Gode bysamfunn med små skilnader

Samskipnadsrådet takker for muligheten til å gi innspill til stortingsmeldingen «Gode bysamfunn med små skilnader». Samskipnadsrådet mener stortingsmeldingen løfter viktige saker innenfor studentboligbygging og studentsamskipnadenes rolle i utviklingen av gode bysamfunn i hele landet. Studentsamskipnadene jobber hver eneste dag for å sikre landets studenter et godt velferdstilbud. I mange av våre største byer og ved en rekke studentkommuner har studentboliger blitt en integrert del av lokalsamfunn og bidratt ved å tilby studenter tak over hodet til en rimelig pris.

Studentbustadene som studentsamskipnadene leiger ut, har ei vesentleg lågare husleige enn bustader på den private leigemarknaden og er viktige for å sikre eit rimeleg og føreseieleg butilbod for studentar. Studentbustader vil også kunne bidra til å dempe presset i bustadmarknaden generelt (Meld.St.28, s37).

Stortingsmeldingen anerkjenner også studentsamskipnadenes viktige rolle som en god utleier og de mange kvalitetene ved studentboligene.

Studentbustader handlar også om å gi studentane eit godt studietilvære. Studentar som bur i bustadene til samskipnadene, blir varetekne i eit godt bumiljø med ordna forhold. Her er det tryggleik rundt husleigekontraktar, kortare kontraktlengd som gjer det mogleg å byte bustad, brannførebyggjande tiltak og rutinar og dessutan god vaktmeisterteneste (Meld.St.28, s65).

Samskipnadsrådet vil i innspillet løfte de utfordringene som står i veien for byggingen av flere studentboliger til en rimelig pris.

Studentbolig som eget arealformål i plan- og bygningsloven

I budsjettavtalen mellom regjeringen og SV i 2021 ble det enighet om å utrede muligheten for studentbolig som eget arealformål i plan- og bygningsloven. Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) fikk i den forbindelse Osloeconomics sammen med Oslomet i oppdrag å utarbeide et notat som skulle se på konsekvensene av et slikt forslag. Notatet som ble overlevert juni 2022 baserte seg på intervjuer med flere vertskommuner. Konklusjonen fra notatet basert på kommunenes innspill var at det ville vært hensiktsmessig med studentbolig som eget arealformål.

Samskipnadsrådet har i dialog med KDD gitt uttrykk for at notatet ikke i noen grad belyste behovene for et slikt unntak fra studentsamskipnadenes side. For studentsamskipnadene har det vært sentralt at et unntak bidrar til å gjøre reguleringsprosessene i kommunene mer effektive og mindre fordyrende. I stortingsmeldingen pekes det på at regjeringen vil gi kommunene et større handlingsrom til å styre disposisjonsformen av areal i egen kommune ved å foreslå endringer i plan- og bygningsloven.

Kommunen kan i dag ikkje fastsetje føresegner i arealplanar om disposisjonsforma og eigarskapen til bustadene, for eksempel om bustadene skal vere eige- eller leigebustader, organiserte som burettslag eller sameige, om ein skal tilby bustadkjøpsmodellar, eller om det skal vere kommunale bustader eller studentbustader (Meld.St.28, s61).

Samskipnadsrådet mener at målsettingen bak forslaget om studentbolig som eget arealformål var å sikre mer effektive prosesser i kommunene slik at flere studentboligprosjekter kunne realiseres. Det har ikke kommet like tydelig fram i utredningen hos KDD og i denne stortingsmeldingen.

Lånerammen hos Husbanken – lån til studentbolig

I stortingsmeldingen omtales Husbankens viktige rolle ved at de gir ulike lån for å stimulere til at flere eier boliger samt bygging av boliger. Husbanken har også en viktig rolle opp mot studentboligbygging. Lån til studentboliger via Husbanken bidrar til flere studentboliger ved at lånet flyttes over fra det private markedet til Husbanken etter ferdigstilling slik at det blir mer gunstige lånevilkår for studentboligene. Studentboliger er likevel prioritert lavest i rammen for lån som Husbanken forvalter bak startlån, lån til utleieboliger og lån til bokvalitet.

I statsbudsjett for 2024 skriver regjeringen at de vil vurdere om det skal gis føringer til hvor mye av rammen som skal avsettes til studentboligbygging. Studentboliger har lavest prioritet i lånerammen og derfor er det viktig at myndighetene avser nok midler i denne rammen til bygging av studentboliger. I 2023 ble det lagt på 0,5milliarder kroner til lån til studentboliger fordi rammen ble for lav. Det er fortsatt et stort behov for øke mer. Behovet gitt den nåværende takten i studentboligbyggingen tilsier et behov på to milliarder.

Tilgang på lån via Husbanken er helt avgjørende for å sikre rimelige studentboliger og derfor er vårt innspill at lån til studentboliger prioriteres høyere i lånerammen til Husbanken.

Rimelige studentboliger krever økt tilskuddssats

I stortingsmeldingen omtales viktigheten av studentboliger for studentenes økonomi. Husleie er i dag den største utgiftsposten for mange studenter, og for mange i det private utleiemarkedet er det krevende å håndtere høye leiekostnader.

Husleige er den største enkeltutgifta for dei fleste studentar. Å byggje studentbustader vil både kunne redusere presset på den private leigemarknaden og redusere husleiga for studentar (Meld.St.28, s65).

I fjor økte kostnadsrammen med nærmere 50%, en økning Samskipnadsrådet mente var nødvendig. Den nye kostnadsrammen var en anerkjennelse fra regjeringens side om at byggekostnadene hadde økt betydelig og at rammene måtte heves for å sikre realiseringen av viktige studentboligprosjekter. Dessverre har ikke tilskuddene blitt justert deretter, og dermed er det et historisk stort gap mellom det som har vært statens bidrag tidligere og det som er forslaget for 2024. Samskipnadsrådet mener tilskuddssatsen må til enhver tid være 40% av kostnadsrammen. Et slikt grep vil permanent sikre lavere husleie for mange studenter også i fremtiden.

Røde Kors takker for muligheten til å avgi høringssvar på Meld. St.28 «Gode bysamfunn med små skilnader» og for å synliggjøre hvilke tiltak vi mener blir særlig viktige for å skape gode og inkluderende bysamfunn for alle i tiden som kommer.

Røde Kors har rundt 42 000 frivillige og over 380 lokalforeninger i hele Norge. Gjennom våre aktiviteter har vi opparbeidet oss en rekke erfaringer rundt levekår i byer, og frivillighetens rolle og bidrag for å skape gode lokalsamfunn for alle. Vi har aktiviteter i alle landets storbyer, og våre frivillige jobber tett på mange av utfordringene beskrevet i stortingsmeldingen. Aktivitetene våre inkluderer et omfattende tilbud for barn og unge, en rekke migrasjons- og inkluderingsaktiviteter, samt nettverksaktiviteter for mennesker på vei ut av rus og kriminalitet. Det er med bakgrunn i disse menneskemøtene og samarbeidserfaring med lokale og nasjonale myndigheter at vi gir vårt høringssvar.

Økonomisk politikk, velferdsordninger og offentlige tjenester

Røde Kors er bekymret for økningen i fattigdom, særlig blant barnefamilier. Ett av ti barn vokser i dag opp i lavinntektsfamilier, og vi vet at andel og antall barn som vokser opp i fattigdom i norske kommuner er svært skjevfordelt. De fleste av disse barna bor i et lite antall kommuner, på det sentrale østlandsområdet og rundt de store byene. For å bekjempe sosial ulikhet og utenforskap, som kan ha langsiktige negative konsekvenser for barn og unge, mener Røde Kors det først og fremst er nødvendig med kraftfulle tiltak for å styrke økonomien til barnefamilier, og samtidig sikre kartlegging av barns behov i vurderingen av sosialhjelp. Regjeringens ekspertgruppe for barn i fattige familier leverte tidligere i høst en rekke gode anbefalinger som Røde Kors mener det haster med å følge opp med konkrete tiltak og virkemidler.

