Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033)

Allos er en ideell stiftelse som driver et behandlingssenter for avhengighets- og

psykiatribehandling (både døgnbehandling og poliklinikk) i Levanger kommune. I tillegg har

vi tilbud innen bo- og habilitering og omsorgstjenester. Vårt innspill her dreier seg om vårt

nye konsept, kalt Allos kompetansesenter, som er utviklet for å hjelpe unge mennesker

med psykiske utfordringer til å kunne fullføre et skoleløp og stå i et arbeidsforhold.

Ifølge Statistisk sentralbyrå står nær 100 000 unge mellom 15 -29 år utenfor samfunnet. De

er verken i utdanning, jobb eller deltar i arbeidsrettede tiltak. Mange av disse har psykiske

og/eller rusrelaterte lidelser. En av fem fullfører ikke videregående skole, og andelen unge

uføre har mer enn doblet seg de siste ti årene. Blant de under 30 år som mottar

arbeidsavklaringspenger, har mer enn 70 prosent psykiske lidelser. Nær 34 prosent av

norske studenter har en nåværende psykisk lidelse ifølge en tilleggsundersøkelse til

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse. Dette er alvorlig, for de unge er fremtidens

viktigste ressurs.

Derfor er vi glade for at regjeringen gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse har

fremmet klare målsettinger knyttet til reduksjon i barn og unges psykiske plager og også

reduksjon av andelen unge uføre grunnet psykiske plager. Vi støtter også at planen fremmer

psykisk helse som et tverrsektorielt ansvar, der skole, arbeidsliv, NAV, helse og frivillig

sektor alle har viktige oppgaver.

Regjeringens ungdomsgaranti har gode intensjoner om å hjelpe mange av disse med å

fullføre utdanning og komme i arbeid. Dessverre er gode intensjoner ikke nok. Det vil sikkert

hjelpe noen, men mange av disse ungdommene har først behov for helsehjelp for faktisk å

kunne komme seg ut i og greie å stå i et utdannings- eller arbeidsløp.

Det finnes mange enkeltstående tilbud, enten innen skole, opplæring i arbeidslivet eller

behandling for helseutfordringer. Men vi mangler en helhetlig tilnærming, som bedre kan

sikre at den enkelte ungdom greier å nyttiggjøre seg av de tilbudene de får. Derfor må de få

hjelp til å håndtere psykiske helseutfordringer forut for og/eller samtidig som de går på

skole eller jobb. Det er et slikt helhetlig tilbud vi i Allos Stiftelsen har utviklet.

Allos Kompetansesenter er nå klare til å ta imot unge som trenger ekstra hjelp med å

komme seg gjennom et utdanningsløp eller få prøvd seg i arbeidslivet. Vi ser behovet for å gi

den delen av unge voksne med store psykiske utfordringer, helsehjelp og behandling, i

kombinasjon med utdanning og arbeidstrening. Dette vil vi gjøre i samarbeid med

videregående skole, universitet, NAV, arbeidslivet, Nasjonalt kompetansemiljø for

helsestasjon og skolehelsetjeneste og andre instanser.

Hos oss har vi psykiater, psykologspesialist, lege, psykolog, sykepleiere, vernepleiere,

miljøterapeuter og pedagoger som står klare til å hjelpe de unge med å komme ut av

utenforskapet.

Vi mener jo at vårt tilbud vil være et ekstra virkemiddel i verktøykassa for å realisere de

politiske målsettingene om å redusere utenforskap og få flere i arbeid, aktivitet og

utdanning. Vi har kompetansen, vi har verktøyene for å sette i gang og vi vet at mange unge

trenger vår hjelp. Men vi trenger politisk aksept for modellen og at det følger en finansiering

med.

Allos Stiftelsen ber derfor at det bevilges midler som kan sikre drift av slike helhetlige

tjenestetilbud målrettet unge voksne.

Med vennlig hilsen 

Allos Stiftelsen
v/ Christer Brenne 

Høring opptrappingsplan psykisk helse

Pårørendealliansen er en frittstående paraplyorganisasjon som skal arbeide for å ivareta pårørendes interesser og rettigheter, uavhengig av hvem man er pårørende til. 800 000 pårørende og rundt 150 000 barn og unge pårørende utfører i dag en innsats på 140 000 årsverk for landets pasienter, brukere og eldre.

Pårørendeundersøkelser gjennomført på vegne av Pårørendealliansen, de nasjonale pårørendeundersøkelsene og annen forskning viser at pårørende innen psykisk helse ofte føler seg utestengt av helsetjenesten. De føler at de står alene i sin situasjon. Hele 73 prosent i vår undersøkelse rapporterer at de har dårligere helse. Videre opplever de seg ikke hørt når de ber om hjelp for den de er pårørende til, og de opplever lite støtte i egen situasjon.

I samtykkeutvalgets rapport 2023 poengteres det til psykoedukativt familiesamarbeid har en dokumentert effekt i behandling av pasienter med eksempelvis psykose, og at involvering av pårørende er en viktig del av dette. Likevel viser studier at mindre enn fem prosent av pasientene i studiepopulasjonen får psykoedukativt familiesamarbeid.

Vi i Pårørendealliansen støtter forslaget om en pårørendeavtale for å bidra til bedre samarbeid mellom tjenestene og pårørende. Men vi er overbevist om at planen trenger fem forsterkende tiltak for å sikre samarbeidet mellom pårørende og helsetjenestene:

Det må tydeliggjøres en forankring av pårørendeansvaret i helsetjenesten.

• Noen i helsetjenesten må ha det overordnede faglige ansvaret overfor pårørende. Her er det naturlig at den forankringen plasseres i ledelsen som har ansvaret for kvalitet i tjenesten.

Pårørendeveilederen må implementeres med klare rammer i praksis, ved å inkludere pårørendeveilederen i oppdragsbrev til helseforetakene samt be ledelsen rapportere på denne om den er implementert og tatt i bruk.

• Da vil man tilegne et større fokus og kunnskap om samarbeidet og inkluderingen av pårørende i behandlingen.

Man må styrke de nasjonale nettsidene med en oppdatert oversikt over pårørendes rettigheter og muligheter, slik at pårørende enklere kan finne informasjon og ta et informert valg i sin situasjon.

Det bør også rettes konkrete tiltak mot unge pårørende som tidligere har vært en neglisjert gruppe. De nasjonale pårørendeundersøkelsene viser at unge pårørende rapporterer dårligere psykiske helse enn unge generelt og det er spesielt pårørende til noen med psykiske lidelser som oppgir egen helse som dårligst. I den samme undersøkelsen rapporterer unge pårørende at de ønsker mer informasjon om det å være pårørende.

Vi må få mer kunnskap om unge pårørende. Det bør inkluderes spørsmål i ungdomsundersøkelsen Ungdata om hvilke omsorgsoppgaver de har og konsekvensene for deres liv.

Det bør opprettes en egen tilskuddsordning for å styrke unge pårørende gjennom et eget ungdomsråd som kan fremme unge pårørende sine interesser overfor beslutningstakere på system- og tjenestenivå i de ulike arenaene hvor ungdom opptrer.

• Denne gruppen faller ofte mellom to stoler og har i dag liten mulighet til å søke om tilskuddsmidler, for eksempel på to millioner.
• Pårørendealliansen har satt i gang et arbeid for å etablere et slikt råd, men de økonomiske rammene må styrkes for å videreføre dette arbeidet.

Vi ønsker lykke til med arbeidet videre

Med vennlig hilsen

Anne-Grethe Terjesen, fagsjef                                  Robin Kirknes Andreassen, prosjektkonsulent

Samskipnadsrådet vil takke for muligheten til å uttale seg i høringen knyttet til regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse. For oss er temaet om studenters psykiske helse særlig relevant.

Samskipnadsrådet er positive til at det har kommet en opptrappingsplan for psykisk helse, og er glade for at studenter er nevnt spesifikt i opptrappingsplanen, spesielt i lys av de seneste SHoT-tall som har blitt presentert. Formålet til studentsamskipnadene er å legge til rette for at studentene skal kunne gjennomføre studiene og ha gode studentliv.

Hva er helse- og mestringstjenester?

Studentsamskipnadene tilbyr helse- og mestringstjenester. Dette er et bredt spekter av helsefremmende, forebyggende og/eller behandlende tjenester spesielt rettet mot studenter. Tjenestene skal tilbys nær utdanningsinstitusjonene studentsamskipnaden tilhører, skal ha enkel inngang, skal være gratis eller rimeligere enn kommunale helsetjenester og skal gi rask hjelp i tråd med studentenes behov.

Forutsigbar finansering av studenthelse

Studentsamskipnadenes velferdstilbud blir finansiert av semesteravgiften som studenter betaler, velferdsmidler fra Kunnskapsdepartementet, prosjektmidler fra helsedirektoratet og helseforetak.

Samskipnadsrådets overordnede målsetning for studenthelse er å være pådrivere for lett tilgjengelige og likeverdige helse- og mestringstjenester til alle studenter uavhengig av studiested, økonomi eller bosted. Velferdstilskuddet fra Kunnskapsdepartementet er essensielt for at studentsamskipnadene kan ha gode og treffende tiltak innen helse- og mestringstjenester for landet studenter. Samtidig har studentsamskipnadene fått kutt i velferdstilskuddet fra Kunnskapsdepartementet på 31 millioner kroner og kutt i prosjektmidlene fra Helsedirektoratet på 20 millioner kroner. Midlene fra helsedirektoratet gir samskipnadene mulighet for å utvikle og etablere ekstraordinære tilbud og tiltak for studenters psykiske helse og rusforebygging blant studenter. Midlene har blitt brukt både til særskilte tiltak lokalt for samskipnadene, men også større samarbeidsprosjekter mellom samskipnadene i Norge for å forebygge psykisk uhelse og rusproblemer hos studenter. Midler samskipnader får fra helseforetakene er et viktig bidrag til forutsigbar drift av helse- og mestringstjenestene i studentsamskipnadene.

Samskipnadsrådet mener deler av midlene som kommer med opptrappingsplan for psykisk helse skal brukes spesifikt på studenthelse. Studenter er i en særskilt livssituasjon og har behov for særskilte tjeneste. Her spiller samskipnadenes tilbud en viktig rolle.

I kap. 2.2.7 står det at regjeringen vil vurdere om tilskuddsordningen fungerer optimalt og vurdere nye tiltak i løpet av planperioden. Samskipnadsrådet mener at i arbeidet med å revidere ordningen må man fokusere på å styrke ordningen og skape forutsigbare økonomiske rammer for studentsamskipnadene. I kapittel 2.1. boks 2.1. mener Samskipnadsrådet at følgende punkter bør legges til:

• Regjeringen vil styrke Helsedirektoratets tilskuddsordning til tiltak for studenters psykiske helse og rusmiddelbruk.
• Regjeringen vil øke tilskuddet fra Kunnskapsdepartementet til studentsamskipnadenes langsiktige velferdstilskudd for å sikre stabil finansering av studentsamskipnadenes forebyggende arbeid i studenters psykiske helse.

Studenthelse faller mellom to stoler

Kap. 2.7.7 trekker fram ansvarsfordelingen av studenters helsetilbud. Opptrappingsplanen skisserer ikke hvem som har ansvaret for studenthelse av departementene, og Samskipnadsrådet opplever at studenthelse har blitt en kasteball mellom helse- og omsorgsdepartementet og kunnskapsdepartementet. Utydeligheten i ansvaret ble også åpenbar da samskipnadene opplevde kutt fra begge departementer i statsbudsjettet 2023, nevnt ovenfor. Kuttene samsvarer ikke med regjeringens prioritering om å styrke den psykiske helsen blant studenter gjennom målrettede tiltak, slik det er skissert både i Opptrappingsplanen for psykisk helse og Hurdalsplattformen.

I en presset helsetjeneste opplever flere samskipnader at de har overtatt primæransvaret for studenters helsetilbud selv om samskipnadene skal være supplerende. I arbeidet med forebygging og behandling av psykisk uhelse, er det avgjørende at studentsamskipnaden og vertskommune har et tett samarbeid.  I forbindelse med satsinger i kommuner som blir forelagt i opptrappingsplanen, må kommuner samarbeide med samskipnader i hvordan studenter best kan ivaretas.

Samskipnadsrådet ønsker også å minne om at Universitets- og høyskoleloven skisserer at det er utdanningsinstitusjonene som har det overordnede ansvaret for å opprettholde et forsvarlig læringsmiljø for studentene, og de bør derfor også inkluderes inn i dialogen om psykisk uhelse blant studenter i større grad enn de er i dag.

Samskipnadsrådet mener at følgende punkter bør legges til i kap. 2.1 boks 2.1:

• Regjeringen vil opprette årlige dialogmøter med studentsamskipnadene, utdanningsinstitusjonene og studentene om studenthelse og rammevilkår for studenthelsen.

Samskipnadsrådet mener at følgende punkter bør legges til i kap 3.1. boks 3.1:

• Regjeringen vil at det skal etableres et forpliktende samarbeid, gjennom avtaler, mellom vertskommunene og studentsamskipnadene om studentens helse- og mestringstjenester.
• Regjeringen vil gi tilskudd til kommuner for å utvide sitt helsestasjonstilbud for unge til å inkludere studenter.
• Regjeringen vil se på endringer i forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen for å sikre tilgang til legetjenester for studenter.

På vegne av Samskipnadsrådet,  

Audhild Kvam, styreleder i Samskipnadsrådet  

Apotekergata 10, 0180 Oslo  

Samskipnadsrådet er samarbeidsorganet for landets 14 studentsamskipnader, som tilbyr et bredt omfang av  velferdstjenester til om lag 270 000 studenter. Studentsamskipnadene er ideelle private aktører som sørger for  at studentene får et helhetlig tjenestetilbud spesielt tilpasset studiesituasjonen. Studentboliger er det største  tjenesteområdet til landets studentsamskipnader.  

Overordnet kommentar til innholdet i opptrappingsplanen for psykisk helse 

Erfaringssentrum stiller seg positiv til store deler av innholdet i opptrappingsplanen for psykisk helse, og tiltakene regjeringen foreslår. Samtidig, vil vi på lik linje med en del andre organisasjoner, som f.eks. Mental Helse understreke at 3 milliarder over ti år, kun er snakk om en femtilapp pr. innbygger pr. år. Når det er sagt er tiltak som å redusere ventetid og utvikle lavterskeltilbud over hele landet viktige ambisjoner innen psykisk helsefeltet vi støtter helhjertet. 

Erfaringssentrum er samtidig bekymret for at planens målsetninger blir utfordrende å oppnå på bakgrunn av Helsepersonellkommisjonens tydelige melding om at det ikke kan være noen særlig vekst i antallet årsverk i sektoren. Kommisjonen skriver at det kan bli mangel på personell, og det ikke vil være bærekraftig om en enda større prosentandel av befolkningen skal arbeide innen helse- og omsorgsyrker. Erfaringssentrum er ikke helt enig i premisset, fordi vi som organisasjon tror det ligger stort potensial i å ta i bruk flere erfaringskonsulenter, likepersoner og frivillige.  Vi tror på at levd erfaring og erfaringskompetanse kan være en stor ressurs, og avlaste annet helsepersonell. Samtidig trengs tydeligere rolleavklaringer. Hvem gjør hva og hva er effektiv avlastning i forhold til annet helsepersonell? Vi tror opptrappingsplanen for psykisk helse kan spille en sentral rolle i dette arbeidet. 

Styrke brukermedvirkning – klargjøre rollene og forskjellene mellom frivillige, likepersoner og erfaringskonsulenter 

Å bruke den verdifulle resursen erfaringskompetanse er, kan bidra til å styrke brukermedvirkningen i tjenestene, på individnivå-, tjenestenivå og systemnivå, samt bidra til at flere som i dag står utenfor arbeidslivet får en fot innenfor helse- og omsorgsyrkene. Ønsket om å bli erfaringskonsulent er vekket i mange på grunn av at potensialet de ser i å bedre sitt eget liv, og livene til mennesker som går gjennom det de en gang gjorde. «Erfaringskonsulent» har de siste årene er blitt et kjent begrep, og noe mange har en «drøm» om å bli. Det viser søkertallene til opplæringstilbudet «Erfaringsskolen» i Oslo. Der var det 80 søkere for skoleåret 2023 - 2024. 16 personer fikk plass. Det samme viser også tall fra den eneste fagskolen i Norge. De hadde over 100 søkere til sitt 2023 - 2024 kull.  

Vår bekymring er, slik helsepersonellkommisjonen peker på at det er noe uklart hvilke roller erfaringskonsulentene skal ha i tjenestene for å være en effektiv ressurs. Her vet vi det finnes mye kunnskap om hva som virker, og hva som er barrierene (Åkerblom & Mohn-Haugen, 2023) – men denne kunnskapen er ikke forankret eller godt nok kjent. Det trengs mer forankring og mer kunnskap om dette ut til alle relevante samfunnsaktører. Det trengs mer skriftliggjorte, tydelige signaler og forankring av rollene erfaringskonsulenter, likepersoner og frivillige kan ha. Regjeringene de siste 10 årene har i en rekke styringsdokumenter nevnt at ansettelser av personer med brukererfaring er viktig. Solberg-regjeringen ønsket gjennom opptrappingsplanen på rusfeltet en systematisk utprøving av erfaringskonsulenter (Meld St. 11, 2015 – 2016, s. 30). Denne systematiske utprøvingen ser vi som organisasjon har ført til en svært rask økning i antall årsverk i perioden 2019 til 2022 (Ose et. al, 2019, 2020, 2021, 2022). Det er fremdeles et spørsmål om kvaliteten og hvordan erfaringskonsulentene selv har opplevd å være ansatt. Samtidig er det ikke utredet hvordan de kan bidra effektivt. Det er heller ikke foretatt noen evaluering av hvordan den systematiske utprøvingen har gått. Hva er de faktiske resultatene? 

Erfaringskonsulentene skal ansettes i tjenestene, og mange drømmer om en slik jobb. Erfaringssentrum mener opptrappingsplanen for psykisk helse, Helse- og samhandlingsplanen og forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet er gode planer der bruken av erfaringskonsulenter, likepersoner og frivillige kan og bør løftes frem og at de kan ha viktige unike bidrag, på hver sin måte (samtidig som de har fellesnevnere). Det gir en unik mulighet til å foreta vurderinger i en norsk kontekst, i tråd med Helsepersonellkommisjonens anbefalinger. Vi har i dag følgende antakelser om de ulike rollene:

1. Erfaringskonsulenten bidrar til at tjenestene får en mer brukerorientert kultur, slik Helse- og sykehusplanen 2019 – 2023 påpeker. Erfaringskonsulentene kan også bidra til å skape håp hos dem som i dag trenger hjelp, og bidrar til at folk med levd erfaring kommer tilbake i jobb.
2. Likepersonsarbeid er en viktig bærebjelke for at mennesker med utfordringer ikke trenger like mye støtte og helsehjelp fra de offentlige helse- og omsorgstjenestene, men kan få støtte fra personer som vet hvor skoen trykker.
3. Frivillige i bruker- og interesseorganisasjoner på psykisk helse-, rus-, og voldsfeltet, samt andre felt innen helse- og velferdstjenestene bidrar til å holde flere i vanlige aktiviter og fører til at de finner likesinnede de kan gjøre meningsfulle aktiviteter sammen med

Hvordan skal dette gjøres i praksis? 

For Erfaringssentrum er det fortsatt et stort spørsmål hvordan dette skal gjøres i praksis. Tilbakemeldingene vi får er at det er behov for mer kunnskap, at arbeidsgivere forstår rollene bedre og det trengs noen tydeliggjøringer av disse ulike rollene opp mot andre profesjoner. Dette vet Erfaringssentrum blant annet Norsk sykepleierforbund er opptatt av.  Erfaringssentrum mener det er behov for en utredning knyttet til hvilke rolle erfaringskonsulenter, likepersoner og frivillige kan ha i forhold til gruppene psykisk helse- og rusutfordringer. Dette kan gjøre det enklere opp mot andre faggrupper. Vi tror også erfaringene fra psykisk helse- og rustjenestene kan gjøre seg gjeldende innenfor andre deler av helse- og omsorgsfeltet når slike roller i større grad også skal integreres der. Gjennom et utvalg som ser spesifikt på dette vil det kunne tydeliggjøre rollene erfaringskonsulenter, likepersoner og frivillige kan ha. Dette vil også gjøre at Stortinget, sittende regjering og fagfeltet får et bedre kunnskapsgrunnlag knyttet til hvordan disse gruppene kan tas effektivt i bruk.  

Vi mener derfor Helse- og omsorgskomiteen i forbindelse med opptrappingsplanen og andre arbeider som er tilknyttet denne planen, bør sette ned et utvalg som jobber med problemstillinger knyttet til dette.

Relevante temaer et slikt utvalg bør se er:

• Hva viser internasjonale studier knyttet til bruken av likepersoner, frivillige og erfaringskonsulenter i møter med pasienter, innbyggere og brukere? 
• Hvilken effekt har det at erfaringskonsulenter, frivillige og likepersoner aktivt tar del i tjenestene på individ og tjenestenivå – på godt og vondt?
• Hva skal til for vellykket implementering av erfaringskonsulenter i tjenestene? 
• Hvordan kan erfaringskonsulenter, frivillige og likepersoner bidra til bedre tjenester på lavere omsorgsnivåer? 
• Hvilke barrierer er det i et slikt arbeid? 
• Hvordan bør en videre satsning på erfaringskonsulenter og likepersonsarbeid se ut i Norge? 
• Hvilke positive og negative effekter har det at personer som står utenfor arbeidslivet får muligheten til å komme tilbake igjen i arbeid som frivillige, likepersoner eller erfaringskonsulenter? 
• Hvilke elementer bør være sentrale i opplæringen av likepersoner, frivillige og erfaringskonsulenter? 
• Hvilke funksjoner bør tillegges disse rollene i helse- og velferdstjenestene fremover?  

Erfaringssentrum håper komiteen tar innspillet med seg i det videre arbeidet. Vi stiller gjerne i møter for å drøfte saken videre.  

Kjære Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget :-) Takk for muligheten til å gi innspill til denne høringen. Innspillene fra Forandringsfabrikken bygger på kunnskap fra barn som er i psykisk helsetjenester nå, barns prosessuelle rettigheter og barns rett til medvirkning på systemnivå etter FNs barnekonvensjon. 

Vi har valgt å gi innspill til kap 2,3,4. Oppsummert: 

• Innspill 1: Sikre hvert barn sine prosessuelle rettigheter 
• Innspill 2: Rett til medvirkning på systemnivå  
• Innspill 3: Lovfesting av lavterskeltilbud 
• Innspill 4: Tverrfaglig samarbeid som blir nyttig for barn 
• Innspill 5: Hjelp som gjør at barn får det bedre inni seg

INNSPILL 1: Sikre hvert barn sine prosessuelle rettigheter 

FF har gitt innspill til Regjeringen muntlig og skriftlig i flere år om at barns prosessuelle rettigheter må få en tydelig plass i opptrappingsplanen og i helselovene. Etter alt vi kan se står barns rettigheter nevnt KUN to steder i planen, uten at det beskrives hvordan de skal sikres. FFs undersøkelser med barn i psykisk helsetjenester viser at disse rettighetene ikke sikres godt nok i dag. Dette gjelder barns rett til nok informasjon, uttrykke seg fritt, få informasjon før opplysninger om dem deles, rett til at disse rettighetene sikres før barnets beste vurderes og at barnets synspunkt er sentralt i vurderingen. Disse rettighetene er ikke tydelig beskrevet i noen av helselovene og er derfor ikke godt nok kjent for fagfolk i praksis. 

Norge er spurt av FNs barnekomite om å svare ut dette i rapportering 2024: “..tiltakene som er iverksatt for å gjennomgå helselovgivningen for å bedre beskytte barns rettigheter, slik som forespurt av parlamentet” Også derfor må de prosessuelle rettighetene få fokus i opptrappingsplanen for psykisk helse! 

Vi ber om at 

• Stortinget ber Regjeringen om at alle tiltak i opptrappingsplanen som omhandler barn får krav om å sikre barns prosessuelle rettigheter 
• Stortinget ber regjeringen utrede hvordan barns prosessuelle rettigheter best kan sikres i pasient- og brukerrettighetsloven. Stortinget vedtok i 2020 at helselovene skulle gjennomgås for å sikre barns prosessuelle rettigheter. Regjeringen sa i fjor at dette er gjort. Jurister i FF har nå gjennomgått helselovene og mener dette ikke er riktig. 

INNSPILL 2: Rett til medvirkning på systemnivå  

Når det skal lages en opptrappingsplan med tiltak som handler om barn, er dette en handling som berører barn, og planen må derfor være til barns beste etter Grl. § 104 og Barnekonvensjonen art. 3. FNs barnekomité skriver at barn har rett til å medvirke på systemnivå. For at barns medvirkning skal være reell må statsinstitusjonene finne måter å lytte til et “representativt utvalg” barn når det skal lages nye planer som berører dem som gruppe. Barnekomiteen understreker at det skal være en aktiv dialog mellom barn og voksne og at barns meninger skal vektlegges gjennom hele prosessen.

I opptrappingsplanen beskriver Regjeringen at involvering av barn og unge i utarbeidelsen av planen er sikret gjennom 

• Et nasjonalt innspillsmøte med ungdomsorganisasjoner. Dette møtet deltok proffer. Der fikk alle holde et innlegg i tre min hver. Det var ingen dialog om innspillene
• Møter mellom lokale ungdomsråd og politisk ledelse. Dette er viktig, og bidrar til en nødvendig stemme. Samtidig er medlemmene ungdomsråd ofte et begrenset utvalg barn i en kommune. Barn som beskrives som bråkete, veldig syke eller utfordrende velges sjeldent inn. 

FF mener det er to store utfordringer med måten barns rett til medvirkning på systemnivå er forsøkt sikret i arbeidet med planen. Innspillene fra barna og ungdommene står oppsummert i fire kulepunkter i kapittel en. Hvilke vekt disse innspillene har fått, vet vi ikke: 1) Et representativt utvalg barn, for de barn saken gjelder, skulle fått uttale seg 2) Hvilke vekt innspillene fra barn som har fått uttale seg er ikke synlig 

Kan vi ha en plan som skal vare i 10 år som ikke har sikret barns rett til medvirkning på systemnivå?  

Vi ber om at

• Stortinget vedtar at i fremtidige planprosesser eller utvikling av satsinger må et representativ utvalg barn for det planen/satsingen gjelder, få uttale seg og at dette tillegges vekt

INNSPILL 3: Lovfesting av lavterskeltilbud

I FFs undersøkelser om psykisk helsehjelp svarer barn tydelig at lavterskeltilbud er superviktig. Det er fantastisk at lavterskel løftes som en viktig løsning i opptrappingsplanen, gjennom styrking av lavterskeltilbud og helsestasjons- og skolehelsetjenesten og forslaget om å utrede lovfesting av lavterskel! 

Vi ber om at

• Stortinget vedtar forslaget om å utrede lovfesting av lavterskeltilbud

INNSPILL 4: Tverrfaglig samarbeid som blir nyttig for barn 

Tverrfaglig samarbeid kan være bra for barn, men kan også gjøre det verre ved at barnet mister tillit til voksne som samarbeider “over hodet deres”. Da kan tiltak som settes inn bli utrygge, lite nyttig og føre til feil ressursbruk. I opptrappingsplanen løftes tverrfaglig samarbeid som en viktig løsning fremover. Hvordan barn skal inkluderes i slikt tverrfaglig samarbeid er IKKE synliggjort i opptrappingsplanen. 

Vi ber om at 

• Stortinget ber Regjeringen om å sikre at alle tiltak som handler om tverrfaglig samarbeid beskriver hvordan barns prosessuelle rettigheter skal sikres 
• Stortinget ber Regjeringen utrede hvordan barns prosessuelle rettigheter sikres i samarbeidsplikten, som står i 14 lover 

INNSPILL 5: Hjelp som gjør at barn får det bedre inni seg

Kunnskap fra barn om psykisk helsevern viser tydelig at denne hjelpen må gis utenfor sykehus, på et sted barn ikke forbinder med sykdom som skal fikses. Svar fra barn i FFs undersøkelser viser at mange barn går lenge til poliklinisk behandling i BUP uten å få det bedre inni seg.

FFs undersøkelser viser at mange barn som har blitt innlagt, har hatt klare ønsker og forventninger om at de skal få snakke om og jobbe med det som er vondt. På sengepost har mange blitt møtt med tanker om at de er der for å stabiliseres. De har kommet til et sted der sterke symptomer dempes - ofte med medisiner, observasjon/fotfølging og andre former for tvang. Dette oppleves som “overflatebehandling” og barn mister tillit til de som skal hjelpe. Det har hjulpet svært kortvarig og har gjort det verre for veldig mange barn. 

Lite forskning og få undersøkelser har snakket direkte med barn i psykisk helsevern, om hvordan den spesialiserte hjelpen oppleves, så langt vi kjenner til. Derfor vet vi lite om hvilken nytte psykisk helsevern har for barn, i følge barn. Skal så mange barn få hjelp i psykisk helsevern, og ikke nært dem i kommunen? Kan Norge styrke kapasiteten i BUP uten å vite mer om hvilken nytte psykisk helsevern har for barn? 

I opptrappingsplanen står det at det skal vurderes en innretning der helsesykepleiere har henvisningsrett til BUP. Bygd på kunnskap fra barn må dette IKKE skje. Ved å gi helsesykepleiere denne retten risikerer vi at noen som fra før er presset på tid, bruker tid på dette. Det kan også bidra til at terskelen for å henvise blir lavere, og enda flere barn sendes til BUP. 

Vi ber om at 

• Stortinget ber Regjeringen gjøre en nasjonal evaluering av psykisk helsevern for barn og unge, der en stor gruppe barn i psykisk helsevern får uttale seg FØR kapasiteten i BUP økes 
• Stortinget ber Regjeringen om å gjøre en nasjonal evaluering av sengeposter for barn og unge i psykisk helsevern, der en stor gruppe barn som er innlagt eller nylig har vært innlagt får uttale seg FØR det avgjøres hva som er et tilstrekkelig antall sengeplasser for barn og unge 
• Stortinget ber Regjeringen om å IKKE gi helsesykepleiere henvisningsrett til BUP

KFUK-KFUM takker for muligheten til å svare på høringen til opptrappingsplanen psykisk helse. Som en aktør for  barn og unge over hele landet er vi glade for at regjeringen setter psykisk helse på dagsordenen og plikter seg til å arbeide med psykisk helse de neste ti årene. Vi deler regjeringens problembeskrivelse, og mener det i dag gjøres for lite for å sikre den psykiske helsen hos barn og unge, i dag og i fremtiden.

Det er noen punkter i opptrappingsplanen vi ønsker å belyse, overordnet vil vi si at dette er et godt utgangspunkt for et dynamisk dokument som skal leve i 10 år, så lenge pengene også prioriteres til det i statsbudsjettene fremover. 

“De fleste i Norge vurderer sin egen psykiske helse som god”. Problemet er når skaden først skjer og du trenger psykisk helsehjelp, da er det vanskelig å få tak i. Vi lever i et av verdens beste land å bo i, men psykisk helsehjelp er vanskelig og virker fjern. Ungdom opplever at de spør om hjelp, og det de får er 24 timer på en sengepost dersom de er en selvmordsrisiko, hvis ikke blir de ofte avvist og står i lange køer hos BUP. BUP sier de ikke er behandlere, de setter diagnose - det skal de gjøre. Hvor skal barna gå da? 

I 2022 meldte 38% av kommunene om en stor økning i henvendelser og 37% økning i henvendelser for voksne. Det har aldri før vært så stor etterspørsel for psykisk helsehjelp, derfor mener vi at det viktigste stedet å starte er med flere gode lavterskeltilbud uten lange ventetider.

Det viser behovet for at Norge satser enda mer på psykisk helse, og den første måten å statse økonomisk på- det er via økonomi. Det må prioriteres mer penger til lavterskeltilbud over hele landet, slik at hjelpen er nær og kort! 

Vi støtter mange av forslagene som fremkommer i planen, men ønsker å kommentere på spesielt ett par punkter.

Regjeringen foreslår: 

• “Vurdere forebyggende tiltak i tråd med resultatene fra analyse om utviklingen i UngData og SHoT.”
  Her ønsker vi å gjøre oppmerksom på alle som er bidragsytere i forebyggingsarbeid. Det er ungdomsorganisasjoner, utekontakter og barneverntjenesten. Flere aktører som kan bidra med forebyggende arbeid, dersom de styrkes økonomisk slik at det ligger til rette for det. 
• “Legge frem stortingsmelding om trygg digital oppvekst.”
  Vi vet at mye av dagens mobbing foregår digitalt. Det finnes utallige muligheter for barn og unge til å gjemme seg anonymt på internett. Det spres nakenbilder og rykter på nettet. Vi mener at noe av styrkingen her må være hvordan foreldre skal kunne følge med på barna i den digitale verden de lever i. Vårt inntrykk er at mange barn og unge lever et annet liv på nett som foreldrene ikke er klar over. Det deles også videoer av ungdommer som ruser seg, rømmer, og driver med selvskading. Dette mener vi er med på å bidra til dårlig psykisk helse blant dagens ungdom. 
• “Forebygge og redusere ensomheten i befolkningen.”
  Det bør komme inn ensomhet i folkehelseloven når den revideres og utarbeides en handlingsplan for ensomhet. 

Det bør styrkes med psykologer i skolene, barnevernet og flere bedrifter bør være pålagt en bedriftshelsetjeneste med psykolog tilgjengelig. 

Det er langt på tide at det satses på psykisk helse i Norge. Vi har de siste årene vært gjennom en pandemi, det er krig i Europa og det har blitt dyrt å leve. Stadig flere foreldre sliter med å betale regningene sine. Derfor er det viktig påminne dere på at vi må satse nå. Vi trenger flere lavterskeltilbud nå, det kan ikke vente. Så selv om dere nå legger frem en relativ god opptrappingsplan, så må dere huske å jobbe videre med psykisk helse hver dag! Det er så viktig. 

Det er mange av forslagene regjeringen kommer med vi gjerne skulle kommentert på, men vi ønsker,  når dere skal vedta denne planen, at dere tenker på om dette er opptrappingsplanen for barn og unge. De som i år fyller 10 år, fyller 20 år og er i gang med voksenlivet om ti år, gir dette god forebygging og hjelp når de trenger det? 

Gir det et godt utgangspunkt i livet til disse barna og foreldrene deres? 

På vegne av KFUK-KFUM Norge 

Øivind Mehl Landmark                                                                                 Silje Sveum

Generalsekretær                                                                                             Politisk rådgiver

Mental Helse er Norges største bruker- og medlemsorganisasjon innen psykisk helse. Med over 10.000 medlemmer fordelt over hele landet bidrar vi til å skape gode møteplasser og drifter relevante tjenester og prosjekter som bidrar til bedre psykisk helse for befolkningen. Våre 350 brukerrepresentanter bidrar til høy brukermedvirkning i helsetjenestene. Våre lokallag drifter over 150 møteplasser over hele landet.

Opptrappingsplanen for psykisk helse fremstår lite forpliktende og mangelfull. 3 milliarder over 10 år til psykiske helsetiltak tilsvarer knappe 50 kroner per innbygger i året. Vi mangler fagfolk, døgnplasser og satsing på tiltak som faktisk virker.

