Statsbudsjettet 2024

Kommuneøkonomien

Kjernetjenestene utdanning, helse og omsorg er avhengig av en sterk kommuneøkonomi. Disse tjenestene finansieres i hovedsak av kommunesektorens frie inntekter. Regjeringen foreslår å øke de de frie inntektene med 6,4 mrd. kroner. Det er en større økning enn anslaget på 5,6-5,9 mrd. kroner i Kommuneproposisjonen i mai, men samtidig øker også kostnadene. Den demografiske utgiftsveksten er anslått til 3,9 mrd. kroner, og kommunesektorens pensjonskostnader ut over anslått lønnsvekst er anslått å øke med 2 mrd. kroner. Budsjettforslaget gir dermed i utgangspunktet kommunesektoren et handlingsrom på 540 mill. kroner neste år.

Regjeringen ønsker imidlertid at disse midlene skal benyttes til en rekke satsinger. Den ønsker en satsning på rus og psykisk helse på 150 mill. kroner og en satsing på helsestasjons- og skolehelsetjeneste på 40 mill. kroner. Videre skal 100 mill. kroner gå til kommuner som taper mest på modellen for gradert basiskriterium, og 300 mill. kroner av midlene skal gå til fylkeskommunene pga. endringer i inntektssystemet. Disse satsingene øker i liten grad handlingsrommet innenfor kjernetjenestene utdanning, helse og omsorg.

Som tabell 3.6 i Nasjonalbudsjettet 2024 viser, er dermed handlingsrommet på 540 mill. kroner mer enn brukt opp. Summerer vi økte kostnader knyttet til demografi, pensjon og regjeringens prioriteringer innenfor de frie inntektene, ser vi at kommunesektoren med regjeringens budsjettforslag går 50 mill. kroner i minus i 2024.

I tillegg vet vi fra tidligere at kommunene må bruke av de frie inntektene på en rekke andre oppgaver som staten ikke har fullfinansiert. Et forsiktig anslag på utgifter i 2024 knyttet til disse oppgavene er gitt i tabellen. Den viser at det gjenstår finansiering på 0,8 mrd. kroner for å oppfylle bemannings- og pedagognormen i barnehagene. Videre mangler det midler til toppfinansiering av ressurskrevende brukere. Det er også et stort etterslep på vedlikehold av fylkesveier, det er behov for betydelige midler til ras- og flomsikring, og kommunene vil få ekstrautgifter til barnevern og annen mervekst i helse og omsorg som ikke fanges opp i demografikostnadene.

Tabell: Eksempel på andre økte utgifter som vil spise av de frie inntektene           

Bemannings- og pedagognorm barnehager (gjenstående finansiering)                       -0,8 mrd.

Toppfinansiering ressurskrevende brukere                                                                           -0,3 mrd.

Vedlikehold av fylkesveier                                                                                                         -0,5 mrd.

Ras-, flom- og skredsikring                                                                                                      -0,4 mrd.

Barnevernsreformen                                                                                                                 -0,2 mrd.

Annen mervekst helse og omsorg som ikke fanges opp av demografikostnadene   -0,2 mrd.

Netto økonomisk handlingsrom frie inntekter for kjernetjenester 2024                        minst -2,5 mrd.

Anslagene viser at kjernetjenestene utdanning, helse og omsorg kan måtte kutte hele 2,5 mrd. kroner i 2024. Unio mener derfor at det er behov for å styrke kommuneøkonomien mer enn regjeringen legger opp til.

Manglende satsing på flere barnehagelærere  

Barnehagens bemanning er avgjørende for hvor godt barn har det i barnehagen. Kravene som stilles til barnehagens pedagogiske virksomhet, er omfattende. For å kunne følge opp alle barn, ta utgangspunkt i deres interesser og behov, og samtidig skape et innhold som utvider og beriker barnas livsverden, er det avgjørende at personalet i barnehagen både har nok tid og kompetanse til å planlegge, gjennomføre og vurdere barnehagens praksis. Dagens bemannings- og barnehagelærernorm sikrer ikke dette. Det er rett og slett for få ansatte til stede, og for få ansatte som har den barnehagefaglige kompetansen som kreves.

Regjeringen har som mål i sin barnehagestrategi at minst 50 prosent av de ansatte er barnehagelærere innen 2025, og at dette skal øke til 60 prosent innen 2030. I dag mangler det nesten 2 600 barnehagelærerårsverk, bare for å oppfylle den gjeldende barnehagelærernormen. Regjeringen har ikke lagt fram noen forpliktende plan for at disse målene skal nås. De 100 millionene kronene av veksten i kommunens frie inntekter som ble avsatt til flere barnehagelærere i 2022, er langt ifra tilstrekkelig eller forpliktende nok. 

For å møte den akutte bemanningskrisen og starte arbeidet for å nå målet om 60 prosent barnehagelærerdekning, oppfordrer Unio Stortinget til å sette av om lag 300 mill. kroner for 2024. Midlene bør gå til kommuner som ønske å ansette flere barnehagelærere for å øke bemanningen utover lovbestemte minstenormer. Ordningen bør omfatte både kommunale og private barnehager.  

Helse og omsorg

Kommunehelsetjenesten er i dag svært presset som følge av både knapp bemanning og stramme budsjetter. Rammene bør økes vesentlig for å sikre nødvendig bemanning, kompetanse og dreining til økt innsats for å utløse innbyggernes ressurser.  

Unio støtter regjeringens forslag om 300 mill. kroner til 1 500 flere heldøgns omsorgsplasser. Plassene er ikke fullfinansiert av staten, men forutsetter en betydelig egenfinansiering fra kommunene, samt midler til drift. Samtidig er disse plassene verdiløse uten kompetent helsepersonell til å bemanne dem. Unio etterlyser flere målrettede tiltak for at satsingen skal bli en realitet. 

Parallelt med investeringer i heldøgns omsorgsplasser må det like kraftfullt satses på rehabilitering og tjenester som utløser innbyggernes ressurser og forebygger, forhindrer og utsetter behov for institusjonsplasser. 

Unio er positiv til at bevilgningene til Tørn-prosjektet øker. Prosjektet har så langt vist lovende resultater på flere områder. Unio forventer at økningen medfører intensivert innsats for en kunnskapsbasert og mer effektiv ansvars- og oppgavedeling i helsetjenesten.

Det er også positivt at regjeringen satser på forskning i kommunehelsetjenesten. Dette er avgjørende for å få kunnskapsbasert og bærekraftig tjeneste i møte med økende volum og kompleksitet i ansvar og oppgaver. I lys av dette er øremerkingen av 104 mill. kroner for 2024 for lite. Satsingen blir enda mer beskjeden i og med at dette er omdisponerte midler fra de regionale forskningsfondene som legges ned. 

Styrke, ikke skrote Klimasats

Det er svært skuffende at regjeringen igjen velger å skrote Klimasats, en støtteordning for klimatiltak i kommunene som har hatt god effekt. Unio mener at ordningen bør utvides og styrkes med 1 mrd. kroner i 2024.

Takk for muligheten til å komme med innspill! I dette høringsinnspillet viser vi til forslag til statsbudsjett fra Justis- og beredskapsdepartementet og fra Kommunal- og moderniseringsarrangementet.

Vårt innspill vil primært fokusere på to ting: Det ene er kvoteflyktninger, og det andre er tiltak for å håndtere de menneskerettslige utfordringene av datagigantenes forretningsmodell.

Kvoteflyktninger (Justis- og beredskapsdepartementets budsjettforslag)

Amnesty viser til kap 490 i Justis- og beredskapsdepartementets budsjettforslag.  Ved midten av oktober hadde Norge tatt imot 60 000 flyktninger fra Ukraina. Måten vi tar ansvar på her er forbilledlig. Samtidig har regjeringen tidligere uttrykt at den humanitære innsatsen i Ukraina skal ikke gå på bekostning av innsatsen i andre humanitære kriser i verden. I dag er over 100 millioner mennesker på flukt – det høyeste noensinne. 

I budsjettet for i år (2023) ble kvoten kuttet fra 3000 til 2000. I budsjettet for 2024 har regjeringen foreslått et ytterligere kutt – til 1000. At regjeringen nå foreslår å redusere antallet kvoteflyktninger ytterligere fra 2000 til 1000 samsvarer dermed verken med det regjeringen lover eller situasjonen i verden. 

Amnesty referer derfor til kap 490 i Justisdepartementets budsjett, og ber derfor om at dette kuttet reverseres slik at kvoten blir på 3000, og på sikt økes til 5000 i tråd med UNHCRs anbefalinger. 

Datagigantene (Kommunal- og distriksdepartementets budsjettforslag)

Amnesty International er bekymret for datagigantenes konstante overvåkning av menneskers aktivitet på nett. Facebook, Google og andre datagiganter har en forretningsmodell og virksomhet som undergraver en rekke menneskerettigheter, blant annet retten til privatliv, ytringsfrihet og frihet fra diskriminering. 

Derfor ber vi om at kommunal- og forvaltningskomitéen prioriterer følgende i forbindelse med statsbudsjettet 2024:

1) Sikre at Datatilsynet har tilstrekkelig ressurser til å beskytte norske internettbrukere mot uønsket overvåkning, påvirkning og manipulasjon, i tråd med norske lover og internasjonale menneskerettighetsstandarder og 2) Sette av ressurser til å føre tilsyn i henhold til EU-forordningen om digitale tjenester (Digital Services Act). 

Datatilsynet

Bevilgninger til Datatilsynet omtales i Kap 545 i Kommunal- og distriktsdepartementets budsjettforslag. Forslaget innebærer en økning på 4 millioner. Vi mener at bevilgningen bør økes med 10 millioner kroner, slik at Datatilsynet får frigjort midler til å analysere, vurdere og føre tilsyn ved datagigantenes virksomhet overfor norske brukere, samt følge opp arbeidet med kunstig intelligens både i Norge og internasjonalt.

Datatilsynet har selv uttalt gjennom sin årsrapport, Meld. St. 29 (2022 – 2023) at mye av deres arbeidsressurser er låst til saksbehandling. Dette vil naturligvis gå utover de andre viktige oppgavene og ambisjonene tilsynet har og gjøre det krevende å jobbe proaktivt med menneskerettigheter/personvern på nett.  

Amnesty International Norge foreslår derfor følgende økning i Kap 545 Datatilsynet, post 1 Driftsutgifter:  

- Styrke Datatilsynets bevilgning med 10 millioner slik at de har tilstrekkelige ressurser til å beskytte norske internettbrukere mot uønsket overvåkning, påvirkning og manipulasjon, i tråd med norske lover og internasjonale menneskerettighetsstandarder.

Norsk oppfølging av Digital Services Act

I fjor vedtok EU to nye forordninger – Digital Services Act (DSA) og Digital Markets Act (DMA) – som vil sikre bedre regulering og kontroll av plattformselskapene. Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvar for å følge opp disse forordningene i Norge, som allerede er trått i kraft i EU og etter alt å dømme vil bli norsk lov i 2024.

Forordningene kommer til å gi myndighetene større muligheter til å sikre internettbrukeres personvernrettigheter enn i dag. Håndheving er imidlertid helt essensiell for at forordningene vil ha effekt. I følge DSA skal hvert medlemsland ha en nasjonal koordinator (Digital Services Coordinators) som skal ha ansvar for oppfølging og håndheving av loven.

Det er uavklart hvilket eller hvilke tilsyn som skal ha denne rollen i Norge, men uavhengig av dette, mener vi at man må sette av tilstrekkelige ressurser til et solid tilsynsorgan som kan starte arbeidet i 2024. 

Amnesty International Norge ber derfor om at: 

- Det settes av tilstrekkelige ressurser til at en nasjonal koordinator for Digital Services Act kan starte arbeidet i 2024. 

Oppfølging av Personvernkommisjonens anbefalinger

Til sist vil vi vise til at Personvernkommisjonens rapport ble levert i fjor, og vi legger derfor til grunn at dens anbefalinger vil følges opp videre i 2024.

Amnesty International Norge støtter Personvernkommisjonens anbefaling om et forbud mot adferdsbasert markedsføring. Her viser vi også til at Stortinget i Innst. 100 S (2022–2023) fattet følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen vurdere hvilket handlingsrom Norge har til å regulere digitale tjenester ut over reguleringen i Digital Services Act og Digital Markets Act, med tanke på å vurdere konsekvenser ved et norsk forbud mot reklame som er basert på masseinnsamling av personopplysninger, sporing og profilering av enkeltpersoner på digitale plattformer. Vurderingen skal omfatte både innhentingen, bruken og eventuelt salg/utlevering av personopplysningene.»

Amnesty mener at et slikt forbud er avgjørende for å sikre norske brukeres rettigheter på nett, inkludert retten til privatliv. Vi kan imidlertid ikke se at det er satt av ressurser i budsjettet for å følge opp verken Personvernkommisjonens anbefalinger eller dette vedtaket.

Amnesty International ber derfor om at: 

- Det settes av tilstrekkelige ressurser for oppfølging av Personvernkommisjonens arbeid i 2024. 

Bygg-, anlegg- og eiendomsnæringen er Norges største fastlandsnæring. Totalt jobber over 400.000 i næringen, med en samlet omsetning på vel 1500 milliarder og en verdiskaping på kr. 400 mrd. Vi sørger for sysselsetting i omtrent hver eneste kommune over det ganske land. Byggenæringens Landsforening (BNL) er den største arbeidsgiver og interesseorganisasjonen for byggenæringen i Norge. BNL er en paraplyorganisasjon for 13 bransjer, og har om lag 3600 medlemsbedrifter med 77 000 årsverk. 

Byggenæringen opplever en svært krevende markedssituasjon på grunn av økte renter, økte byggekostnader og usikkerhet i markedet. Fallet i nyboligmarkedet er verre enn under finanskrisen, korrigert for befolkningsøkning. Prognosene til Veidekke tilsier en nedgang i byggmarkedet på 20 prosent i løpet av 2025. Det tilsvarer ca. 30 000 årsverk i hele verdikjeden til byggmarkedet. Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) har på oppdrag fra Husbanken gjort en vurdering av kostnadsøkninger og usikkerhet i boligmarkedet. De fremhever at: 

• Husholdninger med lav inntekt får det mer krevende for å komme inn på boligmarkedet. 
• Flere lavinntektshusholdninger har utfordringer med å leie egnet bolig.
• Eldre husholdninger i distrikts Norge har problemer med å flytte til egnet bolig.
• Risiko for samfunnsøkonomiske tap dersom fallet i boligbyggingen blir for sterk og byggenæringen mister fagfolk. Det kan igjen medføre boligknapphet og påfølgende sterk prisøkning om noen år. 

Det er derfor viktig at Statsbudsjettet for 2024 tar innover seg den massive svikten i boligforsyningen. Det innebærer at det i en periode fremover er behov for å bruke Husbanken mye mer aktivt på grunn av markedssvikt i boligmarkedet.   

Økt satsing på Husbanken 

Husbanken er et godt virkemiddel for å bidra til økt boligforsyning. Det er behov for økte låneramme til Husbanken og å utvide eksisterende ordninger. Her er det spesielt viktig å øke rammene til boligkvalitetsordningen, utleieboliger og studentboliger.  

 Boligkvalitetsordningen 

Går til bransjeaktører som rehabilitere eller bygge boliger med livsløp eller høyere miljøstandard. Dette er en ordning som er blitt mye mer brukt når markedssituasjonen er så krevende. Rammene ble økt i forbindelse med revidert budsjett. Potten for boligkvalitetsordningen er nå tom. Det er derfor behov for en vesentlig økning i 2024.  

 Utleieboliger 

Husbanken kan gi lån og tilskudd til private virksomheter som skal bygge eller kjøpe boliger for utleie, etter avtale med kommunen. Det har kommet 64 000 flyktninger etter Ukrainakrigen, og det meldes nå om 1000 nye flyktninger i uka. Husbanken tilbud på utleieboliger er en viktig ordning for å øke antall boliger til flyktninger.  

Det foreligger gjennomprosjekterte prosjektboliger som egner seg for flyktninger, og som kan oppføres i løpet av 3 – 6 måneder etter at byggetillatelse er gitt. De første prosjektene kan fungere som piloter for de etterfølgende.  

Disse prosjektboligene tilfredsstiller alle forskriftskrav, og vil være godt egnet for kostnadseffektiv boligbygging for eldre og andre behov som kommunene har. 

 For å øke andelen av profesjonelle aktører innen boligutleie, i tråd med den nasjonale strategien for sosial boligpolitikk, må utleiebolig få saldoavskrivning tilsvarende det man har på næringsbygg. Dagens avskrivningsregler gjør det mer attraktivt å investere i lager enn i utleieboliger. Samfunnet har en stor utfordring med å skaffe nok og egnede boliger for flyktninger, studenter og en aldrende befolkning, og derfor er dette det viktigste enkelttiltaket for å stimulere til investeringsvilje i utleiesektoren. 

Studentboliger 

Studentsamskipnaden har anslått at det er mulig å øke antall studentboliger fra 1650 til 2000 i 2024. Dette forutsetter at lånerammen utvides for å finansiere denne økningen.  For å utløse de 2000 studentboliger vil det være nødvendig med tilskudd til rehabilitering, og å øke støttesatsen fra 27 til 40 prosent både for nye og rehabiliterte studentboliger. Støtte bevilges over Kunnskapsdepartementets budsjett, mens lånet går via Husbanken.  

Utvidede og nye ordninger i Husbanken 

Utvikling av boligkjøpsmodeller, som f.eks. leie til eie og deleie, kan være en god måte for at flere på sikt kan eie egen bolig. Det er behov for at Husbanken etablere en ordning for dette og med støtte til slike prosjekter, i tråd med anbefalingene i SØAs rapport for Husbanken.   

Det er viktig å stimulere til økt boligbygging nå for å avdempe en prisgalopp i fremtiden. Husbanken bør her etablere en ordning for risikoavlastning for utbyggere. Utbyggere får ofte et krav fra banken om at mellom 60 -70 % av boligene skal være forhåndsolgt før lånet kan tildeles. Forhåndssalget blir dermed styrende for igangsettingen. Gjennom en salgsgarantiordning eller annen form for risikoavlastning kan utbyggere få lån med raskere sette i gang prosjekter i et svært utfordrende marked.   

 Forslag til vedtak i kommunalkomiteen:  

• Vi ber om at kap. 2412, post 90 økes til 27 mrd (startlån, boligkvalitetsordning, studentboliger og utleieboliger). 
• Utvide og utvikle ordninger i Husbanken for boligkjøpsmodeller og risikoavlastning for utbyggere, og tilsvarende økning til Husbanken for å finansiere nye ordninger 

Overordnet 

Stortinget bør prioritere tiltak i statsbudsjettet som sikrer grønn og digital omstilling, lavere skattetrykk og kompetanse/tilgang på arbeidskraft. Regjeringens budsjettforslag virker finanspolitisk nøytralt, men vi er bekymret for at offentlige utgifters andel av BNP er nær 62 pst. og høyest i OECD. Finansieringen av offentlige utgifter skjer i stadig større grad fra petroleumsfondet og avkastningen er usikker. Stortinget må derfor be regjeringen starte arbeidet med strukturendringer som sikrer at offentlig utgiftsvekst er bærekraftig. NHO bidrar gjerne i arbeidet. 

Samarbeid om løsningene gir en bedre offentlig sektor   

Omstilling og fornying i offentlig sektor er trukket frem som viktig satsningsområde fra regjeringen. NHO mener en offensiv inngang på dette omstillingsarbeidet er avgjørende for å sikre gode og bærekraftige velferdsløsninger i en tid med strammere budsjetter og større etterspørsel etter kompetanse og arbeidskraft. Vi stiller derfor spørsmål om det er riktig å prioritere kostnadsdrivende reverseringsprosjekter, som oppløsning av fylker og kommuner, i statsbudsjettet.  

Regjeringens hovedgrep er tillitsreform. Likevel signaliseres mistillit til private aktører i velferdsverdikjedene. Dette til tross for at pandemien og flyktningkrisen har vist oss de private aktørenes viktige rolle også i beredskapen når uforutsette hendelser skjer. 

Utvalget som skal se på hvordan de private aktørene kan fases ut av de skattefinansierte velferdstjenestene, omtales nå som en integrert del av regjeringens arbeid for å fornye og omstille offentlig sektor. Samtidig prioriterer regjeringen å bevilge til sammen 129 millioner kroner på å avvikle gode, private tilbud i barnevernstjenesten i en tid hvor behovet for trygge barnevernstjenester er større enn noen gang. Signaler om å fase ut private tilbydere i helse- og velferdstjenesten hemmer investeringsvilje og skaper usikkerhet med videre kvalitetsutvikling og fremtidig rekruttering.  

Politisk stabilitet og forutsigbarhet i rammebetingelsene, som har vært et positivt kjennetegn ved Norge, er under press på dette området. Vi er kritiske til at eierform eller størrelse på bedriften blir viktigere enn hensynet til brukernes beste. Offentlig privat samarbeid er avgjørende og en forutsetning for å utvikle bærekraftige, innovative velferdstjenester i offentlig regi, og NHO vil mane til samarbeid om løsningene og forutsigbarhet for alle aktørene som bidrar i å sikre en fremtidsrettet offentlig sektor. 

Den offentlige innkjøpsmakten utgjør nå rundt 740 mrd. kroner. Det er betydelig, og den bør benyttes til å fremme innovasjon både for offentlig sektor og i private leverandørmarkeder. Vi er glade for at regjeringen støtter opp under LUP – programmet for innovative anskaffelser – som er etablert av KS og NHO. LUP har vært involvert i flere hundre innovative anskaffelsesprosesser siden oppstarten av programmet. Det har bidratt sterkt til at løsninger innen f.eks. miljø- og velferdsteknologi har blitt prøvd ut, videreutviklet og transformert. Mange av løsningene bidrar også med betydelige offentlige besparelser. Erfaringene fra LUP kan nyttiggjøres langt bredere enn det som skjer i dag.  

Innovative anskaffelsesprosesser er ikke uten risiko. Derfor er det viktig med risikoavlastning, noe bl.a. Innovasjon Norge har hatt tilbud om. Vi registrerer nå med bekymring at risikoavlastende virkemidler for innkjøpere som går i front, er kuttet i statsbudsjettet. Innovasjonspartnerskap skal ifølge regjeringen ikke prioriteres i 2024 (Kap. 553 og Kap. 2421 NFD), til tross for svært gode evalueringer. Vi mener kuttet og signalene fra regjeringen må bero på en misforståelse, og ber om at dette rettes opp i.    

Bolig- og bygningspolitikk  

Energieffektivisering er den raskeste og mest ukontroversielle veien til mer kraft. LO og NHO la nylig frem rapporten Strategi for energieffektivisering og lokal solkraft, som en del av Kraftløftet. Nå trengs tydelige og forpliktende mål og midler som mobiliserer og skalerer energieffektivisering hos husholdninger og bedrifter. Vi er glade for styrkingen av ENOVA med 180 mill. kroner til energieffektivisering, men foreslår økning til 1 mrd. kr. Enovas mandat må åpne for mer enn støtte til teknologiutvikling. Som stor eier av bygningsmasse har offentlig sektor et særskilt ansvar for å bidra til et krafttak for energieffektivisering. Forpliktende målkrav til større byggeiere kombinert med målrettede virkemidler vil virke utløsende for etterlengtet energieffektivisering. 

At bremsene er på i norsk økonomi, merkes tydeligst i byggenæringen. Her merker man nå nær historisk lav nyboligsalg og igangsetting av nye boligprosjekter. En satsing på energieffektivisering vil virke dempende på et unødig stort fall i oppdragene. I tillegg kan næringen bidra til å løse andre utfordringer i boligmarkedet. Det er bl.a. et stort behov for flere boliger til studenter og flyktninger. Her er Husbanken et godt virkemiddel, men lånerammen og ordningene bør utvides. Økt låneramme til Husbanken er ikke en direkte utgift på statsbudsjettet, men vil være et svært viktig virkemiddel i dagens boligmarked. Vi viser til innspill fra BNL.  

Digitalisering 

Norge har store dokumenterte behov knyttet til digital infrastruktur, digital sikkerhet, digital kompetanse og digitalisering av offentlig sektor. Dette er områder hvor regjeringen selv har skapt store forventninger om økt satsing. Det samme gjelder store ambisjoner knyttet til industriprosjekter som batteri, havvind, hydrogen, smarte energinett m.fl. som er også helt avhengig av digitale løsninger, sensorteknologi og kunstig intelligens. Årets budsjettfremlegg tar små skritt i riktig retning, men møter ikke ambisjonene.   

Regjeringen har annonsert en samlet satsing på 1,6 milliarder til nye digitaliseringstiltak i 2024. Satsingen er spredt på 9 departementer og møter ikke fremtidens behov for investering i nye digitale løsninger. Digitaliseringsdirektoratets egne målinger i "Rikets digitale tilstand" viser at det fortsatt er en vei å gå. 44 prosent av offentlige virksomheter melder at de har problemer med å ta ut gevinstene av digitalisering på tvers offentlig sektor. Det er også utfordringer når det gjelder å utvikle sammenhengende digitale tjenester som er enkle for innbyggere og bedrifter å bruke – her meldes det om en nedgang på 30 prosent.  

Digitaliseringsdirektoratet spiller en viktig rolle for å snu trenden og gi digitaliseringsarbeidet i kommunal og offentlig sektor for øvrig et løft i arbeidet fremover. Det er derfor bekymringsfullt at Digitaliseringsdirektoratet (kap 540, KDD) ikke tilgodeses med en tydelig satsing i budsjettet.  

Effektiv bruk av digitale løsninger må bygge på samspill offentlig – privat, på tvers sektorer, nasjonalt og internasjonalt. Digital Samarbeid Offentlig Privat (DSOP) er et godt eksempel på kraften i et slikt, med samspill mellom offentlig og privat som er unik i internasjonal sammenheng. Prosjekter som er gjennomført, eller er under gjennomføring, sparer det norske samfunnet for nær 50 milliarder kroner. Digitaliseringsdirektoratet er en hjørnesten i dette arbeidet, og bør derfor sikres tilstrekkelig budsjett for videreføring av arbeidet med DSOP. 

Det er positivt at det foreslås en samlet satsing på Altinn 3 på 200 milllioner der en andel på 78,5 mill. kroner hentes fra Digdirs budsjett (kap. 540, post 23), 90 mill. kroner fra Skatteetaten (kap. 1618, post 22) og det øvrige fra Brønnøysundregistrene og SSB. Behovet for utvikling og vedlikehold av den digitale grunnmuren der de digitale fellesløsningene er sentrale, er stort.  

Reiseliv er en viktig distriktsnæring som bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet.

Reiselivet fremheves som en fremtidsnæring i Hurdalsplattformen. Ifølge SSBs satellittregnskap for turisme var det samlede turistkonsumet i Norge 194 milliarder kroner i 2019, hvorav 60 milliarder kroner kommer fra utenlandske besøkende. Dette gjør reiselivet til den 5. største eksportnæringen i Norge, etter olje/gass, maritim, sjømat og prosessindustrien.

Reiselivets andel av BNP var 4,2 prosent i 2019. 7 av 100 jobber er i norsk reiselivsnæring, dette utgjør 182.900 sysselsatte. Norsk reiselivs totale sysselsettingseffekt inkl ringvirkninger utgjør i følge Menon Economics vel 350.000 arbeidsplasser.

Situasjonsbeskrivelse

De fleste reiselivsbedriftene har hatt god pågang av norske og utenlandske besøkende etter at Norge åpnet opp etter Korona-pandemien i 2022. Men selv med en økning i antall besøkende og omsetning, ser vi en stadig stigende tendens til at bunnlinja som en følge av økte kostnader ikke følger samme positive utvikling.

Selv med gode utviklingstrekk er det større usikkerhet i bransjen nå enn på mange år. Vi forventer tøff internasjonal konkurranse i lang tid fremover, både i forhold til utlendinger som skal velge Norge, nordmenns valg av reisemål og Norge som destinasjon for kurs, konferanser og events.

Konsulentselskapet McKinsey Norge lanserte i februar 2022 rapporten «Norge i morgen». Her uttaler de at reiseliv er en av ti mulighetsnæringer for Norge. Veksten i reiselivet må i følge McKinsey skje gjennom flere høyt betalingsvillige og klimabevisste turister. Dette målet må være utgangspunkt for utvikling av næringen og markedsføringen av Norge mot utlandet, slik at Norges omdømme som bærekraftig destinasjon styrkes internasjonalt.

En vellykket storsatsing for norsk reiseliv vil i følge McKinsey kunne bidra med 45 milliarder kroner i økt verdiskaping (BNP) og 17.000 nye arbeidsplasser i 2030. For å lykkes her er vi avhengig av samspillet mellom offentlige myndigheter, virkemiddelapparatet, landsdels- og destinasjonsselskap og den kommersielle delen av reiselivet.

Reiseliv ble i 2023 pekt ut som den femte strategiske eksportsatsinger i regjeringens eksportreform «Hele Norge eksporterer». Satsingen skal bidra til økt eksport og bidra til en mer konkurransedyktig reiselivsnæring som både er mer bærekraftig og lønnsom gjennom hele året og over hele landet.

En fremtidig vekst i reiselivet vil i stor grad komme fra utlandet, og spesielt fra våre nærmarkeder som Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Dette skyldes økende etterspørsel etter natur- og kulturbasert opplevelsesturisme som tilbys i Norge, og fordi norsk reiselivsnæring har jobbet målrettet for å øke opplevelses- og kvalitetsnivået.

Vi vil peke på tre viktige områder som spesielt må ivaretas i budsjettbehandlingene for å sikre bærekraftig vekst i reiselivet:  

1. Innovasjon Norges reiselivssatsing
2. Konkurransedyktige rammebetingelser
3. Styrke rekrutteringen til bransjen

Innovasjon Norges reiselivssatsing

Regjeringen foreslår 195 mill. kroner til Innovasjon Norges arbeid med å styrke markedsmulighetene for norske reiselivsaktører i 2024. Dette er en økning på 11 millioner fra 2023.

Vi er fornøyde med økningen som ifølge budsjettforslaget skal benyttes til styrking av klyngesatsingen i reiselivet. Men det er også viktig, i tillegg til utvikling av mer bærekraftige destinasjoner og reiselivsprodukter å styrke det internasjonale markedsarbeidet.

Budsjettforslaget muliggjør ikke dette, både i forhold til størrelsen på budsjettet og mangel på føringer for offentlig og privat samarbeid mellom Innovasjon Norge og reiselivet.  

Potensialet for reiselivet er fortsatt stort, spesielt i distriktene. Skal Norge lykkes i et stadig tøffere internasjonalt reiselivsmarked må det satses nå og midlene til internasjonal markedsføring må styrkes. Næringen klarer ikke å være like synlig, selv om de er smarte og jobber digitalt. Her må både det offentlige og reiselivet stille opp med markedsmidler for at vi skal lykkes med å profilere Norge som helårlig reisemål og tilrettelegge for utvikling av bærekraftige destinasjoner og reiselivsprodukter tilpasset ferie- og fritidsmarkedet og forretningsreisemarkedet.

Konkurransedyktige rammebetingelser

I forslaget til statsbudsjett for 2024 foreslås det å opprettholde lav sats, 12. pst. for reiselivstjenester som persontransport, overnatting, skiheiser og fornøyelsesparker. Serveringsmomsen foreslås videreført på 25. pst.

Dette svekker konkurranseevnen i et tøft marked. Norge har i dag den høyeste momssatsen i Europa på servering og vi ligger i toppsjiktet på momssatsen for reiselivstjenester.

Norske reiselivsbedrifter kan ikke flyttes til utlandet, men de kan få utenlandsk eierskap. Noe vi ser tendenser til, spesielt i distriktene. Formuesskatten oppleves som konkurransevridende, ettersom denne kun betales av personer bosatt i Norge.

Gjennom et grønt industriløft og grønne transportløsninger både i lufta, på land og til sjøs kan reiselivet være med på å skape jobber, øke eksporten og bidra til å kutte klimagassutslippene.

Luftfarten er en sentral del av det norske reiselivsproduktet. Den er spesielt viktig for internasjonal turisme til Norge og for tilgjengelighet til reiselivsbedriftene i distriktene, spesielt i Nord-Norge og på Vestlandet.

Flypassasjeravgiften ble etter et midlertidig opphold under Korona-pandemien, gjeninført fra 1. januar 2022. I budsjettavtalen for 2023 mellom regjeringen og SV, ble den lave satsen økt til 82 kroner og den høye satsen ble økt til 320 kroner.

Det er små marginer i nasjonal og internasjonal luftfart. Flyselskapene har hatt store tap under pandemien og har behov for styrke konkurranseevnen både nasjonalt og internasjonalt, og ikke minst bedre lønnsomheten og gjenoppbygge likviditeten i selskapene.

NOU 2023: 10 Leve og oppleve – "Reisemål for en bærekraftig fremtid" foreslår en nasjonal ordning med turistskatt, hvor innkrevingen skal skje ved grensepassering inn til Norge. Norsk Reiseliv advarer mot en slik løsning, og støtter i stedet regjeringens signaler på at den vil igangsette et begrenset antall kommunale pilotprosjekter i løpet av 2024.

Det er viktig at Norge har konkurransedyktige rammebetingelser og at skatter og avgifter harmoniseres i forhold til våre viktigste konkurrentland.

Rekruttering til bransjen

Reiselivet i Norge har siden Korona-pandemien slitt med å få tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Dette svekker næringen, fører til økt kostnadsnivå og går ut over kvaliteten på reiselivsproduktet. Flere nordmenn har den siste tiden søkt seg over til andre bransjer, samtidig som en svak Norsk valuta har gjort det mindre fordelaktig for utlendinger å jobbe i Norge.

For å sikre fremtidig sysselsetting i reiselivet må vi få mer effektiv rekruttering til utdannings-institusjonene, økt fokus på kompetanseutvikling i reiselivsbedriftene og vi må øke statusen ved å jobbe i reiselivet. Dette er avgjørende for at vi skal kunne konkurrere om kompetent arbeidskraft i et stadig tøffere marked.

Norge har gode muligheter for å skape fremtidige verdier i reiselivet i form av lokal verdiskaping og sysselsetting ved riktig satsing og samarbeid mellom myndigheter, utdanningsinstitusjoner, virkemiddelapparatet og reiselivsnæringen.

Om Norsk Reiseliv

Norsk Reiseliv/Norwegian Tourism Partners er en uavhengig bransjeforening for reiselivet i Norge. Foreningen ble opprettet i 2004 og har som formål å styrke norsk reiselivsnærings globale konkurransekraft og Norge som et ledende bærekraftig reisemål.

Foreningen jobber for en samlet norsk reiselivsnæring, både små og store bedrifter og representerer hele bredden av norsk reiseliv, dvs overnatting, servering, transport (luft, sjø og land), formidling, opplevelsesbedrifter og landsdels- og destinasjonsselskap. Norsk Reiseliv finansieres gjennom medlemsavgift innbetalt av de 15 største aktørene i reiselivet.

1.2 Bærekraftig utvikling i kommuner og fylkeskommuner

Kommunene har et stort ansvar for utformingen av velferdstilbudet til befolkningen. Virke ser at rammevilkårene til kommunene skal ivareta et stort behov i de neste årene innen eldreomsorg, barnevern, psykisk helse, rehabilitering og rus. Virke ber komiteen om å vurdere rammene og slik at de gjenspeiler dette store ansvaret.

Virke viser til at RHF’ene planlegger nedskalering og overføring av flere oppgaver til kommunene. Virke er bekymret for at dette skjer i en tid med ustabilitet i tjenestene og hvor kompetanse er mangelvare. Virke er bekymret for tempoet. Virke anmoder komiteen å be om konsultasjonsmøte med helse- og omsorgsministeren før neste nasjonal helse og samhandlingsplan legges fram.   

Virke peker på at arbeidsgiveravgiften skaper konkurransevridninger og må bort. Deflator på 4,3 % gjenspeiler ikke reell lønns- og prisvekst og medfører per nå et effektiviseringskrav.

Frivillighet

Frivillige organisasjoners rolle og bidrag omtales flere steder i budsjett-proposisjonen. Virke mener det er positivt at sektorens rolle og betydning for å løse oppgaver og samfunnsutfordringer, blir vektlagt. Potensialet i frivillig sektor er likevel større. Virke mener det er behov for at den enkelte kommune utvikler en tverrsektoriell kommunal frivillighetspolitikk, som del av kommunenes planverk. Virke viser til fornyingen av Samarbeidsplattformen mellom KS og Frivillighet Norge som for kort tid siden ble resignert. Plattform for frivillighet - KS.

Virke ber komiteen om en merknad hvor kommunene oppfordres til å utvikle en kommunal frivillighetspolitikk i samarbeid med frivilligheten.

Kap 1.3 Omstilling og fornying

Regjeringens budskap «ta hele landet i bruk, bør også ses på som en invitasjon til at kommunene og distriktene i større grad bruker de private ideelle aktørene og de frivillige organisasjonene. Virkes medlemmer bidrar til å løse samfunnets utfordringer, men de etterlyser en politikk som i større grad treffer og legger bedre til rette. Virke viser til Stortingets vedtak om ideell vekst. Virke ber komiteen å be regjeringen utarbeide en politikk for ideell vekst.

Bedre bestillerkompetanse

Virke viser til bruken av anbud og avtaleinngåelser kan være et godt styringsverktøy om det brukes riktig av det offentlige overfor leverandører. Eksemplene på det motsatte er mange. Det inkluderes ofte krav i anbudene som ikke er kritiske og som kanskje heller ikke er tiltenkt. Når leverandørene inngir anbud med avvik, så diskvalifiseres de.

Leverandørene opplever å måtte ta hele risikoen på blant annet økte råvarekostnader og valutasvingninger. Det finnes eks på kontrakter som ikke gir rom for vesentlige prisjusteringer i kontraktsperioden (som gjerne kan være på 5-8 år). Eksempelvis har Statsbygg operert med krav om faste priser i 5 år. Virke mener dette er urimelige krav.

Erfaringer viser også at anbudene oppleves som lite standardiserte og varierer med ulike krav til miljø, kvalitet og pris. Fra virksomhetene oppleves anbydere unødvendig unøyaktig i sin håndtering av f.eks sensitiv informasjon. Blant annet nevnes manglende sladding, innsyn i konkurrerende virksomheters tilbud, informasjon om sine konkurrenters fakturering på produktnivå, antall, priser, rabatter og oversendelse av statistikker som inneholder mer informasjon enn nødvendig. Virke ber komiteen om merknad som oppfordrer offentlige etater til å øke sin bestillerkompetanse.

Historiske pensjonskostnader -en kryssreferanse fra helse- og omsorg

Virke mener det er viktig at kommunal og forvaltningskomiteen er klar over Stortingets Vedtak nr. 82, 3. desember 2018 (2018-2019) som ikke er fulgt opp ennå. Dette er en sak med svært store økonomiske konsekvenser for ideelle aktører. De har over tid levert tjenester på vegne av kommuner og fylkeskommuner. Etter omleggingen til anbud for noen år siden ble aktørene sittende igjen med utgifter til historisk pensjon for mange ansatte. Medlemmene våre forteller om at de fremdeles betaler pensjon for ansatte som for lengst har slutta i virksomheten, hos noen er dette utgifter på flere mill kr i året. Nå har Helse- og omsorgsdepartementet brukt snart fire år på å utrede dette. Virke ber kommunal- og forvaltningskomiteen om å inngi felles merknad med helse- og omsorgskomiteen som ber regjeringen ved helse- og omsorgsdepartementet om å fremskynde en avklaring på Stortingets anmodning.  

Virke viser til at de to foregående regjeringer har inngått samarbeidsavtale med ideelle aktører etter samme modell som frivillige organisasjoner har med KS. Etter to år har en ny avtale ennå ikke blitt inngått. Virke ber i spm eller merknad kommunal- og forvaltningskomiteen om å etterlyse en samarbeidsavtale.

1.5 Videreutvikling av bolig- og bygningspolitikken

Virker viser til at ideelle ikke kan søke om investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser/boliger til tross for at de er store driftere av tiltak for flere målgrupper. Virke ber komiteen om merknad som ber kommunene å legge til rette for at ideelle aktører kan dra nytte av investeringstilskuddet i større grad.

Kap 540 og 541 hhv Digitalisering,  IT og ekom

Virke hilser en statsråd med et tydelig ansvar for digitalisering, velkommen.  

Virke viser til at KI-pakken i EU vil være en ny milepæl for det (digitale) indre marked, slik som GDPR (personvern) og Digital Services Act (DSA). Sistnevnte handler om ansvar for innhold på digitale plattformer, spesielt de såkalte big tech’ene som Amazon, Apple, Google og Facebook. Viktig at disse forholder seg til regler om markedsføring rettet mot barn og unge, hatefulle ytringer og at innhold som formidles til europeiske forbrukere er lovlig i Europa. DSA er også et viktig instrument for å unngå at barn og unge utsettes for (målrettet) markedsføring og manipulering i sosiale medier.

DSA ble vedtatt av EU i oktober2022, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Det er problematisk både for norske forbrukere og næringslivet. DSA er et fundament i det indre marked og den digitale agendaen i EU, også for EØS og Norge, og det er et viktig verktøy for å beskytte forbrukere og sikre næringslivet like vilkår.  Virke ber komiteen etterlyse innføringen av både DSA og KI-reguleringene i Norge.

Elektronisk identifikasjon er også et viktig fundament i den digitale infrastrukturen. Virke viser til at det er utarbeidet en rapport om en nasjonal e-ID strategi og ber komiteen om å lege grunnlaget for at perspektivet i strategien utvides, til å omfatte hele samfunnet, ikke bare deler av offentlig sektor. Det er behov for økt tilgang til offentlig data bedre tilretteleggelse for datadeling. Virke ber om at det etableres strukturer for å få til deling av data på tvers av og internt i bransjer. Virke anmoder komiteen å be regjeringen redusere de juridiske barrierene på nasjonalt nivå.

Kap 553 Regional- og distriktsutvikling.

Post 64 pilot nærtjenestesenter Økt digital kompetanse gir muligheter for å yte flere tjenester nært folk. Virke mener imidlertid at den foreslåtte ordningen med pilot, burde åpne for samarbeid med private og ideelle aktører og ikke bare ses på som et kommunalt prosjekt.

Kap 554 post 73 Merkurordningen

Et utvalg nedsatt av Kommunal- og distriktsdepartementet foreslo for et år siden å utvide Merkurordningen til å omfatte servicehandel, i tillegg til dagligvare. Det begrunnes med at servicehandelsbedrifter, særlig energistasjoner, også er viktige for tilbudet av dagligvarer i distriktene. Dette er dessuten utsalgssteder som konkurrerer med dagligvare. Virke mener det er urimelig å ekskludere f.eks. en Cirkle K stasjon i et område med lite kundegrunnlag, der dagligvarebutikken mottar støtte fra Merkur-ordningen. Begge betjener den lokale befolkningen med et tilbud som er nødvendig for å opprettholde lokal bosetting, og begge kan ha et så lite kundegrunnlag at det ikke er økonomisk bærekraftig å opprettholde utsalgsstedet uten støtte. Virke ber komiteen om å be regjeringen utvide Merkurordningen til å omfatte servicehandel. 

Fattigdomsbekjempelsen i Norge må foregå både på nasjonalt og kommunalt nivå.  Det er bra at det foreslås 6,4 milliarder kroner i vekst til kommunene og fylkeskommunene. Men det ser ut til at disse pengene i stor grad er bundet opp, og at denne bevilgningen ikke er stor nok til at det kan bli penger til overs for å utrydde fattigdommen i Norge.  BUDSJETTKAPITTEL 571

Effektiv fattigdomsbekjempelse er avhengig av gode offentlige tilbud, men vi ser at vedvarende nedskjæringsreformer har svekket mange av tilbudene til de fattige.  Vi har fått mange ulike ordninger som et uoversiktlig lappeteppe istedenfor klare vedtak for å løse fattigdomsproblemet.  Hovedpoenget er at fattigdom utryddes gjennom å bevilge mer penger til de fattiges livsopphold.  Vi kan ikke se at forslaget til statsbudsjett for 2023 tilfredsstiller kravene til en effektiv fattigdomsbekjempelse.  Likevel håper vi at Stortinget kan reise seg og snu denne utviklingen.

Satsingen på et ungdomsløft er en viktig prioritering, særlig med tanke på å forebygge langsiktige konsekvenser av dagens kriser og dyrtid.  Derfor er vi glade for at Støre-regjeringa prioriterer en ungdomsgaranti som gjør at unge får bedre oppfølging i NAV og mer støtte i arbeidslivet.  Men da må 25%-reduksjonen i ytelser til ungdom under 25 år fjernes.  Men vi er skuffet over kutt i bevilgningene til barnevernet, som også er en viktig aktør i bekjempelsen av familiefattigdommen.

Fattigdomsbekjempelsen i Norge har blitt redusert til snakk om lavinntekt, barnefattigdom og arbeidslinja, men de som faller utenfor det gode selskap har også krav på sin del av velstandsøkningen.  Dette kan avhjelpes ved å følge Sosialdirektoratets anbefaling om at sosialhjelpssatsene må opp på nivå med SIFOs standardbudsjett.  I tillegg må sosialhjelpen rettighetsfestes og overføres fra kommunene til Staten.  Det er en fattigdomsfelle at dagens anbefalte satser for økonomisk livsopphold ligger på 60% av det Staten selv framstiller som minstestandard for en anstendig levestandard i Norge.  Bare på denne måten kan politikerne gjøre opp for den politisk skapte fattigdommen i Norge.

FNs bærekraftsmål nummer en 
er å «utrydde alle former for fattigdom i hele verden» innen 2030.   Norge har også utfordringer knyttet til fattigdom.  Men vi ser ikke at det er noe i dette budsjettet som tilfredsstiller kravene til en betydelig fattigdomsreduksjon i Norge innen 2030.

Fattignettverket påpeker at arbeidet med FNs bærekraftsmål også har en nasjonal dimensjon, men regjeringens Stortingsmelding (Meld. St. 40 (2020 - 2021) er skuffende lesning.  Norge burde gå foran i bekjempelse av fattigdom, fordi fattigdommen i Norge er like umoralsk og uakseptabel som fattigdommen i resten av verden.

Delmål 1.2 sier at vi skal halvere relativ fattigdom, men i Norge har dette gått feil i retning. Rundt 10 prosent av befolkningen har i dag vedvarende lavinntekt – en økning på 2,2 prosent fra ti år tidligere.  Den største utfordringen er å sikre jevnere inntekt blant landets innbyggere, og sørge for at sårbare grupper ikke havner utenfor arbeidslivet. Andelen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt øker, og dette er noe myndighetene er forpliktet til å forbedre dersom vi skal nå FNs bærekraftsmål. 

Det hevdes at organisasjoner i alle samfunnssektorer har bidratt med innspill til Kommunaldepartementets koordinering av arbeidet med målene, men har de fattige selv blitt hørt?  FnN krever medvirkning fra de fattiges organisasjoner i koordineringen av det videre arbeidet.  De fattiges egne stemmer må bli hørt i denne prosessen.

SOSIAL BOLIGPOLITIKK: BUDSJETTKAPITTEL 581
Fattignettverket Norge er spesielt opptatt av boligpolitikken og vi mener at det må satses mer på sosial boligbygging og at støtten til Husbanken må økes i større grad. Vi får ikke dette til å stemme med tallene fra Statsbudsjettet.

FnN ser positivt på at regjeringen prioriterer tiltak for at flest mulig skal ha en trygg og god bolig.  Det må gjøres mer for å løfte vanskeligstilte ut av en uverdig boligstandard.  Utviklingen, spesielt i storbyene våre, tvinger fattigfolk ut av boligmarkedet og mangel på gode kommunale boliger gjør det enda vanskeligere.  Regjeringen påstår å ha klare ambisjoner på det boligsosiale området og at ingen skal være bostedsløse, og at flere vanskeligstilte skal få mulighet til å eie egen bolig.  Fattignettverket Norge mener det trengs mer midler til dette over Statsbudsjettet.

BOSTØTTE: BUDSJETTKAPITTEL 2412 (Husbanken)
Fattignettverket deltar i Bostøttealliansen sammen med Pensjonistforbundet og over 20 andre organisasjoner.  Vi legger stor vekt på alliansens rapport om bostøtten og vi viser til de tall, konklusjoner og krav som legges fram.  Rapporten viser at behovet for støtte kan være mye større enn det som er foreslått på Statsbudsjettet.  De fattige må i tillegg kompenseres for økt strømpris og når store grupper står utenom bostøtteordningen gir det grunn til bekymring. 

I våre møter med politikere fra alle partier har det vært enighet om at bostøtten burde tilbakeføres til 2015 nivå.  Dette kan vi ikke se at budsjettet tar høyde for.  Fattignettverket mener at inntektsgrensene i bostøtteordningen bør justeres slik at man ikke mister støtte som følge av den årlige reguleringen av alderspensjon og uføretrygd.  Det lille staten tjener på å presse folk ut av bostøtten må uansett samfunnet ta kostnadene for i form av supplerende livsopphold og andre ytelser.  De fattige må også kompenseres for prisveksten på mat, varer og tjenester, men denne kompensasjonen må ikke føre til at store grupper faller utenom bostøtteordningen.

FnN mener det er prisverdig at regjeringen styrker satsingen på det nye distriktspolitiske virkemidlet bygdevekstavtaler. For 2024 økes satsingen med 50 millioner. Totalt tildeles 76,9 millioner i 2024. Den ønsker også å øke områdesatsinger for områder med konsentrasjon av levekårsutfordringer med 50 millioner til en total på 259 millioner kroner. Vi er likevel skeptiske til utvelgelsen av byer og lokalsamfunn i distriktene, for dette problemet gjelder hele landet. Årsaken til vår skepsis er at dette fører til en lappeteppepolitikk.

AKTIV BOLIGPOLITIKK
De økte utgiftene i samfunnet har gjort at mange er i en krevende situasjon. Husbankens nøkkelrolle skal derfor styrkes. Den høye lånerammen fra 2022 videreføres. Til sammen har lånerammen økt med fem milliarder siden forrige valg. Størsteparten går til startlån til egen bolig for vanskeligstilte.

Også det midlertidige regelverket for bostøtte skal videreføres. Det foreslås ekstra utbetaling på 1000 kroner de tre vintermånedene som kompensasjon for økte strømpriser. I tillegg kommer 150 kroner for hvert ekstra medlem av husstanden. Den økningen mener FnN kan gjøres permanent istedenfor midlertidig.

Regjeringen lover også satsing for leietakere, men vi kan ikke se at det foreligger noen effektiv forandring for de som er avhengige av å leie bolig. Startlån er dessverre ikke løsningen for alle, og spesielt ikke i pressområder som storbyene. Der må det satses betydelige midler for å skaffe gode utleieboliger til ikke bare de minst bemidlede på trygd og sosiale ytelser, men også for de store gruppene med unge som skal studere. Både vanlige utleieboliger for de med lav inntekt og gode studentboliger som ikke er så dyre at studenter må jobbe i tillegg til studiene er det sårt behov for nå, og vi ligger mange år etter i satsingen på de områdene. Når det kommer til sosiale boligtilbud fra kommunene, har det vært en nedbygging og ikke oppbygging.

Fattigdomsforlik:
Fattigdommen i Norge kan avskaffes med noen pennestrøk fra dagens politikere.  Det koster noen få milliarder, men hvert år får vi høre at det ikke finnes penger på budsjettet.  Koronakrisen og strømkrisen har vist at pengene finnes.  Vi tror det mangler politisk vilje til å fjerne årsakene til fattigdom. Fattignettverket Norge foreslår at partiene på Stortinget går sammen om et fattigdomsforlik i nærmeste framtid.

Fylkesoverskridende tiltak for å styrke den nasjonale innovasjonsinfrastrukturen.

Næringshagene i Norge takker for anledningen til å komme med høringssvar til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2024 for Kommunal- og distriktsdepartementet, jf. Kap. 553, post 61.

Næringshagene i Norge har et stort potensial som distriktspolitisk virkemiddel, og har siden oppstart i 2002 blitt en viktig aktør for tilrettelegging av næringsvirksomhet i distriktene og kunnskapsdeling på tvers av regioner. I 2021 hadde 95% av landets kommuner bedrifter som var del av næringshage eller inkubatorprogram. Det er stor etterspørsel etter Næringshagenes rådgivning, kunnskap og kompetanse som en lokal førstelinje for bistand til bedrifter i distriktene, og et flertall av «målbedriftene» har hatt vekst både i omsetning og verdiskaping.

Forslag til statsbudsjett for 2024 inneholder flere gode programposter for drift av næringshageprogram for bedrifter i distriktene.

Vi er imidlertid bekymret over manglende fokus på nasjonal koordinering og fylkesoverskridende tiltak. Dette vil kunne svekke målbedriftenes mulighet for grønn vekst, digital omstilling og eksport.

Fylkesoverskridende økosystemtiltak for vekst og bærekraftig utvikling av bedrifter over hele landet.

Programstyret for Næringshage- og Inkubasjonsprogrammet sendte i brev til KDD 7. april 2022. Dette omhandlet fylkesoverskridende tiltak som et satsingsområde for programperioden 2023-2032. Det ble også sendt innspill om samme tema for statsbudsjett for 2024 fra programoperatør Siva. Fylkesoverskridende tiltak er tiltak som skal tilrettelegge for en sterk, nasjonal og regional innovasjonsinfrastruktur, slik at målbedrifter som deltar i næringshage- og inkubatorprogram gis et mest mulig relevant tilbud, uavhengig av geografisk plassering av bedriften, næringshagen eller tilgjengelig kompetanse.

Årene før regionreformen trådte i kraft, var det en betydelig økning i samarbeid mellom innovasjonsselskapene med fokus på å gi bedriftene et mest mulig relevant tilbud uavhengig av geografi. Dette var mulig pga. at Siva disponerte fylkesoverskridende midler som ble benyttet til å styrke innovasjonsselskapenes kompetanse på tvers av regioner. Det ble også gjennom en nasjonal konkurranse utlyst midler til geografiske utvidelser, bygging av bransje-konsortier, og det ble gjennomført vellykkede prosjekter på tvers av kommuner og regioner. I 2022 var det 16 prosjekter innenfor denne satsingen, og nesten 600 bedrifter i hele landet mottok innovasjonsstøtte.

Mobilisering av norske SMB´er i distriktene til de nasjonale Katapult-sentrene er også et eksempel på denne type fylkesoverskridende tiltak. I perioden 2019-2022 ble det mobilisert over 300 SMB´er fra næringshage- og inkubatorselskapene som mottok hjelp til testing, verifisering og prototyping i et katapultsenter slik at de kommer raskere ut i markedet med ny teknologi.

Denne type prosjekter og konsortier er avgjørende viktig for å sikre bedriftenes tilgang på nødvendig kompetanse og nettverk. Det er derfor en utfordring at det ikke lenger finnes midler til fylkesoverskridende tiltak.

Det er etablert et nettverk av innovasjonsselskap gjennom Siva-strukturen, men en mangler midler til fylkesoverskridende tiltak som kan koble enkeltbedrifter opp mot dette nettverket. Ved å kobles opp mot nettverket, vil bedriftene få kompetanse, kunne utforske nye verktøy og få mulighet til å lære av hverandre. Dette er kompetanse som vil sikre kritisk kompetanse og erfaringer til hjelp i arbeidet med grønn omstilling og bærekraft, digital omstilling og industriutvikling. Det er derfor viktig at det settes av midler til fylkesoverskridende tiltak for at lokale bedrifter og miljø kobles opp til den nasjonale strukturen.

Tilgang på infrastruktur for utvikling og innovasjon er av strategisk viktighet, særlig i distriktet. Et nasjonalt kompetansemiljø som sikrer en slik tilgang, vil hjelpe SMB bedrifter til å sikre sin konkurranseevne og fremtidig verdiskaping, og gi økt mulighet for eksport. Dette kommer særlig fram NOU 2020:12 fra distriktsnæringsutvalget.

En sterk, nasjonal og regional innovasjonsinfrastruktur er også viktig for å nå regjeringens mål om å:

• Skape flere grønne, innovative og lønnsomme jobber over hele landet
• Styrke investeringene og kapasiteten i fastlandsøkonomien
• Øke eksporten utenom olje og gass med 50% innen 2030
• Kutte klimagassutslipp med 55% innen 2030

Anbefalinger og videre fremdrift:

Et nasjonalt program med regional og nasjonal effekt krever en sterk innovasjons-infrastruktur for å gi SMB´er tilgang til kritisk kompetanse og erfaringer i hele landet. Vi anbefaler at det settes av fylkesoverskridende midler i størrelsesorden 16 millioner for 2024 for å styrke innovasjonsinfrastrukturen med kompetanse, styrke mulighet for kunnskapsdeling og deling av beste praksis, og til å etablere bransjerettede nettverk og konsortier. Det bør tenkes en tidslinje på 3 år for hvert konsortium, og gjerne en utvidelse på sikt når en får bekreftet at dette er en vellykket måte å jobbe på.

Midler bør øremerkes innovasjonsinfrastruktur, og gå direkte til Siva.

Vi takker for anledning til å komme med innspill til departementets arbeid med statsbudsjettet for 2024, og ser frem til et godt samarbeid i tiden som kommer.

Om Næringshagene i Norge:

Næringshagene i Norge, etablert i 2002, er en medlemsorganisasjon for rundt 40 næringshager som er kvalifisert til å delta i det nasjonale næringshageprogrammet.

Næringshagene skal bidra til økt verdiskaping basert på regionale fortrinn gjennom å legge til rette for bærekraftige og omstillingsdyktige bedrifter.

Målene for programmet er økt verdiskaping, flere bærekraftige bedrifter, nye markedsmuligheter og økt eksport, økt digitalisering og industriutvikling, tilgang til relevante nettverk, være et relevant og effektivt virkemiddel for bedriftene i Distrikts-Norge og økt samhandling mellom relevante virkemidler.

SIVA er den nasjonale programoperatøren, og har i dag det operative ansvaret for kvalifisering og kvalitetssikring av innovasjonsselskaper, og oppfølging av programmet. Oppdragsgiveransvaret for næringshageprogrammet ble fra januar 2020 overført til fylkeskommunene som en del av regionreformen.

Kommunal- og forvaltningskomitéen  

Vi viser til Prop. 1 S Kommunal- og distriktsdepartementet, Programkategori 13.70 Kommunesektoren mv., Kapittel 571 Rammetilskot til kommunar post 64 Skjønstilskot, Programkategori 13.80 Bustad, bumiljø og bygg, Kapittel 581 Bustad- og bumiljøtiltak, Kapittel 2412 Husbanken, post 90 Nye lån, overslagsløyving, Vedlegg 1 – Den breie distriktspolitikken  

 I en tid preget av hyppige renteoppganger, høy prisvekst og krig i Europa, mener Huseierne det er viktig at budsjettforslaget bidrar til økt stabilitet og forutsigbarhet for norske boligeiere og husholdninger.   

Forbrukerorganisasjonen Huseierne representerer vanlige boligeiere over hele landet. Vi er en uavhengig forbrukerorganisasjon uten politiske bindinger og kommersielle interesser. Vi er til for alle som eier hjemmet sitt. Vi har 275.000 medlemmer og dette utgjør om lag 15 prosent av alle landets selveiende husholdninger. Medlemmene våre bor i leiligheter, rekkehus og eneboliger.   
Huseierne arbeider for at flest mulig kan eie sitt eget hjem og verner om den norske boligmodellen.  

 Drastisk økning i bokostnader setter den norske boligmodellen under press  

Det er krevende økonomiske tider for husholdningene. Som Huseierne tidligere har advart mot, øker kostnadene ved å eie og bo i sin egen bolig drastisk. Fra 2022 til 2023 stiger bokostnadene med 23 prosent. Bokostnadene er på ca. 180.000 kroner i gjennomsnitt for en enebolig på 120 m2 i 2023. Oslo har landets høyeste bokostnader på hele 270.000 kroner i år.  

Økte renter, kommunale avgifter og eiendomsskatt er årsaker til den drastiske økningen. Den aller største bokostnaden for norske husholdninger er rentekostnaden og renten er satt opp 13 ganger på kort tid.   

Økningen i bokostnader fortsetter i 2024 med en forventet oppgang på 12 prosent på landsbasis. Bokostnadene for en gjennomsnittlig husholdning er nær fordoblet siden 2017. Det kommer frem av prognosene i Bokostnadsindeksen, laget av analysemiljøet Samfunnsøkonomisk Analyse på oppdrag fra Huseierne.   

Den kraftige økningen i bokostnadene påvirker i hvilken grad husholdningene prioriterer nødvendig vedlikehold. Husholdningene har redusert vedlikeholdet på boligene sine. Dette har sammenheng med at bokostnadene har økt kraftig. Vanlige boligeiere har ikke lenger råd til å vedlikeholde boligene sine på samme måte som før. Dette bekymrer oss i Huseierne.  

Huseierne frykter at den norske boligmodellen er i fare hvis den drastiske økningen i kostnadene for å eie og ta vare på eget hjem fortsetter.   

 Vann- og avløp  

Av de kommunale avgiftene er det særlig vann- og avløpsgebyrene som tynger økonomien til husholdningene. Et enormt vedlikeholdsetterslep og nye rensekrav gjør at vann- og avløpsgebyrene kommer til å øke kraftig i tiden fremover. Bokostnadsindeksen viser en økning i disse gebyrene på 19 prosent i 2023. Deretter kommer en årlig vekst på 10 prosent i perioden 2024-2026. Med fortsatt høyere rentenivå enn hva som la til grunn for kommunenes budsjettering for perioden 2023 – 2026. er det en stor sannsynlighet for at økningen blir vesentlig større enn dette.  

Vedlikeholdsetterslepet innen vann og avløp fører til en kraftig kostnadsvekst for husholdningene. Huseierne mener det er et politisk ansvar å sørge for gode vann- og avløpstjenester til en lavest mulig pris.  

I tillegg til kostnader knyttet til å ta igjen vedlikeholdsetterslepet og løpende investeringer, er det tre andre forhold som ytterligere vil øke kostnadsnivået i vann- og avløpssektoren:  

• Nytt avløpsdirektiv fra EU vil påføre mange kommuner kostbare investeringer.  
• Statlig krav om nitrogenrensing for å redde Oslofjorden, vil utløse store investeringer i ca. 50 kommuner på Østlandet.  
• Varmere, våtere og villere vær vil utløse store investeringer i bedre overvannshåndtering.  

Disse forholdene vil føre til kraftig økning i husholdningenes vann- og avløpsgebyrer i årene som kommer.  

En analyse av effektiviteten i den norske vann- og avløpssektoren anslår et nasjonalt effektiviseringspotensial på 26 prosent innen vann og 22 prosent innen avløp (Senter for økonomisk forskning, 2021).     

Huseierne savner at budsjettforslaget fra Kommunal- og distriktsdepartementet inneholder hvordan nasjonale myndigheter kan bidra og stille krav til økt effektivitet i tjenesteproduksjonen av vann- og avløpstjenester og hvordan regjeringen vil følge opp anbefalingene i omtalte mulighetsstudie. Uten at staten tar en tydeligere rolle i hvordan vann- og avløpstjenestene skal organiseres og stiller krav til mer effektiv drift av disse tjenestene, frykter vi at gebyrveksten vil bli unødvendig stor og svært belastende for husholdningene i årene framover.  

Vi er klar over at Miljødirektoratet har fått i oppdrag å se på virkemidler og insentiver for å få flere kommuner til å samarbeide. Ifølge Klima- og miljødepartementet kan interkommunalt samarbeid bidra til billigere løsninger for kommunene og dermed bidra til å holde gebyra lave. Huseierne mener dette er et skritt i riktig retning, men etterlyser et høyer tempo i arbeidet med å løse en utfordring som har vært varslet lenge- Vi etterlyser kraftigere statlige initiativ for å dempe gebyrveksten innen vann og avløp.  

Flom og skredforebygging  

Kraftig nedbør, overvann og flom kan ses i sammenheng. I budsjettet til OED er det satt av økte midler til flom- og skredforebygging, samt til krise- og hastetiltak i forbindelse med flom- og skredhendelser. Huseierne støtter dette, men mener midlene til dette burde vært større. To runder med ekstremvær på ettersommeren i år, har dokumentert hvor viktig skadeforebyggende tiltak er. Kommuner som har gjennomført tiltak, tålte de store nedbørsmengdene med langt mindre skade enn om slike tiltak ikke hadde vært gjennomført. Forebygging av skader fra ras og flom er lønnsomme investeringer.   

Heistilskudd fra Husbanken  

Det blir stadig flere eldre. Allerede i 2030 vil det være flere eldre enn barn i Norge.  Huseierne arbeider for at det legges til rette for at eldre som ønsker det kan bli boende i egen bolig lengst mulig. Det er en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst ved at eldre kan bli boende i egen bolig og få pleie og omsorg her framfor å måtte flytte på institusjon.  

En spørreundersøkelse blant eldre over 55 år som Ipsos gjennomførte på oppdrag fra Huseierne og Pensjonistforbundet, viser at 9 av 10 ønsker å bo hjemme lengst mulig.   

Målet med tilskuddet til prosjektering og innstallering av heis var økt tilgjengelighet i eksisterende boliger og bygg slik at flere kunne bo hjemme lenger. Dessverre ble heistilskuddet avviklet fra 2023, i tråd med statsbudsjettet og det er derfor ikke lenger mulig å søke om tilskudd til dette formålet.     

Heistilskuddet bidro til flere eldre kunne bli boende lengre i sitt eget hjem og derved redusere kostnadene til pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Huseierne mener derfor heistilskuddet bør gjeninnføres med en   bevilgning på minst 40,6 millioner kroner som tilsvarer tilskuddet i saldert budsjett 2022.   

Startlån fra Husbanken  

I 2022 tildelte Husbanken startlån for 15,3 milliarder kroner til kommunene. Kommunene innvilget startlån for 16 milliarder kroner til om lag 7900 husstander. Gjennomsnittlig startlån var 2 mill. kroner. Nesten ni av ti husstander som fikk startlån hadde inntekt under 300 000 kroner. Ved utgangen av juli 2023 har kommunene utbetalt startlån for 9 milliarder kroner til om lag 4300 husstander.   

Huseierne mener at Husbanken og bankene bør tilby førstehjemslån eller startlån til unge i etableringsfasen med langsiktige og gunstige vilkår, slik at flest mulig kan kjøpe sin første bolig.  

Bostøtte  

I budsjettforslaget for 2024 er bostøtten redusert til 3,9 milliarder kroner sammenlignet med 4,67 milliarder kroner i 2022 (regnskap). I 2022 var det midlertidige økte satser som følge av økte strømpriser. Huseierne reagerer på at det i denne dyrtiden legges opp til en reduksjon i bostøtte. Vi i Huseierne vil arbeide for at alle med dokumentert behov får tilbud om bostøtteordning.  

Rammetilskotet til fylkeskommunane for 2024 er berekna ut frå det nye inntektssystemet som vart lagt fram i «Kommuneproposisjonen» for 2024. Det er svært store endringar frå anslaget på fordelingsverknader som kom fram av kommuneproposisjonen og det som blei reelle fordelingsverknader i statsbudsjettet.

I statsbudsjettet kjem endelege fordelingsverknader på 29 millionar kroner, ned frå 143 millionar kroner i kommuneproposisjonen.

Dette er ein forskjell på 114 millionar kroner, som oppstår frå framlegginga av kommuneproposisjonen i mai, til statsbudsjettet blei framlagt i oktober.

Kva har skjedd på vegen?

Årsaka blir kommentert kort i «Grønt hefte» for 2024. Det er særleg fordelingseffekten innafor ny kostnadsmodell for å rekne fylkesvegkriteriet, som har endra seg. Grunnlagstal nytta i kommuneproposisjonen var henta frå 2019/2020 både i ny og gamal kostnadsmodell. Det blei vektlagt at det kunne kome endringar fram til statsbudsjettet, men endringane er mykje større enn vi kunne ha sett for oss.