Bypolitikk, boligpolitikk og levende lokalsamfunn - boligsosiale utfordringer

Røde Kors er glad for alle foreslåtte tiltak som gjør sårbare grupper bedre i stand til å bo og beholde bolig. Vi er inne i en krevende tid, med stigende priser og høy tilstrømming av flyktninger. Dette setter press på det boligsosiale arbeidet i kommunene og hos frivillig sektor. I tillegg fører økte priser i leiemarkedet til at enkelte familier presses ut av nærmiljøet.

Mange av barna og familiene vi møter gjennom våre aktiviteter forteller om dårlige boforhold eller mangel på egen bolig. Mange bor trangt og flytter ofte. De er ofte bosatt i områder som ikke egner seg for barnefamilier. For lavinntektsfamilier må det legges enda bedre til rette for at man kan bo på samme sted over lengre tid i gode nabolag, og med tiltak som er med på å unngå trangboddhet og sikre gode sosiale møteplasser i nærområdet. Særlig i boområder hvor mange er trangbodde, er det behov for flere uteområder for fysisk aktivitet for barn og unge.

Vi etterlyser også en mer langsiktig plan for kommunal bosetning av flyktninger og migranter. Botilbudet mange nyankomne flyktninger og innvandrere får i dag, er svært ofte dårlig tilpasset behovet til den enkelte. Boligene er ofte plassert langt fra tjenestetilbud eller arbeid, har dårlig standard, svært høy leiepris eller et generelt dårlig bomiljø for eksempel for barn. De kan dermed raskt havne i en situasjon hvor det er nødvendig å skaffe en ny bolig etter at de er bosatt. Imidlertid er dette ofte vanskelig, da mange nyankomne flyktninger og migranter mangler kunnskap om bolig- og leiemarkedet, opplever manglende støtte fra kommunene og diskriminering i møte med mulige utleiere.

Røde Kors er glad for at ny boligsosial lov tydeliggjør kommunens ansvar for å bistå vanskeligstilte. Vi mener dog at loven ikke er tilstrekkelig for å løse de utfordringene knyttet til bolig for vanskeligstilte som vi ser i dag. Det er behov for å gi den enkelte sterkere rettigheter og å styrke kommunenes evne og ansvar til å hjelpe dem som ikke klarer å skaffe egen bolig. Røde Kors mener at myndighetene i større grad bør følge anbefalingen fra NOU 2011:15 om å lovfeste en plikt til å sørge for å finne en løsning for dem som har et udekket boligbehov, og vektlegge retten til bolig slik den er beskrevet i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Ifølge artikkel 11 i konvensjonen, anerkjenner konvensjonspartene “retten for enhver til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig, samt til stadig bedring av sine leveforhold”. ØSK-komiteen har både i 2013 og 2020 kritisert Norge blant annet for at det er kronisk mangel på kommunale boliger og at det er et høyt antall personer som står uten fast bolig i lang tid (CESCR 2020, punkt 34-35). I Røde Kors rapporten «De får ikke en sjanse[1]» avdekket vi at kommunene heller ikke klarer å følge opp tilstrekkelig i de tilfellene hvor de har en menneskerettslig plikt til å skaffe bolig. I situasjoner hvor kommunene er pliktige til å skaffe en midlertidig bolig, ser vi for eksempel hospits for rusbrukere bli brukt som midlertidig bolig for unge uten rusutfordringer.

Levekår og samfunnsdeltakelse - inkludering og frivillighetens rolle

Vi vet at fysisk og sosial aktivitet, samt tilgang på trygge fellesskap, er avgjørende for god psykisk helse og livskvalitet, og at sosial deltakelse forhindrer ensomhet. Røde Kors er derfor opptatt av trygge og gratis møteplasser, både for unge og eldre. I et samfunn hvor det koster mer å delta i det sosiale liv, betyr det at mange barn og unge ikke har mulighet til å delta i aktiviteter som koster penger. Det betyr at barn ikke får dekket sine behov, opplever utenforskap og ser at deres muligheter ikke er de samme som andres. Røde Kors mener at alle barn må ha mulighet til å delta i fritid og ferieaktiviteter, og ha steder å møte venner, uavhengig av familiens økonomi, bakgrunn eller miljø. Her må kommuner og frivilligheten samarbeide, og det må sikres tilstrekkelig og stabil finansiering til slike møteplasser og aktiviteter.

En annen gruppe Røde Kors er spesielt bekymret for er innvandrerforeldre. Innvandrere opplever i større grad ensomhet og eksklusjon fra samfunnet enn den øvrige befolkningen. Det har sammenheng med at innvandrere oftere enn andre er utsatt for levekårsutfordringer som lav inntekt og nedsatt helse[2]. I tillegg er det mange nyankomne innvandrerforeldre som enda ikke har tilegnet seg gode språkferdigheter. Røde Kors er bekymret for manglende satsning på dette feltet og mener at det i langt større grad enn i dag bør settes av midler til sosial inkludering av innvandrerforeldre, gjennom frivillige integreringsaktiviteter som Røde Kors’ flyktningguide og norsktrening. Gode lavterskelstilbudd i kommunene er vel så viktig. Å skape gode arenaer hvor innvandrerforeldre føler mestring og tilhørighet vil igjen bidra til økt deltakelse i samfunnet.

Frivilligheten er en viktig ressurs i å sikre god livskvalitet for hele befolkningen, og organisasjoner som Røde Kors er med på å skape møteplasser og aktiviteter i nærmiljøene som alle, på tvers av alder, funksjonsevne og bakgrunn, kan ha tilgang til. Frivillige kan støtte opp under kommunens eksisterende oppgaver, og Røde Kors samarbeider allerede med mange kommuner i Norge.  Men for å sikre at vi kan møte fremtidige behov er det behov for økte midler til rekruttering og utvikling av tjenestene i takt med behovene. For eksempel mangler Røde Kors i dag over 1000 frivillige for å kunne dekke dagens behov for besøksvenner.

Med vennlig hilsen,

Kaja Tank-Nielsen Heidar, Enhetsleder Politikk og påvirkning, Norges Røde Kors

[1] De får ikke en sjanse (rodekors.no)

[2] SSB (2021) Er innvandrere utsatt for ensomhet og sosial isolasjon?

KS takker for muligheten til å gi innspill til kommunal- og forvaltningskomiteen på et viktig politikkområde. I denne saken har vi lagt særlig vekt på å innhente synspunkter fra KS storbynettverk.  

 KS støtter regjeringens mål om å holde ved lag og styrke den sosiale bærekraften i norske byer og nabolag. I likhet med at vi i Norge har en egen politikk for distriktene, trenger vi en politikk rettet mot byene og levekårsutfordringene som særlig kjennetegner dem. KS mener at denne stortingsmeldingen dessverre ikke gir et tilfredsstillende svar på hva en slik politikk skal innebære. Framfor å presentere en helhetlig politikk med nye grep for å imøtekomme byenes utfordringer, omtaler meldingen i stor grad tiltak som allerede er igangsatt eller er lansert tidligere i andre sammenhenger. Med unntak av områdesatsingene er ikke disse tiltakene særlig innrettet mot byene. KS understreker at mange av tiltakene er viktige og nødvendige, men etterlyser likevel en mer helhetlig politikk på dette området. 

 De økonomiske rammene som staten stiller til disposisjon, er helt grunnleggende for å kunne innfri målet om fortsatt gode bysamfunn med små forskjeller. Meldingen henviser til oppfølgingen av inntektssystemutvalgets rapport, som blant annet anbefaler endringer i inntektssystemet som medfører at storbytilskuddet halveres.

I regjeringens varslede stortingsmelding om endringer i inntektssystemet, er det derfor avgjørende at byenes kostnader knyttet til levekårsutfordringer blir tilstrekkelig tatt hensyn til. KS storbynettverk har følgelig store forventninger til regjeringens forslag. 

