Folkehelsemeldinga - Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar

Som bruker- og interesseorganisasjon innenfor psykisk helse, er vi takknemlige for regjeringens folkehelsemelding. Vi synes imidlertid at det er oppsiktsvekkende at det ikke skrives noe om livskvaliteten for den mest utsatte, stigmatiserte og marginaliserte gruppen i et folkehelseperspektiv. Mennesker med merkelappen alvorlig sinnslidelse (herunder mennesker med diagnosen schizofreni, bipolar lidelse og andre psykosediagnoser) har en forventet levealder i snitt 25 år lavere enn normalbefolkningen. Ifølge OECD rapporten (2019) kommer Norge dårligst ut av alle landene nevnt i rapporten i forhold til overdødelighet.

Det står at det er et mål for regjeringen å utvikle mer kunnskap om årsaken til psykiske plager og virkningsfulle tiltak. Det er ikke her skoen trykker. Problemet er at den forskningsbaserte kunnskap som foreligger, i liten grad blir anvendt i forbindelse med opphold ved psykiatrisk avdeling. De tilbys i liten grad turer ut i naturen, samtaleterapi eller annen alternativ terapi (hesteassistert terapi, musikkterapi etc.).

FN og WHOs arbeid med et paradigmeskifte innen psykiatrien

Det fremgår av folkehelsemeldingen at FN ikke har satt opp konkrete mål for resultater for psykisk helse, det kan isolert sett være riktig. Det må imidlertid bli vektlagt at FN ber om et radikalt skifte i behandlingspraksis. Dette fremkommer i WHOs nyeste veileder (Guidens on community mental health services: promoting person-centred and rights-based approaches, 10. Juni, 2021). Her anbefaler WHO at vi går bort fra all tvangspraksis i psykiatrien, herunder tvangsmedisinering. Veileder sier vi må over til personsentrert og rettighetsbasert tilnærming i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og CRPD, med vekt på brukermedvirkning og fritt og informert samtykke. CRPD er FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og er ratifisert av Norge og skal i nær fremtid inkorporeres i menneskerettsloven. Denne omleggingen er i tråd med hva Hvite Ørn og andre brukerbevegelser internasjonalt har arbeidet for i mange år.

En folkehelsekatastrofe skapt av feilslått behandling

Til tross for hederlig innsats fra tidligere helseminister Bent Høie og mangeårig iherdig kamp fra brukerorganisasjonene gjennom blant annet Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp, har vi hatt en særdeles endringsresistent psykiatri. Både i Norge og internasjonalt arbeides det fortsatt etter den såkalt biomedisinsk modell med medikamenter som eneste effektive behandling.

Norge ligger på uføretoppen for personer med psykiske lidelse. Hvis en person blir «behandlet» på norsk lukket avdeling, er det 77 % sjanse for at vedkommende aldri kommer tilbake i jobb. Dersom en person får diagnosen schizofreni og behandles av den offentlige psykiatrien i Norge, er det 90 % sjanse for at vedkommende aldri kommer tilbake til jobb eller studier. Til sammenligning er det der det blir brukt svert lite medikamenter som med metoden Åpen Dialog¹  i distriktet Nord Lappland i Finland, der 85 % av pasientene kommer tilbake til jobb og studier.

Dagens situasjon er at psykoserammede mennesker utsettes for omfattende og systematisk diskriminering, lovbrudd og menneskerettighetsbrudd. Den alvorligste diskrimineringen er mot psykoserammede som i praksis er fratatt retten til å velge behandlingstilnærming. De som nekter en behandling de vet vil skade dem, blir nesten uten unntak sperret inne og medisinert/tvangsmedisinert med antipsykotika.

I det offentlige helsevesen er det ytterst få plasser for psykoserammede som ønsker medikamentfri behandlingstilnærming og det meste av utviklingen innenfor terapeutisk behandling av psykoserammede har skjedd utenfor det offentlige helsevesen. Mange har funnet god nytte i alternativ behandling og psykoterapiformer som gestaltterapi, psykosyntese, og ulike traumeforløsningstilnærminger.

Ulovlig tvangsmedisinering og menneskerettighetsbrudd

I 1981 ble det med forskrift i Lov om psykisk helsevern fastslått at tvangsmedisinering bare kunne skje der den «med stor sannsynlighet» enten kunne føre til helbredelse eller vesentlig forbedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngikk en betydelig forverring av sykdommen». Dette kravet ble videreført i 1999. Dette skulle sikre at EMK artikkel 3 ikke brytes, den forbyr tortur, umenneskelig eller annen nedverdigende behandling.

Med den lave sannsynligheten for bedring på mindre enn 20 % for antipsykotiske medikamenter stadfestet av både Paulsrud utvalgets (NOU 2011:9) og Østenstadsutvalgets (Tvangslovutvalgets, NOU 2019:14), har lovens vilkår aldri vært oppfylt. I praksis har det vært praktisert ulovlig tvangsmedisinering i over 40 år.

Den internasjonale juristkommisjonen avdeling Norge (ICJ), representert ved tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, sendte sammen med brukerorganisasjoner innen psykisk helse med flere et opprop til Stortinget i 2019. Det fremføres krav om at Stortinget må iverksette gransking av denne ulovlige tvangsmedisineringen og tilby de mange tusen mennesker som har blitt rammet av denne ulovlige praksisen oppreisning og kompensasjon.

Forskning med stadig sterkere bindinger

Vi ser en stor utfordring med forskning på psykisk helse fordi den ikke er fri, men i økende grad finansiert av legemiddelindustrien hvor løsningen er å finne i et medikament. Forskningen er derfor riktigere å anse som produktutvikling enn uavhengig forskning som innehar grunnleggende etisk standarder og følger grunnleggende forskningsprinsipper. Det er svært bekymringsverdig at denne form for produktutvikling flagger under begrepet vitenskap og stikker av med nesten alle forskningspengene innen helse. Dette har ført samfunnet inn på en farlig utvikling med ensidig og dårlig behandlingskvalitet for mange pasienter. Istedenfor å innrømme at produkt med høy prestisje og oppblåste hypoteser ikke holder mål, trikses det med både matematikk og begreper for å få produktet godkjent og likevel ut på markedet. Farepotensialet med diagnoser overdrives og skadevirkningene av medikamentene underrapporteres. Når forskningen kontrolleres av økonomiske markedskrefter, gagner ikke forskningen folkehelsa men de multinasjonale forretningsimperienes profitt. Vi vil si at overforbruket av legemidler i Vesten har skapt en folkehelsekatastrofe.

Generelt overforbruk av medikamenter er den tredje største dødsårsaken i vesten  

For oss er det overraskende at mediene ikke slår stort opp at medikamenter i vestlige land faktisk anses å være tredje største dødsårsak² – etter hjerte- og karsykdom og kreft! Dette er dokumentert av den anerkjente medisinprofessor Peter C. Gøtzsche^3. Vi savner en omfattende politisk debatt om tryggheten av visse medikamenter.

Konklusjon

Det vil være av stor folkehelsemessig betydning om Storting og regjering tar fatt på utfordringen fra WHO, avvikler den biomedisinske tvangspsykiatrien og erstatte den med en personsentrert, rettighetsbasert, vitenskapelig fundamentert og human psykiatri. Ref: “Guidance on community mental health services: Promoting person-centred and rights-based approaches” som ble lansert 10, juni 2021.

Hvite Ørn ønsker i likhet med andre brukerorganisasjoner å bistå lovgiver og myndigheter med arbeidet mot målet som er skissert i WHOs veileder. Av hensyn til alle de mennesker som hver dag befinner seg i alvorlige livskriser, haster det å komme i gang med arbeidet. Vi finner oss ikke lenger i at psykiaternes profesjonsinteresser og legemiddelindustriens profittjag rammer våre medlemmers helse. Vi mener denne folkehelsemeldingen må ha ambisjoner om å få slutt på disse alvorlig helseskadelige forhold vi har gjort rede for her – nå og for all fremtid.

Lenker: 

^{1 -} https://developingopendialogue.com/open-dialogue-finland/

^{2 -} https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4046551/

^{3 -} https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_G%C3%B8tzsche

Høringsnotat fra Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst til høring om Stortingsmelding 15 (2022–2023) Melding til Stortinget Folkehelsemeldinga Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar

Utjevning av sosiale helseforskjeller løftes frem som den viktigste prioriteringen på tvers av innsatsområdene i folkehelsemeldinga. Det er en viktig målsetning.

Meldingen er omfattende, men inneholder relativt lite om helse- og omsorgstjenestenes bidrag når det gjelder behandling og rehabilitering. Noe som er svært viktig også i et folkehelseperspektiv.

Det står i meldingen at: Det er eit mål for regjeringa å redusere forskjellar
mellom grupper i samfunnet og auke moglegheitene den enkelte har til å forbetre den sosioøkonomiske situasjonen sin, slik at alle kan oppnå det fulle helsepotensialet sitt.

For å oppnå dette er det viktig at ikke helsetjenestene i seg selv bidrar til å øke forskjeller. Forebygging er viktig, men det er også likeverdig tilgang på gode tjenester uavhengig av økonomi og bosted.

Vi savner søkelys på behandling og rehabiliteringen som folkehelsefremmende tiltak. Helsetjenestene våre er for tiden under sterkt presset. Det er mangel på kapasitet i spesialisthelsetjenesten, fastlegeordningen har utfordringer og det er mangel på sykehjemsplasser mange steder. Vi har nylig sett hvordan helsehusene i Oslo sliter med å levere forsvarlige tjenester og det er kjent hjemmetjenesten sliter med å rekruttere kvalifiserte ansatte, for å nevne noe. Fra hele den offentlige helsetjenesten rapporteres det om slitne og utbrente ansatte. Ansatte opplever at de mangler kompetanse og nok tid, mange sier at de går fra jobb med dårlig samvittighet og en følelse av å ikke strekke til.
Systemet er svært presset på alle nivåer. Pasienter opplever at de må slåss for å få nødvendig helsehjelp, køene er lange. Pårørende og pasienter kan oppleve at de er i en kamp mot systemet. Noen sier at de nesten opplever systemet som mer belastende enn selve sykdommen. At manglende tilgang på gode helsetjenester i liten grad er omtalt finner vi påfallende.

Lav sosial og økonomisk status kan påvirke folkehelsen og den enkeltes helse negativt, men det omvendt er også tilfelle. Det er like viktig i et folkehelseperspektiv å vurdere hvilke konsekvenser sykdom kan ha for menneskers sosioøkonomiske situasjon. Sykdom i familien kan også påvirke de pårørendes sosioøkonomisk situasjon negativ. Sykdom kan også påvirke omsorgsevnen og muligheten til å følge opp barn. Barn som vokser opp i familier preget av sykdom og dårlig økonomi kan komme i en krevende situasjon, kanskje med foreldre som har liten omsorgsevne eller med omsorgsoppgaver i ung alder. Det er grunn til å stille spørsmålet; kanskje det i mange tilfeller er dårlig helse som fører til dårlig økonomi, lav deltagelse i arbeidslivet og frafall i skolen i stedet omvendt?

Å sikre god helsehjelp til alle må være en del av folkehelsearbeidet, og de økonomiske støtteordningen til familier som rammes av sykdom er svært viktige. Fokuset på pårørende er også påfallende fraværende, spesielt når det i meldingen fremheves at vi ønsker å unngå at sosioøkonomiske forhold går i arv.
 
Det er krevende for mange å være pårørende og svært mange pårørende ender med dårlig helse selv. Pårørendeperspektivet er veldig lite berørt. Det legges nå opp til at så mye som mulig av helse- og omsorgstjenestene skal tilbys i kommunene og gjerne i pasientens eget hjem. Eldre skal også bo hjemme så lenge som mulig. Pårørende må ta stadig mer av omsorgsoppgavene. Ikke alle har pårørende og ikke alle pårørende har like store ressurser. Denne politikken er egnet til å øke de sosioøkonomiske helseforskjellene.

Et todelt helsevesen kan bli et stort folkehelseproblem
Stadig flere, spesielt de med høy sosioøkonomisk status, de som er noenlunde friske og har fast arbeid, tegner helseforsikringer og benytter seg av private helsetilbud uten lange ventetider. Et stadig mer todelt helsevesen vil motvirke målet om å utjevne sosiale helseforskjeller og i stedet føre til økende forskjeller. At helsepersonell forlater den offentlige helsetjenesten til fordel for den private, kan også bidra til at det offentlig tilbudet på sikt ikke bare får stadig lengre ventetider, men også blir av dårligere kvalitet. Noen vil kunne betale for den aller beste behandlingen og de nyeste og beste medisinene, mens andre må vente og får medisiner som virker dårligere og gir flere bivirkninger.

Rapporten omtaler ikke risikoen ved et todelt helsevesen, som vi lenge har sett konturene av. Helprivate helsetjenester etablerer seg i stadig økende omfang. Utredningsavdelingen i Stortinget hentet i forbindelse med et representantforslag fra Rødt (Representantforslag 149 S (2022–2023) Fra: Seher Aydar, Hege Bae Nyholt og Geir Jørgensen) frem tall når det gjelder private sykehus i Norge som viser at antallet har økt fra seks i 2001 til 42 i 2021.

Fra et folkehelseperspektiv der utjevning av sosiale helseforskjeller er målet må dette være en alarmerende utvikling. Vi synes det er en mangel ved meldingen at denne utfordringen ikke adresseres.

Hjemmesykehus og hjemmebehandling - vil trolig føre til økte helseforskjeller
Vi er også bekymret for den store satsingen på såkalte hjemmesykehus og behandling i hjemmet med mer bruk av ambulerende team og så videre. Dette vil også forsterke sosiale forskjeller siden forutsetningene i ulike hjem vil være svært forskjellige. Det er stor forskjell på hjemmesykehus i en villa på Jar i Bærum og i en trangbodd leilighet med tre generasjoner under samme tak i Oslo. Familiesituasjonen til pasientene vil også være svært forskjellig, noen bor alene og er ensomme, noen bor i konfliktfylte hjem - kanskje til og med vold, rusmisbruk og omsorgssvikt. Vi kan ikke se at de sosiale konsekvensene av disse utviklingsplanene for helsetjenestene som er utredet eller vurdert eller utredet.

Vi mener at en storstilt utrulling av hjemmesykehus må bli gjenstand for en grundig vurdering og politisk debatt og beslutning før noe slikt eventuelt gjennomføres. Det er en svært omfattende reform det legges opp til fra de regionale helseforetakenes side nå. De nye sykehusene som bygges vil ikke ha tilstrekkelig kapasitet til å håndtere oppgaveveksten fremover dersom det ikke gjøres politiske grep som sikrer kapasiteten. Da vil hjemmesykehus, privatisering og todeling av helsevesenet tvinge seg frem av nødvendighet.

Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst Lene Haug, leder

Våre innspill refererer til kapittel 5.5. som omhandler studenters psykiske helse.

Introduksjon

Vi fagskolestudenter er en mangfoldig gruppe. Noen av oss har tilsvarende livssituasjon som universitets- og høyskolestudenter, men majoriteten blant oss er eldre studenter som kommer fra arbeidslivet. En naturlig følge er at 70% av oss studerer deltid, og flere tar desentraliserte studier som er nett eller samlingsbasert. Snittalderen er 32,5 år. Det at vi studerer deltid betyr at flere er i jobb. Alderen innebærer også at vi ofte har andre forpliktelser som barn, hus, bil osv. Relativt sett kommer flere av fagskolestudentene fra hjem uten foreldre med akademisk utdannelse. 

Resultatene fra SHoT (2022), som også Stortingsmeldingen refererer til, viser at en høy andel av fagskolestudentene opplever lav livskvalitet og sliter med psykisk uhelse. Det som tynger mest med tallene fra SHoT, er den høye andelen som har forsøkt å ta sitt eget liv – så mange som 8% av fagskolestudentene. Blant kvinnelige fagskolestudenter er andelen på hele 11 %. 

Færre fagskolestudenter enn studenter generelt oppsøker hjelp for både fysiske og psykiske plager. Fagskolestudenter opplever å ha lavere tilgang på tilbud som fremmer det psykososiale i nærområdet. Som en del av utfordringen her, vet vi at mange av oss ikke har tilgang til en studentsamskipnad. Vi ønsker derfor at Stortinget understreker at alle studenter har rett til medlemskap i en studentsamskipnad og at regjeringen må bidra til å sikre dette med de virkemidlene regjeringen har til rådighet.

Mer kunnskap kan ikke være eneste tiltak!

Det er i seg selv positivt at regjeringen ønsker mer kunnskap om årsakene til psykisk plager blant studenter. Men vi synes det er svært uheldig at det å søke mer kunnskap er det eneste tiltaket som følger. Det er mye vi vet virker, og vi ønsker derfor å foreslå andre tiltak i tillegg.

Pandemimidler med god effekt må videreføres

Midlene som ble tildelt for å igangsette sosiale lavterskeltilbud under pandemien viste seg å ha stor positiv effekt. Dette kan vi lese ut fra resultatene fra studiebarometeret for fagskolestudentene og tilbakemeldingene studentene melder til oss. Det som var ekstra positivt med disse, var at de var tilgjengelig for alle studenter uavhengig hvilken institusjon de var koblet til eller om de tilhørte en samskipnad eller ikke. Når mange ikke har tilgang på tilbudene via samskipnader, er dette noe som bidrar til å dekke de av oss dette gjelder Vi mener derfor at Stortinget må presisere at regjeringen må gjennomføre følgende tiltak: gjennom bevilgning av midler sørge for å reetablere og styrke de sosiale lavterskeltilbudene som ble etablert under pandemien. Dette vil bidra til et vesentlig bedre grunnlag for å styrke studenters psykiske helse generelt, og fagskolestudentenes psykiske helse spesielt. Dette fordi det motvirker ensomhet og de utfordringene det kan medføre og ikke være knyttet til en studentsamskipnad.

Vi ser det som vesentlig å styrke kontakten mellom samskipnad, studieinstitusjon og kommune for å samkjøre og strategisk informere om de tilbudene som finnes slik at studentene vet om det sikkerhetsnettet som befinner seg i rundt dem. Vi ser at denne kontakten ofte er helt eller delvis fraværende i dag, og vi håper derfor at Stortinget er tydelig på at regjeringen må pålegge alle partene å styrke dette samarbeidet.

I tillegg må lavterskeltilbud for psykisk helse bygges ut i større omfang enn i dag. Vi vet også at ventelistene for å få psykisk helsehjelp i dag er altfor lang, så her må kapasiteten og tilgjengeligheten økes betraktelig i alle kommuner. Her mener vi det kan være en ide å vurdere ulike modeller for lavterskeltilbud hvor roller og profesjonskrav ikke nødvendigvis trenger å følge etablerte mønstre.

Forebyggende psykisk helse

Studieinstitusjonene, kommunene og samskipnadene må legge til rette for gode møtearenaer og andre tiltak som bidrar til forebyggende psykisk helsearbeid.

Det må også i sterkere grad, både hos samskipnadene og kommunene, satses på digitale lavterskeltilbud for å nå de desentraliserte studentene som i dag ikke har mulighet til å benytte seg av de eksisterende samskipnadstilbudene. Dette gjelder særlig lavterskel psykisk helsehjelp.

Med den økende andelen nettstudenter og mengden desentraliserte studiesteder ser vi også behovet for å etablere en egen digital samskipnad. Dette gir mulighet til å rendyrke de digitale tilbudene som finnes i dag, og gjøre de enda mer tilpasset de av oss som studerer på nett. Vi mener derfor at Stortinget må pålegge regjeringen å følge opp med følgende tiltak: utrede muligheten for etablering av en ren digital studentsamskipnad.

Økonomien determinerer helsa

Ifølge Levekårsundersøkelsen for studenter 2021 (2022) har en fagskolestudent nærmere 50 arbeidstimer i uka, om vi legger sammen tid brukt på arbeid og studier. Dette er tall ingen arbeidstaker ville akseptert. Ofte kombinerer fagskolestudenter dette med familie og barn, og kanskje gamle foreldre de skal ta seg av. Det gir ofte en helt uholdbar situasjon som går sterkt utover helse, og først og fremst psykisk helse.

At slike arbeidsuker er påkrevd for å sikre basale behov gjør noe med etablerte studenters psykiske helse. Disse utfordringene kunne vært løst med en vesentlig bedre studiefinansiering.

For de fagskolestudentene som ikke har familie er ofte ensomhet en utfordring. Som meldinga også påpeker er det å forebygge og redusere ensomhet noe som bidrar til bedre psykisk helse og livskvalitet. I denne sammenheng er det åpenbart at en altfor dårlig studiefinansiering bidrar til ensomhet da det å være sosial, gå på treningssenter, gå på kafe, møte venner ute for en kaffe eller en øl, trene, ta yogatime, gå til legen osv. koster penger! Mangler du penger til slike grunnleggende forebyggende og sosiale aktiviteter på grunn av dårlig studiefinansiering, høye matvarepriser og dyr bolig, ja da får du ikke gjort det. Denne meldingen tar utgangspunkt i helse og ulikhet, og skal legge vekt på determinanter. Vi vet altfor godt fra nasjonal og internasjonal forskning at økonomien er en meget sterk determinator for psykisk helse, og inntekt ligger øverst på Verdens helseorganisasjon (WHO) sin liste over helsedeterminanter (Social determinants of health (who.int)¹). Det er derfor ikke godt nok at stortingsmeldingen ikke behandler studentenes økonomiske situasjon, og ikke foreslår som et tiltak for å bedre studentenes psykiske helse at studiefinansieringen økes betraktelig.

ONF foreslår derfor et nytt effektivt tiltak for å bedre studentenes psykiske helse og ber Stortinget pålegge regjeringen å: Knytte studiefinansieringen til grunnbeløpet i folketrygden og øke den til 2G.

¹ - Lenke: https://www.who.int/health-topics/social-determinants-of-health#tab=tab_1

Til Helse- og omsorgskomiteen

Actis er en ideell paraplyorganisasjon på rusfeltet. Vi jobber på vegne av våre 36 medlemsorganisasjoner for å forebygge og redusere skadene forårsaket av alkohol, narkotika og pengespill. 

I Hurdalsplattformen står det at «forebygging og helsefremmende arbeid må skje på alle samfunnsområder». Dette mener Actis også kommer frem i Folkehelsemeldingen. Videre adresseres flere viktige utfordringer knyttet til alkohol, narkotika og pengespill, men vi har likevel følgende kommentarer til Folkehelsemeldingen: 

Folkehelsemål for rusfeltet

Alkohol

Det er positivt at hovedprioriteringene i alkoholstrategien skal videreføres til 2030, men regjeringen uttrykker i Folkehelsemeldingen at det vil bli vanskelig for Norge å nå målet om 20 prosent reduksjon i skadelig bruk av alkohol innen 2030. 

Actis mener det finnes flere ulike tiltak som kan iverksettes for å redusere det totale alkoholkonsumet ytterligere. For eksempel kan en mulig løsning være å overføre taxfreesalget av alkohol til Vinmonopolet. Vinmonopolet er et av våre viktigste alkoholpolitiske virkemidler for å begrense og hindre skader fra alkoholbruk. Det er derfor viktig at Vinmonopolet ikke blir svekket. En høy omsetning av alkohol til fordel for taxfree skader Vinmonopolet politisk og økonomisk. 

Alkoholavgiftene er et effektivt og målrettet middel for å redusere de alkoholrelaterte skadene i samfunnet. Et annet tiltak for å redusere det totale alkoholkonsumet kan derfor være å redusere kvoten ved grensehandel. Lavere innførselskvoter og overføring av taxfree-ordningen vil trolig bidra til å redusere det uregistrerte forbruket i samfunnet.

Folkehelsestrategier

Actis støtter regjeringens vurdering om at det må gjøres en særlig innsats med å redusere tredjepartsskader ved alkoholbruk, hvor særlig barn og unge er utsatt.  En Oslo Economics-rapport utarbeidet på vegne av Actis, Blå Kors og Av-og-til kom frem til at konsekvensene alkoholkonsumet har for pårørende, koster det norske samfunnet opp mot 17,2 milliarder årlig. Å leve tett på noen med en alkoholbrukslidelse kan ha store konsekvenser for psykisk helse og livskvalitet.

Kunnskap om risiko – merking av alkohol

Actis synes det er positivt at helseminister Ingvild Kjerkol har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å komme med konkrete forslag til merking av alkohol. Vi håper forslagene vil innebære både helsemerking og merking av ingredienser og næringsinnhold i alkoholholdig drikk, slik at forbrukerne vet hva de drikker og hvilke konsekvenser det har for helsen.

Spillavhengighet som folkehelseproblem

Man regner med at mellom 300.000 og 400.000 nordmenn er direkte eller indirekte påvirket av spillavhengighet. Disse fortjener å bli tatt på alvor og få nødvendig hjelp, både den som er avhengig og de pårørende.

Actis støtter forslaget om fremleggelse av Stortingsmelding om trygg digital oppvekst, og regjeringens ønske om en gjennomgang av forbrukervernet til barn i digitale medier.

Actis mener det i denne sammenheng også må settes mye sterkere fokus på lootbokser og pengespillreklame, da forskning viser at det er en sammenheng mellom pengespillproblemer og lootbokser, og at det er de samme mekanismene som trigges.

En befolkningsundersøkelse gjennomført av Universitetet i Bergen i 2019 viste at de som allerede har problemer med pengespill eller dataspill har mer enn 200 prosent sannsynlighet for å rapportere problemer rundt lootbokser. Vi vet alt for lite om langtidseffekten av lootbokser, og spesielt hvordan dette kan påvirke de unge som etter hvert kan spille ordinære pengespill. Dette og det at de eneste som ønsker lootbokser er pengespillselskapene selv, så ser vi ingen grunn til at lootbokser ikke bør forbys. Det er viktig å være føre var, så det lønner seg å forebygge fremfor å reparere skadene i ettertid.

Forebygging

Eldre

En utfordring som ikke blir nevnt i Folkehelsemeldingen er at eldre drikker stadig mer, og den eldre befolkningsandelen i Norge er voksende. Vi vet at fysiologiske endringer fører til at kroppen med alderen håndterer alkohol dårligere. Eldre er derfor ekstra utsatt for skadevirkningene av alkohol og legemiddelmisbruk. Alkoholbruk øker dessuten risikoen for fall og ulykker.  Alkohol virker inn på over 60 lidelser som eldre er ekstra utsatt for.

Kompetansen om eldre og alkohol i kommunehelsetjenesten må økes gjennom målrettet innsats. Hver kommune/bydel bør ha en person som er ansvarlig for kompetanseheving blant de ansatte i helsetjenestene.

Forebyggings- og behandlingsreformen

Actis har store forventninger til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen og vi gleder oss til å se innholdet i stortingsmeldingen i 2024. Forebygging er jobb nummer én, og klarer vi å forebygge, vil det gagne samfunnet. Samtidig må samfunnet tilrettelegge for at de med en rusavhengighet får et verdig liv. Vi må også tilby et mangfoldig og kvalitetssikret behandlingstilbud og god oppfølging for dem som har vært rusavhengige eller har sonet i fengsel.

Rusundervisning

Actis mener Folkehelsemeldingen bør gi klare føringer for hvordan barn og unges kunnskap om rusmidler og skadevirkninger skal forbedres.

Dagens rusundervisning varierer i stor grad fra kommune til kommune og skole til skole. I forbindelse med nye læreplaner er folkehelse og livsmestring blitt innført som et tverrfaglig tema, men det er ikke innført konkrete læringsmål for rusmiddelkunnskap. Det kan ikke være opp til den enkelte skole å velge hva de skal gjøre i det rusforebyggende arbeidet.

For å oppnå økt kunnskap om rusmidler og rusmidlenes virkninger vil det være viktig med en konkretisering av kompetansemålene for rusmiddelundervisningen. I tillegg må det utarbeides alderstilpassede, kvalitetssikrede, nasjonale standarder for rusundervisningen, både på grunnskolenivå og i den videregående utdanningen. Foreldre bør også brukes mer som en ressurs i det rusmiddelforebyggende arbeidet.

Lokal alkoholpolitikk

Å drikke alkohol blir vanlig i stadig flere sammenhenger i samfunnet vårt. Det er viktig at det finnes alkoholfrie soner der barn, ungdommer og voksne kan være sammen uten alkohol. Vi vet at mange sliter med eget eller andres forhold til rus. Ifølge en Opinion-undersøkelse utført på vegne av Actis i 2021, oppgir én av fem har opplevd å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet. Kvinner og personer mellom 18 og 29 år er klart overrepresentert blant dem som har opplevd negative konsekvenser av andres alkoholbruk.

Actis synes derfor det er positivt at regjeringen i årets Folkehelsemelding ønsker å forsterke og utvikle arbeidet med alkoholfrie arenaer ytterligere.

Et viktig mål er også at trafikken skal være rusfri. En fjerdedel av dødsulykkene i trafikken skyldes ruspåvirkning. I tillegg blir mange hardt skadd. I Folkehelsemeldingen nevnes ikke redusert rusbruk som avgjørende for trafikksikkerheten. Vi mener det må arbeides målrettet med blant annet kunnskapsformidling om rus i trafikken gjennom bruk av landsdekkende holdningskampanjer mot ruskjøring.

Nasjonal finansiering av brukerutstyr

Rene nåler, kanyler, filter og kokekar er utstyr som kommunene er lovpålagt å dele ut til injiserende rusavhengige som del av smittevernloven og nasjonal overdosestrategi. Andelen kommuner som deler ut brukerutstyr har vært stigende de siste årene, men ifølge tall fra 2021 er det over 80 kommuner som ikke deler ut. I disse kommunene var det 23 narkotikarelaterte dødsfall i 2021.

Actis har tatt til orde for en nasjonal finansiering av brukerutstyr, slik at alle kommuner er sikret å få brukerutstyr til utdeling. 

Forebygge vold og overgrep

Actis mener det er positivt at regjeringen understreker at risikoen for å både bli utsatt for og for å utøve vold og overgrep øker ved rusmiddelbruk og at det gjennom en aktiv rusmiddelpolitikk og den kommende forebyggings- og behandlingsreformen vil arbeides videre for å redusere omfanget av vold og overgrep i samfunnet.

Med vennlig hilsen Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan

Aktivitetsalliansen avgir herved vårt høringsinnspill til Folkehelsemeldingen, med fokus på skole, arbeidsplass, hverdagsstyrke til egenomsorg og bedre bruk av aktivitet som medisin.

Kort om Aktivitetsalliansen

Aktivitetsalliansen består av Den Norske Turistforening, Skiforeningen, Syklistenes Landsforening, VIRKE aktiv helse, Norsk Sportsbransjeforening, Roede og Gjensidigestiftelsen. Til sammen representerer vi nesten 1 million medlemskap.

Vårt mål er å fjerne hindringer og legge til rette for mer fysisk aktivitet.

Aktivitetsalliansen står bak kampanjene «Heia deg!», «Aktiv kropp, sterk hjerne» og «Aktivitet som medisin». Se våre tips til politikere på aktivitetsalliansen.no

Gode vaner starter tidlig – på skole, arbeidsplass og i alderdommen

Forskning viser at moderat fysisk aktive er friskere og mer robuste overfor sykdom, motgang og kriser i livet. En inaktiv person som blir fysisk aktiv kan leve drøyt åtte år ekstra med god helse, og fysisk aktivitet anbefales i forebygging og behandling av mer enn 33 sykdommer og lidelser, inkludert hjernehelse og ikke minst psykisk helse.

Tiltak på skole og arbeidsplass når mange og bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Dette gjelder spesielt skolen, fordi gode vaner starter tidlig:

Å utvide fysisk aktivitet fra dagens to timer til en time om dagen gir en velferdsgevinst tilsvarende 27 ganger kostnadene tilbake, ifølge Helsedirektoratet.

Det er positivt at regjeringen har ambisjoner om å innføre daglig fysisk aktivitet i skolen, slik det beskrives i meldingens kapittel 4.4.3.  Med referanse til boks 4.6 mener vi imidlertid at vi vet nok til å handle. Det er nå tilstrekkelig forskning som dokumenterer den potensielt store effekten daglig fysisk aktivitet i skolen kan ha. Folkehelsemeldingen bør derfor gå et skritt lenger og inneholde en plan for implementering, noe Stortinget også har vedtatt tidligere.

I arbeidslivet er treffer vi potensielt mange voksne med ulik sosial status, og lavterskeltiltak knyttet til fysisk aktivitet her vil kunne nå mange på en inkluderende og relevant måte.

Flere aktører har allerede tatt i bruk opplegget SMART mosjon i arbeidslivet fra Helsedirektoratet, som tar utgangspunkt i om du sitter, står eller har tunge løft på jobb, og skreddersyr anbefalinger for trening som forebygger skader og de fleste livsstilssykdommer.

Økende forventninger til å løse behov på farten eller der man til enhver tid er gjør at det å kunne drive aktiv transport til og fra jobb eller å forebygge uhelse fra selve arbeidet ved å drive helsefremmende aktivitet på jobb vil bli stadig viktigere for fremtidens arbeidstakere.

Derfor heier vi på meldingen som anerkjenner arbeidshelse som et viktig punkt for god folkehelse. Vi hadde imidlertid gjerne sett et punkt 4.4.4 i meldingen om strukturelle tiltak på dette området. 

Dersom uhelsen skyldes overdreven stillesitting på jobb eller stort innslag av tunge løft eller belastende aktivitet vil det å kunne gjøre skadeforebyggende øvelser eller nøytralisere skadelig stillesitting med fysisk aktivitet være viktig.

Først når det settes formelle krav til arbeidsgiverne om å sørge for et arbeidsmiljø som støtter helsefremmende levevaner vil dette kunne nå frem til utsatte grupper, og bidra til å redusere sosial ulikhet i helse. 

Meldingen beskriver på side 57 hvordan en utjevning av forskjellene i fysisk aktivitet i befolkningen iflg. FHI trolig vil kunne utjevne de sosiale forskjellene i livsstilssykdommer, noe som burde være tilstrekkelig faglig grunnlag for å komme med tydeligere formuleringer om helsefremmende tiltak på arbeidsplassen.

Hverdagsstyrke til egenomsorg

For eldrebølgen vil styrketrening bli avgjørende for å være hverdagssterk nok greie seg selv seg selv lengst mulig uten hjelp, unngå fallulykker og bære handleposen eller tursekken så lenge som mulig i et velfungerende liv.

Helsedirektoratets programmer Sterk og Stødig og Basis – fallforebyggende trening er gode tiltak som bør gjøres tilgjengelig for flere.  Det vil kreve økte ressurser til gjennomføring kommunalt eller i frivillig eller privat regi.  Vi mener meldingen kunne vært mer ambisiøs og konkret på dette området. 

Forskning fra NTNU viser at eldre som er regelmessig fysisk aktive kan ha opptil 14 flere selvhjulpne leveår.  Hvis flere eldre som får mulighet for å delta i organiserte treningstilbud vil dette kunne være et vesentlig element i å møte det sterkt økende behovet for helsepersonell som er beskrevet av Helsepersonell-kommisjonen.

I denne sammenheng vil vi dele vår bekymring over at det nå er foreslått å innføre merverdiavgift på trening. Eldre er den sterkest økende gruppen medlemmer på treningssentre. Det er imidlertid også den mest prisfølsomme gruppen (sammen med unge og enslige), og vi frykter at en økt skattelegging av helsefremmende atferd vil kunne bidra til en reduksjon i antallet eldre som deltar i fallforebyggende styrketrening og annen fysisk aktivitet sammen med andre.

Aktivitet som medisin

Fysisk aktivitet kan i mange tilfeller supplere eller erstatte medikamenter, i behandlingen av for eksempel høyt blodtrykk eller depresjon. Aktivitet som medisin er nesten kostnadsfri og nærmest uten bivirkninger, og 9 av 10 pasienter ville ifølge Legeforeningens tidsskrift ha valgt trening fremfor medikamenter hvis de kunne velge.

Derfor er det svært gledelig å lese meldingens beskrivelse av allmennlegenes viktige rolle og utfordringer knyttet til å skulle ta i bruk den nye taksten for livsstilsintervensjoner.

Nesten åtti prosent ser fastlegen sin minst en gang i året, og en bedre anledning til å motivere til livsstilsendringer finnes neppe. I kapittel 8.3.3 peker imidlertid meldingen på at bl.a. manglende kompetanse hos allmennlegene begrenser bruken av livsstilsintervensjoner og ikke-medikamentelle tiltak. Det samme gjelder manglende oversikt over tilbud i kommunen som legen kan samarbeide med; i praksis steder med stabile tilbud om fysisk aktivitet som legen trygt kan sende pasienten til og vite at han eller hun blir ivaretatt og får tatt medisinen sin, ved å være fysisk aktiv sammen med andre.

Vi etterlyser ambisjoner og konkrete tiltak i meldingen om å finne løsninger på dette.

Derfor heier vi ekstra på helsekomiteens merknad til revidert statsbudsjett, der komiteen mener «…det er viktig at Aktivitetshåndboken gjøres mer tilgjengelig, og at den sendes ut til fastlegene. Det er også viktig at det gis kurs i bruken av Aktivitetshåndboken til helsepersonell.»

I meldingen presenteres den nye taksten for livsstilsintervensjon i boks 8.2, men hvordan legene i praksis kan benytte taksten for livsstilsintervensjoner på effektive måter bør også inkluderes i et kurs for bruk av Aktivitetshåndboken.

I Helsebarometeret for 2023 stiller 78 % av befolkningen seg positive til at personer med høyt blodtrykk, diabetes 2 og sykelig overvekt kan få refundert utgifter til trening og livsstilsrefusjon fra fastlegen, slik den nye taksten for livstilsintervensjon nå legger opp til.

Vi tror imidlertid at maksgrensen på inntil tre gangers veiledning i året bør heves til fem for å skape kontinuitet, og at taksten vil kunne fungere godt i behandling av flere tilstander som f eks depresjon, der fysisk trening har dokumentert effekt og svært få bivirkninger.

Vi savner også en ambisjon i meldingen om å finne samarbeidsstrukturer og konkrete løsninger mellom allmennlegene som henviser pasienten og de gode, stabile tilbud av fysisk aktivitet pasientene skal kunne henvises til og gå til for «å ta medisinen sin» ved å være fysisk aktiv. 

Oppsummert mener vi at økt kunnskap om aktivitet som medisin, motivasjon og informasjon til å benytte taksten for livsstilsintervensjon, bedre oversikter over det lokale «apoteket» av tilbydere av fysisk aktivitet – og målrettet og forbedret samhandling mellom aktørene er nøkkelen til å lykkes godt bedre aktivitet som medisin. Potensielt er enormt!

Innledning

Foreningen Norsk Drikkekultur er en helt nystartet organisasjon med medlemmer som jobber med vin og brennevin. Vårt mål er å bidra til en alkoholdebatt som synliggjør vin- og brennevinnæringens posisjon i norsk mat- og drikketradisjon, og som en viktig del av kultur og næringsliv over hele landet. Vi støtter en streng regulering av alkohol, men mener reguleringene må være balanserte, bidra til en god drikkekultur og sikre arbeidsplasser over hele landet.  

Innspill

Det er innledningsvis grunn til å stille spørsmål ved at Folkehelsemeldingen omtaler alkohol i samme kapitel som narkotika og doping. Der de to sistnevnte er ulovlige substanser, er alkohol et lovlig nytelsesmiddel og en viktig del av norsk kultur, tradisjon og samfunnsliv. Selv om alkohol også medfører helserisiko er det oppsiktsvekkende at produkter som fremstilles av eplebønder i Hardanger omtales i samme åndedrag som ulovlige produkter fremstilt i Sør-Amerika. Produksjon av alkoholholdig drikke blir stadig mer utbredt over hele landet og bidrar til nye muligheter for de som er bosatt i distriktene, noe norsk alkoholpolitikk i større grad bør støtte opp.

Som en del av den norske og europeiske kulturen har alkohol en viktig rolle i år bidra til å skape møteplasser og sosial omgang. Det er vanskelig å se for seg et pulserende byliv eller levende uteliv uten serveringssteder. Puber, barer og restauranter er viktige møteplasser for mange mennesker i vårt samfunn, og for mange av de den viktigste arenaen for å treffe andre mennesker. I en tid hvor stadig flere mennesker opplever ensomhet og distanse til andre, burde det være et mål å ta vare på flest mulig at de analoge møteplassene vi har i dag.

Vi vil derfor advare mot å akseptere en ensidig tro på ytterligere begrensninger av tilgangen. Til tross for at antall Vinmonopol, butikker med ølsalg og skjenkesteder har mangedoblet seg, har alkoholkonsumet ligget relativt stabilt de siste 40 årene. Norge har også allerede en verdens strengeste reguleringer for salg og konsum av alkohol, kun slått av enkelte land i Midtøsten.

Folkehelsemeldingen omtaler også et forslag om advarselsmerking av alkohol, noe vi vil advare sterkt mot. Et særnorsk krav til advarselsmerking av alkoholholdig drikke vil ramme norske forbrukere gjennom et mindre utvalg på Vinmonopolet. Mesteparten av det som konsumeres av vin og brennevin i Norge er importert, og særkrav til merking vil føre til at mindre vin- og brennevinsprodusenter vil prioritere andre markeder.  

Kommunene trenger verktøy og kompetanse for å møte dagens folkehelseutfordringer

I Sunne kommuner jobber vi for at alle skal bo i lokalsamfunn som fremmer inkludering, tilhørighet, aktivitet, mening og mestring. Det gjør vi gjennom å utvikle og dele kunnskap om hva som fremmer god fysisk og psykisk helse ved å være et laboratorium for utveksling av idéer og erfaringer for nøkkelansatte og politikere i kommuner og fylkeskommuner (www.sunnekommuner.no/kunnskapslaboratoriet).

Tittel på meldingen og de åtte prinsippene for politikkutvikling gir en klar retning på hva man skal prioritere i folkehelsearbeidet og hvordan man på et overordnet plan skal komme dit. Videre er det positivt at man har laget resultatmål som rammer inn arbeidet som skal gjøres, men det er i kommunene mye av det konkrete folkehelsearbeidet skal gjøres og folkehelse er et komplekst område. Det er vanskelig å navigere i det omfattende kunnskapsgrunnlaget. Hvordan omsette nasjonale retningslinjer, forskning og kunnskap til lokal kompetanse, tiltak og strategier og hvordan sørge for en god, lokal forankring?

Der er en forventing om at kommuner i større grad inkluderer effekten på folkehelse i utvikling av samfunns- og arealplanleggingen og at vi skal jobbe for at nabolag og lokalsamfunn blir sosialt bærekraftige. Her mener vi at økt samarbeid mellom planleggere og folkehelsefeltet er essensielt hvis vi skal lykkes med å gjøre folkehelse til et prioritert mål i planarbeidet. Samtidig er sosial bærekraft et relativt nytt felt innen både forskning og praksisfeltet, som også betyr at kommunene mangler det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for å omsette visjoner om til konkrete tiltak. Som et nettverk for folkehelse og sosial bærekraft opplever vi stor etterspørsel etter kunnskap, erfaringsutveksling og konkrete verktøy og metoder for hvordan kommuner kan jobbe med å skape sosialt bærekraftige lokalsamfunn i praksis.

Vi opplever at mange bruker mye tid på å utarbeide helseoversiktene og mener at forskriften bør revideres. Den er for detaljert, og kommunene bruker i dag mye tid på produksjon av oversikter som i for liten grad brukes slik de var tenkt og som vi ser at noen ganger går på bekostning av utvikling og implementering. Det bør tilbys verktøy til kommunene som gjør at de kan lage disse oversiktene på en enkel og tilgjengelig måte. Det finnes ulike verktøy tilgjengelig, men dette burde løftes til nasjonalt nivå så det ikke blir tilfeldig og opp til om den enkelte kommune har mulighet for å finansiere det eller ikke. Våre medlemmer sier at det de ønsker seg er en brukervennlig løsning for oppdatering, innhenting og presentasjon. Datagrunnlaget er stort og bra – men man mangler gode løsninger for å benytte seg av dette på en mer brukervennlig måte.

Politisk forankring av arbeidet med folkehelse er en kontinuerlig prosess

Kommunene må tenke folkehelse på tvers. Dette krever et politisk valg om at folkehelse skal være et gjennomgripende fokus i en kommunes arbeid. Når man bygger en vei eller vurderer å legge ned et fritidstilbud må man ikke bare legge økonomiske beregninger til grunn. Like mye må man vurdere konsekvensene dette har for folks helse og trivsel, både på kort og lang sikt. Hvordan man bor, lever, jobber eller ikke jobber, kommer seg fra A til B, rekreerer, spiser, er aktive; alt har innvirkning på folks helse og trivsel.

For å oppnå politisk prioritering er det viktig at politikere i kommuner og fylkeskommuner kjenner til sentral kunnskap om effektive strategier og tilnærminger i folkehelsearbeidet, hvordan folkehelsearbeidet er organisert i Norge, hvilket ansvar kommuner/fylkeskommuner har, og hvilket ansvar de som politikere har.  ​

Sunne kommuner har derfor jobbet målrettet med å øke kunnskapsnivå og oppmerksomhet rundt folkehelsearbeidet – overfor politikere på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Som ledd i dette arbeidet har vi tilbudt ulike former for politikeropplæring i folkehelse siden 2010, og var først ute i Norge og i WHO med et kursopplegg om folkehelse spesifikt mot politikere.

Opplæringen kom med ny folkehelselov og samhandlingsreformen: når politikerne måtte forholde seg til folkehelseloven og vedta en egen folkehelsepolitikk. Vårt kursopplegg har vært viktig drahjelp i videre framdrift og strategi for kommunene. 

Sunne kommuner har i dag en begrenset finansiering og er ellers avhengig av medlemsinntekter for sin virksomhet. I en tid med svært stram kommuneøkonomi er dette en barriere for videre medlemsvekst, og dermed for å styrke nettverkets funksjon som en ressurs for det konkrete folkehelsearbeidet i kommunene og understøtting av den regionale utviklingen.  

Et fremtidsrettet folkehelsehelsearbeid som klarer å redusere sosial ulikhet i helse krever en praksisnær og innovativ utvikling av feltet. Vi er klare!

FFO er Norges største paraplyorganisasjon for organisasjoner for kronisk syke, funksjonshemmede og deres pårørende. Vi har 87 medlemsorganisasjoner med til sammen over 350 000 medlemmer som lever med funksjonsnedsettelser eller kroniske diagnoser. Vi representerer både somatiske og psykiske diagnoser, og mange av våre medlemmer har både psykiske og somatiske plager.

Funksjonshemmede og kronisk syke en viktig målgruppe i arbeidet Folkehelsemeldingen skisser og vi er særlig glade for å se at psykisk helse og livskvalitet er trukket fram som en av de prioriterte områdene i folkehelsemeldingen. FFO har nylig publisert rapporten «Koble kropp og sinn», om sammenhenger mellom somatisk og psykisk helse. Rapporten er basert på en medlemsundersøkelse og viser blant annet at det er behov for mer kunnskap om og mer forebygging av psykisk helse plager blant funksjonshemmede og kronisk syke.

FFO er opptatt av at alle tiltakene i Folkehelsemeldinga må være tilgjengelige for alle uavhengig av funksjonsevne, og at det bør jobbes målrettet med å fremme god psykisk helse og livskvalitet blant kronisk syke og funksjonshemmede, og deres pårørende.

Sammenhengene mellom somatisk og psykisk

Internasjonal forskning viser at nesten hver tredje person med kronisk sykdom får psykiske helseproblemer, og nesten halvparten av de med psykiske helseproblemer har en langtids somatisk sykdom. Sammenhengene mellom somatisk og psykisk helse kan handle om store påkjenninger eller summen av mange sammensatte utfordringer. Å leve med smerter, slitenhet, konsentrasjonsvansker, annerledes utseende og det å gjennomgå mye behandling er for mange psykisk belastende. Traumer knyttet til sykdom, sykehusopphold eller diskriminering og mobbing kan føre til posttraumatisk stresslidelse. Bivirkninger av medisiner kan påvirke pasienter emosjonelt, og ventetiden på å få tilgang på ny behandling eller opplevelser av at behandlingen ikke har effekt kan være psykisk tøff.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne er en svært sammensatt gruppe og vi har behov for mer kunnskap om hvordan ulike funksjonsnedsettelser fører til psykiske plager og lidelser av ulike årsaker. Noen lever med en funksjonsnedsettelse hele livet som gjør det nødvendig med et livsløpsperspektiv og særlig oppmerksomhet på sårbarhetene ved overgangene mellom ulike livsfaser. Andre opplever en overgang fra å være frisk til å miste funksjoner eller få påvist en diagnose som de skal leve med resten av livet. Noen har svært alvorlig sykdom over kortere perioder og får god behandling, men selv de som blir friske kan ha med seg opplevelser og traumer som skal bearbeides. Personer med sjelden diagnose er selv ekspert på egen helse, noe som kan medføre en stor psykisk påkjenning.

Minoritetsstress

Stress generelt er ikke godt for den psykiske helsa. Minoritetsstress er en tilleggsbelastning som man kan oppleve fordi man tilhører en stigmatisert minoritet eller fordi man utfordrer normer i samfunnet. For eksempel at man bryter med funksjonsnormene, altså forventningene til hvordan mennesker skal fungere (psykisk eller somatisk). Minoriteter kommer ofte dårligere ut enn majoriteten i helse- og levekårsundersøkelser, og minoritetsstress kan være en viktig årsak. Statistisk sentralbyrå (SSB) gjennomførte i mars 2021 en undersøkelse om livskvalitet i den norske befolkningen, som for andre året på rad viste at funksjonshemmede er blant de som er minst tilfreds med tilværelsen.[1] De som har vært utsatt for diskriminering, er mer tilbøyelige til å rapportere dårligere egenvurdert helse og mer psykisk stress.[2]

Helsekompetanse og mestring

Forskning viser at mer helsekompetanse gir bedre opplevd helse. For at flere skal få økt sin helsekompetanse, er det viktig at helsepersonell er godt trent i kommunikasjon og formidling av viktig informasjon. Å møte likepersoner som har vært i samme situasjon, er en annen måte å få innsikt på som kan bidra til bedre beslutninger om egen helse. Hvordan helsepersonell kommuniserer med pasienter kan ha stor betydning for å fremme pasientens helsekom­petanse og mestring. De som opplever å bli sett, hørt og forstått i spesialisthelsetjenesten understreker hvor viktig det er for å håndtere f.eks. smerter.

Det er stor variasjon i hvem som får tilgang på mestringskurs og hvor godt det fungerer. Det er behov for flere mestringskurs der psykisk helse blir vektlagt og flere må bli gitt et slikt tilbud. Det å lære mestringsstrategier kan virke forebyggende, slik at normale psykiske reaksjoner ikke utvikler seg til psykiske plager og lidelser. Samtidig kan mestringsstrategier være til hjelp for å håndtere psykiske plager og lidelser. Mestring er viktig for livskvalitet og deltagelse i skole, arbeid og fritidsaktiviteter. Og det kan føre til færre sykedager, færre besøk til fastlege eller i poliklinikk, færre innleggelser på sykehus, eller kortere opphold på sykehus. Lærings- og mestringstilbud kan være individuelle eller gruppebaserte, og de gis i regi av sykehus, kommune, brukerorganisasjoner og annen frivillighet.

