Statsbudsjettet 2024

Den norske tannlegeforening (NTF) er en profesjons- og fagforening for landets tannleger, som arbeider for å ivareta tannlegens faglige, økonomiske og sosiale interesser samt gode kollegiale forhold. Foreningen skal bidra til at odontologisk utdanning og forskning av høy kvalitet skal utgjøre grunnlaget for tannlegenes faglige kompetanse og legge til rette for at denne kompetansen opprettholdes. NTF skal dessuten medvirke til at hele befolkningen kan dra nytte av en god tannhelsetjeneste

Den norske tannlegeforening (NTF) takker for muligheten for å fremme innspill til forslag til Statsbudsjett 2024. Vi ser frem til å møte til høring i komiteen og fremmer med dette forslag som;

• 270 mill. kr for å finansiere 75% kostnadsdekning for 21-24-åringene
• 30 mill. kr for å sikre satsningen med utvidede rettigheter for pasienter med psykiske helseplager
• 100 mill. kr. for å styrke folketrygdens stønadsordning

Beregningsgrunnlaget for den nye støtteordningen for 21-24-åringen er feil
I forbindelse med den pågående høringsrunden for forslag til endringer i tannhelsetjenesteloven fremkommer det i høringsnotatet at HOD legger til grunn at en med 25 % egenbetaling beregner kostnadene til nødvendig tannbehandling til kr. 105 millioner per årskull for 21-24-åringene. Beregningene er basert på usikre anslag av pasientenes kostnader til tannhelsetjenester hentet fra en SSB-undersøkelse i 2010. SSB anslo at gjennomsnittsutgiftene for tannhelsetjenester per år for aldergruppen 21 til 24 år var på kr. 2 356 (i 2008-kroner). Hvis man legger til grunn at det i 2023/2024 er ca. 67 500 pasienter i hvert årskull (tall fra SSB) har man basert seg på en anslått kostnad på under kr. 2 100 per pasient, hvis man beregner at 140 millioner kroner per årskull er tilstrekkelig for å yte gratis tjenester uten egenbetaling.

En inflasjonsjustering av 2 356,- 2008-kroner utgjør 3 446,- 2023-kroner. Det vil altså si at det er lagt til grunn en kostnad per pasient som er 1 350,- mindre enn kostnaden ble anslått i 2008. Dette summerer seg til i overkant av 90 millioner kroner per årskull.

Beregningene er også mangelfulle siden det bare tas høyde for pasientenes opplevde utgifter, og ikke for de kostnadene som kreves for å oppruste Den offentlige tannhelsetjenesten slik at den er i stand til å ivareta disse pasientene på en god måte. Innføring av denne nye gruppen medfører behov for tilpasninger i bemanning, lokaler og utstyr. Dette er ikke dekket inn i de rammeoverføringene som hittil har blitt tilført.

NTF foreslår derfor at statsbudsjettet tar høyde for en økning tilsvarende:

• 270 mill. kr. for å finansiere en 75% kostnadsdekning for ordningen for 21-24-åringer.

Finansiering for pasienter med psykiske helseplager
I forbindelse med revidert budsjett 2023 fattet Stortinget, 16. juni, vedtak 938 som skulle sikre rettigheter for psykisk syke på tannhelseområdet, gjennom utvidelse av det fylkeskommunale tilbud. Det revidert budsjettet ble styrket med 15 mill. over den fylkeskommunale rammen kr for å begynne arbeidet med den nye rettighetsutvidelsen. HOD ble bedt om å følge opp arbeidet, og Regjeringen er bedt om å følge opp Stortinget på egnet måte.

Stortingsvedtakene som ble fattet i forbindelse med revidert budsjett 2023 vil bidra til å sikre et tilstrekkelig tannhelsetilbud ved å gi personer med psykiske helseplager en mulighet til å benytte seg av sine rettigheter når de faktisk har kapasitet til å motta disse (en utvidelse av rettigheter i 6 mnd). At finansieringen som kom med denne satsningen nå synes å ha blitt borte i det fremlagte budsjettforslaget for 2024, er sterkt beklagelig og kritikkverdig. Dette medfører en reell svekkelse for alle grupper som har rettigheter til å motta tjenester fra den fylkeskommunale helsetjenesten. Snarere enn et kutt ville helårseffekten av de 15 mill. kr. som kom med revidert budsjett tilsi en økning av nye 15 mill. kr. - altså totalt 30. mill. kr. i økt fylkeskommunal ramme.

NTF foreslår derfor at statsbudsjettet øker den fylkeskommunale rammen tilsvarende:

• 30 mill. kr for å sikre satsningen med utvidede rettigheter for pasienter med psykiske helseplager.

Folketrygdens stønadsordning fortsatt underfinansiert
Gjennom åtte år med regjeringen Solberg ble det spart, underregulert og omplassert midler fra folketrygdens stønadsordning for tannhelsetjenester for nær 600 millioner kroner. De to siste årene, med regjeringen Støre, har sikret at utviklingen i folketrygdens stønadsordning har holdt tritt med prisutviklingen, men nivået av ordningens underfinansiering er helhetlig sett opprettholdt. Når Stortinget gjennom vedtak 929 av 16. juni 2023, ved behandling av revidert budsjett 2023, styrket folketrygdens stønadspunkt 14 for å ivareta pasienter med psykiske helseplager (utvidelse av rettigheter med 6 mnd.), fulgte det ingen midler med.

NTF mener folketrygdens stønadsordning må styrkes for å ta igjen underfinansieringen og for å dekke inn blant annet utvidelsen av stønadspunkt 14. Denne styrkningen foreslås som en gradvis opptrapping, og for statsbudsjett 2024 foreslår NTF at det bevilges

• 100 mill. kr. for å styrke folketrygdens stønadsordning.

For ytterligere informasjon ta kontakt med:

President Heming Olsen-Bergem, 45 02 72 78 / heming@tannlegeforeningen.no
Rådgiver Christian P. Fjellstad, 90 09 23 09 / cf@tannlegeforeningen.no

Norsk Revmatikerforbund har i dag over 30.000 medlemmer. Blant disse er det flest kvinner med ulike diagnoser innenfor muskel-, skjelett og revmatiske sykdommer. 

Mange av våre medlemmer lever tilnærmet vanlige liv med familie og jobb, men en betydelig andel mennesker som lever med revmatiske sykdommer blir hindret av å kunne stå i jobb og leve det vi kaller et godt hverdagsliv.

For denne gruppen har den revmatiske sykdommen ofte utviklet seg mens de var relativt unge, eller mens de var i arbeidsfør alder, og ofte resultert i at de ble helt eller delvis ufør.

Dette er mennesker som lever med intense smerter hver eneste dag. De trenger oppfølging, habilitering, rehabilitering og riktige medisiner for å kunne mestre hverdagen på best mulig måte.
I den nyeste sykdomsberegningen fra Global Burden of Disease anslås det at mer enn 1,4 millioner nordmenn lever med muskel- og skjelettsykdom.

Samfunnskostnadene knyttet til muskel- og skjelettsykdom påvirkes av en rekke faktorer. Økt kunnskap og forbedret behandlingstilbud har potensiale til å redusere byrden. Innovasjon og forbedring i behandlingsalternativer, inkludert utviklingen av biologiske legemidler, har bidratt til å forbedre livskvalitet for mange som lider av muskel-, skjelett og revmatiske sykdommer.

Samtidig ser vi at det er en for svak sosial profil på statsbudsjettet knyttet til de som har aller minst – som uføre på vedvarende lavinntekt. Vi vet at noen av våre uføretrygdede i perioder må velge mellom mat, regninger eller medisiner. Og, ifølge forskning er en av tre i matkøen uføretrygdet.

 Vi vet også at ventetiden for helsetjenester har økt betraktelig etter at regjeringen igangsatte avvikling av godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg. Noe som har påførte personer med muskel-, skjelett og revmatiske sykdommer unødvendig lange ventetider i det offentlige.

Økning i pasienters egenandel
I denne dyrtiden velger man igjen en ny økning i egenandelstaket på kr. 125 og en økning på 4,35 % for egenandel til lege-, psykolog- og fysioterapitjeneste, poliklinikker, lab/røntgen, opphold ved opptreningsinstitusjoner og behandlingsreiser til utland.

•    Norsk Revmatikerforbund mener dette forslaget må reverseres, slik at de som er sykest og på varig lavinntekt, ikke får en ekstra belastning i hverdagen. 

Habilitering og rehabilitering

Helseforetakene har etter Riksrevisjonens gjennomgang vurdert organisering av sine habiliteringstjenester og deres behov for økte ressurser. 

•    Norsk Revmatikerforbund er glad for regjeringens tydelige signal om å utvikle habiliteringstjenesten i årene fremover, men vi påpeker samtidig at dette kun er signaler.

Regjeringen legger i budsjettet til rette for en økning med 2,2 milliarder kroner til regionale helseforetak, i realiteten er dette et tilskudd for den økte prisveksten. Dermed er det ikke en satsning på økning av personell. 

Norsk Revmatikerforbund mener det generelle tilbudet til revmatiske pasienter, og spesielt tilgangen til medisinske spesialister, er svært ujevnt fordelt rundt om i landet. Det resulterer i at kvalitetsnivået på helsenivået ovenfor denne gruppen er betinget hvor i landet du bor. Vi vet at situasjonen har blitt forverret etter at man igangsatte avvikling av godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg.

Det er derfor en bekymring når vi får klare signaler om at det skal iverksettes kutt innenfor helseforetakene i Nord, Midt og Vest, og at disse signalene kommer før man har rustet opp primærhelsetjenesten.

•    Norsk Revmatikerforbund mener man må opprettholde kapasitet i spesialisthelsetjenesten i påvente av forsvarlig utvikling i kommunehelsetjenesten. Pasienter og brukere med kroniske sykdommer innen de store diagnosegruppene bør som hovedregel få tilbud i kommunene.

Kvinnehelse

Muskel- og skjelettlidelser forekommer hyppigere hos kvinner enn hos menn, og er den viktigste årsaken til sykefravær, samt redusert helse og nedsatt livskvalitet. Kjønnsforskjeller i anatomi og fysiologi kan forklare ulikheter i fremkomst og hvordan kroppens organer påvirkes av sykdom og behandling. På bakgrunn av dette, vil det være helt nødvendig med kjønnsspesifikke tiltak for forebygging.

Kvinnehelse er et omfattende og komplekst felt. Mange sliter med sammensatte lidelser, for eksempel kombinasjon av muskel- skjelett, revmatiske sykdommer og psykiske plager. Dette er diagnoser som troner øverst i sykefraværs- og uførestatistikken. Det er til stor ulempe for samfunnet, i tillegg til enkeltindividet. Det å kunne være i jobb har en økonomisk verdi, men også en menneskelig verdi gjennom opplevelsen av mestring og deltakelse i samfunnet. Det er viktig at vi som samfunn jobber for å redusere sykefraværet, og det gjør vi blant annet ved å ta kvinners helse på alvor.  

Da er det skuffende at statsbudsjettet ikke inneholder den forventede satsningen på kvinnehelse. Hvor er storsatsningen på kvinnehelseforskning og opprustningen av behandlingstilbudet? 

Budsjettet tar kun små skritt mot en satsning på kvinnehelse. Dette budsjettet var regjeringens første sjanse til å vise at de tar kvinners helse på alvor, men igjen er kvinner budsjettapere. 

•    Norsk Revmatikerforbund mener, i likhet med kvinnehelseutvalget, at det må avsettes 1 milliard kroner for å styrke kvinners helse og kjønnsperspektiver i helse. 

Blåreseptordningen

Myndighetene ønsker å spare penger, og innfører en anbudsordning på deler av blåreseptordningen. Når staten innfører restriksjoner via anbud, innebærer det at mange medisiner ikke blir tilgjengelig for pasienter og fastleger som før. Myndigheten skal altså nå bestemme hvilke legemiddel som skal brukes for en gruppe pasienter, i stedet for at legen med fagkompetanse skal velge rett behandling sammen med pasienten. 

Det er meget spesielt at det skal gjøres politisk beslutning om hvilke medisiner som er den beste for den enkelte, fremfor å ha tillit til fastlegens kompetanse på medisinsk virkning og den enkelte pasient.

Revmatiske sykdommer krever komplekse medisinske behandlinger. Mange medisiner slutter å virke etter en tid, og pasientene må gjennom krevende medisinbytter for å finne en ny medisin som fungerer. Komorbiditet er også vanlig for revmatiske sykdommer. Blant annet har personer med inflammatoriske leddsykdommer nesten dobbelt så høy risiko for hjerte- og karsykdommer. Mange vil trenge medisinsk oppfølging også for dette. 

Med rett, persontilpasset medisin, vil mange personer med revmatiske sykdommer kunne stå i arbeid fram til pensjonsalder. Blåreseptordningen vil virke i motsatt retning. Det innebærer høye samfunnskostnader og lavere livskvalitet. 

•    Norsk Revmatikerforbund ber om at den planlagte innføringen av blåreseptordningen reverseres. 

Behandlingsreiser utland

Statens behandlingsreiser utland må styrkes. Individuell behandling og tilrettelagt trening i varmt klima, er tiltak som har positiv helseeffekt på mange av våre medlemmer. Behandlingsreiser er et tilbud til de de pasientene som av ulike grunner ikke kan benytte seg av, eller oppnår god effekt av tilgjengelige legemidler og behandlingsalternativer.

Tilbudet har blitt redusert betraktelig de siste årene, og i år vil vi kun tilby 1165 voksne revmatikere en behandlingsreise, samt 60 barn og 36 ungdommer. Nedgangen i tilbudet ble betraktelig redusert i 2022, da man reduserte tilskuddet til behandlingsreiser utland med kr. 32 millioner. 

•    Norsk Revmatikerforbund ber om at man gjennom statsbudsjett tilbakefører de 32 millionene som ble redusert fra statens behandlingsreiser gjennom statsbudsjett 2022.

Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon som jobber med folkehelse, forskning på hjerte- og karsykdommer og demens, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende.

Kap. 762, post 60 Forebyggende helsetjenester

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en grunnpilar i tjenester rettet mot barn, unge og deres familier, og i oppfølging av gravide og barselfamilier. Nasjonalforeningen for folkehelsen støtter styrking av disse tjenestene hvor det stadig er store behov. Dette forslaget til budsjett er dessverre ikke tilstrekkelig for å møte utfordringene vi står overfor.

I Folkehelsemeldingen som regjeringen la frem i slutten av mars 2023 skrives det at det viktigste tiltaket for befolkningens helsetilstand og for utjevningen av sosiale forskjeller ligger i det tverrsektorielle folkehelsearbeidet. Vi vil derfor poengtere noen forslag til tiltak som ligger utenfor budsjettet til Helse- og omsorgsdepartementet, men som vi mener vil ha stor betydning for barns helse.

• Øk barnetrygden for barn over 6 år
• Innfør daglig fysisk aktivitet i skolen (oppstart 100 millioner kroner)
• Innfør et sunt og gratis skolemåltid for alle skolebarn (oppstart 100 millioner kroner)
• Kutt momsen for grønnsaker, frukt og fisk
• Innfør tiltak for inkludering i frivillighetens aktiviteter (50 millioner kroner)
• Innfør mobilfri skole (gratis)

Det er behov for strakstiltak for å beskytte de mest sårbare blant oss. Fattigdommen blant familier i Norge har nesten tredoblet seg de siste 20 årene. Fattigdom påvirker barn og unges helse, og har betydning for en rekke sosiale påvirkningsfaktorer og helseutfall gjennom hele livsløpet. SIFOs siste dyrtid-rapport viste at den økonomiske tryggheten er svekket, og spesielt hos de som stilte svakest i utgangspunktet. SIFO anslår at 458 000 av landets husholdninger i dag har betydelige økonomiske utfordringer og må blant annet kutte ut aktivitet for barn. 151 000 av disse er under kategorien «ille ut», og vill måtte gjøre tøffe økonomiske prioriteringer som å velge mellom mat eller strøm.  Nasjonalforeningen for folkehelsen er bekymret for konsekvensene av dette på barns helse, både på kort og lang sikt og ber Helse- og omsorgskomiteens medlemmer om å bidra til å sikre at barn i Norge kan ha en sunn og trygg oppvekst.

Kap. 745, Post 01 Driftsutgifter

Det foreslås å flytte 74,9 mill. kr fra Folkehelseinstituttet til Helsedirektoratet knyttet til overføring av oppgaver innen blant annet smittevern og folkehelse som en del av endringene i den sentrale helseforvaltningen som skal tre i kraft 1.1.24. Nasjonalforeningen er svært bekymret for at endringene som er på vei til å bli gjennomført vil svekke tilgang på faglig uavhengige råd i utvikling av folkehelsepolitikk i Norge. Helse- og omsorgsdepartementet har nylig gjennomført høring på endringer i folkehelseloven for å tilpasse regelverket til ny organisering. Der foreslår departementet at Folkehelseinstituttet ikke lengre skal overvåke utviklingen i folkehelsen, utarbeide oversikt over befolkningens helsetilstand og faktorer som påvirker denne og utføre helseanalyser på folkehelseområdet. Departementet vil legge disse oppgavene til Helsedirektoratet som er myndighetsorgan og ansvarlig for gjennomføring av den til enhver tid sittende regjerings politikk. Nasjonalforeningen for folkehelsen mener at å legge slike rent faglige oppgaver til et myndighetsorgan som skal gjennomføre statlig politikk, kan svekke tilliten til den uavhengige fagligheten. Pandemihåndteringen viste oss hvor viktig det var å ha faglige uavhengige råd for å sikre tillit til krisehåndteringen. For at ikke denne tilliten skal forvitre på sikt, må Folkehelseinstituttet beholde sin uavhengige faglige rolle i henhold til folkehelseloven.

Kap. 701, post 21 Digitalisering i helse- og omsorgstjenesten

Nasjonalforeningen for folkehelsen er glade for forslag om 1,25 milliarder kroner over seks år til digital samhandling og 150 millioner kroner til en ny helseteknologiordning. Vi mener det haster med å innføre velferdsteknologiske løsninger, tiltak som sikrer at de ulike helsetjenestene har god informasjonsutveksling om pasienten og personellbesparende teknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenesten.  

Kapittel 761, post 63 Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser

Antallet sykehjemsplasser har stått på stedet hvil de siste tjue årene. Den forventede veksten i antall eldre er allerede i gang. Nylig bikket 1 million pensjonister i Norge, og mange av disse vil ha behov for sykehjemsplasser i løpet av overskuelig fremtid. I dag er det over 100 000 personer med demens i Norge. Dette er forventet nær doblet innen 2040.  Rundt 84 prosent av dem som har langtidsplass i sykehjem i dag, har demens. Det er en politisk målsetning at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig, men for personer med demens er det ofte ikke et alternativ å bli boende hjemme til livets slutt. Det er heller ikke forsvarlig overfor de pårørende fordi omsorgsbehovet er for omfattende. I perioden før sykehjemsinnleggelse mottar denne gruppa hele 160 timer bistand fra pårørende, i tillegg til hjelpen de får fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Tidligere i sykdomsforløpet er gjennomsnittet til sammenlikning 60-85 timer pårørendebistand. Det er derfor behov for oppskalering av sykehjemskapasiteten, ikke minst av hensynet til pårørendes situasjon. De bidrar med like mange timer innsats som det offentlige.

Nasjonalforeningen for folkehelsen er glade for at det er foreslått 3 milliarder kroner i tilsagnsramme, men vi er bekymret for hvor mange sykehjemsplasser dette i realiteten vil bidra til. Tilskuddsordningen kan nyttes til sykehjemsplasser, omsorgsboliger og dagsenter. Fordelingen av hva det gis tilskudd til varierer, men andelen som har gått til å bygge sykehjemsplasser har i perioden 2018-2022 variert fra 35 prosent til 61 prosent. Byggekostnadene har også økt betraktelig, uten at maksimal anleggskostnad har blitt tilsvarende justert. Dette medfører at kommunenes andel av byggekostnadene i realiteten blir langt høyere enn 45 prosent. Det er behov for å øke kommunenes inntekter, slik at de har råd til sin andel av regningen i en tid med stadig høyere kostnader.

Bo trygt hjemme, Kap. 761, post 21 og 68

Det er foreslått 75 millioner kroner til oppfølging av Bo trygt hjemme-reformen, hvorav mesteparten er satt av til en utvidelse av arbeidet med å se på bedre organisering og oppgavedeling gjennom TØRN. Vi støtter tiltak som bedrer høyst nødvendig oppgavedeling i helse- og omsorgssektoren, men synes ambisjonsnivået til reformen ikke gjenspeiles i bevilgningene. Vi etterlyser blant annet en sterkere satsing på eldreboligprogrammet, sosiale boformer som er egnet for personer med kognitiv, tiltak for pårørende og tiltak som sikrer at personer med demens og deres pårørende får én dør inn til kommunale helse- og omsorgstjenestetilbud og framdrift i arbeidet med en aktivitetsgaranti.

Demensplan 2025, Kap. 761, post 21.

Vi er glade for at det gjennom demensplan 2025 er bevilget 1 million kroner til arbeidet med kampanjen demensvennlig samfunn, og 1 million kroner i tilskudd til lokalt informasjons- og veiledningsarbeid. Samtidig ønsker vi å påpeke at nivået på sistnevnte tilskudd har vært uforandret siden 2015. Det innebærer at det i praksis har vært en årlig reduksjon i snart ti år på et område der behovet øker år for år, med økt antall pasienter. Vi ber derfor om at dette tilskuddet økes til 1,5 millioner kroner for 2024.  

Andre saker

Til slutt vil vi minne om at Nasjonalforeningen for folkehelsen er den eneste pasient- og brukerorganisasjonen for personer med demens og deres pårørende, og at vi fortsatt ikke mottar driftsstøtte. Saken ligger hos Arbeids- og sosialkomiteen, men vi vil oppfordre Helse- og omsorgskomiteen til å løfte denne saken i budsjettdialogen Arbeids- og sosialkomiteen.

Til Helse- og omsorgskomiteen   

Landsgruppen av helsesykepleiere, LaH, er den største og eldste faggruppen i Norsk Sykepleierforbund. Vi har ca. 4000 medlemmer, som i hovedsak jobber i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom.  

Vi ber om følgende merknader: 

• Økt utdanningskapasitet til helsesykepleierutdanningen.  
• Henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten, BUP  

Kap. 762, post 60 Forebyggende helsetjenester  

I forslaget til statsbudsjett skriver regjeringen at barn og unge er et av deres viktigste satsningsområder. Barn og unge skal oppleve god tilgjengelighet til hjelp når de trenger det. Et sentralt mål for regjeringen er å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet knyttet til barn, unge og deres familier, inkludert tilbudet til gravide, gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten.  

Barn og unge etterspør bedre tilgjengelighet til tjenesten og kommuner rapporterer om store utfordringer med å rekruttere helsesykepleiere.   

Helsestasjon- og skolehelsetjenesten er grunnmuren i barn og unges primærhelsetjeneste. Den skal være helsefremmede, ha lav terskel og være tilgjengelig. Tjenesten har svært høy oppslutning i befolkningen og når ut til de fleste i sin målgruppe.   

Det er kritisk helsesykepleiermangel, Norge mangler mer enn 2 000 helsesykepleiere (1).  

Årlig fødes det rundt 53 000 barn i Norge (2). Helsesykepleie er en profesjon som skal inngå i en lovpålagt tjeneste som kommunene plikter å tilby barn, unge og deres familier i Norge fra de fødes til de er 20 år (3, 4, 5). 

Vi ser positivt på at regjeringen viderefører styrking og utvikling av helsestasjoner – og skolehelsetjenesten. Dessverre ser vi at konsekvensen av helsesykepleiermangelen gjør at:  

• Lovpålagte oppgaver blir ikke utført  
• Det blir dårligere og mindre fleksible tjenester for nyfødte, barn og familier  
• Det blir lite tid til forebygging og mindre avdekking av utfordrende livssituasjoner  
• Kommuner strever med å få tak i helsesykepleiere og stillinger står ubesatte eller det brukes ansatte uten riktig kompetanse    

Fattigdom og sosial ulikhet rammer barn og unge særlig hardt. Vi vet at universelle tiltak på befolkningsnivå er mest treffsikre for å utjevne sosiale ulikheter i helse.  For å sikre sterke, kunnskapsbaserte universelle helsetjenester for barn og unge:   Må utdanningskapasiteten av helsesykepleiere økes.  

3 Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak  

Etterlyser at følgende prøveprosjekt kommer i gang:  

Stortingssesjon (2019–2020) Prøveprosjekt der helsesykepleiere henviser til BUP Vedtak nr. 347, 4. februar 2020 «Stortinget ber regjeringen gjennomføre et prøveprosjekt der helsesykepleiere kan henvise barn og unge til Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).» Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 121 S (2018–2019), jf. Innst. 131 S (2019–2020). Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.  

1. Lassemo, E. & Melby, L. (2020). Helsesykepleiere i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Status, utvikling og behov SINTEF rapport 2020:01346. https://www.sintef.no/globalassets/sintefdigital/helse/2020_01346_rapport-part-1---signert.pdf  
2. 2. 6-1 Pasient- og brukerrettighetsloven. (2001). Lov om pasient- og brukerrettigheter (LOV-1999-07-02-63). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63  
3. Statistisk sentralbyrå. (8.des. 2021). Fødte. https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/fodte  
4. §3-2 Helse- og omsorgstjenesteloven. (2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (LOV-2011-06-24-30). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30/KAPITTEL_3#§3-2  
5. Forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten (2018). Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (FOR-2018-10-19-1584). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2018-10-19-1584 

Vennlig hilsen Landsgruppen av helsesykepleiere  

Ungdom og Fritid – landsforeningen for fritidsklubber er en interesseorganisasjon for over 700 fritidsklubber i Norge.

Ungdom og Fritid ber om at:

Kap 714, post 21 – kompetanseløft til ungdomsarbeidere på fritidsklubb

Stortinget ber regjeringen sette av 2 millioner årlig til et kompetanseløft for ungdomsarbeidere på fritidsklubb innen psykisk helse

Stortinget ber regjeringen sette av 2 millioner kroner til å videreføre og styrke Ungdom og Fritids kompetanseprogram Ungdomsledelse

Kap 714, post 21: Stortinget ber regjeringen sette av 1 million til helsefremmende pilotprosjekter sammen med kommuner og fylker

Kap 765: opptrappingsplanen for psykisk helse

Stortinget ber regjeringen om en presisering i statsbudsjettet på hvilke av de 150 millionene som skal konkret gå til kommunale fritidsklubbtilbud

Stortinget ber regjeringen avsette 20 millioner som forvaltes av Ungdom og Fritid for å styrke fritidsklubbenes helsefremmende arbeid med særlig fokus på ensomhet og psykisk helse

Kapittel 714 – Folkehelse

2 millioner til et kompetanseløft til ungdomsarbeidere på fritidsklubb innen psykisk helse

På klubb er det ikke bare arrangementer og aktiviteter i som står i fokus, men medvirkning som metode[1]. I dette arbeidet er ungdomsarbeidernes evne til å se og skape relasjoner til og mellom ungdommer, og tilrettelegge for et inkluderende og godt miljø der barn og unge medvirker i utviklingen av relevante og attraktive aktiviteter. Skal de unge medvirke må de bygges opp som ressurser som selv kan tåle stress og ansvar, og inkludere og se andre ungdommer. Denne metoden bidrar til at barn og unge opplever nettopp mening og mestring. I tillegg fungerer fritidsklubbene som en viktig førstelinjetjeneste der ansatte, gjennom relasjonsbygging, kan se, snakke med og fange opp barn og unge som sliter med psykiske utfordringer og uhelse, og henvise dem til aktuelle helseinstanser.

Nærmere 2 av 3 av Ungdom og Fritid sine medlemsklubber opplever at ungdom har oppsøkt ansatte på klubben for å få hjelp med personlige problemer eller utfordringer. For veldig mange ungdom er de ansatte på klubb mennesker de kan betro seg til og som de stoler på. Det gjør det spesielt viktig at ungdomsarbeidere har kompetanse og kapasitet til å ivareta ungdoms behov på en god måte. Det er særlig utfordringer knyttet til skolen, mobbing og konflikter med jevnaldrende, familie- og hjemmesituasjonen og psykisk uhelse ungdommene deler med de ansatte. Ved å styrke klubbfeltet ved å gi ungdomsarbeiderne viktig kompetanse på psykisk helse kan det helsefremmende og forebyggende tiltaket klubb allerede er bidra til god psykisk helse blant enda flere barn og unge.

2 millioner til å videreføre og styrke Ungdom og Fritids kompetanseprogram Ungdomsledelse

Europarådet anbefaling på ungdomsarbeid[2] anbefaler at ungdomsarbeidet får en lovmessig forankring, at det utvikles et rammeverk for utdanning av ungdomsarbeidere, metoder for evaluering og politisk og økonomisk støtte. I tråd med denne, er Ungdom og Fritid opptatt av et fleksibelt kompetansebasert rammeverk for utdanning og opplæring av ungdomsarbeidere. Rammeverket skal ta hensyn til eksisterende praksis, nye trender og arenaer, og til mangfoldet. Derfor har vi utviklet et kompetanseprogram for ungdomsarbeidere; Ungdomsledelse. Dette er et program støttet av Helsedirektoratet. Det varetar og styrker ungdomsarbeideren i sin rolle som tilrettelegger for gode medvirkningsprosesser med ungdom, setter psykisk helse på agendaen og følger feltets trender. Dette er prosjektfinansiert ut 2024 og vi ser behov for en styrking og varig finansiering av kompetanseprogrammet. Vi ønsker å styrke vårt kompetanseprogram ytterligere med forskjellige kursrekker som kan gi sertifisering for ungdomsarbeidere, og som sørger for å gi ungdomsarbeideren et større begrepsapparat og evne til tverrfaglig tilnærming, ungdomsmedvirkning og god psykisk helse

1 million til helsefremmende pilotprosjekter sammen med kommuner og fylker

I 2020 satt vi sammen med UKM og Norsk Kulturskoleråd i gang prosjektet Koordinert kulturarbeid[3] Hensikten var å undersøke potensiale som ligger i helhetstenking og samarbeid mellom lokale kulturaktører for å sikre barn og unge relevante kulturtilbud av høy kvalitet. Prosjektet har blitt godt forankret og integrert i ungdomskultursatsinger lokalt. Det har oppstått nye mulige veier for samarbeid og medvirkningsarbeid med ungdom. Den viktigste lærdommen har vi fått fra ungdommen selv: de må bli hørt. Prosjektet har gitt oss god informasjon om suksesskriterier og mulige fallgruver. 

Denne erfaringen mener vi bør benyttes av og bygge videre på og at prosjektet er overførbart til andre fagområder. Gitt at fritidsklubber har blitt beskrevet som spydspissen i det generelle forebyggende arbeidet mange kommuner gjør overfor ungdom[4] mener vi at fritidsklubbene bør ta en ledende rolle i et helsefremmende pilotprosjekt lignende koordinert kulturarbeid. Vi ser et behov og stort potensiale for å arbeide med innovasjon gjennom samarbeid med piloter. Ved at vi som nasjonalledd er koblet tett på får vi samlet innovasjonen og delt det med det resterende feltet. Prosjektet vil ta utgangspunkt i hvordan vi kan skape et helhetlig og koordinert folkehelse-/ psykiskhelsetilbud til barn og unge med utgangspunkt i barn og unges ønsker og behov. Det vil velges ut pilotkommuner som nedsetter en tverrfaglig prosjektgruppe og en ungdomsreferansegruppe, som sammen skal bidra til et helhetlig tilbud. Disse vil inngå i et nasjonalt nettverk som deler erfaringer og Ungdom og Fritid vil samle, systematiser og dele. 

Kap 765 – Psykisk helse, rus og vold

I opptrappingsplanen for psykisk helse har fritidsklubben som helsefremmende arena fått et eget underkapittel hvor det vises til regjeringen bestilte utredning på fritidsklubbfeltet. Og i den nyeste folkehelsemeldingen[5] står det at regjeringen framover vil se på hvordan fritidsklubbene kan styrkes. Helse- og omsorgsdepartementet skrev i egne kanaler i anledning verdensdagen for psykisk helse 10.10.2023 at «i statsbudsjettet for neste år foreslår regjeringen å gi 150 millioner kroner mer til kommunenes arbeid med psykisk helse og rus. Slik kan kommunene lage gode lavterskeltilbud, som for eksempel fritidsklubber, som passer inn i akkurat din kommune»[6]. Dette er bra, men vi vet at klubbene i konkurranse med lovpålagte tjenester ikke prioriteres. 50% av våre medlemsklubber rapporterer om at de har fått forslag om budsjettkutt eller nedleggelse [7]. Derfor mener vi at hvis intensjonen til regjeringen er at noe av midlene til opptrappingsplanen for psykisk helse skal gå til fritidsklubbtilbud trengs det en presisering i statsbudsjettet på hvilke av de 150 millionene som skal konkret gå til kommunale fritidsklubbtilbud slik at en sørger for at dette arbeidet faktisk prioriteres. Utover denne presiseringen er det også et behov for øremerka midler til å styrke fritidsklubbenes helsefremmende arbeid med særlig fokus på ensomhet og psykisk helse. Dette er midler vi i Ungdom og Fritid vil forvalte slik at midlene kommer dit de skal og arbeid kan starte opp raskt.

_{[1]   Bredesen, M. og Schmidt, I. (2017) Med ungdom som ressurs, Ungdom og Fritid}

_{[2] EU-rådet (2017) «Ministerkomiteens tilråding til medlemsstatene om ungdomsarbeid», Council of Europe}

_{[3] Norsk Kulturskoleråd, Ungdom og Fritid og UKM (2022) koordinert kulturarbeid for barn og unge: https://www.ungdomogfritid.no/wp-content/uploads/2022-Koordinert-kulturarbeid-for-barn-og-unge-Rapport-1-1.pdf}

_{[4] Helse- og omsorgsdepartementet (2019) Folkehelsemeldinga: Gode liv i eit trygt samfunn}

_{[5] Helse- og omsorgsdepartementet (2023) Folkehelsemeldinga: Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar}

_{[6] Helse- og omsorgsdepartementet facebook innlegg 10.10.2023 - https://www.facebook.com/helseogomsorgsdepartementet/posts/pfbid0NbDhuLBsAKFy6uvpkgBZEgTmKZsTGUsS1NjdhL5MHCG3kpfPZoC6MqXWkQSV2aNml?mibextid=YxdKMJ}

_{[7] Heggelund, A. R. (2020) Klubbundersøkelsen 2020, Ungdom og Fritid}

Høringsnotat

Til: Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget

Dato: 12. oktober 2023

Tannhelsesektoren trenger et «barnehage-forlik»

Tannleger i Privat Sektor viser til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2024. I den forbindelse ønsker vi å komme med innspill til Helse- og omsorgskomiteen.

Tannhelse er i en særstilling i forhold til generell helse når det gjelder offentlig finansiering i Norge. I motsetning til generell helse som er gjennomfinansiert av staten med små, regulerte egenandeler, betales det meste av voksnes tannbehandling av pasienten selv.

Det finnes ikke noen faglig begrunnelse for dette skillet. Det er stor konsensus om at tenner vitterlige er en del av kroppen og at forskjellen i organisering og finansiering har historiske og politiske begrunnelser.

Det har ført til at vi i dag har en todelt tannhelsetjeneste: Den offentlige tannhelsetjeneste som er regulert av tannhelseloven, og en rent kommersielt drevet privat del.

Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT) er fylkeskommunalt forankret. De har ansvar for definerte grupper som skal ha gratis tannbehandling etter loven. Dette gjelder bla. Barn og unge inntil 18 år, psykisk utviklingshemmede, eldre og pleietrengende i kommunal omsorg. Dersom DOT har ledig kapasitet, står de fritt til å behandle andre grupper enn dette, men disse må da betale. Det kan være en vanskelig avveining hvorvidt man har ledig kapasitet, eller om betalende klientell i noen tilfeller fortrenger grupper som er prioritert etter loven. Takstene er ikke basert på reelle kostnader, men satt av fylkespolitikerne. Det betyr at dersom takstene ikke dekker kostnadene, så subsidieres betalende pasienter i DOT av midler som er bevilget til de prioriterte gruppene.

Rundt 30% av norske tannleger jobber i DOT, de resterende 70% i privat sektor.

Hovedtyngden av all voksenbehandling i Norge skjer altså i privat sektor. Denne delen av tannhelsesektoren er rent privat drevet og mottar ingen driftsstøtte og har fri prisfastsettelse. Derfor ser vi til dels store, og varierende egenandeler for pasientene å betale. Refusjoner som gis, går direkte til pasientene via folketrygden på grunnlag av klart definerte kriterier/diagnoser. Dette reguleres av folketrygdloven.

Sittende regjering har nedsatt et utvalg, Tannhelseutvalget. Utvalget skal foreta «en helhetlig gjennomgang av tannhelsetjenesten, herunder organisering, finansiering og lovverket inkludert regulering og rettigheter». Utvalget består av 13 medlemmer, men ikke ett medlem fra privat sektor. Det er ikke tillitvekkende at politikerne utreder og planlegger fremtidens tannhelsetjeneste uten å ha 70% av eksisterende tjeneste representert.

Hva ønsker politikerne å oppnå ved å øke det offentlige engasjement på tannhelsefeltet?

Er det billigere tjenester til befolkningen? Det gis ikke refusjon for kostnader til tannlege på bakgrunn av lav inntekt etter dagens ordninger. Unntaket er de som får sosial stønad. Da inngår det ikke i statens tannhelse-regnskap, men under regnskapet for sosial støtte.

Men undersøkelser viser at økonomi ikke er hovedgrunnen til at folk faller utenfor. Det er like mye angst-eller at de ikke synes tenner er viktig. Det er en liten gruppe i Norge som oppgir at de ikke går til tannlegen. Den anslås til å være mellom 3 og 6 %.

Er det bedre kvalitet på tjenestene? Den offentlige tannhelsetjenesten sliter idag med å løse sine oppgaver. Forventningene og kravene som blir stilt til DOT henger ikke sammen med budsjettene. Det nytter ikke å gi dem ansvar for flere oppgaver når de ikke klarer å ivareta de oppgavene de allerede har. De færreste av fylkene i Norge har f.eks. kapasitet til å ta hånd om den nye gruppen under 24 år som har fått rett på behandling i DOT med reduksjon i pris.

Sykehjemspasienter og personer i kommunal omsorg får også veldig dårlig oppfølgning. I det de har hatt kommunal omsorg i mer enn 3 mnd, så får de rettigheter i tannhelseloven, og mister sine rettigheter etter folketrygdloven. Det vil si at de må oppsøke offentlig klinikk for å få den gratis tannbehandling de har krav på. De må bytte fra sin faste private tannlege til en ny klinikk uten å få velge tannlege selv. Dette skjer i en sårbar livsfase, og fører nesten uten unntak til stort forfall i tannhelsen.

Er det bedre tannhelse? Nordmenn er oppdratt til å gå til tannlegen. I dag går 85-90% av den voksne befolkningen til tannlege ca en gang i året. Kjernen i dette er å forebygge sykdom, heller enn å behandle. Dette har gitt stor forbedring i tannhelsen på befolkningsnivå, og har gjort omfattende og generelle trygdeordninger stadig mindre aktuelle sett fra et folkehelse-perspektiv. På befolkningsnivå er tannhelsen god, men det er ikke til å underslå at enkelte grupper faller utenfor.

På grunnlag av dette mener vi at sterkt subsidiert tannbehandling for alle ikke er en god løsning. Ved å innføre en generell trygdeordning for tannhelse, vil de ressurssterke gå av gårde med mesteparten av godene. De med god råd og god tannhelse kommer til å gå ofte til tannlegen og motta mye behandling, uten at vi nødvendigvis når frem til den gruppen som i dag ikke går til tannlege. Vi bør derfor fokusere på ordninger som kommer de sårbare gruppene til gode. Rett og slett mer til dem som trenger det mest.

Vi bør også se på organiseringen av oppgavene. De gruppene som har rettigheter etter tannhelseloven i dag har ikke fritt tannlegevalg. De må oppsøke en offentlig klinikk, eller en klinikk som DOT har individuell avtale med, for å få den behandlingen de har krav på. Det er stor variasjon i kapasiteten rundt om i fylkene våre. Jevnt over har DOT problemer med å løse sine oppgaver, og det blir lang ventetid for å komme til og ofte også lang reisevei.

Samtidig har vi en stor privat sektor hvor det mange steder snakkes om ledig kapasitet.

Det finnes lite tall og statistikk på hva som foregår i privat sektor for pasientjournalene er i privat eie, og ikke en del av de offentlige helsejournal-systemene. Mangelen på fakta om hva privat sektor driver med, gir opphav til mange anekdotiske påstander om at der drives mye overbehandling og kosmetisk behandling og lite behandling av reell sykdom. Dette er noe vi kjenner oss lite igjen i. Vi mener derfor at den jobben privat sektor gjør bør kartlegges ordentlig for å synliggjøre den viktige innsatsen som gjøres for norsk tannhelse i privat regi.

Vi har en offentlig sektor med sprengt kapasitet og uten fritt tannlegevalg. Samtidig har vi en stor privat sektor med mye kapasitet og fritt tannlegevalg. Undersøkelser har vist at pasienttilfredsheten i privat sektor er betydelig høyere enn i offentlig, og at dette koker ned til ett punkt: Fritt tannlegevalg og fast behandler. Dette er altså noe pasientene ønsker.

Vi mener derfor at det beste for pasientene er om pengestøtten følger pasienten og at de får fritt valg av klinikk (uansett eier) og tannlege. Å planlegge fremtidens tannhelsetjeneste uten å regne med ressursene i den private del av tjenesten, vil gjøre det veldig vanskelig og unødvendig kostbart for staten å få til et forbedret tilbud til pasientene. Vi må ta de samlede ressursene med når vi skal forme fremtidens tannhelsetjeneste til beste for pasientene.

Tannhelsesektoren trenger sitt barnehageforlik.

Kari Odland

Tannlege og leder for Tannleger i Privat Praksis (TiPS)

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering – Post 70 Behandlingsreiser til utlandet

I 2022 ble 2000 pasienter innvilget behandlingsreise til utlandet. Dette var en nedgang på 400 fra året før. Antallet pasienter som mottar tilbudet har sunket årlig på grunn av manglende finansiering over statsbudsjettet. Psoriasis- og eksemforbundet (PEF) er skuffet over at kuttet i bevilgningen til behandlingsreiser til utlandet gjennomført i 2022 ikke er reversert i budsjettforslag for 2024. Kuttet på over 30 millioner medførte en betraktelig reduksjon i tilbudet som rammet hardt, og tilbudet er blitt ytterlige påvirket av prisendringene. Lavere kjøpekraft fører også til at færre har midler til å selv kunne finansiere lengre opphold i klimagunstige områder.

Behandlingsreiser er et tre-fire ukers opphold i utlandet, som er et supplement til behandlingsmulighetene som finnes i Norge. Dette er et tilbud for blant annet pasienter med blant annet psoriasis, revmatiske lidelser og barn med atopisk eksem. Avhengig av diagnose består en behandlingsreise av gruppetrening på land og i basseng, individuell fysioterapi, soling og bading i saltvann, undervisning og helsefaglig oppfølging. Et rehabiliteringsopphold i Norge kan aldri gi samme effekt, på grunn av klima og temperatur. Effekten er godt dokumentert i forskningen.

Behandlingsreiser er et tilbud til blant annet de pasientene som av ulike grunner ikke kan benytte seg av eller oppnår god effekt av de tilgjengelige legemidlene og andre behandlingsalternativer som finnes tilgjengelig i dag. Mister de tilbudet om en behandlingsreise til utlandet, står de helt uten et reelt behandlingstilbud. Pasienten mister en bivirkningsfri behandling som gjør dem i stand til å fungere i hverdagen – gå på jobb, følge opp barna og ha et fullverdig liv. Alternativet for mange er sykemelding, og etter hvert uføretrygd.

Vi legger merke til at regjeringen har lagt en forventning om lav prisvekst i 2024 som forutsetning for budsjettet. PEF mener regjeringen må fremlegge et budsjett basert på dagens faktiske prisvekst, slik at man ikke risikerer en ytterlig reduksjon dersom prisveksten fortsetter.

PEF ber om at bevilgingen til behandlingsreiser til utlandet økes med kroner 32 millioner for 2024.

Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling, post 72

Ved fremleggelsen av regjeringens forslag for statsbudsjett 2024 understreker finansministeren Trygve Slagsvold Vedum at solidaritet og likhet er to av de viktigste hensynene i budsjettet. Det legges vekt på at mange i samfunnet, spesielt barnefamiliene og de som ikke kan stå i arbeid, teller på knappene. At man må gjøre prioriteringer i den økonomiske hverdagen, er en virkelighetsbeskrivelse vi i PEF kjenner oss igjen i. Vi vet at mange må prioritere mellom å holde diagnosen i sjakk, legebesøk og andre nødvendige utgiftsposter som mat. En hverdag bestående av stress og bekymring, øker sykdomsaktiviteten til mange med hudsykdom og psoriasisartritt. PEF ser med stor bekymring og skuffelse på forslaget om å øke egenandelen for lege-, psykolog- og fysioterapitjenester, poliklinikk, lab/røntgen, opphold ved opptreningsinstitusjoner, behandlingsreiser til utlandet samt pasientreiser med 4,35 %, betraktelig mer enn prisveksten. Selv om forslaget innebærer at frikortet utløses raskere, vil en slik opphopning av kostnader være spesielt vanskelig for grupper som bruker mange typer helsetjenester slik våre grupper gjør. PEF er bekymret for hvilke konsekvenser dette vil ha for kronikerne.

Personer med diagnosene psoriasis, atopisk eksem og andre hudsykdommer bruker store summer på nødvendige produkter som for eksempel fuktighetskrem og bandasje. En voksen person med atopisk eksem bruker i gjennomsnitt 5 kilo fuktighetskrem hvert år, noe som anslagsvis kostet omtrent 3500-5000 kroner før vi gikk inn i dyrtiden. I tillegg kommer utgifter til blant annet vaskemidler og andre hygieneprodukter som må være av skånsom kvalitet for huden. Noen av utgiftene kan dekkes gjennom en komplisert søknadsprosess via den såkalte § 5.22-ordningen (Folketrygdloven / Helfo). Denne ordningen må søkes av legespesialist, er mangelfull og dekker kun 90 prosent av kostnader over 2070 kroner (2023-tall). Også egenandelen i denne refusjonsordningen øker årlig og kommer i tillegg til den nå foreslåtte økte egenandel. For hudpasienten hadde man i 2023 derfor en egenandel på 5110 kroner, ikke 3040 kroner. Nok en gang er det de som har minst og de som allerede har store utgifter knyttet til egen sykdom, som rammes hardest når det foreslås innstramminger i et statsbudsjett.

PEF krever at egenandelen ved bruk av helsetjenester ikke økes for budsjettåret 2024.

Vennlig hilsen

Psoriasis- og eksemforbundet

Tord Johansen                      Mari Øvergaard                    Maren Awici-Rasmussen

Forbundsleder                       Generalsekretær                    Rådgiver politikk og organisasjon

​​FOs innspill til forslag om statsbudsjett for 2024 til Helse- og omsorgskomiteen​ 

FO er fagforeningen for nærmere 36000 sosialarbeidere, og organiserer barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.  

Kap. 714 Folkehelse 

Psykososial trygghet og forebyggende sosialt arbeid er forutsetninger for en god folkehelse, og at det må være et satsningsområde for å redusere sosiale helseforskjeller. FO mener regjeringens satsning på rusmiddelforebyggende arbeid er et godt initiativ, og det blir viktig å følge arbeidet opp med tett dialog med fagfeltene og brukerorganisasjonene. Forebygging må ses i et livsløpsperspektiv, og det innebærer også at sosialfaglig kompetanse er kompetanse som er viktig allerede på helsestasjoner, og ikke minst i skolen. Miljøterapeuter i skolen er et konkret målretta tiltak som bør satses på. Barn med psykososiale utfordringer, tilpasningsproblemer i skolesituasjonen eller vansker på hjemmebane trenger noen som ser dem i hverdagene. De samarbeider med, og inviterer andre hjelpeinstanser inn når det er behov for det. De kan arbeide med nettverkene rundt elevene, og kan ha ulike innganger, som for eksempel psykisk helse, oppvekstsvilkår, tilhørighet, sosial støtte og mestring.  

FO anbefaler: 

• Øk andel ansatte med sosialfaglig kompetanse i kommunalt forebyggende arbeid, i barnehage, skole, videregående skole og nærmiljøarbeid.  
• Sørg for satsning på sosialfaglig kompetanse i rus- og psykisk helsetjeneste i kommunene.  

Kap. 761 Omsorgstjenesten og kap. 733 Habilitering og rehabilitering  

Her har FO valgt å slå sammen våre innspill til programkategori 10.30 og 10.60, ettersom tjenestene våre medlemmer yter, ofte leveres på tvers av spesialist- og kommunehelsetjenesten.  

Både kommune- og spesialisthelsetjenesten har utfordringer med rekruttering av vernepleiere til tjenestene til personer med utviklingshemming. For å dekke vernepleieretterspørselen, må antallet studieplasser ved utdanningene økes. Det er bra at det settes av penger til å opprette 20 nye studieplasser for vernepleiere, men antallet må imidlertid økes ytterligere, fortrinnsvis med 10 prosent årlig fram mot 2030, dersom etterspørselen skal dekkes.  

Regjeringen reduserer tilskuddet til NAKU med 3 millioner kroner sammenliknet med tildeling for 2023. FO mener tilskuddet til NAKU for 2024 må være på høyde med tilskuddet for 2023, da NAKU i realiteten er underfinansiert. NAKU er en viktig bidragsyter i kompetanseformidling i- og for fagmiljøet rundt personer med utviklingshemming. 

Mange personer med utviklingshemming har behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Riktig kompetanse er viktig for å yte gode helse- og omsorgstjenester til denne gruppa. At det bevilges midler til å videreføre Mitt livs ABC og andre kompetansehevingsløft for helse- og omsorgstjenestene er bra. Utfordringen med lav tjenestekvalitet er et strukturelt problem som blant annet handler om stor prosentandel ufaglært arbeidskraft, høy vikarbruk og turnover. Det må legges til rette for faglig oppdatering for dem som allerede jobber i tjenestene. Samtidig må oppmerksomheten rettes mot å rekruttere og beholde personell med helse- og sosialfaglig kompetanse i tjenestene.  

FO anbefaler:   

• Opprett flere studieplasser ved vernepleierutdanningen. 
• Tildel NAKU tilskudd på samme nivå som i 2023. 
• Utarbeid en langsiktig og helhetlig opptrappingsplan for å styrke levekår og tjenester til personer med utviklingshemning. 

Kap. 734 Særskilte tilskudd til psykisk helse og rustiltak 

FO mener det er en positiv satsning innen rus- og psykiskhelsefeltet. Opptrappingsplan for psykisk helse og rus er viktig. FO mener imidlertid at det bevilges alt for lite penger til at målene for opptrappingsplanen kan bli en realitet.  

Mange helse- og sosialarbeidere opplever begrenset faglig handlingsrom i sin yrkesutøvelse. FO er derfor glade for at tillitsreformen kommer til syne i opptrappingsplanen. Vi mener at mye av forutsetningen for å lykkes med ambisjonene for dette feltet, ligger nettopp i å gi fagfolka tiden og handlingsrommet tilbake. 

Også innenfor psykisk helse og rustiltak er det behov for rett kompetanse for å skape kvalitet i tjenestene. For å sikre at pasientene får en helhetlig, individtilpasset behandling, mener FO at sosialfaglig kompetanse må brukes og prioriteres i større grad. Ifølge helsepersonellkommisjonen må helse- og omsorgstjenestene rigges annerledes for å møte morgendagens behov for helse- og omsorgspersonell. Å utnytte sosialfaglige personalressurser bedre er en åpenbar del av dette. Samtidig må behovet for sosialfaglig personell innenfor psykisk helse og rus anerkjennes. Dette er fagfolk som syr sammen helhetlige behandlingsløp hvor somatikk, psykisk helse, økonomi, bolig, sosiale problemstillinger m.m hensyntas samtidig. Flere av disse oppgavene kan være vanskelig å måle når budsjettet skal legges. FO er bekymret for at det kan føre til at barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere blir en salderingspost.   

FO anbefaler:   

• Spesialisthelsetjenesten må ivareta sosialfaglige perspektiv. Andelen sosialfaglige stillinger i barne- og ungdomspsykiatrien, psykisk helsevern for voksne, rusomsorgen og somatikken må økes.  

Kap. 762 Primærhelsetjeneste 

Det er en utfordring at det ikke er en koordinerende sosialfaglig enhet i alle kommuner som kan være bindeledd mellom spesialisthelsetjenestene, kommunens helsetjenester, Nav og andre relevante tjenester. I helseforetakene er det ansatt sykehussosionomer som ivaretar dette, men tilsvarende finnes ikke i kommunene. Mangelen på sosionomer i kommunens helse- og omsorgstjenester gjør koordineringen utfordrende. Det kan føre til at sosiale faktorer som bolig og økonomi ikke blir ivaretatt godt nok, og gi øke faren for at pasienten må tilbake til spesialisthelsetjenesten. FO ser for seg en satsning på sykehussosionomer og sosialfaglige ansatte i helseforetakene, samt en tilsvarende tjeneste i kommunene, der sosialarbeidere blir bindeledd mellom pasienter og hjelpetilbud.  

FO anbefaler: 

• Gjennomfør et prøveprosjekt der det blant annet satses på sosialfaglige ansatte på legekontorene, og at dette følges opp med evaluering fra relevant universitet/høgskole/forskningsinstitusjon. 

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold 

FO ser frem til den forestående forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet. Det er oppløftende at det er en målsetting at behandlings- og oppfølgingstjenester skal være helhetlige, koordinerte, effektive og individuelt tilpasset. FO har høye forhåpninger til satsningene på rusfeltet, spesielt på forebygging. Dessverre ser vi at det ikke er en reell økning til overdosestrategien Det er uheldig.  

FO anbefaler: 

• Fortsett satsning på forebygging og oppsøkende virksomhet, og på arbeidet for å redusere overdoser gjennom overdosestrategien. 

Kap. 783 Personell 

Autorisasjon for barnevernspedagoger og sosionomer  

FO mener barnevernspedagoger og sosionomer må autoriseres. Det vil bidra til økt rettsikkerhet for brukerne av tjenestene. FO har tidligere regnet ut at drift av en autorisasjonsordning vil ligge på i underkant av 1,5 millioner kroner årlig. Dette må ivaretas i den meldte gjennomgangen av autorisasjonsordningen.  

FO anbefaler:   

• Sett av midler til autorisasjon for barnevernspedagoger og sosionomer. 

Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling  

Det er kjent at dårlig råd fører til at tannlegebesøk nedprioriteres. FO ønsker ikke en utvikling mot at legebesøk og andre helseundersøkelser også droppes fordi egenandelene er for høye. Dette kan bidra til å tydeliggjøre helse som en negativ sosial markør.  

FO anbefaler:   

• Ikke øk egenandeler og egenandelstak i 2024. 

Med vennlig hilsen 

Mimmi Kvisvik                          Andreas Kikvik                         Maria Strømman Berteig

Forbundsleder                         Rådgiver                                   Rådgiver 

Stortinget behandling av forslag til statsbudsjett for 2024

KAPITTEL 761, POST 79 INFORMASJONS- OG KONTAKTSKAPENDE ARBEID

Tilskuddsordningen ble etablert i 2023 etter en sammenslåing av de to tidligere ordningene «Frivillig arbeid mv.» og «Informasjons- og veiledningsarbeid om nevrologiske skader og sykdommer.»            

I 2023 ble det registrert totalt 102 søknader. 26 ble tildelt midler. Totalt søknadsbeløpet var 174 millioner kr. Helsedirektoratet opplyser at det for 2023 er bevilget 31 892 000 kr til tilskuddsordningen. Det forventes at flere organisasjoner vil søke. Regjeringen har foreslått å videreføre ordningen med 26 800 000 kr for 2024. Dette innebærer en reduksjon i tilskuddsnivået. Vi mener at det er nødvendig å heve tilskuddsrammen med 7,5 mill.kr til minst 37,3 millioner kr.

Nevrologiske skader og sykdommer er et prioritert område innen flere strategier/satsinger. Norge var det første landet i Europa som utarbeidet en "Nasjonal hjernestrategi." Den nåværende Hjernehelsestrategien forventes å løpe ut i 2024. I 2025 skal det komme en ny. 

MS-forbundet har observert at støtten til nevrologiske skader og sykdommer har blitt redusert etter sammenslåingen av tilskuddsordningene. Det finnes ikke andre tilskuddsordninger som dekker dette området. I regelverket for 2023 har departementet åpnet for prioritering av tiltak som legger vekt på tilrettelegging for personer med kognitive eller fysiske funksjonsnedsettelser eller språkbarrierer. Vi ber komiteen om hjelp slik at det fra og med 2024 inkluderes en tilsvarende prioriteringsmulighet for tiltak rettet mot personer med nevrologiske skader og sykdommer.

Hjernehelsestrategien peker på at et hovedområde er å bidra til å styrke de frivillige organisasjonene på hjernehelsefeltet. Hvert år rammes 5-600 personer med MS. MS-forbundet bidrar sammen med fagmiljøene til at disse personene blir møtt med viktig informasjon – råd og veiledning. Slike tjenester har stor verdi for egen mestring, og supplerer tilbudene i helsetjenestene.   

Konkurransen om midler førte til at informasjonsarbeidet til brukerorganisasjonene på hjernehelsefeltet ble svekkes av at midlene ikke ble øremerket. MS-forbundet fikk uventet redusert sine tilskudd til dette viktige arbeidet med ca 1,5 millioner kr til 0 kr. Flere av brukerorganisasjonene på hjernehelsefeltet opplevde lignende kutt.

Kuttene kom uten forvarsel og uten mulighet for organisasjonene til å endre på planlagte aktiviteter til målgrupper av nevrologiske pasienter og pårørende. For flere av organisasjonene vil kuttene føre til negative årsregnskaper for aktivitetsåret 2023.

Dette er alvorlig og kom uten at vi fikk mulighet til å tilpasse oss eller kunne justere for planlagt aktivitet, noe som vil bidra til negativt økonomisk resultat for MS-forbundet i 2023.

De frivillige helseorganisasjonene bidrar med viktig kunnskap og supplerer helsetjenestene. Helsepersonellkommisjonen foreslo i sin NOU at myndighetene burde utrede hvordan man kan utvikle samarbeidet mellom helsetjenestene og brukerorganisasjonene for å bidra til en bærekraftig helsetjeneste i årene som kommer.

Behovene til personer som får en alvorlig kronisk diagnose, man skal leve med resten av livet, anses å være særdeles store. Brukere rapporterer om avgjørende støtte og hjelp, og helsetjenestene bidrar faglig til god kvalitet.

MS-forbundet ber komiteen sikre viktig informasjon- råd og veiledningstilbud for brukerorganisasjonen på hjernehelsefeltet gjennom å øke tilskuddsrammen med 7,5 millioner kroner til 37,3 millioner kroner, og bidra til at tiltak rettet mot personer med nevrologiske skader og sykdommer kan prioriteres.

KAPITTEL 732 og KAPITTEL 733 HABILITERING OG REHABILITERING

MS-forbundet ber komiteen merke seg at spesialiserte rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten er under behovsvurdering. MS-forbundet ber komiteen støtte at dimensjoneringen i kjøp av spesialiserte rehabiliteringsdøgn følger behovene til norske ms-pasienter og deres pårørende.

MS-forbundet er bekymret for kapasiteten i den offentlige helsetjenesten, og vi opplever at tjenestetilbudet til våre pasienter er under sterkt press. Velferdsstatens fremtidige bærekraft er avhengig av at flest mulig jobber mest mulig lengst mulig. God helse er svært viktig investering for å oppnå dette. 14 000 personer lever med MS i Norge. Menon Economics har beregnet en samfunnskostnad på 12 milliarder kr pr år for denne pasientgruppen.

Dette betyr at hver pasient i gjennomsnitt har en kostnad på nesten 900 000 kr. Tapt arbeidsevne utgjør den største andelen. Kostnadene er svært høye, både for den enkelte pasient, men også for samfunnet. Spesialisert MS-rehabilitering er meget viktig for å redusere disse kostnadene og bidra til at personer med en alvorlig kronisk diagnose kan leve best mulig med en svært alvorlig kronisk nevrologisk lidelse resten av livet.

MS-forbundet er bekymret for at fokuset på å redusere kostnader i helseforetakene går på bekostning av de spesialiserte rehabiliteringstilbudene. Vi erfarer at ventetidene øker og at nevrologspesialisters søknader om rehabilitering overprøves av nystartede regionale vurderingsenheter. Pasienter henvises til rehabilitering i kommunene, uten at kommunene har kompetanse om MS, eller kan bistå i ulike rehabiliteringsprosesser.

MS-forbundet er involvert i det kommende prioriteringsarbeidet. MS-forbundet mener at den kommende prioriteringsmeldingen må gi føringer om at arbeidsevne skal vektlegges under prioriteringer i helsetjenesten. Gjeldende prioriteringsmelding legger ikke vekt på verdien av arbeid. Det medfører at investering i rehabilitering av personer med MS står i fare for å bli skadelidende fordi personer med ms kan vurderes som ikke alvorlig nok syke (alvorlighetskriteriet). Slik prioritering vil redusere MS-pasientenes mulighet til å stå i arbeid og/eller være i stand til å være aktiv deltager i samfunnet.

Å vektlegge flere sider ved det å bære på en alvorlig kronisk tilstand er samfunnsøkonomisk lønnsomt og vil bidra til å holde folk selvhjulpne og i arbeid.

MS-forbundet ber komiteen peke på betydningen av spesialisert rehabiliteringstjenester for personer med multippel sklerose og bidra til å sikre at de regionale helseforetakenes kjøp av døgn til spesialisert rehabilitering av personer med MS ivaretas på samme nivå som før.  

MS-forbundet ber komiteen peke på at kommende prioriteringsmelding også ser helse i sammenheng med arbeid, for å forhindre at samfunnsøkonomisk lønnsom rehabilitering ikke nedprioriteres i helseforetakene.

KAPITTEL 732 REGIONALE HELSEFORETAK

MS-forbundet og det nevrologiske fagmiljøet mener at stamcellebehandling for MS bør innføres i norske sykehus. Den kliniske studien RAM-MS som tilbyr stamcellebehandling etter gitte kriterier pågår og er snart fullinkludert. Studien er støttet gjennom øremerkede bevilgninger over tidligere statsbudsjetter, og vil kunne gi svar effektivitet, trygghet og hvilke pasienter som bør tilbys stamcellebehandling.

Erfaringer med RAM-MS viser at det finnes pasienter som faller utenom studiens inklusjonskriterier som har behov for slik behandling. Dette er svært syke pasienter uten annet effektivt behandlingstilbud. Disse pasientene må tilbys stamcellebehandling, når annen behandling er vurdert og forsøkt uten effekt. Norske ms-pasienter må sikres tilgang til stamcellebehandling, også etter at RAM-MS er fullinkludert (estimert 1 kvartal 2024). Det vil være uetisk å ikke kunne tilby stamcellebehandling før resultatene av RAM-MS foreligger. 

Fortsatt reiser flere titalls personer til utlandet hvert år for å få behandling, til en kostnad på nærmere en million kr, finansiert av egne midler. Stamcellebehandling er et nødvendig tilbud for de alvorligste syke, og finansiering etter RAM-MS må på plass i løpet av 2024. 

MS-forbundet ber komiteen peke på at stamcellebehandling må etableres ved norske sykehus allerede i 2024, slik at pasienter som fyller de faglige kriteriene kan få slik behandling i Norge. 

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering Post 21 spesielle driftsutgifter

FFO er kjent med at regjeringen skal gjennomgå habilitering- og rehabiliteringsfeltet i nasjonal helse og sykehusplan. De skriver at det er viktig at: «spesialisthelsetjenesten utvikler kapasitet og kompetanse i tett dialog med kommunene slik at de kan bidra til et helhetlig tilbud til kommunene.»

Regjeringen mener at habilitering og rehabiliteringstilbudet skal utvikles under rammen av helsefelleskapene, noe som vi mener kan være en god organisering av disse tjenestene, der spesialisthelsetjenesten og kommunene i felleskap kan utvikle gode habilitering- og rehabiliteringstjenester. Vi mener imidlertid at dette krever et omfattende utviklingsarbeid som vil ta tid. Særlig må kommunene øke sin kompetanse og kapasitet på rehabiliteringsfeltet for at de skal kunne tilby tverrfaglige rehabiliteringstjenester til de store gruppene pasienter som nå ikke lenger blir henvist til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, men i stedet skal få dette i kommunene.

I mai i år sendte regjeringen et fellesoppdrag i form av en rapport til de regionale helseforetakene. Oppdraget er: «De regionale helseforetakene skal i felleskap iverksette tiltak for å understøtte kunnskapsbasert praksis, kvalitet, bærekraft, effektiv ressursbruk og redusere overforbruk.» Dette oppdraget har medført at store pasientgrupper som tidligere har fått rehabilitering i spesialisthelsetjenesten når blir avvist. Dette gjelder mange kronikergrupper.

Det er opprettet regionale vurderingsenheter som nå skal vurdere alle pasienter som søkes til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, herunder de private rehabiliteringsvirksomhetene som har avtale med RHFene. Ordningen har medført at et stort antall pasienter nå avvises med begrunnelse av at kommunene har sørge for ansvaret. Dette bekreftes også av Helsedirektoratet, som også er bekymret på grunn av den stor avslagsprosenten. FFO mener at den nye praksisen med å avvise store pasientgrupper i spesialisthelsetjenesten, må konsekvensutredes slik at konsekvensene for pasientene tydeliggjøres.

Det er en kjensgjerning at alt for få kommuner har et tilstrekkelig tilbud om tverrfaglig rehabilitering til pasientgruppene som er nevnt ovenfor. Dette vil innebærer at disse pasientgruppene ikke får den rehabiliteringen de trenger, med de konsekvensene det kan ha for funksjonsnivået til den enkelte. Mangel på rehabilitering kan føre til funksjonstap for den enkelte som kan gjøre de mer avhengig av hjelp i hverdagen, i stedet for at de kan klare seg selv. Vi er forundret over at departementet i sin rapport i liten grad problematiserer kommunenes mangel på kapasitet og fagpersoner til å kunne tilby store pasientgrupper et tverrfaglig rehabiliteringstilbud.

Regjeringen viser til samarbeidsavtalene mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten der spesialisthelsetjenesten skal bistå kommunene med kapasitet og kompetanse på rehabiliteringsfeltet. Problemet er at mange kommuners ressurser både økonomisk og personellmessig, har liten mulighet for å bygge opp en kommunal rehabiliteringstjeneste.

FFO har fått mange tilbakemeldinger om at pasienter nektes rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, noe som gjør oss bekymret.

Videre vil vi bemerke at dette vil kunne føre til at de private rehabiliteringsinstitusjonene med avtale med RHFene vil kunne bli lagt ned dersom pasientgrunnlaget forsvinner.

FFO vil anmode komiteen om be regjeringen at den nye praksisen for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten konsekvensutredes for å tydeliggjøre konsekvensen for pasienten 

Kap. 7252 Post 72 refusjon av egenbetaling

Regjeringen foreslår å øke egenandelstaket med 125 kroner fra 3040 kr til 3165 kr. Dette innebærer en økning på 4,11 prosent som er over forventet prisstigning for 2024. Videre forslår regjeringen en økning i enkeltegendele med 4,35 prosent.

Den samlede økningen av egenandelsnivået blir dermed ganske stor, og vi mener dette særlig vil gå utover pasienter med dårlig råd. Vi har en situasjon i Norge der både renter, utleiepriser og mat har økt veldig mye det siste året, og vi opplever en samlet prisvekst som er veldig høy. En økning i på 4,11prosent på egenandelstaket og 4,35 på helsetjenester er dårlig nytt for de som sliter med økonomien. Mange med dårlig råd har rapportert at de velger bort eller utsetter nødvendiglegebesøk eller fysioterapi. Dette er uheldig og vi mener regjeringen gjør det enda vanskeligere, når de foreslår å øke takstene på disse tjenestene så pass mye som 4,35 prosent. Vi mener at regjeringen burde ha nøyd seg med å prisjustere egenandelstaket, og latt taksten for lege, fysioterapitjeneste, poliklinikk, lab/røntgen osv.  blitt værende på dagens nivå.

FFO anmoder Stortinget å avvise økningen av enkelttakstene og at egenandelstaket kun prisjusteres

Tilskuddsordninger til helsefrivilligheten

2023 har vært et år med stor uro blant organisasjoner på helseområdet som har mottatt støtte fra ulike ordninger som forvaltes av Helsedirektoratet. Som følge av endringer gjort gjennom statsbudsjettet for 2023, har organisasjoner opplevd store kutt knyttet til drift av viktige tjenester.  Årsaken knyttes til at navngitte mottakere skulle over i søknadsbaserte ordninger. Med flere inn i de etablerte ordningene ble nåløyet mindre. Mange tidligere mottakere har falt utenfor til tross for at de fyller kriteriene. Små organisasjoner er særlig hardt rammet.

I Helseministerens svar på spørsmål i Stortinget i mai 2023 ble det lagt ved en sammenligning av bevilget tilskudd i 2022 og 2023. Denne viste en faktisk nedgang av samlet tilskudd. Dette har selvsagt hatt konsekvenser for organisasjonsdriften og det de kan tilby av tjenester. 

Det er et stort paradoks at rammebetingelser forverres samtidig som at helsefrivilligheten løftes fram som en av løsningene på ulike utfordringer. Helsepersonellkommisjonen hadde det tydeligste budskapet om at frivillige organisasjoner var selve nøkkelen for å kunne løse store samfunnsoppgaver framover. I opptrappingsplanen for psykisk helse forutsettes det aktive organisasjoner. Det kan ikke skje uten at rammebetingelsene følger med.

Statsbudsjettet for 2024 legger ikke til rette for at frivillige organisasjoner skal få rammevilkår som bidrar til å oppfylle forventningene. Verdien av frivillige organisasjoner verdsettes ikke i kroner og ører.

Sammen med en rekke av FFOs organisasjoner har vi sett på konsekvensene for noen av støtteordningene som er spesielt innrettet mot helsefrivilligheten.

Vi vil foreslå en økning i bevilgningene innenfor disse postene:

Kap. 761, post 71 Frivillig arbeid m.v. Bevilgning til Informasjons- og kontaktskapende arbeid

I 2023 ble to ordninger slått sammen til én og med en utvidet målgruppe. I forslaget for 2024 er det foreslått en nedgang når det tas hensyn til endringer som ble gjort i Revidert nasjonalbudsjett.

Vi ber komiteen om å øke rammen med 7,5 millioner kroner til 37,3 millioner kroner.

Kap. 765, post 71, Brukere og pårørende. Bevilgning til Driftstilskudd til bruker- og pårørende organisasjoner på psykisk helse, rus og voldsfeltet.

I tillegg til økt tilskudd vil vi foreslå en endring i kravet til søknadsberettigede paraplyorganisasjoner slik at paraplyorganisasjonene har en reell mulighet til å søke. Kravet om at et flertall av medlemsorganisasjonene må oppfylle regelverket ved å ha bruker- og eller pårørendemedvirkning i sin kjernevirksomhet utelukker dette.

Vi ber komiteen om å øke rammen med 20 millioner kroner til 160,8 millioner kroner. Vi ber videre komiteen sikre at paraplyorganisasjoner har reell mulighet til å søke støtte.

Kap. 765, post 72, Frivillig arbeid innen psykisk helse, rus og vold. Bevilgning til Rådgivnings-, støtte og veiledningstjenester innen psykisk helse, rus og vold.

Denne ordningen rommer mange driftslignende tiltak som tidligere var navngitte mottakere, eks. ulike svartjenester som det offentlige peker på som nødvendig hjelp.

Vi ber komiteen om å øke rammen med 20 millioner kroner til 136,9 millioner kroner.

Høringsnotat til Helse- og omsorgskomiteen 2024

Kap. 745 Folkehelseinstituttet

Pasienten i fokus – redd Helsebiblioteket

Hvorfor skal universitetssykehus drive medisinsk forskning? Hvorfor utdanner vi sykepleiere over hele landet? Hvorfor er fagfolkene vår viktigste ressurs i helse- og omsorgstjenesten? Fordi du skal få kunnskapsbasert behandling uansett om du bor. Om du bor i Bærum eller i Målselv, om du er stortingspolitiker eller frisør. Kunnskapsbasert og likebehandling er viktige prinsipper i helsenorge.   

Kutter i kunnskap til helsepersonell

Som offentlig finansiert nettsted gir Helsebiblioteket gratis tilgang til medisinsk fagkunnskap.

Regjeringen bruker dessverre ikke denne muligheten til å gi oppdatert og forskningsbasert fagkunnskap til hele helsesektoren. Helsebiblioteket har opplevd økonomiske kutt i flere år og har hver gang mistet tilgang til stadig flere kunnskapsressurser.

Fagkunnskap til alle

Helsebiblioteket forhandler fram nasjonale lisenser som søkbare databaser, oppslagsverk og tidsskrifter og gir gratis tilgang til både primær- og spesialisthelsetjenesten om å holde seg faglig à jour. I stedet for at hver helseinstitusjon selv skal bruke administrative og økonomiske ressurser på å forhandle avtaler, sparer staten Norge på å være ett konsortsium og forhandle avtaler nasjonalt. Nasjonale avtaler gir også alle tilgang, både Universitetssykehuset i Tromsø og primærhelsetjenesten i en kommune på Robek-listen. Ikke alle helseforetak har økonomi til å tegne kjøpe egne abonnement eller lisenser. Forskningsbasert kunnskap skal ikke kun være tilgjengelig for en begrenset forskerelite på større helseinstitusjoner, men trengs over hele landet. 

Tvinger fram dyrere løsninger 

Samordningen av nasjonale avtaler avlaster alle andre aktører i helsetjenesten og Helsebiblioteket forhandler fram nasjonale lisenser rimeligere enn enkeltinstitusjoner klarer. Høyskoler, universitet og helseforetak vil samlet sett ende opp med å bruke mer penger av offentlige midler på å gjøre innkjøpene selv. Enkeltinstitusjoner som kjøper digitale lisenser får bare tilgang til egne ansatte, mens Helsebiblioteket gir tilgang til alle. Å kutte i offentlige utgifter et sted, for så å bruke mer penger for en dårligere løsning et annet sted, henger ikke på greip.

Fellesskapsløsninger

Stortingsmeldingen God kvalitet – trygge tjenester fremhever at Norge har gode helse- og omsorgstjenester, takket være sterke fellesskapsløsninger. Helsebiblioteket er en slik fellesskapsløsning.

Norsk Bibliotekforening ønsker:

• Helsebiblioteket tilbake på statsbudsjettet
• Øremerke en bevilgning til Helsebiblioteket på kr 38 mill. for 2024 og gi Helsebiblioteket mulighet til utvikling og å få tilbake lisenser og abonnement for hele helsenorge.

Med vennlig hilsen

Norsk Bibliotekforening                                                              

Ann Berit Hulthin

generalsekretær

Nasjonal støttegruppe etter 22. juli ble opprettet i Oslo 21. august 2011 for å fremme interessene til de rammede etter bombingen av Regjeringskvartalet og skytingen på Utøya.

Terroraksjonene 22. juli rammet svært mange mennesker, og kommuner over hele landet ble berørt. Støttegruppen er åpen for alle som er rammet på forskjellige måter; de som var i og ved Regjeringskvartalet eller på AUFs sommerleir på Utøya, deres familier og nære relasjoner, og de som på andre måter ble involvert i eller berørt av hendelsene. Støttegruppen tilbyr et nettverk og kontakt med andre som er rammet på samme måte som deg. Støttegruppen har i 2023 fylkeslag i 9 av landets 11 fylker.

Likepersonstøtte

Med midler fra Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold, post 75 - Vold og traumatisk stress har Støttegruppen årlig bevilgning til likepersonsarbeid. Dette arbeidet skjer både nasjonalt og i de ulike fylkeslagene.

Den Nasjonale Støttegruppen etter 22.juli har i dag 1889 ufrivillige medlemmer, som ville gitt alt i denne verden for å ikke måtte være del av denne organisasjonen.

Støttegruppen arrangerer annethvert år landsdekkende samlinger for etterlatte, for overlevende, og for søsken til de som ble drept og de som er overlevende. Fylkeslagene arrangerer faglige samlinger som samler alle medlemmer som vil delta, eller avgrenset til grupper av etterlatte eller overlevende.

Tiltakene som skjer med likepersonstøtte har stor pågang i de ulike fylkeslagene. Det gir berørte muligheten til å treffes, til å ha samlinger med samarbeid med RVTSene regionalt og muligheter for både individuelle samtaler og innledninger og foredrag i plenum. Likepersonstøtte brukes også til tiltak som samler berørte til arrangementer hvor det å møtes og snakke med hverandre er det viktigste.

Likepersonstøtte for berørte etter 22.juli er ikke noe som vil være hverken kortvarig eller minske i årene som kommer. Den Nasjonale Støttegruppen ser viktighet av arbeidet for at det skal ha langvarig effekt. Over 12 år etter terrorangrepet møter vi berørte som fremdeles ikke har klart å snakke om tap av søster eller bror, foreldre som sliter med sterke kroppslige plager, overlevende som utsettes for trusler og hatprat, etterlatte foreldre som i mye større omfang enn befolkningen ellers blir uføretrygdet og berørte som lurer på hvordan de skal snakke med barn og barnebarn om tap, sorg, tante eller onkel som nå er et bilde på veggen.

LOS-funksjonen og behov for oppfølging fra kvalifisert personell på kommunenivå

Terrorangrepet 22.juli 2011 er et angrep av et omfang Norge ikke har opplevd før i fredstid. Derfor har det også vært over 12 år med utforsking av hvilke type oppfølging de enkelt trenger, og hva det er behov for av oppfølging gruppevis. Tiden har tydelig vist at det er stor forskjell på helsetilbud og oppfølging i ulike kommuner. Opprettelse av LOS-funksjonen, etter langvarig pådriverarbeid fra Den Nasjonale Støttegruppen, har bidratt til noe bedring. Samtidig har RVTS regionale funksjoner.

Enkelte RVTS rapporterte om økning i henvendelser under pandemien til LOS-funksjonen for berørte etter 22. juli. Det rapporteres generelt om komplekse saker som berører hele familier, psykososial oppfølging, utdanning, økonomi og juss.

Behovet for et styrket helhetlig helsetilbud og oppfølging ved katastrofer og terror ble igjen tydelig etter terrorangrepet 25.juni 2022. Mange av de manglende Den Nasjonale Støttegruppen hadde brukt årene etter 2011 til å påpeke viste seg fremdeles å mangle.

Støttegruppen etter 22.juli har bistått berørte etter terrorhandlingen 25.juni 2022 med råd og veiledning, og inn mot etableringen av Støttegruppen etter 25.juni. I de møtene ble det tydeliggjort at helsetilbud fremdeles er svakt, det mangler personell med traumekompetanse i kommunene og hovedansvaret for å få kvalifisert hjelp legges i altfor stor grad på de som er berørte av terroren.

Et nasjonalt katastroferegister

Behovet for et nasjonalt katastroferegister har vært løftet av Støttegruppen gjennom flere år. Det er i dag fremdeles helt «tette skott» mellom ulike etater knyttet til deling av opplysninger om de som er berørte i katastrofer og terrorhandlinger. Politiet deler ikke sine lister med de som intervjues som berørte med andre etater. Det finnes ingen informasjon som kan gå ut til de som er berørte, slik at de selv kan registrere seg for å få oppfølging og hjelp. Beskjeden fra politisk nivå er fremdeles at alle har rett på hjelp, og at de bare må ta kontakt med kommunene. Støttegruppen etter 22.juli deler nå erfaring med Støttegruppen etter 25.juni, og ser tydelig at de som rammes/berøres er i en så krevende situasjon at mange ikke selv er i stand til å ta den kontakten. Når offentlige instanser heller ikke deler informasjon er det de som er berørte selv som rammes av dette. Representanter for Oslo kommune sa selv etter angrepet 25.juni 2022 at de antageligvis kun har fått kontakt med en liten andel av de som var til stede da terrorangrepet fant sted.

Dette er det mulig å gjøre noe med ved å opprette et nasjonalt katastroferegister, hvor man kan gå inn å registrere seg for å bli fulgt opp. Den Nasjonale Støttegruppen etter 22.juli har i flere år bedt om at et slikt register etableres, slik at Støttegruppens dyrkjøpte erfaringer ikke må oppleves på nytt av andre. Vi kan jobbe for og har klare ønsker om at det ikke skal skje nye terrorangrep, men samtidig vet vi at da man i 2011 sa aldri mer 22.juli så har det både i 2019 og 2022 skjedd nye terrorangrep i Norge. Vi ber komiteen om å legge en verbalmerknad inn i budsjettet slik at dette nå får den drahjelpen det tydeligvis trenger.

Gjennomgang og evaluering av psykososial og økonomisk oppfølging etter 22.juli 2011

Da 22.juli kommisjonen fikk sitt mandat og ble bedt om å utarbeide en rapport var mandat knyttet til sikkerhet og beredskap. Kommisjonen påpekte selv disse begrensningene i rapporten, og at det dermed var en manglende kartlegging knyttet til psykososiale konsekvenser og effekter + økonomiske konsekvenser.

I de drøye 12 årene som har gått har Den Nasjonale Støttegruppen sittet på første rad og sett hvordan offentlige systemer og virkemidler i stor grad ivaretar «fabrikksøm fremfor skreddersøm». Det har vært store forskjeller i tilbud om oppfølging – helsemessig og psykisk. Både etterlatte og overlevende har slitt på ulike måter, og for mange sliter fremdeles. Støttegruppen har for mange overlevende som forteller hvordan saksbehandlere i NAV ikke klarer å forholde seg til langtidskonsekvenser, som sier at «det hadde vært enklere å hjelpe hvis du hadde vært fysisk skadd», overlevende som har slitt med rusproblematikk, PTSD, helseutfordringer som har ført til at de har vært inn og ut av utdanning og arbeidsliv og mye mer.

Det er et overmodent behov for en gjennomgang og evaluering av hvordan de ulike delene av helse – og psykososiale tiltak har vært til stede eller manglende. Støttegruppen vil nå ha et offentlig oppnevnt utvalg som får et tydelig mandat slik at det er mulig å lære, og om mulig gjøre forberdinger for berørte av 22.juli 2011 som fremdeles mangler gode tilbud og løsninger. Det er gjort forskning i regi av NKVTS og andre, men dette dekker ikke helhet - kun fragmenter.

Den Nasjonale Støttegruppen etter 22.juli ber komiteen om å bidra til at et slikt utvalg nå, langt på overtid, settes ned og får et tydelig mandat.

Virke ideell og frivillighet organiserer 1100 ideelle og frivillige virksomheter, hvorav 500 frivillige og ideelle organisasjoner. Det gjør Virke til den største arbeidsgiverorganisasjonen for frivilligheten.

 Vi takker for muligheten til å komme med innspill til komiteens arbeid med statsbudsjettet for 2024.

 Frivillige organisasjoner har en viktig samfunnsrolle, og i mange NOUer og stortingsmeldinger pekes det på frivillig sektor som viktig for å løse de utfordringer som helse– og omsorgssektoren står overfor.

For Virke som arbeidsgiverorganisasjon er det naturlig å sette fokus på frivillig sektor som en stor arbeidsgiver. Det er anslagsvis 30 til 40 000 ansatte i frivillige og ideelle organisasjoner (da er ideelle som leverer velferdstjenester holdt utenfor). Mange frivillige organisasjoner er avhengig av ansatte for å drifte organisasjonene og for at de skal organisere aktivitet og frivillighet. Skal frivilligheten lykkes med sin samfunnsrolle i dag og framover, trenger organisasjonene dyktige og kompetente ansatte.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser av viktig for at organisasjonene skal være gode arbeidsgivere, og for at de skal tiltrekke seg kompetente ansatte. På linje med andre arbeidsgivere ønsker de å tilby ansatte hele og faste stillinger, anstendige lønns- og arbeidsforhold, beholde medarbeidere.

Virke ideell og frivillighet vil med dette som utgangspunkt komme med følgende innspill til komiteen.

1. Ikke samsvar mellom kutt i tilskudd og forventet frivillig aktivitet

Det knyttes store forventninger til frivillige organisasjoners bidrag inn i framtidens helse- og omsorgstjenester. Likevel var det store kutt i Helse- og omsorgsdepartementets budsjettet for 2023 til frivillige organisasjoner. Vi registrerer at dette ikke er rettet opp i statsbudsjettet for 2024. Fjorårets kutt førte til at organisasjoner måtte nedbemanne og redusere aktiviteten.

Virke vil derfor anmode komiteen om å hensynta, i behandlingen av årets statsbudsjett, at skal man utløst frivillige ressurser, så krever det tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår.

 2. Konsultasjon og varsling i forkant

Virke reagerte på at fjorårets store omlegginger skjedde uten at organisasjonene var konsulterte. Vi ser også i år at organisasjoner med faste poster på statsbudsjettet får kutt uten at de er varslet om dette på forhånd.  Når ledelsen og ansatte leser dette samtidig idet statsbudsjettet legges fram, blir krevende prosesser mellom arbeidsgiver og arbeidstaker ekstra vanskelige.

Vi ser også eksempel på dette i år, for eksempel gjennom kuttet på 3 millioner kroner til Stiftelsen Livsglede for eldre og kuttet i støtten til Amathea. Virke vil derfor anmode komiteen om at de ber Helse- og omsorgsdepartementet å følge Frivillighetserklæringen fra 2015[1] hvor man sier at regjeringens samspill med frivillig sektor skal preges av forutsigbarhet, åpenhet, tillit og tilgjengelighet. Videre sies det at man skal lytte til frivilligheten når nye tilskudd skal utvikles og eksisterende ordninger skal endres. Dette vil bidra til at også arbeidsgivere i frivillig sektor skal kunne ivareta sine ansatte på en bedre måte ved endringer i tilskuddsforvaltningen.

 2. Tilskuddsordninger som trygger ansatte og aktivitet

For å gjøre organisasjonene til trygge og forutsigbare arbeidsgivere mener Virke at endringer i, og opprettelsen av nye tilskuddsordninger må bidra til mer forutsigbarhet for organisasjonene. Tiltak kan blant annet være å øke bruken av flerårige avtaler om tilskudd, og å øke andelen driftstilskudd. Virke vil anmode om at tilskuddsordningene utformes med større grad av forutsigbarhet.

 3. Forenkling og enhetlig praksis

Det er politisk enighet om å forenkle kravene til frivillige organisasjoner, dette framkommer i Frivillighetserklæringen fra 2015, og er gjentatt fra Stortinget bl.a. i et vedtak i et representantforslag i mars 2023.[2] Virke mener det er en uheldig utvikling når mange av våre medlemmer opplever at det å søke midler og rapportere er en del av den daglige driften, på bekostning av tid til å rekruttere og følge opp frivillige og annen kjerneaktivitet. Erfaringene etter omleggingen av tilskuddsordningene innenfor Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde har forsterket dette.

Det er også store variasjoner mellom departementer og direktorater i hvordan tilskuddsforvaltningen praktiseres. Dette gjør det svært arbeids- og ressurskrevende for organisasjonene å søke og rapportere på tilskudd. Virke synes det er positivt at Kultur- og likestillingsdepartementet varsler i statsbudsjettet for 2024 at de høsten 2023 vil nedsette en tverrdepartemental arbeidsgruppe med frivillighetspolitikk som tema. Samarbeidsgruppen skal blant annet ta for seg felles føringer i tilskuddsforvaltningen, forenkling og digitalisering og utveksling av kunnskap og oppdatert forskning om frivillig sektor.

Virke vil anmode komiteen om å vise til denne arbeidsgruppen, og at det er et mål at også tilskudd gitt over HOD sitt budsjett blir forenklet og harmonisert med øvrige tilskuddsordninger til frivillige og ideelle organisasjoner.

Kontaktperson i Virke ideell og frivillighet: Bransjeleder Vibeke Johnsen, vibeke.johnsen@virke.no, 97038830

[1] frivillighetserklaeringen-hefte.pdf (regjeringen.no)

[2] Innstilling (stortinget.no)

Norsk Fysioterapeutforbund mener helsetjenesten må dreies i retning av mer forebygging og rehabilitering. Forslag til statsbudsjett sikrer ikke en dreining for en mer bærekraftig helsetjeneste. Rehabilitering handler først og fremst om å hente ut pasientens potensial for funksjon og egen mestring. Men samfunnet, velferdsstaten og helsetjenestene får også klare gevinster i form av økt deltakelse i yrkesliv og utdanning, reduserte kostnader til behandling og omsorg i andre deler av helsetjenesten.  

Kapittel 733 Habilitering og rehabilitering 

Norsk Fysioterapeutforbund har sammen med flere andre organisasjoner og fagmiljøer, påpekt behovet for en rehabiliteringsreform. Dette statsbudsjettet inneholder ingen satsning på dette området. Det kommer frem at habilitering og rehabilitering følges opp gjennom kommende Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Norsk Fysioterapeutforbund skulle likevel gjerne sett en egen budsjettpost øremerket til rehabilitering.

Helse- og sosialtjenester har over tid hatt det høyeste sykefraværet av alle næringer, og er også den næringen med flest tapte dagsverk. Muskel- og skjelettlidelser er årsaken til flest tapte dagsverk i denne næringen, med 33,2 prosent, og er den vanligste årsaken til både sykefravær og frafall fra arbeidet. Det er nødvendig å styrke rehabiliteringsområdet kraftig for å dempe det økende presset på et hardt belastet helsevesen. I lys av den demografiske utviklingen og knappheten på helsepersonell, finner Norsk Fysioterapeutforbund det underlig at regjeringen ikke satser mer på rehabilitering og behandling av muskel og skjelettlidelser.

Det er store arbeidskraftreserver blant de som går sykemeldte på grunn av muskel- og skjelettplager og lettere psykiske lidelser. For å utløse disse reservene, må det satses målrettet på både helsefremming og rehabilitering. Dette er viktig både for arbeidstakerens helse, for virksomheten og for samfunnet. 

Kapittel 762 Primærhelsetjenesten 

Kommunehelsetjenesten er i dag svært presset som følge av både knapp bemanning og stramme budsjetter. Sektoren står i fare for å bli stående på stedet hvil ettersom budsjettøkningen i hovedsak blir spist av lønns- og prisvekst.

Det er positivt at regjeringen ønsker å prioritere barn og unges helse. Det å øremerke midler til helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktig. Det er ikke tvil om at det må satses helsefremmende og forebyggende tiltak og særlig for barn og unge. 45 millioner er dog lite. Det er mindre enn 130 000 kroner til hver kommune – noe som utgjør under ¼ stilling. Dette er bekymringsfullt når det er en økende trend med barn og unge med hodepine, vond nakke, skuldre og rygg. Mye av dette skyldes fravær av naturlig fysisk aktivitet og mye stillesitting både på skole og i fritid. Dette er morgendagens arbeidstakere og skattebetalere.

Vi vet at god helse bygges fra barnsben av. Gode vaner som fysisk aktivitet, som forebygger sykdommer som for eksempel hjerte- og karlidelser og diabetes, legges tidlig. Vi vet også at psykiske lidelser som i økende grad bidrar til sykefravær og uføretrygd i mange tilfeller debuterer i ung alder. Tidlig innsats er derfor svært viktig.

Norsk Fysioterapeutforbund må igjen understreke at helsestasjons- og skolehelsetjenesten må være tverrfaglig for å lykkes – og dessverre er det mangel på fysioterapeuter i denne tjenesten. Det er svært uheldig da psykiske problemer i stor grad også gir kroppslige symptomer, som hodepine og nakkesmerter. Norsk Fysioterapeutforbund mener at kroppen må få større plass i forebygging og behandling av psykiske problemer – og det å «koble toppen med kroppen» er kjernekompetanse innen fysioterapi. Vi håper derfor at komiteen i sin behandling av budsjettet sørger for at de øremerkede midlene bidrar til at tjenesten i større grad blir tverrfaglig. Norsk Fysioterapeutforbund anbefaler videre at det utarbeides en bemanningsnorm for tjenesten. 

Kapittel 781 Forsøk og utvikling

I statsbudsjettet foreslås det utprøving av nye modeller for tjenestesamhandling mellom Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Norsk Fysioterapeutforbund mener dette er et positivt tiltak som kan bidra til at tjenestene i større grad henger sammen. Dette er svært viktig for å sikre at pasienter hjelpes helt eller delvis tilbake i jobb. Når vi vet at så stor del av sykefraværet skyldes muskel- og skjelettplager er det nødvendig at det prøves ut modeller for samarbeid rette mot denne pasientgruppen. I statsbudsjettet fremgår det at det «eventuelt» kan omfatte muskel- og skjelettplager.

Kapittel 783 Personell

Offentlig spesialistgodkjenning av fysioterapeuter 

Norsk Fysioterapeutforbund søkte Helse- og omsorgsdepartementet om offentlig spesialistgodkjenning høst 2023. Spesialistgodkjenning av fysioterapeuter er i tråd med anbefalinger fra Helsedirektoratet allerede i 2012.  Behovet for kompetansen, utvidede oppgaver i yrkesutøvelsen, selvstendighet i yrkesutøvelse og hensynet til pasientsikkerheten talte den gang for en offentlig spesialistordning. Samhandlingsreformen har medført desentralisering av avanserte oppgaver, og dermed økt kompetansebehov i kommunene. Behovet for en offentlig godkjenningsordning er dermed ikke mindre i dag enn i 2012. 

Offentlig spesialistordning er ikke omtalt i forslag til statsbudsjett og Norsk Fysioterapeutforbund mener det må avsettes midler til innføring av en slik ordning. Dette som en forlengelse av forslaget i statsbudsjettet, om at Helsedirektoratet overtar forvaltningsansvaret av kompetansetakst A2k fra Norsk Fysioterapeutforbund. Denne taksten bygger på kravene i Norsk Fysioterapeutforbunds spesialistordning. 

Norsk Fysioterapeutforbund mener:

• Det er nødvendig med en kraftig økning i friske og øremerkede midler til rehabilitering.
• Det er bra at departementene skal samhandle for å forhindre at folk faller utenfor utdanning og arbeidsliv.
• Det må satses stort og målrettet på helsefremmende og forebyggende arbeid med friske og øremerkede midler.
• Det er på tide å få på plass offentlig spesialist godkjenning for fysioterapeuter.

Det siste året har en rekke utredninger påpekt de store utfordringene for bærekraften i helsetjenesten. Store kroniske sykdommer blir mer vanlige i takt med en aldrende befolkning, samtidig som at vi har en fastlegekrise, mangel på helsepersonell og pressede sykehusbudsjetter. Regjeringens reaksjoner viser at de erkjenner de mange utfordringene vi står ovenfor nå og i kommende tiår. Statsbudsjettet for 2024 var en mulighet til å vise handlekraft i å svare ut disse.

LHL mener statsbudsjettet mangler helhetlige grep og nye storsatsinger, og den skisserte fordelingen av midler til diverse, mindre tiltak vil totalt sett ikke føre til de betydelige endringene som kreves. Å forebygge uhelse og fremme god helse er nøkkelen til å avlaste helsesystemet. Samtidig må det gjennomføres store grep i styringen av helsetjenesten for å møte det fremtidige sykdomsbildet og den pågående bemanningskrisen.

Folkehelse

Den nye Folkehelsemeldingen var tydelig om viktigheten av forebygging og regjeringen brukte store ord om sine ambisjoner. LHL mener dette ikke følges opp i statsbudsjettet. Det er vesentlig at myndigheter lager rammer som tilrettelegger for gode og sunne levevaner, særlig for barn og unge som er sårbare ovenfor konsekvensene av mer usunne kosthold, stillesitting, og økt forbruk av tobakk og snus i et livsløpsperspektiv. I Hurdalsplattformen kom regjeringen med lovnader om gratis skolemåltid og daglig fysisk aktivitet i skolen. Siden den tid er regjeringens holdning til disse viktige tiltakene blitt gradvis mer uforpliktende. Dette er ord som knapt nevnes i statsbudsjettet for 2024, og det ligger heller ingen friske midler til nye tiltak på disse områdene. Dette mener vi er skuffende.

Vi vet at regulatoriske virkemidler og økonomiske insentiver har mest å si for folkets levevaner. Derfor ønsker vi en helhetlig sunn skatteveksling der endringer i skatte- og avgiftssystemet kan dreie forbruket bort fra det usunne og til det sunne. I dette budsjettet kunne midler ha blitt satt av til å igangsette en egen utredning om konkrete forslag til hvordan sunn skatteveksling kan gjennomføres i praksis. Det er også en anledning til å gjeninnføre særavgiften for sjokolade- og sukkervarer og gjennomføre et momskutt på frukt, grønnsaker og fisk. Dette er gode helsebegrunnede tiltak som også bidrar til sosial utjevning.

LHL understreker at brorparten av helsebudsjettet er rettet mot behandling i helsetjenestene, og kun en liten del er øremerket til forebyggende tiltak. Når 90 prosent av landets sykdomsbyrde kommer av ikke-smittsomme sykdommer som i stor grad er forebyggbare, er denne kortsiktige prioriteringen bekymringsfull og burde være et tankekors for beslutningstakere i en tid der faglige utredninger viser bekymring for bærekraften i helsetjenesten. Vi mener det er på tide å prioritere forebyggende helsetiltak og ber komiteen om å vise lederskap i dette viktige arbeidet.

Helseforetak og sykehusbudsjett

I statsbudsjettet foreslår regjeringen en budsjettøkning på om lag 1.8 prosent til pasientbehandling. Dette er en tildeling av friske midler til helseforetakene som vi mener er positivt, men det er likevel lite sett i lys av den forventede aktivitetsveksten på 1.5 prosent, i tillegg til store investeringsbehov. Dette betyr at sykehusbudsjettene kommer til å være stramme. Vi er særlig bekymret over at prioritering av å bygge nye sykehus vil medføre ytterligere kutt i helseforetakenes budsjetter i årene fremover. LHL har store forventninger til at regjeringens kommende Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil legge opp til endringer i finansieringssystemet for sykehusbygg slik at omprioritering av budsjetter ikke medfører driftskutt ved eksisterende sykehus.

Regjeringen mener budsjettet legger til rette for at helseforetakene skal redusere ventetidene i 2024. Pasienter har gjennom pandemiårene opplevd økte ventetider og fristbrudd for behandling, som i dag fortsatt er høyere enn siste normalår i 2019. LHL understreker at å jobbe for å kutte ventetidene i en tid hvor man samtidig forventer aktivitetsvekst skaper en forventing av ytterligere produktivitet blant personell i en allerede presset sektor. Vi frykter at vi i 2024 i stedet ender opp med økt sykefravær og økte ventetider. LHL ber derfor Stortinget øke bevilgningene til helseforetakene ytterligere.

Rehabilitering

Kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten har et «sørge for-ansvar» som skal sikre befolkningen nødvendige rehabiliteringstjenester. Riksrevisjonen og KPMG har begge utarbeidet rapporter som avdekket mangler på dette området, bl.a. manglende kunnskap om kapasitet og behov, manglende avklaring av ansvarsforhold mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, svikt i koordinering, og et behov for bedre kvalitetsindikatorer. Nå jobber Riksrevisjonen med en forvaltningsrevisjon av rehabiliteringstjenester, og det er god grunn til å tro at denne vil ha tilsvarende konklusjoner.

Stortinget har uttrykt et ønske om å satse på rehabilitering, men budsjettet for 2024 innebærer ingen bedring av rehabiliteringstjenestene. I en tid med stramme sykehusbudsjetter, er vi bekymret for at dette vil føre til kutt som vil ramme rehabiliteringstjenester i helseforetakene. Rehabilitering er et sårbart felt hvor det er lavere terskel for å gjennomføre kutt nettopp fordi ansvarsfordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenestene er utydelig. LHL støtter konklusjonen om et behov for en rehabiliteringsreform, og ber Stortinget fatte vedtak om å sette ned en ekspertgruppe for utarbeidelse av kunnskapsgrunnlaget for en reform.

Bemanning

Helsepersonellkommisjonen er tydelig – helsetjenestene opplever en storstilt bemanningskrise og de demografiske endringene i kommende tiår vil forsterke utfordringene med å sikre nok, kompetent helsepersonell. Det er gledelig å se at regjeringen gjør viktige grep gjennom satsinger på fastleger, spesialsykepleiere, helsefagarbeidere, og nye studieplasser til fagskolene. LHL anser dette som en start og vi forventer at regjeringen følger opp arbeidet med å innføre flere viktige tiltak fra kommisjonens rapport i Nasjonal helse- og samhandlingsplan og fremtidige budsjetter.

Egenandeler

Det er avgjørende at de som har behov for velferdsstaten opplever at den er tilgjengelig og stiller opp for dem. Regjeringen legger i statsbudsjettet opp til en økning i pasientenes egenandeler utover prisveksten. Det vil bli dyrere å være syk samtidig som at hele landet opplever trangere økonomiske rammer, og dette skaper en merbelastning særlig for de kronisk syke. Det er betenkelig at regjeringen ønsker å øke statens inntekter på bekostning av sårbare pasienter. Vi ber Stortinget forhindre økningen i egenandeler.

Nye metoder/legemidler

I en tid med stadig større press på helsetjenestene og en utfordrende bemanningssituasjon, er en effektiv godkjenning av nye og moderne legemidler et viktig bidrag for å få ned den totale belastningen på helsesystemet. LHL er glade for at regjeringen i statsbudsjettet følger opp vårt krav om å innvilge forhåndsgodkjent refusjon for Jardiance og Forxiga på vegne av norske pasienter med hjertesvikt.

Anbudsordning for blåreseptordningen i folketrygden

I statsbudsjettet står det at anbud på blåreseptområdet foreslås etablert som en permanent ordning fra 2024. Blåreseptordningen har i mange tiår sikret pasienter tilgang til livsviktige medisiner, uavhengig av sosial bakgrunn. Ordningen skal ta vare på pasienter som har alvorlige og kroniske sykdommer. LHL er bekymret for at en anbudsordning vil redusere legenes verktøykasse og pasientenes muligheter for individuelt tilpasset behandling. Det er gjennomført et mindre pilotprosjekt; dette er ikke tilstrekkelig for å fatte et vedtak om en helhetlig anbudsordning. LHL vil oppfordre Stortinget til å avvise en permanent anbudsordning, og heller videreføre pilotprosjektet på flere diagnoseområder og hvor konsekvensene for pasientene blir vektlagt i større grad ved evalueringen.

Med vennlig hilsen,

Mari Larsen

Konstituert generalsekretær

LHL

Hver dag må minst en person amputere foten på grunn av diabetes. Norge bruker mellom fire og syv milliarder kroner på behandling av diabetes årlig.

Fotterapeutforbundet er en yrkesorganisasjon for autoriserte fotterapeuter i Norge. Medlemmene er underlagt Helsepersonelloven. Vår visjon er at fotterapeuter skal bli en naturlig del av den offentlige og private helsetjenesten for derigjennom bistå pasienter som i dag ikke får nødvendig helsehjelp.

 I Norge blir behandlingen hos fotterapeut per. i dag ikke dekket av Helfo, det vil si at alle pasienter må betale fotsjekk og behandling selv. Konsekvensen er at denne viktige helsetjenesten er opp til privat initiativ og pasientens økonomi. Dette kan i ytterste konsekvens føre til amputasjoner hos pasienter med diabetes.

500 nordmenn med diabetes får årlig amputert en tå, fot eller ben pga sårdannelser som ikke gror. Disse koster i snitt en million pr amputasjon. I tillegg kommer kostnadene med sårbehandling som koster 150 – 180.000 kr. pr behandlingsløp.  

 Å flytte penger fra amputasjon til forebygging vil kunne spare helsevesenet for store beløp. Ikke minst vil det spare den enkelte pasient for smerter og tidligere død. 

Hver dag må minst en person amputere foten på grunn av diabetes. Norge bruker mellom fire og syv milliarder kroner på behandling av diabetes årlig. 70% av dette brukes på fotsår og annen behandling i helsevesenet, samt at det er mellom 20.000 og 40.000 pasienter som får fotsår og trenger behandling.  

Personer med diabetes utvikler over tid dårlig blodsirkulasjon i føttene, de kan få nevropati og feilstillinger. Det kan oppstå sår som pasienten selv ikke ser eller føler. Det som er realiteten idag er at kun en av fire personer med diabetes får nødvendig fotsjekk hos fastlegen sin.

 Dette kan man forstå når man kjenner fastlegens pressede arbeidsdag, men hvem skal da ta ansvar for denne sterkt voksende gruppa? 

Vi kan også lese av Folkehelserapporten, publisert av FHI, at fotproblematikk ikke nevnes som en konsekvens av diabetes. Kan en slik unnlatelse av informasjon være årsaken til at dagens amputasjonsrate bare fortsetter? 

I dag mangler Norge et systematisk fothelseprogram i forebygging av fotlidelser for denne pasientgruppa. Med en bedre organisering og rett kunnskap på rett sted, kan Norge halvere antall amputasjoner. 

Våre naboland har klart det! 

I Sverige har man gjennom Värmlandsmodellen halvert antall amputasjoner ved å systematisere fotundersøkelsene. 

I Danmark har man satt fotundersøkelser for denne gruppa i et system, innført en årlig obligatorisk fotsjekk hos fotterapeut og etablert en refusjonsordning slik at alle har råd til å gå til en fotterapeut. Dette sparer mange føtter og er samfunnsøkonomisk klokt. 

I Norge er vi opptatt av å forhindre ulikhet i helse. For denne pasientgruppa er det nettopp ulikhet i helse som er gjeldende. Når en pasient oppsøker fastlegen og får diagnosen diabetes, blir vedkommende automatisk sendt til sjekk av øyne, hjerte mm på sykehuset. Ikke alle fastleger sier at pasienten også bør oppsøke fotterapeut for sjekk av føtter. Men dersom de sier det, er det mange pasienter som ikke har økonomi til å betale for en sjekk og behandling hos fotterapeut. 

Dette skaper stor ulikhet i helse og rammer den delen av befolkningen som i forveien er mest sårbar. 

Vi trenger en bedre samhandling og organisering av fotomsorgen slik at pasienter med diabetes lettere kan komme til rett helsepersonell til rett tid.  

Samhandlingsreformen sier noe om å forebygge framfor å reparere og å få ulike ledd i helsetjenesten til å jobbe bedre sammen. Kanskje det nå er på tide å vie mer oppmerksomhet til dette området av kroppen? 

Vi må endre balansen mellom å bruke 97% av helsebudsjettet på behandling og kun 3% på forebygging.  

 Det finnes mange eksempler på at jobbglidning eller oppgaveglidning er viktig for at helsevesenet skal fungere best mulig. Man kan flytte oppgaver internt eller mellom yrker. Fotterapeutforbundet mener det er interessant å se på mulighetene for oppgaveglidning innenfor diabetes-fothelse. Dette betyr ikke nødvendigvis at fotterapeuter bedrer fothelsen alene, men det bør være vilje til å se på dagens utnyttelse av ressursene innen omsorgen som vil være til det beste for pasientene.

Fotterapeutforbundet mener at den årlige fotsjekken kan ligge hos autoriserte fotterapeuter. Dette vil avlaste en hardt presset fastlegeordning, kvalitetssikre pasientenes lovpålagte årlige fotsjekk og videre oppfølging. I nasjonale retningslinjer for diabetes kommer det også frem at fotterapeuten bør ha en sentral rolle i dette arbeidet.

Sex og samfunn takker for muligheten til å komme med skriftlig innspill til helse- og omsorgskomiteens arbeid med statsbudsjett 2024.

Om Sex og samfunn
Sex og samfunn er Norges største senter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi har i over 50 år jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse. I 2022 var vi i kontakt med 40 000 unge gjennom vår poliklinikk, vår chat-tjeneste og seksualitetsundervisningen vi holder for 9. trinn i Oslo.

Vårt innspill
Sex og samfunn ønsker å gi innspill på følgende poster under Kapittel 762 Primærhelsetjeneste:

• Post 21 Spesielle driftsutgifter
• Post 60 Forebyggende tjenester
• Post 73 Seksuell helse

Kapittel 762, post 21 Spesielle driftsutgifter

Seksuell helse
Sex og samfunn mener det er særlig viktig å følge opp:

• Ny strategi for seksuell helse: Nåværende strategi er forlenget flere ganger og ny strategi er varslet i flere år. Vi håper komiteen følger opp departementet og sikrer at arbeid med ny strategi kommer i gang. Aktører på feltet jobber ut fra en plan som ble lagt frem i 2016, og vi trenger en oppdatert plan for å kunne møte de utfordringene vi står overfor og for å få til et målrettet og tverrsektorielt arbeid på feltet.
• Kampanje for å få ned gonorésmitten: Folkehelseinstituttet mener vi står overfor en gonoréepidemi. Gonoré har tidligere vært mest utbredt blant menn som har sex med menn, men nå ser vi at det er kvinner som har sex med menn som topper statistikken. Det trengs en større innsats for å nå målgruppen gjennom ulike kanaler og tjenester, og vi håper myndighetene inkluderer relevante aktører på feltet i informasjonsarbeidet.

DigiUng og ung.no
Sex og samfunn mener det er viktig med digitale ressurser med kvalitetssikret informasjon, og håper ung.no vil være en god plattform for barn og unge. Samtidig er vi opptatt av at det fortsatt trengs digitale tjenester hvor barn og unge kan snakke med kvalifisert personell en-til-en, og vi må sikre at digitale tjenester ikke overtar de fysiske tjenestene. Vi mener barn og unge over hele landet må ha et likeverdig tilbud der de bor, i tillegg til gode digitale ressurser og hjelpetjenester.

Kapittel 762, post 60 Forebyggende tjenester

Helsestasjon- og skolehelsetjenesten
Sex og samfunn er glade for at det foreslås en styrking av tjenesten, og vi mener det er viktig å sikre barn og unge gode og tilgjengelige lavterskeltilbud. Vi er opptatte av at når tjenesten tillegges flere ansvarsområder, holder det ikke kun å stadfeste dette i Nasjonale retningslinjer for tjenesten, men det trengs også midler til kompetanse-heving. Vi håper kompetansemiljøet på Levanger kan bidra inn i dette arbeidet, men det må samtidig sørges for nok ressurser i selve tjenesten. Ansatte i helsestasjon- og skolehelsetjenesten trenger både midler og kapasitet til å kunne yte den hjelpen de skal.

Kapittel 762, post 73 Seksuell helse
I forslag til budsjett står det at regjeringen «vil forbedre informasjonsarbeidet og tilbudet innen seksuell og reproduktiv helse».

Sex og samfunn vil i vårt muntlige innspill trekke frem to utfordringsbilder vi mener det trengs et ekstra fokus på:

• Økningen i gonorésmitten, hvor Folkehelseinstituttet som nevnt mener vi står overfor en epidemi.
• Stigende aborttall, som flere på feltet mener skyldes en økende skepsis til hormonell prevensjon og hvor behovet for et styrket tilbud er prekært.

Vi håper på muligheten til å delta på muntlig høring.

Ingvild Endestad, Avdelingsleder kommunikasjon og politikk

Anneli Rønes, Fagpolitisk rådgiver

Kommentarer til statsbudsjettet fra Pasient- og brukerombudet 

Pasient- og brukerombudet arbeider for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten Vi arbeider for å bedre kvaliteten i disse tjenestene, både via enkeltsaker, men også på systemnivå. 

Vi har 15 kontor, vi er tilgjengelige i alle fylker og er til sammen rundt 80 personer i ordningen.  

De siste årene har vi hatt et økende antall henvendelser. I fjor fikk vi over 17300 henvendelser, og vi ligger an til for 3 år på rad få ny rekord i antall henvendelser.  

Vår geografiske spredning og mange kontakter med pasienter, brukere, pårørende og tjenesten gjør at vi får en unik oversikt over både likheter og variasjoner i helsehjelpen i landet vårt. 

Vi har ikke likeverdig helsehjelp uavhengig av bosted og livssituasjon 

Noen av utfordringene pasientene står overfor i dag er ulik tilgang på helsetjenester ut fra bosted, alder og diagnose.  Pasienters rett til å velge behandlingssted blir en tom rettighet når stedet man har valgt avviser ønsket med begrunnelse av at de må prioritere sine egne.  

Vi ser at helseforetak omgår regelverk på bekostning av pasientene. Noen pasienter nektes å oppfylle sin rett til valg av behandlingssted fordi foretaket ikke ønsker å henvise dem utenfor egen region. Det begrunnes med økonomi. Pasientens lovfestede rettigheter står alltid over økonomiske argument fra helse- og omsorgstjenesten.  

Kommuner har ulike ressurser og ulik kompetanse, noe som noen ganger gir et svært ulikt tilbud til pasientene. Også her skal lovfestede rettigheter gå foran kommunens budsjettrammer. 

Kompetanse på saksbehandling kan være mangelfull både i kommuner og spesialisthelsetjeneste. Dette går både ut over pasientens sikkerhet, men også rettigheter og eventuelle klagemuligheter.  

Vi ser familier med barn som har store hjelpebehov og som får svært ulik oppfølging og hjelp ut fra hvilken kommune de bor i og hvilken økonomi kommunen har. Klage på avslag og klage på mangelfulle tjenester kan forsinke kommunale tjenester med flere år for familier som allerede står i en svært presset situasjon.  