 Innbyggere som opplever å være inkludert bidrar til å opprettholde lokalsamfunnets produktivitet og bærekraft. Kommunene utgjør ryggraden i velferdssamfunnet, både i rollen som samfunnsutvikler, tjenesteyter, tilrettelegger for sivilsamfunnet og som demokratisk arena. For enhver kommune er det avgjørende at innbyggerne har mulighet til å leve gode og meningsfylte liv, delta i sosiale fellesskap og arbeidsliv, og føle tilhørighet til sitt lokalmiljø. 

 KS viser til det omfattende kunnskapsgrunnlaget som ble utarbeidet av by- og leverkårsutvalget, og anbefalingene fra samme utvalg. KS støttet utvalgets grunnsyn om å videreføre og styrke kommunenes handlefrihet, som det beste virkemiddelet for å forebygge og motvirke opphopning av levekårsutfordringer i og rundt byene. KS er tilfreds med at enkelte av utvalgets anbefalinger følges opp i Stortingsmeldingen, for eksempel forlag om å styrke hensynet til sosial bærekraft i samfunns- og arealplanleggingen, og endringer i plan- og bygningsloven som kan gi kommunene bedre mulighet til å sikre en variert boligsammensetning. Samtidig mener KS at flere av utvalgets anbefalinger kunne vært tydeligere fulgt opp. Dette gjelder blant annet bedre tilgang på indikatorer og levekårsdata på områdenivå og effektstudier av områdesatsingene, lokalt tilpassede arbeidsmarkedstiltak, samt utredning av samordning av moderasjonsordninger i barnehage og SFO. 

Barn og unge: 

At barn og unge har trygge og gode oppvekstmiljø er helt grunnleggende for å forebygge utenforskap og levekårsutfordringer. KS mener meldingen generelt gir for lite plass til dette viktige området, og inneholder få konkrete tiltak for å styrke kommunenes mulighet til å trygge gode oppvekstmiljø i byene. Grunnskolen står i en særstilling som universell arena for alle barn, hvor kommunene kan jobbe systematisk og langsiktig med læring og inkludering. Lærernormen i skolen og pedagognormen i barnehagene bidrar til å binde opp kommunenes ressursbruk på en måte som i mange tilfeller kan være uhensiktsmessig for å nå dette målet. For å gi kommunene bedre mulighet til å forebygge utenforskap ut fra sin egen prioritering innenfor tilgjengelige rammer, bør disse bemanningsnormene avvikles. 

 Bostøtte: 

KS har i flere år tatt opp utfordringen om bostøtten som velferdspolitisk virkemiddel både med Stortinget og regjeringen. Grunnlaget har vært det faktum at bostøtteordningen gradvis har mistet sin betydning som et viktig virkemiddel i sosialpolitikken. I hovedsak skyldes dette at taket i bostøtteordningen har vært for lavt. I tillegg har KS konkret foreslått pilotprosjekter hvor brukere kan få høyere bostøtte i stedet for sosialhjelp, for å gjøre det lettere å sikre en stabil tilværelse for de med svært lave inntekter enn det som er mulig ved kortvarige ytelser. Det er høye forventninger og stor enighet om behovet for å redusere sosial ulikhet, og til å sørge for en god og trygg bolig til alle. Flere i inntektsgivende arbeid vil kunne ha en effekt for å redusere sosial ulikhet.  Realiteten er imidlertid at med mindre det blir en stor økning av personer som blir inkludert i arbeidslivet, vil ikke forventningene kunne la seg realisere med mindre ytelsene blir mer i tråd med de faktiske utgiftene den enkelte har til bolig. For storbyene er dette særlig viktig fordi leieprisene har steget mye. 

 En forbedret statlig bostøtte vil redusere kommunenes utgifter til sosialhjelp. Dette vil også øke forutsigbarheten for mottakerne, selv om ytelsen reduseres ved en inntektsøkning. I forhold til statlig bostøtte har sosialhjelp en mer midlertidig karakter. En løsning for å minske bruken av sosialhjelp kan være å øke satsene på de offentlige velferdsytelsene.  Dette er aktualisert ved at nok et utvalg, ledet av professor Mari Rege nylig fremla forslag for å bekjempe barnefattigdom. Barnetrygden ble fremhevet som et viktig virkemiddel og det samme ble bostøtten. Bostøtten har den fordelen at den dekker det som er hovedutgiftene for familier, nemlig boligutgiftene.  

 Områdesatsingene: 

Ut over individrettede tiltak, kommunenes innsats for folkehelse og livskvalitet, og innbyggernes tilknytning til arbeidslivet, er områdesatsingene et av de viktigste virkemiddelene for å bedre levekårsutsatte områder i byene. KS er glad for at regjeringen i statsbudsjettet foreslår å utvide ordningen til flere kommuner og byområder, og at stortingsmeldingen signaliserer et ønske om å videreføre områdesatsingene og også gjøre ordningen mer fleksibel. Signalene om at kommunene framover skal kunne få større frihet til å prioritere lokalt hvordan tilskuddene skal brukes, er positivt. Også her mener imidlertid KS at regjeringen kunne vært enda tydeligere i sin ambisjon om å styrke kommunenes mulighet til å prioritere ulike tiltak innenfor rammene av ordningen. Mange av tiltakene som omfattes av områdesatsingene tar tid å etablere og må virke over tid før man ser målbare resultater av dem. Derfor mener KS at varigheten på tilskuddsperioden bør utvides, da dette både vil gi bedre effekt av tiltakene samtidig som det vil sikre en større grad av forutsigbarhet og kontinuitet for kommunene. 

 KS oppfordrer komiteen til å fatte følgende vedtak: 

• KS ber komiteen i merknadsform om å støtte at varigheten på områdesatsingene utvides, samtidig som ordningen gjøres mer fleksibel og åpner for flere typer tiltak basert på kommunens vurdering.
• KS ber komiteen om i merknadsform å støtte at ulike boligsosiale virkemidler vurderes helhetlig sammen med situasjonen på boligmarkedet, i tråd med bostøtteutvalgets anbefalinger, og svares ut i den varslede stortingsmeldingen om bolig. 
• KS ber komiteen om i merknadsform å støtte at størrelsen på boutgiftstaket gjennomgås på ny, og tilnærmes leiemarkedsprisene. 

Spire takker for muligheten til å komme med innspill. Vi er svært glad for at regjeringa løfter fram behovet for en ny politikk for å sikre gode bysamfunn i denne meldingen. Stortingsmeldingen peker på en rekke viktige utfordringer. Samtidig etterlyser vi i Spire tiltak for å håndtere utfordringene, samt handling på leiemarkedet. 

Gode boliger til en akseptabel pris
Prisstigning i eie- og leiemarkedet i mange norske byer gjør det stadig vanskeligere å finne rimelige boliger. Den nyeste justeringen av sykepleierindeksen viser at en enslig sykepleier i full jobb uten rike foreldre eller andre til å bidra økonomisk, kun har råd til å kjøpe 1,2 prosent av boligene til salgs i hovedstaden. Meld. St. 28 (2022-2023) viser også til at prisen på leie har økt kraftig de siste årene. 

Dette rammer spesielt ressurssvake grupper. Økende bokostander tvinger lavinntektsgrupper, og stadig større deler av middelklassen inn i trange og utilfredsstillende boliger. De siste tiårene har kvaliteten på de minste og «rimeligste» boligene blitt stadig verre. 

Dette alvoret beskriver stortingsmeldingen godt. Trangboddhet beskrives som en krevende bosituasjon, særlig for barn. Lavinntektsfamilier trekkes frem som overrepresentert i ustabile og dårlige boforhold. I tillegg blir det også løftet frem at mennesker ender opp i uregulerte og små boenheter med helsefarlige forhold som mugg og råte. Vi krever at Stortinget følger opp situasjonen med handling. 