Senter for økonomisk forsking (SØF) fekk oppdraget med å lage ein ny kostnadsmodell for fylkesveg. I deira rapport har dei heilt andre kostnadsandelar for dei ulike fylka. Det burde vore kommentert kva som har skjedd på vegen, og gitt ei detaljert forklaring på kvifor avvika er så store mellom SØF si berekning, kommuneproposisjonen og «Grønt hefte».

Skal det vere slik at inntektssystemet er så sårbart for oppdatering av kriteria at ein mistar 114 millionar kroner som følgje av eitt enkelt element i inntektssystemet?

Vedlikehaldsetterslep på fylkesveg

Forut for arbeidet med statsbudsjettet sendte eit samla kollegium av fylkesordførarar og fylkesrådsleiarar eit brev til samferdselsdepartementet, der status for fylkesvegane blei tatt opp. Her kjem det fram at vedlikehaldsetterslepet på fylkesvegane har dobla seg frå 2013 - frå  45 - 75 milliardar kroner i 2013 til 85-95 milliardar kroner i 2022.

Risikoen for å bli drepen eller hardt skadd per kjøretøykilometer er nesten 90 % høgare enn på riksvegnettet. Tilskotet til fylkesvegar monnar ikkje når det kjem til å få tatt ned etterslepet på fylkesvegane. Det er behov for å sjå på tilstanden på eit samla vegnett, og prioritere innsatsen deretter.

Tabell C – særskilt fordeling av midlar til fylkesvegnettet

I ekspertutvalet sitt forslag til nytt inntektssystem for 2024 anbefalte dei å ta midlane ut av tabell C og fordele midlane etter ordinære kriteria. Tabell C skal brukast til kortsiktig fordeling. Dei argumenterte med at midlane har vore fordelt i tabell C i snart 10 år, og at ein fordeling etter ordinære kriteria vil sikre meir objektiv fordeling. Vidare skriv ekspertutvalet at kartlegginga som legg grunnlag for dagens tildeling er utdatert.

Departementet har gått i mot ekspertutvalet si anbefaling om å ta desse midlane ut av
tabell C.

I kommuneproposisjonen står det at midlane til fylkesveg bør vurderast i samband med neste nasjonale transportplan. Den kjem neste vår, for perioden 2025 - 2036, og vi forventar at midlane blir omtala her, og blir tatt ut av tabell C i inntektssystemet innan kort tid.

Midlar delt ut etter særskilt vurdering skal ifølgje rettleiaren «Statleg styring av kommuner og fylkeskommuner» (KMD, 2020) være eingongsløyvingar, midlar som berre løyvast kommunane i få år, mens ein ventar endringar i kostnadsnøkkelen eller om det dreier seg om forsøk etter forsøkslova. Når midlane til opprusting og fornying av fylkesvegnettet snart har vore i tabell C i 10 år, bryt dette med prinsippa for særskilt tildeling.  

Innlandet fylkeskommune meiner at desse midlane må flyttast frå tabell C til ordinære kriteria så raskt som mogleg og ikkje vente til NTP.

 
Omklassifisering av riksveg til fylkesveg

Dei siste åra det det bygd mykje ny riksveg. Tidlegare riksveg blir då omklassifisert til fylkesveg. Fylka overtek mange hundre kilometer riksveg, men dei totale rammene blir ikkje auka tilsvarande. I realiteten får fylka tilført meir oppgåver, utan at dei får finansiering for dei nye oppgåvene.

Slik det er no blir det mindre midlar per kilometer veg når ein omklassifiserer riksveg til fylkesveg. Det blir ein omfordelingseffekt mellom dei ulike fylka, der dei fylka som overtar mest riksveg får midlar frå dei andre fylka.

«Hans» og Tretten bru

Innlandet var eitt av dei fylka som fekk størst skadar som følgje av ekstremvêret «Hans». Om lag 100 fylkesvegar vart meir eller mindre heilt stengde då uvêret var på sitt verste. Så langt er det avdekt større skader på 3 fylkesvegbruer.

Kostnadene til opprydding og reparasjonar av skadane på fylkesvegnettet er forventa å koste 400 - 500 millionar kroner. Det er for å sette vegane i same stand som før uvêret, utan å ta høgde for at det vil komme ekstremvêr òg i framtida. Om vegane skal oppgraderast til å kunne tole nye flaumar og jordskred er totalkostnaden 600 - 650 millionar kroner.

Innlandet fylkeskommune har òg hatt store utgifter knytt til Tretten bru, som kollapsa 15. august 2022. Førebels har ikkje staten stilt opp for fylkeskommunen i denne samanhengen. Forventa samla kostnader til opprydding, midlertidig bru og gjenoppbygging av permanent bru, blir på om lag 420 millionar kroner.

Innlandet fylkeskommune har ikkje økonomiske ressursar til å dekke verken skadane etter «Hans» eller rekninga for kollapsen av Tretten bru. Det vil sette vedlikehaldet av fylkesvegane fleire år på vent.

Gode lokalsamfunn er grunnsteinar

I «Nasjonale forventningar til regional og kommunal planlegging 2023-2027» står det at «regjeringa vil legge til rette for busetting, næringsutvikling og eit godt tenestetilbod i bygd og by i heile landet. Det er spesielt viktig å sikre at det blir lagt til rette for vekst og utvikling i område med svak eller negativ utvikling i folketalet».

Innlandet har eit stort distrikt med lange verdikjeder og vi ynskjer å bidra til å legge til rette for grøn omstilling og auka berekraftige verdiskaping som gjev lønsame arbeidsplassar i heile landet.

Det står også at «Gode lokalsamfunn er grunnsteinar i ei berekraftig utvikling, og det er viktig å motverke sentralisering som svekkjer lokale tenester og tilbod. Levande distrikt er også avgjerande for å sikre matproduksjonen og at jordbruksareala blir halde i drift.»

Desse forventningane ynskjer vi på alle måte å møte, men da må vi gjerast i stand til det.

Aud Hove,
fylkesordførar, Innlandet fylkeskommune 

Kommuner og fylkeskommuner har en viktig rolle i arbeidet med å nå Norges klimamål, for næringsutvikling og for å tilby gode velferdstjenester - og de får stadig flere oppgaver. Akademikerne er bekymret for at kompetansemangel vil bli en flaskehals på flere områder. Mange kommuner opplever rekrutteringsutfordringer, har få ressurser og mangler spisskompetansen de trenger.

Dette rammer lovpålagte oppgaver spesielt i små kommuner og distriktskommuner som Generalistkommuneutvalget dokumenterer. En rapport[1] Menon har utarbeidet på oppdrag for Akademikerne slår fast at innbyggere med psykiske utfordringer, rus eller avhengighet ikke får den hjelpen de har krav på fordi kommunen de bor i mangler kapasitet og kompetanse. Et annet område som rammes er klima og natur. Konsekvensene er nedbygging av natur, høyere klimagassutslipp og dårlig tilrettelegging for privat næringsliv. 

Frie inntekter gir kommunene handlingsrom til å tiltrekke seg kompetanse og skape fagmiljøene de trenger til å løse viktige oppgaver for innbyggere og næringsliv. Akademikerne er fornøyd med at regjeringen foreslår å øke de frie inntektene. Samtidig er det behov for målrettede midler for å løse innbyggernes behov for helsetjenester. Legeforeningen er positiv til at tilskuddet for å styrke rekrutteringen til legevakt videreføres og at regelverket endres slik at også kommuner i sentralitetsklasse fem kan søke. I tillegg må tilskuddet til legevakt økes betydelig for å sikre hele befolkningen akuttjenester. Psykologforeningen mener målrettede midler må til for å styrke tilbudet innenfor rus og psykisk helse. Vi viser til foreningenes notater for detaljer.

Legg til rette for samarbeid og styrk kompetansen

(Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner, ny post)

Akademikerne mener et mer strategisk og fast samarbeid mellom kommuner i samme arbeidsmarked, for å oppnå større fagmiljøer, styrke rekruttering og bedre tilbudet til innbyggerne, er nødvendig.

Fordelene med interkommunalt samarbeid er at det gir økt kapasitet, kompetanse og mulighet til større fagmiljøer. Dette gir bedre lovoppfyllelse, bedre tjenester og oppgaveløsning. I dag samarbeider kommuner på kryss og tvers med mange ulike kommuner i ulike IKSer. Dersom kommunene har de samme samarbeidspartnerne legger dette bedre til rette for nødvendig samhandling mellom ulike kommunale tjenesteområder og det reduserer kostnadene.

Generalistkommuneutvalget deler dette synet og foreslår at det utvikles en samarbeidsmodell for samarbeid i faste konstellasjoner og utvide kommunenes verktøykasse.

Vi ser også at dagens ordninger som bygdevekstavtaler og statsforvalternes skjønnsmidler ikke fremmer langsiktig og strategisk samarbeid i tilstrekkelig grad. Økonomiske virkemidler til å støtte utredning og oppstart av ulike former for og forsøk med interkommunalt samarbeid må være tilgjengelig som en egen ordning. Akademikerne ber Stortinget

• anmoder regjeringen om å utvikle en samarbeidsmodell med veiledningsmateriell for å fremme interkommunalt samarbeid med faste samarbeidspartnere. Modellen og veiledningen må bidra til demokratisk kontroll og medvirkning.
• be regjeringen etablere en økonomisk ordning for fast, strategisk samarbeid mellom kommuner, og bevilger 50 millioner kroner til dette formålet.

Sats på digitalisering, kunstig intelligens og innovasjon

Kap 542 post 70. Kap. 542 Internasjonalt samarbeid

Ny teknologi og anvendelsen av ny teknologi bidrar til verdiskaping og økt produktivitet i alle sektorer og til den grønne omstillingen. Statsbudsjettet må støtte opp om dette.

Norsk deltakelse i programmet Digital Europa (2021-27) gir norske virksomheter mulighet til å samarbeide med solide fagmiljøer i Europa om digitale teknologier og innovasjon i offentlig sektor og næringslivet. Digital Europas satsingsområder er blant annet tungregning, kunstig intelligens, cybersikkerhet; avansert digital kompetanse og bruk av digitale teknologier og programmet understøtter Europas grønne giv. Norge betaler en inngangsbillett på nær to milliarder kroner over sju år – 300 millioner kroner per år - for å delta i programmet.

Flere av satsingene innenfor Digital Europa krever medfinansiering. Virksomheter fra EU-medlemsland kan bruke egne nasjonale ordninger eller EU-fond for å sikre dette. Norske virksomheter har ikke tilgang til disse. En medfinansieringsordning som dekker inn noe av gapet mellom EUs finansiering og deltakernes faktiske kostnader vil redusere risiko for norske virksomheter utløse private investeringer som gir innovasjon, grønn omstilling og konkurransekraft.

I statsbudsjettet for inneværende år gikk det frem at regjeringen i løpet av 2022 ville utarbeide en nasjonal strategi for deltagelse med returandel og suksessrate som mulige indikatorer for måloppnåelse. Strategien foreligger ennå ikke. Akademikerne er opptatt av at norske virksomheter og fagmiljøer fullt ut kan nyttiggjøre seg norsk deltakelse og investering i EU-programmet. Akademikerne ber derfor Stortinget

• sette av 80 millioner kroner til etableringen av en nasjonal medfinansieringsordning for å mobilisere til norsk deltakelse i Digital Europe.
• etterlyse en nasjonal strategi for deltakelse i Digital Europa.

[1] Menon 2023, Størrelse teller. https://www.menon.no/wp-content/uploads/Menon-rapport-34-2023-Storrelse-teller.pdf

UiT Norges arktiske universitet takker for muligheten til å gi innspill til kapitlene i Prop. 1 S (2023-2024) som er fordelte til Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Først i dette høringsinnspillet gir UiT Kommunal- og forvaltningskomiteen innspill til regjeringens nye samarbeidsmodell om nordområdepolitikken, omtalt i Kommunal- og distriksdepartementets budsjettforslag Kapittel 533 Regional- og distriktsutvikling, Post 63 og i omtalen av Nordområdepolitikken som særlig tema. UiT anbefaler at mandatet til Barentssekretariatet inkluderer næring til næring-samarbeid i Nord-Norden for å skape næringskjeder for grønn omstilling.

UiT er den største institusjonen på forskning, utdanning og formidling om, for og med det samiske samfunnet, og den eneste med ei satsing på kvensk forskning og utdanning. Et nasjonalt ansvar for forskning, utdanning og formidling om samisk ble gitt UiT i Meld. St. 34 (2001-2002) Kvalitetsreformen Om høyere samisk utdanning og forskning. Videre i høringsinnspillet gir derfor UiT noen innspill til satsingene på samiske formål i regjeringens forslag til statsbudsjett.

Fra folk-til-folk til næring-til-næring i Nord-Norden

I budsjettforslaget fra Kommunal- og distriksdepartementet går det fram at dette departementet overtar ansvaret for det norske Barentssekretariatet og at oppgavene til sekretariatet skal dreies over på grensekryssende samarbeid mellom aktører i de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland. I budsjettforslagets omtale av Nordområdepolitikken som særlig tema og i Kapittel 533 Regional- og distriktsutvikling, Post 63 går det fram at sekretariatet skal jobbe med formål «som kan fremje god samfunnsutvikling i Nord-Noreg».

UiT anbefaler at mandatet til Barentssekretariatet inkluderer næring til næring-samarbeid i Nord-Norden for å skape næringskjeder for grønn omstilling. På tvers av Nord-Norden er det nå til dels parallelle initiativ og planer for nyindustrialisering med grønn energi. Regionen har også felles utfordringer, særlig mangelen på kompetent arbeidskraft, et framtidig kraftunderskudd og effektiv, miljøvennlig transport som kan gjøre regionen til en integrert bo- og arbeidsregion.

Det er sterk vilje i regionen for å samarbeide på tvers av land og sektorer for å møte felles utfordringer sammen og gi kraft til planene for nyindustrialisering og grønn omstilling. Denne viljen er foreløpig kanalisert gjennom organiserte og uorganiserte samtaler på konferanser og lignende møteplasser, men det gjenstår å etablere mer formelle samarbeid i klynger på tvers av landene i Nord-Norden.

Slike klynger vil kunne fremme felles løsninger for grønn omstilling og bli en dialogpartner for politiske myndigheter som må koordinere prosesser og sikre raskere beslutninger på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå og som ivaretar menneskeretter og biologisk mangfold. Denne klyngen vil også kunne bli en svært viktig partner i en dialog som skal sikre sameksistens mellom kraftsektoren og urfolk i Sápmi, ved å få opp standardiserte tilnærminger og en formalisert dialog i Sápmi.

Starten på et språkløft

UiT støtter regjeringen i satsingene på samiske språk i statsbudsjettet, særlig fordi de forsterker allerede etablerte initiativ fra sektoren selv. I Kommunal- og distriksdepartementets budsjettforslag kapittel 560, post 51 foreslår regjeringen å øke bevilgningen til UiTs arbeidet med samisk språkteknologi, og i Kunnskapsdepartementets budsjettforslag foreslår regjeringen 1,5 millioner kroner til UiT for å etablere et senter for samisk leksikografi. Dette er et forsknings- og utviklingsmiljø som skal registrere, arbeide med og utvikle moderne ordforråd og terminologi.

Stortinget bør i budsjettbehandlingen sikre at dette blir starten på et større språkløft. Sannhets- og forsoningskommisjonen foreslår et gjennomgående satsing på språk som den andre av i alt fire grupper av tiltak for videre forsoning.

Videre bør komiteen merke seg at den første gruppen av tiltak som Sannhets- og forsoningskommisjonen peker på, handler om kunnskap og kompetanse i majoritetsbefolkningen; om fornorskning, om konsekvensene av fornorskning og om samisk, kvensk/norskfinsk og skogfinsk språk, kultur og historie. UiT ser fram til at regjeringen kommer med forslag til tiltak på samisk kompetanse, som vil gå på tvers av fag og sektorer i samfunnet.

Vennlig hilsen

Kathrine Tveiterås

Prorektor

Saksbehandler: Geir Heggås Bakkevoll

KAPITLER TILDELT KOMMUNAL- OG FORVALTNINGSKOMITEEN 

Vi takker for muligheten til å gi innspill til statsbudsjettet 2024, herunder kommunal- og forvaltningskomiteens tildelte kapitler.

En trygt og rettferdig boligmarked

Bolig er et grunnleggende behov og en menneskerett - uavhengig av om man eier eller leier, og boligmarkedet, spesielt i Oslo, er utilgjengelig for mange. Eielinja har stått ekstremt sterkt hos alle partier i flere tiår. Spire ønsker å tilrettelegge for et attraktivt, godt og trygt alternativ til eierlinjen. 

Vi oppfordrer Stortinget til å håndtere roten til problemet, ikke bare symptomene. Bevilgninger til tiltak som bostøtte og energibruk i omsorgsboliger i post 60 er viktige grep på kort sikt, men ikke bærekraftige løsninger på utfordringene i selve boligmarkedet, og vi trenger tiltak rettet mot systemet i mye større grad enn det statsbudsjettet for 2024 legger opp til. 

I dag preges leiesektoren av stadig økende leiepriser, korte kontrakter og skjeve maktforhold. Spire støtter regjeringens pågående arbeid med husleielovutvalget, og arbeidet med en revidert lov med mål om å styrke leietakernes rettigheter. Vi er glade for at utfordringer på leiemarkedet anerkjennes i KDD, men statsbudsjettet prioriterer i for stor grad tiltak for utleier i leiemarkedet med for lite fokus på leietaker, noe som står i veien for et helhetlig løft i det som i dag er et lite fungerende leiemarked. 

Spire anmoder: 

• Komiteen ber om at det bevilges penger til endringer i Plan- og bygningsloven som gjelder innføring av politiske reguleringer for standarder, og oppfølging av private utleiere og utleieenheter. 
• Komiteen ber om at leieløftet som nevnt i programkategori 13.80 utvides til å i mye større grad fokusere på leietakerenes behov, krav og rettigheter, fremfor fokuset på utleier.  
• Komiteen ber om at en større andel av bevilgningene til husbanken i post 78 skal allokeres til byene, hvor det er vanskeligst å komme inn på boligmarkedet. Satsingen i distriktene  er viktig, men kan ikke gå på bekostning av boligtilgang i byene der det bor flest. 

Medvirkning

For å sikre gode medvirkningsprosesser behøves midler fra nasjonalt hold til å utforske og utrede hvordan prosessene kan forbedres, og for å sikre kapasitet til grundige og åpne prosesser. Spire foreslår å opprette en tilskuddsordning med hensikt å øke medvirkning og deltakelse i by- og tettstedsutvikling utover minstekravet i plan- og bygningsloven. En slik ordning skal rettes mot å styrke medvirkning i både offentlige og privatinitierte planprosesser, og til kompetanseheving om medvirkning og samskaping i kommunene. Slik vil også satsingen på et levende lokalsamfunn styrkes, for eksempel gjennom områdesatsinger i post 65 og 72. 

I tillegg må regjeringen utrede hvorvidt en forskrift om medvirkning kan styrke deltakelse og medvirkning i arealplanlegging. Minstekravet for medvirkning i plan- og bygningsloven er ikke god nok, og fører verken ikke til god nok deltakelse, medvirkning eller eierskap i by- og tettstedsutvikling. 

Statsbudsjettet for 2024 har alt for lite fokus på medvirkning og inkluderende bestemmelsesprosesser. Som nevnt i post 65 kan kommuner med avtale om områdesatsinger per nå velge å fremme medvirkning i sin handlingsplan. Vi mener det bør være et krav, og ikke noe man kan velge bort. Medvirkning er en grunnleggende forutsetning for god planlegging. 

Spire anmoder:

• Komiteen ber om at det opprettes en fast tilskuddsordning for frivillige, private og offentlige aktører som jobber for økt medvirkning og deltakelse i by- og tettstedsutvikling. 
• Komiteen ber om at det settes av midler til å utrede en ny forskrift om medvirkning i arealplanlegging. 
• Komiteen ber om en egen post under kap. 590 med midler til medvirkning i lokal utvikling. Lokal utvikling som områdeløft nevnt i post 65, bør skje med gode lokale medvirkningsprosesser. 

Med vennlig hilsen

Ingeborg Sævik Heltne 

Nestleder i Spire

Norsk Folkehjelp takker for muligheten til å gi innspill i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2024. Budsjettet legges frem i en tid preget av uro, krig og store flyktningstrømmer. Når behovet for å stille opp er størst er det et stort svik at regjeringen foreslår å kutte antall overføringsflyktninger til 1000.

Aldri før har det vært flere mennesker på flukt i verden. Tall fra FNs høykomissær for flyktninger viser at det er over 110 millioner mennesker på flukt. De fleste flykter i hovedsak tilomkringliggende naboland som er geografisk tilgjengelige. Mange av disse landene er ekstremt sårbare og tar på seg en betydelige utfordringer knyttet til de store flyktningstrømmene. Jordskjelvet som rammet Syria og Tyrkia februar 2023 gjør situasjonen for Syria enda mer krevende, og destabiliseringen i Libanon gjør det svært krevende for landet å huse det store antallet flyktninger som de gjør. På Gaza har i løpet av 10 dager over 4000 mennesker blitt drept og over 1 millioner mennesker er fordrevet fra sine hjem. Talibans maktovertakelse, det nylige jordskjelvet i Afghanistan og den forverrede menneskerettighetssituasjonen i Iran bidrar også til en forverret humanitær situasjon i regionen. Videre har den langvarige konflikten i Sudan og den eskalerende krigen i 2023, resultert i et økende behov for gjenbosetting av sudanesiske flyktninger. Dette er kun utvalgte eksempler som viser det økte globale behovet for å ta imot flyktninger. Svært mange av disse flyktningene bor årevis i flyktningleirer mens de venter på å bli bosatt, mens andre legger ut på livsfarlige reiser over Middelhavet. I løpet av de siste 9 årene har over 26 000 mennesker druknet i middelhavet i desperat jakt på trygghet. Europa og Norge må ta ansvar for å sikre trygge reiseveier for flyktninger.

I Hurdalsplattformen står det at «Regjeringen mener FNs kvoteflyktningesystem er den tryggeste og mest rettferdige ordningen for å sikre mottak av mennesker med behov for beskyttelse». Det norske samfunnet er rusta til å ta imot både ukrainske flyktninger og kvoteflyktninger fra resten av verden. Norsk Folkehjelp har lang erfaring med å ta imot mennesker på flukt. Norsk Folkehjelp bidrar med inkludering av flyktninger helt fra de lander på Gardemoen og gjennom aktiviteter i våre lokallag.

Deltakelse i frivillige aktiviteter er en viktig del av samfunnskontrakten i Norge, og vi ser at mange flyktninger får nettverk og kompetanse som er nyttig både i arbeidslivet, men også bidrar til flere engasjerte samfunnsborgere. Vi ser også at en rekke av de som deltar på våre inkluderingsaktiviteter etter hvert også blir engasjerte medlemmer og tillitsvalgte i organisasjonen og viktige ressurspersoner i sine lokalsamfunn. Totalberedskapskommisjonens rapport viser til viktigheten av frivillige organisasjoners innsats for blant annet å sikre god ivaretagelse og overføring av informasjon til nyankomne med flukt- og innvandrerbakgrunn. I folkehelsemeldinga pekes det også på frivillige organisasjoners rolle når det kommer til beredskap i krisesituasjoner som pandemier og store flyktningstrømmer. For å sikre inkludering, varig tilknytning og økt deltakelse for personer med flyktning- og innvandrerbakgrunn i samfunnet trengs det derfor bedre rammevilkår for frivilligheten.

Forslag til merknad:

• -Komiteen ber regjeringen om å reversere det foreslåtte kuttet i kvoten for overføringsflyktninger. Komiteen ber regjeringen lytte til UNHCR sin anbefaling om å ta imot 5000 kvoteflyktninger i 2024.
•  Komiteen ber regjeringen styrke rammevilkårene til frivilligheten i integreringsarbeidet ved å øke kap 671, post 71, Tilskudd til integreringsarbeid i regi av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner, fra 217 493 millioner til 230 000 millioner.

Mer muntlig høring i Utlendingsnemnda (UNE)

JD kap. 491, post 01 og 21

Det er avgjørende for rettsikkerheten i utlendingssaker at flere får anledning til å møte opp og forklare seg for klageinstansen i sin egen sak.

I Prop. 1 S (2023-2024) kapittel 491 om UNE står det at «Saker med tvilsspørsmål som er utslagsgivande for utfallet, blir avgjorde i nemndmøte, som oftast med frammøte av klagaren.» I realiteten viser både UNEs tapsprosent i retten og NOAS’ gjennomslagsprosent[1] at dette ikke er tilfellet.

Ifølge utlendingsloven er kravet at det skal gjennomføres nemndmøte i saker der det foreligger «vesentlige tvilsspørsmål». Det er den enkelte beslutningstaker i UNE som selv bestemmer om det skal holdes nemndmøte i den enkelte saken. Dersom det gjennomføres nemndmøte, skal asylsøkeren ifølge utlendingsloven som hovedregel få mulighet til å forklare seg muntlig.

I 2022 fikk kun 7 prosent av asylsøkerne[2] mulighet til å forklare seg muntlig for UNE – det vil si være tilstede for å forklare seg i egen sak. I familieinnvandringssaker fikk under 2 prosent denne muligheten[3].

Muntlig forklaring er viktig for å opplyse saken og vil bidra til at det fattes riktige vedtak. Det styrker muligheten for kontradiksjon ved at personer får imøtegå UNEs oppfatning av saken og oppklare misforståelser. Det er viktig for opplevd og reell rettssikkerhet. Flere muntlige behandlinger vil gi UNEs avgjørelser mer legitimitet, både hos den vedtaket gjelder og i allmennheten.

En rekke utredninger og evalueringer viser at det er mangler ved rettssikkerhet i UNE. Graverutvalgets utredning[4] fra mars 2017, peker på mangel på muntlighet som en av svakhetene ved rettssikkerheten i dagens klageordning for utlendingssaker.

Ulike regjeringer har innført mindre endringer i UNEs saksbehandling, men disse er langt fra tilstrekkelige for å styrke rettsikkerheten og endrer ikke det generelle bildet. Dette gjenspeiles ved at andelen som får forklare seg muntlig for utlendingsnemnda fremdeles er svært lav.

Manglende rettsikkerhet vises også ved at UNE taper et stort antall saker i retten. I 2022 tapte UNE 24 av 53 saker der det forelå en rettskraftig avgjørelse, som utgjør tap i 45 prosent av sakene[5].

Som et minimum for å bøte på dette må den generelle terskelen for nemndmøtebehandling senkes slik at langt flere får muligheten til å møte beslutningstakerne og forklare seg i egen sak. 

Anbefaling: For å sikre at flere får anledning til å forklare seg muntlig for UNE bør ordlyden i utlendingsloven § 78 endres fra «vesentlige tvilsspørsmål» til «tvilsspørsmål». 

Styrk barns rettigheter i utvisningssaker

JD kap. 490 og 491

I februar 2022 la et regjeringsoppnevnte utvalg (Bauman-utvalget) frem en rapport om behandling av utvisningssaker som berører barn[6]. Flertallet anbefaler at foreldre som hovedregel ikke utvises for brudd på utlendingsloven, men heller får alternative reaksjoner som ikke innebærer at de må reise fra barna sine.

En FAFO-rapport[7] fra samme år viser at barn svært sjelden får forklare seg muntlig til UNE når en forelder vurderes utvist. Dette til tross for at barn gjennom barnekonvensjonen har en rett til å kunne uttale seg fritt i saker som angår dem selv.

Ifølge Prop. 1 S (2023 –2024) skal Norge «vere ein pådrivar for at rettane til barn på flukt blir varetekne, og at saker som omfattar barn skal prioriterast høgt. Barn skal oppleve at det er trygt og føreseieleg, og at dei blir involverte i møte med utlendingsforvaltninga.»

Det står også at «Departementet arbeider med ulike spørsmål knytte til saker om utvising der barn er involverte, bl.a. oppfølginga av ein arbeidsrapport frå 2022 om dette temaet.»

Utvisning av foreldre rammer barna hardest. Vi møter barn som opplever stor psykisk belastning fordi en forelder utvises. De klarer ikke konsentrere seg og følge undervisningen på skolen, de får forsinket utvikling og opplever traumer.

Det har gått over ett år siden rapportene som avdekket mangler i barns rettsstilling ble presentert, og de vesentlige punktene er fortsatt ikke fulgt opp. Minst 40 foreldre er utvist i løpet av denne perioden[8].  Barns rettigheter må prioriteres i praksis og rapportene om barn som berøres av utvisningssaker må følges opp snarest.

Anbefaling: Det bør gjøres regelverksendringer som sikrer at foreldre som hovedregel ikke utvises for brudd på utlendingsloven. Som et minimum må terskelen for å utvise foreldre med barn i Norge senkes vesentlig. Frem til det er foretatt reelle endringer som imøtekommer Bauman-rapportens anbefalinger bør saker hvor barn berøres av utvisningsvedtak stilles i bero.

NOAS, 19.10.2023

Kontakt i NOAS:

Hannah Tembeka Tørres, rettspolitisk rådgiver (hannah.t.torres@noas.org / 99 27 17 57)

[1] I 2022 fikk 73 prosent av personene NOAS bistod positivt svar etter at NOAS engasjerte seg i saken. (https://www.noas.no/stort-gjennomslag-i-noasrettshjelp/)

[2] https://www.une.no/globalassets/om-une/arsrapporter-etc/arsrapport-une-2022_nynorsk.pdf

[3] https://www.une.no/statistikk/familieinnvandring/

[4] NOU 2017: 8 Særdomstoler på nye områder? — Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernsaker og utlendingssaker (tilgjengelig fra: NOU 2017: 8 - regjeringen.no).

[5] https://www.une.no/aktuelt/arkiv/2023/rettssaker-i-2022/

[6] https://www.regjeringen.no/contentassets/dfd8b5b1d1e245139598a2d7437ac141/rapport.pdf

[7] https://www.fafo.no/images/pub/2022/20819.pdf

[8] https://klassekampen.no/artikkel/2023-05-15/40-foreldre-kastet-ut-av-landet/bBvM

Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) er en politisk uavhengig medlemsorganisasjon som arbeider for tryggere, bedre og mer effektive veier i Norge. OFV publiserer statistikk om bilsalget og kjøretøyparken, og har Norges beste database med priser og data på alle nye biler og motorsykler. OFV sitt mål er at alle som bruker veiene skal få dekket sitt behov for transport på en effektiv, sikker, og rasjonell måte, med minst mulig skade på mennesker og miljø. OFV ble stiftet i 1948, og mottar ingen offentlig støtte.   

 Om behovet for et effektivt og trygt fylkesveinett  

I Norge har vi om lag 95 000 km veier. Av dette utgjør fylkesveinettet 44 200 km. Dette gjør fylkeskommunene til store veieiere, og viser at investering, drift og vedlikehold er en stor og viktig regional utviklingsoppgave for fylkene.   

Fylkeskommunene overtok fra 1.1.2020 det hele og fulle ansvaret for egne veier.  

Fra 2024 får fylkeskommunene nye kostnadsnøkler for rammetilskudd. Der gis veivedlikehold økt vekt, og dette er et skritt i riktig retning for å fordele midlene til der behovet er størst.  

Samfunnsutviklerrollen skal styrkes som ledd i regionreformen, og det forplikter til egen innsats. Utfordringene er imidlertid så store at de ikke kan løses av fylkene alene, men krever en nasjonal satsning.  

Uten bompenger har ikke fylkeskommunene anledning til å utbedre veiene i den grad de planlegger. Staten stiller ikke med midler til utbyggingsprosjekter på fylkesvei, og fylkeskommunen har en økonomi som ikke gir rom for store investeringer.  Veier opprustes og bygges ut for å få en betydelig standardheving etter at arbeidet er ferdig. De mest rasutsatte strekningene sikres bedre, svinger utbedres eller rettes ut og lengre strekninger av veiene blir bredere. Dette gir en mer forutsigbar og tryggere fremkommelighet.  Tall fra en statuskartlegging for veistandarden i landet slår fast at fylkesveiene har generelt dårligere standard enn riks- og europaveier. Dette gjør at det er langt større risiko for ulykker med alvorlig eller fatalt utfall på en fylkesvei enn andre veier.   

 Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier er stort. Statens vegvesen har i samarbeid med fylkeskommunene under utarbeidelse en kartlegging om behovet.  Tall fra KS og fylkeskommunene selv anslår vedlikeholdsetterslepet til 85 milliarder kroner.  

Statisk sentralbyrå viser at fylkeskommunene brukte 13,6 milliarder på drift og vedlikehold av veiene i 2022. Dette er en økning fra året før, men prisveksten spiser opp økningen. 

Fylkene brukte til sammen 7,5 prosent mer på vedlikehold av veiene i 2022 enn året før, totalt 13,6 milliarder. Samtidig har prisveksten for drift og vedlikehold vært på hele 10,6 prosent gjennom året i fjor.  

 Det finnes flere årsaker til et stort etterslep på fylkesveier:   

1. For det første er det et kjent fenomen at slitasje skjer sakte og vedlikeholdsbehov kan være vanskelig å oppdage. Menneskene venner seg til en gradvis forvitring, og det er ofte først når forvitringen blir meget synlig eller skaper akutte problemer at vedlikeholdsetterslepet blir synlig. Saktevirkende slitasje kan også medføre at det er vanskelig å prioritere ressurser (tid og penger) til vedlikehold som ikke gir tydelige forbedringer, men hindrer framtidige problemer.   

2. For det andre har deler av fylkesveiene en standard og terrengforhold som gjør vedlikehold og eventuell oppgradering særlig kostnadskrevende. Når kostnadene for enkelte prosjekter blir høye og befolkningsgrunnlaget gjør det vanskelig å finansiere prosjektet, er det en betydelig fare for at vedlikeholdsprosjekter utsettes. Problemene forblir i så fall uløst. 

3. For det tredje kan økt bruk av vei medføre økt slitasje, og dermed høyere vedlikeholdsetterslep over tid.  

  Det er fylkeskommunene som best er i stand til å prioritere strekninger for investering og vedlikehold. De kjenner regionen best, og innbyggere og næringslivets behov. En forutsigbar og god kommuneøkonomi bidrar til at fylkene selv settes i stand til å gjøre denne prioriteringen. I tillegg finnes det en egen tilskuddsordning for fylkesveinettet som kan bidra til ekstra midler til særlig utsatte strekninger. Begge disse må styrkes i 2024 slik at ulykkesrisikoen reduseres på fylkesveiene.   

OFV ber Stortinget:   

1. Tilskuddsordningen for fylkesveinettet er en målrettet ordning som bidrar til et mer effektivt, sammenhengende og tryggere fylkesveinett. Ordningen må økes med 100 millioner i tillegg til det som regjeringen foreslår, og dermed kommer nærmere et årlig nivå som beskrevet i NTP 2022 – 33.   

 2. Vegtilsynet også må få ansvar for oppfølging og kontroll av fylkesveinettet. Det er særlig aktuelt som en følge av avviklingen av SAMS vegadministrasjon, og for å følge opp fremtidige nasjonale kvalitetskriterier for fylkesveiene.   

Søster til søster er et voldsforbyggende konsept utviklet av Kirkens Bymisjon i Trondheim.
Arbeidet ble i 2018/2019 følgeforsket av Rambøll i samarbeid med Introduksjonsprogrammet i Trondheim kommune og IMDi Midt-Norge. Rapporten omtaler deler av resultatene som oppsiktsvekkende. Ifølge IMDI er Søster til søster eneste aktør innen frivillig sektor som har en slik dokumentasjon for sitt arbeid innen forebygging av negativ sosial kontroll. 

Søster til søster baserer seg på at minoriteter er en unik ressurs med tanke på å forebygge og avdekke vold i nære relasjoner, samt lindre konsekvensene av vold.  Søster til søster gir minoriteter kompetanse, nettverk og verktøy til å yte motmakt mot vold og negativ sosial kontroll. I tillegg skaper vi en plattform for at de kan drive forebyggende arbeid i sine nettverk.
Flere aktører jobber lindrende og noen jobber oppsøkende.  Få, om noen, jobber like bredt oppsøkende og offensivt som det Søster til søster gjør. Nettverket og deltagerne i Søster til søster representerer frontlinjen mot vold og negativ sosial kontroll i minoritetsmiljøene.

På basis av arbeidet i Søster til søster har vi etablert Bror og Med få ord. Bror er et voldsforebyggende prosjekt rettet mot menn med minoritetsbakgrunn.  Med få ord jobber med oppfølging av menn som sliter med reaksjoner på vold og overgrep. Begge prosjektene representerer nye innsteg innen forebygging og oppfølging av menn med minoritetsbakgrunn.
 
Basert på nettverket i Søster til søster, i samarbeid med St. Olavs hospital, utviklet vi Seksuell helse etter kjønnslemlestelse. Seksuell helse etter kjønnslemlestelse er eneste aktør i Norge som systematisk har utviklet kompetanse med tanke på hvordan kvinner kan leve med ettervirkningen av kjønnslemlestelse. Det er anslått at ca 20 000 kvinner lever med konsekvensene av kjønnslemlestelse i Norge. De fleste har fått betydelige skader som påvirker store deler av livet.
I 2022 signerte Søster til søster avtale med Sykepleierforbundet om å gi kurs til sykepleierstudenter i hele Norge. I tillegg jobber vi direkte med utsatte kvinner.

Søster til søster var tidligere plassert på post 71, kapittel 671 i statsbudsjettet. Vi ble av ukjent årsak flyttet til post 73 som ble slettet i sin helhet ved statsbudsjettet for 2023. Konsekvensen er at grunnlaget for et unikt faglig tilbud, utviklet over åtte år, ble revet bort.

Vi ber om at kommunal og forvaltningskomiteen setter oss tilbake på post 71 som et nasjonalt ressurssenter med en sum på 2 000 000 kroner.

Med vennlig hilsen.

Semhar Bokure & Thorkild Lote

Søster til søster
Kirkens Bymisjon

Lenke til evaluering av Rambøll 2019:
https://www.imdi.no/arkiv/arkiverte-publikasjoner/evaluering-av-empowermentkurs-for-deltakere-i-introduksjonsprogrammet-i-trondheim-kommune/

Innspill til arbeidet med statsbudsjettet for 2024  

Kommunal- og forvaltningskomiteen  

Norges Handikapforbund jobber for et samfunn der funksjonshindrede får oppfylt våre menneskerettigheter og kan være fullverdige og likestilte borgere. I Regjeringens forslag til statsbudsjett finner vi ingen satsinger på funksjonshindredes likestilling, tvert imot går det på mange punkter i feil retning. Hvis dette budsjettet blir vedtatt, blir funksjonshindrede fortsatt stående på sidelinjen og levekårene våre blir sterkt svekket. Det er ikke bare et brudd på den enkeltes menneskerettigheter - også samfunnet vil tape på at en så stor gruppe blir hindret i å delta i samfunnet og bidra til verdiskapingen.   

 I kapittel 581 bør følgende endres:  

• Heistilskuddet må gjeninnføres med 100 millioner kroner i friske midler 
• Bostøtte, anmodningsvedtak 931 må følges opp 

Post 79, heistilskudd 

Heistilskuddet var en ordning for etterinnstallering av heis i eldre boligblokker, og var et godt tiltak for å gjøre større deler av boligmassen tilgjengelig for mange funksjonshindrede, og bidro også til at flere kunne bo hjemme lengre. Husbankens tilskudd til ettermontering av heis var et effektivt tiltak for å øke tilgjengeligheten. Etterspørselen var stor, men midlene knappe (søknadsbeløp 246 millioner i 2019, tilsagn 50 millioner, Årsrapport Husbanken 2019). Heistilskuddet ble avviklet i statsbudsjettet for 2023 til fordel for kommunale enøk-tiltak. Midlene som er avsatt i dette budsjettet er kun til allerede vedtatte etterinnstalleringer.  

I 2022 var det 385.000 boliger i norske blokker som mangler heis. De siste ti årene har andelen med heis økt fra 34,5 til 42,5 prosent. Noen av de boligene som får etterinstallert heis, er de rimeligste boligene som er tilgjengelig for de gruppene som har lavest inntekt. Nye boliger som bygges med heis, er gjerne dyrere. 

Det er kun et sted mellom 10 og 20 prosent av dagens boligmasse som er tilgjengelig for rullestolbrukere. Heistilskuddet var en billig måte å øke denne andelen på i et relativt raskt tempo. Heistilskuddet bør gjeninnføres med 100 millioner kroner i friske midler fra 2024. 

Bostøtte 

Menon Economics utførte en utredning på vegne av Bostøttealliansen i 2020. De fant blant annet at inntektsgrensene er for lave, boutgiftstakene er for lave, og at bostøtten gjør det mindre gunstig å jobbe for enkelte. Ved en inntekt innenfor inntektsgrensen i bostøtten vil økt arbeidsinntekt for bostøttemottakeren bidra til at bostøtten avkortes. Avkortingen vil isolert sett gi svekkede insentiver til å jobbe for bostøttemottakerne som har denne muligheten. 

Resultatet av dette gjør at bostøtten pr i dag ikke oppfyller sitt formål for vår gruppe, og mange, spesielt unge uføre, faller utenfor ordningen. Det er foreslått endringer i bostøtten fra den sittende regjeringen, men disse vil, ifølge utredningen til Menon, ikke være nok: 

“I forbindelse med Statsbudsjettet 2021 foreslo regjeringen fem endringer i bostøtten. Vår vurdering er at endringene gjør det bedre for mange av bostøttemottakerne og bidrar til at flere får bostøtte. Forbedringene for mottakerne er imidlertid beskjedne, og vi vurderer at endringene ikke er tilstrekkelig til at formålet med bostøtten oppnås.” 

 Stortinget traff følgende vedtak i sommer: 

Vedtak nr. 931, 16. juni 2023 

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2024 fremme forslag om endringer i bostøtteregelverket som gjør ordningen mer treffsikker for husholdninger med lave inntekter og høye boutgifter.»  

I en tid med økende priser og ulikhet rammes mennesker med lav inntekt sterkest. Det er stort alvor i at regjeringen velger å ikke følge opp et klart stortingsvedtak, som skulle gi nødvendig hjelp for noen av de mest økonomiske utsatte i landet. Stortinget bør sikre at et forslag leveres, og forbedringer ferdigstilles, senest i revidert nasjonalbudsjett våren 2024. 
  

Ta gjerne kontakt med oss for mer informasjon.  

Tove Linnea Brandvik, forbundsleder, tove.linnea.brandvik@nhf.no  

Bjarne Kristoffersen, generalsekretær, bjarne.kristoffersen@nhf.no  

Norges Handikapforbund  

Under følger IKT-Norges høringsinnspill til aktuelle kapitler og poster knyttet til kommunal- og forvaltningskomiteens budsjettinnstilling for 2024

Medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter må styrkes og endres (kap. 540, post 25)

Medfinansieringsordningen har bidratt til økt gjennomføring av samfunnsøkonomisk lønnsomme digitaliseringstiltak og økt digitaliseringstempo. Ifølge regjeringen selv har prosjektene som har fått støtte i perioden 2016–2023 medført samlede netto gevinster i offentlig sektor på over 1,3 mrd. kroner per år.

Regjeringen har dessverre både i 2022 og 2023 valgt å redusere rammene for ordningen med samlet nesten 30 prosent, mens ordningen er foreslått økt noe igjen i forslaget til statsbudsjett 2024. I tillegg har krav til gevinstrealisering (innsparing) på minimum 50 prosent for å få tilskudd fra ordningen, gjort at en rekke gode prosjekter ikke lenger er kvalifisert. 

KDD har mottatt en evaluering av ordningen der det foreslås tre endringer: 1) dele opp store og små prosjekter i to ulike ordninger, 2) fjerne krav til gevinstrealisering og budsjettkutt og 3) tildeling bør i større grad understøtte smidig utvikling og innovasjon. I tillegg har SKATE i brev til kommunaldepartementet foreslått at ordningen også må utvides til å gjelde kommunal sektor og at Skate bør involveres i utformingen av nye retningslinjer for ordningen. IKT-Norge støtter disse endringene og ber regjeringen i tillegg øke bevilgningene slik at de minimum er nominelt på 2022-nivå, tilsvarende en økning på 15 mill. kroner.

Link til evalueringen: https://www.a-2.no/wp-content/uploads/2022/03/A-2-Evaluering-av-medfinansieringsordningen-PDF.pdf

Link til brev fra SKATE: https://www.digdir.no/media/3124/download

Konkret ber IKT-Norge Stortinget om å gjøre følgende vedtak:

“Stortinget ber regjeringen utvide medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter til også å omfatte kommuner og fylkeskommuner. Stortinget ber regjeringen videre fjerne krav til gevinstrealisering og i større grad sikre at tildeling fra ordningen understøtter smidig utvikling og innovasjon”

Finansieringen av digitale fellesløsninger må være tilstrekkelig (kap. 540, post 23)

I det samme brevet fra SKATE uttrykkes det en sterk bekymring for manglende finansiering av de digitale fellesløsningene. Digdir opplyser bl.a. at de daværende budsjettrammer ikke er tilstrekkelige for modernisering av infrastrukturen. Når Digdir og andre forvaltere av fellesløsninger ikke har tilstrekkelige budsjettrammer til å forvalte og videreutvikle fellesløsninger slik offentlig sektor har behov for, vil det redusere måloppnåelsen i både regjeringens og KS sin digitaliseringsstrategi. Samtidig vil kostnadene, risiko for nedetid i tjenester og manglende måloppnåelse øke hos hver enkelt virksomhet som bruker fellesløsningene. IKT-Norge er derfor glade for at det er foreslått en betydelig økning på posten i årets forslag til statsbudsjett, selv om mesteparten av økningen er øremerket utvikling av nye fellesløsninger, bl.a. Altinn 3. Vi ber Stortinget om å minimum videreføre regjeringens forslag til bevilgninger på posten. 

StartOff-programmet må videreføres (kap. 540, post 21 m.fl.)

Regjeringen har av rimelig uforståelige grunner valgt å avvikle Startoff-programmet for å “prioritere andre satsingar”.  StartOff-programmet er et partnerskap mellom Digitaliseringsdirektoratet (Digdir), Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), og Nasjonalt program for leverandørutvikling (LUP), og er et rammeverk for anskaffelser som er spesielt tilpasset startups som leverandører, og som gir oppdragsgivere i offentlig sektor, både statlige virksomheter og kommuner, hjelp til å gjennomføre en rask, innovativ og smidig prosess i samarbeid med startups, og hvor StartOff partene gjennom hele innkjøpsprosessen. IKT-Norge mener at avviklingen av StartOff-programmet rimer dårlig med intensjonene i regjeringsplattformen der regjeringen slår fast at de vil “endre regelverk og praksis for offentlige anskaffelser slik at de støtter viktige mål som bærekraft, gode lønns- og arbeidsvilkår, bruk av lærlinger, innovasjon og lokale ringvirkninger. Offentlige anskaffelser må utformes og kontraktstørrelsen må tilpasses slik at norske bedrifter kan delta i konkurransen.”

Konkret ber IKT-Norge Stortinget om å gjøre følgende vedtak:

“Stortinget ber regjeringen videreføre StartOff-programmet og om nødvendig komme tilbake med forslag til bevilgningesendringer i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2024”

Cybersikkerhet i kommunesektoren mm (Kap. 500, post 51 m.fl.)

IKT-Norge er fortsatt bekymret for Norges evne til å stå mot cybersikkerhet, bl.a. begrunnet med at cybersikkerhet ikke er prioritert høyt nok de siste årene og at det både utdannes og rekrutteres for få med spisskompetanse knyttet til cybersikkerhet. 

IKT-Norge er særlig bekymret for den digitale sikkerheten i kommunene. Bare ca. 60 prosent av norske kommuner mener at de har sikret sine egne data godt nok. Rapporten «IT i praksis» (Rambøll 2022) viser at kun 38 prosent av kommunene mener at de selv har tilstrekkelig kompetanse på informasjonssikkerhet. 

Dessuten er datainnbrudd i kommunesektoren svært dyrt. Datainnbruddet i Østre Toten kommune i januar 2021 kostet kommunen minst 32 millioner kroner, i tillegg til bot fra Datatilsynet på 4 millioner kroner. Av dette har igjen staten kompensert Østre Toten med 16 millioner kroner. 

Vi etterlyser derfor igjen resultater av de 50 millioner kroner som ble bevilget til økt sikkerhet i kommunesektoren i forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 270 S (2021-2022) “økonomiske tiltak som følge av krigen i Ukraina” i fjor vår og viser bl.a. til Dokument nr. 15:1726 (2022-2023) hvor det fremgår at regjeringen fortsatt ikke har en plan for hvordan disse midlene skal brukes og hvor det framgår at “Regjeringa vil komme tilbake seinare i år og orientere Stortinget om bruken av pengane på eigna måte”. Vi har ikke registrert at regjeringen har gjort dette, og det er heller ikke redegjort for bruken i budsjettproposisjonen fra KDD.

Vi er videre kjent med at Simula i innspill til KDD har tatt initiativ til å starte et arbeid for å utarbeide og vedlikeholde en oversikt over Norges digitale avhengigheter mot fremmede makter. Dette er etter vårt syn både et viktig og helt nødvendig arbeid. Vi ber derfor Stortinget sette av nødvendige midler til et slikt forskningsarbeid i forbindelse med statsbudsjettet for 2024.

Forøvrig stiller vi oss noe undrende til at regjeringen framstiller opprydnings- og sikringsarbeidet etter data-angrepet på 12 departement i sommer som et “nytt digitaliseringstiltak” i forslaget til statsbudsjett i 2024.

Konkret ber IKT-Norge Stortinget om å gjøre følgende vedtak:

“Stortinget ber regjeringen snarest redegjøre for bruk av 50 mill. kroner som ble bevilget til økt sikkerhet i kommunesektoren i forbindelse med Stortingets vedtak av Innst. 270 S (2021-2022) “økonomiske tiltak som følge av krigen i Ukraina””

“Stortinget ber regjeringen innenfor de samlede bevilgningen på post 500.51 iverksette et arbeid for å utarbeide og vedlikeholde en oversikt over Norges digitale avhengigheter mot fremmede makter.” 

FFOs innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen

Kapittel 540 Digitaliseringsdirektoratet

Fra 2021 gjelder krav til universell utforming av IKT for alle digitale løsninger og ikke kun for nye. Universell utforming av IKT-løsninger er bra for alle, og er en forutsetning for inkludering av synshemmede.

Tilsynet for universell utforming av IKT har fått langt flere oppgaver enn de har ressurser til og skal blant annet følge arbeidet med EUs Web direktiv, hvor det er estimert med et behov for 10 flere ansatte.

Dessuten har tilsynet i perioden 2021–2023 jobbet med prosjektet Digitalt datadrive tilsyn (DDT). Årlig bevilgning til prosjektet har vært 9,5 mill. kroner. Prosjektet er fullført, og bevilgningen blir foreslått avvikla fra 2024. Dette er svært beklagelig siden utvikling av DDT øker muligheten for å utføre mange flere digitale tilsyn. Dermed er DDT-prosjektet i praksis bortkastet fordi tilsynet ikke har ressurser til å drifte dette videre. Fra å kunne foreta 30 000 tester gjør DDT tilsynet i stand til å utføre 120 millioner tester.

Dette må regjeringen følge opp fordi verktøyet vil gi tilsynet mulighet til å følge opp langt flere virksomheter. Hvis ikke er tilsynet tilbake til måten det arbeidet på i 2019. Et annet moment er at tilsynet med de ressurser de har nå kun kan behandle 5 diskrimineringssaker i året mens de har 38 saker på vent. Dette arbeidet haster!

FFO mener derfor det er viktig at tilsynet styrkes betydelig, slik at det kan følge opp økt oppgavemengde og påse bedre etterlevelse av dagens regelverk for universell utforming av IKT.

Tilsynet gjennomførte våren 2023 kontroll med nettsider og digitale læremidler i Bergen, Sunnfjord, Stavanger, Trondheim, Bodø og Tromsø kommune. Det ble det avdekket feil på nettsidene til alle seks kommunene og i elleve digitale læremidler som disse kommunene bruker. Bergen, Stavanger, Tromsø og Bodø kommune har nå fått vedtak om tvangsmulkt fordi de ikke har rettet alle feilene innen fristen. Kommunene risikerer at dagbøtene blir iverksatt dersom feilene ikke blir rettet innen 13. oktober, står det i pressemelding fra UU-tilsynet. Feilene er brudd på kravene om universell utforming av IKT. Feilene i læremidlene går utover elever med dysleksi, synsvansker og elever som må navigere med tastatur.  Vi vet at bøtelegging er et effektivt tiltak for å sikre bedre etterlevelse av loven og bør brukes oftere.

• FFO ber komiteen om å støtte forslaget om å styrke tilsynsmyndigheten for universell utforming av IKT-løsninger med 20 mill. kroner under kapittel 540 og øke bruken av bøtelegging av de som ikke etterlever universell utformingsregelverket.

Kap. 571 post 60 Rammeoverføringer til kommunene

Barnekoordinatorordningen

Høsten 2022 ble det innført en rekke lovbestemmelser om samarbeid om tjenester for familier med barn med funksjonsnedsettelser, samt retten til barnekoordinator. Flere departementer har ansvar for å følge opp dette.

I statsbudsjettet for 2024 finner vi ingen omtale av barnekoordinator under kap. 571 post 60, der ordningen fikk midler i 2022 (100 mill) og 2023 (180 mill). Vi er i prosess med å finne ut om det er avsatt midler til dette i 2024, og hvordan disse eventuelt skal forvaltes av kommunene. Uten en tydelig beskrivelse og oppdrag rundt dette er vi bekymret for forvaltningen av ordningen, og om familiene som trenger det får oppfylt retten til barnekoordinator.

Ifølge en spørreundersøkelse blant CP-foreningens medlemmer, som ble gjennomført våren 2023, var det kun 15 % av familiene som har fått ordningen. Dette til tross for at 60 % oppga at de har en individuell plan og 73 % hadde en ansvarsgruppe. Alle disse er i målgruppen for ordningen. Foreldrene sier at de er slitne av å kjempe mot systemet, og at det har fått konsekvenser for egen helse og mulighet til å stå i helt eller delvis i arbeid. De trenger en koordinator som tar denne jobben. Det gjør også andre foreldre i samme situasjon. Vi tror at mange ikke har fått god nok informasjon fra sin kommune om retten de har til barnekoordinator.

Vi jobber sammen med FO, CP-foreningen og HBF for å følge med på implementeringen av ordningen. HBF har beregnet at et forsiktig anslag rundt behovet er 537 stillinger, finansieringen hittil skulle gi 280 stillinger, men vi er langt unna dette foreløpig. Det haster med å få på plass en bedre ordning, og vi kan ikke vente på evalueringen i 2025.

Forutsatt at det er avsatt 180 mill kr i rammen til kommunene til barnekoordinator i 2024, er det behov for å styrke rammen med 165 mill kr for å dekke behovet på 537 stillinger. For å støtte kommunene i implementeringen av barnekoordinatorordningen, mener vi det er behov for en støttefunksjon i form av regionale kompetansesenter som kan veilede og overvåke kommunene i denne jobben. Statsforvalteren må også få et særskilt oppdrag om å følge med på kommunenes implementering av barnekoordinatorordningen, samt i deres oppfølging av familier med særlig store omsorgsoppgaver. Vi viser her til Riksrevisjonens undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser, som viste alvorlige brudd i oppfølgingen av dem og familiene deres.

• FFO ber komiteen om å

- styrke kap 571 Rammetilskudd til kommuner med 165 millioner til barnekoordinatorordningen.

- anmode regjeringen om å opprette et nasjonalt kompetansesenter som kan veilede og støtte kommunene, familiene og barnekoordinatorene.

- anmode regjeringen om å gi statsforvalterne et særskilt oppdrag om å følge med på kommunenes implementering av barnekoordinatorordningen, samt kommunenes tilbud til familier med barn med funksjonsnedsettelse og alvorlig sykdom.

Kap. 581, post 70 Bostøtte

FFO er opptatt av at bostøtteordningen styrkes permanent. Ekspertgruppens rapport om «Bostøtten - opprydning og forankring» fra 2022 viste at bostøtten var redusert de siste 10 årene, at færre fikk støtte og at de som var i ordningen, fikk mindre. Samtidig bekreftet utredningen at svært mange uføretrygdede ikke lenger kvalifiserer for bostøtte.

Det er derfor stort behov for at regjeringen i sin oppfølging av ekspertgruppens arbeid og høringsinnspillene til rapporten, videreutvikler bostøtten til å bli et mye mer relevant boligsosialt virkemiddel ut over å være en helt marginal boutgifts- og inntektssikringsordning. FFO mener ordningen fortsatt skal være en støtteordning for personer med kortvarige behov, men samtidig må bostøtten bli mye mer forutsigbar over tid for personer med permanent behov for støtte til å dekke boutgifter. For funksjonshemmede som lever på varige og lave trygdeytelser vil bostøtten gjøre det mulig å ha en trygg og stabil boform.

Det er positivt at bostøtten nå i dyrtiden er styrket gjennom et midlertidig regelverk med lavere egenandel og høyere inntektsgrenser. Uføre er en av gruppene som er ekstra hardt rammet av dyrtiden (SIFO 2023), og det er derfor bra at de midlertidige reglene har bidratt til at noen flere uføre har fått bostøtte. Det er likevel en fattig trøst om denne sårt trengte støtten forsvinner igjen i april 2024.

I påvente av at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med oppfølging av ekspertgruppens rapport om bostøtten, og da forhåpentligvis med forslag til varige regelendringer som gir flere uføre rett på bostøtte – bør de midlertidige reglene videreføres.

• FFO ber derfor komiteen om å forlenge de midlertidige reglene om lavere egenandel og høyere inntektsgrenser ut 2024.

Høringsinnspill statsbudsjett 2024 til Kommunal- og forvaltningskomiteen

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO. Vi representerer mer enn 2 800 virksomheter og 65 000 årsverk innen IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor. 

Norge står overfor store utfordringer. I tillegg til å navigere de globale klima- og bærekraftsutfordringene, ta vår del av ansvaret som energileverandør, og bygge løsninger i en mer utrygg og uforutsigbar verden, må vi legge grunnlaget for fremtidens nærings- og arbeidsliv. 

Digital teknologi en forutsetning for å skape verdi fra disse nye næringene. Dersom vi skal fortsette å finansiere velferdsstaten på hverandres arbeid, kan vi ikke kjøpe forskningen fra utlandet, overlate sikkerheten til andre eller nøye oss med å implementere løsninger andre har utviklet. Vi må utvikle kritiske deler selv. 

Verdens ledende økonomier investerer i grønn, digital omstilling i krisetid for å sikre vekst, verdiskaping og velferd. Det bør også Norge gjøre. Et visjonært statsbudsjett må prioritere det som skal sikre velferden for Norge de neste 50 årene. Ressursene vi har må vris mot fremtidsnæringer og tiltak som funker på lang sikt: Kunnskap, forskning, teknologiutvikling. Våre forslag til endringer i budsjettpostene denne komiteen behandler tar mål av seg til å svare opp disse utfordringene:

Stimulab – Kap. 540 Digtaliseringsdirektoratet post 26 Stimulab

Stimulab fikk i statsbudsjettet for 2023 reduserte bevilgninger for å frigjøre midler til andre satsingområder. Ordningen har fungert godt, og midlene ble brukt. Endringen ble foretatt uten en evaluering eller videre utredning av ordningen.

Vi foreslår at endringen reverseres gjennom at posten økes med 10 mill. kr. 

Startoff – Kap. 540 Digitaliseringsdirektoratet post 21 Særskilte driftsutgifter  

Startoff har lagt til rette for at det offentlige kan få nye perspektiver, ny teknologi og smartere løsninger. Ved å legge opp prosesser der gründere og innkjøpere tas med i ideutviklingen, har StartOff senket terskelen for at oppstartsselskaper kan komme i posisjon til å vise hva de er gode for. Dette har skapt muligheter for et titalls oppstartsselskaper gjennom de 3 årene ordningen har eksistert. Abelia mener StartOff har livet rett, og bevilgningene bør økes til minst 10 millioner kroner.

Vi foreslår at nedleggelsen av startoff reverseres og programmet finansieres med 10 mill. kr. 

Sikre medfinansiering i DIGITAL Europa-programmet – Kap. 542 Internasjonalt samarbeid post 70 Internasjonale program   

DIGITAL er et investerings- og kapasitetsbyggingsprogram for digital omstilling og bruk av innovative digitale teknologier. Norske myndigheter betaler kontingent for deltakelse i programmet, men dekker ikke nasjonal medfinansiering. Mangel på nasjonal medfinansiering gjør det krevende for norske innovasjonsaktører å delta i programmet.  

Vi foreslår at DIGITAL Europa-programmet økes med 50 mill. kr. – gjerne gjennom ny post, for at norske aktører kan delta i programmet på like vilkår som europeiske aktører og øke returandelen

Digital infrastruktur – Kap. 541 IT- og ekompolitikk post 60 Bredbåndsutbygging

Støtte til bredbåndsutbygging der kommersiell utbygging ikke er økonomisk bærekraftig er et viktig virkemiddel for å ta Norge inn i gigabitsamfunnet, der mer enn 95% av befolkningen har tilgang på høyhastighets internett. En rapport fra Samfunnsøkonomisk Analyse i 2022 viser at bredbåndsdekning på et slikt nivå kan utløse 75 milliarder i mervekst innen 2025. Dette fordrer imidlertid en høyere utbyggingstakt og et statlig bidrag på om lag 1 milliard årlig frem til 2025. Det er positivt at regjeringen i sitt forslag øker bevilgningen med 100 millioner, men det er fortsatt et betydelig gap opp til det estimerte behovet. Norge konkurrerer med andre innovative økonomier om å være best på digitalisering, og flere rangeringer i 2022 (Abelias omstillingsbarometer, EU DESI, IMD Competitiveness Index) viser at Norge faller tilbake. Infrastruktur og en sterk digital grunnmur er svært viktige forutsetninger for både nærings- og samfunnsutviklingen på dette punktet. 

Abelia er også skuffet over at høy elavgift for datasentre opprettholdes. Datasentre er en viktig del av den digitale infrastrukturen, og brukes til et bredt spekter av ulike tjenester. Mange viktige funksjoner i samfunnet, som helse, politi, handel, industri og transport, hviler på tjenester som blir levert av datasentre, og det er en styrke for vår digitale robusthet og beredskap at vi har kapasiteter for databehandling og lagring på norsk jord. Sammen med full bredbåndsdekning utgjør datasentrene en kritisk del av vår digitale grunnmur.

Vi foreslår Kap. 541 Post 60 Bredbåndsutbygging økes med 600 mill. kr.

Økt satsing på skalering i Sivas inkubasjonsprogram – Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling post 61 Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling  
Sivas inkubasjonsprogram er en av ordningene som finansieres over post 61. Bedrifter med høyt vekstpotensial preges av stor innovasjonshøyde, og vil følgelig løse mange av morgendagens utfordringer og bidra til å tette eksportgapet. Slike skaleringsbedrifter er viktige for sysselsetting ettersom to av tre nye arbeidsplasser i Norge skapes i nye bedrifter.   
 
Inkubatorene er i en svært god posisjon til å hjelpe bedrifter med internasjonal vekst og eksport siden de har spisskompetanse innen forretningsutvikling, kapitalinnhenting, salg og marked. De inngår i et nasjonalt nettverk hvor de samarbeider på tvers, som betyr at bedriftene får tilgang på landets beste kompetanse uavhengig av lokasjon. 

Vi foreslår en øremerket bevilgning på 25 mill. kr. til skaleringstiltak i Sivas inkubasjonsprogram. 

Styrke klyngeprogrammet - Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling post 74 Klynger og innovasjon  

Klyngeprogrammet finansieres over både Kommunal- og distriktsdepartementets- og Nærings- og fiskeridepartementets budsjett. I perioden 2022-23 har klyngeprogrammet blitt kuttet med ca. 63 mill.kr. Resultatet er at det ikke har vært noen utlysninger i programmet. Regjeringens forslag til finansiering for 2024 veier ikke opp for disse kuttene.  

Klyngene våre utgjør en avgjørende infrastruktur om vi skal lykkes med våre ambisjoner innen regional utvikling, næringsutvikling og eksport. De er lokalisert over hele landet og samler ca. 2 300 bedrifter i tillegg til FoU-aktører og kapitalmiljøer.  

Vi foreslår en totalbevilgning til klyngeprogrammet på 275 mill. kr. 225 mill. kr. bør gå til å justere programmet tilbake på 2021-nivå (inflasjonsjustert 2021-kroner). I tillegg bør 50 mill. kr. avsettes til delprogram for modne klynger, slik at de modne klyngene sikres et finansieringstilbud for å gjennomføre større prosjekter som bidrar til å nå regjeringens ambisjoner innen eksport og grønn industriell omstilling.  

Lærlingtilskudd:
Norge vil i 2035 mangle opp til 100 000 fagarbeidere ifølge tall fra SSB. For å kunne nå samfunnets behov for kompetente fagarbeidere i fremtiden er vi avhengig av at elever som starter på yrkesfaglig opplæring får mulighet til å fullføre utdanningen sin i en bedrift. Lærlingtilskuddet kompenserer bedrifter for å påta seg opplæringsansvar i læretiden.

I forslaget til statsbudsjett er det foreslått å ikke prisjustere lærlingtilskuddet fullt ut, som i realiteten betyr et kutt på ytterligere 66 millioner kroner, på toppen av fjorårets kutt på 106 millioner kroner. Det er feil vei å gå, fordi det blir mindre og mindre attraktivt å ta inn lærlinger som bedrift i en tid hvor tilfellet burde være det motsatte. 

Uten fagarbeidere vil vi ikke ha mulighet til å møte eldrebølgen, ikke ha veier å kjøre på, og ingen som kan produsere energien vi trenger for å drifte samfunnet videre. Vi kommer oss heller aldri gjennom det grønne skiftet, uten flere fagarbeidere. Yrkesfagelever må ha læreplass for å fullføre utdanningen sin, derfor staten gjennom økonomiske midler fasilitere for at bedriftene tar inn lærlinger.

Vi kan lese i Kunnskapsdepartementets del av statsbudsjettet at det satses 485 millioner kroner for at flere skal bli kvalifisert til læreplass, til arbeid med å få flere læreplasser, bedre kvalifisering og formidling til læreplass hos bedriftene. Denne satsningen på yrkesfag er veldig bra. Men sikrer ikke at bedrifter blir kompensert for å ta inn lærlinger i sin bedrift, det er det lærlingtilskuddet gjør. Det er ikke gratis og ha opplæring av lærlinger for bedriftene, og vi er avhengig av at bedriftene får støtte av staten, slik at det fasiliteres for læreplasser. Derfor er det enormt viktig at vi snur før det er for sent, og øker posten med 172 millioner kroner.

Flere læreplasser er en av de viktigste tingene vi må fokusere på å skape nå, når vi vet at dagens læreplasser ikke tilfredsstiller samfunnets behov. Yrkesfagelever må ha læreplass for å fullføre utdanningen sin. Det er lite attraktivt å gå ett til tre år på skolen, med usikkerhet om du får fullført utdanningen din. Vi må gjøre noe med den usikkerheten. 

Elevorganisasjonen anbefaler:

• Øke Kap. 572, post 60 (Innbyggertilskudd til fylkeskommunene) med 172 millioner kroner. 

Prisvekst samferdsel

Kommunal deflator er justert i tråd med forventningene om lønns- og prisvekst. Vi vil imidlertid understreke at det er store variasjoner innenfor de enkelte tjenesteområder. Kommunal deflator dekker et stort område, både primær-kommuner og fylkeskommuner, som har store forskjeller i måten de tilbyr sine tjenester til innbyggerne.