FFO anbefaler:

• Folkehelsemeldingen bør inkludere tiltak rettet spesifikt mot personer som har kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelser.
• Det er behov for flere lavterskeltilbud som samtalegrupper, chat og hjelpetelefoner. Disse må være universelt utformet slik at tilbudene reelt sett blir tilgjengelig for alle.
• Kommuner og helseforetak må sørge for lærings- og mestringstilbud av god kvalitet som er tilpasset ulike grupper kronisk syke og pårørende.
• Helse- og omsorgstjenestene må jobbe tverrfaglig og tverrsektorielt for å fremme god psykisk helse.
• Det bør satses på informasjonstiltak som kan sikre at flere får informasjon om hvem de kan snakke med om psykiske plager knyttet til somatisk sykdom.
• Skolehelsetjenesten må være tilgjengelig, helsesykepleiere bør ha kunnskap om ungdom med funksjonsnedsettelser og flere skoler bør ha psykisk helserådgivere.
• Det nye faget «folkehelse og livsmestring», må tilrettelegges for elever med funksjonsnedsettelse.
• Skoler, arbeidsplasser, frivilligheten og fritidsarenaer må være tilrettelagt for alle.

[1] Livskvalitet i Norge 2021, Statistisk sentral byrå (2021): www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/livskvalitet-i-norge-2021

[2] Helse- og levekårsundersøkelsen SAMINOR (2011): http://munin.uit.no/handle/10037/3259

Til Helse- og omsorgskomiteen

Stortinget

Høring – Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar, Meld. St 15 (2022-2023)

FO er fagforeningen for sosialarbeidere. Vi organiserer nærmere 35.000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.

Folkehelsemeldinga presenterer mange gode planer for folkehelsearbeidet og regjeringens nasjonale strategi for utjevning av sosiale helseforskjeller. Begrepsbruken sosial utjevning og utjevning av sosiale helseforskjeller er gjennomgående i meldinga. Dessverre kan vi ikke se at terminologien følges opp med innhold som gjenspeiler fagfeltet sosialt arbeid og dette fagets betydning for bekjempelse av sosial ulikhet. Vi synes det er beklagelig at den sosiale dimensjonen i meldinga er så godt som fraværende.  Et ensidig helsefaglig fokus på innretningen av ei folkehelsemelding, som skal være vår nasjonale strategi for utjevning av sosiale helseforskjeller, er ikke tilstrekkelig for å løse de utfordringene vi står ovenfor når det gjelder sosial ulikhet.

Styrking av den sosiale dimensjonen i folkehelsearbeidet
I vårt innspill til folkehelsemeldinga anbefalte vi en styrking av den sosiale dimensjonen i folkehelsearbeidet, i arbeidet med sosial utjevning og i tiltak for å forebygge sosial ulikhet i helse. Folkehelsearbeidet skal fremme god helse i befolkningen. Å forebygge og begrense sosial ulikhet i helse krever helhetlige sosialpolitiske løsninger.

• FO mener sosialfaglig perspektiv og kompetanse er en forutsetning i det helhetlige tverrfaglige folkehelsearbeidet. Den sosiale dimensjonen må få større plass i planlegging, politikkutforming og tiltak for sosial utjevning. Det innebærer at sosialfaglig kunnskap og perspektiver må inngå i den tverrfaglige og tverrsektorielle innsatsen for bedre folkehelse. Dette er særlig viktig i det forebyggende arbeidet med barn, unge og deres familier.

Andelen økonomisk trygge husholdninger har falt fra 65 prosent til under 49 prosent i løpet av en toårsperiode. Barn som vokser opp i fattige familier/lavinntektsfamilier øker. Vi vet at sosiale og sosioøkonomiske utfordringer har stor innvirkning på barn og unges liv, helse og livskvalitet i oppveksten og senere i livet. Det påvirker deres muligheter og begrensninger, og er med på å stake ut retning for utdanning, arbeid og mulighet for sosial mobilitet. Derfor er det så viktig at kommunene klarer å inkludere den sosiale dimensjonen i planlegging, utvikling og praktisk gjennomføring av folkehelsearbeid og tiltak. Det krever at regjeringen bidrar til å synligjøre dette i planer, strategier, tiltak og virkemidler.    

Folkehelsemeldinga sitt fokus på barn, unge og deres familier
FO er glad for at barn, unge og deres familier har fått ekstra oppmerksomhet i folkehelsemeldinga og at regjeringen vil legge fram ei stortingsmelding om sosial utjevning og sosial mobilitet. Vi regner med at anbefalingene fra de regjeringsoppnevnte ekspertgruppene vil være viktige kunnskapsgrunnlag for regjeringens arbeid med stortingsmeldinga og øvrig politikkutvikling.

• FO forventer at den varsla stortingsmeldinga om sosial utjevning og sosial mobilitet får et større innslag av tverrfaglig og tverrsektoriell innsats, som også inkluderer sosialfaglig kunnskap og perspektiver i samordninga av tjenester til barn og unge.

Psykisk helse og livskvalitet
Psykiske plager øker blant barn og unge, særlig blant jenter. Vi vet at det er betydelige sosiale forskjeller i utbredelsen av psykiske plager og lidelser. Forekomsten er tre-fire ganger høyere hos barn og unge som vokser opp i lavinntektsfamilier, og for mange følger plagene dem inn i voksen alder. I arbeidet med å forebygge og redusere psykiske plager hos barn trenger vi trygge og kompetente voksenpersoner. Gjennom økt tverrfaglig innsats i skolen, bedre samarbeid og mer teambasert tilnærming, vil vi lettere fange opp utfordringer hos enkeltelever og grupper, både i klassen og i skolemiljøet.

• FO mener det er behov for en mer tverrfaglig skolehelsetjeneste som inkluderer sosialfaglig kompetanse, og flere miljøterapeuter som kan ha fokus på det psykososiale læringsmiljøet, forebygge utenforskap og bidra til mestring og sosial deltagelse.

Skolemåltid og vern mot markedsføring av usunn mat og drikke
FO synes det er positivt at regjeringen vil legge til rette for bedre kosthold for barn og unge, og utarbeide gode verktøy og veiledere for etablering av skolematordning. Omtalen av kunnskapsgrunnlaget for innføring av skolemåltid er interessant. Modeller som organiserer måltidet som en del at skolens pedagogiske opplegg som gir elevene en forståelse av sammenhengen mellom mat, produksjon, innkjøp, tilrettelegging og finansiering virker lovende. Skolematordning vil være et viktig tiltak for barn fra lavinntektsfamilier. Det er også bra at regjeringen vil vurdere tiltak for å verne barn mot markedsføring av usunn mat og drikke.

Bolig og lokalsamfunn
Regjeringen vil ha sosialt bærekraftige lokalsamfunn og nabolag med gode og varierte botilbud og tilgjengelige bo- og nærmiljø for alle. En aktiv boligpolitikk skal tilrettelegge for dette. Det er planlagt flere stortingsmeldinger m.m. om boligpolitikk og levekår. Husbankens virkemidler rettet mot vanskeligstilte, barnefamilier og utviklingshemmede bidrar til at flere kan skaffe seg bolig og beholde den. En stabil og trygg bosituasjon er viktig for alle, men spesielt viktig for barn. Ny lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet skal klargjøre kommunenes ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet og boligsosiale hensyn i planleggingen.

• FO mener regjeringen, gjennom Husbanken og Distriktssentret, må sørge for at kommunene har god kunnskap om tilgjengelige virkemidler og bruk av disse i det boligsosiale arbeidet.

Bedre samordning av folkehelseloven, annet regelverk og sosialtjenesteloven
FO synes det er positivt at regjeringen vil presisere krav til det nasjonale folkehelsearbeidet og arbeidet med utjevning av sosiale helseforskjeller. Det er også positivt at regjeringen tar grep for å bedre samordning av folkehelseloven og annet regelverk, blant annet sosialtjenesteloven, for å fremme sosial utjevning og redusere sosiale forskjeller i levekår, helse og livskvalitet.

• FO forventer at den sosiale dimensjonen i folkehelsearbeidet blir inkludert og konkretisert i tiltak og virkemidler. Det er viktig at sosialtjenesten er bevisst hvilket ansvar de har etter sosialtjenesteloven til å jobbe forebyggende, bidra til sosial utjevning og sørge for at samordning av innsats mellom ulike tjenester i kommunen (Sosialtjenestelovens §§12 - 14).

Utvalg som skal se på prioritering av folkehelsetiltak og Folkehelsepolitisk råd
Regjeringen vil nedsette et utvalg som skal se på prioritering av folkehelsetiltak og etablere et Folkehelsepolitisk råd.

• Det er viktig at kunnskap og perspektiver fra sosialt arbeid blir inkludert i dette arbeidet. FO vil gjerne bidra og stiller oss til disposisjon.

Fagrådets – Rusfeltets hovedorganisasjonen er landets største paraplyorganisasjon på rusfeltet med 147 medlemmer. Medlemmene arbeider innenfor alle deler av rusfeltet inkludert folkehelse og forebygging.

Fagrådet støtter opp under hovedstrategiene i meldingen. En politikk som fremmer utjamning av sosiale forskjeller, vil redusere problemfylt bruk av rusmidler. Gode og inkluderende samfunn vil   forebygge rusproblemer.

Regjeringen skal legge frem en egen forebyggings og behandlingsreform med en klar helseprofil. Men det er viktig at folkehelsetiltakene omfatter dem som har rusrelaterte problemer. Det er  "lavthengende frukt" å se den åpenbare relevansen til rusfeltet gjennom hennes hovedpoeng; tobakksbruk, dårlig kosthold/levevaner, lite fysisk aktivitet, sosial og økonomisk fattigdom.

Somatiske lidelser rammer rusavhengige hardt. Det er viktig at alle tilbys likeverdige tjenester og at det vil gi stor gevinst for den enkelte og for samfunnet. Vi vet at mennesker med rusrelaterte lidelser lever 15 år kortere enn gjennomsnittsbefolkningen.

Et grep er å systematisk tilby røykeslutt og effektiv trening parallelt med tradisjonell avhengighetsbehandling.

I piloten for god psykisk helse; ABC; Act - Belong -Commit (Handle - Tilhøre - Forplikte) at målet er at alle skal oppleve å høre til. Regjeringen vil i 2024 komme med en livskvalitetsstrategi og en veiviser for tiltak mot ensomhet. For mennesker med rusrelaterte lidelser er dette også en stor utfordring og det finnes noen gode tiltak som en kan lære av som Stavne KF avd Brygga i Trondheim som driver arbeidsrelatert rusbehandling hvor tidligere rusavhengige som er i arbeid kan komme etter arbeid for å kjenne tilhørighet og få god oppfølging.

Ett av seks innsatsområder i Folkehelsemeldinga handler om psykisk helse og livskvalitet. Livskvalitet handler om fellesskap og god fysisk og psykisk helse. Relevant i dette er vårt samarbeid med Rådet for Psykisk helse om "Trening som medisin".

Vi støtter forslaget om å videreføre en restriktiv alkoholpolitikk og utvide alkoholstrategien til 2030. Det er alkoholbruk som har fått størst plass i meldinga og det er liten tvil om at regjeringen tar på alvor sammenhengen mellom alkoholrelaterte dødsfall og sosioøkonomisk status. Meldinga beskriver flere tiltak blant annet advarsel-merking og innholdsmerking på alkoholholdig drikke

Helse- og omsorgskomitéen

                                                                                                                                              Oslo, 19.04.23

Kommentarer til Meld. St. 15 (2022-2023) Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjeller

Vin- og brennevinleverandørenes forening (VBF) er en næringspolitisk organisasjon. Medlemmene er både norske produsenter av ulike typer alkoholprodukter og importører av vin, brennevin og importøl. Vi støtter vinmonopolordningen.

Nye norske kostråd

De nasjonale kostrådene må oppfattes som relevante, i tillegg til at helse- og ernæringsfaglig kunnskap er godt dokumentert og at det er gjort grundige konsekvensanalyser av evt. tiltak/råd. Når det gjelder alkoholkonsum, er dette assosiert med både positive og negative effekter. Det beste rådet å gi i denne sammenheng, er å oppfordre til ansvarlig og moderat konsum. "Alt med måte" bør være en bedre rettesnor for den enkelte, enn helt konkrete råd om hvor mange cl som evt. kan konsumeres. Noen foreslår totalavhold; det er i utgangspunktet ikke et godt råd til en voksen befolkning som i hovedsak forholder seg til at alkohol er et produkt som skal inntas ansvarlig. Et råd om totalavhold vil kun gjelde for noen få, og da er det lite heldig evt. å ha dette som et allment råd. Dersom ernæringsråd skal kunne fungere i befolkningen, må de også ha legitimitet. Nye norske kostråd (De nye nordiske næringsstoffanbefalingene - NNR2023) inkl. drikke, må være basert på vurderinger som er kunnskapsbaserte, og ta hensyn til miljø, økonomi, norsk mat- og drikkekultur og norske rammebetingelser for produksjon og omsetning av mat og drikke.

Kapittel 4.3.2 - Økonomiske virkemidler i folkehelsearbeidet

VBF mener at andre virkemidler enn de økonomiske er mer effektive i folkehelsepolitikken og må prioriteres fremfor avgifter. En eventuell vurdering av avgifter må i så fall skje på et faglig forsvarlig grunnlag, og i sammenheng med andre virkemidler. Vurderingene må også reflektere risikoen for og konsekvenser av økt grensehandel av alkohol på grunn av ulikt avgiftsnivå mellom landene. Særlig gjelder dette grensehandel med Sverige; det blir ikke bedre folkehelse av at nordmenn drar til det svenske Systembolaget og handler vin og brennevin – ofte mer enn det de ville gjort på sitt lokale polutsalg. Denne "valfartingen" fra norske monopolutsalg til tilsvarende svenske utsalg, gir også utslag i mindre omsetning på det norske Vinmonopolet og dermed færre kroner inn til fellesskapet. I tillegg blir det såkalte registrerte konsumet i Norge lavere fordi grensehandel (og avgiftsfri handel ellers), ikke registreres i offentlige statistikker på samme måte som innenlands salg. Myndighetene får dermed ikke riktig informasjon om alkoholkonsumet, og får dermed et dårligere grunnlag for folkehelsepolitiske beslutninger.

Kapittel 4.5.2 – Ansvarlig alkoholkonsum

VBF støtter vinmonopolordningen som et sentralt virkemiddel for folkehelsen. Vinmonopolet bidrar gjennom sitt samfunnsoppdrag til ansvarlig alkoholkonsum med målrettet kommunikasjon, veiledning, kontroll og holdningsskapende arbeid. Det er viktig at størst mulig del av alkoholkonsumet i Norge skjer gjennom registrerte kanaler (ref. lekkasjer til det svenske Systembolaget). Folkehelsemeldingen omtaler norsk utredning av advarselsmerking av alkoholholdig drikke, og viser til at det pågår tilsvarende prosesser i EU med advarselsmerking og merking av innhold. (FHIs tidligere kunnskapsgjennomgang viste at det er uvisst om advarselsmerking har effekt på alkoholbruken generelt). Et vidtrekkende særnorsk påbud om advarselsmerking uten at det kan begrunnes i målbare effekter på konsumet, framstår som et lite hensiktsmessig tiltak i den forebyggende alkoholpolitikken. Dette vil i praksis innebære et handelshinder, noe også Helsedirektoratet erkjenner i forbindelse med sitt arbeid på området. Handelshindrende tiltak vil kunne få utilsiktede virkninger og undergrave hovedlinjene i den norske alkoholpolitikken der bl.a. Vinmonopolets rolle er helt sentral. En av "grunnpilarene" i vinmonopolordningen er markedsadgangen for produsenter fra hele verden til Norge og salg gjennom Vinmonopolet– så lenge de har lovlige produkter og en norsk importør som har lov til å selge til Vinmonopolet. Det å utfordre denne ordningen med et evt. særnorsk tiltak, vil kunne utfordre det viktigste alkoholpolitiske instrumentet innenfor folkehelsen. Norge bør isteden knytte seg til EUs arbeid for å sikre en harmonisert tilnærming i EUs indre marked. Norge har Vinmonopolet som et unntak fra EØS-avtalen og det er viktig å hegne om dette. Et harmonisert arbeid i EU/EØS når det gjelder merking av alkoholholdige produkter, kan sikre både hensynet til forbrukernes behov for informasjon og bransjens behov for standardisert merking/informasjon.

VBF støtter at vi har et reklameforbud for alkohol. Men det er viktig at de unntak som finnes fra dette forbudet, ikke bidrar til ulik og uklar praksis. Det er i dag lov til å informere saklig om egne produkter, men kun på egne hjemmesider. Det er svært utfordrende for aktørene å vite hvor grensene går for hva som tillates av kommunikasjon i sosiale medier. Det er ikke opplagt i hvilken utstrekning det er tillatt å legge ut innhold om en produsent/aktør som sådan, og for eksempel vise bilder av produksjonsutstyr. Vi mener at den saklige informasjonen som er lov på de tradisjonelle hjemmesidene, også må være lov i sosiale medier/på andre plattformer.

Vennlig hilsen

Ingunn Jordheim

Generalsekretær

VBF

NIFs innspill til folkehelsemeldingen
Norges idrettsforbund (NIF) vil takke for muligheten til å komme med høringsinnspill til den nye folkehelsemeldingen.

NIF er svært fornøyd med at folkehelsemeldingen har som mål at alle som ønsker det, skal ha mulighet til å delta i organisert idrett eller drive egenorganisert idrett og fysisk aktivitet. Våre innspill til folkehelsemeldingen vil bidra til å nå nettopp det målet.

3.5.5 Anlegg for idrett og fysisk aktivitet og sosiale møteplasser
Anlegg er avgjørende for at alle som ønsker det, skal kunne delta i idrett. NIF er derfor svært fornøyd med at folkehelsemeldingen anerkjenner viktigheten av idrettsanlegg, og har som mål å få realisert flere og bedre anlegg. Dette er et utrolig viktig signal.

Utover at Kultur- og likestillingsdepartementet har satt i gang en helhetlig gjennomgang av spillemiddelordningen, savner NIF at folkehelsemeldingen sier noe om hvordan staten skal stimulere til å realisere flere anlegg.  NIF mener at de statlige virkemidlene for å stimulere til realiseringen av flere anlegg handler om økonomisk forutsigbarhet og en tydelig prioritering av de strategiske anlegg som savnes i Norge.  Kommuner og idrettslag må være trygge på at den viktige statlige finansieringsdelen blir utbetalt når idrettsanlegget er igangsatt og at spillemiddelsatsene er enkle og tydelige.

Samtidig må idretten være premissleverandør for hvilke idrettsanlegg som trengs. I tillegg må samarbeidet mellom idrettens organisasjonsledd og myndighetene på regionalt og kommunalt nivå forsterkes ytterligere. Gjennom samarbeid kan vi oppdage flere muligheter til å bygge anlegg, og finne bedre løsninger for hvilke anlegg som bør bygges.

NIF vil påpeke at idrettsanlegg også er med på å skape gode og trygge nærmiljø og lokalsamfunn gjennom å være trygge, inkluderende og sunne møteplasser for barn og unge.

Det er gledelig at folkehelsemeldingen anerkjenner at grøntarealer og gang- og sykkelveier bidrar til mer aktivitet og bidrar til gode og trygge nærmiljø. Vi savner imidlertid konkrete tiltak i folkehelsemeldingen for å få bygget flere gang- og sykkelveier utover å være en del av nasjonal transportplan, som utgår i 2023.

4.4. Fysisk aktivitet
NIF deler bekymringene i folkehelsemeldingen knyttet til det lave aktivitetsnivået blant barn og unge, og frafallet fra idretten. Målet om at alle barn og unge skal kunne delta i idretten, uavhengig av kjønn og sosioøkonomisk bakgrunn er navet i vår visjon – idrettsglede for alle.

Der frafallet er en sosioøkonomisk konsekvens, har både denne og den forrige regjeringen forpliktet seg gjennom Fritidserklæringen om at alle barn og ungdom har rett til å delta på minst én fritidsaktivitet. Derfor er løsningen på økonomi som barriere for idrettsdeltakelse, eller fritidsdeltakelse, et samarbeid mellom myndigheter og de frivillige organisasjonene.

Overfor særforbundene stiller NIF tydelige krav om at idrettene skal gjøre det de kan for å holde kostnadene nede.

Derfor ønsker vi at folkehelsemeldingen skal være mer konkret i hvordan myndighetene kan være med på å bygge ned de økonomiske barrierene for barn og unge. NIF mener at hver kommune bør ha et kontaktpunkt, der man kan henvende seg dersom økonomi er en barriere for idrettsdeltakelse. Det må være et sted der treneren i håndballaget eller dirigenten i koret kan henvende seg for å fortelle om at Sara eller Omar ikke har penger til klubbdrakta, eller ikke kan være med på Norway Cup. I tillegg må fritidskasseordningen sikres finansiering og etableres i alle kommuner.

En time fysisk aktivitet i skolen hver dag har vært en viktig sak for NIF i flere år. Derfor er det  gledelig å se at regjeringen har ambisjoner om å endelig innføre en time fysisk aktivitet i skolen.  Idretten har respekt for lærernes metodefrihet, men med tanke på de store helseeffektene av fysisk aktivitet, har NIF store forventinger til at dette arbeidet prioriteres fra Stortingets side.

Frivillighet
Frivillige er en av bærebjelkene i norsk idrett. Det er derfor svært positivt å se at regjeringen har som mål at alle som ønsker det, skal ha muligheten til å delta i frivillig arbeid. Folkehelsemeldingen skisserer utfordringer med at stadig færre ønsker å være frivillig, og helst på en friere måte enn i dag.  Dette passer godt med vår opplevelse.  NIF mener dette henger sammen med at de som melder seg til å være frivillige, i hovedsak melder seg for å følge opp selve aktiviteten, men i realiteten må bruke mye av sin frivillighet til å sikre finansiering og skaffe treningstider. Å investere i flere anlegg er også en viktig investering i frivillighet.

Frivilligheten er ikke bare viktig for Norsk idrett, men som folkehelsemeldingen slår fast, for det norske velferdssamfunnet. Derfor er det viktig å gjøre det mer attraktivt for unge å bli med i frivilligheten. Kanskje kan unge som er med i frivilligheten få studiepoeng. Her har vi gjerne dialog med myndighetene og byråkratiet for å finne konkrete svar på hvordan en sånn ordning kan se ut.  

Generelt
Norsk idrett vil fortsette å ta vår del av ansvaret for å bedre folkehelsen i Norge. Ved å levere idrett til alle, leverer vi god folkehelse som konsekvens. Derfor er det viktig at bestillingen til idretten fortsetter å være at vi til enhver tid skal levere et godt og bredt tilbud av idretter til barn, unge og voksne. Det er gjennom idrettsglede for alle vi leverer god folkehelse. 

Ambisiøse grep som sikrer forebygging av uhelse og helsefremming i befolkningen er sentralt for folkehelsen. For LHL er folkehelsearbeidet en kritisk satsing; vi er opptatt av at færrest mulig i befolkningen opplever en forhøyet risiko for dårlig helse og blir utsatt for lidelser der det er forebyggbart. Samtidig skal våre medlemsgrupper, som inkluderer hjertesyke, lungesyke og slagrammede, ha gode forutsetninger for å kunne bevare helsen og delta i samfunnet.

LHL ønsker en storsatsing på folkehelse og en ambisiøs folkehelsepolitikk som tar strukturelle grep. Det er på tide å fremme konkrete tiltak som kan settes til verks uten ytterligere forskyvninger ut i tid. Å prioritere folkehelsen i dag er en god langtidsinvestering i den norske befolkningen, som sikrer en bærekraftig samfunnsutvikling.

Generell kommentar

I vårt innspill til den nye folkehelsemeldingen etterspurte LHL at arbeidet mot sosial ulikhet i helse skulle bli den viktigste rettesnoren for regjeringen. Dette har regjeringen tydelig tatt til orde for ved å introdusere dette hensynet som den røde tråden gjennom hele meldingen. Regjeringens nye strategi understreker hvor vesentlig god folkehelse er for å utjevne sosiale og økonomiske helseforskjeller. Dette er viktig for å lykkes i å tilrettelegge for et likeverdig og inkluderende samfunn.

Samtidig etterlyste LHL en slagkraftig folkehelsepolitikk med konkrete tiltak. Vi mener at meldingen inneholder gode ambisjoner, men at løsningene er preget av forsiktighet. Mange av tiltakene på NCD-feltet er lite forpliktende og for mye av ambisjonen ender opp med nye utredninger. Av den grunn ønsker vi å løfte de påfølgende innspillene til komiteens behandling av stortingsmeldingen.

4 Levevaner og forebygging av ikke-smittsomme sykdommer (NCD)

I dag skyldes nesten 90% av alle dødsfall i Norge ikke-smittsomme sykdommer, en bred kategori som inkluderer hjerte- og karsykdommer, kroniske lungesykdommer, diabetes og flere krefttyper. LHL jobber for å redusere sykdomsbyrden og dødeligheten av slike sykdommer, og støtter alle gode tiltak som reduserer risikofaktorer knyttet til sykdommene og tiltak som styrker befolkningens livskvalitet.

4.1 Mål (eller «NCD-strategien»)

Ikke-smittsomme sykdommer har en vesentlig sykdomsbyrde, og målrettede satsinger på forebygging og helsefremming av tilstander innen denne kategorien vil gi den enkelte bedre liv, samt spare samfunnet for betydelige ressurser til helsepersonell og øvrige samfunnsøkonomiske kostnader. LHL ser frem til fremleggingen av en helhetlig NCD-strategi, og oppfordrer til en snarlig oppstart i dette arbeidet gitt bestillingens vesentlige omfang og betydning. Vi ber derfor komiteen i behandlingen slå fast at strategien må være fremlagt senest i løpet av første halvår 2024.

4.2 Ny nasjonal tobakksstrategi

Regjeringen har i folkehelsemeldingen presentert nye konkrete tiltak for røykeslutt og røykeforbud. LHL mener at disse er gode og offensive grep, og at de dytter den stagnerte tobakkspolitikkens utvikling i riktig retning. Det er tydelig at regjeringen har ambisjoner for dette saksområdet, og de har foreslått ytterligere tiltak som skal drøftes. Dette mener vi er lovende, men lange utredninger risikerer samtidig å forsinke framgang for folkehelsen. I tillegg er det ytterligere utfordringer i dette saksområdet som LHL savner da dagens politikk ikke adresserer dem. LHL foreslår for eksempel et salgsforbud av tobakksprodukter for alle som er født i 2010 og senere slik at de sikres en fremtid som en tobakksfri generasjon. Norge har en mulighet til å nok en gang lede an foran andre land med en fremtidsrettet, nytenkende tobakkspolitikk som ikke bare tar grep om røyking, men som også beskytter resten av befolkningen for andre tobakk- og nikotinholdige produkter.

4.3 Kosthold

Å sikre god ernæring og fremme sunne kosthold er vesentlig for folkehelsen og individuell utvikling fra et livsløpsperspektiv. Når usunne varer er billige mens sunne mat- og drikkevarer er dyre, vil sosiale og økonomiske ulikheter ofte speiles i kostholdet og tilknyttede helseutfall. Derfor har LHL oppfordret regjeringen til å jobbe for et skatte- og avgiftssystem som utjevner sosiale forskjeller, deriblant for å forbedre det norske kostholdet.

Vi ønsker at det gjennomføres en sunn skatteveksling som dreier forbruket vekk fra usunne mat- og drikkevarer over til sunne produkter. LHL støtter også gjeninnføringen av en sukkeravgift. Slike tiltak kan bidra til mer økonomisk, miljømessig og sosialt bærekraftige kosthold. Vi ber derfor Stortinget sørge for at det i utredning om kosthold påpekes at også skatte- og avgiftssystemet skal inngå som del av mandatet.

I tillegg er tiltak som sikrer gratis og sunn skolemat for alle, bedre beskyttelse av barn og unge mot markedsføring av usunne produkter i alle kanaler, og krav om sunn mat og drikke i offentlige anskaffelser viktige for å fremme gode kosthold i befolkningen. Vi ber Stortinget konkretisere ambisjonene på dette området, ved å sette tidsfrister på når utredninger skal være utført og forslag være fremlagt.

Folkehelsemeldingen beskriver i god detalj problematikken rundt overvekt og fedme, og utfordringsbildet vi står ovenfor som et samfunn i kommende tiår. I kontrast til dette er et annet stort folkehelseproblem, underernæring, knapt omtalt. Totalt er «overvekt» og «fedme» nevnt 61 ganger i meldingen, mens underernæring er omtalt én gang. Vi i LHL savner en mer helhetlig kostholdspolitikk som også omhandler underernæring og de vesentlige utfordringene vi står i, samt de enorme samfunnskostnadene dette medfører.

LHL, Kreftforeningen og Klinisk ernæringsfysiologers forening tilknyttet Forskerforbundet (KEFF) fikk høsten 2022 gjennomført en analyse av Menon Economics, som slår fast at sykdomsrelatert underernæring koster Norge over 31 milliarder kroner årlig. Det er vesentlig for den enkelte og for samfunnet at vi på dette feltet får mer forpliktende tiltak, særlig ovenfor kommunesektoren, sånn at underernæring blir kartlagt og den enkelte får en individuell ernæringsplan og sikres god oppfølging. Vi ber Stortinget be regjeringen utarbeide en nasjonal handlingsplan mot sykdomsrelatert underernæring.

4.4 Fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet er forebyggende og helsefremmende, og medfører bevisbare gevinster både for fysisk og psykisk helse. Fysisk aktivitet blant barn og unge er et spesielt viktig satsingsområde fordi det danner grunnlaget til sosiale og aktive liv som fortsetter inn i voksenalderen. Det finnes allerede mange gode initiativer i barnehager, på skoler og gjennom organisert idrett. LHL ønsker sterkere ambisjoner om fysisk aktivitet i skolen som gjennomføres med øremerkede bevillinger, krav til kommunene og midler til kompetansehevning i skolesektoren. Et minimum må være én time fysisk aktivitet hver dag.

Samtidig må samfunnet tilrettelegge for at alle voksne kan være sosiale og aktive da de ikke har like naturlig tilgang til tilsvarende tilbud og arenaer. En tydeligere prioritering av å styrke lokale tilbud som også omfatter voksne kan gjennomføres ved å stille krav om at alle kommuner skal ha en folkehelsekoordinator og frisklivssentral, som kan styrke det lokale tverrgående arbeidet med kosthold, livsmestring og fysisk aktivitet. I tillegg burde tilskuddsordninger til gang- og sykkelveier og turstier, samt frivillige organisasjoner som bidrar til lokale tilbud for fysisk aktivitet, styrkes slik at de sikres betingelsene for god samhandling med kommunen.

4.5 Alkohol, narkotika og doping

I folkehelsemeldingen signaliserer regjeringen en videreføring av innsatsen i den nasjonale alkoholstrategien ut 2030. LHL savner likevel en mer offensiv alkoholpolitikk, som for eksempel foreslår å øke alkoholavgiftene mer enn pris- og lønnsvekst og innfører merking av alkohol med innhold og helseadvarsler. Andre tiltak som vi også har løftet tidligere er rullering av salgs- og skjenkebevillinger minimum hvert fjerde år i regi av kommunen, og å vurdere å avvikle dagens taxfree-ordning, som fremmer alkoholsalg og -konsum.

Røde Kors er Norges største frivillige humanitære organisasjon. Våre rundt 42.000 frivillige gjør en stor forskjell både for enkeltmennesker og for lokalsamfunn gjennom aktiviteter for barn og unge, eldre, inkludering, beredskap og bekjempelse av ensomhet.

Røde Kors er glad for at utjevning av sosiale forskjeller løftes i folkehelsemeldingen. Fattigdom er en av våre største helseutfordringer. Vi ser at dårlige levekår og svak økonomi er en viktig kilde til ulikhet i helse. Det er derfor nødvendig med kraftfulle tiltak for å løfte folk ut av fattigdom, og vi ser frem til at dette gjenspeiles i fremtidige folkehelsetiltak og budsjetter.

Røde Kors vil berømme regjeringen for at frivilligheten gjennomgående løftes fram i meldingen. Frivillige organisasjoner er både en aktør og en arena for å fremme folkehelse. Gjennom våre aktiviteter bidrar vi til økt folkehelse, både for deltakere og frivillige i trygge og inkluderende fellesskap. Frivilligheten er også et eksempel på en innovativ folkehelseaktør. Prosjektet Hodebra[1], ledet av Røde Kors i Trøndelag, viser hvordan frivilligheten bidrar til bedre folkehelse på nye måter. Prosjektet har som mål å øke helsekompetansen og inspirere flere til å gjøre gode valg for egen psykiske helse. Det er positivt at regjeringen vil vurdere hvordan en slik kampanje kan gjennomføres nasjonalt. Skal vi lykkes med å styrke folkehelsen, må vi også styrke frivillige organisasjoners rammevilkår og arbeidet som gjøres i lokalsamfunn i hele landet.

Ensomhet

Ensomhet er helseskadelig, og forebygging av ensomhet er derfor viktig helsefremmende arbeid[2]. Eldre er en sårbar gruppe som er særlig utsatt for å bli rammet av ensomhet. Tap av ektefelle og venner er en realitet for mange. Risikoen for å oppleve ensomhet kan være større for eldre med helseutfordringer, som ikke kommer seg ut på egen hånd.

Besøksvenn er Røde Kors’ tilbud for mennesker som av ulike grunner ønsker mer kontakt med andre mennesker. Vi har om lag 10.000 frivillige besøksvenner som ukentlig besøker mennesker i private hjem og på institusjoner. Vi mangler imidlertid 1 000 frivillige for å nå innmeldte behov.  Det er bra at folkehelsemeldingen løfter fram ensomhet som en folkehelseutfordring, men vi savner konkrete tiltak på feltet.

Røde Kors mener at man må

• Inkludere ensomhet i folkehelseloven. Det er positivt at regjeringen vil vurdere å inkludere ensomhet i folkehelseloven. Vi mener at ensomhetsbekjempelse bør inkluderes i folkehelseloven § 7. Det vil sikre samordning og legge til rette for et langsiktig og systematisk arbeid, som er spesielt viktig for utsatte grupper.
• Gi lokale møteplasser større betydning i folkehelsearbeidet, ved at det utvikles en aktiv og helhetlig politikk på feltet.
• Sikre mer og langsiktig økonomisk støtte til frivilligheten til tiltak mot ensomhet, for at organisasjonene skal være i stand til å utvikle og planlegge aktivitet i tråd med lokale humanitære behov.
• Etablere ordning med eldrekoordinatorer i alle kommuner, slik at eldre som bor hjemme får tilbud om oppfølging av faste personer. Eldrekoordinatorer kan tilby veiledning og informasjon om rettigheter og aktiviteter i kommunen, og gi tilgang til og opplæring i digitale verktøy.                                                                                                                            

Barn og unges helse

115 000 barn lever i lavinntektsfamilier. Innvandrere og barna deres er overrepresentert i fattigdomsstatistikken[3]. I Røde Kors-aktiviteter som Flyktningguide, Norsktrening og Ferie for alle ser vi at mange innvandrere har store økonomiske utfordringer, og spesielt at barn av innvandrerforeldre ikke gis like muligheter til å delta i samfunnet. Noe av forklaringen ligger i manglende sosiale nettverk.

Gjennom samtaletilbudet Kors på halsen,[4] erfarer Røde Kors at unge kjenner på ensomhet og opplever ungdomstiden som krevende. Ungdommene snakker om alvorlige temaer som selvmord og spiseforstyrrelser. Mange forteller at de er bekymret for å søke hjelp i frykt for ikke å bli tatt på alvor, eller at de har forsøkt å be om hjelp og opplevde å ikke bli hørt.

Røde Kors mener at man må

• Styrke laget rundt barn og unge ved å ha flere tilgjengelige voksne fra oppfølgingstjenesten, sosialrådgivere, integreringsrådgivere, helsesykepleiere, psykologer og loser.
• Korte ned ventetid på psykolog og psykiatrihjelp, og etablere tilbudet Rask psykisk helsehjelp for ungdom i alle kommuner.
• Skape flere møteplasser og samtaletilbud for barn og unge. Møteplasser, fritidsaktiviteter og lavterskel samtaletilbud er særlig viktig for unge som står i fare for å falle utenfor.
• Gjøre arenaer som bidrar til god fysisk og psykisk helse tilgjengelige for alle, uavhengig av økonomi.

Helsetilbud til papirløse

Røde Kors savner omtale av helsetilbud til papirløse (personer uten oppholdstillatelse) i folkehelsemeldingen. Retten til helsehjelp er en grunnleggende rettighet som Norge er forpliktet til å respektere. Det er en utfordring for folkehelsen at papirløse i dag stort sett bare har rett på akutt helsehjelp, og i utgangspunktet må betale for helsehjelpen de får.

Røde Kors har siden 2009 engasjert seg i humanitært arbeid for papirløse migranter i Norge, hovedsakelig gjennom drift av Helsesenteret for papirløse i Oslo – i samarbeid med Kirkens Bymisjon. Helsesenteret gir gratis helsehjelp til asylsøkere med endelig avslag og andre personer uten papirer, som ikke har søkt asyl eller som aldri har blitt registrert av norske myndigheter. Helsesenteret tilbyr vanlig helsehjelp gjennom lege, sykepleier, psykolog, tannlege og fysioterapeut. I tillegg tilbyr Helsesenteret terapi i samtalegrupper.

Røde Kors mener at man må sikre papirløse migranter og tilreisende EØS-borgere rett og tilgang til nødvendig helsehjelp, medisiner og tannbehandling basert på helsefaglig vurderinger. For å sikre tilgang til helsehjelp for alle, er det nødvendig å gjøre endringer både i regelverk og praksis:

• Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket § 5 bokstav a må endres til: «helsehjelp som ikke kan vente etter vurdering fra helsepersonell».
• Det må opprettes en finansieringsordning for behandlere slik at disse kan få refundert utgifter og medisiner gitt til pasienter utenfor folketrygden.
• Personer uten fast opphold i riket må gis tilgang på fastlegeordningen.

[1] Les mer om prosjektet her: www.hodebra.no

[2] Meld. St. nr. 19 (2018- 2019) Gode liv i eit trygt samfunn.

[3] Fremdeles 115 000 barn med vedvarende lavinntekt i 2020 (ssb.no).

[4] Les mer om Kors på Halsen her: korspaahalsen.rodekors.no.

Sosial ulikhet er en av de viktigste truslene mot folkehelsa og Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) støtter regjeringens klare søkelys på dette i den nye folkehelsemeldinga. NFF mener det er viktig at alle, uavhengig av sosioøkonomisk status og geografi, har likeverdig tilgang på helsetjenester og har like muligheter til et helsefremmende liv. Vi ser derfor frem til videre oppfølging av anbefalingene i Marmot-rapporten.

Helsekompetanse

En annen trussel mot folkehelsa er mangelen på helsekompetanse i befolkningen. Dette er en av flere faktorer som samvarierer med helse. Høy kompetanse er knyttet til god fysisk og psykisk helse, og lav helsekompetanse er en samfunns- og helsepolitisk utfordring. Helsekompetanse spiller derfor en rolle i individsentrerte helse- og omsorgstjenester, bekjempelse av kroniske sykdommer (NCDer), sosialt skapte helseforskjeller, bærekraftig ressursutnyttelse og helse i et livsløpsperspektiv.

Fysioterapeuter bidrar til økt helsekompetanse i befolkningen blant annet ved å informere om betydningen av å ta gode valg, som for eksempel viktigheten av å velge fysisk aktivitet. Fysioterapeuter hjelper også med å «oversette», avdramatisere eller normalisere smerter og kroppslige reaksjoner. Videre bidrar fysioterapeuter til å skape forståelse for at «hode og kropp henger sammen» - at psykiske problemer kan gi seg utslag i smerter i kroppen og at kroppslige plager kan påvirke hvordan vi har det psykisk. Mange mangler denne kunnskapen – og økt helsekompetanse i befolkningen starter med barna.

Helsestasjon og skolehelsetjeneste

Helsestasjon og skolehelsetjeneste er viktige helsefremmende og forebyggende helsetjenester og NFF er enig med regjeringen om at det er behov for en opptrappingsplan for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Selv om vi har sett en økning i antallet ansatte i tjenesten, er det langt igjen til anbefalt bemanningsnorm er på plass – og det mangelen på skolefysioterapeuter er stor selv om fysioterapeuter er tilgjengelig helsepersonellgruppe. Det er viktig at denne tjenesten er flerfaglig sammensatt og NFF tar derfor til orde for at kommunen må bruke riktig kompetanse - fysioterapeuten igjen blir en «skal-tjeneste». 

NFF ønsker å bidra til økt oppmerksomhet mot skolehelsetjenesten på videregående skole. Alle videregående skoler bør ha helsesykepleier og fysioterapeut som kan drive aktivt helsefremmende arbeid med undervisning og veiledning om kosthold og fysisk aktivitet. Mange av elevene ved videregående skole har valgt yrkesfag og skal ut i et arbeidsliv hvor det å bruke kroppen på en best mulig måte vil hjelpe dem til å unngå muskel- og skjelettplager. De har behov for kunnskap/bedre helsekompetanse for å forstå om hvordan ulike belastninger virker på kroppen og hvordan skade- eller sykdomsrisiko kan reduseres. Innsats rettet mot elever på videregående skole kan bidra til å forhindre frafall tidlig i arbeidskarrieren på grunn av helseutfordringer og sykefravær som følge av at “kroppen er dårlig rustet” til å takle for eksempel en fysisk krevende jobb. Det ser generelt ut til at ergonomi, kroppsbruk og det å ha en kropp som tåler belastning er lite i fokus i utdanningen. Skolefysioterapeuten har her en helt sentral rolle og kan formidle kunnskap om arbeidshelse og god ergonomi. Norge trenger håndverkere som klarer å stå i jobb til de når pensjonsalder. Og fordi vi vet at muskel- og skjelettplager er en av de store folkehelseutfordringene er også dette et godt, men dessverre i alt for stor grad, undervurdert folkehelsetiltak.

Daglig fysisk aktivitet i skolen

Én time fysisk aktivitet i skolen er et universelt tiltak som kan bidra til å hindre at sosiale ulikheter i helse skapes eller opprettholdes. Andelen av befolkningen som er fysisk aktive er høyere hos personer med høy sosioøkonomisk status. Det samme gjelder for deltakelse i organisert aktivitet og medlemskap i frivillige organisasjoner. Mange kommuner og skoler har allerede innført daglig fysisk aktivitet. For at ikke forskjellene fra kommune til kommune og mellom skoler skal øke, må det på plass en nasjonal ordning hvor alle barn tilbys én time daglig fysisk aktivitet.

NFF, som sammen med Legeforeningen, Nasjonalforeningen for folkehelse, Idrettsforbundet og Kreftforeningen utgjør Alliansen daglig fysisk aktivitet i skolen, har i nær 15 år arbeidet for å få på plass én time fysisk aktivitet daglig i skolen. Vi er ikke alene om mene dette – og i Hurdalsplattformen står det at også regjeringen tenker i slike baner – og derfor gradvis vil innføre daglig fysisk aktivitet i skolen. Vi hadde derfor forventet at regjeringen nettopp i denne meldingen, og etter to år i posisjon, ville foreslå konkrete tiltak for å få dette på plass. Dessverre, det eneste som kom var at Kunnskapsdepartementet vil legge frem ei melding som omfatter 5. til 10. trinn i 2024 – der målet om en praktisk og variert skoledag inngår. Når vi kjenner til hvor mye overbevisende kunnskap finnes om   at daglig fysisk aktivitet er utrolig viktig for både for helse og læring er derfor regjeringens politikk på dette området ikke godt nok, og langt fra offensivt nok.

Frisklivssentralene

I «Veileder for kommunale frisklivssentraler» understreker Helsedirektoratet at frisklivssentraler er et konkret og effektivt tiltak for å styrke det systematiske folkehelsearbeidet på tvers av sektorer i kommunene. Basert på undersøkelser som viser at det er lønnsomt å gi hjelp til endring av levevaner, mener Helsedirektoratet at etablering av frisklivssentraler er et konkret og lønnsomt tiltak for kommunene i og med at dette tilbudet kan redusere tilfeller av sykdom i befolkningen som har sammenheng med levevaner. Helsedirektoratet anbefaler alle kommuner å etablere frisklivssentraler i egen kommune eller i samarbeid med andre kommuner (Helsedirektoratet 2019). NFF støtter Helsedirektoratet i dette, og mener at dette tilbudet er så viktig at det bør lovfestes, slik helsestasjons- og skolehelsetjenesten er.

Arbeid og helse

Når vi vet hvor viktig arbeid er for både folks økonomi og helse er det derfor på sin plass at arbeid, arbeidsmiljø og de to viktigste årsakene til sykefravær og frafall fra arbeid – muskel- og skjeletthelse og psykisk helse løftes fram i meldingen. Det fysiske arbeidsmiljøet i Norge er godt regulert, mens det organisatoriske og psykososiale arbeidsmiljøet i langt mindre grad er regulert. Det er derfor svært positivt at regjeringen også vil vurdere å gjøre kravene på disse områdene tydeligere, for det er ikke tvil om at for eksempel emosjonelle belastninger, utydelige roller, rollekonflikter, liten innvirkning på eget arbeid osv. bidrar til sykefravær og frafall. Både i Sverige og Danmark har de forstått dette og har de siste årene fått på plass regelverk som bedre ivaretar det psykososiale og organisatoriske arbeidsmiljøet.

Det tverrsektorielle kommunale folkehelsearbeidet

Det kan være klokt å styrke kommunenes samfunnsmedisinske ansvar gjennom interkommunale løsninger og tiltak for å styrke kommuneoverlegens samfunnsmedisinske kompetanse og kapasitet. Samtidig savner vi en omtale av folkehelsekoordinatorens rolle. I praksis er det ofte koordinatoren som setter folkehelse på agendaen og den som tar mest ansvar i folkehelsearbeidet. Å ansette en folkehelsekoordinator er et viktig virkemiddel for et folkehelsearbeid på tvers av sektorer. NFF mener at denne stillingen burde lovpålegges og plasseres sentralt i kommunenes ledelse.

Styrke det nasjonale systemet for å følge opp folkehelsepolitikken

Regjeringens forslag om å revidere folkehelseloven, herunder inkludere livskvalitet, etablere et folkehelsepolitisk råd, styrke samarbeidet med frivillig sektor og å trekke bærekraftsindikatorene inn i folkehelsepolitisk rapport er forslag NFF støtter. NFF mener der er særlig viktig at regjeringen skal vurdere bedre samarbeid mellom det systematiske folkehelsearbeidet og plan og styringssystemer i kommunen (det er umulig å få til en time fysisk aktivitet i skolen dersom det ikke er tatt hensyn til at det krever areal).

Folkehelsemeldinga Meld. St. 15(2022-2023)                                                 Oslo, den 19. april 2023

Norsk Tannpleierforening, NTpF takkar for moglegheita til å koma med munnleg innspel til  Folkehelsemeldinga.

Regjeringa vil prioritera folkehelsearbeid og innsats mot sosiale forskjellar. Norsk Tannpleierforeinig tar erklæringa på alvor og ser fram til nødvendige endringar i helsetenesta og det øvre samfunn for å koma i møte eit berekraftig helsevesen. I tid med avgrensa tilgang av helsepersonell, er nytenking mot ei helseteneste som aukar innsatsen på å skape helse, nødvendig. 

Nytenking er ei dreiing av satsinga i helsevesenet:

1. Mot auka ressursbruk på helsefremming og førebygging
2. Redusert ressursbruk på behandling
3. Styrking av helsekompetansen i folket

Fleire eldre, folket si auka forventing til helsetenester og nyvunne kunnskap gjennom forsking, utfordrar kapasiteten i helsetenesta. Paradigmeskifte i satsingsområde i helsetenesta er nødvendig. I dag har folket erfaring med å sjå på tannhelsetenesta og øvre helseteneste som reperasjonstenester med sjukdomsfokus og behandling som svar på helseutfordringar. Det står i kontrast til ei berekraftig helseteneste som reduserar behov for behandling. For å nå det målet  må vi leggja til rette for eit samfunn som styrkar meistring, ivaretaking av eiga helse og legg til rette for at sunne val blir dei enklaste val.  I tillegg må folket ha kraft til å leva med dei livsutfordringar kvardagen gir.

 Auka ressursbruk på helsefremming og førebygging, krev også endra kunnskapsfokus mot meir kommunikasjon, samhandling, tiltak som fremmar helsa og førebygg sjukdom.

Tannhelsetenesta sitt samfunnsoppdrag er å prioritera førebygging, og leggja til rette for ei teneste som skapar helse. Det samfunnsoppdraget kan først bli oppfylt når nødvendig kompetanse er i leiarposisjonar.

 Tannhelse er del av dei ikkje-smittsame sjukdommane (NCD), og bør nemnast i den samanheng. Forsking visar at munnhelse og den generelle helsa påverkar kvarandre gjensidig. Risikofaktorar som sukkerinntak, dårleg munnhygiene og tobakk er faktorar som kan påverkast både gjennom individuelle og strukturelle tiltak. Dei fleste sjukdommar i munnen som karies og tannløysing (periodontitt), kan førebygges. Forsking visar for eksempel at viktig tiltak i behandling av periodontitt, er kvaliteten på dialog mellom pasient og behandlar med utgangspunkt i pasienten sine evner og behov. Tannhelsetenesta møter folket regelmessig gjennom livet og oftast av tannpleier som er i førstelinjetenesta. Det er viktig at den individuelle dialogen blir støtta opp av samfunnstiltak som harmoniserer.

Samfunnet må i sterkare grad oppnå synergieffekt av individuelle tiltak og befolkningsretta tiltak. Energidrikk som er samtaletema på tannklinikken i møte med ungdommen, har høgt innhald av koffein og gir også alvorleg tannskader. Det er veldokumentert og er eksempel på disharmoni mellom kunnskap om skader, og praksis i samfunnet.  

 Tiltak for å styrka helsekompetansen i folket er et satsingsområde. I samfunn med mange kanalar for påverking, er det avgjerande at folket forstår aktuell helseinformasjon og kan ta informerte val.

 NTpF meiner at  forskjellen mellom sjukdomsførebygging og helsefremming burde kome tydlegare fram i meldinga.  Ved førebygging kan pasienten bli passivisert fordi helsepersonell er eksperten og presenterer løysingar, medan pasienten sine eigne ressursar aktiviserast, ved helsefremming.

 I Meld St 38 om prioriteringar i helse og omsorgstenesta og tannhelsetenesta, er meistring viktig omgrep slik rapporten som omtalt i folkehelsemeldinga i regi av sir Michael Marmot, visar til. Rapporten understrekar verdien av å setja folket i stand til å maksimera evnene sine som viktig del av å utjamne sosiale forskjellar.

 Det er vist til mange gode folkehelsetiltak i meldinga. Auka tru til meistring og evne til sjølvhjelp både som enkeltindivid og i fellesskap, kan redusera omfang av helsehjelp. I det vidare folkehelsearbeidet, er det viktige at myndigheitene tar ei tydleg rolle.