Spires forslag til anmodningsvedtak: 

• ​Stortinget ber om forbud mot bygging av ettromsleiligheter. 

Ny husleielov
Omtrent én million nordmenn leier i dag bolig. Utfordringene i leiemarkedet har blitt svært synlige de siste årene. Leietakere må ikke bare betale en svært høy leie, men har også liten myndighet over sitt hjem. Leiemarkedet er preget av korte leiekontrakter, invadering av privatliv, dårlige standarder og lite fleksibilitet. Marginaliserte grupper blir også utnyttet på boligmarkedet. 

Det er tydelig at vi trenger et strengere lovverk rundt leieboliger og utleiers rettigheter. Spire er derfor glade for at regjeringen har satt ned et husleielovutvalg som skal gå gjennom husleieloven og foreslå endringer som skal styrke leietakerne sine rettigheter. Dette er et svært viktig tiltak som vi i Spire ser frem til å komme med videre innspill på. Samtidig etterlyser vi flere tiltak i dag. 

Tredje boligsektor
Utover husleielovutvalget er det påfallende lite fokus på å forbedre leiemarkedet i Meld. St. 28 (2022-2023). Vi reagerer også ordlyd i stortingsmeldingen rundt hvorfor folk leier. Å leie en dårlig leilighet kan ikke bli ansett som noe man må “finne seg i” i en kortere periode av livet. Å leie må være et like godt alternativ som å eie en bolig. Vi etterlyser konkrete tiltak som skal sikre dette. 

Vi i Spire, sammen med resten av 15 andre organisasjoner i Boligoppropet, mener løsninger finnes innenfor en tredje boligsektor. En tredje boligsektor innebærer ikke-kommersielle og ideelle alternativer til det kommersielle markedet og kommunale boligtilbudet. Dette kan bidra til å sørge for rimelige boliger for alle, også de som ikke er vanskeligstilte.

Spires forslag til anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for et lovverk som sikrer ikke-kommersielle boligorganisasjoner
• Stortinget ber regjeringen etablere støtte- og låneordninger i Husbanken rettet mot ikke-kommersielle boliger

Natur i byen
Natur i byen er et nyttig virkemiddel for psykisk og fysisk helse for byens innbyggere. Bynatur fungerer også som et godt klimatiltak, som kan bidra til å håndtere overvann, gi skygge i varmen, fremme biologisk mangfold og bidra til økt karbonlagring. Det finnes flere gode metoder for å inn mer natur i bymiljøet, for eksempel ved bruk av grønne tak og beplantning langs veier.

Stortingsmeldingen legger også vekt på viktigheten av urban natur. Samtidig savner vi også her konkrete tiltak for hvordan regjeringen vil følge opp tematikken. Norge har også forpliktet seg til dette gjennom den nye Naturavtalen, der delmål 12 stiller krav til grønne byer. Stortinget må følge opp med krav om oppfølging her. 

Urbane møteplasser
Gode offentlige møteplasser er viktig i byer. Vi må skape et inviterende og inkluderende samfunn for mennesker i aldre, etnisiteter og sosioøkonomiske situasjoner. Ved å skape gode rom for samspill, kan flere møte hverandre. Man blir kjent med de som bor i, eller oppholder seg i samme nabolag. Man skaper et samfunn med høyere sosial toleranse ved å gjøre det til en selvfølge og en norm å møte de som er ulike en selv. Møteplasser kan være parker, strender og lekeplasser, men kan også være mer unike. Eksempler på dette er innendørs offentlige områder som biblioteker, eller offentlige parsellhager som legger til rette for urbant landbruk som sosial møteplass.

Reell medvirkning
Lokale stemmer er avgjørende i planlegging, og medvirkning burde bli et mye strengere krav enn hva det er i dag. Medvirkningsprosessen må endres hvis man vil inkludere og engasjere alle grupper. I Norge er medvirkning i arealplanlegging hjemlet i plan- og bygningsloven. Lovteksten er lite spesifikk og tolkes ulikt. Dette medfører at forslagsstillere og utviklere ofte kan dokumentere at de har oppfylt kravet for medvirkning uten at alle grupper har blitt inkludert. Det må være et krav om kvaliteten på medvirkning, ikke kun om det blir gjennomført eller ikke. Vi må ha et mangfold av stemmer inn i prosessen, og finne nye og kreative måter å drive medvirkning for å få med oss alle. 

Spires forslag til anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen utarbeide en forskrift om medvirkning i arealplanlegging.

Demokratiske byrom
Stortingsmeldingen trekker frem viktigheten av demokrati, men vi i Spire savner fokus på byens rom som en helt sentral demokratiske arena. Norske byrom eies i dag av offentlige og private aktører. Byens innbyggere ferdes daglig i offentlige byrom som gater, torg og parker, hvor hverdagslivets handlinger, rutiner og sosiale relasjoner utspiller seg. I tillegg foregår aktivt medborgerskap som meningsutvekslinger, demonstrasjoner, aksjoner og taler på offentlige steder i byen.

Det er imidlertid ikke presisert i det norske lovverket hva som ligger i begrepet offentlig tilgjengelig. I praksis betyr dette at flere byrom på papiret er offentlige, men i virkeligheten nektes noen grupper og mennesker adgang og mulighet til meningsytring. Et eksempel er at eiere og/eller driftere av offentlige byrom kan nekte politiske partier å drive valgkamp på stedet, bortvise mennesker, eller forby enkelte typer demonstrasjoner. En mer skjult form for utestenging kan også foregå gjennom kommersialisering av stedet. 

Spires forslag til anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen presisere i regulering at ‘offentlig tilgjengelig’ byrom også skal innebære meningsytring.

NEF vil snakke om boligmarkedsutfordringer i pressområder.

Bolig er sentralt for å leve et godt liv fordi den kan påvirke både økonomi, livskvalitet og helse. For mange i Norge er boligen det største formuesobjektet de har og det å eie bolig kan bidra til økonomisk sikkerhet ved at boligen øker i verdi og at man ikke trenger å forholde seg til usikre leieforhold.  

I løpet av livet bor 90 % av nordmenn i en bolig eid av husstanden. Til enhver tid bor 82 prosent i en eid bolig. Eierraten er imidlertid under press i storbyene, og spesielt i Oslo hvor mange jobber i lavinntektsyrker. Veksten i arbeids- og studieplasser har i hovedsak skjedd i storbyene, og ungdom og innvandrere har i stor grad bosatt seg der. Oslo har hatt en befolkningsvekst på nær 50 prosent siden 1993. Til sammenligning har befolkningsveksten for landet samlet sett kun vært 25 prosent i den samme perioden. Boligbyggingen har ikke holdt tritt med etterspørselsveksten, og lave renter har fått stort gjennomslag til boligprisene i pressområdene. I Oslo er kvadratmeterprisene mer enn dobbelt så høye som i Kristiansand.

LOs fagarbeiderindeks - som utarbeides av Samfunnsøkonomisk Analyse i samarbeid med NEF og Ambita – viser for eksempel at en familie på fire, der foreldrene jobber i varehandel og barnehage, kun har råd til 0,2 prosent av de egnede boligene i Oslo.

Statistikk fra NEF, Ambita og Samfunnsøkonomisk Analyse viser at målt som andel av befolkningen i samme alder, var det en nedgang i førstegangskjøpere fra rundt 2010 og fram til 2017. Deretter økte andelen fram til 2022 før den på nytt begynte å falle som følge av renteoppgangen. Andelen førstegangskjøpere er fortsatt lavere enn for ti år siden. Nedgangen gjør seg spesielt gjeldende blant de som jobber deltid, er arbeidsløse, har lav inntekt, og bor i de store byene.