Samferdsel utgjør en stor andel av fylkeskommunenes tjenestetilbud. Prisveksten knyttet til kollektiv og drift-, vedlikehold og investeringer i fylkesvei samt drift og investeringer knyttet til bygg har hatt betydelig høyere prisvekst enn innenfor andre områder. Til tross for en økt deflator så dekker derfor ikke dette fullt ut de behovene som er innenfor disse områdene – spesielt innenfor kollektiv.

Kollektivtilbudet rammes spesielt av den høye lønnsveksten, som er et resultat av at prisene i samfunnet – og levekostnadene – har økt dramatisk. Den største enkeltkomponenten av kostnader til drift av kollektivtilbudet, er lønn. Lønn til bussjåfører, trikkeførere og mannskap på ferger og hurtigbåter.

Fylkeskommunene, som er takstmyndighet for lokal kollektivtrafikk (inkludert ferger), har vanligvis kunnet utligne noe av gapet mellom rammetilskuddet og den faktiske prisveksten for kollektivtrafikktjenester. Med innføringen av gratis ferge i mange samband, eksisterer ikke denne muligheten lenger. Fylkeskommunene står nå i valget mellom å redusere tilbudet, eller å gjeninnføre billettering.

Vedlikeholdsetterslep, rassikring og tunnelforskrift

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegene i Norge er enormt. Enkelte anslag opp mot 100 mrd kroner i samlet etterslep. I 2024 er det foreslått å bevilge 1,75 mrd gjennom rammetilskuddet (tabell C-fk) pluss 415 mill. som skal fordeles av Statens vegvesen. Totalt nesten 2,2 mrd. kroner, for å hente inn et etterslep på 100 mrd. kroner. Her vil vi måtte påregne i hvert fall 50 år før dagens etterslep er innhentet.

Regjeringen har i Hurdalsplattformen bebudet å ta initiativ til å få på plass en helhetlig og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegene. Fylkeskommunene står klare, men vi venter fortsatt på invitasjon.

Midlene til innhenting av etterslepet som fordeles gjennom rammetilskuddet får en prisjustering med 4,3% fra 2023 til 2024. Hele denne økningen og vel så det er allerede spist opp av økningen i pris på de tjenestene som skal kjøpes inn for å gjennomføre vedlikehold.

Vi registrerer samtidig at rammene til riksveier som dekkes direkte over statsbudsjettet, kompenseres med en prisvekst på 8,6 % mens de fylkeskommunale rammene kompenseres med 4,3 %. En tilsvarende omsorg og satsning på fylkesvegområdet er nødvendig!

Vi vil understreke betydningen av å øke bevilgningene til både etterslep fylkesvei, tunnelforskriften og rassikring. De statlige bevilgningene har vært høye, men dessverre er bevilgningene ikke i nærheten av å gi kostnadsdekning for nødvendige investeringer. I perioden 2015-2023 har Troms mottatt nesten 472 mill. kroner til arbeidet med oppfyllelse av tunnelsikkerhetsforskriften. I samme periode er det investert for om lag 1,2 mrd. kroner. Dette betyr at det er fylkeskommunen som, med egne og lånte midler, finansierer 2/3 av denne opprustingen.

Ny opplæringslov

Det er vedtatt ny opplæringslov med virkning fra høsten 2024. Dette er en lov som gir betydelig utvidet rettigheter til oppfølging, rådgivning, opplæringstilbud til elever som mangler grunnlag for å delta og bestå videregående opplæring og rett til omvalg så mange ganger som man ønsker til det året du fyllet 19 år (i dag er det bare rett til ett omvalg).

Disse nye lovpålagte oppgavene/ansvaret vil øke fylkeskommunens kostnader, men det er vanskelig å beregne den samlede økte kostnaden pr. nå siden forskriften til den nye loven er kommet. Den skulle vært ute på høring i oktober, men er utsatt av KD. Vi vil understreke betydningen av fullfinansiering av den nye loven slik at vi har mulighet til oppfylle loven.

Ukrainske flyktninger

Fylkeskommunene har betydelig økte utgifter utover det som gis i form av økt innbyggertilskudd som følge av flere innbyggere, knyttet til å gi tilbud til flyktninger spesielt innenfor videregående opplæring og tannhelse. Det er mange rettighetspasienter med stort behandlingsbehov og voksne med akutte problemstillinger. Dette er tidkrevende behandling og det er ofte behov for bruk av tolk. Vi opplever også å måtte opprette mange innføringsklasser.

Samfunnsutviklerrollen
Fylkeskommunenes samfunnsutviklerrolle fikk en tydeligere innretning i forbindelse med regionreformen i 2020. De fleste oppgaver som fylkeskommunen løser i sin daglige drift er en viktig del av samfunnsutviklingen i Troms og Finnmark. Samtidig så savner vi et sterkere økonomisk virkemiddelapparat. Vi mener at fylkeskommunenes frie inntekter burde ha vært styrket med reelle finansielle virkemidler til samfunnsutvikling.

Det vi ser av endringer i årets statsbudsjett er at de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene blir øremerket og dermed også i større grad underlagt statlig detaljstyring, her er vårt klare signal - vi behøver mer midler til regionalpolitiske tiltak.

De nordlige fylkeskommunene – i et sikkerhetspolitisk perspektiv
De markante endringene i europeisk sikkerhetspolitikk de siste årene viser at det er behov for at Norge som nasjon viser en sterk tilstedeværelse i nord. Det være seg ikke bare politisk og militært, men også sivilt. For å gjøre dette behøves ressurser til et styrket offentlig tilbud – som gjør kommunene og fylkene som utgjør NATOS yttergrense attraktive å bo i.

Dette fokuset gjelder hele nordområdet generelt, men kanskje i Øst-Finnmark spesielt, hvor også samfunnene har blitt preget av at handel med Russland klokelig har blitt stanset på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Men dette medfører også at det bør legges ytterligere ressurser inn i statsbudsjettet til å styrke tilbudet i nordområdene.

Fylkene spiller nøkkelroller, både som samfunnsutviklere og som svært sentrale aktører i utbyggingen av fornybar energi. Det er et arbeid de må lykkes med om vi skal styrke kraftbalansen i årene som kommer.  

Kraftfylka er opptatt av politiske og skattemessige verktøy som fremmer kraftutbygging og forvaltning som kommer både storsamfunn og lokalsamfunn til gode.    

Skal vi nå de svært ambisiøse produksjonsnivåene som blant annet energikommisjonen har satt, må samfunnets aksept for å bytte natur mot energi styrkes. Parallelt må fylkene settes i stand til å fylle rollen som samfunnsutvikler, en rolle som ble understreket gjennom regionreformen. Fylkes- og kommunepolitikere må gis verktøy for å si ja til kraftutbygging og til å ta ansvar for regioners energi- og nettilgang. En fordeling av inntekter fra grunnrenteskatten på landbasert vindkraft vil være et kraftfullt virkemiddel. 

Solide økonomiske incentiver står sentralt om lokalsamfunn skal avse areal og naturverdier for å få plass til fornybar energiproduksjon. Regjeringen har tatt den lokale motstanden inn over seg, og foreslår at staten og kommunene deler på inntektene fra grunnrenteskatt på vindkraft på land, samt at kommunene mottar produksjonsavgift. Vi reagerer på at vertsfylkene overhodet ikke kompenseres i budsjettforslaget.   

Vertsfylkene må kompenseres for inngrepene som gjøres for å møte landets kraftbehov. De negative konsekvensene ved vindkraft på land stanser ikke ved kommunegrensen. Det er vanskelig å forstå hvorfor den økonomiske kompensasjonen skal gjøre det.   

Kraftfylka har følgende forslag:   

1) Inntektene fra grunnrenteskatt på vindkraft på land må fordeles mellom staten, vertskommune og vertsfylke 

Vertsfylkene må kompenseres for inngrepene som gjøres for å møte landets kraftbehov. De negative konsekvensene ved vindkraft på land stanser ikke ved kommunegrensen. Det er vanskelig å forstå hvorfor den økonomiske kompensasjonen skal gjøre det, slik regjeringen foreslår.    

Regjeringens forslag om å løfte enkeltkommuner på bekostning av regionale hensyn svært uhensiktsmessig. Regionale hensyn legges til grunn både med tanke på planlegging av nett, kraftproduksjon og prognoser. Likeledes må også fordelingen av skatteinntekter fra vindkraften bidra til å løfte regionene som stiller areal og naturverdier til disposisjon for kraftproduksjon. De senere årenes motstand mot kraft- og særlig vindkraftutbygging må tas på alvor. Fylkes- og kommunepolitikere må gis verktøy for å si ja til kraftutbygging og til å ta ansvar for regioners energi- og nettilgang. En fordeling av inntekter fra grunnrenteskatten til både vertsfylke og -kommune vil være et kraftfullt virkemiddel.   

2) Naturressursskatten må prisjusteres for første gang siden 1997 

Naturressursskatten er en produksjonsrelatert skatt som fastsettes for hvert kraftverk på grunnlag av 1/7 av kraftverkets samlede produksjon for inntektsåret og de seks foregående år, og kan i sin helhet trekkes fra den statlige selskapsskatten (og hemmer dermed ikke investeringer). Kommunesektoren får 1,1 øre/kWh, mens fylkeskommunen får 0,2 øre/kWh. Ørebeløpet har stått urørt siden 1997.   

Som følge av manglende prisjustering har fylkeskommunene tapt ca, 1,1 milliarder i skatteinntekter fra 1997 til 2017. Med prisutviklingen de siste årene er det reelle tallet enda mye høyere. Lovgivers intensjon da skatten ble innført var å sikre berørte regioner en andel av vannkraftressursenes verdi. I dag tilfaller store deler av naturressursskatten fylker og kommuner uten kraftproduksjon overhodet da skatten inngår i inntektsutjevningssystemet. I tillegg var likebehandling av skatteytere et sentralt formål ved innføring av nye regler for skattlegging av kraftforetak da skatten ble innført. 

Da skatten ble innført ville et mindretall i finanskomiteen at ørebeløpet skulle prisjusteres hvert femte år. Det ble lagt vekt på at naturressursskatten skulle regnes som en kommunal og fylkeskommunal del av grunnrenteskatten. Den massive økningen i statens inntekter fra grunnrenteskatten understreker behovet for å justere naturressursskatten, som på grunn av prisveksten kun er verdt 56% av verdien den hadde ved innføring i 1997.    

I 2021 betalte kraftselskapene 1672 millioner i naturressursskatt. Om satsen på 1,3 øre/kWh prisjusteres fra 1997- til 2022-verdi ville ny skattesats vært 2,284 øre/kWh. Det ville gitt en naturressursskattinnbetaling på 2937 millioner, altså et provenytap for staten på 1265 millioner (omfordelt fra stat til kommuner og fylker). 

3) Naturressursskatten bør gjøres teknologinøytral 

Produsenter av kraft fra «nye» energikilder som vindkraft og bakkemontert sol bør svare (prisjustert) naturressursskatt på linje med vannkraftprodusenter.  

For det første bidrar det til inntekter fra kraftproduksjon til kommunenes og fylkenes inntektsutjevningssystem. For det andre er det et viktig selvstendig poeng at skattesystemet for de ulike energikildene er så likt som mulig. Både vann-, vind og bakkemontert solkraft vil inngå i framtidens energimiks. Det må reflekteres også i skattesystemet. I dag er det store ulikheter i skattesystemet mellom de forskjellige energikildene, noe som etter Kraftfylkas syn er svært uhensiktsmessig.  

Vi er bekymret for at man undervurderer konfliktpotensialet i bakkemontert solkraft. Også dette er en arealkrevende form for kraftproduksjon, og skal man unngå en gjentakelse av konfliktene rundt vindkraft bør man allerede nå sette opp et skattesystem som belønner lokalsamfunnene for å stille områder til rådighet.   

Fordi det foreløpig produseres lite vind- og solkraft er provenyeffekten av forslaget svært begrenset. Det vil være hensiktsmessig å etablere et skattesystem for denne delen av næringen som kan stå seg over tid og skape forutsigbarhet for både bransje og lokalsamfunn, før det bygges ut i større omfang.  

Med vennlig hilsen 
Olav Hallset, 
daglig leder i Kraftfylka 

Pårørendealliansen viser til budsjettforslag og til Hurdalsplattformen. Dette er bakgrunnen for våre innspill

• 800 000 pårørende er i en aktiv pårørendesituasjon overfor pasienter/brukere
• rundt 150 000 barn og unge kommer i tillegg
• deres innsats er på 140 000 årsverk, noe som er 50 % av all hjelp til pasienter og brukere
• det er mangel på helsearbeidere så vi bør gjøre mye for å beholde denne innsatsen
• mange pårørende bruker for lang tid på å få hjelp, støtte, finne informasjon og få vite sine rettigheter og muligheter

Det er en rekke reformer, planer og strategier på gang i helse og omsorgstjenestene og man skal jobbe med Opptrappingsplan psykisk helse,Bo trygt hjemme reform og Nasjonal helse og samhandlingplan for å nevne noe. I alle dokumentene kan vi se at pårørende tillegges stor rolle og omtales som ressurs Derfor må det nå gjøres noen tiltak tilbake fra tjenestene for å berede grunn for bedre å støtte denne ressursen:

1. Et ansvar for pårørende må plasseres i kommunenes faglige ledelse

Nå er vi halvveis i Pårørendestrategien 2020-2025.

Med denne kommer en del tiltak som blant annet kommunene skal ta tak i hva angår pårørende.

Det vil bli lansert en Pårørendeavtale i 2024 for bedre å skape godt grunnlag for samarbeidet mellom helsetjenestene for pårørende som har særlig tyngende omsorg. Dette fordi det er mange pårørende som trenger å få avklart hvem-gjør-hva, få en kontaktperson, få jevnlige møter, avtale avlastning og aktivitetstilbud med mer. Dette støtter også opp om lovendring om Styrket Pårørendestøtte fra 1.10.2017

Avtalen skal gi pårørende en mer forutsigbar hverdag og gjøre det lettere å få en god dialog. Det er absolutt til kommunenes fordel også, at pårørende ikke slites ut og at man kjenner til hva de gjør for pasient/bruker, og at man jevnlig avstemmer samarbeidet og tjenestene som ytes til mottaker, så ikke pårlrende også blir pasienter

Videre kommer også Veileder for pårørende i helse og omsorgstjenesten i oppdatert versjon (først utgitt i 2017) , et viktig redskap for å planlegge og legge til rette et godt pråørendearbeid i kommunen

I dag har ingen et eierskap eller ansvar for pårørende på systemnivå. Det pekes p ulike aktører når vi spør etter ansvarlige.  Vi etterlyser at det skal finnes ansvarlige for pårørende plassert i kommunens ledelse og faglige administrasjon. Dette har man klart å gjør med ansvarlig for barn som pårørende mange steder.

Pårørende er en viktig ressurs for kommunene og utfører minst halvparten – de er en del av laget.  Skal alle tiltak og planer som kommer nasjonalt ha noen virkning, så må det være noen i systemet som kan svare på at disse når sine mål når de skal integreres og implementeres lokalt.

Pårørendealliansen anmoder komiteen om å be departementet sikre at det plasseres et faglig og ledelsesbasert ansvar for pårørende på systemnivå i kommunene.

2. Bruk av frivillige til å  lage ulike tilbud til pårørende

Vi forstår at kommunene har mange utfordringer og at det i mange kommuner kan være vanskelig å lage gode tilbud i kommunal regi. Her må kommunene i større grad oppfordres til å søke tilskuddsmidler som finnes i de nasjonale ordningene for å styrke frivilliges innsats i lokalmiljøet. Likeledes må de også satse med egne kommunale tilskuddsmidler.

Frivilligheten kan ofte være mer fleksibel og lage tilbud som pårørende etterspør. I den forbindelse vil vi utfordre kommunene til i langt større grad enn i dag bruke pårørendeundersøkelser for å få vite hva pårørende trenger, om opplevd samarbeid med tjenestene med mer. På denne måten er det raskere å endre tilbud ut fra behov som pårørende har, når de for eksempel etterlyser avlastning og aktiviteter i helger og kvelder .

Pårørendealliansen ber komiteen anmode departementet om at det sikres nok midler til frivillighet i lokal kommunal regi o. Dette vil bl a være til vinn-vinn for kommunene som ikke klarer å lage gode tilbud selv

3. Informasjon, informasjon, informasjon

Når sykdom og helseutfordringer oppstår må mange pårørende ut på leit etter hva de kan få av hjelp, finne informasjon om ulike ordninger og muligheter så de kan ta valg for sin situasjon.

Ved å vite ulike rettigheter, muligheter og tilbud gjør man det enklere å la pårørende se hva som kan hjelpe dem i deres situasjon best og planlegge bedre for eget liv.  Det å ha informasjon tilgjengelig er også noe som sikrer at alle har et likt utgangspunkt og fremmer helsekompetanse. Det er mange ulike grupper og minoriteter i ulike kommuner og informasjonen må også finnes på ulike språk.

Videre er det og vil det bli mange avstandspårørende spesielt til eldre , som forsøker å hjelpe til og ordne opp på avstand. Det er ikke alle som har mulighet til å sitte og ringe offentlige tjenester på dagtid. Her er det mye å vinne på å legge til rette for at man finner dette godt selv p åkommunale nettsider og at det er gode og enkle løsninger tilgjengelig for å bl a søke og følge opp etc. 

Det er fremdeles altfor mange kommuner som "gjemmer" viktig informasjon om tilbud , aktiviteter og tjenester de har sin på ulike steder så den er vanskelig tilgjengelig eller unnlater å få den frem på nettsider og i andre format. Stikkor "pårørende" gir helt vidt forskjellig utslag om du tester på ulike nettsider idag

Komiteen må anmode departementet om at kommunene nå må få ut all nødvendig informasjon til pårørende i alle livsfaser og uansett hvem man er pårørende til. Dette må ut på web og være tilgjengelig i ulike format til kommunens innbyggere, der hvor de ferdes og møter kommunens tjenester

Mvh

Anita Vatland, daglig leder   og Anne-Grethe Terjesen, fagsjef

Norges Bygdekvinnelag er en frivillig organisasjon og en pådriver for levende bygder, norsk matproduksjon og matkultur. Vi kjemper for likestilling, folkehelse og et aktivt og inkluderende lokalmiljø. Vi har 11.000 medlemmer, 430 lokallag og 17 distriktslag.

Til                                                                                          

Kommunal- og forvaltningskomiteen                                                          Oslo, 19. oktober 2023                                                                                                       

Norges Bygdekvinnelags innspill til Prop. 1 S (2022-2023)

Hvor blir det av skolemåltidet?

Å innføre et skolemåltid vil være et viktig FOLKEHELSETILTAK. Så viktig at Norges Bygdekvinnelag mener retten til et gratis skolemåltid må lovfestes.

Opplæringsloven sier at alle elever i grunnskolen og videregående skoler har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer trivsel, helse og læring. Men, uten næring og mat i magen er det vanskelig å tilegne seg kunnskap, og dermed sikre like muligheter for alle barn i Norge til å unytte sitt potensiale.

Vi i Norges Bygdekvinnelag har i flere år engasjert oss for innføring av et gratis skolemåltid. Bakgrunnen er kunnskap om betydningen av et næringsrikt måltid i skoledagen for læring, skolemiljø, fellesskap, sosial utjevning og gode matvaner.

Vi lever i en dyrtid. Prisene stiger. Strømprisene satte rekorder sist vinter. Bensin og diesel er dyrt. Renter til huslån øker. Mange sliter. Nye tall viser at 140.000 barn i Norge vokser opp i familier med så trang økonomi at de regnes som fattige. Et skolemåltid vil være et godt tiltak for å sikre at alle barn får et næringsrikt måltid i løpet av dagen.

 Regjeringen har gjennom Hurdalsplattformen lovet at det gradvis skal innføres et daglig sunt enkelt skolemåltid. Så langt har det skjedd lite for at dette målet skal la seg realisere. Norges Bygdekvinnelag savner konkrete tiltak til oppfølging fra regjeringens side. Norge har tilstrekkelig med kunnskap, faglige råd og erfaring til å sette i gang.

Norges Bygdekvinnelag ber om at:

• Det etableres en forpliktende og nasjonal plan for gradvis innføring og opptrapping av et skolemåltid for alle barn og unge. Planen skal inneholde ansvar for gjennomføring, eksempler på ulike lokale løsninger og næringsmessig kvalitet på måltidet og finansiering.
• Det må settes av midler på statsbudsjettet for 2024 slik at skoler som er «gryteklare», motiverte og har gode planer kan få mulighet til å søke om midler til oppstart fra skoleåret høsten 2024. Regjeringen har i budsjettet satt av 0,5 millioner til skolemat i den videregående skolen i Kautokeino og Karasjok. Langt flere kommuner bør få en slik mulighet også i grunnskolen for skoleåret 2024.
• Det etableres en referansegruppe med relevante aktører som kan bidra aktivt inn i arbeidet med nasjonal plan for innføring av skolemåltidet. Norges Bygdekvinnelag har kompetanse og erfaring med ulike lokale skolematordninger rundt om i landet, og bidrar gjerne i en slik gruppe.

Beste hilsen

   Jorun Henriksen, leder                                             Cesilie Aurbakken, generalsekretær

                                                                                   Cesilie.aurbakken@bygdekvinnelaget.no

Redningsselskapet er en frivillig humanitær medlemsorganisasjon med 1600 redningsmenn og kvinner fordelt på 53 Redningsskøyter langs Norskekysten. RS formål er å redde liv berge og verdier til sjø, samt drive forebyggende arbeid for å bedre sikkerheten for de som ferdes på sjøen og forhindre drukning. Totalomsetning er ca. 820 mill, og organisasjonen har ca. 350 ansatte og 1250 frivillige.  

Redningsselskapet setter stor pris på at Regjeringen har vedtatt en nullvisjon for alle typer drukningsulykker, og nå setter i gang arbeidet med en handlingsplan som skal bidra til en helhetlig nasjonal innsats mot drukningsulykker og for drukningsforebygging.  

Det viktigste verktøyet for å komme nærmere en nullvisjon er en godt utarbeidet handlings- og tiltaksplan som blir så målrettede og treffsikker som mulig. Flere mennesker har druknet så langt i år sammenlignet med i fjor, og det trengs en koordinert og målrettet innsats for å få ned de dystre drukningstallene. 

Skal regjeringens nullvisjon nås må vi forebygge drukning sammen og samordnet. Menn står for rundt 90 prosent av alle drukningene. Det er ikke nødvendigvis en enkel oppgave å påvirke dem, men hvis man lærer godt vanntett, livredning og selvberging på barne- og ungdomsskolen kan vi se en positiv utvikling. Endringer skjer ikke over natta. 

Drukningsulykkene skjer ute i kommunene, og derfor må det sørges for at barn og ungdom får den lovpålagte svømme- og livredningsopplæringen de har krav på. Denne kompetansen er livreddende, og bidrar også til god folkehelse og inkludering i aktiviteter uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn.  

At svømmeopplæringen i skolen har vært for dårlig over mange år, gjenspeiler seg også i den voksne befolkningen. For eksempel kan bare seks av ti voksne svømme 200 meter eller mer. 99 prosent av drukningsulykkene i Norge skjer utendørs. De aller fleste når det er kaldt i vannet. Totalt dør rundt 90 mennesker i drukningsrelaterte ulykker hvert år.  

Kompetansemålene for svømming i skolen er gode, men det mangler fortsatt ressurser, timer og kompetanse for at alle elever er svømmedyktige og trygge i vann når de går ut av grunnskolen. Læreplanen er tydelig; det må også skje utendørs. For det er forskjell på et oppvarmet basseng og kaldt hav eller innsjø med strøm, bølger og vind.  

Redningsselskapet vil understreke viktigheten av opplæring i trygg ferdsel, livredning og selvberging utendørs i grunnskolen. Alle elever må få dette tilbudet, helst flere ganger i løpet av skolegangen.  

Kommunene må settes i stand til å følge opp skolene for å nå lærerplanene og de lovpålagre kompetansekravene for utendørs svømmeopplæring. Hvem som får god vannkompetanse, kan ikke være avhengig av sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn. Kommunene og skolen har her en svært viktig rolle.  

For å sikre god utendørs opplæring til alle elever så raskt som mulig, bør det i større grad inngås offentlig – private samarbeid, gjerne med ideelle organisasjoner. Redningsselskapets Trygg i vann-kurs er ett eksempel. Dette kurset i risikovurdering, selvberging og livredning utendørs når i 2023 til 10 000 elever, hovedsakelig på 9. trinn. Kurset er også utviklet for 6. trinn og for mottaksklasser. Redningsselskapet tilbyr også et kurs for lærere.  

Trygg i vann er Redningsselskapets viktigste drukningsforebyggende aktivitet. Målet med kurset er å sammen, gjennom kunnskap, klare å oppnå at færre drukner. Å skape endring tar tid, men arbeidet med en nasjonal handlingsplan for å forebygge drukning må starte i dag.

Med vennlig hilsen

Grete Herlofson

Generalsekretær Redningsselskapet

Unge funksjonshemmedes anbefaling: 

• Kap. 540, post 27: Øk bevilgningen til UU-tilsynet med minimum 9,5 millioner kroner.  
• Kap. 571: Øremerk 200 millioner kroner av rammetilskuddet til kommunene til barnekoordinator og minimum 500 millioner kroner til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.  

Kap. 540, post 27: Tilsyn for universell utforming av IKT 

Prosjektet Digitalt datadrive tilsyn (DDT) har, i Unge funksjonshemmedes øyne, vært et godt prosjekt som har bidratt til en dataplattformsløsning for tilsynet. Gode løsninger trenger også midler for å drives videre. Arbeidsmengden til UU-tilsynet har økt etter at det utvidede regelverket for universell utforming av IKT ble innført i 2022. Dataplattformsløsningen som DDT resulterte i, er god, og har resultert i at tilsynet kan gjennomføre langt flere tilsyn. Med økt arbeidsmengde og økt etterspørsel i veiledning har UU-tilsynet nådd sin makskapasitet innenfor dagens rammer. Det medfører at prosjekter som DDT ikke vil kunne videreføres fordi tilsynet mangler ressurser. Uten ytterligere bevilgning vil gode prosjekter, som kunne avlastet tilsynet, falle bort.  

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Øke bevilgningen til UU-tilsynet med 20 millioner kroner, og minimum beholde bevilgningen på 9,5 millioner til drift av DDT.  

Kap. 571: Rammetilskudd til kommunene 

Bevilgningen til barnekoordinator har i 2022 og 2023 vært øremerket, og spesifisert i rammetilskuddet til kommunene. Denne øremerkingen er, slik Unge funksjonshemmede forstår budsjettproposisjonen, fjernet fra og med 2024. Vi mener dette vil få konsekvenser for den ny-innførte ordningen.  

I 2023 lanserte PWC rapporten “Prosjekt barnekoordinator – En kartlegging av indikasjoner på beste praksis i barnekoordinatorordningen”. Rapporten viser at foreldre til barn med komplekse hjelpebehov møter store utfordringer med å koordinere kommunens tjenestetilbud. I snitt bruker foreldre 8 timer hver uke på å koordinere tilbudet fra helse- og omsorgstjenestene og velferdstjenestene. Dette får konsekvenser for foreldrenes arbeidsdeltakelse og deltakelse i samfunnet.  

I 2022 kom en nasjonal veileder til kommunene “Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier”. Likevel er det per mai 2023 fremdeles stor variasjon i hvordan kommunene har implementert barnekoordinatorordninger, hvis ordningen i det hele tatt er implementert. Rapporten fra PWC viser at 55% av kommunene oppgir at det ikke er tydelig avklart hvem som kan oppnevnes som barnekoordinator. Organiseringen av barnekoordinatorenes rolle og ansvar gjøres på svært ulike måter og skaper samarbeidsutfordringer både internt i kommunen og med barnefamilier. Rammene og forventningene til barnekoordinatorstillingen er fremdeles svært uklare. 65% av barnekoordinatorene oppgir at ansvaret som barnekoordinator kommer i tillegg til ansvaret som tjenesteutøver, uten at det er avsatt tilstrekkelig tid eller ressurser til å koordinatorrollen. I tillegg er skillet mellom barnekoordinator og alminnelig koordinator uklart i mange kommuner, og mange kommuner har ikke lyktes i å informere om barnekoordinatorordningen. Hele 34% av brukere vet ikke at barnekoordinatorordningen finnes i sin kommune. Vi er altså langt fra mål i å implementere barnekoordinatorordningen på en god måte i landets kommuner. God implementering fordrer økonomisk handlingsrom og satsning. Uten øremerking risikerer vi at ordningen forblir tvetydig, usikker, og utilgjengelig for de som har krav på den.  

Utover dette stiller Unge funksjonshemmede seg bak innspillene fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Cerebral Parese-foreningen, Handikappede Barns Foreldreforening (HBF) og Fellesorganisasjonen (FO).  

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Øremerke 200 millioner kroner av rammetilskuddet til kommunene til barnekoordinator. 

I helse- og omsorgsdepartementets budsjettforslag for 2024 ser vi med glede at en drøy milliard går til helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette er tjenester som i det daglige er kommunens ansvar å følge opp. Av den drøye milliarden er det likevel kun 40 millioner som er øremerket helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det resterende beløpet gis over rammetilskuddet til kommunene. Erfaringsmessig vet vi at manglende øremerking og få føringer for bevilgninger som gis til kommunene ofte resulterer i at pengene går til andre formål enn hva som er tenkt. Kommunal- og distriktsdepartementets budsjettforslag legger til grunn at statsforvalteren skal ha en uttalt rolle i å veilede og bistå kommunene inne psykisk helse og rus, samt med implementering av opptrappingsplan for psykisk helse. Vi mener dette er utilstrekkelig, og vi frykter at helsestasjons- og skolehelsetjenesten ikke vil få en reell satsning med mindre det kommer tydeligere føringer og øremerkninger på plass.   

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Beholde bevilgningen til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og øremerke minst halvparten av bevilgningen til disse tjenestene. 

Caritas takker for muligheten til å delta på høring. Våre innspill retter seg mot kapittel 671 i arbeids og inkluderingsdepartementets budsjett.

Caritas Norge jobber landsdekkende, og vi gir bistand til innvandrere fysisk i 11 byer, i tillegg til at vi gir hjelp digitalt. Vi har blant annet norskopplæring, arbeidsrettede tiltak og samarbeid med UDI om assistert retur. Caritas opplever enorm pågang. I fjor hadde våre tjenester over 40 000 besøk årlig på nasjonal basis.

Vi er glade for at det i statsbudsjettet til arbeids- og sosialdepartementet er fokus på både å hjelpe folk ut i arbeid og på frivillige organisasjoners rolle i integreringsarbeidet. Til tross for dette fokuset er midlene til frivillig sektor forblitt stabile over flere år. Det mener vi er svært uheldig, og vi håper komiteen vil jobbe for å styrke midlene til frivillig sektor.

Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner

I budsjettforslaget foreslås det å redusere bevilgningen med 6 millioner kroner for å frigjøre midler til andre tiltak. Bevilgningen er i år på 217,5 millioner kroner og skal fordeles på norskopplæring, nasjonale ressursmiljø og integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner. Dette mener vi er for lavt, og vi ber om at potten økes med 30 millioner kroner, særlig for å bidra til at norskopplæringen på nivå A1 og A2 kan gjøres gratis i 2024, og for å styrke nasjonale ressursmiljø

Språkløft for innvandrere

Manglende norskferdigheter har store kostnader både for individet og samfunnet. Uten norsk språk er det utfordrende å komme seg i jobb, det er vanskelig å integrere seg, det øker risikoen for utnyttelse i arbeidslivet og det hindrer innvandrere fra å være bidragsytere i samfunnet.

Vi ser at det foreslås å bevilge 30 millioner til digital lærerstyrt norskopplæring. Dette mener vi er et viktig og godt initiativ.  Vi håper frivillige organisasjoner får bidra inn i utvikling og gjennomføring av denne satsingen. Allikevel er vi bekymret for at dette har påvirket bevilgningen til norskopplæringsordningen.

I fjor ble det foreslått bevilget 30 millioner til norskopplæringsordningen i statsbudsjettet. Regjeringen har som mål å sørge for at innvandrere lærer seg norsk på nivå B1 og vi hadde derfor mulighet til å tilby disse kursene gratis til våre besøkende. Selv om vi forstår at det er viktig å fokusere på B1-nivået, da dette ofte er et krav i mange jobber, ser vi at kostnadene knyttet til å betale for nivå A1 og A2 selv ofte uoverkommelige for våre besøkende. Vi erfarer at en kursavgift på rundt 2000 kr kan være et reelt hinder for at brukerne våre deltar på norskopplæring. I juni i 2023 kom det en ekstrabevilgning på 50 millioner kroner som primært var rettet mot språkopplæring for Ukrainere. Hos denne gruppen er målet til regjeringen at de skal nå A2-nivå raskt. På grunn av dette fikk Caritas anledning til å tilby gratis norskkurs på A1 og A2-nivå i tillegg til B1. Her så vi en enorm pågang. Til klasser med 20 plasser hadde vi langt over 100 søkere, og vi måtte gi svært mange avslag. Andre organisasjoner har sagt de opplevde det samme.

I år er det foreslått bevilget 47,5 millioner til norskopplæringsordningen. Det er ca 30 millioner mindre enn det som ble utdelt i fjor. Dette frykter vi at betyr at vi ikke lenger får mulighet til å tilby gratis norskkurs på nybegynnernivåene. Det er svært uheldig, og vi ber derfor om at bevilgningen økes betraktelig!

Nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet

I flere år har Caritas vært en av organisasjonene som har mottatt midler over tilskuddsordningen nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet. Det gir oss muligheten til å styrke hjelpetilbudet til innvandrere over hele landet, og til å løfte utfordringer vi observerer og å foreslå tiltak som vil fungere. Caritas jobber aktivt med kompetanseheving og erfaringsutveksling for å bidra positivt til integreringsarbeidet som foregår nasjonalt. Vi leverer tjenester fysisk i 11 norske byer, og har også digitale veiledninger. I tillegg skal vi åpne to nye Caritas-organisasjoner i løpet av 2024, som direkte svar på behov for juridisk bistand, helseveiledning og språkopplæring.

Ordningen for nasjonale ressursmiljø bidrar i dag til at vi og andre organisasjoner på integreringsfeltet får større forutsigbarhet. Men bevilgningen i år er uendret fra fjoråret og året før det. Med andre ord opplever vi en reell nedgang i tilgjengelige midler. Dette er uheldig, da vi ser stort behov for integreringsarbeid lokalt, og vi mener at bevilgningen til nasjonale ressursmiljø bør bidra til det arbeidet som gjøres lokalt rundt om i landet. Vi ber derfor stortinget øke bevilgningen til Caritas med 2 millioner kroner slik at vi kan fortsette det viktige arbeidet vi gjør.

Mer forutsigbare og varige tilskuddsordninger

Til slutt ønsker vi også gi et innspill på forutsigbarhet og varighet på ulike støtteordninger. Det er behov for langsiktighet i integreringsarbeidet, slik at man kan utvikle tiltak og bygge kunnskap og kompetanse som kommer brukerne til gode. Regjeringen ønsker dessuten et arbeidsliv med trygge arbeidsforhold, og at hovedregelen i arbeidslivet er faste og hele stillinger. Det er derfor viktig at de årlige tilskuddsordningene erstattes av mer varige ordninger fra 3-5 år. På den måten vil tilskuddsmottakere kunne tilby tryggere arbeidskontrakter til sine ansatte, som igjen vil føre til kompetanseheving, bedre resultater og mer kostnadseffektiv drift.

LPP jobber med og for pårørende, etterlatte  innen psyskisk helse og Rop- lidelser. Vi har følgenede punkter vi ber komiteen være oppmerksom på.

Høringen dreier seg i hovedsak om hvordan staten kan bidre til å styrke kommunnene i deres arbeid for å følge opp sine plikter og ansvar overfor sine pårørende,

LPP mener det må etableres LPP pårørendesentre i hele Norge som skal jobbe tett på pårørende og mot komuner for å bidra til bedre samhandling mellom bruker -pårørende og hjelpeapparat.  Kommunen må samarbeide med frivilloige organisasjoner for å kunne ivareta alles behov og et pårørendessneter kan også være med å organiserere frivilligheten på best mulig måte. LPP mener midlene må øremerkes. Vår gruppe pårørende opplever seg ofte glemt og blir ofte syke og gjerne for syke til å kunne fortsette i arbeidslivet. Derfor mener LPP at pårørendetiltak gitt i kommunen den påørende bor er mer samfunnsøkonomisk riktig enn å la pårørende være overlatt til seg selv. 

Mange unge mennesker får psyskiske diagnoser og vi ser at kommune ikke klarer å opprettholde eller å gi et riktig og godt tilbud til denne gruppen- LPP mener at kommunene må tildeles ørmerkede midler som går direkte til FACT og FACT ung team, Dette krever også flere spesialister noe vi mener kan være med på å rekrutere fagfolk til distriktene også,

LPP mener også at det må midler til utdanning av møteldere til feks Åpen dialog  i nettverksmøter. Å styrke den sykes nettverk er også god påørendepolitikk, det blir flere som drar lasset sammen.

Kommunen må satse på og prioritere de unge som sliter med psyksik sykdom. En målrettet innsats kan stoppe utvikling av sykdom. det trengs tilrettelagte boliger med et personal som er tett på brukerne, dette vil også avlaste de pårørende.

Meningsfull hverdag vil bety at den syke har et sted å høre til med lavterskel tilbud, Det må også finnes tilbud som har aktivitet og arbeid for de som kan dra nytte av det som feks Fontenehusmodellen

Kompetanseforbundet takker for muligheten til å gi innspill til kommunal og forvaltningskomiteen og sender skriftlig innspill som utdyper det vi ønsker å rette fokus på.

Studieforbundene i Kunnskapsdepartementet jobber komplementært og bidrar ved å være et viktig tannhjul i utdanningssystemet som leverer de tilbudene som ramler utenfor fokusområdet til de store utdanningsinstitusjonene. Gjennom vår aktivitet når man lettere visjonen om «livslang læring» for alle, ikke bare de få. Vi har en unik organisering for å nå dette målet og har på lag tilnærmet hele det organiserte arbeidslivet. Det er viktig å være kjent med at de fleste fagforbund og profesjonsorganisasjoner er tilknyttet studieforbundene under KD, og er viktige tilbydere av kompetanseutvikling og omstilling i arbeidslivet. Vi kjenner kompetansebehovene til ulike bransjer og yrker, og er en ressurs som det i mye større grad bør satses på dersom Norge skal klare å nå våre omstillingsbehov. Arbeidstakere trenger stadig oppdatering i form av etterutdanning og kortere kurs. Disse tilbudene dekkes ikke av UH-sektoren eller fagskolesektoren, og vi er derfor et viktig supplement i utdanningssystemet. Vår tilstedeværelse over hele landet gjør at vi kan levere opplæringstilbud med skreddersøm for den enkelte, og med høy kvalitet og på lag med arbeidslivets behov. Den største regionale utfordringen i alle landets fylker er tilgang på kvalifiserte hender. Over 600.000 i arbeidsfør alder står utenfor arbeid og utdanning, samtidig som vi våren 2022 passerte for første gang 100.000 ledige stillinger.

Studieforbundene i KD har mulighet til å levere enda sterkere og målrettet på de arbeidslivsrettede tilbudene. Særlig relevant innenfor kommunal- og forvaltningskomiteens område er norskopplæringsordningen som ligger under AID sin budsjettproposisjon, kapittel 672, post 60. Dette er et viktig integreringspolitisk virkemiddel innenfor arbeidslivet og når ut til personer med svake språkferdigheter som ofte er en barriere for å få jobb. Særlig innenfor yrkesnorsk som vi leverer innhold på, bidrar vi både til bedre og relevant språkopplæring – samtidig som arbeidstakerne får bedre forståelse for arbeidslivets spilleregler, rettigheter og lovkrav for sin bransje. Studieforbundene i KD leverer innenfor IMDIs utlysninger og opplever at ordningen fungerer godt, men er etterspurt og har ventelister. Ventelistene representerer tapte muligheter for mange arbeidstakere med behov for språkopplæring.

Vi vil derfor anmode komiteens medlemmer om en styrking på 10 millioner over AID, kapittel 672, post 60.

Vi vil også løfte frem vårt regionale arbeid med kompetansepolitikken i mange fylkeskommuner. Vårt samarbeid med enkelte fylker supplerer det regionale opplæringstilbudet slik det åpnes for i opplæringsloven hvor vi trekkes frem i denne sammenheng. Her bidrar vi til integrering og motvirker utenforskap gjennom vår opplæring på arbeidsplassen og på arbeidstakernes premisser. Vi leverer blant annet teori til fagprøve og innhold i praksiskandidatordningen og når ut til kandidater som ellers ikke ville funnet veien til fullført utdanning.  Nå vil noe av dette berøres i deres kommende behandling av distriktsmeldingen og virkemidlene i den regionale kompetansepolitikken. Vi vil påpeke at studieforbundene i KD må inngå som kunnskapsleverandør i beskrivelsen av de regionale utdanningsaktørene. Dette nevnes ikke i statsbudsjettet og er heller ikke medtatt i distriktsmeldingen. Ofte nevner man Universitet- og høyskolesektoren, samt fagskolene og videregående opplæring – men glemmer at arbeidslivets egne studieforbund som driver omfattende opplæring og med tilstedeværelse i alle landets regioner må være med i strategiarbeidet for at kompetanseheving skal være for alle, ikke bare de som finner veien inn i tradisjonelle utdanningsløp. Vi vil påstå at årsaken til at mange fortsatt står utenfor, skyldes at man ikke bruker hele verktøykassa i den regionale kompetansepolitikken.

Studieforbundene tilbyr en annerledes plattform for læring og vår rekruttering av kandidater foregår på arbeidsplassen gjennom våre organisasjoner. Fylkeskommuner som melder tilbake at de sliter med å få rekruttert nok deltakere vil gjennom samarbeid med studieforbundene i KD, som har tett samarbeid med partene i arbeidslivet, ha gode forutsetninger til nå ut til ulike målgrupper. Studieforbundene er de eneste som trekkes frem som alternative parter i å levere innhold til den offentlige utdanningen etter revidering av ny opplæringslov. Vi håper komiteen vil forsterke dette budskapet når man omtaler den regionale kompetansepolitikken i merknadene.

Blå Kors er en ideell organisasjon og driver arbeid innen oppvekst, avhengighet og inkludering. Vi har tilbud og tjenester på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, som lavterskeltilbud rettet mot barn og unge og deres familier, botilbud, gatenære tiltak, tilbud til mennesker som skal fullføre utdanning og komme i arbeid, samt videregående skoler. 

Kap. 1.3 Omstilling og fornying i offentlig sektor 

Definisjon og register for ideelle organisasjoner  

Blå Kors ser frem til en juridisk definisjon av hva en ideell virksomhet er, samt et register for disse. Vi har forventninger til at definisjon og register vil øke tilliten til ideelle aktører, økt forutsigbarhet for alle parter, forenkle samarbeid mellom offentlig og ideell sektor, og dermed øke andelen av ideelle velferdstjenester i samfunnet.  

Vi håper forslag fra Avkommersialiseringsutvalget blir raskt fulgt opp av regjeringen, og at komiteen er en pådriver for å følge opp dette i 2024. 

Ideelle organisasjoners historiske pensjonsforpliktelser for kommunal og fylkeskommunal sektor  

Vi viser til vedtak nr. 82, 3. desember 2018: 

Stortinget ber regjeringen utrede de økonomiske konsekvensene av å dekke de ideelle organisasjoners historiske pensjonskostnader for kommunal og fylkeskommunal sektor med sikte på at de dekkes av kommunene og fylkeskommunene. Utredningen bør også se på om dekningen bør gå gjennom å utvide den søknadsbaserte tilskuddsordningen som det er enighet om å etablere i budsjettavtalen for 2019.  

Vedtaket ble truffet ved behandling Meld. St. 1 (2018–2019), jf. Innst. 2 S (2018–2019). 

Blå Kors har i mange år levert tjenester på vegne av det offentlige hvor avtalene ikke ivaretar pensjonskostnadene, på samme prinsipielle måte som på statlig nivå. Det svekker vår innovasjonskraft og evne til å ta økt ansvar vesentlig. 

Forpliktelsene utgjør en betydelig ulempe og usikkerhet for ideelle aktører, og særlig i forbindelse med anbudskonkurranser på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Dette kan medføre at vi taper konkurranser og dermed ikke får ta del i å gi velferdstjenester på viktige områder, som boligsosiale tiltak. 

Helse- og omsorgsdepartementet skriver i budsjettproposisjonen for 2024 at arbeidet med utredningen har blitt forsinket som følge av koronasituasjonen både i 2020 og 2021, men er nå startet opp. 

Blå Kors mener regjeringen snarest må fullføre utredningsarbeidet og at Stortinget er en pådriver for å følge opp dette. 

Kap. 541 IT- og ekompolitikk 

Innovative anskaffelser

Vi vil gjerne fremheve arbeidet Nasjonalt program for leverandørutvikling (LUP) gjør gjennom å gi praktisk støtte til kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter slik at de kan gjennomføre flere lønnsomme innovative innkjøp som sikrer brukertilpassede tjenester, effektivisering av offentlig sektor og utvikling av lokalt og nasjonalt leverandørmarked. 

KS definerer innovative anskaffelser slik:  

Innovative anskaffelser handler om å utnytte mulighetene som ligger i anskaffelsesregelverket og virkemiddelapparatet til å kjøpe bedre produkter og tjenester. I en innovativ anskaffelse går man i dialog med markedet før anskaffelsen, formidler behovet og overlater løsningen til leverandørene. Leverandørene utfordres til å konkurrere på nye og bedre løsninger og funksjonelle krav fremfor detaljerte kravspesifikasjoner.  

Ideell sektor er klar for å delta i innovative anskaffelser:  

1. Vi har ofte en tendens til å være en del av, og kan derfor øke deltakelse fra lokalsamfunnet og engasjement i løsningen av sosiale utfordringer. Offentlig sektor kan dra nytte av denne kunnskapen.  

1. Vi har ofte fleksibilitet til å eksperimentere med nye tilnærminger og løsninger. Offentlig sektor kan lære av våre innovative tilnærminger og implementere dem på større skala for å oppnå bedre resultater.  

1. Vi har tilgang til frivillige og samfunnsressurser som offentlig sektor kanskje ikke har direkte tilgang til. Dette kan bidra til å øke effekten av initiativer.  

Blå Kors mener det bør utprøves innovative anskaffelser i samarbeidet mellom offentlige virksomehter og ideelle aktører.  

Kap. 581 Bustad- og bumiljøtiltak 

Brukerundersøkelsen (2022) fra Blå Kors gatenært Oslo, et tilbud for personer som sliter med rus og/eller er bostedsløse, viser at

• 35 prosent av gjestene ikke har vært i kontakt med NAV siste 12 månedene, 
• 22 prosent av gjestene våre svarer at de er uten fast bopel, og 
• 16 prosent sier de bor i midlertidig botilbud. 

Ideelle organisasjoner er i kontakt med mange som bor i midlertidige botilbud eller er bostedsløse. Vi står svært nær for å kunne bistå med å skaffe bolig, følge opp i bolig og tilby boligskole. Vi har god kompetanse og erfaring innenfor feltet. 

Ideelle aktører må få en tydeligere rolle i den boligsosiale politikken. Blå Kors ber om at det etableres et eget prosjekt hvor ideelle aktører får en mer selvstendig rolle i bygging og etablering av ulike boligløsninger med oppfølging av vanskeligstilte på boligmarkedet, i samarbeid med kommunene og Husbanken.  

Kommunal- og forvaltningskomiteen: 

Statsbudsjett høring: Styringen av tegnspråk (Klarspråk) på justisfeltet må videreføres (kap 500 post 50)

Språkloven begynte å gjelde fra 1. Januar 2022. § 1 andre ledd bokstav c sier at «Føremålet med lova er også å sikre at ansvar for å verne og fremje og norsk teiknspråk». Språklova gjelder alle sektorer! Kommunal- og forvaltnignskomiteen sitt forslag om å kutte støtten til prosjektet «Klart språk i juridisk utdanning og forsking.» hos UiO må sies å være et brudd på språkloven. En viktig del av denne satsingen handler om å utvikle og gjøre juss og offentlig forvaltning mer tilgjengelig på tegnspråk. De vil blant annet oversette og forklare flere viktige juridiske begreper og terminologier til tegnspråk, oversette forelesninger til tegnspråk og legge forholdene til rette for tegnspråklige studenter og forskere. Juridisk fakultet har som følge av ansettelsen av en døv stipendiat lagt forholdene til rette for at det nå er mulig med en langsiktig satsing på tegnspråk.  

Samtidig kan det bidra til et kommende større tegnspråkmiljø på fakultetet. Det kan videre bidra til at det kan gjennomføres grunnleggende arbeid med universell utforming, utvikle tegnspråkets rettsspråk og formidle juss på tegnspråk. Med andre ord er dette et godt forslag til nettopp det å «verne og fremje norsk teiknspråk».

Vi har solid dokumentasjon på at forskning og språkbruk på tegnspråk ligger langt bak de andre språkene i Norge. NOU2023:20 «Tegnspråk for livet» skriver «Øke den språkvitenskapelige innsatsen for norsk tegnspråk». De skriver også at fagspråket på tegnspråk må utvikles (s.31).  Språkstatus fremhever at «arbeidet med å utvikle norsk terminologi låg på etterskot» ((St.meld. nr. 35 (2007–2008):123 i Språkstatus, 2021, s.63). Siden 2007 har vi havnet enda mer på etterskudd. Behovet for et språkkløfta i tegnspråk har vært kommunisert i mange år, nå må arbeidet igangsettes med tilhørende midler.

Videre er dette et avgjørende og viktig prosjekt på tegnspråk, til nå har det vært ingen sammenlignbare prosjekter.  Videre støtte til prosjektet vil bidra til et etterlengtet veiskille i språkpolitikken.

Selv om norsk tegnspråk i språkloven er likestilt med andre nasjonale minoritetsspråk som samisk har ikke norsk tegnspråk samme status i praksis. Gang på gang ser vi at diverse områder på tegnspråk får vesentlig mindre ressurser enn de andre nasjonale minoritetsspråkene. For eksempel er det i samme post en stor satsing på samisk forskning (Samisk) og forskning som gjeld nasjonale minoriteter (SAMKUL).  Å kutte støtten i et rimelig, men viktig prosjekt på tegnspråk vil være en fallitterklæring.

Norges Døveforbund ber Kommunal og forvaltningskomiteen innstendig om å videreføre støtten til «Klart språk i juridisk utdanning og forsking» for 2024.   

Med vennlig hilsen 

Petter Noddeland               Sindre Svindal                           Elisabeth Frantzen Holte 

Generalsekretær                 Interessepolitisk rådgiver       Interessepolitisk rådgiver 

Norges Døveforbund          Norges Døveforbund               Norges Døveforbund 

Innkjøp til læremidler må finansieres

Selv om det ble etterbevilget 115 millioner kroner til innkjøp av fysiske læremidler til grunnskolen i revidert budsjett mangler det videreføring av satsingen i 2024, både for grunnskolen og læremidler til videregående skole.   

Gjennomføringen av Fagfornyelsen forutsetter at elever og lærere har læremidler som følger læreplanen. Fire av fem grunnskoler mangler læremidler i alle fag¹. Tre fjerdedeler av de som har kjøpt inn for få læremidler oppgir manglende økonomisk handlingsrom som årsak². Vi vet at mange elever har gamle lærebøker, og at det er utstrakt ulovlig kopiering. Vi er bekymret for økende forskjeller mellom fattige og rike skoler, det er Stortingets ansvar å finansiere læremiddelbehovet de har vedtatt med den nasjonale læreplanreformen. 

• Det bør bevilges 100 millioner kroner til kommunene til innkjøp av læremidler til grunnskole og tilsvarende til fylkeskommunene til videregående skole. Bevilgningene må brukes på læremiddelinnkjøp, f.eks. som i den teknologiske skolesekken, der kommunene har en egenandel for å forsterke effekten av den statlige ordningen. 

Det må satses på lesestimulering og skolebibliotek

Forleggerforeningen støtter målet om økt leselyst og lesekompetanse hos barn og ungdom, og er glade for den kommende leselyststrategien³. Strategien er kraftig underfinansiert. Foreslåtte bevilgninger hos KD og KUD er atlfor lavt for å ta igjen det voldsomme etterslepet på at alle barn skal ha likeverdig tilgang til gode skolebibliotek. For å sikre elevenes lovfestede rett til tilgang til skolebibliotek, mener Forleggerforeningen det er helt nødvendig med en styrt prioritering av tilbudet. Det krever at kommunene som bibliotekeiere også prioriterer å kjøpe inn bøker.

 Lesing som grunnleggende ferdighet trengs for å lære og forstå, for å lære empati, og norsk litteratur trengs for å beholde de norske språkene. Elevene trenger norsk og oversatt skjønnlitteratur for leselyst og sakprosa for å lære kritisk refleksjon. Norske elever får i dag svært ulike skolebibliotektilbud. Evalueringen av Forsøksordning for innkjøp til skolebibliotek fra mai 2023 viser:

• 97,5 % av skolene melder om flere utlån, og av dem 45 % om stor økning.
• 85-89 % melder at flere elever enn før låner bøker, at de låner et større mangfold av bøker, og at elevene som allerede lånte bøker låner flere.
• 8 av 10 melder at elevene bruker mer tid til lesing på skolen, og 7 av 10 at elevenes også leser mer hjemme.

Bare 200 av 2740 grunnskoler har deltatt i prøveordningen, selv om folkebibliotekene har halvert filialene på 20 år, fra 1247 til 665. Regjeringen underfinansierer kraftig den nødvendige opptrappingen av ordningen som skal sikre barn gode skolebibliotek uansett hvilken kommune de bor i.

• Det er svært store forskjeller på hvordan kommuner og fylker prioriterer skolebibliotek. Kommunene trenger tydelige føringer på hvor viktig det er å prioritere skolebibliotekene.
• Kommunene bør tilføres minimum 100 millioner kroner i øremerkede midler til å ruste opp skolebibliotekene. Midlene må komme i tillegg til bevilgningene til innkjøpsordningen for skolebibliotek.

Lesesatsing som monner

Leselyststrategien trengs. PIRLS-undersøkelsen fra 65 land viser at i snitt 42 % av tiåringene liker å lese. I Norge er tallet 13 % – under en tredel av PIRLS-snittet. Vi har bunnplassering, norske tiåringer har minst leseglede av samtlige 65 land i PIRLS. Vi vet fra før at barn og unges leseferdigheter går ned, at de leser mindre på fritiden og mer av plikt enn av lyst. De eldste ungdommene (15-24 år) leser like mye på fremmedspråk som på norsk.

Snitt-tall skjuler store forskjeller. En norsk kommune kan i snitt score høyt på nasjonale prøver, men leseresultatene viser mellom fire og fem års forskjell i leseferdighet blant like gamle elever i samme by[1]. På noen skoler har halvparten av elevene laveste mestringsnivå og opplever så lite mestring at de ikke føler seg som en del av livet på skolen. Det er disse elevene som faller fra i overgangen til videregående skole med den risikoen for utenforskap det medfører.

Leselyststrategien må se leseferdigheter og tilgang på litteratur i sammenheng, og trenger vesentlig bedre finansiering. Se også Forleggerforeningens innspill til leselyststrategi.[2]

• Ny leselyststrategi må bygge på forpliktende samarbeid mellom kultur, utdanning, kommune og fylke, og trenger tilstrekkelig finansiering.
• Fylker og kommuner er avgjørende om den nye leselyststrategien skal lykkes. I tillegg til nye bøker, trenger skoler og bibliotek kompetent og tilstedeværende personell.

Systematisk kunnskap om lesing og bibliotek

Norge mangler folkebibliotekstatistikk med sammenlignbare tidsserier, og medieinnkjøpene er sekkeposter for alle medietyper. Men vi vet enda mye mindre om skolebibliotek. Bibliotekstatistikk[3] plikter å omhandle rammebetingelser som økonomi, personale, bok- og annen mediebestand, lokaler, åpningstider. Antall timer bibliotekfaglig personal har til skolebibliotekarbeid varierte i 2018[4] fra 0,52 til 11,15 uketimer per skole eller fra 0,17 til 1,17 årstimer per elev. Samme år varierte elevenes bokutlån fra 8 til 23 bøker i året. Da  Utdanningsdirektoratet[5] overtok skolebibliotekstatistikken er ikke lenger disse tallene, eller tall for medieinnkjøp tilgjengelige. Skolebibliotekstatistikken og folkebibliotekstatistikken må gi nødvendig kunnskap om prioriteringer av innkjøp. For skolebibliotekene mangler også fakta om utlån og om omfang av bibliotekfaglig kompetanse.

• Et bokpanel bør formidle kvalitetssikret statistikk, kunnskap og forskning om lesing, litteratur og bibliotekbruk.
• Skolebibliotekstatistikken må utvides.

[1] https://www.nrk.no/osloogviken/nasjonale-prover-viser-store-forskjeller-i-oslo-skolen-1.16520595

[2] https://www.regjeringen.no/contentassets/5a9e4d42d95042f38df6036a145980fc/den-norske-forleggerforening.pdf

[3] https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1987-01-05-2

[4] https://bibliotekutvikling.no/statistikk/forside/statistikk-for-skolebibliotek/arkiv-statistikk-for-skolebibliotek/

[5] https://gsi.udir.no/app/#!/view/units/collectionset/1/collection/97/unit/1/

Fundraising Norge er en bransjeorganisasjon for frivillig og ideell sektor. Vi representerer 142 frivillige organisasjoner. Frivillig og ideell sektor er en signifikant aktør i norsk økonomi, og står bak nærmere 1/20 av norsk verdiskapning (SSB, 2018). Bransjen leverer samfunnskritiske tjenester til sivilsamfunnet, blant annet innenfor innovasjon av velferd, sosiale tjenester, folkehelse, inkludering, forskning, beredskap og bærekraft.

Høringssvar Prop 1 LS kommunal & distriksdepartementet for budsjettåret 2024

Kap. 540 Digitaliseringsdirektoratet

Vi er takknemlige for målet til regjeringen om å gjøre offentlig sektor sterkere og mer effektiv også for frivillig sektor, men vi er overbevist om at det også må planlegges for økt digitalisering i frivillig sektor.

Når det offentlige og private utvikler gode sammenhengende digitale løsninger forventer befolkningen at frivillig sektor er like oppdatert. Befolkningen får dermed en høyere digitaliseringsgrad, dette setter igjen krav til frivillig sektor om å operere på samme nivå.

Frivillig og ideell sektor trenger et taktskifte i digitaliseringen. For at alle som har behov for tjenestene frivillig sektor leverer må det på plass gode digitale løsninger. Dette er avgjørende å sikre at mest mulig ressurser brukes på formålet.

Fundraising Norge mener at det må opprettes en egen post under kapittel 540, bransjeprogram for digitalisering av frivillig og ideell sektor.

Bransjeprogrammet oppfattes som en naturlig forlengelse av Digdirs strategi for det offentlige, og må benytte Digdirs kompetanse og erfaringer fra tidligere digitaliseringsprogram.

Fundraising Norge foreslår programmet første omgang som en pilot med et omfang på ca. 10 millioner kroner. Behovet er stort, og avhengig av søknadsmengden er det mulig å gjøre en mer presis overslagsbevilgning i budsjettet for 2025, basert på erfaringer fra 2024.

Dette er en billig ordning som er god forvaltningspolitikk, god næringspolitikk og god frivillighetspolitikk.

I henhold til statelittregnskapet fra SSB kommer 56% av inntektene til frivillige og ideelle organisasjoner fra private givere eller privat næringsliv. 

For at de som trenger hjelp utover det som er lovbestemt av staten er det avgjørende at inntektene fra private givere opprettholdes i tillegg til det offentliges støtte. Penger gitt av ulike private givere er bunnet opp til organisasjonens formål, og kan derfor ikke benyttes til digitalisering eller andre utgifter som ikke er knyttet til formålet.

Norske frivillige og ideelle organisasjoner leverer avgjørende velferdstjenester norske kommuner ikke klarer seg uten. 

Hver eneste dag: 

• Sørger frivillige og ideelle organisasjoner for at det deles ut matkasser.
• Sørger frivillige og ideelle for at det samles inn penger til forskning på kreft og Alzheimer
• Jobber frivillig og ideell sektor mot utenforskap og ensomhet.
• Jobber frivillig og ideelle sektor for at ingen skal oppleve utenforskap fordi de ikke har råd til nødvendig utstyr.  
• Går nærmere 90.000 mennesker i alle deler av Norge på jobb for å bidra til en forskjell for de som har behov for at noen stiller opp for dem.  

I en mer ekstrem verden er kommuneøkonomien under økende press. For å møte behovene til de som trenger det mest må alle bidra. Frivillige og ideelle organisasjoner er eksperter på hvor skoen trykker i et hvert lokalsamfunn. For å fortsatt være forlengelsen av velferdstjenestene må frivilligheten digitaliseres.

Fundraising Norge foreslår:

• At det opprettes et permanent bransjeprogram for digitalisering, for frivillige og ideelle virksomheter.
• At bransjeprogrammet må omfatte midler til investering i IKT-systemer, innovasjon i nye digitale løsninger og tjenester og tiltak for kompetanseheving blant brukerne av tjenestene.
• At programmet har i en pilot fase en ramme på 10 millioner.

Både nasjonalt og internasjonalt står vi i en krisesituasjon, og krig, naturkatastrofer og alvorlige menneskerettighetsovergrep preger verdensbilde. Samtidig har rentehevinger, strømpriser og prisøkninger på både mat, klær og en rekke andre varer tvunget seg inn i menneskers liv, bitt seg fast og har det siste året ført til at vi har rekordlange matkøer og får stadig flere som ikke får hverdagen til å strekke til økonomisk. I en slik situasjon er det viktig å huske på hvem som blir rammet aller hardest i alle kriser. Det er de mest sårbare gruppene i samfunnet, deriblant voldsutsatte minoritetskvinner, kvinner, menn, unge som eldre som Norge ikke har maktet å inkludere i norsk arbeidsliv og unge mennesker som av ulike grunner havner utenfor i samfunnet. Mange av dem med innvandrer- eller minoritetsbakgrunn. MiRA-Senteret forventer at disse menneskene blir prioritert og at sivilt samfunn, grasrot- og lavterskelorganisasjoner får økte øremerkede driftsmidler som sikrer at vi kan være et kontinuerlig og forutsigbart lavterskeltilbud til minoritetskvinner som befinner seg i en svært vanskelig livssituasjon.

MiRA-Senteret syns samtidig det er hårreisende at antallet kvoteflyktninger Norge skal ta imot i 2024 reduseres og ber om reversering av et slikt forslag som rett og slett er helt uforståelig når man ser hva som preger verdensbildet.

 Usikkerhet i senterets prosjektmidler til voldsforebyggende arbeid i 2024

MiRA-Senteret har i snart 35 år arbeidet for reell integrering av kvinner med minoritetsbakgrunn. Senteret er i dag en brobygger og kompetanseformidler med unik kunnskap om hvilke tiltak som fungerer i integreringsarbeidet. Vi er også en sterk stemme for minoritetskvinners rettigheter og spiller en avgjørende rolle når det gjelder å opplyse det offentlige og myndigheter om viktige problemstillinger og ting som vi ser ikke fungerer i integreringsarbeidet.

Som senteret har påpekt over flere år skaper øremerkede driftsmidler forutsigbarhet og langsiktighet i sivilsamfunnets integreringsarbeid og gjennom 2023 har vi sett at spesielt voldsutsatte kvinner og kvinner med lav sosio-økonomisk status trenger et styrket tilbud. MiRA-Senteret takker Regjeringen for å holde våre øremerkede driftsmidler på 4 150 000 kr over Statsbudsjettet på post 71: Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet for 2024. Betydningen av Senterets arbeid både for minoritetskvinner og som et nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet reflekteres likevel på langt nær i nivået på disse økonomiske midlene.

Driften vår preges av den økonomiske situasjonen i Norge og det bes om at driftsmidler økes i tråd med pris- og lønnsjusteringer generelt i samfunnet. Samtidig anser vi situasjonen for voldsutsatte kvinner som svært prekær. Vi ber om økte midler for å sikre vårt krisehjelp og rådgivningstilbud for voldutsatte kvinner som per dags dato er avhengig av usikre prosjektmidler.

MiRA-Senteret har i første halvdel av 2023 opplevd et økt press på individuell rådgivning der vi til sammen har gjennomført 436 individuelle krisehjelp- og rådgivningssaker (en stor økning fra 2022, da totalen på hele året var kun 10 flere. Mange av sakene er svært komplekse og vi ser særskilt at digitaliseringen av offentlige tjenester gjør prosessen med å komme seg ut av en sårbar posisjon og gjenoppta kontroll over eget liv enda vanskeligere. Senteret ser også at det i dag ikke finnes andre hjelpetilbud som kan bistå kvinnene og ber om økte midler til en personalressurs som kan jobbe spesifikt med forebygging og bekjemping av vold i nære relasjoner. består

Økt digital kompetanse- avgjørende for innvandrerkvinners samfunnsdeltakelse

En annen svært viktig del av integreringsarbeidet i dag er også målrettet arbeid for digital inkludering. Digitalt utenforskap forsterker sosial ulikhet i landet vårt og gjør samtidig kvinner som er i en sårbar livssituasjon enda mer sårbare.

MiRA-Senteret har et godt etablert digitalt opplæringstilbud som meget lett kan rulles ut, men fordi vi ikke har en personalressurs som kan jobbe med dette i dag må vi holde vårt tilbud på det minimale.

Dette gjør at vi dessverre ikke har kapasitet til å hjelpe flere kvinner og samtidig må redusere veiledningen til den enkelte kvinne. Mange av kvinnene dette gjelder kan stå midt i en skilsmisse-prosess og trenge opplæring i hvordan fylle ut og sende inn ulike skjema, søke nødbolig etv., andre opplever økonomisk vold i nær relasjon og ønsker å lære seg og betale egne regninger og ha kontroll på egen økonomi. Senteret ser også at de aller fleste som kommer på digital opplæring har bodd i Norge i mer enn 10 år, noe vi mener indikerer en politisk svikt over tid i integreringsarbeidet for innvandrere med relativt lang botid i Norge.

MiRA-Senteret ønsker igjen å takke for at vi for 2024 er innstilt med øremerkede driftsmidler. Senteret ser samtidig at behovet er større og ber om økte midler til en 100% personalressurs slik at vi kan sikre senterets viktige krisehjelp- og rådgivningstilbud og samtidig bidratt til større grad av varig deltagelse og selvstendighet i samfunnet gjennom styrking av minoritetskvinners digitale kompetanse.

MiRA-Senterets innsats skaper i dag avgjørende og reell endring innenfor integrerings- og kvinnerettighetsfeltet både på lokalt og nasjonalt nivå, men kun gjennom en økning i øremerkede driftsmidler kan vi videreutvikle vårt avgjørende arbeid, planlegge langsiktig og sikre forutsigbarhet i vårt arbeid med og for minoritetskvinner og unge jenter i Norge. Senteret ber derfor kommunal- og forvaltningskomiteen om å satse på økte midler til nasjonale ressursmiljø slik at vi kan skape langsiktighet og sikre at den mangeårige kompetansen på feltet består og kommer flere til gode.

Utfordringene på integreringsfeltet er komplekse. Innvandrere, og da særlig kvinner og de med fluktbakgrunn, har lavere yrkesdeltakelse enn befolkningen generelt, noe som skaper utenforskap, fattigdom og helseproblemer. 42% av enslige unge flyktninger viser symptomer på posttraumatisk stresslidelse selv etter 5 års botid i Norge. Innvandrere deltar også i mindre grad på ulike samfunnsarenaer, inkludert i frivillig arbeid. Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er utfordringer som skaper vanskelige livsforhold.

