kan gi forskrift om tilskot til lærebedrifter.

 

 

 

NHO og LO fremmet 31.01.23 et felles forslag, som vil tilfredsstille alle parter i forhold til opplæringskontorene i Norge.

Alle parter vil bli tilfredsstilt dersom følgende punkter vedtas:

• Opplæringskontorene tas med i opplæringsloven.
• Opplæringskontorene skal være en part i lærekontrakten når lærebedriften ønsker det.
• Tilskuddene utbetales til lærebedriftene gjennom deres opplæringskontor slik som i dag.
• Fylkeskommunene godkjenner opplæringskontorene gjennom YON.
• Fylkeskommunene må få fullmakt til å trekke en godkjenning av opplæringskontor og avslå søknader om nye godkjenninger av opplæringskontor gjennom YON.

 

 

 

Alf-Ole Reinholdtsen
Styreleder

Opplæringskontorenes Landsforening

 

NHO Reiseliv viser til høring i Utdannings- og forskningskomiteen, og takker for muligheten til å spille inn på opplæringsloven. Vi henviser videre til høringssvarene til NHO og resten av NHO-fellesskapet.

NHO Reiselivs hovedsynspunkter

• NHO Reiseliv er kritisk til forslaget om å regulere opplæringskontorene som et samarbeidsorgan for lærebedrifter, og endringen om at opplæringskontorene ikke lenger vil få lærlingtilskuddet fra fylkeskommunen.
• NHO Reiseliv mener riktig nok at flere av departementets forslag er positive, og mener disse vil kunne bidra til å øke gjennomføringsgraden blant elever og lærlinger i videregående skole. Forslagene er også i tråd med høringssvaret på ny opplæringslov NHO ga i desember 2021.
• NHO Reiseliv er positiv til forslaget om at elever har en rett til å fullføre videregående opplæring, ikke bare en rett på videregående opplæring.
• Videre er NHO Reiseliv fornøyd med forslaget om å gi kandidater rett til å ta mer enn ett fagbrev. Dessuten er vi svært positive til forslaget om at elever som har gått studiespesialiserende utdanningsprogram, vil kunne ta et fagbrev.
• Videre er NHO Reiseliv positiv til at departementet foreslår å videreføre regelen om krav til utstyr, inventar og læremiddel i skolen, da dette er en viktig del av fagopplæringen. Bortfall av kravet kunne gitt den uheldige signaleffekten som departementet påpeker.

Regulering av opplæringskontor
Først og fremst er det viktig å påpeke at den norske fag- og yrkesopplæringen fungerer godt i dag: Søkertallene til yrkesfaglige utdanningsprogrammer har økt gradvis gjennom de senere årene, og i 2021-2022, ble det inngått 25 000 nye lærekontrakter, et historisk høyt tall, ifølge Utdanningsdirektoratet. Gjennomføringsgraden blant lærlingene er også i god utvikling, og opplæringskontorene spiller en sentral rolle i denne utviklingen.

Opplæringskontorene fungerer i dag som et viktig bindeledd mellom fylkeskommunen og arbeidslivet (lærebedriftene). Deres oppgaver er først og fremst rekruttere og formidle lærlinger til lærebedriftene, samt følge opp lærlingenes faglige utvikling. Opplæringskontorene eies i hovedsak av bedrifter som er, eller har vært, lærebedrifter.

Det er også viktig å understreke at enkelte medlemmer av NHO Reiseliv ikke er tilknyttet et opplæringskontor, og på den måten står for den hele og fulle opplæringen og oppfølgingen selv, noe som er positivt. Og vi ønsker en videreføring av ordningen, hvor bedriftene selv kan avgjøre hvorvidt de ønsker en selvstendig gjennomføring av lærlingordningen, eller om det skal skje ubyråkratisk, og til lærlingens beste, gjennom et opplæringskontor.

Samtidig vil en direkte konsekvens av departementets forslag om reguleringsendring, at opplæringskontorene defineres som samarbeidsorgan for lærebedrifter og ikke som lærebedrift, være at opplæringskontorene ikke lenger vil få læretilskuddet direkte fra fylkeskommunen. Isteden skriver departementet at lærebedriftene kan "kjøpe ulike tjenester av opplæringskontorene". Innledningsvis er det viktig å påpeke at vi mener det skal stilles krav til bruk av læretilskuddet.

En rekke medlemmer, små og store, i NHO Reiseliv, frykter nå at en omlegging av vil medføre økende grad av byråkratisering av ordningen da det er mye administrasjonsarbeid og krav til dokumentert oppfølging med hver enkelt lærling. Samtidig har opplæringskontorene mye av oppfølgningen med lærlingene og medansvar for deres opplæring. Opplæringskontorene har kjernekompetanse og innsikt i regelverk, læreplaner, arbeidsmetodikk, samt dokumentasjon og vurdering. I tillegg har opplæringskontorene tett oppfølging av lærlingene på et mellom-menneskelig plan, noe som betyr at oppgavene må utføres der og da. Eksempler på slike oppgaver, kan knyttes til ulike utfordringer i lærebedriften, gjerne i oppstarten, eller om lærlingen ønsker å bytte lærebedrift. Dersom lærlingen ønsker å heve lærekontrakten, eller lærebedriften går konkurs eller ikke lenger kan oppfylle sin opplæringsplikt, har lærlingen fortsatt en lærekontrakt med opplæringskontoret.

Dersom tjenester som dette skal faktureres, er vi redde for at terskelen for at opplæringskontorene skal bidra blir høyere, og lærlingen blir den skadelidende parten. I verste avbryter lærlingen sin kontrakt, og fullfører ikke læretiden. Erfaringene tilsier at mange lærlinger trenger mye støtte fra opplæringskontorene, og lærebedriftene, for å overbevises om å fullføre læretiden. I en tid med et økende behov for fagarbeidere i alle deler av norsk næringsliv, (2 av 3 bedrifter i NHO Reiseliv oppgir at de har et udekket kompetansebehov), er timingen for forslaget utfordrende. Behovet for arbeidskraft i reiselivsnæringen, har dessuten økt i kjølvannet av pandemien.

Mange reiselivsbedrifter tar i dag samfunnsoppdraget på alvor ved å ta imot og utdanne fagarbeidere til egen bedrift og til næringen – enten gjennom et opplæringskontor eller som uavhengig lærebedrift.  Men selv om 7 av 10 medlemmer i NHO Reiseliv har én eller flere lærlinger i skrivende stund, har ikke bedriftene opplæring som sin primærvirksomhet, selv om de er godkjent som lærebedrift av fylkeskommunen. Mange av reiselivsbedriftene er klassiske SMB-er med en liten administrasjon. Et tett samarbeid med nærmeste opplæringskontor, er derfor avgjørende for at mange lærebedrifter kan ta imot lærlinger. Nettverket og fellesskapet mellom lærebedriftene som eier opplæringskontoret, bidrar videre til en standardisering av krav og normer som er viktig for kvaliteten på opplæringen på tvers av bedrifter. Behovet forsterkes ytterligere av at mange lærebedrifter ikke får lærlinger hvert år, da søkertallene til de reiselivsrelaterte utdanningsprogrammene Salg, service og reiseliv og Restaurant- og matfag, ikke gjenspeiler behovet for lærlinger. Da er samarbeidet med et opplæringskontor spesielt nyttig.

I en undersøkelse fra mars 2023, svarer 60 prosent av lærebedriftene i NHO Reiseliv, som per i dag ikke har lærlinger, at årsaken henger sammen med bedriftens størrelse. Selv om vi ikke har empiri som understøtter dette, kan det være grunn til å tro at dersom lærlingordningen oppfattes som mer byråkratisk blant lærebedriftene, at færre vil satse på rekruttering gjennom lærlingordningen.

For øvrig tegnes 8 av 10 lærekontrakter av et opplæringskontor, noe som betyr at det er stor oppslutning rundt dagens ordning. Omregnet til antall nye inngåtte kontrakter i 2021-2022, betyr det at 20.000 lærekontrakter ble inngått gjennom et opplæringskontor. Dersom opplæringskontorene ikke gjør denne jobben i fremtiden, vil det bety at fylkeskommunene må forholde seg til et betydelig antall flere lærebedrifter. Dette på sin side vil kunne bety økt ressursbruk i fylkeskommunene, noe som ikke kan være en heldig utvikling all den tid fylkeskommunene har andre viktige oppgaver å forvalte innen videregående opplæring.

Dersom opplæringskontorene utfører oppgaver for fylkeskommunen som ikke angår lærlingene, slik som rekruttering av nye lærebedrifter eller rekruttering til yrkesfaglige utdanningsprogrammer, bør disse fremkomme i forskrift og finansieres utenom lærlingtilskuddet. På denne måten unngår man evt. uheldig sammenblanding av budsjettene. Derfor er det viktig at det stilles krav til bruken av lærlingtilskuddet. Som NHO la frem i sitt høringssvar til opplæringslova i desember 2021, mener også NHO Reiseliv at tilskuddet skal gå til de lovbestemte oppgavene og opplæringen som gjennomføres i lærebedriften.

Avslutningsvis vil NHO Reiseliv understreke viktigheten av at lærlingen må stå i fokus når forslaget om ny finansieringsmodell diskuteres. Vi må derfor spørre oss om næringslivet får et større tilfang av lærlinger, og om andelen som fullfører læretiden øker. Dagens lærlingordning har vist seg å være god, selv om det er rom for forbedringer, og vi vil ikke risikere dette ved å gjøre såpass store endringer i ordningen. Det har verken lærlingene eller næringslivet råd til.

Med vennlig hilsen
NHO Reiseliv

For å sikre alle barn like muligheter til utdanning anbefaler vi Stortinget om å styrke reglene om individuelt tilrettelagt opplæring (spesialundervisning) og skolemiljø.

Forslag vi støtter:

• Plikt til å følge opp elevenes fravær i § 10-6
• Generelle regler om hensynet til elevens beste og retten til å medvirke i §§ 10-1 og 10-2
• Presisering av PP-tjenesten sine oppgaver i § 11-13. For å sikre at loven blir realisert anbefaler vi Stortinget å be departementet kartlegge ressurssituasjonen i tjenesten og gi retningslinjer om  bemanning

I tillegg ber vi Stortinget:

1. Sikre at individuelt tilrettelagt opplæring gjennomføres av kvalifiserte fagfolk, ved å:

• vedta en ny § 11-9 i tråd med opplæringslovutvalgets forslag
• presisere i merknadene at lærer alltid må ha det overordnede ansvaret
• be departementet evaluere virkningen av lovendringen

1.1. Vedta ny § 11-9 i tråd med opplæringslovutvalgets forslag

Forsking dokumenterer klar sammenheng mellom fagkompetansen i spesialundervisning og elevens læringsutbytte.[1] Likevel er mangel på kompetanse hos den som gir spesialundervisning en av hovedårsakene til at elever ikke får hjelpen de trenger. FNs barnekomite og CRPD komiteen har bedt Norge sikre at elevene møter kvalifiserte fagfolk.[2] Opplæringslovutvalget foreslo å gjøre det tydelig hvem som kan gjennomføre spesialundervisning, men forslaget er nå kun delvis fulgt opp.

Nåværende opplæringslov § 5-5 tredje ledd åpner for at den som gir spesialundervisning kan unntas krav om relevant undervisningskompetanse, dersom en konkret vurdering av eleven og opplæringen tilsier det. Opplæringslovutvalget viste til at regelen kan bidra til en praksis der assistenter blir brukt til å gi undervisning. De skriver: «vilkårene for å bruke bestemmelsen bør tydeliggjøres i loven. Det skal komme klart frem i loven at unntaket bare gjelder bruk av personer som har en kompetanse som i større grad kan ivareta elevens særlige behov, enn en person som oppfyller de ordinære kompetansekravene for å kunne undervise i faget». I tillegg ønsket utvalget å innføre en mulighet for å gjøre unntak fra kravet om å bli ansatt som lærer, også med vilkår om at personen har en kompetanse som i større grad kan ivareta barnets behov.[3]  

Departementet foreslår å videreføre unntaket fra krav om relevant kompetanse, i § 11-9 tredje ledd. Barneombudet kan ikke se at dette er i tråd med opplæringslovutvalgets forslag, og mener det står i strid med utvalgets intensjon om å tydeliggjøre regelverket. I motsetning til departementet leser vi utvalget slik at det skal gjelde samme krav for å gjøre unntak fra begge kompetansekravene. Utvalget bruker  flertallsform «kompetansekrava» og det kommer klart fram i merknaden at unntaket i annet ledd skal gjelde begge kompetansekravene. [4] 

Barneombudet mener at unntak fra begge kompetansekrav må ha tydelige vilkår om at det skal gi eleven et bedre tilbud. I motsatt fall vil dagens praksis videreføres, og i verste fall forsterkes ved at ordlyden gir inntrykk av at kun det ene unntakstilfellet trenger å bidra til bedre opplæring for eleven. Dette kan også være i strid med prinsippet om barnets beste.

Barneombudet anbefaler Stortinget å vedta bestemmelsen som opplæringslovutvalget foreslo. Forslaget har vært på høring to ganger og fått bred oppslutning hos høringsinstansene. For å utelate enhver rom for tvil kan lovteksten vise til de to bestemmelsene det kan gjøres unntak fra, som dette:

_{11-9 Kompetansekrav for den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring}

_{Den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring, må oppfylle kompetansekrava for å bli tilsett i lærarstilling, jf. § 17-3, og krava om relevant kompetanse i faget det skal undervisast i, jf. § 17-4.}

_{I vedtak om individuelt tilrettelagd opplæring kan det gjerast unntak frå kompetansekrava i § 17-3 og/eller 17-4 dersom det vil gi eleven betre opplæring. Slike unntak kan berre gjerast dersom opplæringa skal givast av personar med ei universitets- eller høgskoleutdanning som gjer dei særleg eigna til å vareta behova til eleven.}

1.2 Presisere i merknadene at lærer alltid skal ha overordnet ansvar

Selv om andre yrkesgrupper kan ha god teoretisk og metodisk kunnskap om avgrensede deler av elevens opplæringsbehov og derfor gjennomføre opplæring etter § 17-3, er det viktig at opplæringen alltid er forankret hos lærer og i skolens pedagogiske virksomhet. Dette er nødvendig for å sikre sammenheng i opplæringstilbudet og at eleven inkluderes i læringsfellesskapet. Vi ber Stortinget presisere at lærer alltid må ha det overordnede ansvaret for å planlegge og evaluere tilbudet, og at gjennomføringen må skje i tett samarbeid med lærer.

1.3 Be Regjeringen om å evaluere virkningen av lovendringene

Erfaring fra tidligere regulering av kompetansekravene viser at de kan ha hatt utilsiktet og kanskje negativ effekt.[5] Dette kan ha alvorlige konsekvenser for barna, og være i strid med våre internasjonale forpliktelser. Det er derfor viktig med følgeforskning på virkningen av lovendringene. Vi ber Stortinget anmode Regjeringen om å innhente dette.   

2. Bevar dagens håndhevingsordning i skolemiljøsaker 

Departementet foreslår å begrense vedtakskompetansen til Statsforvalteren ved at de ikke kan pålegge skoleeier konkrete tiltak, med mindre saken blir unødvendig forsinket, eller det er grunn til å tro at kommunen ikke vil rette forholdet, jf. § 12-6.

Barneombudet er enig i at skolemiljøsaker bør løses på lavest mulig nivå av de nærmest elevene. Men erfaring viser at mange skolemiljøsaker som meldes til Statsforvalteren har lang historikk, og at det ofte har oppstått alvorlig mistillit mellom elev/foreldre og skole/skoleeier. Det er derfor viktig at Statsforvalteren kan vedta hvilke tiltak skolen skal iverksette. Barneombudet mener at dette er selve kjernen i dagens håndhevingsordning, som skal være en raskere, tryggere og mer effektiv håndhevingsmekanisme.[6] En innstramming på muligheten til å gjøre vedtak med pålegg til skoleeier, vil svekke elevenes rettsikkerhet.

3. Vedta et tydelig regelverk om tilpasset opplæring

Barneombudet støtter å tydeliggjøre plikten til tilpasset opplæring i § 11-2. Vi mener samtidig at læreren bør være subjekt for plikten til å følge med på elevens læringsutbytte og melde fra til rektor. Dette er oppgaver som naturlig skjer på skolen og som lærer er den som er nærmest- og har virkemidlene til å uføre.  Det kan ha alvorlige konsekvenser for læringen og utviklingen til eleven dersom hen fanges opp for sent, noe som taler for at det bør være tydelig hvem som har et ansvar. Dette er, i likhet med å følge og melde fra om elevens skolemiljø, oppgaver som naturlig oppfylles på skolen og bør derfor utformes slik som reglene om skolemiljø.

Vi gjør også oppmerksom på at merknadene til § 11-1 og § 11-2 innfører en ny tolkning av prinsippet tilpasset opplæring enn den som er pedagogisk og juridisk forankret i dag. Tilpasset opplæring er et overordnet prinsipp som gjelder all opplæring, både ordinær- og spesialundervisning. I merknaden likestilles nå tilpasset opplæring med ordinær opplæring, og står i motsetning til individuelt tilrettelagt opplæring. Det er uheldig dersom det juridiske begrepet ikke samsvarer med det pedagogiske. Det kan bidra til uklarhet og manglende etterlevelse, og styrke misoppfatningen om at spesialundervisning nødvendigvis innebærer særløsninger utenfor et fellesskap. Barneombudet ber Stortinget tydeliggjøre i merknadene at tilpasset opplæring er et overordnet prinsipp som gjelder hele skolens virksomhet, slik at dagens rettstilstand videreføres.

Ta gjerne kontakt for mer informasjon:

Silje Steinardotter Hasle. e-post: silje@barneombudet.no telefon: 40 31 91 17

^{[1] Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap}

^{[2] FNs barnekomités Concluding Observations (4. juli 2018) avsnitt 23 d og e, FNs komité for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Concluding Observations (7. mai 2019) avsnitt 11, 37 og 38}

^{[3] NOU 2019: 23 s. 375 og 376}

^{[4] Ibid. S. 724}

^{[5] Ibid.}

^{[6] Se NOU: 2015:2 og Prop. 57 L (2016–2017).}

Norges Døveforbund (NDF) er både en organisasjon for funksjonshemmede og en språkorganisasjon for norsk tegnspråk. Vi takker for muligheten til å sende inn innspill til opplæringsloven. Vi vil påpeke flere faktorer.

Kort oppsummering:  

1. NDF støtter forslaget om at tegnspråk per nå ikke er definert som individuelt tilrettelagt opplæringsspråk.
2. § 3-4, § 6-3 og § 19-9 i opplæringslovforslaget strider med Språkloven § 1 c og § 7 paragrafene begrenser opplæringsrettighet til tegnspråk til noe hørselsrelevant.
3. Endringsforslag fra NDF

 

1. NDF støtter forslaget om at tegnspråk per nå ikke er definert som individuelt tilrettelagt opplæringsspråk

Vi leser med glede at elevene ikke lenger trenger en sakkyndig vurdering for å få tilgang til tegnspråk i opplæringsstadiet, da tegnspråk ikke er definert som en individuell tilrettelagt opplæring.

Det er også gledelig at ved alle avgjørelser og handlinger som blir gjort, skal det alltid være til det beste for eleven, og at eleven selv har rett til medvirkning. Eleven har også retten til å ytre sine meninger og skal bli hørt, og det skal også legges vekt på hva elevens meninger er, i henhold til barnekonvensjonen. Det er eleven og elevens foresatte som skal ta den endelige avgjørelsen.

 

2. § 3-4, § 6-3 og § 19-9 lovforslaget strider med Språkloven § 1c og § 7, paragrafene begrenser retten til opplæring i og på norsk tegnspråk ved å innføre vilkår om hørselshemming

Språkloven anerkjenner norsk tegnspråk som det nasjonale tegnspråket i Norge og slår fast at det er likeverdig med norsk som språk og kulturelt uttrykk. Da loven er sektorovergripende skal det offentlige sikre at norsk tegnspråk blir vernet og fremmet i egen sektor ifølge språkloven.  Å verne og fremme norsk tegnspråk innebærer at norsk tegnspråk ikke skal bli møtt med negative sanksjoner. Det offentlige skal ha støttende tiltak overfor norsk tegnspråk i tråd med andre lover og forskrifter.

Det nye vilkåret er i strid med språkloven. Det kan ikke stå at tegnspråkopplæring gjelder kun for elever med hørselshemming. NDF viser til nytt vilkår for rett til opplæring i og på norsk tegnspråk etter §§ 3-4, 6-3 og 19-9: «Elevar med høyrselshemming har rett til opplæring i og på norsk teiknspråk».