I de store byene er utgjør arbeidsinnvandrere en stor andel av lavinntektsyrkene. Blant innvandrere eier 62 prosent egen bolig på landsbasis, mot 86 prosent av innbyggerne for øvrig. I Oslo er eierandelen blant innvandrere fra EU, EØS etc. 57 prosent, og fra Afrika, Asia etc. 60 prosent, mot 81 prosent av personene i befolkningen for øvrig. Innvandrerhusholdninger er i større grad alenehusholdninger eller større husholdninger, og i mindre grad husholdninger med to personer, sammenlignet med befolkningen for øvrig

Over en million personer bor alene i Norge. Unge som venter lenger med å etablere seg i parforhold og eldre som lever lenger er noe av forklaringen. Oslo skiller seg ut med hele 48 prosent alenehusholdninger, mot landssnittet på 40 prosent. Her er presset på de rimeligste boligene høyt.

Samkjøperindeksen som utgis av NEF, Ambita og Samfunnsøkonomisk Analyse viser at rundt 60 prosent tilpasser seg høye boligpriser ved å kjøpe sammen med partnere, venner, søsken eller foreldre. Tall fra SSBs levekårsundersøkelse i 2018 indikerer at nær 40 prosent i aldersgruppen 20-39 år får foreldrehjelp. I Oslo er denne andelen nær 50 prosent.

Dette er drivere bak økende forskjeller i boligmarkedet i pressområdene, og spesielt i Oslo.

NEF mener at de økende boligmarkedsforskjellene i hovedsak bør adresseres ved å:

Bygge flere og riktigere boliger for å møte det demografiske boligbehovet

Bygge rimeligere boliger hvor arealutnyttelse er en nøkkelfaktor:

• Mindre boliger av god kvalitet for alenehusholdninger.
• Familieboliger av god kvalitet for store barnefamilier.
• Kollektive boformer som kombinerer mindre boenheter med gode fellesløsninger for både alenehusholdninger og barnefamilier.
• Flere studentboliger

Utvikle infrastruktur som åpner attraktive boområder utenfor storbyene

Utvide ordninger med startlån, leie-til-eie og tilvisningsavtaler der det er behov

Gi unntak fra egenkapitalkravet for førstegangskjøpere med god betjeningsevne, for eksempel mot rentebinding.

Overordnet
Stortingsmeldinga «Gode bysamfunn med små skilnader» gir en svært god beskrivelse av forskjeller i dagens samfunn, hvorfor de oppstår og utfordringene ved dette. Meldinga gir et godt rammeverk for en diskusjon om hvordan vi kan styrke den sosiale bærekrafta i norske byer og nabolag.

Fellesforbundet skulle gjerne kommentert på flere av forholdene omtalt i meldinga, men har her valgt å konsentrere oss om den boligpolitiske situasjonen. Små forskjeller er en ønsket utvikling i det norske samfunnet. Bolig er en viktig faktor som bidrar til å forsterke eller svekke sosiale forskjeller, og det er derfor Fellesforbundets oppfatning at boligpolitiske virkemidler er avgjørende for gode samfunn, verdige liv og små forskjeller.

Variert boligsammensetning
Et godt og variert boligtilbud kan forebygge at personer blir vanskeligstilte på boligmarkedet, bidra til at nabolag består av innbyggere med ulik sosioøkonomisk bakgrunn og dempe vekst i boligprisene. Fellesforbundet mener derfor det er et godt forslag å utvide kommunens mulighet til påvirke sammensetninga av boliger og valg av boligformer gjennom arealplanlegging, slik at norske kommuner har tilgang på flere virkemidler for å sikre at utbygging virker utjevnende.

Fellesforbundet mener at markedskreftene i for stor grad har fått prege utviklinga i boligmarkedet de siste 10-årene, og at høy etterspørsel og lite regulering har bidratt til å presse prisene opp. Med den foreslåtte endringa i plan- og bygningslova, styrkes kommunenes mulighet til å styre boligpolitikken etter for eksempel sosiale forhold og ønske om boligvariasjon. Sterkere regulering mener Fellesforbundet er en nødvendig forutsetning for å dempe prisspiralen i boligmarkedet.

Veien til egen bolig
Det en klar sammenheng mellom inntekt og om man eier boligen man bor i. Fellesforbundet mener at den norske normen skal være at alle skal kunne eie sin egen bolig. Å eie gir større grad av trygghet og tilhørighet og makt over egen livssituasjon. Samtidig vet vi at det er vesentlig færre boligeiere blant de med lav inntekt enn i befolkninga generelt, og at andelen med høy boutgiftsbelastning har økt blant leietakere og lavinnntektshusholdninger.

Regjeringa vil at det skal bli mulig for flere å eie sin egen bolig, en ambisjon Fellesforbundet deler. Både videreutvikling av startlånsordningen og tilrettelegging for flere boliger etter alternative boligkjøpsmodeller er viktige tiltak som Fellesforbundet støtter. Det er dog viktig at nye boligkjøpsmodeller er trygge, forutsigbare, grundig regulert og ikke har som formål å skape profitt, dersom modellene skal virke sosialt utjevnende. Nye boligkjøpsmodeller må heller ikke innrettes slik at de på sikt fører til en «innelukking» av en gruppe i et lite boligmarked der den enkelte ikke kommer seg ut og på sikt stenges ute av det ordinære boligmarkedet.

For Fellesforbundet er et helt sentralt poeng at det ikke finnes én enkeltstående løsning for å gi flere muligheter til å eie. Denne ambisjonen kan ikke ses isolert fra andre deler av boligpolitikken. Skal vi sikre at flere får muligheten til å eie sin egen bolig, må dagens store og sammensatte utfordringer i boligmarkedet ses i sammenheng. Hvordan man bor har stor påvirkning på både levekår og livskvalitet, og alle trenger tak over hodet. Nok gode, rimelige og trygge boliger er derfor en oppgave for felleskapet. Fellesforbundet mener tiden er moden for å lage en boligpolitisk reform som får betydning for alle de som i dag står utenfor og ønsker seg inn på boligmarkedet, for de som skal bo godt og trygt i sin leiebolig og som bidrar til å bedre levekåra og livskvaliteten for alle. Vi håper Stortinget stiller en klar forventning til at meldinga til Stortinget om «ein heilskapleg bustadpolitikk» som kommer i 2024 legger fram en troverdig, omfattende og forpliktende plan for hvordan vi skal løse dagens store og sammensatte utfordringer og skape en mer bærekraftig og sosial boligpolitikk fremover.

Trygghet på leiemarkedet
Fellesforbundet er enige i regjeringas uttalte mål om at det også skal være forutsigbart og trygt å leie bolig. Nok boliger på leiemarkedet er en forutsetning både for et godt og trygt leiemarked med gode boforhold og for å holde bokostnadene nede. For å møte trykket på dagens leiemarked må det bygges flere boliger som er ment for leie. Her bør studentboliger prioriteres.

Ved å bygge flere studentboliger sørger vi for at flere unge får et rimeligere botilbud, samtidig som det bidrar til å lette trykket på det private leiemarkedet. Mindre konkurranse på det private leiemarkedet kan bidra til å redusere leieprisene og gi større pristrygghet for andre leietakere ettersom etterspørselen avtar og konkurransen i mindre grad blir sesongbasert. Men skal byggetakten gå opp, må det tiltak til. Et mulig tiltak, som Fellesforbundet mener at man kan vurdere, er å åpne opp for at også andre aktører kan søke tilskudd til bygging av nye studentboliger. Dersom man skal åpne opp for andre aktører bør disse, uten unntak, være av ikke-kommersiell art. Samtidig er det viktig å påpeke at man ikke er sikret de samme fordelene som er nevnt i meldinga, når det kommer til ordna boforhold, godt bomiljø og trygghet rundt leieforholdet dersom studentboligene tilbys av andre enn studentsamskipnaden.

I tillegg til nok boliger er det avgjørende at det lovmessige rammeverket er på plass. I dagens leiemarked er det et skjevt maktforhold mellom utleier og leietaker. Fellesforbundet mener at leietakers rettigheter og beskyttelse må styrkes og utleiers plikter tydeliggjøres i lovverket, og ser frem til det Husleielovutvalget skal legge frem.