På denne bakgrunn er det viktig at tilskuddsordningene på integreringsfeltet innrettes slik at kompetente organisasjoner i sivilsamfunnet får trygge rammer, og at de som bidrar med innovasjon blir inkludert.

Den ideelle stiftelsen Menneskerettighetsakademiet har på denne bakgrunn følgende innspill til statsbudsjettets kap. 671, post 71 (Nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet) 

1) Primært mener vi at ordningen «Nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet» bør bli mer åpen og rettferdig. Den bør forskriftsfestes med mulighet for flerårig støtte og gjøres søkbar.

Dagens driftsstøtte til «nasjonale ressursmiljø på̊ integreringsfeltet» under statsbudsjettets kap. 671, post 71 (fastsatt av Arbeids- og inkluderingsdepartementet) er et viktig virkemiddel for å styrke arbeidet til sivile samfunnsaktører som jobber med integrering. Tilskuddet gis for et år av gangen. Sett i forhold til de mange som arbeider på feltet, omfattes imidlertid relativt få organisasjoner av ordningen. De som får tilskudd, er navngitt i departementets årlige budsjettproposisjon med eventuelle endringer i forbindelse med Stortingets behandling av budsjettforslaget. Fordi ordningen ikke er søkbar, er det ikke mulig for andre organisasjoner å søke om drifttilskuddet.

Menneskerettighetsakademiet har arbeidet med integrering i 15 år og er en av flere organisasjoner som over år har forsøkt å komme inn i ordningen uten å lykkes. Blant annet fordi det er så vanskelig for "nye" aktører å inkluderes, at midlene bare gis for et år av gangen, og at det er begrenset åpenhet rundt vurderingene bak fordelingen, har ordningen vært omdiskutert. I 2021 foreslo derfor Kunnskapsdepartementet å forskriftsfeste ordningen og gjøre den søkbar. Endringen ville føre til en mer åpen fordeling av midlene, mer stabile rammevilkår for organisasjonene (kunne søke midler for flere år av gangen) og at nye aktører skulle få bedre muligheter til å etablere seg som ressursmiljøer. Menneskerettighetsakademiet støttet forslaget i høringen. Dessverre resulterte budsjettforliket den gangen til at forslaget ikke ble realisert. 

2) Sekundært mener vi at dersom ordningen «Nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet» videreføres, bør Menneskerettighetsakademiet inkluderes.

Menneskerettighetsakademiet har, i samarbeid med minoritetsnettverk og andre aktører over hele landet, i en årrekke styrket innvandreres demokratiske kompetanse, samfunnsdeltakelse og tilhørighet. Virkemiddelet er opplæring i demokrati, menneskerettigheter og kulturforståelse. Vi arbeider særlig med sårbare grupper som flyktninger, samt unge voksne og kvinner med minoritetsbakgrunn. Vi har også gitt opplæring til flere tusen unge enslige asylsøkere på mottak og driver brobyggende virksomhet. 

I kraft av sin universelle natur og internasjonale historie, har menneskerettighetene et stort potensial for å fremme integrering. Med menneskeverdet, likeverdet og ikke- diskrimineringsprinsippet som verdigrunnlag, bygges broer. Rettighetene bevisstgjør om, begrunner og forsvarer de viktigste verdiene som det norske samfunnet er basert på, nemlig frihet, likestilling, rettsstatsprinsipper, ytringsfrihet, religionsfrihet, politisk deltakelse, utdanning og mange andre. Menneskerettighetsakademiet er medlem i IMDs referansegruppe for handlingsplanen «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» og samarbeider med flere kommuner og fylkeskommuner. Om akademiet hadde blitt anerkjent som et nasjonalt ressursmilljø, ville det viktige menneskerettighetsperspektivet i ordningen blitt styrket.

De siste årene har Menneskerettighetsakademiet utviklet innovative tiltak med potensialer langt utover merkelappen «prosjekt». Det ambisiøse «Vinn, vinn» tiltaket, der unge flyktninger i Oslo og Trondheim kobles mot voksne ressurspersoner som snakker samme språk og har samme kulturbakgrunn, er en slik innovasjon. De unge og voksne møtes regelmessig til aktiviteter og samtaler gjennom et år. Målet er å gi støtte i hverdagen, forebygge psykiske helseproblemer og motivere til utdanning og arbeid. Evalueringer viser svært lovende resultater. Tiltaket, som er et samarbeid med Redd Barna og støttet av Stiftelsen Dam og Oslo kommune, startet i 2020 og er sikret finansiering til høsten 2025. Målet er at «Vinn, vinn» skal bli et permanent verktøy i norske kommuners integrering av unge flyktninger.

Menneskerettighetsakademiet har i dag 5 ansatte og rundt 70 frivillige, hovedsakelig med minoritetsbakgrunn. Stiftelsen er i en positiv utvikling, men fordi virksomheten utelukkende er prosjektfinansiert, forblir de økonomiske rammene usikre. Akademiet trenger driftstilskudd for å videreutvikle integreringsarbeidet innenfor trygge rammer.

Ved et tilskudd fra Stortinget vil Menneskerettighetsakademiet prioritere disse satsningsområdene:

- Løfte menneskerettighets- og demokratiopplæring som virkemiddel i integreringsarbeidet og rapportere fra grasrota

- Videreutvikle innovative metoder i integreringsarbeidet

- Skape nettverk for kompetanseheving og demokratibyggende tiltak i integreringsarbeidet.

Norsk Arkivråd (NA) er landets største faglige interesseorganisasjon for
informasjonsforvaltning, dokumentasjonsforvaltning og arkiv, stiftet 25. oktober 1961.
Organisasjonen har om lag 900 medlemmer fra alle deler av landet og fra alle sektorer, både
offentlig og privat. Både bedrifter, offentlige organ, organisasjoner og privatpersoner er
medlemmer. Våre medlemmer jobber med og er spesielt opptatt av primærfunksjonen til
dokumentasjon og arkiv.
God informasjons- og dokumentasjonsforvaltning er en forutsetning for at virksomheter og
politikere ivaretar sitt samfunnsansvar, driver effektivt, og etterlever kravene til
etterrettelighet, etterprøvbarhet, åpenhet og personvern. Det er også forutsetning for digitalt
innsyn og pressens kontrollfunksjon. Sammenhengen er omtalt i flere deler av budsjettet, men
vi ser dessverre få spor av en dypere forståelse av dette. Det er heller en manglende
anerkjennelse av størrelsen på utfordringene og fraværende prioritering.

Digitalisering krever finansiering og løsninger på tvers av tradisjonell departementsstruktur

Norsk Arkivråd er svært fornøyde med at regjeringen har satt i gang arbeidet med en ny digitaliseringsstrategi og med at det er opprettet et departement for digitalisering og forvaltningspolitikk. For å ivareta viktige samfunnsfunksjoner og klare en grønn omstilling må vi tenke helhetlig og på tvers av samfunnets forskjellige sektorer, nivå og virksomheter. Teknologien må brukes slik at forvaltningen kan jobbe effektivt og trygt med data og informasjon. Alle offentlige virksomheter har en plikt til å dokumentere og arkivere sine beslutninger og handlinger, grunnlaget for dem og prosessen frem mot dem. Dette er grunnlaget for gjennomsiktigheten, informasjonsfriheten og kontrollen med myndighetsutøvelsen demokratiet vårt bygger på.

Hovedproblemet er at dokumentasjonsforvaltning er definert ut av digitaliseringen gjennom en departementsstruktur som sementere gamle siloer. Kulturdepartementet har historisk sett hatt ansvar for dette fagområdet som i dag i all hovedsak gjelder digitalisering, effektiv saksbehandling og innsyn og som dokumenterer. Arkivering og dokumentasjonsforvaltning gjelder i høyeste grad gjenbruk av informasjon og data, uttesting av kunstig intelligens for bedre gjenfinning, bruk for verdiskaping, identifisering av taushetsbelagte opplysninger og personopplysninger, gjennomgående tjenester, innsyn og bruk av fellesløsninger. Digitalisering involverer samtlige departementer og etater og det gjør også dokumentasjonsforvaltning, som er en del av IT og forvaltningspolitikk.

Finansieringen av tiltak som innebygd arkivering, som er Arkivverkets tilnærming til automatisert arkivering, og digitalt innsyn må stimulere til bedre samarbeid og koordinering for å sikre at dokumentasjonen ivaretas i digitale prosesser. I en digital hverdag er ikke organisasjonen ikke opptatt av hierarkiske ansvarslinjer så lenge man evner å løse de store utfordringene. Det er heller slik at det å være opptatt av hierarki og budsjett innenfor sektor er en trussel mot en helhetlig og nyttig digitalisering. Det betyr at en del av de avsatte 1, 6 milliarder kroner til nye digitaliseringstiltak i 2024 må kunne finansiere tiltak innenfor innebygd arkivering og tiltak som sikrer dokumentasjon av tjenestene til innbyggerne. Vi vil spesielt peke på at oppfølgingen etter dataangrepet i departementene og datatilsynets sandkasse er budsjettposter som er sterkt knyttet til dokumentasjonsforvaltning.

Digitale løsninger for en åpen og gjennomsiktig forvaltning

En åpen og transparent offentlig forvaltning er viktig for å bevare og styrke befolkningens tillit. I år feirer Digitaliseringsdirektoratet 30 år med digitalt innsyn. Løsningen eInnsyn er verdt en feiring, men en bør også være oppmerksom på at feiringen har et dystert bakteppe. I den senere tid har vi sett at åpenheten er under press.

Manglende journalføring og arkivering gjør innsyn i sakene vanskelig og forklares ofte med at både systemene som er i bruk og at lovverket som stiller krav til dette er for vanskelig. Vi har og eksempler fra media der offentlige organ har uttalt at de var klar over at de brøt loven, men likevel valgte å gjøre det. Det er også et paradoks at en kommune får bøter for å bryte personopplysningsloven fordi de hadde avvik i sin offentlige journal, mens en manglende publisering av journal ikke medfører noen form for sanksjoner. Vi mener lovverket er utdatert og ikke tilpasset en digital forvaltning. Dette gjelder både forvaltningslov, offentlighetslov og arkivlov. For sistnevnte arbeides det med et konkret forslag, mens det for de to øvrige ikke har vært bevegelse siden henholdsvis NOU 2019:5 om forvaltningsloven og evaluering offentlighetsloven i 2016. Samtidig ble det fremmet et forslag til endring i offentlighetsloven i vår som var begrunnet med at departementene skulle innføre et nytt arkivsystem som ville forenklet arkiveringen og dermed styrket mulighetene for at mer av dokumentasjonen blir arkivert. Vi etterlyser midler til å gjennomføre nødvendige revisjoner av dette lovverket heller enn å forsøke å gjøre det digitaliseringsvennlig gjennom fragmenterte endringer. Vi ber dere også være oppmerksomme på Datatilsynets sandkasseprosjekt der de sammen med Simplifai og NVE der de tok i bruk maskinlæringsløsning for å journalføre og arkivere e-post. Konklusjonen er at det er mulig å bruke maskinlæring til dette samt at de oppfordrer til at arkivlovgivningen regulerer dette på en ansvarlig måte.

 eInnsyn er den viktigste kilden til forvaltningens dokumenter. Samtidig med at den er en konkret løsning på en rettighet som uten et slikt verktøy kunne blitt veldig abstrakt har det også alvorlige begrensninger. Den ene er knyttet til at arbeidet der dokumentasjonen som skal være offentlig gjøres med støtte i IT systemer som ikke omfattes av eInnsyn fordi denne tar imot dokumenter fra systemer bygget på Noark standarden. Dermed blir ikke informasjon om at denne dokumentasjonen finnes tilgjengelig for borgerne. Det andre er at kommunal og fylkeskommunal forvaltning har tatt i bruk løsningen i liten grad. Det skyldes blant annet at dette er tilbudt kommunene som en tjeneste med de må betale for å bruke. Slike hindringer burde ikke ligge i veien for å sikre borgerne enklest mulig tilgang til offentlig informasjon fra alle forvaltningsnivå gjennom en løsning.

Evaluering av eInnsyn

Selv om eInnsyn er svært viktig for offentlig innsyn mener vi at den bør evalueres for å finne ut om dette også er tilnærmingen som sikrer innsyn i en digital forvaltning der dokumentasjonen skapes og arkiveres i mange forskjellige IT systemer. Det har også vært sikkerhetshendelser knyttet til eInnsyn de siste åra. Gjennom Open Government partnership forslag til handlingsplan nr 5 vil Norge forplikte seg til å gjennomføre evalueringen som skal undersøke følgende:

• Evaluere om tjenesten understøtter innsynsretten i Offentleglova.
• Evaluere om tjenesten understøtter ønsket om mer fulltekstpublisering
• Evaluere om tjenestens finansieringsmodell er bærekraftig og bidrar til effektivisering i forvaltningen.
• Evaluere om tjenesten har effektiviseringsgevinst for forvaltningsprosesser knyttet til behandling av innsynskrav.

Det er ikke satt av midler til dette før i 2026. Vi oppfordrer dere til å sette av midler allerede neste år.

Kapittel 571 Rammetilskudd til kommuner

Barnekoordinatorordningen
Høsten 2022 ble det innført en rekke lovbestemmelser om samarbeid om tjenester for familier med barn med funksjonsnedsettelser, samt retten til barnekoordinator. Flere departementer har ansvar for å følge opp dette.

I statsbudsjettet for 2024 finner vi lite om barnekoordinatorordningen.
Vi finner ingen bevilgning under kap. 571 post 60 (rammeoverføringer til kommunene), så derfor er vi i CP-foreningen usikker på hva som skjer videre med ordningen. Vi mener det er svært viktig at barnekoordinatorordningen blir styrket og at nasjonale politikere har et ansvar for at dette skjer.

CP (cerebral parese) er en samlebetegnelse for en permanent skade i den umodne hjernen som inntreffer før barnet er fylt to år. De fleste vil ha behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Vi mener at de aller fleste av våre familier med barn med CP er «kvalifisert» for å få innvilget barnekoordinator.

Ifølge en spørreundersøkelse blant våre medlemmer, som ble gjennomført våren 2023, var det kun 15 % av de spurte foreldrene som sa de har fått innvilget ordningen. Dette til tross for at 60 % oppga at de har en individuell plan og 73 % oppga at de har en ansvarsgruppe.
Hele 67 % av foreldrene svarte at de er misfornøyde med den hjelpen de har fått med å finne fram i systemet og å koordinere tjenester og hele 20 % svarte at de var svært misfornøyde. Foreldrene beskriver videre at de slitne av å kjempe mot systemet og flere tok til orde for at denne kampen har fått konsekvenser for egen helse og deres egne muligheter til å kunne stå i helt eller delvis i arbeid.

Det er svært viktig at kommunene må gjøres i bedre stand til å kunne implementere gode ordninger og at staten i større grad må legge til rette for dette. Vi foreslår derfor at det opprettes et nasjonalt kompetansesenter som kan veilede og støtte kommunene, og som kan sørge for at nettverk og opplæringsmateriell til barnekoordinatorene

Vi erfarer at det i dag er for stor avstand mellom de oppgavene som er skissert i loven og i veilederen og det barnekoordinatorene faktisk klarer å levere. Det er et gap mellom forventninger og praksis. Vi opplever også at det er altfor få som har fått innvilget ordningen og at kommunene ikke har klart å finne fram til alle som trenger hjelp. Vi erfarer også ordningene organiseres så ulikt i kommunene og det viktige for oss er at vi får etablert barnekoordinatorer som faktisk har tid til å utøve oppgavene og at dette ikke blir en oppgave på toppen av alt annet. Vi mener også det bør vurderes å utvide aldersgrensen. Våre medlemmer trenger mer hjelp i overgangen til voksenlivet. Og dessverre opplever mange å miste oppfølging etter fylte 18 år, paradoksalt i en tid der man ofte trenger mer hjelp enn mindre.

I tillegg mener vi dagens ordning er underfinansiert. I statsbudsjettene for 2022 og 2023 ble det bevilget henholdsvis 100 og 82 millioner, i økte rammer til kommunene, som skulle finansiere 280 barnekoordinatorstillinger. Dette mener vi er for lite, da det fortsatt er mange som ikke har fått innvilget barnekoordinator og dessuten er det flere kommuner som ikke har kommet i gang enda. Vi ber derfor komiteen om at bevilgningen øker med 165 millioner til denne ordningen, jamfør tall som Handikappede  Barns Foreldreforening (HBF) har regnet på.
Dersom bevilgningene ikke øremerkes, så mener vi det er svært viktig å sørge for at de pengene som blir bevilget, faktisk brukes på denne ordningen.

Oppsummert, vi ber komiteen om følgende:
- Øke bevilgningene med 165 millioner til barnekoordinatorordningen, slik at alle kommunene er i stand til å implementere barnekoordinatorene i tråd med nytt lovverk.
- Opprette et nasjonalt kompetansesenter som kan veilede og støtte kommunene, og som kan sørge for at nettverk og opplæringsmateriell til barnekoordinatorene.
- Styrke rollen til statsforvalterne, slik at de også kan følge opp barnekoordinatorordningen på en mer egnet måte.

Samarbeid mellom organisasjoner
Vi er flere organisasjoner som samarbeider for å forbedre barnekoordinatorordningen.
Blant annet arrangerte FFO, FO og HBF et møte om dette i Arendalsuka.
Dersom komiteen eller deler av komiteen ønsker et møte med oss, er det bare å kontakte Kristin Benestad i CP-foreningen på kristin@cp.no

Notat 19.10.23

Til: Kommunal- og forvaltningskomiteen

Fra: Norges Eiendomsmeglerforbund

Høring Statsbudsjettet 2024, Prop. 1 S (2023–2024).

Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF) er bekymret for at regjeringen undervurderer fallet i boliginvesteringer og sannsynlige konsekvenser for norsk økonomi og for boligforsyningen til en voksende befolkning.

Boliginvesteringene og boligkrisen

I statsbudsjettet for 2023 anslo regjeringen en vekst i boliginvesteringer på 1,6 prosent i 2023 og 0,3 prosent i 2024. Under høringene i oktober 2022 påpekte NEF at anslagene var fullstendig urealistiske. All kunnskap om salg og produksjon av nye boliger gjennom 2022 tilsa et kraftig fall i boliginvesteringer i 2023. På denne måten underkommuniserte regjeringen utfordringene i landets største fastlandsindustri. Dette bidro til svak kriseforståelse i både regjering og Storting, og dermed lav prioritet i statsbudsjettet.

Situasjonen per nå er at vi har det største fallet i boliginvesteringer siden 90-tallet (statistikk fra Boligprodusentene og Samfunnsøkonomisk Analyse). Det er foreløpig få tegn til bedring selv om inflasjonen er lavere og styringsrenten er nær toppen. Det har vært en kontinuerlig forverring i markedssituasjonen de siste 24 månedene. Krisen har forsterket seg gjennom 2023. Mye kompetanse og kapasitet vil forsvinne som følge av lav aktivitet i boligindustrien. Med så lavt boligsalg må vi forvente et kraftig fall i sysselsetting i byggenæringen. All erfaring tilsier at jo dypere krisen blir, jo lenger tid vi det ta før kapasiteten i boligproduksjonen tar seg opp til normale nivåer.

I statsbudsjettet for 2024 har regjeringen registrert at boliginvesteringene faller kraftig i 2023 og anslår et fall på 15 prosent, hvorav det meste av fallet allerede er inne i statistikkene. Det er imidlertid bekymringsfullt at regjeringen deretter anslår et noe mer moderat fall i 2024 med 4 prosent før de så anslår en vekst i boliginvesteringene på hele 15,6 prosent i 2025. Dette framstår igjen som helt urealistisk. All erfaring etter finanskrisen i 2007-2009, tilsier at det vil ta flere år før kapasiteten i byggenæringen er tilbake på tilfredsstillende nivåer etter et dypt fall. Det betyr at sysselsettingen kommer til å være vesentlig lavere og boligforsyningen langt svakere enn regjeringen legger til grunn de nærmeste årene.

Etter vårt skjønn må regjeringen erkjenne boligkrisen og invitere bransjeaktørene til et aktivt samarbeid for å dempe skadevirkningene, og søke gode langsiktige løsninger. Boligpolitikk ble løftet høyt i regjeringsplattformen, men innsatsen har primært vært knyttet til tiltak som vil hjelpe noen få. Det er varslet en stortingsmelding til våren, 2,5 år inn i stortingsperioden. De siste årene er det brukt lite tid og ressurser på brede tiltak som kan hjelpe mange. Befolkningen vokser sterkt. En svak boligforsyning vil kunne skape store økonomiske utfordringer og større forskjeller mellom folk i årene som kommer. Presset på eierlinjen i den norske boligmodellen vil øke så lenge boliginvesteringene faller. Fraværet av kriseforståelse bidrar til å forsterke krisen.

Kriseforståelsen bør også reflekteres i statsbudsjettet for 2024. NEF har forståelse for at det er behov for en stram finanspolitikk, men innretningen på statsbudsjettet bør i større grad hensynta utfordringene i boligindustrien og boligmarkedet. Det bør stimuleres til økt aktivitet. Alle positive signaler vil på sikt bidra til å bedre situasjonen. Tiltak som kan vurderes på kort sikt er blant annet:

• Utvidelse av rammene for BSU for å stimulere flere til å spare egenkapital til kjøp av bolig
• Likestilling av formuesbeskatningen av sekundærboliger med aksjer, for å stimulere til et høyere forhåndssalg i boligprosjekter og styrke tilbudet i leiemarkedet
• Utvidet bruk av startlånsordningen i Husbanken
• Opphevelse av den utvidete arbeidsgiveravgiften for boligprodusenter

I tillegg bør regjeringen vurdere en endring i utlånsforskriften som gir førstegangskjøpere tilgang til lån med redusert egenkapital - mot rentebinding eller annen form for sikring.

18.1.22 vedtok ett samlet Storting :

Stortinget har behandlet innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser. Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad barn og unge med funksjonsnedsettelser og familiene deres får likeverdige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Komiteen viser blant annet til at Riksrevisjonen mener det er alvorlig at tjenestene til familier med barn som har funksjonsnedsettelser, er avhengig av bosted og om familienene selv tar ansvar for å få hjelp og koordinere tjenestene. Komiteen stiller seg bak Riksrevisjonens funn og kritikk. Komiteen stiller seg også bak anbefalingene og ber Riksrevisjonen følge utviklingen for likeverdige helse- og omsorgstjenester videre.

 Fra august 2022 ble det lovkrav om at alle kommuner skal tilby barnekoordinatorer. Dette kom som en del av en bred lovendring som skulle sikre bedre samhandling.

 Barnekoordinatorordningen var svaret på de utfordringene riksrevisjonen pekte på som alvorlige: stor variasjon mellom kommunene og at foreldrene selv må koordinere.

 I statsbudsjettene for 22 og 23 ble det bevilget hhv 100 og 82 millioner, i økte rammer til kommunene, dette skulle finansiere 280 barnekoordinatorstillinger.

 Vår erfaring er at ordningen ikke er satt i gang i alle kommuner. Mange har brukt mye ressurser på å definere hva ordningen skal være, og det er mange som er helt i startgropa. Koordinatorene som er i gang jobber godt med å utvikle bedre tjenester - men de er for få og har for små stillingsprosenter. Familiene har blitt lovet at kommunene skal gjøre mer enn før, da må de få penger til å ansette flere folk.

 Familier med barn som har alvorlig skade, sykdom eller funksjonsnedsettelser trenger mer hjelp – og det skal de få, det har Stortinget selv vedtat. Det er nå mulig å fortsette å bistå kommunene med å få til dette arbeidet skikkelig – gjennom å bevilge en økning i rammene til kommunene for å finansiere flere barnekoordinatorer også i år. Stortinget har selv bedt om at det jobbes med å utjevne forskjellene mellom kommunene – å finansiere denne satsingen er en god måte å gjøre dette på.

Hvor mye trengs?

Som med mange andre velferdstjenester vil det kunne vært bruk for svært mye ressurser for å optimaliser tjenesten. Men hva er rimelig?

 Vi har forsøkt oss på et veldig nøkternt og enkelt regnestykke:

• Hvor mange barn kan ha krav på tjenesten? Vi bruker tallet på mottakere av forhøyet hjelpestønad sats 2-4. Dette er familier som har fått vurdert av NAV at de har «vesentlig større» hjelpebehov enn for sats 1. Dette vil være ett strengere kriteria enn kravene skissert i veilederen for å få barnekoordinator. 30.06.23 var dette 31 342 barn. 
• Hvor mange timer bruker en barnekoordinator per barn? Dette vil variere enormt. Men etter det GAMLE lovverket beregnet helsedirektoratet (https://www.helsedirektoratet.no/tema/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten/bemanningsbehov-i-helsestasjon-0-5-ar#koordinatorogindividuellplant ) at en helsesykepleier som var koordinator for individuell plan og ansvarsgruppe ville bruke 30 timer pr år pr barn.
• Ett årsverk fratrukket ferie kan være 1750 timer.

31 342 barn x 30 timer / 71750  tiimer pr årsverk = 537 årsverk

Beregnet behov for årsverk til barnekoordinatorordningen :  537

Bevilgede årsverk i 22 og 23:  280

Manglende årsverk i 24: 257

For enkelthets skyld kan vi tenke at årsverkene finansieres likt som det ble beregnet i -22 budsjettet. Da trengs det en økning i rammen på 165 millioner for 2024 for å finansiere barnekoordinatorordningen.

 Forslag

Vi foreslår at det i

«Kommunal og moderniseringsdepartementets budsjettforslag»

 kapittel 571 Rammetilskudd til kommuner

·      endringer i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, regelendringer og finansiering (inkl. innlemming av øremerkede tilskudd)

Legges til 165 millioner til barnekoordinatorordningen.

Vi takker for anledningen til å gi innspill til kommunal- og forvaltningskomiteens behandling av statsbudsjettet for 2024. Her kommer noen relevante momenter:

Oppfølging av den internasjonale klimaavtalen

Den internasjonale naturavtalen fra desember 2022 er svært viktig og vil legge store føringer for hvordan våre arealer forvaltes. Kommunene har her et stort ansvar gjennom å være planmyndighet i de fleste arealsakene. Det er derfor avgjørende at kommunene får insentiver som gjør at de bidrar til å innfri avtalen.

Vi ber Stortinget etterlyse konkrete virkemidler som bidra til å styrke natur- og miljøkompetansen i kommunene og sørge for at de har kapasitet til å gjennomføre nødvendige revisjoner av arealplanene, slik at disse blir i tråd med det ansvaret Norge har for å innfri naturavtalen.

Natursats

Erfaringene med Klimasats er gode (se under), og vi vil be Stortinget ta initiativ til at det på statsbudsjettet for 2025 innføres Natursats-program, en tilskuddsordning der kommunene kan søke om midler for å gjennomføre tiltak som bidrar til å stanse tapet av naturmangfold. Formålet med ordningen skal være å bistå og gi støtte til kommuner og fylkeskommuner for å redusere tap av natur og sikre god økologisk tilstand i økosystemene.

Klimasats (kap. 1420 post 61)

Oppsiktsvekkende nok foreslår regjeringen igjen å kutte den populære støtteordningen for klimatiltak som kommunene landet rundt kan søke penger fra, Klimasats (under kap. 1420 post 61). Naturvernforbundet har lenge ment at denne ordningen bør økes betydelig, for å utløse lokale utslippsreduksjoner som kommunene er motivert til å gjennomføre. Ordningen må videreføres, og vi ber om at det bevilges minst 225 mill. kroner ekstra.

Energieffektivisering

Energieffektiviseringstiltak, blant annet i eksisterende bygningsmasse, vil være den raskeste og minst konfliktfylte måten å framskaffe strøm på som trengs for utfasing av fossil energi. På dette feltet eksisterer det diverse virkemidler, i form av blant annet krav og støtteordninger. Men innsatsen er i dag for svak, og den ferske handlingsplanen fra regjeringen kan bare anses som en forsiktig start. Kommunene har mange egne bygg med betydelig potensial for energieffektivisering, og det vil også være behov for mer informasjon og veiledning til innbyggerne om hvilke tiltak som bør gjennomføres, slik at folk blir mindre avhengig av å bruke mye strøm. Vi oppfordrer Stortinget til å be regjeringen vurdere hvordan kommunene kan bidra til å utløse det betydelige energieffektiviseringspotensialet i egne bygg og i husholdningene.

Hammersborg- og Vaterlandstunnelen (kap. 500 post 30)

Naturvernforbundet ber om at den foreslåtte bevilgningen til oppgradering av Hammersborg- og Vaterlandstunnelen (Ring 1) i Oslo på 545 mill. kroner i 2024 sløyfes. Oppgradering av tunnelene vil koste 3,6 mrd. kroner, som en del av utbygging av regjeringskvartalet. Permanent stenging av tunnelene, eventuelt å opprettholde ett tunnelløp for buss, vil bidra til å redusere biltrafikken i et område der det er tydelige mål for dette. Når Oslo lykkes med trafikkreduksjon, vil også behovet for tunnelene bli mindre. Som et minimum bør oppgraderingsprosjektet utsettes, i påvente av erfaringene med stenging av tunnelene.

Fylkeskommunene har ansvaret for lokalt kollektivtilbud. NHO Transport representerer leverandører av kollektivtrafikktjenester med buss, bybane og drosje. Det meste av transporten er basert på fylkeskommunale kontrakter. Kollektivtrafikk er en samfunnskritisk funksjon, og foreningens medlemsbedrifter sysselsetter rundt 17.000 årsverk i hele Norge.

Behov for mer midler til drift av kollektivtrafikken i 2024

Det er et politisk mål at flere skal reise kollektivt for å få en mer bærekraftig persontransport. Politisk satsing ga frem til pandemien resultater i form av stadig flere reisende. Nå er passasjerene heldigvis på god vei tilbake til kollektivtrafikken. Billettinntektene er likevel lavere enn før, og disse er sentrale for å dekke deler av driftskostnadene. Samtidig har prisen på innsatsfaktorene til drift økt kraftig, og en positiv overgang til utslippsfri kollektivtrafikk hever investeringsnivået.

Kollektivtrafikkforeningen har innhentet tall som viser at underfinansieringen er beregnet til om lag 1,2 milliarder kroner for 2024. Uten nødvendig finansiering av driften, er kutt i kollektivtilbudet det mest realistiske. Dette vil gå utover passasjerene og kollektivtrafikkens funksjon i byer og bygder. Blant annet har fylkesordføreren i Vestland varslet kutt i rutetilbudet dersom det ikke kommer tilstrekkelige midler.

• Det bør settes av 1,2 milliarder kroner ekstra til fylkeskommunene øremerket drift av kollektivtrafikken i statsbudsjettet for 2024.

Store samfunnsmessige gevinster ved å styrke kollektivtrafikken i kommende år

Transportøkonomisk institutt har i en ny rapport dokumentert god samfunnsnytte økonomisk, sosialt og klimamessig gjennom økt målrettet satsing på kollektivtrafikk. For å gjøre kollektivtilbudet mer attraktivt, må frekvensen økes og reisetiden reduseres. Tiltak som gir raskere fremkommelighet, er viktig for at flere skal reise kollektivt.

Dette krever en mer forutsigbar finansiering av kollektivtrafikken fra politisk hold enn årlige budsjettprioriteringer på statlig og fylkeskommunalt nivå. Virkemidler og tiltak for å realisere samfunnsøkonomiske gevinster ved kollektivtrafikken bør også samordnes bedre på tvers av fylkene og transportformer. Modeller for styrket ressursinnsats og bedre måloppnåelse kan for eksempel formuleres gjennom et verbalvedtak.

• Stortinget ber Regjeringen i fremleggelsen av ny Nasjonal transportplan våren 2024 angi modeller som sikrer mer langsiktig finansiering av lokalt og regionalt kollektivtilbud. For å realisere samfunnsøkonomiske gevinster må også den samlede ressursinnsatsen for kollektivtrafikk bli mer samordnet og helhetlig.

NHO Transports kontaktpersoner for mer informasjon

Jon H. Stordrange, adm. direktør, jon.stordrange@transport.no, mobil 415 06 770

Jofri Lunde, næringspolitisk sjef, jofri.lunde@transport.no, mobil 411 61 944

EBAs medlemsbedrifter står for nær 150 milliarder kroner i omsetning og er største bransjeorganisasjon i Norges største fastlands- og distriktsnæring.

Markedet for boligbygging og næringsbygg har falt drastisk

Boligforsyningen er i kraftig krise. Nyboligsalget er lavere enn under finanskrisen, hvis det korrigeres for befolkningsveksten. Byggekostnadene for både boligbygg og ulike typer formålsbygg har gjennom de siste to årene økt med til sammen 15-20%. På svært mange samfunnsområder trengs det nå stimulerende tiltak for å holde samfunnsnyttig byggeaktivitet i gang. 

I store deler av byggenæringen landet over, frykter man nå en betydelig økning i permitteringer, nedbemanninger og konkurser. Den særlig krevende markedssituasjonen er forventet å vare til godt ut i 2025. Landets største fastlands- og distriktsnæring trenger derfor noen konkrete tiltak for å hjelpe viktige og lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser over denne kneiken. Lykkes vi ikke med dette, vil vi stå foran betydelige utfordringer knyttet til både kapasitet og kompetanse når blant annet et betydelige etterslep i boligforsyningen skal tas igjen.

EBA understreker samtidig at det klart viktigste målet nå må være å nå rentetoppen raskest mulig og få bragt inflasjonen tilbake til et normalt nivå. En sunn og forutsigbar situasjon i norsk økonomi er den aller viktigste rammebetingelsen også for bygg- og anleggsnæringen.

Det er vanskelig å se at forslaget til statsbudsjett tar inn over seg den alvorlige situasjonen byggenæringen står i og hvilken omstilling vi skal igjennom for at Norge skal nå sine klimamål. Budsjettet stimulerer ikke boligbygging og nedbemanningene vil bre om seg i Norges største fastlands- og distriktsnæring.

Byggemarkedet i Norge er i hovedsak satt samme av tre delmarkeder:

• Boligmarkedet: det private boligmarkedet, målrettet boligbygging
• Privat formålsbygg: næringsbygg
• Offentlige formålsbygg: Statlige, fylkeskommunale og kommunale bygg

Det private boligmarkedet

Boligbyggingen i Norge har bremset kraftig opp gjennom 2023, og antall igangsettelser er tilnærmet halvert fra de siste årene. Høyere renter, historisk høye byggekostnader og usikkerhet rundt betjeningsevne, samt for hvilken pris man vil få på overtakelsestidspunkt for boligen man bor i er de viktigste forklaringen. Boligbehovet vil vokse normalt også i denne perioden slik at den akkumulerte underdekningen vil øke betraktelig i perioden.

For å bidra til å fremme finansiering av nye boligprosjekter i en tid bankene strammer inn sine krav overfor utbyggere ber EBA Stortinget vedta å øke Husbankens lånerammer:

Kap 2412 Post 90

+ 10 milliarder kroner

For å gjøre flere førstegangskjøpere i stand til å kjøpe egen bolig ber EBA Stortinget fatte følgende anmodningsvedtak:

"Stortinget ber regjeringen utvide startlånsordningen slik at all ungdom under 35 år får anledning til å søke og få innvilget startlån, dersom de har betjeningsevne."

Målrettet boligbygging

I en periode hvor det ordinære boligmarkedet rammes hardt, er det både god anledning til og et sterkt behov for å stimulere den målrettede boligbyggingen.

Kommunale utleieboliger/boliger til etablering av flyktninger

Det er høye ankomster, om lag 50 000, flyktninger so kommer til Norge fra Ukraina. Disse trenger et sted å etablere seg, på et tidspunkt der leieboligprisene øker betydelig. Samtidig er det ikke satt av noe tilskuddsmidler for å utløses nye investeringer i utleieboliger i kommunene.

EBA ber Stortinget vedta at tilskuddet til boligetablering økes med 1000 utleieboliger med en tilsagnsramme på 900 000 000. Det legges til grunn at 20 % av rammen kommer til utbetaling i 2023.

Kap 581 post 76  + 180 millioner

Kap 581 post 76 Tilsagnsfullmakt +720 millioner

Stort behov for flere eldreboliger/omsorgsboliger

Det er stort og økende behov for tilpassede botilbud for eldre og omsorgstrengende. Det er også god omsorgsøkonomi i at flere kan bo hjemme lengre. En økt satsing på i alderstilpassede boliger  vil samtidig frigjøre boliger til barnefamilier og andre grupper som i dag mangler gode nok tilbud i boligmarkedet. 

Kommunale og fylkeskommunale bygg

Kommunene og fylkeskommunene opplever også at økte byggekostnader gir utfordring for både vedlikehold og realiseringen av prosjekterte bygg, der den totale byggekostnaden fort kan blir 15-20% høyere enn da prosjekteringen ble igangsatt for kanskje to år siden.  Usikkert med hensyn til generell kostnadsutvikling, rentenivå osv. virker også bremsende på investeringsbeslutninger i kommunene.

Byggenæringen rundt om i hele landet trenger at kommunene har økonomi som gjør dem i stand til å gjennomføre prosjekter og prioriterte viktige prosjekter nå.

Klima og bærekraft i byggevirksomheten

Energieffektivisering

Energieffektivisering i bygg er et av de tiltakene som raskest kan frigjøre fornybar energi og slik bidra til reduserte klimagassutslipp og forbedringer i kraftsituasjonen. Samtidige vil en satsing på energieffektivisering redusere antallet arbeidere i byggeindustrien som mister jobben. Tiden er overmoden for et krafttak på dette området.  Bevilgningene til energieffektivisering hos Enova økes med 180 mill. kroner sammenlignet med nivået i inneværende år, samt at det avsettes 300 millioner til energieffektivisering i offentlige bygg. Dette er et positivt og viktig tiltak som må viderutvikles.

EBA foreslår at bevilgningen til energieffektivisering av utleigebostander, omsorgsbustader og sjukeheim videreføres under Husbanken og økes:

Kap 581 post 60

+300 millioner

Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2024 endre byggteknisk forskrift slik at det stilles krav til mengde "levert energi" og ikke til "netto energibehov" for bygget, slik som for energimerkeordningen og slik regjeringen varsler at de vil vurdere i "Handlingsplan for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi."

EBA ber Stortinget vedta følgende vedtak:

Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2024 endre byggteknisk forskrift slik at det stilles krav til mengde "levert energi" og ikke til "netto energibehov" for bygget.

Klimakrav i byggteknisk forskrift i tråd med omstillingsmålet

I Danmark er det innført krav til maksimum klimagassutslipp ved nybygg, som på en forutsigbar måte strammes inn. EBA ønsker det samme i Norge. Forutsigbarhet, høy ambisjon og tilstrekkelig tid er avgjørende for å lykkes med omstillingen for alle, og derfor haster det å komme i gang.

EBA ber Stortinget fatte følgende vedtak:

"Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2024 etablere klimagasskrav gjennom byggteknisk forskrift for å nå målet om at alle bygg som realiseres i 2030 skal ha redusert klimagassutslipp med minst 55 prosent sammenliknet med et tilsvarende bygg i 2020."

Klima og energikrav i offentlige bygganskaffelser i regi av Statsbygg

Det offentlige står for en betydelig andel av større Statlige utbyggingsprosjekter. Skal regjeringen ha sjans til å oppnå omstillingsmålet om 55 % klimagassutslipp frem mot 2030, må Kommunal- og distriktsdepartementet stille krav om at Statsbygg må sette mål i tråd med dette.

EBA ber Stortinget fatte følgende vedtak:

"Stortinget ber regjeringen gjennom tildelingsbrev til Statsbygg, sette mål for etaten om å oppnå minst 55 % reduksjon i utslipp av klimagassutslipp frem mot 2030 og rapportere på dette årlig."

Innsamling av klimagassregnskap

Regjeringen vedtok i endringer i byggteknisk forskrift om at utbyggere av boligblokk og yrkesbygg skal utarbeide klimagassregnskap. Kunnskapen om faktiske klimagassutslipp ved nybygg skulle danne grunnlaget for senere regulering av klimagassutslipp i samme forskrift. I dag samles imidlertid ikke klimagassregnskapene inn fra byggherrer og de bidrar dermed ikke til å danne et kunnskapsgrunnlag slik det var tenkt.  

EBA ber om at Stortinget fatter følgende vedtak:

"Stortinget ber Regjeringen be Statistisk sentralbyrå stå for innsamling av klimagassregnskap utarbeidet i henhold til byggteknisk forskrift og gjøre disse tilgjengelig for Direktoratet for byggkvalitet."

Viser til budsjettforslagets kapittel 1.3 Omstilling og fornying i offentlig sektor

Miljømerking Norge, som forvalter de offisielle miljømerkene Svanemerket og EU Ecolabel, ønsker å presentere disse merkeordningene som verktøy som effektiviserer offentlige innkjøp.

Svanemerket er et helhetlig miljømerke som fremmer sirkulær økonomi, effektiv ressursbruk, redusert klimabelastning og bevaring av naturmangfold – og alltid med strenge krav til farlige kjemikalier. Hele produktets livssyklus blir vurdert: fra råmaterialer og produksjon, til bruk, gjenbruk og avfall. Svanemerket gjør det enkelt for både forbrukere og profesjonelle innkjøpere å ta gode klima- og miljøvalg – uten at de trenger å være miljøeksperter selv.

Offentlige innkjøp som motor for grønn omstilling

Offentlige innkjøpere gjør anskaffelser for 740 milliarder kroner i året, og kan dermed fungere som en motor for overgangen til en fornybar, sirkulær og mer bærekraftig økonomi. Men en forutsetning for dette er at innkjøperne i større grad enn tidligere stiller gode miljøkrav i anskaffelsene. Vi hilser derfor endringene i anskaffelsesregelverket, der miljø skal vektes med minst 30 % i anbud, velkommen. Det er bra at regelverket for offentlige anskaffelser nå gjennomgås.

Miljømerking Norge har utstrakt kontakt med mange offentlige innkjøpere. Vi har også, i likhet med Riksrevisjonen, gjort undersøkelser blant offentlige innkjøpere for å avdekke i hvilken grad de stiller miljøkrav og hva som eventuelt hindrer dem. Alt peker i samme retning: For få stiller miljøkrav til anskaffelser, de oppfatter det som vanskelig å få til, og de er presset på tid.

Skal vi klare å utløse potensialet for grønn omstilling som ligger i offentlige anskaffelser, er behovet for forenkling og standardisering stort. Det må bli enkelt å stille ambisiøse klima- og miljøkrav, uansett størrelsen på kommunen.

Likevel er det verken realistisk eller ønskelig at alle kommuner i Norge må etablere store byråkrati og ha egne miljøspesialister for å manøvrere et omfattende klima- og miljøregelverk i stadig endring.

Ved å bruke Svanemerket eller tilsvarende merker som krav i anbud blir profesjonelle innkjøpere i stand til å stille strenge klima- og miljøkrav, uten at de behøver å være eksperter selv. En lavthengende frukt vil derfor være å heve innkjøpernes kompetanse på å bruke de verktøyene som allerede finnes i verktøykassa. Dette vil bidra til at kommunene raskt kan gjennomføre grønne anbud, på den mest effektive måten.

Selv de store kommunene som vi samarbeider med, synes det er krevende å stille gode miljøkrav, og derfor tar de i bruk miljømerker i sine anbudsprosesser. Tenk hva vi kan få til dersom alle kommuner i Norge hadde gjort det samme.

For når innkjøpere stiller standardiserte og likelydende krav gir det næringslivet større forutsigbarhet for hva som kommer til å gi uttelling i anbud framover. Det er en viktig trygghet, spesielt for små og mellomstore bedrifter, og vil øke farten i det grønne skiftet.

Et troverdig nordisk og europeisk miljømerke

Svanemerket har opparbeidet svært høy kjennskap og troverdighet blant forbrukere og profesjonelle innkjøpere, og er en anerkjent guide til gode miljøvalg. Hele 93 prosent av den norske befolkningen kjenner Svanemerket. Det er viktig at vi kapitaliserer på dette fremover.

EUs grønne giv

Miljømerking Norge følger nøye med på EUs arbeid, for eksempel med initiativene under Green Deal, og justerer våre krav deretter. Slik sett er Svanemerket en effektiv måte å innføre EU-regelverk i anbudsprosesser på. For eksempel tar Svanemerket hensyn til alle funksjonene som økodesignforordningen har som mål å forbedre. Allerede i dag bruker Svanemerket krav i økodesigndirektivet som utgangspunkt og legger sine egne krav på et enda mer ambisiøst nivå. Vi deltar også i et pilotprosjekt om digitale produktpass. 

På bakgrunn av dette ber vi om at komiteen i sin behandling av statsbudsjettet legger vekt på arbeidet med praktiske verktøy som forenkler arbeidet med å stille gode klima- og miljøvalg til anskaffelser. Vi ønsker tydelige merknader om at:

• Kommuner og statlige virksomheter må oppfordres til å ta i bruk myndighetenes offisielle miljømerke som verktøy for grønne anskaffelser.
• Innkjøpere må få opplæring i bruk av miljømerker for en raskere grønn omstilling.

Kvoteflyktninger

Det er svært bekymringsfullt at antall kvoteflyktninger halveres i budsjettforslaget for 2024. Kvoteflyktninger er personer som verken kan returnere til hjemlandet eller bli integrert i landet de oppholder seg i. Kvoteflyktningordningen er en av få mulige og trygge veier for barn på flukt til Europa og Norge. Rekordmange barn er på flukt i verden i dag. Samtidig har strengere grensekontroll gjort at det har blitt stadig farligere å være barn på flukt, og vanskeligere å komme seg til trygge land for å søke beskyttelse. En rapport fra Redd Barna viser at barna tvinges tilbake over landegrenser med makt, de utsettes for grov vold og seksuelle overgrep på grenseoverganger og i flyktningleire.[1] 

Redd Barna anbefaler: 

• Antallet overføringsflyktninger opprettholdes på 2000, med mål om å trappe opp til 5000 overføringsflyktninger i løpet av regjeringsperioden. (JD Kap 490 m. fl.)

 Styrke ivaretakelsen av barn på mottak

Redd Barna hadde forventet at regjeringen tok større grep for å sikre bedre beskyttelse og ivaretakelse av barn på mottak. Det gjelder både barn med familie og enslige mindreårige. Både vi og myndighetene vet at det rapporteres om utrygge bomiljøer for barn på mottak. Mottakene er ikke tilstrekkelig bemannet for å ivareta sikkerheten til barna. Det er for få ansatte generelt og for få med barnefaglig kompetanse spesielt, og det stilles ikke krav til bemanning på kveldstid og i helger.

Redd Barna vet fra tidligere kartlegginger vi har gjort at barn opplever at det kan være utrygt å bo tett sammen med mange andre, spesielt enslige voksne. Vi vet også at barn som bor på mottak er ekstra utsatt for vold og overgrep. Redd Barna er ekstra bekymret for at enslige mindreårige som bor på ordinære mottak ikke får den omsorgen de har behov og krav på. Vi viser til tilsyn ved Kongsvinger mottak fra februar 2023, hvor Statsforvalteren konkluderer med at asylmottaket ikke er tilstrekkelig bemannet til å sikre et forsvarlig tilbud.[2]

Vi merker oss for øvrig at regjeringen vil øke kostnadene til drift av omsorgssenter for enslige mindreårige under 15 år, som følge av økt omsorgsbehov og at mange av barna har mer komplekse og sammensatte behov enn før. Vi etterlyser tilsvarende styrking av budsjettet for drift av asylmottak hvor det bor enslige mindreårige asylsøkere over 15 år.

Redd Barna anbefaler:

• At omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige overføres til barnevernet.
• At det utvikles en bemanningsnorm som står i forhold til faktisk antall barn på de enkelte mottakene. Bemanningsnormen må være basert på barnefaglig kunnskap.
• At det stilles krav om og avsettes ressurser til kompetent bemanning på kveldstid og helger (JD Kap 490, post 21)
• At barn som hovedregel ikke plasseres på mottak sammen med enslige voksne.

Sikre et barneperspektiv i integreringsarbeidet  

Rundt 1/3 av flyktningene som bosettes i Norge er barn under 18 år og i 2022 var nesten 80% av bosatte flyktninger del av en barnefamilie^[3]. I 2021 trådte det i kraft en ny lov om integrering^[4] der er barneperspektivet fraværende. Dette bidrar til store forskjeller i hvordan integreringsarbeidet rettet mot barn organiseres i kommunene, og hvilke tiltak som finnes for barn i ulike kommuner, på skolene og på fritidsarenaen. Hvis barn hadde blitt omfattet av lovverket ville kommunene fått en tydeligere forpliktelse til å ivareta barna og ha tiltak som sikrer barns integrering. Som en konsekvens av stor økning i bosettinger har flere kommuner måttet nedprioritere oppfølgingen av barna og spesielt arbeidet med å sikre barns rett til fritidsaktiviteter fordi de må prioritere introduksjonsprogrammet^[7].    

Anbefalinger:

• At regjeringen igangsetter en barnerettslig vurdering av integreringsloven for å sikre barneperspektivet i integreringsloven og kommunenes integreringsarbeid, samt lovfeste barnets beste vurderinger og kartlegging av barnets behov ved bosetting av barnefamilier. I tillegg bør det utvikles egne retningslinjer for kommuner som sikrer god oppfølging og ivaretakelse av rettighetene til barn i bosettings- og integreringsfasen. (Kap 671, post 21)
• Øremerke 20 millioner kroner til å utvikle et kompetanseprogram for kommunene for å sikre barnefaglige vurderinger og barnevennlige arbeidsmetoder i bosettingsarbeidet. (kap. 671, post 21)
• Utvide ordningen med utvikling av kommunale kvalifiserings- og integreringstiltak til å omfatte tiltak for å sikre inkludering av nylig bosatte barn og unge, på skolen og fritidsarenaen og øremerke 25 millioner kroner til dette (kap.671, post 62).

Styrke oppfølgingen av barn med funksjonsnedsettelser som bosettes i norske kommuner

Barn med funksjonsnedsettelser og fluktbakgrunn som er bosatt i norske kommuner forteller om ekstrem ensomhet, mangel på venner og fritidsaktiviteter, og om en mangelfull oppfølging fra koordineringsteamene i kommunen^[8].   I tillegg tar det lang tid før denne gruppen barn blir bosatt i kommunene og mange må vente lenge etter bosetting før de får informasjon og tilretteleggingen de har krav på og behov for. Noen av barna forteller at de har ventet så lenge som seks måneder på å få kartlagt hjelpebehovet sitt slik at de skal kunne begynne på skolen. Videre melder kommuner om at tilskuddet til bosetting av personer med funksjonshemming er for vanskelig å få utløst og dette har konsekvenser for deres mulighet til å sette inn hjelpetiltak. 

Anbefalinger:

• Sette av 3 millioner kroner til å styrke kunnskapsgrunnlaget om barn med funksjonsnedsettelser og fluktbakgrunn for å kunne sette inn målrettede oppfølgingstiltak ved bosetting (kap 671, post 21)
• Sette av midler til å sikre at barnekoordinatorer i alle kommunene får mangfoldskompetanse, og kompetanse i kultursensitiv kommunikasjon.

Barnefamilier og kommunale boliger

Barn har rett til en verdig bolig, og et trygt og godt bomiljø, jfr. FNs barnekonvensjon og bærekraftsmålene. Men mange barn i Norge opplever det ikke slik. Boligsituasjonen har betydning for om barn fullfører skolen og tar vare på helsa si. Bor man trangt og dårlig er det vanskelig å få gjort lekser eller invitere venner med hjem. Boligen og bomiljøet rundt er også en ramme for et sosialt liv og gir tilhørighet til et nærmiljø og et lokalsamfunn. Boligsituasjonen for barn i kommunal bolig karakteriseres ofte som oppsiktsvekkende dårlig.⁵⁵ Skal vi bryte mønstre med at fattigdom går i arv, må det sikres at alle barn har en verdig bosituasjon. Det er behov for nasjonale retningslinjer for standard for boliger som tildeles barnefamilier, med krav om at en barns-beste vurdering har blitt foretatt. I tillegg er det behov for tilgjengelig statistikk over bosituasjonen til barnefamilier som bor i kommunale boliger..

 Redd Barna anbefaler:  

• Øremerke 3 millioner til å styrke kunnskapsgrunnlaget om barn i kommunale boliger og utvikle retningslinjer for standard for boliger til barnefamilier (KMD, kap. 581, post 76)

[1] Wherever we go, someone does us harm (2022) Redd Barna, https://resourcecentre.savethechildren.net/document/wherever-we-go-someone-does-us-harm-violence-against-refugee-and-migrant-children-arriving-in-europe-through-the-balkans/ 

[2]https://www.helsetilsynet.no/tilsyn/tilsynsrapporter/oslo-og-viken/2023/kongsvinger-mottak-tilsyn-2023/

[3] IMDI (2022): www.imdi.no

[4] Integreringsloven (2021): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/introduksjonslova/id2869534/

[5] Verelst, A. (2022). Social Determinants of the Mental Health of Young Migrants. European Journal of Health Psychology, 29(1), 61-73. https://doi.org/10.1027/2512-8442/a000097 

[6] Redd Barna (2020): «Det viktigste er å bli norsk..? Barn og unges tanker om å være nye i Norge»; ISF (2020) «Fra bosetting til voksenliv»; FAFO (2019) «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll»

[7] Oslo Economic, OsloMet (2022) «Barn med fluktbakgrunn – tiltak for inkludering og tilhørighet».   https://www.imdi.no/om-imdi/rapporter/2022/barn-med-fluktbakgrunn/

[8] Redd Barna 2021: «Vi må kjempe dobbelt så hardt» https://resourcecentre.savethechildren.net/document/vi-ma-kjempe-dobbelt-sa-hardt/

Et mer krevende marked i bygg. Bruk ledig kapasitet til raskere grønn omstilling av bygningsmassen

Elektronæringen venter at byggmarkedet, vårt største marked, kjøles kraftig ned det neste året. Renteøkningene, svak krone og inflasjon har redusert etterspørselen etter nybygg og vi ser også negative utsikter for de viktige ROT-markedene for husholdninger og yrkesbygg.

Nedgangen omsatt til timeverk betyr at Nelfos medlemmer kan få ledig over 1 million montør-timeverk i 2024. Ved å vri disse timeverkene til å gjøre energitiltak i eksisterende boliger og bygg, kan vi installere 3-5 ganger så mye solceller i 2024 og 100 ganger flere Enova-støttede styringspakker, sammenlignet med i år.

Energisituasjonen, med utsikter til negativ kraftbalanse om få år, krever også en forsterket satsing på bygningsmassen. Det vil ikke være mulig å skaffe nok ren energi til klimaomstillingen og etablering av ny industri og verdiskaping uten å bruke kraftigere virkemidler til energieffektivisering og lokal solkraft.

Kap. 571: Rammetilskudd til kommunene

Regjeringen foreslår at kommunene får en vekst i frie inntekter på 6,4 milliarder kroner. veksten er fordelt med 5,1 milliarder kroner til kommunene og 1,3 milliarder kroner til fylkeskommunene. Det er positivt at regjeringen ønsker å styrke kommuneøkonomien, men Nelfo hadde helst sett at mer midler ble målrettet slik at kommunene kan rettet opp det store etterslepet innen rehabilitering av teknisk infrastruktur og kommunal bygningsmasse. Og kombinert med støttepakker fra Enova mot kommunale energitiltak.

Nelfo ber kommunal- og forvaltningskomiteen om å sikre at:

• Kommunene får mer øremerkede midler til teknisk vedlikehold og investeringer i energi- og klimatiltak i kommunal bygningsmasse og infrastruktur (bruk også Enova)

Kap. 587 DiBK: Energikrav i bygg, lokal energiproduksjon og forbrukerfleksibilitet

Ifølge budsjettproposisjonen skal DiBK i 2024 utrede energikrav i bygg, med mål om økt energieffektivitet, mer energi-/ forbrukerfleksibilitet og lokale energiproduksjon. Det er bra. Og et viktig stikkord her er forbrukerfleksibilitet. Og dessuten å tone ned behovet for energiomlegging.

For å unngå kostbare og suboptimale energiløsninger må vi i fremtidens energiregler i TEK legge til rette for at forbrukere, med sine bygg og installasjoner, samvirker med kraftsystemet. Kraft skal flyte begge veier Vi har store fleksibilitetsreserver i dagens bygg, bl.a. i varmtvannsberedere og elbilladere som kan kobles ut i tidsperioder uten at det reduserer funksjonalitet eller komfort hos brukeren. Disse utkoblbare og tidsflyttbare elektriske apparatene er en svært verdifull fleksibilitet for kraftsystemet, nettselskaper og systemoperatøren (Statnett).  Og ytterligere ressurser og fleksibilitet vil bygges inn i form av egenproduksjon (solkraft), lokal lagring av elektrisitet (husbatterier og ladbare kjøretøy). Mulighetsrommet skapes av at ny, digital og billigere teknologi blir tilgjengelig. Det må vi spille på i nye energiregler i bygg.

I budsjettavtalen for RNB2023, som del av pakken med solkraftmålet på 8 TWh i 2030 og en varslet handlingsplan som skal komme våren 2024, var det enighet om at Stortinget ber regjeringen:

• stille krav om at det skal etableres solceller og/eller lokalprodusert energi på alle nye, statlige byggeprosjekter med oppstart forprosjekt i 2024, der ikke spesielle hensyn tilsier noe annet. Kravet skal også gjelde ved større oppgraderinger og rehabiliteringer – og
• i løpet av første halvår 2024 sende på høring et forslag med krav om at det skal etableres solceller og/eller lokalprodusert energi på alle nye næringsbygg over 500 m2 utenfor LNF-områder

Nelfo ber kommunal- og forvaltningskomiteen om å sikre at:

• Vedtakene fra RNB2023 om solcellekrav i energireglene kommer uten forsinkelser i 2024
• Nye energiregler i bygg utnytter mulighetene i forbrukerfleksibilitet og samvirke med kraftsystemet

Mer DiBK: Byggkvalitet, kvalifikasjonskrav, ansvarsrettsystemet og sentral godkjenning

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik annonserte i januar i år at regjeringen viderefører overgangsordningen for Sentral godkjenning, frem til 2025 eller så lenge det trengs, frem til vi har nye regler i plan- og bygningsloven. Nelfo støtter den siste forlengelsen og at overgangsordningen må gjelde frem til nye regler er på plass.

Samtidig vil vi peke på at næringen og bedriftene nå har levd snart 10 år med overgangsordninger. Det kommer alle de som var etablert med godkjenninger før 2016 til gode, mens nye personer som skal søke ansvarsrett og sentral godkjenning må forholde seg til et regelverk som ble endret i 2015-16.

Byggkvalitetsutvalgets rapport var på høring høsten 2020. Nelfo mente rapporten var et godt utgangspunkt for videre arbeid med å avbyråkratisere og samordne dagens regelverk bedre. Det er nå på tide at arbeidet følges opp med engasjement og vilje til å gå inn i sakskomplekset for å finne fremtidsrettede løsninger.

Det ble i vår kjent at Dibk får et oppdrag for å se på lov- og forskriftsendringer. Vi har så langt ikke hørt noe om hvordan berørte næringer skal involveres, noe som er en klar suksessfaktor for å lykkes.

Nelfo ber kommunal- og forvaltningskomiteen om å sikre at:

• Departementet og Dibk involverer næringene i arbeidet med finne frem til et avbyråkratisert og bedre samordnet regelverk, for så sikre byggkvalitet, ansvarsrett og sentral godkjenning

Kap. 2412: Husbanken, helseteknologi omsorgsboliger, energi- og klimatiltak i kommunale boliger

Nelfo ber kommunal- og forvaltningskomiteen om:

• Å støtte forslaget om å bruke tre milliarder kroner for investeringstilskudd til om lag 1500 heldøgns omsorgsplasser. Forslaget betyr en bevilgning på 300 millioner kroner i 2024 for å dekke det første året. Kommunene må utnytte mulighetene som ligger i velferds- og trygghetsteknologi
• Å støtte forslaget om 300 millioner kroner til energitiltak i kommunale boliger/bygg fra Husbanken
• Å støtte forslaget om 150 millioner kroner til ei ny helseteknologiordning og 100 millioner kroner til digital samhandling i helsesektoren. Helseteknologiordningen kan gi kommunene drahjelp for å investere i og ta i bruk helseteknologi.

Kap. 541. Digitalisering og ekom (Til transportkomiteens kapitler)

Nelfo ber kommunal- og forvaltningskomiteen om:

Å Fremheve betydningen av digitalisering i kommunene og samfunnet for øvrig.

• Å øke innsatsen innen Bredbånd: Regjeringens forslag om 400 millioner kroner er for lite. For å sikre utbyggingen til alle, der de bor og arbeider, har Nelfo og NHO beregnet at tilskuddsordningen for bredbånd i statsbudsjettet må økes til én milliard kroner per år.
• Å øke innsatsen for å sikre rbuste ekomnett. Regjeringens forslag om 188 millioner kroner til ekomsikkerhet og beredskap er for lite. Nelfo og NHO har bedt om 230 millioner kroner, samme nivå som i 2020. Det er viktige midler for å styrke beredskapsevnen og robustheten i ekomnettene, både på grunn av ekstremvær, et endret trusselbilde og økt avhengighet av elektronisk kommunikasjon.

---

Nelfo er en landsforening i NHO. Nelfo har over 1.900 medlemsbedrifter som leverer installasjoner og entrepriser til private og offentlige kunder, til sektorer som bygg, energiproduksjon og -nett, heis, ekomnett, samferdsel, offshore, verft og industri. Medlemsbedriftene har over 32.000 ansatte og mer enn 6.000 løpende lærekontrakter.   Kontakt: Tore Strandskog, næringspolitisk direktør Nelfo | telefon 994 77 834 | epost tore.strandskog@nelfo.no

Budsjettkapittel 571 – Rammetilskudd til kommunene  

 Kommunesektoren står overfor store og voksende oppgaver. Stadig flere eldre vil sette økonomien under press i årene som kommer. Med strammere prioriteringer framover kan det være fare for at kommunene ikke klarer å møte sine forpliktelser på å løse de viktigste velferdsoppgavene.

Rammevilkårene for kommuneøkonomien er avgjørende for å rekruttere, mobilisere og beholde viktig fagkompetanse i hele og faste stillinger.

Skal kommunene rustes til omstilling for å møte demografiendringer, teknologiutviklingen og det grønne skiftet må kommunene ha rammebetingelser som styrker muligheten for kompetanseutvikling for alle ansatte og dermed sørge for god kvalitet.

Regjeringen legger i forslaget til statsbudsjett opp til en prisvekst på 3,8 pst og en lønnsvekst på 4,9 pst i 2024, og med det en deflator for kommunesektoren på 4,3 pst. Det er positivt at regjeringen legger opp til å kompensere for lønns- og prisvekst, men stiller spørsmål ved om de tar tilstrekkelig høyde for hele bildet.

Kommunalt ansatte, særlig innen helse- og sosialtjenesten fortsetter å ha det høyeste sykefraværet i landet. Tillitsvalgte rapporterer tilbake til oss om nedskjæringer og omorganiseringer som rammer tjenestene og kvaliteten. Samtidig merkes det at belastningen og dermed sykefraværet fortsatt er høyt. Belastningene var store under pandemien og ettervirkningene merkes nå. Bildet av kommunenes økonomi og handlingsrom er mer variert enn det som kommer fram i proposisjonen. 

Sats på kompetanse, oppgavedeling og heltid 

For å møte fremtidens utfordringer uten å redusere kvaliteten på velferdstjenestene må vi tenke nytt om hvordan vi organiserer og bruker kompetansen. En bedre oppgavedeling med mer hensiktsmessig bruk av kompetansen kan bidra til både bedre kvalitet og mer effektive tjenester. Kompetanseutvikling er avgjørende for å kunne nyttiggjøre fullt ut den teknologisk og medisinske utviklingen.

Vi må også tenke nytt om mobilisering av arbeidskraft. I dag jobber om lag 68 prosent av turnusansatte i pleie- og omsorgssektoren deltid.[1] Dersom alle som i dag jobber deltid i disse tjenestene jobbet fulltid ville vi mobilisert 110.000 årsverk. [2] Vi vet samtidig at om lag en tredjedel av sykefraværet skyldes forhold på jobben. Mange presses ut for tidlig fra arbeidslivet og mange unge sliter med å komme inn.

Tillitsvalgte rapporterer tilbake til oss om nedskjæringer og omorganiseringer som rammer tjenestene og kvaliteten. Samtidig merkes det at belastningen og dermed sykefraværet fortsatt er høyt. Belastningene var store under pandemien og ettervirkningene merkes nå. Bildet av kommunenes økonomi og handlingsrom er mer variert enn det som kommer fram i proposisjonen.

En satsing på heltidskultur, god oppgavedeling mellom yrkesgruppene og kompetanseutvikling hos de ansatte vil gi bedre arbeidsmiljø med lavere sykefravær og høyere kvalitet på de offentlige tjenestene. Men det krever et budsjett med rom for å satse og for å prøve ut nye ordninger. Det er det ikke med en økonomisk ramme som i beste fall kun dekker lønns- og prisvekst.

Dette er Delta 

Arbeidstakerorganisasjonen Delta er den eneste partipolitisk uavhengige breddeorganisasjonen for ansatte i offentlig tjenesteyting, har 97 500 medlemmer og er det største forbundet i YS. 

 Delta har medlemmer som representerer mange yrkesgrupper og fagfelt i virksomheter som løser viktige samfunnsoppgaver. Vi organiserer ansatte i både offentlige, ideelle og private virksomheter som yter tjenester som er regulert av det offentlige. Delta har løsningsorienterte tillitsvalgte som ønsker å bidra til omstilling og videreutvikling av tjenestetilbudet til innbyggerne. 

Kontaktinformasjon: 

Forbundsleder Trond Ellefsen trond.ellefsen@delta.no tlf. 920 37 770

Spesialrådgiver Øystein Hom-Haagensen oystein.holm-haagensen@delta.no tlf. 928 17 725 

[1] KS, 2023, Andelen heltidsansatte økte i 2022, Andelen heltidsansatte økte i 2022 - KS

[2] Menon, 2021, Veier til bærekraftig verdiskaping og velferd, Veier-til-bærekraftig-verdiskaping-og-velferd-rapportnr-28-2021.pdf (menon.no)

Hovedbudskap

• Vi ber om at Stortinget understreker det grunnleggende kommunale finansieringsansvaret for Den norske kirke lokalt.
• Vi ber videre Stortinget understreke at vekst i kommunenes frie midler også må komme lokalkirken til gode.

Kirken må få merke at kommunene får økte rammer

Kommunene bidrar med 2/3-deler av den offentlige finansieringen av Den norske kirke, og tilskuddene fra kommune til den lokale kirke er samlet om lag 4,5 mrd. kroner årlig. Vi er derfor tilfredse med at regjeringen har foreslått kr 6,4 mrd.  kroner i økte frie inntekter til kommunesektoren. Det gir et godt utgangspunkt for å styrke også lokalkirkens økonomi i 2024.

I revidert nasjonalbudsjett for inneværende år understreket regjeringen kommunens ansvar for lokalkirken da kommunene fikk økte rammer i tråd med den økte lønns- og prisveksten. Kommunen har mange viktige oppgaver som krever store ressurser. En av disse er ansvaret for drift av lokalkirkens aktivitet og de mange kirkebyggene. Vi forventer at også kirken får merke at kommunene får større handlingsrom i 2024.

Kommunene har det finansielle ansvar for bl.a. drift, vedlikehold og utvikling av over 1600 kirker, herunder om lag 950 fredete og vernede kirkebygg. Kirkebyggene våre er både nasjonale og lokale kulturskatter. De er hjertet og samlingspunktet i lokalsamfunnet. Kirkebyggene sliter imidlertid med et stort vedlikeholdsetterslep, og for mange kommuner er det et stort løft å gjøre de nødvendige krafttakene for å ivareta de store verdiene som kirkebyggene representerer.