Det mangler ikke gode mål i planen, men målene er lite forpliktende. Regjeringen fraskriver seg ansvaret og det mangler eksempler på konkrete tiltak med dokumentert effekt. Det «å hindre nedbygging av sengeplasser» for å ivareta barn, unge og voksne med alvorlig psykisk lidelse som har behov for døgnbehandling er ikke offensivt nok. Bare det siste året har vi mistet over 100 døgnplasser som en konsekvens av regjeringens avvikling av fritt behandlingsvalg. Det må kompenseres og utviklingen må snus snarest.

Mental Helse foreslår derfor at: Stortinget ber regjeringen om å sørge for at døgnkapasiteten innenfor psykiatrien økes med 1000 døgnplasser i løpet av de neste 10 årene, hvor brukerstyrte senger utgjør en betydelig andel av dette.

Medisinfrie tilbud

Medisinfrie tilbud nevnes nærmest i en bisetning i planen, uten forpliktende tiltak om hverken opptrapping eller styrking. I planen står det «De medisinfrie tilbudene oppleves (…) som vanskelig tilgjengelige for brukerne.» Videre står det at «Medisinfrie tilbud har en naturlig plass i en moderne, pasientrettet psykisk helsetjeneste.» (kap. 4.6, s. 94). Da virker det underlig at det ikke vektlegges tiltak som styrker dette tilbudet.

Mental helse foreslår at: Stortinget ber regjeringen om at det må avsettes flere ressurser til styrkning av tjenestetilbudet, slik at de som ønsker det kan få et medisinfritt behandlingstilbud. Videre ber Stortinget regjeringen om å sørge for at pasienter, behandlere og behandlingssteder får mer kunnskap om medisinfrie alternativer.

Frivillighet og forebygging

Regjeringen har ikke prioritert gode forebyggende tjenester som frivillige organisasjoner driver. Vi har det siste året opplevd omlegging og kutt i tilskuddsordningene, og det er det motsatte av det som står i planen; «forutsigbarhet for frivillige». Regjeringen viser selv til i planen at «Deltakelse i frivillig arbeid kan redusere ensomhet og sosial isolasjon» (kap. 2.6, s. 37), så da fremstår det som underlig at økt satsing på frivillig innsats ikke er en stor del av planen. Samtidig vet vi at målene i planen neppe kan nås uten frivillige organisasjoners innsats.

Mental Helse foreslår at:

1. Stortinget ber regjeringen om å styrke frivillige bruker- og interesseorganisasjoner innenfor rus og psykisk helse i 10-års perioden, slik at alle innbyggere i landet kan få tilgang til lavterskel møteplasser / tilbud som driftes av frivillige.
2. Stortinget ber regjeringen om å sikre bedre vilkår og økte tilskuddsrammer for rådgivnings-, hjelpetelefoner og chat-tjenester som drives av frivillige og ideelle organisasjoner.

Regjeringen lanserer ABC-metoden i opptrappingsplanen som en «ny psykisk folkehelsekampanje», som skal rulles ut fortløpende. Det er gledelig å se at regjeringen satser på å utvikle ABC-metoden videre. «Verdensdagen for psykisk helse» er en svært vellykket folkehelsekampanje som blant annet bygger på ABC-metoden.

Men denne kampanjen er ikke «ny». Mental Helse har drevet kampanjen i over 30 år, og oppnår svært gode resultater, noe både Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet har fått dokumentert og er enige i. Mental Helse er klare til å bidra til å forsterke kampanjen. Men istedenfor å forsterke denne kampanjen kuttet regjeringen tilskuddet til kampanjen i 2023 med over 2 millioner kroner. Et helt uforståelig kutt i og med at kampanjen bidrar til å nå de folkehelsemålene for psykisk helse som regjeringen selv ønsker å nå.

Mental Helse foreslår at: Stortinget ber regjeringen om at kampanjen «Verdensdagen for psykisk helse», som bygger blant annet på ABC-metoden, styrkes i 10-års perioden for å bidra til økt kunnskap om psykisk helse i befolkningen og for å bidra til å forebygge og redusere ensomhet og utenforskap.

Forebygging i skolen

Planen legger vekt på at det skal satses på forebygging, særlig blant barn og unge, med spesielt fokus på Ung Arena og psykisk helse i skolen. Det er veldig positivt, men Mental Helse er kritiske til at lærerne skal pålegges enda mer ansvar. Hvis det er slik at de skal ha ansvar også for psykisk helse må det også sørges for opplæring i psykisk helse i lærerutdanningen. Man kan ikke gi læreren ansvar for flere oppgaver om ikke kompetansen er der.

Mental Helse tilbyr skoleprogrammer i psykisk helse, YAM, Youth Aware of Mental Health, og Venn1. Forskning på YAM viser at tilfeller av depresjon, selvmordstanker og –handlinger halveres blant ungdom som har gjennomført programmet.

YAM har blitt anbefalt som det viktigste tiltaket i regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord, og er anbefalt av regjeringens eget forum for selvmordsforebygging. Mental Helse savner disse skoleprogrammene som konkrete tiltak i opptrappingsplanen.

Innføring av tvangsbegrensingsloven

Når det gjelder samordning og samarbeid mellom helse- og justissektoren er det spesielt en del som ikke er særlig omtalt i planen som er vesentlig for Mental Helse. I 2019 kom forslaget om en felles tvangsbegrensningslov som samler «Lov om spesialhelsetjenesten» og «Lov om pasientrettigheter», samt all tvangslovgivning innenfor helse- og sosialtjenesten, i en felles lov. Mental Helse krever at innføringen av tvangsbegrensningsloven fortsetter, og at helsetjenesten samtidig settes i stand til å forebygge tvangsbruk.

Mental Helse foreslår at: Stortinget ber regjeringen om at tvangsbegrensningsloven, med anbefalingene fra tvangsbegrensningsutvalget, iverksettes.

Når det gjelder ansvar for transport av mennesker med psykiske lidelser, så erkjennes det i pkt. 4.7.4 at «politiet blir brukt for ofte, og at helsetjenesten noen ganger erfarer at det er vanskelig å få bistand fra politiet.» Det kan forverre tilstanden til en pasient med psykiske lidelser å bli hentet av uniformert politi og/eller helsepersonell. Det kan oppleves som en ytterligere belastning i en allerede sårbar situasjon.

Mental Helse foreslår at: Stortinget ber regjeringen om å utrede muligheten for å innføre et landsdekkende ambulansetilbud som har kompetanse på psykisk helse, og som har utrykkingspersonell som ikke er uniformert.

Alt i alt er Mental Helse glade for at vi endelig har fått en opptrappingsplan for psykisk helse, men vi er usikre på om det faktisk er en reell opptrapping. Altfor mange av tiltakene skal enten vurderes eller utredes. Og hvor mange utvalg skal regjeringen sette ned før man faktisk får se resultater? Mental Helse ser helt klart at regjeringen har gode intensjoner med planen, og vi håper Stortingets behandling vil føre til mer handling og ikke bare luftige visjoner.

Virke mener det er bra at man i opptrappingsplanen trekker frem eksempler hvor ideelle aktører og frivillige organisasjoner har en supplerende rolle. Dessverre omtales de ikke eksplisitt som en forutsetning for å oppnå målsetningen i planen, det er ikke bare en svakhet ved planen, men uriktig beskrivelse av dagens situasjon innen psykisk helse. 

Opptrappingsplanen har unødvendig mange forbehold, og adresserer, ikke sterkt nok, behovet for å redusere ventetider. Pasientkøer skyves med dette fram i tid. Erfaringene viser at målrettede tiltak med forpliktende programfinansiering har effekt. Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan flere helhetlige helse- og omsorgstjenester til psykisk syke kan gis ved hjelp av programfinansiering.

Undersøkelser viser at barn i barnevernet ikke får sine helserettigheter oppfylt. Stortinget må vedta en sterkere integrert løsning for helse- og oppfølgingstjenester til barn i barnevernet.

Familie og familievern

Familievernkontorene skal gi et tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Det er frivillig og gratis å bruke og man trenger ingen henvisning for å få time. Virke mener opptrappingsplanen kunne stått sterkere om den tydeligere trakk fram behovet for tverrfaglige ressursmiljøer i det viktige arbeidet med å forebygge psykiske lidelser. Stortinget ber regjeringen til rette for at familievernet, der blant annet ideelle aktører som Stiftelsen Kirkens familievern er sentral, kan styrke sitt arbeid. Familievernet bidrar i stor grad til å forebygge psykisk uhelse, vold og overgrep.

Spiseforstyrrelser hos barn og unge er en alvorlig lidelse som det tar tid å behandle. Det har vært en kraftig økning i spiseforstyrrelser under pandemien. Oppsummert forskning viser at det er signifikant bedre for ungdom å få familiebasert behandling enn å få individuell behandling. Det gjelder både ungdom med anoreksi og ungdom med bulimi. På bakgrunn av dette har Helsedirektoratet tilrådet en sterk anbefaling om å tilby familiebasert behandling spesifikt for spiseforstyrrelser til barn og ungdom i sine nasjonale kliniske retningslinjer.  Dette må også inngå når ideelle aktører som bidrar godt til dette fagfeltet og behandler unge med spiseforstyrrelser. Ideelle får ikke betalt for tjenester og oppfølging av den behandledes familie. Oppdragsgivere i regional eller lokal HF betaler kun ideelle for å behandle den unge pasienten. Virke mener skjevheten må rettes opp, ideelle aktører må få kompensert utgifter til tilleggstjenester, som de i henhold til faglige retningslinjer er anbefalt å gi i behandlingen av barn og unge med spiseforstyrrelser. Stortinget ber regjeringen legger til rette for å innarbeide kompensasjon for ideelle aktører som gir oppfølging- og tilleggstjenester til unges familie i sin varslede gjennomgang av organiseringen av tilbudet til barn og unge i spesialisthelsetjenesten og styrking av arbeidet.

Lavterskel

Landets mange ideelle aktører og frivillige organisasjoner har en stolt tradisjon med å drifte lavterskeltilbud og gatenære tilbud til sårbare brukere. Lavterskeltiltak er gode eksempler på innovasjon og evnen til å se behov hos brukerne. Skal ideelle aktører og frivillige organisasjoner fortsette utviklingen og driften av slike tilbud så må finansieringen være mer forutsigbar. Ideelle aktører og frivillige org kan bidra mer til å løse samfunnets utfordringer, da trenger vi en politikk som treffer. Virke viser til at Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 2020 vedtok et mål om å doble de ideelles andel av den samlede helse- og omsorgssektoren til 10 pst. målt i kostnader. Stortingets vedtak er ikke fulgt opp av hverken forrige eller nåværende regjering om ideell vekst. Stortinget ber regjeringen å komme tilbake med en plan for ideell vekst.

Pasienter med sammensatte lidelser

Virke mener det er bra at de alvorligst syke også er viet plass og at det loves en egen plan for å øke levealderen eller redusere de økte forskjellene i målgruppen og befolkningen ellers. Sammensatte lidelser som rus og psykisk helse skal få økt oppmerksomhet på både barn og voksne og en egen strategi/plan varsles. Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake med forslag til en plan for å sikre at døgnkapasiteten til de alvorlige psykiske lidelsene er tilstrekkelig og at ideelle aktører skrives inn i planen. 

Antallet som dømmes til behandling er økende og store ressurser brukes til personer på dom, dette er krevende for alle helseforetak. Det er en risiko at sykehus- og DPS-senger blir okkupert av domfelte, samt at personal- og økonomiske ressurser i større grad fremover brukes til få pasienter. En gjennomgang av tilbudet viser at pasienter som skrives ut, ikke får et adekvat tilbud fra hhv spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Manglende helhetlig tilnærming og avklaring av finansiering av nødvendige tjenester, medfører at pasienter opplever å bli stående uten basistjenester. Det bør vurderes en løsning hvor helseforetak HF (både offentlige og ideelle) får tilført ekstra ressurser etter hvor mange domfelte pasienter de har ansvar for. Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake med forslag til programfinansiering for slike pasientforløp.

Personellutfordringer

Virke mener ustabiliteten i helsetjenesten og mangelen på personell gir utfordringer. Virke foreslår at det settes ned et partsrepresentativt utvalg som får et mandat til å gå igjennom helse- og omsorgstjenestene med formål å peke på åpenbare eksempler hvor det bør kunne skje en oppgavedeling. Utvalget bør gjøre en videre gjennomgang enn helsepersonellkommisjonen og dermed peke på oppgaver som kan forenkles og dermed frigjøre personell. Stortinget ber regjeringen å legge til rette for at et slikt utvalg kan bli mulig.  

Virke merker seg at skolehelsetjenesten og helsestasjon trekkes fram som sentrale arenaer for å oppnå reduksjon av forekomsten psykisk helse blant unge. Det legges opp til økt kompetanse og planen presenterer gjennomslag for en etablering av masterutdanning i psykisk helse og rus for sykepleiere. Virke mener en tydelig satsing på FACT team er riktig og må prioriteres videre.

Virke viser til behovet for samhandling mellom helseforetak og kommuner og at det blant annet skal skje i helsefellesskapene. Virke mener RHF bør legge føringer slik at ideelle helseforetak skal være med i helsefellesskap, for å sikre likeverdig tjenestetilbud. Slik det er i dag er f. eks ikke alle ideelle DPS’ er med i helsefellesskapene, noe som medfører at flere kommuner hvor ideelle har sykehus- og DPS ansvar for, ikke er sikret samme tilbud som kommunene som får tjenester fra andre HF. Stortinget ber regjeringen legge til rette for slik deltagelse kan finne sted.

Økonomi

En 10-årig plan med øremerkede midler i størrelsesorden 300 millioner per år ikke er en dynamisk plan.  Å forebygge landets psykiske helseutfordringer med en økning på 50 kr per innbyggere pr år i 10 år, synes å være lite. Virke mener regjeringen skyver utfordringene framfor seg, framfor å bruke planen som et veikart for å løse de mest prekære utfordringene. Virke etterlyser en større satsning som favner et bredere forståelse av at ulike fagmiljøer kan bidra. Psykisk helse må forebygges på alle arenaer, og ideelle og frivillige kan tilføre dette arbeidet mye mer om det legges til rette for det. Oppfølgingen må inneha forutsigbar finansiering av roller og oppgaver som ivaretas av de ideelle aktørene og de frivillige organisasjonene. Planen innehar for mange forbehold som legger opp til å vente på nye vurderinger og gjennomganger. De foreslåtte bevilgningene må kompenseres i årlige budsjetter skal målsetningen om å oppnå bedre psykisk helse i befolkningen som helhet.   

[1] Eating Disorder Diagnoses in Children and Adolescents in Norway Before vs During the COVID-19 Pandemic.

Meldingen gir en god beskrivelse av utfordringsbildet, og tilbud som gis i dag samtidig som den signaliserer områder hvor det er ønsket mere tiltak og aktivitet. KS har i sitt innspill til opptrappingsplanen pekt på at opptrappingsplanen bør være en plan for hvordan vi kan legge til rette for god psykisk helse i befolkningen til tross for at det blir stadig større mangel på arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren.  Her mener vi at meldingen ikke er tydelig nok på hvordan utfordringene kan løses. Vi påpekte også at opptrappingsplanen bør legge tydelige føringer på følgende områder:

- Rammene for samhandlingen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten må endres slik at forholdet blir mer likeverdig. Målet må være å utnytte personellressursene mest mulig effektivt.

 - Tilpasningen til en situasjon med stor mangel på menneskelige ressurser må planlegges. Samtidig må kommunene gis frihet til å utnytte lokale ressurser best mulig. Også med tanke på innovasjon.

Da vil ikke svaret være å lovfeste en plikt til lavterskeltilbud, slik regjeringen foreslår å utrede. Som meldingen selv peker på så kan dette binde opp ressurser som alternativt kunne blitt brukt til andre tiltak for å heve kvaliteten på samme område. 

 - Andre arenaer enn helsevesenet må prioriteres. Hvis formålet med en ny opptrappingsplan er styrket psykisk helse og lavere forekomst av psykiske lidelser, bør det aller meste av satsingen handle om det forebyggende og brede helsefremmende arenaer. Det vil på sikt kunne lette trykket på helse- og omsorgstjenestene. Opptrappingsplanen legger vekt på det brede og helsefremmende arbeidet, men kunnskapen om at psykisk helse ikke bygges i helsetjenesten bør styrkes på alle nivåer.

Folkehelsearbeid for å styrke psykisk helse

Depresjon og angstlidelser gir flere tapte leveår for samfunnet enn de alvorligste lidelsene. Halvparten av disse lidelsene kunne vært forebygget. Et av hovedformålene med en ny opptrappingsplan må derfor være styrket psykisk helse og lavere forekomst av psykiske lidelser i befolkningen. Mange psykiske lidelser har lav effekt av behandling. Det er klart bedre effekt av forebygging enn av behandling. Kommunenes primære oppgave bør ikke være å behandle psykiske lidelser, men å skape god psykisk helse. KS pekte i innspill til folkehelsemelding på at kommunenes samfunnsoppdrag er å skape lokalsamfunn der folk trives og å tilrettelegge for gode barnehager, gode skoler og sosiale møteplasser for å bidra til at barn og unge mestrer livets utfordringer. Kommunenes fortrinn er at de er nær dagliglivet gjennom universelle arenaer og kan bygge god folkehelse og gi barn et godt grunnlag i livet. Evaluering og erfaring viser at tiltak som bygger på universelle arenaer virker best, fordi det ikke stigmatiserer noen. Pandemien har vist hva som skjer ved en overbelastning, nedstengning eller begrensning på disse viktige arenaene. For å bøte på konsekvensene av pandemien, støtter KS derfor ekspertgruppens syn om å bygge på eksisterende tilbud, og å styrke lavterskeltilbud, folkehelsetilbud og førstelinjetjenestene (Kjøs m.fl. 2021). Barn og unge utvikler livskvalitet, motstandskraft, og fysisk og psykisk helse hjemme, i barnehage/skole og på fritidsarenaer. Det er de sosiale fellesskapene og summen av deltakelsen på flere arenaer som bidrar til den gode, trygge oppveksten. KS og HOD er partnere i program for folkehelse som er en 10-årig satsing med kommuner, fylkeskommuner, Hdir og FHI. Programmet har barn og unge, psykisk helse og livskvalitet samt sosial ulikhet som hovedtema. Programmet er viktig for å utvikle nye tiltak, innovasjon og styrke forskning og evaluering på folkehelsefeltet. Arbeidet bør forsterkes i siste del av programperioden. Programmet legger opp til en betydelig innsats på forskning og evaluering som er svært positiv. Samspillet mellom kommuner, frivillighet og statlige aktører gir mulighet til å prøve ut løsninger og tiltak som i en trang hverdag i kommunene ikke har vært enkelt å få til tidligere.

Likeverdig samarbeid mellom nivåene

Et bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene vil kunne gi bedre helsetjenester for befolkningen og vil kunne frigjøre helsepersonell i kommunene til andre oppgaver. Hovedprinsippet bør i sterkere grad være at spesialisthelsetjenesten tar seg av behandling, kommunene av forebygging. Der kommunene er involvert i behandling, må det være fordi det gir den beste utnyttelsen av arbeidskraften.

Det har vært en betydelig oppbygging av kommunale tjenester siden 2015. Antall årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid har økt med ca 30%, primært knyttet til bemannede boliger. 

KS har lenge pekt på behovet for en styrking av døgnkapasiteten for alvorlig psykisk syke i spesialisthelsetjenesten. Den mangeårige nedbyggingen av døgnplasser innen psykisk helsevern har ført til at kommunene har fått ansvar for bolig og tjenester til personer med alvorlige psykiske lidelser, omfattende rusmiddelproblemer og en vurdert høy potensiell voldsrisiko. Ofte mangler kommunene egnede boliger og ressurser til tilstrekkelig oppfølging. Økningen av pasienter med gjentatte akutt- og tvangsinnleggelser og økt antall henvisning til tvungent vern som skrives ut etter et vedtak om ikke-etablering knytter seg særlig til pasienter med en ROP-lidelse. Betalingsplikten for utskrivningsklare pasienter i psykisk helse og rus bidrar ikke til likeverdighet og godt samarbeid.

Vi anbefaler komiteen å vurdere følgende forslag:

• - Døgnkapasiteten i spesialisthelsetjenesten må økes og fremskrives ut fra det totale behovet på psykisk helsefeltet. Spesialisthelsetjenesten må ta en mye større del av ansvaret for pasienter som vurderes som behandlingsresistente, eller der kommuner ikke har mulighet til egnet tilbud.
• - -Styrke og øke kapasiteten av oppsøkende samhandlingstjenester som ACT- og FACT-team
• - Det må prøves ut tiltak i en 1,5-linjetjeneste på områder hvor det ikke er hensiktsmessig eller mulig for kommunene å etablere tiltak alene.
• - Ordningen med refusjon til særlig resurskrevende tjenester må styrkes.
• - Betalingsplikten for utskrivningsklare innen psykisk helsevern og TSB bør fjernes.
• - Tilskudd som i dag fordeles direkte fra departementer og direktorater til blant annet lokale og/eller regionale kultur, idretts-, inkluderings og helseformål, bør i større grad forvaltes av kommunesektoren.
• - Oppfølgingen av planen bør skissere hvordan bruken av normerende produkter kan reduseres.
• - Bruken av bemanningsnormer bør gjennomgås med tanke på en mer fleksibel utnyttelse av arbeidskraftsressursene.
• - -Fortsette å bygge opp under forebyggende og helsefremmende tiltak i kommunene. Kommunale lavterskeltilbud og diagnoseuavhengige tilbud, for eksempel hjelp til selvhjelp, gruppetilnærminger og foreldreveiledning, bør utvides.
• - Program for folkehelse i kommunene bør styrkes i siste del av programperioden.

Skriftlig notat til Opptrappingsplan for psykisk helse - Meld. St. 23 (2022-2023) 
Sex og samfunn vil takke for muligheten til å komme med innspill til Opptrappingsplan 
for psykisk helse - Meld. St. 23 (2022-2023).

Kort om Sex og samfunn
Sex og samfunn er Norges største senter for seksuell og reproduktiv helse og 
rettigheter. Vi har i over 50 år jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige 
tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og 
politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet 
Norges største klinikk for seksuell helse. I 2022 var vi i kontakt med 40 000 unge 
gjennom vår poliklinikk, vår chat-tjeneste og seksualitetsundervisningen vi holder for 
9. trinn i Oslo.

Vårt innspill
Overordnet mener Sex og samfunn at seksuell helse må likestilles med fysisk og 
psykisk helse. For å oppnå dette må vi ta utgangspunkt i at god seksuell folkehelse er 
avgjørende for god fysisk og psykisk folkehelse, og hver og en av oss trenger 
kunnskap om seksuell helse for å ta gode valg. Frihet til å bestemme over egen 
seksualitet er viktig for et helsefremmende og positivt syn på eget selvbilde, relasjoner 
og for god fysisk og psykisk helse.

I Opptrappingsplan for psykisk helse - Meld. St. 23 (2022-2023) er seksuell helse 
totalt fraværende. Det er ikke nevnt en eneste gang. Til gjengjeld nevnes psykisk 
helse kun én gang i Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022), hvor 
daværende helse- og omsorgsminister Bent Høie sa følgende i sitt forord: 

Jeg snakker ofte om at vi både har en fysisk og en psykisk helse. Vi har en seksuell 
helse også. Den er både fysisk og psykisk. God seksuell helse er med på å holde oss 
friske og i trivsel. Dårlig seksuell helse gjør oss mer utsatt for sykdommer og mistrivsel.¹

Vi må starte å se psykisk helse i sammenheng med fysisk og seksuell helse, og 
omvendt. En helhetlig forståelse av helse må danne grunnlaget for forebyggende 
arbeid, og vi må samtidig også sikre større tverrfaglig satsing. Derfor mener Sex og 
samfunn at det er avgjørende at planer og strategier korresponderer og at både 
innsats og ansvarsfordeling må være sektorovergripende.

I vårt muntlige innspill ønsker vi å trekke frem eksempler på noen spesifikke områder 
hvor vi mener det ofte mangler et helhetlig fokus på helse:

• kjønn og identitet
• vulvahelse
• overgrep

Vi ser frem til å delta på høring.

Med vennlig hilsen
Ingvild Endestad, Avdelingsleder kommunikasjon og politikk
Anneli Rønes, Fagpolitisk rådgiver

¹ Helse- og omsorgsdepartementet. (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022): https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf

NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus (SPoR) stiller seg bak notatet fra Norsk Sykepleierforbund (NSF), og ønsker i tillegg med dette notatet å utdype. SPoR takker for muligheten til å komme med innspill. SPoR representerer sykepleiere og spesialsykepleiere innen fagfeltet psykisk helse og rus, som strekker seg fra barn og unge til voksne og eldre innen både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Sykepleiere og spesialsykepleiere er den største faggruppen i både psykisk helsevern og i kommunale psykisk helse- og rustjenester

Overordnet

SPoR støtter at det er behov for en langsiktig plan for å styrke psykisk helse, både forebyggende og hjelp som ytes til mennesker som er i behov av det. Opptrappingsplanen fra regjeringen har mange gode intensjoner, men også noen vesentlige mangler. Retning er det vanskelig å være uenig om, og vi ønsker å minne om forrige opptrappingsplanen for psykisk helse, som også var tverrpolitisk, med betydelig finansiering og  som virkelig ga et løft. Vi ønsker å bidra til å spesielt belyse to områder vi mener trenger ytterligere tydeliggjøring:

1.   Internasjonale forpliktelser

Opptrappingsplanen for psykisk helse forholder seg i meget liten grad til internasjonale forpliktelser og føringer. Vi jobber sammen med andre sykepleierforbund internasjonalt for å få psykisk helsetjenester som jobber personsentrert, rettighetsbasert og recovery-orientert. En slik retning fremmes av den internasjonale sykepleieorganisasjonen International Council of Nurses (ICN), FN, WHO og Europarådet, og er i tråd med konvensjonen for rettighetene til mennesker med funksjonshemminger (CRPD).

Opptrappingsplanen for psykisk helse innleder med å si at tilslutning til forpliktende overnasjonale strategier i regi av WHO og EU gir klare føringer for utvikling på feltet. Samtidig er begrepet «menneskerettigheter» nevnt kun en eneste gang i Opptrappingsplanen, og den beskriver i liten grad konkrete tiltak for å følge opp internasjonale forpliktelser. I ifølge WHO skal helsetjenestene i større grad forankres i en personsentrert, rettighetsbasert og recovery-orientert tilnærming. Sykdomsmodellen, som i dag setter sitt preg på det meste av behandlingen som tilbys, får en mindre dominerende posisjon.

I recovery-orienterte tjenester er ikke det primære behandlingsmålet symptomreduksjon, men å hjelpe mennesker som strever med å etablere meningsfulle og fullverdige liv basert på deres individuelle verdier. Mange mennesker kan få god hjelp til en meningsfull hverdag med langt større fokus på funksjon og mestring enn rene diagnostiske tilnærminger, fokuset må være hjelp som hjelper på brukerens premisser. Spesialisthelsetjenesten er nesten utelukkende diagnosestyrt, mens kommunene har fokus på livet, hvordan hjelpe mennesker når det akutte er over og gode liv skal skapes der de bor. Vi mener det er uheldig at Opptrappingsplanen utelater flere sentrale internasjonale føringer og forpliktelser.

Videre ser vi at Opptrappingsplanen vektlegger forebygging av tvang i psykisk helsevern. Det er lovende at regjeringen fortsetter dette viktige arbeidet. Men innholdet i dette kapitlet fremstår som vagt og lite forpliktende. Bortsett fra en henvisning til nasjonale faglige råd, presenteres det ikke noe som kan fungere retningsgivende og forpliktende for tjenestene når det gjelder reduksjon av tvangsbruk.

Med veilederne fra WHO og Europarådet som grunnlag har norske myndigheter og fagmiljø nå muligheten til å lage en opptrappingsplan som kan gjøre Norge til et foregangsland i internasjonal sammenheng i tråd med den globale utviklingen.

2. Kompetanse og utdanning

Det er tverrpolitisk enighet om styrking innen psykisk helse og rus, det har det vært i mange år  – også når det kommer til kompetanse, men konkrete tiltak og virkemidler mangler. Kompetanse koster. Forrige nasjonal helse og sykehusplan (forrige regjering), og dagens regjering har fastsatt Master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet. Men denne er uten prioriterte virkemidler. Vi vet at kompetanse ikke kommer av seg selv, det må prioriteres, og politikere har her et ansvar for denne prioriteringen. Noen høgskoler har prioritert å jobbe for å tilby utdanningen blant annet Høgskolen i Molde og Lovisenberg diakonale høgskole. De avventer tilbakemelding fra NOKUT, som for tiden har meget lang behandlingstid.

Bakgrunnen var at denne kompetansen er sterkt etterspurt av tjenestene jf kartlegging av kompetansebehov gjort av helsedirektoratet i 2016. Kompetansen er også avgjørende knyttet til samfunnets ambisjoner om å utvikle kostnadseffektive og bærekraftige tjenester på feltet, herunder samhandlingsteam som ACT/FACT team. I primærhelseteam vil denne kompetansens bidrag være med på å gi bedre tjenester spesielt for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og deres nære. I tillegg har pilotprosjekt med primærhelseteam vist at henvisninger til spesialisthelsetjenesten også har gått ned, ved bruk av spesialsykepleiekompetanse i primærhelseteam. Kompetansen representerer både en  bredde og en spisskompetanse som vil være anvendelig i alle tjenester som møter mennesker med psykiske problemer, og spesielt et tilskudd ved legevakter, ø-hjelpstilbud, lavterskel psykisk helse tilbud, samt samhandlingsteam. 

Utdanningen skal bidra til bedre helse, inkludering og mindre stigma for mennesker som har sammensatte psykiske og rusrelaterte problemer. Et åpenbart virkemiddel for å motvirke sosial ulikhet i helse. Sykepleiere med en slik spesialkompetanse vil bidra til bedre tjenester og bedre ressursbruk både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Kompetansen er avgjørende knyttet til politiske ambisjoner om å utvikle kostnadseffektive og bærekraftige tjenester på feltet. Sykepleiere med en slik spesialkompetanse vil bidra til bedre tjenester og bedre ressursbruk om den prioriteres og brukes riktig. Ved å benytte mulighetene som ligger i bruk av spesialsykepleierkompetansen, vil man kunne bidra til å følge opp forslagene Helsepersonellkommisjonen fremla i sin rapport, samt avgjørende for å skape gode helsetjenester for mennesker med psykisk problemer over hele landet. Det vil være både samfunnsøkonomisk og bærekraftig å satse på denne spesialistkompetansen i sykepleie.

Utdanningen er i tråd med internasjonale føringer, blant annet ICN «guidelines for mental health nursing» fra 2023. 

Derfor mener vi det bør:

• lages en tilskuddsordning som stimulerer tjenestene til å sende sykepleiere på denne masterutdanningen
• styrke og stimulere utdanningskapasiteten for samme utdanning, slik at høgskoler og universitet får rammer for å tilby utdanningen
• innføre en myndighetsgodkjent spesialistgodkjenning for master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet

Oppsummert

Det er politiske ambisjoner innen psykisk helsefeltet og tverrpolitisk enighet om at dette er et område som må styrkes. Det bør i større grad utvikles roller og ansvar som bidrar til at kompetansen brukes bedre, i en tverrfaglig tjeneste. Det er særlig behov for bedre koordinering av forløp og tjenester til brukere med langvarige og sammensatte behov. Ved å stimulere til utdanning av spesialsykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet, vil dette kunne sikre befolkningen tjenester av høy faglig kvalitet i hele helsetjenesten. Utdanningen bør prioriteres gjennom øremerkede studieplasser og rekrutteringstilskudd. Spesialistgodkjenning for sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet må på plass for å sikre god ressursbruk samt pasienter og pårørendes tilgang til rett kompetanse til rett tid. I tillegg vil denne kompetansen bidra til å utvikle pasientbehandlingen, omsorgstilbudet og helsetjenestetilbudet gjennom fagutvikling og forskning. Vi vil på det sterkeste anbefale helsemyndighetene om å sørge for at kunnskapsgrunnlaget for utvikling av psykisk helsetjenester i 2023-2033 bringes i takt med tiden og det som skjer internasjonalt.  

Rådet for psykisk helse er en ideell humanitær paraplyorganisasjon med 32 medlemsorganisasjoner. Vi har fulgt prosessen med Opptrappingsplanen for psykisk helse tett, og har levert flere høringsinnspill underveis. Planen er overordnet kunnskapsbasert og grundig, den har flere konkrete målsettinger og de tre innsatsområdene regjeringen har valgt for opptrappingsplanen er gode: helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid, gode og tilgjengelige tjenester der folk bor og tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov. Vi ser at mange av våre innspill er tatt inn, men etterlyser allikevel at politisk ledelse tar i bruk kunnskapen som allerede eksisterer i innsatsområdene. Opptrappingsplanen burde i tillegg innebære flere forpliktelser og færre forbehold når den den skal gjelde gjennom flere valgperioder, og derfor burde skape mer kontinuitet og langsiktighet for det psykiske helseområdet.

Finansielle muskler

Når psykisk helse er et av regjeringens viktigste satsingsområder og vi vet at psykiske lidelser koster mellom 80 til 90 milliarder i året, bør man ha langt større økonomiske handlingsrom for reell endring for å nå ambisjonene som ligger til de ulike innsatsområdene. De tre milliardene satt av til psykisk helse over de neste ti årene vil ikke kunne innfri målene som er satt på noen av de tre innsatsområdene. Det burde vært tre milliarder per år for hvert av de tre innsatsområdene, noe som fort kan lønne seg når man vet hva kostnadene kan bli ved å la være.

YAM må på plass

Et av hovedmålene i opptrappingsplanen er 25% reduksjon i barn og unges selvrapporterte psykiske helseplager. Her etterlyser vi at skoleprogrammet YAM (Youth Aware of Mental health) burde være et foretrukket tiltak innenfor innsatsområdet helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid. Dette er et av tiltakene vi vet virker, og høsten 2022 anbefalte det regjeringsoppnevnte nasjonale forumet for selvmordsforebygging én krystallklar prioritering til Helse- og omsorgsdepartementet; at skoleprogrammet YAM rulles ut på alle skoler i Norge. Forskning viser at YAM virker. Det har vist seg å redusere frekvensen av selvmordstanker og selvmordshandlinger med hele 50% etter bare 12 måneder. Det reduserte i tillegg frekvensen av depressive tilstander og tanker med 30% sammenliknet med kontrollgruppen. YAM fører også til at flere ber om hjelp. Til tross for anbefaling og kunnskap er YAM fremdeles ikke rullet ut, det er heller ingen planer om utrulling. Vi kan ikke la kommunalt selvstyre og manglende intern samhandling mellom departementene komme i veien for å finansiere et livreddende program det kun tar fem timer å gjennomføre. Vi har ikke råd til å la være å ta det i bruk når vi vet det virker, og er skuffet over at det ikke er nevnt én eneste gang i opptrappingsplanen.

Dyrtid og belastning

Vi er inne i en dyrtid i Norge, og mange står i risiko for dårligere levekår og fattigdom. Dette vil påvirke livskvalitet og psykisk helse negativt. Vi trenger derfor et ekstra blikk på forebygging og tilgjengelige tjenester i perioden som opptrappingsplanen skal dekke. Likevel er eksempelvis ikke ordene fattigdom og dyrtid inkludert i planen. For å lykkes med lavterskeltiltakene må vi spisse en ekstra innsats inn mot befolkningsgrupper som tradisjonelt har stått i risiko for fattigdom, og også ta innover oss kunnskapen om den store tilleggsandelen av befolkningen som nå opplever at privatøkonomien ikke er bærekraftig.