Egenandel for unge må fjernes 

En 16-åring er helserettslig myndig og kan oppsøke helsetjenesten ute at foresatte får informasjon om dette. Egenandel for helsetjenester vil kunne sette en stopper for helsehjelpen fordi 16-åringer ikke selv har økonomi til å betale egenandelen.  Egenandel i en allerede dyr tid er spesielt uheldig, og vi risikerer at helsetjenester blir en utgiftspost som prioriteres ned. Antall besøk hos allmennleger reduseres etter fylte 16 år, samtidig som stadig flere sliter med psykiske problemer.  

Fjerning av egenandel i helsehjelp frem til 25 års alder vil sikre at ungdom og unge voksne får likeverdig tilgang til de samme helsetjenestene som resten av befolkningen. 

Mangel på fastleger truer pasientsikkerheten 

Statsbudsjettet gir økte midler til nasjonale ALIS-avtaler og foreslår å øke antall utlyste stillinger til leger i spesialisering. Dette er positivt.  

Vi er i kontakt med mange som står helt uten fastlege etter flytting, og vi er i kontakt med enda flere som ikke kommuniserer godt med sin fastlege, men som ikke har noen andre å bytte til. Det er en risiko for pasientsikkerheten.  

Psykisk helsehjelp må prioriteres 

Statsbudsjettet viser at det er satt av økte midler innen psykisk helse og rus. Det er positivt. Vi vil spesielt kommentere viktigheten av lavterskeltilbud. I tillegg er vi i dialog med pasienter som har fått avslag på psykisk hjelp i spesialisthelsetjenesten, samtidig som kommunen mangler kompetanse og derfor heller ikke tilbyr pasienten helsehjelp. Typisk gjelder dette ADHD der mange unge og voksne får avslag på behandling i spesialisthelsetjenesten mens kommunen ikke har kompetanse på området.  

Samhandling mellom avdelinger og tjenestested må bli bedre, uavhengig av nivå 

Manglende kommunikasjon og samhandling mellom avdelinger og mellom nivå går ut over pasientsikkerheten. Vi hører om pasienter som ankommer kommuner og institusjoner før sin egen pasientjournal, slik at forsvarlig helsehjelp dermed ikke blir gitt.  

Avvik og feil på en avdeling eller en institusjon formidles ikke videre, og samme feil kan dermed gjøres gjentatte ganger uten læring andre steder enn de direkte involverte.  

2024 kan bli et krevende år for helseforetakene. Rapporten fra Helsepersonellkommisjonen beskriver en bekymringsfull utvikling for helsesektoren. Bildet understøttes av Spekters medlemsundersøkelse, som ble foretatt før statsbudsjettet for 2024 ble framlagt. Her svarte 69 prosent av helseforetakene at den økonomiske situasjonen er lite forutsigbar i 2024, og 75 prosent fastslår at de vil måtte holde stillinger ubesatt i noen eller stor grad. Samtidig ga halvparten av helseforetakene tilbakemelding om at de høyst sannsynlig ikke vil nå mål om ventetider i 2024.

Av forslaget til statsbudsjett framgår det at de foreslåtte bevilgningene vil gi rom for en realvekst på 1,2 prosent og en aktivitetsvekst på kun 0,3 prosent ut over aktivitetsvekst som følger av endringer i demografien. I denne beregningen er ikke nye kostnader knyttet til driften av protonsentere, screeningprogrammet for mage- og tarmkreft, desentralisering av medisinutdanningen og kostnader som må ventes på grunn av høyere beredskap medregnet.

Etterbudsjettering er et dårlig styringsverktøy
Det er bekymring i helseforetakene rundt den krevende økonomiske situasjonen. Selv dersom regjeringens anslag for pris og lønnsvekst treffer er korrekt, kan sykehusene få utfordringer med å oppnå behandlingsaktivitet på et nivå som er nødvendig for å redusere ventetider.

Sykehus er komplekse virksomheter. Større endringer i økonomiske rammer gjennom året er svært krevende. I medlemsundersøkelsen oppgir sju av ti ledere i helseforetak at de oppfatter den økonomiske situasjonen som uforutsigbar.

Spekter vil uttrykke bekymring for en situasjon der budsjettet svekkes som styringsverktøy for helseforetakene. Ikke bare vil det være vanskelig å planlegge drift, men det vil også kunne påvirke oppslutningen rundt behovet for omstilling og gjøre det krevende å foreta endringer.  Spekter vil derfor advare mot at det etablerer seg en praksis der etterbudsjettering er mer normalen enn unntaket.

Usikre anslag om pris og lønnvekst
Som i budsjettforslaget for 2023 knytter det seg stor usikkerhet til anslagene regjeringen har lagt til grunn for pris- og lønnsvekst i 2024. Regjeringens anslag ligger også i år under hva eksempelvis SSB og Norges Bank beregner.

 Hvis Norges Bank treffer med sin prognose, vil realveksten være kun 0,5 prosent, altså under det halve av hva regjeringen legger til grunn. Helseforetakenes forutsetninger for å oppnå ønsket aktivitet og reduksjon i ventetider vil svekkes tilsvarende. I tillegg vil det kunne føre til lavere grad av investeringer for å imøtekomme omstillingsbehov, og sannsynligvis også ubesatte stillinger i sykehusene i 2024.

 Spekter ser en risiko for at vi får en gjentagelse av den uforutsigbare budsjettsituasjonen spesialisthelsetjenesten har hatt i inneværende år. Dette vil berøre både offentlige helseforetak og det store antallet av private og ideelle virksomheter som leverer behandlingstjenester, rehabilitering og andre tjenester på oppdrag for de regionale helseforetakene.

Om det allerede i løpet av høsten tegner seg et bilde av at anslagene i budsjettforslaget er for lave, bør regjeringen vurdere å komme med en tilleggsproposisjon for å dekke gapet mellom budsjettforslagets anslag og et estimat med større sannsynlighet for å treffe.

Spekter vil understreke at den økonomiske situasjonen for helseforetakene uansett må følges nøye, med tanke på at kostnadsveksten i 2024 kan bli høyere enn anslått. Dette bør i så fall kompenseres i Revidert Nasjonalbudsjett for 2024. 

Bemanningsutfordringer og omstillingsbehov
Helsepersonellkommisjonen har inngående beskrevet bemanningsutfordringene som helsetjenesten står overfor. Investeringer i effektive bygg og bemanningsbesparende løsninger og teknologi er viktig i denne sammenhengen. Da gir det grunn til bekymring at egenkapitalen i helseforetakene gir lite rom for investeringer. I Spekters medlemsundersøkelse svarer en høy andel av helseforetakene at de har måttet stanse eller redusere investeringer og rehabilitering og vedlikehold. Dette er lite fremtidsrettet og bidrar ikke til å styrke helsetjenestens bærekraft. Når investeringer ikke gjennomføres, tar omstillinger lenger tid, fordi planer om å ta i bruk ny teknologi og nye arbeidsformer utsettes. Det kan også bidra til å svekke spesialisthelsetjenestens beredskap, noe som er svært uheldig med tanke på at samfunnets samlede totalberedskap og ressurser bør innrettes for å styrke samfunnssikkerheten og beredskapen, slik Totalberedskapskommisjonen har kommet med anbefalinger om.    

Det er også viktig med tiltak på bemanningssiden. For helsetjenesten ville en tilpasning av arbeidstidsbestemmelsene til helse- og omsorgsvirksomhetenes driftsbehov være av stor betydning. Det vil effektivisere driften og fremme heltid.  Dagens arbeidstidsordninger er i liten grad tilpasset driften i døgndrevne helseinstitusjoner. Dette forsterker knappheten på personell.

Spekter ser det som positivt at regjeringen i budsjettforslaget varsler at den i Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil fremme forslag til en fremtidsrettet politikk på området personell og kompetanse.

Bedre finansiering av rehabilitering
Dagens ISF-regelverk er så å si uendret siden 1997, samtidig som det har skjedd en stor utvikling innen rehabilitering bl.a. når det gjelder pasientgrupper, tiltak og ansvarsfordeling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Regelverket tar for lite hensyn til kompleksiteten av pasientenes behov, og differensierer ikke etter ressursinnsatsen knyttet spesielt til funksjonsnivå og hjelpe- og omsorgsbehov, men også andre faktorer som alder, oppholdslengde og at pasientene har flere lidelser samtidig. 

Spekter støtter den gjennomgangen regjeringen i budsjettforslaget skriver at den vil gjøre av kodeverket for habilitering og rehabilitering, med siktemål blant annet om å stimulere til utvikling på fagfeltet.

 Notat

 Til        : Helse- og omsorgskomiteen

Doknr.   : #1347580

Fra       : Norsk Sykepleierforbund

Innspill til høring om budsjettforslag 2024 på helse- og omsorgsdepartementets budsjett- og politikk områder

Rammene for helse- og omsorgstjenesten i budsjettforslaget for 2024 møter ikke tjenestenes og dermed samfunnets behov. Det er stor risiko for at budsjettøkningen til sykehus og kommuner i praksis blir spist opp av den demografiske utviklingen og kostnadsvekst. Beregnet prisvekst er forsiktig anslått sammenlignet med prognosene fra SSB og Norges Bank. Dette tvinger frem kutt i tjenestetilbudet der vi vet behovene vil øke. Arbeidsbelastningen vil med dette forbli like høy, og kvalitet og pasientsikkerhet er i faresonen. Stramme budsjetter og store rekrutteringsproblemer for den offentlige helsetjenesten åpner for en akselerering av privatfinansierte helsetilbud. Et todelt helsevesen øker sosial ulikhet i samfunnet og svekker befolkningens tillit til velferdstjenestene.

Helse- og omsorgstjenestene er ved et knekkpunkt. En sterk offentlig helse- og omsorgstjeneste er en forutsetning for beredskap og bosetting i hele landet. Kapasiteten i tjenestene og beredskapsevnen bestemmes av tilgangen til personell med riktig kompetanse. Den største mangelen i dag er sykepleiere og spesialsykepleiere, omtrent 7000. Ved høstens studiestart står over 800 plasser ledige ved sykepleiestudiene. Én av fem sykepleiere slutter i yrket innen ti år. Tjenestene preges av høyt sykefravær, skyhøy vikarbruk og utstrakt bruk av deltid.

NSF mener vi nå trenger et bredt helseforlik for å ruste helse- og omsorgstjenestene i møte med en aldrende befolkning, og for å ivareta helseberedskapen.  

Det innebærer nødvendig investering i kompetanse, bygg og utstyr. Kommunene har særlig behov for å styrkes. Det er i neste hånd en forutsetning for effektiv ressursbruk i sykehusene og for en sterk beredskap. I Danmark har eksempelvis regjeringen satt av en egen lønnspott til helsepersonell for å sikre pasientene nødvendig helsehjelp.

Regjeringens budsjettforslag har ingen satsing for å beholde, rekruttere og re-rekruttere sykepleiere, den største personellressursen i tjenestene. Det er bred enighet om at kompetansebehovet i helsetjenesten er økende. Regjeringen begrenser seg til å opprette 500 studieplasser til fagskolene og virkemidler for å rekruttere leger.

Budsjettforslaget til spesialisthelsetjenesten legger opp til en aktivitetsvekst på 1,8 %. De regionale helseforetakene har i sitt budsjettinnspill beregnet behovet til 2,2 % innen somatikk Aktivitetsveksten er ikke fullfinansiert, men forutsettes gjennomført innenfor 80 % marginalkostnad. Dette er i realiteten et effektiviseringskrav. RHFene har i lang tid påpekt at dette ikke er bærekraftig. I budsjettforslaget legges det også opp til at RHFene skal dekke varige kostnadsøkninger på om lag 340 mill. Dette budsjettforslaget vil bidra til en negativ spiral der sykehusene igjen opparbeider seg store underskudd, og der arbeidet med å utvikle og omstille sektoren stopper opp. Det vil svekke tilbudet til pasienter, øke belastningen på ansatte og gå ut over beredskapen. Koronautvalget påpeker at økt grunnkapasitet er en forutsetning for økt beredskap.

I budsjettforslaget videreføres opptrappingsplanen for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten. Planen har aldri inneholdt nye tiltak, men ulike kjente tiltak er nå plassert i den. Posten øremerket prosjekter for økt heltid utgjør kun 15 millioner. NSF anser ikke dette for å være i nærheten av noe som kan kalles en opptrappingsplan. NSF ber om at opptrappingen blir gjort reell.

Det er positivt at Tørn-prosjektet blir utvidet til å omfatte hele helse- og omsorgstjenesten og at Jobbvinner får en økning i tilskuddet.

NSF støtter forslaget om 300 millioner til 1500 flere heldøgns omsorgsplasser. I en presset kommuneøkonomi er det likevel kritisk at tilskuddet forutsetter en betydelig egenfinansiering fra kommunene. Samtidig er disse plassene verdiløse uten kompetent helsepersonell til å bemanne dem.

NSF støtter fullt ut en opptrappingsplan for psykisk helse. Det er behov for en innsats som er langvarig, koordinert og godt finansiert. NSF mener de økonomiske insentivene i opptrappingsplanen på 250 mill. ikke innebærer en reell styrking av tjenestene. Med tanke på de omfattende oppgavene kommunene står overfor vil kommunenes rammetilskudd på 150 mill. til psykisk helse og rus og 40 millioner til helsestasjons- og skolehelsetjenesten for 2024 ikke være tilstrekkelig for styrking av drift og utvikling av tjenestene.

NSF anmoder komiteen om å bidra til følgende grep i behandlingen av budsjettforslaget:

1. Kommuner og RHF må få vesentlig bedre rammer enn foreslått. NSF mener rammene til RHFene må dekke de reelle kostnadene i spesialisthelsetjenesten til både drift og investeringer, og legge til rette for utvikling og omstilling. Det forutsetter vekst utover demografi. Sektoren må skjermes for ytterligere effektiviseringskrav.

Unio har anslått at budsjettet for kommunene tilsier 2,5 mrd. i minus, hvorav 0,5 av disse direkte er knyttet til helse og omsorg. NSF oppfatter dette som et forsiktig anslag som ikke tar høyde for nødvendige investeringer i kompetanse og bemanning.

2. Opptrappingsplanen for heltid og god bemanning må allerede i budsjettforliket fylles med konkrete tiltak for å møte den voksende mangelen på sykepleiere og spesialsykepleiere. Planen bør inneholde:

A.Dagens lønnstilskudd for å utdanne AKS i allmennsykepleie er foreslått med 15 mill. kroner. NSF ber om at dette økes til 30 mill. kroner. Helsepersonellkommisjonen og regjeringens Bo trygt hjemme-reform fremhever viktigheten av denne kompetansen i kommunen. Utdanningen er nå oppe og går og kommunene søker i økende grad. Å øke bevilgningen er et kostnadseffektivt tiltak for å sikre helt nødvendig kompetanse i norske kommuner.

B. Ny tilskuddsordning på 50 mill. kroner for å rekruttere og opprette roller for AKS i allmennsykepleie. Dette vil ikke være tilstrekkelig, men kan være en betydningsfull og kostnadseffektiv faktor for å styrke kommunene og sikre tilgang på kritisk kompetanse. AKS er nå eget program i Tørn.

C. Nytt søknadsbasert rekrutteringstilskudd på 500 mill. til rurale kommuner med særskilte utfordringer knyttet til bemanningsstabilitet på kritisk helsepersonell.

3. Etablere en særskilt lønnspott for å beholde og rekruttere kritisk helsepersonell.

4. Styrke finansiering av utdanningsstillinger for ABIOK-sykepleiere og jordmødre med 200 mill. Bør også innbefatte ny master for sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet.

5. Doble finansieringen av Opptrappingsplan for psykisk helse med særskilt prioritering av tjenester til alvorlig syke med langvarige og sammensatte behov.

Helsetjenesten står foran et krevende fremtidsbilde. Det vil ikke være mulig å bemanne seg ut av utfordringene fremover, og nye satsinger må ha som hovedmålsetning å redusere arbeidskraftsbehovene. LMI mener Norge har behov for et statsbudsjett som i langt større grad støtter opp om utviklingen av en bærekraftig helsetjeneste.  

Både legemidler og vaksiner kan bidra til å avlaste helsetjenesten. Ved å gi befolkingen god tilgang til tilgjengelige vaksiner vil sykdom forebygges. En gjennomgang av betydningen legemidler har hatt på det australske helsesystemet viser at legemidler lansert mellom 1986 og 2000 førte til en reduksjon i sykehusdøgn på 7,3 % i 2015, tilsvarende 1,71 millioner dager. Dette viser oss at legemidler er en del av løsningen for å senke sykdomsbyrden og få flere til å stå i arbeid lenger, samtidig som helsetjenesten og pårørende avlastes.  

Dette forutsetter at norske pasienter får tilgang til nye og innovative legemidler. Forslaget til statsbudsjett for 2024 legger ikke til rette for at det blir lettere for norske pasienter å ta i bruk nye legemidler. 

LMI anmoder komiteen om å bidra til følgende grep i behandlingen av budsjettforslaget: 

1. Vis tillit til norske legers forskrivning av legemidler (2751): LMI støtter ikke forslaget om å etablere anbud på blåresept som en permanent ordning. Å sette 5% av alle virkestoff i blåreseptordningen ut på anbud vil rokke ved en ordning som fungerer meget godt. Forslaget vil ramme pasientene ved at bredden i behandlingstilbudet svekkes. Erfaringene fra anbudspiloten, som det vises til i budsjettet, er heller ikke overførbare til nye grupper. Dagens ordning sørger for at alle pasienter får god og lik tilgang på medisinene de trenger, uavhengig av utdanningsnivå eller størrelsen på lommeboken. LMI viser til at det allerede eksisterer gode mekanismer for å bevare kostnadskontroll i blåreseptordningen. 
2. Øke kapasiteten for metodevurdering i Direktoratet for medisinske produkter (746): Norske pasienter venter i dag på å få tilgang til legemidler som står i kø for å få metodevurdering. LMI mener det bør øremerkes midler til metodevurdering i DMPs budsjett, og anmoder komiteen om å legge tydelige føringer for at det legemiddelpolitiske målet om rask tilgang til nye legemidler blir ledende for direktoratets prioriteringer. 
3. Finansiering av sykehus (732): Budsjettsituasjonen er allerede i dag mer krevende i mindre helseforetak når det gjelder bruk av nye legemidler. LMI mener det er behov for en ytterligere styrking av sykehusøkonomien for å sikre pasienter tilgang til de legemidlene de har behov for, og er bekymret for at videreføring av den økte rammefinansieringen vil føre til at færre pasienter får tilgang til disse legemidlene av økonomiske årsaker.
4. Innføre et voksenvaksinasjonsprogram (710): Det er positivt at kikhostevaksine til gravide foreslås inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet. Samtidig etterlyser LMI ressurser til et voksenvaksinasjonsprogram, som Stortinget har vedtatt at skal innføres. Et slikt program vil virke forebyggende og bidra til å avlaste helsetjenesten.
5. Veikart for helsenæringen: Veikartet for helsenæringen gir retning for vekst og utvikling i norsk helseindustri. En sterk helseindustri vil også bidra til bedre legemiddelberedskap i Norge. LMI anmoder komiteen om å støtte opp om intensjonen i veikartet, og legge føringer for at en styrking av offentlig-privat samarbeid i de foreslåtte tiltakene i veikartet. 
6. Antibiotika (745): LMI mener det er positivt at regjeringen åpner for å øke innkjøpsprisen på enkelte antibiotika for å sikre norske pasienter tilgang. LMI anmoder komiteen om å legge føringer om at den økte prisen skal tilfalle produsenten, og ikke grossistleddet, for å følge intensjonen og sikre at de viktige medisinene ikke forsvinner fra det norske markedet. Den langsiktige løsningen for å sikre tilgang til både gamle og nye antibiotika er imidlertid å frikoble pris fra salgsvolum, via alternative finansieringsmodeller for antibiotika. Dette bør inngå i ny strategi mot antimikrobiell resistens, som LMI etterlyser å få på plass, også fordi bruken av antibiotika har økt.   
7. Vaksineberedskap (710): Regjeringen foreslår å kutte bevilgningen til innkjøp av vaksiner som selges til legemiddelgrossister, og at grossistene fremover skal få dekket sitt innkjøpsbehov direkte fra produsentene. Dette vil føre til at beredskapen i større grad baseres på legemiddelgrossistenes virksomhet, og at tilgang til vaksiner som ikke inngår i vaksinasjonsprogram, for eksempel meningokokkvaksine, kan være utsatt ved leveringsproblemer eller i en krisesituasjon. LMI støtter kun en slik omlegging dersom komiteen samtidig pålegger grossistene å holde beredskapslager av vaksinene dette gjelder.
8. Terskelverdier (732): I Prioriteringsmeldingen fra 2016 ble betalingsvilligheten for et godt leveår i norsk helsetjeneste satt til 275 000 kr. Norheimutvalget anbefalte at man satte i gang arbeidet med å finne et godt estimat, og brukte terskelverdien på 275 000 kr kun med et «illustrasjonsformål». Dette har ikke blitt gjort, og tallet har heller ikke blitt prisjustert siden 2016. LMI mener det er oppsiktsvekkende at innføringen av nye legemidler måles mot en kostnad som virker vilkårlig, og som hviler på et svært svakt kunnskapsgrunnlag. LMI anmoder komiteen om å be om at dette utredes, slik at det kan forhindres at for lav betalingsvillighet for legemidler fører til tap av liv og helse i befolkningen. Frem til denne utredningen foreligger anmoder LMI komiteen om at dagens verdi prisjusteres.
9. Nye metoder (732): LMI mener det er behov for fortgang i oppfølgingen av evalueringen av Nye metoder. Det har skjedd få endringer i systemet, til tross for at det er to år siden evalueringen var klar. LMI anmoder komiteen om å sikre fremgang i oppfølgingen av evalueringen, gjennom at den nye strategien følges opp av konkrete handlingsplaner. Alle aktører må involveres i arbeidet. For å sikre god fremdrift er det viktig med hyppigere dialog mellom systemaktørene og referansegruppen for systemet for Nye metoder.  
10. Helseregistre (745): LMI merker seg at alle helseregistre skal legges inn under Folkehelseinstituttet. LMI anmoder Stortinget til å legge føringer for at det gode samarbeidet Kreftregisteret har hatt med næringslivsaktører ivaretas i den nye organiseringen, og brukes som en modell for samarbeid også for øvrige registre. 
11. Deltagelse i EU-program (703): LMI anmoder komiteen om å støtte opp om bevilgningene som foreslås til deltagelse i europeiske helseprogram. 
12. Forskning (780): Norges forskningsråd er i en utfordrende økonomisk situasjon som særlig har konsekvenser for forskning finansiert fra Helse og omsorgsdepartementet. LMI anmoder komiteen om å støtte midlene som foreslås til en satsing på implementeringsforskning gjennom Norges forskningsråd. Implementeringsforskning studerer hva som fremmer og hemmer overføring av gode forskningsresultater til praktiske bruksområder. Satsingen henger sammen med regjeringens mål om at forskningsbasert kunnskap i større grad skal gjøres tilgjengelig og tas i bruk. 

Helse- og omsorgsdepartementet

Kap. 3 Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak

Viser til Vedtak nr. 417, 8. mars 2022. Norsk logopedlag (NLL) ønsker en beskyttet tittel for logopeder, slik at det kun er logopeder som kan jobber med logopedfaglige områder. Mangel på autorisasjon for logopeder truer pasientsikkerheten.

NLL ber Stortinget om å innlemme logoped i autorisasjonsordningen.

Bakgrunn:

En autorisasjon vil gi logopeder en beskyttet tittel og bidra til å sikre at alle som yter logopediske tjenester er utdannet som logoped og har nødvendig kompetanse. I dag er situasjonen den at enkelte arbeidsgivere (kommuner/helseforetak) ansetter ikke nødvendigvis logopeder i sammenhenger der logopedisk ekspertise kan være avgjørende for et godt behandlingsresultat. De vet heller ikke nødvendigvis hvilke krav de skal stille til logopedisk kompetanse. En autorisasjon av logopeder vil være svært viktig for å avklare disse forholdene.

En stor andel av pasientene våre får svelgevansker etter hjerneslag, eller som følge av andre nevrologiske lidelser. Det er logopeder som jobber med dette. Uten kyndig hjelp kan svelgevansker medføre lungebetennelse og i verste fall en tidlig død. Dette medfører store menneskelige og økonomiske tap. Det er svært viktig å sikre kvalifikasjonene til de som arbeider med dette, og å ha muligheter til å stoppe dem som ikke driver en forsvarlig praksis. En autorisasjon ville gitt pasientene en reell klagerett, og sørget for at man hadde sanksjonsmuligheter hvis tjenesten ikke gis i henhold til lover og regler.

Autorisering av logopeder kan gjøre det enklere for kommunen å få oversikt over logopediske tjenester. Logopedene vil kunne registreres etter kompetanse, erfaring og kapasitet. I de tilfellene brukerne har rett til- og behov for- spesialundervisning vil saksgangen være som tidligere.

NLL mener faglige retningslinjer bør følges, uavhengig av hvem som gir denne tjenesten. En autorisasjon vil kunne synliggjøre behovet for tjenesten, og gjøre samarbeidet mellom offentlige ansatte logopeder og private logopeder mer hensiktsmessig. I de tilfeller kommunen ikke kan hjelpe brukerne sine etter opplæringsloven, må det umiddelbart henvises til en privatpraktiserende logoped. I dag er dette overlatt til den enkelte bruker eller pårørende. En autorisasjon vil også kunne innlemme de privatpraktiserende logopedene i tverrfaglige team rundt brukeren.

Mange av våre brukere har mangelfullt språk og/eller reduserte kognitive evner. NLL mener logopediske tjenestene må kvalitetssikres, og kapasiteten må til enhver tid være synlig og tilgjengelig for henvisende instans, brukere og pårørende. Det må i større grad informeres om våre tjenester, og brukerne må på en enkel måte finne ut hvordan man skaffer seg tjenesten.

Logopediske tjenester er ikke gjenstand for kommunal styring, koordinering og samordning med andre tjenester. Organisatorisk plassering i opplæringssektoren vanskeliggjør tilgangen til logopedtjenester som nødvendig helsehjelp. En autorisasjon av logopeder ville derfor styrket pasientsikkerheten og kvaliteten på tjenesten betydelig.

NLL foreslår at logopeder innlemmes i Helsepersonelloven § 48 første ledd.

Vennlig hilsen 

Katrine Kvisgaard

Leder Norsk logopedlag

Vann- og avløpstjenestene gir oss rent vann i springen og rent vann i naturen. Svikt i vann- og avløpstjenestene vil ha store konsekvenser for bl.a. helse, miljø og sikkerhet i samfunnet. Uten disse tjenestene stopper Norge opp. Dette til tross, er det ikke tilstrekkelig oppmerksomhet og kunnskap om vann- og avløpstjenestene og tilhørende infrastruktur hos verken beslutningstakere eller innbyggere i samfunnet vårt. Det er beregnet et investeringsbehov på om lag 330 milliarder kroner i de kommunalt eide vann- og avløpsanleggene i perioden fram til 2040. Viktige utfordringer og kostnadsdrivere er befolkningsvekst, skjerpede myndighetskrav, klimatilpasning, styrket sikkerhet, samt behov for å skifte ut større deler av vann- og avløpsinfrastrukturen. Deler av Norge, hvor innbyggerne allerede betaler høyere gebyrer enn gjennomsnittet, vil møte store kostnader knyttet til å levere vann- og avløpstjenester. Det vil være behov for å styrke tilgangen til nødvendig kompetanse og mer arbeidskraft, både i den offentlige og den private delen av vannbransjen. Vannbransjen er særlig avhengig av at de ulike aktørene har tilgjengelig kapasitet når investeringstakten øker. Rundt 75 % av gebyrene går ut igjen til kjøp av varer og tjenester i markedet. Små og sårbare kompetansemiljøer har særlige utfordringer. Større enheter eller økt samarbeid vil være nødvendig for å få løst oppgavene. Dette bildet innebærer både utfordringer og muligheter for den enkelte virksomhet i vannbransjen og for Norge som nasjon. Investeringene vil gi økt verdiskaping og sysselsetting i hele landet, og potensiale for å stimulere til bærekraftige løsninger med redusert klimafotavtrykk. Bedre utnyttelse av ressursene vil bidra til en sirkulær økonomi. Det må satses på innovasjon og teknologiutvikling, slik at vannbransjen kan løse utfordringene på en bærekraftig og kostnadseffektiv måte. Et stort hjemmemarked kan bane vei for eksportrettet industri- og kompetanseutvikling.

Til kapittel 702 Beredskap:

Trygg vannforsyning

Helse- og omsorgsdepartementet skriver at «departementet sektoransvar for regelverk og tilsyn på drikkevannsområdet, jf. Drikkevannsforskriften. Departementet er hovedansvarlig departement for den kritiske samfunnsfunksjonen vann og avløp og koordinerer innsats på området med andre departementer.» En god og sikker vannforsyning er avgjørende for folks helse og for samfunnets sikkerhet. Drikkevannsforskriften pålegger at «vannverkseieren skal legge til rette for at vannforsyningssystemet kan levere nødvann til drikke og personlig hygiene uten bruk av det ordinære distribusjonssystemet».

I praksis er nødvannsberedskapen i Norge delt i tre nivåer; lokalt, regionalt og nasjonalt. Kommunene har i all hovedsak utstyr for å kunne distribuere nødvann med drikkevannskvalitet til egne abonnenter i en nødsituasjon. Ved svært store hendelser i de store byene eller på regionalt nivå, er beredskapen avhengig av tilgang på nok nødvendig utstyr fra andre regioner eller et nasjonalt beredskapslager. Dette må løses gjennom nasjonal koordinering og eventuelt samarbeid med Sverige, slik det er gjort på andre beredskapsområder. Ved langvarig tørke i en landsdel eller fravær av vann med drikkevannskvalitet i en stor by, vil kommunene ha store problemer med tilgang på nødvendig utstyr og evne til effektiv distribusjon. Staten må ta et ansvar å koordinere behovet for nødvannsutstyr, hvor det blant annet legges til rette for nasjonale depoter med utstyr, og at staten ved Helsedirektoratet og/eller Direktoratet for sikkerhet og beredskap tar den nasjonale koordinerende rollen ved større regionale og nasjonale hendelser.

Norsk Vann vil be Stortinget om å se på behovet for et statlig utredningsarbeid om hvordan et nasjonalt system for nødvannsutstyr kan organiseres. Her kan staten gjerne se på modellen fra Sverige.

Bedre statlig innrapporteringssystemer

Regjeringen peler på at Mattilsynet skal ha særlig oppmerksomhet på sikkerhet og beredskap i vannforsyningen. Norsk Vann mener at staten må prioritere en heldigitalisert løsning for innrapportering av data til nasjonal vannstatistikk, herunder de statlige innrapporteringssystemene Mattilsynets skjematjenester (MATS), Miljødirektoratet og KOSTRA (SSB).

I Riksrevisjonens rapport «Myndighetenes arbeid med trygt drikkevann» (Dokument 3:8 2022-2023) bekrefter de denne utfordringen: «Undersøkelsen viser at Mattilsynets rapporteringsordning for vannverkene ikke gir god nok styringsinformasjon om status for drikkevannssystemene i Norge. Helsemyndighetene har i lengre tid vært kjent med at rapporteringsordningen er mangelfull uten at dette har blitt fulgt opp.»

LMD skriver under sitt mål 10 at «Mattilsynet har i lang tid hatt merksemd på å effektivisere og forbetre drifta. Trygg og kost-nadseffektiv elektronisk datafangst og data-deling, og god datakvalitet er ein kritisk suksess-faktor for effektiviseringa av Mattilsynet dei neste åra.» Norsk Vann mener at dette arbeidet må prioriteres fra statens side. 

Norsk Vann ber Stortinget om å sette av tilstrekkelig midler slik at Mattilsynet kan prioritere et konkret arbeid med å lage et nytt innrapporteringssystem for kommunene og vannverkseierne, som er både funksjonelt og brukervennlig. 

Til kapittel 714 Folkehelse. Post 60 Kommunale tiltak:

Utvidelse av program for teknologiutvikling i vannbransjen

Siden oppstarten i 2021 gjennomføres programmet nå av FHI, og mottar mange gode søknader. Her kan kommuner søke om støtte til å utvikle eller teste ut ny teknologi, i samarbeid med leverandørindustrien, og målet er at mer kostnadseffektive og bærekraftige løsninger skal tas i bruk. Programmet retter seg mot kommunen som vannverkseier og eier av infrastruktur knyttet til drikkevannsforsyning. Med de enorme investeringene som skal gjennomføres på avløpsområdet, er behovet for kunnskapsbygging og potensialet for gevinster ved å utvikle, tilpasse og prøve ut ny teknologi minst like stort på avløpsområdet. Det er derfor ønskelig med en lavterskel støtteordning også på avløpsområdet, og vi ber om at programmet utvides også til dette, med bidrag over KLDs budsjetter. 

Alternativt kan en tilskuddsordning som administreres av Miljødirektoratet være aktuell. I statsbudsjettet for 2024 er det forslått en bevilgning på 12,4 mill. kroner til tiltak for å redusere utslipp fra kommunalt avløp til Oslofjorden (KLD, Post 80 Tilskot til tiltak for å ta vare på natur, Generell vassforvaltning). I tildelingsbrev til Miljødirektoratet for 2023 er det spesifisert av disse midlene skal fokusere på nitrogenfjerning ved avløpsrenseanlegg. Denne ordningen kan eventuelt utvides til å omfatte utvikling, tilpasning og utprøving av ny teknologi på hele avløpsområdet, med en økning i økonomiske rammer på 20-30 mill. kroner. Der det også åpnes for prosjekter for å redusere utslipp fra avløpsnettet og for prosjekter for utvikling og uttesting av bærekraftige renseløsninger tilpasset behovene i hele Norge.  

Norsk Vann ber Stortinget om å utvide program for teknologiutvikling i vannbransjen slik at ordningen vil gjelde utfordringer på hele vann- og avløpsområdet. Dvs. at i løpet av 2024 bør ordningen opp til minst 25 millioner kr, og økes opp til minst 50 millioner kr de neste to årene.

Hjernerådet ønsker å rette komiteens oppmerksomhet til følgende områdene:

Finansiering til helsefrivillighet og organisasjoner (Kapittel 761, post 71)
Tilskuddsordningen Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv. ble etablert i 2023 etter en 
sammenslåing av de to tidligere ordningene «Frivillig arbeid mv.» og «Informasjons- og 
veiledningsarbeid om nevrologiske skader og sykdommer». I 2023 ble det registrert totalt 102 
søknader, hvorav 26 ble tildelt midler. Det totale søknadsbeløpet var på 174 millioner kroner. 
Helsedirektoratet opplyser at det for 2023 er bevilget 31 892 000 kroner til tilskuddsordningen.
Regjeringens har foreslått å videreføre ordningen med 26 800 000 kroner for 2024. Dette innebærer en reduksjon i tilskuddsnivået.

Nevrologiske skader og sykdommer er et prioritert område innen flere strategier/satsinger. Norge var det første landet i Europa som utarbeidet en "Nasjonal Hjernestrategi." Hjernerådet har samtidig observert at støtten til nevrologiske skader og sykdommer har blitt redusert etter sammenslåingen av tilskuddsordningene, og det finnes ikke andre tilskuddsordninger som dekker dette området. I regelverket for 2023 åpnet departementet for prioritering av tiltak som legger vekt på tilrettelegging for personer med kognitive eller fysiske funksjonsnedsettelser eller språkbarrierer. Vi ber komiteen om støtte til at det for 2024 inkluderes en tilsvarende prioriteringsmulighet for tiltak rettet mot personer med nevrologiske skader og sykdommer.

- Hjernerådet ber komiteen øke tilskuddsrammen med 7,5 millioner til 37,3 millioner kroner.
- Hjernerådet ber komiteen sikre at tiltak rettet mot nevrologiske skader og sykdommer kan 
prioriteres.

Habilitering og Rehabilitering (kapittel 733)
Hjernerådet ser med bekymring på den pågående nedbyggingen av spesialisert rehabilitering,
parallelt med manglende satsning på habilitering og rehabilitering som helhet. De regionale helseforetakene har det siste året blitt utfordret av Helse- og omsorgsdepartementet på å redusere bruken av spesialisert rehabilitering for flere sykdomsgrupper, der det vises til at tilbudet bør gis av kommunene som på sin side i liten grad har eksisterende tilbud. Samtidig har regionale helseforetak etablert regionale enheter som skal vurdere om pasienter har rett til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, noe som hever terskelen for henvisninger. Avviklingen av fritt behandlingsvalg har også skapt begrensninger, da rammeavtalene med rehabiliteringssentre ikke har fått en tilsvarende økning som avviklingen representerer. Gjennom aktørnettverket for Rehabiliteringsreform har Hjernerådet aktivt arbeidet for en styrking av rehabiliteringsfeltet som helhet. Regjeringen viser til kommende Helse- og samhandlingsplan. Vi kan derimot ikke se at det i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2024 er avsatt midler til den kommende planen og er bekymret for at en satsning på rehabilitering vil utebli til tidligst 2025. 

- Hjernerådet ber komiteen merke seg den pågående utviklingen i de regionale helseforetakene 
og sikre at personer med hjernesykdom som ikke får dekket sitt behov for rehabilitering i 
kommunene fortsatt får et tilbud i spesialisthelsetjenesten.

Klinisk forskning (kapittel 732)
For å sikre bedre behandling av hjernesykdommer i fremtiden, er vi avhengig av forskning. Hjernerådet er derfor positive til at styrking av klinisk forskning omtales som særskilt satsingsområde og at det er en ambisjon å følge opp nasjonal handlingsplan for kliniske studier (2021–2025). Utvikling og drift av en nettportal med oversikt over kliniske behandlingsstudier er et viktig grep som støttes. Hjernerådet ønsker å understreke at flere forskningsmiljøer har store utfordringer med inkludering av pasienter i sine studier, og at dette ofte har sammenheng med tidsbruk i de polikliniske konsultasjonene. For å lykkes i å styrke behandlingsforskningen mener Hjernerådet derfor det er behov for å se nærmere på polikliniske takster for oppfølging av forskningspasienter for å sikre at klinisk forskning i større grad kan bli en integrert del av sykehusdriften. 

- Hjernerådet ber komiteen merke seg behovet for etablering av egen takst for poliklinisk 
oppfølging av forskningspasienter, for å sikre bedre tilgang til behandlingsstudier. 

Nasjonal Hjernehelsestrategi (Kapittel 733)
Hjernerådet er glade for at regjeringen anerkjenner behovet for en oppdatert hjernehelsestrategi som skal legges frem våren 2025. Nåværende strategien har medført etablering av en konstruktiv samhandlingsplattform gjennom partnerskapet i Helsedirektoratet, men begrenset med konkrete måloppnåelse da det har tatt tid å finne arbeidsform og diskutere mulige tiltak. Hjernerådet ber komiteen merke seg behovet for grundig involvering i utarbeidelse av en ny strategi som inneholder mer forpliktende tiltak en nåværende strategi. Vi mener også det er viktig å etablere en egen kategori for hjernesykdommer i helsestatistikk i inneværende strategiperiode, for å sikre nødvendig tallgrunnlag for å følge med på utvikling innen norsk hjernehelse.

- Hjernerådet ber komiteen merke seg behovet for å synliggjøre hjernesykdommer samlet i 
helsestatistikk, og at helsedepartementet bes sikre dette som oppfølging av inneværende 
hjernehelsestrategi.

Kommunal helseforskning (kapittel 761, 762 og 765)
Hjernerådet er positive til opprettelsen av kommunenes strategiske forskningsorgan. Her mener vi 
det er en viktig forutsetning at det sikres tett samarbeid med etablerte forskningsinstitusjoner og 
brukerorganisasjoner for best mulig kvalitet i forskningen. 
Flere pasientforløp for hjernesykdommer (kapittel 732)
Mange mennesker med hjernesykdommer har behov for tverrfaglige helsetjenester over lengre tid. Hjernerådet mener det er behov for utvikling av flere pasientforløp for å sikre forutsigbare og kvalitetssikrede helsetjenester med minimale geografiske variasjoner. 
Hjerneovervåkning (kapittel 732)
Hjernerådet mener det er behov for en systematisk og evidensbasert gjennomgang av nåværende tilbud om hjerneovervåkning og nevrointensivmedisin med mål å forbedre kvaliteten på de medisinske tjenestene.

NOAH ønsker å komme med innspill angående behovet for å sette av midler til kostholdstiltak under programkategori 10.10 Folkehelse, kap 714 Folkehelse til kostholdstiltak.

Det foreslås i budsjettet for 2024 8,1 mill. kroner for oppfølging av tiltak på kostholdsområdet forankret i Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar. NOAH mener dette på langt nær er nok til å drive informasjonsarbeid for et mer helsefremmende og bærekraftig kosthold. 

Nordisk ministerråd publiserte i juni 2023 nye nordiske ernæringsanbefalinger (NNR) som skal legge grunnlaget for de nye norske kostholdsrådene. Det anbefales primært et plantebasert kosthold, med et høyt inntak av grønnsaker, frukt, bær, belgfrukter og poteter, et rikelig inntak av fisk, sjømat og nøtter, et moderat inntak av meieriprodukter med lavt fettinnhold, og et redusert inntak av rødt kjøtt og fjærkre. Fordi klima og miljø også er vurdert, mener NNR at inntaket av rødt kjøtt bør være betydelig lavere enn 350 g, men gir ikke en konkret mengdeanbefaling for dette. Det understrekes også at rødt kjøtt ikke bør byttes ut med hvitt kjøtt.

I Miljødirektoratets (2023) nye rapport, Klimatiltak i Norge mot 2030, fremheves kjøttkutt i tråd med gjeldende nasjonale kostholdsråd som klimatiltaket med størst potensial for utslippskutt fram mot 2030 i Norge. Anbefalingen er at ingen spiser mer enn 500 gram rødt og bearbeidet kjøtt i uken. I regjeringens klimaavtale med jordbruket ligger det også fast at regjeringen skal arbeide med forbruksendringer som indirekte kan medføre reduksjoner i klimagassutslipp fra jordbrukssektoren – som endringer i matforbruk i henhold til kostrådene. Ikke minst vil en reduksjon i kjøttforbruket tilsvarende kostholdsrådene kunne gi besparelser på 30 mrd. kroner årlig i helseutgifter i følge Helsedirektoratet. NOAH mener det er på høy tid at arbeidet for økt plantebasert forbruk og redusert kjøttforbruk trappes opp gjennom å øke bevilgningene til kostholdstiltak som fokuserer på økt plantebasert forbruk.

NOAH foreslår et eget avsnitt under kap. 714, post 21, under «Kostholdstiltak»:

«Det er bred faglig enighet om at et mer plantebasert kosthold er helsebringende og klimavennlig. Regjeringen anerkjenner kjøttreduksjon som en viktig del av å oppnå nasjonale målsettinger for bedre kosthold, og for å styrke bærekraftsarbeidet på tvers av departementer.»

NOAH foreslår at det bevilges 40 millioner kroner til kostholdstiltak under post 21, kap. 714 og at midlene øremerkes til sektornøytral formidling av sunne og bærekraftige kostholdsvaner i tråd med de nye nordiske ernæringsanbefalingene (NNR).

NOAH foreslår at 20 millioner kroner under kostholdstiltak under post 21, kap. 714 øremerkes til sektornøytral formidling av sunne og bærekraftige kostholdsvaner hos barn og unge i tråd med de nye nordiske ernæringsanbefalingene (NNR).

Vi håper helse- og omsorgskomiteen ønsker å ta våre innspill i betraktning i behandlingen av årets budsjett. På forhånd, takk.

Med vennlig hilsen, 

NOAH – for dyrs rettigheter 

v/ Kaisa Sogge-Hautala, fagansvarlig landbruk, Selma Otterlei, fagmedarbeider og Siri Martinsen, leder

Høringsuttalelse angående behovet for tverrfaglige helseteam med farmasøyters kompetanse

Vi takker for muligheten til å komme med vår høringsuttalelse angående behovet for tverrfaglige helseteam med farmasøyters kompetanse. Dette er et tema av stor betydning for både pasientsikkerhet, samfunnsøkonomi og folkehelse, og vi støtter fullt ut initiativet om å styrke samarbeidet mellom ulike helseprofesjoner for å forbedre legemiddelbehandlingen i Norge.

Som det påpekes i høringsdokumentet, er det en kjent problemstilling at mange legemiddelbrukere i dag opplever utfordringer knyttet til sin legemiddelbehandling. Dette kan omfatte alt fra overmedisinering og feil bruk av legemidler til alvorlige bivirkninger. Dette utgjør en betydelig trussel mot pasientsikkerheten og fører til unødvendige akuttinnleggelser og økonomiske kostnader for samfunnet.

Forskning som viser at 1 av 5 akuttinnleggelser kan relateres til legemiddelbruk er en alarmerende statistikk. Det understreker behovet for grundigere oppfølging og bedre koordinasjon av legemiddelbehandling for pasientene. I tillegg er de økonomiske kostnadene knyttet til legemiddelbruk, anslagsvis 5 milliarder i året, et betydelig beløp som kunne vært anvendt mer effektivt i helsesektoren.

Farmasøyter, som legemiddelekspertene, spiller en avgjørende rolle i å forbedre legemiddelbehandlingen. De har omfattende kompetanse om legemidler, deres virkning og interaksjoner, og er det helsepersonellet i Norge med mest spesialisert kunnskap på dette området, og med best forutsetning for å snu feilbruket og spare samfunnet for milliarder.

Vi deler synspunktet om at det er nødvendig å implementere tverrfaglige helseteam som inkluderer farmasøyters ekspertise. Dette bør gjelde både innenfor primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og i institusjoner som hjemmesykepleie. Samhandling mellom ulike helseprofesjoner er avgjørende for å sikre en helhetlig og effektiv legemiddelbehandling for pasientene.

For å oppmuntre kommunene til å ansette egne kommunale farmasøyter, mener vi det er nødvendig å raskere innføre profesjonsnøytrale takster som gir økonomiske insitamenter. Dette vil bidra til å utnytte farmasøyters kompetanse på en måte som gagner folkehelsen og samtidig reduserer samfunnets økonomiske byrde knyttet til legemiddelbruk.

Avslutningsvis vil vi understreke betydningen av å prioritere legemiddelsikkerhet og kvalitet i pasientbehandlingen. Ved å implementere tverrfaglige helseteam med farmasøyters kompetanse og etablere økonomiske insitamenter for kommunene, kan vi jobbe mot en mer effektiv og trygg legemiddelbehandling som tjener pasientenes beste og samfunnet som helhet.

Vi takker for oppmerksomheten og ser frem til at våre synspunkter blir vurdert i denne viktige saken.

Med vennlig hilsen,

Birgitte Lloyd

Leder, Norges Farmaceutiske Forening

Høringsinnspill fra Pfizer Norge til Statsbudsjettet 2024
(Prop. 1 S 2023-2024)

Bruk av anbud i blåreseptordningen er grunnleggende feil og kan føre til betydelige negative konsekvenser. Anbud på blåreseptlegemidler kan føre til lavere kvalitet på behandlingen, økt feilbehandling og mer sykdom, mer sosial ulikhet og ytterligere press på fastlegene.

I statsbudsjettet ligger et forslag om økt bruk av konkurransefremmende mekanismer, ved å innføre bruk av anbud i blåreseptordningen. Selv om tiltak for å redusere statens utgifter er prisverdig, er vi svært bekymret for de uheldige konsekvensene av et slikt tiltak. Vi er også bekymret over at disse konsekvensene overhodet ikke er utredet eller beregnet.

Forslaget til bruk av anbud i blåreseptordningen hviler på en anbudspilot på kolesterolmedisiner. Piloten hadde ikke som sitt primære formål å redusere statens utgifter, men å utvide tilgangen for pasienter. Overføringsverdien fra anbudspiloten til andre legemiddelområder er derfor svært begrenset. Evalueringen av anbudspiloten har kun evaluert de tekniske sidene ved gjennomføring av anbudet, men ikke utredet andre konsekvenser for pasienter, leger eller samfunnet.

Høringsrunden for forskriftsendring i 2022 viste at også pasientforeningene og legeforeningen mener konsekvensene ikke er tilstrekkelig utredet. De som berøres mest direkte av anbud på blåresept er altså negative til forslaget og har ikke blitt hørt.

Om dagens situasjon:  

Blåreseptordningen er en hjørnesten i den offentlige helsetjenesten, som sikrer likeverdig, god og bred tilgang til nødvendige legemidler for pasientene. Dagens situasjon har en rekke etablerte fordeler, for pasienter, for helsetjenesten og for samfunnet:

• Bred og rimelig tilgang til nødvendig behandling for et stort antall kroniske lidelser.
• Gode muligheter for legen til å bruke sin medisinske kompetanse til å velge rett behandling til rett pasient
• Riktig legemiddel til rett pasient gir store positive samfunnseffekter innen arbeidsdeltagelse og sykefravær, pårørendebyrde, og redusert press på spesialisthelsetjenesten.

I tillegg har dagens system gode mekanismer som regulerer kostnadene for legemidler i blåreseptordningen:

• Kostnadseffektivitet, legemiddelets pris må vurderes som akseptabel i forhold til nytten for pasienten.
• Referanseprising, prisene i Norge reguleres gjennom å sammenlikne med priser i andre europeiske land, og prisen settes til snittet av de tre billigste referanselandene.
• Trinnprissystem, ved patentutløp blir prisen betydelig redusert etter en egen rabattmodell

Gjennom disse mekanismene har Norge allerede svært lave priser på reseptpliktige legemidler.

Negative konsekvenser av anbud:

Legemidlene som er i denne kategorien har unike karakteristikker og patentbeskyttelse. Dermed må anbud nødvendigvis sammenstille legemidler som har samme indikasjon, men som i realiteten er helt forskjellige medisiner. Så må anbudet føre til at flere eller alle pasientene bruker anbudsvinner. Enten ved at alle nye pasienter blir satt på anbudsvinneren – eller ved at pasienter som allerede er på velfungerende behandling må bytte til anbudsvinneren.

Men: Pasientene er forskjellige. To pasienter som har samme sykdom kan ha god effekt av den samme behandlingen, men ofte reagerer pasienter ganske forskjellig på samme medisin. Dette er grunnen til at hver enkelt fastlege skal bruke sin faglige kompetanse og erfaring til å velge rett medisin til rett pasient, og bytte medisin når det er medisinsk nødvendig.

Hovedutfordringene med å bruke anbud i blåreseptordningen kan oppsummeres som følger:

• 1) Dårligere behandlingskvalitet

Anbud vil føre til at færre behandlingsalternativer blir tilgjengelige for pasientene. I et sykdomsområde med flere relativt like medisiner, vil det legemiddelet som har dårligst produkt-egenskaper ofte være mest villig til å senke prisen for å vinne anbudet. Førstevalget i anbudet kan være akseptabelt for mange, men det vil også være mange som har dårligere effekt eller bivirkninger. Om pasienter som står på en behandling må bytte til en ny anbudsvinner, vil det føre til betydelige problemer med tilpasning av doser, nye administrasjonsmåter og potensial for feilbruk av legemidler.

• 2) Økende sosial ulikhet

Alle legemidlene som dekkes av blåreseptordningen er godkjente medisiner som også kan kjøpes på hvit resept der pasienten betaler hele prisen selv. Når behandlingsalternativene i blåreseptsystemet blir dårligere, vil pasienter med lav inntekt oftere måtte ta til takke med det de blir tilbudt, mens de velstående pasientene i økende grad vil kunne betale for den beste behandlingen selv.

Ved anbud vil legen kunne søke om individuelt unntak fra anbudsvinner for den enkelte pasient. Helsetjenesten har tidligere erfaring med bruk av individuelle unntak gjennom det som tidligere var kjent som paragraf 10. En evaluering fra NIBR av denne ordningen fra 2007 viste en tydelig sammenheng mellom hvilke pasienter som fikk innvilget unntak, og deres sosioøkonomiske status. Pasienter med høy utdanning, og særlig pasienter med helsefaglig utdanning, fikk oftere innvilget unntak enn andre pasienter.   

Anbud på blåreseptlegemidler kan både undergrave ideen om blåreseptordningen som sosialt utjevnende, og på sikt også bidra til den økende todelingen av helsetjenesten.

• 3) Økt press på fastlegene

Med anbud på blåreseptlegemidler vil fastlegene få en økt arbeidsbyrde ved bytte av legemidler for sine pasienter. Dersom flere pasienter har god «nok» grunn til å velge et annet legemiddel enn anbudsvinner, vil dette medføre økt krav til dokumentasjon og ytterligere byråkratisering for legene. I tillegg kommer risikoen for eventuelle sanksjoner mot leger som ønsker unntak for sine pasienter, sist eksemplifisert gjennom forslaget om økonomisk overtredelsesgebyr til legene (2022).

Konklusjon:

Vi mener at konsekvensene av anbud på blåreseptområdet er svært dårlig utredet. Den foreslåtte anbudsordningen vil føre til økt sosial ulikhet samt betydelige negative konsekvenser for den enkelte pasient og for samfunnet som helhet. Dette er utfordringer som ikke er vurdert i anbudspiloten.

Alternativet til anbud er å bygge videre på prisforhandlinger og refusjonskontrakter. Anbud er ressurskrevende å gjennomføre. Ordningen med prisforhandlinger er derimot etablert, er langt mindre ressurskrevende og har vist å gi besparelser på legemidler som allerede er metodevurdert. Samtidig sikres både klinikere og pasienter en bredde i tilgangen til viktige legemidler uavhengig av pasientens utdanning eller betalingsevne.

Pfizer Norge, 11. oktober 2023

Bevilgninger til spesialisthelsetjenesten  

Delta er skuffet over manglende prioritering av spesialisthelsetjenesten i årets statsbudsjett. Midlene skal dekke behandlingsetterslep samtidig som sykehusene møter et økende antall eldre som vi må forvente også trenger tjenestene mer. Prisveksten vil treffe sykehusene slik som det treffer samfunnet for øvrig.

Det et stort etterslep i investeringer i både bygg og utstyr. Her er det er knapt lagt inn investeringer i budsjettforslaget. Manglende prioritering av investeringer som ikke er påbegynt, vil begrense mulighetene til omstilling i tjenestene.  Situasjonen med gammel og upraktisk bygningsmasse oppleves som krevende for arbeidsmiljøet av helsepersonell. Investering i utstyr og bygg letter arbeidsprosessene og bidrar til bedre og raskere pasientbehandling.  Driftsmidlene i sykehusene er under press slik at det er liten mulighet for helseforetakene til å avsette midler til investering selv. 

Satsing på kompetanse, oppgavedeling og heltid  

Delta er fornøyd med at TØRN trappes opp. Dette gjøres viktig utviklingsarbeid i de kommunale helse- og omsorgstjenestene som er avgjørende for å sikre bedre bruk av kompetansen og jobbe for å sikre flere i hele stillinger.  Dette arbeidet utvides nå også til spesialisthelsetjenesten. Dette har Delta vært pådriver for inn mot helsepersonellkommisjonen. Kommisjonen foreslo at det burde settes av 300 mill for en utvidelse av TØRN. Vi ber derfor om en ytterligere opptrapping av dette arbeidet framover. Arbeidet er viktig for å sikre nok og riktig bruk av kompetansen i tjenestene.  

Det er viktig å holde trykket oppe på arbeidet med heltidstidskultur. Det er særlig omsorgstjenestene som preges av høy deltidsbruk. I 2022 var bare 20 prosent av de utlyste helsefagarbeiderstillingene i kommunene er heltid. Så langt i år har tallet steget til 23 prosent. Det går med andre ord for sakte.  Situasjonen er dessverre ikke særlig mye bedre i sykehusene. Det viser Deltas heltidsmonitor som måler stillingsutlysningene månedlig.   

Prehospitale tjenester  

Pasientene opplever i dag svært ulikt tilbud og en standardisering må ha som mål at flere kan føle seg trygge både på at ambulansen kommer i tide og at den har tilstrekkelig utstyr og riktig kompetanse. Totalberedskapskommisjonen anbefaler også innføring av responstider i ambulansetjenesten. 

• Delta ber Stortinget legge trykk på regjeringen for å følge opp vedtaket i 2021 om standardisering av utstyr og kompetanse i ambulansene og innfører krav til responstider for tiden det tar fra melding er gitt til ambulansen er framme hos pasienten.  Vi venter fortsatt på oppfølging av dette vedtaket. 

Dette er Delta  

Arbeidstakerorganisasjonen Delta er den eneste partipolitisk uavhengige breddeorganisasjonen for ansatte i offentlig tjenesteyting, har 97 000 medlemmer og er det største forbundet i YS.  

Delta har medlemmer som representerer mange yrkesgrupper og fagfelt i virksomheter som løser viktige samfunnsoppgaver. Vi organiserer ansatte i både offentlige, ideelle og private virksomheter som yter tjenester som er regulert av det offentlige. Delta har løsningsorienterte tillitsvalgte som ønsker å bidra til omstilling og videreutvikling av tjenestetilbudet til innbyggerne.  

HelseOmsorg21-rådet (rådet) er oppnevnt av Helse- og omsorgsdepartementet og er en nasjonal dialogarena mellom den offentlige sentrale helseforvaltningen, offentlige helse- og omsorgstjenester, universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren, privat sektor og brukerorganisasjonene. Gjennom å legge til rette for samarbeid om helse- og omsorgsforskning, innovasjon og næringsutvikling, skal rådet bidra til god folkehelse, effektive helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet og verdiskaping.

HelseOmsorg-21 rådet har kommentarer knyttet til Kommunenes strategiske forskningsorgan ((kap. 761, post 21, kap. 762, post 21 og kap.765, post 21), Helseteknologiordningen (kap. 701, post 60 og 73) og mangler i kap. 745, post 01 (behov for analyseinfrastruktur for helsedata).

Kommunenes strategiske forskingsorgan. De største utfordringene i helsetjenesten fremover er forventet å komme i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Et kunnskapsløft for kommunene er helt nødvendig. HelseOmsorg21-rådet var initiativtaker til etablering av Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF) i 2019 og har siden arbeidet for å få etablert dette som en permanent struktur med bærekraftig finansielle rammer. Det er derfor gledelig å se at det foreslås å bevilge 10 mill. kroner til selve KSF- strukturen, med 5 mill. kroner over hhv. Helse- og omsorgsdepartementets budsjett og Kunnskapsdepartementets budsjetter. Dette er etterlengtet og vil bety svært mye for å kunne ivareta kommunenes kunnskapsbehov. En forskingsinfrastruktur der kommuner, fylkeskommuner og samarbeidspartnere fra blant annet akademia, sykehus, instituttsektor, næringsliv, kompetanse- og forskningssentra og brukerorganisasjoner inngår i klynger, vil bidra til å fremskaffe og dele kunnskap kommunene trenger. Godt samarbeid mellom akademiske miljøer og kommuner er sentralt og ofte en forutsetning for den beste og mest samfunnsnyttige forskningen. Kommunene har behov for ny forskning, men trenger også støtte til å finne frem til eksisterende forskning som kan oppsummeres slik at kommunene kan ta beslutninger basert på eksisterende forskningsbasert kunnskap. KSF vil være en svært viktig struktur i dette arbeidet.

Rådet vil understreke at en langsiktighet i satsingen er viktig, det tar tid å bygge en kultur for å etterspørre FoU og for effektiv spredning av tiltak og nye arbeidsmåter.

Helseteknologiordning. En realistisk og bærekraftig utvikling av hele helsesektoren framover må sette utvikling av teknologi og digitalisering høyt på dagsorden. Det er derfor også gledelig med satsingen på ny helseteknologiordning. Det er svært viktig at ordningen bidrar til samordning, til et felles løft og redusert fragmentering, og at infrastrukturen for samhandling mellom helseaktørene videreutvikles kunnskapsbasert, stegvis og styrt i tett samarbeid med helsepersonell og sluttbrukere for å sikre at løsningene møter innbyggernes og tjenestens behov. Ordningen vil kunne ha stor betydning for helsenæringen. Standardisering, normering og veiledning er nødvendig for å bidra til at kommuner og leverandører har tydelige krav og rammer å forholde seg til. Midler til stimulering og finansieringsordninger for både strukturert kundesamarbeid og strategier/plattformer på leverandørsiden er viktig. Det er imidlertid et tankekors at midlene til helseteknologiordningen i stor grad synes å være eksisterende midler og at en ikke ubetydelig del settes av til forvaltningen av ordningen.

Behov for sikker analyse av helsedata. Norge har helsedata i verdensklasse. Regjeringen ønsker bedre bruk av helsedata og økt bruk av helsedata i helseforskning med mål om at helsedata av god kvalitet skal gi bedre helse og bedre helse- og omsorgstjenester. Regjeringens strategi for persontilpasset medisin, nytt veikart for helsenæringen, Folkehelsemeldingen, storsatsing på kunstig intelligens og andre viktige planer forutsetter tilgang til å analysere helsedata, både fra registre og andre kilder. Helsedataservice er etablert og videreutvikles, og endringer i organisering, roller og ansvar i den sentrale helseforvaltningen skal gi ytterligere forbedret tilgang til helsedata fra sentrale helseregistre. Dette er bra, men forutsetningen for å kunne analysere data på tvers av kilder ligger ikke i budsjettet for 2024.

For å lykkes med regjeringens ambisjoner om økt bruk av norske helsedata må også Norge ha på plass en lagrings- og analyseinfrastruktur for helsedata til forskning og innovasjon nå som Helseanalyseplattformen ble avviklet. Som et alternativ til Helseanalyseplattformen foreligger det gode planer for å utvikle en distribuert helhetlig analyseinfrastruktur basert på eksisterende analyserom i UH-sektoren med sikker overføring av data fra registre. Disse analyserommene har nok fleksibilitet for alle data og alle typer analyser, men det må avsettes nok midler til videreutvikling og skalering. Rådet understreker at det er prekært at det settes trykk på dette nødvendige utviklingsarbeidet for at vi skal kunne bruke data til de viktige formålene som regjeringen peker på.

Internasjonalt samarbeid er også viktig for å lykkes med regjeringens ambisjoner. Europakommisjonen har initiert et arbeid for å etablere et europeisk helsedataområde (European Health Data Space) for både primærbruk (MyHealth@EU) og sekundærbruk (HealthData@EU). Forordningen for sekundærbruk kommer om noen år, og den ser ut til å kunne bli god også for Norge, men det forutsetter at Norge nå setter fart og utvikler infrastruktur i tråd med kommisjonens planer. Bare slik kan Norge holde tritt med de andre landene for å sikre at norske data opprettholder sin høye verdi for forskning og verdiskaping i helsenæringen.

Avsluttende kommentar. Rådet er glad for satsingen på KSF og en ny helseteknologiordning. Det er nødvendig og viktig. Samtidig mangler en tydelig satsing på infrastruktur for å kunne analysere helsedata.

Om Kreftforeningen

Kreftforeningen takker for muligheten til å komme med innspill til Prop. 1 S (2023–2024) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) – Kapitler fordelt til Helse- og omsorgsdepartementet.

Kreftforeningen er en landsdekkende, frivillig organisasjon innen kreftarbeidet i Norge og har over 135 000 medlemmer og om lag 20 000 frivillige. Kreftforeningen jobber for at færre skal få kreft, at flere skal overleve kreft og at kreftrammede og pårørende skal ha best mulig livskvalitet.

Finansiering av nasjonalt program for røykeslutt

Regjeringens forslag om å innføre et nasjonalt program for røykslutt fikk bred oppslutning under behandlingen av folkehelsemeldingen før sommeren. I meldingen vises det til at tobakksforebygging er det enkelttiltaket som vil ha størst betydning for å bedre helsen og utjevne de sosial ulikhet i helse.

Kreftforeningen ber nå partiene som støtter tiltaket bidra til at folk som ønsker slutte å røyke får et slikt tilbud fra det offentlige, uavhengig av bosted, inntekt og andre sosiale faktorer. Regjeringen må komme med en finansieringsplan for røykeslutt i statsbudsjettet for 2024. Et økonomisk virkemiddel for å finansiere røykeavvenningsprogram er å skattlegge tobakksindustrien med en egen sektoravgift. Tobakksnæringen må ta et større økonomisk ansvar enn i dag for helseskadene produktene de selger påfører enkeltmennesker, samfunnet og miljøet.

• Vi ber Stortinget bidra til utjevning av sosial ulikhet i helse gjennom å foreslå et beste praksis røykesluttilbud, som det i Vestre Viken med gratis medisiner og veiledning. Tilbud må gis til røykere i hele landet. Finansieringen av tiltaket må begynne med bevilgninger i statsbudsjettet for 2024. 

Finansiering av ekstratiltak med HPV-vaksinering og screening for raskere utryddelse av HPV-relatert kreft 
Barnevaksinasjonsprogrammet hvor både jenter og gutter får HPV-vaksine i 12-årsalderen, har høy deltagelse (over 90%). Sammen med Livmorhalsprogrammet for kvinner mellom 25 og 69 år, er det beregnet at livmorhalskreft kan utryddes i Norge innen 2039. Med en ekstra innsats utover programmene kan utryddelse skje mye raskere. Sverige gikk i gang med et stort prosjekt allerede i 2021, og har som mål å utrydde livmorhalskreft på fem år. De bruker erfaringer fra covid19-pandemien og vil slå ned HPV-smitten der smitten er høy, blant annet ved å tilby HPV-vaksine til unge kvinner. Mens Sverige og Danmark har hatt en nedgang i livmorhalskreft de siste årene, har Norge hatt en økning. Vi ligger på etterskudd blant annet fordi vi var flere år senere enn de andre landene med å vaksinere også eldre jenter enn de som får vaksine i vaksinasjonsprogrammet.  

Forskere ved Kreftregisteret har nylig vurdert hvordan et slikt prosjekt kan skje i Norge:
https://www.kreftregisteret.no/Generelt/Rapporter/white-paper-raskere-eliminering-av-hpv-og-livmorhalskreft/ 

Blir alle de kreftfremkallende HPV-typene slått ned, er det estimert at drøyt 600 HPV-relaterte tilfeller kan forebygges. I tillegg ville det innebære betydelige besparelser til diagnostikk og behandling av de over 8100 tilfellene som hvert år behandles for forstadier av livmorhalskreft.  

• Vi ber Stortinget om å bidra til at regjeringen iverksetter ekstratiltak med HPV-vaksinering og screening, utover vaksinasjons- og screeningprogrammet. Med rask innsats kan vi langt på vei utrydde livmorhalskreft og annen HPV-relatert kreft, og det kan skje flere år raskere enn tidligere estimert. Dette vil kunne ha stor samfunnsmessig gevinst. 

Sikre videre finansiering av kliniske studier innenfor gynekologisk onkologi

Kreftforeningen er blitt gjort oppmerksom på at nasjonal kompetansetjeneste for gynekologisk onkologi (KGO) skal omlegges til et nasjonalt nettverk. Omleggingen betyr i praksis en organisatorisk omlegging og at sykehuset må ta over driften av en tjeneste som har mottatt øremerkede midler over statsbudsjettet.

KGO har har bygget seg opp som et nasjonalt senter for kliniske studier, i tillegg til driften som kompetansetjeneste. Konsekvensen av omleggelsen vil være at den kliniske studieaktiviteten vil måtte legges ned i løpet av 2024. Dette på tross av at det er relativt begrensede midler det er snakk om. Ansatte ved KGO anslår at de vil trenge 2.5 millioner i året for å kunne opprettholde driften.

Regjeringen har som politisk ambisjon både å prioritere kvinnehelse, og å øke tilfanget av kliniske studier. KGO har levert på begge disse politiske målene på en kostnadseffektiv måte og vi opplever at dette er en utilsiktet konsekvens av en omorganisering av kompetansetjenesten.

• Vi ber Stortinget om å bidra til at det kliniske studietilbudet som har blitt bygd opp av KGO ikke legges ned som en konsekvens av en byråkratisk glipp, og at man sikrer at pasienter med gynekologisk kreft fortsatt vil ha mulighet til å delta i kliniske studier gjennom et nasjonalt senter for kliniske studier. Dette som en del av Regjeringens satsning på kvinnehelse og kliniske studier.  

Kreftforeningen ønsker komiteen til lykke i arbeidet med det kommende statsbudsjettet og er tilgjengelig for ytterligere spørsmål og innspill om de nevnte sakene, og andre problemstillinger hvor det er relevant med våre innspill.

Beste hilsen, 

Ingrid Stenstadvoll Ross
Generalsekretær
Kreftforeningen

Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) arbeider for å bremse den økende utviklingen av astma, allergi og overfølsomhetssykdommer, og for at de som har sykdommene skal kunne leve best mulig.

Astma og allergi er kroniske sykdommer med stadig økende forekomst, særlig blant barn og unge. Dette er et folkehelseproblem, som ikke bare medfører en stor belastning for dem det gjelder, men også samfunnet. Astma og allergisykdommer kan ofte behandles slik at normal livskvalitet kan opprettholdes, men det er svært viktig å få stilt diagnosen så tidlig som mulig for å sikre riktig behandling og medisiner.

Kap. 2751, post 70 Legemidler

Anbud på deler av blåreseptområdet foreslås etablert som en permanent ordning fra 2024. Blåreseptordningen har i mange tiår sikret pasienter tilgang til livsviktige medisiner, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Ordningen skal ta vare på de hundretusenvis av pasienter som har alvorlige og kroniske sykdommer. Dette gir lik tilgang til best mulig behandling for alle pasienter, uavhengig av utdanning eller inntektsnivå.

Med innføring av anbud på blåreseptlegemidler blir resultatet at anbudsvinner skal foretrekkes, og at leger kan søke om unntak for bruk av andre legemidler for de pasientene som trenger det. Det finnes tidligere erfaring fra slike ordninger i forbindelse med individuelt unntak over §10 som viser at det ikke er tilfeldig hvilke pasienter som får innvilget unntak. En rapport fra NIBR viser at det er en tydelig tendens til at de mest ressurssterke pasientene i høyere grad enn andre får tilgang til slike unntak. Rapporten fastslår følgende «Det er klart et problem at en ordning som gjelder pasienter – ofte kronikere – er slik innrettet at den gir sosioøkonomisk ulik tilgang til nokså livsviktige preparater». Forslaget om innføring av anbud i blåreseptordningen er ikke underbygget med noen utredning av hvilke sosiale konsekvenser som kan følge av å innskrenke tilgangen til individuelt tilpasset behandling.

For pasienter med astma og kols er dette svært alvorlig. I behandling av astma og kols er individuell tilpasning sentralt. Mange pasienter har prøvd flere legemidler som ikke har gitt ønsket effekt, før man sammen med legen til slutt finner behandlingen som fungerer. Det er ikke slik at to mennesker med samme diagnose får likeverdig behandling av samme medikament. Ved at kun ett legemiddel vinner frem, vil det medføre at mange pasienter vil få medisiner som ikke er valgt for dem basert på sykdomshistorikk, legens undersøkelse og dialog med pasienten. Betydningen av individuelt tilpasset behandling for pasienter med astma og kols ser vi også tydelig etter at det ble mulig med medisinbytte i apotek. Medisinbytte betyr at apoteket kan tilby og selge pasienten et annet legemiddel enn det legen har forskrevet når Legemiddelverket har vurdert medisinene som likeverdige og byttbare. Etter at apotekene fikk denne muligheten har andelen pasienter med astma og kols som er feilmedisinert økt. Det samme har reinnleggelser på sykehus. Dette viser veldig tydelig at for denne pasientgruppen kan ikke et medikament som anses som likeverdig nødvendigvis erstatte det legemiddelet legen har forskrevet. Selv noe så enkelt som fargen på emballasjen har beviselig medført økt feilbruk. Med disse erfaringene frykter vi at den foreslåtte endringen i blåreseptordningen vil gå ut over pasientsikkerheten.

God økonomistyring er viktig for et bærekraftig helsevesen. Lavere priser på medikamenter kan bidra til dette, men da må en forutsetning være at det ikke går utover kvaliteten i behandlingen, tilliten mellom lege og pasient, eller at kostnadene øker i andre deler av helsevesenet ved for eksempel økt arbeidsbelastning for fastlegene. En annen forutsetning må være at kostnadene heller ikke øker i andre deler av samfunnet. Når pasienter med astma og kols må stå på medisiner som ikke gir god nok effekt, vil vi blant annet se økt fravær i både jobb og skole, flere besøk på legevakt og flere innleggelser på sykehus. Alt dette er svært kostbart for samfunnet, og ikke minst en enorm påkjenning for den enkelte. Dette er hverken god bruk av økonomiske eller menneskelige ressurser.

Piloten som pågår nå og frem til juni 2024 er for legemidler til kolesterolsenking. Til tross for at piloten enda pågår ble evalueringen allerede klar tidlig i vår. Evalueringen ser kun på om anbudspiloten var mulig å sette i gang med de prosessene som hører til. Den har ikke evaluert konsekvenser av anbud for pasienter og leger. Piloten består også av legemidler i en helt annen situasjon enn de fleste andre legemidler som er aktuelle for anbud. Piloten gir flere pasienter tilgang til den aktuelle kolesterolsenkende behandlingen, fordi den gir rask og enkel tilgang til det legemiddelet som vant anbudet, mens pasientene tidligere kun hadde begrenset tilgang til alle legemidlene. Ved andre anbud som nå er foreslått blir det motsatt, fordi alle pasienter allerede har rask og enkel tilgang til samtlige legemidler, mens anbud vil føre til at kun ett legemiddel fortsetter slik, og alle de andre gis begrenset tilgang som legen må søke om. Piloten gjelder også for en relativt liten pasientgruppe, med noen få leger som er spesialister, og ikke fastleger. Andre anbudsområder gjelder derimot store pasientgrupper og fastleger. Dette gjør at piloten er motstykket til de fleste andre anbud og gir et dårlig grunnlag for å gjøre en så stor endring på tilgangen til livsviktige medikamenter for en stor pasientgruppe. Forslaget om å innføre anbud i blåreseptordningen er ikke formålstjenlig for hverken pasienter, leger eller helsevesenet.  

Norges Astma- og Allergiforbund ber om at forslaget om å innføre anbud på deler av blåreseptordningen ikke blir gjennomført.

Kap. 2752, post 72 Refusjon av egenbetaling

Behandlingsreiser til utlandet er et viktig medisinsk behandlingstilbud for en rekke pasientgrupper. Behandlingsreiser har god effekt på helse, funksjon, livsmestring og livskvalitet for de pasientgruppene ordningen omfatter.

Det er godt dokumentert at klimabehandling er den behandlingsformen som fungerer best for barn og unge med kronisk lungesykdom eller atopisk eksem, når alle andre tilgjengelige behandlingsformer innen det norske helsevesenet er forsøkt. Voksne med atopisk eksem bør også gis et tilsvarende behandlingstilbud. Antallet voksne med alvorlig atopisk eksem er få, men for de som har det vil et slikt tilbud gi god effekt på helse og livskvalitet. Disse pasientgruppene bør vurderes på lik linje med voksne psoriasispasienter, og inkluderes i denne pasientgruppens tilbud om behandlingsreiser. De to siste årene har bevilgningen til ordningen med behandlingsreiser blitt betydelig redusert, noe som gjør at færre pasienter får mulighet til å reise. Nå foreslås det en ytterligere innskrenking ved at egenandelen foreslås økt med 4,35 prosent for 2024.

Norges Astma- og Allergiforbund ber om at ordningen med behandlingsreiser til utlandet utvides til og også omfatte voksne med atopisk eksem, samt at egenandelen videreføres på dagens nivå.

Sex og Politikk takker for muligheten til å sende skriftlig innspill til helse- og omsorgskomiteen for statsbudsjettet 2024. Vi ønsker særlig å respondere på prioriteringer i kapittel 762 Primærhelsetjeneste, post 73 og 74.  

Budsjettet gjør klart at post 73 skal dekke tilskudd til gjennomføringen av Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Strategien løfter viktigheten av god seksualitetsundervisning gjennom hele utdanningsløpet og har som målsetning å - sikre barn og unge kunnskap og kompetanse om kropp, grenser, seksualitet og seksuell helse. Strategien løfter også viktigheten av seksuell helse i alderdommen og behovet for at dette ivaretas i møtene mellom eldre og ulike helsetilbud. Likevel opplever Sex og Politikk som en av aktørene på disse feltene, en sterk nedprioritering av områdene og vi ber komiteen om følgende:  

Sex og Politikk ber Helse- og omsorgskomiteen om følgende merknader til kap. 762, post 73 

• Støtte til ungdom og seksualitetsundervisning skal ligge som fast prioritering under post 73, seksuell helse.  
• Støtte til tiltak for seksuelle helse og eldre skal opprettholdes i 2023 

Sex og Politikk ber Helse- og omsorgskomiteen om følgende endring til kap. 762, post 74 

• Kuttet på 1. million til Amathea reverseres. 

Seksualitetsundervisning 

Sex og Politikk har i over 10 år jobbet med å gi et helhetlig undervisningsverktøy til helsesykepleiere og lærere som ønsker å gi god seksualitetsundervisning. Foreningen har jobbet målrettet for å nå ut til alle fylker, kommuner og skoler, og i skoleåret 2022/2023 ble materiellet vårt brukt ved nesten 50% (1357) av landets grunnskoler, og 5285 undervisere (helsesykepleiere og lærere) brukte materiellet som en støtte i undervisningen. Dette representerer en betydelig økning i antall undervisere fra skoleåret 2021/2022. 

Vi ser likevel at økningen i bruken av vårt materiell skjer geografisk skeivt og opplever forskjeller mellom kommuner, og har derfor over tid vært bekymret for at det fortsatt er en del som får ingen eller svært mangelfull seksualitetsundervisning. Å tilby alt materiellet på nordsamisk og nynorsk har vært deler av svaret på dette, men vi ser at det også er behov for økt aktivitet ut mot undervisere, skoler og kommuner i hele landet.  

Helsesykepleierne har en viktig rolle i dette arbeidet. Nylig hadde Sex og Politikk et samarbeid med Sandnes kommune og kurset 40 helsesykepleiere i seksualitetsundervisning, med et særlig fokus på de aller minste og etniske minoriteter. Deltagernes klare budskap var at fagpersoner som jobber med barn og unge må bli bedre på å snakke om seksualitet og seksuell helse. Det kom også fram et behov for materiell rettet mot barn og unge med kognitive funksjonsnedsettelser. En slik styrking kommer ikke av seg selv. Da må ulike ressurser, organisasjoner og departementer dra i samme retning og løfte arbeidet for barn og unges seksuelle helse.  

Siden 2021 har støtten til Sex og Politikk sitt seksualitetsundervisningsarbeid over dette budsjettkapittelet, blitt mer enn halvert fra 2 850 000 nok til 1 300 000 nok. Dette betyr at vi ikke kan jobbe like målrettet for styrking på kommune og fylkesnivå eller videreutvikle materiellet slik det etterspørres. Flere andre veletablerte aktører på feltet opplevde også store kutt særlig i 2023. Vi er bekymret over hva dette betyr for et likeverdig tilbud til barn og unge over hele landet. 

Allerede i 2022 viste Ungdata-undersøkelsen høye tall på seksuell trakassering blant unge, hele 20 prosent av jentene og åtte prosent av guttene har opplevd ufrivillig seksuell adferd. Dette er en situasjon som krever å bli tatt på alvor. Helsedepartementet har et tydelig mandat for barn og unges fysiske, psykiske og seksuelle helse, og seksualitetsundervisning er et viktig virkemiddel, slik Snakk om det! også fremhever. Derfor bør også seksualitetsundervisning være et av de områdene som ligger fast uavhengig av årlige tematiske prioriteringer på denne posten.  

Sex og Politikk ber Helse- og omsorgskomiteen om følgende merknad til kap 762, post 73: 

Støtte til ungdom seksualitetsundervisning skal ligge som fast prioritering i tiltak under post 73, seksuell helse.  

Eldre og seksuell helse 

En stadig større andel av befolkningen blir eldre voksne. Kombinasjonen høyere levealder og det at vi holder oss friskere lenger, skaper et behov for tilrettelagt kunnskap og kompetanse om seksuell helse for denne delen av befolkningen. Sex og Politikk har i tre år deltatt i det nasjonale prosjektet «Eldre og seksuell helse», samt at vi søkte om penger og fikk tilskudd til å fortsette prosjektet i 2023.  

Nettstedet Uke66.no som ble opprettet som en del av «Eldre og seksuell helse» og som driftes av Sex og Politikk, hadde i fjor over 40.000 besøkende, både helsepersonell og eldre. Prosjektet har avdekket et stort behov for kunnskap, både blant de eldre, men også blant helsepersonell som har etterlyst mer kompetanse på området. Vi opplever nå at stadig flere kommuner også tar kontakt for at vi skal komme ut og holde foredrag, ikke bare mot ansatte i kommunen, men også direkte for eldre.  

Prosjektet har også avdekket en del gråsoner eller bekymringsområder som mange ganger blir oversett, blant annet voldsutsatte eldre og vold i nære relasjoner der eldre er involvert. Det har også vært behov for å snakke om dette med samtykke, det å finne en ny partner etc. Det legges stor vekt på livslyst og muligheten til å bo hjemme så lenge som mulig. Det å opprettholde fokuset på seksuell helse for eldre vil være et betydelig bidrag for å oppnå dette målet.  

Årets reduksjon i støtte, fra 1.300.000 til 650 000,- varsler en nedprioritering av den eldre delen av befolkningen og deres rett til god seksuell helse. Vi håper at tilskuddet til dette fagfeltet opprettholdes, eventuelt løftes tilbake til 2022 nivå, noe som gir oss muligheten til å videreutvikle prosjektet og besøke flere av landets kommuner og fylker. 

Sex og Politikk ber Helse- og omsorgskomiteen om følgende merknad til kap 762, post 73: 

Støtte til tiltak for seksuelle helse og eldre skal opprettholdes i 2023. 

Amathea – tilbud før og etter abort 

Amathea er i dag den eneste gratis landsdekkende helsetjenesten som har et spesialisert og unikt tilbud for personer som står i valg rundt graviditet og tiden etter abort. Sex og Politikk samarbeider tett med Amathea, og ser at våre arbeid er utfyllende for å gi unge et godt tilbud for seksuell, fysisk og psykisk helse. Et ytterligere kutt på 1 million, slik som foreslått, vil svekke tilbudet til en sårbar gruppe som myndighetene har en lovpålagt plikt å følge opp.   

Sex og Politikk ber Helse- og omsorgskomiteen om følgende endring til kap. 762, post 74 

• Reversere kuttet på 1. million nok til Amathea. 

Det må tilrettelegges for at også andre tjenesteytere får mulighet til å søke tilskudd eller få kompensert utgifter, på lik linje med det offentlige. 

Ideelle aktører kan bidra mer til å løse samfunnets utfordringer, da trengs det en politikk som treffer. Regjeringen budsjettforslag gir ikke tydelige nok signaler om den kapasiteten og kompetansen de ideelle aktørene har og kan bidra med. Virke viser til at Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 2020 vedtok et mål om å doble de ideelles andel av den samlede helse- og omsorgssektoren til 10 pst. målt i kostnader. Stortingets vedtak er ikke fulgt opp av hverken forrige eller nåværende regjering om ideell vekst. Stortinget ber regjeringen å komme tilbake med en plan for ideell vekst.

Kap 714 Folkehelse

Viser til Stortingets vedtak nr. 746, 5. juni 2023; Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar, jf. Innst. 398 S (2022–2023)

Virke ber komiteen i påvente av en revidering av folkehelseloven å be regjeringen om å åpne for at grønne resepter også kan brukes hos private og ideelle aktører som kan tilby aktiv helse og kostholdsveiledning. Det er en urimelig forskjellsbehandling av private og ideelle som bryter med prinsippet om like konkurransevilkår.

Kap 732 Regionale helseforetak

Regjeringens økonomiske opplegg for sykehusene er stramt og gjenspeiler ikke i tilstrekkelig grad behovet for økt aktivitetsvekst og økte ventetider i sykehusene. Den generelle deflatoren på 4,3% (4,9% for lønn og 2,9% for prisstigning) er lavere enn oppdaterte prognoser og gir derfor et effektiviseringskrav. Det er avgjørende at de økonomiske rammene i størst mulig grad legger til rette for økt pasientbehandling.

Virke forventer at regjeringen finner varige løsninger som kompenserer økte pensjonskostnader og sikrer sykehusene tilgang på likviditet for å håndtere svingninger i premieutbetalinger sett i forhold til pensjonskostnader. Virke ber komiteen følge opp dette ved å sikre bevilgningsmessige endringer til Helse Sør-Øst RHF og Helse Vest RHF som følge av dette.

Antallet personer som dømmes til behandling har økt fra 15 til 347 i perioden 2002 til 2022 og store personellressurser brukes på få personer. Det er krevende for alle helseforetak og dets idelle samarbeidspartnere. Det er en risiko at sykehus- og DPS-senger i større grad går med til domfelte. En gjennomgang av tilbudet viser at pasienter som skrives ut, ikke får et adekvat tilbud fra hhv spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Manglende helhetlig tilnærming og avklaring av finansiering av nødvendige tjenester, medfører at pasienter opplever å bli stående uten basistjenester. Det bør vurderes en løsning hvor helseforetak HF (både offentlige og ideelle) får tilført ekstra ressurser etter hvor mange domfelte pasienter de har ansvar for. Virke foreslår: Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake med forslag til programfinansiering for pasienter dømt til behandling.

Luftambulanse

Virke ser frem til beslutning om fremtidig organisering av luftambulansetjenesten, og håper dette kommer på plass så raskt som mulig slik at man kan få til nye avtaler før de eksisterende går ut. Virke minner om at det er fullt mulig å få til et godt samarbeid mellom det offentlige og ideelle på dette området, og ber Stortinget jobbe godt sammen slik at man får et bredt flertall bak en løsning som står seg politisk, og som sørger for ro og stabilitet i en samfunnskritisk tjeneste.

Post 70 særskilte tilskudd

Virke merker seg at regjeringen vil videreføre kompensasjonen for arbeidsgiveravgift og at de tolv ideelle sykehusene som har langsiktige driftsavtaler med de regionale helseforetakene er inkludert i det. Virke mener fortrinnsvis at avgiften bør avvikles helt. Hvis ikke, så må ideelle aktører i som har avtaler etter anbud med de regionale helseforetakene, samt andre sektorer kompenseres på lik linje med andre offentlige tjenester.

Post 71 Resultatbasert finansiering 

Private ideelle aktører som etter anbud utfører oppgaver for helseforetak får ikke alltid kompensert sine utgifter til tjenestene de utfører. Regjeringen legger opp til at leverandører skal følge nasjonale kliniske føringer som tilsier at f.eks familien skal involveres i behandlingen av unge under 18. Leverandørene opplever likevel at oppdragsgivende RHF ikke kompenserer for tilrettelegging med mottak og oppfølging av familie, eller skole og barnehage for søsken. Dette er store utgifter for private ideelle aktører. Virke ber derfor Stortinget beslutte at slike utgifter skal kompenseres. 

Kapittel 733 Habilitering og rehabilitering

Regjeringen varsler at rehabilitering er ett av temaene i neste Nasjonale helse- og samhandlingsplan. Virke ber komiteen følge opp bekymringen fra fagfeltet og pasientorganisasjonene om at det foregår en reduksjon av den spesialiserte rehabiliteringskapasiteten før helse- og samhandlingsplanen legges fram for Stortinget.

Kapittel 737 Historiske pensjonskostnader og anmodningsvedtak 82 Ideelle organisasjoners pensjonskostnader (2018-2019)

Regjeringen viser til at utredningen om økonomiske konsekvenser av å dekke ideelle organisasjoners historiske pensjonskostnader for kommunal og fylkeskommunal sektor er ytterligere forsinket. Det er av stor betydning for ideelle aktører at en ordning kommer på plass. De har store årlige utgifter på historiske pensjonsutgifter og det er med på å utarme deres økonomi. En rask løsning på saken kan være mulig ved å innlemme det kommunale og fylkeskommunale nivået i den etablerte statlige ordningen. Etter det Virke erfarer, har utbetalingene fra denne ordningen vært lavere enn tidligere forutsatt. Stortinget ber regjeringen komme tilbake med svar på anmodningsvedtak 82 (2018-2019) i løpet av budsjettperioden.

Kapittel 761 Helse- og omsorgstjenester i kommunene

Det er avsatt flere midler til styrking av helse- og omsorgstjenester i kommunene. For Virke er det avgjørende at Stortinget ser og anerkjenner at også ideelle aktører er viktige bidragsytere i disse tjenestene. Ideelle aktører har viktige tjenester innen sykehjem, hjemmetjenester, boliger, dagsenter med mer. Ideelle aktører må derfor gis mulighet til å dra nytte av statlige tilskudd til kommunene. Dette gjelder både post 63 Investeringstilskudd til heldøgnsomsorgsplasser, post 68 Kompetanse og innovasjon, spesielt midler til Tørn, men også kapittel 701 Digitalisering i helse- og omsorgstjenesten, post 60 tilskudd til helseteknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste og 73 tilskudd til innføring av helseteknologi i kommunal sektor. Stortinget ber regjeringen sikre at også ideelle aktører kan dra nytte av statlige tilskuddsordninger til helse- og omsorgstjenestene.

Kapittel 2751, post 70 Styrking av apoteksektoren

Stortinget ba i innstillingen til folkehelsemeldingen regjeringen om å styrke apotekenes rolle i vaksinasjonsarbeid. Det viktigste for å følge opp Stortingets vedtak, og bidra til forebygging av smittsomme sykdommer, er å gi alle farmasøyter som jobber i apotek rekvireringsrett for flere vaksiner. Vi mener det er forsvarlig at farmasøyter skal kunne rekvirere alle ikke-levende vaksiner. Apotek må bli en nøkkelaktør i et fremtidig voksenvaksinasjonsprogram. Apotekene har kvalifisert helsepersonell og god tilgjengelighet over hele Norge, og bruk av apotek vil ikke gi økte kostnader for det offentlige.

Staten fastsetter apotekenes maksimale avanser på reseptpliktige legemidler. Denne avansen skal dekke utgiftene apotekene har til å utføre sine lovpålagte oppgaver. I dag har de faste kronebeløpene i apotekavansen på reseptbelagte legemidler ikke blitt inflasjonsjustert siden 2018. Helse- og omsorgskomiteen påpekte dette i Innst.11 S (2020-2021). «Komiteen viser til at de faste kronebeløpene i apotekavansen fortsatt ikke blir prisjustert, og at verdien derfor synker reelt hvert år. Komiteen ber departementet vurdere om det bør innføres en årlig prisjustering». Dette ble også påpekt av Apoteklovutvalget (NOU 2023:2). Virke ber komiteen om å gjenta merknaden.

Helse- og omsorgskomiteen

Stortinget

Pb 1700 Sentrum

0026 Oslo

Høringsinnspill fra Stiftelsen Livsglede for Eldre vedrørende Statsbudsjettet 2023 Prop. 1s, Programområde 10 Helse- og omsorg

Vi i Livsglede for Eldre (LFE) ønsker å uttrykke vår takknemlighet overfor Helse- og omsorgskomiteen for deres imøtekommenhet og revisjon av teksten i statsbudsjettet angående vårt tilskudd. Vi setter stor pris på komiteens anerkjennelse av betydningen av vårt engasjement innen frivillighetsarbeid, generasjonsmøter og omsorg for eldre i hjemmet, med det formål å skape aldersvennlige samfunn og fremme livsglede for eldre. Den foretatte endringen er av avgjørende betydning for vår evne til å fortsette og videreutvikle disse viktige arbeidsområdene

I forbindelse med statsbudsjettet for 2024 har vi mottatt en foreslått reduksjon i vår bevilgning fra 9,7 millioner til 6,6 millioner kroner. Dette vil føre til betydelige utfordringer for oss, både når det gjelder opprettholdelse av våre eksisterende konsepter og muligheten til å videreutvikle dem. Våre konsepter inkluderer samarbeid med 124 sykehjem som enten er i prosessen med å bli sertifiserte som Livsgledehjem eller allerede har oppnådd sertifisering. Disse sykehjemmene bidrar til å sikre en personsentrert omsorg for sine beboere. Vårt prosjekt for eldre som bor hjemme har som mål å forebygge ensomhet, passivitet og utsette behovet for omsorgstjenester med 3-5 år. Dette prosjektet har en betydelig etterspørsel fra kommunene, og er sterkt knyttet til Bo trygt hjemme-reformen.

Videre jobber vi aktivt med å øke frivilligheten innen eldreomsorgen i Norge, inkludert våre 25 Livsgledeforeninger, som årlig genererer 252 000 frivillighetstimer. Gjennom våre 596 Livsgledebarnehager, som årlig gir hele 285 000 frivillighetstimer, og våre 245 Livsgledeskoler, som årlig bidrar med 195 000 frivillighetstimer. I vårt nyeste konsept har vi 150 Digivenner, som gjennom sine 9000 frivillighetstimer jobber for å forebygge digitalt utenforskap blant eldre.

LFE står nå overfor en utfordrende situasjon der tilskuddet til vår organisasjon har blitt foreslått redusert med 3,1 millioner kroner, til tross for at dette tilskuddet nå skal gå til en betydelig større andel av vår virksomhet. Vi ønsker å be om deres hjelp for å unngå disse kuttene, slik at vi kan fortsette å drive og utvikle våre konsepter. Dette er avgjørende for å opprettholde vår innsats med å levere personsentrert omsorg, fremme frivillighet, bekjempe ensomhet og digitalt utenforskap, samtidig som vi fortsetter å skape meningsfulle generasjonsmøter for eldre i Norge.

Deres støtte vil være avgjørende for å sikre at vi kan fortsette vårt viktige arbeid med å forbedre eldreomsorgen, styrke samfunnsengasjementet og skape livsglede for eldre i vårt land. Vi er takknemlige for deres oppmerksomhet og ber om at dere støtter oss i å unngå kutt i vår tildeling.

Med Vennlig hilsen

Tone Bye                                                               Christine Sandø Lundemo

Generalsekretær, LFE                                            Leder Livsgledehjem, LFE

For å videreutvikle helse- og omsorgstjenestene, er vi avhengige av å utvikle og ta i bruk ny kunnskap. Helseforskning har en sentral og avgjørende rolle for å sikre et kvalitativt godt, effektivt, rettferdig og treffsikkert helsetilbud. Regjeringen legger opp til en liten vekst i Helse- og omsorgsdepartementets FoU-bevilgning. Selv om deler av veksten skyldes økt kontingent til internasjonale organer er det bra at helseforskning gis prioritet i et ellers stramt budsjett.

Tiltak mot midlertidighet

Forskning er en av fire hovedoppgaver i sykehusene. Forskningen ved helseforetakene skal både sikre god og riktig diagnostikk og pasientbehandling og sikre at helsetjenestene er oppdaterte innen den medisinske utviklingen. Forskning er en lovpålagt, løpende oppgave av varig karakter som er pålagt helseforetakene å utføre. Til tross for dette er en urovekkende høy andel av forskerne i helseforetakene midlertidig ansatte, med begrunnelse i at arbeidet er av midlertidig karakter. Oppdaterte tall viser at rundt halvparten av forskerpersonalet (doktorgradsstipendiatene fratrukket) ved Oslo Universitetssykehus er midlertidig ansatt. Det er langt over gjennomsnittet i arbeidslivet for øvrig, og er dårlig utnytting av ressurser og kompetansen, både for virksomheten og den enkelte forsker.

Forskerforbundet har merket seg at regjeringen i Hurdals-plattformen understreker at hele og faste stillinger skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet. De er eksplisitte på at de vil stramme inn regelverket for bruk av midlertidige stillinger ved universitetene og høyskolene. En tilsvarende innstramming for å få ned bruken av midlertidige ansettelser blant forskerpersonalet ved helseforetakene er påkrevd. Forskerforbundet etterlyser at det etableres en årlig statistikk over fast og midlertidig ansettelse for de ulike stillingene ved universitetssykehusene.

Omorganisering av den sentrale helseforvaltningen

Organiseringen av helseforvaltningen er avgjørende for både folkehelse og samfunnsberedskap. Det var derfor fornuftig at det ble satt i verk en gjennomgang av oppgaver og ansvarsfordeling med tanke på å oppnå en formålstjenlig og effektiv forvaltning (jamfør prosjektet Gjennomgang av organisering, roller og ansvar i sentral helseforvaltning).

Endringer i og overføring av oppgaver mellom de sentrale forvaltningsorganene medfører store omstillingskostnader. Forskerforbundet mener det ikke er tatt høyde for disse merkostnadene i budsjettforslaget.

Endringene vil gi omstillingskostnader både for organisasjonen og for ansatte. Det tar tid å jobbe seg inn i ny «kultur» og produktiviteten kan i en overgangsfase også bli redusert. Følgelig bør endringer i oppgavefordeling mellom etatene være godt underbygget og faglig begrunnet. Dessverre valgte Helse- og omsorgsdepartementet å organisere dette i et lukket prosjekt, der de ikke har dratt veksler på de faglige ressursene som ligger i etatene, og der det har vært svært avgrenset medvirkning og medbestemmelse. Dette til tross for at det er et godt lokalt tillitsvalgtapparat i alle etatene. Det er et paradoks at nettopp denne regjeringen som har lansert en tillitsreform i offentlig sektor der medbestemmelse er helt sentralt, gjennomfører en omstilling uten reell involvering av de ansatte.

Flere kliniske ernæringsfysiologer i kommunehelsetjenesten

Forskerforbundet støtter videreføringen av det treårige modellutviklingsprogrammet Klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for omsorgstjenesten, men mener tilskuddet på 5 millioner er alt for lavt for å lykkes med formålet om å styrke det systematiske ernæringsarbeidet og den ernæringsfaglige kompetansen i omsorgstjenesten. Modellutviklingsprogrammet ble opprettet i 2021 og inngår i kompetanseløft 2021-25. Over 70 kommuner har søkt Helsedirektoratet om tilskudd tilsvarende over 75 millioner kroner siden oppstart av programmet. Dette i sterk kontrast til de om lag 5 mill som er delt ut årlig.  Erfaringene fra kommunene som har mottatt midler avdekker et stort behov for styrking og forbedring av ernæringsarbeidet, og at det å få klinisk ernæringsfysiolog på plass utgjør en avgjørende forskjell i dette arbeidet. Grupper med høy risiko for, og forekomst av, ernæringsrelaterte helseutfordringer må fanges opp, og ernæringsutfordringer må forebygges og behandles også i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, i helsestasjon og hos fastlege. Kliniske ernæringsfysiologer vil være en helt sentral del av det tverrfaglige arbeidet med å forebygge og behandle ernæringsutfordringer hos disse sårbare gruppene.

Forskerforbundets krav:

• En innstramming i bruken av midlertidige ansettelser blant forskerpersonalet ved helseforetakene er påkrevd. Helseforetakene må på samme måte som universitetene og høyskolene, legge inn andel midlertidig ansatte i forskningsrelaterte stillinger som egen styringsparameter. Dette vil bidra til økt bevissthet om temaet og kunne bidra til økt fast ansettelse.
• Forskerforbundet etterlyser at det legges inn nødvendige omstillingsmidler i forbindelse med omorganiseringen av den sentrale helseforvaltningen
• Modellutviklingsprogrammet for klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for omsorgstjenesten forlenges ut planperioden for Kompetanseløft 2025 dvs fra 2021-25, styrkes fra 5,6 til 30 millioner per år og utvides til å inkludere også øvrige deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettsorganisasjon, som arbeider for full deltakelse og likestilling, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessen til mennesker med utviklingshemming og deres familier, overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har ca. 8500 medlemmer.

Kap. 761, post 63 – Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser

Regjeringen foreslår 300 millioner kroner i økt bevilgning til første års utbetaling av investeringstilskudd til om lag 1 500 heldøgns omsorgsplasser. Tilsagnsrammen for innvilgelse av tilskudd i 2024 er 3 000 mill. kroner.

Innenfor denne posten finner man også tilskudd til boliger for mennesker med utviklingshemning.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede er glade for at regjeringen igjen har funnet penger til at man kan søke investeringstilskudd. Fjorårets bortfall skapte uheldig stans i flere planer om utbygging av boliger for mennesker med utviklingshemning. Usikkerheten om finansiering har mange uheldige konsekvenser. Selv om vi er fornøyde med at man nå igjen avsetter penger til å kunne gi tilsagn, skulle vi ønsket at det ble satt av penger til en ordning som gir den enkelte mulighet for å selv bestemme hvor og med hvem man ønsker å bo, slik det tidligere boligtilskuddet ga mulighet for. Vi frykter at avsatt sum ikke er nok til å redusere boligkøen for mennesker med utviklingshemning.

Mange personer med utviklingshemming venter lenge på tildeling av bolig, noe som fører til at de bor i foreldrehjemmet lenger enn de ønsker. Mange opplever ikke å få valgmuligheter når det gjelder hvor og hvordan deres egen bolig skal være. Problematikken er godt belyst i NOU 2016:17 – På lik linje og NOU 2023:13 – På høy tid.

Norge har gjennom ratifisering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne forpliktet seg til at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform, i tråd med artikkel 19 og retten til selvstendig liv.

Det er ofte vanskelig for funksjonshindrede å få tilgang til egen kommunal utleiebolig. Her er det kommunale forskjeller, men det er ofte lange ventelister, slik at det kan gå mange år før man får tilbud om bolig. Når man får tilbud om bolig, kan disse være i svært dårlig stand, uten at kommunen har en plan for å pusse opp eller vedlikeholde boligene. Det er heller ikke sikkert at boligen som blir ledig når det er din tur i den kommunale boligkøen, er egnet for deg med tanke på tilgjengelighet, bomiljø, geografisk beliggenhet, osv. Dermed ser ofte familier seg nødt til å ha sine voksne barn boende hjemme, fordi det kommunale tilbudet oppleves som svært mangelfullt. Dette er i strid med CRPD, som understreker individets rett til å velge bosted.

Stadig flere kommuner satser på store samlokaliseringer av boliger som øremerkes funksjonshemmede. Veien til tidligere tiders institusjoner for funksjonshemmede er stadig kortere, og i flere kommuner er institusjonaliseringen av funksjonshemmede så å si komplett.

Fra ansvarsreformen i 1991 og frem til i dag har antall beboere per bofellesskap økt fra 3,8 til 9,1.

CRPD-komiteen (FN-komiteen som overvåker at Norge og andre land oppfyller funksjonshemmedes menneskerettigheter) er bekymret for at Norge mangler en handlingsplan for nedbygging av institusjoner for funksjonshemmede, med klare tidsfrister og budsjett, samt for Norges utilstrekkelige innsats for å bevilge ressurser til å utvikle støttetjenester, spesielt til brukerstyrt personlig assistanse. Komiteen anbefaler Norge å lage en slik plan, samt at ressursene flyttes fra institusjoner til samfunnsbaserte tjenester og øke tilgjengeligheten til personlig assistanse.

Skal vi sikre likestilling og et selvstendig liv, må vi også bidra til god kvalitet på nødvendige tjenester. Det handler ikke bare om helsefaglig kvalitet.  Det handler også om livskvalitet og selvbestemmelse. Funksjonshemmedes selvbestemmelse og selvstendighet reduseres når man tvinges inn i store og institusjonslignende enheter/bofellesskap. Personer som får gode assistanseordninger i form av Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i et selvvalgt hjem, trives bedre. Dette bidrar ofte til redusert bruk av tvang og makt. Det er også verdt å merke seg at assistanse gjennom BPA-ordningen ikke krever helsefaglig kompetanse med mindre helsetjenester er inkludert i ordningen. I mange av disse ordningene vil man derfor ikke legge beslag på utdannet helsepersonell.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener at staten, sammen med norske kommuner, innen 2030, må sikre funksjonshemmede reell rett til å velge hvor man vil bo, og med hvem man vil bo.

På bakgrunn av dette ber vi komiteen avgi følgende merknad:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en tydeliggjøring i regelverket om at kommuner som velger å bygge samlokaliserte enheter med mer enn 6 enheter, ikke vil få innvilget lån eller tilskudd via Husbanken.»

Kap. 761, post 65 – Andre kompetansetiltak

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) skal bidra til å utvikle og styrke det faglige grunnlaget i tjenestetilbudene til personer med utviklingshemming ved å forene forskning, utdanning og praksis. NAKU har gjennomført flere tiltak for å øke kompetanse og kvalitet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og drifter Kunnskapsbanken, som helse- og omsorgspersonell kan bruke som støtte og veiledning i sitt daglige arbeid.

I saldert budsjett for 2023 ble det bevilget 9,5 mill. kroner til NAKU, hvorav 3 mill. kroner som en engangsstyrking av bevilgningen i 2023, jf. Innst. 11 S (2022–2023). Bevilgningen foreslås videreført med 6,9 mill. kroner i 2024.

Undersøkelser og tilsyn viser at det er stort behov for kunnskaps- og kompetanseheving i tjenester til personer med utviklingshemming. Offentlige utredninger og statlige tilsyn har avdekket grove avvik i tjenestene og menneskerettighetsbrudd.

En av hovedoppgavene til Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) er å gi tjenestestøtte til feltet og bidra med å spre fag, forskning og gode eksempler fra praksis.

NAKUs bevilgning må betegnes som lav sammenlignet med størrelsen på tjenestefeltet og de store utfordringene som er avdekket.

På bakgrunn av dette ber Norsk Forbund for Utviklingshemmede komiteen om å fremme forslag som opprettholder styrkingen fra 2023 inn i budsjettet for 2024.

Idretten Skaper Sjanser er et aktivitetstilbud for mennesker som har hatt eller har rusutfordringer. Gjennom idretten opplever utøverne mestring, inkludering og gleden ved å være på lag!

Organisasjonen Idretten Skaper Sjanser eies av Norges Cykleforbund, Norges Skiforbund og Norges Rytterforbund, og organisasjonen samarbeider med lokale klubber tilknyttet disse tre særforbundene.

Rusproblemer kan ramme alle, i alle aldre. Rusavhengighet er ikke et sosialt problem som kun gjelder de som omfattes av det, men et samfunnsproblem. Derfor må vi tenke større, ta ansvar og tørre å gi mennesker en sjanse. Idretten Skaper Sjanser har vist hvordan idretten er rigget for, har kompetanse på og unike muligheter til å gi mennesker med rusrelaterte utfordringer og psykisk uhelse en aktiv og meningsfull tilværelse som åpner nye muligheter til varig endring i privatliv, arbeidsliv og skole.

Personer med rusmiddelrelaterte problemer har rett til verdige liv med god tilgang på behandling og oppfølging, og deltakelse i arbeid og meningsfull aktivitet. Norske kommuner trenger nye modeller og nye tilbud for å møte framtidens velferdsutfordringer. Årlig bruker den norske staten milliarder av kroner på å bekjempe rus og psykisk uhelse. Samtidig peker mange på manglende oppfølging. Dette fører ofte til tilbakefall til rusmisbruk som igjen kan føre til ny innleggelse i rusbehandling. Idretten skaper sjanser har vist, sammen med blant annet Fotballstiftelsen, hvordan idretten kan bidra til å gjenvinne menneskelige ressurser gjennom deltagelse i fellesskapet. Alle som ønsker det, skal ha mulighet til å delta i idrett eller drive fysisk aktivitet, noe som er helt i tråd med statsbudsjettets ønske om utvikling av lavterskel tilbud for vår målgruppe. Idretten skaper sjanser har et mål om økt vekst både i antall avdelinger og utvikling innen flere særforbund, og for å sikre videre utvikling av lavterskeltilbud bør kap 765 post 72 økes. Regjeringens ønske om å legge fram en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet som skal legge grunnlaget for en gradvis dreiing mot mer befolkningsrettede tiltak og kostnadseffektive lavterskeltilbud sees på som svært positivt.

Frem til 2023 var vårt tilskudd fast post på statsbudsjettet, men gikk fra 2023 over på søknadsbasert tilskudd gjennom Helsedirektoratet. Vi ønsker å bruke denne budsjetthøringen til å belyse utfordringen med å drive og utvikle en organisasjon på søknadsbasert og årlig tilskudd. Det viktigst er det at det åpnes for å søke om flerårige tilskudd.

Med vennlig hilsen

Ola Keul                                                                                        Helen Mollatt

Styreleder Idretten skaper sjanser                                                Daglig leder

Norges skiforbund                                                                        Idretten skaper sjanser

Kommentar til kap. 714, post 79. Mobilisering mot ensomhet

Det koster mer å reparere enn å forebygge helseplager. Likevel går over 90 prosent av norske helsekroner til å reparere skader og sykdom som allerede har inntruffet. Forebygging, som både er mer effektivt og rimeligere enn å behandle, blir avspist med smuler. Det kan virke som tilskuddsordninger med mål om å forebygge, lettere blir avviklet, særlig om de er i regi av frivillige og ideelle organisasjoner.

Nå gjelder det tilskuddsordningen Mobilisering mot ensomhet, som var skissert å vare ut 2025, men som foreslås avviklet i budsjettforslaget for 2024. Midlene herfra har gitt DNT muligheten til å drive lavterskeltilbudene Aktiv i 100 og Friluftstrim, som har aktivisert over 80.000 deltakere årlig. I fjor rapporterte foreningene våre inn 78 000 timer dugnadsinnsats gjennom Aktiv i 100, tilsvarende 31,5 millioner kroner. Dette hadde ingen andre enn en frivillig organisasjon fått til. En krone til frivilligheten gir det mangedobbelte tilbake, og en krone til forebygging gir enda mer. Derfor er det sjokkerende at regjeringen vil kutte i støtten til aktivitet som virker mot ensomhet i regi av frivilligheten og kun prioriterer midler til kommuner og fylkeskommuner gjennom kap. 761, post 79. Våre aktiviteter treffer bredere og koster en brøkdel av tilsvarende tilbud i regi av det offentlige.

Frivillig aktivitet er imidlertid ikke helt gratis. Skal vi nå bredt ut og til utsatte grupper, kreves det koordinering og rekruttering, og vi er avhengig av offentlig støtte til administrasjon og driftsutgifter for organisasjonene.

For tilskuddsåret 2023 kom det inn søknader på hele 176,6 millioner kroner fra 184 frivillige - og ideelle organisasjoner og bedrifter til tilskuddsordningen Mobilisering mot ensomhet. Slik vi leser det, var det mange som ønsket å bidra til formålet med tilskuddsordningen. Det var imidlertid kun 21 søkere som fikk innvilget støtte da rammen for tilskuddsordningen var satt til 18,3 millioner kroner. DNT var blant de heldige, og har vært svært takknemlige for støtten vi har fått til Aktiv i 100 – turgrupper, dugnadsturer, og nytt fra 2023, Friluftstrim, samt de øremerkede midlene vi fikk til gågrupper - Aktiv i 100 perioden 2016-2019 i samarbeid med Røde Kors. Vi har fått til svært mye med små midler og vil gjerne fortsette med det.

Ensomhet er et samfunnsproblem som stadig vokser, og det må bekjempes i fellesskap til felleskapets beste. Her er frivilligheten helt sentral - den gir et sted å høre til. I DNT, som deltager, turleder eller som del av et dugnadsmiljø. Kommunene kan ikke løse disse samfunnsutfordringene alene.

DNT ber derfor Stortinget

• Videreføre og styrke tilskuddsordningen; Mobilisering mot ensomhet ut den planlagte tilskuddsperioden (2020-2025).
•  Alternativt, åpne opp for at frivillige og ideelle organisasjoner, herunder stiftelser, og bedrifter kan søke på tilskuddsordningen Aktivitetstiltak for å motvirke ensomhet og passivitet over kap. 761, post 79 og øke rammene for denne tilskuddsordningen.

Back in the Ring (BITR) forebygger rus og kriminalitet gjennom oppfølging, behandling og ettervern. På ukentlig basis er vi aktive og synlige i 22 byer og 15 fengsel. Vi rekrutterer over 600 deltagere i året. De fleste av instruktørene i BITR har selv bakgrunn fra rus og kriminalitet, og fått en opplæring i yoga over to år fra stiftelsen. Vi har over 20 tidligere deltakere som jobber innad i prosjektet og brenner for å gi det videre. 

Vi opplever økende utfordringer innenfor psykisk helsevern og rusrehabilitering, og det er svært positivt at regjeringen så tydelig trekker frem psykisk helse og rus som et satsingsområde i budsjettet for 2024. Vi opplever en psykisk helsekrise blant innsatte i norske fengsler. Problemene for rusavhengige fører med seg utfordringer rundt nedsatt helse, sosiale utfordringer, økonomiske utfordringer som igjen bidrar til økt kriminalitet.

Mange av de sykeste får behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten. Men ettervernet brister.De fleste av de likemannsbaserte tilbudene er underfinansierte i dag.Tilskuddet vi får på 2.1 millioner tilsvarer ca. 3500 kroner per menneske vi hjelper i løpet av et år. Det skal gå til å dekke lønn til våre medarbeidere, utgifter til lokale, transport, utstyr og oppfølging av yoga-instruktørene i prosjektet. Det er mildt sagt et tilskudd som er langt unna å strekke til. Etterspørselen etter slike tilbud er voksende, og for mange blir det et avgjørende vendepunkt om de klarer å holde seg rusfrie etter behandling eller institusjon. Flere og flere interesserer seg for våre klasser og aktiviteter, men vi opplever dessverre også at vi må si nei til mennesker som har stort behov for hjelp, fordi vi mangler finansiering. Behovet og etterspørselen fra hjelpetilbud, kriminalomsorg og brukere selv, overgår langt hva vi klarer å levere innenfor våre økonomiske rammer. 

