Kunstnarkår

Innledning

Skuespiller- og danseralliansen er glade for at det etter mange års arbeid er lagt fram en ny kunstnermelding. Kulturlivet og særlig scenekunstfeltet ble i perioden meldingen ble skrevet sterkt preget av effektene av pandemien. Scenekunstnere fikk forbud mot å utøve yrket på sine arbeidsplasser da myndighetene stengte ned samfunnet i flere omganger. Da pandemien slapp taket var de politiske ambisjonene å bygge opp igjen kulturlivet, men dette ble ikke gjennomført da krigen i Ukraina og dyrtid overtok fokuset. 
Forventningene til kunstnermeldingen har derfor vært store i scenekunstfeltet. Vi opplever dessverre at meldingen og prioriteringene og videre oppfølging av de ulike områdene, ikke innfrir disse.

I kunstnermeldingens kapittel 1 står det: 
Arbeidslivspolitikken til regjeringa skal òg kome kunstnarane til gode. Kunstnaryrket er ein yrkesveg, og kunstnarar er arbeidsfolk. Det skal ikkje vere slik at folk forventar at kunstnarar skal jobbe gratis. Regjeringa vil at kunstnarar, som alle andre, skal ha rimeleg betaling for jobben dei gjer. Ei viktig utfordring framover er difor å leggje til rette for at kunstnarar får rimeleg betaling for kunstnarleg arbeid.

Omtalen av Skuespiller -og danseralliansen (SKUDA)

I lys av denne teksten skulle man tro at Skuespiller- og danseralliansen ville blitt fremhevet positivt som en virksomhet som bidrar til styrket kunstnerøkonomi på scenekunst- film og TV-området.
Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA) er derimot beskrevet i kap. 10 Andre politikkområde som er relevante for kunstnarar, spesifikt i 10.4.3. Omtalen gjenspeiler ikke den virksomheten SKUDA driver, har til dels faktiske feil og er overraskende negativ sett i forhold til den brede enigheten om SKUDA det har vært i de ulike regjeringer og på tvers av politiske partier siden opprettelsen i 2012.
Skuespiller- og danseralliansen er ikke en sosial ordning for arbeidsledige kunstnere, den funksjonen ivaretas av NAV.  SKUDA skulle derfor ikke vært omtalt under kapittel 10. Vi mener derimot at SKUDA skulle vært omtalt under kap. 5.5.1 Musikk og scenekunst.

Vi anmoder komiteen om å påpeke at teksten i kapittel 10.4.3 gir et feilaktig bilde av virksomhetens drift og betydning i kulturlivet gjennom en merknad til kap. 10.4.3.

Vi oppfordrer komiteen til å skrive en ny tekst som gjenspeiler det Skuespiller- og danseralliansen faktisk er og den viktige kulturpolitiske funksjonen SKUDA har, og legger denne teksten som merknad til kapittel 5.5.1.

Skuespiller- og danseralliansen AS (SKUDA) ble opprettet i 2012 etter flere utredninger. SKUDA var omtalt i Kulturløftet 2 i 2008 og virksomheten er inspirert av TeaterAlliansen, Dansalliansen og Musikalliansen i Sverige, tilpasset norske forhold. 
Det ble i 2011 før opprettelsen, foretatt en juridisk vurdering som konkluderte med at Skuespiller- og danseralliansen kunne være arbeidsgiver og kunstnerne arbeidstakere i virksomheten. At det i Meld. St. 22 Kunstnarkår tolv år senere reises tvil om dette, er underlig. Vi viser i den anledning til notatet Merknader til omtalen av SKUDA i Meld. St. 22 (2022-2023) av 27. juni 2023 fra Simonsen Vogt Wiig som familie- og kulturkomiteen har fått tilsendt og som stadfester at SKUDA i dag er en enda tydeligere arbeidsgiver enn i utredningsfasen i 2011.

SKUDA har en unik kulturpolitisk betydning og inngår i den kulturelle infrastrukturen på scenekunstområdet, og bør derfor omtales som en av institusjonene i kunstnerpolitikken. SKUDA er opprettet for å styrke utøvende kunstnere på den ene siden og sikre arbeidsgivernes behov for et fleksibelt arbeidsmarked på den andre siden, og har gjennom elleve års drift blitt en sentral virksomhet på scenekunstfeltet.

Virksomheten har vokst betydelig, antallet kunstnere har økt fra 20 i 2012 til 114 i 2023. 
Totalt har 128 kunstnere vært ansatt. Aldersspennet blant kunstnerne i SKUDA er fra 27 til 63 år. Dette viser at SKUDAs visjon om bærekraftige kunstneriske karrierer for dansere og skuespillere leder til varige kunstnerskap. 
I meldingen problematiseres det at SKUDA har få ansatte kunstnere. Dette stemmer ikke. SKUDA har i 2023 hatt 114 kunstnere, 57 dansere og 57 skuespillere, ansatt. Antallet dansere utgjør f.eks. 4 ganger Carte Blanche dansekompani. Antallet skuespillere utgjør f.eks flere enn antallet fast ansatte skuespillere ved Nationaltheatret. SKUDA ønsker likevel å ansette flere kunstnere, men i tråd med kriteriene er målgruppen de som arbeider mest, ikke alle frilans utøvende scenekunstnere.

Kunstnerne er ansatt som arbeidstakere med arbeidsoppgaver og plikter i SKUDA. I perioder der de har midlertidige oppdrag og ansettelser hos andre arbeidsgivere, som for eksempel innen prosjektbasert dans og teater, i institusjonene i scenekunstfeltet, i film, tv-drama, lydbok-innspillinger og dubbing, har de ansatte kunstnerne permisjon uten lønn fra SKUDA.

Som arbeidsgiver sikrer SKUDA de ansatte skuespillerne og danserne et kontinuerlig yrkesliv, slik at øvrige arbeidsgivere i bransjen har høyt kompetente kunstnere tilgjengelig for ansettelser eller oppdrag av kort eller lengre varighet.
I tillegg styrker SKUDA yngre scenekunstnere i etableringsfasen gjennom mentoringprogram, og tilbyr faglig kompetanseutvikling til alle utøvende scenekunstnere uavhengig av ansettelse i SKUDA. Slik bidrar SKUDA til at mange scenekunstnere kan etablere og utvikle seg i yrket.

SKUDA bidrar både til å styrke kunstnerøkonomien, sikre kontinuerlig kunstnerisk utvikling og til å høyne kunnskapen om profesjonelle vilkår blant utøvende kunstnere, ref. kap. 9.4 Arbeidsvilkår og betaling for kunstnarar. 

I punktene prioritering og vidare oppfølging i kapittel 5.6 og 9.8, oppfordrer vi familie- og kulturkomiteen til å fremheve at løsninger som den Skuespiller- og danseralliansen representerer, styrker både utøvende scenekunstnere og deres arbeids- og oppdragsgivere, og dette fører både til en styrket kunstnerøkonomi og til bedrede profesjonelle arbeidsvilkår. De politiske ambisjonene bør etter vår mening være å styrke dansere og skuespilleres yrkeskarrierer gjennom å styrke Skuespiller- og danseralliansen.

Samlet sett bidrar SKUDAs virksomhet til å legge til rette for gode muligheter til å virke som kunstnere over hele landet. Dette leder igjen til at publikum nasjonalt og internasjonalt får oppleve kunst av høy kvalitet.

Scenekunsthelse – Scenekunstmedisin

Vi vil også bemerke at et svært viktig område, nemlig scenekunstneres helse og scenekunstmedisin, er utelatt fullstendig fra meldingen. Scenekunstmedisin er utøvende kunstneres arbeidsmedisinske parallell til idrettsmedisinen for toppidrettsutøvere.

En forutsetning for å kunne livnære seg som kunstner er høy kvalitet i kunstnerisk prestasjon og det er avgjørende at fysisk og mental helse er best mulig for å kunne levere et høyt nivå gjennom hele karrieren som utøvende scenekunstner. 
Grunnet stadig færre faste ansettelser i scenekunstfeltet er ivaretakelse av yrkeshelsen for dansere, skuespillere og musikere i stor grad overlatt til kunstneren selv. Unntaket er f.eks Skuespiller og danseralliansen som har et HMS-program med tiltak som bidrar til å styrke de ansatte senekunstnernes helse. I tillegg bidrar SKUDA med ulike kurs, workshops og fagdager som er åpne for alle scenekunstnere knyttet til temaet mental og fysisk helse.

Det er oppsiktsvekkende at dette viktige temaet ikke er tatt med i kunstnermeldingen og vi anmoder komiteen å omtale dette fagområdet i sin innstilling.

Vi ser fram til familie- og kulturkomiteens videre behandling av meldingen og vi bidrar gjerne med mer kunnskap om scenekunstneres arbeids- og yrkesliv.

Vennlig hilsen
Skuespiller- og danseralliansen AS
Sign.                                                                                                  Sign.
Knut Alfsen                                                                                       Tone Øvrebø Johannessen
Styreleder                                                                                           Daglig leder

GramArt representerer de næringsdrivende artistene og musikerne innen populærmusikken.

Vi vil først gi komitéen honnør for å ha satt i gang arbeidet med Kunstnarkår, slik at vi nå får en ordentlig gjennomgang av de vilkår og forhold som ligger til grunn for flere av kunstnergruppenes virke. Ambisjonen bak Kunstnarkår er god, og resultatet er på mange områder også det.

I det følgende vil vi redegjøre for noe av det vi mener ikke er hensyntatt i Kunstnarkår, og hvorfor dette rammer de næringsdrivende utøverne særlig hardt.

Ikke en homogen gruppe

Vi ser at regjeringen har forsøkt på det kunststykket å både behandle kunsten som et samlet felt og definere behovene til de ulike gruppene hver for seg, og med utgangspunkt i dette premisset forsøkt å formulere noe allmenngyldig for de ulike feltene. Dessverre ser vi at dette har gjort meldingen mindre konkret enn den burde vært. De næringsdrivende utøverne innen populærmusikken havner ofte mellom to stoler i en melding som i altfor liten grad anerkjenner populærmusikkfeltet som næring. Næringsbegrepet er i det hele tatt nærmest fraværende i meldingen. Vi mener at meldingen i større grad skulle hensyntatt at noen av kunstnergruppene nærmest utelukkende har inntekter fra det offentlige – være seg via institusjonene direkte eller via stipender – mens andre i all hovedsak er næringsdrivende i eget selskap. Vi tror kvaliteten på Kunstnarkår hadde vært høyere om flere departementer hadde vært tyngre involvert i utformingen. Det ville etter vårt syn vært naturlig å også involvere bl.a. Nærings- og fiskeridepartementet og Finansdepartementet.

Manglende data om populærutøvernes inntekter

I kapittel 2.3 om Kunnskapsgrunnlag redegjøres det for hvorfor Kunstnerundersøkelsen 2019 mangler data på utøvende musikere. Det er for så vidt riktig at GramArt, som representerer de næringsdrivende artistene og musikerene – ikke hadde anledning til å oversende medlemslister til Telemarksforskning. Vi mener likevel det blir for unyansert å oppgi dette som årsak til at undersøkelsen ikke har tall fra denne kunstnergruppen. Som vi har beskrevet i brev og kronikk tidligere, tilbød vi oss å distribuere undersøkelse til våre medlemmer og samle inn svar på denne måten. Vi ville i så fall gjort det på samme måte som vi har gjort ved tidligere undersøkelser, og mest sannsynlig også oppnådd en høyere svarprosent på undersøkelsen enn det Telemarksforskning selv klarte med noen av de andre gruppene. Vi opplevde imidlertid at Telemarksforskning ikke var villige til å gjøre det på denne måten.

Men også vi ønsker og trenger disse tallene. Vi initierte derfor umiddelbart vår egen undersøkelse – Artistundersøkelsen – som lanseres i disse dager. Undersøkelsen vil gi relevante svar rundt de samme spørsmålene som Kunstnerundersøkelsen stiller, men også gi et dypere innblikk i en økonomi og en livsstil som i stor grad skiller seg fra en del andre kunstnergrupper i undersøkelsen – nemlig i de næringsdrivende utøverne innen populærmusikken. Vi oppfordrer til at resultatene fra Artistundersøkelsen, som gjennomføres i samarbeid med CreateME ved Universitetet i Agder, tas med i komiteens arbeid i tiden fremover på lik linje med tallene i Kunstnarkår.

Misvisende om fagorganisering og et varsko om trepartssamarbeid

I Kunstnarkår skrives det også ut en ambisjon om å føre ein politikk som stimulerar til auka organisasjonsgrad på kunstfeltet, med bakgrunn i lav organisasjonsgrad blant kunstnere og kunstnerorganisasjoner. Vi mener dette bunner i en feilslutning: det er høy organisasjonsgrad på kunstfeltet. Kunstnernettverket samler 19 landsomfattende organisasjoner som representerer til sammen over 30000 organiserte skapende og utøvende kunstnere i Norge.

Man kan mistenke at ambisjonen til regjeringen er å gjøre det lettere å forhandle med kunstnerne, noe de også etterlyste og ønsket seg under pandemien. Men da må vi gjenta det vi skrev innledningsvis: dette er ikke en så homogen gruppe at denne ambisjonen bør forfølges. Faktisk vil vi gå så langt som å si at begrepet kunstfeltet er utdatert. Å få til et trepartssamarbeid som dekker hele feltet er ikke mulig – det finnes ikke én arbeidstakerorganisasjon skikket til å representere alle kunstnergrupper. De næringsdrivende kunstnerne vil garantert bli skadelidende i et slikt forsøk.

Kunstig intelligens og maskinlæring

Kapittel 12.2 handler i stor grad om kunstig intelligens. Vi mener at kapittelet er passivt. Store, viktige problemstillinger som på mange måter burde vært utredet og tiltak som burde vært iverksatt, skyves på under dekke av digitaliseringsstrategien og fremtidige EU-reguleringer. Her må regjeringen ta ansvar nå. Innvirkningen på kulturfeltet – særlig mtp. rettighetsspørsmål – vil være enorm. Om ikke annet må utviklingen bremses, slik at lovgiver får tid til å innføre nødvendige reguleringer. For eksempel innførte Italia en blokkering av ChatGPT med bakgrunn i ulovlig innsamling av treningsmateriale. Hvordan Norge skal løse dette, er oppe til diskusjon, men noe må skje nå. Det begynner allerede å bli for sent på en del områder.

Avslutning

Å skulle begrense seg til to sider i et innspill om en 135 siders kunstnermelding som har vært annonsert i flere år, er vanskelig. Vi velger å håpe at komiteen har god nok oversikt over de næringsdrivende utøvernes behov, til å se manglene som foreligger i meldingen for øvrig. Vi ser frem til videre dialog om denne gruppens utfordringer og, ikke minst, mulighetene som ligger i en fornuftig næringspolitikk for den norske musikkbransjen.

Apropos fornuftig næringspolitikk: vi stiller spørsmålet om hvorfor det ikke står et eneste ord om merverdiavgift i denne meldingen. Vi mener det hører hjemme her, men når det ikke er nevnt, så håper vi i hvert fall at det blir en stor del av NOU-en om musikkfeltet. Det er på tide å løfte spørsmålet om en redusert momssats med fullt fradrag for musikkindustrien, á la den de har i Sverige.

Med vennlig hilsen,
Marius Øvrebø-Engemoen
daglig leder
Artistorganisasjonen GramArt

Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) er en nasjonal faginteresseorganisasjon for interiørarkitekter og møbeldesignere med masterkompetanse.

NIL er sekretariat for Statens kunstnerstipends komité for søknader fra interiørarkitekter (SKS-INARK). 

I kunstnermeldingen 2022-2023 (Kunstnarkår) på side 57, under kapittel 4.5.6, tar departementet til orde for å legge ned stipendkomiteen for interiørarkitekter:
Departementet har fått innspel om å sjå nærare på randsonegruppene arkitektar, interiørarkitek­tar, journalistar og teatermedarbeidarar sitt virke opp mot føremålet for Statens kunstnarstipend. Talet på søkjarar og kvotar har vore få over tid, og desse gruppene søkjer ofte om stipend frå fleire sti­pendkomitear. Stipendkomiteane for journalistar, arkitektar og interiørarkitektar er difor føreslått avvikla.

Innspill

Her er NILs tilbakemeldinger:

• Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen av at de som søker stipend i SKS-INARK ofte søker stipend fra flere stipendkomiteer. Tvert imot, er dette en av svært få muligheter for gruppen til å søke stipend.
• Selv om antallet søkere er få, sammenlignet med enkelte andre stipendkomiteer, betyr det ikke at stipendet er overflødig. For de som søker stipendet, er det av stor betydning.
• Antall søknader har økt de siste årene.
• Stipendet bidrar til et større mangfold i faget som er viktig for utviklingen videre, spesielt for de som ønsker å jobbe med møbler og produktdesign, dette er en av de få mulighetene de har til å etablere seg og komme inn i markedet.
• NIL har på vegne av profesjonen i flere omganger sendt innspill til utvidelse av stipendordningen, bl.a. behov for etableringsstipend for nyutdannede møbeldesignere, større tildelingspott for diverse-stipend samt egne arbeidsstipend.
• Vi ber innstendig om at komiteen for SKS-INARK blir opprettholdt og utdyper gjerne behovet, hvis det er ønskelig. 

Med vennlig hilsen
Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening

Mona Lise Lien                                                                                         Espen Arnesen
Daglig leder i NIL og sekretær for SKS-INARK                            Leder for SKS-INARK
971 76 230                                                                                               950 39 770
mona.lise.lien@nil.no                                                                      espen@linealis.no

Vi ønsker å kommentere viktige punkter som er sentrale for Kunstsentrene i Norge (KiN) sitt arbeid for å styrke kunstnerøkonomien på et kunstinstitusjonelt nivå.

Aller først: Kunstsentrene i Norge (KiN) ble etablert i 2010 og er en landsdekkende medlemsforening, et kunstfaglig institusjonsnettverk for landets 15 regionale kunstsentre. Vi har vårt utspring i kunstpolitiske tiltak fra 1970-årene (Kunstneraksjonen), der målet var (og fortsatt er) å styrke kunstfeltet gjennom etablering av regionale ressurssentre for visning og formidling av billedkunst og kunsthåndverk. Våre institusjoner utvikler kunstnerskap, bygger kunstkompetanse og driver en aktiv kunstformidling til et sammensatt publikum. Kunstsentrene styrker ytringsmangfoldet i alle landets regioner. Vi setter derfor stor pris på omtalen både KiN og våre femten medlemsinstitusjoner fikk i Meld. St.22 (2022-23) Kunstnarkår, kap.13.9 (s.126)

Videre vil vi fremheve KiNs dialog og tette samarbeid med Norske Billedkunstnere (NBK) og Norske Kunsthåndverkere (NK): Vårt felles mål er å bedre rammebetingelsene for kunstnerne, for produksjon, visning og formidling av samtidens profesjonelle kunstproduksjon i hele landet. De regionale kunstsentrene spiller en vesentlig institusjonell rolle i arbeidet med å produsere, vise og formidle billedkunst og kunsthåndverk.

Vi fungerer i dag både som visningssteder og som regionale ressurssentre, fra Agder kunstsenter i sør til Samisk senter for samtidskunst i nord. Vi formidler utstillinger av høy kvalitet for et bredt publikum og vi er regionale kompetansesentre for kunst i offentlig rom. Vi samarbeider med Kulturtanken og Den Kulturelle Skolesekken, og vi styrker og utvikler fagmiljøene innen billedkunst- og kunsthåndverk ute i alle landets regioner. Dette forholdet gjenspeiles i vår organisering der de regionale grunnorganisasjonene til billedkunstnerne, NBK, og kunsthåndverkerne, NK, sitter i våre styrer og faglige organer.

 KiNs kommentar til Kunstnarkårs kap:

5.5 Institusjonsstruktur (s.64)

Offentlig finansierte kunst- og kulturinstitusjonar

er spreidde over heile landet. Desse institusjo-

nane er autonome kunstnarlege aktørar, men inn-

går i kunstnarpolitikken på fleire måtar. Dei er vik-

tige som arbeids- og oppdragsgjevarar, men òg

som faglege møteplassar, kompetanseaktørar og

samarbeidspartnarar for kunstnarlege initiativ

utanfor institusjonane sjølve.

KiNs femten regionale kunst(ner)senter er i dag et landsdekkende kompetansenettverk, de er alle de viktigste regionale ressurssentrene for visuell kunst i sin region. På mange måter kan man da si at landsforeningen KiN er summen av våre femten medlemsinstitusjoner. Til tross for dette, mottar ingen av våre institusjoner statlige driftsmidler (unntaket her er Samisk senter for samtidskunst i Karasjok, som da mottar driftsmidler direkte fra Sametinget)

Det nettverket kunstsentrene representerer strekker seg langt ut over det enkelte senter og dets region. Alle kunstsentrene har både nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere, og er i mange tilfeller en viktig regional ressurs for internasjonal utveksling innen det visuelle kunstfeltet. Å styrke kunstsentrene driftsøkonomi vil sikre dette arbeidet og muliggjøre utvikling av internasjonalt samarbeid i alle landets regioner. KiNs institusjonsnettverk representerer et mangfold av institusjoner fra Sápmi i nord til Kristiansand i sør. Et mangfold av ulike institusjoner er avgjørende for å ivareta et mangfoldig kunstfelt, som også speiler befolkningen i dag. Gjennom våre regionale institusjoners utstillinger, seminarer, kunstnermøter og gjesteprogrammer, involveres også befolkningen i det institusjonelle arbeidet med et lokalt, regionalt, internasjonalt og mangfoldig kunstfelt.

Som det også er nevnt i Kunstnarkår kap.

11.4 Prioritering og vidare oppfølging (s.108)

Regjeringa vil:

– reforhandle avtalen om utstillingsvederlag slik

at han er tilpassa dagens kunstnarlege praksi-

sar og utviklinga på kunstfeltet

– at institusjonar med statleg tilskot skal rappor-

tere om utbetalt vederlag og honorar til kunst-

narar og sjølve føre statistikk

Kunstsentrene skaper arbeidsplasser for kunstnere gjennom utstillingsvirksomhet, formidling, Den Kulturelle Skolesekken og Kunst i Offentlige Rom. KiN samarbeider med kunstnerorganisasjonene Norske Billedkunstnere (NBK) og Norske Kunsthåndverkere (NK) i det strategiske arbeidet med å styrke kunstnerøkonomien og samtidskunstens posisjon i samfunnet. Dette innebærer blant annet å implementere reform for utstillingsøkonomi (vederlag, honorar og produksjonsmidler). I tillegg jobber KiN strategisk med å øke stipendandelen til Regionale prosjektmidler for visuell kunst.

I KiNs politiske arbeid og lobbyering, i ulike høringer i Familie- og kulturkomiteen og i KiNs søknad til Kulturdepartementet (01.12.2023), gjentar vi forventningen om en økning på 15 millioner kroner av Regionale prosjektmidler for visuell kunst. Vi mener at stipendbeløpet har direkte stor betydning for kunstnerøkonomien, både hva angår produksjon av utstillinger og formidlingsarbeidet i et mangfold av kunstinstitusjoner i hele landet. Kunstnerorganisasjonene Norske Billedkunstnere (NBK) og Norske Kunsthåndverkere (NK) har også kommet med tilsvarende innspill.

Avslutningsvis er det godt å se at landsforeningen Kunstsentrene i Norge, våre femten medlemsinstitusjoner og KiNs forvaltning av Regionale prosjektmidler er godt beskrevet i Kunstnarkår kap. 13. Som landsforening ser vi det samtidig som vært utfordrende at våre regionale institusjoner skal initiere og iverksette punktene nevnt i samme kapittel, dersom ikke økte driftsressurser tilgodeses våre kunstsentre på lokalt (via vertskommune), regionalt (i fylket) og eventuelt også på nasjonalt nivå (via Statsbudsjettet).

 13.10 Prioritering og vidare oppfølging (vår utheving av de aktuelle punktene for KiN, s.127)

Regjeringa vil:

– følje opp forslag til revidert kulturlov, der det

blant anna er foreslått å lovfesta at kommunar

og fylkeskommunar skal ha oversyn over sta-

tus og utviklingsbehov på kulturfeltet. Med

utgangspunkt i oversynet skal kommunar og

fylkeskommunar fastsetje overordna mål og

strategiar for kulturfeltet i planverket

– etablere regionale kulturfond som styrkjer

infrastrukturen for kunst- og kulturaktivitet

regionalt

– byggje opp under eksisterande ordningar som

stimulerer kunstnarleg verksemd i heile landet

– sikre institusjonsstrukturen i heile landet og

byggje opp under den sentrale rolla som kunst-

institusjonane har som kunstnarlege kompe-

tansearbeidsplassar og samarbeidspartnarar

– vidareutvikle Den kulturelle skulesekken i

samband med forslag i kartlegginga av DKS og

evalueringa av Kulturtanken

Vi ser frem til høringen 14. desember 2023. 

Det er positivt at meldingen synliggjør kommunesektorens rolle inn mot kunstfeltet, men den kunne gjerne blitt løftet frem i en mer samlet fremstilling av det offentliges innsats, fordi sammenhengene her er vesentlig. Kommunesektoren innsats på kunstfeltet er omfattende, og handler om alt fra kunst i opplæringen til eierskap, og finansiering av kunsthaller, ateliéer, kunstmuseer og regionale kunstsentre. Det handler om oppdrag og arbeidsplasser i DKS, kunst i offentlig rom, kulturskoler, kompetansesenter, festivaler, kulturhus og bibliotek, og om stimuleringsmidler som prosjektmidler, stipender og priser. Kommunesektoren jobber for å bidra til levende kunstmiljø i hele landet. Som eksempel har Agder fylkeskommune en intensjon om å være det fylket med høyest kunstnertetthet etter Oslo, og distriktskommunen Åfjord satser tungt på kunst i offentlig rom gjennom internasjonalt samarbeid. Kommunesektoren utfordrer nå også kommunal- og distriktsdepartementet til å innrette sine distriktspolitiske virkemidler slik at de i større grad underbygger muligheten til kunstsatsning som en samfunnsutviklende kraft.

Regjeringen vil styrke kunstnerøkonomien, som ofte omtales som en såkalt «lappeteppeøkonomi». KS vil her peke på at kommunesektoren er en viktig arbeids- og oppdragsgiver, blant annet gjennom DKS, som oppstod i kommunesektoren, og som i dag er landets største oppdragsgiver for kunstnere. Styrkede bevilgninger til DKS vil dermed også kunne bidra til økte inntekter for kunstnere.

Kunstnermeldingen tar opp viktigheten av armlengdes avstand-prinsippet som en grunnleggende forutsetning for at kunsten skal kunne ta en demokratisk rolle i å stille spørsmål og skape refleksjon. Meldingen viser samtidig til at overordnet politisk styring og forventninger knyttet til offentlige tilskudd også er en grunnleggende del av demokratiet. Nettopp balansen mellom den aktive og nødvendige kulturpolitikken og den kunstneriske friheten er KS opptatt av å belyse og gjøre folkevalgte trygge på, og vi lanserer 11. desember et helt ferskt refleksjonshefte som tar opp temaet.

Meldingen viser videre til at bruken av fagfellevurdering er en god metode for å sikre armlengdes avstand-prinsippet, men viser også til at heller ikke dette er problemfritt med tanke på potensielle habilitetsutfordringer. KS vil vise til at uavhengig av hva det offentlige skal vurdere, så må det sikres kompetanse til dette. Hvor denne kompetansen befinner seg vil være ulikt fra kommune til kommune. En spesifikk organisatorisk struktur på vurderingene er dermed ikke nøkkelen, snarere å sikre riktig kompetanse uavhengig av hvor denne befinner seg. KS sitt refleksjonshefte vil bidra til å styrke kommunenes arbeid med dette.

Mangel på lokaler er et stadig tilbakevendende tema på alle områder innen kulturpolitikken, innen kunstpolitikken særlig mangel på produksjonslokaler. Kommunesektoren bidrar med mange ulike kulturarenaer, men behovet er større enn sektoren klarer å dekke. Det er behov for et sterkere statlig virkemiddelapparat som underbygger kommunesektorens mulighet til å løse disse utfordringene, spesielt spillemiddelordningen må styrkes.

KS vil også minne om intensjonen om regionale kulturfond, og at innretningen av disse må skje i tett dialog med kommunesektoren dersom de reelt skal være regionale virkemidler, og ikke statlige virkemidler som kun skal administreres av kommunesektoren.

Meldingen viser til at hvert departement har et ansvar for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag, og for forskning på sine fagområder. KS vil påpeke at kunnskap er makt, og at utvikling av kunnskap som legges til grunn for politikk, av demokratiske grunner må skje på flere nivå. En for sektorisert kunnskapsutvikling vil også kunne underkjenne den helheten kunstnerpolitikken er en del av, og som fordrer innsats fra mange politikkområder. Det er da positivt at meldingen viser til intensjoner om å følge opp flere av de tverrgående utviklingstrekkene.

Både kunstnermeldingen og sannhets og forsoningskommisjonens rapport tar opp kunstpolitikken rettet mot samiske kunstnere og kunstnere fra nasjonale minoriteter. Det er bra at meldingen påpeker at eksisterende strukturer innen eksempelvis tilskuddsforvaltning må utfordres, og at virkemiddelapparatet i større grad må tilpasses det reelle nedslagsfeltet både med hensyn til geografi og genre. Kommunesektoren har en rekke tiltak på dette området, og det er viktig at forvaltningsnivåene har tett dialog om hvordan tiltak samlet sett kan innrettes best mulig.

Det vil fra 1. januar 2024 tre i kraft en justering av arbeidsmiljøloven, hvor det presiseres at arbeidstakerstatus skal legges til grunn med mindre oppdragsgiveren gjør det svært sann­synlig at det foreligger et selvstendig oppdrags­forhold. Dette etter ønske fra kunstnerorganisasjonene. KS minner her om at dersom tilknytningen til eksempelvis DKS gjøres gjennom et arbeidstakerforhold vil dette medføre rettigheter (etter tariffavtalene) men også plikter. Innenfor det inngåtte arbeidsforholdet vil DKS-utøveren eksempelvis bli underlagt arbeidsgivers styringsrett og arbeidsgiver eier det som produseres. En rekke organisasjoner på kulturfeltet er også avhengig av mindre og periodevise oppdrag, samt mulighet til endret kunstnerisk profil fra år til år. Det er derav vesentlig at det på en hensiktsmessig måte legges til rette for også denne typen tilknytning i kultursektoren.

Det er fint at meldingen løfter frem KS sin styrkede innsats på kulturfeltet, blant annet gjennom initiativet til det kulturpolitiske toppmøtet i den formen det nå har, og vår veileder i å utvikle lokal og regional kulturpolitikk. Det er videre bra at den trekker frem viktigheten av systematisk samhandling mellom forvaltningsnivåene som en forutsetning for god ressursutnyttelse.

Om Den norske Forfatterforening

Den norske Forfatterforening (DnF) organiserer forfattarar av skjønnlitterære bøker for vaksne. Foreningen blei grunnlagt i 1893, og har 760 medlemer. 

Den norske Forfatterforening (DnF) er takknemleg for regjeringa sitt arbeid med Kunstnarkår, og ambisjonane for å betre lappeteppeøkonomien til kunstnarar og sjølvstendig næringsdrivande. Samtidig er det med stor uro vi les nokre av forslaga i Kunstnarkår. Dette høyringsinnspelet frå DnF er difor like mykje ei bekymringsmelding. Vi meiner regjeringa med Kunstnarkår går langt i å eksperimentere og øydeleggje ei vellukka norsk litteraturpolitikk, som nyleg fekk fram ein nobelprisvinnar i litteratur.

Norske skjønnlitterære forfattarar skriv litteratur i verdsklasse. Det er Jon Fosse synleg bevis på med Nobelprisen i litteratur. Som forlagssjef i Samlaget, Håkon Kolmannskog, sa i Dagsavisen: «Fosse skrev i 40 år før dette skjedde, og hadde ikke vært der han er uten det norske litterære systemet».

Norge er eit lite språkområde, med ein liten bokmarknad, kor særs få forfattarar kan leve av boksalet aleine. Vi er difor heilt avhengige av det litterære systemet, som baserer seg på statleg finansiert kunstpolitikk. Statens kunstnarstipend har kvalitet som eit heilt grunnleggjande prinsipp. No fryktar vi at dette står i fare, noko som skapar stor uro i det norske forfattarmiljøet.

Vi fryktar at forslaga i Kunstnarkår vil:

• endre den velfungerande litteraturpolitikken vi har i dag, der kunstnarisk kvalitet skal liggje til grunn for tildeling av kunstnarstipend
• gi ein meir marknadsstyrt litteraturpolitikk, som vi føre til mindre mangfald og kvalitet og breidde blant bøkene
• gå utover prinsippet om armlengds avstand i stipendtildelingar
• auke byråkratiseringa i staten

Til kapittel 4.5.3 Vurdering av forvaltninga av kunstnarstipenda

I dette kapittelet føresler stortingsmeldinga at departementet set i gong eit arbeid med å overføre sekretariatsfunksjonen i stipendkomitea til Kulturdirektoratet.

Argumentene som blir nytta er blant anna: 1) Forvaltninga av kunstnarstipenda er ikkje tilstrekkeleg etterprøvbar og transparent, og systemet er ikkje fleksibelt nok til å følgje utviklinga på kunstfeltet. 2) Kunstnarorganisasjonane har ulike føresetnader for å vareta sitt ansvar. 3) Fleire av kunstnarorganisasjonane nyttar dei same stipendkomiteane til å dele ut andre stipend organisasjonane sjølv forvaltar. 4) Kulturdirektoratet har ikkje innsyn i korleis organisasjonane disponerer midlane dei mottar for å honorere medlemane i stipendkomiteane.

DnF anerkjenner og er heilt samd i desse argumenta er viktige. Men DnF er ein av kunstnarorganisasjonane kor stipendforvaltninga fungerer godt og kan difor kvittere ut alle desse problemstillingane. Til punkt 3 kan vi nemne at det er ein styrke at same stipendkomite deler ut både til vederlagsfondet og Statens kunstnerstipend, då ein nyttar same forvaltningsprinsipp ved utdeling av begge stipenda.

