En motstandsdyktig helseberedskap - Fra pandemi til krig i Europa

Stortingsmelding 5 (2023-2024) En motstandsdyktig helseberedskap— Fra pandemi til krig i Europa

Regjeringen skriver som følger i innledningen til meldingen:

Regjeringen vil i denne meldingen gi politisk og strategisk retning for norsk helseberedskap. Vi har vært gjennom tre år med pandemi, og vi står overfor et mer sammensatt og krevende trusselbilde. Det betyr at forebygging og beredskap må gis økt prioritet. Regjeringen vil sikre en motstandsdyktig helseberedskap som har som formål å ivareta og verne liv og helse. Regjeringen er opptatt av at helseberedskapen innrettes på en måte som ivaretar de mest sårbare gruppene i samfunnet. Likeverdige tjenester for hele befolkningen skal gjelde uavhengig av bosted og inntekt.

Den norske tannlegeforening (NTF) støtter vurderingen om at forebygging og helseberedskap må gis økt prioritet, og at helseberedskapen innrettes på en slik måte at den ivaretar også de mest sårbare gruppene i samfunnet. NTF støtter Helseberedskapskommisjonens uttalelse om at vi må bygge tjenestene i fred og ikke-kriser slik som de må være i krise og krig, og ser at denne Stortingsmeldingen langt på vei tar med seg de samme prinsipper.

NTF må nok en gang peke på at vurderingene som regjeringen og departementene gjør utelater en viktig del av helsetjenesten for befolkningen. Munnhelse og tannhelse er ikke nevnt i denne meldingen, og tannleger er kun omtalt som følger: Tilgang til og bruk av andre typer personell som tannleger og veterinærer bør også inkluderes i planverket. Tilsvarende er ikke fylkeskommunen omtalt i denne meldingen utover det følgende: Statsforvalter har etter kommuneloven ansvar for å samordne statlig tilsyn med kommuner og fylkeskommuner.

Dette til tross for at regjeringen understreker flere steder i meldingen at Alle sektorer må ha beredskap for helsekriser og konsekvenser av disse og Det er behov for styrket tverrsektorielt samarbeid både før og under kriser. Regjeringen er opptatt av å utvikle evnen til samarbeid på tvers av sektorer.

NTF mener at meldingen derfor ikke er dekkende for den nødvendige helseberedskapen i befolkningen, da den ikke omtaler en viktig del av befolkningens helse, og da heller ikke vurderer fylkeskommunen som en naturlig del av helseberedskapen. I tillegg til dette tar meldingen i for liten grad inn det aspektet som helseberedskapskommisjonen pekte på, viktigheten av samhandlingen mellom offentlig og privat virksomhet.

Norge er avhengig av god samhandling mellom alle helseaktører dersom vi skal være beredskapsklare i krisetid og i krigstid. Det innebærer at beredskapsplaner tar inn alle helseaktører, både offentlige og private, og det innebærer at også alt tannhelsepersonellet må inkluderes i dette planverket.

Det er kjent fra krise- og krigssituasjoner i verden at munn- og tannrelaterte plager som smerter og infeksjoner øker. I slike mer langvarige kriser, og i krig, øker også risikoen betydelig for overgrep og vold i nære relasjoner, samtidig som voldshendelser øker med økt risiko for skader mot tenner, kjeve og munn. Dette er skader som tannleger og tannhelsepersonell er trent til å avdekke. Det er ingen andre helseaktører som har et mer regelmessig oppfølgingsregime enn det er i tannhelsetjenesten. Således vil tannhelsetjenesten, både den offentlige og den private, bidra til forebyggende og helsefremmende tiltak, og de vil virke avlastende på spesialisthelsetjenesten, særlig med tanke på smerter og infeksjoner.

Forsvarets tannhelsetjeneste er en del av Forsvarets sanitet, og har kompetanse til å bidra til den sivil/militære samhandlingen i helseberedskap som skal ytes av tannhelsetjenesten. Denne tjenesten er etter NTFs syn ikke fullt utnyttet i et beredskapsperspektiv.

NTF vil påpeke at vi ikke er uenig i at tannleger kan benyttes til oppgaver som kan avlaste annet helsepersonell. Det vil være en klok vurdering å benytte tannleger til oppgaver som vaksinering, helseforebyggende tiltak, smittevernopplæring og mer, men dette må gjøres slik at man samtidig sikrer befolkningen den nødvendige tilgangen på nødvendige tann- og munnhelsetjenester.

Oppsummert er det NTFs klare mening at tannhelsetjenestene og tannhelsepersonellet må inkluderes i helseberedskap, og at dette er en stor mangel i denne stortingsmeldingen. Tann- og munnhelse må forstås som en del av den generelle helsen, og inkluderes naturlig i alle prosesser som omhandler helse. NTF mener at tannhelsetjenestene i offentlig og privat sektor må inkluderes i planverk for helseberedskap. Personellet i tjenesten må trenes og øves på en slik måte at de kan yte den beste munnhelseberedskap og helseberedskap for befolkningen. Dette krever også samhandling mellom de departementene som står for utdanning av helsepersonellet (Kunnskapsdepartementet), og de som har ansvaret for helsepersonellet som er i tjeneste (Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet). I tillegg vil dette kreve en betydelig innsats for å sikre god digital samhandling innad i tannhelsetjenesten og mot den øvrige helse- og omsorgstjenesten, noe som vil inkludere Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet.   

Erfaringer fra koronapandemien 

Apotekene viste under koronapandemien at de er en avgjørende viktig aktør i helseberedskapen Når omtrent all annen virksomhet ble stengt ned, og primærhelsetjenesten og fastlegene var hardt presset, fungerte apotekene som en viktig lavterskel helsetjeneste for landets innbyggere. Apotekene var en viktig leverandør av smittevernsutstyr spesielt i starten av pandemien, og apotekene ivaretok sin kjerneoppgave med å sikre tilgang til legemidler og medisinsk utstyr for innbyggerne.  I 2022 og 2023 var apotekene i mange kommuner en viktig aktør i koronavaksinering. I apotekene er det satt mer enn 230 000 koronavaksiner, og apotekene kunne satt langt flere med bedre planlegging og tilrettelegging i forkant. Apotekene erfarte blant annet at mange som kviet seg for å oppsøke massevaksinasjonssentere, valgte å vaksinere seg i apotek da tilbudet kom, og mange kommuner var svært fornøyde med samarbeidet.  

Apotekene som ressurs 

Apotekforeningen mener det er en svakhet ved stortingsmeldingen at den ikke drøfter eller vurderer hvilken plass apotekene kan ha i både den nasjonale og lokale helseberedskapen. Apotekene har en nøkkelfunksjon i distribusjon av legemidler og medisinske produkter. I dag er det over 1000 apotek med over 7000 helsepersonell fordelt på de fleste kommuner i landet, og ingen får sitt legemiddel uten at det har vært gjennom legemiddeldistribusjonskjeden og apotek.  Vi registrerer at regjeringen vil samarbeide tettere med næringslivet i arbeidet fremover. Når helseberedskapen skal planlegges må apotekene inkluderes, og vi har store forventninger til arbeidet i “Utvalg for forsyningssikkerhet for medisinske produkter”. Allerede i dag er legemiddelmangel en økende utfordring i helsetjenesten, og vi mener flere av tiltakene vi tidligere har foreslått må inkluderes i beredskapsarbeidet fremover. Farmasøytene i apotek må også tas med i vurderingene når myndighetene vurderer og planlegger for bruk av helsepersonellressurser i beredskapssituasjoner. 

Vaksinering 

Stortingsmeldingen peker på vaksinering som et avgjørende virkemiddel for å komme ut av den helsekrisen koronapandemien representerte. Vaksinering mot smittsomme sykdommer vil også være et viktig virkemiddel både for å unngå og å nedkjempe pandemier i fremtiden. Vaksinasjon er også et viktig virkemiddel for å begrense utbredelsen av antibiotikaresistens. Stortinget har tidligere bedt regjeringen vurdere hvordan apotek kan involveres i et fremtidig voksenvaksinasjonsprogram. I en situasjon der Norge ikke er på målsatt nivå for vaksinedekning og der utvikling av antibiotikaresistens er definert av WHO som en av de store globale helseutfordringene må arbeidet med vaksinasjon intensiveres. Et voksenvaksinasjonsprogram med forutsigbare rammer for aktørene må innføres snarest.   

Legemiddelberedskap 

Helseberedskapsmeldingen peker på at tilgangen på legemidler er kritisk i en beredskapssituasjon. Under pandemien fungerte i all hovedsak legemiddelforsyningen godt og stabilt i Norge, slik også Koronakommisjonen har pekt på. For å lykkes på dette området også i fremtidige kriser, er det avgjørende at myndighetene samarbeider med alle partene i forsyningskjeden, herunder legemiddelgrossistene og apotekene. For at legemiddelforsyningen skal fungere i krisetid, må det etableres tillitsfull dialog mellom myndighetene og de private aktørene i normalsituasjonen. Private aktørers betydning i totalberedskapsarbeidet er vektlagt i Totalberedskapskommisjonens rapport. Det er viktig at dette adresseres og følges tette opp av “Utvalg for forsyningssikkerhet for medisinske produkter”, som ifølge meldingen skal etableres.  

