Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel - opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane

Det grønne skiftet trenger metaller og mineraler

Om verden skal nå netto null i 2050, er det behov for mer enn seks ganger så mye metaller og mineraler enn verden bruker i dag. Selv forutsatt optimal gjenvinning, må verden mangedoble produksjonstakten av flere strategiske metaller i løpet av noen få år, da det internasjonale energibyrået (IEA) slår fast at resirkulering kun vil dekke 10 prosent av den økte etterspørselen. Spørsmålet er ikke om Norge eller verden vil trenge metaller og mineraler. Spørsmålet er hvordan og i hvilke land det skal utvinnes.

Det er lett å si nei til noe når man ikke bærer konsekvensene av alternativene. Til nå har det vært bekvemt å importere kritiske metaller og mineraler fra en mineralindustri så langt unna at vi har sluppet å forholde oss til konsekvensene. I dag produseres og raffineres mange av verdens metaller og mineraler med betydelige negative humanitære, miljømessige og geopolitiske konsekvenser. Offshore Norge mener at Norges naturgitte konkurransefortrinn, samt tilgangen til avansert teknologi og norske havforvaltningstradisjoner, gir oss et moralsk ansvar å utforske mulighetene for en bærekraftig havbunnsmineralnæring i Norge.

Ikke bare kan en norsk havbunnsmineralnæring være et nytt industrieventyr for Norge, men det kan sikre kritiske verdikjeder i en urolig tid for Norge og Europa. For på samme måte som Europa gjorde seg avhengig av russisk olje og gass opp mot invasjonen av Ukrainia i 2022, har det grønne skiftet, og det økende mineralbehovet, gjort Norge og Europa avhengig av Kina. Kina kontrollerer over 50 prosent av verdens mineralmarked, og store deler av verdens metaller og mineraler produseres under svært kritikkverdige forhold, langt vekk fra norske HMS- og forvaltningstradisjoner.

En stegvis åpningsprosess

Høringsprosessen fremstilles ofte som en beslutning om Norge skal utvinne havbunnsmineraler eller ikke. Ut fra en slik fremstilling er det lett å forstå motforestillinger og argumenter om å si «nei,» ut ifra et føre-var prinsipp. Det er det viktig å understreke at regjeringen legger opp til en stegvis åpningsprosess, hvor den første fasen utelukkende er en lete- og kartleggingsfase. I denne fasen skal både ressursgrunnlag, og miljøkonsekvenser ved eventuell utvinning kartlegges, slik at en endelig beslutning om åpning for utvinning kan tas med et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag.

Dette er en formell og transparent prosess som vil føre til nye høringsrunder og politiske beslutninger hos forvaltningsmyndighet. Loven sikrer at produksjonstillatelser kun gis dersom det er økonomisk og miljømessig forsvarlig, bevist gjennom prosektspesifikke konsekvensutredninger. Motsatt sikrer loven rett til å utvinne råvarer dersom lovens premisser oppfylles. Denne prosessen foregår i flere trinn hvor det godkjennes en PUD (Plan for Utbygging og Drift). Kun ett fåtall lisenser går til PUD. Og den mest vesentlige presisering her er; en produksjons-lisens betyr ikke utvinning uten at en produksjons-tillatelse forelegger. En produksjonstillatelse fordrer en godkjent Plan for utvikling og Drift (PUD), og før dette blir en gang vurdert er det en lang serie med barrierer og betydelig kunnskapsinnhenting og konsekvensutreding som må gjennomføres. Denne stegvise prosessen er også grunnen til at Norges fremste fagmiljø på dyphavet – om ikke verdens fremste - Senter for Dyphavsforskning ved Universitetet i Bergen, har uttalt seg positivt til regjeringens åpningsprosess.

Samtidig er det viktig å understreke, som flere høringsinstanser har påpekt, at vi trenger mer kunnskap før eventuell utvinning. Dette er grunnen til at den første fasen av åpningsprosessen utelukkende vil være en lete- og kunnskapsinnhentingsfase, hvor man vil bruke kjent teknologi og metodeverk, som for øvrig land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike har drevet med i over 20 år. Leting etter ressurser på havbunnen og miljøkartlegging går hånd i hånd. Begge involverer avansert oseanografi, altså innhenting av data og forståelse av marin biologi, geologi, fysikk og kjemi. Arbeidet har lite til ingen miljøpåvirkning, og selskapene som vil delta i denne letefasen benytter seg av samme teknologi som statlige forskningsmiljøer, som f. eks Universitetet i Bergen.

Et nytt industrieventyr for Norge

Om lete- og kartleggingsfasen slår fast at det er mulig å åpne opp for en bærekraftig havbunnsmineralnæring på norsk sokkel, kan næringen bli et nytt industrieventyr for Norge. Ifølge Rystad Energy kan en havbunnsmineralnæring i Norge, på sikt, omsette for opptil 180 milliarder kroner årlig og gi grunnlag for inntil 21 000 arbeidsplasser, jf. vedlagtlenke. Offshore Norge mener i tillegg at det er viktig at vi tar eierskap til hele verdikjeden. Rapporter fra EY (2023) beregner at det kan ventes 500 arbeidsplasser i service- og prosesseringsnæringen for hver arbeidsplass operatørarbeidsplass innen utvinning av havbunnsmineraler. Det er store samfunnsøkonomiske overføringseffekter til eksisterende næringer, ikke minst i den maritime tech-industrien.

Norge har allerede store havområder som gir inntekter fra marine og maritime næringer som fiskeri, havbruk, sjøfart, og olje og gass. Offshore Norge er opptatt av at en evt. fremtidig åpning av havbunnsmineralvirksomhet må skje i tråd med forvaltningsplaner, med tanke på god sameksistens med øvrige havnæringer. Havbunnsmineralnæringen må utvikles på skuldrene til eksisterende næringer på norsk sokkel, med strenge krav til HMS og bærekraftig forvaltning. Offshore Norge mener også at statlige programmet som Maraeno-programmet må styrkes og videreutvikles i tråd med åpningsprosessen.

Med vennlig hilsen

Håkon Knudsen Toven

Fagansvarlig, havbunnsmineraler

Offshore Norge

Natur og Ungdom takker for muligheten til å gi innspill i denne stortingsmeldingen. 

Dyphavene er fantastiske og underfulle. Her ligger verdens største karbonlagre. Her finnes økosystemene som legger grunnlaget for utallige fiskeribestander. Her ligger kanskje fremtidens medisiner. Forskere antar at det var her selve livet på jorda oppsto, for 3-4 milliarder år siden. Regjeringens åpningsprosess for gruvedrift på havbunnen i det sårbare dyphavet i arktiske havområder er blitt omtalt som en varslet katastrofe av mange grunner. Vi mangler helt essensiell kunnskap om miljøkonsekvensene, næringen vil komme i konflikt med grønn industri, slik som havvind, og den elendige prosessen vil skade tilliten til forvaltningen. Derfor engasjerer dette temaet bredt i både Norge og internasjonalt, og har blitt høstens store miljøsak. Vi står i en klimakrise og en naturkrise, og det eneste riktige å gjøre er å sette prosessen for gruvedrift på havbunnen på pause.  

En bølge av internasjonal motstand 

Norge profilerer seg gjerne som en ansvarlig havforvalter internasjonalt, men det er umulig å opprettholde en slik posisjon samtidig som vi åpner for så miljøskadelige virksomhet til havs som gruvedrift på havbunnen. 21 land og flere store selskaper ber om en pause eller forbud på gruvedrift på havbunnen, inkludert flere land i havpanelet Norge leder. Det er kun et fåtall land som jobber aktivt for, som Kina og Russland. Samme uke som Stortinget åpnet, aksjonerte aktivister utenfor nærmere 20 norske ambassader på alle verdens kontinenter med krav om at Norge må stanse gruvedrift på havbunnen eller trekke seg som leder av det Internasjonale havpanelet. Det samme krevde over 30 norske og internasjonale organisasjoner.  

Kritisk å ikke akseptere en slik åpningsprosess 

På våre 56 år som organisasjon, har Natur og Ungdom ofte vært vitne til at beslutninger tas på et for dårlig kunnskapsgrunnlag og at økonomiske ambisjoner får gå foran miljøhensyn. Likevel kan ingenting måle seg med prosessen vi til nå har sett på gruvedrift på havbunnen. 

På to år ferdigstilte Olje- og energidepartementet en konsekvensutredning av et havområde på størrelse med Tyskland. Områder på mange tusen meters dyp, økosystemer vi aldri før har undersøkt, arter vi ikke visste eksisterte. Utredningen ble slaktet og det kom inn historisk mange innsigelser i høringsrunden. Miljødirektoratet har kommet med en av historiens sterkeste uttalelser om at konsekvensutredningen er så dårlig at det ikke er juridisk grunnlag for å åpne. Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) mente at tallene for hvor mye mineraler det er snakk om inneholder mange feil og at samfunnsøkonomiske lønnsomhet er sterkt overvurdert. Det ble også tydelig at det heller ikke mulig å bearbeide havbunnsmineraler i dagens smelteverk og det finnes ingen plan for håndtering av gruveavfallet, der en andel vil være radioaktivt.  

Det tok ikke mer enn seks dager før olje- og energidepartementet kunne melde at de hadde gått igjennom de over tusen høringssvarene, for så å ignorere hele kritikken og anbefale åpning likevel i en stortingsmelding. Denne kom etter at Stortinget hadde tatt sommerferie og befolkningen hadde logget av på hytta. 

Natur og Ungdom frykter at det som kan bli Norgeshistoriens største naturinngrep, får passere under radaren til det norske folk. Energi- og Miljøkomitéen kan ikke la denne hasteprosess få sette presedens i Norge og ødelegge tillitten til forvaltningen. 

Ikke en reell sjanse for å vurdere miljøkonsekvenser senere 

Regjeringen har foreslått å åpne for både leting og utvinning av mineraler fra dyphavet, på et område der vi ikke har kunnskap om 99%, ifølge Havforskningsinstituttet. Systemet er foreløpig rigget tilsvarende som for oljeutvinning. Dette gjør ikke Natur og Ungdom tryggere. Når havbunnsmineralloven tillater både leting og utvinning samtidig, vil det ikke være en sjanse for å ta en reell vurdering av miljøkonsekvensene ved gruvedrift på havbunnen på et senere tidspunkt, selv om prosjektene må ha en endelig godkjenning (PUD). Dette er fordi at når prosjektet er ferdig planlagt, forhåndskontraktene er inngått, investeringene satt av, ser vi det som svært usannsynlig at man på et så sent tidspunkt skal nekte et prosjekt av hensyn til klima og miljø. Det har i hvert fall aldri skjedd på tiår med oljeutvinning. I tillegg må man hente inn kunnskap for hele havområdet og vurdere de samlede miljøkonsekvensene, ikke ta enkeltvurderinger for hvert prosjekt. Vi trenger en helhetlig naturfaglig kartlegging av dyphavene, ikke en forhastet skattejakt fra foreløpig tre interesserte selskaper uten særlig erfaring eller størrelse.  

Grønnvasking og stengte dører på verdensmarkedet 

Noe som er minst like skremmende som den forhastede prosessen, er de villedende påstandene om at vi trenger havbunnsmineraler til det grønne skiftet. Teknologien på gruvedrift på havbunnen er så umoden at disse mineralene ikke vil havne på markedet før om 15-20 år, hvis det i det hele tatt er mulig. Det grønne skiftet skjer nå, og denne næringa vil komme altfor seint. Flere av de store offshoreselskapene er ikke interessert, inkludert Equinor. Ingen av aktørene til det grønne skiftet er interessert, og batteriselskapene har ekskludert havbunnsmineraler fra sine verdikjeder. Store aktører i finans og næringsliv, som Google og BMW, ber om et midlertidig forbud (moratorium). I tillegg sier toppforskerne i EU at argumentet om at disse mineralene trengs til det grønne skiftet er grønnvasking. EU-parlamentet og EUs investeringsbank ber om moratorium, og EU-kommisjonen vil ha forbud frem til det er bevist at det ikke vil skade marint miljø. 

Det grønne skiftet skjer nå. Investeringene og utbyggingene vi gjør de neste 10 årene er avgjørende for om vi klarer omstillingen frem mot 2050. Vi kan verken la dette vente til en eventuell tilgang på havbunnsmineraler, eller forårsake stor skade på natur og utslipp fra havets karbonlagre i jakten på mineraler. Løsningen på mineralbehovet er kjent utvinning på land og satsing på sirkulærøkonomi. Verden trenger ikke mineraler fra dyphavet. Verden vil ikke ha mineraler fra dyphavet.  