 

Videre mener NDF at kravet om hørselsnedsettelse bygger på et utdatert medisinsk syn på funksjonshemming, og viser til ‘Gap-modellen’ om relasjonell forståelse av funksjonshemming og at en funksjonsnedsettelse ikke alltid vil føre til en funksjonshemning.  som de fleste norske fagmiljøene viser til: «Medisinsk rehabilitering dreier seg om så langt som mulig å «normalisere» en tilstand. Sosial rehabilitering dreier seg om å tilrettelegge for og akseptere ulikhet og fremme selvstendighet.».

 

Den gangen Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen hadde en innstillingssak oppe i 2016. Vi siterer; «Komiteen merker seg at det varsles en gjennomgang av opplæringsloven § 2-6 for å sikre at regelverket er tilpasset behovet som døve og hørselshemmede har i dag. Komiteen merker seg at Utdanningsdirektoratet ser på ulike modeller for opplæringstilbud for hørende elever i grunnskolen og videregående opplæring. Komiteen imøteser en gjennomgang av opplæringsloven § 2-6 (vår kommentar: § 3-4 i lovforslaget) samt at det gjennomføres en vurdering av om det skal innføres rett til opplæring i tegnspråk for hørende barn som har særlig behov for det».

 

Denne vurderingen er ikke tatt med i lovforslaget til opplæringsloven. NDF mener at det må tas med. I tidsrommet 2019-2022 har stimuleringsordningen foregått med gode resultater. Erfaringene fra ordningen skulle tas med i det videre arbeidet med å vurdere retten til tegnspråkopplæring for hørende barn av foreldre som bruker tegnspråk, søsken av tegnspråkbrukere og for utvidet personkrets. I sluttrapporten så ba Kunnskapsdepartementet om at dette må inn i opplæringsloven.

 3. Endringsforslag fra NDF

§3-4. Elevar med høyrselshemming, og/eller elevar som har teiknspråk som førstespråk, elevar med teiknspråklig bakgrunn,og elevar med teiknspråkbrukarar i nære relasjoner har rett til opplæring i teiknspråk. De som ønsker det, skal også få undervisning på teiknspråk. Kravet om sakkyndig vurdering fjernes bort som foreslått i proposisjonen. Foreldra til elevane vel om dei skal ha opplæring i og på teiknspråk. Elevar på 8. til 10. trinn vel sjølve om dei skal ha slik opplæring.

 

NDF ber om at §6-3 og § 19-9 også endres i tråd med det vi foreslår i §3-4. Vi ber også om at terskelen til hørselshemming skal være så lavt som mulig. Det er fornuftig å diskutere en landsomfattende og felles definisjon på hva som regnes som hørselshemming. I dag er det ulik praksis som avhenger hvor man bor.

Med vennlig hilsen

Petter Noddeland                           Elisabeth F. Holte                         Astrid Kamilla Roliaunet
Generalsekretær                             Interessepolitisk rådgiver             Leder tegnspråkbarnas utvalg
Norges Døveforbund                     Norges Døveforbund                   Norges Døveforbund

 

Opplæringsloven er den viktigste kvalitetssikringen av fellesskolen. Den må stille krav om at kun kvalifiserte lærere kan undervise og vurdere kompetanse i fag, definere undervisning, og knytte det til opplæring med en kompetent lærer i klasserommet. Lærer- og lektortittelen bør beskyttes.

Kapittel 17 Personalet i skolen, skolefagleg kompetanse og kvalitetsutvikling
Kompetente lærere er viktig for elevenes læringsutbytte. De gjør det bedre når skolen har høyere tetthet av lektorer. Kvalifiserte lærere har en trygghet som er viktig for elevenes undervisningsutbytte. Det er for store variasjoner i lærerkompetanse i skolen. Å fortsette å gi kommuner og fylkeskommuner mulighet til å fravike krav hvis skolen ikke har nok ansatte som oppfyller kravene, og å gi ansatte varig dispensasjon fra kompetansekrav for undervisning, er ikke veien å gå.  For å sikre god undervisning må vi være ambisiøse på elevenes vegne og stille kompetansekrav for å undervise i flere fag enn i dag. Det er bare 57 % av de som underviser i engelsk som møter kompetansekravene for undervisning, og 46 % av de som underviser i musikk som har studiepoeng i faget. 43 % av de som underviser i kroppsøving mangler studiepoeng i faget, ifølge SSB[1]. Ambisjoner om en mer praktisk, motiverende og variert skole kan ikke realiseres uten å sørge for at lærerne har fordypning i faget. Fullføringsreformen har som mål å bedre studieforberedtheten til elevene, og Liedutvalget anbefalte å vurdere en utvidelse av kompetansekravene som stilles til lærerne i videregående opplæring. KD ser ut til å være tilfredse med status quo. Fullføringsreformen vil ikke kunne lykkes, om en ikke samtidig skjerper kompetansekravene for undervisning. Vi støtter kompetansekrav for de som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring (ny §11-9) og at rektor skal ha pedagogisk kompetanse. En rektor kun bør kunne lede en skole (og ikke flere). Vi støtter også kravet om skolefaglig kompetanse i kommuner og fylkeskommuner (ny §17-12). Kvalitetsutvikling i skolen må handle om kvaliteten i klasserommet. Ansattes medvirkning i kvalitetsutvikling må framgå eksplisitt av loven.

• Stortinget må sørge for god sammenheng mellom ambisjonene om kvalitet og kravene en stiller til de ansatte i skolen som skal utdanne og danne elevene. Loven må stille krav om at kun kvalifiserte lærere kan undervise.

Kapittel 5 Rett til vidaregåande opplæring
Vi støtter fullføringsretten, men lovkrav og plikter må følges opp med tilstrekkelig økonomi. Ellers blir det en «tom» rettighet som vil frustrere elever og lærere mer enn den bidrar. Det er en betydelig svakhet at opplæringsloven ikke gir fylkeskommunen plikt til å gi forsterket opplæring til elever som står i fare for å henge etter og falle fra. Mer tid er ikke nok, for enkelte elevgrupper vil en tidsbegrenset forsterket innsats være nødvendig.

Kapittel 14 Organiseringa av opplæringa og reglar for livssynsopplæringa
Lærernorm for grunnskolen videreføres. I vgo er det fritt fram for skoleeiere å spare penger på å skvise flere elever inn i samme gruppe. 35 elever i en klasse er ikke uvanlig. Hva som er en «trygg og forsvarlig» gruppestørrelse er ikke tilstrekkelig avklart.

• Stortinget må lovfeste at økonomisk innsparing ikke skal tilleggesvekt når klasse/gruppestørrelse avgjøres i videregående opplæring, og det bør innføres tydelige kvalitetskriterier.

Fjernundervisning (FU) bør begrenses i grunnskolen og i vgo. Det er, og vil aldri kunne bli, noe bedre enn en nødløsning. Aktiv deltakelse i et klasserom vil alltid gi de beste vilkår for læring. Å nedtegne i lov at elevene må ha tilsvarende mulighet for faglig hjelp og oppfølging som om læreren var fysisk til stede, vil ikke være nok for å sørge for at det faktisk skjer. FU kan uansett ikke organiseres slik at den gir en likeverdig mulighet for faglig hjelp og oppfølging som fysisk klasseromsundervisning gir. Den må ikke bli en normalordning. Betingelsene for bruk av FU er for vagt formulert. Vi frykter økonomisk innsparing vil bli driveren for mer bruk av FU– med elevenes faglige og sosiale læringsutbytte som salderingspost. At en ikke klarer å tiltrekke seg nok kvalifiserte lærere på skolen bør aldri kunne brukes som et argument for å innføre fjernundervisning.

• Stortinget må sikre at valg av fjernundervisning må baseres på en faglig-pedagogisk vurdering om hva som vil gi god opplæring til den aktuelle elevgruppen, i det aktuelle faget. Det må presiseres at økonomisk innsparing aldri vil være en «god grunn» i lovens forstand.

Kapitel 10 Det beste for eleven, medverknad etc.
Lektorlaget støtter «elevens beste» og prinsippet om elevmedvirkning, i §10-1 og 10-2. Samtidig må vi se realistisk på hvilke muligheter lærerne har for å oppfylle dette i praksis, eksempelvis med svært store elevgrupper. Elevens beste må ikke tolkes i et her- og nå-perspektiv hvor all motstand og ubehag feies av banen, men ses opp mot formålsparagrafen som sier at elevene skal møtes med tillit, respekt og krav og få «utfordringar som framjar danning og lærelyst». Når læring foregår, er det ikke alltid morsomt eller motstandsløst. Det kan ligge et ubehag i det å lære noe helt nytt- som av enkeltelev (og foresatte) der og da kan tolkes som manglende trivsel (jfr. § 12-2). Det vil trolig oppstå dilemmaer i vektingen mellom enkeltindividers ønsker og behov, og læringsfellesskapets. Elever er sjelden eller aldri enige i samlet flokk. Læreren må manøvrere klokt i undervisningen og tåle å ta beslutninger som ikke alle er enige i til enhver tid, og lære elevene til å tåle det.

Kapittel 12 Skolemiljøet til elevane
Lektorlaget støtter lovens bestemmelser om skolemiljø, og at det innføres en terskel for meldeplikten når lærer krenker elev, etter ny §12-5. Når det hevdes at en lærer krenker en elev, må helhetsvurderingen ta utgangspunkt i hva som normalt kan forventes av en lærer i en tilsvarende situasjon, tidsperspektiv, lærerens handlingsalternativer, om mistanken er knyttet til enkelthendelse eller gjentagende hendelser, og så videre.

• Vi ber Stortinget tydeliggjøre begrepet «krenkelse», og hvilke momenter som bør inngå i den helhetlige vurderingen som skal gjøres for å fastslå om noe er en krenkelse eller ikke.

Elevens rett på trygt og godt skolemiljø, og lærernes rett på en trygg arbeidsplass, kan ikke innfris uten at en overfører informasjon om elevene, for eksempel fra grunnskole til videregående opplæring. Fag- og kontaktlærere har tjenstlig behov for informasjon om eksempelvis tidligere voldshendelser, ivaretakelse av personvern må ikke trumfe skolenes behov for å ha nødvendig kunnskap for å kunne ivareta elevenes rettigheter. Elevers og foreldres ønske om å starte videregående med blanke ark fører dessverre kun til at det tar lengre tid før eleven får sine rettigheter oppfylt, og i verste fall til at andre elevers rettigheter, for eksempel til et trygt og godt skolemiljø, ikke kan ivaretas.

• Vi ber Stortinget endre §25-1(4) slik at informasjonsoverføring ikke er avhengig av samtykke fra eleven og foreldrene, men bero på hva overførende skole mener er avgjørende for ny skole å kjenne til om elevens sosiale og faglige nivå.

Kapittel 15 Opplæringsspråk, læremiddel og skolebibliotek
Vi er glade for at forslaget til ny opplæringslov slår fast at skolene skal ha tilgang til nødvendig utstyr, inventar og læremiddel.  Da må skoleeiere sørger for at det er lærerne som velger læremidler, trykte og digitale, basert på deres læreplanforståelse og for elevgruppenes beste. Stortinget må øremerke midler til læremidler, og presisere at faglærerne avgjør bruk, og at skoleeier ikke skal gripe inn i lærernes metodefrihet.

NL er glade for at KD legger opp til en ny prosess et år framover for å trygge lærerne med tanke på anledning for å fysisk gripe inn (for å avverge vold) og for en ny vurdering av tilsettingskrav for undervisningsstilling. På begge områder må loven skjerpes inn.

 

[1] SSB-rapport 2022/50 Lærerkompetanse i grunnskolen. Hovedresultater 2021/2022.

Fleksibel utdanning Norge er høringsinstans og fellesorgan for nettskolene og andre tilbydere av fleksibel og nettbasert opplæring og utdanning. Vi stiller til høring om forslag til ny opplæringslov for å støtte departementets forslag om å åpne for bruk av fjernundervisning i skolen, utover de få unntakene som har eksistert til nå.

Vi mener departementets forslag er nøkternt og egnet for å ivareta ulike ordninger for å sikre kvalitet i fjernundervisning. Læring er i seg selv en sosial og kompleks aktivitet. Barn og unge vil nesten alltid ha behov for en fysisk og stedlig tilhørighet i undervisningen. Vi er derfor enige i at fjernundervisning skal være unntaket, og må begrunnes. Og at begrunnelsen skal baseres på at fjernundervisning må gi større fordeler enn ulemper for elevene. Vi støtter selvfølgelig at det skal være trygt og pedagogisk forsvarlig og skal gjennomføres slik at lærer og elev kan kommunisere effektivt. På samme måte som i det fysiske klasserommet vil dette bestå av en kombinasjon av sanntid/kort responstid og for eksempel tilbakemeldinger på arbeidskrav.

Høringssvarene viser at det er stor enighet om at tiden nå er moden for å åpne for mer fleksibilitet og tilpasning i opplæringen, og at gode erfaringer allerede er gjort innenfor det smale handlingsrommet som har eksistert. Fullføringsreformen og den nye opplæringsloven åpner opp for et annerledes opplæringsløp enn tidligere. Dette gjør at det blir enda viktigere å kunne gi fleksible løsninger for elever og lærlinger, og ikke minst voksne. Da trenger vi en opplæringslov som åpner for utvikling.

Noen få er fortsatt bekymret for om det er mulig å få like god kvalitet på fjernundervisning som på fysisk undervisning der lærer og elev er i samme rom. Noe bekymring kan skyldes erfaringer fra korona-nedstengningene. Vi har sett at mange av utfordringene rundt denne akutt-digitaliseringen har lite å gjøre med gjennomtenkt, godt planlagt og godt begrunnet fjernundervisning.

Elevene skal normalt få undervisning i en fysisk gruppe med lærer til stede slik at de kan oppleve fellesskap og sosial tilhørighet. Men fjernundervisning kan være et viktig supplement for å gi elevene et bredere fagtilbud enn de kan få på hjemskolen. God fjernundervisning krever spesiell kompetanse og organisering. Lærerne må beherske faget og samtidig ha de nødvendige pedagogiske og tekniske ferdighetene for å bruke slike metoder. På norsk kan vi kalle det teknologisk-pedagogisk fagkompetanse. De fleste fylkene i Norge har allerede utviklet, eller er i ferd med å bygge opp, god kompetanse på nettundervisning spesielt på videregående nivå. En opplæringslov som åpner for fjernundervisning slik forslaget fra departementet foreligger vil forhåpentligvis også legge grunnlag for enda bedre samarbeid mellom den etablerte nettskolekompetansen som finnes i fylkene i dag og nasjonale kunnskapssentre.

Fleksibel utdanning Norges medlemmer har lang erfaring med og kunnskap om fjernundervisning, og har hele tiden definert og operasjonalisert kriterier for kvalitet i fjernundervisning både igjennom formelle normer og gjennom erfaringsdeling og samarbeid. Vi vet hvordan man kan få god og forsvarlig opplæring uten å være i samme fysiske rom. Men kvalitet er ikke gratis. Også i fjernundervisning er læreren en viktig (kanskje den viktigste) faktor for at elevene skal oppleve mestring og motivasjon. Det vil derfor sjelden være økonomisk lønnsomt å organisere undervisningen som fjernundervisning.

Vi mener at §14 -4 ikke må være alt for kategorisk i å slå fast at fjernundervisning bør skje på skolen. Siden bruk av fjernundervisning etter de nye bestemmelsene må begrunnes, vil det være begrunnelsen som avgjør fra hvor eleven kan og bør motta undervisning.  I forslaget ligger det at det skal være lettere å få unntak for elever på videregående skole. Vi er enige i en differensiering som tar hensyn til elevenes alder og modenhet. Men nettopp derfor bør det være fleksibilitet i hvor elevene deltar fra.

En del fylkeskommuner har greid å utnytte det handlingsrommet de har funnet til å bruke fjernundervisningsformer for å gi et bredere fagtilbud for elever på videregående. Ikke alle videregående skoler kan tilby alle fag, og ved å supplere med fjernundervisning kan elever få den fagsammensetningen de har ønske om og behov for. Disse elevene er nok spesielt motivert for, og har utbytte av undervisning på nett, og de har en stedlig tilknytning til skolen der de tar de aller fleste fagene. Fordi disse fjernundervisningsklassene typisk er satt sammen av elever fra flere videregående skoler, kan det være vanskelig å finne felles mulighet i timeplanen innen ordinær undervisningstid, og  timene kan dermed foregå på ettermiddagen, når elevene har reist hjem fra skolen.

Det er også gjort gode erfaringer med å tilby yrkesfagsteori på nett mens elevene har lærlingplass på hjemstedet. På den måten slipper de å flytte for å fullføre yrkesfag.

Disse eksemplene vil neppe oppfattes som særlig kontroversielle, siden elevene bare får en mindre del av opplæringen på nett.

Vi har færre, men viktige, erfaringer med fleksible opplæringstilbud til elever som i perioder ikke har en fysisk tilknytning til skolen og klassen. Dette kan være de få elevene som utvikler spesielle talenter i retning kunst eller idrett og derfor tilbringer mye tid borte fra hjemstedet, og det kan være elever som på grunn av utmattelsessykdommer, angst eller annen sykdom vanskelig kan komme seg på skolen, men har krefter og motivasjon til å delta i nettundervisning. Det kan utvikles gode tilbud for disse elevene, forutsatt at de kan delta i opplæringen uten å måtte reise til skolen. Ny opplæringslov bør ikke skape en usikkerhet om utvikling av disse mulighetene.

Konklusjon: Vi foreslår å sette inn ordet «normalt» i § 14-4, slik at «Elevane skal få fjernundervisning på skolen» erstattes med «Elevane skal normalt få fjernundervisning på skolen».

Fleksibel utdanning Norge har forståelse for at enkelte høringsinstanser mener lovforslaget gir stort rom for skjønn. Vi mener at nettopp fordi fjernundervisning skal være unntaket, og skal begrunnes, er det riktig å basere avgjørelser på skjønn. Det er forskjell på kvalifisert skjønn og tilfeldig synsing. Våre medlemmer sitter med stor kunnskap, og vi vil gjerne bidra inn i et godt samarbeid med Utdanningsdirektoratet, fylkeskommunene og nasjonale organisasjoner.

I høringen deltar:

Fleksibel utdanning Norges seniorrådgiver Kari Olstad: olstad@fleksibelutdanning.no 

Nettskulen Vestlands rektor Audun Bjelland audun.bjelland@vlfk.no 

 

 

Høringssvar - Prop. 57 L (2022-2023) Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)

Creo – forbundet for kunst og kultur er Norges største kunstnerorganisasjon med over 10.600 medlemmer. Creos medlemmer arbeider innenfor alle deler av kulturlivet; Noen er artister eller musikere i det frie feltet, noen er utøvende musikere i et ensemble, i en kirke eller i et orkester.

Noen er pedagoger eller underviser i musikk eller andre kunstfag i grunnskolen, på videregående skoler, i private og kommunale kulturskoler, ved en høyskole eller et universitet. Noen er låtskrivere eller komponister eller begge deler. Noen danser ballett eller moderne dans, noen jobber med lyd og lys eller gjør andre ting «bak scenen» og noen er scenografer, kostymedesignere eller musikkterapeuter.

Creo er tilfreds med at det i regjeringens forslag til ny opplæringslov tydelig fastslås at kulturskolen som skoleslag fortsatt skal hjemles i opplæringsloven, og at kulturskolen har fått et eget kapittel i loven. Dette er en anerkjennelse av kulturskolen som en viktig opplæringsinstitusjon og som en sentral aktør i norsk kunst- og kulturliv.

Men forslaget kan fremdeles forbedres, og vi foreslår derfor noen justeringer og tilføyelser til den foreslåtte lovteksten.

Til § 26-2 Formålet for kulturskolen:

I den foreslått lovteksten brukes begrepet «aktivitetar». Etter vårt syn er det et utilstrekkelig begrep for å beskrive kulturskolenes virksomhet. Kulturskolen driver først og fremt opplæring, på linje med andre skoleslag, og med høyt utdannede og svært kvalifiserte pedagoger. Å redusere det svært viktige arbeidet de kulturskoleansatte gjør til en aktivitet blir for oss som fagforening for denne gruppen helt feil. Vi kan ikke sterkt nok påpeke den sentrale posisjonen våre kulturskoler har og har hatt i norsk kunst- og kulturliv i flere tiår, en posisjon som ikke er oppnådd gjennom aktiviteter, men gjennom høyt spesialisert og kvalifisert undervisning, med en lang didaktisk og pedagogisk tradisjon som fundament. For å sitere fiolinisten Arve Tellefsen: «Kulturskolen er det viktigste som har skjedd i norsk kulturliv de siste 40 åra».