Overordna meiner DnF at ei overføring av sekretariatsfunksjonen til Kulturdirektoratet i større grad vil utfordre prinsippet om armlengds avstand, og står i kontrast til det vi les i kapittel 4.1 Armlengds avstand om at regjeringa ynskjer å sikre dette prinsippet ytterlegare. Flyttinga vil også gjere avstanden større frå kunstnaren og til sekretariatet som forvaltar stipendet. Kunstnarorganisasjonane vil miste viktig dialog mellom kunstnar og sekretariat, som gjer det vanskeleg for kunstnarorganisasjonane å fange opp endringar og behov som skjer i feltet over tid, stikk i strid ynskjet i punkt 1. Flyttinga av 23 sekretariat frå kunstnarorganisasjonane vil også føre til unødvendig byråkratisering. DnF handterer aleine nærmare 800 søknader til kunstnarstipend og har allereie ressursar til å handtere denne sekretariatsfunksjonen. Det er lite effektiviserande og økonomisk å skulle erstatte dette med fleire byråkratar. Vi fryktar også det vil gå på akkord med den viktige rettleiinga, som krev god feltkompetansen.

DnF føresler difor at regjeringa i staden finn ei mellomløysing, der sekretariatfunksjonen blir verande hos kunstnarorganisasjonar som ynskjer det og der dette fungerer godt, slik som hos DnF. For å sikre at stipendforvaltninga er i tråd med regjeringa sitt ynskje, anbefaler vi at det blir inngått ein forvaltningsavtale mellom desse kunstnarorganisasjonane og Kulturdepartementet.

Til kapittel 4.5.4 Stipendkomiteane

I dette kapittelet tar stortingsmeldinga til orde for å endre oppnemningsretten til stipendkomiteen som forvaltar Statens kunstnarstipend. Som argument blir det peikt på: at ein må vere medlem i ein kunstnarorganisasjon for å kunne stemme fram kandidatar til stipendkomiteane.

DnF har kriterier for medlemskap som legg vekt på kvalitet. I tillegg til å vere eit profesjonsforbund og ein interesseorganisasjon, er DnF ein kunstnarorganisasjon. Det blir stilt både handverksmessige og kunstnariske krav ved medlemsopptak, slik som i andre kunstnarorganisasjonar. Som forvaltar av kollektive vederlag, er DnF forplikta til å arbeide for heile forfattargruppa, uansett medlemskap. Det er viktig å påpeike at ikkje-medlemar også er valbare til stipendkomiteen. Rundt halvparten av alle spørsmål til foreninga om bistand kjem frå ikkje-medlemar.

Måten statlege stipend for skjønnlitteratur blir delt ut på i Norge er unik og annleis enn innanfor dei andre kunstargruppene. For å vurdere ein forfattarskap, må ein lese alle bøkene til denne forfattaren. Stipendkomiteen til DnF, som også blir kalla for Det litterære råd, les alle skjønnlitterære bøker som kjem ut i Norge. For det tar tid å skrive bøker. Difor tar det tid å lese bøker. Men ved å lese alle bøkene som blir utgitt, har Det litterære råd ein unik kompetanse på kva forfattarskap som fortener statlege stipend utifrå kvalitet. Denne måten å vurdere kvalitet på kan forsvinne ved å endre på stipendkomiteen. Viss Det litterære råd forsvinn, forsvinn også ein av grunnsteinane i det norske litterære systemet, som gjer at ukjende og smale kvalitetsforfattarskap kan bli oversett. Kven skal oppdage den nye Jon Fosse, viss ein ikkje les og vurderer alle bøkene som kjem ut i Norge?

DnF fryktar for at kvalitetskriteriet blir svekka ved å endre på oppnemningsretten. Forfatterforbundet legg ikkje vekt på kvalitet hos sine medlemar. Forfatterforbundet har også i sitt høyringsinnspel til kunstnermeldinga, datert 28.06.2022, lagt vekt på at det er viktig at marknaden i større grad skal styre etterspurnad og tilbod:

«Bredde og mangfold må ikke alene bestemmes av etablerte premissgivere og utøvere, men må i større grad styres av dem tilbudet er rettet mot. Disse må gis plass som premissgivere. Kulturfeltet må bli bedre til å møte målgruppenes behov og la disse være med på å styre.»

DnF meiner at kunstpolitikk handlar om det motsette. At statleg finansiert kunst skal sikre at det blir mogleg å skape kunst som ikkje er etterspurt i marknaden, men som held høg kvalitet. Slik forfattarskapen til Jon Fosse var i starten.

Forfatterforbundet skriv også i det same høyringsinnspelet:  

«Vi mener det er riktig at stipendmidler skal fordeles på flest mulig og brukes til å gi støtte til forfattere som kan dokumentere at stipendtildeling vil bidra til å skape ny litteratur.»

DnF meiner at stipendmidlar skal gå til forfattarskap som held høg kvalitet, og trur det vil vere øydeleggjande for framveksten av forfattarar som skriv litteratur av høg kvalitet viss dette forslaget om å endre oppnemningsretten vil bety at stipendmidlane blir meir jamt fordelt.

DnF kjem difor med eit forslag som kan bevare måten skjønnlitterære forfattarskap og bøker blir vurdert på i dag, samstundes som Forfatterforbundet kan få oppnemningsrett:

Stipendkomiteen for vaksen skjønnlitteratur består som i dag med dei same prinsippane for kvalitetsvurdering. Forfatterforbundet får rett til å oppnemne to medlemar som supplerer Stipendkomiteen for vaksen skjønnlitteratur

Beste helsing

Brynjulf Jung Tjønn

Leiar for Den norske Forfatterforening

Juoigiid Searvi ble etablert 14.11.1998. Organisasjonen er medlem av Samisk Kunstnerråd som har sitt sete i Karasjok. Samisk Kunstnerråd har 7 organisasjoner under sin paraply. Juoigiid Searvi. Sámi Girječálliid Searvi. Sámi Dáidačehpiid Searvi. Sámi Filbmabargiid Searvi. Mun Dajan - Searvi Sámi Girječálliide. Sámi Lávdi. Sámi Komponisttat. Det dekker alle samiske kunstgrener i Sápmi. Joiken, mener vi, er i en særdeles skjør situasjon og spesielt når det gjelder kunstnerkår. Det er for tiden få som har tradisjonell joik som levebrød. 

Å være registrert som organisasjon under Samisk Kunstnerråd tilsier fast støtte fra Sametinget i Norge, men også Sameting i Finland og Sverige gir støtte. NORLA gir støtte til oversettelser. Nordisk Ministerråd gir støtte til Samisk Kunstnerråd på maksimalt 800000 hvert år. Dette er midler som organisasjonene får. Innenfor midlene fra Sametinget tildeles også stipend til samiske kunstnere. 

Dette blir innspill til flere bokser på Stortingsmeldingen angående kunsterkår siden vi mener at joiken er samenes muntlige testamente som vi er bekymret for. 

TONO: Juoigiid Searvi har i samråd med Tono handlet fram et rettighetskjema til personjoiker, fordi man ser at personjoiker kolliderer med grunnprinsippene som storsamfunnet har når det gjelder joik. Samene selv har personjoik som sine personumre i et eget muntlig ALTINN. Det er like alvorlig for det samiske folket at noen tar seg til rette av personjoikene som det er for storsamfunnets personnumre. Dette er viktig å si at Tono har åpnet dørene for samiske forhold. Vegen videre  her bør bli at samene også kan få selvbestemmelse for sine tradisjonelle joiker som foreksempel dyrejoiker, stedsnavnsjoiker. Fordi da mener Juoigiid Searvi at TONO kan tildele de midlene til joikestipend for tradisjonelle joikere. Nå vet vi ikke hva de midlene brukes til. 

Eksempel: Bygda Máze/Masi har sin egen joik som alle i den bygda føler eierskap til og er stolt av. Máze joiken er populær og den brukes mye i kommersielle sammenhenger, men det er ikke rettmessige samiske eieren som får midlene. Da "Ellos eatnu/La elva leve" filmen kom ut så fikk bygda Máze/Masi, Juoigiid Searvi og Mer Film laget en historisk kontrakt: Bygda fikk utbetalt et beløp for joiken. Dette mener Juoigiid Searvi bør bli en mal som kan brukes til flere stedsnavnsjoiker. Tono bør komme på banen og bistå Juoigiid Searvi i dette arbeidet.  

Management: Det er pr i dag ingen management som ekspederer joikere på profesjonelt plan. Det betyr at tradisjonelle joikere må selv argumentere for sine honorarer. Riksscenen har et fast honorar pr i dag på kr 6000. Det er bra, fordi da kan joikeren selv ta stilling til oppdraget. Dessverre er det få tradisjonelle joikere som får plass på Riksscenen pr i dag. Det er også svært få joikere som får joikeoppdrag via Sametingene, noe vi synes er synd. Alt i alt ser vi i Juoigiid Searvi at tradisjonelle joikekonserter er høyt ønsket, men det er nesten umulig å få støtte til det. 

Scene: Hvis en tradisjonell joiker er så heldig å få oppdrag så må vedkommene ha scene antrekk og da blir det ofte stasplagget, gákti (kofte) som koster like mye som en bunad. 

Kulturanken: Det er for tiden stor interesse blant barn og unge, samt lærere, å få besøk av joikere, men det er ofte svært vanskelig å få turneer i DKS. Vi vet ikke grunnen, men en av grunnene tenker vi er at det ikke er tydelig på oppdragsboksen. Når uttøver som skal jobbe med joik må krysse av for "kultur" så blir det ikke tydelig nok, gir skolene uttrykk for. Videregående trinn har delmål som inkluderer joik, men pr i dag er det vanskelig for de å få joikere på besøk fordi de ikke har det i budsjettet sitt. 

Joikescene: Vi ser et klart behov for midler til å drive en joikescene som kan drive blant annet joikeverksted for barn- og unge. Gjerne flere store lávvuer som man kan ta med seg til store festivaler. Vi mener at joik også er et muntlig bibliotek og vi ønsker å sette fokus på overføring av kunnskapene. 

Innkjøpsordning: Juoigiid Searvi ønsker at joik også skal komme inn under innskjøpsordninger slik at man kan få komme med i stipendfond. 

Stipend: Vi ønsker at joikere som ønsker å drive med joik på fulltid må få stipend. Det bør etableres en stipendordning som kan inkludere en mentor også. Vi mener at det er vanskelig å overføre immatriell arv i dagens samfunn uten at man får økonomiske ordninger som garanterer inntekt for joikerne. 

Boks 2 : joik står nevnt flere steder, men Juoigiid Searvi har ikke registrert noen forespørsel om bistand til å videreformidle tradisjonelle joikere. Vi tenker at det vekker mistillitt hos våre medlemmer når man ikke føler at man får noe igjen for å være medlem i organisasjonen. 

Joike utgivelser: Det er stor uro blant tradisjonelle joikere for tiden, fordi man ikke får utgitt tradisjonelle joiker i CD / LP format eller annet. Joikere gir tilbakemelding om stor frustrasjon angående måten de blir møtt på ved Sametinget. Vi har eksempler på tradisjonelle joikere som har søkt støtte i 8 år, men ikke fått gjennomslag og nå gitt opp. Dette er opprørende for oss i Juoigiid Searvi. Vi mener at det er et særdeles viktig å støtte denne unike muntlige arven. 

Joik er så mye, men samtidig så lite: Vi som er i kontakt med deler av befolkningen som har joik som en del av sin puls, vi hører og vi ser samenes sorg. Vi er i kontakt med de som har mistet joiken via fornorskningen og vi forsøker å bistå dem så godt vi kan, men vi må ha lønn til folk.  Vi møter barn som med tårer i øynene ønsker seg en joik, et musikknavn, som bare er hens, men vi må ha komponister som kan bistå. Det har vi, men vi må ha lønn/honorar å tilby og det har vi ikke. Vi møter ungdom som ønsker kursing i joik og sitter lytter øre for å høre og lære. Det er bare så synd at vi har folk som ennå kan gjøre dette, men vi har ingen midler.

Bekymringsmelding: Tilslutt vil Juoigiid Searvi takke Juoigalasat og Samisk Kunsterråd for samarbeidet fordi nå har vi, samene, levert en skriftlig bekymringsmelding til Kulturdepartmentet i Oslo den 05.12.23 og der legger vi begrunnelser til Kulturministeren. 

Som forventet inneholder denne meldingen mange positive elementer, flere skuffelser og enkelte rene mangler – og som så ofte skal mye «sees nærmere på/vurderes/utredes».

Mange kulturarbeidere opplever at de ikke får arbeidsoppdrag uten å måtte ta dem i egen næring. I mange av disse situasjonene er dette snakk om «uekte» og påtvungne næringsoppdrag. Konsekvensen av å være næringsdrivende er at man mister trygderettigheter, står uten yrkesskadeforsikring og at arbeidsmiljøloven og tariffavtaler ikke gjelder.

I meldingen er arbeidstakerbegrepet grundig omtalt, og vi merker oss også at departementet i boks 9.3 omtaler vår sak om oppdragsforholdet i Tromsøysund menighet og den saken vi har vunnet på vegne av våre medlemmer der.

Noe overraskende er det derfor at regjeringen hverken omtaler eller tydeliggjør hvilket syn departementet har på tilknytningsforholdene i eksempelvis DKS, NRK eller på andre områder.

I det samme kapittelet blir det også uttrykt et ønske fra regjeringen om et forsterket trepartssamarbeid og en økt organisasjonsgrad. Skal vi få etablert dette må så mange som mulig av kunstnerne være tilknyttet arbeidslivet på vanlig måte. NRK er eid av KUD, vi mener at eier av virksomheten kan kreve ryddige lønns- og arbeidsforhold i en heleid virksomhet.

DKS eies av det offentlige. Å kreve at bestillere i DKS-ordningen engasjerer kunstnerne som arbeidstakere er helt naturlig. Det må også sees på hvordan de skapende kunstnerne - koreografene, regissørene, scenografene og andre – skal kunne kompenseres for sitt arbeid. Vi vil derfor igjen be regjeringen kreve at fylkeskommuner og kommuner som engasjerer kunstnere til å bidra i DKS om å engasjere disse som arbeidstakere og ikke som oppdragstakere.

Men noen skal og må fremdeles være næringsdrivende. Det var derfor svært bra at regjeringen i Hurdalserklæringen meldte at de ville «utrede og forbedre sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende». Samtidig foreslås det svært få konkrete tiltak i denne meldingen.

Regjeringen ber derimot om flere innspill til videre utredning, noe vi i Creo allerede har levert på. Tilsynelatende er planen for det videre arbeidet svært avgrenset, og fokuset omhandler kun kunstnernes kunnskap om sine sosiale rettigheter, utfordringer i møte med NAV og de frivillige forsikringsordningene.  

Creo har svært mange ganger pekt på at det første regjeringen kan gjøre er å heve sykepengegrunnlaget etter dag 16 fra 80 til 100%. Vi har tidligere foreslått overfor Stortinget - og fått igjennom - hevinger av denne satsen, det er ukomplisert og svært treffsikkert å gjøre. Vi ber komiteen foreslå overfor Stortinget at dette gjøres.

På side 87 skriver regjeringen at de har satt ned et lønnsutvalg som skal se på lønnsdannelse og lønnsfordeling blant tilsatte utenfor det organiserte arbeidslivet. Dette utvalget skal også se på omfanget av andre tilknytningsformer. Vi forventer at situasjonen for selvstendig næringsdrivende kunstnere blir en del av dette arbeidet.

Regjeringen vil gi Kulturdirektoratet i oppgave å utarbeide en strategi for rimelig betaling av kunstnere og forslag til overordnede verdiprinsipp. Dette initiativet, og særlig at det skal gjennomføres i samarbeid med kunstnerorganisasjonene, støttes av Creo. Samtidig er det avgjørende at dette ikke kommer i konflikt med partenes forhandlingsfrihet.

Stipendene er et viktig tilskudd til kunstnerøkonomien. Creo er positive til forslaget om å overføre sekretariatsfunksjonen til Kulturdirektoratet. Vi mener dette vil tydeliggjøre ansvaret staten har, ikke bare for honorering av arbeidet som utføres i stipendkomiteene, men også for en forsvarlig forvalting av ordningen. Samtidig er det klokt at kunstnerorganisasjonene fortsatt kan oppnevne medlemmene i komiteene.

Det varsles en revisjon av forskrift om statens stipend og garantiinntekt. Det har vært store endringer i kunstfeltet siden forskriften ble vedtatt i 1998, så tiden er inne. Regjeringen foreslår at Utvalget for statens kunstnerstipend skal vedta kvotefordelingen. Creo er bekymret for at dette vil føre til et sterkt press på medlemmene av Utvalget og en uheldig politisering av organet.

Creo mener at stipendordninger også må være pensjonsgivende. Positivt er det derfor at regjeringen på side 101 ønsker å «greie ut pensjonsopptjening på langvarige stipend». Dette er ikke vanskelig, her burde regjeringen gitt et tydeligere signal på at dette ikke bare skal utredes, men innføres. Med regjeringens arbeid for å innføre pensjon for første dag og første krone, stiller vi oss undrende til at dette skal avgrenses til langvarige stipend.  En slik prioritering får oss dessverre til å spørre oss om lavtlønnede kunstnere er mindre verdt enn andre lavtlønte.

Vi i Creo var svært tilfredse med at Stortingets flertall bevilget 3 millioner kroner til en oppstart av en Musikerallianse i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett for 2023. Denne bestillingen fra Stortinget har vi levert på, og sammen med Norsk teater- og orkesterforening har vi nå etablert styre og er nå i full gang med å tilrettelegge for de første ansettelsene.

Vi er derfor svært skuffet over at regjeringen i sin kunstnermelding avviser tanken om en Musikerallianse. Vi er også svært overrasket over den negative og til dels feilaktige fremstillingen av allianser regjeringen bygger denne avvisningen på. Omtalen av virksomheten er verken i tråd med de utredningene som ble gjort i forkant av etableringen av SKUDA i 2012, eller i overenstemmelse med hvordan de i dag ivaretar rollen som arbeidsgiver. Omtalen stemmer heller ikke overens med utredningen om Musikeralliansen AS.

Flere kulturarbeidsplasser kan sikres ved å gi Forsvarets musikk tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår. Vi har i den forbindelse bedt om at Stortinget ber Regjeringen å utarbeide en ny Stortingsmelding om Forsvarets musikk, og gjentar dette ønsket nå.

Meldingen er ikke så konkret på hvordan ordningen med regionale kulturfond skal fungere, men Creo håper at dette vil være et verdifullt tilskudd til kunst- og kulturlivet, ikke minst for det viktige samarbeidet mellom det profesjonelle og det frivillige kulturlivet.

Svært mange kunstnere er avhengige av vederlagsinntekter. Retten til rimelig vederlag er ett svært viktig prinsipp for veldig mange kulturarbeidere. I kap 11 er kompensasjonsordningen for privatkopiering nevnt. Vi oppfordrer regjeringen til å se det innlysende; at den er alt for liten, og at utvidelse med flere kunstfelt i 2018 uten tilsvarende økonomisk kompensasjon nå må rettes opp.

Det er gledelig at regjeringen er så tydelige på at de vil sikre god økonomi for kunstinstitusjoner over hele landet, og at det skal etableres en ordning som kan bidra til langsiktig og forutsigbar finansiering av etablerte scenekunstgrupper. Vi ber Stortinget merke seg at avviklingen av ABE-reformen så langt ikke har bidratt til å styrke institusjonsøkonomien. Tvert imot innebærer regjeringens budsjettfremlegg for 2024 et realkutt i institusjonenes økonomiske rammer på 1. pst. når vi legger Finansdepartements egne tall til grunn.

Kvalitet i kunstnerisk prestasjon er en forutsetning for å kunne livnære seg som kunstner, og en optimalt fungerende fysisk og mental helse er avgjørende for å kunne levere på topp nivå gjennom hele karrieren. Kunstneres yrkeshelse henger derfor uløselig sammen med kunstnerøkonomien, og Creo stiller seg derfor uforstående til at man kan skrive en melding om «Kunstnarkår» uten å omtale dette temaet. Ikke minst ettersom flertallet av kunstnere i Norge ikke har noen arbeidsgiver med HMS-ansvar.

Kunstnermeldingen favner bredt i norsk kunst- og kulturliv, men vi mener en viktig aktør som Den norske kirke er glemt. Det er stor kunstnerisk aktivitet i kirker rundt om i hele landet og vi skulle gjerne sett at regjeringen hadde noen ambisjoner på dette området.

Grunnlaget for rekruttering til kunstneryrkene legges ofte tidlig. Vi savner derfor omtale av skoleverkets og kulturskolens rolle som grunnlaget for fremtidens kulturliv.

Trondheim 11.12.2023 

Høringssvar på st. meld 22, Kunstnerkår

Norske Filmregissører arbeider for norske regissørers kunstneriske og økonomiske interesser. Norske filmregissører har om lag 420 medlemmer som er filmregissører i alle sjangre og formater. Vårt mål er å opprettholde regissørenes kunstneriske rettigheter, opphavsrett og rettslige- og økonomiske- interesser i Norge. Vi jobber for å forbedre standarden i bransjen, forbedre levekårene for regissører som jobber med film i Norge, samt å bidra til å øke eksponeringen for regissører i bransjen og i samfunnet generelt.

Film og spesielt spillefilm er et av de viktigste kulturuttrykkene vi har i Norge. Gjennom møter i kinoer over hele landet skapes vår selvforståelse gjennom unike norske filmopplevelser. Gjennom disse opplevelsene skapes fellesskap og kunstneriske opplevelser.

Vi ønsker først å takk for at vi får muligheten til å komme med innspill på st. meld. 22. Her er våre kommentarer.

Armlengdes avstand og ytringsfrihet
Ytringsfrihetskommisjonen refererer til Fritt Ords undersøkelse (2020) der det ble spurt om kunstnere opplever at ytringsfriheten berøres av “risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og/eller finansieringsinstitusjoner”. 34 prosent svarte at dette gjelder i ganske eller svært stor grad. Filmfolk opplevde dette i størst grad, hele 54 prosent at det var fare for å havne i unåde. Dette er et påfallende høyt tall, men for oss dessverre ikke overraskende.

Da det statlige virkemiddelapparatet i 2007 ble samlet i én institusjon, Norsk filminstitutt, ble veldig mye makt konsentrert her. I dag er det svært mye makt i få hender i konsulentene på Norsk filminstitutt. Dette er utfordrende for ytringsfriheten på feltet.

Filmfondet
Vi er glade for at det legges til rette for norsk filmproduksjon gjennom Filmfondet. Gjennom det bidras det til innholdsproduksjon i verdensklasse, og arbeidsplasser over hele landet, likevel mener vi det er behov for en ytterligere styrking av filmfondet samtidig som man ser på hvordan beslutninger fattes i fondet for å sikre armlengdes avstand. En større representasjon av skaperleddet i NFR kunne bidratt til å skape flere mangfoldig norske kulturuttrykk. Det bør også vurderes om noe av pengene på filmfeltet bør kanaliseres gjennom andre institusjoner som regionale aktører eller Fond for lyd og bilde for å legge til rette for maktspredning på feltet.

Levekår og kunstnerstipend
I april i år ble Telemarksforsknings «kunstnerundersøkelsen» lagt frem. I den så vi at 88% av respondentene på undersøkelsen av filmregissører er under 50 år, noe som er langt lavere snittalder enn i andre kunstnergrupper (f.eks. billedkunstnere hvor 60% er over 50), noe som nevnes også i stortingsmeldingen på side 28. Det får oss til å lure på om frafallet filmregissører er svært stort og at yrket vårt er vanskelig å stå i, i hele den yrkesaktive perioden. På stipendsiden får regissører ikke overraskende svært mye lavere andel stipend enn andre kunstnergrupper. Bare 3% av inntekten til regissører kommer i snitt fra stipender og bare 15% av regissørene mottar stipender, noe som tilsier at den statlige stipendpolitikken som skal sikre mangfoldige kunstnere ikke treffer denne kunstnergruppen.

Stipendkomiteene og Utvalget for Statens kunstnerstipend (SKS) rapporterer årlig om at et stort antall kvalifiserte søknader får avslag. Statens kunstnerstipend har den desidert laveste tildelingsprosenten på filmfeltet, og det er behov for at tildelingsprosenten økes betydelig for å styrke regissørenes og filmkunstneres levekår og videre gjennom dette, styrke ytringsfriheten på feltet.

Regionale filmvirksomheter
De regionale filmvirksomhetene bidrar til en maktspredning i filmpolitikken, slik at det er flere mulige veier til å lage spillefilm i Norge. De regionale filmvirksomhetene er gode på å skape trygghet for private investeringer i filmfeltet. Å styrke de regionale filmvirksomhetene er svært viktig da vi er et langstrakt, og mangfoldig land. I dag er det som st. Melding 22 selv påpeker, en svært stor sentrering av bransjen i Oslo noe som også er utfordrende for ytringsfriheten på feltet. Regionene bidrar til at det skapes filmuttrykk som gjenspeiler lokale historier og bidrar videre til å utvikle mangfoldige talent over hele landet. Det trengs en helhetlig politikk og arbeidsfordeling mellom fond og filmsentre og en tydelig satsning på noen kraftsentre (i flertall) for film utenfor hovedstaden – for at vi skal kunne bygge en bærekraftig filmnæring flere steder enn bare i Oslo. Filmsentre og filmfondene kan bidra til en mer mangefasettert filmbransje og unngå en for stor ansamling av monopolistisk makt i Dronningens gate i Oslo. NFR ber om tydeliggjøring av behov for kraftsentre i den regionale spillefilmpolitikken.

Medfinansiering av audiovisuelle produksjoner
Strømmeaktørene som tjener penger i det norske markedet, må pålegges å bidra til nytt norsk innhold. Vi ber om at det endelig kommer fremdrift på dette for filmfeltet svært viktige ordning. Det er mulig at noen av disse midlene kan brukes for å opprette et eget fond som vil styrke mangfoldige finansieringsordninger på filmfeltet og gjennom dette ytringsfriheten og armlengdes avstand på feltet.

Piratkopiering
Det er et økende problem at det foregår utstrakt piratkopiering og også bruk av såkalt IP-TV som strømmer stjålne norske verk, til en lav pris til norske forbrukere. Vi har hørt at så mange som 11% av norske husholdninger har IP-TV. Dette er ikke holdbart. Vi mener det må iverksettes tiltak som hindrer tyveri av norske skaperes verk. Vi trekker derfor i tvil konklusjonen på side 30 i st. meld. 22 om at piratkopiering er en synkende utfordring i det norske filmmarkedet.

NRK
Vi mener at NRK bør påta seg et større ansvar for filmfeltet. I en tid hvor strømmer tjenestenes investeringer stagnerer er det ekstra tydelig at NRK er fraværende på filmfeltet. Det er få andre land i Europa der den nasjonale kringkasteren gjør like lite for en nasjonal filmkultur som det NRK gjør i Norge.

Filmalianse
Filmalliansen er et tilsvar og en løsning på regissørers utfordringer mht manglende ansettelser, lave inntekter/levekår og generell mangel på tilhørighet i organisert arbeidsliv. Ved å opprette en filmalianse vil man bidra til større armlengdes avstand, mer mangfold, nyskapning og øke antall år man klarer å stå i regiyrket og gjennom det skape livslange kunstnerskap på filmfeltet.

Insentivordningen
Som et land med unik natur, burde vi være et attraktivt sted for internasjonale filmproduksjoner. Vi ser at dette potensielt gir oss et konkurransefortrinn i forhold til andre land, om regjeringen og Stortinget bidrar til å at Norge blir en attraktivt også økonomisk. Insentivordningen må gjøres regelstyrt og bli en næringspolitisk ordning som ikke ligger i kulturbudsjettet.

Norske Filmregissører viser for øvrig til høringsinnspillene fra Kunstnernettverket og Filmforbundet som vi også stiller oss bak.

Kontaktperson, forbundsleder Leiv Igor Devold ( igor@filmdir.no )

Meld. St. 22 (2022-2023) «Kunstnarkår»; Høringsinnspill fra Norsk Skuespillerforbund

Det er 25 år siden forrige kunstnermelding kom, og vi skuespillere ser et sterkt behov for en ny melding! Norsk Skuespillerforbund mener det er bra at Regjeringen har lagt fram en forholdsvis omfattende melding for norske kunstnere. Det er en relevant gjennomgang av feltet som angår kunstnernes yrkesutøvelse og levekår. Meldingen gir i stor grad en beskrivelse av dagens situasjon for de ulike kunstfeltene og hvilke utfordringer vi står overfor, men den ser ut til allikevel å mangle et helhetlig kunnskapsgrunnlag på tvers av alle de ulike kunstfeltene. 

Kunstnerpolitikk handler om hvilke vilkår kunstnerne i samfunnet arbeider under: deres ytringsfrihet, verdi, posisjon og rolle i samfunnet, samt deres livsgrunnlag i form av økonomi og sosiale rettigheter. Det er avgjørende at en kunstnermelding tar på alvor den prekære økonomiske situasjonen mange kunstnere står i til daglig og at den statlige kunstnerpolitikken innrettes for å bedre rammevilkårene for kunstnernes skapende arbeid gjennom ulike ordninger og tiltak. Virkemiddelapparatet har de senere årene vært gjenstand for et betydelig kulturløft, som ikke har gitt utslag i økte kunstneriske inntekter. Vi etterlyser nå et tilsvarende kunstnerløft.

 Vi trenger treffende og effektive politiske tiltak innen kunsterfeltet, men «Kunstnarkår» gir ikke konkrete løsninger. Således fremstår «Kunstnarkår» som en noe vag og ullen rapport. Vi savner mer konkrete mål med hva departementet vil med kunsten generelt og skuespillerkunsten spesielt. «Kunstarkår» har et lovende anslag rundt prinsipper for rimelig betaling, men fremstår ellers mangelfull, byr på lite praktisk politikk og varsler stadig nye utredninger.

 Vi er flere kunstnerorganisasjoner som har samlet oss om å utarbeide en alternativ kunstnermelding som vi vil lansere i januar. Der kommer vi med konstruktive kommentarer og forslag til de kapitlene som tar for seg mål og tiltak. Vi oppfordrer Stortinget til å inkludere disse i sin behandling av meldingen.

 Norsk Skuespillerforbund etterlyser også en helhetlig gjennomgang av skuespiller- og scenekunstfeltet gjennom en NOU som ser på institusjoner, organisasjoner, frivillighet, skapende og utøvende skuespiller- og scenekunstnere, samt virkemiddelapparatet.

Kunstig intelligens (KI): «Kunstnarkår» sier lite om sikring av arbeidstakere i forbindelse med kunstig intelligens (KI), men mer om hvordan vi kan legge til rette for god bruk av KI. Norsk Skuespillerforbund savner en dialog rundt våre bekymringer og utfordringer rundt dette temaet, og vi stiller oss til disposisjon til å være en samtalepartner i en slik dialog.

 Norsk Skuespillerforbund ønsker også å bidra til undersøkelser rundt skuespilleres levekår, og ber om at informasjonsinnhentingen foregår på en måte som gjør det mulig for oss å dele data.

For Norsk Skuespillerforbund er Norsk Kulturfond en viktig finaniseringskilde for produksjon, distribusjon og formidling, og det er derfor helt essensielt at fondet og da ordningene for scenekunstområdet styrkes for å jevne ut tildelingsprosenten mellom kunstfagene. Tildelingsprosenten for fagområdet scenekunst, som favner skuespilerkunsten, er betydelig lavere enn gjennomsnittlig tildelingsprosent på tvers av alle ordninger. Og denne ulikheten på tvers av kunstfag bør det være en politisk målsetning om å jevne ut raskt. Norsk kulturfond og avsetningene til ordningene for scenekunst generelt, og skuespillerkunsten spesielt, må derfor styrkes, slik at tildelingsprosenten til de ulike kunstfagene over tid blir jevnere enn den er i dag. En økning til scenekunstområdet vil bidra til å styrke den økonomiske bærekraften i prosjektene som innvilges støtte. Økning til scenekunstområdet styrker økonomisk bærekraft og vil vitalisere det frie skuespiller-/scenekunstfeltet. Dette et nødvendig tiltak for å styrke kunstnerøkonomien.

Skuespiller- og danseralliansen AS (SKUDA) ble opprettet i 2012 etter flere utredninger. SKUDA var omtalt i Kulturløftet 2 i 2008 og virksomheten er inspirert av TeaterAlliansen, Dansalliansen og Musikalliansen i Sverige, men tilpasset norske forhold. Det ble i 2011, før opprettelsen, foretatt en juridisk vurdering som konkluderte med at SKUDA kunne være arbeidsgiver og kunstnerne arbeidstakere i virksomheten. Som arbeidsgiver sikrer SKUDA de ansatte skuespillerne og danserne et kontinuerlig yrkesliv, slik at øvrige arbeidsgivere i bransjen har høyt kompetente kunstnere tilgjengelig for ansettelser eller oppdrag av kort eller lengre varighet. I tillegg styrker SKUDA yngre scenekunstnere i etableringsfasen gjennom mentoringprogram, og tilbyr faglig kompetanseutvikling til alle utøvende scenekunstnere uavhengig av ansettelse i SKUDA. Slik bidrar SKUDA til at mange scenekunstnere kan etablere og utvikle seg i yrket.

Plasseringen av SKUDA i meldingen Kunstnarkår er således feil:
Skuespiller- og danseralliansen er ikke en sosial ordning for arbeidsledige kunstnere. Den funksjonen ivaretas av NAV. Omtalen i «Kunstnarkår» er derfor feil; SKUDA er en kulturell institusjon, ikke en sosialordning. SKUDA skulle dermed ikke vært omtalt under kapittel 10 i meldingen. SKUDA har en unik kulturpolitisk betydning og inngår i den kulturelle infrastrukturen på scenekunstområdet. SKUDA bør derfor omtales som en av institusjonene i kunstnerpolitikken. SKUDA bør omtales under kapittel 5.5.1 "Musikk og scenekunst", 5.5.3 "Institusjonane i kunstnarpolitikken" og i kapittel 9 "Rimelig betaling for kunstnarleg arbeid".