Helsepersonellkommisjonen slår fast at vi ikke kan løse den stigende etterspørselen etter helsetjenester med helsepersonell alene. Andre sektorer må bidra – og bidra enda mer enn i dag. Vi trenger flere effektive tiltak som bidrar til livsmestring, selvregulering, fellesskap og arbeidstrening. Frivillige og ideelle aktører er et svært viktig supplement til helsehjelp fra spesialist- og kommunehelsetjenesten, og vi er avhengige av forutsigbar finansiering, skal vi lykkes i å hjelpe flere mennesker fra psykisk uhelse, rus og kriminalitet, og til rusfrihet, livsmestring og en god psykisk og fysisk helse.

Det er avgjørende at frivillige og ideelle som kan vise til gode resultater blant mennesker som har slitt med psykisk uhelse og rus over lang tid, får en høyere prioritet. Vi treffer, og lykkes med å hjelpe, mange av de som systemet har gitt opp, og som føler seg gitt opp av systemet.

BITR bruker yoga, samtaler rundt verdier, arbeidstrening og fellesskap som våre viktigste grunnstener. Daglig yogapraksis gir sinnemestring og bedre psykisk og fysisk helse. Likemannsarbeid er en viktig grunn til at våre mentorer når gjennom til de med store psykiske utfordringer og rusproblemer. Det at de har hatt skoene på, gir nye deltagere håp om at endring er mulig.

Etter elleve års drift, på minimale budsjetter har vi lykkes med mye. 60 % av alle de vi har jobbet med lever nå rusfrie, trygg liv - med økt livskvalitet for alle dem og deres venner og familie. Fire tidligere innsatte jobber nå for prosjektet BITR, og de driver egne yogastudioer i Fredrikstad, Hamar, Stavanger og Hønefoss. Tenk det - fra utsatt innsatt til yogalærer som hjelper andre.

Det er en økende interesse for vår kompetanse og erfaring over hele landet og mange setter pris på vår nytenkning innen rehabiliteringen, aktiviseringen og sysselsettingen av rusavhengige. Vi opplever også en stor interesse fra rusavhengige, offentlige institusjoner og kommuner, i tillegg til behandlingssteder og ettervernstiltak som ønsker å samarbeide. I vårt arbeid prioriterer vi særlig å fange opp deltakere som er i faresonen for å falle tilbake til rus og kriminalitet. Alle rusavhengige vil før eller senere eksponeres for et tilbakefall. Å hjelpe våre deltakere til å håndtere disse situasjonene samtidig som de bygger opp en klarhet og styrke i sinnet er vårt største fokusområde. Mange av våre deltakere har vært ut og inn i behandling i det offentlige over flere år. Flere av disse har ikke opplevd varig rusfrihet, før de kom til oss. Vi har brutt lenken, og fått dem tilbake i ringen.

Vi er klare for å hjelpe flere av de som trenger det mest og bidra til å skape et vendepunkt for rusavhengige, innsatte og de som sliter med psykiske utfordringer og utenforskap.

BITR ber Helse- og omsorgskomiteen om å:

• Øke bevilgningen til tilskuddsordningen til ideelle og frivillige organisasjoner som driver aktivitetstilbud innen psykisk helse- og rusfeltet med 50 millioner kroner
• Øke satsingen på medikamentfrie ettervernstiltak i rusomsorgen gjennom en vesentlig forbedring av rammene for virksomhetene som kan vise til gode resultater 
• Gi driftsstøtte til organisasjoner innenfor rusomsorg og ettervern, for å sikre forutsigbarhet og hjelp til flere av de som etterspør behandling.

SOS-barnebyer takker for muligheten til å komme med innspill på statsbudsjett 2024 vedrørende kapitler som helse- og omsorgskomiteen har ansvar for.  

Programkategori 10 Helse- og omsorg. Kapittel 765 psykisk helse, rus og vold

SOS-barnebyer synes det er veldig positivt at regjeringen foreslår 250 mill. kroner til nye og styrkede tiltak relatert til opptrappingsplan for psykisk helse og forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet i 2024. Vi vet at for barn og unge, og spesielt barn og unge i sårbare omsorgssituasjoner er det spesielt viktig at man får hjelp tidlig – og at man kan oppsøke denne hjelpen på en lett måte, og uten store egenandeler. Vi er derimot bekymret for at man ikke har nok fagpersonell for en slik satsing, samtidig som man skal ivareta andre brukergrupper.

Vi er spesielt bekymret for barn og unge i familier som lever i lavinntekt i denne sammenheng, da vi vet at økonomiske belastninger og stress medfører økt psykisk uhelse. I en tid hvor veldig mange sliter mye med dyrtiden, er vi redd for at brukere som trenger forebyggende og lavterskel psykisk helsehjelp vil kvie seg for å benytte seg av tilbudet. SOS-barnebyer ber om at regjeringen anmodes å kartlegge hvordan man kan nå denne gruppen i større grad for å sikre deres rett til et godt helsetilbud.

Bedre helsehjelp til barn i barnevernet

«Barn i barnevernet har som gruppe en større omgang av helseplager enn andre barn» står det beskrevet i budsjettforslaget. Det er helt korrekt, og som gruppe er de i kontakt med en rekke tjenester som barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), skolehelsetjeneste, kommunal helsetjeneste og andre helsetjenester. Denne gruppen opplever ofte at de blir en kasteball i forskjellige systemer som skal ivareta dem, og får i altfor liten grad den hjelpen de trenger.

Vi vil spesielt trekke frem tverrfaglig helsekartlegging som et eksempel på dette. Formålet med tverrfaglig helsekartlegging er å skaffe barnevernstjenesten og helsetjenesten tilstrekkelig informasjon om barnet slik at barn som skal flyttes ut av hjemmet kan få mer treffsikker hjelp og oppfølgning. Denne satsingen fra regjeringen heier vi og flere barnerettighetsorganisasjoner på, men det er fortsatt altfor få barn og unge som får tilgang til dette tilbudet. Det er bra at regjeringen øker med 5 mill. kroner for å sikre en helårsdekning av eksisterende tilbud. Samtidig er det svært skuffende at regjeringen ved både helse- og omsorgsdepartementet og barne- og familiedepartementet ikke foreslår en videre utrulling av dette tilbudet for å oppfylle det reelle behovet. Målgruppen for dette tiltaket er 1500-2000 barn, mens regjeringens forslag vil kun dekke rundt 10-15% av dem som trenger dette tilbudet. SOS-barnebyer ber komiteen om at midlene til tverrfaglig helsekartlegging økes med 20 mill. kroner for å sikre planlagt utrulling til flere kommuner i 2024.

Enslige mindreårige flyktninger og manglende psykisk helsetilbud.

Ungdom som har flyktet alene til Norge har hatt opplevelser vi knapt kan forestille oss. De har måttet reise fra familie og venner, hjemmene sine og kjente omgivelser. Når de da ankommer Norge trenger de et helsetilbud og velferdsapparat som er der for dem. Trygghet og fellesskap er viktig for å få en følelse av å høre til. 

SOS-barnebyer har det siste halvannen året gjort flere kvalitative intervjuer med enslige mindreårige flyktninger for å kartlegge hva slags psykisk helsetilbud de har mottatt etter at de har kommet til landet. Vi har utarbeidet en rapport med ungdommens egne tanker, ord og opplevelser av hvordan de opplever deres bosituasjon, støtteapparat og psykisk helsetilbudet etter at de har ankommet Norge. Konklusjonen er hardtslående; Ingen av de vi har intervjuet har vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten, til tross for at flere rapporterer om symptomer og vansker som tilsier at de kan ha behov for utredning og/eller behandling. Dette ser vi på som svært kritikkverdig, all den tid myndighetene har et ansvar for å yte et forsvarlig helsetilbud. Det hjelper ikke med helsekartlegging, når de unge ikke følges opp med behandlingstilbud og oppfølging i andre enden.

Vi vet fra erfaring og forskning at barn og unge som flykter alene er mer utsatt for å oppleve og være vitne til potensielt traumatiserende hendelser, herunder vold og overgrep. Når de i tillegg mangler trygge voksne som kan beskytte og trygge dem, blir slike erfaringer ekstra vanskelig å håndtere. Det er derfor viktig at vi får mer kunnskap om hvordan ungdommene opplever hjelpeapparatet når de søker beskyttelse eller blir bosatt i Norge. Det er viktig at vi har et system som evner å fange opp og ivareta behovet for psykiske helsetjenester hos dem som trenger det, og at tilbudet om profesjonell traumebehandling er tilgjengelig dersom det er nødvendig.

SOS-barnebyer ber komiteen om at det settes av 45 mill. kroner til et styrket psykisk helsetilbud til denne gruppen, basert på modellen for tverrfaglig helsekartlegging for barn i barnevernet.

Oppsummerte innspill til statsbudsjettet 2024.

• Vi ber om at regjeringen anmodes å kartlegge hvordan man kan sikre at brukere som trenger forebyggende og lavterskel helsehjelp som kvier seg for å benytte seg av helsetilbudet grunnet økonomi.
• Vi ber om at tilbudet tverrfaglig helsekartlegging økes med 20 mill. kroner for å sikre planlagt utrulling til flere kommuner i 2024.
• Vi ber om at det settes av 45 mill. kroner til et styrket psykisk helsetilbud til enslige mindreårige flyktninger, basert på modellen for tverrfaglig helsekartlegging for barn i barnevernet.

På vegne av SOS-barnebyer,

Daniel Bøhn Rayner

Politisk rådgiver

SOS-barnebyer

Statsbudsjettet 2024 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen)

Helse- og omsorgskomiteen

Kap. 762 Primærhelsetjeneste

Post 73 Seksuell helse

HivNorge er landets eneste pasient- og rettighetsorganisasjon for mennesker som lever med hiv og som forebygger hiv ved å benytte hivforebyggende PrEP. Vi har gjennom 36 år opparbeidet oss omfattende kompetanse på seksuelt overførbare infeksjoner, smitteforebyggende tiltak og beredskap knyttet til smittsomme sykdommer.

Gratis HPV-vaksine til utsatte grupper

HivNorge ber om at grupper som er særlig utsatt for seksuelt overførbare infeksjoner tilbys gratis vaksine mot HPV (Humant papillomavirus). Det registreres  en økning av analkreft blandt menn som har sex med menn og særlig blant de i denne risikogruppen som lever med hiv eller benytter den forebyggende hivmedisinen PrEP. Også for voksne gir vaksinen god effekt, HPV-virus er knyttet til flere kreftformer som rammer begge kjønn, blant annet analkreft. Mennesker som lever med hiv har særlig forhøyet risiko for denne kreftformen. Selv om kreftformen har relativt god prognose er det mange som har omfattende plager etter gjennomgått behandling. Kreftbehandling er dyrt, slik at det er god helseøkonomi i å gi denne vaksinen.  

Forenklet tilgang til forebyggende hivmedisin PrEP

Etter at den forebyggende hivmedisinen PrEP ble gjort tilgjengelig for grupper som er i risiko for å få hiv, har antall nye hiv-diagnoser i Norge stupt. Dette sammen med det faktum at over 98% av landets 4.800 hivpasienter i dag er på vellykket medisinering og smittefrie, samt høy testkapasitet over flere år, kan vi si at man har kontroll på hiv-epidemien i Norge. PrEP har vist seg å være det mest effektive forebyggingsverktøyet mot hiv og har bidratt til sterk nedgang i nye hiv-tilfeller over hele verden. Imidlertid er måten PrEP-ordningen organisert bidratt til at det er mange måneders venteliste for de som ønsker å benytte PrEP. Bakrunnen for dette er at hivlegemiddelet som benyttes som PrEP kun kan skrives ut og forvaltes av spesialisthelsetjenesten. Vi ser at trinnprismodellen gjør at det vil være kostbart å ta PrEP tilbake på blå resept. Vi ber derfor om at komiteen anmoder Helsedirektoratet om å finne løsninger som kan bidra til at kommunale helsetjenester og fastleger med kompetanse på seksuelt overførbare infeksjoner, inkludert  hiv, får mulighet til å organisere ordningen og foreskrive PrEP.

Gratis morsmelkerstatning til spedbarn født av kvinner med hiv

HivNorge tar til etterretning og er glad for at Helse- og omsorgsminister Kjerkol har gitt kommunene beskjed om at de skal sikre gratis morsmelkerstatning til spedbarn født av kvinner med hiv, som et anbefalt smitteverntiltak. Vi vil allikevel fremheve at slik ordningen nå er organisert bidrar til å vanskeliggjøre tilgangen for de som har krav på denne rettigheten og særlig bidrar til å opprettholde stigma for brukerne. Rettigheten gjelder et lavt antall kvinner og barn at dette ikke vil synes verken på kommunale eller statlige budsjetter. Men dette må organiseres på en måte som forhindrer stigma, dyrt byråkrati eller byråkratiske hindre som gjør at spedbarna ikke får tilgang likevel. Samtlige fagpersoner knyttet til fødselsomsorgen, sykehusene og kommunale helsesenter ba om at gratis morsmelkerstatning ble organisert gjennom blåresept-ordningen, da dette ville sikre enklere tilgang og redusere stigma for de dette gjelder. Dette kan for eksempel gjøres ved at morsmelkerstatning til spedbarn av mødre med hiv tilføyes blåreseptforskriftens § 6.  

Organisering av tilskuddsordninger og prioriteringer

HivNorge stiller oss positive til sammenslåing av dagens to ulike tilskuddsordninger på seksuell helse-feltet, men vi vil oppfordre til at man fortsatt prioriterer aktører som arbeider med hiv og forebyggende PrEP. Stigma knyttet til å leve med hiv er fremdeles svært fremtredende og møtes best gjennom tiltak og aktiviteter i regi av sivil sektor. Vi vil også oppfordre til at man prioriterer PrEP-ordningen og helhetlig ivaretakelse av de som lever med hiv til fordel for fortsatt satsing på hiv-testing. I det hivforebyggende arbeidet vil det t være behov for enkel tilgang til hiv-testing, men behov for å legge mer ressurser inn i organiseringen av PrEP-ordningen og økt satsing på testing av andre seksuelt overførbare infeksjoner.

Aldring med hiv

Flere som lever med hiv i Norge blir eldre, og over 60% av landets hivpasienter er over 50 år. En stadig større andel av denne gruppen vil ha behov for omsorgs- og sykehjemstjenester. Gjennom HivNorges juridisk arbeid har vi de siste årene avdekket manglende kunnskap om hiv og smittemåter i helsetjenestene som gjør det vanskelig å sikre at hivpasienter får den oppfølging og ivaretakelse de har krav på. En større andel av eldre med hiv som allerede tar del i og skal inn i omsorgs- og sykehjemstjenesten er skeive og mange overlevde aids. Å bli møtt med manglende kunnskap og diskriminering kan gjøre at traumer gjenoppstår og vanskeliggjør overgangen. Derfor oppfordrer vi komiteen til å legge inn en føring til Helsedirektoratet om behovet for økt kunnskap om hiv og livskvalitet, herunder seksuell helse, for eldre som lever med hiv. Og, at dette arbeidet skjer i tett samarbeid med kommunene. 

Kontaktinformasjon:

Anne-Karin Kolstad, generalsekretær 922 66 021 anne-karin@hivnorge.no    

Halvor Frihagen, juridisk rådgiver 913 32 737 halvor@hivnorge.no    

UiT Norges arktiske universitet takker for muligheten til å gi innspill til kapitlene i Prop. 1 S (2023-2024) som er fordelte til Helse- og omsorgskomiteen.

UiT står bak befolkningsundersøkelsene Tromsøundersøkelsen, omtalt i budsjettforslagets kapittel 714 Folkehelse, Post 79 Andre tiltak og SAMINOR, omtalt i kapittel 762 Primærhelsetjeneste, Post 70 Tilskudd.

I dette høringsinnspillet presiserer UiT for det første at den foreslåtte tildelingen på 7,3 millioner kroner til Tromsøundersøkelsen bare dekker drift og forvaltning av allerede innsamlede data. Tildelingen dekker ikke den planlagte datainnsamlingen til den åttende undersøkelsen, som skal ha et særlig fokus på eldrehelse og sosial ulikhet. Tromsøundersøkelsen hadde søkt om fem millioner kroner til oppstart av den åttende datainnsamlingen i den nå 50 år lange undersøkelsen.

UiT vil for det andre presisere at den foreslåtte tildelingen på 13 millioner kroner til SAMINOR bare gjør det mulig for den pågående undersøkelsen å samle data i noen få nordsamiske kommuner, i Troms. Et høyere beløp vil gjøre det mulig for Senter for samisk helseforskning å inkludere flere kommuner, også i Finnmark, i 2024.   

Videre vil UiT orientere Helse- og omsorgskomiteen om pilotprosjektet «Gutter og helsefag», som skal bidra til økt rekruttering av menn til helsefag. Tildelingen på 1 million kroner til dette prosjektet ligger i Kultur- og likestillingsdepartementets budsjettforslag, og Familie- og kulturkomiteen behandler dette i Stortinget. For Helse- og omsorgskomiteen kan pilotprosjektet være interessant fordi det supplerer Menn i Helse, en del av Kompetanseløft 25 omtalt i Helse- og omsorgsdepartementets budsjettforslag kapittel 761 Omsorgstjeneste, post 21 Spesielle driftsutgifter. Pilotprosjektet bidrar også til et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked, et mål også Helsepersonellkommisjonen trekker fram i sin utredning NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Den foreslåtte tildelingen er lavere enn omsøkt beløp og et engangstilskudd for 2024. UiT vil derfor i dette innspillet vise hvordan et noe høyere beløp vil bidra sterkere til rekruttering og et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked i helse og omsorgssektoren.

Ubrutte tidsserier for kunnskapsbasert folkehelsearbeid

Regjeringen sier i budsjettforslagets kapittel 714, Post 79 at «Tromsøundersøkelsen er en viktig undersøkelse» som «gir grunnlag for forskning, politikkutvikling og bidrag til praktisk folkehelsearbeid». Også i Meld. St. 15 (2022-2023) Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar omtales undersøkelsen, som «nødvendig for å sikre gode helsedata». Siden den første Tromsøundersøkelsen i 1974, som da startet på bakgrunn av den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdom i Nord-Norge, er Tromsøundersøkelsen gjennomført sju ganger. Undersøkelsen rekrutterer svært godt i Tromsøs befolkning, og det høye oppmøtet gjør data fra undersøkelsen svært ettertraktet som folkehelsebarometer på en norsk bybefolkning.

Tromsøundersøkelsen har i innspill til Helse- og omsorgsdepartementet bedt om fem millioner kroner for å planlegge den åttende datainnsamlingen, Tromsø8, men fikk ikke dette. De fem millionene vil være de første av et totalt finansieringsbehov på 55 millioner kroner i tidsrommet 2024-2026. Uten midler for å forberede Tromsø8 i 2024, vil undersøkelsen bli utsatt fra den planlagte oppstarten i mars 2025. Blant konsekvensene av dette er at dataserien for folkehelseforskningen i en bybefolkning får et brudd, og cirka 35 innmeldte forskningsprosjekt i Tromsø8 vil rammes av en slik utsettelse.

SAMINOR3 også i nordsamiske områder

Mens Tromsøundersøkelsen planlegger sin åttende datainnsamling og derfor har bedt om fem millioner kroner, starter undersøkelsen SAMINOR3 allerede i 2023 i sør- og lulesamiske områder. Som regjeringen skriver i budsjettforslagets kapittel 762, Post 70 vil både sør-, lule- og nordsamiske områder inkluderes i studien. Konsekvensen av at UiTs Senter for samisk helseforskning tildeles 13 av de omsøkte 30 millioner kroner til den pågående undersøkelsen, er at SAMINOR3 ikke får mulighet til å bevege seg nordover og inn i nordsamiske områder som regjeringen forutsetter i sitt budsjettforslag. Senter for samisk helseforskning starter i høst med datainnsamling i sør- og lulesamiske områder, og planlegger å fortsette i nordsamiske områder i 2024. Den foreslåtte tildelingen gir imidlertid kun mulighet til å inkludere noen få nordsamiske kommuner. Konsekvensen blir at undersøkelsen blir ufullstendig og mister muligheten for sammenligning med de tidligere undersøkelsene SAMINOR1 og 2. Med en større tildeling vil flere kommuner bli inkludert i studien.

UiT vil gjøre Helse- og omsorgskomiteen oppmerksomme på at Norge fortsatt har svært lite kunnskap om helse og levekår for samisk og kvensk befolkning i distriktene, og at det derfor er nødvendig med en datainnsamling som SAMINOR. Undersøkelsen vil gi utvidede svar på mandatet til Sannhets- og forsoningskommisjonen, og den møter behovene som Kvinnehelseutvalget har vist i NOU 2023: 5 Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse. I denne utredningen går det fram at kunnskapen om samiske kvinners helse er mangelfull.

Økt rekruttering – i hele befolkningen

I sitt budsjettforslag omtaler Helse- og omsorgsdepartementet mangelen på fagfolk og utfordringer med å rekruttere helsepersonell flere steder. I den innledende omtalen av budsjettforslagets kapittel 732 Regionale helseforetak omtales utfordringene som større i Nord-Norge, slik også Helsepersonellkommisjonen sier i NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. UiT vil derfor gjøre Helse- og omsorgskomiteen oppmerksomme på pilotprosjektet «Gutter og helsefag», som Kultur- og likestillingsdepartementet foreslår å tildele 1 million kroner under kapittel 351, Post 70.

UiT leder prosjektet og samarbeider med NTNU om å øke rekrutteringen av menn til helsefaglige utdanninger. Prosjektet hadde oppstart ved nyttår og er i 2023 finansiert av Bufdir med to millioner kroner.

Piloten skal finne de beste metodene for å rekruttere menn til helsefag og gjennomfører tiltak for elever, lærere og rådgivere. Prosjektet jobber også for å etablere samarbeid, bygge nettverk og gjøre erfaringer som på sikt kan danne grunnlag for permanente nasjonale tiltak.

UiT hadde søkt om 3,2 millioner kroner til aktiviteter ved UiT og NTNU, samt utvikle samarbeidet og inkludere nye utdanningsinstitusjoner. Med 1 million kroner vil prosjektet få lavere framdrift og heller ikke ha mulighet til å arbeide fram grunnlag for nasjonale tiltak.

Økt tilskudd til «Gutter og helsefag» kan bidra til å jevne ut et kjønnsdelt arbeidsmarked: I helse- og omsorgssektoren er under 20 prosent av de sysselsatte menn. Ved utdanningene utgjør menn 22 prosent av alle helsefagutdanningene og kun 14 prosent av sykepleierstudenter. Mangelen på menn i helse- og omsorgssektoren er en likestillingsutfordring, men også en samfunnsutfordring. For det første har sektoren et stort udekket behov for personell og kompetanse. Da bør utdanningene og yrkene være like aktuelle for menn som for kvinner. For det andre peker Helsepersonellkommisjonen i NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste på at helsepersonell bør speile befolkningen. Helsepersonellkommisjonen trekker også fram at en jevnere kjønnsbalanse også kan bidra til bedre arbeidsmiljø, og det er heller ikke usannsynlig at det vil kunne påvirke strukturelle forhold som arbeidstid og lønn.

Vennlig hilsen

Kathrine Tveiterås

prorektor

Saksbehandler: Geir Heggås Bakkevoll

Kap. 761 Omsorgstjeneste, post 71 Frivillig arbeid mv., anmodning

Norges Blindeforbund ber Stortinget om å øke posten med kr. 7.5 mill., slik at bevilgningen kan oppjusteres til tidligere nivå og at det blir en prisjustering.

Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling, anmodning

Norges Blindeforbund ber Stortinget om ikke å øke egenandelstaket, og videreføre de satsene som er gjeldene for 2023. 

Kap. 734 Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse, anmodning

Norges Blindeforbund ber komiteen om å øke bevilgingen med kr. 1,7 mill. kroner slik at dette tilbudet kan videreføres på samme nivå som nå.

Helhetlig rehabilitering for mennesker med nedsatt syn, forslag til merknad

Stortinget ber regjeringen om å igangsette et prosjekt med ambulerende synsteam som skal sørge for rask igangsetting av synsrehabilitering for personer som mister synet, i alderen 18 til 67 år.

Brukerstyrt personlig assistanse, forslag til merknad

Stortinget ber regjeringen følge forsalg som BPA-utvalget stilte seg bak.

Utdyping av forslag til merknader og anmodninger

Kap. 761 Omsorgstjeneste, post 71 Frivillig arbeid mv.

Norges Blindeforbund har i en årrekke mottatt et øremerket tilskudd på kr. 3 mill. til sin ordning med rehabiliteringskontakter. Rehabiliteringskontakter foretar hjemmebesøk hos personer som har mistet synet, og som trenger bistand til å starte rehabiliteringsprosessen. I statsbudsjettet 2023 ble denne øremerkede bevilgningen omgjort til prosjektmidler, som kunne søkes av flere organisasjoner.

Omleggingen har dessverre ført til at Blindeforbundets tilskudd er redusert fra kr. 3 mill. til kr. 2,3 mill. Dette vil ha konsekvenser for Blindeforbundets muligheter til å hjelpe personer som får redusert syn. En forsinkelse i rehabiliteringsprosessen kan medføre at personer faller ut av arbeidsmarkedet, og at behovet for andre tjenester øker.

Det er i forslaget til statsbudsjett lagt opp til øremerkede midler til noen formål. Vi mener derfor Stortinget må se på muligheten for å reversere omleggingen som er gjort i år.

Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling

Selv om økningen av egenandelstaket kun er forventet prisstigning, har nivået på egenandelstaket steget betraktelig de to siste årene. I en tid med høy prisstigning merker våre medlemmer at økte egenandeler på helsetjenester er tyngende. Derfor mener vi at egenandelstaket burde ha ligget på samme nivå som i 2023.

Vi stiller oss også undrende til at egenandelene til legebesøk, fysioterapi og andre behandlinger, økes med 4,35 %, mer en forventet prisstigning. Dette kan føre til at våre medlemmer ikke har råd til å oppsøke behandlingstilbud.

Kap. 734 Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse

Norges blindeforbund er glad for at det er etablert en landsdekkende tjeneste ved Gaustad sykehus som er ment å bistå svaksynte og blinde som pga. synshemming har psykiske problemer. Det er dokumentert at personer som enten har eller får en synshemming har en større forekomst av psykiske plager enn befolkningen ellers.

Den foreslåtte bevilgningen er ikke tilstrekkelig for å opprettholde dette viktige tilbudet til svaksynte og blinde I henhold til behandlingstjenestens egne beregninger må bevilgingen økes med ca. 1,7 millioner kroner.

Helhetlig rehabilitering for mennesker med nedsatt syn, forslag til merknad

For den som mister synet og er i jobb, går det i regelen hele sykepengeperioden uten at det er startet et rehabiliteringsløp. Dette mye på grunn av manglende kompetanse i behandlingsapparatet. Rask rehabilitering er helt avgjørende både for å kunne stå i jobb og for å komme raskt tilbake til et aktivt liv. Vi ber om at det gjennomføres et prosjekt der det settes sammen ambulerende synsteam med relevante fagpersoner som rykker ut til personer som får varig nedsatt syn i alderen 18 til 67 år. Teamene skal nå ut til hele landet, de skal kartlegge situasjonen til den enkelte og foreslår et rehabiliteringsopplegg.

Brukerstyrt personlig assistanse

1. desember 2021 la BPA-utvalget frem NOUen «Selvstyrt er velstyrt». Ingen av forslagene i NOUen er fulgt opp av regjeringen. Til tross for at det er svært viktig med forbedringer av BPA-ordningen. Selv om det jobbes med en stortingsmelding, må det raskt gjennomføres forbedringer av ordningen.

Oslo, 11.10.23 

Med vennlig hilsen

Norges Blindeforbund

Sverre Fuglerud                       Arnt Holte

Seksjonsleder                          Seniorrådgiver

Stiftelsen Helseutvalget er Norges ekspert på skeiv helse. Helseutvalget er en interessepolitisk uavhengig og livssynsnøytral stiftelse som ble etablert i 1983 som et svar på hiv-epidemien.

Stiftelsen arbeider helsefremmende og sykdomsforebyggende overfor lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, andre som har sex med personer av samme kjønn og som ønsker å benytte stiftelsens tilbud uten å være åpen om egen kjønnsidentitet, seksuell orientering og/eller praksis.

Stiftelsen er kunnskaps- og premissleverandør til helsetjenesten, helsemyndighetene, politikere og samarbeider med de homopolitiske interesseorganisasjonene i Norge. Helseutvalget utvikler og formidler forsknings- og erfaringsbasert kunnskap, holder kurs og konferanser for det helsefaglige og politiske praksisfeltet.

Fortsatt opplever mange lhbt+- personer å bli møtt med fordommer, forskjellsbehandling og hatkriminalitet. Det er derfor bra at regjeringen arbeider for å bedre livskvalitet og styrkede rettigheter for denne gruppen gjennom handlingsplan for Trygghet, mangfold og åpenhet.

Skeive er overrepresentert når det gjelder psykiske lidelser og rus. Det gir også en økt risikoatferd som gjør gruppen særlig eksponert for smitte og seksuelt overførbare sykdommer (SOI). Derfor trenger vi en forsterket innsats i forebygging og oppfølging av skeive innen både psyk-rus og smittsomme sykdommer. Vi trenger flere lavterskeltilbud over hele landet som adresserer de underliggende årsakene og konsekvensene av disse. Helseutvalget ber om å få delta i høringen for å sette søkelys på denne problemstillingen, og hvordan vi kan bidra som en del av løsningen.

Forskning viser at den offentlige helsetjenesten ikke når de mest sårbare gruppene i den skeive minoriteten. Det gjelder særlig dem som lever skjult eller selektivt skjult – som biseksuelle, heterofilt gifte, hiv-positive eller skeive med migrantbakgrunn. For å nå hele den skeive minoriteten er det behov for et variert utvalg av helsetjenester. For Helseutvalgets del innebærer denne tilpasningen at tilbudene tar særlig hensyn til brukernes behov for diskresjon og anonymitet.

Norsk og utenlandsk forskning viser at skeive er overrepresentert når det gjelder psyk-rus problemstillinger, som angst- og depresjonssymptomer, selvmordsatferd og rusavhengighet. Det er sammensatte årsaker til at skeive er overrepresentert når det gjelder slike psykiske lidelser og rus. Det er lang tradisjon for å forklare skjevfordelingen med utgangspunkt i identitetsutfordringer og minoritetsstress. Nyere forskning setter imidlertid mentale helseutfordringer blant skeive særlig i forbindelse med ugunstige barndomsopplevelser, som det å ha vært utsatt for forsømmelse, fysiske eller seksuelle overgrep eller opplevelser av betydningsfulle tap i barndommen. Overrepresentasjonen av psykiske lidelser og rus forklares med at kvinner og menn med seksuell minoritetsstatus har opplevd å få mindre sosial og emosjonell støtte fra sine nærmeste omgivelser, slik som familie og venner, enn heterofile kvinner og menn. Av særlig betydning er det at gruppen er uforholdsmessig eksponert for en rekke universelle stressfaktorer som er forbundet med mental uhelse, slik som sosial isolasjon eller på annen måte ha svak tilhørighet i samfunnet. Skeive rapporterer også om opplevelser av sosial isolasjon, urettmessig behandling og nettverksvikt i det skeive miljøet - noe som forsterker opplevelsene av fravær av sosialt fellesskap og påfølgende psykiske lidelser. Skeive med migrantbakgrunn og hivpositive er to grupper som i dette henseende peker seg ut. Helseutvalget etablerte i 2022 Sett ord på det, et tilbud der de som strever med angst- og depresjoner eller har utfordringer med minoritetsstress, eller ugunstige barndomsopplevelser og sosial nettverkssvikt, kan få tilgang til gratis samtale eller psykolog. Dette lavterskel samtale- og psykologitilbudet er utformet med tanke på de særegne risikofaktorene som forklarer utfordringer når det gjelder rus og psykisk helse i den skeive målgruppen.

Den ovenfor skisserte overrepresentasjonen av psykiske lidelser og rus blant skeive legger grunnlaget for en økt risikoatferd, noe som gjør denne minoriteten særlig eksponert for smitte og SOI. Skeive er uforholdsmessig rammet av seksuelt overførbare infeksjoner som HPV, syfilis, gonoré, klamydia og hiv. Sårbare grupper som hivpositive og skeive med migrantbakgrunn er spesielt overrepresentert. I Norge er forekomsten av SOI blant skeive, etter en forbigående reduksjon under koronapandemien, betydelig og økende (unntaket er forekomsten av hiv som holder seg stabil). Dette er alle bakterie- og virusinfeksjoner som lar seg behandle, men som er ugunstige for helsen. Av særlig betydning er overrepresentasjonen av HPV-viruset blant sårbare grupper - som skeive som lever med hiv. Dette viruset er som kjent en forutsetning for utvikling av analkreft - en kreftform hvor skeive menn, men særlig hivpositive homoseksuelle og hiv-positive biseksuelle er overrepresentert.

Sjekkpunkt (2012-) er et tilbud i regi av Helseutvalget som er ment å være et supplement til testtilbudet i det ordinære helsevesenet, for å øke testaktiviteten for SOI blant lhbt+- personer.  SOI overføres ofte av mennesker som ikke kjenner sin egen status. Årlig testing anbefales. Realiteten er en annen. Så få som 50 til 60 prosent av den skeive målgruppen oppgir eksempelvis å ha noen gang testet seg for hiv og et sted mellom 15 til 35 prosent at de har testet seg for hiv det siste året. Det er grunn til å tro at et nye supplerende tilbud som Sjekkpunkt bidrar til å rekruttere fra de kategorier MSM med risikoatferd som det er ellers er vanskelig å nå ut til med et test- og behandlingstilbud.

Sjekkpunkt driftes av likepersoner – hvor noen er sykepleiere og andre er skolerte frivillige. De utfører samtaler om sikrere sex og tester for SOI-er som hiv, syfilis, gonoré, klamydia og LGV. Hurtigtester for syfilis- og hiv kan utføres av likepersoner uten helsefaglig utdannelse og blir ikke journalført. Testene for klamydia- og gonoré – hvor Helseutvalget nå benytter seg av Fürst tjenester – blir journalført, men i et lukket system som er utilgjengelig for helsevesenet ellers, noe som også bidrar til å tilføre Sjekkpunkt som testtilbud diskresjon og anonymitet.  Per 3. oktober 2023 har 149 av Sjekkpunkts unike brukere testet positivt for gonoré (noe som er mer enn 15 prosent av registrert tilfeller blant homoseksuelt aktive menn i Norge), 194 har testet positivt for klamydia, 17 personer har testet positivt for syfilis (14 prosent) og to personer testet positivt for LGV.

 Per 1. oktober 2023 svarte 38,1 prosent av Sjekkpunkts unike brukere (per 1.oktober: 3015 konsultasjoner) at de valgte Sjekkpunkt fordi de opplever dette likepersonforankrete testtilbudet som anonymt eller diskré. Med andre ord: en stor andel av Sjekkpunkts brukere ønsker ikke å teste seg for seksuelt overførbare infeksjoner eller bli behandlet for SOI av sin fastlege fordi de lever selektivt eller helt skjult. Det handler om skeive med migrantbakgrunn (37,7 prosent av Sjekkpunkts brukere i 2023), andre generasjon skeive med migrantbakgrunn (10,7 prosent av Sjekkpunkts brukere) og bifile (12,5 prosent av Sjekkpunkts brukere) samt heterofilt identifiserte menn som har sex med menn (10,6 prosent av Sjekkpunkts brukere) – fire kategorier skeive som sjeldent er åpne om at de er menn som har sex med menn.

Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO) er landets største paraply- og medlemsorganisasjon på rusfeltet med 152 virksomheter og organisasjoner som kommer fra alle deler av rusfeltet og hele landet.  Våre 152 medlemsorganisasjoner representerer over 250 enheter/avdelinger og over 6500 årsverk. Vi skal bidra til mangfoldige, tilgjengelige og helhetlige tjenester i et samlet rusfelt.

RHO samler og formidler kunnskap om rus fordi rus påvirker menneskers liv.

Konklusjon:
Forslag til statsbudsjettet 2024 innebærer ingen vesentlig prioritering eller satsing på rusfeltet. Dette til tross for at regjeringen i budsjettforslaget skriver; Regjeringen vil endre ruspolitikken og gir føringer til de regionale helseforetakene som at de vil styrke psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Generelt
Vi opplever at regjeringen i budsjettet gir rus og psykisk helse mye god omtale og har et ønske om å prioritere områdene. Det vises ikke i budsjettet til viktige innsatser som eksempelvis å opprettholde døgnplasser i TSB, trygge boliger, tilby vurderingssamtaler til alle, sikre lavterskeltilbud, brukerstyrte tiltak og fjerne egenandeler.

Stort sett omtaler regjeringen psykisk helse og rus som «en størrelse». Det gjør det noe krevende å se i hvilken grad rusfeltet styrkes. For RHO er det viktig å presisere at rus og avhengighet er et eget fagområde som skiller seg fra psykisk helse på flere områder.

Stanse nedbygging av døgnplasser
Det er prisverdig at regjeringen i forslaget til statsbudsjettet i den innledende delen om Helse og omsorgspolitikken, kap 1.2 Spesialisthelsetjenesten, skriver; De regionale helseforetakene skal innrette sin virksomhet med sikte på å nå følgende hovedmål: Styrke psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Vi er fornøyde med at regjeringen vil stanse nedbygging i døgnplasser innenfor psykisk helsevern og TSB, men bevillingen på 110 millioner kroner skal prioriteres til psykisk helsevern for barn og unge. Det er nødvendig å gi et klart signal om å unngå nedbygging av døgnplasser innenfor TSB. Vi er bekymret for varslede kutt i flere helseforetak.

Ventetiden til TSB har økt ifølge de siste tallene fra Helsedirektoratet. Foreløpig er økningen liten, men det er en utvikling vi ikke ønsker.

Vurderingssamtalen
BUP og TSB må få rammevilkår som gjør det mulig å tilby vurderingssamtaler til alle barn og unge voksne som er henvist til spesialisthelsetjenesten.  For mange får avslag i dag uten å ha møtt eller snakket med en spesialist.

Egenandeler må fjernes
Vi mener at regjeringen bør prioritere å fjerne egenandeler for ungdom under 23 år, mennesker med ROP lidelser og folk som lever under fattigdomsgrensen, med en pott på i første omgang 30 millioner kroner i året.

Kommunal satsning gis gjennom frie midler
En gjentakende øvelse er diskusjonen om øremerking versus frie midler. Vi vet det er slik, men blir allikevel forundret over at viktige satsingsområder som psykisk helse og rus fremdeles finansieres innenfor kommunene frie midler. Erfaringen er at pengene ikke brukes fullt ut til de formål som angis i statsbudsjettet Vi mener øremerking vil forbedre måloppnåelsen knyttet til eksempelvis lavterskel helsetilbud, skolehelsetjenesten, oppsøkende ambulante tjenester og brukerstyrte tiltak.

Mulig det er en rituell øvelse ute i kommunene, men også her varsles det nedskjæringer.

Sivilsamfunnet bør styrkes
Det ligger ingen endring av tilskuddene til sivilsamfunnet. I dag gjøres det en stor og solid innsats av mange aktører. Mye av den innsatsen som gjøres har en stor samfunnsmessig nytte og kan vise til kunnskapsbasert praksis innen alt fra forebygging, aktivitet, helsetjenester og skadereduksjon. Vi mener derfor posten som gis til sivilsamfunnet bør styrkes.

Overdoseforebyggende arbeid
Forslaget om å etablere regionale overdosekoordinatorer ved de regionale kompetansesentrene for rus (Korus) støttes, men må sikres tilstrekkelig finansiering.

Regjeringens reformer
For oss ser det også ut som regjeringen i det de kaller satsningen på psykisk helse og rus slår sammen Opptrappingsplanen for psykisk helse og Forebyggings- og behandlingsreformen, når de beskriver beløp.  De skriver det helt eksplisitt på side 230 «Bevilgninger til formål relatert til forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet er omtalt under omtalen av opptrappingsplanen for psykisk helse.» Alt henger sammen med alt, men her må en ha tunga rett i munnen for å unngå dobbelbokføring.

Noen kommentarer til andre komiteers arbeid
Avslutningsvis tillater vi oss å peke på områder som har direkte betydning for rusavhengige, men som ligger under andre komiteers ansvarsområde.

Boliger
Husbankens rammer foreslås på samme nivå som 2023.  Mangel på bolig eller egnet bolig har vært et gjentakende tema i flere tiår for rusavhengige. Vi mener at det burde vært gjort et krafttak for å etablere trygge, verdige boliger med tilrettelagt hjelp.

Styrke kriminalomsorgen
Mange av de innsatte har rusrelaterte problemer. Over år har kriminalomsorgen fått reduserte rammer, noe som har medført at viktige tilbud som sinnemestringskurs, rusmestringskurs, russamtaler og andre recoveryorienterte helsetilbud faller bort.  

Vi viser til St.Prop 1 S(2023/2024) og kommer herved med følgende henvendelse Helse- og omsorgskomiteen vedrørende forsterkning av forskning på ME og behandling av ME-syke pasienter:

ME-foreningen ber Helse- og omsorgskomiteen om følgende:

1. Ekstraordinær innsats for tidlig diagnosesetting
2. Forsterking av omsorg og pleietilbud for ME pasienter
3. Øremerkede midler til Røysumtunet
4. Øremerkede midler til forskning på ME

Norges ME-forening ber Helsekomiteen om bevilgninger til:

Nyere prevalensforskning på ME anslår 0,79%, som gir nærmere 45.000 pasienter i Norge, Mye tyder på at tallet er økende. ME er i de fleste tilfeller invalidiserende, og pasientene har stor sykdomsbyrde og lav livskvalitet. De sykeste pleies av pårørende, og står uten egnet helse- eller pleietilbud. Samfunnskostnaden er svært stor.

Sintef dokumenterte i 2011 manglende kunnskap i alle ledd i helsevesenet. Gjennom prosjektet Tjenesten og MEg dokumenterer FAFO og SINTEF det samme i 2022. Funnene bekrefter ME-foreningens brukerrapporter fra 2012,2017, 2019 og 2021, som fant at

• Mange ME-pasienter står totalt uten medisinsk oppfølging
• Kommunale tjenester er ikke tilpasset sykdommens art eller pasientenes behov.
• 9år i gjennomsnitt fra sykdomsdebut til diagnose for barn og unge, mellom 5 og 6 år for voksne.
• Manglende tilbud om utredning, lange ventelister. ME ikke omfattet av prioriteringsveiledere.

Tidlig diagnosesetting er avgjørende – normert pasientforløp

Lang tid fra sykdomsdebut til diagnose er assosiert med dårligere forløp. Dårlig kunnskap hos fastlege gjør at det tar lang tid før pasienter henvises. Tilbud er svært ulikt forskjellige steder i landet, med ventetid opptil et år. ME er ikke nevnt i prioriteringsveilederne, og ME-syke har ikke krav på utredning innen en gitt tidsfrist. Et normert pasientforløp som gir ME-syke rettigheter, og som innebærer opprettelse av egne klinikker, er utarbeidet men ikke vedtatt.

ME-foreningen ber Stortinget bevilge nødvendige midler til at pasientforløpet kan realisere det skisserte normerte pasientforløpet for ME.

Det foreslåtte pakkeforløpet dekker bare voksne i spesialisthelsetjenesten, verken fastlegens rolle eller barn i spesialisthelsetjenesten. Det er viktig med et kompetanseløft hos fastlegene, og ved klinikkene som utreder barn og unge. Tall både fra Sintef og ME-foreningen tyder på at barn ofte må vente 10 år på å få diagnose, og at de opplever unødig forverring på grunn av manglende tilrettelegging i denne perioden.

Forsterking av omsorg og pleietilbud for de sykeste ME pasientene, styrking av Røysumtunet

Kommunale omsorgstilbud er ofte så dårlige at ME-syke sier dem fra seg. Mindre kommuner kan ha få pasienter med alvorlig ME, og sliter med å bygge opp kompetanse og tilrettelagte pleieplasser. Kommunens selvråderett må ikke gå på bekostning av forsvarlig helsehjelp og likeverdige tilbud til alvorlig syke ME-pasienter i hele Norge, enten det er tilrettelagte pleieplasser, ambulante team eller en forsterket BPA ordning.

Røysumtunet:

Norges ME-forening og Røysumtunet inngikk i slutten av 2020 en avtale om spesialisert tilbud for de aller sykeste ME-pasientene, med oppstart våren 2021. De 12 pleieplassene er det eneste tilrettelagte tilbudet for de sykeste ME-pasientene (mer enn tusen i Norge) i Norge og i Europa. Mange ME-syke pasienter opplever bedring etter 6 mnd opphold.

Likevel ser vi at kommunene vegrer seg for å sende ME-syke dit, og Røysumtunet opplever stor usikkerhet når det gjelder belegg, noe som gjør videre planlegging og utvikling vanskelig. Dette er også vanskelig for de syke, som i flere tilfeller har tatt opp lån eller samlet inn penger for å betale for opphold.

ME-foreningen ber om at det igangsettes et statlig prosjekt for å utvikle modeller for pleie og omsorg for de mest alvorlig ME-syke. I første omgang bør dette skje med utgangspunkt i det tilbudet som allerede er bygget opp på Røysumtunet, samtidig som man sikrer videre drift av dette tilbudet.

Vi foreslår også at det avsettes øremerke midler for forbedring av omsorgstilbudet gjennom oppbygging av pleieplasser/ambulante tjenestene for ME pasienter lokalt og regionalt kap 733, anslagsvis kr 10 millioner i året med oppstart i 2024.

Vi ber også om at Røysumtunet får et bidrag på 15 mill kr for å sikre driften og ytterligere utvikle omsorgstilbudet sitt under Kap. 761 Omsorgstjeneste

ME-forskning:

Hverken i Norge eller internasjonalt står bevilgninger til forskning på ME i forhold til pasientantall, sykdomsbyrde eller samfunnskostnad. Norske forskere som ser på biomedisinske forhold ved ME er likevel i verdensklasse. Det er viktig å styrke og bygge videre på disse internasjonalt anerkjente miljøene.

USA har opprettet og finansierer egne forskningssentra for ME. Vi foreslår at det samme gjøres i Norge, for å signalisere offentlig interesse, løfte status, trekke forskere til feltet og sikre stabile fagmiljøer.

Takket være et banebrytende initiativ fra Forskningsrådet med brukermedvirkning til forskning på ME, ble det bevilget 30 millioner til BEHOV-ME i 2016.  Antallet søknader viste at interessen fra forskere var tilstede når midlene var der.

Vi er glad for myndighetene viderefører 1 mill kr øremerket for ME til Biobanken, men ber om at det igjen settes av større midler til forskning til ME som det ble gjort i 2016(BehovME) der Forskningsrådet fikk noen føringer (30 mill kr).

Dette øremerkes under kap 732, post 70  eller at man setter føringer til Forskningsrådet

Hilsen Norges ME-forening ved

Olav Osland                                     Trude Schei                                                     Linda Bringedal      Generalsekretær                            Ass. generalsekretær                                      Styreleder

HØRINGSINNSPILL FRA AMMEHJELPEN 2023 

Programkategori 10.10. Kapittel 714 Folkehelse. Post 79 Andre tilskudd  

Ammehjelpen er en liten, frivillig organisasjon opprettet i 1968. Vi har én fast ansatt og ca 250 frivillige ammehjelpere. 

Vi ønsker å takke helse- og omsorgskomiteen for forslag til økning av tilskuddet over statsbudsjettet for 2024. Det er kjærkommet, men det er dessverre ikke nok. 

Vi ber om at bevilgningen til Ammehjelpen økes til minst 3 millioner kroner i 2024.  

Hvorfor trenger Ammehjelpen mer penger? 

Driften av organisasjonen kan vise til flere år med underskudd. Den foreslåtte økningen vil bedre situasjonen vår, men det vil fortsatt gi oss et betydelig underskudd - som øker år for år. Dette tapper organisasjonen for frie midler (som gaver fra privatpersoner, medlemskontingent, innsamlinger etc som ikke er faste midler vi kan regne med) og hindrer oss i å planlegge for fremtiden. 

Kostnadsøkningen i Norge gjennom de siste årene, og spesielt i år, har vært usedvanlig stor. Ammehjelpens kostnader øker i samme takt, og til tross for den foreslåtte økningen vil det være umulig for oss å opprettholde dagens nivå på driften de neste årene.  

Ifølge våre beregninger, inkludert en økning på kr. 500.000, anslår vi at Ammehjelpen med dagens økonomiske situasjon har 3-4 år igjen før vi må vurdere å stenge tjenestene våre. 

Hvem skal hjelpe mødrene hvis Ammehjelpen forsvinner? 

Amming er et neglisjert område i den norske barselomsorgen. Paradokset er at amming frontes som det beste alternativet, men mødre får samtidig jevnt over for dårlig veiledning når de opplever problemer.  

Bemanningskrisen i primærhelsetjenesten, inkludert jordmorkrisen, gjør blant annet at Ammehjelpen får en økende mengde henvendelser fra både helsepersonell og foreldre som har alvorlige og svært kompliserte utfordringer.  

Dette handler ikke bare om mangel på helsepersonell, men også om mangel på kompetanse i amming og ammeveiledning hos helsepersonell som skal hjelpe ammende. Ansvaret er dessuten spredt mellom mange ulike profesjoner. Ingen har hovedansvaret.  

Amming må i større grad inn i utdanningen til helsepersonell som skal hjelpe ammende, det må stilles krav om jevnlig oppdatering av kunnskap, og egne ammespesialister må på plass.  

Dette er en utfordring som det vil ta lang tid å løse - om den i det hele tatt blir løst.  

Økt bevilgning til Ammehjelpen vil legge til rette for at mødre og barn i hvertfall får et minimum av den hjelpen de trenger og har krav på, uansett hva som skjer ellers i barselomsorgen.  

Slik det er i dag fungerer vi både som en grunnleggende tjeneste og som en «spesialisthelsetjeneste» når primærhelsetjenesten kommer til kort. 

Hva klarer vi IKKE med dagens nivå av pengestøtte?  

- tilby gratis, faglig oppdatering av våre 250 ammehjelpere, uavhengig av økonomisk situasjon og bosted for den enkelte ammehjelper. Dette er essensielt for driften og omdømmet, og for å kunne rekruttere og beholde ammehjelpere i organisasjonen.  

- honorere bidragsytere basert på reell timebruk. 

- kompensere (styremedlemmer og andre med tidkrevende verv) for tapt arbeidstid. 

- ha faste ansatte i nødvendige stillinger og posisjoner. 

- til enhver tid opprettholde hjelpetjenestene som vi tilbyr gjennom ammehjelpen.no, epost, telefon og sosiale medier.    

- rekruttere nok ammehjelpere til å svare på epost, telefoner og spørsmål i sosiale medier.  

- sikre at innholdet vårt på nett og i sosiale medier er universelt uformet. 

- konkurrere med kommersielle aktører: Vi har små økonomiske muskler i møtet med industriens makt og enorme midler til markedsføring. Vi har for eksempel ikke økonomi til å produsere informasjonsmateriell til kommende foreldre (noe vi gjorde tidligere og som var svært populært blant helsestasjoner og foreldre). Dette gjør at foreldre møter industrien (f.eks. via ulike gratisbokser med kommersielt innhold fra apotek og dagligvare) før de blir kjent med muligheten for gratis veiledning og informasjon i sin unike situasjon.  

- oversette materialet vårt til andre språk. Det er et stadig økende antall i Norge som ikke har norsk som morsmål og som har behov for informasjonen på andre språk enn norsk. Med bedre økonomi ville vi også kunne bidratt med kunnskap og informasjon utover Norges landegrenser. 

- møte etterspørselen fra helsestasjoner, helsepersonell og andre på spørsmål om ammecafeer, ammeforberedende kurs, presentasjoner for helsepersonell osv.  

- være pådrivere til - og bidra til - forskning.  

- å bidra til at mor får kvalifisert ammeveiledning før og etter fødsel som kan bidra til å senke risikoen for at mor får nedsatt mental helse. 

Hvorfor trengs Ammehjelpen? 

Ammehjelpen har de siste årene svart på i gjennomsnitt 30 000 henvendelser pr år. Nettsiden vår har ca 800 000 brukere i året. Dette er mye, tatt i betraktning at det ble født ca 51 800 barn i Norge i 2022. 

Vi har anslått at Ammehjelpen sparer det norske samfunnet for minst 10 millioner kroner per år, hvis vi regner om antall frivillige timer til 15 årsverk med startlønn for helsesykepleiere.  

I tillegg til dette kommer en ukjent millionsum som det norske samfunnet sparer på at et stort antall kvinner ammer - takket være oss. Dette inkluderer for eksempel kostnadene ved å ikke amme og hvordan ammeproblemer kan påvirke mødres mentale helse. Amming er krevende arbeid. 

Norske kvinners samlede morsmelkproduksjon utgjør mer enn ni milliarder norske kroner i året.  

Våre ammehjelpere gjør en enorm innsats for å hjelpe sine medmødre. De svarer på henvendelser sent og tidlig og skaper plass til dette i sine egne travle småbarnsliv. Det gir mye glede å hjelpe andre mødre i sårbare situasjoner. 

Men Ammehjelpens frivillige innsats kan ikke alene dekkes av gode intensjoner. Å spre oppdatert fagkunnskap og gjøre denne tilgjengelig krever en grunnleggende infrastruktur og betydelig innsats fra organisasjonens medlemmer som er langt utover det som er rimelig å forvente av frivillig innsats. 

Vi trenger minst tre millioner kroner i årlig støtte fra det offentlige for å kunne holde liv i tjenestene våre og sikre en bærekraftig drift av Ammehjelpen.  

Dette er en svært liten sum i forhold til hva vi sparer det norske samfunnet for - både i akutt hjelp til ammende, og som forebyggende folkehelsearbeid.  

Redd Barna takker for muligheten til å gi innspill til Statsbudsjettet 2024, på poster fordelt til Helse- og omsorgskomiteen. Norgesprogrammet i Redd Barna jobber for styrking av barns rettigheter i Norge, og overvåker brudd på barnerettighetene med spesiell vekt på barn som lever i sårbare livssituasjoner.

 Vi arbeider spesielt med barns rett til en trygg oppvekst og beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep. Det er avgjørende at tjenester som møter barn og unge har kompetanse på å forebygge, avdekke og avverge vold, og at barn og unge som har blitt utsatt for vold får den hjelpen og oppfølgingen de trenger. Vi har store forventninger til regjeringen varslede opptrappingsplan mot vold og overgrep som blir lagt fram før jul. Redd Barna mener imidlertid at oppgavene er store og komplekse, og vi forventer at det settes av mer enn 15 millioner kroner til det forebyggende arbeidet iblant annet helse- og omsorgstjenestene dersom vi skal lykkes med å innfri alle barns rett til en trygg oppvekst.

 Sikre en tilgjengelig og likeverdig skolehelsetjeneste til alle barn  

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en unik helsefremmende og forebyggende tjeneste som møter barn, ungdom og familier. Tjenesten skal bidra til å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn, gi opplæring om seksuell helse i skolen og være et lavterskeltilbud som gir hjelp, veiledning og støtte.

Redd Barna mener det er positivt at regjeringen har satt av økte midler til skolehelsetjenesten, i tråd med Hurdalsplattformen. Men en styrking i form av en økning i kommunenes rammetilskudd (KMD kap 571 post 60) er ikke tilstrekkelig for å sikre at skolehelsetjenesten er tilgjengelig for alle barn i Norge.

Redd Barna mener det må sikres tilstrekkelig øremerkede midler for at helsestasjon og skolehelsetjenesten skal være tilgjengelig for alle barn, ungdom og familier, uavhengig av hvor de bor. Derfor må det sikres gode rammer og ressurser for å kunne ivareta og følge opp retningslinjene for tjenestene.[1]

En Sintef-rapport fra 2020 avdekket at det er en helsesykepleiermangel på 2078 årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, sammenlignet med Helsedirektoratets anbefaling.[2] Det ble gjort viktige prioriteringer for å styrke tjenesten i budsjettet for 2024. NOU 2023: 4[3] viser at det har vært en viktig økning i andelen helsesykepleiere fra 2015-2021. Denne påbegynte styrkingen må fortsette og styrkes.

Det er også avgjørende at det utdannes nok helsesykepleiere til å dekke fremtidens behov. Redd Barna mener det er viktig å få på plass kandidatmåltall for utdanning av helsesykepleiere (KD). Dette målet sier hvor mange helsesykepleiere utdanningsinstitusjonene har plikt til å utdanne og vil være et viktig virkemiddel for å sikre stabil rekruttering. Samtidig er det avgjørende å tilføre utdanningsinstitusjonene tilstrekkelig midler.

Redd Barna foreslår følgende:

• Skolehelsetjenesten må styrkes ytterligere. Det er behov for flere øremerkede midler til å sikre at helsestasjoner og skolehelsetjenesten er tilgjengelig for barn, familier og ungdom.
• Bevilge 20 millioner til å opprette flere studieplasser for utdanning av flere helsesykepleiere (KD, kap. 260, post 50). Det er behov for en flerårig plan for opptrapping av studieplasser for helsesykepleierutdanningen og innføre såkalt kandidatmål for denne utdanningen.

Styrke barn og unges seksuelle helse for å forebygge overgrep

Omfangsstudier viser at mange barn i Norge opplever vold, seksuelle overgrep og seksuelle krenkelser.[4] I 2022 rettet Riksrevisjonen alvorlig kritikk mot myndighetens arbeid vold i nære relasjoner. Et viktig funn her var at aktører rundt barn som for eksempel fastleger ikke har nok kunnskap om avvergingsplikt, opplysningsplikt og avdekking av vold og overgrep.[5]

 For å styrke barn og unges seksuelle helse og forebygge skadelig seksuell atferd, er det behov for å styrke arbeidet med å sikre at alle barn og ungdom får alderstilpasset og helhetlig seksualitetsundervisning i skolen, og at barn har enkelt tilgang til god og kvalitetssikret informasjon om seksuell helse og overgrep. Seksualitetsundervisning må treffe barn og unge, og må derfor også adressere risikoer og muligheter unge møter i sin digitale hverdag. Det er særlig behov for tiltak som sikrer at nåværende og framtidige lærere og helsepersonell har tilstrekkelig kompetanse om vold og seksuelle overgrep.

Redd Barna foreslår følgende:

• Barne- og familiedepartementet, Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider om et kompetanseløft på seksualitet, seksuelle overgrep og vold mot barn og at regjeringen bevilger 50 millioner til dette (BFD, Kap. 840, post 21)

Ta gjerne kontakt hvis dere ønsker utdypende informasjon om enkelte områder.  

 Med vennlig hilsen

 Redd Barna                                                            

Thale Skybak                                                     Ane Lindholt

Seksjonsleder i Norgesprogrammet                 Spesialrådgiver vold og seksuelle overgrep mot barn

[1]https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten

[2] Eva Lassemo og Line Melby: Helsesykepleiere i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Sintef-rapport, 2020.

[3]NOU 2023: 4 Tid for handling — Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-4/id2961552/

[4] Se blant annet Ungvold 2023 og UEVO 2019.

[5] Riksrevisjonen 2022: https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2021-2022/undersokelse-av-myndighetenes-innsats-mot-vold-i-nare-relasjoner/

Oslo, 11.10. 2023

Innspill til forslag budsjett for 2024 – helse og omsorgskomiteen

Regjeringen skriver i budsjettproposisjonen at det vil være krevende å nå WHOs globale mål om 10 % reduksjon i fysisk inaktivitet i befolkningen som helhet innen 2025, og skal målene om å nå 15% reduksjon av inaktivitet innen 2030 nås, må det tiltak til. Tiltak vi ikke ser noe til i forslaget til budsjett for 2024. Vi vet at friluftslivet er en viktig bidragsyter til livskvalitet for stadig flere. Det er også nordmenns viktigste kilde til fysisk aktivitet, og den formen for mosjon flest kan tenke seg å gjøre mer av. I tillegg gir det svært gode folkehelse-effekter til lave kostnader.

Vi opplever at mange har endrede aktivitetsvaner etter pandemien noe som bekymrer oss både for friluftslivet og folkehelsen, men vi har også noen mulige løsninger. Tre bekymringer:

1. Stor endring blant barn og unge for utelek i perioden 2015-2022:

En befolkningsundersøkelse gjennomført av Ipsos i februar 2022 på oppdrag av M-dir og Norsk Friluftsliv avdekker store endringer i barns vaner for utelek: Basert på svar fra foreldre viser undersøkelsen at antall barn som leker ute 5-7 ganger i uka har blitt redusert fra 41 prosent til 18 prosent fra 2015 til 2022. Dette er en alvorlig utvikling, som samfunnet må ta tak i.

1. Færre stiller opp på frivillig arbeid etter pandemien:

Friluftslivsorganisasjonene er avhengig av ildsjeler for å gjennomføre arrangementer/aktiviteter og tilrettelegging for aktivitet. Det rapporteres om tilgang på færre frivillige for mange av organisasjonene. Det kan virke som pandemien har langsiktige, negative rekrutteringseffekter både når det gjelder frivillige og medlemmer for friluftslivet. På mange andre områder er frivilligheten tilbake som før koronaen, dette gjelder ikke friluftslivet. Andre endringer knyttet til bla. en strammere privatøkonomi og økte kostnader for lag og foreninger vil i tillegg forsterke denne type effekter.

1. Økende tap av natur og friluftslivsområder

Stadig færre har trygg tilgang til nærturterreng i de største byene. Byvekst og fortetting setter press på viktige arealer for friluftslivet. I 2020 hadde 45 prosent av de som bor i tettsteder trygg tilgang til nærturterreng. Det er en nedgang på fem prosentpoeng siden 2011. I de største byene hadde kun tre av ti trygg tilgang til nærturterreng. (kilde: miljøstatus.no).

Mulige løsninger:

Sats på «Friluftslivets år 2025»:

Det blir et nytt «Friluftslivet år» i 2025. Året er tydelig forankret i regjeringens stortingsmelding om friluftsliv.  Et «Friluftslivets år» vil være et svært viktig bidrag til å snu en uheldig samfunnsutvikling både med tanke på økt inaktivitet, økt sosial ulikhet, i tillegg til å gi en energi-boost i organisasjonene.  Det er stor entusiasme blant våre medlemsorganisasjoner, og det er et arbeid vi gleder oss til å ta fatt på.  En viktig erfaring fra 2015 er at aktivitetsmidler må avklares før året starter, da det tar tid for organisasjonene å planlegge aktivitetstiltakene, derfor ber vi om en tilsagnsfullmakt for 2025 i budsjettet for 2024 på 25 millioner over Helse- og omsorgsdepartementets (HOD) sitt budsjett. HOD bidro med 15 millioner i aktivitetsmidler i 2015.

Undersøkelser i etterkant av siste Friluftslivets år i 2015 viste at året bidro til en aktivitetsøkning, men vaner ble brutt under pandemien.

Merknad:

«Stortinget ber regjeringen om at det gis en tilsagnsfullmakt på 25 millioner til aktiviteter i «Friluftslivets år 2025» over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett for 2024. Midlene skal være søkbare for både organisasjoner og kommuner. Målet med midlene skal være at «Friluftslivets år» skal gi et varig løft for friluftslivsaktivitet, og øke andelen fysisk aktive. Dette vil være et vesentlig bidrag i arbeidet med å nå målene om 15% reduksjon av inaktivitet i 2030 sammenlignet med 2010.»

Merknad post 79 – Andre tilskudd

«Stortinget ber regjeringen om at tilskuddsordningen - mobilisering mot ensomhet (2020-2025) videreføres, slik at gå grupper i regi av Den Norske Turistforening/Røde Kors sikres videre drift.»

Viser til innspill fra Den Norske Turistforening for mer informasjon.

Om Norsk Friluftsliv:

Norsk Friluftsliv representerer de 18 største frivillige friluftslivsorganisasjonene i Norge med

til sammen rundt 950.000 medlemskap og rundt 5.000 lokale lag og foreninger. En av

hovedoppgavene for Norsk Friluftsliv er å ivareta allemannsretten og det enkle og

naturvennlige friluftslivets vilkår i Norge.

Med vennlig hilsen

Norsk Friluftsliv

Bente Lier                                                                                          Siri Meland

generalsekretær                                                                               fagsjef myndighetskontakt

Hvordan kan apotekene styrke helsevesenet i Norge? 

Helsevesenet i Norge er svært presset. Et viktig tiltak for å sikre helsevesenets bærekraft også inn i fremtiden, er å arbeide med forebygging mot sykdom. Her spiller apotekene allerede en nøkkelrolle, men kan bidra enda mer. 

Vaksinasjon er et avgjørende viktig folkehelsetiltak, men i 2022 falt faktisk vaksinasjonsdekningen i Norge, i følge FHI (https://www.fhi.no/nyheter/2023/fhi-oppfordrer-flere-til-a-ta-vaksine-mot-influensa-og-korona/). Det siste året har eksempelvis 5500 personer vært innlagt på sykehus med influensa. Dette tallet kunne vært betydelig redusert med høyere vaksinasjonsdekning. En nærliggende måte å løse dette på er at myndighetene kan utnytte apotekenes gode tilgjengelighet bedre enn i dag. 

Stortinget ba i Folkehelsemeldingen regjeringen om å styrke apotekenes rolle i vaksinasjonsarbeid. Det viktigste for å følge opp Stortingets vedtak, og bidra til forebygging av smittsomme sykdommer, er å gi alle farmasøyter som jobber i apotek rekvireringsrett for flere vaksiner. Vi mener det er forsvarlig at farmasøyter skal kunne rekvirere alle ikke-levende vaksiner. Apotek må bli en nøkkelaktør i et fremtidig voksenvaksinasjonsprogram. Apotekene har kvalifisert helsepersonell og god tilgjengelighet over hele Norge, og bruk av apotek vil ikke gi økte kostnader for det offentlige - apotekene ønsker å bidra i vaksinasjonsarbeidet på samme vilkår som andre aktører. Dette kan gjennomføres ved bruk av profesjonsnøytrale takster, slik at det alltid koster pasientene det samme å vaksinere seg, enten hos fastlegen eller i apoteket. Økt vaksinasjonsgrad vil gi bedre folkehelse, redusert press på helsevesenet vårt, og med apotekene som sentral bidragsyter vil norske borgere oppleve en lett tilgjengelig og enkel tjeneste, samtidig som økt vaksinasjonsgrad motvirker antibiotikaresistens. 

Apotekøkonomi:  

Apotekenes lovpålagte oppgaver er regulert i apotekloven: å sikre forsvarlig utlevering av legemidler til brukere, medvirke til riktig legemiddelbruk i befolkningen, sørge for god legemiddel-tilgjengelighet i alle deler av landet, samt farmasøytiske tjenester av god kvalitet. Apotekene leverer i dag disse samfunnskritiske tjenestene med svært høy kvalitet. For å sikre denne høye kvaliteten også inn i fremtiden, er apotekene avhengige av en bærekraftig økonomi.  

Staten fastsetter apotekenes maksimale avanser på reseptpliktige legemidler. Denne avansen skal dekke utgiftene apotekene har til å utføre sine lovpålagte oppgaver. I dag har de faste kronebeløpene i apotekavansen på reseptbelagte legemidler ikke blitt inflasjonsjustert siden 2018.  

I Innst. 11 S (2020 – 2021) skrev komiteen:    

      K o m i t e e n viser til at de faste kronebeløpene i apotekavansen ikke blir prisjustert, og at verdien derfor
      synker reelt hvert år. K o m i t e e n ber departementet vurdere om det bør innføres en årlig prisjustering.   

Vinteren 2023 leverte Apoteklovutvalget sin innstilling (NOU 2023: 2 Fremtidens apotek – fleksibelt og forsvarlig). Utvalget var enstemmig i innstillingen om at apotekenes faste takster måtte inflasjonsjusteres, men uenige i hvilken innretning en slik justering burde ha.    

Apotekavansene består av en kombinasjon av prosentpåslag på innkjøpspris (2 pst.), og faste kronebeløp per solgte pakke (29 kr pr. pakke), samt et mindre tillegg for kjølevarer og for a/b-preparater, dvs. særlig vanedannende legemidler. Dette faste kronebeløpet pr. pakke inflasjonsjusteres ikke – en pakke som ga 29 kr i kronetillegg i starten av 2018, gir også 29 kr i dag. Om dette tillegget skulle fulgt prisutviklingen, så ville det iflg. SSBs priskalkulator vært på over 35,50 kr. Ergo er apotekenes avanser kuttet reelt sett med over 6 kr pr. pakke de siste 5-6 årene – uten at dette har vært gjenstand for politisk debatt eller behandling.

Heller ikke i årets budsjettforslag har departementet hensyntatt denne merknaden. Apotekene er med dette en av svært få aktører innen helsevesenet som i dag ikke har noen form for normal inflasjonsjustering, og det er avgjørende for fremtidig bærekraft for apotekene at avansen nå justeres.  

Trinnpris-justering 

Det er positivt for tilgangen til legemidler at trinnpriser på spesielt billige produkter med lav omsetning heves, i erkjennelsen av at det er sammenheng mellom tilgang på legemidler og pris. Apotekforeningen er mer skeptisk til forslaget om kutt i andre trinnpriser, spesielt i lys av at det ikke fremkommer hvilke legemidler det her er snakk om. Budsjettforslaget sier at priskuttet vil gi en innsparing for folketrygden på 35 mill. kroner. Her burde man spesifisert hvor stort det samlede kuttet i omsetning blir når man tar hensyn til egenbetaling og at ikke all omsetning skjer på blå resept. Her inviteres Stortinget til å kutte uten å få vite hvor stort kuttet er, hvem som rammes, eller hva konsekvensene er. 

Evaluering av prismodell for nasjonale e-helseløsninger:  

Norsk Helsenett har på oppdrag fra HOD evaluert prismodellene for de nasjonale e-helseløsningene. Etter evalueringen legges det til grunn at apotekene ikke skal betale for funksjonalitet som ikke brukes. Apotekforeningen støtter dette. 

NITOs innspill til statsbudsjettet 2024 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen) NITO – Norges ingeniør- og teknologorganisasjon – er landets største organisasjon for ingeniører og teknologer med over 105 000 medlemmer. Innen helse og helsenæringer arbeider NITOs medlemmer i helseforetakene, statlig, kommunal, ideell og privat sektor. Bioingeniørene utgjør den største medlemsgruppen innen helse. I tillegg organiserer vi medisinsk teknisk personell, ortopediingeniører, perfusjonister, radiografer, stråleterapeuter, bioteknologer, mekatronikk-ingeniører, IKT-ingeniører, logistikkingeniører og mange andre.

 Som det framgår av fagproposisjonen er et av målene og hovedprioriteringene for budsjettperioden 2024 å styrke forsyningssikkerheten for tilgang på kompetanse og innsatsfaktorer, særlig vann, strøm, IKT, ekom, legemidler, smittevern- og personlig verneutstyr og materiell. NITO er positiv til dette.

NITO har følgende innspill til programkategori 10.00 Helse- og omsorgsdepartementet mv., kap. 702 Beredskap:

 God beredskap innebærer tilgang på tilstrekkelig og kompetent personell

Bioingeniører og medisinsk teknisk personell er svært viktige for landets helseberedskap.

 NITO mener regjeringen overser viktigheten av jobben bioingeniørene gjør, både for å opprettholde nåværende helsetjeneste og som del av den totale helseberedskapen. Bioingeniører er en helseteknologisk profesjon som er essensiell for et helsevesen med høyt teknologisk fokus, der kvalitetssikrede prøvesvar og persontilpasset medisin er sentralt. To av tre medisinske beslutninger tas på bakgrunn av laboratorieresultater. Og for Norges blodberedskap er bioingeniørene helt sentrale, da det kun er bioingeniørene som er autorisert til å utføre produksjon av blodprodukter, transfusjonsimmunologi og type riktig blod til riktig pasient. Pandemien viste oss at helseteknologisk kompetanse var helt sentral for å etablere metoder, utvide og opprettholde analysekapasitet. Dette tydeliggjøres i WHOs resolusjon fra mai 2023 ved fokuset på bioingeniørenes sentrale rolle i overvåkning av pandemipotensielle mikroorganismer, verdensomspennende infeksjonssykdommer, samt det pågående arbeide med overvåkning og minimering av antibiotikaresistens.

 Samtidig vet vi det er vanskelig å få besatt bioingeniørstillinger i alle helseregioner og behovet vil øke framover med estimert 40 % innen 2035. NITO mener det bør sikres tilgang gjennom å utdanne flere. Det er derfor helt avgjørende at driftsbudsjettet på en så teknologitung utdanning økes og at studiesteder som ikke har grunnfinansiering i form av studieplasser tildeles dette Vi vil spesielt peke på behovet i Innlandet, hvor Høgskolen i Innlandet på eget initiativ har funnet midlertidige midler for å kunne utdanne bioingeniører. Andre steder er det hverken tilstrekkelig areal, lærerressurser eller praksisplasser til flere studenter enn det de allerede har. Tilgangen til praksisplasser er den enkeltfaktoren som har mest å si for dimensjonering av bioingeniørutdanning. For å øke antallet studieplasser, må flere praksisplasser etableres.

 I statsbudsjettet er det heller ikke i år foreslått langsiktig og stabil finansiering av studieplasser til bioingeniørutdanningen ved Høyskolen i Innlandet. Bioingeniørene er heller ikke nevnt som en del av beredskapsplanen i helsevesenet.  

 Yrkesgruppenes betydning i hverdagsberedskapen

NITO mener at den enkelte profesjon har en viktig rolle i helseberedskapen og savner en forståelse for de ulike yrkesgruppenes betydning i hverdagsberedskapen i Norge.

 NITOs medlemmer innen helse spiller viktige roller i innovativ utvikling av produkter, tjenester og teknologiske løsninger. Mange arbeider systematisk med kvalitetssystemer og internkontroll knyttet til den medisinske behandlingen av pasientene. Andre ingeniører og teknologer er med på å planlegge, bygge, drifte og vedlikeholde teknologi, bygningsmasse og det tekniske utstyret. De besitter derfor viktig kunnskap om totalberedskapen i Norge. Det er av verdi for myndighetene at de benytter seg av denne kunnskapen.

Til: Helse- og omsorgskomiteen

Fra: Elevorganisasjonen

Dato: 11.10.2023

Høringsinnspill om Skolehelsetjenesten - Elevorganisasjonen

Det er et utbredt problem at elever møter på lukkede dører hos skolehelsetjenesten. Dette skyldes en lav bemanning, mye forårsaket av finansiering som ikke strekker til fra statsbudsjettet. Regjeringen har i sitt forslag til statsbudsjett foreslått å øke bevilgningen til skolehelsetjenesten med 40 millioner kroner. Dette kommer dessverre ikke til å gi elever det helsetilbudet de trenger på skolen. 

Skolehelsetjenesten er et viktig tiltak for å forebygge fravær og frafall. Skolehelsetjenesten er det beste lavterskeltilbudet for å gi hjelp til elever der de er, nemlig på skolen. Med en god og tilstedeværende skolehelsetjeneste blir veien til gjennomføring mye kortere for elevene som sliter mest i skolehverdagen. En økt bemannet skolehelsetjeneste vil derfor bidra til å avlaste resten av helsevesenet. Spesielt med tanke på fastlegekrisen mener Elevorganisasjonen det er på høy tid at midlene blir økt, slik at skolen kan bidra til å redusere presset på allmenntjenesten. 

I en SINTEF rapport fra 2022 kom det frem at 60% av norske kommuner så på psykiske vansker som sin største helseutfordring. Ungdata-undersøkelsen gjenspeiler også det store behovet for helsesykepleiere. Elevene rapporterer om økende stress i skolen, lavere trivsel og ensomhet. Det er viktig å ta tak i denne utviklingen, og det starter med å bevilge nok øremerkede midler til en fullbemannet skolehelsetjeneste. 

Kirkens bymisjon la tirsdag 10.10.23 frem rapporten “Snakk om skolefravær”, her kommer det frem at det er opp til 60 000 elever som har problemer med fravær. Elevene i rapporten lengter etter en trygg person i skolen, og føler seg ofte ikke sett. Det at helsesykepleierene ikke er tilstrekkelig på skolen og ikke får mulighet til å vise sitt fjes i klasserommene, gjør at utrygge og vanskeligstilte elever ikke har en trygg person å henvende seg til. 

Primærforslag:

• Det opprettes en bemanningsnorm på 1 helsesykepleier årsverk per 250. elev i VGO og ungdomsskolen

Sekundærforslag: 

• Det bevilges ytterligere 450 millioner til skolehelsetjenesten som øremerkes (kap. 762 post 60)

Generelle bemerkninger til forslag til statsbudsjett 2024 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen)

Regjeringen beskriver selv at «psykiske plager og lidelser regnes som en av våre største folkehelseutfordringer». Da må vi satse mer for de som sliter mest. Og vi må forebygge bedre og mer effektivt. Vi må bruke offentlige midler på tiltak som faktisk virker, er kunnskapsbaserte og fører til økt forebygging og bedre behandling innen psykisk helsevern.

Regjeringen har nedsatt mange ekspertutvalg innenfor helseområdet som har gitt gode anbefalinger og sørget for at regjeringen selv har et godt kunnskapsgrunnlag for å gjøre de riktige tingene. Mental Helse forventer at denne kunnskapen også kommer til uttrykk når statsbudsjettet skal vedtas i Stortinget.

Det er et stort behov for kommunale lavterskeltilbud uten at man trenger henvisning fra lege, hvor man kan få rask hjelp fra et tverrfaglig team. Det er god forebygging, så vi er overrasket over at regjeringen kutter ut Rask psykisk helsehjelp, men istedenfor skal kommunerammene økes med 150 mill. Kommunene sliter allerede med å oppfylle lovpålagte krav, og en økning i rammene vil føre til at flere får hjelp raskt. Derfor må midlene øremerkes til «Lavterskeltilbud for psykisk helse og rus» i kommunene.

Kap. 732 Regionale helseforetak, post 72–75 Basisbevilgning til regionale helseforetak

I forslag til statsbudsjett står det at «Av beløpet på 2 540 mill. kroner, foreslås det 40 mill. kroner til samhandlingstiltak i Helse Nord og 110 mill. kroner til døgnbehandling i psykisk helsevern, med særlig vekt på barn og unge og de med alvorlige psykiske lidelser.»

110 mill. kroner betyr 15-20 døgnplasser på landsbasis, og det veier ikke opp for de over 100 døgnplassene som forsvant da regjeringen avviklet fritt behandlingsvalg fra og med 2023. 

Over 3000 døgnplasser har forsvunnet de siste 20 årene, uten at tilsvarende poliklinisk tilbud er bygget opp i kommunene.

Køene er lange, og pasienter blir utskrevet for tidlig. I 2022 var den gjennomsnittlige ventetiden for voksne innenfor psykisk helsevern på 50,4 dager på nasjonalt nivå. Gjennomsnittlig ventetid for barn og unge nasjonalt var 53,5 dager i 2022.  I Helse Midt-Norge var det over 70 dager.

Mennesker som er dømt til tvunget psykisk helsevern fyller opp vanlige døgnplasser, så behovet er svært mye større enn det regjeringens forslag legger opp til.

Mental Helse ber helse- og omsorgskomiteen om at døgnkapasiteten innenfor psykisk helsevern økes med 1000 plasser i løpet av de neste 10 årene, hvor brukerstyrte senger utgjør en betydelig andel av dette.

Kap. 714 Folkehelse, post 79 Andre tilskudd

Regjeringen kutter 10 mill. i tilskuddsordningen Psykisk helse i skolen, for å bruke det til utvikling av det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring i det nye læreplanverket. 

Istedenfor å satse på forebygging i skolen som faktisk virker, vil regjeringen gi lærerne flere oppgaver. Elevene skal lære om psykisk helse fra en bok fremfor å få praktiske verktøy for å håndtere livets opp- og nedturer. Det er synd for Mental Helse og andre organisasjoner som driver god forebygging gjennom kunnskapsbaserte skoleprogrammer.

Mental Helse ber komiteen om å øke tilskuddsordningen «Psykisk helse i skolen» med 20 mill.

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold, post 71 Brukere og pårørende mv

Tilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner på psykisk helse-, rus-, og voldsfeltet er i regjeringens forslag redusert med 15 mill. (en videreføring av kuttet i revidert statsbudsjett for 2023). Regjeringen skriver selv at «Tilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner på psykisk helse-, rus-, og voldsfeltet er av stor betydning for å fremme brukermedvirkning, og virksomhetene er avhengige av tilskudd for drift.» Kuttet og ikke minst omleggingen av tilskuddsordningen har fått store konsekvenser for organisasjonene. Mental Helse har stor forståelse for at bruk av offentlige midler må treffe effektivt, men i en tid hvor organisasjonenes innsats er avgjørende for om regjeringen når egne mål på feltet, er det kontraproduktivt å kutte i tilskudd til organisasjonene.

Mental Helse ber om komiteen om å styrke tilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner med 30 mill.

Mental Helse foreslår: at Helse- og omsorgskomiteen ber om at Helsedirektoratet tilføres midler til å utdanne brukerrepresentanter på politisk/systemnivå.

Verdensdagen for psykisk helse er Norges største opplysningskampanje om psykisk helse. 3300 har markert Verdensdagen for psykisk helse i år. Aldri har så mange engasjert seg for varige forebyggende tiltak for psykisk helse. Til tross for det voksende engasjementet ble bevilgningene til Verdensdagen for psykisk helse redusert med 2,3 millioner i saldert statsbudsjett for 2023. Kuttet er videreført i forslag til statsbudsjett for 2024. Kampanjen bør heller styrkes og utvides til å inkludere flere kunnskapshevende tiltak.

Mental Helse ber komiteen om at tilskuddet til Verdensdagen for psykisk helse økes til 9,6 millioner.

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold, post 72 Frivillig arbeid, hjelpetelefoner mv.

Det er positivt at regjeringen viderefører justeringen i revidert statsbudsjett for 2023.

Omleggingen som ble gjort i statsbudsjett 2023 har fått store konsekvenser for Mental Helses svartjenester. Under halvparten av alle henvendelser som kommer til våre ulike tjenester blir besvart. Vi har måttet gå til oppsigelser og reduserte åpningstider på enkelte tjenester.

Selv med justeringen gjort i revidert statsbudsjett 2023 opplever at vi ikke klarer å svare alle de som henvender seg til oss for hjelp, enten det er på telefon eller chat. Hittil i år har vi fått 275 971 henvendelser. Behovet er enormt. Vi holder åpent når alt annet er stengt, og redder liv hver dag.

Primært foreslår Mental Helse at man satser på de etablerte tjenestene innen forebyggende psykisk helsearbeid og at Mental Helses hjelpetelefon øremerkes over statsbudsjettet eller sikres en tilskuddsgaranti.

Sekundært: Mental Helse ber komiteen om at Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold, post 72 Frivillig arbeid, hjelpetelefoner mv. økes med 80 mill.

Verbalforslag

Tvangsbegrensningsloven

I 2019 kom forslaget om en felles tvangsbegrensningslov som samler «Lov om spesialhelsetjenesten» og «Lov om pasientrettigheter», samt all tvangslovgivning innenfor helse- og sosialtjenesten, i en felles lov. Det er på høy tid at tvangsbegrensningsloven innføres, og at helsetjenesten samtidig settes i stand til å forebygge tvangsbruk. Kommuner, institusjoner og virksomheter må tilføres ressurser for å settes materielt og personalmessig i stand til å oppfylle lovens intensjon om plikt til forebygging og retten til et tilrettelagt tjenestetilbud. Herunder må medisinfire alternativer utbygges.

Det må tilføres ressurser til opplæring av personell for å kunne jobbe med frivillige og tillitsskapende tilbud både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Mental Helse foreslår: Helse- og omsorgskomiteen ber om at regjeringen iverksetter tvangsbegrensningsloven, med anbefalingene fra tvangsbegrensningsutvalget.

Selvmordsforebygging

Youth Aware of Mental health (YAM), som på norsk kan oversettes til «Ungdoms kunnskap om psykisk helse», fremmer samtale og diskusjon, utvikler ferdigheter for å møte livets vanskeligheter og øker kunnskap om psykisk helse. Elevene lærer å håndtere og snakke om temaer som stress, kriser, depresjon og selvmord.

Siden de første instruktørene ble utdannet i 2019 har 2000 skoleelever i Norge gjennomgått undervisningen, med gode tilbakemeldinger. Bedre klassemiljø og mer åpenhet blir trukket frem som positive effekter fra skolene. «Nasjonalt forum for forebygging av selvmord» har anbefalt et eneste tiltak fra Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord; YAM.

Et samlet fagmiljø anbefaler dette som et tiltak som bør iverksettes.

Mental Helse foreslår: Helse- og omsorgskomiteen ber regjeringen om å vurdere innføring av YAM i alle ungdoms-/videregående skoler.

Høringsinnspill til statsbudsjettet 2024, Helse- og omsorgskomiteen

Norsk Ergoterapeutforbund mener det fremlagte budsjettforslaget ikke møter samfunnets behov for en dreining i helsetjenestene. Helsevesenet er hardt presset, og den demografiske utviklingen krever prioriteringer som kan sikre bærekraft gjennom en styrking av tjenestene som utløser innbyggernes ressurser. Dette er prekært for å dempe behovet for varige helsetjenester og mer helsepersonell.

Behovet for å fremme befolkningens ressurser er tydelig i Helsepersonellkommisjonens rapport, NOU 4:2023. Utredningen synliggjør at det kan være store helse-, økonomiske og personellmessige gevinster i å prioritere folkehelse, tidlig innsats og forebyggende arbeid. I tillegg må rehabiliteringstjenestene styrkes, for å redusere konsekvenser av skade og sykdom. En satsning på disse ressursutløsende tjenestene, som frigjør innbyggernes egne ressurser, er samtidig ressursbesparende for de øvrige helsetjenestene.

Riktig hjelp til riktig tid på riktig sted, forutsetter at den nødvendige kompetansen er tilgjengelig. Ergoterapeuters kjernekompetanse må være en selvfølgelig del av helsetjenestene, på alle nivåer. Ekspertisen på mestring av aktiviteter trengs både i spesialisthelsetjenesten og kommunene. Eksempelvis indikerer forskning at ergoterapi på akuttavdelingen bidrar til raskere utskrivelse, økt mestring i dagliglivet og færre reinnleggelser. Dette bidrar til bærekraft i helsetjenestene.

Ergoterapi utløser også ressurser gjennom innsats som gjør at innbyggerne mestrer skolehverdagen, deltar i arbeidslivet, er selvstendige i sine viktige hverdagsaktiviteter, lever lenger i eget hjem og deltar i samfunnet. Det bidrar til bærekraftige helsetjenester og en helt nødvendig dreining i tjenestene, i møte med samfunnets utfordringer.

En satsning på rehabilitering er helt nødvendig
Rehabiliteringskapasiteten må oppskaleres slik at de som trenger rehabilitering får det til rett tid. De som venter på tilbud om rehabilitering mister funksjon mens de venter, og rehabiliteringspotensiale går tapt. Forspilt rehabiliteringspotensiale fører til et større og mer ressurskrevende behov, som øker totalkostnaden for både samfunn og enkeltmennesker.

Ergoterapeutene har, sammen med en rekke andre bruker- og profesjonsorganisasjoner uttrykt bekymring for en dårlig oppbygd rehabiliteringstjeneste i Norge. Økende behov for rehabilitering, uønskede variasjoner i tilbud og for lite ressurser må møtes med en rehabiliteringsreform.

Ressursene må utnyttes bedre og flere må delta i arbeidslivet. Det er bra at budsjettforslaget prioriterer arbeidsinkludering, men virkemidlene for en dreining i helsetjenestene uteblir. Helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende tjenester utløser ressursene i den enkelte, og reduserer eller forhindrer behov for pleie- og omsorgstjenester. Folk ønsker også å klare seg selv.

Den økende mangelen på pleiepersonell må tas på alvor, men en oppskalering kan ikke være eneste løsning. Det må også satses på ressursutløsende tjenester som gjør at vi kan hjelpe flest mulig på lavt innsatsnivå.

Utenforskap må forebygges
Utenforskap er en av de største utfordringene i samfunnet. For å fremme mestring og forebygge utenforskap kreves det en kombinasjon av gode universelle og individrettede tiltak. Kunnskap peker på at barn og unge trenger et godt lag rundt seg når de opplever utfordringer i hjem, barnehage, skole eller fritid. Det laget må ha bredere kompetanse enn i dag slik at den riktige innsatsen settes inn til riktig tid.

Ergoterapeuters kompetanse på sanseregulering, kognisjon og tilrettelegging er nødvendig i skolehelsetjenesten. Dette bidrar til bedre forståelse for barns utfordringer, samt løsninger og tiltak som skaper økt grad av mestring i skolehverdagen. Folkehelseinstituttets rapport Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv (2009), identifiserer mestringsevne som en viktig beskyttelsesfaktor mot utvikling av psykiske lidelser.

Det må utdannes flere ergoterapeuter
I Kommunesektorens arbeidsgivermonitor, oppgir 46% av kommunene at det er litt, ganske eller meget utfordrende å rekruttere ergoterapeuter. SSB (2023) forventer i sine prognoser en 87,8% økning i etterspørselen etter ergoterapeuter, i årene frem mot 2040. SSB begrunner den forventede økningen med den demografiske utviklingen og en dreining til økt bruk av ergoterapikompetanse. Det haster å få på plass en økning i utdanningskapasiteten, og vi spiller dette inn, også, til Helse- og omsorgskomiteen, fordi det er avgjørende for en dreining til mer bærekraftige helsetjenester.

Flere av ergoterapeututdanningene ønsker flere studieplasser, og på landsbasis finnes det ubenyttede praksisplasser.

Ergoterapeutene har følgende krav/verbalforslag til statsbudsjettet 2024:

• Kommunene gis 500 millioner til satsing på helsefremming, forebygging, rehabilitering og tjenesteinnovasjon, for å dreie mot en mer bærekraftig helsetjeneste.
• Det opprettes minimum 20 nye studieplasser ved ergoterapeututdanningene fordi kompetansen er nødvendig i helsetjenester som fokuserer på deltakelse og mestring.
• Det gjennomføres en rehabiliteringsreform, som følger opp anbefalingene i evalueringen av Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017-2019).
• Det opprettes et rekrutteringstilskudd på 75 millioner for å sikre at kommuner uten ergoterapeut får dette på plass, og for å sikre en styrket grunnbemanning i kommuner med ventelister. Dette vil dempe behovet for varige helsetjenester.
• Spesialisthelsetjenesten gis en kraftig økning i rammene, for å sikre økt bruk av rehabiliteringskompetanse til nødvendig omstilling til mer bærekraftige helsetjenester.
• Hverdagsrehabilitering skal på plass i alle kommuner innen 2025, og det utarbeides nasjonale faglige retningslinjer for å sikre god kvalitet i tjenestetilbudet.
• Helsestasjons- og skolehelsetjenesten gis midler til å sikre en tverrfaglig bredde som inkluderer ergoterapeuters ekspertise på mestring og deltakelse.
• Midlene i Opptrappingsplanen for psykisk helse økes og øremerkes.
• Det satses på universell utforming og andre tiltak som bidrar til et samfunn hvor alle kan delta på lik linje, bruke sine ressurser og mestre hverdagslivet.
  
  

Ta gjerne kontakt ved ønske om utfyllende informasjon.

Med vennlig hilsen
Tove Holst Skyer
Forbundsleder
Norsk Ergoterapeutforbund

Rehabiliteringsfeltet trenger et løft

Evalueringen av opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering viser at det er behov for å styrke kompetanse og kapasitet i rehabiliteringstjenesten, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Mange brukere opplever at de blir overlatt til seg selv etter primærrehabilitering i spesialisthelsetjenesten – at det er et udekket gap mellom sykehus og kommune.

Regjeringen skriver i forslag til statsbudsjett at god rehabilitering kjennetegnes av samhandling på tvers av faggrenser og administrative grenser, samt at den ønsker å forbedre kommunalt arbeidsrettet rehabiliterings- og habiliteringstilbud og hverdagsrehabilitering i kommunene. Det er likevel ikke funnet rom for å satse på rehabiliteringsfeltet i forslag til statsbudsjett for 2024. Dette til tross for at god rehabilitering har en betydelig samfunnsnytte både gjennom mestring og livskvalitet for den enkelte, og i form at økt yrkesdeltakelse og redusert behov for helse- og omsorgstjenester.  

God rehabilitering lønner seg

Våre målgrupper erfarer at de som nyskadde blir møtt av et system som primært er opptatt av de rettigheter som gjelder for trygdeytelser. Systemet er i liten grad rettet mot enkeltindividets muligheter og potensiale. De fleste ønsker jo å leve aktive liv, komme tilbake i utdannelse og arbeid – bli bidragsytere og ikke trygdemottakere. Det er her Sunnaasstiftelsens modell for Aktiv rehabilitering utgjør en forskjell. Våre spesialutdannede mentorer som lever med en ryggmargs- eller

hjerneskade har selv gått løypen, sett utfordringene og mulighetene. Den erfaringen de har som likepersoner, gjør dem til dyktige veivisere og gode rollemodeller for dem som skal finne sin nye normal etter en livsendrende sykdom eller skade. 

Økt evne til å klare seg selv, til tross for en funksjonsnedsettelse, er godt for den enkelte og det er lønnsomt for samfunnet. Hvis gevinsten ved økt selvhjulpenhet og økt yrkesdeltakelse ikke tillegges vekt hos de bevilgende myndigheter, vil rehabiliteringstiltak som nettopp har som formål å øke funksjonsnivået og bedre muligheten for å ta del i arbeidslivet, bli nedprioritert. Det er ingen tjent med. 

Behov for å styrke lavterskel rehabilitering mellom kommuner og sykehus

Gjennom tilbud om blant annet modell for Aktiv rehabilitering, forskning og mentortjenester (likepersonsarbeid) hjelper Sunnaasstiftelsen personer som lever med ervervet ryggmargs- eller hjerneskade til å mestre sin nye livssituasjon og bli mer selvhjulpne. Vi fyller et gap og bidrar til samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Gjennom å øke brukernes mestring, gjennomføring av utdannelse og økt deltakelse i yrkeslivet bidrar vårt til tilbud til en bærekraftig utvikling av samfunnet og velferdsstaten.

Vårt mål er at alle som lever med en ryggmargs- eller hjerneskade skal få tilbud om Aktiv rehabilitering. Erfaring viser et behov for om lag 400 deltakere på aktivitetstilbud hvert år. Tilbudet er tilpasset brukernes situasjon og behov, og de gir god effekt. Modellen, som Sunnaasstiftelsen er alene om, er en del av et naturlig rehabiliteringsløp for personer med hjerne- eller ryggmargskade. Den er et supplement til tilbudet i den offentlige helsetjenesten. For barn med ervervet hjerneskade er Brain Camp Yng beskrevet som et fase-5 tilbud i behandlingslinjen i Helse Sør-Øst, uten at det foreløpig er fulgt opp med finansiering.

Våre brukere rapporterer høy tilfredshet med våre tilbud, samtidig som ansatte i helse- og velferdstjenestene sier de opplever økt mestring og redusert behov for helse- og velferdstjenester blant deltakerne på våre tilbud for Aktiv rehabilitering. Flere klarer å stå i utdanning og arbeid. Dette støttes i foreløpige forskningsresultater.

Vårt mål er å hjelpe flere

Stiftelsens aktiviteter driftes i dag innenfor en kostnadsramme på 17 mill. kroner årlig. Dette er midler vi jobber hardt for å sikre fra år til år. Rundt 90 prosent av innsamlede midler går til formålet. Regjeringen foreslår i sitt forslag til statsbudsjett at bevilgningen på 1,3 millioner kroner (kap. 733 post 79) til Camp Spinal (ryggmargsskadde) videreføres.

Vi har kapasitet til å hjelpe flere, men økonomien strekker ikke til. I tillegg mangler vi finansiering av våre øvrige tilbud, herunder tilbudet til barn og voksne med hjerneskade og vårt unike mentorprogram. Hvert år må vi avvise nær halvparten av de som søker om å delta. i Vi erfarer også at liggetiden på sykehusene for målgruppen er kortere enn før, og det fører til at mange har lavere funksjonsnivå når de sendes hjem. Dermed øker også behovet for våre unike tilbud.

Dynamikk i offentlig-ideelt samarbeid

Sunnaasstiftelsen arbeider for at offentlige og ideelle skal samarbeide enda bedre for å løse samfunnets store utfordringer. Vi samarbeider med sykehusene, akademia, kommunene, politikere, næringslivet, idretten og andre frivillige for å gjennomføre vårt tilbud for Aktiv rehabilitering og tilpasse modellen til stadig flere brukergrupper.

Vi registrerer at kommunene jevnt over mangler kompetanse og kapasitet for å ta imot og følge opp disse pasientgruppene. Stiftelsens spesialutdannede mentorer (likepersoner) representerer en unik ressurs i sine respektive nærområder. Med nødvendig offentlig finansiering, kan mentorene avlaste kommunene og utvide sitt tjenestespekter. Det er ikke bare i overgangen fra sykehus til hjemkommunene at brukerne har behov for kvalifisert hjelp, de trenger oppfølging og veiledning i et livslangt rehabiliteringsløp. Den hjelpen har våre likepersoner helt spesielle forutsetninger for å gi. Den vil være avgjørende for den enkelte brukers selvhjulpenhet og livskvalitet – og den vil ha en åpenbar samfunnsøkonomisk gevinst.    

Om Sunnaasstiftelsens tilbud

Sunnaasstiftelsen er en landsdekkende ideell stiftelse som bidrar til at mennesker med nedsatt funksjonsevne som følge av ervervet ryggmargs- eller hjerneskade blir i stand til å mestre sin livssituasjon og leve gode, aktive liv.

Gjennom å kombinere faglig kompetanse med likepersonsarbeid, stimuleres personer utsatt for alvorlig skade eller sykdom til å mestre dagliglivets oppgaver på egen hånd. Vi arbeider for å øke kunnskap og dele kompetanse på rehabiliteringsfeltet. Vårt tilbud er et verdifullt supplement til de offentlige helse- og velferdstjenestene. Det er etterspurt, livsendrende og livreddende for våre brukere.

IOGT i Norge er en landsomfattende ruspolitisk medlemsorganisasjon som jobber for at det skal være lett å ta rusfrie valg og vil bidra til et trygt og inkluderende samfunn. 

IOGT foreslår: Tilskuddsordning for frivillig rusforebyggende arbeid (kap 714, post 70) økes ytterligere til 60 millioner (fra 49,7 millioner i forslaget til statsbudsjett)

Tilskuddsordningen til frivillig rusforebyggende arbeid og til drift av rusforebyggende organisasjoner er viktig.

Stortinget har vedtatt en nasjonal målsetning om 20 prosent reduksjon av skadelig alkoholbruk fra 2010-nivå innen 2030. Reduksjon i forbruket av rusmidler er avgjørende for å redusere rusrelaterte skader og misbruk. For å nå så hårete må trengs frivillige organisasjoner med kompetanse og engasjement for å for å endre ruskulturen og gjøre hele sivilsamfunnet i bedre stand til å gjøre det enklere å ta helsevennlige valg.

Frivillige organisasjoner har en helt sentral rolle i forebyggingsinnsatser gjennom ruspolitisk påvirkningsarbeid, ved å tilby inkluderende og rusfrie aktiviteter og med informasjonsarbeid og opinionspåvirkning. Det er nødvendig at frivillige organisasjoner har mulighet til å bygge opp og ta vare på kompetansen og engasjement gjennom forutsigelige tilskuddsordninger og et langsiktig perspektiv på samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten.

Derfor er det positivt at regjeringen foreslår at tilskuddsordningen Frivillig rusmiddelforebyggende og spillavhengighetsforebyggende innsats og driftstilskuddet til frivillige rusmiddelpolitiske organisasjoner er økt utover forventet prisvekst. Forslaget om at det åpnes for å innvilge flerårige tilskudd er også gledelig. Det gir signaler om vilje og forståelse for den viktige rollen frivillige organisasjoner har på rusfeltet.  

Dessverre har tilskuddsordningene over flere år stått nesten helt stille, og det er hvert år stor oversøking på tilskuddsordningen for rusmiddel- og spillavhengighetsforebyggende innsats. I 2023 ble det søkt om 84,5 millioner, 40 millioner mer enn det som var bevilget til ordningen.

Vi foreslår derfor en sterkere satsing på det frivillige forebyggende arbeidet gjennom at potten økes ytterligere til 60 millioner kroner.

RIO er en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet. Vi skal markere viktige standpunkt for personer med rusutfordringer overfor relevante aktører.

Vi ser ikke at statsbudsjettet for 2024 styrker tilbudene til våre medlemmer.

Dette er synd ettersom regjeringspartiene stemte ned rusreformen med det argumentet at tiltaksapparatet ikke var godt nok utbygget. Vi ber derfor om en av styrking av spesialisthelsetjenesten (TSB). Vi ber dessuten om at de frie midlene til kommunene som er tiltenkt rus øremerkes.

Framskrivninger fra SSB viser at mellom 2020 til 2040 vil gruppen over 80 år øke med over 250 000 personer. Flere av disse vil være personer med rusutfordringer og psykisk helseutfordringer.. Vi ber om at denne gruppen huskes i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

300 millioner til økt bevilging til investering av heldøgns omsorgsplasser er ikke bra nok sett med det etterslepet som finnes, og nå er heller ikke psykisk helse og rus nevnt innenfor denne satsningen. Da disse bevilgningene er ment å dekke investeringsbehovene for omsorgsplasser, er vi bekymret for at våre medlemmer og mennesker som ellers sliter med psykiske utfordringer ikke får nytte av denne satsningen.

RIO mener videre det er bra 100 millioner går til styrke blant annet døgntilbudet til barn og unge innen psykisk helse, og at 100 millioner går til utvikling av metoder innenfor oppsøkende arbeid som f.eks. utekontakten er bra.

150 millioner i frie midler til styrking av psykisk helse- og rustjenester i kommunen frykter vi blir brukt til andre ting, og ber derfor om at hele eller deler av beløpet øremerkes.

Samtidig er dette relativt små beløp som vi frykter ender redusert som følge av prisutviklingen.

RIO er opptatt av at TSB-døgntilbudet utvides. Vi ser en nedgang i døgntilbud innen TSB over hele landet.  Videre vil styrkningen innen psykisk helse i for liten grad berøre mange våre brukere der rus blir ansett som hovedutfordringen. Tilskuddene gitt til spesialisthelsetjenesten blir i stor grad spist opp av underskudd og er i de fleste tilfellene øremerket, og vil derfor ikke komme TSB til gode.

Vi ber om at følgende anmodningsvedtak nr. 692 følges opp i 2024:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at personer som har kommet ut av aktiv rus, sikres et botilbud der man ikke plasseres sammen med personer som fortsatt er i aktiv rus.»

RIO ser med bekymring på at regjeringen med dette Statsbudsjettet jevnt over ser ut til å utsette utfordringer innen rus til den varslede forebyggings- og behandlingsreformen som skal presenteres for Stortinget skal være på plass i løpet av 2024. Dette uten å sette av øremerkede midler til å følge opp de mange anmodningsvedtakene som en kommende reform skal ta seg av.

Tilskuddsordningen for bruker- og pårørende organisasjoner på rus, psykisk helse og voldsfeltet står i bero sammenlignet med saldert budsjett 2023. Sett i forhold til prisøkninger og inflasjon vil dette medføre til markant trangere rammebetingelser for ideelle organisasjoner. Det er også nesten 20 millioner kroner reduksjon fra regnskapet for 2022. RIO er meget bekymret over at regjeringen ikke styrket tilskuddene til sivilsamfunnet på rusfeltet slikt at vi kan ha et trygt og godt organisasjonsliv fremover.

Stortingets helse- og omsorgskomité. 

Innspill statsbudsjettet Prop. 1 S (2023-2024) Helse- og omsorgsdepartementet

      Norsk forening mot støy er en landsdekkende medlemsorganisasjon som arbeider for å redusere støyplager i Norge, sikre bedre livskvalitet for menneske og natur, bomiljø og folkehelse. Hvert år behandler foreningen flere tusen henvendelser fra støyplagete nordmenn som spør om rettigheter og offentlige tiltak mot de dominerende støykildene fra samferdsel, der det offentlige som infrastruktureier har ansvar. 

     Vanlige folk har en reell frykt for støyens helserisiko. Det er stat, fylker og kommuner som har ansvar for infrastrukturen som er årsak til støy og ansvarlig for å løse støyutfordringen. 2,1 millioner nordmenn bor i støyomgivelser som gir økt  helserisiko, med alvorlig sykdom, tap av friske leveår og forkortet levetid som konsekvens.  

        Budsjettproposisjonen for Helse- og omsorgsdepartementet inneholder ikke ordet støy! Innretningen for folkehelse mangler ansvarlig politisk perspektiv på helsefarlig forurensning. Støy og luftforurensing er forurensningsformene som påvirker helsen mest. I Norge er støy forurensningen som berører flest mennesker. 

     Underveis i den forrige regjeringens virketid ble støyoppgaver utelatt i helse-og omsorgsbudsjettet.  Det fokuserte heller på gåturer og mer spising av frukt og grønt, som selvfølgelig er bra for helsen, men er hovedsakelig et privat individuelt ansvar. Selv om tilrettelegging kan være bra. Vår nye regjering har ikke tatt opp igjen helseansvaret tilknyttet støy. Nå er oppmerksomheten i tillegg flyttet mot FN`s globale bærekraftsmål - der støy ikke nevnes. Slik blir helseansvaret for støy feid enda lenger under teppet. En innretting mot støy må  være en selvfølge i et budsjett som rommer forebyggende folkehelsearbeidet. 

     Regjeringens helsemål sier ikke noe direkte om betydningen av å fremme helsemessig gode boforhold. (!) Det er riktig å etterlyse en forpliktende kvalitetsindikator for godt bomiljø. 

Personlige lidelser, helsekonsekvenser og dermed samfunnskostnader av støy er omfattende  

   Siden Stortinget vedtok sin nasjonale handlingsplan mot støy med et mål om betydelig støyreduksjon innen 2020, økte antall nordmenn som bor i støyområder som medfører helserisiko med over 60 % i forhold til referanseåret. (jfr. SSB, des 2016). Handlingsplanen selvdøde et par år før 2020. Manglende resultater vitner bl.a om en systemsvikt. Vi har ikke observert noe robust myndighetsinitiativ for å hente «læringspunkter» av svikten. Luft- og støyforurensing fra trafikk kan fortsatt anses som Norges største permanente folkehelserisiko.         

    Støy fører til prematur død for 200 - 300 mennesker hvert år. Årlig tap av mer enn 10 000 friske leveår. (FHI) https://www.fhi.no/publ/2012/helsebelastning-som-skyldes-veitraf/ 

Et arbeidsdokument utført av Skatteetaten og Vegdirektoratet anslår at støy utgjør 25% av samlede eksternkostnader fra trafikk, og er nest største kostnadsfaktor, større enn både trafikkulykker og lokal luftforurensning. Den årlige samfunnskostnaden fra støy anslås til 

16,5 milliarder kroner pr. år. Det er alvorlig sykdom, redusert livskvalitet, forkortet liv og helsesektorens behandling av dette som utgjør hovedkostnaden. Nyere forskning indikerer også at støy fremskynder demens. 

       WHO Europe´s anbefaling (2018) foreslo skjerpede støygrenser etter omfattende evaluering av helseeffekten av gjeldende regelverk. Det er foreløpig ikke tatt til følge, men WHO´s påvisning av helserisikoen består. Det norske regelverket har mange huller når det gjelder å verne befolkningen mot helseskader av støy. 

Vindkraft og helserisiko

Vindkraftutbyggingen har i en lang tid lidd under mangelfull konsekvensutredning.(jfr SINTEF, januar 2023). Det er påvist store mangler i de benyttede støyberegningsmodeller som ikke egnet seg i norsk topografi, og hovedkonklusjonen i WHO´s rapport om vindkraftstøy har blitt neglisjert: man har ikke sikker kunnskap om vindkraftstøy og helsekonsekvenser, og at det er behov for mer og omfattende forskning bl.a om lavfrekvent støy og helse. Derfor er det store miljøutfordringer med eksisterende konsesjoner. Føre var. Før man går videre med vindkraftsatsing bør uavklarte spørsmål mht. støy og helserisiko og forsvarlige støyberegningsmetoder avklares. Støyforeningen anbefaler at FHI får i oppdrag en grundig utredning om vindkraft og støy, inklusiv infralydstøy. Dette må gjøres slik at eventuelle nye søknader om vindkraftkonsesjon kan konsekvensvurderes med større sikkerhet. 

    Våre kommentarer direkte til budsjettpostene: 

1. Helse- og omsorgspolitikken (s.11) 1.3. Forebygging - ikke bare behandling

Forebygge der man kan, reparere der man må, er meget godt prinsipp i helsepolitikk. Derfor må folkehelsepolitikken være en viktig del av helse og omsorg. Viktige forebyggingsoppgaver vedr. støy mangler i budsjettet.

Programkategori 10.10 (s 75) Kap. 714 (s. 78)   Folkehelseloven slår fast at samfunnsplaner må kvalitetssikres mot folkehelse. Når det gjelder støy er dette særlig viktig ved store infrastrukturplaner og areal/utbyggingsplaner. Vi savner i dette budsjettets folkehelsedel en bedre tilnærming til at samfunnets valg mht. arealplaner og utbygging er en viktig premiss for folkehelsetilstanden, og for utviklingen av helseplager som følge av forurensing som støy og skitten luft. «Plan og byningsloven er vår viktigste folkehelselov» er et utsagn vi stadig møter.  

    WHO´s mål om å redusere for tidlig død av ikke smittsomme sykdommer (NCD - Non Communicable Diseases). Vi vil understreke at i tillegg til livsstilsårsakene man lister opp for disse sykdommene, utgjør støy en selvstendig årsak til hjerte- og karsykdommer, slag, blodpropp, diabetes, kreft, obesity. Innsats mot støy føyer seg naturlig i målsettingen om å redusere forekomst av disse sykdommene.  

    Komiteen bør pålegge Helse- og omsorgsdepartementet å sikre at folkehelsehensyn veier tyngre i samfunnsplanlegging. Mye av støyutfordringene på nabostøyområdet skyldes også manglende kunnskap hos befolkningen, noe som også bør være gjenstand for målrettede informasjonstiltak. 

Programkategori 10.40 Kap. 740 (s. 134 )
Statsforvalterenes rolle er avgjørende for å oppnå en helsefremmende regional utvikling, 

og direktoratet bør få økte midler for å legge til rette for regionale kompetansesentre for plan og miljørettet helsevern, også med egen regional folkehelsekoordinator. Dette kan gi kommunene en nyttig ressurs og begrense behovet for at samtlige skal måtte bygge opp egen kompetanse. 

    Kvalitetsindikatorer. Vi savner en bedre kvalitetsindikator for støy og støyplage i bomiljøer. Støygrenser må også inneholde grenser for lavfrekvent støy.

    Heving av lokal helse- og miljøkompetanse på et strategisk nivå må prioriteres. Gjennom publikums henvendelser til Støyforeningen opplever vi massivt at kommunelegens rolle må styrkes både faglig og ressursmessig, spesielt med utvidete krav i plan- og bygningsloven og folkehelseloven. Organisasjoner utenfor forvaltningen kan bidra til å heve kompetansen, bl.a. ved å samle informasjon, nytenkning og forskning, samordne et nettverk av private og offentlige aktører, og dessuten levere tjenester og veiledning. 

Generalsekretær                                                                                   Seniorrådgiver

Ulf Winther                                                                                            Steven Gersh
sign                                                                                                         sign 

Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst
Høring: Statsbudsjettet 2024 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen)

Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst er en tverrpolitisk og tverrfaglig gruppe med helsepolitikere, helsepersonell med ulike profesjoner og andre interessenter i hele helseregionen. Helse Sør-Øst leverer spesialisthelsetjenester til over halvparten av befolkningen i Norge. Den økonomiske bærekraften i Helse Sør-Øst RHF er avgjørende for helseberedskapen og helsetilbudet til svært store deler av Norges befolkning.

Vi er bekymret fordi store deler av de økte bevilgningene til sykehusene i Helse Sør-Øst forsvinner. Forslaget til Statsbudsjett for 2024 vil føre til at Helse Sør-Øst (og de øvrige RHF-ene) kommer i en krevende økonomisk situasjon. Bevilgningene er foreslått økt, men ikke tilstrekkelig, Prisveksten og andre forhold vil føre til at mestepartene av den foreslåtte økningen blir spist opp. Dette skyldes først og fremst at budsjettets deflator ikke er i samsvar med forventet prisvekst. Det er også en rekke nye tiltak som pålegges helseforetakene som er forventet finansiert innenfor rammen, samtidig som en del takster underreguleres.

Regnestykkene går ikke opp for det regionale helseforetaket. Det er i år forventet en generell aktivitetsvekst i helseforetakene som er på 1,8 prosent, mot 1,5 prosent i år. Demografi vekst anslås til 1,5, og aktivitetsveksten som forventes er da litt høyere.

Deflator er satt til 4,3 % på lønn og 2,9 på prisvekst. Dette er vesentlig lavere enn siste prognoser (4,8 i siste til Norges bank). Dette er det største problemet med dette budsjettet. Som skaper en realøkonomisk krevende situasjon. Det vil også være styringsmessig utfordrede dersom sykehusøkonomien gjennom samme runde som i fjor med behov for økte bevilgninger for å kompensere for prisvekst i saldert og revidert budsjett.