Kommunal helseberedskap 

Kommunal sektor har en avgjørende rolle i helseberedskapen. Det er vesentlig for beredskapen at kommunene har tilstrekkelig kapasitet til å ivareta primærhelsetjenestens kjerneoppgaver under en krise. Erfaringene fra koronapandemien viser at kommunenes kapasitet lett blir overbelastet, og at vanlige helsetjenester som skolehelsetjenesten, helseforebygging o.l, blir skadelidende undre kriser. Regjeringen bør derfor bidra til at kommunene involverer lokale apotek i planarbeidet for å sikre innbyggerne best mulig tilgang til legemidler og de helsetjenestene apotekene kan tilby i en krisesituasjon.  

Legemiddelmangel i en normalsituasjon 

Legemiddelmangel er et sterkt økende problem. Beredskapslagre for legemidler skal bidra til at legemiddelmangel i minst mulig grad blir et problem i en krise, men det er ikke lagt opp til at alle legemidler skal finnes på beredskapslagrene. Dette vil være lite hensiktsmessig og svært kostnadskrevende. Derfor er det viktig at regjeringen iverksetter tiltak som tar ned risikoen for legemiddelmangel, og legger til rette for at apotekene kan sikre legemiddelforsyningen både under normale forhold og i kriser.  

Apotekforeningen har pekt på flere tiltak som bør vurderes så raskt som mulig, for å sikre tilgangen på legemidler. Disse tiltakene vil være ekstra viktige redskaper under en krise. Oppsummert er våre innspill til helseberedskapsmeldingen:  

• Apotekbransjen må innlemmes bedre i nasjonalt beredskapsarbeid  
• Et voksenvaksinasjonsprogram bør innføres snarest, og apotekene må få en tydelig rolle. 
•  Det må snarest etableres et forum for håndtering av legemiddelmangel i primærhelsetjenesten. Apotek og legemiddelgrossister må være representert. 
• I en presset helsetjeneste og i krisesituasjoner kan en rekke standardiserte tjenester tilbys innbyggerne fra apotek og derigjennom avlaste øvrig helsetjeneste. Det bør vurderes nærmere hvilke tjenester apotekene kan levere og hvilke roller helsepersonell i apotek kan ta i en krisesituasjon. 
• Muligheten for å utvikle en produksjonskapasitet innenfor rammen av et nordisk samarbeid om vaksiner, legemiddelproduksjon, smittevernsutstyr og medisinsk-teknisk utstyr må utredes. Aktørene innen legemiddelproduksjon slik som Serviceproduksjon AS må bli godt involvert i arbeidet. 
• Eksisterende råd for egenberedskap innen legemiddelområdet bør revurderes 

Moderna viser til stortingsmelding 5 (2023 – 2024) «En motstandsdyktig helseberedskap —fra pandemi til krig i Europa», og takker for muligheten til å levere skriftlig innspill til meldingen. Helseberedskap er svært viktig, slik Norge og svært mange andre land, senest erfarte under koronapandemien. Moderna mener helseberedskapsmeldingen gir et godt bidrag til Norges beredskapsarbeid i årene fremover.

Modernas hovedinnspill til er:

1. Leverandørsikkerhet er viktig i en normaltilstand, og kritisk viktig i krisesituasjoner. Norge bør derfor ha flere leverandører av vaksiner og andre legemidler, der dette er mulig.
2. Helseberedskap og pandemibekjempelse er internasjonale anliggende. Dette forutsetter imidlertid at Norge også har en nasjonal beredskap og et velutviklet system for krisehåndtering. Dette bør komme tydelig frem i Stortingets behandling, blant annet gjennom en styrket innsats for beredskapslagre.
3. Det er helsesystemet vi har i en normaltilstand som legger grunnlaget for en god krisehåndtering, for eksempel en pandemi. Det er viktig at Norge innretter systemet slik at det blir minst mulig forskjell mellom normal organisering og kriseorganisering. Beredskapsevnen blir vesentlig svekket, hvis man satser på å ruste opp helsesystemet først når krisen er et faktum.
4. Et voksenvaksinasjonsprogram som stortingsmeldingen foreslår, vil være et svært godt og effektivt beredskapstiltak. Et slikt vaksinasjonsprogram bør være så bredt som mulig, for å forebygge mest mulig, og dermed avlaste andre deler av helsesektoren.

1. Leverandørsikkerhet er kritisk viktig

Trygghet i leveringen av utstyr til beredskap og bekjempelse av krisesituasjoner, er kritisk viktig. Dersom krisen inntreffer uten at man har nødvendig utstyr, kan følgene bli katastrofale. Helseberedskapsmeldingen legger frem gode tiltak for å sikre nødvendig utstyr før og under kriser. Spesielt interessant er grepet om å gjøre Legemiddelverket til et direktorat med utvidede oppgaver. Dette kan sikre bedre koordinering og ansvarsdeling.

For å trygge produksjons- og transportkjedene av vaksiner, har Norges anskaffelsesprosedyre lenge hatt som praksis å inngå avtaler med minst to leverandører når det gjelder anskaffelse av influensavaksiner. På denne måten har man alltid en leverandør, hvis en annen ikke kan innfri sine forpliktelser.

Norge har tradisjonelt praktisert en innkjøpsordning med en 60/40 fordeling mellom leverandørene av influensavaksine. Moderna mener at denne praksisen bør videreutvikles og benyttes for innkjøp av andre relevante vaksiner. Det bør være et uttalt mål i Stortingets behandling at dette prinsippet fastsettes som hovedregel. Norge bør også være pådriver for et slikt system internasjonalt.

Koronapandemien viste til fulle sårbarhetene som kan oppstå, og hvor fort tilsynelatende sterke leveransekjeder kan svekkes. Kombinert med den styrkede satsingen på globalt samarbeid og deltakelse, bør Norge bidra inn med et tydelig fokus på sikkerhet for produksjon, anskaffelser og leveranser av legemidler og annet helseberedskapsutstyr.

2. Internasjonalt samarbeid

Norge er et lite land i verden, men et stort land på den internasjonale scenen. Likevel viser de store krisene at det er de største landene og sammenslutningene som ofte står først i køen, eller får mest hjelp. Derfor er det klokt at regjeringen vil legge til rette for et tettere samarbeid med resten av verden, og spesielt Europa - gjennom EU og EUs nye helseunion.

Samtidig er det viktig med en balanse mellom nasjonale interesser og globalt samarbeid. Når krisen først inntreffer, er det viktig at man også nasjonalt har gode forutsetninger for å håndtere den. Det kan handle om selvforsyning, lovverk eller annen type håndheving. I starten av koronapandemien hadde man for eksempel tilfeller av smittevernutstyr som ble holdt igjen i andre land. Vi mener derfor at myndighetene gjør lurt i å balansere forholdet mellom nasjonalt beredskapsarbeid mot det internasjonale samarbeidet.

3. Helsesystemet i krisetid

Det norske helsystemet er solid, og har mange flinke fagfolk som håndterer både små og store hendelser hver dag. Likevel er det også utfordringer, som mangel på mange viktige personellgrupper. Det er derfor svært positivt at regjeringen foreslår tiltak – både i stortingsmeldingen og i andre politiske initiativ – som skal sikre et robust helsevesen i årene som kommer.

Et system blir aldri bedre i krisetid enn det er til hverdags, og man bør derfor satse på det «dagligdagse» helsetilbudet som en del av helseberedskapen. Å holde strukturen i en organisasjon så lik som mulig mellom normal drift og krise, er et sentralt prinsipp innenfor krisehåndteringsfaget. Dette er minst like viktig på helseberedskapsfeltet. At regjeringen vil gå gjennom rutiner, mandat og strukturer for aktører som kan bli viktige ved en helsekrise, er veldig bra.

4. Voksenvaksinasjonsprogram

Regjeringen har ved flere anledninger uttrykt seg positivt om et voksenvaksinasjonsprogram, senest ved behandlingen av statsbudsjettet. Dette følges opp i helseberedskapsmeldingen, som et tiltak for å styrke helseberedskapen ved å sikre et godt smittevern. Målet er å gi innbyggerne beskyttelse mot smittsomme og alvorlige sykdommer gjennom hele livet. Vi mener at dette er et svært godt tiltak.

Et voksenvaksinasjonsprogram bør utformes så bredt som mulig. Jo flere sykdommer man kan forebygge med vaksiner, jo mindre belastning vil det være på hver enkelt, på helsevesenet og for samfunnet som helhet. Den umiddelbare helsegevinsten for den enkelte er åpenbar, og det bør være et mål i seg selv at så mange som mulig skal være friske og skånet for sykdom.

Samtidig vil et større vaksinasjonsprogram gi en enorm samfunnsgevinst på viktige områder: i) Det er både enklere og billigere å forebygge, enn å behandle reaktivt, ii) programmet vil bidra til å utjevne sosiale forskjeller innen helse, og iii) med en økende andel eldre i samfunnet, vil behovet for å forebygge bli enda viktigere for å redusere belastningen på helsevesenet. Dette er spesielt viktig i en situasjon der personellsituasjonen i tillegg er utfordrende.