Omtale av SKUDA og mulighet for andre lignende allianser:
Våren 2021 kartla og analyserte Kulturrådet og Norsk filminstitutt, på oppdrag av Kulturdepartementet, konsekvensene av koronapandemien. Et av de anbefalte virkemidlene som et målrettet tiltak for å styrke kunstnerøkonomien er nettopp en økning av midler til SKUDA og en utbygging av allianser. Her går altså regjeringen mot anbefalinger fra underliggende fagetater på området, noe vi ber Stortinget rette opp i. SKUDA er en skalerbar modell som ved økt bevilgning kan innlemme andre kunstnergrupper, da dette er en treffsikker ordning for hele det profesjonelle kunstfeltet.

SKUDA bidrar både til å styrke kunstnerøkonomien, sikre kontinuerlig kunstnerisk utvikling og til å høyne kunnskapen om profesjonelle vilkår blant utøvende kunstnere, ref. kap. 9.4 "Arbeidsvilkår og betaling for kunstnarar". SKUDA er en stor suksess og en ordning som treffer scenekunstnere godt og bredt. SKUDA er opprettet for å styrke utøvende kunstnere på den ene siden, og sikre arbeidsgivernes behov for et fleksibelt arbeidsmarked, på den andre siden, og har gjennom elleve års drift blitt en sentral virksomhet på scenekunstfeltet.

Sett i lys av skuespiller-streiken i USA, ser vi at også norske skuespillere har tøffere arbeidsvilkår i vente. Norsk Skuespillerforbund følger med på hva som skjer i verden, og ønsker oss en proaktiv politikk som kan hjelpe oss å sikre norske arbeidstakere. Dette er det viktig at Regjeringen også viser at de har et bevisst forhold til.

 I Norge har vi verken egen kunstnerlov eller bestemmelser som gjelder kunstnere i generell lovgivning. Innstillingen etter Stortingets behandling av den andre kunstnermeldingen i 1997 konstaterte at:
“Målsettingen fra 1976 om at kunstnerne skulle få tilnærmet like levekår som andre yrkesgrupper, er ikke oppfylt”.
Med tanke på at dette er den tredje kunstnermeldingen i Norge, gjennom tidende, mener Norsk Skuespillerforbund at "Kunstnarkår" bør klare å lykkes med å oppnå dette. I den tidligere nevnte alternative kunstnermelding fra flere av kunstnerorganisasjonene, foreslår vi derfor at Stortinget kommer med følgende anmodningsvedtak i sin kommende innstilling:

1. Stortinget ber Regjeringen utrede en norsk kunstnerlov og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.
2. Stortinget ber regjeringen utarbeide forslag til en helhetlig kunstnerøkonomireform.

Takk for at vi fikk komme med våre innspill.

God jul!

Gjennom finanskrisen i 2008 og fram til 2014 økte kultursektoren sysselsettingen i Europa med 0,7 prosent i året, samtidig som den generelle europeiske sysselsettingsgraden hadde en årlig reduksjon på 0,7 prosent. Kultursektoren gir arbeid til 2,5 ganger flere enn bilindustrien og fem ganger flere enn telekom-sektoren.  

Størrelsen på Kulturdepartementets budsjett står ikke i stil til det vekstpotensialet som ligger i kreativ sektor og hvor kunstneren er første ledd i verdikjeden.

Kunstnerpolitikk handler om hvilke vilkår kunstnerne arbeider under: deres ytringsfrihet, verdi, posisjon og rolle i samfunnet samt deres livsgrunnlag i form av økonomi og sosiale rettigheter.

Det er avgjørende at en kunstnermelding tar på alvor den prekære økonomiske situasjonen mange kunstnere står i til daglig og at den statlige kunstnerpolitikken innrettes for å bedre rammevilkårene for kunstnernes skapende arbeid gjennom ulike ordninger og tiltak.

Virkemiddelapparatet har de senere årene vært gjenstand for et betydelig kulturløft, som ikke har gitt utslag i økte kunstneriske inntekter. Vi etterlyser nå et tilsvarende kunstnerløft.

Den første kunstnermeldingen fra 1976 forsøkte å svare på kravene fra kunstneropprøret på 70-tallet ved å introdusere garantiinntektsordningen - den er siden blitt avviklet. Den andre kunstnermeldingen fra 1997 introduserte egne arbeidsstipend for yngre nyutdannede kunstnere samt innkjøp av kunst til offentlig rom.

Nesten 50 år etter første kunstnermelding står vi fremdeles overfor mange av de samme utfordringene. Vi er flere kunstnerorganisasjoner som er opprørte over at den tredje kunstnermeldingen i rekken ikke tar tak i de strukturelle problemene på en helhetlig måte. "Kunstnarkår" har et lovende anslag rundt prinsipper for rimelig betaling, men fremstår ellers mangelfull, byr på lite praktisk politikk og varsler stadig nye utredninger. I tillegg mangler den et flaggskip eller et signaturgrep som sine to forgjengere tross alt hadde.

Flere kunstnerorganisasjoner har derfor samlet seg om å utarbeide en alternativ kunstnermelding som vi vil lansere i januar. Der kommer vi med konstruktive kommentarer og forslag til de kapitlene som tar for seg mål og tiltak. Vi oppfordrer Stortinget til å inkludere disse i sin behandling av meldingen.

"Kunstnarkår" er også helt taus på den internasjonale kunstnerpolitikken som akkurat nå er i utvikling både på EU nivå og i flere land:

UNESCO 1980 Recommendation concerning the status of the artist

Som medlem av UNESCO er Norge forpliktet til å omsette denne anbefalingen til praktisk politikk gjennom reguleringer eller lovgivning. 

Denne anbefalingen understreker at det både er nødvendig og betimelig at offentlige myndigheter besørger at kunstnere får sosiale rettigheter på linje med andre yrkesgrupper. Kunstnernes profesjonelle, sosiale og økonomiske status må forbedres.

I rapporten “Culture & working conditions for artists” (2019), som er en internasjonal analyse av implementeringen av 1980 anbefalingen, blir det bemerket at “kunstneren” - personen som skaper kunsten - er overraskende ofte fraværende i innretningen av kulturpolitiske virkemidler og støtteordninger.

I mangel av nyere tallmateriale fra Norge vil vi likevel nevne at den andre kunstnermeldingen fra 1997 slo fast at bare om lag 12-15 % av kulturbevilgningene gjaldt tiltak som rettet seg direkte mot enkeltkunstnere.

Kunstnerne krever ikke bedre rettigheter enn andre, men like rettigheter. For å få til dette i praksis kan det være nødvendig med særordninger som tar høyde for de spesielle utfordringer kunstneryrket byr på.

For selv med en betydelig grad av offentlig tilskudd, er det kunstnerne selv som i størst grad subsidierer sitt eget virke gjennom lange perioder med ikke-betalt eller underbetalt arbeidstid. De står ikke utenfor yrkeslivet, men deres “egenfinansierte” arbeid gir ikke uttelling på sykepenger, dagpenger eller pensjonssparing.

EU Kommisjonens ekspertgruppe (OMC rapport juni 2023)

Som et ledd i EUs arbeidsprogram for kultur 2019–2022, ble det etablert en ekspertgruppe fra medlemslandene som fokuserte på kunstnere og kulturarbeideres status og arbeidsforhold som avholdt møter i perioden 2021-2023.  

Rapporten fra juni 2023 påpeker at det er mer sannsynlig at særskilte reguleringer for kunstnere vil ha en sterk innvirkning på deres sosioøkonomiske situasjon, og spesielt når de eksisterende sosiale ordningene er utilstrekkelige eller ikke kan tilpasses særtrekk ved kunstnerisk arbeid.

Rapporten slår også fast at selv om EU i begrenset grad har anledning til å regulere kulturpolitikk og sosiale rettigheter, synes det nå å være politisk vilje og en historisk mulighet til å takle utfordringene rundt kunstneres arbeidsvilkår sammen på EU nivå, og lære fra beste praksis i andre land for å komme videre:

"As the COVID-19 crisis has highlighted the precariousness of many workers in the sector and the need to improve their situation, various countries have recently adopted – or are in the process of adopting – important legislative reforms to improve the working conditions of artists and cultural workers. New forms of status or support are thus emerging (e.g. Ireland, Spain, Luxembourg, Poland, Portugal and Romania), alongside models that have existed for longer (e.g. in Belgium, Germany, France, Lithuania, etc.)."

UNESCO har forøvrig estimert at på verdensbasis mistet mer enn 10 millioner kunstnere og arbeidere i kulturell og kreativ sektor jobben i 2020 som følge av pandemien.

EU Parlamentets resolusjon 21. november 2023

I sin ferske resolusjon insisterer EU Parlamentet på at rettferdige sosiale ordninger og arbeidsforhold og et anstendig og bærekraftig lønnsnivå, samt tilstrekkelig tilgang til sosial trygghet, er avgjørende for å garantere kunstnerisk ytringsfrihet for alle skapere.

EU Parlamentet ber EU Kommisjonen utarbeide en europeisk “status of the artist” og innføre en pakke med tiltak - inkludert et direktiv - for å forbedre kunstneres arbeidsforhold. 

Resolusjonen oppfordrer medlemsstatene som ennå ikke har innført en spesifikk kunstnerlovgivning (status of the artist) til å gjøre det, med sikte på å lette tilgangen til sosiale rettigheter for kunstnere og kulturarbeidere i samsvar med minimumsstandarder i tråd med rådsanbefaling av 8. november 2019 om tilgang til sosial beskyttelse for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende (2019/C 387/01), og å tette eksisterende hull i tilgang til velferdsordninger, spesielt med tanke på kulturell og kreativ sektor.

I Norge har vi verken egen kunstnerlov eller bestemmelser som gjelder kunstnere i generell lovgivning. 

Innstillingen etter Stortingets behandling av den andre kunstnermeldingen i 1997 konstaterte at: “Målsettingen fra 1976 om at kunstnerne skulle få tilnærmet like levekår som andre yrkesgrupper, er ikke oppfylt”. På tredje forsøk bør kunstnermeldingen lykkes i å oppnå dette.

I vår alternative kunstnermelding foreslår vi derfor at Stortinget gjør følgende anmodningsvedtak i sin kommende innstilling:

I.

Stortinget ber regjeringen utrede en norsk kunstnerlov og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

II.

Stortinget ber regjeringen utarbeide forslag til en helhetlig kunstnerøkonomireform.

Til Stortingets familie- og kulturkomité  

Høringsnotat til Meld. St. 22 (2022–2023) «Kunstnarkår» fra Norske Grafikere

Norske Grafikere takker for muligheten til å komme med innspill til «Kunstnarkår» på vegne av Fellesverkstedene i Norge*. Kunstneres produksjon krever fasiliteter, kompetanse og utstyr og vi legger merke til at produksjonsleddet ikke er anerkjent i "Kunstnarkår" som en essensiell del av infrastrukturkravet på linje med formidlingsarenaer (Grunnlova § 100 sjette ledd gjev styresmaktene ei plikt til å «leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte»). Vi vil minne om at fellesverksteder ikke er nytt, men noe kunstnere har begått i over 100 år. Vi ønsker med vårt innspill å påpeke at fellesverkstedene er glemt i arbeidet med rapporten. Delingsfilosofien er en del av historien og ikke minst en åpenbar del av løsningen for fremtiden til kravet om at kunst og kultursektoren skal stille grønnere krav til oppdragsgivere og egne klimaavtrykk (“Grønt veikart for kunst- og kultursektoren”).

 Det sies i de overordnede målene til «Kunstnarkår» at de institusjonelle rammene rundt kunsten er en sentral del av infrastrukturen inkludert virkemidler og arenaer som legger til rette for å produsere og tilgjengeliggjøre kunst. Videre inn i rapporten ser vi derimot at produksjonsleddet ikke spesifiseres og det er kritisk at både kunstnere innenfor det visuelle kunstfeltet og andre skapere på tvers av de kreative næringene har profesjonelle produksjonsmuligheter i sin region.

 Vi ønsker på vegne av Fellesverkstedene i Norge* å spesielt kommentere Kap. 3 Tverrgåande utviklingstrekk og problemstillingar og Kap.13 Mål 3: Kan verke over heile landet.

Kap. 3 Tverrgåande utviklingstrekk og problemstillingar

Vi ser svært positivt på at regjeringen prøver å rydde vei i et finmasket nett av institusjoner og arenaer som kultursektoren faktisk er. I denne oppryddinga finner vi imidlertid ikke spor av den årlange tradisjonen for fellesverksteder. Mange av fellesverkstedene i Norge er initiert av kunstnere for å sikre produksjonsmuligheter og deling av ressurser. Disse arenaene har i lang tid vært drevet av dugnadsånd og vi må anerkjenne virksomhetene og sørge for bærekraftige finansieringsmodeller. Fellesverkstedene i Norge* er et tverrfaglig nettverk som bidrar til profesjonalitet i produksjonsløsninger på tvers av felta både med hensyn til å ivareta kunnskap om tradisjonelle håndverkstradisjoner, tilrettelegge for nyskaping og skape trygge og forutsigbare arbeidsplasser. Vi er tilstede for de som ønsker bistand til å få noe produsert og for profesjonelle skapere som trenger areal og maskiner til å produsere selv. 

 Forslag til merknad: Familie- og kulturkomiteen mener at Fellesverkstedene i Norge bør spesifiseres i «Kunstnarkår» som en essensiell del av infrastrukturen. Ikke bare på det visuelle feltet men på tvers av alle disipliner i kunst og kulturfeltet.

Kap. 3.1 Kunst og berekraft

Gjennom fellesverkstedenes filosofi er deling og effektiv bruk av ressurser sentral og vi bidrar til å utvikle kunnskapsgrunnlag og identifisere konkrete tiltak for å oppnå bærekrafts målene i sektoren.

Det grunnleggende spørsmålet er “Må alle ha hvert sitt?”, eller kan vi som samfunn dele på ressursene. Fellesverkstedene er en produksjons arena hvor alt deles med så mange som mulig, hvilket gjør det mulig å investere i løsninger som ikke varer i noen få år, men i generasjoner og forbruk reduseres drastisk. Ved å tilrettelegge for mange i et begrenset areal, reduserer vi arealbehovet et voksende samfunn og økende antall kunstnere skaper, uten å begå økende press på miljøet.

Forslag til merknad: Familie- og kulturkomiteen mener at Fellesverkstedene i Norge bør anerkjennes som en kraftfull del av løsningen på at kunst og kulturfeltet bidrar til å oppnå miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft. Meld. St. 40 (2020–2021) Mål med mening. Norges handlingsplan for å nå bærekrafts målene innen 2030.

Kap. 3.7 Vegen vidare

Hovedambisjonen i regjeringens kunstpolitikk er at det skapes mangfoldig, viktig og ny kunst av høy kvalitet og at alle skal ha tilgang til kunstverden gjennom møter og interaksjon med kunst, kunstnere og kunstopplevelser. En anerkjennelse av Fellesverkstedene i Norge* som en del av løsningen for veien videre vil være nyttig for å sørge for velfungerende kanaler for utveksling av informasjon og meningsytringer i samfunnet, som en arena for publikumsengasjement og ikke minst som et avlastende alternativ til den pressede ateliersituasjonen kunstnere nå befinner seg i. Åpne dører i fellesverkstedene vil bidra til å øke bevisstheten om kunstnernes arbeid og produksjonsprosessen og dermed styrke koblingen mellom kunstnere og samfunnet.

 Forslag til merknad: Familie- og kulturkomiteen mener at Fellesverkstedene i Norge er en av de viktigste og mest konkrete virkemidlene vi må sette fokus på når vi legger opp planer for veien videre. Fellesverkstedene bidrar til å bevare tradisjonelle kunst og kulturutrykk, ivaretar håndverkstradisjoner og legge til rette for nyskaping.

Kap. 13 Mål 3: Kan verke over heile landet

Som en landsdekkende organisasjon setter Norske Grafikere spesielt pris på kravet til at det skal være mulig å utøve et yrke innenfor kunst og kulturproduksjon i hele landet og at kunstnerpolitikken har som ambisjon om å treffe bredt

 I 2022 startet NG en kartlegging av fellesverksteder for grafikk i Norge med mål om å sammen arbeide for større profesjonalitet i produksjonsleddet og hjelpe hverandre å utvikle bedre driftsmodeller. I forlengelsen av dette har vi gått i bresjen for et nasjonalt tverrfaglig nettverk av fellesverksteder som avholdt første samling i Kristiansand denne høsten; Fellesverkstedene i Norge*. Vi er i ferd med å bli en stor gruppe fellesverksteder med målsetning om å synliggjøre produksjonsleddet som en viktig del av infrastrukturen i den nasjonale og regionale satsningen innenfor kunst og kulturfeltet.

 Forslag til merknad: Familie- og kulturkomiteen anerkjenner Fellesverkstedene i Norge som et essensielt ledd i kravet om at det skal være mulig å virke som kunstner over hele landet og et viktig og helt konkret verktøy i arbeidet med å forankre kulturloven i kommune og fylkesplaner.

13.10 Prioritering og vidare oppfølging

Forslag til merknad: Familie- og kulturkomiteen legger inn Fellesverkstedene i Norge som et satsningsområde med mål om regionale fellesverksteder for videre oppfølging i punktlista så produksjonsleddet blir verdsatt på linje med formidlingsleddet i «Kunstnarkår».

Med Vennlig hilsen

Norske Grafikere, På vegne av *Fellesverkstedene i Norge

 Ved styreleder Cathrine Finsrud

* Fellesverkstedene i Norge er en paraplyorganisasjon for åpne verksteder som tilbyr plass, kompetanse og verktøy tilgjengelig for tverrfaglig profesjonell produksjon. (herunder kunstnere, designere, arkitekter mm.) En rekke fellesverksteder står bak dette høringsnotatet og en komplett liste over disse kan fåes på etterspørsel.

Allerede i innledningskapitlet til Kunstnarkår understrekes at nye tider krever fornyet og oppdatert kunstnerpolitikk. Meldingen peker på digital transformasjon, med nye vilkår for produksjon og visning, samtidig som den trekker fram utfordringer knyttet til ytringsklimaet og ytringsfrihet både i Norge og internasjonalt som et viktig tema å følge opp.

Forfatterforbundet deler disse synspunktene.

Forfatterforbundet er naturlig nok opptatt av litteraturfeltet, og vårt innspill må derfor i hovedsak sees som et innspill til hvordan dette feltet bør organiseres, men vi vil tro at flere av våre standpunkter også kan være relevante for andre kunstfelt.

Lik rett til representasjon

Et prinsipielt standpunkt hos Forfatterforbundet er at alle kunstnere må ha reell representasjon på det feltet de virker. I dette ligger medbestemmelse i bruk av opphavsrettslige midler, innretning på og bruk av statlige bevilgninger og støtte, reell medbestemmelse i utforming av avtaler med statlige aktører og Kulturråd, og medbestemmelse i tildeling av statens kunstnerstipend. Det er beint fram udemokratisk at representative enkeltorganisasjoner holdes utenfor komiteene for utdeling av statens kunstnerstipend, eller andre organer som NORLAs styre, som har betydelig innflytelse og kontroll med hvilke litterære verk som mottar oversetterstøtte. At kunstfeltet ellers har organisert seg slik at enkeltorganisasjoner kan stenge andre ute fra å delta i et fellesskap, kan ikke staten klandres for. Men Kulturdepartementet kan, og bør, sørge for at alle kunstnere oppnår reell representasjon.

Med et kunstfelt som på enkelte områder fortsatt opptrer demokratisk umodent, er Forfatterforbundet derfor særs tilfreds med at det i meldingen Kunstnarkår legges vekt på at alle kunstnere nettopp skal ha reell representasjon.

I meldingen står det, i 4.5.4.: "Departementet meiner systemet for kva organisasjonar som har rett til å oppnemne medlemer til stipendkomiteane, må innrettast slik at organisasjonar som reelt sett representerer kunstnarar, etter ei vurdering kan få rett til å oppnemne medlemer av komiteane." 

Det er gledelig lesning at departementet ser viktigheten av at alle representative organisasjoner skal ha lik rett til å være med å ta beslutninger som påvirker hvilke litterære stemmer, hvilke litterære prosjekter, som mottar statlige bidrag. Dette er i tråd med den sårt tiltrengte og nødvendige demokratiseringen av litteraturfeltet.

Forfatterforbundet forventing er at vi vil komme inn i forvaltningen av Statens kunstnerstipend på like vilkår med Den norske Forfatterforening etter at Kunstnarkår er behandlet i Stortinget. Det er ingen forskjell i Forfatterforbundets og andre litterære organisasjoners faglige kompetanse.

Forvaltning og etterprøvbarhet av statens kunstnerstipend

I Kunstnarkår framkommer det, i 4.5.3, «... at forvaltninga av kunstnarstipenda ikkje er tilstrekkeleg etterprøvbar og transparent. Departementet meiner at systemet ikkje er fleksibelt nok til å følgje utviklinga i kunstfelta.»

Departementet argumenterer videre for å gi utvalget for kunstnerstipend innsikt i stipendkomiteenes arbeid, for å sikre at søknadsbehandlingen blir mer samordnet, transparent, etterprøvbar og legitim i tråd med god forvaltningsskikk.

Kultur- og likestillingsdepartementet ønsker også at søknadsbehandlingen av Statens kunstnerstipend skilles fra behandlingen av søknader om andre stipend og at sekretariatsfunksjonen for komiteene overføres til Kulturdirektoratet og at Staten betaler komitémedlemmene, ikke organisasjonene, slik praksis er i dag.

Forfatterforbundet er helt enig i det departementet skriver og støtter disse forslagene fullt ut. Statsråden skal ha ros for å ta denne ryddejobben. Tillit er avgjørende, både tillit hos alle kunstnere og i allmenheten generelt. Etterprøvbarhet, transparens, gode habilitetsvurderinger og god forvaltningspraksis er nødvendig. Og det er ikke noe oppsiktsvekkende i det; dette kreves og gjelder for lengst på alle andre samfunnsområder.

Forfatterforbundet vil videre peke på at den enkelte stipendkomité har et selvstendig forvaltningsansvar, slik meldingen også vektlegger, og at det er uheldig at kunstnerorganisasjonene bruker de samme stipendkomiteene både til sine egne stipender, og statens kunstnerstipender. Det er åpenbart at det med en slik organisering oppstår både en urimelig maktkonsentrasjon, men også habilitetsproblemer når samme komité forvalter både den enkelte kunstnerorganisasjons egne arbeidsstipender, samtidig som den forvalter statens kunstnerstipend for samme opphavergruppe. I praksis kan da enkeltorganisasjoner i betydelig grad styre et opphaverfelt ­ – altså hvilke kunstnere som skal få stipend.

Vi registrerer at det blant andre organisasjoner uttrykkes skepsis til atskilte komiteer, dels fordi man er redd for at staten ikke lenger vil opptre med armlengdes avstand til kunstfeltet, og dels fordi to komiteer vil være fordyrende sett opp mot dagens ordning med én komite. (Norsk faglitterære forfatter- og oversetterorganisasjon praktiserer separate komiteer). Til dette vil Forfatterforbundet bemerke at sjansen for nepotisme, og at komiteen framelsker ett snevert litterært syn framfor større kunstnerisk bredde, er større med én-komitesystemet enn med et to-komitesystem. Ser man på historien, der enkeltforfattere har fått så rause og gjentatte stipendbevilgninger at det minner mer om periodevist statsstipend, er det grunn til å spørre om ikke det er på tide at litteraturfeltet også opparbeider armlengdes avstand til seg selv.

Etter Forfatterforbundet skjønn representerer én-komitsystemet stor og uakseptabel ulempe for opphaverne. Det er en bedre, mer gjennomsiktig og mer demokratisk ordning at det oppnevnes en nøytral fagperson uten organisasjonstilknytning til komiteene for statens kunstnerstipend for voksen skjønn og barne- og ungdomslitteratur, og at de organisasjonene som representerer samme kunstnerpopulasjon oppnevner et likt antall medlemmer. Uavhengige komiteer vil kunne treffe bredere i kunstnerpopulasjonen. Et beskrivende poeng i denne sammenhengen er hvordan enkeltorganisasjoner har delt ut stipender, enten statens eller sine egne, til de samme kunstnerne i nært opp mot 20 år. 

Rett til rimelig vederlag

Forfattere tilhører generelt en lavinntektsgruppe. De få kjendis-forfatterne som lever greit og godt av sine bøker er i et lite mindretall; for alle andre er det økonomisk utfordrende å overleve på en forfatterlønn.

I meldingens 8.1.2 står det: Åndsverklova § 69 slår fast at opphavaren har krav på rimeleg vederlag ved overdraging av rettar, og at føresegnene i denne paragrafen ikkje kan fråvikast til skade for opphavaren. Det inneber at den som er opphavar til eit åndsverk eller kunstnarleg arbeid, slik det er definert i åndsverklova, har ein såkalla ufråvikeleg rett til rimeleg betaling.

Forfatterforbundet hilser dette velkomment, og mener at både Bokloven, Lov om opphavsrett til åndsverk og denne meldingen til sammen styrker forfatternes krav om rimelig betaling i hele næringskjeden. Det er et vesentlig tankekors at forfatteren, som har den aller største innsatsfaktoren i utgivelsen av en bok, kanskje flere årsverk, kun sitter igjen med (i beste fall) 17% av inntektene.

Som kjent møter også forfatterne tung motstand hos forleggerne i sitt forsøk på re-forhandle normalkontrakten, på avtalepunkter som både gjelder rettighetsoverdragelsens omfang, inntektsfordeling og beregningsgrunnlag for royalty og avtalens lengde. Det er svært viktig, og kjærkomment for forfatterne, som er den svake part overfor forleggerne, at lovverk, forskrifter og meldinger gir oss en stødigere plattform å sikre våre yrkesmessige rettigheter ut ifra.

Oslo 11.12.23

Eystein Hanssen

Forfatterforbundet

Kunstnarkår er den tredje stortingsmeldingen om kunstnerøkonomi i historien. De to foregående kom med omfattende reformer: Kunstnerne og Samfunnet (regjeringen Bratteli, 1976) banet vei for garantiinntekt for kunstnere, mens Kunstnarane (regjeringen Jagland, 1997) ble starten på en omfattende utvidelse av Statens Kunstnerstipend med stipender til yngre kunstnere, og kunst i det offentlige rom.

Det er vanskelig å se tilsvarende «signaturgrep» i Kunstnarkår. NOPA opplever at stortingsmeldingen fremstår visjonsløs, og ofte mangler konkrete tiltak på problemer den identifiserer.

Flere kunstnerorganisasjoner jobber derfor med en felles alternativ kunstnermelding som vi vil lansere i januar. Der kommer vi med konstruktive kommentarer og forslag der Kunstnarkår tar for seg mål og tiltak. Vi oppfordrer komiteen til å inkludere disse i sin behandling av meldingen.

Selvstendig næringsdrivende

NOPA stiller seg bak virkelighetsbeskrivelsen om at de fleste skapende kunstnere er selvstendig næringsdrivende. Og at dette er en organisasjonsform de fleste må velge, enten de vil eller ikke. Et overveldende flertall av NOPAs medlemmer er da også enkeltpersonsforetak.

Hurdalsplattformen slår fast at regjeringen skal utrede og forbedre sosiale vilkår for selvstendig næringsdrivende. Regjeringen ble også instruert av Stortinget i 2022 til å utrede om selvstendig næringsdrivende og frilansere skal opparbeide seg sterkere rettigheter til inntektssikring, inkludert forbedring av sykelønnsordningen og sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende. Med dette som bakgrunn hadde vi håpet at regjeringens melding om kunstnerøkonomi skulle si noe om selvstendig næringsdrivende kunstneres sosiale rettigheter. 

Under koronapandemien fikk vi demonstrert at offentlige etater har lite kunnskap om kunstnernes lappeteppeøkonomi. NOPA opprettet selv en rådgivingstjeneste for våre medlemmer og andre kunstnere med behov for veiledning. Vi har tidligere, sammen med Kunstnernettverket, spilt inn ønske om at det opprettes en egen NAV-enhet som er spesialisert på kunstnerøkonomi. Det er derfor skuffende at denne ideen ikke er omtalt i Kunstnarkår. 

Musikkfeltet

NOPA tillater oss å påpeke at musikkfeltet, som samlet trolig er den største kunstnergruppa i Norge, består av både skapende og utøvende kunstnere – og altså langt flere enn musikarar: låtskrivere, komponister, tekstforfattere, artister og lyddesignere for å nevne noen. Overskriften på avsnittet, som generelt er veldig tynt, er derfor misvisende.

Mye av innholdet er basert på Kunstnerundersøkelsen 2019, der hverken artister eller musikere deltok. Populærkomponistene blir med gjennomsnittlig lønn på 691 000,- fremhevet som en gruppe med høy inntekt. Kunstnarkår påpeker at det er store variasjoner, at differansen mellom gjennomsnitt og median inntekt er betydelig og at 18% av populærkomponistene har en inntekt under den definerte fattigdomsgrensen.

Likevel mener NOPA at vår kunstnergruppes inntektsforhold fremstilles mangelfullt. For eksempel burde det komme frem at populærkomponistene i snitt kun hadde 329 000,- i kunstnerisk inntekt. Og at denne gruppen har flest antall søkere per stipendhjemmel i Statens kunstnerstipend og lavest tildelingsprosent av alle kunstnergrupper. Eller at populærkomponister mottar minst i stipend og tilskudd av samtlige kunstnergrupper, i gjennomsnitt 19 000,- i året. 

Norskandel i strømmetjenester

NOPA har lenge satt fokus på en stadig synkende norskandel i strømmetjenester som Spotify etc. Til tross for mange gledelige nyheter om norske topp-plasseringer i det siste, er den totale norskandelen av musikken nordmenn lytter til sørgelig lav. Fenomenet omtales i Kunstnarkår med en graf som viser IFPIs¹⁾ statistikk for Norge, Finland og Danmark i 2021. Mens finnenes konsum av egen musikk var 34% og danskenes 42,8%, var bare 17% av musikken nordmenn lyttet til norsk. Dette er en bekymringsverdig, særlig med tanke på at Norge var på dagens danske nivå for 15 år siden. NOPA er skuffet over at mulige tiltak for å motvirke den sterkt nedadgående trenden ikke er omtalt, særlig siden vi har diskutert problemstillingen i mange møter med både politisk ledelse og embetsverk i KUD de siste årene.

Vi har registrert at problemstillingen er en del av mandatet til NOU-utvalget som utreder musikkbransjen, men også at kulturministeren har uttalt: – «først skal NOUen skrives, så kommer det en stortingsmelding med tiltak – og deretter penger»²⁾. NOPA frykter derfor at det vil gå mange år før nødvendige tiltak iverksettes.

¹⁾ International federation of the Phonographic Industry – internasjonal organisasjon for plateselskaper.

²⁾ Intervju Ballade 10. oktober 2023.

Kunstig intelligens

Kunstnerorganisasjoner verden over kjemper nå en kamp for at rettigheter opphavere har hatt siden boktrykkerkunstens barndom ikke skal hules ut i møtet med KI. Vi opplever at de store teknologiselskapene «støvsuger» internett for filer (web-scraping). At mange av filene er beskyttet av opphavsrett og andre vern, hindrer ikke at de blir brukt for å trene KI-modeller. Teknologiselskapene hevder dette er lovlig, mens rettighetshaverne stiller spørsmål ved praksisen. Det er imidlertid vanskelig å forfølge krenkelser rettslig, da teknologisiden bare unntaksvis oppgir hvor de har hentet sine treningsdata.

Det hele kompliseres når digitalmarkedsdirektivet (DSM) skal innføres i norsk lov. Direktivets artikkel 3 og 4 har unntak for text- and datamining, som svært få så omfanget av da de ble vedtatt i 2019. Resultatet er at DSM-direktivet i møtet med generativ KI gjør det motsatte av intensjonen bak: å styrke rettighetshaveres mulighet for rimelig vederlag i møte med store plattformtjenester. Rettighetshavere over hele Europa forventer derfor at artikkel 3 og 4 endres, senest i 2026-revisjonen av DSM-direktivet.

Når dette skrives, pågår også en dramatisk dragkamp i Brussel under innspurten i trilogue-forhandlingene om EUs AI Act. Selv om forordningen ikke sier noe om opphavsrett, er transparenskravet sentralt for at rettighetshavernes skal kunne inngå lisenser som gir rimelig vederlag. 

Problemstillingene rundt kunstig intelligens er komplekse, og NOPA har forståelse for at det er vanskelig å konkludere per dags dato. Men at en stortingsmelding i 2023, ikke sier noe om rett til rimelig vederlag når kunstnerisk innhold benyttes til trening av KI-modeller, er nesten ikke til å tro.

– «Regjeringen vil følge nøye med på utviklingen i EU», er etter NOPAs mening ekstremt passivt, og stikk i strid med det statsministeren tidligere i høst har uttrykt om Norges rolle i møte med KI.

NOPA viser for øvrig til vårt innspill til ny nasjonal digitaliseringsstrategi: https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/kdd/aif/nopas-innspill-til-nasjonal-digitaliseringsstrategi.pdf

Norwaco

Med ny åndsverklov i 2018 ble privatkopieringsvederlaget som går via Norwaco utvidet til å gjelde litterære og visuelle verk, uten at den økonomiske rammen ble utvidet. Kunstnarkår sier at dette nå er utredet, men ikke hva konklusjonen er. Derimot står det at man også har gjort en juridisk vurdering, som konkluderer med bo- og virkekravet bør vurderes fjernet.

Det betyr i så fall at ordningen vannes ytterligere ut, uten at ekstra tilførsel av midler hverken for 2018-utvidelsen eller en eventuell ny endring omtales. 

NRK og musikkrettigheter

I avsnittet som omhandler NRK og musikkrettigheter (s65) står det:

• – Av eit samla budsjett på om lag seks milliardar kroner oppgjev NRK at meir enn éin milliard kroner går til artistar, utøvarar, skaparar, eksterne produsentar og kreative miljø.

Dette stiller vi oss undrende til. Samlet vederlag til TONO og Gramo ligger i størrelsesorden 175-180 millioner. I tillegg kommer relativt beskjedene beløp til innkopieringsavtaler med IFPI og FONO, samt artisthonorarer.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/on7bQR/er-det-dette-som-er-rimelig-vederlag-nrk

NOPA har vært i kontakt med ledelsen i NRK som sier de ikke har oppgitt dette tallet til KUD, og at det uansett er feil.