I tillegg vil gruvedrift på havbunnen sette allerede bærekraftige næringer i fare, som fiskeri, og konkurrere med industrikapasiteten og arbeidskraften som havvindsatsingen trenger. Å åpne for gruvedrift på havbunnen vil snarere spenne bein på den grønne skiftet, ved å beslaglegge ressurser. Penger, kraft, areal og folk må prioriteres til næringer som vi vet vi trenger for å nå klimamålene og som mer sannsynlig gir arbeidsplasser i Norge.  

Et avgjørende punkt i historien 

Det har rett og slett vært hjemme-alene-fest i Olje- og Energidepartementet. Det har vært en uansvarlig, uforsvarlig og rotete åpningsprosess der man har gitt blaffen i de mange kritiske innvendingene og alle miljøfaglige anbefalinger. Nå håper vi på vegne av miljøengasjert ungdom over hele landet, at komitéen tar dette på alvor og setter foten ned. Vi oppfordrer til å innstille på at Stortinget ber regjeringen: 

• stanse den pågående åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel og ber Miljødirektoratet kartlegge hvilke tilleggsutredninger som trengs. 
• innføre et minimum 10 års moratorium for gruvedrift på havbunnen for den nødvendige kunnskapsinnhentingen.   
• jobbe aktivt internasjonalt, særlig i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det er bevist at slik virksomhet kan skje uten tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner 

Vi i Natur og Ungdom kan ikke få sagt tydelig nok hvor viktig det nå er å sette denne åpningsprosessen på pause, skaffe nødvendig kunnskap og ikke la gruvedrift på havbunnen komme i konflikt med havvind og de andre næringene som virkelig er grønne, som vi vet vi trenger og som vi vet vi har sjans på. Å stanse gruvedrift på havbunnen er den viktigste miljøsaken akkurat nå. Det er avgjørende å ta det riktige valget for havet og generasjonene som kommer etter. 

Fiskebåt, havfiskeflåtens interessorganisasjon, mener det ikke bør åpnes for utvinning av mineraler på norsk sokke uten at det er sikkerhet for at mineralutvinning er miljømessig forsvarlig. I denne vurderingen må det legget til grunn en streng føre var tilnærming. Videre må det avklares om de aktuelle områdene bør innlemmes i de marine verneområdene som skal etableres i medhold av FNs naturavtale.

Konsekvensutredningen framstiller påvirkningen på fiskeri og miljø som relativt liten. Samtlige miljøfaglige institusjoner er enige om at kunnskapen om dyphavet og mulige konsekvenser på naturmiljø, biologisk mangfold, økosystemer og bestander er mangelfull. Fiskeriet som forekommer i utredningsområdet er i hovedsak konsentrert rundt områder nær Jan Mayen (reke, blåkveite og torsk), samt helt sør i utredningsområdet (not/flytetrål etter sild og makrell). Men, det at det ikke drives norsk fiskeri i området er ikke ensbetydende med at det ikke er fisk der. Norsk lov forbyr fiske med bunnberørende redskap dypere enn 1000m (800m i nordligste områder). Store deler av åpningsområdet er dermed vernet mot bunntråling, som følge av hensynet til de sårbare økosystemene som er der. Den havgående fiskeflåten har frivillig avstått fiske med bunntrål i lignende områder nord for det foreslåtte åpningsområdet, nettopp for å verne om disse sårbare økosystemene som ikke tidligere har vært utsatt for næringsvirksomhet.  Vi mener det vil være feil dersom disse sårbare områdene skal beskyttes mot fiske med bunnberørende redskaper, men ikke mot leting og utvinning av mineraler på havbunnen – all den tid det er et politisk og faglig ønske å verne disse dyphavsområdene for menneskelig påvirkning. 

Norskehavet er viktig beiteområde for noen av våre største fiskebestander, som sild, makrell og kolmule. Norskehavsbassenget er også et viktig overvintringsområde for hoppekreps – en nøkkelart i økosystemet som danner grunnlaget for norske fiskerier. Fiskebåt er bekymret for at mineralutvinning vil påvirke biodiversitet og økosystemet negativt slik at dette igjen vil påvirke fiskebestandene. Mineralutvinning til havs vil kunne føre til utslipp av kjemikalier, avfallsprodukter og partikler, noe som igjen vil kunne forurense havmiljøet med bl.a. tungmetaller og miljøgifter. Havforskningsinstituttet har påpekt mangelen på kunnskap og mangelen på planer for å fremskaffe nødvendig kunnskap. 

Fiskebåt er bekymret over ambisjonsnivået og hastverket for mineralutvinning. Det er dermed viktig at kunnskapsinnhenting kommer i gang straks. Fiskebåt mener det offentlige har ansvaret for nødvendig kartlegging og kunnskapsinnhenting før tildelinger skjer. Kunnskapsinnhentingen kan gjøres gjennom Mareano-programmet som har tilstrekkelig erfaring med slik kartlegging.

Fiskebåt forventer at Norge som havnasjon og som til nå har lagt vekt på kunnskapsbasert bærekraftig forvaltning, sørger for at tilstrekkelig kunnskap innhentes før det åpnes for mineralutvinning i norske havområder. Fiskebåt forventer at det ikke tas hasardiøse beslutninger på bekostning av fiskeriene, en sunn, bærekraftig og lønnsom næring.

Pelagisk Forening viser til høring om mineralvirksomhet på norsk sokkel. 

Intensjonen med høringen er å kunne åpne områder på norsk sokkel for både kommersiell leiting etter og på sikt utvinning av havbunnsmineraler. 

Pelagisk Forenings medlemmer leverer mat til en verdensbefolkning som baserer seg på, og krever, produkter som kommer fra bærekraftige bestander som lever i rene, rike hav. Departementet og næringen bruker store midler på å fremstille disse havområdene som naturlige og uberørte. Dersom hele eller deler av området åpnes for mineralutvinning vil dette kunne påvirke salgbarheten til norsk sjømat i verden.

Føre-var

Føre-var prinsippet er nedfelt i lov om naturmangfold § 9 og lyder:

Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.

Selv om ikke naturmangfoldloven gjelder i utredningsområdet er det nærliggende å bruke denne definisjonen av tilnærmingen. Det er også en naturlig forventning om at dette prinsippet også blir nedfelt i den nye havmiljøloven som regjeringen tenker å legge frem.

Det må kunne forventes at man legger føre-var tilnærming til åpning for både leting og følgelig utvinning. Det er et paradoks at man da foreslår å åpne deler av norsk sokkel når kunnskapsgrunnlaget er så åpenbart mangelfullt.

Det er tydelig at man mangler kunnskap om hvordan miljøet i utredningsområder er, både når det gjelder biologi, geologi, oseanografi og kjemi og koblingen mellom disse og innad i dem. Det er også stor usikkerhet knyttet til hvordan eventuell leting og utvinning vil påvirke. Dersom ikke en føre-var tilnærming slår inn på åpning for kommersiell leting og utvinning av havbunnsmineraler vil, etter vår mening, prinsippet aldri bli benyttet i praksis.

Det er også stor enighet blant forvaltning og forskningsinstitusjoner at man per i dag ikke har nok kunnskap om området i dag for de samme momentene som vi skriver i avsnittet over. Det er enighet at man heller ikke vet nok om virkningene av leiting, og særlig utvinning. Vi stiller oss tvilende til om noen av delene, på grunn av kunnskapsmangelen, kan gjennomføres innen rimelig tid på en miljømessig forsvarlig måte.

Det er også et paradoks at industriaktører som har behov for mineralene på havbunnen allerede nå har uttalt at de ikke vil benytte seg av mineraler utvunnet fra havbunnen. Norge burde også ta til seg de internasjonale signalene om temaet.

Fiskeriaktivitet

Ifølge rapporten til Fiskeridirektoratet fra regjeringens høring foregår det kun et begrenset fiske i utredningsområdet. Disse dataene som de har lagt til grunn gjelder kun norske fartøy, og gjelder kun til og med 2019. Etter Brexit har norske fartøy blitt utestengt fra fiske i britisk sone og en betydelig andel av den norske makrellkvoten er tatt i norsk sone, inkludert innen utredningsområdet. Fiskeriaktiviteten for disse årene er ikke tatt med og dette er viktig å ta hensyn til. Avtaler med våre naboland påvirker hvor mye man fisker i norsk sone. Det må tas hensyn til.

Rapporten fra Fiskeridirektoratet legger til grunn at det tidligere har vært et begrenset fiske etter lodde utenfor Jan Mayen. Dette kan ta seg opp igjen. Det er også få betraktninger i rapporten angående fremtidige fiskerier. Dette er uheldig. Når regjeringen ønsker å åpne et område for leiting og utvinning av mineralvirksomhet på havbunnen forutsettes det at dette vil gjelde for et ganske langt tidsrom, selv om vi ikke har sett noe tall på dette. Det er behov for mat til en økende befolkning og det er også behov for å finne nye arter som kan inngå i for til oppdrett. Mesopelagiske arter kan være et fiskeri som i fremtiden, med nyere og bedre teknologi, kan bli viktig. Dette fiskeriet vil kunne foregå i utredningsområdet.

Det er i tillegg stor usikkerhet til hvor stort et eventuelt åpningsområde vil være, og om det kan foregå fiskeriaktivitet der, og hvis det kan; om det settes begrensninger på aktiviteten i noen form.  

Det er også svært viktig å påpeke at fisket eksisterer på grunn av at de naturlige forholdene legger til rette for det. Dersom noe av dette blir negativt påvirket på grunn av leting eller utvinning av havbunnsmineraler vil det kunne ha effekter langt utenfor utredningsområdet.

Kunnskapsgrunnlaget vil ikke oppdateres godt nok før åpning, og foreløpig er ikke teknologien moden for utvinning enda. Per nå fremstår en åpningsprosess som for prematur til å kunne startes etter vår mening. Vi mener også at man i større grad må se på en helhetlig forvaltning av havområdene; OED og andre departementer er i gang med flere utredninger og prosjekter som bør sees i sammenheng.

Konklusjon

På grunn av

• området størrelse,
• den enorme kunnskapsmangelen for både hvordan området er i dag og fungerer i dag,
• hvordan naturen blir påvirket av leiting/utvinning,
• den umodne teknologien, og
• tidsperspektivet

kan ikke Pelagisk Forening støtte en åpning av hverken hele eller deler av utredningsområdet for hverken kommersiell leiting eller utvinning av havbunnsmineraler.

Spire takker for muligheten til å komme med innspill. 

Miljøkrisa er en av de absolutt største utfordringene verden står overfor i dag. De siste årene har verden opplevd konsekvensene av klimakrisa i form av økt ekstremvær som stormer, orkaner, flom, tørke og ras. Samtidig er også verdens naturmangfold kraftig under press, og vår utnyttelse av naturen er langt over naturens tålegrense. 

I dagens politiske diskurs havner naturmangfold i skyggen av klimaendringene. I noen tilfeller går klimatiltak på bekostning av natur. Det er imidlertid avgjørende å se natur og klima i sammenheng dersom vi skal løse disse krisene. Gruvedrift på havbunnen er et tydelig eksempel på et tiltak som kan få dramatiske konsekvenser for natur. 

Konsekvensutredningen viser at gruvedrift på havbunnen ikke er forenlig med miljøstandarder. I miljøvirkningsstudien slås det fast at det ikke foreligger nok kunnskap om miljøet til å ta en reell vurdering av konsekvensene, og regjeringens egne stortingsmelding sier at åpningen kan føre til irreversible skader for biologisk mangfold på havbunnen. Å ødelegge dyphavets økosystem og skrote havbunnen, vil ha langsiktige negative konsekvenser for både klima og miljø. Denne type virksomhet vil sette sårbare arter og vitale økosystemer i fare. 

Dette har også Miljødirektoratet vært klokkeklare på. I Miljødirektoratets høringsinnspill til konsekvensutredningen konkluderte de med at det ikke er faglig eller rettslig grunnlag for åpne havbunnen for gruvedrift, og pekte på betydelige mangler i regjeringens konsekvensutredning. 

Videre er det svært kritikkverdig å se at behovet etter mineraler til teknologi som skal løse klimakrisen blir trukket frem som et sentralt argument for å starte denne prosessen i stortingsmeldingen. Det grønne skiftet skjer nå. Stortingsmeldingen viser at det er svært mye usikkerhet rundt teknologien som skal bli anvendt i utvinningen. Hvilken teknologi som tenkes å tas i bruk er ukjent, der flere av de foreslåtte teknologiske løsningene er også utviklet for helt andre områder og farvann. Gruvedrift på havbunnen er helt i startfasen teknologisk, og forventes ikke å kunne levere mineraler fra norske områder før om tidligst 10-20 år, om det i det hele tatt er mulig. 