Alle skal kunne bo i en trygg bolig. Dessverre er det ikke uvanlig å leie en bolig med vesentlige mangler eller helseskadelige forhold. Det er en utfordring at leietakere opplever at når de melder fra om kritikkverdige forhold blir disse ikke rettet opp av utleier. Det som legges frem i denne stortingsmeldinga om periodisk avgrensede kontroller av enkelte type utleieenheter, er ikke tilstrekkelig. Fellesforbundet mener at leietaker må ha gode muligheter til å melde ifra om kritikkverdige forhold og brudd på husleieloven og at brudd må få direkte konsekvenser. For at det skal være mulig må det finnes et aktivt tilsynsorgan som kan kontrollere at utleier opprettholder en minstestandard.

Husbanken og Bostøtte
Fellesforbundet mener at Husbanken er et viktig redskap for en sosial boligpolitikk. Vi er derfor positive til at regjeringa i arbeidet med meldinga til Stortinget om «ein heilskapleg bustadpolitikk» vil vurdere alle låneordningene til Husbanken. Denne gjennomgangen må lede til at Husbankens ordninger fremover styrkes, utvikles og bidrar til at flere får mulighet til å eie egen bolig.

Bostøtte er et av husbankens viktigste boligpolitiske tiltak. Den øvre inntektsgrensen for å motta Bostøtte er i dag for lav og flere som trenger støtte faller utenfor ordninga. Fellesforbundet mener inntektsgrensen for å motta støtte må heves slik at det speiler det faktiske behovet, og at denne grensen fremover må knyttes til grunnbeløpet i folketrygden. På den måten vil inntektsgrensen følge prisutviklingen i resten av samfunnet og utviklinga i øvrige trygdeytelser.

Med vennlig hilsen,
Fellesforbundet

Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) er interesseorganisasjonen for 41 boligbyggelag. Disse har 1.230.000 medlemmer og forvalter om lag 608.000 boliger i over 15.800 boligselskap over hele landet. Boligbyggelagene bidro til bygging av cirka 4.000 boliger i 2022.

Innledning

NBBL mener meldingen har en god og interessant tilnærming til utfordringer knyttet til Levekår i byer - der boområder, boliger og boligpolitikk er avgjørende for folks levekår – ikke minst skal eierlinja videreføres. Men når det kommer til politikkutforming mangler det virkemidler som kan redusere ulikhet og forebygge flere vanskeligstilte på boligmarkedet. Oppgradering av eksisterende bebyggelse i levekårsutsatte områder er ikke omtalt. Boliger for eldre er heller ikke tatt med.

NBBL innspill begrenser seg til å vurdere enkelte av de bolig- og planpolitiske forslagene i meldingen, og vi viser viktige områder ikke omtalt i meldingen.

Overordnede kommentarer

Den norske modellen må videreføres og styrkes. Det er derfor viktig at det bygges et tilstrekkelig antall nye boliger det er behov for – spesielt i byene der presset er størst. Boligbyggingen må gå hånd-i-hånd med gode utvikling av uteområder, møteplasser, service og et godt kollektivtransporttilbud. Planlegging er viktig, og NBBL støtter de fleste forslagene om å ta mer hensyn til sosial bærekraft i planleggingen.

Samtidig må det iverksettes tiltak for å forebygge at husstander blir vanskeligstilte på boligmarkedet. Det må sikres at flest mulig kan eie egen bolig, om nødvendig ved hjelp av boligpolitiske tiltak. Det er veldig bekymringsfullt at eierandelen blant lavinntektsgrupper har gått ned med ca. 10 prosent siste 10-15 årene (kilde: SSB Levkårsundersøkelsen). For å sikre at unge voksne blir integrert, også som boligeiere, er boligpolitikk sammen med utdanning, arbeid og et velfungerende flerkulturelt samfunn nødvendige forutsetninger.

  NBBLs kommentarer til forslag i meldingen:

Kommunene må få muligheter til å påvirke boligsammensetningen ved å kunne stille krav til disposisjonsform

I meldingen orienteres det om at det vil bli sendt et lovforslag på høring om at plan- og bygningsloven endres slik at kommunene gis større anledning til å fastsette planbestemmelser om disposisjonsform.

NBBL ser positive sider med forslaget, men samtidig vil det være uheldig at kommunene kan stille enda flere krav enn i dag. Det er viktig at et forslag er nøye vurdert i forhold konsekvenser. NBBL mener at god dialog om bolig behov og boligsammensetning mellom utbygger og kommune kan være en bedre løsning enn krav om disposisjonsform i plan og bygningsloven.

NBBL støtter initiativ som gir flere mulighet til å eie, og vi har noen forslag som vi mener vil gjøre det enklere for yngre med lavere inntekt enn de som i dag faller inn under de markedsbaserte boligkjøpsmodellene som leie til eie og deleie.

Vi foreslår økt bruk av startlån for unge – med betjeningsevne, men uten mulighet til å spare opp 15 pst. egenkapital. Forslaget er viktig for gruppe, som fagarbeidere, som ikke vil ha mulighet til å kjøpe med kommersielle boligkjøpsmodeller.

For at flere kan få nytte av boligkjøpsmodeller, må husbankmidler og kommunalt initiativ vurderes. Ved at statlig og kommunal medvirkning, kan flere – også med lavere inntekt bli eiere av egen bolig.

NBBL støtter initiativet, jf. vårt forslag om å vurdere alle boligsosiale virkemidler som støtter opp om eierlinja samlet. Vi er spesielt bekymret for andelen eiere som får bostøtte er betydelig redusert. I dag er det ca. 11 pst. andel eiere, mot 21 pst. i 2010.

Sentrale mangler i stortingsmeldingen

Den eldre konsentrerte bebyggelsen i drabantbyene bygd i årene etter krigen og fram til 1980-tallet - er ofte et godt tilbud med rimelige eierboliger i byene. Det er langt færre utfordringer sammenlignet med andre lands drabantbyer, og det kan forklares delvis av eierforhold. Men vi vet samtidig at dette ofte er de rimeligste boligene i området, og beboere med lave inntekter som ikke uten videre kan flytte til mer moderne boliger med heis.

Stort sett fungerer eierlinja godt der folk eier boligene i felleskap. Boligene er stort sett godt vedlikeholdt, men når det gjelder oppgraderinger som krever større investering, er det vanskelig å realisere med 2/3-flertall på generalforsamling, og lave inntekter blant eierne.

NBBL mener politikken må sikrer at kvalitetene på boligene og boområdene løftes de kommende årene, slik at Norge unngår forslummingen vi har sett i mange andre land. Å unngå forslumming er avgjørende for å. Lykkes slike tiltak kan drabantbyboliger være attraktive boliger også i de kommende tiårene.

En gruppe som i liten grad er nevnt i rapporten - men som er en stor gruppe i denne bebyggelsen – er eldre. Gruppe har ikke nødvendigvis levekårsutfordringer, men de har heller ikke råd til å flytte til nyere og mer egnede boliger for eldre. Fordi disse boligene mange steder mangler heis, blir offentlige omsorgsboliger alternativet. Eldre kan bidratt til et godt og stabilt bomiljø, og kommunen kan spare betydelige beløp på sine omsorgsbudsjetter hvis eldre bo hjemme lengre enn i dag.

En boligpolitikk som vil bidra til økt bostandard og forebygging av levekårsutfordringer

Økt tilgjengelighet, energieffektivisering og redusert nybyggingsbehov realiseres ikke uten videre i dagens eiermodell. Dette er store investeringer det er vanskelig å få tilslutning til blant beboere. Svaret er blant annet bedre offentlig/privat-samarbeid mellom norske boligeiere og myndighetene, og dette må også innebære økonomiske virkemidler.