Et vaksinasjonsprogram for voksne vil også bidra til å forebygge mangelsituasjoner ved å gi forutsigbarhet på leverandørsiden når det gjelder Norges vaksinebehov. Dette gjør at vaksineprodusentene kan planlegge produksjon og sikre tilstrekkelig og stabil tilførsel av vaksiner til Norge.

Voksenvaksinasjonsprogrammet bør utformes så dynamisk og fleksibelt som mulig. Det skjer en betydelig utvikling innen vaksineteknologi. Dette tilsier at programmets portefølje og intervaller for vaksinering må oppdateres løpende. Programmet må utvides til å inkludere nye vaksiner i tråd med den medisinske utviklingen, for eksempel med kommende kombinasjonsvaksiner.

Modernas mRNA-teknologi viste seg effektiv mot covid-19. Fremover vil Moderna utforske potensialet som ligger i sin mRNA-plattform med høy kraft, og fornye tilnærmingen i moderne medisin. Dette kan gi muligheten til å forebygge andre infeksjonssykdommer som gir stor belastning på det norske helsevesenet. Denne utviklingen og nye innovasjoner bør være et sterkt argument for å sørge for en dynamisk utforming av voksenvaksinasjonsprogrammet.

Om Moderna

Moderna satser på utviklingen av vaksiner og medisin basert på mRNA-teknologi. Gjennom å ha arbeidet i skjæringspunktet mellom vitenskap, teknologi og helse i mer enn et tiår, viste Moderna under pandemien hvor raskt mRNA-teknologien kunne brukes til å utvikle og produsere vaksiner mot covid-19. Moderna benytter nå den samme teknologien til å utvikle vaksiner og medisiner innenfor en rekke andre ulike terapiområder, som infeksjonssykdommer, onkologi, sjeldne sykdommer og autoimmune sykdommer.

Vi står til disposisjon for spørsmål fra Stortinget, både om helseberedskapsmeldingen og om voksenvaksinasjonsprogrammet.

Med vennlig hilsen

Marianne Arnemo
Medisinsk direktør, Moderna Norge

John Erik Mattias Bankel
General Manager, Moderna Norden 

Legemiddelindustrien (LMI) mener det er svært positivt, og på høy tid, at regjeringen har lagt fram den første stortingsmeldingen om helseberedskap. LMI mener meldingen bidrar til å klargjøre viktige ansvarsforhold mellom myndighetsorganer, men at det er behov for flere og tydeligere nasjonale tiltak for å sikre en god helseberedskap i Norge.

Behov for en sterk helseindustri

En sterk helseindustri med konkurransedyktige bedrifter gjør oss sterkere i krisesituasjoner. Ved å øke legemiddelproduksjonen i Norge kan vi bidra inn i det europeiske handelsnettverket. På den måten sikrer vi samtidig Norges tilgang til nødvendige legemidler i sårbare situasjoner. Norge kan ikke være selvforsynte med legemidler. Imidlertid kan styrket beredskap komme som en konsekvens av en satsing på helsenæring fordi kompetansen, kapasiteten og kapitalen vil være høyere enn det som er tilfellet i dag. Legemiddelproduksjon er avansert, og må utføres av profesjonelle selskaper. LMI mener staten bør inngå produksjonsavtaler med fabrikker i Norge, for å sikre forsyningen av legemidler og sikre at Norge har trygge avtaler i en framtidig krise.

Beredskapslagre og parallelleksport 

Legemiddelindustrien leverer legemidler til nasjonale beredskapslagre. Som leverandører er det avgjørende å vite at disse legemidlene faktisk går til beredskap, og ikke eksporteres videre av grossistene (såkalt parallelleksport). Stikkprøver har vist at grossistene ikke oppfyller de måltallene for beredskapsnivå som de har, samtidig som det parallell-eksporteres legemidler som skulle vært på beredskapslager.

LMI mener det bør innføres et forbud mot parallelleksport av legemidler fra beredskapslagrene fordi det kan være mer lønnsomt for grossistene å eksportere legemidler som er tiltenkt Norge til markeder som er villig til å betale en høyere pris for dem. 

I 2019 ble det sendt på høring et forslag til forskriftsendring om å gi Direktoratet for medisinske produkter hjemmel til å rasjonere legemidler, samt å legge begrensninger på og forbud mot parallelleksport av legemidler ved legemiddelmangler eller ved fare for mangler. Slike bestemmelser ble inntatt i Koronalovgivningen i 2020, og ble da brukt aktivt, men disse opphørte 1. juli 2023. Det har ført til at legemiddelberedskapen har blitt svekket etter pandemien. LMI mener derfor at tiltakene som ble foreslått i høringen bør innføres i ordinær lovgivning snarest.

Antibiotika

Antibiotikaresistens er en betydelig trussel mot folkehelsen. Antibiotikamarkedet mangler insentiver for å utvikle nye behandlinger, og konkrete initiativer for å håndtere denne markedssvikten er stort sett fraværende. 

LMI mener det er behov for nye finansieringsmodeller. Dagens system sikrer ikke at det utvikles tilstrekkelige nye typer antibiotika som vi har behov for, eller at eksisterende antibiotika forblir på markedet. I andre land er det utviklet incentivordninger overfor legemiddelprodusentene som frakobler inntjening på antibiotika med salgsvolum, men som i stedet har utviklet avtaleformer der produsenten mot å ha de aktuelle legemidlene tilgjengelige til enhver tid får en fastsatt betaling uavhengig av faktisk salgsvolum. LMI mener tilsvarende nye finansieringsmodeller bør utredes i Norge også.

Vaksinasjon

Under pandemien så vi et økt behov for vaksinasjon mot infeksjonssykdommer for å avlaste helsetjenesten. I forkant av en fremtidig helsekrise er det behov for at befolkningen er bedre beskyttet i forkant.  Et godt vaksinasjonsprogram for voksne vil bidra til dette. Økt vaksinasjon vil også bidra til lavere bruk av antibiotika. I et vanlig år får 5-10 prosent av befolkningen influensa. 2-5 prosent av influensapasientene i risikogruppene får en bakteriell infeksjon i etterkant som krever behandling. Dette betyr 3000-4000 antibiotikakurer i en vanlig influensasesong. 

Europeisk samarbeid

LMI mener at Norge bør delta i den europeiske helseunionen. Ved neste krise vil EUs helseunion ha ansvaret for at det utvikles, produseres, anskaffes og distribueres nødvendige medisinske mottiltak for å kunne dekke Europas behov. Etter vår mening er det viktig at Norge får være med i dette samarbeidet for å sikre tilgang til bl.a. vaksiner ved neste pandemi.

Legeforeningen deler regjeringens ambisjon slik den er formulert innledningsvis i stortingsmeldingen:  

Helseberedskapen må styrkes slik at vi er bedre stilt til å forebygge og håndtere fremtidige kriser. Vi må sikre en motstandsdyktig helseberedskap som har som formål å ivareta og verne liv og helse. 

Helsetjenesten er i sin natur en beredskapsorganisasjon. Ved normal drift, i fredstid, håndteres større og mindre kriser. Det skaleres opp og ned etter behov, det prioriteres mellom enkeltpasienter og grupper av pasienter og det jobbes med oppgavefordeling. Helsetjenesten er avhengig av at de ansatte er fleksible i forhold til når, hvor og hvordan de jobber, og at disponibelt utstyr og areal kan brukes fleksibelt. Helsetjenesten er i nær konstant omstilling. Det er nødvendig fordi demografien og sykdomspanorama endres, de medisinske mulighetene endres, og ikke minst trengs det omstilling for å forsøke å få jobben gjort innenfor eksisterende økonomiske rammer.

Helseberedskapsmeldingen fremhever flere steder at helsetjenesten ved ekstraordinære hendelser må bygge på de strukturer og samarbeidsavtaler som gjelder ved normal beredskap. Normal beredskap er rigget for "normal" drift, en beredskap som er i aktiv bruk 24/7. Det er denne grunnberedskapen som må styrkes og videreutvikles for å kunne ivareta og verne liv og helse - ved store kriser og i verste fall krig.

Styrket system for helseberedskapen

I Helseberedskapsmeldingen satses det i hovedsak på å ta grep, gjøre endringer og justeringer i det overordnede systemet for helseberedskapen. Det etableres et helseberedskapsråd, det settes ned seks utvalg på etatsnivå (hvorav fire springer ut av eksisterende utvalg), og for hver beredskapshendelse skal det settes ned et rådgivende ekspertutvalg. 

Helseberedskapsrådet skal ledes av HOD. Helse- og omsorgstjenestene skal representeres av de fire RHF-direktørene og en Statsforvalter, i tillegg til representant(er) fra FHI og Helse-direktoratet. Legeforeningen mener modellen som foreslås, der en Statsforvalter skal representere samtlige kommuner, er en begrensning i forhold til dagens modell. I Helseberedskapsmeldingen trekkes kommunene frem som en sentral og viktig aktør i beredskapsarbeidet, noe som kom tydelig fram under pandemien. At regjeringen foreslår en sentralisering av beredskapsarbeidet mener vi vil kunne øke sårbarheten til kommunene ved kriser og beredskapshendelser. Legeforeningen mener at kommunenes representasjon i Helseberedskapsrådet må styrkes.