Spire har lenge tatt til orde for hvor problematisk det er at klimapolitikken er styrt av teknologioptimisme. Staten kan ikke fortsette å satse på teknologi som muligens kan gi mineraler til det “grønne skiftet” på bekostning av mennesker og natur. Dette viser hvordan kortsiktige løsninger igjen prioriteres over de langsiktige fordelene av et rent hav og intakte økosystemer.

Det er tydelig at gruvedrift på havbunnen ikke er forenlig med verken en bærekraftig utvikling eller Norges oppfølging av naturavtalen. Å satse på en usikker og svært ressurskrevende teknologi er helt uforsvarlig.  I stedet for anskaffelse av mineraler fra gruvedrift på havbunnen må regjeringa føre en helhetlig miljøpolitikk som både tar vare på naturen og reduserer klimagassutslipp. 

Spire oppfordrer Stortinget til å fatte følgende anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen stanse den pågående åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.  
• Stortinget ber regjeringen innføre et forbud mot gruvedrift på havbunnen.  
• Stortinget ber regjeringen jobbe aktivt internasjonalt, særlig i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), mot mineralutvinning på havbunnen. 

Vennlig hilsen, 
Elise Åsnes, 
Leder i Spire

Høringsnotat til Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel - opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane, Meld. St. 25 (2022-2023)

Det er ikke gull alt som glimrer

Besteforeldrenes klimaaksjon er en raskt voksende bevegelse, med 7000 medlemmer. Vi føler et stort ansvar for den verden vi overlater våre barnebarn og takker derfor for muligheten til å gi innspill i denne saken.

Åpner vi for industridrift ute i våre store havområder, risikerer vi å skade marint liv, med de negative følgene det har for våre etterkommere. 52 land har allerede bedt om et midlertidig forbud. Men Norge har gull og edle metaller i sikte og akter ikke å vente og la naturen ha en stemme i saken. Kan vi godta det? Hva vil våre barnebarn si, om vi bidrar til at de får en mindre bærekraftig verden å vokse opp i?

Regjeringens konsekvensutredning fra januar 2023, om mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, har vakt oppsikt og berettiget kritikk.  Hvordan kan Stortingspolitikere se bort fra at norske fagmyndigheter på miljøområdet ber om at vi besinner oss, og venter med åpning av industriell utnytting av havbunnen til vi vet mer? Nå virker det som om Oljedirektoratet har blitt etablert som den sentrale faginstinstans internt i staten.  Deres beregninger, og internasjonale tall, fremstilles nå som om at et nytt norsk Soria Moria ligger og venter på oss, ikke ulikt oljeeventyret.

Men Oljedirektorats skjønnmaling av mulighetene deles ikke av andre faginstanser. Norges geologiske undersøkelse (NGU), som har som mandat å kartlegge norsk geologi både på land og i havområdene, er svært kritisk til konsekvensutredningen. NGU viser til at rapporten er ‘agiterende’ og uten tilstrekkelig faglig grunnlag konkluderer med at ressursene det er snakk om kan danne basis for en ny viktig norsk næring. NGU er dessuten svært kritisk til at Oljedirektoratet viser til at det finnes en rekke internasjonale rapporter som konkluderer med at det er et stort behov for havbunnsmineraler. De rapportene det vises til diskuterer behovet for ny gruvevirksomhet på land, ikke til havs.

Og kan regjeringen bare overse innvendingene fra Havforskningsinstituttet? De er tross alt Norges ledende kunnskapsinstitusjon på havmiljøet vårt. De advarer i sin høringsuttalelse på det skarpeste:

«Havforskningsinstituttet kan ikke se at denne konsekvensutredningen tilfredsstiller det som kan forventes av Norge som en havnasjon som legger vekt på kunnskapsbasert bærekraftig forvalting. Med en åpning av utredningsområdet for mineralvirksomhet som skissert i konsekvensutredningen vil Norges omdømme som fiskerinasjon og pålitelig partner i havspørsmål svekkes.»

Begrepet «bærekraftig utvikling» ble født med Brundtland-kommisjonens viktige innsats sent på 1980-tallet. Vi var den gang mange optimister på vegne av et mer fornuftig utviklingsbegrep, som også skulle hensynta naturens tålegrenser. Men både klima- og naturkrisen anno 2023 viser oss at vi har feilet, også her på berget. La ikke hastverk i mineralutvinning på havbunnen bli nok et omdreiningspunkt på sanseløs beruselse over økonomiske muligheter.

BKA er derfor svært kritiske til at Norge nå stiller seg i spissen for å åpne upløyd bunn, ved ressursutvinning i sårbare naturområder. Deler av områdene av dette nye havbunnsregimet er i soner hvor varmt og kaldt vann møtes, steder med tilhørende stor biologisk produksjon. Det må beskyttes.

Det er selvsagt rett at det trengs mineraler i det videre grønne skiftet. Land som Kina og Russland har mye av dette, men den geopolitiske situasjonen tilsier at vi ikke ønsker å være for avhengige av slike regimer. Problemet er bare at vi ikke vet konsekvensen for naturen, og oss selv, på sikt, om vi setter i gang dette mulige nye «eventyret». Endringer i livsbetingelser på ekstreme havdyp skjer svært langsomt. Det som ligger der som ressurser har tatt millioner av år å utvikles. Små organismer er mat for større, i en næringskjede der det å forstyrre livsbetingelse for de minst artene har store konsekvenser lengre opp i næringskjeden. Dessuten vil gruvevirksomhet virvle opp mye klimagasser, som vil øke et allerede stort problem, samt at mye slam og avfallsstoffer vil delvis kunne kvele liv lenger ned.

Hvor stort er egentlig behovet for nye mineraler? Ved å resirkulere og gjenvinne viktige metaller, vil også behovet for helt nye kilder bli mindre presserende. Det er da også en av grunnene til at mange land og organisasjoner har argumentert for at prosjektet må stoppes. I alle fall til vi vet mer om mulige konsekvenser. Frankrike, Canada, New Zealand, Tyskland, Spania, Brasil, Chile og andre, ønsker seg et moratorium. Til og med World Economic Forum har skrevet under på et opprop om å ta en fot i bakken. Det burde få en varsellampe til å lyse for mange. BKA og mange med oss er bekymret. Vi må kunne forvente at alle innvendinger fra både faginstanser og miljøbevegelsen blir tillagt vekt.

Som vi vet fra eventyrene, det er ikke gull alt som glimrer. La oss skynde oss langsomt når det gjelder gruvedrift på havbunnen. Ellers risikerer vi at vi overleverer havene, klimaet og naturen til barnebarna våre i en enda dårligere stand enn de er i i dag.

I et stort samarbeid med flere andre miljøorganisasjoner, oppfordrer vi derfor Stortinget til å fatte følgende anmodningsvedtak:

•   Stortinget ber regjeringen stanse den pågående åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.  
•   Stortinget ber regjeringen innføre et minimum 10 års moratorium for gruvedrift på havbunnen.  

·   Stortinget ber regjeringen jobbe aktivt internasjonalt, særlig i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det er bevist at slik virksomhet kan skje uten tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner

Til Storting og regjering

Full stans i planene om gruvedrift på havbunnen

Dette krever Folkeaksjonen Leve Havet.

Leve Havet slutter seg til en massiv motstand mot å åpne opp for leting etter mineraler på havbunnen, som også vil kunne åpne opp for gruvedrift. Dette skal Stortinget ta stilling til ved behandling av Stortingsmelding 25 (2022-2023) Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel - opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane .

Det råder en stor kunnskapsmangel om livet i dyphavet, noe våre største forskingsmiljøer i Havforskningsinstituttet, Norsk polarinstitutt, universitetet i Bergen og Miljødirektoratet har fremhevet. Stortinget bør lytte til rådene fra disse med flere, og i tillegg de signalene som kommer fra EU land og forskningsmiljøer. Leve Havet er skremt over det faktum at Norge leder an i å etablere gruvedrift på havbunnen. Vår statsminister er leder av Havpanelet, og hva Norge foretar seg vil kunne inspirere til etablering av gruvedrift på havbunnen verden over, siden dette er et nytt fenomen globalt sett

I stedet bør Stortinget og regjering ha sin oppmerksomhet rettet mot å beskytte våre sårbare havområder mot menneskelig aktivitet som setter liv, økologi og naturvennlge næringer i fare, og på den måten være et eksempel til etterfølgelse.  Det er langt fram til  at Norge oppfyller sine forpliktelser ut fra Naturavtalen og 30% vern av natur og hav.

Folkeaksjonen Leve Havet viderefører de erfaringene som den nylig nedlagte Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja tilegnet seg via kunnskapsbasert forskning om sårbar økologi og potensielt ødeleggende skader som vi utsetter livet i havet for. Vi er tvunget til å se de større sammenhengene av hvordan livet i havet påvirkes, hvordan havområder henger sammen, og hvordan vi må innrette oss for en klok forvaltning av havet. Leve Havet har valgt å innrette seg etter FNs bærekraftsmål nr 14 - om havet, Naturavtalen om 30% vern og den norske Havressursloven.

Det bør Storting og regjering også gjøre.

NHO takker for muligheten til å delta i høring om Meld. St. 25 (2022-2023) Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel.

Vi støtter forslag om å åpne arealer for havbunnsmineraler og at man legger til rette for en skrittvis utforskning av området gjennom tildeling av tillatelser med tilhørende leteaktivitet. Dette vil bidra til nødvendig kunnskapsoppbygging og datainnsamling.

Nedenfor gir vi våre vurderinger og forutsetninger for en slik anbefaling.

Bakgrunn

Et moderne, bærekraftig og fornybart samfunn krever langt større tilfang av mineraler. Uten stabil tilgang på mineraler vil det bli langt mer krevende å gjennomføre det grønne skiftet, det vil legge press på industriarbeidsplasser og bremse tilgangen på alminnelig teknologi som vi er avhengige av i våre hverdagsliv. Både IEA og EU har utarbeidet gode analyser her.

Tempoet i både den digitale omstillingen og energiomstillingen gjør at stadig flere mineraler nå vurderes som kritiske råvarer. Markedet og produksjonskjedene for mineraler og kritiske råvarer er konsentrert på noen få aktører med høy geografisk konsentrasjon dominert av land utenfor vesten. Risikoen for å mangle disse sentrale byggesteinene øker med stormaktrivalisering og krig på det europeiske kontinentet. Derfor løftes strategisk autonomi stadig høyere på dagsorden i Europa for å redusere sårbarheten i kritiske verdikjeder som er utsatt for globale ubalanser. Det bør også være en bekymring for Norge.

Norge har et godt utgangspunkt for å fremskaffe mineraler både på land og til havs. Kartlegginger viser flere interessante forekomster og vi har en verdensledende prosessindustri. Havbunnsmineraler representerer et nytt område, men også her har vi bred kompetanse og erfaring å trekke på fra industriell og maritim kompetanse, inkl. erfaring med komplekse prosjekter og operasjoner fra norsk sokkel. Vi har også sterke miljøer innen forskning og utvikling, og et forvaltningsregime som tradisjonelt balanserer godt mellom miljømessige og økonomiske konsekvenser for utvikling av prosjektene.

Det er fortsatt usikkerhet rundt lønnsomheten i havbunnmineralutvinning, men dersom vi lykkes kan dette gi grunnlag for en ny og fremtidsrettet næring. Ifølge Rystad Energy kan en havbunnsmineralnæring i Norge, på sikt, omsette for opptil 180 milliarder kroner årlig og gi grunnlag for inntil 21 000 arbeidsplasser. Og enda mer dersom vi også lykkes med å prosessere mineralene industrielt på land.

Videre kan Norge med vår kompetanse og forvaltningstradisjoner ta lederskap og være med på å sette internasjonale standarder for hvordan havbunnsmineraler kan utvinnes med utgangspunkt i sameksistens, gode miljøkrav og hensynet til HMS og sikkerhet for personell.

Forutsetninger

Med utgangspunkt i våre store havområder har Norge allerede en viktig rolle i å sikre den europeiske og internasjonale forsyningen av sjømat, energi og maritime løsninger og operasjoner. Denne rollen er det viktig at Norge ivaretar og prioriterer. Det er derfor avgjørende at en evt. fremtidig havbunnsmineralvirksomhet innrettes med utgangspunkt i god sameksistens med øvrige havnæringer.

Bruk av sjøarealer til mineralvirksomhet må basere seg på strenge krav til overvåkning og et omforent kunnskapsgrunnlag om effekter på det marine miljøet. Dette slik at blant annet de miljømessige vilkårene, som mattrygghet og gyteområder for fisk og havbruk, som har sitt renomme basert på rene havområder og klare kystfarvann, sikres.

Vi oppfatter at stortingsmeldingen legger vekt på dette. Vi er derfor tilfredse med at regjeringen viderefører arbeidet med å kartlegge potensialet for mineraler på havbunnen på norsk sokkel og at det legges opp til åpning og forvaltning av areal til dette formålet. Etter vår vurdering inneholder stortingsmeldingen en god gjennomgang av virkningene på miljø, næring, økonomi av en åpning for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.