 Statistisk sett blir helsen i befolkningen gradvis bedre med økende inntekt, og sammenhengen nederst i inntektshierarkiet er sterk. De med dårligst råd har det verst. Pasienter med mye penger får raskere og bedre hjelp fordi de kan betale seg bort fra ventetid ved en rekke problemer. Har man behov for behandling vil det altså være lettere å få den i rett tid om du kan betale for hjelpen. Privat behandlingsfordel er et punkt som bør problematiseres ytterligere.

Barn og unge

Vi er bekymret for psykisk helseutvikling for den stadig økende andelen med barn som opplever at familien får dårligere råd. Foreldrene med lav inntekt og lav utdanning har barna fire ganger så høy sannsynlighet for å bli diagnostisert med psykiske lidelser. Helsekompetanse og systemforståelse hos foresatte gir langt mer beskyttelse for barn, og denne kunnskapen som oftest sitter bedre i de øvre sosioøkonomiske sjiktene, i tillegg til muligheten for å betale seg til raskere hjelp. Her trenger vi en bedre plan for å løfte barna bort fra flere av risikofaktorene mot den psykiske helsa som en følge av fattigdom.

 Det er en uløselig binding mellom ressurssituasjon og risiko. I dag har over halvparten av barna i familier med lav inntekt i Norge innvandrerbakgrunn. Innvandrere har lavere inntekt og høyere arbeidsledighet. I tillegg til generelle psykiske helsetiltak, vil det å motvirke fattigdom og dårlige boligforhold bidra til bedre psykisk helse hos innvandrerbefolkningen. Denne kunnskapen savner vi en bedre tverrsektoriell integrering av.

Det er betydelige forskjeller mellom landgrupper i forekomsten av fattigdom blant innvandrerbarnefamilier, og det er behov for spissede tiltak overfor enkelte grupper og inn mot storbymiljøer der vi ser en stor overopphoping. Kommuner med høy barnefattigdom må også få et ytterligere løft på tilgjengelige tiltak for psykisk helsehjelp for å møte problemer vi vet følger med situasjonen.

Barn og unges psykiske helse er et sentralt innsatsområde for oss. Det er fortsatt en økning i barn og unge med omfattende behov for hjelp og oppfølging både fra barnevernet og helsetjenesten, og mange barn i barnevernet får ikke sine helserettigheter oppfylt.  I tillegg til tverrfaglig helsekartlegging og bedre helsehjelp, trenger vi flere tiltak som umiddelbart kan sikre at barn med akutte behov for psykisk helsehjelp får den hjelpen og støtten de trenger og har krav på. Dette krever en sterkere integrert løsning for helse- og oppfølgingstjenester til barn i barnevernet.  

Prioritering av FACT og FACTung

Videreføring og videreutvikling av de oppsøkende tjenester FACT og FACTung er viktig. En tydelig satsing på disse tjenestene er en riktig prioritering i opptrappingsplanen, særlig for oppsøkende hjelp til ungdom med store og sammensatte behov. Vi har god kunnskap om effekten av FACT, og det må nå sikres at alle pilotene blir inkludert i daglig drift.

Ideelle aktører og frivillige organisasjoner, en forutsetning for å nå målene

Rådet for psykisk helse representerer frivilligheten gjennom å være en paraply for medlemsorganisasjonene våre. Det er positivt at opptrappingsplanen trekker frem eksempler hvor ideelle aktører og frivillige organisasjoner har en supplerende rolle, men vi mener i likhet med Virke ideel og frivillig at de ikke bare er et supplement, men en forutsetning for å oppnå målsettingene. Dette er en svakhet ved planen og en uriktig beskrivelse av dagens situasjon i psykisk helse. Blant annet bør det legges til rette for en mer forutsigbar finansiering av drift og utvikling av tilgjengelige lavterskeltiltak slik at ideelle aktører og frivillige organisasjoner kan bidra til å løse samfunnets utfordringer.

Det er flere gode taktskifter i opptrappingsplanen, og i tillegg til reduksjon i barn og unges selvrapporterte psykiske helseplager, vil vi trekke frem som positivt at regjeringen tar mål av seg til å heve levealderen til personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, som i dag lever 15-20 år kortere enn resten av befolkningen. Det er også svært positivt at tilgang til kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus skal lovfestes.

Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

SIOPS- Skadde i internasjonale operasjoner er en frivillig interesse- og brukerorganisasjon som arbeider for skadde veteraners helsemessige, sosiale og økonomiske vilkår i samfunnet. For SIOPS er det viktig at myndighetene ivaretar de menn og kvinner som har blitt sent ut til krigs- og konfliktområder på vegne av felleskapet vårt. Særlig er det viktig at beslutningstakere i regjeringen og på Stortinget prioriterer midler til ivaretakelsen av våre borgere som har deltatt i internasjonale operasjoner. SIOPS er en nasjonal kunnskapsressurs for offentlige aktører i spørsmål om skadde veteraner.   

SIOPS gir med dette et skriftlig høringssvar til stortingshøringen om Meld. St. 23 (2022-2023) Opptrappingsplanen for psykisk helse.

Innledning  

Etter den andre verdenskrig har over 100 000 nordmenn deltatt i internasjonale operasjoner, og dagens veteranpopulasjon i Norge teller cirka 53 000. Flere av disse har fått fysiske og/eller psykiske skader som følge av en krevende utenlandstjeneste. SIOPS mener det påhviler myndighetene et særskilt moralsk ansvar for å ivareta de som har tjenestegjort for Norge i utlandet, og som etter 2005 har vært under generell beordring.

Afghanistan-undersøkelsen i 2020 viser at antallet skadde veteraner med psykiske belastningsskader vil øke i årenes gang, noe som forekommer samtidig som at Forsvaret strammer inn på sitt behandlingstilbud. Ifølge undersøkelsen var det 10,4 prosent av respondentene som meldte om psykiske helseplager, en betetydelig økning fra sist Afghanistan-undersøkelse i 2012, noe som tilsvarer rundt 1000 Afghanistan-veteraner i dag. Forsvarets undersøkelse i 2020 hadde store mørketall.

Til tross for at Norge har færre soldater i internasjonale operasjoner enn tidligere vil behovet for helsehjelp til veteraner øke i årene som kommer – og også til deres familier og pårørende. Primært skyldes dette at symptomdebut knyttet til traumeproblematikk for mange først forekommer flere år etter aktuelle hendelser. Den psykiske uhelsen blant samtlige av våre veteraner har store ringvirkninger i det sivile samfunn.

De politiske partiene i Norge må nå ta stilling til denne utviklingen som rammer flere av veteranene våre, og som i økende grad også fører til psykisk sykdom og uhelse hos veteranenes familier og andre nære pårørende.  

SIOPS opplever at veteranfeltet nedprioriteres på en rekke områder. Nedprioriteringen av veteranfeltet har forekommet tidligere i historien, til store konsekvenser for veteranene og storsamfunnet. Denne nedprioriteringen er samtidig alvorlig for helsetilstanden til mange veteraner i Norge.

Ingen vet med sikkerhet hvor norske soldater blir sendt i fremtiden, derfor er det viktig at sentrale kompetansemiljøer ikke nedbygges, men styrkes og videreutvikles både i Forsvaret og i det sivile behandlingsapparatet.

Opptrappingsplanens svake veteranprofil  

Regjeringen skriver i opptrappingsplanens tredje kapitel at det er bygget kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten i behandlingen av veteranene. Dette er en situasjonsbeskrivelse vi i SIOPS ikke kjenner oss igjen i. Dagens kompetanse på veteranenes helseutfordringer er varierende og mangelfull i det sivile behandlingsapparatet.  

Det foreligger ingen oversikt over kompetente behandlere eller relevante behandlingssteder, og det er kuttet i tilbudet på sentrale helseinstitusjoner som Modum Bad. Forsvarets sanitet (FSAN) har også kuttet i sitt behandlingstilbud for veteranene de siste årene.

For det andre nevner regjeringen rollen til RVTS-senterne (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) i veteranenes helseivaretakelse. SIOPS presiserer i denne sammenhengen at de regionale senterne verken bedriver behandling av veteraner, eller veteranforskning og utdanning av behandlere. At regjeringen nærmest beskriver dette som et tiltak stiller vi oss spørrende til.

For det tredje henviser regjeringen i opptrappingsplanen at de arbeider med en ny tverrdepartemental tiltaksplan for veteranene. Lanseringen av tiltaksplanen er utsatt, og har til nå vært preget av tilnærmet alenegang fra Forsvarsdepartementet. De andre departementene, særlig Helse- og omsorgsdepartementet, har i liten grad vært involvert i planprosessen, og planarbeidet kan på ingen måte beskrives som tverrdepartementalt.

Behov for å styrke kompetansen i det sivile behandlingsapparatet

Som interesseorganisasjon for skadde veteraner har vi et særskilt fokus på arbeidet med kompetanseheving blant sivile behandlere og behandlingsmiljøer i Norge. Dette er et sentralt område innen norsk veteranivaretakelse, på bakgrunn av at veteranene i dag overføres til det sivile behandlingsapparatet etter at Forsvarets ettårsoppfølging er ferdig.

En styrket kompetanse på veteranfeltet har stor overføringsverdi til andre lignende pasient- og brukergrupper, som flyktninger, skadde ukrainske soldater til behandling i Norge, voldsofre og ansatte i blålysetatene. Veteranene kan bli en «spydspiss» i arbeidet for kompetanseheving også for disse gruppene.  

SIOPS foreslår følgende tiltak til ny Opptrappingsplan for psykisk helse:

• Forsvaret og helsemyndighetene vurderer dagens ettårsoppfølging av veteranene i regi av Forsvarets sanitet (FSAN).

• Tilgjengeliggjøre og formidle kunnskap om hvilke faktorer som skiller veteraner fra andre pasienter. Utvikle ressurssider for behandlere, med informasjon om hva det innebærer å delta i internasjonale operasjoner, ulike internasjonale operasjoner Norge har deltatt i, aktuell forskning, behandlingsnærminger og tips og råd.

• Eksisterende meritterende kurs for leger og psykologer er det beskjeden pågang på i dag. SIOPS foreslår derfor å utvikle mer generelle traumeterapikurs som også omfatter andre spesifikke grupper av traumepasienter, for eksempel personer utsatt for seksuelle overgrep, flyktninger og andre. Dette for å nå flere i målgruppen, og for å sikre overføringsverdi for den enkelte.

• At det rekrutteres representanter av klinikere (som jobber med aktuell pasientgruppe) til Forum for Veteranforskning (FVF). Kursene RVTS Øst og Forsvaret avholder om temaet gjør at behandlere med engasjement for gruppen kan lokaliseres og inviteres. SIOPS har også et nettverk av psykologspesialister og psykiatere med særlig interesse for feltet.

 Styrke sivil veteranforskning

Regjeringen nevner ingenting i opptrappingsplanen om behovet for mer sivil og uavhengig veteranforskning, et forskningsområde som fortsatt er dominert av Forsvaret ved FSAN.

SIOPS mener at det er nødvendig å inkludere de sivile i forskningsarbeidet, for å sørge for at forskningen som gjøres er klinikknær og anvendelig. SIOPS har tidligere påpekt at veteranforskningen bør være uavhengig fra både Forsvarsetaten og Forsvarsdepartementet.

FSAN og Institutt for militærpsykiatri og stressmestring (IMPS) har en uttalt ambisjon om å henvise flere av de skadde veteranene til det sivile helsevesenet, og i stedet innta en rådgivende rolle overfor behandlende instanser. Det er derfor avgjørende at både kommune- og spesialisthelsetjenesten selv tar del i forskningen som gjøres - både for å sørge for at den er klinikknær nok, og for at den implementeres i det faktiske pasientarbeidet.

Klinikere som faktisk behandler en aktuell pasientgruppe, bør videre involveres i hvilken forskning det skal innvilges midler til. I mandatet til Forum for Veteranforskning står det at styringsgruppens og arbeidsgruppens sammensetning skal inkludere representanter fra det sivile. SIOPS er av den oppfatning at den sivile deltakelsen ivaretas av instanser som i for liten grad jobber klinikknært.

SIOPS foreslår følgende tiltak til ny Opptrappingsplan for psykisk helse:

• Kommune- og spesialisthelsetjenesten må bli inkludert i arbeidet med ny veteranforskning.

Det er en betydelig samfunnsutfordring at langt flere barn og unge sliter med den psykiske helsen enn tidligere. Voksne for Barn er opptatt både av de universelle satsningene på helsefremmende og forebyggende arbeid, ikke minst gjennom skolen, og av målrettede tiltak for grupper i sårbare livssituasjoner.

Betydningen av forutsigbare finansieringsordninger

Innledningsvis ønsker vi å bemerke betydningen av forutsigbare finansieringsordninger, som en viktig forutsetning for frivillige og ideelle organisasjoners arbeid. 

Regjeringen endret i desember 2022 kriteriene for Driftstilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner innen psykisk helse-, rus- og voldsfeltet på kort varsel, og uten forhåndsinformasjon om hva slags endringer man kunne forvente. Det er i seg selv positivt at tilskuddsordningen spisses tydeligere inn mot brukermedvirkning. Gjennomføringen av de nye kriteriene har imidlertid vært brå, og har medført unødvendige utfordringer for flere organisasjoner. For vår del innbefatter det nedbemanning, da det ble alt for kort tid til å tilpasse oss de nye kravene.

I opptrappingsplanen framholder regjeringen betydningen av gode rammevilkår for frivillige og ideelle organisasjoners arbeid, nemlig: «forutsigbar og rettferdig finansiering, enkle regelverk og tilskuddsordninger og åpenhet om hvordan midlene fordeles». Vi ønsker å løfte fram betydningen av denne tilnærmingen, og at organisasjoner ikke bør risikere at andre endringer gjennomføres på samme vis.

Behov for langt større satsning på skolen

Voksne for Barn ønsker å løfte den ofte undervurderte rollen skolen har å spille for å ruste elevene psykisk, både for det livet de står i som unge og det livet de har foran seg. Et av tiltakene som bør prioriteres, er en langt større satsning på det brede, helsefremmende arbeidet som skoler er i en selvsagt posisjon til å gjøre.

Innføringen av folkehelse og livsmestring som et tverrfaglig tema har vært et viktig steg på veien. Voksne for Barn har prioritert sterkt å bidra i dette arbeidet, med omfattende prosjekter for psykisk helse og livsmestring gjennom hele skoleløpet, fra 1. trinn til videregående. Utgangspunktet vårt er ordninger som favner hele klasser og alle barn på en skole, og hvor alle ansatte er godt kjent med hensikten med prosjektet og hvilken rolle man har i gjennomføringen. All implementeringsforskning viser at et systematisk og bredt arbeid som er forankret på alle nivåer, gir best resultater, også for elever med spesielle behov.

I det arbeidet som finansieres gjennom posten Psykisk helse i skolen ligger et betydelig uutnyttet potensial. Dette er et område hvor frivillige organisasjoner kan bidra sterkt til det løftet som trengs for den psykiske helsen til mange barn og unge. Vi er derfor svært spent på hvor regjeringen ønsker å ta denne satsningen videre, særlig med utgangspunkt i de signalene som er gitt i planen.

For oss er det viktig å spille inn betydningen av å bygge videre på tiltak som er utprøvd gjennom mange år og effektvurdert. Dette er tiltak som er benyttet av mange skoler, som dermed har bygd opp kunnskap og erfaringer som man kan dra nytte av i videre spredning.

• Vi foreslår: Skoleomfattende tiltak / program for livsmestring og psykisk helse bør innføres på alle skoler som en grunnleggende del av arbeidet med skolemiljø, livsmestring og barns psykiske helse.

Grupper med stor sårbarhet

Samtidig som det er nødvendig å satse på universelle tiltak, vet vi at ca. 20 prosent av barn og unge vil befinne seg i en spesielt sårbar situasjon hvor de trenger støtte over tid. Her samler vi erfaringer spesielt via våre tiltak Ungt nettverk, Ungdomspanel og ROM Ung, som i stor grad består av ungdommer som har førstehåndsopplevelser med aktuelle utfordringer, herunder hvor krevende det kan være å møte hjelpeapparatet når man trenger det som mest.

Skolehelsetjenesten og "laget rundt eleven"

Ungdomspanelet vårt har framhevet den store betydningen til det lavterskeltilbudet som finnes der elevene er, nemlig på skolen. Barn og unge vi snakker med som har slitt i oppveksten, framhever ofte skolehelsetjenesten som redningen som gjorde at de klarte seg. Ungdomspanelet har samtidig framhevet at den primære svakheten er den ofte svært begrensede tilgjengeligheten, spesielt at helsesykepleier ofte er på skolen bare to dager hver uke.

• Vi foreslår: Det bør være et mål at innen fem år skal det være helsesykepleiere, sosiallærere eller miljøarbeidere på samtlige skoler i skoletiden hver dag.

Henvisningsrett

Gitt helsesykepleiernes nærhet til barn og unge, er vi ikke i tvil om at de burde ha henvisningsrett. Fastlegene oppleves ofte som en omvei. Ungdomspanelet vårt har vært opptatt av at fastleger ofte mangler grunnleggende kompetanse på psykisk helse, og at det er svært ulikt hvordan de møter unge med psykiske plager. Til sammenligning vil helsesykepleierne ofte være tettere på dem enn fastlegen, og ha et bedre faglig utgangspunkt både for å vurdere grunnlaget for en henvisning og for å utferdige en henvisning som beskriver barnets/ungdommens situasjon på en presis og dekkende måte. Nærheten til helsesykepleieren styrker også potensialet for god brukermedvirkning.

• Vi foreslår: Det bør prioriteres å etablere en henvisningsrett for helsesykepleiere.

Ventetid og vurderingssamtaler

Ungdomspanelet vårt har videre framhevet den problematisk lange behandlingskøen i spesialisthelsetjenesten. I tillegg får for mange avslag på behandling, i strid med faktiske medisinske behov. 

• Vi foreslår: Det må settes et klart mål for når ventetiden for psykisk helsevern skal være redusert; et minimumsmål bør være at den reduseres til 30 dager innen 2026.
• Vi foreslår: Vurderingssamtaler må prioriteres innført for alle barn og unge tidlig i opptrappingsplanens periode, så barn og unge ikke skal risikere skriftlige avslag på henvisninger (henvisninger som i seg selv kan være mangelfulle).

Tilbud til lærlinger og andre unge voksne

Spesielt lærlinger står ofte med et svakt lavterskeltilbud hva gjelder psykisk helse, da de eksempelvis ikke lenger har den kontakten de kan ha hatt med helsesykepleier. Tilsvarende gjelder dem som står utenfor utdanning. Det mangler generelt ofte et tilbud etter videregående.

• Vi foreslår: Også eldre aldersgrupper (unge voksne) bør ha tilgang på hjelp fra helsestasjonene, og kapasitet og ressurser må tilpasses dette.

Særlig om barn som pårørende

Vi har mye kunnskap om hvordan psykososiale problemer ofte overføres fra generasjon til generasjon. Likevel viser forskning med tydelighet at oppfølgingen av barn som pårørende i spesialisthelsetjenesten fremdeles – over et tiår etter at lovgivningen om barn som pårørende kom – ikke er god nok, og ofte svært mangelfull. Mange av pasientene eksempelvis i DPS er foreldre med ansvar for mindreårige barn. Regjeringen må lage rammer for behandling som viser at å jobbe familieorientert, gjennom å også ta inn barn eller søskens perspektiv, lønner seg.

• Vi foreslår: Det er behov for å revidere den innsatsstyrte finansieringsordningen, så tjenestene får uttelling for å jobbe med hele familien.
• Vi foreslår: Det må etableres tydeligere føringer for hvilke konsekvenser det skal få for helseforetakene om tjenestene ikke gjør sine lovpålagte plikter overfor barn som pårørende.

I opptrappingsplanen vedkjennes det at det lokale støttetilbudet til barn som pårørende er mangelfullt. Det nevnes imidlertid ikke hvordan regjeringen vil jobbe for å sikre at alle barn og unge i denne målgruppen får et tilbud, uavhengig av hvor i landet de bor. Konkrete føringer for ivaretagelsen av noen av de barna og unge vi vet er mer utsatt, er nødvendig for at kommunene skal drive systematisk forebyggende psykisk helsearbeid. Tilbudene må ikke baseres økonomisk på at kommunene må ta fra andre poster, som noe som kommer "på toppen av" annet arbeid.

• Vi foreslår: Det må øremerkes midler til klart definerte, kommunale støttetilbud til barn som pårørende.
• Kommuner bør være pålagt å ha barneansvarlig ansatte.

Vi står selvsagt til disposisjon for nærmere innspill.

Innledning

Akademikerforbundet er en fagforening som til hører UNIO. Vi organiserer ulike profesjoner, og mange arbeider innenfor velferdstjenestene. Inspillet er utformet av Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet.

Barnevernspedagogenes samfunnsmandat er at barn og ungdom skal tas på alvor i sin hverdag, i sin kontekst. Med utviklingsøkologisk tilnærming og barnevernsfaglig kompetanse er barnevernspedagogen sentral i det tverrfaglige arbeidet rundt barn og unges oppvekst, og jobber særlig med å styrke barn og unges livs- og omsorgsbetingelser i samarbeid med barn, ungdommer og foreldre og familier.

At Norge har en egen utdanning som kvalifiserer for arbeid med utsatte barn og unge og deres familier forteller noe om Norge, om våre verdier og anerkjenner barndommens egenverdi. Barnevernspedagoger har i dag den mest etterspurte kompetansen i tjenester for utsatte barn og unge. 

Særskilte sentrale områder for opptrappinsplanens virke - laget rundt barna

I Norge er vi godt rustet – vi har mange ulike instanser utover barn og unges hverdagsarenaer (barnehage og skole), men den samtidige og effektfulle hjelpen virker vanskelig å få til overfor barn og unge og deres familier som har sammensatte, alvorlige og langvarige vansker. Mandatet må bygges rundt det enkelte barn for at vi skal få dette til. 

Vi oppfatter at opptrappingsplanen underbygger oppvekstreformens intensjoner om tidlig innsats og forebygging, og at ansatte i ulike instanser og tjenester skal hjelpe hverandre å hjelpe barn, ungdommer og foreldre som har det vanskelig, og at medvirkning er sentralt.  

Barn og unges psykiske helse påvirkes av mange faktorer. Vi er glade for at opptrappingsplanen inneholder tydelige styringssignaler til kommunene om hva som må etableres kommunalt. Det er videre viktig at nasjonale myndigheter legger til rette for at rammer og ressurser prioriteres for å bygge en grunnmur i det kommunale apparatet som kan sikre identifisering og oppfølging av særlig utsatte barn og familier, og sikre tilgang til kunnskapsbaserte tiltak. Videre må spesialisthelsetjenestene og andre spesialiserte tjenester tydeligere kobles på kommunene for at hjelpen som gis henger sammen, er helhetlig og koordinert. 

Det er en utfordring å tilgjengeliggjøre de beste behandlingsmetodene for de barna som har det verst. En annen utfordring er at de de familiestøttende tiltakene i kommunene kommer til kort for de barna som har det vanskeligst. Foreldres og nettverkets kapasitet presses på en slik måte at de ikke klarer å sikre den omsorgen og støtten som barnet trenger. Ofte er utfordringene familiene har sammensatte og «ville», og krever tverrfaglig innsats og nytenkning.  

Anbefalinger for områder som må ha særskilt oppmerksomhet i planens virkeperiode - laget rundt barna 

Det kommunale nivået må styrkes for å sikre at koordineringsansvar er avklart, styrke det familiebaserte støttesystemet, og sikre samhandling med spesialistnivå knyttet til de ulike lidelsene. Det er særlig komplekst når barn trenger samtidige tjenester fra kommunenes helse- og omsorgstjenester, barnevern, statlig barnevern og spesialisthelsetjenester, og når familier ikke kan ivareta egne barn. 

Bruk av riktig kompetanse og samtidighet i samhandling og tiltak er viktig, og derav sømløshet mellom ulike nivåer. Vi mener det er særlig viktig å sikre følgende:

• Styrke arbeid med foreldreskap og nære relasjoner (forebygging) i kommunene
• Ha kompetanse og tiltak som møter barn og unge som får vansker i senere alder (12-20 år), både familiestøttende tiltak og behandlingsrettede tiltak. Kommunene og spesialisthelsetjenesten må gjøre dette sammen

Nasjonale forløp må være forpliktende og henge sammen for å sikre gode og riktige overganger for barn og unge i barnevernet: tverrfaglig helsekartlegging, kartlegging i kommunene, forløp i BUP mv. Dette er ikke godt implementert i dag. 

Tiltaksapparatet må være smidig og fleksibelt og innsatsen må justeres etter hva som er behovet, uavhengig av nivå (kommune-stat-spesialisthelsetjeneste). Dette bør koordineres fra kommunen, som sitter med ansvaret 24/7 uavhengig av hvor i et behandlingsforløp et barn er.

Det er viktig at det jobbes for at alle kan møte de enkelte barn, unge og familier best mulig og kan drøfte og handle ut av boksen, dvs. at egne budsjettprioriteringer eller dokumentasjonskrav ikke står i veien for at en kan finne gode løsninger for den enkelte familie. Alle har et felles ansvar for at barna skal få den beste hjelpe og det beste utgangspunktet i livet - være laget rundt barnet. Det bør sikres at de som har det verst får bedre hjelp, for eksempel i form av «green card», som stimulerer løsninger med barnet i fokus uavhengig av systemutfordringer.

Det er ulikt sektoransvar for de som trenger mest. Det er viktig å samordne dette bedre, slik at en får utnyttet kompetansen og handlingsrepertoaret i begge sektorer på en bedre måte. 

Lovverket er viktig for å kunne hjelpe de barna som må ha en eller annen form for sikringstiltak (kontroll), behandling og ikke minst samtidig omsorg (trygge relasjoner som samtidig kan utøve kontroll). HOD og BFD må se på muligheten for å presisere hvordan rettighetsforskriften og barnets beste skal være å forstå, når barn trenger samtidige tjenester fra barnevernet og spesialisthelsetjenesten.

Kompetanse: Barnevernspedagoger med kliniske mastere og godkjenninger bør inn i helsetjenestene for å bidra til at det utviklingsøkologiske perspektivet, medvirkningsperspektivet og omsorgsperspektivet ivaretas for barns beste. I den barnevernsfaglige kompetansen er god samhandlingskompetanse og å bygge bro mellom barns ulike arenaer for å sikre en god hverdag.

Generelt kan helsetjenestene tjene på mer barnefaglig, barnevernsfaglig og sosialfaglig kompetanse. Dette for å fange opp barns utviklingsbehov, sosiale ferdigheter og vansker og sikre fokus på familiens totale livssituasjon og sosioøkonomiske forhold (økonomi, bolig, marginalisering mv.) Stillasbyggerne (Ahus) Stillasbyggerne og NMT NMT på familieavdelingen - Østbytunet (ostbytunet.no) er eksempler på tiltak og tilnærminger som integrerer helsefaglig og barnevernsfaglig kompetanse, der psykologer og barnevernspedagoger jobber side om side. Slik bør det også være i FACT-Teamene.

Systemisk endring i oppbygging av tiltak og ansvar: Tidlig innsats og forebygging er et viktig kommunalt ansvar. Men, det kan være vanskelig å forebygge alt, fordi en del tilstander debuterer sent og kommer første til syne i tenårene, eksempelvis spiseforstyrrelser, rus, psykiske lidelser og kognitiv svikt. Derfor trengs det spesialiserte og differensiert tiltakskjeder, som henger sammen: 

• Kommunale tobasesentre med fokus på familiestøtte, som kan samarbeide tett med foreldre, enten hjemme eller på et senter, for trening og gi avlastning. Eller samarbeide med fosterhjem eller institusjon.
• Styrke tverrfaglige ressurser knyttet til barnehager og skoler, deriblant at barnevernspedagoger jobber i barnehager og skoler for å hjelpe og støtte barn og unge i deres hverdag, støtte og veilede opplæringspersonell for at de skal kunne løse sine oppgaver, og støtte og veilede foreldre
• Bygge tverrfaglig kompetanse i begge sektorer og sikre oppfølging og utvikling av funksjonene som helsefaglige ansvarlig i barnevernet og barnevernsfaglige ansvarlige i helsetjenestene
• Nasjonal standard for Fact-team i kommunene: kommunehelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste - og barnevernstjenesten, bør jobbe tett sammen.
• BUP må kunne jobbe ambulant
• Familiebehandling på døgn i spesialisthelsetjenesten  
• Oppbygging av døgnenheter for barn og unge innenfor helse

Vi har kunnskap om de barna, ungdommene og familiene som har det verst. Vi vet hva som virker. Den faglige og politiske oppgaven fremover er å ta valg som gjør at innsatsen gir merverdi i form av bedre livskvalitet for den enkelte og bedre ressursutnyttelse. 

Takk for at dere lytter - lykke til videre med viktig arbeid.

Mvh. Ellen Galaasen, Leder av Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet, elleng@akademikerforbundet.no, Tlf. 98 61 9828

Norsk psykologforening støtter den faglige innretningen i regjeringens opptrappingsplan. Men vi mener tiltakene som beskrives er for uforpliktende og at den økonomiske rammen er for svak.

Psykiske lidelser regnes av WHO som en av de ledende årsakene til uhelse. I Norge står psykiske lidelser for mer enn 20 prosent av alt sykefravær og er den vanligste årsaken til varig uførhet. Andelen unge uføre som følge av psykiske lidelser har doblet seg siste 10 år.

Vi har i dag effektive tiltak for forebygging og behandling av de fleste psykiske lidelser. Men systematiske undersøkelser har dokumentert uakseptabel variasjon i befolkningens tilgang til slike tilbud. Fagfeltet har historisk hatt lav prestisje og pasienter med psykiske lidelser er nedprioritert i forhold til pasientgrupper med somatiske tilstander. Samtidig ser vi rekrutteringsutfordringer til de offentlige tjenestene over hele landet og en markant vekst i bruk av private psykologtjenester - for dem som har god råd. Behovet for en offensiv opptrappingsplan for psykisk hese er stort!

Norsk psykologforening mener regjeringens opptrappingsplan langt på vei bygger på en god forståelse av utfordringsbildet. Vi stiller oss bak de prioritere innsatsområdene. Men vi etterlyser mer konkrete og forpliktende tiltak enn planen beskriver. Den økonomiske satsingen må være langt kraftigere.

Lavterskeltilbud: Psykologforeningen mener det må stilles tydeligere krav til alle kommuner om å sikre befolkningen tilgang til nødvendig psykisk helsehjelp. Vi støtter en satsing på utbygging av flere lavterskeltilbud, og mener eksisterende tilbud slik som Rask psykisk helsehjelp, Ung arena, Oslohjelpa kan spres og etableres flere steder. Vi har lite tro på at én tiltaksmodell vil passe alle steder og vil peke på risikoen for at lavterskeltilbud rettet mot spesifikke tilstander kan gå utover kommunens tilbud til den øvrige befolkningen. Rask psykisk helsehjelp er eksempelvis i dag ikke et tilbud til barn og unge, til eldre eller til voksne med andre tilstander enn angst og depresjon.

Det må klargjøres hva som menes med lavterskeltilbud, all den tid begrepet brukes på ulike måter i opptrappingsplanen. Fritidstilbud kan være viktige forebyggende lavterskeltiltak, men skiller seg fra lavterskeltilbudene i helse- og omsorgstjenesten. Helsetilsynet har gjennom sine tilsyn bla ved Stangehjelpen fastslått at sistnevnte må holde forsvarlig faglig kvalitet og følge krav til dokumentasjon og innhold som beskrevet i lovverk og retningslinjer. Dette forutsetter også tilgang til helsepersonell med tilstrekkelig vurderingskompetanse innen psykisk helse.

Tverrfaglig allmennhelsetjeneste: De psykiske helsetjenestene i kommunen bør i større grad samordnes, slik at ressursene utnyttes bedre og pasientene sikres mer helhetlig utredning og behandling. Psykologforeningen mener det knyttes for store forventninger til hva fastlegene som selvstendige fagpersoner skal håndtere alene, særlig innen psykisk helse. Vi viser til pilotprosjektene med primærhelseteam som også noen steder inkluderer psykolog, og til allmennlegeutvalgets anbefalinger om en mer flerfaglig allmennlegetjeneste. Psykologer er den faggruppen flest fastleger ønsker å samarbeide tettere med, og som befolkningen ønsker større tilgang til i allmennhelsetjenesten. Psykiske lidelser utgjør en betydelig andel av fastlegenes portefølje, der psykologer med selvstendig utrednings- og behandlerkompetanse kan bidra til bærekraftig avlastning for fastlegene. Det må konkretiseres økonomiske virkemidler, slik som profesjonsnøytrale takster, for å stimulere flere kommuner og fastleger til slikt samarbeid.

Botilbudet til mennesker med alvorlige og sammensatte lidelser: Etter flere års omstilling fra døgn- til dagbehandling i psykisk helsevern, er nå det samlede heldøgnstilbudet til mennesker med psykiske lidelser mangelfullt. Dette skaper en utrygg boligsituasjon for mange, medfølgende ustabilitet og risiko for akutte innleggelser og tvangsmiddelbruk. Kommunene må pålegges å bygge opp differensierte og kompetente bemannede botilbud til personer med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser, slik man blant annet har kommet langt med i Porsgrunn kommune. Stortingets vedtak om å hindre videre nedbygging av døgnkapasitet i sykehusene må sikres tydeligere i alle helseregioner. Psykologforeningen er kjent med flere planer om videre kutt i døgnplasser flere steder i landet.

 Tiltak for å rekruttere og beholde helsepersonell: Fagfolk, tid og kompetanse er den sentrale investeringen i psykiske helsetjenester. Det bør stilles krav til alle helseforetak og kommuner om å analysere sin egen turnover, sitt rekrutteringsbehov og lokalt tilpassede tiltak, slik blant annet Helse Vest har gjort. Kommunene vil trenge statlig medfinansiering, slik fastleger og fysioterapeuter har, for å sikre tilstrekkelig psykologkompetanse i de fremtidige psykiske helsetjenestene. Den statlige tilskuddsordningen for psykologer i kommunen viste at det var mulig å rekruttere mer enn 500 nye psykologer til kommunene i løpet av få år, med slik stimulering. KOMPIS-prosjektet i Nord-Hordaland er en ferdig utviklet rekrutteringsmodell for psykologer i kommunen, basert på fastlegenes ALIS ordning. Prosjektet mangler finansering og bør prøves ut som ett av flere rekrutteringstiltak.

Fra detaljstyring til evaluering av nytte: Ekspertutvalget som utredet en sterkere «tematisk organisering» av psykisk helsevern har pekt på betydningen av å redusere detaljstyringen og innføre lokale systemer for å evaluere pasientenes nytte av behandling. Det er problematisk at vi i dag gir tjenester uten løpende informasjon om effekt og nytte. Psykologforeningen mener det bør stilles krav til tjenestene om å basere sitt forbedrings- og utviklingsarbeid på slik pasientinformasjon i tråd med de innspill vi allerede har gitt HOD.  Slike lokale kvalitetssystemer er allerede implementert flere steder.