Gjennom den nye organiseringen vil vi få en tydeligere og sterkere politisk styring av helseberedskapen. Dette er positivt i den forstand at departementet får en større helhetlig involvering i det daglige arbeidet. Samtidig kan man risikere at politiske synspunkter overstyrer faglige anbefalinger.

Det er positivt og nødvendig at det åpnes for at andre etater, kommuner og organisasjoner kan inviteres inn som medlemmer i Helseberedskapsrådet ved behov, både ved kriser og i det daglige.

Under pandemien deltok Legeforeningen i ukentlige møter med Helsedirektoratet. Flere av våre fagmedisinske foreninger bidro i arbeidet med å utarbeide prioriteringskriterier og faglige smittevernråd i samarbeid med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Fagmedisinske foreninger tok ansvar for rask utarbeidelse av faglige retningslinjer for covid-19-relaterte tilstander, retningslinjer som umiddelbart ble førende for klinisk praksis i hele landet.

Legeforeningen ønsker å være en konstruktiv bidragsyter, både i det daglige og ved krise og krig. Vi mener det vil være hensiktsmessig å invitere inn Legeforeningen, særlig i Helseberedskapsrådet og i de rådgivende ekspertutvalgene.

En motstandsdyktig helsetjeneste

Helseberedskapsmeldingen har et eget kapittel viet helsetjenestene. Målet er en robust helse- og omsorgstjeneste og kapasitet til omstilling, opp- og nedskalering etter behov. Meldingen viser til Folkehelsemeldingen, den kommende Nasjonale helse- og samhandlingsplanen og annet planlagt arbeid for hvordan dette skal oppnås. Det vises også til velkjente utfordringer (demografi, kommunestørrelse, personelltilgang og kompetansebehov) som det "må planlegges bedre for". Det står lite konkret om kommuneoverlegerollen. Også her vises det til andre og kommende nasjonale veiledere for kommunenes samfunnsmedisinske oppgaver og kommuneoverlegens funksjon. Kapittelet viet helsetjenestene fremstår som lite slagkraftig, uten føringer som bygger opp under større robusthet i tjenesten.

Det anerkjennes riktignok noe nølende et behov for litt økning av intensivkapasiteten, for å støtte etablering av en variabel intensivkapasitet. Oppdraget knyttet til intensivplasser er gitt til RHFene og det står at regjeringen skal følge opp, uten at det står noe om hva som egentlig skal følges opp, hva som skal måles. Vi mener intensivkapasitet må være et prioritert område som løftes på nasjonalt nivå. I forbindelse med behandlingen av Helseberedskapsmeldingen ber Legeforeningen Stortinget:

• Anmode regjeringen om å legge fram en nasjonal opptrappingsplan for å øke intensivkapasiteten.

Vi vil i denne sammenheng også bemerke at kravene til sykehusenes oppgaver innen beredskap og sikkerhet har blitt vesentlig skjerpet de siste årene. Denne utviklingen vil gi sykehusene en økonomisk merbelastning. I sitt innspill til statsbudsjettet for 2025 ber samtlige RHFer om at kostnader knyttet til beredskap i større grad reflekteres i de fremtidige bevilgningene. Legeforeningen støtter dette innspillet, og ber Stortinget ta dette aspektet inn i sine merknader til innstillingen om Helseberedskapsmeldingen.

Legeforeningen anerkjenner at forskning og fagutvikling omtales i Helseberedskapsmeldingen. Også her gjelder at det må bygges videre på robuste eksisterende strukturer, solide forskningsmiljø og en helsetjeneste hvor fagutvikling er en integrert del av virksomheten.

Det er også positivt at avtalespesialistene fremheves som en viktig ressurs i beredskapssammenheng. Avtalespesialistene, som er en del av den offentlige helsetjenesten, har også selv etterlyst tettere involvering og flere oppgaver i en beredskapssituasjon. Ryddige samarbeidsrelasjoner i det daglige vil bidra til god utnyttelse av deres kompetanse og kapasitet, også i en beredskapssituasjon.

Meldingens forslag om å redusere krav til praksis i helseutdanningene, så studentene raskere kan komme seg ut i arbeid, synes kortsiktig og lite gjennomtenkt. Legeforeningen ber Stortinget om å anmode regjeringen om ikke å gå videre med dette forslaget. Utdanning på alle nivå må så langt det er mulig opprettholdes, også under kriser og krig. Utdanning er en av fire lovpålagte oppgaver spesialisthelsetjenesten har, og Legeforeningen erfarer at pandemien førte til store forsinkelser i legers spesialistutdanning. I 2021 rapporterte 65 % av Yngre legers forenings medlemmer om lange forsinkelser i sin spesialistutdanning som følge av pandemien. I 2023 er det fortsatt store forsinkelser som følge av koronapandemien.

Internasjonalt samarbeid er viktig for robusthet i helseberedskapen. Sammen med NATO og EU bygger Norge motstandsdyktighet. Legeforeningen støtter initiativet for å få Norge inn i EUs helseunion, i tillegg til å videreutvikle helseberedskapssamarbeidet i Norden. Legemiddelmangel og mangel på annet medisinsk utstyr er en global utfordring, og Legeforeningen savner et større fokus på dette i Helseberedskapsmeldingen. Nasjonalt blir det viktig å involvere næringslivet, slik det foreslås i Totalberedskapskommisjonens rapport. Det burde legges bedre til rette for privat-offentlig samarbeid. Under pandemien var vi vitne til at bedrifter la om produksjonen som følge av nye behov. Legeforeningen mener det bør legges mer til rette for dette også utenom krisetider, for å bygge opp lagre med nødvendige varer (legemidler og annet medisinsk utstyr).

​​Til medlemmer av helse- og omsorgskomiteen​ 
helse-omsorg@stortinget.no​ 

                                                                                                                                    Oslo, 03. januar 2024 

Kreftforeningens innspill: En motstandsdyktig helseberedskap.  
Fra pandemi til krig i Europa.                                                                                                                         Kreftforeningen er en landsdekkende, frivillig organisasjon innen kreftarbeid med over 130 000 medlemmer og om lag 25 000 frivillige. Kreftforeningen jobber for at færre skal få kreft, at flere skal overleve kreft og at kreftrammede og pårørende skal ha best mulig livskvalitet. Vi er en aktiv samfunnsaktør som bidrar til målrettet innsats innen forskning, omsorg, forebygging, informasjon, internasjonalt arbeid og politisk påvirkningsarbeid. Arbeidet er basert på innsamlede midler, testamentariske gaver og tippemidler. Den brede støtten i befolkningen gjør oss til den ledende frivillige organisasjonen innen kreftarbeidet i Norge.  

Kreftforeningen takker for at vi får anledning til å komme med innspill til Meld. St. 5 om en motstandsdyktig helseberedskap. Vi ønsker å konsentrere våre innspill på tre hovedområder:   

1. Folkehelse og forebygging. 

1. Bærekraft i helsetjenesten og bruk av ny teknologi. 

1. Helsefrivillighetens rolle som en del av beredskapen. 
    

Oppsummert ber Kreftforeningen Stortinget om følgende: 

• Sikre en motstandsdyktig folkehelse gjennom forebygging og ved bruk av virkemidler vi vet har effekt i forebyggingsarbeidet, som tidlig oppdagelse og screening, pris- og avgiftspolitikk. 
• For å sikre bærekraft i helsevesenet må det utvikles og implementeres ny teknologi som styrer helseressursene på en smartere og bedre måte, som eks. digital hjemmeoppfølging. 
• At Stortinget legger til rette for at frivillig sektor blir en bedre integrert del i helseberedskapen, både regulatorisk, i avtaler, i planer og øvelser. 
  
  

Innledende kommentarer 
Regjeringen la i mars 2023 frem folkehelsemeldingen, og vil i løpet av januar 2024 legge frem Nasjonalt helse og samhandlingsplan (NHSaP) som må sees i sammenheng med helseberedskapsmeldingen. For å oppnå en motstandsdyktig helseberedskap forutsettes innsats for god folkehelse, robuste helse- og omsorgstjenester, kapasitet til omstilling og ivaretakelse av de mest sårbare gruppene i samfunnet. For å oppnå dette må helsefrivilligheten sin plass i helseberedskapsarbeidet styrkes betraktelig.  

Folkehelse og forebygging. 
En motstandsdyktig helseberedskap krever god folkehelse og forebygging. Levevaner som røyking, fysisk inaktivitet, usunt kosthold og alkohol er alle risikofaktorer for kreft og andre ikke-smittsomme sykdommer. Disse er ikke bare resultat av den enkeltes valg – samfunnet må legge til rette for de gode valgene. Strukturelle tiltak som gjelder for alle, har best effekt og kan også virke utjevnende. Kreftforeningen mener vi må ta i bruk de virkemidlene vi vet har effekt i forebyggingsarbeidet, inkludert pris- og avgiftspolitikk. En av de viktigste erkjennelsene vi har gjort oss etter pandemien er den tette koblingen mellom de smittsomme og de ikke-smittsomme sykdommene. De som hadde livsstilssykdommer hadde høyere risiko for alvorlig forløp, de måtte være mer isolerte og store deler av tiltakene som rammet hele befolkningen kom som følge av at vi måtte beskytte de mest sårbare. Å redusere graden av sårbarhet er således viktig både for å unngå alvorlig utfall av helsekriser, men også for å beskytte samfunnet mot inngripende tiltak. Vi skulle derfor ønsket at regjeringen gikk lenger i å omtale disse sammenhengene i meldingen.   