Vi støtter den stegvise tilnærmingen knyttet til åpning, leting og eventuell utvinning av havbunnsmineraler. Faktagrunnlaget for forvaltning av norske kyst- og havområder har styrket seg betraktelig, ikke minst på grunn av sjømat- og petroleumsvirksomheten. På samme måte vil en åpning av arealer for leting etter havmineraler bidra til kunnskapsoppbygging og datainnsamling både om ressursgrunnlag og evt. miljøkonsekvenser. Videre undersøkelser er også nødvendig for å kunne vurdere om virksomheten vil være lønnsomt å drive.

Vi legger til grunn at en tillatelse til utvinning vil ikke bli gitt før etter grundige studier og undersøkelser av det aktuelle området hvor miljøkonsekvenser og miljøkrav vurderes spesifikt. Dette er en tilnærming som bygger på etablert praksis fra olje- og gassvirksomhet.

Vi legger også til grunn at det vil kreve både teknologiutvikling og ta tid før de første prosjektene kan være i gang. Det er viktig at fremtidig utvinning av mineralforekomster tar hensyn til natur, havmiljø og andre brukere av havet. Åpning av områder for leting, hvor relevant data samles inn, er viktig for å avdekke kunnskapshull knyttet til natur- og miljømessig konsekvensene av en fremtidig mineralvirksomhet. Meldingen viser at aktivitet knyttet til leting og avslutning gir små miljømessige konsekvenser. Virkningene vil i all hovedsak være knyttet til det konkrete geografiske området der utvinningen foregår.

Det er i denne sammenheng viktig at samarbeidet og finansieringen av felles forsknings- og utviklingsprosjekter i hele verdikjeden mellom akademia, forskning og næringen styrkes. NHO er derfor positiv til forslaget om å etablere en møteplass for dialog mellom næring, forskningsmiljø og myndigheter som kan gi innspill til hvordan forskningsinnsatsen best kan målrettes.

En forutsetning for ev. utvinning av mineraler på havbunnen er at ressursene høstes på en lønnsom måte med akseptabel grad av miljøpåvirkning. Mineralaktivitet på havbunnen er en kapitalintensiv og langsiktig virksomhet, og vil kreve stabile og forutsigbare rammebetingelser over tid. Det blir viktig å sikre at det settes rom for teknologiutvikling, gode kunnskapsdatabanker og et regelverk som sikrer god risikostyring av aktørene som ønsker å bidra på området.

WWF er svært negative til åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel og ber Stortinget stanse prosessen og innføre et moratorium på mineralvirksomhet til havs.

Mineralvirksomhet til havs kan bli det største naturinngrepet i Norges historie dersom regjeringens Stortingsmelding ikke stanses. Området som foreslås åpnet er på størrelse med Storbritannia. Norge kan bli det første landet i verden til å åpne for utvinning, og beslutningen vil ha betydning for om det blir tillatt mineralutvinning i internasjonale farvann - som dekker nesten 50% av jordkloden. Prosessen bærer preg av hastverk og har fått sterk kritikk fra en rekke faginstanser. Vi kan ikke akseptere at Norge åpner for en helt ny virksomhet på et altfor svakt kunnskapsgrunnlag, med så enorme potensielle konsekvenser.    

Åpning på nåværende kunnskapsnivå er uforsvarlig
Konsekvensutredningen oppfyller ikke sitt formål da den ikke i tilstrekkelig grad belyser hvilke følger en eventuell åpning for mineralvirksomhet på norsk sokkel kan få for miljøet og de mulige næringsrelaterte, økonomiske og sosiale virkningene. Å åpne for mineralvirksomhet på norsk sokkel uten et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag er uforsvarlig, og bryter Norges nasjonale og internasjonale forpliktelser. Alle ledende organisasjoner og etater med faglig kompetanse på biologi og økosystemer er negative til åpningsprosessen. Havforskningsinstituttet konkluderer med at vi ikke har kunnskap nok om 99% av områdene til å kunne vurdere miljøkonsekvensene. Lederen av ekspertgruppa til Havpanelet har kalt åpningen «ein varsla katastrofe». Miljødirektoratet sier at på grunn av de store kunnskapshullene ikke gir rettslig grunnlag for å fatte et åpningsvedtak. Dette gjelder både for leting og utvinning. Forutsetningene for at en åpning er samfunnsøkonomisk lønnsom er svært svake og risikofylte. Det legges tilnærmet ingen fokus på de negative ringvirkningene av å satse på en slik industri. Det er dermed ikke sannsynliggjort at en åpning er til gode for samfunnet. Regjeringen svarer med stortingsmeldingen ikke ut noen av de alvorlige bekymringene som kom frem i forbindelse med høringen av konsekvensutredningen.

Prosessen bryter med føre-var prinsippet
Prosessen er et tydelig brudd med føre-var prinsippet som ligger til grunn i norsk og internasjonal miljølovgivning. Norge har gjennom nasjonalt lovverk og internasjonalt avtaler forpliktet seg til føre-var prinsippet, altså at man ved tvil om miljøeffekter skal la tvilen komme miljøet til gode. Det er tydelig at en videre åpning for havbunnsmineraler vil være brudd med dette prinsippet. I foreliggende Stortingsmelding har man heller ikke vurdert hvordan prosessen oppfyller kravene etter Naturmangfoldloven, Espookonvensjonen, Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR) eller andre internasjonale lovverk. Å åpne området for mineralvirksomhet vil også gjøre det svært mye vanskeligere å nå målene fra Naturavtalen. En slik hasteprosess kan ikke få sette presedens i Norge og ødelegge tillitten til forvaltningen, som allerede slår sprekker.

Gruvedrift på havbunnen er ikke nødvendig for det grønne skiftet
Hovedargumentet for åpning om at disse mineralene trengs til det grønne skiftet stemmer ikke, og har blitt tilbakevist av flere forskningsmiljøer. SINTEF fant i sin rapport der de så på behovet for mineralene man finner på havbunnen frem til 2050, at det er mulig å redusere behovet for mineraler med 58% frem til 2050. De Europeiske Vitenskapsakademiene kom også med en rapport i juni 2023 der de konkluderer med at påstanden om at disse mineralene trengs til det grønne skiftet er misvisende. Teknologien for mineralvirksomhet er umoden, og mineralene vil komme for sent til det grønne skiftet. Det er ikke mulig å bearbeide havbunnsmineraler i dagens smelteverk og det finnes ingen plan for håndtering av gruveavfallet, der en andel vil være radioaktivt. Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) mener at tallene for hvor mye mineraler det er snakk om inneholder mange feil og at samfunnsøkonomiske lønnsomhet er sterkt overvurdert. Løsningen er kjent utvinning på land og satsing på sirkulærøkonomi, der Norge ligger langt bakpå og må øke vår innsats.

Det er ikke nødvendig å åpne områder for å samle inn kunnskap
Regjeringen slår fast at det er nødvendig å åpne for å engasjere industrielle aktører til kartlegging av både ressurspotensialet og miljøverdiene og på denne måten øke kunnskapen om miljøvirkninger. Dette er ikke riktig. Vi vet allerede at kommersielle aktører er ute og kartlegger i kombinasjon med vitenskapelige institusjoner som for eksempel Universitetet i Bergen. Dette foregår under loven «Resolusjon om vitenskapelige undersøkelser etter naturforekomster på den norske kontinentalsokkel». Det har allerede vært flere tokt der industri og forskningsinstitusjoner har samarbeidet, noe som kan fortsette uten å åpne opp områder for mineralvirksomhet.

Internasjonalt omdømme: 22 land ber om en pause eller forbud på mineralutvinning til havs, inkludert flere land i havpanelet Norge leder. Havforskningsinstuttet skriver at de «ikke se at den foreliggende KU tilfredsstiller det som kan forventes av Norge som en havnasjon som legger vekt på kunnskapsbasert bærekraftig forvaltning». EU-parlamentet har bedt om et moratorium, EUs investeringsbank har ekskludert havbunnsmineraler, og EU-kommisjonen vil ha forbud frem til det er bevist at det ikke vil skade marint miljø. Over 30 næringslivsaktører inkludert Google, BMW, KLP og Storebrand, ber om et midlertidig forbud (moratorium). Ingen av aktørene i det grønne skiftet har uttalt at de ønsker mineraler fra havbunnen, tvert imot ser vi flere og flere selskaper som ekskluderer disse, som for eksempel Europas største batterifabrikk Northvolt.

Deler av området regjeringen ønsker å åpne ligger utenfor Norges økonomiske sone. Det betyr at det er internasjonale fiskerier over området. Dette betyr både at Norge har juridiske og økonomiske forpliktelser opp mot den Internasjonale Havbunnsmyndigheten, og juridiske forpliktelser med tanke på grenseoverskridende forurensning og ivaretagelse av de internasjonale fiskeriene i området. Regjeringen har ikke utredet påvirkning på fiskeri tilstrekkelig, noe flere lands fiskerier inkludert Storbritannia har reagert kraftig på. I forbindelse med åpningsprosessen har det vært stor internasjonal oppmerksomhet og Norge har fått sterk kritikk, blant annet på lederplass i den anerkjente forskningspublikasjonen Nature, som kaller Norges planer om mineralvirksomhet til havs for «ocean hypocracy.».

WWF bestilte i vår en juridisk vurdering av prosessen fra advokatselskapet Wikborg Rein der det konkluderer med «stor juridisk tvil til holdbarheten og kvaliteten av prosessene forut for et eventuelt åpningsvedtak». En oppdatert utarbeides og ettersendes til komiteen. WWF har også bestilt en rapport fra Menon Economics som ser på behovet for havbunnsmineraler og virkning på øvrige deler av økonomien som ettersendes til komiteen.

Forslag til verbaler:

• Stortinget ber regjeringen stanse den pågående åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.
• Stortinget ber regjeringen innføre et minimum 10 års moratorium for gruvedrift på havbunnen.
• Stortinget ber regjeringen jobbe aktivt internasjonalt, særlig i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det er bevist at slik virksomhet kan skje uten tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner.

Vi takker for muligheten til å komme med skriftlige innspill til komiteen og stiller oss til rådighet om komiteen ønsker mer informasjon eller har spørsmål.

Regjeringens stortingsmelding om havbunnsmineraler bør forkastes da det faglige grunnlaget ikke holder mål. En videreføring av prosessen kan medføre enorme miljøskader samtidig som det beslaglegger kompetanse og ressurser som er nødvendig andre steder. Verden trenger mineraler i kampen mot klimakrisen, men det vesentlige potensialet ligger på land, gjennom sirkularitet og gjennom teknologiskifte.

Miljødirektoratet har slått fast at konsekvensutredningen som stortingsmeldingen hviler på ikke tilfredsstiller kravene til en konsekvensutrening.

NGU (Norges Geologiske Undersøkelse) har pekt på at ressursestimatene fra Oljedirektoratet er oppblåste og misvisende – noe som betyr at gruvedrift på havbunnen har blitt vurdert som langt mer økonomisk lønnsomt enn det som trolig er tilfellet.

En internasjonal studie publisert i Nature, et av verdens ledende vitenskapelige tidsskrifter, dokumentert at mineralforekomster på dyphavet inneholder radioaktive stoffer som thorium og uran. Gruveavfallet fra havbunnen kan bli radioaktivt, og hvordan det skal håndteres er ikke avklart.

Teknologien er ikke ferdig utviklet, hverken til å utvinne, ta opp eller foredle havbunnsmineraler. Utvikling av nye industrier tar mange år, og det finnes ingen quick fix på umoden teknologi.

Mineralene vi trenger for det grønne skiftet finnes på land også i Norge, og her har vi allerede den nødvendige teknologien og miljøkunnskapen. Havbunnsmineraler har for mange uløste problemstillinger. Vi vet også at mye kan endre seg før disse mineralene kommer i spill. For eksempel kan ny batteriteknologi fint klare seg uten versting-stoffene som kobolt fra Kongo, og induksjonslading kan medføre at morgendagens batterier blir vesentlig mindre enn i dag, slik at også behovet for batterimineraler reduseres kraftig.

En videre åpning for leting og utvinning av havbunnsmineraler vil bryte med etablerte forvaltningsprinsipper, internasjonale konvensjoner og faglige råd, både fra eget embedsverk og fra uavhengige vitenskapelige institusjoner. Bellona ber derfor Stortinget om å avvise den forelagte stortingsmeldingen.

Forslag til verbaler:

• Stortinget ber regjeringen stanse den pågående åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.
• Stortinget ber regjeringen innføre et minimum 10 års moratorium for gruvedrift på havbunnen.
• Stortinget ber regjeringen jobbe aktivt internasjonalt, særlig i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det er bevist at slik virksomhet kan skje uten tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner.