Venleg helsing

Norsk Tannpleierforening

Hilde Aga, leiar

Kap. 4.3.1, 4.3.2, 6.4.2, 7.2.2 og 11.1 – Sunt og bærekraftig kosthold

Tiltak for å legge til rette for sunnere valg gjennom Intensjonsavtalen for et sunnere kosthold
Det er positivt at Regjeringen fremhever at folkehelsesamarbeidet gjennom Intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold videreføres til 2025. NHO Mat og Drikkes grunnleggende standpunkt er at et tillitsbasert samarbeid mellom myndighetene og næringslivet bidrar til de beste resultatene for folkehelsen.

For å oppnå målene i avtalen må det legges til rette for at forbrukeren kan ta informerte og gode kostholdsvalg. Påvirkning av forbrukeradferd er derfor satt opp som et eget innsatsområde i avtalen i inneværende periode og det er helsemyndighetenes rolle i avtalen å drive et aktivt formidlingsarbeid basert på vitenskapelig grunnlag. Det er herunder bra at Helsedirektoratet skal videreføre kommunikasjonskonseptet "Lev". NHO Mat og Drikke mener at det i tillegg er nødvendig med enda mer målrettede kampanjer om de sunnere kostholdsvalgene, spesifikt knyttet til hver av de ulike innsatsområdene i avtalen. Økt prioritering av informasjonstiltak innen kosthold er også viktig ettersom den faglige legitimiteten til de norske kostrådene i stadig økende grad utfordres både i redaktørstyrte og sosiale media.

NHO Mat og Drikke etterlyser også manglende nasjonale data på kostholdsområdet, særlig for bedre monitorering av måloppnåelsen gjennom Intensjonsavtalen. Det er også stort behov for gode data for grensehandelen mot Sverige og dennes betydning for folkehelsen.

Nye norske kostråd
De nye nordiske næringsstoffanbefalingene (NNR2023), der miljømessig bærekraft skal integreres, skal publiseres i juni 2023. De nasjonale kostrådene må springe ut av dokumentert helse- og ernæringsfaglig kunnskap og grundige konsekvensanalyser. NHO Mat og Drikke mener at de nåværende bakgrunnsrapportene om bærekraft i relasjon til kosthold, som er utarbeidet i NNR, ikke er tilstrekkelig som grunnlag for radikale endringer i kostholdet og eventuell revisjon av de norske kostrådene. Ivaretakelse av flere og ofte motstridende bærekraftaspekter, sett i sammenheng med et sunt og helsefremmende kosthold, er komplisert, tverrfaglig og etisk utfordrende. Vurderingene må være vitenskapelig basert og ta hensyn både til miljø, økonomi, norsk matkultur og norske rammebetingelser for produksjon av mat og drikke.

Oppfølging av EUs Farm to fork-strategi – merkeordninger for sunne og bærekraftige valg
I det pågående arbeidet i EU gjennom Farm to fork-strategien er det inkludert en rekke tiltak innen folkehelseområdet og bærekraftige matsystemer. En revisjon av matinformasjonsforordningen ventet om kort tid, der et forslag til felles og obligatorisk forside ernæringsmerking skal inngå. Det foregår også prosesser for fremtidig bærekraftmerking av mat. Matinformasjon til forbrukerne er omfattet av EØS-avtalen og vil således også gjøres gjeldende i Norge.

NHO Mat og Drikke mener det er svært viktig at norske myndigheter tar aktivt del i drøftingene i EU og bidrar til å ivareta norske posisjoner innen kosthold, folkehelse og bærekraft.

NHO Mat og Drikke ønsker også at Nøkkelhullet, og erfaringene med dette merket, skal ta en større plass enn i dag i drøftingene om alternative løsninger for forside ernæringsmerking i Europa. I Norge har merkeordningen Nøkkelhullet en unik posisjon med svært høy kjennskap og tillit i befolkningen og er tett knyttet til de norske kostrådene. Kriteriene brukes aktivt for utvikling og reformulering av sunnere produkter i industrien.

Kap. 4.3.2 - Økonomiske virkemidler i folkehelsearbeidet

NHO Mat og Drikke mener at andre virkemidler enn de økonomiske er mer effektive i folkehelsepolitikken og må prioriteres fremfor avgifter. En eventuell vurdering av avgifter må i så fall skje på et faglig forsvarlig grunnlag og der dette virkemiddelet vurderes i sammenheng med andre virkemidler. Vurderingene må også reflektere de begrensningene i handlingsrom som økonomiske virkemidler har i forhold til EU/EØS-avtalen samt konsekvenser før økt grensehandel av mindre sunne mat- og drikkevarer grunnet forskjeller i avgiftsnivå mellom landene.

Kap. 4.3.2 og 9.1.5 – Utredning om virkemidler for sunnere kosthold og tverrsektorielt samarbeid

NHO Mat og Drikke mener det er positivt at meldingen legger stor vekt på å styrke arbeidet for å finne frem til kunnskapsbaserte virkemidler for å nå målene i folkehelsepolitikken, både gjennom å sette ned et eksternt utredningsarbeid om virkemidler for å fremme et sunnere kosthold og gjennom å involvere flere sektorer for å drøfte og bidra til nyskaping og eierskap for målene. Folkehelsepolitikken er et komplisert samspill mellom ulike virkemidler der det også er behov for tverrsektorielt samarbeid, slik det også blir understreket av Regjeringen.

Det er også bra at det signaleres at det eksterne utredningsarbeidet vil få et bredt mandat. NHO Mat og Drikke mener at utvalget også må se på og vurdere konsekvenser av mulige alternative virkemidler for verdikjeden, produksjon og verdiskaping for mat og drikke.

NHO Mat og Drikke bidrar gjerne til politiske drøftinger på vegne av den norske mat- og drikkeindustrien i et nyopprettet folkehelsepolitisk råd, og for en videreføring av samarbeidet for sunnere kosthold i en ny avtaleperiode for Intensjonsavtalen for et sunnere kosthold fra og med 2026.

Kap. 4.3.2 – Mat og måltider i skolen

Faget Mat og helse i grunnskolen er en viktig bidragsyter for å redusere sosial ulikhet i helse. Grunnleggende kunnskap om sunt kosthold og praktiske ferdigheter innen matlaging er en forutsetning for gode levevaner også i voksen alder. For å lykkes må det finnes lærere med den nødvendige kompetansen i faget. NHO Mat og Drikke mener at det et viktig folkehelsetiltak å øke andelen faglærte lærere og styrke fagets anseelse i skolen.

Økt opplæring om mat og matlaging er også viktig for å øke rekruttering til matfagene i videregående opplæring og dermed for oppfølgingen av strategien Matnasjonen Norge. Regjeringen peker også på tilgang på kvalifisert matfaglig personell som nødvendig for å gjøre det mulig å innføre et skolemåltid i den norske skolen.

Kap. 4.3.3 - Videreføring av Matbransjens faglige utvalg

NHO Mat og Drikke mener at selvreguleringsordningen Matbransjens Faglige Utvalg (MFU) for ansvarlig markedsføring av mat og drikke har vist seg å være et godt virkemiddel for å nå folkehelsepolitiske mål og at ordningen må videreutvikles i takt med endrede medievaner, utviklingen i sosiale medier m.v. Det er lav terskel for å klage, MFU offentliggjør alle vedtak, og har også en viktig og mye brukt funksjon i å gi forhåndsavklaringer og rådgivning. NHO Mat og Drikke ser frem til en videre dialog med regjeringen om hvordan MFU kan utvikles videre.

Kap. 4.5.2 – Ansvarlig alkoholkonsum

NHO Mat og Drikke støtter vinmonopolordningen som et sentralt alkoholpolitisk virkemiddel for folkehelsen. Vinmonopolet bidrar gjennom sitt samfunnsoppdrag til ansvarlig alkoholkonsum der målrettet kommunikasjon, veiledning, kontroll og holdningsskapende arbeid står sentralt. Det er viktig at størst mulig del av alkoholkonsumet i Norge skjer gjennom registrerte kanaler.

Folkehelsemeldingen omtaler norsk utredning av advarselsmerking av alkoholholdig drikke og viser til at det pågår tilsvarende prosesser i EU der advarselsmerking og merking av innhold inngår. NHO Mat og Drikke mener at det vil være uheldig med særnorske bestemmelser om advarselsmerking av alkoholholdig drikke. Dette vil i praksis innebære et handelshinder, som igjen vil kunne få utilsiktede virkninger og undergrave hovedlinjene i den norske alkoholpolitikken der bla. Vinmonopolets rolle er helt sentral. Norge bør isteden knytte seg til EUs arbeid for derved å sikre en harmonisert tilnærming i EUs indre marked hvor både hensynet til industrien og forbrukerne ivaretas på en enhetlig måte.

Kreftforeningens innspill til Folkehelsemeldinga - Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar

Tobakk tar livet av minst 5000 hvert år, og koster samfunnet 80 milliarder kroner hvert år. Vi ser nå en bekymringsfull økning i røyking blant de unge, spesielt blant unge menn. Kreftforeningen støtter de seks hovedmålene i strategien for på sikt å nå visjonen om et tobakksfritt samfunn. Tiltakene som foreslås er gode, men det er også behov for å gå lenger på enkelte områder enn det som går frem av regjeringens forslag.

Kreftforeningen vil på det sterkeste anmode Stortinget om å stille seg bak forslaget om forbud mot nettsalg av alle former for tobakksvarer. Halvparten av EU-landene har allerede et forbud, og vi vet at aldersgrensene ikke fungerer ved nettsalg. Tobakksindustrien er en av de minst bærekraftige næringene i verden, og det bør ikke legges til rette for at denne industrien skal etablere seg på nytt i Norge.

Det er svært positivt at regjeringen vil gjøre flere offentlige uteområder røykfrie, forby røyking i private biler med barn, på utendørs lekeplasser, idrettsområder og holdeplasser og fellesarealer i borettslag. Hovedmålet må være å beskytte barn og utsatte grupper mot passiv røyking, i tillegg til å denormalisere røyking og bidra til å gjøre det lettere å slutte å røyke. Flere kommuner har nylig tatt initiativ til å gjøre flere uteområder røykfrie, som for eksempel Stavanger, Trondheim, Bodø, Tromsø og Skien. Det kommunene mangler er en lovhjemmel som kan sikre flere røykfrie områder på kommunal grunn. Med tanke på den høye andelen unge som røyker av og til håper vi regjeringen går videre når det gjelder å innføre røykfrie uteserveringer, festivaler og lignende, som vi ser på som et viktig bidrag for å snu trenden med festrøyking. Det er flott at regjeringen vil innføre forbud mot røyking i fellesareal i borettslag og annet, men det bør strammes til ytterligere. I Finland kan boligsammenslutninger søke kommunen om å innføre røykeforbud til og med inne i leiligheter, i tillegg til private balkonger og uteområder tilknyttet bygningen, jf. den finske tobakksloven § 79. Kommunen kan forby røyking dersom bygningens konstruksjon medfører at røyken kan spre seg, for eksempel fra en balkong til en annen selv om balkongene er tilknyttet leiligheter i privat eie. Dette mener Kreftforeningen er en mulig vei å gå.  

Vi vil gi ros til regjeringen for at den vil gå inn for et nasjonalt program for gratis hjelp til røykeslutt, basert på erfaringene fra pilotprosjektet i Vestre Viken og at tiltaket vil kunne bidra til utjevne sosiale helseforskjeller. Prøveprosjektet ble satt i gang av tidligere helseminister Bent Høie, og vi forventer at partiene støtter opp om tiltaket og sørger for at det bevilges finansiering allerede i høstens budsjettarbeid. Tobakkskonvensjonen artikkel 14 pålegger Norge å gjennomføre og tilpasse “Tiltak for å redusere tobakksavhengighet og fremme røykeslutt».  Vi viser til vårt budsjettforslag om at finansiering av et nasjonalt røykesluttprogram bør kunne finansieres av økt skattlegging av tobakksnæringen/industrien gjennom en sektoravgift. Kreftforeningen forventer at det blir satt av budsjettmidler senest i statsbudsjettet for 2024.

Regjeringen vil legge til rette for at barn født etter 2010 og senere skal være en tobakksfri generasjon. Det er en viktig offensiv ambisjon, som krever kraftfulle tiltak. Vi vil for eksempel, slik mange har foreslått i innspill til meldingen, heve aldersgrense på tobakk og andre nikotinprodukter til minimum 20 år.

Tobakkskonvensjonens artikkel 5.3 pålegger Norge å innføre tiltak som sikrer at tobakksindustrien ikke påvirker tobakkspolitikken. Detter har vi etterlyst i lang tid, og vi støtter regjeringens anbefaling om å gjennomføre tobakkskonvensjonen artikkel 5.3 fullt ut i Norge. Det bør skje med forankring i lov, informasjonstiltak og retningslinjer for offentlig ansatte.

Direktoratet for strålevern og atomberedskap (DSA) har på oppdrag fra HOD utredet tiltak som kan bidra til å begrense bruk av solarium. DSA foreslår forbud mot all form for reklame for solarium, også indirekte reklame. Som alternativer til reklameforbud har direktoratet vurdert andre tiltak, som for eksempel, bedre rutiner for alderskontroll, kreftadvarsel i reklame og avgifter. DSA viser til Australia og Brasil som har innført totalforbud solarium, noe som har hatt god effekt og blitt godt tatt imot av befolkningen. Vi vet nå nok, og DSAs anbefaling er tydelig. Vi ber derfor Stortinget anmode regjeringen om å gjennomføre anbefalingen fra DSAs utredning. Kreftforeningen foreslår i tillegg at det innføres krav om merking av solariesenger om kreftrisiko, og at alle solarier må være betjente.

Meldingen er for svak når det gjelder tiltak knyttet til regjeringens lovnad i Hurdalsplattformen når om de universelle skoletiltakene med skolemåltid og fysisk aktivitet. Vi ber Stortinget om å sikre alle barn én time fysisk aktivitet i skolen og et sunt skolemåltid.

Regjeringen omtaler at innføring av HPV-vaksine, sammen med Livmorhalsprogrammet, kan bidra til å eliminere livmorhalskreft på sikt. Det vises også til oppstart for hjemmetest fra 2023, som er et bra forestående tiltak. Med dagens vaksine- og screeningregime er det beregnet at livmorhalskreft kan være eliminert i Norge innen 2039 (under fire tilfeller per 100 000 per år). Dette er 12 år senere enn Sverige. Med rask, ekstra innsats kan eliminering av livmorhalskreft skje betydelig raskere også i Norge. HPV kan utryddes i Norge i løpet av få år. Dette vil ha stor samfunnsmessig gevinst. Antall som får behandling av forstadier kan reduseres kraftig, på sikt kan Livmorhalsprogrammet bli overflødig blant HPV-vaksinerte, og svært mange av de i underkant av 300 tilfellene av annen HPV-relatert kreft kan unngås. Kunnskap og infrastruktur fra pandemien må nå benyttes for å utrydde kreftfremkallende HPV-typer og dermed utrydde livmorhalskreft og ande kreftformer som skyldes HPV-viruset.

Kreftforeningen etterlyser forslag og tiltak knyttet til forebygging av yrkesrelatert kreft. Regjeringen viser bare til at det trengs mer kunnskap om forebygging av arbeidsrelatert sykefravær og skader, og at det er potensiale for å gjøre mer enn i dag.

Regjeringens forslag om å opprette et råd for folkehelsepolitikk kan være en god idé, såfremt det vil bidra til reell innflytelse for involverte parter og at det får et klart mandat. Vi foreslår at næringslivssamarbeidet som i dag gjelder på matområdet blir innlemmet i dette nye rådet.

Kommersiell påvirkning overfor barn og unge på digitale flater er økende og sterkt bekymringsverdig. Vi har nylig dokumentert at barn og unge utsettes for massiv eksponering av tobakk på sosiale medier, til tross for at det eksisterer et reklameforbud i Norge^. Regjeringen vil vurdere ulike tiltak for å verne barn bedre mot markedsføring av usunn mat og drikke. Dette er positivt, men Kreftforeningen savner konkrete forslag og tidsperspektiv, for eksempel når det gjelder selvreguleringsordningen Matvarebransjens faglige utvalg (MFU).

Barnerettsvurderinger knyttet til folkehelsearbeidet er godt beskrevet i meldingen, og det er positivt at det nevnes myndighetenes plikter i forhold til barnekonvensjonen og at barn opp til 18 år skal beskyttes mot påvirkning, spesielt når det gjelder markedsføring og påvirkning gjennom digitale medier. Regjeringen vil synliggjøre betydninga av retten til helse i folkehelsepolitikken der det er relevant. Det er viktig at Stortinget støtter og følger opp dette i behandlingen av meldingen.

 Virke takker for muligheten til å komme med innspill til Helse- og omsorgskomiteens behandling av Meld. St. 15 (2022-2023) Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar.

 Virke representerer om lag 25 000 virksomheter med mer enn 300 000 ansatte i handels- og tjenestenæringen. Mange av Virkes medlemmer tilhører bransjer som har en viktig rolle i folkehelsearbeidet, som f.eks.:

• Frivillige organisasjoner
• Apotek
• Treningssenterbransjen
• Kultursektoren
• Dagligvare- og servicehandel
• Ideelle sykehus og ideelle virksomheter som har avtaler med kommuner og RHF
• Helsenæringen

 Virke har tre hovedbudskap til komiteen i behandlingen av folkehelsemeldingen:

1.  Det helsefremmende og forebyggende arbeidet må skje på alle samfunnsområder, også områder utenfor offentlig sektor, blant annet i arbeidslivet.

 Virke mener det er positivt at meldingen så klart gir uttrykk for at frivillig sektor og private aktører er viktige i folkehelsearbeidet, og at helsenæringens rolle trekkes fram. Vi savner imidlertid at dette i tilsvarende grad kommer til uttrykk i de konkrete forslagene og tiltakene i meldingen. Virke mener at det ligger et uforløst potensial i tettere samarbeid om folkehelse med både privat næringsliv og hele bredden av frivilligheten. Når det gjelder frivillig sektor og frivillige organisasjoners viktige rolle i folkehelsearbeidet viser vi til Frivillighet Norge sitt høringsinnspill til komiteen.

Virke støtter etableringen av et folkehelsepolitisk råd, og ser fram til en arena hvor næringslivsaktører sammen med frivillig sektor kan bidra aktivt. Vi vil oppfordre til å involvere bredden av aktører i næringslivet; treningsbransjen, apotek, dagligvarebransjen og gründer- og teknologivirksomheter.

Virke mener at det er nødvendig med tiltak som når store grupper i befolkningen, slik som tiltak for sunnere kosthold, mer fysisk aktivitet, røykfrihet mv. Når det gjelder kosthold har dagligvarebransjen satt i verk en rekke tiltak som når store befolkningsgrupper. Intensjonsavtalen for et sunnere kosthold har samlet bransjen og myndighetene, og avtaleperioden ble nylig utvidet til 2025. For røykere vil en overgang til røykfrie alternativer kunne redusere skadepotensialet betraktelig. Skal vi få flere til å gå over på mindre skadelige produkter, må disse produktene finnes der forbrukerne i dag kjøper sigaretter. Fysisk aktivitet må skje på en rekke arenaer for å nå alle grupper i befolkningen. Dessverre er omtalen av treningsbransjen som folkehelsearena utelatt i folkehelsemeldingen, til tross for at det er over 1300 treningssentre i Norge, og at 31 prosent av befolkningen over 16 år i 2021 hadde trent på et treningssenter. Dette bør inn i det videre arbeidet med meldingen.

 Virke støtter målet om å unngå markedsføring av usunn mat og drikke overfor barn. I denne sammenheng er Matbransjens faglige utvalg (MFU) et viktig verktøy som bør videreføres og gjøres enda bedre kjent. Folkehelsemeldingens omtale av ordningen er beklageligvis både mangelfull og misvisende, noe komiteen kan lese mer om i innspillene fra Virke dagligvare, Virke servicehandel og innspillet fra MFU selv. MFU har behandlet over 300 klager og erfaringen er at bransjen retter seg etter MFUs vedtak. Muligheten for dagligvareaktører til å be om råd og forhåndsavklaring er også en sentral del av ordningen som bidrar til at mye uønsket markedsføring aldri ser dagens lys. Virke mener at myndighetene bør gå i dialog med MFU og bransjen om hvordan ordningen kan videreutvikles og styrkes.

 Vi viser for øvrig til utdypende høringsinnspill fra Virke aktiv helse og felles høringsinnspill fra Virke dagligvare og Virke servicehandel.

 2. Virke støtter budskapet om at arbeid er en viktig premiss for god helse.

I inkluderingsarbeidet (3.4.2) vil vi spesielt trekke fram handels- og tjenestenæringene, servicehandelen og dagligvarebransjen, som har fokus på inkludering og arbeidstrening. Mange unge starter sin arbeidskarriere her. Virke savner en enda tydeligere omtale av arbeidsplassen som folkehelsearena (3.3.4). Norge har det høyeste sykefraværet i OECD. Forskning viser at arbeidsplassen også kan fungere som en helsefremmende arena, og dermed redusere sykefraværet.^[1] Viktige faktorer er mestring, at de ansatte har de ressursene de trenger for å gjøre det de skal og der de føler seg engasjerte og motiverte. Studier viser også at trening på arbeidsplassen hadde en god effekt på psykisk helse.^[2]

Meldingen bebuder en vurdering av rollen til spesialisthelsetjenesten og RHFene i det helsefremmende arbeidet (10.2) i tilknytning til revisjon av folkehelseloven. Virke bidrar gjerne inn i dette arbeidet. Våre ideelle sykehus og ideelle virksomheter i spesialisthelsetjenesten har bred faglig kompetanse på dette.

 3. Kommunene trenger flere aktører å spille på i sin «verktøykasse» for bedre folkehelse.

Virke foreslo i innspill til HOD en lokalmiljømodell for folkehelse, og støtter derfor meldingens budskap om at det helsefremmende arbeidet i nærmiljøet og lokalsamfunnet bør skje i samarbeid mellom kommunen, frivillige organisasjoner, private og brukerorganisasjoner. Vi viser til Frivillighet Norge sitt innspill for hvordan frivilligheten kan bidra i dette.

 I folkehelsemeldingen bebudes en revisjon av folkehelseloven, og hvordan loven kan skape gode rammer for at kommunene i større grad legger til rette for samarbeid med frivillig sektor. Virke mener at dette også må omfatte samarbeid med lokalt næringsliv som apotek, treningssentre, dagligvareaktører m.m. En mulig løsning kan være lokale folkehelsepolitiske råd, etter modell av det foreslåtte nasjonale rådet.

Virke har følgende forslag til merknader:

 «Arbeidsplassens rolle som folkehelsearena er viktig, og komiteen ber regjeringen løfte fram arbeidsplassen som en helsefremmende arena. Viktige faktorer er mestring, at de ansatte har de ressursene de trenger for å gjøre det de skal og der de føler seg engasjerte og motiverte. Komiteen mener dette perspektivet bør integreres i regjeringens videre folkehelsearbeid»

 «Komiteen ber regjeringen sikre at det nye folkehelsepolitiske rådet blir etablert med aktører som representerer hele bredden av næringslivet, i tillegg til bredden i frivillige organisasjoner».

 «Komiteen ber regjeringen i revisjon av folkehelseloven også vurdere hvordan loven kan skape gode rammer for at kommunene i større grad legger til rette for samarbeid med frivilligheten og med private aktører»

  Vi takker igjen for muligheten til å komme med innspill, og kontaktes gjerne for mer informasjon eller spørsmål. Kontaktperson: Bransjeleder Vibeke Johnsen, vibeke.johnsen@virke.no, 97038830

[1] https://munin.uit.no/handle/10037/23916

[2] Trening på arbeidsplassen kan hjelpe mot angst (psykologisk.no)

Folkehelsemeldinga beskriver munnhelsen i den norske befolkningen som god og peker på at dette kommer av systematisk forebygging. NTF er enig i at god munnhygiene, inkludert bruk av fluorid, gode kostholdsvaner og faste besøk hos tannhelsetjenesten er de mest sentrale forebyggende grep som kan gjøres og at dette er viktig gjennom hele livet.

Tannhelsetjenesten utfører et viktig folkeopplysningsarbeid innenfor ernæringsfeltet, og nedlegger en vesentlig innsats med å lære opp befolkningen til egenomsorg for tenner og munnhule. Dette helsefremmende og forebyggende arbeidet er (i tillegg til fluorsupplement) hovedårsaken til den gode munnhelsen i befolkningen. Dette arbeidet er det viktig å videreføre.

Tannhelsetjenesten har gjennom alle år vektlagt helsefremmende og forebyggende arbeid.  Likevel er det grupper som ikke har et godt nok tilbud, hverken organisatorisk eller finansielt, og det er sosial ulikhet i munnhelse. Personer med psykiske helseplager og/eller rusproblemer, og personer med svak økonomi faller i stor grad utenfor de stønadsordningene, både i tannhelsetjenesteloven og i folketrygdens regelverk.

NTF applauderer meldingens fokus på å utjevne sosiale helseforskjeller og støtter de tiltakene som her fremmes. Men, NTF vil påpeke at Folkehelsemeldinga nå legger opp til at det blir det regjeringsoppnevnte Tannhelseutvalgets oppgave å kvittere ut regjeringens ambisjon for folkehelsearbeid spesifikt på tannhelseområdet. NTF vil understreke at munnhelse er like viktig i et livsløpsperspektiv som øvrig helse og er derfor på overordnet nivå skuffet over at meldingen ikke i større grad inkluderer munnhelse gjennomgående.

Sukker og brus, avgifter og forbud
Kosthold er direkte knyttet til flere av de viktigste risikofaktorene for død i Norge og et sunt kosthold fremmer helse og forebygger kostholdrelaterte sykdommer. Reduksjon i inntak av søtsaker, brus/leskedrikker er viktige tiltak i denne sammenheng og kan oppnås raskt.

Bruk av skatter og avgifter for å vri forbruket i en sunnere retning er et internasjonalt anerkjent og kostnadseffektivt virkemiddel som anbefales av WHO. Avgifter på usunne matvarer regnes også som et tiltak som vil være effektivt for å utjevne sosial ulikhet i kosthold og helse. Det har vært særavgifter på sjokolade, sukkervarer og leskedrikker i mange år, og dette har vært positivt sett fra et folkehelse- og munnhelseperspektiv. NTF har hele tiden støttet særavgifter og andre type restriksjoner på dette feltet.

Regjeringen skriver i Folkehelsemeldinga at de i det videre arbeidet vil utrede tiltak for å fremme et sunt kosthold. Det er vel og bra, men NTF vil understreke at når det gjelder sukker er dette så nøye utredet at det neppe kan levnes tvil om at en innføring av høy sukkeravgift, fra et helsefaglig synspunkt, vil være blant de aller viktigste helsefremmende tiltakene regjeringen kan foreslå. NTF foreslår en snarlig innføring av forhøyet sukkeravgift på brus, sjokolade, godteri og andre sukkerholdige varer.

Folkehelsemeldinga peker også på at matvare- og annonsørbransje i 2014 etablerte en selvreguleringsordning for å hindre markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot barn under 13 år og en varsomhetsnorm for barn mellom 13 og 16 år. Dette som et supplement til blant annet markedsføringsloven som har bestemmelse som skal verne barn mot urimelige handelspraksiser og ulovlig markedsføring. NTF og flere andre helseaktører mener at selvreguleringsordningen ikke fungerer og at lovverket i dag er for svakt. NTF slutter seg til de som foreslår 18-årsgrense på reklame for usunn mat og drikke.

Tobakk
Tobakk er fortsatt den viktigste enkeltårsaken til dårlig helse og for tidlig død hos nordmenn, og NTF har i mange år hatt fokus på arbeidet med å redusere bruk av tobakk i befolkningen. Bruk av tobakk (inkludert snus) har stor påvirkning på munnhelsen ved at det øker sjansen for tannkjøttsbetennelse, misfarging, skader på slimhinner og kreft i munnhulen.

Fra et folkehelseperspektiv er det viktig med aktivt arbeid for å forhindre at spesielt unge mennesker begynner å røyke og snuse. Bruk av avgifter er et godt virkemiddel som også kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Et annet egnet tiltak vil være å sikre at veiledning og informasjon om snus og røykeslutt er uten egenbetaling for pasientene, også når den foregår hos tannhelsepersonell.

Regjeringen fremhever gode levevaner som røykeslutt som et viktig innsatsområde og vil begrense røyking i felles/offentlige rom (så vel som noen private). For å hindre salg til mindreårige, samt øke kontroll av import, foreslår regjeringen å innføre forbud mot nettsalg av tobakksvarer og e-sigaretter. Videre vil regjeringen innføre standardiserte innpakninger av tobakksprodukter og innføre forbud mot smakstilsetninger i e-sigaretter.

NTF vil gi regjeringen honnør for meldingen på tobakksområdet og støtter alle forslagene som her anføres. NTF foreslår i tillegg et forbud mot smakstilsetninger i snusprodukter med de samme begrunnelsene som gis for forbudet for e-sigaretter.

Vennlig hilsen,

Heming Olsen-Bergem
President

For ytterligere informasjon, ved behov, ta kontakt med:
President Heming Olsen-Bergem, 450 27 278 / heming@tannlegeforeningen.no
Rådgiver Christian P. Fjellstad, 90 09 23 09 / cf@tannlegeforeningen.no

IOGT i Norge er en frivillig organisasjon som jobber for at det skal være lett å ta rusfrie valg. Folkehelsearbeid er derfor et kjerneområde for organisasjonen, og vi jobber bredt med forebygging av både alkohol- og narkotikabruk.

Det er bra at Stortingsmeldingen adresserer alkohol på en god måte i folkehelsearbeidet. Samtidig ser vi at de konkrete forslagene som legges frem er mindre forpliktende enn det som står om f.eks tobakk. Vi håper derfor at det i forebyggings- og behandlingsreformen som regjeringen melder skal komme neste år kommer mer konkrete forslag til hvordan man ønsker å styrke det forebyggende arbeidet. Vi vil også påpeke at selv om vi har sett en gledelig utvikling, særlig når det gjelder unges alkoholbruk de siste årene, er forbruket av alkohol fortsatt svært høyt historisk sett. Vi stiller derfor spørsmålstegn ved formuleringen om at Norge allerede har tatt ut store deler av gevinsten gjennom en restriktiv alkoholpolitikk. 

Reduksjon av alkoholbruk må være en del av arbeidet når Regjeringa i meldinga varsler at dei ‘skal legge fram ein heilskapeleg NCD-strategi mot 2030’. Det er også viktig å se sammenhengene mellom de ulike temaene i Stortingsmeldinga, og det kunne meldingen ha gjort enda bedre – for oss som har alkoholforebygging i fokus er det stor bekymring knyttet til lavere deltaking i organisert aktivitet. Island har jobbet helhetlig med forebygging over lang tid, der nettopp fritidsaktiviteter blir sett i sammenheng med rusforebygging. En slik helhetlig tilnærming på tvers av tema må også være førende for norsk folkehelsepolitikk.

Stortingsmeldingen viser blant annet til WHO Europa sitt nye rammeverk for tiltak mot alkohol (2022). Dette rammeverket er viktig både fordi innholdet er godt, og også fordi retorikken går vekk fra ‘skadelig bruk av alkohol’ til å snakke om ‘bruk’. I Stortingsmeldinga blir dette reflektert i teksten, men ikke i målsettingen hvor man fortsatt snakker om en nedgang i skadelig bruk på min 20 % som målsetning for perioden 2010–2030. Teksten bekrefter at det ikke er et skarpt skille mellom bruk og skadelig bruk av alkohol – og da er kreft ofte løftet frem som et område der det ikke finnes en trygg nedre grense for bruk. Sammenhengen mellom skader og totalforbruk er godt dokumentert. Videre er målsetningen om skadelig bruk er vanskelig å måle, da det ikke er gode indikatorer for hva som er skadelig bruk. 

Vi foreslår å endre dette til minst 20 % reduksjon i bruk for perioden 2010-2030.

Stortingsmeldinga varsler også om oppstart av ‘eit nasjonalt rusførebyggande program for barn og unge’. I den sammenhengen vil vi rette fokus mot at forebyggingsarbeid strekker seg utover program rettet mot barn og unge alene. Det er godt dokumentert at foreldre og andre voksne med ansvar for barn og unge er en viktig gruppe involvere i det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge. Vi i IOGT ønsker derfor at foreldre blir inkludert i det kommende forebyggingsprogrammet.

Det gir et viktig signal at Stortingsmeldinga slår fast at en restriktiv alkoholpolitikk skal videreføres. Vi har god kunnskap om dette er virkemidler som bidrar effektivt til å forebygge bruk og skader.  IOGT i Norge opplever stor interesse fra internasjonalt miljø for den gode og forebyggende alkoholpolitikken vi har i Norge, spesielt når det gjelder effektive mekanismer i reklameforbudet. Vi ønsker derfor å minne om behovet for å styrke overvåking og sanksjoneringen av forbudet når nye kommunikasjonsflater inntreffer, og at det er politisk vilje til å gjennomføre dette.

Meldingen påpeker også at alkohol i motsetning til andre psykoaktive stoffer ikke er regulert av noe internasjonalt bindende regelverk. Vi mener at Norge må spille en mer aktiv rolle for å endre på dette, og må være med på å få saken opp på dagsordenen internasjonalt.

IOGT mener det er positivt at Folkehelsemeldingen slår fast regjeringens ønske om ikke å gå for en generell avkriminalisering av narkotika. Forbudet er et viktig signal og virker forebyggende på bruk og skader. Det at det ikke er lov er noe ungdom selv oppgir som en av de viktigste grunnene til ikke å bruke cannabis i undersøkelsen Cann2021 fra Folkehelseinstituttet.

Avslutningsvis er IOGT positive til at det skal settes ned et utvalg for å se på verdigrunnlaget, beslutningsarenaer og kunnskapsgrunnlaget for folkehelsepolitikken. Alkoholpolitikken er et område hvor restriktive tiltak gjerne settes opp mot enkeltmenneskers frihet eller næringsinteresser. Debatten omkring forebyggende vs. skadereduserende tiltak i ruspolitikken viser også behovet for en god dialog omkring disse spørsmålene.

Vennlig hilsen 

Hanne Cecilie Widnes
Generalsekretær i IOGT i Norge

Kontaktinformasjon:
cecilie.widnes@iogt.no
Mob: 48 23 16 60

Frivillighet Norge takker for muligheten til å komme med høringsinnspill til Helse- og omsorgskomiteen på Folkehelsemeldinga - Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar.

Vi er glade for å se at frivillig sektor er representert i folkehelsemeldinga, og anses som en del av løsningen på folkehelseutfordringene. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle for å øke samfunnsdeltakelsen og redusere utenforskap, og deltagelse i regi av frivillige organisasjoner, lag og foreninger er en unik mulighet for egendrevet aktivitet det offentlige ikke kan skape. Frivillighetens rolle i folkehelsearbeidet må baseres på at deltakelse i seg selv har en stor verdi.  

Det er derfor avgjørende å skape gode rammebetingelser for bredden av frivillig sektor. Det offentlige må legge til rette for at folk skal kunne samles om å drive med det de ønsker. Det kan være gjennom forutsigbare økonomiske støtteordninger, enkel vei inn til myndighetene eller at det finnes tilgjengelige, egnede lokaler. Og for at frivilligheten skal kunne spille ut potensialet til å bidra til å utjevne sosiale forskjeller betyr det at frivillig og offentlig sektor må samarbeide om å fjerne barrierene for deltagelse.

Frivillig sektor er del av beredskapen, noe som ble svært tydelig under koronapandemien, da frivillige organisasjoner blant annet bidro til å spre kunnskap og mobilisere grupper det offentlige ikke klarte å nå. For at samarbeidet skal kunne fungere i krise er vi avhengige av gode samarbeid og tillit, også når det er normalsituasjon.

Vi er glade for regjeringens gode omtale av frivilligheten i meldinga, men savner flere konkrete tiltak for å legge til rette for frivillig sektors bidrag til å løse folkehelseutfordringene vi står overfor.

Legge til rette for frivillighet, aktivitet og fellesskap (kap 5.3.2)

Vi trenger flere som kan være med å skape aktivitet og møteplasser i lokalsamfunnet. Organisasjonene ønsker å bidra til å løse samfunnsutfordringer, eksempelvis gjennom å fjerne barrierer for deltakelse slik at frivilligheten kan være med å hindre utenforskap. Vi er bekymret for at de som faller fra først, kanskje er de som trenger fellesskapet mest, og er vanskeligst å få til å komme tilbake. Det betyr at vi ikke bare trenger å øke deltakelsen i frivilligheten, vi må også øke mangfoldet. For organisasjonene innebærer dette å gjøre plass til flere og spørre de som ikke blir spurt fra før.

Frivillighet Norge har, i samarbeid med frivillige organisasjoner, kommuner og fylkeskommuner utviklet flere tiltak for inkludering i frivillige organisasjoner. Vi har også utviklet de nasjonale verktøyene frivillig.no og ungfritid.no for å bidra til økt rekruttering og kjennskap til tilbud i regi av frivilligheten. Verktøyene er gratis å benytte. For å videreføre disse tiltakene må det settes av tilstrekkelig, forutsigbar finansiering.

Vi ber Helse- og omsorgskomiteen om å vedta følgende:

• For å mobilisere til økt deltakelse og forebygging av utenforskap skal de nasjonale verktøyene frivillig.no og ungfritid.no sikres tilstrekkelig og forutsigbar finansiering.

Dialog, samhandling og medvirkning

Frivillige organisasjoner er viktige samfunnsaktører. Lokale og nasjonale myndigheter må derfor tilrettelegge for dialog og samhandling med organisasjonene. Vi mener alle kommuner bør ha en helhetlig frivillighetspolitikk, og at staten skal stimulere til dette. I dag har i underkant av 100 kommuner en slik politikk. En frivillighetspolitikk bør ha som mål å skape møteplasser, og bidra til vekst og rekruttering for organisasjoner, lag og foreninger. Vi er derfor svært positive til at det legges opp til en revidering av Folkehelseloven, der det trekkes frem at regjeringa «skal vurdere korleis folkehelseloven kan skape gode rammer for at kommunen i større grad legg til rette for samarbeid med det frivillige» (kap 10.2). Vi mener kommunen må få et klart ansvar for å legge til rette for virkemidler som fører til økt dialog og samarbeid med frivillig sektor.

Mange kommuner ønsker en tettere dialog med frivillige lag og foreninger lokalt, men vet ikke hvordan de skal gå frem. Gjennom Frivillighetsløftet har Frivillighet Norge bistått om lag 80 kommuner i å utvikle en frivillighetspolitikk. Prosjektet er et spleiselag mellom Frivillighet Norge og Helsedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

• Komiteen viser til Frivillighet Norges arbeid med kommuner og fylkeskommuner for å styrke dialog og samhandling mellom frivillig og kommunal sektor. Arbeidet legger til rette for å dele erfaringer og kompetanse om hva som er god frivillighetspolitikk på tvers av sektorer gjennom "Frivillighetsløftet". Komiteen ber regjeringen sikre dette arbeidet tilstrekkelig og forutsigbar finansiering.

Mange organisasjoner sitter på kompetanse som er relevant for folkehelsen. Pasient- og brukerorganisasjoner har kompetanse og erfaringer det offentlige bør lytte til. Flere organisasjoner har folkehelse som formål, eller del av sitt formål, eller driver tilbud og aktiviteter på helseområdet. Det er viktig at sivilsamfunnets kompetanse anerkjennes, og at organisasjoner og foreninger inviteres inn i relevante råd og høringer.

Vi er positive til at regjeringen vil se på rollen til frivillige lag og organisasjoner i lokale folkehelsetiltak (kap. 10.5). Her er det avgjørende at kommuner legger til rette for aktiv medvirkning på en måte som er oppnåelig for organisasjoner, lag og foreninger. Det er ofte krevende for frivillige organisasjoner å delta i hørings- og innspillsprosesser på grunn av måten de legges opp og manglende kapasitet. Frivillighet Norge mener at alle kommuner og fylkeskommuner må ta hensyn til frivillige organisasjoners behov i utformingen av arealplaner og andre kommunale planer.

Folkehelsepolitisk råd

I lys av dette mener vi frivillig sektor må være godt representert i det forespeilede Folkehelsepolitiske rådet regjeringen legger opp til (kap 9.1.5). [SJ1] Frivilligheten bør være representert som sektor, for å fremme interessene og rollen til bredden av frivillig sektor. Frivillighet Norge spiller en slik rolle i Rådet for et aldersvennlig Norge, og ønsker å bidra på en lignende måte på flere områder. I tillegg må helsefaglige eller -politiske organisasjoner som representerer brukere, kompetanse og relevante formål inviteres inn for å sikre at disse interessene blir representert i rådet.

Vi takker igjen for muligheten til å komme med innspill, og kontaktes gjerne for mer informasjon eller spørsmål.

Vennlig hilsen

Stian Slotterøy Johnsen                                            Brita Brekke

Generalsekretær                                                       Politisk rådgiver

Innledning

Blå Kors er svært fornøyd med at regjeringen tar FNs bærekraftsmål på alvor og vil prioritere folkehelsearbeidet og innsatsen mot sosiale helseforskjeller. Tiltakene i folkehelsemeldingen vil bidra til å øke livskvaliteten for det enkelte menneske og sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Også helsepersonellkommisjonen vektlegger dette.

Blå Kors har deltatt i arbeidet til Sir Michael Marmot og NTNU om sosiale determinanter og helseforskjeller i Norge. Vi har representert sivilsamfunnet og de stille stemmene i kreative workshoper, og har bidratt til å konkretisere reelle utfordringer.  

Vi støtter de åtte prinsippene for politikkutvikling der tidlig innsats for barn og unge, og å sette alle barn, unge og voksne i stand til å maksimere evnene sine og ha kontroll i eget liv, inngår. Vi merker oss anbefalingen om proporsjonal universalisme, det vil si at tiltak bør være universelt innrettet, men virke best for de som trenger det mest.

Oppvekstmiljø og lavterskeltilbud for barn og unge

Vi vet at levekårsutfordringer går i arv. Levekårsutfordringer er en av de viktigste risikofaktorene for psykiske problemer. Barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt eller opplever utenforskap, ofte kjenner på ensomhet og skam og har større sjanse for å oppleve fysiske og psykiske plager. I tillegg øker sjansen for å falle ut av utdanning og bli stående utenfor arbeidslivet. De har også større risiko for å utvikle avhengighetsproblematikk.

Blå Kors ser frem til at regjeringen legger frem en stortingsmelding om sosial utjevning og sosial mobilitet særlig rettet mot barn, unge og deres familier.

Jevne ut forskjeller i levevaner

Røyking, fysisk aktivitet, kosthold og alkoholbruk har stor innvirkning på folkehelsen.

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer lever i gjennomsnitt 15–20 år kortere enn resten av befolkningen.

Alkohol står i en særstilling ved å ha negative konsekvenser for andre enn den som drikker. Barn, partnere, ektefeller og andre nærstående personer bærer tunge belastninger. Omfanget av dette er underkommunisert. Om lag 90 000 barn i Norge har forelder med alkoholbrukslidelse.

Barn av forelder med alkoholbrukslidelse eller risikofylt alkoholkonsum har forhøyet forekomst av en rekke psykososiale problemer, de har høyere sannsynlighet for å få egne rusproblemer og psykiske lidelser.

Blå Kors er glad for at alkoholstrategien føres videre frem til 2030, og at regjeringen vil forsterke innsatsen når det gjelder å forebygge alkoholskader som rammer barn og unge.

Regjeringen skriver at det vil være utfordrende for Norge å nå mål om 20 prosent reduksjon i skadelig bruk av alkohol innen 2030, siden Norge allerede har tatt ut en stor del av gevinsten gjennom en restriktiv alkoholpolitikk.

Ikke desto mindre vil Helse- og omsorgsdepartementet arbeide for å nå dette målet. Blå Kors mener dette vil være et viktig arbeid, da det fortsatt er store gevinster å hente. I tillegg til bedre folkehelse og livskvalitet for pårørende, så er det også store økonomiske gevinster for samfunnet hvis vi lykkes med å redusere skadelig bruk av alkohol. En rapport fra Oslo Economics i 2022, utført på vegne av Blå Kors, Actis og Av og til viser at alkoholvanene våre koster samfunnet mellom 80 og 100 milliarder kroner i året.

Hovedlinjene i dagens alkoholpolitikk må videreføres.

Det må innføres advarselsmerking av alkoholemballasje, med innholds- og helseinformasjon for å øke kunnskapen i befolkningen om mulige helseskader av alkoholbruk, slik Verdens helseorganisasjon anbefaler. Norge bør følge Europakommisjonen sitt arbeid på området.

Sivilsamfunnets rolle i folkehelsearbeidet

Sivilsamfunnet med frivillige og ideelle organisasjoner har en nøkkelrolle i det norske samfunnet. I sum representerer den frivillige innsatsen årlig 75 mrd. kroner i verdiskaping. Dette er en stor kraft, også i en folkehelsekontekst.

Frivilligheten står i et godt og helhetlig samspill med ideelle organisasjoner. Disse spiller en viktig rolle i å bidra til tjenestetilbudet, som er preget av høy kvalitet, mangfold, valgfrihet og fleksibilitet.

Mange ideelle organisasjoner  er ledende på sine fagfelt, og kjennetegnes ved at de kommer tett på pasientene, brukerne og lokalmiljøet de opererer i. Dette gir særlige fortrinn for innovasjon og utvikling. Ideelle aktører har fleksible organisasjoner med korte beslutningsveier og kan dermed raskt sette nye ideer ut i livet.

Blå Kors erfarer at myndighetene legger til rette for samskaping med ideell sektor på flere av områdene vi har tjenester. Dette bidrar til at innbyggerne får mer treffsikre, robuste og bærekraftige tjenester som gir store samfunnsgevinster.  

Når folkehelseloven skal revideres bør det ses på hvordan sivilsamfunnet kan få en mer forpliktende rolle i folkehelsearbeidet.

Også fylkeskommunene og staten bør få et tydeligere ansvar i folkehelseloven. Folkeregisterlogikken som folkehelseloven bygger på gjennom et tydelig kommunalt ansvar for folkehelsearbeidet, bør endres. Et eksempel er studenter som bor andre steder enn der de er folkeregistrert. Mange tiltak er stedsuavhengige på grunn av digitaliseringen i samfunnet.

Spilleproblemer

Problemer med pengespill er økende. Tall fra 2020 viser at 55 000 personer er problemspillere, og at 122 000 er i risikosonen for å bli det. Det er en økning på 34 000 problemspillere siden den forrige undersøkelsen i 2015. Også problemer med dataspill øker.

Mangel på kunnskap, forståelse og åpenhet gjør det ekstra vanskelig for folk med spilleavhengighet å snakke om problemene sine til andre.

Blå Kors er glad for at regjeringen løfter spilleproblemer i folkehelsemeldingen.

Framtidens norske pengespillmodell må ha et ansvarlighetsnivå som tilsvarer minimum ansvarlighetsnivået i dagens enerettsmodell. Den forebyggende innsatsen mot penge- og dataspilleproblemer må øke.

Gode vann- og avløpstjenester er avgjørende for folks helse og for samfunnets sikkerhet. Norsk Vann er glad for at disse tjenestene omtales i Folkehelsemeldinga, og at det skal utarbeides en tverrsektoriell gjennomføringsplan der «målet er å oppnå raskare oppgradering av vass- og avløpssystema i kommunane, styrkt beredskap på drikkevassområdet og betre reinsing av kommunalt avløp på ein kostnadseffektiv måte». I denne oversendelsen vil vi omtale to tiltak som vi mener vil ha stor kost-nytte effekt for en slik gjennomføringsplan.

Samfunnet er avhengig av gode vann- og avløpstjenester. I Norge drikker vi vann fra springen, tar oss en dusj og spyler ned i toalettet uten å bekymre oss for om det er rent, om det er nok eller om det kan forurense. Vann- og avløpstjenestene produseres i hovedsak av kommuner og kommunalt eide selskaper. Helt avgjørende for dette godet er vann- og avløpsinfrastrukturen, som er bygget opp gjennom de siste 160 årene. Det meste av de tekniske anleggene er godt skjult for folk flest. Dette er kompliserte anlegg som blant annet består av vannbehandlingsanlegg, avløpsrenseanlegg, slambehandlingsanlegg, pumpestasjoner, høydebassenger og ledninger for vann, avløp og overvann, med kontroll- og styringssystemer som stadig blir mer avanserte.

Den omfattende vann- og avløpsinfrastrukturen må bygges ut, vedlikeholdes og fornyes i takt med behovene. Investeringsbehovet i kommunalt eide vann- og avløpsanlegg fortsetter å øke. Norsk Vann rapport 259/2021 «Kommunalt investeringsbehov for vann og avløp 2021-2040» viser at norske kommuner de neste 20 årene må investere over 330 milliarder kroner i vann- og avløpsinfrastrukturen, for å holde tritt med nye myndighetskrav, befolkningsutvikling, behovet for klimatilpasning og for å ta igjen etterslep i vedlikehold. Da har vi ikke regnet inn eventuelle nye krav om fjerning av nitrogen, strengere krav til avløpsrensing (jf. nytt forslag til avløpsdirektiv) eller til fjerning av miljøgifter og legemidler fra avløpsvannet. I tråd med selvkostprinsippet innebærer et slikt investeringsnivå en mangedobling av vann- og avløpsgebyrene som innbyggerne i landets kommuner må betale.

Helse- og omsorgsdepartementet er hovedansvarlig for norsk oppfølging av WHO/UNECE-protokollen for vann og helse, som er utgangspunktet for de nasjonale målene på vannområdet. For å sikre god samordning på saksområdet har Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) opprettet et interdepartementalt samarbeidsforum for vann og avløp. Norsk Vann har store forventninger til at samarbeidsforumet kan bidra til å modernisere regelverket for innhold og finansiering av vanntjenestene i en helhetlig vanntjenestelov.

Det er vedtatt at de nasjonale målene for vann og helse som ble fastsatt av Solberg-regjeringen i 2014, skal revideres, og at det skal utarbeides en tverrsektoriell gjennomføringsplan med sikte på fastsetting våren 2023. Målet er å oppnå raskere oppgradering av vann- og avløpssystemene i kommunene, styrket beredskap på drikkevassområdet og bedre rensing av kommunalt avløp på en kostnadseffektiv måte. For å lykkes med dette vil Norsk Vann foreslå to konkrete tiltak som vi mener kan ha stor kost-nytte effekt.

1. Utvidelse av Program for Teknologiutvikling i Vannbransjen til å omfatte alle målene i protokoll for vann og helse

Innovasjon er nødvendig for å løse dagens og morgendagens utfordringer på vann- og avløpsområdet. For å lykkes kreves et godt samarbeid mellom vannbransjen, næringsliv og forskningsmiljøene. Det er i dag etablert ulike regionale, nasjonale og internasjonale støtteordninger for innovasjonsprosjekter som bidrar til å utvikle vannbransjen. Konkurransen om midler er imidlertid stor, og kravet til forskningshøyde er ikke nødvendigvis i tråd med vannbransjens behov.