Bærekraft i helsetjenesten og bruk av ny teknologi. 
Framskrivninger i Perspektivmeldingen viser at gapet mellom tilgjengelige ressurser og ressursbehovet i helsetjenesten fortsetter å øke og at helsebehovet i befolkningen vil bli større enn det helsetjenesten er i stand til å dekke. Vi må løse oppgavene på nye og smartere måter for å sikre bærekraften og beredskapsevnen i helsevesenet. Utvikling og implementering av ny teknologi vil derfor være en forutsetning for å løse oppgavene på en klokere og mer effektiv måte i årene fremover. Dette kan for eksempel være digital hjemmeoppfølging der data og monitorering kan styre helseressurser på en bedre måte.   

Helsefrivillighetens rolle som en del av beredskapen. 
Totalberedskapskommisjonen fremhever frivillighetens rolle i beredskapen som et viktig fundament i det norske samfunnet. I helseberedskapsmeldingen står det at «frivilligheten spiller en viktig rolle med å yte omsorg blant annet ved å ha kontakt med sårbare grupper, skape sosiale arenaer i kriser og til å nå frem med informasjon og tiltak til grupper som det er vanskeligere å nå»  

Dette beskriver godt noen av oppgavene og tilbudene Kreftforeningen etablerte under koronapandemien. Sammen med en rekke andre organisasjoner på helsefeltet var vi raskt i kontakt med helsedirektoratet og andre myndigheter i dagene før landet stengte ned i mars 2020, og vi tok tidlig på oss ansvaret for å støtte myndighetene i arbeidet med å informere om Korona og kreft. Vi utviklet digitale møteplasser for isolerte, opprettet en følgetjeneste for kreftpasienter som skulle til behandling og nettsidene til Kreftforeningen var i en periode i praksis en digital portal for informasjon om Covid-19 og kreft. Dette er eksempler på viktige bidrag frivilligheten leverer til det offentlige i møte med en krise. Kreftforeningen fikk til mye, men vi kunne fått til enda mer dersom vi hadde planlagt for det – og dersom vi hadde vært med på å trene på det.   

Det er derfor fint å lese i helseberedskapsmeldingen «at regjeringen vil legge til rette for at frivillig sektor blir bedre integrert i helseberedskapen, både regulatorisk, i avtaler, i planer og øvelser». Blant annet er det nevnt opprettelse av ekspertutvalg. Ekspertutvalget skal ikke ha løpende oppgaver i beredskapsarbeidet i det daglige, men opprettes ved behov i krisesituasjoner. Behov for å aktivere ekspertutvalget vurderes av Helse- og omsorgsdepartementet i samråd med Helseberedskapsrådet, berørte departementer, eventuelt etter avklaring i regjering. Hvis målet med ekspertutvalget er å utrede og gjennomføre helhetlige vurderinger for et bredere kunnskapsgrunnlag for strategi og håndtering av kriser som faller innenfor helse- og omsorgsministerens konstitusjonelle ansvarsområde, kan man ikke vente med å opprette slike utvalg til krisen inntreffer. Ekspertutvalget må på plass for trening, forberedelser, dialog og kunnskapsinnhenting.  

Innenfor frivilligheten er det store variasjoner i kompetanse, kapasitet og hva den enkelte frivillige organisasjon kan bidra med. Kreftforeningen er en av de største bruker- og interesseorganisasjonene i Norge, og vi representere en av de gruppene som blir hardest rammet når en krise inntreffer. Vi mener det er naturlig at Kreftforeningen er blant aktørene som er med i et ekspertutvalg, vi stiller oss gjerne til disposisjon og vi håper at disse kommer på plass lenge før den neste krisen inntreffer.  
 

Med vennlig hilsen  

Thomas Axelsen  
Seksjonsleder politikk og samfunnskontakt  
Kreftforeningen  

Koronapandemien synliggjorde utfordringer med bl.a. organisering, ansvarslinjer, prioritering, medisintilgang og smittevern. Derfor er vi positive til en stortingsmelding som beskriver og forsøker å løse disse utfordringene.

Helseberedskap må ses i sammenheng med totalberedskapen

Vi slutter oss til at de fire beredskapsprinsippene ansvar, likhet, nærhet og samvirke må ligge til grunn for framtidas helseberedskap i Norge. Likeledes er det avgjørende at helseberedskapen ses i sammenheng med Norges totalberedskap, f.eks. tilgang på varer, vann, strøm og arbeidskraft. Vi minner også om at stadig flere mottar nødvendige helsetjenester i eget hjem (senest denne uka medførte kraftig snøfall at hjemmetjenestene i Agder var avhengige av Røde Kors’ frivillige for å utføre sitt arbeid).

Vi støtter at tverrsektorielt samarbeid er viktig både før og under kriser, samt at helseberedskapen styrkes gjennom å involvere og samarbeide bedre og mer med næringsliv og frivillig sektor. Videre er vi enige i at selv om helseberedskap primært er og bør være et nasjonalt ansvar, er det i Norges interesse å samarbeide med andre land og inngå forpliktende internasjonale avtaler.

Inngripende tiltak må ha politisk forankring for å ivareta tillit og legitimitet

Regjeringen vil etablere en ny helseberedskapsmodell for å styrke helseberedskapen og klargjøre roller og ansvar. Den innebærer etablering av et helseberedskapsråd som samler sektoren og ledes av Helse- og omsorgsdepartementet, seks utvalg på etatsnivå og et rådgivende ekspertutvalg for helsekriser.

Vi er enige i at Helse- og omsorgsdepartementet – ikke Helsedirektoratet – bør koordinere helsesektoren ved store sektorovergripende kriser. Pandemien viste at Helsedirektoratet innførte svært inngripende tiltak uten politisk forankring, samtidig som det sådde tvil om gjeldende prioriteringsregler i helse- og omsorgssektoren fortsatt skulle gjelde. Beslutninger i kriser må tas på politisk nivå - basert på innspill fra Helsedirektoratet, FHI, andre etater og faglige råd og utvalg - for å ivareta tillit og legitimitet.

Kommunene må involveres mer og få bedre økonomiske vilkår

Kommunene er helt avgjørende i helseberedskapen. Koronapandemien viste hvor viktig det var med en desentralisert kommunal helse- og omsorgstjeneste, f.eks. mobiliserte kommunene både faglige og frivillige ressurser i arbeidet med smittesporing og vaksinasjon. Derfor må kommunalt nivå være representert i ekspertutvalg (o.l.) på nasjonalt nivå. Det er ikke tilstrekkelig at meldingen slår fast at «Det påligger de ulike deltakerne i Helseberedskapsrådet å sørge for at kommuneperspektivet inngår i rådets arbeid». Samarbeid og kommunikasjon må gå begge veier, ikke kun ovenfra og ned.

For å beskytte innbyggerne mot helsetrusler, har kommunene behov for samfunnsmedisinsk og annen kompetanse innen smittevern, miljørettet helsevern og strålevern. Og de må ha kapasitet og kompetanse til planlegging og ledelse av beredskap, samt til å utføre nødvendige helse- og omsorgstjenester. Flere kommuner sliter i dag med å ha råd til å utføre lovpålagte tjenester. Det er naivt å tro at disse kan prioritere beredskap og forebyggende tiltak innenfor nåværende rammer.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene må bli mer motstandsdyktige. Det må legges til rette for hele og faste stillinger, fleksibel bruk av personell, riktig bruk av personellets kompetanse, godt integrerte tjenester i kommunen og god samhandling på tvers av tjenestenivåer. I tillegg er det nødvendig med systemer for å identifisere og nå ut til sårbare grupper i befolkningen. Økt helseberedskap forutsetter at kommuneøkonomien styrkes.

Dimensjonering av beredskapen/tjenestene er et politisk valg

Pensjonistforbundet er sterkt kritisk til at det er i ferd med å etableres som en sannhet at det verken er mulig eller bærekraftig å øke bemanningen i helse- og omsorgssektoren. Det er fortsatt i hovedsak et politisk valg om og i hvilken grad man vil prioritere økt utdanning, større rekruttering og flere stillinger i sektoren. Selv om man ikke kan dimensjonere tjenestene utfra de største krisers belastning på dem, er det ikke gitt at nødvendig helsetilbud må svekkes vesentlig ved «mindre» kriser.

Mennesker med ikke-smittsomme sykdommer som diabetes, kreft, hjerte- og karsykdom og psykiske plager og lidelser fikk et dårligere helsetjenestetilbud under koronapandemien, fordi ressurser ble omprioritert. Dette resulterte i svært mange utsatte kontroller og behandlinger, forsinkelser knyttet til diagnose og screening, samt færre tilbud om forebyggende aktiviteter og rehabilitering. I sum medførte dette økt risiko for alvorlig sykdomsforløp.