Storebrand har stilt seg bak et moratorium sammen med en rekke store mineralavhengige selskaper som BMW, Volvo og Google. Dette betyr at vi kommer ikke til å investere i selskaper som har som sin hovedvirksomhet å utvinne havbunnsmineraler før vi er sikre på at slike inngrep ikke har alvorlige konsekvenser på det marine økosystemet. Vi solgte oss derfor ut i fjor av selskapene vi var investert i, og disse er satt på en offentlig eksklusjonsliste inntil videre. Se Storebrand Naturpolicy for mer informasjon: https://www.storebrand.no/filbibliotek/_/attachment/inline/42b9db43-4da4-4333-a1cc-21680cf63260/86158%20-Storebrand-Policy-on-Nature.pdf

Dette har vi gjort fordi vi ikke anser disse investeringene som finansielt bærekraftige. Umoden teknologi, manglende regulering internasjonalt, forskningsrapporter som viser at man ikke trenger disse mineralene for at et grønt skifte skal gjennomføres, samt motstand fra en lang rekke aktører skaper altfor høy risiko for investorer. https://easac.eu/news/details/deep-sea-mining-press-release

Det har vært sterk nedgang i aksjekursen til de få kommersielle aktørene den siste perioden. Vi merker oss også at industrien selv i sitt innspill til departementet har bedt om gunstige skatteordninger eller finansiell støtte for å kunne gjennomføre denne type virksomhet på en lønnsom måte.

Næringslivet er helt avhengig av naturen for å sikre langsiktig lønnsomhet. Ifølge World Economic Forum er halvparten av den globale økonomien avhengig av naturen og de tjenestene den leverer. Skal vi som fiskerinasjon bevare og sikre arbeidsplasser og næringer i fremtiden, er vi avhengig av å ta vare på det marine økosystemet. I fjor eksporterte Norge sjømat for 151,4 milliarder kroner.

Å forhindre ytterligere tap av natur står høyt på agendaen til internasjonale investorer. Storebrand jobber sammen med 152 andre finansinstitusjoner under en koalisjon som heter Finance for Biodiversity. Sammen representerer vi 18 x Oljefondets verdier.  Vi har alle forpliktet oss til å redusere vår negative påvirkning på natur og jobber nå for å kartlegge våre porteføljer og rapportere på fremgang. https://www.financeforbiodiversity.org/about-the-pledge/

I sommer sendte Storebrand sammen med 35 av finansinstitusjoner et brev til den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) som regulerer mineralvirksomhet på havbunnen og advarte myndigheter om å gi grønt lys til næringen.  https://www.financeforbiodiversity.org/wp-content/uploads/Global-Financial-Institutions-Statement-to-Governments-on-Deep-Seabed-Mining_FfB-Foundation_19July2023.pdf

21 land har allerede tatt aktivt valg mot gruvedrift på havbunnen.

Vi har jobbet med bærekraftige investeringer i snart 30 år. Regjeringen har tatt nye grep for å øke tempoet i den grønne omstillingen i næringslivet. Vi i Storebrand har kuttet utslipp i raskt tempo og ønsker å sikre at Norge forblir et attraktivt sted å investere. Ifølge FN kan ikke gruvedrift fra dyphavet klassifiseres som bærekraftig industri og FN varsler investorer om den operasjonelle og finansielle risikoen ved å være investert i havbunnsmineraler og understreker at finansinstitusjoner bør fokusere på sirkulære løsninger og konvensjonell gruvedrift med minst mulig fotavtrykk. https://www.unepfi.org/publications/harmful-marine-extractives-deep-sea-mining/

Gruvedrift fra dyphavet ble også nylig ekskludert under standarder for utsteding av blå obligasjoner. https://www.icmagroup.org/assets/documents/Sustainable-finance/Bonds-to-Finance-the-Sustainable-Blue-Economy-a-Practitioners-Guide-September-2023.pdf

Gruvedrift fra dyphavet møter dermed ikke kriteriene i hva som ansees som bærekraftig investering verken fra et miljømessig og finansielt perspektiv.

Vi mener derfor det ikke er forsvarlig å åpne for leting etter, og senere utvinning av, mineraler på havbunnen nå.

Norges Fiskarlag viser til Stortingets behandling «Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel - opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane», meld. St. 25 (2022-2023).

Fiskerinæringa vil kunne bli sterkt negativt berørt av framtidig marin gruvedrift i våre farvann. Samtidig har våre faglige innspill i liten grad blitt vurdert og ivaretatt i regjeringens åpningsforslag. Selve konsekvensutredningen hadde etter vår oppfatning også store mangler. Sentrale forskningsinstitusjoner og fagetater, slik som Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet, viste også til at konsekvensutredningen var så mangelfull at den ikke var egnet som beslutningsgrunnlag.

Norsk fiskerinæring høster hvert år om lag 2,5 millioner tonn sunn og klimavennlig sjømat, som eksporteres til mer enn 100 ulike land. Fisk og annen sjømat fra våre farvann må være sunn og trygg å spise. Allerede da havbunnsmineralloven var på høring i 2017, viste fagetatene til at marin gruvedrift kunne føre til store utslipp av tungmetaller, noe som igjen kunne forurense havmiljøet og bli en betydelig utfordring for sjømattryggheten. Hensynet til sjømattrygghet er ikke automatisk en del av behandlingen etter forurensningsloven. Fiskarlaget har derfor flere ganger bedt regjeringen om å også legge lov om matproduksjon og mattrygghet til grunn for arbeidet, samt å konsultere Mattilsynet. Vi kan ikke se at dette har blitt fulgt opp.

I stortingsmeldingen blir det kun antatt at konsekvensene for sjømattryggheten vil bli små. Regjeringens begrunnelse for dette er at det er et relativt lite uttak av fisk og annen sjømat i det enorme havområdet som foreslås åpnet per i dag. Etter vår oppfatning er et slikt syn svært lite betryggende. Årlig fangstverdi for norske fartøy i området er på mellom 500 millioner og 1,6 milliarder kroner. Utenlandske fartøy fisker for enda mer. Det er heller ikke kun fangstmengden som er relevant. Det er langt viktigere å ha kunnskap om hvordan tungmetaller spres og akkumuleres i næringskjedene. Marin gruvedrift kan i tillegg påvirke gyteområder, gytesuksess, migrasjonsruter og tilgang på føde negativt. Dermed kan bestander og fiskerier, også i stor avstand til selve uttaket, påvirkes negativt.

Så vidt vi erfarer er det svært tvilsom om marin gruvedrift i våre farvann vil kunne bli lønnsomt, både på kort og lang sikt. Stortingsmeldingen nevner allikevel ikke noe om eventuelt behov for subsidier/leterefusjon for leting og prøvedrift. Vi forutsetter derfor at dette ikke vil bli aktuelt. Norges Fiskarlag mener uansett at det må være uaktuelt å subsidiere nye virksomheter, der disse kan fortrenge eller ødelegge for havmiljøet eller en allerede etablert, lønnsom og bærekraftig fiskerinæring.

Regjeringen forsikrer ellers at aktuelle områder skal kartlegges i detalj gjennom Mareano-programmet, før eventuell leting og utvinning. Det er positivt. I utgangspunktet er det også positivt at det i stortingsmeldingen poengteres at det bør legges til rette for god sameksistens med både fiskeri og andre næringer. Det stilles imidlertid få, om noen, krav til hvordan dette konkret skal foregå.

Norges Fiskarlag anmoder Stortinget om å sikre at nødvendig kunnskap etableres før oppstart av marin gruvedrift, inkludert leting og prøvedrift. Det må også tas reelle hensyn til sjømattryggheten. Eventuell marin gruvedrift i våre farvann må i tillegg baseres på føre var-prinsippet, samt god og reell sameksistens med fiskeriene. På dette grunnlaget anmoder Norges Fiskarlag Stortinget om å ikke åpne for marin gruvedrift i norske farvann nå.

Norsk Industri viser til høring på Meld. St. 25 (2022-2023) Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel - opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane. Det er påvist interessante forekomster av havbunnsmineraler i form av sulfider og manganskorper på norsk kontinentalsokkel. I Stortingsmeldingen anbefaler Regjeringen bl.a. å åpne for havbunnsmineralvirksomhet i det området på norsk kontinentalsokkel som tidligere har vært på offentlig høring, med unntak av et område i sør.

Norsk Industri anbefaler at det åpnes for undersøkelser og evt. utvinning av mineraler på havbunnen i det angitte området og at Stortinget slutter seg meldingen. Når det aktuelle området er åpnet, vil det kunne tildeles undersøkelsestillatelser og evt. utvinningstillatelser for nærmere avgrensede områder.

En kommersiell utvinning av havbunnsmineraler vil bidra til å sikre tilgangen på strategisk viktige råvarer, både i Norge og Europa. Økt tilgang på mineraler og metaller er bl.a. en forutsetning for å lykkes i overgangen til en bærekraftig økonomi med reduserte klimagassutslipp. I dag er markedet og produksjonskjedene for strategisk viktige råvarer konsentrert på noen få aktører med høy geografisk konsentrasjon, dominert av land utenfor vesten. Dette er land som de siste årene har vist vilje til å blande egne utenrikspolitiske ambisjoner med handelspolitikk. På denne måten er det skapt usikkerhet om vestlige land vil kunne få tilgang til slike vitale råstoffer som trengs for vår forsvarsevne, gjennomføring av det grønne skiftet m.m. Det er derfor nå høyt prioritert å styrke Europas, og Norges, autonomi og selvforsyningsgrad av slike kritiske mineraler og råvarer.

Det er påvist to typer havbunnsmineraler i området som forslås åpnet for mineralvirksomhet; sulfider og manganrike skorper. Mineraler som er påvist er bl.a. bly, sink, kobber, gull, sølv, mangan, jern, titan, kobolt, nikkel, cerium, zirkonium, scandium, vanadium og sjeldne jordarter. Flere av ressursene som er påvist er viktige bestanddeler i bl.a. klima- og miljøteknologi, forsvarsteknologi, helseteknologi, mv.

Undersøkelser og evt. utvinning av mineraler fra havbunnen styrke mineralindustrien, bidra til vekst i andre næringer og legge grunnlag for nye verdikjeder for videreprosessering av mineraler. Norge har næringer og bedrifter som er godt posisjonert i et kommende marked for havbunnsmineraler, for eksempel mineralindustri, olje- og gassindustri, prosessindustri og maritim industri. Vi har også sterke miljøer innen forskning og utvikling som er bygget opp rundt disse næringene. Norge har etablert infrastruktur og forsyningsbaser langs kysten, som vil være egnet til å etablere industrielle verdikjeder basert på utvinning av havbunnsmineraler. Åpning av det aktuelle området gir mulighet for regional utvikling og etablering av nye næringsklynger langs kysten. Utvikling av industri basert på utvinning av havbunnsmineraler vil også nyte godt av over 50 års erfaring med industrivirksomhet på sokkelen.

En forutsetning for utvinning av havbunnsmineraler er at ressursene kan høstes på en lønnsom måte med akseptabel grad av miljøpåvirkning og sameksistens med andre næringer. For å få avklart dette, er det avgjørende at områder på sokkelen åpnes for mineralvirksomhet. Dette vil legge grunnlaget for videre kunnskapsinnhenting, i regi av aktører som ønsker å lete etter havbunnmineraler i de områdene som åpnes og, når kunnskapsgrunnlaget tilsier det, utvinne havbunnsmineraler. Det er i dag usikkerhet og kunnskapshull knytet til dyphavene, herunder naturforhold og fauna. Ny undersøkelsesaktivitet, utarbeidelse av prosjektspesifikke konsekvensutredninger og gjennomføring av miljøovervåking ved evt. utvinning av havbunnsmineraler vil gi oss økt kunnskap om geologi, samt natur- og miljøforhold. 

Ifølge havbunnsmineralloven skal en prosjektspesifikk konsekvensutredning utarbeides og godkjennes før det evt. gis tillatelse til utvinning av mineraler. En konsekvensutredning er spesifikk for et definert foreslått prosjektområde og en bestemt utvinningsløsning. Iht. loven må det etableres god kunnskap om lokale miljøforhold og mulige virkninger av utvinningsaktiviteten. Resultater fra kartlegginger og konsekvensutredninger vil danne grunnlag for å fastsette vilkår i evt. utvinningstillatelser knyttet til sikkerhet, miljø og teknologi, samt avbøtende tiltak. Tilsvarende gjelder for godkjenning av en avslutningsplan. Havbunnsmineralloven utgjør et godt rammeverk som vil sikre at mineralressurser på havbunnen vil kunne utvinnes forsvarlig, samtidig som miljøverdier ivaretas. Det må også stilles tydelige HMS-krav, herunder krav til sikkerhet og kvalitetsstyring, ifm. evt. utvinningsvirksomhet. Det kan da trekkes på erfaringer og rutiner fra eksisterende industri, som f.eks. olje- og gassvirksomheten.