Vi vil også minne om formuleringen i Meld. St. 18 (2020–2021) der Stortinget sier at formålet til kulturskolen er "å gi eit undervisningstilbod av høg fagleg og pedagogisk kvalitet". I tillegg fastslo Stortinget i behandlingen av Meld. St. 18 (2020–2021) at kulturskolens visjon er “Kulturskole for alle”. I dette ligger et omfattende ansvar i forhold til den brede porteføljen til landets kulturskoler, også de delene av kulturskolens virksomhet som kan betegnes som aktivitet. For å ivareta regjeringens ambisjon om at kulturskolen skal være både et opplæringstilbud og en kulturaktivitet ber vi derfor om at paragrafen formuleres slik:

• § 26-2 Formålet med kulturskolen

Kulturskolen skal leggje til rette for at barn og unge får opplæring samt moglegheit til å delta i ulike aktivitetar der dei kan oppleve, skape og formidle kulturelle og kunstnariske uttrykk, i eit trygt og godt skolemiljø.

Til § 12-1 Kompetanse

I kulturskolene er det, som i skolen for øvrig, læreren og de øvrige ansatte som er den viktigste innsatsfaktoren. Dette må også gjenspeiles i lovverket. Creo ønsker derfor følgende formuleringer tatt inn i loven:

1. Kulturskolens ledelse

Kulturskolen skal ha en rektor som har ansvaret for kulturskolens virksomhet. Rektor skal ha pedagogisk og kunstfaglig høyere utdanning i ett eller flere av kulturskolens fag. Kommunen kan i særlige tilfeller gi midlertidig dispensasjon fra utdanningskravet. Det kan knyttes vilkår til dispensasjonen.

1. Undervisningspersonalet

Det pedagogiske personalet skal som hovedregel ha faglig relevant høyere utdanning. Dette kravet kan fravikes dersom arbeidstakeren har tilsvarende realkompetanse.

Behovet for forskrift

Creo mener at det for å styrke kulturskolen i det samlede lovverket må det knyttes en mulighet for en forskrift i forbindelse med § 26-1. Dette for at det på et senere tidspunkt kan vedtas en forskrift for kulturskolen. Creo mener det i en slik forskrift til opplæringsloven bør reguleres krav til faglig nivå, kapasitet og nivået for egenbetalingen i kulturskolene. Vi foreslår derfor følgende tillegg:

• Departementet kan gi nærmere forskrift om rammeplan for kulturskolen».

Eventuelt kan dette reguleres i en egen paragraf.

Med vennlig hilsen

 

Hans Ole Rian

Forbundsleder

Creo – forbundet for kunst og kultur     

 

Bygge- og anleggsnæringen er Norges største fastlands- og distriktsnæring og omsetter årlig for om lag 550 milliarder kroner. I utførende del av næringen arbeider det ca. 350 000 mennesker. Av disse arbeider ca. 170 000 i direkte produksjon av bygg og anlegg. Næringen trenger omtrent 10 000 nye medarbeidere hvert år.

BNL vil i sitt innspill til komiteen benytte anledningen til å særlig omtale dimensjonering av skoletilbudet etter arbeidslivets behov, lovfestet rett til læreplass og regulering av opplæringskontorene.

BNL viser også til vårt tidligere høringsinnspill. BNL stiller seg bak NHOs høringsinnspill.

Rett til videregående opplæring (kap. 40)

Vilkår for rett til videregående opplæring (punkt 40.2)

BNL støtter å utvide retten til videregående opplæring for ungdom og voksne, slik at den gjelder fram til den enkelte har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse.

Rett til yrkesfaglig re-kvalifisering (punkt 40.3)

BNL støtter å innføre en yrkesfaglig rekvalifiseringsrett for dem som har studiekompetanse eller et fag- eller svennebrev fra tidligere.

En utvidet rett til videregående opplæring og rett til yrkesfaglig rekvalifisering må samtidig ses opp mot dimensjoneringen av utdanningstilbudet. Dimensjoneringen av tilbudene må ivareta både unge og voksnes mulighet for førstegangsutdanning, og etterutdanning/fagbrev nr. 2 for voksne. Selv om arbeidslivet kontinuerlig arbeider for å øke antall læreplasser, er det avgjørende at fylkeskommunene oppretter elevplasser som er i tråd med det antall læreplasser lokalt og regionalt arbeidsliv etterspør og kan tilby. Se vårt svar under punkt 40.9 og kapittel 42.

BNL mener:

• En utvidet rett til videregående opplæring og innføring av rett til yrkesfaglig rekvalifisering må følges opp med en dimensjonering av utdanningstilbudet som tar hensyn til samfunnets behov for kompetanse og arbeidslivets behov for lærlinger. 

Dimensjonering av skoletilbudet etter arbeidslivets behov (punkt 40.9)

BNL støtter å lovfeste at fylkeskommunene skal legge stor vekt på samfunnets behov for kompetanse i dimensjonering av utdanningstilbudet. BNL mener at det må også lovfestes, eller i det minste forskriftsfestes at tilgangen på læreplasser skal vektlegges i fylkeskommunenes dimensjonering av utdanningstilbudet.

For bygge- og anleggsnæringen i Norge er det et stort problem at det opprettes for få Vg2 tilbud. Dette går særlig utover de mindre lærefagenes rekruttering. Dette bidrar til at mange av bedriftene i næringen ikke får tak i lærlinger og den fagkompetansen som de er avhengige av.  Målsettingen om at alle kvalifiserte søkere skal få tilbud om læreplass, forutsetter et arbeidsliv som kan tilby læreplass innenfor sine fag. For at kvalifiserte søkere skal få læreplass, må antall ledige læreplasser kartlegges, og skoletilbudet i det alt vesentlige tilpasses etter tilgang på læreplasser og behov for fagarbeidere.

Departementet skriver i sin vurdering (punkt 40.9.4) at ved å lovfeste at samfunnets behov for kompetanse skal få stor vekt ved dimensjonering, så vil tilgangen på læreplasser langt på vei være ivaretatt. De skriver videre at foreslåtte regler ikke utelukker at fylkeskommunene kan ta hensyn til tilgangen på læreplasser dersom de ønsker å vektlegge dette som et selvstendig moment i arbeidet med å dimensjonere utdanningstilbudet sitt.

For at flere søkere skal få læreplass, og flere bedrifter skal få tak i lærlinger må dimensjonering av utdanningstilbudet være kunnskapsbasert og gjøres i et forpliktende samarbeid med partene i arbeidslivet. BNL mener det er yrkesopplæringsnemndene som skal vurdere behovet etter innspill fra partene i fylket, og ha vedtakskompetanse i disse sakene.

BNL mener:

• At det må lovfestes at fylkeskommunene skal legge stor vekt på samfunnets behov for kompetanse og tilgang på læreplasser i dimensjonering av utdanningstilbudet. Når det gjelder tilgangen på læreplasser må det i hvert fall forskriftsfestes.

Videregående opplæring i bedrift (kap. 42)

Lovfestet rett til læreplass (punkt. 42.3, 43.6)

BNL støtter ikke at det skal lovfestes rett til læreplass.

BNL støtter at det skal være en lovfestet rett til å fullføre videregående opplæring og at de som ikke får læreplass må få et alternativt tilbud, som fylkeskommunen er ansvarlig for.

Vi viser til Opplæringslovutvalgets vurdering av at rett til læreplass ikke er gjennomførbart. Saken er blitt vurdert flere ganger. Lovfestet rett til læreplass ble utredet av Utdanningsdirektoratet i oppdragsbrev 39-10 som konkluderte med at en lovfestet rett til læreplass ikke vil være et hensiktsmessig middel.

Vi viser til vårt svar innunder punkt 40.9 om at det også må lovfestes at tilgangen på læreplasser skal vektlegges av fylkeskommunene i dimensjonering av utdanningstilbudet.

Departementet skriver i sin vurdering at tilgangen på læreplasser er noe hverken stat eller fylkeskommune kan garantere.

BNL mener:

• For å sikre at kvalifiserte søkere til læreplasser i større grad matcher antall tilgjengelige plasser, må det lovfestes eller forskriftsfestes, at tilgangen på læreplasser skal vektlegges av fylkeskommunene i dimensjonering av utdanningstilbudet.

 Regulering av opplæringskontor (punkt 42.5)

BNL støtter at Opplæringskontorenes formål reguleres i loven som Samarbeidsorgan som påtar seg opplæringsansvar, eid av medlemsbedrifter. BNL støtter at det innføres hjemmel til å gi regler om opplæringskontorer i forskrift.

BNL mener at opplæringskontorene skal kunne være part i lærekontraktene.

BNL mener at opplæringskontorene skal få lærlingtilskudd direkte fra fylkeskommunen for de lærlinger som de har på vegne av medlemsbedriftene.

Norge har et av verdens beste og mest regulerte utdanningssystem for fagarbeidere, det er et fungerende trepartssamarbeid hvor 22 000 ungdommer får ny lærekontrakt årlig. Lærlinger har sin læretid i bedrift, men ca. 8 av 10 lærlinger har oppfølging og støtte fra et opplæringskontor. Dette gjelder 9 av 10 i bygge- og anleggsnæringen. Lovforslaget rokker ved sentrale elementer i suksessen for utviklingen av fagopplæringen i Norge, og skaper unødvendig byråkrati for opplæringskontorene og bedriftene.

BNL mener:

• At opplæringskontorene skal kunne tegne lærekontrakt med lærlingen på vegne av medlemsbedriftene, og at dette må forankres i loven. Som kontraktspart vil opplæringskontoret ha et formelt medansvar for lærlingens opplæring. Opplæringskontoret vil sammen med medlemsbedriften ha ansvar for å følge lærlingens opplæringsløp og gjennomføring av utdanningen etter de krav som stilles i lov og forskrift. Dette vil gi en trygghet for begge parter, både lærling og medlemsbedrift.
• At tilskuddet for disse lærlingene skal utbetales til opplæringskontorene. Opplæringskontorene vil deretter fordele tilskuddet til medlemsbedriftene, etter vedtatt budsjett på opplæringskontorets årsmøte. BNL mener at det bør stilles krav til bruken av lærlingtilskuddet. Tilskuddet skal gå til de lov- eller forskriftsbestemte oppgavene og opplæringen som gjennomføres i lærebedriften.

Pliktene til fylkeskommunen (punkt 42.8)

BNL støtter å presisere at fylkeskommunene har ansvar for å rekruttere lærebedrifter, samt å tydeliggjøre ansvaret fylkeskommunen har for formidling av alle kvalifiserte søkere.

BNL støtter å videreføre dagens regel om at råd fra yrkesopplæringsnemnden skal ha avgjørende vekt i saker som har betydning for fag- og yrkesopplæringen.

Kjetil Tvedt

Direktør Kompetanse og seriøsitet, Byggenæringens Landsforening

 Høringsuttalelse «Prop. 57 L (2022–2023) Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)»

 

Oslo Håndverks- og Industriforening har følgende innspill:

• Det er behov for flere fagarbeidere i Norge, og ikke færre.
• Vi tror antallet lærlinger vil gå ned hvis fylket skal ta ansvaret for 24 000 lærebedrifter istedenfor 327 opplæringskontorer. Det er lærlingene, fagene, bransjene og Norge lite tjent med.
• 8 av 10 bedrifter benytter seg høyst frivillig av opplæringskontor. Det er fordi det er lettere å ha lærling gjennom opplæringskontor, enn utenfor opplæringskontor.
• Opplæringskontorene har tett kontakt med lærebedrifter og bransjeforeninger. Relasjoner det har tatt mange år å bygge opp. Ofte er lærebedriftene i bransjeforeningene i styret i opplæringskontoret.
• Opplæringskontoret må være part i kontrakten med lærebedriftene.
• Lærlingetilskuddet skal følge elevene til de 24 000 bedriftene, som fylket skal kontrollere. Tilskuddet kan også misbrukes av bedrifter. Osloskolen har vært kritisert for at hodestøtte medvirket til at skolen tellet elever som i praksis hadde sluttet på skolen.
• Fylkeskommunene pålegges en rekke nye oppgaver. Hvis dette skal finansieres med lærlingemidlene vil fylket forsyne seg først og så vil restbeløpet følge lærlingen.
• For små fag kan dette føre til at det er så ulønnsomt å gjøre noe, at de i praksis forsvinner. Da forsvinner også fagkompetansen.
• Store fag henter allerede ut skalafordeler ved at de har mange lærlinger, tar lite av tilskuddet og lar store deler følge lærlingen til bedrift. Denne driften går for noen kontorer også på tvers av fylker, som øker skalafordelene ytterligere.
• Når målet er å få bedre styring med opplæringskontorene kan det gjøres gjennom regulering og godkjenningsordning for opplæringskontorer.

Hovedorganisasjonen Virke har tidligere gitt høringssvar til Forslaget til ny opplæringslov og endringer i friskoleloven, desember 2021, og viser til Forsknings- og utdanningskomiteens høring på forslag til ny opplæringslov og kommende høringsmøte. Virke har lenge etterspurt mer fleksible ordninger i videregående opplæring, og derfor er forslag til ny opplæringslov hovedsakelig gledelig lesning. Endringer i videregående opplæring for ungdom og voksne vil gjøre opplæring mer tilgjengelig for hele befolkningen og en mer sentral del av livslang læring-politikken. 

Endringene som ligger i forslaget til ny opplæringslov er omfattende og vil kreve betydelige ressurser. Dette gjelder særlig delene om realkompetansevurdering og modulstrukturert opplæring. Begge disse punktene er Virke svært positive til.

Lovforslaget er omfattende, og Virke har derfor plukket ut de delene vi ønsker å belyse, med hovedvekt på videregående opplæring: 

§ 5-1 Rett til videregående opplæring
Virke er positive til at det lovfestes at behovet i samfunnet for kompetanse skal få stor vekt ved dimensjoneringa av det videregående opplæringstilbudet. Virke understreker at det er nødvendig med en tettere sammenheng mellom dimensjoneringen av tilbudet i videregående opplæring og arbeidslivets- og næringslivets kompetansebehov, men at § 5-1 sjette ledd er til hinder for at dimensjoneringen blir etter arbeidslivets og samfunnets behov. Allikevel mener vi §5-1 er et viktig steg i riktig retning. I forlengelsen av dette er det viktig at det sikres en bred sammensetning av arbeidslivets parter i yrkesopplæringsnemndene, slik at råd om dimensjoneringen speiler hele arbeidslivet.

§ 5-5 Rett til omval 
Virke er positiv til intensjonen i forslaget, men ønsker en tydeliggjøring på når og hvordan disse valgendringene kan tas av eleven.

5-8 Gratis vidaregåande opplæring
Virke gjør komiteen oppmerksom på at setningen «Departementet kan gi forskrift om at elevar skal halde seg med læremiddel og digitalt utstyr» ikke må stå i strid med gratisprinsippet.

7-5 Regulering av opplæringskontor
Virke mener at det har vært mye usikkerhet knyttet til hva forslaget om å regulere opplæringskontor som samarbeidsorgan for lærebedrifter, faktisk innebærer. Det hadde derfor vært hensiktsmessig at dette ble tydeligere forklart i lovforslaget.

Slik Virke leser lovforslaget skal både opplæringskontrakten og arbeidskontrakten i utgangspunktet gjøres mellom lærling og lærebedrift, men det er pr nå ingen begrensninger på at opplæringskontor ikke kan inngå i en opplæringskontrakt dersom dette er i avtale med lærebedriften. Virke mener at forskriftene skal presisere at opplæringskontor kan være part i lærekontrakten sammen med lærebedrift, fylkeskommune og den som har opplæring i bedrift. Virke tolker lovforslaget dithen at det er opp til avtale og eventuelle begrensinger i forskrift hva det samarbeides om, men at selve opplæringen i det praktiske tilknyttet arbeidsplassen, må gjennomføres av lærebedriftene. Slik sett kan opplæringskontorer, som ikke også er lærebedrifter, fortsatt stå for oppfølging, kvalitetssikring, og teoretisk og kursbasert opplæring.

Virke mener forskriftene må tydeliggjøre at opplæringskontor kan motta direkte tilskudd fra fylkeskommunen når ansvarlig lærebedrift har inngått avtale om det, slik vi mener loven gir åpning for.

8-1 Rådgivende organ for fag- og yrkesopplæringa:
Virke er svært positiv til at partene ble hørt i at rådet for yrkesopplæringa (SRY), faglig råd og læreplangrupper blir videreført i lov. Høringsforslaget inkluderte også en forskriftsheimel for departementet til å fastsette samansetninga og oppgavene til organene. Virke vil presisere at det er nødvendig med bred sammensetning av arbeidslivets parter i råd og utvalg. Virke er også glade for at høringsforslaget skriver at fylkeskommunen skal legge avgjørende vekt på de faglige vurderingene fra yrkesopplæringsnemnda.

18-8 Lovfesting av en generell rett til realkompetansevurdering med tilhørende rett til kompetansebevis for voksne; Tilbakemeldinger er at det allerede er strukket kapasitet for realkompetansevurdering i enkelte fylkeskommuner, og den utvidet retten til realkompetansevurdering vil kreve betydelig mer ressurser. Denne utvidede retten er Virke svært positiv til, og håper ressurser følger loven.

Privatskoleloven
Virke støtter at det gjøres endringer i privatskoleloven slik at det er samsvar mellom den og ny opplæringslov. Overordnet ønsker vi å presisere at friskolene må kunne ha autonomi nok til å utøve sin egenart og tilby det tilbudet de har i dag med tanke på egenart og pedagogisk tilnærming.

Kap 22 Privat opplæring
§ 14-4 Fjernundervisning
Virke mener at privatskoler ikke skal ha strengere krav enn offentlige skoler når det gjelder krav om rapportering og dokumentasjon, gitt at vilkår for godkjenning av fjernundervisning er innvilget. Virke ønsker ikke at forskriftene eventuelt legger opp til dette 

Med vennlig hilsen

Bernt Gudmund Apeland.
Administrerende Direktør
Hovedorganisasjonen Virke

ASVL er arbeidsgiver- og interesseforening for 200 kommunalt eide vekst – og attføringsbedrifter over hele landet. Bedriftene gjør arbeid mulig for alle, gjennom tilrettelagte jobber, arbeidstrening, eller opplæringsløp. 

Mange ungdommer med utviklingshemning går i dag lærekandidatløp hos våre medlemmer. Men altfor få får likevel muligheten. 

Vi mener at opplæringsbehovet til elever med utviklingshemning eller tilsvarende tilretteleggingsbehov ikke er tilstrekkelig ivaretatt i loven. 

I dag viser mange fylker ikke vilje til å legge nok spesialundervisningsmidler på bordet når elever går fra skole og over i læretid i bedrift. I realiteten innebærer dette at elevene berøves muligheten til å velge yrkesfag.  

I stedet går de både fire og fem år på skolen, og kvalifiserer seg ikke til arbeidslivet. 

Opplæringsloven slår i dag fast at lærekandidater har rett på spesialundervisning – eller altså individuelt tilrettelagt opplæring. Men det er dessverre nødvendig at loven er enda mer tydelig. Den må slå fast at elever med utviklingshemning eller tilsvarende tilretteleggingsbehov har rett til å få sin spesialundervisning i bedrift gjennom lærekandidatordningen. 

Opplæringsloven må også slå fast at elevene med disse utfordringene får en spesialundervisning med likt ressursnivå som på skolen når de går over til lære i bedrift. Dette er elever med varige utfordringer. Det er ikke slik at deres behov for spesialundervisning blir mindre når de går ut i lære. .  

Kun i Viken, Vestfold og Telemark og Innlandet er det i dag velfungerende ordninger som sikrer et yrkesfaglig tilbud til denne gruppen. Vi kaller dette Østfold-modellen, for det var der det startet for over ti år siden. 

Flere enn i dag, må få samme muligheter som i disse fylkene. Det handler om muligheten til å lære seg et yrke, og vi er glade for at et stortingsflertall nylig vedtok at lærekandidatordningen skal styrkes, og at målgrupper for ordningen skal avklares. 

Etter vårt syn er det helt nødvendig at en ny Opplæringslov sikrer at de gruppene vi har snakket om i dag, blir ivaretatt i alle fylker. Elever med utviklingshemning og tilsvarende tilretteleggingsbehov må derfor nevnes spesielt som målgruppe for lærekandidatordning i loven.  

Vår erfaring viser dessverre at de skyves ut av ordningen dersom ikke Stortinget bestemmer, gjennom lov, at nettopp de skal få et tilbud.  

Høringsinnspill fra Aksjon skolebibliotek - høring i Stortingets utdannings- og 
forskningskomité om Prop. 57 L (2022-2023) Lov om grunnskoleopplæringa og den 
vidaregåande opplæringa (opplæringslova).

Paragrafer vi ønsker å uttale oss om:
§ 21-1.Tilgang til skolebibliotek
I opplæringslova § 9-2 andre ledd er det fastsett at «elevane skal ha tilgang til skolebibliotek. 
Departementet kan gi nærmare forskrifter.»
I forskrift til opplæringslova § 21-1 er det gitt utfyllande reglar.