Stortinget har flere ganger erkjent behovet for statlig innsats for å bidra til et løft for de mange unike kirkebyggene. Vi er derfor svært glade for at regjeringen nå har varslet igangsetting av et langsiktig kirkebevaringsprogram, og at dette programmet skal gi kommunene et økonomisk håndslag.

Vi erfarer at prosessen med økt fristilling av Den norske kirke fra staten har skapt usikkerhet om det kommunale finansieringsansvaret for den lokale kirke i enkelte kommuner. KA ønsker derfor at komiteen understreker den viktige forutsetningen som er lagt til grunn fra Stortinget om videreføring av den kommunale finansieringen av Den norske kirkes lokale virksomhet.

Samarbeid, samhandling og fellesskap mellom Den norske kirke og kommunene i Norge har lange historiske røtter; kirkespørsmål var sentralt allerede da formannskapsloven ble vedtatt i 1837. Innretningen på samhandlingen har vært endret i tråd med utviklingen i kommunesektoren. Nye rammer for samarbeidet mellom kirke og kommune ble etablert gjennom Stortingets vedtak om en ny trossamfunnslov i 2020. Med nye formuleringer videreføres forutsetningen om at den lokale kirke er en del av – og er et ansvar for - lokalsamfunnet. Vi håper kommunalkomiteen vil bidra til å løfte dette fram gjennom sin budsjettbehandling.

Om Hovedorganisasjonen KA og KAs medlemmer

Hovedorganisasjonen KA er bransjeorganisasjon for enheter i Den norske kirke og andre kirkelige/ideelle virksomheter. KA har bl.a. alle de 349 kirkelige fellesrådene i Den norske kirke som medlemmer. Disse lokalkirkelige organene på kommunenivå har bl.a. ansvar for kirkebyggene, gravplassene og annen kirkelig virksomhet, og de blir i hovedsak finansiert av kommunene. Rammevilkårene for kommunesektoren har derfor stor betydning for våre medlemmer.

Kontaktpersoner

Jens A. Bjelland
Direktør for politikk, ledelse og innovasjon
jens.bjelland@ka.no
993 65 798

Øystein Dahle
Fagdirektør
oystein.dahle@ka.no
995 04 440

Skolelederforbundets kommentarer til forslaget til statsbudsjett

Skolelederforbundet takker for muligheten til å kommentere regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2024.

En god kommuneøkonomi er med på å sikre at barn og unge får en trygg og god oppvekst med mulighet for læring og utvikling.

Samfunnsoppdraget for opplæring og oppvekst er allerede stort. Vi vurderer at det er voksende også innen områder som ikke direkte ligger innen rammen av det som er hjemmehørende i sektoren etter opplæringsloven og barnehageloven. Vi opplever at til tross for stor innsats inne sektoren, strekker ikke ressursene til. Nye gode tiltak fra nasjonale myndigheter innføres uten at det følges opp med tilstrekkelige ressurser. Forventningene til resultater fra sentrale og lokale myndighetene er mye større enn ressurser som stilles til rådighet for å løse oppdraget. Denne manglende balansen er blitt enda tydeligere i den siste tiden. Vi ser at mange ledere i sektoren jobber på grensen av hva de makter.

Nye oppgaver på kommunenivå

Stortinget vedtok ny opplæringslov juni 2023, med ikrafttredelse fra 1. august 2024. Det nye lovverket er i stor grad en videreføring av det gjeldende, men med ny opplæringslov kommer det også flere oppgaver og tydeligere ansvar i laget rundt skolen og eleven. Dette innebærer endringer når det gjelder ansvar, oppgaver og kompetansebehov for skoleeier. Den skolefaglige kompetansen i kommunene skal styrkes, skoleeiers ansvar for elevenes skole- og læringsmiljø tydeliggjøres og PP-tjenesten og andre kommunale støttetjenester skal jobbe mer proaktivt og forebyggende.

Dette krever flere ressurser, og dette krever utbygging og satsing på kompetanse i kommuner og fylkeskommuner.

Vi ser at økningen i de frie inntektene til kommunene i realiteten nesten blir spist opp av pris- og lønnsvekst. At ressurstilgangen i realiteten er på stedet hvil, gjør det krevende for skolen å skape et trygt og godt skolemiljø for alle. Vi trenger en høyere prioritering og en tydeligere plan for å ta vare på samfunnets viktigste ressurs, barna og ungdommene våre. Det er etter vårt syn derfor viktig at rammebudsjettene til kommunene (kap 571, post 60) og fylkeskommunene (kap 572 post 60) økes slik at det blir mulig å etterleve opplæringsloven, og barnehageloven for kommunene og fylkeskommunene. Budsjettforslaget fra Kommunal- og distriktsdepartementet innledes med at kommunesektoren i all hovedsak skal være rammefinansiert for å sikre det lokale handlingsrommet, men det lokale handlingsrommet kan ikke gå på akkord med lovpålagte oppgaver.

Tillitsreformen

Barnehage og skole er en svært stor del av den kommunale sektoren i Norge. Det kommer stadig flere oppgaver inn i denne sektoren, samtidig som det er et tydelig mål for regjeringen å forenkle og fornye offentlig sektor gjennom tillitsreformen. Ambisjonen om å øke handlingsrommet for de som skal levere offentlige tjenester, er det høyst betimelig å ta med seg også for barnehage- og skolesektoren. En forskningsrapport fra Universitetet i Agder: Rektors handlingsrom – er vi styrt eller er vi støttet (2023) støtter opp om denne ambisjonen. Her påpekes det også at: «Kommunene har mange støttesystemer som driften av skolene er avhengig av, fra PPT til vaktmesteroppgaver. Våre data viser at velfungerende støttesystemer er vesentlig for ledernes rom for utviklingsledelse. Å skape grunnlag for strategiske partner skap kan derfor kreve noe så prosaisk som å evaluere støtte systemene for å sjekke ut hvor godt de fungerer for skolene. Velfungerende støttesystemer påvirker også arbeidspresset og trivselen i stillingen: Jo bedre de fungerer, jo mer håndterbart oppleves arbeidspresset, og jo bedre er trivselen. (s.29)»

1. november legger Kvalitetsvurderingsutvalget fram sin hovedinnstilling. Her fikk vi i delrapport 1 en gjennomgang av rapporteringsmengden og til dels detaljstyring av skole-Norge. Den videre prosessen etter hovedinnstillingen vil kanskje si noe om et effektiviseringspotensiale når det gjelder administrative oppgaver innen sektoren, men likevel har vi en opplevelse av at sektoren er underfinansiert. En strukturell og kulturell endring på dette feltet vil også ta tid. Også her må det gjøres en vurdering om midlene som er avsatt til formålet i budsjettkapitlene 571 og 572 er tilstrekkelige til å gjennomføre forsøk og utprøvinger i forbindelse med tillitsreformen.

Avslutningsvis vil vi peke på at det er positivt at det gis midler til oppfølging av strategi for digital kompetanse. Vi vil imidlertid minne om at det er tett oppunder 1,1 millioner mennesker som går i barnehage eller skole i dette landet. I statsbudsjettet er det avsatt nye 40 millioner kroner til strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole.

Og helt til sist minne om at det er flere barn og unge i barnehage og skole som trenger tettere oppfølging og derfor er det nå viktig å satse i enda større grad på barn og unge i budsjettet 2024. Det er positivt at det er avsatt 10,5 millioner kroner når det gjelder områdesatsing på oppvekst og utdanning i Oslo kommune, men vi må ikke vente å se på hvilke resultater dette får. Behovet for støtte til de som har levekårsutfordringer øker også i andre deler av landet. Her kan et tilstrekkelig handlingsrom i oppvekst- og utdanning kunne bidra til å gjøre en forskjell og bidra til å bygge ned sosial ulikhet.
Våre forskningsrapporter peker på at skoleledelse er en av de viktigste, men også vanskeligste lederfunksjonene i samfunnet, og vi vet at det er avgjørende med god skoleledelse for å skape gode og trygge barnehager og skoler. Derfor må vi styrke laget rundt lederne, lærerne og elevene. Vi trenger flere hender for å løse samfunnsmandatet vårt!

Med vennlig hilsen,

Stig Johannessen /s/

Forbundsleder

Norges museumsforbud er godt fornøyd med at Regjeringen i Revidert Nasjonalbudsjett ga en tilleggsbevilgning på 20 mill. kroner til byggeprosjektet til Norsk Skogfinsk Museum slik at kostnadsøkningen knyttet til økte materialpriser mm for prosjektet dekkes inn og at man ikke må redusere omfanget av bygget og muligheten til å realisere prosjektet som planlagt. Økningen på to mill. kroner til driftsbudsjettet for museet blir foreslått videreført i 2024. Det er betryggende ettersom Norsk Skogfinsk Museum sårt trenger å øke sin faglige stab frem mot realisering av utstillinger og formidling i nybygget. Museumsforbundet mener det vil kreve en ytterligere styrking av museet fremover.

Forslaget om å videreføre arbeidet med forprosjektering av nybygg for RiddoDuottarMuseat (RDM) i Karasjok med ti mill. kroner gjennom Statsbyggs post 30 Prosjektering av bygg er gledelig. Det er også forslaget om to mill. kroner i økte driftsmidler til RDM. RDM trenger nybygg både for å vise det som i budsjettproposisjonen omtales som den «betydelige samiske kunstsamlinga som blir forvalta av museet, for publikum, og for å kunne ta imot gjenstander som skal tilbakeførast gjennom Bååstede-avtalen». Realiseringen av nybygget til RDM er også en del av «Kunst i nord»-satsingen i Museumsmeldingen som ble lagt frem våren 2021. Museumsforbundet støtter dette, men vil minne om at det også ble signalisert at man skal sikre museet knyttet til John Savios kunst, som i dag forvaltes av Tana og Varanger Museumssiida/Deanu ja Várjjat Museasiida/Teän da Va'rjjel Mu'zeisiida men har visningssted på Grenselandmuseet i Kirkenes, som er en del av Varanger Museum. Så langt har det ikke kommet ressurser til arbeidet med videre planlegging av dette. Museumsforbundet har imidlertid merket seg at kulturminister Lubna Jaffrey nevnte John Savio og hans kunst flere ganger under fremleggelsen av budsjettet. VI håper det er et signal om at det i allerede i revidert budsjett 2024 vil komme midler til å sette fart i dette arbeidet.

Museumsforbundet har i tidligere høringer, og i budsjettinnspill til Kulturdepartementet m.fl., understreket at det er behov for en generell styrking av museene som er underlagt Sametinget slik at de kan møte etterspørselen etter kunnskapsdeling og samarbeid, ta ut potensialet i de ansattes kompetanse og ivareta kjerneoppgavene innen formidling, forvaltning og forskning. Noen av museene har fortsatt ikke lokaler som gjør det mulig å ivareta gjenstandene fra Bååstede-avtalen, og de må settes i stand til det. Både i Museumsmeldingen, Kulturdepartementets budsjettproposisjon for 2024 og den nylig fremlagte Kunstnermeldingen, Meld.ST. 22 (2022-2023) Kunstnarkår, tydeliggjøres ønsket om og behov for mer samarbeid mellom museene under Sametinget og det øvrige museumslandskapet. I KUDs budsjettforslag løftes prosjektsamarbeidet mellom de konsoliderte museene i Trøndelag og Saemien Sijte for å belyse den samiske historien og kulturarven i området frem som et godt eksempel. Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem sin rapport første juni. Selv om museene i liten grad er skrevet inn i denne som en ressurs, står de klare til å ta dette ansvaret. Museumsforbundet mener at museene vil ha en sentral rolle i arbeidet med forsoning i kraft av å være samfunnsaktører med relevante møteplasser og arenaer for kunnskapsdeling og dialog. I tillegg kan museene ta opp krevende spørsmål som trenger å løftes frem. Árran lulesamisk senter trekkes i rapporten frem som et eksempel på dette for deres arbeid med Tysfjordsaken. Det trengs imidlertid øremerkede midler for å realisere potensialet, både for museene og andre institusjoner. Museumsforbundet understreker at styrkingen av museenes arbeid med kunnskapsoppbygging og formidling gjelder både museene under Sametinget, Norsk Skogfinsk Museum, Ruija kvenmuseum og andre museer som bidrar til økt kunnskap og formidling av urfolks- og minoritetshistoriene. Vi viser til våre innspill til Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med Folkehelsemeldinga og til Sametingets kommende høring av Sannhets- og forsoningskommisjonen rapport 31.10, som ettersendes komiteen.

Museumsforbundet mener også det er positivt at det settes av kr 750 000 til tiltak mot antisemittisme og om jødisk liv ved Jødisk museum i Trondheim.

Museumsforbundet er ikke fornøyd med:
Under Kap. 54 IT- og ekompolitikk post 70 foreslås det et tilskudd til Norsk Teknisk Museum på 5,7 mill. kroner. Dette er en reduksjon av tidligere tilskudd på 1,4 millioner «for å finne rom til andre satsinger». Da ansvaret for videre utvikling og drift av Telemuseet ble overført fra Telenor til Norsk Teknisk Museum (NTM) ble det bevilget 7,1 mill. kroner til videreføring av tiltaket innen NTM.  Beløpet ble indeksregulert i 2020 med 2,8 %, men satt ned til 7,1 mill. kroner igjen i 2023. I KDDs budsjettproposisjon understrekes det på s. 112 at departementet gir støtte «for å ivareta arven på teleområdet». Museumsforbundet forstår ikke hvordan departementets uttalte mål om at «Føremålet med løyvinga er å sikre bevaring av Telemuseet sine museale samlingar og kulturminne som dokumenterer norsk telehistorie frå 1855 og fram til i dag, og kompetanse på teleområdet.» henger sammen med kuttet i bevilgningen. Hvordan tenker departementet at man skal ivareta og tilgjengeliggjøre samlingene og videreføre og opprettholde kompetansen på dette området med færre ressurser? Tror departementet at man med den nye utstillingen fra 2022 har løst dette for fremtiden? Museumsforbudet minner om at det i flere departementer nå ryddes opp i ansvar for museer med overføring av ansvar som resultat. Vi foreslår at departementet vurderer om en overføring av NTM til KUD via en rammeoverføring kan være en bedre løsning for å sikre videre profesjonell utvikling av forskning, formidling og forvaltning av teleområdet.

Med dagens digitale verden der IT- og ekomutvikling griper sterkere og sterkere inn i folks liv og hverdag er det viktig å sikre utviklingen og ressurser til å forvalte dette på en god måte. Ikke minst å bidra til forståelsen av hvordan både god og dårlig informasjon kan spres digitalt og påvirke vårt demokrati. Vi viser til den fremlagte ytringsfrihetsrapporten som også understreker nødvendigheten av gode informasjonskanaler. Museene er demokratiinstitusjoner som alt bidrar til dette, men kan bidra ytterligere i dette arbeidet. 

Verden står overfor to eksistensielle menneskeskapte kriser, tap av naturmangfold og klimaendringer. I september i fjor kom det en NINA-rapport som har estimert at det er satt av 1479 km² til tomtereserver for fritidsbebyggelse i norske kommuner og for ganske nøyaktig et år siden fikk vi den alarmerende nyheten om at verdens dyrebestander har gått ned med nærmere 70 % siden 1970. Nå får vi nesten daglig rapporter om arter i tilbakegang.

For snart et år siden fikk vi imidlertid den gledelige nyheten om at verdens land hadde blitt enig om en ambisiøs naturavtale, som Norge skrev under på, en avtale som blant annet forplikter oss til å sørge for et representativt vern av 30 % av arealene og ytterligere restaurerer 30 % av ødelagt natur. Samtidig vet vi at det er stor mangel på fagkompetanse og kapasitet i mange kommuner innenfor arealforvaltning, natur og friluftsliv.

Det er derfor både overraskende og skuffende, men også skremmende, at regjeringen har lagt fram et budsjettforslag der det ikke finner spor av ambisjoner om å følge opp naturavtalen og styrke forvaltningen av norsk natur i tråd med alvoret i naturkrisen og forpliktelsene i naturavtalen. Dessverre er det fortsatt slik at de store pengene går til tiltak som ødelegger eller forringer norsk natur, mens det kun går småpenger til å ivareta norsk natur.

Samtidig, som det påviselig er et akutt behov å styrke kompetansen og kapasiteten i kommunene, er det foreslått et uforståelig kutt i den allerede minimale posten til kompetansetiltak. Det er også sterkt behov for å sette kommunene i stand til å gjennomføre planvask av gamle arealplaner i kommunene og sette større trykk på arbeidet med å utvikle et forvaltningsrelevante arealregnskap/naturregnskap på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I tillegg bør det settes et nasjonalt mål om arealnøytralitet som må gjelde på alle forvaltningsnivåer.

Norsk Friluftsliv ber Kommunal- forvaltningskomiteen om å sørge for nok midler til følgende tiltak i budsjettet for 2024:

• Styrke kompetansen og kapasiteten om arealforvaltning, natur og friluftsliv i kommunene i tråd med alvoret i naturkrisen (Kap. 590 Planlegging og byutvikling Post 81 Kompetansetiltak).
• Gjennomføre en effektiv planvask i kommunene, for å hindre ytterligere nedbygging av blant annet myr, fjell, skog og strandsone.
• Utvikler et forvaltningsrelevant arealregnskap/naturregnskap på nasjonalt, regionalt og lokal så raskt som mulig.

Oslofjorden - en fjord i krise

Fiskedød og forråtnelse høres ut som en vond drøm, men er dessverre virkeligheten i Oslofjorden.

Det ser ut til å være stor enighet om de to viktigste tiltakene for å redde fjorden: (1) tilstrekkelig rensing av næringsstoffer (nitrogen og fosfor) fra kommunale avløp, og (2) tilstrekkelig rensing av de samme næringsstoffene fra landbruket.

For å unngå en usystematisk og tilfeldig utbygging av kommunale renseanlegg mener vi staten må koordinerer utbyggingsprosessen. Kommunene må slippe å konkurrere om kompetanse og kapasitet for å prosjektere og bygge.

I regjeringens forslag til budsjett for 2024 er det satt av 12,4 millioner kroner i tilskudd til kommuner langs Oslofjorden til planlegging og prosjektering av renseanlegg. Dette er langt mindre enn behovet.

Norsk Friluftsliv ber Kommunal- og forvaltningskomiteen sørge for at:

• Staten tar et langt større ansvar for å koordinere utbyggingsprosessen av kommunale renseanlegg og øke budsjettet til dette til et nivå som står i forhold til den alvorlige situasjonen i Oslofjorden.

Kommunenes ansvar for å følge opp fritidserklæringen

Fritidstilbud er en viktig del av barn og unges oppvekst. Deltakelse i ulike fritidsaktiviteter gir mulighet til å gjøre noe sammen med andre, være en del av et fellesskap, få nye venner, være aktive og oppleve mestring. Fritidserklæringen fastslår at alle barn og unge har rett til å delta i meningsfulle aktiviteter på fritiden, – uavhengig av kjønn og foreldrenes lommebok.  Forskere har funnet tre barrierer for at dette skal realiseres:

• Økonomi: Familieøkonomi er en vesentlig faktor
• Informasjon: Det er en utforing å nå ut med informasjon til barn og unge
• Geografiske utfordringer: Reiseavstander og tilgang til kollektivtransport og liknende

Forskningen viser at kommunene ikke arbeider målrettet mot trengende barn og unge gjennom vedtatte planer og strategier, og det er et stort forbedringspotensial. I dag finnes det en nasjonal fritidserklæring som er undertegnet av 7 departement, KS, og en rekke frivillige organisasjoner, men det er ingen krav til oppfølging av erklæringen i kommunene.

Norsk Friluftsliv ber Kommunal- og forvaltningskomiteen sørge for at:

• Alle norske kommuner følger opp den nasjonale fritidserklæringen med en lokal erklæring, slik at alle barn og unge sikres et tilbud om å delta på en fritidsaktivitet.

Design- og arkitektur blir pekt på som viktige fag for å bidra til nyskaping innenfor kommunal- og forvaltningssektoren. I det foreslåtte statsbudsjettet er det kuttet 5,2 millioner i DOGAs budsjett. Dette vil bety redusert aktivitet og færre muligheter til å drive innovasjon. Dette er ikke i tråd med nasjonale utredninger og stortingsmeldinger.

Det trengs mer – ikke mindre – nytenkning i offentlig sektor 
Landets kommuner og fylkeskommuner står overfor enorme utfordringer. De skal fremme innbyggernes livskvalitet, bidra til økt næringsutvikling og ta hensyn til miljø og klima. Samtidig trenger offentlig sektor å få mer effekt ut av hver krone som bevilges over statsbudsjettet.  

De stadig mer komplekse utfordringene lar seg ikke løse kun med eksisterende kunnskap og fremgangsmåte. Det trengs nye tilnærminger, noe som utfordrer metodene, arbeidsformene og verktøyene forvaltningen benytter i dag. Derfor er det et stort behov for nytenkning og innovasjon både på statlig og kommunalt nivå.  

Design- og arkitekturfagene er effektive verktøy for innovasjon 
Design- og arkitekturfagene har verktøy og metoder som egner seg spesielt godt for innovasjon og omstilling. Noen av kjennetegnene ved metodene er at de er tar utgangspunkt i brukerens reelle behov, de har fokus på helhet og å forstå hva den riktige utfordringen er før løsninger blir laget, og de skaper trygge rammer for tverrfaglig samarbeid, eksperimentering og uttesting.

DOGA er en innovasjonsaktør som jobber på oppdrag fra flere departement, blant annet Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD). Vårt mål er å skape en mer effektiv offentlig sektor, et grønnere og mer lønnsomt næringsliv og utvikle bærekraftige og attraktive byer, tettsteder og lokalsamfunn ved bruk av design og arkitektur. Her er noen eksempler på hva vi gjør:   

Stimulab-ordningen er rettet mot systemiske utfordringer i offentlig sektor og bidrar til å løse tverrgående floker ved bruk av tjenestedesign. Ordningen er et samarbeid mellom Digdir og DOGA. I 2022 fikk bydel Grünerløkka et Stimulab- prosjekt og koblet på profesjonelle tjenestedesignere. De hadde i mange år hatt høyt frafall fra videregående skole/opplæring. I løpet av den første fasen oppdaget de noe helt avgjørende: i overgangen fra ungdomsskolen til videregående blir ungdommene overlatt til seg selv – fordi ingen har ansvar eller mandat til å følge dem opp. Resultatet av prosjektet er at bydelen nå har ansatt to «overgangsguider» noe som har ført til at 97 % av elevene har klart den sårbare overgangen fra ungdomsskole til videregående. På landsbasis ligger frafallet fra videregående skole på omtrent 30%. Utenforskap som følge av frafall fra videregående opplæring koster samfunnet 73 mrd. kr i året og har store konsekvenser for ungdommene selv der sjansen er stor for at de faller utenfor arbeidsliv med mer.

Innovasjonsprogrammet Gnist er DOGAs hovedsatsing for å utvikle mer bærekraftige og attraktive byer og tettsteder over hele landet. Her setter vi innovativ steds- og næringsutvikling i et helhetlig perspektiv gjennom samskaping mellom kommune, næringsliv, frivillighet og andre interessenter. En av kommunene som har deltatt i Gnist er Åseral kommune i Agder. De har brukt design- og arkitekturmetodikk for å utvikle et av de største hytteområdene i kommunen – Bortelid – på en miljøvennlig måte, som er konkurransedyktig på pris og som bidrar til bevaring av stedets eksisterende kvaliteter. I Lom, Innlandet, har de jobbet med å utforske nye boligmodeller i en distriktskommune med den klassiske problemstillingen tomme hus med sesongvariasjon.   

En undersøkelse vi gjennomførte for Gnist kommer 2022 viser at nærmere 90% opplever at deltakelsen har vært nyttig for den deltagende organisasjonen. 70% av kommunene oppgir at programmet i stor/ svært stor grad har bidratt til økt samarbeid internt og bedre samarbeid med lokalt næringsliv. I tillegg oppgir 80% at de har et klarere bilde av kommunenes utfordringer og at man nå har et langt større nettverk å spille på og med.  

Kommunal- og forvaltningssektoren har et stort behov for nytenkning 
Distriktsnæringsutvalget og Distriktsdemografiutvalget peker i sine NOU- er fra 2020 begge på at det er et stort behov for nytenkning i offentlig sektor, både på statlig og kommunalt nivå. Sistnevnte tegner et dystert bilde av Distrikts-Norge når den slår fast at hvis vi ikke gjør noe de neste 10–20 årene, vil distriktene bli folketomme. De etterlyser innovative virkemidler for å motvirke en slik utvikling. Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn trekkes fram, og viktigheten av å utvikle attraktive steder for å tiltrekke seg kompetanse. Utredningene anbefaler en sterkere satsing på design- og arkitekturfeltets arbeidsmetoder.

Senest i sommer fulgte KDD opp utredningene i stortingsmeldingene Eit godt liv i heile Noreg (Meld. St. 27 (2022-2023)) og Gode bysamfunn med små skilnader (Meld. St. 28 (2022-2023)). Begge disse peker på komplekse, sammensatte utfordringer og behov for mer innovasjon og nye samarbeid for å møte dem. Begge nevner Gnist som eksempel på hvordan kommuner kan bruke designmetodikk til å jobbe med bærekraftig steds- og næringsutvikling på nye måter. I sistnevnte er også styrking av Områdesatsinger nevnt, hvor DOGA er tiltenkt en viktig rolle i oppstarten til de nye kommunene. På bakgrunn av dette, er det svært overraskende at KDD likevel vil kutte i DOGAs budsjett.  

Kommune-Norge ønsker seg gryteferdige opplegg 
Fylkeskommuner og kommuner etterlyser virkemidler både i form av kompetanse og ressurser for å gjøre noe med utfordringene. Vår rapport «Kunnskapsgrunnlag for design- og arkitekturkompetanse i samfunns- og næringsutvikling» (Menon, 2021) viser at flere fylkeskommuner ønsker seg «pilotprosjekter og «gryteferdige» opplegg som man kan ta i bruk i kommunene». De oppgir at virkemidler som går på tvers av faglige områder er blitt gradvis mindre. Kommuner trenger mer direkte veiledning og støtte på veien for å drive fram innovasjonsprosjekter.  

Basert på effektanalyser, følgeforskning og tilbakemeldinger fra deltakere vet vi at DOGAs programmer er treffsikre og har en stor effekt. Antall kommuner og offentlige virksomheter som søker på programmene bekrefter at behovet for nye løsninger er stort. Samtidig ser vi et økende antall også fra leverandører som ønsker å hjelpe. For å illustrere, søkte over 40 kommuner om å delta i Gnist-programmet i 2023. Til de 5 kommunene som ble valgt ut, kom det hele 85 tilbud fra fagtunge leverandører som ville være med å tenke nytt for å løse utfordringene.   

DOGA ønsker å nå ut til enda flere med design- og arkitekturkompetanse som gir treffsikre løsninger. For å hjelpe flere enn de som blir tatt opp i Gnist har vi derfor laget et kompetanseprogram for innovativ steds- og næringsutvikling som nå over 200 kommuner har vært gjennom. Vi har også utviklet både introkurs og dybdekurs i designdrevet innovasjon som virksomheter kan bruke for å jobbe med egne utfordringer. Kursene er svært populære, og har blitt benyttet av alt fra departementer, bedrifter til offentlige virksomheter som Riksrevisjonen. Her ser vi også et stort potensial for videreutvikling og skalering.  

Design- og arkitekturfeltet bør styrkes 
Oppsummert mener vi de nylig framlagte både NOU-ene og stortingsmeldingene peker på svært alvorlige utfordringer, og det er på høy tid at det utvikles politikk som er helhetlig, innovativ og virkningsfull. Kompetanse fra design- og arkitekturfagene er viktig for nytenkning og innovasjon for å møte utfordringene.  

Et kutt i virkemidler som har dokumentert effekt og er etterspurt, vil bety redusert aktivitet og færre muligheter til å drive innovasjon i kommunal- og forvaltningssektoren med nye effektive virkemidler fra design og arkitektur fagene. Derimot vil en økning i midlene til DOGA gjøre oss i stand til å sette i gang flere innovasjonsprosjekter, skalere og spre kunnskap rettet mot både statlige og kommunale virksomheter som trenger det mest.  

Yrkestrafikkforbundet (YTF) takker for muligheten til å komme med innspill til komiteens videre arbeid med statsbudsjettet 2024. YTF er en partipolitisk uavhengig arbeidstakerorganisasjon med 12.800 medlemmer, og som organiserer hele bredden innen landbasert transport. Buss, lastebil, sporvei, taxi, lager og logistikk utgjør hovedtyngden, og felles for de fleste av våre yrkesgrupper er at de har veien som sin arbeidsplass. 

En annen fellesnevner er at våre medlemmer er også blant de mest overvåkede arbeidstakerne. Som sjåfør for gods, buss eller taxi er det stor sannsynlighet for at man sitter ved, eller foran et kamera mesteparten av arbeidstiden. Dette er ment som en trygghet for sjåførene, men Yrkestrafikkforbundet opplever stadig situasjoner hvor våre medlemmer har blitt overvåket av produksjons- eller effektivitetshensyn av sine arbeids- eller oppdragsgivere. 

Flere busselskaper bruker også sensorer og dataprogrammer for å kunne analysere kjøreadferd, effektivitet og forbruk, som den enkelte ansatte vil kunne måles på. Yrkestrafikkforbundet mener det er en utfordring at det eneste tilsynet som har mulighet til å vurdere lovligheten, samt begrense overdreven overvåkning, ikke har tid eller kapasitet til å gjøre det. 

Saksmengden til Datatilsynet øker. Men det gjør ikke bevilgningene. Datatilsynet registrerte nesten 2 500 nye saker i 2021. I 2022 var tallet økt til over 3 500. Dette er en økning på over 40 %. Samtidig rapporterer Datatilsynet om at sakene blir stadig mer omfattende og mer krevende.  

Men dette blir ikke fulgt opp av økte tilskudd. Regjeringen har foreslått en bevilgning på 82 millioner kroner til Datatilsynet for 2024. Det er en økning på 5,4% mens saksmengden har økt med over 40%. Dette resulterer i en svært lang saksbehandlingstid. Som beskrevet ovenfor rammer dette enkelte grupper i arbeidslivet. Ny teknologi fører til hyppigere og mer inngripende, overvåking på jobben. Ansatte som opplever ulovlig overvåking, har i realiteten kun et virkemiddel: klage til Datatilsynet.  

Etter klagen vil tiden gå. Og overvåkingen vil bestå. For selv i de klareste tilfellene av ulovlig overvåking må de ansatte måtte godta slik overvåking. Helt til Datatilsynets vedtak faller. I slike saker ser en konsekvensene av lang saksbehandlingstid. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden ligger nå på rundt ett år. Tolv måneder med potensielt ulovlig overvåking. Med den usikkerheten og de konsekvensene det kan få for den enkelte ansatte.  

Det er en sårbar tredjepart som rammes av trange budsjetter. Yrkestrafikkforbundet henstiller derfor kommunal- og forvaltningskomitéen til å ta grep og bevilge Datatilsynet et budsjett som samsvarer med tilsynets økte arbeidsmengde.  

Oslo 20.10.2023

Jim Klungnes

Forbundsleder

Nordland fylkeskommune ønsker å kommentere følgende områder fra Statsbudsjettet 2024:

Nytt inntektssystem for fylkeskommunene:

Nordland fylkeskommune vil benytte anledningen til å uttrykke tilfredshet med at våre innspill i høringen om nytt inntektssystem for fylkeskommunene ble tatt til følge. Den nye innretningen av inntektssystemet gjør det mulig for Nordland fylkeskommune å fortsatt legge til rette for at innbyggerne i vårt langstrakte fylke skal ha et godt tjenestetilbud også i fremtiden.

Merkostnader til videregående skole og tannhelse ifb. mottak av flytninger i Nordland:

For å ivareta behovene til flyktninger som har kommet til Nordland som følge av krigen i Ukraina, har Nordland fylkeskommune opprettet 15 ekstra innføringsklasser i videregående skole inneværende skoleår. De ekstra innføringsklassene gir fylkeskommunen ca. 25 mill. kr i ekstra utgifter per skoleår, uten at dette er kompensert i rammetilskuddet. Også innenfor tannhelsetjenesten innebærer det store antallet flyktninger en ekstra utgift for fylkeskommunen. Utgiftene til bruk av tolketjenester har også økt betydelig både innenfor videregående skole, karriereveiledning og tannhelsetjenesten. Statsforvalteren i Nordland har opplyst at Nordland fylkeskommune ikke kan forvente å få tilskudd over Kunnskapsdepartementets budsjett til opplæring av barn og unge som søker opphold i Norge. Nordland fylkeskommune ber derfor om at de ekstra utgiftene som følger av den økte flyktningstrømmen, blir kompensert som økt rammetilskudd i statsbudsjettet for 2024.

Gratis hurtigbåt:

Nordland er Norges største båtfylke, med 23 fylkesfergesamband og 21 hurtigbåtsamband. For hurtigbåtdriften er rutestrukturen komplisert, med ca. 140 anløpssteder. Drøyt halvparten av disse anløpsstedene er til samfunn hvor hurtigbåten er eneste alternative reisemåte. Disse opplever nå en urimelig forskjellsbehandling sammenlignet med de stedene hvor det går ferje. Mens pendlere og næringsliv på øysamfunn med gratis ferge, kan nyte godt av det gratis tilbudet som er innført, må andre lignende samfunn fortsatt betale. Dette blir en konkurransevridning som får konsekvenser for både bolyst og næringsliv. For å utlikne noe av denne ulikheten kuttet fylkestinget i Nordland 25 % av prisen på hurtigbåt i sommer, men vi har ikke mulighet til å ta kostnaden som vil komme med å innføre gratis hurtigbåt. For å sørge for lik behandling og fortsette jobben med å skape livskraftige øysamfunn, ber Nordland fylkeskommune derfor staten ta ansvar for å få innført gratis reise med hurtigbåt, på lik linje med ferje.

Fiskerihavnene i Nordland:

Fiskerihavnenes betydning for sjømatnæringen og kystsamfunnene er stor. Havnene knytter aktiviteten på sjø og land sammen, og de offentlige fiskerihavnene er en kritisk viktig infrastruktur for næringsutøvelse. De gir næringsadgang og er samferdselsinfrastruktur tilsvarende offentlig tilgjengelig vegnett, flyplasser, jernbane og telenett. Med bakgrunn i regionreformen og tilbakeføring av ansvaret for fiskerihavnene til staten, har utviklingen i fiskerihavnene ligget så å si i ro lenge, noe som har medført at det er et stort behov for opprioritering og finansiering av fiskerihavner spesielt i Nordland. Både når det gjelder investeringer, oppgraderinger og vedlikehold av fiskerihavneanlegg. Spesielt er det kritisk for havnene på Værøy, Røst, Andenes og Ballstad med sine klare prosjekter at disse er satt på vent, men det er mange andre havner langs Nordlandskysten som nå har et behov for utvikling og vedlikehold.

SOS-barnebyer takker for muligheten til å komme med innspill på statsbudsjett 2024 vedrørende kapitler som kommunal- og forvaltningskomiteen har ansvar for.  

Programkategori 13.70 Kommunesektoren mv. kapittel 571 rammetilskudd til kommuner

Kommunalt barnevern

Med dette statsbudsjettet vil det være tredje året barnevernreformen/oppvekstsreformen har vært i kraft, uten at vi ser noen ambisjoner fra regjeringen rundt reformen. Spesifikt savner vi fokuset på det forebyggende- og tverrsektorielle arbeidet som er grunnleggende for at reformen skal lykkes med målene. Menon Economics på oppdrag fra Bufdir leverte i januar 2023 deres første evalueringsrapport om reformen, og påpekte flere utfordringer fra kommunene som denne regjeringen ikke tar tak i deres budsjettforslag. Heriblant trekkes økonomi, ressurser og en tydelig ramme for tverrsektorielt samarbeid fram. SOS-barnebyer har i tidligere høringssvar meldt inn behovet om at det er svært viktig at man styrker kommunenes omstilling i tråd med barnevernreformen, slik at man både kan jobbe forebyggende og med tiltak uten at det går på bekostning av dagens barnevernstjeneste.

Grunnloven og barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at barn i Norge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. At Stortinget har valgt å delegere ansvaret for barnevernet til kommunen, fritar ikke Stortinget for ansvaret. Barnevernet er en av våre viktigste velferdstjenester, og myndighetsutøvelsen er kompleks og krevende. Barnevernet har myndighet til å gjennomføre inngripende tvang mot barn og familier, og står i en særstilling blant våre kommunale tjenester. Det påhviler derfor Stortinget et særlig ansvar for å følge med på at alle kommunale barneverntjenester er rustet til å ivareta oppgavene de er satt til å utføre.

SOS-barnebyer ber derfor om at komiteen bevilger midler til fullfinansiering av barnevernsreformen og til forebygging i kommunen. Vi ber også om at man forlenger den økonomiske overgangsperioden for finansiering av reformen og utreder en delkostnadsnøkkel med høyere forklaringskraft enn i dag.

Kvoteflyktninger

SOS-barnebyer er svært bekymret at regjeringen har foreslått å igjen redusere antall kvoteflyktninger fra 2000 til 1000 i 2024. Kvoteflyktninger er personer som verken kan returnere til hjemlandet eller bli integrert i landet de oppholder seg i. En del flyktninger er ikke trygge i nærområdene. Overføringsflyktningsordningen er en av få mulige og trygge veier for barn på flukt til Europa og Norge. Rekordmange barn er på flukt i verden i dag. Samtidig har strengere grensekontroll gjort at det har blitt stadig farligere å være barn på flukt, og vanskeligere å komme seg til trygge land for å søke beskyttelse.

SOS-barnebyer mener at Norge burde innfri FNs sine anbefalinger om å ta imot 5000 kvoteflyktninger, og ber komiteen øke antallet overføringsflyktninger tilsvarende.

Stønad til barnefamilier på asylmottak.

I henhold til FNs barnekonvensjon artikkel 27 har alle barn, uavhengig av oppholdsstatus rett til en tilfredsstillende levestandard. Barn og familier som bor på mottak er i en sårbar livssituasjon både grunnet uforutsigbarhet på egen fremtid, og dårligere kår grunnet dyrtid. Dyrtiden rammer alle, men hardest de mest sårbare av oss. Denne regjeringen har siden de tredde i kraft utvidet kapasiteten på mottakene i stedet for å styrke innsatsen for å bosette barn og barnefamilier i trygge og gode oppvekstmiljøer ute i kommunene. Vi vet også at stadig flere av barnefamiliene på mottak bor der over lang tid, noe som er motsatt av regjerings egen politikk slik den er beskrevet i Hurdalsplattformen: «Saker som omfatter barn skal prioriteres høyt. Regjeringen vil sikre en rask og effektiv saksbehandling som ivaretar rettsikkerheten og unngår å sette barn og unges liv på vent.». 

SOS-barnebyer ber derfor komiteen om å sikre at Norge slutter å bryte FNS barnekonvensjon og øker stønadene til barnefamilier på mottak.

Oppsummert:

• Bevilge økte midler til fullfinansiering av barnevernsreformen og til forebyggende arbeid i kommunen.
• Forleng den økonomiske overgangsperioden for finansiering av reformen.
• Utred delkostnadsnøkkelen for kommunalt barnevern slik at man får en høyere forklaringskraft.
• Øke antallet overføringsflyktninger til FNs anbefaling på 5000 for 2024.
• Øke stønadene til barnefamilier på mottak.

På vegne av SOS-barnebyer, 

Daniel Bøhn Rayner

Politisk rådgiver

Kommunens sørge-for-ansvar

Kommunene har et lovfestet ansvar for å sørge for gode og forsvarlige helse- og sosialtjenester til alle. Innenfor rammene av sørge-for-ansvaret skal de yte et forsvarlig, helhetlig og koordinert tilbud. I dette ansvaret inngår å sikre landets innbyggere retten til fastlege.

Fastlegeordningen

Fastlegeordningen har vært vellykket og har gitt gode allmennlegetjenester for alle over hele landet. Men nå står 220.000 innbyggere uten fastlege og i halvparten av landets kommuner er det ingen ledig listekapasitet.

Svak statlig finansiering, økte arbeidsoppgaver og lav vekst i antall fastleger, har gjort at flere kommuner må iverksette ekstratiltak for å sikre innbyggerne fastlege. Økt kommunal finansiering, kommunal drift av legekontor og fastlønnsavtaler er blant tiltakene kommunene må ty til for å løse fastlegekrisen. Alternativet er dyre vikarordninger.

Der kommunene har tatt på seg driften av legekontor, har hovedregelen vært at legen dekker kommunens utgifter for fullt ut, men rekrutteringssituasjonen har i mange kommuner medført at det må avtales redusert betaling og at kommunen dekker en større del av driftsutgiftene. Enkelte kommuner planlegger sågar en løsning hvor de setter driften av legekontorene bort til private selskaper. Ved innføringen av fastlegeordningen var hensikten å unngå at kommersielle selskaper skulle drive fastlegekontor. For leger tildelt fastlegehjemmel i kommunene og som skal jobbe på disse kontorene, innebærer det at legene selv må inngå avtale med private selskaper om leie av kontorplass. Kommunen er etter hva vi erfarer ikke part i disse avtalene, men forutsetter at legen inngår avtale med selskapet som eier og drifter kontoret. En slik privat ordning er ikke regulert i rammeavtalen mellom KS og Legeforeningen, og Legeforeningen mener ordningen kan være i strid med gjeldende regelverk. Når kommunen ikke er part i avtalen og overlater all drift av legekontor til private selskaper, frasier de seg mye av kontrollen. Både kommunen og legene gjør seg avhengige av én privat aktør. Å overlate drift av fastlegekontorene til private selskaper uten klare avtaler, kan være et skritt mot en kommersiell kjededrift i fastlegeordningen, i strid med anbefalingene til ekspertutvalget for allmennlegetjenesten og regjeringens politikk.

Samtidig må det være rom for innslag av private aktører som supplement til den offentlige helsetjenesten. Men tjenestene må dekke nødvendige behov og virke i samspill. For å planlegge og dimensjonere primærhelsetjenestene behøves en oversikt over omfang og karakter av private helsetjenester i kommunene.

Videre var hensikten med fastlegeordningen å sikre alle innbyggere en fast lege uavhengig av økonomi i den enkelte kommune. Dette prinsippet utfordres når ikke alle kommuner har økonomi til å iverksette ekstra tiltak får å bedre på fastlegesituasjonen lokalt. Det trengs derfor styrket finansiering for å sikre likeverdige helsetjenester til alle.

Vi vil også understreke at problemet er manglende finansiering, ikke selve finansieringssystemet. Regjeringen endret finansieringsordningen 1. mai 2023, ved innføring av pasienttilpasset basistilskudd. Dette er en grunnleggende endring av rammevilkårene i ordningen, og endringene slår svært ulikt ut: Basert på tall fra Helfo har Dagens Medisin vist at mens forskjellen mellom hva kvinnelige og mannlige fastleger får i basistilskudd i perioden har økt fra 12,5 prosent til 15 prosent. Vi trenger en finansieringsordning som treffer langt bedre hvis utviklingen skal snus. Legeforeningen ber om at det ikke foretas ytterligere endringer i finansieringsmodellen før det er gjennomført en grundig evaluering av endringen.

Investeringer i primærhelsetjenesten er altså en helt nødvendig investering for at kommunene ikke skal få stadig økte utgifter til lokale tiltak og begrense etterspørselen etter helprivate tjenester. 

Legeforeningen ber derfor Stortinget om å:

• Styrke finansieringen av fastlegeordningen
• Sørge for at kun kommuner eller fastlegene selv kan være eiere av fastlegekontor.
• Anmode regjeringen om å utarbeide en oversikt over helprivate førstelinjetjenester i helsesektoren.
• Anmode regjeringen om at det ikke gjøres ytterligere endringer i finansieringsmodellen før det er gjennomført en grundig evaluering av endringen som ble innført 1. mai 2023.

Legevakt 

Ettersom legevakt er et kommunalt ansvar er det nødvendig at kommunene sikrer en god, lokal 
beredskapstjeneste i hele landet. Legevakter bemannes i stor grad av fastleger, som har dette på 
toppen av lange arbeidsuker på fastlegekontoret og øvrige oppgaver i allmennlegetjenesten.

Rekrutteringsutfordringen og arbeidsbelastningen i fastlegeordningen og utfordringene med bemanning og vaktbelastning på legevakt henger således tett sammen: Arbeidsbelastningen i fastlegepraksisen gjør det krevende å delta i legevakt, og stor legevaktbelastning gjør det vanskelig å rekruttere nye fastleger og opprettholde stabil legedekning over tid. Styrking av fastlegeordningen er også viktig for å redusere belastningen når legene er på vakt, da et tilstrekkelig antall fastleger med kapasitet til pasientene sine, kan redusere behovet for å oppsøke legevakten. Hvis antallet fastleger stabiliseres og økes, vil det derfor kunne ha direkte effekt på belastningen når legene har vakt. God tilgjengelighet og kapasitet hos fastlegen er videre viktig for at legevakten skal kunne ivareta sin akuttfunksjon. For mange pasienter vil en time hos fastlegen gi mulighet for bedre oppfølging og behandling enn på legevakten. Det viktigste tiltaket for å redusere arbeidsbelastningen og rekrutteringsutfordringene i legevakt er derfor å sikre flere fastleger i fastlegeordningen.

Kostnadene til legevakt er særlig høye i distriktene. Legeforeningen er derfor positive til at tilskuddet med formål om å styrke rekrutteringen til legevakt i de mest rekrutteringssvake kommunene videreføres og at regelverket endres slik at også kommuner i sentralitetsklasse fem, i tillegg til sentralitetsklasse seks, kan søke. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å sikre kommunenes drift av legevakt. Tilskuddet til legevakt må økes betydelig for å sikre befolkningen trygge og gode legetjenester ved akutte hendelser utenom fastlegekontorenes åpningstid, enten det løses lokalt eller interkommunalt.

Legeforeningen ber Stortinget om å:

• Sikre at kommunene gis tilstrekkelig økonomiske rammer til å prioritere legevakt. 

Kommuneoverleger

Koronapandemien viste vist betydningen av velfungerende samfunnsmedisinsk beredskap og kommuneoverlegens rolle. Samtidig ble det også synliggjort hvilken knapphetsressurs kommuneoverlegefunksjonen er. Kommuneoverlegen har hatt, og har fortsatt, en sentral rolle i pandemi-håndteringen i lokalsamfunn og overfor nasjonale helsemyndigheter. Viktigheten av kommuneoverlege-rollen minker heller ikke selv uten en pandemi. Kommuneoverlegens arbeid med å ha oversikt over det helhetlige helsebehovet til lokalbefolkningen i kommunene, folkehelse, miljø, beredskap og planarbeid er viktig for lokalsamfunnet. Likevel varierer det fra kommune til kommune hvordan dette er løst og i mange tilfeller er kommuneoverlegefunksjonen en kombinasjonsstilling, eller plassert i mindre stillinger. Det er ikke uvanlig at det kun er ansatt én person som kommuneoverlege. Underdimensjonerte samfunnsmedisinske legestillinger gir dårligere folkehelse fordi det rammer kommunenes kapasitet innenfor smittevernarbeid og medisinsk-faglig rådgivning overfor kommunen og innbyggerne. Helsedirektoratet skal på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet vurdere om lovverket sikrer kommunelegefunksjonen slik at den er rustet for pandemier/epidemier.

Legeforeningen ber Stortinget om å:

• Anmode regjeringen om at anbefalingene fra Koronakommisjonen for å styrke og stabilisere kommuneoverlegefunksjonen følges opp.
• Anmode regjeringen om å fremme konkrete forslag til tiltak for tilstrekkelig rekruttering og stabilisering i denne delen av tjenesten.

Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK) ønskjer å fremja to saker som er viktig for betra tilhøva for nynorsk i vaksenopplæringa, som både er gode integreringstiltak og god distriktspolitikk. Det gjeld to kapittel på budsjettet til Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Post 672.60 Læremiddel på nynorsk for vaksenopplæringa for innvandrarar: 4.000.000 kr

Post 671.73 Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK): Pilotprosjekt for å fremja dialekt og nynorsk i vaksenopplæringa: 1 100 000 kr

672.60 Læremiddel på nynorsk for vaksenopplæringa for innvandrarar
Det er åtte år sidan førre gong det vart løyvd midlar til læremiddel på nynorsk for vaksne innvandrarar over statsbudsjettet, og behovet for fleire digitale læremiddel, ordbøker og tilleggsmateriell på nynorsk er svært stort. Det viser ei undersøking Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK) gjorde blant 85 medlemskommunar hausten 2021, og signalet frå dei som driv vaksenopplæring på nynorsk er tydeleg. Etterslepet er stort, og med nye læreplanar på veg i tillegg til omlegging til modulbasert opplæring, vert behovet berre endå større. NOU 2022: 18 Mellom mobilitet og migrasjon føreslår at retten til norskopplæring skal utvidast til å gjelde EØS-innvandrarar, noko som òg bidreg til at behovet for nynorske læremiddel vert større. 

Opplæring i dialekt og nynorsk er viktig for å sikre god integrering av flyktningar og innvandrarar i nynorskkommunane. Det er òg viktig at foreldre lærer det same språket som borna deira lærer i skulen. Ifylgje undersøkinga til LNK frå 2021 kjem fleire innvandrar i jobb og blir buande i kommunane som gjev undervising på nynorsk og dialekt. I dag er det berre kring halvparten av nynorskkommunane som gjev norskopplæring på nynorsk for vaksne innvandrarar, og læremiddelsituasjonen er det vanlegaste grunngjevinga for at mange nynorskkommunar ikkje gjer det.

Ifylgje språklova har alle offentlege organ plikt til å særleg fremje nynorsk. Dette gjeld òg i integreringspolitikken. Skal kommunane som driv norskopplæring for vaksne innvandrarar på nynorsk kunne halde fram med det, og fleire nynorskkommunar ta til med det, må det løyvast midlar til nynorske læremiddel på alle nivå. Departementet og underliggjande etatar må leggje betre til rette for læremiddel, prøver og kompetanseutvikling for nynorsk vaksenopplæring for innvandrarar. Landssamanslutninga for nynorskkommunar og Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa kan vere sentrale samarbeidspartar med departementet om dette.

671.73 Forsøksordningar for å styrkje nynorsk og dialekt i vaksenopplæringa
LNK har ber om støtte til å gjennomføre eit prosjekt der målet er å gje vaksne innvandrarar betre opplæring på nynorsk. Norskopplæring for innvandrarar er ein nøkkel til integrering og deltaking. I nynorskkommunane er opplæring i dialekt og nynorsk gode integreringstiltak. God integrering er òg god distriktspolitikk. LNK ynskjer å lage til eit nytt pilotprosjekt som rettar seg mot innvandrarane som har norskopplæring ved vaksenopplæringa i Gol og Ål. Målet er å lage ein modell for dialektbruk og nynorsk som skriftspråk i norskopplæringa.

Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) har som mål at alle som ønsker det, skal kunne delta i idrett. Derfor er vår visjon idrettsglede for alle. Med inkludering, samhold og folkehelse som konsekvens.  

Det er vår overordnede og prinsipielle holdning at bosted og kommunetilhørighet ikke skal være avgjørende for fritidsaktivitet, for idrettsdeltakelse eller for mulighetene til å kunne leve aktive liv.  

For NIF er det derfor viktig at tilgangen på idrettsanlegg og muligheten for å kunne delta i idrett, sikres i alle kommuner. Skal det bygges flere idrettsanlegg eller skal kommunene åpne sine anlegg gratis for alle barn og unge i frivillige lag og foreninger, må kommunens frie midler styrkes slik at dette kan gjennomføres.  

Om vi sammen skal kunne hindre at økonomi blir en barriere for idrettsdeltakelse, må kommunene ha mulighet til å kunne invitere inn og understøtte familier som ikke selv kan prioritere deltakelse i fritidsaktiviteter. Et samarbeid med frivilligheten om å få redusert økonomi som en barriere for deltakelse krever også at kommunene har ressurser til det. NIF er særlig opptatt av at det skal sikres fungerende ordninger for betaling av deltakelse i fritidsaktivitet for barn i familier som mottar støtte til livsopphold fra NAV (kommunalt). Dette har NIF også tatt opp i vårt innspill til Ekspertgruppen barn i fattige familier. 

NIF tror at frivillig sektor – og for vår del idrettsbevegelsen – kan spille en enda større rolle i å utvikle de lokalsamfunnene vi vil ha. Idrettens kraft er formidabel når det gjelder å inkludere personer inn i meningsfylte fellesskap. Det er flere gode eksempler på gode samarbeid mellom idrettslag og kommune som gir gjensidig berikelse og til sammen store samfunnsgevinster.   

Tøyen sportsklubb i Oslo og deres Tøyenakademi gir lederopplæring til ungdommer som går fra å være problemer til å bli ressurser i eget lokalmiljø. Lavterskel og lavkostnadstilbudene idrettslaget gir til «alle», er muliggjort gjennom en politisk og økonomisk satsning fra kommunen for at ikke kostnadene ved deltakelse skal skyves over på den enkelte familie.  I Drammen har satsingen i Fjell bydel gitt gode resultater som både oppleves som en styrking av idrettstilbudet og som en viktig del i kommunens arbeid med inkludering av personer med minoritetsbakgrunn inn i lokalsamfunnet. 

I Bergen har kommunen en områdesatsing i fire områder; Slettebakken, Solheim, Olsvik og Loddefjord, der idrettsrådet i samarbeid med idrettslagene legger til rette for styrkede tilbud til innbyggerne.  Verd å nevne er LIM-prosjektet på Slettebakken der idrettslagene i området gir tilbud om Lekser, Idrett og Mat i forlengelse av skoledagen. 

NIF ønsker at staten bidrar til at idrettsråd og idrettslag i større grad blir brukt og styrket som ressurs i sine områdesatsinger. Vi ønsker også velkommen det Stortingsmelding 28, Gode bysamfunn med små skilnader, sier om bedre kunnskapsgrunnlag for kommuner (kap. 6.3.2) og om effekter av områdesatsinger (kap. 6.3.3). NIF ønsker at idrett og annen frivillighet inkluderes i dette.  

Kap 575 – ressurskrevende tjenester, post 60 – overslagsbevilgning 

For å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne har NIF en egen strategi. Vi skal sørge for at idrettstilbudene er der, men myndighetene må ta ansvar for at personer med nedsatt funksjonsevne har mulighet til å delta. Derfor er vi glade for at regjeringen har en offensiv likestillingspolitikk som sier at alle, uansett funksjonsevne, skal bli inkludert i samfunnet.  

Det krever ressurser. Ikke bare penger til utstyr, men også ressurser til å ha nok ansatte. Dersom døve skal være integrert og inkludert i det ordinære idrettstilbudet er tilgangen på tegnspråktolker utenfor ordinær arbeidstid avgjørende. Mange døve og hørselshemmede opplever dessverre å få avslag på tegnspråktolk på ettermiddag, kveldstid og i helger – da idretten og frivilligheten ellers foregår. 

Dagens ledsager-, tegnspråktolk- og assistentordning gir personer over 18 år rett til tolke- og ledsagerhjelp i utlandet i forbindelse med studier eller arbeid. I disse tilfellene dekker NAV alle kostnadene. For deltakelse på organisert idrettsaktivitet i utlandet derimot, må utøveren selv dekke kostnadene til tegnspråktolk. 

I rapporten om idrett for mennesker med funksjonsnedsettelser (2020), sier over halvparten av de som trenger ledsagere at mangelen på dette har begrenset deres idrettsdeltakelse. I tillegg oppgir hver tredje utøver med ledsagerbehov som har sluttet med idrett at mangelen på ledsager var helt, eller delvis grunnen til at de sluttet.  

Rettighetsfesting av BPA har stor betydning for å sikre alle like muligheter til å delta i idretten både som aktive og som frivillige. Med en slik rett kan brukeren selv kreve å få styre tildelte tjenesteressurser til personlig assistanse.  
 
Idretten vil poengtere at disse ordningene er helt avgjørende for at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne leve normalt aktive liv. 

NIF mener: 

• Stortinget må styrke kommunenes økonomi, for å sikre bygging og rehabilitering av flere idrettsanlegg i Kommune-Norge og at kommunene er robuste nok til å bidra til at alle med funksjonsnedsettelser kan delta i samfunnslivet. 
• Stortinget må sikre at tegnspråktolktjenesten har tilstrekkelig kapasitet, også på kveldstid og i helgene. Det vil bidra til at hørselshemmede gis mulighet til å delta i idrett på lik linje med andre.
• Stortinget må endre regelverket om ledsagere til også å gjelde rett til ledsager, assistent og tegnspråktolk ved organiserte idrettsreiser i utlandet. 

På vegne av NIF,  

Zaineb Al-Samarai                                                                                                       Nils Einar Aas 
Idrettspresident                                                                                                           Generalsekretær 

Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) er interesseorganisasjonen for 41 boligbyggelag. Disse har 1 231000 medlemmer og forvalter 608 000 boliger i over 15 800 boligselskap over hele landet. Boligbyggelagene bidro til bygging av cirka 4 000 boliger i 2022.

Antall igangsettinger av nye boliger har falt kraftig så langt i år, og ligger an til å bli betraktelig lavere enn det estimerte boligbehovet. Dette blir trolig også tilfelle til neste år. Antall igangsettingstillatelser kan anslås å ende på om lag 21 000- til 22 000 boliger. Prognosesenteret har estimert et årlig boligbehov på ca. 30 000 boliger. Fall i boligbyggingen vil medføre boligknapphet – særlig i pressområder – noe som kan gjøre det enda vanskeligere for førstegangskjøpere å komme seg inn på boligmarkedet.

For at boligbyggingen igjen kan gjenopptas når markedssituasjonen tilsier det, er det nødvendig at det er tilgjengelig og kompetent arbeidskraft i bransjen. Derfor mener NBBL det er viktig at frigjort kapasitet settes i arbeid. Dette kan gjøres ved å legge til rette for bygging og oppgradering av boliger der markedet ikke fungerer, som boliger for spesielle grupper, boliger i distriktene og eldre blokker med stort oppgraderingsbehov. Spesielt gjelder dette bruk av Husbanken og Enova. 

NBBL ber Kommunal- og forvaltnings-komiteen i sin budsjettbehandling bidrar til at kapasiteten i bygge- og anleggsbransjen ikke bygges ned for mye, og at unge personer muligheter for å kjøpe sin første bolig ikke forverres.

Husbanken - fortsatt statens viktigste boligpolitiske virkemiddel

Husbankens rolle er svekket over tid. Dens oppgave nå er først og fremst å sikre boliger til de aller mest vanskeligstilte. Det er et for begrenset mandat i forhold til behovet. Uten boligpolitiske virkemidler er det krevende å løse mange av utfordringene i boligsektoren. Det er spesielt viktig i dagens vanskelige situasjon for byggebransjen at Husbanken brukes aktivt.

Nye boligkjøpsmodeller som leie til eie, deleie osv. kan gjør det lettere å komme inn på boligmarkedet. Mange har behov for gode utleieboliger med stabil og forutsigbar husleie. Det er også på høy tid å sette i gang ordningen med trygghetsboliger, jf. NBBLs innspill til Helse- og omsorgskomiteen. Oppgradering av eksisterende boliger til framtidens behov når det gjelder energieffektivitet og tilgjengelighet, er heller ikke gjennomførbart i eldre blokkbebyggelse uten økonomiske virkemidler.

NBBLs forslag:

Komiteen må sørge for at forutsetningene er til stede for et stabilt bolig- og byggemarked ved økt satsing på Husbanken. Husbankens låneramme bør økes til 29 mrd. kroner, og tilbakebetalingsvilkårene bør gjøres mer fleksible i forhold til avdragsfrihet og nedbetalingstid.

Utvidelse av startlånordningen til å omfatte ungdom med betjeningsevne, men uten mulighet til å spare opp tilstrekkelig egenkapital

NBBL foreslår derfor at det innføres en ny startlånsordning for ungdom i etableringsfasen under 35 år. Innretningen foreslås i hovedsak som ordningen var fram til 2014.

• Målgruppe er ungdom i etableringsfasen under 35 år med forventet varig lave inntekter.
• Startlånet gis som et lån på inntil 15 prosent av boligens kjøpesum, og benyttes til å dekke kravet til 15 prosent «egenkapital» når låntaker søker om finansiering i en ordinær bank.
• Ordningen rettes mot ungdom som har betjeningsevne for boutgiftene, men ikke tilstrekkelig inntekt til å spare opp dagens krav til egenkapital på 15 prosent innen «rimelig tid».

Kommunen må restriktivt sette beløpsgrenser på lånebevisene for å begrense påvirkningen på boligprisene.

NBBLs forslag:

Innenfor Husbank-rammen, som vi foreslår til kr. 29 mrd. kroner. settes det av 1 mrd. kr. til startlån for unge. Dette vil finansiere ca. 2 500 lån.

Tilskudd til heis og tilstandsvurdering (kap 581, post 79) og Tilskudd til utleieboliger og forslag med nye boligmodeller (kap 581, post 76)

Tilskudd til heis

Eldre lavblokker kan være gode boliger for eldre og bevegelseshemmede forutsatt at det er heis i bygningen. Heis bidrar til å begrense behovet for omsorgsboliger, og for å sikre at eldre kan bli boene trygt i eget hjem.

Tilskudd til tilstandsvurdering

Tilskuddet var viktig for å bidra til oppgradering av eksisterende boliger i flerbolighus til beste for eldre og for å sikre nødvendig energieffektivisering i eksisterende bygg.

Tilskudd til utleieboliger og forsøk med nye boligmodeller

Dette tilskuddet er svært viktig for at det blir bygget utleieboliger med god kvalitet. NBBL mener at målgruppen for tilskudd bør utvides for å omfatte flere enn flyktninger.

NBBLs forslag:

Komitèen må sørge for at Husbanktilskuddene videreføres i statsbudsjettet for 2023 på minst samme nivå som i 2022.

Det er vår forståelse at nærtjenestesentrene er tenkt som en tilrettelegger for enklere kontakt mellom enkeltpersoner rundt om i landet, og det offentliges mange tjenester. Dette er et godt tiltak, og vil være viktig for mange som sliter med å finne fram i det voksende økosystemet av tjenester, lover og regler som utgjør folks rettigheter. Det ligger et forslag klart i en fersk utredning fra Justis- og beredskapsdepartementet som passer perfekt inn i denne piloten, og er klart til å implementeres fra dag én. Forslaget innebærer at et lavterskel rettshjelpstilbud opprettes i alle landets kommuner. Tiltaket vil både avlaste det offentlige, og gi publikum mulighet til en juridisk vurdering av sine muligheter i møte med motgang – fra en fortrolig og kompetent rådgiver i form av en advokat.

 Utredningen finnes her: https://www.regjeringen.no/contentassets/8681ab22e0ab4c25a1f71c39b2d9383e/no/pdfs/forstelinjetjeneste-for-rettshjelp.pdf

Utredningen baserer seg i stor grad på et prøveprosjekt fra 2011 og 2012, hvor 40 kommuner opprettet en slik førstelinjetjeneste. Publikum i disse kommunene fikk en time gratis rettshjelp hos en advokat på kommunens servicekontor, eller på advokatens eget kontor, avhengig av hvilken modell kommunen valgte. Prøveprosjektet hadde svært gode resultater. Evalueringen i etterkant viste at «brukerne av tjenesten oppga at de var svært fornøyde med tilbudet, og mange tilføyde at de håpet tjenesten ble videreført. 97 prosent av brukerne oppga at de fikk svar, mens advokatene oppga at rundt 40 prosent av konsultasjonene endte i at sakene ble løst.»  Utredningen estimerer en kostnad på rundt 27 kroner per person i kommunen, og det er fult ut skalerbart da det innebærer null investerings- eller administrasjonskostnader.

Evalueringen fra prøveprosjektet finnes her:  https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/jd/dokumenter/rapporter/2013/sluttrapport_foerstelinjerettshjelp.pdf

Advokatforeningen undersøkte tidligere i år hvorvidt våre medlemmer er interessert i å delta i en ordning med førstelinjetjeneste. Kort oppsummert viser undersøkelsen at et stort flertall av landets almenpraktiserende advokater ønsker å delta i en førstelinjeordning, at den geografiske dekningen av villige advokater er svært god, samt at flertallet gjerne reiser til nabokommunen for å delta.

Advokatforeningens undersøkelse finnes her: https://www.advokatforeningen.no/contentassets/61ca4d878e4d4fc98489f8670c2197c7/advokater-klare-for-innsats.pdf

En førstelinjetjeneste innen rettshjelp er klar til å innføres, koster lite, og vil kunne bistå folk i å få klarhet i, og oppfylt sine rettigheter på en god og effektiv måte - helt etter nærtjenestesenternes formål. På den bakgrunn ber vi komiteen om å:

• Vise til Justis- og beredskapsdepartementets utreding om førstelinjerettshjelp og be regjeringen legger til rette for å inkludere advokatbasert førstelinjerettshjelp i forbindelse med kapittel 553 post 64 (Videreføring av pilot nærtjenestesenter).

Nytt inntektssystem i 2024 

Som varslet i kommuneproposisjonen innføres det et nytt inntektssystem for fylkeskommunene i 2024. Det er ingen endringer i de nye delkostnadsnøklene sammenlignet med forslaget som ble presentert i kommuneproposisjonen. Men vektingen av kostnadsnøklene er oppdatert med utgangspunkt i regnskapstall 2022 og eventuelle oppgaveendringer.  

For Trøndelag fylkeskommune utgjør endringer i inntektssystemet en reduksjon i rammetilskuddet på 26 millioner kroner. Det er en overgangsordning på 4 år, og effekten i 2024 vil være en reduksjon på 6 millioner kroner. Dette er hensyntatt i anslag på vekst i frie inntekter.  

Fylkesveg

Hovedutfordringen med statsbudsjettet for vegområdet i fylkeskommunen er at det ikke er økning knyttet til vedlikehold av fylkesveger. Vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegnettet er slik at fylkeskommunene ikke er i stand til å løse forfallet, verken alene eller med dagens tilskuddsnivå.

Statens vegvesens rapport 183 fra 2013 er den siste kartlegging av etterslepet på fylkesveg. I henhold til denne tilsvarer vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegnettet i Trøndelag rundt 6 milliarder i 2024-kroner. En del av tallene fra 2013 vurderes imidlertid som utdaterte. Basert på det tallmaterialet som foreligger og økningen i rapporterte hendelser er det imidlertid rimelig å påstå at vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegene i Trøndelag er eskalerende.

Trøndelag fylkeskommune er bekymret over utvikling i vedlikeholdsetterslep for en infrastruktur som må legge til rette for god og sikker mobilitet for hele det Trønderske samfunnet, og herunder sikre næringslivet pålitelig og forutsigbar godstransport for bevarelse av konkurransekraft og bidra til samfunnsøkonomien.

For ivaretakelse av vegkapitalen, samt nevnte sentrale mål for infrastrukturen, er det viktig med en utvikling der innsatsen på fylkesvegnettet i større grad går fra korrektivt til preventivt vedlikehold. Dette strukturskiftet for innsatsen er imidlertid ikke mulig innenfor gjeldende økonomiske rammer med en utvikling der drift av fylkesvegnettet tar mer enn 80 % av det samlede budsjett for drift og vedlikehold.

Trøndelag fylkeskommune har i innspillet til transportetatenes forslag til NTP foreslått en mangedobling av dagens tilskuddsnivå til fylkesvegnettet. Fylkesvegnettets skrikende behov etter oppgradering minsker ikke i påvente av ny NTP fra 2025. Staten kan allerede fra statsbudsjettet 2024 starte økningen.[SH1] 

KS har uttalt at det er skuffende: «Manglende satsing på fylkesveiene er både overraskende og skuffende når statsråden tar til orde for godt vedlikehold og et trygt fungerende veinett som kan brukes i mange år».  