Norsk jazzforum leser stortingsmeldingen Kunstnarkår som en viktig tilstandsrapport, som stadfester grunnleggende prinsipper, samt ulike eksisterende ordninger og virkemidler for kunstnere i Norge. Det er positivt at stortingsmeldinga videre løfter urfolk og nasjonale minoriteter samt likestilling og utfordringer som har vært knytta også til pandemien. Men vi skulle gjerne sett at behovene og utfordringene for det frie feltet og for selvstendig næringsdrivende, som de fleste musikere er organisert som, fikk større plass.

Norsk jazzforum representerer over 800 musikermedlemmer, i tillegg til festivaler, helårsarrangører, storband, regionale jazzsentre og utdanningsinstitusjoner for høyere jazzutdanning. Organisasjonen har som formål å samle det norske jazzmiljøet, og arbeider for å fremme den norske jazzens vilkår kulturpolitisk og kunstnerisk. I kjernen av denne virksomheten står musikerne – de som skaper, utvikler, utøver og formidler. For at disse skal få «Gode muligheter til å virke som kunstner nasjonalt og internasjonalt» (4.1. MÅL), er det behov for å forbedre sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende, styrke stipend- og tilskuddsordningene, samt bedre infrastrukturer rundt musikerne.

Det er positivt at Regjeringen har satt ned et lønnsutvalg som skal se på lønnsdannelse og lønnsfordeling blant tilsatte utenfor det organiserte arbeidslivet, og vi håper man særlig ser på de selvstendig næringsdrivende kunstnerne her.

Det er også bra at Regjeringen vil gi Kulturdirektoratet i oppgave å utarbeide en strategi for rimelig betaling av kunstnere og forslag til overordnede verdiprinsipp.

En opptrapping av stipendordningen og revisjon av forskriften, samt at regjeringen skal greie ut pensjonsopptjening på langvarige stipend er bra. Norsk jazzforum mener stipendordningen bør være pensjonsgivende uavhengig av type og ser ingen grunn til at dette ikke kan innføres.

Det frie feltet står for en stor del av nyskapingen i norsk musikkliv. Musikere, men også konsertarrangørene, må sikres gode og forutsigbare ordninger som legger til rette for profesjonell virksomhet og aktivitet i hele landet. Et sterkt Norsk kulturfond, samt innføringen av Regionale kulturfond er viktig.

Regionale kulturfond er et tiltak som vil styrke regionalt kulturliv, gi et økt kulturtilbud for publikum og bidra til at profesjonelle kunstnere i større grad kan virke over hele landet. Vi er glade for at regjeringen står fast ved å opprette disse.

I stortingsmeldinga Kunstnarkår skriver Regjeringen:

I det samfunnet regjeringa ønskjer seg framover, finst det kunst av høg kvalitet, det finst mykje forskjellig kunst, og det finst profesjonelle, levande kunstnarmiljø og god tilgang til å møte kunst for alle over heile landet.

Og videre leser vi: Det overordna målet for regjeringa er at kunstnarpolitikken framover skal bidra til at kunstnarane

• har gode moglegheiter til å verke som kunstnarar nasjonalt og internasjonalt
• får rimeleg betaling for kunstnarleg arbeid og er tydeleg inkluderte på kunstnarrelevante politikkområde
• kan verke over heile landet

Siden 2017 har Norsk jazzforum arbeidet for å sikre statlig finansiering av de 5 regionale jazzorkestrene og 2 vokalensemblene som driftes av de regionale jazzsentrene i sør, øst, vest, midt og Nord-Norge. Dette er aktivitet vi mener svarer på regjeringens mål.

Etter mer enn 20 års drift er det behov for en styrket og forutsigbar finansiering for å sikre de profesjonelle produksjons- og arbeidsvilkårene. Disse orkestrene og ensemblene er viktige oppdragsgivere for profesjonelle musikere over hele landet, og bidrar til at det skapes og formidles ny, norsk musikk til et bredt publikum. De driftes på små ressurser i jazzsentrene, men samlet engasjerer jazzorkestrene og vokalensemblene over 200 frilansmusikere og -komponister hvert år.

Regionale jazzorkestre og -ensembler må likebehandles med sammenlignbare aktører på musikkfeltet slik at også jazz- og improvisasjonsmusikere har forutsigbare og profesjonelle vilkår for produksjon og formidling, og kan bidra til at jazzmusikerne har arbeidsplass i hele landet.

Norsk jazzforum er videre glad for å lese at Regjeringen setter i gang en spissa internasjonal innsats og at Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet samarbeider om prioriteringer og satsninger, samt viderefører støtteordninger for intensjonalt virke for norske kunstnere.

Norsk musikkliv opplever høy etterspørsel internasjonalt og et stigende aktivitetsnivå i det globale markedet. Samtidig har kostnadsnivået i forbindelse med internasjonal aktivitet økt betraktelig, så behovet er større enn dagens rammer tillater.  

Kunst og kultur har vist seg historisk å være viktig for samfunnet i nedgangstider. Kultur bygger broer, og ikke minst i disse tider med usikker verdenssituasjon og økt polarisering, er det en positiv kraft som bringer mennesker fra ulike kulturer sammen.

Oslo, 10.12.2023

 Gry Bråtømyr

Daglig leder

Norsk jazzforum

Norske Dansekunstnere takker for muligheten til å komme med innspill til Stortingets behandling av Kunstnarkår, men skulle gjerne sett en melding med konkrete løsninger på dagens utfordringer. Meldingen bidrar i liten grad til ny og utvidet kunnskap og analyse av danse- og scenekunstfeltet.

Vi er kritiske til at meldingen ikke tar inn over seg den internasjonale konteksten kunsten og kunstnerne befinner seg i, herunder lovverk, reguleringer og markeder. Meldingen svarer ikke ut hvordan man kan oppnå en bedre maktbalanse i kunstnerøkonomien, og vi skulle helst sett at meldingen kom med en konkret bestilling om utredning av en egen kunstnerøkonomi reform.

Kunstnerundersøkelsen fra 2019 indikerer en nedgang i tid brukt på kunstnerisk arbeid, spesielt for dansekunstnere. I tillegg til at dansekunstnerne er en av kunstnergruppene med en laveste gjennomsnittlige inntekten. En kunstnermelding burde ha gått inn i denne problemstillingen og funnet årsakene til både lave inntekter og økt bruk av arbeidstid for kunstnerisk tilknyttet arbeid. Vi trenger treffende og effektive politiske tiltak, men Kunstnarkår gir ikke konkrete løsninger.

Vi er flere kunstnerorganisasjoner som har samlet oss om å utarbeide en alternativ kunstnermelding som vi vil lansere i januar. Der kommer vi med konstruktive kommentarer og forslag til de kapitlene som tar for seg mål og tiltak.

Norske Dansekunstnere etterlyser en helhetlig gjennomgang av danse- og scenekunstfeltet gjennom en NOU som ser på institusjoner, organisasjoner, frivillighet, skapende og utøvende danse- og scenekunstnere, samt virkemiddelapparatet. Dette for å oppnå likestilling av dans og teater og et rikt danse- og scenekunstliv i hele landet.

Målrettede tiltak og konkrete mangler for dansekunsten:
Under 5.5.1 beskrives etablerte kompanier. Det er gledelig at ordningen endelig er berammet med 20 mill NOK fra og med 2024, men vi ber om at finansieringsordningen får en forskrift for treffsikkerhet, i tillegg til økt ramme de neste 5-10 årene, dette i tråd med vårt innspill sendt familie- og kulturkomiteen 29.11.2023.

Statens kunstnerstipend beskrives i kap. 4, her er utviklingen i tildeling av stipend nevnt, men ikke tydelig lagt frem. Innretning av, endringer i og effekten av stipendordningene er heller ikke analysert eller dokumentert i meldingen. Drøftingen av plasseringen av sekretariatsfunksjonen beskrives, noe som uansett vil ha liten innvirkning på kunstnerne sine kår. Vi mener stipendbehandling på de ulike kunstfeltene varierer sterkt i omfang og i kontekst. Noen felt kan foretrekke å avstå sekretariatsfunksjonen, andre vil se det hensiktsmessig å beholde funksjonen. Vi ønsker å beholde funksjonen, nettopp for å sikre et mangfold i stipendtildelinger.

For norske dansekunstnere er Norsk Kulturfond den viktigste finaniseringskilden for produksjon, distribusjon og formidling, og det er derfor helt essensielt at fondet og da ordningene for scenekunstområdet styrkes for å jevne ut tildelingsprosenten mellom kunstfagene. Tildelingsprosenten for fagområdet scenekunst, som favner dansekunsten, er betydelig lavere enn gjennomsnittlig tildelingsprosent på tvers av alle ordninger. Og denne ulikheten på tvers av kunstfag bør det være en politisk målsetning å jevne ut raskt.

Norsk kulturfond og avsetningene til ordningene for scenekunst generelt, og dansekunst spesielt, må derfor styrkes, slik at tildelingsprosenten til de ulike kunstfagene over tid blir jevnere enn den er i dag. En økning til scenekunstområdet vil bidra til å styrke den økonomiske bærekraften i prosjektene som innvilges støtte. Økning til scenekunstområdet styrker økonomisk bærekraft og vil vitalisere det frie dansekunstfeltet. Dette et nødvendig tiltak for å styrke kunstnerøkonomien.

De regionale kompetansesentrene for dans
Disse er viktige for kunstnerisk utvikling i hele landet og må inkluderes under sikring av økonomi for kunstinstitusjoner. Vi mener de regionale kompetansesentrene for dans må likestilles de nasjonale og regionale teaterinstitusjonene, både når det gjelder mandat og økonomiske rammer. Vi ber om at sentrene presiseres i kapittel 5.5.1, Institusjonsstruktur for Musikk og scenekunst. Sentrene kan bli den infrastrukturen norsk dansekunst trenger, og vi mener videreutvikling av sentrene må prioriteres.

En del av den nødvendige, fremtidige infrastrukturen for dans i Norge er tilgang på tilrettelagte og gode utviklings-, prøve-, produksjons- og visningslokaler i Oslo. For profesjonelle dansekunstnere lokalisert i hovedstaden er dette behovet presserende. Et slikt lokale og tilhørende fasiliteter er nødvendig for å gi skapende dansekunstnere et fast tilholdssted og profesjonell base. Koreografiens Hus, en hybridinstitusjon for dansekunsten vil svare ut mange av kunstformens reelle behov. Koreografiens Hus, inspirert av Dramatikkens Hus, skal fremme ny norsk koreografi, inkludere en ProdusentHUB for det frie dansekunstfeltet, og inneha en insentivordning for ny norsk koreografi.

I kap. 11 beskrives det hvordan kravet om rimelig vederlag etter åndsverkloven løses ut for musikk-, visuelle- og litteraturfeltet. Her beskrives ikke det åpenbare at opphavere på danse- og scenekunstfeltet i dag ikke har en spesifikk forvaltningsorganisasjon på linje med Tono/BONO, og at det pr. i dag fremvises mye koreografi hvor retten til rimelig vederlag ikke er ivaretatt tilsvarende andre opphavere på kunstfeltet, dette er problematisk. Vi ber derfor at denne mangelen beskrives under kap. 11 samt vi ber om at en forvaltningsorganisasjon for dans- og scenekunst prioriteres.

Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA)
Omtalen i Kunstnarkår er feil; SKUDA er en kulturell institusjon, ikke en sosialordning. SKUDA er en stor suksess og en ordning som treffer scenekunstnere godt og bredt. SKUDA er opprettet for å styrke utøvende kunstnere på den ene siden og sikre arbeidsgivernes behov for et fleksibelt arbeidsmarked på den andre siden, og har gjennom elleve års drift blitt en sentral virksomhet på scenekunstfeltet.

Våren 2021 kartla og analyserte Kulturrådet og Norsk filminstitutt, på oppdrag av Kulturdepartementet, konsekvensene av korona pandemien. Et av de anbefalte virkemidlene som et målrettet tiltak for å styrke kunstnerøkonomien er en økning av midler til SKUDA og en utbygging av allianser. Her går altså regjeringen mot anbefalinger fra underliggende fagetater på området, noe vi ber Stortinget rette opp i. SKUDA er en skalerbar modell som ved økt bevilgning kan innlemme andre kunstnergrupper, da dette kan bli en treffsikker ordning for hele det profesjonelle kunstfeltet.

Dansenett Norge
Vi ønsker å inkludere Dansenett Norge som en viktig formidlingsaktør for dansekunsten, de nevnes ikke i meldingen. Vi mener at Dansenett Norge bør sidestilles Riksteatret, og få et utvidet mandat og betydelig økte rammer for å formidle dansekunst i hele landet.

Samspill mellom etablerte scener og frie dansekunstnere
Vi støtter et økt samspill i danse- og scenekunstfeltet, men dette samarbeidet må ikke føre til at man går på bekostning av tariffavtalene, som ellers regulerer arbeidsforhold på institusjonene. Vi ber om at de offentlig finansierte nasjonale og regionale teaterinstitusjonene forpliktes til å produsere èn danseforestilling per sesong. De bør opprettes åremålstillinger for koreografer for å integrere dans i programmene.

Urfolk og nasjonale minoriteter
Styrk Samisk teater Beaivváš nasjonalt, ikke via Sametinget. Samarbeid og finansiering bør inkludere hele Sápmi og på tvers av grensene. Samisk samarbeid er grenseløst og internasjonalt av natur. Her bør man se til samarbeid og finansiering på tvers og mellom Norge, Sverige og Finland. Renover og øremerk Beaivváš' gamle scenehus til kulturbygg.

Vi oppfordrer Stortinget til å ta i bruk våre innspill for å skape konkrete tiltak, et tryggere arbeidsliv for dansekunstnere, økt likestilling, mer mangfold og en kunnskapsbasert forvaltning av kunst- og kulturlivet i Norge. Det er på tide å bevege seg fra ønsket om endring til faktisk handling.

I kapittel to av «Kunstnarkår» finnes det et underpunkt – punkt 2.2 – som har overskriften «Kva som er kunst, og kven som er kunstnar». Mot slutten av dette avsnittet står det blant annet: «Nokre grupper er til dømes inkludert i kunstnarpolitikken fordi det finst stipend og søkbare midlar retta mot desse gruppene. Det gjeld til dømes kritikarar [.]»

Men dette er virkelig å snu ting på hodet. For grunnen til at kritikerne har vært og fortsatt bør være inkludert i kunstnerpolitikken, er at kritikken spiller en vesentlig rolle for forståelsen, fortolkningen og forvaltningen av det som foregår på kunstfeltet. Kritikken er utforsker og interesserer seg for både skapende og utøvende kunst – litteratur, teater, dans, musikk, bildekunst, film – samt for kulturpolitikk generelt. Den er til hjelp for leserne, til forargelse eller inspirasjon for kunstnerne og fungerer som et reservoar av faglige vurderinger i offentligheten. Kritikk er norsk sakprosa om kunst skapt i Norge. I sjeldne tilfeller er den selv kunst som ansporer og beveger. 

Dette er ting vi i Norsk kritikerlag trodde vi faktisk var enige om i 2023. Vi innbilte oss at det fantes en felles virkelighetsforståelse som holdt det for udiskutabelt at det å arbeide med kunst kan være mange forskjellige ting, men at det i et så dynamisk felt hele tiden foregår en utveksling mellom smaksdommer, refleksjon og perspektiveringer – og at kritikken her spiller en sentral rolle. Blant annet ved å fungere som premissleverandør for hvordan fagfeltene selv definerer «grensene for kva kriterium som er viktige for kvalitets- og profesjonalitetsvurderingar av kunst», som det står i meldingen (s. 13).

I det opprinnelige fremlegget ble det som kjent foreslått at «stipendkomiteen for kritikarar vert avvikla, og at midlane til kritikarane vert overførte til Norsk kulturfond, som allereie har ordningar som kan vareta kritikarar». Etter en hel del protester, høylytt og offentlig, fra medlemmer av Norsk kritikerlag og andre, gikk regjeringen heldigvis tilbake på dette punktet. Kritikerne beholder sine arbeidstipendshjemler under Statens kunstnerstipend, og det er vi selvsagt glade for.

Vi finner likevel grunn til å protestere mot at kritikerne med så stor selvfølgelighet blir plassert i det som på kunstnerpolitisk språk kalles en «randsone». I henhold til vår egen selvforståelse befinner vi oss nemlig midt i sentrum. Det er riktignok et stort sentrum, en slags heksegryte mer enn en stortingshøring. Og iblant har vi et klart inntrykk av at «Kunstnarkår»-meldingen også er klar over dette. Hva skal vi ellers tro om formuleringer som: «Kvalitetsvurderingar av kunst er slik ein kontinuerleg samtale i og rundt felta»? Eller: «Velfungerande kunstfelt er viktige arenaer for meiningsbryting og samfunnskritikk, og er slik ein del av føresetnadane for demokratiet og den offentlege samtalen» (s. 15).

 Dette er jo alt sammen ting som det hører til kritikkens viktigste oppgave å bidra med!

 «[K]ritikarar er viktige formidlarar og brubyggjarar mellom kunstnar og publikum», står det et annet sted i meldingen. Dette er helt riktig. Det samme gjelder utsagnet om at «[k]ritikken har ein pedagogisk funksjon og bidreg til å stimulere interessa for kunst.» Også her er vi enige, men mener altså kritikken bidrar med mer enn dette.

Vi er glade for at det står at kritikken derfor «bør kulturpolitisk sikrast.» Men vi blir usikre på hvordan regjeringen ønsker å ta vare på vårt fagfelt fremover. Fremfor alt trenger et kulturdepartement med en oppdatert forståelse av hvordan kritikk- og kunstfeltet fungerer. Vi vil derfor oppfordre til sterkere dialog mellom feltet, Kulturrådet og departementet.

Preben Jordal
styreleder

Norsk Komponistforening (NKF) set pris på at meldinga har kome. Samstundes vil vi merke at meldinga i større delar legg føre framlegg til løysningar som skal greiast ut og/eller kome seinare, heller enn den peikar mot tiltak som kan gjere noko med utfordringane i dag. Meldinga bidreg i lita grad til ny kunnskap på musikkfeltet. Informasjonen om musikkfeltet i dokumentet er så lite spesifikt at det er vanskeleg å skape god og treffsikker politikk på dette grunnlaget. Vi hadde venta meir av den fyrste kunstnarmeldinga på 25 år.

Norsk musikk og kultur viser et bilete av oss sjølve og skaper ei sjølvforståing som kan utvikle samfunnet vidare. Norsk kultur- og musikkliv viser òg fram for resten av verda kven vi er som samfunn. Difor meiner NKF at vi må tinge, skape og nytte meir ny norsk musikk som er grunna i dei mange ulike verkelegheitene som kunstnarar står i no i dag. 

Meldinga Kunstnarkår manglar og treng meir av:

• Kunnskap om utviklinga i vederlagsinntekter for ulike grupper av skapande kunstnarar innan musikkfeltet. Kunstnarundersøkinga frå Telemarksforskning kartla ikkje dette på ein treffsikker måte. Her kunne ein enkelt henta inn gode tal i frå TONO, Kopinor og liknande organisasjonar. Vi veit at nedgang i desse inntektene er ein av årsakene til ein pressa komponistøkonomi.
• Kunnskap om utviklinga i komponisthonorar og honorarpraksis. Dette er ikkje nemnt i meldinga eller i kunstnarundersøkinga. Her kunne verdifull informasjon vert henta i frå statens eigne ordningar slik som ordninga for støtte til bestillingsverk i Norsk Kulturråd, Det Norske Komponistfond og frå Komponistenes Vederlagsfond. Til dømes er punktet om Det norske komponistfond punkt 11.2.4 et reint informasjonspunkt om fondets overordna innretning men seier ikkje noko om økonomisk utvikling, effektar eller kvalitative vurderingar av verknadane av desse i fondet. Det same gjeld for dei fleste andre elementa i statens eigne verkemiddelapparat som i det heile ikkje er undersøkt. Ein refererer fleire stader i meldinga til at kunstnarane er underbetalte og kunstnarøkonomien er pressa. Då er det særs paradoksalt at meldinga ikkje undersøkjer kva som er årsaka til det. Vi meiner at økonomien i fleire av desse ordningane som staten sjølv har direkte og indirekte kontroll på, kombinert med dramatisk auke i kunstnarar og søkjartal, er mellom hovudårsakene til ein stadig meir pressa kunstnarøkonomi.
• Når kunstnarundersøkinga eksplisitt seier at komponistar og andre kunstnarar må nytte stadig meir tid på anna arbeid enn sitt kunstnarlege verke så skulle denne kunstnarmeldinga sjølvsagt gått inn i desse problemstillingane og funne årsakene til dette, slik at ein kunne forma effektive og treffsikre politiske tiltak. Det gjer ikkje Kunstnarkår.
• Kunnskap om utviklinga i tildeling av stipend er nemnt i meldinga men ikkje klart lagt fram. Innretninga av, endringane i, og verknadane av stipendordningane, er heller ikkje analyserte og dokumentert i meldinga. Det nyttast derimot mykje energi på drøfting av plassering av sekretariatsfunksjonen, noko som uansett vil ha liten innverknad på kunstnarane sine kår.
• Regjeringa tek heller ikkje tak i mangelen på kunnskap om det kunstnarlege innhaldet i dei store statsfinansierte musikkinstitusjonane. Vi har peika på store manglar i rapporteringa kring repertoaret i frå institusjonane, og løysingar for betra rapportering er spela inn til Kulturdirektoratet og KUD, ved fleire høve og over fleire år, utan at noko skjer. Kunnskap om det faktiske innhaldet og bruken av musikken som skapast i Noreg i dag ville ha synt fram enda ein grunn til kva som ligg bak kunstnarane sine sviktande inntekter.
• For å slå fast kor lite regjeringa er interessert i kunnskap så tilrår Prop. 23 S (2023 – 2024) nye overføringar frå Kap. 323 Post 01 på 2,4 millionar som skulle vore nytta til om anna å dekkje «evaluerings og kvalitetssikringsarbeid på musikk- og scenekunstområdet». Liknande overføringar i frå kunnskap, evaluering og forsking gjerast òg i Kap. 325 post 01 og post 21, på til saman 8,4 millionar. Totalt overførast 10,8 millionar kroner i midlar som eigentleg skulle vore nytta til å til å få meir kunnskap, men som departementet ikkje har teke i bruk sjølv om feltet skrik etter det. Om lag det same hende sist år i Prop. 23 S (2022 – 2023).
• Alt dette visar korleis denne meldinga, og med det regjeringa, sviktar den kunnskapsbaserte politiske styringa og forvaltinga av feltet. Det verkar som om ein knip att auga og held for øyrene for ikkje å vite.

Eit trygt arbeidsliv

Slik kapittel 9 no er, bidreg ikkje meldinga til nokre konkrete tiltak men berre nye utgreiingar. Norsk Komponistforening er stolte av det ordna og trygge arbeidslivet i Noreg, men det er ikkje alltid sjølvstendig næringsdrivande komponistar nyt godt av det slik andre gjer. Komponistforeningen verkar både som fag- og interesseorganisasjon for profesjonelle komponistar i Noreg. Vi opplever at meldinga ikkje anerkjenner oss og andre kunstnarorganisasjonar som dei profesjonelle kunstnarane sine representantar i spørsmål om arbeidsforhold. Eit døme på dette er meldinga sin konklusjon om at kunstnarar flest ikkje er organiserte fordi dei ikkje er lønnstakararar, s. 90.

Norsk Komponistforening meiner ein kan få til eit slik ryddig og trygt arbeidsliv for kunstnarar ved å sørgje for:

• Eit konstruktivt trepartssamarbeid for kulturfeltet, der vi og andre organisasjonar vert anerkjende som dei profesjonelle kunstnarane sine fagorganisasjonar, på lik linje med andre fagforeiningar
• Gode kollektive rammeavtaler for tinging av musikk på alle relevante produksjonsområde og plikta til å gje ut rimelege vederlag for alle institusjonar finansiert av det offentlege
• At dei offentlege finansierte ordningane for støtte til tingingsverk og komponering gjev honorar som er i tråd med dei tariffar og framforhandla avtalar vi som fagorganisasjon har
• Utvida sosiale rettar for sjølvstendig næringsdrivande slik at sjølvstendige næringsdrivande kunstnarar kan få opptening av rettigheitar til trygd og pensjon på lik linje med alle andre arbeidstakarar
• At dei statlege kunstnarstipenda følgjer den generelle løns- og prisutviklinga i samfunnet, og at dei gjev oppteninga av pensjon i frå fyrste krone
• Gode mekanismar for tvisteløysing knytt til opphavsrettslege spørsmål 

Desse punkta viser korleis meldinga manglar eit solid kunnskapsgrunnlag for å skape treffsikker politikk for vårt felt samstundes som ein ikkje nytter den kunnskapen som er tilgjengeleg for å gjere politiske tiltak. Døme på det siste kan vere den akutte situasjonen vi står ovanfor innan kunstig intelligens der ein skyv ansvaret over på EU. Eit anna døme kan vere manglande bruk av handlingsrommet som finnast i tilskotsbreva frå KUD til dei offentleg finansierte institusjonane som vi veit sviktar på heilt sentrale vedtekne kulturpolitiske mål knyta til nyskaping, mangfald og kunstnarleg bredde. Departementet skulle nytta denne meldinga til å kome ut av ventemodus og sette inn klare og tydelege politiske tiltak. Diverre står no meldinga fram som ein stor pauseknapp og ikkje som eit aktivt politisk dokument.   

Vonlegvis kan de ta med dykk innspela våre i handsaminga av meldinga «Kunstnarkår» og vere med på å sørgje for fleire konkrete tiltak, skape eit tryggare arbeidsliv, meir jamstilling, meir mangfald og meir kunnskapsbasert forvalting av kulturlivet i Noreg. Ein lyt gå i frå å uttrykkje ynskje om å gjere noko til å faktisk ta tak i det og gjere det.

Med venleg helsing

 __________________________

Jørgen Karlstrøm

Styreleiar

Norges museumsforbund (NMF) er glad for at Kultur- og likestillingsdepartementet har lagt frem stortingsmeldingen «Kunstnarkår». Den har vært ventet lenge og er viktig for rammene for kunstneres vilkår og mulighet for å utvikle sine kunstnerskap. NMF har gjennom høringer som har berørt kunstnerne og deres økonomi de siste årene, anerkjent behovet for å sikre kunstnere bedre rammebetingelser for utøvelse av sitt virke.

Pandemitiltaket Regjeringen iverksatte, med bevilgning av øremerkede midler til innkjøp av billedkunst, kunsthåndverk og design i kunst- og kunstindustrimuseene, var et svært godt tiltak. Det bidro både til å øke andelen samtidskunst i museene og utjevne skjevheter i samlinger, blant annet knyttet til kjønnsbalanse. Samtidig styrket tiltaket kunstnerøkonomien. Museene er svært glade for disse tilskuddene og ser gjerne at det gis tilsvarende øremerkede bevilgninger fremover. Museene har begrensede ressurser til innkjøp. I en presset økonomi, som de fleste museene melder at de har i dag, er det krevende å prioritere innkjøp til samlingene. Museenes innkjøp av samtidskunst er sammen med utstillingshonorar, produksjonsmidler og -vederlag i forbindelse med utstillinger, med på å styrke kunstnerøkonomien. En trygg og solid museumsøkonomi er derfor avgjørende for museenes mulighet til å bidra til å øke samarbeidet med kunstnere gjennom utstillinger og innkjøp.

Flere av hovedmålene og delmålene i meldingen er derfor aktuelle for NMF å kommentere. Det er positivt at man i KUDs forslag til 2024-budsjett foreslår å styrke Statens kunstnerstipend med flere hjemler. Det vil gi flere kunstnere mulighet til å virke som kunstnere. Samtidig minner vi om den særlige plikten norske myndigheter har gjennom ratifiseringen av UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv til å styrke og videreutvikle særskilte kunstneriske ytringsformer, som folkekunst og duodji. Kvotene for folkekunst og immateriell kulturarv i Statens kunstnerstipend har vært uendret i flere år. NMF minner om viktigheten av å øke antallet kvoter på dette området.

Urfolk og nasjonale minoriteter (kap. 6)
NMF er svært glad for at man i kapittel seks løfter frem kunsten knyttet til urfolk og nasjonale minoriteter, og støtter synspunktene som fremmes. Vi vil særlig trekke frem prioriteringene for å «betre driftsvilkåra for dei samiske musea». Dette er i tråd med innspill NMF har gitt til statsbudsjett og i høringer over flere år. Vi støtter også helhjertet at man skal sikre fremdrift i prosjektet om nybygg for RiddoDuottarMuseat. NMF vil understreke at det er viktige samlinger knyttet til Saviomuseet/Tana og Varanger Museumssida og Hans Ragnar Mathiesens samling, som forvaltes av Árran som også er en del av «Kunst i Nord»-satsingen i Museumsmeldingen, som også vil ha behov for støtte i årene som kommer for at de nevnte kunstnernes kunstnerskapskal kunne ivaretas og formidles på et forsvarlig nivå. Alle museene trenger flere ansatte, blant annet med kunsthistorisk og konserveringskompetanse, men også tilstrekkelige lokaler for å forvalte og formidle disse samlingene. Støtte til arbeidet i Arkivverket/ Samisk arkiv og Tromsø museum om sikring av joike-arkivet er også viktig for museene.

NMF har merket seg at man i meldingen erkjenner at faglig sterke museer vil bidra til å sikre formidling av samisk kunst og kultur, og at det å «styrkje samiske museum vil, gjennom auka samhandling, gjere samisk kunst meir synleg og byggje meir kunnskap om denne kunsten også i andre museum og institusjonar». (s. 70) Utøvelse av en aktiv samfunnsrolle er særlig viktig i de samiske kunstmuseene fordi de ofte kan være de eneste kulturinstitusjonene i lokalsamfunnet.

NMF er glad for at man har tatt inn sentrale signaler fra rapporten som Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem 1. juni om behovet for å styrke samarbeidet mellom museene som støttes av Sametinget, museer som formidler nasjonale minoriteter og de øvrige museene i Norge. Dette er også et tydelig uttalt mål i den siste Museumsmeldingen, og NMF forventer konkrete tiltak knyttet til samarbeid i Budsjett 2025.

Rimelig betaling for kunstneres arbeid (kap. 9)
Utstillingsvederlag, produksjonsmidler og honorar for kunstneres arbeid med utstillinger i museene. Kunstmuseene er viktige visningssteder for kunst, og innkjøp, honorering, produksjonsmidler og utstillingsvederlag i forbindelse med utstillinger er både viktig for kunstnerøkonomien og for synliggjøring av kunsten. «Visningsstedene og kompetansen, ressursene og prioriteringene i kunstmuseene er derfor sentrale for arbeidsvilkårene til de visuelle kunstnerne.» (s. 65) understrekes det. Det er derfor positivt at KUD understreker at «Regjeringa vil halde fram arbeidet for å sikre ein solid institusjonsøkonomi i komande budsjettprosessar.» (s. 65)  

NMF har merket seg at man under prioriteringer og videre oppfølging har gitt Kulturdirektoratet i oppdrag å utarbeide en strategi for rimelig betaling til kunstnere, og at arbeidet skal gjennomføres i samarbeid med kunstnerorganisasjonene og statlig finansierte kunst- og kulturinstitusjoner. NMFs søsterorganisasjon i Danmark, Organisasjonen Danske Museer, har sammen med Danske Billedkunstnere etablert minimumssatser for honorarer som kan brukes i samarbeidet mellom kunstnere og museer: https://www.dkmuseer.dk/nyheder/ny-aftale-om-minimumshonorarer-for-kunstnernes-arbejde-med-udstillinger-paa-museer-og-kunsthaller-i-danmark/ Konstnärernas Riksorganisation i Sverige har også fastsatte satser: https://kro.se/konstnarers-forsorjning/uppdrag-avtal/

Vi har merket oss at kunstnerorganisasjonene over tid har stilt spørsmål ved museenes vilje til honorering av selvstendig næringsdrivende kunstnere. NMF kjenner seg ikke igjen i dette, og det er derfor viktig å få fersk og kvalitetssikret kunnskap om dette for det videre arbeidet med strategi for rimelig betaling. Dette vil bli avgjørende både for kunstnernes kår og museenes muligheter for å øke samarbeid med kunstnere om gjennomføring av utstillinger. Klare retningslinjer er en fordel for alle parter.  Vi mener det er potensial for flere museer å bidra til økt aktivitet regionalt, gitt at de gis økonomi til å gjøre det. Erfaringene med prøveordningen knyttet til utstillingshonoraret fra 2014 frem til i dag har vært svært positive, og kan gjerne utvides. NMF bidrar i Kulturdirektoratets arbeid med utviklingen av det visuelle kunstfeltet og vil fortsette å fremme relevante perspektiver. Det er viktig å understreke at økte kunstnerhonorarer, selv om de er øremerkede, også vil føre med seg økte kostnader knyttet til utstillingsvederlag og produksjonskostnader for museene. Dette går hånd i hånd. Det nytter ikke å gi honorarmidler om museene ikke har midler til å betale for produksjon og vederlag.

Museene er imidlertid ikke salgskanaler for kunstnernes arbeider. De kan likevel ha en indirekte salgsfremmende effekt gjennom hvilke kunstnere som løftes frem i utstillinger, hvilke som kjøpes inn på utstillinger, hvilke gaver eller donasjoner man takker ja til. Dette er et etisk spørsmål museene må balansere i sitt arbeid med kunstfeltet.

Det er positivt at man vil kartlagge praksis slik at man kan se om institusjonene oppfyller avtalen. Kunstfeltet er annerledes i dag enn det var sist forhandling av utstillingsvederlaget ble forhandlet. NMF minner om at museene ofte bidrar med store produksjonsbudsjetter til kunstnerne i forbindelse med utstillinger. 

Avsluttende kommentar
Norges museumsforbund er glad for at meldingen fremhever betydningen av arbeidet med å fremme norsk kunst i utlandet, og at Kulturdepartementet signaliserer spisset innsats på dette feltet i samarbeid med Utenriksdepartementet. Museumsforbundet understreker viktigheten av at et slikt arbeid foregår i nær dialog med sektoren, slik at det kan utformes langsiktige strategier knyttet til internasjonalisering av norsk kunst, som er forankret i norske museer og deres samlinger. Vi regner med at dette tas inn i det pågående arbeidet med internasjonal strategi i Kulturdepartementet.