Innledning:
Det er mange utfordringer i skolen når det gjelder barn og unges forhold til lesing, arbeidet 
med kritisk tenkning og arbeidet med sosial dannelse og utjevning av sosiale forskjeller. Et 
tilgjengelig skolebibliotek og en skolebibliotekar i fulltidsstilling er en del av laget rundt 
læreren og kan bistå i alle deler av dette arbeidet.
Vi har valgt ut tre områder hvor skolebiblioteket og skolebibliotekaren bør ha en sentral rolle

1. Lese - tekstkompetanse:
Forskningen fra blant annet lesesenteret ved Universitetet i Stavanger slår fast at barn og unge 
leser færre og kortere tekster og at dette fører til at både langlesing og konsentrasjon er truet. 
Gode leseferdigheter er nøkkelen til å fullføre utdannelse og delta i demokratiet.

Skolebibliotekets rolle:
Et skolebibliotek med en stor og tilpasset boksamling, og med en skolebibliotekar som 
kjenner elevene, er avgjørende for å skape en god lesekultur på skolen. Et rikt og variert 
litteraturutvalg er viktig for å skape leseglede hos elevene. Samtidig vet vi at elever ikke blir 
gode lesere ved kun å lese i læreverk, de må lese sammenhengende tekster som fenger. Elever 
blir gode lesere ved å bade i bøker. Skolebibliotekaren som formidler av litteratur er 
avgjørende for god lesekultur gjennom hele skoleløpet. Skolebibliotekaren som kjenner 
elevene, og som har god kunnskap om litteratur, er en viktig faktor når det gjelder å få elevene 
til å lese, og dermed bedre leseferdigheter og øve utholdende lesing.
 
2. Informasjonskompetanse
Universiteter og høgskoler er bekymret over at studenter ikke behersker akademisk skriving, 
ikke har leseutholdenhet og at de ikke har god nok informasjonskompetanse, som i 
skolesammenheng dreier seg om ferdigheter i å søke kilder, vurdere kilder, bruke kilder i eget 
arbeid og referere til kilder. Det etterlyses at undervisning i informasjonskompetanse må 
styrkes i grunnskole og videregående skole. Dette kjenner vi igjen fra Fullføringsreformen fra 
2019 som etterlyser fokus på ferdigheter som kritisk tenkning og akademisk skriving og 
lesing.

Skolebibliotekets rolle:
Et tilgjengelig og godt bemannet skolebibliotek kan fungere som et nav i skolens arbeid med 
informasjonskompetanse. Gjennom planfestet og kontinuerlig samarbeid med lærerne kan 
skolebibliotekaren legge til rette for at alle trinn og alle klasser får lik opplæring i kildesøk, 
kildekritikk og kildeføring. Tanken om kontinuitet i denne opplæringen finner vi igjen i 
ambisjonene i Bibliotekstrategien - Rom for demokrati og dannelse som poengterer at 
folkebibliotek, skolebibliotek og universitets- og høgskolebibliotek skal sees i sammenheng

3. Sosial møteplass og læringarena
Overordnet del av læreplanen sier “Elevens identitet og selvbilde, meninger og holdninger blir 
til i samspill med andre. Sosial læring skjer både i undervisningen og i alle andre aktiviteter i 
skolens regi”

Skolebibliotekets rolle:
Skolebiblioteket er både en møteplass og en læringsarena. Skolebibliotekaren har en unik 
mulighet til å bidra til at enkeltelever finner trygghet og tilhørighet, noe som gir et godt 
utgangspunkt for læring. Skolebiblioteket er en annerledes arena enn klasserommet, et rom 
som kan gi elever et vurderingsfritt frirom i en ellers hektisk skolehverdag. Dette trenger 
mange elever, og spesielt skolevegrere profitterer på å kunne benytte seg av skolebiblioteket 
som et annerledes rom - en vei tilbake til klasserommet.
 
Hva Aksjon skolebibliotek mener opplæringsloven bør si om skolebibliotek:
Når kommuner og fylkeskommuner lager utviklingsplaner for sine skolebibliotek, er 
områdene vi trekker frem naturlig knyttet til skolebibliotekaren og skolebiblioteket. Etter vår 
mening må lovverket følge etter og slik være i tråd med øvrige ambisjoner for skole og 
bibliotek. Aksjon skolebibliotek mener at opplæringsloven skal stille krav til skolebibliotekets 
tilgjengelighet, krav til skolebibliotekarens kompetanse og krav til pedagogisk bruk av 
skolebiblioteket, slik at ingen rektorer kan prioritere ned skolebibliotek. Nå har Stortinget 
mulighet til å sikre dette. Norske elever fortjener en opplæringslov som utjevner forskjellene i 
dagens skolebibliotektilbud. I tillegg trenger vi en nasjonal standard, med et minstekrav som 
kommunene og skolen må følge opp. Departementet skriver i høringsuttalelsene at det ikke er 
nødvendig med detaljstyring, men det ser vi at det er dersom vi skal utjevne dagens forskjeller 
og sikre en skolebibliotektjeneste som ruster elevene for fremtiden.

Departementet ba om tilbakemelding fra høringsinstansene på om det burde lovfestes et forsvarlighetskrav, og hva som eventuelt bør være omfattet av et slik krav. Norsk Forbund for Utviklingshemmede (heretter omtalt som NFU) uttalte i høringssvaret at dette var noe vi støttet, men i proposisjonen er det slått fast at et forsvarlighetskrav likevel ikke vil lovfestes. NFU mener fremdeles at kravet bør lovfestes, og at det både bør omfatte opplæring og annen virksomhet. Et lovfestet forsvarlighetskrav vil bidra til en signaleffekt og en bevisstgjøring om at det finnes et minstekrav for opplæring, både for skole, skoleeier og foreldre. I tillegg til at en slik lovfesting vil kunne medføre større grad av kvalitetssikring fra de involverte parter, vil det også kunne gi tilsynsmyndigheten et større rom for å vurdere kvaliteten på opplæringen. NFU mener også at forsvarlighetskravet bør være en rettslig standard, og vi tror at dette kan bidra til at vi får en mer likestilt skole med fokus på elevens rett til å få utbytte av undervisningen. For øvrig mener vi også at forsvarlighetskravet vil kunne bli aktuelt i forbindelse med statlige tilsyn, da de vil måtte forholde seg til dette som en rettslig standard.

NFU er positive til at «elevens beste» lovfestes, men vi mener at spesifiseringen av innholdet i vurderingen burde fastsettes i lov eller forskrift, heller enn i en veileder slik departementet mener. En veileder vil ikke være et juridisk bindende dokument, og vi har flere erfaringer med at spesielt kommuner ikke forholder seg til disse. Vi ser ingen grunn til at en spesifisering ikke bør fremkomme av lov eller forskrift, og sett i lys av hensynet til likebehandling er det helt avgjørende at bestemmelsen tolkes og ivaretas likt av og overfor alle.

I forbindelse med forslaget til paragraf 14-2 mener vi at det også bør presiseres at eleven har rett til sosialt fellesskap knyttet til den studieretningen eleven tilhører i videregående opplæring. For personer med utviklingshemming har inntak til studieprogram liten praktisk betydning. Dette er fordi alle med omfattende behov for spesialundervisning får all opplæring i egen gruppe for alternativ eller tilrettelagt opplæring. Opplæringen de gis har ingen tilknytning til den studieretningen de har fått plass på, eller med den klassen de tilhører. Denne organiseringen forekommer uavhengig av PPTs anbefalinger. Vi mener at en lovfesting av retten til et sosialt fellesskap tilknyttet studieretningen eleven har valgt, vil kunne sikre personer med utviklingshemming å få et reelt utbytte av sitt valgte studieprogram.

Videre står NFU fremdeles for at det bør innføres en plikt for skolen til å samarbeide med foreldre til elever over 18 år, som ikke er i stand til å samtykke til å involvere foreldrene. Vi mener at dette bør reguleres for å sikre at slikt samarbeid skjer der det er behov for det. Dersom dette ikke reguleres vil det forbli opp til hver enkelt lærer å avgjøre hvorvidt samarbeid skal skje, og på den måten risikerer man at elevens beste ikke blir ivaretatt.

I relasjon til departementets forslag om tidlig/forsterket innsats mener vi at intensiv opplæring også bør omfatte 5.-10. klasse og videregående skole. Vi ser ingen grunn til at behovet vil minske etter fullført 4.klasse og dersom det oppstår kunnskapshull på 5.-10.trinn vil det for mange være vanskelig å ta igjen dette med intensiv opplæring i videregående skole.

NFU fastholder at bestemmelsen om ASK bør plasseres i kapittelet som omhandler rett til valg av skriftspråk og særskilte språkrettigheter i grunnskolen (foreslått kapittel 3) og kapittelet om retten til opplæring i og på norsk tegnspråk i den videregående skolen (foreslått kapittel 6).  Vi mener at retten til opplæring og bruk av ASK ikke bør stå separert fra retten til tegnspråk slik det er foreslått i kapittel 11 om tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging, da de to språkene fullt og helt kan sidestilles.

Det å ha et språk er grunnleggende for å ta imot og bearbeide informasjon fra omverdenen på alle livsområder gjennom hele livet, ikke bare i opplæringssituasjoner på skolen. For noen er ASK deres morsmål. Det må av den grunn ikke ses på som et hjelpemiddel eller tiltak for å sikre utbytte av opplæringen, slik det er fremstilt i foreslått kapittel 11. Det må forstås som et språk som utvikles og avanseres gjennom opplæringen, slik at eleven kan tilegne seg kunnskap og gi utrykk for egne synspunkt. Ettersom vi ikke kan se at det er en vesensforskjell mellom ASK og tegnspråk, mener vi at det heller ikke bør skilles mellom disse kommunikasjonsmåtene i ny opplæringslov.

I forbindelse med kapittel 24 i proposisjonen under vurderingen av retten til å kunne kreve individuelt tilpasset opplæring, mener vi at kommunens plikt til å sikre tilfredsstillende utbytte og plikt til å samarbeide med foreldre ikke kan erstatte en rett til å kreve undersøkelse eller vedtak. En rett til å kreve står sterkere for den som har behov for tilrettelegging, enn en plikt for kommunen til å sikre tilfredsstillende utbytte og samarbeid. En slik plikt kan tolkes på ulike måter, og kan bidra til at kommuner konkluderer med at eleven har tilfredsstillende utbytte, uten at det er gjennomførte tilstrekkelige vurderinger.

Når det gjelder kapittel 61 og reaksjoner overfor kommunene, mener NFU at det bør kunne ilegges en dagmulkt til staten eller erstatning til eleven når vedtak ikke blir fulgt opp. Vi ser gjennom vårt arbeid at flere kommuner ikke tar beskjedene fra statsforvaltere og/eller sivilombudet på alvor, og ønsket endring skjer aldri. For at kommunene i større grad enn i dag skal sikre å ivareta sine forpliktelser, bør det åpnes opp for ileggelse av nevnte sanksjoner.

Helt avslutningsvis mener vi at retten til personlig assistanse i SFO bør fastsettes i ny opplæringslov. Slik situasjonen er i dag kan elever ha vedtak om assistent gjennom hele skoledagen, men være uten assistanse i SFO-tiden. Flere av våre medlemmer forteller om at de ikke får tilstrekkelig oppfølging i SFO-tiden, og dersom vi ønsker at SFO skal være et inkluderende tilbud, mener vi at det bør innføres en rett til personlig assistanse i SFO-tiden.

Retten til et inkluderende og tilrettelagt utdanningssystem fremgår av FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 24. Vi mener at våre forslag samsvarer med konvensjonens bestemmelse og formål generelt. Ettersom CRPD nå er foreslått inkorporert i norsk lov, vil det være hensiktsmessig at også den nye opplæringsloven kohererer med denne.

Departementet spurte i forrige runde om loven skal pålegge PP-tjenesten roller og oppgaver knyttet til tilrettelegging for dem som har læretid i bedrift (§ 4-2 fjerde ledd). Resultat er at i Prop 57 vurderer man å greie ut endringer på området på et senere tidspunkt, og dagens lov blir foreslått ikke videreført. (1): HLF mener at dagens lov § 4-2 fjerde ledd (læretid i bedrift) må bli videreført i ny opplæringslov.

Departementet forespurte høringsinstansene om det skal stilles krav om at en lærer som hovedregel skal være til stede i opplæringssituasjonen. Nå foreslår man ikke å lovfeste et slikt krav. Dette vil kunne føre til at assistenter blir for mye alene i klasserommet, og i praksis med ansvaret. (2) HLF mener at det må lovfestes krav om at lærer som hovedregel er til stede i all undervisning.

Inndeling av elevar i klasser og grupper § 14-2. Departementet viderefører kravet om at gruppestørrelsen må være pedagogisk, forsvarlig og trygg. HLF vet at for hørselshemmede elever har gruppestørrelse stor betydning for læring og sosial deltakelse. (3) HLF foreslår tillegg til forslag § 14-2 «Ingen klasser eller grupper skal vere større enn det som er trygt og forsvarleg pedagogisk». Tillegg: I de tilfeller der man har elever med sakkyndig vurdering vurderes det en lavere gruppestørrelse.

Vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring og krav om sakkunnig vurdering § 11-7. HLF støtter FFO i at den foreslåtte ordlyden i § 11-7 andre ledd må endres. «Det foreslås at den sakkyndige vurderingen kan fravikes dersom eleven kan få tilfredsstillende opplæring «på ein annan måte»" i motsetning til dagens formulering der grunngivelsen skal vise hvorfor kommunen mener eleven får et opplæringstilbud som oppfyller retten etter § 5-1. Skolen bør kun ha adgang til å fravike sakkyndige vurderinger der det gir eleven et bedre opplæringstilbud. Foreslåtte formulering er egnet til å gi skolen en hjemmel til å se bort fra velbegrunnede faglige råd fra PPT, og på den måten kan eleven risikere et dårligere opplæringstilbud grunnet andre hensyn. Dagens ordlyd i § 5-4 første avsnitt må derfor bestå. (4) HLF mener at foreslått ordlyd i § 11-7 andre ledd må endres. Formuleringen om at eleven eller foreldrene til eleven kan kreve at skolen gjør undersøkelsene som er nødvendig for å finne ut om eleven trenger spesialundervisning i dagens § 5-4 første avsnitt må videreføres i § 11-7.

Intensiv opplæring § 11-3. Prop 57 støtter ikke utvalgets opprinnelige forslag om intensiv opplæring som en del av den universelle undervisningen og utvidet til alle fag og trinn, i dag er dette en plikt skolen har på 1.-4. trinn i lesing, skriving og regning. Intensiv opplæring i dag er tilfeldig og når ikke presist. Behovet kan oppstå i alle fag og på alle trinn, og tidlig innsats må settes inn så raskt som mulig. (5) HLF støtter utvalgets opprinnelige forslag om å utvide intensiv opplæring til alle fag og trinn, Forslag endring §11-3: må gjelde alle trinn i grunnskolen og alle fag.

Kompetansekrav for den den som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring, forslag § 11-9. HLF støtter FFO sin merknad til § 11-9 for å unngå at kompetansekrav fravikes og at det fremdeles gjøres bruk av ufaglærte assistenter og lærere uten egnet utdanning i individuelt tilrettelagt opplæring. «Vi er redde for at § 11-9 første og andre avsnitt vil ha liten praktisk betydning, så lenge tredje avsnitt blir stående. Vi foreslår i likhet med Barneombudet en alternativ bestemmelse som er lik utvalgets forslag, men der det i tillegg presiseres at unntaket gjelder begge kompetansekravene». (6) HLF sitt forslag til 11-9: Den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring, må oppfylle kompetansekrava for å bli tilsett i lærarstilling, jf. § 17-3, og krava om relevant kompetanse i faget det skal undervisast i, jf. § 17-4.  I vedtak om individuelt tilrettelagd opplæring kan det gjerast unntak frå kompetansekrava i § 17-3 og/eller § 17-4 dersom det vil gi eleven betre opplæring. Slike unntak kan berre gjerast dersom opplæringa skal givast av personar med ei universitets- eller høgskoleutdanning som gjer dei særleg eigna til å vareta behova til eleven».

Pedagogisk-psykologisk tjeneste skal hjelpe skolen i arbeidet med å legge opplæringen bedre til rette for elevene § 11-8. HLF mener det vil være et viktig premiss for god opplæring at de som gjennomfører individuelt tilrettelagt opplæring har kunnskap om elevens utfordringer. I forslag til paragraf 11-8, punkt e) under «kva den sakkunnig vurderingen skal inneholde» står det: «kva kompetanse dei som skal gi opplæring, bør ha, dersom det skal gjerast unntak frå kompetansekrava etter § 11-9 andre eller tredje ledd. En sakkyndig vurdering bør inneholde vurdering av kompetanse til de som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring uavhengig av unntak. (7) HLF har følgende forslag til tillegg til § 11-8 bokstavpunkt e): den sakkunnige vurderingen må ta stilling til hvilken kompetanse de som skal gjennomføre individuelt tilrettelagt undervisning skal ha uavhengig av eventuelt unntak fra kompetansekrav.

Pedagogisk-psykologisk teneste §11-13. For å få en presis sakkyndig vurdering er det viktig at en fagperson med kompetanse på aktuelt diagnosefelt er ansvarlig for vurdering som skrives fra PPT. Hvis PPT ikke innehar aktuell kompetanse må denne hentes fra Statped/andre relevante faginstanser. (8) HLF har følgende forslag som tillegg til §11-13 andre ledd, nytt bokstavpunkt c): en fagperson med kompetanse på aktuelt diagnosefelt må være ansvarlig for vurderingen som PPT skriver.

 Opplæring på tegnspråk – forslag om unntak fra krav i sakkyndig vurdering. Det foreslås at krav om sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten før det fattes vedtak om opplæring i og på norsk tegnspråk ikke videreføres. Departementet mener det for disse vedtak er tilstrekkelig med krav til utgreiing som følger av forvaltningslovens § 17. Dagens regler krever en slik vurdering.

De fleste hørselshemmede som er født med sterkt nedsatt hørsel vil ha mulighet for CI-operasjon, men for å utvikle et godt talespråk må man ha assistert lytte- og taletrening, som bør starte så tidlig som mulig. Det er viktig at talespråk får utvikle seg sammen med tegnspråk der dette er valgt. Hørselsfaglige råd bør være en del av en sakkyndig vurdering. HLF sitt forslag er at man her gjør samme grep som departementet gjør i forslag til §11-7 (første ledd) krav om ei heilskapleg vurdering når det gjelder behov for personlig assistanse eller fysisk tilrettelegging Altså at man også fremmer krav om heilskapleg vurdering når det gjelder hørselsfaglige råd ved vedtak om opplæring i og på norsk tegnspråk. (9) HLF mener det ved forslag om unntak fra sakkyndig vurdering ved vedtak om opplæring i og på norsk tegnspråk må gis hørselsfaglige råd knyttet til talespråk, tegnspråk samt tospråklighet. HLF foreslår følgende ordlyd som tillegg til §11-7 første ledd den sakkunnige vurderinga gir ei heilskapleg vurdering når det gjelder vedtak om opplæring i og på norsk tegnspråk og/eller talespråk.

 Opplæring i og på norsk tegnspråk i den vidaregåande opplæringen § 6-3. I forslag § 6-3 viser man til rett til tegnspråktolk både i første og andre ledd. I dag bruker flere hørselshemmede både tegnspråktolk og skrivetolk, og dette vil bli stadig mer aktuelt i fremtiden. I opplæringsloven bør det være naturlig at retten til tegnspråktolk og skrivetolk sidestilles. (10) HLF fremmer forslag til tillegg i § 6-3, forslag i kursiv: «Elever med høyrselshemming har rett til å få opplæring ved hjelp av teiknspråktolk eller skrivetolk eller til å gå på vidaregående skolar som har opplæring i og på norsk teiknspråk. Elevane som går på ordinære vidaregåande skolar, og som nyttar tolk, kan i tillegg velje å få opplæring i og på norsk teiknspråk. Retten til å gå på vidaregåande skolar som har opplæring i og på norsk teiknspråk gjeld berre innanfor dei utdanningsprogramma og programområde som skolane har tilbod om. Delar av opplæringa kan givast ved hjelp av teiknspråktolk eller skrivetolk». 

FO er fagforeningen for sosialarbeidere. FO organiserer nærmere 35 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.

 

Forslag til ny opplæringslov angir retning for framtidas skole og utdanning. FO mener at lovforslaget inneholder mange gode føringer- ikke minst retta mot elever i videregående utdanning og som en del av fullføringsreformen.

 

FO er opptatt av at lovforslaget svarer opp noen av de utfordringene skolen står overfor i dag. Vi sikter da bla til fortsatt høye mobbetall, økende fraværsproblematikk og skolevegring, mangel på kompetanse og kvalitet i spesialundervisning,  økt trussel og voldsbruk. Mange av disse utfordringene ser vi allerede hos elevene i barneskolen og vi er opptatt av at innsats både knytta til det pedagogiske og det psykososiale skolemiljøet, må ha en sentral plass allerede fra ungene begynner på skolen.