Øvrige spesifikke innsatsområder

• Psykisk helse blant eldre: Psykologforeningen vil forsterke fokuset på eldres psykiske helse og støtter forslaget om «helsestasjon for eldre». Det ligger stort potensiale i å forstå eldre i større grad som en ressurs og å styrke denne målgruppens tilgang til psykologisk behandling.
• Psykisk helse i somatikken: Flere sykehus har integrert psykolog og annen psykisk helsekompetanse i somatiske avdelinger. Disse bistår i oppfølgingen av pasienter og familier som rammes av alvorlig sykdom, krisereaksjoner, selvmordsrisikovurderinger osv. Psykologforeningen mener det bør stilles likeverdige krav om slike tjenester ved alle sykehus.
• Menneskerettigheter: Psykologforeningen savner en tydeligere beskrivelse av hvorledes de fremtidige psykiske helsetjenestene i landet forholder seg til menneskerettighetene for personer med funksjonsnedsettelser (CRPD).
• Samfunnspsykologisk kompetanse i folkehelsearbeid: Hovedvekten av tiltakene i opptrappingsplanen er individuelt innrettet. Planen peker samtidig på betydningen av å styrke den samfunnspsykologiske kompetansen i folkehelsearbeidet. Psykologforeningen støtter dette og mener forslaget bør følges videre opp i ny folkehelselov.

Likestillings- og diskrimineringsombudet fører tilsyn med FNs konvensjon for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse (CRPD), som regjeringen nå arbeider for å ta inn i norsk lov. Det er ingen tvil om at personer med psykiske lidelser er vernet av denne konvensjonen. Det er heller ikke tvil om at det finnes omfattende utfordringer i norsk rett og praksis med å sikre denne gruppen de rettigheter de har krav på.  Vi retter derfor fokus mot tre prioriterte utfordringer i psykisk helsevern.  I tråd med menneskerettslig terminologi omtaler vi personer som etter norsk lov anses å ha "alvorlig sinnslidelse" som personer med psykososial funksjonsnedsettelse. 

1. For det første: omfattende og vedvarende bruk av mekaniske tvangsmidler som belter i psykisk helsevern - er en helseskadelig rettstilstand og praksis som strider med CRPD og også i enkelte tilfeller er i strid med EMK artikkel 3, det vil si forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. 

Vi viser til at Østenstads utvalgets utredning (NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven) understreket at «det neppe [kan] være tvil om at det i Norge i dag forekommer mekaniske tvangsinngrep i et ikke ubetydelig omfang som er i strid med EMKs artikkel 3 forbud mot umenneskelig og nedverdigende behandling, slik dette er forstått i nyere praksis av EMD» (se utredningens side 479).  Østenstadutvalget foreslo i 2019 i at hjemmelen for bruk av mekaniske tvangsmidler skal utfases over en periode på tre år. Videre at bruk av mekaniske tvangsmidler som hovedregel deretter skal forbys. Mulig unntak antydes kun for sikkerhetsavdelinger. Helse- og omsorgsdepartementet støttet utvalgets vurderinger, og uttrykte blant annet at «det bør legges opp til at adgangen til å bruke mekaniske innretninger som hindrer bevegelsesfriheten i nødssituasjoner, skal fases ut». Helt konkret ba departementet om høringsinstansenes syn på hvor lang utfasingsperioden bør være. 

Etter dette har helsedepartementet ikke fulgt opp. Vi  understreker alvorligheten av problemet: I perioden 2014-2021 ble cirka 1 000 pasienter hvert år underlagt bruk av mekaniske tvangsmidler. Å ligge i belter kan gi fysiske skadevirkninger som dehydrering, sirkulasjons- og hudproblemer, tap av muskelstyrke og mobilitet, inkontinens og blodpropp i bena. Mulige psykiske skadevirkninger er traumatisering, re-traumatisering, opplevelser av avmakt, hjelpeløshet, ensomhet, redsel og sinne. Noen studier viser langvarige negative virkninger i form av traumatiserende minner, mistillit og skepsis til psykiatrisk behandling og institusjoner. LDO etterlyser at opptrappingsplanen kommer med konkrete tiltak og ressurser som gjør en slik utfasing mulig, herunder ressurser til økt bemanning og kompetanseheving.  Prøveprosjekter med såkalte puterom bør iverksettes så snart som mulig. 

2. Det andre problemet vi fremhever som også rammer personer med psykososiale funksjonsnedsettelser, er tvungen medisinering med antipsykotika, med usikker positiv effekt og omfattende bivirkninger, både metabolske og nevrologiske. Antall vedtak om behandling om tvungen behandling med medikamenter er nesten tredoblet siden 2016 og de geografiske forskjellene har økt. (Ekspertutvalget om samtykkekompetanse side 84) Dette til tross for at det nå fremgår av tre offentlige utredninger, Paulsrudutvalget fra 2011, Tvangsbegrensningslovutvalget fra 2019 og Ekspertutvalget om samtykkekompetanse 2023, at det finnes en betydelig antall pasienter som ikke har positiv effekt av antipsykotiske legemidler. Hvor stor andel som ikke får positiv effekt,  er det uenighet og usikkerhet om. Ensidig fokus på medisinering gjør det vanskeligere for personer som trenger hjelp fra psykisk helsevern å be om slik hjelp. Personer med alvorlige psykiske lidelser har en forventet levealder som er 15-25 år lavere enn resten av befolkningen. Viktigste dødsårsak er hjerte og karlidelser. Antispykotiske lideler øker en rekke risikofaktorer for slike lidelser. Denne pasientgruppen har rett til like god behandling som andre. CRPD-komitten har anbefalt Norge å slutte med tvungen medisinering med antispykotika. LDO etterlyser en kraftig opptrapping av tilbudet om  medikamentfri behandling, forskningsbasert kunnskap om nedtrapping av psykofarmika, samt  styrket tilgangen til brukerstyrte sengeplasser.

3.Det tredje alvorlige problemet vi vil ta opp som opptrappingsplanen er taus om, er bruk av elektrosjokk (ECT) i psykisk helsevern utensamtykke til tross for mangelfull kunnskap om effekt og anbefalinger til Norge fra FNs CRPD komite om å forby slik praksis. 

Elektrosjokk krever etter gjeldende rett pasientens samtykke. Likevel er elektrosjokk i praksis foreskrevet uten fritt og informert samtykke. Hjemmel anses å foreligge i strafferettens nødrett. Sivilombudet har foretatt en gjennomgang av ECT gitt på nødrett som viser at strafferettslig nødrett i praksis anvendes på en måte som framstår som en omgåelse av lovgivers forbud mot bruk av ECT uten samtykke. 

Tvangsbegrensningslovutvalget skriver at det er uklart hvor stort omfanget av bruk av ECT på nødrett er, men at det er grunn til å tro at praksis varierer mye. Kunnskapsgrunnlaget når det gjelder hvor godt ECT virker som behandlingstiltak basert på samtykke, har lav kvalitet. Anbefalingene er stort sett gradert som svake i Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer.  Samtidig omtaler retningslinjene for ECT fare for «varige kognitive bivirkninger».  Det er uklart hvor mange det gjelder og hvor lenge slike bivirkninger kan vare. Også funn fra Sivilombudet dokumenterer tilfeller der de faglig ansvarlige har konkludert med alvorlige kognitive bivirkninger av ECT-behandlingen i ettertid.

Tvangsbegrensningslovutvalget flertall foreslår en snever adgang til bruk av ECT som et «livreddende tiltak» (men uten at det foreligger dokumentasjon som underbygger at ECT er nødvendig og egnet som livreddende tiltak.) LDO støtter i lys av dette mindretallets vurdering om at elektrosjokk uten samtykke bør forbys.   Vi etterlyser nå at helsemyndighetene fremskaffer en oversikt over omfanget av bruken av ECT uten fritt og informert samtykke for å få klarhet i konsekvensene av praksis. Dette som ledd i vurdering av forbud mot slik praksis, dersom det ikke foreligger samtykke. Herunder må det fremskaffes dokumentasjon om at det er grunnlag for å hevde at denne type behandling er avgjørende for å redde liv. I tillegg er det vesentlig å få en mest mulig fullstendig og samle oversikt over bivirkninger.  

Avslutningsvis har vi merknader som knytter seg til behov for økt satsning på lavterskeltilbud tilpasset menn: Hjelpesøking til psykisk helsehjelp er et kjønnet fenomen, og hjelpetilbudene må utformes på en måte som gjør at flere menn tar dem i bruk. Vi har gjennomført en undersøkelse av hva som finnes av kommunale tilbud som er spesielt rettet mot menn innen psykisk helsehjelp: 

Funn er at tilbudene i svært liten grad er utformet med fokus på å få menn til å søke hjelp, dette gjelder også tilbudene om rask psykisk helsehjelp. Det er svært få tilbud som henvender seg spesielt til menn, og de svært få tilbudene som retter seg mot menn er lite synlige på kommunenes hjemmesider. Av de 265 kommunene som svarte på undersøkelsen, var det 17 som hadde et rent kommunalt tilbud innen psykisk helse rettet mot menn. Ombudet undersøkte disse 17 tilbudene nærmere ved å søke dem opp på kommunenes hjemmesider. Det var bare 4 av tilbudene som var mulig å finne på kommunenes hjemmesider, og disse var svært kort beskrevet. De 13 resterende tilbudene var ikke mulig å finne på nettet.

Vi mener dette er relevant for arbeidet med Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033). Virkemidler kunne i den forbindelse være å utforme, synliggjøre og gjøre lavterskeltilbudene, inkluder Rask psykisk helsehjelp mer attraktive for menn. Hensikten er å øke menns bruk av tjenestene. Vi mener dette er en helt nødvendig strategi, også for å redusere mer alvorlige psykiske tilstander og den forhøyede selvmordsraten hos mannsbefolkningen.

 Oslo, den 4. oktober 2023

Riktig problemforståelse, gode idéer, men dårlig utførelse

Mental Helse Ungdom takker regjeringen for å legge frem en opptrappingsplan for psykisk helse. Vi deler regjeringens problembeskrivelse, og mener det gjøres for lite for å sikre den psykiske helsen til barn og unge, nå og i fremtiden.

Forslagene til løsning er langt på vei tiltak Mental Helse Ungdom deler, men pengene som blir lagt på bordet får oss til å tvile på regjeringens intensjoner og gjennomføringsvilje eller -evne.

Økonomi

Da den forrige opptrappingsplanen ble avsluttet hadde mer enn 30 milliarder blitt lagt på bordet. I 2022-kroner er det 45 milliarder. I dag velger regjeringen å legge mindre enn 10% på bordet, i en tid der barn og unges psykiske helse aldri har vært viktigere.

I lanseringen av opptrappingsplanen sa helseministeren at dette er en plan som skal peke retning for hele psykisk helse-feltet i ti år framover. Hvis det er tilfellet, har vi grunn til å være dypt bekymret for den økonomiske helsen til psykisk helsearbeid i fremtiden.

I arbeidet med nullvisjon for selvmord har regjeringen tidligere satt av 20 millioner i året. Nå kommer altså rundt 300 millioner til, hvis vi teller alt sammen. Til sammenligning har regjeringen satt av 70 milliarder kroner hvert eneste år, i Nasjonal Transportplan, for å forebygge dødsfall og alvorlige skader i trafikken. Det er verdt å minne om at det er 7 til 8 ganger så mange som tar sitt eget liv, enn det er dødsfall i trafikken.

Forebygging

Mental Helse Ungdom mener det er helt riktig å involvere hele samfunnet i forebygging av psykiske helseproblemer og lidelser. I det arbeidet mener vi helsefremmende tiltak er av særlig betydning. Det er et langt bedre regnestykke, og uendelig mye bedre for enkeltmennesket, om barn og unge får verktøy til å håndtere tanker og følelser før de utvikler seg til å bli problematiske. Derfor mener vi at en betydelig del av innsatsen må være store, befolkningsrettede tiltak som treffer alle.

Behandling

Samtidig som at den forebyggende innsatsen må være betydelig, er det også viktig at behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser styrkes betydelig. Det har vært en kontinuerlig, og for enkelte katastrofal, nedbygging av sengeplasser i psykisk helsevern de siste 20 årene.

Mennesker som tidligere kunne få intensiv behandling over tid, overlates nå til sporadisk behandling i BUP og DPS som har beviselig liten, eller ingen effekt. Det må etableres flere intensive behandlinger, der det har vist seg å ha effekt, som ved enkelte angstlidelser.

Tvang

Bruk av tvang i psykisk helsevern har alltid vært et omdiskutert tema. Mental Helse Ungdom er av den oppfatning at en vesentlig andel av tvangsbruken i Norge kunne vært unngått dersom de kommunale tilbudene til mennesker med alvorlige sinnslider hadde vært bedre. Dette inkluderer trygge botilbud, lavterskeltilbud og meningsfulle aktiviteter i nært samspill med behandlere, sosialarbeidere og andre relevante samarbeidspartnere. Det er viktig at disse aspektene ikke forsømmes i denne opptrappingsplanen.

Brukermedvirkning

Barn og unges erfaringer må ligge til grunn for alle tilbud og tiltak for dem.

Forpliktende opptrapping

Denne opptrappingsplanen bærer preg av en lite forpliktende tilnærming til hvordan opptrappingen skal gjøres. Begrepet «utrede» opptrer 55 ganger i dokumentet, mens «vurdere» opptrer dobbelt så mange ganger.

Oppsummering

Det er mange gode tanker og intensjoner i denne opptrappingsplanen. Mental Helse Ungdoms bekymring er at det blir med tankene. Verken tiltakene eller økonomien i planen fremstår særlig overbevisende. Vi håper at helse- og omsorgskomitéen bidrar til at denne planen bygger på de gode intensjonene i planen, men at den blir gjort langt mer forpliktende og med et langt mer robust budsjett enn regjeringen legger opp til.

For Mental Helse Ungdom

Martine Antonsen

Landsleder

Adrian Lorentsson

Generalsekretær

Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO) er landets største paraply- og medlemsorganisasjon for rusfeltet. Vi samler for tiden 152 aktører (virksomheter og organisasjoner) som representerer bredden i rusfeltet: frivillige, offentlige, ideelle og private tiltak og organisasjoner innen behandling, forebygging, rehabilitering, forskning og skadereduksjon.

RHO samler og formidler kunnskap om rus, fordi rus påvirker menneskers liv.

Rus og psykisk helse har en del felles brukere og felles utfordringer. Mange med rusrelaterte problemer har psykiske utfordringer. Ikke alle med psykiske utfordringer har rusrelaterte problemer.

Generelt
Stortingsmelding 23 er et godt rammeverk og vi oppfatter at den gir en god beskrivelse av utfordringene. Opptrappingsplanen har gode intensjoner og gir gode eksempler på godt arbeid fra store deler av landet. Det er konkrete og til dels ambisiøse resultatmål – vi er enig i disse målene.

Vi mener imidlertid opptrappingsplanen mangler forpliktelse og den mangler tilstrekkelig antall kroner. Det er mye vurdere og utrede i det Regjeringen vil.

Regjeringen har en rekke satsninger og planer på helseområdet som har direkte følger for befolkningens psykiske helse og skjønner også at dette må ses i sammenheng. Regjeringen nevner selv 11 arbeider som vil påvirke psykisk helsefeltet.

Folkehelsemeldingen peker tydelig mot behovet for å utjevne sosiale forskjeller og styrke deltagelse i lokalsamfunnet for å forebygge rus- og psykiske vansker. Forhold som reduserer marginalisering, utenforskap og forskjeller i forventet levealder må prioriteres. Videre må arbeidet for å redusere vold og overgrep mot barn forsterkes.

Her spiller lokalsamfunn og frivilligheten en sentral rolle. Det er viktig å støtte lokale og ideelle tiltak som bidrar til dette, blant annet gjennom tilskuddsordninger.

Satsningen må gjenspeile seg i antall kroner
3 milliarder kroner er mye penger. Beløpet skal imidlertid bevilges over 10 år. 300 mill kroner pr år fordelt på 19 helseforetak, 356 kommuner og en rekke ideelle tiltak forteller at det neppe kan kalles en sentral satsning. Vi mener Stortinget under sin behandling av planen bør minimum doble den den summen hvis det skal kalles en satsning.

Vi er bekymret for at regjeringen vil finansiere mål og tiltak rettet mot kommunene gjennom frie inntekter. Vi har forståelse for at kommunene er ulike med ulike behov, men det er komplett uforståelig at regjeringen ikke bruker øremerker midlene psykisk helse.

ROP pasienter
Personer med alvorlig og sammensatt problematikk rus og psykisk lidelse (rop-lidelse) mottar færre langvarige tjenester enn andre, selv om de har mer alvorlig problematikk. Dette er en gruppe som man ønsker skal ha reell tilgang til flere tjenester enn de har i dag. Vi vet at oppsøkende og integrerte tjenester fungerer best for denne gruppa, og det er viktig at støtten til etablering og drift av ACT- og FACT-team opprettholdes – både for ungdom og voksne. Mange med alvorlig og sammensatt problematikk følges opp på kommunalt nivå, og kommunene må ha ressurser til å ivareta denne gruppa. Trygg bolig, skikkelige levekår, reell tilgang til helsetjenester må sikres. Vi vet at personer med rop-lidelse ofte mangler tilgang til disse grunnleggende rettighetene, som også Norges Institusjon for Menneskerettigheter har pekt på i sin rapport.

Vi kan bruke hele vår tid på hvert enkelt av punktene, bolig, levekår og tilgang til helsetjenester. Det skal vi ikke, men det er viktig at komiteen har en reell forståelse av situasjonen.

Barn og unge med sammensatt problematikk
Det er i dag en andel barn og unge som har behov for forsterket innsats. Som nevnt over er det gode eksempler med FACT ung som kan bidra. Men det behov for å forsterke BUP, styrke kommunale barnevernstjenester og bidra til at oppsøkende arbeid blir lovfestet.

Regjeringen beskriver åtte resultatmål i Opptrappingsplanen. Avslutningsvis har konkrete forslag til fire av dem:

1. barn og unges selvrapporterte psykiske plager er redusert med 25%

Sikre bedre rammevilkår for grunnskolen der det må satses sterkere på tverrfaglighet. Sosialarbeidere må ha en naturlig plass i skolen. Elever må få undervisning om psykisk helse og hva som påvirker oss og vår oppmerksomhet. Det grunnleggende forarbeidet er allerede gjort gjennom lansering av helseappene Tankevirus og Grubl.

1. alle skal ha tilgang til kunnskapsbasert lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus
2. Fjerne alle egenandeler for; ungdom under 23 år, for folk som lever under fattigdomsgrensen og for mennesker med ROP-lidelser.
3. Avklare ansvarsforhold knyttet til helsehjelp for spilleproblemer og spillavhengighet som alt for lenge har blitt henvist til kulturdepartementet. Problemet må anerkjennes som et helseproblem og helsetjenestene må tilgodeses med ressurser til å drifte kunnskapsbasert behandling.
4. Sikre støtte til ideelle og frivillige lavterskeltilbud som for eksempel de brukerstyrte senterne.
5. alle unge som henvises til psykisk helsevern for barn og unge skal få vurderingssamtale

BUP og TSB må få rammevilkår som gjør det mulig å tilby vurderingssamtaler til alle som er henvist til spesialisthelsetjenesten. 

1. de med alvorlige lidelser skal få økt levealder
2. Statsbudsjettet må gi bedre og mer forutsigbare rammevilkår for lavterskel helsetilbud til ungdom, voksne og eldre med rus og/eller psykiske problemer.
3. Tydelige krav om trening som medisin i behandling – dette er et evidensbasert investeringspunkt som Statsbudsjettet burde tatt inn over seg både innen rus og psykisk helse.

Vi kan ikke pøse mere penger inn i et system som skaper behandlingsavhengighet. Vi må vi få en opptrappingsplan på innhold, bestemt av brukeres interesser og ønsker.

Først må vi gå vekk fra den biokjemiske tankemodellen og forstå menneskemøtenes betydning og eksistensielle behov. Det må være rom for sterke følelser! Eksponering kan forløse traumer og uhensiktsmessig frykt.

Opptrappingsplanen må i første fase bestå av en innholdsreform.

Norge rager høyest på uførestatistikken av alle OECD landene, vi har også den høyeste dødeligheten for mennesker som har fått stempelet schizofren eller bipolar. Denne gruppen dør 25 år før gjennomsnittet i Norge! Samtidig er vi et av de landene som bruker mest penger på psykiatri. Vi kan altså konkludere med at Norge har det dyreste, minst effektive og dødeligste psykiatrien av alle OECD- landene.

Hva er viktig for å forebygge psykiske helseproblemer?

Man må prøve å forhindre at folk havner i psykiatrien og bli endel av den dystre statistikken. Vi mener det er viktig å opprette lavterskeltilbud i lokalsamfunnet, slik som f.eks. Stangehjelpen. Her kan du få hjelp, uten å bli innlagt eller gitt medikamenter for å lindre smerten.

Det bør også opprettes livskrisesentere med døgnopphold hvor dem som ikke ønsker behandling under en biomedisinsk tilnærming kan oppsøke. Her må man føle seg trygg, med trygge ansatte som er opplært til ha god dialog med brukerne. Mange trenger bare en plass å være hvor man kan finne ro til lidelsestrykket har lagt seg.

Doktoravhandlingen til Monica Goretzki The Differentiation of Psychosis and Spiritual Emergency viser at det ikke er nevneverdig forskjell på sinnstilstanden til dem som gjennomgår en livskrise enn dem som får diagnoser innen psykosespekteret. Doktoravhandlingen forteller oss at dem som lever seg igjennom krisen får et bedre utfall enn dem som mottar tradisjonell psykiatrisk behandling med nevroleptika. Dette betyr at slike livskrisesentere vil avlaste både tradisjonelle døgnopphold og ikke minst akuttpostene i psykisk helsevern, samt redusere fremtidig avhengighet av helsetjenester.

I tillegg til livskrisesentere må det opprettes medisinfrie akuttposter. Der må det jobbe et faglig team som er håndplukket til oppgaven. Det vil si at det må ansettes fagfolk som brenner for å jobbe under en annen tilnærming og som fortrinnsvis har jobbet med tilsvarende tidligere. Det er viktig at ved etableringen av slike tiltak gjøres av folk av fagfolk og brukerorganisasjonenes representanter som brenner for saken.

Forskningen til Martin Harrow og Erika Jääskeläinen viser at det kun er fem–seks prosents sjanse for tilfriskning ved langvarig medikamentbehandling.

Harrows siste forskingsresultater, som ble publisert i februar 2021, viser at de som slutter med psykofarmaka, har seks ganger større sjanse for tilfriskning. Dette er uavhengig av diagnose.

Hans forskning er bare én av mange forskningsrapporter som viser at langvarig medisinering er skadelig og kronifiserende. MR-forskning viser at psykofarmaka, og særlig antipsykotika, gir hjerneskader og kognitiv svikt. Dette samsvarer også med det våre medlemmer rapporterer. De beskriver at medikamenter gjør det vanskelig å konsentrer seg, tenke, huske, lese og gjør det helt umulig å jobbe eller studere. Medlemmene som klarer å slutte med medikamenter, eller gjennomgår psykoser uten medikamenter, rapporter imidlertid om tilfriskning, og at de kommer tilbake til jobb og studier.

Med dette forstår vi at god forebygging for kronisk og alvorlig psykisk lidelse er å etablere langt flere medisinfrie enheter og lavterskel tiltak.

På hvilken måte kan vi sørge for at de som har psykiske helseutfordringer får god og tilgjengelig hjelp?

• - Fjerne rettighetsvurderingen psykiaterne må gi før et ønske om behandlingsopphold på medisinfrie enheter.
• - Avbyråkratisere tilgangen til psykososial hjelp. Dette kan blant annet gjøres ved å fjerne kravet om diagnose når en søker hjelp/støtte/behandling. Folk må få rask, helhetlig og ubyråkratisk hjelp, basert på den enkeltes behov.
  
  
• - Vi mener Norge med fordel kan jobbe etter Åpen dialog- modellen og opprette Soteria- hus (en type livskrisesentere av flere mulige varianter). Det vises til WHO- sine nye retningslinjer fra juni 2021 for informasjon.

• - Den forrige regjeringen la moms på alternativ behandling. Det var et skritt i feil retning. Tvert om skulle flere godt utdannede behandlere innen traumeterapi, gestalt terapi, psykosynteseterapi og lignede bli gitt refusjonsavtale. Vi trenger større mangfold for å kunne møte den enkeltes behov.

• - Det er også mange gode veiledere i brukerorganisasjonene som driver selvhjelpscoaching og recoveryarbeid gjennom tiltak. Mange stiller opp med et lavterskeltilbud og avlaster trykket på helsetjenestene. Det fordrer at det bevilges langt mere penger til organisasjonene som er motiverte for slikt arbeid (dette vil være i tråd med uttalte idealer om demokratisering av helsesenet med økt brukermedvirkning).

Hva er viktig for å sørge for et godt tilbud til de med alvorlige og sammensatte utfordringer?

• - Det etableres brukerstyrte livskrisesentre med døgntilbud og medisinfrie enheter for akutt hjelp.
  
  
• - Det bli lettere å komme seg inn på de medisinfrie enhetene ved å fjerne kravet til rettighetsvurdering fra psykiater på spesialistnivå. Enhetene selv bør kunne få direkte henvisning fra fastlegen. Det bør også opprettes flere medisinfrie enheter og flere BET- plasser. (BET = Basal Eksponeringsterapi)
  
  
• - Det er viktig at penger kanaliseres til tiltak og behandlingstilbud som er fundamentert i en humanistisk og relasjonell tilnærming. Eksempler er BET, medisinfritt tilbud og Stangehjelpa.
  
  
• - Norge er et av de landene i verden, som bruker mest psykofarmaka. Ca. 98% blir medisinert ved innleggelse. Vi har også et svært stort antall pasienter som langvarig medisineres med antipsykotika. Studier viser imidlertid at bruk av psykofarmaka bidrar til «kronifisering» av pasientens plager og lidelser, forverring av disse og overdødelighet. Harrows forskning viser at de som aldri får eller klarer å slutte på antipsykotika, har langt bedre sjanser for å bli helt friske og dette uavhengig av diagnose.

• - Flere av våre medlemmer i hvite Ørn har falt inn i kategorien alvorlig psykisk lidelse med psykoseerfaring. I motsetning til mange medpasienter har de imidlertid blitt friske og er tilbake i jobb. De har trosset behandlerne sine og sluttet med medikamenter. Og hjelp trenger man virkelig. Ifølge lege Peter Gøtzsche, er det vanskeligere å slutte på antipsykotika enn heroin.

• - Vi mener også det er viktig at det vedtas et forbud mot tvangsmedisinering og at regjeringen sikrer retten til fritt og informert samtykke gjennom lovverket.

Hvite Ørn har solid kompetanse på dette vi har fremmet i dette innspill og bistår gjerne med rådgivning og praktisk arbeid på alle nivåer i en slik endrings- og etableringsprosess.

På vegne av Hvite Ørn Norge                                         
Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen                                                                    
Styreleder 

Stiftelsen Pårørendesenteret ønsker å komme med følgende uttale til Meld. St. 23

Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033).

04.10.23

Med 25 års erfaring innen pårørendefeltet ønsker vi å komme med følgende innspill:

• Begrepet bruker- og pårørendemedvirkning blir ofte satt i samme setning, det er det også gjort i dette dokumentet. Det gir til kjenne en forforståelse av at bruker- og pårørende i stor grad har samme hensikt, mål, behov og uttrykk. Det gjelder i svært mange situasjoner, i alle fall i somatikken. Men innenfor psykisk helse finner vi oftere at bruker og pårørende kan ha ulike behov, ulik forståelse av situasjonen og ulike veier til målet. Dette må det være en åpning for også i opptrappingsplanen.
• Mangelen på lavterskel hjelpetilbud fører til press på tjenester som det er høyere terskel for å komme inn på, som eks. poliklinikker og avdelinger for barne- og ungdomspsykiatri. Det kan føre til utfordrende situasjoner for foreldre og eller andre nære pårørende. Det fører til stor slitasje for foreldre og/ eller andre nære pårørende.
• Foresatte til barn og unge med spiseforstyrrelser, ufrivillig skolefravær, selvskading eller skadelig rusbruk har behov for koordinerte tjenester. Disse foreldrene erfarer at det er vanskelig å få rask og tilstrekkelig bistand med de utfordringene de står i. Når pårørendes egen helse blir utfordret over lang tid, får det konsekvenser både for foreldrekapasiteten, for muligheten for samspill med omverden, og fare for å falle ut fra ordinært arbeidsliv.
• Ungdom som er i alderen at de skal flytte hjemmefra har ofte pårørenderoller som kan føre til økt press på psykisk helse. Det kan skyldes engstelse for å flytte fra foreldre som er syke, eller engstelse for å forlate syke yngre søsken, eller søsken som blir igjen med syke foreldre. En god styrking av tjenestetilbud på videregående, universitet og høyskoler er derfor særlig viktig. Vi erfarer at ungdom med pårørenderoller kan droppe ut av skolen uten at det kommer fram at det er pårørenderollen som er den forklarende årsaken.
• Innenfor området psykisk helse finner vi også oftere at pårørende har ventet lenger på å bli involvert, er mer utslitt, har stått lenger alene med utfordringer og har kommet i konflikt med hjelpeapparatet. Dette er det viktig at planen tar med seg.
• Å styrke ulike lavterskeltilbud som jobber direkte med pårørende, sammen med tiltak som hever helsepersonells kunnskap og forståelse for pårørendes situasjon, må løftes ytterligere frem som tiltak i opptrappingsplanen 2023-2033.
• Vi ser fram til at overordna plan fører til mange gode tiltak i arbeidet med helhetlig støtte til både brukere og pårørende.

Blå Kors er glad for at regjeringen legger frem en opptrappingsplan for psykisk helse. Det er mange faktorer i livet som påvirker den psykiske helsen. Det er også positivt at satsinger i opptrappingsplanen omhandler rusfeltet. Psykisk helse og rus er nært assosiert.

For at resultatmålene satt i den den fremlagte opptrappingsplanen skal nås, må ord følges av handling og økonomisk prioritering. Blå Kors er urolig for at denne opptrappingsplanen, til forskjell fra flere tidligere opptrappingsplaner ikke har forslag til forpliktende bevilgninger til opptrappinger av tilbud og tiltak innenfor rammen av 3 milliarder kroner over en tiårsperiode.

Vi vil derfor peke på områder vi mener det bør knyttes en konkret plan for opptrapping for, og som det er mulig å trappe opp allerede fra 2024.

Helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid

Barn og unge og deres familier

Vi vet at barn utvikler sin trygghet, identitet og selvbilde gjennom fellesskapet. Derfor er inkludering svært viktig for barnas emosjonelle, kognitive og sosiale utvikling og trivsel. Å vokse opp i et samfunn preget av små sosioøkonomiske forskjeller, mulighet for fritidsaktiviteter og et inkluderende nabolag/ felleskap, er derfor de beste rammene for å sikre at barn og unge skal oppleve hverdagen som meningsfull og trygg.

Forskning viser at psykiske lidelser er sosialt skjevfordelt. Psykiske lidelser er 3–4 ganger mer utbredt hos barn av foreldre med lav inntekt. Disse forskjellene vedvarer over livsløpet og gjenfinnes også når barna blir voksne.

• Blå Kors mener tiltak som bidrar til sosial utjevning og som fremmer inkludering er viktig. Mari Rege, professor i økonomi og leder av den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen for barn i fattige familier skriver i Dagens Næringsliv 23.09.23 at vi må styrke, forenkle, samt lage de økonomiske rammebetingelsene for fattige familier med barn mer forutsigbare. Ekspertgruppen etterlyser konkrete grep for å gjøre det universelle tjenesteapparatet enda bedre på å møte behovene til barn i fattige familier. De mener det også er nødvendig å bryte barrierer for at barn i fattige familier skal kunne delta i organiserte fritidsaktiviteter.
• Det er nødvendig med målrettede tiltak som et tillegg til universelle ordninger. Et eksempel på et slikt målrettet tiltak er det Blå Kors har utviklet og driver til barn og deres familier som har sammensatte utfordringer som lav inntekt, lite nettverk, psykiske helseutfordringer og avhengighet. Blå Kors barnas stasjon bidrar til inkludering gjennom miljøterapeutisk tilbud.

Studenter

Vi støtter å videreføre og målrette tilskuddsordningen “Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk”. Vi mener tilskuddet er viktig og avgjørende for studenters psykososiale forhold.

Tilleggsundersøkelse om psykiske lidelser blant studenter 2023 fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse, SHoT, publisert i september 2023 viser at psykiske lidelser generelt er utbredt i studentbefolkningen. Omtrent en av tre studenter (33,9 prosent) har en nåværende psykisk lidelse. 10,6 prosent av de kvinnelige og 15,1 prosent av de mannlige studentene har hatt en form for rusbrukslidelse det siste året.

Vi mener også det haster med å iverksette flere tiltak som gir studentene gode verktøy for å mestre studentlivet. Dette kan være:

• Terapeutiske tiltak som kurs og gruppetilbud,
• flere rusfrie aktivitetstilbud,
• mer opplæring til faddere/studenttillitsvalgte, samt
• økt samarbeid mellom studenthelsetjenesten og institusjoner som kan bidra med undervisning og verktøy innen psykisk helse og rus.

Gode og tilgjengelige tjenester der folk bor

Arbeid, aktivitet og utdanning

Vi er svært glade for at regjeringen i planperioden vil jobbe for at mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer har tilgang til meningsfull aktivitet, tilhørighet og mestring og at regjeringen viser til tilbudet fra ideelle og frivillige organisasjoner.

Med riktig støtte kan mange innbyggere som lever i utenforskap inkluderes gjennom samfunnsdeltakelse.

Blå Kors mener at en satsning på tverrsektoriell innovasjon for å stimulere personer med psykiske lidelser til deltakelse gjennom arbeid, aktivitet og utdanning vil gi store samfunnsmessige gevinster, både på individ og samfunnsnivå.

Blå Kors steg for steg støtter personer med psykiske helseutfordringer og avhengighet til samfunnsdeltakelse gjennom arbeid, aktivitet og utdanning. Tilbudet involverer sivilsamfunnet og frivillige gir recovery-støtte med utgangspunkt i den enkeltes ressurser, motivasjon og muligheter. Frivilligheten blir en portåpner for, og en brobygger til at innbyggere i marginaliserte livssituasjoner kan være likeverdige deltakere i samfunnslivet.

• Blå Kors foreslår at det i Opptrappingsplanen for psykisk helse satses på innovasjonsprosjekter hvor offentlig, privat og ideell sektor samskaper om treffsikre, robuste og bærekraftige løsninger som inkluderer personer med psykiske lidelser i arbeid, aktivitet og utdanning.  Vi vil presisere at det stilles krav til samskaping med ideelle og frivillige organisasjoner i planperioden. Opptrappingen kan starte allerede i 2024.

Lavterskeltilbud

God og lett tilgjengelig psykisk helsehjelp er viktig for å forebygge utviklingen av psykiske problemer.  Å gi tidlig hjelp bidrar til å avhjelpe kapasiteten i spesialisthelsetjenesten.

Blå Kors støtter derfor forslag om å legge til rette for mer og flere lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus i kommunene. Blå Kors støtter utvikling av kunnskapsbaserte lavterskeltilbud. Vår vurdering er at kunnskapsgrunnlaget finnes, og at det er viktig å komme i gang med utbygging av tiltak og tilbud.