I flere av kapitlene gir stortingsmeldingen Kunstnarkår en god situasjonsbeskrivelse av det visuelle kunstfeltet. Kapittel 2.5.1 konstaterer at visuelle kunstnere er gruppen med svakest økonomi og med lavest inntekter fra kunstnerisk arbeid.

Norske Billedkunstnere (NBK) har 3 300 medlemmer, som omfatter over 75 prosent av alle profesjonelle billedkunstnere i Norge. Rundt 90 prosent av våre medlemmer er registrert som enkeltpersonforetak (ENK). For billedkunstnere er utstillingsøkonomien klart det viktigste punktet i meldingen. En av årsakene til at billedkunstnere har lav inntekt er at mange ikke får betalt for arbeid med utstillinger.

Styrking av medlemmenes sosiale sikkerhetsnett er et prioritert mål for NBK. Derfor er det skuffende at Kunstnarkår, til tross for at kunstnere omtales som «arbeidsfolk», har få konkrete tiltak for å styrke kunstneres muligheter til opptjening av pensjon og trygderettigheter. Her viser vi til NBKs «Innspill om utfordringer knyttet til sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende og frilansere» sendt inn til Arbeids- og inkluderingsdepartementet 14. oktober 2023. Kunstnarkår mangler også forslag til enkeltkunstnernes mulighet til å kollektivt forhandle fram avtaler.

Kapittel 4 – Positivt at ordningene under Statens kunstnerstipend trappes opp, men Ikke formålstjenlig å flytte stipendkomiteens sekretariatsfunksjon 

Kapittel 4.2 konstaterer at bruken av fagfellevurderinger i kollegiale organ er en etablert og god metode for å sikre armlengdes avstand i forvaltningen av offentlige midler. Kunstnerorganisasjonene er den instansen som har de aller beste forutsetninger for å sikre faglig kvalitet parallelt med ivaretakelse av prinsippet om armlengdes avstand. 

Å flytte sekretariatsfunksjonen til stipendkomiteene til Kulturdirektoratet er ikke formålstjenlig, og vil ikke bidra til forenkling av søknadsprosessen for kunstnerne. Kunstnarkårs beskrivelse av hvordan valget foregår, stemmer heller ikke med NBKs praksis. NBKs stipendkomite velges ved direktevalg av NBKs medlemmer, basert på innsendte nominasjoner. Også ikke-medlemmer kan nomineres. NBKs sekretariat tilrettelegger for komiteens protokoller med tanke på likebehandling av søknadene. Praksisen ivaretar god forvaltningsskikk. 

Å øke aldersgrensen på de langvarige stipendene til 70 år er riktig prioritering. Det bør også utredes mulighet for opptjening av pensjon på alle stipender som utbetales som lønn, ikke bare de langvarige slik det er foreslått (ref. ny lov om pensjon for alle arbeidstakere). 

Kapittel 5 – Mer samspill mellom statlige etater, fylkeskommuner og kommuner 

KORO og Den Kulturelle Skolesekken (Kulturtanken) er viktige oppdragsgivere for visuelle kunstnere. Men det er avgjørende med et godt samspill mellom slike statlige aktører og det regionale nivået for kunst i offentlige rom. I dette arbeidet spiller Kunstsentrene i Norge (KiN) en viktig rolle (ref. kap.13). En styrking av KiN vil bidra til bedre samarbeid mellom de ulike forvaltningsmessige nivåene. 

Kapittel 7 – Styrk eksisterende aktører for internasjonalt samarbeid 

Norske kunstnere inviteres i økende grad til å stille ut på internasjonale arenaer. Samtidig har mangelen på søkbare prosjektmidler til utstillinger i utlandet blitt en større utfordring. Det er derfor stort behov for støtte til produksjon som legger til rette for at kunstnerne kan satse internasjonalt. Eksisterende strukturer og aktører på feltet bør styrkes, eksempelvis Office of Contemporary Art (OCA), som vil kunne ha flere oppgaver som kulturutveksling og samarbeidsprogrammer gjennom EØS-midler.

Kapittel 8 – Lovfesting av armlengdes avstand og krav om infrastruktur

Ny kulturlov, med lovfesting av armlengdes avstand-prinsippet og infrastrukturkrav, vil være et viktig virkemiddel for at kunstnere skal kunne virke over hele landet. En tydelig presisering av sammenhengen mellom infrastruktur og ytringsfrihet er avgjørende for det visuelle feltet. Infrastruktur for visuelle kunstnere innebærer helt konkret behov for arbeidsplasser som atelier, verksteder og visningssteder (ref. kapittel 13). 

Kapittel 9 – Verdiprinsippet er betaling for arbeid! 

Med referanse til departementets ønske om «utarbeidelse av eit forslag til overordna verdiprinsipp for rimeleg betaling»; verdiprinsippet i denne sammenhengen bør være betaling for arbeid – at kunstnere skal få betalt for arbeidstiden de legger ned når de stiller ut ved en statlig finansiert institusjon. Fremdeles jobber billedkunstnere gratis fordi det ikke eksisterer en avtale som sikrer dem honorar/betaling for dette arbeidet. (Se kommentar til kap. 11 om en rammeavtale for utstillinger ved statlige finansierte visningssteder.)​​  

Kapittel 10 – Tettere dialog mellom relevante departementer

Kunstnerisk praksis og kunstneres rammevilkår er ikke isolert fra andre samfunnsområder. God kunstnerpolitikk må nødvendigvis være tverrsektoriell. Det krever en tett og kontinuerlig dialog mellom relevante departementer.

Kapittel 11 – Det trengs rammeavtale for utstillinger ved statlige finansierte visningssteder

Som det går fram av meldingen er det visuelle feltet det minst regulerte av kunstfeltene. Kunstnere risikerer å tape penger når de stiller ut fordi utstillingsavtaler ofte inngås et par år før utstillingen finner sted, og finansieringen av produksjonen er i de fleste tilfeller kunstnerens eget ansvar. En rammeavtale som omfatter utstillingshonorar, utstillingsvederlag og midler til produksjon, vil gjøre billedkunstnere mindre sårbare i en forhandlingssituasjon og sikre dem inntekter når de stiller ut. En rammeavtale vil skape forutsigbarhet for både kunstner og institusjon. For billedkunstnere er utstillingsøkonomien det viktigste punktet i meldingen. Det går fram av meldingen at regjeringen vil reforhandle utstillingsvederlagsavtalen. Økningen av posten for øremerkede midler til utstillingshonorar for 2024 er et godt signal.    

Kapittel 12 – Lite innsiktsfullt om utfordringer rundt KI

Den såkalte opt out-løsningen som skal gi kunstnere en mulighet til å «avregistrere» seg i utviklernes databaser, er ikke en mulig løsning for billedkunstfeltet. Kunstnere produserer gjerne flere hundre eller tusenvis av kunstverk i løpet av et yrkesliv. Opt out-funksjonen fordrer en avregistrering av hvert enkelt verk for hver enkelt generator. Det finnes i dag over 70 KI-generatorer, og antallet øker. I tillegg er internett allerede «skrapt» for tilgjengelig billedmateriale, en prosess som ikke kan reverseres. Det bør være et krav at utviklerne betaler vederlag for bruk av bilder, og det er nødvendig med transparens av utviklingsprosesser. Det haster med å tilpasse lovverket i takt med den raske utviklingen på dette feltet. 

Kapittel 13 – Styrk regionale kunstsentre, etabler fellesverksteder og kjøp inn norsk samtidskunst 

Regionale kunstsentre og kunstforeninger/kunsthaller er viktige arenaer for kunstformidling over hele landet. Norges 15 regionale kunstsentrene, fra Sámi Dáiddaguovddáš i nord til Agder kunstsenter i sør, er i tillegg profesjonelle kompetanse- og ressurssentre. Bare ett av landets kunstsentre mottar i dag faste, statlige driftsmidler. Alle kunstsentrene må få statlig støtte, slik at de kan utvikle sin funksjon som knutepunkt mellom kunstnere og statlige aktører og et bredt publikum.

Etablering av en permanent tilskuddsordning for innkjøp av norsk og samisk samtidskunst ved alle landets 17 kunstmuseum vil styrke økosystemet i hele det visuelle kunstfeltet. Styrking av kunstsamlingene bidrar til fellesskapet og samtidskunst som historieskriving. 

En forutsetning for å kunne virke over hele landet er at det finnes en infrastruktur med atelier/verksted og produksjonslokaler. I dag er ateliersituasjonen prekær flere steder, med et stort behov for fellesverksted og produksjonslokaler. Her viser vi til Norske Grafikeres høringsinnspill på vegne av Fellesverkstedene i Norge.

Forbundet Frie Fotografer (FFF) takker for muligheten til å komme med innspill til meldingen Kunstnarkår, FFF opplever at Kunstnarkår gir en realistisk beskrivelse og viser forståelse for det visuelle feltets sammensatte lappeteppeøkonmi, og at meldingen har en intensjon om å bedre kunstnerøkonomien og ta utfordringene knyttet til vårt yrke på alvor. FFF regner med at Kunstnarkår vil ha stor betydning for vår yrkesgruppe, og  ønsker et løft i kunstnerøkonomien i tråd med Hurdalsplattformens målsetting om å stryke kunstnerøkonomien og legge til rette for at kunstnere får bedre rettigheter og arbeidsmuligheter. Vi er glade for at Kunstnarkår foreslår konkrete virkemidler og tiltak for å bedre kunstnernes inntekter i forbindelse med arbeide med utstillinger, noe som vil bedre kunstnerøkonomien i det visuelle feltet. Kunstnarkår favner om alle kunstfelt og en rekke problemstillinger og det er derfor ikke overraskende at oppfatningene om meldingen spriker blant de forskjellige kunstnerorganisasjonene. FFF viser til tidligere innspill, høringssvar og uttalelser (både fra FFF, men også gjennom Kunstnernettverket, deriblant «STYRK KUNSTNERØKONOMIEN – Kunstnernettverkets innspill til Kunstnermeldingen fra 2022»; og til innspill til Arbeids- og inkluderingsdepartementet «Innspill om utfordringer knyttet til sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende og frilansere fra høsten 2023») og vil  fokusere på følgende fire punkter i vårt høringssvar:

1. Sosialt sikkerhetsnett for selvstendig næringsdrivende og frilanskunstnere
   Å styrke våre medlemmers sosiale sikkerhetsnett er en av FFFs viktigste målsettinger og Kunstnarkår, til tross for påpekningen av at kunstnere er arbeidsfolk, har få konkrete bidrag til å styrke kunstneres muligheter til opptjening av pensjon og trygderettigheter. Det er et akutt behov for å sikre kunstnere et bedre sosialt sikkerhetsnett. Kunstnarkår har få forpliktende formuleringer om en slik bedring og vi mener følgende punkter er nødvendige:
   
   Sykepenger: Manglende rettigheter presser kunstnere til å arbeide ved sykdom – det gjør dem sårbare også for langvarige helseutfordringer. 100 % sykepengedekning fra 17. fraværsdag og utvidede rettigheter ved korttidsfravær må innføres. En frivillig forsikringsordning kunstnere har råd til, slik Kunstnarkår  åpner for å utrede, bør innføres.
   
   Trygd og pensjon: Kunstnarkår vil gi offentlig tjenestepensjon også i stillingsbrøker under 20 %, og utrede pensjonsopptjening for langvarige stipender. Begge deler er positivt, men langt fra nok. Vi vil ha tjenestepensjon på alle stipender fra første dag og fra første krone, en subsidiert frivillig ordning for tjenestepensjon tilpasset kunstnere, og en grundig utredning av en oppdragsgiveravgift som gir kunstnere bedre opptjening uten å «spise» av honorarer.
   
   
2. Utstillingsøkonomien:
   Utstillingsvirksomhet må være inntektsbringende arbeid for kunstnere. En sentral årsak til lave inntekter er at kunstnerne ikke mottar tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for  arbeidet de utfører i forbindelse med utstillinger. I tillegg er det i de aller fleste tilfeller kunstneren selv som bærer risikoen for produksjonskostnadene, som ofte er svært høye. Utstillingsvederlagsavtalen må reforhandles, og FFF er  svært glade for at Kunstnarkår  foreslår dette som et tiltak i meldingen. I samarbeid med de andre visuelle kunstnerorganisasjonene har vi etter lanseringen av Kunstnarkår bedt departementet om møter for reforhandling av avtalen, og håper dette prioriteres snarlig. 
   
   Utstillingsvederlag er en av grunnpilarene i kunstnerøkonomien. Det skal sikre at statlig finansierte visningssteder betaler kunstnerne vederlag for kunstverk som stilles ut. Norske Billedkunstnere, Norske Kunsthåndverkere og Forbundet Frie Fotografer er parter i avtalen. Gjeldende utstillingsvederlagsavtale må moderniseres slik at den blir enklere og mer forutsigbar, samt tar høyde for dagens utstillingspraksis og kunstuttrykk. De visuelle kunstnerorganisasjonene har i fellesskap allerede utarbeidet konkrete forslag til alternative utregningsmodeller. Stadig flere av visningsstedene følger avtalen, og vederlagsutbetalingene har økt de siste årene som et resultat av at kunstnerorganisasjonene har arbeidet med bevisstgjøring av både egne medlemmer og institusjonene. Vi ønsker å fremforhandle en rammeavtale med staten, som sikrer kunstnere rimelig betaling når de stiller ut ved statlig finansierte visningssteder. Rammeavtalen bør bl.a. omhandle et grunnhonorar for kunstnerens arbeid knyttet til utstillingen, et  utstillingsvederlag som kompensasjon for utlån av egne verk og institusjonens ansvar for produksjonskostnader. 
   
   Utstillingshonorar nevnes i en faktaboks i Kunstnarkår, og det er positivt, men det må innføres som en fast ordning, hvor alle de statlige støttede visningssteder med fast støtte innlemmes. Utstillingshonorarets formål er å sikre at kunstnere får inntekt fra utstillinger, synliggjøre de reelle produksjonskostnadene ved utstillinger og ansvarliggjøre kunstinstitusjonene til å honorere kunstneres arbeid. Ifølge departementets pilotprosjekt skal honoraret dekke grunnhonorar, verksproduksjon/tilrettelegging, montering/nedmontering og formidlingsrelatert arbeid. Kulturdepartementet har selv konkludert at ordningen er «svært treffsikker og stimulerer både aktivitet og økonomi i det visuelle kunstfeltet». Men ordningen er i dag bare symbolsk finansiert, og mindre enn halvparten av alle visningssteder med varige driftsmidler fra staten er inkludert i ordningen. Det eksisterer ingen avtale som sikrer alle kunstnerne honorar når de stiller ut ved de 24 institusjonene (som årlig mottar kr 250 000 hver i øremerkede midler til utstillingshonorar). Vi ønsker forpliktende satser for grunnhonorar. FFF ser også forslag til Statsbudsjett 2024 hvor det foreslås en økning på 15 millioner til utstillingshonorar og utstillingsvederlag som et skritt i riktig retning, men det må spesifiseres at dette er midler avsatt til utstillingshonorar, vi ønsker  en permanent finansiert ordning slik FFF i samlet innspill til Statsbudsjett 2024 foreslår (samt i alle våre innspill til Kunstnarkår) hvor alle de 52 visningsstedene med fast statlig driftsstøtte er innlemmet. 
   
   
3. Statens kunstnerstipend (SKS) 
   Fra før har regjeringen varslet lovfesting av prinsippet om armlengdes avstand i Kulturloven, noe Kunstnarkår stadfester. Prinsippet er en rettesnor for kunstfeltets autonomi, og kommer til uttrykk i forvaltningen av Statens kunstnerstipend (SKS), som er basert på fagfellevurdering. Derfor er det gledelig at departementet i Kunstnarkår omtaler fagfelleordningen som «treffsikker» og mener at det ikke er behov for å frata organisasjonene oppnevningsrett til stipendkomiteene, slik det ble foreslått senest i 2016–2017. FFF er også glade for at departementet foreslår at aldersgrensen for nye stipend for seniorkunstnere og etablerte kunstnere utvides til 70 år. Derimot varsles andre endringer. Sekretariatsfunksjonen skal vurderes overført til Kulturdirektoratet, i dialog med kunstnerorganisasjonene. Begrunnelsen er forvaltningslovens krav til transparens, etterprøvbarhet og enhetlig behandling. FFF kan forstå intensjonen bak disse kravene, men ønsker en differensiert vurdering av sekretariatsfunksjonen i de ulike kunstnerorganisasjonene. Stipendbehandlingen på de ulike kunstfeltene varierer sterkt i omfang. FFF anbefaler at komiteen ber Kulturdepartementet gå i dialog med den enkelte kunstnerorganisasjon for å sikre at stipendbehandlingen blir gjennomført formålstjenlig og i tråd med god forvaltningsskikk.
   
   
4. Dialog om kunstnerpolitikk på tvers av departementer
   Kunstnerisk praksis er ikke isolert fra andre livs- og samfunnsområder, og kunstneres kår påvirkes av politikkområder som utdanning og forskning, utenriks, næring, kommunal og regional forvaltning, og arbeidsliv. FFF etterlyser en bedre og mer kontinuerlig dialog mellom departementene om saker som angår kunstnere. God kunstnerpolitikk må nødvendigvis være tverrsektoriell.
   
   

Sakprosa må anerkjennes som kunst på lik linje med annen litteratur 

Innledning:

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) jobber for et kunnskapssamfunn der alle har tilgang til god faglitteratur, og sakprosaen er en sjanger som i særlig grad når frem til allmennheten. Vi har følgende innspill til Kunstnarkår.

NFFO mener:

1. Faglitterære forfattere og oversettere skal defineres som kunstnere
   Kunstnarkår har definert ut faglitterære forfattere og oversettere som aktører i kunstens randsone. Dette vitner om en manglene forståelse av faglitteraturens og sakprosaens bredde og betydning i det norske samfunnet. Gjennom faglitteratur åpnes nye kunnskapens dører til formidling og gjøres tilgjengelig for et mangfold av lesere. Faglitteratur og sakprosa er ikke regnskap, men formidling av kunnskap i litterær form, som krever et kunstnerisk blikk, litterær kompetanse og betydelige formidlingsferdigheter. NFFO mener at Kunstnerkår i ved å definere ut faglitterære forfattere og oversettere fra kunstnerbegrepet bidrar til å svekke sakprosaens betydning i samfunnet, og viser manglende anerkjennelse for den skapende virksomheten av litterære åndsverk som skaper lesere i alle aldre.
   
   
2. Kunstnarkår støtter seg på manglende kunnskap om faglitterære forfattere og oversettere
   Kunstnarkår har i sitt grunnlag for kartlegging av kunstnere og deres arbeidsvilkår basert seg på funn i Kunstnerundersøkelsen. Denne rapporten har tatt utgangspunkt i et utvalg av 4022 faglitterære forfattere og oversettere, og ikke de drøyt 700 medlemmene av NFFO som er frilansere og selvstendig næringsdrivende, og som, på lik linje med sine skjønnlitterære kolleger, har en lappeteppeøkonomi som er varierende og usikker. Meldingen definerer ut faglitterære forfattere og -oversettere i tallgrunnlaget, med begrunnelsen at gruppene befinner seg i kunstens randsone. Konsekvensen er at meldingen mangler kunnskap om den faglitterære frilanseren, og beskrivelser knyttet til disse gruppene er derfor basert på et mangelfullt grunnlag.
   
   
3. Faglitterære forfattere må også defineres som utøvende kunstnere
   Kunstnermeldingen definerer forfattere som skapende kunstnere. Dette gjenspeiler ikke hele virkeligheten. I realitetene lever få forfattere av skrivingen alene, men bygger sin hverdag med både skapende virksomhet på den ene siden, og utøvende formidlingsvirksomhet på den annen. For mange forfattere utgjør formidlingsvirksomheten gjennom foredrag, deltakelse i panelsamtaler og lignende en helt essensiell del av deres forfattervirke, og NFFO mener meldingen mangler forståelse for hvor sentralt det utøvende er i forfatterens arbeidsvirkelighet.
   
   
4. Faglitterære forfattere og oversettere må få en større del av de kulturpolitiske virkemidlene
   Konsekvensen av en manglende anerkjennelse av forfattere og oversettere av sakprosa og faglitteratur er at disse gruppene gjennomgående blir nedprioritert gjennom de kulturpolitiske virkemidlene sammenlignet med sine skjønnlitterære kolleger, og Kunstnarkår viser ingen ambisjon om at denne nedprioriteringen skal gjøres noe med. Det offentlige må sørge for at befolkningen har samme tilgang til bøker av høy kvalitet, uavhengig av hvilken sjanger boka tilhører og hvor i landet leseren bor. Meldingen har få ambisjoner på sakprosaens vegne, og få ambisjoner på lesernes vegne. I en tid der PISA- og PIRLS-undersøkelsene viser at leseferdighetene er under press, er det viktigere enn noen gang å gi befolkningen tilgang til en bredde av litteratur. Kunnskapsformidlingen som gis i sakprosabøker, er for mange det som fungerer best for å stimulere til bedre leseferdigheter og mer leselyst. 
   
    - Innkjøpsordningene for sakprosa er underfinansierte
   Der skjønnlitteraturen kjøpes inn automatisk til landets biblioteker, finnes bare en brøkdel av sakprosabøkene på norske bibliotek. Grunnen er at Kulturrådets innkjøpsordninger for sakprosa er selektive, og at det ikke bevilges tilstrekkelige midler til innkjøp. Resultatet er et fattigere kunnskapssamfunn, der bare et fåtall av bøkene finner veien til leserne. Innkjøpsordningene skal sikre lik tilgang på litteratur over hele landet, og må derfor sees på som et distriktspolitisk virkemiddel. Når det ikke er tilstrekkelige midler til innkjøp av sakprosa, begrenser dette befolkningens tilgang til en bredde av litteratur.
   
   Sakprosa kjøpes inn gjennom tre innkjøpsordninger, og målet må være at rundt to tredjedeler av de påmeldte titlene kjøpes inn av norsk sakprosa for voksne, norsk sakprosa for barn og unge og oversatt sakprosa. Per i dag krever dette at ca. 70–75 flere titler kjøpes under voksenordningen, 20–25 titler under ordningen for barn og unge og 15–20 flere titler under oversattordningen. Dette krever en satsing på til sammen rundt 30 millioner kroner.
   
   - Det finnes knapt kunstnerstipender til faglitterære forfattere og oversettere
   Statens kunstnerstipend er et viktig virkemiddel for å sørge for at forfattere og oversettere skal ha trygge og forutsigbare rammevilkår, og mulighet til å utvikle sitt forfatter- og oversetterskap, og bidra til å bringe ny og nyskapende litteratur ut i samfunnet. Imidlertid er faglitterære forfattere og oversetteres mulighet til å søke og motta disse stipendene marginal. Der de skjønnlitterære har 91 arbeidsstipendhjemler på 1–5 år og 46 stipendhjemler for stipend til etablerte kunstnere, har de faglitterære tilsvarende henholdsvis 7 og 2 stipendhjemler (per 2022). Dette utgjør en uforholdsmessig skjevfordeling, og bidrar til at færre faglitterære forfattere og oversettere som skriver sakprosa kan ta sjansen på å leve av sitt skapende og utøvende virke. NFFO mener det ikke er noen grunn forskjellsbehandling i denne sammenheng. For å komme på tilsvarende nivå, kreves det en avsetning på 37,8 millioner kroner (i 2023-kroner) – dette vil gi sakprosaforfattere- og oversettere totalt 126 hjemler.
   
   
5. Familie- og kulturkomiteen må ta ansvar for å skrive faglitterære forfattere og -oversettere inn i Kunstnarkår
   NFFO ber komiteen, på bakgrunn av ovennevnte momenter, ta med følgende merknad inn i sin behandling av Kunstnarkår:
   
   «Komiteen ser at meldingen i for liten grad anerkjenner skriving og oversettelse av faglitteratur og sakprosa som kunst. Komiteen vil derfor understreke at faglitterære forfattere og oversettere skaper litterære åndsverk som er av stor betydning for samfunnet, og at det kunstneriske språkarbeidet som utføres av dem, er avgjørende for ivaretakelsen av det norske demokratiet. Forfattere og oversettere av faglitteratur og sakprosa må derfor anses som kunstnere på lik linje med andre forfattere og oversettere.
   
   Komiteen ser at en manglende anerkjennelse av forfattere og oversettere av faglitteratur og sakprosa fører til at disse gruppene gjennomgående blir nedprioritert gjennom de kulturpolitiske virkemidlene. Komiteen mener faglitterære forfatteres og -oversetteres andel av hjemlene i Statens kunstnerstipend må økes, og at innkjøpsordningene for sakprosa må styrkes.»

Norske Kunsthåndverkere (NK) arbeider for å styrke kunsthåndverkeres virke og synliggjøre samtidens materialbaserte kunst. Organisasjonen har om lag 1050 medlemmer og er inndelt i syv regioner.

INNLEIING

Norske Kunsthåndverkere (NK) takker for høvet til å kommentere meldinga. Vi held oss til utfordringane for det visuelle kunstfeltet. For kapittelet om sosiale rettar viser vi til den politiske plattforma til Kunstnarnettverket, der NK er medlem.

KUNSTNAR- OG UTSTILLINGSØKONOMI

«Kunstnarkår» slår fast at «kunstnarar er arbeidsfolk som skal få rimeleg betalt» (s. 89), og at arbeids- og oppdragsgjevarar har eit ansvar for dette. Meldinga peiker òg på visuelle kunstnarar sin sårbare økonomi (s. 86). NK er glade for at regjeringa i meldinga vil styrke utstillingsøkonomien og slår fast at ein sterk institusjonsøkonomi er avgjerande i dette. Mest konkret er initiativet til å fullføre forhandlingane av ein ny avtale for utstillingsvederlag (UV). NK har lenge arbeidd for ein modernisert avtale med gode rammer for arrangørar og styrka inntekter for kunstnarane.

Regjeringa vil òg vidareføre ordninga som skal sikre kunstnarar utstillingshonorar (UH) for arbeid med utstillingar. NK gler seg over at regjeringa meiner «[UV-avtalen] må sjåast i samanheng med utstillings-honoraret og andre tiltak som styrkjer utstillingsøkonomien på det visuelle feltet» (s. 108), og over løyvinga i statsbudsjettet på 15 mill. ekstra til dette føremålet. Forslaga er ein lovande start på det som kan bli den viktigaste reforma på det visuelle kunstfeltet sidan 1970-talet. Men ordninga har til no vore symbolsk finansiert, og det er ikkje nok å stille krav til rapportering og statistikk frå institusjonane om utbetalingar. UH-ordninga treng tilstrekkeleg finansiering, og meldinga treng meir forpliktande formuleringar. Vi vil òg peike på at evalueringa av pilotprosjektet for UH viste at eit stort fleirtal av institusjonane ønska øyremerking av midlane. NK ber om denne merknaden:

• Prioritering 11.4 (s. 108), nytt punkt:
  –Bygge ut ordninga for utstillingshonorar, gjennom øyremerkte midlar til alle museum og visningsstader med statleg driftsstøtte av varig karakter.

KUNSTNARSTIPEND OG ARMLENGDS AVSTAND

NK støtter lovfestinga av prinsippet om armlengds avstand, som er varsla i kapittel 4 i «Kunstnarkår». Her er mykje plass vigd til Statens kunstnarstipend (SKS). Vi gler oss over at departementet meiner det er i tråd med god forvaltning at kunstnarorganisasjonane sjølve peiker ut medlemmar til innstillings-komiteane, og ikkje staten, slik det har vore foreslått før. Positivt er det òg at regjeringa vil halde fram med å trappe opp ordningane under SKS og auke aldersgrensa for langvarige stipend til 70 år.

Så foreslår departementet å endre stipendhandsaminga på andre punkt. Ein vil overføre sekretariats-funksjonen for tildelinga til Kulturdirektoratet, i dialog med kunstnarorganisasjonane, og at statlege stipend skal handsamast separat frå organisasjonane sine eigne vederlagsstipend.

NK støtter fullt ut regjeringas mål om å «sikre ei ryddig forvaltning av støtteordningar, stipend og tilskot, som følgjer regelverk og gode forvaltningsmessige prinsipp og sikrar likebehandling, habilitet og openheit» (s. 49). For NKs del lar dette målet seg realisere utan å avstå sekretariatsfunksjonen. Vi har over lang tid skaffa oss erfaring frå og kompetanse i innstillingsarbeidet. Vi arbeider i tråd med forvaltningslova, og opplever stor tillit både frå den statlege forvaltninga og frå søkarane.

NK har òg lenge samordna tildelinga av statlege og eigne vederlagsstipend. Kunsthandverkarane sine vederlagsstipend er finansiert av visningsvederlag og bibliotekvederlag. Dei har altså ei kulturpolitisk grunngjeving, og skil seg ikkje vesentleg frå statlege stipend. Både vederlagsstipenda og statsstipenda har spesifikke regelverk, som innstillingskomiteen følgjer. Vi kjenner oss difor ikkje att i påstanden om at felles handsaming kan gi forvaltningsmessige utfordringar (s. 55).

Ein felles handsaming, der NK stiller med sekretariat for komiteen, gjer arbeidet effektivt. Å skille handsaminga av statlege og vederlagsbaserte stipend vil i praksis krevje dobbelt arbeid og truleg to ulike innstillingskomitear. For å sikre ei god samla fordeling av stipendmiddel må tildelingane frå SKS vere avklart først. Vederlagsstipenda må då handsamast ei anna tid på året, og kostnaden for sistnemnde må dekkast av vederlagsmidla. Altså blir det mindre pengar å fordele og meir byråkrati. Kunstnarane må bruke meir tid på søknadsarbeid, og mindre på kunstnarleg arbeid. Dette er ei svært lite tenleg løysing. NK rår heller til at staten inngår ein formalisert forvaltningsavtale med sekretariata, som sikrar god handsaming.

NK er imot å gi SKS større fleksibilitet i fordelinga av kvoter. Som i dag må utvalet legge median inntekt blant kunstnargruppene til grunn. Her slår «Kunstnarkår» fast at visuelle kunstnarar ligg lågast av alle (s. 19). Kunsthandverkarar har dessutan svak tilgang til vederlagsstipend. Vi ber om desse merknadane:

Prioritering 4.6 (s. 58):

• Sikre at forvaltninga av Statens kunstnarstipend møter utviklinga i kunstnar-befolkninga, i kunstfelta og i kunstuttrykka. Føre vidare prinsippet om tilbakeføring av frigjevne stipendheimlar til gjeldande kunstnargruppe (i staden for 3. pkt).
• At departementet sett i gang eit arbeid for å vurdere sekretariatsfunksjonen i kunstnarorganisasjonane, med særskild vurdering av kvart enkelt sekretariat, der målet er ein handsaming av innstillingsarbeidet som sikrar ei ryddig forvaltning av støtteordningar, stipend og tilskot, som følgjer regelverk og gode forvaltningsmessige prinsipp og sikrar likebehandling, habilitet og openheit. Staten skal inngå ei formell forvaltningsavtale med sekretariata (i staden for 5. pkt).
• Revidering av forskrifta for SKS skal òg sikre at stipenda blir justerte årleg, i tråd med rammene for lønnsvekst i staten (tillegg til 7. pkt).

STERKARE REGIONALE VERKEMIDDEL FOR VISUELL KUNST

Eit vellukka grep for det visuelle kunstfeltet under pandemien var dei ekstraordinære statlege løyvingane til innkjøp. Kunstnarar fekk sikra inntekt, galleria fekk økte inntekter og musea styrkte sine samlingar, noko som kjem publikum til gode. Slike tiltak er effektiv kunst- og kunstnarpolitikk. Likeeins må ambisjonen i meldinga om gode vilkår for kunst og kunstnarar over heile landet få uttrykk i konkret politikk: gode støtteordningar, tilgang til utstyr og satsing på kompetanse. Kunsthandverkarane har unik kunnskap om material og ressursbruk, og ei evne til å tenke nytt. Å satse på dei, er å satse på innovasjon, næring og utvikling av handverkstradisjonar. NK ber komiteen gjere følgande tillegg:

• Det offentlege sin del av kjøp av norsk kunst skal aukast (nytt punkt, 13.10)
• Regionar og kommunar må sikre gode arbeidsvilkår for kunstnarar og tilby rimelege lokale for verkstader (nytt punkt, 13.10)
• Kulturrådet si støtteordning for fellesverkstader må utvidast, så kunstnarar kan søke om støtte til investeringar og utstyr også til separate verkstader (nytt punkt, 13.10)
• Redusert moms for verneverdige handverksfag skal greiast ut (nytt punkt, 3.2)

KUNST FOR BARN OG UNGE

At barn og unge får oppleve kunst er avgjerande for rekrutteringa til kunstfeltet vårt. Den kulturelle skulesekken (DKS) bidreg til dette og gir oppdrag for kunstnarar over heile landet, men visuell kunst er underrepresentert i DKS. I 2021 ble DKS-LAB etablert for utvikling av visuelle prosjekt til skulen, og ordninga er ført vidare til 2027 med private midlar. NK meiner staten og regionane må legge til rette for DKS-LAB og tiltak som styrker kompetansen til lærarane. Vi ber om følgjande tillegg:

• Kompetansemiljø i det visuelle feltet – som DKS-LAB – skal styrkast for å bidra til gode kunstproduksjonar for barn og unge (nytt punkt, 13.10)
• Regionar og kommunar må prioritere styrka kompetanse for lærarar i estetiske fag i skulen (nytt punkt, 13.10)

Høringssvar til Stortingsmelding 22 Kunstnarkår 

Dramatikerforbundet (DF) organiserer forfattere som skriver for scene, film, tv-drama, spill og lyddrama. Vi takker for muligheten til å komme med innspill til Kunstnarkår. 

Insentivordningen for ny norsk dramatikk 

Noe av det aller gledeligste for oss er at regjeringen i løpet av 2023 vil «gå i gang med å utforme ei insentivordning for ny norsk dramatikk» (s. 64). DF har store forventninger til dette arbeidet og er tilgjengelige for å bidra. Vi legger merke til at dette er en prioritering framover, men at det likevel ikke er avsatt midler i statsbudsjettet for 2024. Ordningen trenger friske midler, og DF mener at ordningen må inn på revidert budsjett for 2024. 