 

I vårt videre høringssvar vil vi konsentrere oss om forslag vi mener omhandler disse utfordringene og hvordan forslaget svarer opp dette. Vårt skriftlige innspill vil derfor i hovedsak omhandle kapittel 12 og skolemiljøet.

 

Kapittel 12 Skolemiljøet til elevene

 

Elever tar med seg hele livet inn i skolen. Hvordan barn har det hjemme og hvor trygg hen er i skole- og klassemiljøet har stor betydning for læring. Det er mange grunner til at barn ikke lærer. De kan bli utsatt for mobbing og utestenging, ha det strevsomt på hjemmebane, ha kognitive utfordringer og/eller føle seg utrygge på skolen. For mange resulterer det i skolevegring og fravær eller utagering og voldsbruk. Dette er et stort problem i dag og bidrar til et dårlig arbeidsmiljø for både elever og lærere.

 

FO er derfor er opptatt av hvordan det nye lovforslaget og særlig kapittel 12 sikrer elever et godt læringsmiljø. Gjennom mange år og i ulike settinger har det vært for lite fokus på skolemiljøet og et fravær av konkrete forpliktende tiltak som bidrar til å fange opp barn som trenger hjelp.

 

I høringa drøfter departementet om det bør stillest krav om andre yrkesgrupper skal ansettes i skolen. Departementet - på linje med utallige utredninger, politiske plattformer og – partiprogram, samt faglige utredninger, mener det er viktig med ulik kompetanse i skolen og at det må bygges lag rundt eleven. Samtidig konkluderer de med at det ikke bør innføres krav om annet enn lærerkompetanse og begrunner det med at et slikt krav blant annet strider mot kommunenes handlingsrom.  Siden vi allerede har en lærernorm så er jo kommunens handlingsrom allerede innskrenket.

 

FO er enig i at både kommuner og skoler skal ha handlingsrom for hvilke grupper de vil ansette i skolen. Men når det ikke formaliseres i lov eller gis klare føringer til skoleledere og -eiere,  er det tilfeldig hvorvidt det bygges gode flerfaglig team rundt elvene. Resultatet blir at noen skoler har ansatt opp til flere miljøterapeuter med sosialfaglig kompetanse, mens andre har ingen, noe som fører til stor variasjon i tilbudet skoler og kommuner gir elever. Vår erfaring er at tiltak som oftest settes inn når noe alvorlig har skjedd framfor å ansette miljøterapeuter for å forebygge hendelser. Å ha ansatte som kan avdekke mobbing tidlig, se etter tegn på uro/ endra atferd, bygge relasjoner og faktisk ha tid og kompetanse til å følge det opp, kan forebygge alvorlige hendelser.

 

Det er bra med aktivitetsplikten som beskrives i §12-4, men for at det skal fungere godt må det være tid, ressurser og ikke minst kompetanse hos ansatte til å jobbe systematisk og faglig med dette. Dette handler særlig å jobbe relasjonelt med barn og foreldre også der det er bekymring knytta til omsorgssituasjon. For eksempel vet vi at det har vært kritikk av skolene for at de har sendt bekymringsmelding til barnevernet ved høyt fravær hos elever. Dette er eksempel på problemstillinger hvor behovet for sosialfaglig kompetanse i skolen blir tydeliggjort.

Vi registrerer at departementet ikke foreslår en forskriftshjemmel om

skolemiljø og begrunner det med at reglene om skolemiljø i opplæringsloven er

relativt detaljerte. Vi er skuffet over at loven ikke er tydeligere på dette og vi etterlyser tydeligere føringer her. Det er helt nødvendig for å sikre et systematisk arbeid rundt det psykososiale læringsmiljøet og systematisk bruk av tverrfaglig kompetanse i skolen.

Kapittel 10- Det beste for eleven, medverknad, skoledemokrati, foreldresamarbeid, skolereglar og plikt til å delta

 

• 10-2 Elevane sin rett til medverknad

Dette støtter vi, men vi mener her at det trengs en utdypning knytta til hvilke sammenhenger og på hvilken måte. For eksempel valg av hvem man vil gå i klasse med ved overganger fra barnehage til barneskole- barneskole til ungdomsskole eller ved ønske om bytte av klasse.

 

• 10-6 Elevane sin plikt til å delta og kommunenog fylkeskommunen sin oppfølgingsplikt Departementet foreslår å lovfeste en plikt for kommunen og fylkeskommunen til å følge opp elever som har fravær fra opplæringen. FO er opptatt av at skolen har kompetanse til å følge dette opp. Det er viktig at man tidlig er opptatt av bakgrunnrn for fraværet og er i tett dialog med både eleven og foreldrene om bakgrunnen. Dette er også et område hvor tverrfaglighet er viktig.

 

Dette kan ofte henge sammen med hvordan barnet har det på skolen og betydningen av et godt skolemiljø - jfr kapittel 12 og hvilke kompetanse og ressurser skolen har for å følge opp fravær på en god måte. Vi støtter oss her til barneombudetser bekymring for både lokale variasjoner og om skolen og kommunen har ressurser og kompetanse til å følge opp disse elevene på en god måte.  Vi er enig med barneombudet i at det bør lovfestes flere krav til skoleeier knyttet til oppfølging av fravær.

 

Kapittel 11 Tilpassa opplæring og individuell tilrettelegging

 

I følge §11-9, må den som skal gi individuell tilrettelagt opplæring oppfylle kompetansekravene som skal til for å bli ansatt i lærerstilling. I flg andre ledd så kan det gjøres unntak fra kravet i §17-3. Unntaket gjelder for personer med annen universitet eller høyskoleutdanning. FO støtter dette forslaget. I tillegg til det som foreslås som eksempler i merknadene (barnevernspedagog, psykolog, logoped, audiopedagog) vil vi særlig trekke fram vernepleiere. Mange elever med store kognitive funksjonsnedsettelser har også helseutfordringer hvor nettopp denne kombinasjonen av helse- og sosialpedagogiske kompetanse er verdifull.

 

 

Med vennlig hilsen

 

 

 

Mimmi Kvisvik                                                             Inger Karseth
forbundsleder                                                             seniorrådgiver

Unge funksjonshemmede har gjennomgått høringsnotatet og gir med dette vår merknad. Merknaden tar utgangspunkt i høringsnotatets siste del «Forslag til lov om grunnopplæringa og den vidaregåande opplæringa» og de ulike paragrafene i lovforslaget.  

Kapittel 11 Tilpassa opplæring og individuell tilrettelegging 

Unge funksjonshemmede støtter videreføringen av begrepet «tilpassa opplæring». I dagens opplæringslov er bestemmelsen om tilpasset opplæring plassert innledningsvis, noe som signaliserer at bestemmelsen er svært viktig og legger overordnede føringer for hele loven. Unge funksjonshemmede ber komiteen legge inn en bestemmelse om tilpasset opplæring i lovens kapittel 1. Videre vil kapittel 11 regulere systemet for tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging.  

§ 11-3 Intensiv opplæring på 1. til 4. trinn

Unge funksjonshemmede er positive til at departementet, etter innspill, har foreslått ordlyden «elever som står i fare for ikkje å ha forventa progresjon» i paragrafens første setning. Vi er derimot kritiske til at elevens samtykke til eneundervisning ikke er inkludert i lovteksten. Denne åpningen vil kunne misbrukes og føre til at elever tas unødvendig ut av fellesundervisningen mot deres vilje. Retten til intensiv opplæring må gjelde for alle trinn, ikke kun 1. til 4. trinn. Dette fordi utfordringer kan oppstå gjennom hele opplæringsløpet, og det er nødvendig at skolen er pliktig til å iverksette tiltak raskt, også for elever på høyere trinn. I høringsnotatet står det at «eit klart flertall […], ønskjer heller ei løysing tettare opp mot forslaget frå utvalget […], som inneber å innføre ei plikt til intensiv opplæring i alle fag og for elevar på alle trinn både i grunnskolen og den vidaregåande opplæringa».  

Unge funksjonshemmede ber komiteen legge inn at intensiv opplæring skal gjelde alle trinn, samt at retten ikke begrenses til lesing, skriving eller regning. Unge funksjonshemmede ber komiteen legge inn elevens samtykke i paragrafens siste setning.  

§ 11-6 Individuelt tilrettelagt opplæring

Unge funksjonshemmede støtter endringen av begrepet «spesialundervisning» til «individuelt tilrettelagt opplæring». Samtidig vil vi understreke at å gjøre om begreper i lovverket ikke løser de største utfordringene med dagens spesialundervisning: manglende kompetanse, lave forventninger, utilstrekkelige ressurser, og ekskludering fra klassefellesskapet. Unge funksjonshemmede mener paragrafen må være tydeligere på at individuelt tilrettelagt opplæring skal være inkluderende. Unge funksjonshemmede ber komiteen legge til at individuelt tilrettelagt opplæring som hovedregel skal gis i klassefellesskapet, samt eleven sine ønsker og behov skal veie tungt i organiseringen av den individuelt tilrettelagte opplæringen.  

§ 11-7 Vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring og krav om sakkundig vurdering

Unge funksjonshemmede er kritiske til den foreslåtte ordlyden i paragrafens andre avsnitt. Det foreslås at den sakkyndige vurderingen kan fravikes dersom eleven kan få tilfredsstillende utbytte av opplæringen «på ein annan måte». Formuleringen gir skolen en hjemmel til å se bort fra velbegrunnede faglige råd fra PPT, og på den måten kan eleven risikere et dårligere opplæringstilbud på grunn av økonomiske hensyn eller andre forhold på skolen. Unge funksjonshemmede mener dagens ordlyd i § 5-4 første avsnitt må videreføres i § 11-7. 

§ 11-8 Kva den sakkundige vurderinga skal innehalde

Unge funksjonshemmede er svært fornøyde med at det i paragrafen om innhold i den sakkyndige vurderingen nå foreslås å inkludere et eget punkt som presiserer hvilken kompetanse de som gjennomfører den individuelt tilrettelagte opplæringen skal ha. Unge funksjonshemmede ber komiteen beholde formuleringen.  

§ 11-9 Kompetansekrav for den som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring

I dag er det alt for mange elever som mottar individuelt tilrettelagt opplæring fra ufaglærte assistenter med lav kompetanse. Konsekvensen er at disse elevene møter lave forventninger, får dårligere faglig utbytte, og ikke får den tilretteleggingen de trenger. Unge funksjonshemmede er derfor tydelige på at det må stilles strengere kompetansekrav til de som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring. Vi er derfor positive til paragrafens første og andre avsnitt.  

Departementet ar imidlertid foreslått å videreføre dagens regler som muliggjør bruk av ufaglærte assistenter i individuelt tilrettelagt opplæring (§ 11-9 tredje avsnitt og § 17-6). Unge funksjonshemmede er bekymret for at § 11-9 første og andre avsnitt vil ha liten praktisk betydning så lenge det ikke er lovfestet at en lærer skal være til stede i undervisningen og at eleven får bedre opplæring med annen kompetanse. I likhet med Barneombudet og FFO foreslår vi en alternativ bestemmelse som er lik utvalgets forslag, men der det i tillegg presiseres at unntaket gjelder begge kompetansekravene: 

§ 11-9 Kompetansekrav for den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring

Den som skal gi individuelt tilrettelagd opplæring, må oppfylle kompetansekrava for å bli tilsett I lærarstilling, jf. § 17-3, og krava om relevant kompetanse i faget det skal undervisast i, jf. § 17-4.  

I vedtak om individuelt tilrettelagd opplæring kan det gjerast unntak frå kompetansekrava i § 17-3 og/eller § 17-4 dersom det vil gi eleven betre opplæring. Slike unntak kan berre gjerast dersom opplæringa skal givast av personar med universitets- eller høgskoleutdanning som gjer dei særleg eigna til å vareta behova til eleven.   

Unge funksjonshemmede er tydelige på at dersom departementets formulering består er vi i realiteten like langt når det gjelder bruk av ufaglærte assistenter og lærere uten egnet utdanning i individuelt tilrettelagt opplæring.  

§ 3-4 Opplæring i og på norsk teiknspråk i grunnskolen

Det foreslås å endre vilkåret for å ha rett til opplæring i og på norsk tegnspråk i grunnskolen. Unge funksjonshemmede ber komiteen inkludere elever med tegnspråk som førstespråk i lovteksten. Dette for å sikre at barn og søsken av tegnspråkbrukere får rett til opplæring i og på tegnspråk, og for å ivareta artikkel 24 i CRPD i tilstrekkelig grad.  

§ 9-5 Overgangen frå grunnskolen til den vidaregåande opplæringa 

Det er positivt at kommunen og fylkeskommunen skal samarbeide for å sikre en god overgang fra grunnskolen til videregående opplæring. Overgangen mellom ungdomsskole og videregående opplæring er spesielt sårbar for elever med tilretteleggingsbehov, og i dag går mye viktig informasjon ofte tapt i overgangen på grunn av manglende samarbeid. Unge funksjonshemmede ber derfor komiteen støtte lovteksten.  

Rettighetsbrudd må få konsekvenser 

For elever med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom er det ikke lovverket som hovedsakelig står i veien for et likestilt opplæringstilbud. Problemet er i stor grad at loven ikke følges. Det er stor forskjell på å ha rett og å få rett. Det er særlig en utfordring at kommunen og fylkeskommunen har stort skjønn i praktiseringen av grunnleggende rettigheter. I tillegg mangler ofte PPT og skolene ressurser og kompetanse til å gi den opplæringen og tilretteleggingen som trengs. Og ikke minst: brudd på opplæringsloven får altfor sjelden konsekvenser for kommunen og fylkeskommunen.  

Retten til individuelt tilrettelagt opplæring brytes dessverre daglig i skolen, ofte uten konsekvenser. I lovforslaget § 12-9 er de sterke reaksjonene i skolemiljøsaker videreført, nettopp på grunn av alvorlighetsgraden i en slik sak. Brudd på retten til individuelt tilrettelagt opplæring får svært store konsekvenser for hele livet til elever med tilretteleggingsbehov. Unge funksjonshemmede ber komiteen om å lovfeste en hjemmel til å ilegge skoleeiere sanksjoner ved alvorlige eller gjentatte brudd på elevens rett til individuelt tilrettelagt opplæring, tilsvarende de sanksjonsmulighetene som er innført ved brudd på et godt skolemiljø. 

LO støtter i all hovedsak det framlagte lovutkastet og har tidligere kommentert på mange positive nye grep for at flere kan delta i og gjennomføre grunnskole og videregående opplæring. Ikke minst i forhold til kompetansebehovene i arbeidslivet, voksnes omstillingsmuligheter og partenes rolle i fag- og yrkesopplæringen. Den nye strukturen gir generelt bedre sammenheng og oversikt. Samtidig er lovteksten forenklet slik at mye av det materielle i bestemmelsene først vil bli klargjort gjennom forskrifter. LO tar derfor forbehold om at forskriftsarbeidet gir den utfyllende klarheten som er nødvendig når loven forenkles. Videre er LO opptatt av arbeidet som regjeringen vil legge fram i tilknytning til Opplæringsloven når det gjelder håndtering av vold og trusler i skolen. I det følgende vil LO kommentere et avgrenset utvalg av lovutkastet der vi mener det kan forbedres:

Grunnskolen - 17.1 Krav om kompetanse i skolen og § 17-6 Bruk av anna personale i opplæringa enn dei som er tilsett i lærarstilling:

LO mener at også andre yrkesgrupper og kompetanse, jamfør «laget rundt eleven», eksplisitt bør nevnes, slik som helsesykepleier, sosialfaglig personale, miljøarbeidere og barne- og ungdomsarbeidere. Dette for å synliggjøre viktige yrkesgruppers plass i skolen.

LO støtter bestemmelsene som har til hensikt å styrke elevenes, og de som har læretid i bedrift, sin medvirkning i egen opplæring. Samtidig må dette følges av rettighet til å ha lærer til stede i opplæringen. LO har tidligere påpekt at bestemmelser omkring faget «Yrkesfaglig fordypning» må sikre at lærer får undervisningstid til å planlegge, følge opp og vurdere elever mens de er i praksis.  Det er lærer som skal gi vurdering i faget. De har ikke vurderingsgrunnlag uten å ha fulgt elevenes utvikling.

22-1 Kven som kan drive private skolar etter lova: LO mener at kommuner må kunne ha rett til å si nei til private grunnskoler, av hensyn til helhetlig kontroll med det samlede skoletilbudet i skolen.

22-5 Privat grunnskoleopplæring i heimen: LO mener at forhåndsgodkjenning fra kommunen og ikke bare meldeplikt (som det foreslås), videreføres ved privat grunnskoleopplæring i hjemmet.  Forhåndsgodkjenning gir større sikkerhet for et forsvarlig undervisningstilbud.

26-1 Kulturskole: LO mener at det for å styrke kulturskolen i det samlede lovverket må det knyttes en mulighet for en forskrift i forbindelse med § 26-1. Vi foreslår derfor følgende tillegg: «Departementet kan gi nærmere forskrift om rammeplan for kulturskolen». Dette for at det på et senere tidspunkt kan vedtas en forskrift for kulturskolen. LO mener det i en slik forskrift til opplæringsloven bør reguleres krav til faglig nivå, kapasitet og nivået for egenbetalingen i kulturskolene.»

I tillegg, til:

11.5.2 Om lova bør omhandle bestemte fag, emne og aktivitetar : «Departementet foreslår å fjerne oppramsinga av kva fag og emne som skal vere del av grunnskoleopplæringa. Det kan argumenterast for at dette er så sentralt at det bør gå fram av lova. På den andre sida fastset læreplanverket kva fag det skal givast opplæring i, og innhaldet i opplæringa. Det er derfor unødvendig å ha med i lovteksten alle fag som grunnskoleopplæringa skal omfatte, slik det står i dagens lov § 2-3 første ledd første punktum» (side 84).

LO mener at det nettopp er behov for å videreføre denne typen felles rammeverk om undervisningen og går mot å fjerne et oppsett av kjernefag.

 Videregående opplæring - 5-5 Rett til omval: LO støtter intensjonen, mener lovteksten gir feilaktig inntrykk av at retten omfatter mange valg. I realiteten er rett til omvalg begrenset til å søke ved den ordinære søknadsfristen, og ikke fritt gjennom skoleåret. I praksis betyr dette rett til ett omvalg – og ikke så mange man ønsker?

16-1 Rådgiving om utdannings- og yrkesval: LO erfarer at mange elever ikke får nødvendig innføring i arbeidslivets rettigheter og plikter før de skal ha arbeidslivet som læringsarena. Norge har ratifisert konvensjon 142 artikkel 3. punkt 2, som omfatter og beskriver slik informasjon. LO foreslår: «Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at elevar i grunnskolen og i den vidaregåande opplæringa får den rådgivinga som dei treng om utdannings- og yrkesval med rettigheter og plikter i arbeidslivet.»

5-2 Studieførebuande og yrkesfaglege utdanningsprogram: I dagens regler er det presisert at fag- og yrkesopplæring normalt omfatter to år i skole og ett års opplæring i bedrift, der opplæring i bedrift kan strekke seg over to år når opplæring blir gitt i kombinasjon med verdiskaping i bedriften. Verdiskapingen gir grunnlag for å utbetale lønn. Departementet legger til grunn at ny lov ikke skal endre det materielle innholdet med blant annet ett års tilskudd til opplæring i bedrift fordelt over 2 år og lønn under verdiskaping. Dette må klargjøres i lov eller forskrift knyttet til §7.1. der departementet foreslår forskriftshjemmel.

5-8 Gratis vidaregåande opplæring: LO mener forskriftshjemmelen ikke må uthule gratisprinsippet i skolen: «Departementet kan gi forskrift om at elevar skal halde seg med læremiddel og digitalt utstyr.»

7-2 Inngåing og endring av kontrakt om opplæring: forslag på tilføyning: Der lærebedrifta er medlem av eit samarbeidsorgan for lærebedrifter, skal fylkeskommunen inngå lærekontrakten saman med lærebedrifta, samarbeidsorganet og den som skal ha læretid i bedrift. 

7-4 Kva rettar og plikter dei med læretid i bedrift har som arbeidstakarar. Tilhøvet til arbeidsmiljøloven: LO opplever at det hos en del lærebedrifter er uklare forståelser om forholdet mellom opplæringstiden og verdiskapingstiden i dagens lovtekst. Det er behov for en klargjøring som gir lærlingene lik behandling: Opplæringen skal foregå i lærefagets alminnelige arbeidstid, slik den framkommer av lov eller tariffavtale. Arbeid ut over opplæringstid/arbeidstid regnes som overtid og godgjøres etter satser i lov/tariffavtale.

7-5 Godkjenning av lærebedrifter: LO er glad for at departementet mener «Fylkeskommunen skal leggje avgjerande vekt på den faglege vurderinga frå yrkesopplæringsnemnda.» LO vil spille inn til forskriftsarbeidet knyttet til §7-5 at lærebedriften må ha egen produksjon i lærefaget for å godkjennes og at opplæringskontor kan være part i lærekontrakten sammen med lærebedrift, fylkeskommune og den som har opplæring i bedrift.