Rassikring og tunnelforskriften

Regjeringen varsler at de vil utarbeide en helhetlig og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegene og ta initiativ til at det sammen med fylkeskommunene blir utarbeidet en nasjonal gjennomføringsplan for ras- og skredsikring av alle riksveger og fylkesveger med høy eller middels skredfaktor.

Endrede klimaforhold gjør at vi utsettes for stadig flere ras og skred, og dette skjer med en større uforutsigbarhet da dette oftere skjer på steder vi tidligere ikke forventet slike hendelser. Dette bidrar til å gjøre planleggingen mer uforutsigbar og det øker kostnadene. Trøndelag har flere områder med kvikkleire, hvor har gått ras de seneste årene. Vi hilser en slik plan velkommen, men påpeker behovet for at staten bidrar til finansieringen av sikringstiltakene.

Statsbudsjettets kompensasjon knyttet til tunnelsikkerhetsforskriften (TSF) er ikke tilstrekkelig og vil medføre låneopptak for fylkeskommunene for gjennomføring innen frist (knyttet til TSF).

Høy kostnadsvekst innen kollektivområdet 

Prisutviklingen innenfor kollektivområdet de to siste årene har vært mye større enn kommunal deflator og har gjort at hele kollektivsektoren i Trøndelag har opparbeidet et «finansieringsgap» på flere hundre millioner kroner – dette gapet er så langt løst med at fylkeskommunen har omdisponert innenfor egen ramme og brukt oppsparte midler. Uten finansiering for dette i statsbudsjettet, kan Trøndelag fylkeskommune måtte kutte betydelig i rutetilbudet. 

Uavklarte kompensasjonsordninger for teknologiskiftet

Nullutslippskrav for ferjer, hurtigbåter og busser vil gi store merkostnader i kommende anbud. Rammene for økonomi, tjenestetilbud/kapasitet og utslipp/teknologi for anbudene fastlegges flere år før nytt tilbud settes i drift. Når kompensasjonsordningene fra staten fremdeles er uavklarte, innebærer det stor økonomisk risiko for fylkeskommunene. Dette vil kunne påvirke tjenestetilbudet negativt. I tillegg gjenstår viktig utviklingsarbeid for å redusere energiforbruk og gjøre nullutslippsløsninger økonomisk bærekraftige. Trøndelag fylkeskommune ber om statlig støtte til innovasjonsprosjekt, eksempelvis til prosjektet Fremtidens hurtigbåt, for å drive teknologiutviklingen videre. 

Avvikling av regionale forskningsfond (RFF) 

I budsjettforslag for 2024 fra Kunnskapsdepartementet foreslås det å avvikle Regionale forskningsfond fra 2024 (kap.286 post 60). Midlene som blir spart inn ved å avvikle RFF, er i hovedsak foreslått omprioritert til å opprette et forskingsprogram i Forskningsrådet for de kommunale helse- og omsorgstjenestene og til kommunene sitt strategiske forskningsorgan (KSF). 

Dette er svært alvorlig for fylkeskommunen som nå vil miste et viktig virkemiddel for omstilling og innovasjon i hele Trøndelag. I særlig grad vil det påvirke arbeidet med å omstille næringslivet og kommunene til det grønne skiftet.

I 2023-budsjettet fikk RFF Trøndelag tildelt 10,2 millioner kroner av KD. Nå forsvinner både ordningen og midlene. Fylkeskommunen står igjen med FORREGION/DistriktForsk-ordningen, som finansieres av KDD, med knappe 5,9 millioner kroner. Dette er en lavterskels ordning som er rettet mot distriktsbedrifter som i svært liten grad har drevet med forskning tidligere.  

Arbeidet med å mobilisere og kvalifisere søkere til FORREGION og RFF er tett sammenvevd. Ordningene framstår som supplerende og forsterkende virkemidler for forskningsbasert innovasjon i Trøndelag – og er avgjørende med tanke på å posisjonere våre miljøer inn mot nasjonale og internasjonale ordninger. Når RFF forsvinner blir det svært krevende for næringslivet å nå opp i konkurransen om de store forskningsmidlene. Forskningsmiljøene mister også et viktig insitament for å ta tak i regionale problemstillinger.  

Fullfinansiering av fullføringsreformen

Fra første august neste år blir fullføringsreformen innført. Noen av de foreslåtte endringene er allerede utprøvd under pandemien, gjennom innføringen av tiltak i det såkalte utdanningsløftet. Selv om tiltakene er styrket i statsbudsjettet, er vi i tvil om dette er tilstrekkelig. Våre beregninger viser at reformen ikke er finansiert fullt ut. Vi forutsetter at det er mulig å se ulike tiltak i statsbudsjettet i en sammenheng, slik at midler som blir beskrevet innenfor ett tiltaksområde kan brukes på et annet. Fylkeskommunene er forskjellige og har ulike behov. Det er derfor ikke ønskelig med stor grad av detaljstyring og rapporteringsplikt.

Prisjustering av lærlingtilskuddet  

Regjeringen foreslår at lærlingetilskuddet ikke skal prisjusteres. Dette er i realiteten et trekk på 65, 9 millioner kroner nasjonalt. For Trøndelag fylkeskommune utgjør dette nesten 6 millioner kroner. Dette kommer på toppen av at statsbudsjettet for 2023 reduserte rammen for lærlingetilskudd med 105 millioner kroner, noe som for Trøndelag fylkeskommune utgjorde 8, 4 millioner kroner. dette medfører at det vi får i statsbudsjettet for å dekke lærlingetilskudd er kraftig underfinansiert, og at vi må hente inn midler fra andre tjenesteområder på avdeling utdanning og kompetanse.

Ta bedre vare på fylkesveiene!

Mesta er største aktør på drift og vedlikehold av vei i Norge. Vi jobber hovedsakelig på oppdrag for Statens vegvesen og fylkene for å ta vare på og utvikle vår kritiske veiinfrastruktur i hele landet vårt. Mesta førstehåndskjennskap til tilstanden på fylkesveiene. Samfunnsoppdraget er avgjørende for næringsliv, innbyggere og nødetater: Vi får folk fram!  

Det framlagte forslaget til statsbudsjettet for 2024 ikke vil bidra til å sikre trygge og bedre klimatilpassede fylkesveier.

Plan for etterslepet
Det er prisverdig at regjeringen legger opp å innlemme en plan for vedlikeholdsetterslep i neste NTP. Men man kan ikke legge inn et hvileskjær i et helt statsbudsjett på grunn av planarbeid. Statens vegvesen har laget et estimat som ikke etterlater noe tvil – det vil koste i underkant av 100 milliarder å ta igjen etterslepet på fylkesveiene.  44 000 kilometer fylkesvei er nødt til å bli dårligere når budsjettet bevilger 0,5 prosent av behovet.

Vedlikehold og oppgradering av allerede bygde veier er god samfunnsøkonomi
Vedlikehold gir umiddelbart bedre veier til en vesentlig lavere kostnad per kilometer enn å bygge ny vei.  Å gjøre preventiv klimatilpasning på og langs veiene er også det beste vi kan gjøre for å redusere framtidige kostnader av større nedbørsmengder, økt skredfare og mer ekstremvær.

Klimaendringer gjør stor skade - som kan forebygges

Ekstremværet Hans ga ekstraordinære reparasjoner i år. Neste gang ekstremværet rammer, bør vi være bedre forberedt.  Regjeringens foreslåtte økning på 55 millioner kroner i skjønnstilskuddet/reservepotten er nok langt fra nok, og vil sannsynligvis knapt dekke ekstraordinære reparasjoner ved ekstremvær.  Derfor må vi være i forkant: Bedre vedlikeholdte veier med god nok håndtering av for eksempel overvann gjør at veiene får mindre skader ved store nedbørsmengder. 

Internasjonale klimaforpliktelser
Kontinuerlig vedlikehold og opprustning av fylkesveiene er helt avgjørende for at Norge skal levere på våre internasjonale klimaforpliktelser.  Mesta er også klar for å utføre mer av arbeidet på og langs vei med fossilfrie maskiner slik at vi kan bidra med reduserte CO₂-utslipp. Dette krever at offentlig sektor - også kommunene i større grad stiller klimakrav i kontraktene. 

Mestas innspill til statsbudsjettet for 2024: 

Vedlikeholdet av fylkesveier må styrkes. Økt innsats for å sikre trygg og effektiv framkommelighet for innbyggere, næringsliv og offentlige etater i hele landet. Alternativet er mye dyrere, både for veieierne og gjennom økte kostnader i form av tapt sikkerhet og framkommelighet for trafikanter og et mindre effektivt næringsliv i hele landet. En start kan være en dobling av tilskuddet til vedlikehold av fylkesveiene fra 415 til 830 millioner.

Ekstra innsats for å oppgradere fylkesveinettet for å klimatilpasse veinettet, særlig for å kunne tåle forventede økte vannmengder.

NHO Geneo er NHOs landsforening for helsenæring, velferd og oppvekst, og består av bransjeforeningene Helse og velferd, Legemiddelindustrien (LMI) og Melanor. Samlet representerer vi ca. 21.500 årsverk og 1600 virksomheter.  

De fleste av NHO Geneos medlemsbedrifter innen i bransjeforeningen for helse og velferd, leverer rettighetsbasrete helse- og velferdstjenester på oppdrag fra kommunene. 

NHO Geneo støtter seg til høringssvaret inngitt av NHO, men vi utdyper her NHO Geneos vurderinger av føringene i budsjettforslaget når det gjelder de kommunale helse- og velferdstjenestene og det vi oppfatter som begrensninger i kommunenes adgang til å etablere samarbeid med private aktører.

 Kommunalt selvstyre og omstilling  i kommunal sektor

For å gjøre kommunene bedre rustet til å løse de kommunale oppgavene, vektlegger regjeringen omstilling og fornying som viktige satsningsområder. NHO Geneo mener dette er nødvendig for å sikre at kommunene også i fremtiden er i stand til å sikre bærekraftige og likeverdige helse- og velferdstjenester, og tilpasse disse til strammere budsjetter, og endringer i befolkningen.

Regjeringen legger  også opp til et sterkt kommunalt selvstyre med desentraliserte beslutningsprosesser. NHO Geneo støtter dette. Det er kommunene som kjenner sine innbyggere best, og som best er i stand til å vurdere prioriteringer og organisering av de kommunale tjenestene. Dette må løses gjennom lokalpolitiske politiske prioriteringer, og som regjeringen skriver i budsjettforslaget, er det lokalpolitikere som har kunnskap om lokale forhold og som kan tilpasse politikken til innbyggernes ønsker og behov.

Et av regjeringens hovedgrep er en tillitsreform. Likevel signaliseres mistillit til private aktører i velferdsverdikjedene, og til kommunenes evne til å regulere avtaler med private aktører.  Regjeringen vil gjennom blant annet Avkommersialiseringsutvalget fase ut private bidrag i helse- og velferdstjenestene. Dersom utvalgets formål blir en realitet, vil det innebære begrensinger i det lokale selvstyret, kommunenes muligheter til å sikre innbyggerne helse- og velferdstjenester, og til å generere innovasjon, utvikling og effektivisering gjennom samarbeid med private aktører.  

De kommunale helse- og velferdstilbudene løses i all hovedsak i regi av kommunene selv. Avtaler med private aktører utgjør en liten, men likevel viktig del av kommunenes helse- og velferdstilbud.  De private bidragene omfatter blant annet  spesialiserte omsorgstilbud til barn og unge med funksjonsnedsettelser, barnehager, hjemmebaserte tjenester, heldøgns bemannede bo- og omsorgstilbud, brukerstyrt personlig assistanse eller barneverntjenester. Tjenestene er omfattet av streng regulering gjennom hjelse- og velferdslovgivningen og gjennom  detaljerte avtaler med kommunene. 

Utover å sikre innbyggerne sine rettighetsbaserte tjenester, bidrar kommunalt og offentlig samarbeid til 

NHO Geneo anbefaler at regjeringen opprettholder ambisjonene om sterke kommuner med høy grad av kommunalt selvstyre. Dette innebærer at regjeringen bør gå bort fra ambisjonene i Avkommersialiseringsutvalget om å frata den kommunale styringsretten i organisering og tilrettelegging av de kommunale helse- og velferdstjenestene.

Gir kommuneopplegget i 2024 grunnlag for å utvikle tjenestetilbudet?

Høyere skatteinngang og lavere prisvekst enn tidligere ventet, gjør at sektorens økonomiske handlingsrom i år nå ser bedre ut enn i mai. Høyt kostnadsnivå etter kraftig prisvekst gjennom 2021 og 2022 gjør likevel at kommunene varsler om svake resultater i år. Basert på innrapporterte tall fra et utvalg kommuner, anslår KS at netto driftsresultat kan ende på i underkant av 1 prosent av driftsinntektene. Det er klart under TBUs anbefaling om at resultatet over tid bør være 1¾ prosent.

Veksten i de frie inntektene som foreslås for neste år er langt høyere enn det som har vært vanlig, men det samme gjelder også kostnadene. Nesten hele inntektsveksten vil gå til å øke tjenestetilbudet i takt med de demografiske endringene og til å dekke økte pensjonskostnader. Kommunene opplever også at underliggende press på kommunale tjenester og kommunebudsjetter er sterkere enn det som kan forklares av befolkningsendringene alene. Tilbakemeldingene fra et utvalg kommuner viser at pleie og omsorgsutgiftene også i år øker noe mer enn det kostnadsveksten og demografikostnadene kan forklare. 

Høyere prisvekst enn lagt til grunn i budsjettene har en permanent effekt, men dette har stadig blitt kompensert av midlertidig merskattevekst. Ifølge nasjonalbudsjettet vil realveksten i frie inntekter fra 2016 til 2024 akkurat tilsvare økningen i demografikostnader og pensjonskostnader ut over lønnsvekst i løpet av disse årene. Økte rentekostnadene forsterker utfordringene for sektoren. Hvis rentene sektoren står overfor hadde endret seg i takt med endringer i styringsrenta, ville de årlige renteutgiftene ha økt med 12 mrd. kroner fra 2021 til 2024. I Kommunal Rapports kommunedirektørundersøkelse svarte 53 prosent at kommunerammene som ble varslet i kommuneproposisjon ikke ga rom for å opprettholde tjenestetilbudet til innbyggerne. 

I Nasjonalbudsjettet anslås veksten i konsumprisindeksen neste år til 3,8 prosent, og den kommunale deflatoren, som inkluderer lønnsvekst, anslås til 4,3 prosent. KS har ikke noe faglig grunnlag for å trekke anslaget i tvil, men konstaterer at prisanslaget er lavere enn anslagene til Norges Bank og SSB. Usikkerheten er åpenbart svært stor. Hvis Norges Bank skulle få rett i sitt prisanslag, vil det isolert sett redusere kommunesektorens handlingsrom med 2,1 mrd. kroner, og hvis SSB får rett vil reduksjonen bli på 0,4 mrd. kroner.

KS er sterkt kritisk til at kommuner og sykehus skal finansiere statlig satsing på digital samhandling. Reelt sett vil kommunene ha liten innflytelse på statens dimensjonering, prioritering og kostnadsbruk i en slik satsing. Mange av gevinstene som oppnås vil først og fremst være bedre tjenestekvalitet for innbyggerne, pasientsikkerhet for innbyggerne eller økonomiske gevinster for andre aktører enn kommunesektoren. KS forutsetter at disse ikke trekkes inn i gevinstberegninger som gjelder kommunene. Derfor vil KS oppfordre Stortinget til å gi konkrete føringer gjennom merknad om at slike statlige satsinger kun kan delfinansieres med trekk i kommunerammen i den grad de gir direkte netto kostnadsbesparelser for kommunene som virksomheter, og kun etter felles kostnadsberegning med KS.

Får vi nok kompetent arbeidskraft til velferdstjenestenestene?

En hovedutfordring for de offentlige velferdstjenestene både i 2024 og årene videre er rekruttering av nok helsepersonell. En grunnleggende forutsetning for kommunesektoren er tilstrekkelig økonomiske handlingsrom. Kommunesektoren arbeider aktivt på mange områder for å skaffe nok helsearbeidere. Et positivt bidrag for å få folk ut fra utenforskap og inn i arbeidslivet, er prosjektet Menn i Helse som gis tilskudd over statsbudsjettet. Gjennom dette prosjektet har om lag 1000 menn fått fagbrev og gått fra å stå utenfor arbeidslivet til å komme inn i jobb. Budsjettforslaget innebærer dessverre at prosjektet må nedskaleres. KS ber om at bevilgningen til Menn i Helse økes slik at dette viktige arbeidet som et minimum kan videreføres på dagens nivå, og helst styrkes slik at flere deltakere kan rekrutteres til helsetjenesten og inkluderes i arbeidslivet.

Hvordan kan vi bosette og inkludere ytterligere 35 000 flyktninger i 2024?

Den store tilstrømmingen av flyktninger er en utfordring både for Norge og kommunesektoren. Det må legges til rette for at flyktningene kan komme raskt i arbeid. Det har vist seg at flyktningene fra Ukraina har større behov for norskopplæring enn man først antok, som igjen svekker forutsetningene for permanent arbeidslivstilknytning. Dagens bevilgning til opplæring i norsk og samfunnskunnskap gir ikke kommunene tilstrekkelig grunnlag for å gi opplæring som setter de nyankomne i stand til å møte kravene til språkferdigheter i arbeidsmarkedet. Tilskuddet til opplæring i norsk og samfunnskunnskap bør derfor økes. 

Når tilgang på boliger er en begrensende faktor i kommunene, er Husbankens tilskudd til kjøp av utleieboliger et av flere tiltak for å skaffe egnede boliger. KS er kritiske til at dette målrettede tilskuddet foreslås avviklet i dagens situasjon. Dette tilskuddet styrker også kommunenes boligsosiale arbeid mer generelt.

Hvordan kan kommunesektoren innsats til klimaomstilling styrkes gjennom statsbudsjettet?

De kraftige uværene vi har opplevd de siste månedene har minnet oss på behovet for god beredskap og flom- og skredsikring. KS har lenge etterlyst et varig taktskifte i bevilgningene til forebyggende flom- og skredsikring. Økningen på 70 millioner er en forsiktig start som vi håper forsterkes av Stortinget.

I budsjettforslaget foreslås det å fjerne Klimasats. Denne ordningen har bidratt til å realisere viktige klimatiltak i kommuner og fylkeskommuner og har vært en driver for lokal omstilling. KS ber Stortinget videreføre Klimasats.

Tilfredsstiller veiene næringslivets og distriktenes behov?

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene anslås nå til i underkant av 85-95 mrd. kroner. Dette hemmer verdiskaping over hele landet, og bidrar til høye ulykkestall. Det er positivt at en helhetlig og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på riksveier og på fylkesveier skal følges opp som en del av Nasjonal transportplan. KS mener allikevel at økte midler til fylkesveier må være en del av satsningen innen samferdsel også i statsbudsjettet 2024, slik at fylkeskommunene vil bli i stand til å redusere vedlikeholdsetterslepet.

Hvordan skal regional forskning og utvikling sikres fremover?

KS er svært positive til at regjeringen vil bevilge midler til Kommunes strategiske forskningsorgan (KSF). Vi er samtidig svært kritiske til regjeringens forslag om å avvikle regionale forskningsfond (RFF). RFF har bidratt til store resultater med små midler. Ordningen mobiliserer næringsliv og kommuner inn i regionalt utviklingsarbeid og videre til nasjonale og internasjonale innsatser. Det finnes ingen tilsvarende stimuleringsordninger. Avviklingen svekker fylkeskommunenes rolle som regional samfunnsutvikler, kompetansepolitisk aktør og regional forskningsforvalter. RFF må styrkes, ikke avvikles.

Hvordan sikre nødvendig kvalitet i gjennomføring av forsøksordningen?

Regjeringen har etablert en forsøksordning for kommunal sektor (frikommuneforsøk), jfr også kommunalkomiteens anmodningsvedtak i kommuneproposisjonen 2023. Forsøksordningen har møtt god respons hos kommuner og fylkeskommuner. 85 søknader er mottatt, og konkret oppstart av de første forsøkene er forventet vinteren 2024. Det er ikke foreslått bevilgninger over statsbudsjettet for å styrke arbeidet med forsøksordningen. KS mener at driftsmidler til prosjektledelse i kommunene, deltakelse i læringsarenaer, rådgivning og evaluering vil styrke måloppnåelsen og den nasjonale relevansen av gjennomførte forsøk.

Forslag til anmodningsvedtak fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget ber regjeringen vurdere behovet for finansiering for god effekt og videreutvikling av forsøksordningen i Revidert nasjonalbudsjett 2024.

For at Norge skal lykkes med å nå natur- og klimamålene må næringslivet og kommuner gjennomføre både store og små klima- og miljøtiltak. I bygg- og eiendomssektoren er det i den senere tid gjort politiske vedtak og innført endringer i regelverk på flere områder som trekker i riktig retning. Støtteordninger for energieffektivisering i yrkesbygg er lansert, og det er gjort endringer i regelverk som fremmer økt energiproduksjon fra bygg. Det er også innført tiltak som fremmer økt ombruk i sektoren. Det er bra.

Likefullt er det slik at dagens lover og økonomisk virkemiddelbruk står i veien for å utløse det fulle miljøpotensialet i bygg- og eiendomssektoren. Et eksempel er dokumentavgiften. Den er innrettet slik at det er en økonomisk fordel for en utbygger å rive eksisterende bygg for å bygge et nytt bygg, heller enn å bevare hele eller deler av den eksisterende bygningskroppen og rehabilitere bygget. Et annet eksempel er Eigedomsskattelova. Slik den er utformet så har ikke kommuner som har innført eiendomsskatt en mulighet i dag til å gi grønne bygg en særfordel som redusert eiendomsskatt. Et tredje eksempel er avskrivingsreglene for investeringer i solcelleanlegg på takarealer til yrkesbygg. Her må avskrivingsreglene harmoniseres bedre med tiltakets levetid. Vår oppfordring til dere når statsbudsjettet for 2024 skal vedtas, er å inkludere en «Elbilpolitikk" for eiendomssektoren som går ut på å innrette både regelverk, skatter og avgifter slik at bestiller får insentiver til å ta de klimavennlige valgene. Vi har beskrevet tiltakene i mer detalj under.

Tiltak 1. Fjerne dokumentavgiften ved rehabilitering
Det rives rundt 17 000[1] bygg i Norge hvert år. Mange av disse kunne vært rehabilitert, og dermed gitt langt mindre klimagassutslipp og bedre ressursutnyttelse. Dersom vi rehabiliterer i stedet for å bygge nytt, vil utslipp knyttet til materialbruk minst kunne reduseres med 40 %. Det nasjonale potensialet for utslippskutt ved å rehabilitere i stedet for å rive er ca. 2,4 millioner tonn CO₂e per år, som tilsvarer mer enn årlige utslipp fra hele den norske personbilparken. I dag er det ofte billigere å rive og bygge nytt enn å rehabilitere. Det skyldes blant annet dagens innretting av dokumentavgiften. Hovedregelen er at alle må betale dokumentavgift ved tinglysning av dokument som overfører fast eiendom. Avgiften er 2,5 % av eiendommens verdi på tinglysningstidspunktet. Dokumentavgiften blir regnet av salgs-/markedsverdien til eiendommen når dokumentet blir tinglyst, inkludert verdien av bygninger og faste anlegg. I tilfeller der eiendom ligger i aksjeselskap, er det aksjene som overføres, og det er da ikke nødvendig med tinglysning. Når eiendom selges direkte er det kjøper som har interesse av tinglysning og som hovedregel dekker dokumentavgiften. Utbyggere som velger å rive for å bygge nytt belønnes dermed gjennom fritak for dokumentavgift til staten for sitt nye bygg, mens utbyggere som velger en klima- og miljøvennlig løsning, som å rehabilitere bygget, straffes ved å måtte betale full dokumentavgift.  

Tiltak 2. Endre Eigedomsskattelova slik at kommuner kan premiere grønne bygg

Næringen og vi har foreslått at kommuner gis mulighet til å gi en reduksjon i eiendomsskatt for grønne bygg flere ganger tidligere, blant annet i Bygg21-programmet (2015-18). En anbefaling fra arbeidet[1] er formulert slik: 

«Myndighetene bør vurdere å gi lettelser i skatter og avgifter for nye og eksisterende bygg og områder som bidrar til å akselerere utviklingen av bærekraft. I den sammenheng anbefaler Bygg21 at det gjennom lovendring åpnes for fradrag i eiendomsskatt for nye og eksisterende bygg som tilfredsstiller presist angitte miljøkrav. Gitt at politikerne ønsker å prioritere bærekraft og klima i sin politikk, mener Bygg21 at reduksjon i eiendomsskatt vil være et effektivt grep ved at staten åpner opp for at kommunene kan gi fradrag fra eiendomsskatten for bærekraftige bygg».

Venstre fremmet et Dok8-forslag hvor regjeringen ble bedt om å se på en slik lovendring. Den ble avvist av regjeringen. Hovedinnvendingen var at dette kunne redusere inntekter til kommunene og at ordningen kunne bli byråkratisk. De innvendingene mener vi ikke er godt nok begrunnet.

I arbeidet med Bygg21 ble det gjort en juridisk og økonomisk vurdering av forslaget, og vist til hvordan gjennomføring kan løses i praksis på en effektiv måte gjennom eksisterende system for miljøsertifisering. Både kriteriesett fra Futurebuilt, BREEAM-NOR eller Svanen er mye brukt og anerkjent i markedet. Vi mener det er enkelt og lite ressurskrevende for en kommune å etterspørre en tredjepartsdokumentasjon for et miljøbygg for å innvilge redusert eiendomsskatt. Ved å differensiere eiendomsskatt og gebyrsatser mellom "grønne" og "brune" bygg så kan også ordningen innføres tilnærmet provenynøytralt. 

[1] https://dibk.no/globalassets/bygg21/gode-bygg-og-omrader--for-helsa-miljoet-og-lommeboka.pdf

Tiltak 3. Endre avskrivingsreglene  i skatteloven for grønne energiinvesteringer og harmoniseres med tiltakenes levetid 
Det er et behov for å se særskilt på avskrivingsregler for investeringer i solcelleanlegg montert på tak. Faste tekniske installasjoner i bygg har en avskrivingssats på 10% per år. Bygget har en avskrivingssats på 2-4% per år. Solcelleanlegg har ofte en levetid på 25-30 år, imens bygget har en levetid på 50-60 år. Et solcelleanlegg montert på byggets fasade vil få en avskrivingssats på 10%, ettersom anlegget skrus fast i veggen og betraktes som fast installasjon. Avskrivingssatsen for solcelleanlegg montert på tak er derimot satt til samme sats som for bygg, 2-4% år, og ikke til 10%, som for andre faste tekniske installasjoner. Vi mener det er urimelig. I juridisk sammenheng regnes altså ikke solcelleanlegg montert på tak som fast teknisk installasjon dersom det ikke er skrudd fast til taket. Dette innebærer at avskrivningstiden for solcelleanlegg på tak langt overstiger anleggets forventede levetid. Årsaken til at byggeiere ikke skrur solcelleanlegg fast i taket, men monterer dem på skinner i stedet, er at byggeier vil unngå å utsette bygget for mulige skader og unngå råte. Et fastmontert solcelleanlegg vil si at byggeier må perforere membran i tak for å skru fast solcelleanlegget. Urimeligheten ved å skille mellom fastskrudd anlegg og solcelleanlegg montert på skinner på byggets tak må rettes opp i. Skal vi oppnå en rask omstilling til fornybarsamfunnet, må avskrivningsregelverket harmoniseres med tiltakenes levetid.

Det politiske Norge har valgt å belønne nullutslippsløsninger i transportsektoren med en rekke økonomiske fordeler. Elbilandelen er rekordhøy og på full fart oppover. Norsk elbilpolitikk hylles over hele verden. En viktig suksessfaktor har vært særegne regler for moms, kombinert med gratis eller reduserte satser ved bompasseringer samt gratis eller redusert parkeringsavgift. Det er svært gode grunner til at Stortinget bør overføre den økonomiske innrettingen for elbilpolitikken til bygg- og eiendomssektoren. Både norsk økonomi og samfunnet vil tjene på å gjøre det økonomisk attraktivt for eiendomsutviklere å velge grønne løsninger. Det vil også hjelpe en næring som opplever en stram økonomisk tid at skatt- og gebyrsatser reduseres for grønne bygg. Med disse tre grepene kan Stortinget legge til rette for at vi får fart på klimagasskuttene i en sektor som har stort og tilnærmet konfliktfritt potensial.

Pensjonistforbundet - Kommunal- og forvaltningskomiteens høring statsbudsjettet 2024

KDD, kap. 571/572 Rammetilskudd til kommuner/fylkeskommuner

Det foreslås en økning på 6,4 mrd. kroner i frie inntekter. Men 5,9 mrd. kroner må brukes på demografi- og pensjonskostnader. I tillegg kommer pålagte satsninger innenfor veksten på 0,55 mrd. kroner. Kommunenes handlingsrom er derfor ikke økt. Ifølge Kommunal Rapport (5/10-23) mener 1 av 4 kommunedirektører at deres kommune ikke har økonomisk handlingsrom til å levere forsvarlige tjenester innenfor rammene regjeringen legger opp til i 2024. I 2022 endte hver femte kommune opp med negativt netto driftsresultat. Det er behov for å styrke kommuneøkonomien, både for å sikre lovpålagte tjenester og for å gjennomføre Bo trygt hjemme-reformen. Om kommunene ikke får tilstrekkelige ressurser til reformen, vil frivillig sektor måtte ta en uforholdsmessig stor andel av oppgavene og kostnadene.

KDD, kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner

Den kulturelle spaserstokken skulle ifølge Hurdalsplattformen synliggjøres på statsbudsjettet. Pensjonistforbundet har lenge bedt om at denne skal bli en egen post på Kulturdepartementets budsjett, økes vesentlig (dobles) og endres slik at også hjemmeboende eldre er berørt av ordningen. Men den er fortsatt gjemt som del av rammetilskuddet til fylkeskommunene. Det gjør at det er vanskelig å se hvor mye som er avsatt (anslagsvis 35 millioner kroner), og kan også medføre lavere etterspørsel.

KDD, kap. 580, post 70, Bostøtte

Regjeringen foreslår å videreføre det midlertidige regelverket som gir høyere inntektsgrenser i bostøtteordningen til og med mars 2024. I tillegg foreslår regjeringen at bostøttemottakerne får en ekstra utbetaling på 1000 kroner per husstand, pluss 150 kroner per person utover første husstandsmedlem, for januar, februar og mars 2024. Pensjonistforbundet ønsker at det midlertidige regelverket blir permanent, samt at den ekstra utbetaling på 1000 kroner per husstand forlenges ut 2024. Det er et godt og målrettet sosialt tiltak for de som har minst.

KDD, kap. 2412 Husbanken, post 90, Nye lån

Husbankens låneramme utvides fra 21 til 24 milliarder kroner. Hovedtyngden (om lag 75 prosent) av Husbankens lånevirksomhet er Startlån, mens resten fordeler seg på lån til utleieboliger til vanskeligstilte, lån til studentboliger og lån til tilpasning av boliger. Sistnevnte er den klart minste posten, i 2022 utgjorde den kun 360 millioner kroner. Pensjonistforbundet etterlyser at regjeringen følger opp Bo trygt hjemme-reformen gjennom å bruke Husbanken mer aktivt som tilbyder av lån og tilskudd for å øke antall egnede boliger for eldre, både gjennom nybygg og tilpasning av eksisterende boliger. Dette er særlig nødvendig der markedet ikke løser eldres behov.

HOD, kap. 761, post 63/69, Husbankens investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser

Regjeringen foreslår 300 mill. kroner i økt bevilgning til første års utbetaling av tilsagnsramme på 3 milliarder kroner til investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser i 2024. Dette tilsvarer til sammen om lag 1 500 plasser. Tilskuddet går både til rehabilitering av eksisterende plasser og nye plasser (bygg). Det blir stadig flere eldre over 80 år og forekomsten av demens øker; de neste 25 årene vil antall personer med demens fordobles, fra 100 000 i dag til over 200 000 i 2050. Behovet for flere sykehjemsplasser er stort og økende. Pensjonistforbundet har beregnet at det er behov for netto 1500 nye plasser hvert år. Tilskuddet bør derfor økes. I tillegg mener vi innretningen bør endres slik at staten tar en større andel av kostnadene, slik at kommunene vil etterspørre tilskuddet i støtte grad.

KDD, kapittel 540, post 71, Digital opplæring av eldre

Pensjonistforbundet fikk sine første prosjektmidler til digital opplæring fra Helsedirektoratet i 2015. Siden har vi holdt kurs hvert år i bruk av smarttelefoner, nettbrett, PC og velferdsteknologi. Vi har nedlagt en betydelig innsats, lært opp over 400 instruktører og kurset flere tusen eldre. Bare innenfor velferdsteknologi har vi i dag 300 teknologiambassadører (kursledere) over hele landet. Mange godt kvalifiserte teknologiambassadører gir folkehelseopplysning som bidrar til at folk skal bo hjemme lenger enn før. Våre kurs er fullbooket og vi har flere interessenter som ønsker opplæring våren 2024. Vi har også etablert og bemannet den eneste nasjonale digitale hjelpetelefonen for eldre.

Prosjektmidlene har kommet fra kap. 761 i Helse- og omsorgsdepartementets budsjett.  Disse (6,1 millioner kroner) er nå overført til KDD, kap. 540/post 71, og skal forvaltes av Digitaliseringsdirektoratet med en annen innretning på bruk av midlene, i praksis at lokale frivillige aktører i samarbeid med kommunen kan søke om tilskuddet. 

Vi tviler på at et slikt samarbeid er mulig i alle kommuner. Kommunene og frivillig sektor har ulike forutsetninger for å søke om midlene og yte kurs lokalt. Det vil føre til at færre får nødvendig opplæring. Derfor bør det fortsatt også gis opplæringsmidler til landsdekkende organisasjoner sentralt. 

Pensjonistforbundet med sine sentralt utviklede og administrerte kursopplegg, 750 lokallag over hele landet og lange erfaring med å drive opplæring, må få fortsette sin virksomhet med å ruste eldre i møte med digitaliseringen. Kuttet i HODs vanskeliggjør at vi kan fortsette å heve den digitale kompetansen blant eldrebefolkningen. Det vil gå utover eldre som ikke behersker digitale verktøy og velferdsteknologiske løsninger når brukerperspektivet reduseres dersom vi mister all frivilligheten i våre prosjekter. 

Vi ber primært om at det gis flerårige øremerkede midler til vår og andre organisasjoner, slik at vi på en forutsigbar måte kan ta ansvar for digital opplæring av eldre og sørge for at eldre får bedre livskvalitet og tjenester gjennom at de mestrer velferdsteknologien. Sekundært at midlene vi og andre organisasjoner kan søke på for å drive digital opplæring kommer på plass igjen i HODs budsjett. 

Vi mener også at bevilgningen på fattige 8,9 millioner kroner (KMD kap 540/post 71) er altfor lite i forhold til behovet, i snitt kun kr 25.000 per kommune. Dette er langt fra tilstrekkelig for å bekjempe digitalt utenforskap, som omfatter 600 000 voksne i Norge. Vi minner om at digital opplæring er en viktig forutsetning for å lykkes med Bo trygt hjemme-reformen. Bærekraft i den fremtidige helsetjenesten innebærer å styrke evnen for den enkelte bruker og pasient til å håndtere egen helse og omsorgsbehov. Mange godt kvalifiserte teknologiambassadører gir folkehelseopplysning som bidrar til at folk skal bo hjemme lenger enn før. Brukernes evne til å benytte velferdsteknologiske hjelpemidler og digitale verktøy blir avgjørende for reformens suksess.

Kap 572, post 60

Forslag til Statsbudsjett 2024 har noen positive tiltak, men mangler et større kollektivløft for å bidra til at Norge skal nå våre klimamål.

Kollektivløft, ikke kollektivkutt

• Om lag en femtedel av fylkeskommunenes budsjetter går i dag til kollektivtrafikk. Bevilgningene over kapittel 572 post 60 er sentrale for å sikre god mobilitet for alle og bærekraftige lokalsamfunn og regioner, særlig i distriktene.
• Kollektivtrafikken kan gi et betydelig større bidrag til en enklere reisehverdag for folk flest. At langt flere reiser kollektivt er ifølge Miljødirektoratet blant de mest virkningsfulle tiltakene for å nå nasjonale klimamål.
• Forutsigbar, økt finansiering til å utvide tilbudet er blant de viktigste forutsetningene for at kollektivtrafikken raskt skal kunne øke sin markedsandel på bekostning av privatbil. For å skape en enklere reisehverdag og nå klima- og bærekraftsmålene innenfor transportsektoren, foreslår vi et nasjonalt kollektivløft frem mot 2030. Ambisjonen er å øke den statlige finansieringen av kollektivtrafikken til samme nivå som dagens fylkeskommunale tilskudd, dvs. en økning på om lag 4 mrd. kr per år.
• Dagens situasjon trekker i motsatt retning. Ekstraordinær prisvekst de senere årene har blitt dekket inn med fond og oppsparte midler. I 2024 er underfinansieringen (akkumulert etterslep) anslått til om lag 1,1 – 1,3 mrd kr, noe som flere steder kan føre til kutt i det fylkeskommunale kollektivtilbudet.

SSBs utslippsstatistikk viser at utslippene fra veitrafikk har ligget stabilt de siste årene, og var i 2022 17 prosent høyere enn i 1990. I løpet av 7 år skal utslippene reduseres med 55 prosent fra 1990-nivå, jf.  det nasjonale omstillingsmålet. Det er en formidabel nasjonal utfordring som krever helt nye og kraftfulle tiltak. Et reisemiddelskifte fra privatbil til kollektivtrafikk, sykling og gange kan bidra sterkt til dette, i tråd med Miljødirektoratets faglige anbefaling.

Den fylkeskommunale kollektivtrafikken har vært rammet av ekstraordinær prisvekst og et stort gap mellom inntekter og kostnader de senere årene, og oppsparte midler har i stor grad blitt brukt til å dekke dette. I 2023 ventes prisveksten i kollektivtrafikken å bli på om lag 10 %. Det er en betydelig underfinansiering for fylkeskommunal kollektivtrafikken i 2023 selv etter oppjusteringen som kom i revidert nasjonalbudsjett, noe som tærer på fondsreserver. Kommunal deflator er i forslag til Statsbudsjett for 2024 4,3 %, og det forventes et gap mellom kostnader og inntekter på om lag 1,1 – 1,3  mrd kr også i 2024. I verste fall kan dette tvinge fram kutt både i by og bygd. Siden det er kollektivtilbudet i distriktene som er mest avhengig av offentlig tilskudd, vil disse derfor rammes først.

De viktigste forutsetningene for at kollektivtrafikken skal øke sin markedsandel kraftig i årene fremover, er forutsigbar økt finansiering til drift og utvidelser av tilbudet, økt fremkommelighet for kollektivtrafikken, videreutvikling av kollektivtilbudet med nye delte mobilitetstjenester, sammen med behov for restriktive tiltak mot biltrafikken.

Kollektivtrafikken har potensiale til å skape en enklere reisehverdag for folk over hele landet, gi folk mulighet til å delta i samfunnet i større grad og bidra til å nå klima- og bærekraftsmålene innenfor transportsektoren. Derfor foreslår vi et nasjonalt kollektivløft frem mot 2030, med ambisjon om å gradvis trappe opp den statlige finansieringen av kollektivtrafikken til samme nivå som dagens fylkeskommunale tilskudd, dvs. en økning på om lag 4 mrd. kr per år.

• For å nå hele landet bør en større andel av dette tildeles via økt rammetilskudd. Midlene må kunne brukes til både drift og investeringer, basert på regionale vurderinger, og kommer i tillegg til satsing på byvekst- og belønningsavtaler for flere byområder som vi har spilt inn som en del av kollektivløftet.
• Kollektivløftet må forsterkes ved bruk av restriktive virkemidler mot privatbil i byene, i tråd med faglige anbefalinger. Herunder bør fordelene for bruk av elbil i og i nærheten av byområder reduseres, samtidig som det må lønne seg å velge nullutslipp foran fossile kjøretøy.
• Kollektivløftet bør også bidra til å samordne offentlig betalt bestillingstransport, pasientreiser, TT-transport og kommunal eldretransport/serviceruter mm. med mål om bedre og mer kostnadseffektive løsninger.
• Forutsatt at det kommer i tillegg til midler som går til å utvide tilbudet med høy frekvens og kvalitet, anbefaler vi at staten bevilger midler til å redusere billettprisene også for landbasert kollektivtrafikk.
• Satsing på sykkel, gange, trafikksikkerhet, og videreutvikling av kollektivtilbudet med nye delte mobilitetstjenester i og utenfor byvekstavtaler bør prioriteres. Det gir en enklere reisehverdag, bygger opp under bruk av kollektivtrafikk, og er også positivt for folkehelse.

Forslag til verbalforslag:

1. Stortinget ber regjeringen legge frem nasjonalt kollektivløft frem mot 2030, med gradvis opptrapping av den statlige finansieringen av kollektivtrafikken til samme nivå som dagens fylkeskommunale tilskudd, gjennom byvekst- og belønningsmidler og rammetilskudd til fylkeskommunene.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag i ny Nasjonal transportplan til en fremkommelighetspakke for buss, hvor kollektivtrafikk skal prioriteres på bekostning av privatbiler, og hvor nye teknologiske verktøy som automatisk trafikkontroll av privatbilkjøring i kollektivprioriterte gater, elektroniske bussfelt, variabel skilting mm. tas i bruk.
3. Stortinget ber staten ta initiativ til å samordne offentlig betalt bestillingstransport, pasientreiser, TT-transport og kommunal eldretransport/serviceruter mm. med mål om bedre og mer kostnadseffektive løsninger.
4. Stortinget ber regjeringen gjennomgå og oppdatere relevant regelverk slik at offentlige kollektivaktører kan videreutvikle kollektivtilbudet med nye delte mobilitetstjenester, herunder regulering av autonome kjøretøy, mikromobilitet mm. som del av kollektivtrafikken.
5. Stortinget ber regjeringen videreutvikle støtteordninger gjennom Enova mm. til å dekke økte kostnader ved implementering av nye teknologiske løsninger som utslippsfrie hurtigbåter, autonome kjøretøy og fartøy mm. i det ordinære kollektivtilbudet.
6. Stortinget ber regjeringen vurdere den statlige transportorganiseringen og sikre at den fylkeskommunale kollektivtrafikken får en tydeligere plass i nasjonale utrednings- og beslutningsprosesser.
7. Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal plan for rekruttering av flere sjåfører i samarbeid med kollektivaktørene og fagforeninger.
8. Stortinget ber regjeringen utrede forholdet mellom kostnadsutviklingen i kollektivtrafikken og kommunal deflator over tid, og foreslå eventuelle tiltak for å sikre mer langsiktig finansiering av kollektivtrafikken.

For mer informasjon, kontakt:

Olov Grøtting:                 olov.grotting@kollektivtrafikk.no            Tlf.: 91 82 05 10

Daniel Rees:                    daniel.rees@kollektivtrafikk.no               Tlf.: 994 52 400

Kvääninuoret – Kvenungdommen er ungdomsorganisasjonen til Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto (NKF-RK).

Vi er en landsdekkende ungdomsorganisasjon, med over 200 medlemmer i ryggen. Vi arbeider med å skape møteplasser for kvensk ungdom og å styrke kvensk ungdomsidentitet og kultur. Vi jobber for unge kveners interesser på ulike nivåer for å utvikle eget språk, kultur og samfunn.

Kvenungdommen takker for at vi får muligheten til å snakke til dere, men det blir dessverre mindre lovord, og mer kritikk. Kvenungdommen frykter at dette statsbudsjettet legger opp til at vi fortsatt må drive kvensk arbeid på dugnad.

Vi vil gjerne begynne med å fremheve et lyspunkt: innkluderingen av Kvääniteatteri i statsbudsjettet. Det er positivt at regjeringen her ser verdien av kvensk kultur, og det opplysningsarbeidet Kvääniteatteri gjør. Dessverre stopper det stort sett opp der.

I rene tall kan summene kvenene får øyeblikkelig virke som en grei økning på eksisterende potter, men tar man i betraktning inflasjonen og lønnsveksten, så frykter vi at det ikke når helt opp.

Bevilgninger til opplæring i kvensk og finsk økes for eksempel  med 3,1 prosent, driftsstøtten til Kvensk institutt med 6,4 prosent, og tilskuddet til den kvenske avisen Ruijan Kaiku med 2,9 prosent. Samtidig ser det ut til at inflasjonstallene for 2023 nå vil ligge på 5,4 prosent. Aktiviteten innen det kvenske øker, og selv om Kvensk institutt virker å få kompensert prisveksten, så ser vi ingen reell satsing på kvensk språk og kultur.

Kvenungdommen er en organisasjon med begrensede midler, som bærer et stort ansvar på skuldrene våre. Oppdraget vårt er både å skaffe trygge rammer og aktivitet for kvensk ungdom og unge voksne, men også å sørge for revitalisering av en kultur og et språk som har blitt forsøkt utryddet.

Dette er ikke et enkelt arbeid. Det er utfordrende å engasjere unge kvener, med så lite midler. Vi frykter at potensielle ressurspersoner snur seg i andre retninger når vi grunnet økonomiske begrensninger ikke kan tilby det de fortjener.

Videre frykter vi at de ressurspersoner vi har blir utbrent når det legges opp til at det kvenske er noe som skal jobbes med 100 % på dugnad, ved siden av 100 % jobb og studier.

Dette er veldig alvorlig, og peker dessverre i retning av at regjeringen ikke har tatt signalene fra Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport inn over seg.

Vi savner et sterkere løft for kvensk språk, media og ungdomskultur. Framover håper vi regjeringen, samarbeidspartiene og opposisjonen tar ansvar, og viser at de tar Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport på alvor, og kommer med mer penger på bordet.

Kvenungdommen kan ikke fortsette å drive revitaliseringsarbeid på dugnad, og vi håper på at de med mer makt og penger enn oss også tar rapporten på alvor.

Kvenungdommen har mange ildsjeler, men vi kan ikke lever på gode ord, luft og kjærlighet.

Derfor burde det i utgangspunktet vært en egen post dedikert til ungdomsformål for nasjonale minoriteter. I tillegg må kap. 567 post 70 og kap. 567 post 73. økes kraftig.

Vi vil be Stortinget om å ta aktivt grep for å få slutt på fornorskingspolitikken, og gjøre det nå. Ikke la deres egne barnebarn og våre barnebarn, lese i samfunnsfagsbøkene om noen år, at dere snudde det andre kinnet til noen måneder etter at skjebnerapporten Sannhet og forsoning ble lagt fram.

Kvenene må bli hørt i forsoningsarbeidet. Mye må handle om ivaretakelse av det enkelte individ, men på samfunnsnivå ber vi om at Stortinget tar regjeringens forslag til nøye vurdering. Det er behov for en kraftig økning i det kommende budsjettet kap. 567 post 70 og kap. 567 post 73, slik at kvenfolket skal kunne delta i det pågående forsoningsarbeidet, og arbeidet for å bygge opp igjen kvensk språk, kultur og samfunnsliv. Vi ber om at Stortinget i denne runden dobler beløpene for hver av postene som ligger inne i forslaget fra regjeringen, og at vi ser en reel vilje til å ta ansvar ved behandlingen av neste års statsbudsjett.

Regjeringens forslag til kvensk språk og kultur er på 12,6 millioner. Det er litt mindre enn 2 millioner kroner økning fra fjorårt. Vi ber om at Stortinget setter av 25 millioner til kvensk språk og kultur.

Regjeringen forslår 9,8 millioner kroner (i fjor 9,5 millioner) til opplæring i kvensk eller finsk. Vi ber Stortinget om å vedta 20 millioner til opplæring i kvensk eller finsk.

Regjeringen vil sette av 7,8 millioner til Kainun institutti – Kvensk institutt. Vi ber Stortinget om at de setter av 16 millioner til Kainun institutti – Kvensk institutt

Den kvenske avisen Ruijan Kaiku er en svært viktig formidler av og til kvensk samfunnsliv. Regjeringens forslag på 1,4 millioner er på langt nær nok. Vi ber om at Stortinget setter av 3 millioner til Ruijan Kaiku på årets budsjett.

Som den største, demokratiske og landsomfattende kvenske organisasjonen, er Norske kveners forbund et viktig talerør for det kvenske samfunnet, og har siden -80 tallet, kjempet for det kvenske språket, og bidratt sterkt til opprettelsen av de kvenske institusjonene og kulturlivet vi har i dag. Vi har oversikt over det som rører seg, og det som trengs. Vi har opp gjennom årene opparbeidet kunnskap som blir etterspurt på alle områder og nivåer i samfunnet. Myndighetene må sette oss i stand til å møte de mange og krevende oppgavene som nå pålegges oss i forbindelse med arbeidet rundt Kommisjonsrapporten. Ikke minst overfor Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Vi ber om at Stortinget finner en egnet post i Statsbudsjettet, eller som en bevilgning på andre måter, på 2 millioner kroner til Norske kveners forbund – Ruijan Kväniliitto.

Effekten av fornorskningspolitikken ruller videre. Stortinget må ta aktive grep for å stoppe disse prosessene, og snu dem i riktig retning. Vi kan ikke som samfunn være bekjent av å ha et parlament som stiller seg bak en slik politikk, for det er i realiteten slik det er i dag. Dette må være klart for hvert enkelt av medlemmene i regjeringen og representantene i Stortinget.

Norge er et land verden ser til i mange sammenhenger, og vi er stolte av vårt demokrati. Vi anser oss også som et inkluderende og varmt samfunn. Å ivareta dem som trenger det mest, sitter i ryggmargen for de fleste, men hele 40 % av oss er villige til å overse urett som foregår like utenfor kjøkkenvinduet.

Sannhets- og forsoningskommisjonen har bekreftet det kvenene, norskfinnene, skogfinnene og samene har kjent på kroppen: Perioden 1852 til 2023 er et mørkt kapittel i Norges historie hva myndighetenes vilje angår til å verdsette mangfoldet vi bærer inne i oss, og manglende vilje til å ta sine folkerettslige forpliktelse overfor oss på alvor.

For noen av oss har fornorskingen vært så absolutt at vi ikke har kjent til vår kultur, ikke eier vårt språk, ikke har kontakt med livsanskuelsen våre forfedre har bragt med seg. Våre røtter står ikke i vikingearven. I en rettferdig verden hadde vi beriket landet med helt andre tenkemåter, noe som kunne kommet godt med i en stadig omskiftende tid. Hele det finsk-ugriske perspektivet, vår kunnskap gjennom århundre, vår iboende kraft, vårt språk, vår kultur og vår identitet er tatt fra oss. 

Retten til opplæring i kvensk språk og kultur må gjelde for alle kvenske elever over hele landet og fra barnehage til videregående skole. Språket står sterkere i Nord-Sverige (meänkieli). Dette gjør at ulike aktører fra svensk side av grensen kan bidra med språkstøtte på norsk side.

Kommisjonsrapporten avdekker kunnskapsbrist på flere områder. Det er mangelfullt om kvener i den historiske delen i rapporten, noe som viser behovet for forskning på kvensk historie og kultur, også den kvenske historien i Sverige og Finland. Det er også manglende kunnskap om kvenene blant myndighetene på alle nivå i alle deler av landet, og jevnt over i majoritetsbefolkningen.

Vi støtter forslaget fra Sannhets- og forsoningskommisjonen om kompetansesenter for kunnskap og formidling, men det vil ta tid å etablere et slikt senter. Det er behov for umiddelbare tiltak, for eksempel et ekspertutvalg for kvenske saker med kultur- og språkarbeidere, eksperter på ulike felt innen det kvenske. Dette bør være en umiddelbar løsning som kan gå inn på alle nivå i samfunnet og formidle kunnskap om det kvenske. Denne ordningen kan komme raskere på plass enn kunnskapssenteret foreslått i rapporten.

Sannhets- og forsoningskommisjonen anbefaler utredning av et fast rådgivende organ for regjeringen i saker angående nasjonale minoriteter. Det ser vi positivt på. Vi støtter oss også til Telemarksforsknings anbefaling i rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær», som viser behovet for et direktorat for nasjonale minoriteter. Et direktorat med høy kompetanse, som vil styrke kvensk deltakelse og medvirkning. Dette forutsatt at kvener og andre med kompetanse på kvenske forhold, blir ansatt og/eller får reell innflytelse på avgjørelsene som fattes. I dag tas avgjørelser som angår kvenene av personer som ikke kjenner det kvenske.

Effekten av fornorskningspolitikken ruller videre. Det må en aktiv politikk til fra myndighetens side for å stoppe disse prosessene og revitalisere det kvenske. Kvenene må bli hørt i forsoningsarbeidet. Vi vet hvilke tiltak som fungerer. Vi støtter at det ligger inne forslag om tilskudd til språksentrene, Kvensk institutt og kvenske medier, men savner forslag om økt finansiering til organisasjoner og internasjonalt samarbeid. Så er vi stolt av Kventeateret som har kjempet sin sak, og nå er inne.

Med sitt forslag til Statsbudsjett for 2024 viser regjeringen en bemerkelsesverdig distanse til Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, det historiske dokument som slo fast at norske myndigheter, med villet poltikk, har fratatt kvener, norskfinner, skogfinner og samer språk, kultur og identitet.

Dette har Stortinget mulighet til og ansvar for, å rette opp igjen. Det er dette organ som igangsatte, iverksatte og har opprettholdt fornorskingspolitikken fram til i dag.

Tillitsreform

NTL er positive til at regjeringen viderefører arbeidet med en tillitsreform i staten. Departementet har oppgitt at mål- og resultatstyringen skal utvikles for å unngå at tilsattes faglige selvstendighet ikke avgrenses. En tillitsbasert styring av offentlig sektor er ikke forenlig med kontroll- og overvåkingsregimer knyttet til individuell arbeidsinnsats. NTL mener regjeringen må pålegge virksomhetene å gjennomgå innførte kontrolltiltak i virksomhetene for å avskaffe unødvendige kontrollsystemer. Vi anmoder komiteen om å be om en oversikt over hvilke tiltak regjeringen har iverksatt for å avvikle overflødige kontrollsystemer.

Lov om statsansatte

Departementet har igangsatt et arbeid som skal gjennomgå statsansatteloven. Statsansatteloven har ført til svekket medbestemmelse ved ansettelse i staten gjennom fjerning av innstillingsråd og ankemulighet i saker om ansettelse. Stillingsvernet ved oppsigelse med utgangspunkt i både arbeidstakers og i virksomhetens forhold ble svekket.  Statsansatte har dermed fått dårligere stillingsvern enn øvrige ansatte i privat og kommunal sektor.  Lovreguleringer som sikret omstillinger under trygghet som ventelønn og overtallighetsråd ble også tatt ut. Lovforarbeidet forut for iverksettelsen i 2017 var preget av hastverk og rettstilstanden på flere områder er beheftet med usikkerhet.

 Det er behov for en helhetlig gjennomgang av loven slik at ansettelser og oppsigelser i staten sikrer rettssikkerheten til de ansatte. Departementets gjennomgang av loven må være helhetlig. NTL ber komiteen innstille på at regjeringen legger frem et helhetlig endringsforslag i løpet av vårsesjonen 2024.

Kommunal- og distriktsdepartementets arbeidsgiverrolle

KDD har ansvar for statlig arbeidsgiverpolitikk, denne funksjonen må styrkes. Ikke minst er det viktig for å kunne realisere tillitsreformen med de nødvendige endringene den må få for styring, organisering og ledelse i staten.

 Solbergregjeringen har svekket KDD ved å utvide DFØs rolle med støtte og veiledning ovenfor statlige virksomheter i utøvelsen av arbeidsgiverrollen. Overføringen av dette ansvaret til et administrativt organ bryter med linjeprinsippet for utøvelse av myndighet og med partsforholdet etter Hovedavtalen. NTL ber komiteen innstille på en redegjørelse fra regjeringen om hvorfor departementet med ansvaret for statlig arbeidsgiverpolitikk ikke selv skal håndtere fagområdet, slik tilfellet var tidligere.

Arealnorm og eiendomsforvaltning

Mange virksomheter har fått kutt i kostnader til areal som følge av økt bruk av hjemmekontor. NTL vil advare mot at staten inngår leiekontrakter eller nybygg med utgangspunkt i ansattes bruk av eget hjem. Det er avgjørende at alle ansatte skal kunne utføre sitt arbeid i egnede arbeidslokaler.

Daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet innførte en arealnorm som var hjemlet i rundskriv H-2/16 av 17.12.15 og ble utformet med hjemmel i Instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor av 20. januar 2012 nr. 39. Normen anvendes som veiledende av virksomhetsledere også ved leie av lokaler. Denne innskrenkingen av rammene for arealutnyttelse fører til kontorlokaler som ikke egner seg til arbeid preget av konsentrasjon og fordyping.

NTL mener at arealnormen som ble innført av Solbergregjeringen må avskaffes. Innsparinger på lokalleie må ikke føre til dårligere arbeidsforhold for ansatte. Reduksjon i leiekostnader må derfor tas i form av bedre leieavtaler, ikke reduksjon i areal.

NTL ber komiteen innstille på et anmodningsvedtak som pålegger regjeringen å sørge for en innretting av lokaler som bidrar til å redusere sykefraværet i statlig sektor.

Nytt regjeringskvartal

Regjeringen ønsker å redusere kostnadene i prosjektet for nytt regjeringskvartal, og har varslet betydelige kutt i senere byggetrinn. I tillegg til å dimensjonere nytt regjeringskvartal for færre ansatte enn tidligere planlagt, vurderes det også mer effektiv arealbruk. Dette innebærer i praksis ytterligere press på kutt i areal. NTL støtter ikke dette forslaget. For det første innebærer det at en allerede dårlig arbeidsplassutforming blir enda dårligere. Videre, gitt at den mest kostbare innsatsfaktoren er de ansatte, vil en arbeidsplassutforming som i mindre grad enn i dag er tilpasset oppgavene og hensynet til fysisk og psykisk arbeidsmiljø, gi risiko for redusert kapasitet som raskt kan bli langt høyere enn hva som spares på å redusere arealet i første omgang. NTL er også bekymret for at det ikke er gjort rede for hvordan det skal tas hensyn til de ansattes tilretteleggingsbehov.

NTL mener departementene må ha mulighet til å velge løsning med fast plass. Det er ikke akseptabelt å redusere dekningsgraden for fullergonomiske arbeidsplasser. NTL har ved flere anledninger tatt til orde for økt grad av eksisterende bygningsmasse som er tilrettelagt for enekontor fremfor nybygg tilrettelagt for landskapsløsninger. Dersom økt bruk av eksisterende bygg fremfor nybygg i byggetrinn 3 kan bidra til en arealbruk som er tilpasset konsentrasjonsarbeid i form av enekontor stiller vi oss positive til dette.

Nasjonal skyløsning

På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet har NSM gjennomført en konseptvalgutredning for nasjonal skytjeneste. NSMs har anbefalt regjeringen å etablere en skytjeneste eid og driftet av staten selv, i tillegg til å inngå en avtale med kommersielle tilbydere. Regjeringen har fattet beslutning om et konseptvalg, men har ikke offentliggjort hvilket konseptvalg man har valgt. Det er kun en egendriftet statlig skytjeneste som kan oppnå målet om nasjonal kontroll knyttet til lagring av offentlige data. Å overlate dette til kommersielle selskap utgjør en privatisering av et sentralt statlig myndighetsområde. NTL ber komiteen innstille på at regjeringen i vårsesjonen ber Stortinget om tilslutning til å opprette en nasjonal skytjeneste som er eid og driftet i egenregi.

Blind for boligkrisen

Regjeringen er i statsbudsjettet blind for den største krisen i boligforsyningen siden bankkrisen. Igangsettingen er nå ned mot 15000 boliger i år mot et rent demografisk behov på rundt 30000.

Det haster med tiltak for økt boligbygging, hvis vi skal unngå finansiell ustabilitet og utbalanser i årene som kommer.

Norge styrer mot en nedgangskonjunktur på Fastlands-Norge, samtidig som vi er på vei inn en supersyklus i olje og gass.

Vi vil få en alvorlig boligkrise og knappheten på boliger vil gå fra vondt til verre i årene som kommer. 

Arbeid + Bolig = Sant

Regjeringen forutsetter at boligmarkedet og kommunene skal fikse tilstrekkelig boligbygging på egen hånd og gjennom det opprettholde den norske boligmodellen, hvor 8 av 10 til enhver tid eier egen bolig.

Koblingen mellom arbeidsmarkedet og boligmarkedet er ekstremt viktig i en moderne økonomi, og det er en realitet alt for få har tatt i over seg blant norske politikere, økonomer og organisasjonsfolk.

Boliginvesteringene drar ned BNP

Ifølge SSB har den stadig lavere boligbyggingen det siste året dratt ned BNP i Norge.

SpareBank1 Markets mener fallet i nybyggingsmarkedet vil redusere bemanningen i bygg og anlegg med hele 20 prosent, noe som utgjør 2 prosent av sysselsettingen i Norge.

Vi har nå det svakeste nyboligsalget siden bankkrisen for 30 år siden, og dette betyr at impulsen fra boligbyggingen på BNP vil fortsette å være negativt i lang tid fremover.

Vi vet det er behov for boligene som nå ikke blir bygget. Bare i Oslo er det bygget om lag 40 000 for få boliger siden år 2000, og den sterke folkeveksten nå gjennom blant annet flyktninger fra Ukraina bidrar til enda større ubalanser i boligmarkedet.

Den rekordsterke veksten i leieprisene i Norge ut av pandemien vitner om en svært sterk etterspørsel etter bolig i Norge, selv om bruktboligprisene for øyeblikket er på vei nedover.

Lav boligbygging nå vil legge grunnlaget for en sterk rekyl i bruktboligprisene, når renten må settes ned igjen i 2024 på grunn av svak utvikling i norsk økonomi grunnet blant annet lav boligbygging.

Boligdugnad uten tiltak

Nylig avgått kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) lanserte i juni en kampanje kalt boligdugnaden for å øke tilbudet av utleieboliger i Norge.

Det er få satsninger i budsjettet som støtter opp under denne boligdugnaden og å øke boligtilbudet i Norge. Regjeringen kunne gjort mye om hadde en vilje til det.

Hvis ikke Stortinget får endret budsjettet til et budsjett for å løse boligkrisen, vil vi dessverre øke risikoen for finansiell ustabilitet fordi lav boligbygging i årene som kommer gi oss enda høyere boligpriser og enda mer husholdningsgjeld.

Eiendom Norges tiltak for økt boligbygging:

Mer midler til Husbankens grunnlån til boligbyggere. Den forslåtte økningen på 3 milliarder er for lite. Det er i tider som nå Husbanken skal være en motkonjunkturbank, samtidig som de bidrar til det grønne skifte med enda mer energieffektiver boliger.

Kommunale boligkjøp i nyboligmarkedet. Låneordninger fra staten og øremerkede midler til kommunene for å kjøpe nye boliger på kontrakt for å få i gang boligprosjekter og stimulere til boligbygging der boligene trengs.

Lavere formuesskatt på sekundærboliger. Formuesskatten rammer de svakeste mest gjennom økte leiepriser. Skatt på sekundærbolig gir færre utleieboliger og enda høyere leiepriser.

Bygging av studentboliger der behovet er størst. Bevilgningen til 1650 studentboliger i 2024 er for lite. Enda flere studentboliger vil gi lavere vekst i leieprisene og avlaste presset på det ordinære leiemarkedet. Målet bør være 3000 årlig.

Fra elbilstøtte til boligstøtte. Den foreslåtte økningen til Enova på 400 millioner er lite gitt hvor mye forbrukerne betaler. Vi trenger en gradvis overføring av elbilstøtten til boligstøtte. Forbrukervennlig støtte til lav-terskel energieffektivisering i norske boliger, som vi bidra til redusert energiforbruk og grønn omstilling. Det er estimert at 10 TWH kan frigjøres i eiendomsmassen i Norge.

Kost-nytt gjennomgang av byggereglene. De lave rentene de siste 15 årene har fordekket de reelle kostandene med de omfattende kravene til nye boliger. Byggereglene må kost-nytte evalueres med mål om å redusere byggekostnadene i Norge.

Avskaffelse av utlånsforskriften. Med normalisering av renten har forskriften gått ut på dato. Inflasjonen fører også realgjeldsnedgang og derav økt finansiell stabilitet. Høyere pris på penger begrenser i seg selv faren for finansielle bobler.

Med vennlig hilsen

Eiendom Norge

Henning Lauridsen                                                                                         Erik Lundesgaard

Administrerende direktør                                                                            Sjef for kommunikasjon og politikk

Veterinærdekning

Veterinærdekning er viktig for hele samfunnet av hensyn til trygg mat, dyrehelse, dyrevelferd, miljøhensyn og beredskap. Veterinærdekning er selvsagt også avgjørende for drifta på gården ved å være nødvendig infrastruktur for å ha landbruk med husdyrproduksjon i hele landet.

Norges Bondelag får et økende antall henvendelser om mangelfull og manglende veterinærdekning fra flere steder i landet. Dette gjelder særlig på vakt, da to- og tredelt vakt er utberedt og sårbart. Tilgang til veterinærtjenester er også en økende utfordrende innenfor ordinær arbeidstid. Nå ser det i tillegg ut til at det er dalende interesse for å konkurrere om vaktavtaler i næringssterke områder.

I henhold til dyrehelsepersonelloven § 3 a er det kommunens ansvar å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. Kommunene har også ansvar for å organisere klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid. Dette er ansvar vi opplever at kommunene i økende grad sliter med å ta, og kommunene oppgir at stimuleringstilskuddet ikke strekker til.

Stimuleringstilskuddet er flere steder avgjørende både for tilgang på veterinær på dagtid, og for å få nok veterinærer til å drive en forsvarlig vaktturnus der minst fire veterinærer deler vaktbelastningen. Stortinget bevilget 34,3 mill. kroner i stimuleringstilskudd for 2023, mens det ble søkt om 79,3 millioner, der 96,6% oppfylte vilkårene, dvs kommunene opplever en underdekning på 42,3 millioner i 2023. Til sammenlikning ble det i 2022 søkt om 65,5 millioner og en underdekning på 31,4 millioner, så utfordringen ser ut til å være økende.

Kapittel 1142 post 60 Tilskudd til veterinærdekning omfatter vaktgodtgjørelse, stimuleringstilskudd og administrasjonstilskudd. Det er behov for en vesentlig styrking av denne posten. I tillegg til å øke stimuleringstilskuddet er det behov for en økning av veterinærvaktgodtgjørelsen. Økning i timesstaser vil være et virkemiddel for å gjøre deltakelse i veterinær beredskapsvakt mer attraktivt. En økning i posten bør også brukes til å etablere en regional vikarordning. Denne kan administreres for eksempel av Statsforvalteren da denne allerede administrerer fordeling av stimuleringstilskudd, og har derfor både har nødvendig innsikt og regionalt perspektiv.

I tillegg til å øke både stimuleringstilskudd og vaktgodtgjørelse bør økningen i posten gå til å etablere en betalt mentorordning for veterinærer som kan være faglig støtte for veterinærer på midlertidig lisens, nyutdannede veterinærer og veterinærer som bytter karrierevei til produksjonsdyrpraksis.

Sikring av omlasting- og avfallsplasser mot ville dyr

Det er miljømyndighetene som er har ansvar for regelverk knyttet til avfallsanlegg og gjenvinningsstasjoner. Håndtering av organisk avfall, og spesielt matavfall, kan utgjøre en risiko for utbrudd av alvorlig smittsomme dyresykdommer i Norge, og Norges Bondelag ber om at anlegg hvor slikt avfall håndteres sikres mot ville dyr.