Statens kunstnerstipend 

DF er kritiske til forslaget om å overføre sekretariatsfunksjonene til Kulturdirektoratet (s. 55). En slik endring kan få en rekke uheldige konsekvenser for de kunstnergruppene der organisasjonene også deler ut egne stipend. DF utlyser årlig 10 arbeidsstipend som behandles i samme søknadsrunde som Statens kunstnerstipend. Så å si alle som søker sender samme søknad til Statens og DFs egne, samtidig skal ingen kunne få mer enn ett arbeidsstipend. Med det nye forslaget vil det måtte opprettes to stipendkomiteer for dramatikere, noe som vil føre til unødvendig dobbeltarbeid, samt honorering av to komiteer som leser samme søknader. Hvis omleggingen fører til at stipendkroner går bort i administrasjon, virker dette kontraproduktivt; stipend er allerede et knapphetsgode. Vi er også bekymret for maktkonsentrasjonen i Kulturdirektoratet.  

Sosialt sikkerhetsnett for selvstendig næringsdrivende kunstnere 

Vi er kritiske til at regjeringens ambisjoner i stor grad handler om å “vurdere behov”. Dramatikere og manusforfattere – i likhet med mange andre kunstnere – utøver sitt virke i all hovedsak som selvstendig næringsdrivende. I møte med oppdragsgiver, enten det er teatersjef eller produsent, er det liten tvil om at det er dramatikeren som er den svakere part. Selvstendig næringsdrivende kunstnere må få styrket sine rettigheter, så de ligner mer på arbeidstakerrettigheter, det er ingen grunn til å vurdere behovene ytterligere.  

Kunstnere trenger arbeidsrettslig vern. Det må etableres sykelønn fra dag én og de må få rett til dagpenger. DF har, sammen med Kunstnernettverket og LO, tidligere tatt til orde for en obligatorisk oppdragsgiveravgift, tilsvarende arbeidsgiveravgiften for slik å finansiere denne typen sosiale rettigheter. 

Regjeringen skal ifølge Kunstnarkår vurdere informasjonstiltak rettet mot frilansere og selvstendig næringsdrivende innenfor kunstfeltet. Også her mener vi behovet for informasjon bør være velkjent og uomtvistelig. NAV og Skatteetaten bør styrke sin kompetanse slik at svarene selvstendig næringsdrivende får, når de spør om sosiale rettigheter, skatteforhold, frivillig sykeforsikring eller annet, er gode, utfyllende og konsistente. Det må etableres en egen gruppe eller avdeling ved hver av disse etatene som kjenner både brukernes behov og levekår, og ordningenes regelverk. 

DF mener regjeringen må vurdere tiltak som styrker kunstnernes forhandlingsposisjon. EU har åpnet for at selvstendige som står i en ubalansert forhandlingsposisjon overfor sine motparter bør kunne forhandle kollektivt. Forhandlingsrett er imidlertid i mange tilfeller ikke tilstrekkelig for å styrke kunstnernes posisjon og arbeidsvilkår. Vi savner konkrete tiltak som kan styrke forhandlingsretten, slik som lovfestet streikerett. En mulighet er å utvide arbeidstvistlovens virkeområde til å omfatte kollektive avtaler for visse grupper selvstendig næringsdrivende. Å sørge for at kunstnerne sikres de samme rettigheter etter loven som arbeidstakere vil kunne være en effektiv og forutsigbar løsning. Lovens arbeidstakerbegrep bør utvides og tolkes i tråd med utviklingen i samfunnet, men det bør skje ved en lovendring som skaper forutsigbarhet og sikkerhet i et landskap som lenge har vært uavklart.  

Kunstnerisk ytringsfrihet 

DF støtter at det er behov for mer forskning på og kunnskap om ytringsrommet for kunstnere. Ytringsfrihetskommisjonen viste svak rolleforståelse underveis i sitt arbeid, bidro til et konfronterende ordskifte og paradoksalt nok til at enkeltkunstnere trakk seg fra offentligheten. Rapporten var svak på maktanalyse noe som er viktig med tanke på hvilke omkostninger en ytring har for den enkelte. Selv om det er lett å være enig i siste setning i kap 3.5 i Kunstnarkår om at vi alle har et ansvar for å bidra til en mest mulig inkluderende ytringskultur, er det rimelig å forvente større ansvar hos de som allerede innehar de mest privilegerte posisjonene. Dette kan være å ha en institusjon eller redaksjon i ryggen, å ha en fast ansettelse, en fast lønn, eller å ha et hvitt privilegium.  

Kunstig intelligens 

Det er bra at Kunstnarkår løfter frem kunstig intelligens som et sentralt tema, men vi savner en ambisiøs politikk og klare prioriteringer. Det bør gjennomføres en helhetlig gjennomgang av lovverket for å styrke kunstnernes posisjon, med utgangspunkt i grunnleggende prinsipper om kompensasjon, transparens og åpenhet. Det kreves proaktiv regulering for å unngå at makten til teknologiselskapene blir bestemmende for utviklingen. Det vil ta tid før europeisk lovverk er på plass, og Norge bør være fremoverlente med hensyn til regulering nasjonalt og på europeisk nivå.

Det er svært uheldig at forslaget til gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet art. 3 og 4 svekker opphavernes posisjon. Dersom bestemmelsene gjennomføres som foreslått må departementet prioritere å se på tiltak som bøter på dette. Det er bl.a. viktig for kunstnerøkonomien at Norge går i bresjen for å få på plass internasjonale merkeordninger for å kunne reservere seg mot og ta betalt for den utstrakte bruken av verk som skjer ved trening av generative modeller. 

NFI  

Regjeringen vil «at institusjonar med statleg tilskot skal rapportere om utbetalt vederlag og honorar til kunstnarar og sjølve føre statistikk» (kap 11.4). Vi mener at man må ta konsekvensen av dette, og gjøre NFI, som forvalter nasjonale statlige ordninger for film- og tv-bransjen, bedre i stand til å rapportere om hvordan tilskudd treffer kunstnerne. NFI er i stor grad rettet mot produksjonsleddet, og når NFI utbetaler produksjonsmidler til produsent, blir produsenten et filter mellom NFI og manusforfatterne. Slik begrenses NFIs muligheter til å skaffe seg innsikt i hvordan egne tildelinger treffer manusforfatterne.  

Som forutsetning for at prosjekter mottar støtte, krever NFI i sin forskrift at kollektive bransjeavtaler holdes, men NFI fører ikke kontroll med dette. Så lenge NFI gir produksjonstilskudd til produksjonsforetak og ikke til individuelle kunstnere, samtidig som disse tilskuddene står for en stor del av manusforfatternes inntekt, må produsenten avkreves bedre dokumentasjon på hvordan dette foregår. Den eneste instansen med posisjon til å utføre slik kontroll i dag er NFI, og de har en uutnyttet mulighet til å ilegge sanksjoner i form av tilbakeholdte tilskudd. NFI må pålegges et større ansvar for å sikre levedyktige økonomiske kår i film- og tv-bransjen, også for kunstnerne. 

Til Familie- og kulturkomiteen

Høyringsinnspel til stortingsmelding 22: KUNSTNARKÅR

FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedans har som føremål å arbeide for folkemusikken og folkedansen i Noreg ved å styrke deira rolle og vilkår i samfunnet, og med det fremje både kulturarv og god folkehelse. Blant våre medlemmer er både profesjonelle musikarar, dansarar, arrangørar, instrumentmakarar og pedagogar.

FolkOrg ynskjer å kome med desse innspela til «Kunstnarkår»-meldinga:

Kommentar til kapittel 11

TONO forvaltar lydfestings- og framføringsrettar for opphavarar til musikkverk i Noreg. TONO-vederlag er ei viktig og god inntektskjelde for norske musikarar. Men slik TONO tolkar åndsverklova per i dag så er det slik at sjølv med mykje arbeid i formgjeving og utbygging av eit tradisjonelt musikkstykke så får ein ikkje opphavsrett til den nye forma. Dermed gjev bruk av tradisjonsmusikk frå scena ingen TONO-vederlag til artistane. Dette gjer at kunstnarar som arbeider med den tradisjonelle musikalske kulturarven vår har dårlegare økonomiske kår enn dei som arbeider med nyskrive musikk. I tillegg manglar det gode og spissa økonomiske insentivordningar for å bruke den tradisjonelle musikken.

Noreg er gjennom UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv forplikta til å legge til rette for foredling og vidareutvikling av den musikalske kulturarven vår. Dersom det skal vere gode moglegheiter for å virke som utøvande kunstnar med tradisjonsmusikk som fokus må regjeringa kome med gode og alternative kompensasjonsformer og insentivordningar for bruk av tradisjonell musikk.

Vi meiner at det i enten kapittel 11.4 eller 4.6 må inn eit punkt som seier noko om at regjeringa vil sjå på alternative kompensasjonsformer og økonomiske insentivordningar for utøving av tradisjonell musikk.

Kommentar til kapittel 13

Det norske folkemusikklandskapet treng ein stabil og god regional struktur. Vi ser til korleis norsk jazz er bygd opp med regionale jazzsentre, og meiner at dette er ein konstruktiv og bra måte å rigge landskapet på. Dei eksisterande regionale folkemusikksentra spelar ei vesentleg rolle i arbeidet med å produsere, vise og formidle folkemusikk og folkedans med profesjonelle kunstnarar. Folkemusikksentra utviklar kunstnarskap og byggjer folkemusikk- og dansekompetanse. Dei driv aktiv formidling til eit samansett publikum. Som kompetansesenter for kunstnarane er dei regionale folkemusikksentra viktige som samarbeidspartnarar for fylkeskommunar og kommunar. Og vi meiner at dei regionale sjangersentra vil vere viktige som samarbeidsressursar for fylkeskommunane i arbeidet med dei regionale kulturfonda.

FolkOrg er ein overordna paraplyorganisasjon på folkemusikk- og folkedansfeltet. På feltet er det i dag to folkemusikksentre, Folkemusikk Nord og Midtnorsk senter for folkemusikk og folkedans, som har driftsmidlar via post 74 på statsbudsjettet. I tillegg har vi Sørnorsk folkemusikksenter, eit regionalt kompetansesenter som har vore etablert og aktive i mange år. Sørnorsk Folkemusikksenter har same rolla som dei to andre som er på post 74, og bør også inn der for sikre drift og auke aktiviteten.

Og så er vi i prosess med å arbeide ut ein struktur for vestlandet og austlandet. Her er det fleire kompetansemiljø frå før som er naturlege å arbeide fram som regionale kompetanseinstitusjonar/sjangersenter.

I kapittel 13.8 står det at «Regjeringa meiner dei ulike sjangersentera og kompetansesentera innanfor musikk bidreg til å styrkje dei profesjonelle musikkmiljøa utanfor dei store byane.» Dette er vi veldig einige i, og derfor er det også viktig at kompetansesenter blir etablert, utvikla og sikra der dette ikkje er frå før. FolkOrg vil sjølvsagt bidra inn i dette arbeidet.

Vi meiner at regjeringa må vere med og legge til rette for å utvikle, etablere og sikre drift av kompetansesenter for folkemusikk i dei regionane det ikkje er i dag.  

Kommentar til kapittel 4

FolkOrg arbeider for at fleire og fleire kan leve av å vere folkemusikarar og folkedansarar, og betre tilhøva for dei som allereie gjer det. Vi ser for 2024 at regjeringa prioriterer å setje av midlar til fleire kunstnarstipend, og det er veldig bra. Likevel ser vi at antal stipend for folkekunstnarar er veldig lågt i forhold til totalantalet stipend. Dette ser ein også i tabell 4.1. Vi meiner at det burde bli prioritert fleire folkekunststipend i kvotefordelinga innan både arbeidsstipend og stipend for etablerte kunstnarar og seniorkunstnarar. FolkOrg er enig med CREO i bekymringa for at dersom ikkje KUD set kvotefordelinga så kan dette føre til eit press på medlemmene av utvalet og kan føre til politisering av organet. Vi har også ei bekymring for at grepet som er tenkt kan føre til at dei smale sjangrane får enda færre antal i kvotefordelinga.

Med venleg helsing

Aslak Brimi

Dagleg leiar

Kultur er heilt naudsynt for eit samfunn som legg vekt på demokrati, fellesskap, ytringsfridom og utvikling. Gode levekår for kunstnarar gir eit godt grunnlag for eit nyskapande og vitalt kulturliv. Vi vil ha kultur av høg kvalitet tilgjengeleg for alle. Det betyr å legge til rette for topp, for kvalitet, for at institusjonar og kunstnarar skal ha rom til å utvikle seg. Og det betyr å legge til rette for breidde, slik at det er talent og innsats som avgjer om kunsten blir synleg, ikkje bustad eller sosioøkonomisk bakgrunn. Er det mogleg å bli kunstnar eller kulturarbeidar for folk frå det breie lag av befolkninga, vil det også bli breidde i uttrykk og historier som blir fortalt.

Fleire LO-forbund organiserer kunstnarar og kulturarbeidarar og samarbeider om felles saker i LO Kultur, eit utval i LO som samlar desse forbunda. Fleire av forbunda er også del av LO Sjølvstendig, som på same måte samlar forbund som organiserer sjølvstendig næringsdrivande frå fleire sektorar. Til saman sit LO og forbunda i LO Kultur og LO Sjølvstendig på mykje kompetanse om kultursektoren og arbeidstilhøva for sjølvstendig næringsdrivande.

Pandemien vart eit forstørringsglas på fleire område, ikkje minst på kultursektoren og vilkåra for kunstnarar sine økonomiske rammer. LO og forbunda bidrog med innspel til Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) sine kompensasjonsordningar for sjølvstendig næringsdrivande og frilansarar under pandemien. Desse erfaringane synleggjorde behovet for betre ordningar som tryggjar inntekt i notid og framtid for sjølvstendig næringsdrivande og personar med kombinasjonar av inntekt. LO har sendt fleire innspel til AID om å sjå nærare på endringar i velferds- og pensjonsordningar for sjølvstendig næringsdrivande, inkludert forslag til løysingar og tematikk for utgreiingar.

Forbod mot innleie frå bemanningsforetak vart innført frå april 2023, men med unntak for kortvarige arrangement. LO meiner unntaket no må avsluttast slik at kultursektoren kan fungere med like vilkår som andre sektorar. Det er partssamarbeid og tariffavtaler som er løysinga også i kultursektoren. Frå 1.1.24 vert ny AML 1-8 gjeldande, og mange oppdragstakarar vil då ha ei enno sterkare grunngjeving for å krevje ei tilsetjing. Dette til saman bidreg til betre grunnlag for partssamarbeid. I Kunstnarkår skriv regjeringa at dei «vil føre ein politikk som stimulerer til auka organisasjonsgrad på kunstfeltet. Det er likevel opp til aktørane på kunstfeltet å finne den organiseringa dei meiner er mest tenleg.» Eit enkelt grep er å presisere endringa av AML §1-8 i tildelingsbrev til offentlege institusjonar og institusjonar finansiert med offentlege midlar. Det gjeld t.d. Den kulturelle skulesekken og NRK. Å stimulere til partssamarbeid inneber å sjå på kultursektoren som del av arbeidslivet, ved å bidra til profesjonalisering der det er naudsynt og å leggje til rette for godt partssamarbeid.

Mål 2: Rimeleg betaling for kunstnarleg arbeid og tydeleg inkludert på kunstnarrelevante politikkområde
Det er eit godt grep å fokusere på arbeidsvilkår slik meldinga gjer og LO stør ideen om eit overordna verdiprinsipp om rimeleg betaling for kunstnarar a la den irske modellen Pay the Artist. Å stille krav til mottakarar av offentlege tilskot om rimeleg betaling kan t.d. gjerast i tildelingsbrev frå departement og direktorat. Auka organisasjonsgrad og partssamarbeid er eit mål, då må partane i arbeidslivet sikrast moglegheit til forhandling og tariffavtaler. Færre oppdragstakarar og fleire arbeidstakarar ved offentleg finansierte institusjonar bidreg til dette. Og for dei som reelt er oppdragstakarar blir det interessant å sjå korleis ein kan nytte retten til kollektive avtalar for sjølvstendig næringsdrivande.

Til kap 9.8 prioritering og vidare arbeid

• kome attende til korleis ei eigna oppfølging av endringane av arbeidstakaromgrepet i arbeidsmiljølova kan sikrast

Arbeidstilsynet må få tilført ressursar slik at dei kan gjere ein aktiv jobb no når loven er ny. Saman med forbodet mot innleie frå bemanningsforetak, som vi vonar snart også gjeld kortvarige arrangement, er det svært viktig med informasjon til arbeidsgjevarar og arbeidstakarar slik at loven får verknad som tenkt. Arbeidet med å lage ein vegleiar for frivillig sektor bør kome i gang snarleg.

• gje Kulturdirektoratet i oppdrag å utarbeide ein strategi for rimeleg betaling til kunstnarar og forslag til overordna verdiprinsipp. Arbeidet skal gjennomførast i samråd med kunstnarorganisasjonar og statleg finansierte kunst- og kulturinstitusjonar.

Som nemnt, partane i arbeidslivet bør vere del av dette arbeidet og LO bidrar gjerne.

• i tildelingsbrev frå Kultur- og likestillingsdepartementet be statleg finansierte kunst- og kulturinstitusjonar rapportere om bruk og honorering av sjølvstendig næringsdrivande kunstnarar

Dette kan vere eit grep for å sikre rimeleg betaling der reell oppdragsverksemd er til stades, som t.d. i Norsk Filmfond. Like viktig er å sjå til at institusjonane driv i tråd med AML §1-8 og tilset der det er eit reelt arbeidstakarforhold. Forhandlinga om løn blir då del av partssamarbeidet.

• føre ein politikk som stimulerer til auka organisasjonsgrad på kunstfeltet, og vurdere tiltak som kan bidra til eit forsterka trepartssamarbeid

Dette har vi vore inne på allereie, og stør opp om regjeringas arbeid og ansvaret for å sikre likeverdige partar i arbeidslivet. Organiserte arbeidstakarar er ein meir jambyrdig part og eit organisert arbeidsliv bidreg til utvikling av eit godt og produktivt arbeidsliv for alle.

Kap 10 Andre politikkområde som er relevante for kunstnarar

Til dette kapitelet vil vi generelt vise til LO sine innspel til AID om velferds- og pensjonsordningar for sjølvstendig næringsdrivande der vi ved fleire høve har teke opp behovet for betre ordningar.

På oppdrag frå LO ga Fafo ut rapporten Velferdsordninger for selvstendig næringsdrivende – Utfordringer og tilpasninger (Fafo-rapport 2022:12) som belyser tematikken grundig.

Til AID si høyring om sosiale ordningar for sjølvstendig næringsdrivande no i haust melde LO m.a. slik:

«Begrunnelsen for at selvstendige skal ha et svakere sikkerhetsnett er vel etablert og fremgår også av departementets høringsnotat; rettigheter og plikter ved de ulike tilknytningsformer i arbeidslivet må ses i sammenheng. Dess færre plikter dess færre rettigheter og vice versa. Og fordi alle kategorier av selvstendige innebærer lavere innbetaling av skatter og avgifter til statskassen enn ved et ansettelsesforhold, har selvstendige et svakere økonomisk sikkerhetsnett ved arbeidsledighet og sykdom mv. I dette bildet er det imidlertid viktig å presisere at også oppdragsgiver «sparer» innbetaling til statskassen ved å bruke selvstendige oppdragstakere i stedet for ansatte. Hele besparelsen som følger av å velge en alternativ tilknytningsform enn ansettelse tilfaller altså ikke den selvstendige. Men den selvstendige bærer hele byrden gjennom svakere rettigheter.

LOs målsetting for arbeidslivet om høy andel faste ansettelser i hele stillinger ligger fast. Dette utelukker likevel ikke at man bør se mer overordnet på tenkningen rundt rammebetingelsene for alternative tilknytningsformer. Et trygdesystem som i større grad likestiller rettigheter for selvstendige og ansatte vil også kunne bidra til målet om høy andel fast ansatte, da insentivene til å bruke alternativ tilknytning reduseres.»

LO ber om at det blir sett ned eit utval som greier ut korleis ein kan sikre sjølvstendig næringsdrivande betre velferdsordningar.

Det er og naudsynt å melde behov for betre ordningar som varetek dei med ei kombinasjon av inntekter: dels fast tilsetjing, midlertidige tilsetjingar og næringsverksemd. Det gjeld betre ordningar i seg sjølv, men også betre informasjon og vegleiing for desse hos NAV. LO foreslår å opprette eit kompetansesenter eller ei rådgjevingsteneste med spesialkompetanse på kombinert arbeidstilknyting og inntekt. Det er viktig å presisere at det no er behov for å utforme ordningane, ikkje lenger greie ut om det er behov.

Meld. St. 22 (2022-2023)

Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) organiserer over 400 barne- og ungdomsbokforfattere. Foreningens formål er å ivareta barne- og ungdomsbokforfatteres faglige og økonomiske interesser, samt å verne og fremme norsk barne- og ungdomslitteratur.

NBU takker Kultur- og Likestillingsdepartementet for arbeidet som er lagt ned i Kunstnarkår og for invitasjon til å bidra med innspill til meldingen. Vi vil i innspillet vårt hovedsakelig fokusere på forfatterøkonomi og forvaltningen av Statens kunstnerstipend.

Rett til rimelig vederlag

Forfattere tilhører generelt en lavinntektsgruppe. Bortsett fra en liten andel bestselgende forfattere, er det for de fleste forfattere utfordrende å leve utelukkende av bokinntekter.

I meldingens punkt 8.1.2 står det: Åndsverklova § 69 slår fast at opphavaren har krav på rimeleg vederlag ved overdraging av rettar, og at føresegnene i denne paragrafen ikkje kan fråvikast til skade for opphavaren. Det inneber at den som er opphavar til eit åndsverk eller kunstnarleg arbeid, slik det er definert i åndsverklova, har ein såkalla ufråvikeleg rett til rimeleg betaling.

NBU vil gjerne løfte fram dette punktet, som, i tillegg til Lov om opphavsrett til åndsverk og Bokloven, understreker forfatternes rett til rimelig betaling i hele næringskjeden. Det er et vesentlig tankekors at forfatteren, som har den aller største innsatsfaktoren i utgivelsen av en bok, kanskje flere årsverk, sitter igjen med (i beste fall) 17% av bokinntektene. 

Som kjent møter også forfatterne tung motstand hos forleggerne i sitt forsøk på å reforhandle normalkontrakten, på avtalepunkter som både gjelder rettighetsoverdragelsens omfang, inntektsfordeling og beregningsgrunnlag for royalty og avtalens lengde. Det er svært viktig, og kjærkomment for forfatterne, som er den svake part overfor forleggerne, at lovverk, forskrifter og meldinger gir oss en stødigere plattform å sikre våre yrkesmessige rettigheter ut fra.

Digitalisering av litteraturfeltet

For barne- og ungdomsbokforfattere har den økende populariteten for strømmetjenester for lyd ført til en ny inntektskilde. At lydbøker for barn er såpass populære, er også et gode for unge lytterne som får en inngang til litteraturens verden. Men det er flere indikasjoner på at strømmetjenestene ønsker å stramme inn på utvalget av korte barnebøker, da disse strømmes mye og dermed er mindre lønnsomme for tjenestene. Det vertikale eierskapet mellom strømmetjenestene og enkelte forlag skaper også bekymring, og NBU mener at muligheten til å favorisere titler fra strømmetjenestenes eierforlag bør reguleres gjennom bokloven.

Forfattere og ytringsfrihet

De siste årene har vi sett flere eksempler på at litteratur blir sensurert og fjernet fra biblioteker rundt om i verden, også i demokratiske samfunn som USA. Det er en oppriktig bekymring for at liknende tilstander skal importeres til Norge. Det er i så fall en uheldig utvikling. Forfattere må stå fritt til å skrive det de vil, vi må ha god takhøyde, og vi må fortsette å kjempe for at norsk barne- og ungdomslitteratur skal være modig og fri.

Statens kunstnerstipend

NBU støtter dagens ordning om at det er årsmøtet i de representative kunstnerorganisasjonene som utnevner medlemmer til stipendkomiteene. NBUs litterære råd behandler både medlemssøknader, og innstiller til NBUs egne stipender fra NBUs vederlagsfond og statens kunstnerstipender. De er seks rådsmedlemmer, som organiserer seg selv, og det er NBUs adminstrasjonsleder som fungerer som sekretariat. Sammenlagt leser medlemmene i det litterære rådet alt som utgis av norsk barne- og ungdomslitteratur og har bred kunnskap og innsikt i feltet. I gjennomgangen av forvaltningen av SKS i 2017-2018, ble det foreslått at utvalget for statens kunstnerstipend skulle nedsette komiteer basert på innspill fra kunstnerorganisasjonene. NBU mener at dagens løsning er mer demokratisk og mer i tråd med armlengdes avstand-prinsippet.

I meldingen hevdes det at det i forbindelse med dagens forvaltning av kunstnerstipendene «kan for utenforståande skapast oppfatningar om rolleblanding». Det foreslås at det forskrift om statens stipend og garantiinntekter for kunstnere revideres, nettopp for å sikre informasjonsflyt, etterprøvbarhet og transparens. NBU mener at å forandre en forvaltningsløsning som fungerer bra, og som har bred oppslutning i kunstfeltet, ikke er en god løsning. Hvis det er forskjellige komiteer som skal dele ut stipender fra NBUs vederlagsfond og statens kunstnerstipend, betyr det i praksis at det er dobbelt så mange (kvalifiserte og kunnskapsrike) komitémedlemmer som skal lese og vurdere de samme bøkene, for å ivareta kravet om kvalitet som nevnt i punkt 4.5.1. Denne todelingen vil føre til mer byråkrati, utfordringer i kommunikasjonen mellom komiteene (for å sikre at ingen blir tildelt flere stipender i samme året), samt større utgifter til honorering av komitémedlemmer. At det er staten som skal dekke de økte utgiftene, er lite betryggende da midler må hentes fra den samme potten, kulturbudsjettet, og at det nødvendigvis vil føre til færre midler til stipender.

Et annet forslag i denne sammenhengen, er å overføre sekretariatsfunksjonen fra kunstnerorganisasjonene til Kulturdirektoratet. Igjen er dette et forslag som vil føre til mer byråkrati, og det vil heller ikke lette byrden til foreninger som uansett må dele ut stipender fra egne vederlagsmidler. Å flytte sekretariatsfunksjonen er ikke den eneste måten å sikre transparens, da rapporteringsplikt m.m. kan sikres gjennom en revidering av forskriftene.

En gjennomgang av kvotefordelingen, gjort av Kultur- og likestillingsdepartementet, viser at det er gjort få endringer i fordelingen mellom de forskjellige kunstnergruppene. At departementet ønsker at utvalget skal ha større fleksibilitet til omrokkeringer på stipendhjemlene, er mulig å stille seg bak, men det fordrer også at eventuelle endringer og omrokkeringer blir begrunnet tydelig overfor kunstfeltet.

Sosiale rettigheter og pensjon

De sosiale rettighetene til forfatterne må sikres. Forfattere må likestilles med vanlige arbeidstakere, ikke minst når det gjelder pensjonsordninger og sykelønn. Det må gjøres visjonære grep for å sikre like rettigheter for selvstendig næringsdrivende som for den øvrige befolkningen. Selv om innføringen av pensjon fra første krone og dag er et viktig skritt i riktig retning, bør også kunstnere og andre frilansere omfattes av tjenestepensjon.

• Lik opptjening av trygderettigheter og pensjon, uavhengig av om man er arbeidstaker, frilanser eller selvstendig næringsdrivende.
• Rett til 100 % dekning av sykepenger fra 17. dag for næringsdrivende.
• Subsidiert tilleggsforsikring i folketrygden for frilansere og næringsdrivende.
• Et pensjonssystem som åpner for at også kunstnere og frilansere kan samle opp tjenestepensjon, med:

- tjenestepensjon fra første dag og første krone.

- egen pensjonskonto som ikke følger arbeidsgiver.

- tjenestepensjonsavgift på oppdrag, stipender.

Kunstig intelligens

Det siste året har generativ kunstig intelligens tatt stor plass i offentligheten, og spås en like stor samfunnsmessig betydning som internett. Viktigheten av norske språkmodeller som kan konkurrere med store internasjonale selskapers innflytelse, er åpenbar. Norske teknologimiljøer ønsker tilgang til norsk litteratur for å trene opp slike språkmodeller. Et definert mål må være å bevare det lille språkområdet vi har i Norge. Selv om utviklingen av norsk KI-teknologi foreløpig er på forskningsnivå, er det nærliggende å for seg en kommersialisering av disse tjenestene i framtiden. Tekstmaterialet, eventuelt litteraturen, som er brukt til å trene opp språkmodellene vil dermed legge grunnlag for inntjening. Trening av en norsk språkmodell med nyere og samtidig litteratur må derfor forutsette en kompensasjon til opphaverne.

Mvh

Alexander Løken

Leder, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

Institusjonane sine rammetilhøve er avgjerande for kunstnarøkonomien
Spekter er nøgd med at meldinga innleiingsvis får fram korleis dei offentleg støtta kulturinstitusjonane og NRK er viktige arbeids- og oppdragsgivarar for kunstnarane. Meldinga peikar  på korleis føreseielege rammer og ressursar er viktig for den rolla institusjonane kan spele for eit samla kulturfelt. Mellom anna difor vil regjeringa sikre god økonomi for kunstinstitusjonar i heile landet. Dette er heilt i tråd med Spekter sine innspel.

Den økonomiske situasjonen for NRK og kulturinstitusjonane i dag er krevjande, og Spekter gjennomførte ei medlemsundersøking i haust for å kartlegge konsekvensane av den økonomiske situasjonen. Her seier over halvparten at det kan bli aktuelt å nedbemanne i inneverande år. I tillegg seier 75 prosent at dei reduserer bruken av frilansarar og vikarar, og 52 prosent må halde stillingar ubesett. Dette betyr færre arbeidsplassar for kunstnarane i heile landet, og viser godt korleis  institusjonsøkonomi og kunstnarøkonomi heng nøye saman.  

Institusjonane sin autonomi
NRK og dei andre institusjonane er autonome verksemder med sjølvstendig ansvar for å levere på sine viktige samfunnsoppdrag. Meldinga framhevar dette på ein god måte gjennom mellom anna å vise til armlengds avstandsprinsippet. Institusjonane er sjølvsagt også opptatt av å inngå rimelege og fornuftige avtalar om bruk av åndsverk. Difor er Spekter glad for at meldinga mellom anna tydeleg slår fast at «NRK sjølv må ta ansvar for dei løpande vurderingane som er naudsynlege for at NRK skal kunne levere tilfredsstillande på det samla allmennkringkastingsoppdraget». Dette som eit svar på fleire høyringsinstansar sine innspel om at det bør formulerast sterkare krav til korleis NRK skal vere i forhandlingar og ved inngåing av avtalar med tredjepartar, opphavarar med fleire. Spekter meiner autonomien og institusjonane sitt sjølvstendige ansvar for måloppnåing er eit avgjerande prinsipp å halde fast ved.

Ansvarlege arbeidsgjevarar
Trass gode formuleringar om institusjonane og NRK tidlegare i meldinga, meiner vi kapittel 9, om rimeleg betaling for kunstnarleg arbeid og tydeleg inkludert på kunstnarrelevant politikkområde,  er for unyansert i si framstilling av kulturlivet som arbeidsliv. Meldinga skildrar i dette kapittelet eit kulturarbeidsliv vi, som arbeidsgjevarorganisasjon, ikkje kjenner oss att i. Spekter vil i denne samanheng minne om at store delar av kulturfeltet er organisert på begge sider av bordet, og med tariffavtalar som sikrar dei tilsette – også kunstnarane- gode løns- og arbeidsvilkår. Ufråvikelegheitsprinsippet inneber dessutan at arbeidsgjevar har plikt til å gi både organiserte og uorganiserte dei same lønns- og arbeidsvilkår for det arbeidet som er regulert av tariffavtalen. I tillegg har partane forhandla fram ei rekke avtalar som regulerer rimeleg vederlag for bruk/visning av åndsverk. Spekter er klar over at det i delar av kulturlivet ikkje er like ryddig, men vi meiner meldinga hadde vore langt sterkare om den hadde framheva at det er særs ryddige arbeidsforhold i store delar av sektoren.

Gjennomgang av korleis arbeidsmiljølova er tilpassa kulturlivets behov
Spekters medlemmer er profesjonelle arbeidsgjevarar, som sjølvsagt følgjer både lovverket og tariffavtalane dei er omfatta av. Spekter meiner meldinga i større grad burde tatt føre seg korleis innstramminga i arbeidsmiljølova påverkar sektoren i stort. Det er innskrenka adgang til bruk av midlertidig tilsette og innleigd arbeidskraft. I tillegg inneber ein ny presumpsjonsregel knytt til arbeidstakaromgrepet at arbeidsgjevar ber bevisbyrda om oppdragstakar krev fast tilsetting, og etterbetaling av lovpålagte goder, fordi dei meiner dei burde vore tilsett. Samla fryktar vi desse endringane vil føre til store økonomiske kostnadar og ein auka administrativ byrde i sektoren.

Kultursektoren er i sin natur avhengig av fleksibilitet i arbeidskrafta for at måla med verksemda skal nåast. Auka kostnadar vil føre til mindre aktivitet og høgare billettprisar. Mindre aktivitet hjå våre medlemmer vil føre til eit mindre mangfaldig kulturtilbod og mindre arbeid til dei utøvande og skapande kunstnarane. Det vil også ramme rekruttering, utvikling og vekst. I sum vil det vere negativt for kunstnarøkonomien.

Spekter meiner dette er ei særs uheldig utvikling, som korkje vil bidra til eit tryggare arbeidsliv, eller betre måloppnåing om høg kunstnarleg kvalitet. Difor støttar vi forslaget om å styrkje kunnskapsgrunnlaget og samordne og tilgjengeleggjere eksisterande kunnskap om økonomien og arbeidsmarknaden i kultursektoren og på dei ulike kunstfelta. I dette arbeidet meiner vi det vil vere naturleg å sjå på korleis arbeidsmiljølova er tilpassa kulturlivets behov, og det vil vere naturleg at arbeidslivets partar er involverte i arbeidet.