NBBL foreslår:

Husbanken må gis en større og koordinerende rolle i forbindelse med bærekraftig oppgradering spesielt i borettslag/sameier. Rollen bør omfatte både den miljømessige og sosiale bærekraften. Vi ser for oss at en slik satsing med forsterkede virkemidler spesielt rettet mot områder med levekårsutfordringer.

Tilskudd til tilstandsvurdering vil stimulere til ambisiøs oppgradering og må gjeninnføres. Andelen tilskudd av kostnadene kan økes til 70 prosent og sees i sammenheng med ny energimerkeordning for konsentrert bebyggelse.

Heisoffensiv – tilskudd til heis må gjeninnføres og det må igangsettes en større satsing over en 10-årsperiode.

Kirkens Bymisjon støtter mange av forslagene i meldingen, men er skuffet over at den i liten grad bidrar til politikkutvikling og knapt inneholder noen nye tiltak. Vi mener det trengs flere og mer kraftfulle grep for å motvirke utviklingen mot økt fattigdom og større forskjeller i norske byer. Det trengs både økte utbetalinger for å sikre levekår og livskvalitet for den fattigste delen av befolkningen, og strukturelle grep som motvirker fattigdom og ulikhet og fremmer livskvalitet, gode oppvekst- og nærmiljø på lengre sikt. 

Kirkens Bymisjon mener følgende tiltak er nødvendige for å nå målet om reduserte forskjeller og gode levekår for alle:  

• Utarbeide en strategisk handlingsplan mot fattigdom som sikrer langsiktig og systematisk innsats på feltet. 
• Gjennomføre forslagene fra ekspertutvalget mot familiefattigdom. Utvalget har lagt fram kunnskapsbaserte anbefalinger og konkrete forslag til tiltak, og disse bør iversettes så raskt som mulig. Ikke minst er det viktig å gjennomføre forslagene om økt og skattlagt barnetrygd, en mer forutsigbar bostøtte og flere områdesatsinger i levekårsutsatte områder. 
• Heve nivået på offentlige ytelser, slik at de i større grad samsvarer med SIFOs referansebudsjett for faktiske levekostnader. Satser for sosialhjelp, trygdeytelser, AAP og minstepensjon bør økes. 
• Styrke bostøtten. Støtten bør økes og anbefalingene fra ekspertgruppen fra 2022 bør følges opp så ordningen blir mer treffsikker. Støtten bør også gis for seks måneder for å sikre mer forutsigbarhet.
• Gjøre det mulig å kombinere arbeidsinntekt med offentlige ytelser eller stønader i større grad enn i dag. Det må legges bedre til rette for at personer med restarbeidsevne kan jobbe noe, blant annet gjennom å øke fribeløpet i uføretrygden fra 0,4 G til 1 G og ikke redusere sosialhjelp på bakgrunn av inntekt fra lavterskel arbeidstilbud.
• Øke bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak for å få flere inn i arbeidslivet. 
• Styrke det boligsosiale arbeidet gjennom forsterket innsats mot bostedsløshet og et bedre tilbud til vanskeligstilte på boligmarkedet. Det kommunale boligtilbudet bør styrkes, og boligene må ha tilfredsstillende bostandard.
• Sikre bedre rammer og forsterke tilskuddsordninger som er øremerket til frivillig innsats. Ideelle organisasjoner gir viktige bidrag til å redusere ulikhet, øke livskvalitet og skape gode oppvekst- og nærmiljø og må ses som en sentral del av løsningen på mange innsatsområder.  

Sentrale temaer som i liten grad er omtalt i meldingen: 

Reell tilgang til rettigheter 

Regjeringen framhever at likeverdige offentlige tjenester er et sentralt mål. Vi mener at en like viktig målsetting burde være likeverdig tilgang til rettigheter for alle. 

Mennesker med de største velferdsbehovene er i mange tilfeller også dem som strever mest med å få utløst rettighetene sine. Det er dokumentert at underforbruket av offentlige ytelser er størst blant dem som har få ressurser. Rettshjelpsforskning viser at det er stor forskjell på å ha rett og å få rett, og at særlig marginaliserte grupper har vanskeligheter med å få realisert rettighetene sine. 

Mange lider rettstap fordi de mangler kunnskap om at de har rettigheter, og/eller at de opplever ulike typer barrierer og strever med å få tilgang til de rettighetene de har. Det kan handle om vanskeligheter i møte med et formalisert og byråkratisk system, begrensninger knyttet til språk eller digital tilgang/kompetanse, motvilje mot å be om hjelp, eller sosiale problemer eller sykdom og lidelser som gjør det vanskelig å orientere seg i systemet, følge opp kontakten med myndighetsorganer eller skaffe nødvendig dokumentasjon.  

Tiltak som sikrer reell tilgang til rettigheter og bidrar til at marginaliserte grupper får utløst velferdsgoder de har krav på, er derfor viktige verktøy for å motvirke økte forskjeller og økt fattigdom. Det er stort behov for tiltak for å spre kunnskap om rettigheter og styrket bistand til å få utløst rettighetene. Det er avgjørende at slike tilbud er særlig innrettet for de mest utsatte gruppene og de som i dag er lengst unna myndighetsorganer og hjelpeapparat. Det trengs altså lavterskeltilbud og/eller oppsøkende arbeid. Ideell sektor vil ofte ha en bedre posisjon for å nå ut en del av disse gruppene, og vil kunne ha en sentral rolle i dette arbeidet.  

Vi mener det er behov for å styrke målrettede informasjonstiltak om regelverk og rettigheter, styrke rettshjelpstilbudet, særlig spesielle rettshjelpstiltak rettet mot særlig marginaliserte grupper, samt bistands- og brobyggertiltak tilpasset bestemte målgrupper med mulighet for praktisk bistand/sosialfaglig oppfølging/et tverrfaglig tilbud. Å styrke slike tilbud vil være treffsikre og ressurseffektive tiltak for å motvirke fattigdom og forbedre levekår for utsatte grupper. Målrettede bistandstiltak vil også gi verdifull kunnskap om marginaliserte gruppers behov og være viktig grunnlag for videre politikkutvikling. 

Levekår for grupper som har begrensede velferdsrettigheter 

Enkelte grupper i Norge står utenfor eller i randsonen av velferdssystemet og opplever store levekårsutfordringer. Det omfatter ulike kategorier EU-migranter, samt papirløse migranter og papirløse barn. Disse gruppene er i dag blant de aller mest marginaliserte menneskene i det norske samfunnet.  

Kunnskapen om disse gruppene og deres situasjon er i dag mangelfull. Papirløse og EU-migranter som ikke er formelt bosatt inngår i mange tilfeller ikke i offisiell statistikk, og det er begrenset dokumentasjon av deres levekår og sosiale situasjon. En konsekvens av at behovene er lite kjent, er at det i liten grad utvikles politikk og tilbud tilpasset disse målgruppene, og at det gjøres lite for å motvirke marginalisering og utenforskap i disse gruppene. 

• EU-migranter som har lovlig opphold, men ikke er formelt bosatt i Norge 

Mange norske velferdsordninger er innrettet for og avgrenset til den bofaste befolkningen. En del EU-migranter har en mer flytende oppholdsstatus, og eksisterende regelverk og ordninger passer gjerne dårlig. Det gjelder både arbeidsinnvandrere som ikke er formelt bosatt i Norge (selv om de kan ha bodd og jobbet her lenge), arbeidsinnvandrere som har falt ut av arbeidslivet og EU-migranter på korttidsopphold på under tre måneder.  

Det er stort behov for å styrke kunnskapen om fattige EU-migranters sosiale situasjon, og å utvikle politikk og regelverk for denne målgruppa. Reglene må angi hvilke minimumsrettigheter som gjelder for alle og klarere regler for når EØS-borgere som bor i Norge skal inkluderes i ordinære ordninger. For å sikre de grunnleggende rettighetene for denne gruppa, mener vi at norske myndigheter blant annet må skaffe kunnskap om bostedsløshet og boforhold blant EU-migranter, sikre akuttovernattingstilbud for alle som trenger det, styrke boligsosialt arbeid overfor arbeidsinnvandrere og inkludere arbeidsinnvandrere i velferdssystemet ved å sikre at personer som bor og jobber i Norge har fulle velferdsrettigheter. 