Hvis ikke bevilgningene reguleres vil 1.3 milliarder spises opp av høyere prisvekst. 

Det er også nye store satsninger som forventes dekket innenfor rammen som kan bli krevende å realisere:

• Tarmscreeningprogrammet, ca 60 millioner
• Nasjonale e-helseløsninger på 60 mill.
• Drift av protonterapi må trolig dekkes med 150 millioner
  Desentral medisinutdanning, Kristiansand og Gjøvik, koster ca. 45 millioner.
• Pensjonspremier forventes å bli høyere, dette dekkes delvis ved premiefond, og deler ved driftskreditt. Denne øker med ca 6 milliarder nasjonalt, ca. 4 prosent rente på dette, belastes regionene. Rentebelastningen utgjør om lag 240 millioner.
• ABIOK-sykepleiere vil koste rundt 100 millioner

I tillegg er det viktig å merke seg at kun 80 prosent av forventet kostnad til vekst i pasientbehandlingen dekkes.

De siste 20 prosentene, som helseforetakene må dekke selv skal dekke kapitalkostnader (bygg og utstyr, lån og avskrivninger).

Det største problemet for sykehusøkonomien er at sykehusene forutsettes å være i stand til å etablere økt kapasitet uten å få inndekning for kostnader hverken til bygg eller utstyr. Økte kapitalkostnader som følge av behov for vekst finansieres ikke. Dette har sykehusene våre slitt med siden 2008. Dette dreier seg om stor beløp som sykehusene ikke har fått kompensert, anslagsvis rundt 10 milliarder. Den manglende finansieringen av kapitalkostnadene er en vesentlig årsak til at helseforetakene nå sliter økonomisk. 

Helse Sør-Øst har svært stort behov for å sikre likviditet og kapital til store investeringer ved Oslo Universitetssykehus. Grunnet investeringens omfang og den generelt krevende økonomiske situasjonen som er omtalt over pålegger Helse Sør-Øst nå derfor helseforetakene sine krav om store innsparinger. Planen er at helseforetakene i regionen skal gå med store overskudd fremover. Det betyr at de skal behandle flere pasienter enn i dag og at ventetiden skal ned samtidig som sykehusene skal gå hundrevis av millioner i pluss årlig. Helse Sør-Øst planlegger derfor med å redusere bemanningen. De planlegger med 200 færre legestillinger i 2027 enn i dag, kuttet i antall sykepleiere har startet allerede i år og målet er 400 færre stillinger. Planen er også å redusere antall psykologstillinger fra neste år.

Innsparinger/overskudd i hele regionen er nødvendig for å kunne finansiere investeringer i nye bygg i Drammen og Oslo.

Helse Sør-Øst har en rekke viktige og tidligere prioriterte prosjekter utenfor Oslo som nå er satt på vent. Det er blant nye stråle og somatikkbygg i Telemark og Østfold, nytt sykehus på Innlandet, nytt akuttbygg i Kristiansand, byggetrinn 3 ved Sunnaas sykehus samt vedlikeholdsinvesteringer ved Sørlandet Sykehus.

Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst mener at gitt den økonomiske situasjonen og det store presset samtlige helseforetak i regionen er under – en situasjon som vil komme til å vedvare i mange år fremover – er det ikke forsvarlig å gå videre med utbyggingsplanene i Oslo i sin nåværende form. Investeringene må reduseres, eller i det minste skje trinnvis slik at andre prosjekter i regionen kan realiseres parallelt, og det uten store kutt i pasientbehandlingen ved helseforetakene i regionen. 

Lene Haug

Leder Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst

Høring HO-komiteen på Stortinget - Forskningsrådets innspill 

Verden står i flere kriser som må håndteres raskt og i fellesskap for å forhindre at økosystemer kollapser og samfunnsstrukturer forvitrer. Klimakrisen, tap av naturmangfold, den demografiske utviklingen og truslene mot demokrati og en regelbasert verdensorden må håndteres med nye og kunnskapsbaserte løsninger. Kunstig intelligens vil utfordre oss på veldig mange områder samtidig som det vil gi oss nye verktøy for å møte utfordringer. Internasjonalt forskningssamarbeid kobler verden sammen i en tid der globalt og multilateralt samarbeid svekkes til fordel for proteksjonisme og bilaterale avtaler.  

Regjeringen har i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning formulert store ambisjoner for hva forskningssystemet skal levere til samfunnet. Forskningssystemet må dimensjoneres slik at alle samfunnssektorer understøttes av høy kompetanse og tilstrekkelig kapasitet for å møte utfordringene, utnytte mulighetene og styrke samfunnets kunnskapsberedskap. Gitt utfordringsbildet og den høye endringstakten må det sikres en god balanse mellom langsiktig grunnleggende forskning og utfordringsdrevet forskning.  

Tildelingene til Forskningsrådet i statsbudsjettet videreføres på omtrent samme nivå som tidligere, med en knapp realnedgang mot justert 2023-nivå. 

Det er flere positive satsinger i budsjettet, som milliardsatsingen på kunstig intelligens, og at tilskuddet til næringsrettet forskning under Norges forskningsråd øker med totalt 101,7 millioner kroner. 

På helsefeltet inneholder årets statsbudsjett også flere viktige satsninger. 

Det er positivt at KSF (Kommunenes strategiske forskningsorgan) opprettes gjennom midler fra både HOD og KD. KSF er designet for å styrke forskning, innovasjon og implementering i kommunehelsetjenesten. Svak organisering av forskning og innovasjon i de kommunale helse- og omsorgstjenestene har i en årrekke vært til hinder for å nå felles mål og bygge sterke forskningsmiljøer. Det er positivt at oppgaven legges til KS, og Forskningsrådet skal bidra for å få dette til.  

Det er også positivt at KD har bevilget 104 millioner til forskning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Forskningsrådet har over lengre tid prioritert de kommunale helsetjenestene i tildelingen av forskningsmidler, og nå kan dette arbeidet akselereres vesentlig. Disse pengene skal gå til prosjekter der kommunene er tydelige på sine behov og er klare til å ta ny kunnskap i bruk.  

Det er gledelig at HOD prioriterer midler til implementeringsforsking, 10 millioner. Dette gjør at Forskningsrådet kan prioritere forskning knyttet til implementering høyere enn vi har kunne tidligere.  

Vi ønsker å fremheve viktigheten av den nysgjerrighetsdrevne, grunnleggende forskningen. Det er denne forskningen som ofte gjør at vi får helt ny og uventet kunnskap, og gir radikale innovasjoner. Pandemien og mRNA-vaksinene og er et godt eksempel på at grunnleggende forskning gir både helt nye produkter og tjenester. Grunnforskning danner basis for vitenskapelige fremskritt, og fremragende fagmiljøer utvikler ny kunnskap, ny innsikt og nye løsninger. Utfordringene fremover er å gi de beste forskningsmiljøene mulighet til å utvikle seg til internasjonalt ledende innenfor sine fagområder gjennom solid langsiktig finansiering og gode rammebetingelser. Forskningssystemet må støtte opp under miljøer med et tydelig potensial til å flytte forskningsfronten, og gi dem rom til å utvikle prosjekter og ideer.  

Forskning på kvinners helse er viktig fordi kunnskapsbehovene fortsatt er meget store. Vi er glade for at satsingen videreføres, men gitt den store interessen er behovene omkring fem ganger så store som vi har midler til. Vi har nå hatt dedikerte utlysninger de siste to årene, men har dessverre ikke midler til en ny utlysning i 2024. Hvis Stortinget ønsker fortsatt økt satsning på kvinnehelse, trengs økte midler. Vi har det siste året opplevd en svært stor og økende interesse for å forske på kvinnehelseproblemstillinger. Det lover godt for fremtiden til dette forskningsområdet. 

Pilot Helse er et nytt virkemiddel der vi kobler de offentlige helsetjenestene med det innovative næringslivet. Sammen skal de skape produkter og tjenester som løser sentrale problemstillinger som gjør helsetjenestene mer bærekraftige samtidig som at vi bygger et innovativt, verdiskapende næringsliv. Det er positivt at denne satsingen fortsetter, men også her er potensialet vesentlig større enn tilgjengelige midler. 

Helsedataprogrammet, som Direktoratet for eHelse har hatt ansvar for, skulle bli en svært viktig infrastruktur for forskning på helsedata. Etter at mange hundre millioner kroner er brukt, er dette prosjektet nå skrinlagt. Alternativet som er lansert er å bruke datainfrastrukturer som finnes på de største universitetene. Dette er en meget god løsning, men for at dette skal fungere godt er det behov for finansiering. Det finner vi ikke i det foreslåtte budsjettet. Det er uheldig fordi økt forskning på helsedata er selve grunnmuren i et lærende helsevesen og for å kunne utvikle, evaluere og ta i bruk kunstig intelligens. 

Avslutningsvis vil vi fremheve at det er positivt at regjeringen nylig la frem veikart for helsenæring og fremmer helseindustrien som en nasjonal eksportsatsning.  Helseindustrien har et betydelig potensial for økt eksport og med det betydelig verdiskaping gjennom inntekter og arbeidsplasser, samtidig som at vi utvikler vår felles helsetjeneste.  

Budsjettet viser: Psykisk helse er gjennomgående tema. Det er mangel på personell og kompetanse. Befolkningen må i større grad ta ansvar for å mestre livets utfordringer og øke sin arbeidsevne.

Det finnes uutnyttede, kompetente psykiske helseressurser, lett tilgjengelig – hvis politikerne vil.

Usynlig på statsbudsjettet – indirekte faktor på inntekt- og utgiftssiden

Vi har tidligere ikke vært synlig på statsbudsjettet, verken som utgift eller inntekt. De som har fått hjelp har betalt den selv. Utdanningene har vi også i hovedsak finansiert privat.

Flere av våre terapeuter har drevet egen virksomhet og hjulpet mennesker til å opprettholde arbeidsevne og mestre eget liv i mer en 40 år. Det er grunn til å anta at dette har hatt positiv effekt på statsbudsjettets inntektsside og bidratt til å redusere belastningen (kostnadene) for det offentlige.

Vi er selvfølgelig dråper i det store kostnads-bildet. Men, det er som kjent nettopp «dråpen» som ofte har en avgjørende effekt i positiv eller negativ retning i mange situasjoner.

Helsebudsjettets utfordringer

Psykisk helse er et gjennomgående tema i Helse- og omsorgsdepartementets kapitler i statsbudsjettet, som er de som får arbeidet og kostnadene når psykiske utfordringer oppstår i skolen, på arbeidsplassen, i hjemmet og øvrige områder i samfunnet. Vi i NFP støtter derfor helhjertet opp om regjeringen og, slik vi oppfatter det, et samlet Storting, som mener det er nødvendig å satse mer på forebyggende arbeid og gjøre befolkningen bedre i stand til å opprettholde arbeidsevne og mestre livet. Dette er det NFP-terapeutene har bidratt til i mer enn 40 år. Dette er det vi kan.

Helsepersonell-kommisjonen – og helsebudsjettet peker på behovet for mer personell, mer kompetanse og utvikling av kompetanse. Denne er tilgjengelig, hvis politikerne vil. Vi sier ikke at det dekker hele behovet, selvfølgelig ikke, men det er betydelige ressurser og kompetanse tilgjengelig – som det offentlige systemet pr i dag ikke benytter. Det gjør imidlertid andre land i Europa, som har hatt og har den samme utfordringen som Norge, når det gjelder det psykiske helsefeltet.

En viktig kompetanse og ressurs

Våre terapeuter har en bachelor eller tilsvarende før de starter på utdanningen og mange jobber allerede innenfor det offentlige systemet, på helse- og utdanningsområdet. Det gjelder bl.a. psykologer, lærere og andre helsefagarbeidere, uten at de får anerkjennelse for denne kompetansen.

De har tatt tilleggsutdanningen innenfor en av våre retninger, fordi de opplevde at den offentlige utdanningen ikke var tilstrekkelig for utøvelse av sitt arbeid.  

Mange jobber deltid og noen jobber heltid utenfor det offentlige helsesystemet, noen i samarbeid med det offentlige og noen som private aktører i det som vel bør omtales som et lavinntektsyrke.

Hvor kan vår kompetanse og våre terapeuter avlaste og bidra

Det enkle svaret er på alle områder som omfatter psykisk helse bortsett fra medikament-behandling og diagnostisering. Våre terapeuter kan inngå i tverrfaglige team på mange områder, spesielt innenfor kommune- og primærhelsetjenesten, men også på noen områder i spesialisthelsetjenesten.

I forbindelse med det fysiske helsetilbudet, omtaler budsjettet satsingen på persontilpasset medisin. Selv om psykiske helseutfordringer, som ofte har en sammenheng med fysiske helseutfordringer, ser vi ikke at budsjettet viser den samme satsingen på persontilpasset psykisk helsehjelp. Det nevnes riktignok individtilpasset psykisk helsehjelp, men flere av tiltakene som skal utvikles og får mye oppmerksomhet synes å være standardisering av pasientforløp og kortsiktige, manualbaserte lavterskeltilbud.

Psykiske utfordringer har svært ulike årsaksfaktorer. I kombinasjon med personlige egenskaper/evner og alt annet som har påvirket «ryggsekken» vi bærer på, vil behovet for type hjelp variere. Når det gjelder satsingen på kultur-basert psykisk helsehjelp, både som lavterskel, behandling og rehabilitering, har vi lang erfaring i å bruke kulturen som verktøy for individer og grupper.

Beredskap

Vi ønsker å påpeke at ferdigheter i førstehjelp, også bør omhandle psykisk førstehjelp. Vi vet at traumatiske hendelser og store belastninger ikke bare er mentalt utfordrende, men også setter seg fysisk i kroppen. Dette er godt dokumentert via hjerneforskning. Vi har terapeuter med kompetanse og anerkjent forskningsbasert metodikk («Exit»), til forebygging og etter, når katastrofen/belastningen er et faktum.

Folkehelse, psykisk helse i skolen og kommunehelsetjenesten

Vi kan bidra med utvikling (kompetanse og ressurser) til det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring i det nye læreplanverket, herunder forslag til relevante forskningsprosjekter/studier og avlaste/styrke kommuner som har store utfordringer med å rekruttere personell til kommunalt psykisk helse- og rusarbeid.  Kommunene må enkelt kunne ansette fagpersoner med høy, relevant, psykoterapeutisk kompetanse der det er behov eller vanskelig å finne søkere, f.eks. på familievernkontorer, innen forebyggende barnevern og i skolehelsetjenesten.

Opprett et psykoterapeutregister

Medlemmene i NFP, og andre med tilsvarende kvalitet og kompetanse er ressurser, med faglig tyngde innenfor feltet psykisk helse, som relativt raskt kan bidra til økt psykisk helsehjelp, flere lavterskeltilbud og mer forebygging hvis politikerne ønsker. NFP foreslår at Helsedirektoratet blir bedt om å utrede opprettelse av et psykoterapeutregister utenfor autorisasjonsordningen for å ivareta pasientsikkerhet, avlaste de offentlige tjenestene og øke tilgangen på faglig kvalifisert personell som kan inngå i tverrfaglige team og fylle noen av de ubesatte stillingene i kommunene.

For befolkningen kan dette bidra til å opprettholde arbeidsevne og forebygge alvorlig psykisk sykdom. Psykoterapeutregister finnes allerede i andre land i Europa og erfaringene kan brukes for å raskt etablere et tilsvarende i Norge, tilpasset norske forhold og norske behov. NFP deltar gjerne i utforming og utvikling av et slik register.

Våre ressurser brukes tilfeldig av det offentlige i dag

Det er anledning til å søke økonomisk stønad hos NAV, men pasienter som gjør dette opplever dessverre ulik behandling. I noen kommuner er det etablert et samarbeid mellom terapeuter og konsulenter i NAV, slik at pasienten skal få best mulig oppfølging og oppleve minst mulig belastning i en allerede krevende livssituasjon. Dette er erfaringer som kan brukes i andre kommuner.

Fjern mva-pålegget for psykiske helsetjenester og gjør flere i stand til å ta vare på egen helse

Innføring av mva på psykisk helsehjelp utenfor autorisasjonsordningen, har gjort det betydelig vanskeligere både for terapeuter, og mennesker som tidligere har funnet egne løsninger for å opprettholde arbeidsevne og mestre egne livsutfordringer. Mva-innføringen på psykiske tjenester bidrar til reduserte arbeidsinntekter og et større press på de offentlige tjenestene.

Noen har hatt mulighet til å betale selv, andre har prioritert å kjøpe psykisk hjelp utenfor det offentlige systemet i mangel på tilstrekkelig hjelp i det offentlige. Innføringen av mva har gjort det umulig for mange å betale 25% påslag på prisen og mange terapeuter har ikke sett det regningssvarende å opprettholde sin virksomhet. Mange mennesker har i mange år, gjort det som budsjettet viser er nødvendig, tatt ansvar for egen helse. Innføringen av mva har gjort det til en enda større økonomisk byrde å ta dette ansvaret.  Nettobudsjettet er ikke økte inntekter, men økte kostnader.

Om NFP

Norsk forbund for psykoterapi – NFP organiserer pr i dag ca 550 psykoterapeuter med omfattende teoretisk og praktisk utdanning innen feltet psykisk helse, som står utenfor autorisasjonsordningen. Gjennom våre institutter er det utdannet flere tusen terapeuter innen feltet humanistisk psykoterapi og vi har i mer enn 40 år vært en viktig aktør for svært mange med behov for psykisk helsehjelp, som ikke har fått den hjelpen de har hatt behov for, fra det offentlige helsesystemet.

Preventio er en paraplyorganisasjon for progressive ideelle organisasjoner på rusfeltet. Vi jobber for at ruspolitikken skal være kunnskapsbasert og forankret i menneskerettighetene. I dag har vi femten medlemsorganisasjoner.

Vi har nylig hatt en lengre politisk debatt på rusfeltet, i stor grad drevet frem av flere av medlemsorganisasjonene i Preventio - et engasjement som blant annet har ført til at menneskerettssituasjonen til folk som bruker ulovlige rusmidler, og rusavhengige, har fått en annen oppmerksomhet enn tidligere. Dette er dere alle godt kjent med. 

Vi har engasjert både oss og samfunnet, noen av dere også, i debatten om politiets ulovlige tvangsmiddelbruk mot brukerne, samrøre i politietaten, stigma og utenforskap, og det mangelfulle tilbudet til personer som bruker ulovlige rusmidler. Dette har bidratt til at vi har fått avdekket systematiske krenkelser av brukerne, praksiser utviklet i kjølvannet av krigen mot narkotika og den systematiske stigmatiseringen brukere har vært utsatt for i generasjoner. 

Norge har historisk hatt en strengt ruspolitikk, og har det fortsatt. Vi bruker lovens strengeste straff (livstid) i narkotikasaker, og vi har inntil nylig hatt ei strafferamme på mer enn 6 måneder fengsel for bruk og besittelse etter legemiddelloven, og mer enn to år fengsel for erverv og oppbevaring (anskaffelse og besittelse av mer enn 1-2 brukerdoser) i straffeloven. Vi får presentert en overdødelighet hvert år som ikke fører til noen politiske satsinger av betydning. Samtidig har regjeringen nedsatt et utvalg for å se om ikke politiet kan få anledning til å bruke tvangsmidler som i dag er presisert som uforholdsmessige, også overfor rusavhengige.

Enkelte av våre medlemsorganisasjoner var tidligere medlem hos Actis. Dette var viktig fordi de hadde kapital, kompetanse og administrative støttetjenester som regnskapsføring som medlemsorganisasjonene kunne benytte seg av til rabattert pris. 

Dette kan være avgjørende for at mindre organisasjoner finnes, at de utvikler seg, og ikke minst at de kan delta i samfunnsdebatten på likere vilkår med andre. Jeg ønsker også samtidig å rette oppmerksomheten mot at flere av medlemsorganisasjonene våre har små budsjetter, og enkelte av dem har ingen økonomi å snakke om overhodet. Når vi jobber med politikkutvikling for utsatte grupper, mener jeg det bør være i Stortingets interesse å høre disse også, og at de har en representasjon både i Norge og internasjonalt. 

Et av poengene med å etablere Preventio, var nemlig også at det norske liberale sivilsamfunnet på rusfeltet (de som ikke kan være medlem i Actis på grunn av vedtekter som ikke åpner opp for deres politiske standpunkt) skulle ha en stemme i FN. 

Den norske regjeringen deltar hvert år på FNs narkotikakommisjon og vi har av Helse- og omsorgsdepartementet blitt oppfordret gjentatte ganger om å etablere en alternativ paraplyorganisasjon som skulle sikre representasjon fra sivilsamfunnet på de norske delegasjonene. Og jeg mener dette er viktig. Under årets CND f.eks. ble enkelte av oss som kom fra sivilsamfunnet møtt av internasjonale aktører som anerkjente at Norge hadde lyktes med å stoppe ‘stop-and-search’ praksisen politiet har hatt mot folk som bruker ulovlige rusmidler. 

Samtlige av Stortingets politiske partier med unntak av Senterpartiet uttrykte i en merknad til statsbudsjettet for 2021 at det var viktig at en slik organisasjon finnes. 

Deretter ble vi fra Helsedirektoratet orientert om at Preventio skulle søke på tilskuddsordningen for bruker- og pårørendearbeid, i likhet med en annen paraplyorganisasjon på rusfeltet Rusfeltets Hovedorganisasjon (tidligere Fagrådet).

I 2021 og 2022 fikk vi tildelinger, og i 2023 avslag. Avslaget hang sammen med omlegging til nytt regelverk hos Helsedirektoratet, som i praksis betyr at man må være en brukerorganisasjon for å kunne søke tilskudd over ordningen. Grunnet dette, fikk den andre paraplyorganisasjonen (som i tillegg til ideelle, har kommunale, statlige og kommersielle medlemsorganisasjoner) søke på gammelt regelverk.

Dette er spesielt vesentlig ettersom Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet har understreket for oss i forbindelse med avslag på søknad og avslag på klage at det er snakk om en konkurransebasert søknadsordning som skal sikre likebehandling for søkerne, der søkerne scores prosentvis og tildeles midler basert på sin poengoppnåelse. 

Det er vanskelig å se at Preventio har blitt likebehandlet i en konkurranse da sammenlignbare organisasjoner behandles etter ulike kriterier. 

Konsekvensen av denne utviklingen har vært at Preventio permitterte de ansatte, sa opp kontorene sine og to brukerorganisasjoner (RIO og MARBORG) og en ruspolitisk organisasjon (Foreningen Tryggere Ruspolitikk) ble nødt for å bevilge lån på tilsammen 250 000 kroner for at Preventio ikke skulle måtte avvikles. En av medlemsorganisasjonene hadde dessuten anledning til å ansette de som var ansatt i Preventio for en periode ettersom de hadde to vakante stillinger.

Vi synes det er synd at politiske beslutninger gjort i regjering er i strid med idealet om et demokratisk rusfelt - spesielt med tanke på at våre medlemsorganisasjoners politiske standpunkt som kjent skiller seg radikalt fra regjeringspartienes vedtatte politikk.

Vi hadde håpet regjeringen ikke hadde valgt å videreføre denne praksisen i statsbudsjettet for 2024 og håper komiteen vil sørge for at Preventio likebehandles med de andre paraplyorganisasjonene, eventuelt øremerkes dersom likebehandling ikke lar seg gjøre i 2024 ettersom søknadsfristen går ut 1. desember.

Samskipnadsrådet vil takke for muligheten til å uttale seg i høringen knyttet til Statsbudsjett for 2024. For oss er temaet om studenthelse særlig relevant.

1 av 3 studenter opplever alvorlige psykiske plager viser Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) 2022. Vi ønsker flere tiltak for studenters psykiske helse og det må medfølge midler til dette.

Kapittel 714 Folkehelse, post 79 andre tilskudd (HoD)

• Bevilgningen til prosjektmidler gjennom tilskuddsordningen «Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk» økes til 41,8 mill.

Liten satsing på studenthelse

I 2023 ble tilskuddsordningen for psykisk helse og rus i budsjettet til helse- og omsorgsdepartementet halvert, sammenlignet med 2022. Dette kom i tillegg til kutt i samskipnadens velferdstilskudd. I prosjektstøtte er det i 2024 foreslått 22 800 000 millioner kroner til tilskuddsordningen «Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk».  

Regjeringen har påpekt både gjennom opptrappingsplan for psykisk helse, under pandemien og i statsbudsjett for i år hvor viktig denne tilskuddsordningen er med hovedvekt på funnene i SHoT og folkehelsemeldingen om studentenes psykiske helse. Tilskuddsordningen er spesielt betydningsfull for utviklingen av helsetilbudet til studentene. Ordningen legger til rette for pilotprosjekter og samarbeid på tvers av samskipnadene, og er derfor en viktig del av finansieringen og utvikling av tilbud til studenter.

I foreslått budsjett for 2024 har regjeringen videreført kuttene både i velferdstilskuddet (KD) og tilskuddsordningen (HoD).

Fra tilskuddsordningen for psykisk helse og rus har Helsedirektoratet bevilget midler til prosjekter som er berammet til å vare over flere år. Halveringen av bevilgningene har derfor medført at de igangsatte prosjektene har blitt nedskalert. Det vil påvirke velferdstilskuddet til studenter over hele landet og tilbudet ANSA har til studenter i utlandet.

Eksempler på prosjekter midlene har blitt brukt til:

• Ansettelse av psykologspesialister, studenthelsekoordinator, samtaleterapeuter og folkehelsekoordinator.
• Prosjektene «Studenter spør», «IME – In my Experience», «Lykkepromille», «Alle studenter i aktivitet», «SATS – styrking av trivsel blant studenter», «Fysisk aktivitet for psykisk helse og trivsel», «Levende Campus» og «Studentlivet på Svalbard»
• SHoT, Studentenes helse- og trivselsundersøkelse
• Studenttelefon med Mental Helse
• Mestringskurs med temaer som «tankevirus», «stressmestring», «matkurs», «mindfulness» og «hverdagsglede»

For å sikre fremdriften og realiseringen av disse prosjektene og utviklingen av velferdstilbudet til studentene, er det viktig at Stortinget reverserer kuttene fra fjorårets budsjett. Vi mener derfor at potten må økes.

På vegne av styret i Samskipnadsrådet
Amalie Lunde
Nestleder

Aktiv mot kreft ønsker at alle kreftpasienter i hele landet skal ha samme utgangspunkt og mulighet til prehabilitering. For å få til dette trengs det både vilje og handling.

Vi ber derfor Helse- og omsorgskomiteen om å sikre følgende punkter gjennom behandlingen av statsbudsjettet for 2024:

1. Stille krav til spesialisthelsetjenesten om å tilgjengeliggjøre Pusterom ved alle sykehus som tilbyr behandling og oppfølgning ved kreftsykdom.
2. Alle kreftpasienter skal få informasjon og kunnskap om tilbudet med Pusterom gjennom en henvisning til oppstartssamtale på diagnosetidspunktet.
3. Implementere tilbudet med Pusterom i pakkeforløp for kreft.
4. Kreftpasienter må få 10-12 timer hos AKTIVinstruktør på resept etter endt behandling.

Henvisning til Pusterommet på diagnosetidspunktet
Aktiv mot kreft ønsker at alle som går gjennom kreftbehandling skal få persontilpasset trening inn som en del av sitt behandlingsopplegg. Derfor etablerer vi Pusterom på norske kreftsykehus. Pusterommet er et treningssenter hvor kreftpasienter kan trene før, under og etter kreftbehandling. Her kan brukerne både øke pulsen og pusten, men også få et pusterom fra en vanskelig hverdag.

Tilbudet har blitt og blir fortløpende etablert fordi forskning viser at persontilpasset trening kan være positivt for de aller fleste kreftpasienter – både før, under og etter behandling. Videre vet vi at en pasient i god fysisk form tåler kreftbehandling langt bedre, og det er også dokumentert at det gir reduserte utgifter i sykehusene i tillegg til betydelige samfunnsøkonomiske gevinster.

Det er et felles mål at kreftomsorgen i Norge skal bli enda bedre, og for å få til dette må det også rettes oppmerksomhet til pasientens psykososiale behov. Vi mener prehabilitering er nøkkelen til dette. Gjennom økt fokus på fysisk aktivitet allerede fra diagnosetidspunktet, sammen med kostholdsveiledning, røykeslutt- og LMS-kurs, og implementering av tilbudet i pakkeforløpet, kan man nyte godt av den store oppsiden trening har for kreftpasientene og kreftbehandlingen.


Implementering av tilbudet med Pusterom i pakkeforløp for kreft
Pusterom er etablert i alle helseregioner. Det er likevel store geografiske forskjeller i pasientenes tilgang til Pusterom, og med det også store ulikheter i hvorvidt kreftpasienter får henvisning til trening eller ikke. Aktiv mot kreft mener det er avgjørende at det settes av øremerkede midler til økt kapasitet på, og etablering av, flere Pusterom. På den måten vil en enda større del av kreftpasientene få tilgang – uavhengig av hvor de bor og størrelse på lommeboken.

Aktiv mot kreft har også etablert Pusterommet LIVE hvor digitale treningsøkter sendes LIVE fra Pusterommet. Dette gjør også at kreftpasienter kan få veiledning og delta i trening selv om man er bosatt på et sted uten et Pusterom i dag.

Aktiv mot kreft mener det bør innføres et krav om etablering av Pusterom ved alle sykehus som tilbyr behandling og oppfølgning av kreft. Ved bygging av nye sykehus er det viktig å etablere en føring om at Pusterom videreføres i nytt bygg.  Vi anmoder i den anledning helse- og omsorgskomiteen om å be Helse- og omsorgsdepartementet om å innta krav om tilgang til Pusterom i styringsdokumentene til spesialisthelsetjenesten.

Gjeldende nasjonal kreftstrategi «Leve med kreft» gav et tydelig signal om at det skal legges til rette for at kreftpasientene skal få tilbud om tilrettelagt fysisk aktivitet i pasientforløpet. Videre er ett av tiltakene i handlingsplanen for fysisk aktivitet (2020-2029) at fysisk aktivitet skal innlemmes i relevante pakkeforløp og faglige retningslinjer. Dessverre ser vi at dette ikke skjer i dag.

Resept på timer hos AKTIVinstruktør etter endt behandling
I tillegg til å etablere og finansiere Pusterom har Aktiv mot kreft også vært initiativtaker sammen med Norges Idrettshøgskole og Oslo Universitetssykehus til opprettelsen av et deltidsstudium og valgfag for bachelorstudenter som heter ‘Trening og kreft’.

Studiet ble opprettet for å øke kunnskapen om trening for mennesker som har avsluttet kreftbehandling. Alle studenter som består, blir sertifiserte AKTIVinstruktører. Så langt har det siden oppstarten i 2014 blitt utdannet om lag 750 AKTIVinstruktører.

I dag er mange av disse instruktørene etablert i det private markedet. Dette skaper utfordringer for kreftpasienter som ønsker å fortsette med treningen etter endt behandling, men som ikke har økonomi til å betale for det selv. Resultatet blir et todelt helsevesen der størrelsen på lommeboken avgjør hvorvidt kreftpasienter får tilgang til den viktige kunnskapen de sertifiserte AKTIVinstruktørene har, også etter endt behandling. Det mener Aktiv mot kreft ikke bør være tilfelle i et land som Norge.

Vi mener at 10-12 timer hos AKTIVinstruktør på ‘blå resept’ etter endt behandling i spesialisthelsetjenesten vil gi en god overgang for kreftpasientene til å opprettholde treningen de har fått på Pusterommet under behandlingsforløpet.

Hva er Aktiv mot kreft?
Aktiv mot kreft er en norsk stiftelse som ble etablert av Grete Waitz og Helle Aanesen i november 2007. Stiftelsen ledes av et svært kompetent styre, hvor Birger Magnus er styreleder. Administrasjonen består per i dag av tre personer.

Stiftelsens mål er å få persontilpasset trening inn som en del av kreftbehandlingen. Den jobber i hovedsak for å etablere tilrettelagte treningssentre, Pusterom, på kreftsykehus i Norge. Det finnes i dag Pusterom på 21 sykehus i Norge.

Å få fleire, og då særleg unge, i arbeid er ein av nasjonens største utfordringar framover. Å løyse samfunnsfloken ungt utanforskap krev habiliterings- og rehabiliteringsmodellar som ser helse og arbeid i samanheng samstundes. Vi ser med glede at dette er eit perspektiv Regjeringa deler.

Det er helse i arbeid. Helsetenestene skal gi oss rett behandling på rett stad til rett tid. Arbeidsretta rehabilitering kan vere medisinen som skal til mot ungt utanforskap.

Vi støttar at rehabilitering knytt til arbeid og helse, psykisk helse og muskel- og skjelettplager er viktig, og at det framleis er behov for å styrke kompetanse og kapasitet i rehabiliteringstenestene, både i kommunane og i spesialisthelsetenesta. Utanforskap er ofte forårsaka av diffuse og samansette diagnosar, som krev samansette tiltak. Arbeidsretta rehabilitering i spesialisthelsetenesta har ei sentral rolle i arbeidet mot utanforskap.

Det er samstundes behov for å utvikle nye modellar gjennom målretta utviklingsarbeid i tenestene. Dette krev gode datagrunnlag for måling av resultat. Her er det viktig å byggje på allereie eksisterande data- og kvalitetsregister.

Samansette utfordringar krev samansette tiltak

Den helserelaterte utanforskapen frå arbeids- og samfunnsliv skuldast ikkje berre spesifikke medisinske diagnosar. Oftare ser vi diffuse og samansette helseproblem, sosiale skilnadar, trøblete oppvekst og mangel på meistringsopplevingar, som gjev utslag i låg grad av sjølvtillit, meistringstru og sviktande helse.

Kva for tiltak som verkar og kvifor er avhengig av kor langt ut i utanforskapen den einskilde er. Korte og enkle intervensjonar kan fungere bra tidleg, medan seinare i forløpet er det klare forskingsmessige belegg for at langvarige døgnbaserte tilbod som ser helse og arbeid i samanheng er mest verknadsfulle.

Dei fleste unge i utanforskap er allereie, trass alderen, langt uti eit utanforskapsforløp. Dei er ofte diagnostiserte med psykiske lidingar, som også er sterkt vektlagd i dette statsbudsjettet. Men problema er gjerne meir samansette. Kjenneteikn ved unge vaksne som fell utanfor er at dei har samansette diagnosar. Psykiske lidingar er berre ein del av heilskapen. Ofte ser vi også sosiale utfordringar, dei har lite utdanning og svak tilknytting til arbeidslivet. Fleire av desse utfordringane denne gruppa har kan vi omtale som livsstilsutfordringar, knytt til vekt, døgnrytme og søvn, inntak av mat og drikke, samt lågt aktivitetsnivå og dekondisjonering. Dei manglar meistringserfaring og meistringsglede. I tillegg manglar dei kunnskap om arbeidslivet og kompetanse som kan gjere dei i stand til å søke og få arbeid, og bli i arbeidslivet.

Å bryte dårlege kvardagsmønster, få struktur i livet og nye vanar krev samanhengande tverrfagleg behandling eller rehabilitering som går over tid. Langvarig døgnbasert arbeidsretta rehabilitering i spesialisthelsetenesta har dokumenterte resultat og effekt på gruppa unge vaksne. Sentrale element i rehabiliteringa er å løfte fram deltakarens ressursar framfor diagnosane, la ho eller han oppleve meistring, utvikle meistringsstrategiar og sette seg i førarsetet for eige liv, gjennom mellom anna fysisk aktivitet og trening, undervisning, rettleiing og samtalar. Denne heilskaplege og tverrfaglege tilnærminga gjer at einskildmennesket kan kome både raskare og meir varig i aktivitet, utdanning eller arbeid.

Nye og effektive modellar for tenestesamhandling og sektorovergripande tiltak

Unge utanfor arbeid og utdanning opplever ofte å bli sendt frå den eine spesialisten til den neste, der diagnosar og utfordringar er utløysande for å kunne få hjelp. Dess lengre tid desse prosessane tek, dess vanskelegare blir det å komme tilbake til utdanning eller arbeid.

For ungdom og andre grupper som står i fare for å miste fotfestet i arbeidsmarknaden, er det særleg naudsynt å sjå helsesituasjon, arbeidsdeltaking og kompetanseheving i samanheng så tidleg som mogleg. I arbeidsretta rehabilitering er denne samhandlinga ein del av metodikken.

Også spesialisthelsetenesta og lokale helsetenester har nytte av gjensidig kompetanseutveksling og samhandling om verknadsfulle intervensjonar, slik at riktig tilbod kan bli gitt til riktig person på riktig tidspunkt, og tiltak i spesialisthelsetenesta blir koordinerte med lokale tiltak før, under og etter rehabilitering.

Rett tilbod til rett person til rett tid

Det er stort behov for utprøving av nye modellar som kan bidra til rett tilbod til rett person til rett tid, til dømes:

• For dei som står nærmaste arbeidslivet

Styrke samhandling mellom opplæringskontor og spesialisthelseteneste for å auke gjennomføring av lærlingløp for utsette ungdommar. Smidige arbeidsretta rehabiliteringsforløp, med kort ventetid som er tilpassa lærlingforløpet og reduserer risikoen i overgang skule/lærlingtid.

• For dei som står lengre frå arbeidslivet

Dersom statsbudsjettets framlegg om arbeidsorientert uføretrygd for nye unge uføre vinn fram vil det vere behov for å utvikle nye rehabiliteringsmodellar som ser arbeid og helse i samanheng, for å ruste uføretrygda til å meistre arbeidsdeltaking trass helseutfordringar. Eit heilheitleg perspektiv på arbeid og helse, sosiale, mentale og fysiske utfordringar vil vere sentrale, i tråd med definisjonen for arbeidsretta rehabilitering i spesialisthelsetenesta.

• Modellar som prøver ut nye samhandling mellom ulike aktørar innan arbeid og helse

Ordningar der Nav-rettleiarar kan tilvise arbeidsretta rehabilitering i spesialisthelsetenesta vil kunne korte ned den lange ventetida som gir dårlegare resultat, målt som varig retur til arbeid.

Det er gode erfaringar med jobbspesialistar frå Nav, som følgjer brukaren inn i ein varig jobbsituasjon. Frå spesialisthelsetenesta veit vi at oppfølging etter rehabilitering gir betre resultat. Å teste ut jobbspesialist også tilknytta dei arbeidsretta rehabiliteringstenestene, både i kommunane og i spesialisthelsetenesta vil kunne gi endå betre varige resultat.

Notat fra IKT-Norge ifm høring i statsbudsjettet. 

Om IKT-Norge: IKT-Norge er IKT-næringens interesseorganisasjon. Vi representerer den raskest voksende kunnskapsnæringen som vil være sentral i å sikre fremtidig velferd for Norge. Vår overordnede strategi er å skape gode forretnings- og utviklingsmuligheter for våre medlemmer, fremme deres interesser og tilby effektive, verdiøkende tjenester. Foreningen har 350 bedrifter som omsetter for halvparten av all IKT-omsetning i Norge.

IKT-Norges eHelseforum: Forumet skal ivareta saker av felles interesse til de av IKT-Norges medlemmer som leverer produkter eller tjenester innenfor helse- og omsorgssektoren i Norge.  Forumet fremmer løsninger som utvikler, effektiviserer og øker kvaliteten i helsevesenet. Forumet skal yte faglige bidrag til de myndigheter som regulerer og spesifiserer elementer i leverandørenes IT-løsninger, herunder standardisering. Forumet organiserer ca 160 bedrifter p.t.

Statsbudsjettet for 2024. Kapittel 701

Satsing på eHelse i kommunene
Helsteteknologiordningen (HTO) får et startskudd på 150 millioner for neste år. Vi kunne selvsagt håpe på mer, men vi tror dette er et fornuftig nivå for 2024.HTO skal styrke kommunen i å investere og ta i bruk nye digitale løsninger. IKT-Norges medlemmer står klare for å bidra til at vi får gode digitale løsninger for hele Norge. 

Vi er derimot svært bekymret for at man skal løse alle utfordringer med en ordning og da blir det for tynt, for lite fokus og at effekten derfor blir altfor liten. 57 millioner til journalløft som vel var den initielle formålet man ville løse. Vi er engstelig for at dette blir en snublesteiner fremfor å gi den akselererende effekten vi er ute etter.  

Helsekort og digital samhandling med friske midler
Digitale helsekort for gravide er på overtid, dette er velkomment og svært viktig å få på plass. 100 millioner i nye friske midler til digital samhandling er også bra, og vi forventer at vi nå kan komme dit at hele helse-Norge kan snakke sammen når de vil. Det er ennå en jobb å gjøre på regelarbeidet slik at det blir enklere for kommunene og sykehusene å jobbe sammen og på tvers av regioner og kommunegrenser mener Syversen. 

Ingen millioner til nye eksportsatsing
Blir løftet høyt i pressemeldingen men vi finner kun 2.4 millioner til SIVA for å utrede en katapultordning. På NFDs budsjett. Dette er å kaste glør på at man faktisk skal gjøre noe, men det skjer altså ikke. 

Unge funksjonshemmede anbefaler:

• Kap. 762, post 60: Behold bevilgningen til helsestasjons- og skolehelsetjenesten og øremerk minst halvparten av bevilgningen til tjenesten.  
• Kap. 762, post 73, kap. 765, post 71: Sikre gjennomgang av tilskuddsordningene, øk bevilgningen og innfør ordninger for driftsmidler.  
• Kap. 2751, post 70: Avvis forslaget om innføring av anbud på blåreseptområdet.  
• Kap. 2752, post 72: Avvis forslaget om økte egenandeler for legebesøk, psykolog, fysioterapeut mm. 
• Kap. 733: Krev konsekvensutredning av ny praksis for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. 

Kap. 762, post 60: Forebyggende helsetjenester 

Unge funksjonshemmede støtter forslaget om økt bevilgning til helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette er et viktig tiltak for unges psykiske helse. Av den drøye milliarden som er tiltenkt helsestasjons- og skolehelsetjenesten er det kun 40 millioner som er øremerket dette formålet. Det resterende beløpet gis over rammetilskuddet til kommunene. Erfaringsmessig vet vi at manglende øremerking og få føringer for bevilgninger som gis til kommunene ofte resulterer i at pengene går til andre formål enn hva som er tenkt. Vi frykter derfor at helsestasjons- og skolehelsetjenesten ikke vil få en reell satsning med mindre det kommer tydeligere føringer og øremerkninger på plass.  

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Beholde bevilgningen til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og øremerke minst halvparten av bevilgningen til disse tjenestene. 

Kap. 762, post 73 og kap. 765, post 71: Tilskuddsordninger 

Departementet påpeker at flere tilskuddsordninger på helsefeltet oppleves utilgjengelige for søkere. Det rapporteres om utfordringer knyttet til kompliserte søknadsprosesser, lang saksbehandlingstid, komplisert regelverk og generell uforutsigbarhet, herunder om videreføringer, utmåling og utbetaling av tilskudd. Dette stemmer godt overens med Unge funksjonshemmedes og våre medlemsorganisasjoners erfaringer. Samtlige av regjeringens strategier og planer, herunder folkehelsemeldinga, og opptrappingsplan for psykisk helse, og helsepersonellkommisjonens rapport, understreker helsefrivillighetens viktige rolle nå og i fremtiden. Skal vi bidra mer må rammevilkårene styrkes. Styrkingen må skje parallelt med bedre og mer forutsigbare tilskuddsordninger, og økt bevilgning utover prisjustering. Vi ber om at dette følges opp umiddelbart med en gjennomgang av tilskuddsordningene på helsefeltet, og at bruker- og interesseorganisasjonene involveres i arbeidet. 

Unge funksjonshemmede ber komiteen: sikre at det gjennomføres en evaluering av tilskuddsordningene til Helsedirektoratet, med mål om forutsigbar finansiering for organisasjonene. Bidrar til økt bevilgning utover prisjustering, og etablering av tilskuddsordninger som ivaretar sammenhengen mellom somatisk og psykisk helse. 

Tilskuddsordningen Seksuell helse (kap. 762, post 73) bør i større grad åpne for søknad om driftsmidler. De fleste organisasjonene som mottar støtte gjennom ordningen, får støtte til ettårige prosjekter, og kun et fåtall organisasjoner gis treårige driftstilskudd. Tildelingen er snever, ikke i tråd med utfordringene aktørene på seksuell helsefeltet ser, og det utfyller heller ikke de overordnede målene i strategien “Snakk om det!”. Konsekvensen er at gode tiltak og opparbeidet kunnskap går tapt ved prosjektets utløpsdato. 

Unge funksjonshemmede ber komiteen: sikre at ordningen åpner for å søke videreføring av prosjekter og/eller åpner for driftsmidler til prosjekter med gode resultater.  

I budsjettproposisjonen til tilskuddsordningen Driftstilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner på psykisk helse-, rus- og voldfeltet (Kap. 765, post 71) står det at paraplyorganisasjoner kan søke tilskudd forutsatt at de har bruker- og/eller pårørendemedvirkning som sin kjernevirksomhet og at flertallet av organisasjonene de representerer, oppfyller kravene i regelverket. Funksjonshemmedes barne- og ungdomsorganisasjoner vil ikke kunne ha brukermedvirkning på individ-, tjeneste- og systemnivå, men deres formål er fremdeles bruker- og/eller pårørendemedvirkning. Det er nødvendig med en endring i kravet knyttet til søknadsberettigede paraplyorganisasjoner slik at disse har reell mulighet til å søke, noe dagens krav utelukker.  

Unge funksjonshemmede ber komiteen: sikre at paraplyorganisasjonene har reell mulighet til å søke støtte over ordningen, og øke tilskuddet med 20 mill. kr. til 160,8 mill. kr. 

Kap. 2751, post 70: Legemidler mv. 

Unge funksjonshemmede er svært kritiske til Regjeringens forslag om å innføre anbud på blåreseptområdet. En slik ordning vil svekke bredden i behandlingstilbudet, og resultere i at mange ikke får de medisinene som er best for dem. Det vil også kunne medføre ekstraarbeid for leger. Det er godt kjent at legemidler med de samme virkestoffene og tilsynelatende likeverdig terapeutisk effekt kan ha stor variasjon i virkning for ulike personer. I praksis betyr dette at enkelte vil kunne bli sykere dersom legemiddelet de bruker i dag ikke blir en del av anbudet.  

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Avvise forslaget om å innføre anbud på blåreseptområdet. 

Kap. 2752, post 72: Refusjon av egenbetaling 

Det foreslås å øke egenandeler for lege-, psykolog-, og fysioterapitjenester m.m., behandlingsreiser til utlandet og pasientreiser med 4,35%. Disse endringene vil ramme funksjonshemmede og kronisk syke unge voksne hardt. Mange funksjonshemmede og kronisk syke har lavere sosioøkonomisk status, og flere egenandeler enn resten av befolkningen. Økningen i egenandelene kommer i tillegg til renteøkning og høye priser generelt, og vil medføre at funksjonshemmede og kronisk syke får en enda strammere privatøkonomi. Med dagens økonomiske situasjon velger flere pasienter bort nødvendige helsetjenester grunnet dårlig økonomi. Dette får store konsekvenser for den enkeltes helse, og for helsevesenet som får økt trykk når egenbehandling og kontinuerlig oppfølging uteblir. Budsjettforslaget samsvarer på ingen måte med regjeringens ambisjoner i Hurdalsplattformen om å holde egenandelene på et lavt nivå.  

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Avvise forslaget om prosentvise økninger i egenandeler for enkelttjenester, behandlingsreiser og pasientreiser, og beholde dagens satser for egenandeler. 

Kap. 733, post 21: Habilitering og rehabilitering 

Unge funksjonshemmede er svært bekymret over utviklingen på rehabiliteringsfeltet. I mai 2023 sendte regjeringen et fellesoppdrag i form av rapporten «De regionale helseforetakene skal i felleskap iverksette tiltak for å understøtte kunnskapsbasert praksis, kvalitet, bærekraft, effektiv ressursbruk og redusere overforbruk.» til de regionale helseforetakene. Dette oppdraget har medført at store pasientgrupper som tidligere har fått rehabilitering i spesialisthelsetjenesten nå blir avvist. Dette gjelder blant annet pasienter med muskel- og skjelettsykdommer, diabetes, lungesykdommer, kreft og enkelte hjerte- og karsykdommer. Samtidig mangler kommunene kapasitet og kompetanse til å levere tverrfaglige rehabiliteringstilbud til disse store pasientgruppene.  

Konsekvensen er at mange funksjonshemmede og kronisk syke risikerer funksjonstap og sykdomsforverring. Vi er overrasket over at departementet i sin rapport i liten grad problematiserer kommunenes mangel på både kapasitet og helsepersonell til å kunne tilby store pasientgrupper et tverrfaglig rehabiliteringstilbud. Vi er også svært overrasket over at det ikke er noen økt satsning på rehabilitering i budsjettforslaget, verken i spesialist- eller primærhelsetjenesten. Regjeringen henviser til kommende Nasjonal helse- og samhandlingsplan for oppfølging av rehabiliteringsfeltet, men uten økonomisk satsning kan man lure på hva planen er for de store pasientgruppene som nå står uten tilbud.  

Unge funksjonshemmede stiller seg bak FFO sitt innspill, og ber komiteen: kreve at regjeringen konsekvensutreder den nye praksisen for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, for å tydeliggjøre konsekvensene for pasientene.  

Til helse og omsorgskomiteen 

Psykisk helse burde vært en stor prioritering i regjeringens forslag til budsjett for 2024, spesielt med tanke på opptrappingsplanen for psykisk helse. Det vi merker oss gjennom budsjettforslaget er midlene som er foreslått til opptrappingsplanen. Det foreslås 250 millioner kroner til opptrappingsplanen, men lite til forebygging. Det er godt å se det prioriteres penger til psykisk helse tiltak, det har vi savnet- men det burde vært mye større fokus på forebygging og hva som faktisk er god psykisk helse, hva som funker og disse tiltakene burde også prioriteres! 

Det må settes av mer penger til forebygging som foregår blant annet på skolen, i organisasjonslivet og i fritidsaktiviteter. 

Ungdommer trenger flere åpne møteplasser! Vi i KFUK-KFUM har 12 forandringshus rundt i Norge. Dette er steder hvor barn og unge kan komme, møte andre jevnaldrende, kjenne på mestringsfølelse og snakke med en miljøterapeut. Dette er et av tiltakene vi som organisasjon har satt i gang som forebygger psykisk uhelse. 

Regjeringen prioriterer ned der vi mener det er viktig å styrke: 

• Psykisk helse i skolen 
• Frivillige organisasjoner 
• Forebygging 

Vi savner en prioritering av penger til de frivillige organisasjonene som KFUK-KFUM hvor det jobbes daglig med å skape flere trygge og åpne møteplasser. Det er på tide at barn og unge faktisk blir prioritert i statsbudsjettet. De unge skriker etter flere åpne og trygge møteplasser, kjenne på mestring og fellesskap, og psykisk helsehjelp som faktisk hjelper.

KFUK-KFUM er en organisasjon som møter over 40.000 barn og unge i løpet av året, det som er gjennomgående er behovet de har for møteplasser som er trygge, rusfrie og hvor de kjenner mestring. 

Til slutt er det viktig for oss å påpeke at dette ikke er et budsjett som gagner barn og unge. I dag er det flere familier som sliter økonomisk pga. de stadige økende utgiftene i landet vårt. 

At regjeringen i en tid som dette foreslår å øke andelen til fastlege, psykolog, fysioterapi osv. med over 4% er urovekkende. Det er bekyrmingsverdig da vi er redde for at dette vil være med på at de familiene som sliter mest ikke vil ha tilgang på psykisk helsehjelp og fastlege, og slik kan vi ikke ha det i Norge i 2024! 

På vegne av KFUK-KFUM 

Øivind Mehl Landmark                                                         Silje Marie Sveum

Generalsekretær                                                                      Politisk rådgiver

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold, post 71 Brukere og pårørende mv.

Det er i dag fem Regionale Brukerstyrte Senter (RBS) i Norge Bikuben, Vårres, KBT, ROM-Agder og Sagatun Brukerstyrt Senter. Sentrene ble opprettet under den forrige «Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998-2008)». Siden dette har RBSene blitt en kompetansebank for bruker- og pårørendes erfaringsbaserte kunnskap i regionene og et etablert nasjonalt kompetansenettverk.

Mulighet til å gi flere bedre og mindre ressurskrevende hjelp vil bli svært viktig i tiden fremover. Både dersom vi som samfunn skal kunne hjelpe alle de som trenger det, og for å sikre bærekraftige budsjetter i generasjoner fremover. Som Kjøsutvalget påpekte etter sin gjennomgang av befolkningens psykiske helse etter korona, helsepersonellkommisjonen bekrefter og nå den nye opptrappingsplanen for psykisk helse legger opp til – er en styrking av lavterskeltilbud innen psykisk helse noe av det viktigste vi kan gjøre. Vi må bygge tjenestene nedenfra, i nært samarbeid med de som skal bruke tjenestene.

Dette ønsker vi i RBSene å bidra til. Samtidig står vi i en uforutsigbar og krevende situasjon, hvor vi nok et år blir nødt til å søke tilskudd fra en overgangsordning. Vi opplever en stor og omforent vilje på tvers av de politiske partiene til å styrke bruker- og pårørendearbeidet. Vi opplever også en vesentlig forståelse for behovet for en forutsigbar drift av de regionale brukerstyrte sentrene. Vi forstår at dette har vært en krevende prosess for Helsedirektoratet. Samtidig ønsker vi likevel å legge vekt på at uforutsigbarheten som ligger i at det fortsatt ikke er etablert en tilskuddsordning som passer for våre virksomheter skaper stor utrygghet både for våre brukere, samarbeidspartnere og ansatte. Arbeidet ble lovet igangsatt i 2022, men vi går nå inn i nok et budsjettår på en overgangsordning.

For å fremme god helse og livskvalitet i befolkningen er det behov for et systematisk samarbeid mellom det offentlige, sivilsamfunnet og ideell og frivillig sektor. Her ligger det et stort potensial som ikke blir utnyttet godt nok i dag, men som kan bidra til å løse mange av utfordringene vi står i, både for å redusere ensomhet, øke livskvaliteten og redusere presset på helsepersonell. RBSene ønsker å fortsette arbeidet som kompetanseleverandør som sikrer innovasjon og nytekning utfra brukere og pårørendes kunnskap i fremtidens helsetjenester. For at dette skal være mulig, er en forutsigbar finansieringsordning helt avgjørende.

Regionale Brukerstyrte Senter ber Stortinget om å forplikte regjeringen til å ferdigstille arbeidet med ny tilskuddsordning i løpet av 2024.

Vi ønsker også å rette oppmerksomheten mot Jæren Recovery College. (JRC). JCR har fått prosjektmidler i 2 år for å utrede mulighetene for å bli et RBS, men fikk ikke anledning til å søke på overgangsordningen som ble opprettet for de fem eksisterende senterne i 2023. Dette stiller JCR i en svært vanskelig økonomisk situasjon, hvor det er en stor fare for at et svært viktig tilbud utviklet gjennom flere år med offentlige midler blir avviklet. Etablering av JRC som et RBS vil samtidig bidra til sentrenes kompetanse blir tilgjengeliggjort nasjonalt og dermed dekke store deler av de etablerte regionene.

Regionale Brukerstyrte Senter ber Stortinget om at Jæren Recovery College gis tilgang til å søke tilskudd fra Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold, post 71 Brukere og pårørende, og at det sikres tilstrekkelig med ressurser i tilskuddsordningens rammer til at det er plass for et Regionalt Brukerstyrt Senter på Vestlandet.

Vårt innspill er delt mellom våre to diagnoser

Diagnosekod for lipødem må implementeres i Norge nå

Lipødem er en smertefull, og livsbegrensende, kronisk sykdom som ofte har blitt forvekslet med fedme. Diagnosekode vil være en anerkjennelse for dem som er rammet av en underkjente sykdom og avgjørende for å få reell kunnskap om prevalens.

Sykdommen karakteriseres av uroporsjonale og fettansamlinger, symmetrisk på begge beina (fra hofter til ankel) og i noen tilfeller armer. Hender og føtter er slanke. Overkroppen likeså. Overkroppen kan være størrelse M mens underkroppen er 2XL. Uønsket kroppsfasong er likevel ikke hovedproblemet, men smerter og plager som begrenser eller hindrer mobilitet.

Smerter ved berøring og trening

Smertene beskrives som berøringssmerter, trykksmerter og generelle smerter i vevet. Smertene kan i enkelte tilfeller være invalidiserende i seg selv, ved at man må begrense fysisk aktivitet, begrense deltakelse eller slutte i jobb. En del er også avhengig av krykker eller havner i rullestol.

Berøringssmerter er den type smerte man får ved eksempelvis å bli poket i armen, strøket kjærlig over låret, eller ved vekten som av et spedbarn på fanget. 

Fettansamlingene ligger under huden, over muskulaturen, og gjør trening vanskelig. Et kjennetegn er også melkesyre ved selv små anstrengelser. Spesielt er øvelser i motbakker og trapper vanskelig. Altså all trening som ellers gir bedre kondis. 

Nær 600 er operert privat

I seinere år har mange norske kvinner valgt å operere seg privat. Etter operasjon rapporterer de fleste om et liv helt eller nesten helt uten smerter. Mange er tilbake i jobb, eller har kunnet øke sin stilling og står lenger i arbeid. Utlegg på fra 100.000 til en million kroner dekkes av egen lomme, eller privat forsikring. 

Ifølge NLLFs egne tall fra de største privatklinikkene i landet og kvinner selv, er 594 kvinner operert privat fra 2017 til juni i år. Tallet er økende. 

Vi vet ikke hvor mange som er rammet

En kvinne med lipødem har ingen pasientrettigheter. Kunnskapen om at hun har lipødem setter heller ingen spor statistisk.

Kunnskapen om lipødem generelt er heldigvis økende, men selv om både lege og pasient vet at de snakker om lipødem, kommer verken pasient eller diagnose videre. Det internasjonale statistikkverktøyet er ikke påkoblet lipødem.

Verktøyet finnes i Verdens Helse Organisasjon. Diagnosekoden til lipødem står i WHOs  diagnosekodesystemet ICD11 fra 2019. Men dette er ikke implementert i Norge. Vi benytter fortsatt ICD10 fra 1999. 

Ifølge et anslag fra Helsedepartementet er mellom 750 og 1500 norske kvinner rammet. Dette tallet er bevislig for lavt. Bare bekreftede operasjonstall fra de største privatklinikkene og henvisningene til den pågående nasjonale lipødemstudien alene overstiger det anslaget. Internasjonalt spriker anslagene på prevalens fra <0,5% og 12 % av den kvinnelige befolkning.  

Vi kan starte reell registrering av forekomsten av denne smertefulle kvinnesykdommen i Norge bare ved å implementere koden fra WHOs internasjonale statistiske verktøy. Verktøyet bruker vi ellers på alle andre sykdommer og symptomer, fra likfinger og neglerotbetennelse, via astma og diabetes til ulike kreftformer. Den smertefulle kvinnesykdommen lipødem mangler. 

En anerkjennelse

Lipødem må anerkjennes, og kvinnehelse generelt må tas på alvor! Et viktig steg er implementert diagnosekode. Det grepet alene vil danne grunnlag for statistikk på reell forekomst.

Til sammenligning nevner vi at: I Tyskland har høyesterett slått fast at det er en sykdom som gir rett til penger tilbake på skatten om man har hatt utlegg til privat behandling. I USA er det forsikring som avgjør om og når man får behandling. 

I Norge har vi offentlig helsevesen og kunnskap på feltet. Vi har hatt utprøvende behandling i ved UNN i Tromsø i noen år. Vi har i dag en pågående nasjonal studie og solid kunnskap med retningslinjer for diagnostisering. Men vi mangler tall for prevalens. Det kan vi legge grunnlaget for med det samme, med å implementere diagnosekoden. 

- -- --- ---- ----- ------

Lymfødem må få et tydelig fokus i helsetjenesten 

Lymfesystemet er kroppens støttesystem. Det hindrer overflødig væske i å hope seg opp i vevet og er en viktig del av vårt immunforsvar. Lymfødem er en vanlig seinskade etter kreft. Ubehandlet gir det store lidelser, behov for gjentatte akuttinnleggelse på sykehus og økt antibiotikabruk. Tidlig diagnose reduserer plagene og spare helsevesenet. 

70 % av dem som rammes av kronisk lymfødem i den vestlige verden, har fått det som seinskade etter kreftbehandling. Lymfødem slik folk flest kjenner til, er oftest etter brystkreft. De fleste har sett en kvinner må med kompresjonsstrømpe på en arm. Andre tilfeller er skjult av klær og gjerne også tabu. Lymfødem i genitalia snakker få om. 

Lymfødem i ett eller begge bein, som etter prostata-, tarm- og gynkreft-behandling, rammer mange. Forekomsten av lymfødem i beina er aller vanligst. Lymfødem i underekstremiteter er vanskelig å helbrede, men smerter, omfang og plager kan begrenses om behandling starter tidlig.

17% av kreftoverlevende får lymfødem
Lymfødem er en vanlig seinskade etter kreft. Mer enn ni av ti kvinner overlever brystkreft, men ca 17% av overleverne får lymfødem. Forekomst av lymfødem etter andre vanlige kreftformer er mindre kjent, men antas å ligge fra 10% og oppover, helt opp mot 40%.

Informasjon om at lymfødem som seinskade etter kreftbehandling er for dårlig, ofte fraværende. Kreftbehandling går man gjennom for å overleve. Seinskadene kommer etterpå. Kunnskap om lymfødem er viktig både alle i faresonen, i spesialisthelsetjenesten og i primærhelsetjenesten. Oppmerksomheten om faren for lymfødem bør vedvare lenge etter kreftbehandlingen er over. Et lymfødem kan oppstå flere tiår etter intervensjon. 

Kle av deg!
Etter endt kreftbehandling er det primærhelsetjenesten som følger opp pasienten. Ofte skjer det uten tanke på lymfødem, og uten fysisk undersøkelse.

Legen må kjenne til lymfødem, undersøke pasienten fysisk med palpasjon på utsatte områder og henviser pasienten til fysioterapeut med spesialkompetanse ved mistanke om lymfødem. 

Fysioterapeuten behandler og tilpasser kompresjon. Norge har en gullstandard for behandling på dette feltet, med tilgang på den beste kompresjon og løsninger som kan holde folk friskest mulig og i jobb lengst mulig. Vi må bare benytte dette systemet! Et lymfødem som kommer til behandling etter uker eller noen få måneder, kan stoppes, i mange tilfeller reduseres og stabiliseres før de blir et stort problem. I motsatt fall kan plagene bli store og livslange.

Et av våre medlemmer forteller: Den ene foten er 5 kg tyngre enn den andre. Det er vanskelig å gå, men jeg kan sykle. Et annet: Jeg fikk hevelse i venusberg og kjønnslepper. Ble innlagt på sykehus, men legene skjønte ikke hva som var galt! Det gjorde heller ikke fastlegeen hennes eller onkologen på sykehuset der hun var operert for gynkreft. Kvinnen fikk seinere tilfeldig høre om lymfødem hos en bekjent, får nå behandling og hjelp.

NLLF kjenner utallige liknende historier der diagnose kunne vært stilt tidlig. I stedet ble problemet stort og skade irreversibel. For å kunne diagnostisere må legen be pasienten kle av seg!

Redusert antibiotikabruk
Spesialisthelsetjenesten kan spare tid og penger, og redusere antibiotika-bruk ved å øke egen kunnskap om og ha klarere fokus på lymfødem.

Mer enn halvparten av våre lymfødem-medlemmer har i tillegg også hatt Erysipelas (rosen) og Cellulites som konsekvens av sitt lymfødem. Dette er vanlige og alvorlige infeksjoner som kan bli livstruende om det ikke raskt settes i gang behandling raskt, ikke sjelden med sykehusinnleggelse og antibiotikabehandling. Har man først fått betennelse èn gang, er faren stor for gjentakelse.

Mer oppmerksomhet om lidelsen i helsevesenet er vårt beste vern mot fremtidig store og vanskelige lymfødem som gir gjentatte betennelser som må behandles på sykehus. Altså mindre plager for pasienten, mindre belastning på helsevesenet og mindre antibiotikabruk.

 Veien Tilbake er et ideelt aksjeselskap som har som formål å arrangere aktiviteter som skal bidra til å integrere vanskeligstilte i samfunnet. 

Veien Tilbake har røtter tilbake til 2012 og har sitt utspring fra Hassel fengsel og vi har gjennomført en rekke ekspedisjoner og utallige antall aktiviteter for vår målgruppe. Vi har hele tiden hatt fokus på å skape gode arenaer for vår målgruppe samt være en samfunnsaktør som setter deltakeren i fokus. Vi skal være en aktør som bidrar til økt mangfold og en god samarbeidspartner til de lovpålagte oppgavene som administreres ute i kommunene. 

Veien Tilbake har utviklet seg til å bli en arena som benyttes av et stort antall deltakere, med tilbud som spenner seg fra ekspedisjoner på sykkel, en årlig aktivitetskalender, lokale møteplasser og sysselsettings arenaer som tar i mot mennesker som er under straffegjennomføring. 

Vi har bygget opp en organisasjon som i dag består av primært ansatte som har vært deltakere i Veien Tilbake og har egen erfaring innen rus og kriminalitet og de utfordringene som kommer med å stå langt unna et ordinært arbeidsliv. 

Veien Tilbake har de siste seks årene fått tilskudd fra Helsedirektoratet sin post 72, og vi har fått økte rammer hvert år, noe som har vært et svært viktig bidrag for å kunne videreutvikle Veien Tilbake til den seriøse aktøren vi er i dag. Vi er stolte over hva vi har fått til, deltakerne våre er takknemlige for hva vi har fått til. 

Post 72 gir mange organisasjoner som oss fantastiske muligheter til å hjelpe og skape aktiviteter for personer som har behov for det, men for Veien Tilbake sitt tilfelle mener vi at tiden nå er kommet for å stabilisere inntekten for å sikre et stabilt og utvidet tilbud til de som trenger det, 

De siste årene har det i forslag til statsbudsjett vært poengtert et ønske om at tilbudene skal være sterkere forankret i samarbeidsavtaler med kommunene, avtaler som baserer seg i større grad på kartlagte behov. Det har også vært poengtert ønske om bedre oversikt over antall som benytter seg av tilbudene og at man ønsker kunnskap om brukeropplevd effekt og tilfredshet. 

Veien Tilbake støtter disse punktene og det er spesielt viktig med gode og konkrete avtaler med kommunene, men for å gi kommunene et stabilt tilbud ønsker de selvsagt å vite om tilbudene fortsatt er aktive åtte måneder senere. 

Slik det er i dag søker vi midler ved årsskiftet, og har deretter en administrasjon som går med klump i magen helt til vi får svar i mars/april. Klump i magen fordi vi ikke vet om Veien Tilbake overlever om vi får et avslag, klump i magen fordi vi kanskje må si opp femten ansatte, klump i magen fordi vi må gi beskjed til fem hundre deltakere om at vi ikke kan gi dem et sårt trengende aktivitetstilbud. 

Vi skjønner kommune godt når de vegrer seg for å inngå konkrete samarbeidsavtaler. Når Veien Tilbake har fått svar på tilskudd i mars/april er kommunene ferdige med sine budsjetter. Samtidig skal vi som tilskuddsmottaker ut på samme dansen åtte måneder senere. 

Men ikke la det være noen tvil, Veien Tilbake og alle andre som får midler over post 72 er svært glade for hva disse midlene gir av tilbud til en målgruppe som absolutt trenger det. 

Men for Veien Tilbake sin del håper vi at komiteen ser vårt behov for en økonomisk forutsigbarhet som strekker seg langt over ett år. Etter mange år med positive tilslag på post 72, økte rammer hvert år, mener i alle fall vi at vår track-record bør være gode nok referanser som støtter vårt ønske om øremerkede midler. 

Gjennom NRK-serien “Demenskoret”  fikk mange øynene opp for sangens og musikkens helsefremmende virkninger. Også forskning på deltakelse i koret viste gode resultater, blant annet signifikant effekt på bedret humør hos kormedlemmene etter hver korøvelse sammenlignet med målinger gjort før øvelsene. Lignende effekter kan vi observere og erfare, og se i forskning, på ulike sang- og musikkaktiviteter hos personer med demens som bor på eldreinstitusjoner, som bruker tilbud på dagsenter eller seniorsenter. Å styrke kompetansen til ansatte på disse institusjonene i å bruke sang og musikk i sitt arbeid kan derfor være en hensiktsmessig måte å arbeide på for at eldre skal ha muligheten til å delta i kulturelle aktiviteter, som igjen kan styrke livskvaliteten deres. Det er dette arbeidet vi nå ønsker å styrke. 

Sang i eldreomsorgen

Sang i eldreomsorgen (SiE) ble etablert i 2015 og er en del av den nasjonale satsingen Krafttak for Sang (støttet av Kulturdepartementet). SiE arbeider for å innlemme og systematisere bruk av sang og musikk i eldreomsorgen, for å motvirke ensomhet og styrke mental og fysisk helse, trivsel og livskvalitet. Syngende eldreinstitusjoner, som er en del av programmet, har spesielt fokus på bruk av helsefremmende og trivselsskapende sang i hverdagen, fra sang som verktøy i en-til-en situasjoner til allsanggrupper og konserter. SiE gir institusjonene støtte i dette arbeidet, i form av kurs, faglig materiell og veiledning. 

Den digitale ressursportalen Syng Sammen ble lansert i april 2020. Portalen har vist seg som et godt velferdsteknologisk verktøy for å skape mer sangaktivitet, og stadig flere institusjoner ønsker å bruke portalen. 

Forskning på Sang i eldreomsorgen

En Cochrane review fra 2018 fastslår at musikkbasert terapeutiske intervensjoner kan redusere symptomer på depresjon og minske generelle atferdsproblemer. Metastudien viste også at musikkintervensjoner kan styrke emosjonell velvære og livskvalitet, samt redusere symptomer på angst. Følgeforskning gjort på Sang i eldreomsorgens tilbud viste en sammenheng mellom våre tilbud og økt glede og trivsel for beboerne og en styrking av kommunikasjonen mellom beboer og personale. Mange ansatte påpekte at kursene har bidratt til bedret arbeidsmiljø.

Innspill til komiteen

Statsmelding 24 (2022 - 2023) Fellesskap og meistring - Bu trygt heime legger vekt på behovet for muligheten til å delta i sosiale og kulturelle aktiviteter for å motvirke ensomhet og for å hindre at eksisterende helseutfordringer blir forsterket. For å styrke tilbudet og dermed livskvaliteten til våre eldre mener vi at Sang i eldreomsorgen kan gi et vesentlig bidrag, et program som også ble omtalt i kvalitetsreformen Leve hele livet som et godt tiltak. Interessen for deltakelse i programmet er allerede stor, og 180 eldreinstitusjoner rundt om i Norge er nå med som Syngende eldreinstitusjoner. Mange institusjoner har også deltatt i våre prosjekter Generasjonssang (støttet av Sparebankstiftelsen) og Sangstunder for personer med demens (støttet av Helsedirektoratet). Våre tilbud brukes av ansatte på eldreinstitusjoner, frivillige, pårørende og elever ved Helse- og oppvekstfag ved videregående skoler som har praksis i eldreinstitusjoner. 

Sang i eldreomsorgen har i dag 2 ansatte i totalt 150%, og det er derfor begrenset med ressurser til å inkludere flere eldreinstitusjoner i satsingen med nåværende midler. Vi ber derfor komiteen om følgende: Sang i eldreomsorgen bevilges kr. 3 millioner over Statsbudsjettet 2024:

• Alle landets sykehjem vil få tilgang til ressursportalen Syng Sammen.

• E-læringsmoduler vil utvikles i samarbeid med ulike høyskolemiljø og andre fagmiljøer og vil tilbys til fri bruk for alle kommuner som vil gi sine ansatte i helse- og omsorgssektoren økt kompetanse om systematisk bruk av sang og musikk  i pleien.
• Tilby fleksible opplæringsløsninger der institusjoner kan velge mellom e-læring, fysisk og praktisk rettede kurs og veiledning eller en kombinasjon

Med vennlig hilsen 

Jarle Flemvåg, daglig leder - Krafttak for sang og Beatrix van Doorn, leder - Sang i eldreomsorgen

Referanser:

• Stensæth, K., Asskilddt, K., Brean, A., Johansson, K.,Stedje, K. & Kvamme, T. (2023) Kor, demens og livskvalitet. https://www.musikkterapi.no/nyheter/kor-demens-og-livskvalitet 
• van der Steen, J.T., Smaling, H.J.K, van der Wounden, J.C, Bruinsma, M.S., Scholten, R.J.P.M., Vink, A.C. (2018) Music-based therapeutic interventions for people with dementia  https://www.cochranelibrary.com/cdsr/doi/10.1002/14651858.CD003477.pub4/full 
• Batt-Rawden, K. & Stedje, K. (2020) Singing as a health-promoting activity in elderly care: a qualitative, longitudinal study in Norway (https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/1744987120917430)    

Oppsummering:
I notatet kommenteres omtalen av (1) Intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold mellom matbransjen og helsemyndighetene, (2) ekspertutvalg for utredning av kostholdstiltak og (3) avgiftene på alkohol.

 
Prop. 1 S (2023-2024) Helse- og omsorgsdepartementet

Kapittel 714, Post 21 Spesielle driftsutgifter

Helsemyndighetene, næringsorganisasjoner, mat- og drikkeprodusentene, dagligvarehandelen og serveringsbransjen har siden desember 2016 hatt et helhetlig samarbeid gjennom "Intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold". Det er satt ambisiøse og konkrete mål for reduksjon av salt, tilsatt sukker og mettet fett, samt økt forbruk av grønnsaker, frukt og bær, grove kornprodukter og sjømat. Det er også satt mål om bruk av merkeordningen Nøkkelhullet. Nåværende avtale utløper 31. desember 2025.

Det er positivt at regjeringen fremhever at samarbeidet med matvarebransjen om oppfølging av intensjonsavtalen for et sunnere kosthold fortsatt vil være viktig for å nå målene på kostholdsområdet. Vi mener at en systematisk tilnærming og langsiktig samarbeid på tvers av samfunnssektorer gir de beste forutsetningene for å løse utfordringer med usunt kosthold og økende fedme i befolkningen. For å nå de avtalte målene må alle avtaleparter bidrar til å oppnå disse i fellesskap. Det er en forutsetning at Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har midler til å kunne oppfylle sine forpliktelser i avtalen. Av disse står overvåking av befolkningens kosthold gjennom jevnlige kostholdsundersøkelser, kampanjer og kommunikasjon om sunnere matvalg sentralt.

Vi merker oss at det er foreslått å øremerke 26,5 mill. kroner til Helsedirektoratets kommunikasjon om levevaner og helse, samt 8,1 mill. kroner til tiltak på kostholdsområdet som er forankret i Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar. Virkningsfulle kampanjer for å påvirke forbrukerne til å endre adferd og ta sunnere matvalg vil være kostbare. De foreslåtte bevilgningene er i lys av dette svært beskjedne, og burde vært enda høyere for at folkehelsesamarbeidet skal kunne oppnå formålet om å øke andelen av befolkningen som har et balansert kosthold i tråd med myndighetenes kostråd. Økt prioritering av informasjonstiltak innen kosthold er også viktig ettersom den faglige legitimiteten til de norske kostrådene i stadig økende grad utfordres både i redaktørstyrte og sosiale media. I tillegg vil det være behov for ytterligere, målrettede kommunikasjonstiltak når de reviderte, norske kostrådene skal lanseres sommer/tidlig høst 2024.

Ved vurdering av måloppnåelsen ved avsluttet avtaleperiode i desember 2025, og underveis i avtaleperioden, er det viktig at aktørene får tilgang til nye og oppdaterte forbrukerundersøkelser fra Statistisk sentralbyrå, i tillegg til de årlige matforsyningsstatistikkene. SSBs forbruksundersøkelse skulle i henhold til intensjonsavtalen vært gjennomført så langt tilbake som i 2017 og er enda ikke lagt frem ettersom SSB fortsatt arbeider med utvikling av ny metode for monitorering av kosthold. Det er viktig at en rapport med nyere tallgrunnlag utvikles og presenteres så snart som mulig. For god kvalitet på metode og datagrunnlag for kostholdstatistikk må Helsedirektoratet være tett involvert i utviklingen. Gjentagende forbruksundersøkelser vil også være helt nødvendige for å følge opp måloppnåelsen i intensjonsavtalesamarbeidet.

NHO Mat og Drikke anmoder komiteens medlemmer om å medvirke til at myndighetenes avtalte forpliktelser i Intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold, blant annet gjennom kostholdsundersøkelser, kommunikasjon og kampanjer, kan ivaretas og om mulig styrkes ytterligere i 2024.

NHO Mat og Drikke mener det er positivt at regjeringen har lagt vekt på å styrke arbeidet for å finne frem til kunnskapsbaserte virkemidler for å nå målene i folkehelsepolitikken gjennom å sette ned et ekspertutvalg for utredning og anbefaling om kostnadseffektive tiltak som kan bidra til sunnere kosthold og reduserte sosiale forskjeller i kosthold. Ekspertutvalget har fått et bredt mandat, der også vurdering av økonomiske virkemidler, reguleringer, matomgivelser samt økt kunnskap om og tilgjengelighet til sunn mat står sentralt.

Vi mener at anbefalingene utvalget legger frem må vurderes i forhold til konsekvenser av mulige alternative virkemidler for verdikjeden, produksjon og verdiskaping for mat og drikke. NHO Mat og Drikke mener andre virkemidler enn forbud, reguleringer og bruk av økonomiske virkemidler er mer effektive i folkehelsepolitikken og må prioriteres fremfor markedsføringsforbud og avgifter. En vurdering av eventuelle økonomiske virkemidler må også reflektere de begrensningene i handlingsrom som disse virkemidlene har i forhold til EU/EØS-avtalen samt konsekvenser før økt grensehandel av mindre sunne mat- og drikkevarer som følge av forskjeller i avgiftsnivå mellom landene.

NHO Mat og Drikke anmoder komiteens medlemmer om å medvirke til at virkemidlene for å nå målene i folkehelsepolitikken er kunnskapsbaserte og at konsekvenser av alternative virkemidler for verdikjeden, produksjon og verdiskaping for mat og drikke er grundig vurdert.

I det pågående arbeidet i EU gjennom Farm to fork-strategien er det inkludert en rekke tiltak innen folkehelseområdet, bærekraftige matsystemer og forbrukernes muligheter til å ta informerte kostholdsvalg. NHO Mat og Drikke mener det er svært viktig at norske myndigheter tar aktivt del i drøftingene i EU og bidrar til å ivareta norske posisjoner. Vi mener også at Nøkkelhullet, og de norske og nordiske erfaringene med dette merket, skal ta en større plass enn i dag i drøftingene om alternative løsninger for forside ernæringsmerking i Europa.

NHO Mat og Drikke anmoder komiteens medlemmer om å medvirke til at norske myndigheter tar aktivt del i drøftingene i EU innen folkehelseområdet og bidrar til å ivareta norske posisjoner.

Kapittel 5526, Post 70 Avgift på alkohol

I budsjettforslaget foreslås det å prisjustere alkoholavgiftene med 3,8%. Når nabolandet ikke gjør tilsvarende justeringer, øker dette den norske avgiftsulempen i forhold til Sverige og må antas bidra til økt grensehandel og økt uregistrert konsum. Det norske avgiftsnivået på grensehandelsutsatte varer må gradvis harmoneres med det svenske for å motvirke handelslekkasjer og dermed et svekket vinmonopol.

NHO Mat og Drikke støtter ikke prisjustering av alkoholavgiftene og mener alkoholavgiftene må senkes for å redusere grensehandel og opprettholde Vinmonopolet som alkoholpolitisk redskap.

Vi viser i denne sammenhengen til innspillene fra Vin- og brennevinleverandørenes forening (VBF) og Bryggeri- og drikkevareforeningen (BROD).

NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus (SPoR) takker for muligheten til å komme med innspill til statsbudsjettet for 2024. SPoR representerer sykepleiere og spesialsykepleiere innen fagfeltet psykisk helse, rus og avhengighet, som strekker seg fra barn og unge til voksne og eldre innen både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Sykepleiere og spesialsykepleiere er den største faggruppen i både psykisk helsevern og i kommunale psykisk helse- og rustjenester

Kapittel 765

SPoR savner en sterkere satsning innenfor psykisk helse, rus og avhengighet. Vi mener at veksten i de frie inntektene til kommunene og de økonomiske rammene for sykehusene må styrkes ytterligere. Det er en forutsetning for å møte befolkningens behov, for forsvarlige og omsorgsfulle tjenester innen psykisk helse, rus og avhengighet.

SPoR mener et felles mål må være å utvikle gode tjenester som bidrar til bedre psykisk helse og levekår for pasienter, brukere og deres pårørende. Alle skal ha tilgang til tjenester av høy kvalitet, uavhengig av hvor de bor og levekår. Bedre samordning, tilstrekkelig kapasitet og god kompetanse vil være avgjørende for å lykkes.   

Politiske prioriteringer

Til tross for politiske prioritering og at regjeringen fremmer en storsatsning på psykisk helse, rus og avhengighet fremkommer ikke dette i budsjettprioriteringene i kapittel 765.  Over lang tid er psykisk helse, rus og avhengighet fremdeles et tjenestefelt som står overfor store utfordringer. Utredninger og tilsynsrapporter viser til dels alvorlig svikt i tjenestetilbudet. Svikten berører tilgjengelighet, kvalitet, pasientsikkerhet, organisering og prioritering. Altfor mange pasienter med sammensatte utfordringer avvises i spesialisthelsetjenesten, og tjenester i kommunene er ikke bygget ut godt nok til å hjelpe disse menneskene. Det er en tydelig trend at flere blir dømt til psykisk helsevern og vil trenge oppfølging i sikkerhetspsykiatrien. Det meldes om kapasitetsproblemer og problemer knyttet til kommunal finansiering. Av hensyn til de det gjelder og samfunnsvernet vil det være svært viktig å imøtekomme med tilstrekkelig kapasitet og finansiering av i tjenestene på tvers av forvaltnings- og tjenestenivå.

Opptrappingsplan – Styrket investering er nødvendig      

SPoR støtter at det er behov for en langsiktig plan for å styrke psykisk helse, både forebyggende og hjelp som ytes til mennesker som er i behov av det. Opptrappingsplanen fra regjeringen har mange gode intensjoner, men også noen vesentlige mangler. Opptrappingsplanen setter av kun 150 millioner til å styrke det kommunale rammetilskuddet for inneværende år, og derved er det en stor risiko for om dette virkelig innebærer en reell styrking. Mange steder legges FACT - team ned pga dårlige rammer i kommuneøkonomien, og i spesialisthelsetjenesten legges døgntilbud ned og sentraliseres. Det er også tilfeldig i hvilken kommune du har tilgang på lavterskel psykisk helsehjelp.

I tillegg er det vesentlige mangler som vi understreket på høringen om opptrappingsplanen når det gjelder internasjonale forpliktelser og føringer, for å stimulere til en psykisk helsetjeneste som jobber personsentrert, rettighetsbasert og recovery-orientert. En slik retning fremmes av den internasjonale sykepleieorganisasjonen International Council of Nurses (ICN), FN, WHO og Europarådet, og er i tråd med konvensjonen for rettighetene til mennesker med funksjonshemminger (CRPD).

Sykepleietjenesten trenger gode rammevilkår

SPoR etterspør en gjennomgang og styrking av virkemidlene i kapittel 765, da særlig med tanke på opptrappingsplanen for psykisk helse. Vi mener en utvikling sykepleierollen i disse tjenestene er avgjørende for å sikre kvalitet, koordinerte forløp og kontinuitet i oppfølging og behandling av mennesker med psykiske og/eller rusrelaterte lidelser. Sykepleiere tar et stort ansvar i sektoren, og potensialet i å utvikle sykepleierollen og kompetansen i tråd med behovene og de politiske ambisjonene som har vært og er betydelige.I dag er det lite av disse utviklingsmidlene som bidrar til å utvikle sykepleierollen som verktøy for å nå regjeringens egne ambisjoner for tjenestene. Ny master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet ble fastsatt i mars 2022 og gir en kompetanse som sikrer helhetlig oppfølging av mennesker med mer langvarige og sammensatte behov. Dette vil kunne bidra til å sikre befolkningen nødvendig og effektiv behandling og oppfølging for utfordringer relatert til psykisk helse og rusproblemer på begge nivåer og være sentralt i arbeidet med å modernisere hele tjenestetilbudet til å matche behovene i befolkningen bedre enn i dag, i hele landet. Utdanningen har flere læringsutbyttebeskrivelser om hvordan menneskerettigheter, aktuelle politiske føringer, relevant lovverk og nasjonale faglige retningslinjer gir rammer for sykepleiefaglig yrkesutøvelse samt sikre rettigheter og likeverdige tjenester til mennesker med psykisk helse-, rus- og avhengighetsproblemer og deres pårørende. I tillegg vil denne kompetansen bidra til å utvikle pasientbehandlingen, omsorgstilbudet og helsetjenestetilbudet gjennom fagutvikling og forskning.

Oppsummert

De kommunale helse- og omsorgstjenestene trenger nye økonomiske, organisatoriske, pedagogiske og juridiske virkemidler for å utvikles. 

Regjeringen har tydelige mål innen psykisk helse, rus og avhengighet, med blant annet ny opptrappingsplan innen psykisk helse, ny behandlings- og forebyggingsreform innen rusfeltet samt flere ekspertutvalg innen fagområdet. Det er særlig behov for bedre koordinering av forløp og tjenester til brukere med langvarige og sammensatte behov. Ved å stimulere til utdanning av spesialsykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet, vil dette kunne sikre befolkningen tjenester av høy faglig kvalitet i både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten.

SPoR ber om at de økonomiske rammevilkår som sikrer at tjenestene utvikles i tråd med befolkningens behov i årene som kommer på begge forvaltningsnivåer gjennom:

• De økonomiske rammene i opptrappingsplanen styrkes for å videreutvikle konkrete virkemidler for å utvikle samhandlingsteam ala FACT, lavterskel rask psykisk helsehjelp og en tverrfaglig allmennhelsetjeneste over hele landet. Sykepleierrollen, herunder den nye masteren i disse tjenestene bør konkretiseres i veiledningsmateriell. Bruk av øremerkede midler bør vurderes.

• Nye virkemidler som sikrer at man opprettholder nødvendig døgnkapasitet, og stimulerer parallelt til videreutvikling av ambulant virksomhet og etablering av samhandlingsmodeller, både for voksne og barn og unge. I utviklingen av nye finansieringsformer og samhandlingsløsninger må psykisk helse, rus og avhengighet sees i sammenheng med ny Helse- og samhandlingsplan fra starten av.

• Bruk av øremerkede midler og en statlig, helhetlig finansiering av tilbud til mennesker som idømmes psykisk helsevern. Både av hensyn til samfunnsvernet og for at ikke denne gruppen skal fortrenge andre som har behov for langtidsoppfølging i psykisk helsevern.

• Øremerkede midler til studieplasser og rekrutteringstilskudd til sykepleiere med master i psykisk helse, rus og avhengighet. Spesialistgodkjenning for denne gruppen sykepleiere på plass for å sikre god ressursbruk og pasienters tilgang til rett kompetanse til rett tid.

• Nye finansieringsformer og samhandlingsløsninger innen psykisk helse, rus og avhengighet som en del av utvikling og implementering av ny helse- og samhandlingsplan.

INNSPILL TIL HØRING OM BUDSJETTFORSLAG 2024 PÅ HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTETS BUDSJETTOMRÅDE 

Livslosen redder liv

Livslosen fikk fra oppstartsåret 2021 tildelt 10 mill.kr over kap. 765, post 72. I statsbudsjettet for inneværende år mistet Livslosen det øremerkede tilskuddet. I Prop 1 S 2023-2024 anerkjennes behovet for flerårige tildelinger for økt forutsigbarhet for tilskuddsmottakere. Vi etterlyser samtidig et øremerket tilskudd for å sikre nettopp forutsigbarhet og opprettholdelse av et tilbud som allerede kan vise til god resultater, samt mulighet for å bredde ut tilbudet.

Livslosen er et lavterskeltilbud for personer med selvmordstanker og omfatter et kortvarig botilbud på inntil fem døgn, samtaler og kontakt med hjelpeinstanser og eventuelt frivillige organisasjoner. Tilbudet er beregnet på personer i livskrise og som fra før ikke er tungt inne i behandling i psykisk helsevern og/eller rusomsorgen. Livslosen erfarer stor etterspørsel og belegget har økt betydelig de siste årene. Tilbudet henvender seg til en gruppe det er vanskelig å nå, og tilbakemeldingene fra brukerne av tilbudet er svært positive. Flere gir uttrykk for at de lever nå, at barna deres fortsatt har en far, begrunnes i tilbudet de fikk ved Livslosen.

Behovet for Livslosen
Norge har antallet selvmord holdt seg stabilt høyt over mange år. I 2021 var det 658 personer som tok sitt eget liv. Handlingsplan for forebygging av selvmord (2020-2025) understreker viktigheten av å endre denne utviklingen. Det er nødvendig å fange opp flere av dem som sliter med selvmordstanker, utvikle ny metodikk og å være på flere arenaer enn tidligere. Dette var bakgrunnen for etableringen av Livslosen. I 2022 var det 610 personer som tok sitt eget liv, 48 færre enn året før. At noen av dem som var gjest på Livslosen ikke tok sitt eget liv i 2022 har de selv klart gitt uttrykk for i tilbakemeldinger i brukerundersøkelse, at skyldes oppholdet de hadde på Livslosen. Majoriteten av de som tar sitt eget liv er omkring 45-50 år.

Det unike tilbudet Livslosen
Oppstarten til Livslosen ble bygget på erfaringene til Kirkens SOS som holdt til med sitt Oslo-kontor i lokalene til Diakonissehuset Lovisenberg. De har omkring 200.000 telefonsamtaler i året og omkring 15% av disse handler om personer i livskrise med selvmordstanker. Det fantes ikke et tilbud utenfor psykisk helsevern å henvise disse menneskene til, før Livslosen ble etablert. Livslosen er ikke definert som en helsetjeneste. Vi bruker ikke begreper som pasient, innleggelse eller utskrivning. Det skrives ikke journal og stilles ingen diagnose. Våre 11 ansatte er ikke ansatt som helsepersonell og er nøye med å gi uttrykk for nettopp det, selv om flere har en helseprofesjonsutdanning. De som bruker tilbudet omtales som gjester og de sjekker inn og ut som på et hotell, i hht. en avtalt plan ved ankomst og med en oppholdsvarighet på inntil 5 døgn. Vedkommende kan reise når som helst før avtalt tid, dersom vedkommende ønsker det. Gjesten bor som i et hjem, men omgitt av en «storfamilie» av ansatte og frivillige støttespillere. Noe av poenget med Livslosen er å ikke definere personer i livskrise som pasienter, med eller uten behov for behandling, men snarere å hjelpe dem til å ta tak i eget liv, se egne kvaliteter og evt. yte hjelp til å få kontakt med hjelpeapparatet (juridisk og økonomisk rådgiving, kontakt med NAV, fastlege mm.) ved at de blir lost videre i livet - derav begrepet Livslosen.

Kvalitetssikring av tilbudet
Livslosen har rekruttert ca. 35 frivillige som bistår prosjektet med minst én firetimers vakt i uken og én nattevakt i måneden. De er rekruttert på bakgrunn av engasjement, erfaringer, kunnskap og personlig egnethet. Å bli rammet av en krise og ha selvmordstanker kan utfordre tanker, følelser og reaksjoner. Vi ser på Livslosen at det å møte frivillige også representerer en form for likepersonstilbud. Gjestene på Livslosen gir tilbakemelding på at det å treffe frivillige/ likepersoner som kanskje har hatt de samme erfaringen som seg selv er til stor hjelp og støtte. Noe av det unike ved Livslosen er det frivillige aspektet. Det gir gjestene håp og er en normaliserende faktor i krisen de står i. Gjestene trekker spesielt fram at de frivillige bidrar med tid, medmenneskelighet og egne erfaringer som er med på å gi håp til gjestene. Gjennom samtalene og tilstedeværelsen til de frivillige får gjestene bekreftet at de ikke er alene og at det er mulig å gå videre i livet. De frivillige har gjennomgått en nøye rekrutteringsprosess der de har vært gjennom intervju, referansesjekk og workshop knyttet til taushetsplikt og innholdet i tilbudet. I tillegg til todagerskurset Førstehjelp ved selvmordsfare (VIVAT).

Oppfølging – telefon, caring letter
To uker etter oppholdet får gjestene en telefon fra en ansatt for oppfølging. Dette er fordi vi vet at overganger kan være vanskelige og fordi vi ønsker å minne gjesten om de positive endringene vi la merke til ved oppholdet. Seks til åtte uker etter oppholdet og etter et halvt år får gjesten et håndskrevet brev fra den personen på Livslosen som har vært tettest i kontakt med vedkommende som beskriver gjestens styrker og ressurser. Brevet skal ha som overordnet hensikt å formidle et minne om gjestens opphold på Livslosen, og si noe om gjestens ressurser og styrker. Vi har fått tilbakemeldinger på at dette brevet er viktig, og kan fungere som en bekreftelse på gjestens egenverdi og betydning.

Følgeforskning
Det er inngått en avtale om et samarbeid med Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo, som skal forestå en følgeforskning som legges opp som et doktorgradsprogram. Vi ønsker et høyt akademisk nivå for å sikre en valid forskning. Målsettingen med forskningen er å dokumentere effekten, evt. manglende effekt, av tilbudet. Tilbudet er unikt i Norge og i Norden. For å sikre seriøsiteten i tilbudet har vi også etablert en referansegruppe til prosjektet med relevante ressurspersoner (fag, pårørende, interesseorganisasjoner etc.)

Et forutsigbart tilbud krever forutsigbar finansiering
Helsedirektoratet har for inneværende år gitt Livslosen et tilskudd på 7,5 mill. kr, et kutt som ville gjort det krevende å opprettholde om ikke vi hadde hatt noen ubrukte midler fra oppstartsåret. For 2024 henvises vi igjen til å søke på ordninger som forvaltes av Helsedirektoratet, en løsning som gjør at både nivå på finansiering, og hvorvidt Livslosen i det hele tatt vil motta tilstrekkelig støtte, vil være uavklart frem til ut på nyåret i 2024. Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg er en ideell stiftelse med omfattende virksomhet innen helse og omsorg, men uten et overskudd som kan finansiere Livslosen. Uten forutsigbar finansiering risikerer vi at tilbudet må avvikles. Å nedskalere tilbudet er ikke mulig, all den tid det krever døgnkontinuerlig drift.

Erfaringene så langt og oppsummering
Livslosen har på to år hatt 175 gjester. Såvidt vi er kjent med, lever ALLE to uker etter utsjekk. Dette har vi god oversikt over gjennom telefonoppfølgingen etter to uker. Ca. 40% er menn, og aldersspennet er 18-82år. Det er viktig å også å være oppmerksom på livskrisene og de eksistensielle krisene også eldre mennesker kan komme i. Vi har vel to års driftserfaring og har gjester fra hele landet. Ca. 50% kommer fra andre steder enn Oslo og omegn (innenfor 1 times kjøretid). Det er behov for å etablere satellitter av Livslosen i flere av landets større byer. 

• For å sikre et tilgjengelig lavterskeltilbud for mennesker i livskrise, ber vi komiteen om et øremerket tilskudd på 10 mill.kr til Livslosen Lovisenberg over kap.765, post 72.
• For å sikre et landsdekkende tilbud bør det etableres satellitter av Livslosen i Kristiansand, Bergen, Tromsø og Trondheim.
• Vi ber om å få komme på budsjetthøringen for å redegjøre for tilbudet ved Livslosen

Generell merknad
Regjeringen har lagt frem en Opptrappingsplan for psykisk helse basert på at behovet i befolkningen er stort: Psykisk uhelse er blandt annet hovedårsak til sykefraværet i Norge. På listen over årlig produksjonstap på grunn av sykdom, troner psykiske lidelser og rus øverst med 121 milliarder.  Psykiske lidelser er også hovedårsaken til uførhet, og unge uføretrygdede stiger, ifølge de nyeste tallene fra NAV. Regjeringens forslag om å styrke budsjettet med til sammen 360 millioner kroner i 2023, er langt fra tilstrekkelig for å bygge opp det forebyggende arbeidet og den tilgjengelige nødvendige behandlingskapasiteten. Beløpene er for lave og det er ingen garantier om at midlene faktisk gir styrket psykisk helsehjelp. Dette kommenteres videre i de konkrete budsjettkapitler.

Kapittel 765: Psykisk helse rus og vold
Det foreslås å styrke kommunale tjenester med 150 mill. kroner til lavterskeltilbud. Dette er et beløp som i 2024 kan gi utvikling av gode psykiske helsetjenester i kommunen. Problemet er at midlene bevilges som rammetilskudd til kommunene og dette gir liten garanti for at midlene faktisk styrker det psykiske helsetilbudet. Det flere grunner til at det er et særskilt problem:
- Kommunenes ansvar for forebygging, behandling og oppfølging av psykisk helse og lidelse er i liten grad normert i lov og forskrift.
- Lavterskeltilbud er i liten grad definert og oppfattes svært ulikt. Det varierer fra skadereduksjon (for eksempel sårstell og rene sprøyter), frivillige lavterskeltilbud til Rask psykisk helsehjelp eller tjenester der psykologer tilbyr utredning og behandling.  Alt er viktig, men hvordan sikrer dette at befolkningen får den psykiske helsehjelpen de trenger?
- Psykologer i hver kommune er en kompetanse som er lovfestet fra 2020 for å sikre nødvendig helsehjelp til befolkningen. I dag er det minst 20 % av kommunene som ikke har denne kompetansen (SSB 2023). Øremerkede tilskudd til dette fungerte frem til 2020, nå er det ingen stimuleringsordninger på plass til tross for at:
- 177 kommuner (48 %) har ingen psykologårsverk i tjenester og tiltak til voksne
- 157 kommuner (42 %) har ingen psykologårsverk innen tjenester og tiltak rettet mot barn og unge
- 114 kommuner (31 %) har ikke psykologårsverk hverken i tjenester til voksne eller i tjenester til barn og unge innen kommunalt psykisk helse‐ og rusarbeid. 

Forslag: Stortinget ber regjeringen øremerke 50 millioner (av de 150 millionene til lavterskeltilbud) til tiltak som sikrer fortsatt rekruttering og beholde psykologkompetanse i kommunene.  

Kapittel 732: Regionale helseforetak
Det er foreslått å styrke sykehusenes behandlingstilbud med til sammen 2,2 milliarder kroner. Av disse er 110 millioner ment å styrke døgnbehandling i psykisk helsevern, med særlig vekt på barn og unge og de med alvorlige psykiske lidelser.

110 millioner vil sannsynligvis ikke en gang dekke kutt i tjenestetilbudene i psykisk helsevern i 2024, og det er ingen garantier for at midlene vil gå til nettopp psykisk helsevern i en situasjon der vi verken har den gylne prioriteringsregelen, eller andre prioriterings-mekanismer på plass.

Forslag: Stortinget ber Regjeringen øremerke 50% av den foreslåtte styrkingen av sykehusene til psykisk helsevern for både voksne og barn og unge.

Allmennhelsetjeneste: Kap 762 Primærhelsetjenester og 765 Psykisk helse, rus og vold
For å sikre befolkningen nødvendig og bærekraftig helhetlig helsehjelp, er en tverrfaglig allmennhelsetjeneste helt nødvendig. Forsøk med primærhelseteam har gitt veldig gode resultater. 3 av 17 team har ansatt psykolog med svært gode erfaringer både for ansatte og pasienter. Regjeringen vil videreføre midler til dette til ut juni 2024. Vi er bekymret for at teamene da avvikles i påvente av regjeringens behandling av tiltak foreslått av ekspertutvalget for allmennlegetjenesten som også foreslår tverrfaglige allmennhelsetjenester. Psykologforeningen berømmer de til sammen 18 millioner kroner som foreslås bevilget til forsøk med psykolog og NAVs jobbveiledere i samarbeid med ulike legesentre i budsjettet. Dette tar på alvor at mange strever med jobbtilhørighet og økonomiske problemer, og at dette henger sammen med helseutfall.

Forslag: Stortinget ber regjeringen sikre kontinuerlig bevilgning av tverrfaglige allmennhelseteam (tidligere primærhelseteam) til nye ordninger er utredet og på plass

Kapittel 783: Personell
Under punktet om Offentlig spesialistgodkjenning for psykologspesialister, står det: «I henhold til Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) skal det etableres offentlig spesialistgodkjenning for utvalgte grupper av kliniske psykologer. Dette skal skje i samarbeid med fagmiljøene og Psykologforeningen.»

Psykologforeningen vil gjøre Stortinget oppmerksom på at det er både formelle og faglige utfordringer knyttet til regjeringens forslag i opptrappingsplanen om å overføre ansvaret for godkjenning av psykologspesialister til det offentlige. Dagens spesialistutdanning eies av Psykologforeningen, og kan ikke uten videre overføres til det offentlige.

Opptrappingsplanen presiserer at forslaget skal nærmere utredes i samarbeid med Psykologforeningen. Et slikt utredningsarbeid er ikke påbegynt. Det fremstår derfor prematurt for Stortinget å kunne vedta dette som en del av budsjettet allerede i 2024.

Høring i Helse- og omsorgskomiteen Prop. 1 S (2023-2024) Statsbudsjettet 2024 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen)

MA – Rusfri Trafikk er en landsomfattende, frivillig medlemsorganisasjon som arbeider for rusfri trafikk og trafikksikkerhet.

Vårt langsiktige mål er at ingen skal dø eller bli hardt skadet som følge av ruspåvirket kjøring.  

Programkategori 10.10, kapittel 714, post 21, og post 70

Norges ambisjon er at det innen 2030 skal være makimalt 350 drepte og hardt skadde i veitrafikken, herunder maksimalt 50 drepte. Dette er ambisiøse tall, og det innebærer om lag en halvering fra dagens nivå. Ingen skal omkomme i veitrafikken i 2050.

Målene krever at trafikksikkerhetsarbeidet har høy prioritet i årene fremover. Frem mot 2022 viste utviklingen en jevn nedgang i antall trafikkdrepte. Trenden snudde i 2022 hvor det dessverre ble en økning i antall omkomne. Slik årets utvikling har vært, tyder lite på at det vil bli en bedring i statistikken i 2023.

Andelen rusulykker har de siste årene holdt seg relativt stabil på rundt 25 %. MA – Rusfri Trafikk ser med bekymring på de stabile tallene og er tydelige på at det er behov for både mer forskning og holdningskampanjer knyttet til rus og trafikk. I et folkehelseperspektiv vil det være avgjørende at det  forebyggende arbeidet fortsatt vies oppmerksomhet. 

Rus i trafikken

I Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet på veg står det følgende:

«Ruspåvirket kjøring omfatter i tillegg til alkohol og narkotika også kjøring under påvirkning av potensielt trafikkfarlige legemidler. De fleste som bruker slike legemidler gjør det sannsynligvis i henhold til resept. I slike tilfeller gjelder ikke de faste straffbarhetsgrensene, hvilket betyr at det er utfordrende å følge utviklingen i omfang av ulovlig kjøring med slike legemidler.» 

I Førerkortveilederen fra Helsedirektoratet står det følgende:

"Legemidler merket med varseltrekant

Varseltrekantmerkingen av legemidler er kun veiledende, og kan ikke tolkes entydig for hvordan disse legemidlene påvirker kjøreevnen."

Legemidler kan svekke kjøreferdighetene og er kjent for å utgjøre en risiko for trafikksikkerheten. DRUID (Driving Under the Influence of Drugs, Alcohol and Medicines) prosjektet ble gjennomført i 18 europeiske land over 5 år. DRUIDs sluttrapport fra 2012, oppsummerte at forekomsten av bilførere som bruker trafikkfarlige legemidler var 1,36% i Europa, og 2,2% i Norge, målt ved blod- eller spyttprøver av bilførere. Det er funnet at bilførere som bruker for eksempel legemidler av typen sterke smertestillende (opioider) og angstdempende/søvnfremkallende legemidler (benzodiazepiner) har høy risiko for trafikkulykker. Det å kjøre bil etter å ha tatt trafikkfarlige legemidler kan være utrygt, ikke bare for bilfører, men også passasjerer og øvrige trafikanter.

På lik linje med promillegrensen for alkohol, eksisterer det for enkelte andre berusende og bedøvende legemidler faste grenser. De faste grensene gjelder imidlertid «ikke hvis legemidlet er inntatt i henhold til gjeldende foreskrivninger fra lege eller tannlege» (Forskrift om påvirkning av andre rusmidler enn alkohol, 2016). Dette betyr at hvis pasienten har fått legemidlet på resept fra lege og har tatt legemidlet i henhold til foreskrivning, kan hen, hvis hen selv føler seg i stand til det, føre kjøretøy til tross for bruk av legemidler med varseltrekant. For at den enkelte bilfører skal kunne vurdere om hen er kjørbar under påvirkning av legemidler kreves det både at han er bevisst hvilke legemidler som kan påvirke kjøreevnen og at hen kan vurdere om man er kjørbar. 

Det er i dag lite eller ingen forskning på hvordan ulike legemidler påvirker kjøreferdighetene og i hvilken grad dette har innvirkning på antall trafikkulykker.

MA – Rusfri Trafikk ønsker derfor i samarbeid med Nord Universitet, å gjennomføre et forskningsprosjekt. Nord universitet har en kjøresimulator til bruk i forskning, hvor legemidlers påvirkning av kjøreferdigheter kan studeres. Gjennom å anvende kjøresimulator er det mulig å undersøke, blant annet hvordan langvarig bruk av benzodiazepiner påvirker kjøreevnen til bilførere. Prosjektet vil gjennomføres over en treårig periode og har en estimert kostnadsramme på kr 1 million pr år over tre år, totalt kr 3 millioner.

Tilstandsmålene for 2026 innebærer at det må være en markant reduksjon i kjøring med rus over straffbarhetsgrensen, både når det gjelder alkohol og narkotika. Da må flere tiltak iverksettes. En forutsetning for flere og riktige tiltak er økt kunnskap og forskning.

MA – Rusfri Trafikk anmoder om at det avsettes midler til gjennomføring av prosjektet, 1 million kroner årlig. Det forutsettes at dette prosjektet støttes gjennom hele tre-års perioden.

Med vennlig hilsen

MA – Rusfri Trafikk

Anders Skavdal Havdal

Generalsekretær

En dyster virkelighet; alvorlig syke får ikke adekvat helsehjelp

ME-syke med alvorlig eller svært alvorlig grad, er blant de dårligste pasientene i landet. Flere av dem har behov for svært spesialisert og tilpasset omsorg. De har et symptombilde som preges av sterke smerter, kvalme, hjernetåke og lammende utmattelse. Sanseinntrykk oppleves som smerte. De sykeste kan ikke kommunisere, svelge, eller snu seg selv i sengen, og alle symptomer forverres av anstrengelse ut over den enkeltes tålegrense.
En spørreundersøkelse blant over 600 av disse pasientene (Ref. 1) fant at de fleste ble pleiet av pårørende, uten hjelp fra kommunen. Kommunal hjelp var så dårlig tilpasset at den førte til forverring hos den syke, og de var nødt til å si den fra seg. Tilrettelagte, kommunale pleieplasser fantes ikke, og det var heller ikke noe tilbud om oppfølging fra spesialisthelsetjenesten.  De pårørende beskrev en «pågående krise», og rapporterte en stor belastning på egen helse, sosialt liv og økonomi. Denne undersøkelsen skjedde i 2018, men lite eller ingenting har endret seg siden.

Røysumtunet opprettet i juni 2021 et førstelinje-omsorgstilbud for de sykeste ME-pasientene, foreløpig det første i sitt slag i Norge. De sykeste av våre pasienter har behov for omfattende pleie, og er helt ute av stand til å ta vare på seg selv. Noen er avhengig av sondeernæring, enkelte sågar parenteral ernæring. Flere har i tillegg alvorlig smerteproblematikk, og er meget sensitive for lyd og lys. Mange av pasientene er svært unge.

Røysumtunets ME-enhet ivaretar omsorgen for de ME- syke på oppdrag fra kommuner som søker plass. ME-enheten er ikke et behandlingstilbud, men gjennom oppdragsavtaler ivaretar vi kommunenes ansvar for forsvarlig helsehjelp, både med hensyn til tilrettelagt omsorg og rehabilitering.

Gjennom vel to års drift har vi mottatt en rekke henvendelser fra fortvilte pårørende, fordi søknaden om opphold ved Røysumtunet er avslått. Dette på tross av manglende kommunalt tilbud, på tross av velbegrunnede søknader fra fastlege, og på tross av anbefalinger etter tverrfaglig tredjelinje-utredning på Senter for CFS/ME på Aker sykehus (OUS).
Vi har også flere eksempler på at saksbehandlere på kommunale tildelingskontor reserverer plass på vår ME-enhet, men gir kontrabeskjed etter overordnet administrativ eller sågar politisk behandling.

Mange kommuner tilbyr kun ordinær sykehjemsplass, uten tilrettelegging eller kompetanse på ME. Det medfører svært ofte at den ME-syke blir dårligere, og de pårørende tar den ME-syke hjem.
For de sykeste er heller ikke hjemmesykepleie noe godt alternativ, da de trenger mer omfattende hjelp med spesiell kompetanse på ME. De ME-syke og deres pårørende erfarer ofte at det er svært mange personer i en hjemmesykepleieturnus, og når disse heller ikke har spesiell kompetanse på ME, blir effekten en belastning som gjør pasienten sykere.
Når det gjelder BPA-ordning kan det være et godt alternativ nå pasienten blir friskere, men det er uegnet for de sykeste. 

Den dystre virkeligheten er at alvorlig syke ikke får adekvat helsehjelp, og at pårørende sliter seg helt ut, og flere blir varig uføre. I sin desperasjon, ber noen om å få betale opphold på Røysumtunet med egne midler. Enten etter innsamlinger, spleis, opptak av lån med pant i eiendom e.l.

Det er grunn til å peke på at de sykeste ME-pasientene, deriblant mange helt unge, har omfattende behov også for langvarig rehabilitering. I praksis har disse pasientene heller ikke noe rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten, da de eksisterende tilbudene fordrer at pasientene er oppe og kan delta i felles aktiviteter.

Statsforvalterne svikter også denne forsømte pasientgruppen. Vi er kjent med en rekke klagesaker på grunn av avslag om opphold, som er videresendt til statsforvalter for behandling. Så langt har ingen av klagesakene medført overprøving og omgjøring av kommunenes avslag. Dette på tross av at kommunens heldøgnstjeneste ikke er tilrettelagt og mangler kompetanse. Og på tross av at pasientene derfor blir sykere, og i praksis overlatt til sine pårørende.

Røysumtunets ME-tilbud er etablert for å møte de omfattende behovene som de sykeste ME-pasientene har. Innhold og tilnærming er utformet i samarbeid med Norges ME-forening, og vi har nå 12 spesialtilpassede plasser med kompetent bemanning. Dette inkluderer sykepleiere, fysioterapeut, og lege. Sosionom, ergoterapeut og ernæringsfysiolog er tilknyttet. Det medisinske ansvaret ivaretas av spesialist i indremedisin med over 15 års erfaring med alvorlig ME-syke.
På tross av at tilbudet primært er et omsorgstilbud, viser resultatene at individuelt tilpasset omsorg, lyd- og lysskjerming og symptomlindrende behandling gir positiv effekt for et flertall av pasientene. Mange pasienter opplever bedring, økt funksjonsnivå og livskvalitet. 

Som ideell organisasjon har Røysumtunet ingen privatøkonomiske eierinteresser. Våre inntekter må dekke de løpende utgiftene, og eventuelle overskudd går til investering og utvikling av pasientrettede tiltak. Så langt har vår ME-enhet gått med betydelig økonomisk underskudd. Det har vist seg langt vanskeligere enn antatt å gi denne pasientgruppa tilbud med kommunal finansiering, og langt vanskeligere enn for andre pasientgrupper som vi mottar til opphold på Røysumtunet.
Det er et stort paradoks at de ME-syke, som har det største behovet for spesialisert omsorg, har minst sjanse for å få innvilget kommunal finansiering. Dette er en skamplett for det norske helsevesenet.

Per i dag er halvparten av oppholdene ved vår ME-enhet egenfinansierte. Det er vanskelig å ta riktig pris av pasient og deres pårørende. Manglende kommunal vilje til å innvilge opphold gjør at driften ikke økonomisk er bærekraftig og i fare for nedleggelse.

På denne bakgrunn ber vi om økonomisk tilskudd over statsbudsjettet. 
For å sikre driften av vår ME-enhet med 12 plasser med offentlige midler ber vi om et tilskudd på
15 mill. kroner for 2024.

Ref. 1
Severe and Very Severe Myalgic Encephalopathy/Chronic Fatigue Syndrome ME/CFS in Norway: Symptom Burden and Access to Care
Kristian Sommerfelt 1, Trude Schei 2, Arild Angelsen 3

Psykiske plager og lidelser hos barn og unge er en av de største helseutfordringene vi har i Norge i dag. Barneombudet vil understreke at det er på høy tid at barn og unge sikres rett hjelp på rett nivå. I dag er det regionale forskjeller i tilgang til hjelp og kompetanse som møter barns behov for psykisk helsehjelp. Dette har vi beskrevet i våre to rapporter "Hvem skal jeg snakke med nå"? og "Jeg skulle hatt BUP i en koffert".