I september ble det påvist en svært alvorlig svinesykdom, afrikansk svinepest, på villsvin i Sverige. Man vet ikke hvor smitten kommer fra, men det spekuleres i om et gjenvinningsanlegg i episenteret til villsvinene kan være primærintroduksjonen. Villsvin kan ha kommet i kontakt med kontaminerte matrester som er importert/innført til Sverige og som kan bringe med seg smitte fra andre land Med utbruddet i Sverige endrer risikobildet seg også i Norge. Afrikansk svinepest er kun farlig for svin, men hos svin gir den dødelighet opp mot 100%, enorme økonomiske tap og ved påvisning på villsvin medfører sykdommen store restriksjoner på bruk av natur. Det er derfor et prioritert mål at afrikansk svinepest ikke sprer seg til Norge.

Det er ikke tillatt å deponere biologisk nedbrytbart avfall. Allikevel ser vi at det er en fare for at villsvin i Norge kan komme i kontakt med matavfall og lignende organisk avfall på omlastingsplasser eller avfallsanlegg i Norge, da disse ikke er tilstrekkelig sikret mot ville dyr.  Også i Norge vil det skje at mat som kan bringe med seg smittsomme dyresjukdommer blir importert/innført og kastes i ordinært avfall. For å kunne beskytte et område mot villsvin, kreves egne, villsvinsikre gjerder. Et slikt tiltak vil også kunne beskytte mot andre sykdommer som kan bringes til Norge på samme måte, som munn- og klovsyke.

Norges Bondelag ber om at det prioriteres midler som gjør at kommunene sikrer avfalls- og omlastingsplasser for biologisk nedbrytbart avfall med villsvinsikre gjerder.

Landbruksforvaltning

Kommunenes arbeid for å følge opp landbruket rundt om, via de lokale landbrukskontorene er svært viktige for næringa.

Norges Bondelag er opptatt av at landbrukskontorene har tilstrekkelige midler, og god lokal kunnskap for sin forvaltning av landbruket.

Norges Bondelag ber om at kommunal- og forvaltningskomiteen sikrer tilstrekkelige med kompetanse og midler til de lokale landbrukskontorene.

Jordvern

Målet med jordvernet i Norge er vern av jordbruksarealer som kun må vike for samfunnskritisk viktig infrastruktur når det ikke finnes andre alternativ. I den nye nasjonale jordvernstrategien fra i år er det vedtatt et tiltak om å utrede en lovendring i jordlova «med sikte på et sterkere vern av de viktigste jordbruksarealene». Dyrka og dyrkbar jord er en knapp og samfunnskritisk ressurs i Norge, og det er nødvendig at matjorda vi har til disposisjon ivaretas. 

Det er derfor behov for at det juridiske vernet styrkes ytterligere, ved at det settes en svært høy terskel for omdisponering av all matjord, ikke bare «de viktigste jordbruksarealene». Muligheten for å omdisponere må ligge hos Statsforvalteren, og nasjonale og statlige retningslinjer for arealplanlegging må unngå næringsbygg eller bolig på matjord.

Vestby kommune ønsket bygge et IKEA-varehus på 70 daa matjord. Det er positivt at Kommunal- og distrikts departementet valgte å stanse nedbyggingen av verdifull matjord gjennom et bygge- og deleforbud, og dette er et viktig signal fra overordnede myndigheter om et skjerpet jordvern, i tråd med ny nasjonal jordvernstrategi. Norges Bondelag stiller spørsmålstegn ved den nasjonale helhetlige forvaltningen av matjorda. Skal vi sikre de nasjonale målene om matjord, er det viktig å se helheten. Norges Bondelag tror ikke kommunene i tilstrekkelig grad vil være i stand til å se den helhetlige situasjonen for matjordas framtid. 

Norges Bondelag ber om at kommunene fratas ansvar for regulering av matjord. Ansvaret bør flyttes opp til statsforvalteren, for å sikre en mer helhetlig forvaltning av viktige nasjonale ressurser som matjord.

God lokal beredskap

Norges Bondelag har en stor del av frivillig innsats i våre 500 lokallag. Disse bidrar i lokalsamfunnene og er en del av totalberedskapen. Lokallaga har oversikt over medlemmer og god lokalkjennskap, og kan mobilisere mange personer og utstyr på kort varsel.

Landbruket har mye ressurser i form av utstyr og maskiner som kan brukes i den samla beredskapen. Et eksempel er innenfor brannberedskap, hvor bønder i mange sammenhenger bistår på frivillig basis med tankvogner i slukkearbeidet (som til vanlig brukes til gjødsel).

Landbruket ønsker å bidra i brannberedskap og andre typer bergingsoppdrag, men det er behov for formalisering av samarbeidet. Dette kan skje via kommunenes beredskapsråd. Det er nødvendig med avtaler som avklarer ansvarsforhold og dekning av påløpte kostnader når frivillige bidrar i redningsoppdrag. Å utarbeide nasjonale veiledende standardavtaler for å stimulere til beredskapssamarbeid mellom kommuner, næringsaktører og organisasjoner i verdikjeden for mat kan være et aktuelt tiltak.

Norges Bondelag anbefaler at kommunene tar de lokale bondelag inn i kommunens beredskapsråd. Det er også behov for å formalisere dette beredskapsarbeidet.  

Nødvendig bygging av eldreboliger i distriktene - innspill til statsbudsjettet for 2024

Distriktskommunene, sentralitetsklasse 4, 5, og 6, har et gjennomgående utfordringsbilde med boligforsyningen:

• Kommunene står fremfor en stor eldrebølge, samtidig som de eldre blir boende i uegnede boliger av økonomiske hensyn, som i sin tur øker det kommunale behov for helsetjenester i form av hjemmesykepleie og døgnplasser
• Grunnet lave tomteverdier, og lave boligverdier i eksisterende boliger, gjør byggekostnaden for nybygg det kommersielt krevende/umulig å realisere nybygg m d tilfredsstillende lønnsomhet/risiko både for salg og utleie hvilket også gjør tilvisningsverktøyet gjennom Husbanken mindre egnet.
• Kommunene trenger nybygg med leiligheter, tilgjengelige og livsløpsboliger, sentralt i kommunesentra for å sikre egnede boenheter for eldre.
• Kommunene har videre et statisk boligmarked hvor yngre, med skattekapasitet, ikke har tilgjengelige boliger å kjøpe.

Parallelt med disse utfordringene står boligprodusentene i en krevende tid med rekordlave igangsettingstall som tilfører denne dimensjonen for bygging av nødvendige boliger tilpasset eldre i distriktene:

• Kritisk lav boligbygging som gir stor risiko for bortfall av lokal kompetanse og kapasitet i boligbyggebransjen på kort sikt, med langvarig virkning

Det finnes dermed kapasitet nå, men ikke nødvendigvis om 2 år.

Rapporten «Boligbehov for eldre innbyggere frem mot 2040- «Hvordan sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester gjennom en helhetlig boligpolitikk og gode lokalsamfunn» utarbeidet av Agenda Kaupang, publisert august 2023, peker på store innsparingspotensial for kommunene gjennom å sikre bygging av flere egnede boliger for eldre sentrumsnært, estimert 13 millioner årlig for en liten kommune som f.eks Lom og peker på samarbeid offentlig/privat mellom kommune, Husbank og private boligbyggere.

Byggeklare tomter finnes til lav pris i kommunene, men selv kostnadseffektive nybygg for eldre kan ikke gjennomføres med tilfredsstillende risiko, hvilket hemmer potensiale for uttak av innsparinger innen helse og omsorg.

De konkrete forslagene som fremmes, er foreslått innrettet som husbankordninger med ulike målgrupper. Felles for tiltakene er at det er lite byråkratiske tilpasset små kommuners begrensede ressurser

De fire forslagene, som vedlagt er:

1. Investeringstilskudd og lån til kommuner for å kjøpe leiligheter for eldre for regulert utleiepris

2. Investeringstilskudd og lån til eldre boligkjøpere i den respektive kommune som da får anledning til å eie selv

3. Deleie til eldre boligkjøpere i den respektive kommune som da sikrer finansiering for egen del

4. Byggelån til boligprodusenter med bedre forutsigbarhet enn hos forretningsbankene

Disse tiltakene vil muliggjøre å ruste distriktskommunene for å møte eldrebølgen med vesentlig lavere økning i helse- og omsorgsbudsjettene samtidig som kapasitet i bransjen utnyttes i en tid for alternativanvendelsen ikke er tilstede.

Ungdom og Fritid – landsforeningen for fritidsklubber og ungdomshus er en interesseorganisasjon for ansatte, ungdom og frivillige i kommunalstøttede fritidsklubber i Norge. Vi representerer 700 fritidsklubber, 120 000 barn og unge og 3000 ungdomsarbeidere. Fritidsklubb, er et samlebegrep og aktivitetstilbudet varierer ut fra hva deltakerne ønsker å gjøre.

Ungdom og Fritid ber om at:

• Kap 571: Stortinget ber regjeringen om at man i statsbudsjettet for 2024 prioriterer den kommunale fritidsklubbstrukturen gjennom øremerkede midler.
• Kap 590, post 65: Stortinget ber regjeringen legge til rette for en dialog med Ungdom og Fritid som fagressurs på feltet områdesatsning.

Kap 571 – rammetilskudd

Fritidsklubber er en stor kommunal struktur og det er en strukturen vi har hatt i Norge i 70 år. Bakgrunnen for opprettelse av fritidsklubber i Norge var behovet for å motarbeide og forebygge den såkalte «ungdomskriminaliteten» som i stigende grad skapte engstelse og bekymring på 50-tallet^[1]. I dag er fritidsklubbene et åpent og universalforebyggende, og den mest benyttede fritidsaktiviteten blant ungdommer etter den organiserte idretten, og den største kulturarenaen for ungdom. Deres samfunnsoppdrag å gi barn og unge tilgang til åpne møteplasser hvor de kan teste ut ulike aktiviteter, utvikle egenskaper og ferdigheter, og oppleve mestring. Dette er i tråd med barnekonvensjonens artikkel 31. Klubbene når et bredt spekter av ungdom fordi det er den fritidsaktiviteten med færrest barrierer for deltakelse; tilbudet er gratis uten krav til kompetanse og det utvikles sammen med unge gjennom medvirkning.

På klubb bygger ungdomsarbeiderne gode relasjoner til, og mellom ungdommer. Dette relasjonelle arbeidet er kjernen i det forebyggende arbeidet. Klubbene når alle typer ungdom, men samtidig skiller seg fra andre fritidsaktiviteter på særlig tre områder; de når flere med lav sosioøkonomisk status, med minoritetsbakgrunn og flere med sosialt svake relasjoner til skole og foreldre. Samtidig vises det til at ungdom som bruker klubb har noe sterkere vennerelasjoner enn andre ungdom, og at dette skyldes klubbens arbeidsform og innretning^[2]. Det er et mål for fritidsklubbene å nå bredest mulig, slik at man unngår at ett type miljø blir dominerende. Samtidig har fritidsklubbene en posisjon hvis nok ressurser til å ha et ekstra fokus på sårbare deltakergrupper. På grunn av den relasjonelle- og medvirkningsmetodikken har man større fleksibilitet til å tilnærme seg disse. Dette bidrar til at ungdom opplever tillit, inkludering og stabilitet. Og nettopp tillit, inkludering og stabilitet er også avgjørende forutsetninger for vellykket forebygging av ungdomskriminalitet^[3].

Den lokale betydningen av fritidsklubbene er stor. Dette har blitt tydeliggjort gjennom flere rapporter og regjeringsdokumenter som viser til fritidsklubbenes viktighet. folkehelsemeldinga (2019)^[4] beskrev fritidsklubbene som «spydspissen» i det generelle forebyggende arbeidet som kommunen gjør for ungdom. I opptrappingsplanen for psykisk helse har fritidsklubben som helsefremmende arena fått et eget underkapittel hvor det vises til regjeringen bestilte utredning på fritidsklubbfeltet. Og i den nyeste folkehelsemeldingen^[5] står det at regjeringen framover vil se på hvordan fritidsklubbene kan styrkes. Helse- og omsorgsdepartementet skrev i egne kanaler i anledning verdensdagen for psykisk helse 10.10.2023 at «i statsbudsjettet for neste år foreslår regjeringen å gi 150 millioner kroner mer til kommunenes arbeid med psykisk helse og rus. Slik kan kommunene lage gode lavterskeltilbud, som for eksempel fritidsklubber, som passer inn i akkurat din kommune»^[6]. Dette er bra, men vi vet at fritidsklubben i konkurranse med lovpålagte tjenester ikke prioriteres i kommunene. 50% av våre medlemsklubber rapporterer om at de har fått forslag om budsjettkutt eller nedleggelse. Tallene viser at når det blir foreslått nedleggelse eller budsjettkutt går det først og fremst utover aktivitetsmidlene og de ansatte^[7]. Derfor mener vi at hvis intensjonen til regjeringen er at noe av midlene til de kommunale tilbudene som fritidsklubbtilbud trengs det en presisering i statsbudsjettet på hvilke av de 150 millionene som skal konkret gå til kommunale fritidsklubbtilbud slik at en sørger for at dette arbeidet faktisk prioriteres.

For at fritidsklubbene skal kunne fortsette å være relevante lavterskeltilbud som bidrar til myndiggjøring av barn og ungdom der hvor barn og unge bor er det behov for en lovfesting og øremerket midler til feltet. Ungdom og Fritid foreslår derfor at det enten øremerkes midler til tre ulike formål innenfor tilskuddsordning tilskudd for inkludering av barn og unge eller at det gis øremerket midler til kommunene. Behovet er 75 millioner til driftsstøtte hvor hver klubb mottar en årlig driftsstøtte på 100 000, tilsvarende ordningen som i dag gis til frivillighetssentralene, med en ambisjon om å øke på sikt. 38 millioner til en etableringsstøtte til nye fritidsklubber i områder som i dag står uten et tilbud. Etableringsstøtten bør gi tildelinger over tre år hvor hvert nytt tilbud mottar 500 000 per år. 30 millioner til en innovasjonsstøtte hvor klubbene kan søke på midlene. Det bør tildeles innovasjonsmidler til årlige og flerårige prosjekter. 

Kap 590, Post 65 – Områdesatsning

Det legges i forslag til statsbudsjett opp til et videre fokus på områdesatsningene. Det er svært positivt. Områdesatsningene skal bidra til å jevne ut sosiale skiller ved blant annet å bedre fysiske og sosiale nærmiljøkvaliteter i levekårsutsatte områder. Sosial ulikhet kan skape en opplevelse av urettferdighet. Skjevfordelte oppvekstsvilkår og muligheter er drivstoff for unges frustrasjoner i utsatte nabolag. Det er kartlagt systematiske forskjeller mellom ungdom som bor i byområder med levekårsutfordringer og de som ikke har det i opplevelse av nærmiljø og deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter^[8]. Ungdom som har tilknytning til byområder med levekårsutfordringer er i mindre grad fornøyd med nærområdet, kjenner seg mindre trygg i nærområdet, og driver mindre med organiserte fritidsaktiviteter enn ungdom fra øvrige byområder[9]. Ungdom og Fritid vil derfor minne om Kommunal- og forvaltningskomiteen har tidligere uttalt at gode fritidstilbud og fritidsklubber for ungdom må være en del av de varige løsningene som etableres i områdesatsningene.  Dette er viktig punkt for å lykkes med ambisjonene i områdeløftene om å skape gode oppvekstsvilkår. Vi mener at det bør legges til rette for en dialog med oss som fagressurs på feltet. 

^{[1] Vestel, V., & Smette, I. (2007). Fritidsklubben som forebyggende arena – har den «gått ut på dato»?. Tidsskrift for ungdomsforskning, 7(1). Hentet fra https://journals.oslomet.no/index.php/ungdomsforskning/article/view/1100}

^{[2] Andersen, P. L. Og Seland, I. (2019) Fritidsklubber i et folkehelseperspektiv, Forskningsinstituttet NOVA}

^{[3] Stian Lid, Monika Grønli Rosten, Jane Vibeke Dullum, Christer Hyggen, Patrick Lie Andersen (2022). Forebyggende tiltak mot Ungdomskriminalitet i Oslo kommune. Følgeforskning og evaluering. NOVA Rapport 8/22 (oda.oslomet.no}

^{[4] Helse- og omsorgsdepartementet (2019) Folkehelsemeldinga: Gode liv i eit trygt samfunn}

^{[5] Helse- og omsorgsdepartementet (2023) Folkehelsemeldinga: Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar}

^{[6] Helse- og omsorgsdepartementet facebook innlegg 10.10.2023 - https://www.facebook.com/helseogomsorgsdepartementet/posts/pfbid0NbDhuLBsAKFy6uvpkgBZEgTmKZsTGUsS1NjdhL5MHCG3kpfPZoC6MqXWkQSV2aNml?mibextid=YxdKMJ}

^{[7] Heggelund, A. R. (2020) Klubbundersøkelsen 2020, Ungdom og Fritid}

^{[8] Stian Lid, Monika Grønli Rosten, Jane Vibeke Dullum, Christer Hyggen, Patrick Lie Andersen (2022). Forebyggende tiltak mot Ungdomskriminalitet i Oslo kommune. Følgeforskning og evaluering. NOVA Rapport 8/22 (oda.oslomet.no)}

^{[9] Andersen, Lie Patrick og Bakken, Anders. (2020) Oppvekstmiljø i utsatte byområder. Resultater fra Ungdata-undersøkelser i seks utvalgte kommuner}

Vi takker for adgangen til å komme med våre kommentarer til det fremlagte statsbudsjettet for 2024. Vedlagt følger våre innspill til Kap. 581, 585 og 2412.

Kap. 581 Bustad- og bumiljøtiltak

Post 70 Bustøtte

• De midlertidige reglene som ble innført i 2021/22 som følge av dyrtid og økte strømpriser bør bli permanente, ikke bare videreføres.
• Det er positivt at inntektsgrensene i bostøtten oppjusteres med endringen i grunnbeløpet i Folketrygden.

Boutgiftstaket, som er den øvre grensen for hvor mye av husleien som tas med i bostøtteberegningen, følger ikke utviklingen i markedsleie, og ligger i dag betydelig under det som er markedsleie. Det innebærer derfor en kraftig reell avkortning. I 2022 hadde 75 % av bostøttemottakerne boutgifter over taket, og hittil i 2023 har 77 % boutgifter over taket ifl. Husbankens statistikkbank.

Det er foreslått mange endringer av bostøtten i KDDs egen oppnevnte ekspertgruppe som leverte sin utredning i mai 2022, men ingen av disse forslagene er så langt fulgt opp.

Post 76 Utleigebustader og forsøk med nye bustadmodeller

• Tilskuddet til utleieboliger bør gjeninnføres og tilskuddsrammen økes betydelig ift. 2023 for at kommunene fremdeles skal kunne framskaffe tilstrekkelig antall boliger til de mest vanskeligstilte husstandene.

Tilskuddet går til oppføring av kommunale boliger og har dekket inntil 25 % av kostnadene til anskaffelse av nye boliger, men ble faset ut i budsjettet for 2023, og midlertidig gjeninnført i RNB i 2023 bl.a. som følge av flyktningestrømmen fra Ukraina. Tilskuddet videreføres ikke i 2024 og fases på nytt ut. Tilskudd til nye kommunale utleieboliger er et svært viktig verktøy for kommunene for å kunne tilby boliger til vanskeligstilte husstander som ikke klarer seg selv på det private markedet. Den kraftige veksten i flyktninger og en leiesektor i ubalanse gjør situasjonen for kommunene svært krevende. Kjøp av kommunale utleieboliger kan dessuten bidra til økt etterspørsel i nyboligmarkedet.

Post 78: Bustadtiltak

• Økningen i post 78 boligtilskudd er positivt, men burde vært større.
• For Leieboerforeningen er det av stor betydning at avgrensingen av driftstilskuddets størrelse over denne posten økes.

Tilskuddet gir kommuner og organisasjoner o.a. muligheter til å sette i gang utviklings- og innovasjonsarbeid i den boligsosiale sektoren.

Driftstilskuddet til Leieboerforeningen skjer over post 78 og er tilnærmet uendret siden 2016. Dette på tross utvidede boligsosiale arbeidsoppgaver og en kraftig vekst i antall personer som mottar husleiejuridisk råd og veiledning. Leieboerforeningen er den eneste organisasjonen for leieboere som har fast ansatte og tilbyr gratis boligjuridiske tjenester til medlemmene. Medlemskap koster 250–400 kr pr. år. Vi ber om at begrensningen på tilskudd til leieboerorganisasjoner økes til 2,5 mill som er innenfor forskriftrammen.

Kap. 585 Husleigetvistutvalet

• Driftsbudsjettet til HTU må styrkes slik at de er i stand til å fortsette sitt arbeid på samme måte som i dag.
  
  

Saksbehandlingstiden i HTU har gått kraftig opp som følge av at dets virkeområde i 2021 ble utvidet til å gjelde hele landet. Driftsbudsjettet har ikke blitt justert for å møte den kraftige veksten i antall saker, og for å bøte på dette har KDD foreslått en forskriftsendring som innebærer at saker hvor tvistesummen er lavere enn 150 000 kroner skal gis en administrativ avgjørelse av saksbehandler alene. Leieboerforeningen og en rekke andre organisasjoner har advart mot forslaget som innebærer at om lag 75 % av sakene vil få en administrativ avgjørelse. Den foreslåtte endringer reduserer rettssikkerheten til leieboere og utleiere, og HTU vil dermed miste sin rolle som et representativt og partssammensatt tvisteløsningsorgan med stor tillit hos partene.

Leieboerforeningen skriver i sin høringsuttalelse at leietvister i Husleietvistutvalget (HTU) fortsatt må avgjøres gjennom utvalgsbehandling, alternativt at den foreslåtte verdigrensen settes betydelig lavere.

Kap. 2412 Husbanken

Post 90 Nye lån

• Lånerammen til utleieboliger bør økes til minst 2 mrd. ved at den samlede lånerammen til grunnlån utvides med 1 mrd, alternativt gjennom en tilsvarende reduksjon i lånerammen som settes av til startlån.

Utlånsrammen settes i årets statsbudsjett til 24 mrd., som er det det samme som RNB 2023. I løpet av de syv første månedene i 2023 har Husbanken gitt tilsagn på lån for 440 millioner til 165 utleieboliger. Med en ramme på 1 mrd. til nye utleieboliger i 2024, estimerer vi at Husbankens grunnlån vil bidra til i overkant av 300 nye utleieboliger ut på markedet. Leieboerforeningen mener dette er altfor lavt ambisjonsnivå gitt de store utfordringene i leiesektoren. Leieboerforeningen forventer at interessen for startlån vil avta grunnet det høye rentenivået og usikkerheten som preger eieboligmarkedet.

Med vennlig hilsen
LEIEBOERFORENINGEN

Lars Aasen
daglig leder

Om MEF
Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) representerer over 2 400 medlemsbedrifter. Disse har en samlet omsetning på om lag 100 mrd. kroner, og sørger for at over 40 000 ansatte har en jobb å gå til. Hovedtyngden av medlemsbedriftene driver maskinell anleggsvirksomhet, men forbundet organiserer også skogsentreprenører, brønnborere og gjenvinnings- og avfallsbedrifter. MEF har egen hovedavtale med LO/Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) og tariffavtaler med NAF og Fellesforbundet.

Bedre massehåndtering krever tilpasning i regelverket

Den største klimautfordringen i anleggsbransjen er hvordan masser håndteres. Flere steder i landet er det kritisk mangel på massemottak som gjør at masser må transporteres unødvendig langt. Konsekvensen er store klimagassutslipp, slitasje på veinettet og unødig dårlig trafikksikkerhet. I tillegg blir bygge- og anleggsprosjektene unødvendig dyre, både for offentlige- og private byggherrer.

Ved å gjenbruke overskuddsmasser kan vi begrense uttaket av nye masser, beslaglegge mindre nytt areal, redusere klimagassutslipp og forurensning – i tråd med prinsippene i en sirkulær økonomi.

Bruk av masser har stor betydning for klimagassutslippene. I anleggsbransjen har vi sett på alternativ bruk av masser, og med bruk av stedlige omfyllingsmasser (på siden og over) på et VA-anlegg kan man halvere klimagassutslippene. Dette er indirekte utslipp som sjelden tillegges vekt i prosjekt eller planlegging, men har stor betydning for klimagassutslippene.

I dag legger ikke sentrale eller lokale myndigheter nok til rette for kortreiste masser. Det gjør det ikke mulig å redusere klimautslippet slik anleggsbransjen ønsker. Vi har i lengre tid etterlyst at den kommunale planleggingen tilrettelegger for kortreiste masser og at det gjøres forenklinger i regelverket for å oppnå dette.

I forslag til statsbudsjett med henvisning til Stortingets anmodningsvedtak nr. 454 av 12. januar 2023, skriver Kommunal- og distriktsdepartementet at de vil gjennomgå regelverket og utarbeide en tverrsektoriell veileder knyttet til gjeldende regelverk for massehåndtering.

Dette foreslåtte virkemiddelet er for svakt. Vi trenger langt sterkere virkemidler for å en bedre måloppnåelse.

En veileder og gjennomgang av regler er ikke nok. Det vil ikke klare å løse de store utfordringene vi står ovenfor på å få til bedre massehåndtering. Grunnen er at det nettopp er regelverket på tvers av flere sektorer som vanskeliggjør målet med å få til en bedre massehåndtering og i tillegg dårlig tilrettelegging i kommunens arealplaner.

Det vi trenger er statlige planretningslinjer som er tydelig på at kommunene i sine arealplaner legger til rette for en bedre, raskere, billigere og enklere massehåndtering.

Videre må regelverket på tvers av sektorene forenkles. Gjeldende regelverk legger som nevnt hindringer og pålegger et overdimensjonert byråkrati på flere områder som vanskeliggjør og fordyrer mulighetene til å få til en bedre og klimatilpasset håndtering av masser. Kommunene melder til oss at å håndtere masser er krevende etter dagens regelverket. Bare det å mellomlagre masser midlertidig ved bygging og oppgradering av VA-anlegg, krever omfattende byggesaksbehandling og dispensasjon. Det er tidkrevende og kostbart.

Den bredt sammensatte direktoratgruppen som Kommunal- og distriktsdepartementet viser til i sitt budsjettforslag, foreslo i sin rapport en rekke sektorovergripende regelverksendringer som er nødvendig for lykkes med en bedre massehåndtering.

MEF etterlyser også den tverrsektorielle massestrategien som Stortinget ba om i november 2022, da dette vil være førende for både kommuner, fylke, stat og det private markedet frem mot bedre ressursutnyttelse av overskuddsmasser fra anleggsvirksomhet.

Vi må kunne forvente at Kommunal- og distriktsdepartementet implementerer de regelendringer som den bredt sammensatte direktoratgruppa foreslår i sin rapport. Gjøres ikke dette, lykkes vi ikke med å få til den massehåndteringen vi trenger av hensyn til klimaet vårt.

Skader på infrastruktur som følge av uværet Hans

Om lag halvparten av det norske veinettet er fylkesvei. 44 000 km. Behovet for å flom- og skredsikre disse veiene er stort.

Uværet Hans påførte både fylkeskommunale og kommunale veier og annens infrastruktur store skader. Fylkeskommune og kommunene, spesielt i Innlandet og Buskerud, har behov for å istandsette all fylkeskommunal og kommunal infrastruktur etter uværet.

Kostnadene bare i Innlandet er forventet å koste 339,5 – 532 millioner kroner. I tillegg kommer anbefalte flomforebyggende tiltak med kostnader på 20 – 40 millioner kroner samt anbefalt avsetning på 60 millioner kroner for mulige skader på bruer og konstruksjoner som foreløpig ikke er avdekket.

Disse fylkeskommunene og kommunene må kompenseres for disse ekstraordinære kostnadene som er påløpt som følge av uværet Hans. MEF mener at regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett i altfor liten grad har bidratt

I tillegg er det stort behov for ytterligere flom- og skredsikring i disse berørte områdene og andre for å sikre infrastrukturen mot skader neste gang det kommer store vannmasser. Dette gjelder både fylkesvei og annen infrastruktur.

Budsjettkapittel i Kommunal- og distriktsdepartementet: 300 mill. kr. Kap. 571, ny post: Rammetilskudd til kommuner.

Det er nødvendig å investere i å ta bedre vare på natur i alle sektorer - som er en investering i vårt eget livsgrunnlag. I tillegg gjør den nylig vedtatte, ambisiøse Naturavtalen at vi må øke innsatsen i Norge vesentlig for å nå målene om å stanse tap av natur, om 30 % restaurering og om 30 % vern av natur innen 2030. Stadig mer faglig kunnskap, blant annet fra Naturpanelet og Klimapanelet, etterlater ingen tvil om at vi må spille mer på lag med naturen og forvalte naturkapitalen bedre. Dette må vi gjøre både for oss selv og våre etterkommere – fordi det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, fordi vi er juridisk forpliktet, og på grunn av naturens egenverdi. Vi merker kraftig stigende engasjement i kommunene for å ta dette på alvor, og statsbudsjettet for 2024 må følge opp engasjementet og også ta på alvor at natur og klima skal være rammen for all politikk.

Arealnøytralitet som nasjonalt mål, naturregnskap som styringsverktøy

Norge mangler et konkret styringsmål på naturtap, Sabima mener Norge må sette et nasjonalt mål om arealnøytralitet på veien mot naturpositiv. Målet mot 2030 må være å bli naturpositiv. Det betyr at vi må gjenbruke og fortette allerede utbygde arealer fremfor å bygge ut mer natur, og stanse arealforbruket. For å måle oppnåelse må regjeringen levere et naturregnskap og naturbudsjett årlig. Det må kvantifisere tiltakene som iverksettes for å innfri målene i naturavtalen, for å bevare og reparere naturen. Rapporteringen må også vise hvilken tilstand naturen er i – og konsekvensene statsbudsjettet vil ha på tilstanden det neste året/årene frem mot 2030 og 2050. Sabima mener at naturregnskapet må utarbeides slik at det kan bli et styringsverktøy i alle kommuner. Et naturregnskap kan synligjøre viktig natur før konsekvensutredninger og tidlig i all planlegging, noe som vil dempe konflikter, øke forutsigbarhet, effektivisere beslutningsprosesser, spare ressurser og være bra for investorer, beslutningstakere, planleggere, utbyggere og innbyggere, og dermed bidra til å spare ressurser i kommunene.

Totalt sett har regjeringen i sitt budsjettforslag for 2024 økt bevilgningen til naturregnskap med 10 mill. kr. Med bakgrunn i hva som er lagt fram i «Grønn bok» og øvrige budsjettforslag, mener Sabima at dette ikke er tilstrekkelig til å utvikle et forvaltningsrelevant naturregnskap for alle administrative nivåer, og foreslår en ytterligere økning på 100 mill. kr.

I Miljødirektoratets rapport Etablering av naturregnskap, publisert 06.10.23, framgår det at de innen 2026 kan utvikle grunnlag for naturregnskap på nasjonal/regional skala. Sabima har god dialog med forskningsmiljøet på området og anerkjenner at det er en kompleks oppgave, men med økt finansiering kan vi få på plass et langt mer forvaltningsrelevant naturregnskap innen utgangen av 2024, selv om det ikke blir komplett. Det krever to satsninger: et heldekkende økosystemkart og karbonlagringskart. Dette vil gi konkret, ny informasjon inn i alle planprosesser og unngå at flere prosjekter som er i konflikt med viktige natur- og klimamål videreutvikles.

Forslag til anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen fastsette mål om arealnøytralitet – null netto tap av natur, i behandling av handlingsplan for naturmangfold, og utarbeide mekanismer som sikrer at Norge blir arealnøytralt innen 2025 og naturpositiv innen 2030.
• Stortinget ber regjeringen legge frem et nasjonalt naturregnskap og naturbudsjett for Stortinget årlig, og sørge for at naturregnskapet også kan brukes på kommune- og prosjektnivå.

Kompetanseløft på plan og naturmangfold i kommuner

Arealendringer er den største trusselen mot naturmangfold på verdensbasis – og i Norge. Kommunene har fått et stadig større ansvar for klima-, natur- og arealforvaltning. Feltet har blitt viktigere uten at det har blitt gitt en tilsvarende økning i kapasitet og kompetanse. I rapporten «Størrelsen teller» som Menon Economics har laget på oppdrag fra Akademikerne, konkluderes det med at rekrutteringsproblemer og små fagmiljø gjør at særlig mellomstore kommuner gir etter for utbyggingspress. Det er fordi kommunene opplever et sterkere press fra næringsliv/utbyggere enn små kommuner, og i mindre grad enn store kommuner har ressurser og kompetansen til å opplyse sine folkevalgte om konsekvensene av nye planer. (https://www.nrk.no/vestland/ny-rapport_-mellomstore-kommunar-forsterkar-naturkrisa-1.16422136)

Generalistkommuneutvalget kom i vår med en nedslående oppsummering av lovoppfyllelsen på naturmangold hos kommunene. Konklusjonene er like som det Riksrevisjonen kom til i 2006, 2011 og 2019, som EVAPLAN kom med i 2019 og OECD i 2022.  Generalistkommuneutvalget skriver i oppsummeringen “Mange kommuner har eldre planer, spesielt arealplaner. Det er også dokumentert at det er svært få kommuner som oppfyller kravene til konsekvensutredninger, blant annet å utrede planalternativer. Det er også få konsekvensutredninger som inneholder klima- og miljø- temaer. Undersøkelser viser at mange kommuner har utfordringer med tilgang til relevant plankompetanse og nødvendig kapasitet, og også at små kommuner ikke i like stor grad er i stand til å bruke planverktøyene som strategiske politiske instrumenter” (side 109). (https://www.regjeringen.no/contentassets/5a25f42bd97345c29593c03a515738d2/no/pdfs/nou202320230009000dddpdfs.pdf)

Vi mener det er på tide å gjeninnføre ordningen med øremerking av midler til kompetanse og kapasitet på natur og klima i kommunen, i første omgang som en treårig bevilgning på 300 mill. kr. årlig i KDDs budsjett (ny post under Kap. 571).

Ta planvask for å unngå planlagt nedbygging av viktig natur

I høst kom Norsk institutt for naturforskning med en unik undersøkelse som for første gang kartla alle kommunenes tomtereserve Planlagt utbyggingsareal i Norge. Totalt har kommunene satt av 2 166 km² til bolig, fritidsbolig og næringsformål. Til sammenligning er eksisterende bebygd areal i Norge i dag 5 694 km². Av disse ligger 354 km² i leveområder for villrein, 164km² på myr og 139,5 km² på jordbruksareal. Det er satt av dobbelt så store arealer til hytter som til hus. Disse utbygningsplanene styrer Norge mot en sterkere naturkrise. Nå har kommunene stort juridisk handlingsrom til å tilbakeføre arealer avsatt til formål i strid med lovverket og nasjonale retningslinjer til LNFR, det som kalles planvask. Utfordringen understrekes av KS til NRK i en kommentar til utbyggingsplanene: “Særlig små og til dels mellomstore kommuner har utfordringer med både kapasitet og kompetanse til å gjennomføre en «planvask» som ifølge ham ideelt sett ville vært ønskelig”. (https://www.nrk.no/norge/kommunene-har-store-utbyggingsplaner-pa-myr-og-i-naturomrader-1.16533934)

Det er også stort behov for at alle norske kommuner får på plass kommunedelplaner for naturmangfold - kun 20 % av kommunene har en slik plan idag (50 mill. KLD). Vi foreslår også et kunnskapsløft i kommunene gjennom en Natursats-ordning (45 mill. KLD).

 Forslag til anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen fastsette et lovkrav til at kommunene skal vurdere klima- og naturhensyn i alle eldre reguleringsplaner ved rullering av arealplan, og vurdere hvorvidt hver enkelt reguleringsplan skal videreføres eller ikke.

Hele Sabimas budsjettinnspill finnes her: https://www.sabima.no/sabimas-innspill-til-statsbudsjett-2024/  

Kilder:

Størrelsen teller. Menon Economics 2023: https://www.naturviterne.no/getfile.php/1396556-1684919313/Nettside%202023/Dokumenter/Diverse/Menon-rapport%2034-2023%20-%20St%C3%B8rrelse%20teller.pdf 

Planlagt utbyggingsareal i Norge. Identifisering av mulig framtidig utbyggingsareal i kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven. NINA 2023 https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/3085779 

Generalistkommunesystemet. NOU 2023:9. https://www.regjeringen.no/contentassets/5a25f42bd97345c29593c03a515738d2/no/pdfs/nou202320230009000dddpdfs.pdf 

Høringsnotat fra STL til Kommunal- og forvaltningskomiteen, stabsbudsjett 2024

STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn), som samler bredden av tros- og livssynssamfunn til dialog og arbeider for likebehandling, takker for muligheten til å delta i denne høringen.

STL har sendt et interessebrev til Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) om å bli anerkjent som et nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet, med en tilhørende søknad på 1,14 millioner kroner for arbeidet i 2024.

STL er beklageligvis ikke innstilt. Vi registrerer også at tilskuddene er fryst for andre året på rad, og vi opplever i ordningen i økende grad som utilnærmelig. Dette hemmer det nødvendige integreringsarbeidet og hindrer nye, nødvendige tiltak – og det i en tid hvor Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) rapporterer om «sterkt økende ankomster».

Vi mener det er en feiltakelse ikke å jobbe med tros- og livssynssamfunn i integreringsarbeidet, og finner det spesielt merkelig av regjeringen ikke å følge opp sitt eget mål i regjeringsplattformen om nettopp å «samarbeide med tros- og livssynssamfunn om å styrke integreringen».

Tros- og livssynssamfunnene er en landingsplattform for mange innvandrere. Når alt fungerer godt, kan tros- og livssynssamfunn tilby gode erfaringer med deltagelse i demokratiske strukturer, kompetanse og nettverk som skaper både gode liv og en bro til storsamfunnet. Når noe fungerer dårligere, kan fordommer og fryktbaserte forestillinger om spesielt staten og offentlige tjenester føre til isolasjon og avstand, med negative følger for både barn og voksne.

For å sikre at tros- og livssynssamfunn best mulig fungerer som en bro til storsamfunnet, med tillit og samarbeid med det offentlige, kreves flere tiltak. STL har en plan klar for å jobbe både med offentlig ansatte, tros- og livssynsledere og innvandrergrupper i tros- og livssynssamfunn for å øke kunnskap, tillit og deltakelse. Innsatsen som trengs kan i dag løses av STL, som har både inngangen til, kunnskapen om, og tilliten hos tros- og livssynssamfunnene. Det erfarte vi blant annet under pandemien, hvor myndighetene har anerkjent at STL var sentrale i å nå ut til de som har mindre tillit til norske myndigheter.

STL er i praksis allerede et nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet, men våre eksisterende midler binder oss til andre prosjekter og oppgaver, som hindrer oss fra å jobbe tilstrekkelig systematisk og målrettet med å styrke integreringsarbeidet.

Planen for 2024 er å dedikere et årsverk til å gjøre minst tre ting:

• (1) Arrangere kurs langs to løp: rettet mot offentlige instanser som arbeider med innvandrere for å styrke kompetansen til å tilnærme seg religiøse temaer i deres arbeid på en hensiktsmessig måte, og rettet mot menigheter med innvandrergrupper for å øke kunnskap, tillit og tilhørighet,
• (2) Bedre kunnskapen om integrering bl.a. ved å kartlegge tros- og livssynssamfunn i tre byer og ha ressursutveksling med offentlig ansatte i aktuelle fylker/kommuner, og
• (3) Holde styrekurs for, og gi veiledning til, tros- og livssynssamfunn for å bidra til økt rekruttering og økt deltakelse blant innvandrere og deres barn.

STL er i ferd med å bygge opp en fagavdeling, som skal jobbe forskningsbasert og bidra som en bro mellom tros- og livssynssamfunn og det offentlige. Vi har allerede positiv erfaring med tilsvarende tiltak på andre områder, som barnevern, negativ sosial kontroll og, som nevnt, pandemi. Dermed er det søkte tilskuddet også veldig effektive midler, som utnytter etablerte nettverk, tillitsforhold og metoder.

Tilskudd og kapittel

Det bes om at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn legges til i listen over navngitte organisasjoner som anerkjennes som nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet og gis et tilskudd på 1.140.000 NOK i 2024.

Ordningen «tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet» ligger under AID, kapittel 671 «Bosetting av flyktninger og tiltak for innvandrere», Post 71 «Tilskudd til integreringsarbeid i regi av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner».

Med vennlig hilsen,

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn v/

Ingrid Rosendorf Joys,

generalsekretær

Kap 581 Bostøtte

Post 70

Vi har nå snart to års erfaring med strømstøtte for alle, men det er fortsatt noen som kommer for dårlig ut av ordningen. Vi trenger en ordning som sikrer at basisbehovet for elektrisk kraft hos den enkelte familie som er avhengig av bostøtte blir avhjulpet på en god måte.

Ekspertutvalgets rapport vedrørende bostøtte fastslo at det var stadig færre med uføretrygd innenfor bostøtteordningen. Dette er ikke pga deres forbedrede økonomiske stilling, men pga en bostøtteordning som ikke dekker målgruppen lenger.

Hjernesvulster er en sykdom som i mange tilfeller medfører at restarbeidsevnen i dagens arbeidsmarked er redusert til null, og at all energi brukes til å takle dagliglivets aktiviteter. Den nye uføreordningens arbeidslinje utgjør derfor ingen reell verdi for dem og deres evne til å skaffe seg inntekt istedenfor eller i tillegg til ytelsene fra det offentlige. Selv om det er lagt opp til en skjerming av de som mottok bostøtte med den gamle uføreordningen, er det ikke en likhet mellom disse og de som kommer inn på ordningen som nye bostøttemottakere. Hjernesvulstforeningen ber derfor komiteen om å øke rammen for bostøtte og justere innslagspunktet, slik at de som før omleggingen fikk bostøtte, fortsatt er kvalifisert samt at nye mottagere på samme inntektsnivå kvalifiserer til bostøtte.

Videre ber Hjernesvulstforeningen komiteen om å sørge for at forvaltningsreglene endres slik at måneder med tre utbetalinger fra NAV ikke medfører at bostøtten den måneden går tapt. Tidligere forvaltningsregime basert på årsinntekt hadde ikke slike uheldige utslag, og de innførte månedsberegninger rammer urettferdig og unødig hardt. Skal det være periodebasert, så må forvaltningsreglene også reflektere dette på en fornuftig måte, og ta utgangspunkt i fire-ukers perioder, og heller ha 13 utbetalinger gjennom året.

Overslagsbevilgningen er langt under det som er regnskapsført for 2022, og vi mener at forslaget må økes med 250 MNOK.

Post 76

Utleie og forsøk med nye boligmodeller er et område som ser ut til å trenge en solid tildeling for å hjelpe de som ikke klarer å skaffe seg eller beholde egen bolig. Uføre kommer dårlig ut økonomisk og når de ikke klarer å skaffe mat uten å utgjøre en av tre i matkøene så klarer de heller ikke å være en del av det ordinære boligmarkedet. Vi trenger ordninger som gjør at de kan ivaretas med gunstige leieordninger og andre modeller for bolig. Vi foreslår 100 MNOK til dette for 2024  som øremerkes boliger for uføre.

Kreft- og nevrokoordinatorer i kommunene

Pakkeforløp hjem for kreftpasienter ble iverksatt for snart to år siden. Dessverre ser det ikke ut til at implementeringen av pakkeforløpet har skutt fart og det skal være implementert ved utgangen av 2023. Dette er arbeid som henger langt etter og kommunene ser ikke ut til å ha fått øynene opp for viktigheten av å støtte egne innbyggere og avlaste fastlegeordningen gjennom slike koordinatorstillinger.

Som en naturlig del av kommunenes tilbud til innbyggerne, må det settes av midler til kommunene dekker opp behovet for kreft- og nevrokoordinatorer i kommunens tjenestetilbud. Frem til dette kommer som lovpålagte stillinger i kommunen, må det motiveres til å ha slike spesialiserte ressurser som kan støtte pasienter og pårørende innenfor kreft og det nevrologiske området. Kreft og nevrologisk sykdom er to av de største områdene innenfor tap av livskvalitet og liv, slik Folkehelseinstituttet vurderer fremtidens helseutfordringer. Uten tilstrekkelig med relevant kompetanse og kapasitet er ikke pakkeforløp hjem for kreft, hjerneslag og andre diagnoser annet enn festtaler og visjoner. Innbyggerne trenger gode tjenester, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Likeverdige tilbud fordrer at alle nivåer innenfor den offentlige forvaltningen stiller seg bak tilbudet. Her får Stortinget muligheten til å være de fremste kulturbærerne for denne saken, noe vi håper at komiteen griper.

Vi foreslår derfor at det bevilges 500 MNOK øremerket kreft- og nevrokoordinatorstillinger i kommunene slik at alle landets innbyggere har tilgang på slike tjenester i sin hjemkommune.

Høring i Stortingets kommunal- og forvaltningskomité 

Prop. 1 S (2022-2023) - Statsbudsjettet 2024

Skredsikring (herunder kap.1320 post 30 og beregningsteknisk dokumentasjon (Grønt hefte) i inntektssystemet til fylkeskommuner)

Riks- og fylkesvegene våre er helt sentrale som framføringsårer i fredstid og i krise/krig. Vanlige folk, næringslivet og beredskapen vår er avhengig av at vegene er fremkommelige, sikre og åpne hele året. Naturfarer som ras og skred - som vi også nylig så på Østlandet under ekstremværet «Hans» - truer våre fremføringslinjer og livsnerver for samfunnet sør-nord, øst-vest. Klimaendringene vil gi mer rasproblematikk framover. Skredsikring er klimatilpasning i praksis.

Så til Nasjonal rassikringsgruppes store hodepine:

Regjeringen foreslår for 2024 å bevilge 941 millioner kroner som rammetilskudd til fylkeskommunenes skredsikringsarbeid på fylkesvegene. Dette er en minimal bevilgning som ikke hensyntar høy prisstigning eller økt naturfare og mer ekstremvær som følge av klimaendringer.

Behovet for rassikring av riks- og fylkesveger er enormt. Allerede i 2019 ble det kartlagt et behov på over 70 milliarder kroner for å rassikre riks- og fylkesvegene i Norge og i enkelte fylker vil det ta 120 år å rassikre med slik bevilgningstakt.

Regjeringa har bare levert en marginal økning på rassikringsrammen til fylkesveg. I praksis gir dette mindre til rassikring og naturfare når prisstigningen på innsatsfaktorer i prosjektene er så høye. For riksvegene ser det ikke bedre ut. Det haster å sikre riks- og fylkesvegene våre og vi håper at flertallet på Stortinget ser alvoret og vil handle.

Bevilgninger til skredsikring av riksveger er ikke lenger sporbare i og med at post 31 «skredsikring» er fjernet i budsjettene. Dette er en svakhet. Vi merker oss også at viktige rassikringsprosjekter på riksveg ikke har vært prioritert høyt i transportetatenes prioriteringsforslag til NTP.

Nasjonal rassikringsgruppe gjentar kravet om en opptrappingsplan for rassikring. Målet er to milliarder kroner mer per år til rassikring av fylkesvegene fra neste års statsbudsjett, og samme satsing må gjøres for riksveiene.

Vedtak ikke fulgt opp i henhold til Stortingets føringer

Flere sentrale Stortingsvedtak fra april i 2022 er enda ikke fulgt opp tilstrekkelig grad av Regjeringen. Vedtak omkring innovasjonsprogram og incentivordning for å få erfaringer med alternative sikringstiltak og teknologi har ikke blitt tolket i tråd med Stortingets intensjon, og mangler bevilgning.

Vi ser det som avgjørende at et innovasjonsprogram og incentivordning etableres i tillegg til de ordinære skredsikringsbevilgningene dersom vi skal være i nærheten av å klare å sikre smartere og få mer rassikring for pengene. Innsparingspotensialet i en NTP-periode vil være i milliardklassen.

Nasjonal rassikringsgruppe har foreslått at en statlig incentivordning må innebære at Staten minimum dekker 50 % av grunninvesteringen for tiltaket, og 50 % av driftskostnadene de første 10-15 årene. Det bør settes av en årlig pott på 500 mill. kr til formålet, som kommer i tillegg til de ordinære skredsikringsmidlene.

Vi anmoder om at komiteen ta nødvendige grep for å sørge for at dette nå kommer på plass.

Leder av Nasjonal rassikringsgruppe, Jenny Følling

FOs innspill til høring i kommunal- og forvaltningskomiteen om statsbudsjett 2024

Fellesorganisasjonen (FO) er fagforeningen for sosialarbeidere. FO organiserer nærmere 36 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.

Kap. 571 Rammetilskudd til kommunene

Det er positivt at regjeringen legger opp til en vekst i kommunenes frie inntekter i 2024 på 6,4 milliarder kroner, i tråd med forventningene fra kommuneproposisjonen. Men FO er bekymret for nok et stramt år i mange kommuner, med økt press på kommunale tjenester og mulige konsekvenser for lokalsamfunn og levekår for befolkningen. 

Kommunene har ansvar for mange av de viktigste velferdstjenestene som barnehager, skoler, barnevern og helse- og omsorgstjenester, og står for ca. halvparten av offentlige tjenester, med en av fem sysselsatte. Kommunene er derfor svært viktige for å redusere ulikhet og levekårsforskjeller. KS varsler at demografiske endringer og et stort antall flyktninger gir et sterkt, økt press på kommunale tjenester, og at tjenester som skole og helse- og omsorg er blitt dyrere for kommunene. Mange kommuner vil få stram økonomi også neste år, og overføring spises opp av demografiutvikling og pensjon. 

Kommunene må sikres tilstrekkelig midler for å drive kritiske velferdstjenester innen barnevern, rus, psykisk helse og helse- og omsorgstjenester på et forsvarlig nivå.

Kommunesektoren utgjør førstelinjen for å møte utfordringene ulike kriser gir. FO er bekymret for at presset kommuneøkonomi særlig vil ramme allerede pressede velferdstjenester og ikke lovpålagte forebyggende tiltak. Krav til bemanningsnormer for pedagogisk personell i skoler og barnehager medfører begrensede muligheter for kostnadskutt på disse områdene. Et eksempel er behov for midler for å styrke kommunenes omstilling i tråd med barnevernformens mål om mer forebygging og tidlig innsats. Reformen gir kommunene større faglig ansvar for egen barnevernstjeneste og barnevernloven stiller strengere kompetansekrav til ansatte i barnevernet.

FO anbefaler 

• Overfør tilstrekkelig ressurser til kommunene for å drive kritiske velferdstjenester på et forsvarlig nivå. 

Barnevernsreformen

Kommunalt barnevern 

Regjeringen uttaler i Hurdalsplattformen at de skal iverksette en kvalitetsreform i barnevernet. Da er det behov for ekstra midler for å styrke kommunenes omstilling i tråd med barnevernsreformens mål om mer forebygging og tidlig innsats. Det er stort behov for gode forebyggende tjenester for å kunne fange opp barn og unge som trenger ekstra støtte og hjelp. Forebygging og barnevern må fungere sammen for å sikre god oppfølging.

Foreslått styrking av statlig barnevern er viktig for arbeidet som gjøres i kommunalt barnevern. Det er likevel behov for ekstra midler til å styrke kommunenes omstilling i tråd med barnevernsreformens mål. Økningen av frie midler til kommunene burde vært fulgt opp med bevilgninger og tydelige signaler om fortsatt satsning på barnevernsreformen.  

Fra 2031 er det innført kompetansekrav, og FO hadde forventet en tydelig plan for hvordan staten og kommunene sammen skal sikre denne kompetansen. Tilskuddsordningen til kommunene er ikke god nok, og det er heller ikke gitt føringer for et kompetanseløft i rammebevilgningen. FO mener dette ikke er godt nok for å sikre nødvendig planmessig arbeid for å styrke kompetansen.   

FO anbefaler:   

• Beregn og bevilg midler til fullfinansiering av reformen i tråd med intensjonen om å styrke forebyggende arbeid, herunder utvikle og innføre gode hjelpetiltak
• Sette av midler til kommunene for utgifter knyttet til kompetanseløftet i barnevernet, og utarbeid en nasjonal strategi med framdriftsplan som sikrer oppfylling av kompetansekravet i 2031 som inkluderer økonomisk kompensasjon

Kap. 575 Ressurskrevende tjenester

Innslagspunktet for særlig ressurskrevende tjenester foreslås satt til 1.608.000 kr, en økning som tilsvarer beregnet lønnsøkning for 2023 på 5,4 %. Det er positivt at det ikke økes mer, men fortsatt må kommunene kompensere mye fra egne frie midler. FO mener staten må ta ansvar for en større andel av kostnadene for ressurskrevende tjenester, og at innslagspunktet må reduseres betydelig. Kommunene får mindre handlefrihet til å utarbeide gode og individuelt tilpassede tjenestetilbud når de påføres økte kostander. Konsekvensene kan bli reduksjon av tjenesteomfang og kvalitet, og tjenester uten nødvendig kompetanse og faglig forsvarlighet. Det er også krevende at regjeringen fortsatt ikke gjør noe med at ordningen med statlig medfinansiering opphører når brukerne fyller 67 år.

Det er positivt at tilleggskompenasjon for små kommuner med uforholdsmessig høye utgifter til ressurskrevende tjenester styrkes noe, men vi stiller spørsmål ved om den er tilstrekkelig til å dekke faktiske behov.

FO anbefaler:

• Reduser innslagspunktet for ressurskrevende tjenester og opphev aldersgrensen

Programkategori 13.80 Bolig, bomiljø og bygg, kapittel 581

Regjeringens boligsosiale politikk iverksettes gjennom økonomiske virkemidler som startlån, tilskudd og bostøtte, administrert av Husbanken. Disse virkemidlene skal sammen bidra til at personer med langvarige problemer med boligfinansiering får mulighet til å skaffe seg en egnet bolig, og beholde den. Det er knyttet stor usikkerhet til fortsatt økt boliglånsrente og generell prisstigning. Det er grunn til å anta at flere vil få problemer med å skaffe seg bolig og beholde den som følge av renteøkning og prisstigning. Regjeringen viderefører lånerammen på 24 milliarder kroner i Husbanken, som ble vedtatt i revidert nasjonalbudsjett 2023. Størstedelen av lånerammen går til startlån, som gjør at flere familier med lave inntekter kan eie sin egen bolig.

Bostøtte er et viktig boligsosialt virkemiddel som skal bidra til at flere skal kunne skaffe seg og beholde egnet bolig, og kunne bo trygt og godt. FO mener bostøtteordningen må innrettes slik at den, sammen med startlån og tilskudd, igjen blir et virkemiddel i tråd med intensjonen. Dette innebærer blant annet at inntektsgrensen for bostøtte må oppjusteres slik at den harmonerer med prisutviklingen i samfunnet. For 2024 er bevilgningen til bostøtte foreslått redusert med 170 millioner kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2023, og over 776 millioner sammenlignet med regnskap for 2022. 

Midlertidige regler for bostøtte videreføres for januar til mars 2024 for å kompensere for forventet høye strømpriser også i 2024. Dette er bra, men vi forventer at regjeringen gjør en fortløpende vurdering av behov for å utvide de midlertidige reglene utover høsten 2024, dersom situasjonen med høye strømpriser vedvarer. Det må gjøres nødvendige justeringer i revidert budsjett for 2024 dersom det blir påkrevd. Høye strømpriser, sammen med høy prisstigning, gjør at vi må forvente flere med behov for ekstra støtte også i 2024. FO mener det er bedre at flere får nytte av utvidet bostøtte enn at de blir tvunget til å søke om økonomisk sosialhjelp for å betale strømregningene.

FO anbefaler:

• Husbankens rolle i boligpolitisk og boligsosialt arbeid må styrkes
• Vurder fortløpende behov for økt bevilgning til bostøtte utover i 2024, og bevilg ekstra midler ved behov i revidert budsjett 2024.
• Viderefør ordningen med høyere inntektsgrenser for bostøtte i 2024.

Kap. 540, post 27 Tilsyn for universell utforming av IKT, Anmodning

Norges Blindeforbund ber Stortinget øke bevilgningen med kr 30 millioner 

Kap. 579 Valgutgifter, Anmodning

Norges Blindeforbundet ber Stortinget bevilge kr 1,5 mill. for å starte arbeide med innføring av e-valg 

Kap. 579 Valgutgifter, Forslag til merknad

Stortinget ber regjeringen komme med løsning for innføring av e-valg innen fylkes- og kommunevalget i 2027.

Utdyping av anmodninger og forslag til merknad Kap. 540, post 27, Tilsyn for universell utforming av IKT

I budsjettproposisjonen står det følgende: «Tilsynet skal prioritere å føre tilsyn. I tillegg skal tilsynet prioritere rettleiing om synstolking». For å oppnå dette er det avgjørende å styrke uu-tilsynet økonomisk. Den foreslåtte bevilgningen er utilstrekkelig for å kunne utføre tilsynsoppgavene som tilsynet er ansvarlig for.

Tilsynet gir også beskjed om at de vil være nødt til å fjerne tilgjengelighetserklæringen, og heller ikke får utnyttet andre systemer som er utviklet de seneste årene, hvis de ikke blir tildelt tilstrekkelige driftsmidler for å oppretthold denne ordningen.

Videre er EUs webdirektiv innført i norsk lov. I Prop 141 LS, som omhandler dette, er det estimert at uu-tilsynet må styrkes med 10 årsverk. Vi kan ikke se at merkostnadene til disse årsverkene dekkes av årets budsjett. Det må derfor bevilges midler til dette.

Ytringsfrihetskommisjonen «understreker betydningen av universell utforming som en verdi for alle. Utfordringer for mennesker med funksjonsnedsettelser løftes fram særskilt». De gir denne anbefalingen: «Tettere oppfølging av lovverket om universell utforming. Følge opp brudd på IKT-forskriftens krav til universell utforming.»

Diskrimineringsnemda sender klager angående mangelfull universell utforming av IKT-løsninger for utredning til UU-stilsynet. Det er av avgjørende betydning at UU-stilsynet har kapasitet til å gi veiledning i slike diskrimineringssaker samtidig som de kan utføre uavhengige tilsyn. Med budsjettforslaget vil tilsynet bare kunne bistå nemnda med fem saker i 2024, mens det ligger mange flere IKT-saker til behandling i nemnda.

Kap. 579 Valgutgifter

Det er helt nødvendig å innføre mulighet til å stemme elektronisk for å sikre hemmelige valg for alle, inkludert personer med nedsatt syn. Stortinget har behandlet innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen og vedtatt endringer i valgloven. I innstillingen står det følgende:

«Blinde og svaksynte har i dag ikke samme mulighet som alle andre til å gjennomføre hemmelige personvalg, og mye tyder på at dette vil kunne løses gjennom elektronisk stemming. Komiteen vil påpeke at den forskjellsbehandlingen denne gruppen nå er utsatt for, ikke kan fortsette, og mener departementet må ha et klart mål om å få dette på plass så snart som det er teknisk mulig og forsvarlig. Komiteen mener at dette må være på plass senest innen valget i 2027».

For å nå dette målet må arbeidet starte nå.

Oslo, 19.10.2023

Med vennlig hilsen

Norges Blindeforbund

Sverre Fuglerud                               Ekrem Ari

Seksjonsleder                                  Interessepolitisk rådgiver

 Innspill til Kommunal- og forvaltningskomitéen Introduksjonsprogrammet i statsbudsjettet – innspill fra ICDP Norge

Dato: 19.10.2023

Budsjettkapitler 670 og 672

Verden er i krise med flere flykninger som kommer til Norge. Introduksjonsprogrammet for flykninger har vært et viktig redskap i integreringsarbeidet. Men da vi plutselig stod overfor en krig i Europa ble systemet utfordret, og Stortinget valgte å vedta midlertidig endringene av integreringsloven. I denne ble kravene til kommunene om foreldreveiledning redusert, og det ble åpnet opp for at man ved kapasitetsutfordringer kan gi foreldreveiledning ned til 4 møter. Dette er på tvers av forskriftene som fremhever at foreldreveiledning skal være kunnskapsbasert. Vi vet at dette er prosesser som krever tid og riktig metode for at det skal ha effekt.   

Det norsk-utviklede foreldreveiledningsprogrammet ICDP (International Child Development Programme) som forvaltes av BUFetat og IMDi i samarbeid med ICDP Norge, brukes i kommuner i flere sektorer; i helsestasjoner, barnehager, barnevern, krisesentre og etter hvert i skoler. Den grunnleggende kultursensitive metodikken gjør ICDP til det foretrukne programmet da foreldreveiledning er obligatorisk i introduksjonsprogrammet for flykninger.

ICDP Norges mener man må sikre at de midlertidige bestemmelsene forblir midlertidig. Å kutte ut forebyggende tiltak, vil ha effekt både for foreldre og samfunn på sikt. Nå vet vi at flere flykninger vil finne vei til Norge. Dette betyr at antallet flykninger som er stipulert i statsbudsjettet er allerede usannsynlig lavt.  og tvert imot prioriteres i statsbudsjettet for 2024. Konsekvensene av dette er vanskelig å forutse da avgjørelsen ble gjort i hast. Viser til Marmot rapporten (2023) om sosial ulikhet i Norge og betydningen av forebygging og samhandling.

ICDP Norge etterlyser derfor i statsbudsjettet et mer helhetlig perspektiv på integrering i tråd med integreringsloven og dets forskrifter. Statsbudsjettet omtaler målet med integrering og introduksjonsprogrammet som primært arbeids-, bosettings- og sosial relatert – og legger ressursene der. Den siste tidens erfaringer fra Stockholm, i tillegg til den generelle uroen i verden, tilsier at man i stedet må løfte forebyggende og psykososiale dimensjonen i integreringen iht. lovens formål §1 og forskriftene §3 – som vektlegger «trygge foreldre som kan gi barna en god oppvekst». Forebyggende tiltak må prioriteres i både tekst, forståelse og budsjett.

Forskningsrapporter, NOUer og stortingsmeldinger sier vi må satse på forebygging i familievern, i barnevern, som foreldreveiledning, i skole og barnehage. Likevel bærer budsjettet preg av manglende grunnleggende forståelse av betydningen av å forebygge i stedet for å reparere. Viser til høringsnotatet for begrunnelse.

Denne tendensen kalles ofte forebyggingsparadokset – altså at vi intuitivt prioritere grupper som trenger det mest (naturligvis), og glemmer at denne strategien faktisk gir flere som trenger hjelp i neste runde. Altså at for utviklingen i befolkningen, har brede innsatser langt større effekt. Det er faktisk både dyrt og farlig å ikke forebygge,  

Dette haster det å ta innover oss. Utfordringene blir ikke færre. Da må vi ikke bare snakke, men prioritere budsjettmidler på forebygging.

Forslag til merknader fra komiteen

Komiteen mener introduksjonsprogrammet må prioriteres med økt bevilgning og at forskriftenes krav om kunnskapsbasert foreldreveiledning må prioriteres.

 Notat

Til        : Kommunal- og forvaltningskomiteen

Doknr.: #1348659

Fra       : Norsk Sykepleierforbund

 Norsk Sykepleierforbund (NSF) mener regjeringen gjør noen viktige grep i dette statsbudsjettet for å utvikle de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vi vil særlig trekke frem innføring av en helseteknologiordning, midler til forskning på helse- og omsorgstjenester i kommunene, utvidelse av Tørn til å gjelde hele sektoren og satsing på flere heldøgns omsorgsplasser som positivt. NSF støtter også regjeringens intensjon om å utvikle en tverrfaglig allmennhelsetjeneste.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er grunnmuren både i helsetjenesten og i helseberedskapen, og er en forutsetning for bosetting og verdiskaping i hele landet. Pandemien har for alvor vist oss betydningen av dette. Koronautvalget[1] påpeker at tilgang på nok helsepersonell med riktig kompetanse, og særlig sykepleiere, er en strukturell utfordring som har påvirket beredskapskapasiteten i helse- og omsorgstjenesten. Dette er utfordringer som komiteen bør ha stor oppmerksomhet på.

 Sykepleiere og spesialsykepleiere er den yrkesgruppen det er størst mangel på i Norge.[2]KS arbeidsgivermonitor viser at nesten alle kommuner nå sliter med å rekruttere sykepleiere – ca. 70 prosent opplever det som svært utfordrende.[3] Turnoveren innenfor helse og omsorg er på hele 16 prosent. Samtidig er det en markant nedgang i søkere til sykepleierutdanningene i distriktene – 800 studieplasser stod ledig etter høstens opptak.[4]

 Mellom 2020 og 2040 vil antall personer over 80 år øke med 250 000 personer, ifølge Helsepersonellkommisjonen. Kostnadene knyttet til økt levealder vil særlig øke etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester, både i form av hjemmesykepleie og heldøgns omsorg. Det er et stort behov for å investere i kompetanse, bygg, utstyr og teknologi for å håndtere denne veksten. Mer bruk av teambaserte arbeidsmåter og tverrfaglige team vil gi mer helhetlige tjenester, samt sterke og attraktive fagmiljø. Kommunerammen, inntektssystemet for kommunene, finansieringsordninger, tilskuddsordninger og lovkrav må legge til rette for dette. Det må også sikres ledelsesstrukturer og rammevilkår for ledelse som bidrar til gode arbeids- og fagmiljø. I kommunale alders- og sykehjem er det en median på 93 ansatte per leder og i hjemmesykepleie 59.[5] NSF mener beredskapsfunksjonene i kommunene må styrkes med en kommunesykepleier på strategisk nivå, på lik linje med kommunelege.

 NSF mener budsjettforslaget for kommunene for 2024 ikke møter samfunnets og innbyggernes behov. Unio anslår at budsjettopplegget for kommunene tilsier at de vil gå 2,5 mrd. kr i minus, hvorav 0,5 mrd. er direkte knyttet til helse og omsorg[6].Utgifter til ressurskrevende brukere står for 300 millioner av denne underdekningen. NSF mener det er overveiende sannsynlig at dette vil gå ut over tilbudet til eldre og øke belastningen på ansatte. Tilskuddsordningen til ressurskrevende tjenester (kap. 575) gjelder ikke brukere over 67 år. Regjeringen slår fast at blant annet grunnet økte utgifter til yngre brukere er terskelen for tjenester til eldre hevet de senere år.[7] NSF vil også peke på at realiseringen av flere heldøgns omsorgsplasser forutsetter en betydelig egenfinansiering fra kommunene, samt tilgang til sykepleierkompetanse. Regjeringens budsjettforslag har ingen satsing for å beholde, rekruttere og re-rekruttere sykepleiere, den største personellressursen i tjenestene. NSF mener regjeringens opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten må inkludere tiltak rettet spesielt mot sykepleiere.

 NSF vil særlig peke på behovet for en nasjonal satsing på allmennsykepleiere, i tråd med helsepersonellkommisjonens anbefaling og stortingsmelding 24 Fellesskap og meistring – Bu trygt heime. Det er stort behov for denne kompetansen, særlig i distriktskommuner med lang reisevei til sykehus og legevakt. Hensiktsmessig bruk av allmennsykepleiere i kommunene vil gi mer helhetlige helse- og omsorgstjenester til befolkningen, og redusere ressursbehovet i tjenestene. Avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) er overførbar til «Nurse practitioners» og «Advanced practice nurse» internasjonalt⁵ og har spesialistgodkjenning. Allmennsykepleieren kan systematisk planlegge og benytte ulik kompetanse i teamarbeid. Kompetansen bidrar til bedre samhandling spesielt med allmennleger og sykehus. AKS er nå også et eget programområde i TØRN.