Program for teknologiutvikling i vannbransjen ble vedtatt av Stortinget med tildeling fra 2021. Midlene kommer fra HOD og det ble bevilget 10 millioner kroner for 2021 og forventes 5 millioner kr påfølgende 4 år. Ordningen forutsetter et spleiselag der søkerne bidrar med 2/3. Programmet forvaltes av Folkehelseinstituttet og retter seg mot kommunene som vannverkseier og eier av infrastruktur knyttet til drikkevannsforsyning. Målet er å oppnå helsemessig tryggere vannforsyning og større leveringssikkerhet av drikkevann. Programmet skal stimulere både til utvikling og utprøving av ny teknologi. Ordningen er et svært nyttig supplement til øvrig virkemiddelapparat og kan sees på som et lavterskeltilbud med forholdsvis enkel søknadsprosess og mindre krav til forskningshøyde. Etter to år med utlysninger er det etablert flere gode prosjekter for nyttig kunnskapsbygging og utvikling og uttesting av innovative løsninger som vil komme til nytte for mange.

Behovet for denne type prosjekter er minst like stort på avløpsområdet som for drikkevannsområdet. Mange av målene i protokoll for vann og helse er knyttet til å redusere forurensning fra avløpssystemene. Norsk Vann anbefaler at Program for teknologiutvikling utvides til også å inkludere utvikling og utprøving av ny teknologi på avløpsområdet, med midler (i størrelsesorden 20-30 millioner per år) fra HOD og andre departementer som deltar i interdepartementalt samarbeidsforum for vann og avløp.

2. Fullfinansiering av Nasjonalt senter for vann­infrastruktur

Vannbransjen er i ferd med å etablere Nasjonalt senter for vanninfrastruktur i tilknytning til NMBU på Ås. Dette gjøres mulig gjennom en bred mønstring av alle aktører som utgjør verdikjeden i vannsektoren, samt et viktig finansielt bidrag på 20 millioner kroner som ble bevilget fra regjeringen i 2017 og 2018. Kompetansesenteret skal etter planen åpne høsten 2023. Ved hjelp av de statlige midlene sammen med bidrag fra Norsk Vanns medlemmer, store kommuner, private leverandører og interesseorganisasjoner er arbeidet med selve etableringen av senteret kommet godt i gang. Et første byggetrinn er under etablering og ferdigstilles høsten 2023, og består av et fullskala ledningsnett for undervisning, trening og test av metoder med et tilknyttet mindre drifts-/undervisningsbygg. Kompetansesenteret vil bli sentralt i formidling av kunnskap om metoder og ny teknologi for drift og utbygging av vanninfrastruktur i Norge. Skolering av driftspersonell og produksjon av nye ingeniører, samt utprøving av ny teknologi er sentrale faktorer for å kunne møte behovet for fornyelse innen vann- og avløpsinfrastrukturen i årene fremover. Senteret på Ås er allerede før åpning tiltenkt flere oppgaver enn det som var utgangspunktet for planene. Derfor ligger planer klare for et byggetrinn to som innebærer nødvendig utvidelse av bygg og infrastruktur for å løse alle tiltenkte oppgaver. Dette, i tillegg til vesentlig økning i byggekostnader siste 2-3 år, bidrar til at senteret blir noe dyrere enn forventet, og det gjenstår noe før det er fullfinansiert. Utvikling av et godt innhold for kursaktivitet, teknologiutvikling og forskning ved senteret bidrar til fornyelse av kritisk vann- og avløpsinfrastruktur og det grønne skiftet. Regjeringen bør derfor bidra til å fullfinansiere senteret med en ekstra bevilgning på anslagsvis 15 – 20 mill kroner.

I årtier og under skiftende regjeringer har folkehelse blitt sagt å være et satsingsområde. Som mange andre hadde vi i Norsk Sykepleierforbund (NSF) forventninger til en folkehelsemelding som endelig skulle gå fra gode intensjoner til konkrete tiltak og tydelig prioritering. 

I denne meldingen er det lite å være uenig i– her er det mange kloke veivalg; opptrappingsplan for helsestasjon- og skolehelsetjenesten, opptrappingsplan mot vold og overgrep, en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet, ny nasjonal tobakksstrategi med modige valg, en pilot på ABC for psykisk helse, revisjon av folkehelseloven – for å nevne noe.

Men, der man uten å blunke bruker 37 milliarder på en tunnel for å spare noen minutters reisevei, følger det ingen milliarder med til veien mot bedre folkehelse. Som regjeringen selv sier; Denne stortingsmeldingen omtaler en rekke tiltak og strategier innenfor de enkelte innsatsområdene, som allerede er utredet og satt i gang. Nye tiltak som blir omtalt i meldingen, vil kunne gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer.

En melding som også skal være en nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller fordrer kraftfulle tiltak og dedikerte økonomiske ressurser. Forskjellene i helse øker og i motsetning til hva vi liker å tro; de er større i Norge enn i mange sammenlignbare land.

Den tidlige universelle innsatsen rettet mot barn og unge er det aller viktigste både i et livsløps- og samfunnsperspektiv. Å fortsette styrkingen av helsestasjonene og skolehelsetjenesten slik at deres helsefremmende innsats kan prioriteres må derfor være en langsiktig politisk prioritering. 

Tema som NSF mener burde vært prioritert utover nye utredninger og planer, er:

• Voksenvaksinasjonsprogram

Regjeringen skal arbeide med å etablere et vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper. Dette er grundig utredet, har tverrpolitisk støtte og vi har forventninger til at Regjeringen lager en konkret plan på når og hvordan dette skal innføres og ikke minst sørger for nødvendig finansiering. Finansiering og organisering må rigges slik at dette blir et likeverdig tilbud, uavhengig av personlig økonomi og hvor du bor. Vi representerer fagfolk med en sentral rolle i vaksinasjonsarbeid; først og fremst helsesykepleiere som har ansvar for barnevaksinasjons-programmet, men også er sentrale i gjennomføring av ulike typer massevaksinasjon. Også andre sykepleiergrupper vil være aktuelle i voksenvaksinasjon; eks. bedriftssykepleiere, innen psykisk helse og rus, geriatriske sykepleiere.

• Kosthold

Regjeringen skal vurdere å gradvis innføre et sunt skolemåltid. Dette har vært vurdert og utredet i årevis. Vi har kunnskapen, dette er nå en økonomisk prioritering.

I tillegg til innføring av skolemåltid mener vi kunnskapen om kosthold og praktisk matlaging må styrkes i grunnskolen og blant unge voksne. Mangler vi grunnleggende kunnskap om hvordan å tilberede sunn mat og hverdagen er hektisk, er det enkelt å ty til ferdigmat. Den sosiale ulikheten forsterkes gjennom kostholdspolitikken. Derfor må pris- og avgiftspolitikken gjøre det enklere å velge den sunne maten. Vi teppebombes med reklame for frossenpizza og brus på tilbud, mens fisk, frukt og grønt for mange oppleves alt for dyrt og dermed velges bort.

• Rus

Regjeringen vil legge fram en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet og starte opp et nasjonalt rusforebyggende program for barn og unge.

NSF har vært positive til en rusreform, og mener at vektlegging både av forebygging og behandling vil være en styrke i den reformen det nå legges opp til. Det er viktig at reformen ikke bare omhandler «rusfeltet», men legger stor vekt på den tidlige forebyggingen. Alvorlig psykisk sykdom, gjerne kombinert med rusbruk, er et stort folkehelseproblem som berører langt flere enn den syke.

Det er positivt at folkehelsemeldingen har mange tiltak rettet mot unges psykiske helse, men vi skulle ønske at de var mer kraftfulle. Helsedirektoratet skal etablere ei faggruppe som skal utarbeide det faglige innholdet og strukturen på et rusforebyggende program for barn og unge. Det er et arbeid vi gjerne bidrar inn i! Helsesykepleiere og sykepleiere innen psykisk helse og rus har viktig kunnskap og erfaring som en slik faggruppe vil ha god nytte av.

NSF har etterspurt en nasjonal strategi for redusert dødelighet og økt levealder for mennesker med psykiske lidelser og/eller rusproblematikk. Vi vet at mennesker med psykiske lidelser lever 20 år kortere enn gjennomsnittet, i stor grad fordi de ikke får den somatiske helsehjelpen de skal ha. Det må vi gjøre noe med. En reform bør derfor omfatte en nasjonal strategi og utvikling av konkrete tiltak.

• Digital helsekompetanse

En stortingsmelding om trygg digital oppvekst og satsing på digital helsekompetanse er bra. Vi savner ett perspektiv i regjeringens tiltaksliste: Den digitale hverdagen – særlig bruk av sosiale medier – er en av de største og mest inngripende samfunnsendringene vi har gjennomgått i nyere tid. Det er derfor positivt at kunnskapsministeren nå vil sette ned et utvalg som skal se på hvilke følger skjermbruk egentlig har for barn og unge. Her må også helsepersonell som jobber tett med barn og unge være representert. Vi trenger langt mer kunnskap om effekten skjermbruk har på folkehelsen; både den psykiske og fysiske helsen, livskvalitet og trivsel hos barn, unge og voksne, hvordan det påvirker samspill og kommunikasjon i familiene, og relasjonene som «smører» samfunnsmaskineriet. En utredning må følges med utvikling av kunnskapsbaserte tiltak.

Norge har forpliktet seg til å nå WHO-målene og bærekraftsmålene om å redusere antallet personer som dør tidlig som følge av ikke-smittsomme sykdommer. Ett mål skiller seg ut med en negativ trend i Norge. Det er mål 3: «stoppe økningen i andelen med fedme og diabetes». Der beveger vi oss i feil retning. Antallet personer med diabetes type 2 har fordoblet seg de siste 20 årene, og flere utvikler overvekt og fedme[1].

Syv av ti voksne nordmenn, en av fire ungdommer og hver sjette niåring veier nå for mye i Norge[2]. Overvekt og fedme er sentral en risikofaktor for å utvikle diabetes type 2, og personer med lavere utdanning og inntekt rammes oftere. Innvandrere med opprinnelse fra Sør-Asia og noen land i Afrika, har høyere risiko for type 2-diabetes[3]. Denne negative utviklingen skyldes blant annet usunt kosthold og inaktivitet, der tilgangen til de sunne valgene er svært ujevnt fordelt i befolkningen.

Diabetesforbundet er svært bekymret for at flere, også barn og unge, utvikler overvekt og fedme. Vi frykter også økt helseulikhet som følge av dyrtid og at den usunne maten ofte er det rimeligste alternativet. Nye tall fra SSB og Helsedirektoratet viser at matvarene helsemyndighetene ønsker at vi spiser mer av, har økt med 26,3 prosent siden 2015. Prisen på matvarer helsemyndighetene vil at vi skal kutte ned på, har økt med 16,6 prosent i samme periode.

Diabetesforbundet hadde derfor store forventninger til at en Folkehelsemelding, utgått av en regjering med tydelige ambisjoner for utjevning av helseforskjeller, skulle ta i bruk de dokumenterte virkemidlene som stimulerer til sunnere kosthold i hele befolkningen. Vi viser da særskilt til følgende tiltak:

• Regulere markedsføringen av usunne produkter rettet mot barn og unge i alle kanaler
• Gjeninnføre en sukkeravgift med et klart folkehelseformål
• Sunn skatteveksling som fremmer et kosthold som er sunt, bærekraftig og økonomisk tilgjengelig for alle

I Folkehelsemeldingen varsles nye utredninger og vurderinger på disse punktene, til tross for at det lenge har vært svært godt dokumentert at pris, tilgjengelighet og markedsføring påvirker forbruksmønsteret vårt. Både FHI og Helsedirektoratet har nylig påpekt at vi allerede har en offentlig utredning som anbefaler en ny sukkeravgift[4]. WHO har også vurdert ulike tiltak som kan redusere sykdomsbyrden og styrke folkehelsen, og sunn skatteveksling blir trukket fram som et av de mest kostnadseffektive tiltakene. Diabetesforbundet mener at disse tiltakene, i kombinasjon med en generell utjevning av de økonomiske forskjellene, og tiltak som stimulerer til en mer aktiv og sunn barndom, er sentrale for å hindre at flere utvikler overvekt, fedme og diabetes type 2.  

I en rapport fra mai utarbeidet av Menon på oppdrag fra Novo Nordisk, er kostnadene relatert til fedme og overvekt estimert til nærmere 200 milliarder kroner årlig. En annen rapport fra Oslo Economics i 2021 viser at diabetes type 2 koster det norske samfunnet om lag 46 milliarder kroner årlig. Hvis vi ikke tar de nødvendige grepene nå vil vi se en enda større økning i antall personer med diabetes type 2, overvekt og fedme, mer sykelighet og økt dødelighet. Det vil føre med seg enorme kostnader for helsetjenesten og trygdeytelser i fremtiden.

Sett i lys av framskrivingene i Helsepersonellkommisjonen, er det en uholdbar utvikling at utfordringene med overvekt, fedme og diabetes type 2 øker. Helsepersonellkommisjonen er tydelig på at det må satses mer på forebygging og at folk tar vare på sin egen helse for å redusere presset på helsetjenestene. Da må også myndighetene være villig til å investere i en folkehelsepolitikk som legger bedre til rette for sunne levevaner.  

I Folkehelsemeldingen viser regjeringen at det er mulig å være konkret og handlekraftig. Diabetesforbundet er svært positive til regjeringens tobakksstrategi og offensive tiltak for å få ned tobakksbruken i Norge. Det er stort behov for at regjeringen viser like stor handlekraft på det som er vår tids største folkehelseutfordring; overvekt, fedme og den økningen av diabetes type 2.

Med vennlig hilsen

Cecilie Roksvåg

Generalsekretær i Diabetesforbundet

Kilder: 

[1] Overvekt og fedme blant voksne (indikator 14) - FHI , De fleste har overvekt eller fedme - FHI

[2] Overvekt og fedme blant ungdom (indikator 13) - FHI, Kosthold og overvekt hos barn og unge bekymrer - FHI

[3] Diabetes - FHI

[4] FHI etterlyser sukkeravgift – mener regjeringen har nok kunnskap – Dagsavisen

Samskipnadsrådet vil takke for muligheten til å uttale seg i høringen knyttet til regjeringens folkehelsemelding. For oss er særlig temaet studenters psykiske helse relevant. Dette temaet er omtalt i meldingen.

I folkehelsemeldingen skrives det at pandemien har ført til redusert livskvalitet og mer ensomhet blant studenter. Videre henvises det til fjorårets ShoT-undersøkelse hvor over 36% av studentene svarte at de er ensomme. Økningen i psykiske plager omtales som betydelig og her er det igjen SHoT som det pekes på i den sammenheng.

Folkehelsemeldingen anerkjenner at studentene er en særskilt utsatt gruppe. Studenter er i en mellomfase mellom ungdomstid og etablert voksenliv skrives det i folkehelsemeldingen. Vi savner tiltak for å imøtekomme denne virkelighetsbeskrivelsen.

Videre tydeliggjøres det et ansvar som lærestedene og studentsamskipnadene har for å legge til rette for fritidstilbud og sosiale arenaer for studentene. Den forrige folkehelsemeldingen adresserte i større grad ansvarsdelingen mellom kommune, samskipnad og institusjon. Vi mener kommunens overordnede ansvar for studentenes helse ikke kommer tydelig nok frem.

Det er en stor gevinst for samfunnet at studenter trives i sin studenttilværelse hvis de skal lykkes med studiene sine. Det er svært viktig for studenten å lykkes med studiene slik at de kan komme seg videre i livet. Dog er det helt avgjørende også for storsamfunnet at studenter fullfører studiene sine til normert tid og raskt kan komme inn i arbeidslivet.

Ensomhet som en folkehelseutfordring

Folkehelsemeldingen legger opp til å peke ut flere tiltak mot ensomhet som en folkehelseutfordring. Punktene som regjeringen løfter opp retter seg mot eldre og utover det mot kommuner, frivilligheten og eventuelle digitale tiltak. Selv om studenter pekes på som en sårbar gruppe så er det altså ingen konkrete tiltak for å motvirke ensomhet i denne gruppen. Dette mener vi regjeringen bør sette tydelig mål for.

I kapittel 5.4 «Einsemd som folkehelseutfordring» mener Samskipnadsrådet at dette punktet bør følge med:

• Regjeringen vil i samarbeid med studentsamskipnadene og utdanningsinstitusjonene utvikle tiltak som motvirker ensomhet blant studenter og sikrer studenter økt livskvalitet.

Studenters psykiske helse

I kapittel 5.5 «Studentar si psykiske helse» omtales levekårsutfordringene og studenthelseundersøkelsene som viser at studenter sliter med ensomhet, psykiske plager, selvmordstanker, selvskading og søvnproblemer. Hver tredje student sliter med det folkehelsemeldingen karakteriserer som alvorlige psykiske plager.

Studentsamskipnadene tilbyr studenter en rekke velferdstjenester og flere har lavterskeltilbud for studenter. Samtidig har studentsamskipnadene i 2023 fått kutt i velferdstilskuddet på 31 millioner kroner og 20 millioner kroner i prosjektmidlene fra Helsedirektoratet til studenters psykiske helse og rusmiddelbruk. Samskipnadsrådet mener at de alvorlige funnene i SHoT-undersøkelsen og utfordringene som skisseres i folkehelsemeldingen må følges opp med finansiering og tiltak. I dette kapittelet er det kun ett punkt hvor regjeringen legger inn et mål om å innhente mer kunnskap om årsakene til psykiske plager og ensomhet blant studenter for å finne gode tiltak. Dette er et viktig arbeid som også knyttes til tilleggsundersøkelsen til SHoT hvor det er bevilget 1 million kroner. Derimot svekker statsbudsjett 2023 velferdstjeneste som studentsamskipnadene tilbyr studentene. Det er ikke formålstjenlig opp mot de målene som settes i folkehelsemeldingen.

I kapittel 5.5 «Studentar si psykiske helse» mener Samskipnadsrådet at dette punktet bør følge med:

• Styrke Helsedirektoratets tilskuddsordning til tiltak for studenters psykiske helse og rusmiddelbruk

Livskvalitet

I kapittel 5.7 legger regjeringen flere ambisiøse mål for å bedre livskvaliteten i befolkningen. Et sentralt mål i dette er å utjevne sosiale forskjeller i livskvalitet og jobbe et system og indikatorsett som kan kartlegge livskvalitet og lage et grunnlag for politikkutforming.

I folkehelsemeldingen ble flere samarbeid mellom studentsamskipnader, utdanningsinstitusjoner og frivilligheten omtalt. Arbeidet som har blitt gjort er relevant innenfor studenters livskvalitet. I forlengelsen av dette er det viktig å styrke slike samarbeid og prosjekter for å motvirke den negative trenden vi har sett med dårligere livskvalitet blant studenter. Derfor er det nødvendig at videre utredninger og strategier som det skisseres i folkehelsemeldinger inkluderer studenters livskvalitet.

På vegne av Samskipnadsrådet,
Audhild Kvam, styreleder i Samskipnadsrådet

Om Virke dagligvare og Virke servicehandel

Virke dagligvare har nær 3500 medlemsbedrifter innen dagligvare. Virke servicehandel har nær 2800 medlemsbedrifter innen blant annet kiosk og bensinstasjonsbransjen. Virke dagligvare og Virke servicehandel omfatter blant annet kjedenes hovedkontor, lagre, kjedeeide butikker, franchisebutikker, forhandlereide butikker samt leverandører. Virke dagligvare og Virke servicehandel er bransjenes talerør, og arbeider for gode rammevilkår for sine respektive bransjer.

Innledning

Vi viser til Meld. St 15 (2022-2023) Folkehelsemeldinga og støtter prioriteringen av folkehelsearbeidet, og av å utjevne sosiale helseforskjeller. Våre medlemmer er sentrale for å oppnå de politiske målene, særlig om kosthold og ernæring, og vi prioriterer derfor våre innspill rundt disse.

Kosthold

Vi viser til omtalen av intensjonsavtalen for et sunnere kosthold (kap. 4.3). Dagligvarebransjen støttet fornying og videreføring av avtalen og samarbeidet i 2022, og dagens avtale varer til 2025. Samarbeidet har så langt kunnet vise til gode resultater på eksempelvis reduksjon i forbruk av sukker. Samtidig er det krevende å nå målene på enkelte produkter som man skal spise mer av, som fisk, på tross av bransjens arbeid med å utvikle nye produkter som er fristende og lette å tilberede. Vi er derfor enige med departementet i at et sunt kosthold krever innsats fra en rekke ulike aktører og sektorer. Dagligvarebransjen oppnår ikke målene uten gode informasjonskampanjer og tilsvarende fra myndighetene. Samtidig er alt fra servering på skolefritidsordning til faget Mat og helse i skolen viktig for barns matglede og vaner.

Gode vaner må starte i ung alder. Vi støtter derfor regjeringens forslag om en ekstern utredning av tiltak som kan fremme et sunt kosthold. Utvalgets mandat er ikke klart, men skal dekke eksempelvis matomgivelser, tilgjengelighet, kommunikasjonsarbeid og behov for reguleringer og økonomiske virkemidler. I denne sammenhengen er det viktig å ikke glemme betydningen av grensehandel. Tidligere pilotstudier fra SSB viser at nordmenns handlekurv i Sverige består av betydelige mengder avgiftsbelagte varer, og dermed usunne varer. Mandatet bør derfor også inkludere hvilken effekt foreslåtte tiltak har på hvor mye nordmenn handler på den andre siden av grensen, og nordmenns handle- og forbruksvaner som følge av det som ofte er storhandel av avgiftsbelagte varer på grensehandel.

Verne barn og unge mot markedsføring av usunn mat og drikke

Virke dagligvare og Virke servicehandel støtter målet om å unngå markedsføring av usunn mat og drikke overfor barn. I 2013 opprettet bransjen Matbransjens faglige utvalg (MFU), inspirert av pressens faglige utvalg, for å regulere markedsføringen av usunn mat og drikke overfor barn. Retningslinjer og veiledning har vært revidert og strammet inn flere ganger. Den gjeldende veiledningen til bruk av sosiale medier er eksempelvis fra 2020. Ordningen har en svært lav terskel for å klage – én setning og et bilde er nok. Erfaringen er også at bransjen, med ytterst få unntak, retter seg etter MFUs vedtak og at ordningen har ført til stor bevissthet i bransjen. MFU har behandlet over 300 klager. I tillegg har MFU fått 140 henvendelser der dagligvareaktører har bedt om råd og forhåndsavklaring. Dermed ser mye uønsket markedsføring aldri dagens lys. I løpet av de siste 30 årene har man derimot kun sett en håndfull vedtak fra offentlige myndigheter basert på blant annet markedsføringsloven.

Bransjen mener omtalen av MFU-ordningen har vært upresis både i media og til dels også i Folkehelsemeldinga. For eksempel er ikke aldersgrensen er absolutt 13 år – det skal derimot vises aktsomhet opp til 16 år. Emballasje er heller ikke unntatt, slik det står i meldingen. Jo mer barnerettet virkemidlene er, jo mindre er spillerommet for øvrige markedsføringstiltak – som eksempelvis hylleplassering. Influensere er ikke unntatt, og en influenser som markedsfører usunne produkter slipper ikke unna med bare å vise til alderen til de registrerte følgerne. Det skal alltid gjøres en helhetsvurdering.

Virke dagligvare og Virke servicehandel bidrar gjerne med informasjon om hvordan ordningen fungerer i praksis, og om mulige forbedringer. Vi ber også både myndighetene og andre organisasjoner som jobber med folkehelse om å bidra i arbeidet med å gjøre ordningen mer kjent.

Energidrikker

Virke dagligvare og Virke servicehandel viser til omtalen av barns forbruk av energidrikker, og mulige virkemidler for å få ned bruken blant barn. Vi understreker at man i dette arbeidet må dekke alle utsalgssteder hvor barn kjøper energidrikker, fra dagligvarebutikker til treningssentre, sportsbutikker, automater, netthandel og grensehandel. Om myndighetene velger å gå for en aldersgrense på disse produktene, bør det også vurderes hvordan man kan gjøre legitimasjon mer tilgjengelig for ungdom, slik at en eventuell ordning er mulig å etterleve i praksis.

Med vennlig hilsen,

Bendik Solum Whist
Bransjedirektør
Virke dagligvare

Magnus Birkelund
Bransjedirektør
Virke servicehandel

KS støtter hovedretningen i folkehelsemeldingen, og vil påpeke at det er positivt at det jevnlig legges frem en stortingsmelding om folkehelse, det gir mulighet til å følge utviklingen over tid.

Hovedmålet for folkehelsepolitikken må være at folk skal leve gode liv. Kommunenes samfunnsoppdrag er å skape lokalsamfunn der folk trives og tilrettelegge for gode barnehager, gode skoler og sosiale møteplasser for å bidra til at barn og unge mestrer livets utfordringer. Kommunenes fortrinn er at de er nær dagliglivet gjennom universelle arenaer og kan bygge god folkehelse og gi barn et godt grunnlag i livet. Evaluering og erfaring viser at tiltak som bygger på universelle arenaer virker best, fordi det ikke stigmatiserer noen. Lokalmiljøet kan motvirke utenforskap fra tidlig alder.

Folkehelsearbeidet inneholder en rekke målkonflikter hvor realisering av ett mål kan undergrave realisering av et annet. Det finnes ikke faglige absolutte svar på hvor mye ressurser og innsats som skal brukes på hhv. barnefattigdom, ensomhet hos eldre, psykiske vansker hos barn og unge, sunt kosthold og levevaner mm., eller hvor mye innsats som skal prioriteres overfor de mange med moderate helseproblemer og de få med store helseproblemer. Det dreier seg ikke bare om å vurdere om tiltak har effekter på helsetilstanden, men også om tiltakene oppfattes som rettferdige og legitime blant innbyggerne. I den norske modellen foretas slike komplekse vurderinger av folkevalgte politikere som står til ansvar overfor innbyggerne. KS registrerer at mange peker på øremerking og normering som virkemiddel for å realisere bedre folkehelse. KS vil påpeke at dette vil bidra til å innsnevre frihetsrommet for å finne gode lokale løsninger. KS mener at kommunene gjennom lokale politikere er best egnet til å finne de gode lokale løsninger og til å gjøre de vanskelige avveininger som folkehelsearbeidet ofte forutsetter. Dette innebærer også at tilskudd som i dag fordeles direkte fra departementer og direktorater til bl.a. lokale og/eller regionale kultur, idretts-, inkluderings og helseformål, bør forvaltes av kommunesektoren. KS støtter Helsedirektoratet som i sitt grunnlagsnotat fremhever begrepet «relasjonell velferd» - at velferd er noe mennesker skaper sammen for å fremme og ivareta livskvalitet for alle. Det er gjennom å bruke den kunnskap og forløse den kapasitet som borgerne har, at en skaper bedre lokalsamfunn og tjenester. Dette inkluderer også deltakelse i demokratiske prosesser. God samhandling mellom kommune og innbyggerne fører vanligvis til at innbyggerne opplever å kunne påvirke og ha kontroll over eget liv. Det motvirker avmakt og fremmer tillit - noe som i seg selv er god helsefremming.

Hva bør statlige myndigheter gjøre for å redusere sosiale ulikheter i helse?

Arbeidet for å redusere sosial ulikhet er satt høyt på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner. Sosial ulikhet må reduseres slik at alle får gode livssjanser. En god og trygg bolig, arbeid og aktivitet og gode skoletilbud for alle er vesentlig. Der er samlede nasjonale rammebetingelser vesentlige for at kommunesektoren skal gjøre sin del for å skape gode og trygge lokalsamfunn. Her må staten støtte kommunene bedre hvis målene om å redusere sosial ulikhet skal oppnås.

KS støtter at det er viktig å finne gode og ikke stigmatiserende virkemidler både nasjonalt og lokalt for å motvirke effekten av særlig det å være barn i familier med vedvarende lavinntekt. Samtidig viser bl.a. forskning og erfaringer fra kommunene at en konsekvens av å være fattig i økonomisk forstand også kan føre til at barn blir fattige på erfaringer. De får ikke prøvd ut egne evner, hvor de har mestringspotensiale og hvor de har gode muligheter for å lykkes og trives. Helsedirektoratet fremhever gode effekter på lærings- og skolemiljø av ekstra fysisk aktivitet i skolen. KS er kjent med at skoler og idrettslag i mange kommuner samarbeider tett om å gi barn et ekstra tilbud i skoletiden, etter skoletid og i ferier.

Program for folkehelse 2017 – 2027.

KS og HOD er partnere i program for folkehelse som er en 10- årig satsing med kommuner, fylkeskommuner, Hdir og FHI. Programmet har barn og unge, psykisk helse og livskvalitet samt sosial ulikhet som hovedtema. Programmet er viktig for å utvikle nye tiltak, innovasjon og styrke forskning og evaluering på folkehelsefeltet. Arbeidet bør forsterkes i siste del av programperioden. Psykisk helse i folkehelsearbeidet innebærer å se hvordan miljø- og sosiale forhold i omgivelsene utgjør viktige betingelser for menneskers psykiske helse og livskvalitet. Kommunesektorens klare tilbakemelding før programmet var etablert var behov for en samordning av statlige tilskuddsordninger og en samordning av tiltak fra statens side for å gi bedre forutsetning for å kunne drive folkehelsearbeid over tid. Programmet svarer ut dette i noen grad, men det er fortsatt slik at samordning av statlige føringer og virkemidler rettet mot kommunene, bør forsterkes. Fortsatt peker kommunene på at de må følge opp statlige krav som kan være gjensidig motstridende. En slik sektorisering kan gjøre det vanskelig for kommunene å ivareta helheten, særlig på oppvekstområdet, og er heller ikke i tråd med signalene om en tillitsreform i offentlig sektor. Programmet legger opp til en betydelig innsats på forskning og evaluering som er svært positiv. Samspillet mellom kommuner, frivillighet og statlige aktører gir mulighet til å prøve ut løsninger og tiltak som i en trang hverdag i kommunene ikke har vært enkelt å få til tidligere. KS vil samarbeide med regjeringen om en eventuell videreutvikling av programmet og overgangen til fylkeskommunalt ansvar fra 2027.

Forslag om kommuneoverlege

KS støtter endring av tittel til kommuneoverlege for å skille mellom kommuneoverlegens ansvar for samfunnsmedisinske oppgaver og kommunelegenes ansvar for kliniske oppgaver. Det kan absolutt være fornuftig å utarbeide nasjonal veileder for de samfunnsmedisinske oppgavene til kommunene og ikke bare for oppgavene til kommuneoverlegen. Legene har spesialiseringsløpet samfunnsmedisin, men det er mange andre yrkesgrupper / fagpersoner med samfunnsmedisinsk kompetanse, bl.a,. kompetanse om folkehelse inkludert miljørettet helsevern og smittevern. Det samfunnsmedisinske arbeidet i kommunen forutsetter tverrfaglighet og spesialkompetanse på flere områder enn det som ligger i den samfunnsmedisinske utdanningen. 

Kunnskapsbehov og digitalisering 

Behovene i kommuner og fylkeskommuner endres over tid, og en styrket innsats på blant annet helsekonsekvensutredninger med et samfunnsøkonomisk perspektiv bør prioriteres. KS imøteser et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere effektene av et endret klima for utviklingen i folkehelsen. Beredskapsperspektivet tilsier at kommunene har beredskapsansvar i krise for de områdene de har ansvar for under normale omstendigheter. Om rammene og regelverket som regulerer kommunenes oppgaver på disse områdene er tilstrekkelig, enten for å levere helsetjenester eller ha beredskap i en krise, avhenger av hvor kraftige endringer i behov som et endret klima vil medføre. Det er positivt at meldingen peker på både betydningen av sosiale medier for barn og unge, samt muligheten til å kunne håndtere digital hverdag i alle aldre. Når stadig flere digitale løsninger innføres vil digitalt utenforskap måtte motvirkes. Her er det fortsatt behov for oppmerksomhet om gode løsninger. En realisering av Kommunenes Strategiske Forskningsorgan (KSF) som en permanent struktur vil kunne fungere som: a. mekanisme for implementering og spredning av ny kunnskap, b. en struktur for å løpende kunne identifisere kommunale kunnskapsbehov. En realisering av KSF vil kunne bidra til mer kunnskapsbaserte beslutninger og utvikling av bærekraftige og mer sammenhengende tjenester i kommunene. For å utløse dette potensialet kreves det aktiv satsing for å bygge opp KSF i hele landet også fra statens side.

Om MFU

Matbransjens Faglige Utvalg (MFU) ble etablert i 2013 som et bransjeorgan for regulering av markedsføring for usunn mat og drikke overfor barn og unge. MFU fullfinansieres av NHO Mat & Drikke, Virke og ANFO, som alle har et betydelig antall medlemsbedrifter.

I evalueringen av MFU-ordningen fra FHI i 2020 forutsettes det at MFU-ordningen skal bestå og pekes på punkter for dialog med tanke på videreutvikling av ordningen. Flere av punktene er allerede adressert og noen er under vurdering.

Den offentlige debatten har godt av et balansert og korrekt faktagrunnlag og realistiske konsekvensanalyser

Det har vært hevdet i den offentlige debatten at MFU-ordningen ikke virker, bransjen selv avgjør klagene, ordningen er utdatert, knapt noe stoppes, gjelder kun barn under 13 år og at emballasje, plassering i butikk og markedsføring i sosiale medier (SoMe) er unntatt. Dette er feil og kommenteres nedenfor.

Forskriftsregulering fremmes som løsningen, men tanker eller diskusjon om hva det i realiteten vil innebære, synes fraværende.

Bransjen alene avgjør ikke klagesakene

MFU er et domstolslignende organ, som består av medlemmer både med og uten bransjetilknytning. Utvalget ledes av prof. dr. juris ved Universitetet i Oslo. Utvalget avgjøre klager uavhengig og uten instruksjonsmyndighet eller annen innflytelse fra organisasjonene bak MFU eller MFU-styret.

MFU har behandlet ca. 300 klager i ca. 100 vedtak, over halvparten fellelser. Antall klager har økt noe de senere årene. Mye uønsket markedsføring har aldri sett dagens lys etter MFUs over 145 forhåndsvurderinger. Aktører flest innretter seg.

Ordningen er videreutviklet

MFU-ordningen kan endres uten omfattende prosedyrer. Endringer diskuteres jevnlig hvor innspill blant annet fra myndighetene tas med. Endringer må imidlertid være balanserte og ha reell effekt, ikke kun «fanebestemmelser».

Ordningen er allerede videreutviklet, bl.a. med 16-årsgrense, særlig regulering av kinoreklame og markedsføring i digitale flater/sosiale medier.

Ordningen regulerer markedsføring rettet mot barn opp til 16 år

Uaktsom markedsføring opp til 16 år og all markedsføring opp til 13 år forbys av MFU. I praksis er det sjelden at markedsføring mot barn mellom 13 og 16 ikke også anses rettet mot barn under 13 og dermed totalforbudt.

Samlet ligner dette barnebegrepet i markedsføringsloven (mfl.), som medfører strengere praktisering av reglene jo yngre barn markedsføring er rettet mot. Det er ikke slik at reglene i markedsføringsloven eller WHOs retningslinjer praktiseres likt for markedsføring i alle aldersgrupper opp til 18 år, slik man kan få inntrykk av ved å observere den offentlige debatten. MFU er like fullt i prosess med vurdering av aldersgrensene i retningslinjene.

Verken emballasje, plassering i butikk eller sosiale medier er fullstendig unntatt

Mange vedtak gjelder emballasje og plassering i butikk, som ikke er fullstendig unntatt MFU-ordningen. Emballasje kan i seg selv være forbudt eller gi mindre rom for andre virkemidler som plassering i butikk.

 Sosiale medier er omfattet. Flere som er aktive på SoMe (Westerlins sjokoboller og Mint Kalbakken) er klaget inn. Fast Candy ble nylig felt for sin markedsføring på TikTok.

Eksisterende lov- og forskriftsregulering er anvendelig

I vurderingen av MFU-ordningen og øvrige tiltak er det viktig å ha klart for seg skillet mellom hva som er «markedsføring rettet mot barn» og «markedsføring barn eksponeres for». Sistnevnte kan ofte ikke være påtenkt barn overhodet og tiltak overfor det, vil være av en helt annen karakter og med langt mer omfattende konsekvenser enn regulering av «markedsføring rettet mot barn». Det bør gjøres nye og bedre undersøkelser av markedsføringstrykket rettet mot barn, som også inkluderer digitale medier.

Det foreligger allerede et bredt anvendelig offentlig lov- og forskriftsverk hva gjelder markedsføring rettet mot barn og unge. I tillegg til de alminnelige reglene som gjelder alle forbrukere, foreligger det særlig vern for barn i bl.a. markedsføringsloven, kringkastingsloven, kringkastingsforskriften og opplæringslova mv. Forbrukertilsynet (FT) har egne veiledere om temaet.

Det er bestemt i mfl. at markedsføring klart skal fremstå som det, jf. mfl. § 3. Det gjelder også i digitale flater, sosiale medier mv.

Det er totalforbud mot barnerettet reklame på TV, på radio og i såkalte audiovisuelle bestillingstjenester (strømmetjenester, som f.eks. Netflix, deler av YouTube osv). Det følger av Kringkastingsforskriften § 3-6, som også forbyr bruk av en rekke virkemidler som særlig treffer barn.

Det er totalforbud mot oppfordringer til barn om å kjøpe noe eller mase på andre for å kjøpe noe, jf. mfl. § 20, som også fastslår at det i vurderingen av om en handelspraksis er urimelig etter mfl. § 6, skal legges vekt på om markedsføringen er rettet mot barn.

Det skal i all markedsføring vises aktsomhet overfor barn, jf. mfl. § 19, og det er forbud mot å spille på sosial usikkerhet, dårlig samvittighet, dårlig selvtillit eller bidra til kroppspress, jf. mfl. § 21.

Sparsom offentlig håndheving skyldes ikke manglende regler, men prioriteringer og ressurser

Offentlig håndheving mot markedsføring for næringsmidler rettet mot barn er det lite av. Det er også eksempler på at klager er vist videre til MFU fra FT.

FTs klageinnstans, Markedsrådet, har som et av de mest gjennomgående temaene klager over FTs nedprioritering av klager. FT begrunner nedprioritering med ressurshensyn: «Det kommer inn rundt 17 000 skriftlige klager og henvendelser i året, og det er derfor nødvendig med en streng prioritering av hvilke saker som tas til behandling».

Sparsom offentlig håndheving skyldes ikke manglende regler, men ressurser. Ytterligere regler endrer ikke det. Tvert imot fordrer det betydelig økt ressursbruk.

Dersom klager regelmessig ikke behandles, vil det kunne ha den effekt at de som klager «gir opp» og at enkelte bransjeaktører kan utnytte den manglende oppdagelsesrisikoen. Et viktig grunnlag for MFU er nettopp at oppdagelsesrisikoen er reell og erfaringen viser at aktører flest retter seg etter MFU.

MFU forenkler offentlig håndheving

Alle kan enkelt klage til MFU med en kort beskrivelse av den aktuelle markedsføringen. Alle klager behandles.

Praksis fra MFU representerer et verdifullt grunnlag for offentlig håndheving og er relevant som underlag for hva som kan anses i strid med ovennevnte regler i mfl., uten å være bindende eller begrensende for den offentlige håndhevingen. Brudd på MFU-regler er ofte brudd på lovgivningen og kan sanksjoneres ved forbud og/eller økonomisk. Offentlige myndigheter kunne ha fulgt opp de markedsføringstiltak som er felt av MFU og flere til, særlig dersom noen ikke innretter seg.

FT har nylig varslet aktørene bak Westerlins sjokoboller om lovbrudd og er etter MFUs fellelse i dialog med Fast Candy. Det er bra og viser at eksisterende regelverk er anvendelig, samt at samspill mellom MFU og det offentlige er mulig.

Forskriftsregulering vil innebære avvikling av MFU og sannsynligvis mindre reell oppfølging

Mer offentlig regulering kan skape inntrykk av handlekraft, men lett bli en «sovepute» uten den ønskede effekten. Det vil føre til at MFU-ordningen opphører, både klagebehandling og forhåndsvurderinger. Forhåndsvurderinger vil ikke det offentlige kunne tilby. Uten MFU må det finnes ressurser og apparat i det offentlige til å behandle minst tilsvarende antall saker som MFU gjør og har gjort, uten støtte av den løpende praksis MFU bidrar med og under strengere offentlige formalitetskrav.

Det vil sannsynligvis medføre mindre, ikke mer, oppfølging av bransjen.

Sanksjonering av grove overtramp og aktører som ikke følger MFUs vedtak er enklere, mer effektivt og langt mindre ressurskrevende for offentlige myndigheter enn reell oppfølging av en forskrift. Det vil også gi en viktig signaleffekt. Slik kan myndighetene mest effektivt ta ansvar.

Sosial ulikhet påvirker muligheten til å leve gode, lange liv med god helse. Mennesker med psykososiale livsutfordringer som rus- og psykiske helseproblemer har gjennomsnittlig vesentlig kortere levetid, med dårligere økonomi og dårligere helse og livskvalitet enn befolkningen for øvrig. Dersom man skal lykkes med folkehelsearbeidet i tråd med regjeringens ambisjoner, må det prioriteres en tydeligere satsing inn mot psykisk helse og rus med rammebetingelser som støtter oppunder arbeidet for bedre helse og livskvalitet for alle. Denne meldingen tar i stor grad for seg dette og vi støtter særlig at arbeidet på psykisk helsefeltet prioriterer barn og unge. Mye av det grunnleggende forebyggende arbeidet innen psykisk helse og rus bør innrettes tidlig i både skole og fritid. Samtidig ser vi områder hvor folkehelsemeldingen med fordel kan være vesentlig tydeligere.

Under følger RBSenes innspill på det vi anser som forutsetninger for å lykkes med målene på folkehelseområdet. Mennesker med psykososiale livsutfordringer er den delen av befolkningen som har dårligs helse og dårligst sosiale og materielle levekår. Det er derfor den delen av befolkningen som først og fremst må prioriteres.

Forebygging av ensomhet

Ensomhet er en stor folkehelseutfordring. Vi er glade for at regjeringen tar dettet på alvor og vurderer å inkludere ensomhet som en folkehelseutfordring i en revisjon av folkehelseloven Regjeringen vil motvirke ensomhet, øke livskvaliteten og redusere sosial ulikhet. Folkehelsepolitikken skal videre bidra til å redusere sårbarheten og øke motstandskraften i samfunnet. Vi vil påpeke hvordan dette henger sammen, og vi mener at kunnskap, erfaring og aktiv deltakelse fra brukere og pårørende er helt avgjørende for å lykkes med bedre folkehelse for denne målgruppen. Bruker- og pårørendeorganisasjonene, frivillig og ideell sektor og de regionale brukerstyrte sentrene er svært viktige aktører i dette arbeidet.

Lavterskeltilbud

For å forebygge og motvirke psykisk uhelse er lavterskeltilbud, brukerstyrte tilbud og møteplasser i lokalsamfunnet helt avgjørende. Kjøsutvalget pekte på hvordan frivillige og frivillige organisasjoners innsats er mangfoldig og et viktig supplement til kommunale helse- og omsorgstjenester både under normale forhold og ved samfunnskriser. Dette mener RBSene er viktig å ta med i det videre i arbeidet for bedre folkehelse.

RBSene har en sentral rolle i å styrkingen av dagens lavterskeltilbud gjennom formidling av kunnskap, erfaring og verktøy til aktørene med ansvar for tjenestetilbudet. Det er bra med politiske mål hvor lavterskeltilbud trekkes frem. Det er allikevel avgjørende med virkemidler som faktisk sikrer at kommunene og vi som driver innen ideell og frivillig sektor har de verktøyene og rammene som trengs for å utvikle og drifte slike tilbud. Vi mener folkehelsemeldingen ikke er konkret nok på dette.

Recovery i folkehelsearbeidet

Recovery er et begrep som brukes internasjonalt innen psykisk helse og rusfeltet. Sosial inkludering og målsettinger om god psykisk helse og livskvalitet for alle handler grunnleggende sett om menneskers muligheter til å oppleve verdighet og leve et liv som de selv har grunn til å sette pris på. (Ottar Ness og Dina von Heimburg 2022). Ness og Heimburg viser til en kunnskapsoppsummering hvor konklusjonen er at det viktigste for bedring og livskvalitet hos personer som har utfordringer med både psykisk helse og rus, er å oppleve meningsfulle hverdagsliv, erfare at man har styrker og ressurser, og (re)etablering av gode sosiale relasjoner. Alle disse dimensjonene handler om sosial inkludering og hvilke livsmuligheter vi tilbyr hverandre.

Mange av prinsippene i Recovery er i tråd med prinsippene for «5 steg til hverdagsglede» og «ABC for god psykisk helse» som løftes fram som aktuelle kampanjer i folkehelsearbeidet. Her mangler det etter RBSenes syn noen brikker som er vesentlig for å sikre deltakelse i samfunnet og god psykisk helse og livskvalitet for mennesker med psykososiale livsutfordringer.

Recovery bygger på erfaringskunnskap og gir den enkelte nødvendige verktøy for livsmestring og tillit til egen mestringsevne. Recoveryfaktorene tilhørighet, identitet, håp, egenmakt og mening i livet, bidrar til at behandlingseffekten innen psykisk helsevern og rusomsorg blir varig. Dette bør være et fremtidig hovedfokus både for forebygging og ettervern for voksne. I dette arbeidet har ideell og frivillig sektor en avgjørende rolle.

Alle oppgaver kan ikke løses av det offentlige. Kommunene må i mye større grad spille på lag med lokalsamfunnet og frivillig sektor. Tjenester og tilbud må skapes i samarbeid med dem det gjelder. Tilbud som styrker mestring og helsekompetanse må videreutvikles og drives i samarbeid med brukere- og pårørendeorganisasjoner. Dette trekkes også frem i stortingsmeldingen. I dette arbeidet vil brukerstyrte sentre være et viktige bidrag. Dette er også understreket i Helsepersonellkommisjonens rapport NOU 2023: 4 (2022-2023) Tid for handling.

Oppgavefordeling handler om å bygge nedenfra og starter med folkehelsearbeidet, forebygging, tidlig innsats helsefremmende arbeid og styrking av helsekompetansen til befolkningen. Dette betinger en vesentlig større satsning på frivillig arbeid, likepersoner og erfaringskonsulenter. Det må jobbes ut fra at mennesker med hjelpebehov også er mennesker med ressurser som både kan og vil bidra når forholdene legges til rette for det. Dette er en vesentlig faktor i recoveryarbeidet som betyr at hver enkelt får støtte og mulighet til å leve et liv med mening og innhold i sitt lokalmiljø, på tross av symptomer og psykososiale utfordringer. Det handler om å finne og ta i bruk egne ressurser, inngå i sosiale fellesskap, delta i meningsfulle aktiviteter, sette seg i førersetet i sitt eget liv, engasjere seg i samfunnet og bli respektert som en samfunnsborger.

Folkehelsemeldingen må derfor i større grad bygges på tilgjengelig erfaringskunnskap fra brukere og pårørende. Arbeidet må inkludere dem det gjelder og som har viktig kunnskap og erfaring både for hva utenforskap og uhelse betyr, samt hva man kan gjøre for å endre forholdene både på individ og samfunnsnivå.

Rammebetingelse til frivillig og ideell sektor må styrkes

Offentlig sektor må spille på lag med lokalsamfunnet og med ideell og frivillig sektor. RBSene forventer at dette tydeliggjøres i komiteens innstilling til folkehelsemeldingen. Vi mener dette perspektivet også er sentralt i de øvrige andre planene som er under utarbeidelse, som Opptrappingsplanen for psykisk helse, Nasjonal helse- og samhandlingsplan og Forebyggings- og behandlingsplan for rusfeltet.

Med vennlig hilsen

 Bikuben v. Stig Moe, KBT v. Dagfinn Bjørgen, Vårres v. Arthur Mandal, Sagatun v. Kårhild Husom Løken og ROM-Agder v. Roy Tømte.

Kontaktperson:

 Kårhild Husom Løken.                                                                    
Telefon: 97978456.
E-post: karhild@sagatun.no 

Generelle merknader
En god folkehelsepolitikk må bekjempe sosial ulikhet i helse, og Legeforeningen er glad for at regjeringen legger dette til grunn i den nye folkehelsemeldingen. Økende helseforskjeller er den største utfordringen for folkehelsen.

Ansvaret for folkehelsen ligger til alle samfunnssektorer, men konsekvensene av dårlig folkehelse ser vi i helsetjenesten. Økende omfang av sykdom som følge av levevaner og økende sosial ulikhet fører til økt behov for helsetjenester i en allerede presset helsetjeneste. Av hensyn til både enkeltmennesker og samfunnet hadde det vært behov for en folkehelsemelding som ikke bare har gode intensjoner, men som også fører til faktisk politisk handling. Meldingen gir kunnskapsgrunnlag, men skyver viktige grep frem i tid og inneholder få konkrete tiltak utover en ny tobakksstrategi. 

Arbeidsmiljø og helse
Mange helseskadelige arbeidsforhold er sosialt skjevfordelte med en opphopning av arbeidsmiljøbelastninger i yrker som innehas av ufaglærte og personer med kortere utdanning. Dette ble synliggjort gjennom pandemien hvor vi så at lavstatus yrker var mer utsatt for smitte. Bedriftshelsetjener og samfunnsmedisinere er viktige aktører som kan bidra til forebygging, og til at personer med sykdom/helseplager kan ta del i arbeidslivet. Komiteen bør understreke at arbeidshelse må inkluderes i nasjonale retningslinjer og handlingsplaner på folkehelseområdet.

Levevaner og forebygging av ikke-smittsomme sykdommer
Legeforeningen stiller seg bak regjeringens ambisjon om et tobakksfritt samfunn i Norge, ny nasjonal tobakksstrategi er et viktig steg i retning målet. Videreføring av dagens avgifter på tobakk er imidlertid ikke godt nok, dagens avgiftsnivå må økes og øremerkes tiltak som begrenser tobakksbruk. Det er positivt at regjeringen ser på mulighetene for å tilby gratis legemidler til røykeslutt på nasjonalt nivå. Som et minstemål må slike legemidler finansieres gjennom blå resept.

Det er bra at regjeringen setter i gang et arbeid for å se på markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot barn og unge. Regjeringen bør også bruke strukturelle virkemidler som avgifter for å gjøre usunne matvarer dyrere og sunne matvarer billigere. Avgiftspolitikken har dokumentert effekt på befolkningens forbruk og bør økes på varer som alkohol, tobakk og sukker.

Det må satses mer på fysisk aktivitet i alle livets faser. Det innebærer økt tilrettelegging for fysisk aktivitet på alle arenaer hvor folk ferdes. Disse virkemidlene treffer også godt når det gjelder sosial ulikhet i helse. Legeforeningen mener at folkehelsemeldingen generelt er svak på tiltak knyttet til fysisk helse, og etterlyser særlig innføring av én times fysisk aktivitet hver dag for alle barn i grunnskolen i henhold til stortingsvedtaket fra 2017. Fysisk aktivitet i skolen gir økt konsentrasjon, bedre læring og bedre psykisk helse og trivsel, og når alle barn uavhengig av sosial bakgrunn.