7-8 Tilskot til lærebedrifter: LO vil spille inn til forskriftsarbeidet at godkjent opplæringskontor kan motta tilskudd til lærebedrift når ansvarlig lærebedrift har inngått avtale om det. 

8-1 Rådgivande organ for fag- og yrkesopplæringa: LO er glad for at organene videreføres omtalt i loven.Partenes viktige bidrag i læreplanarbeidet er å sikre god arbeidslivsrelevans gjennom å utøve innflytelse på innholdet i læreplanene. LO mener formuleringen «å hjelpe til i arbeidet» ikke sikrer slik innflytelse over kompetansen som skal utvikles. LO foreslår: "Departementet skal nemne opp læreplangrupper som skal delta i arbeidet med å fastsetje innhaldet i fag- og yrkesopplæringa".

8-2 Yrkesopplæringnemnder: LO er glad for at organene videreføres i loven, og foreslår at også yrkesutvalg nevnes. I det kommende forskriftsarbeidet er LO er opptatt av at sammensetning og oppgaver beskrives ut fra representativitet i det avtagende arbeidslivet og at medlemmene har regional representasjon med mandat fra oppnevnende organisasjon. Videre at paritetsprinsippet videreføres med like antall oppnevnte medlemmer fra partene i arbeidslivet.

18-3 Rett til vidaregåande opplæring for vaksne: LO støtter retten, og at hjemmelen til å utforme forskrift må omfatte ny rett til rekvalifisering i §18-4. Med innføring av en ny rett, vil det være behov for klargjøring av ordningen gjennom forskrift. LO foreslår: Departementet kan gi forskrift om kven som har rett til vidaregåande opplæring for vaksne, om rekvalifisering og om inntaket til opplæringa. Videre at begrepene «yrkeskompetanse» og «sluttkompetanse» defineres i lovteksten på samme måte som begrepene «Kontrakt» og «de som har opplæring i bedrift».

 

Høring - Prop. 57 L (2022-2023) Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova), Stortingets utdannings- og forskningskomité

Høringsnotat fra Norsk kulturskoleråd

Norsk kulturskoleråd er fornøyd med at det i forslaget til ny opplæringslov er så tydelig fastslått at kulturskolen fortsatt skal hjemles i opplæringsloven og at kulturskolen har fått et eget kapittel i loven. Det er også bra at man har lagt inn et eget formål for kulturskolen i loven.

I proposisjonens kapittel 47 er det redegjort for grunnlaget for de valgene som er gjort med hensyn til konkret lovtekst. Med bakgrunn i dette og i Norsk kulturskoleråds høringsinnspill fra desember 2021 vil en allikevel foreslå justeringer og tilføyelser i ny opplæringslov.

Formål

Angående § 26-2 Formålet med kulturskolen.

Norsk kulturskoleråd mener at begrepet aktivitetar slik det er foreslått i lovteksten er et begrep som ikke i tilstrekkelig grad er dekkende for kulturskolens virksomhet. Kjernevirksomheten til kulturskolen er opplæring, og opplæringen gjennomføres av pedagoger som i stor grad er høyt kvalifiserte. Kulturskolen har en avgjørende betydning som grunnleggende forutdanning i utdanningslinjen fra begynnernivå til profesjonell utøvende virksomhet innen musikk og øvrige kunstfag. I Meld. St. 18 (2020–2021) fastslår Stortinget at formålet til kulturskolen er "å gi eit undervisningstilbod av høg fagleg og pedagogisk kvalitet". I tillegg fastslo Stortinget i behandlingen av Meld. St. 18 (2020–2021) at kulturskolens visjon er “Kulturskole for alle”. I dette ligger et omfattende ansvar i forhold til den brede porteføljen til landets kulturskoler, også de delene av kulturskolens virksomhet som kan betegnes som aktivitet. For å ivareta regjeringens ambisjon om at kulturskolen skal være både et opplæringstilbud og en kulturaktivitet ber Kulturskolerådet derfor om at paragrafen formuleres slik: 

• § 26-2 Formålet med kulturskolen

Kulturskolen skal leggje til rette for at barn og unge får opplæring samt moglegheit til å delta i ulike aktivitetar der dei kan oppleve, skape og formidle kulturelle og kunstnariske uttrykk, i eit trygt og godt skolemiljø.

Elevenes arbeidsmiljø

Kulturskolen er i likhet med andre kommunale tjenesteleverandører underlagt lovverk som ivaretar barn og unges rettigheter. Departementets begrunnelse for at kulturskolens elever ikke skal innrømmes denne retten knyttet til en paragraf i opplæringsloven bl.a. fordi det kan være «kostbart og ressurskrevjande» og «krevjande å følgje opp» finner en ikke holdbar. At det i forslaget til § 26-2 fremholdes at elevene skal ha et trygt og godt skolemiljø er slik Norsk kulturskoleråd ser det for lite forpliktende. Kulturskolerådet vil derfor be om at kulturskolen blir omfattet av opplæringslovens kapittel 12 Skolemiljøet til elevane, og at § 12-1 Verkeområdet for kapittelet formuleres som følger:

• § 12-1 Verkeområde for kapittelet

Dette kapittelet gjeld for skolen, leksehjelpordninga, skolefritidsordninga og kulturskolen.

Alternativt til å innlemme kulturskolen i § 12-1 foreslår Norsk kulturskoleråd at departementets opprinnelige høringsforslag blir satt inn som § 26-3:

• 26-3: Læringsmiljø i kulturskolen

Kulturskolen skal arbeide førebyggjande for å sikre at elevane i kulturskolen har eit trygt og godt læringsmiljø med nulltoleranse mot krenkingar som mobbing, vald, diskriminering og trakassering.

Barn og unges stemmer

I Meld. St. 18 (2020–2021) er det å høre barn og unges stemmer et sentralt element. Dette kommer også tydelig frem gjennom BUSK-rapporten, som ble et viktig kunnskapsgrunnlag for Stortingsmeldingen. Norsk kulturskoleråd mener at departementets henvisning til § 100 og § 104 i grunnloven blir for generell i forhold til elevdemokratiet i kulturskolen. En vil derfor foreslå at det legges til en § 26-4 (§ 26-3 om overstående forslag om § 26-3 ikke blir tatt til følge) Elevane sin rett til medverknad:

• § 25-4 (eventuelt § 26-3) Elevane sin rett til medverknad

Elevane i kulturskolen har rett til medverknad i alt som gjeld dei sjølve etter denne lova, og har rett til å ytre meiningane sine fritt. Elevane skal bli høyrde, og det skal leggjast vekt på meiningane deira etter alder og modning. Kvar kulturskole skole skal ha ein plan for elevmedverknad.

Kompetanse

Fundamentet i landets kommunale kulturskoler er pedagogisk virksomhet av høy faglig kvalitet. For Norsk kulturskoleråd er det av vesentlig betydning at dette blir både opprettholdt og forsterket. I ulike myndighetsdokumenter, herunder strategien Skaperglede, engasjement og utforskertrang (KD 2019), Meld. St. 18 (2020–2021) og i tillegg, gjennom dialog med bl.a. Udir og Kunnskapsdepartement, er kulturskolens samarbeid med, og kompetansetilførsel til, grunnskole, sfo og barnehage omfattende tydeliggjort. Slikt samarbeid fordrer formell pedagogisk kompetanse. Norsk kulturskoleråd ber derfor om at det i loven legges til en § 26-5 (§ 26-4 om overstående forslag om § 26-3 ikke blir tatt til følge) som følger:

• § 26-5 (eventuelt § 26-4) Kompetanse i kulturskolen

Kulturskolen skal ha en leiing som er fagleg, pedagogisk og administrativt forsvarleg.

Kommunen skal sørgje for at dei som blir tilsett i undervisningsstilling, har relevant fagleg og formell pedagogisk kompetanse. Kommunen kan fråvike krava til formell kompetanse dersom det er nødvendig fordi skolen ikkje får tilsette i lærarstilling som oppfyller krava. 

Ytterligere føringer for kulturskolen i opplæringsloven

I Meld. St. 18 (2020–2021, ber regjeringen Norsk kulturskoleråd om å vurdere endringer i rammeplanen for kulturskolen i tråd med endringene som blir skisserte i stortingsmeldingen. Med utgangspunkt dette, og i den generelle utviklingen i landets kulturskoler, vil det i fremtiden kunne være behov for tilføyelser til opplæringsloven i forskrifts form. For å være i forkant av slike behov ber Norsk kulturskoleråd om at det legges til rette for at departementet kan gi forskrift/forskrifter knyttet til Kapittel 26 Kulturskole gjennom en egen § 26-6 (§ 26-5 om overstående forslag om § 26-3 ikke blir tatt til følge):

• § 26-6 (eventuelt § 26-5) Ytterlegare forskrifter

Departementet kan gi ytterlegare forskrift knyttet til opplæringslovens kapittel 26 Kulturskole

Om NFFO

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er en medlemsorganisasjon for rundt 5000 faglitterære forfattere og oversettere, hvorav en betydelig andel skriver lærebøker for grunnopplæringen og fag- og lærebøker for universitets- og høgskolesektoren. NFFO ser viktigheten av at elever og studenter har tilgang til lærebøker og fagbøker på alle nivå.

Opplæringsloven og livslang læring

Livslang læring er avgjørende for å sikre enkeltmenneskets og samfunnets utvikling og evne til omstilling. Bøker, spesielt faglitteratur og sakprosa, står i en særstilling når det gjelder kunnskapsformidling og læring, og bidrar til utviklingen av mennesket på alle stadier i livet.  

Opplæringsloven setter rammene for læring i skolen, som igjen danner grunnlaget for læring og lesing i alle livets faser. Vi har fire konkrete innspill til den foreslåtte lovteksten. 

1 - Læremidler må defineres i opplæringsloven, og det må stilles krav til læremidlenes kvalitet 

Gode læremidler er en forutsetning for utvikling av barn og unges lesekompetanse. Lesekompetanse er en grunnleggende ferdighet i møte med et samfunn som i større og større grad krever at den enkelte kan forstå komplekse tekster i møte med arbeidslivet. NFFO mener læremidlenes betydning må løftes frem i opplæringsloven. I Sverige ble det i 2021 lagt frem en læremiddelutredning (SOU 2021: 70, Läromedelsutredningen – böckernas betydelse och elevernas tillgång till kunskap), som gikk inn for at læremidler må inkluderes i skoleloven. Tilsvarende presiseringer bør tas inn i den nye opplæringsloven.  

NFFO støtter forslaget til § 15-3, første ledd, der det defineres tydelig at et læremiddel er laget for bruk i opplæringen, og som dekker vesentlige deler av fagets læreplan. Imidlertid mener NFFO det er et vesentlig poeng at det stilles krav til at læreverk må være kvalitetssikret. Å stille krav til læremidlenes kvalitet sørger for en bevisstgjøring om hva et læremiddel er, og at man kan stille krav om involvering av personer med pedagogisk og faglig kompetanse. NFFO foreslår at kravet til kvalitet bør slås fast i lovparagrafen, og suppleres med en tilhørende forskriftshjemmel.  

NFFO mener

§ 15-3 første ledd bør lyde (forslag til endringer i kursiv):

• Med læremiddel er her meint alle kvalitetssikra trykte, ikkjetrykte og digitale element som er utvikla til bruk i opplæringa, som skal brukast jamleg i opplæringa, og som dekkjer vesentlege delar av læreplanen i faget. 

§ 15-3 forslag til nytt femte ledd bør lyde:

• Departementet kan gi forskrift om læremiddel. 

2 - Plikt til å sørge for læremidler  

Læremiddelsituasjonen i den enkelte kommune er varierende, og ikke alle skoler kjøper inn nye og oppdaterte læremidler som både elever og lærere har behov for på grunn av en presset kommuneøkonomi. Dette gjelder både ordinære læremidler og spesialtilpassede læremidler. Den enkelte lærer har altså ikke mulighet til å velge de læremidlene som passer best for sine elever, det være seg digitale eller trykte læremidler. Resultatet av dagens læremiddelsituasjon er at elevene ikke nødvendigvis får tilgang til læremidler tilpasset deres behov. I SOU 2021: 70 (s. 15) om læremidler i Sverige konkluderes det nettopp med at en konsekvens av ulik tilgang til læremidler er en skjevhet i kompetanse mellom de som har hatt og de som ikke har hatt tilgang til gode og oppdaterte læremidler.  

NFFO mener

• NFFO er glad for at departementet har lyttet til høringsinstansene, og gått inn for å videreføre kravet i gjeldene § 9-3 om plikt til å sørge for nødvendig utstyr, inventar og læremidler i § 15-6. 

3 - Loven må ha et eksplisitt språklig formål 

Skolesektoren er vesentlig i utviklingen og bevaring av den norske språkenes posisjon i samfunnet, og det må tas språkpolitiske hensyn når innholdet i skolene skal utformes. Dette følger også av forarbeidene til den nye språkloven Prop 108 L (2019-2020), punkt 7.4. NFFO er derfor uenig i departementets vurdering om at det er ikke er behov for å innta språkpolitiske forpliktelser i loven, med begrunnelsen at dette allerede følger av språkloven, og at denne loven som hovedregel gjelder for kommuner og fylkeskommuner som skoleeiere. I et lite språkområde som det norske er det vesentlig at man benytter ulike virkemidler for å hegne om språket. I en tid der større og større deler av offentligheten domineres av preges av engelsk, er det etter NFFOs syn viktigere enn noen gang å sørge for både en bevissthet rundt og forpliktelser knyttet til språk og skolens rolle i den språklige opplæringen. 

NFFO mener at følgende endringer må tas inn i lovforslagets § 1-3 (foreslåtte endringer er markert i kursiv): 

(3) Opplæringa skal utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og den felles internasjonale kulturtradisjonen. Opplæringa skal bidra til å styrkje norsk språk, fremje likestilling mellom bokmål og nynorsk og styrkje samiske språk, kvensk og norsk teiknspråk. 

(4) Opplæringa skal gi innsikt i språkleg og kulturelt mangfald og vise respekt for den enkelte si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte. 

4 - Skolebibliotek 

Skolebibliotekene er mange barns første møte med litteratur, og spiller derfor en viktig rolle i å bidra til å skape leseferdigheter. Til tross for bred enighet fra forskere, fagfeltet og politisk hold om skolebiblioteket som en kunnskapsressurs i skolen, er det fremdeles store forskjeller i bibliotektilbudet til norske skolebarn. Gode skolebibliotek stimulerer til lesing og lesing er en viktig forutsetning for læring, og det fordrer at det finnes gode lokaler, lange åpningstider, kvalifiserte ansatte og tilgang på en bredde av litteratur som tar høyde for at barn er forskjellige og har forskjellige behov. Det er derfor vesentlig at krav til skolebibliotek og betegnelsen skolebibliotek har en plass i opplæringsloven. 

NFFO mener 

• NFFO støtter departementets forslag til § 15-5 første punktum, der det slås fast at elevene skal ha tilgang til skolebibliotek  
• NFFO støtter departementets forslag til å videreføre hjemmelen til å gi forskrift om skolebibliotek i § 15-5 andre punktum. 

Effekten av lovfestingen i 2019
Tilbudet som ble sikret for alle elever gjennom lovfestingen i 2019 er foreslått videreført i ny opplæringslov. Det er veldig bra. Etter 2019 har det blitt slutt på usikkerhet, uro og kutt i et verdifullt tilbud for elevene, og pengene som alle kommuner får til overnattingstur går nå til formålet. På det har loven virket etter intensjonen og viser at lovsikringen er viktig å videreføre.

Utilsiktet virkning
Det var ikke meningen ved lovfestingene å redusere kvaliteten på tilbudet gjennom kortere opphold. Det har dessverre skjedd gjennom endring i bestillinger, og det blir gjort med direkte henvisning til lovteksten som angir 3 overnattinger i stedet for 4. Dette ble det advart mot før og under lovfestingsdebatten i 2019. Da ble det også sagt at Stortinget ville følge med på utviklingen og om nødvendig vurdere tiltak for at ikke tilbudet skulle bli svekket i kvalitet og læringsutbytte for elevene. Der er vi nå. Det har skjedd.

Dokumentasjon
Tallene innhentet fra leirskolene viser denne utilsiktede og uheldige utviklingen:
Høsten 2021 fikk 19,5% av elevene kortere 3 døgns opphold. (5495 av 28146 elever)
Våren 2022 var tallet oppe i 27% (8095 av 30018 elever)
Skoleåret 2021/22 var hele 58.164 elever på opphold ved en av de 50 leirskolene som har anbefaling gjennom Norsk Leirskoleforening. Tidligere var det ingen diskusjon om varigheten mandag til fredag. Det har kommet etter lovformuleringen i 2019. Det pedagogiske opplegget er bygget for 5 dagers opphold og denne varigheten er en viktig suksessfaktor for den kvalitet og det læringsutbyttet som har lagt grunnlaget for lovfestingen. (Se begrunnelser nedenfor.)

Den nye loven
Slik loven nå er formulert, undergraves som fryktet det gode tilbudet den var ment å skulle sikre. Derfor er det nødvendig med endring i ordlyden. (Se uthevet skrift nedenfor):
§ 4-6 Skoletur med overnatting
Kommunen skal som ein del av grunnskoleopplæringa tilby elevane leirskoleopphald eller annan liknande skoletur med minst fire overnattingar i samanheng.

- Denne endringen har ingen økonomiske konsekvenser siden eksisterende bevilgning har gått til nettopp 4-døgns opphold. Endringen er derimot nødvendig for å kompensere for at tidligere styrings-incitament til 4 overnattinger er fjernet. Det skjedde når det øremerkede tilskuddet på post 66 ble borte ved lovfestingen i 2019. I dette tilskuddet var det lagt inn en avkorting ved 3-døgns opphold.

- Tilføyelsen «liknande» skoletur bidrar til miljøskifte og bruk av naturen som læringsarena. Hverken det eller varighet 4 døgn gir de tradisjonelle leirskolene noe form for monopol slik det hevdes i høringsvurderingen punkt 36.  Endringen er ikke til hinder for at kommuner kan velge andre tilbud. Det har det alltid vært frihet til, og det vil det fortsatt være.

- Endringen er ikke til hinder for å imøtekomme elever med behov for kortere opphold. For de som av ulike grunner ikke kan delta på hele turen, tilpasses det for både ett-, to- og tre døgns opphold. Slik har det alltid vært og slik vil det selvsagt være uavhengig av om det i loven står tre eller fire overnattinger. 

- Endringen vil derimot forhindre at noen elever får et dårligere tilbud enn andre slik tilfelle er nå. Med formuleringen 4 døgn vil alle få den varigheten enten de er på leirskole eller det er en annen overnattingstur. Endring til fire overnattinger vil sikre kvalitet for alle.

- Loven formulert som nå fører til at forskjellige skoler som er på samme leirskoleopphold kan ha ulike ankomst og avreisedager. Det er så uheldig på flere måter. Det er dårlig gjort overfor de elevene som får kortere opphold. Det skaper støy, oppbruddsstemning og er ødeleggende for den "leirskolebobla" som er så viktig å ha ro rundt. Det ødelegger for det pedagogiske opplegget på leirskolen. Det vanskeliggjør sammensetning av aktivitetsgrupper. Det bryter opp samarbeidsgrupper og sosiale relasjoner.
Kvaliteten svekkes for alle, også for de som er på fullverdig opphold. Det er synd og unødvendig.

Hvorfor varigheten på oppholdet er så viktig:
- Ved saksutredningen til lovfestingen ble det pekt på de mange verdiene ved et fullverdig leirskoleopphold, så som folkehelse, livsmestring, integrering, sosial utjevning, klassemiljø, praktisk læring, naturforståelse, klima og bærekraftig utvikling. Kortere opphold vil svekke utbyttet av tilbudet og dets bidrag i arbeidet med flere store og viktige samfunnsutfordringer.

- Tid er leirskolens kjennetegn og styrke; ved å bringe elevene inn i «leirskolebobla», inn i naturen og med unike muligheter for dybdelæring. Den reduseres ved kortere opphold.

-Lengden på oppholdet er avgjørende for en slik dybdelæring; med tid til varierte opplevelser, ro, refleksjon, innlevelse og forståelse. Det setter varige spor som har betydning for elevenes framtidige valg og livsførsel. Det handler om de mange verdier som leirskoleopplæringen fremmer; for eksempel fysisk aktivitet, bruk og vern av naturen, mestringsopplevelser og troen på seg selv, inkludering, forebygge fordommer og fremmedfrykt, selvstendighet og opplevelsen av å kunne stå på egne bein på veien mot å bli voksen. Alt satt inn i trygge rammer preget av praktisk læring og glede.