Vi vil også peke på behovet for lavterskeltilbud rettet mot spesifikke målgrupper, for eksempel barn og unge som har vokst opp med foreldre eller søsken med alkohol- eller rusproblemer.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at 90 000 barn til enhver tid vokser opp i hjem der en forelder har en alkoholbrukslidelse. Å vokse opp med alkohol- eller andre rusproblemer i familien innebærer en oppvekst preget av uforutsigbarhet, frykt, avmakt og stort ansvar. Det gir økt risiko for psykiske, sosiale- og relasjonelle problemer både på kort og lang sikt, og gir mer en dobbelt risiko for å utvikle egne rusrelaterte problemer.

Blå Kors kompasset tilbyr terapi og rådgivning til barn og unge fra 13 til 35 år som har vokst opp i hjem med alkohol -eller andre rusproblemer. Dette er et lavterskeltilbud der de unge selv kan ta kontakt for å få hjelp.

• Blå Kors mener tilskudd og støtte til nasjonale lavterskeltilbud må trappes opp i planperioden, parallelt med oppbygging i kommunene.

Hjelpetelefoner og nettjenester

Blå Kors mener hjelpetelefoner og nettjenester er god hjelp for mennesker i vanskelige livssituasjoner, og også dette tilbudet bidrar til likeverdig tilgang på tjenester i hele landet. Vi er glade for at regjeringen ser tilbudene fra ideelle og frivillige organisasjoner som et viktig supplement til det offentlige tjenestetilbudet.

Blå Kors chat-senter driver to nasjonale chat-tjenester for ungdom, SnakkOmMobbing.no og SnakkOmPsyken.no. Tilbudene gis helt anonymt, og er en tjeneste der barn og ungdom kan chatte med trygge fagpersoner om mobbing, vanskelige tanker og vonde følelser. Målgruppen for SnakkOmMobbing er 9-19 år. Tjenesten er Norges første spissede lavterskeltilbud for barn og unge i alderen 9–19 år, hvor alle som er berørt av mobbing kan henvende seg. Snakkommobbing driver systematisk internt kvalitets- og kompetansehevingsarbeid og samarbeider bl.a. med RVTS Sør.

Antall henvendelser til SnakkOmMobbing i 2022 var 7.095, i 2021 var det 4.190.

SnakkOmPsyken retter seg mot ungdommer i alderen 13-24 år. Antall henvendelser i 2022 var 9.072, i 2021 var det 12.293.

Vi merker oss også at regjeringen vil vurdere ytterligere styrking av veilednings-, støtte- og rådgivningstjenester innen psykisk helse, rus og vold i planperioden.

Vi ber om at chat-tjenester og hjelpetelefoner inngår i opptrappingsplanen som et tjenestetilbud som trappes opp årlig i planperioden, allerede fra 2024.

WSO er en bruker og interesse-organisasjon for menneskerettigheter, selvbestemmelse og verdighet innen psykisk helse.

For å utvikle bærekraftige tjenester for fremtiden er det avgjørende å bygge opp mer av hjelp som faktisk hjelper og stoppe med det som ikke hjelper og skader.

I innledningen står det; «Det overordnede målet med opptrappingsplanen er at flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet, og at de som har behov for psykisk helsehjelp skal få god og lett tilgjengelig hjelp. I denne planen peker regjeringen ut en retning for utviklingen av politikken innen psykisk helse-feltet.»

WSO er enig i dette målet, men vil peke på særlig to områder hvor vi mener planen mangler tydelighet, og hvor vi etterlyser konkretisering av tiltak for å styre tjenesteutviklingen i riktig retning.

Menneskerettigheter.

Menneskerettighetene og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) må være retningsgivende for utvikling av fremtidens tjenester for psykisk helse. En menneskerettighetsbasert praksis må ligge til grunn for all opptrapping på psykisk helse-feltet. Vi leser opptrappingsplanens side 10 som at regjeringen også mener dette, men planen har ingen konkretisering av hva dette betyr i praksis, eller tiltak som skal sikre dette. At planen peker ut retning for utvikling og politikk de neste ti årene gjør det særlig viktig at dette overordnede perspektivet får plass med mer enn to setninger. 

Det er avgjørende med et helhetlig tilbud hvor brukernes mål og behandlingspreferanser blir vektlagt. Symptomreduksjon og behandling er kun en liten del av det som skal til og etterspørres for å kunne mestre eget liv. Det må satses helhetlig på tvers av tjenester på områder som er vel så viktig for den psykiske helsen som behandling. Det være seg jobb, meningsfull aktivitet, utdanning, nettverksbygging, gode relasjoner, bolig og økonomi, for å nevne noe. Dette har konsekvenser for tjenestetilbudet, men også for det kunnskapssynet som legges til grunn for helsehjelpen. Man må ta utgangspunkt i brukernes egne mål og definisjon av hva som skal til for å leve et godt liv. I dag overskygges dette av især spesialistenes egne preferanser og synspunkt på hva de mener er til det beste for pasientene.

Til tross for at mange av tiltakene som ligger i opptrappingsplanen kan bygge opp under en menneskerettslig tilnærming mangler det en klar retning og konkretisering av hva dette betyr.

Hvordan kan menneskerettighetene få konkret betydning i tjenesteutvikling

Grunnleggende for en menneskerettighetsbasert praksis er ikke-diskriminering og respekt for grunnleggende rettigheter som selvbestemmelse, frihet og beskyttelse mot vold, overgrep og krenkelser, inkludert overgrep begått i helsevesenet.

Verdens helseorganisasjon har utviklet QualityRights initiativet[1] for å forbedre psykiske helsetjenester og styrke menneskerettighetene til mennesker med psykososiale, kognitive og intellektuelle funksjonsnedsettelser. WHO QualityRights består av et omfattende materiale som gir opplæring og veiledning om hva CRPD betyr for utvikling av politikk og tjenester innenfor psykisk helse, og hvordan slike tjenester kan utformes i praksis. Regjeringen bør ta et sentralt initiativ for å ta dette materialet i bruk, sørge for oversettelse til norsk og tilrettelegge for opplæring på alle nivåer.

Særlig to deler av dette materialet mener vi er et godt, konkret sted å begynne;

WHO QualityRights e-læringskurs[2] er et praksisnært kurs som vil være godt egnet til en bred lavterskel opplæring i menneskerettigheter og betydningen i psykisk helsetjenester.

WHO QualityRights veileder om samfunnsbaserte psykisk helsetjenester[3] gir gode eksempler på forskjellige tjenester fra hele verden som er basert i menneskerettighetene, og beskriver på hvilken måte de oppfyller sentrale menneskerettslige aspekter som respekt for rettslig handleevne, ikke tvangsbasert praksis, deltagelse og medvirkning, inkludering i samfunnet, recovery og personsentrert praksis.

Videreutvikling og oppbygging av medisinfrie tilbud

Medisinfrie behandlingstilbud er i Opptrappingsplanen tatt inn som et prioritert område under kapittel 4.6 Riktig bruk av legemidler, hvor det står at "medisinfrie behandlingstilbud har en naturlig plass i en moderne, fremtidsrettet psykisk helsetjeneste". Samtidig erkjennes det at tilbudene oppleves vanskelig tilgjengelig for brukerne, og at mye gjenstår for å gjøre tilbudene tilgjengelige på lik linje med andre tilbud innen psykisk helsevern. Det står ingenting om tiltak som skal endre denne situasjonen.

Bruker- og pårørendeorganisasjonene i Fellesaksjonen for medisinfrie tilbud erfarer at det fortsatt er et stort udekket behov, og at mange som aktivt ønsker seg et medikamentfritt tilbud ikke får slikt tilbud innenfor rammen av den psykiske helseverntjenesten.

Medisinfrie behandlingstilbud i egne avdelinger er i dag en marginal del av tilbudet innen psykisk helsevern. Utviklingen av tilbudene har gått sakte, og i en oversikt vi mottok fra Helsedepartementet pr. mars 2023 foreligger det ingen planer i helseforetakene for videre utvikling av medisinfrie tilbud.

De få gode medisinfrie behandlingstilbudene som eksisterer er sårbare. I april i år måtte Hurdalsjøen Recoverysenter, som med ca 30 plasser tilbød hoveddelen av medisinfrie sengeplasser i Norge, legge ned da de ikke fikk finansiering til videre drift.

Det gjenstår på landsbasis per i dag kun tre små medisinfrie avdelinger som er rettet mot pasienter med psykose- eller bipolar lidelse.[4] Det ene, medikamentfritt tilbud ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø som har seks sengeplasser i egen enhet, er nå foreslått nedlagt. Ikke på grunn av mangler ved tilbudet, eller manglende etterspørsel, men så langt vi kan forstå kun fordi man ønsker å frigi midler til andre sengeplasser innen det psykiske helsetilbudet. Dette tilbudet har stor nasjonal betydning, og hvis det legges ned har det store negative konsekvenser for utviklingen av medisinfrie tilbud i Norge.

WSO etterlyser sterkere politisk styring for å sikre opprettelse og videreføring av medisinfrie enheter innen psykisk helseverntjenesten. Gitt dagens situasjon synes det at motivasjonen for å opprette og vedlikeholde slike tilbud innen de regionale helseforetakene er lav, og vi foreslår at det benyttes overordnede økonomiske virkemidler, som øremerkede tilskudd, for å sikre at medisinfrie tilbud opprettes og består i de regionale helseforetakene.

 Det eksisterer det per i dag ikke noen medisinfrie behandlingstilbud i norske helseforetak for pasienter i akutt-fase, og pasienter som har sitt første møte med den psykiske helseverntjenesten blir som hovedregel satt på medikamenter, frivillig eller tvunget, og gjerne store mengder av disse. Når man da først står på medikamenter, er det vanskelig å slutte, eller trappe ned på medikamentbruken, uten en langvarig og forsvarlig nedtrappingsplan. Dette krever mye ekstra ressurser, både fra pasientens side og fra helsevesenet som skal bistå med en slik nedtrapping. Hvis muligheten for medisinfri behandling er tilgjengelig i utgangspunktet vil det kunne spare både helsevesenet og pasientene for ressurskrevende tilleggsbehandling ved at man unngår unødvendig medisinering, og unødvendige nedtrappingsprosesser av medisiner og uheldige langtidskonsekvenser av medikamentene

WSO mener at medisinfrie tilbud bør være en sentral del av behandlingstilbudet innen psykisk helsevern. For å oppnå dette er det viktig at den politiske ledelsen tar et krafttak og styrker disse tjenestene, i tråd med visjonen i Opptrappingsplanen.

[1]https://www.who.int/publications/i/item/who-qualityrights-guidance-and-training-tools

[2] https://www.who.int/teams/mental-health-and-substance-use/policy-law-rights/qr-e-training

[3] https://www.who.int/publications/i/item/guidance-and-technical-packages-on-community-mental-health-services

[4] Medikamentfritt tilbud UNN med 6 plasser, Medikamentfritt tilbud Nedre Romerike DPS med 6 plasser, Bet-avdelingen på Blakstad med 6 plasser.

Norsk studentorganisasjon (NSO) ønsker å takke for muligheten til å komme med innspill til ny opptrappingsplan for psykisk helse. 

En bedre studenthelse

NSO mener at trang studentøkonomi, for dårlig læringsmiljø og manglende satsing på studentfrivillighet, er årsaker til at studenter rapporterer om psykisk uhelse.

NSO er glad for at regjeringen ønsker å prioritere psykisk helse – særlig helsefremmende og forebyggende tiltak rettet mot unge. Det er også gledelig at regjeringen ønsker konkrete tiltak målrettet mot studenter spesifikt. Dessverre nevner opptrappingsplanen kun to tiltak rettet direkte mot studenter: Å videreføre en tilskuddsordning og fremskaffe mer kunnskap.

Studenter er både ungdom, unge voksne og voksne. NSO er enig med regjeringen i at en del av utfordringene må løses i det offentlige helsetilbudet. Samtidig er studenter i en særegen livssituasjon og sliter mer med psykiske problemer enn resten av befolkningen i samme aldersgruppe. Derfor er det nødvendig med konkrete målrettede tiltak.

For å bedre studentenes helse og oppnå regjeringens mål, er det avgjørende med en langt mer offensiv opptrappingsplan enn den regjeringen nå har lagt fram. Derfor ber NSO Stortinget ta ansvar og legge inn flere konkrete tiltak målrettet mot studentene.

NSO ber Stortinget

• Prioritere midler og bedre rammevilkår til studentdrevet helsefremmende og lavterskeltilbud, som studentfrivilligheten og -idretten
• Prioritere midler og bedre rammevilkår til helse- og velferdstjenester for studenter
• Prioritere midler til en bærekraftig studentøkonomi som forebygger psykisk uhelse

Studentfrivilligheten og -idretten

Studentdrevne lavterskeltiltak som fremmer god psykisk helse og forebygger psykisk uhelse er en kostnadseffektiv og enkel måte å redusere trykket på helsevesenet. I tillegg gjør det studenttilværelsen bedre og sørge for færre alvorlige psykiske helseplager. Tiltak som fremmer studenters psykiske helse, trivsel og mestring fungerer forebyggende, og er en effektiv måte å sørge for at studietiden blir best mulig. Ved å sikre høyere, mer stabil og forutsigbar støtte til forebyggende tiltak, vil behovet for profesjonell og psykisk helsehjelp reduseres. Studentbevegelsen bidrar til å skape et åpent samfunn som arbeider for å bedre psykisk helse gjennom inkludering og aktivitet.

Tilgang på sosiale, kulturelle, idrettslige og frivillige aktiviteter bidrar til å berike studietiden, og er noe alle bør ha tilgang på uavhengig av økonomisk situasjon. Kulturarbeid og foreningsliv er sosialt. Samt skaper relasjoner, mestring og selvrealisering. Det har en direkte forebyggende effekt av ensomhet og alvorlige psykiske symptomplager blant studenter.

For at frivilligheten og idretten skal virke helsefremmende og forebyggende, må det være et godt og attraktivt tilbud. Skal de klare å tilby det, trenger de tilgang på tilpassede lokaler, relevant og gratis kurs og økonomisk støtte til drift og arrangement. Vertskommunene må også ta hensyn til studentfrivilligheten i sine frivillighetsmeldinger, strategier og handlingsplaner.

Velferdstilbud

Alle studenter skal ha enkel tilgang til lavterskel psykisk helsetilbud, med kort ventetid. Kommunen er ansvarlig for å sikre at alle studenter har tilgang på et helhetlig helsetilbud, enten ved å tilby tjenestene selv, eller ved å samarbeide med studentsamskipnadene. For å sikre et helhetlig tilbud, skal vertskommunene sammen med studentdemokratiene utarbeide en strategi for å fremme lokal studentvelferd.

Det er viktig å sikre studenter rask hjelp, slik at de så langt som mulig unngår å måtte utsette studiene. Det koster den enkelte og samfunnet enormt. En analyse utført av SSB viser at når 5% av studenter blir forsinket med studiene i 6 måneder, koster det staten 2,2 milliarder kroner.

Studentsamskipnadene har den beste forutsetningen til å se behovene studentene har og kunne jobbe forebyggende og tilby psykiske helsetjenester målrettet mot studenter. Samtidig må samskipnadenes helsetilbud være et supplement til kommunale og statlige tjenester. I dag opplever samskipnadene å måtte ta betydelig mer ansvar siden vertskommunene ikke har tilstrekkelig med kapasitet. Det er et stort behov for økt finansiering av psykososiale tilbud for studenter og bedre samarbeid med aktuelle aktører som det offentlige helsevesenet.

For å sikre et godt og stabilt psykisk velferdstilbud som gjenspeiler studentenes behov, er det viktig at samskipnadene får en økt og forutsigbar finansiering.

I tillegg må utdanningsinstitusjonen, i samarbeid med studentsamskipnaden, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre det helhetlige læringsmiljøet. For å oppnå det må de samkjøre sine studieveilednings-, samtale- og rådgivningstjenester med kommunenes og studentsamskipnadenes psykiske helsetilbud. Og det må prioriteres midler til god oppfølging av studenter gjennom hele studieløpet, for å unngå at de faller utenfor det sosiale og faglige fellesskapet.

En bærekraftig studentøkonomi

NSO mener god studenthelse er når studenten er i stand til å mestre studenthverdagen og lykkes både faglig, sosialt og psykisk. Skal alle studenter kunne mestre studielivet, må alle studenter ha mulighet til å prioritere studiene, helsefremmende aktiviteter og pleie sosiale relasjoner. Det er kun mulig gjennom en bærekraftig studentøkonomi.

Overordnet er Legeforeningen positiv til regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse, som vi mener inneholder en rekke gode tiltak. Noe av utfordringen med opptrappingsplanen er at den imidlertid er svært omfattende, og på enkelte områder lite forpliktende. Nedenfor er Legeforeningens kommentarer til noen av de områdene der vi mener det er behov for mer spissede og forpliktende tiltak.  Vi oppfordrer helse- og omsorgskomiteen til å ta innspillene inn i sine merknader i innstillingen til opptrappingsplanen.   

 Mangel på spesialister  

Et effektivt og godt drevet psykisk helsevern er helt avhengig av tilstrekkelig spesialistdekning innen psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri. Legespesialister er, både i psykisk helsevern og psykisk helsevern for barn og unge, samt i rus og avhengighetsmedisinen, de viktigste premissleverandørene for god praksis og riktig oppfølging av pasienter. Leger i psykisk helsevern er spesielt viktige for ivaretagelse av pasienter med somatisk komorbiditet, slik Legeforeningens rapport “Bedre helse og lengre liv- for personer med alvorlig psykisk lidelse eller rusmiddel- og avhengighetslidelse” fra januar 2023 beskriver. Pasienter i psykisk helsevern har også behov for forsvarlig medikamentell behandling, som krever tilstrekkelig med legekapasitet. 

Det er betydelig mangel på legespesialister i psykisk helsevern, noe regjeringen selv påpeker. Likevel kommer ikke opptrappingsplanen med noen lovnader om flere stilinger for leger i spesialisering i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri.  

Det er nødvendig med et større fokus på hvordan vi både kan rekruttere og beholde spesialister innen psykisk helsevern. Legeforeningen forventer at sykehusene nå benytter anledningen til å opprette flere stillinger i spesialisering i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri. I tillegg må det legges til rette for å beholde psykiatere i spesialisthelsetjenesten. Å legge til rette for at leger både ønsker å begynne og bli værende i den offentlige helsetjenesten er, i tillegg til et arbeidsgiveransvar, også et politisk ansvar.   

Økt oppmerksomhet på utdanning og rekruttering av nye leger, samt ivaretagelse av deres arbeidsforhold slik at de beholdes i tjenesten, er avgjørende for at flere av de mål som er satt i opptrappingsplanen skal kunne lykkes.  

Å forstå grunnlaget for manglende rekruttering og hva som kreves for å beholde engasjerte spesialister blir ikke mindre vesentlig i løpet av opptrappingsplanens periode enn det har vært tidligere, noe som også påpekes i opptrappingsplanen.    

Økonomiske utfordringer for pasienter  

Det er godt kjent at pasienter med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser ofte har dårlig råd, noe som tidligere er påpekt i UKOMs undersøkelse “Betalingsvansker- en pasientrisiko” fra 2022. Det er også kjent at lav sosioøkonomisk status er en risikofaktor for utvikling av psykisk lidelse. Det betyr, som Legeforeningen tidligere har påpekt, at både egenandeler til behandling, gebyr ved manglende oppmøte og utgifter tilknyttet medikamentell behandling kan være medvirkende årsak til manglende behandlingsoppfølging og behandlingsresultat for noen pasienter i psykisk helsevern. Dette gjelder også for oppfølging av somatisk komorbiditet hos disse pasientene.  

Et enkelt politisk strakstiltak hadde vært å fjerne egenandeler og gebyrer for manglende oppmøte for sårbare grupper. Ved årsskiftet økte gebyret for pasienter som ikke møter til avtalt poliklinisk time for somatisk sykdom, til 1500,-. Hos pasienter med psykisk sykdom kan utfordringer med å møte til oppsatte timer være en del av sykdomsbildet, og samtidig noe som vil kunne koste dem dyrt.  

Det nærmeste vi kommer dette tiltaket i oppfølgingsplanen er at regjeringen vil "vurdere om ungdom opp til 25 år skal få fritak for å betale egenandel i psykisk helsevern". Legeforeningen mener at dette er for lite ambisiøst.

Legeforeningen mener at egenandelen for alvorlig psykisk syke bør fjernes både i primær- og spesialisthelsetjenesten, for behandling av både den somatiske og psykiske helsen. Dette er et konkret tiltak som både vil bidra til å redusere sosial ulikhet i helse, sørge for at flere oppsøker helsehjelp, og muligheten for at flere også lever lenger.  

Opptrapping må ikke avløses av nedtrapping  

For at en opptrappingsplan skal gi varige resultater, økt engasjement hos behandlere og fremtidig forebyggende effekt er det vesentlig at de som arbeider med psykisk helsevern på alle nivåer ikke opplever en bekymring for at opptrappingsplanen følges av en "nedtrappingsplan". Det planlegges selvfølgelig ikke noe slikt, men planer om fremtidige nedleggelser av avdelinger, ansettelsesbegrensninger etc. kan medføre  at både pasienter og helsepersonell  sitter igjen med dette inntrykket. Man har også ferskt i minne Riksrevisjonens kritikk fra 2021 vedrørende at "den gylne regel" ikke innfris. Denne undersøkelse er gjort etter opptrappingsplan for psykisk helse 1998-2006 og innføringen av begrepet "den gylne regel" i 2014, og har bidratt til at tidligere opptrappingsplaner har blitt oppfattet å følges av nedskjæringer.  

 Somatisk helse hos pasienter med psykiske lidelser  

Legeforeningens rapport "Bedre helse og lengre liv for personer med alvorlig psykisk lidelse eller rusmiddel- og avhengighetslidelse" har bidratt til økt fokus på underbehandling av somatisk lidelse hos en sårbar gruppe i samfunnet, samt viktigheten av forebyggende og tidlig innsats. Vi ønsker at dette er et satsingsområde hvor tydelige tiltak følges opp videre. Leger i psykisk helsevern og fastlegene vil sannsynligvis være de viktigste garantister for at dette kan la seg gjøre, og da må det tilligge dem en mulighet til praktisk gjennomføring.  

Regjeringen har uttalt at det skal settes i gang et arbeid for å se på hvordan levealderen til denne pasientgruppen kan heves. I dette arbeidet bidrar Legeforeningen gjerne med vår fagmedisinske kompetanse innen både allmennmedisin, psykiatri, rus- og avhengighetsmedisin, barne- og ungdomspsykiatri og somatisk spesialisthelsetjeneste. 

Samhandling mellom instanser 

God og sømløs samhandling mellom instanser som arbeider med pasienter med psykiske helseplager fremkommer som viktig i opptrappingsplanen. Ofte er relativt mange instanser aktivt inne og arbeider med samme pasient, og ofte er pasienten avhengig av samordning mellom tjenestene hen mottar. Det er en risiko ved slikt samarbeid at pasientenes faktiske behov ikke får hovedfokus, men heller hvilke begrensninger og ansvarsområder som tilhører hver enkelt instans. For å sikre sømløse overganger bør disse overgangene fokuseres på i seg selv.   

I den forbindelse mener Legeforeningen at fastlegene må ha en sentral plass i samordningen.   

Hver fjerde konsultasjon hos fastlegene omhandler psykiske symptomer. Fastlegene har den kompetansen som skal til for å vurdere hver enkelt pasients helhetlige helsetjenestebehov. Opptrappingsplanen foreslår utvikling av tverrfaglighet på fastlegekontorene. Det er  Legeforeningens mening at dette må forutsette fastlegene som sentral koordinator for pasientene. Fastlegene samarbeider allerede med andre profesjoner og henviser ved behov, men det er helt avgjørende at fastlegen har det overordnede ansvaret for pasienten. Dette vil i størst grad sikre helhetlig oppfølging. Selv om vi fremover kan se en økt tverrfaglig involvering i primærhelsetjenesten er det avgjørende at fastlegen beholder det overordnede ansvaret.

Innspill til Helse- og omsorgskomiteen

Opptrappingsplan psykisk helse

 Skal vi lykkes med opptrappingsplanen må det på plass mer helsefremmende tankegang, og økt fokus på hele familien. Ved tidlig intervensjon rettet mot barn og unge, vil det på sikt føre til mindre behov for hjelp til den voksne befolkningen. Bruk av tiltak og metoder for å styrke alle barn og unges robusthet, framfor å jobbe mot en stadig mer omfattende tilpasning til enkeltindividet. For å bli robuste voksne, må vi bygge robuste barn. Her har helsestasjon, skolehelsetjenesten og Helsestasjon for ungdom en viktig funksjon. Dette må skje i et sømløst tverrfaglig samarbeid med øvrige tjenester i kommunen. Laget rundt barnet og familien. Fokuset på helsefremmende og universelle tiltak må være større enn tiltak for behandling.

Det viktigste tiltaket for god helsefremming og forebygging er tilgjengelige tjenester på lavterskelnivå. Riktig og kvalifisert personale på alle nivåer er helt essensielt for god og tilgjengelig hjelp. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten møter alle familier. Vi har en unik mulighet til å jobbe helsefremmende, gi hjelp, veiledning, støtte og avdekke utfordringer tidlig. Vi må starte fra barnet ligger i mors liv. Dette må være universelle tiltak rettet mot hele familien. Da oppdager helsestasjonen familier der utfordringene ikke er kjent for omgivelsene.

Å styrke foreldrekompetansen gjennom universell foreldreveiledning vil gi god effekt for hele familien, både psykisk og somatisk, for parforhold og søsken. Tiltaket kan gjennomføres i bolker fra barnet er i mors liv, til barnet er blitt ung voksen.

Et slikt tiltak vil bidra til bedre folkehelse fordi innholdet tilpasses utviklingen i samfunnet og behovene vi ser – drypp av helsekompetanse gjennom hele barnets barndom. Denne helsekompetanse kan foreldre bruke i det daglige, i opp- og nedturer, og i sårbare perioder i livet.  Helse foregår utenfor helseinstitusjoner, i størst grad i familien.

 I skolehelsetjenesten er det avgjørende at helsesykepleier har et godt etablert samarbeid med skolens ledelse, og andre tjenester i kommunen. En helsesykepleier som er tilgjengelig med åpen dør, men også en ressurs i universelle tiltak. Dette fremmer inkludering, tilhørighet, raushet og felleskap som er viktige faktorer i helsefremming og forebygging.

Vi vet og erfarer at tilstedeværelse på skoler ivaretar lavterskel på den beste måten. Det betyr tett samarbeid med lærere, og reell tilgjengelighet for foreldre og elever. Vi må være der barn og unge er, på deres arena. Fleksible løsninger hos hjelperne, tilgjengelig og synlige tilbud.

 I ungdomshelse er en tilgjengelig Helsestasjon for ungdom, hvor ungdom og unge voksne opp til 25 år kan komme viktig. Ungdom er her og nå, og da må det være kapasitet til å ta imot de som ønsker og trenger det. Vi må tilbake til grunnleggende behov som aktivitet, inkludering og normalisering av helt vanlige følelser. Fysisk, psykisk og seksuell helse henger sammen. Alt er ikke psykisk sykdom. Denne helheten er helsesykepleiere god på. Dette må formidles til barn og unge, slik at helsekompetansen økes.

 Folkehelse fremmes og svekkes der vi bor. De lokale tiltakene fungerer best.

Helsesykepleiere har en definert helsefremmende og forebyggende funksjon, og utgjør en betydelig lokal kraft i kommunenes folkehelsearbeid.

Samarbeid mellom de ulike tjenestene i kommunen må styrkes og struktureres, og det må være kort ventetid når barn og ungdom trenger hjelp. Tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid krever innsats og tid, men også organiseringen av tjenestene i kommunene er av stor betydning.

 Kommunen bør forpliktes til å bygge ut lavterskeltilbud for psykisk helsehjelp til barn og unge.

Og ikke minst – kunnskap og forståelse hos politikere og ledere av tjenestene at helsefremming og forebygging er et viktig og universelt tilbud, som lønner seg. Dette må forankres i visjoner og planer i kommunene. De sammensatte utfordringene løser vi best i fellesskap. Samhandlingen er viktig, kort kommunikasjonsvei og informasjonsflyt og ansvarliggjøring av alle ledd. Samt henvisningsmulighet til BUP for helsesykepleiere.

Det må tydeliggjøres og videreutvikles et tilbud på «halvannenlinjenivået» i kommunene. Et lavterskeltiltak med spesialisert kunnskap om barn og unges helse i alle kommuner, altså et lavterskeltiltak i tillegg til vårt lavterskeltilbud. Lavterskeltiltaket må være tverrfaglig sammensatt, med ansatte som jobber direkte med oppfølgingen.

Kommunale tjenester må rustes opp og organiseres på en måte hvor de er tilgjengelige for innbyggerne i et livsløpsperspektiv. Viktig at ikke kommunene blir «mini-spesialisthelsetjeneste», men at kommunene bygger opp egen forståelse av hva som er god helsetjeneste i kommunene. Arbeid med koordinering av tjenestetilbud før forankres og følges opp i kommunene.

Universelle tiltak er bærekraftig, og summen vil gi mer avkastning enn investeringen. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten møter 53.000 barn som fødes hvert år og deres familier, og følger opp til de er unge voksne. Selv om tjenesten har blitt styrket, har tjenesten fått pålagt flere oppgaver og det er i dag kritisk mangel på helsesykepleiere. Styrker man personell i vår tjeneste, styrker man et lavterskeltilbud som er bærekraftig.

I dag er det kritisk helsesykepleiermangel. Konsekvensene av helsesykepleiermangelen vil bli mindre tilgjengelige tjenester, og det vil direkte påvirke andre tjenester og tilbud fra for eksempel barneverntjenesten og psykisk helse. For å sikre dette i fremtiden, må utdanningskapasiteten til helsesykepleierutdanningen økes og spesialistgodkjenning komme på plass!

Fjerne mulighet for avhopp i masterløpet for helsesykepleiere slik at det utdannes helsesykepleiere med master og videre PhD, og slik bygge et sterkt fagmiljø. Kompetanse i disse fagmiljøene kan forske på effekten av tiltak som iverksettes for å bedre folkehelsen blant barn og unge gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

 Konsekvensene av helsesykepleiermangelen er blant annet at lovpålagte oppgaver ikke blir utført, dårlige og mindre fleksible tjenester for nyfødte, små og store barn, ungdom og deres familier. Det blir lite forebygging og mindre avdekking av utfordrende livssituasjoner. Det vil gi store konsekvenser for kommunehelsetjenesten og ikke minst vår målgruppe: barn og unge!

 Et nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten vil være en sentral aktør i det videre arbeidet for å utvikle, og sikre likeverdige tjenester i alle kommuner og øke kompetansen i den kommunale helsetjenesten for barn og unge. Vi mener «Familiens hus», som et arenanært og sammenhengende tilbud, bedre vil svare ut de store utfordringene knyttet til barn og unge og familiers behov. I et Familiens hus må helsestasjon- og skolehelsetjeneste sees i sammenheng med barnevern, familievern, PPT, psykisk helsevern og et desentralisert BUP.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er grunnmuren i barn og unges primærhelsetjeneste. Den skal være helsefremmede, ha lav terskel og være tilgjengelig. Vi ser en stor mangel på helsesykepleiere nasjonalt: SINTEF-tall fra 2021 viser at Norge mangler 2000 sykepleiere for å kunne fylle stillinger i kommunene. Disse stillingene kan ikke fylles med annen kompetanse da det skal utføres lovpålagte oppgaver der kompetansen til helsesykepleiere er viktig. Grunnmuren må derfor styrkes med økt utdanningskapasitet for helsesykepleiere.

 Vennlig hilsen Landsgruppen av helsesykepleiere

Kort om SEPREPs bekymring for helsefagarbeidernes plass i utdanningssystemet

Stiftelsen SEPREP (Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser) har de seneste årene i økende grad vært bekymret over utviklingen med utdanningsløp som utestenger helsefagarbeideren fra å delta i ordinære videreutdanninger innenfor høgskolesystemet. Akademiseringskrav har bidratt til utviklingen. Vår erfaring fra tidligere års videreutdanninger, er at de deltakerne som hadde helsefagutdanning fra før, klarte seg rimelig bra i våre videreutdanninger og var ofte veldig godt motiverte gjennom hele studiet.

Det er stort paradoks at de som står nærmest de med alvorlige psykiske lidelser og deres nærmeste, ofte er de som har minst tilbud om etter- og videreutdanning innen fagfeltet. Dette er en sak som har opptatt oss i stiftelsen SEPREP lenge, helt siden vi startet utdanningen av psykoterapeuter på begynnelsen av 1990-tallet og frem til dagens helsefagutdanninger. Det kommer frem av beskrivelsene av de omfattende evalueringer med SEPREP-modellen her.

Resultatrapportering for SEPREP Tverrfaglig Utdanningsprogram fra 1998 – 2023

SEPREPs Tverrfaglig utdanningsprogram startet i 1998 som en del av St.prp. nr. 63 (1997-1998, Sosial- og helsedepartementet) og ble på grunn av de meget gode evalueringer, forlenget med midler utover Opptrappingsplanens planperiode den gang. 109 program var gjennomført innen utgangen av 2018. Utdanningen ble tatt over av VID vitenskapelige skole etter en virksomhetsoverdragelse fra 2019. Legger vi til de program som er avsluttet og satt i gang etter dette, er det 4642 studenter i totalt 233 program over hele landet. Alle disse utdanningene har hatt meget høy gjennomføringsgrad og nyter stor anseelse i hele landet.

I alle årene vi har drevet utdanningene, har vi hatt ett pågående program i hver landsdel og vi har gjort nytte av et nasjonalt (og internasjonalt) faglig nettverk av forelesere og veiledere som har fulgt mange av våre utdanninger over mange år. Det har vært foretatt solide evalueringer med meget gode resultater. Vi kan her vise til den mest omfattende studien av programmene med dette resultatet:

«Results showed a significant increase in participants’ experienced competence in all training goals, especially for the understanding of psychosis and relationship building. There was no significant variance at the program level, indicating consistent implementation of local programs.» (T. Sørlie et al. i International Journal of Mental Health Systems (2015) 9:38)

Alle de ulike evalueringene finnes her: www.seprep.no/tverrfaglig-utdanning/evalueringer/

SEPREPs forslag til å bidra til kunnskapsbygging og kompetanseløft løft for helsefagarbeiderne på landsbasis og styrke fagskoleutdanningenes plass i praksis

Stiftelsen SEPREP ønsker sammen med andre sentrale aktører som Fagforbundet, KS og nasjonalt råd for fagskolene, å bidra i utformingen av en ny og målrettet studieplan for de som arbeider med de mest alvorlig psykisk syke i kommunene/bydelene. Med utgangspunkt i vår praksisnære nettverksmodell rundt i landet, kan vi også være på tilbudssiden og tilby myndigheter hjelp i utformingen av nye utdanningsløp og nye nasjonale planer for psykiske helse- og rusfeltet. Det er omfattende behov for god og oppdatert kompetanse på fagfeltet.