Et annet viktig tiltak er å legge til rette for at både organiserte fritidstilbud og arenaer for uorganisert aktivitet er tilgjengelig for alle barn og unge. Helt konkret mener Legeforeningen at komiteen bør understreke at det bør gis mer støtte til frivilligheten og bygges flere idrettshaller og anlegg som er tilgjengelige for alle.

Psykisk helse og livskvalitet
Legeforeningen ser med bekymring på økende grad av psykiske helseplager blant unge, og at dette har blitt forsterket under pandemien. Dette er en særlig sårbar gruppe og FNs barnekomité har kritisert det psykiske helsevernet for barn i Norge for å være for dårlig. Riksrevisjonen har også pekt på at psykisk helsevern nedprioriteres og at mange risikerer å ikke få hjelp når de trenger det[1].

Lavterskeltilbud må være tilgjengelige for alle som strever med rus og psykiske plager. Barnehager, skoler, idrett, frivillighet, helsearbeidere og familie-/barnevern må samarbeide om å finne og hjelpe sårbare barn og unge. Legeforeningen ser positivt på at regjeringen styrker helsestasjon- og skolehelsetjenesten. Komiteen bør understreke at skolehelsetjenesten særlig bør styrkes i videregående skole.

Forebyggende arbeid i helse- og omsorgstjenesten
Regjeringen peker på at det har vært en nedgang i det forebyggende arbeidet ved fastlegekontorene og peker selv på at det kan ha en sammenheng med tidspress. Utarmingen av primærhelsetjenesten er en trussel mot folkehelsen og mot helsetilbudet til de minst ressurssterke pasientene. Komiteen bør understreke nødvendigheten av å rekruttere nye leger for å redusere arbeidsbelastningen for fastlegene og for å sikre alle pasienter en god helsetjeneste.

Legeforeningen mener utsatte grupper må skjermes mot egenandeler gjennom støtte til frikort og bedre og enklere tilgang til tannbehandling, og at egenandelene må fjernes for alle til og med 20 år. Komiteen bør også gå inn for en egen evaluering av egenandelssystemet, for å se på hvordan egenandelene forsterker sosiale helseforskjeller og foreslå eventuelle justeringer.

Folkehelsearbeidet i kommunene
Legeforeningen mener en styrking av både kommuneoverlegerollen og kommuneoverlegens kapasitet i møte med fremtidige beredskapshendelser er et helt avgjørende tiltak det haster med å iverksette. Styrkingen må ivareta kompetanse, organisatorisk plassering og arbeidsvilkår. Spesielt må det sikres forsvarlige vaktordninger.

Et annet viktig tiltak er å styrke medisinsk faglig ledelse av kommunens medisinske tjenester – både fastlegeordningen og øvrige medisinske tjenester som legevakt, sykehjem, helsestasjon og pleie-/omsorgstjenester. Kommunene har fått nye ansvarsområder som krever høy medisinsk kompetanse, herunder øyeblikkelig hjelp-opphold, legers spesialistutdanning og oppfølging etter avvik og faglig pålegg fra tilsynsmyndigheten. Dette krever styrket medisinskfaglig ledelse. En tydelig medisinsk linjeledelse vil bidra til samordning, riktigere prioritering og mer kostnadseffektive og likeverdige tjenester. I mange kommuner vil det være ønskelig å fordele mangfoldet av folkehelserettede oppgaver på flere (kommuneover-)leger, disse kan også besitte forskjellige kompetanse/spesialistutdanning.

[1] Dokument 3:13 (2020−2021) (riksrevisjonen.no)

Fysisk aktivitet og friluftsliv er en nøkkel til bedre folkehelse

Alt for mange i Norge i dag er for lite fysisk aktive, og stadig flere sliter med psykiske utfordringer. Samtidig vet vi at friluftsliv er den aktiviteten som flest kan tenke seg å gjøre mer av, og vi vet at bare en kort tur ut i naturen gjør godt for den psykiske helsen. Naturen er også landets mest tilgjengelige aktivitetsarena, og best av alt, den er gratis. Det er derfor uforståelig at regjeringen i den nye folkehelsemeldingen ikke er tydelig på friluftslivets potensial for å bedre folkehelsen.

Inaktiviteten øker

I Norge er mer enn 70 prosent av voksne mindre aktive enn de statlige anbefalingene. Også barn har et fallende aktivitetsnivå, som starter fra ni års alder.  Allerede fra ungdomsårene av er de fleste nordmenn stillesittende de fleste av sine våkne timer. Helseproblemene dette medfører, koster samfunnet milliarder av kroner hvert år. Inaktivitet øker faren for flere alvorlige sykdommer, som hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk, fedme og diabetes type 2. Mye stillesittende tid på skjerm bidrar også til at altfor mange barn i Norge har dårlige motoriske ferdigheter. Barna blir rett og slett klossete, fordi de beveger seg og leker for lite.

Undersøkelsen «Befolkningens friluftslivsvaner» fra februar 2022, viser at antall barn som leker ute 5-7 ganger i uka har blitt redusert fra 41 prosent i 2015 til 18 prosent i 2022. Dette er bekymringsfullt både når det gjelder folkehelsen og utviklingen av friluftslivskulturen på lang sikt.

Organisert friluftslivsaktivitet minsker sosial ulikhet

Det overordnede målet med folkehelsemeldingen er å minske den sosiale ulikheten i helse. Blant annet vil regjeringen videreutvikle fellesarenaene i samfunnet som gir aktivitet, fellesskap, engasjement og opplevelser for alle. De ønsker blant annet åpne tilgjengelige aktivitetsarenaer nær der folk bor, mer fysisk aktiv læring i skolen, og at det skal gjennomføres et Friluftslivets år i 2025.

Dette er gode tiltak. Friluftslivets organisasjoner savner likevel konkrete grep som kan bidra til at flere tar i bruk naturen som aktivitetsarena oftere. Tidligere undersøkelser har vist at dette er noe mange ønsker, men at særlig de lavaktive ikke tror at de klarer det selv, og ønsker noen å være aktive sammen med. Da er det underlig at regjeringen ikke har foreslått tiltak som styrker rollen frivilligheten har i folkehelsearbeidet, verken nasjonal eller lokalt.

Barn av foreldre med lavere utdanning har lavere deltakelse i de aller fleste aktivitetstilbud. Men akkurat i friluftslivsorganisasjonenes aktiviteter er denne gruppen overrepresentert. Speideren, 4H, barnas turlag, skileik, sommercamper, og lokale jakt- og fiskeaktivteter bidrar altså til verdifull sosial utjevning. Dette bør myndighetene støtte opp om, og heie fram, hvis de skal nå sine oppsatte mål i folkehelsemeldingen.

Sosial støtte og sosiale nettverk virker positivt på den psykiske helsen

For å øke trivsel og fremme god psykisk helse, er det viktig å oppmuntre til å skape og delta i sosiale nettverk og organisasjoner, både som deltaker og som frivillig. Friluftslivsorganisasjonene er allerede en viktig ressurs for dette, men de trenger mer ressurser for å kunne tilby aktiviteter som er åpne for alle.  Ildsjelene stiller opp, men frivilligheten må koordineres og gis opplæring og kompetanse til dette kreves det  ansatte ressurser.

Norsk Friluftsliv mener følgende tiltak må til:

• At sentrale og lokale myndigheter tar kontakt med de frivillige friluftslivsorganisasjonene når det skal utvikles helsefremmende tiltak. Organisasjonene har kompetanse og nettverk som burde gjøre dem til naturlige samarbeidspartnere, men muligheten benyttes i liten grad i dag.

• At det må etableres møteplasser for dialog og medvirkning i kommunene, for å dele erfaringer mellom organisasjonene, og mellom kommunene og organisasjoner. Dette kan for eksempel gjøres ved etablere aktivitetsråd i kommunene.

• At friluftslivets organisasjoner blir representert i det nasjonale folkehelsepolitiske rådet som skal etableres.

• At naturen må få større betydning i arealplanleggingen, for å sikre at alle har god tilgang til turområder der de bor Stadig færre har i dag tilgang til trygg nærnatur, på grunn av nedbygging og fortetting.

• At naturen i større grad må benyttes som aktivitets- og læringsarena når det innføres 1 times daglig fysisk aktivitet i skolen. I tillegg må det sikres gode uteområder i skole og barnehage, ved å innføre arealnormer for uteområdene.

• Skolen skal bli mer aktiv og variert, da må lærere få tilbud om kompetanse slik at de føler seg trygge når mer av undervisningen flyttes ut.

• At spillemidler kan benyttes til å bygge gode, åpne og inkluderende aktivitetsanlegg på skoler. Slike anlegg er viktige for nærmiljøet, og som vil kunne benyttes både i og utenfor skoletiden.

• At alle barn og unge må ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre, uavhengig av forutsetninger og foresattes ressurser, i tråd med Fritidserklæringen. Skal målet nås, må alle kommuner ha tilgjengelige ordninger for å dekke kostnader til fritidsaktiviteter for barn i familier som har behov for dette. Relevante førstelinjetjenester i kommuner og organisasjoner som jobber med barn og unge må involveres i arbeidet.

• At friluftslivsorganisasjonene må få re-startmidler, på lik linje med idretten. I 2022 rapporterte friluftslivsorganisasjonene at de slet med å rekruttere og hente tilbake frivillige etter pandemien. Resultatet er avlyste aktiviteter, og dårligere fritidstilbud til barn og unge. Ved inngangen til 2023 oppgir organisasjonene at dette fortsatt er en utfordring. Det kan virke som pandemien har langsiktige, negative rekrutteringseffekter både når det gjelder frivillige og medlemmer.

Med vennlig hilsen

Norsk Friluftsliv

Bente Lier                                                                                              Siri Meland

Generalsekretær                                                                                    Fagsjef samfunnskontakt

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter og representerer mer enn 2.700 virksomheter. Vår visjon er "et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn". Våre medlemmer dekker blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor. I sum spiller disse virksomhetene sentrale roller for innovasjon og for å møte utfordringene innen folkehelse. 

Norge står overfor betydelige utfordringer. Helseutgiftene stiger både i absolutte tall og som andel av økonomien. Psykiske og nevrologiske sykdommer vil høyst sannsynlig dominere sykdomsbildet frem mot 2050, sammen med økning i kroniske lidelser og livsstilssykdommer.

Folkehelse er blant samfunnets viktigste temaer å adressere. Klarer vi å styrke innsatsen for folkehelse vil det gi positive effekter for en rekke andre politikkområder. Svaret på de overordnede utfordringene er likevel ikke bare å legge mer penger på kjente problemer, men å utløse innovasjonskraften som ligger i forskning og innovasjon, samt sikre bedre forebygging og innføre nye måter å jobbe på. 

Meldingen har mange gode intensjoner, men det gjøres for lite og det jobbes for sakte. Meldingen synes å mangle en sammenhengende overordnet fortelling om hvordan vi faktisk skal kunne adressere disse utfordringene, og meldingen gir heller ingen tydelig sortering eller strategi av hva som er viktigst.

Behov for en mer transformativ folkehelsepolitikk 

Folkehelse er et område der mangel på koordinering og samarbeid på tvers av departementene fremstår som utfordrende. Vår viktigste innvending er at meldingen ikke gir gode nok svar på hvordan adressere den sektorovergripende dimensjonen av folkehelsepolitikken. 

Meldingen burde i større grad skissert hvordan man kan jobbe på tvers av sektorer og aktører, og hvordan skape flere radikale og helhetlige løsninger. Sektoriseringen og sentralstyringen av staten holder oss igjen fra å legge til rette for innovasjon som oppstår i samspill mellom ulike kreative og konkurrerende krefter.

Politisk koordinering må innebære å skape tiltak, reguleringer, rammeverk og strukturer som bidrar til å utvide beslutningsgrunnlag til å systematisk involvere andre fagområder, departement (horisontalt) og ulike nivåer, kommuner, regioner og nasjonalt (vertikalt). Politisk koordinasjon må bidra til å forebygge stiavhengighet, aktivt bryte ned siloer og skape insentiver for å ta for eksempel en kostnad fra et annet politikkområde, med i helsepolitiske kostnadskalkyler.

Utfordringene krever at vi i større grad må jobbe i det man gjerne omtaler som 'økosystemer', av samarbeidende eller konkurrerende aktører. Dette innebærer en større grad av privat/offentlig-samarbeid og at løsninger eies på tvers av etablerte organisasjoner og grenser. Dette krever nytenking og innovasjon i alle forvaltningssystem, og er noe som burde vært adressert særskilt i folkehelsemeldingen.    

Organisere på nye måter 

Pårørende spiller allerede en sentral rolle i dagens velferdsmodell. Rundt 800 000 personer er til enhver tid i en situasjon der de hjelper en eller flere syke eller eldre i egen familie eller omgangskrets. Verdien av disse rundt 110 000 årsverkene er formidabel. Gjennom digitale løsninger kan vi bedre trekke på samfunnets samlede omsorgsressurser.

Et eksempel er Nyby, som utvikler en plattform for å organisere tilbud og etterspørsel etter praktisk bistand og enkle helsetjenester på nye måter. Slik kan man både løse kapasitetsskranker i de offentlige organisasjonene, og skape meningsfull hverdag for mennesker som ellers faller utenfor arbeidsmarkedet. 

Frivillig sektor er en viktig innovativ kraft både i Norge og internasjonalt. Ideelle aktører driver fram innovasjon gjennom nærhet med brukere, pårørende og med frivillige bidragsytere. De har stor fleksibilitet til å teste ut løsninger og piloter kan skaleres opp gjennom en samhandlingspolitikk. De er ofte de første til å plukke opp ulike gruppers behov og utfordringer, og omsetter kunnskapen til praksis gjennom å supplere offentlige tilbud med nye løsninger, eller ved å bidra inn i prosesser hvor det offentlige utvikler nye tilbud.

Kompetanse og mobilisering  

Det er liten tvil om at de utfordringene vi står overfor krever kompetansebygging på nær alle nivåer og sektorer i samfunnet. Folkehelsemeldingen svarer ikke tilstrekkelig på disse utfordringene.

Mer innsats knyttet til forebygging, tidlig intervensjon og på psykisk helse er nødvendig. Mange peker på psykisk uhelse som den store bekymringen, ikke minst fordi det er sterkt økende hos barn og unge og fordi vi har så lite systematisk kunnskap om hvorfor det øker og hvordan vi kan forebygge og avhjelpe. Forskning hvor kunnskapen tas i bruk og følges av tiltak underveis, er nødvendig for å snu en veldig bekymringsfull utvikling.

Løsningen er ikke å sette inn flere psykiatere og psykologer – de finnes heller ikke – men å finne ut hvorfor sykdom oppstår og hvordan den kan forebygges, samt effektiv behandling. Det krever forskning og det krever felles satsing på tvers av sektorer og samfunnsområder. En større andel av forskning- og teknologiutvikling bør også skje utenfor de lukkede helseforetakene, blant annet gjennom åpne konkurransearenaer som hos Forskningsrådet.

Det er også en åpenbar økonomisk oppside ved å holde folk friske så lenge som mulig, estimert til flere hundre milliarder kroner for felleskapet. Ikke bare gir det bedre liv for folk, det gir også økt rom for avansert behandling til dem som virkelig trenger det. Dette er også en viktig del av svaret på utfordringene som Helsepersonellkommisjonen adresserer.

Ledelse i innovasjon er nødvendig i politikken, i helseforetakene og blant kommuner. Helse- og omsorgskomiteens medlemmer er særlig viktige premissgivere for dette.

Med vennlig hilsen

Nils-Ola Widme /s/                                                  Tarje Bjørgum /s/
Næringspolitisk direktør                                          Leder bærekraft og helse

Uloba – Independent Living Norge takker for muligheten til å komme med innspill til stortingsmeldingen. Vi er en ideell organisasjon av og for funksjonshemmede, organisert som et samvirke. Vårt mål er et mangfoldig og inkluderende samfunn, der funksjonshemmede er likestilte borgere. For å oppnå dette må menneskerettighetene til alle funksjonshemmede innfris, uavhengig av type funksjonsnedsettelse. Vi mener det er viktig at stortingsmeldingene som angår oss, også tar hensyn til at Norge er forpliktet av FN konvensjonen for funksjonshemmede (CRPD).

Vi er glade for at «Folkehelsemeldinga - Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar» trekker frem at funksjonshemmede er en av de gruppene som har dårligere livskvalitet enn andre. Dette skaper et godt utgangspunkt for å ta tak i utfordringen vi som gruppe møter. Vi opplever omfattende utfordringer knyttet til levekår. Vi er også glade for at stortingsmeldingen trekker frem Fritidserklæringen og behovet for å lage en strategi for å få flere elever med en funksjonsnedsettelse gjennom den videregående skolen.

Det vi imidlertid savner er et tydeligere søkelys på hvilken ressurs funksjonshemmede kan være om vi får tilgang på gode assistanseordninger. For oss er en av de viktigste ordningene borgerstyrt personlig assistanse (BPA). Med denne ordningen får funksjonshemmede mulighet til å ha selvbestemmelse og ansvar i eget liv.  Årlig gjennomfører vi i Uloba en tilstandskartlegging blant funksjonshemmede med et assistansebehov i Norge. Gjennom flere år har vi sett funn som viser at funksjonshemmede med et assistansebehov, og som har BPA, bedre kan ivareta seg selv og delta i samfunnet. Vi ser at med BPA kan vi klarer å ivareta egen helse bedre, blir mer aktive på fritid, i større grad stå i jobb, klarer å ivareta familien bedre/stille opp som de ønsker og kan bestemme over eget liv. Dette er ikke en fullstendig liste, men viser noen av fordelene med BPA ordningen.

Stortingsmeldingen nevner i kapittel 8 at det skal legges inn en større innsats innen helse- og omsorgstjenestene på forebyggende arbeid og at det skal ytes hjelp for å mestre funksjonsnedsettelse/funksjonssvikt. Vi mener det er viktig at denne assistansen ytes på våre egne premisser og at det er oss som selv har en funksjonsnedsettelse som sitter med definisjonsmakten. I dagens helse- og omsorgstjenester blir ikke forpliktelsene i artikkel 19 i CRPD oppfylt. Vi får ikke velge hvem som skal assistere oss, hva som skal gjøres, hvordan det skal gjøres og når. Det er også en utfordring at vi ikke får velge hvor vi ønsker å bo og med hvem. Her vil BPA være et viktig verktøy, men ordningen må også forbedres i tråd med CRPD. Her vil dissensen fra de funksjonshemmede utvalgsmedlemmene i NOU 2021:11 Selvstyrt er velstyrt være et godt utgangspunkt.

I høringsrunden for NOU 2021:11 leverte hele 38 organisasjoner på funksjonshemmingsfeltet et felles høringssvar. Organisasjonene, inkludert Uloba, støttet lovforslaget og dissensen til de fire funksjonshemmede i utvalget. Organisasjonene ba om at dette legges til grunn for det videre arbeidet. Organisasjonenes felles råd til myndighetene var blant annet at ordningen må bygge på CRPD, ordningen må flyttes fra helse- og omsorgstjenesteloven og bli en egen lov, ordningen må flyttes til staten og alle funksjonshemmede med et assistansebehov må kunne innvilges BPA uavhengig av type funksjonsnedsettelse. Det skal også være mulig å ha BPA om man har vedtak om makt og tvang. I høringsrunden løftet også KS og de større kommunene behovet for at BPA-ordningen overføres til staten, med henvisning til at intensjonen med ordningen er å innfri rettigheter likt for alle i hele landet, og med mål om likestilling og selvbestemmelse.

Høringen av NOUen ble avsluttet høsten 2022. Det har vært lite bevegelse i prosessen i etterkant. Svar som er gitt på flere skriftlige spørsmål fra stortingsrepresentanter viser at Helse- og omsorgsdepartementet ikke har en tydelig tidsplan for endringer i BPA-ordningen.

Vi ber komiteen derfor fatte følgende anmodningsvedtak: Stortinget ber regjeringen legge frem sak om overføring av BPA-ordningen til staten og lage en egen BPA-lov, i tråd med CRPD.

Befolkningens kosthold er blant faktorene med størst innflytelse på folkehelsen og forekomst av sykdom. Vaner og uvaner kan etableres i tidlig alder. Derfor er det viktig å vie barn og unges kosthold og vaner ekstra oppmerksomhet. Samtidig må det være enkelt å velge rett. Forbrukerne bør gis økonomiske insentiver og informasjon som bidrar til sunne valg.

Til helse- og omsorgskomiteens høring har Forbrukerrådet derfor valgt å trekke frem tre tema som bestemmes politisk, der vi ser at det er politisk handlingsrom og som vil ha effekt på folkehelsen:

•  Innføring av aldersgrense på kjøp av energidrikk
•  Forby reklame for usunn mat og drikke overfor barn
•  Gjøre det enkelt å velge sunt

Aldersgrense på energidrikk
Veksten i salget av energidrikker er nær doblet siden 2019 og en undersøkelse i regi av Forbrukerrådet  (2021) viser at flere barn drikker mer energidrikk. Forbruket øker mest blant de yngste barna. Mens det før var mer vanlig med små bokser (0,25 liter), er nå den mest populære varianten blant de yngste barna på 0,5 liter.

Det høye koffeininnholdet i energidrikker gjør at én boks på 0,5 liter er nok til å gi både søvnforstyrrelser og effekter på hjerte-, kar- og sentralnervesystemet hos barn og ungdom. 

Energidrikk er ikke ment for barn, derfor bør det heller ikke selges til barn. Likevel er det i dag ingen regler for salg av energidrikk til barn. Enkelte dagligvarebutikker har innført 14-års aldersgrense for kjøp, mens de fleste ikke har begrensninger overhodet. Samtidig finnes det kjøpmenn som for å hindre at barn kjøper energidrikk, har fjernet drikken fra butikkhyllene i forkant av idrettsarrangement m.v. Dette viser at mangel på regulering tvinger frem andre tiltak.

Nye tall fra FHI viser at den relative økningen i inntaket av tilsatt sukker blant barn og unge i perioden 2020 – 2022, kan forklares av økt inntak av søte bakervarer, sjokolade & godteri, og sukkerholdig drikke, inkludert energidrikk, og at økningen var størst for inntak av energidrikk.

Energidrikk skiller seg klart fra andre koffeinholdige drikker med sin smak, design og reklame. Barn oppgir i Forbrukerrådets undersøkelse at én av begrunnelsene for hvorfor de drikker energidrikk er påvirkning fra venner. Det er svært uheldig at barn som følge av sosialt press velger en drikk som kan være skadelig for dem. Bransjens selvreguleringsordninger har vist seg å ikke være tilstrekkelige for å redusere salget og bruken av energidrikk blant unge. 

I en spørreundersøkelse Forbrukerrådet gjennomførte (2018) var det et betydelig flertall i befolkningen (73 prosent), som ønsket en aldersgrense for kjøp av energidrikk.

Ved behandlingen av folkehelsemeldingen i 2019, åpnet flere partier for å innføre en aldersgrense på energidrikk dersom forbruket fortsatte å øke. Omsetningstall fra Bryggeri og drikkevareforeningen viser at siden 2019 har salget av energidrikk nesten doblet seg: Fra 41 millioner liter i 2019 til 73 millioner liter i 2022. Forbrukerrådet kan nå også dokumentere at flere og yngre barn drikker mer.

Samlet er dette argumenter som taler for at Stortinget bør ber Regjeringen om å innføre en 16 års aldersgrense på kjøp av energidrikk.

Reklame for usunn mat og drikke overfor barn
Forbrukerrådet mener Matvarebransjens faglige utvalg (MFU) ikke er tilstrekkelig for å hindre markedsføring av usunn mat og drikke overfor barn og unge. Regjeringen skriver i folkehelsemeldingen at de vurderer bedre vern av barn under 18, blant annet fordi MFU bare har et forbud mot reklame for barn under 13 år, at ordningen er lite kjent og heller ikke omhandler emballasje, hylleplassering og sponsing.

Siden innføringen av MFU i 2013 har barns bruk av sosiale medier forandret seg betydelig. Medietilsynets undersøkelse Barn og medier 2022, viser at nesten halvparten av norske 9-åringer og 56 prosent av 10-åringene bruker sosiale medier. I april 2023 viste en næranalyse fra selskapet Retriever at blant topplisten av influensere norske barn og unge fulgte, så var nesten annenhver video reklame. Hver femte video inneholdt umerket reklame.

Overvekt og fedme blant barn og unge er en stor helseutfordring. I april 2023 viste en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet en tydelig økning av andelen ungdom med et høyt estimert inntak av tilsatt sukker. Forebygging av overvekt og fedme blant barn er viktig for å forebygge hjerte- og karsykdom og andre helseproblemer senere i livet. En fersk undersøkelse om mat og handlevaner fra Forbrukerrådet viser at 71 % av forbrukerne var helt eller delvis enig i at det bør bli forbudt å markedsføre usunn mat og drikke til barn og unge, (38% var helt enig).  

Forbrukerrådet mener Stortinget må klart uttrykke en forventning om at Regjeringen forskriftsfester et forbud mot markedsføring av usunn mat og drikke overfor barn og unge under 18 år.

Enkelt å ta sunne matvalg
Forbrukerrådet mener det må være lett å ta sunne og bærekraftige matvalg. Utvalg, tilgjengelighet og pris er faktorer som har stor innvirkning på atferd og forbruk. Derfor må det legges til rette for at det blir enkelt å ta sunne valg.

Prisvirkemidler er effektive virkemidler for å påvirke forbruk av varer i en bestemt retning. Sunn skatteveksling på matområdet er dokumentert å ha positiv effekt på forbruket av mat, og skattlegging av usunn mat bør ideelt sett kombineres med å subsidiere sunn mat slik som for eksempel frukt og grønnsaker.

Bruk av avgifter og andre prisvirkemidler bør målrettes for å påvirke atferd i ønsket retning, blant annet ved å differensiere avgift på mat og drikke, med utgangspunkt i matvarenes sukkerinnhold. Men også differensiert merverdiavgift (mva) basert på matvarens ernæringsverdi, slik som redusert mva-sats på frukt og grønnsaker for å kunne ivareta viktige folkehelsehensyn.

Samtidig må forbrukerne settes i stand til å raskt og enkelt kunne vurdere matvarenes næringsinnhold. Forbrukerrådet ønsker en forenklet, obligatorisk fargekoding på forsiden av produktemballasje. Med fargekoding blir det enkelt å ta opplyste valg, det blir enkelt å ta sunne valg og det blir svært tydelig hva som er usunne valg. Med fargekoding får også matindustrien insentiv til å utvikle sunnere produkter for å unngå røde lys på produktemballasjen.

Vi er glade for å lese at regjeringen vil gi økt prioritet til folkehelsepolitikken framover og mener det er riktig å rette innsatsen mot å utjevne sosiale helseforskjeller. At det er store ulikheter knyttet til deltakelse i idrett og fysisk aktivitet er noe også vi i Tverga erfarer gjennom vårt arbeid. Vi støtter også prinsippet om at virkemidler bør settes inn der de har størst effekt for de som trenger det mest, men samtidig være bra for oss alle. 

Fysisk aktivitet - en sentral del av folkehelsearbeidet

Folkehelsemeldinga slår fast at en viktig årsak til de sosiale helseforskjellene er forskjeller i levevaner, særlig knyttet til røyking, kosthold - og fysisk aktivitet. Norge ligger langt unna Verdens Helseorganisasjon (WHO) sine mål om å redusere inaktiviteten i befolkningen med 15 prosent innen 2030. Folkehelsemeldingen kommer til kort når det gjelder tiltak for å bekjempe inaktivitet. Meldingen viser i all hovedsak til Nasjonal Handlingsplan for fysisk aktivitet 2020-2029 og til det kommunale ansvaret. 

En undersøkelse som Tverga gjennomførte i 2021 viste at kommune-Norge ikke hadde særlig kjennskap til den nasjonale handlingsplanen og innholdet i den, og heller ikke til hvorvidt planen er befestet i kommunale tiltak. Når status for måloppnåelsen omtrent ⅓ ut i løypa, viser at vi ikke engang nærmer oss målet for barn og unge, mener vi det det er avgjørende å tenke nytt og utvikle nye virkemidler og tiltak - spesielt rettet mot denne gruppen. Det er urealistisk å forvente at utviklingen snur uten mer aktive grep fra nasjonale myndigheter, ikke minst når det gjelder tverrsektoriell samordning. 

Behov for et nasjonalt skolegårdsløft

Helse- og omsorgsministeren er opptatt av at arbeidet må starte tidlig, slik at alle barn får en god start i livet. Dette er også bakgrunnen for at Tverga, sammen med Nettverket for bedre uteområder i skoler og barnehager, etterlyste et nasjonalt skolegårdsløft i forbindelse med arbeidet med meldingen. Skoler og barnehager er blant de viktigste sosiale møteplassene i nærmiljøet. Dette er arenaer hvor barn og unge oppholder seg store deler av dagen i oppveksten. En satsing på uteområdene i skolene, vil kunne bidra til å øke det generelle aktivitetsnivået blant barn og unge, men også til å jevne ut sosiale forskjeller. Pandemien viste betydningen av åpne og tilgjengelige møteplasser der man kan utfolde seg fysisk og sosialt. 

Vi er derfor glade for at regjeringen løftet uteområdenes betydning i Folkehelsemeldingen. Vår erfaring er at skolenes uteområder ofte blir nedprioritert når nye skolebygg opplever budsjettoverskridelser, og eldre skolegårder får ikke oppgradering utover «minimumsløsninger». Det kommer frem i meldingen at regjeringen vil stille krav til uteområdene i forskriften om miljø og helse i barnehager, skoler og skolefritidsordninger. Det er viktig, men vi mener det i tillegg er behov for å utvikle en nasjonal veileder for hvordan uteområdene kan tilrettelegges for å tilfredsstille kravene om bl.a. kvalitet. Uten en veileder vil det være vanskelig for planleggere og kommuner å imøtekomme kravene. 

For å få et nasjonalt skolegårdsløft, som vi har etterlyst, er det også nødvendig å jobbe mer systematisk med nasjonale pilotprosjekter og få på plass nye eller tilpasse eksisterende tilskuddsordninger som kan stimulere til raskere, bedre og mer helhetlig utvikling av uteområdene. 

Kap. 3.5.5 Anlegg for idrett og fysisk aktivitet og sosiale møteplasser

Vi erkjenner at det er en utfordring å finne midler på statsbudsjettet i konkurranse med andre nyttige samfunnstiltak, men det eksisterer allerede en ordning i dag der årlig ca 1,7 milliarder kroner går til anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Folkehelsemeldingen viser også til at Kultur- og likestillingsdepartementet har satt i gang en helhetlig gjennomgang av spillemiddelordningen til anlegg for idrett og fysisk aktivitet hvor målet er at alle som ønsker det skal ha mulighet til å delta i organisert idrett eller drive egenorganisert idrett og fysisk aktivitet. Det er positivt, og på høy tid at ordningen gjennomgås, og vi håper resultatet blir at Folkehelsemeldingen, spillemiddelordningen og en ny plan for anlegg for idrett og fysisk aktivitet er tettere koblet sammen. Det er de ikke i dag. 

Tverga har spilt inn til gjennomgangen av spillemiddelordningen at en del av midlene bør øremerkes til satsing på anlegg og møteplasser i tilknytning til nettopp skolene, fordi vi mener at flere åpne, tilgjengelige og godt utformede aktivitetsanlegg ved skoler med innbydende aktiviteter og sosiale rom vil kunne ha stor betydning for aktivitetsnivået til barn og unge, og andre som bor i lokalmiljøet - både i skoletiden og på fritiden. 

Vi mener at anleggspolitikken framover i sterkere grad må bidra til bedre folkehelse, og tiltaket vi foreslår er et godt eksempel på at man kan vinne mye på å tenke tverrsektorielt. Det vil ha god effekt på folkehelsen, det tjener skolene og kunnskapssektoren, og det berører Kultur- og likestillingsdepartementets ansvarsområde som “eier” av spillemiddelordningen. 

Folkehelsemeldingen slår fast at virkemidler skal settes inn der de har størst effekt for de som trenger det mest, men samtidig være bra for oss alle. Vi forventer at disse føringene også overføres og vil inngå i arbeidet med en “ny” spillemiddelordning. Da vil anleggspolitikken i sterkere grad kunne bidra til bedre folkehelse. 

Kap. 5.2 Trivsel i barne- og ungdomsårene

Vi er glade for at Folkehelsemeldingen anerkjenner fritidsklubbenes betydning for folkehelsen og for at regjeringen vil se på hvordan disse kan styrkes. Fritidsklubbene gir et trygt, godt og etterlengtet tilbud for mange barn og unge - også når det gjelder fysisk aktivitet. Mange som ikke finner seg til rette i den organiserte idretten finner en arena for å være fysisk aktive i fritidsklubbene som kan tilby lokaler til dans, skating, bordtennis og andre egenorganiserte fysiske aktiviteter. 

— — — — — — — 

Kort om Tverga (www.tverga.no): Tverga er ressurssenteret for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet i Norge. Vi ble etablert i 2018 på oppdrag fra Kulturdepartementet. Gjennom kunnskap, nettverk, rådgivning og verktøy styrker vi kommuner og frivillige i utviklingen av bærekraftige møteplasser for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet. 

Minotenk takker for muligheten til å gi innspill til regjeringens nye folkehelsemelding.

Kort om Minotenk
Minotenk er en politisk uavhengig tankesmie som jobber med minoritetspolitiske temaer og problemstillinger. Minotenk holder foredrag, kurs, gir ut bøker og deltar aktivt i det offentlige ordskiftet. Vi formidler kunnskap om hva som fremmer likestilling og inkludering, og hva som forebygger utenforskap. Vi er spesielt opptatt av å styrke krysskulturell identitet og tilhørighet hos unge med innvandrerbakgrunn.

Bakgrunn for innspillet

Minotenk har over lang tid vært bekymret for de store helseforskjellene mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen i Norge. Ifølge SSB har seks av ti fattige barn innvandrerbakgrunn. 

Covid-19 pandemien synliggjorde den store helseulikheten mellom minoritet og majoritet, med en kraftig overrepresentasjon blant smittede, alvorlig syke og dødsfall blant innvandrere, til tross for at det i utgangspunktet var færre innvandrere i risikogruppen for covid-19 enn blant norskfødte.

Innen psykisk lidelser er personer med innvandrerbakgrunn overrepresentert. Større forekomst av psykiske lidelser er i noen grupper dobbelt så stor, i andre tre ganger så stor. Studier viser at forhold som vedvarende fattigdom, opplevd rasisme og diskriminering, søvnmangel, ensomhet og vanskelige arbeidsforhold, er særlig viktige i denne sammenheng. I følge levekårsundersøkelser er det mange med innvandrerbakgrunn som skårer høyt på slike forhold.

En ny forskningsartikkel fra magasinet Sykepleieren viser et tydelig bilde av at eldre kvinner med innvandrerbakgrunn er mest utsatt for uhelse og har mindre tilgang til helsetjenester enn befolkningen for øvrig, og at dette henger sammen med kvinnenes sosioøkonomiske situasjon. Det er også kritisk at de nasjonale screeningprogrammene for ulike krefttyper ikke når ut til kvinner med innvandrerbakgrunn i like stor grad som andre.

Likeverdige offentlige helsetjenester virker utjevnende på sosiale helseforskjeller. Minotenk er derfor svært bekymret for svekkelsen av offentlig helsetilbud og den sterke fremveksten av kommersielle helseaktører, som bidrar til et delt helsevesen hvor tykkelsen på lommeboken avgjør hvor godt tilbud man får.

Folkehelsemeldinga lagt frem av regjeringen 31. mars 2023 gir en grundig gjennomgang av de sosiale determinantene som påvirker helsen til den norske befolkningen. Rapporten er velkommen og representerer en viktig erkjennelse av de økonomiske og sosiale ulikhetene som driver helseulikhet i Norge i dag. 

Innspill 

• Interseksjonell tilnærming
  Rapporten setter stort fokus på inntekt som en determinant for helse. Dette er viktig. Samtidig nevner også rapporten kjønn, og aldring som viktige innsatsområder. Det er likevel problematisk at rapporten i så liten grad anvender et interseksjonelt perspektiv. Ved å bruke et interseksjonelt perspektiv så ville rapporten i mye større grad kunne gi målrettede tiltak all den tid mennesker har overlappende og interseksjonelle identiteter. Dette betyr i praksis at rapporten i mye større grad kunne undersøke hvordan overlappende markører fører til dårlig eller god helse basert på flere grunnlag enn bare økonomi. Et spørsmål man kan stille seg er hvordan kjønn, klasse og etnisitet overlapper. Et annet spørsmål vil være om kjønnsidentitet, seksuell legning og økonomi slår ut når det gjelder helse. I det hele tatt savnes det et mer sammensatt perspektiv som kunne si mer i detalj hvordan overlappende sosiale markører slår ut med tanke på helseulikhet, spesielt opp mot ulike minoritetsgrupper.

• Økonomi og helseulikhet blant personer med innvandrerbakgrunn
  Selv om økonomisk ulikhet er en viktig del av helseulikheten i Norge i dag, er rapporten noe svak på å direkte identifisere hvordan personer med innvandrerbakgrunn påvirkes av dette. Rapporten nevner innvandrere ved noen anledninger, men generelt sett i ganske generaliserende termer, samt lite med tanke på direkte helseulikhet. Det er også i liten grad differensiert med tanke kategorien innvandrere.  Folkehelsemeldingen viser at det er et stort behov for mer kunnskap om innvandrere og etniske minoriteter opp mot helse og da spesielt sett i sammenheng med sosial og økonomisk ulikhet. 

• Rasisme og diskriminering
  Folkehelsemeldingen nevner rasisme og diskriminering som mulige bidragsfaktorer til dårligere integrering, samt negative helsekonsekvenser, og motvirking av rasisme og diskriminering som et tiltak. Her etterlyser Minotenk at tiltakene må operasjonaliseres slik at de ikke bare fremstår som vage og generelle. I og med at ulike grupper vil oppleve forskjellige type diskriminering og rasisme, som igjen vil ha konsekvenser for helse, så må også tiltakene være mer spisset slik at de treffer slik de skal. Det er stort behov for mer kunnskap om hvordan rasisme påvirker helsen. Minotenk mener helsevesenet ikke er rustet til å godt nok følge opp individer som blir utsatt for rasisme.

• Alderdom og innvandrere
  Folkehelsemeldingen nevner sunn og frisk aldring som et kjernepunkt. Dette er viktig både med tanke på folkehelse, men også som en del av å løse fremtidens utfordringer med tanke på arbeidsmarkedet. Men her igjen nevnes det i liten grad hvordan personer med innvandrerbakgrunn vil møte sin alderdom. Personer med innvandrerbakgrunn kan både ha andre helseutfordringer, språklige barrierer og ulike psykososiale behov. Rapporten opererer langt på vei med ‘alderdom’ som en homogen størrelse og tar i liten grad innover seg nettopp mangfoldet i den eldre befolkningen og spesielt med tanke på de neste 10-20 årene og hva de vil si å eldes i Norge. Her må man se på mer direkte og målrettede tiltak som treffer hele den aldrende befolkningen.
  
  
  
  
• Frivillighet og privat sektor
  Folkehelsemeldingen løfter frem viktigheten av både frivillig sektor og hvordan individer selv kan bidra til god helse. Dette er viktig, men det savnes to ting sett fra et minoritetsperspektiv samt fra et mer generelt perspektiv: (i) det er lite fokus på hvordan man skal få med privat sektor på mange av disse tiltakene. Privat sektor, spesielt på mat, drikke og tobakk, men også som arbeidsgivere har stor innvirkning på lønn, valgmuligheter, markedsmekanismer, samt å påvirke helse og økonomi for en stor andel av den norske befolkningen. Dermed må privat sektor også med.
  
  Et annen poeng som savnes i denne sammenhengen (ii) er hvordan frivillig sektor kan bidra. Hvis man vil nå innvandrerbefolkningen og etniske minoriteter så må man også forankre frivillige tiltak direkte i miljøene selv. Det er viktig at man forankrer folkehelsetiltakene lokalt og ‘bottom-up’ og ikke ‘top-down’. Dette vil hjelpe med både legitimitet, språk og kulturkunnskap, samt bedre grunnlag for å kunne si noe om lokale utfordringer.
  
  
  
  
• Klima
  Folkehelsemeldinga tar for seg den økende trusselen klima er mot folkehelsen og adresserer at klimaforandringer vil treffe forskjellige økonomiske lag på forskjellige måter. Her hadde det vært viktig å løfte frem hvordan forskjellige grupper i samfunnet vil bli påvirket av klimaforandringene og effektene dette vil ha på helse. Fra forskning i USA så vet vi at etniske minoriteter, eldre, enslige, små barn, og personer med kronisk sykdom vil bli truffet tidligere og hardere av for eksempel hetebølger, men også effektene av ‘food insecurity'. Selv om Norge og USA har forskjellige utfordringer på dette feltet, så hadde det vært nyttig med en differensiering rundt dette.
  
  
  
  
• Barn i familier med vedvarende lavinntekt
  Rapporten slår fast at over halvparten av alle barn i familier med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn. Her mener vi Folkehelsemeldinga i altfor liten grad trekker frem innvandrerbakgrunn som satsningsområder for å bekjempe sosial ulikhet og helse ulikhet. Forskning viser at tiltak som settes inn tidlig i barnets liv, har en større effekt enn tiltak som settes inn senere. Vi savner flere målrettede tiltak som vil kunne ha en utjevnende effekt for barn med innvandrerbakgrunn som lever i fattigdom. 
  
  
  
  

Stoffskifteforbundet (Stofo) viser til Helse- og omsorgsdepartementet (HODs) høring av «Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga — Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar.»

Vi takker for muligheten til å gi innspill til helse- og omsorgskomiteens behandling av stortingsmeldingen.

Vi viser spesielt til følgende kapittel: Deltakelse i arbeidslivet (kap. 3.4.1.), utjevning av sosial ulikhet i helse (kap. 5.7.1.), allmennlegetjenesten (kap. 8.3.3.) og sette politisk retning (kap. 9.1.1.)

For å møte dagens utfordringer knyttet til folkehelse, og ikke minst utjevne sosioøkonomiske helseforskjeller er det sentralt at tiltakene skissert i den nye folkehelsemeldingen tar innover seg et kjønnsperspektiv. Det står at Folkehelsemeldingen skal løfte kvinnehelseperspektivet gjennom å legge vekt på utfordringer som særlig gjelder kvinner, og det etter en slående NOU [1] som slår fast at helse- og omsorgstjenesten fortsatt preges av en betydelig forskjell mellom kjønnene. Når vi samtidig vet at kvinner i snitt har dobbelt så høyt sykefravær som menn[2], er det ingen tvil om at dette er noe folkehelsemeldingen som også skal være en strategi for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller i helse, i større grad burde ta innover seg enn den forelagte meldingen.

Stoffskifteforbundet håper derfor helse- og omsorgskomiteen i sin endelige innstilling til folkehelsemelding gir en tydeligere forventning om oppfølging av tiltakene skissert i kvinnehelseutvalgets NOU, som et ledd i folkehelsearbeidet og strategi for utjevning av sosiale helseforskjeller.

I Norge har 245.000 en stoffskiftesykdom. Lavt stoffskifte er den mest utbredte formen, med 235.000 som er avhengig av medisiner, ifølge Reseptregisteret. 80 prosent av dem er kvinner, og de går hovedsakelig til fastlegen – i likhet med hva som gjelder for mange av de sykdommene som bare kvinner får, eller som kvinner får hyppigere enn menn.

Kun fem prosent av 10 milliarder kroner til helseforskning hvert år, går til primærhelsetjenesten, ifølge Norges forskningsråd. Lavt stoffskifte er en kompleks, endokrin sykdom med uspesifikke symptomer som sammenfaller med flere andre kroniske tilstander med tilsvarende symptombilde.

For å møte utfordringsbildet meldingen legger frem, mener vi det vil være helt nødvendig å prioritere tiltak som kan styrke fastlegetjenesten og ikke minst øke kunnskapsnivået om kroniske sykdommer med store pasientgrupper. Stoffskifteforbundet etterlyser derfor også en folkehelsemelding med tiltak som styrke fastlegenes kunnskapsnivå og forståelse for de store pasientgruppene med kroniske sykdomstilstander

I sum vil disse tiltakene kunne utjevne sosial ulikhet i helse og øke deltakelsen i arbeidslivet. 

Vennlig hilsen

Mette Kaaby

Generalsekretær

Stoffskifteforbundet

[1] NOU 2023: 5. Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse.

[2] https://arbeidogvelferd.nav.no/journal/2019/4/m-2304/Kj%C3%B8nnsforskjellen_i_sykefrav%C3%A6r:_Hvor_mye_er_det_mulig_%C3%A5_forklare_med_registerdata#m-2361

Unge funksjonshemmede har gjennomgått høringsnotatet og gir med dette vår merknad. Overordnet er vi svært skuffet over departementets manglende forståelse og inkludering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). På tross av at Norge har ratifisert CRPD er den ikke nevnt som en av de forpliktende konvensjonene for å sikre retten til helse, selv om funksjonshemmede er av de gruppene som vil ha størst gevinst av et aktivt og målrettet folkehelsearbeid.  

Det å ha en funksjonsnedsettelse eller en kronisk sykdom er i seg selv en risikofaktor for flere av utfordringene som folkehelsemeldingen adresserer, slik som ensomhet, diskriminering i arbeidsliv og utenforskap i kultur og fritid. For å ha et folkehelsearbeid som gjelder for hele befolkningen mener Unge funksjonshemmede det er nødvendig å anerkjenne funksjonsnedsettelse som en risikofaktor for samtlige av utfordringene folkehelsemeldingen påpeker. Unge funksjonshemmede ber derfor komiteen merke seg viktigheten av gjennomgående inkludering av funksjonshemmede i det videre folkehelsearbeidet for å bidra til en bedre folkehelse for alle, ikke kun for personer uten funksjonsnedsettelser.  

Kapittel 3: Dei samfunnsskapte vilkåra for god helse 

Departementet trekker frem behovet for bedre samarbeid på nasjonalt og kommunalt nivå (kap. 3.3.1), men viser kun til barn i lavinntektsfamilier eller hvor foreldre har lavere utdanning. Funksjonshemmede er en av gruppene i samfunnet som oftest må forholde seg til mange ulike tjenester i sin hverdag, som spesialist- og kommunehelsetjenesten, NAV og PPT, og har derfor et stort behov for gode, sammensatte tjenester for sosial utjevning og mobilitet. Unge funksjonshemmede mener funksjonshemmede må nevnes spesifikt.  

Vi er positive til at det foreslås å videreutvikle samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten, helsetjenesten og utdanningssektoren, og ønsker å understreke at funksjonshemmede er en av gruppene i samfunnet som i størst grad står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Videreutviklingen av tverrsektorielt samarbeid må derfor særlig fokusere på denne gruppen. Videre vektlegger departementet diskriminering som en utfordring for deltakelse i arbeidslivet, og fremmer tiltak for å øke kompetansen om mangfold som ressurs blant arbeidsgivere. Ny forskning fra OsloMet viser at funksjonshemmede systematisk diskrimineres i arbeidslivet. Unge funksjonshemmede er derfor tydelige på at funksjonshemmede må inkluderes i dette arbeidet.  

Unge funksjonshemmede stiller seg positive til departementets anmodning om å omtale rehabilitering, arbeid og helse og mestring i kommende Nasjonal helse- og samhandlingsplan, samt arbeid og helse i kommende opptrappingsplan for psykisk helse. Unge funksjonshemmede forventer at gjeldende planer særlig adresserer konsekvensene en manglende rehabiliteringstjeneste har for helsen, mestring av egen hverdag og deltakelse i arbeidslivet. Vi forventer at det pekes på behovet for en ny strategi for rehabilitering, der rehabiliteringstilbud i mindre grad knyttes til hvor i landet man bor, men hvilket behov man har.   

Kapittel 4: Levevanar og førebygging av ikkje-smittsame sjukdommar (NCD) 

I innledningen til kapittel 4.4 beskriver departementet godt de helsemessige fordelene fysisk aktivitet har for folkehelsen, der flere av gevinstene retter seg direkte mot funksjonshemmede. Det er derfor svært skuffende at funksjonshemmede som målgruppe er totalt fraværende i kapittelet. Det er positivt at det foreslås å styrke den nasjonale samordningen av gå- og aktivitetsvennlig nærmiljøutvikling, men dette alene er ikke tilstrekkelig for å bidra til økt fysisk aktivitet blant funksjonshemmede. Det må iverksettes kompetanseheving på inkludering av funksjonshemmede barn og unge i kultur- og fritidsaktiviteter. I tillegg vet vi at mange funksjonshemmede elever ekskluderes fra gymtimer og skoleturer. Det gjør at funksjonshemmede barn og unge ufrivillig stenges ute fra fysisk aktivitet fra tidlig alder. Ordninger som brukerstyrt personlig assistanse og aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år er også avgjørende for at enkelte skal kunne være i fysisk aktivitet og ivareta egen helse.  

Unge funksjonshemmede deler departementets oppfatning av viktigheten av å forebygge seksuelle problem for å sikre gode levekår, god helse og livskvalitet, samt behovet for å øke tjenesteyteres kunnskap om seksuell helse. Funksjonshemmede er særlig utsatt for mangelfull, fordomsfull og diskriminerende behandling og oppføling i helsevesenet grunnet tjenesteyteres manglende kunnskap om funksjonshemmedes seksualitet, og seksuelle og reproduktive helse. Unge funksjonshemmede mener derfor det er essensielt å gjøre læringsutbytte knyttet til seksuell helse tydeligere i nasjonale forskrifter for relevante utdanningsløp, særlig i henhold til funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer. Videre er vi svært positive til en etablering av et kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. 

Kapittel 5: Psykisk helse og livskvalitet 

Det er positivt at departementet fremmer ensomhet som en økende folkehelseutfordring. Samtidig er det behov for å anerkjenne funksjonsnedsettelse som en risikofaktor for ensomhet på lik linje som dårlig helse og dårlig økonomi.  

Unge funksjonshemmede støtter departementets vektlegging av forebygging innen psykisk helse og mestring, men mener at funksjonsnedsettelse i liten grad anerkjennes som en risikofaktor for psykisk uhelse og lavere livskvalitet. Departementet poengterer at livskvalitet er ujevnt fordelt i befolkningen, og at mange opplever barrierer for deltakelse på fellesarenaer i samfunnet, dog med bakgrunn i dårligere økonomi og svake sosiale nettverk. Funksjonshemmede skårer jevnt over lavere på levekårs- og livskvalitetsundersøkelser sammenliknet med befolkningen ellers, og rammes videre hardt av barrierer for deltakelse på fellesarenaer. Unge funksjonshemmede mener funksjonsnedsettelser, og årsakene til at funksjonshemmede generelt skårer lavt på levekårs- og livskvalitetsundersøkelser særlig burde vektlegges i det kommende arbeidet med en nasjonal livskvalitetsstrategi.  