- For mange barn tar det tid å bli trygg på et fremmed sted med nye mennesker. Det gjelder spesielt på leirskole borte fra familien; i et nytt miljø, med nye voksne og nye medelever. 
På leirskole ser vi at hjemlengsel-problematikken beherskes stadig bedre utover i uka. Det er en verdifull opplevelse og erfaring for elevene.

- Med første og siste dag som reisedager, reduseres 3 døgns leirskoleopphold fra tre hele undervisningsdager; tirsdag, onsdag og torsdag, til kun to hele undervisningsdager. Det er en stor svekkelse av det tilbudet som lå til grunn for og ledet til lovfestingen i 2019.

- Leirskolens pedagogiske plan og progresjon er bygget opp på 5 dager. Med kortere opphold faller viktige deler av opplæringstilbudet bort og det rammer helheten i opplegget. Siste dagen før hjemreise er gjerne oppholdets hoveddag som det bygges opp mot i første del. Denne dagen blir borte ved en dag kortere opphold. Det er uheldig og ødeleggende både for besøkselevenes utbytte og læring og for leirskolens opplegg og flyt.

- Ulik ankomst- eller hjemreisedag vanskeliggjør deling i skoleblandede grupper som er en viktig faktor i leirskoleopplevelsen og den sosiale læringen. Det må planlegges for to ulike leirskoleløp innenfor samme uke. Det svekker begge.

- Alle elever i Norge bør få et like godt tilbud med tanke på enhetsskolen og likhetsprinsippet.
Det blir feil at noen elever kun får et amputert kortere tilbud.

- Økonomisk sett vil en avkorting av leirskoleuka redusere gevinstene ved investeringen i tilbudet. Det blir mindre utbytte for hver investert krone, og besparelsen på kortere opphold er minimal.

-  Det overføres statlige penger til et 4 døgns leirskoleopphold. Ved bestilling av kortere og billigere turer går ikke pengene til formålet for elevene.

- Usikkerhet rundt varigheten på leirskoleoppholdet gir en manglende forutsigbarhet. Det er unødvendig og problematisk som et lovpålagt tilbud både for skolene som brukere og stedene som skal planlegge for og ta imot elevene.

- Fem sammenhengende dager muliggjør og forsvarer reiser til et nytt miljø lenger unna hjemstedet. Det fremmer læringsutbyttet og ivaretar mangfoldet i tilbudet. Mange leirskoler ligger i utkantstrøk med noe lenger reisevei men med unike kvaliteter. 

§17-10
Undervisningspersonalet på leirskoler er kommunalt tilsatt, uavhengig av leirskolestedets eier- og driftsforhold. Det har vært regulert gjennom §10-3, nå §17-10 i ny opplæringslov. Denne paragrafen har vært og er svært viktig både med tanke på tilbudets pedagogiske kvalitet, sikkerheten for elevene og leirskoleordningens integritet.

Det er avgjørende at elevene sikres tilbudet i ny opplæringslov, og Norsk Leirskoleforening anmoder om at lovformuleringen justeres for å unngå reduksjon i kvalitet og læringsutbytte for elevene.

Fagforbundet er Norges største fagforbund med over 400 000 medlemmer, over 50 000 av de jobber i oppvekstsektoren. 

Vi er den største fagforeningen blant arbeidstakere i barnehagene og skolefritidsordningen og nest størst i skolen. Vår største yrkesgruppe i sektoren er barne- og ungdomsarbeidere.

Fagforbundets viktigste innspill til ny opplæringslov er:

• Det er behov for en egen paragraf for personal som ikke er tilsatt i undervisningsstillinger. Paragrafen bør følge formuleringene fra Hurdalsplattformen om den tverrfaglige innsatsen for å styrke hele laget rundt eleven som er ansatt i skolen.
• Det er behov for en egen paragraf for barn med særskilte behov også i SFO-tiden.
• SFO bør være eget kapittel.
• Det bør formuleres en egen paragraf som beskriver krav til kompetanse og bemanning.
• SFO-lederen må være en del av skolens administrasjon, og ikke inkluderes i bemanningen.
• Den nye opplæringsloven må få en egen forskrift om medisinhåndtering. Den nye forskriften må tydelig definere hva som er helsehjelp og hva som er praktisk hjelp.

Personalet i skolen  

Hurdalsplattformen sier at det er et mål å «(S)tyrkje laget rundt eleven og den tidlege tverrfaglege innsatsen med blant anna barne- og ungdomsfagleg kompetanse, miljøarbeidarar, miljøterapeutar og styrkt skulehelseteneste».

Ny opplæringslov må sikre at laget rundt eleven styrkes. Flere og kvalifiserte ansatte er nøkkelen til en god skole. Derfor mener Fagforbundet at barne- og ungdomsarbeiderens praktisk-pedagogiske kompetanse, må anerkjennes og få sin plass i det pedagogiske arbeidet som fagarbeiderne fortjener. Skoleeier må anerkjenne de ansattes kompetanse og ta den i bruk. Til sammenligning blir fagarbeiderne i helse ansatt som helsepersonell.

• Det er behov for en egen paragraf for personal som ikke er tilsatt i undervisningsstillinger. Paragrafen bør følge formuleringene fra Hurdalsplattformen om den tverrfaglige innsatsen for å styrke hele laget rundt eleven som er ansatt i skolen.

SFO

I dag deltar de fleste barna i SFO. Dette er tid barna er på skolen, som ikke styres av fag- og timefordelingen. De kan jobbe med læringsmiljø, legge til rette for frilek og ha praktiske aktiviteter med mestring som formål. SFO kan være en viktig bidragsyter i å styrke det sosiale felleskapet og læringsfelleskapet ved skolen. Også i tiden fra undervisningen er slutt til elevene blir hentet er det behov for å jobbe med det sosiale miljøet og inkludering. Mange av elevene som rapporterer om mer mobbing i skolen, går eller har gått på SFO. SFO har stort potensialet for den viktige frileken og for praktiske oppgaver som kan gi mange elever viktig mestringsfølelse.

Barn med særskilte behov må ha tilstrekkelig ressurser hele dagen og inkluderes i meningsfulle fellesskap. Barn med behov for tilrettelegging skal også få tilstrekkelig med ressurser i SFO-tiden.

• Det er behov for en egen paragraf for barn med særskilte behov også i SFO-tiden.

Barn med særskilte behov må ha krav på ekstra ressurser også i SFO-tiden. I dag er det flere elever som har 1:1 i undervisningstiden som ikke har ekstra ressurser i SFO-tiden. SFO har få ansatte i forhold til barn, og mange steder er det er det ikke mulig å gi disse barna et godt og inkluderende tilbud. Resultatet blir at barn med ekstra utfordringer håndteres gjennom ekskluderende tiltak der barna ofte segregeres fra de andre. Evalueringen av paragrafen fra 2018 viser at den ikke er tilstrekkelig og må styrkes i ny opplæringslov. Det er derfor behov for en egen paragraf for barn med særskilte behov som knyttes opp mot ekstra ressurser også i SFO-tiden, slik at særlig barn med utfordringer får anledning til å utvikle seg selv innenfor fellesskapet. I dag har elever ingen sakkyndig instans som vurderer behov i SFO-tiden og SFO eller foreldrene har dermed heller ingen faglige råd som kan bidra i vurderingene av behov for tilsyn på SFO.

• Det bør formuleres en egen paragraf som beskriver krav til kompetanse og bemanning.

Det er beklagelig at kompetanse i SFO ikke er utredet nærmere i lovarbeidet. Erfaringene med rammeplanen tilsier at det er behov for å øke kompetansen og bemanning. Et SFO-tilbud som bidrar til et godt og trygt leke- og læringsmiljø krever nok bemanning med ansatte i hele stillinger, som har tid til planlegging, medvirkning, samarbeid og utviklingsarbeid. Det er viktig at hele laget i oppvekstsektoren får tilbud om etter- og videreutdanning. Fagforbundet erfarer at det er utfordrende for kommunene å prioritere ut ifra et reelt kompetansebehov når deler av sektoren er regulert med kompetansekrav. Vi ser ofte at gruppene med kompetansekrav som reguleres i lovverk prioriteres på bekostning av andre grupper som også er nødvendig i skolen.

• SFO bør være eget kapittel.

Et eget kapittel om SFO vil synliggjøre betydningen av SFO, ivareta SFOs egenart, styrke kvaliteten og innholdet. Over 90 prosent av elevene i første klasse deltar i SFO. Tiden barna er i SFO har betydning for opplæringen gjennom etablering av et godt og inkluderende miljø og det sosiale fellesskapet. Potensialet i SFO er stort. Tilsvarende kan et SFO-tilbud som ikke bygger opp om et godt miljø, være til hinder for dette.  Et eget kapittel kan for eksempel bygges opp med egne paragrafer om innholdet i SFO (kvalitet/rammeplan), barns medvirkning (foreldresamarbeid), inkluderende praksis (barn med særskilte behov), overganger, areal (god plass for lek/egnede lokaler), personalet (bemanning og kompetanse) og regler for de lokale vedtektene.

• SFO-lederen må være en del av skolens administrasjon, og ikke inkluderes i bemanningen.

SFO-lederrollen må synliggjøres og styrkes, og det bør også gjenspeiles i opplæringsloven.

Medisinering

• Den nye opplæringsloven må få en egen forskrift om medisinhåndtering. Den nye forskriften må tydelig definere hva som er helsehjelp og hva som er praktisk hjelp.

Vi ønsker at Stortinget legger inn merknad om at det forutsettes at dette legges inn i forskrift.

For spørsmål og nærmere utdyping, kontakt:

May-Britt Sundal, arbeidsutvalget og leder av Leder yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst: May-Britt.Sundal@fagforbundet.no

Susanne Skjørberg, spesialrådgiver: Susanne.Skjorberg@fagforbundet.no

Skolelederforbundet takkar for moglegheita til å kunne komme med høyringssvar på forslaget til ny opplæringslov.

Skolelederforbundet er glad for at vi har fått eit lovforslag som er meir tilgjengeleg, og som er noko meir tilpassa kvardagen i opplæringssektoren. Skolelederforbundet støttar ambisjonen om klarspråk i lovverket, og er samd i at dette kan gjere lova er meir brukarvennleg og kan bidra til styrka rettstryggleik, men samstundes er det ein fare for at lova ikkje tek godt nok vare på rettstryggleiken til lærarar, leiarar og andre tilsette innan opplæring og oppvekst. 

Skolelederforbundet er spesielt glad for eit lovforslag som:

• Setter eleven i sentrum både når det gjeld deltaking, oppfølging og overgangar mellom nivå
• Gjev alle moglegheit til å fullføre vidaregåande opplæring, også vaksne
• Styrkar yrkesfaga

Skolelederforbundet er glad for at lova legg sterkare vekt på det profesjonelle skjønnet, og helsar velkommen lovforslaga som er i samsvar med tillitsreforma og fullføringsreforma. Kapittel 10 i lovforslaget harmonerer også godt med arbeidet til skolen når det gjeld det forskriftsfesta overordna temaet demokrati og medborgarskap.

Samstundes er lova i stor grad framleis prega av detaljert regelstyring. Skolelederforbundet ønsker seg ein skolekvardag der skoleiegarar og leiarar får moglegheita til å ta ansvar, til å delegere avgjerder og til å kunne leie gjennom andre. Det er viktig i ein tillitsreform og viktig for ein leiar.

Overordna, vil Skolelederforbundet peike på at kompetente og motiverte leiarar er ein sentral føresetnad for å sikre god danning og utdanning for barn og unge i skolar og barnehagar. Vi må derfor ha tydelege grenseoppgangar mellom oppgåvene til skole- og barnehageleiarane og skole- og barnehageeigarane. Leiarane treng meir merkantil og administrativ støtte, og ressursar til å styrke laget rundt barn og unge. PROBA sin forsking om etterleving av opplæringslova frå februar 2023, seier mellom anna noko om dette. Det er av stor betydning at dei viktigaste leiarane i landet blir satt pris på!

Skolelederforbundet er også svært opptatt av rektorar og andre leiarar i oppvekst og utdanning skal vere leiarar av profesjonsfellesskapet. Skal dette fungere i praksis, må:

• Ein rektor berre vere rektor på ei skole, ikkje fleire, slik lovforslaget opnar for.
• Det lokale handlingsrommet aukast når det gjeld større fleksibilitet i fag- og timefordelinga, for å ivareta alt som er forskriftsfesta i læreplanverket og i overordna del. Dette bør gjelde både for grunnskole og vidaregåande skole.
• Opplæringslova ikkje vere eit hinder for å rekruttere yrkesfaglærarar.
• Lova vere klårare når det gjeld krav til god kompetanse, kapasitet og administrative støttefunksjonar hjå skoleeigar. Dette har jf rapporten til PROBA vist seg å vere ein akilleshæl når det gjeld etterleving av den gjeldande opplæringslova.
• Det vere eit tydeleg rom for at også leiarar får høve til å utvikle seg fagleg og pedagogisk, sånn at leiarane kan leie og utvikle elevane sitt skolemiljø og læringsarbeid. Dette er avgjerande for å styrke profesjonsfellesskapet og for å utvikle ein god organisasjonskultur ved skolen.

Skolelederforbundet har nokre få forslag til endringar i loven. Det første gjeld § 1-6 Fag- og timefordeling og tilbodsstruktur. Her foreslår vi at andre ledd endrast til:

Kommunen og fylkeskommune kan gi forskrift om at opp til ti prosent av timane i kvart fag kan flyttast til andre fag eller brukast til særskilde tverrfaglege aktivitetar.

Verda er ikkje delt inn i fag. Ei rigid tilnærming til fag- og timefordelinga, vil være eit hinder for å realisere den overordna delen – verdiar og prinsipp for opplæringa. Vi treng tilstrekkeleg fleksibilitet i organisering av opplæringa for å kunne lukkast med samfunnsoppdraget i heile skoleløpet frå 1 til 13. trinn.

Skolelederforbundet meiner og at ein bør gå inn i nokre av kapitla å sjå på rekkefølga til paragrafane, mellom anna i kapittel 11, slik at det blir ei meir logisk oppbygging.

Vi har forstått det slik at det blir ein ny runde i samband med vald, trugsmål og rettstryggleiken til dei som arbeider i skolen, og vil komme attende til dette området ved eit seinare høve. Det same gjeld kapittel 17 om personalet i skolen. Her vil vi likevel peike på at rapporten til PROBA om etterleving av opplæringslova trekker fram ressursar, kapasitet og kompetanse hjå skoleeigar og skoleleiarar, som dei viktigaste hindringane for etterleving av lova. Vi er derfor undrande til at kompetansekrava er svekka og at kompetansekrava til skoleeigarnivå framleis er uklårt.

Skolelederforbundet takkar også for at vi på mange områder er høyrd, og vi ser av drøftingane i proposisjonen at våre standpunkt og erfaringar er teke med i vurderingane, sjølv om ikkje alt er teke til følgje i lovforslaget.

Utdanningsdirektoratet samanfattar rolla til opplæringslova slik:

«Opplæringsloven skal være et solid rammeverk som sikrer alle en opplæring av høy kvalitet, et trygt læringsmiljø, og medvirkning i forhold som angår en selv.»

Det er viktig å hugse på at opplæringslova ikkje berre handlar om regelstyring og kva den einskilde har rett til. Opplæringslova er eit viktig pedagogisk verkemiddel i samfunnsoppdraget til skolen. Dersom  vi i skolen skal kunne lukkast med samfunnsoppdraget vårt, må vi ha eit lovverk som legger rammer for og støtter oss i dette arbeidet. Vi må dessutan ha eit lovverk det er mogleg å etterleve, og ikkje eit lovverk som alle kommunar og fylkeskommunar nå bryt, jf PROBA sin rapport. Dette skjer fordi krav, rettar og detaljstyring er på eit slikt nivå at det ikkje er praktisk mogleg å etterleve lova i praksis.

Skolen treng klåre rammar, men vi som arbeider i skolen treng tillit og handlingsrom. Vi treng eit lovverk som støttar oss i realiseringa av læreplanen, og ikkje er til hinder. Vi treng eit lovverk som hjelper elevane og skolen i det store danningsprosjektet, slik at barn og unge blir rusta til å delta i samfunnet. Vi treng ei lov som i praksis legg til rette for at barn, ungdom og vaksne får god opplæring i eit godt miljø.

 

Stig Johannessen

Forbundsleder i Skolelederforbundet

 

UTREDNING AV EVENTUELLE LÆREVANSKER

Dysleksi Norges rapport om utredningspraksis (https://dysleksinorge.no/rapport-om-utredningspraksis/) viser at halvparten av elevene med dysleksi fikk sine vansker påvist på ungdomsskolen eller senere. Rapporten viser også store geografiske forskjeller og kjønnsforskjeller. Dysleksi Norge mener at den nye opplæringsloven må bidra til at utredningspraksis i Norge blir bedre.

I opplæringsloven av 1998 kommer det frem at utredning av eventuelle lærevansker skal være en del av den sakkyndige vurderingen (§5-3).

I det nye forslaget foreslås det å lovfeste fem minimumskrav til hva en sakkyndig vurdering skal inneholde (§11-8). Utredning av eventuelle lærevansker er ikke en av dem. Departementet sier likevel at det er dekket av punktet som sier at det skal gjøres en vurdering av hvorfor eleven ikke har, eller kan få, et tilfredsstillende utbytte av opplæringen.

Dysleksi Norge er uenig. Dette er ikke tydelig nok.

FORELDRE OG ELEVENS RETT TIL Å KREVE

I opplæringsloven av 1998 kommer det frem at foreldre eller eleven selv har rett til å kreve at de nødvendige undersøkelser gjøres for å finne ut om eleven har behov for spesialundervisning (§5-4).

I det nye forslaget foreslås dette punktet fjernet. 

I merknaden kommer det frem at hvis eleven selv, eller en forelder, mener at eleven ikke har et tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen, kan de kreve at kommunen eller fylkeskommunen gjennom et enkeltvedtak tar stilling til om eleven har krav på individuelt tilrettelagt opplæring (tidligere spesialundervisning). I merknaden står det også at det er et vilkår at det foreligger en sakkyndig vurdering før det kan fattes vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring.

Dysleksi Norge mener at ordlyden i merknaden er god, men at den burde fremgått direkte av lov.

RETT TIL UTREDNING UAVHENGIG AV SPESIALUNDERVISNING?

Dysleksi Norge har foreslått at retten til utredning burde gjøres uavhengig av retten til spesialundervisning (nå individuelt tilrettelagt opplæring). Vi mener det ville bidratt til en inkluderende skole og å redusere behovet for spesialundervisning, men likevel sikre at elever med spesifikke lærevansker får tilgang til nødvendig hjelp. Vi opplever at dette er intensjonen med bestemmelsen som gir skolen plikt til å følge med på utviklingen til elevenes utbytte og sette inn tiltak sammen med presiseringen av PPTs plikter til forebyggende arbeid. Men vi opplever likevel at dette ikke i stor nok grad er sett i sammenheng med en utredning av eventuelle lærevansker.

For en elev som har en uoppdaget lese- og skrivevanske, matematikkvanske eller språkvanske, er det altså en forutsetning å finne ut hva eleven strever med for å gi riktig hjelp.

Hvorfor det? Kan ikke skolen være så inkluderende at særtiltak blir overflødige?

Det hadde vært kjempefint! Men et slikt ideal mangler rett og slett løsninger på noen praktiske utfordringer.

Vi opplever det som ganske ukontroversielt at elever med spesifikke lærevansker har rett på tilrettelagt eksamen, lese- og skrivestøttende teknologi, lydbøker, karakterfritak i sidemål, o.l. Samtidig ville det vært mer kontroversielt å foreslå disse tiltakene for alle elever. Det finnes flere tiltak man gir til noen elever, rett og slett fordi man anerkjenner at vanskene deres er alvorlige og ikke minst vedvarende. Det er altså fortsatt behov for å ha en måte å skille ut hvilke elever som har behov for slike tiltak.

Noen elever med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker trenger spesialundervisning (nå individuelt tilrettelagt opplæring). Mange elever klarer seg fint uten, så lenge de får kompensert for vanskene sine. Det forutsetter likevel at vanskene deres er oppdaga. Disse elevene faller fortsatt mellom to stoler i forslaget til en ny opplæringslov. Det kunne vært unngått ved å sikre elevene en rett til utredning av eventuelle lærevansker.

KOMPETANSEKRAV

Dysleksi Norge mener, i likhet med blant annet FFO og Barneombudet, at det er nødvendig å presisere at unntaket fra kompetansekravene i både §§17-3 og 17-4 bare gjelder dersom unntaket vil gi eleven bedre opplæring.

Når unntaksbestemmelsene benyttes er det viktig med et tett faglig samarbeid mellom den fagpersonen som planlegger, gjennomfører og evaluerer den individuelt tilrettelagte opplæringen og læreren for klassens ordinære tilbud slik at det blir en god sammenheng i tilbudet som gis.