Barneombudet ber regjeringen og de politiske partiene på Stortinget om å generelt ha et større barneperspektiv i arbeidet med statsbudsjettet. Plikten til å vurdere barnets beste er grunnlovsfestet, og gjelder også ved budsjettarbeid. ^[i] Vi ber også Stortingets komiteer om å se saker som gjelder barns oppvekst i sammenheng og tenke helhetlig i budsjettarbeidet.

Barneombudet ber komiteen om:

• å anmode regjeringen om å prioritere utredning av lovfesting av lavterskeltilbud i kommunene
• at psykisk helsevern for barn og unge dimensjoneres slik at tilbudet svarer til deres særlige behov for fleksible tjenester
• at psykisk helsevern for barn og unge organiseres og finansieres med utgangspunkt i deres behov, inkludert å sikre barn under døgnbehandling syvdagers døgntilbud
• å trappe opp innsatsen for å sikre bedre samhandling mellom kommune og psykisk helsevern for barn og unge

1. Prioritere utredning om lovfesting av lavterskeltilbud i kommunene

Barneombudet er glad for å se at det i kap. 765, post 21, foreslås å videreføre bevilgning til å utvikle og prøve ut lavterskeltilbud for barn og unge. Samtidig må barn og unge sikres lik tilgang til psykisk helsehjelp uavhengig av bosted og ber om at dette må reguleres nærmere.

I Opptrappingsplan for psykisk helse^[ii] er et av resultatmålene at alle kommuner har tilgang til kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus og regjeringen vil utrede lovfesting av slike lavterskeltilbud.

I Prop. 73 L (2016 –2017) om endringer i barnevernloven (barnevernsreform) vises det til at kommunene må prioritere det forebyggende arbeide og at det må (…)  «etableres gode lokale tilbud som gjør at barn og familier får den hjelpen de trenger på et tidlig tidspunkt. Dette er et ansvar som strekker seg utover barnevernets ansvar og kjernekompetanse.^[iii] Skal dette lykkes så må kommunene ha på plass gode kunnskapsbaserte lavterskeltilbud som er tilpasset barns og foreldres behov, inkludert foreldrestøttende tiltak.

Barneombudet ber derfor komiteen om å anmode regjeringen om å prioritere dette arbeidet og at dette tas hensyn til i budsjettarbeidet.

2. Tilbudet i psykisk helsevern til barn og unge må dimensjoneres slik at det svarer til barn og unges særlige behov for fleksible tjenester

Slik spesialisthelsetjenesten er organisert i dag, er ikke behandlingstilbudet i psykisk helsevern godt nok tilpasset barn og unge. De krever mye større fleksibilitet for at de skal ha nytte av behandling i psykisk helsevern enn voksne. Ungdommer vi har snakket med, ønsker at behandlerne kan ta seg tid til å bygge relasjon, og formidler at dette er et premiss for å kunne gi god psykisk helsehjelp. De har behov for å møte behandleren andre steder enn på et kontor, og ønsker konsultasjoner over lengre tid som en halv eller en hel dag på grunn av lang reisevei og tap av skoletid.

Vi forventer å se en realisering av et psykisk helsetilbud som er dimensjonert med rett kompetanse, nødvendige rammebetingelser, inkludert finansieringsmodeller, som ivaretar barn og unges ønske om å bli møtt med fleksibilitet og individuell tilpasning.

3. Psykisk helsevern for barn og unge må organiseres og finansieres med utgangspunkt i barn og unges behov

Barneombudet er glad for at regjeringen vil øke de regionale helseforetakene sin kapasitet til å behandle og følge opp barn og unge med psykiske lidelser og sikre tilstrekkelig døgnkapasitet og sengeplasser. Opptrappingsplanen viser blant annet til at behandlingstilbudet til barn og unge med spiseforstyrrelser er blitt styrket for å møte den økte etterspørselen og framskrivningene. Ventetid og tilbud varierer likevel mellom helseforetak, og vi er ikke i mål med syvdagers døgntilbud til alle barn og ungdommer som har behov for det.

Vi har forventninger om å se at denne satsingen også gjenspeiles i statsbudsjettet.

4. Behov for bedre samhandling mellom kommune og psykisk helsevern for barn og unge

Barneombudet har over tid sett behov for målrettede og forpliktende tiltak som sikrer kontinuitet i hjelpen og sømløse overganger mellom kommune og spesialisthelsetjeneste.

Barneombudet er derfor glade for at regjeringen vil videreutvikle modeller for samarbeid mellom kommune og psykisk helsevern for barn og unge, inkludert innføring av vurderingssamtale.

I vår rapport "Jeg skulle hatt BUP i en koffert", pekte vi på utfordringene med ulik praksis ved vurdering av henvisninger. Dette kan føre til at barn og unge med behov for rask hjelp risikerer å ikke bli ivaretatt, og at barn og unge ikke alltid får tilgang på riktig hjelp.

Det er bra at barn og unge som henvises til psykisk helsevern skal få tilbud om en vurderingssamtale for avklaring av videre oppfølging i spesialisthelsetjenesten eller kommunal helse- og omsorgstjeneste. Dette forutsetter imidlertid at kommunene kan gi rett oppfølging, for eksempel i form av et lavterskeltilbud, og at spesialisthelsetjenesten har tilstrekkelige rammebetingelser. Barneombudet forventer at dette blir ivaretatt i budsjettarbeidet. Kostnader knyttet til vurderingssamtaler og videreutvikling av samarbeidsmodeller må synes i kommende statsbudsjetter.

Ta gjerne kontakt for mer informasjon:

Hilde Silkoset, hilde.silkoset@barneombudet.no, 99579765

[i] CRC/C/GC/14 s 8

[ii]

https://www.regjeringen.no/contentassets/0fb8e2f8f1ff4d40a522e3775a8b22bc/no/pdfs/stm202220230023000dddpdfs.pdf 

[iii] https://www.regjeringen.no/contentassets/67954c9d29dd4c0ca3134e0931f32fdc/no/pdfs/prp201620170073000dddpdfs.pdf 

Kap 761 Omsorgstjeneste

Post 71 Frivillig arbeid mv.

NORGES PARKINSONFORBUND BER OM ØKNING AV TILSKUDDRAMMEN OG AT NEVROLOGIFELTET PRIORITERES.

Tilskuddsordningen «Frivillig informasjons- og kontaktskapende arbeid» har fra og med 2023 erstattet to tidligere tilskuddsordninger, hvorav en var rettet mot organisasjoner på nevrologifeltet og den andre rettet seg mot et bredt spekter av frivillige organisasjoner.

I 2021 mottok Norges Parkinsonforbund nærmere 1,3 millioner kroner sammenlagt i de to ordningene. I 2022 fikk vi avslag i den ene ordningen, men 850 000 kroner fra den andre. I 2023 fikk vi avslag i den nye ordningen og har dermed ikke lenger midler til å drive med rådgivningstjenestene våre. 

Årets tildeling har vist at sammenslåingen har fått negative konsekvenser for arbeidet for organisasjoner på nevrologifeltet. Forenklingen har ført til en forhåpentligvis utilsiktet nedprioritering. Sett i sammenheng med nesten forsvinnende omtale av hjernehelse i statsbudsjettet totalt sett, sender dette dårlige signaler til våre organisasjoner. Samtidig får vi stadig flere oppgaver knyttet til supplering av helsetjenestene.  I regelverket for 2023 har departementet åpnet for prioritering av tiltak som legger vekt på tilrettelegging for personer med kognitive eller fysiske funksjonsnedsettelser eller språkbarrierer. Vi ber komiteen om hjelp slik at det fra og med 2024 inkluderes en tilsvarende prioriteringsmulighet for tiltak rettet mot personer med nevrologiske skader og sykdommer.

Etter hvert som tilskuddsordningen blir mer kjent, forventes det at flere organisasjoner vil søke om støtte. Regjeringen har foreslått å videreføre ordningen med 26,8 millioner kroner for 2024. Dette innebærer en reduksjon i tilskuddsnivået fra 31,9 millioner kroner i 2023 (tall fra Helsedirektoratet). Helsefrivilligheten løftes fram som en av løsningene på ulike utfordringer innenfor helsesektoren. Helsepersonellkommisjonen hadde det tydeligste budskapet om at frivillige organisasjoner var selve nøkkelen for å kunne løse store samfunnsoppgaver framover. Det kan ikke skje uten at rammebetingelsene følger med. Vi mener at det er nødvendig å heve tilskuddsrammen med minst 7,5 millioner kroner.

Norges Parkinsonforbund ber komiteen om å øke tilskuddsrammen med 7,5 millioner kroner til 37 300 000 kroner.

Norges Parkinsonforbund ber komiteen sikre at tiltak rettet mot personer med nevrologiske skader og sykdommer kan prioriteres.

Kap 733 Habilitering og rehabilitering

Post 21 Spesielle driftsutgifter

FORTSATT HJERNEHELSESTRATEGI I 2024.

En av tre nordmenn vil i løpet av livet få en hjernesykdom. Norges Parkinsonforbund mener hjernehelse har fått liten plass i forslaget til statsbudsjett, og er bekymret for at det er et uttrykk for nedprioritering av feltet. Vi er glade for at det i 2024 skal utarbeides en ny hjernehelsestrategi som skal gjelde fra 2025.

Samtidig håper vi at den gjeldende strategien fortsatt skal bidra til bedring av hjernehelsefeltet i løpet av 2024. Det har tatt tid å finne arbeidsform og diskutere mulige tiltak, men strategien har gitt oss en samhandlingsplattform gjennom partnerskapet i Helsedirektoratet.

Vi støtter Hjernerådet i at det er viktig å etablere en egen kategori for hjernesykdommer i helsestatistikk for å sikre nødvendig tallgrunnlag for å følge med på utvikling innen norsk hjernehelse.

Norges Parkinsonforbund ber komiteen om å sørge for at arbeidet med hjernehelse ikke settes på pause i påvente av neste hjernehelsestrategi.

Norges Parkinsonforbund ber komiteen merke seg behovet for grundig involvering i utarbeidelse av en ny strategi som inneholder mer forpliktende tiltak en nåværende strategi.

PARKINSONNET MÅ FORTSETTE.

Vi er glade for at ParkinsonNet vises til som en stor og viktig satsning og en god modell for tverrfaglig oppfølging mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi bidrar gjerne med våre erfaringer fra utviklingen, pilotarbeidet og innføringen av ParkinsonNet i arbeidet med tilsvarende modeller for andre diagnoser.

2024 er siste år i planen for iverksetting av ParkinsonNet over hele Norge, men jobben er ikke på langt nær ferdig. Det er ikke dekning over hele landet, og vi trenger mer tid før vi kan si at ParkinsonNet er i drift. Vi ønsker å fortsette arbeidet med å utvikle ParkinsonNet til et godt, likeverdig og fast tilbud over hele landet. Vår erfaring er at vi trenger tydelig nasjonal styring for å få det til.

Norges Parkinsonforbund ber komiteen om å bidra til at ParkinsonNet sikres videreføring også etter 2024.

FORTSATT BEHOV FOR SPESIALISERT REHABILITERING.

Norges Parkinsonforbund ser med bekymring på det vi opplever som nedbygging av spesialisert rehabilitering, parallelt med manglende satsning på rehabiliteringsfeltet som helhet.

De regionale helseforetakene har det siste året blitt utfordret av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) på å redusere bruken av spesialisert rehabilitering for flere sykdomsgrupper. HOD viser til at tilbudet bør gis av kommunene som på sin side i liten grad har eksisterende tilbud.

Samtidig har regionale helseforetak etablert regionale vurderingsenheter som skal vurdere om pasienter har rett til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten noe som hever terskelen for henvisninger. Avviklingen av fritt behandlingsvalg har også skapt begrensninger, da tilsvarende rammeavtalene med rehabiliteringssentre ikke har fått en tilsvarende økning som avviklingen representerer.

Norges Parkinsonforbund mottar et økende antall henvendelser fra mennesker med parkinson som får avslag på helt nødvendig rehabilitering fordi de er for friske, mens andre får avslag fordi de er for syke. Parkinsons sykdom og atypisk parkinsonisme er komplekse og kompliserte sykdommer som krever spesialistoppfølging. Enkelte avslag gis med begrunnelsen at det ikke er tilstrekkelig funksjonsfall. Inntil noen finner en kur har personer med Parkinsons sykdom og atypisk parkinsonisme én ting til felles – vi blir dårligere. Funksjonsfallet kommer, men spesialisert rehabilitering kan forebygge forfallet.

Gjennom Aktørnettverket for Rehabilitering har Norges Parkinsonforbund aktivt arbeidet for en styrking av rehabiliteringsfeltet som helhet. Regjeringen viser ofte til den kommende Nasjonal helse- og Samhandlingsplan som skal komme med løsningene. Vi kan ikke se at det i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2024 er avsatt midler til gjennomføring av den kommende planen og er bekymret for at en satsning på rehabilitering vil settes på vent til tidligst 2025.

Norges Parkinsonforbund ber komiteen følge med på den pågående nedbyggingen av spesialisert rehabilitering i de regionale helseforetakene, slik at mennesker med hjernesykdommer fortsatt har tilgang til rehabiliteringsdøgn i spesialisthelsetjenesten.

Norges Parkinsonforbund ber komiteen sikre at personer som ikke får dekket sitt behov for rehabilitering i kommunene fortsatt får et tilbud i spesialisthelsetjenesten.

Under følger Pensjonistforbundet og SAKO (LO-Stats Pensjonistutvalg, Telepensjonistenes Forbund, Fagforbundets sentrale pensjonistutvalg, Postens Pensjonistforbund, Politiets Pensjonistforbund, Jernbanepensjonistenes Forbund og Statens Vegvesens Pensjonistforbund) innspill til budsjetthøring i helse-og omsorgskomiteen

Kapitel 1.1 Bo trygt hjemme reformen

Pensjonistforbundet hadde forventninger om at Bo trygt hjemme-reformen skulle følges opp med en vesentlig økning i kommunens frie inntekter, en betydelig satsning på helse- og omsorgstjenestene, og en styrking av Husbankens virkemidler. Dessverre viser budsjettforslaget at reformen får en svært forsiktig start.

Den tilsynelatende økningen i kommunenes frie inntekter, er allerede spist opp av økte kostnader og andre satsninger. Regjeringen foreslår en realvekst på 6,4 milliarder kroner, men hele 5,9 mrd. av dette er for å dekke økte demografi- og pensjonskostnader. De øvrige 500 millioner kroner er bundet opp i satsninger på psykisk helse og rus og kompensasjon for omlegging av inntektssystemet.

Til tross for enkelte gode initiativ, for eksempel mer til Tørn-prosjektet og flere LIS1-stillinger, så er hovedinntrykket at regjeringen forventer at reformen skal gjennomføres innenfor trange rammer. Men skal den lykkes må det settes av mer ressurser til forebyggende og helsefremmende tiltak i kommunene.

 Det settes av kun 75 millioner kroner på å følge opp bo trygt hjemme-kompetanse. Hvilket er svært lite når man tar i betraktning størrelsen på sektoren. Brukes i hovedsak på Tørn- prosjektet (piloter for mer heltidsarbeid og nye måter å arbeide på, som gir bedre bruk av helsepersonellets tid og kompetanse).

Det settes av 104 millioner kr til helse- og omsorgsforskning i kommunene. Det er bra, men likevel egentlig en omdisponering av midler fra de regionale forskningsfond

Kap 761. Omsorgstjeneste

Behov for flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgn hjemmetjenester

De fleste eldre er friske og mestrer livet uten bistand fra det offentlige. Men med økende antall eldre og økt levealder vil flere ha behov for helse og omsorgstjenester, avlastningsplasser, dagaktivitetstilbud og sykehjemsplasser.  Den viktigste satsningen i helse- og omsorgstjenesten er forslaget om å øke investeringstilskuddet slik at det dekker 1500 heldøgns omsorgsplasser. Men tilskuddet går både til rehabilitering og nybygg, slik at den netto veksten i antall plasser blir lavere enn 1500. Om antallet plasser skal øke i takt med antall eldre over 80 år, så er det behov for en tilvekst på 1500 nye plasser hvert år, hvert år fremover.

Det er behov for å øke rammen til investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger. I tillegg bør dekningsgraden for tilskuddet økes, så flere kommuner ser seg råd til å bygge flere sykehjemsplasser.  

Kap 770 Tannhelsetjenester

Tannhelsetjenesten for eldre.

Regjeringen la fram Meld.st. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar. I meldingen står det bla.a. at tiltak skal innrettes slik at de har størst effekt for dem som trenger det mest, men samtidig være bra for alle. Det er et samfunnsansvar å sikre at alle har gode forutsetninger for et godt liv med god helse. Tannhelsetjenesten er dessverre «det siste hullet» i velferdssystemet i Norge.Tannhelsetjenesten bør inngå i egenandelstaket og er et godt virkemidler for å utgjevne sosiale helseforskjeller.

Mer helsefremmende og forebyggende tiltak til eldre i kommunene – et levende lokalsamfunn.

Bo -trygt hjemme rerformen har som mål at eldre skal bli boende lengre hjemme.

Dette forutsetter at eldre opprettholder god helse og livskvalitet. Det er behov for gode kartleggingssamtaler med eldre, helsestasjon for eldre, hjemmebsøksordninger, møteplasser for eldre eks. eldre- og seniorsentre, ambulante tjenester med fokus på fysisk, psykisk helse og rus. Gode lavterskelaktiviteter i nærmiljø som eks. Sterk og stødig (fallforebyggende trening for eldre) og matombringstjeneste vil gjøre hverdagen enklere og bedre for mange hjemmeboende eldre.

Digital opplæring av eldre

Digitalisering er kommet for å bli. Selv om nærmere 600.000 i landet på ingen måte mestrer digitale verktøy godt nok raser teknologien fremover. Dette medfører et utenforskap som er direkte skadelig for dem som er midt oppi det. Ensomhet, følelsen av å ikke være med, ikke lenger strekke til i lokalsamfunnet etc. Pensjonistforbundet er svært opptatt av at vi må ta dette på alvor og hindre det digitale utenforskapet.  

Pensjonistforbundet fikk sine første prosjektmidler til digital nybegynneropplæring fra Helsedirektoratet i desember 2015. Hvert år siden har forbundet mottatt midler til prosjektet som bare har blitt større og større. Pensjonistforbundet har holdt ulik type nybegynneropplæring - primært på nettbrett og smarttelefon - landsomfattende i 8 år. Dette har løftet den digitale kompetansen til eldre, fremmet sosial aktivitet og hindret ensomhet.

En viktig del av arbeidet er å etablere miljøer lokalt for digital læring. Det er ikke slik at når en eldre person har deltatt i nybegynneropplæring så er han/hun dermed utlært. Teknikken endres kontinuerlig, og miljøene for digital opplæring lokalt må bestå kontinuerlig. Behover for opplæring er økende og vil vedvare, både fordi vi blir flere eldre og fordi digitalieringen og teknologien brer om seg i økende omfang.

Vi er dermed både svært skuffet og overrasket at den potten vi har søkt midler fra -på totalt 6,1 millioner kroner i 2023- er kuttet i Hods budsjett. Dette skaper uforutsigbarhet for oss og vil vanskeliggjøre at vi kan fortsette vår aktivitet for å heve den digitale kompetansen blant eldrebefolkningen. Vi har også etablert og bemannet den eneste nasjonale digitale hjelpetelefonen for eldre som nå kan bli vanskelig å videreføre.

Vår oppfatning er at det eneste riktige ville være å styrke bevilgningen til å hindre digitalt utenforskap betraktelig. Det trengs et kraftig løft for å gi opplæring til dem som ikke mestrer digitale flater. Ansvaret må ligge på staten og kan utøves av det brede spekter av organisasjonsliv. Organisasjonene «vet hvor skoen trykker», Pensjonistforbundet med sine 750 lokallag over hele landet og lange erfaring med å drive opplæring må få fortsette sin virksomhet med å ruste eldre i møte med digitaliseringen.

Vi ber primært om at det gis flerårige øremerkede midler til vår og andre organisasjoner slik at vi blir i stand til på en forutsigbar måte å bemanne et opplæringskorps som tar ansvar for digital opplæring av de som i dag ikke mestrer å være digitale. Sekundært at midlene Pf og andre organisasjoner kan søke på for å drive digital opplæring kommer på plass igjen i HODs budsjett. Oppgaven er enorm og kostnadene store, men helt nødvendige. Det motsatte kan fort koste mye mer.

Muntlig høring: Statsbudsjett 2023 – Stortingets Helse og Omsorgskomite

Farma Norge er bransjeforeningen for generiske og biotilsvarende legemidler. Dette er kopilegemidler som konkurrerer der patent har gått ut og flere aktører kan konkurrere med lavere priser. Generika og biotilsvarende legemidler leverer om lag 70% av volumet i blåreseptordningen og 80% i sykehusene (tall hentet fra Apotekforeningen og Sykehusinnkjøp). Det er enorme volumer til lave priser. Svært mye helse for pengene. Våre medlemmer har om lag 70% av leveransene i markedet.

Farma Norge er særskilt opptatt av forbedring av leveringssikkerheten. Spesielt for legemidler som er kritiske, samt har lavt volum og pris. Lavt volum gjør hver enkelt pakning kostbar å produsere. Et eksempel er antibiotika som vi ønsker å bruke lite av som har lavt prisnivå og ikke er spesielt lønnsømt å levere. Her er spesielt barneformuleringer utsatt til å forsvinne.

Farma Norge ønsker å komme med følgende innspill til komiteen

1. Oppfølging av områdegjennomgang av legemidler under folketrygden – Trinnprisordningen (minstetrinnpris)

Minstetrinnpris (AIP) økes med 15 kroner til 25 kroner. Dette er i seg selv positivt, men ikke nok. Det er åpenbart at det finnes nedre grenser for hvor lave trinnpriser kan gå. Ved tilstrekkelig lavt nivå, er det ikke mulig å levere og distribuere uten at aktørene pådrar seg økonomisk tap. Da vil man ønske å ikke levere. Det ble derfor innført en minste trinnpris-AIP på 15 kroner i 2022. Siden 2021 har kostnadene økt dramatisk for produsentene. Det gjelder på alle områder, og ikke minst på valuta. Totalt er det en kostnadsøkning som gjør at flere leverandører utsettes for en ryddeaksjoner for å fjerne lite lønnsomme legemidler.

Det er en sammenheng mellom pris og tilgang på legemidler. Jo lavere minsteprisen settes, desto større er risikoen for at leverandører velger å trekke sine produkter fra markedet. Legemiddelverket gjennomførte en undersøkelse i 2023 som viser det. Lave priser vil også gjøre det mindre attraktivt å forsyne Norge med legemidler i tilfeller der det er europeiske eller nordiske mangel på legemidlet. Det bør fastsettes en minste trinnpris som bidrar til å dekke kostnader og gi fortjeneste hos produsenter og grossist, samt gi apotekene insentiver til å bytte til billigste legemiddel. Dagens økning til 25 kroner i 2024 er et positivt bidrag men er langt fra nok. Farma Norge tror en minstetrinnpris bør ligge på 50 kroner. Vi minner om at da Legemiddelverket fant grunnlag for å heve trinnpriser på antibiotika i høst, økte de laveste trinnpris-AIP fra 19,25 til 59,25 kroner.

2. Legemiddeltiltak - Kompetansenettverk for legemidler til barn

Det er generelle utfordringer for legemidler til barn. Kompetansenettverket gjør en god jobb, men vi mener at HOD bør instruere kompetansenettverket til å utarbeider en liste over legemidler vi har og legemidler ønsker å beholde, det vil bidra til presise tiltak. Vi bidrar gjerne i et slikt arbeid.

I tillegg mener Farma Norge at det bør innføres et nytt virkemiddel for legemidler til barn, antibiotika og andre kritiske legemidler. Dette tiltaket er innført i Sverige (pilot) og Storbritannia. Samtidig som FHI bidrar på EU nivå med utforming av virkemidlet. Forslaget går ut på at DMP eller Helsedirektoratet inngår en avtale med produsenter av kritiske legemidler. Avtalen gir myndighetene en garanti for leveranse til det norske markedet over tid + garanti for ekstra volum. Produsenten forplikter seg til leveranse over tid (3-4 år), lagerhold i Norden og et estimert ekstra volum fra myndighetene. Til gjengjeld får produsenten en inntektsgaranti for ekstra volum som utbetales årlig (forsikringsordning). Nivå på garantien kan variere utfra kritikaliteten av legemidlet. I Sverige har de utført en pilot (som er godkjent av EU) på antibiotika, som ansees som meget vellykket. Farma Norge ønsker en liknende modell i Norge til legemidler for barn og kritiske legemidler (antibiotika). Vi forslår at DMP og HOD utarbeider et forslag, sender det på høring så raskt som mulig og innfører virkemidlet fra kvartal 3 2024. Samtidig må det settes av midler i budsjettet for 2024, helårseffekt estimert til 50 - 65 mill kroner (avhengig av omfang av produkter). Multisenterstudien for antibiotikaproduksjon som ble publisert våren 2022, omtaler tiltaket og ønsker det gjennomført (uten innsigelser). 

Tiltaket er treffsikkert, øker leveransesikkerheten og motiverer flere tilbydere til å lansere legemidler til barn, antibiotika og kritiske legemidler i Norge.

3. Direktoratet for medisinske produkter – DMP

Det er positivt at Legemiddelverket blir oppgradert til direktorat for medisinske produkter (DMP). Farma Norge er imidlertid bekymret over om DMP får tilført nok ressurser for stadig økte oppgaver.

Samarbeid på tvers i Norden og EU er også sentralt for DMP og noe som støttes av oss. Det er mye som vi kan samarbeid om. For å nevne noen områder; Beredskap, E-PiL, samordne pakningsstørrelser/styrker og felles Nordisk pakninger (som flyter fritt i Norden). Disse områdene vil øke leveringssikkerheten i tillegg til å effektivisere.

Legemiddelverket skal ha stor honnør for økte priser på kritiske antibiotika, med virkning fra 1 oktober 2023. Vi må imidlertid avvente om alle aktører oppfyller Legemiddelverket sin intensjon om at prisøkningen skal tilfalle produsentene. Dersom det ikke skjer, bør DMP komme med andre prismodeller som ivaretar intensjonen i 2024. Farma Norge deltar gjerne som en konstruktiv diskusjonspartner i utforming av virkemidler.

4. Beredskapslager legemidler – B-180 primær

Budsjettet omtaler implementering i 2024. Farma Norge ønsker en rask implementering av ny innretning av legemiddelberedskapslager i primærhelsetjenesten. Den nye innretningen har stor betydning for legemiddelprodusentene.

Mvh,

Kjetil Berg, Daglig Leder Farma Norge

Elling Berg, Styreleder Farma Norge

Kapittel 761 Omsorgstjeneste
Post 71 Frivillig arbeid mv.

TILSKUDDSORDNING INFORMASJONS- OG KONTAKTSKAPENDE ARBEID MV.

• Epilepsiforbundet ber komiteen om å øke tilskuddsrammen med 7,5 millioner kroner til 37,3 millioner kroner.
• Epilepsiforbundet ber komiteen sikre at tiltak rettet mot personer med nevrologiske skader og sykdommer kan prioriteres.

Tilskuddsordningen ble etablert i 2023 etter en sammenslåing av de to tidligere ordningene «Frivillig arbeid mv.» og «Informasjons- og veiledningsarbeid om nevrologiske skader og sykdommer.» 

I 2023 ble det registrert totalt 102 søknader, og 26 av dem ble tildelt midler. Det totale søknadsbeløpet var på 174 millioner kroner. Helsedirektoratet opplyser at det for 2023 er bevilget 31 892 000 kroner til tilskuddsordningen. Regjeringens har foreslått å videreføre ordningen med 26 800 000 kroner for 2024. Dette innebærer en reduksjon i tilskuddsnivået. Etter hvert som tilskuddsordningen blir mer kjent, forventes det at flere organisasjoner vil søke om støtte. Vi mener at det er nødvendig å heve tilskuddsrammen med minst 7,5 millioner kroner til 37 300 000 kroner.

Støtten til nevrologiske skader og sykdommer har blitt redusert etter sammenslåingen av tilskuddsordningene. Det finnes ikke andre tilskuddsordninger som dekker dette området. I regelverket for 2023 har departementet åpnet for prioritering av tiltak som legger vekt på tilrettelegging for personer med kognitive eller fysiske funksjonsnedsettelser eller språkbarrierer. Vi ber komiteen om hjelp slik at det fra og med 2024 inkluderes en tilsvarende prioriteringsmulighet for tiltak rettet mot personer med nevrologiske skader og sykdommer.

I Helseministerens svar på spørsmål i Stortinget i mai 2023 ble det lagt ved en sammenligning av bevilget tilskudd i 2022 og 2023. Denne viste en faktisk nedgang av samlet tilskudd til frivillige organisasjoner. 

Det er et stort paradoks at rammebetingelser forverres samtidig som at helsefrivilligheten løftes fram som en av løsningene på ulike utfordringer innenfor helsesektoren. Helsepersonellkommisjonen hadde det tydeligste budskapet om at frivillige organisasjoner var selve nøkkelen for å kunne løse store samfunnsoppgaver framover. Det kan ikke skje uten at rammebetingelsene følger med.

Statsbudsjettet for 2024 legger ikke til rette for at frivillige organisasjoner skal få rammevilkår som bidrar til å fylle rollen vi er forventet å ha. 

Kap. 762 Primærhelsetjeneste
Post 60 forebyggende helsetjenester

 HELSESYKEPLEIERE SOM NØKKELPERSONER I KOMMUNEN

• Epilepsiforbundet ber komiteen følge med på at kommunene utbedrer tilbudet i helsestasjon- og skolehelsetjenesten.

 Det er ingen systematisk oppfølging av ungdom med epilepsi i kommunehelsetjenesten. Ungdom med epilepsi føler seg ofte alene med sin diagnose. Med nok kapasitet kan helsesykepleiere på skolen være en nøkkelperson. Epilepsiforbundet vil gjerne bidra til opplæring hos helsesykepleiere og med informasjon om dette tilbudet til ungdom med epilepsi. Dessverre er helsesykepleierressursene svært knappe, selv på skoler med over 500 elever har de ikke helsesykepleier alle skoledager.

Vi derfor glade for at regjeringen foreslår å øke rammetilskuddet til kommunene med 40 mill. kroner til styrking av helsestasjon- og skolehelsetjenesten. 

Kapittel 732 Regionale helseforetak  

BEVARE NASJONAL BEHANDLINGSTJENESTE FOR KOMPLEKS EPILEPSI

• Epilepsiforbundet ber komiteen sørge for dagens tilbud ved Spesialsykehuset for Epilepsi (SSE) bevares.

Epilepsiforbundet ber komiteen understreke viktigheten av å beholde en samlet, tverrfaglig, høyspesialisert nasjonal behandlingstjeneste for kompleks epilepsi.  

Personer med kompleks epilepsi trenger særlig høyspesialisert og tverrfaglig behandling. Spesialsykehuset for Epilepsi (SSE) er Nasjonal behandlingstjeneste for kompleks epilepsi. SSE ligger i Sandvika i Bærum, og er en del av Oslo Universitetssykehus. I forbindelse med sammenslåingen av Oslo Universitetssykehus ved Gaustad er det planer om å flytte SSE til Gaustad. Epilepsiforbundet frykter at tjenesten skal bli fragmentert og forvitret i denne prosessen. Epilepsiforbundet ønsker overordnet politisk oppmerksomhet slik at vi kan beholde denne avgjørende nasjonale tjenesten. 

Kapittel 733 Habilitering og rehabilitering

BEHOV FOR SPESIALISERT REHABILITERING

• Epilepsiforbundet ber komiteen følge med på den pågående nedbygging av spesialisert rehabilitering i de regionale helseforetakene slik at mennesker med epilepsi og andre hjernesykdommer fortsatt har tilgang til rehabiliteringsdøgn i spesialisthelsetjenesten. 
• Epilepsiforbundet ber komiteen sikre at personer som ikke får dekket sitt behov for rehabilitering i kommunene fortsatt får et tilbud i spesialisthelsetjenesten. 

 Epilepsiforbundet er bekymret for at de regionale helseforetakene vil kjøpe færre rehabiliteringsplasser i spesialisthelsetjenesten. Tverrfaglig spesialisert epilepsirehabilitering kan føre til bedre beskyttelse mot anfall. Dette kan være i form av medisiner, diett, bedre etterlevelse av medisinering, bedre døgnrytme, bedre kosthold og fysisk aktivitet. Til tross for at det har kommet flere nye medisiner og økt kunnskap om PNES de senere årene, er det fortsatt en del som ikke blir anfallsfrie. Flere fullfører ikke utdanning og blir stående utenfor arbeidslivet. Dette kan føre til sosialt utenforskap, isolasjon og angst og depresjon. Det er avgjørende at disse tilleggsutfordringene blir tatt tak i tidlig.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan er nevnt 46 ganger i Helse- og omsorgsdepartementets proposisjon. Planen skal komme med løsninger på mye, blant annet innenfor rehabiliteringsfeltet. Vi kan ikke se at det er satt av egne midler i statsbudsjettet til tiltak som kommer med planen. Vi håper dette ikke betyr forlenget ventetid på tiltak som kan bidra til en bedre helse- og rehabiliteringstjeneste.

HJERNEHELSEARBEIDET MÅ FORTSETTE

• Epilepsiforbundet ber komiteen om å sørge for at arbeidet med hjernehelse ikke nedprioriteres.
• Epilepsiforbundet ber komiteen merke seg behovet for grundig involvering i utarbeidelse av en ny strategi som inneholder mer forpliktende tiltak en nåværende strategi.
• Epilepsiforbundet ber komiteen merke seg behovet for å synliggjøre hjernesykdommer samlet i helsestatistikk, og at helsedepartementet bør sikre dette som oppfølging av inneværende hjernehelsestrategi.

Norge var det første landet i Europa som utarbeidet en "Nasjonal hjernestrategi." Den nåværende Hjernehelsestrategien forventes å løpe ut i 2024. Fra 2025 skal det komme en ny Hjernehelsestrategi. Hjernesykdommer står samlet for 26 % av sykdomsbyrden og 23 % av alle tapte leveår i Norge. Epilepsiforbundet mener hjernehelse har fått liten plass i forslaget til statsbudsjett for 2024. Det er vanskelig å forstå hvordan regjeringen kan bygge morgendagens helsetjeneste uten å vie mer ressurser til hjernehelse.

Epilepsiforbundet er glade for at det kommer en ny hjernehelsestrategi i 2025. Nåværende strategi har medført etablering av en konstruktiv samhandlingsplattform gjennom partnerskapet i Helsedirektoratet, men begrenset med konkrete måloppnåelse fordi det har tatt tid å finne arbeidsform og diskutere mulige tiltak. Epilepsiforbundet ber komiteen merke seg behovet for grundig involvering i utarbeidelse av en ny strategi som inneholder mer forpliktende tiltak en nåværende strategi. Vi mener også det er viktig å etablere en egen kategori for hjernesykdommer i helsestatistikk i inneværende strategiperiode, for å sikre nødvendig tallgrunnlag for å følge med på utvikling innen norsk hjernehelse.

Koalisjonen for sjeldne sykdommer (Koalisjonen) viser til Stortingets nettsider og invitasjonen til å delta på høring om Prop. 1S (2023-2024) for budsjettåret 2024 under Helse- og omsorgsdepartementet. Koalisjonen ber i dette høringsinnspillet om at Helse- og omsorgskomiteen:

• Sikrer en finansieringsmodell som adresserer kjente utfordringer for personer som lever med en sjelden diagnose.
• Følger opp at sjeldne diagnoser blir ivaretatt i den varslede prioriteringsmeldingen.
• Følger opp Nasjonal strategi for sjeldne diagnoser

Finansieringsordning som sikrer likeverdig tilgang til behandling

Mennesker som lever med sjeldne sykdommer, kan i dag oppleve at like tilfeller behandles ulikt avhengig av hvor de bor i landet på grunn av det økonomien til helseforetaket eller den enkelt klinikk avhengig av finansieringsmodellen til RHFene. De samme menneskene opplever også vanskeligere tilgang til legemiddelbehandling enn om de hadde tilhørt en større pasientgruppe.

De faste kostnadene til utvikling, distribusjon og oppfølging er i stor grad de samme for små og store pasientgrupper. Premisset med lavest mulig pris for finansiering av legemidler for sjeldne sykdommer slik det er i dag er ikke bærekraftig og medfører at norske borgere blir de tause taperne. Det er ikke rimelig at pasienter skal oppleve at de ikke får ta del i samfunnets fellesskap fordi de fikk tildelt et lodd i livet hvor de tilhører en mindre gruppe med genetiske mutasjoner. Man kan stille seg spørsmålet om komiteen hadde akseptert den samme behandlingen av eksempelvis pasienter med kreft eller diabetes.

Koalisjonen ber derfor komiteen i den kommende nasjonale Helse- og samhandlingsplanen sikrer at det utvikles en bærekraftig finansieringsmodell for behandling av sjeldne sykdommer som sikrer likeverdig tilgang for norske borgere med som lever med sjeldne sykdommer.

Prioriteringsmeldingen må sikre likebehandling av sjeldne diagnoser

Stortingets flertall ba i 2019 om at systemet for nye metoder skulle evalueres med bakgrunn i «utfordringen man ser i forbindelse med innføring av nye metoder til sjeldne sykdommer og andre små pasientgrupper, og mener beslutningsprosessene i større grad må ta høyde for disse».

Den endelige evalueringen fra PROBA Analyse ble overlevert til regjeringen i 2021, og pekte på at «Det er først og fremst utfordringer knyttet til persontilpasset medisin, avanserte terapier og behandlinger for sjeldne tilstander som vil gjøre seg gjeldende» i fremtiden.

Nye metoder har etter mye press fra referansegruppen tatt inn et strategisk mål på sjeldne diagnoser. Samtidig er det lite av Stortingets gjentatte føringer om å ivareta de sjeldne som speiles i signalene gitt for hva man ønsker å undersøke i en ny prioriteringsmelding.

Tilgangen til behandling er blitt dårligere. I IQVIA W.A.I.T rapporten fra 2023[1] viser at Norge bare har gitt tilgang til 34% av behandlingene for sjeldne sykdommer som ble godkjent av det europeiske legemiddelverket, til kontrast viste den samme rapporten i 2019[2] at Norge hadde gitt tilgang til 53% av samme type legemidlene. Rapportene viser en nedgang både i absolutte og relative tall.

Ingen av ekspertgruppene nedsatt av Regjeringen har fått i sitt mandat å greie ut om behandling av sjeldne diagnoser. Det er også uklart i hvilken utstrekning sjeldne sykdommer vil bli tilstrekkelig behandlet i den kommende prioriteringsmeldingen.

Det tar i dag gjennomsnittlig 5 år å få satt en sjelden diagnose[3], og 50% av personer med en sjelden diagnose i Europa mangler nettopp diagnose. Sjeldenregisteret ved OUS hadde per oktober 2023 3.200 personer i sitt register, med en estimert pasientgruppe på 320.000 mennesker er det et stort gap å dekke for å få en bedre oversikt som kan sikre tilgang til behandling, kliniske studier og forskning.

Disse utfordringene må adresseres i en ny prioriteringsmelding. Koalisjonen ønsker derfor at Helse- og omsorgskomiteen om å sikre at sjeldenhet blir tilstrekkelig drøftet i den kommende prioriteringsmeldingen.

Strategien for sjeldne diagnoser må følges opp

Det er gledelig å lese at Nasjonalt Kompetansetjeneste for Sjeldne Diagnoser (NKSD) får en realvekst på 2,7% i årets statsbudsjett. Dette er et viktig bidrag til å styrke kompetansebygging og kunnskapsspredning på sjeldne diagnoser.

Likevel er det som tidligere nevnt en stor pasientgruppe som går i mange år uten diagnose. Disse må også vente lenge på likeverdig og riktig behandling som er begrenset ettersom det er dårlig tilgang til forskningslitteratur[4]. Diagnose- og behandlingstilbudet er sterkt begrenset sett opp mot andre pasientgrupper av samme størrelser, og vil fortsette å være det til tross for stor og viktig innsats fra fagmiljøet, NKSD og de europeiske referansenettverkene.

Helse Sør Øst fikk i 2022 oppgave å utrede hvordan likeverdig og rask tilgang til høyspesialisert utredning, diagnostikk og behandling av personer med sjeldne diagnoser best kan ivaretas i spesialisthelsetjenesten. Dette er, så langt Koalisjonen kan finne, ennå ikke kvittert ut. Den siste oppdateringen viser til at det pågår flere europeiske prosjekt, blant annet European Reference Network, som er viktige støttepilarer for likeverdig og rask tilgang til diagnostisering og behandling, men det er viktig at dette ikke blir en hvilepute for spesialisthelsetjenesten.

Om Koalisjonen for sjeldne sykdommer

Koalisjonen for sjeldne sykdommer (Koalisjonen) arbeider for å bedre rammevilkårene for sjeldne sykdommer gjennom å aktivt delta i offentlige prosesser, arrangere og delta på møter, og delta i det offentlige ordskiftet. Koalisjonen har særlig arbeidet for å sikre en nasjonal finansiering for sjeldne sykdommer, et innføringssystem for nye metoder som tar høyde for de særegne markedsmekanismene som spiller inn i utviklingen av terapier til sjeldne diagnoser, og for å få på plass en nasjonal strategi for sjeldne diagnoser. Koalisjonen består i dag av de bioteknologiske selskapene Amicus, UCB, BioMarin, Chiesi og Sanofi.

[1] https://www.efpia.eu/media/s4qf1eqo/efpia_patient_wait_indicator_final_report.pdf

[2] https://www.efpia.eu/media/554526/patients-wait-indicator-2019.pdf

[3] https://ec.europa.eu/research-and-innovation/en/horizon-magazine/long-journey-rare-disease-diagnosis

[4] https://www.dagensmedisin.no/lik-behandling-forutsetter-lik-tilgang-til-oppdatert-kunnskap/568747

Syklistenes Landsforening er Norges eneste landsdekkende medlemsorganisasjon for hverdagssykling og aktiv transport. Foreningen ble grunnlagt i 1947 og har siden vært en viktig pådriver for å bedre sykkelforholdene i Norge. I dag har vi nærmere 6000 medlemmer fordelt på19 lokallag landet rundt.

Syklistenes Landsforening takker for muligheten til å gi innspill til statsbudsjettet i denne runden.

Aktiv transport som forebyggende folkehelsetiltak

Syklistenes Landsforening ønsker en innvestering som løfter folkehelsen ved hjelp av fysisk aktivitet og aktiv transport slik at vi får en sunnere befolkning. Å gå og sykle bidrar til god fysisk og psykisk helse. For hver kilometer noen sykler sparer samfunnet 16,5 kr i reduserte helsekostnader, og for å høste den gevinsten er det er behov for en nasjonal og tversektoriell satsing på samarbeid for økt aktiv transport. Myndigheter, fylkeskommuner, kommuner, forskning, organisasjoner, næringsliv og partene i arbeidslivet er viktige i et slik arbeid for å fremme aktiv transport i hverdagen.

Syklistenes Landsforening foreslår at Stortinget ber regjeringen å initiere en målrettet og tversektoriell satsing på økt aktiv transport (post 714/79).

Fysisk aktivitet på resept

Å jobbe med å få flere mennesker til å gå og sykle vil virke forebyggende mot livsstilssykdommer og sykefravær. Aktiv transport gir positive helseeffekter og kan med enkle grep bli en del av daglig aktivitet for mennesker som ikke er aktive fra før. Helsesektoren har en nøkkelrolle i å koordinere gåing og sykling i hverdagen til de som trenger det som mest. I flere land i Europa blir fysisk aktivitet og aktiv mobilitet brukt som medisin mot livsstilsykdommer og for bedre psykisk helse. Norge har mye å hente når det gjelder å investere i forebyggende tiltak.

Syklistenes Landsforening foreslår at Stortinget ber regjeringen sette sammen en arbeidsgruppe som undersøker hvordan daglig aktiv transport kan brukes som grønn resept i arbeid med psykisk helse og til folkehelsearbeid (post 714/21).

Sykehus som sykkelvennlige arbeidsplasser

Arbeidsgivere som legger til rette for sykkelbruk til og fra jobb kan oppleve mindre sykefravær og mer opplagte ansatte. En arbeidsgiver kan gjøre det attraktivt å sykle til jobb ved å legge bedre til rette for sykkel ved arbeidsplassen og dermed motivere ansatte til å bruke sykkel. Dette vil gi positive personlige ringvirkninger utover jobbreisen. Landets sykehus har mange ansatte, og kan gå foran som et eksempel for andre bedrifter når de ser til i arbeidet med folkehelse og aktiv transport. En satsing vil inkludere kartlegging, anbefalinger og midler til fysiske tiltak, som f.eks. som for eksempel kan benyttes til trygg og attraktiv sykkelparkering.

Syklistenes Landsforening foreslår at Stortinget ber regjeringen å få de store sykehusene sertifisert som Sykkelvennlig arbeidsplass (post 714/79).

Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) er interesseorganisasjonen for 41 boligbyggelag. Disse har 1 231000 medlemmer og forvalter 608 000 boliger i over 15 800 boligselskap over hele landet. Boligbyggelagene bidro til bygging av cirka 4 000 boliger i 2022. Boligbyggelagene forvalter ca. 6 000 omsorgsboliger.

Gode boliger – avgjørende for at eldre kan bo trygt i egen bolig 

Det er ønskelig at eldre kan bo trygt og godt lengst mulig i egen bolig, samtidig som satsing på eldreboliger gir innsparinger på kommunale omsorgsbudsjetter. Mange, – men ikke alle - har mulighet til selv å sørge for en egnet eldrebolig. Det kan være vanskelig å bo hjemme lenge for eldre i borettslag uten heis og eldre i distriktene der boligprisen er lavere enn byggekostnader for nye boliger.  

Norge trenger eldreboligpolitikk og boligpolitikk som støtter opp under omsorgspolitikken. NBBL ser svært positivt på regjeringens arbeid med et eldreboligprogram som oppfølging av stortingsmeldingen «Bu trygt heime». Men vi forstår ikke at de få virkemidlene som er kjernen i reformen ble fjernet i forbindelse med statsbudsjettet for 2023. Det er viktig at nødvendige virkemidler legges inn i programmet.

Gitt fallet i boligbyggingen er det nå god kapasitet til bygging av Trygghetsboliger og omsorgsboliger, og andre boliger til spesielle grupper. I tillegg til å løse boligbehovet for grupper som vanskelig får dekket sitt behov i et ordinært marked, vil dette også bidra til å holde aktivitet og kompetanse i byggenæringen.

Under følger NBBLs konkrete innspill til en politikk til beste for eldre, og til beste for kommuneøkonomien: 

• Innføre en ordning med Trygghetsboliger - bruk av investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger til boliger tilrettelagt for eldre med fellesareal og ekstra service uten heldøgns omsorg

NBBL ber komitéen legge inn midler til igangsetting av én pilot med investeringstilskudd til Trygghetsboliger – inkludert trygghetsborettslag i 2024-budsjett kap. 761, post 63 rehabilitering og post 69 netto tilvekst, og at postene økes med totalt kroner 200 mill. 

Pilot med trygghetsboliger i distriktskommuner - foreslått av regjeringen Solberg, og tatt ut av budsjettet av regjeringen Støre,- må nå settes i gang. Det er et stort behov for trygghetsboliger i mange flere kommuner enn det som ble lagt inn i piloten av Solberg-regjeringen, så det er viktig at pilotarbeidet startes opp.   

• Gjeninnføre tilskudd til heis

NBBL anmoder Helse- og omsorgskomiteen til å be regjeringen gjenopprette ordningen med tilskudd til heis med kr. 50 mill. per år, og vurdere en egen satsing på etter-installering av heis i forbindelse med arbeidet Eldreboligprogrammet.

Regjeringen avviklet tilskuddsordningen til heis (kap 581 post 79 på KDDs budsjett). Dette tilskuddet er helt avgjørende for etter-installering av heis i eldre blokkbebyggelse. Heis bidrar til at eldre kan bo hjemme lenger. Forskning fra Finland viser at eldre kan bo sju år lenger i boligen med heis.  

Kommunene sparer betydelige investeringskostnader til nye omsorgsboliger, og store driftskostnader i omsorgsboliger når heis etter-installeres, og eldre kan bo mye lengre i eget hjem.  

Heistilskuddet har i mange år gått til noen av de rimeligste boligene der svært mange beboerne er eldre i lavinntektsgrupper. 

• Psykisk utviklingshemmede må få mulighet til å eie egen bolig

NBBL ber komitéen anmode Helse- og omsorgsdepartementet om at kommuner kan videretildele investeringstilskuddet (kap. 761, postene 63 og 69) til omsorgsborettslag bygd av private aktører som boligbyggelag, forutsatt en avtale med kommunen om samarbeid.  

NBBL mener dette er en ordning spesielt egnet for unge funksjonshemmede og andre grupper med omsorgsbehov, og som kan eie egen bolig, jf. prioritering av denne gruppen i nasjonal boligsosial strategi. 

I perioden 1997-2005 ble det i regi av boligbyggelag bygd ca. 6 000 omsorgsboliger – de fleste er omsorgsborettslag. I de senere årene har det vært bortimot umulig for boligbyggelag og andre private å etablere omsorgsboliger i borettslag, selv om det har vært ønskelig at også psykisk utviklingshemmede kan eie egen bolig.  

I dag er regelen slik at slike boliger må etableres av kommunene fordi kun kommuner som kan motta investeringstilskuddet. Dette har vist seg å være en lite egnet modell for samarbeid mellom kommuner og private for å etablere omsorgsborettslag. 

Omsorgsboliger som eies av beboerne, har bidratt til mange flere omsorgsboliger enn det kommunene ellers hadde bygd, jf. Sintef-rapport: «Kartlegging av og erfaringer med omsorgsboliger bygd i regi av boligbyggelag», desember 2014.  

Kapittel 714 Folkehelse

Post 79 Andre tilskudd

Dette er en budsjettpost som er sentral for frivillige organisasjoner som arbeider med spørsmål knyttet til psykisk helse og ensomhet, og for økt deltakelse i samfunnet. Særlig tiltak rettet mot barn og unge, og eldre. Regjeringen foreslår å redusere denne posten med rundt 25 millioner. Noe av dette overføres til andre poster, men det blant annet et reelt kutt på 18,9 millioner til ordningen “mobilisering mot ensomhet”.

Frivillighet Norge har, i samarbeid med frivillige organisasjoner, kommuner og fylkeskommuner utviklet flere tiltak for inkludering i frivillige organisasjoner. Vi har også utviklet de nasjonale verktøyene Frivillig.no og Ungfritid.no for å bidra til økt rekruttering og kjennskap til tilbud i regi av frivilligheten. Verktøyene er gratis å benytte. For å videreføre disse tiltakene må det settes av tilstrekkelig, forutsigbar finansiering. Frivillighet Norge har tidligere mottatt midler gjennom ordningen “mobilisering mot ensomhet” til dette arbeidet.

Både Ungfritid.no og Frivillig.no inngår i Frivillighet Norges prosjekt for økt deltakelse. Dette innebærer mer enn formidling av aktivitetstilbud og frivillige oppdrag. Organisasjonene som formidler via nettsidene får også tilgang til informasjons- og opplæringsmateriell, kurs og bistand for å bedre kunne arbeide med rekruttering og inkludering. Verktøyene og erfaringene benyttes også i vår dialog med kommuner og andre som er opptatt av økt deltakelse, bedre folkehelse og forebygging av utenforskap. Frivillighet Norge ber om at det settes av øremerkede midler fra Helse- og omsorgsdepartementet til dette arbeidet.

Frivillighet Norge ber om at:

• Det settes av 3 millioner kr. til Frivillighet Norges arbeid med økt deltakelse i frivilligheten  på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett kap. 714, post 21.

Post 21 spesielle driftsutgifter, folkehelseprogrammet

Regjeringen foreslår å opprettholde støtte til Frivillighet Norge for å drive Møteplass Folkehelse, et samarbeid med Helsedirektoratet for å styrke samarbeidet mellom frivillig og offentlig sektor. Frivillighet Norge bidrar også gjennom vårt prosjekt “Frivillighetsløftet” til å fremme kommunal frivillighetspolitikk, for å styrke kommunenes tilrettelegging for, og samarbeid med, frivillige organisasjoner. Frivillighet Norge vil gjerne fortsette dette gode samarbeidet også i 2024, og ber komiteen opprettholde dette forslaget fra regjeringen.

Kap 761, Omsorgstjeneste

Post 21 Spesielle driftsutgifter - Aktivitetstiltak for å motvirke ensomhet og passivitet

Regjeringen foreslår å videreføre tilskuddsordningen Aktivitetstiltak for å motvirke ensomhet og passivitet. Ordningen er søkbar for kommuner og fylkeskommuner, og det oppfordres til samarbeid med frivillig sektor. Regjeringen henviser til både Meld. St. 15 (2022– 2023) Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar og Meld. St. 24 (2022–2023) Fellesskap og meistring – Bu trygt heime. Begge meldingene løfter frivillig sektors rolle i folkehelsearbeidet generelt, og i arbeidet med å motvirke ensomhet spesielt.

Frivillighet Norge mener at det er potensiale for å styrke frivillighetens rolle på helse- og omsorgsfeltet. Vi mener også at samarbeidet mellom frivilligheten og offentlig sektor kan styrkes. Samtidig er det viktig at ambisjoner om økte bidrag fra frivilligheten følges opp med midler som kan finansiere drift og utvikling av aktiviteter. Vi mener endringer i, og opprettelse av nye tilskuddsordninger må bidra til mer forutsigbarhet og mindre byråkrati for organisasjonene. Endringer i tilskuddsordninger og for navngitte tilskuddsmottakere må videre gjøres basert på dialog med de det gjelder.

Vi er skeptiske til en dreining mot at frivillige organisasjoner må søke om midler i samarbeid med offentlig sektor, og særlig til det å prioritere ned ordninger som frivillige organisasjoner kunne søke på til ordninger hvor det er bare er offentlige aktører som kan søke. Dette gir en risiko for at frivilligheten i større grad styres av det offentlige. Når kommuner skal søke hindrer det også nasjonale organisasjoner fra å søke midler. Generelt mener Frivillighet Norge at frivillige organisasjoner må kunne søke om midler selv, og ikke gjennom en kommune.

Frivillighet Norge har flere krav til forenkling, vi ønsker særlig å fremheve følgende punkt:

• Øke bruken av flerårige avtaler om tilskudd.
• Innføre en regel om at tilskudd som deles ut etter 1. mars, kan overføres til neste kalenderår.
• Øke andelen driftstilskudd til frivillige organisasjoner, siden det er en enklere og mindre byråkratisk støtte til frivilligheten enn prosjekttilskudd.

Vi trenger en omlegging fra et kjønnsnøytralt til et likeverdig helsevesen. Det kjønnsnøytrale helsevesenet skaper store forskjeller, noe som er godt dokumentert i NOU 2023:5 Den store forskjellen. I dag fremstår satsningen på kvinnehelse som et politisk mål, men det gjenspeiles ikke i helsepolitiske prioriteringer og tildelte ressurser i Satsbudsjettet 2024. Regjeringens kvinnehelsestrategi nevnes, men det er ikke avsatt midler til denne (strategien nevnes i Kap 1.16). Det er også en rekke tiltak fra NOU 2023:5 som er uteblitt, som kunne omtales i budsjett-teksten, slik som å etablere en nasjonal komité for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv og en tverrdepartemental arbeidsgruppe for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv. Som beskrevet i utredningen er det i dag ingen fagorganer som har særskilt og overordnet ansvar for arbeidet med kvinners helse og kjønns betydning for helse. Verken på departements- eller direktoratsnivå sikres det ressurser eller faglig samordning i arbeidet. Dette bør skje som aller første ledd i arbeidet med å løfte kvinners helse og iverksettes så raskt som mulig. Det er også særlig viktig at lunnskapsnivået om kvinnehelse i profesjonsutdanningene og i helsetjenestene økes. Vi ønsker å trekke frem følgende budsjettpunkter:

Friske, årlige midler øremerket til et eget kvinnehelseprogram over statsbudsjettet til Norges forskningsråd på minimum 100 millioner kroner. Kapittel 780.

For å tilby likeverdige helsetjenester er det nødvendig å erverve mer kunnskap om, og innsikt i kjønnsforskjeller, for deretter å kunne implementere kunnskapen i utformingen av behandlingstilbud. Dette er understreket av tiltak 5 og 6 i NOU 2023:5. Vi mener det er behov for årlig øremerking av minimum 100 millioner til et eget forskningsprogram om kvinners helse i Forskningsrådet. Vi savner også tiltak 57 i NOU 2023:5 om eget forskningsprogram for eldre kvinners helse.

Ytterligere styrking av Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning med minimum 10 millioner. Kapittel 732, post 78.

Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning er et svært viktig tiltak innenfor kvinnehelse og forskning. Det er et stadig økende behov for kvinnehelseforskning og formidling. Dette punktet støttes av tiltak 7 i NOU 2023:5.

Manglede satsning på ulike behandlingstilbud for typiske kvinnelidelser, gjennom øremerkede oppdrag til helseforetakene. Kapittel 732.

Det er store behov for behandlingstilbud for kvinnesykdommer slik som vulvalidelser, PMDD, PCOS, lipødem, endometriose og adenomyose. Ventelistene på vulvalidelser øker og det er kun tre vulvapoliklinikker i Norge. Helse Vest har ikke et tilbud, og ikke alle vulvapoliklinikker har tverrfaglig kompetanse. Det er manglende kunnskap om lipødem og mangel på diagnostiske tester for å utrede tilstanden fører til at kvinner ofte er udiagnostiserte, misforstås og feiltolkes som overvektige og fete. Offentlige tilbud finnes ikke da lipødem ikke har en diagnosekode. Ved endometriose og adenomyose er det kun kirurgi som gir sikker diagnose, og det kan ta opptil 7 år å få den. Det finnes ingen, men kirurgisk behandling er det viktigste behandlingstilbudet for begge sykdommene. I Sverige finnes det fire endometriose behandlingssentre. I Norge har vi ikke sentralisert behandlingen, men har i årets budsjett fått gjennomslag for en kompetansetjeneste ved OUS. PMDD er en alvorlig form av PMS. Ofte blir symptomer bagatellisert eller psykologisert. Det finnes ikke legemidler, men hormonelle prevensjonsmidler brukes med begrenset effekt. Kunnskap trengs til helsepersonell som fastleger, gynekologer, psykiatere og psykologer.

Likebehandling av N.K.S. Veiledningssentre for pårørende til mennesker med rus og psykiske helseutfordringer ved finansiering over statsbudsjettet på 15 millioner kr. Kapittel 765, post. 71.

N.K.S. Veiledningssentre for pårørende til mennesker med rus og psykiske helseutfordringer er et profesjonelt lavterskeltilbud som gir gratis veiledning, enten i grupper eller individuelt til barn, unge og voksne. De ansatte har bred helsefaglig kompetanse. Behovet for våre tjenester har økt jevnt siden 2015, og i år gir våre 18 ansatte veiledning og har om lag 11.000 pårørendesamtaler. Våre veiledningssentre fikk avslag på søknad om støtte fra tilskuddsordningen rådgivnings-, støtte- og veiledningstjenester innen psykisk helse, rus og vold. I RNB ble det bevilget 25 millioner ekstra til denne tilskuddspotten, og vi fikk gjennomslag for vår søknad i juni, etter 6 måneder med usikkerhet. Vi er glade for at disse 25 millionene nå blir videreført i budsjettet for 2024. Likevel ønsker vi å understreke at N.K.S. Veiledningssentre på lik linje med andre aktører har behov for forutsigbarhet for våre pårørende og ansatte – ikke usikker støtte fra år til år. Vi ber derfor om en finansiering direkte over statsbudsjettet.

Styrking og tilrettelegging for en likeverdig og individuell svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg gjennom tilbudet Flerkulturell doula til gravide innvandrerkvinner i en ekstremt sårbar livssituasjon på 7 millioner. Kapittel 732.

Sanitetskvinnene er svært glade for fortsatt bevilgning til tilbudet Flerkulturell doula. Dette styrker og tilrettelegger for en likeverdig og individuell svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Med en videreført støtte på 2 millioner vil vi kunne nå rundt om lag 50 sårbare kvinner og familier i en kritisk fase av livet. Med en støtte på 7 millioner vil vi kunne nå nærmere 450 sårbare kvinner og familier. Vi ber om en økt satsning på tilbudet Flerkulturell doula til gravide innvandrerkvinner i en ekstremt sårbar livssituasjon på 7 millioner kr.  

I samarbeid med Røde Kors og Norsk Folkehjelp ønsker vi en styrking av den frivillige helseberedskapen ved å opprette en egen post for driftsstøtte/frie midler på 30 millioner kroner. Kapittel 702.

Vi lever i urolige tider. En ny pandemi beskrives fortsatt som en av de mest aktuelle nasjonale truslene, men det avsettes ikke midler til å styrke frivillige organisasjoners beredskapsevne innen helse. Beredskap koster. Det skal øves, trenes og investeres i materiell, kommunikasjonsmidler og logistikkløsninger. Vi må planlegge og ruste opp frivilligheten på forhånd. Å sikre at frivillige helseberedskapsorganisasjoner har en grunnstøtte for å kunne bistå helsetjenesten også i fremtidige helsekriser er fornuftig prioritering og lønnsom investering. Vi har over 4000 beredskapsfrivillige som samarbeider med 150 kommuner. De tre nasjonale frivillige organisasjonene ber om en grunnstøtte for å kunne opprettholde og styrke den frivillige helseberedskapen, etter samme modell som Justis- og beredskapsdepartementet har for de frivillige organisasjonene innenfor søk- og redning.

Sikre helsekompetanse og likeverdig helsetjenester gjennom Kvinnehelsehus på 20 millioner kr. Ny post.

N.K.S. etablerer nå Kvinnehelsehus over hele landet, og per i dag er det Kvinnehelsehus i Drammen, Kristiansand og Bergen. I januar 2024 åpnes det i Oslo. Et Kvinnehelsehus er en åpen, ikke-religiøs og ikke-diskriminerende møteplass med lavterskeltilbud som skal fungere som et supplement til det offentlige. Et Kvinnehelsehus er et sted som vil tilby aktiviteter og kunnskap som styrker kvinners helse, livskvalitet og nettverk. Huset skal tilby aktiviteter og tjenester som svarer på behovene i lokalsamfunnet. I tillegg skal Kvinnehelsehusene tilby lavterskel helsetjenester via lokale- og/eller kommunale samarbeidspartnere.

Forskningsmidler til Norske Kvinners Sanitetsforening for å supplere kvinnhelseforskning på 10 millioner kr. Ny post.

Sanitetskvinnene har vært en forskningsaktør siden 1916 og forvalter årlig mellom 20-25 millioner til kvinnehelseforskning og forskning for barn og unge. For at vi skal være en sterk forskningsaktør, og levere forskning på spesielt sårbare grupper og sykdommer og lidelser som ikke oppnår midler i offentlige kanaler, og har lav status i forskningsmiljøer og hos helsepersonell, trenger vi å styrke vår rolle som forskningsaktør. 

Mange bruker- og pasientorganisasjoner opplever at det er vanskelig å nå fram, og at kvinners stemmer ikke høres. Dette er også vektlagt som ett av fire områder i NOU 2023:5 Den store forskjellen, der manglende anerkjennelse for kjønns betydning for helse er særlig fremtredende. Derfor er Kvinnehelsealliansen etablert for å få en sterkere stemme for kvinnehelse. Den består i dag av: Endometrioseforeningen, Landsforeningen for kvinnelig bekkenleddhelse, PMDD Norge, Stoffskifteforbundet, Vulvodyniforeningen, Hodepine Norge Osteoporoseforbundet, Norsk lymfødem og lipødemforbund, Ønskebarn, PCOS Norge - Foreningen for polycystisk ovariesyndrom og Landsforeningen for kvinner med fødselsskade.

Kvinnehelsealliansen er en felles stemme for mer kunnskap og forskning, bedre tilbud og behandling. Vi støtter de 75 tiltakene i NOU 2023:5.

I dag fremstår satsningen på kvinnehelse som et politisk mål, noe som ikke gjenspeiles i helsepolitiske prioriteringer og tildelte ressurser i Statsbudsjettet 2024. Regjeringens kvinnehelsestrategi nevnes (Kapittel 1.16) men det er ikke avsatt midler til denne. Vi er utålmodige og vil ikke henvise igjen til å måtte vente på et nytt dokument før tiltakene kommer. Vi mener vi har utredet nok, nå må prioriteringer gjenspeiles i budsjettet. Kvinnehelsealliansen ønsker å trekke frem følgende:

• Friske midler øremerket til et kvinnehelseprogram årlig over statsbudsjettet til Norges forskningsråd på minimum 100 millioner kroner. Kapittel 780.

For å tilby likeverdige helsetjenester er det nødvendig med mer kunnskap om kjønnsforskjeller, for deretter å øke kompetanse og kunnskap til bruk i utformingen av behandlingstilbud tilpasset kjønn. Flere av de kvinnelige pasientene i Kvinnehelsealliansen lider grunnet manglende tilbud basert på forskning, og kunnskapshullene er fortsatt mange. Fortsatt er bevilgning til forskning på kvinners helse og kjønnsperspektivet for lavt til å forsvare egne programetableringer, og det er langt igjen til et tilstrekkelig nivå for å nå formålet. Det er derfor behov for systematisk og årlig bevilgning som organiseres gjennom et eget program. Kvinnehelsealliansen mener det er behov for årlig øremerking av minimum 100 millioner til et eget forskningsprogram om kvinners helse i Forskningsrådet. De midlene som nå omtales i budsjettet er ingen ny satsning. Vi savner også tiltak 57 i NOUen om opprettelse av eget forskningsprogram for eldre kvinners helse.  

• Øke midlene til forskning i allmennpraksis gjennom de allmennmedisinske forskningsenhetene (Tiltak 9 i NOU 2023:5)

Sykdommer som rammer kvinner utgjør både en betydelig belastning på primærhelsetjenesten når det kommer til ressurser, det har sosioøkonomiske konsekvenser, og begrenser den enkelte kvinnes livskvalitet og evne til å arbeide og leve gode liv. Det er i kommunehelsetjenesten og hos fastlegene det store flertallet av helseproblemer skal løses, særlig innen typiske kvinnesykdommer. Likevel går under ti prosent av forskningsmidlene i dag til allmennmedisin. Bedre kunnskap og behandling av kvinnesykdommene bør ses som en del av løsningen knyttet til bemanning i primærhelsetjenesten, samfunnsøkonomiske konsekvenser, og ikke minst kvinners rett til god helse i et kjønnsperspektiv. Kvinnhelseutvalget mener midlene til forskning i allmennpraksis må økes betydelig.

• Ytterligere styrking av Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning med minimum 10 millioner. Kapittel 732, post 78. 

Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning har særlig fokus på reproduktiv helse, svangerskapsomsorg, hjerte- og karsykdommer hos kvinner, belastningssykdommer og kreftformer som særlig rammer kvinner. Vi mener dette er et svært viktig tiltak innenfor kvinnehelse, men ser ingen ytterlig styrking av senteret som også nevnes i NOU 2023:5 og i Regjeringsplattformen. Det er et økende behov for kvinnehelseforskning og formidling. Det er store kunnskapshull som følge av for lite forskning. Sykdommene og lidelsene som er representert i Kvinnehelsealliansen er ofte komplekse og kompetansen blant helsepersonell er lav.

• Manglede satsning på ulike behandlingstilbud for typiske kvinnelidelser, gjennom øremerkede oppdrag til helseforetakene. Kapittel 732.

Her ønsker vi å trekke frem dårlige offentlige behandlingstilbud for mange typiske kvinnesykdommer, og mange pasienter søker tilbud i privat helsevesen. Det beskrives at flere pasienter bruker hundre tusen kroner på sin egen smertetilstand. Felles for mange i Kvinnehelsealliansen blir ofte symptomer bagatellisert eller psykologisert. Mange av de 75 tiltakene i Den store forskjellen kan iverksettes allerede i dag uten budsjettmessige konsekvenser heldigvis. Vi vet mer om kvinners helse i dag enn for 20 år siden. Likevel mener Kvinnehelsealliansen, at oppdatert kunnskap om kjønns perspektiv i helse i tilstrekkelig grad ikke ligger til grunn for politikk, i leveransene eller som informasjon til befolkningen. Dette er et sammensatt utfordingsbilde. Det er nå dokumentert at den store forskjellen mellom kvinner og menn også kan få konsekvenser for prioritering. Det er ulik sårbarhet for å utvikle sykdom, sykdom arter seg forskjellig hos kvinner og menn og vi reagerer ulikt f.eks. på legemidler. I dag er det fortsatt ingen fagorganer som har særskilt og overordnet ansvar for arbeidet med kvinners helse. Verken på departements eller direktoratsnivå sikres det ressurser og faglig samordning i arbeidet. Det at det er manglende kunnskap om kjønn skaper utfordringer i kombinasjon med andre konkurrerende hensyn i helse og omsorgssektoren med konsekvenser for sykdomsrisiko, forløp og behandlingsutfall. 

Kvinnehelsealliansen mener at en administrativ forankring er nødvendig for at kjønnsperspektivet inkluderes systematisk i føringer og rammer for regjeringens helse og omsorgspolitikk.  Vi mener også at det trengs å gjennomgå diagnoserelaterte grupper (DRG), med mål om å justere og opprette nye koder, for å sikre at prioritering av kvinnehelse belønnes økonomisk i spesialisthelsetjenesten og minner om følgende tiltak i NOU 2023:5. Vi støtter derfor tiltakene 24-27:

• (24) Etablere et brukerutvalg for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv
• (25) Iverksette forskning på hvordan kvinner med kvinnelidelser blir behandlet i tjenestene
• (26) Utrede muligheten for et nasjonalt kvalitetsregister for kvinnehelselidelser
• (27) Nasjonal brukerundersøkelse om kjønnsforskjeller i pasienters møte med helsetjenesten med fler brukerundersøkelser blant pasienter med kvinnelidelser.

Fra den forrige utredningen om kvinnehelse fra 1999, ble få tiltak gjennomført. Utredningen ble fulgt opp med en kvinnehelsestrategi i 2002 og videre i stortingsmeldingen «Likestilling i praksis» i 2015. Men mange av forslagene ble liggende i skuffen. Også i dette forslaget til statsbudsjett sitter vi igjen på venterommet.

Blåreseptordningen er en av bærebjelkene i vårt helsevesen: den skal sikre at alle nordmenn får tilgang til livsviktige medisiner – helt uavhengig av sosial bakgrunn og status.

Det er derfor med stor uro at vi registrerer at prinsippet om anbudsordning på legemidler innen blåreseptområdet skal innføres. Dette er konkludert etter en liten og kortvarig pilotundersøkelse på et nytt kolesterolsenkende medikament, der Statens legemiddelverk evaluerte seg selv. I evalueringen er det anført at dette vil kunne fungere på flere terapiområder, bl.a. migrene.

Å la en såpass lite sammenlignbar pilot legge grunnlaget for et helt nytt prinsipp for pasienters generelle tilgang til medikamentell behandling, er i beste fall forhastet. Konsekvensene av en slik endring kan på ingen måte sies å være utredet. Det er stor forskjell på å vurdere effekt av kolesterolsenkende medisiner der man ved en blodprøve kan få et objektivt mål på effekt, og å begrense valgmuligheter for behandling av sykdommer der det ikke finnes slike objektive behandlingsmål. Ordningen reduserer i tillegg legenes mulighet for viktig klinisk vurdering ved valg og tilrettelegging av persontilpasset behandling.

Hodepine Norge oppfatter at man her snik-innfører et nytt system uten å ha regnet noe på andre konsekvenser enn medikamentkostnader. «Anbud på blåreseptområdet foreslås etablert som en permanent ordning fra 2024. Helse- og omsorgsdepartementet vurderer at om lag 5 pst. av virkestoffene i blåreseptordningen kan være aktuelle for anbud.» Totalkostnader til legemidler er kun en liten brøkdel (5,5%) av det totale helsebudsjettet. Det man ikke tar med i vurderingen, er at innsparinger her uten tvil vil føre til store merkostnader på andre områder og ikke bare innen helsebudsjettene.

Medlemmene i Hodepine Norge kommer fra alle samfunnslag.

Migrene forekommer spesielt i ung og yrkesaktiv alder (fertil alder) dvs. når vi skal gjennomføre skolegang og utdannelse, stifte familie og karriere. Derfor har sykdommen store samfunnsmessige kostnader langt utenfor helsebudsjettene. Beregninger fra Oslo Economics viser at migrene koster samfunnet 4,7 milliarder kroner i sykefravær og produktivitetstap, mens kostnader til legemidler og medisinsk behandling til sammen utgjør 0,6 milliarder.

En undersøkelse blant Hodepine Norges medlemmer som bruker CGRP hemmere forebyggende pga kronisk migrene viser at over 50% har måttet bytte fra det første medikamentet i denne gruppen. Av disse har 72% oppnådd bedre effekt av medikament nummer 2 eller 3 i denne medikamentgruppen. Over 34 % av de som får CGRP hemmer rapporterer at de har gått fra uføretrygd/AAP/sykemelding tilbake i jobb etter å ha fått behandling, og mange raporterer at behandlingen har holdt dem i full jobb. Dette er pasienter med kronisk migrene, dvs de har mer enn 15 hodepinedager pr måned. Målet om å få flere folk i jobb er også et uttrykt ønske og mål for denne regjeringen.

Våre helsemyndigheter burde ha kunnskap om at pasienter ikke er like, og at såkalte likeverdige medikamenter kan gi svært store forskjeller i både effekt og bivirkninger. Ved at man begrenser valgmuligheter og tilgang til virksomme medikamenter, vil det ta lenger tid før pasienter får optimal behandling, med økt bruk av helse- og legetjenester, og ikke minst økte ventelister som vil medvirke til økt lidelse og negativ påvirkning av pasientenes funksjon og arbeidsevne på veien.

Fordi Norge er et lite land i intensjonal målestokk, kan man nå risikere at flere legemidler trekkes fra markedet, med medfølgende økte kostnader og begrensninger i behandlingsmuligheter. Det argumenteres med at flere pasienter vil kunne få behandling med denne nye ordningen. Dette er helt urealistisk når det gjelder CGRP-hemmere, som er en spesialistbehandling. Kapasiteten på sykehusene er allerede sprengt, og køene uendelige.

Dere som er politikere og folkevalgte har ansvar for å se helheten og bl.a. sørge for at så mange som mulig får god behandling og kan være i jobb for å holde vårt samfunn i gang. Anbudsordning på legemidler mot migrene vil i beste fall kunne gi noe innsparing på legemidler, men det er udiskutabelt at dette vil øke ventelister og de øvrige kostandene i helsebudsjettet vedr migrene. I tillegg vil kostandene for NAV for migrenerelaterte utgifter, som de siste årene har økt til 1,6 milliarder årlig, fortsette å øke.

Dette er å fortsette å «spare seg til fant»...

Først og fremst vil Normal Norge anerkjenne at rus og psykisk helse fortsatt skal være et av tre prioriterte mål i spesialisthelsetjenesten. Det er også oppløftende å se at kunnskapsbaserte tilnærminger legges til grunn. Dessverre registrerer vi at fine ord og lovnader ikke følges opp med tilstrekkelige midler for å styrke tilbudene til brukergruppen vi representerer. 

Rusfeltet og norsk ruspolitikk er inne i en usikker tid. Partiene som nå styrer landet har stemt ned en nødvendig rusreform flere ganger og hittil uten å fremlegge et troverdig alternativ. Et av hovedargumentene til partiene som stemte ned rusreformen var at forslaget til den forrige regjeringen ikke medførte et betydelig økonomisk løft på feltet. To år senere står vi uten både en reform og nødvendige midler.  

Det snakkes om en forebyggings- og behandlingsreform. Det snakkes om å endre norsk ruspolitikk. For at brukere skal oppleve mestring og økt livskvalitet er trygghet i hverdagen en forutsetning. Dette står i kontrast til de tydeligste signalene  regjeringen sender, som går ut på at de vil legalisere ulovlig tvangsmiddelbruk, noe som brukere av ulovlige rusmidler allerede har blitt systematisk utsatt for i flere tiår. Dette er handlinger som bare gjør vondt verre for de som sliter fra før og som skaper utrygghet og alvorlige problemer for de som i utgangspunktet klarer seg fint. Tryggheten som legger grunnlag for mestring og økt livskvalitet, er det per i dag brukerorganisasjonene som har den beste forutsetningen til å skape.  

At rusfeltets mål er forebygging er fornuftig, men vi mener at midler til overdose- og skadereduksjon er også nødvendig. Rusmiddelanalysetjenester i alle kommuner er et eksempel på tiltak som potensielt kan redde liv og forebygge unødvendige og tragiske overdoser. Vi synes det er bra at regjeringen vil gjøre det lettere for kommunene å etablere brukerrom, men det må gjøres mer. Økonomisk støtte til konkrete tiltak som gjør hverdagen for personer som allerede bruker ulovlige rusmidler, må prioriteres.    

Den største brukergruppen blant de som bruker ulovlige rusmidler i Norge, er personer som bruker cannabis. De står helt uten et alternativ som tilbyr kvalitetskontroll, regulert styrkegrad, aldersgrenser for kjøp og salg og ikke minst et legalt alternativ til det illegale markedet. En streng statlig regulering av cannabismarkedet ville helt klart vært en god og skadereduserende tilnærming til denne problemstillingen. 

Vi er inne i en tid med betydelig økonomisk usikkerhet for de aller fleste og spesielt for de som har minst blant oss. Dyrere lån, dyrere mat og uforutsigbar strømpris er en enorm påkjenning for de av oss som ikke har en oppspart buffer eller slingringsmonn i hverdagen. Vi vet at i nedgangstider går risikoen for økt bruk av rusmidler opp. Spesielt for de som er mest sårbare blant oss. Vi har beveget oss rett fra en pandemi som fikk tragiske utfall på overdosetallene, til en økonomisk nedgangstid som kan få like alvorlige ringvirkninger. Dette er absolutt tiden for å skalke lukene. 

Å prioritere psykisk helse og rus i Norge, er umulig uten å nevne stigmatisering. Å føle seg inkludert i samfunnet er noe vi alle ønsker, også medlemmene våre. Dessverre gir en brutal kriminalisering og det iboende stigmaet i å bruke illegale rusmidler en følelse av mindreverd og manglende tilhørighet. I en spørreundersøkelse fra 2018 svarte 39% at de hadde opplevd stigmatisering fra venner på grunn av ulovlig rusbruk. Å bli stigmatisert av venner, er noe som utvilsomt påvirker mental helse negativt. Vi som brukerorganisasjon er derfor en trygg havn for de som har opplevd stigma og vi ber derfor om økt støtte så vi kan være der for rusbrukere før de stigmatiseres helt ut av samfunnet. 

I den samme undersøkelsen nevnt over, svarte 27% og 22% at de har opplevd stigmatisering fra henholdsvis foreldre og søsken. Den tryggeste forebyggingen og omsorgen mener vi derfor at vi som brukerorganisasjon kan tilby, der brukerne av illegale rusmidler er 100% garantert å ikke bli stigmatisert. Dette kan være avgjørende for psykisk helse når ulovlig rusbruk skal problematiseres. Vi stiller gjerne opp som brobyggere mellom brukere, familie og myndigheter. 

Brukere av ulovlige rusmidler har forståelig nok generelt lavere tillit til offentlige instanser og er derfor avhengig av brukerorganisasjoner som løfter deres perspektiver til offentligheten. 

Vi representerer brukergrupper som allerede tynges av systematisk stigmatisering og en regjering som fortsatt vil straffe de som ruser seg på annet enn alkohol og ikke har et rusproblem. I et Norge som er stolte av å ha et robust sivilsamfunn, bred demokratisk deltakelse og sterke institusjoner, forventer vi som daglig møter, ser og representerer utsatte brukere, et solid økonomisk løft så vi kan bidra som en betydningsfull støtte til de av oss som trenger det mest. 
 

Vi vil også legge til at for en liten organisasjon som Normal er det viktig å ha gode støttespillere. Derfor var vi med og etablerte Preventio i 2020 slik at også en progressiv organisasjon som oss kunne ha de muligheter som medlemsorganisasjonene i Actis har. Derfor synes vi det er synd at Preventio, grunnet omlegging til nytt regelverk, ikke har anledning til å motta tilskudd over kap. 765 post 72 i og med at den ikke er en brukerorganisasjon, samtidig som sammenlignbare organisasjoner får søke på gammelt regelverk. 

Kap. 761, post 63, Investeringstilskuddsordningen for sykehjem og omsorgsboliger: Husbanken har mottatt forespørsler om 129 mulige fremtidige søknader for 3,2 milliarder kroner, med totalt 1.771 plasser pr. 9 oktober. I KS undersøkelse om planer for økonomiplanperioden 2023 til og med 2026 svarer kommunene at de har planer om 5048 mye plasser. Tallene må brukes med forsiktighet da ikke alle planer resulterer i prosjekter. Men det viser at kommunene trenger langsiktige, forutsigbare rammer for ordningen for å få til de investeringene som trengs på feltet. Å planlegge og dimensjonere behovene for heldøgns omsorg tar tid, og da trengs en stat som gir forutsigbare investeringsrammer. I tillegg til heldøgns omsorg er det behov for differensierte boligløsninger med fellesareal. Et ledd i dette er trygghetsboliger. Det er ikke gitt signaler om når trygghetsboliger vil inkluderes i investeringstilskuddsordningen, her ber vi om at komiteen i merknadsform vektlegger behovet for en snarlig inkludering av trygghetsboliger i investeringstilskuddsordningen.  

Kap 732, Opptrappingsplanen psykisk helse og rus - En større satsing på flere døgnplasser i sykehus for de mest alvorlig psykisk syke er nødvendig. Det vises til at det er foreslått 110 mill. kroner til å styrke døgntilbudet innen psykisk helsevern, med særlig vekt på barn og unge og de med alvorlige psykiske lidelser, jf. omtale under kap. 732. Den mangeårige nedbyggingen av døgnplasser innen psykisk helsevern har ført til at kommunene har fått ansvar for bolig og tjenester til personer med alvorlige psykiske lidelser, omfattende rusmiddelproblemer og i en del tilfelle en vurdert høy potensiell voldsrisiko. En ny rapport fra Sifer [1]peker på at døgnkapasiteten i sykehusbasert psykisk helsevern og i det sikkerhetspsykiatriske tjenestetilbudet bør økes med minst 15 %. Dette kan bedre tjenestetilbudet og pasientforløpene for pasientgruppen, men også være en forebyggende faktor for å bremse økningen av pasienter som er i behov av behandling i sikkerhetspsykiatriske avdelinger. Til tross for økte bevilgninger til sykehusene, virker ikke budsjettforslaget så langt KS kan bedømme, å være tilstrekkelig til å møte behovet til de mest alvorlige syke innenfor området psykisk helse og rus. Det vil bety en fortsatt utfordrende situasjon for feltet i kommunal sektor, vi ber derfor komiteen understreke behovet for fortsatt opptrapping i kommende budsjetter.

Kap 761, post 21 Menn i helse. Regjeringens forslag til bevilgning til prosjektet Menn i helse innebærer i realiteten en nedskalering, fordi bevilgninger fra 2021 og 2022 ikke videreføres. Dette er svært uheldig gitt at rekruttering av helse- og omsorgspersonell er en av de største utfordringene for kommunesektoren fremover, og prosjektet har bidratt til at om lag 1000 deltakere har fått fagbrev som helsefagarbeider.  Det er behov for å bevilge 7 mill kr utover regjeringens forslag på 20,3 mill kr på kap 761 post 21, for å videreføre dagens omfang av prosjektet. Bevilgninger utover dette vil gi rom for at flere kommuner og fylkeskommuner kan etablere tilbud, og dermed at det kan utdannes flere helsefagarbeidere.

Kap 762: Det har over år vært rekruttering- og stabiliseringsutfordringer i fastlegetjenesten. Det haster å få ned vaktbelastningen for mange fastleger. Dagens kompetansekrav for legevaktsleger gir kommunene for lite fleksibilitet med hensyn til drift av legevakt, bl.a. med hensyn til bruk av andre leger enn fastleger.  Det er behov for gjennomgang og endring av kompetansekravene. Bruken av ressurser i hele den akuttmedisinske kjeden må vurderes samlet. KS ber om at komiteen vektlegger dette i merknadsform inn mot arbeidet med den varslede stortingsmeldingen om akuttmedisinske tjenester.

Kap 701, Digital samhandling: Regjeringen foreslår at kommunene skal betale for statens satsing på digital samhandling. Dette skal skje gjennom pålagt gevinstuttak hos aktørene som over tid tilsvarer statens kostnader.
KS støtter satsningen på digital samhandling, som er viktig for pasientsikkerhet og en sammenhengende helsetjeneste, men KS er sterkt kritiske til det nye finansieringsprinsippet som her foreslås innført. At kommuner og andre aktører som fastleger og sykehus skal ha ansvaret for langsiktig finansiering av statlige satsinger, bryter med prinsippet om at den som eier og styrer et tiltak, også har ansvaret for at det finansieres. Reelt sett vil kommunene ha liten innflytelse på statens dimensjonering, prioritering og kostnadsbruk i en slik satsing. Erfaringene viser at den største effekten av nasjonale samhandlingsløsninger er samfunnsøkonomiske, hos innbygger og i form av økt pasientsikkerhet og kvalitet i tjenesten. Å pålegge kommunene å betale tilbake «gevinstuttak» vil svekke en allerede svært presset kommunal helse- og omsorgssektor, og kan også ha uheldige incentivmekanismer. Kommunene er allerede lovpålagt å finansiere statens drift- og forvaltningskostnader for nasjonale e-helseløsninger. Her har kostnadene økt langt mer enn det kommunene har blitt kompensert for, uten at man så langt har klart å påvise netto gevinsteffekter av disse løsningene for kommunenes drift.  På bakgrunn av dette foreslår KS følgende anmodningsvedtak:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at den videre satsingen på etablering av nasjonal infrastruktur for digital samhandling i tråd med gjeldende prinsipper finansieres av staten selv, og at eventuelle gevinster av de ulike løsningene kan bidra til en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste ved at de beholdes hos aktørene selv.»

Kap 761, 762 og 765 post 21: Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF) er en pilot KS har hatt siden 2020 for å utvikle et kunnskapssystem for kommunene. Pilotene – gjennomført i region Vest (Vestland/Rogaland) og Trøndelag - har gode resultater. Klyngesamarbeidet i KSF-organiseringen bidrar til mer systematisk arbeid og utløser mer kunnskapsutvikling og forskning på kommunenes premisser, spredning av kunnskap i kommunene, og utjevner forskjeller mellom små og store kommuner. I prop. 1 S (2023-3024) foreslår regjeringen å bidra med 10 millioner kroner til å etablere KSF for kommunene. Satsingen er et spleiselag mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. At regjeringen vil bidra til å bygge opp KSF fra pilot til et etablert kunnskapssystem for kommunene er både svært gledelig og nødvendig. Regjeringens forslag sier imidlertid ikke noe om tidsperspektiv utover 2023. For å kunne etablere KSF, som vil kreve innsats over tid for å få etablert en landsdekkende struktur med god effekt, er vi avhengig av en langsiktig og forutsigbar finansiering fremover. På dette grunnlag ber vi komiteen om støtte til følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen sikre Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF) en langsiktig og forutsigbar finansiering fremover. «

[1] Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri, SIFER, september 2023.

Sanofi Norge takker for muligheten til å gi innspill på forslag til statsbudsjett for 2024. Vi viser til Prop 1 S (2023-2024) Utgiftskapitler og inntektskapitler under Helse- og omsorgsdepartementet, herunder kapittel 2751, post 70, og kapittel 710 Vaksiner, post 21 Spesielle driftsutgifter.

Sanofi ønsker å gjøre komiteen oppmerksom på følgende:

1. Uforsvarlig å innføre anbud på blåresept

• Regjeringen foreslår å etablere anbud som en permanent ordning på blåreseptområdet fra 2024. Dette er basert på en evaluering av et pilotprosjekt med minimal overføringsverdi til andre terapiområder, og som har etterlatt en rekke ubesvarte spørsmål. Sanofi mener anbudspiloten bør evalueres grundigere og at en forlengelse av prosjektet ut 2024 er nødvendig.
• Saken er ikke tilstrekkelig utredet, og Sanofi mener det er direkte uforsvarlig å gjøre et slikt prinsippvedtak uten en grundig behandling i Stortinget først.
  
  

2. Manglende fremtidsplan for implementering av et voksenvaksinasjonsprogram

• Til tross for den brede politisk enigheten om at Norge skal innføre et voksenvaksinasjonsprogram, mangler det budsjettmidler for å faktisk komme i gang.
• For å redusere sykdomsbelastningen i definerte risikogrupper og presset på helsetjenesten betraktelig er det viktig å komme i gang med voksenvaksinasjonsprogram fra 2025, slik regjeringen også selv tidligere har varslet. 

Kapittel 2751, post 70.

Oppfølging av områdegjennomgang av legemidler under folketrygden - Økt bruk av konkurransefremmende mekanismer

Det foreslås at blåreseptområdet etableres som en permanent ordning fra 2024, basert på erfaringene fra og evalueringen av den gjennomførte anbudspiloten. Helse- og omsorgsdepartementet vurderer at om lag 5 prosent av virkestoffene i blåreseptordningen kan være aktuelle for anbud. Saken er ikke tilstrekkelig utredet, og det er dermed ikke forsvarlig å gjøre så store endringer i folketrygden som foreslått. Sanofi ber derfor Stortinget om å avvise forslaget i sin helhet.

Pilotprosjektet har liten overføringsverdi

Piloten ble gjennomført på legemidler som i stor grad ble forskrevet i spesialisthelsetjenesten og der flere pasienter tidligere ikke hadde tilgang. Derfor er dette ikke representativ for andre virkestoffer. Anbudspiloten gir heller ikke nødvendig informasjon om hvordan anbud vil påvirke pasienter, leger og tilgang til legemidler på andre terapiområder.

Anbud på blå resept har uklare økonomiske konsekvenser

Regjeringen har ingen økonomiske vurderinger knyttet til forslaget, hverken innsparinger eller utgifter. Forslaget om en permanent ordning vil likevel innebære betydelige administrative utgifter, fordelt på flere aktører. Eventuelle besparelsene er også høyst usikre da de eneste anslagene som

finnes er fra områdegjennomgangen, og legger til grunn at pasienter tvinges til å bytte til anbudsvinner. Det er imidlertid ikke tilfelle i anbudspiloten. Av hensyn til pasientene bør heller ikke tvungent bytte innføres.

Anbud på blå resept har uklare konsekvenser for pasientene

Det tar ofte lang tid for personer som er avhengige av legemidler på blå resept å finne ut av hvilket legemiddel som fungerer best i sin situasjon. Da er muligheten til å prøve ut ulike behandlinger viktig. Denne muligheten innskrenkes ved anbud ettersom alternativene kan bli færre, og det krever individuell søknad om refusjon dersom en ønsker andre legemidler enn anbudsvinner.

Det er grunn til å være bekymret for om det kun vil være de mest ressurssterke som har kapasitet til å stå i en langvarig prosess med å finne rett legemiddel, dersom denne kompliseres med anbud. Dette står i sterk kontrast til regjeringens uttalte mål om å motvirke sosiale og økonomiske helseforskjeller.

Uforsvarlig utredning

Sanofi mener denne saken ikke er tilstrekkelig utredet til at det er forsvarlig å gjøre en så stor endring i Folketrygden. For å fatte en veloverveid beslutning om blåreseptordningen, må Stortinget få et relevant og opplysende beslutningsgrunnlag.  Det er i budsjettforslaget ikke tilstrekkelig informasjon om praktiske, administrative og økonomiske konsekvenser. I tillegg er det mangelfull informasjon om innretning.  

Kapittel 710, post 21

Voksenvaksinasjonsprogram

Sanofi etterlyser budsjettmidler i statsbudsjettet for 2024 for å komme i gang med et voksenvaksinasjonsprogram fra 2025. Manglende bevilgning vil kunne medføre at det tar enda lenger tid å redusere sykdomsbelastingen i definerte risikogrupper og presset på helsetjenesten, til tross for bred enighet om at det skal innføres et voksenvaksinasjonsprogram.

Etablering av et program er avhengig av tydelige rammer, og for å kunne få i gang et voksenvaksinasjonsprogram fra 1. januar 2025, er det nødvendig med en tidsplan og en avsatt økonomisk ramme i statsbudsjettet for 2024. Som en minimumsløsning ber Sanofi om at det settes av midler til å utvikle og innføre en automatisk informasjonsordning til innbyggere om når det er behov for influensavaksine og påfyllingsvaksine mot difteri, stivkrampe og kikhoste.        

Kap. 2751 Legemidler mv. Post 70. Legemidler mv

Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte (LNT) understreker viktigheten av å inkludere retten til individuelt tilpasset behandling som en sentral del av pasienters helsetilbud. Det er nødvendig å erkjenne at ikke alle pasienter innen samme sykdomsgruppe, nødvendigvis vil ha like stor nytte av samme legemiddel. LNT stiller spørsmål til forslaget om å innføre anbudskonkurranser for visse deler av blåreseptordningen, da dette potensielt kan begrense fastlegers tilgjengelige behandlingsalternativer. LNT mener at test-piloten regjeringen bruker som grunnlag for forslaget om å legge deler av blåreseptordningen ut på anbud, ikke er representativ for flere av legemiddelene som foreslås lagt ut på anbud. Legemiddelet i anbudspiloten er et kolesterolsenkende legemiddel som kun er relevant for en liten pasientgruppe. Denne pasientgruppen har tidligere hatt begrenset tilgang på legemidlene som er på markedet. I denne test-piloten får derimot pasienter raskt og enkelt tilgang til legemiddelet som vant anbudet. Ved andre anbud blir det motsatt, fordi pasienter allerede har god tilgang til samtlige legemidler. En anbudsprosess vil derfor føre til at pasienter bare har raskt og enkelt tilgang til ett legemiddel, men resterende legemidler får en begrenset tilgang. I en tid preget av en pågående fastlegekrise, hvor fastlegene allerede er overarbeidet, vurderer LNT det som svært uheldig at regjeringen foreslår tiltak som vil gjøre det mer utfordrende for fastlegene å sikre individuelt tilpasset behandling for hver pasient. Videre mener LNT at det kreves en grundigere konsekvensutredning for pasienter og fastleger, enn det som har blitt gjennomført i forbindelse med test-piloten. En slik evaluering må involvere pasientorganisasjonene som har medlemmer i gruppen som vil bli direkte påvirket av en slik anbudsordning. LNT har rådført seg med Norsk Nyremedisinsk Forening, som støtter at det kreves en grundigere konsekvensevaluering av anbudsprosessen før en slik ordning er forsvarlig.

Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling. Post 72 Egenandelstak

LNT mener at å øke egenandelene for pasientreiser med 4,35 prosent vil gå hardt ut over en allerede sårbar pasientgruppe. For våre medlemmer vil en slik økning kunne føre til en enormt krevende situasjon i starten av året. Vi vet at egenandelen allerede er vanskelig å betjene for enkelte av våre pasienter. Dialysepasienter som er avhengig av behandling på sykehuset tre ganger i uken må betale egenandel på hver reise tur/retur. Det er seks egenandeler på inntil 172 kr regjeringen forslår at våre pasienter skal ut med i uken. Dette vil naturligvis føre til at egenandelstaket for denne pasientgruppen nås i starten av året. Dialysepasienter er ofte enten uføretrygdet, går på arbeidsavklaringspenger (AAP) eller arbeider i redusert stilling på grunn av sykdom. Å øke egenandelen på pasientreiser med 4,35 prosent vil føles som uholdbart for de med dårlig økonomi. Videre mener LNT at det er uhørt at pasienter som er transplanterte, og som er avhengige av dyre og livsnødvendige medisiner, må betale flere egenandeler på ett uttak, hvis resepten er skrevet ut på ulike datoer. For disse pasientene blir også egenandelstaket nådd innen de første månedene av året. Vi kan ikke ha et samfunn som er lagt opp til at de mest sårbare pasientene settes i en økonomisk krise i starten av hvert år. At regjeringen kommer med et forslag om å øke egenandelstaket og egenandelen på pasientreiser, uten å komme med et tiltak som skjermer de som bruker helsetjenestene hyppig, mener vi er sterkt kritikkverdig. LNT ønsker at regjeringen kommer med løsninger som sørger for at de som benytter helsetjenesten hyppig, og er avhengig av mange livsviktige medisiner, ikke havner i en økonomisk krise i starten av hvert år.  

Økt fysisk aktivitet i skolen 

Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF) er skuffet over at regjeringens ambisjoner fra Hurdalsplattformen om økt fysisk aktivitet i skolen ikke svares ut i budsjettet.  

Tallene i den nye folkehelsemeldingen er nedslående. Kun 40 prosent av 15-årige jenter og halvparten av 15-årige gutter er aktive nok. Nedgangen starter allerede i niårsalderen. Gode vaner og fysisk aktivitet er avgjørende for å skape bedre folkehelse. Grunnlaget for god folkehelse etableres i barne- og ungdomsårene, fordi levevaner som etableres tidlig er med på å prege helsen resten av livet. 

Samtidig vet vi at fysisk inaktivitet rammer sosialt skeivt, og fører til økte helseforskjeller mellom grupper i befolkningen. Andelen av befolkningen som er fysisk aktive øker med økende sosioøkonomisk status. Skolen når alle barn og unge uavhengig av økonomi, kjønn og etnisitet. Nettopp derfor er skolen en helt avgjørende aktør for å sikre gode vaner og positive opplevelser knyttet til fysisk aktivitet.   

NIF mener:  

• Stortinget må sikre at regjeringen en innføring av en time daglig fysisk aktivitet i skolen i tråd med Stortingets eget anmodningsvedtak. 
• NIF ber Stortinget om at skolesektoren får ressurser slik at lærere gis en reell mulighet til etter- og videreutdanning i fysisk aktiv læring som metode. 

 
Kap 714 – folkehelse 

Norsk idretts aller største bidrag til folkehelsen er det som skjer i regi av frivillige hver eneste dag i idrettslagene over hele landet. Idrettslagene gir tilbud om idrett og fysisk aktivitet til sine medlemmer, og representerer gode og trygge fellesskap i lokalsamfunnene. Derfor må utviklingen av nye boligområder tilrettelegge, og planlegge for idrettsaktivitet.  

Deltakelse i idrett gir god fysisk og psykisk helse, og gir både år til livet og liv til årene. Deltakelse i idrett gir arenaer for inkludering og fellesskap, erfaringer i medbestemmelse og i å ta ansvar for egen utvikling, og for gruppen man er med i. I tillegg engasjerer idrett tusenvis av frivillige som gir av sin tid til beste for barn, ungdom, voksne og et aktivt lokalsamfunn. Ved å levere idrett til alle, leverer vi god folkehelse som konsekvens.  

Norsk idrett sin kjerneoppgave er å levere idrettstilbud og aktivitet til alle som vil være med. Dette finansieres med overskuddet fra Norsk Tipping. Fordi idretten treffer mange og bredt, er det lett å ilegge idretten flere oppgaver. Oppgaver som ikke er vårt ansvar, og som krever mer ressurser enn det idretten og frivilligheten har. Skal idrettslagene være i nærheten av å kunne prøve å løse ekstraoppgaver og satsninger fra myndighetene, må myndighetenes gi idretten ytterligere ressurser. Ikke ta spillemidlene som skal sikre idrettsaktivitet og bruke de på noe annet.  

NIF mener: 

• Stortinget må forsterke innsatsen innen helsefremmende arbeid og spesielt for økt fysisk aktivitet i samfunnet. 
• Bygging av idrettsanlegg og tilrettelegging for fysisk aktivitet må være regulert i plan- og bygningsloven som en premiss ved utvikling av nye områder til boliger. 

Kap 765 – Psykisk Helse, rus og vold. Post 72 frivillig arbeid

I kraft av nesten 10 000 idrettslag og snaut to millioner medlemskap når idretten ut til hele samfunnet. Å kunne tilby idrett til personer med rusrelaterte utfordringer har vist seg å gi store personlige og samfunnsmessige gevinster. Dette arbeidet krever kompetanse, langsiktighet og stabile strukturer, og er et arbeid som gjøres av idrettslagene, men som har andre og bredere konsekvenser enn «bare» idrett. Arbeidet utføres av de frivillige organisasjonene, men kan ikke løses av frivillighet alene. 

Fotballstiftelsen bruker sterke og veldrevne fotballklubber over hele landet som arena for sitt arbeid med personer som har utfordringer med rus. Gjennom å bruke fotball aktivt som møteplass og mestringsarena, har i dag 30 lag over hele landet, i alle fylker, dokumentert særdeles gode resultater når det gjelder å kunne gi meningsfylt aktivitet og deltakelse, og et viktig steg på veien tilbake til samfunnet. 1 171 spillere får tilbud hver uke. Det gir 5 500 rusfrie timer i uka. I 2022 var 102 spillere tilbake i lønnet arbeid, 40 spillere studerer og 98 spillere er i arbeidstrening. 

Idretten skaper sjanser er en organisasjon utgått av Norges Cykleforbund, Norges Skiforbund og Norges Rytterforbund som forsøker å bruke modellen fra Gatelaget til å kunne gi tilbud om sine idretter til den samme målgruppen som Gatelaget gjør, for å nå ut enda bredere i samfunnet med sykkel, ridning og langrenn som innhold. 

Skal Fotballstiftelsen og Idretten skaper sjanser kunne opprettholde sin aktivitet, og aller helst utvide til nye klubber og nye steder, er det viktigste økonomisk forutsigbarhet.  

NIF mener: 

• Stortinget må åpne for flerårige søknader og flerårige tildelinger til arbeid for personer med rusrelaterte utfordringer gjennom de frivillige organisasjonene. 
• Stortinget må styrke bevilgningen til den søknadsbaserte ordningen som ble innført for budsjettåret 2023, slik at det blir rom for en økning i tildelingene for Fotballstiftelsen og Idretten skaper sjanser i 2024. 

På vegne av Norges idrettsforbund

Zaineb Al-Samarai                                                                  Nils Einar Aas 
Idrettspresident                                                                      Generalsekretær 

Røde Kors takker Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget for muligheten til å komme med innspill til statsbudsjettet for 2024. Røde Kors er Norges største humanitære organisasjon og arbeider med å avdekke, hindre og lindre nød og lidelse. Vi har rundt 42.000 frivillige som bidrar til beredskap og gode lokalsamfunn over hele landet. Røde Kors har et omfattende tilbud for eldre, barn og unge, straffedømte, samt helsetilbud til papirløse. I tillegg står frivillige klare til å rykke ut på kort tid for å bidra i krisesituasjoner, enten med langsiktig støtte eller akutte søk og redningsoppdrag.

Røde Kors er svært glad for at regjeringen har prioritert å styrke kap. 765, post 72 Aktivitetstilbud rettet mot personer med psykiske problemer, rusmiddelproblemer eller prostitusjonserfaring. Røde Kors mottar støtte til Nettverk etter soning gjennom denne posten og mener arbeidet som gjøres for å hindre tilbakefall blant tidligere straffedømte er blant de mest samfunnsøkonomiske innvesteringene vi kan gjøre – både for enkeltmenneskene som kommer på rett kjøl – og for samfunnet som slipper skadevirkningene av rus og kriminalitet.

Støtte til den frivillige helseberedskapen
Røde Kors ønsker en videreutvikling av samarbeidet mellom helsetjenesten og frivillige organisasjoner om helseberedskap, slik også Totalberedskapskommisjonen foreslår. Det bør etableres en egen pott for driftsstøtte til de frivillige organisasjonene, etter modell av samarbeidet mellom det offentlige og frivillige rednings- og beredskapsorganisasjoner.

Gjennom pandemien så man særlig behovet for frivillighetens beredskapsressurser under en helsekrise. Det var et stort behov for frivillig innsats for å støtte offentlige helsemyndigheter under en hendelse der kommunal helsetjeneste og helseforetakene trengte avlastning og støtte. Våre estimater viser at Røde Kors la ned om lag 1.000.000 frivillige arbeidstimer i pandemirelatert innsats til støtte for kommuner og helseforetak.  Det vil komme en ny pandemi eller hendelse som vil utfordre samfunnet igjen, og da må vi sikre at frivilligheten fortsatt står sterkt i stand til å støtte myndighetene som vi har gjort ved mange hendelser tidligere.

Røde Kors ber derfor regjeringen sette av:

• 30 millioner kroner til ny tilskuddsordning for frivillig helseberedskap

Styrking av besøkstjenesten og arbeidet mot ensomhet
De neste 20 årene kommer antallet hjemmeboende eldre som bor alene til å doble seg. Røde Kors er bekymret for denne gruppen. Mange er selvhjulpne, men vi vet at flere vil trenge hjelp – til og med avansert medisinsk helsehjelp i sitt eget hjem.

Eldre blir hardt rammet av ensomhet, og særlig gjelder dette de aller eldste. Røde Kors har rundt 10.000 frivillige besøksvenner som ukentlig besøker mennesker i private hjem og på institusjoner. De fleste besøksvenner har en person de besøker fast, og mange av de vi besøker er eldre. Formålet er å hindre og lindre ensomhet og utenforskap, og våre besøksvenner opplever ofte at de en den eneste som tilbyr den varme klemmen, det lyttende øret og deler en felles latter med den de besøker.

Akkurat nå mangler Røde Kors over 1.000 besøksvenner. Skal vi klare å utvikle og øke rekrutteringen for å møte behovet, er det behov for en betydelig økning i tilskuddsmidler.

Røde Kors ber derfor regjeringen:

• Sikre drift av besøkstjenesten over kapittel 761, post 71 «Frivillig arbeid mv. / Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv.») ved å øke posten med 9 millioner kroner.

Økt støtte til Kors på halsen
Barn og unge trenger trygge voksenpersoner å snakke med når de trenger det. Gjennom samtaletilbudet Kors på halsen, erfarer Røde Kors at mange unge kjenner på ensomhet og opplever ungdomstiden som krevende. Mange snakker om alvorlige temaer som selvmord og spiseforstyrrelser. Kors på halsen er Norges eneste hjelpelinje som er gratis, anonym, kjønnsnøytral og åpen for alle barn uansett tema. Vi har utvidet åpningstid og er tilgjengelig på e-post, chat og telefon.

Røde Kors er opptatt av at de frivillige skal ha kompetanse og oppfølging til å møte vanskelige situasjoner og samtaler, og det er behov for økt støtte for å sikre et viktig lavterskeltilbud for barn og unge.

Røde Kors ber derfor regjeringen:

• Øke støtten til Kors på halsen og arbeidet mot selvmordsforebygging ved å øke tilskuddspotten med 40 millioner kroner på kapittel 765, post 75 «Nasjonale tiltak for forebygging av selvmord og selvskading»

Med vennlig hilsen,

Kaja Tank-Nielsen Heidar
Enhetsleder politikk og påvirkning,

Norges Røde Kors

 INNSPILL STATSBUDSJETTET 2024 – HELSE- OG OMSORGSKOMITEEN

SAFO JOBBER FOR Å Realisere funksjonshemmedes rett til å leve og bo selvstendig, i pakt med CRPD artikkel 19 – BO DER MAN VIL, MED TILGANG TIL NØDVENDIGE TJENESTER.

 Velge bosted, velge hvor og med hvem man skal bo – ikke plasseres i bestemte boformer

Artikkel 19 i funksjonshemmede-konvensjonen CRPD, slår fast at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke bo i en bestemt boform».

Utviklingshemmedes bosituasjon

• Bofellesskapenes størrelse har fortsatt å øke. I 1990-årene var grensen satt til 4-5 beboere. Snittet på bofellesskap etablert de siste ti årene er på ni beboere.
• Bofellesskap med fellesareal dominerer. Dette er stort sett bofellesskap der beboeren leier av kommunen.
• Mange boliger er ikke vanlige boliger i et ordinært bomiljø. Andelen av boliger som ligger i «omsorgsområder» har vært synkende, mens andelsen bygg som stikker seg ut i nabolaget øker.
• Det er et stort etterslep på vedlikehold i kommunalt eide bofellesskap, selv om leilighetene i dag er stort sett av en størrelse og standard som er i pakt med retningslinjene fra 90-årene.
• De som leier av kommunen har liten innflytelse over bosted. Kommunen bestemmer og personen får valget «take it or leave it».
• Mangel på tilbud gjør at mange bor lenger hjemme. 20% av voksne utviklingshemmede bor hos familien. Det anslås å være en underdekning på 2000 boenheter nasjonalt.
• Lav eierandel, flere ønsker å eie. Eierandelen blant utviklingshemmede er rundt 25% blant alle, men en del lavere blant de som mottar helse- og omsorgstjenester
• Boligøkonomien er forverret. Husleien har doblet seg siden 2001 (faste priser), mens bostøtten som i 1991 var ansett som en viktig del av utviklingshemmedes totale økonomi, på det nærmeste er faset ut. I 1994 mottok rundt 85% bostøtte mens dette var redusert til godt under 20%.
• Statlige virkemidler virker. Kommunene signaliserer at boliger for utviklingshemmede tilpasses statlige finansieringsordninger. Nødvendig – tydelig presisering av hva er «for stort» og hva er «en vanlig bolig i et ordinært bomiljø».

Fra rapporten «Utviklingshemmedes bosituasjon 2021 – jan Tøssebro og Christian Wendelborg, i samarbeid med Ingrid H. Hermstad, Anna Kittelsaa, Melina Røe og Sigrid Wik – NTNU Samfunnsforskning (sidene v-viii)

Virkemidler i boligpolitikken

Husbankens virkemidler i den sosiale boligpolitikken inneholder blant annet investeringstilskudd til omsorgsboliger. Det er krav til prosjektene at de skal følge prinsippene om normalisering og integrering i planlegging. Boenhetene skal ikke ha et institusjonslignende preg og bør være plassert i ordinære og gode bomiljøer. Det skal ikke lokaliseres for mange boenheter i hvert bygg, og ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte. Realitetene de senere årene viser at samlokalisering i store enheter brer om seg, og at anbefalingene ikke følges.

Effekten av bostøtten er sterkt redusert som sosialpolitisk virkemiddel i løpet av de par siste tiår. Stortinget ba i juni Regjeringen om å fremme forslag til endringer i regelverket i statsbudsjettet for 2024. Departementet arbeider med oppfølging av ekspertgruppens vedtak og leverer ikke forslag til endringer i dette budsjettet.

Brukerstyrt personlig assistanse og andre kommunale assistansetjenster

Funksjonshindres organisasjoner har i flere tiår kjempet for likeverdige og gode assistansetjenester. «Selvstyrt er velstyrt» er navnet på en offentlig utredning som ble levert til Regjeringen i desember 2021. Utvalget var delt, men allikevel enige om at viktige ting måtte forbedres. Nå – nesten to år senere, gir Regjeringen ingen signaler i statsbudsjettet for 2024, om når den har tenkt å følge opp Stortingets pålegg om en stortingsmelding. 

BPA var opprinnelig tenkt som et verktøy for likestilling med fleksibilitet og mulighet til selv å bestemme hvor, til hva, når assistansen skal ytes og hvem man ønsker som skal yte assistansen. I stadig flere kommuner har fleksibilitet og selvbestemmelse forsvunnet og verktøyet for selvstendighet og likestilling er mer eller mindre rasert.

BPA-utvalgets innstilling fra 2021, inkluderte en rekke forslag til hvordan ordningen kan gjøres om til et likestillingsverktøy for funksjonshindrede. Organisasjonene av funksjonshindrede var samstemte i sine tilbakemeldinger om utvalgets utredning. Etter høringsfristen om utredningen sommeren 2022 har lite skjedd. Regjeringen har sittet «helt stille i båten». Stortinget gjorde et anmodningsvedtak i juni i år hvor de ba Regjeringen om å komme tilbake med en stortingsmelding om BPA-ordningen basert på utredningen. Forslaget til statsbudsjett gir ingen signaler om målsetning eller tidshorisont. BPA nevnes to ganger i Helse- og Omsorgsdepartementets budsjettproposisjon. To av disse er en referanse til Stortingets vedtak i juni.

Manglende tilgang til gode assistansetjenester er ikke bare en begrensning for de som mottar eller kan motta BPA. Også andre kommunale assistansetjenester begrenses i omfang og kvalitet av kommunale lovbrudd og begrenset kommunal finansiering. Alt for mange med behov for kommunale omsorgstjenester plasseres i boliger som til forveksling ligner institusjoner. De store leilighetskompleksene utstyres med personalbase og fellestjenester, uten at tjenestemottakerne får sine behov individuelt vurdert slik som loven krever.

Funksjonshemmedes menneskerettigheter inkluderer retten til et selvstendig liv. Mangelen på en kvalitetsmessig god BPA og/eller andre tilfredsstillende assistansetjenester, reduserer mange funksjonshemmedes mulighet til et selvstendig og likestilt liv. Nå må Regjeringen på banen umiddelbart.