Helt konkret foreslår vi en langsiktig satsning med tilbud om egne fagskoleutdanninger rettet mot arbeidet med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser i alle kommuner i landet. For å lykkes med dette med samme volum og kvalitet gjennom alle lokale utdanningsprogram, jfr. tidligere evalueringer av SEPREP TU, må vi ha en sterk statlig styring og øremerkede midler til dette kunnskaps- og kompetanseløftet som en egen fagskoleutdanning over hele landet.

Vi foreslår følgende organisering av fagskoleutdanning etter SEPREP-modellen:

 Helse- og omsorgsdepartementet gir Stiftelsen SEPREP i oppdrag å organisere og drifte et nasjonalt nettverk som tilbyr fagskoleutdanninger basert på SEPREP-modellen, i tett samarbeid med Rådet for offentlige fagskoler og Fagskolen i Vestfold og Telemark.

En viktig og gledelig nyhet er at helsefagavdelingen ved Helsefagavdelingen ved Fagskolen i Vestfold og Telemark har blitt tildelt fagområdeakkreditering for denne type fagskoler fra NOKUT nå nylig. https://fagskolen-vestfoldogtelemark.no/nyheter/helsefagavdelingen-har-blitt-tildelt-fagomradeakkreditering

• SEPREP utarbeider i samarbeid med fagskolen i Vestfold og Telemark en ny studieplan rettet mot arbeidet med mennesker med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser i kommunene. Dette kan vi ha klart i løpet av et relativt kort tidsrom.
  
  
• Fagskolen Vestfold og Telemark er garantist for å ivareta de faglige kravene opp mot Kvalifikasjonsrammeverket og NOKUTs krav til studieplaner i fagskoler. Fagskoleutdanningen gjennomføres over fire semestre og fullført utdanning gir 60 SP i høyskolesystemet.
  
  
• SEPREP og/eller Fagskolen i Vestfold og Telemark organiserer et sentralt sekretariat for alle de programmene som inngår i denne fagskolesatsningen. Det vil være et stort og betydelig løft i den nye Opptrappingsplanen for psykisk helse over en tiårsperiode.
  
  

• Fagskolen i Vestfold og Telemark har med sin rolle i utvikling av nye helsefagskoletilbud, utmerket seg som svært egnet til å ivareta en koordinatorrolle administrativt og faglig. Det forutsettes øremerkede midler fra myndighetene til denne betydelige satsningen, og vi kan gjerne diskutere en best mulig organisering av det faglige og økonomiske. Finansieringen kan gå både til SEPREP og/eller fagskolen.
  
  

• Fagskoleutdanningen etter SEPREP-modellen tilbys samarbeidende kommuner/bydeler og andre aktuelle parter i opptaksområdet lokalt og finansieres med egne øremerkede midler over statsbudsjettet. Det nedsettes ei styringsgruppe for hvert fagskoleprogram med representanter fra arbeidsgivere, studenter, brukerrepresentanter, rådgiver hos Statsforvakter og representanter fra aktuelle kompetansemiljøer i det geografiske området.
  
  
• Det løpende arbeidet ivaretas av en lokal koordinator tilknyttet arrangørstedet. Hvert program består av mellom 30 og 40 deltakere, tverrfaglig og tverretatlig sammensatt, hvorav minimum halvparten av deltakerne skal være fra kommunene. Fagskoleutdanningen organiseres som deltidsutdanning over to år og deltakerne skal ha minimum 50 % stilling gjennom studiet.

• Opptaket av deltakerne i det enkelte kull av fagskoleutdanning etter SEPREP-modellen skjer i styringsgruppa for det enkelte lokale program. Det er organisert som deltidsutdanning over to år. Veiledning i grupper knytter det teoretiske stoffet til den enkelte deltakers arbeidssituasjon. SEPREP fagskole organiserer veiledningsgrupper for alle.
  
  

• Arbeidsgiverne må legge til rette for at deltakerne skal kunne delta på fagskolens undervisning i klassegrupper, kollokviestudier og veiledningsgrupper gjennom studiet.
  Totalt består utdanningen av 260 timer hvorav 100 timer er felles undervisning, 80 timer veiledning og 80 timer arbeid i kollokviegrupper.
  
  
• Satsningen krever en nasjonal koordinering og veiledning. Dette vil ivaretas av en daglig leder som vil ha det koordinerende ansvaret overfor myndigheter, faglig og økonomisk, jfr. slik SEPREP TU har vært ivaretatt gjennom de siste 25 årene.
  
  
• Det første kullet med SEPREP fagskole organiseres som modellforsøk i tre ulike geografiske områder. Modellforsøket med SEPREP fagskole bør følges opp av en følgeevaluering fra oppstart til slutt for å ivareta de erfaringer som gjøres underveis og justere kursen når dette er nødvendig. Myndighetene må også legge til rette her.
  
  

Norsk Yogalærerforbund ble stiftet i 2011 og har som formål å fremme kunnskap om og utbredelse av yoga i Norge, samle yogalærere og fagretninger og fremme og utvikle medlemmenes profesjonelle interesser, samt arbeide for å øke yogalæreres faglige kompetanse. For å være medlem må du ha minst 200 utdanningstimer innen yoga. Medlemsvilkårene krever at medlemmene har en bevisst holdning til pedagogiske og etiske problemstillinger, og forplikter seg til å følge foreningens vedtekter og etiske regler, og respektere norske lover og reguleringer. 

Norsk Yogalærerforbund mener at en helhetlig tilnærming av mennesket er viktig, og at psykisk og fysisk helse derfor må sees i sammenheng. Yoga er et mulig verktøy for å bedre folkehelse, livsmestring og tverrfaglig rehabilitering. FNs generalforsamling anerkjenner yoga som helsefremmende tiltak for verdens befolkning. Yoga kan også virke forebyggende og bidra til å nå bærekraftmålet “GOD HELSE”

Hvorfor yoga?
Historisk sett har yoga vært en erfaringsbasert aktivitet mennesker søker til for bedre psykisk og fysisk helse og stressreduksjon. De siste 10-15 års forskning har i økende grad dokumentert disse effektene[1]. 

Forebygging 
Norsk yogalærerforbund mener at yoga må inn i skole, barnehage og SFO. Fordi yoga er et verktøy som kan bidra til å inkludere alle. Vi trenger å høre til, #lagplass er tema for årets verdensdag for psykisk helse. Med et motto kom som du er, med alt du er – kan yoga bidra til mestringsfølelse og være forebyggende for fysiske og psykiske plager og lidelser for barn og unge. En investering som alle er tjent med både helsemessig og økonomisk. Vi foreslår at det etableres en ordning med prosjektmidler /stipend for å styrke innføring av yoga i skolen og anbefaler at alle skoler og barnehager knytter til seg en fagutdannet yogalærer. Vi mener at kunnskap om yoga bør være inkludert i lærer-, barnehagelærer- og helse/sosialfagarbeidernes utdanning. 

Norsk Yogalærerforbund kan bidra i arbeidet med å utvikle undervisningsressurser. I utvikling av forskning og evaluering av arbeid om psykisk helse i skolen, bør yoga inngå som et element det blir forsket på. Vi deltar gjerne i studier. 

Under punkt 2.3.3.om barnehagen står det at
«Ansatte skal ha rett pedagogisk og relasjonell kompetanse» 
Forslag til tiltak: Yoga må inngå i denne kompetansen.  

Under punkt 2.3.4 Psykisk helse i skolen
Utdanningsdirektoratet skal vurdere hvilke behov for kompetanse skolene nå trenger for å bygge trygge og gode skolemiljø. 
Forslag til tiltak: Yoga må inngå i skolens læreplan. 

Yoga og psykisk helse
Yoga er på vei inn i helsevesenet, og ser vi til Sverige er yoga allerede en del av det svenske helsevesenet der pasienter nå har tilbud om å delta i yogaklasser på sykehus.[2] Yogalærere har høy fag- og erfaringskompetanse og er relevante aktører å inkludere inn i arbeid når det skal besluttes tiltak som er rettet mot psykisk helse. 

Forskning peker på at yoga kan ha en positiv innvirkning på psykiske lidelser. Mange utbrente opplever yoga som et godt verktøy for å styrke kroppen på en skånsom måte og lære å mestre stress. I tillegg benyttes yoga i økende grad innen profesjonell idrett som både restitusjons- og prestasjonsfremmende aktivitet. Yoga favner vidt da en praktiserer ut fra egne forutsetninger og rammer; fra det rent terapeutiske og rehabiliterende til det forebyggende, og egner seg derfor både som selvstendig og kompletterende aktivitet for god helse. 

Yogalærere møter hver eneste dag mennesker som opplever at de gjennom praktisering av yogaens ulike grener (mentale og fysiske øvelser, pusteteknikker, hvile og meditasjon) lærer verktøy for angstmestring, søvnvansker, PTSD og rusmestring. Prosjektet Back in The Ring [3]retter seg spesielt mot innsatte, rusavhengige og andre som ønsker å gjøre et comeback i livet.

Bygge bro mellom offentlige og private krefter
Pasienter i poliklinisk eller døgnbehandling trenger oppfølging og gode tilbud når hverdagen kommer. Frisklivssentralene er et av slike gode og viktige tilbud. Ifølge Virke Aktiv Helse[4] var det i 2019 totalt 30.000 personer som deltok på minst et arrangement i regi av en frisklivssentral. 15.000 av disse var henvist fra fastleger eller andre med henvisningsrett, mens resten deltok på eget initiativ. Mange pasientgrupper benytter seg ikke av disse eksisterende tilbudene. Årsakene kan være mange, men det peker på behovet for et bredere tilbud for at flere skal komme tilbake til en mer normal og frisk livssituasjon.

En tilrettelegging for at frisklivssentraler og private aktører kan samarbeide, sikrer også at man bygger en bro videre fra tilbudet man får på frisklivssentralen over i hverdagen etter endt tilbud. 
Konseptet “Fysisk aktivitet på resept” kan benyttes både hos offentlige og private aktører. Norsk Yogalærerforbund mener at yoga bør inngå i konseptet og kan bidra til å utjevne klasseskillet innenfor helse. Dette vil videre være et forebyggende arbeid hvor målet er å redusere antallet syke med typiske livsstilssykdommer. Det vil også bidra til at kommuner kan tilby nye og effektfulle lavterskeltjenester.

Forslag til tiltak: Yoga inkluderes i konseptet "Fysisk aktivitet på resept" - Yoga på resept.

Styret for Norsk Yogalærerforbund / www.yogaforbundet.no

^[1] https://www.nccih.nih.gov/health/yoga-what-you-need-to-know

^[2] https://no.mediyoga.com/forskning/

[3] https://www.backinthering.no

[4]  https://t-i.no/2021/09/22/hva-betyr-regjeringsskiftet-for-treningssenterbransjen/

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) er Norges største paraplyorganisasjon for organisasjoner for kronisk syke, funksjonshemmede og deres pårørende. Vi har 87 medlemsorganisasjoner med til sammen over 350 000 medlemmer som lever med funksjonsnedsettelser eller kroniske diagnoser. Vi representerer både somatiske og psykiske diagnoser, og mange av våre medlemmer har både psykiske og somatiske plager.

Funksjonshemmede og kronisk syke en viktig målgruppe i arbeidet Opptrappingsplanen for psykisk helse skisser og vi er særlig glade for å se at det vises til rapporten «Koble kropp og sinn» som FFO lanserte tidligere i år. Rapporten viser blant annet at det er behov for mer kunnskap om og forebygging av psykisk helse plager blant funksjonshemmede og kronisk syke. Vi savner likevel konkrete tiltak for å sikre god psykisk helse blant funksjonshemmede og kronisk syke.

FFO er opptatt av at alle tiltakene i Opptrappingsplanen for psykisk helse må være tilgjengelige for alle uavhengig av funksjonsevne, og at det bør jobbes målrettet med å fremme god psykisk helse blant kronisk syke og funksjonshemmede.

Sammenhengene mellom somatisk og psykisk

Sammenhengene mellom somatisk og psykisk helse kan handle om store påkjenninger eller summen av mange sammensatte utfordringer. Å leve med smerter, slitenhet, konsentrasjonsvansker, annerledes utseende og det å gjennomgå mye behandling er for mange psykisk belastende. Traumer knyttet til sykdom, sykehusopphold eller diskriminering og mobbing kan føre til posttraumatisk stresslidelse. Bivirkninger av medisiner kan påvirke pasienter emosjonelt, og ventetiden på å få tilgang på ny behandling eller opplevelser av at behandlingen ikke har effekt kan være psykisk tøft.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne er en svært sammensatt gruppe og vi har behov for mer kunnskap om hvordan ulike funksjonsnedsettelser fører til psykiske plager og lidelser av ulike årsaker. Noen lever med en funksjonsnedsettelse hele livet som gjør det nødvendig med et livsløpsperspektiv og er særlig oppmerksom på sårbarhetene ved overgangene mellom ulike livsfaser. Andre opplever en overgang fra å være frisk til å miste funksjoner eller får påvist en diagnose som de skal leve med resten av livet. Noen har svært alvorlig sykdom over kortere perioder og får god behandling, men selv de som blir friske kan ha med seg opplevelser og traumer som skal bearbeides. Personer med sjelden diagnose selv er eksperten på sin egen helse, noe som kan medføre en stor psykisk påkjenning.

Manglende oppfølging

Mange kronisk syke opplever å ha jevnlig oppfølging av fysiske plager, men savner en lignende oppfølging for psykisk helse. Regjeringen innførte fra 2020 krav om psykologkompetanse i alle norske kommuner. Likevel er det fremdeles mange kommuner som ikke har oppfylt dette kravet. I tillegg er ventetiden lang på behandling hos BUP og DPS, og mange som står i krevende situasjoner med en ny somatisk diagnose, forverret helsetilstand eller som pårørende, får avslag på sin henvising. Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester (Dokument 3:13 (2020-2021) konkluderer med at tilgangen til psykiske helsetjenester i kommunene er ulik, og at mange med psykiske plager og lidelser ikke får hjelp når de trenger det. Det ble bestemt i Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019) at alle barne- og ungdomsmedisinske avdelinger knyttet til somatisk sengepost og poliklinikk skal ha tilknyttet psykologkompetanse, det samme behovet gjelder for voksenavdelingene.

Det er positivt at opptrappingsplanen legger vekt på helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid. Det å lære mestringsstrategier kan virke forebyggende, slik at normale psykiske reaksjoner ikke utvikler seg til psykiske plager og lidelser. Samtidig kan mestringsstrategier være til hjelp for å håndtere psykiske plager og lidelser. Mestring er viktig for livskvalitet og deltagelse i skole, arbeid og fritidsaktiviteter. I dag er det stor variasjon i hvem som får tilgang på mestringskurs og hvor godt det fungerer. Det er behov for flere mestringskurs til kronisk syke og funksjonshemmede der psykisk helse blir vektlagt, både i kommuner og i spesialisthelsetjenesten. Og flere må få tilgang til slike tilbud.

Behov for mer kunnskap og tverrfaglighet

Vi trenger mer forskning på sammenhengene mellom psykisk og somatisk helse. Det er behov for mer tverrfaglighet i tjenestene, økt samhandling mellom tjenester, og bedre kartlegging av pasienters behov for oppfølging. Det er også nødvendig med samarbeid på tvers av sektorer som sikrer tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelser i utdanning, arbeidslivet, frivilligheten og på fritidsarenaer.

Flere yrkesgrupper i spesialist- og primærhelsetjenesten må ha kunnskap om psykisk helse og tid til å se hele pasientens situasjon, slik at man tidlig kan fange opp behovet for psykososial oppfølging. Fastlege, fysioterapeuter, ergoterapeuter, pedagoger og andre fagpersoner som møter personer med somatisk sykdom bør i sine utdanninger lære mer om psykisk helse slik at de kan iverksette forebyggende tiltak og henvise videre ved psykiske plager og lidelser. Psykologer, helsesykepleiere og andre som jobber med psykisk helse må på samme måte få mer kompetanse om somatisk helse for å forstå situasjonene kronisk syke og funksjonshemmede står i. Det er også en stor utfordring at man ikke har gode verktøy for utredning av psykiske plager hos utviklingshemmede. Ofte blir ikke psykiske plager eller lidelser ikke blir oppdaget fordi den somatiske tilstanden overskygger.

FFO anbefaler:

Forebygging

• Opptrappingsplanen for psykisk helse må inkludere tiltak rettet mot personer som har kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelser.
• Et førende prinsipp må være å forebygge psykisk lidelse ved helhetlig og tidlig innsats.
• Pasienter må få informasjon om vanlige psykiske plager ved somatisk sykdom, og veiledes videre til riktig hjelp eller tiltak for forebygging.
• Brukerrepresentanter i spesialisthelsetjenesten og i kommunale råd bør involveres for å utforme informasjonstiltak om mestringstilbud.
• Det er behov for flere lavterskeltilbud som samtalegrupper, chat og hjelpetelefoner. Disse må være universelt utformet slik at tilbudene reellt sett blir tilgjengelig for alle.
• Kommuner og helseforetak må sørge for lærings- og mestringstilbud av god kvalitet som er tilpasset ulike grupper kronisk syke og pårørende.
  
  

Kompetanse

• Det må forskes på sammenhengene mellom somatisk og psykisk helse, både diagnosespesifikt og om fellestrekk for personer med kronisk sykdom.
• Helse- og sosialfaglige utdanninger bør ha en tverrfaglig tilnærming.
• Helse- og omsorgstjenestene bør ha kompetanse innen helsepedagogikk og klinisk helsepsykologi, slik at pasienter kan få økt helsekompetanse.
• Spesialisthelsetjenesten bør i større grad avdekke hvem som har behov for ekstra oppfølging eller henvisning til psykolog.
• De kommunale helse- og omsorgstjenestene må ha kompetanse om god psykisk helse for å kunne henvise videre.
• Kommuner må oppfylle kravet om at de skal ha en psykolog tilgjengelig.
  
  

Tverrfaglighet

• Helse- og omsorgstjenestene må jobbe tverrfaglig og tverrsektorielt for å fremme god psykisk helse.
• Psykologer i kommunene og i spesialisthelsetjenesten må ha et faglig fellesskap, og de bør veilede helsepersonell i å snakke om psykisk helse.
• Somatiske sengepost og poliklinikk for voksne bør i likhet med barne- og ungdomsmedisinske avdelinger ha psykologkompetanse tilgjengelig.
• Spesialisthelsetjenesten må utrede psykiske plager hos kronisk syke for å unngå feildiagnostisering eller at alle plager kobles til somatikk.
• Pakkeforløp for somatisk syke bør inkludere psykologisk kompetanse.
• Flere må få plass i BUP og DPS også på bakgrunn av somatisk sykdom.
• Helsesykepleiere må ha kunnskap om funksjonsnedsettelser. Og det nye faget «folkehelse og livsmestring», må tilrettelegges for elever funksjonsnedsettelse.

FO mener i all hovedsak at planen som regjeringen har lagt frem er god og ambisiøs, og vi mener den har potensiale til å bli et godt grunnlag for å bedre befolkningens psykiske helse. Vi er spesielt positive til at det legges vekt på forebyggende arbeid. Målene i planen er dessverre vanskelig å se bli realisert, siden det sammen med planen ikke følger nok penger. De varslende tre milliarder er ikke nok til å nå målsettingene. Flere steder i planen poengteres det at det må arbeides bredt og helhetlig, og det innebærer at mange departement må involveres. Tre milliarder over 10 år vil ikke holde, og det vil være viktig med en bred enighet i stortinget om økte bevillinger for å at planen skal kunne stå seg frem til 2033.

Videre er det mangler knyttet til konkretiseringer, og FO håper den overordnede helhetlige inngangen som regjeringen har bygd planen på vil bli videreført i de konkrete tiltakene som iverksettes.

FO er tilfreds med at planen legger tillitsreformen til grunn for det videre arbeidet. På samme måte som at det må være enighet om det økonomiske frem til 2033, må prinsippet om tillitt til arbeidstakere og kommuner gjelde i tiltakene som kommer.

Helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid

For FO handler god helsefremming og forebygging om å se helse- og velferdstjenestene i en helhet. Å anerkjenne at vår fysiske, psykiske og sosiale helse henger sammen. En viktig del av faget sosialt arbeid handler om tidlig innsats og å forebygge helse- og sosiale problemer, for på den måten å forhindre sosial ulikhet, psykisk uhelse og utenforskap.

Gode kommunale lavterskeltilbud er en billig og effektiv måte å forebygge – og gi hjelp til personer med psykiske helseplager før de utvikler seg til alvorlige lidelser. Større satsning på ulike lavterskeltilbud tror vi vil føre til mindre behov for spesialisthelsetjenester.  Oppsøkende tjenester i ungdomsmiljøene, ulike varianter av treffsteder eller billige inngangsbilletter til fritidsaktiviteter er eksempler på lavterskeltilbud som er viktig med tanke på å forebygge psykisk uhelse, utvikling av problematisk rusbruk og utenforskap.

Miljøterapeuter i skolen er et billig og forebyggende tiltak. Miljøterapeuter er ansatte med sosialfaglig kompetanse, som daglig er tett på ungene i klasserommet og i friminuttet. De kjenner barna og kan aktivt oppsøke den enkelte og sette inn nødvendige tiltak tidlig, enten det er på skolen eller i hjemmet. 

Utfordringer knyttet til disse tjenestene er at de ikke er lovfestede, og dermed er de i faresonen når de kommunale budsjettene skal kuttes.

FO er glad for at det legges til grunn at man skal ha et livsløpsperspektiv i arbeidet, men i planens gjennomgang av dette blir ikke den største befolkningsgruppen inkludert, nemlig de voksne. Planen hopper fra studenter til eldre. Dersom vi skal ha et seriøst helhetsperspektiv så må alle livsfaser ses i sammenheng.

I meldingen legges det vekt på å sørge for kjønnsbalanse i utdanningen for å bli helsesykepleier. FO mener det må ses på ulike måter for å øke kjønnsbalansen for alle helse- og omsorgsprofesjonene. Her må det arbeides bredere enn bare å sørge for kjønnspoeng og kvotering inn i utdanningene.

FO mener meldingen mangler perspektiver på kjønnsbalanse i befolkningsens psykiske helse. Dette handler om gode behandlingstilbud rettet mot kvinner og mot menn, og det handler om hva som skal gjøres for å motvirke kjønnsforskjeller i den psykiske helsen. For eksempel er det langt flere menn enn kvinner som begår selvmord, og det er langt flere kvinner enn menn som lider av angst, depresjon og stress.

Gode tjenester der folk bor

FO vil påpeke at planen må konkretiseres bedre for tjenester til personer med utviklingshemming. Dette er en ikke-ensartet gruppe, som har behov for ekstra innsatser når det gjelder den psykiske helsen. Det er kjent at personer med utviklingshemming har dårligere tilgang til helsetjenester enn andre. Samtidig trenger de spesialiserte tilbud dersom de er i behov av tjenester innenfor psykisk helsevern. Denne gruppen er mer utsatt når det kommer til helseproblemer, spesielt psykiske helseutfordringer. Noen undersøkelser indikerer at så mye som 50 prosent av personer med autismespekterforstyrrelser har tilleggsutfordringer med sin psykiske helse[1], i tillegg til komorbiditet som gir behov for sammensatte tjenester. For eksempel kan en person ha både CP, autisme, utviklingshemming og epilepsi. Dette gir et komplekst symptombilde, som krever et spesialisert [2].

I meldingen skrives det innledningsvis om at innvandrerbefolkningen har ekstra store utfordringer knyttet til psykisk helse. Dette fanges ikke opp i tiltakene, og må arbeides ekstra med.

Vi ser en utvikling der det stadig satses på autorisert helsepersonell innen rus og psykisk helse. Sosiale problemer er bakenforliggende årsak til manges opplevede psykiske uhelse. Tiltakene som igangsettes må gjenspeile dette og ikke bare handle om individuelle tiltak og behandling. De siste årene har det vært en stor satsning på leger, psykologer og sykepleiere, og det ansettes flere vernepleiere i miljøterapeutiske stillinger. Samtidig blir det stadig færre sosionomer for eksempel innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). FO mener de forebyggende og sosialfaglige perspektivene er for dårlig prioritert: Å forebygge reduserer behov for å reparere og behandle. Det er viktig med sosialfaglige perspektiver og -kompetanse både i koordinering, forebygging og behandling. 

Tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov

En hovedutfordring er tjenester som ikke samhandler. Brukeren blir overlatt til å være sin egen “koordinator” fordi tjenestene ikke tar et helhetlig ansvar for å koordinere innsatsen rundt personer med alvorlige og komplekse helse- og sosiale problemer. Dette kan få fatale konsekvenser.

Alle kommuner bør ha en koordinerende, sosialfaglig enhet som kan være bindeledd mellom spesialisthelsetjenestene, kommunens helsetjenester, Nav og andre relevante tjenester. I somatiske sykehus er det ansatt sykehussosionomer som ivaretar dette, men tilsvarende finnes ikke i kommunene. Mangelen på sosionomer i kommunens helse- og omsorgstjenester gjør koordineringen utfordrende, og i en del sammenhenger må spesialisthelsetjenestene bruke ressurser til koordinering og oppfølging også etter utskrivning. Det kan føre til at viktige faktorer som bolig og økonomi ikke blir ivaretatt godt nok, noe som kan føre tiløkt tilbakefall til spesialisthelsetjenesten. Dette  koster, både samfunnsøkonomisk, men ikke minst for personen det gjelder og hens nettverk. FO ser for seg en satsning på sykehussosionomer og sosialfaglige ansatte i somatikken og at det satses på en tilsvarende tjeneste i kommunene, der sosialarbeidere blir bindeledd mellom pasienter og hjelpetilbud, som bidrar med samtaler og rådgivning, svare på spørsmål om økonomi, støtteordninger, delta i ansvarsgrupper og så videre. Dersom for eksempel sosionomer kobles på behandlingen tidlig i pasientforløpet, vil det være større mulighet for at støtteapparatet i kommunen stå klar ved utskrivning av pasienten. Dette gjelder alle spørsmål som er relevante for pasienten og som knyttes til familie, barn, Nav, kommunehelsetjeneste, barnevern, bolig, økonomi, arbeid, rettigheter og så videre. En satsning på dette vil føre til mer sømløse overganger, og kan resultere i færre reinnleggelser og færre gjentakende pasientbesøk på legekontoret. FO foreslår at det gjennomføres et prøveprosjekt i noen kommuner der det blant annet satses på sosialfaglige ansatte på legekontorene, og at dette følges opp med evaluering fra relevant universitet/høgskole/forskningsinstitusjon.

FO registrerer at det legges ekstra vekt på tjenester til den samiske befolkningen. Dette er positivt, men FO ønsker at de andre nasjonale minoritetene også blir inkludert.

[1] Psykisk helse: Autisme og utviklingshemming | Naku

[2] Tiltakshåndboka - Tilstandsgruppe: funksjonsnedsettelse og psykisk helse (tiltakshandboka.no)

St.meld. 23 vektlegger lavterskeltilbud og forebyggende arbeid som bidrar til å forhindre rusproblemer, samt vil styrke de pårørendes behov. Det er viktig å identifisere risikogrupper tidlig og tilby støtte før problemene eskalerer. Dette kan for eksempel gjøres gjennom bedre samarbeid mellom skoler, helsetjenester og lokale organisasjoner. Tidlig intervensjon kan bidra til å hindre at rusproblemer får store konsekvenser for enkeltpersoner og samfunnet som helhet 

Fokus på tilgjengelighet, helhetlig tilnærming, erfaringskompetanse, tidlig intervensjon, tilhørende inkludering og målrettet forskning kan bedre situasjonen for de sårbare grupper. Kommunene bør øke samarbeidet med de frivillige og ideelle lavterskelorganisasjoner som tilbyr rask og supplerende hjelp, eks i form av selvhjelpsgrupper og personlig veiledning. Det bør tilbys et mangfold av tilbud, eks i form av at kommunene øker samarbeidet med brukere og pårørende gjennom interesseorganisasjoner, noe også regelverket for kommunalt rusarbeid vektlegger når det søkes om midler fra Helsedirektoratet1. 

Flere kommuner har de senere årene meddelt at de ofte kommer til kort i forhold til å dekke innbyggernes behov2, samt at det er nødvendig at hjelpen er tilgjengelig og enkel å få tak i når mennesker sliter. Ofte handler det om behov for å bli hørt, der støttende samtaler og annen oppfølgning gir effekt. En rapport om samtidige rus- og psykiske lidelser under Covid-19 pandemien påpekte eksempelvis at betydningen av lavterskeltilbud, herunder møteplasser, samtalepartnere, fritidsaktiviteter og arbeidstiltak var betydelig3.  

Lavterskeltilbudene spiller veldig ofte en avgjørende rolle i prosessen med å nå personer som sliter med rus- og psykiske problemer. For å sikre at disse tilbudene er effektive må tilbudets geografiske tilgjengelighet og de tilhørende økonomiske ressurser være tilstrekkelige. Det er nødvendig med landsdekkende nettverk av lavterskeltilbud, slik at alle som trenger hjelp, uavhengig av bakgrunn og bosted, har mulighet til å få støtte. Det må derav sikres tilstrekkelig finansiering for å opprettholde og utvikle disse tilbudene. Videre er det viktig å ha et helhetlig perspektiv på lavterskeltilbud. Dette bør inkludere at tilbudene må være tverrfaglige og tilpasset den enkeltes behov. Samtidig bør kommunene evne å samarbeide med eksterne aktører styrkes, noe som kan bidra til et større tilbudsmangfold som lettere dekker de unike tilpasninger. En person som sliter med rusproblemer kan eks ha flere komplekse utfordringer, og det er derav avgjørende å tilby en helhetlig tilnærming som inkluderer en tilrettelagt medisinsk hjelp samt tilhørende psykologisk støtte og sosial oppfølging. Videre må man dekke hensyn til de mange pårørende som ofte har sammensatte behov og som derav står i mange krevende oppgaver. På dette feltet vil interesseorganisasjonene kunne bidra sterkt. 

Vi vil vise til Askøy kommune og deres satsning kalt Mulighetens Hus som er et lavterskeltilbud som tilbyr samtaletilbud for alle alderstrinn i tillegg til musikkterapi, kunst - og uttrykksterapi, samtalegrupper, kognitiv terapi og andre aktiviteter. Mulighetens Hus er også tilknyttet et kommunalt FACT-team som fokuserer på en recovery-basert tilnærming der hjelpetilbud baseres på behov og ikke diagnose. Her prioriteres bl.a. viktigheten av tilhørighet, inkludering og fellesskap, som også vår egen organisasjon Det Hjelper er opptatt av. Mulighetenes Hus har også et kriseteam og en rusforebyggende enhet som bl.a. følger opp unge som har fått påtaleunnlatelse. Slike tiltak vektlegges i Opptrappingsplanen der det beskrives at kultur, aktivitet og kreativitet for mange en kilde til mestring og vekst4  

Det er også nødvendig at etablerte tilbud som Modum Bad sikres finansering. De har gode resultater og erfaringer, men etter at fritt sykehusvalg bortfalt, står de i fare for å måtte redusere tilbudet som har vært og er viktig for mange mennesker i hele landet. Mennesker med komplekse utfordringer trenger ofte døgntilbud over lengre tid, og det er derav av betydning å ivareta eksisterende kompetanse. 

Uformell selvhjelp kalles selvinitiert endring, og AA sine tolvtrinnsprogram var først ute med å organisere slik selvhjelp. De mest effektive ingrediensene i AA er den sosiale støtten, og de rusfrie fritidsalternativene (Johansen & Bramness, 2012, s.123). Denne type tiltak bør derav prioriteres, som vil være viktig med tanke på ettervern etter behandling og fengselsopphold.  

Om åndelige behov i behandling: Vi tror at mennesker som har rus- og psykiske utfordringer trenger essensielle faktorer som fellesskap, samfunnsintegrering, håp, styrket identitet og mestringsfølelse, noe om også vektlegges i recovery-modellene. Det er derav nødvendig at det forskes mer på hva som gir god forebyggende helse fremfor hva som medfører sykdom, noe bl.a. Antonovsky (1987) påpekte i sitt arbeide. Videre bør behandling være tilpasset et fokus på økt brukermedvirkning, da individualisert og bredspektret behandling er over tid gir bedre resultat (Sellmann, 2009). Videre er det viktig å være bevisste på at alle mennesker er forskjellige og derav har ulike behov. Hjelpen som skal gis skal være basert på pasientens frie og informerte samtykke, og unntak fra dette samtykkeprinsippet må være begrunnet og lovhjemlet (Helsedirektoratet, 2012, s. 41). Dette er også vektlagt i Helse og omsorgstjenesteloven § 3-10.  

Betydningen av å kunne utøve personlig tro i behandling, og at det faktum at mange mennesker har åndelige behov, mener vi i at i større grad bør belyses i planen, og ikke bare at ord som `kultur` blir beskrevet i slik sammenheng. I den gamle opptrappingsplanen ble tro og åndelighet beskrevet mer inngående, og vi mener at dette er en mer korrekt beskrivelse på menneskers behov5.  

Brukerne og pårørende som mottar hjelp fra de ideelle aktører som vektlegger tro som en sentral bærebjelke, rapporterer at disse faktorer er viktige for de når de mottar hjelp. Mennesker skal i en pasientsituasjon kunne få utøve sin tro, jf vedtak på Stortinget 27.april, 2018. For mange vil det for eksempel kunne være av sentral betydning å få mulighet og tilgang til samtaler om eksistensielle spørsmål». (HOD, Rundskriv i 2009 som omhandlet rett til egen tros- og livssynsutøvelse). 

Recovery-perspektivet og medikamentfrie tilbud bør derav stå sentralt med fokus på menneskers ressurser, fremfor et negativt fokus på diagnoser og medisiner og medikamentell behandling. Samfunnet `overmedisinerer` ofte mennesker, og legemiddelindustrien har lenge dominerte innenfor rus og psykisk helsefeltet. Statusrapport fra Seraf viser en markant økning av LAR-pasienter.6 
  

Videre er det nødvendig med kompetanseheving blant helsepersonell og andre ansatte som jobber med disse målgruppene, noe som vil bidra til å sikre at de som jobber i lavterskeltilbud har de nødvendige ferdigheter og kunnskap for å gi god og trygg hjelp. Erfaringskompetanse sammen med faglig kompetanse vil her være en god kombinasjon.  

Unge funksjonshemmede er positive til planens overordnede fokus på unges psykiske helse. Samtidig er planen lite ambisiøs, og med få konkrete tiltak. Resultatmålene anses som gode, men en økt bevilgning på 3 milliarder kroner over en periode på 10 år er på langt nær nok for å kunne nå målene regjeringen har satt. Skal det bygges en skolehelsetjeneste og et lavterskeltilbud i kommunene som i realiteten bidrar med forebygging og behandling av milde psykiske sykdommer er det behov for en uttalt styrking av dette tilbudet, og en bevilgning langt utover 3 milliarder kroner.  

Det legges til grunn at planen retter seg mot alle, men Unge funksjonshemmede savner konkrete tiltak for å sikre en bedre psykisk helse for funksjonshemmede og kronisk syke. Utfordringsbildet som beskrives når det gjelder likeverdige tjenester og tilpasset hjelp til funksjonshemmede er godt, men det mangler konkrete tiltak. I forlengelsen av dette mener vi at regjeringen har et snevert syn på hvem personer med langvarige og sammensatte behov er. I planen ses personer med langvarige og sammensatte behov primært på som personer med kombinert rusmiddelproblematikk og alvorlige psykiske lidelser. Unge funksjonshemmede er tydelige på at personer med langvarige og sammensatte behov også må inkludere funksjonshemmede og kronisk syke, herunder personer med psykiske sykdommer uten rusproblematikk. Dette er en gruppe som har langvarige og sammensatte behov, men tiltakene i planen treffer ikke nødvendigvis denne gruppen godt.  Under følger Unge funksjonshemmedes merknader til opptrappingsplanen.  