Pandemien viste hvor omfattende bruk av innleid helsepersonell var i flere helseforetak og kommuner, både i sentrale strøk og i distriktene. Særlig var innleie av personell fra andre nordiske land utbredt. Beredskapsplanlegging der innleie av helsepersonell inngår, utgjør en betydelig sårbarhet. Det gjelder særlig innleie av personell fra utlandet, men også innleie nasjonalt. Det må legges til rette for flere hele og faste stillinger i helse- og omsorgstjenesten. Samtidig støtter vi at man mobiliserer tidligere helsepersonell (både pensjonister og andre) ved ekstra store utfordringer. Da er det viktig at pensjonsordninger og andre økonomiske insentiver ikke står i veien for dette.

Det er utfordringer i samhandlingen både internt i kommunene, i helseforetakene, og mellom kommuner og helseforetak. God helseberedskap forutsetter et helhetlig tjenesteperspektiv med bedre organisering, klar oppgavedeling og tettere samarbeid. Derfor er det viktig at de ulike aktørene ikke settes i et motsetningsforhold, slik samhandlingsreformen delvis gjør.

Meldingen slår fast at nye kriser er sannsynlige. God beredskap er å dimensjonere tjenestene utfra dette. Man kan ikke løse alle utfordringer gjennom «å jobbe smartere» innenfor dagens rammer. Det fremstår urealistisk når det i meldingen står at dens «anbefalinger i hovedsak kan dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer». Både sykehusene og kommunene må tilføres mer ressurser.

Bedre smittevern på helseinstitusjoner og sykehjem

Meldingen slår fast at «Hensynet til smittevern bør i større grad ivaretas i planlegging og utforming av helseinstitusjoner. Både sykehjem og sykehus kan legge bedre til rette for isolasjon, renhold og ventilasjon.». Men erkjennelsen følges ikke opp med anbefalinger og tiltak. Pensjonistforbundet har en forebyggende plan* med fem punkter:

1. Vi må finne nye måter å bygge sykehjem og helseinstitusjoner på slik at de effektivt hindrer smittespredning (Slipp arkitekter og helse- og sosialpersonell løs på denne oppgaven)
2. Krav til bygg må tas inn i veiledning og forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten
3. Helsetilsynet og kommunene må ha en full gjennomgang av alle sykehjem og omsorgsboliger med sikte på endringer utfra smittevernhensyn. Utbedringer må finansieres gjennom Husbankens tilskuddsordning.
4. Gamle smittsomme sykehjem må saneres og erstattes med nye moderne smittesikre bygg
5. Vi må legge inn reservekapasitet i form av ledige arealer som raskt kan tas i bruk i krisesituasjoner

*Barstad, Steinar (2020): DEN KOMMUNALE HELSE- OG OMSORGSTJENESTEN ETTER KORONAEN. Erfaringer fra pandemiens første halvår. Rapport for Pensjonistforbundet.

Bedre og forutsigbare vilkår for frivillig sektor

Koronakommisjonen viste at det ikke var noen beredskap eller plan for hvordan kommunene skulle bruke ulike deler av den frivillige sektoren i en akutt situasjon. Derfor er bra at regjeringen vil legge til rette for at frivillig sektor blir bedre integrert i helseberedskapen, i avtaler, planer og øvelser. Men om frivillig sektor skal kunne bidra best mulig, må den ha gode og forutsigbare vilkår. Vi vil særlig trekke fram garantert momskompensasjon for organisasjoner, økt støtte til frivilligsentralene og billig eller gratis tilgang på lokaler. Samtidig vil vi understreke at frivillighetens rolle er i tillegg til, ikke i stedet for offentlig oppgaver.

Beredskap handler om å planlegge for noe vi håper ikke skal skje. Delta erfarer at kravet om effektivitet og resultater ofte gjør det vanskelig å få gjennomslag for å prioritere ressurser til forebygging og beredskap. Våre medlemmer opplever for liten forståelse for å bruke ressurser på «noe som aldri skjer» og det å ha ledig personell og utstyr «i tilfelle noe skjer».  Denne forståelsen er viktig å jobbe for både i befolkningen, i virksomhetene og hos myndighetene.   

Helsepersonell   

Stortingsmeldingen definerer at en god helseberedskap forutsetter innsats for god folkehelse, en robust helse- og omsorgstjeneste og kapasitet til omstilling og opp/ned-skalering etter behov. 

Helse- og omsorgstjenestene må ha tilstrekkelig grunnbemanning til å møte en krise. Et fortsatt trykk for å sikre hele og faste stillinger er et viktig beredskapstiltak for en stabil og robust helsetjeneste. Det er mulig å mobilisere mer arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene ved å styrke heltidskulturen. Dersom alle som i dag hadde deltidsstillinger i sektoren gikk over i heltidsstillinger ville det alene tilsvart 43 300 årsverk ekstra arbeidskraft.  (Helsepersonellkommisjonen/SSB) 

Vi viser i tillegg til rapporten «Erfaringer med COVID-19 i norske sykehjem» (Senter for omsorgsforskning rapportserie nr 1/2021) som viste at deltidsarbeid er svært uheldig for pasientsikkerhet og særlig smittevernsarbeidet.    

Det viktig at virksomhetene i helsetjenesten gjennomgår og kartlegger kompetansen som finnes i virksomhetene og ser hvilke muligheter som ligger å utnytte og utvikle flere yrkesgruppers kompetanse bedre. Dette er avgjørende for å ha flere ressurser å spille på under en krise, men er minst like viktig i en normalsituasjon for å utvikle og ta i bruk ressursene som allerede finnes i helsetjenesten. 

Det er kommet innspill fra flere hold at intensivkapasiteten ved landets sykehus kunne vært bedre under pandemien, dersom sykehusene hadde disponert personellet mer hensiktsmessig. (Bla adm.dir. ved OUS Bjørn Atle Lein Bjørnbeth i DN 9. februar 2022.)  Det er sannsynlig at mangelen på bl.a. sykepleiere under pandemien kunne vært redusert ved å ta i bruk mer av kompetansen til andre yrkesgrupper. God oversikt over ansattes kompetanse, samt videreutvikling av denne i normaltider er viktig for å kunne ha flere å spille på.   

Øvelseskultur 

 Øvelser i kriseberedskap må skje jevnlig og øvelsene må involvere alle ansatte. Dette er en viktig del av beredskapen på alle nivåer og må være en del av et gjennomgående beredskapssystem.   

Under koronapandemien erfarte vi at de som står i førstelinjen, særlig helsesekretærer og helsefagarbeidere, hadde fått svært tilfeldig og mangelfull opplæring i smittevernshåndtering. Dette gjaldt både i forkant av pandemien og i de første ukene. 

Delta gjorde en undersøkelse blant helsesekretærer og helsefagarbeidere som viste at fire av ti helsesekretærer og en av fire helsefagarbeidere ikke hadde hatt opplæring i smittevern de siste 12 månedene før pandemien. Tilsvarende hadde 76 prosent av helsesekretærer på sykehus og legekontorer, og 56 prosent av helsefagarbeidere ansatt på sykehjem ikke hatt praktiske øvelser i smittevern de siste 12 månedene.  

Halvparten av de som svarte oppga at de heller ikke hadde hatt egen opplæring eller trening i forbindelse med korona-utbruddet.  Delta mener det må defineres klarere krav til beredskapsøvelser for eksempel i smittevernshåndtering i nasjonale retningslinjer.    

Tilbakemeldinger tilsier at arbeidsgiver lokalt må følge opp med praktiske øvelser for de ansatte på avdeling. Mange i førstelinjen har lite tid eller av andre grunner ikke tilgang på e-post i arbeidstiden. Dette vanskeliggjør teoretisk opplæring.   

Partssamarbeidets betydning sentralt og lokalt   

Et tett og velfungerende partssamarbeid er nødvendig er nødvendig under krise. Våre tilbakemeldinger er entydig at der det i forkant av pandemien var et velfungerende partssamarbeid mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte, gikk også håndteringen av pandemien underveis bedre og mer friksjonsfritt enn der man ikke hadde god dialog med tillitsvalgte.  

Samarbeid bygget på tillit må utvikles i gode tider. I en krisetid må tiltak tidvis settes i verk under tidspress og til dels manglende faktagrunnlag eller nødvendige konsekvensanalyser. Da er det avgjørende å ha bygget opp en tillit mellom partene og at tillitsvalgte involveres for å sikre gode løsninger.  

Tilsvarende er samarbeidet på nasjonalt nivå mellom regjeringen og arbeidslivets organisasjoner avgjørende for å finne gode løsninger.  

Helse- og omsorgskomiteen                                                                                                    

Høringsnotat: Meld.St.5 (2023-2024) En motstandsdyktig helseberedskap – fra pandemi til krig i Europa

Røde Kors er anerkjent av Kongen i statsråd som støtteaktør for norske myndigheter i fredstid og som en del av totalforsvaret i væpnet konflikt. Røde Kors har beredskapsavtaler med 244 av landets kommuner, og over 40 000 frivillige bidrar til et tryggere lokalsamfunn gjennom å stille på søk og redningsoppdrag, supplering med beredskapsambulanser og ved å gi støtte og omsorg til sårbare grupper og personer i kriser.

Røde Kors er positive til mange av forslagene i helseberedskapsmeldingen, og vil her trekke frem våre viktigste innspill og anbefalinger innenfor områdene som regjeringen løfter.