SAFO ber om følgende:

At Stortinget signaliserer at staten, sammen med norske kommuner, innen 2030, skal sikre funksjonshemmede reell rett til å velge hvor man vil bo, og med hvem man vil bo. Dette vil innebære:

• At det utvikles en effektiv handlingsplan for nedbygging av institusjoner for funksjonshemmede med tidsfrister og budsjett. Planen må utvikles i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.
• En tydeliggjøring i regelverket om funksjonshemmedes rett til å motta tjenestene i valgfri bolig.
• Sikrer finansiering som kan bidra til at unge funksjonshemmede får tilgang på en god bolig i et inkluderende bomiljø
• Tydeliggjøring i regelverket om at kommuner som velger å bygge samlokaliserte enheter med mer enn 6 enheter, ikke vil få innvilget lån eller tilskudd via Husbanken.
• At det settes av midler til å sikre at funksjonshemmede mottar BPA og andre aktuelle assistansetjenester i tilstrekkelig omfang og av god kvalitet, slik at funksjonshemmede sikres mulighet til full deltakelse og likestilling på alle livets områder. Den enkelte må sikres individuell vurdering av tjenestebehov. 

Tusen takk for muligheten til å gi innspill til Helsekomiteens behandling av Statsbudsjettet 2023 <3 Innspillene som presenteres her, bygger på kunnskap fra barn som er i helsetjenestene nå, og barns prosessuelle rettigheter i FNs barnekonvensjon.

Om Forandringsfabrikken 
Forandringsfabrikken Kunnskapssenter henter systematisk inn erfaringer og råd fra barn om møtet med barnehage, skole, psykiske helsetjenester, barnevern, politi og rettssystem. Målet til Forandringsfabrikken er at barn opplever barnehage, skole, hjelpetjenester og rettssystem som er trygge og nyttige. 

Barn og unge som er i de ulike systemene, inviteres med i nasjonale, kvalitative undersøkelser. Svar som går igjen fra mange barn på mange ulike steder, blir undersøkelsens hovedfunn. Dette oppsummeres til kunnskap direkte fra barn. De siste ti årene har Forandringsfabrikken møtt mer enn 14.000 barn og unge i psykisk helsetjeneste i kommunen og i psykisk helsevern, i skolen, med ruserfaring, i barnevernet og som har møtt politiet. Barn og unge fra undersøkelsene presenterer kunnskapen fra barn, som proffer.

FF er nå en medlemsbasert stiftelse. Proffer 15-23 år er sikret en sterk plass i Forandringsfabrikken. Endringer i vedtekter ble gjort i 2023. Unge medlemmer velger et representantskap bestående av 50 unge, 15 - 23 år, fra de ulike regionene. FFs styre velges av dette representantskapet. 

Vi har valgt å gi innspill til

• Kap 714 Folkehelse
• Kap 732 Regionale helseforetak
• Kap 765 Psykisk helse, rus og vold 
• Kap 780 Forskning

Innspill 1: FOLKEHELSE
Økt kunnskap om barn og unges psykiske helse (side 84): Det er fint at det skal fremskaffes mer kunnskap om årsaker og konsekvenser av økningen i psykiske plager blant unge, og forskes på tiltak som kan snu utviklingen. 

Samtidig ber vi dere være klar over at ut fra FFs kvalitative undersøkelser, og samarbeid med hundrevis av barn og unge i psykisk helsetjenester har vi lært at: selv om myndighetene i noen grad får til å identifisere riktige utfordringer som barn sliter med, strever de “big time” med å treffe på riktige løsninger. Norge risikerer da å bomme kraftig på tiltak som settes inn, og bruke mye ressurser på tiltak som ikke gjør det bedre for barn, og kan gjøre det verre. 

Derfor må myndighetene alltid, når de utvikler og evaluerer tiltak, lytte til et større utvalg barn og unge og tiltakene må være til barns beste. Dette er Norge forpliktet til etter FNs barnekonvensjon (jf. BK art. 3 og 12 og Grl § 104)  

Rusmiddelforebyggende arbeid (side 80)
Vi vet at FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) og Korus Oslo har gjennomgått de forebyggende innsatsene i Norge, det tenker vi er veldig bra. Norge bør alltid vite effekten av tiltak som settes i gang og det er flott at Norge er pilot på dette. Vi har ikke sett det endelige resultatet men har lest i statsbudsjettet at det “vil være et godt kunnskapsgrunnlag for utviklingen og forbedringen av den forebyggende rusmiddelpolitikken fremover, herunder Nasjonalt program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge”. For at Norge skal ha et godt og bredt nok kunnskapsgrunnlag om hvordan forebygge rusbruk hos unge, må dette inneholde råd fra et større, representativt antall unge. Dette er Norge forpliktet til etter barnekonvensjonen artikkel 12 (Generell kommentar nr. 14, avsnitt 91). 

Forandringsfabrikken ber om at 

• Tildelingsbrevet til Folkehelseinstituttet har krav om å lytte til et større utvalg barn og unge for å finne løsninger  
• Stortinget ber regjeringen om å sikre at kunnskapsgrunnlaget for utviklingen og forbedringen av den forebyggende rusmiddelpolitikken fremover, herunder Nasjonalt program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge, inneholder råd fra et større og representativt antall barn og unge, slik Norge er forpliktet til

Innspill 2: REGIONALE HELSEFORETAK 
Styrke psykisk helsevern (side 103-104): Kunnskap fra barn om psykisk helsevern viser tydelig at denne hjelpen må gis utenfor sykehus, på et sted barn ikke forbinder med sykdom som skal fikses. Svar fra barn i FFs undersøkelser viser at mange barn går lenge til poliklinisk behandling i BUP uten å få det bedre inni seg. Etter det vi vet finnes lite forskning eller andre undersøkelser som har snakket direkte med barn i psykisk helsevern, om hvordan den spesialiserte hjelpen oppleves for dem og hvor hjelpsom den er. 

Vurderingssamtale for barn og unge (side 104): Det er bra at vurderingssamtale innføres, så lenge det skal finnes psykisk helsevern for barn og unge i Norge. Bygd på FFs undersøkelser må dette være på plass for å sikre at samtalen best mulig bidrar til at barn får riktig hjelp: 

• Alle barn må få tilbud om å ha med seg noen de selv sier de er trygge på. Som Barneombudet nylig sa i muntlig høring i Stortinget knyttet til opptrappingsplanen, og som proffer har sagt i årevis: for barn er det er veldig vanskelig å fortelle hva som er viktig for seg til en fremmed voksen
• Ansvaret for vurderingsamtalene må legges i kommunene. For å sikre at det reelt vurderes om barn kan få psykisk helsehjelp i kommunen sin må vurderingsamtalene gjøres av voksne som har god oversikt over tilbudene i kommunen, som ofte har et mindre sykdomsfokus og som er voksne barn lettere kan bli trygge på, fordi de er lært opp med mer vekt på å legge til rette for at unge får snakke trygt. 

Forandringsfabrikken ber om at 

• Stortinget ber regjeringen gradvis flytte ressursene over fra spesialisthelsetjenesten til hjelp nærmere der barn er, og på en måte som i større grad oppleves som en del av hverdagslivet deres. 
• Stortinget ber regjeringen stille krav om at alle barn får tilbud om å ha med seg en voksen de selv sier de er trygge på i vurderingssamtaler 
• Stortinget ber regjeringen om å lage rammer som gjør at vurderingssamtaler gjennomføres i kommunen der barn bor, av voksne som har god oversikt over hvilken psykisk helsehjelp som finnes 

Innspill 3: PSYKISK HELSE, RUS OG VOLD 
Utvikling av lavterskeltilbud (side 237): Det er superbra at lavterskeltilbudene utvikles, og styrkes. I FFs undersøkelser peker barn tydelig på at lavterskeltilbud er en veldig viktig løsning, og at psykisk helsehjelp til barn må gis i kommunene der barn bor. 

Vi ser at lovfesting av lavterskeltilbud skal utredes. Dette er veldig bra og vi støtter det. Sammen med lovfesting av lavterskeltilbud ber vi om at det kommer krav om at hver kommune må hente inn svar fra barn og unge i kommunen sin om hva som er et godt lavterskeltilbud for dem. Ved å hente inn disse svarene vil kvaliteten på lavterskeltilbud bli best mulig. Staten har også en plikt til å sikre at barns rettigheter sikres i loven eller bestemmelsen som lovfester lavterskeltilbud, og at lavterskeltilbudet er basert på råd fra et større og representativt antall barn og unge.(BK art. 4 og 12, Generell kommentar nr. 14, avsnitt 91). 

Forandringsfabrikken ber om at 

• Lavterskeltilbud lovfestes. Stortinget ber regjeringen sikre at det sammen med en lovfesting av lavterskeltilbud, stilles krav om  å “høre en representativ gruppe barn og unge” ved oppbygging og utvikling av lavterskeltilbud i hver kommune 

Innspill 4: FORSKNING 
Hvert år gjøres det mye forskning som det brukes mye penger og ressurser på. Ny oppdatert kunnskap er viktig og den trengs. Samtidig kan det forskes på veldig mange tema knyttet til barn som fagfolk kan være interessert eller nysgjerrige på, men som ikke er det viktigste Norge skulle funnet ut sett fra barn og unge. For å sikre at penger og ressurser som brukes på forskning blir brukt riktig tror vi det er lurt fremover at temaene det skal forskes på bestemmes i samarbeid med barn og unge. 

Forandringsfabrikken ber om at 

• Stortinget ber regjeringen sikre at det i utlysningene av midler til forskning på oppvekstfeltet kreves det at tema for forskningen velges i samarbeid med barn og unge
• Stortinget ber regjeringen sikre at midler som bevilges til forskning på oppvekstfeltet inkluderer krav om å samarbeide med barn og unge om valg av tema og gjennomføring av forskningen  

Høringsinnspill Statsbudsjett 2024 fra Den norske jordmorforening

Den norske jordmorforening (Dnj) er landets største fagforening for jordmødre.

Statsbudsjettet (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen) innleder med: «Vi skal legge enda bedre til rette for god folkehelse og bedre forebygging av sykdom, og sikre en helsetjeneste som gir god hjelp, behandling og omsorg til befolkningen i hele landet». 

Dnj støtter dette, men ser flere utfordringer med å nå målet som det ikke er tatt høyde for i årets statsbudsjett. Vi vil med høringssvaret peke på utfordringene og komme med innspill til hvordan disse kan løses.

Tidligere i år kom NOU2023: Den store forskjellen om kvinnehelse. Den pekte på det overordnede problemet: kvinnehelse har for lav status. Vi hadde forventet mer fokus på kvinnehelse i årets forslag til statsbudsjett. Dnj mener at helsetjenesten der jordmødre hovedsakelig arbeider, har blitt forsømt over tid og trenger en systematisk satsing. For å sikre geografisk balanse og et likeverdig tilbud i fremtidens svangerskap-, fødsel- og barselomsorg, ber vi derfor komiteen se på våre innspill og inkludere disse i arbeidet med å forbedre statsbudsjettet.

Utfordringer:

Hovedutfordringen slik vi ser det, er en manglende annerkjennelse av en god svangerskapsoppfølging, fødselshjelp og barselomsorg og hvordan denne perioden er med kvinner videre i livet. God omsorg er en sentral forutsetning for god helse både for kvinnen, barnet og familien, og manglende oppfølging kan få varige konsekvenser. Mangelen på annerkjennelse har ført til en rekke ulike konsekvenser som vi mener vi burde få større fokus i statsbudsjettet:

• Vi har en finansieringsordning som ikke passer våre tjenester, og den bør endres.
• Organisering og finansiering fører til nedlegging eller trusler om nedlegging og sommerstenging av fødetilbud. Denne politikken strider mot forskningsfunn og faglige anbefalinger. Det er behov for å sikre at fødetilbud holdes åpne i hele landet, hele året.
• Arbeidsbelastningen ved flere av landets fødeavdelinger er for høy. Jordmødrene oppgir at de ikke kan gi en jordmorfaglig forsvarlig tjeneste. Det må gjøres tiltak for å øke grunnbemanningen og innføre tiltak for å beholde jordmødre i sykehus.

Konkrete innspill til ulike kapitler:

Del 3: Oppfølging av anmodningsvedtak

Vi etterlyser fremdeles at hjemmebesøk av jordmor etter fødsel blir en rettighetsfestet tjeneste. Antall familier som mottar hjemmebesøk kort tid etter hjemreise fra sykehuset øker (Kostra-tall 53% i 2021 mot 65. % i 2022), men det er enda ikke en realisering av et tilbud kommunene er anbefalt å gi til alle.

Når det gjelder barsel og psykisk helse, etterlyser vi fremdeles en konkret plan for forebygging og behandling av fødselsdepresjon, samt opprettelse av et behandlingssenter for alvorlig fødselsdepresjon hvor mor kan komme og få oppfølging sammen med sitt barn.

Del 4: Nærmere omtale av bevilgningsforslag

Kap. 701: Digitalt helsekort for gravide: Det er gledelig at det bevilges midler til et digitalt helsekort for gravide. Det er et viktig ledd i arbeidet med helhet og sammenheng i tjenesten, noe som også styrker pasientsikkerheten ved å sikre en sømløs overføring av informasjon mellom ulike ledd i helsetjenesten. En mer tydelig holdning til at dette skal innføres nasjonalt etter utprøving og evaluering savnes.  

Kap. 761, post 68, kompetanse og innovasjon: Tilskudd til veiledning av studenter og ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er et tiltak vi støtter. Vi etterspør også dette i helseforetakene. En av de store utfordringene i dag er å beholde jordmødre i sykehus. Mentorstilling for nyutdannede jordmødre og mer ressurser til de som veileder studenter er et målrettet tiltak for å beholde jordmødre i spesialisthelsetjenesten.

Kap. 762, Post 60 Forebyggende helsetjenester: Vi er positive til økt satsing på helsefremmende arbeid for barn, unge og deres familier, inkludert tilbud til gravide ved styrking av helstasjon og skolehelsetjenesten. Vi hadde sett en fortsatt øremerking av midler til jordmorårsverk så det blir tilstrekkelig jordmordekning i alle kommuner/bydeler og kvinners rett til å velge jordmor for oppfølging under svangerskap og barsel ivaretas. 

Kapittel 5: Spesialisthelsetjenesten

Tilgang til ABIOK-sykepleiere og jordmødre: Vi ønsker å påpeke at utdanningsstillinger innen jordmorfag er et rekrutteringstiltak for sykehusene og ikke et tiltak som utdanner flere jordmødre. Jordmorstudiet er populært, og plassene ville blitt fylt uten utdanningsstillinger. Utfordringer relatert til utdanningskapasitet handler primært om praksisplasser, og da må tiltak være rettet mot praksis for å gjøre det attraktivt med flere jordmorstudenter. Det kan vi eksempelvis oppnå ved å belønne praksissteder eller jordmødre som tar imot studenter i praksis og at det blir nasjonale føringer for hvor mange jordmorstudenter hvert praksissted skal ta imot, slik at det ikke er opp til den enkelte fødeinstitusjon.  

Vi savner midler til å prøve ut nye tiltak for å beholde jordmødre i sykehus og gjennom et helt yrkesliv. Det er en forutsetning at grunnbemanningen økes.

Aktuelle tiltak inkluderer:

1. Innfør 5-årig enhetlig jordmorutdanning som et supplement til dagens ressurskrevende utdanningsmodell. I dag har jordmødre i Norge to autorisasjoner; vi er sykepleiere og jordmødre. Dnj mener at en 5-årig enhetlig jordmorutdanning vil sikre at jordmor har den omfattende og komplekse kunnskapen som er nødvendig for å ivareta kvinnehelse i et livsløpsperspektiv, og gjennom en slik modell vil jordmor kunne få brukt hele sitt kompetanseområde til det beste for befolkningen. I tillegg vil vi unngå at fremtidens jordmødre belaster utdanningssystemet ved å oppta praksisplasser som burde vært øremerket sykepleierutdanningen.
2. Tilskudd til veiledning av jordmorstudenter for ansatte i spesialisthelsetjenesten og mentorstillinger for å ivareta nyansatte, som nevnt i innspill til Del 4.
3. Sats på kombinasjonsstillinger for jordmødre delt mellom helseforetak og kommune. Dette er godt faglig begrunnet og vil fremme en helhet og kontinuitet i tjenesten som er i tråd med hva kvinner ønsker. I tillegg kan det være motiverende for enkelte jordmødre som ellers vurderer å slutte i yrket med mer variasjon i oppgaver og arbeidsbelastning.
4. Meldingen påpeker at alt helsepersonell skal ha mulighet til å delta i fagutvikling og forskning. Dette trengs det midler til. I dag blir fagutvikling nedprioritert i avdelinger hvor alt handler om daglig drift. Fagutvikling er et godt tiltak for å beholde fagfolk.

Programkategori 10.60 kommunehelsetjenesten, kap. 762 Primærhelsetjenesten.

Helsepersonellkommisjonen og Ekspertutvalget for allmennlegetjenesten har vurdert tiltak som kan redusere arbeidsbelastningen for fastlegene. De peker på at bedre oppgavedeling har et stort potensial for avlastning av tjenesten.[1]

I forslaget til statsbudsjett slutter regjeringen seg til utfordringsbildet som ekspertutvalget tegner. Regjeringen opplyser videre at den er i gang med:

«å utrede og nærmere konkretisere flere av ekspertutvalgets forslag, med sikte på å implementere endringer fra 1. juli 2025.»

Slik utredning er allerede gjort for manuellterapeutenes vedkommende og har munnet ut i at yrkesgruppen har fått lignende fullmakter som fastlegenes.

Manuellterapeuter har omfattende og spesialisert kompetanse på undersøkelse og behandling av muskel- og skjelettpasienter. 20 % av fastlegenes pasienter har muskelskjelett-diagnoser. Manuellterapeuter har en portvokterfunksjon og lignende fullmakter som legenes på muskel- og skjelettområdet, dvs. at de kan sykmelde, rekvirere bildediagnostikk og henvise til sykehus for spesialisert behandling (kirurgi mv.).  Manuellterapeuter har, som Ekspertutvalget påpeker, allerede en egen takstforskrift som er integrert i den offentlige egenandelsordningen. Det er derfor ikke behov for å utrede «profesjonsnøytrale takster» for at manuellterapeuter skal kunne samarbeide med fastlegekontorene. Manuellterapeuter er derfor fullt ut i stand til, kvalifisert for og innstilt på å avlaste og forbedre fastlegetjenesten umiddelbart. En slik oppgavedeling vil gi flere pasienter raskere tilgang til adekvat behandling.

Et tettere samarbeid mellom fastleger og manuellterapeuter vil således gi både helsemessige og økonomiske gevinster. For å stimulere til slikt samarbeid ber Norsk Manuellterapeutforening om at komiteen bidrar til at:

• - Det etableres stimuleringstilskudd for fastleger, legevakter og manuellterapeuter som inngår formelt og forpliktende samarbeid om behandling av muskelskjelett-pasienter i fastlegepopulasjonene/legevaktene.

Kapasiteten ved landets eneste masterutdanning i manuellterapi (Universitetet i Bergen) er svært begrenset. Den tar kun opp 24 studenter annet hvert år. For å stimulere til at det utdannes flere manuellterapeuter, ber vi komiteen bidra til at:

• Det øremerkes midler til årlige opptak av kandidater til masterutdanning i manuellterapi, slik at det kan utdannes flere muskel- og skjelettbehandlere i den kommunale primærhelsetjenesten.

[1] Eksperutvalget for gjennomgang av allmennlegetjenesten, side 112 og Helsepersonellkommisjonens rapport (NOU 2023: 4, Tid for handling) side 129.

Selv om det foreslås en bevilgningsøkning på 6,6 % i helsebudsjett er dette et stramt forslag som vil kunne få negative konsekvenser for både pasienter og helsepersonell. Vi er særlig bekymret for sykehusene som med dette forslaget ikke får dekket alle sine kostnader, men i stedet blir møtt med ytterligere effektiviseringskrav. Befolkningen har krav på en velfungerende helsetjeneste med likeverdig behandlingstilbud. Det forutsetter at helsepersonell har levelige arbeidsforhold uansett hvor de jobber. Dagens situasjon i den offentlige helsetjenesten gjør at flere leger går over i helprivate stillinger. Den offentlige helsetjenesten har en stor rekrutteringsutfordring, og er ikke lenger den absolutte foretrukne arbeidsplass for leger. Legeforeningen mener budsjettforslaget vil kunne svekke både beredskapsevnen og kapasiteten til helsetjenesten. Det er et politisk ansvar å prioritere den offentlige helsetjenesten, og vi oppfordrer helse- og omsorgskomiteen til å ta dette inn i sine merknader til budsjettet.  

Kap. 732 Regionale helseforetak

Regjeringen vil øke sykehusenes driftsbevilgning med 2,2 mrd., og fastslår at det vil legge til rette for kortere ventetider og styrke psykisk helsevern. Legeforeningen mener at dette ikke er nok for å bedre de økonomiske rammevilkårene. I tillegg belastes sykehusene med ytterligere effektiviseringskrav, og budsjettforutsetningen om at vekst kan håndteres innenfor 80% av marginalkostnad videreføres. En presset økonomi svekker sykehusenes evne til å gjøre nødvendige investeringer og til å bygge opp kritisk beredskap.

Legeforeningen ber Stortinget om å:

• Sørge for at sykehusene får dekket sine reelle kostnader fullt ut, og skjermes for effektiviseringskutt.
• Anmode regjeringen om å legge fram en ekstraordinær investeringspakke for å gjøre
  sykehusene i stand til å dekke inn investeringsetterslepet for bygg og medisinskteknisk utstyr.

Intensivkapasiteten må økes
Dagens intensivkapasitet er utilstrekkelig, også i en normalsituasjon. Regjeringen har i Hurdalsplattformen varslet at de vil øke intensivkapasiteten, og i oppdragsdokumentet for 2023 ble de regionale helseforetakene bedt om å fortsette arbeidet med å styrke intensivberedskapen slik at sykehusene ved større kriser raskt kan skalere opp kapasiteten. Det har i praksis ikke har vært en reell økning i intensivkapasiteten. Intensivkapasitet må være et prioritert område som løftes på nasjonalt nivå.  

Legeforeningen ber Stortinget om å:

• Anmode regjeringen om å legge fram en nasjonal opptrappingsplan for å øke intensivkapasiteten.

Kap. 762 Primærhelsetjeneste

Fastlegeordningen
Nærmere 220.000 nordmenn står fortsatt uten fastlege. Finansieringen av fastlegeordningen ble endret fra 1.mai 2023, ved innføringen av pasienttilpasset basistilskudd. Legeforeningen er kritisk til den nye modellen og skeptisk til om den bidrar til å løse paseintkrisen i fastlegeordningen. Risikojustering av basistilskuddet er en grunnleggende endring av rammevilkårene i ordningen, og vi erfarer at endringene slår svært ulikt ut. Vi får også tilbakemeldinger som problematiserer om risikojustering faktisk fører til bedre tjenester for personer med store behov. Kommunene overtar stadig mer komplekse pasienter, som krever hyppig og tett oppfølging. Om finansieringssystemet ikke legger til rette for ivaretakelsen av slike pasienter, vil de i større grad kunne bli kasteballer mellom tjenestenivåene. Vi trenger en finansieringsordning som treffer bedre hvis utviklingen skal snus. Arbeidsbelastningen må ned slik at flere vil bli, og forbli, fastlege. 

Det er dog positivt at Helsedirektoratet skal følgeevaluere omleggingen av basistilskuddet. Legeforeningen ber om at regjeringen ikke foretar ytterligere endringer i finansieringsmodellen før man har gjennomført en grundig evaluering av endringen som ble innført 1. mai 2023.

Legeforeningen ber Stortinget om å:

• Anmode regjeringen om at det ikke gjøres ytterligere endringer i finansieringsmodellen før det er gjennomført en grundig evaluering av endringen som ble innført 1. mai 2023.

Legevakt
Rekrutteringsutfordringen og arbeidsbelastningen i fastlegeordningen og utfordringene med bemanning og vaktbelastning på legevakt, henger tett sammen: Arbeidsbelastningen i fastlegepraksisen gjør det krevende å delta i legevakt, og stor legevaktbelastning gjør det vanskelig å rekruttere nye fastleger og opprettholde stabil legedekning over tid. Styrking av fastlegeordningen er også viktig for å redusere belastningen når legene er på vakt, da et tilstrekkelig antall fastleger med kapasitet til pasientene kan redusere behovet for å oppsøke legevakten. Hvis antallet fastleger stabiliseres og økes, vil det derfor kunne ha direkte effekt på belastningen når legene har vakt. Det viktigste tiltaket for å redusere arbeidsbelastningen og rekrutteringsutfordringene i legevakt er derfor å sikre flere fastleger i fastlegeordningen.

Legeforeningen er positiv til at tilskuddet med formål om å styrke rekrutteringen til legevakt i de mest rekrutteringssvake kommunene videreføres og at regelverket endres slik at også kommuner i sentralitetsklasse fem, i tillegg til sentralitetsklasse seks, kan søke. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å sikre kommunenes drift av legevakt. Tilskuddet til legevakt må økes betydelig for å sikre befolkningen trygge og gode legetjenester ved akutte hendelser utenom fastlegekontorenes åpningstid.

Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling

For lege-, psykolog- og fysioterapitjenester, poliklinikk, lab/røntgen, opphold ved opptreningsinstitusjoner, behandlingsreiser til utlandet, og pasientreiser økes egenandelstaket med 4,35 %, altså høyere enn regjeringens eget anslag for prisvekst i 2024.

Et viktig mål for helsepolitikken er å redusere sosial ulikhet i helse. For å sikre god helse til alle, er det avgjørende å bryte barrierene som hindrer grupper i samfunnet likeverdig tilgang til helsetjenester og muligheter til å ta gode helsevalg. Regjeringens forslag om å øke egenandelene med 4,35 %, er et steg i feil retning.

Høye egenandeler rammer hardest pasienter med lavest betalingsevne, og kan være med på å øke sosiale helseforskjeller. Dette er svært uheldig da dette er pasienter som ofte har et stort behov for helsehjelp, og skal være prioritert av helsetjenesten.

Legeforeningen ber Stortinget om å:

• Fryse egenandelene og egenandelstaket for helsetjenester på dagens nivå.
• Anmode regjeringen om å evaluere hele egenandelssystemet med den hensikt å undersøke hvordan systemet slår ut for ulike pasientgrupper, slik at ordningen ikke forsterker de sosiale helseforskjellene.

Kap. 2751 Legemidler

Anbud på blåreseptområdet

En anbudspilot på terapeutisk likeverdige PCSK9-hemmere til behandling av høyt kolesterol ble gjennomført i 2022. Nye pasienter skal fortrinnsvis benytte anbudsvinneren som er gitt forhåndsgodkjent refusjon, mens de to øvrige alternativene kan søkes brukt etter reglene om individuell stønad. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2024 å gjøre ordningen permanent.

Legeforeningen er skeptiske til å utvide ordningen til flere områder uten en grundigere og bredere utredning. Dette fordi det er usikkert i hvor stor grad piloten har overføringsverdi til andre områder. For PCSK9-hemmere var det ingen legemidler som hadde generell refusjon, kun individuell tilgang. Det er svært begrenset hvilke legemiddelgrupper dette er tilfellet for, og det er utelukkende for disse legemidlene piloten eventuelt har overføringsverdi til. For en del andre legemiddelgrupper kan anbud derimot innebære en innskrenkning av brukernes og pasientenes tilbud. Slik vi ser det, er det viktigste at pasientenes spesifikke og unike behov blir ivaretatt. 

Å vedta en permanent anbudsordning uten å ha utredet dette tilstrekkelig vil kunne bidra til svekket tilgang på legemidler, og således også svekket beredskap.

Vi er også bekymret for at pasienter med god råd vil kunne velge behandling i et anbudssystem, mens de som har dårligere råd får færre alternativer. Dette kan ytterligere øke sosiale ulikheter i helse.

I løpet av det siste året har flere store saker om vår felles helsetjeneste stått på agendaen. Helsepersonellkommisjon, Kvinnehelseutvalg, Fellesskapets sykehus, og Allmennlegetjenesten. Rapportene tegner et bilde av at vi må gjøre mye med mindre. Befolkningens økende behov for helsetjenester og begrensninger i form av tilgang til nødvendig personell, er en krevende oppgave å skulle løse. Oppgavedeling, utdanning av og ikke minst tiltak for å beholde helsepersonell, er hyppig debatterte tiltak. Et godt eksempel på sistnevnte er Tørn-prosjektet. Det vil trenges flere lignende og ikke minst langsiktig forpliktende tiltak. I lys av den konstante mangel på autorisert helsepersonell er det lite hensiktsmessig at HDIR for tiden bruker svært lang tid på å behandle søkere. Årelang saksbehandlingstid ikke bærekraftig. I tillegg medfører dette stor belastning for søkerne, ved at de ikke kan utøve sitt lovregulerte yrke og bidra i helsetjenesten.   

Man kan heller ikke vurdere helsetjenesten isolert uten å samtidig ta inn over seg viktigheten av folkehelsearbeidet, i form av helsefremmende tiltak på alle livets arenaer. Det ligger enormt potensiale i å legge bedre til rette for styrking av folkehelsen, og bremse dagens kraftige vekst i behov for helsetjenester. Prioritering av midler til barn og unges helse gjennom økt tilskudd til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, støttes. I skolen bygges vår fremtid.  

Vår felles helsetjeneste skal gi befolkningen tilgang til nødvendig og faglig forsvarlig helsehjelp, på primærnivå og spesialist nivå. I den sammenheng vil vi understreke at det både er kostnadseffektivt og kunnskapsbasert praksis å kunne gi god og riktig helsehjelp på første nivå. Primærhelsetjenesten i form av fastleger, kommunale tjenester, og private aktører, har en portvokterrolle, og vi mener at her ligger det ubenyttet potensiale. Det er store pasientgrupper som søker helsehjelp levert av blant annet privatpraktiserende leger, psykologer, osteopater, kiropraktorer, fysioterapeuter, naprapater, fotterapeuter, og mange andre. Ved å inkludere disse i arbeid med utvikling og implementering av kunnskap, og legge til rette for bedre kommunikasjon mellom personellgruppene, vil man kunne styrke effektivitet og kvalitet i tjenesten. En mer rettferdig prismodell for Helsenett som hensyntar virksomheters størrelse og antall lokasjoner slik at både store og små virksomheter kan delta, vil være et godt bidrag i dette.  

Fastlegene i Norge er under press og vi støtter på generelt grunnlag en bred satsing som kan bidra til en mer stabil og bærekraftig fastlegetjeneste over tid. Vi støtter ekspertutvalget i at det må arbeides mer effektivt når det gjelder oppgavedeling mellom ulike personellgrupper, og at legens tid primært må brukes til medisinskfaglig arbeid. Vi vet at ulike muskel- og skjelettplager representerer en stor andel av pasienter som oppsøker allmennlegetjenesten. Et godt eksempel på hvordan ulike grupper kan bidra ytterligere er de utvidede fullmakter manuellterapeuter og kiropraktorer har når det gjelder henvisning og sykemelding. Dette er ordninger som bør utvikles videre ved å inkludere alle autoriserte yrkesgrupper innen muskel- og skjeletthelse. Vi peker også på den sosiale ulikheten som ligger i at det er den mer bemidlede delen av befolkningen som i større grad benytter seg av den kapasitet og valgfrihet som ligger i denne delen av tjenesten, da refusjoner og frikort kun er gjeldende for deler av sektoren. 

To av tre pasienter som oppsøker hjelp hos fysioterapeut, osteopat eller kiropraktor, er kvinner i arbeidsfør alder. Kvinner er statistisk overrepresentert i vår felles og store samfunnsutfordring med sykefravær og nedsatt livskvalitet som følge av muskel- og skjelettplager Det er et stort paradoks at midler til forskning og utvikling for ulike diagnosegrupper ikke står i forhold til kostnader og mulig gevinst for samfunn og individ. Ulike kvinnehelseutfordringer, særlig muskel- og skjelettplager utgjør en betydelig del av kostnaden for helsetjenesten, i tillegg til store kostnader for andre sektorer, men får likevel kun en liten andel av tilgjengelige forskningsmidler. I hovedsak skjer også forskning på spesialistnivå, og i mindre grad på primærnivå.  Hvis man ønsker å utvikle verdifull kunnskap om kvinners helse bør det legges tydeligere føringer for hva det skal forsket på, og hvordan. Dette må også gjenspeiles i midler til forskning på kvinnespesifikke sykdommer og plager, inkludert muskel- og skjelettplager. Satsingen på kvinnehelseforskning i det foreslåtte budsjettet er et godt signal, men bør styrkes og sikres større langsiktighet. 

Helsenorge.no er den nettjenesten i Norge som har flest brukere. Vi støtter at man i bedre grad utnytter mulighetene i portalen når det gjelder befolkningens tilgang til relevante helseråd og informasjon om ulike tjenester levert av autoriserte grupper. Befolkningens forventninger er en ikke ubetydelig driver av vekst i behovet for helsetjenester. Det å styrke den generelle helsekompetansen bør være et overordnet satsingsområde med stort potensiale når det gjelder moderasjon i videre vekst.   

Vennlig hilsen,  

Tomas Collin, leder NOF  

Norsk Osteopatforbund representerer ca 450 osteopater. Osteopater arbeider med muskel- og skjelettplager og har 4års akkreditert helsefaglig utdanning. Osteopater er autorisert helsepersonell, i henhold til Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), § 48 første ledd.  

Om NHO Geneo 
NHO Geneo er landsforeningen for helsenæring, velferd og oppvekst i NHO, og organiserer i dag hele verdikjeden fra vugge til grav innen privat helse, velferd og oppvekst. NHO Geneo består av bransjeforeningene Helse og velferd, Legemiddelindustrien (LMI) og Melanor. Samlet representerer vi ca. 21.500 årsverk og 1600 virksomheter/medlemmer. Det vises til egne innspill fra NHO og LMI. 

Alle gode krefter for å løse fremtidens utfordringer innen helse og omsorgssektoren 
Offentlig-privat samarbeid er en forutsetning for bærekraftige, innovative velferdstjenester forsterket av strammere budsjetter og den demografiske utviklingen. Både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten må ta i bruk kompetanse, kapasitet og løsninger som den private helsenæringen kan bidra med. Politiske føringer om utfasing av private tilbydere i helse og omsorgstjenestene hemmer investeringsvilje og skaper usikkerhet rundt drift og utvikling av tjenestene. NHO Geneo mener kvalitet og innhold i tjenestene er viktigst, ikke eierskap og størrelse på bedriften. Forutsetningen for å oppnå dette er konkurranse på like vilkår i anbud. Dette vil også gi offentlig sektor best forutsetninger for å sikre tjenester av høy kvalitet til en samfunnsmessig fornuftig kostnad. 

 1.2 Spesialisthelsetjenesten. Sykehusene og helseforetakene.  
Det foreslås å øke de ordinære, frie driftsbevilgningene til de regionale helseforetakene med 2 178 mill. kroner. De regionale helseforetakene vil få i oppdrag at ventetidene i 2024 skal reduseres. Dette er bra, men forplikter til konkret oppfølging av foretakene i tildelingsbrev. NHO Geneo har forventninger om at privat sektor både på tjeneste-, teknologi- og industrisiden, benyttes på egnet måte, for å sikre raskere behandling av pasienter som har en lovfestet pasientrettighet til behandling, rehabilitering eller andre forebyggende tjenester.  

 2.9 LIS1-stillinger 
I statsbudsjettet for 2024 foreslår regjeringen å bruke 33,3 millioner kroner til stillinger for leger i den første delen av legespesialiseringen (LIS1-stillinger). Det gir 66 nye stillinger, og totalt vil det lyses ut 1 185 stillinger i 2024. Dette er bra, men vi håper Regjering/Stortinget legger til rette for samarbeid med de private helsetjenestene, for å sikre tilstrekkelig kapasitet i legespesialiseringen.  

NHO Geneo har ellers store forventninger til kommende Nasjonal Helse og Samhandlingsplan, både når det gjelder kapasitet, oppgaveløsninger, og med tydelige prioriteringer for både behandling og rehabilitering.  
 
1.2 Spesialisthelsetjenesten. Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) 
Regjeringen fastslår i budsjettforslaget at de regionale helseforetakene skal bidra til at mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer får gode og likeverdige tjenester uavhengig av geografi. NHO Geneo vil understeke viktigheten av at regjeringen pålegger de regionale helseforetakene å sikre at reduksjonen i behandlingskapasitet som kom gjennom avviklingen av Fritt behandlingsvalg erstattes ved langsiktige og forutsigbare avtaler med private og ideelle aktører. Dette vil sikre det nødvendige mangfoldet i behandlingstilbud og tilstrekkelig kapasitet til å ivareta rettighetsbaserte tjenester innen TSB. 

1.18 Forskning, innovasjon og kunnskapsbaserte tjenester. (Veikartet for helsenæring) 
Med utgangspunkt i Regjeringens veikart for helsenæring, foreslår Regjeringen i statsbudsjettet for 2024 en bevilgning på over 150 millioner kroner til flere tiltak i helsenæringa. Dette er positivt, og noe vi har store forventninger til. Bevilgningene på 150 millioner er likevel ikke nok for å sikre de nødvendige omstillingene som må til for å møte de mange og alvorlige fremtidsscenarioene som har blitt tegnet opp i Perspektivmeldinger og fra Helsepersonellkommisjonen m.a.  

1 Helse- og omsorgspolitikken. Medisinsk teknisk utstyr  
Produkter og teknologier, under begrepet Medisinsk utstyr, representerer store muligheter for oss som enkeltmennesker, for næringslivet og for offentlig sektor. Brukt på sitt beste, kan medisinsk utstyr bidra til å forebygge helse, løse de store samfunnsutfordringer knyttet til eldrebølgen og mangel av kvalifisert helsepersonell – ikke bare her i Norge, men også i hele verden. Samtidig er medisinsk teknisk utstyr på norske sykehus svært utdatert, som Riksrevisjonsrapporten peker på. NHO Geneo ber Stortinget anmode regjeringen om å legge frem en helhetlig nasjonal strategi for medisinsk utstyr.  

2.5 Helseteknologiordning og styrking av digital samhandling 
"I 2024 skal velferdsteknologi, digital hjemmeoppfølging og anskaffelser av bedre journalløsninger prioriteres." Det foreslås 56,7 mill. kroner til en søknadsbasert tilskuddsordning under helseteknologiordningen som skal etableres fra 2024. NHO Geneo mener avsetningene i budsjettforslaget ikke vil være tilstrekkelige til å sikre at helseteknologi for alvor blir iverksatt som en naturlig del av helse- og velferdsordningene. Vi savner også en mer helhetlig satsning som for alvor setter kommunene og spesialisthelsetjenestene i stand til å gjennomføre den fornyelsen som er helt nødvendig for å imøtekomme fremtidens behov for helse- og velferdstjenestene. 

Post 73 Kiropraktorbehandling. Refusjonsordning for kiropraktorer  
Det foreslås å redusere bevilgningen med 100 mill. kroner i 2024, ved å om lag halvere trygderefusjonene til kiropraktorene. Det gis i dag 176 kroner for førstegangs undersøkelse hos kiropraktor og deretter 81 kroner for videre behandlingstimer eller videokonsultasjon. Stønaden skal automatisk trekkes fra regningen fra kiropraktor. For møtegodtgjørelse der kiropraktoren deltar i tverrfaglig eller flerfaglig samarbeidsmøte om enkeltpasient utgjør stønaden 386 kroner per påbegynt halvtime. Utgifter til kiropraktor gir ikke rett til frikort. Kiropraktorbehandling er en viktig del av det norske helsevesenet. Denne tjenesten gir pasienter tilgang til behandling for en rekke muskel- og skjelettplager som har betydelig innvirkning på deres livskvalitet. Kiropraktorer bidrar også til å forebygge kroniske lidelser og hjelper pasientene med å opprettholde en aktiv livsstil. Vi oppfordrer regjeringen til å revurdere kuttene i refusjonstakstene for kiropraktorbehandling. Det er viktig å opprettholde tilgjengeligheten av denne tjenesten for alle samfunnslag. Det bør legges til rette for at kiropraktorbehandling forblir rimelig og tilgjengelig for alle pasienter, uavhengig av økonomisk situasjon. 

3 Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak. (Grønn resept) 
Stortinget vedtok den 5. juni 2023 (Vedtak nr. 746) å legge til rette for økt bruk av Grønn Resept og utrede nye oppfølgingsmodeller som involverer veiledet aktivitet og kosthold. Det er ikke satt av midler til å utrede en ny innretning av ordningen eller finansiere en utvidet Grønn Resept-ordning. For at Grønn Resept skal kunne oppfylle sitt potensial, trenger det økte ressurser og en tydeligere strategi for å nå målene om økt fysisk aktivitet og stansing av utviklingen av ikke-smittsomme sykdommer.  

Vi oppfordrer Stortinget til å øke bevilgningene til forebyggende helse i Statsbudsjettet for 2024. Dette bør inkludere midler til Grønn Resept-ordningen for å styrke oppfølgingen og utvide tilbudet til flere borgere. Vi foreslår også økt samarbeid mellom helsemyndigheter, frisklivssentraler, fastleger og private treningssentre for å sikre en helhetlig og lokal tilnærming til folkehelsen. 

Innspillsnotat SB 2024 til medlemmer av Helse og omsorgskomiteen 11.10.23

Dette er bakgrunnen for våre innspill

• 800 000 pårørende er i en aktiv pårørendesituasjon overfor pasienter/brukere
• rundt 150 000 barn og unge kommer i tillegg
• deres innsats er på140 000 årsverk, noe som er 50 % av all hjelp til pasienter og brukere
• det er mangel på helsearbeidere så vi bør gjøre mye for å beholde denne innsatsen
• mange pårørende bruker for lang tid på å få hjelp, støtte, finne informasjon og få vite sine rettigheter og muligheter

Pårørendealliansen ønsker å belyse disse områdene for neste års forslag til statsbudsjett for poster under Helse og omsorgsdepartementet:

1. Ansvar for pårørende må plasseres i HFene, i kommunene og i helsefelleskapene!

Pårørende omtales til stadighet som en ressurs og en viktig samarbeidspartner. Likevel har ingen et eierskap eller formelt ansvar for pårørende på systemnivå. 

Vi etterlyser at det skal finnes ansvarlige for pårørende i  ledelsen hos Helseforetakene, i Helsefelleskapene og i kommunenes administrasjon. Dette har man klart å gjør med barneansvarlig, dvs ansvarlig for barn som pårørende. Bruk samme modellen og opprett pårørendeansvarlig. (ikke det samme som pårørendekoordinator) Det vil  gi rom for å kunne arbeide systematisk og godt i tjenestene ,

Skal alle tiltak og planer som gjennomføres ha noen virkning, så må det være noen i systemet som kan svare på at disse når sine mål. Det samme gjelder for de lover og forskrifter som finnes samt for å følge opp viktige dokumenter som Veileder for Pårørende i helse og omsorgstjenestene.

Det gjelder også for resultater fra pårørendeundersøkelser for de  som gjennomfører det. Noen må ha et ansvar for hva disse viser og et følge-opp ansvar for å få til nødvendige endringer. Dette gjelder også for tilsynsrapporter når tilsyn er gjennomført.

2. Pårørendeavtalen kommer – men hvem skal holde i denne?

Vi er nå halvveis i strategiperioden for Pårørendestrategien 2020-2025.

 Et viktig element i denne er utarbeidelse av en Pårørendeavtale som skal sikre at pårørende med særlig tyngende omsorg, bedre skal kunne avklare hvem-gjør-hva, få informasjon, avtale hjelp og støtte, avlastning med mer. Dette har vært et lenge etterlyst verktøy for å gi et bedre samarbeid mellom de profesjonelle tjenesteyterne og de uformelle hjelperne. Kun 3 av 10 pårørende har for eksempel kjennskap til hvem som er deres kontaktperson i kommunen idag.

Pårørendeavtale skal lanseres i 2024 men vi finner ikke at det er  satt av noen midler til dette eller plassert et ansvar for hvordan denne skal implementeres. Dette trengs for at den skal ha noen hensikt og har igjen sammenheng med punkt 1 - hvem skal holde i denne i kommunen?

3. Økt fart nødvendig i kommunenes pårørendearbeid

Vi viser til vår undersøkelse gjort av Menon Economics om kommunenes forventinger til pårørendeinnsats og hva de selv gjør for å legge til rette for bedre samarbeid

https://www.menon.no/kommunenes-oppfolging-av-parorende-kan-forbedres/

Vår spørreundersøkelse til helse- og omsorgsledere i norske kommuner forteller oss at den kommunale helse- og omsorgstjenesten i varierende grad er kjent med pårørende­veilederen og pårørendestrategien. Over en femtedel av de kommunale helse- og omsorgs­tjenestene har heller ikke egne skriftlige retningslinjer og rutiner på plass for involvering av pårørende.

Vi ser noe positiv utvikling og er glad for dette men det trengs et større løft i bevillingene om kommunene skal få fart på sitt arbeid for å støtte pårørende. Tilskuddsmidler til kommunene for pårørendearbeid må økes for å stimulere flere til å sette igang. Dette kan henges på bl a Bo trygt hjemme reformen, hvor trygghet for pårørende er en av de fire kjerneområdene. Likeledes kommer Pårørendeavtalen inn også her sammen med Lovendring om styrket Pårørendestøtte av 1.10.2017 og den styrkede plikten kommunen har overfor pårørende med særlig tyngende omsorg.

Potten til tilskuddsmidler som kan søkes på av frivilligheten for å lage lokale tilbud til pårørende må også økes Mange kommuner som ikke vil klare dette selv av ulike årsaker, og trenger frivilligheten for å lage ulike tilbud til pårørendestøtte.

4. Pårørendemedvirkning må styrkes og følges opp gjennom etablerte tilskuddordninger

Det er i år avsatt midler til å starte opplæring av pårørendemedvirkere på systemnivå. Pårørendemedvirkning er også et punkt som er et tiltak i Pårørendestrategien for å få frem pårørendestemmen på systemnivå og inn i tjenestene.

Vi finner ikke midler til dette i neste års budsjett og ber om at dette settes inn i relevant post .

Vi ser frem til høringen og står til tjeneste for spørsmål!

Med vennlig hilsen

Anita Vatland, daglig leder                            Anne-Grethe Terjesen, fagsjef

Regjeringen har i sin politiske plattform sagt at den skal forberede statlig overtakelse av luftambulansen og utrede modeller for samarbeid med ideelle aktører, og dermed fjerne en anbudsordning i luftambulansetjenesten. Det fremgår av statsbudsjettet at denne saken skal legges frem i 2024.
Dette er et initiativ Stiftelsen Norsk Luftambulanse ønsker velkommen.

Kommersielle anbud er en dårlig løsning for en samfunnskritisk tjeneste. Det skaper stor usikkerhet i tjenesten, særlig for de ansatte som innehar en spisskompetanse innen sitt felt. De foreslåtte forbedringer i anbudsordningen vil i liten grad løse utfordringene med kommersielle anbud.

Et forslag er gradvis overtakelse av baser. Etter vår oppfatning vil risikoen ved gradvis overtakelse av basene ved et operatørbytte være særlig høy dersom den nye operatøren har andre typer luftfartøy enn den eksisterende. Personell hos eksisterende operatør vil få utsjekk på den nye typen luftfartøy, og kan da ikke fly det eksisterende materiellet over en lengre periode, på grunn av karantenetid. Situasjonen vil derfor kreve ekstra personell i overgangsperiodene. Det personellet finnes ikke. Det vil derfor oppstå en reell risiko for redusert kapasitet i tjenesten. Med en slik løsning vil også kostnadene for begge operatørene øke betraktelig.

Et offentlig-ideelt samarbeid, enten det er basert på en direkte tildeling eller gjennom en anbudskonkurranse reservert for ideelle aktører, vil gi en luftambulansetjeneste som ivaretar effektiv drift, kontroll og styring, stabilitet og langsiktighet, samtidig som den ivaretar en kontinuerlig utvikling basert på det offentliges behov.

Norsk Luftambulanse ønsker mer samarbeid med staten, ikke mindre

 I perioden fra 1978 til 1988 driftet Stiftelsen Norsk Luftambulanse flere norske ambulansehelikopter-baser uten noe særlig samarbeid med det offentlige. Det er ikke vårt mål å komme tilbake til en situasjon der vi skal ha større kontroll over eller større ansvar for tjenesten. Tvert imot. Det er vårt ønske å få til mer samarbeid med staten, der de regionale helseforetakene fortsatt har sørge-for-ansvaret for tjenesten – og mer kontroll over den enn det man har gjennom dagens anbudsordning.

Gjennom flere tiår har vi også vist at vi er kostnadseffektive. Norsk Luftambulanse har vunnet kommersielle anbudskonkurranser gjennom 35 år både i Norge og i Danmark. Nylig vant vi anbudskonkurransen i Danmark, i skarp konkurranse med store internasjonale operatører som Avincis (tidligere Babcock) og franske SAF. Vi mener imidlertid at en kommersiell anbudsordning ikke er den beste organiseringen av tjenesten. Rapporten fra Oslo Economics viser ulike mekanismer som staten kan ta i bruk for å sikre at man også videre får en kostnadseffektiv tjeneste. 

Imidlertid er det to forhold Oslo Economics ikke vurderer, og det er den økonomiske effekten av å ha én operatør for fly og helikopter. Etter vår mening vil det være en fordel å ha fellesfunksjoner for de to delene av tjenesten. Dette vil igjen være kostnadsbesparende for staten.

Videre vil et langvarig samarbeid gi best utnyttelse av materiell, ressurser og midler. Den kommersielle anbudsordningen fungerer slik at tjenesten fornyes med ti års mellomrom, dvs. ved

oppstart av ny kontrakt. Dette gjelder både teknologiske og operative krav, og innebærer både økte kostnader for staten og høyere risiko for operatøren. Et flåtebytte hvert tiende år skaper et stort opplærings- og treningsbehov for både operativt og teknisk personell, samt store logistikkutfordringer når større deler av flåten skal fases inn og ut på kort tid. Operatøren havner samtidig i en situasjon hvor man i en periode har dobbel flåte. Samlet utgjør dette store og unødvendige kostnader, i tillegg til at dette ikke er en bærekraftig utnyttelse av ressursene. Materiellet bør byttes ut når det er kostnadsmessig fornuftig, og utskiftingen bør gjøres på en måte som forstyrrer tjenesten i minst mulig grad.

Innovasjon og fagutvikling

Stiftelsen Norsk Luftambulanse samler årlig inn mer enn TV-aksjonen, og bruker disse pengene på å fremme avansert prehospital akuttmedisin, blant annet gjennom en kontinuerlig utvikling av luftambulansetjenesten. Dette gjør vi allerede i tett samarbeid med staten, men vi ønsker at dette samarbeidet med staten skal bli enda tettere og mer formalisert.

Norsk Luftambulanse er mye mer enn et luftfartsselskap. Organisasjonen leverer en totalpakke med et om fattende forsknings-, kompetanse- og utviklingsarbeid for hele akuttkjeden. Den livreddende medisinske forskningen og utviklingen vi bidrar med gjør at befolkningen i Norge får stadig mer avansert og tryggere behandling utenfor sykehus.. Dette gjøres i tett samarbeid med det offentlige, blant annet gjennom samarbeidsavtaler med 20 ulike helseforetak (deriblant Luftambulansetjenesten HF), universiteter og høgskoler, Forsvaret, Avinor, politiet, Helsedirektoratet og om lag 180 kommuner.

I samarbeid med Stiftelsen Norsk Luftambulanse får staten mer helse for pengene, samtidig som det vil sikre at fellesskapets midler går til en best mulig luftambulansetjeneste. I en tid hvor de offentlige budsjettene er stramme og hvor det er store omstillinger i vår felles helsetjeneste, er samarbeid innenfor de lovpålagte oppgavene enda viktigere. Forskning og utvikling er en slik lovpålagt oppgave i spesialisthelsetjenesten.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse ser frem til beslutning om fremtidig organisering av luftambulansetjenesten. Stiftelsen Norsk Luftambulanse ber Stortinget jobbe godt sammen slik at man får et bredt flertall bak en løsning som står seg politisk, og som sørger for ro og stabilitet i en samfunnskritisk tjeneste.

 Innledning

Tvillingforeningen er en nasjonal støtteforening som siden 1984 har jobbet for å sikre helseopplysninger, permisjonsrettigheter, litteratur, kurs og veiledning til foreldre som har barn født ved flerbarnsfødsel, det være seg tvillinger, trillinger og firlinger i Norge. På forespørsel holder foreningen også kurs for fagpersoner i førstelinjetjenesten (f.eks. helsesøstre, spesialpedagoger, og ansatte i barnehager og skoler) innen fagfeltet flerlinger. Tvillingforeningen er den eneste aktøren i Norge i som ivaretar disse oppgavene.

Som nasjonal støtteforeningen for de med omsorg for barn født ved flerbarnsfødsel er Tvillingforeningen opptatt av tvillinger- og flerlingers rett til god omsorg. Dette oppnås best ved at barnas foreldre/omsorgspersoner får rett omsorg, helsehjelp, kunnskap og støtte til rett tid i barnas oppvekst.

Allerede fra det øyeblikket foreldre får vite at det er mer enn 1 baby på vei, melder de første spørsmålene seg. Et av de første store spørsmålene er;

• Oppfølgning i svangerskapet, hvilke risikoer møter den gravide i tvilling- eller flerlingsvangerskap?

 Deretter står spørsmålene i kø;

• Hvordan dobbeltamme?
• Skal barna samkjøres?
• Hvordan sørge for best mulig tilknytning til to (eller tre) spedbarn?
• Hvordan løse søvnutfordringer med to spedbarn som etter hvert blir småbarn?
• Hvordan finne tid nok i døgnet til å ta hånd om to (eller tre) små barn samtidig som resten av familien ivaretas og foreldres arbeid ivaretas?
• Bør tvillinger gå sammen eller hver for seg i barnehage og skole?
• Hvordan legge til rette for god identitetsutvikling for tvillinger som alltid sammenlignes?

 Og listen bare fortsetter.

Bakgrunn

Allerede i svangerskapet er det mye å ta innover seg. Alle tvilling- og flerlingsvangerskap er risiko svangerskap, så er det fare for økende risiko utfra hvor mange foster det viser seg å være, og hvor mye fostrene deler i mors liv. I Norge er det ekstra oppfølgning av alle tvilling- og flerlinggravide, men på tross av nasjonale anbefalinger er det likevel lokale forskjeller på hvilken type oppfølgning den gravide får. Dette kan medføre usikkerhet for de vordende tvilling- og flerlingforeldre. Et digitalt helsekort for gravide kan bidra til å utjevne lokale forskjeller, og sikre alle tvilling- og flerlinggravide samme, gode svangerskapsoppfølgning.

Tvilling- og flerlingforeldre opplever at det er en stor mangel på kunnskap når de kommer med sine utfordringer fra hverdagen som foreldre. Det å ivareta og oppdra tvillinger og flerlinger er ikke helt det samme som å ivareta og oppdra et enkelt barn og evnt. søsken med litt aldersforskjell.

Regjerningen skriver selv i budsjettforslaget at Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er den viktigste tjenesten rettet mot barn, unge og deres familier, gravide og barselfamilier. At en gruppe foreldre opplever mangel på kunnskap om de unike utfordringer de står i, er dermed ikke holdbart.

Merknader

Økt bevilgning til helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjonstjenesten er det viktigste tiltaket i barnas første leveår. Regjerningen skriver selv at betydningen av å fremme et godt samspill mellom foreldre og barn er vektlagt, og at det må tas utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger.  Tvillingforeningen er helt enig i at styrking av foreldrerollen kan bidra til trygge foreldre og et godt oppvekstmiljø for barna. Men når foreldrene, som ofte allerede har vært gjennom et krevende svangerskap og en krevende fødsel, blir møtt med manglende forståelse for den nye tilværelsen de befinner seg i, og selv må finne frem til informasjon, da oppfyller ikke tjenesten sin rolle.

Tvillingforeningen blir ofte kontaktet av foreldre som ikke vet sin arme råd, de har ikke opplevd å få noe hjelp eller råd på helsestasjonen.

Tvillingforeningen forventer at det i styrking av kompetanse i helsestasjon og skolehelsetjenesten benyttes noen av den økte bevilgningen til:

• Sikre spesialisert kunnskap om tvilling amming på alle landetes barselavdelinger og helsestasjoner.

 Å amme tvillinger og flerlinger medfører andre utfordringer enn å amme en baby, det er viktig at disse kvinnene mottar et tilbud tilpasset deres situasjon.

• Sikre spesialisert kunnskap hos helsepersonell som følger opp tvilling- og flerling familier i tiden etter fødsel, herunder kunnskap om økt risiko for fødselsdepresjon og forsinket fødselsdepresjon, samt forståelse for at nok søvn ofte er en utfordring og logistikken med mating, stell og påkledning av tvillinger og flerlinger er utfordrende på en helt annen måte enn med en baby og evnt. søsken.

 Digitalt helsekort for gravide

Tvillingforeningen er svært galde for at det nå foreslås å sette av midler til arbeidet med å digitalisere helsekortet for gravide.

Når løsningen utvikles og etableres forventer vi at det tas høyde for tvilling- og flerlingsvangerskap. Vi forventer at tvilling- og flerlinggravide skal ha fult utbytte av helsekortet. Det blir derfor viktig å innta tvilling- og flerlingspesifikke funksjoner i det digitale helsekortet.

Som eksempel kan vi nevne at det i dagens papir helsekort kun er en boks for avkryssing om det er flerlinger. Selv om alle prøver som skal tas er like relevante for alle gravide, mangler det helt utfylling for om tvillingene er enegget eller toegget. Å fastslå dette tidlig i svangerskapet er viktig med tanke på videre oppfølgning av svangerskapet, selv om alle tvilling- og flerlingsvangerskap er risiko svangerskap, er det ulik risiko som må vurderes.

Et annet eksempel er at tabellen for symfuse-fundsmål ikke benyttes  når et tvilling/flerlingsvangerskap blir bekreftet. Fostrenes vekst må måles ved ultralyd undersøkelse. Vekstovervåking bidrar til å identifisere om det er risiko for bla. veksthemming hos en eller begge (alle) fostrene. Studier støtter bruken av tvillingspesifikke referansediagrammer.

Tvillingforeningen forventer at noe av midlene til å utvikle det digitale helsekortet for gravide øremerkes tilpassing for tvilling- og flerlingsvangerskap.

Avsluttende merknader

Vi kan ikke la være å nevne det vi ikke finner i det foreslåtte statsbudsjettet; midler til økt kvalitet på Fødsels- og barselomsorgen og omsorgen av premature og syke nyfødte og deres foreldre.

Etter å ha lest alle svikt i fødsels- og barselomsorgen som har skjedd på Norske sykehus den siste tiden, burde det være soleklart at dette er et tilbud det ikke kan kuttes i. Dette er selve grunnlaget for de kommende generasjoner, Norge kan ikke svikte dem allerede ved fødselen! Tvillingforeningen er sterkt bekymret for hva som kan skje dersom en tvillingfødende ankommer en fødeavdeling med for lite bemanning, eller enda verre, hvis hun må reise milevis til nærmeste fødeavdeling (noe som allerede er realiteten for mange tvillinggravide).

Vi vet at Ca. 50 % av alle tvillinger blir født for tidlig, og alle flerlinger blir født for tidlig, og vi vet at nye anbefalinger for de premature barna inkluderer hud-mot-hud kontakt, og viktigheten av at begge foreldre er involvert i dette. Når det kommer til tvillinger og flerlinger er det absolutt nødvendig at begge foreldre kan bidra med hud-mot-hud kontakt. Det er derfor helt uholdbart at de fleste sykehus i Norge ikke har plass til at foreldrene kan være sammen med sine barn hele døgnet.

Tvillingforeningen forventer at den økte bevilgningen til utvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten i 2024 går til å øke kompetansen på tvillinger og flerlinger. Tvillingforeningen stiller gjerne opp på kurs for de ansatte, men foreningen har ikke midler eller ressurser til å stille opp gratis.

Tvillingforeningen stiller gjerne opp som sparringspartner ved utvikling av digitalt helsekort for gravide, vi har erfarne jordmødre, som har god kunnskap om tvillingsvnagerskap, knyttet til foreningen. Vi kan og være behjelpelig med å finne frem til tvillinggravide som kan teste ut løsningen.

Vennlig hilsen

 Trude I. Karlsen Molvik

daglig leder
Tvillingforeningen

Fra Kirkens SOS

Til Stortingets Helse- og omsorgskomité – innspill statsbudsjett

For noen måneder siden ringte en fortvilet mor meg. Hun hadde fått utlevert datterens telefon fra Politiet, og så i loggen at det siste datteren hadde gjort før hun tok livet av seg, var å ringe Kirkens SOS. Kunne vi fortelle noe om hva som skjedde; og hva hun tenkte på før hun døde?

Vi fikk satt i gang en sporing i telefonsystemene, og fortalte moren hva som hadde skjedd: Datteren hadde ringt oss. Hun var en av 12 som ringte nesten samtidig en nattetime. 10 av samtalene rakk vi å besvare. Datteren la på etter en stund i ventekø. Hun fikk aldri svar.

Dette er den brutale virkeligheten i Norge i dag. Mange lever gode liv, og mange som sliter får heldigvis god hjelp også. Men køene av mennesker som opplever livet meningsløst, ser ut til å bare vokse. Mange forteller oss om problemene med å nå igjennom i helsevesenet. Vi prøver å lete etter håp og mening, og gi mot til å holde ut en dag til. Alle gjør ikke det.

Antallet unge som sliter med selvmordstanker er fortsatt stor. Det som overrasker oss nå, er at økningen kommer blant den voksne del av befolkningen. Vi er bekymret for at dette henger sammen med trangere økonomi for mange. Dårlige levekår er en av de viktigste driverne til psykisk uhelse. Å trygge menneskers grunnleggende behov er et av de viktigste helsetiltakene Helse- og omsorgskomiteen må fremme politisk.

Med over 304.000 årlige henvendelser går det nå 104 sekunder døgnet rundt, natt og dag mellom hver gang noen forsøker å nå oss på telefon, chat eller meldingstjeneste. Vi klarer å svare på rundt 460 samtaler i døgnet, dvs rundt 55 % av alle henvendelser. Det går under 21 minutter døgnet rundt mellom hver gang vi besvarer en samtale som handler om selvmordstanker. Vårt mål er å se, støtte og styrke de som tar kontakt. Og vi kartlegger behov og informerer om hvor det er faglig hjelp å finne. Innimellom må vi motivere mennesker til å klatre ned fra brua, legge vekk tauet eller pilleglasset. Og gir de oss navn og sted, så formidler vi kontakt med AMK eller om nødvendig med politi.

Mange av de vi snakker med er preget av ensomhet, psykisk uhelse, ødelagte relasjoner, verdenshendelser og dårlig økonomi. Og mange finner det vanskelig å få nok hjelp i den ordinære helsetjenesten. Ensomhet og utenforskap viser seg ofte som bidrag til, og konsekvens av livskriser.

Behovet for å ha noen å snakke med når livet er vanskelig, er stort. Da er gode døgnåpne tilbud viktig. Hos oss er pågangen størst når det meste av andre tilbud er stengt. Vi demper de akutte krisene. Etterspørsel etter samtaler er nå så stort at kapasiteten bør økes vesentlig. Et godt lavterskeltilbud og også viktig for bedre å kunne nå menn, som utgjør 3/4 av selvmordsstatistikken.

Våre anmerkninger om statsstøtte og statsbudsjett:

Kirkens SOS har i 2022 mottatt 27,8 mill i øremerket statsstøtte over kap 765 "Psykisk helse, rus og vold" post 72 "Frivillig arbeid, hjelpetelefoner mv.".  Det utgjør rundt 50% av våre inntekter. Det er vi takknemlige for. Men kostnadsveksten spiser opp årets tilskuddsøkning.

Tilskuddet ble i fjor gjort søknadsbasert, og avklaring rundt årets rammer kom ikke før langt ut på året. Dette bremset mye av arbeidet første halvår. Vi er også usikre for rammene i 2024.

Vi ber om større forutsigbarhet. Det er de aller mest utsatte det går ut over når vi ikke får planlagt arbeidet tilstrekkelig.

Om behovet:
Hvert år er det er over 100.000 årlige henvendelser vi ikke får svart på, det vil si at det ekstremt behov for å styrke lavterskel samtaletilbud. Det letter også trykket på det øvrige helsevesen, og vi tilbyr noe av det mest kostnadseffektive døgnåpne tilbudet for mennesker i akutte livskriser. Vi MÅ øke kapasiteten for også å gjøre rom for mer målrettede satsinger. De mest krisefylte samtaler kommer på kveld og tidlig natt.

Et styrket kvelds nattilbud vil koste nærmere 9 mill ekstra i året. Det ville løftet kapasiteten dramatisk, og vi ber derfor om at Stortinget kan utvide tildelingspotten slik at både Kirkens SOS og Mental Helse kan øke kapasiteten døgnet rundt til å møte mennesker i akutte livssituasjoner.

Om Kirkens SOS

Kirkens SOS er Norges største krisetjeneste med tilbud om anonyme samtaler for mennesker i akutte og eksistensielle livskriser. Vi mottar over 300.000 årlige henvendelser via telefon, chat og meldingstjeneste. Vi har dessuten egen tilrettelagt samisk tjeneste, egen kriselinje for personell i Forsvaret og veteraner, og nå også et samarbeid med norske fengsler om anonyme kriselinjer for innsatte. Vi bidrar også til hjelpetiltak for å støtte gjeldsofre og mennesker med økonomiske problemer, og informerer om hjelpetjenester på 100 ulike språk.

Kirkens SOS er en selvstendig og livssynsåpen organisasjon. Vi er inspirert av kristenhumanistiske verdier om å vise solidaritet og omsorg for mennesker i nød. Vi betjener mennesker fra ulike kulturer, og har 54 ansatte og 1300 frivillige fra ulike kulturer, men med en felles visjon: Alltid et medmenneske å snakke med når livet er vanskelig" Arbeidet er basert på våre felles verdier: "Åpenhet, Likeverd, Kvalitet og Mot."

En egen fagavdeling jobber med kvalitetssikring av vår opplæring og våre tilbud. Vi trener og utdanner også mange utenfor SOS i selvmordsforebyggende kompetanse og gode samtaleferdigheter.

Vi tilbyr ikke terapi eller behandling, men en støttende samtale. Vi er gode til å lytte, gi støtte og til å lete sammen med de som tar kontakt etter livshåp.

For Kirkens SOS
Lasse Heimdal
generalsekretær

Det gleder oss å se at det i forslaget til statsbudsjettet i år bevilges mer midler til psykisk helse og rus, selv om folkehelsebudsjettet samlet sett reduseres. Vi er særlig positive til at det satses på å nå målet om å redusere skadelig alkoholbruk, samt til at det bevilges penger til medikamentell behandling ved avhengighet av sentralstimulerende og beroligende stoffer. 

Vi mener imidlertid at det også bør satses på behandling av alkoholavhengighet, som det i dag finnes for få effektive godkjente behandlinger mot. Vi foreslår derfor at det også avses midler til utprøving av medikamenter som vareniklin og natriumoksybat (sistnevnte fortrinnsvis i depotformulering, som nylig kom på markedet), gjerne i kombinasjon med naltrekson eller nalmefen. I tillegg bør myndighetene sørge for at medikamenter som har dokumentert god effekt ved behandling av avhengighet, gjøres tilgjengelige på blå resept på de aktuelle indikasjoner.

Vi har ellers noen merknader til disponeringen av tilskuddsmidlene i ideell sektor på rusfeltet:

Om nasjonal grunnstøtte til frivillige organisasjoner og prosjekttilskudd til frivillig rusmiddelforebyggende og spillavhengighetsforebyggende innsats

Vi savner at utbetalingene av drifts- og prosjekttilskudd til ruspolitiske foreninger øker i takt med den betydelige prisveksten som har vært de siste årene. Summen av utbetalte tilskudd på de aktuelle ordningene er uforandret siden 2021, tross økende utgifter og konkurranse om midlene. I praksis medfører dette en svekking av ideell sektor.

Det er også lite hensiktsmessig at størstedelen av midlene til de ruspolitiske foreningene i dag er prosjekttilskudd, mens driftstilskuddet knapt dekker de administrative kostnadene ved å følge opp lokallag og arrangere og rapportere på aktiviteter. Ikke bare binder dette opp uforholdsmessig mye av foreningenes ressurser i spesifikke prosjekter, men det gjør foreningenes mulighet til å lønne sine ansatte lite forutsigbar, da de hvert år er prisgitt at nye prosjekter innvilges, eller at gamle videreføres. Vi merker oss at bruker- og pårørendeforeningene ikke er i samme situasjon, og i større grad kan leve på driftstilskudd. En økning i de ruspolitiske foreningenes driftstilskudd på bekostning av prosjektmidler kunne tenkelig forsvares ved at driftstilskuddet ble forventet å gå også til politisk påvirkningsarbeid, slik at dette ville utgå fra dagens prosjekttilskuddsordning.

Skadeforebyggende tiltak bør prioriteres i ideell sektor

I dag bevilges det betydelige summer til ideell sektor for at vi skal drive såkalt rusmiddelforebyggende arbeid. Samtidig kan organisasjonene ikke søke om statlige tilskudd til skadeforebyggende intervensjoner overfor personer som allerede bruker rusmidler. Slike intervensjoner skal i stedet kommunene ha ansvar for, selv om tilskuddsordningene har som mål å forebygge negative konsekvenser av rusmiddelbruk og ikke bare bruk som sådan. 

Vi mener at ideell sektors store styrke på rusfeltet er at organisasjonene når ut til grupper som i liten grad oppsøker det offentlige tjenesteapparatet. Mange ønsker ikke å være åpne om rusmiddelbruk med det offentlige på grunn av dårlige erfaringer, frykt for stigmatisering eller myndighetsskepsis. Det fremstår da noe bakvendt at kun det offentlige skal tilby en rekke skadeforebyggende intervensjoner som disse brukerne kan ha stor nytte av, for eksempel rusmiddelanalysetjenester.

Samtidig kunne nok en enda større andel av den universelle primærforebyggingen enn i dag overlates til offentlig sektor, da universell primærforebygging handler om velferdstilbud, oppvekstvilkår og skolegang, samt tidlige, langvarige og interaktive intervensjoner -- ikke interesseorganisasjoner som holder foredrag eller lager holdningskampanjer.

Senk terskelen for opprettelse av ideelle lavterskeltilbud

Vi foreslår også å avvikle kravet om døgntilbud i ordningen om grunntilskudd til institusjonsbaserte tilbud for personer med rusmiddelproblemer og/eller erfaring fra salg og bytte av seksuelle tjenester. Det gis i dag tilskudd til klinikkvirksomhet via denne ordningen, og vi ser ingen faglig grunn til at aktører som kun driver poliklinisk, skal være ekskludert. Slike tilbud er mindre ressurskrevende og burde således være lettere å innvilge.

Unngå at paraplyorganisasjoner konkurrerer med medlemmene om midler

Ellers ber vi om at paraplyorganisasjonene tildeles midler fra en dedikert tilskuddsordning, slik at de ikke søker om de samme midlene som medlemsorganisasjonene. Dette prinsippet burde gjelde innen både rusmiddelforebygging, spilleavhengighetsforebygging og bruker- og pårørendearbeid. Vi stiller oss også undrende til at det i budsjettforlsaget er satt av øremerkede overgangsmidler for enkelte paraplyorganisasjoner, men ikke for andre som rammes av endringer i samme tilskuddsordning.

Nasjonalt SRHR1-nettverk takker for muligheten til å komme med skriftlig innspill til Stortingets helse- og omsorgskomité i forbindelse med behandlingen av statsbudsjett 2024.   

Om Nasjonalt SRHR-nettverk 
Nasjonalt SRHR-nettverk samler aktører som jobber innenfor feltet, for å sikre samarbeid mot et felles mål hvor alle i Norge får oppfylt sine seksuelle og reproduktive rettigheter og hvor alle har best mulig seksuell og reproduktiv helse, uavhengig av alder, kjønn, status, geografi eller lignende. Nettverket skal være et forum som kan bidra til en sterkere stemme og større påvirkningskraft i det nasjonale arbeidet med SRHR. Nettverket skal fungere som et møtepunkt mellom relevante aktører og myndigheter og bygge på gjensidig samarbeid mellom aktørene. 

Vårt innspill 
Nasjonalt SRHR-nettverk ønsker å gjenta vårt innspill sendt regjeringen i januar i forbindelse med utarbeidelse av statsbudsjett for 20242. Vi mener det trengs: 

1. Økte økonomiske rammer for seksuell helse 
2. Finansiering til ny strategi for seksuell helse  
3. Mer midler til forskning på seksuell helse 

1. Økte økonomiske rammer for seksuell helse 
Nasjonalt SRHR-nettverk ber regjeringen øke bevilgning til Post 73 Seksuell helse i kapittel 762 Primærhelsetjenesten. Måloppnåelsen til de ulike tilskuddsmottakerne vurderes som høy. Vi mener aktørene på feltet i stor grad bidrar til å levere på og oppfylle målene i ovennevnte strategi og handlingsplan, men da er gode økonomiske rammer avgjørende. 

2. Finansiering til ny strategi for seksuell helse 
Nasjonalt SRHR-nettverk mener det trengs økt finansiering for å utarbeide og videre følge opp tiltak og mål i en ny strategi for seksuell helse. Vi ber regjeringen inkludere dette i statsbudsjettet for 2024. 

3. Økte midler til forskning på seksuell helse 
Nasjonalt SRHR-nettverk mener det trengs mer forskning på seksuell helse i Norge og ber regjeringen bevilge mer penger til forskning. Konkret ønsker vi at vi ser til Storbritannias NATSAL3-undersøkelse og ber om at lignende seksualvane-undersøkelse innføres i Norge, og vi ønsker også at regjeringen bidrar til å sikre flere stipendiatstillinger innen SRHR-tematikk. 

 
Nettverket savner en satsing på seksuell helse 
Nasjonalt SRHR-nettverket håper å få delta på muntlig høring, hvor vi vil understreke vår bekymring for manglene satsing på feltet seksuell helse. Nåværende strategi, Snakk om det!, løp opprinnelig ut i 2021, men har blitt forlenget en rekke ganger. Dette fører til at aktører på feltet, som nettverket representerer, opplever lite forutsigbarhet, og at vi samtidig jobber etter en situasjonsbeskrivelse og målsetting som har gått ut på dato.  

Vi ønsker i vårt innspill også å påpeke viktigheten av at myndighetene i større grad kommer på banen, og etterlyser blant annet:  

• Økte muligheter for tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid, som må starte hos myndighetene.  
• Bedre informasjonsarbeid fra relevante myndigheter, for å gi befolkningen mer kunnskap og kompetanse om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.  

Høringsinnspill fra Vernepleierforbundet

Innspill høring - Prop. 1 S (2023-2024) Statsbudsjettet 2024 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen)

Vernepleierforbundet er en profesjonsorganisasjon i YS. Vernepleiere yter tjenester til mange ulike tjenestemottakere, men personer med utviklingshemming er vernepleieres kjernegruppe.

Vi vil understreke følgende: For personer med utviklingshemming er vernepleierkompetanse en kritisk kompetanse. Det står følgende i formålet til vernepleierutdanningen – «Kandidaten skal ha kompetanse om funksjonsnedsettelser og samfunnsmessige forhold som skaper funksjonshemming. Kandidaten skal ha særlig kompetanse innen miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, helsefremming og helsehjelp. Videre skal kandidaten ha kompetanse om sammensatte behov og utviklingshemming»

Statsbudsjettet 2024 legges det opp til en økning i antall studieplasser i vernepleie. Dette er Vernepleierforbundet positiv til.

Norge ratifiserte i 2013 FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonens har som formål å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter, samt å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2013, s. 5). Brukere av omsorgstjenester skal klare seg mest mulig selv og dette gjelder også utviklingshemmede. Personer med utviklingshemming skal få leve aktive liv i egen bolig med tilgang til arbeidslivet, dagsenterplasser og utdanning.

Det er mange fagområder og profesjoner som er nyttige inn i tjenestetilbudet til personer med utviklingshemming, men det er først og fremst vernepleierfaget som må være det bærende fagområde. Vernepleie blir dermed utgangspunktet for flerfaglighet og tverrfaglighet i tjenestene til personer med utviklingshemming.

Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, utarbeidet en nasjonal veileder for helse- og omsorgstjenestene til utviklingshemmede (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017, s. 13). Den nasjonale veilederen, Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming kom juni 2021 (helsedirektoratet.no).

Skal kommunene makte å imøtekomme kravene/anbefalingene i denne veilederen trengs det et massivt kompetanseløft innen dette området av helse og omsorgssektoren i kommunene.

For å imøtekomme behovet for høyere kompetanse i tjenester bør det iverksettes ulike tiltak.

• Økning av studieplasser for bachelorutdanning i vernpleie – årlig vekst på 10% er realistisk og nødvendig. Regjeringen har i budsjettet lagt opp til en vekst i 2024.
• Etablere karrieremuligheter nært tjenestemottaker
• Flere fagarbeidere som gjennomfører spisset fagskoleutdanning.
• Flere uten formell kompetanse som gjennomfører grunnutdanning.
• Tilgjengelig kompetansemateriell for tjenesteytere. Slik NAKU(Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming) kan fortsette sitt arbeid, slik det ble gjort for budsjettåret 2023.

Kommentarer til noen områder Regjeringen har satset på i sitt fremlagte budsjett for 2024

• 104 millionar kroner til helse- og omsorgsforsking i kommunane. Dette er bra, og det er viktig at forskning på hele og livskår for personer med utviklingshemming får sin rettmessige andel av denne forskingen.
• Det skal innføres «Pasienttilpasset basistilskudd fra 1. mai». Personer med utviklingshemming er anbefalt i veileren nevnt ovenfor å ha årlig helsesjekk. Dette bør påvirke hvordan tilskuddet for personer med utviklingshemming blir inn i fastlegeordningen.

Vi ser frem til å bidra til best mulig løsninger for mest mulig livskavitet.

Vernepleierforbundet

Bjørn Harald Iversen (leder)

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold

Kirkens Bymisjon driver lavterskeltiltak for personer med rusavhengighet og psykisk helseutfordringer, i tillegg til rusbehandling (TSB). Vi ser daglig de negative konsekvensene av rusmiddelbruk for enkeltmennesker og samfunnet. Den siste perioden har vi erfart en økning i psykisk uhelse i rus- og gatemiljøet. Bistand fra hjelpeapparatet, spesielt psykisk helsevern, er krevende å utløse og mange står uten adekvat hjelp og tilbud over tid. Kirkens Bymisjon er bekymret for denne utviklingen.

Kirken Bymisjons ber om at:

• Alle sikres ivaretagelse på rett omsorgsnivå. Dette vil for noen innebære tilrettelagt bolig med relevant oppfølging, mens andre vil trenge institusjonsplass.
• Kommunene gis tilstrekkelig ressurser og kompetanse til dette. 

Psykisk helse blant barn og unge

I Kirkens Bymisjon ser vi en kraftig økning av barn og unge som trenger hjelp. De erfarer mobbing, utestengelse, skolefravær, fattigdom og økende grader av angst og depresjon. Vi ser en klar sammenheng psykososiale utfordringer etter nedstengning av skoler og fritidstilbud under pandemien. 

De forteller om alvorlig selvskading og spiseforstyrrelser. De har langvarig skolefravær og flere enn tidligere opplever mobbing. Det er viktig å få frem at de kan få det bedre, og vi får hjulpet mange. Men sikkerhetsnettet som skal fange opp barn som sliter psykososialt er ikke finmasket nok, og enkelte steder er det store hull. Kirkens Bymisjon er svært bekymret for denne generasjonen som vokser opp nå hvis ikke regjeringen legger inn større satsing på forebygging av barn og unges psykiske helse.

Ukoms rapport Situasjonen i helse- og omsorgstjenestene viser at flere piler peker feil vei. Bølgen av økt pasienttilstrømning treffer både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Også lavterskeltilbudene hos de frivillige organisasjonene merker konsekvensen av dette i form av at de nå har ventelister. Spesialisthelsetjenesten har hatt et press på tjenestene over tid som går ut over det behandlingsapparatet har kapasitet til å ta imot og behandle, og kommunene opplever at de ikke er rigget for å håndtere de mer komplekse problemstillingene. I tillegg er det økende prioriteringsutfordringer innad de kommunale tjenestene og stor variasjon i hvilken grad kommunene er i stad til å hjelpe de som har et større hjelpebehov og mer alvorlig sykdom. Grunnet økt pågang hos de som allerede har utviklet hjelpebehov, kan det være utfordrende for kommuner å prioritere forebyggende arbeid.  

Kirkens Bymisjon etterlyser en styrket målretting av forebyggende psykisk helsearbeid for barn og unge, langt utover det som beskrives i opptrappingsplanen. Vi ser at det er nødvendig å styrke lavterskeltilbudene hos de frivillige organisasjonene. 

Kirkens Bymisjon ber om:

• Økt bevilgning til det kommunale spesialisthelsetjenestetilbudet til barn og unge, slik at de får bedre og raskere behandling.
• Målrettede forebyggende tiltak mot risikogrupper for å utjevne sosiale ulikheter i psykisk helse. Skolehelsetjenesten må styrkes betraktelig og ikke kuttes som det nå foreslås.
• Styrking og bedret samordning av flerfaglige innsatser og satsinger mot skole og fritid, som nærværsteam og fraværsteam og miljøterapeuter i skolen. Lavterskel hjelpetilbud i kommunene må prioriteres, og føringer og bevilgninger til kommunene hensyntar dette.
• Økt bevilgning til frivillige organisasjoner som driver lavterskel tilbud innen psykisk helse til barn og unge.

Norsk Kiropraktorforening

Statsbudsjettet 2024  - Notat til Helse- og omsorgskomiteen

Alvorlig helsekutt truer: Over 1 million nordmenn står i fare for redusert tilgang til behandling for muskelskjelettlidelser

I budsjettforslaget foreslås et at alvorlig helsekutt som potensielt vil påvirke mange nordmenns tilgang til viktig helsehjelp. Det foreslås en halvering av folketrygdens refusjon til kiropraktorbehandling, noe som utgjør en nedskjæring på 100 millioner kroner.

• - Høye samfunnskostnader: Muskelskjelettlidelser koster samfunnet over 250 milliarder kroner årlig, og er primærårsaken til sykefravær og uførhet.
• - Redusert tilgang til behandling: Forslaget kn føre til at kun de med solid økonomi får råd til kiropraktorbehandling. Det gir sosial ulikhet i tilgang til behandling, høyere sykefravær og økt press på fastlegene
• - Svekkelse av viktig forskning: En halvering i refusjonen vil direkte ramme fremtidig forskning og utvikling av behandlingsmetoder for muskelskjelettlidelser.

Gitt de alvorlige potensielle konsekvensene dette forslaget kan ha, er det avgjørende at beslutningstakere forstår den fulle virkningen av forslaget. Vi har vanskelig for å tro at dette kan være regjeringens intensjon, og ber Stortinget om å reversere forsalget.

Rammer arbeidstakere i lavtlønte og kvinnedominerte yrker. De umiddelbare konsekvensene av helsekuttet kan være alvorlige. Det vil ramme syke arbeidstagere, spesielt i kvinnedominerte yrker som pleie- og omsorgsarbeidere, førskolelærere, frisører, kjøkkenarbeidere og skoleassistenter, samt lavtlønte, hvor høy forekomst av muskelskjelettlidelser er dokumentert.

Bidrar til sosial ulikhet Reduserte refusjoner vil føre til at bare de med solid økonomi vil ha råd til behandling hos kiropraktor for muskelskjelettlidelser. Det er også viktig å merke seg at da refusjonsordningen for kiropraktorbehandling først ble innført i 1974, dekket HELFO ca. en tredjedel av kostnaden. Nå er dette tallet nede i 12-14%, og med det foreslåtte kuttet vil det synke til bare 6-7% av kostnadene. Dette betyr en drastisk økning i egenandelen for pasienter, noe som kan føre til at mange velger å avstå fra behandling.

Øker sykefravær og uførepensjonering. Statistikken taler sitt klare språk. Over 1 million nordmenn, hovedsakelig i yrkesaktiv alder, blir årlig rammet av muskelskjelettlidelser. Legemeldt sykefravær relatert til muskel- og skjelettlidelser utgjorde over 36% av tapte dagsverk i 2020. Disse lidelsene er den primære årsaken til både sykefravær og uførhet i Norge.

Med muskelskjeletthelse definert som en av de største helseutfordringene, er det uforståelig at det kuttes for denne pasientgruppen i budsjettforslaget for 2024.

Øker presset på fastlegene

I dag er om lag ¼ av alle fastlegekonsultasjoner direkte knyttet til muskelskjelettlidelser, og over 1/5 er direkte knyttet til nakke-/rygglidelser. Kiropraktorene ivaretar på sin side hvert år rundt ¼ (392 000 individer) av alle pasientene som oppsøker autorisert helsepersonell for muskelskjelettlidelser. Forslaget vil dermed øke presset på allerede belastede fastleger, og potensielt føre til økt sykefravær og uførepensjonering blant arbeidstakere.

Svekker forskningen på feltet

I budsjettforslaget skriver regjeringen at det forskes for lite på muskelskjelettlidelser ut ifra den store sykdomsbyrden (side 273). En annen alvorlig konsekvens av forslaget, er imidlertid at det vil gi ytterligere svekkelse av forskningen på feltet. 5% av kiropraktorrefusjonene går til et fond for dette viktige forskningsfeltet, og en halvering vil ha en direkte negativ innvirkning på fremtidig forskning og utvikling av nye behandlingsmetoder.

Vennlig hilsen

Anne Marie Selboskar Selven                     Hans Otto Engvold

Styreleder                                                    Generalsekretær

Kliniske ernæringsfysiologers forening tilsluttet Forskerforbundet (KEFF) arbeider for at klinisk ernæring integreres i norsk helsearbeid. Vårt mål er at alle innbyggere har tilgang til nødvendig og likeverdig ernæringsbehandling i helse- og omsorgstjenesten. 

Modellutviklingsprogram klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for omsorgstjenesten bør styrkes, utvides og videreføres ut perioden til Kompetanseløft 2025. 

Modellutviklingsprogram klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for omsorgstjenesten ble opprettet i 2021 og inngår i Kompetanseløft 2025. I Stortingets vedtak nr. 743 i behandling av Folkehelsemeldingen Meld. St. 15 (2022-2023), Innst. 398 S (2022-2023) står følgende: “Stortinget ber regjeringen om å videreføre og utvikle modellutviklingsprogrammet for klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for omsorgstjenesten.”. KEFF er glad for at modellutviklingsprogammet videreføres i 2024. Vi kan imidlertid ikke se at det for statsbudsjettet 2024 er tatt høyde for “utvikle”-delen av Stortingets vedtak. I det følgende begrunner vi vårt innspill om ytterligere styrking, utvidelse og videreføring: 

Modellutviklingsprogrammet er etterspurt og utgjør en forskjell. Over 70 kommuner har søkt Helsedirektoratet om tilskudd tilsvarende over 75 millioner kroner siden oppstart av programmet. Dette i sterk kontrast til de om lag 5 millioner som er delt ut årlig. Erfaringene fra kommunene som har mottatt midler avdekker et stort behov for styrking og forbedring av ernæringsarbeidet, og at det å få kliniske ernæringsfysiologer (kef) på plass utgjør en avgjørende forskjell i dette arbeidet. Programmene som er igangsatt omfatter både kartlegging, utvikling av strategier og implementering av ny praksis. For å oppnå nødvendig videreføring og for å kunne se resultater er det viktig at tilskuddsperioden ikke er for kort.  

Kommunene melder også om behov for kef til mange andre ernæringsfaglige problemstillinger og målgrupper enn hva tilskuddet åpner for. Blant annet meldes om behov for kef i det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge på helsestasjoner og i skolehelsetjenesten, forebyggende helsetjenester rettet mot voksne, i møte med kronikergrupper i allmennlegetjenestene, og innen psykisk helsevern, der økt tilgang på kef i forebygging og behandling av spiseforstyrrelser trekkes fram som særlig nødvendig. 

Helse- og omsorgstjenesten skal være kunnskapsbasert og av høy kvalitet. Kosthold og ernæring er fagområder sterkt preget av en diskurs i media basert på udokumenterte påstander og personlig overbevisning, hvor det er vanskelig både for annet helsepersonell, pasienter og befolkningen å manøvrere i jungelen av informasjon. Kliniske ernæringsfysiologer er garantist for kunnskapsbasert kostholds- og ernæringsarbeid i det tverrfaglige samarbeidet og helse- og omsorgstjenesten.  

Tverrfaglig samarbeid og hensiktsmessig fordeling av oppgaver blir enda viktigere i fremtidens tjeneste. Kommunene må ha tilgang til et vidt spekter av personell med ulik kompetanse for å kunne utøve det kommunale ansvaret på en forsvarlig måte. At klinisk ernæringskompetanse ikke oppgis i listen over kjernekompetanse som kommunene må sørge for, er uheldig og kan gi et misvisende og feilaktig inntrykk av at slik kompetanse ikke er like nødvendig. Det kommer klart frem i normerende produkter og krav til forsvarlighet i tjenesten at kommunene likevel må sikre slik kompetanse. Fravær av et kommunalt ernæringstilbud kan føre til sosial ulikhet i helse i form av dårligere oppfølging av ernæringsrelaterte lidelser, og utfordrer kravet til forsvarlige helsetjenester. Å inkludere kliniske ernæringsfysiologer i det tverrfaglige arbeidet vil gi mer kvalitet, effektivitet og produktivitet i tjenesten, samtidig som øvrig helsepersonell avlastes. Dette vil være viktig å også ta med videre i arbeidet med å utvikle tverrfaglige legekontorer, som regjeringen viser til i statsbudsjettet. 

Regjeringen er opptatt av kompetanse og krav til forsvarlighet. Ernæring er et område der pasientsikkerheten svikter. Helsetilsynet avdekker stadig brudd på krav om forsvarlighet i ernæringsarbeidet, som truer pasientsikkerheten. Kommunene beskriver selv at de ikke følger retningslinjer eller evner å tilby en forsvarlig tjeneste uten tilgang på klinisk ernæringsfysiolog.  

Felles innsats mot økte sosiale og geografiske forskjeller. Vi lever lenger og flere vil leve lenge med en eller flere kroniske lidelser. Kosthold og ernæring er et viktig element i forebygging, behandling og ikke minst mestring av de aller fleste kroniske lidelser, være seg sykdom i hjerte-kar, lunge, lever, kreft eller psykiske lidelser. I Norge har om lag 114 000 personer sykdomsrelatert underernæring, og i underkant av én million nordmenn fedme, som er en risikofaktor for flere levevanesykdommer. Det er store geografiske ulikheter i tilgang på klinisk ernæringsfaglig kompetanse i Norske kommuner.   

Oppsummert. Styrking, utvidelse og videreføring av modellutviklingsprogrammet vil bidra til å utvikle gode modeller for klinisk ernæringsfysiolog i kommunen, og til at flere kommuner får tilgang på denne kompetansen. Dette vil bidra til en mer hensiktsmessig fordeling av arbeidsoppgaver, der tverrfaglig samarbeid gir oss effektiv og trygg pasientbehandling, samtidig som annet helsepersonell får frigitt mer av sin tid. Dette er god ressursbruk som bidrar til en mer bærekraftig helsetjeneste. 

KEFF ber komiteen innstille på følgende endringer i Prop. 1 S (2023-2024): 

Post 68 Kompetanse og innovasjon:  

• Modellutviklingsprogrammet for klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for omsorgstjenesten forlenges ut planperioden for Kompetanseløft 2025, dvs. fra 2021-25, styrkes fra 5,6 til 30 millioner per år og utvides til å inkludere også øvrige deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Post 60 Forebyggende helsetjenester: 

• I tilskuddsordningen Styrking og utvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten for 2024 bør kommuner som ønsker å ansette klinisk ernæringsfysiolog også prioriteres.

Oslo Cancer Cluster takker for at vi får gi innspill til Helse- og omsorgskomiteen om Statsbudsjettet 2024.

I årene som kommer vil kreft bli en vanligere sykdom som flere må leve med. Med stadig mer presis kreftbehandling vil flere overleve kreft og få bedre liv. Dette fordrer en satsing på bedre oppfølging av kreftpasienter og raskere innføring av nye legemidler. Presisjonsmedisin på kreftfeltet vil også være et lokomotiv for innføringen av presisjonsmedisin på andre sykdomsområder.

Vi har tidligere savnet en større satsning på presisjonsmedisin innen kreft i budsjettene. I dette budsjettet foreslås et tilskudd på 110,9 millioner kroner videreført fra 2023 til persontilpasset medisin. Tilskuddet finansierer blant annet etablering og drift av nasjonalt genomsenter, infrastruktur for presisjonsdiagnostikk (InPred) og det nasjonale kompetansenettverket innenfor persontilpasset medisin (NorPreM). Det er gledelig at persontilpasset medisin blir prioritert videre til neste år, i tråd med strategien for nettopp persontilpasset medisin.

I en helhetlig satsing på persontilpasset medisin, er diagnostikk langt dyrere og mer omfattende enn budsjettet legger opp til. Dette må Stortinget være klar over.

I tillegg til gentester, som vi mener at regjeringen må budsjettere for i langt større grad, er det et parallelt behov for å sentralisere og investere i biobanker.

Biobanker til pasientbehandling

Overordnet er biobanker et arkiv basert på pasientenes blod og vev for å sikre forståelse og best pasientbehandling. Biobanker benyttes i dag av forskere og helseindustri, men er ikke del av standard behandling for pasienter i norske sykehus. Ny diagnostikk og persontilpasset medisin i spesialisthelsetjenesten krever innsamling og analyse av data i en helt annen skala enn tidligere. Dette krever ny infrastruktur, hvor investering i biobanker vil være sentralt.

Helseforetaksmodellen har ikke midler til å få satt opp et system for presisjonsmedisin (persontilpasset medisin) med biobanker til behandling av pasienter.

Hvordan kan det offentlige Norge løse dette, slik at ny kreftbehandling kan leveres til pasientene?

Vi har en stor mulighet nå, i forbindelse med den pågående utvidelsen av OUS Radiumhospitalet og campus Radiumhospitalet, med Oslo Cancer Cluster innovasjonspark. Majoriteten av kreftpasientene i Norge behandles ved Radiumhospitalet, og sammen med sykehuset og helsenæringen i vårt økosystem, kan vi etablere en kreftbiobank som en del av pasientbehandlingen der.

Gjennom statsbudsjettet kan Norge legge opp til en delingsmodell for finansiering av biobank for kreftpasienter mellom staten, helsenæringen og frivillig sektor.

Biobanker åpner for et naturlig samarbeid mellom det offentlige og den private helsenæringen, også når det gjelder finansiering.

Dette forslaget vil passe godt inn i den kommende eksportsatsingen på nettopp helsenæringen, og i den reviderte nasjonale kreftstrategien.

Vi vil til sist minne om at en gruppe forslagstillere fra Arbeiderpartiet allerede i 2015 fremmet et forslag om et løft for norske biobanker for Stortinget, som blant annet sa at «Norge har per i dag muligheten til å oppnå en ledende posisjon på dette området. Norges største konkurransefortrinn ligger i gode eksisterende registre og biobanker. Dette muliggjør en kobling mellom de biologiske dataene i biobankene og kliniske og demografiske data i helseregistre og elektroniske pasientjournaler. Forslagsstillerne mener reguleringene og strukturene som er på plass i dag, ikke i tilstrekkelig grad stimulerer til å utnytte dette fortrinnet.»

Vi kan fastslå at disse argumentene fremdeles er gyldige, åtte år senere, men nå har vi virkelig dårlig tid, skal vi utnytte et slikt fortrinn – og det samme har kreftpasientene.

_{Forslaget fra Arbeiderpartiets representanter i 2015 finnes her: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2015-2016/dok8-201516-024/}

Amatheas skriftlige innspill til Helse- og omsorgskomiteen - Statsbudsjettet 2024  

 Kapittel 762, post 74. Prop 1: (2023-2024). Helse og omsorgsdepartementet

Amathea ber om: 

• At kuttet i tildelingen for 2024 på 1 mill. kr reverseres, og at posten økes tilsvarende med 1 mill. kr.

Hva vil reversering av kuttet bidra til?

• Sikre kvinner likeverdig og gratis tilgang på oppfølging før og etter abort i hele landet
• Forutsigbar drift av Amathea som et velfungerende og viktig supplement til det offentlige helsevesen; sykehus, kommunehelsetjenester og fastleger.
• Bevare et unikt kompetansemiljø knyttet til abort i Norge

Om Amathea

Amathea er i dag den eneste gratis landsdekkende helsetjenesten kvinner har tilgang på ved behov for oppfølging før og etter abort. Vårt tjenestetilbud supplerer og samarbeider med det offentlige helsevesenet. En særlig styrke ved tjenesten er vår spesialisering og opparbeidete kliniske kompetanse gjennom 20 år med systematisk arbeid inn mot målgruppen. Årlig møter vi 2500 kvinner og deres partner i tiden før og etter abort, som henvises til oss fra sykehus, kommunehelsetjenester og fastleger, eller oppsøker oss på egen hånd.

Konsekvenser ved kutt i driftsmidler

Mulige konsekvenser av det foreslåtte kuttet og manglende forutsigbarhet er:

• Redusert tilgang på den eneste landsdekkende helsetjenesten som i dag sikrer kvinner et gratis oppfølgingstilbud før og etter abort i hele landet
• Manglende utjevning og likeverdige helsetjenester for kvinner
• Svekkelse av et sterkt klinisk fagmiljø, som har bygget tillit og kompetanse om og i målgruppa gjennom 20 år
• Kunnskapstap i samfunnet da Amathea, som eneste helsetjeneste, systematisk kartlegger og innhenter kunnskap om målgruppens behov og helseutfordringer

Bakgrunn

I statsbudsjettet 2023 fikk post 74 Stiftelsen Amathea et kutt på 25% (6 mill. kr.).

Departementet henviste Amathea til å søke nødvendige driftsmidler gjennom andre tilskuddsordninger, særlig post 73 «Seksuell helse». Amathea søkte midler til å opprettholde chat-tjenesten, sikre gratis prevensjonstilbud til de over 25 år, bidra til å øke målgruppas seksuelle handlingskompetanse, kunnskapsdeling til helsepersonell, og organisering av etter-abort grupper. Alle prosjekter ble avvist.

Når Amathea i år på nytt får et kutt på ytterligere 1 mill. kr, bidrar dette til å utarme et kompetent og velfungerende fagmiljø. Vi opplever at vi er verdsatt som velfungerende og viktig samarbeidspartner for sykehus og kommunehelsetjeneste, og frykter for at kapasitet og tilgjengelighet vil rammes ved nye kutt.

Kvinners rettigheter og tilgang på helsetjenester

Landets helsetjenester står i en krevende situasjon. Fra flere hold beskrives situasjonen som en rekrutteringskrise, og det forespeiles framtidig ressurs- og kompetansemangel. I denne situasjonen er det nødvendig å se Amathea sitt arbeid i sammenheng med den øvrige helsestrukturen.

Regjeringen må ikke tære mer på et viktig ikke-kommersielt kvinnehelsetilbud, som supplerer og styrker det offentlige tjenestetilbudet. I dag har vi et tett og godt samarbeid med sykehus, kommunehelsetjenester og fastleger. Vi er en etterspurt og anerkjent samarbeidspartner med alle deler av helsevesenet, hvor ansatte også hospiterer hos oss, drøfter saker og henviser kvinner til oss. Fordi de selv mangler kompetanse, tid og ressurser.

Fleksibilitet i tjenestene

Amathea har bygget opp et unikt kunnskapsmiljø som også i fremtiden vil kunne ha en viktig rolle i samhandling og opplæring med helsetjenestene. Dette bør hensynstas når abortoppfølging skal behandles politisk i 2024.  NOU 5, «Den store forskjellen - Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse», peker på at jordmødre og fastleger skal ivareta oppfølging etter abort. Amathea sin kliniske erfaring er at kvinners behov i forbindelse med abort er svært sammensatt og varierende. For mange av Amatheas brukere er det viktig at tjenestene ikke er knyttet til lokalmiljø, helsestasjoner eller fastlegen der de møter opp sammen med barselkvinner eller som. Amatheas tjenestetilbud virker også sosialt utjevnende, da tilbudet er gratis og lavterskel. Amathea vil være en viktig bidragsyter som kan bygge kompetanse og samhandling mellom sykehusene og kommunehelsetjenesten, og sikre fleksibilitet, også i framtiden.

Stort behov og store mangler i tjenestetilbudet

I 2020 fikk kvinner rett til oppfølging etter spontanabort. Helseforetakene skal sørge for dette, men har i liten grad innrettet tjenester for å ivareta denne retten.  Kvinner som har gjennomført provosert abort, har fremdeles ikke krav på slik oppfølging selv om kartlegginger og forskning tilsier at behovet kan være like stort hos denne gruppen. Amathea ivaretar denne gruppen i dag.

 Vår systematiske kartlegging i 2023 blant våre egne tjenestemottakere viser at: 

• 8 av 10 kvinner hadde behov for oppfølging etter abort.
• 1 av 10 fikk tilbud om oppfølging.
• Ingen fikk tilbud om psykisk oppfølging. 
• Kun halvparten fikk informasjon om hvor de kunne få hjelp i etterkant. 

Vår gjennomførte undersøkelse blant samarbeidspartnere ved sykehusene i mars 2023, viser at:

• Halvparten av sykehusene har ingen rutiner for oppfølging etter abort
• Kun 1/5 sykehus tilbyr samtale med sykepleier eller sosionom

Merknader til upresis fremstilling i statsbudsjettet 

Følgeteksten til Amatheas tilskuddordning i statsbudsjettet er uklar og til dels misvisende.

At det fremdeles drives med aktiviteter utenom formålet med tilskuddsordningen er feil. Aktivitetene det her siktes til er fødselsforberedende kurs, mor-barn-grupper for særlig utsatte og sårbare mødre og seksualundervisning i ungdoms- og videregående skole. Denne aktiviteten er avviklet etter SINTEF`s omfattende evalueringen av tjenestene i 2020. Helsedirektoratet, som tilskuddsforvalter, er godt orientert om omlegging og nedskalering. Alt av Stiftelsen Amatheas virksomhet per i dag er i tråd med formålet slik det er formulert fra direktoratet.

FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, viser til høring i Helse- og omsorgskomiteen vedrørende komiteens kapitler i Statsbudsjettet for 2024.

FRI har siden 2006 drevet med undervisning og faglig bistand til ansatte og studenter i helse-og sosialsektoren om kjønnsmangfold, seksualitetsmangfold og inkluderende praksis gjennom vårt prosjekt Rosa kompetanse helse og sosial. Helse- og levekårsundersøkelser viser en tydelig skjevfordeling når det kommer til rus, psykisk uhelse og suicidalitet blant lhbti-befolkningen sammenlignet med majoritetsbefolkningen, samtidig som man ser at skeive kvier seg for å oppsøke hjelpetjenestene av frykt for diskriminering og manglende kompetanse hos helsepersonell. 

Ved å øke kompetansen blant ansatte i helse- og sosialsektoren bidrar vi til å sikre reelt likeverdige helsetjenester, og legger til rette for at mennesker som bryter normene for kjønn og seksualitet kan være åpne om hele seg, og da lettere få rett hjelp til rett tid.

Rosa kompetanse helse og sosial, mottok for tilskuddsåret 2023 tilskudd på totalt 2 735 000 kroner fra tilskuddsordningen Psykisk helse og livskvalitet - kjønns- og seksualitetsmangfold (lhbt+), kapittel 765 post 71. FRI er svært glade for at denne tilskuddsordningen ble opprettet, etter fjorårets avvikling av Rosa kompetanses øremerkning under Seksuelle minoriteter, kap 765, post 73. I Statsbudsjett 2024 foreslås denne nye tilskuddsordningen videreført, med en pott på 8 600 000 kroner. 

FRI er svært glade for at tilskuddsordningen videreføres, men vi er bekymret for at pottens størrelse ikke samsvarer med det faktiske behovet blant de relevante søkerne. Regelverket for tilskuddsordningen er av en slik art at det åpner opp for en større søkergruppe, og det vil derfor være viktig å holde potten på et nivå som dekker det faktiske behovet. I Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett ble det tildelt ekstra midler til tilskuddsordningen, og ifølge informasjon gitt til oss per telefon fra Helsedirektoratet endte tildelingen på ca. 14 000 000 kr.  

FRI ønsker derfor en økning av denne potten, både for å kunne sikre fremtidig drift av vårt prosjekt Rosa kompetanse helse og sosial, og for at andre prosjekt som jobber for god psykisk helse, livskvalitet og mer likeverdige helse- og omsorgstjenester for lhbt+-befolkningen skal kunne videreføre sitt viktige arbeid. Denne tilskuddsordningen er en ressursbruk som vil nå ut til mange, og nyttevirkningene gagner både profesjonsutøvere og brukere av helse- og sosialtjenestene.

Avslutningsvis ønsker FRI å nevne at vi er svært glade for at tilskuddsordningen nå får søknadsfrist 1.desember. Det var uheldig for prosjektets forutsigbarhet at utlysningen i 2023 kom halvveis ut i inneværende søknadsår, og at søknadene ikke var behandlet før i slutten av juni. Da hadde halve tilskuddsåret allerede passert, uten noe forsikring for prosjektets eksistens.

FRI ber helse- og omsorgskomiteen om å:

• Øke potten i tilskuddsordningen Psykisk helse og livskvalitet - kjønns- og seksualitetsmangfold (lhbt+), kapittel 765 post 71, tilsvarende sum som den endte på etter revidert Statsbudsjett i 2023. Minst på samme nivå som tildelingen ble i år.
• Sørge for at den tiltenkte søknadsfristen for tilskuddsordningen (1.desember) opprettholdes, og at behandlingen av søknadene er klar på et tidligere tidspunkt for å sikre forutsigbarhet i prosjektene. 

Vi takker med dette for muligheten til å komme med høringsinnspill, og stiller oss til disposisjon dersom Helse- og omsorgskomiteen ønsker videre innspill. 

Med vennlig hilsen 

Marthe Holmedal Øvrum 

Avdelingsleder Rosa kompetanse

FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold

Audrey Charlotte Chisholm Høibråten

Tiltaksleder, Rosa kompetanse helse og sosial 

FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold

 Kap 732 Sykehusøkonomien

Regjeringen legger opp til en økt finansiering av sykehusdriften i 2024. Dessverre oppleves ikke forslaget til bevilgning som tilstrekkelig for å ta unna behandlingskøer og økt innbyggertall i Norge.

Stram økonomi som helsebyråkratene gjerne omtaler det som, betyr i realiteten at det er de variable kostnadene som må ta støyten i størst grad. Tradisjonelt sett er det kostnadene til medikamentelle og tekniske behandlingsmetoder som har det store fokuset når det snakkes om sykehusbehandling og nye metoder, men dette utgjør kun noen få prosenter av kostnadene ved sykehusdriften. Vi har en velbegrunnet uro når det gjelder effekten av kuttene i sykehusbevilgningene og kostnadsøkningene som også Staten pålegger helseforetakene.

«Revolution in medical affairs» som en parallell til «Revolution in military affairs» betyr at det er kostbare endringer som i dag og i tiden ligger foran oss innenfor helsevesenet. Vi ser at AI spiller større roller og at helsevesenet vil bli mer tekonologidrevet gjennom mer avanserte analysemetoder. Samtidig med dette er det også nødvendig med behandlere og forskere som har utviklingsperspektivet med seg og som evner å ta i bruk ny teknologi og nye metoder for å tilby pasientene mer skånsomme behandlinger og i de tilfeller det er mulig analyser av potensielt virksomme medikamenter utenfor pasientens kropp.

Vi ser for oss at det vil være store besparelser ved å kunne fastslå de molekylærbiologiske særtrekkene ved sykdommen hos den enkelte pasient, og hvilke behandlinger som har potensial for effekt, fremfor standardbehandlinger som gis uten at pasienten opplever annet enn bivirkninger i mange tilfeller. Det er stadig nye opplevelser som gjøres innenfor kreftområdet hvor det er klart at det i større grad er genmutasjoner som er driverne bak sykdommen, og at det kreves nye måter å behandle disse på.

Vi er også bekymret over at det ikke er tilstrekkelig organisert arbeidshverdag ved sykehusene til at personellgruppene får utnyttet sin kapasitet kombinert med levelige liv. Vi har gitt våre kommentarer til helsepersonellkommisjonens rapport og ser frem til at det blir funksjonsfordelinger som frigjør kapasitet hos leger, sykepleiere og andre som i dag er overarbeidet og utfører arbeid som kan dekkes opp av andre. Helseplattformen som så langt har vist seg å være en katastrofalt dårlig løsning på behovene i Midt-Norge og som trekker store beløp ut av sykehusøkonomien og kommunene må også kompenseres.

Når det gjelder kostnader til medikamenter ved sykehusene, så er dette en kostnad på ca. 10 mrd kr som uten prisforhandlinger ville vært ca. 17. Pasientene bidrar med økt ventetid og tapt livskvalitet for å spare disse syv mrd kr, og vi foreslår at det bevilges en mrd kr for å få raskere tatt i bruk nye behandlingsmetoder ved sykehusene.

Vi foreslår derfor at sykehusøkonomien styrkes med samlet fire mrd kr til å få unna køer, mer forskning og nye behandlingsmetoder.

Persontilpasset medisin og ny medisinsk teknologi

50 MNOK til Prosjekt PING som i løpet av 2024-2027 vil gi ny kunnskap som også er overførbar til andre områder innenfor kreftfeltet fremstår som en hovedprioritet for oss innenfor persontilpasset medisin. Dette er et unikt pilotprosjekt som vil basere seg på å kjøpe analysekapasitet som kun finnes i Luxemburg og Sør-Korea. Et samlet norsk fagmiljø innenfor hjernekreft, sykdommer med svært lav overlevelse, støtter dette pilotprosjektet som også vil bidra til at andre alvorlige kreftsykdommer kan få bedre analyse av potensielt virksomme cellegifter. Standardbehandlingens tid er over, nå vet vi såpass mye at vi kan si at kreftsykdom er langt mer individspesifikk enn det vi trodde tidligere.

Forskning og høyere utdanning innenfor helse

Regjeringens Meld. St. 5 – Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032 ble gjort offentlig samme dag som statsbudsjettet høsten 2022. Ut av denne leser vi i kapittel 3.2 at det er bekymringer knyttet til FoU innenfor helseområdet, og at det er forventet at flere nye og store komplekse helseutfordringer vil komme i fremtiden. Disse komplekse helseutfordringene «kan ikke løses uten at forskjellige fagområder, metoder og ideer nærmer seg hverandre og skaper en helhet. En slik faglig konvergens må ta hensyn til disse sammenhengene i en annen skala enn vi hittil har klart.»

Vi så ikke tegn til at dette ble forsøkt operasjonalisert gjennom budsjettet for 2023, ei heller for 2024. Vi foreslår derfor at det bevilges en milliard ekstra til grunnforskning og kliniske studier for sikre at Norge ikke henger etter i utviklingen av nye behandlingsmetoder eller overlevelse hos alvorlig syke mennesker.

Forskning styrker kvaliteten på tjenestene, og stortingsmeldingens oversikt over hvor mye det enkelte departement tildeles til FoU, samt viderebevilges til Forskningsrådet, viser at det er alt for lite som bevilges til forskning på helse. Vi finner også behov for å understreke at Norge gjennom økt fokus på innovasjon innenfor helse vil få styrket samfunnsøkonomi og evne til å hjelpe andre land som ikke har tilgang på FoU- og helsekompetanse i samme grad som oss.

Kap 2752 post 72 Endringer i egenandelsordningene

Selv om ordningen med egenandelstak og frikort er innrettet for å skåne kronikerne, så treffer den brutalt ved årets start. Køen ved matutdelinger er lang og antall som har problemer med å betale sine regninger er stort. Egenandelene og -taket økte stort i 2023 og bør fryses på 2023-nivået for 2024.

Kap 761 post 71 Tilskudd under Helsedirektoratet

I statsbudsjettet for 2023 var det et poeng å fjerne øremerkede tilskudd. Til tross for dette ser vi at det i år er en navngitt organisasjon som er inne i posten. Vi ser av Helsedirektoratets behandling av søknader i fjor og de føringene som de fikk fra HOD at det er en rekke organisasjoner som har fått tilskudd som går over flere år og som gjør at potten i praksis er brukt opp. Organisasjonenes informasjonsarbeid er en viktig del av samfunnet, og det må sikres at flere kommer inn i ordningen.

Kap 733 post 21 Rehabilitering

Uten re-/habilitering tas livet fra de som legene reddet livet til. Behovet for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten er stort, og det er langt mellom de med nevrologisk sykdom/skade som får nevropsykologisk utredning og tilpasset rehabilitering. Dette gjelder langt flere enn vår pasientgruppe, og det er heller ikke noe som kan gjennomføres i kommunene. Dette er en oppgave for spesialiserte re-/habiliteringstjenester, og vi foreslår en økning på drøye 6 MNOK for å komme tilbake på nivået for 2022. Mangel på spesialisert og tilpasset rehabilitering er et brudd på pasientrettigheten slik vi ser det, og kan ikke aksepteres. Dette setter også mennesker i en situasjon hvor de neppe klarer å komme seg tilbake til å delta i arbeidslivet på en god måte.