Kapittel 7: Digitalisering og kommunikasjon 

Unge funksjonshemmede støtter initiativet til å styrke helsekompetanse gjennom digitale kanaler ved å gjøre kvalitetssikret informasjon på nett tilgjengelig og forståelig. Et viktig kriterium for å stryke helsekompetansen til hele befolkningen innebærer å sikre at helseinformasjonen er relevant, også for minoritetsgrupper. Mange funksjonshemmede opplever at det er svært utfordrende å finne relevant informasjon om lærings- og mestringstilbud, rehabiliteringstilbud, kommunale tjenester og informasjon om seksuell helse i henhold til funksjonsnedsettelser. Videre er det positivt at departementet anerkjenner at enkelte funksjonsnedsettelser kan gjøre at enkelte opplever større digitalt utenforskap, særlig grunnet manglende universell utforming.  

Kapittel 8: Førebyggande arbeid i helse- og omsorgstjenesta 

Unge funksjonshemmede støtter i stor grad departementets ambisjoner om økt fokus på å leve med og mestre sykdom, samt videreutvikle tilbud som styrker mestring og helsekompetanse til pasienter. Vi er enige i at mestringstilbud må sikres uavhengig av diagnose, alder, geografi, språk og kulturell bakgrunn. Videre er Unge funksjonshemmede enige i at tilgjengelighet og kapasitet er en stor utfordring for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og at det er nødvendig å styrke tjenesten både faglig og økonomisk. For å sikre at funksjonshemmede skal få et likeverdig og tilgjengelig lavterskeltilbud på lik linje med befolkningen ellers er det viktig at kompetansen på funksjonsnedsettelser i henhold til psykisk, fysisk og seksuell helse økes.  

NHO-Geneo viser til Folkehelsemeldingen og vil med ette gi innspill på vegne av våre meddlemmer innenfor helsenæringene. 

Vi støtter en tematiseringen av en rekke helsepolitiske områder og intensjonene om å løfte folkehelsen for alle befolkningsgrupper. 

I det følgende vil vi gi våre innspill i et livsløpsperspektiv. 

1. Folkehelse i barnehagene 

Forskningsbasert kunnskap viser at tidlig og kompetent innsats i barnehagene vil kunne påvrike resten av livsløpet i positiv retning og er egnet til å redusere helserisiko. For å redusere sosiaøkonimiske forskjeller mener at alle barnehager må ha muligheten til å servere mat til barna. I dag vurderes det hvorvidt dette skal tillates og vi mener at en fjerning av matordningen vil svekke barnehagenes muligheter til å påvirke barnas kosthold via sunne alternativer og matkultur

• Fellesmåltider i barnehager

2. Skolegangen

På skolene mener vi at det må innføres en time fysisk aktivite og at det må bevilges midler til dette. Idag er det mange skoler som har kantiner der det kun tilbys usunn mat. Skolen må tilby elevene måltider som er ernæringsrike og sunne.

• En time fysisk aktivitet 
• Kantiner som tilbyr sunn mat

3. Arbeidsplassen 

Omtrent 2,8 millioner nordmenn har en arbeidsplass og arbeidsplassen har et stort uutnyttet potensial for å være en folkehelsearena. Bedriftene må gis økonomiske insentiver til å ta vare på de ansattes helse utover det lovpålagte HMS-ansvaret og bedriftshelsetjenesten. Konkret må det lønne seg å investere i de ansattes helse for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer og heve livskvaliteten. 

• Økonomsike virkemidler som gir bedriftene insentiv til å ta vare på ansattes helse/forebygge sykdom

4. Pre- of rehabilitering, opptrening 

Ved sykdom og behandling bør alle pasienter tilbys fysisk aktivitet og styrketrening som en del av behandlingstilbudet. Helsedirektoratets Aktivitetshåndbok inneholder fysisk aktivitet som er egnet å bruke ved 30 ulike diagnoser/sykdommer. Legen og annet helsepersonell må ha muligheten til å henvise pasienter til helseveiledning hos fysioterapauter, personlig trenere og helse- og ernæringsfysiologer. Aktiv mot kreft har etablert 20 treningsrom på sykehus over hele landet. Imidlertid må det settes av midler til å optimalisere bruken av Pusterom, til beste for pasienten og den øvrihe helseøkonomien. 

• Helsedirektoratets Aktivitetshåndbok ta til anvendelse av helsepersonell
• Lege og helsepersonell må kunne henvise til helseveiledning som er helt eller delvis dekket av staten
• Fysisk aktivitet må være et reelt kompelemt eller alternativ til medisiner

5. Eldre 

Det er en felles målsetning at eldre skal være selvstendig lengst mulig. Imidlertid er det store variasjoner mellom de kommunale tilbudene og det må avsettes midler til helsefremmende tiltak for eldre. 

• Alle aldre bør tilbys fallforebyggende kurs (BASIS) som Helsedirektoratet har utviklet

6. Arbeidshelse 

Vi mener at tilknytningen mellom god helse og arbeidsdeltakelse må sees i større sammenheng. Det må bli enklere for personer som har falt utenfor arbeidslivet å komme tilbake, særlig for unge. 

7. Forskning, utvikling og tjenesteinnovasjon 

Det må avsettes ytterligere midler til Forskningsrådet tilknyttet prosjekter innenfor helseområdet. Vi har gode erfaringer med offentlig privat samarbeid, samt privat privat samarbeid for å utvilke nye, bedre og kostnadseffektive løsninger. Imdilertid må dette ormrådet prioriteres i enda høyere grad. 

• Heve budsjettet til Forskningsrådet for FoUoI-prosjekter inennfor folkehelse

HelseOmsorg21-rådet (rådet) er oppnevnt av Helse- og omsorgsdepartementet og er en nasjonal dialogarena mellom den offentlige sentrale helseforvaltningen, offentlige helse- og omsorgstjenester, universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren, privat sektor og brukerorganisasjonene. Gjennom å legge til rette for samarbeid om helse- og omsorgsforskning, innovasjon og næringsutvikling, skal rådet bidra til god folkehelse, effektive helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet og verdiskaping.

HelseOmsorg-21 rådet vil særlig kommentere på Folkehelsemeldingens kapittel 11 Datagrunnlag, kunnskapsutvikling og bruken av forskning.

Forskning, utdanning og innovasjon er helt nødvendig for å bidra til god folkehelse i befolkningen. Rådet støtter Regjeringens vil-punkter i kapittel 11, men mener disse kunne vært presisert og konkretisert bedre. Rådet savner også konkrete tiltak om hvordan det skal tilrettelegges for et bedre tverrsektorielt og kunnskapsbasert samarbeid mellom forskning, forvaltning, bruker- og interesseorganisasjoner og næringsliv. Det bør for eksempel utvikles målrettede tiltak for å styrke det tverrdepartementale samarbeidet i folkehelsearbeidet og for å sikre det helhetlige ansvaret for forskningen.

Forskning og kunnskap. Kommunesektoren har en sentral rolle i folkehelsearbeidet. Befolkningens helse er avhengig av at folkehelseperspektivet inngår i utviklingen av hele samfunnet (på tvers av tjenester og områder), i helsefremmende og forebyggende tiltak, i tidlig diagnose, behandling og rehabilitering på rett nivå. Det er avgjørende at vi har effektive og behovstilpassede tjenester for at flest mulig er friske lengst mulig, og for at tjenestene skal være bærekraftige over tid. Dette krever økt satsing på forskning og innovasjon i kommunesektoren. Meldingen beskriver behovet, men rådet mener delen om kunnskapsstøtte til kommunene er lite utfyllende og mangler perspektiver knyttet til hvordan en kan bidra til mer forskning i, for og med kommunene med kommunene som utgangspunkt. Behovet for å etterspørre og bruke eksisterende forskning bl.a. gjennom kunnskapsoppsummering og bruk av disse i kunnskapsbaserte beslutninger må tydeliggjøres. Rådet mener det er essensielt at det bygges opp en forskingsinfrastruktur der kommuner, fylkeskommuner og samarbeidspartnere fra blant annet akademia, sykehus, instituttsektor, næringsliv, kompetanse- og forskningssentra og brukerorganisasjoner inngår i klynger som kan bidra til å fremskaffe og dele kunnskap kommunene trenger. Enkelt sagt skal forskningsinfrastrukturen, Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF), bidra til at kommunene får kunnskap om hva som virker, hvor og for hvem de forskjellige tiltakene og løsningene virker. KSF-strukturen skal både bidra til at kommunene bedre settes i stand til å identifisere og formulere sine behov og til effektiv spredning og implementering av nye arbeidsmåter og ny kunnskap i primærhelsetjenesten og kommunesektoren for øvrig. Foreløpig er strukturen pilotert i vest og midt, strukturen er ikke pr tid permanent etablert med bærekraftige finansielle rammer. Rådet vil understreke at det er viktig at strukturen koordineres med miljøer som jobber med forskning og innovasjon opp mot kommunene slik som eksempelvis USHT (Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester) og forskjellige kunnskaps- og kompetansesentre, samt UH sektoren. KSF skal ikke være en parallell struktur, men et organ som fyller en etterspurt rolle som koordinerende og rådgivende for kommunenes FoU-arbeid.

Rådet vil spesielt peke på behovet for en større satsing på forskning om effekt av forebyggende tiltak og effekt av tiltak som bygger helsekompetanse og mestring, spesielt i utsatte grupper. Vi må bruke mer ressurser på kunnskapsbasert forebygging og stimulere til forskning om effekt av tiltakene. Vi trenger mer kunnskap om hvordan tiltakene slår ut for forskjellige befolkningsgrupper og folk med ulik sosial status og digital kompetanse. Det er behov for å styrke det forebyggende arbeidet både når det gjelder kapasitet og kompetanse, både for individuell forebygging og på samfunnsnivå. Her savner rådet en beskrivelse av den viktige rollen fastlegene og helsepersonell knyttet til fastlegekontorene har i folkehelsearbeidet og hvordan denne kan fremmes.

Registerdata og befolkningsundersøkelser. Rådet er svært positive til at folkehelsemeldingen fremhever helseregistrenes betydning for folkehelsen og støtter en videreutvikling av de nasjonale registrene og at dataene gjøres mer tilgjengelig for befolkningen, forskere, myndigheter og næringsliv. I en videreutvikling av de eksisterende befolkningsundersøkelsene er det viktig at eksisterende spørsmål beholdes slik at vi kan se på tidslinjer for å undersøke befolkningens helse over tid. På samme måte er det viktig å inkludere nye spørsmål i undersøkelsene for å fange opp endringer i folkehelsen i takt med endringene i samfunnet. Rådet fremmet i det første innspillet til folkehelsemeldingen en strategisk videreutvikling av befolkningsundersøkelsene og støtter behovet for mer data på ernæring og fysisk aktivitet i befolkningen som kan være en måte å tenke strategisk på. Rådet støtter også betydningen av og potensialet som ligger i å koble registre og helsedata i og utenfor helsesektoren. I tillegg er det viktig å sikre at undersøkelsene er representative for hele befolkningen, herunder innvandrere hvor vi vet at helseforskjeller eksisterer. Dette kunne med fordel vært tematisert bedre i folkehelsemeldingen. 

Det er igangsatt et viktig nasjonalt og internasjonalt arbeid for å sikre en enklere tilgang til helsedata. En videreutvikling av Helsedataservice som en nasjonal kompetansetjeneste med vedtaksmyndighet for flere helseregistre enn i dag må prioriteres. Internasjonalt samarbeid gjennom European Health Data Space (EHDS) er også nødvendig. I tillegg mener rådet det må være en ytterligere innsats og utvikling av felles sikre plattformer for lagring og analyse av data nå som Helseanalyseplattformen er avviklet. Rådet savner en mer utfyllende diskusjon om juridiske, organisatoriske og ressursmessige problemstillinger om deling av data både nasjonalt og internasjonalt. Befolkningens helsedata er av uvurderlig verdi for samfunnet og må sikres høy kvalitet, god forvaltning og sikker langtidslagring for sekundærbruk. En nærmere beskrivelse av konkrete tiltak for å oppnå dette kunne med fordel vært beskrevet mer utfyllende. 

Avsluttende kommentar. Rådet noterer seg at Regjeringen i meldingen sier at nye tiltak som blir beskrevet i meldingen vil kunne gjennomføres innenfor gjeldene rammer. Eventuelle andre nye tiltak og økonomiske konsekvenser av disse vil de komme tilbake til i budsjettene for hvert år. Rådet vil presisere at skal folkehelsearbeidet løftes tilstrekkelig, trengs det også økte budsjetter til dette.

LMI takker for muligheten til å komme med innspill til Folkehelsemeldingen, og er svært positive til at helsenæringen trekkes frem i meldingen som aktører som kan bidra med kompetanse og ressurser for folkehelsearbeidet. Å legge bedre til rette for næringsutvikling og tillitsfullt samarbeid mellom sektorene som jobber med folkehelse vil kunne styrke folkehelsearbeidet, og dermed komme befolkningen til gode gjennom mer effektive folkehelsetiltak.  

LMI støtter forslaget i Folkehelsemeldingen om å arbeide for å etablere et vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper, men mener det er behov for konkrete planer for en innføring av programmet. Et vaksinasjonsprogram for voksne er et viktig virkemiddel for å utjevne sosiale helseforskjeller ved å bidra til bedre etterlevelse av vaksineanbefalingene uavhengig av den enkeltes kunnskap, sosioøkonomiske status eller hvor i landet man bor. LMI mener et fullfinansiert voksenvaksinasjonsprogram vil være den beste løsningen, da det vil sikre at alle, uavhengig av betalingsevne, vil kunne få anbefalte vaksiner. Vi mener de første stegene mot et voksenvaksinasjonsprogram kan iverksettes raskt gjennom å etablere en infrastruktur for både administrasjon av vaksiner og informasjon til innbyggerne. For å sikre en vellykket implementering av et voksenvaksinasjonsprogram forutsetter det god planlegging av produksjon og logistikk slik at mangelsituasjoner unngås. Det bør settes av midler i statsbudsjettet for 2024 til oppstart av et voksenvaksinasjonsprogram senest høsten 2024.   

Økt bruk av vaksiner vil også motvirke problemene antimikrobiell resistens utgjør. Et eksempel er vaksine mot meslinger, hvor vi vet at dersom Norge slutter å vaksinere barn mot meslinger vil 10 000 – 12 000 barn få bakterielle infeksjoner som krever antibiotikabehandling årlig. Samtidig er det et problem at vi stadig får mangelsituasjoner for kritisk viktige antibiotika vi bruker i helsetjenesten, og at nye virksomme antibiotika ikke når markedet. Prising av legemidler er i dag i all hovedsak knyttet opp til godtgjøring basert på forskrivningsvolum: inntjeningen er avhengig av høyt salg. Det er en utfordring når antibiotika skal brukes minst mulig. For produsentene er det ofte ikke lønnsomt å tilgjengeliggjøre antibiotikumet i et lite marked som det norske. Nye studier viser at Norge har tilgang til under halvparten av nye antibiotika utviklet de siste 10 årene. Vi trenger derfor nye bærekraftige insentiv som bidrar til å sikre pasientene tilgang på effektive antibiotika når de trenger det: både gamle smalspektrede, nye virksomme og innovasjon og utvikling av nye antibiotika. 

Dødsfall fra ikke-smittsomme sykdommer skal reduseres med en tredjedel innen 2030, med utgangspunkt i tallene fra 2015. For mange av de ikke-smittsomme sykdommene går utviklingen i riktig retning. Folkehelsemeldingen trekker frem at det har vært en 25% nedgang i høyt blodtrykk i befolkingen. I Norge bruker mer enn 800 000 mennesker blodtrykksenkende legemidler. Målet om at minst 50% av de som trenger det skal få behandling med legemiddel for å forebygge hjerteinfarkt og hjerneslag er allerede nådd. Dette er gode eksempler på hvordan legemidler bidrar til å nå folkehelsemålene våre.  

LMI mener det er positivt at legemidler mot røykeslutt nå blir en sentral del av Nasjonalt program for røykeslutt. At sjansen for å lykkes med veiledning og legemidler øker slik at 10-30% kan bli varig røykfrie på et gitt forsøk, viser den positive effekten legemidler kan ha for den enkelte pasient, og dermed bidra til å redusere risikoen for sykdommer.   

Målet om å stoppe økningen i andelen med fedme eller diabetes går derimot i feil retning. Dette har stor betydning for både pasienter, helsetjenesten, pårørende og arbeidsliv. I dag har nesten én million mennesker i Norge en kroppsmasseindeks (KMI) på 30 eller høyere. Andelen som lever med fedme har doblet seg siden årtusenskiftet, og gjør Norge til et av landene i Europa som har hatt størst økning i forekomst av fedme de siste årene. Denne utviklingen har vi ikke klart å bremse, til tross for det har vært et av de viktigste folkehelsemålene de siste årene. De alvorlige helseutfordringene dette medfører gir stor grunn til bekymring. 

Ved å ikke behandle sykdommer effektivt, risikerer vi at sykdommene utvikler seg og blir mer belastende for både pasient og helsetjeneste. Fedme er en sykdom som for mange kan kreve livslang behandling. Mange av disse pasientene har forsøkt kost- og livsstilsendringer for å oppnå vektnedgang, uten å lykkes med varige endringer. Helseutfordringene innebærer både somatiske og psykiske lidelser. Overvekt og fedme er risikofaktorer for alvorlig sykelighet, redusert livskvalitet og kan gi betydelige negative konsekvenser for den enkelte pasient og for samfunnet. I tillegg til at fedme og overvekt øker risikoen for utvikling av diabetes, høyt blodtrykk, lipidforstyrrelser og enkelte kreftsykdommer, kommer utfordringer knyttet til diskriminering og stigmatisering i samfunnet. Dette kan være holdninger personer med overvekt møter i det daglige, eller i møte med helsepersonell.  

Dagens tiltak for forebygging og behandling av overvekt og fedme er ikke tilstrekkelig. Samfunnet er preget av oppfatninger om at overvektsproblematikk er selvforskyldt og at det er individets eget ansvar å redusere sin vekt. Det er beviselig mer komplisert enn dette. Både biologi, psykisk helse, genetisk predisposisjon, miljø, tilgang til helsetjenester og forekomsten av ultra-prosessert mat i konsumentmarkedet er faktorer som forårsaker fedme. Nye legemidler kan bidra til å behandle både fedme og diabetes type 2 på en mer effektiv måte enn livsstilsendringer alene hittil har gjort. 

I senere år har retningslinjene for behandling av diabetes type 2 lagt til rette for at behandlingen skal være mer pasienttilpasset. Dette har bidratt til at 168 000 personer ble behandlet med legemidler med virkestofffet semaglutid i 2020. Oslo Economics har estimert at dette vil resultere i en helsegevinst på 0,1-3,0 kvalitetsjusterte leveår over hver pasients livsløp, noe som totalt vil tilsvare en gevinst på 46-83 milliarder kroner. Vi ser også at behandling med virkestoffet semaglutid reduserer alvorlige kardiovaskulære hendelser. For pasienter som får behandling med nye legemidler mot diabetes type 2 er det funnet en reduksjon av alvorlige kardiovaskulære hendelser på 26%. Dette er svært gode resultater, og det er nødvendig å sikre at flere pasienter får tilgang til den legemiddelbehandlingen retningslinjene tilsier at de skal ha. På den måten kan flere alvorlige kardiovaskulære hendelser forebygges. 

Regjeringen varsler at de skal legge frem en helhetlig NCD-strategi mot 2030. Hvordan legemidler kan bidra til å forebygge sykdommer bør vektlegges i strategien, da det er viktig å forhindre at sykdommer utvikler seg slik at de blir mer belastende for både pasient og helsetjeneste.  

LMI oppfordrer helse- og omsorgskomiteen til å legge oppdatert kunnskap om forebygging av livsstilssykdommer til grunn for sin behandling av Folkehelsemeldingen. Å inkludere bruk av nye legemidler som en naturlig del av tiltaksapparatet for å unngå at livsstilssykdommer blir mer belastende for pasient og helsetjeneste enn de allerede er, vil kunne forbedre folkehelsen og spare samfunnet for kostbare helseintervensjoner senere i sykdomsforløpet.  

Likestillingssenteret takker for muligheten til å levere skriftlig innspill i forbindelse med høringen av Meld. St. 15 (2022-2023).

Aktivitetsplikten for offentlige myndigheter i likestillings- og diskrimineringsloven § 24 pålegger offentlige myndigheter aktivt, målrettet og planmessig å fremme likestilling og hindre diskriminering. Aktivitetsplikten omfatter alle aktiviteter som er del av offentlige myndigheters virksomhet, herunder også utredninger, generelle satsinger og tiltak. Folkehelsemeldinga mener vi faller inn under aktivitetsplikten for offentlige myndigheter, og likestilling burde være et gjennomgående tema for å utjevne forskjeller. Dessverre er likestilling kun nevnt når det handler om spesifikke grupper i samfunnet, og ikke som et verktøy for å utjevne forskjeller og utfordre normer.

Seksuell helse og voldsforebygging

Vold i nære relasjoner er en stor folkehelseutfordring som får ringvirkninger i alle aspekter av livet til den det gjelder og de rundt. Dette gjelder alt fra helse, trygge oppvekstsvilkår til utdanning, arbeid og samfunnet generelt. Forebygging av vold og overgrep mot kvinner, barn og risikoutsatte grupper er derfor noe av det viktigste folkehelsearbeidet vi kan gjøre i alle landets kommuner.

Undersøkelser viser også at mennesker med nedsatt funksjonsevne og spesielt mennesker med utviklingshemming får dårlig oppfølging når det kommer til seksuelle helse, og er med det en særlig utsatt gruppe for seksuelle overgrep og vold (St. meld 8 (2022)). En risikofaktor er at mange lærer for lite om grensesetting, positiv og negativ seksualitet, samt at mange ikke får utforske egen seksualitet i trygge omgivelser.

Bedre seksualitetsundervisning i skolen i kombinasjon med krav om opplæring i seksuell helse i relevante opplæringer er nødvendig for å sikre god seksuell helse og forebygge vold og overgrep mot befolkningen. Regjeringen vil vurdere å gjøre læringsutbytte knytte til seksuell helse tydeligere i nasjonale forskrifter for relevante utdanningsløp, til tross for at forskningen er tydelig på at helsepersonell, lærere, ol., har liten til ingen kunnskap om seksuell helse. Vi mener dette er for vagt og ber derfor Regjeringen revurdere og ha dette som et satsningsmål. Vi mener at læringsutbytte knytte til seksuell helse tydeligere i nasjonale forskrifter for relevante utdanningsløp.

Stigmatisering

Vi er glade for at Folkehelsemeldingen har gått bort fra bruken av ordet «Fedmeepidemi». Vi ønsker likevel å påpeke at det er manglende forklaring av begrepet «stigmatisering» hva gjelder tykke mennesker. Vi oppfordrer til utdyping av hva som her menes med stigmatisering, samt en videre utdyping av hva en mener med «uheldig» stigma. I dette ligger det at det også finnes en heldig form for stigma. «Overvektige» pasienter blir ofte feilbehandlet som følge av stigmatisering og negative holdninger mot tjukke kropper. Løsningen på «fedme» og «overvekt» anses av helsevesenet og befolkningen generelt å være mer trening og et sunnere kosthold, mens de mer komplekse diagnosene reserveres for normative kropper. Dette til tross for at forskningen er tydelig på at det er mange grunner til at folk blir tykke. Til tross for at overvekt og fedme omtales som en sykdom, gjøres det til et moralsk problem.

De medisinske perspektivene er forsøkt i en årrekke, uten å lykkes og det er derfor viktig at vi også ser på de sosiale perspektivene, og se disse i sammenheng. Vi ber også om at departementet vurderer en mindre stigmatiserende ordbruk og tar med seg disse perspektivene når en ny folkehelsemelding skal skrives. Vi ønsker også å peke på nødvendigheten av å arbeide mot stigma også for folk som er tykke – ikke bare i det forebyggende arbeidet.

Forskning viser at samfunnet som helhet, inkludert helsepersonell har høy grad av stigma mot tykke mennesker, og at denne formen for stigmatisering øker dødeligheten med 60%. Dette tilsier at en kan argumentere for at stigmatiseringen i seg selv i mange tilfeller er farligere enn tykkheten i seg selv. Konsekvenser av denne stigmatiseringen kan være feilbehandling, dårlig psykisk helse, eller at pasienten ikke tør å oppsøke helsehjelp.

Voksenopplæringsforbundet (Vofo) vil med dette gi innspill til Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga — Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar.

Vofo er studieforbundenes interesseorganisasjon. Studieforbundene har om lag 500 frivillige medlemsorganisasjoner og tilbyr årlig om lag 45 000 kurs over hele landet. Vofo setter pris på at stortingsmeldingen vektlegger frivillighetens rolle i folkehelsa. Frivilligheten kan og bør ikke overta det offentliges ansvar, men kan være et viktig supplement i arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller.

Kapittel 5 Psykisk helse og livskvalitet

Frivillighet er viktig for et levende lokalsamfunn og demokrati i velferdssamfunnet, og er dermed utslagsgivende for folkehelsen i Norge. Studieforbund er en viktig drivkraft for læring i frivilligheten og bidrar til å styrke kvalitet i opplæringen, senker terskelen for deltakelse og ivaretar et bredt og mangfoldig opplæringstilbud over hele landet.

Læring er viktig for mestring. Vi må stadig forholde oss til endringer, enten det er nye arbeidsoppgaver, overgang fra ungdom til voksenlivet, kronisk sykdom eller ny teknologi. Opplæring i frivillig og ideell sektor er for mange en lavterskel læringsarena der de kan oppleve samhold, mestring og overvinne hindringer for læring. Studieforbund har gjennom målrettet virksomhet jobbet for å redusere ensomhet gjennom å skape aktiviteter og inkludere alle deltakere.

Det frivillige kulturlivet er en viktig aktør i folkehelsearbeidet, og vi er tilfredse med at regjeringen varsler en ny strategi for kulturfrivilligheten. En rapport fra Vista Analyse peker på at deltakelse i musikklivet har en rekke positive effekter, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Blant annet finner de at deltakelse bidrar til bedre helse, lengre levetid, lavere blodtrykk og bedre konsentrasjonsevner[1].

Det er viktig å legge til rette for at kommuner, helseforetak og andre aktører kan lære av hverandre og implementere gode løsninger innen meldingens innsatsområder. Frivillige og ideelle aktører er nødvendig om vi skal nå målet om at alle eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet.

Voksenopplæringsforbundet anbefaler følgende merknader:

• Komiteen understreker at frivilligheten som læringsarena er et svært viktig bidrag i folkehelsearbeidet, gjennom å skape aktivitet, mestring og deltakelse.
  
  

Kapittel 7 Digitalisering og kommunikasjon

Vofo er positive til at man foreslår tiltak som skal bidra til å redusere digitalt utenforskap. Dette er avgjørende for å sikre at alle har like muligheter og rettigheter. I Norge anslås det at rundt 600 000 mennesker kan være utsatt for digitalt utenforskap. Dette er personer som mangler tilgang eller kompetanse til, eller mulighet til å bruke digitale tjenester. Noen grupper er, som meldinga skisserer, ekstra utsatt. Løsningen på det digitale utenforskap er sammensatt og løsningen må være mangfoldig.  Offentlige myndigheter har et stort ansvar, men i samspill med frivilligheten kan vi få til mye.  

Studieforbundene har fra 2020 fått muligheten til å tilby digitale kurs, dette har medført at en stor andel av befolkningen som tidligere ikke har hatt IKT-kompetanse har fått hevet sin digitale kompetanse. Flere av studieforbundenes medlemsorganisasjoner driver med målrettet IKT-opplæring av eldre, og bidrar på den måten til å heve den digitale kompetansen blant eldre.

Kommunal og moderniseringsdepartementet har i 2023 etablert en tilskuddsordning for økt digital deltakelse og kompetanse. Tilskuddsordningen er ment for å stimulere kommuner til å etablere lavterskels veiledningstilbud. Flere frivillige- og ideelle organisasjoner kan og ønsker å bidra i dette arbeidet.  Vi mener at frivilligheten har en unik evne til å fange opp målgrupper som ikke fanges opp av det offentlige og at det her er et stort ubrukt potensial.

Voksenopplæringsforbundet anbefaler følgende merknader:

• Komiteen ber regjeringen etablere en tilskuddsordning for frivillige organisasjoner til økt digital deltakelse og kompetanse.
  
  

Kapittel 8 Førebyggande arbeid i helse- og omsorgstenesta

Vi er glade for at regjeringen vil videreutvikle tilbud som styrker mestring og helsekompetansen til pasientene, i samarbeid med pasient- og brukerorganisasjonene. Vi er derimot overrasket over at pasient- og brukerorganisasjonenes eget studieforbund, Studieforbundet Funkis, ikke er omtalt i denne sammenhengen.

Studieforbundet Funkis arrangerte i 2022 over 7000 kurs, med 58 410 deltakere over hele Norge. Studieforbundet Funkis og medlemsorganisasjonene gjennomfører kurs som skal styrke både helsefrivilligheten, men også den enkelte deltaker gjennom likepersonskurs, organisasjonskurs, ulike kurs innen aktivitet, trening og kosthold m.m.  Likepersonsarbeidet til pasient- og brukerorganisasjonene er et viktig virkemiddel for å oppnå økt selvstendighet, mestring og deltakelse, bedret fysisk og psykisk helse og videre redusere risikoen for komplikasjoner som følge av sykdom eller skade. I sin tur vil dette kunne redusere samfunnskostnader gjennom mindre bruk av helse- og omsorgstjenester.  Kompetanse og opplæring er særdeles viktig for å styrke organisasjonenes likepersonsarbeid. 

Gjennom voksenopplæring er Studieforbundet Funkis med på å gi alle deltakere mestring og læring i sin livssituasjon som gir dem en bedre livskvalitet.

Voksenopplæringsforbundet anbefaler følgende merknader:

• Komiteen ber regjeringen støtte opp under opplæringen i pasient og brukerorganisasjonene.
• Komiteen ber om at Helse- og omsorgsdepartementet styrker samarbeidet med Studieforbundet Funkis om opplæring i pasient- og brukerorganisasjonene.
• Komiteen understreker at organisasjonenes likepersonskurs er et svært viktig bidrag i folkehelsearbeidet som bidrar til mestring og deltagelse.
  
  

Kapittel 9.1 Det systematiske folkehelsearbeidet

Vi støtter forslaget om å etablere et folkehelsepolitisk råd. Frivillig sektor bidrar med store verdier for samfunnet, bygger fellesskap og spiller en viktig rolle i folkehelsearbeidet. Frivilligheten er en viktig arena for læring. Dette er læringsarenaer hvor mennesker bygger kunnskap sammen, gjennom dialog, samhandling og refleksjon uavhengig av funksjonshindre, bakgrunn eller alder. Vi mener derfor det er viktig at regjeringen følger opp ambisjonene om og legger involvere og samarbeide med aktuelle aktører i sivilsamfunnet. 

Voksenopplæringsforbundet anbefaler følgende merknader:

• Komiteen ber om at regjeringen inkludere nasjonale paraplyorganisasjoner i folkehelsepolitiskråd.

[1]https://vista-analyse.no/site/assets/files/7083/va-rapport_2021-21_musikk_i_kroner_og_orer.pdf

God hørselshelse gir god livskvalitet. Folkehelsemeldingen må inkludere hørselsutfordringer

Tidligere folkehelsemeldinger tar høyde for at hørselsutfordringer er en folkehelseutfordring, denne gjør det overraskende ikke. Hørsel nevnes kun med to enkle setninger: i tilknytning til at eldre med hørselsutfordring kan oppleve ensomhet og at støy kan påvirke helsa gjennom hørselsskader. Hørselshemmedes Landsforbund mener at hørselshemmede blir satt på sidelinjen i regjeringens forslag til folkehelsemelding.

HLF er Norges største organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelser med 64 000 medlemmer. En million nordmenn har hørselsutfordringer som påvirker hverdagen ulikt. HLF arbeider for hørselshemmedes livskvalitet, likestilling og full deltakelse i alle livets sammenhenger. Noen har behov for omfattende rehabilitering, mens andre trenger tilrettelegging, hjelpemidler og kunnskap i å mestre hverdagen. Stadig flere rammes av hørselsutfordringer og det er viktig å motvirke sosial isolasjon og frafall fra utdanning og arbeidsliv. 

God hørselsomsorg gir bedre helse

Å ta vare på hørselen er både forebyggende og helsefremmende arbeid, som igjen er med på å gi økt livskvalitet og motvirke psykisk uhelse og demens i befolkningen. God hørselshelse «fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen», heter det folkehelseloven §3b.

Norge har tre nasjonale folkehelsemål som det er bred tverrpolitisk enighet om:
• Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder.
• Befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller. • Vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkingen.

Arbeidet med god hørselshelse vil fremme disse tre nasjonale folkehelsemålene og bidra til en høyere livskvalitet og en friskere befolkning. God hørselshelse vil også kunne motvirke psykiske lidelser og muskel-skjelettlidelser.

Innsats lønner seg

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) vil en krone investert i hørselsomsorgen gi 30 kroner tilbake. I Norge har rundt 730 000 voksne et hørselstap og cirka 800 000 lever med tinnitus, flere i kombinasjon med hørselstap. Det er 300 000 nordmenn som har høreapparat og antallet øker raskt med en aldrende befolkning. I WHOs oversikt «burden of disease 2004-2030» viser at ubehandlet hørselstap i voksen alder vil rykke opp fra 15. til 7. plass.

NAV anslår at behovet for høreapparattilpasninger i perioden 2016- 2030 vil øke med to prosent årlig, akkumulert til 65 prosent. En aldrende befolkning er en av grunnene til dette. Tinnitus (med og uten hørselstap), Ménières sykdom, Auditiv prosseseringsvansker (APD) og hyperakusis gir også utfordringer knyttet til hørsel. En million nordmenn har hørselsutfordringer og det er helt nødvendig at hørsel og hørselsutfordring innlemmes i folkehelsemeldingen.

Forskning viser at ubehandlet hørselstap utgjør den største enkeltrisikofaktoren for å utvikle demens, med et forebyggingspotensial på 9 prosent[1]. Eldre med hørselstap har større risiko til å utvikle kognitiv reduksjon[2], i tillegg er det et problem at hørselstap ikke oppdages, men at eldre i stedet diagnostiseres med demens[3]. En av ti demenstilfeller skyldes ubehandlet hørselstap. Årsak er manglende utredning og at helse- og omsorgstjenesten ikke har god nok kunnskap om hørselsutfordringer. Det er uakseptabelt at eldre blir inaktive og feildiagnostiseres på grunn av at hørselstapet ikke avdekkes.

Hørselsutfordringer er også en skjult årsak til andre plager, både somatisk (slitasje på skjelett, nakke og rygg) og psykisk.  Hørselsutfordringer kan også gi økt risiko for psykisk uhelse. Noen opplever sorgreaksjoner og fortvilelse over konsekvensene av et funksjonstap, andre kan oppleve stress[4].

Behov for innsats

I dag er det lite kunnskap om hørsel i befolkningen og oppfølgingen av den enkelte mager. God hørsel har avgjørende betydning for helsen. Det handler om bedre livskvalitet og mulighet for deltakelse. God hørselshelse motvirker utenforskap og vil føre til store, sparte summer for samfunnet.

For å bedre folkehelsen blant nordmenn ytterligere er det viktig også å ha fokus på sansetap og hørselsutfordringer. Dette perspektivet er det viktig at stortinget innlemmer i regjeringens fremlegg til folkehelsemelding.

HLF har tidligere fremmet behovet for en helhetlig innsats innen hørselsområdet gjennom en hørselsplan. Behovet for en slik plan med tiltak er fortsatt høyst aktuelt for at personer med hørselsutfordringer kan leve gode og selvstendige liv. Vi ber derfor komiteen om å merke seg behovet for en hørselsplan for kommende stortingsmeldinger og planer for å fremme bedre helse, økt livskvalitet og deltakelse i befolkningen

Merknad: Hørselsutfordringer og hørselsproblematikken må løftes inn i arbeidet med å bedre folkehelsen til den norske befolkningen og bli en del av folkehelsearbeidet. Videre utarbeides det en hørselsplan som tydeliggjør dagens utfordringsbilde og fremmer tiltak for å møte fremtidens behov.

For ytterligere informasjon kontaktes politisk sjef i Hørselshemmedes Landsforbund, Merete J Orholm på prholm@hlf.no eller mobil 91628776.

[1] The Lancet Commission Report, june 2017. Dementia prevention, intervention, and care http://dx.doi.org/10.1016/S0140-6736(17)31363-6

[2] JAMA and Archives Journals. "Hearing loss associated with development of dementia." ScienceDaily. ScienceDaily, 15 February 2011

[3] «Hearing loss in the elderly», doktoravhandling av Jorunn Solheim, Universitetet i Oslo 2011

[4] Peterson, Katharine Cecilia (2009), Hørselstap – sorg og aksept, stress og mestring, Tidsskrift for Norsk Psykologforening 2009. nr.46.

                                                                                                        Innspill til Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar (Meld. St. 15, 2022-2023)
Sex og samfunn takker for muligheten til å levere innspill til Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar (Meld. St. 15, 2022-2023).

Kort om Sex og samfunn
Sex og samfunn er Norges største senter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og vi har i over 50 år jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse. Gjennom vår poliklinikk, vår chat-tjeneste og seksualitetsundervisningen vi holder, er vi årlig i kontakt med om lag 40 000 unge. 

Vårt innspill
Overordnet mener Sex og samfunn at seksuell helse må likestilles med fysisk og psykisk helse. For å oppnå dette må vi ta utgangspunkt i at god seksuell folkehelse er avgjørende for god fysisk og psykisk helse, og at vi trenger mer kunnskap om seksuell helse for å ta gode valg for å leve gode liv.

Seksuell helse må ses i sammenheng med både psykisk og fysisk helse, og stortingsmeldingen om folkehelse må ta utgangspunkt i at vi mennesker er seksuelle hele livet, og at alle har en seksualitet. Vi er glade for at dette anerkjennes i Folkehelsemeldinga, hvor det står:

Seksuell helse er ein del av den fysiske og psykiske helsa vår. God seksuell helse er ein ressurs og ein styrkande faktor som fremjar livskvalitet og meistring gjennom heile livet. (s. 64).

Arbeid med seksuell helse må ta utgangspunkt i positiv seksualitet
Dessverre synes vi meldingen i altfor liten grad inkluderer helsefremmende tiltak for å bidra til god helse og økt livsmestring for alle. Seksuell helse innebærer mer enn å forebygge infeksjoner og uplanlagte graviditeter og abort. Altfor mange planer, strategier og generell innsats innen seksuell helse har som formål å forebygge uhelse, mens fokus burde være på å fremme god helse. Dette bør også være fokus i folkehelsemeldingen. Vi vil i tillegg påpeke at måloppnåelse i planer og strategier i for stor grad overlates til sivilt samfunn, mens offentlige myndigheter, for eksempel kommuner, ikke i god nok grad tar sin del av ansvaret for å sikre sin befolkning en god folkehelse bestående av god fysisk, psykisk og seksuell helse. 

Helsetilbud innen seksuell helse må omfatte et livsløpsperspektiv
Det pekes blant annet på helsestasjons- og skolehelsetjenesten, men dette er tilbud kun for barn og unge. Vi mener helsetilbud knyttet til seksuell og reproduktiv helse må gjøres tilgjengelig for alle uavhengig av alder og bosted og vi savner et livsløpsperspektiv. Uavhengig av alder og livssituasjon må seksuell helse være et naturlig tema i møte med helsevesenet, og det er avgjørende at helsepersonellet tar opp seksuell helse med sine pasienter. Dette gjelder særlig fastlegen, som står i en særstilling i norsk helsevesen når det gjelder oppfølging av pasienter over tid. Likevel er det mange som kvier seg fra å snakke om tema innen seksuell helse med fastlegen. Dersom fastlegen ikke adresserer seksuell helse på en trygg og kompetent måte kan det føre til flere år, eller i verste fall tiår, hvor seksuell helse og seksualitet ikke snakkes om. Frihet til å bestemme over egen seksualitet og seksuell helse er viktig for et helsefremmende og positivt syn på eget selvbilde, relasjoner og fysisk og psykisk helse.

Det trengs økt kunnskap og kompetanse om seksuell helse
Alle mennesker som i sitt arbeid møter mennesker må ha grunnleggende kunnskap og kompetanse om seksuell helse. Dette inkluderer, men er ikke begrenset til, ansatte i barnehage, skole, det generelle helsevesenet, rettsvesenet, politiet, og ved institusjoner som NAV, asylmottak og lignende.  Den grunnleggende kunnskapen og kompetansen skal sørge for at perspektiver ved seksuell helse adresseres, mens videre ivaretagelse må sikres i relevante instanser i helsetjenesten. Videre må disse instansene i helsetjenesten ha inngående kunnskap og kompetanse innenfor seksuell helse, og dette må gis i utdanningsforløpet i større grad enn det gjør i dag.

Snakk om det!
Folkehelsemeldinga viser til Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022) som er forlenget ut 2023. Vi trenger en ny strategi som tydeliggjør retningen for arbeidet for seksuell helse, og vil påpeke viktigheten av at en god prosess med høy grad av involvering blant annet fra sivilt samfunn, brukerorganisasjoner og brukergrupper.

Vi håper å få utdype vårt innspill på muntlig høring i komiteen.

Med vennlig hilsen

Ingvild Endestad, Avdelingsleder kommunikasjon og politikk

Anneli Rønes, Fagpolitisk rådgiver

Virke aktiv helse takker for muligheten til å komme med innspill Helse- og omsorgskomiteen behandling av Meld. St. 15 (2022-2023) Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar. Virke aktiv helse representerer over 450 treningssentre, som står for til sammen 60-65 prosent av omsetningen i treningssenterbransjen.

Virke aktiv helse synes det er svært positivt at meldingen adresserer at fysisk aktivitet er viktig for folkehelsen, og at fysisk aktivitet både har en helsefremmende og en forebyggende funksjon i befolkningen. Videre at meldingen så tydelig sier at det helsefremmende arbeidet i nærmiljøene bør skje i samarbeid mellom kommuner, frivillige organisasjoner, private og brukerorganisasjonene.

 I dette bildet mener Virke aktiv helse at treningssentrene er en viktig bidragsyter i nærmiljøet, og en viktig folkehelseaktør:

Det er over 1300 treningssentre i Norge, og i 2021 hadde hele 31 prosent av befolkningen over 16 år trent på et treningssenter, ifølge SSBs Levekårsundersøkelse. Treningssentrene representerer både et viktig supplement, og alternativ, til organisert idrett. Rundt 1 av 10 nordmenn har gått fra organisert idrett til treningssenter de siste fem årene.^[1] Treningssentrene representerer infrastruktur i kombinasjon med kompetanse innenfor fysisk aktivitet, styrketrening og ernæring som er betydelig. Det ligger mye kunnskap og kompetanse hos de over 2000 personlige trenerne som er tilknyttet bransjen.  

 Folkehelsemeldingen har mye fokus på anlegg og arenaer for fysisk aktivitet.  Virke aktiv helse mener at også treningssentrene bør omtales i denne sammenheng. Over 90 prosent av den norske befolkningen bor i en kommune med minst ett treningssenter. Treningssentrene er dermed en viktig folkehelsearena. Mennesker i alle aldre og over det ganske land bruker treningssentrene som sin primære arena for fysisk aktivitet. For mange er treningssentrene i tillegg en viktig sosial arena.

Virke aktiv helse vil på bakgrunn av dette spille inn følgende forslag til komiteen på hvordan treningssentrene kan bidra som en viktig folkehelseaktør i kommunene:

• Økt samarbeid mellom treningssentrene og andre lokale aktører

66 % av kommunene har etablert frisklivssentraler. Det er store variasjoner når det gjelder omfang og innhold. Kommunene bør benytte de ressurser og kompetanse som lokale treningssentrene besitter. Dette kan skje gjennom standard tjenestekonseksjonskontrakter, men også gjennom «frisklivsresepter». Flere kommuner har inngått samarbeid med treningssentre, og flere kommuner bør stimuleres til å gjøre det samme

• Treningssentrene som del av «Aktiv på dagtid»

I kommuner som tilbyr «Aktiv på dagtid» bør de lokale treningssentrene inviteres til samarbeid for å utvikle og styrke tilbudet. I kommuner uten dette tilbudet må treningssentrene få mulighet til å levere tilbudet, med likt finanseiringstilgang som kommunene.

• Aktivitet på resept

I dag er dette tilgjengelig for kreftpasienter.  Aktivitet på resept bør blir en ordning som bli gjort gjeldende for grupper som i dag mottar stønad fra NAV.

• Arbeidsgiver kan tilby fysisk aktivitet i arbeidstiden som helt eller delvis er dekket av offentlige ordninger.

 Vi takker igjen for muligheten til å komme med innspill, og kontaktes gjerne for mer informasjon eller spørsmål. Kontaktperson: Leder av styret i Virke aktiv helse: Morten Hellevang morten.hellevang@fitnessgroup.no

[1] Forbrukerundersøkelse om befolkningens treningsvaner gjennomført av Opinion i 2019 og 2021. Virkes treningssenterrapport 2021.

Norsk Kennel Klub (NKK) er hundeeiernes organisasjon, som representerer deres og hundens interesser i Norge. Vi er en av Norges største frivillige organisasjoner med over 100 000 medlemskap og nesten 300 medlemsklubber og forbund.  

Hunden som folkehelsemedarbeider 
Vi anslår at det lever om lag 565 000 hunder i Norge, og at rundt 1.2 millioner mennesker lever med hund her i landet – det vil si hver 5. person. Dette er alle mennesker som drar nytte av de mange helseeffektene det å ha hund gir, og utgjør en betydelig andel av befolkningen.  

Viktige temaer i Folkehelsemeldingen er å tilrettelegge for å skape aktivitet og samhold, og forebygge ensomhet. I denne sammenheng har hunden en viktig rolle. Hunden får oss ut på tur, skaper relasjoner mellom mennesker og forebygger ensomhet. Hunden er en folkehelsemedarbeider. Vi vil i det følgende presisere dette nærmere. 

Hundehold forebygger sykdom 
I Meld. St. 15 (2022-2023) påpekes viktigheten av «forebygging, tidlig innsats og helsefremmende arbeid» slik at «pasienter og brukere gjøres i stand til å ta vare på egen helse og delta i egen behandling». Dette vil da også kunne «bidra til å redusere behovet for helse- og omsorgstjenester, og dermed redusere behovet for innsats fra helsepersonell».  

NKK mener at hunden er en uvurderlig folkehelsearbeider: som både forebygger sykdom og skader, og som sparer samfunnet store kostnader til ulik behandling og rehabilitering. 

Forskning slår fast at hundeeiere generelt har lavere blodtrykk og kolesterolnivå enn personer som ikke har hund. Såkalte ikke-smittsomme sykdommer. I tillegg viser funn at de som har hund opplever mindre stress, angst og ensomhet enn de som lever uten.  

Helsemyndighetene konstaterer at fysisk aktivitet fremmer god helse, gir overskudd og er et viktig og veldokumentert virkemiddel i forebygging og behandling i en rekke ulike diagnoser og tilstander. Stortingsmeldingen påpeker også anbefalte aktive minutter i uken, og understreker at all fysisk aktivitet er positivt.  

Regelmessig fysisk aktivitet bidrar til å redusere risikoen for slag, bedrer hjerte- og lungefunksjon og gir lavere hoftebeinsbrudd hos eldre. NKK mener det er trygt å kunne si at landets hunder bidrar til at deres eiere og familier kommer seg ut og i aktivitet - langt over de minstekravene som helsemyndighetene legger til grunn i meldingen. Den økte fysiske aktiviteten som hundehold gir vil også kunne redusere sjansene for depresjon, samt demens. 

Tilrettelagt lavterskel helsearbeid gjennom hundehold 
Meld. St. 15 påpeker viktigheten av nærhet og tilrettelagt tilgang til natur og grønne områder for å stimulere til og være i fysisk aktivitet. Problemstillingen om at «stadig færre av oss har trygg tilgang til nærnatur» som gjør det «nødvendig å sikre natur, grøntstruktur og fellesområde som er under press, og samtidig legge til rette for at nærmiljøene er både gå og aktivitetsvennlige for alle» gjelder i all høyeste grad også hunden og deres familier.  

For å gi folkehelsen et løft, mener NKK at det bør legges bedre til rette for at personer med hund kan bruke skog og mark gjennom gode gangveier, merkede stier, skiløyper og tilrettelagte møteplasser i lokalmiljøene. Ved å tilrettelegge for hund og hundeeiere vil flere benytte seg av tur- og rekreasjonsområder, som igjen gir en helseeffekt. Ved å gjøre plass til alle brukerne av områdene minsker man konfliktnivået mellom de ulike gruppene, og kan tilrettelegge for at folk kan komme seg ut og møtes innenfor sine interesseområder og muligheter.  

Det bør etter vår mening også prioriteres å opprette egne hundeparker og friområder hvor hunden kan utføre sine naturlige egenskaper og behov, fritatt for båndtvangsregler. Dette skaper sunne og velfungerende hunder som kan hjelpe eierne sine med å komme seg ut og i mer aktivitet. 

Det er derfor skuffende å lese at en stortingsmelding som fremhever viktigheten av tilgang til natur og grønne områder som et viktig folkehelsetiltak ikke nevner behovet for å inkludere ulike brukere i større grad. Det seg være tilgang til allemannsregulerte steder eller spesialtilpassede områder.  

Stortingsmeldingen følger heller ikke opp punktene som er nevnt i handlingsplan for fysisk aktivitet, hvor det påpekes at «aktiviteter med hund (eller hest) er viktig for mange og er både til inspirasjon og turfellesskap». Denne planen påpeker behovet for å tilrettelegge for et inkluderende friluftsliv, som også gjelder hunder og deres eiere. Dette synspunktet mangler vi i stortingsmeldingen og dens anbefalinger under kapittel 3.  

Vi må hjelpe hunden til å kunne hjelpe oss 
For at hunder skal kunne utføre sin viktige funksjon i folkehelsearbeidet mener derfor NKK at Melding 15 i større grad må adressere hundens rolle som folkehelsemedarbeider og foreslå tiltak som bidrar til å forenkle hundehold i alle bomiljøer. Vil har følgende forslag til tiltak som vi mener stortinget bør støtte: 

• Oppfordre fylker/regioner og kommunene til å tilrettelegge for hundehold gjennom 

• reduksjon av lokal båndtvang 
• bedre tilrettelegging for ferdsel med hund der andre ferdes 
• opprettelse av hundeparker/hundeskoger/friområder for hund i sine mål for planarbeid og tverrsektorielt samarbeid  

• Ta inn hundehold som tiltak i legenes «grønn-reseptordning» 
• Øke oppmerksomheten rundt hundens helsebringende effekter hos behandlere og ledelse av behandlinginstitusjoner, eldresentre mm 

Høringsinnspill fra Norsk studentorganisasjon til Helse- og omsorgskomiteen. 

NSO vil takke for muligheten til å svare på skriftlig høring om Folkehelsemeldinga - Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar. Norsk studentorganisasjon (NSO) er en nasjonal interesseorganisasjon for 33 ulike studentdemokrati ved norske universiteter og høyskoler. Studentdemokratiene representerer over 260 000 studenter. 