Røde Kors er positive til ny helseberedskapsmodell med fokus på kunnskapsinnhenting, analyser og scenarioer, i tillegg til muligheten for å nedsette et rådgivende ekspertutvalg. Røde Kors har forventninger til at modellen vil bidra til et tettere, mer kunnskapsorientert og effektivt samvirke på tvers av sektorer, og en mer robust samfunnsberedskap for helse- og samfunnskriser. En helsekrise kan raskt bli en samfunnskrise, med komplekse utfordringer og koordineringsbehov. Helseberedskapsrådets funksjon i å tilrettelegge for bedre tverrsektoriell og tverrfaglig tenkning i helseberedskapsarbeidet blir dermed viktig, særlig under kriser. Røde Kors forventer også at rådet vil skape en bedre forståelse av de samlede kapabilitetene innen helseberedskap, samt hvordan disse skal anvendes i helsekriser.

Utvalgene på etatsnivå vil gi mulighet for dialog og kunnskapsdeling også utenfor de større krisene, og det er positivt at utvalgene skal ha i sitt mandat å sørge for kontakt og samarbeid med frivillige organisasjoner. Røde Kors tror dette vil gi viktige samarbeids- og samordningsarenaer mellom myndighetene og frivillige beredskapsorganisasjoner, som også kan tilrettelegge for mer målrettet planlegging og utnyttelse av kapasiteter hos frivilligheten.

Røde Kors tror at muligheten for å nedsette et rådgivende ekspertutvalg for helsekriser vil være en viktig funksjon for å sørge for at tiltak fattes på et så godt, oppdatert og bredt informasjonsgrunnlag som mulig. Det er i etterkant av pandemien anerkjent at særlig barn og unge, men også andre sårbare grupper, bar en uforholdsmessig stor byrde av tiltakene. Røde Kors tror at muligheten til å nedsette et ekspertutvalg i helsekriser kan bidra til en tydelighet og strategi for håndteringen, som vil være særlig viktig i langvarige helsekriser.

Røde Kors er positive til at regjeringen løfter behovet for å styrke samarbeidet med frivillig sektor, som et av fire sentrale grep for å oppnå en styrket helseberedskap. Samtidig bør tilnærmingen til og måten frivilligheten omtales på nyanseres. Det må gjøres et tydeligere skille mellom frivilligheten generelt og den mer spesialiserte delen av frivilligheten som til daglig og under kriser støtter helsevesen og kommuner, og som har en mer særskilt kompetanse.

Meldingen trekker frem muligheten helsevesenet har for å benytte medhjelpere. Et viktig grep for å sikre effektiv ressursutnyttelse under større og langvarige helsekriser, innebærer å sikre et tydelig rettslig rammeverk som gir adgang til bruk av medhjelpere, inkludert planer og strategier for praktisk bruk av medhjelpere. Røde Kors mener at Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) må gjøre en nærmere vurdering av hvilke oppgaver helsevesenet som helhet og kommunene kan be om bistand fra medhjelpere til. Det er behov for en tydeliggjøring i hva slags oppgaver som kan løses av ufaglærte, og hvilke oppgaver som bør løses av frivillige med en mer spesialisert kompetanse, inkludert vilkår og rettslig adgang til delegering av oppgaver. Det må også utarbeides planer for hvordan helsevesenet og de kommunale helse- og omsorgstjenestene skal motta og dra nytte av medhjelpere under kriser. Strategier for å ta i bruk medhjelpere må implementeres i planverk, og øves på i samvirke mellom aktører som vil bli involvert i kriser, for at ressursene skal kunne utnyttes. 

Røde Kors ønsker generelt bedre rammevilkår og tydeligere nasjonale føringer for vår bistand til spesialisthelsetjenesten, både i det daglige og under kriser. Rammevilkårene må gjenspeile økonomiske og praktiske forhold som innbyr til langsiktighet i tjenestene frivilligheten kan støtte primær- og spesialisthelsetjenesten med, og bygge på felles forutsetninger og grunnlag uavhengig av hvor i landet tjenestene utføres. Innenfor redningstjenesten utgjør frivilligheten en viktig bærebjelke, er en pålitelig ressurs, og Røde Kors tar del i over 1700 oppdrag årlig. Helsemyndighetene bør, som anbefalt i Totalberedskapskommisjonens rapport (NOU 2023: 17 s. 353), se til redningstjenesten for å utvikle en modell som skaper bedre rammevilkår for frivillighetens bidrag til helseberedskapen.

Røde Kors tar også til orde for en styrket bevissthet rundt viktigheten av å vedlikeholde et godt samarbeid mellom frivillige beredskapsressurser og det offentlige i det daglige, for slik å sikre en robust helseberedskap som raskt kan oppskaleres ved de større helsekrisene. Røde Kors har over 50 beredskapsambulanser og avtaler med helseforetak om avlastning av ambulansetjenester. I løpet av 2021 bidro frivillige fra Røde Kors med 4291 ambulanseoppdrag. Det er en økning på over 18 prosent siden 2020. Hver enkelte frivillig som kjører ambulanse for Røde Kors har 418 timer med kurs bak seg, i tillegg til krav til egentrening og erfaring. Både i daglig drift og under helsekriser utgjør beredskapsambulansene vesentlige forsterkningsressurser. Frivillige som bemanner ambulansene er avhengige av å praktisere og vedlikeholde sin kompetanse i det daglige for å være aktuelle forsterkningsressurser for ambulansetjenesten under en kriser. Det fordrer gode avtaler og rammeverk som legger til rette for dette.

Med et mer komplekst sikkerhets- og trusselbilde, trekkes det også frem at helsesektoren vil rammes av hyppigere og mer komplekse trusler. Helseberedskapen må, for å være tilstrekkelig robust, ha øvd på scenarioer innenfor bredden av situasjoner som kan oppstå i krisespekteret. Øvingsplanen som utarbeides av HOD må bygge på oppdaterte analyser og scenarioer, og ses i sammenheng med behov for opplæring og kompetanseheving for helsesektoren og bidragsytere før og etter øvelser. Selv om helsepersonell generelt har en beskyttelse mot angrep i væpnet konflikt, fritar ikke dette sektoren fra å gjøre nødvendige forberedelser som innretter helsevesenet på en slik måte at helse- og omsorgssektoren kan tåle de påkjenninger som en alvorlig helsekrise og, i ytterste konsekvens, en væpnet konflikt vil medføre. Folkerettslige hensyn må danne rammen for planleggingen av en helseberedskap som vil fungere innenfor hele krisespekteret.

Det er positivt at regjeringen peker på at psykososiale konsekvenser av tiltak ved kriser skal tas med i vurderinger og hensyntas så langt det er mulig. Psykososial beredskap må likevel i større grad innlemmes i det helhetlige helseberedskapsarbeidet, også i forebyggende helseberedskapsarbeid. Kunnskap om hva den enkelte kan gjøre for å trygge seg selv og andre gjennom både fysisk og psykososial førstehjelp bør inngå som en integrert del av de i dag materielt orienterte egenberedskapsrådene til befolkningen. Dette vil bidra til å styrke befolkningens motstandsdyktighet, et tema som er kommet høyere på agendaen i forbindelse med følgene av en ny sikkerhetspolitisk virkelighet.

Vennlig hilsen

Anders Thorheim
Leder, samfunnssikkerhet og beredskap i Røde Kors

Helseberedskapsmeldingen underslår alvoret i bemanningssituasjonen og risikoen den utgjør for beredskapsevnen, befolkningens tilgang på en likeverdig helsetjeneste og å beholde og rekruttere helsepersonell. Sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre utgjør en stor og viktig del av grunnmuren i helse- og omsorgstjenestene. Denne ressursen er avgjørende for å kunne tilby helse- og omsorgstjenester i hele landet samt opprettholde bosetting og næringsliv. De er avgjørende for helseberedskapen og vår totalberedskap. Denne grunnmuren slår nå alvorlige sprekker. Styrket helseberedskap krever tiltak for å beholde, mobilisere og rekruttere sykepleiere i kommuner og sykehus i hele landet.

 NSF mener det er positivt at regjeringen legger frem en egen stortingsmelding om helseberedskap. Pandemien har vist oss at den norske helse- og omsorgstjenesten er kompetent, fleksibel og omstillingsdyktig. Den har også avslørt alvorlige mangler i vår beredskap, både med hensyn til kapasitet, kompetanse, beredskapslager og forsyningslinjer mv. Noen av områdene følges opp med tiltak i meldingen (f.eks. tydeligere beslutningsstrukturer, sikring av forsyningslinjer), mens andre forblir uløst (bemanningsutfordringer, behov for økt intensivkapasitet, oversikt over nøkkelpersonell).

 Regjeringen slår fast at helse- og omsorgstjenestene er Norges største beredskapsorganisasjon med over 430 000 ansatte. Sektoren er en avgjørende del av totalberedskapen og en nødvendig innsatsfaktor i ulike typer kriser og krig. NSF mener meldingen underslår risikoen i at sykepleiermangelen nå nærmest er et universelt problem i norske kommuner, og i økende grad også i sykehusene. Riksrevisjonen har nylig dokumentert at bemanningsutfordringene i helseforetakene når det gjelder sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre er en vedvarende utfordring, på tross av tiltak. Situasjonen er særlig krevende i helseforetak i og kommuner knyttet til Helse Nord. Det har alvorlige konsekvenser for tilbudet til befolkningen og helseberedskapen i en region av stor strategisk betydning for Norge.