Diabetesforbundet er en uavhengig interesseorganisasjon for personer med diabetes, pårørende og andre som er interessert i diabetes. Forbundet ble stiftet i 1948 og har omkring 32 000 medlemmer, 11 fylkeslag og 125 lokalforeninger.

I følge FHI har nærmere 345.000 personer diabetes i Norge. Rundt 90 prosent har diabetes type 2. Forekomsten øker fordi befolkningen blir eldre, og fordi stadig flere har overvekt eller fedme.

Diabetesforbundet har følgende krav til statsbudsjettet for 2024: 1) innføring av gratis skolemat og daglig fysisk aktivitet i skolen, 2) avstå fra å øke egenbetalingen til helsetjenester, 3) økte midler til regionale helseforetak, 4) økte midler til primærhelsetjenesten, 5) økte midler til helsefrivilligheten.

Folkehelse: gratis skolemat og fysisk aktivitet i skolen  

Inaktivitet og usunt kosthold fører til overvekt, fedme og diabetes type 2. Dette er vår tids største folkehelseutfordringer. Likevel er det få tiltak i statsbudsjettet for 2024 som motvirker denne utviklingen. Diabetesforbundet etterlyser særskilt midler til innføring av gratis skolemat og én time daglig fysisk aktivitet, slik regjeringen har lovet i Hurdalsplattformen. Det vil bidra til å utjevne helseforskjeller, gi alle barn likere livssjanser og styrke folkehelsen.

Diabetesforbundet ber helse- og omsorgskomiteen om 100 millioner til oppstart av program for daglig fysisk aktivitet og 100 millioner til oppstart av program for gratis og sunt skolemåltid.

Avstå fra å øke egenbetaling

Regjeringen foreslår å øke egenandelene for lege-, psykolog- og fysioterapitjenester, poliklinikk, lab/røntgen, opphold ved opptreningsinstitusjoner, behandlingsreiser til utlandet, og pasientreiser med 4,35 pst. Over flere år har egenandelene til helsetjenestene økt litt og litt. Diabetesforbundet mener at det er en usolidarisk utvikling som rammer personer med kronisk sykdom, og svakere økonomi, hardest. Det er godt kjent at diabetes type 2 er mer utbredt blant personer med lav utdanning, inntekt og utvalgte minoritetsgrupper. Diabetesforbundet er bekymret for at nok en økning i egenandelen, særskilt nå i en dyrtid, vil føre til at enkelte med diabetes ikke har råd til å bruke helsetjenestenestene de har behov for i 2024.  

Diabetesforbundet ber helse- og omsorgskomiteen avstå fra å øke egenbetalingen (kap. 2752 post 72).

Mer midler til helseforetakene

Etter pandemien erfarer mange at ventetiden til diabetespoliklinikkene har blitt lengre. Diabetesforbundet får tilbakemeldinger om at personer med diabetes sjeldnere får årskontroll, og at det ikke er tid til å gå igjennom anbefalte prosedyrer når de er på kontroll. Diabetesforbundet vurderer situasjonen som prekær flere steder i landet, og frykter at flere med diabetes vil utvikle alvorlige, smertefulle og kostbare komplikasjoner som kunne vært unngått.

I forslaget til statsbudsjett foreslår regjeringen å øke bevilgningene til de regionale helseforetakene med 2.2 mrd. kr. Det er et skritt i riktig retning, men det trengs det en større satsing for å gi personer med diabetes de helsetjenestene, og det lærings- og mestringstilbudet, som er anbefalt og som de har krav på.

Diabetesforbundet ber helse- og omsorgskomiteen om å øke midlene til de regionale helseforetakene (kap. 732).

Økte ressurser til primærhelsetjenesten

Personer med diabetes type 2 følges opp i allmennlegetjenesten. I følge Nasjonal faglige retningslinje bør alle med diabetes ha en årskontroll der blodsukker, blodtrykk, lipider, urin, øyne og føtter skal undersøkes. En studie fra 2019 viste at kun 35 prosent av de med diabetes type 2 fikk utført to eller flere undersøkelser, mens 25 prosent fikk utført ingen. Mangel på årskontroll, oppfølging og veiledning i allmennlegetjenesten øker risikoen for alvorlige og kostbare komplikasjoner.

Diabetesforbundet er positive til regjeringens forslag om økte bevilgninger til ALIS-avtaler, videreføring av basistilskuddet til fastlegene, forslag om 66 flere LIS1-stillinger, og midler til bedre oppgavedelingen mellom profesjoner i helsetjenestene. Diabetesforbundet erfarer samtidig at behovene i primærhelsetjenesten svært store, og registrerer at Helsedirektoratet mener at det er behov for 200 nye LIS1-stillinger for imøtekomme behovene i årene som kommer.

Diabetesforbundet ber komiteen om midler til betydelig flere LIS1-stillinger (kap. 762).

Styrk tilskuddsordningene til helsefrivilligheten

Tilskuddsordningen til informasjons- og kontaktskapende arbeid er foreslått til 29,8 mill. kroner for 2024. Det er en nedgang fra i år, da det utbetalte beløpet er 31,9 mill. Etter at mange pasientorganisasjoner mistet direktestøtten, har antallet søkere til tilskuddsordningen økt. Totalt ser vi en nedgang i midler til helsefrivilligheten, i kombinasjon med økt byråkrati som følge av årlige søknadsprosesser på prosjektmidler. Den manglende viljen til å gi helsefrivilligheten forutsigbar finansiering gjør det krevende for frivilligheten å ta den avlastende rollen til helsetjenestene, som Helsepersonellkommisjonen anbefaler.

Diabeteslinjen vår er et allment tilgjengelig og lavterskel veiledningstjeneste på telefon og chat. Henvendelsene besvares av erfarent helsepersonell. Hvert år tar mottar linjen omkring 5000 henvendelser fra personer med diabetes, pårørende og helsepersonell. Diabeteslinjen ble støttet direkte over statsbudsjettet, men finansieres fra i år med prosjektmidler fra tilskuddsordningen «informasjons- og kontaktskapende arbeid». Diabetesforbundet opplever det som svært krevende å drifte et slik tjenestetilbud på prosjektmidler.

Nylig gjennomførte Diabeteslinjen en brukerundersøkelse. Brukerne rapporterer at de henvender seg til Diabeteslinjen fordi de ikke får raskt nok, eller tilstrekkelige svar, fra helsetjenestene. Stadig flere henvendelser sentrerer rundt de psykiske aspektene av å leve med kronisk sykdom, kosthold og egenbehandling. Diabetesforbundet oppfatter det som et tegn på knapphet på tid i helsetjenestene, der særskilt egenbehandling, levevaner og psykisk helse blir nedprioritert. Diabetesforbundet er derfor bekymret for konsekvensene for personer med diabetes og helsetjenestene dersom Diabeteslinjen må avvikles på grunn av uforutsigbar finansiering.

Diabetesforbundet ber helse- og omsorgskomiteen om å øke tilskuddsrammen til «Informasjons- og kontaktskapende arbeid» (Kap. 761, post 71) med 7,5 millioner kroner til 37,3 millioner kroner.

Med vennlig hilsen 

Cecilie Roksvåg, fungerende generalsekretær i Diabetesforbundet

 Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) takker for muligheten til å komme med innspill til statsbudsjettet. Saken vi ønsker å belyse er behovet for økt satsing på vedlikehold og oppgradering av sykehusbygg. 

Bygningsmassen er bærebjelken i helsetjenesten 

Det er et stort behov for sykehusbygg som er rustet for å ivareta pasienter, ansatte og pårørende på best mulig måte, og som er tilrettelagt for morgendagens teknologi, og ikke gårsdagens. Arbeidet med å sette bygningsmassen i stand vil ta lang tid. Dessverre er ikke de forslåtte bevilgningene til sykehusene høye nok til å realisere den nødvendige oppgraderingen. Den økte produktiviteten de regionale helseforetakene håper på, er ikke mulig i dårlige bygg.  

RIF er glade for regjeringen foreslår å øke grunnfinansieringen til de regionale helseforetakene (RHF). Utfordringen er at økningen ikke er høy nok til å gi de regionale helseforetakene muligheten til å prioritere oppgradering av eksisterende bygningsmasse. Som det kommer frem av statsbudsjettet, er realveksten kun på 1,2 prosent. Vi har allerede leger som varsler at regnestykket ikke går opp. Det er en økning i antall pasienter som skal få hjelp, ventetiden skal ned og sykehusene må drifte i pluss. Det er på ingen måte rom for de nødvendige investeringene i bygningsmassen i budsjettforslaget som nå foreligger. 

Både RIFs kartlegging i State of the Nation – Norges tilstand og Riksrevisjonens undersøkelse av helseforetakenes investeringer i bygg og medisinsk-teknisk utstyr, dokumenterer at betydelige deler av bygningsmassen til helseforetakene er i for dårlig teknisk stand til å tilfredsstille dagens krav.   

Mens enkelte sykehusbygg nærmest forfaller, ser vi også at flere nye sykehus bygges, uten at det settes av nok midler til å vedlikeholde dem. Manglende bevilgninger over tid har ført til at mange sykehus ikke holder tilfredsstillende standard. Det svekker forutsetningene for å støtte opp om helseforetakenes mål om et likeverdig og forsvarlig tjenestetilbud og god ressursbruk.   

Dersom det ikke tas tak i disse utfordringene nå, vil etterslepet øke, og den endelige regningen for samfunnet vil bli langt høyere enn det den er i dag. Dårlige bygg går utover pasienter, ansatte og pårørende. I tillegg har pandemien lært oss alle at gode sykehus er essensielt for samfunnets beredskap og sikkerhet.    

Behov for økt vedlikehold 
I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at «Sykehusene må bygges med nok kapasitet og rom til behandling og pleie, samtidig som de må være gode arbeidsplasser for de som jobber der». Skal regjeringen nå dette målet må sykehusene over tid sikres økonomiske rammer til å gjennomføre nødvendige oppgraderinger og vedlikehold over tid.    
  
Videre mener vi at økt vedlikehold i større grad skjermes for salderingsmuligheter. Dette har andre aktører i offentlig sektor lykkes godt med, blant annet Statsbygg som gjennom husleieordningen sikrer en forutsigbar finansiering av verdibevarende vedlikehold.   

RIF viser i denne sammenheng til at Kvinnsland-utvalgets NOU 2016:25 om hvordan det statlige eierskapet til spesialisthelsetjenesten kan organiseres, konkluderte med at det var gode argumenter for å etablere en kostnadsdekkende husleieordning. Et alternativ var å stille krav til nivå på vedlikeholdskostnader gjennom eierstyringen. Uten tilstrekkelig ressurser vil ikke en kostnadsdekkende husleieordning i seg selv bedre tilstanden av sykehusbyggene, men det vil bedre kunne synliggjøre den reelle kostnaden knyttet til bruk av eiendomsmassen. Samtidig som det, kombinert med økte ressurser, vil gi bedre forutsigbarhet og grunnlag for å legge vedlikeholdsplaner og følge opp disse. Historien har vist at vedlikehold ikke har vært tilstrekkelig prioritert. Dette er derfor etter RIFs syn viktige temaer som bør utredes nærmere.  

RIF anmoder Helse- og omsorgskomiteen til å: 

• Prioritere en økning i midler til vedlikehold og oppgradering av sykehusbygg i statsbudsjettet for 2024.   
• Be regjeringen starte arbeidet med å utrede en økonomisk forpliktene plan for å redusere etterslepet på vedlikehold og sikre oppgradering av sykehus.  
• Vurdere en ny styringsmodell for eiendomsmassen i helseforetakene, herunder en kostnadsdekkende husleiemodell, for å forhindre at både pasienter og ansatte lider under kortsiktige sparehensyn.   

Med vennlig hilsen  
Rådgivende Ingeniørers Forening 

Programområde 10.10. Kap. 733. Habilitering og rehabilitering. Post 21. Spesielle driftsutgifter.
I forbindelse med behandlingen av Folkehelsemeldingen i vår ba helse- og omsorgskomiteen regjeringen om å følge opp hørselsområdet, slik at hørselsomsorgen skulle bli mer helhetlig, styrkes og henge bedre sammen. Dette fordi det kan være samfunnsmessige og individuelle gevinster ved bedre forebygging og rehabilitering. Men hørsel står kun nevnt en gang i fremlegget til departementet. De viser til at de i tildelingsbrevet for 2022 ba Helsedirektoratet om å følge opp foreslåtte tiltak i utredningen om tjenestetilbudet for hørselshemmede fra 2020. Foreløpig er ingen tiltak iverksatt. Direktoratet jobber i dag kun med informasjonstiltak.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) vil en krone investert i hørselsomsorgen gi 30 kroner tilbake.
Å ta vare på hørselen er både forebyggende og helsefremmende arbeid, som igjen er med på å gi økt livskvalitet og motvirke psykisk uhelse og demens i befolkningen. Det er en million nordmenn som har hørselsutfordringer og offentlige rapporter viser at oppfølgingen som gis i dag er tilfeldig. Kvaliteten på hjelp er varierende, om den i det hele tas tilbys. Lover og retningslinjer tolkes og følges ulikt. Du kan risikere å vente opp mot ett år for å komme til øre-nese-halsspesialist for vurdering og oppfølging. Kunnskapen om hørselsutfordringer er for lav hos fastlegene og i kommunene, det er få lærings- og mestringstilbud og informasjon- og veiledningsmaterialet er lite tilgjengelig. Sånn skal det ikke være.

MERKNAD 1: Stortinget ber regjeringen prioritere arbeidet med å etablere et nødvendig tjenestetilbud til personer med hørselsutfordringer og utarbeide en helhetlig og tverrdepartemental hørselsplan.

Programkategori 10.30 Spesialisthelsetjenesten. Kap 732 Regionale helseforetak.
De hørselsfaglige profesjonene og Hørselshemmedes Landsforbund har i år gjennomført en undersøkelse blant landets hørselsklinikker. Variasjonene på hørselssentralene og hos avtalespesialistene når det gjelder utredning for hørselstap er store og ventetidene lange (opp mot 52 uker). Det er utfordringer knyttet til både kapasitet og kvalitet, ikke bare på tilpasningssiden, men også når det gjelder oppfølging, samhandling med førstelinjen og det kommunale tilbudet (særlig sykehjem og hjemmetjenesten). Det er ikke rutiner for etterkontroller og lærings-/mestringstilbud. Lite utsjekk av pasientutbytte, manglende opplæring og oppfølging i bruk og stell av høreapparat. Det er lite aktivitet innen veiledning/opplæring for andre tjenestetilbud som er viktig for hørselshemmede.

Undersøkelsen bekrefter det Helsedirektoratets utredning fra 2002 viste, det er behov for flere hørselsfaglig stillingshjemler i kommunene, på hørselssentralene og flere avtalespesialister. Sett ut fra samhandlingsreformens intensjoner og kommunehelsereformen, vil hørselssentralen kunne bidra særlig effektivt ved bruk av fremskutte klinikker, lokal medisinske sentre og ambulerende tilbud.

Forskning viser også at ubehandlet hørselstap utgjør den største enkeltrisikofaktoren for å utvikle demens, med et forebyggingspotensial på 9 prosent. Eldre med hørselstap har større risiko til å utvikle kognitiv reduksjon, i tillegg er det et problem at hørselstap ikke oppdages, men at eldre i stedet diagnostiseres med demens. En av ti demenstilfeller skyldes ubehandlet hørselstap. Årsak er manglende utredning og at helse- og omsorgstjenesten ikke har god nok kunnskap om hørselsutfordringer. Det er uakseptabelt at eldre blir inaktive og feildiagnostiseres på grunn av at hørselstapet ikke avdekkes.

Hørselsutfordringer er også en skjult årsak til andre plager, både somatisk (slitasje på skjelett, nakke og rygg) og psykisk.  Hørselsutfordringer kan også gi økt risiko for psykisk uhelse. Noen opplever sorgreaksjoner og fortvilelse over konsekvensene av et funksjonstap, andre kan oppleve stress.

Antall personer med hørselsutfordringer øker, hovedsakelig fordi Norges befolkning blir eldre. I budsjettfremlegget til Arbeids- og inkluderingsdepartementet er det lagt til grunn en volumvekst på tre prosent innen høreapparater, i 2022 kom det inn 61 491 søknader om stønad til høreapparat. Den foreslåtte totalrammen er på 965 millioner kroner. De regionale helseforetakene har i dag ikke ressurser til å ta unna det økende behovet.

MERKNAD 2: Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å øke kapasiteten for utredning, tilpasning og oppfølging ved hørselssentraler og avtalespesialister

Programkategori 10.60.  Post 71 Frivillig arbeid mv
I 2023 ble det lansert en ny tilskuddsordning til erstatning for øremerkede tilskudd til frivillige organisasjoners informasjons- og kontaktskapende arbeid mv. Hørselshemmedes Landsforbund fikk redusert økonomisk støtte til hørselshjelperordningen gjennom tilskuddsordningen enn det vi fikk bevilget over statsbudsjett i øremerkete midler. Dette har ført til at tilbudet er rammet, færre frivillige og reduksjon i utvikling av informasjonstiltak.

Vi har rundt 550 hørselshjelpere/likepersoner som bistår andre hørselshemmede hovedsakelig med oppfølging av høreapparater. I tillegg kommer den oppsøkende virksomheten som gjøres i det offentlige rom, som for eksempel med stand på kommunale møteplasser, torg og annen informasjonsvirksomhet. Det er også oppsøkende virksomhet på sykehjem. Hørselshjelpernes bistand med hjelpemidler og det praktiske, fysiske og psykiske knyttet til det å være hørselshemmet, har stor verdi for den enkelte hørselshemmede og for samfunnet.

Som en del av arbeidet besøkes også hørselssentraler, avtalespesialister og hjelpemiddelsentraler der kommunale hørselskontakter og hørselshjelpere inviteres med. Dette for å etablere en sterkere lokal samhandling. HLFs hørselshjelpere har også bistått kommunale hørselskontakter inn i undervisningen av helsefagarbeidere med sin brukerkompetanse. Flere lokallag har lokaler med faste åpningstider der høreapparatbrukere kan møte hørselshjelpere for å få praktisk hjelp til stell av sine høreapparater og veiledning i å ta de i bruk. Dette frivillige arbeidet øker den enkeltes livskvalitet og trygghet, og det bidrar i stor grad til at eldre hørselshemmede kan bo lenger i eget hjem.

Helsedirektoratet åpnet heller ikke for nye prosjekttilskudd. HLF søkte støtte til en hjelpelinje innen tinnitus, men fikk avslag med begrunnelse i at Hørselshemmedes Landsforbund som søkerorganisasjon hadde fått innvilget tilskudd til hørselshjelperordningen. Dette er to helt ulike tilbud innen informasjons- og kontaktskapende arbeid, og bør ikke settes opp mot hverandre. At organisasjoner får tilskudd til et formål, bør heller ikke utelukke støtte til annen aktivitet i regi av samme organisasjon så lenge begge tilbud dekker relevante behov.

Søknadene i tilskuddsordningen i 2023 overgikk rammen for tildelinger. Det er viktig at sivilsamfunnets innsats og frivillighet fortsettes å settes pris på og inkluderes i det helsefremmedes arbeidet. Og at det tas høyde for nye prosjekter og innovasjon. Frivillighet tilfører det offentlige tjenestetilbudet et viktig supplement.

MERKNAD 3: Stortinget ber regjeringen gjennomgå vilkårene i tilskuddsordningen som finansierer sivilsamfunnets engasjement og øke bevilgningen med ti millioner.

Likestillings- og diskrimineringsombudets innspill til budsjetthøring i helse- og omsorgskomiteen 2023.

Vi etterlyser signaler i budsjettet og budsjettmidler som er egnet til å styrke utfasing av tvangsmidler og styrking av frvillige og medisinfrie tilbud i psykisk helsevern. 

Bakgrunn og begrunnelse:

I opptrappingsplanen for psykisk helse (2023-2033) anerkjennes uønsket variasjon i tvangsbruken i psykisk helsevern. Det anerkjennes også det at det er godt faglig dokumentert at tvang kan reduseres betydelig dersom det jobber målrettet og systematisk med forebygging. Det omtales at dette krever blant annet av utvikling av kultur og styrking av kompetanse som fremmer frivillige løsninger.[1]

Vi ber for det første om at det avsettes særskilte midler til å utfase bruk av mekaniske tvangsmidler, slik som belter i psykisk helsevern.  Herunder må det avsettes ressurser til økt bemanning og kompetanseheving.  Det bør i tillegg gis midler til at prøveprosjekter med såkalte puterom bør iverksettes så snart som mulig.

Hvorfor må dette prioriteres i budsjettet nå? LDO fremhever at omfattende og vedvarende bruk av mekaniske tvangsmidler som belter i psykisk helsevern - er en helseskadelig rettstilstand og praksis som strider med CRPD og også i enkelte tilfeller er i strid med EMK artikkel 3, det vil si forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. [2]

Vi viser til at Østenstads utvalgets utredning (NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven) understreket at «det neppe [kan] være tvil om at det i Norge i dag forekommer mekaniske tvangsinngrep i et ikke ubetydelig omfang som er i strid med EMKs artikkel 3 forbud mot umenneskelig og nedverdigende behandling, slik dette er forstått i nyere praksis av EMD» (se utredningens side 479).  Østenstadutvalget foreslo i 2019 at hjemmelen for bruk av mekaniske tvangsmidler skal utfases over en periode på tre år. Videre at bruk av mekaniske tvangsmidler som hovedregel deretter skal forbys. Mulig unntak antydes kun for sikkerhetsavdelinger. Helse- og omsorgsdepartementet støttet utvalgets vurderinger, og uttrykte blant annet at «det bør legges opp til at adgangen til å bruke mekaniske innretninger som hindrer bevegelsesfriheten i nødssituasjoner, skal fases ut». Helt konkret ba departementet om høringsinstansenes syn på hvor lang utfasingsperioden bør være. Etter dette har helsedepartementet ikke fulgt opp.

Vi ber for det andre om at det avsettes budsjettmidler til medisinfire behandlingstilbud også til personer med psykoseproblematikk. Antall vedtak om behandling om tvungen behandling med medikamenter er nesten tredoblet siden 2016 og de geografiske forskjellene har økt. (Ekspertutvalget om samtykkekompetanse side 84) Dette til tross for at det nå fremgår av tre offentlige utredninger, Paulsrudutvalget fra 2011, Tvangsbegrensningslovutvalget fra 2019 og Ekspertutvalget om samtykkekompetanse 2023, at det finnes et betydelig antall pasienter som ikke har positiv effekt av antipsykotiske legemidler. Hvor stor andel som ikke får positiv effekt, er det uenighet og usikkerhet om. Ensidig fokus på medisinering gjør det vanskeligere for personer som trenger hjelp fra psykisk helsevern å be om slik hjelp.

Samtidig fremgår av Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033) at medisinfrie tilbud langt på vei av svart til brukernes forventninger med hensyn til å få hjelp til nedtrapping eller kunne avslutte behandling med psykofarmaka[3]. En evaluering viser samtidig at det har vært stor variasjon i implementeringen og at mye gjenstår for å gjøre tilbudene tilgjengelige innen psykisk helsevern. Problemene med tilgjengelighet skyldes blant annet manglende informasjon om at slike tilbud finnes og hva alternativene til medisinene innebær. Det anerkjennes i opptrappingsplan at medisinfrie behandlingstilbud har en naturlig plass i det moderne pasientrettighet psyklisk helsetjeneste, og det vises til at andre former for terapi for eksempel samtaleterapi, gruppeterapi, musikk og kunstterapi som støttetiltak kan bidra til bedre funksjonshemmede og mindre plager av eventuelle bivirkninger fra medisin.

Til tross for anerkjennelsen av betydningen av medisinfrie tilbud er det ikke, såvidt vi kan se, avsatt neon midler i budsjettet eller planen til å gjøre dette tilbudet mer tilgjengelig.

----------

Vi ber komitéen bidra til at det avsettes midler under kapittel Kap. 734 Særskilte tilskudd til psykisk helse og rustiltak, til arbeidet med utfasingen av mekaniske tvangsmidler og til å gjøre medisinfrie tilbud mer tilgjengelige. Begge satsninger kan for eksempel passe inn under post 72 som gjelder Utviklingsområder innen psykisk helsevern og rus, og vi foreslår en styrking av denne.

Til slutt viser vi til at det i budsjettet for 2024 er avsatt 110 mill. kroner til å styrke døgntilbudet innen psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten, med særlig vekt på barn og unge og de med alvorlige psykiske lidelser.

Vi ber komiteen gi signaler om at en betydelig andel av styrkingen av døgntilbudet bør gå til brukerstyrte plasser. Det kan totalt bidra til færre liggedøgn, ved at personer med psykiske lidelser tar kontakt når de selv opplever behov og får hjelp før lidelsen blir mer vanskelig å håndtere. Brukerstyrte sengeplasser kan bidra til færre liggedøgn og reduserte kostnader på sikt.

Kilder:

1)Meld St. 23 (Opptrappingsplan psykisk helse (2023-2033) side 90 og 91. 

2) Kilder NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven side 267. 17 NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven side 268, og SINTEF ved Norvoll et al., 2008/2016, og NOU 2011:9. «Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet» side 124.

I perioden 2014-2021 ble cirka 1 000 pasienter hvert år underlagt bruk av mekaniske tvangsmidler. Å ligge i belter kan gi fysiske skadevirkninger som dehydrering, sirkulasjons- og hudproblemer, tap av muskelstyrke og mobilitet, inkontinens og blodpropp i bena. Mulige psykiske skadevirkninger er traumatisering, re-traumatisering, opplevelser av avmakt, hjelpeløshet, ensomhet, redsel og sinne. Noen studier viser langvarige negative virkninger i form av traumatiserende minner, mistillit og skepsis til psykiatrisk behandling og institusjoner. 

[3] Meld St. 23 (Opptrappingsplan psykisk helse (2023-2033) side 94

Innledning

Når Norske Homeopaters Landsforbund (NHL) ønsker et ord med i laget når det gjelder Statsbudsjettet 2024 er det delvis for å la våre folkevalgte få et lite innblikk i en behandlingsform som er med å spare helsekroner på Statsbudsjettet, og at denne ressursen som finnes kunne blitt utnyttet mye mer ved et samarbeid md den offentlige helsetjenesten. Vi er alle klar over fastlegekrisen, for lite tilbud innen psykisk helse, kroniske syke som ikke får hjelp etc . NHL har en søknad om autorisasjon inne, og vi har fått svar om at denne ikke blir vurdert før Regjeringen har gjort utredningen Stortinget ber de om. Vedtak 417 (2020-21) «Stortinget ber regjeringen utrede hvorvidt noen av medlemmene i de organisasjoner som i dag er registrert i registeret for alternativ behandlere, kan anses å yte helsehjelp, og komme tilbake til Stortinget med nødvendige endringer som gjør det mulig for disse å få fritak fra merverdiavgiftsloven.»

Hvem vi er

Norske Homeopaters Landsforbund (NHL) ble etablert i 1930 og har siden da representert utøvere av homøopatisk behandling. NHL er en godkjent utøverorganisasjon i Registeret for utøvere av alternativ behandling som drives av Brønnøysundregisterene og som ble etablert i henhold til Lov om alternativ behandling av sykdom mv. som tredde i kraft 01.01.2004. NHL er fullverdig medlem i European Central Council of Homeopaths (ECCH) og International Council of Homeopathy (ICH). Gjennom vårt medlemskap i ECCH har vi direkte og jevnlig kontakt med institusjonene i EU og Europarådet, herunder EU-kommisjonens DG Health and Food Safety, som har utarbeidet EU-direktivene for homøopatiske medisiner. ECCH har dessuten NGO Participatory Status ved Europarådet.

Historie

For 25(!) år siden ble det gjort et formidabelt arbeid i forbindelse med NOU1998:21 innen feltet alternativ behandling. I sitt forslag til Lov om alternativ behandling, uttalte daværende helseminister at «homeopater er én av fire grupper behandlere som regjeringen ønsker å utrede med sikte på godkjenning som autorisert helsepersonell»

Avlaste helsevesenet

Norske Homeopaters Landsforbund (NHL) ønsker å poengtere at våre medlemmer kan være med å avlaste det offentlige helsetilbudet gjennom tidlig intervensjon og forebygging.  Det være seg innen psykisk helse, for kroniske tilstander, muskel- og skjelettlidelser og med tanke på anitbiotikaresistensproblematikken. Homeopater jobber med helse, ofte ser vi kronisk syke mennesker som ikke har fått tilstrekkelig hjelp av det offentlige helsetilbudet.  Disse pasientene må betale hele behandlingen selv, og i tillegg må de betale mva på tjenestene. Det blir utviklet et todelt samfunn, der det er bare en gruppe som har råd til å få denne hjelpen.  I Norge har det tradisjonelt ikke vært mva på helsetjenester. Når det nå skal vurderes hvilke av organisasjonene i Registeret for alternative utøvere som kan sies å yte helsehjelp, er det på sin plass at organisasjonene selv blir hørt.  Både forskning og erfaring viser at homeopati har helseeffekter, og derfor ber vi om mva- fritak på homeopatisk behandling.

Integrert eller integrativ medisin – når komplementær møter konvensjonell behandling

To nylige rapporter fra Europaparlamentet anerkjenner fordelene med integrativ medisin, og understreker viktigheten av å utvikle «en helhetlig, integrativ og pasientsentrert tilnærming» og «oppmuntre til bruk av komplementære terapier der det er hensiktsmessig»

Nylig kom det en rapport som viser at i land der homeopati er godkjent, er det store deler av befolkningen som bruker denne typen medisin. I Frankrike er det hele 79% av befolkningen, i Tyskland er det 60%, i Italia 57%, i Spania 47% og Østerrike er det 42% av befolkningen som bruker homeopati. Grunnene de oppgir for å bruke homeopati er at medisinen er effektiv, den er trygg å bruke og den har en naturlig profil.

Pasienter rapporterer at de er svært fornøyde med homeopatisk behandling. Hele 96% av pasientene i Bulgaria er tilfreds eller svært tilfreds med behandlingen de fikk. 90% av tyske brukere finner homeopati fullstendig eller delvis effektivt.

Sveitsiske helsemyndigheter har konkludert med at homeopatisk behandling er effektiv, kostnadseffektiv og trygg, og homeopati blir dekket av den offentlige helseforsikringen. I Italia vokser det fram integrative team på sykehus, bestående av leger og homeopater. Undersøkelser fra Italia (2016) viser at nær 1 av 3 barneleger foreskriver homeopati daglig til sine pasienter

Antibiotikaresistens – krever at vi mobiliserer alt vi har

Den siste versjonen av den østerrikske regjeringens nasjonale handlingsplan for antimikrobiell resistens (NAP- AMR) bekrefter potensialet til homeopati for å håndtere antimikrobiell resistens.

Dette er bare små glimt fra en verden utenfor Norge.

Residiverende infeksjoner er noe vi stadig behandler, og ser gode resultat av – være seg halsinfeksjoner, bihulebetennelser, urinveisinfeksjoner.

De aller beste studiene viser at individualisert homeopatisk behandling har 1,5-2 ganger bedre effekt enn placebo. Det fins studier med høy metodisk vitenskapelig kvalitet for spesifikke medisinske diagnoser. Funnene fra dobbelt blindede placebokontrollerte fagfelle vurderte studier: I 2019 viser 133 studier for 80 medisinske tilstander. I 2020 viser 140 studier for 86 medisinske tilstander

Pasientsikkerhet

Begrensningene som følger dagens regulering og mangel på regulering av homeopati, er svært urimelig hensett til dagens kunnskap om helsemessige og samfunnsøkonomiske virkninger av homeopati. Blant konsekvensene er:

• Pasienter mister muligheten til selv å foreta informerte valg av homeopatisk behandling
• Pasienter som det ikke finnes noen behandlingstilbud for innenfor det etablerte helsevesen, blir ikke henvist til homeopati
• Pasientsikkerheten svekkes som følge av at det ikke kan trekkes et klart skille mellom useriøse og seriøse utøvere. Våre medlemmer har medisinsk kompetanse på minimum grunnmedisin og homeopatisk medisin minimum tilsvarende Bachelor.

Med det unike potensialet som ligger i homeopatisk behandling er tiden moden for at vi også her i Norge ser med nye øyne på det eksisterende kunnskapsgrunnlaget for et av verdens største medisinske system. Det er på høy tid at vi får et samarbeid for pasientens beste.

                                                                           Norske Homeopaters Landsforbund

                                                                           v/ styreleder Linbjørg Bardal Skalleberg

Eksempler på forskning/studier:

• Diare hos små barn: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/12634583/
• Sinusitis: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/17362845/
• Allergisk rhinitis: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/10948025/
• Akutt hoste ved øvre luftveisinfeksjon: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/23714686/
• IBS https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S1550830722001690?via%3Dihub
• Depresjon: Viksveen, P, Relton, C, Nicholl, J. (2017). . Depressed patients treated by homeopaths: a randomised controlled trial using the "cohort multiple randomised controlled trial" (cmRCT) design. PMID: 28666463. 2017 Jun 30;18(1):299. doi: 10.1186/s13063-017-2040-2. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/28666463/
• ADHD: Frei, H, Everts, R, Ammon, von K, Kaufmann, F, Walther, D, Shu-Fang Hsu-Schmitz, Collenberg, M, Fuhrer, K, Hassink, R, Steinlin, M, Thurneysen, A. (2005). Homeopathic treatment of children with attention deficit hyperactivity disorder: a randomised, double blind, placebo-controlled crossover trial. European journal of Pediatrics; 164(12):758-67. doi: 10.1007/s00431-005-1735-7. Epub 2005 Jul 27. PMID: 16047154. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/16047154/
• Undersøkelse av tysk forsikringsselskap med tanke på om homeopati skulle dekkes: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16036164
• ECHAMP rapport om bruk av homeopati i Europa https://nhl.no/2023/10/10/derfor-bruker-mange-europeere-homeopati/

Norges Døveforbund (NDF) sin kommentar til Statsbudsjettet 2024,  

Helse og omsorgskomiteen Kap. 702 Beredskap post 21 Spesielle driftsutgifter  

‘Helseberedskap og krisehåndtering for døve og hørselshemmede’  

1. mars 2021 ble det norske tegnspråket offisielt anerkjent som et av Norges nasjonalspråk, på lik linje med bokmål, nynorsk, samisk og andre minoritetsspråk. 

Det har nå gått over ett år siden språkloven ble gjort gjeldende, 1.jan. 2022. Fremdeles ser vi at det offentlige ikke har tatt det ansvaret som språkloven sier så tydelig.  

Helse og omsorgs departementet innehar det overordnende ansvaret for beredskap og sikkerhet innenfor de tjenester som blir gitt.  

Hvordan skal enhver kommune/fylkeskommune i landet vårt ta hånd om døve og hørselshemmede når rutiner for helseberedskap ikke er satt i et system?  

Vi snakker om at det er inntil 5000 døve og langt over 1 million hørselshemmede i varierende grad. 

De siste årene har det vært mange alvorlige krisesituasjoner der hvor døve og hørselshemmede har blitt påvirket. 

Det være seg Pride-skytingen i Oslo, jordraset i Gjerdrum, bueskytingen på Kongsberg og Uværet Hans. Sistnevnte endte med at 30 døve og hørselshemmede ansatte måtte hasteevakueres fra Ål kommune.  

NOU 2023:20 «Tegnspråk for livet» påpeker at vi døve og hørselshemmede ikke har likeverdig tilgang til helsetjenester.  

Henviser til 1.7.5 Løft 5: Likeverdige tjenester https://www.regjeringen.no/contentassets/391e600a691147d9a38233afb54cb6a0/no/pdfs/nou202320230020000dddpdfs.pdf 

Sier at det bør: 

• Etableres tegnspråklige tolketjenester ved store sykehus 
• Etablere lavterskel psykisk helsetilbud på tegnspråk 
• Etablere medisinsk nødtjeneste på tegnspråk 
• Legge til rette for likepersonsarbeid på tegnspråk  

• Styrke helseinformasjon på tegnspråk 

For å kunne verne om liv og helse for døve og hørselshemmede ved kriser og katastrofer, så er det livsviktig å etablere følgende tiltak og samarbeid:  

1. Pressekonferanser må bli tegnspråktolket i direkte tid. 

1. Ellers annen informasjon må være tegnspråktolket og tekstet. 

1. Ved helsehjelp fra ikke-tegnspråklige tilbydere må det være tegnspråktolk til stede. 

1. Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH) har spesialkompetanse for hvordan gi krisehjelp til døve og hørselshemmede.  

Det er alvorlig når Forsvarets Forskningsinstitutt sitt PROACTIVE prosjekt, viser at «Norske nødetater i liten grad er forberedt på å håndtere de mest sårbare i samfunnet og har lite fokus på funksjonshemmede i sine prosedyrer» Her er lenke til et av prosjektet sine nyhetssaker og til PROACTIVE sin hjemmeside 

Vi kan med rette stå innenfor at vårt forslag til tiltak kan sees i sammenheng med de mål som er satt for budsjettperioden 2024. Som blant annet er å utvikle beredskapsplaner og innsatsteam. 

NDF håper at Stortinget kan gi føringer og utvide muligheten av tilskudd.  

Med vennlig hilsen 

Petter Noddeland               Sindre Svindal                           Elisabeth Frantzen Holte 

Generalsekretær                 Interessepolitisk rådgiver       Interessepolitisk rådgiver 

Norges Døveforbund          Norges Døveforbund               Norges Døveforbund 

Prop. 1 S (2023-2024). Statsbudsjettet 2024 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen).

Økt satsing på rehabilitering

LHL Hjerneslag og Afasi og Landsforeningen for Slagrammede (LFS) ser fram til regjeringens varslede helse- og samhandlingsplan, som skal få et eget rehabiliteringskapittel. Utfordringene innen rehabilitering, slik de blant annet beskrives av KPMGs evaluering av Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017-2019, krever at rehabiliteringsområdet styrkes.

LHL Hjerneslag og Afasi og LFS viser til at aktørnettverket for en nasjonal rehabiliteringsreform, som vi er en del av, har foreslått at reformarbeidet kan starte med at det oppnevnes en nasjonal tverrsektoriell ekspertgruppe, som har representanter fra både i og utenfor helsesektoren.

Tiltak for å løse logopedkrisen

Norge har logopedmangel, og har hatt det i mange år. Dette har vært dokumentert gjennom for eksempel kommuneundersøkelser fra tidligere Afasiforbundet i Norge, nå LHL Hjerneslag og Afasi, og KPMGs evaluering av Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017-2019.

Logopeder gir nødvendig helsehjelp. De arbeider med personer som har medfødte eller ervervede språk-, tale-, kommunikasjons- og svelgevansker. I tillegg jobber logopeder med kommunikasjonshjelpemidler (ASK) knyttet til barn, unge og voksne med ulike behov.

Manglende logopeddekning rammer flere pasientgrupper, blant andre slagrammede. Opp mot en tredel av de som får hjerneslag rammes av afasi. Men ifølge Norsk hjerneslagregister (NHR) svarer kun 6 prosent av de som har hatt hjerneslag at de har fått behandling hos logoped tre måneder etter slaget. Manglende behandling samsvarer med tilbakemeldinger til Norsk Logopedlag, LHL Hjerneslag og Afasi og LFS.

Logopedhjelp er for mange avgjørende for å kunne komme tilbake i arbeid, delta i samfunnet for øvrig, unngå isolasjon osv.

Det utdannes for få logopeder, til sammen ca. 100 per år ved fem utdanningssteder (UiT Norges arktiske universitet, Tromsø, Nord universitetet, Bodø, NTNU, Trondheim, Universitet i Oslo (UiO) og Universitet i Bergen (UiB)).

Både utdanningen ved UiT Norges arktiske universitet, Tromsø og NTNU, Trondheim, har vært truet med nedskalering/nedleggelse.

Situasjonen for logopedutdanningen ved NTNU, Trondheim, er per 10.10.2023 fortsatt uavklart. Tilbudet er frosset, men kan komme i gang igjen med opptak høsten 2024. For å sikre et framtidig tilbud, må utdanningen få grunnfinansiering.

I en situasjon med mangelfull logopeddekning og for få studieplasser, skjer i tillegg følgende:

• Kommuner reduserer eget logopedtilbud, både til barn og voksne.
• Utdanningstilbud står fortsatt i fare for nedskalering eller nedleggelse.
• Stortinget har sagt nei til å gjøre logopeder til en skal-tjeneste i kommunene.
• Ny vurdering av autorisasjon for logopeder lar vente på seg.

LHL Hjerneslag og Afasi og LFS ber Stortinget nå bidra til følgende:

• Gi logopedutdanningen ved NTNU i Trondheim grunnfinansiering.
• Endre helse- og omsorgsloven, slik at logopeder blir en skal-tjeneste i kommunene.
• Gi logopeder autorisasjon etter helsepersonelloven.
• Mandatendring for Statped.

I tillegg til dette, er det viktig at myndighetene sørger for å få en fullstendig oversikt over logopedsituasjonen og -dekningen, at det utarbeides en plan for å øke antallet logopeder og at man utarbeider et utdanningsløp som tilfredsstiller krav som følge av autorisasjon.

For helse- og omsorgskomitéen er det viktig å ta ansvar for de grupper som har behov for logopedhjelp etter sykdom og skade, og vi peker her på autorisasjon og skal-tjeneste som viktige tiltak.

Kort om følgende tiltak:

Til behandling i Stortingets helse- og omsorgskomité (Prop. 1 S (2023–2024), del I 1 Helse- og omsorgspolitikken):

Skal-tjeneste

Selv om kommunene har et «sørge for»-ansvar, kutter flere kommuner i eget logopedtilbud. Det er samme argumenter for logopeder som en skal-tjeneste, som for andre grupper som har blitt omfattet av dette. Ved å gjøre logopeder til en skal-tjeneste gjennom helse- og omsorgstjenesteloven, vil kommunene få en annen plikt og holdning enn de har i dag til å sikre logopedtjenester til sine brukere.

Til behandling i Stortingets helse- og omsorgskomité (Prop. 1 S (2023–2024), del I 1 Helse- og omsorgspolitikken):

Autorisasjon

Autorisasjon vil sikre at alle som yter logopediske tjenester er utdannet som logoped og har nødvendig kompetanse. Dette har betydning for pasientsikkerheten. Logopeder bidrar ikke bare ved språkvansker, men også ved svelgevansker etter hjerneslag.

Pilotprosjekt kvalitetsregister barn

Til behandling i Stortingets helse- og omsorgskomité (Prop. 1 S (2023–2024), kap. 732 Regionale helseforetak):

Norge mangler et kvalitetsregister for barn med gjennomgått hjerneslag. Personer over 18 år registreres i dag inn i Norsk hjerneslagregister (NHR). Registeret bidrar med kunnskap til forbedringer i behandling, rehabilitering og oppfølging. Fra 2024 skal NHR sette i gang et pilotprosjekt med registrering også av personer under 18 år.

NHR tar sikte på å klare å løse utviklings- og registreringsoppgaven med dagens ressurser. Men for at oppstarten skal bli vellykket, er det behov for ressurser. For å komme raskt i gang bør det gjennomføres et fysisk møte med barneavdelingene som skal registreres inn i registeret. Da kan man etablere et godt og forpliktene nettverk og sørge for at avdelingene får eierskap til registeret. I tillegg trenger NHR å utarbeide og få trykt en del informasjonsmateriell, både til de aktuelle avdelinger og til de barn og pårørende som skal registreres inn i registeret.

LHL Hjerneslag og Afasi og LFS ber om at NHR får 100 000 kroner i øremerkede midler til prosjektet.

Ny «Prate, Smile, Løfte»-kampanje

Til behandling i Stortingets helse- og omsorgskomité (Prop. 1 S (2023–2024), kap. 740 Helsedirektoratet):

LHL Hjerneslag og Afasi og LFS er bekymret for utviklingen av andel pasienter med hjerneinfarkt innlagt innen fire timer etter symptomdebut. Innleggelse innen fire timer er avgjørende for å få trombolyse, som er optimal behandling ved hjerneinfarkt. Knapt 44 prosent ble i 2022 innlagt innen fire timer fra symptomdebut, ifølge Norsk hjerneslagregister (NHR). Andelen innlagt innen fire timer har gradvis blitt redusert, fra 45,9 prosent i 2018.

NHR skriver dette i sin siste årsrapport, rapport for 2022: «Det er grunn til å følge utviklingen videre, for å vurdere om nye informasjonskampanjer kan være berettiget».

En av årsakene til sen innleggelse er at vi ikke har nådd målsettingen om at 50 prosent skal ringe AMK 113 innen 15 minutter etter symptomer på hjerneslag. I dag er andelen på om lag 30 prosent. Situasjonen krever at det gjennomføres en ny kampanje som opplyser befolkningen om hva som er symptomer og at man ved slike umiddelbart må ringe 113.

I revidert nasjonalbudsjett i 2016 ble det bevilget 10 millioner kroner til kampanje.

LHL Hjerneslag og Afasi og LFS ber om at Helsedirektoratet får øremerkede midler til en ny «Prate, Smile, Løfte»-kampanje.

For øvrig har vi oppfordret Helsedirektoratet til å inkludere «Se» i symptombeskrivelsen slik at den blir «Plutselig problemer med å Prate, Smile, Løfte, Se – ring 113».

Den sentrale helseforvaltninga har gjennom flere år stått i en svært krevende situasjon, med ABE-kutt, ytterligere effektiviseringskrav, omstillinger og ikke minst ekstraordinære oppgaver i forbindelse med pandemien. Norsk Tjenestemannslag (NTL) er glad for at det nå tilsynelatende har kommet et statsbudsjett uten slike kutt.

De store omorganiseringene som er på gang i den sentrale helseforvaltninga gjør imidlertid dagens budsjettsituasjon svært uoversiktlig. Det er mange oppgaver, både små og store som skal flyttes mellom de ulike virksomhetene og våre tillitsvalgte er usikre på om det er realistiske ressurser som nå knyttes til de ulike oppgavene. Det kan medføre at en del områder sitter igjen med mindre penger og personalressurser enn tidligere, uten at det har vært Stortingets intensjon. Vi merker oss også med bekymring at det er foreslått et kutt på 17 millioner knyttet til e-helse når dette området nå skal flyttes til Helsedirektoratet.

NTL er dessuten svært bekymret over at det ikke er satt av penger til omstilling, men legges opp til at kostnadene skal tas over ordinær drift. Det er ikke tvilsomt at slike omstillinger koster, både i rene kroner og øre, men også i arbeidstid. Omorganiseringene vil bla bety at systemer må tilpasses eller endres, noen avtaler må sies opp og andre inngås, IT-løsninger må tilpasses, det vil som regel være behov for juridisk bistand, ansatte skal innplasseres og eventuelt flyttes og det vil gå med tid til opplæring for å nevne noe.  Når det nå legges opp til at dette skal tas på ordinær drift vil det i realiteten både medføre økonomiske kutt i de andre oppgavene virksomhetene er satt til å løse, men også reduksjon i kapasiteten til å utføre ordinære driftsoppgaver, da mange ansatte vil måtte bruke mye tid på omorganiseringene. Vi mener det bør settes av egne omstillingsmidler, slik at omorganiseringene kan gjennomføres på en god måte, som både ivaretar de ansatte og samtidig gir rom for å løse samfunnsoppdraget på en god måte.

Friluftslivets betydning for folkehelsen

Friluftsrådenes Landsforbund (FL) er paraplyorganisasjon for 28 interkommunale friluftsråd som igjen har 241 medlemskommuner med mer enn 80 % av landets befolkning.

FL bidrar bredt til friluftsliv for hele befolkningen i alle aldre gjennom etablering, skilting og vedlikehold av et stort antall stier og turmål i nærmiljøet, dagstur- og overnattingshytter, sikring av områder for allmennheten, digitale turløsninger, undervisningsopplegg i skolen, fritidsskole i skoleferiene og mye mer.
Friluftsliv gir fysisk aktivitet. Friluftsliv gir mestring for alle – uavhengig av funksjonsnivå. Det er godt dokumentert gjennom forskning at friluftsliv fra første tur gir økt livskvalitet og bedret fysisk og psykisk helse.

Andelen av befolkningen som driver med friluftsliv er synkende, og store grupper er dårlig representert i friluftslivet. Det er en oppfatning hos mange at friluftsliv er tilgjengelig for alle og koster lite. Men friluftsliv trenger også tilrettelegging, og her er de 28 friluftsrådene helt sentrale, sammen med blant annet frivilligheten. Vi som jobber med friluftsliv får til veldig mye med våre begrensede midler, men kan med økede bevilgninger få til veldig mye mer.

Et paradoks

FL ønsker å påpeke et stort paradoks: Norge bruker mer enn 13 milliarder på refusjon av legemidler over blåreseptordningen. Beløpene som settes av til forebygging av sykdom, for eksempel gjennom å stimulere til økt friluftsliv, er disproporsjonale i sammenlignet med dette.

Et eksempel: I underkant av en million nordmenn lider av overvekt. En lidelse som for de aller fleste skyldes livsstil; dårlig kosthold og lavt aktivitetsnivå. Nye legemidler representerer et gjennombrudd i behandlingen av dette. Nordmenn har hittil i år brukt nærmere en halv milliard av egen lomme på slike legemidler (dette gir alene over 100 millioner til statskassen i form av merverdiavgift). Det er sannsynlig at noen av disse nye legemidlene om ikke lenge innvilges refusjon på blå resept, i hvert fall for en begrenset pasientpopulasjon. Refusjonskostnadene kan på denne indikasjonen alene raskt komme til å overstige 206 millioner, som er hva miljødirektoratet samlet har avsatt til friluftsliv i Norge.

FL ønsker ikke å argumentere mot refusjon av effektive legemidler, men oppfordrer Helse- og omsorgskomiteen til å ta forebygging mer alvorlig og til å sette av betydelige midler til friluftsliv som et folkehelsetiltak, som en egen nyopprettet post innunder kapittel 714 Folkehelse. Alle vi som jobber med friluftsliv sitter på kompetanse og ideer som raskt kan omsettes til tiltak som vil ha direkte effekt på folkehelsen.

Friluftsrådenes Landsforbund oppfordrer spesielt til å sette av midler til forskning på helsegevinsten av friluftsliv, herunder også den helseøkonomiske gevinsten. I møte med legemiddelindustriens ressurstilgang til fremskaffelse av helseøkonomiske data kommer vi til kort.

Skjevheten i helseøkonomisk forskningsinnsats på behandling vs. forebygging kan gi en følgefeil inn i bevilgningene på de samme områdene. For vi er sikre på at investering i friluftsliv i et samfunnsøkonomisk perspektiv vil være svært kostnadseffektivt.

Kontaktperson: Paul Waaler, paul@friluftsrad.no. Tlf 950 32 734

Tidlig i pandemien besluttet Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) å bygge opp et beredskapslager av legemidler for primærhelsetjenesten. Det ble inngått avtaler med de tre store legemiddelgrossistene i Norge om et rullerende lager, der grossistene skulle lagre definerte legemidler tilsvarende 3 til 6 måneders forbruk. Lageret har gitt mindre legemiddelmangel i Norge enn vi ville hatt uten et slikt lager, og har derfor hatt en viktig positiv effekt for norske pasienter. Etter analyser av kostnadene ved en slik lageroppbygging og forhandlinger med legemiddelgrossistenere ble det fastsatt en betaling (kompensasjon) for arbeidet.

HOD har bestemt at det skal gå fra en avtalebasert til en forskriftsfestet ordning, og varsler i budsjettproposisjonen at det tar sikte på å fastsette ny forskrift i løpet av 2023. Samtidig endres innholdet i lageret, slik at det skal inneholde nesten dobbelt så mange ulike legemiddelpakninger. En del legemidler skal lagres kortere (3 måneder mot i dag 6 måneder), og det kan være fornuftig. Det nye lageret vil være mer komplekst å drive, kreve mer lagerplass, og kostnadene for håndtering vil være klart høyere.

Likevel vil HOD redusere betalingen kraftig, uten noen form for begrunnelse eller noen beregninger som viser at den betalingen de vil tilby er mer riktig enn de betingelsene som gjelder i dag.

Legemiddelgrossistforeningen har beregnet at den foreslåtte betalingen er mer enn 40 prosent lavere enn dagens betingelser ville tilsi for det lageret som skal bygges opp. Departementet vil med dette pålegge legemiddelgrossistene gjennom forskrift å drive et beredskapslager med tap. Beregningene er forelagt HOD, som ikke har tilbakevist dem eller kommet med andre beregninger.

Dagens avtale har oppsigelsestid, slik at det nye lageret med nye betingelser ikke vil bli innført før ganske langt ut i 2024. Legemiddelgrossistforeningen mener at HOD må få gjennomført gode beregninger, gjerne ved hjelp av en nøytral tredjepart, av hva som er en rimelig kompensasjon for legemiddelgrossistenes beredskapslagring av legemidler. Legemiddelgrossistene deltar gjerne i et slikt arbeid, og har allerede presentert et utgangspunkt. Helse- og omsorgskomiteen bør be HOD om å gjennomføre et slikt arbeid i dialog med legemiddelgrossistene.

Det er nå 22. Fontenehus i Norge som bidrar til at folk som sliter psykisk kommer inn i jobb, studier eller får økt livskvalitet ved å bruke våre arbeidsfellesskap.

Våre viktigste mål:

1. At flere unge skal få fullført videregående og få støtte i utdanningsløpet
2. At både helse- og jobbsituasjon til folk som sliter psykisk ivaretas samtidig
3. At kommunene skal satse på helhetlige arbeidsrettede lavterskeltilbud (null-terskel)
4. At Fontenehus blir et landsomfattende tilbud

 En samlet helse- og omsorgskomite har stått bak veksten i de siste års bevilgninger til Fontenehus. Det har gjort det mulig å åpne 2-3 nye Fontenehus i året, med unntak av i år.
Vi kan nå få en situasjon der inntil seks kommuner har det formelle på plass til å søke den statlige tilskuddsordningen. Vi håper at helse- og omsorgskomiteen igjen vil gjøre det mulig å fortsette etablering av nye Fontenehus.

Økt interesse i kommunene
Vi opplever en stadig økning av potensielle medlemmer, pårørende, lokale politikere, fagfolk i helsesektoren og fra NAV som spør om hva som skal til for å etablere Fontenehus i sin kommune. De har sett fordelene av å ha et arbeidsrettet lavterskeltilbud, som en utfyllende del av det lokale helse- og velferds-tilbudet. For det er timene mellom behandlinger og møter hos NAV som er selve livet. Det er i disse timene og dagene folk trenger et godt, meningsfullt innhold.

Fontenehus Norge er akkurat nå i konkrete samtaler om nye Fontenehus i Kristiansand, Ørsta, Tønsberg, Stord, Alta, Lillestrøm, Sarpsborg og Skien. Av disse skal Kristiansand, Ørsta og Lillestrøm ha Fontenehuset oppe som sak i høst slik at de vil kunne være klar for å søke Helsedirektoratet. I tillegg har Stord, Alta og Tønsberg fått Fontenehus inn i posisjonens samarbeidsplattform.

Ordfører i Tønsberg, Frank Pedersen uttalte nylig på Facebook: «Tønsberg trenger Fontenehus. Vi er opptatt av å søke gjennom Helsedirektoratets søknadsordning. Det finnes 22 Fontenehus
i Norge, men ikke i Tønsberg og er det noe vi er opptatt av så er det psykisk helse og ikke minst utenforskap og det å få folk i jobb. Både det å ta vare på enkeltmenneskets psykiske helse og samtidig la dem få lov til å jobbe er vi veldig opptatt av, derfor trenger vi Fontenehus.»

I opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2030) står det at:
- flere kommuner rapporterer om et betydelig behov for flere kunnskapsbaserte lavterskeltilbud.

- for å bidra til at flere kommer i arbeid, og for å redusere andelen av unge som blir uføre med bakgrunn i psykiske plager og lidelser, vil regjeringen styrke satsingen på arbeid og aktivitet som del av behandling og oppfølging.

- regjeringen vil i planperioden jobbe for at mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer har tilgang til arbeidsrettede lavterskeltilbud som tilbyr meningsfull aktivitet, tilhørighet og mestring.

- tiltak i helse- og omsorgstjenestene kan ikke utelukkende basere seg på økt tilgang til personell, men må også handle om nye arbeidsformer og endret organisering. Alle tiltak skal vurderes opp mot personellsituasjonen vi nå står i.

Dette samsvarer med videre utbredelse av Fontenehus. Fontenehus er kunnskapsbaserte arbeidsrettede lavterskeltilbud som tilbyr meningsfull aktivitet, gir mestring og tilhørighet og støtte til arbeid og studier. Vi er ideelle stiftelser som er godt egnet til å supplere kommunens egne tjenestetilbud. Etablering av flere Fontenehus vil få arbeid og helse til å henge bedre sammen og understøtte implementering av arbeid som viktig faktor i behandling.

Resultater
Betydningen av Fontenehusenes arbeid blir understreket gjennom resultater av Oslo Economics' medlemsundersøkelse gjennomført høsten 2022. Undersøkelsen avdekket positive endringer i helse, livskvalitet, sosial inkludering og arbeidslivsdeltakelse.

Hele 79% rapporterte bedring i helse, 74% hadde fått økt tro på egne ressurser, 67% opplevde økt sosialt nettverk og 40% som har vært i arbeid, studier eller praksis det siste året.

Å satse på forebyggende arbeid og meningsfulle arenaer der folk får bygget seg opp uten at de ansatte må være helsepersonell er også en god grunn til å satse på Fontenehus. I tillegg er tilbudet utformet slik at de som selv trenger støtte får mulighet til å bidra med viktig arbeid til støtte for andre. Fontenehusene mobiliserer med andre ord til frivillig arbeid blant mennesker som er eller har vært psykisk syke. Dette samsvarer godt med utfordringen som løftes i NOU 2023:4 «Hovedprioriteten for helsepolitikerne i årene fremover, bør være å utvikle tiltak og investere i løsninger som gir lavest mulig personellvekst i helse- og omsorgstjenestene.».

Vårt forslag
I realiteten er det foreliggende budsjettforslaget på 76,3 millioner en videreføring av rammen etter ekstrabevilgningen ved revidert budsjett for 2023. På grunn av avslag på momskompensasjon vil dette trygge de 22 etablerte Fontenehusene, men vil dessverre gjøre det vanskelig å satse på nye.

Dette vil sikre dagens drift av eksisterende Fontenehus og Fontenehus Norge. Men veksten vil stoppe opp. Tilskuddsordningens andre delmål om «geografisk spredning i hele landet» blir vanskelig å følge opp.

Vi foreslår derfor følgende merknader:

• Bevilgningen til Fontenehus økes til 85 millioner kroner i 2024 for å etablere tre til fire nye Fontenehus
• Komiteen oppfordrer regjeringen sterkt til å satse på helhetlige arbeidsrettede lavterskeltilbud (uten krav om henvisning eller vedtak), som f.eks. Fontenehus, som del av tilbudet til mennesker som sliter psykisk.

Pårørendesenteret vil først takke for at vi dette året er foreslått et tilskudd på 8,9 mill. Det er en økning fra 2023 (revidert Nasjonalbudsjett) som vil dekke opp for økte kostnader når det gjelder lønn, pensjon, prisstigning, leiekostnader osv. Vi oppfatter også at den foreslått bevilgningen er en anerkjennelse av det nasjonale pårørendearbeidet som Pårørendesenteret har drevet gjennom 25 år.

Regjeringens ønsker å satse på nasjonalt pårørendearbeid. Hva må til for å nå målet? Vi på Pårørendesenteret har flere ideer, men vil først understreke at målet kan kun nås dersom ulike forvaltningsnivå og aktører samarbeider.

Det Pårørendesenteret kan bidra med, er:

1. Å styrke kommunenettverket for pårørendeansvarlige. Nettverket, som vi har månedlige møter med, teller nå over 190 medlemmer. Målet er at alle kommuner er påmeldt innen 1. januar 2024. Vi anser at potensialet til å formidle kunnskap innen pårørendefeltet her er stort. Vi henter inn ekstern kompetanse i tillegg til vår egen for å formidle ny og relevant kunnskap.
2. Å opprette et nytt nettverk for pårørendeansvarlige i helseforetak/spesialist-helsetjenesten, etter samme modell som kommunenettverket. Estimert årlig kostnad: ca. kr 500.000.
3. Å opprette regelmessig kontakt med KS, gjerne også samarbeidsprosjekter med dem og Senter for Omsorgsforskning og med et helseforetak (f.eks A-hus eller Sørlandet Sykehus m/ Barns Beste). Disse jobber aktivt med pårørendearbeid.
4. Økt aktivitet på Pårørendeprogrammet.no. som retter seg mot fagpersoner innen helse, skole og arbeidsliv. På denne flaten ønsker vi å tilby kunnskap om samhandling mellom pårørende og fagpersoner. Nettsidene kan tilby eksempler som kan brukes i fagdager eller andre kompetansehevende tilbud for fagpersoner. Slike tjenester er allerede etterspurt, og vi regner med at etterspørselen vil øke. Estimert årlig kostnad: ca. kr 500.000.
5. Styrke samhandlingen med Bufdir gjennom allerede etablert prosjekt som ungepårørende.no. Bidra til at skoler og barnehager får større kjennskap til verktøy for barn som er pårørende. Et allerede påbegynt arbeid videreføres i samarbeidsprosjektet om foster- og beredskapsforeldre i tett dialog med Bufdir. Det trengs også en sterkere samhandling med kommunenes familiekontor. Estimert årlig kostnad ca. kr 500.000.
6. Videreutvikling av den landsdekkende karttjenesten med oversikt over alle landets pårørendetilbud, samt Pårørendelinjen som har en viktig los- og veiledningsfunksjon. Karttjenesten må etter hvert over på ny plattform for å sikre kontinuitet og kvalitet i drift. Estimert engangskostnad ca. 1 mill.
7. Ansette en kommunikasjonsrådgiver som kan bidra til økt synlighet og spredning av kompetanse både når det gjelder utdanningsinstitusjoner, kommuner, og helseforetak. Estimert årlig kostnad m driftsmidler/markedsføringsbudsjett: ca. 1,5 millioner.
8. Pårørendekonferansen er en årlig begivenhet som er i stadig vekst. Den er digital, noe som bidrar til å nå ut til hele landet. Og årets konferanse satte ny rekord med over 3500 deltakere. På 45 steder i landet var folk samlet i storsal for å se konferansen sammen (Gathering). Mange arrangerte dette som en fagdag for ansatte. Andre hadde en åpen invitasjon til innbyggere/pårørende. Konferansen retter seg mot både pårørende og fagpersoner i ulike yrkesgrupper. Her bidrar vi med ny kunnskap, forskning og viktig erfaringskompetanse. Vårt ønske er at dette kunnskapsløftet blir gratis, og tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomi i kommunene eller i helseforetakene. Vi har som mål at neste års konferanse skal sendes på storskjerm i alle landets kommuner, helseforetak og i organisasjoner, uten begrensning på grunn av kostnad for påmelding. Estimert kostnad: ca. 1 millioner (innspilling, filmer, foredrag og produksjon).

Punktene over viser satsninger for til sammen 5 millioner. Vi ser selvsagt at det er et stort løft i en engang, samtidig er vi helt overbevist om at gevinsten som kommer ut at dette arbeidet langt overstiger 5 millioner i verdi for både pårørende og fagpersoner som opplever å bli møtt på sine behov, enten det er i form av hjelp til mestring eller i form av behov for kompetanse.

Vi imøteser gjerne en diskusjon om opptrapping for å kunne nå de målene som Regjeringens pårørendesatsing legger opp til.

Mvh

Unn Birkeland, daglig leder

Gitt sakens alvor for vårt arbeid, velger vi kun å inngi merknader knyttet til én post i statsbudsjettet.

Kapittel 714, post 79: "Psykisk helse i skolen"

Regjeringen foreslår å redusere posten med 10 millioner kroner. Det er snakk om nesten en halvering av posten, og innebærer en overraskende og dramatisk svekkelse av ideelle og frivillige organisasjoners arbeid med psykisk helse i skolen. 

Konsekvensen vil være at skoleprogram som er utarbeidet gjennom mange år og implementert på et stort antall skoler over hele landet, i løpet av kort tid vil bli kraftig svekket eller avviklet. Bare de programmene vår organisasjon driver, har nærmere 400 aktive skoler.

Opptrappingsplanen for psykisk helse (Meld. St. 23 (2022 –2023)) peker på at skolen har en sentral rolle i barn og unges liv, og at alle barn og unge har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Et dårlig skolemiljø, hvor elevene for eksempel møter mobbing, stress eller opplevelse av utenforskap, kan i seg selv føre til psykiske helseutfordringer. Et godt skolemiljø hvor elevene trives og opplever mestring, er helsefremmende og forebyggende.

Voksne for Barn har lang erfaring med opplæring, veiledning og implementering av skoletiltak for å styrke psykisk helse, inkludering og livsmestring gjennom hele skoleløpet. Sammen sørger vi for at kommuner og skoler har kompetanse og verktøy til å jobbe systematisk med å sikre et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Skoletiltakene våre er utarbeidet i tråd med det tverrfaglige temaet "folkehelse og livsmestring" og overordnet del av læreplanen.

Tilskuddsordningen «Psykisk helse i skolen» ble iverksatt som del av «Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2008». Gjennom tilskuddsordningen har vi i samarbeid med skoler og kommuner fått muligheten til å utvikle og implementere tiltak som vi vet har god effekt og som fyller et stort behov, med brukermedvirkning fra både elever, lærere og skoleledere. For oss er det viktig å spille inn betydningen av å bygge videre på tiltak som er utprøvd gjennom mange år og effektvurdert.

Vi er derfor svært skuffet over at regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett dramatisk reduserer bevilgningen til tilskuddsordningen. Reduksjonen vil få store konsekvenser for Voksne for Barn og andre organisasjoner som tilbyr systematisk opplæring, veiledning og implementering av skoletiltak for å styrke psykisk helse, inkludering og livsmestring.

Regjeringen begrunner kuttet med at man skal utvikle det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring i det nye læreplanverket, eksempelvis gjennom å utvikle kompetansepakker om folkehelse og livsmestring, der psykisk helse inngår. Dette er imidlertid akkurat hva vi har bidratt med gjennom våre skoletiltak.

Særlig skuffende er det at regjeringen ikke verdsetter frivillige og ideelle organisasjoners innsats på området, samtidig som de i Opptrappingsplanen for psykisk helse skriver at «Regjeringen anerkjenner frivillige organisasjoners viktige samfunnsrolle, og vil skape gode rammevilkår for å legge til rette for at frivilligheten oppleves som inkluderende, representativ og med like muligheter for deltakelse. Gode rammevilkår innebærer for eksempel forutsigbar og rettferdig finansiering, enkle regelverk og tilskuddsordninger og åpenhet om hvordan midlene fordeles».

Voksne for Barn oppfordrer Stortinget til å anerkjenne den rollen ideelle organisasjoner spiller, og den kompetansen og kunnskapen som er opparbeidet gjennom de skoleprogrammene som i dag tilbys, og til å øke kap. 714 post 79 med minimum 10 millioner kroner, til tilsvarende nivå som inneværende år.

Vi står selvsagt til disposisjon for nærmere innspill.

Med vennlig hilsen 

Signe Horn
generalsekretær, Voksne for Barn

Høringsinnspill fra Fotballstiftelsen til statsbudsjettets kapittel 765 Psykisk helse, rus og vold – Post 72 Frivilig arbeid mv

Fotballstiftelsen fikk i september levert Gatelagenes samfunnsregnskap, en rapport laget av Oslo Economics. Det ble en ny bekreftelse på hvor fantastisk gatelagsmodellen fungerer.

I overkant av 430 millioner kroner er den samfunnsøkonomiske gevinsten Oslo Economics har kalkulert gatelagenes årlige verdi til. Det er et høyt tall – som summerer helsegevinster, økt verdiskapning (spillere i jobb), dugnadsinnsats og direkte budsjettbesparelser på justissektoren og i helsetjenesten. De to siste punktene utgjør 85 millioner kroner alene, hvorav 55 millioner er direkte reduserte budsjettbesparelser i helsetjenesten.  

Det opplever vi som naturlig når vi ser på aktivitet, størrelse og resultater i Fotballstiftelsens nå 31 gatelag. Her tilbys faste treninger, aktiviteter, arbeidstrening og sosiale rammer 2-5 ganger hver eneste uke for mennesker som har eller har hatt rusutfordringer.  I 2022 hadde vi 1200 spillere på trening bare i 2022, et tall vi ser øker i år. I fjor kom fantastiske 240 spillere over i lønnet arbeid, skole og arbeidstrening.

Store tall - sterke personlige historier

Bak disse store tallene ligger det sterke – og fantastiske – personlige historier om spillere og deres pårørende - «om mennesker som gjennom lagene får stablet på beina en hverdag som for mange har falt fra hverandre».

Det siste en beskrivelse av Askers ordfører Lene Conradi i Oslo Economics-rapporten. Hun har fulgt prosjektet tett i 10 år, og sa ved jubileet til Askers gatelag nylig at her «drev vi med samskaping før ordet var funnet opp».

Gatelagsmodellen er over tid både lovprist av de offentlige tjenestene og dokumentert i forskning.

«Det viktigste med gatelagene er at de ser spillerne som ressurser og ikke problemer. De snakker om fotballspillere og lagkamerater, ikke rusmisbrukere. Slik snur fotballen her opp ned på det tradisjonelle hjelpeapparatets stigmatisering» sier forsker Lars Ueland Kobro ved USN, som også har fulgt gatelagene tett i mange år.

- Gatelagsmodellen skalerbar

Oslo Economics er i sin rapport også tydelige på at det store behovet på rusfeltet gjør at satsingen både kan og bør utvides: «Vår vurdering er at gatelagsmodellen er tilbud med betydelige samfunnsøkonomiske gevinster, og potensial for videre utvidelse og gevinstinnhenting.» Og videre: «For å nå ut til enda flere, kan enten nye lag opprettes eller eksisterende lag utvides. Begge alternativer forutsetter imidlertid forutsigbar finansiering av lagene.»

Behovet for tilstrekkelig og forutsigbar finansiering har for oss vært både en utfordring og en bekymring i flere år. Derfor vil vi takke for to viktige signal i det foreslåtte budsjettet.

For det første er vi glade for at kap 765, post 72 er økt med 70 mill kr (sammenlignet med saldert budsjett 2023). Og for det andre er vi glade for at det er lagt inn følgende tekstavsnitt: «Regjeringen har på bakgrunn av behov for forutsigbarheter for tilskuddsmottagere lagt til rette for at det kan søkes om flerårige tildelinger fra 2024.»

Fotballstiftelsen og våre aktiviteter har de siste årene stadig blitt utvidet både i antall gatelag, antall spillere, antall prosjekter. Samtidig har tilskuddene i realiteten blitt betydelig svekket, og vi er helt klart ved en tålegrense for i det hele tatt å kunne opprettholde dagens aktivitet – langt mindre fortsette veksten.

I år har vi valgt å etablere tre nye gatelag. To av dem, Grorud og Sarpsborg 08, ble omtrent et halvt år forsinket pga usikkerhet rundt økonomien. Det tredje, Lyn, har startet et godt prosjekt – uten finansiering via Fotballstiftelsen i år. Det er selvfølgelig en risiko og slett ikke bærekraftig.

Samtidig kontaktes Fotballstiftelsen jevnlig av kommuner og klubber som ønsker gatelag i sin nærhet. De ser modellen er god og fungerer, men det stopper på tilstrekkelig tilskudd. Vi kan ikke utvide satsingen slik tilskuddene nå er, snarere ser vi med bekymring på hvorvidt dagens lag kan opprettholdes uten et betydelig løft på finansieringen.

• I 2020 mottok Fotballstiftelsen 19,3 millioner kroner fra det offentlige.
• I 2023 mottar vi snaut 18,9 millioner over den aktuelle posten på helsebudsjettet – til tross for at vi har økt antall gatelag med rundt 50 prosent og antall spillere har økt med godt over 100 prosent.
• Aktivitetene på og rundt lagene er i tillegg betydelig utvidet i denne perioden, med jenteprosjekt, fengselsprosjekt, mere sportslige aktiviteter, utvidet arbeidstrening og mye mer
• Legger vi til at det har vært rundt 16 prosents prisstigning i denne perioden, sier det seg selv at vi har passert en tålegrense

Det er viktig å understreke at vi er veldig takknemlig for det tilskuddet vi mottar i 2023, men er opptatt av at komiteen også kan bidra til at summen utvides til et tilstrekkelig nivå.

Vi opplever, i vår dialog med politikere både i H&O-komiteen og ellers en stor forståelse for vår modell og en entusiasme for de resultater vi oppnår. Det er en støtte vi er takknemlige og glade for. Flere i komiteen var også på vårt miniseminar om Oslo Economics-rapporten 12. september, og vi har jevnlig politiske besøk ute hos våre gatelag – senest denne uken (på verdensdagen for psykisk helse 10. oktober) da statsminister Jonas Gahr Støre, helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery besøkte KFUMs gatelag på en vanlig treningsdag. Der fikk også de, naturlig nok, informasjon om Oslo Economics’ rapport – men også ærlige gode samtaler med spillere som har fått et nytt feste som hjelper dem til å mestre hverdagen.

Inkluderende kraft - struktur som setter seg i kroppen

Og det er igjen viktig å understreke at bak de store tallene om en samfunnsgevinst på 430 millioner kroner står enkeltmennesker – og deres pårørende – som har fått en helt ny hverdag takket være fotballens inkluderende og motiverende kraft.

Vår satsing handler om å skape grunnlag for personlige seire utenfor banen. Fotballens egenart og klubbenes posisjon gir unike muligheter til fysisk form, lagstilhørighet, mestring og stolthet. Men dette er fortsatt bare utgangspunktet. Målet er varig endring og det å få mennesker til å mestre livet og med det også ta steg ut i arbeidslivet.

«Det hjelper absolutt å spille her om man vil i jobb. Strukturen setter seg i kroppen, det er klart det hjelper.» sier Kari-Anne, spiller på Groruds gatelag i et intervju med Oslo Economics.

Vi ser altså at vi lykkes meget godt. Klubbene er gode arbeidstreningsplasser, mens deres samarbeidspartnere og bedrifter rundt åpner døren for spillere som har tatt steg og er moden for det. Og samspillet med rusomsorgen gjør at det hele er faglig fundert, samtidig som det for det offentlige også åpner egne muligheter.

Samtidig er vi opptatt både av å videreutvikle og etablere nye gatelag. Fotballstiftelsen ringes i dag jevnlig av kommuneledelser, rusfaglige tjenester og klubber – fra hele Norge – som ønsker et gatelag etablert i sin nærhet.  

Ber om flerårig tilskudd

Men Fotballstiftelsen er nå avhengig av et betydelig økt beløp for å sikre dagens veldokumenterte gatelagsaktiviteter og ikke minst kunne fortsette å utvide satsingen – i takt med den etterspørsel og de prosjekter vi ser mulighet for mange steder i Norge. Vi ser at en utvidelse med 2-4 gatelag årlig er fornuftig, selv om både potensialet og antall henvendelser tilsier større behov og muligheter. Dette er uansett avhengig av en reell opptrapping i tilskudd. Om ikke må vi i stedet vurdere å nedskalere aktiviteten som allerede er i gang. Det vil være katastrofalt for en sårbar gruppe.

Fotballstiftelsen ber derfor om en føring fra komiteen om at det fra kap765, post 72 bevilges 30 millioner kroner årlig i årene 2024, 2025 og 2026 til Fotballstiftelsens organisering, utvikling og sikring av virksomheten for gatelagene i stiftelsen.  

Oslo Economics rapport om Gatelagenes samfunnsregnskap kan leses i sin helhet her: https://osloeconomics.no/wp-content/uploads/2023/09/Rapport-gatelag-2.pdf

Overordnet 

Stortinget bør prioritere tiltak i statsbudsjettet som sikrer grønn omstilling, lavere skattetrykk og kompetanse/tilgang på arbeidskraft. Regjeringens budsjettforslag virker finanspolitisk nøytralt, men vi er bekymret for at offentlige utgifters andel av BNP er nær 62 pst. og høyest i OECD. Finansieringen av offentlige utgifter skjer i stadig større grad fra petroleumsfondet og avkastningen er usikker. Stortinget må derfor be regjeringen starte arbeidet med strukturendringer som sikrer at offentlig utgiftsvekst er bærekraftig. NHO bidrar gjerne i arbeidet. 

Et presset helsevesen krever effektiviseringsgrep og innovasjon  

Alvoret i utfordringene helse- og velferdstjenestene står overfor er tydeliggjort etter fremleggelsen av helsepersonellkommisjonen: Flere pasienter, økte forventninger, økende forsørgerbyrde, samt mindre penger og mangel på personell.  Distriktene er mest utsatt.   

En viktig del av løsningen må være å skalere opp nye måter å levere tjenestene på, med vekt på innovasjon i arbeidsmetoder, oppgavedeling og teknologianvendelse som gir mer helse for hver krone og for hver hånd. Vi er glade for at det bevilges midler til digitalisering, helseinnovasjon, forskning og utvikling.  Samtidig er det en svært forsiktig størrelsesorden med utgangspunkt i utfordringsbildet beskrevet.   

Samarbeid mellom offentlig helsevesen og helsenæringen er avgjørende 

Offentlig privat samarbeid er avgjørende og en forutsetning for bærekraftige, innovative velferdstjenester forsterket av strammere budsjetter og den demografiske utviklingen. Både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenestene må ta i bruk kompetanse, kapasitet og løsninger som den private helsenæringen kan bidra med.  

Det er positivt at ideelle aktører trekkes frem som sentrale samarbeidspartnere for det offentlige tilbudet, mellom annet inne rus og psykisk helse. Samtidig mener vi at samarbeid burde inkludere alle gode krefter, også de kommersielle, i å sikre et godt behandlingstilbud i en fleksibel og skalerbar helsetjeneste.  

NHO registrerer at regjeringen prioriterer å bruke til sammen 129 millioner kroner på avvikling av gode, private tilbud i barnevernstjenesten i en tid hvor behovet for gode og trygge barnevernstjenester er større enn noen gang. Signaler om utfasing av private tilbydere i helse og omsorgstjenesten hemmer investeringsvilje og skaper usikkerhet med videre kvalitetsutvikling og fremtidige ansettelser. Politisk stabilitet og forutsigbarhet i rammebetingelsene, som har vært et positivt kjennetegn ved Norge, ser nå ut til å kunne rokkes ved. NHO er kritisk til at eierform eller størrelse på bedriften blir viktigere enn hensynet til pasientene og brukernes beste.  

Pandemien har vist oss de private aktørenes viktige rolle også i helseberedskapen. Når private aktører inviteres inn til å bidra, bør prinsippet om konkurranse på like vilkår, legges til grunn. 

Et velfungerende hjemmemarked for helsenæringen 

NHO er glade for at det er lagt frem et Veikart for helsenæringen. Det konstateres prioritering på velferdsteknologi, digital hjemmeoppfølging og journalløsninger i 2024. 150 mill til ny helseteknologiordning er i seg selv positivt, men vi merker oss at midlene i stor grad er eksisterende midler og at en ikke ubetydelig del settes av til forvaltningen av ordningen. Digital samhandling og digitalt helsekort for gravide er andre positive tiltak i retning av en mer innovativ og digital helsetjeneste. Samtidig går utviklingen likevel for sakte og den avgjørende omstillingen vil kreve mer kraft og fart i den videre oppfølgningen.  

Gjennom et godt offentlig privat samspill og utvikling av et modent og forutsigbart hjemmemarked kan en ny helsenæring skaleres. Den offentlige innkjøpsmakten knyttet til helsesektoren er betydelig, og den bør benyttes til å gi innovasjonsfremmende stimulans både for offentlig sektor og i den private helsenæringen.  

Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) som er etablert av KS og NHO har vært involvert i over 80 innovative anskaffelser på helseområdet siden oppstarten av programmet. Det har bidratt sterkt til at løsninger innen velferdsteknologi har blitt prøvd ut og videreutviklet. Potensialet i innovative anskaffelser er uforløst og vi mener videre det er mye å hente på å anvende kunnskapen, erfaringene og ikke minst verktøyene i LUP i sammenheng med helseteknologiordningen som nå lanseres, samt i øvrig innsats for innovasjon i helsetjenesten.  

Vi registrerer at Innovasjonspartnerskap ikke prioriteres i 2024 (KDD, Kap. 553), og NHO etterlyser risikoavlastende virkemidler for innkjøpere som går i front for å fremme innovasjon i helsetjenesten. Samtidig er viktigheten av å styrke offentlig-privat samarbeid i forskning og innovasjon for å løse de store samfunnsutfordringene fremhevet med positive satsinger som NorTrials og Pilot Helse. 

Det er positivt med 103 mill til forskning og innovasjon på helse i kommunene (KD, kap 285), og det er viktig at næringslivet inkluderes i den fremtidige ordningen. Næringsambisjoner for helsenæringen må gjenspeiles i FOU-midlene som stilles til rådighet.  

Bo trygt hjemme-reformen er presentert som et hovedgrep fra regjeringen for å møte fremtidens utfordringer. Vi støtter intensjonen med reformen, men konstaterer at vi er langt unna ambisjonen om at flere kan bo trygt hjemme lengre gitt forslagene i statsbudsjettet. Teknisk tilrettelegging av boliger for velferdsteknologiske løsninger og grunnleggende trygghetsløsninger i tilfelle brann, fall eller kognitiv svikt er viktige elementer. NHO mener bevilgningen på 3,1 mill til helseteknologi under reformen derfor er langt lavere enn behovet og potensialet skulle tilsi.   

Bedre samhandling arbeid og helse  

NHO er bekymret for en stadig økende andel som står utenfor arbeidslivet og mottar helserelaterte ytelser. Særlig urovekkende er det at hver tiende ungdom mellom 15 og 29 år hverken er i jobb eller utdanning og dermed står i fare for livsvarig utenforskap fra arbeidslivet. 

Mange som står utenfor eller er i fare for å falle ut av arbeidslivet har sammensatte behov. Myndigheter innenfor utdanning, helse, arbeid og velferd må derfor samarbeide tett. Forslaget om utprøving av modeller for samhandling der NAV-veileder inngår i Rask psykisk helsehjelp-team eller i et samarbeid på fastlegekontoret er derfor svært positivt. I tillegg må flere regioner ta i bruk vellykkede modeller som HelseIArbeid og Senter for Jobbmestring.   

NHO viser til innspill og mer utdypende kommentarer fra NHO Geneo og LMI.  

Innspill til Statsbudsjettforslag 2024

Rådet for Muskelskjeletthelse
Oslo, 11.10.2023

Muskelskjeletthelse
Muskelskjeletthelse handler om funksjonsevne i muskler, ben, ledd og bindevev – strukturer som er nødvendige for sunn bevegelighet. Det finnes over 150 lidelser i muskelskjelettsystemet der noen av de vanligste diagnosene er rygg- og nakkesmerter, artrose, revmatisme, benskjørhet og skjørhetsbrudd. Den største sykdomsbyrden kommer fra smertetilstander som korsrygg-, nakke-, eller utbredte smerter. Kjennetegnet for alle disse lidelsene er vedvarende eller tilbakevendende smerte, samt nedsatt fysisk funksjon og trivsel. Muskelskjelettlidelser rammer en estimert 1,4 million nordmenn og forårsaker over 255 milliarder kroner i samfunnsutgifter hvert eneste år.

En blind flekk på 255 milliarder kroner
Arbeids- og Inkluderingsdepartementet omtaler muskelskjelettlidelser, sammen med lettere psykiske lidelser, som «de største helseutfordringene blant norske yrkesaktive». Helse- og Omsorgsdepartementets budsjettforslag for 2024 reflekterer overhodet ikke denne betegnelsen, der muskelskjeletthelse omtales åtte ganger totalt. Halvparten av disse tilfellene understreker at verken forskningstildelingene eller rehabiliteringstilbudet er tilfredsstillende innen muskelskjeletthelse. I to tilfeller foreslås det tiltak som eventuelt kan inkludere muskelskjelettplager. I ett tilfelle beskriver et pasientforløp som ikke har sett fremgang på over et år. Til slutt foreslås det et kutt i trygderefusjonene til kiropraktikk, som i all hovedsak behandler personer med muskelskjelettlidelser, med 100 millioner kroner. Til sammenligning nevnes psykisk helse 542 ganger, og allokeres 591 millioner kroner i særskilte tilskudd.

Dette budsjettforslaget som drastisk reduserer trygderefusjon for personer med muskelskjelettlidelser som oppsøker kiropraktor, har heller ingen betydelige tilleggsbevilgninger for andre essensielle profesjoner som behandler muskelskjelettlidelser. Dette er til tross for lange ventelister for behandling på tvers av alle helsesektorer. En slik nedprioritering av tidlig intervensjon i behandlingen av muskelskjelettlidelser, som reflekteres i slike budsjettkutt vil, istedenfor å realisere innsparinger, trolig føre til økte utgifter relatert til sykefravær og uførepensjon.

Rehabilitering av muskelskjelettlidelser
Det er positivt at regjeringen anerkjenner viktigheten av arbeid og helse, rehabilitering, samt psykisk helse og muskel- og skjelettplager. Blant annet vil de varslede forslag om et rehabiliteringsregister og om standardiserte funksjonsmålinger, kunne bidra til en bedre kartlegging av kommunenes rehabiliteringsutfordringer. Vi vet at omtrent halvparten av de 3000 henvisningene for rehabilitering av muskelskjelettlidelser i spesialisthelsetjenesten Helse Sør-Øst, avvises fordi slik behandling skal utføres i primærhelsetjenesten. Men på grunn av manglende kapasitet i kommunene, enten går muskelskjelettpasientene glipp av nødvendig rehabilitering, eller de får behandling langt etter det optimale tidsvinduet for effektivitet. Derfor er vi svært interesserte og forventningsfulle på utfallet av det tilsynelatende tilsidesatte arbeid med pasientforløp for langvarige sammensatte smertetilstander.

Søkbare rehabiliteringstilskudd blir i all hovedsak anvendt på andre pasientgrupper enn muskelskjelettlidelser, som er prioritert nederst på ventelistene for rehabilitering i kommunene. Denne fullstendige mangelen på konkrete bevilgninger rammer også den sårbare gruppen av barn og unge med muskelskjelettlidelser, som står i fare for å falle ut av studie- eller arbeidslivet. Når KPMG-evalueringen av rehabiliteringens opptrappingsplan bekrefter stor mangel på ressurser innen rehabiliteringsfeltet, er det de som står nederst på kommunenes prioriteringslister som rammes hardest. Øremerkede tilskuddsordninger og/eller bevilgninger for oppfølging av pasienter med muskelskjelettlidelser kan bidra til at denne pasientgruppen ikke lenger overses i like stor grad.

Tilskuddsordninger
Driftsstøtte til paraplyorganisasjoner er kritisk for kontinuitet i helsearbeid. Fjerning av øremerkede midler i statsbudsjettet 2023 skapte utfordringer, særlig for mindre resurssterke organisasjoner som Rådet for Muskelskjeletthelse. I 2024 er det foreslått reduserte tilskudd til posten som skulle erstatte dette driftsstøtte, nemlig Informasjons- og Kontaktskapende Arbeid. Dette er med unntak av psykisk helse, rus og vold som har fått en foreslått bevilgning på 140,8 mill. kroner til bruker- og pårørendeorganisasjoner i 2024. Denne prioriteringen, reflekterer ikke de brede behovene innen helsefeltet, og bør omfordeles til en mindre begrenset gruppe interesseorganisasjoner. 

Nye samarbeidsmodeller
Det er positivt at det foreslås utprøving av nye modeller for tjenestesamhandling mellom kommunehelsetjenesten og henholdsvis NAV og arbeids- og velferdstjenestene. Vi tviler derimot på at muskelskjelettlidelser «eventuelt» skal inkluderes sammen med lettere psykiske lidelser i disse forsøkene. Helsepolitikken må reflektere den reelle folkehelseutfordringen muskelskjelettlidelser representerer, ved å inkludere dem på lik linje med lettere psykiske lidelser. 

Forskning
Det er positivt at regjeringen planlegger å undersøke prioriteringen av ressursfordeling til forskning basert på HRCS-analyser. Misforholdet mellom sykdomsbyrden og forskningsbevilgninger til muskelskjeletthelse er godt beskrevet og påfallende. Derfor er det svært positivt at regjeringen trekker frem et «behov for å vurdere forskningsbehov på folkehelsetiltak ut ifra kunnskapshull og sykdomsbyrde». Dette vil kunne føre til bedre forståelse og behandlingsmuligheter for personer med muskelskjelettlidelser, noe som vil være av stor betydning.

En slik prioritering er også positivt sett i lys av Kunnskapsdepartementets foreslåtte 104 millioner kroner til forskning i kommunale helse- og omsorgstjenester, der det ønskes at de fleste pasienter med muskelskjelettlidelser skal behandles. For å sikre at disse midlene allokeres effektivt og gir meningsfull fremgang, må det etableres solide strukturer for samarbeid mellom kommunene og forskningsinstitusjonene slik at det forskes med, og ikke på, kommunene. Utnyttelse av eksisterende nettverk som for eksempel FysioPrim og PraksisNett vil være sentrale skritt for å fremme denne typen forskningssamarbeid.

Folkehelse
Muskelskjeletthelse er et vesentlig element i folkehelsebildet, som direkte påvirker individers evne til å utføre daglige aktiviteter samt opprettholde livskvalitet og sunne levevaner. Vi er derfor svært fornøyde med bevilgningen på 4 millioner kroner for å styrke kunnskapsgrunnlaget for regjeringens fremleggelse i 2024, av en stortingsmelding som omfatter prioriteringsbeslutninger i helse- og omsorgstjenestene. Dersom den første ekspertgruppen vurderer at et bredt samfunnsperspektiv bør legges til grunn for prioritering, forventer vi at muskelskjeletthelse skal få vesentlig større politisk oppmerksomhet enn den gjør i dag. I så fall etterlyser Rådet for Muskelskjeletthelse en strategi for bedre muskelskjeletthelse, på lik linje med Hjernehelsestrategien og regjeringens strategi for god psykisk helse.

Personskadeforbundet LTN (www.personskadeforbundet.no) er en diagnoseuavhengig og landsdekkende organisasjon som er der når livet tar en uventet vending. Vi gir råd om erstatningsrett, helserett og NAV, og vi arbeider for å endre lover og praksis slik at betingelsene blir så gode som mulige. 

Personskadeforbundet LTN ser med bekymring på et budsjett som gir nye utfordringer til grupper som allerede er økonomisk marginaliserte. Vi er medlem av Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) og Hjernerådet og stiller oss bak deres innspill. 

I kapittel 741 om Norsk pasientskadeerstatning og kapittel 742 om Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten kan vi lese om kutt med bakgrunn i besparelser knyttet til ny og mer effektiv saksbehandling grunnet felles saksbehandlingsløsning. Samtidig kan vi lese om fortsatt for lang saksbehandlingstid og mål om å få ned denne, noe som harmonerer dårlig med implementering av nytt system og mindre ressurser. 

Det er viktig at saksbehandlingen blir god, og vi forstår at det tar tid i NPE å belyse sakene på god måte. Derimot mener vi fortsatt det er for dårlig kvalitet i saksbehandlingen til NPE, noe som viser seg i den store mengden saker som blir klaget videre til Helseklage. Det er også en utfordring i forhold til tiden det tar før man får tildelt saksbehandler. 

I kapittel 742 om Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (som er prosessfullmektig for NPE dersom det blir rettsak). 167 saker ble avsluttet i 2022, der 82 ble trukket av saksøker og 38 ble forlikt. 47 dommer ble rettskraftige og av disse tapte NPE 21 saker. Når vi vet at pasienten ikke er sikret dekning av advokatutgifter før NPE har erkjent ansvar (noe saksbehandler gjør) er tallet urovekkende høyt fordi vi vet at det er store mørketall der pasienten mangler ressurser til å søke hjelp og bringe saken inn for domstolen.  

I forlengelsen av dette kan vi bemerke at når Helse- og omsorgsdepartementet øker egenandelstaket med 125 kroner som er likt forventet prisstigning, øker Justis- og beredskapsdepartementet salærsatsen med kun 40 kroner noe som på langt nær tilsvarer forventet prisstigning. Dette gjør oppdrag fra det offentlige mindre attraktivt for advokater og forskyver maktbalansen i pasientskadesaker ytterligere. 

Vi merker oss med uro at regjeringen mener at anmodningsvedtakene fra i fjor som gjelder full gjennomgang av pasientskadeordningene menes besvart ved å gi NPE og Helseklage oppdrag med å granske seg selv. Det er heller ikke avsatt midler til dette på budsjettet. 

Når det gjelder kapittel 733 Habilitering og rehabilitering er løftet innen habilitering positivt. Men innen rehabilitering er det fortsatt for få plasser i spesialisthelsetjenesten for å sikre et godt rehabiliteringsforløp. Det sendes jevnlig mennesker med ervervet hjerneskade til ikke hensiktsmessig oppbevaring i lokalsykehus eller sykehjemslignende tiltak, hvor d går glipp av verdifull tid og muligheter til å nå så godt funksjonsnivå som mulig. God rehabilitering er god økonomi, og med god rehabilitering er mulighetene større for å komme ut i arbeid og trenge lite bistand i hjemmet. Budsjettet viser lite fokus på rehabilitering og viser til at mye skal "besvares" i den kommende helse- og samhandlingsplanen. 

Helsepersonellkommisjonen har gitt oss en virkelighetsbeskrivelse som må tas på alvor. Norges Optikerforbund vil i særlig grad peke på utfordringene innen øyehelsefeltet der behovet for helsetjenester samt habilitering og rehabilitering nært der folk bor vil øke, samtidig som at tilgangen på helsepersonell vil være en begrensende faktor.

Et øyehelsesystem som vakler – pasientene står i kø

Den offentlige øyehelsetjenesten sliter med et høyt arbeidspress, økende ventetider og stadig nye behandlings- og oppfølgingsrutiner som forbruker mer av tiden i spesialisthelsetjenesten.

Samtidig utvikles teknologi og kompetanse som kan bidra til å redusere trykket på hardt pressede øyeleger som stadig oftere må la behandlingstrengende pasienter vente. Et styrket samarbeid i førstelinjen vil dempe trykket på spesialisthelsetjenesten.

Helsesykepleiere og fastleger bør i større grad samarbeide direkte med lokal optiker. Optiker bør også i større grad avlaste øyelegene. Dette er arbeidsformer som er fremtidsrettet, som Helsepersonellkommisjonen har pekt på som nødvendig, og som vi ser utvikles i andre land.

Teknologi er viktig, men vil ikke løse alt

Ny teknologi kan bidra til å redusere fremtidens utfordringer, men vil ikke løse alle de forventede utfordringene. Spesielt kommunikasjonsteknologi kan benyttes aktivt for å korte ned pasientforløpene og sørge for raskere tilgang på rett behandling.

Innen øyehelse er det mulig å redusere unødvendig overforbruk av helsetjenester og unngå at samme undersøkelser stadig gjentas i ulike nivå i helsetjenesten.

Utnytte kompetanse som finnes

Bruk av kompetanse på tvers av dagens helsetjenestestrukturer er nødvendig, og dagens håndtering av helsetjenester i silo-systemer er ikke fremtidsrettet. Å klare å utnytte alle ressursene som finnes tilgjengelig i dag, er kanskje det viktigste grepet å ta fremover.

Helsepersonellets kompetanse må benyttes mer målrettet, uten å gå på bekostning av tilgjengelighet, behandlingskvalitet og arbeidsmiljøet i helsetjenestene.

Innen øyehelsetjenestene må samarbeidet styrkes og pasientene få en raskere vei fra opplevde problemer til behandlende hjelp.

Med enkle grep kan optikere ivareta langt flere pasientgrupper enn i dag.  På den måten kan optikerne avlaste spesialisthelsetjenesten i større grad og bidra til å redusere kapasitetsproblemene innen øyefaget.

Bruk av terapeutiske medikamenter er noe som er på full fremmarsj blant optikere i land vi ofte sammenlikner oss med, for å kunne ivareta øyehelsen til befolkningen på en bedre måte. Dette må på plass i Norge også. Da kan optikerne også avlaste fastlegene.

Vi mener det er muligheter innenfor mange områder, men vil peke spesielt på:

• Optikere kan gjøre en større del av for- og etterarbeidet for pasienter med grå stær (katarakt), og redusere tidsbruken i spesialisthelsetjenesten
• Større grad av oppgavedeling for pasienter med mistanke om grønn stær (glaukom), eller som er velregulert med grønn stær
• Bruke optiker for synsoppfølging av personer med diabetes, som beskrevet av Helsedirektoratet i egen rapport
• Endre og forbedre oppfølging av personer med forkalkning (maula degenerasjon)
• Sørge for at barn synsundersøkes hos optiker heller enn hos øyelege
• Øke kapasiteten innen habilitering og rehabilitering, et klart voksende felt fremover

Ansvars- og oppgavedeling

Statsbudsjettet kunne i større grad sett på muligheter for oppgaveløsning og samarbeid. Potensialet i dagens helsetjeneste og personellet som arbeider der er stort, uten at budsjettet peker på dette i særlig grad for å øke kapasiteten og produktiviteten. Det må politisk vilje og tydelighet til for at hele helsetjenestepotensialet tas i bruk.

Forslag til merknad

Vi kan starte med barna. Norges Optikerforbund foreslår derfor følgende til merknad inn i budsjettbehandlingen:

• Barn som vurderes for brillestøtte, og som henvises fra helsesykepleier eller fastlege, bør få dekket synsundersøkelsen også når denne gjøres hos lokal optiker

Et bedre samarbeid i førstelinjen vil bidra til at flere barn kan fullføre skole og utdanning, og til at knappe personellressurser på øyehelsefeltet kan brukes mer ressurseffektivt.

Kapittel 2751, post 70.

Oppfølging av områdegjennomgang av legemidler under folketrygden - Økt bruk av konkurransefremmende mekanismer

Regjeringen foreslår at anbud på legemidler på blåreseptområdet etableres som en permanent ordning fra 2024. Som grunnlag brukes erfaringene fra anbudspiloten, til tross for at det gjenstår en rekke ubesvarte spørsmål etter evalueringen av piloten.

Vi ber Stortinget avvise forslaget, da det ikke foreligger tilstrekkelig informasjon om praktiske, administrative, eller økonomiske konsekvenser av forslaget. Det mangler også informasjon om hvordan ordningen skal innrettes.

Blåreseptordningen - en hjørnestein i helsetilbudet

Blåreseptordningen har i mange tiår sikret pasienter tilgang til livsviktige medisiner, uavhengig av sosial bakgrunn. Ordningen skal ta vare på de hundretusener av pasienter som har alvorlige og kroniske sykdommer.

Anbud vil redusere legenes verktøykasse og pasientenes mulighet for individuelt tilpasset behandling. Konsekvenser av anbud for pasientene og fastlegene er ikke utredet i særlig grad, til tross for at Stortinget har etterlyst dette. Pasienter og fastleger er dessuten i liten grad involvert i prosessen.

Myndighetene vil overstyre fastlegene

Hvis staten innfører anbud, innebærer det at myndighetene skal bestemme at kun ett legemiddel skal brukes for en hel gruppe pasienter, i stedet for at legen sammen med pasienten velger den behandlingen som passer best for hver pasient. Når kun ett legemiddel vinner frem i anbud, så øker faren for feilmedisinering.

Et premiss for anbud er at legemidlene som konkurrerer i samme anbud anses som terapeutisk likeverdige. Vi stiller spørsmål ved grunnlaget for slike vurderinger, og om dette er debattert bredt i de medisinke fagmiljøene.

Konsekvenser for pasientene

Det kan ofte ta lang tid for pasienter å finne det legemiddelet som fungerer best for dem. Da er det viktig å ha muligheten til å prøve ulike behandlinger. Anbud begrenser denne muligheten, fordi de reelle behandlingsalternativene blir færre.

Pasienter som er fornøyd med sin behandling, og kjenner sitt legemiddels utseende, farge, størrelse etc, risikerer å måtte bytte medisin til det som vinner neste anbud, kanskje så ofte som hvert år. Stadige bytter av behandling kan føre til forvirring hos pasienten, med feilmedisinering som resultat.

Sosial ulikhet

Anbud i blåreseptordningen vil kunne ramme de svakeste pasientene hardest. Det er grunn til å være bekymret for at det bare vil være de mest ressurssterke pasientene som vil finne frem til rett legemiddel. Dette står i kontrast til regjeringens mål om å motvirke sosiale og økonomiske helseforskjeller.

Legenes verktøykasse begrenses            

Fastlegen kjenner pasienten best. Gjennom flere år lærer de behov, historikk, og ikke minst hvordan pasienten responderer på ulike behandlinger. Det gir gode muligheter for personlig legemiddeltilpasning. Når det kun blir ett legemiddel som vinner anbud, mister legene viktige verktøy. Det kan gi dårligere behandling og mer byråkrati. Dette er dårlige signaler til leger i fastlegekrise.

Om legen og pasienten ønsker å bruke et annet legemiddel enn anbudsvinneren, blir det en byråkratisk søknadsprosess som fastleger ikke har tid til i den pågående fastlegekrisen.

Piloten er ikke et godt grunnlag for beslutning
Pasientorganisasjoner, legeforeninger og industrien er skeptiske til anbud i folketrygdens blåreseptordning. Skepsisen er ikke blitt mindre etter test-anbudet (piloten) og evalueringen av den.

Piloten er kun evaluert med tanke på om det var mulig å sette i gang og gjennomføre anbud. Konsekvenser av anbud for pasienter og fastleger er ikke evaluert.

Piloten oppfattes ofte som en test som skal beskrive hvordan andre anbud vil se ut og fungere. Men den består av legemidler i en helt annet situasjon enn de fleste andre legemidler som er aktuelle for anbud. Derfor er piloten lite relevant for hvordan andre anbud blir:

• Piloten øker pasientenes tilgang til den aktuelle kolsterolsenkende behandlingen. Ved anbud for de fleste andre sykdommer, derimot, blir tilgangen til de aktuelle behandlingene redusert.
• I piloten vil pasienter som er fornøyd med det legemiddelet de allerede bruker, kunne fortsette med det, selv om de bruker et annet legemiddel enn det som vinner anbudet. I andre anbud, derimot, er det usikkert om pasienter må bytte medisin til ny anbudsvinner ved hvert anbud, kanskje så ofte som hvert år. Stadige bytter vil være svært uheldig for pasientene.
• Piloten gjelder for en relativt liten pasientgruppe, med noen få leger som er spesialister og ikke fastleger. Dette gjør piloten oversiktelig. Andre anbudsområder gjelder derimot store pasientgrupper og alle fastleger. En anbudsordning kan gi andre konsekvenser når store pasient- og legegrupper er involvert.

Piloten er altså motstykket til de fleste andre anbud, og den er derfor ikke et godt grunnlag for Stortinget til å ta en beslutning om anbud kan innføres for nye sykdomsområder.

Uklare økonomiske konsekvenser

Regjeringen har ingen økonomiske vurderinger knyttet til forslaget. Det er ikke lagt inn innsparinger, eller utgifter. Det vil imidlertid bli betydelige administrative utgifter til en permanent ordning, fordelt på flere aktører. Det vil også måtte få administrative konsekvenser for foreskrivende lege. Besparelsene er dessuten høyst usikre, da de eneste kostnadsanslagene som finnes er fra områdegjennomgangen, og den legger til grunn at pasienter tvinges til å bytte legemiddelbehandling til den medisinen som vinner anbudene. Dette er imidlertid ikke tilfellet i anbudspiloten. Av hensyn til pasientene bør heller ikke tvungent bytte til anbudsvinner innføres.

Denne saken er ikke godt nok utredet til at det er forsvarlig for Stortinget å gjøre så store endringer i folketrygden som budsjettforslaget tilsier. Vi ber derfor komitéen om å avvise forslaget.

Prop. 1 S (2023-2024)

Kap. 714 Folkehelse

I et folkehelseperspektiv er Vinmonopolet et viktig tiltak. Koronaperioden var ekstraordinær for Vinmonopolet med mer enn 40 % salgsøkning i perioden – uten at totalkonsumet økte. Vanligvis er salgsutviklingen på rundt + minus en prosent. For første gang i historien var monopolet mer eller mindre et monopol, samtidig som vi fikk vite mer om nordmenns konsum av alkohol. Nedgangen i salget er i gang, og det synes godt særlig i en rekke kommuner nær Sverige, hvilket må sees i sammenheng med at grensehandelen øker, noe også SSB måler: Nordmenn grensehandlet for 4,5 milliarder kroner første halvår (ssb.no) Hvordan konsumet ligger an, vet vi nå mindre om, både fordi konsumet ikke måles på samme måte som under korona, og fordi Systembolaget ikke gir ut salgsstatistikk for de grensenære butikkene.

Hamstring

Det er grunn til å anta at mange nordmenn hamstrer alkohol når de har muligheten. Hver tredje nordmann (33 %) har sagt at de normalt ville handlet mer alkohol i utlandet eller på taxfree, dersom det ikke hadde vært for koronasituasjonen: Alkoholkonsumet faller (opinion.no)  Denne hamstringen må vi anta er på vei tilbake nå – også fordi det er dyrtid. Selv om grensehandlingen ikke er tilbake til 2019-nivå, er den på vei opp (SSB), og salget på polet er på vei ned; i 2022 var det en nedgang på 18 prosent (tilsvarende 21 millioner liter). Ved utgangen av første halvår er Vinmonopolets salg ned 2,2 prosent målt mot samme periode i fjor.  - Nedgangen er som forventet da pandemien fortsatt medførte uvanlig høyt salg for deler av fjoråret, sies det på Vinmonopolet. 

Avgiftsnivået

Skal vi beholde flest mulig av kundene, arbeidsplassene, norsk produksjon og verdiskaping - må vi gjøre noe med avgiftsnivået på alkohol. Siden 2013 har brennevinsavgiftene økt med mer enn dobbelt så mye som vin-/ølavgiftene, og brennevin er en viktig "lokkevare" når det gjelder grensehandling.

I Prop 1 S 5631 Aksjer i AS Vinmonopolet sies det dessuten: "For å sikre fortsatt oppslutning og legitimitet i befolkningen er det viktig at Vinmonopolet utvikler seg i takt med samfunnets forventninger og behov".

Avgiftsnivået er sentralt; det viser den normalt høye grensehandlingen og lekkasjene fra Vinmonopolet.  Regjeringen erkjente i sin tid disse utfordringene, men har ikke fulgt opp lovnadene i Hurdalsplattformen:

Gjennomgå grensehandelsproblematikken i lys av erfaringene fra koronapandemien og fra andre land, som Danmark, og foreslå konkrete tiltak som reduserer grensehandelen og styrker konkurransekraften til norsk næringsliv.  

VBF mener at det norske avgiftsnivået på grensehandelsutsatte varer gradvis må harmoneres med det svenske for å motvirke handelslekkasjer, et svekket vinmonopol og mindre oversikt når det gjelder konsum og folkehelse.

For å bevare og opprettholde Vinmonopolets legitimitet, bør åpningstidene utvides og likestilles med ølsalget. Det er konkurransevridende med ulike åpningstider for alkohol, og folk blir noe oppgitt når det eneste som er stengt på handlesenteret, er Vinmonopolet.

VBFs anbefaling:

• Styrke Vinmonopolet ved at avgiftsforslaget på alkohol reverseres; ingen økning
• Likestille åpningstidene på alkoholsalget i dagligvarebutikkene og Vinmonopolet
• Følge opp Hurdalsplattformen med tiltak for å få ned grensehandelen

Om Det Hjelper:

Foreningen Det Hjelper ble etablert som en selvstendig organisasjon i 2021, etter fire års virke som en del av Stiftelsen KRAFT. Det Hjelper er en landsomfattende kristen interesseorganisasjon som fremmer bruker- og pårørendearbeid på individ-, gruppe-, minoritets-, organisasjons-, og systemnivå. Formålene nåes gjennom oppfølging av brukere og pårørende, informasjonsarbeid, fremheving av medikamentfrie tilbud, vektlegging av kunnskapsbasert og trosbasert rehabilitering samt troen på varig rusfrihet.  

Det Hjelper skaper arenaer for tilhørighet, glede og mestringsopplevelser og vi fremmer brukeres og pårørendes interesser gjennom faglig og politisk arbeid. Vi tilbyr informasjon til befolkningen gjennom forebyggende tiltak og kompetansehevende kurs, samt bidrar til erfaringsutveksling og tilrettelegging for åndelige og eksistensielle spørsmål.  

Vårt menneskesyn er basert på tanken om at mennesket har åndelige, psykososiale og fysiske behov, og at tilfriskning og forebyggende helsearbeid skjer ved å fokusere på disse områdene. Vi tror at hvert menneske er verdifullt og unikt, skapt som et selvstendig individ som har rett til å medbestemme over sitt eget liv. Gjennom et recovery-basert perspektiv vektlegger vi autonomi, mestringsstrategier og menneskets iboende ressurser.  

Det Hjelper har ti medlemsorganisasjoner, deriblant Kristen Forening for Helsepersonell, Evangeliesenteret og Stiftelsen Shalam, og ca. fire hundre enkeltmedlemmer. Vi samarbeider også med eksterne organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Maritastiftelsen og Blå Kors. 

  Om forebyggings- og behandlingsreformen: 

 Det foreslås å bevilge 250 mill. kroner til nye og styrkede tiltak relatert til opptrappingsplan for psykisk helse og forebyggings- og behandlingsreformen, herunder økning på 2,5 mill. kroner til forsøk med substitusjonsbehandling ved avhengighet til benzodiazepiner og sentralstimulerende rusmidler.  

Det Hjelper er positive til at kommunene styrkes med 250 millioner kroner til psykisk helse og rus på de områder som omhandler helse- og skolehelsetjenesten samt forebyggende arbeid. Samtidig stiller vi spørsmålstegn ved en større økning på i tilskuddene til substitusjonsbehandling.  

Vi etterlyser fokus på flere medikamentfrie tilbud og brukermedvirkning. Mange brukere blir mentalt ´trigget´ av medikamenter og ønsker derav å være i helt rusfrie miljøer med tanke på å kunne bli fullstendig rusfrie selv. Vi kjenner til mange brukere som ikke får innvilget omsorgsplass eller rehabiliteringstilbud etter endt avrusning, noe som kan få alvorlige konsekvenser for deres helsemessige utvikling. Det er behov for mer konsekvente oppfølgende tjenester, eks. ved at kommunene samarbeider med ideelle aktører når de ikke har egne omsorgstilbud eller når brukere ønsker det selv. Det Hjelper mener at det bør sikres bedre rammevilkår til kommunene for å sikre forsterket brukermedvirkning. Det bør sikres større fleksibilitet og bedrede muligheter for at kommunene har direkte tilgang til private og offentlige døgnklinikker. Særlig sårbare/utsatte overganger bør sikres, og man bør se på mulighetene ved en statlig finansieringsmodell for omsorgsplasser, noe som kan bidra til å sikre overgangsfasene. Det er bekymringsfullt at døgnbehandlingstilbudet nedbygges til fordel for større grad av poliklinisk og medikamentell behandling uten tilstrekkelig oppfølging. Videre er det en høy andel LAR-brukere som misbruker andre medikamenter og/eller som selger sine doser på det åpne marked, også i fengslene. Flere av våre brukere rapporterer at LAR er det eneste tilbudet de får til tross for at de ønsker et medikamentfritt omsorgstilbud med fellesskap og arbeidstrening, og noen brukere opplever også å bli sterkt motarbeidet når de ønsker å gå ut av LAR (eks ved at de mister bolig- eller tannhelsetilbud). 

 Om opptrappingsplanen for psykisk helse:

Økt fokus på tilgjengelighet, helhetlig tilnærming, erfaringskompetanse, tidlig intervensjon, tilhørende inkludering og målrettet forskning kan bedre situasjonen for de sårbare gruppene.  Kommunene bør øke samarbeidet med de frivillige og ideelle lavterskelorganisasjoner som tilbyr rask og supplerende hjelp, eks i form av selvhjelpsgrupper og personlig veiledning. Det bør tilbys et mangfold av tilbud, eks i form av at kommunene øker samarbeidet med brukere og pårørende gjennom interesseorganisasjoner, noe også regelverket for kommunalt rusarbeid vektlegger. 

Betydningen av å kunne utøve en personlig tro i behandlingssammenheng, og at det faktum at mange mennesker også har åndelige behov, mener vi i at i større grad bør belyses i opptrappingsplanen. I den gamle opptrappingsplanen ble tro og åndelighet beskrevet mer inngående, og vi mener at dette er en mer korrekt beskrivelse på menneskelige behov. 

Stortinget samlet seg om et vedtak som sikrer retten til å utøve sin religion, også i en pasientsituasjon (vedtatt 24.april 2018). Det er viktig at det sikres en bevisstgjøring på dette i rusbehandling. Det bør også være bedre rammevilkår for ideelle omsorgsinstitusjoner.  

Om de ulike tilskuddsordningene:  

Når det gjelder tilskuddsordningen for frivillig rusforebyggende arbeid (kap. 714, post 70) er det bra at denne posten har økt. Det er også gunstig at det åpnes for å innvilge flerårige tilskudd på disse ordningene, noe som sikrer forutsigbarhet for organisasjonene.  

Når det gjelder tilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner (kap. 765, post 71) bør det sikres en mer forutsigbar pott for disse ordningene som vil gi mer oversiktlige fremtidige rammer.  