Forebygging og lavterskeltilbud 

Unge funksjonshemmede er positive til at lavterskeltilbud har fått stor plass i planen, og vi er positive til forslaget om lovfesting av lavterskeltilbud i kommunene. Vi mener likevel at planens mål ikke vil nås dersom kommunene verken vet hvordan de skal sikre gode lavterskeltilbud eller har økonomi til å yte gode lavterskeltilbud. Det er nødvendig med økt bevilgning til lavterskeltilbud i kommunen, og det må sikres at bevilgningen brukes til lavterskeltilbud. Det pekes på behovet for økt tverrsektorielt samarbeid for å skape en helhetlig helsetjeneste, men det mangler konkrete tiltak for å fremme et slikt samarbeid. Tverrsektorielt samarbeid kan potensielt ha svært forebyggende effekt, men planen legger ikke opp til hvordan samarbeidet skal ta form. Vi etterspør derfor modeller som kan eksemplifisere for store, mellomstore og små kommuner hvordan de, med sine tilgjengelige ressurser, kan sikre gode lavterskeltilbud til hele befolkningen, samt et velfungerende tversektorielt samarbeid.  

Unge funksjonshemmede er positive til økt satsning på helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og er enige i at hovedutfordringen er tilgjengelighet og kapasitet. Det er positivt at kommunene kan søke om støtte til å dekke årsverkskostnader for de profesjoner kommunen selv vurderer at de har behov for. Samtidig mener vi at det må utdannes flere helsesykepleiere, og ber Stortinget gjennomgå helsesykepleieutdanningen for å sikre at det er tilstrekkelig krav og insentiver til å fullføre hele utdanningen. Videre ber vi Stortinget følge opp satsningen på helsestasjons- og skolehelsetjenesten med å stille krav til å øke andelen helsesykepleiere, miljøarbeidere og sosionomer ved landets grunn- og videregående skoler.  

Det pekes på skolen, fritids- og kulturarenaer som viktige for å fremme god psykisk helse. Vi ber komiteen merke seg at funksjonshemmede barn og unge ikke nødvendigvis har tilgang til lokalene i nærmiljøet, da kommunale bygg sjeldent er universelt utformet. For å sikre inkludering, deltakelse og god psykisk helse til alle ber Unge funksjonshemmede Stortinget om å gjennomføre Veikart for universelt utformet nærskole, og bevilge minimum 400 millioner kroner over kap. 225, Tiltak i grunnopplæringa, i statsbudsjettet. 

Vi er enige i at frisklivs-, lærings- og mestringstilbud er helsefremmende og forebyggende kommunale tjenester. Samtidig vil mange unge med varige funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer ha andre utfordringer og behov for å kunne mestre egen hverdag som går utover det generelle lærings- og mestringstilbudet. Unge funksjonshemmede etterlyser derfor lærings- og mestringstilbud av god kvalitet som er tilpasset ungdom og unge voksne med varige funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer, som tar utgangspunkt i alder fremfor diagnose.

Rammevilkår for organisasjoner og brukermedvirkning 

For å kunne være en positiv bidragsyter i det psykiske helsearbeidet trenger helsefrivilligheten gode rammevilkår. Regelverk og tilskuddsordninger må utarbeides i samarbeid med bruker- og interesseorganisasjoner for å sikre treffbare ordninger. Det er behov for driftsmidler og tilskuddsordninger som sikrer videreføring og finansiering av gode tiltak som opprinnelig startet som prosjekter. Uforutsigbare rammevilkår og midlertidig finansiering medfører at viktig kompetanse, kunnskap og effektfulle tiltak forsvinner. Planen vektlegger nødvendigheten av helsefrivilligheten, men anerkjenner ikke de utfordringene helsefrivilligheten står ovenfor når det gjelder forutsigbarhet, finansiering og rammevilkår. Vi ber Stortinget gjennomføre en evaluering av tilskuddsordningene til Helsedirektoratet, med mål om å sikre forutsigbar finansering for organisasjonene.  

Gjennomgående i planen legges det opp til utvikling av ressurser og tjenester, og i disse prosessene er det nødvendig med medvirkning fra bruker- og interesseorganisasjoner. Dette gjelder blant annet utviklingen av en kompetansepakke om folkehelse og livsmestring, og videreutvikling av digitale tilbud og tjenester. Spesielt viktig er brukermedvirkning i utformingen av piloten om utprøving av integrerte tjenester for ungdom på ett nivå, og vi forventer at Unge funksjonshemmede og våre medlemsorganisasjoner involveres i dette arbeidet.  

Unge funksjonshemmede støtter tiltakene som skal bidra til mer sammenhengende tjenester for personer med psykiske helseutfordringer. For unge med psykiske helseutfordringer er det spesielt viktig at tjenestene og instansene de er i kontakt med samhandler godt, da den unge selv kan ha begrenset helse, kapasitet og systemkompetanse til å koordinere dette selv. Derfor er en utprøving av integrerte tjenester for ungdom på ett nivå er et godt initiativ, men det er nødvendig å inkludere somatisk helsevesen, så vel som NAV, i det tverrsektorielle samarbeidet i piloten.  

Unge funksjonshemmede mener kapittelet om bruker- og pårørendemedvirkning er svært mangelfullt. Spesielt etterlyser vi konkrete tiltak for å sikre brukermedvirkning på individ-, tjeneste-, og systemnivå for unge brukere og pasienter. Skal unges rett til brukermedvirkning sikres trenger helsepersonell økt kompetanse om hva dette innebærer. Videre trenger ungdomsrådene ved sykehusene bedre forutsetninger, herunder økonomiske rammevilkår og reell innflytelse ved at ungdomsrådet sidestilles med ordinære brukerråd. Organisasjonene må involveres i politiske prosesser og beslutninger på systemnivå på et tidlig stadium, med reelle medvirkningsmuligheter inn i disse prosessene – i dag blir ofte organisasjonene brukt som alibi uten å faktisk ha reelle medvirkningsmuligheter. 

Andre innspill 

Unge funksjonshemmede er positive til innføringen av ny ungdomsgaranti, og ber Stortinget bidra til en minimumsbevilgning av ungdomsgarantien på 175 millioner kroner over statsbudsjettet, kap. 605, post 01, Arbeids- og velferdsetaten. 

Unge funksjonshemmede mener at egenandelene for unge, til og med 25 år, må fjernes.  

Unge funksjonshemmede stiller seg positive til innføring av en vurderingssamtale, men savner konkrete tiltak og planer for å ivareta de ungdommene som ikke får et videre tilbud i spesialisthelsetjenesten.  

Barnekoordinator-ordningen må følges opp med tilstrekkelige midler, og vi ber Stortinget sørge for en bevilgning på minimum 240 millioner kroner over statsbudsjettet, kap. 571, Rammetilskudd til kommunene.

Actis er en paraplyorganisasjon på rusfeltet. Vi jobber på vegne av våre 37 medlemsorganisasjoner for å forebygge og redusere skade forårsaket av alkohol, narkotika og pengespill.  Vi takker for anledningen til å gi innspill.

Målsettinger i opptrappingsplanen

Actis mener:

• Mål om redusert ventetid må gjelde for oppstart av behandling
• Mål om å stoppe nedbygging av sengeplasser i psykiatrien må også gjelde for døgnplasser i TSB

For at målet om redusert ventetid skal sikre de som trenger hjelp behandling innen kort tid må målet gjelde for oppstart av behandling, ikke time hos vurderingsenhet. Behovsvurderingen til Helse Sør-Øst og en fremtidsstudie fra Nasjonalt kompetansesenter TSB peker på en utvikling mot mer bruk av poliklinikk og mindre døgnbehandling i rusbehandlingen. Vi frykter at en slik omlegging er basert på ønske om effektivisering heller enn en kunnskapsbasert tilnærming til rusbehandling.

ROP-problematikk

Actis mener:

• FACT og FACT Ung må videreføres og fokusere mer på å rekruttere personer med rusproblemer til piloten
• Det må opprettes en faglig standard for oppsøkende arbeid, og en koordinerende enhet for oppsøkende arbeid som kan støtte kommunene i å tilby oppsøkende tjenester
• TSB Ung må innføres
• ROP-pasienter må få frikort for å sikre bedre somatisk behandling

FACT Ung skal hjelpe unge med alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse og rus. Allikevel viste evalueringen av FACT Ung at kun én av de unge som har blitt rekruttert til piloten har hatt rusproblemer. Samtidig viser en rapport fra Nasjonalt senter for selvmordsforsknings- og forebygging at nesten én av fire som tok selvmord etter kontakt med BUP var i kontakt med TSB etterpå. Dette tyder på at FACT Ung ikke når målgruppen og får gitt nødvendig behandling.

I tillegg til FACT og ACT bør Opptrappingsplanen fokusere på lavterskel oppsøkende arbeid som har tidlig intervensjon og forebygging av psykisk helse- og rusproblemer som mål. Disse tjenestene er nødvendige for å nå målet om 25% reduksjon i antall barn og unge med egenrapporterte psykiske plager.

Regjeringen vil øke ROP- pasienters levealder, men foreslår få tiltak i Opptrappingsplanen som skal bidra til dette. Flere løsninger for å oppnå målet skal presenteres i forebyggings- og behandlingsreformen. En utfordring for flere med ROP-lidelser er at de faller mellom to stoler fordi det jobbes lite tverrfaglig med psykisk helse og rus. Actis er bekymret for at det samme vil skje i forbindelse med Opptrappingsplanen og forebyggings- og behandlingsreformen.

Studenter

Actis mener:

• Regjeringen må sikre nasjonale ordninger og finansiering som gir alle studenter tilgang på gode helse - og rusforebyggende tjenester

Gjennom flere år har SHoT- undersøkelsene vist at mange studenter har utfordringer med psykisk helse og rus. Nasjonale tiltak må til for å bedre denne utfordringen.  

Vold og overgrep

Actis mener:

• Det må opprettes egne krisesenter eller krisesenteravdelinger for personer med kjent rusbrukslidelse og ROP-pasienter
• Nære relasjoner må defineres bredere i den kommende Opptrappingsplanen mot vold i nære relasjoner og Krisesenterlova
• TryggEst må styrkes for å bedre fange opp personer i aktiv rus og ROP-lidelser som blir utsatt for vold

Opptrappingsplanen påpeker at voldsutsatte har økt risiko for psykiske utfordringer eller rusbruk. ROP-pasienter har økt risiko både for å utøve og bli utsatt for vold. Personer i aktiv rus blir ofte avvist fra ordinære krisesentertilbud da de har utfordringer det er vanskelig å møte på ordinære krisesentre. Samtidig kan personer avvises på bakgrunn av en for snever definisjon på «nær relasjon» som ikke har rom for det avhengighetsforholdet mange ROP- pasienter har til voldsutøver.

Med vennlig hilsen

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan

Innledning

Røde Kors takker for muligheten til å komme med innspill til det viktige arbeidet regjeringen gjør for å bedre den psykiske helsa i befolkningen. Røde Kors er verdens største humanitære bevegelse og i Norge har Røde Kors rundt 42.000 frivillige som bidrar til humanitær aktivitet og beredskap i hele landet. Psykisk helse er et viktig satstingsområde som vi følger tett.

Røde Kors vil berømme regjeringen for å løfte fram viktigheten av et godt samarbeid med frivilligheten, for å utvikle helsefremmende tiltak. Frivillige organisasjoner er både en aktør og en arena for å fremme god psykisk helse. Gjennom våre aktiviteter bidrar vi til bedre psykisk helse, både for deltakere og frivillige. Frivilligheten er også et eksempel på en innovativ folkehelseaktør. Prosjektet ABC for god psykisk helse/Hodebra, som er ledet av Røde Kors i Trøndelag, viser hvordan frivilligheten bidrar til bedre folkehelse på nye måter. Prosjektet har som mål å øke helsekompetansen og inspirere flere til å gjøre gode valg for egen psykisk helse. Det er positivt at regjeringen vil vurdere hvordan en slik kampanje kan gjennomføres nasjonalt for ulike grupper i samfunnet. Men skal vi lykkes med slike kampanjer, må vi også styrke frivillige organisasjoners rammevilkår og arbeidet som gjøres i lokalsamfunn i hele landet, for at organisasjonene skal være i stand til å utvikle og planlegge aktivitet i tråd med lokale humanitære behov.

Barn og unges psykiske helse

Spesielt glad er Røde Kors for å se at regjeringen vil investere i forebyggende tiltak for å motvirke psykiske helseplager blant barn og unge. Opptrappingsplanen løfter fram skolen og barnehagen som arenaer hvor vi kan treffe bredt og tidlig med forebyggende tiltak. Røde Kors mener at undervisningen i skolen må gi barn og unge kunnskap og språk til å forstå og uttrykke seg om sine følelser, mentale helse og seksuelle identitet. Vi skulle gjerne sett at opptrappingsplanen var tydeligere i prioritering av det psykososiale miljøet på ungdomsskolen og videregående skole. Ungdom vi møter rapporterer at det faglige fokuset tar mer og mer overhånd jo lenger opp i klassetrinnene de kommer, og etterlyser tid til samtale og trening på vennskap og sosiale ferdigheter.

For å styrke laget rundt barn og unge, mener Røde Kors at kunnskap om psykososial førstehjelp må prioriteres på lik linje som fysisk førstehjelp inn i barne- og helsefaglige utdanninger, skole, idrett og oppsøkende tjenester. Psykisk uhelse forsterkes når det ikke er trygge voksne med tid og kompetanse til å møte den. Derfor trengs det flere helsesykepleiere og miljøarbeidere i skolen med barne- og ungdomsfaglig kompetanse som kan være trygge voksenpersoner, og som kan ta viktige samtaler med barn og unge når de trenger det. Røde Kors syns det er flott at regjeringen vil utrede muligheten for å utvide målgruppen som får hjelp av Rask psykisk helsehjelp, og mener at Rask psykisk helsehjelp bør etableres i alle kommuner. Mange barn og unge fikk en oppvekst preget av pandemien, og det er fortsatt mye man ikke vet om de langsiktige konsekvensene for psykiske helse blant disse årskullene. Myndighetene bør fortsette å samle kunnskap og iverksette tiltak for å møte senvirkninger av pandemien.

Sosial ulikhet

Røde Kors er også opptatt av at det må gjøres noe med de strukturelle årsakene til psykisk uhelse. Vi vil berømme regjeringen for å satse på tiltak for å få flere unge i arbeid, aktivitet og utdanning, men er bekymret for at opptrappingsplanen ikke tar inn over seg i stor nok grad hvordan sosial ulikhet påvirker psykisk helse. Opptrappingsplanen viser flere steder til sammenhengen mellom lav inntekt og psykiske vansker hos barn og unge. Røde Kors savner konkrete tiltak knyttet til denne utfordringen.

115.000 barn lever i lavinntektsfamilier[1]. I Røde Kors-aktiviteter som Flyktningguide, Norsktrening og Ferie for alle ser vi at mange innvandrere har store økonomiske utfordringer, og spesielt at barn av innvandrerforeldre ikke gis like muligheter til å delta i samfunnet. Røde Kors mener det er nødvendig med kraftfulle tiltak for å løfte folk ut av fattigdom, og vi ser frem til dette gjenspeiles i fremtidige opptrappingsplaner og budsjetter.

Ensomhet og utenforskap

Ensomhet kan være helseskadelig, og forebygging av ensomhet er derfor viktig helsefremmende arbeid[2].  Røde Kors mener at ensomhetsbekjempelse bør inkluderes i folkehelseloven § 7, og er glad for at regjeringen vil vurdere dette. Det vil sikre samordning og legge til rette for et langsiktig og systematisk arbeid, som er spesielt viktig for utsatte grupper.

I Norge er det noen grupper som er spesielt sårbare for å oppleve ensomhet, dette gjelder unge, eldre, personer med flyktningbakgrunn og andre migranter og innsatte i norske fengsler. Gratis møteplasser, fritidsaktiviteter og lavterskel samtaletilbud er særlig viktig for alle som står i fare for å falle utenfor. Vi er glade for at regjeringen vil støtte opp om psykisk helsefremmende fritids- og kulturarenaer, men savner en mer aktiv og helhetlig politikk på feltet. Kommuner og frivilligheten må samarbeide om dette, og det må sikres tilstrekkelig finansiering til slike møteplasser.

Røde Kors er glade for arbeidet som gjøres for å tilrettelegge for at eldre som kan, og ønsker, skal få bo hjemme så lenge som mulig. Samtidig er vi bekymret for at en økning i antall hjemmeboende eldre også vil bety økt sosial isolasjon og ensomhet. Besøksvenn er Røde Kors’ tilbud for mennesker som av ulike grunner ønsker mer kontakt med andre mennesker. Vi har om lag 10.000 frivillige besøksvenner som ukentlig besøker mennesker i private hjem og på institusjoner. Vi mangler imidlertid over 1 000 frivillige for å nå innmeldte behov.  Det er bra at regjeringen ønsker å kartlegge den psykiske helsen og livskvaliteten blant eldre, men etterlyser mer konkrete tiltak på feltet. Våre frivillige forteller om mange enslige hjemmeboende eldre som ikke får tilstrekkelig hjelp, enten fordi hjelpen er utilgjengelig, eller underkommunisert[3]. Røde Kors anbefaler derfor myndighetene å se nærmere på ordninger med eldrekoordinatorer i alle kommuner. Vi mener eldre som bor hjemme må ha tilbud om faste personer som følger dem opp og tilbyr veiledning og informasjon om rettigheter og aktiviteter i kommunen.  

Innsatte i fengsler er også en sårbar gruppe som er svært utsatt for ensomhet. Norsk kriminalomsorg har lenge blitt kritisert for sin omfattende bruk av isolasjon, særlig i varetektsammenheng. Skadevirkningene ved isolasjon er mange, og den omfattende bruken av isolasjon har fått kritikk både nasjonalt og internasjonalt. Også mange innsatte som soner dom opplever mangel på sosial kontakt. Røde Kors anbefaler myndighetene å tilrettelegge for at innsatte i større grad får meningsfull menneskelig kontakt, både i form av fellesaktiviteter og én til én-kontakt. Det må også settes av midler til å forhindre isolasjon av innsatte i norske fengsler. Viktige tiltak er å sikre tilfredsstillende bemanning og at norsk lovgivning er i tråd med anbefalte menneskerettslige minimumsstandarder om isolasjon, med klare hjemler for bruken.

Med vennlig hilsen,

Kaja Tank-Nielsen Heidar

Enhetsleder Politikk og påvirkning,

Norges Røde Kors

[1] Fremdeles 115 000 barn med vedvarende lavinntekt i 2020 (ssb.no).

[2] Meld. St. nr. 19 (2018- 2019) Gode liv i eit trygt samfunn.

[3] rk_eldredagen-rapport_digital.pdf (rodekors.no)

Ungdom og Fritid – landsforeningen for fritidsklubber og ungdomshus er en interesseorganisasjon for ansatte, ungdom og frivillige i over 700 kommunale fritidsklubber og ungdomshus i Norge. Fritidsklubbene ble opprettet som et rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak på 70-tallet, og er i dag den mest benyttede fritidsaktiviteten blant ungdommer etter den organiserte idretten, og den største kulturarenaen for ungdom. Fritidsklubber bidrar til å sikre gode oppvekstsvilkår for mange barn og unge ved å gi dem tilgang på rusfrie, inkluderende, demokratiske og trygge aktivitets- og kulturarenaer, hvilket har helsefremmende og forebyggende folkehelseeffekter.

Kapittel 2.2.5  5 Psykisk helsefremmende fritids- og kulturarenaer

Ungdom og Fritid er veldig fornøyde med at Opptrappingsplanen for psykisk helse trekker frem viktigheten av fritidsklubber i liket med folkehelsemeldingen og at det belyses at behovet for gode fritidstilbud, lavterskel møteplasser og spesielt fritidsklubber er synliggjort i flere av innspillene til opptrappingsplanen. Det er viktig at dette feltet får anerkjennelse for det viktige arbeidet som gjøres for 120 000 barn og unge. Regjeringen viser gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse at fritids- og kulturarenaer som fritidsklubber, er viktige for å fremme psykisk helse og livskvalitet i befolkningen generelt, og for barn og unge spesielt.

Ungdom og Fritid mener det er veldig viktig at fritidsklubben som helsefremmende arena har fått et eget underkapittel og det står tydelig her at regjeringen har bestilt en utredning på fritidsklubbfeltet med formål om å utvikle regjeringens kunnskapsgrunnlag om dagens situasjon, styrker og svakheter ved dagens organisering, og hvordan ulike tiltak kan påvirke tilbudet til ungdom. I Folkehelsemeldingen skrev regjeringen at de framover vil se på hvordan fritidsklubbene kan styrkes. Dette har i lengre tid vært en underprioritert sektor og det er behov for styrking på flere områder. Ungdom og Fritid er nå spent på hva de konkrete tiltakene for å følge opp utredningen som det pekes på i Opptrappingsplanen og styrkingen som vises til i Folkehelsemeldingen vil være.

Hvordan styrke fritidsklubbene

Sikrer alle barn og unge retten til åpne og gratis fritidsklubber lokalt gjennom lovfesting

Styrke kompetansen til ungdomsarbeidere på fritidsklubbene gjennom: 2 millioner til et kompetanseløft for ungdomsarbeidere på fritidsklubb innen psykisk helse

- Videreføre Ungdom og Fritids kompetanseprogram Ungdomsledelse

- Opprette en bachelor i fritidspedagogisk ungdomsledelse

Sikrer alle barn og unge retten til åpne og gratis fritidsklubber lokalt

Ifølge Ungdataundersøkelsen er kun 47% av ungdommer i landet fornøyd med tilgangen på møteplasser som fritidsklubber og ungdomshus. I 70 kommuner finnes det ingen fritidsklubber i det hele tatt. Fordi fritidsklubbene er overlatt til kommunale prioriteringer blir de ofte salderingsposter på kommunale budsjetter. Det til tross for at medvirkning er et av fem grunnprinsipper i folkehelseloven og at barn og unge ønsker en prioritering av klubb. Vi anbefaler at det kommer en nasjonal politikk på området som sikrer barn og unge retten til åpne og gratis møteplasser lokalt, uavhengig av hvilken kommune de bor i. I den nye folkehelsemeldinga står det at kommunene har hovedansvaret for fritidsklubbene, men at oppgaven til regjeringen er å støtte kommunene i arbeidet. Det kommunale ansvaret for å skape lavterskel møteplasser bør dermed lovfestes i Kulturlova, på lik linje som folkebibliotek og kulturskole ettersom disse tre regnes å utgjøre den kulturelle grunnmuren. Nå som regjeringen har foreslått endringer i Kulturloven er det en åpning for en lovfesting av også fritidsklubbene. Ungdom og Fritid mener det må lovfestes at alle kommuner må sørge for at barn og unge har tilgang til en fritidsklubb i sitt nærmiljø. En lovfesting må definere retten til et fritidstilbud, si noe om kvalitet-, kompetanse- og ressursbehovet og fastslå ungdoms rett til deltakelse og medvirkning. Fritidsklubbene må være tilpasset alle barns funksjonsevne.

Kompetanseløft for ungdomsarbeidere på fritidsklubbene

På klubb er det ikke bare arrangementer og aktiviteter i som står i fokus, men medvirkning som metode. I dette arbeidet er relasjonsbygging og ressursmobilisering sentralt; ungdomsarbeidernes evne til å se og skape relasjoner til og mellom ungdommer, og tilrettelegge for et inkluderende og godt miljø der barn og unge medvirker i utviklingen av relevante og attraktive aktiviteter. Skal de unge medvirke må de bygges opp som ressurser som selv kan tåle stress og ansvar, og inkludere og se andre ungdommer. Denne metoden bidrar til at barn og unge brukere opplever nettopp mening, mestring, tilhørighet, trygghet, fellesskap, deltakelse og til at de utvikler sin identitet. I tillegg fungerer fritidsklubbene som en viktig førstelinjetjeneste der ansatte og ungdomsfrivillige, gjennom relasjonsbygging, kan se, snakke med og fange opp barn og unge som sliter med psykiske utfordringer og uhelse, og henvise dem til aktuelle helseinstanser.

Nærmere 2 av 3 av Ungdom og Fritid sine medlemsklubber opplever at ungdom har oppsøkt ansatte på klubben for å få hjelp med personlige problemer eller utfordringer. For veldig mange ungdom er de ansatte på klubb mennesker de kan betro seg til og som de stoler på. Det gjør det spesielt viktig at ungdomsarbeidere har kompetanse og kapasitet til å ivareta ungdoms behov på en god måte. Det er særlig utfordringer knyttet til skolen, mobbing og konflikter med jevnaldrende, familie- og hjemmesituasjonen og psykisk uhelse ungdommene deler med de ansatte. Ved å styrke klubbfeltet ved å gi ungdomsarbeiderne viktig kompetanse på psykisk helse, i tråd med kvalitetskriteriene og Europarådets anbefaling på ungdomsarbeid, kan det helsefremmende og forebyggende tiltaket klubb allerede er bidra til god psykisk helse blant enda flere barn og unge.

I tråd med Europarådets anbefalinger om ungdomsarbeid, er Ungdom og Fritid opptatt av et fleksibelt kompetansebasert rammeverk for utdanning og opplæring av ungdomsarbeidere. Rammeverket skal ta hensyn til eksisterende praksis, nye trender og arenaer, og til mangfoldet i ungdomsarbeidet. Derfor har vi utviklet et kompetanseprogram for ungdomsarbeidere; Ungdomsledelse. Dette er et program støttet av Helsedirektoratet på vegne av Helse- og omsorgsdepartementet. Det varetar og styrker ungdomsarbeideren i sin rolle som tilrettelegger for gode medvirkningsprosesser med ungdom, setter psykisk helse på agendaen og følger feltets trender. Dette er prosjektfinansiert ut 2024 og vi ser behov for en styrking og varig finansiering av kompetanseprogrammet. Vi har i samarbeid med USN hatt en videreutdanning Fritidspedagogisk Ungdomsledelse, samtidig som vi har jobbet mot en opprettelse av en bachelor i ungdom og fritidspedagogikk. Vi ønsker å styrke vårt kompetanseprogram ytterligere med forskjellige kursrekker som kan gi sertifisering for ungdomsarbeidere, lignede slik dette har blitt løst i Østerrike, og som sørger for å gi ungdomsarbeideren et større begrepsapparat og evne til tverrfaglig tilnærming, ungdomsmedvirkning og god psykisk helse

Med vennlig hilsen

Thea Juell

Samfunnskontakt i Ungdom og Fritid

Helse og omsorgskomiteen 29.09.2023

Høringsinnspill Meld. St. 23 Opptrappingsplan for 2023-2033

Opptrappingsplanen har et sterkt fokus på barn og unge. Vi mener det er viktig med tidlig og målrettede tiltak for denne aldersgruppen, men vi opplever samtidig at eldre nærmest er fraværende i planen, selv om det legges til grunn at tilbud og tiltak skal rettes mot alle brukere og pasienter uavhengig av blant annet alder. Eksemplevis når selvmordsproblematikk eller vold og overgrep beskrives finner vi ikke noe som går spesifikt på den eldre befolkningen. TryggEst, som for en stor del jobber med saker om vold mot eldre, er for eksempel ikke nevnt. Vi mener at det i noen sammenhenger er grunn til å løfte opp den eldre aldersgruppen og vil i det videre begrunne dette. Blant annet vil «Bo trygt hjemme»-reformen bidra til at eldre kan bo lenger i egen bolig, dersom de kan og vil. Det er ikke nok å bo, det å oppleve mestring og kunne leve gode og selvstendige liv, vet vi har stor betydning for den psykiske helsen til eldre.

De fleste eldre er friske og mestrer livet uten bistand fra andre. Men med et økende antall eldre og økt levealder vil flere utvikle psykiske helseproblemer. Demens-sykdommer vil øke dramatisk. Med økende levealder hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser vil andelen eldre som vil trenge omfattende bistand fra helse- og omsorgstjenester i kommunen og psykisk helsevern øke. Og med endrede drikkevaner vil flere eldre slite med avhengighet til og skader av alkohol. Det er behov for forebyggende tiltak for å hindre psykisk uhelse hos sårbare grupper av eldre, samt for økt behandlingsbehov for psykiske lidelser.

Mangel på kunnskap: Vi støtter at det skal gjøres en kartlegging av den psykiske helsen og livskvaliteten blant eldre og ser frem til konkrete tiltak for å bedre disse. Å bebude en handlingsplan mot ensomhet i 2025 er for tafatt. Regjeringen må øke bevilgningen til forskning innen dette feltet og igangsette tiltak som vi allerede nå har kunnskap om virker.

Boligpolitikk: Det er behov for en boligpolitikk som bidrar til å redusere ensomhet og isolasjon hos eldre. Botilbudet må bidra til å fremme sosial kontakt, ha livsløps-standard, kort vei til servicetjenester og tilbud om sosiale aktiviteter.

Kartleggingssamtaler med eldre: Helsestasjoner for eldre, hjemmebesøksordninger, møteplasser for eldre (eldre/seniorsentre) ambulante tjenester med fokus på psykisk helse og rus kan bidra til bedre psykisk helse for eldre og bør etableres i alle kommuner. I dag er det store variasjoner mellom kommunene når det gjelder prioritering av disse tjenestene.

Fastlegene er sentrale i kartlegging av eldres helse og behandlingsbehov. Regjeringen må sikre en tilgjengelig og stabil allmennlegetjeneste, dette vil gagne de eldre særskilt.

Kommunale tjenester innen psykisk helse og rus til eldre blir i mindre grad prioritert og må derfor styrkes. Mange kommuner har et sterkt fokus på demens.  Demensteam eller demenskoordinator og ulike tilbud til personer med demens og pårørende er viktige bidrag for mestring av hverdagen. Framskriving av demenstall er imidlertid foruroligende, og det vil være behov for mer heldøgns tilbud, ulike avlastningstiltak og dagaktivitetstilbud tilpasset personer med demens.   

Legemidler: Bruken av legemidler er høyt blant mange av de eldste eldre. Det gjelder både mot alvorlig psykisk lidelse, beroligende og søvnmidler. Legemidlene kan ha alvorlige bivirkninger og uheldige effekter. Ofte kan disse legemidlene erstattes med andre tiltak, f.eks. bedre bemanning på sykehjem. Det er viktig at alle beboerne i institusjon får minst en legemiddelgjennomgang årlig. Kommunene må kartlegge legemiddelbruken hos eldre og etablere alternative tilbud, både i og utenfor institusjon. Andre tiltak bør være førstevalg før behandling med beroligende legemidler til eldre.

Spesialisthelsetjenesten: Ambulante (oppsøkende) tjenester fra DPS og alderspsykiatri oppleves som nyttig, både når det gjelder behandling, råd og veiledning til førstelinjen. Dette praktiseres ulikt og ser ut til å være avhengig av tilstrekkelig kapasitet. Kompetansen og kapasiteten ved DPS-ene og de alderspsykiatriske avdelingene må styrkes og det er behov for mer ambulante tjenester.

Avslutning

Det er behov for styrket innsats på flere områder;

• Takten på forskning på eldre og psykisk helse må økes
• Kompetansen og kapasiteten i kommunene må gjenspeile eldres behov for psykiske helsetjenester
• Kommunene må gjennomføre kartleggingssamtaler for eldre
• Helsestasjoner og lavterskeltilbud for eldre må være et tilbud i hele landet
• Alle eldre må sikres en fastlege
• Kompetansen og kapasiteten ved DPS-ene og de alderspsykiatriske avdelingene må styrkes og det er behov for mer ambulante tjenester.
• Felles journal for hele landet vil være nyttig når det gjelder kontakten mellom de ulike aktørene.
• Det må sikres at tiltak og tilbud innen psykisk helse skal gjelde alle inkl. eldre.

Vennlig hilsen
For Pensjonistforbundet

Jan Davidsen

forbundsleder

Takk for at vi får delta i høringen til Helse- og omsorgsdepartementet om en Opptrappingsplan for psykisk helse. Skolenes landsforbund organiserer ansatte i skole og barnehage. Skoler og barnehage spiller en særlig viktig rolle i å fremme god psykisk helse blant barn og unge. Tallene viser at mobbingen og følelsen av utenforskap øker, dette fører til mer psykisk uhelse. Derfor er vi enige i at det trengs en sterkere innsats og lavere terskel for å få hjelp. Denne innsatsen mener vi bør legges først og fremst til der alle barn og unge, helst, skal være hver dag – skole og barnehage. Her skal de ha trygge voksne som ser de og som hjelper de videre når de trenger hjelp.

Omkring halvparten av psykiske lidelser «debuterer» i løpet av barne- og ungdomsskolealder, og det er godt dokumentert at psykiske lidelser og plager kan medføre utenforskap. Når vi i tillegg vet at det er et samfunn med små forskjeller og trygghet som er de viktigste faktorene for å motvirke, er fellesskolen en god plattform å bygge videre på. I tillegg er psykiske lidelser 3 – 4 ganger så utbredt hos barn med foreldre med lav inntekt. Da må det settes inn ekstra tiltak i områder med høy barnefattigdom. Å åpne opp for at kommunene selv skal kartlegge hvilke profesjoner de har behov for er et skritt i riktig retning, mot en tillitsreform. Men det må nok bevilgninger til, slik at det er det reelle behovet som styrer og ikke økonomien. Da kan kommunene selv prioritere det de trenger mest. For å bidra til sosial utjevning, må vi ha riktig kompetanse på riktig sted. Da må de ansatte både i skole og barnehage få nok tid til å utvikle gode relasjoner med barna som igjen skaper trygge barn. Det betyr flere voksne per barn, en god bemanningsnorm i hele barnehagens åpningstid, og færre kontaktelever per ansatt i skolen, i tillegg til god dekning på annen kompetanse.

De fleste barn sier at de opplever høy trivsel og har gode relasjoner til lærerne, ifølge Elevundersøkelsen. Og at de har noen å være med. Likevel øker mobbetallene, og flere føler seg usikre på skolen. Færre voksne i klasserom og ganger gjør barna mer usikre.

Kunnskapsoppsummeringen fra Kunnskapssenter for utdanning peker på fire områder for stress på skolen. Og det er viktig med forskning, men dette er noe alle lærere og andre voksne på skolen jobber for hver dag. Det er så mye som puttes inn i det skolen skal fikse, og det gir uhelse for både voksne og barn. Noen må prioritere og gi den nye læreplanen tid til å sette seg. Den inneholder mange gode virkemidler for bedre psykisk helse, for eksempel helse og livsmestring som tverrfaglig tema. Gi lærere tid til å jobbe sammen med de andre profesjonene i skoleverket.

Barn og unge sier selv at de ønsker flere tilgjengelige voksne der de unge er, på skolen. Og derfor må det jobbes for å forsterke laget rundt eleven, og læreren. De ulike profesjonene ser ulike deler av eleven og barna, og derfor må disse profesjonene få lov til å jobbe sammen. For eksempel ved at PPT er representert med kontor på skolen hele tiden. Planene om en digital plattform, basert på erfaringene med ung.no, er gode og innovative. Selv om det ikke er nok forskning på sosiale medier og psykisk helse, vet vi at 90 % av barn og unge operer på ulike plattformer i sosiale medier. Derfor er dette positivt, med et tilbud der barn og unge «er». Likevel, algoritmene er laget på en sånn måte at dette kan drukne i andre «tilbud». Derfor må dette aldri bli en hvilepute eller en erstatning på ekte voksne der barn og unge er, mer et supplement.