Viktig med tillit til partane i arbeidslivet
Regjeringa vil gje Kulturdirektoratet i oppdrag å utarbeide ein strategi for rimeleg betaling til kunstnarar og forslag om overordna verdiprinsipp. Arbeidet skal gjennomførast i samråd med kunstnarorganisasjonar og statleg finansierte kunst- og kulturinstitusjonar.

Spekter vil minne om at vi allereie i dag har eit juridisk rammeverk som heimlar retten til rimeleg vederlag for overdraging av skapande og utøvande kunstnarar sine rettar, som våre medlemmer sjølvsagt forheld seg til ved avtaleinngåing. Dei har god trening i verdisetting av kunst og kunstnarleg arbeid.

Spekter er bekymra for at eit slikt oppdrag som no vert føreslått tildelt Kulturdirektoratet vil gripe inn i partane sin autonomi. Vilkåra i åndsverklova § 69 om retten til rimeleg vederlag er tydelege, og arbeidsmiljølova set grenser for andre arbeidsforhold, som ansvarlege kulturleiarar sjølvsagt følgjer.  Ansvarsdelinga på dette området må etter vårt syn framleis vere slik at partane kjem fram til avtalar, og at ueinigheiter følgjer vanleg saksgang og at domstolane legg vidare føringar for praksis.

Spekter viser til Norges museumsforbund sitt innspel knytt til avtalar om utstillingsvederlag.

Ikkje naudsynt med nytt rapporteringskrav om bruk og honorering av sjølvstendig næringsdrivande
Verksemdene rapporterer allereie denne informasjonen til skattemyndigheitene årleg. Difor vil Spekter oppmode Regjeringa om å hente allereie innrapportert informasjon derifrå, framfor å skape unaudsynleg ekstraarbeid for administrasjonar som allereie kjenner på auka rapporteringsbyrde. Spekter kan ikkje støtte forslaget om å innføre eit nytt rapporteringskrav for statleg finansierte kunst- og kulturinstitusjonar om bruk og honorering av sjølvstendig næringsdrivande kunstnarar.

Positivt med tiltak som stimulerer til auka organisasjonsgrad
Spekter er tilfreds med at meldinga tek til orde for å stimulere til auka organisasjonsgrad på kulturfeltet og vurdere tiltak som kan bidra til eit forsterka trepartssamarbeid. Kulturfeltet er fragmentert organisert. Med eit aukande fokus på kultur som arbeidsliv, meiner vi at å styrke trepartssamarbeidet kan bidra til å sikre sektoren større stabilitet og føreseielegheit over tid. Spekter vil svært gjerne bidra til dette.

Bokhandlerforeningen er en interesseorganisasjonen for alle landets bokhandler. Vi arbeider for å styrke litteraturen og bokas plass i samfunnet, og skal sikre bokhandlerne forutsigbare rammevilkår som bidrar til at folk i hele landet får tilgang til et mangfold av litteratur. Bokhandelen har en avgjørende betydning for å nå frem til og rekruttere norske lesere.

Få forfattere kan leve av å bare selge bøker

De senere årene har vi sett at antallet ulike solgte titler i bokhandelen øker, samtidig som hver tittel selger i færre eksemplar. For leserne er det positivt med en stor bredde tilgjengelig over hele landet. Det betyr at det er blitt stadig enklere å finne akkurat den boken man er ute etter, enten det er en bestselger eller en nisjebok, en ny eller en gammel tittel. Den store bredden og tilgjengeligheten til litteratur, er en berikelse av samfunnet, kulturlivet og demokratiet. 

Ulempen med den store bredden i boksalget, er imidlertid at de fleste forfattere selger et ganske begrenset antall av bøkene de skriver, og at svært få norske forfattere kan leve av å bare selge bøker. Derfor er det helt avgjørende at vi har målrettede litteraturpolitiske tiltak som fastpris på nye bøker, momsfritak, innkjøpsordninger og forfatterstipend.

Kapittel 4.5.3 Vurdering av forvaltninga av kunstnarstipenda

Det norske litterære systemet har vært en suksess og bidratt til at et lite land som Norge har fått frem forfattere i verdensklasse. Statens kunstnerstipend har hatt kvalitet som et helt grunnleggende prinsipp. Dagens teknologi gjør at det er stadig enklere å publisere bøker, derfor er kvalitet et prinsipp det er avgjørende å holde fast ved. 

Skal nye forfattere slippe til så trengs forutsigbarhet for å satse. Det tar tid å bygge et forfatterskap, derfor er stipendene så avgjørende.

Årlig deler også Bokhandlerforeningen ut forfatterstipender, i samarbeid med forfatterforeningene. Siden 1997 har vi delt ut stipend til over 100 nye, sterke forfatterskap innen skjønnlitteratur, sakprosa og barne- og ungdomslitteratur. Stipendene går først og fremst til forfattere i etableringsfasen og er ment å gi inspirasjon og rom for videre skriving. En gang så ukjente stipendmottakerne har med årene blitt anerkjente forfattere med et stort publikum; Karl Ove Knausgård, Matias Faldbakken, Maria Navarro Skaranger er blant de mange som forfatterne som har fått stipend. Mens bokhandlerne dekker kostnadene, er det de litterære rådene i forfatterforeningene som har besluttet hvem som får stipendene. 

Bokhandlerforeningen anerkjenner det arbeidet og den kompetansen som forfatterforeningene har for å forvalte kunstnerstipendene. Vi ser ikke noe behov for å byråkratisere forvaltingen av statens kunsterstipend, der det allerede finnes gode løsninger som fungerer. Vi mener det er fornuftig med en mellomløsning som Forfatterforeningen (DnF) foreslår; det vil si at sekretariatsfunksjonen kan være hos de kunstnerorganisasjonene som ønsker det og som kan innfri kravene fra regjeringen. Vi støtter også DnFs anbefaling at det blir inngått en forvaltningsavtale mellom kunstnerorganisasjoner og Kulturdepartementet for å sikre at stipendforvaltningen er i tråd med regjeringens ønske. 

Merverdiavgift på bøker vil svekke tilgangen til litteratur og forfatternes inntekter

Bokhandlerforeningen vil også benytte anledningen til å utrykke en bekymring for Skattelovsutvalget forslag og Høyres alternative forslag til statsbudsjett, om å innføre merverdiavgift på bøker. Moms på bøker vil gjøre norsk litteratur betydelig dyrere: Færre vil ha råd til å kjøpe bøker, noe som vil føre til at utvalget og tilgjengeligheten til litteratur svekkes. Det vil gå ut over både forfatterne, leserne, og mer overordnet Norge som litteratur- og språksamfunn.

Grafill er interesseorganisasjonen for alle som arbeider eller utdanner seg innen design og illustrasjon i Norge. Grafill ble stiftet i 1991 ved at Norske Grafiske Designere og Norsk Illustratørforbund ble slått sammen. Organisasjonen har likevel røtter tilbake til stiftelsen av Yrkestegnernes Forening i 1937.^[1] Våre 1800 medlemmer dekker i dag alle de visuelle kommunikasjonsfagene. I tillegg representerer Grafill interessene til de om lag 30 000 som arbeider med design i Norge.^[2]

Grafills medlemsmasse må synliggjøres i kunstnerpolitikken. Vi representerer en bredde innen design- og illustrasjonsfagene og det kan være krevende å formidle alles behov under ett. Felles for kunstnerne vi representerer er at de ofte opererer på felt som tradisjonelt forbindes med andre profesjoner. Tegneserieskapere og bokillustratører er aktive i litteraturfeltet, satiretegnerne får oppdrag fra avisene, digitale designere arbeider i teknologifeltet, mange animatører jobber i filmfeltet, i tillegg bidrar grafiske designere og illustratører til å bygge merkevarer, formidle innhold og informasjon innen nesten alle bransjer og samfunnsområder.

Grafills hovedinnspill til Kunstnarkår er en påminnelse om at våre medlemmer bidrar på en bred arena av kunst-, kultur- og næringsfelt, og det er viktig at deres utfordringer ikke blir usynliggjort i kunstnerpolitikken.

1. Tegneserieskapere, bokillustratører og bokdesignere må også få statlige kunstnerstipend

Det er mye som har skjedd i kunstnerpolitikken de siste årene som har bidratt til å løfte særlig bokillustratørenes og tegneserieskapernes rolle i litteraturfeltet. Grafill har hele veien fått bred støtte av alle aktørene på bokfeltet, ikke minst fordi tegneserier, bildebøker og grafiske romaner topper utlånslistene i bibliotekene og representerer en unik inngang til lystlesing for mange.

Kunstnerpolitikk virker! Gjennom den nye Bokloven får nå visuelle kunstnere endelig lovfestet rett til å forhandle kollektivt om normalavtaler på lik linje med forfattere og oversettere. Når Kulturrådets underfinansierte innkjøpsordning for tegneserier får fire friske millioner kroner over statsbudsjett 2024, betyr det at nesten dobbelt så mange tegneserier kan kjøpes inn til bibliotekene og at nesten dobbelt så mange serieskapere får en garantert royaltyinntekt. I en lappeteppeøkonomi er Kopinors nye pilotavtale for vederlag ved bruk av illustrert innhold i Den kulturelle skolesekken av betydning. I tillegg har sterk opphavsrett og gode kollektive forvaltningsorganisasjoner vedvarende stor betydning for dagens kunstnerpraksis. Utviklingen viser at virkemiddelapparatet for kunstnere virker når de inkluderes og får tilgang på ordningene. Det er også en anerkjennelse av visuell litteratur og de visuelle opphaverne i litteraturen. Virkemidlene vil bidra til at flere visuelle skapere kan overleve i feltet og at det dermed skapes mer visuell litteratur i Norge.

Vi håper at selv om tegneserieskapere, bokillustratører og bokdesignere i manglende grad er omtalt i Kunstnarkår at denne gruppen ikke glemmes videre. Visuelle litterater bør nå også få egne statlige kunstnerstipend. I den grad illustratører og tegneserieskapere har mottatt statlig kunstnerstipend har det primært vært på bakgrunn av sitt forfattervirke og ikke deres illustrasjonsarbeid. Grafill ber om at også ikke-skrivende visuelle litterater som tegneserieskapere, bokillustratører og bokdesignere inkluderes i ordningen for statlige kunstnerstipend.

2. Kunstneres rett til kollektive forhandlinger må befestes

Kunstnere har tradisjonelt blitt ansett som selvstendig næringsdrivende, og dermed ansett som «foretak» i konkurranserettslig forstand. Grafill er takknemlig for at Kunstnarkår anerkjenner at EU-kommisjonens retningslinjer om kollektive forhandlinger for selvstendig næringsdrivende åpner for at kunstnere i større grad gis rett til kollektiv forhandling uten å komme i konflikt med konkurransereglene. Grafill ber derfor komiteen om å bruke handlingsrommet til å klargjøre kunstnernes rett til kollektive forhandlinger i Norge.

3. Er ikke designpolitikk også kunstnerpolitikk?

De kreative næringene er relativt nye næringer og således særlig sårbare i krevende økonomiske nedgangstider. Designfagene kan derfor ikke utelates fra en kunstnermelding og kun sees i en næringspolitisk kontekst alene. God design og formgiving bidrar med verdiskapning i dagens samfunn gjennom bedrifts- og samfunns­øko­no­miske gevinster, i tillegg til betydelige sosiale og kulturelle gevinster. I særdeleshet har designkompetanse en viktig rolle i digitaliseringen: God design sikrer at nye tjenester og løsninger kommuniserer riktig med brukerne, tilrettelegger for gode og enkle beslutningsprosesser, riktige beslutninger og gode brukeropplevelser.

Når designbransjen nå hjemsøkes av manglende oppdrag, oppsigelser og konkurser trenger vi mer enn noen gang en designpolitikk som redegjør for prioriteringer og nasjonale designpolitiske mål. Dette vil føre til bedre politiske beslutninger og effekter av design, samt bedre kår for designere. Risikoen ved at designbransjen ikke klarer seg gjennom nedgangstidene er at Norge mister sårt tiltrengt kompetanse. Digitalisering, det grønne skiftet og globalisering skaper et stadig større behov for kreativitet, innovasjon og flerfaglig tilnærming. Kompetansebehovet i digitaliseringen og det grønne skiftet kan ikke dekkes av noe fagfelt alene. Den brukersentrerte tilnærmingen til designere er en kritisk kompetanse for å ivareta det menneskelige aspektet i utviklingsprosesser. Designkompetanse er nødvendig både for å sikre brukervennlige produkter og tjenester, og for å ivareta menneskene i de samfunnsomstillinger som vil kreves på kort og lang sikt.

Kunstnerisk praksis er ikke isolert fra andre livs- og samfunnsområder, og kunstneres kår påvirkes av politikkområder som utdanning og forskning, utenriks, næring, kommunal og regional forvaltning, og arbeidsliv. Grafill etterlyser en bedre og mer kontinuerlig dialog mellom departement om saker som angår kreativ næring. God kunstnerpolitikk må nødvendigvis være tverrsektoriell.

4. Regulering av kunstig intelligens (KI) 

«Kunstnarkår» tar for lett på utfordringene som Kunstig intelligens (KI) skaper for kunstnere. Grafill vil her knytte noen kommentarer til enkelte opphavsrettslige utfordringer. Økonomiske, etiske, kunstfaglige eller andre utfordringer må vi komme tilbake til. 

En utfordring knytter seg til bruk av kunstverk til trening av generative KI-modeller («input»). I meldingen skriver departementet på s. 113: «Digitalmarknadsdirektivet tek føre seg reguleringar knytte til bruk av eksisterende data for trening av KI, men omhandlar ikkje opphavsrettslege spørsmål knytte til vern av innhald som er skapt med KI». Det er ikke åpenbart at unntakene i DSM art. 3 og 4 tillater bruk av opphavsrettslig vernede verk til trening av generativ KI, ettersom slik teknologi var lite utviklet da direktivet ble vedtatt i 2019.

Grafill savner også mer åpenhet om hvordan kunstnernes verk brukes til maskinlæring. Et forslag til en ny KI-forordning (AI Act) stiller krav til åpenhet om at innhold er KI-generert og om hvilke data som er brukt i treningsprosessen. En slik forordning ligger imidlertid et stykke frem i tid, mens kunstnerne har behov for slike regler nå. En tilgrensende problemstilling knytter seg til fraværet av vederlag. Utviklere av kunstig intelligens må kunne pålegges å betale individuell eller kollektiv kompensasjon når de bruker opphavsrettslig beskyttet materiale til maskinlæring. Grafill anbefaler at komiteen ber KUD om å sette ned et utvalg til å se på opphavsrettslige utfordringer ved kunstig intelligens.

^[1] https://snl.no/Grafill

^[2] Fellesnordisk designundersøkelse Nordic Innovation/ Nordic Design Resource, http://nordicdesignresource.com

Danseinformasjonen – det nasjonale kompetansesenteret for dansekunst – takker for muligheten til å komme med vårt innspill til Meld. St. 22 (2022-2023) Kunstnarkår. Vi setter pris på at det endelig foreligger en ny stortingsmelding om kunstnerpolitikk, men bemerker samtidig at vi gjerne skulle sett en melding med flere konkrete tiltak og en tydeligere ambisjon for kunstnerpolitikken fremover.

Vi anerkjenner og setter stor pris på meldingens overordnede ønske om å løfte kunstens verdi, ikke kun som et estetisk uttrykk, men som vesentlige ytringer i et demokrati. Dette er svært viktig i et land som Norge som ikke har de lange kunsttradisjonene og ikke den samme overordnede anerkjennelsen for kunst og kunstnere. Samtidig kommer ikke meldingen med tydelige tiltak på hvordan kunsten skal kunne få sin rettmessige verdi og anerkjennelse i det norske samfunnet. For dansekunstens del opplever vi å være mindre synlige enn før (og dermed tilsynelatende mindre viktige) grunnet blant annet manglende dansekritikker i de store avisene og manglende diskusjon og debatt om dansekunsten som skapes.

Vi setter stor pris på meldingens stadfesting av at kunstnere er arbeidsfolk og at man derfor må se nærmere på de arbeidsmessige forhold i kunstnerøkonomien. Samtidig indikerer Kunstnerundersøkelsen fra 2019 at dansekunstnere har en nedgag i tid brukt på kunstnerisk arbeid, samt at den gjennomsnittlige inntekten for dansekunstnerne er blant de laveste i undersøkelsen. Med dette kunnskapsgrunnlaget savner vi at Kunstnarkår går inn i denne problemstillingen. Her er ingen konkrete tiltak eller løsninger for de utfordringene dansekunsten står i. Danseinformasjonen gjorde sammen med Norske Dansekunstnere en undersøkelse blant dansekunstnere og resultatet ble publisert i rapporten Dansekunstneres økonomi og arbeidsvilkår under pandemien (2022). Her så vi også veldig klart koronapandemiens konsekvenser for dansekunstnere, men også hvor lavtlønnet dansekunstnere er. Vi hadde håpet dette var tatt mer på alvor, med forslag til konkrete tiltak.

Få institusjoner

Dansekunsten er den kunstformen som er minst institusjonalisert. Av de 33 institusjonene som får støtte over kulturbudsjettets kap. 323, post 70 Musikk og scenekunstinstitusjoner, er det 16 innen teater, 14 innen musikk og tre innen dans. Da er Den Norske Opera og Ballett medregnet i disse tre, selv om det ikke er Nasjonalballetten alene som disponerer tildelte midler.

Det er som meldingen stadfester, få muligheter for dansekunstnere å bli ansatt i Norge i dag. Våre tall viser at over 90 % av dansekunstnerne som bor og virker i Norge, opererer i de frie feltet, med de konsekvensene dette får. Dette i sterk kontrast til f.eks. teater som dansen gjerne sammenholdes med i kategorien scenekunst. Dette får imidlertid også konsekvenser når kunstnermeldingen legger opp til økt samarbeid mellom institusjonene og det frie feltet, dette fordi det for dansen ikke finnes så mange instiutsjoner å samarbeide med. Det hadde vært en drøm om de regionale teaterhusene også ville innlemme dansekunsten og dansekunstnere i større grad i sin kunstneriske virksomhet. Her kan man både se for seg at koreografer ble ansatt i åremålsstillinger og at teaterhusene produserte en danseforestilling hver sesong. I tillegg burde husene kunne programmere dans fra det frie scenekunstfeltet. Her gjør Dansenett Norge en viktig jobb, og vi skulle ønske at Dansenett Norge ble nevnt i meldingen og at ordningen får utvidet mandat og betydelig økte rammer for å fremme og formidle dansekunst i hele landet.

De regionale kompetansesentrene for dans har vokst frem til å bli en viktig infrastruktur for dansekunsten. Samtidig har disse sentrene begrenset økonomi. Med bedre økonomi vil disse kunne tilby mer reelle arbeidsmuligheter for dansekunstnere rundt i landet, sikre jevnere oppdragsmuligheter, samtidig som de også vil kunne utgjøre et et reellt finansieringsalternativ. Slik det er i dag er midlene i Kulturfondet hovedfinansierer av dansekunsten i Norge, og selv om det er mange gode ordninger forvaltet av Kulturdirektoratet og fagfelleordningen fungerer godt, hadde det vært både demokratisk og stimulerende om dansekunst også kunne blitt finansert av de regionale kompetansesentrene, gjennom co-produksjon, produksjon og residenser. Dette betinger i så fall økte bevilgninger.

Kunstnerstipend

Det er gledelig at regjeringen fortsetter økningen til ordningene under Statens Kunstnerstipend. Stipendene er viktige og treffsikre tiltak i kunstnerpoltikken. Danseinformasjonen støtter i høyeste grad pensjonsopptjening på stipendene, ikke bare de langvarige, men heller i samsvar med øvrig arbeidsliv med «pensjon fra første krone». Det bør innføres snarlig og vil ha mye å si for dansekunstnere, som i stor grad er avhengig av stipend for å kunne virke som kunstnere.

Vi ønsker også å presisere at skillet mellom skapende og utøvende kunstnere for svært mange oppleves gammeldags og utdatert. Det finnes selvsagt mange dansekunstnere som først og fremst arbeider skapende, som en koreograf, men flere og flere arbeider både som skapende, medskapende og utøvende.

SKUDA

Danseinformasjonen stusser over hvordan Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA) er omtalt i kunstnermeldingen. Ordningen virker å være plassert i feil kapittel og omtalen har også flere motstridende og uriktige utsagn. Blant annet står det i meldingen at ordningen kommer for få kunstnere til gode, og samtidig at det er negativt at SKUDA ønsker å ansette flere. SKUDA har en vesentlig kulturpolitiske betydning og inngår i den kulturelle infrastukturen på scenekunstområdet.

Danseinformasjonen er i tett kontakt med dansekunstnerne, og vi vet hvor viktig SKUDA er for de som er ansatt. En ansettelse har betydd muligheten til å forsatt utøve og virke som dansekunstner, det har betydd muligheten til å få barn og det har betydd et tryggere arbeidsliv. SKUDA er rett og slett en meget viktig arbeidsgiver i det løse og fragmenterte dansekunstfeltet, og det er svært viktig at slike gode tiltak videreføres.

Ordning for etablerte kompanier

Danseinformasjonen har jobbet for å synliggjøre hull og mangler i tilskuddsordningene for fri scenekunst og er derfor svært glade for at det nå blir etablert en ordning for etablerte kompanier. Vi bemerker imidlertid at det ikke er alle etablerte dansekunstnere som arbeider i kompani-formen, og håper at ordningen er tenkt å omfatte etablerte kunstnere generelt. Det er gledelig at ordningen er berammet med 20 mill. kr. fra og med 2024, men vi er skeptisk til at ordningen utarbeides og vedtas av byråkrater i Kulturdirektoratet og ikke av politikerne. Ordningen bør følges av en forskrift for treffsikkerhet, og bør også komme med lovnad om økt ramme fremover, da dagens ramme ikke møter det store behovet som eksisterer.

Egen NOU om scenekunst

Vi skulle selvsagt ønske at kunstnermeldingen adresserte det særlig ved dansekunsten, og samtidig kom med konkrete tiltak til de utfordringene vi har sett over tid. Vi etterlyser vi en helhetlig gjennomgang av danse- og scenekunstfeltet gjennom en NOU som ser på institusjoner, organsisajoner, skapende- og utøvende kunstnere og hele virkemiddelapparatet i sammenheng. En slik NOU bør også se på forholdet mellom dans og teater, og på forholdet mellom statlig, regional og lokal finansering. Dette vil være vesentlig for å se støtteordningene og feltet under ett for å sikre best mulig ressursutnyttelse og dermed komme med treffsikre og gode løsninger slik at dansekunst av høy kvalitet kan skapes og vises i hele landet.

Scenekunstbruket merker seg at Stortingsmelding 22 Kunstnarkår evner å dra opp de overordnede linjene for scenekunstnerne i landet. Av mer konkrete mål og prioriteringer er det positivt at regjeringa vil spisse den internasjonale innsatsen som del av kulturløftet. Dette vil etter alt å dømme også komme scenekunstnere som jobber med det unge publikummet til gode, disse lager kunst som er svært ettertrakta internasjonalt. Det er også gode nyheter for kunstnerne at regjeringen ønsker å videreutvikle den helt unike ordninga vi har i Den kulturelle skolesekken.  
Vi har behov for å utdype særlig tre områder i Kunstnarkår:   

Kunstnerne og Den kulturelle skolesekken 

Siden 1994 har Scenekunstbruket med vårt formidlingsnettverk vært essensiell for å få forestillinger på turné og dermed også jobb for kunstnere i det frie scenekunstfeltet. Siden opprettelsen av Den kulturelle skolesekken i 2001 har Scenekunstbruket vært den største leverandøren av kvalitetsvurdert scenekunst i DKS og bidro i 2022 til at 67 forestillinger ble vist 2386 ganger for over 200 000 barn.  
 
DKS ble opprettet for å gi alle barn og unge kunstmøter i skolen og har i så måte blitt en svært viktig arbeidsplass for kunstnerne, dette påpekes også i Kunstnarkår 5.4 (s. 69): «I 2022 hadde til dømes omlag 3100 kunstnarar og kulturformidlarar oppdrag gjennom denne ordninga.» Vi undrer oss over den manglende sammenheng i årets rapporter som skal danne grunnlaget for politikkutformingen. DKS og Kulturtanken En utredning bestående av en kartlegging av DKS og en evaluering av Kulturtanken (2023) omtaler omtrent ikke kunstnernes rolle i DKS, selv om kunstnerne er helt avgjørende for at DKS i det hele tatt skal eksistere og fungere etter målsetningen om å sikre at barn og unge får et likeverdig og profesjonelt kunst- og kulturtilbud. Scenekunstbruket har siden etableringen av DKS sett hvilken innsats nettopp kunstnerne har gjort for å bidra til å forme og utvikle denne ordningen til det den er i dag. Kunstnerne som dedikert ønsker å formidle kunsten sin i DKS og som bruker sin profesjon og sitt yrkesliv for å lage kunst for det viktigste publikummet. Dermed kan ikke kunstnerne utelukkes fra arbeidet med å videreutvikle denne unike ordningen. Ingen høring har funnet sted om rapporten om DKS og Kulturtanken, dermed ber vi om at Stortinget kommer med følgende merknad til Kunstnarkår 13.10 (s. 127) «Prioriteringer og vidare oppfølging - Regjeringa vil videreutvikle Den kulturelle skulesekken i samband med forslag i kartlegginga av DKS og evalueringa av Kulturtanken.»: Kunstnerne må involveres i arbeidet med å videreutvikle Den kulturelle skolesekken.  

Rammeavtaler og forutsigbarhet 

Scenekunstbruket har utviklet et prisutregningssystem som er basert på rammeavtalen for DKS. Dette gjør at kunstneren får mer forutsigbar inntekt da det er tatt høyde for både administrasjonskostnader hos kunstneren og ikke minst eventuelle underskudd for produksjonen gjennom et dekningsbidrag som arrangøren innbetaler. Dermed bidrar denne ordningen til en sunn kunstnerøkonomi og forutsigbarhet for arrangør. De utregnede grunnprisene i Scenekunstbrukets system er deretter utgangspunktet for refusjonen arrangørene mottar. Vi anmoder Stortinget om å se på liknende refusjonsordninger for å sikre Rimeleg betaling for kunstnarleg arbeid som beskrevet i kapittel 9, (s. 83- 90) i Kunstnarkår, i det videre arbeidet med kunstnerøkonomien.    

Infrastrukturen for scenekunstnere 

I omtalen av infrastrukturen for scenekunstnerne side 25 og 26 i Kunstnarkår påpekes det at de fleste scenekunstnere er frilansere og at det frie feltet er avhengig av visningssteder for sine produksjoner. Kulturhus nevnes som en av visningsstedene det frie feltet benytter. Men det er per i dag svært begrenset med fri scenekunst som programmeres av kulturhusene grunnet liten eller ingen programmeringskompetanse – og/ eller økonomi (unntak finnes i f.eks. Bærum kulturhus og RAS ved Sandnes kulturhus). Potensialet for scenekunst hos kulturhusene over hele landet omtales ikke i St.melding 22 Kunstnarkår. Her vil vi vise til rapporten Mobilisering for mobilitet. Formidling av fri scenekunst (2021) som ble levert av Telemarksforskning på oppdrag fra Kulturrådet. Én av konklusjonene i rapporten sier nettopp at det er behov for et formidlingsnettverk for fri scenekunst i Norge hvor arrangørene blir satt i stand til å få tilgang til en programmeringsøkonomi og programmeringskompetanse. Den beskriver blant annet potensialene i samarbeid mellom Dansenett Norge, Norske kulturhus, Scenekunstbruket og Riksteatret og skriver at erfaringene her «peker i retning av at en utvidet nasjonal turnéordning på tvers av kunstformene dans og teater kan være et interessant spor å utrede. Gitt et viktig premiss, selvsagt: at frie produksjoner og kunstnere får ta del i virksomheten». Vi vil i lys av dette minne om at vår refusjonsordning for arrangører (som vi i dag har med fylkene i DKS) kan fungere også ovenfor kulturhusene slik at det frie scenekunstfeltet får flere visningssteder, forestillingene får lengre levetid og kunstnerne flere jobber (med rimelig betaling ref punktet over). Og ikke minst får flere publikummere oppleve mangfoldet av scenekunsten som produseres i landet. Dette uten store administrasjonskostnader, men der midler går rett til kunstnerne og formidling av kunsten. Vi forventer at politikkutformingen fremover evner å se flere av rapportene som har kommet de senere årene i sammenheng for en bedre helhet. Dette vil være til det beste for kunstnerne og kunstfeltet.

Oslo, 11. desember

Tine Valavuo Tyldum
daglig leder, Scenekunstbruket

Unge Kunstneres Samfund takker for muligheten til å komme med innspill til meldingen Kunstnarkår. Vi mener Kunstnarkår gir en god beskrivelse av situasjonen på det visuelle kunstfeltet, og merker oss særlig at visuelle kunstnere er «dei gruppene som har lågast gjennomsnittleg samla inntekt.» (Kap 2.5.1)

Det er et behov for et sterkere rammeverk og kollektive avtaler som sikrer lik tilgang og like vilkår på kunstfeltet. UKS arbeider for at alle, uansett bakgrunn, skal ha mulighet til å bli kunstnere og at det skal være mulig å stå i kunstneryrket gjennom et helt liv. Det stiller krav til bærekraftige honorarer og vederlag for utstillinger, en robust infrastruktur som tar vare på kunstnerne og sosiale rettigheter for de som faller utenfor.

UKS støtter NBKs merknader til kunstnermeldingen, men vi ønsker å presisere noen momenter av særlig viktighet for unge og nyetablerte kunstnere. Vi støtter støttenettverket Verdensrommet sine innspill om situasjonen for kunstnere fra land utenfor EU/EØS. Vi støtter også Norske Grafikere og Fellesverkstedene i Norge sitt innspill om produksjonslokalenes viktige plass i den kulturelle infrastrukturen.

Utstillingsavtale mellom staten og kunstnerorganisasjonene

Vi er glade for at Kunstnarkår løfter fram trepartssamarbeid og et organisert arbeidsliv som virkningsfulle tiltak for å bedre kunstnernes økonomi og rettigheter som arbeidsfolk. Vi er også glade for at meldinga skriver at «regjeringa vil føre ein politikk som stimulerer til auka organisasjonsgrad på kunstfeltet» (s. 90), men for det visuelle gjelder ikke beskrivelsen om at «det er få kunstnarar og kunstnarorganisasjonar som er fagorganiserte.» Over 75% av billedkunstnerne er organiserte gjennom NBK. De visuelle kunstnere har i årevis har bedt om en utstillingsavtale med staten som omfatter en rammeavtale for utstillingshonorar og en reforhandling av vederlagsavtalen. Muligheten for trepartssamarbeid har til nå kun vært begrenset ved at staten ikke har møtt opp, og vi er glade for at Kunstnarkår legger opp til at avtalen om utstillingsvederlag nå skal reforhandles. Det bør samtidig inngås en kollektiv rammeavtale for utstillingshonorar, uten unødvendige «utredninger om verdiprinsipper» for å trenere arbeidet.

Kunstnere legger i dag ned et stort arbeid for offentlig finansierte visningssteder som i liten eller ingen grad blir betalt. Utstillingshonoraret må spesifiseres i utstillingsavtalene mellom visningsstedene og utstillerne, hvor honoraret omfatter kunstnerens arbeid med utstillingen i form av eksempelvis møter, tilpassing, montering og demontering av utstillingen, deltakelse i PR og formidlingsoppgaver.

Forslag til merknad:

• starte forhandlinger med kunstnerorganisasjonene om en kollektiv rammeavtale for utstillingshonorar.

Gjennomgå utstillingsavtaler

Institusjonene spiller en viktig rolle i oppfølgingen av avtaler og i utbetalingen av vederlag, honorar og produksjonsmidler til kunstnerne de stiller ut. Kunstnarkår slår fast at en del av ansvaret for rimelig betaling hviler på institusjonene. (s. 65) Institusjonene er en del av den offentlige infrastrukturen som legger til rette for å produsere og tilgjengeliggjøre kunst, og vi er glade for at regjeringen vil «sikre god økonomi for kunstinstitusjonar over heile landet» (Kap 5.6) Særlig unge og nyetablerte kunstnere stiller som den svake part i møte med institusjonene, og det er nødvendig å gjennomgå praksisen med utstillingsavtaler ved statlig støttede visningssteder med tanke på økonomi og kunstnernes rettigheter.

Forslag til merknad:

• gjennomgå dagens praksis med utstillingsavtaler ved offentlig finansierte visningssteder inkludert honorarer, utstillingsvederlag, regler for produksjonsbidrag, eksklusivitetsklauser, taushetsklausuler, forkjøpsrett, provisjonsbestemmelser, kanaler for varsling og kunstnernes ideelle rettigheter.

Et løft for visuell kunst i Kulturrådet

Kapittel 4.3 i Kunstnarkår handler om Kulturrådet. De forvalter Norsk kulturfond som er avgjørende for infrastrukturen på det frie feltet innen visuell kunst, især for unge og nyetablerte kunstnere. Arrangørstøtteordningen, aspirantordningen og kunstnerassistentordningen er alle ordninger som i sin tid var foreslått av UKS for å bedre rekrutteringen og tilgangen til kunstneryrket. I tillegg gjør prosjektstøtte fra Kulturrådet det mulig for både unge og veletablerte kunstnere å gjennomføre sine utstillinger og prosjekter.

Kulturrådet spiller en nøkkelrolle i utviklingen av infrastrukturen og mer regulerte og rettferdige arbeidsvilkår på feltet. Kulturrådet har selv tatt til orde for et løft for det visuelle kunstfeltet for å nå bredere ut til publikum i hele landet og for å sikre rimelige vilkår for kunstnerne. I områdeplanen for 2022–2024 beskriver Kulturrådet sin hovedsatsning for perioden på arrangørstøtten «med vekt på å utvikle infrastrukturen i det frie feltet, styrke det kunstfaglige arbeidet, sette virksomhetene i stand til å betale honorar til kunstnere og andre bidragsytere, og å nå ut til nye publikumsgrupper, herunder barn og unge.»