Overordnet:  

Studenthelse er sammensatt. Alt fra mental helse, fysisk helse, seksuell helse, tannhelse, øyehelse, rusvaner, kosthold, trivsel og bosituasjon inngår i studentenes helsesituasjon, og påvirker studentenes livskvalitet. 

Vi har gjennom flere år fått tall på hvordan studentene har det, gjennom for eksempel studentenes helse- og trivselsundersøkelse og levekårsundersøkelsen for studenter. Vi har mye informasjon om situasjonen og utfordringsbildet blant studenter. Fremover må det derfor settes søkelys på å finne de treffsikre løsningene som kan bidra til å snu de negative tallene og på å styrke tilbud som vi vet det er behov for og som virker. 

Studenter ble i folkehelsemeldingen st.19 (2018-2019) sagt til å være i en mellomfase i livet. Som følge av at studenter står i en særegen livssituasjon, har det gitt egne utfordringer som skiller seg fra utfordringene hos resten av befolkningen. Det er derfor behov for å forske mer på årsakene til studentenes helseutfordringer, med mål om å fine nye tiltak rettet mot studenter som gruppe. 

NSO mener god studenthelse er når studenten, gitt sin særskilte livssituasjon, er i stand til å mestre studenthverdagen og lykkes både faglig, sosialt og psykisk. Det er viktig å huske at alle tre delene, studentenes fysiske helse, sosiale helse og psykiske helse, påvirkes av hverandre. Med grunnlaget for studentenes særskilte og sammensatte livssituasjon mener NSO at det bør sees på muligheten for å opprette en egen studenthelsemelding. 

Ansvaret for studentene:  

For å sikre at studenter blir ivaretatt og får dekket sine helsebehov under studietiden, må vertskommune og studentsamskipnad koordinere tilbud, avklare hvem som har ansvaret for hva og hvordan de skal dekke det som havner imellom. Samtidig må studentene få tilgang på god informasjon om hvor og hvem de kan kontakte om de skulle ha behov for helsehjelp på sitt studiested. Det er viktig for NSO at vertskommunene har det overordnede ansvaret for studentenes helsetilbud, mens studentsamskipnadens tilbud skal være et supplement til de generelle tjenestene. 

Mer enn bare psykisk helse: 

Gjennom resultater fra Levekårsundersøkelsen blant studenter (SSB) og Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (FHI) er det tydelige indikatorer til at studentene har utfordringer som ikke blir håndtert tilstrekkelig i dag.    

I folkehelsemeldingen blir studenthelse kun adressert under psykisk helse, og selv om studenter har særegne problemstillinger knyttet til mental uhelse, er det viktig at helse, også for studenter blir sett helhetlig. Fysisk helse og psykisk helse har enn tett sammenheng, og det løser ikke problembildet vi ser i dag, med å kun isolere studentenes helse til ett tema. Vi savner derfor et mer overordnet blikk på studenthelse i meldingen.  

Veien videre:  

Forebyggende tiltak for psykiske helseplager er en kostnadseffektiv og enkel måte å redusere trykket på helsevesenet, gjøre studenttilværelsen bedre og sørge for færre alvorlige psykiske helseplager. Tiltak som fremmer studenters psykiske helse, trivsel og mestring fungerer forebyggende, og det er en effektiv måte å sørge for at studietiden blir best mulig. Ved å sikre høyere, mer stabil og forutsigbar støtte til forebyggende tiltak, vil behovet for profesjonell og psykisk helsehjelp reduseres.  

Studentbevegelsen og studentfrivilligheten bidrar til å skape et åpent samfunn som arbeider for å bedre psykisk helse gjennom sosial inkludering og fysisk aktivitet.  Norsk studentorganisasjon ønsker gjerne å bidra i arbeidet forespeilet i folkehelsemeldingen, på veien videre med å bedre studentenes situasjon.  

Kontaktinformasjon:   

Maya-Katrin Skjeldal - Velferds- og likestillingsansvarlig 

E-post: velferd@student.no - Tlf: 98225997 

Maika Marie Godal Dam - Leder 

E-post: leder@student.no - Tlf: 95792556 

Norsk ergoterapeutforbund (Ergoterapeutene) mener Folkehelsemeldingen har gode overordnede hovedinnsatsområder, og vi støtter vektlegging av tidlig innsats og utjevning av sosiale helseforskjeller. Nå er det viktig at konkrete handlinger iverksettes og at folkehelsearbeidet prioriteres tydelig. 

Mestring, inkludering og deltakelse er helt sentralt for å fremme helse og utjevne sosiale helseforskjeller. Ergoterapeutenes innspill vil vektlegge noen av folkehelsetiltakene vi mener er viktigst for å fremme innbyggernes muligheter til å leve aktive deltakende liv, skape sosial tilhørighet, og til å bruke og bidra med sine ressurser.   

Ergoterapeutene mener at: 

Ergoterapikompetanse må benyttes i folkehelsearbeidet (kap. 3).

Folkehelsearbeid skal resultere i helsefremmende valg og levevaner, og handler dermed om hverdagen til innbyggerne. Ergoterapeuter jobber med mestring av hverdagen, og ergoterapeuters kompetanse må derfor være sentral i folkehelsearbeidet, både på systemnivå og i tjenestene. 

Ergoterapeuter analyserer, vurderer og endrer samspillet mellom person, aktivitet og omgivelser. Målet er å fremme mestring og mulighet til å delta i samfunnet. Mestring tidlig i livet skaper grunnlaget for senere deltakelse i utdanning og arbeid, samt bidrar til å forebygge mental uhelse. Dette er viktig for å minske sosiale ulikheter. Det er derfor avgjørende med prioritering av kompetanse som fremmer mestring.  

Det trengs en egen strategi på universell utforming (kap. 3).

Universell utforming fremmer deltakelse i samfunnet tross funksjonsvariasjonene i befolkningen. Dette er derfor et avgjørende vilkår for å utjevne sosiale helseforskjeller. 

Utformingen til eksempelvis transportmidler, digitale løsninger, skoler, arbeidssteder, informasjon, uteområder, tjenester eller bygg, kan for mange være avgjørende for om de har mulighet til å delta i samfunnet, eller anvende informasjon. Vi må derfor jobbe systematisk med universell utforming av omgivelsene i folkehelsearbeidet, og ergoterapeuters tilretteleggingskompetanse må tas i bruk i større grad i dette arbeidet. 

Aktivitetsbalanse må være et eget punkt under «andre levevaner» (kap. 4.8).

Levevaner utøves i hverdagen, og foregår i et samspill med andre hverdagsaktiviteter. En sunn levevane er ikke nødvendigvis helsefremmende dersom det eksempelvis medfører varig stressbelastning i hverdagen. God aktivitetsbalanse er derfor avgjørende for god helse og livskvalitet, og det er viktig med kunnskap om dette i befolkningen. Aktivitetsbalanse handler om god balanse mellom krav i aktivitetene og mestringsevnen personen har, mellom aktivitet og hvile samt i opplevelse av meningsfullhet.   

Sykdom, lidelser eller skader kan utfordre aktivitetsbalansen grunnet endring i kapasitet, og kunnskap om dette kan være avgjørende for å leve deltakende og aktive liv til tross for utfordringer. Det er også viktig å fange opp aktivitetsubalanse tidlig for å hindre utvikling av uhelse. Ergoterapeuter har kunnskap om betydning av aktivitetsbalanse og redskaper til å veilede og fremme dette. 

 
Innsats rettet mot forebygging, tidlig innsats og det å leve med sykdom og lidelser må prioriteres (kap. 8). 

Det er ikke tilstrekkelig å «dreie oppmerksomheten» i helse- og omsorgstjenesten. Skal vi få til en bærekraftig dreining av tjenestene må forebygging, tidlig innsats og det å mestre et liv med sykdom og lidelser tydelig prioriteres med økte ressurser. Arbeidsdeltakelse og deltakelse i samfunnet må også ha en prioritet i den tidlige innsatsen, og det er viktig med økt fokus på jobbnærvær fremfor sykefravær.   

 
Ergoterapeutene ser frem til videre samarbeid om folkehelsearbeidet i Norge!  

Med vennlig hilsen

Tove Holst Skyer                                            Tonje Hansen Guldhav

Forbundsleder                                               Nestleder

Høring i helse- og omsorgskomiteen, Meld. St 15 (2022-2023) Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjeller.

Reformen Leve hele livet fra 2017, hadde søkelys på eldre sin helse og velferd. Hørselstap og andre sansetap var naturligvis i fokus. I 2019 satte Folkehelsemeldingen søkelys på et aldersvennlig samfunn med tiltak mot støy.
Audiografforbundet undres over at man i 2023 velger å ekskludere en folkehelseutfordring som rammer nærmere 1 million av landets befolkning, når hørevansker gir konsekvenser i alle de 6 nevnte hovedsatsingsområdene som fremmes i årets Folkehelsemelding.

Vi vet at ubehandlede hørselstap og hørsels-uhelse gir sosiale helseforskjeller: Hørselshemmede har økt risiko for sykefravær og tidlig pensjon (Jørgensen et al., 2022). De direkte og indirekte kostnadene forbundet med hørselstap viser en betydelig sykdomsbyrde og store samfunnskostnader, og estimatene anslås å være forsiktige da hørselshemming ofte skjules bak diagnoser med utmattelse, psykisk belastning og muskel/skjelettplager (Oslo Economics, 2020).

Forekomsten av hørselshemming blant voksne over 20 år er 27 % og 3% blant barn, og 300 000 innbyggere bruker høreapparat (Birkeland, 2021). Risiko for nedsatt hørsel øker med alder. Yrkesaktive oppfordres til å stå lenger i jobb og det vil innebære flere yrkesaktive med nedsatt hørsel. EuroTrak 2019 viser at den største økningen fra 2012 til 2019 blant hørselshemmede er fra 34 års alder.

For at personer med hørselsutfordringer skal ha tilgang til et faglig forsvarlig helsetilbud, bør det være 1 klinisk audiograf pr 10 000 innbygger. I Norge er tallet nå nærmere 17 000 innbyggere pr kliniske audiograf. Skal den norske befolkningen ha mulighet for en god hørselshelse, betinger det at helseutfordringene anerkjennes, at det jobbes forebyggende og at det er tilgjengelighet til helsetjenester. 

Hørselsomsorgen oppleves som fragmentert og uoversiktlig ifølge både brukerorganisasjoner og fagrapporter fra de senere årene (Oslo; Helsedirektoratet, 2019; Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), 2005). Audiografforbundet ser nå med bekymring på de lange ventetidene i alle behandlingsledd hos hørselssentraler og avtalespesialister. Fritt sykehusvalg løser ikke disse utfordringene, da situasjonen er krevende i hele landet. Audiografer er autorisert helsepersonell og har en bachelorutdanning som gir spisskompetanse innen hørselsutredning, tilpassing av høreapparater og rehabilitering. Audiografforbundet mener det er på høy tid at kommunehelsetjenesten styrkes med audiologisk kompetanse parallelt med en økning av antall audiografstillinger i helseforetakene.

De aller fleste har slektninger, bekjente eller kollegaer som bruker høreapparat eller som har hørselsutfordringer, likevel har de færreste kunnskap om hva redusert hørselsfunksjon betyr for helsen og livskvalitet. Hørselen er den raskeste sansen et menneske har. Hørselssansen er viktig for språkutvikling, kommunikasjon og sosial aktivitet samt arbeidsliv, utdanning og for vår trygghet. Hørselsvansker kan skape utfordringer i alle livets arenaer og uansett alder opplever mange det som et tap når hørselsnedsettelsen gjør det vanskelig å delta sosialt eller i samfunnet for øvrig.

62 % rapporterte i EuroTrak 2019 at de skulle ha skaffet høreapparat tidligere på grunn av sosial tilbaketrekning. 25% av deltakerne tror at hørselstapet er linket til deres depresjon og dårlig psykisk helse. Følelsen av utenforskap, isolering og usikkerhet kan oppstå fordi man ikke får med seg viktig informasjon eller varslinger. I samme undersøkelse sier også 75% at de er avhengige av høreapparat for å stå i jobb eller for å fullføre studier. 93% av de spurte høreapparatbrukerne svarte at høreapparat har bedret livskvaliteten (European Hearing Instrument Manufacturers Association (EHIMA), 2019).

Flere rapporter viser til en sammenheng mellom hørselstap og utviklingen av demens (Folkehelseinstituttet FHI, 2021). Med dårligere lydstimulering får hjernen mindre å jobbe med, og man bruker store ressurser for å prøve å få med seg det som sies og har større behov for å ta pauser. Er det noe de som tenker på alderdommen er redde for, så er at det sinnet skal svikte før kroppen. Høreapparater i kombinasjon med god oppfølging kan bremse en slik negativ utvikling. Folkehelsemeldingen anslår at mellom 80 000 og 104 00 personer lever med demens i Norge i dag, og at tallet vil øke etter hvert som det blir flere eldre.

I likhet med WHO må Norge ta hørselsutfordringer på alvor og sette forebygging, utredning og rehabilitering på dagsorden (World Health Organization, 2021). En satsing på en bedre hørselsomsorg er viktig både for å forebygge hørselstap og for å bidra til at alle med redusert hørsel kan delta i samfunnet i større grad.

Audiografforbundet ber om at det i forlengelsen av folkehelsemeldingen utarbeides en helhetlig strategi for å bedre hørselsomsorgen i både kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Audiografforbundet ser fram til å få bidra i en grundig gjennomgang av organisering, finansiering og ansvarsfordeling for å sikre rekruttering av fagpersoner og en bærekraftig hørselsomsorg for landets innbyggere.

For ytterligere informasjon eller spørsmål ta kontakt med styreleder i Audiografforbundet Mona Eisabeth Hansen på telefon 95141257 eller på mail: mona@audiograf.no

Med vennlig hilsen

Mona Elisabeth Hansen

Styreleder Audiografforbundet

Referanser:

Birkeland, S. (2021). Forekomst på hørselsområdet. Hørselshemmedes Landsforbund, HLF. https://www.hlf.no/globalassets/prosjekter/prosjektdokumenter/forekomst-pa-horselsomradet-hlf-18.-mars-2021.pdf

European Hearing Instrument Manufacturers Association (EHIMA). (2019). EuroTrak Norway 2019 (s. 78). https://www.ehima.com/wp-content/uploads/2019/05/EuroTrak_2019_NORWAY.pdf

Folkehelseinstituttet FHI. (2021). Demens Publisert 30.06.2014 Oppdatert 23.02.2021. https://www.fhi.no/nettpub/hin/ikke-smittsomme/demens/?term=&h=1

Folkehelseinstituttet FHI. (2022). Støy, helseplager og hørselstap i Norge. Publisert 05.09.2014 Oppdatert 03.02.2022. Hentet 18,04.2023. https://www.fhi.no/nettpub/hin/miljo/stoy/

Jørgensen, A. Y., Aarhus, L., Engdahl, B., Bratsberg, B., Skirbekk, V. F. & Mehlum, I. S. (2022). Hearing loss, sick leave, and disability pension: findings from the HUNT follow-up study. BMC Public Health, 22(1), 1–1340. https://doi.org/10.1186/s12889-022-13760-2

Oslo Economics. (2020). Nedsatt hørsel i arbeidsfør alder. En analyse av samfunnskostnader og gevinster ved tiltak. (Nr. 2020–8; s. 39). Hørselshemmedes Landsforbund (HLF).

Oslo; Helsedirektoratet. (2019). Utredning av tilbud til hørselshemmede. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/utredning-av-tilbud-til-horselshemmede

Sosial- og helsedirektoratet (SHdir). (2005). Behandlingstilbud for tinnitusrammede. Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedirektoratet.

World Health Organization. (2021). The World Report on Hearing (WRH) (ISBN 978-92-4-002048-1; s. 252).

Bakgrunn

Norsk forening for folkehelse (Folkehelseforeningen) er en medlemsbasert tverrfaglig nasjonal forening som bidrar til samarbeid mellom forskningsmiljøer, fagorganisasjoner, politikere, offentlig-, privat og frivillig sektor for bedre folkehelse. Foreningen arbeider for å:

• sikre helsefremmende omgivelser, gode levekår og trivsel for alle grupper i samfunnet, herunder utjevne sosiale helseforskjeller
• gi alle muligheten til å være aktive, gjøre noe sammen og oppleve mestring og mening i hverdagen
• påvirke folkehelsepolitikken lokalt, nasjonalt og globalt

Vårt innspill: Dette innspillet er basert på en dialog, med våre medlemmer, som ble gjennomført på Teams 14.04.23.

Bra

Folkehelseforeningen synes i utgangspunktet at det er et bra og velskrevet dokument. Vi er ekstra fornøyde med følgende:

• Meldingen viser vilje på å satse på forebyggende og helsefremmende tiltak. Den er fremtidsrettet. Den kan brukes som en «brekkstang» i det regionale og kommunale arbeidet.
• Det tydelige ønsket om å utjevne de sosiale helseforskjellene i Norge er bra. Dette har vi har kjempet for lenge og er takknemlige for for at hele meldingen bygger opp rundt dette. 
• Tydelig på sammenhengen på klima/bærekraftsmålene og folkehelse.
• Fokuset på psykisk helse og at «ABC – Holdebra» skal bli en nasjonal kampanje.
• Innføringen av et nasjonalt vaksineprogram for eldre.
• Strengere lovgivning mot tobakk – vi kunne tenkt oss at den var enda strengere. Vi vil legge til rette for en røykfri generasjon.
• Viser bredden i folkehelsearbeidet. Bra at for eksempel vold og seksuelle overgrep, arbeidshelse og alkohol/rusmidler er belyst, det kan gi synergi for bedre samhandling mellom ulike profesjoner på lokalt miljø.
• Det tverrfaglige synet på folkehelse – flere departementer er involverte i arbeidet. Dette ser vi på som en stor styrke i hele meldingen.
• At man ser på folkehelse i et globalt perspektiv (Samarbeid WHO og om alkohol).
• Bra lærebok og oppslagsverk i folkehelsearbeid.
• Folkehelseloven skal gjennomgås og ses på i sammenheng med Plan og bygningsloven.
• At det iverksettes en egen folkehelsemelding for den samiske befolkningen.
• Vi støtter at kommuneoverlegenes rolle blir klargjort.
• Bra at forebygging av ulykker og skader et tatt opp på flere steder i meldingen.
• Hvis Folkehelseforeningen får ansvar for å drifte Folkepolitisk råd er vi helt enige i at dette er et bra tiltak. Vi har allerede dannet Folkehelseforum som en god møteplass og er klare for å utvide møteplassen. Her er to eksempler fra www.folkehelseforeningen.no 50 kunnskapsrike personer var samlet i Folkehelseforum. Les resultatene fra møtet her. | Folkehelseforeningen Resultater fra dialogen og debatten «Et helsefremmende statsbudsjett 2023» | Folkehelseforeningen

Hva må styrkes under den politiske behandlingen

Folkehelseforeningen er bekymret og uenige i at det må settes i gang så mange utredninger og meldinger før det settes inn konkrete tiltak. Ordene utrede, eller melding er nevnt 85 ganger. Våre medlemmer melder at vi har nok kunnskap og vi har dokumentert på en rekke områder.

Konkrete tiltak som kan stoppe utviklingen av diabetes, overvekt og fedme. De vil også bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller:

• Gratis, sunne, måltider i barnehager og skoler.
• Styrke og forplikte skolene til organisert fysisk aktivitet – hver dag. Det må foreligge konkrete planer om hvordan dette skal gjennomføres slik at alle barn får et godt forhold til bevegelse. 
• Ta vekk matmomsen på sunne varer: frukt, grønt, og de matvarer som er de dokumentert sunneste matvararene. Dette er ekstra viktig nå som matvarene er så dyre. Dette må iverksettes NÅ.
• Innføring av sukkeravgift, omgående. Avgiften har ikke hindret handels lekkasje til Sverige og vi selger mer godterier og brus enn noensinne.
• Forby markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot barn og unge.
• Aldersgrense på energidrikker.
• Det mangler strukturelle tiltak for den voksne befolkningen. Utviklingen av diabetes, overvekt og fedme er bekymringsfull og det må tydeliggjøres hvordan overvekt ses i sammenheng med bekymring, psykisk helse, tilgang på sunn mat og muligheten til å delta i fysisk aktivitet.
• Frivillige organisasjoners rolle i arbeidet mangler.
• Samhandling med næringslivet mangler. 
• Frisklivssentralenes rolle i arbeidet mangler helt. Å bygge opp Frisklivssentralene med flere gratis tilbud - rask psykisk hjelp, søvn, ernæring, fysisk aktivitet, etter arbeidstid kan styrke folkehelsen. Her trengs økonomi, lokal kunnskap og vilje.

Utviklingen av hudkreft: Konkret tiltak - Forby solarium

Barn og unge: Barnehage, skole og SFO er hovedarenaer for å utvikle sosial og emosjonell læring og god psykisk helse.

• Forskningsbaserte tiltak iverksettes. Se «Lekbassert læring» en studie fra Agderprosjektet.
• Styrke arbeidet med sosial og emosjonell læring fra barnehagen gjennom vgs. 
• Styrking av helsestasjonene, skolehelsetjenesten og PPT er helt essensiell for at utfordringer til barn og unge skal «behandles» tidlig. Lærere har ikke kapasitet eller kunnskap til å ivareta barn med utfordringer. Personer med faglig høy kunnskap må bistår familier og barn/unge. Så lenge som dette er under kommunens ansvar må det overføres midler som samsvarer med utfordringsbildet i kommunene.
• Helsesykepleiernes rolle i det primærforebyggende, grupperettede arbeidet blant barn kunne vært tydeligere framstilt, fordi dette lett kan blir nedprioritert av kommunene i møte med mer klinisk pregete utfordringer som enkeltpersoner må få hjelp til.

Tannhelse: Er en viktig del av folkehelsearbeidet og mangler helt i meldingen og de må inkluderes. Det er også en viktig samarbeidspart i arbeidet mot vold og seksuelle overgrep, da de har stor mulighet til å oppdage overgrep. 

Folkehelsekoordiantor/rådgiver: Dette er en viktig ressurs i folkehelsearbeidet. De kan koordinere arbeidet og sørge for samhandling internt i kommunene og med frivillig/privat sektor. Deres rolle er ikke omtalt i meldingen. Vi mener at det er en så viktig rolle at den bør bli lovpålagt. Det utdannes mange personer i Folkehelsevitenskap, masternivå, på alle universitetene. Dette er en ressurs som ikke blir ivaretatt godt nok hvis ikke folkehelserådgiverens rolle blir mer fremhevet. Kanskje til og med lovpålagt i revisjonen av Folkehelseloven. 

Samskaping innen folkehelse: Vi mener at dette ikke er løftet høyt nok i meldingen. Er det erstattet med tverrfaglig samarbeid? Det ligger en helt egen dimensjon i dette med å samskape. Samskaping inkluderer brukermedvirkning, dialog og forankring. Vi har som mål at vi skal lykkes med folkehelsearbeidet. Da må vi ha med alle på laget.

I Kantars Helsepolitiske barometer for 2023 beskrives en situasjon med økende sosiale forskjeller med skyhøye energipriser, økende boligrente og høy inflasjon og svekket kjøpekraft. Mange må redusere forbruket for å kunne betale regningene. Oppgavene i helsetjenesten ansees å være vår tids største utfordringer, med flere eldre, økende sykdomsbyrde, strammere budsjetter og krav om høyere effektivitet.

Samtidig opplever pasienter at det kan være lang ventetid for å komme til behandling. Noe som resulterer i økte samfunnskostnader og utenforskap.

Så hvorfor legges det ikke til rette for forebygging og helsefremmende tjenester?

Hvorfor ikke benytte de ressursene som allerede finnes innenfor komplementær helsebehandling?

For sitter dagens autoriserte yrkesgrupper alene på fasiten til å bidra i folkehelsearbeidet?

Regjeringen har dessverre gjort det stikk motsatte da de innførte 25% moms på massasjeterapi, akupunktur og annen komplementær helsebehandling i 2021. Massasje- og akupunkturbehandlinger subsidieres ikke, men dekkes av pasientene selv. Dette koster altså ikke norske skattebetalere noe, men bidrar på mange måter til budsjettbesparelser og bedre folkehelse. Både massasjeterapi og akupunktur nevnes som aktuelle behandlingsformer i flere kliniske retningslinjer.

Massasjeterapi forebygger sykefravær og utenforskap.

Massasjeterapi er særlig kjent fra idretten og Olympiatoppen, og for idrettsutøver på nasjonalt nivå inngår massasjeterapeuter i apparatet rundt, slik at idrettsutøverne skal kunne prestere godt over tid. I tillegg til idrettsutøvere, behandler vi enkeltpersoner som selv tar kontakt, eller som har blitt «henvist» til oss fra behandlere i den offentlige helsetjenesten. Mange arbeidsgivere tilbyr også massasjeterapi til sine ansatte.

Som bransje har vi et godt samarbeid med virksomheter, både i offentlig og privat sektor, som er opptatt av å forebygge sykefravær og utenforskap blant sine ansatte. Massasjeterapi er effektivt for mange som utsettes for ulike belastninger i sitt arbeid. Særlig gjelder det innenfor muskelskjelett og psykisk helse. Dette er de to store folkehelsesykdommene som belaster våre helse- og velferdsbudsjetter mest.

Massasjeterapi er viktig komplementær behandling

Massasjeterapeutene samarbeider tverrfaglig med andre helsepersonellgrupper, både leger, psykologer og muskelskjelettbehandlere. Massasjeterapi gis ofte i tillegg til den behandlingen pasientene får i helsetjenesten av disse helsepersonellgruppene, som komplementær behandling.

Massasjeterapi er den mest brukte behandlingsformen utenfor den offentlige helsetjenesten. Vårt mål er at vi sammen med behandlere i den offentlige helsetjenesten, kan bidra til at hver enkelt mester egen hverdag best mulig, trass i helseplager.

Massasjeterapi gir store samfunnsgevinster

Bruk av massasjeterapi bidrar til å avlaste den offentlige helsetjenesten. Men viktigst er de gevinstene den enkelte oppnår og gevinstene vi som samfunn oppnår. Og det helt uten å belaste de offentlige budsjettene.

Er det ikke på tide å gi kvalifiserte terapeuter en beskyttet tittel?

Pasientsikkerhet er det viktigste for oss alle! Både for pasienter, helsepersonell, alternative behandlere, helseforskere og helsepolitikere. Og nettopp momsfritak kan benyttes som et avgrensingskriterium og styringsverktøy for bedre pasientsikkerhet.

Norges Massasjeforbund har gjentatte ganger bedt helsemyndighetene benytte utøverregisteret som et virkemiddel for å øke pasientsikkerheten og som et avgrensingskriterium for å skille godt utdannede behandlere fra de useriøse ved å kreve fagkrav tilknyttet utøverregisteret.

Utøverregisteret i Brønnøysund har ikke, og fungerer ikke etter intensjonen og er ikke med på å øke pasientsikkerheten eller forbrukerrettighetene.

Det bidrar heller ikke til seriøsitet og forretningsmessige ordnede forhold blant utøverne som er registrert. Dette skaper en falsk trygghet hos forbrukerne av alternativ behandling.

Moms-plikten innført for massasjeterapi og andre behandlingsformer har hatt utilsiktede konsekvenser viser tall fra skatteetaten og Brønnøysundregisterne.

Mange har valg å melde seg ut av registeret, mens andre ikke lenger ser det
formålstjenlig å registrere seg. Sammenliknet med gjennomsnittstallet for de tre siste årene,
viser tallene for 2021 en økning på 62 % av terapeutvirksomheter som har forlatt registeret,
og en nedgang på 55 % av nyregistrerte terapeutvirksomheter. Tall fra skattetaten viser at merverdi-inntektene fra bransjen er 50% mindre enn de estimerte 300 millionene, og fallende.

Intensjon om å rydde opp i alternativbransjen har fått motsatt effekt, da seriøse helseaktører er satt i samme kategori som useriøse aktører uten formell utdannelse eller kompetanse. Dette er krise for pasientsikkerheten!

Vårt forslag:
1. Merverdi-fritak for fagorganiserte terapeuter som har en grundig og medisinfaglig
utdanning og som tilbyr behandling som hjelper pasienter tidlig i prosessen og avlaster det
offentlige helsevesenet og utøver helsehjelp.
2. Behold dagens registerordning i Brønnøysund, men sette fagkrav til registrering og merverdi-fritak for fagorganisasjonene, herunder medisinsk grunnstudium og VEKS-fag som minimum for de ulike profesjonene.

Om oss og vårt virkefelt: Norges Massasjeforbund (NMF) ble etablert i 1995 og er det største særforbundet for massasjeterapeuter som jobber med helserettet og kunnskapbasert terapeutisk behandling og massasjeterapi i Norge. Vi har rett over 500 medlemmer. Massasjeterapi er en trygg og kjent medikamentfri behandlingsform som har dokumentert medisinsk relevans. Vitenskapelig og veldokumentert forskning viser at massasjeterapi kan gi smertelindring, økt funksjonell evne, forbedret søvnkvalitet, redusert angstnivå og generelt forbedret livskvalitet. Massasjeterapi er en del av de kliniske retningslinjene for anbefalt behandling ved en rekke smertetilstander. Våre massasjeterapeuter arbeider på klinikker, innen idretten, på Olympiatoppen og ute på bedrifter. De jobber ofte tverrfaglig sammen med leger, fysioterapeuter og annet helsepersonell. Vi har et sterkt fokus på pasientsikkerheten. Våre masssasjeterapeuter har spisskompetanse på terapeutisk massasjeterapi. Utdannelsen er praktisk og spesialisert, og baserer seg på vestlig medisinske forklaringsmodeller på fag- og høyskolenivå.

For Norges Massasjeforbund: Vivi Ann Waggestad - Styreleder

Barnas helse sviktes når kommunene har tilsyn med seg selv

Takk for at Folkehelsemeldingen St. 15 (2022-2023) har tatt med noen av våre viktige innspill for å bedre barns fysiske læringsmiljø. På side 90 under punkt 6.7 skrives det i meldingen at regjeringen vil:

• Sette tydelegare krav til vedlikehaldsplanar i forskrift om miljø og helse i barnehage, skule og skulefritidsordningar.
• Vurdere om krava til inneklima i byggteknisk forskrift blir varetatt på ein helsemessig forsvarleg måte.

Ingen barn og unge skal bli varig sjuke av å gå på skulen eller i barnehagen. Godt innemiljø er ein viktig føresetnad for eit stimulerande lærings- og undervisningsmiljø.

Dette er viktige ord i meldingen. Men det må ikke bare være ord. Det må gis nødvendige bevilgninger fra Stortinget og nye krav til reell handling i kommunene for å oppfylle alle barns rett til et godt fysisk læringsmiljø.

Bakgrunn

Det er allment kjent at altfor mange skoler sliter med stort vedlikeholdsetterslep. I rapporten «Norges tilstand 2021» («State of the Nation») fra 2021 slås det fast at 4 av 10 offentlige skoler ikke oppfyller dagens krav til inneklima.

Faktum er at kommunene systematisk bryter lov og forskrift for barns innemiljø i skoler og barnehager. At kommunene selv har tilsyn med sin egen virksomhet fører til at barn sviktes. Et kompetent og uavhengig tilsyn er grunnleggende for enhver virksomhet. På en normal arbeidsplass ville så alvorlige forhold ha ført til umiddelbare tiltak. Det skjer ikke i skolen. Det er ingen saklige grunner for at ikke barn skal omfattes av samme krav til tilsynsmyndighetens habilitet og uavhengighet som hos voksne. Barn er enda mer sårbare enn voksne.

En rapport etter Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2019 fikk navnet «Barns Helse er Folkehelse. Barnas arbeidsmiljø sikres ikke gjennom kommunenes tilsyn». I rapporten står det blant annet at:

«... denne tilsynsordningen ikke fungerer som forutsatt, og ikke er god nok og at det ble konstatert lovbrudd i 8 av 10 kommuner […] For at tilsyn som virkemiddel skal fungere etter sin hensikt, må tilsynet der det er påvist lovbrudd følges opp slik at lovbrudd rettes».

Helsedirektoratet er like tydelige som Helsetilsynet og sier følgende i sitt høringsinnspill til ny Folkehelsemelding: «De påpekte lovbruddene gjaldt at kommunene ikke sikrer at det blir gjennomført tilsyn, at tilsyn ikke ble utført regelmessig, at tilsyn ikke var tilstrekkelig basert på kunnskap om risiko, og at kommunen ikke hadde styringsaktiviteter for å følge med på tilsynsarbeidet og om oppgavene ble ivaretatt i tråd med krav i lov og forskrift. Det bør utredes hva som skal til for å sikre barnas arbeidsmiljø».

Bærekraft

Folkehelsemeldingen må ta bærekraft på alvor. NFBIB (Norsk Forum for Bedre Innemiljø for Barn) har gjennom mer enn 25 års virksomhet med nasjonale undersøkelser, rapporteringer og direkte befaringer, flere ganger påpekt at en stor andel av skoler og barnehager ikke blir vedlikeholdt og drevet i tråd med gjeldende lov og forskrift. Svikten i det fysiske arbeidsmiljøet gjelder at 30-40 prosent av virksomhetene ikke oppfølger kravene om luftkvalitet, temperatur, solavskjerming, lys, fukt og hygiene med videre. Det omfatter hele landet og de aller fleste kommuner. Det bygges nye påkostede skoler, mens de «eldre» skolene har dårlig (manglende) drift og vedlikehold og drives i strid med barns rett for et godt fysisk læringsmiljø. Det er god bærekraft i å vedlikeholde skoler og barnehager. Det koster og påvirker miljøet svært mye mindre enn å bygge nytt.

Våre erfaringer

De samme funnene som Helsetilsynet gjorde i 2019 og RIF beskrev i 2021 har også NFBIB påvist. Gjennom mer enn 25 års virksomhet med undersøkelser og rapporter, har NFBIB flere ganger påpekt svakheter ved tilsynsordningen.

FUG (Foreldreutvalget i grunnopplæringen) erfarer at når elever sliter med dårlig inneklima på dårlig vedlikeholdte skoler, så må foreldre ta kampen mot skole og skoleeier. Vi har flere eksempler på at vedlikehold av skoler settes på vent i mange år og at kommunene gir seg selv dispensasjon fra helse- og miljøkravene til de har råd til å bygge nytt. Noen elever tilbringer hele oppveksten på skoler som drives på dispensasjon, og mange melder om hodepine, tretthet og luftveisplager.

Et ferskt eksempel på slike folkehelsemessige forhold skrev Utdanninsnytt.no om en navngitt skole i Lillestrøm den 15. april 2023: I bygget som huser 1.-3. klassingene er vinduer teipet igjen med gaffateip og de finner stadig muselort mellom putene i kosekroken og på rektors kontor. Tillitsvalgt ved skolen, kunne også fortelle om elendig inneluft og ventilasjon som ikke fungerer, og det lukter innestengt og fuktig i ganger og klasserom. - Så kommer det noen fra kommunen og mener det bare er gulvbelegget og gamle vegger som lukter, og at det er ufarlig, så da mener de tydeligvis at det er greit at det er sånn, sa hun til Utdanningsnytt.

Kommunene er ansvarlige for å oppfylle barn og elevers rett til et godt inneklima. Men de har ofte ikke nødvendig fagkompetanse og er avhengig av statlig kompetanse. For at Folkehelsemeldingens ord: Ingen barn og unge skal bli varig sjuke av å gå på skulen eller i barnehagen skal oppfylles er det behov for nødvendig kompetanse i FHI og Helsedirektorat. Kompetansen må bygges opp og ikke ned, for å oppnå Folkehelsemeldingens ord.

Tilsynsordningen i «Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v.» må endres. Tilsynsordningen vi har i dag sikrer ikke barnas rett til et godt helse og innemiljø i barnehager og skoler.

En endring i lovverket er avgjørende for dagens og fremtidens folkehelse. Skal vi lykkes med å sikre barnas rettigheter må tilsynet være uavhengig og ikke en del av kommunen.

Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG), Elevorganisasjonen (EO) og Norsk Forum for Bedre Innemiljø for Barn (NFBIB) føler et ansvar for å få fram fakta om hvor alvorlig situasjonen er.

Endring må til – handling nå!

Godt inneklima i skoler og barnehager har stor betydning for den fremtidige folkehelsen. Systemsvikten kan ikke fortsette. NÅ er det tid for endring og handling.

Med beste hilsen

Marianne Bjerke                                 Marius Chramer                            Petter Andreas Lona                            NFBIB, fungerende leder                    FUG , Leder                                   Påtroppende leder, EO

Nasjonalforeningen for folkehelsen har hatt store forventninger til folkehelsemeldingen, og vi er først og fremst glade for å se at regjeringen med meldingen har løftet fram utjevning av sosiale ulikheter som den viktigste prioriteringen på tvers av alle innsatsområdene i folkehelsemeldingen. At det tydelig påpekes at det er en klar sammenheng mellom samfunnskapte vilkår og folks potensial for god helse, er et viktig skritt i retningen av et samfunn med mindre sosial ulikhet i helse og bedre folkehelse. Videre er det svært positivt at regjeringen gjennom folkehelsemeldingen legger fram en ny og offensiv tobakksstrategi med visjon om et tobakksfritt samfunn og med konkrete og omfattende tiltak for å nå dette målet. Samtidig er det flere områder som må jobbes videre med i meldingen: 

Bedre beskyttelse av barn og unges helse 

Reguler markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot barn og unge med forskrift 

Nasjonalforeningen for folkehelsen savner flere offensive og konkrete grep for å beskytte barn og unges helse. Spesielt når det gjelder å stramme inn markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot barn og unge mener vi regjeringen burde gått lenger, og foreslått regulering. Svakhetene og manglene ved dagens ordning hvor matvarebransjen skal regulere seg selv (matvarebransjens faglige utvalg, MFU), beskrives godt i folkehelsemeldingen. Det gjelder blant annet en altfor lav aldersgrense for beskyttelse av barn på 13 år, at ordningen ikke har noen regler for emballasje, hylleplassering og sponsing, at ordningen er lite kjent, at det ikke føres tilsyn eller finnes effektive sanksjonsmuligheter, og ikke minst utfordringene med at markedsføring rettet mot barn og unge skjer i stadig flere kanaler. Denne våren har for eksempel vist oss at markedsføring i sosiale medier er ekstra utfordrende. Her treffer markedsføringen både barn over og under 13 år, uten at foreldrene har mulighet til å beskytte barna sine mot reklamen. Kampanjer fra kjente influensere på TikTok får barn helt ned i 9-års alderen til å strømme til butikkene for å kjøpe sjokoladeboller og dyre sportsdrikker. Folkehelsemeldingen slår fast at barnekonvensjonen forplikter staten til å gi barn og unge de beste forutsetninger for god helse, og at regjeringen derfor vil vurdere ulike tiltak for å verne barn opp til 18 år bedre mot markedsføring av usunn mat og drikke. I ulike tiltak ligger to alternativ, regulering av markedsføring rettet mot barn og unge eller en styrking av MFU. Nasjonalforeningen for folkehelsen mener at over 10 år med et selvreguleringssystem som ikke virker har vist oss at det ikke er de som skal tjene penger på å selge usunn mat og drikke som kan beskytte barn og unge mot markedsføring av disse varene, men at staten må ta ansvar gjennom å regulere markedsføring rettet mot barn og unge under 18 år.  

Fysisk aktivitet i skolen og gratis og sunn skolemat 

Gitt regjeringens ambisjoner i Hurdalsplattformen om gradvis innføring av fysisk aktivitet i skolen og gratis og sunn skolemat, hadde vi forventet en plan for iverksetting av begge disse sentrale folkehelsetiltakene i folkehelsemeldingen. Slik det beskrives i folkehelsemeldingen er skolen en arena som når alle barn uavhengig av sosial bakgrunn og at skolen derfor kan være med å bidra til at barn og unge får en oppvekst med tilstrekkelig fysisk aktivitet og til at de får minst ett sunt måltid om dagen. For innføringen av fysisk aktivitet vises det til en Stortingsmelding som er planlagt i 2024 om 5. - 10. trinn. I folkehelsemeldingen vises det til at “berre 40 prosent av 15-årige jenter og halvparten av 15-årige gutar er aktive nok, og 15-årige gutar bruker 70 prosent av den vakne tida i ro. Nedgangen startar allereie i niårsalderen”. Det betyr at selv om utfordringene med fysisk inaktivitet er størst på ungdomsskolen så må en ordning med daglig fysisk aktivitet i skolen omfatte hele grunnskolen, og ikke begrenses til 5. - 10.trinn. Og det er ingen grunn til å vente med den gradvise innføringen til etter 2024. Det finnes mange skoler og kommuner som allerede har startet, og med gode nasjonale føringer med mulighet for lokal frihet og tilpasning, er innføring av daglig fysisk aktivitet i skolen noe som burde stå på agendaen i denne folkehelsemeldingen.   

 For innføring av et gratis og sunt beskriver folkehelsemeldingen at det er behov for mer kunnskap. Det er riktig at vi trenger kunnskap om hvordan tiltak kan settes inn slik at de best treffer barn med ulik bakgrunn, men at det er bra for barn å få seg litt mat i magen for læring og helse gjennom skoledagen er udiskutabelt. Nasjonalforeningen for folkehelsen mener det er fullt mulig å starte en gradvis innføring av gratis skolemat, samtidig som man innhenter mer kunnskap om hvordan tiltaket best utformes for å nå alle barna. Det er allerede mye nyttig informasjon å finne i rapporten fra Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet om organisering av skolemåltidet, Folkehelseinstituttets kunnskapsoppsummering på internasjonal forskningslitteratur og Helsedirektoratets samfunnsøkonomiske analyse av innføring av skolemat i Norge. Det viktigste er at det gis noen nasjonale føringer som alle må følge, men at det finnes stort rom for lokale tilpasninger. Det trengs videre økonomisk støtte til oppstart for kommunene.  

Legg kunnskap til grunn for sunne helsevalg 

Pris påvirker hvilke varer vi kjøper. Det er dokumentert at politiske virkemidler for å påvirke priser på varer er effektive for å dreie forbruket mot sunne varer. Sunn skatteveksling innebærer å gjøre det sunne billigere og det usunne dyrere. Verdens helseorganisasjon har vurdert tiltak for å redusere sykdomsbyrden og bedre folkehelsen. Sunn skatteveksling blir trukket fram blant de aller mest kostnadseffektive tiltakene i arbeidet for å forebygge utvikling av ikke-smittsomme sykdommer.  

Innfør avgift på sukkerholdig drikke 

Nasjonalforeningen for folkehelsen mener at det bør gjeninnføres en treffsikker og differensiert sukkeravgift på alkoholfrie drikkevarer. Vi vet at et høyt inntak av sukker øker risiko for flere ikke-smittsomme sykdommer som Diabetes type-2, hjerte- og karsykdommer og en rekke krefttyper. Bare i fjor drakk hver nordmann 111 liter brus, hvor ca. halvparten var brus med sukker. En avgift på sukkerholdig alkoholfri drikke vil dulte forbrukerne over på de sukkerfrie og avgiftsfrie alternativene og dermed få stor betydning for folkehelsen. Brusprodusentene har gjort en god jobb med å utvikle sukkerfri brus til et fullgodt alternativ til den usunne sukkerbrusen. Den sukkerfrie brusen bør fortsatt være avgiftsfri. En litt dyrere sukkerbrus vil ikke føre til økt grensehandel. Det vil bare dytte forbrukeren over til å kjøpe den sukkerfrie brusen på en annen hylle i den samme butikken, fra den samme produsenten.  

Innfør sunn skatteveksling 

Nasjonalforeningen for folkehelsen er fornøyde med at regjeringen nå varsler at det skal settes ned en ekspertgruppe som skal se på sunn skatteveksling. En kombinasjon av avgift på usunn mat og subsidier på sunn mat vil ha stor effekt på folkehelsen.  Over tid har den usunne maten blitt billigere, mens den sunne har en høyere pris. Dette er med på å gi nedgang i forbruk av blant annet frukt og grønnsaker.  Vi trenger et helhetlig system som både er forutsigbart for næringslivet og som utgjør et effektivt bidrag til god folkehelse. Det som mangler er en helhetlig utredning av hvordan slike avgifter kan innrettes i praksis for å nå målene. Ekspertgruppen må være partsuavhengig og nøytral.   

Rasisme, en form for diskriminering, kan ha betydelige effekter på helsen til de som opplever det. Det er både en eksponerings- og konfunderingsfaktor i helseutfallet. Det påvirker også helsearbeidere, som kan være ubevisste om bias når de lytter til og vurderer pasienter.

WHO[1] definerer sosiale helsedeterminanter som ikke-medisinske faktorer som påvirker helseutfall. En av disse faktorene er sosial inkludering og ikke-diskriminering. Evidens viser at sosiale determinanter kan spille en større rolle (30-55%) enn helsetjenester eller individuelle livsstils atferd, noe som gjør helse svært politisk.

Effektene av rasisme på helse i Norge har blitt indirekte studert (hovedsakelig gjennom immigrasjonsstudier), men sporadisk og usystematisk. Selv om innvandring og rase konvergerer, er de ikke utskiftbare. I den siste folkehelserapporten fra Folkehelseinstituttet (FHI) om helse blant personer med innvandrerbakgrunn, kan man finne følgende konklusjon under seksjonen Helsekonsekvenser av rasisme og diskriminering [2]: «Til tross for at sammenhengen mellom rasisme og diskriminering og helse er godt dokumentert i en rekke utenlandske studier, har det vært forholdsvis lite oppmerksomhet om denne problemstillingen i Norge.»

Dette kan i seg selv være en form for strukturell diskriminering på grunn av mangelen på respons til en definert demografis bekymringer.

Videre krever forskrift om nasjonale retningslinjer for medisinsk utdanning, kapittel 6 (Læringsutbytte for kompetanseområdet samfunnsmedisin og folkehelse) § 16 (Samfunnsmedisin og folkehelse – Kunnskap), punktum e, at: (kandidaten) har kunnskap om hvordan faktorer som diskriminering og rasisme spesielt påvirker den offentlige helsen til minoritetsgrupper og samer som urfolk[3].

Hva lærer kandidaten hvis det er lite kjent om rasisme (ikke å forveksle med etnisk diskriminering) og helse i Norge?

FNs generalforsamling erklærte 2015-2024 å være det internasjonale tiåret for mennesker av afrikansk avstamning[4]. Å få en bedre forståelse av effektene av rasisme på helse faller godt innenfor FNs rammeverk.

I tillegg til FHI sin Innspill til Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering[i][5], foreslår vi følgende tiltak som svært gjennomførbare tilnærminger til systematiske antirasistiske tiltak:

1. Opprettelse og klar definisjon av en antirasistisk helsepolitikk. Mer kan leses om en slik politikk her[6]. Kort sagt, en antirasistisk helsepolitikk refererer til retningslinjer som adresserer roten til helseulikheter opplevd av marginaliserte grupper, ved å aktivt bekjempe strukturell rasisme i institusjonelle, mellommenneskelige og kulturelle sammenhenger. Med andre ord må vi forstå hvordan strukturell rasisme påvirker folkehelsen for å adressere virkningene av rasisme på helse.

Hvordan?

1. SAMINOR er en populasjonsbaserte helseundersøkelse. Studien fokuserer på å undersøke helse- og levekårene til den samiske befolkningen og sammenligne deres helsestatus med den til ikke-samisk befolkning i samme region. SAMINOR samler data om en rekke helse-relaterte faktorer, inkludert fysisk helse, psykisk helse, livsstilsfaktorer og sosioøkonomiske forhold. Studien har bidratt betydelig til vår forståelse av helse- og levekårene til den samiske befolkningen, og har informert helsepolitikk og tiltak rettet mot å forbedre helsen til samer i Norge[7].

Som funksjon av en antirasistisk helsepolitikk kan en lignende studie gjennomføres for å identifisere relasjon mellom rasisme og helseutfall i Norge generelt, og interseksjonalitet opp imot etnisitet og innvandringsstatus.

1. Critical Race Theory, en metodologi som kan hjelpe forskere å fokusere på likestilling i forskning og praksis, kan introduseres, litt slik Kunnskapsløftet var ment for skolesektoren. Alternativt kan et rase- og rasismeperspektiv implementeres i relevante forskningsfelt[8].

For utenom dette med de negative helseeffektene ved rasisme og diskriminering, ønsker vi også å sette fokus på noen strukturelle utfordringer Staten må være seg bevisst.

               Først; sektoransvaret for innvandrerhelse; hvor ligger dette ansvaret? Hvilket departement har ansvaret for å følge opp? Dette ansvarsforholdet, og arbeidsdelingen er veldig viktig å ha avklart i forkant av for eksempel nasjonale kriser. Under COVID var det Kunnskapsdepartementet og IMDI som utløste midler til minoritetsmiljøene, og hadde ansvar for å foreslå forebyggende COVID-tiltak og kommunikasjon inn mot målgruppene. Hvor er Helsedepartementet, FHI og Helsedirektoratets rolle oppi dette?

               I forlengelsen av dette; vi har i alle år forfektet viktigheten av mangfoldsperspektiver/kompetanse i nasjonale og kommunale beredskapsplaner, spesielt helseberedskap. Dette er noe Korona-kommisjonen også har satt fokus på.

Videre; har Helsekomiteen gjort seg kjent med publiseringsrutinene til FHI, når det gjelder publisering av helsestatistikk opp imot landbakgrunn? Særlig koronatallene er tvilsom lesning. Disse publikasjonene, som utkom løpende utover i pandemien, fremstår i beste fall som diskriminerende, i verste fall stigmatiserende. FHI hadde ingen strategisk begrunnelse for publiseringen av disse stigmatiserende tallene.

[1] https://www.who.int/health-topics/social-determinants-of-health#tab=tab_1

[2] https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/helse-innvandrerbakgrunn/

[3] https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-01-03-21/KAPITTEL_5#%C2%A716

[4]https://docstore.ohchr.org/SelfServices/FilesHandler.ashx?enc=6QkG1d%2FPPRiCAqhKb7yhsvWydeRbpe%2BmdxpV0KRJteUiVd3uV2D%2FPq5E6RupqEGQZzm1K9f9QkPFqytnnVA6AhD1qSZsMZHdvNWh4GCZy2d1IGNGTQsQ2F9%2FWwnD3tn%2Bmoe7E1naa4DFPkp9mJ6%2BNg%3D%3D

[5] https://www.fhi.no/contentassets/a2e14d27891247cebd775d823818aaa5/22.03914_innspill-regjeringens-handlingsplan-mot-rasisme-og-diskriminering.pdf

[6] https://www.healthaffairs.org/doi/10.1377/hlthaff.2021.01489

[7] https://uit.no/research/saminor_no

[8] https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2837428/

Nasjonalt SRHR-nettverks innspill til Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar (Meld. St. 15, 2022-2023)
Nasjonalt SRHR-nettverk takker for muligheten til å levere skriftlig innspill i forbindelse med høringen av Meld. St. 2022-2023.

Om Nasjonalt SRHR-nettverk
Nasjonalt SRHR¹-nettverk ble etablert 8. desember 2016. Målet med nettverket er å
samle aktører som jobber innenfor feltet, for å sikre samarbeid mot et felles mål hvor
alle i Norge får oppfylt sine seksuelle og reproduktive rettigheter og hvor alle har best
mulig seksuell og reproduktiv helse, uavhengig av alder, kjønn, status, geografi eller
lignende. 