 NSF mener følgende satsinger på Kommunal- og distriktsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementets budsjett er nødvendig for å ivareta utviklingsbehovene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt: 

• De frie inntektene til kommunene må økes for å legge til rette for nødvendige investeringer i kompetanse, bygg, utstyr og teknologi i helse- og omsorgstjenestene. Kommunene må få dekket sine utgifter til ressurskrevende brukere.
• Regjeringens opptrappingsplan for heltid og god bemanning må bidra til å styrke sykepleierkompetansen i kommunene og skape attraktive fagmiljø som beholder og rekrutterer. Planen bør inneholde:
• En styrking av lønnstilskuddet for å utdanne avanserte kliniske allmennsykepleiere. NSF ber om at dette økes fra 15 til 30 mill. kroner slik at flere kommuner kan få støtte til å utdanne allmennsykepleiere.
• Ny tilskuddsordning på 50 mill. kroner for å rekruttere og opprette roller for avanserte kliniske allmennsykepleiere med spesialistgodkjenning. Distriktskommuner bør prioriteres i ordningen.
• Nytt søknadsbasert rekrutteringstilskudd på 500 mill. kr til distriktskommuner med særskilte utfordringer knyttet til bemanningsstabilitet for kritisk helsepersonell, jf. Hurdalsplattformen hvor regjeringen sier at den vil vurdere nye nasjonale tiltak for å sikre rekruttering av sykepleiere til særlig rekrutteringssvake distriktskommuner.
• Etablere en særskilt lønnspott for å beholde og rekruttere kritisk helsepersonell. 
• Doble finansieringen av Opptrappingsplanen for psykisk helse med særskilt prioritering av barn og unge og tjenester til alvorlig syke med langvarige og sammensatte behov. Med tanke på de omfattende oppgavene kommunene står overfor vil kommunenes rammetilskudd på 150 mill. til psykisk helse og rus og 40 mill. til helsestasjons- og skolehelsetjenesten for 2024, ikke være tilstrekkelig.

[1] NOU 2023: 16 - Evaluering av pandemihåndteringen.

[2] NAVs bedriftsundersøkelse 2023.

[3] https://www.ks.no/contentassets/fab9b83db07a49dc8456efe845fe6d16/23088-KS-Arbeidsgivermonitor-2023-WEB.pdf

[4] https://khrono.no/815-ledige-plasser-for-studenter-i-sykepleie/806838

[5] Førstelinjeledere i døgnkontinuerlige virksomheter, Agenda Kaupang 2022

[6] https://www.unio.no/2023/10/06/utdanning-helse-og-omsorg-ma-kutte-i-stramt-kommuneopplegg/

[7] Meld.St 24 (2022-2023) Fellesskap og Meistring

Foreldre på sosialstønad sliter med å gi barna det de trenger

Dyrtidens økte kostnader gjør at foreldre oppsøker frivillige organisasjoner for å få mat og klær til barna sine. Røde Kors har det siste året opplevd en betydelig økning i antallet henvendelser om gratis mat, klær og ferie- og fritidsaktiviteter for barn.

70.000 barn vokser opp i familier som mottar sosialhjelp fra det offentlige[1]. En ny rapport[2] fra Røde Kors viser at halvparten av foreldre som mottar sosialhjelp sliter med å gi barna det de trenger. Vi har snakket med over 200 foreldre som mottar sosialstønad, og et flertall av de spurte opplever at den økonomiske støtten ikke strekker til. Flere forteller at de ikke har råd til å dekke barnas grunnleggende behov som mat, klær og fritidsaktiviteter. De forteller om tomme kjøleskap, klær som er for små og regninger det er umulig å betale.

Røde Kors har rundt 42.000 frivillige, som gjør en stor forskjell for enkeltmennesker og lokalsamfunn gjennom aktiviteter for barn og unge, eldre, inkludering, beredskap og bekjempelse av ensomhet. Vi jobber målrettet for barn som vokser opp i familier med svak økonomi, gjennom aktiviteter som Ferie for alle[3] og Coop- dugnaden[4].

Røde Kors mener at alle barn og unge i Norge skal ha like muligheter, uavhengig av familiens økonomiske situasjon. Dette er ikke tilfellet i dag. Det er bra at regjeringen vil senke maksprisen i barnehager til 2000 kr. per måned. Men sosialhjelpen bør økes for å sikre økonomiske rammer som gir barn og unge nok mat og tilgang til fritidsaktiviteter, og for å hindre sosial ulikhet og utenforskap.

SSBs rapport Sosial puls[5] viser at noen grupper i samfunnet har høyere risiko enn andre for å ha flere og til dels overlappende humanitære behov. Ifølge rapporten er sosialhjelpsmottakere en av ti grupper som er ekstra sårbare. Sosialhjelp kalles samfunnets siste sikkerhetsnett, og er en ytelse som gis dem som ikke kan sørge for livsopphold gjennom arbeid eller andre inntekter.

Sosialhjelpsmottakere har en usedvanlig sterk opphopning av velferdsproblemer, og dødeligheten er høy i denne gruppen. Mange velferdsproblemer kan ha utgangspunkt i sosioøkonomiske forhold. Ved å bedre kårene for sosialhjelpsmottakere, vil man derfor bedre levekårene for en rekke vanskeligstilte grupper.

Røde Kors mener at de veiledende satsene for sosialhjelp må økes.

Øke antall kvoteflyktninger

Rekordmange mennesker er på flukt, og behovet for støtte til verdens flyktninger har aldri vært større. Mennesker på flukt får ofte ikke hjelpen og beskyttelsen de trenger for å ivareta grunnleggende sikkerhet, verdighet og rettigheter. Situasjonen for mange i flyktningeleirer er svært dårlig, med ingen eller begrenset tilgang til helsehjelp, utdanning og arbeid. Mange har flyktet fra krigen i Ukraina, men også andre konflikter og kriser tvinger mennesker til å forlate hjemmene sine.

Røde Kors er glad for at regjeringen stiller opp for flyktninger fra krigen i Ukraina, men er bekymret for regjeringens forslag til halvering i antall kvoteflyktningplasser fra 2000 til 1000. Dette vil føre til at enda færre mennesker på flukt, som bor under uverdige forhold med begrenset tilgang til det mest basale, får beskyttelse i et trygt land hvor barn kan gå på skole og syke får nødvendig helsehjelp.

Kvoteordningen er en av få trygge veier til Norge for barn og voksne som trenger beskyttelse. Personer som blir kvoteflyktninger, kan verken returnere til hjemlandet eller bli integrert i landet der de oppholder seg.

Allerede overbelastede land tar det største ansvaret for verdens flyktninger. Gjennom kvotesystemet kan Norge bidra til beskyttelse av flyktninger og en mer rettferdig ansvarsfordeling. Norge bør øke kvoten, i tråd med anbefaling fra FN.

Røde Kors mener at antall kvoteflyktninger bør økes, i tråd med anbefaling fra FNs Høykommissær for flyktninger.

Med vennlig hilsen

Kaja Tank-Nielsen Heidar

enhetsleder, Enhet for politikk og påvirkning

Norges Røde Kors

[1] https://www.ssb.no/statbank/table/13994.

[2] Røde Kors - Utmåling av sosialstønad - Til barnets beste? (rodekors.no).

[3] Les mer om Ferie for alle: Ferie for alle - Røde Kors (rodekors.no).

[4] Les mer om Coop-dugnaden: Støtte til fritidsaktiviteter - Røde Kors (rodekors.no).

[5] Dette er de ti mest sårbare gruppene i Norge - Røde Kors (rodekors.no).

Vannbransjens hovedutfordringer

Vann- og avløpstjenestene gir oss rent vann i springen og rent vann i naturen. Svikt i vann- og avløpstjenestene vil ha store konsekvenser for bl.a. helse, miljø og sikkerhet i samfunnet. Uten disse tjenestene stopper Norge opp. Dette til tross, er det ikke tilstrekkelig oppmerksomhet og kunnskap om vann- og avløpstjenestene og tilhørende infrastruktur hos verken beslutningstakere eller innbyggere i samfunnet vårt. Det er beregnet et investeringsbehov på om lag 330 milliarder kroner i de kommunalt eide vann- og avløpsanleggene i perioden fram til 2040. Viktige utfordringer og kostnadsdrivere er befolkningsvekst, skjerpede myndighetskrav, klimatilpasning, styrket sikkerhet, samt behov for å skifte ut større deler av vann- og avløpsinfrastrukturen. Deler av Norge, hvor innbyggerne allerede betaler høyere gebyrer enn gjennomsnittet, vil møte store kostnader knyttet til å levere vann- og avløpstjenester. Det vil være behov for å styrke tilgangen til nødvendig kompetanse og mer arbeidskraft, både i den offentlige og den private delen av vannbransjen. Vannbransjen er særlig avhengig av at de ulike aktørene har tilgjengelig kapasitet når investeringstakten øker. Rundt 75 % av gebyrene går ut igjen til kjøp av varer og tjenester i markedet. Små og sårbare kompetansemiljøer har særlige utfordringer. Større enheter eller økt samarbeid vil være nødvendig for å få løst oppgavene. Dette bildet innebærer både utfordringer og muligheter for den enkelte virksomhet i vannbransjen og for Norge som nasjon. Investeringene vil gi økt verdiskaping og sysselsetting i hele landet, og potensiale for å stimulere til bærekraftige løsninger med redusert klimafotavtrykk. Bedre utnyttelse av ressursene vil bidra til en sirkulær økonomi. Det må satses på innovasjon og teknologiutvikling, slik at vannbransjen kan løse utfordringene på en bærekraftig og kostnadseffektiv måte. Et stort hjemmemarked kan bane vei for eksportrettet industri- og kompetanseutvikling.

Til Programkategori 13.80 Bustad, bumiljø og bygg og Kapittel 8 Oppfølging av bærekraftsmålene: Fragmentert og ufullstendig regulering av overvann

Regjeringen skriver: «Kvart år blir samfunnet utsett for store skadar på grunn av overvatn. Våtare og villare ver, sentralisering og fortetting kan auke problema. Regjeringa vil at overvatn skal vere ein ressurs, og ikkje berre eit problem. Frå 1. januar 2024 trer nye reglar i plan- og bygningslova om handtering av overvatn i byggesaker i kraft. Nye reglar gir kommunane betre verkemiddel for å handtere utfordringar knytt til overvatn. Lovendringane er oppfølging av utgreiinga frå overvassutvalet i NOU 2015: 16 Overvann i byer og tettsteder.»

Vi er glade for at det fra nyttår kommer nyttige virkemidler i plan- og bygningsloven som kommunene kan benytte i sin planlegging og byggesaksbehandling. Vi er også positive til at regjeringen i sin ferske Stortingsmelding Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn varsler at de nå vil:

• vurdere fordeler og ulemper ved å innføre et eget overvannsgebyr, og utrede ulike gebyrmodeller
• sende forslag til nytt kapittel i forurensningsforskriften, med krav til etablering, tømming og vedlikehold av sandfang, på høring
• utrede behov for endringer i forurensningslovens regler om ansvar for skade forårsaket av avløpsanlegg

Klimatilpasning har vært tema siden Klima- og miljødepartementet mottok NOU om klimatilpasning i 2010. Departementet nedsatte deretter Overvannsutvalget som overleverte sin NOU i 2015. Frem til arbeidet med Stortingsmeldingen har Klima- og miljødepartementet ikke fulgt opp noen av endringsforslagene. Dette står i sterk kontrast til oppfølgingen fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet av forslagene til endringer i plan- og bygningsloven. Dette er sterkt beklagelig, siden Klima- og miljødepartementet har ansvaret for det Norsk Vann mener bør utvikles til å bli en helhetlig vanntjenestelov. Der burde man både regulert kommunenes ansvar for å levere og innholdet i tjenesten, forholdet til abonnentene, finansieringen av planlegging, etablering og drift av overvannstiltak og ansvar for skader som oppstår. Vi frykter at stortingsmeldingen kan innebære en ny utsettelse av påkrevde endringer i regelverket som ligger under Klima- og miljødepartementets ansvarsområde.

Norsk Vann viser for øvrig til flertallsmerknaden fra Ap, Sp og Sv under statsbudsjettvedtaket i 2021:«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til partiene ved tre anledninger, Innst. 380 S (2014– 2015), Innst. 369 S (2018–2019) og Innst. 16 S (2020–2021), har foreslått eller pekt på behovet for en ny sektorlov for vann- og avløpssektoren og behovet for å ta tak i utfordringer i vann og avløpssektoren knyttet til vannforsyningssikkerhet, etterslep på vedlikehold, kompetanse, gebyrer, koordinering av lovverk og offentlig aktører. Flertallet er positive til at regjeringen vil bidra med å finne løsninger til kommunenes arbeid med å tette etterslepet på rehabilitering og bygging av vann- og avløpsløsninger og vil fremme forslag om en sektorlov for vann.» En tilsvarende formulering ligger også i Hurdalsplattformen.

Vi er økende bekymret for at overvannet som ledes ut i vannforekomster er forurenset og derfor bør renses. Etablering, tømming og vedlikehold av sandfang er et viktig, men utilstrekkelig tiltak. Forurenset overvann er et av fokusene i den pågående revisjonen av EUs avløpsdirektiv. De foreslår blant annet at det skal lages helhetlige (integrerte) avløpsplaner som inkluderer forurenset overvann for større områder som ikke følger kommunegrenser.

Norsk Vann ber derfor Stortinget om å sette av tilstrekkelige ressurser til å følge opp forslagene i NOU 2015:16 og EUs avløpsdirektiv. De viktigste tiltakene er å avklare hvordan tiltak for å forebygge skader fra overvann skal finansieres (som å etablere trygge flomveier gjennom bebygde områder) og fastsette et hensiktsmessig ansvar for skader som likevel kan oppstå. Norsk Vann ønsker også at Stortinget ber regjeringen snarest sette i gang arbeidet med en helhetlig vanntjenestelov.

Ikke spesifisert kapittel eller programkategori: Økt kapasitet hos Miljødirektoratet og statsforvalterne innen avløpsområdet

Kapasiteten på avløpsområdet hos Miljødirektoratet og statsforvalterne er langt mindre enn behovet, selv med noe økning hos Miljødirektoratet. Dette merkes allerede godt hos kommunene, og medfører at det kan ta lang tid å få regelverksavklaring og veiledning, samt at saksbehandlingstiden blir for lang.

Forslag til nytt avløpsdirektiv viser at det bare blir enda mer å gjøre innen avløp de neste årene. Det er flere nye krav og frister i forslaget som vil få store konsekvenser for Norge, og det er viktig at myndighetene så raskt som mulig får startet arbeidene knyttet til implementeringen av revidert direktiv i norsk lovverk. Her vil det også være behov for utredninger og vurdering av behov for spesielle tilpasninger under implementeringen av direktivet. Dette arbeidet medfører behov for mer ressurser hos Miljødirektoratet. Kommisjonen foreslår at virkeområdet skal flyttes fra å gjelde for tettbebyggelser fra 2000 pe til å gjelde for tettbebyggelser fra 1000 pe. Vi forutsetter at det justerte anvendelsesområdet også medfører at forurensningsmyndigheten justeres tilsvarende, slik at statsforvalteren fortsatt blir forurensningsmyndighet for alle anlegg omfattet av direktivet. Dette betyr at de vil få ansvar for vesentlig flere anlegg og at de trenger økt kapasitet for å kunne klare dette.

Norsk Vann ber Stortinget om å sette av nok midler i statsbudsjettet, slik at Miljødirektoratet og statsforvalterne kan sikre tilstrekkelig kapasitet og kompetanse på avløp. Dette for å bistå kommunene med den viktige jobben for å sikre rent vann og godt miljø – uten at kostnadene blir unødig store for landets innbyggere.

Fagforbundet er Norges største fagforening med nær 400 000 medlemmer og hvor 200 000 jobber i kommunal sektor. Vi har 18 000 tillitsvalgte og er representert i alle landets kommuner.

Frie inntekter - Kap. 571 post 60

Kommunesektoren har de siste årene hatt gode resultater. Det skyldes i hovedsak forhold som kommunesektoren selv har liten påvirkning på, som høye skatteinntekter, lave renteutgifter og synkende arbeidsledighet.

Som Rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi viser i figur 2.5 side 14 er det store forskjeller både på netto driftsresultat og oppbygging av disposisjonsfond. Driftsresultatene viser svakere resultater jo større kommunen blir, foruten de største. Det vesentlige her er at det er stor variasjon innad i alle kommunegrupper.

Gode driftsresultater og økning av disposisjonsfond kommer som en konsekvens av stram styring og at skatteinntekter og utgifter til pensjon er tallstørrelser som kommunen blir kjent med så sent på året at de ikke er til bruk inneværende år. For Fagforbundet er det viktige at inntektene er stabile og forutsigbare over tid.  Det er det som gir gode tjenester til innbyggerne og mulighet for flere hele og faste stillinger.

I forslag til statsbudsjett er det en kraftig økning i reelle frie inntekter, men det økonomiske handlingsrommet blir spist opp av økte demografi- og pensjonsutgifter. Det gir ingen økning i kommunens handlingsrom som er et reelt behov i mange kommuner.

Med så ulike forutsetninger mener vi det er viktig å se på hvordan skatteinntekter fordeles mellom kommunene. Så lenge skatteinngangen varierer mellom 58 og 237 prosent av landsgjennomsnittet før utjevning vil det resulterer i store forskjeller i den enkelte kommunes mulighet til å levere tjenester. En større grad av skatteutjevning haster.

Behovet for endring i dagens inntektssystem er på overtid. Dagens system har mange svakheter, er fattigdomsbevarende og gir ikke kommunene mulighet til å gi likeverdige tjenester til alle innbyggere.

 Vi ser frem til at forslag til endringer i inntektssystemet kommer våren 2024. Det er også positivt at regjeringa gir signaler om økt kommunalt selvstyre med større grad av innovasjon og samarbeid mellom kommuner, og at inntektssystemet skal benyttes til å jevne ut økonomiske forskjeller mellom kommuner samt bidra til godt samsvar mellom inntekter og faktiske oppgaver.

 Fagforbundet er opptatt av at det er mange kommuner som ikke har inntekter utenfor inntektssystemet, og ikke har oppsparte midler. Disse kommunene må ivaretas for å kunne utføre sine lovpålagte oppgaver.

Kommunale tjenester er det virkemiddel som i størst grad utjevner ulikhet. En økning i frie inntekter vil virke utjevnende på den dokumenterte økte ulikheten og også muligheter til hele faste stillinger.

Fagforbundet mener at;

• rammetilskuddet til kommunene gjennom kapittel 571 økes
• en økning i rammetilskuddet skal fordeles progressivt med hensyn til gjennomsnittlig skatteinntekter i kommunene
• det haster med endring i dagens inntektssystem
• en økende andel av frie inntekter må komme fra rammetilskudd fremfor skatteinntekter

 En realøkning i frie inntekter dekker mange av de endringer Fagforbundet fremmer på ulike programområder.

 Ressurskrevende tjenester - Kap. 575, post 60 og 61

Fagforbundet har tidligere foreslått at den økonomiske kompensasjonen for ressurskrevende tjenester må endres. Over tid har en økning i innslagspunktet medført at kommunen har fått en større andel av utgifter til brukergruppen, samtidig som brukernes rettigheter fastholdes.

 Refusjonsordningen angår alle kommuner, men enkelte kommuner er i langt større grad berørt enn andre, og har vesentlig høyere utgifter til tjenesten per innbyggere. Finansieringen avsluttes når tjenestemottakeren passerer 67 år. Det gjør imidlertid ikke behovet for tjenesten og de økonomiske forpliktelsene.

 Kommuner med under 3200 innbyggere og tilhørende kriterier får i dag ekstra kompensasjon. Fagforbundet støtter inntektssystemutvalgets forslag, om at en i større grad vektlegger utgifter kommunen har som helhet og ikke den enkelte mottaker i ordningen.

 Det er positivt at innslagspunktet økes i takt med beregnet lønnsvekst, men tidligere økninger av innslagspunktet utover deflator burde vært reversert. Det er økonomisk krevende med økende andel tjenestemottakere, og det er vesentlig at kommuner med store utgifter blir kompensert tilstrekkelig.

 Fagforbundet foreslår disse endringene:

• Kommunene må få dekket en større andel av utgifter til ressurskrevende tjenester
• Ordningen må også gjelde for brukere som fyller 68 år eller eldre
• Ekstra kompensasjonsordning til kommuner med et innbyggertall under 3 200 erstattes med en ekstrakompensasjon fordelt til kommuner med en høy andel utgifter per innbygger

Skjønnstilskudd som virkemiddel - Kap. 571, Post 64

Det siste tiåret er midler avsatt til skjønnstilskudd blitt vesentlig redusert. I forslag til statsbudsjett for 2024 er rammen satt til 1 milliard.

Skjønnstilskudd skal benyttes til å utjevne forskjeller som ikke ivaretas av inntektssystemet. Fra 2017 til 2024 er rammen til skjønnsmidler nær halvert.

Inntektsutvalget mener at skjønnstilskuddet bør fordeles etter faktiske behov det enkelte år og brukes til å fange opp hendelser og forbigående forhold som ikke ivaretas av de øvrige delene av inntektssystemet. En mindre del av skjønnstilskuddet kan også brukes for å understøtte viktige utviklingsprosjekter som går på tvers av kommuner. Fagforbundet støtter denne vurderingen.

En økning i skjønnstilskuddet kan brukes som en sikkerhetsventil ved utilsiktede konsekvenser av endringer i inntektssystemet. Det er derfor viktig at statsforvalter har midler til fordeling etter lokale vurderinger og reelt skjønn. Et eksempel som kan favnes av økte skjønnsmidler er penger til Inn i jobb, kommuner med vesentlig andel sekundærflyktninger eller strømstøtte til kommuner som ikke har inntekter fra naturressurser.

Fagforbundet ønsker en dobling av midler avsatt til skjønnstilskudd.

Områder omtalt i andre komiteer

Flere undersøkelser viser at mange av de som jobber med barn i barnehage og skole, i liten grad får tilbud om etter- og videreutdanning. En investering i disse ansatte vil styrke tilbudet til barna og være en samfunnsøkonomisk investering. Vi viser for øvrig til vårt innspill til utdanningskomiteen om dette.

Jobbvinner og Menn i helse er to prosjekter som bidrar til økt rekruttering av menn til jobb i helse- og omsorgstjenestene. 790 menn har så langt tatt fagbrev gjennom Menn i helse siden oppstarten. Hele 92 pst. har fått relevant jobb. Fagforbundet mener erfaringene er så gode at en styrking av disse tiltakene må prioriteres.  Vi viser til vårt innspill til helse- og omsorgskomiteen om dette.

Fagforbundet mener en økning i frie inntekter vil være med å dekke utgifter i forbindelse med tiltak nevnt over.

[1] https://www.regjeringen.no/contentassets/05307d82274240bb8d163ea708a9c083/2023-juni-rapport-fra-tbu.docx.pdf

Økt innsats mot flom og skred  
RIF mener at det er oppsiktsvekkende at regjeringen nok en gang forsøke å legge ned Klimasatsordningen. Dette er en ordning som har vært en suksess, og som regjeringen i Hurdalsplattformen har sagt at skal styrkes. RIF forventer derfor at Stortinget tar grep og øker bevilgningene til sikring mot mer ekstremvær i statsbudsjettet for 2024.  

Klimaendringene har satt sitt preg på Norge, med skader på liv, helse, matproduksjon, infrastruktur og eiendom. Vi har sett eksempler som kvikkleireskredet i Gjerdrum og ødeleggelsene etter ekstremværet Hans gir oss en klar indikasjon på hva vi har i vente. Kommunesektoren har en viktig rolle i arbeidet med klimatilpasning gjennom lokale klimatiltak.

Regjeringen foreslår å styrke NVEs innsats med 70 millioner kroner i statsbudsjettet og 150 millioner kroner til hastetiltak etter Hans. Gitt NVEs dokumenterte behov på 85 milliarder for beskyttelse mot flom og skred, er dette altfor lite. Over 210 000 bygninger trenger sikring, og med dagens tempo vil det ta over 1200 år å for å sikre eksisterende bebyggelse mot flo, kvikkleireskred og erosjon. Dette viser tydelig hvor alvorlig underfinansiert dette budsjettforslaget er. 

Totalberedskapskommisjonen har understreket behovet for å sikre at veier, jernbane og annen samfunnskritisk infrastruktur er bygget og vedlikeholdt til en standard som kan motstå fremtidige klimautfordringer. Det haster med å oppgradere infrastrukturen. Vi vet ikke når eller hvor neste ekstremvær rammer. NVE trenger økte ressurser. Klimasatsordningen må videreføres og styrkes, slik at kommuner og fylkeskommuner kan motta støtte til essensielt lokalt og regionalt klimaarbeid.

Det haster med utbedring og oppgradering av landets skolebygg 
RIF sin rapport State of the Nation fra 2021, avdekker at landets skolebygg lider av et alvorlig vedlikeholdsetterslep. Fire av ti skoler har uakseptabelt inneklima og halvparten av skolene mangler vedlikeholdsplan. Dette er ikke holdbart.

Regjeringens forslag om en ny rentekompensasjonsordning for skoleinvesteringer, med et budsjett på 8 milliarder over åtte år, er et skritt i riktig retning. Vi frykter at dette tiltaket ikke vil være tilstrekkelig for å stanse forfallet. Vår oppfattelse er at kommunene kun får dekket rentekostnader ved investeringer som fremmer praktisk og variert opplæring. RIF mener at denne ordningen må omfatte vedlikehold, forbedring, og oppgradering av eksisterende skolebygg. Dette bør inkludere tiltak som sikrer godt inneklima og universell utforming.

I høst la vi frem en ny rapport om kommunale bygg, som gir klare indikasjoner på at kommunene har store utfordringer når det kommer til å redusere vedlikeholdsetterslepet på kommunale bygg som skoler, barnehager og sykehjem. Basert på svar fra 91 kommuner, viser undersøkelsen at 3 av 4 kommuner ikke har klart å redusere vedlikeholdsetterslepet i stor grad de siste 5 årene. Enda verre er det at 30 prosent rapporterer om en økning i etterslepet, og nesten 70 prosent lite tro på de klarer å redusere vedlikeholdsetterslepet de neste 5 årene. I undersøkelsen melder kommunene selv om mangel på systemer og rutiner for å møte krav om inneklima og universell utforming, men også for å redusere byggenes klimaavtrykk og energibruk. Økonomi og mangel på kompetanse pekes på som deres største utfordring. Undersøkelsen viser også at mange kommuner heller ikke har oppdatert oversikt over arealene sine, spesielt skolebygg. 

Til tross for at kommunesektorens frie inntekter øker til neste år, legger både demografiske endringer, flere flyktninger, økende kostnader til viktige tjenester som skole, helse og omsorg press på budsjettene. Ikke minst er etterslepet på bygg og infrastruktur stort. Derfor vil RIF også understreke at det er nødvendig med en bedre kommuneøkonomi som gjør det mulig å ta igjen forfall og oppgradere skoler, helsebygg og annen kommunal infrastruktur. 

Veiforfallet må snus 
Det er et skrikende behov for oppgradering av landets fylkesveier, men budsjettforslaget er langt unna det som er nødvendig for å sikre effektiv og trygg transport for folk i hele landet.

Statens vegvesens viser til at etterslepet på fylkesveier har økt med 83-95 millioner, der beregningene er basert på å heve veisystemstandarden til det ved byggetidspunkt. Det funksjonelle oppgraderingsbehovet er i realiteten langt større dersom broer og tunneler på fylkesveinettet skal kunne møte fremtidens behov. 

I RIFs rapport, State of the Nation, er oppgraderingsbehovet på fylkesveier samlet beregnet til 700 milliarder kroner. Vår rapport fra august med gjennomgang av Fylkeskommunenes egne kunnskapsgrunnlag og økonomiplaner, viser at det trengs mellom 1-1,5 milliarder kroner per år kun for å forhindre økende etterslep. Over 40 prosent av fylkesveinettet er dårlig eller i svært dårlig stand. Fylkene som lider mest er Vestland, Møre og Romsdal, Nordland og Troms og Finnmark, men forfallet øker i alle fylker. Kun fire prosent av fylkesveinettet blir asfaltert hvert år, som betyr at en gjennomsnittlig fylkesvei kun får ny asfalt hvert 25. år. 

RIF forventer at regjeringen i tråd med Hurdalsplattformen lager en forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet, øker rentekompensasjonsordningen, og bidrar til tilstrekkelige økonomiske midler til rassikring og oppgradering, samt tiltak for å bedre plansamarbeid på tvers av fylkene.  

Vann og avløp er samfunnskritisk infrastruktur som trenger et nasjonalt løft  

RIF har lenge arbeidet for å øke tempoet i vedlikehold og fornyelse av vann og avløp. Vi vil spesielt trekke frem behovet for å oppgradere ledningsnettet. Dette er kritisk for å sikre at alle har tilgang til rent drikkevann, også i områder med få beboere og lange avstander. Det er et presserende behov for å sikre at avløpssystemene er i stand til å håndtere økte nedbørsmengder og overvann.

COWI, Oslo Economics og Kineis mulighetsstudie fra 2022 konkluderer med at norske kommuner kan spare betydelige beløp ved forbedret organisering innen vann og avløp. En betydelig utfordring er mangel på kompetanse innen vann, avløp og miljø, spesielt i mindre kommuner sliter med å rekruttere fagpersoner og ingeniører. Det er også vesentlig å sikre nødvendig innkjøpskompetansen.

RIF støtter anbefalingene fra studien om tettere samarbeid mellom kommuner og vurdering av regionale organisasjonsformer. Dette kan gi stordriftsfordeler, reduserte kostnader og sterkere kompetansemiljøer. Samtidig viser etterslepet at det trengs et nasjonalt løft for å begrense kostnadene og belastningen på innbyggerne i årene fremover. Staten må bidra med nødvendige ressurser og konkrete tiltak.

RIF har derfor forventninger om at regjeringen snarest følger opp Hurdalsplattformens løfte om å «bidra med løsninger til kommunenes arbeid med å tette etterslepet på rehabilitering og bygging av vann- og avløpsløsninger». Det haster også å følge opp mulighetsstudien for vann- og avløpssektoren, inkludert alternative måter å organisere vann- og avløpsenhetene, for eksempel gjennom krav om interkommunalt samarbeid, samt økte statlige midler til innovasjon og forskning og tiltak for å øke anskaffelseskompetansen i kommunene.

RIF anmoder kommunal- og forvaltningskomiteen å: 

• Øke bevilgningene til sikring mot mer ekstremvær i statsbudsjettet for 2024. 
• Videreføre og styrke Klimasatsordningen.
• Sikre at rentekompensasjonsordningen for skoleinvesteringer inkluderer vedlikehold, forbedring og oppgradering av eksisterende skolebygg. Dette bør inkludere tiltak som sikrer godt inneklima og universell utforming. 
• Styrke kommuneøkonomien.
• Be regjeringen utarbeide en forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet.
• Støtte kommunenes arbeid med å tette etterslepet på rehabilitering og bygging av vann- og avløpsløsninger.

Med vennlig hilsen  
Rådgivende Ingeniørers Forening 

I omstillingen av Norge har innovasjonsselskapene en sentral rolle. De utgjør en innovasjonsinfrastruktur som kobler sammen gründere, etablert næringsliv, forskning/akademia og kapital for å utvikle fremtidens næringsliv. FINs medlemmer jobber med kommersialisering fra forskning, inkubasjon, tidligfasekapital, testfasiliteter og klyngeutvikling.   

FIN mener den viktigste politiske oppgaven fremover er å tilrettelegge for at nytt, grønt og eksportrettet næringsliv får vokse frem. Vi står overfor en formidabel omstilling de kommende årene. Norge må ha en like offensiv næringspolitikk som de landene vi konkurrerer med i internasjonale markeder dersom vi skal lykkes med å opprettholde velferdsstaten på det nivået vi ønsker.

For å lykkes med, må vi satse på virkemidler som støtter opp om hele verdikjeden, fra forskning og kommersialisering, til oppstart, skalering og eksport. Her spiller de regionale utviklingsmidlene en viktig rolle ved å mobilisere og kvalifisere norsk næringsliv til å utvikle produkter og tjenester som kan eksporteres på kort og lengre sikt.

Innovasjonsselskapene mottar ofte finansiering fra fylkeskommunene for å ha prosjekter til regional utvikling, og de utgjør en innovasjonsinfrastruktur med gründer/bedrift i sentrum som skaper vekst i nytt og nyskapende næringsliv over hele landet.

Økt satsing på skalering i Sivas inkubasjonsprogram – Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling post 61 Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling 
Sivas inkubasjonsprogram er en av ordningene som finansieres over post 61. Bedrifter med høyt vekstpotensial preges av stor innovasjonshøyde, og vil følgelig løse mange av morgendagens utfordringer og bidra til å tette eksportgapet. Slike skaleringsbedrifter er viktige for sysselsetting ettersom to av tre nye arbeidsplasser i Norge skapes i nye bedrifter. 

I 2023 trådte et nytt tiårig inkubasjonsprogram i kraft bestående av 35 inkubatorer i alle landets regioner. De siste ti årene har over 6 000 bedrifter, både oppstart og etablert næringsliv, fått rådgivning innen forretningsutvikling av inkubatorene. I programmet får gründere og bedrifter hovedsakelig hjelp i oppstartsfasen og frem til markedsintroduksjon. Her slippes de fleste bedriftene og for få oppnår internasjonal vekst, slik tilfellet er for de fleste SMBer i Norge.

Inkubatorene er i en svært god posisjon til å hjelpe bedrifter med internasjonal vekst og eksport siden de har spisskompetanse innen forretningsutvikling, kapitalinnhenting, salg og marked. De inngår i et nasjonalt nettverk hvor de samarbeider på tvers, som betyr at bedriftene får tilgang på landets beste kompetanse uavhengig av lokasjon.

Vi foreslår en øremerket bevilgning på 25 mill. kr. til skaleringstiltak i Sivas inkubasjonsprogram.

Styrke klyngeprogrammet – Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling post 74 Klynger og innovasjon
Klyngeprogrammet finansieres over både Kommunal- og distriktsdepartementets- og Nærings- og fiskeridepartementets budsjett. I perioden 2022-23 har klyngeprogrammet blitt kuttet med ca. 63 mill.kr. Resultatet er at det ikke har vært noen utlysninger i programmet. Regjeringens forslag til finansiering for 2024 veier ikke opp for disse kuttene.

Klyngene våre utgjør en avgjørende infrastruktur om vi skal lykkes med våre ambisjoner innen regional utvikling, næringsutvikling og eksport. De er lokalisert over hele landet og samler ca. 2 300 bedrifter i tillegg til FoU-aktører og kapitalmiljøer.

Tall fra 2022 viser at bedrifter som er medlem av klynger har høyere verdiskaping, høyere salgsinntekter og flere ansatte sammenlignet med bedrifter som ikke er medlem av klynger. I tillegg bistår de med å utvikle utdanningstilbud som næringslivet har behov for og hjelper bedrifter med deltakelse i EU-prosjekter.

Vi foreslår en totalbevilgning til klyngeprogrammet på 275 mill. kr. 225 mill. kr. bør gå til å justere programmet tilbake på 2021-nivå (inflasjonsjustert 2021-kroner). I tillegg bør 50 mill. kr. avsettes til delprogram for modne klynger, slik at de modne klyngene sikres et finansieringstilbud for å gjennomføre større prosjekter som bidrar til å nå regjeringens ambisjoner innen eksport og grønn industriell omstilling.

Sikre medfinansiering i DIGITAL Europa-programmet – Kap. 542 Internasjonalt samarbeid post 70 Internasjonale program  
DIGITAL er et investerings- og kapasitetsbyggingsprogram for digital omstilling og bruk av innovative digitale teknologier. Norske myndigheter betaler kontingent for deltakelse i programmet, men dekker ikke nasjonal medfinansiering. Mangel på nasjonal medfinansiering gjør det krevende for norske innovasjonsaktører å delta i programmet.

Vi foreslår at DIGITAL Europa-programmet økes med 50 mill. kr. for at norske FoUI-aktører kan delta i programmet på like vilkår som europeiske aktører og øke norsk returandel fra EU. 

Stopp avviklingen av StartOff og øk bevilgningen – Kap. 540 post 21 Særskilte driftsutgifter
StartOff har lagt til rette for at det offentlige kan få nye perspektiver, ny teknologi og smartere løsninger, men i forslaget til statsbudsjettet for 2024 har regjeringen foreslått å legge ned ordningen. Ved å legge opp prosesser der gründere og innkjøpere tas med i idéutviklingen, har StartOff senket terskelen for at oppstartsselskaper kan komme i posisjon til å vise hva de er gode for. Dette har skapt muligheter for et titalls oppstartsbedrifter gjennom de tre årene ordningen har eksistert.

Ikke legg ned StartOff og øk bevilgningen til minst 10 mill. kr.

Vennlig hilsen, 

Trine Ellingsen
daglig leder, FIN

Realisere funksjonshemmedes rett til å leve og bo selvstendig, i pakt med CRPD artikkel 19 – BO DER MAN VIL, MED TILGANG TIL NØDVENDIGE TJENESTER.

Velge bosted, velge hvor og med hvem man skal bo – ikke plasseres i bestemte boformer

Artikkel 19 i funksjonshemmede-konvensjonen CRPD, slår fast at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke bo i en bestemt boform».

Utviklingshemmedes bosituasjon[1]

• Bofellesskapenes størrelse har fortsatt å øke. I 1990-årene var grensen satt til 4-5 beboere. Snittet på bofellesskap etablert de siste ti årene er på ni beboere.
• Bofellesskap med fellesareal dominerer. Dette er stort sett bofellesskap der beboeren leier av kommunen.
• Mange boliger er ikke vanlige boliger i et ordinært bomiljø. Andelen av boliger som ligger i «omsorgsområder» har vært synkende, mens andelen bygg som stikker seg ut i nabolaget øker.
• Det er et stort etterslep på vedlikehold i kommunalt eide bofellesskap, selv om leilighetene i dag er stort sett av en størrelse og standard som er i pakt med retningslinjene fra 90-årene.
• De som leier av kommunen, har liten innflytelse over bosted. Kommunen bestemmer, og personen får valget «take it or leave it».
• Mangel på tilbud gjør at mange bor lenger hjemme. 20% av voksne utviklingshemmede bor hos familien. Det anslås å være en underdekning på 2000 boenheter nasjonalt.
• Lav eierandel, flere ønsker å eie. Eierandelen blant utviklingshemmede er rundt 25% blant alle, men en del lavere blant de som mottar helse- og omsorgstjenester
• Boligøkonomien er forverret. Husleien har doblet seg siden 2001 (faste priser), mens bostøtten som i 1991 var ansett som en viktig del av utviklingshemmedes totale økonomi, på det nærmeste er faset ut. I 1994 mottok rundt 85% bostøtte mens dette var redusert til godt under 20%.
• Statlige virkemidler virker. Kommunene signaliserer at boliger for utviklingshemmede tilpasses statlige finansieringsordninger. Nødvendig – tydelig presisering av hva er «for stort» og hva er «en vanlig bolig i et ordinært bomiljø».

Virkemidler i boligpolitikken

Investeringstilskudd

Husbankens virkemidler i den sosiale boligpolitikken inneholder blant annet investeringstilskudd til omsorgsboliger. Det er krav til prosjektene at de skal følge prinsippene om normalisering og integrering i planlegging. Boenhetene skal ikke ha et institusjonslignende preg og bør være plassert i ordinære og gode bomiljøer. Det skal ikke lokaliseres for mange boenheter i hvert bygg, og ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte. Realitetene de senere årene viser at samlokalisering i store enheter brer om seg, og at anbefalingene ikke følges.

Rapporten om «Utviklingshemmedes bosituasjon i 2021» viser at statlige virkemidler virker, og forskerne anbefaler tydelig presisering i forutsetningene for tilskudd av hva som er for stort, og hva som er «en vanlig bolig i et ordinært bomiljø». Rent prinsipielt mener vi at investeringstilskudd i sin nåværende form motiverer til bygging av institusjonslignende boliger. Et fokus på eie og leie i ordinære bomiljø, og med tilgang på gode assistansetjenester uansett hvor man bor, er derfor SAFOs primære målsetning. Imidlertid, så lenge investeringstilskuddet er en viktig faktor for å sikre en god bolig til funksjonshemmede, må tilskuddet kobles mot klare krav om størrelse på samlokaliseringer og bomiljø.

Startlån og boligtilskudd

Andre viktige virkemidler er startlån evt. med tillegg av kommunalt boligtilskudd og bostøtte til hjelp for husstander med lave inntekter og høye boutgifter. I 2020 ble boligtilskuddene lagt inn i de kommunale rammetilskuddene og kommunene kan selv velge om de vil gi boligtilskudd eller ikke. Husbanken skiller heller ikke på startlån og boligtilskudd i sine statistikker. Vi vet derfor ikke omfang eller størrelse på de kommunale boligtilskuddene.

Bostøtte

Funksjonshemmede har lavere inntekter og høyere utgifter enn andre. Mange har også behov for universelt utformede/tilrettelagte boliger. Dette innebærer høyere bokvalitet i form av tilrettelagte boliger, og større plass. Dagen bostøtte innebærer svært begrenset hjelp for mange med behov for større, bedre og mer tilrettelagte boliger. Et eksempel kan visualisere dette.

Sandnes kommune:

Enslig, 60 år eller yngre: Høy sats garantipensjon: Underkant 19.000

Netto etter skatt:                                   16.800

Beregnet bostøtte (m. strømstøtte)         3.963

Til disposisjon:                                        20.763

Godkjente boutgifter for bostøtte:           7.887,-

Nærmere 90% av husstandene som mottar bostøtte, leier boligen de bor i[2]. Et kjapt søk på Finn.no for utleieboliger i Sandnes viser at det er én(1) hybel/leilighet for utleie i Sandnes for under 8.000,-. Den er totalt utilgjengelig.

En grense på 10.000 i månedsleie gir 6 hybler/leiligheter – alle totalt utilgjengelige. Fo 12.000 finnes det 29. leiligheter, hvor av 1, muligens to er tilgjengelige.

Regnestykket innebærer da følgende:

Til disposisjon:  20.763,-

Husleie:               12.000,-

Til andre utg.:      8.763,-

SIFO beregner behov for i overkant av 12.000 kroner utenom husleie. Beregningen innebærer at man ikke eier bil.

Effekten av bostøtten er sterkt redusert som sosialpolitisk virkemiddel i løpet av de par siste tiår. Stortinget ba i juni Regjeringen om å fremme forslag til endringer i regelverket i statsbudsjettet for 2024. Proposisjonen har ingen slike forslag, men iflg. KDD arbeides det med oppfølging av ekspertgruppens vedtak.

 SAFO ber om følgende:

At Stortinget signaliserer at staten, sammen med norske kommuner, innen 2030, skal sikre funksjonshemmede reell rett til å velge hvor man vil bo, og med hvem man vil bo. Dette vil innebære:

• At det utvikles en effektiv handlingsplan for nedbygging av institusjoner for funksjonshemmede med tidsfrister og budsjett. Planen må utvikles i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.
• En tydeliggjøring i regelverket om funksjonshemmedes rett til å motta tjenestene i valgfri bolig.
• Sikrer finansiering som kan bidra til at unge funksjonshemmede får tilgang på en god bolig i et inkluderende bomiljø. Da må bostøtten må oppgraderes vesentlig og kommunalt boligtilskudd må igjen bli et øremerket tilskudd til de som trenger dette.
• Tydeliggjøring i regelverket om at kommuner som velger å bygge samlokaliserte enheter med mer enn 6 enheter, ikke vil få innvilget lån eller tilskudd via Husbanken.

[1] Fra rapporten «Utviklingshemmedes bosituasjon 2021 – Jan Tøssebro og Christian Wendelborg, i samarbeid med Ingrid H. Hermstad, Anna Kittelsaa, Melina Røe og Sigrid Wik – NTNU Samfunnsforskning (sidene v-viii)

[2] Rapport fra ekspertgruppe: «Bostøtten – Opprydning og forankring». Ekspertgruppe oppnevnt av det daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet 9. mai 2022 – side 59

Kvoteflyktninger

Selv om vi nå har en ekstraordinær situasjon med mange asylsøkere fra eget kontinent - som medfører høye ekstraordinære kostnader her i Norge - er det særdeles viktig at vi ikke sender et enda kraftigere signal til resten av verden om «Europa først».

Kvoteflyktninger er blant dem vi ikke kan kjøpe beskyttelse til i nærområdene. Mange er utrygge også der, enten det er afghanske kvinneaktivister som står opp mot Taliban eller LHBTIQ+ flyktninger som har søkt tilflukt i Uganda.

At regjeringen i løpet av to år vil redusere FN kvoten med 2/3 er særdeles uheldig.

FNs rolle svekkes stadig – og om Norge reduserer kvoten nok en gang, svekkes både UNHCRs og Norges legitimitet og gjennomslagskraft. Det rammer først og fremst flyktningene selv, men også Norges humanitære renommé.

Flyktninghjelpen foreslår at kvoten reetableres på 3 000 fra 2024.

Relokalisering og evakueringer bør komme i tillegg.

Ukraina

Flyktninghjelpen vil berømme den politiske og administrative håndteringen av de høye ankomstene fra Ukraina. Selv om Norges andel ukrainske flyktninger har steget betraktelig denne høsten, spesielt sammenlignet med våre nordiske naboland, anmoder vi om en fortsatt raus holdning. Dagens politikk og praksis har bred folkelig støtte.

Norges kraftig økte inntekter fra olje og gass, som konsekvens av Russlands invasjon, gir oss et økonomisk handlingsrom våre naboer stort sett ikke har.

Europeisk samarbeid

Norge bør opprettholde relokalisering og aktivt bidra til styrket samarbeid og konstruktive løsninger for Middelhavsregionen via EU og bilateralt.

Et styrket rammeverk for europeisk samarbeid og ansvarsdeling kan jo også vise seg gunstig dersom behovet blir ytterligere forsterket hva gjelder ukrainske flyktninger i vår del av Europa.

Regjeringens varslede arbeid med endringer i byggteknisk forskrift og byggesaksforskrifta skal bidra til økt energieffektivitet, energifleksibilitet og lokal energiproduksjon.

En helt sentral del av dette er at bygninger, både eksisterende og nye, skal kunne ta i bruk annet enn strøm til oppvarming gjennom energifleksible løsninger. Dette har et enormt potensial for å frigjøre kapasitet i strømnettet og fornybar strøm til andre sektorer. Dette kan oppnås ved å:

• Skjerpe kravene i byggereglene til energifleksibel oppvarmning i nybygg slik at de kan utnytte også andre energibærere enn strøm til oppvarming.
• Øke støtte gjennom ENOVA eller Husbanken til bygningseiere for å konvertere eksisterende bygninger fra elektrisk til energifleksibel oppvarming.
• Styrke kommunenes satsing på å avlaste strømnettet ved å resirkulere varmeoverskudd gjennom smart bruk av fjernvarme i byer og tettsteder.
• Endre avgiften på avfallsforbrenning slik at den ikke svekker forsyningssikkerheten og den lokale tilgangen på verdifull overskuddsvarme.

Stort potensial i resirkulering av energi

Gjenbruk av varme frigjør elektrisitet, styrker nødvendig elektrifisering og bidrar til innovasjon i

flere næringskjeder. Fjernvarmen har vært avgjørende for at forbudet mot bruk av fyringsolje til oppvarming kunne innføres og bidrar til å avlaste et presset kraftnett.

 Samtidig viser utviklingen de siste årene at infrastruktur for fjernvarme og -kjøling kan brukes til både direkte og indirekte utslippskutt også andre steder i enn i drift av bygninger. Annen innovasjon er knyttet til utvikling av sesonglagring av varme, gjenbruk av varme fra datasentre og etter hvert gjenbruk av varme fra hydrogenproduksjon.

Flere må få tilgang til energifleksibel oppvarming

Det hjelper lite å legge til rette for å bruke andre energibærere enn strøm i husholdninger og yrkesbygg dersom de ikke blir bygget på en slik måte at de kan ta dem i bruk. Den dominerende markedsløsningen i Norge er direktevirkende, elektrisk oppvarming, men det er uheldig for energisystemet hvis byggene låses til kraftnettet uten mulighet til å bytte kilde. Nybygg bør derfor utrustes med energifleksibel oppvarming, altså vannbåren varme, slik at byggene kan forsynes av den i hvert tilfelle mest egnede oppvarmingskilden. For å oppnå mer av dette, må kravene i byggteknisk forskrift (TEK 17) skjerpes. I dag er det bare krav til energifleksibel oppvarming i bygg over 1000 kvadratmeter. Denne grensen bør senkes til 500 kvadratmeter. I tillegg bør selve kravet om at energifleksible varmesystemer skal dekke minimum 60 prosent av en bygnings oppvarmingsbehov, økes til minimum 80 prosent. Dette vil sikre at mer enn bare varmt tappevann dekkes av kravet og at de fleste leilighetsbygg omfattes av kravet.

Konvertering av eksisterende bygg

Det må bli lettere å konvertere bygninger som har helelektrisk oppvarmingsløsninger til energifleksible løsninger. I dag krever dette investeringer som er vanskelig å regne hjem for bygningseierne. Samtidig vil slik konvertering bidra til sparte kostnader i strømnettet, gjenbruk av energi lokalt og mindre behov for ny kraftutbygging. I de aller fleste norske byer er det i dag bygget ut fjernvarmeinfrastruktur som kunne ha frigjort mange TWh med strømforbruk hvis flere bygninger kunne utnytte fjernvarmen. En stor andel av bygningene i byene ligger i umiddelbar nærhet til slik varmeinfrastruktur. Her kan ENOVA-midler eller økte midler til Husbanken være avgjørende for at eksisterende næringsbygg, offentlige bygg og boliganlegg kan konverterer fra oppvarming av strøm tiloppvarming fra andre kilder. Økt oppmerksomhet rundt slik konvertering vil trolig også bidra til nye, innovative måter å få etablert energifleksibel oppvarming i eksisterende bygninger. Det er viktig at det er satt av nok midler til slike konverteringer og det er viktig med politisk oppfordring til at også eksisterende bygg legger til rette for energifleksibilitet.

Avgiften for avfallsforbrenning må endres

Vi viser til den foreslåtte opptrappingen av avgiften på avfallsforbrenning i Norge med 85,3 prosent. Opptrappingen vil både spenne beina under samfunnskritisk infrastruktur og ramme energiforsyningen – uten at den gir utslippskutt.

Tidligere utredninger har vist at en slik avgift ikke fører til reelle utslippskutt. Årsaken er at de norske anleggene ikke kan legge avgiften på behandlingsprisen (gate-fee), men må bære avgiften selv. Grunnen er at markedsprisen i Norge bestemmes av svenske anlegg med overkapasitet.

Allerede sliter mange norske anlegg med dagens avgift og med opptrappingen trues disse anleggene med konkurs. Det vil bety at mer avfall vil gå til svenske anlegg og det vil gå ut over både norske arbeidsplasser og evnen til å finansiere opp fremtidige miljø og klimatiltak, som for eksempel karbonfangst og bruk eller lagring.

Det vil også ramme energiforsyningen hardt, ettersom overskudsvarmen fra de norske anleggene i dag leverer til sammen 3 TWh varme i byer over hele landet. Varmen er bokstavelig talt gull verd for kraftnettet, som ikke har kapasitet til å erstatte denne varmen med strøm.

Norske avfallsforbrenningsanlegg er pålagt en viktig samfunnsoppgave: å håndtere det restavfallet som ikke kan eller bør materialgjenvinnes. Anleggene selv er verken årsaken til at restavfallet oppstår eller at det må forbrennes. Ansvaret ligger hos produsentene og forbrukerne. Det er derfor avgjørende at en avgift på forbrenning stimulere til sortering og gjenbruk før avfallet sendes til forbrenning, både for å få ned mengden restavfall og plastinnholdet i den, og slik redusere utslippene fra forbrenningen. Dagens avgift gjør ikke det.

Primært ber vi derfor om at avgiften fjernes i statsbudsjettet for 2024 eller sekundært at den erstattes av en avgift som legges på alt restavfall, ikke bare det som forbrennes i Norge.

Med vennlig hilsen

Trygve Mellvang Tomren-Berg                       Oda T. Gipling

Daglig leder                                                    Seniorrådgiver

Post 73 Merkur. Avsnitt: Utviklingstilskot til bokhandlarar

Bokhandlerforeningen er interesseorganisasjonen for alle landets bokhandler. Vi arbeider for å styrke litteraturen og bokas plass i samfunnet.

Bokhandelen har den store fordelen at de er tilgjengelige der folk faktisk er. Du finner bokhandler i handlegater, på kjøpesentre og på nett. Landets bokhandlere tilbyr et bredt utvalg av bøker i ulike sjangre og format, slik at alle kan finne en bok som passer for seg. Årlig selges det over 50 000 forskjellige bøker i norsk bokhandel. 89 prosent av befolkningen bor i en kommune med minst en bokhandel.

Tilgjengelighet, mangfold og et godt utvalg er prinsippene som ligger til grunn for Bokloven, og disse prinsippene fungerer. Leserundersøkelsen fra 2022 at bokhandlerne er den aktøren som når aller flest folk. For eksempel er det over dobbelt så mange personer som kjøper (71%), enn som låner (32%) bøker, i løpet av et år. Tilgjengelighet til bøker er avgjørende for at vi forblir et lesende folk.

I 2020 åpnet ARK butikk i Surnadal. I løpet av ett år solgte de 12500 bøker, fordelt på 3000 ulike titler. Netthandelen til de andre ARK butikkene i fylket gikk ikke ned. Det viser at butikken har en god bredde til å være i et lite samfunn og at det å ha bokhandel der folk bor er viktig litteraturformidling. Uten denne bokhandelen ville det ikke blitt solgt bøker.

Mye av tilgjengeligheten skyldes fremsynte politikere og gode litterære virkemidler som for eksempel bokloven og momsfritak. Samt dyktige bokhandlere som forstår både litteraturens betydning, kundenes behov og er gode på bokhandeldrift.

Imidlertid er det ikke noen gullgruve å drive bokhandel. Og særlig på små steder er det tøft. Bokhandelen er ikke direkte støttet over statsbudsjettet. Unntaket er støtteordningen MerkurBok som totalt utgjør 3 millioner i året og som nettopp er en utviklingsstøtte til bokhandlere i distrikts-Norge.

Ordningen ble evaluert for et par år siden og det er gjort betydelige forbedringer, slik at ordningen i dag oppleves som en svært verdifull for mange av de bokhandlerne som jobber så og si alene på små steder rundt om i landet. Det er særlig utviklingsstøtten som har vært en stor suksess. Her møtes grupper av bokhandlere fra hele landet, uavhengig av kjedetilhørighet, til 5 fagsamlinger over to dager i løpet av et år. Mellom disse samlingene får butikkene oppfølging fra bedriftsrådgivere.

Dette gir en unik mulighet for erfaringsutveksling og påfyll av kompetanse som de ellers ikke ville ha hatt økonomisk mulighet for. Noen går så langt som å si at disse møteplassene er motivasjonen de trenger for å fortsette å drive bokhandel.

I budsjettet er det kun rom for at bokhandlerne kan delta på samlinger ett år. Ordningen er et prøveprosjekt ut 2024.

Vi ber om at budsjettet for 2024 økes med 1 million, slik at det er rom for at bokhandlerne kan ha oppfølgingssamlinger. Vi ønsker samtidig å gjøre komiteen oppmerksomme på at MerkurBok er en ordning som vi ber om at videreføres også etter 2024.

Barneombudet anbefaler at komiteen:

• Bevilger midler til fullfinansiering av barnevernsreformen
• Styrker kapasiteten i PP-tjenesten
• Sikrer at barn som har flyktet til Norge får nødvendig psykisk helsehjelp

Barneombudet ber regjeringen og de politiske partiene på Stortinget om å generelt ha et større barneperspektiv i arbeidet med statsbudsjettet. Plikten til å vurdere barnets beste er grunnlovsfestet, og gjelder også ved budsjettarbeid. Vi ber også Stortingets komiteer om å se saker som gjelder barns oppvekst i sammenheng og tenke helhetlig i budsjettarbeidet.

Staten har det overordnede ansvaret for at barns rettigheter blir oppfylt. Barneombudet mener det er bekymringsfullt når staten delegerer oppgaver til kommunene, uten å sikre at de har tilstrekkelige ressurser. FNs barnekomité har anbefalt at Norge i betydelig grad styrker sin innsats for å sikre at hver kommune blir tildelt de midlene de trenger for å oppfylle sine forpliktelser når det gjelder å gjennomføre barns rettigheter.[1]

Midler til fullfinansiering av barnevernsreformen

Barnevernet står i en særstilling blant de kommunale velferdstjenestene. Myndighetsutøvelsen er kompleks og krevende. Ettersom barnevernet kan gjennomføre inngripende tvang mot barn og familier, har Stortinget et særlig ansvar for å følge med på at alle kommunale barneverntjenester er rustet til å ivareta oppgavene de er satt til å utføre.

Barneombudet reagerer på at det kommer nok et statsbudsjett som ikke tar høyde for konsekvensene av barnevernsreformen. Barnevernsreformen setter høyere faglige og økonomiske krav til kommunen, og forutsetter at tjenestene jobber aktivt med forebygging. Omstillingen er krevende. Samtidig må kommunene ivareta barn og unge som har behov for omfattende og spesialiserte barnevernstiltak. Barneombudet har lenge vært bekymret for om kommuner velger bort slike tiltak, da de er for kostbare. Nedgangen i antall omsorgsovertakelser styrker vår bekymring.

En grunnleggende forutsetning for at kommunene når reformens målsetning er at de lykkes med det forebyggende arbeidet. Menon Economics leverte i januar 2023 første evalueringsrapport om reformen, og påpekte flere utfordringer som budsjettet ikke løser. Eksempelvis økonomi, ressurser og en tydeligere ramme for tverrsektorielt samarbeid.[2] Rapporten presiserer at det tar tid å gjennomføre reformen og at tidsplanen er for ambisiøs.

Barneombudet savner en tydeliggjøring på tvers av sektor av hvilke midler staten mener skal brukes til å styrke forebyggingsarbeidet, samt nasjonale føringer om hvordan arbeidet skal organiseres og forstås. Omstillingen fordrer midler til både forebygging og barnevern. Gevinsten av god forebygging kan ikke innkasseres på forhånd, og det vil ta mange år før man ser effekten av en omdreiing fra dyre tiltak til bedre forebygging.

Barneombudet anbefaler at komiteen: 

• Bevilger midler til fullfinansiering av barnevernsreformen og til forebygging i kommunene.
• Sørger for at den økonomiske overgangsperioden forlenges, da det er behov for en langsiktig og solid finansiell satsing for å styrke det kommunale barnevernet.
• Ber regjeringen om en beregning av kostnader for å oppfylle barnevernsreformens målsetting på tvers av sektor.
• Ber regjeringen utarbeide nasjonale retningslinjer for tidlig innsats og forebyggende arbeid i kommunene.

Styrking av PP-tjenesten

FNs barnekomité har nylig bedt regjeringen redegjøre for hvordan Norge sikrer at barn som trenger tilrettelegging får tilgang til pedagogisk psykologisk rådgivning.[3] Barneombudet mener dette krever at kapasiteten i PP-tjenesten styrkes.

PP-tjenesten er en avgjørende støttetjeneste i laget rundt barn og unge. En av fire barn i barnehage og skole kan få styrket sin opplæring og utvikling ved hjelp av tjenestens kompetanse.[4] Den kan for eksempel bidra i arbeidet med forebyggende og helsefremmende arbeid i kommunen; tidlig innsats og tilpasset opplæring; spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning; trygt og godt barnehage- og skolemiljø; bekymringsfullt skolefravær; koordinering og tverrfaglig arbeid; psykisk helsehjelp til barn og unge; samt foreldreveiledning.

På tross av tjenestens sentrale rolle er den flere steder underbemannet og det er store forskjeller i tjenestenes kapasitet. Åtte av ti ledere i PP-tjenesten oppgir å ha for lav bemanning for å løse oppgavene.[5] Videre viser en fersk evaluering at PP-tjenesten ikke har tilstrekkelig ressurser til å delta i kompetanseløftet.[6]

Gjennom Meld. St. 6 (2019-2020) og ny opplæringslov stilles det store forventninger til PP-tjenesten skal bidra i det forebyggende arbeidet. Det kompenseres imidlertid ikke med økte bevilgninger, og uten tilstrekkelig kunnskap om budsjettbehovet, slik barnekonvensjonen krever.

Sett i lys av kommunens mange lovpålagte oppgaver, viser dagens situasjon at PP-tjenesten ikke blir prioritert dersom det ikke gis tydelige føringer for bruken av midlene. FNs barnekomité har anbefalt Norge å øremerke midler istedenfor å gi rammetilskudd, for å sikre at midlerne brukes til det tiltenkte formålet.[7]

Barneombudet anbefaler at komiteen: 

• Bevilger øremerkede midler til å styrke kapasiteten i PP-tjenesten.
• Presiserer at økningen i frie inntekter også skal gå til å styrke kapasiteten i PP-tjenesten og deres mulighet til å bidra i det forebyggende arbeidet. 

Psykisk helsehjelp til barn som har flyktet til Norge

Barn som har flyktet til Norge, enten de kommer sammen med sine nærmeste omsorgspersoner eller som enslige mindreårige, er en særlig sårbar gruppe barn. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fremhever viktigheten av at enslige mindreårige og barnefamilier som har hjelpebehov identifiseres raskt og at de får tidlig hjelp på laveste effektive nivå.[8]

Regjeringen fastholder at de følger situasjonen med flyktningstrømmen fra Ukraina nøye, hvor tilbakemeldingen fra kommunene er at kapasiteten i helse- og omsorgstjenestene jevnt over er god.[9] Barneombudets rapport fra 2022 om hvordan barns rett til psykisk helsehjelp ivaretas i kommunen, viser imidlertid at mange kommuner ikke har et godt nok helsetilbud til barn og unge som sliter med psykiske plager. Kapasiteten er presset, kompetansen kan være vanskelig å finne og statlige føringer oppleves som uklare og lite samordnede.[10]

Sett i lys av de høye ankomstene av fordrevne fra Ukraina, må staten sørge for at kommunene har tilstrekkelig ressurser og kompetanse til å gi barn og unge rask tilgang på psykisk helsehjelp, uavhengig av oppholdsstatus og bosted.

Barneombudet anbefaler at komiteen:

• Sikrer at alle kommuner kan ivareta barns rett til psykisk helsehjelp og at de har kompetanse og kapasitet til å sikre lavterskeltiltak til alle som trenger det.

Ta gjerne kontakt for mer informasjon:

Mathias Nordmoen, mathias@barneombudet.no, 91812285

[1] CRC/C/NOR/CO/5-6 pkt. 6 c

[2] Pedersen, S. m.fl. (2022): «Evaluering av barnevernsreformen», Menon Economics og NTNU Samfunnsforskning

[3] Committee on the Rights of the Child, List of issues prior to submission of the seventh periodic report of Norway 2023 pkt. 26

[4] 15-25 prosent av barn og unge har behov for særskilt tilrettelegging utover pedagogisk praksis, se Nordahl m.fl. (2018); Haug (2017)

[5] Se eks Barneombudet (2017): «Uten mål og mening?», Barneombudet (2022): «Hvem skal jeg snakke med nå?», Nordlandsforskning rapport nr. 7/2018, Udir.no: oppsummering av tilsyn 2016-2020, Reiling, R. B. og Wendelborg, C. (2015)

[6] Wendelborg, C. m.fl. (2023): «Evaluering av kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis. Delrapport 2», NIFU, Nordlandsforskning, NTNU Samfunnsforskning

[7] FNs barnekomité (2018) Avsluttende merknader avsnitt 6 D

[8] NKVTS (2022): «Flyktninger fra krigen i Ukraina: Psykososiale konsekvenser, behov og tiltak den første tiden i Norge - Barn og unge», NKVTS

[9] Prop. 1 S (2023-2024), Arbeids- og inkluderingsdepartementet, s. 275

[10] Barneombudet (2022): «Hvem skal jeg snakke med nå? Psykisk helsehjelp til barn og unge i kommunene», Oslo: Barneombudet

Merknad til kap. 490 Utlendingsdirektoratet

UNICEF er verdens største bistandsorganisasjon for barn. I forbindelse med statsbudsjettet, har UNICEF Norge to hovedønsker:

1) øke antall overføringsflyktninger

Aldri før har så mange barn og familier vært på flukt. Dette skyldes bl.a. krig, miljøkatastrofer og forfølgelse. Flyktninger er svært sårbare, og FNs kvotesystem er den tryggeste og mest rettferdige ordningen å ivareta mennesker på flukt. FNs høykommisær for flyktninger har bedt Norge om å øke antall kvoteflyktninger til 5000. Likevel foreslår Regjeringen å kutte antall kvoteflyktninger fra 2000 til 1000. UNICEF Norge ber Stortinget vise solidaritet og øke antall kvoteflyktninger, slik FN har bedt om.

UNICEF Norge ber om at:

• antallet kvoteflyktninger økes til 5000.
  
  

2) sikre at barn på flukt ivaretas på en god måte i Norge

FNs barnekomité har i sin merknad til Norge i 2018 uttrykt bekymring over at enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år ikke mottar like god omsorg som barn under 15 år i Norge[1].  Bakgrunnen for dette er at barn under 15 år blir tatt hånd om barnevernet, mens utlendingsforvaltningen har ansvaret for barn over 15 år. Dette innebærer for det første at barn over 15 år ikke mottar like god oppfølging og omsorg som barn under 15 år. For det andre innebærer det at barna kan bli plassert i asylmottak sammen med voksne, noe som gir økt risiko for at de utsettes for vold og overgrep[2]. UNICEF Norge understreker at dette er en forskjellsbehandling som er i strid med FNs barnekonvensjon. Enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge er særlig sårbare, og barn mellom 15 og 18 år har rett til samme oppfølging og omsorg som andre barn i Norge. UNICEF Norge mener barnevernet bør få ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15-18 år, slik at de sikres en god oppfølging og et likeverdig tilbud som barn under 15 år.

UNICEF Norge er opptatt av at barn på mottak ivaretas på en god måte. Hundrevis av enslige mindreårige asylsøkere har blitt sporløst borte fra asylmottak og omsorgssentre i Norge[3]. FNs barnekomite har i sin merknad til Norge i 2018 uttrykt bekymring over at enslige mindreårige asylsøkere som forsvinner fra mottak har økt risiko for å bli utnyttet ved trafficking og prostitusjon. Komiteen anbefalte Norge å iverksette tiltak for å forebygge at barn forsvinner fra mottak. I dag er det ikke et krav om at mottak har bemanning på kveldstid, om natten eller i helger, noe som innebærer en risiko for barns sikkerhet.[4]. UNICEF Norge mener et viktig tiltak for å sikre at barn ivaretas på en god måte, og forebygge forsvinninger, er å sørge for at mottak har tilstrekkelig antall ansatte med barnefaglig kompetanse, og at det er bemanning døgnet rundt til å ivareta barns sikkerhet.

UNICEF Norge ber om at:

• barnevernet får ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15-18 år, slik at de sikres et likeverdig tilbud som barn under 15 år.
• mottak har tilstrekkelig antall ansatte med barnefaglig kompetanse, og at det er bemanning døgnet rundt for å ivareta barns sikkerhet.

[1]FNs barnekomités merknad til Norge 2018: C:\Users\en358\Downloads\G1820332.pdf 

[2] "Trygghet på mottak", rapport utgitt av Redd barna i 2022 : https://www.reddbarna.no/content/uploads/2021/01/ReddBarna_Trygghet_paa_mottak.pdf

[3] NRK: https://www.nrk.no/vestland/432-barn-og-ungdommer-har-forsvunnet-fra-norske-asylmottak.-politiet-leter-sjelden-etter-asylsokerne-1.16184402

[4] UDI, krav til ordinære plasser 2023: https://www.udi.no/globalassets/global/asylmottak/krav-til-drift-av-ordinare-plasser.pdf