Når det nå skal ta en avgjørelse om å åpne for mineralvirksomhet på norsk sokkel så er det ikke ensbetydig med at det skal drives gruvedrift på 281 000km² i havet mellom Norge og Grønnland. Det som skal besluttes er om det er verdt å samle inn nok kunnskap til å ta en avgjørelse for å se om dette kan være en kilde til metaller og mineraler som er nødvendig for den energiomstillingen vi nå går inn i. Vi vet at det er mange kunnskapshull som må tettes innenfor geologiske ressurser, miljøressurser, miljøkonsekvenser og teknologi som kan anvendes, men at denne kunnskapen best og mest effektivt gjøres i form av detaljerte arbeidsprogrammer som vi er godt kjent med fra olje- og gassindustrien gjennom 60 års forvaltning av våre naturressurser under havbunnen.

All menneskelig aktivitet har en påvirkning til omgivelsene våre i en eller annen form. Gruveindustri som er en ekstraktiv næring har stor påvirkning på arealer og miljøer i områdene hvor det drives gruvedrift, og i mange tilfeller også større konsekvenser utover dette arealet med hensyn til avrenning og dumping av avfallsmasser. Dersom man starter med gruvedrift på havbunnen vil den selvsagt også ha en direkte påvirkning og et miljøavtrykk som må studeres for å fullt ut forstå konsekvensene av, men først må vi lokalisere arealene hvor en slik operasjon har ressurser nok til å la seg forsvares fra et økonomisk perspektiv, deretter må konsekvensene av operasjonen studeres og dokumenteres for det aktuelle området.

Hvis en tar den direkte arealmessige påvirkning så dekker en eventuell gruveoperasjon på en utdødd sulfidforekomst ca 300*300 m, med kobber som hovedprodukt, en slik gruve målt opp mot konsekvensutredningsområdet tilsvarer et spadehull på 20*20 cm i Nordmarka. Dette har selvsagt en påvirkning, men konsekvensene av hullet er begrenset. Hvis en sammenlikner med landbasert gruvedrift, som for øvrig ikke vil bli erstattet av marin gruvedrift, så kan marine gruver kan være mer enn 6 ganger mer arealeffektive enn landbaserte. Det vil kort oppsummert bli utvunnet mer kobber med mindre avfall over et mindre areal.   

Kobbermalmen som vil bli utvunnet fra marine gruver vil ha vesentlig høyere konsentrasjoner enn det opereres med på land i dag. Dette kan gi flere fordeler for gruver på land som nærmer seg lave konsentrasjoner. Når en blander malm med høy konsentrasjon med lavere konsentrasjoner så kan dette gi muligheter for gruver å kunne skape verdier av malm som ellers man ikke kunne fått utnyttet. Dette vil føre til bedre utnyttelse av allerede oppstartede gruver, slik at en kan se på det som livsforlengende for disse gruvene. Jo høyre konsentrasjoner malmen har jo mindre energikrevende er det å utvinne metaller, så fort en beveger seg under 1 % konsentrasjon så øker energimengden betraktelig. Prosessering av rik malm vil altså gi et betydelig bedre CO₂ regnskap enn lavkonsentrert malm som utvinnes på land i dag. Høyere konsentrasjoner fører også til mindre avfall som må håndteres.

Sedimentskyer (plumes) anses som en miljørisiko i forbindelse med utvinning av havbunnsmineraler.  Hvordan disse sedimentskyene transporteres og avsettes, og ikke minst omfanget av dem er viktig å få modellert og kartlagt. Kritiske parametere er bunnstrømmer og sediment tykkelse. Vi kan se fra videomateriale at det er begrenset med mengde sediment langs midthavsryggen, i tillegg er det gjort studier som viser at sedimentene ligger som et jevnt dekke over store deler, noe som tyder på at det er lite bevegelse i vannmassene. Industrien jobber i tillegg mot å ha så lukkede systemer (closed loop system) som mulig for å kunne begrense spredning av sedimenter i vannmassene. Hypotesene om at sedimentskyer sprer seg over store områder er noe som har blitt betydelig studert i Clarion Clipperton Zone i Stillehavet hvor International Seabed Authority har gitt letekontrakter for marine mineraler.  Flere studier og overvåkningsoperasjoner har i midlertidig avkrefte spredningen slik en først antok av disse sedimentskyene. Det man tidligere trodde var snakk om 10-100 km viser seg å begrense seg til et mindre område på ett par km ut ifra hvor det er en gruveoperasjon.

Letingen og utforskningen som skal gjøres i letefasen av en utvinningstillatelse er en videreutvikling av akademisk forskning som har blitt gjort de siste 20 årene langs Mohn- og Knipovich ryggen. Dette vil ha små miljømessige fotavtrykk og vil hovedsakelig basere seg på prøvetaking i form av ROV og kjerneboring samt geofysiske undersøkelser som vil foregå med AUV og ROV. Dette er i all hovedsak det samme som er blitt gjort allerede og det samme som vil blitt gjort fremover uavhengig av hvem som vil gjøre det, men industrielle aktører vil ha muligheten til å investere samlet mer i både geologisk og biologisk datainnsamling som i all hovedsak foregår på samme måte.

Et av de største motargumentene for å åpne for mineralvirksomhet på norsk sokkel er at vi ikke vet nok om konsekvensene av en gruveoperasjon. Det er alle helt enige i og støtter derfor det politiske rammeverket som er satt hvor en må gjennom stegvis utforskning, det må leveres en godt dokumentert plan for utbygging og det må utføres en prosjektspesifikk konsekvensutredning for en gruveoperasjon hvis det viser seg at det blir aktuelt. Kunnskap vil være en nøkkelfaktor for å besvare mange av de spørsmålene vi trenger for å kunne ta den rette avgjørelsen. I internasjonale farvann har International Seabed Authority tildelt letekontraker for havbunnsmineraler siden 2001, totalt er det 31 kontrakter tildelt. Dette har ført til en massiv økning i kunnskapsinnhenting. Det er ganske tydelig at mengden med vitenskapelige data har økt betraktelig etter tildeling av kontrakter og viser seg å være et effektivt virkemiddel for å øke kunnskapen rundt både geologi og miljø. Våren 2023 ble det publisert et studie som viser at det er identifisert mer enn 5000 nye arter i Stillehavet i områder som er kartlagt i forbindelse med potensiell marin gruvedrift. Dette er et eksempel på den økte kunnskapen som kommer som en konsekvens av industriell interesse og aktivitet.

Det finnes flere miljøaspekter ved marin gruvedrift som man må stille spørsmål ved, og som er helt avgjørende å få svar på før vi kan ta en beslutning om dette er verdt å gjøre, men det å si nei til videre utforskning for å avdekke kunnskapen vi trenger for å kunne gi et svar er like feil som å si ja basert på manglende kunnskap. En industriell åpning hvor det vil bli videre innsamling av data med industrielle aktører i samarbeid med akademiske, i tillegg til at statlige organisasjoner som, Oljedirektoratet, Havforskningsinstituttet, Mareano programmet med flere, fortsetter å bidra så kan vi på et tidspunkt være i stand til å si om marin gruvedrift har nok ressurser til å være økonomisk bærekraftig og om vi kan utvinne mineralene og metallene med akseptable miljøkonsekvenser. Det er ingen tvil om at verden trenger mer mineraler og metaller, dette sier EU, IEA, Verdensbanken og FN, men vi må klare å finne den kilden som gir oss mest mulig metall for minst mulig konsekvens, så må selvsagt dette veies opp mot geopolitiske hensyn.

Utvinning av mineraler fra havbunnen kan i fremtiden bli en ny og viktig næring for Norge og samtidig bidra til å sikre den globale tilgangen på viktige metaller. Det er et økende globalt behov for utvinning av mineraler for å sikre tilgangen på nødvendige metaller. Forutsetningen for slik utvinning er at ressursene kan høstes på en lønnsom måte med akseptabel grad av miljøpåvirkning. For å få avklart dette, er en åpningsprosess for mineralvirksomhet på havbunnen som legger til rette for en videre kunnskapsinnhenting, avgjørende. Denne konsekvensutredningen som del av åpningsprosessen, legger grunnlaget for en vurdering av spørsmålet om åpning av områder slik at andre aktører enn staten nå kan lete etter, og når kunnskapsgrunnlaget eventuelt tilsier det, utvinne havbunnsmineraler.

For å få avklart spørsmål knyttet til mineraler fra havbunnen, er en åpningsprosess for mineralvirksomhet på havbunnen som legger til rette for en videre kunnskapsinnhenting, avgjørende. Denne konsekvensutredningen som del av åpningsprosessen, legger grunnlaget for en vurdering av spørsmålet om åpning av områder slik at andre aktører enn staten nå kan lete etter, og når kunnskapsgrunnlaget eventuelt tilsier det, utvinne havbunnsmineraler.

Industri Energi er positiv til igangsettelse av en konsekvensutredningsprosess med intensjon om å åpne havarealer for fremtidig leting og utvinning av mineraler. En grundig utredning og kartlegging av ressurser, teknisk økonomisk potensiale samt konsekvenser for natur, havmiljø er påkrevd for en konsekvensutredning.

Klimamålene forutsetter mineraler

Skal vi greie å nå klimamålene, er vi avhengig av langt mer mineraler enn dagens energisystem krever. I 2040 kan behovet for mineraler i verden være fire ganger så stort som i dag, ifølge IEA. Sirkulærøkonomien vil være et viktig bidrag for å møte etterspørselen etter metaller på en bærekraftig måte, men det vil ikke være tilstrekkelig. Derfor mener Industri Energi at vi må våge å satse på mineraler i dyphavet utenfor Norge.

Alternativet er ikke at det ikke foretas mineralutvinning, men at det skjer i andre land. Samtidig er det viktig at alle aktører forstår den potensielle påvirkningen slik aktivitet har på de marine økosystemene. At de tar miljøkonsekvensene på største alvor og at det benyttes en føre var-tilnærming til utvinning av mineraler fra havbunnen. Derfor er kunnskap om konsekvensene av mineralutvinning på norsk sokkel viktig. En konsekvensutredning vil belyser identifiserte påvirkninger knyttet til leting, utvinning og avslutning av virksomheten.

Forbundet er opptatt av at aktiviteter for å utvinne mineraler kan bli gjennomført uten vesentlig negativ påvirkning på det marine miljøet. Aktiviteten knyttet til leting og avslutning vil gi små miljømessige virkninger. Virkningene vil i all hovedsak være knyttet til det konkrete geografiske området der utvinningen foregår. Forbundet mener også at det er avgjørende at det offentlige er en aktiv tilrettelegger, og styrker utforskning av dyphavet og bistår med risikoavlastning.

Avgjørende mineralforekomster

Norges havområde er om lag seks ganger større enn vårt landareal. Dette inkluderer store områder i dyphavet, hvor mineraler avsettes. Det er allerede gjort svært interessante funn og analyser av mineraler fra norske havområder som viser potensial for betydelige ressurser på norsk sokkel.

Havbunnsmineraler kommer med fem til ti ganger høyere metallkonsentrasjon (gehalt) enn mineralavsetninger man finner på land. Dette gir potensial for mindre areal og miljøfotavtrykk enn landbasert gruvedrift. Mesteparten av viktige energiomstillingsmetaller som kobolt, nikkel og mangan er å finne i verdenshavene. Havbunnen inneholder også store forekomster av kobber, sink og sjeldne jordarter, som er viktige for energiomstillingen.

Åpning og mulighet for kommersiell utforskning vil bidra til en klarere avgrensning av utvinnbare ressurser og videreutvikling av teknologier kan bidra til økt kunnskap om utvinningskonsepter og mulige påvirkninger.

Norsk sokkels konkurranseevne

Teknologier for utvinning av havbunnsmineraler i stor grad basert på løsninger fra norske teknologimiljøer i både petroleums-, maritim-, prosesserings- og bergverkssektorene, samt andre næringer der Norge som nasjon er langt fremme. Leting og utvinning av havbunnsmineraler kan bli et grunnleggende element i å utvikle nye verdikjeder og modne en ny industri basert på norsk offshoreteknologi og eksisterende kompetanse i landbasert industri. Denne industrien vil kunne ha potensiale til å ekspandere til det internasjonale markedet.

Opprettholdelse av norsk sokkels konkurranseevne er derfor særlig viktig, slik at Norge forblir et attraktivt investeringsområde for norsk og internasjonal olje- og gassindustri, inkludert leverandørbedrifter og maritim næring. Dette er avgjørende for å lykkes med utvikling av nye og fremtidsrettede næringer på kontinentalsokkelen, fordi de nye næringene vil vokse frem på skuldrene av disse næringene.