Vedrørende økning på tilskudd til frivillig arbeid på kapittel 765, post 72, så er dette fordelaktig, både til informasjons-, veiledning- og støttetilbud til personer i krevende livssituasjoner og deres pårørende (samt til grunntilskudd og aktivitetstilskudd). 

Vedr. overdosestrategien:

 En økt bevilgning på 19,9 mill. kroner kan være en viktig prioritering. Overdosekoordinatorer som skal implementere en kommunal forebyggingspakke virker å være hensiktsmessig.  

 Sårbarhet ved overganger ved utskrivelser fra rusinstitusjon og overganger mellom tiltak i kommunen, ved løslatelse eller utskriving fra sykehus ble trukket frem fra brukere, pårørende og fagfolk vedrørende overdoser og ble her beskrevet som "sviktsoner" (Gjersing, et. al., 2011). Mange overdosedødsfall skjer i forbindelse med utskrivelse fra institusjon, eller som følge av avbrudd i behandlingen. Forskning tyder på at risikoen for å dø av overdose de fire første ukene etter behandling er nesten seksten ganger større enn ellers (Ravndal og Amundsen, 2009). 

I 2022 var det femtiåtte dødsfall i Norge som følge av metadonbruk, og dette er det høyeste antallet på ti år. Av den grunn bør man i større grad vurdere hensikten med å dele ut store doser LAR-medikamenter til befolkningen, da dette bidrar til overdoser og medikamentlekkasjer. 

Recovery-perspektivet og medikamentfrie tilbud bør stå sentralt med fokus på menneskers ressurser, fremfor å tilby et negativt fokus på diagnoser og medikamentell behandling. Samfunnet overmedisinerer ofte mennesker og legemiddelindustrien har lenge vært dominerende innenfor rus- og psykisk helsefelt. Statusrapport fra Seraf viser en markant økning av LAR-pasienter. Videre rapporterer mange brukere at de får lite oppfølging, aktiviteter og psykosial oppfølging (jf. statusrapport LAR). 

Det er generelt sett nødvendig at rusbehandlingen tilbyr god behandling og sømløse overganger samt at vi tilrettelegger for brukermedvirkning, noe som kan bidra til å sikre rett hjelp til rett tid. 
 

Pårørendestemmen er viktig i debatten om ruspolitikk. Smerten som pårørende opplever kan i betydelig grad gå utover helsetilstanden, og slike tilstander bør vies større oppmerksomhet i rusbehandling. Pårørende opplever ofte omfattende utfordringer og kjenner derav problematikken på nært hold. Det Hjelper er opptatt av at både bruker- og pårørendestemmen skal bli hørt, og er en av få organisasjoner som vektlegger samspillet med de pårørendes rolle. 

Kap 765, Post 71 og Post 72
Frelsesarmeens rusomsorg takker for tilskuddsmidler avsatt til arbeid med Brukere og pårørende og frivillig arbeid innenfor helse, rus og vold. Samtidig er vi bekymret for utviklingen der økningen i tilskuddsmidler ikke holder tritt med kostnadsøkningen for øvrig. 

Frelsesarmeens gatefotball er en aktivitet som gir over 1000 menn og kvinner med sammensatte utfordringer en meningsfull og rusfri arena, med fokus på læring, sosial trening og personlig utvikling. Gjennom det å spille fotball sammen ser vi at enkeltmennesker vokser og opplever økt livskvalitet, som igjen smitter over på andre livsområder som det å ta tak i sin boligsituasjon, sine arbeidsevner, sosiale relasjoner og egen identitet. I 2022 skapte vi 220 000 rusfrie timer gjennom gatefotballen nasjonalt, og som en spiller selv sier: «jeg har fått tilbake troa på meg selv». Gatefotballen er med på å forebygge og forhindre tilbakefall i destruktive mønstre, til en lav pris. Det er allikevel behov for at tilskuddsordningen som finansierer gatefotballen og lignende tiltak i regi av frivillige aktører holder tritt med kostnadene.

Gatehospitalene i Oslo og Bergen tilbyr heldøgns helsetilbud for pasienter med ruslidelse og samtidig somatiske sykdom som ellers har vanskeligheter med å nyttiggjøre seg av tilbudene i det ordinære helsevesenet.

I snart 20 år har Gatehospitalene gitt ett unikt helsetilbud til mennesker med ruslidelse og sikret at de får faglig forsvarlig helsehjelp med utgangspunkt i de til enhver tid aktuelle helseutfordringene i denne pasientgruppen.

Vi frykter at fjerningen av et øremerket tilskudd til Gatehospitalet i Oslo og Bergen på sikt vil medføre en nedbygging av tilbudene. Vi er positive til at det åpnes for flerårige tilskudd, men mener samtidig at midlene til Gatehospitalene (og andre lignende, store institusjoner) bør flyttes til en egen post for å gi økt forutsigbarhet for ansatte og pasienter.

Innspill til arbeidet med statsbudsjettet for 2024 

Helse- og omsorgskomiteen 

Norges Handikapforbund jobber for et samfunn der funksjonshindrede får oppfylt våre menneskerettigheter og kan være fullverdige og likestilte borgere. I Regjeringens forslag til statsbudsjett finner vi ingen satsinger på funksjonshindredes likestilling, tvert imot går det på mange punkter i feil retning. Hvis dette budsjettet blir vedtatt, blir funksjonshindrede fortsatt stående på sidelinjen og levekårene våre blir sterkt svekket. Det er ikke bare et brudd på den enkeltes menneskerettigheter - også samfunnet vil tape på at en så stor gruppe blir hindret i å delta i samfunnet og bidra til verdiskapingen.  

Vårt hovedkrav til kapittel 2752, post 72 er: 

• Egenandelstaket må fryses, og de foreslåtte økningene på egenandeler på blant annet fysioterapi, behandlingsreiser, lege og psykolog må ikke innføres. Videre må refusjonstakstene til kiropraktorbehandling forbli på dagens nivå. 

Det er en fattigdomsfelle å være funksjonshindret i Norge. I en rapport fra NHF i 2017, fremkommer det at de rene ekstrautgiftene funksjonshindrede har er i størrelsesorden 70.000kr-250.000 kr årlig. Dette er utgifter som i all hovedsak ikke blir kompensert.  

Vi kan for eksempel måtte betale store egenandeler på helse- og omsorgstjenester, vi kan ha store strømutgifter på grunn av ekstra behov for varme, lading og bruk av diverse hjelpemidler. Vi kan kun søke om støtte til fossilbiler fra NAV og drivstoffprisen har økt kraftig de siste årene.  

Egenandeler på tjenester og helse øker og øker. Egenandelen på fysioterapi Solberg-regjeringen innførte, har blitt stående og foreslås økt i dette budsjettet. Dette er fortsatt et sterkt usosialt grep, som rammer ekstra hardt i den tiden vi nå står i. 

Funksjonshindrede har dårligere helse enn befolkningen for øvrig, også kontrollert for funksjonshindring. Mange av oss er helt avhengig av for eksempel jevnlig behandling av fysioterapeut og/eller kiropraktor for å opprettholde funksjonsnivå og redusere slitasje og smerter. Å øke egenandelen på mange av tjenestene funksjonshindrede er storbrukere av vil ikke gjøre oss friskere, det vil bare gjøre oss enda fattigere. Det er et kjent faktum at økonomiske bekymringer også påvirker helsen vår negativt. Hvis dette forslaget får flertall, vil det bli enda vanskeligere og dyrere å være funksjonshindret i Norge i 2024. 

Prog.kat. 10.30 Spesialisthelsetjenesten, kap. 733 Habilitering og rehabilitering 

Habilitering og rehabilitering er et stort samfunnsansvar. Riktig og tidlig nok rehabilitering er svært viktig for best mulig helse og for deltagelse i arbeids-, sosialt- og samfunnsliv. God habilitering og rehabilitering gir sparte kostnader på trygdeytelser, tidlig institusjonsplass, tilrettelagte boliger osv. Det er med andre ord dyrt å ikke satse på habilitering og rehabilitering. Budsjettet viser en økning i potten, men det ser ut til å kun økes med forventet prisvekst.  

Vi mener det er på høy tid at habiliteringstilbudet for funksjonshindrede barn og voksne styrkes. Dette er et viktig helseområde som har blitt nedprioritert politisk over for lang tid. Barne- og voksenhabiliteringene i helseforetakene må få et kvalitetsløft slik at vi får en mer likeverdig habiliteringstjeneste rundt om i landet. Habiliteringstilbudene må være livsvarige for kroniske skader eller sykdommer og må tilby systematisk oppfølging av den enkelte. 
 

Ta gjerne kontakt med oss for mer informasjon.  

Tove Linnea Brandvik, forbundsleder, tove.linnea.brandvik@nhf.no  

Bjarne Kristoffersen, generalsekretær, bjarne.kristoffersen@nhf.no  

Norges Handikapforbund  

Kap. 714 Folkehelse, post 70 Rusmiddeltiltak

Blå Kors driver et omfattende arbeid innen forebygging. Vi har som mål at barn og unge skal vokse opp med færrest mulig negative konsekvenser grunnet egen eller andres bruk av alkohol og andre rusmidler. Vi jobber med å styrke beskyttelsesfaktorer og livsmestring, samt forebygge psykisk uhelse, utenforskap og andre risikofaktorer.

Vårt arbeid består av holdningsskapende tiltak og utvikling av pedagogiske ressurser, med mål om å spre oppdatert kunnskap og fakta, fremme refleksjon og handling, tilrettelegge for trygge samtaler mellom voksne og unge, og skape debatt i det offentlige rom.   

Vi opplever at vårt arbeid og vår spisskompetanse er et svært viktig supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Vi ser også at utviklingen i samfunnet resulterer i at behovet for vår hjelp øker. Vi får jevnlige henvendelser fra skoler, NAV, helsesykepleiere, minoritetsmiljøer, fosterhjem, fritidsorganisasjoner, menigheter, Barnevakten og ulike institusjoner. Disse ønsker ressurser, materiell, veiledning og undervisning om rus og psykisk helse. Per i dag klarer vi ikke å dekke alle behovene eller utvikle alle de ressurser vi ser trengs. For å få til dette trenger vi flere midler.  

Vi har i vårt nasjonale forebyggingsprogram søkt om 1 million kroner mer enn vi får hvert år på tilskuddsordningen for frivillig rusmiddelforebyggende og spillavhengighetsforebyggende innsats. Vi ber om at bevilgningen til tilskuddsordningen øker.

Kap. 732

Kompensasjon for økte kostnader og arbeidsgiveravgift

Blå Kors driver tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og har avtaler med alle de regionale helseforetakene.

Som i fjor så melder vi også i år at vi er bekymret for at kostnadsveksten som rammer spesialisthelsetjenesten ikke kompenseres i tilstrekkelig grad, og dermed fører til at behandlingstilbudet rammes.

Heldigvis gikk dette bedre i 2023 enn fryktet. Deflator ble justert til 5,3 prosent, og til 5,1 prosent for organisasjoner med avtale med regionale helseforetak, med virkning fra 1.1.2023. Vi ber om at deflator må dekke forventet inflasjon, lønnsvekst og øvrige kostnader for både offentlige og ideelle tjenester.

Den midlertidige økte arbeidsgiveravgiften er ikke foreslått fjernet av Regjeringen. Vi ønsker at den fjernes. Sekundært så ber vi om at ideelle aktører som har avtaler etter anbud med regionale helseforetak får den dekket på lik linje med de regionale helseforetakene og de 12 ideelle sykehusene med løpende driftsavtaler.

Kap. 765

Vi er fornøyde med Regjeringens forslag om en opptrapping med 25 mill. kroner av tilskuddet til chat-tjenester og hjelpetelefoner på post 72, noe som vil bidra til å dekke den økende etterspørselen. Dette er tjenester for barn, unge og voksne som har det vanskelig, og som bidrar til at de får rask hjelp uansett hvor de bor i landet.

En rekke undersøkelser viser en betydelig økning over tid i selvrapporterte psykiske plager blant både barn, unge, og unge voksne.

Blå Kors driver to nasjonale chat-tjenester for ungdom, SnakkOmMobbing.no og SnakkOmPsyken.no. Dette er helt anonyme tjenester der barn og ungdom kan chatte med trygge fagpersoner om mobbing, vanskelige tanker og vonde følelser.

SnakkOmMobbing er chat-tilbudet for de som er 9-19 år, og det er det første lavterskeltilbudet i Norge hvor alle som er berørt av mobbing kan henvende seg. SnakkOmPsyken retter seg mot unge i alderen 13-24 år.

Det økte tilskuddet er et viktig bidrag i opptrappingsplanen for psykisk helse.

Kap. 781, post 79

Digitalt lavterskeltilbud

Regjeringen har i både forslaget til statsbudsjett og i Opptrappingsplanen for psykisk helse vektlagt behovet for lavterskeltilbud, noe Blå Kors støtter. Vi mener det er mulig å starte opptrappingen av lavterskeltilbud allerede i 2024, særlig av nasjonale, digitale tilbud.

Blå Kors Kompasset er et landsdekkende forebyggende lavterskeltilbud som tilbyr gratis terapi og rådgivning til unge mellom 13-35 år som har vokst opp med foreldre med alkohol- eller andre rusproblemer. Tiltaket er unikt og dekker et tydelig behov.

I 2019 etablerte vi et tilbud med videobasert samtaleterapi på nett. Digitalisering av helsetjenester er et prioritert område i helsepolitikken, og nettbaserte behandlingsmuligheter innenfor psykisk helse vektlegges.

Fra pandemiens start til i dag har det vært en stor økning i etterspørselen etter terapi på nett. Vi har utviklet flere digitale tilbud og forventer fortsatt stor etterspørsel etter våre tjenester, både analogt og digitalt. Unge over hele landet, også de som har opphold utenlands, har mulighet til å få et tilbud fra oss.  Blå Kors kompasset sikrer et likeverdig tilbud til unge i målgruppen, i hele landet, i tillegg til å være et lokalt tilbud en rekke steder. 

Det er viktig å se Blå Kors kompassets landsdekkende tilbud i sammenheng med den økte satsing på forebyggings- og lavterskeltilbud lokalt.  

I år er tilskuddet til Blå Kors kompasset på 26,5 mill. kroner. Dette er samme beløp som for 2022. I tillegg er tiltaket pris- og kostnadsjustert med om lag 500 000 kroner. 

Vi ber om at tiltaket pris- og kostnadsjusteres i 2024, og øker som en del av satsingen i Opptrappingsplanen for psykisk helse og forebyggings- og behandlingsreformen slik at tiltaket kan utvikles videre.

Prop. 1 S (2023 –2024)
Programkategori 10.30 Spesialisthelsetjenesten: Kap. 732 Regionale helseforetak

Regjeringen styrker bevilgningen til sykehusene med 2,2 mrd. for blant annet å redusere svært lange ventetider. Midlene må brukes klokt og effektivt slik at vi får mest mulig helse igjen for pengene.

Rekordlange ventetider – med alvorlige konsekvenser for pasienter og samfunn
Pasienter i behandlingskø lider unødig. De risikerer å bli dårligere mens de venter, og mange blir sykmeldt eller faller utenfor arbeidslivet på grunn av sine plager. Tall fra Helsedirektoratet viser at det nå er rekordlange ventetider i sykehusene med 250.000 i behandlingskø. Somatiske pasienter venter lengst og i snitt må de vente 71 dager på behandling, godt over målet på 50 dager. Gjennomsnittlig ventetid er dog ikke så relevant for pasientene som, ifølge helsenorge.no, må vente på somatiske inngrep opp mot to år. Her er noen eksempler:

Endometriose (fjerning av livmor) - 89 ukers ventetid, Oslo universitetssykehus
Livmorhalsfremfall - 128 ukers ventetid, Sykehuset Innlandet
Urinlekkasje - 96 ukers ventetid, Universitetssykehuset Nord-Norge
Rygg, fiksasjon - 168 ukers ventetid, Sykehuset Vestfold
Hofteleddsartrose (slitasjegikt) - 92 ukers ventetid, Stavanger universitetssykehus
Meniskskade, kikkhullsoperasjon - 125 ukers ventetid, Oslo universitetssykehus
Fjerning av mandler, barn  - 79 ukers ventetid, Haukeland universitetssykehus
Fjerning av polypper  - 190 ukers ventetid, Vestre Viken

Hvordan sikre rask behandling – kostnadseffektivt og med høy kvalitet?
Dette er behandlinger som private helsetjenesteleverandører som Aleris typisk kan bidra med – uten ventetid, med høy kvalitet og til betydelig redusert kostnad. Mens finansieringen av de offentlige sykehusene består av 60 % rammefinansiering og 40 % stykkprisfinansiering, får private aktører etter anbudskonkurranser vanligvis kun en rabattert andel av stykkprisfinansiereringen. Det betyr at det er svært samfunnsøkonomisk gunstig å benytte den ledige kapasiteten private aktører som Aleris representerer, for å utføre tjenestene der det er lange behandlingskøer og som de offentlige sykehusene ikke har maktet å prioritere.

Som Norges største private helseforetak, har vi i Aleris lang erfaring med å levere kostnadseffektive helsetjenester oppdrag fra den offentlige helsetjenesten. Som eneste aktør, har vi i dag avtale med alle de regionale helseforetakene og følgelig unik erfaring som bør bringes inn i debatten om hvordan vi kan nå målet om vesentlig kortere ventetider for norske pasienter. Vi har lenge vist at vi kan levere på de offentlige sykehusenes kriterier og med den kvalitet som forventes av våre oppdragsgivere. Det viser også de nasjonale kvalitetsregistrene som vi rapporterer til på lik linje med de offentlige sykehusene.

Kjøper mindre kapasitet til tross for økende behov pga. politiske signaler
Til tross for sykehusene ikke klarer å ta unna behandlingskøene og ventetidene øker dramatisk, har Regjeringen signalisert at de vil fase ut de private aktørene av den offentlige helsetjenesten. Vi ser at foretakene har tatt signalene allerede – de kjøper betydelig mindre volum av private leverandører enn tidligere. I tillegg til at ordningen Fritt behandlingsdag er nedlagt, er innkjøpene innen langsiktige rammeavtaler der behovene defineres av det offentlige, også betydelig redusert. I 2023 konkurrerer de private aktørene totalt sett om avtaler innen somatikk til en verdi av anslagsvis 250 millioner.

Fra mange hold er det stilt spørsmål om Regjeringens forslag om en styrket bevilgning til sykehusene med 2,2 mrd. er tilstrekkelig for oppdraget om å kutte behandlingskøene. I Aleris mener vi at det er desto viktigere å sikre at midlene faktisk brukes til mer pasientbehandling – og at de brukes klokt.

Motvirke en todelt helsetjeneste
Lange ventetider er ikke bare en plage for pasientene som rammes – det er også en kime til todeling av helsetjenesten i Norge. I Aleris er vi tilhenger av en sterk offentlig helsetjeneste. Vi ønsker å være et supplement – og en ekstra ressurs når det offentlige har bruk for oss. Som nå. Når ventetidene er så lange som er de er nå, kommer folk til oss og betaler av egen lomme. Vi er glade for å hjelpe alle pasienter, men skulle gjerne ha gjort dette gjennom oppdrag for det offentlige slik at alle pasienter sikres lik rett på behandling, uavhengig av hvor de bor i landet og størrelse på lommeboka.

Bevare tilliten til vår felles helsetjeneste
Gjennom å bruke samfunnets totale kapasitet smartere, være seg offentlig eller privat, kan vi hjelpe flere og slik bevare tilliten til vår felles helsetjeneste – som avhenger at folk får hjelp når de trenger det. Finansieringen av spesialisthelsetjenesten og bruke av midlene må legge til rette for at de regionale helseforetakene kan ivareta sitt sørge-for-ansvar og gi pasientene raskere behandling. Det reflektere ikke det foreslåtte statsbudsjettet i dag

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan er en paraplyorganisasjon på rusfeltet. Vi jobber sammen med våre 37 medlemsorganisasjoner for å forebygge og redusere skadene ved bruk av alkohol, narkotika og pengespill. 

Kapittel 762 Primærhelsetjeneste Post 60 Forebyggende helsetjenester 

Årets helsebudsjett er først og fremst et løft for lavterskeltjenester som jobber tett på barn og unge og har en avgjørende rolle i å forebygge rusbruk, psykisk uhelse og utenforskap.  

Helsesykepleierne spiller en viktig rolle i livene til barn, ungdommer og familier. Derfor jublet vi da vi så satsingen på helsestasjons- og skolehelsetjenesten, både i rammetilskudd og til tilskuddsordningen. Helsesykepleierne spiller en nøkkelrolle i forebyggingsarbeidet. For å styrke helsesykepleiertjenesten videre det viktig å også satse på utdanning av flere helsesykepleiere og legge opp utdanningen slik at flere har mulighet til å ta doktorgrad og undervise i helsesykepleie etter endt master. I tillegg burde det legges opp til at kommuner kan søke om tilskudd til styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten for tre år om gangen i stedet for ett. En helsestasjons- og skolehelsetjeneste bygges ikke opp som ettårige prosjekt. 

Kapittel 765 Psykisk helse, rus og vold Post 74 Kompetansesentre 

Videre er det positivt at Regjeringen har gitt KORUSene en midler til å utvikle og implementere oppsøkende metodikk. Actis og flere andre har lenge etterspurt dette. Kombinert med en styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten, mener vi at dette svarer på noen av utfordringene vi ser i dag hvor unge ikke blir fanget opp tidlig og får avdekket rusbruk.  

Kapittel 765 Psykisk helse, rus og vold Post 21 Driftsutgifter (Overdoser og nasjonal finansieringsordning for brukerstyr) 

Actis foreslår:  

• 10 millioner til en nasjonal finansieringsordning for brukerutstyr brukerutstyr  

I 2022 døde 321 personer av rusrelaterte overdoser i Norge. Dette er ett av de høyeste tallene på overdosedødsfall de siste tjue årene. Det er bra at Regjeringen nok en gang øker midlene til overdosestrategien, og også dette året utover forventet prisvekst, men vi mener likevel ikke det er nok for å dekke alle tiltakene som skal inn i strategien. I år er det for eksempel foreslått at alle KORUSene skal ha overdosekoordinatorer, noe vi støtter, men skal dette dekkes over posten som går til arbeidet mot overdoser?  

Actis mener at en nasjonal finansieringsordning for brukerustyr er et tiltak som vil redusere overdoser og forekomsten av smittsomme sykdommer. I KORFOR-undersøkelsen fra 2021 svarer 60 prosent (132 kommuner) av de 220 kommunene som svarte at de deler ut rent brukerutstyr. Andelen kommuner som deler ut brukerustyr har vært stigende de siste årene, men 82 kommuner sier at de ikke deler ut. I disse kommunene var det 23 narkotikarelaterte dødsfall i 2021. 

Kapittel 714 Folkehelse Post 70 Rusmiddeltiltak 

Kapittel 765 Psykisk helse, rus og vold Post 71 Bruker og pårørende og Post 72 Frivillig arbeid (tilskuddsordninger) 

Actis foreslår:  

• 60 millioner til tilskuddsordningen Frivillig rusmiddelforebyggende og spillavhengighetsforebyggende innsats 
• 76 millioner til tilskuddsordningen Forebyggende innsats på rusmiddel- og dopingområdet 
• 150 millioner til tilskuddsordningen Rådgivnings-, støtte- og veiledningstjenester innen psykisk helse, rus og vold 

Det er positivt at tilskuddsordningen Frivillig rusmiddelforebyggende og spillavhengighetsforebyggende innsats er økt utover forventet prisvekst. Dette vitner om en vilje til å satse på frivillig arbeid. Dessverre er det hvert år stor oversøking på tilskuddsordningen for rusmiddel- og spillavhengighetsforebyggende innsats. I 2023 ble det søkt om 84,5 millioner, 40 millioner mer enn det som var bevilget til ordningen.  

Actis, Akan, Av-og-til og Antidoping Norge gikk i statsbudsjettet for 2023 fra øremerking av midler til å søke på en ny tilskuddsordning. Actis har forståelse for omleggingen og synes det er naturlig at vi, som våre medlemsorganisasjoner, må søke om støtte. I statsbudsjettet for 2024 er det lagt opp til en flerårig støtteordning, noe vi stiller oss bak.  

På tross av stor prisøkning de siste årene, har ikke midlene til tilskuddsordningen blitt prisjustert. I 2023 ble midlene økt fra 65 millioner til 66 millioner, og i 2024 økes de fra 66 millioner til 70,1 millioner. Økningen for 2024 virker stor, men siden den nye tilskuddsordningen i 2023 ikke inkluderte spillavhengighetsforebyggende innsats, måtte to av organisasjonene søke om midler til dette fra tilskuddsordningen for rusmiddelforebyggende- og spillavhengighetsforebyggende innsats. De fikk innvilget en sum på 3,4 millioner. I år er det åpnet for å søke om midler til spillavhengighetsforebygging på tilskuddsordningen Forebyggende innsats på rusmiddel-, doping og spillområdet. Hvis vi inkluderer støtten organisasjonene fikk i fjor til spillavhengighetsforebyggende arbeid, er økningen til 70,1 millioner i praksis bare en økning på 700 000 kr. Dette er langt under forventet prisøkning. I 2024 blir det i tillegg åpnet opp for at organisasjoner som jobber med skadereduksjon kan søke. For å inkludere nye organisasjoner og initiativer, er det avgjørende at posten økes mer enn i forslaget til statsbudsjett.  

Vi ber også om en økning i tilskuddsordningen til Rådgivnings-, støtte- og veiledningstjenester. I revidert nasjonalbudsjett 2023 ble denne tilskuddsordningen styrket med 25 millioner til 97 millioner. Det fremstår uklart om økningen på 40 millioner i statsbudsjettet kommer som et tillegg til disse 25 millionene eller om det i realiteten er en mindre økning på rett under 20 millioner. Hvis det er sistnevnte, er dette en for liten økning til en tilskuddsordning med stor oversøking i 2023. Det ble søkt om 215 millioner, men ifølge Helsedirektoratet bare tildelt 72 millioner. Det fremstår også uklart om organisasjoner som driver gruppetilbud kan søke på denne ordning. I fjor fikk flere av dem avslag da de søkte om støtte fra tilskuddsordningen for bruker- og pårørendeorganisasjoner på grunn av nye tildelingskriterier. Hvis de i tillegg faller utenfor post 72, står mange organisasjoner uten en tilskuddsordning å søke på. 

Alkoholavgifter 

Actis støtter at alkoholavgiftene er økt i takt med forventet prisvekst. Alkoholavgifter er ett av de viktigste virkemidlene for å redusere alkoholkonsum og alkoholrelaterte skader og dødsfall. Alkoholpolitikk er helsepolitikk og ikke næringspolitikk, og prisjusterte avgifter bygger opp under dette prinsippet. 

Forebyggings- og behandlingsreformen 

Forebyggings- og behandlingsreformen er nevnt ofte i statsbudsjettet, og vi har store forventninger til reformen. Ettervern er et område som over flere år har vært nedprioritert, og derfor håper vi Regjeringen bruker reformen til å styrke det integrerte ettervernet, vedta en lovfestet felles definisjon for hva ettervern skal inneholde, vedta tydelige tidsfrister for når meningsfylte aktiviteter, arbeidstrening, økonomisk rådgivning, samtaletilbud og fast kontaktperson skal være på plass og at ingen skrives ut fra behandling før de har fått tildelt egnet bosted. 

Med vennlig hilsen,

Actis - Ruslfeltets samarbeidsorgan

Kort om Ønsketransporten:
Ønsketransporten (ØT) er en ideell organisasjon som har til hensikt å bidra til økt livsutfoldelse og livsglede for mennesker som opplever livsbegrensning som følge av sykdom og/eller funksjonsnedsettelse.
ØT drifter etter hospicefilosofien og prinsippene som ligger til grunn i denne.
Tilbudet favner både den syke og funksjonshemmede, og pårørende. Tjenesten er kostnadsfri for tjenestemottaker, og er tilgjengelig for mennesker over hele Norge.
 

En organisasjon som bryter barrierer innen helsefrivillighet
Ønsketransporten er den første organisasjonen av sitt slag i Norge, og driver derfor et pionerarbeid innen helsefrivillighet, hvor man overtar behandling og ivaretakelse av den syke. Dette betyr at vi har gjort oss tilskudds pliktige overfor Norsk pasientskadeerstatning og må forholde oss til helselovgivninger og forskrifter i utførelsen av vårt frivillighetsarbeid.

Vi har en stor tilstrømning av frivillige som skal læres opp og ivaretas. Vi har fra forrige høringsinnspill til i dag en økning på 70% i frivilligbasen vår, til over 700 frivillige fordelt over hele landet. Dette skyldes langt på vei at vi har et meningsfullt og godt tilbud med trygge rammer og god ivaretakelse av de frivillige.

Skal det være mulig å fortsette denne utviklingen, og ivareta de frivillige og mottakerne av tilbudet på en trygg og forsvarlig måte, må vi ha midler til å opprettholde en administrasjon som bærer dette ansvaret.

Vi har gjennom vår relativt korte «levetid» som organisasjon beveget oss fra å være noe fremmed som kom til helseforetak og kommuner for å ta med deres pasienter ut på gode opplevelser, til at vi i dag har gode rolleavklaringer og et varmt samarbeidsklima. Helsepersonell i palliative enheter, helseforetak og kommunehelsetjenesten er i dag de som henviser flest ønskere til oss. Også her ser vi at det foreligger en økning fra forrige høringsinnspill, med hele 80% flere gjennomførte oppdrag i år.

Ønsketransportens samfunnsbidrag
Fremtidens Norge med flere eldre og syke som lever lengre med sin sykdom og sine sammensatte behov, trenger en sterk og trygg helsefrivillighet. Vi er en bidragsyter som har satt dette i gode systemer som fungerer i praksis. Derfor burde vi støttes økonomisk fra det offentlige, samt bli gitt mulighet til å dele våre erfaringer til å bidra til en fremtidsrettet og trygg helsefrivillighet.

ØT overlever i dag på oppsparte midler, kronerullinger og donasjoner. Dette er uforutsigbart og ikke en måte å drifte videre på, da det tar fokus og ressurser fra vår kjernevirksomhet; å motta, kartlegge og fasilitere ønsketransporter, og å lære opp og ivareta frivillige. Det siste året har vi i stor grad måttet benytte tid og energi på å lete etter midler for å opprettholde administrative ressurser.

 ØTs tjeneste favner, som nevnt innledningsvis, også pårørende.
I Meld. St. 24 (2022–2023) Fellesskap og meistring – Bu trygt heime belyses flere aspekter som ØT er en bidragsyter til. Her omtales blant annet levende lokalsamfunn, trygghet for brukere og støtte til pårørende. Blant annet skal pårørende tilbys støtte og avlastning slik at de kan mestre situasjonen og oppgavene over tid, og gis mulighet for å planlegge eget liv.

Å være pårørende er ikke noe man velger, men noe man blir uten videre valgmuligheter. Med denne rollen følger ofte mange oppgaver, som å være koordinator, kontaktperson til omverdenen, pleier eller pleiemedhjelper, i tillegg til å være den man egentlig er i relasjonen.

Utover å oppleve avmakt i forhold til begrensninger den syke eller funksjonshemmede opplever, kan de selv erfare hvordan deres egen pårørende-rolle kan medføre livsbegrensninger.

Via vår tjeneste gis pårørende mulighet til å delta i livshendelser og arrangementer som deltaker, og ikke som nærperson med selvpålagte pleie- og omsorgsoppgaver. Dette er noe som ikke bare gjør seg gjeldende når man er pårørende til eldre, men uavhengig av alder til den syke eller funksjonshemmede.

I den nevnte meldingen fokuserer man også på at tjenester skal være trygge og av god kvalitet. Dette er også viktig i frivillig arbeid, og derfor må frivilligheten fundamenteres i en fagkompetent administrasjon som bærer det overordnede ansvaret for de tjenestene som tilbys.

I budsjettforslaget henvises det til Meld. St. 24 (2019-2020) Lindrende behandling og omsorg, hvor det bevilges 2,6 millioner for oppfølging av denne. Blant annet for å tilrettelegge for hjemmetid og hjemmedød, og for å styrke kvaliteten på kommunens samarbeid med frivillig sektor i livets sluttfase. I nettopp denne stortingsmeldingen nevnes ØT som en frivillig aktør og bidragsyter innenfor palliasjon. Tjenesten vi tilbyr til mennesker i palliativ fase følger hospicefilosofien, som en helhetlig omsorgstanke rundt pasient og pårørende, for å avhjelpe behov og ulike problemer. Dette er medvirkende til å gi den syke større valgmulighet, og hvis en ser på de nevnte stortingsmeldinger, er ØT en viktig bidragsyter, og medvirkende til å gi den syke større livsutfoldelse.

Er regjeringens endringer for en rettferdig tildelingspolitikk bidragende til en reell rettferdighet, og økt forutsigbarhet?
Gjennom vedtaket i inneværende statsbudsjett ble det argumentert med forutsigbarhet og rettferdighet. En endring som på daværende tidspunkt rammet ca. 100 organisasjoner. For Ønsketransportens del ble resultatet at vi mistet all offentlig støtte, og dermed også det siste vi hadde av forutsigbarhet. Vi tillater oss å stille spørsmålet om dette vedtaket er blitt evaluert i etterkant, og de mulige konsekvensene det kan føre til.

Siden tilskuddsordningen ble introdusert i fjor, har vi kun funnet ett søkbart tilskudd vi anså å kvalifisere til. Dette var det søkbare tilskuddet «Frivillig informasjons- og kontaktskapende arbeid» under post 71 «Frivillig arbeid m.v.» Her var vi én av 102 søkere, og det ble gitt kun 22 tildelinger. Vi fikk avslag begrunnet med at vi falt utenfor formålet med ordningen. Vi valgte også å søke på «Tilskudd til lindrende enheter» under post 73 «Særlige omsorgsbehov». Dette relatert til at vår tjeneste er fundamentert i hospicefilosofien, som ble nevnt i utlysningsbeskrivelsen, men denne søknaden ble avvist uten behandling da vi ikke samsvarte med tilskuddsordningens målgruppe. Oppsummert opplever vi at det ikke finnes tilskudd vi kvalifiserer til, til tross for at vi burde kvalifisere under nevnte budsjettposter ut fra hva postene er navngitt. Dette kan kun tolkes som at det det offentlige ikke ser verdien av vår tjeneste, og dermed ikke prioriterer at mennesker med sykdom og/eller funksjonsnedsettelser skal få mulighet til å oppleve livsutfoldelse til tross for at livet ikke ender i det sykdom eller skade oppstår. Alternativt innehar beslutningsorganet utilstrekkelig kunnskap om og innsikt i vårt tilbud og hvem dette favner. Som liten organisasjon uten midler til politiske rådgivere og lobbyister, kan det oppleves vanskelig å overleve.

Anmodning:
For å sikre videre drift og utvikling av ØT frem til man finner passende søknadsbaserte tilskudd, må det en endring til. Det mest hensiktsmessige ville være at det tidligere tilskuddet på 5 MNOK ble gjeninnført, basert på en signifikant økende pågang av ønskere og frivillige.  Da dette fremstår som usannsynlig foreslås det at ØT sikres videre drift med en offentlig støtte på, i første omgang, 3 MNOK over statsbudsjett, med en tidshorisont som gir forutsigbarhet.

Helse og omsorgskomitéen 

Vi viser til Prop. 1 S Helse- og omsorgsdepartementet, kapittel 1.1, 2.3, kapittel 761, post 21 spesielle driftsutgifter 

I en tid preget av hyppige renteoppganger, høy prisvekst og krig i Europa, mener Huseierne det er viktig at budsjettforslaget bidrar til økt stabilitet og forutsigbarhet for norske boligeiere og husholdninger.  

Vi savner omtale av effektene av dyrtid og økte bokostnader i både budsjettforslag og i stortingsmeldingen. Husholdningenes økonomi, og også eldre husholdningers økonomi, er under press. 

Forbrukerorganisasjonen Huseierne representerer vanlige boligeiere over hele landet. Vi er en uavhengig forbrukerorganisasjon uten politiske bindinger som er til for alle som eier hjemmet sitt. Vi har 275.000 medlemmer, noe som utgjør om lag 15 prosent av alle landets selveiende husholdninger. Medlemmene våre bor i leiligheter, rekkehus og eneboliger.  
Huseierne arbeider for at flest mulig kan eie sitt eget hjem og verner om den norske boligmodellen. 

Stadig flere eldre 

Det blir stadig flere eldre. Allerede i 2030 vil det være flere eldre enn barn i Norge. Ifølge SSB vil antall nordmenn over 70 år dobles frem til 2060. Det innebærer at antallet personer som er 70 år eller eldre øker fra 722 000 i 2023 til rundt 1,4 millioner.  

Den demografiske utviklingen vil legge stort press på de offentlige budsjettene og gjøre det krevende å opprettholde kvalitet i velferdstjenestene. Det er en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst ved at eldre kan bli boende i egen bolig og få pleie og omsorg her framfor å måtte flytte på institusjon. 

Huseierne mener det derfor er viktig at det legges til rette for at eldre kan bo lengst mulig hjemme i tråd med deres egne ønsker, blant annet ved bruk av velferdsteknologi. 

Ny eldrereform 
Regjeringen omtaler i forslag til statsbudsjett at den har lagt frem Stortingsmeldingen «Fellesskap og mestring – Bo trygt hjemme-reformen». Den nye eldrereformen er regjeringens svar på hvordan flere eldre kan bo trygt og godt i egen bolig lengst mulig. Gjennom reformen vil regjeringen gjøre det trygt å bo lenger hjemme, og at behovet for helse- og omsorgstjenester blir utsatt gjennom planlegging, forebygging og mer målrettede tjenester. Regjeringen vil bidra til å skape et mer aldersvennlig samfunn preget av inkludering, trygghet og fellesskap. 

Reformen og regjeringens hovedmål er i tråd med Huseiernes boligpolitiske program. Vi mener det må tilrettelegges for at eldre som ønsker det kan bli boende i egen bolig lengst mulig og stiller oss bak stortingsmeldingens hovedmål.  

Økte bokostnader setter den norske boligmodellen i fare  
Som Huseierne tidligere har advart mot, øker kostnadene ved å eie og bo i sin egen bolig drastisk. Fra 2022 til 2023 stiger bokostnadene med 23 prosent. Bokostnadene er på 179.126 kroner i gjennomsnitt for en enebolig på 120 m2 i 2023.  Økte renter, kommunale avgifter og eiendomsskatt er årsaker til den drastiske økningen. Den aller største bokostnaden for norske husholdninger er rentekostnaden og renten er satt opp 13 ganger på kort tid.   

Økningen i bokostnader fortsetter i 2024 med en forventet oppgang på 12 prosent på landsbasis. Bokostnadene for en gjennomsnittlig husholdning er fordoblet siden 2016. Det kommer frem av prognosene i Bokostnadsindeksen, laget av analysemiljøet Samfunnsøkonomisk Analyse på oppdrag fra Huseierne.   

Den kraftige økningen i bokostnadene påvirker i hvilken grad husholdningene prioriterer nødvendig vedlikehold. Økte bokostnader har ført til at husholdningene har redusert vedlikeholdet på boligene sine. Vanlige boligeiere har ikke lenger råd til å vedlikeholde boligene sine på samme måte som før. Dette bekymrer oss i Huseierne.  

Huseierne frykter at den norske boligmodellen er i fare hvis den drastiske økningen i kostnadene for å eie og ta vare på eget hjem fortsetter.   

Eldres boligbehov  
En egnet bolig er en forutsetning for å kunne bo hjemme lenge og Huseierne samarbeider med Pensjonistforbundet om å kartlegge eldres boligbehov. En fersk spørreundersøkelse blant våre medlemmer i Huseierne og Pensjonistforbundet som er 55 år eller eldre viser at nesten en av fire av de eldre ikke tror de ville hatt råd til å kjøpe boligen de ønsker seg med tanke på beliggenhet, størrelse og bokvalitet. Like mange eldre vet ikke om de har råd til å kjøpe boligen de ønsker seg. 

Undersøkelsen er beskrevet i rapporten «Eldres boligbehov 2023» som Ipsos har utarbeidet på oppdrag fra Huseierne og Pensjonistforbundet.  
Kun halvparten av de eldre svarer at bad, kjøkken, stue og minst ett soverom er tilgjengelig for rullestolbrukere.  

1. 9 av 10 ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. 
2. 4 av 10 eldre bor i boliger som ikke er tilpasset nedsatt funksjonsnivå. 
3. 6 av 10 eldre svarer at det ikke vil være mulig å tilpasse nåværende bolig med byggetekniske endringer slik at den blir tilgjengelig på ett plan. 

Egnede boliger for eldre 
Det er mangel på egnede boliger for eldre, spesielt i distriktene. En mulig årsak er at markedsverdien på boliger mange steder gjør det vanskeligere å få lånefinansiering i distriktene enn i sentrale strøk. Ikke alle som bor i enebolig i dag vil derfor kunne kjøpe en lettstelt leilighet, fordi salgsprisen på eneboligen er lavere enn det en lettstelt og funksjonell leilighet koster.  

Regjeringen vil ifølge Hurdalsplattformen bygge tilpassede botilbud tilrettelagt for morgendagens eldre. Regjeringen har som en del av Bo trygt hjemme-reformen foreslått å opprette et eget eldreboligprogram som skal bidra til at alle skal ha tilgang til en egnet bolig i et aldersvennlig bomiljø.  

Likevel foreslår regjeringen kun 3 millioner kroner til Husbanken for oppfølging av Eldreboligprogrammet. Huseierne ber komiteen innarbeide en høyere bevilgning til dette formålet ved behandlingen av budsjettet for 2024. 

Heistilskudd 
Målet med tilskuddet til prosjektering og innstallering av heis var økt tilgjengelighet i eksisterende boliger og bygg slik at flere kunne bo hjemme lenger. Dessverre ble heistilskuddet avviklet fra 2023, i tråd med statsbudsjettet og det er derfor ikke lenger mulig å søke om tilskudd til dette formålet.   

Heistilskuddet bidro til flere eldre kunne bli boende lengre i sitt eget hjem og derved redusere kostnadene til pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Huseierne mener derfor heistilskuddet bør gjeninnføres med en   bevilgning på minst 40,6 millioner kroner som tilsvarer tilskuddet i saldert budsjett 2022. 

Innspill til arbeidet med statsbudsjettet for 2024

Helse- og omsorgskomiteen

fra HBF (Handikappede barns foreldreforening)

Handikappede barns Foreldreforening er den største landsforeningen i Norges Handikapforbund. Vi arbeider for at barn med funksjonsvariasjon skal få gode og trygge oppvekstvilkår og for at hele familien skal få best mulige livsvilkår. Vi er diagnosefrie, og representerer derfor et bredt spekter av funksjonsvariasjon fra de med lettere behov for tilrettelegging til de med store sammensatte behov.

Våre hovedkrav er:

• At satsningen på omsorgstjenester i kommunen økes
• At satsningen på barnekoordinatorordningen økes og øremerkes

Omsorgstjenester

Prog.kat. 10.60 Kommunetjenester, kap. 761 Omsorgstjenester

De fleste av våre medlemmer står i meromsorgsoppgaver som krever mye av dem. De er helt avhengige av omsorgstjenestene fra kommunen for å kunne klare en krevende hverdag. Derfor er det beklagelig å se at post 761 Omsorgstjenester reduseres i årets statsbudsjett.

Vi vet, av alle historiene vi får inn, at situasjonen i kommunen allerede er presset på dette området. Og selv om det ikke er lov å si, så vet vi at dette i stor grad handler om kommunens økonomi. Det er vesentlig store forskjeller fra kommune til kommune hvilke omsorgstjenester du faktisk får, til tross for at regelverket og rettighetene er de samme. Det er mangel på boliger, avlastningstilbud og assistenter, og svært mange får ikke innvilget nok BPA-timer for å nevne noe. Foreldre og pårørende står ofte i årevis lange kamper mot kommunen før de får medhold av statsforvalter og innvilget tjenestene de allerede hadde krav på. Det er også en realitet at foreldre og pårørende står i lange tider med vedtak i hånden uten å få disse satt ut i live.

Våre medlemmer er helt avhengige av omsorgstjenestene de har krav på. Svært få ber om hjelp før de trenger den, og det får store konsekvenser når familiene står uten hjelpen de trenger for å kunne stå i jobb, ta vare på søsken og på det funksjonsnedsatte barnet. HBF mener at tidlig innsats er viktig, og det er et viktig poeng at hvis man får hjelp tidlig nok er dette med på å forebygge hvilken hjelp man vil trenge senere. Vi vet at en trang kommuneøkonomi utsetter tidlig innsats og at dette totalt sett er en økt kostnad for kommunene.

Det er flott at investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser økes, men vi er svært bekymret for resten av omsorgstjenestene og konsekvensene av hva en allerede svært presset kommuneøkonomi vil ha å si for familier med funksjonsnedsatte barns hverdag.

HBF ber komiteen øke bevilgningen til omsorgstjenester i kommunen, og med trykk på post 73 Særlig omsorgsbehov.

Likeverdsreformen – lovfestet rett til barnekoordinator

HOD avsnitt 2.42 (2023)
KDD prog.kat. 10.60 Kommunesektoren mv, kap. 571 Rammetilskudd til kommuner (2023)
Riksrevisjonen avdekket i 2021 alvorlig svikt i kommunenes rolle som koordinator for barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier. Staten fikk kritikk for ikke å ha fulgt godt nok opp at koordinatorordningen fungerer i samsvar med intensjonene. Svært mange familier står i en uholdbar situasjon og bruker mye tid og ressurser på oppgaver som en koordinator skulle ivaretatt for dem. HBF har hatt et prosjekt i samarbeid med PwC, som blant annet avdekker store ulikheter mellom kommuner, at midlene blir brukt på andre poster og at ordningen er underfinansiert. Derfor ser vi alvorlig på at barnekoordinatorordningen ikke er nevnt eller fremhevet i budsjettposten for 2024. Vi ser helt klart en nødvendighet av både økt finansiering og at midlene øremerkes for at dette skal bli en ordning som skal kunne fungere etter intensjonen.  

• HBF ber komiteen øke bevilgningen til barnekoordinator.
• HBF ber komiteen gi tydelige føringer om at midlene må øremerkes barnekoordinatorordningen. 
• HBF ber komiteen sørge for klarere retningslinjer for hvordan ordningen skal praktiseres. 

Hvis du har spørsmål eller lignende må du gjerne ta kontakt!

Annette Jensen

Styreleder

Handikappede Barns Foreldreforening

Til 92443697

På vegne av 350 høyt utdannede ytere av helsehjelp vil Akupunkturforeningen bemerke at budsjettforslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet ikke inneholder noen av de etterlengtede avklaringene akupunktørene og deres pasienter trenger.

Etter at akupunkturbehandling momspliktig fra 1. januar 2022 har utdannede akupunktører mistet mye av grunnlaget for sin drift, og pasienter har mistet tilgang på nødvendig helsehjelp. Samtidig kan andre behandlergrupper tilby ukvalifisert akupunkturbehandling mva-fritt og uten ansvarsforsikring til sine kunder uten at dette blir fulgt opp av skattemyndighetene eller helsemyndighetene. Dette går i all hovedsak ut over pasientene som i stadig større grad oppsøker akupunkturbehandling utført av ukvalifiserte behandlere, med de konsekvenser det har for blant annet pasientsikkerheten og kvaliteten på behandlingen.

Akupunktører i Norge venter på avklaring av anmodningsvedtak 417 på "om akupunktur kan regnes som helsehjelp og at det dermed skal være fritatt mva". Helse- og omsorgsdepartementet har i sitt budsjettforslag bekreftet at dette vedtaket skal utkvitteres i forbindelse med «Nasjonal helse- og samhandlingsplan» høsten 2023. Departementet har avvist Akupunkturforeningens ønsker om å komme med innspill til denne planen, foreningen forventer allikevel at regjeringen belyser saken på en ryddig måte og fremmer nødvendige forslag. Vi ber om at helse- og omsorgskomiteen sørger for at dette faktisk skjer og at saken får en avklaring som er til det beste for pasientene. Det bør ikke være tvil om at akupunkturbehandling er å regne som helsehjelp.

Akupunkturforeningen vil gjøre komiteens medlemmer oppmerksomme på at anmodningsvedtaket 417 fra 2022 kun er det siste i en rekke vedtak hvor departementet anser at det ferskeste opphever det forrige. Akupunktørene og deres pasienter har ventet lenge på denne avklaringen og har fått løfter underveis som ikke har blitt oppfylt.

Oversikt over nyere vedtak:

Vedtak nr 165 fra 2020: 

«Stortinget ber regjeringen gi offentlig autorisasjon til naprapater og osteopater, samt ta en ny vurdering av om akupunktører skal autoriseres som helsepersonell. Inntil vurderingen av akupunktører er fullført skal momsunntak videreføres.»

Vedtak nr 328 fra 2020: 

«Stortinget ber regjeringen utrede hvorvidt noen av medlemmene i de organisasjoner som i dag er registrert i registeret for alternative behandlere, kan anses å yte helsehjelp, og komme tilbake til Stortinget med nødvendige endringer som gjør det mulig for disse å få fritak fra merverdiavgiftsloven».

Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne, Rødt (flertall med støtte fra Frp): "det kan være yrkesgrupper som i dag regnes som alternative behandlere, men som det kan være gode grunner til å inkludere under omsetning og formidling av helsetjenester."

Vedtak nr 417 fra 2022: 

«Stortinget ber regjeringen avklare hvilke av tjenestetilbyderne som er registrert i Registeret for utøvere av alternativ behandling, som kan anses å yte helsehjelp, og komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av ordningene for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning av helsepersonell, herunder en vurdering av hvilke grupper som skal omfattes av disse ordningene og få fritak fra merverdiavgiftsloven, så snart som mulig».

Merknad i statsbudsjettet for 2023

4.43 Kap. 783 Personell

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Pasientfokus mener det har fått uheldige konsekvenser for både behandlere og brukere at momsfritaket for akupunktur er fjernet. Disse medlemmer viser til at akupunktur blir nevnt som behandling i flere veiledere og Norsk Legemiddelhåndbok. Disse medlemmer påpeker at 37 pst. av landets sykehus tilbyr akupunktur som behandlingsform.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn:

«Stortinget ber regjeringen om å gjeninnføre momsfritaket for akupunkturbehandling midlertidig fra 1. januar 2023, i påvente av regjeringens utkvittering av anmodningsvedtak nr. 328 og nr. 417.»

Skriftlig spørsmål om provenyet

Spørsmålet er stilt senest i juni 2023 og det har ikke vært mulig å fremskaffe noe svar på dette fra Finansdepartementets side. (15:2652 (2022-2023). Morten Wold (FrP): Hvor mange akupunktører er registrert i mva-registeret per utgangen av 2022, og hva var provenyet på disse i 2022?)

Skriftleg innspel til Statsbudsjett 2024 , kapittel tildelt Helse- og omsorgskomitéen frå  Autisme foreininga i Noreg.

Som nemnt i statsbudsjettet er Autismespekterdiagnoser (ASD) ein av dei to største diagnose gruppene innan habiliteringstenestene. Det er opptil 80 vekers ventetid for utgreiing, men etter vurderingssamtale er det igjen lang vente tid før utgreiing blir i sett i verk. Etter diagnosen er sett er det for ofte lite opplæring om det å ha fått ein autisme diagnose, korleis leve med og tiltak som kan gi betre livskvalitet. Medlemmane våre erfarer at dei også blir direkte utskrivne frå spesialisthelsetenesta utan noka form for oppfølging, men med forventning om at kommunen gir eit godt tilbod.

Autismeforeininga i Noreg er glade for at det vil kome normerande produkt på utgreiing og oppfølging, men er skuffa over at det ikkje er sett av middel til dette i statsbudsjettet.

Som beskrive ovanfor er det lange ventetider, både innan habilitering, BUP og DPS. Dei auka midla i statsbudsjettet slik vi ser det vil gi ein svært liten effekt på ei pressa spesialisthelseteneste.

KAP 732 Vi har alle ei psykisk helse, også personar med personar med autismespekter diagnosar, men alle har ikkje lik tilgang utgreiing til utgreiing og behandling.

Det er brei fagleg semje at ASD er meir sårbare for å utvikle ei psykisk tilleggsliding, studiar viser at det er høgare førekomst ein elles i befolkninga.

• Spesialisthelsetenesta er uoversiktleg organisert kvar og korleis ein skal få utgreiing og behandling utor om ein har autisme, eller autisme og utviklingshemming.
• Det er allereie svært plassane til få innlegging for barn, unge og vaksne med autisme og psykiske lidingar.

Regjeringas budsjett løyving tilseier 12 plassar til barn eller 20 vaksne, dette er ikkje øyremerkjande middel til personar med autisme som det i frå både fagmiljø og organisasjonar er varsla om at det er behov for øyremerking av middel til spesialiserte innleggingsplassar. Det er også behov for Ambulerande Team (FAC) som kan gi gode teneste og rettleiing der ein bur. Det er bekymringsfullt at det blir talast om ei opptrapping av psykisk helse, men at det i realitetane blir kutta og gjere omorganiseringar i tenester som har fungert til pasientens beste.

KAP 761 Tidleg innsats og rett hjelp til rett tid , tverrfagleg samarbeid på tvers av sektorar er heilt avgjerande for god livskvalitet.

• Personar med autisme og familiane opplever at det er store forskjellar i korleis tenestene er organisert, kompetanse og ressursar utor kvar ein bur.
• Det er store kommunale forskjellar i korleis kommunale tenester som avlastning, omsorgsstønad, støttekontakt, tilrettelagd skule, arbeid og fritid blir gitt. Ofte får familiar eit vedtak som er langtfrå det spesialisthelsetenesta har anbefalt. Det er tida og igangsetjinga til lang saksbehandling av vedtak. Som både NOU2020:1 og Riksrevisjonen rapport er det ei stor belastning for familiane å få tilgang på allereie lovfeste rettar.
• Medlemmane våre erfarer å få avslag på BPA med grunnlag i autisme diagnosen, praksisen blir svært utøvd ulikt utor kvar ein bur. Individuell tilrettelagde tenester blir beskrivne som god oppfølging for personar med autisme. Personar med ASD er ofte sensible ovanfor å forhalda seg til mange ulike personar på dei ulike livsarenaer. For personar med ASD og familiar med ASD vil BPA vere eit verktøy for organiseringa av avlastning, assistanse på skule og fritid. For familien vil det gi mogelegheit for å få den praktiske hjelpa som gir fridom og mogelegheit til å delta i samfunnet med den nødvendige tilrettelegginga som blir sedd på som autisme vennleg.

Vi er derfor skuffa og blir det synast alvorleg at det ikkje er sett av middel å gjennomføre forbetringar og utvidingar av BPA ordninga. Slik det er beskriven i statsbudsjett er det lite handfast kva regjeringa meiner med ein eigna måte ovanfor Stortinget.

Barnekoordinator: det er ikkje avsett middel til å setje i verk og oppretthalde barnekoordinator rolla ute i kommunen. Vi erfare at det har skjedd lite sidan det blei lovfest og ordninga har kome familiane lite til gode.

KAP675 post 72 Tilskot til brukarorganisasjonar

Autismeforeningen i Noreg håper på at dei auka avsette midla til rådgivings, støtte og rettleiingstenester vil føre til at vi igjen får middel til rettleiings tenesta. Ain opplever ein stor auke i førespurnadar på rettleiings tenesta som vi kan setje i samanheng med ein sterkt pressa spesialisthelseteneste. Både sentralt, lokallag og likepersonar opplever at spesialisthelsetenesta vidaresender førespurnadane til oss i Autismeforeningen. Slik pågangen har utvikla seg hadde vi hatt behov for å utvide tenesta, i 2023 fekk vi ikkje midlar til vidar drift.

Venleg helsing Sentralstyret i Autismeforeningen i Noreg.

Til Stortingets helse- og omsorgskomité, 11.10.2023

Press - Redd Barna Ungdom ønsker med dette å gi sine innspill til Stortingets helse- og omsorgskomité, i forbindelse med fremleggelse av årets statsbudsjett. Vi ønsker primært å kommentere på følgende områder: kapittel 762, post 60 om skolehelsetjenesten, og kapittel 762, post 73 om seksuell helse.

Press - Redd Barna Ungdom er Norges eneste ungdomsorganisasjon som utelukkende arbeider for å ivareta barns rettigheter. I vår politikk tar vi utgangspunkt i FNs barnekonvensjon og det barn selv mener er barnets beste.

Helsestasjon- og skolehelsetjenesten (kap. 762, post 60)

Skolehelsetjenesten er en av de viktigste forebyggende tjenestene vi har for barn og unges helse. Artikkel 24 i barnekonvensjonen stadfester at alle barn har rett på et godt helsetilbud, og vi anser skolehelsetjenesten som et godt mål for å sikre dette. En skolehelsetjeneste som er mer tilgjengelig for elevene er en satsning på elevers psykiske helse. Videre har skolehelsetjenesten en viktig rolle med å gi opplæring om og veiledning i saker som vedrører seksuell helse. Som en tjeneste som er tett på elevene, er skolehelsetjenesten et lavterskeltilbud som gir hjelp, veiledning og støtte. 

Regjeringen har gjennom Hurdalsplattformen selv uttrykt et ønske om å styrke skolehelsetjenesten; et ønske som også har vært gjenspeilet i barn og unges eget ønske om et løft i tjenesten. Til tross for dette har ikke tilbudet forbedret seg og ført til økt bruk blant elever. Ifølge UngData rapporten i 2022 oppgir 32% av barn og unge at de har tatt til bruk skolehelsetjenesten. Dette er en nedgang fra 37% i perioden 2018 - 2020. I tillegg tar kun 13% av barn og unge i bruk den lokale helsestasjonen for ungdom. Når man samtidig ser økte tall på psykiske helseplager blant barn og unge, kan dette tyde på at tjenestene ikke er tilgjengelige nok og treffer målgruppens behov. 

Det er imidlertid umulig å gi barn og unge den oppfølgingen de trenger når tettheten av helsesykepleiere er for lav, og Press er begymret for at antallet utdannede helsesykepleiere er for lavt for å dekke dagens og fremtidens behov. En rapport fra Sykepleien konstanterte at bare 1.4% av landets skoler hadde tilgjengelig helsesykepleier hver dag. En rapport fra SINTEF i 2021 viser også at vi mangler over 2000 helsesykepleiere i Norge. Barn har en rett på et godt helsetilbud per Barnekonvensjonens artikkel 24. Når Norge i tillegg har fått merknad om skolehelsetjenesten på forrige høring i FNs Barnekomité, mener vi  derfor at en satsing på helsestasjons- og skolehelsetjenesten er på sin plass, og må innebære en klar prioritering av midler gjennom Kunnskapsdepartementet for å sikre tilstrekkelig bemanning. 

Press - Redd Barna Ungdom anbefaler derfor at bevilgningen til skolehelsetjenesten økes (kap. 762, post 60) for å skape en reell satsing på elevers helse.

Seksuell helse (kap. 762, post 73)

Slik WHO definerer seksuell helse, krever den en positiv og respektfull tilnærming til seksualitet og seksuelle forhold. I tillegg må alle menneskers seksuelle rettigheter respekteres, beskyttes og oppfylles for at seksuell helse skal oppnås og opprettholdes.

Skolen som undervisningsarena skal gi barn og unge den kunnskapen de trenger for videre utdanning og livsmestring. Dette inkluderer også seksuell helse. Barn som har kunnskap om grensesetting, seksualitet, identitet og kropp, har er bedre utrustet for å forstå egne opplevelser og melde ifra dersom de møter ugreie eller kriminelle handlinger. Ansatte i barnehage og skole trenger derfor tilstrekkelig kunnskap og evnene til å formidle denne informasjonen til barn og unge, særlig i tid der man ser at skeive barn møter økende grad av hat og hets, i tillegg til at andelen som opplever seksuelle overgrep i de formative årene er urovekkende høy.

Også elevene etterspør en satsing på seksualitetsundervisningen. I en rapport fra Sex og Samfunn i 2022, rapporterte nesten halvparten av elevene at de ønsket høyere kvalitet på seksualitetsundervisningen, og 7 av 10 ønsket mer undervisning. Det er viktig at det prioriteres midler til utdanning og videreutdanning av lærere for å skape det kunnskapsløftet som trengs for at en omfattende og normkritisk seksualitetsundervisning kan gis til barn og unge.

Press - Redd Barna Ungdom anbefaler derfor at bevilgningen for arbeidet med seksuell helse, særlig når det kommer til seksualitetsundervisning og kunnskapsøkning blant ansatte i skolen og barnehagen knyttet til seksuell helse, økes (kap. 762, post 73).

Med vennlig hilsen

Maja Enerhaug Egge
Leder i Press - Redd Barna Ungdom

Aktivitetsalliansen avgir herved vårt høringsinnspill til Statsbudsjettet for 2024, med fokus på Økt bruk av grønn resept (anmodnings- og utredningsvedtak nr 746, 5. juni 2023), samt fokuset på til fysisk aktivitet som forebyggende, helsefremmende og behandlende helsetiltak.

Kort om Aktivitetsalliansen

Aktivitetsalliansen består av Den Norske Turistforening, Skiforeningen, Syklistenes Landsforening, VIRKE aktiv helse, Norsk Sportsbransjeforening, Roede og Gjensidigestiftelsen. Til sammen representerer vi nesten 1 million medlemskap.

Vårt mål er å fjerne hindringer og legge til rette for mer fysisk aktivitet.

Aktivitetsalliansen står bak kampanjene «Heia deg!», «Aktiv kropp, sterk hjerne» og «Aktivitet som medisin». Se våre politiske fokusområder på aktivitetsalliansen.no («Til politikere»).

Fysisk aktivitet som medisin - og som forebyggende og helsefremmende tiltak

Forskning viser at moderat fysisk aktive er friskere og mer robuste overfor sykdom, motgang og kriser i livet. En inaktiv person som blir fysisk aktiv kan leve drøyt åtte år ekstra med god helse, og fysisk aktivitet anbefales i forebygging og behandling av mer enn 33 sykdommer og lidelser, inkludert hjernehelse og ikke minst psykisk helse.

Fysisk aktivitet kan i mange tilfeller supplere eller erstatte medikamenter, i behandlingen av for eksempel høyt blodtrykk eller depresjon. Aktivitet som medisin er nesten kostnadsfri og nærmest uten bivirkninger, og 9 av 10 pasienter ville ifølge Legeforeningens tidsskrift ha valgt trening fremfor medikamenter hvis de kunne velge.

Nesten åtti prosent ser fastlegen sin minst en gang i året, og en bedre anledning til å motivere til livsstilsendringer finnes neppe. Ti ganger så mange av oss (60 %) hører på og innretter oss etter det legen vår sier, som en kampanje fra myndighetene (6 %)

Vedtak 746: Økt bruk av grønn resept

Vedtaket lyder slik: «Stortinget ber regjeringen legge til rette for økt bruk av grønn resept og ber regjeringen utrede nye oppfølgingsmodeller til grønn resept, for eksempel med mer veiledet aktivitet og kosthold. Stortinget ber regjeringen komme tilbake på egnet måte.»

I statsbudsjettet står det videre at «Helse- og omsorgsdepartementet vil følge opp vedtaket gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan.»

Aktivitetsalliansen lurer på hva det betyr? Er det en tilstrekkelig god måte til å få utredet nye oppfølgingsmodeller til grønn resept? Når vil det i så fall foreligge konkrete modeller som kan utgjøre en forskjell?

Bruk av «livsstilsintervensjon»
I statsbudsjettet beskrives ordningen med grønn resept videre som at fastlegene i dag i de fleste kommuner henviser pasienter til frisklivssentralene for å iverksette resepten. Det henvises også til at den nye taksten for livsstilsintervensjon som kom i 2022, skal stimulere fastlegene til forebyggende og helsefremmende fokus.

I Folkehelsemeldingen anerkjennes allmennlegenes viktige rolle og utfordringer knyttet til å skulle ta i bruk den nye taksten for livsstilsintervensjoner, men peker samtidig på at manglende kompetanse hos allmennlegene begrenser bruken av livsstilsintervensjoner og ikke-medikamentelle tiltak.

Det samme gjelder manglende oversikt over tilbud i kommunen som legen kan samarbeide med; i praksis steder med stabile tilbud om fysisk aktivitet som legen trygt kan sende pasienten til og vite at han eller hun blir ivaretatt og får tatt medisinen sin, ved å være fysisk aktiv sammen med andre.

Løsningen på dette synes å være en kombinasjon av:

1) Bedre opplæring om aktivitet som medisin i utdanningen, som f eks et tre timers kurs

2) Tilgjengelig oppslagsverk og kunnskapsverktøy som Aktivitetshåndboken

3) Opplæring i bruk av taksten livsstilsintervensjon og motivasjon til å bruke den

4) Oversikt over lokale knutepunkter for veiledning eller lokale tilbud av fysisk aktivitet legen kan henvise til direkte.

Vi savner ambisjoner og konkrete tiltak knyttet til dette i statsbudsjettet, og har derfor en positiv forventning om at dette vil bli utarbeidet i oppfølgingsmodellene for grønn resept, som departementet skal levere på.

Nærmere om de aktuelle tiltakene

Basert på vårt engasjement og arbeid med aktivitet som medisin siden 2015 anbefaler Aktivitetsalliansen at følgende tiltak inkluderes i oppfølgingsmodellene for økt bruk av grønn resept:

Økt kunnskap:

Dagenes medisinstudenter har ved sentrale læresteder 140 timer farmakologi i løpet av sine seks år på studiet, og kun 45 min om fysisk aktivitet som medisin. Denne slagsiden bør motvirkes, og det finnes bl a beskrivelse av et kurs i aktivitet som medisin på tre timer, utarbeidet av medisinstudentene selv. Kan dette inkluderes i oppfølgingsmodellen for grønn resept?

Tilgjengelige verktøy:

Aktivitetsalliansen stiller seg bak helsekomiteens merknad til forrige revidert statsbudsjett, der komiteen uttaler at «…det er viktig at Aktivitetshåndboken gjøres mer tilgjengelig, og at den sendes ut til fastlegene. Det er også viktig at det gis kurs i bruken av Aktivitetshåndboken til helsepersonell.»

Kurs i bruk av takst for livsstilsintervensjon:

Effektive måter å bruke taksten på bør inkluderes i et kurs for bruk av Aktivitetshåndboken.

Taksten bør omfatte mer:

I Helsebarometeret for 2023 stiller 78 % av befolkningen seg positive til at personer med høyt blodtrykk, diabetes 2 og sykelig overvekt kan få refundert utgifter til trening og livsstilsrefusjon fra fastlegen, slik den nye taksten for livstilsintervensjon nå legger opp til.

Vi tror imidlertid at maksgrensen på inntil tre gangers veiledning i året bør heves til fem for å skape kontinuitet, og at taksten vil kunne fungere godt i behandling av flere tilstander som f eks depresjon, der fysisk trening har dokumentert effekt og svært få bivirkninger. Her vil Aktivitetsalliansen henvise til dokumentasjon fremlagt på Nasjonal fagkonferanse om trening som medisin, arrangert av Rådet for psykisk helse 10. oktober i år.

Oversikt over det lokale tilbudet av fysisk aktivitet:

Det må etableres samarbeidsstrukturer og konkrete løsninger mellom allmennlegene som henviser pasienten og de gode, stabile tilbud av fysisk aktivitet pasientene skal kunne henvises til og gå til for «å ta medisinen sin» ved å være fysisk aktiv. Her er det viktig at terskelen er lav for å anerkjenne tilbudet som relevant til forebygging, helsefremming og behandling. I mange tilfeller kan det å gå fem turer med en inkluderende nærturleder fra DNT eller trene styrke i en park med en trener fra det lokale treningssenteret være mer relevant og bedre ressursbruk enn mer tradisjonelle henvisninger til fysioterapeut eller psykolog.  

Oppsummert

Økt kunnskap om aktivitet som medisin, motivasjon og informasjon til å benytte taksten for livsstilsintervensjon, bedre oversikter over det lokale «apoteket» av tilbydere av fysisk aktivitet – og målrettet og forbedret samhandling mellom aktørene er nøkkelen til en oppfølgingsmodell for økt bruk av grønn resept. Potensielt er enormt!

Til ettertanke

I Vistas rapport fra 27. februar 2023, «Vurdering av barrierer og tiltak for et mer aktivitetsvennlig samfunn», som er den noe nedslående konklusjonen at «Ambisjonsnivået og ressursinnsatsen henger ikke sammen. Sosial utjevning i helseforskjeller og adferdsendringer krever en større innsats og mer ressurser enn det som i dag brukes for å få inaktive grupper opp på et helsemessig tilfredsstillende aktivitetsnivå».

I lys av dette blir det ekstra viktig å gjøre noe i forhold til økt bruk av grønn resept som kan bryte med denne tendensen og bidra til å utgjøre en forskjell. Aktivitetsalliansen vil gjerne være med å bidra til at det skjer.

Se også:

https://aktivitetsalliansen.no/til-politikere/

(innspill slutt)

 Familiesentre for alvorlig syke langtidsliggende barn

Barnekreftforeningen har i flere år jobbet for å etablere familiesentre for familier med alvorlig syke langtidsliggende barn i nærheten av de fire sykehusene UNN, ST. Olavs Hospital, Haukeland og Rikshospitalet. Vi har søkt og fått NRK TV-aksjonen i 2024 for å realisere prosjektet. Barne- og ungdomsklinikkene ved disse sykehusene mener det er et stort behov for dette tilbudet. Planleggingen er i gang ved Haukeland Universitetssykehus.    

Tett samarbeid med Helseforetakene.

Barne- og ungdomsklinikkene støtter Barnekreftforeningens arbeid om å realisere familiesentre i umiddelbar nærhet av sine Barne- og ungdomsklinikker, og viser til to uttalelser fra klinikkledere:

«På UNN har vi barn, ungdommer og foreldre fra hele landsdelen som må oppholde seg over lengre tid på vårt sykehus i Tromsø. I vår helseregion i nord har vi spesielt store utfordringer når det gjelder avstander, og en lang reise kan være en stor belastning for de det gjelder. Et familiesenter i tilknytning til Barne- og ungdomsklinikken vil være et kjærkomment fristed under, og mellom, behandlinger. Her kan det fokuseres på det friske, og barn og unge kan få besøk av familie, søsken og venner.

Elin Gullhav, Klinikksjef Barne- og ungdomsklinikken, UNN»  

«Barne- og ungdomsklinikken, St. Olavs hospital HF, støtter fullt opp om Barnekreftforeningen sin søknad om tildeling av NRK TV-aksjonen 2024 og etablering av familiesentre tilknyttet sykehusene i Norge. Det er et betydelig ønske og behov for slike tilbud for å kunne bidra til at barn og unge med alvorlige, langvarige sykdommer og tilstander, og deres familier, kan ha en mer tilpasset bosituasjon og samlingssted ved innleggelse i sykehus.

Paul Georg Skogen, Klinikksjef Barne- og ungdomsklinikken, St. Olavs hospital HF»

Våre naboland

I Sverige, Danmark og Finland ønskes familier med alvorlig syke langtidsliggende barn velkommen til familiesentre i nærheten av store sykehus i perioden barnet er under behandling. Foreldre og søsken tilbys “et hjem hjemmefra”, rom for privatliv og tilbud om hjelp til å håndtere de praktiske og mentale utfordringene alvorlig sykdom hos barn fører med seg.

Et udekket behov

I Norge har vi ingen tilsvarende tilbud til familier med alvorlig syke langtidsliggende barn. Barna får medisinsk behandling med høy kvalitet ved norske sykehus, men når et barn blir sykt, rammes hele familien. For at negative konsekvenser av alvorlig sykdom hos barn skal begrenses, må alle familiemedlemmene ivaretas. Syke barn er ikke små voksne, de trenger foreldrene sine hos seg. Samtidig har søsknene behov for ekstra omsorg, og foreldrene trenger trygghet, støtte og et sted å bo i behandlingsperioden.

Vi vil tette gapet mellom familienes behov og det offentlige tilbudet ved å etablere familiesentre.

Barnekreftforeningens tilbud gjennom familiesentre er definert utenfor spesialisthelsetjenestens lovpålagte oppgaver. I familiesentrene kan familier med alvorlig syke langtidsliggende barn få bo sammen i hyggelige og hjemlige omgivelser.

Familiesentrene vil bestå av mindre leiligheter som oppleves som et hjem i perioden familien må være hjemmefra. Her skal det ikke lukte sykehus, men være et sted man kan samles til måltider og TV-kvelder, ha besøk, trekke seg tilbake, ta en lang dusj og ikke minst få en god natts søvn i en ordentlig seng. Man kan samles rundt et bord med et godt måltid, feire bursdag, spille spill og gjøre de små, hverdagslige aktivitetene som vi andre tar som en selvfølge. Vi ønsker å legge til rette for de gode opplevelsene og minnene som styrker familien, på kort og lang sikt.

Fagpersoner og frivillige vil tilby familiene informasjon og støtte til å holde hodet over vannet slik at de kan være der for barna gjennom krisen. I tillegg til å støtte foreldrene gjennom krisen er Barnekreftforeningen spesielt opptatt av at søsken til alvorlig syke barn skal inkluderes i situasjonen på sine premisser. Dersom disse barna eller ungdommene ikke får oppfølgingen de har behov for når familien er i krise, kan det føre til langvarige helsemessige konsekvenser som angst, depresjoner og posttraumatisk stress.

Vi i Barnekreftforeningen er klare for å brette opp ermene og skape en vesentlig bedring i livskvaliteten til hardt rammede familier - nå og i fremtiden.

Forslag til merknad

I forbindelse med tildelingen av NRK TV-Aksjonen til Barnekreftforeningen 2024, «Barns sykdom rammer hele familien». Etablering av familiesentre for alvorlig syke langtidsliggende barn ved Haukeland, UNN, Rikshospitalet og St. Olavs Hospital, ber Stortinget Regjeringen utrede hvilke muligheter det er for å sikre en god, trygg, og langsiktig driftsfinansiering til sentrene som skal etableres i regi av Barnekreftforeningen gjennom et tett samarbeid med de gjeldende helseforetakene. 

trine@barnekreftforeningen.no                espen@barnekreftforeningen.no

Mobil: +47 908 27 217                                        Mobil: +47  97151986 

Generalsekretær                                                          Prosjektleder

                                                                                                     14.02.2023 

Tidligere var Norge best i Norden, og blant de beste i Europa på organdonasjon. Slik er det ikke lenger. Samtidig ser vi at Finland og Sverige de senere år har forbedret sin donasjonsvirksomhet og kan nå vise til gode tall.

Tallene for Norge er nedadgående. Dette er alvorlig når man vet at ventelistene stadig blir lengre, og folk dør mens de venter. Det står i dag over 600 pasienter på venteliste for et nytt livreddende organ. De fleste venter på nyrer, og går i dialyse i ventetiden. Dette til en høy samfunnskostnad da behandlingen er meget ressurskrevende, belastende både fysisk og psykisk, og mange vil ha behov for sykmelding mens de er i behandling. Gevinsten av å få disse pasientene transplantert er formidabel.

Befolkningens vilje til å donere sine organer er stor. Likevel er tilgangen på organer for transplantasjon dårligere enn noen gang. Hvorfor blir det ikke flere transplantasjoner når potensialet er så åpenbart? Ved å innføre tiltak, vil vi kunne forbedre livskvaliteten til pasienter og pårørende, og samtidig spare samfunnet for høye kostnader.

De tiltakene som har vært foreslått og etterspurt her i Norge i mange år, har blitt innført i stadig flere land med gode resultater.

Vi mener løsningen for å øke donasjonsraten i Norge er:

• God organisering og nasjonal styring av donasjonsvirksomheten.
• Tilstrekkelige midler til folkeopplysning. 

Folket er positive, men i møte med sykehuset kan det likevel bli nei

At folk er positive og har delt sitt standpunkt er en viktig faktor for utfallet på sykehuset. Men det alene er ikke nok. Hvordan de pårørende møtes på sykehuset kan være avgjørende. Derfor er vi i Stiftelsen Organdonasjon opptatt av at organiseringen av virksomheten fungerer optimalt.

Ansvaret for organdonasjon er lagt til foretakene. Helsetilsynet har avdekket flere mangler ved donasjonsvirksomheten. Helsetilsynet skriver i sin rapport 1/2019^[1] «…at ledelsen ved helseforetakene i varierende grad hadde gjennomført systematisk styring av organdonasjon og/eller transplantasjon. Tilsynet ga et klart bilde av at både donoransvarlige leger, donoransvarlige sykepleiere, transplantasjonskoordinatorer og ressurspersoner tok et selvstendig ansvar for sine aktuelle oppgaver.» I rapporten fremkommer det at virksomheten i stor grad er drevet av enkeltpersoner og idealisme, og det savnes nasjonale retningslinjer, styringsfunksjoner og en overordnet strategi. Dette er et sårbart og tilfeldig system.

Vi har et godt lovverk og rundskriv med gode intensjoner. Der står det at det skal vurderes om pasienten kan være aktuell som donor, og at helseforetaket har et ansvar for systematisk styring av aktiviteten. Likevel etterlyser fagmiljøet bedre organisering og nasjonal styring. Donasjonstallene varierer stort mellom regionene og de enkelte sykehusene, og derfor må dette løftes nasjonalt. Det er avgjørende at befolkningens ønske om å donere blir ivaretatt ved sykehusene, uansett hvor man bor.

Det viser seg at mange pasienter dør på norske sykehus og aldri blir identifisert som potensiell donor, men ingen vet hvor mange. Det bør opprettes et system der alle disse blir identifisert, og der avvik registreres og følges opp av den nasjonale styringen.

Det bør vurderes om NOROD, som ivaretar opplæring av donorpersonell, også skal inngå i denne nasjonale styringen. NOROD holder gode kurs, og vi mener dette burde være obligatorisk for alle som arbeider med organdonasjon. Det bør også vurderes om NFNOT skal videreføres i den formen det har i dag.

Det blir ingen transplantasjon uten donasjon

Vi er takknemlig for det bidraget Stiftelsen Organdonasjon hvert år får over statsbudsjettet. Det er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde arbeidet med å få befolkningen til å si ja til organdonasjon. Iht. opinionsundersøkelse^[2] sier hele 81 % at de er positive til organdonasjon. Problemet er imidlertid at rundt en million nordmenn aldri har fortalt noen om sitt positive standpunkt. I årets Donasjonsuke ble denne problemstillingen adressert, med vår kampanje «Ikke sitt på gjerdet».

I 25 år har Stiftelsens Organdonasjon arbeidet for å øke bevisstheten om organdonasjon i befolkningen. Vårt informasjonskontor ivaretar henvendelser fra befolkningen, er aktive i sosiale medier, utarbeider informasjonskampanjer, jobber med presse og ivaretar gode samarbeid. Våre frivillige bidrar med undervisning og synlighet. Vi har også et nært samarbeid med fagmiljøet.

Vi mottok for 2023 et driftstilskudd på kr 6 894 000,-. Midlene dekker i hovedsak personale og drift. Markedsføring av temaet driftes primært av gaver og innsamlinger. I en medieverden hvor mange kjemper om oppmerksomhet, kreves det mye for å nå ut med sitt budskap. Vi har, i form av vår organisasjon, mye støtte fra leverandører, miljøer og aktører. Men dette er langt fra tilstrekkelig.

Vi ber derfor om ytterligere 2 millioner til vårt arbeid for å bedre synligheten om organdonasjon i befolkningen, og oppfordre flere til å dele sitt positive standpunkt.

Vi håper komitéen vil støtte opp om tiltakene. Vi behøver ikke flere utredninger, de finnes allerede. Løsningene er åpenbare. Nå behøves iverksetting.

Med vennlig hilsen

Stiftelsen Organdonasjon

Hege Lundin Kuhle, daglig leder

^[1] Helsetilsynet; «Når muligheten til å gi kan redde liv» Oppsummeringsrapport etter tilsyn med donorsykehus og transplantasjonsvirksomhet 2015-2018. Side 1.

^[2] Gjennomført av Norstat på oppdrag av Stiftelsen Organdonasjon i perioden 25.10.22-31.10.22, web-omnibus, representativt utvalg av befolkningen, n=1059

Fagforbundet takker for muligheten til å kunne kommentere statsbudsjettet for 2024 på vegne av Fagforbundets over 400 000 medlemmer, hvorav over 100 000 arbeider i helse- og omsorgstjenestene.

Tørn (Kap. 761 post 68), Jobbvinner og Menn i helse (Kap. 761 post 21)

Helsepersonellkommisjonen konkluderte med at mangel på helsepersonell vil være den største begrensende faktoren for helsesektoren framover. Både sykehus og kommuner erfarer alt i dag utfordringer med å fylle alle sine ledige stillinger i helsevesenet. Den store økningen i bruk av innleie både i kommuner og sykehus er uønsket og må snus. Derfor er Fagforbundet svært fornøyd med at regjeringen foreslår å styrke tiltakene Jobbvinner og TØRN i Kompetanseløft 2025.

 Rapportering viser at Tørn-prosjektet er godt i gang og gir gode effekter. Tørn har i 2022 videreutviklet og utprøvd kunnskapsbaserte metoder for en bedre oppgavefordeling mellom faggrupper i kommunene. Tiltak som bidrar til flere heltidsstillinger, er en viktig del av tiltaket. Det er bra at Tørn nå utvides til også å omfatte sykehusene og vi understreker i denne sammenhengen viktigheten av å forankre tiltaket i partsarbeidet også i denne delen av helsetjenesten.

Jobbvinner er en nasjonal satsing med mål om å øke rekrutteringen av sykepleiere og helsefagarbeidere til helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Vi deler Helsedirektoratet sin vurdering av at Jobbvinner har en høy grad av måloppnåelse.

Menn i helse skal bidra til økt rekruttering av menn til arbeid i helse- og omsorgstjenestene. Tiltaket rekrutterer menn mellom 25 og 55 år med ytelse fra NAV. Målet er fagbrev som helsefagarbeider gjennom et komprimert utdanningsløp. Prosjektet er etablert i ni av elleve fylker og samarbeider med 140 kommuner som garanterer for praksis- og læreplasser. 790 menn har så langt tatt fagbrev gjennom Menn i helse siden oppstarten i 2011 og fram til utgangen av 2022. Om lag 92 prosent har fått relevant jobb. Fagforbundet mener erfaringene er så gode, og det står så mange i kø, at det ville vært ønskelig med en styrking av også dette tiltaket.

Regionale helseforetak (Kap. 732 post 72-75)

Vi er glade for at regjeringen har økt bevilgningene til sykehusene med over 2,5 milliarder kroner neste år. Likevel er vi bekymret for om dette er tilstrekkelig for at fellesskapets sykehus skal kunne øke aktiviteten og redusere køene etter pandemien. I denne vurderingen ligger også at budsjettforslaget for 2024 tar utgangspunkt i det antatt lavere bevilgningsbehovet i 2023 og at innenfor den foreslåtte veksten i ordinære, frie driftsbevilgninger må de regionale helseforetakene dekke enkelte varige kostnadsøkninger på om lag 340 mill. kroner. Sykehusene vil i 2023 ha store problemer med å oppfylle sine krav om budsjettoverskudd for å ha egenkapital til nødvendige investeringer og vi frykter at dette vil bidra til utfordringer i driften og målsettingen om aktivitetsvekst.

Psykisk helse og rus (Kap. 732 post 72-75) og Kommunal- og moderniseringsdepartementets kap. 571 post 60)

Fagforbundet har i sine tidligere innspill til statsbudsjettet bedt om at psykisk helse og rus må prioriteres. Regjeringens styrking av satsingen på psykisk helse og rus med 360 millioner er et viktig og nødvendig bidrag for å øke kapasiteten på dette området.

Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser (Kap. 761 post 63)

Investeringstilskuddet for heldøgns omsorgsplasser er et viktig bidrag for en nødvendig utvidelse av kapasiteten i kommunene. Det er bra at det i budsjettet for 2024 bevilges 300 millioner kroner til å dekke første års utbetaling av tilsagnsrammen, som tilsvarer omtrent 1500 omsorgsplasser.

Nøytral merverdiavgift i sykehusene (Kap. 732 post 80)

Fagforbundet har merket seg at et flertall i sykehusutvalget sin NOU «Fellesskapets sykehus» anbefaler å fjerne ordningen med nøytral merverdiavgift i sykehusene. I denne sammenhengen vises det også til Hurdalsplattformen, hvor regjeringen vil avvikle ordningen og sette en stopper for outsourcing av renholdstjenester og andre kritiske driftsfunksjoner. Vi har derfor en forventning om at denne ordningen avvikles, selv om det ikke kommer frem i forslaget til statsbudsjett for 2024.

Tannhelsetjenester (Kap. 770 post 21 og 70)

Fagforbundet ønsker en tannhelsereform hvor tannhelseutgifter innlemmes som en del av folketrygdens egenandelsordninger. Regjeringens utvidelser av denne ordningen for unge voksne, senest i revidert statsbudsjett for 2023, er en god start. Tannhelseutvalget skal levere sin innstiling i juni 2024 og vi mener det er naturlig å vurdere anbefalingene fra utvalget når ytterligere utvidelser i ordningen skal gjennomføres.

Fagforbundet takker for muligheten til å kunne kommentere statsbudsjettet for 2024 på vegne av Fagforbundets over 400 000 medlemmer, hvorav over 100 000 arbeider i helse- og omsorgstjenestene.

Tørn (Kap. 761 post 68), Jobbvinner og Menn i helse (Kap. 761 post 21)

Helsepersonellkommisjonen konkluderte med at mangel på helsepersonell vil være den største begrensende faktoren for helsesektoren framover. Både sykehus og kommuner erfarer alt i dag utfordringer med å fylle alle sine ledige stillinger i helsevesenet. Den store økningen i bruk av innleie både i kommuner og sykehus er uønsket og må snus. Derfor er Fagforbundet svært fornøyd med at regjeringen foreslår å styrke tiltakene Jobbvinner og TØRN i Kompetanseløft 2025.

 Rapportering viser at Tørn-prosjektet er godt i gang og gir gode effekter. Tørn har i 2022 videreutviklet og utprøvd kunnskapsbaserte metoder for en bedre oppgavefordeling mellom faggrupper i kommunene. Tiltak som bidrar til flere heltidsstillinger, er en viktig del av tiltaket. Det er bra at Tørn nå utvides til også å omfatte sykehusene og vi understreker i denne sammenhengen viktigheten av å forankre tiltaket i partsarbeidet også i denne delen av helsetjenesten.

Jobbvinner er en nasjonal satsing med mål om å øke rekrutteringen av sykepleiere og helsefagarbeidere til helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Vi deler Helsedirektoratet sin vurdering av at Jobbvinner har en høy grad av måloppnåelse.

Menn i helse skal bidra til økt rekruttering av menn til arbeid i helse- og omsorgstjenestene. Tiltaket rekrutterer menn mellom 25 og 55 år med ytelse fra NAV. Målet er fagbrev som helsefagarbeider gjennom et komprimert utdanningsløp. Prosjektet er etablert i ni av elleve fylker og samarbeider med 140 kommuner som garanterer for praksis- og læreplasser. 790 menn har så langt tatt fagbrev gjennom Menn i helse siden oppstarten i 2011 og fram til utgangen av 2022. Om lag 92 prosent har fått relevant jobb. Fagforbundet mener erfaringene er så gode, og det står så mange i kø, at det ville vært ønskelig med en styrking av også dette tiltaket.

Regionale helseforetak (Kap. 732 post 72-75)

Vi er glade for at regjeringen har økt bevilgningene til sykehusene med over 2,5 milliarder kroner neste år. Likevel er vi bekymret for om dette er tilstrekkelig for at fellesskapets sykehus skal kunne øke aktiviteten og redusere køene etter pandemien. I denne vurderingen ligger også at budsjettforslaget for 2024 tar utgangspunkt i det antatt lavere bevilgningsbehovet i 2023 og at innenfor den foreslåtte veksten i ordinære, frie driftsbevilgninger må de regionale helseforetakene dekke enkelte varige kostnadsøkninger på om lag 340 mill. kroner. Sykehusene vil i 2023 ha store problemer med å oppfylle sine krav om budsjettoverskudd for å ha egenkapital til nødvendige investeringer og vi frykter at dette vil bidra til utfordringer i driften og målsettingen om aktivitetsvekst.

Psykisk helse og rus (Kap. 732 post 72-75) og Kommunal- og moderniseringsdepartementets kap. 571 post 60)

Fagforbundet har i sine tidligere innspill til statsbudsjettet bedt om at psykisk helse og rus må prioriteres. Regjeringens styrking av satsingen på psykisk helse og rus med 360 millioner er et viktig og nødvendig bidrag for å øke kapasiteten på dette området.

Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser (Kap. 761 post 63)

Investeringstilskuddet for heldøgns omsorgsplasser er et viktig bidrag for en nødvendig utvidelse av kapasiteten i kommunene. Det er bra at det i budsjettet for 2024 bevilges 300 millioner kroner til å dekke første års utbetaling av tilsagnsrammen, som tilsvarer omtrent 1500 omsorgsplasser.

Nøytral merverdiavgift i sykehusene (Kap. 732 post 80)

Fagforbundet har merket seg at et flertall i sykehusutvalget sin NOU «Fellesskapets sykehus» anbefaler å fjerne ordningen med nøytral merverdiavgift i sykehusene. I denne sammenhengen vises det også til Hurdalsplattformen, hvor regjeringen vil avvikle ordningen og sette en stopper for outsourcing av renholdstjenester og andre kritiske driftsfunksjoner. Vi har derfor en forventning om at denne ordningen avvikles, selv om det ikke kommer frem i forslaget til statsbudsjett for 2024.

Tannhelsetjenester (Kap. 770 post 21 og 70)

Fagforbundet ønsker en tannhelsereform hvor tannhelseutgifter innlemmes som en del av folketrygdens egenandelsordninger. Regjeringens utvidelser av denne ordningen for unge voksne, senest i revidert statsbudsjett for 2023, er en god start. Tannhelseutvalget skal levere sin innstiling i juni 2024 og vi mener det er naturlig å vurdere anbefalingene fra utvalget når ytterligere utvidelser i ordningen skal gjennomføres.

Fattigdomsbekjempelse er viktig for folkehelsa:  

Fattignettverket Norge (FnN) er opptatt av at også fattigfolk skal få likeverdige helsetjenester.  I vår daglige omgang med fattigfolk ser vi at svært mange av dem ikke har råd til legebesøk og undersøkelser fordi egenandelene er for høye.  Dette fører til voksende problemer med fysisk og psykisk helse og økte utgifter for helsevesenet.  Fattigdomsbekjempelse er viktig for nasjonalhelsen.

FnN stiller seg derfor uforstående til Regjeringens store satsing på å stramme inn mest mulig på Statsbudsjettet.  I disse tider må Stortinget plusse på budsjettet og investere i menneskelighet for å forebygge sosiale problemer.  I mange år har vi sett at nedskjæringene på Statsbudsjettet har ført til dårligere tilbud til folk som sliter.  Det er nå Stortinget har en enestående anledning til å snu denne utviklingen. 

Egenandelstaket:

I fjorårets statsbudsjett sparte Stortinget en halv milliard på å heve egenandelstaket fra rundt 2 500 kroner til omtrent 3 000 kroner.  Fattignettverket mener at egenandelstaket må senkes tilbake til det var før de siste hevingene.  Vi ser at denne økningen har rammet de av oss som er svakest økonomisk, og mange som er for syke til å følge opp timebestillinger og behandlinger blir møtt med doble gebyrer og inkasso, noe som gjør at de faller lengre ned i fattigdom.  Kap 2752, post 72. 

I utgangspunktet ser FnN positivt på at de som er våre sykeste får litt lavere utgifter, men vi er litt bekymret for at de som havner like under taket får enda større problemer enn de allerede har.  Vi ber om at det vurderes nøye om endringen av egenandelstaket vil ramme de av oss som kanskje ikke er av de som sliter aller mest med helsen, men som likevel har høye helseutgifter i kombinasjon med vedvarende lav inntekt.  

Når det gjelder retten til helsehjelp ser vi ofte at folk med stort behov for helsehjelp blir gående uten å kunne ta tjenestene i bruk og at problemene vokser til skade for den enkelte og til utsatt og vanskeligere og dyrere behandling i helsevesenet.  Slike problemer har ført til at de ikke lenger møter opp til timer og da får de doble gebyrer som straff.  Disse går nå fortere enn før til inkasso, og de som ikke har penger til å betale blir da nektet eller trekker seg tilbake fra all helsehjelp.   

FnN støttet i fjor bevilgning til utredning om inntektsavhengig egenandelstak og spør om utredningen snart ferdig?  Helsedirektoratet/Helfo forvalter og utreder skjermingsordninger og Fattignettverket Norge påpeker at brukermedvirkning er veldig viktig for å få et best mulig resultat. 

FnN ber derfor Helse- og omsorgskomiteen om å sørge for at fattigdom og manglende betalingsevne ikke forhindrer at fattigfolk får likeverdige helsetjenester og at de kan få delta i forebyggingen av voksende helseproblemer. 

Koronakrisen og strømkrisen har vist at det finnes penger til å kompensere for slike problemer som oppstår.  FnN er bekymret for at de fattige blir taperne også i dette statsbudsjettet og vi frykter at mange går en kald vinter i møte med sult og dyrtid.  I tillegg er vanlige dagligvarer og alle slags tjenester også blitt dyrere og dette blir ikke kompensert med betydelig høyere satser for sosialhjelp, slik at de fattigste sakker akterut nominelt og sosialt. 

Tann- og munnhelse:

Tenner er helse/munnhelse og tannlegebehandling må inn i egenandelsordningen nå.  Aller helst som et gratis helsetilbud og i det minste med støtteordninger for økonomisk vanskeligstilte som har alvorlige tannhelseproblemer.  Det er ikke flere utredninger vi trenger, men klare vedtak om rettigheter til tann- og munnhelse for alle. Post 10.70 kap. 770. 

Fattignettverket er skuffet over at det ikke er foreslått noen bedring i tannbehandling for fattige mellom 25 og 75 år.  Stortinget burde heller legge vekt på den enorme helsefaren de fattige voksne utsettes for ved å måtte gå med tannverk og bakterier i munnen i tiår etter tiår.  FnN har hele tiden påpekt at en reform som blir innført trinnvis over opptil 10 år er en for langsiktig prosess. 

For det første er problemene prekære for mange og det er ikke en ubetydelig gruppe.  For det andre frykter vi at en slik prosess kan bremse opp og bli uthulet over tid.  NAV-ansatte fortviler over at de sliter med å tilbakeføre klienter til arbeidslivet fordi de rett og slett har dårlig tannhelse.  Dette koster samfunnet mye, både i form av personlig lidelse for de det angår, men også i form av dårlig utnytting av arbeidsevne og skatteinntekter. 

Vil en tannhelsereform noensinne nå fram til de feilbehandlede amalgam-kullene, som sliter mest med akutte behov for behandling?  Hvor mye tjener Den Norske Staten på at tannhelseflyktninger reiser utenlands fordi de ikke har råd til å besøke norske tannleger?  Burde det ikke være et mål å stoppe denne handelslekkasjen?  

Rus og psykiatri:

Mange fattige har problemer med rus og psykiatri.  Behov for et krafttak for opptrapping innen dette feltet er stort og mange fattige sliter med slike problemer.  Den veldig seriøst utredede rusreformen kunne ha løst mange problemer, men ble dessverre nedstemt av Stortinget og årene går med økende antall overdosedødsfall.

Det psykiatriske tilbudet må styrkes, spesielt for barn og unge.  Manglende psykiatrisk oppfølgning er noe vi på en tragisk måte har blitt påminnet i det siste.  FnN er enig med andre brukerorganisasjoner som mener at disse opptrappingsplanene ikke følges opp med tilstrekkelige bevilgninger.  FnN oppfordrer helse- og omsorgskomiteen til å være mer generøse og gjennomføre disse ambisjonene i større grad.     

 «Regjeringen styrker psykisk helse- og rusfeltet med 360 millioner kroner. 250 millioner kroner for å bidra til at flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet. I tillegg foreslås det at 110 millioner av økte midler til sykehusene skal settes av til å styrke døgnbehandlingen innen psykisk helsevern, med særlig vekt på barn og unge og de med alvorlige lidelser.»

Fattignettverket er enig med Statsråd Kjerhol i at psykiske plager og lidelser regnes som en av våre største folkehelseutfordringer.  Og at vi må forebygge både psykisk uhelse og rusmiddelproblematikk bedre, styrke den psykiske helsen og sørge for god og tilgjengelig hjelp til de som trenger det.  Men vi er skeptiske til at tilskuddene til kommunene er tilstrekkelig og til at de bevilgede midlene når godt nok fram til brukergruppen.

Overføring til kommunene: 
«Av de 250 millioner kronene skal 150 millioner kroner gå direkte til kommunene gjennom en økning i kommuneramma. Regjeringen gir på denne måten kommunene rom til å levere et bedre tilbud til flere – enda raskere. Midlene er begrunnet med behovet for flere lavterskeltilbud innen rus og psykisk helse ute i kommunene.

100 millioner kroner skal gå til nye og styrkede tiltak, med vekt på barn og unge og tilgjengelig hjelp. Pengene går blant annet til utvikling og implementering av oppsøkende metodikk særlig rettet mot barn og unge, som for eksempel utekontakter, og til styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

– Ved å styrke kommunenes inntekter, kan vi legge til rette for flere lavterskeltilbud og tjenester i tråd med behovene lokalt. Gode lavterskeltilbud kan sikre at folk får tidlig hjelp før problemene utvikler seg til å bli mer alvorlige, påpeker Kjerkol.» 

Fattignettverket Norge mener at de frivillige organisasjonene kan gjøre en større innsats for folkehelsen, men vi opplever at prisøkningene underminerer mulighetene for stadig bedre resultater.  I tillegg forstår vi ikke hvorfor Regjeringen mener at Statsbudsjettet for 2024 skal gjøres så mye strammere enn tidligere år.  Derfor må Stortinget vise større raushet på de postene som kan gi tilskudd, som for eksempel post 714 og 761 – 765. 

Kap 733 Habilitering og rehabilitering

I budsjettproposisjonen framgår at det skal vurderes tiltak for å forbedre tilbudet.

CP-foreningen mener oppfølging for voksne er et nødvendig forbedringstiltak, som vi ber komiteen støtte.

CP-foreningen erfarer at habiliteringstjenestene ikke har vært prioritert gjennom mange år, noe som særlig rammer voksne.

Tilbudet i spesialisthelsetjenesten er helt avgjørende for vår gruppe. Cerebral parese har ingen særskilt prioritet – og blir sjelden nevnt i budsjettdokumentene. Vår diagnosegruppe er den tallmessig største som har en medfødt fysisk funksjonsnedsettelse, ca 12 000 personer på landsbasis.  Systematisk oppfølging av barn og unge med CP og nasjonalt CP-register – (NorCP) har hatt stor betydning og blir lagt merke til internasjonalt. Oppfølgingsprogrammet er dokumentert kostnadseffektivt. Det har dessuten ført til bedre forløpskunnskap, mer forskning og forutsigbarhet for familiene.

Sverige har innført oppfølging også for voksne, og har nå data fra ti år tilbake. Etter påtrykk fra CP-foreningen og deler av fagmiljøet, har det siden 2018 blitt arbeidet med å få i gang oppfølging for voksne.

Det er gitt klarsignal til å etablere CP-register for voksne med CP. CP-registeret for barn inntil 18 år, har fått den høyeste kvalitetsmessige vurderingen. Det er tatt initiativ til å utvikle retningslinjer for barn og voksne med CP, som vil være ferdige i 2024. Retningslinjearbeidet skjer i region Helse Sør- Øst, og vil derfor ikke godkjennes som en nasjonal retningslinje. Det til tross for at arbeidet følger nøyaktig samme metode som Helsedirektoratet benytter.

CP-foreningen har et nettverk i norden og internasjonalt. Det kommer nå registerdata og statistiske data fra andre land som viser at voksne med CP har vesentlig dårligere allmenn helsetilstand enn befolkningen ellers. Det er ingen grunn til å tro at norske pasienter er bedre stilt.

Vi ser at standardiserte oppfølgingsprotokoller er viktig for å kunne følge opp med tiltak.

Habilitering i kommunene

Vi vil sterkt advare mot å legge større ansvar på kommunene uten at det tilføres ressurser. Siden diagnoselisten ble fjernet, har det gått kraftig tilbake med kommunalt tilbud for vår gruppe. Det er vanskelig å få time hos fysioterapeut, mange avvises med begrunnelse manglende kompetanse. Det er likeens unntaksvis at psykologer tar imot pasienter som har CP, til tross for at denne gruppen har økt forekomst av psykiske diagnoser. Fastlegen er viktig for vår gruppe, men mange forteller at de selv må skaffe seg oversikt over hvor det er mulig å få rehabiliteringstilbud og hva som bør stå i henvisningen for å få plass. Det er ikke god nok smertebehandling, så mange som 75% har kroniske smerter.  

Vår medlemsundersøkelse viser liten tilfredshet med tilbudet som gis i kommunene. Det etterlyses bedre tilbud og å bli møtt med forståelse.

CP-foreningen ber komiteen etterlyser hvordan lavfrekvente diagnosegrupper kan sikres tilgang til nødvendige kommunale habiliteringstilbud som fysioterapi og annen helsehjelp ved utforming av prioriteringsveileder.

Rehabilitering i spesialisthelsetjenestene

CP-foreningen ber komiteen å peke på viktigheten av rehabiliteringsbehovet for gruppen med lavfrekvente diagnoser som CP.

Det pågår nå et arbeid i RHFene etter oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, ref oppdrag «Vurdering av metodebruk innen rehabiliteringsområdet for å sikre kunnskapsbasert praksis og redusere overforbruk». Her tas også opp ansvarsavklaring mellom kommuner og helseforetak, og berører særlig de store kronikergruppene. Vi frykter at også tilbudet til vår gruppe påvirkes. Vi erfarer at det allerede er stor avslagsprosent (halvparten med CP får avslag) på henvisninger til de private rehabiliteringsinstitusjonene. Vi frykter det blir vanskeligere framover om plassene skaleres ned i de private rehabiliteringsinstitusjonene.

Vi har hatt et arbeid rettet mot den delen av diagnosegruppen som har såkalt lett motorisk grad, dvs med gangfunksjon. De har vært fulgt opp av fastlegen, inntil smerter, fatigue og reduksjon i funksjonsnivå gjør at de søker til mer spesialiserte tilbud. Å opprettholde og bevare funksjonsnivået er viktig for å klare seg i hverdagen, med jobb, familieforpliktelser og et sosialt liv som gir påfyll. En stor andel må gå ned i redusert stilling uvanlig tidlig i livsløpet (30-50 år). De etterlyser et system for oppfølging, der de kan få hjelp til å klare seg best mulig. Siden denne gruppen ikke har nytt godt av systematisk oppfølging, er de dårligere informert og blir redde når senfølgene av diagnosen melder seg så tidlig. Vi har inntrykk av de færreste har vært hos nevrolog i voksen alder.  

Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv. kap. 761, post 71

• CP-foreningen ber komiteen om å øke tilskuddsrammen med 7,5 millioner kroner til 37,3 millioner kroner.
• CP-foreningen ber komiteen sikre at tiltak rettet mot personer med nevrologiske skader og sykdommer kan prioriteres.

Tilskuddsordningen ble etablert i 2023 etter en sammenslåing av de to tidligere ordningene «Frivillig arbeid mv.» og «Informasjons- og veiledningsarbeid om nevrologiske skader og sykdommer.» 

I 2023 ble det registrert totalt 102 søknader, og 26 av dem ble tildelt midler. Det totale søknadsbeløpet var på 174 millioner kroner. Helsedirektoratet opplyser at det for 2023 er bevilget 31 892 000 kroner til tilskuddsordningen. Etter hvert som tilskuddsordningen blir mer kjent, forventes det at flere organisasjoner vil søke om støtte. Regjeringens har foreslått å videreføre ordningen med 26 800 000 kroner for 2024. Dette innebærer en reduksjon i tilskuddsnivået. Vi mener at det er nødvendig å heve tilskuddsrammen med minst 7,5 millioner kroner til 37 300 000 kroner.

Nevrologiske skader og sykdommer er et prioritert område innen flere strategier/satsinger. Norge var det første landet i Europa som utarbeidet en "Nasjonal hjernestrategi." Den nåværende Hjernehelsestrategien forventes å løpe ut i 2024. Fra 2025 skal det komme en ny Hjernehelsestrategi.

Vi har observert at støtten til nevrologiske skader og sykdommer har blitt redusert etter sammenslåingen av tilskuddsordningene. Det finnes ikke andre tilskuddsordninger som dekker dette området. I regelverket for 2023 har departementet åpnet for prioritering av tiltak som legger vekt på tilrettelegging for personer med kognitive eller fysiske funksjonsnedsettelser eller språkbarrierer. Vi ber komiteen om hjelp slik at det fra og med 2024 inkluderes en tilsvarende prioriteringsmulighet for tiltak rettet mot personer med nevrologiske skader og sykdommer.

I forslag til Statsbudsjett 2024 fastslås at “Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn” (Nettverket) skal drifte “Norsk kompetansenettverk for psykofarmaka til barn og ungdom” (Psykofarmakanettverket). Midler til dette, 2 millioner kroner, ble i 2023 lagt på toppen av Nettverkets grunnfinansiering som i noen år har ligget fast på 7 millioner, hvorav ca 1.2 millioner har vært øremerket drift av forskningsnettverket NorPedMed. Således ble Nettverket i 2023 tilgodesett med en bevilgning på 9 millioner kroner. Vi ser i forslag til Statsbudsjettet for 2024 at tilleggsbevilgningen til drift av Psykofarmakanettverket har falt bort, og at Nettverkets tildeling er satt til 7 millioner kroner. Dersom Psykofarmakanettverket fullt ut skal fases inn i Nettverkets drift må ca. 30 % av den øvrige driften fases ut. Dette er det ikke mulig å få til uten samtidig å ta ut hele funksjoner. Nettverket er bygget opp rundt ca. 30 deltidsansatte personer, og lønnsutgifter utgjør ca 80% av den årlige tildelingen. De aller fleste av disse 30 personene er frikjøpt i stillingsbrøker på 10-30%, alle har hovedstilling i klinisk pediatri ved en av landets mange barneavdelinger. Kun tre personer i stab har mer enn 30% ansettelse (50% + 50% + 60%). Det lar seg ikke gjøre å lage slike små stillingsbrøker enda mindre. Derved vil vi måtte avslutte avtaler, som igjen betyr varige tap av kompetanse som er bygget opp over mange år. 

Barns bruk av legemidler utgjør en betydelig del av risiko i helsevesenet, og er krevende for alt involvert helsepersonell og for barnas omsorgsgivere. Nettverket ble opprettet i 2009 i den hensikt å gjøre barns bruk av legemidler målrettet, effektiv og så trygg som overhodet mulig, og i størst mulig grad basert på et solid kunnskapsgrunnlag.  

Medisin er i stadig utvikling og vi kan nå behandle en rekke tilstander som tidligere ikke hadde noe tilbud. Imidlertid er det slik at nye legemidler og behandlingsmetoder først utvikles til voksne. Ofte stopper innovasjonen der, slik at bruk til barn og ungdom må skje ved å trekke erfaring fra voksenverden. Dette innebærer at indikasjoner og doseringsanbefalinger til barn ikke vil bli en del av legemidlenes offisielle markedsføringstillatelse. I mange tilfeller blir det heller ikke laget formuleringer tilpasset barns behov, da slike produkter ikke skaper den nødvendige inntjeningen for industrien. Det er dermed ikke rart at forskning viser at omtrent 50% av legemiddelbruk hos barn i sykehus skjer utenfor det som er omtalt i legemiddelets godkjenning, eller skjer ved bruk av legemidler som ikke har norsk markedsføringstillatelse. Helsepers,onell må derfor støtte seg på det som finnes av veiledere, oppslagsverk og forskningslitteratur. Videre er legemiddelmarkedet i stadig endring og mens nye produkter kommer på markedet, vil eldre produkter forsvinne. Spesielt utsatt er nisjeprodukter med dårlig lønnsomhet og disse produktene kuttes ofte når industrien foretar revisjoner av produktporteføljen. I det henseende er alle produkter til barn (miksturer og små tabletter) å regne som nisjeprodukter og følgelig i fare for å forsvinne.  Dette sammen med en generell økende mangelproblematikk, gjør behandlingen av barn utfordrende. For å kunne tilby barn adekvat behandling, må man svært ofte manipulere legemidler laget for bruk til voksne. Slik manipulering av legemidler er forbundet med stor risiko og det er viktig at helsepersonell har tilgang til oppslagsverk og noen de kan henvende seg til for å spørre om råd. Nettverket har laget et slikt oppslagsverk og kan kontaktes for veiledning. 

Nettverket har en rekke oppgaver og konsekvensene av kutt vil gi ulike utfall. Under følger noen eksempler: 

 Blandekort  

Nettverkets blandekort inneholder informasjon om hvordan intravenøse legemidler til barn skal blandes ut og administreres. Slik barnetilpasset informasjon finnes i liten grad i legemidlenes SPC. Blandekortene er implementert ved samtlige barneavdelinger i Norge og brukes rutinemessig ved all intravenøs behandling. Siden det stadig kommer nye legemidler på markedet og gamle trekkes, er det et stadig behov for å lage nye blandekort og samtidig revidere de som allerede finnes. Et kutt i dette arbeidet vil følgelig får direkte konsekvenser for drift i norske sykehus.  

Legemiddelmangel 

Nettverket deltar nå i de ukentlige mangelmøtene og bidrar på den måten med pediatrisk kompetanse inn i dette viktige sakskomplekset. Vi har også knyttet kontakt med beredskapslageret B-180 og er med på å sikre at også barn og ungdom også har nytte av denne beredskapen. Et kutt vil redusere nettverkets evne til å delta i disse fora. 

Nasjonalt kompetansenettverk for psykofarmaka til barn og unge 

Stortinget har hatt fokus på riktigere bruk av psykofarmaka til barn. Som et resultat av dette har “Nasjonalt kompetansenettverk for psykofarmaka til barn og unge” (Psykofarmakanettverket) blitt opprettet. Psykofarmakanettverket driftes nå av Nettverket, og har i samarbeid med relevante myndigheter tatt fatt på oppdraget. Sammen med fagmiljøet har vi nå startet med utarbeidelse av en veileder for legemiddelbehandling av psykiske lidelser hos barn og unge. Psykofarmakanettverket har et sterkt fokus på at pasienter og brukere blir hørt, og har pågående samarbeid med pasient og brukerorganisasjoner. Psykofarmakanettverket har en god nettverksstruktur inn mot alle BUP-er i Norge, og blir et bindeledd mellom klinikken og forskningen for å stimulere til god forskning på psykofarmaka til barn og unge. Nettverksstrukturen kan også brukes til å registrere kvalitetsindikatorer i et fremtidig nasjonalt BUP-register. 

NorPedMed, norsk forskningsnettverk for legemidler til barn 

Forskning på barn er nødvendig, men må foregå trygt og på barnas premisser. Det er derfor vesentlig mer komplisert å lage legemiddelstudier på barn enn voksne. Opprettelsen av NorPedMed  i 2013 har skapt grunnlag for Kliniske Forskningsposter for Barn ved alle universitetssykehusene, og at et betydelig antall studier som involverer barn har blitt gjennomført i Norge. Derved har norske barn og unge fått mulighet til å inngå i legemiddelutprøvinger. I mange tilfeller vil deltakelse i studier være eneste mulighet for barn til å få tilgang til nyere behandling da legemidlene enda ikke har kommet på det europeiske eller norske markedet. Et kutt vil begrense forskningspostenes mulighet til samarbeid og vil føre til at barn i mindre grad kan delta i nye studier.   

Kunnskapsbasert oppslagsverk om barns legemidler (KOBLE)  

Barn er storbrukere av legemidler som enten mangler norsk myndighetsgodkjenning eller må brukes utenfor en markedsføringstillatelse som kun finnes for voksne. KOBLE er et doseringsverktøy som omhandler de fleste legemidler barn trenger, uavhengig av regulatorisk status, såfremt det finnes fagfellevurdert litteratur som beskriver bruken. KOBLE representerer Nettverkets svar på en lang prosess som har involvert Stortinget, HOD, Helsedirektoratet, og en rekke statlige organer. KOBLE bygger på det Nederlandske Kinderformularium, som skal utvikles til et konsortium hvor Norge deltar (kidsbestdose.eu). KOBLE administreres av Norsk Legemiddelhåndbok mens Nettverket har faglig ansvar og leder redaksjonsutvalget.   

 Opprettelsen av Nettverket og flere av de pågående arbeidsoppgavene er forankret i politiske vedtak. En eventuell nedskalering av Nettverket og avvikling av oppgaver vil derfor kunne ha et helsepolitisk aspekt. Ut over dette vil også en nedskalering gå ut over pasientsikkerheten.   

Vi som arbeider i Nettverkets stab, tillater oss å hevde at Nettverkets forvaltning av de årlige tildelingene har vært god, og at felleskapet får igjen mye fra 30 fagfolkene som er tilknyttet Nettverket. Vi tillater oss derfor å anmode om at man ved gjennomgang av forslag til Statsbudsjett henter inn igjen fjorårets bevilgning til Psykofarmakanettverket, slik at den årlige tildelingen til Nettverket holdes uendret fra 2023 på 9 millioner kroner.