Det er viktig med forskningsbasert kunnskap, og det er for lite kunnskap om barn og skjermbruk. Samtidig, i stedet for å forby, bør vi fremme fysisk aktivitet og lære de sunn fornuft på nett. Heller penger på forebygging.

Deltagelse i arbeid er viktig for å motvirke psykisk uhelse, og er det viktig med et fortsatt søkelys på fullføringsreformen og å få flest mulig gjennom videregående opplæring. Derfor er vi positive til planene om tidlig innsats og en samordnet innsats tverrsektorielt. Og vi mener at den styrkede retten til opplæring i den nye opplæringsloven er et skritt i riktig retning.

Tanken om en vurderingssamtale, i stedet for en skriftlig vurdering, sammen med piloteringen av at helsesykepleier skal kunne ha henvisningsrett til BUP, virker som gode lavterskeltilbud. Samtidig må det sørges for nok personell til å ta imot i neste ledd, og at det ikke skaper flere møter blant de ulike instansene. Derfor er det spennende med satsing på profesjonsutdanningene, og at universitet og høyskoler skal prioritere ressurser i helsefag. Det er viktig med nok og riktig kompetanse, og det viser seg at søkning til ulike profesjonsutdanninger går sterkt tilbake, da må en tenke annerledes i utdanningen. For eksempel kan utdanning i arbeid være et godt alternativ, fordi det også er knapphet med ansatte i skole og barnehage må det legges godt til rette.

Det viktigste for å jobbe mot psykisk uhelse er å skape et støttende og inkluderende miljø, der alle føler seg inkludert og verdsatt. Lære barna viktigheten av gode sosiale ferdigheter som gir de sunne relasjoner. Det er også viktig å inkludere foreldrene, og skape et godt skole-hjem samarbeid. For å få til dette, trengs det tid og voksne med god og riktig kompetanse. En helhetlig og tverrfaglig

tilnærming, med ulike profesjoner som jobber sammen, der en involverer skolen, foreldre, helsepersonell og samfunnet som enhet, er det mest effektive for å fremme god psykisk helse hos barn og unge, og bygger robuste unge som blir sterke trygge voksne.

Forbundsleder, Mette J Walker                                 Lene Bakkedal, forbundssekretær                         

Barneombudet har innspill til Stortingets behandling av Opptrappingsplan for psykisk helse og viser samtidig til vårt tidligere innspill til opptrappingsplanen.

Barneombudet er glad for at opptrappingsplanen har tydelige ambisjoner om å redusere antall barn med psykiske plager, gi barn god psykisk helsehjelp på rett nivå og at både resultatmål og tiltak i planen gjenspeiler dette. Likeledes at regjeringen vil sørge for at det etableres et evalueringsprogram fra 2024 for å følge effekten av opptrappingsplanen.

Psykisk helse for barn og unge er et område det bør være tverrpolitisk enighet om å styrke. Barneombudet har forventninger til at opptrappingsplanens formulerte resultatmål og ambisjoner følges opp av både regjering og Storting i kommende budsjetter, og at det jobbes langsiktig for å styrke det psykiske helsetilbudet til barn og unge.

Barneombudet forventer å se at best mulig oppfyllelse av barns rettigheter ligger til grunn ved implementering av resultatmålene.

• Barneombudet ber Stortinget sikre lavterskel psykisk helsetilbud i kommunen med utgangspunkt i barn og unges behov

Regjeringen har ambisjoner om å styrke likeverdige lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus, inkludert å utrede lovfesting av lavterskeltilbud i kommunene. Det er bra. Dette var også en av anbefalingene i vår rapport "Hvem skal jeg snakke med nå"? I denne har vi også påpekt at krav til innhold og kompetanse i kommunes lavterskel tilbud psykisk helsehjelp bør reguleres nærmere. Det bør gis føringer som sikrer at kommunene har gode kunnskapsbaserte lavterskeltilbud som ivaretar behovet for lett tilgjengelige og fleksible tjenester, inkludert foreldrestøttende tiltak. Det er helt avgjørende at dette er på plass for at kommune skal kunne lykkes i å ivareta barn og unges rettigheter, i å ivareta sitt lovpålagte arbeid og i arbeidet med å realisere barnevernreformens intensjoner om tidlig innsats og forebygging og hjelp tilpasset barn og familiers behov.

Barneombudet mener dette må få prioritet i realisering av opptrappingsplanen og at barn og unge sikres medvirkning i det kommende evalueringsprogrammet. Videre at det gjenspeiles i kommende budsjetter.

• Barneombudet ber Stortinget sørge for at psykisk helsevern for barn og unge organiseres og finansieres med utgangspunkt i barn og unges behov

Barneombudet er glad for at regjeringen vil øke de regionale helseforetakene sin kapasitet til å behandle og følge opp barn og unge med psykiske lidelser og sikre tilstrekkelig døgnkapasitet og sengeplasser. Opptrappingsplanen viser blant annet til at behandlingstilbudet til barn og unge med spiseforstyrrelser er blitt styrket for å møte den økte etterspørselen og framskrivningene. Ventetid og tilbud varierer likevel mellom helseforetak, og vi er ikke i mål med syvdagers døgntilbud til alle barn og ungdommer som har behov for det. Vi har forventninger om å se at denne satsingen også gjenspeiles i statsbudsjettet.

• Barneombudet ber Stortinget sørge for at psykisk helsevern til barn og unge har rammer som imøtekommer deres særlige behov for fleksibilitet.

Vi savner et mer konkret initiativ fra regjeringen til å endre rammene for det psykiske helsetilbudet slik at tilbudet svarer til barn og unges særlige behov for fleksible og ambulante psykiske helsetjenester. Slik spesialisthelsetjenesten er organisert i dag, er ikke behandlingstilbudet i psykisk helsevern godt nok tilpasset barn og unge. De krever mye større fleksibilitet for at de skal ha nytte av behandling i psykisk helsevern enn voksne. Ungdommer vi har snakket med, ønsker at behandlerne kan ta seg tid til å bygge relasjon, og formidler at dette er et premiss for å kunne gi god psykisk helsehjelp. De har behov for å møte behandleren andre steder enn på et kontor, og ønsker konsultasjoner over lengre tid som en halv eller en hel dag på grunn av lang reisevei og tap av skoletid.

Vi forventer en realisering av et psykisk helsetilbud som er dimensjonert med rett kompetanse, nødvendige rammebetingelser, inkludert finansieringsmodeller, som ivaretar barn og unges ønske om å bli møtt med fleksibilitet og individuell tilpasning.

I vår rapport "Jeg skulle hatt BUP i en koffert", pekte vi på utfordringene med ulik praksis ved vurdering av henvisninger. Dette kan føre til at barn og unge med behov for rask hjelp risikerer å ikke bli ivaretatt, og at barn og unge ikke alltid får tilgang på riktig hjelp.

At barn og unge som henvises til psykisk helsevern skal få tilbud om en vurderingssamtale for avklaring av videre oppfølging i spesialisthelsetjenesten eller kommunal helse- og omsorgstjeneste, ser vi som svært positivt, og Barneombudet forventer at dette blir ivaretatt i kommende statsbudsjett.

• Barneombudet ber Stortinget sikre bedre samhandling mellom kommune og psykisk helsevern for barn og unge

 Barneombudet har over tid sett behov for målrettede og forpliktende tiltak som sikrer kontinuitet i hjelpen og sømløse overganger mellom kommune og spesialisthelsetjeneste og har påpekt dette i rapportene "Hvem skal jeg snakke med nå"? og "Jeg skulle hatt BUP i en koffert".

Barneombudet er derfor glade for at regjeringen vil videreutvikle modeller for samarbeid mellom kommune og psykisk helsevern for barn og unge, og herunder den før nevnte innføringen av vurderingssamtale. For at vurderingssamtalen skal kunne sikre barn og unge rett hjelp på rett nivå, forutsetter dette at kommunene har på plass et lavterskeltilbud. Det er positivt at de nasjonale pasientforløpene er ment å bidra til mer systematisk samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste om vurderingssamtale.

Kostnader knyttet til vurderingssamtaler og videreutvikling av samarbeidsmodeller må synes i kommende statsbudsjetter.

Opptrappingsplan psykisk helse

Norsk Sykepleierforbund (NSF) støtter fullt ut en opptrappingsplan for psykisk helse. NSF mener et felles mål må være å utvikle gode tjenester som bidrar til bedre psykisk helse og levekår for pasienter, brukere og deres pårørende. Alle skal ha tilgang til tjenester av høy kvalitet, uavhengig av hvor de bor og levekår. Bedre samordning, tilstrekkelig kapasitet og god kompetanse vil være avgjørende for å lykkes.    

NSF mener opptrappingsplanen må sikre:

• Helsestasjons- og skolehelsetjenesten styrkes og videreutvikles som et sentralt lavterskeltilbud. En sterkere og varig statlig finansiering må vurderes.
• Spesialiserte tjenester for barn og unge, som er kompetente, tilgjengelige og fleksible for å ivareta deres og familiens behov for hjelp.
• Kommunale tjenestetilbud og lavterskel helsetjenester som er kompetente og tilgjengelig for mennesker i alle aldre og med ulike behov. Herunder utvikling av virkemidler som sikrer utvikling og drift av ACT/FACT-team, lavterskel psykisk helsehjelp og primærhelseteam over hele landet.
• Pasienter med akutte/langvarige og sammensatte hjelpebehov spesialiserte og koordinerte tjenester med høy kompetanse, av god kvalitet og riktig dimensjonert.  
• Tilstrekkelig statlig finansiering av tilbud til mennesker som idømmes psykisk helsevern, både av hensyn til samfunnsvernet og for at ikke denne gruppen skal fortrenge andre som har behov for langtidsoppfølging i psykisk helsevern.
• Nye finansieringsformer og samhandlingsløsninger innen psykisk helse og rus som en del av utvikling og implementering av ny helse- og samhandlingsplan.
• Øremerkede midler til studieplasser og rekrutteringstilskudd til sykepleiere med master i psykisk helse og rus som et ledd i å ivareta pasienter med alvorlig og sammensatt helsesvikt.
• Sykepleiere med spesialkompetanse innen psykisk helse som er myndiggjort med tydelig rolle- og ansvarsområder innenfor ulike deler av tjenesteområdene. 

Til tross for politisk prioritering over lang tid er psykisk helse fremdeles et tjenestefelt som står overfor store utfordringer. Utredninger og tilsynsrapporter de senere år viser til dels alvorlig svikt i tjenestetilbudet. Svikten berører tilgjengelighet, kvalitet, pasientsikkerhet, organisering og prioritering.  NSF mener det er behov for en innsats som er langvarig, koordinert og finansiert.

Det er godt kjent at mennesker med psykiske og/eller rusproblemer har opptil 20 års kortere levetid enn resten av befolkningen. Derfor er vi svært fornøyd med at opptrappingsplanen har som resultatmål at gapet i levealder skal reduseres. Vi er også fornøyd med at lavterskel helsetjenester skal være tilgjengelig for innbyggere i alle kommuner. Samtidig etterlyser vi en tydeligere satsing på primærhelseteam som viser til god samhandling og oppfølging av mennesker med alvorlige og sammensatte hjelpebehov.

NSF er kritisk til at meldingen ikke er forpliktende nok. Planen skisserer en rekke utrednings- og vurderingspunkter, som ikke nødvendigvis vil bli realisert. NSF forventer at disse følges opp i de kommende statsbudsjett som skissert, både knyttet til innhold og finansiering. Det settes av 3 milliarder over en 10-årsperiode, noe NSF mener ikke vil være tilstrekkelig til å innebære en reell opptrapping.

Tjenester til barn og unge må samordnes og styrkes

NSF mener det er behov for å se på hele kjeden som skal bidra i det psykiske helsearbeidet til barn og unge. Alt fra lavterskel i kommunene, som helsestasjon for ungdom og skolehelsetjenesten, PPT, Barnevern og Psykisk helsevern for barn og unge. Vi må utvikle tjenester som samhandler bedre og er tilpasset behovene i befolkningen.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten når alle barn, og representerer derfor en av hovedpilarene i arbeidet blant barn og unge. For helsesykepleierne har psykisk helsearbeid og rusforebyggende arbeid utgjort en vesentlig og stadig økende del av arbeidsoppgavene de siste årene. At svært mange helsesykepleiere melder om ikke å ha kapasitet til å utføre lovpålagte oppgaver er bekymringsfullt. Nærhet og tillitsfulle mellommenneskelige voksenrelasjoner kan ikke erstattes av sosiale medier og elektronisk samhandling.

Samhandlingen, finansiering må styrkes og tjenestene utvikles

NSF mener opptrappingsplanen må fremme virkemidler som sikrer at både spesialiserte tjenester og det kommunale tilbudet utvikles i tråd med behovene. Det vil være viktig å opprettholde nødvendig døgnkapasitet, stimulere til videreutvikling av ambulant virksomhet og etablering av samhandlingsmodeller, både for barn, unge og voksne. I utviklingen av nye finansieringsformer og samhandlingsløsninger innen helsetjenestene må psykisk helse og rus være en del av utviklingsarbeidet. Det må derfor være tydelige koblinger mellom opptrappingsplanen og nasjonal helse- og samhandlingsplan.

De alvorlige syke må få riktig og koordinert hjelp

NSF mener det er nødvendig å styrke tjenestene til gruppen mennesker med alvorlig psykisk helsesvikt og/eller alvorlig ruslidelser. Psykisk helse, rusmiddelbruk og somatisk helse må sees i sammenheng. De må sikres gode og koordinerte tjenester innen både de somatiske og psykiske helsetjenestene. Det må sikres en finansiering og samhandling som sørger for tilrettelagt, forsvarlig og omsorgsfull hjelp, både på sykehus og i kommunene.

Det er også en tydelig trend at flere blir dømt til psykisk helsevern og vil trenge oppfølging i sikkerhetspsykiatrien. Det meldes om kapasitetsproblemer og problemer knyttet til kommunal finansiering, særlig knyttet til de som blir dømt. Av hensyn til de det gjelder og samfunnsvernet vil det være svært viktig å imøtekomme med tilstrekkelig kapasitet og finansiering av i tjenestene på tvers av forvaltnings- og tjenestenivå.

Likeverdige tjenester, også for de over 65 år

NSF mener tjenester til eldre pluss 65 er noe som må utbedres fremover. Evaluering fra siste opptrappingsplan viste at de eldre ble forsømt i forhold til tjenesteutviklingen. Tilbakemeldinger fra fagfeltet viser at eldre har et dårligere, og langt på vei, et «ikke tilbud» i realiteten. Blant annet er det utfordringer knyttet til ensomme eldre som står i fare for å utvikle depresjon og psykoser. Mange blir ikke fulgt opp unntatt av fastlegen, og ikke uvanlig ender det med innleggelse. Dette kunne vært unngått med riktig kompetanse på plass, som jobber med å forebygge innleggelser, samt gir tilstrekkelig hjelp med tidlig innsats der pasienten bor.

Kompetansen må tas i bruk

NSF vil understreke at dersom man skal lykkes med de politiske målsettingene for disse tjenestene, så må utviklingstiltakene også adressere den største profesjonsgruppen i tjenestene, sykepleierne. Sykepleiere er den største innsatsfaktoren i tjenestene, og må gis et tydelig mandat. Masterutdanningen i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet er påbygg av eksisterende sykepleiekompetanse, og vil kunne gi et stort løft. Studiet vil utdanne avansert kliniske sykepleiere som skal bidra til et bedre behandlingstilbud, økt livskvalitet og livslengde for mennesker både innen psykisk helse, rus og avhengighet.

Fontenehus Norge ønsker stortingsmelding 23, «Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2030) velkommen.  

Fontenehus Norge er enig i innsatsområdene opptrappingsplanen trekker frem. Vi er derimot kritiske til den økonomiske satsingen som følger med og hadde håpet på en tydeligere satsning på arbeidsrettede lavterskeltilbud.  

I vår tilbakemelding velger vi å ta tak i kapittel 3.5.  
Inndelingen med Arbeid og aktivitet som del av behandling med underkapittel Meningsfull aktivitet, tilhørighet og mestring skiller mellom tilbud som bidrar til aktivitet og møtesteder, og de som bidrar med arbeidsinkludering samtidig med helsemessig oppfølging. Kapittelet får ikke frem sammenhengen mellom meningsfull aktivitet og arbeidsinkludering

Vår tydelige anbefaling er å se dette i sammenheng. Ved tydeligere å integrere disse i hverandre, utvikles virksomme samarbeidsmodeller som virkelig kan gjøre en forskjell. Videre er aktivitet i seg selv ikke en garanti for helsemessig bedring. Vi må prioritere tilbud som er meningsfulle, gir tilhørighet og mestring og samtidig har fokus på arbeid. Først da understøttes hovedmålet med at flere skal komme i arbeid og ut av uføretrygd. 

Forståelsen av hva meningsfull aktivitet, tilhørighet og mestring kan bety i forebygging, for livskvalitet og for arbeidsinkludering må få betydning for både hvordan tjenestene bygges opp og for hvilke tilbud det satses på. Dette gjelder ikke bare kap 3.5 

I planen står det også at flere kommuner rapporterer om et betydelig behov for flere kunnskapsbaserte lavterskeltilbud. De senere årene er det opprettet Fontenehus, som driftes av ideelle aktører i samarbeid med kommunen. Dette er gode eksempler på hvordan det kan satses på lavterskel arbeidsfellesskap som gir mestring og tilhørighet og som samtidig støtter folk ut i jobb og studier. Slike samarbeid understøtter implementering av arbeid som viktig faktor i behandling. 

Forslag til endringer (kap.3.5) i teksten skrevet i kursiv: 

«(…)For å bidra til at flere kommer i arbeid, og for å redusere andelen av unge som blir uføre med bakgrunn i psykiske plager og lidelser, vil regjeringen styrke satsingen på arbeid, arbeidsrettet lavterskeltilbud og meningsfull aktivitet som del av behandling og oppfølging. 

(..) Arbeidsinkludering har i for liten grad vært brukt som en del av helse- og omsorgstjenestens oppfølging. Det er viktig at den grunnleggende forståelsen av hvilken betydning meningsfull aktivitet og arbeidsdeltakelse kan ha for god psykisk helse i større grad preger tjenestene enn det den gjør i dag. 

(…) Videre er det viktig at virksomme samarbeidsmodeller mellom helse- og arbeids- og velferdssektoren utvikles, spres og tas i bruk. I utviklingen av disse er det viktig å integrere kunnskapsbaserte arbeidsrettede lavterskeltilbud, som f.eks fontenehus, med meningsfull aktivitet, tilhørighet og mestring. 

(…) Målsettingen er å inkludere flere med psykiske helseplager eller lidelser i arbeid, meningsfull aktivitet og utdanning, samt redusere frafall fra arbeidslivet, gjennom samtidig eller samordnet bistand fra både arbeids- og velferdsforvaltningen og helse- og omsorgstjenestene. 

(…) I tillegg til arbeidsrettede tiltak er det viktig å legge til rette for meningsfull aktivitet, arbeidsrettet lavterskeltilbud og møteplasser for mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer.  

(…) Det følger av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester at kommunen skal sikre at den enkelte har mulighet til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, og iverksette velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det.  Å sikre gode, inkluderende og meningsfulle aktivitetstilbud kan bidra til bedret livskvalitet, mestring og mulighet for en aktiv og meningsfull tilværelse. 

(…) Regjeringen vil i planperioden jobbe for at mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer har tilgang til arbeidsrettede lavterskeltilbud som tilbyr meningsfull aktivitet, tilhørighet og mestring. Møteplasser og aktivitetstiltak er en del av mange kommuners lavterskeltilbud. Dagsentertilbud, væresteder og ulike gruppetilbud kan være (er) eksempler på det. Slike tilbud kan være en effektiv og god måte å drive helsefremmende arbeid på. (Felles for dem alle er at det) Vi må sikre at alle tilbyr aktivitet med meningsfullt innhold. Selvvalgt aktivitet bidrar til å styrke enkeltmennesket som viktigste aktør i eget liv. Arbeidsrettede lavterskeltilbud, kultur, aktivitet og kreativitet er for mange en kilde til mestring og vekst.  

(…) I tillegg til kommunens egne tilbud er tilbud fra ideelle og frivillige organisasjoner et godt supplement til kommunens tilbud til innbyggere med psykiske plager og lidelser og/eller rusmiddelproblemer, og bidrar til samfunnets samlede innsats overfor gruppen. I mange kommuner er det de senere årene opprettet Fontenehus, som driftes av ideelle aktører i samarbeid med kommunen, for å styrke satsning på sosiale arbeidsfellesskap som gir mestring og utvikling og som samtidig støtter folk ut i jobb og studier.» 

Vårt hovedbudskapet er altså at det i planen tydeligere må satses på lavterskel arbeidsfellesskap som tilbyr meningsfull aktivitet, gir mestring og tilhørighet og som samtidig støtter folk ut i jobb og studier. Dette vil understøtte implementering av arbeid som viktig faktor i behandling. 

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er en landsdekkende rådgivningstjeneste etablert i 1983. Vi er til for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende. ROS tilbyr gratis støtte, råd og veiledning uten krav om henvisning eller diagnose. Vi har rådgivningstilbud per chat, telefon og i individuelle samtaler på dag- og kveldstid ved våre lokale sentre i Bergen, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø, i tillegg til et nasjonalt digitalt senter lokalisert i Bergen. I 2022 besvarte vi nærmere 16 000 rådgivningshenvendelser på landsbasis, og pågangen øker stadig.

Bakgrunn

En av ti ungdommer i videregående skole har en spiseforstyrrelse, mens en av fem er i risikosonen for å utvikle lidelsen. Helsedirektoratet fremhever spiseforstyrrelser hos barn og unge som en av de største utfordringene for folkehelsen nå og i tiden fremover. Samtidig viser Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) at 33,9 % av norske studenter kan ha en nåværende psykisk lidelse.

Tverrsektorielt eierskap til psykisk helse og livskvalitet

Spiseforstyrrelser har blitt et samfunnsproblem. Dette må vi løse sammen, på tvers av sektorer. Da er det forstemmende å se at opptrappingsplanen langt på vei glemmer helsefrivilligheten og verdien av erfaringskompetanse. I en tid der personell er et knapphetsgode og spiseforstyrrelser blant barn og unge øker, samtidig som kompetanse på feltet etterspørres fra både kommune- og spesialisthelsetjeneste, er det påfallende at Norges største lavterskeltilbud for mennesker med spiseforstyrrelser og -problematikk ikke nevnes med et ord. Dette til tross for at Regjeringen ifølge planen vil styrke arbeidet med forebygging, tidlig oppdagelse, tidlig intervensjon og behandling av spiseforstyrrelser.

Frivillighetens rammevilkår

Ifølge planen vil Regjeringen skape gode rammevilkår for helsefremmende frivillighet, for eksempel ved hjelp av forutsigbar og rettferdig finansiering, enkle regelverk og tilskuddsordninger og åpenhet om hvordan midlene fordeles. Det påpekes at Regjeringen i årets statsbudsjett har lagt til rette for en styrket og mer rettferdig tilskuddsordning for veilednings-, støtte- og rådgivningstjenester innen psykisk helse, rus og vold.

ROS opplever at våre rammevilkår det siste året har blitt dårligere, ikke bedre. Sammen med en rekke andre organisasjoner har vi mistet vårt øremerkede tilskudd i Statsbudsjettet, og midlene har blitt flyttet over i søkbare ordninger under Helsedirektoratet. Langt de fleste som søkte på den nye tilskuddsordningen for veilednings-, støtte- og rådgivningstjenester på feltet, fikk avslag. Vår opplevelse er at ordningene har svært kompliserte regelverk som ikke treffer, omfattende søknadsskjemaer og ikke minst altfor lite midler. Tiden brukt på å utforme søknader har i vår organisasjon økt betraktelig siden omleggingen. Dersom Regjeringen mener alvor med å skape gode rammevilkår for frivilligheten, må dette følges opp med økte midler til våre tilskuddsordninger, og mer virkelighetsnære regelverk.

Kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus

På planens side 43 kan vi lese at: «Kommunenes egenrapportering og ulike innspill til opptrappingsplanen viser imidlertid at tilgangen til lavterskeltilbud varierer rundt om i landet, og at etterspørselen etter lett tilgjengelige hjelpetilbud for personer med psykiske helseutfordringer er betydelig.»

Denne virkelighetsbeskrivelsen er svært gjenkjennelig for oss i ROS. Menon Economics estimerer at 98 prosent av ressursbruken i den offentlige helsetjenesten til behandling av spiseforstyrrelser ligger i spesialisthelsetjenesten. Ettersom lavterskeltilbudet i det offentlige er begrenset, er denne typen av tjenester i stor grad lagt til brukerorganisasjoner som ROS.

Vi er enige i at det er viktig å bygge opp gode kommunale lavterskeltilbud, men undrer oss over at eksisterende lavterskeltilbud i helsefrivillighetens regi ikke tas med i beregningen. Dette særlig siden opptrappingsplanen understreker at kunnskapsbaserte lavterskeltilbud betyr at «tilbudet er basert på kunnskap fra forskning, fra fagfolks erfaringer og fra brukerene selv» (s. 43). Planen har videre et sterkt fokus på hvordan utnytte knappe personellressurser, uten å ta høyde for hvordan tilbudet til ROS, en brukerorganisasjon som har bygget opp spisskompetanse på spiseforstyrrelser gjennom 40 år, kan avlaste det offentlige med hjelp til denne pasientgruppen.

Mange mangler kunnskap om og forståelse for spiseforstyrrelser. Det finnes i dag ikke tilstrekkelig kompetanse i kommunene til å bygge opp lavterskeltilbud som vil treffe denne målgruppen. Dette står i klartekst på side 51: «Framskrivning viser at en sentral forutsetning for bedre kapasitet i den samlede tjenesten er en fortsatt oppbygging av kommunale helse- og omsorgstjenester med tilbud til pasienter med milde og moderate tilstander. Det er ikke i framskrivingen utredet hvordan et tiltak med oppbygging av kommunale helse- og omsorgstjenester med tilbud til pasienter med milde og moderate tilstander vil påvirke kommunene, og om kommunene vil ha kapasitet eller kompetanse til å gjøre dette.»

ROS har en viktig rolle i å fylle et vakuum i behov for lavterskeltilbud utenfor spesialisthelsetjenesten, og som en aktør i kompetanseheving om spiseforstyrrelser. Vi mener denne rollen må tas høyde for når de kommunale lavterskeltilbudene skal rustes opp. Generelt savner vi tydelighet rundt hvordan Regjeringen vil tilrettelegge for lavterskeltilbud i kommunene. Hvilke virkemidler vil stilles til disposisjon for å gjennomføre en slik storsatsing?

Forebygging og behandling av spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser har et eget underkapittel i planen, hvor man kan lese at Regjeringen vil styrke forebygging, tidlig oppdagelse, tidlig intervensjon og behandling av spiseforstyrrelser gjennom å utvikle program for styrket kunnskap og kompetanse og modeller for kommunale tilbud og samhandlingstiltak og å vurdere organisering av tilbud innen spesialisthelsetjenesten. Hvordan og sammen med hvem skal disse programmene og modellene utvikles?

Vi er enige i at det er behov for mer veiledningsmateriell for de kommunale helse- og omsorgstjenestene, men hvem skal utforme, distribuere og følge opp dette?

Til sist i underkapittelet står det at: «Regjeringen har i 2023 bevilget midler til å styrke arbeidet med forebygging, tidlig oppdagelse, tidlig intervensjon og behandling av spiseforstyrrelser. Dette skal bidra til innsiktsarbeid som belyser utfordringene, og som er grunnlag for tiltak, inkludert kunnskapsoppsummering om forebyggende tiltak, utvikle program for styrket kunnskap og kompetanse, og utvikle modeller for kommunale tilbud og samhandlingstiltak.» Inneværende år har ROS gjennom innovasjonsprogrammet EN AV TI gjort et omfattende innsiktsarbeid på spiseforstyrrelser hos barn og unge, med over 200 dybdeintervjuer gjennomført. Har Regjeringen tenkt å gå tilbake på start i sitt innsiktsarbeid, eller kan man tenke seg å bygge på arbeid som allerede er gjort?

For å forebygge at mennesker utvikler og må leve store deler av sine liv med spiseforstyrrelser, mener ROS at:

• Den statlige bevilgningen til ROS må økes, slik at vi kan sikre et nasjonalt lavterskeltilbud uten ventelister for mennesker berørt av spiseforstyrrelser
• Tilskuddsordningen for veilednings-, støtte- og rådgivningstjenester innen psykisk helse, rus og vold må styrkes med økte midler
• Man i samarbeid med brukerorganisasjoner som ROS må øke kunnskapen om spiseforstyrrelser og -problematikk i kommunene

 Innspill til Opptrappingsplan for psykisk helse Meld. St. 23 (2022-2023)

Dato: 10.10.2023.

Høringsnotat fra de Regionale Brukerstyrte Sentrene (RBS) i Norge; Bikuben, Vårres, KBT, Sagatun og ROM-Agder.

Vi i de Regionale Brukerstyrte Sentrene (RBS) takker for muligheten til å komme med innspill til Opptrappingsplanen for psykisk helse. 

Det er 5 Regionale Brukerstyrte Senter i Norge. Sentrene ble opprettet under den forrige «Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998-2008)». RBS’ene er en kompetansebank for bruker- og pårørendes erfaringsbaserte kunnskap i regionene og et kompetansenettverk nasjonalt. De regionale brukerstyrte sentrenes formål er å gi alle mennesker med utfordringer innen psykisk helse og rus og deres pårørende, mulighet for bedring, mestring og en verdig livssituasjon. De fem sentrene er ideelle kompetanseaktører som jobber på individ-, tjeneste og samfunnsnivå, og bidrar til innovasjon og nytekning utfra brukere og pårørendes kunnskap. De fem sentrene er spredt utover hele Norge, noe som sikrer kommuner, organisasjoner og andre relevante aktører over hele landet, direkte tilgang til verdifull kunnskap. Dette vil det være sentralt å styrke og utnytte i årene fremover. 

Opptrappingsplanen for psykisk helse er et steg i riktig retning etter mange år med manglende vilje til prioritering. OTP tar til orde for at man må tenke nytt, men vi ser ikke så mye nytt i tiltakene som foreslås. Veldig mye av ansvaret blir lagt på kommunene – som allerede har en presset økonomi og begrensede ressurser. I tillegg slo helsepersonellkommisjonen fast det samme som perspektivmeldingen, nemlig at vi kommer til ha en stor mangel på menneskelige ressurser med kompetanse innen helse.

RBS’ene erfarer at informasjon om og forståelse av brukermedvirkning og brukerkunnskap er varierende. I mange tilfeller har ikke brukere og pårørende hørt om sine rettigheter til medvirkning og det er store ulikheter i hva kommunene legger i begrepet på individ, men også på systemnivå. For å lykkes må familieperspektivet og hele situasjonen rundt brukeren vektlegges. Pårørende og familie er både en støtte for brukeren og en kunnskapskilde for tjenestene, samtidig som pårørende ofte har behov for støtte for sin egen del. Brukere og pårørende må ha en framtredende rolle i arbeidet med utvikling av tjenestetilbud. Dette har en stor verdi som kunnskapskilde for kunnskaps- og tjenesteutvikling i tillegg til at bruker- og pårørendemedvirkning har en avgjørende betydning i den enkeltes bedringsprosess. Dette utnyttes ikke godt nok i dag.

Det er behov for nytenkning innen psykisk helse og rusfeltet, der man i større grad tar tak i sosial ulikhet og utenforskap. I arbeidet med ny OTP må det legges større vekt på Recoveryperspektivet som et virkemiddel for å maksimere de viktigste forebyggende faktorene som tilhørighet og mestringsopplevelse, for å forebygge skjevutvikling og bidra til livsmestring og god livskvalitet. Recovery baseres på erfaringskunnskap og gir den enkelte nødvendige verktøy for livsmestring og tillit til egen mestringsevne. Recovery innebærer at hver enkelt får støtte og mulighet til å leve et liv med mening og innhold i sitt lokalmiljø, på tross av symptomer og psykososiale utfordringer.

Det må også legges større vekt på menneskerettighetene generelt og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) spesielt, i utvikling og utøvelse av tjenestetilbud innen psykisk helse- og rusfeltet. Dette er en global målsetting for utvikling av fremtidens psykiske helsetjenester som er vedtatt av WHO, og som Norge har forpliktet seg til å følge. Dette vil ifølge WHO innebære at helsetjenestene i større grad forankres i en personsentrert, rettighetsbasert og recovery-orientert tilnærming og at sykdomsmodellen får en mindre dominerende posisjon. Vi viser her til artikkelen «Opptrappingsplanen for psykisk helse forholder seg ikke til internasjonale forpliktelser», skrevet av Norsk sykepleieforbund og publisert i Dagens Medisin den 31.08.2023.

Mulighet til å gi flere en bedre og mindre ressurskrevende hjelp vil bli svært viktig i tiden fremover. Som både Kjøsutvalget påpekte etter sin gjennomgang av befolkningens psykiske helse etter korona, helsepersonellkommisjonen bekrefter og Opptrappingsplanen for psykisk helse legger opp til – er en styrking av lavterskeltilbud innen psykisk helse noe av det viktigste vi kan gjøre. Vi må bygge tjenestene nedenfra, i nært samarbeid med de som skal bruke tjenestene.  Senterne er opptatt av å fremme at mennesker med hjelpebehov også er mennesker med ressurser, som kan og vil bidra i samfunnet.

For å fremme god helse og livskvalitet i befolkningen er det behov for et systematisk samarbeid mellom det offentlige, sivilsamfunnet og ideell og frivillig sektor. Her ligger det et stort potensial som ikke blir utnyttet godt nok i dag, men som kan bidra til å løse mange av utfordringene vi står i, både for å redusere ensomhet, øke livskvaliteten og redusere presset på helsepersonell. Hjelp til tilfriskning er ikke bare noe som skjer i helsetjenestene. God helse bygges først og fremst utenfor helsesektoren og det er i lokalsamfunnet at man skal leve sine liv. Det må derfor jobbes på tvers i samfunnet for å skape gode levekår for alle. En styrking av lavterskeltilbud og basistjenestene i kommunene, flere brukerstyrte tilbud, tettere samarbeid med frivilligheten og lokalsamfunnet, samt økt bruk av erfaringskompetanse og erfaringskonsulenter vil være viktige verktøy for å oppnå dette.

I RBSene ligger det svært mye kompetanse som vil være viktige bidrag til både opplærings- og støttefunksjoner. For å klare dette må også frivillig og ideell sektor gis forutsigbarhet og trygghet for økonomi og drift. Det mangler i stor grad i dag.

På vegne av Bikuben, Vårres, KBT, ROM-Agder og Sagatun regionale brukerstyrte sentre,

Kårhild Husom Løken,
Daglig leder på Sagatun Brukerstyrt Senter.
Tlf. 97978456.
E-post: karhild@sagatun.no.

www.recoveryknutepunkt.no