Forbundet mener at etableringen av finansielle, arealmessige og arbeidsrelaterte rammebetingelser er sentralt for å sikre forutsigbarhet i utviklingen av mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Industri Energi ber derfor om at det blir åpnet for lisensiering så fort en åpningsbeslutning blir tatt.

Myndighetene sitter på en betydelig mengde data fra norsk kontinentalsokkel. Tilgang på data er en forutsetning for god ressurskartlegging. En del data er offentliggjort, men Industri Energi mener myndighetene bør dele ny data med næringen fortløpende slik at de aktivt kan delta i oppbygging av kunnskap om de relevante områdende.

Industri Energi forutsetter at basene som skal forsyne havbunnsmineralnæringen skal ligge i Norge, både i lete- og utvinningsfasen, slik at verdiskapingen vil skje regionalt og nasjonalt.

Det foregår et begrenset omfang av annen havbasert næringsvirksomhet i utredningsområdet, hovedsakelig avgrenset til noe fiskerivirksomhet og noe passerende skipstrafikk. Det må tilrettelegges for sameksistens mellom disse aktørene.

Skal vi lykkes, er industrien avhengig av å gjennomføre åpningsprosessen med et forutsigbart rammeverk som gjør det mulig for industrielle aktører å satse. Samtidig må Norge styrke samarbeidet og finansieringen av felles forsknings- og utviklingsprosjekter mellom universiteter, forskningsinstitutter og industrien.

Norske HMS- og arbeidsvilkår må gjelde

Industri Energi mener at erfaring fra alvorlige ulykker i petroleumsindustrien viser at det kan få store sikkerhetsmessige konsekvenser dersom man velger å la virksomheten utvikle seg uten et tydelig rammeverk og kyndig tilsynsregime. Derfor må det legges til rette for forsvarlig virksomhet og forutsigbarhet for aktørene.

Siden det legges opp til et tilsvarende regime som etter petroleumsloven med sammenlignbare aktiviteter og risikoforhold, mener forbundet det må bygges på erfaringene fra regulering av petroleumsvirksomheten.

Kontraktstrukturer/konseptvalg/driftsmodell og krav i tilbudsforespørsler som legger til rette for regionale og lokale leveranser i alle faser fra leting til utvinning vil få stor betydning for den videre oppbyggingen av arbeidsplasser innen havbunnsmineralnæringen i Norge.

Norske arbeidsvilkår og regelverk må gjelde innenfor havbunnsmineralnæringen. God helse, miljø og sikkerhet må være forutsetningen for tildeling av områder og for selskapene som skal både leting og utvinning. Det innebærer at det må stilles samme strenge helse, miljø og sikkerhetskrav som i olje- og gassvirksomheten.

BirdLife Norge takker for anledningen til å komme med innspill om gruvedrift på havbunnen. Vi er en naturvernorganisasjon med 13.500 medlemmer, og den norske partneren til den verdensomspennende naturvernsammenslutningen BirdLife International. Vi har fugler som vårt fagområde, og jobber med naturvern i bred forstand med utgangspunkt i nasjonale og internasjonale miljømål.

Det står svært dårlig til med norske sjøfugler. På 50 år har 80 prosent av sjøfuglene i norske fuglefjell forsvunnet. Flesteparten av de gjenværende fuglene bruker store havområder, blant annet i Barentshavet, utenom hekketiden. Gruvedrift med mulige omfattende virkninger på det marine økosystemet, vil forverre sjøfuglenes situasjon ytterligere, stikk i strid med politiske vedtak om det motsatte.

En handlingsplan for sjøfugl ble lovet i 2016, men den er ennå ikke kommet, og dens skjebne er ukjent. Det er samtidig mange planer for bruk av havområder. Havbruk, havvind og gruvedrift er blant dem. Planene om gruvedrift er unike, og det må stanses. Miljødirektoratet er tydelige på at vi ikke kan gå videre med prosessen med dagens kunnskap. Det er ikke bare norsk forvaltning som sier at en åpning av gruvedrift på havbunnen ikke kan gjøres. Det er det omfattende konsensus om blant verdens havforskere.

Å åpne for slik aktivitet på 281 000 kvadratkilometer av havbunnen, et område større enn Storbritannia, inkludert havbunnsområder nær de rike marine områdene ved Svalbard, er ikke forenelig med kunnskapsbasert forvaltning. Vi vet så å si ingenting om naturmangfoldet i disse havområdene. Dette er også bakgrunnen for at land som vi vanligvis identifiserer og allierer oss med, som Portugal, Spania, og Sverige, jobber mot gruvedrift på havbunnen.

Det viktige grønne skiftet og overgangen fra fossil til fornybar energi er allerede stilt i vanry av for dårlige forvaltningsgrep og aktiviteter. Det er helt avgjørende at vi ikke forverrer naturkrisen samtidig som vi får ned klimagassutslippene. Dette har også Naturpanelet IPBES poengtert. Forbruk må inn i trygge økologiske rammer. 

Vi viser her til Framtiden i våre henders innspill til denne høringen, der de påpeker mulighetene sirkulær økonomi gir oss, og at etterspørselen etter nye mineraler kan reduseres sterkt. Det grønne skiftet må være tuftet på en sirkulær økonomi, ikke aktiviteter som skader naturmangfoldet eller har store muligheter for å gjøre det. Det er rett og slett ikke riktig at vi er nødt til å drive gruvedrift på havbunnen for å kutte klimagassutslipp.

Med våre sterke bekymringer for følgende av havmineralutvinning, foreslår vi at komiteen vedtar følgende merknader:

Regjeringen har lagt frem en Stortingsmelding der de ønsker å åpne for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel i henhold til havbunnsmineralloven. Dette på tross av advarslene fra forskere som sier at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om disse områdene, og at dette vil kunne føre til irreversible skader på sårbar natur.

Konsekvensutredningen oppfyller ikke sitt formål da den ikke i tilstrekkelig grad belyser hvilke følger en eventuell åpning for mineralvirksomhet på norsk sokkel kan få for miljøet og de mulige næringsrelaterte, økonomiske og sosiale virkningene. For over 99 prosent av området er det ingen kunnskap om miljøet. Konsekvensene av både leting og utvinning er uante, og man risikerer en potensiell miljøkatastrofe.

Å åpne for mineralvirksomhet på norsk sokkel uten et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag er uforsvarlig, og bryter Norges nasjonale og internasjonale forpliktelser. Argumentet om at disse mineralene trengs til det grønne skiftet stemmer heller ikke, og har blitt tilbakevist av flere forskningsmiljøer. Prosessen er et tydelig brudd med føre-var prinsippet som ligger til grunn i norsk og internasjonal miljølovgivning, og den vil gjøre det svært mye vanskeligere å nå målene fra Naturavtalen.

For å sikre at Norge forvalter naturverdiene våre basert på tilstrekkelige kunnskapsgrunnlag og etter føre-var-prinsippet må åpningsprosessen for gruvedrift på havbunnen stanses, og regjeringen må jobbe aktivt internasjonalt for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det eventuelt er bevist at slik virksomhet kan skje uten tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner.  

Forslag til verbaler:

Stortinget ber regjeringen stanse den pågående åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. 

Stortinget ber regjeringen innføre et minimum 10 års moratorium for gruvedrift på havbunnen. 

Stortinget ber regjeringen jobbe aktivt internasjonalt, særlig i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det eventuelt er bevist at slik virksomhet kan skje uten tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner

For BirdLife Norge,

Kjetil Aa. Solbakken, generalsekretær

Greenpeace takker for muligheten til å gi innspill til denne stortingsmeldingen. I det dype havet vrimler det et underlig og rikt dyreliv. Det har utviklet seg langsomt, over millioner av år, og er veldig sårbart for påvirkning fra oss mennesker. Forskere mener at nøkkelen til å forstå hvordan livet på jorda oppsto finnes i økosystemene i dyphavet. Til tross for sine ugjestmilde leveforhold, rommer dyphavet faktisk det største artsmangfoldet på hele jorda. Det dype havet er et av jordas minst kjente og minst undersøkte økosystemer og et livsviktig karbonlager. Gruvedrift på havbunnen vil være ekstremt destruktivt i disse sårbare områdene. Vi står midt i en klima- og naturkrise, og føre-var-prinsippet har aldri vært viktigere. Derfor må åpningsprosessen for gruvedrift på havbunnen stoppes. 

Nesten hele området som foreslås åpnet ligger nord for polarsirkelen, i økosystemer som allerede er sterkt presset som følge av klimaendringer og annen miljøpåvirkning. Gruvedrift på havbunnen vil både true de ukjente og unike artene på havbunnen, men har også et betydelig skadepotensiale på både fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Norge har gjennom sitt engasjement og ledelse av høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi forpliktet seg til 100 prosent bærekraftig havforvaltning innen 2025. Å sette disse unike, arktiske artene på spill er stikk i strid med denne forpliktelsen. 

Norge har forpliktet seg til føre-var-prinsippet gjennom både internasjonale avtaler og nasjonal miljølovgivning. Dette prinsippet innebærer at tvilen skal komme naturen til gode dersom det mangler tilstrekkelig kunnskap for å vurdere miljøkonsekvensene. I forarbeidet til stortingsmeldingen gjøres det klart at det ikke foreligger nødvendig kunnskap til å vurdere konsekvensene gruvedrift på havbunnen vil ha for økosystemene i havet. Uten tilstrekkelig kunnskap om miljøverdier, økosystemer og teknologi er det ikke mulig å iverksette eller identifisere avbøtende tiltak. Kunnskapshullene som er avdekket i grunnlagsrapportene er så store og av en så generell karakter at det er urealistisk å forvente at kommersielle selskaper skal kunne gjøre rede for disse i en eventuell videre konsesjonsprosess. En etterlevelse av føre-var prinsippet innebærer at åpningsprosessen for mineralvirksomhet på havbunnen må stoppes - i påvente av nødvendig kunnskap om mulige miljøkonsekvenser. 

Stortingsmeldingen legger opp til et konsesjonssystem hvor en prosjektspesifikk konsekvensutredning først skal gjennomføres i forbindelse med en utvinningsplan. Leteaktivitet vil altså ikke konsekvensutredes ytterligere. Dette er særlig bekymringsverdig ettersom det ikke er spesifisert hva som ligger i en letelisens og hva slags teknologi som kan tas i bruk. Ettersom teknologien som skal tas i bruk i stor grad er ukjent, er det umulig å foreta en faglig fundert vurdering av miljøpåvirkninger som lyd og vibrasjon, kunstig lys, risiko for innførsel av fremmede arter og fjerning av organismer ved inntak av vann nær havbunnen. Særlig bekymringsverdig er det at det ikke er avklart hvorvidt prøvegruvedrift vil ligge under en letelisens. Disse formene for miljøpåvirkning har uante konsekvenser for økosystemene i dyphavet. 

Det er betydelig usikkerhet knyttet til samfunnsnytten til gruvedrift på havbunnen. EU er tydelige på at de ikke ønsker havbunnsmineraler. Det samme er en rekke store internasjonale selskaper, som Google, BMW, Volvo og Samsung. Det er dermed uklart hvilket marked Norge forventer å levere mineraler til. Videre vil aktiviteten kreve betydelige investeringer i forskning og teknologiutvikling. Disse ressursene vil være langt mer effektivt utnyttet i andre felt, deriblant knyttet til materialgjenvinning, forlengelse av produktlevetid og utvikling innen batteriteknologi. Vi henviser videre til Framtiden i våre henders innspill, der de påpeker mulighetene sirkulær økonomi gir oss, og at etterspørselen etter nye mineraler kan reduseres sterkt.

På bakgrunn av dette vil vi, i likhet med flere andre miljøorganisasjoner, foreslå følgende merknader til komiteen:

Regjeringen har lagt frem en Stortingsmelding der de ønsker å åpne for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel i henhold til havbunnsmineralloven. Dette på tross av advarslene fra forskere som sier at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om disse områdene, og at dette vil kunne føre til irreversible skader på sårbar natur. 

Konsekvensutredningen oppfyller ikke sitt formål da den ikke i tilstrekkelig grad belyser hvilke følger en eventuell åpning for mineralvirksomhet på norsk sokkel kan få for miljøet og de mulige næringsrelaterte, økonomiske og sosiale virkningene. For over 99 prosent av området er det ingen kunnskap om miljøet. Konsekvensene av både leting og utvinning er uante, og man risikerer en potensiell miljøkatastrofe. 