Nettverkets mandat er tilgjengelig på www.srhr.no.

Vårt innspill
Nasjonalt SRHR-nettverk jobber for følgende tre politiske kjernepunkt. Vi vil:

• Likestille seksuell helse med fysisk og psykisk helse, med vekt på positiv
  seksualitet
• Øke kompetansen om seksuell helse, kjønn og seksualitet
• Bedre tilbudet og rettigheter for utsatte grupper

Nasjonalt SRHR-nettverk mener seksuell helse er en del av folkehelsen, og at vi ikke kan oppnå god fysisk og psykisk helse i befolkningen uten å inkludere seksuell helse.  Seksuell helse må formidles på en helsefremmende, inkluderende og positiv måte som speiler mangfoldet i samfunnet. Vår generelle livskvalitet er avhengig av en folkehelse som ser hele mennesket. Derfor er det viktig at seksuell helse inkluderes i folkehelsemeldingen.

Folkehelse i et seksualitetsperspektiv må ta utgangspunkt i ulike nivå i samfunnet. Nasjonalt SRHR-nettverk har valgt å dele det opp slik:

• Individnivå
• Sivilt samfunn
• Nasjonale myndigheter

Individnivå
Dette nivået inkluderer blant annet individets behov og tilgang til tjenester. 

Nasjonalt SRHR-nettverk vil trekke frem følgende tre punkt: 

• Seksualitet må ses som en ressurs i et livsløpsperspektiv
• Det trengs et helhetlig helsetilbud innen seksuell helse
• Økt kunnskap og handlingskompetanse  

Sivilt samfunn
Dette nivået inkluderer blant annet sivilsamfunnets rolle og oppgave. Inkludert på dette nivået er også utdanningsinstitusjoner. 

Nasjonalt SRHR-nettverk vil trekke frem følgende tre punkt: 

• Det må legges til rette for bedre rammer og mer samarbeid
• Sivilt samfunn må bidra til økt bevissthet om SRHR
• Det trengs bedre utdanning og opplæring innenfor seksuell helse

Nasjonale myndigheter 
Dette nivået inkluderer blant annet nasjonale myndigheters ansvar og hva Nasjonalt SRHR-nettverk forventer at nasjonale myndigheter bidrar med og følger opp. 

Nasjonalt SRHR-nettverk vil trekke frem følgende tre punkt: 

• Seksuell helse må settes på dagsorden
• Mer midler til forskning på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter
• Tilgjengelige ressurser om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

Vi håper vi får mulighet til å utdype vårt innspill på muntlig høring.

Nasjonalt SRHR-nettverk
Ved koordinator Anneli Rønes

Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) arbeider for å bremse den økende utviklingen av astma, allergi og overfølsomhetssykdommer, og for at de som har sykdommene skal kunne leve best mulig.

De samfunnsskapte vilkårene for god helse

Bosted og lokalsamfunn

Grøntområder er viktig for folkehelsen. Grøntområder i gangavstand fra bostedsområder vil senke terskelen for daglig fysisk aktivitet og rekreasjon.  Folkehelsemeldingen sier at det er en nasjonal forventning at kommunene tar hensyn til dette i sin samfunns- og arealplanlegging, samtidig som staten innretter virkemidler for å bidra til å ivareta og utvikle slike områder.

Over 20 prosent av befolkningen har pollenallergi. Pollensesongen er en stor belastning, både for den enkelte allergiker og for samfunnet som helhet. Helsedirektoratet anslår at pollenallergi koster opp mot 10 milliarder kroner i året gjennom kostnader knyttet til legebesøk, medisin, sykefravær og redusert arbeidskapasitet.

Vi støtter forslaget om flere grøntområder, men mener det også må være en nasjonal forventning at det ikke plantes allergifremkallende planter og trær ved steder hvor mange oppholder seg. Å velge alternativ beplantning er et enkelt forebyggende tiltak som kan spare samfunnet for helsekostnader, og vil ha mye å si for helsen og livskvaliteten til allergikere.

Norges Astma- og Allergiforbund støtter prioriteringen og viktigheten av grøntområder, men mener at det må sikres at det ikke plantes med allergene vekster.

Levevaner og forebygging av ikke-smittsomme sykdommer

Ny nasjonal tobakksstrategi

Det er godt dokumentert at røyking kan kobles til flere lungesykdommer, KOLS og astma. Røyking har ikke bare negative utslag på den som røyker, men også de rundt. Alle som over tid blir utsatt for passiv røyking, har økt risiko for de samme sykdommene som den som røyker, her er særlig barn en sårbar gruppe. Vi er derfor glade for at det foreslås å innføre røykeforbud i private biler med barn, på utendørs lekeplasser, idrettsområder og holdeplasser, og i fellesareal i borettslag m.m. Dette vil være et solid steg i riktig retning for å nå målet om at ingen skal bli plaget av passiv røyking.

Norges Astma- og Allergiforbund er svært positive til forslaget om å innføre røykeforbud i private biler med barn, samt andre fellesarenaer hvor barn og mennesker samles. Vi stiller oss også positive til forslaget om å vurdere røykeforbud på uteserveringer, festivalområder, offentlige strender, parker m.m. Vi er glade for at tiltakene som er foreslått går langt i å forhindre nyrekruttering og sikre at færrest mulig blir utsatt for passiv røyking.

Kosthold

Tiltak som skal bedre kostvaner, må ta høyde for de sosiale forskjellene og sykdomsbyrdene som betydelig kan reduseres ved et sunt kosthold.

Skoler og barnehager må gis nødvendig opplæring om matallergi. De må sikre en god og løpende dialog med barn og foresatte, slik at allergien og eventuelle reaksjoner er forstått og kan ivaretas. Vi mener at personalet bør ha rutinemessige øvelser i å håndtere alvorlige allergiske reaksjoner.

Norges Astma- og Allergiforbund ber om at det utarbeides nasjonale retningslinjer til barnehager og skoler om håndtering av matallergi.

Vern mot helsetrusler og retten til et sunt miljø

Luftforurensing og støy

Luftforurensning er den miljøfaktoren som er mest skadelig for helsen. For personer med astma eller andre luftveissykdommer er det spesielt viktig at uteluften er så ren som mulig, men også friske risikerer å pådra seg lungesykdom som følge av høye forurensningsverdier.

Luftforurensning påvirker ulike lungesykdommer som astma, KOLS og luftveisinfeksjoner. Forekomsten av luftveisinfeksjoner hos barn og voksne øker under forurensingsperioder. Det er godt dokumentert at luftforurensning gir forverring av symptomer ved eksisterende astma og KOLS. Flere studier er også tydelige på at forurensning gir økt forekomst av astma og allergi.

Vi er positive til revideringen av retningslinjene for behandling av luftkvalitet i arealplanlegging. Dagens retningslinjer er utdaterte, og det er behov for nye retningslinjer med tydelige og konkrete tiltak for å nå de nasjonale målene for luftkvalitet.

Norges Astma- og Allergiforbund er positive til revideringen av retningslinjene for behandling av luftkvalitet i arealplanlegging, og mener det er viktig at de nye retningslinjene inneholder tydelige og konkrete tiltak.

Inneklima

Et sunt inneklima er viktig for vår helse, trivsel og produktivitet. Både befolkningsstudier og forsking har vist at risikoforhold i inneklima kan knyttes til helseplager og sykdom. Vanligst er plager som gjentagende luftveisinfeksjoner, unormal tretthet, tørr hud, tørre og såre slimhinner i øyne, nese og hals, samt nedsatt konsentrasjon og arbeidsevne. Personer med astma, allergi og andre overfølsomhetssykdommer er spesielt sårbare og kan få betydelige helseplager i bygg med dårlig inneklima.

Vi tilbringer rundt 90 prosent av tiden vår innendørs, og skole- og barnehagebygg er stedet hvor barn og unge tilbringer mest tid utenom hjemmet. En rekke studier viser at svært mange skoler i Norge har et dårlig inneklima grunnet manglende vedlikehold. Utdannings- og helsemyndighetenes kartlegginger av landets skoler (2015) viste at ca. 900 skoler manglet godkjenning etter regelverket om miljørettet helsevern i barnehager og skoler. Flere studier har også vist at uheldige inneklimaforhold knyttet til ventilasjon, temperatur og belysning i skoler og barnehager kan påvirke skoleprestasjoner og arbeidsevnen til elever og lærere.

Den nye forskriften om miljø og helse i barnehager, skoler og skolefritidsordninger må stille tydelige krav til inneklima og veilederen må gi konkrete tiltak til utbedring og etterlevelse. Vi er positive til at godkjente virksomheter skal ha en oppdatert og langsiktig vedlikeholdsplan og mener dette vil være et viktig tiltak for å sikre at nødvendig vedlikehold blir prioritert.

Norges Astma- og Allergiforbund er positive til den nye forskriften om miljø og helse i barnehager, skoler og fritidsskoleordninger og mener at den må stille tydelige krav til inneklima, samt at det må sikres at forskriften sørger for utbedring og etterlevelse.

Forebyggende arbeid i helse- og omsorgstjenestene

Helsestasjoner og skolehelsetjenesten

Barn og unge har få muligheter for å påvirke sine rammer og sosiale forutsetninger og antallet barn som vokser opp i familier med lavere sosioøkonomisk status er økende. Helsen henger tett sammen med utdanning og inntekt. Sosioøkonomiske helseforskjeller danner en gradient gjennom befolkningen, og denne lineære sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og helse må brytes.

Forskning viser at kroniske plager, hvorav astma, eksem og allergi er de vanligste, er mer utbredt blant barn av foreldre med lavere sosioøkonomisk status enn blant barn med foreldre med høyere sosioøkonomisk status, uavhengig av om dette ble målt ved hjelp av inntekt, utdanning eller yrkesklasse.

Helsestasjoner og skolehelsetjenesten er den arenaen der alle norske barn er innom regelmessig i oppveksten, og kontrollene hos helsesykepleier er derfor viktige for å oppdage og forebygge helseutfordringer. Ved å styrke kompetansen og ressursene ved helsestasjoner og skolehelsetjenesten vil vi kunne hjelpe foreldre og barn, uansett sosioøkonomisk status, i et forebyggende perspektiv. Studier viser også at en god barndom som legger til rette for en god helse, gir en betydelig redusert helserisiko som voksen.

Norges Astma- og Allergiforbund er glade for at folkehelsemeldingen er tydelig på behovet for å styrke tjenesten både faglig og økonomisk.

Oppsummering: Lavterskel førstelinje som utjevner helseforskjeller

Apotekforeningens innspill handler oppsummert om at apotekene kan gis en større rolle i folkehelsearbeidet og bidra mer til god helse. Mange innbyggere bruker allerede helsepersonellet i apotek til å få god førstelinje helsehjelp. Dette gjelder ikke minst personer som er lite i kontakt med øvrig helsetjeneste. Denne funksjonen kan styrkes gjennom etablering av flere veiledningstjenester i apotek. Ett av virkemidlene for å sikre god folkehelse, er å ha høy vaksinasjonsgrad i befolkningen. Erfaring tilsier at apotekene kan bidra til at flere vaksinerer seg. Personer med kroniske, ikke-smittsomme sykdommer som krever legemiddelbehandling, bør få bedre oppfølging av behandlingen. Apotekene kan bidra til at denne pasientgruppen får et bedre tilbud i helsetjenesten. Apotekforeningen mener også at overforbruk av legemidler er i ferd med å bli et folkehelseproblem. Ikke minst gjelder dette barn og unges bruk av smertestillende legemidler. Et tettere samarbeid mellom apotek og kommunehelsetjeneste for å forebygge uriktig bruk av legemidler, vil være et tiltak som fremmer folkehelsen for kommende generasjoner.

Sosiale ulikheter innen helse:

SSBs levekårsundersøkelse viser at omtrent 10 % av befolkningen har et udekket legebehov, og at de som har dårlig helse eller tilhører lavere sosiale lag er sterkt overrepresentert.

Apoteket er for de fleste en tilgjengelig del av helsetjenesten, og for mange også en sosial arena der de møter et kjent fjes og får slått av en prat om egen helse, legemidler og hverdagslivet. Apotekene er også viktig arena for formidling av offentlig helseinformasjon. 

Gjennom God apotekpraksis med tilhørende bransjestandarder tilbyr alle landets apotek, uavhengig av kjedetilknytning og eierskap, tjenester basert på felles retningslinjer til kundene uavhengig av deres sosiale status og økonomi. Apotekene har tradisjon for å utvikle nasjonale tjenester i fellesskap og mener det er store gevinster å hente for myndighetene ved å samarbeide med apotekene om å utvikle nye tjenester. Personalet i apotek representerer også et stort mangfold hva gjelder kulturell bakgrunn og språk. Dette er en ressurs som kan utnyttes bedre. Apotekenes språkkompetanse ble også spesielt verdsatt da apotekene bidro i koronavaksineringen i Oslo kommune. En kartlegging viste at apotekene som deltok representerte over 50 ulike språk og gjorde apotek i stand til å kommunisere på mange kunders morsmål.

Et annet eksempel, innen området rus/psykisk helse, der apotek har en viktig tjeneste uavhengig av sosial tilhørighet, er arbeidet som gjøres i tilknytning til LAR (legemiddelassistert rehabilitering). 3500 LAR-pasienter (44 % av pasientpopulasjonen) får sitt legemiddel utlevert fra apotek. For disse pasientene utgjør apotekene et viktig kontaktpunkt inn mot helsetjenesten.

Apotek veileder innbyggerne og tilbyr også tjenester som Inhalasjonsveiledning for å sikre riktig bruk av inhalasjonsmedisiner. Medisinstart er en annen viktig tjeneste som skal sikre at pasienter som starter med nye legemidler mot hjerte- og karsykdommer bruker legemidlene i tråd med legens forskrivning. Tjenestene tilbys alle uavhengig av sosial tilhørighet og er et viktig virkemiddel for å unngå uheldig legemiddelbruk som igjen kan føre til belastning av andre deler av helsetjenesten. Nylig er det publisert en artikkel som viser at hver femte innleggelse i et akuttmottak kan knyttes til legemiddelbruk  (https://link.springer.com/article/10.1007/s11739-022-02935-9). Medisinstart og medisinsamtaler i apotek er tjenester som kan videreutvikles og bidra til riktigere legemiddelbruk.

Vaksinasjon

Pandemien har synliggjort betydningen av vaksinasjon. Sommeren 2021 samarbeidet apotek med Oslo kommune om vaksinering, og i desember 2021 ble det lagt bedre til rette for samarbeid mellom kommune og apotek fra myndighetenes side. Etter det har nærmere 80 kommuner inngått avtaler med lokale apotek, og erfaringene fra samarbeidet er svært gode. Apotek kan og bør bli en viktig aktør i fremtidig vaksinasjonsarbeid. Ved bedre tilrettelegging vil apotek kunne avlaste kommunal helsetjeneste, og ved å innføre takst for arbeidet vil samarbeid enkelt kunne utføres uten at kommunene påføres ekstra kostnader. Apotekforeningen mener at følgende endringer bør gjøres snarest:

• Apotek må kunne vaksinere til de samme økonomiske betingelsene som andre aktører
• Apotek må inkluderes bedre i vaksinasjonsprogrammene
• Farmasøyter i apotek må gis rekvireringsrett for flere vaksiner

Ikke-smittsomme sykdommer og levevaner

Apotek i Norge kan bidra langt bedre i oppfølgingen av pasienter med kroniske sykdommer for å sikre at legemidlene brukes riktig slik at behandlingsmål oppnås. Vi mener Medisinstarttjenesten og en utvidelse av tjenesten til nye pasientgrupper er et viktig tiltak for å sikre riktig legemiddelbruk, oppnå bedre folkehelse og unngå uønskede bivirkninger og senkomplikasjoner som følge av feil bruk. Inhalasjonsveiledning er en annen etablert tjeneste vi vet bidrar til riktigere legemiddelbruk.

Vi mener også at det bør tilrettelegges for mer utstrakt bruk av multidosepakkede legemidler. I dag pakkes det legemidler til spesielt eldre i mange kommuner når hjemmetjenesten følger opp pasientene. Multidose bør også tilbys flere og definerte legemiddelbrukere hvor hjemmetjenesten foreløpig er involvert i legemiddelhåndteringen. Mange eldre sliter med den ukentlige oppgaven det er å legge legemidlene i dosett. Et offentlig tilbud om multidosepakking vil lette oppgaven og redusere faren for feil og i en del tilfeller vil det også kunne utsette behov for hjemmebaserte tjenester.

Folkehelsearbeid i kommunene 
Apotekene en viktig helseaktør i kommunene, men det er i dag lite samarbeid mellom den enkelte kommune og lokale apotek. Vi mener mer samarbeid mellom apotek og kommune kan identifisere nye samarbeidsarenaer som vil bidra til bedret folkehelse og redusere ressursbruken i den enkelte kommune. Samarbeid rundt vaksinering er ett eksempel.

Apotekene bidrar aktivt i Helsedirektoratets røykesluttprosjekt som gjennomføres i Vestre Viken. Prosjektet har nå pågått i snart to år. Her har apotekene en viktig rolle knyttet til veiledning i valg av – og rådgivning om bruk av røykeslutt-legemidler. Apotekene er positive til å delta i tilsvarende prosjekter nasjonalt.

Flere rapporter viser at legemiddelbruk hos barn og ungdom er økende, og spesielt er bruken av reseptfrie smertestillende legemidler hos ungdom urovekkende. I den store Ungdataundersøkelsen fra 2019 kom det frem at 20 prosent av alle ungdommer under 18 år bruker smertestillende én eller flere ganger i uken. Én av ti ungdommer bruker smertestillende daglig. Tallene er basert på svar fra 304 000 ungdommer som deltok i undersøkelsen. Årsaker til bruk av reseptfrie smertestillende ble angitt å være press om å prestere, være vellykket og en følelse av å være ensom.

Apotekforeningen oppsummerer innspill for hvor apotek kan bidra i folkehelsearbeidet i følgende punkter:

• Apotekene kan avlaste kommunene og øke vaksinasjonsgraden og derigjennom forebygge sykdom
• Apotek kan bidra til bedre etterlevelse av legemiddelbehandling gjennom nasjonale tjenester som Medisinstart, dosepakkede legemidler (multidose) og medisinsamtaler og derigjennom bidra til at belastningen på andre deler av helsetjenesten reduseres.
• Apotek kan tilby tjenester som sikrer mer hensiktsmessig legemiddelbehandling gjennom for eksempel dagens etablerte inhalasjonsveiledningstjeneste. Flere tjenester i praktisk legemiddelbruk som for eksempel injeksjonsteknikk kan utvikles, slik som dagens inhalasjonsveiledningstjeneste
• Apotek kan identifisere og bidra til å rette opp i feil i legemiddelbehandling ved overføring mellom omsorgsnivå
• Apotek kan identifisere og bidra til å rette opp i feil ved administrering av legemidler i kommunehelsetjenesten (1 og 2) . Det bør legges til rette for et bedre apotek-kommune-samarbeid.

De store befolkningsbaserte helseundersøkelsene som Tromsøundersøkelsen (UiT), Helseundersøkelsen i Trøndelag (NTNU), SAMINOR (UiT) og Kvinner og kreft-studien (UiT), blir i Folkehelsemeldingen trukket frem som et viktig verktøy i folkehelsearbeidet. Da er det et tankekors at det ikke eksisterer finansieringsordninger for disse innsamlingene, og at Folkehelsemeldingen heller ikke inneholder tiltak som støtter og styrker denne delen av kunnskapsgrunnlaget.  

Vi mener at befolkningsundersøkelsene har en større betydning og et større potensial for forskning og utvikling av folkehelsen enn det som kommer frem i meldingen, og at det bør utløse en langsiktig plan for å styrke nye datainnsamlinger. 

Behov for oppdaterte data 

De store befolkningsundersøkelsene leverer jevnlig oppdaterte data fra en generell befolkning og som har overføringsverdi for hele Norge. Det er blant annet takket være befolkningsundersøkelsene at vi i dag har solid kunnskap om årsaker og risikofaktorer for de store folkesykdommene som hjerte- og karsykdom, diabetes, kreft, demens, beinskjørhet og brudd og kronisk lungesykdom. Helseopplysningene som samles inn er et nødvendig fundament for forskning på forebygging og behandling, og for utforming av våre helsetjenester. 

Flere forhold underbygger de befolkningsbaserte helseundersøkelsenes betydning og skiller dem fra andre forskningsdata: 

• De er langsgående og gjør det mulig å følge utviklingen i befolkningens helse over tid. 
• Funnene er overførbare og representerer i realiteten hele den norske befolkningen i by og distrikt. 
• Det samles inn data fra spørreskjema, målinger, kliniske undersøkelser, og biologisk materiale. Det rike materialet gir informasjon man ikke kan få fra rene spørreundersøkelser. Dataene kan også kobles med en rekke registerdata som sammen gir et overordnet bilde av befolkningen.
• Undersøkelsene er veletablerte med solid infrastruktur for datalagring og -forvaltning, stor tillit i befolkningen og høy oppslutning. Høy oppslutning er en forutsetning for representative forskningsdata. 

Det er svært ressurskrevende å rigge så omfattende innsamlinger og undersøke og ta prøver av titusenvis av deltakere. Samtidig er det helt nødvendig for å få oppdaterte forskningsdata, og for å kunne forske på effekten av ulike folkehelsetiltak. Oppdaterte data er et nødvendig grunnlag for kunnskapsbasert folkehelsearbeid.

Mangler systematisk finansiering 

Befolkningsundersøkelsene har ulik finansiering, men felles for alle er at det ikke finnes finansieringsordninger for innsamling av nye data. Ordningene for forskningsstøtte som er nevnt i Folkehelsemeldingen treffer ikke datainnsamlinger, og for hver ny innsamling må det skaffes ny finansiering. Det krever enorme ressurser som heller burde vært brukt på innsamling av forskningsdata. SAMINOR starter sin tredje innsamling i høst og fikk midler via revidert Statsbudsjett for 2023, men innsamlingen er fortsatt ikke fullfinansiert. Tromsøundersøkelsen planlegger sin åttende innsamling (Tromsø8) med oppstart tidlig i 2025. Tromsø8 kan ikke gjennomføres uten at regjeringen bevilger midler via Statsbudsjettet for 2024, 25 og 26. Helseundersøkelsen i Trøndelag vil være i samme situasjon i forkant av sin neste innsamling i 2027. 

Vi er enige med regjeringen i at arbeidet med forskningsdata må styrkes. Det er helt nødvendig for å adressere de store utfordringene Norge står ovenfor. I dag faller imidlertid befolkningsundersøkelsenes finansieringsbehov mellom alle stoler der verken Kunnskapsdepartementet (KD), Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), Norges forskningsråd (NFR) eller andre har et systematisk ansvar. Vi mener det er en både nødvendig, fornuftig og på sikt ressursbesparende investering å etablere en fast finansieringsordning for datainnsamlinger i befolkningsbaserte helseundersøkelser og forankre denne i HOD. En søknadsbasert ordning på linje med annen forskningsfinansiering gjennom NFR vil medføre unødvendig byråkrati og uforutsigbarhet. En forankring i HOD vil derimot kunne styrke dialogen mellom undersøkelsene og departementet, noe som i seg selv vil styrke en systematisk satsing på folkehelse og støtte opp om Folkehelsemeldingens mål.

Helsefremmende tiltak må favne bredt

Det er kjent at sosiale helseforskjeller er et alvorlig og voksende samfunnsproblem. Holdningene og vanene barn har med seg fra oppveksten påvirker, for majoriteten, helsevanene de har som voksen. Klasseskillet innenfor helse er en realitet allerede. Andelen eldre over 80 år øker for hvert år som går, mens andelen arbeidsføre vil synke. Det bør derfor innføres treffsikre, evidensbaserte og målbare tiltak for fremtiden som stimulerer til økt fysisk aktivitet og et sunt kosthold for å forebygge og redusere sykefravær, redusere samfunnets helse-kostnader og jevne ut klasseskillet innen helse. Det må innføres tiltak som favner bredt: fra barn til eldre, fra syke til friske, fra uføre og arbeidsledige til arbeidsføre.

Studier viser at aktive forblir aktive, men at frafallet hos nye dessverre er høyt. Årsakene til frafallet kan være mange, og en av dem kan være at tilbudet ikke favner bredt nok, er for kostbart og treffer slik at man ikke oppnår treningsglede og mestringsfølelse.

NYF mener derfor det må legges til rette for et tilbud som favner bredere enn det gjør i dag og som inkluderer både offentlige, private og ideelle aktører. Den enkeltes økonomi kan heller ikke stå i veien for å være fysisk aktiv eller få hjelp til riktig trening.

Virkemidler NYF mener bør innføres er:

1. «Aktivitet på resept» som forordnes av fastlege må også kunne benyttes på lokale treningssentre og yogastudioer, og med sertifisert personlig trener/yogaterapeut
2. NEI til moms på trening. I stedet for å innføre moms på trening bør man i stedet innføre sukker-avgift og samtidig fjerne moms på frukt og grønt.
3. Frisklivsentraler må etableres i hver eneste kommune/bydel og det må legges til rette for økt samarbeid mellom Frisklivssentraler og lokale treningssentre/yogastudioer/ideelle aktører.
4. Bedre mulighet for private å søke om økonomisk støtte fra kommunen til tiltak som retter seg mot de gruppene som faller utenfor (f.eks. uføre, personer med langtidssykefravær, barn og unge fra familier under/på fattigdomsgrensen) og for å bedre overgangen fra rehabilitering til livet hjemme.
5. Insentiver til arbeidsgivere for å stimulere til fysisk aktivitet i arbeidstiden
6. En styrking av Aktiv på dagtid, hvor det bør tilrettelegges for økt samarbeid med lokale, private aktører.
7. Et fysisk aktivitetstilbud for de som står utenfor arbeidslivet og/eller er jobbsøkende. Her kan lokale NAV-kontor spille en viktig rolle og bruke lokale yogastudioer/treningssentre aktivt som et sosialt og nettverksbyggende samlingssted. 
8. Barn i skole og barnehage må ha tilrettelagt fysisk aktivitet (inkl. yoga) hver eneste dag og fysisk aktivitet bør implementeres i flere fag.

Yoga favner mange og adresserer bredt

NYF mener også det er viktig å løfte frem Yoga som et fullverdig alternativ innen «Aktivitet på resept», fysisk aktivitet i skole og barnehage og som rehabilitering ved helseinstitusjoner. Yoga som aktivitet favner mange da man praktiserer ut fra egne forutsetninger og rammer. Yoga er ikke en prestasjonsbasert aktivitet og kravet til utstyr og ferdigheter er lavt. Yoga passer derfor godt som en del av individrettede tiltak for lite aktive målgrupper. Yoga kan tilpasses alle, uansett fysisk form, alder, livshendelser og utgangspunkt. Yoga kan enkelt gjennomføres digitalt, og dermed være tilgjengelig for enda flere.

Yogaens kombinasjon av fysiske og mentale teknikker resonnerer bredt. Forskning peker på at yoga kan positivt påvirke psykiske lidelser (stress og angst) og muskel-skjelett lidelser (som f.eks. ryggplager). Det er også kjent at fysisk aktivitet på generell basis bidrar til en reduksjon i risikoen for ikke-smittsomme sykdommer som kreft, hjerte- og karsykdommer og diabetes. Dette forebyggende arbeidet er viktig, og vil kunne møtes med blant annet «Aktivitet på resept”.

Yoga kan undervises både en-til-en og i gruppe. Som gruppeaktivitet er tilbudet også svært gunstig økonomisk, og kan fint kombineres f.eks. i et rehabiliteringsløp med andre type behandlinger. Når man praktiserer yoga i gruppe blir man også del av et felleskap, noe som er positivt for tilhørighet og relasjonsbygging.

Hvorfor yoga?

Historisk sett har yoga vært en erfaringsbasert aktivitet mennesker søker til for stressreduksjon og bedre psykisk og fysisk helse. De siste 10-15 års forskning har i økende grad dokumentert disse effektene. Yogaterapi er på vei inn i helsevesenet, og ser vi til Sverige er yoga-kurs og individuell yogaterapi allerede en del av det svenske helsevesenets og sykehusenes tilbud.

Yogalærere møter hver eneste dag mennesker som opplever at de gjennom å praktisere en av yogaens ulike grener (mentale og fysiske øvelser, pusteteknikker, hvile og meditasjon) lærer verktøy for angst-mestring, PTSD, rus-mestring, søvnvansker etc. Mange utbrente opplever yoga som et godt verktøy for å styrke kroppen på en skånsom måte, lære å mestre stress og komme tilbake i jobb. I tillegg benyttes yoga i økende grad innen profesjonell idrett som både restitusjons- og performance-økende aktivitet. Yoga favner vidt; fra det rent terapeutiske og rehabiliterende til det forebyggende, og egner seg derfor både som selvstendig og kompletterende aktivitet for god helse. Yogalærere har høy fag- og erfaringskompetanse og er relevante aktører når det skal besluttes tiltak som er rettet mot mental og fysisk helse.

Bygge bro mellom offentlige og private krefter

Pasienter i poliklinisk eller døgnbehandling trenger oppfølging og gode tilbud når hverdagen kommer. Frisklivssentralene er et av slike gode og viktige tilbud. Ifølge Virke Aktiv Helse var det i 2019 totalt 30.000 personer som deltok på minst et arrangement i regi av en frisklivssentral. 15.000 av disse var henvist fra fastlege eller andre med henvisningsrett, mens resten deltok på eget initiativ. Mange pasientgrupper benytter seg ikke av disse eksisterende tilbudene. Årsakene kan være mange, men det peker på behovet for et bredere tilbud for at flere skal komme tilbake til en mer normal og frisk livssituasjon.

En tilrettelegging for at frisklivssentraler og private og ideelle aktører kan bidra sammen, sikrer også at man bygger en bro videre fra tilbudet man får på frisklivssentralen over i hverdagen etter endt tilbud. På sikt vil også et konsept rundt “Aktivitet på resept” (inkl. yoga) som kan benyttes både hos offentlige og private og ideelle aktører kunne bidra til å utjevne klasseskillet innenfor helse. Dette vil også være et forebyggende arbeid hvor målet er å redusere antallet syke med typiske livsstilssykdommer.

Oppsummering

For å nå målet om god folkehelse må rammebetingelsene for å utøve fysisk aktivitet bedres og inkludere både offentlige, private og ideelle aktører, treffe og favne befolkningen bredt, gjøre det enklere å være fysisk aktiv igjennom hele livsløpet og benytte fysisk aktivitet som medisin, den enkeltes økonomi må heller ikke være til hinder for å være aktiv.

Kost- og ernæringsforbundet er en yrkesorganisasjon for ernæringskokker og kjøkkenpersonell i offentlig sektor. Medlemmene våre arbeider på sykehjem, sykehus, institusjoner og kantiner. Vi arbeider for kokkefaget, matomsorg, folkehelse og matkultur.

Skolemåltid

Det er positivt at regjeringen ser at innføringen av et skolemåltid er avhengig av nødvendig utstyr og kvalifisert personell. Videre er det positivt at man ønsker et grundig kunnskapsgrunnlag, før man setter i gang.

Men det har vært forsøksordninger og pilotprosjekter i ulike kommuner og fylkeskommuner i en årrekke, for eksempel i Viken. Folkehelseinstituttet har hatt en nasjonal kartlegging av ulike skolematmodeller, og kom i 2022 med rapporten Gratis skolemat i ungdomsskolen - FHI.

Et godt faktagrunnlag er viktig, men dette kan man fortsette å innhente i årevis. På et tidspunkt må man ta steget videre. Vi savner et tydeligere signal i Folkehelsemeldinga om at regjeringen mener alvor med innføring av et skolemåltid.

Sunne matomgivelser

Det er som kjent et fritt land, og folk skal selv få bestemme hvilke valg de tar, og hva de skal spise i sitt eget hus. Ikke dermed sagt at de bør få bestemme hva de skal spise i andres hus, og med det mener vi offentlige bygg.

Helsedirektoratet har laget retningslinjer for hva som skal serveres i barnehager, i skolen, på sykehjem og institusjoner. Retningslinjene er forskningsbasert, og er tilpasset ulike grupper. Tanken er å bedre folkehelsen, og unngå feilernæring og livsstilssykdommer.

Vi mener regjeringen bør sette større krav til hva som tilbys i offentlige bygg, for eksempel kafeer og kiosker i idrettshaller og sykehus. Det hører ikke hjemme noe sted at det første som møter en på sykehuset er et kiosktilbud som til forveksling ligner det man finner på en bensinstasjon. Litt satt på spissen: Det finnes ikke sjokoladeautomater på tannlegekontorene.

Sunne helsevalg

Kostrådene fra Helsedirektoratet gir råd om hvordan man best bør ernære seg, for å holde seg frisk, og unngå helseplager som overvekt og livsstilssykdommer. Rådene innebærer blant annet å spise mer frukt, grønnsaker, korn og fet fisk, og mindre sukkervarer, snop, brus og bearbeidet kjøtt.

NTB publiserte 31. mars i år tall som viser at de sunne råvarene, som myndighetene anbefaler at vi skal spise mer av, har økt med 26,3 prosent siden 2015. Snittprisen på fersk laks og ørret var 73 prosent høyere i 2022 enn i 2015. Til sammenligning har prisen på snacks, brus og saft falt.

I perioder med stram økonomi er det lommeboka som styrer folks handlevaner. Helsedirektoratet anbefaler en sunn skatteveksling, altså at prisene på sunne matvarer settes ned, mens prisene på de usunne varene økes. Kost- og ernæringsforbundet støtter dette.

Reklame rettet mot barn

På oppdrag fra Medietilsynet har Retriever sett på hva barn og unge eksponeres for av influensere på Youtube og TikTok. En rapport av 13. april i år viser at annenhver video inneholder reklame, og hver femte video inneholder skjult reklame.

Reklame virker, og reklame rettet mot barn og unge virker spesielt godt. Mye handler om godteri og usunne matvarer, og barn er lettpåvirkelige. I utgangspunktet er alle enige om at barn skal skjermes mot dette, og Matbransjens Faglige Utvalg (MFU) skal passe på dette. Med andre ord skal bukken passe på havresekken.

Vi mener ordningen ikke fungerer etter hensikten. Barn og unge utsettes for et konstant og massivt reklamepress for usunn mat og drikke, uten at det får noen konsekvenser. Regjeringen bør stenge smutthullene i sosiale medier, og bli strengere på markedsføring av usunn mat og drikke.

Oslo, 18. april 2023

Arnt Steffensen

Leder i Kost- og ernæringsforbundet i Delta

arnt@matomsorg.no  

www.matomsorg.no

Ungdom og Fritid – landsforeningen for fritidsklubber og ungdomshus er en interesseorganisasjon for ansatte, ungdom og frivillige i over 670 kommunale fritidsklubber og ungdomshus i Norge. Fritidsklubbene er i dag den mest benyttede fritidsaktiviteten blant ungdommer etter den organiserte idretten, og den største kulturarenaen for ungdom. De bidrar til å sikre gode oppvekstsvilkår for mange barn og unge ved å gi dem tilgang på rusfrie, inkluderende, demokratiske og trygge aktivitets- og kulturarenaer, hvilket har helsefremmende og forebyggende folkehelseeffekter.

Generelle kommentarer til kapittel 5.2 trivsel i barne- og ungdomsårene

Ungdom og Fritid er veldig fornøyde med at Folkehelsemeldinga trekker frem viktigheten av fritidsklubber. Det er viktig at dette feltet får anerkjennelse for det viktige arbeidet som gjøres for 120 000 barn og unge. Regjeringen viser gjennom Folkehelsemeldinga at tilbudet kan bidra med å øke livskvaliteten til ungdom som sliter med ensomhet og ha en forebyggende rolle for unge med psykiske helseutfordringer. Dette på grunn av tilstedeværelsen av trygge og kompetente ungdomsarbeidere. Ungdom og Fritid mener det er veldig viktig at det står tydelig i meldingen at Regjeringa framover vil se på hvordan fritidsklubbene kan styrkes. Dette har i lengre tid vært en underprioritert sektor og det er behov for styrking på flere områder.

Hvordan styrke fritidsklubbene

Sikrer alle barn og unge retten til åpne og gratis fritidsklubber lokalt gjennom lovfesting og sikre økonomiske rammevilkår for feltet

Styrke kompetansen til ungdomsarbeidere på fritidsklubbene gjennom to millioner til et kompetanseløft for ungdomsarbeidere på fritidsklubb innen psykisk helse, videreføre Ungdom og Fritids kompetanseprogram Ungdomsledelse og opprette en bachelor i fritidspedagogisk ungdomsledelse

Sikrer alle barn og unge retten til åpne og gratis fritidsklubber lokalt

I den forrige folkehelsemeldinga omtales fritidsklubber som spydspissen i det generelle forebyggende arbeidet mange kommuner gjør overfor ungdom. Årsaken er at klubbene, med sin kjennskap til det lokale ungdomsmiljøet, er en viktig aktør i det tverrfaglige samarbeidet med andre lokale instanser, og fordi at klubb mange steder i landet er den eneste offentlige arenaen som er åpen for alle ungdommer på fritiden. I den nye folkehelsemeldinga står det at kommunene har hovedansvaret for fritidsklubbene, men at oppgaven til regjeringen er å støtte kommunene i arbeidet.

Ifølge Ungdataundersøkelsen er kun 47% av ungdommer i landet fornøyd med tilgangen på møteplasser som fritidsklubber. I 69 kommuner finnes det ingen fritidsklubber i det hele tatt. Fordi fritidsklubbene er overlatt til kommunale prioriteringer blir de ofte salderingsposter på kommunale budsjetter. Det til tross for at medvirkning er et av fem grunnprinsipper i folkehelseloven og at barn og unge ønsker en prioritering av klubb. Ungdom og Fritid anbefaler at det kommer en nasjonal politikk på området som sikrer barn og unge retten til åpne og gratis møteplasser lokalt, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Det kommunale ansvaret for å skape lavterskel møteplasser bør dermed lovfestes i Kulturloven, på lik linje som folkebibliotek og kulturskole ettersom disse tre regnes å utgjøre den kulturelle grunnmuren. Nå som regjeringen har foreslått endringer i Kulturloven er det en åpning for en lovfesting av også fritidsklubbene. En slik lovfesting bør gi kommunene lokal frihet til å utforme egne løsninger, men inneholde nasjonale krav til grunnbemanning, kompetanse og unges rett til medvirkning. Forebyggede ungdomstiltak er ikke lovfestet i Norge, men blir ofte pekt på av politi og hjelpetjenester når det oppstår problemer i ungdomsmiljøer.

For at fritidsklubbene skal kunne fortsette å være relevante lavterskeltilbud som bidrar til myndiggjøring av ungdom der hvor de bor er det behov for øremerket midler til feltet. I dag har fritidsklubbene mulighet til å søke om midler gjennom tilskudd til inkludering av barn og unge, men ordningen treffer ikke behovene på feltet. Ungdom og Fritid foreslår derfor at det enten øremerkes midler til tre ulike formål innenfor fritidsklubbfeltet i dagens tilskuddsordning. Alternativt at det opprettes en ny kategori i tilskudd for inkludering av barn og unge som heter fritidsklubber og er forbeholdt tildelinger til midler innenfor drift, etablering og innovasjon i kommunalt støttete fritidsklubber. Behovet innenfor de tre kategoriene er:

1. Øremerke 75 millioner til en driftsstøtte til alle kommunalt støttede fritidsklubber
2. Øremerke 38 millioner til en etableringsstøtte til nye fritidsklubber
3. Øremerke 30 millioner til innovasjonsmidler til fritidsklubber

Kompetanseløft for ungdomsarbeidere på fritidsklubbene

På klubb er det ikke bare arrangementer og aktiviteter i som står i fokus, men medvirkning som metode. I dette arbeidet er relasjonsbygging og ressursmobilisering sentralt; ungdomsarbeidernes evne til å se og skape relasjoner til og mellom ungdommer, og tilrettelegge for et inkluderende og godt miljø der barn og unge medvirker i utviklingen av relevante og attraktive aktiviteter. Skal de unge medvirke må de bygges opp som ressurser som selv kan tåle stress og ansvar, og inkludere og se andre ungdommer. Denne metoden bidrar til at barn og unge brukere opplever nettopp mening, mestring, tilhørighet, trygghet, fellesskap, deltakelse og til at de utvikler sin identitet. I tillegg fungerer fritidsklubbene som en viktig førstelinjetjeneste der ansatte og ungdomsfrivillige, gjennom relasjonsbygging, kan se, snakke med og fange opp barn og unge som sliter med psykiske utfordringer og uhelse, og henvise dem til aktuelle helseinstanser.

Som et resultat av utvikling de senere årene og pandemien vil ungdomsarbeiderne fremover møte en høyere andel ungdom som har psykiske helseplager. For å kunne fortsette å drive godt forebyggende arbeid også fremover er det et stort behov for et kompetanseløft for ungdomsarbeidere innen psykisk helse. Kjøs-utvalget påpekte blant annet at fritidsklubbene spiller en viktig rolle for å avhjelpe konsekvensene av pandemien for barn og unge. Ved å styrke klubbfeltet ved å gi ungdomsarbeiderne viktig kompetanse på psykisk helse, i tråd med kvalitetskriteriene og Europarådets tilråding om ungdomsarbeid, kan det helsefremmende og forebyggende tiltaket klubb allerede er bidra til god psykisk helse blant enda flere barn og unge.

I tråd med Europarådets anbefalinger om ungdomsarbeid, er Ungdom og Fritid opptatt av et fleksibelt kompetansebasert rammeverk for utdanning og opplæring av ungdomsarbeidere. Rammeverket skal ta hensyn til eksisterende praksis, nye trender og arenaer, og til mangfoldet i ungdomsarbeidet. Derfor har vi utviklet et kompetanseprogram for ungdomsarbeidere; Ungdomsledelse. Dette er et program støttet av Helsedirektoratet på vegne av Helse- og omsorgsdepartementet. Det varetar og styrker ungdomsarbeideren i sin rolle som tilrettelegger for gode medvirkningsprosesser med ungdom, setter psykisk helse på agendaen og følger feltets trender. Dette er prosjektfinansiert ut 2024 og vi ser behov for en styrking og varig finansiering av kompetanseprogrammet. Vi har i samarbeid med USN hatt en videreutdanning Fritidspedagogisk Ungdomsledelse, samtidig som vi har jobbet mot en opprettelse av en bachelor i ungdom og fritidspedagogikk. Vi ønsker å styrke vårt kompetanseprogram ytterligere med forskjellige kursrekker som kan gi sertifisering for ungdomsarbeidere, lignede slik dette har blitt løst i Østerrike, og som sørger for å gi ungdomsarbeideren et større begrepsapparat og evne til tverrfaglig tilnærming, ungdomsmedvirkning og god psykisk helse. 

Med vennlig hilsen       

André Ruud, generalsekretær i Ungdom og Fritid

Med vennlig hilsen

Thea Juell, samfunnskontakt i Ungdom og Fritid

FN-sambandet støtter regjeringens prioritering for å jobbe mot sosiale helseforskjeller. Norge har ikke oppfylt FNs bærekraftsmål 3 på grunn av problemer med regionale helseutfordringer. Vi har merknader til dette.

Bærekraftsmålrapporten om Norge publisert i 2022 viser et gap i forventet levealder ved fødsel mellom regioner (https://dashboards.sdgindex.org/profiles/norway). Vi forventet at Folkehelsemeldingen inkluderte informasjon og tiltak mot geografiske helseforskjeller, siden regjeringen selv har vært tydelig på at det er en politisk prioritering. Men da bør også regjeringen vise til bærekraftsrapporten i meldingen og skissere tiltak deretter.

Geografiske forskjeller i dødeligheten mellom personer kan forklares med ulike sosioøkonomiske faktorer (Kravdal, et al., 2015). Regjeringen viser til tiltak i barnehagetilbudet og Statens barnehus, men vi ser lite tiltak i helsetjenesten og folkehelsetjenestene for å motvirke geografiske helseforskjeller. Sammensatte årsaker krever sammensatte løsninger.

Endring av ulik forventet levealder mellom regioner

Forskjeller i forventet levealder ved fødsel mellom regioner må løses for å oppfylle deler av to av FNs bærekraftsmål, god helse og livskvalitet (mål 3) og mindre ulikhet (mål 10). Problemene med ulik forventet levealder ved fødsel mellom regioner har økt, og øker I 2011 var det 3,05 år ulik forventet levealder ved fødsel mellom regioner. I 2019 hadde dette steget til 4,85 år.

Sammenligning mellom land

Norge har dessuten større problemer enn land vi ofte sammenlikner oss med. Vi viser til resultater fra andre land. De nyeste tallene er fra 2019:

• Sverige: 1,8 år i forventet levealder ved fødsel mellom regioner 
• Danmark: 2,1 år 
• Island: 0,6 år 
• Finland: 4,35 år 
• Storbritannia: 3,6 år 

FN-sambandet håper at Regjeringen og Stortinget i større grad vil bruke FNs bærekraftsmål i sitt arbeid for folkehelse enn det vi har sett i denne meldingen, og at det iverksettes konkrete tiltak for å redusere de geografiske helseforskjellene i Norge.

Catharina Bu
Generalsekretær
FN-sambandet

Fotnote for forventet levealder mellom regioner 

Statistikken finner du på https://dashboards.sdgindex.org/profiles/norway

2011: 3,05 år i forventet levealder ved fødsel mellom regioner 

2012: 3,25 år 

2013: 3,45 år 

2014: 3,85 år 

2015: 4,15 år 

2016: 4,05 år 

2017: 4,45 år 

2018: 4,45 år 

2019: 4,85 år 

Melanor er bransjeorganisasjonen for medisinsk teknisk og lab utstyr og representerer den etablert industrien.  

Medisinsk utstyr er instrumenter, apparater, hjelpemidler, materialer eller annet som brukes på mennesker i forebyggende, diagnostiserende, behandlende, rehabiliterende eller lindrende hensikt. For Melanor inngår også tjenester eller løsninger som brukes for å redde og forbedre menneskers liv i dette.

Medisinsk utstyr inngår i alle deler av helsetjenesten og i alle faser av et pasientforløp. Gjennom utallige former og funksjonaliteter påvirker medisinsk utstyr, diagnostiske verktøy og digitale helseløsninger, menneskers helse og livskvalitet;

• Medisinsk utstyr bidrar til å forebygge sykdom, skade eller andre tilstander gjennom verktøy som tidlig fanger opp kroppens signaler.
• Testverktøy og analyser bidrar til å identifisere spesifikke tilstander, utvikling og viktige faktorer for valg av behandling.
• Diagnostisk utstyr bidrar til å kartlegge og følge opp pasientens sykdomsstatus, kroppens tilstand og behandlingsresultater.
• Ulike typer medisinsk utstyr er viktig i behandling, rehabilitering og habilitering for å bekjempe, overvinne eller lindre sykdom, skader og funksjonsnedsettelse.

Melanor viser til ønske om innspill til Stortingets Helse og omsorgskomiteens arbeid med neste folkehelsemelding. Med bakgrunn i overstående mener vi medisinsk utstyr er et naturlig element i en folkehelsemelding som bygger på mål om å fremme helse og forebygge sykdom gjennom desentraliserte tjenester.  

Melanors forslag i dette innspillet: 

Vi mener det bør legges til rette for at personer med funksjonsnedsettelse, uavhengig av geografi og økonomi, får samme tilgang til innovative hjelpemidler, medisinsk forbruksmateriell og ernæring og nye mestringsmuligheter;

• Det bør opprettes et kontaktpunkt for helt nye og innovative løsninger i de folketrygdfinansierte ordningene, for eksempel i form av et innovasjons- og utviklingsutvalg eller en innovasjonskoordinator. Kontaktpunktet bør være uavhengig fra Helfo eller NAV og ha mandat for å sikre personer med nedsatt funksjon bedre løsninger og utvikling i tilbudet av hjelpemidler, medisinsk forbruksmateriell og medisinsk ernæring.
• Det bør prøves ut et «fast track» system hvor innovative løsninger tas opp i små serier for å validere og vurdere nytt utstyr og nye tjenester over en gitt tidsperiode, hvor man bla benytter data fra de norske kvalitetsregistrene. Dette for å gi personer med funksjonsnedsettelse rask tilgang til nye muligheter.
• Brukerne bør gis større innflytelse i utvikling av tilbudet av hjelpemidler, medisinsk forbruksmateriell og ernæring. Det er brukerne som eksperter, og kjenner utfordringsbildet og brukermedvirkningen bør derfor styrkes.
• Det må satses på å øke kunnskapen om konsekvenser av funksjonsnedsettelse, og forskning og utvikling på hjelpemidler, medisinsk forbruksmateriell- og ernæring.

Vi mener muligheter for fysisk aktivitet og deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne må styrkes. Vi foreslår at rammen for støtte til aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år utvides og tilpasses behovet. Utvidelse bør baseres på dialog med brukerorganisasjonene (Norges Handikapforbund eller Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon). En indikator på det faktiske behovet for aktivitetshjelpemidler er antall søknader om aktivitetshjelpemidler totalt.

Vi foreslår å redusere risiko for utvikling av ensomhet og demens hos 10 prosent av befolkningen som lider av hørselstap. Vi anbefaler en styrking av hørselssentralene for raskere tilpasning av høreapparat og bedre oppfølging av personer med nedsatt hørsel.

Vi foreslår en årlig informasjonskampanje, for å informere om diabetes, og for å finne de mange ikke-diagnostiserte. Dette kan skje gjennom tilbud om blodsukkertesting i apotekene eller hos fastlegen.

Vi foreslår at kravet til samtykke i Diabetesregisteret for voksne revurderes, og erstattes med reservasjonsrett.

For et helhetlig bilde over utfordringene for personer som lever med alvorlige sår i Norge bør det opprettes et nasjonalt register for kroniske sår. Oversikt og dokumentasjon er en viktig start for økt kompetanse, bedre diagnostisering, forebygging og behandling for å bedre livskvaliteten for mennesker som lever med kroniske sår.

For å dra nytte av mulighetene som ligger i innovative digitale helseverktøy og medisinsk utstyr anbefaler Melanor;

• En felles, harmonisert og proaktiv tilnærming til personvern og datasikkerhet i hele Norge, i tråd med europeisk tilnærming. Personvernarbeidet bør ha til hensikt både å trygge, men også bedre og sikre norske innbyggeres tilgang til nye muligheter og helseinnovasjon.
• En overordnet visjon og strategi for digitalisering på Folkehelsefeltet, for å realisere potensialet for datadrevet folkehelsearbeid og overvinne barrierer for dataflyt. Elementer i strategien bør for eksempel være interoperabilitet, finansiering og refusjonsordninger, og endringskompetanse.
• Det ligger store økonomiske besparelser i å ta i bruk teknologi som kan forebygge sykdom og skader, og forutse dem før de skjer. Melanor mener det må sees nærmere på hvordan forbyggende og smart medisinsk utstyr kan benyttes i folkehelsearbeidet for å holde innbyggerne friske.

Med vennlig hilsen, 

Catherine Capdeville