• Papirløse migranter og papirløse barn 

Kirkens Bymisjon driver Helsesentre for papirløse migranter i samarbeid med Røde Kors. Her møter vi daglig en gruppe mennesker som opplever utenforskap, store levekårsutfordringer og helseproblemer, både somatisk og psykisk. Kirkens Bymisjon har dokumentert livssituasjonen for papirløse barn og familiene deres i rapporten «De usynlige barna». Arbeidet med rapporten, og erfaringene våre fra helsesentre for papirløse, viser at papirløse barnefamilier befinner seg i en utsatt og marginalisert situasjon. Barna rammes av foreldrenes begrensede rettigheter, og vurderes ikke som selvstendige individer med egne rettigheter.  

Vi mener det er nødvendig å sikre at alle barn som bor i Norge har likeverdige rettigheter. Barna må få tilgang til skolegang på lik linje med andre barn, det må få tilgang til fastlege og andre helsetilbud og likeverdige tjenester på andre områder. Det er ikke tilfelle i dag og viser at noen barn står på utsiden av helt sentrale deler av velferdssamfunnet. 

Til Kommunal- og forvaltningskomitéen                                                                            6. november 2023

Høringsinnspill: Meld. St. 28 (2022–2023) Gode bysamfunn med små skilnader

FNs slår fast i sine bærekraftsmål at tilgang til boligmarkedet for alle, er vesentlig både for økonomisk utvikling og fordeling.

Eget eiet bolig er, som regjeringen skriver i meldingen, det fjerde benet i velferdssamfunnet ved siden av helse, utdanning og arbeid.

Bolig som velferdsgode skiller seg imidlertid ut, fordi dette er et velferdsgode befolkning i stor håndterer på egen hånd, riktignok godt hjulpet av skattefordelene boligeierskapet gir.

I Norge eier om lag 98 prosent av befolkningen sin egen bolig i løpet av livet. Den norske boligmodellen er en demokratisering av eierskap, og har stor betydning for ulikhet og formuesfordelingen i Norge. Modellen bidrar til at Norge har en jevnere formuesfordeling enn mange andre land.

Til tross for denne suksesshistorien er den norske eierlinjen under press. Det gjelder særlig på Østlandet, hvor store grupper er utestengt fra å eie egen bolig på grunn av høye boligpriser i kombinasjon med boliglånsforskriften.

Sykepleierindeksen Eiendom Norge utgir viser at en singel sykepleier i 2023 bare kunne kjøpe 1,3 prosent av boligene omsatt her. I praksis betyr dette at egen eiet bolig er et uoppnåelig velferdsgode for mange uten tilgang den etter hvert så mye omtalte «foreldrebanken». For de andre byene i Norge er andelen betydelig høyere, men også mange andre steder i Norge er eierlinjen under press.

Dette bildet underbygges også av statistikk fra SSB som viser at eierraten blant de med lavest inntekter har gått ned de senere årene.

Denne utviklingen utfordrer legitimiteten til den sjenerøse norske boligbeskatningen og subsidiene på om lag 50 milliarder årlig til boligeierne. Eierlinjen må derfor videreutvikles.

Et ikke lite tilgjengelig boligmarked vil også kunne få negative konsekvenser for norsk økonomi, fordi koblingen mellom arbeidsmarkedet og boligmarkedet er avgjørende.

Økonomiprofessor Enrico Morietti ved Berkeley har for eksempel  vist hvordan høye boligpriser og lav boligbygging faktisk har negativ effekt på bnp og økonomisk vekst. Høye bokostnader gjør at høyproduktive byer som San Francisco og New York ikke tiltrekker seg tilstrekkelig høykompetent arbeidskraft. Selskaper som Google og Facebook har satt av milliarder for å bygge nye boliger i San Francisco-området.

Tilstrekkelig boligbygging i takt med behovet er derfor avgjørende for en velfungerende økonomi.

Globalt estimerer Verdensbanken estimerer at verden trenger 300 millioner nye boliger for tre milliarder mennesker det kommende tiåret.

I Norge vil det være behov for 300.000 nye boliger frem til 2030. Det innebærer en produksjon av om lag 30 000 nye boliger årlig. Derfor er det svært paradoksalt av vi nå tikker inn mot det laveste nyboligsalget siden bankkrisen 1988-1992, samtidig som det et stor behov for å bo. Det illustreres blant annet av en sterk vekst i leieprisene for første gang på lang tid i Norge på over 10 prosent det siste året og en sterk befolkningsvekst. På grunn av krigen i Ukraina er nå befolkningsveksten i Norge nå tilbake på rekordnivåene fra 2012 med vekst på i underkant av 60 000.

Denne situasjonen innebærer at vi vil få store ubalanser i boligmarkedet litt frem tid, når boligene det er behov for ikke blir bygget. Det betyr også en svak utvikling i norsk økonomi og høyere arbeidsledig fremover i Norges viktigste fastlandsnæring, byggenæringen. Denne næringen er som kjent også svært viktig for distriktene i Norge.

Skal man nå FNs bærekraftsmål og legge til rette for at alle skal kunne bo, trygt og godt i hele landet, er det avgjørende at man tar på alvor de problemene vi for øyeblikket har i nyboligmarkedet.

Derfor må man nå bedrive motkonjunkturpolitikk for nyboligmarkedet. Vår akutte forslag er derfor:

Mer midler til Husbankens grunnlån til boligbyggere. Den forslåtte økningen på 3 milliarder i budsjettet er for lite. Det er i tider som nå Husbanken skal være en motkonjunkturbank, samtidig som de bidrar til det grønne skifte med enda mer energieffektiver boliger.

Kommunale boligkjøp i nyboligmarkedet. Låneordninger fra staten og øremerkede midler til kommunene for å kjøpe nye boliger på kontrakt for å få i gang boligprosjekter og stimulere til boligbygging der boligene trengs.

Lavere formuesskatt på sekundærboliger. Formuesskatten rammer de svakeste mest gjennom økte leiepriser. Skatt på sekundærbolig gir færre utleieboliger og enda høyere leiepriser.

Bygging av studentboliger der behovet er størst. Bevilgningen til 1650 studentboliger i 2024 er for lite. Enda flere studentboliger vil gi lavere vekst i leieprisene og avlaste presset på det ordinære leiemarkedet. Målet bør være 3000 årlig.

Fra elbilstøtte til boligstøtte. Den foreslåtte økningen til Enova på 400 millioner er lite gitt hvor mye forbrukerne betaler. Vi trenger en gradvis overføring av elbilstøtten til boligstøtte. Forbrukervennlig støtte til lav-terskel energieffektivisering i norske boliger, som vi bidra til redusert energiforbruk og grønn omstilling. Det er estimert at 10 TWH kan frigjøres i eiendomsmassen i Norge. Økningen i Enova-midler også motkonjunktur-tiltak til en byggenæring på vei inn i lavkonjunktur.

Kost-nytt gjennomgang av byggereglene. De lave rentene de siste 15 årene har fordekket de reelle kostandene med de omfattende kravene til nye boliger. Flere av forslag omfatter forenkling. Dette er bra, men byggereglene må kost-nytte evalueres med mål om å redusere byggekostnadene i Norge.

Avskaffelse av utlånsforskriften. Med normalisering av renten har forskriften gått ut på dato. Inflasjonen fører også realgjeldsnedgang og derav økt finansiell stabilitet. Høyere pris på penger begrenser i seg selv faren for finansielle bobler.

Med vennlig hilsen

Eiendom Norge

Henning Lauridsen                                                                                         Erik Lundesgaard

Administrerende direktør                                                                            Sjef for kommunikasjon og politikk