Å åpne for mineralvirksomhet på norsk sokkel uten et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag er uforsvarlig, og bryter Norges nasjonale og internasjonale forpliktelser. Argumentet om at disse mineralene trengs til det grønne skiftet stemmer heller ikke, og har blitt tilbakevist av flere forskningsmiljøer. Prosessen er et tydelig brudd med føre-var prinsippet som ligger til grunn i norsk og internasjonal miljølovgivning, og den vil gjøre det svært mye vanskeligere å nå målene fra Naturavtalen. 

For å sikre at Norge forvalter naturverdiene våre basert på tilstrekkelige kunnskapsgrunnlag og etter føre-var-prinsippet må åpningsprosessen for gruvedrift på havbunnen stanses og regjeringen jobbe aktivt internasjonalt for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det er bevist at slik virksomhet kan skje uten tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner. 

Videre vil vi, også dette i samarbeid med flere andre miljøorganisasjoner, oppfordre Stortinget til å fatte følgende anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen stanse den pågående åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.  
• Stortinget ber regjeringen innføre et minimum 10 års moratorium for gruvedrift på havbunnen.  
• Stortinget ber regjeringen jobbe aktivt internasjonalt, særlig i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det er bevist at slik virksomhet kan skje uten  tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner 

Naturvernforbundet takker for muligheten til å gi innspill til Meld. St. 25 (2022-2023) Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel - opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane.  

Midt i klima- og naturkrise, og i tiåret der vi skal verne 30 prosent av all natur, er det viktig å trå varsomt. Å åpne for gruvedrift på havbunnen nå er å gå helt imot egne mål og forpliktelser, både nasjonalt og internasjonalt. Naturvernforbundet anbefaler at åpningsmeldingen avvises. 

Virksomheten vil foregå i et miljø med et mangfold av sårbare og spesielle naturverdier som det er stor kunnskapsmangel om, med en teknologi som ikke eksisterer og som derfor har uante konsekvenser. Det er svært viktig å la føre-var-prinsippet komme naturen til gode, slik naturmangfoldloven krever. 

De fleste fagetatene som har uttalt seg til temaet, er svært kritiske. 

Miljødirektoratet skriver i sitt høringssvar at konsekvensutredningen «ikke gir beslutningsgrunnlag for å åpne for mineralutvinning til havs» på grunn av manglende kunnskap. 

Videre sier Miljødirektoratet at «Det er for sent å identifisere områder som bør beskyttes for påvirkning, ved prosjektspesifikk KU. En kunnskapsbasert tilnærming krever at nærmere avgrensede områder identifiseres, kartlegges og deretter utredes før vurdering av åpning, og før det utlyses og tildeles tillatelser til undersøkelser og utvinning. Det framgår av KU at det er stor usikkerhet både om økonomiske og miljømessige virkninger forbundet med mineralutvinning på havbunnen». 

Universitet i Bergen skriver i rapporten «Fagutredning mineralressurser i Norskehavet. Landskapstrekk, naturtyper og bentiske økosystemer» at «kunnskapen om bunnfauna og biologisk mangfold i området er fragmentert, med store kunnskapshull». 

Videre skriver de at kunnskapshullene om økologi «hindrer oss i å utføre en objektiv vurdering av miljørisikoene som medføres av mineralutvinning på havbunnen». Og at for å bedre denne kunnskapen krever det «et omfattende grunnarbeid» og at «for å nærme seg kunnskapsnivå som muliggjør rutinemessige undersøkelser, tilsvarende kunnskapsnivået på kontinentalsokkelen og langs norskekysten, gjenstår det mye og ressurskrevende arbeid».  

Også Havforskningsinstituttet belyser betraktelige kunnskapsmangler på samtlige områder.  

I et brev til Nærings- og fiskeridepartementet beskriver de at for over 99 prosent av området eksisterer det ingen kunnskap om biologi eller økosystemene som befinner seg der. 

Oljedirektoratets rapport «Teknologirapport havbunnsmineraler» tar for seg flere ulike teknologiske løsninger, som alle er svært umodne og mange designet for helt andre områder og forhold enn utredningsområdet. 

Vi vil, i samarbeid med flere andre miljøorganisasjoner, oppfordre Stortinget til å fatte følgende anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen stanse den pågående åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.
• Stortinget ber regjeringen innføre et minimum 10 års moratorium for gruvedrift på havbunnen.   
• Stortinget ber regjeringen jobbe aktivt internasjonalt, særlig i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det er bevist at slik virksomhet kan skje uten tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner. 

Vi ønsker å starte med å uttrykke vår takknemlighet overfor Regjeringen, Olje- og energidepartementet, Oljedirektoratet samt alle involverte parter for deres dedikerte innsats i utarbeidelsen av stortingsmeldingen. Slik grundighet er karakteristisk for vårt solide forvaltningssystem.

Adepth Minerals er et kunnskapsintensivt selskap som ambisiøst ser mot fremtiden som operatør på sokkelen ved åpning for letevirksomhet. Vi leder EMINENT-prosjektet, et initiativ under Grønn Plattform, finansiert av Norges Forskningsråd. Med 15 deltakere fra både industri og forskningssektoren, fokuserer vi på utvikling av verdikjeden for havbunnsmineraler, spesielt på mulighetene for lavt miljøfotavtrykk innenfor økonomisk bærekraftige rammer.

Gjennom leteaktivitet vil det sikres ytterligere data og kunnskap. Dette vil i tur gi myndighetene muligheten til å fastsette presise krav for miljøvern og sikkerhet, spesielt for de områdene vi ønsker å utforske og utvinne bærekraftige mineraler fra.

Vår vurdering, basert på eksisterende fakta, er at tiden nå er moden for å initiere en letefase innenfor det etablerte juridiske rammeverket. Vi støtter konklusjonen om at leteaktivitet, når den følger riktig metodikk, vil ha minimal miljøpåvirkning.

Teknologien og metodene som benyttes for leting er identiske med dem som anvendes i forskningsøyemed. DeepInsight23’s forskning indikerer imidlertid at datainnsamlingen kan være vesentlig mer effektiv, samtidig som den opprettholder et lavt miljøfotavtrykk.

Når man evaluerer miljøpåvirkninger, er det viktig å sammenligne med et referansepunkt. Innen mineralindustrien fokuserer man på rock-metal-ratio – forholdet mellom mengden stein som må utvinnes for å produsere 1 kg metall. Datainnsamlingen viser så langt høy konsentrasjon av metaller på havbunnen, noe som vil redusere negative konsekvenser ved utvinningen.

Ressursene på Norsk sokkel er formidable. Nye forskningsresultater bygger oppunder, og styrker, estimatene fra Oljedirektoratet. Kvaliteten på data og forskningsresultater til dags dato indikerer at havbunnsmineraler, sammen med avansert teknologi, kan redusere miljøkonsekvensene per kilo metall betydelig.

Lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen fra 2019 klargjør at faktisk utvinning i en utvinnings lisens bare kan skje etter nødvendige tillatelser, basert på en detaljert Plan for Utbygging og Drift (PUD). Dette setter høye barrierer for utvinning, og krever inngående kunnskap og evalueringer. Derfor ønsker vi å oppfordre myndighetene til å klargjøre disse kriteriene og forventningene.

Det foreslås å klargjøre fasene i en utvinningstillatelse. En utvinningstillatelse inndeles i faser med arbeidsprogram. I de ulike periodene skal det gjennomføres et forpliktende arbeidsprogram som er delt inn i flere faser.  Ved avslutningen av hver fase i arbeidsprogrammet må rettighetshaverne, innen den angitte fristen, bestemme seg for om de ønsker å fortsette tillatelsen til den neste fasen. En forutsetning for å gå videre er at de oppgavene som var satt for fasen er godkjent som fullført. Denne beslutningen skal rapporteres til Olje- og energidepartementet, og en kopi av beslutningen må også sendes til Oljedirektoratet.

For å tydeliggjøre hvordan den kommende forskriften vil kunne organisere lisensfaser foreslåes følgende som innspill til rammeverket:

• Lisensnavngivning i kan være noe misvisende pt. (ref. PL – «Utvinningslisens»)

Kan en legge til i forskrift:

- «Ved tildeling av utvinningstillatelse vil en før eventuell utvinning er godkjent angitt i paragraf xxx spesifisere dette ved å navngi utvinningstillatelsen med «Letefase»

• Altså ML001- Utredningsfase/ (Alternativt: Letefase/Initiell/Ressurs og miljøkartleggingsfase)
• Altså ML001- Produksjonsfase
• Altså ML001- Avslutningsfase (Decomissioning)

Vi har full tillit til det norske forvaltningssystemet. Historien viser at offshoreindustrien, i samarbeid med myndighetene, har etablert en verdensledende praksis. Dette systemet setter bærekraft og miljø i fokus.

For å konkludere: Åpning for mineralvirksomhet vil gi myndighetene muligheten til å stille strengere krav tilpasset spesifikke områder, noe som vil ivareta både miljøet og sikkerheten. Vår forpliktelse er klar: Vi vil kun utvinne havbunnsmineraler hvis det kan gjennomføres med et minimalt miljøfotavtrykk og innen økonomisk forsvarlige rammer.

Vi i Framtiden i våre hender takker for muligheten til å gi innspill i denne stortingsmeldingern. I skjæringspunktet mellom klima- og naturkrisene står overforbruket av naturressurser. Sammen med Framtiden i våre henders over 45.000 medlemmer vil vi ta til orde for å prioritere overgangen til en mer sirkulær økonomi fremfor åpning av nye havområder for mineralutvinning. 

Vi trenger en betydelig mengde mineraler for å utvikle og oppskalere utslippsfri teknologi, men alle disse trenger ikke være nye mineraler med stor negativ naturpåvirkning og -risiko. Her til lands har vi et enormt uutnyttet potensial til å bli mer sirkulære. Flere av mineralene vi tar inn i kretsløpet må brukes mer enn én gang. I 2020 viste Circularity Gap Report Norway at norsk økonomi i dag kun er 2,4 % sirkulær, mens økonomier som den nederlandske er over ti ganger mer sirkulær enn den norske. 

Potensialet bekreftes av SINTEF som i sin rapport “The future is circular: circular economy and critical minerals for the green transition” fra 2022 sier at etterspørselen for nye mineraler kan reduseres med totalt 58 % dersom landene som står bak etterspørselen, inkludert Norge, gjør de riktige valgene i dag. Utregningen sier at valg som går i retning av en mer ressurseffektiv teknologi og materialbruk kan redusere etterspørselen med 30 %, at valg som styrker samfunnsplanleggingen og implementerer sirkulære strategier kan redusere etterspørselen med 18 % og at valg som sikrer mer resirkulering og bedre avfallshåndtering kan redusere etterspørselen med 10 %.  

På bakgrunn av dette vil vi, i likhet med flere andre miljøorganisasjoner, foreslå følgende merknader til komiteen: 

• Regjeringen har lagt frem en Stortingsmelding der de ønsker å åpne for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel i henhold til havbunnsmineralloven. Dette på tross av advarslene fra forskere som sier at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om disse områdene, og at dette vil kunne føre til irreversible skader på sårbar natur.  
• Konsekvensutredningen oppfyller ikke sitt formål da den ikke i tilstrekkelig grad belyser hvilke følger en eventuell åpning for mineralvirksomhet på norsk sokkel kan få for miljøet og de mulige næringsrelaterte, økonomiske og sosiale virkningene. For over 99 prosent av området er det ingen kunnskap om miljøet. Konsekvensene av både leting og utvinning er uante, og man risikerer en potensiell miljøkatastrofe.  
• Å åpne for mineralvirksomhet på norsk sokkel uten et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag er uforsvarlig, og bryter Norges nasjonale og internasjonale forpliktelser. Argumentet om at disse mineralene trengs til det grønne skiftet stemmer heller ikke, og har blitt tilbakevist av flere forskningsmiljøer. Prosessen er et tydelig brudd med føre-var prinsippet som ligger til grunn i norsk og internasjonal miljølovgivning, og den vil gjøre det svært mye vanskeligere å nå målene fra Naturavtalen.  
• For å sikre at Norge forvalter naturverdiene våre basert på tilstrekkelige kunnskapsgrunnlag og etter føre-var-prinsippet må åpningsprosessen for gruvedrift på havbunnen stanses og regjeringen jobbe aktivt internasjonalt for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det er bevist at slik virksomhet kan skje uten tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner.    
   

Videre vil vi, også dette i samarbeid med flere andre miljøorganisasjoner, oppfordre Stortinget til å fatte følgende anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen stanse den pågående åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. 
• Stortinget ber regjeringen innføre et minimum 10 års moratorium for gruvedrift på havbunnen. 
• Stortinget ber regjeringen jobbe aktivt internasjonalt, særlig i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), for et moratorium på mineralutvinning på havbunnen fram til det er bevist at slik virksomhet kan skje uten  tap av naturmangfold, viktige leveområder og naturens egne funksjoner.