Norsk hjemmeundervisningsforbund (NHUF) setter pris på de foreslåtte innstrammingene i forhold til dagens opplæringslov. Både innføringen av meldeplikt for privat hjemmeundervisning og innstrammingen i kommunenes tilsynsplikt. Vi mener dette sikrer barns opplæringsrett samtidig som det verner om de barna som av ulike grunner må tas ut av skolen med umiddelbar virkning. 

39.5.3 Kvar opplæringa skal gå føre seg 

Argumentasjonen for at privat hjemmeopplæring skal foregå folkeregistrert adresse er forvirrende. 

Departementet skriver at : «Departementet legg til grunn at kommunen og foreldra har god kommunikasjon om gjennomføringa av tilsynet.» Men i setningen før skriver de «Det vil vere vanskeleg for kommunen å føre tilsyn med opplæringa dersom kommunen ikkje veit kvar barnet får slik opplæring.» 

Dersom kommunikasjonen er god vet vel kommunen hvor barnet får opplæring? 

Fokuset på at opplæringen skal skje på folkeregistrert adresse kan skape problemer for folk som tradisjonelt lever nomadisk, som samer og rom. 

Inkurie i § 22-5 Privat grunnskoleopplæring i heimen?

Departementet skriver: «Departementet meiner, som opplæringslovutvalet, at overordna del av læreplanverket berre delvis passar for denne opplæringsforma. Det er derfor tilstrekkeleg at formålet med opplæringa gjeld.»

Det gir ingen mening å pålegge familier som hjemmeunderviser at de skal bruke samme mengder timer på fagene som en gjør i skolen. Det er nettopp det som er en av fordelene med privat hjemmeundervisning at en kan tilpasse tidsbruken etter barnets sterke og svakere sider. Og til enhver tid jobbe dypere med fag etter barnets interesser snarere enn etter hvilket klassetrinn de er på. 

Allikevel skriver departementet videre: «Departementet foreslår at det, som i dag, skal vere krav om at opplæringa må vere i samsvar med læreplanar for fag og fag- og timefordelinga, sjå forslaget til § 1-4 andre ledd og § 1-6 første ledd.» 

«§ 1-6 Fag- og timefordeling og tilbodsstruktur

Departementet gir forskrift om kor mange timar med opplæring elevar i grunnskolen skal ha, kor mange timar som skal brukast til kvart fag, og korleis timane skal delast mellom trinna.»

Vi mener derfor at § 1-6 første ledd bør strykes fra § 22-5. 

39.5.5  - Tilsyn

Vi respekterer at Departementet foreslår å vidareføre at kommunen kan kalle barnet inn til særskilde prøvar som ledd i tilsynet. Vi mener allikevel at det må bemerkes at tilsynet må skje med respekt for foreldrenes pedagogiske tilnærming og med utgangspunkt i det enkelt barn. Vurderingen av hjemmeundervisningen og elevens læring og progresjon må være tilpasset måten hjemmeundervisningen og læringen har skjedd på.

Bygghåndverk Norge (BHN) er en frittstående arbeidsgiverorganisasjon for ulike landsforbund innen bygghåndverk stiftet i 2022 av Malermestrenes Landsforbund og Byggmesterforbundet. Medlemmene er typiske små- og mellomstore håndverksbedrifter og BHN har derfor interesse av å gi innspill til Utdannings- og forskningskomiteen gjeldende de effekter forslagene gir for yrkesfagutdanningen.

For medlemsbedriftene er det avgjørende å ha tilstrekkelig tilgang til fagarbeidere og her er lærlingeordningen av avgjørende betydning. De senere årene har fagopplæringen og rekrutteringen til yrkesfag vært inne i en mer positiv trend.

BHN støtter forslagene som sikrer rett til å fullføre videregående utdanning og at dette ikke er tidsbegrenset. Videre forslagene om rett til å ta flere fagbrev, skifte fra studiespesialisering til yrkesfag og rett å bytte flere ganger før fylte 19 år. Disse forslagene er også egnet for å styrke rekrutteringen til yrkesfagene.

Lovforslaget innebærer imidlertid større endringer i ordningen med opplæringskontor enn hva som fremstår formålstjenlig.  

BHN støtter en klarere regulering av opplæringskontorenes virksomhet, men vil legge til at modellen med opplæringskontorer, som hadde sin fødsel i bygghåndverksbransjene i 1967, i all hovedsak er vellykket. Det er åpenbart at de fleste kontorer har bidratt til en vellykket utvikling av yrkesfagutdanningen i Norge. Tjenesten dekker rundt 15 000 lærebedrifter med ca. 40 000 yrkesfagelever som utgjør hele 80 % av de som tar yrkesfagutdanning.

Kontorene har også spilt en avgjørende rolle ved å følge opp lærlingene ute i bedriftene, flytte dem til andre bedrifter ved behov og gi særlig tett oppfølging av ett økende antall elever som står i fare for å falle fra underveis i utdanningsløpet. Dette var bakgrunnen for at Stortinget i forbindelse med behandling av Meld. St. 21 (2020-2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden, vedtok å lovfeste opplæringskontorene og forsterke opplæringskontorenes funksjon som bindeledd mellom skolen og lærebedriftene.  

I lovforslaget er det lagt opp til at opplæringskontorene skal bli en ren tjenesteleverandør uten forutsigbar grunnfinansiering. Dette omtales i proposisjonen som å «snu pengestrømmen», slik at lærlingetilskuddet skal gå til bedriften. BHN mener at premissene for dette forslaget er feil. Det minnes om at det er frivillig for bedriftene å tilslutte seg opplæringskontor, og altså fullt mulig å stå utenfor å motta lærlingestøtten direkte. Ordningen med utbetaling av lærlingetilskuddet til opplæringskontorene er altså en ordning som bransjen selv har valgt og hovedsakelig finner å være velfungerende. Lovforslaget innebærer altså ikke en endring av eksisterende regulering, men ett nytt inngrep i en ordning bedriftene har funnet hensiktsmessig.

Skal opplæringskontorene fylle rollen også i fremtiden, herunder være med å ivareta de utfordringer som fremkom under behandlingen av Fullføringsreformen, må kontorene gis fullmakter, sikres nødvendig finansiering og bli part i lærekontrakten sammen med opplæringsbedrifter. Uten den nødvendige forutsigbarhet som dette vil gi, settes kontorene i spill og med mulige konsekvenser som ikke er hensyntatt.

I tillegg til at lovforslaget tilknyttet opplæringskontorenes rolle er svakt, viser BHN til at forslaget om utvidelse av fylkeskommunenes oppgaver ikke er tilstrekkelig begrunnet. Det er åpenbart at det må til en betydelig ressurstilførsel når fylkeskommunene skal overta oppgaver som opplæringskontorene nå utfører. Videre mangler det en analyse hvorledes fylkeskommunen skal oppnå nærhet og samarbeide med bedriftene tilsvarende det opplæringskontorene har etablert.

Som nevnt representerer BHN bedrifter i SMB-segmentet og bransjer med lange tradisjoner innen yrkesfagutdanningen, i en næring som har en betydelig andel av de elever som velger yrkesfag. Tilbakemeldingen på lovforslaget er bl.a.:

• Bedriftene har i over 50 år deltatt frivillig i ordningen med opplæringskontorer, og disse 15 000 lærebedrifter har ikke uttrykt ønske om å endre ansvar og økonomi.
• Opplæringskontorene har, i motsetning til fylkeskommunene, nærhet til bedriftene.
• Bedriftene har liten tiltro til at fylkeskommunene vil kunne levere tjenester på samme nivå som fungerende opplæringskontorer hvor bedriften har direkte eierskap og innflytelse.
• Bedriftene har tillit til at opplæringstilskuddet fordeles mellom opplæringskontoret og medlemsbedriften etter en fordelingsnøkkel de selv har vært med å vedta.
• Opplæringskontorene er sentrale i å følge opp bedriftene. Videre å ta tak i utfordringene med de «svake» elevene, får dem utplassert i bedriftene, rotere elevene mellom bedrifter ved behov og ha tett oppfølging underveis.
• Bedriftene vil, hvis lovforslaget vedtas, velge de sterkeste elevene og velge bort de svakeste. Dette med den konsekvens at rekrutteringen reduseres betydelig og frafallet underveis i utdanningsløpet øker.
• Ved å snu pengestrømmen vekk fra opplæringskontorene rammes særlig de mindre bygghåndverksfagene som fylkeskommune ikke har ressurser til, og da særlig hardt i distriktene. Bedrifter i alle bygghåndverksfag understreker at alle fag er helt nødvendige og understreker avhengigheten av hverandre i byggeprosessen.

Bygghåndverk Norge (BHN) mener at lovforslaget innebærer en svekkelse av en velfungerende ordning for yrkesfagelever og opplæringsbedrifter. Vi støtter en sterkere innramming av opplæringskontorenes virksomhet, forutsatt at de gis nødvendige fullmakter, sikres finansiering og blir part i lærekontrakten sammen med opplæringsbedrifter.

Kommentarer til ny opplæringslov

Fellesforbundet har mange medlemmer innen private bransjer med yrkesfaglig kompetanse. Vi er opptatt av en god rekruttering av skoleungdommer til yrkesfagene gjennom lærlingemodellen. Videre er vi opptatt av en god voksenopplæring både på videregående nivå og høyere yrkesfaglig utdanning på teknisk fagskole. Vi har fulgt arbeidet frem til nytt lovforslag med stor interesse, og har bidratt med innspill ved en rekke anledninger gjennom eget forbund, LO, Samarbeidsrådet for yrkesopplæring (SRY) og gjennom samarbeid med NHO-fellesskapet.

Det er svært positivt at den nye loven gir en generell utvidet rett til videregående opplæring. Etter gjeldende rett går det et skarpt skille ved 19 år for ungdommer med rett og voksne over 19 år. Voksne har enten rett på begrensede vilkår, eller ikke noe rett i det hele tatt. Det innebærer at de må gjennomføre et opplæringsløp til formell kvalifikasjon som privatister med de kostander og ulemper det medfører. Dette i stor kontrast til det skrikende behovet hele arbeidslivet har for fagfolk.

Med ny lov skal retten lede til sluttkompetanse uansett alder. Det innebærer en mulighet til å ta omvalg og rekvalifisere seg som yrkesutøver, for eksempel ved å ta fagbrev nummer to. Her er det viktig at det legges til rette for at man kan ta teori og avlegge fagprøve i hele bredden av lærefag, også de små. Den utvidede retten står sterkest for unge voksne under 24 år, noe som synes rimelig. Loven bruker noen begreper som yrkeskompetanse og sluttkompetanse. Arbeidslivet må sikres en felles forståelse av disse begrepene.

Det er også viktig at kvaliteten i fagopplæringen opprettholdes. En rett til å sluttføre et løp gir ikke automatisk rett til å bestå en fagprøve, men veien dit blir lettere fordi kostnadene for opplæringen går fra den enkelte arbeidstaker og bedriften og over på det offentlige. Samtidig vil det åpenbart medføre et behov for flere ressurser til den offentlige voksenopplæringen i fylkene. Denne bør organiseres og bygges ut med kapasitet tilpasset en økende etterspørsel.

Loven legger også opp til en større fleksibilitet i voksenopplæringen, blant annet gjennom å legge til rette for modulbasert opplæring. Dette kan være hensiktsmessig for arbeidstakere i noen lærefag. Samtidig er Fellesforbundet godt fornøyd med praksiskandidatordningen som har eksistert i lengre tid og gitt titusentalls arbeidstakere fag-/svennebrev basert på sin arbeidspraksis, supplert med et komprimert teorikurs til fagprøve. Det er ikke nødvendigvis mange flere veier til målet vi trenger, men heller en styrking av de ordningene vi har, blant annet bedriftenes evne til å tilrettelegge for fagprøve for ansatte i full jobb.

Partene er opptatt av at arbeidslivets samarbeidsorganer i fag- og yrkesopplæringen: SRY, de faglige rådene og fylkenes yrkesopplæringsnemnder ivaretar sitt hjemmelsgrunnlag og mandat i loven, og at partene fortsatt sikres stor innflytelse. Det er videre viktig at ikke nyanser og begreper forsvinner som følge av forenklinger. Samtidig er noen grad av forenklinger hensiktsmessige, blant annet samlende begreper for kandidater under opplæring. Utkastet synes å ivareta partsorganenes rolle og innflytelse på en god måte.

Opplæringskontorene skal ikke reguleres som lærebedrift, men bli en form for et samarbeidsorgan for lærebedrifter. Det beskrives som en tydeliggjøring av ansvarsforholdet der selve opplæringen foregår og der lærlingen har sitt arbeidsforhold. Fellesforbundet har, sammen med LO og NHO, gitt innspill til Kunnskapsdepartementet der vi mener det er hensiktsmessig at loven ikke begrenser opplæringskontorenes mulighet til å være kontraktspart i læreforholdet, slik at de kan motta lærlingetilskuddet direkte der dette er avtalt med medlemsbedriftene som eiere.

Skriftleg innspel til munnleg høyring Prop, 57 (2022-2023)

Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (Opplæringslova)

 

ISAAC Norge er ein frivilleg organisasjon som jobbar for å sikre barn, unge og vaksne med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) likeverdige rettar som andre i det norske samfunnet.

Vi erkjenner at ASK-brukarar er spesielt sårbare i forhold til utanforskap og diskriminering grunna manglande talespråk, og for mange også manglande talespråkforståing. Mange har også andre store og samansette funksjonsnedsettingar når det gjeld motorikk og kognisjon.

ISAAC Norge jobbar for at kvar einskild skal få dei beste føresetnader til å leve eit fullverdig liv ut fra sine mulegheiter ved å kunne delta i demokratiske prosessar og kunne gi uttrykk for meiningar, ønskje og behov. Vi vil at dei skal kunne delta i sosiale, faglege og kulturelle fellesskap, kunne samtale og drøfte med andre i fellesskapet.

For at ASK-brukarar skal få rettane sine er det trong for at det offentlige spelar på lag og legg til rette for likeverd i samfunnet sine felles strukturar. I denne samanheng ved å sikre deira rett til opplæring gjennom Opplæringslova.

 

 

ISAAC Norge støttar at ASK-paragrafene vert vidareført i ny opplæringslov

• §11-12 og 19-7 : Alternativ og supplerande kommunikasjon,
• 11-5: Fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemiddel. Innføring av rett til nødvendig opplæring av slikt utstyr vil ha stor betydning for dei som treng ASK.
• 11-4: Personleg assistanse

 

ISAAC Norge meiner at vidareføring av ASK-paragrafen med tillegg er heilt nødvendig for ei god tilrettelegging og høve til reell deltaking i skolen.

Forslag om ny paragraf i kapittel 3: Val av skriftspråk og særskilde språkrettar i grunnskoleopplæringa

Når du er ASK-brukar er språk/kommunikasjonsformene så spesielle at for å erstatte tale treng du særskilte språkrettar.

ISAAC Norge meiner at ASK- brukarar må få særskilt opplæring i sin språk-/kommunikasjonsform, og få dette regulert gjennom kap. 3 i Opplæringslova. Både teiknspråkbrukarar og dei som nyttar punktskrift er sikra rettar i dette kapitlet.

ASK- brukarar må lære og bruke spesielle formar for språk. Dette krev særskilt språkopplæring, og blir ikkje lært om der ikkje vert laga eit alternativt språkmiljø. Det inneber at teamet rundt eleven har kompetanse på og vektlegg å vere språkmodellar både når det gjeld bruk av og betydning av språket i form av ASK. Denne opplæringa er avgjerande for at dei skal kunne kommunisere, utvikle seg og utnytte læringspotensialet sitt.

Dessverre er det framleis mange som trur at ved opplæring i ASK er det tilstrekkeleg med teknisk/operasjonell opplæring. Dei manglar kunnskap om det som er spesielt når det gjeld språkleg og sosialt innhald når språket har ei alternativ form, og at ASK-brukarar treng særskild opplæring i dette. I Rapport: «Om utredning av behov for tilleggstimer for elever som benytter alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) i grunnopplæringen» oktober 2021 frå Udir og Statped, står det under kap 5, hovedutfordringer: «På et generelt grunnlag ser det ut som at elever som har behov for ASK i liten grad får spesifikk ASK-opplæring. De får oppfølging i ADL, fag og kommunikasjon, men ikke språkopplæring, eller opplæring i bruk av kommunikasjonsform og eventuelt kommunikasjonsmiddel spesielt».

For å sikre tilfredsstillande språkopplæring for ASK- brukarar, ber vi derfor om at lova får eit nytt punkt i kapittel 3: Elevar som treng ASK har rett til opplæring i og på ASK.

 

Rett til tilleggstimar i ASK

I Prop.57 (2022-2023) kap 26.5.2 Vidare utgreiing om tilleggstimar til opplæring i ASK.

ISAAC Norge registrerer at Departementet ikkje foreslår tilleggstimar til opplæring i ASK.

På bakgrunn av utgreiing frå Udir og Statped om evt. trong for dette, meiner Departementet likevel (26.5.2) «at det kan vere gode grunnar til å innføre tilleggstimar for elevar som bruker ASK. Det er likevel fleire spørsmål som må vurderast og greiast nærare ut før det eventuelt blir innført ein slik rett i opplæringslova. Det må mellom anna vurderast om og eventuelt korleis retten skal avgrensast, korleis ein skal få tilstrekkeleg med pedagogisk personale som har kompetanse, og dei økonomiske og administrative konsekvensane».

ISAAC Norge er samd med Departementet i at innføring av rett til tilleggstimar for elevar som brukar ASK  må greiast ut , og ber om at politikarane gjer vedtak om at arbeidet med å greie ut dette startast opp snarast.

 

Utarbeiding av nasjonal veileder

På bakgrunn av vurderingar gjort i rapporten frå Udir og Statped i oktober 2021, ber ISAAC Norge om at det blir gjort eit vedtak om utarbeiding av ein nasjonal veileder i undervisning i og på ASK.

Rappporten seier følgjande:

«En nasjonal veileder i og på ASK, tilsvarende som for elever med behov for punktskrift mm, vil kunne bidra til mer likeverdig opplæring og systematisk oppbygging av fagområdet. Innholdsmessig bør det synliggjøres hvilke områder som bør vektlegges for de ulike funksjonelle hovedgruppene av elever som bruker ASK, hvordan legge til rette for et godt språkmiljø, gi opplæring i bruk av alternative kommunikasjonsformer og planlegge og forberede hvordan elevene kan uttrykke seg, samt planlegge og tilpasse innholdet i undervisningen for at elevene skal kunne lære med sin kommunikasjonsform. Strukturen som er opprettet i veilederen for elever som er blinde og sterkt svaksynte er god, og kan være et godt utgangspunkt for opplæringen som bør gis for elever som har behov for ASK. En eventuell veileder bør deles inn i ulike delområder, synliggjøre eventuelle hjelpemidler, og romme nivåer for måloppnåing. Den bør også være inndelt etter ulike målsettinger rettet mot de ulike funksjonelle hovedgruppene, og mål og innhold må knyttes opp mot Kunnskapsløftet, LK20. «

Om kompetanse

Kapittel 17 i Opplæringslova

• 17-1: Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for rett og nødvendig kompetanse i skolen.
• 17-4: Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at dei som er tilsett i lærarstillingar har relevant kompetanse i dei faga dei skal undervise i.

 

ISAAC Norge saknar ei spesifisering i lova i forhold til elever med særskilte behov for opplæring i språk- og kommunikasjonsformer og krav til kompetanse hos den som gir opplæring i dette. Den som skal gi undervisning i ASK og/eller tilpasse andre undervisningsfag for ASK-brukar, må ha språkutviklingskompetanse, digital og teknisk kompetanse i tillegg til ASK-kompetanse.

Kompetanseparagrafene i opplæringslova sikrar ikkje ASK-brukarar rett til kompetent lærar i ASK, eller ein kompetent lærer for å tilpasse anna undervisning for ASK-brukar. Dette meiner vi er med på å undergrave ASK-brukar sin rett til reell deltaking i skolen.

 

Kapittel 15 i opplæringslova

I kapittel 11 om tilpassa og individuelt tilrettelagt opplæring finn vi ASK-paragrafen. Den gir elevar rett til opplæring i og på ASK.

I kapittel 15 finn vi at opplæringsspråk skal vere norsk, samisk eller norsk teiknspråk. Vi saknar ei presisering av at elevar med særskilte språk- og kommunikasjonsrettar skal ha undervisninga si og bruke sitt språk/kommunikasjonsforma si i alle fag. Når vi i ISAAC Norge presiserer dette, er det fordi vi har fortellingar og erfaringar som tilseier at ASK-brukarar ofte vert nedprioritert i forhold til å bli møtt på kommunikasjonsform og tilrettelegging med ASK i skolen.

 

ISAAC Norge 10/04- 2023

Jenny Sorterup Hysing                                                                                                           Bente Johansen

Rettighetsgruppa                                                                                                                  Rettighetsgruppa

ISAAC Norge                                                                                                                           ISAAC Norge