Forslag til merknad:

• gjennomføre et løft for det visuelle kunstfeltet i Norsk kulturfond.

Infrastruktur er også bolig

Det er behov for å sikre infrastruktur for kunstnere i hele landet. Med infrastruktur menes i første omgang: tilgang på atelier, produksjonslokaler og fellesverksted, rimelige kunstnerboliger med atelier, samt egnede lokaler og driftsmidler til små- og mellomstore produserende visnings- og formidlingsarenaer. For å legge til rette for utviklingen av denne infrastrukturen bør det etableres nasjonale, substansielle tilskudds- og lånegarantiordninger for infrastrukturprosjekter.

Forslag til merknad:

• Legge til rette for og bidra til finansiering av kunstnerboliger, basert på UKS ́ forslag til kunstnerboliger med atelier og fellesverksted, i de største byene i Norge.

Sosiale rettigheter

Kapittel 10.2 slår fast at også for kunstnere gjelder det at «Tilgangen til sosiale rettar heng saman med innbetalinga til folketrygda.» Koronapandemien viste med tydelighet at det sosiale sikkerhetsnettet i liten grad fanget opp kunstnernes «lappeteppeøkonomi» med blanding av lønns- og næringsinntekt. For en kunstnergruppe hvor opptil en tredjedel har inntekter under grensen for lavinntekt vil den manglende tilgangen til sosiale rettigheter få dramatiske konsekvenser i krisetid. Kunstnarkår tar ikke opp det manglende sikkerhetsnettet, hvor en minsteinntekt for kunstnere er et målrettet tiltak.

Forslag til merknad:

• vurdere et sikkerhetsnett i form av en minsteinntekt for kunstnere.

TONO ble etablert i 1928, og er et samvirke og en kollektiv forvaltningsorganisasjon for rettighetshavere til musikkverk, det vil si komponister, sangtekstforfattere, låtskrivere og musikkforlag. Vi har 41 000 medlemmer, og representerer i tillegg millioner av komponister, sangtekstforfattere og musikkforlag fra andre land i det norske territoriet.  
 
Regjeringen skriver i kunstnermeldingen at de ønsker å bidra til å gi kunstnerne gode muligheter til å virke som kunstnere nasjonalt og internasjonalt, og å få rimelig betaling for det kunstneriske arbeidet. Det er bra. Vi mener at kunstnermeldingen i hovedsak er et godt dokument, men vil likevel peke på fire-fem nøkkelområder det må rettes særlig oppmerksomhet mot for at regjeringens ambisjoner skal kunne oppnås.

 Lave norskandeler i strømmetjenester 

Norske komponister, sangtekstforfattere, låtskrivere, utøvere og artister konkurrerer i strømmetjenestene med hele verdensrepertoaret – både 100 års historie med innspilt musikk og de mer enn 120 000 nye sporene som ifølge det anerkjente analyseselskapet Luminate slippes på strømmetjenestene hver dag. Nordmenn hører i liten grad på norskskrevet musikk. Våre egne tall viser at det i snitt er 1 av 10 norske opphavere blant den musikken nordmenn hører på. Det skyldes ikke kvaliteten. Vi tror det drukner i mengden, og vi tror det skyldes fragmenteringen og internasjonaliseringen innenfor medieområdet.   
 
AMT-direktivet og dets endringsdirektiv stiller krav til kringkastere om å tilby en viss prosentandel europeisk innhold. Selv om innholdskravet ikke har overføringsverdi til musikkstrømmetjenester, der alle tilbyr verdensrepertoaret, støtter vi likevel regjeringen i at direktivet gjør det mulig å stille krav til profilering av europeisk innhold. Krav om økt profilering av norsk musikk mener vi vil være viktig for å gi norske musikkskapere bedre konkurransevilkår i møte med verdensrepertoaret. Vi oppfordrer regjeringen til å ta en aktiv rolle i arbeidet med å påvirke EU på dette området.  

Styrke og bevare opphavsretten i den digitale sfæren 

Digitalmarkedsdirektivet og nett- og videresendingsdirektivet skal implementeres til norsk åndsverklov. Og nettopp åndsverkloven er sentralt når regjeringen skal utvikle kunstnerpolitikk for fremtiden. Rettighetshaverne er den svake part i møte med musikkbrukere på det digitale området, enten de heter Spotify, TikTok – eller Open AI. De er alle teknologiselskaper der mye av verdien i det de tilbyr er opphavsrettslig beskyttet musikk og sangtekster, enten om verkene tilbys i uendret form i en strømmetjeneste eller indirekte i ChatGPT og liknende ved at teknologien er trent på de samme verkene og sangtekstene. 
 
Når åndsverkloven skal endres må unntakene i digitalmarkedsdirektivets artikkel 3 og 4 i forbindelse med tekst- og datamining, og som innskrenker opphavers enerett, begrenses. Generativ AI i kommersiell sammenheng må ikke omfattes av unntakene. All bruk av opphavsrettslig innhold må i sammenheng med kunstig intelligens reguleres av opphavsretten. Rettighetshavere må kunne reservere seg mot KI-trening, det trengs et påbud om kollektiv lisensiering, tjenestene må pålegges krav om transparens på hva de har trent tjenestene på - og helt grunnleggende må regjeringen ta stilling til retten til rimelig vederlag – også i møte med kunstig intelligens.  

 Privatkopieringsordningen 

Da åndsverkloven i 2018 ble endret ble privatkopieringsordningen gjennom Norwaco utvidet til å omfatte ikke bare musikk- og filmrettighetshavere, men også rettighetshavere i litteratur og visuell kunst. Nå må bevilgningene økes slik at musikk- og filmrettighetshavere ikke kommer tapende ut når flere rettighetshavere omfattes av ordningen.   

Rimelig vederlag og krav i tilskuddsbrev til offentlige institusjoner 

Regjeringen skriver i kunstnermeldingen at den forventer at « ... offentlege verksemder går føre og sørgjer for rimelege betalings- og arbeidsvilkår for både arbeids- og oppdragstakande kunstnarar. Kultur- og likestillingsdepartementet vil i tilskotsbrev be statleg finansierte kunst- og kulturinstitusjonar rapportere om bruk og honorering av sjølvstendig næringsdrivande kunstnarar.» 

Dette må omfatte komponistene, som er grunnleggende leverandører inn i enhver konsertfremføring. Vi ber også om at alle virksomheter som i hovedsak finansieres gjennom statstilskudd underlegges strengere krav om fremføring av nyere musikk, skapt av nålevende komponister. En slik kulturpolitikk vil strekke seg helt ut til nålevende og fremtidige skapere av nye musikkverk. Etter våre observasjoner er prosentandelen nyere, beskyttet musikk som fremføres langt lavere enn hva man burde kunne forvente av institusjoner som Oslo-filharmonien og liknende.  

 Potensial for mer eksport av norskskrevet musikk 

Filmfondet, som forvaltes av Norsk Filminstitutt, omfatter tilskuddsordninger til blant annet samproduksjoner med andre land. Incentivordningen for film og serie bidrar også til å bygge broer mellom norsk og utenlandsk filmbransje. Det finnes et mulighetsrom for å etablere nye ordninger også på musikkområdet for å stimulere til økt eksport av norske komponister, sangtekstforfattere, låtskrivere - og deres verk. Vårt svenske søsterselskap STIM har årlige utenlandsinntekter på over en milliard. Våre er på rundt 80 millioner. Det bygges broer til utlandet på grasrotnivå i det skapende miljøet, og til tross for Music Norway sitt flotte arbeid, mener vi det er et stort uutnyttet potensial ved at det mangler en samlet strategi og satsing på eksport av norske musikkskapere og - verk. Vi snakker da om rettigheter i musikkverk som brukes i utlandet og som gir inntekter tilbake til Norge. Fordi vi mener eksport i ordets rene betydning. Talentflukt til USA bør ingen ønske seg. TONO bidrar gjerne med kompetanse inn i et slikt scenario, på samme måte som vi alltid stiller vår kompetanse til rådighet overfor departementene og regjeringen.   

 
Takk for muligheten til å komme med våre innspill. 

To the Family and Culture Committee

We are Verdensrommet (VR), a mutual support network powered for and by more than 200 non-EU/ EEA creative professionals based in Norway. We advocate for fair immigration policies and better working conditions for international artists. The network consists of professionals from a wide range of practices from visual and performing arts to music and design. Many of us moved to Norway to pursue further or higher education in art, and stayed to maintain professional relations and apply their expertise in the country.

Active since 2020, the network is a platform to exchange tools, discuss immigration experiences, and create conditions for collaboration and reciprocity. VR also makes accessible information about immigration regulations, collects cases from people in our network, and mediates with cultural institutions, art education institutions and artist unions. One of our goals is to make visible the working conditions in the cultural and creative sector (CCS) to the Utlendingsdirektoratet (UDI). VR has worked with numerous national and international institutions, such as Norske Billedkunstnere, Unge Kunstneres Samfund, Creo, Norske Dansekunstnere, Kulturrådet, Office for Contemporary Art, Kunsthallene i Norge, Balansekunst, Safemuse, KhiO, KMD and KiT.

Our work in the network has made evident discrepancies between the Norwegian immigration regulations and the working conditions in the CCS. We see how non-EU/EEA art workers with qualified practices in Norway face uncertainty, anxiety, conditions that jeopardise their professional development, and in the worst-case scenario, deportation.

Many artists do not hold the right to live in Norway permanently and are in the country under temporary permits, such as Skilled Workers. Within that immigration scheme, art workers who generate income without full-time employment from an art institution in Norway, must opt for a Skilled Worker Visa with a Company in Norway (sel-employment visa). Among the conditions to hold the permit, self-employed artists must generate at least 296 550 NOK as profit from self-employed activities exclusively within the art sector. According to immigration regulations, income from public subsidies can be considered as part of the financial basis of our activities to a certain undefined extent, and part-time employment even if it is within art and culture is permitted for “special reasons”.

We would like to point out two discrepancies we experience:

1. Conflict between high profit requirements and not allowed to get mixed income. Several surveys commissioned by the Cultural Ministry have shown that artist’s earnings are sourced from a patchwork economy, but as non-EU/EEA professionals, we are prohibited to access that model. According to the report Kunstnerundersøkelsen 2019, art workers in Norway obtain on average only 118 000 kr from artistic activities, therefore a considerable percentage of their income comes from working partially in sectors outside of culture. As non-EU/EEA art professionals under the self-employed scheme, we must ensure and prove to the immigration authorities that we are capable of producing annual profit of at least 296 550 kr, exclusively from artistic and art-related activities, to be granted permission to continue living and working in Norway. There is no flexibility in these working permits to generate income from other sectors. Furthermore, non-EU/EEA self-employed artists in Norway are prohibited from being employed in part-time positions, even within their fields. Exceptions to that rule can be requested, but UDI would still not consider income from partial employment as part of the financial basis to renew a residence permit. Employment secures and offers social benefits to creative professionals in a way that self-employment cannot. As today, artist unions have been pursuing cultural and educational institutions to hire artists as employees and not as consultants, but inability to have a mixed income not only makes it difficult to meet the financial requirements but it also undermines the work of artist unions within the country.

2. Public subsidies in CCS’s are a grey zone. In 2021, when the Ministry of Labour and Social Affairs introduced a new immigration regulation on the acceptance of public subsidies as a part of the income for self-employed visas[1], grants and stipends in the CCS were not addressed. UDI states in the requirements for self-employment that the mandatory income that we must prove, cannot be constituted by -in their words- a “large” part of public subsidies. Once again, this regulation does not reflect the reality of the conditions in which artists work in Norway, since a considerable proportion of artists’ income is composed of allocations from public and private cultural funds, following open calls or competitions. Public subsidies can either be described as artistic commissions (prosjekststøtte), or as agreements for artistic work (tilskudd). They are awarded as business income (næringsinntekt) or salaries like arbeidsstipend or aspirantordning which represent 50% or 100% salary. There are both cases of non EU/EEA self-employed people being granted a permission and being rejected for including public subsidies as part of their income. Grants and stipends are also meritorious for artists and should be considered evidence of the applicant’s connection to Norway and the professional art field. We request from you, politicians and lawmakers:

1. Creative professionals under a self-employed residence permit be allowed to employment up to 50% and to source their earnings from both ways of income. 2. Income from all activities as creative professionals (employed and self-employed) be considered financial basis for subsistence, and constituted as a legitimate basis for holding temporary and permanent residence permits in Norway. 3. 3. Grants and stipends be considered as part of the income from non-EU art professionals undergoing immigration processes, to a larger extent as they form the building blocks of the artist economy in Norway.

Aware that our concerns fall between the Cultural, Justice and Labour, and Social Affairs ministries, we wish to take this opportunity to appeal to the Family and Cultural Committee as you represent the interests of the Norwegian state in the creative and cultural sector. We value your attention and request our suggestions be considered. 

Sincerely,

Sarah Kazmi on behalf of Verdensrommet 

Virke organiserer og representerer om lag 1000 virksomheter innen kultur og kreativ næring, deriblant de aller fleste norske museer, film- og tv-produsentene, kinoer, festivaler og konsertarrangører, sceneteknisk produksjon og en rekke andre tjenesteytende bransjer i økosystemet som til sammen utgjør kultursektoren. Meldingen er i stort god og gir et bredt bilde av kunstnernes kår i dagens samfunn. Som hovedorganisasjon på arbeidsgiversiden har Virke avgrenset vårt innspill til det som angår arbeidsgivers ansvarsområde.

Gode og forutsigbare rammevilkår

Meldingen peker på at de offentlige støttede institusjonene er viktige arbeids- og oppdragsgivere for kunstnere og peker samtidig på at forutsigbare rammer og ressurser er viktige for at institusjonene skal kunne fylle denne rollen.

Virke ønsker å understreke nettopp den avgjørende betydningen forutsigbare rammer og økonomiske ressurser spiller og vil i den sammenhengen peke på at mangel på full lønns- og prisjustering over tid har direkte konsekvenser i form av institusjonenes evne til å ansette og til å formidle oppdrag til kunstnere.

Samtidig er det viktig å huske at de aller fleste arbeidsgiverne i kultursektoren ikke er institusjoner eller en annen stor organisasjon. Det frie feltet og private kulturlivet står for en betydelig andel av kunstneres ansettelsesforhold og oppdrag.  

Kunstnere som skaper innhold i kunst- og kulturlivet skal sikres en trygg og forutsigbar økonomisk situasjon når de får oppdrag. Institusjoner og oppdragsgivere har et ansvar for å følge forutsetningene i åndsverkloven om rimelig vederlag til opphavere.

Virke stiller seg bak ambisjonen om å sikre at kunstnere skal få rimelig betalt for arbeidet de gjør og for rettighetene arbeidsgiver/ oppdragsgiver erverver.

Samtidig påpeker vi:

• Det må skilles mellom honorar/lønn for arbeid og vederlag for rettigheter.
• Rimelig vederlag for rettigheter må balanseres mellom risikoen oppdragsgiver bærer, rettighetene som overdras og den økonomiske fortjenesten for oppdragsgiver/rettighetserverver.
• På mange områder har partene, eller deres profesjonelle representanter/ interesseorganisasjon/ arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, i fellesskap blitt enige om hva som skal utgjøre et rimelig vederlag for den respektive bransje
• I tilfeller der vederlag og honorar utbetales gjennom/ fra statlige tilskudd (utstillingsvederlag og honorarordningen (dvs. pilotordningen) må oppdragsgiver være en delaktig part.

Konsekvenser av innstramming av arbeidslivsregelverk

Virke jobber systematisk for å styrke arbeidsgiverkompetansen til virksomheten, utvikle bransjeavtaler og standarder, utvikle kompetansetiltak og utdanninger, samt rådgi våre medlemmer for å styrke arbeidsgiverkompetansen. Dette står høyt på Virkes agenda og vi har sett en tydelig positiv utvikling de siste årene.

En erfaring svært mange av Virkes medlemmer gjør seg i disse dager er at innstrammingene i arbeidsmiljøloven er krevende å håndtere i kombinasjon med kulturlivets naturlige behov for fleksibilitet i arbeidskraft og arbeidstid for å levere på kunstneriske mål. Virke mener det ville vært naturlig å se nærmere på dette i forbindelse med arbeidet med meldingen.

Virke etterlyser en gjennomgang av hvordan arbeidsmiljøloven samsvarer med kulturfeltets behov og hvilke konsekvenser som følger av innstrammingene. 

Styrke bruken av trepartssamarbeidet

Virke vil minne om at trepartssamarbeidet har gagnet oss vel i norsk arbeidsliv. Regjeringen vil gi Kulturdirektoratet i oppdrag å gjennomføre en strategi for rimelig betaling til kunstnere og forslag om overordna verdiprinsipp. Virke er i likhet med andre av partene i arbeidslivet bekymret for at et slik oppdrag vil gripe inn i partenes autonomi.

Virke oppfordrer til i enda større grad å utnytte mulighetene og forpliktelsene i trepartssamarbeidet innen kulturlivet. Virke bidrar gjerne til dette.

Store deler av kulturfeltet er organisert i en hovedorganisasjon med tariffavtaler, på andre områder arbeider Virke aktivt både med å øke organisasjonsgraden samt å utvikle tariffavtaler der det i dag er tarifftomme rom.

Virke er derfor positive til at meldingen oppfordrer til å styrke organisasjonsgraden i kulturfeltet.

Overordnede mål og institusjonenes rolle

Regjeringen legger i meldingen fram tre overordnede mål for kunstnerpolitikken framover som det er lett å slutte seg til. Kunstnerpolitikken skal bidra til at kunstnerne: "(1) har gode moglegheiter til å verke som kunstnarar nasjonalt og internasjonalt (2) får rimeleg betaling for kunstnarleg arbeid og er tydeleg inkluderte på kunstnarrelevante politikkområde (3) kan verke over heile landet"

En sterk infrastruktur av selvstendige og forskjelligartede musikk- og scenekunstinstitusjoner i alle deler av landet er viktig og nødvendig for å nå alle disse tre målene. Det er gledelig at kunstnermeldingen anerkjenner dette og, på en innsiktsfull måte, ser sammenhengene mellom institusjonsøkonomien og kunstnerøkonomien. Dette samsvarer godt med NTOs innspill.

I meldingen gis det gode beskrivelser av musikk- og scenekunstinstitusjonenes rolle som arbeids- og oppdragsgivere for kunstnere, så vel som faglige møteplasser, kompetansemiljø og samarbeidspartnere.

Samtidig er det gledelig at regjeringen presiserer institusjonenes kunstneriske frihet. I meldingen slås det fast at dette er selvstendige institusjoner som står fritt til å gjøre egne prioriteringer og velge program basert på egne kunstneriske og kulturfaglige vurderinger. Det betyr at samarbeid må være kunstnerisk motivert, og at det ikke må stilles politiske krav eller forventninger til disse institusjonene om kompetanse- og ressursdeling.

Institusjonsøkonomien og infrastrukturen

Slik det understrekes i meldingen er forutsigbare rammer og ressurser, som støtter opp under solid faglig utvikling og drift, en viktig premiss for den rollen institusjonene kan spille for et samlet kunstfelt.

Vi er derfor glade for at regjeringen vil

• sikre god økonomi for kunstinstitusjoner over hele landet og
• sikre institusjonsstrukturen og bygge opp under den sentrale rollen som kunstinstitusjonene har som kunstfaglige kompetansearbeidsplasser og samarbeidspartnere.

Vi anmoder om at Stortinget ikke bare slutter seg til disse forslagene, men bidrar til at institusjonene faktisk sikres forutsigbare rammer og en solid økonomi i kommende budsjettprosesser i tråd med de politiske lovnadene i meldingen.

Profesjonelle og ansvarlige arbeidsgivere

Kapittelet om rimelig betaling for kunstnerisk arbeid står i en underlig kontrast til de foregående avsnittene om institusjonenes rolle og betydning. I generaliserende vendinger påpekes det at gratisarbeid og underbetalte oppdrag kan være en utfordring for mange selvstendig næringsdrivende kunstnere. 

Beskrivelsene av utfordringene synes å omfatte institusjonene på tvers av kunstfeltene, uten at det presiseres at dette ikke gjelder oppdrag i de profesjonelle, offentlig finansierte musikk- og scenekunstinstitusjonene. Dermed gis det et feilaktig inntrykk av at også disse institusjonene påtvinger næringsdoppdrag og underbetaler kunstnere.

Vi ber om at Stortinget retter opp dette bildet, og tydeliggjør  at musikk- og scenekunstinstitusjonene er profesjonelle og ansvarlige arbeidsgivere som forholder seg til bransjens standarder for lønn og honorarer. Virksomheten i disse institusjonene er avtaleregulert og kunstnerne likebehandles uavhengig av tilknytningsform. 

Uberettiget mistillit

Basert på disse unyanserte beskrivelsene, foreslår regjeringen at Kulturdirektoratet gis i oppdrag å utarbeide en strategi for rimelig betaling til kunstnere og forslag til overordnede verdiprinsipper eller rettledende standard for rimelig betaling for kunstnerisk arbeid i statlig finansierte tilskuddsordninger og for kunst- og kulturinstitusjoner som engasjerer selvstendig næringsdrivende kunstnere. I tillegg foreslår regjeringen at det i tilskuddsbrevene til statlig finansierte kunst- og kulturinstitusjoner innføres rapporteringskrav om bruk og honorering av selvstendig næringsdrivende kunstnere.

Disse forslagene om strategi for rimelig betaling og verdiprinsipper  så vel som rapporteringskrav kan lett tolkes som en uberettiget mistillit til de offentlig finansierte musikk- og scenekunstinstitusjonene som profesjonelle og ansvarlige arbeids- og oppdragsgivere.

Inngripen i avtalepartenes autonomi

Vi ber Stortinget om at Kulturdirektoratet ikke gis i oppdrag å utarbeide en strategi for rimelig betaling til kunstnere og forslag til overordnede verdiprinsipper eller rettledende standard for rimelig betaling for kunstnerisk arbeid som omfatter musikk- og scenekunstområdet. En slik strategi og standard vil gripe inn i partenes autonomi, stikk i strid med målet om på styrke trepartssamarbeidet.  På dette området er det partenes fremforhandlede bransjestandarder som er rettledende for lønn og honorar til kunstnere.

Vi minner om at institusjonene ved avtaleinngåelse forholder seg til det juridiske rammeverket som skal sikre rimelig betaling for kunstnernes arbeid. Vilkårene i åndsverklovens §69 om retten til rimelig vederlag er tydelige, og arbeidsmiljøloven setter grensene for andre arbeidsforhold. Ansvarsdelingen på dette området må fortsatt være at partene kommer fram til avtaler, og at uenigheter følger vanlig saksgang, og at domstolene legger videre føringer for praksis.

Svakt begrunnede rapporteringskrav

Vi ber Stortinget om at musikk- og scenekunstinstitusjonene ikke påføres krav om å rapportere bruk og honorering av selvstendig næringsdrivende kunstnere. Dette kravet er svakt begrunnet i meldingen, og virker stikk i strid med overordnede mål om forenkling og samordnet rapportering all den tid den samme informasjonen allerede rapporteres til skattemyndighetene.

Under kapittelet om opphavsrettslig vederlag og kulturpolitiske ordninger (kap. 11) foreslås det også å innføre krav om at institusjonene skal rapportere om utbetalt vederlag og honorar til kunstnere og selv føre statistikk. Vi stiller oss spørrende til om dette kravet også er ment å omfatte musikk- og scenekunstinstitusjonene og i så fall hva som er begrunnelsen for det. Dersom kravet ikke er ment å treffe musikk- og scenekunstinstitusjonene ber vi om at det presiseres.

Svekket fleksibilitet betyr svekket måloppnåelse og færre arbeidsplasser

Vi ber Stortinget bidra til et lov- og regelverk som gir musikk- og scenekunstinstitusjonene den fleksibiliteten i arbeidskraften som er nødvendig for å sikre målet om kunstnerisk kvalitet og økonomisk bærekraft, så vel som opprettholdelse av arbeidsplasser.

NTO er enig med Spekter i at den samlede innstrammingen av arbeidsmiljøloven vil få store og svært uheldige konsekvenser for musikk- og scenekunstbransjen i Norge. Musikk- og scenekunstinstitusjonene er avhengige av fleksibilitet i arbeidskraften for å sikre kvalitetsmålet og økonomisk bæreevne. Samlet vil innstrammingene svekke den nødvendige fleksibiliteten og føre til store økonomiske kostnader sammen med en økt administrativ byrde. På sikt vil dette ikke bare svekke institusjonenes måloppnåelse og publikumstilbudet, men også føre til færre arbeidsplasser for kunstnere og kulturarbeidere som følge av redusert aktivitet. Dette stikk i strid med regjeringens intensjon om et arbeidsliv preget av trygghet og forutsigbarhet.

Vi støtter forslaget om å styrke kunnskapsgrunnlaget om økonomien og arbeidsmarkedet i kultursektoren og på de ulike kunstfeltene. I dette arbeidet mener vi at det bør inngå en gjennomgang av hvordan arbeidsmiljøloven er tilpasset musikk- og scenekunstbransjens behov. 

Skuespiller- og danseralliansen – feilaktig fremstilt

I meldingen er SKUDA fremstilt overraskende negativt og til dels feilaktig. Omtalen av virksomheten er verken i tråd med de utredningene som ble gjort i forkant av etableringen i 2012, eller i overenstemmelse med hvordan SKUDA i dag ivaretar rollen som arbeidsgiver.

Vi anmoder derfor Stortinget om å påpeke at omtalen av SKUDA i kunstnermeldingen gir et feilaktig bilde av SKUDAs virksomhet, drift og betydning i kulturlivet. Videre ber vi om at komiteen formulerer en ny tekst om SKUDA som korrigerer feilene og beskriver virksomheten slik den faktisk er og fungerer, basert på innspill fra SKUDA.

Forleggerforeningen støtter en kunstnerpolitikk som inkluderer kunstnere og lar dem virke over hele landet, samt gir dem gode muligheter til å virke gjennom rimelig betaling for kunstnerisk arbeid.

Forfatterinntekter fra strømmetjenester

Regjeringen hevder (kap 2.4.3) at det blir mindre penger til forfatterne i strømmeøkonomien enn ved salg av bøker på papir. 

Påstanden tar ikke i betraktning at økt volum kompenserer forfatteren for lavere betaling per lytting. Strømmetjenester tilbyr leseren ubegrenset lytting (eller lesing) for en fast sum i måneden, og litteraturkonsumet uttrykt som antall lyttinger har økt mer enn ved stykksalg av bøker.  Dette kan illustreres med tall fra Forleggerforeningens bransjestatistikk. Selv om forlagenes nettoinntekt i allmennmarkedet (bokgruppe 3, sakprosa 4, skjønnlitteratur og 5, billigbok/pocket) fra 2017–2021 gikk ned om lag 15 prosent for papirformatene, gikk antall strømmede lydbøker i samme periode opp fra 2 til 8,2 millioner lyttinger Antall lyttinger økte altså med 400 prosent i perioden. Et forsiktig anslag for en estimert samlet forfatterroyalty for papirutgivelsene kan anslås til 30 prosent av forlagsinntekten for papirutgivelsene, som tilsvarer 15 prosent royalty etter bruttoprinsippet. Forfatternes inntekter fra lavere salg av papirformatene vil da ha sunket med snaue 27 millioner kroner i perioden. [setning For lydbøker, med en garantert royalty på 10 kroner per lytting vil forfatternes strømmeinntekter i samme periode ha steget fra 20 til 82 millioner kroner, altså en vekst på 62 millioner kroner, mer enn en firedobling. Forfatternes økte royaltyinntekter fra strømming blir altså mer enn dobbelt så store som nedgangen i forfatterroyalty for papirutgavene, også med et nøkternt estimat. (Garantert royalty var 10 kr i størstedelen av perioden, økte strømmeinntekter med høyere minstesatser fra andre halvår 2021 er ikke tatt med i beregningen. I tillegg inkluderer nedgangen i papirinntekter også oversatt litteratur, som ikke påvirker norske forfatteres royaltyinntekter.) 

Regjeringen mener forhandlerleddet blir en større maktfaktor i systemet, og at forfattere og forlag i større grad blir “råvareprodusenter” for en digital tjeneste. Forleggerforeningen gjør oppmerksom på at forhandlinger om tilgang til titler skjer både med bokhandler og med strømmetjenester, og at forfattere som er omfattet av normalavtalen for lydbokstrømming er sikret en minsteinntekt per lytting. Forleggerforeningen kommenterte dette også i høringen av bokloven. Se vårt høringssvar (s. 31 ff.) for videre kommentarer: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/hoering-av-forslag-til-ny-boklov/id2924419/?uid=478a51a5-47b5-49ae-b2db-c3d2c3f89368    

 Tilgang til digitale lydbøker i folkebibliotek

Regjeringen hevder (kap. 2.4.3) at bibliotekene i mindre grad har fått tilgang til å kjøpe digitale lydbøker.  

Det er i dag full tilgjengelighet for lydbok i bibliotek. Bokbasen bekrefter at av alle lydbøker tilgjengelige for salg i allmennmarkedet, har 98,8 prosent (14203 av 14371 titler) utlånslisens. For utgivelsesårene 2022-2023 er andelen hele 99,7 prosent. De aller fleste forlag bruker den automatiske ordningen for utlånslisens til nye digitale utgivelser. Den gjennomgående tilbakemeldingen fra forlag med noen få titler uten utlånslisens er at dette skyldes feil. For noen helt få enkeltstående titler kan særlige begrensninger i rettighetene være årsaken til at tittelen ikke har utlånslisens.

Kulturministeren fremhevet i 2019 at bibliotekene kan gi et fullverdig lånetilbud med anbefalt modell for utlån av digitale lydbøker i folkebibliotek. Nasjonalbiblioteket la samtidig vekt på å finne nødvendig balanse mellom bibliotekenes behov for å kunne tilby digitale medier, og forlagenes behov for å kunne utvikle forretningsmodeller som sikrer inntekter til forfattere og forlag også i fremtiden. https://www.nb.no/pressemeldinger/losning-for-e-lydboker-i-folkebibliotek/  

Det er her vesentlig å presisere at det enkelte bibliotek/innkjøpssamarbeid selv velger hvilke lisenser/digitale utgivelser de ønsker å kjøpe inn. Utvalget tilgjengelig for innkjøp er vesentlig større enn utvalget bibliotekene tilbyr for digitale utlån.

Medieinnkjøpene er forholdsvis lave i norske folkebibliotek. Av Nasjonalbibliotekets folkebibliotekstatistikk fremgår at medieinnkjøp for norske folkebibliotek hadde en samlet nominell økning på 5,3 millioner kroner for årene 2014-2020. Medieinnkjøpene økte i snitt så lite som 0,65 prosent årlig. Med prisvekst regnet inn, ser altså folkebibliotekene ut til å ha redusert sine samlede kostnader til innkjøp.

Et faktanotat om utlån av digitale medier fra en arbeidsgruppe fra fylkesbibliotekene og storbybibliotekene opplyser at danske folkebibliotek prioriterer 4,5 ganger mer per innbygger på digitale formater (e-bøker og lydbøker) enn de norske bibliotekene. Ifølge notatet tilsvarer det samlede budsjett for digitale lydformater i Danmark snart totalt mediebudsjett for alle norske folkebibliotek (2021).

Forleggerforeningen mener digitale tjenester vil være en viktig del bibliotektilbudet i tiden fremover. Samtidig er det avgjørende at bibliotektilbudet står i et rimelig forhold til tilbudet som leveres av forhandlere, slik at man ikke skader forfatterøkonomien og bærekraften i skaperleddet.

Virkemidler for språk og litteratur

Regjeringen peker (kap. 3.2.1) på betydningen språklig mangfold har for kulturelt mangfold. Forleggerforeningen støtter dette, og vil understreke at virkemidlene for språk og litteratur som momsfritak, innkjøpsordninger for litteratur og fastpris på litteratur av avgjørende for å kunne fortsette å ivareta dette språklige og litterære mangfoldet.

Gjennomføring av EUs opphavsrettsdirektiv

Forleggerforeningen merker seg både at regjeringen vil se nærmere på kompensasjonsordningen for kopiering til privat bruk (kap 11.4), og at Regjeringen (kap 4.4.1) allerede i 2018 fikk innspill om at nivået på kompensasjonen for kopiering til privat bruk var utilstrekkelig da den ble utvidet til å omfatte flere felt og rettighetshavere.

Regjeringen har tidligere påpekt at bestemmelsen er satt på prøve av den teknologiske utviklingen. Dagens muligheter for kopiering sprenger rammene for bestemmelsen. Og begrepet «den private krets» flyter ut med sosiale media. Bestemmelsen misbrukes for å forsvare gratiskopiering som det skulle vært betalt for. Forleggerforeningen har derfor tidligere gitt innspill om at bestemmelsen må strammes inn for å unngå at bestemmelsen kommer i konflikt med Bernkonvensjonens tretrinnstest. Bestemmelsen muliggjør massekopiering med et stort skadepotensial. En måte å unngå dette er å innta et eget punkt om at retten til privat kopiering ikke gjelder digitale utgivelser av bøker eller lydbøker, slik det i dag finnes for datamaskinprogram og databaser i digital form. Man bør også, slik det gjort i Sverige, unnta  kopiering av en hel bok fra bestemmelsen.

Det at retten til rimelig kompensasjon er begrenset til kun originære rettighetshavere, er ikke i tråd med utviklingen i EU-retten. Forleggerforeningen merker seg kommisjonen har uttalt i forbindelse med moderniseringen av opphavsretten at «Member States may provide that where an author has transferred or licensed a right to a publisher, such a transfer or a licence constitutes a sufficient legal basis for the publisher to claim a share of the compensation for the uses of the work made under an exception or limitation to the transferred or licensed right».

Det er ikke økonomisk sett forsvarlig å avvise forlagenes krav om kompensasjon for en fribruk som rammer også forlagene økonomisk. Slik fribruk kommer i stor grad i stedet for salg som kan gi inntekter for alle rettighetshavere, inkludert forlagene som er avhengig av inntekter for å dekke kostnadene med utgivelsene. Det er avgjørende for bærekraften i norsk bokbransje at utgiverne også kompenseres for bruk etter fribrukbestemmelsene i åndsverkloven.