 NSF er enig i at det ikke er mulig å ha en stående kapasitet som tar høyde for alle scenarioer. Fleksibilitet og omstillingsdyktighet blir da viktig. Nok bemanning og riktig kompetansesammensetning – det vil si en god grunnkapasitet – er imidlertid en forutsetning for en slik strategi. Det er knyttet høy risiko til sykepleiermangelen i sykehus og kommuner over hele landet.. Koronanautvalget[1] påpeker at tilgang til nok helsepersonell med riktig kompetanse, og særlig sykepleiere, er en strukturell utfordring som har påvirket beredskapskapasiteten i helse- og omsorgstjenesten. Utvalget slår fast at det er behov for økt grunnkapasitet, eksempelvis innenfor intensivbehandling. Virksomheter som forsøker å løse den daglige mangelen på sykepleiere ved å sette inn personell med lavere kompetanse, vil sitte igjen med en svekket beredskap. Gjennom NATO har Norge forpliktet seg til å styrke egen motstandsdyktighet, bl.a. med hensyn til å håndtere masseskader

Holden-IV peker på at en økning i variabel kapasitet gjennom et system med mobiliserbare ressurser, vil innebære økt tid til øving, heving og vedlikehold av kompetanse, også i en normalsituasjon. Det vil kreve en økning i ressurstilgangen til sektoren. Helse- og omsorgstjeneste har i dag lite til ingen restkapasitet. En ny rapport fra Fafo[2] viser at bemanningsplanene ikke tar høyde for naturlig fravær. Når det dimensjoneres med en lav fast bemanning, fører det til omfattende bruk av vikarer og overtid. Kommuner og foretak brukte 3,6 mrd. kr på sykepleiervikarer i 2022[3]. Det er ikke et godt utgangspunkt for en robust helseberedskap.

 Det er et stort behov for å arbeide helhetlig og systematisk med beredskap i helsesektoren. Det må utvikles og øves på ulike beredskapsscenarioer. Det må legges økonomisk og praktisk til rette for jevnlige øvelser hvor sykehus og kommuner deltar, også sammen med andre nødetater. NSF mener det er positivt at det foreslåtte beredskapsrådet og sekretariatet skal bidra til en løpende systematikk og klarere rammer for beredskapsarbeidet i sektoren. 

 NSF mener Norge må knytte seg til EUs helsesamarbeid, samt utvikle et sterkere nordisk samarbeid slik meldingen foreslår. Regjeringen vil ta initiativ til et nordisk samarbeid om å fastsette prinsipper for innleie av helsepersonell mellom de nordiske landene i kriser. NSF mener det kan være et godt tiltak, men vil påpeke at alle de nordiske landene opplever sykepleiermangel. Forutsetningen for et slikt samarbeid må derfor være at alle land i utgangspunktet er selvforsynt med helsepersonell. 

 NSF anbefaler komiteen å bidra til en styrket helseberedskap gjennom følgende tiltak:

• Grunnkapasiteten i helsesektoren må økes gjennom å sikre tilgang til nok sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre. Bemanningsplanene må ta høyde for forventet fravær og legge til rette for øving og vedlikehold av kompetanse. Helseberedskapsrådet må sikre nødvendig oversikt over den reelle grunnkapasiteten og beredskapsevnen i tjenestene som grunnlag for tiltak.
• Intensivkapasiteten må økes i tråd med kartlagte behov og tidligere oppdrag til de regionale helseforetakene. Bevilgningene til spesialisthelsetjenesten må legge til rette for dette. Økningen må skje i samsvar med definisjoner og krav til utstyr og kompetanse gitt i anbefalingene fra den interregionale arbeidsgruppen[4]. Tilgangen til intensivsykepleiere må sikres.
• Det må på plass en nasjonal kriseavtale mellom arbeidslivets parter for å oppnå rask mobilisering av personell, og samtidig sikre ansattes rettigheter. Koronakommisjonen anbefalte dette. Det er ikke fulgt opp i helseberedskapsmeldingen.
• Det må etableres en nasjonal oversikt over spesialsykepleiere av kritisk betydning i kriser, i tråd med Koronautvalgets anbefaling. Innføring av spesialistgodkjenning vil bidra til en slik nasjonal oversikt.
• Medbestemmelse og partssamarbeid er en nødvendig del av beredskapsarbeidet og krisehåndteringen. Det må sikres involvering av de ansattes organisasjoner på alle nivå – også nasjonalt innenfor rammen av ny helseberedskapsmodell.

[1] NOU 2023: 16 - Evaluering av pandemihåndteringen.

[2] https://www.nsf.no/artikkel/lav-fast-bemanning-darlige-tjenester

[3] https://www.nsf.no/artikkel/sykepleiervikarer-36-milliarder

[4] https://www.helse-sorost.no/siteassets/documents/Om-oss/Hva-gjor-vi/Utredning-av-fremtidig-behov-for-intensivkapasitet-i-spesialisthelsetjenesten/rapport-interregional-arbeidsgruppe-intensivkapasitet_endelig_06_05_22.pdf

Norske Kvinners Sanitetsforening er Norges største kvinneorganisasjon med 550 lokalforeninger og over 44 000 medlemmer. Et av våre viktigste strategiske mål er å bidra til trygge lokalsamfunn. Det gjør vi blant annet ved å stille opp i kriser og med forebyggende beredskapsinnsats. Vi har beredskapssamarbeid i 150 kommuner og har over 4000 beredskapsfrivillige fordelt over hele landet. Våre omsorgsberedskapsgrupper tar et ekstra ansvar for sårbare grupper, yter omsorg, skaper sosiale arenaer og når frem med informasjon og tiltak til grupper det offentlige ellers har vanskelig for å nå. Sanitetskvinnene har nasjonale samarbeidsavtaler med DSB, Politidirektoratet og Helsedirektoratet. Vi har en plass i Landsrådet for Heimevernet og har representanter i alle 11 distriktsråd i HV. I tillegg er vi representert i over halvparten av fylkesberedskapsrådene.

Vi er glade for at meldingen løfter fram viktige oppgaver som skal prioriteres, som å legge til rette for at frivillig sektor blir bedre integrert i helseberedskapen og å sørge for tettere dialog og samarbeid med frivillige organisasjoner. Vi er også glade for å bli nevnt i meldingen. Våre hovedinnspill er følgende:

• Sanitetskvinnene, sammen med Røde Kors og Norsk Folkehjelp ber om at regjeringen setter av 30 millioner til frivillig helseberedskap.
• Forslaget om tettere dialog med frivillige organisasjoner gjennom et årlig dialogmøte mellom Helse- og omsorgsdepartementet og frivillige organisasjoner er et godt tiltak. Vi har mye å bidra med i denne type dialogmøter og ønsker å bli invitert.
• Det er viktig at utvalgene i den nye helseberedskapsmodellen har kontakt og samarbeid med frivillige organisasjoner, og vi ønsker at Norske Kvinners Sanitetsforening inkluderes.

Frivilligheten er avgjørende viktig for den nasjonale helseberedskapen

Koronapandemien viste hvor avgjørende frivilligheten er i den nasjonale helseberedskapen. Organisering og bemanning av teststasjoner og vaksinestasjoner, utkjøring av mat og medisiner til personer i karantene og isolasjon er eksempler på dette. Det samme er spredning av smittevernråd og anbefalinger til utsatte grupper. I forbindelse med test- og vaksinesituasjoner har våre frivillige sanitetskvinner avlastet helsepersonell med å ivareta smittevernrutiner, registrering av innbyggere, og oppfølging og observasjon etter vaksinering. Våre frivillige har blant annet lagt ned over 200 000 frivilligtimer bare i forbindelse med koronavaksinering, i tillegg til mye annet koronarelatert arbeid. Dette har bidratt til høyere vaksinasjonstempo, god utnyttelse av ressursene og ikke minst avlastning av helsepersonell. Innsatsen fortsatte høsten 2023 med influensavaksinering og ny dose koronavaksinering. Vi har bistått kommunale helseinstitusjoner med å ivareta gode smittevernrutiner blant besøkende og pårørende. Dette har bidratt til at helsepersonell har kunnet bruke sin tid og kompetanse på relevante oppgaver, noe som vi mener har ført til bedre utholdenhet, spesielt i kommunehelsetjenesten. Helsepersonellkommisjonen «Tid for handling» har som budskap at helse- og omsorgssektoren ikke kan vokse, tross økende behov for tjenester.

En eldre befolkning krever økt frivillig innsats

Den demografiske utviklingen med flere eldre og lavere fødselstall isolert sett skaper økt behov for helsetjenester. Det er også klart at det er lite reservekapasitet å hente inn i dagens helse- og omsorgssektor, når grunnkapasiteten er lav. Pandemien har også vist at frivillige organisasjoner har tillit og tilgang til befolkningen. Vi kan bidra med å spre faktainformasjon og nå fram til sårbare grupper som vanskelig nås av tradisjonell kommunikasjon. Å støtte og bygge opp under myndighetens budskap er viktig, og bidra til at flere gjør trygge valg. Det kan være å nå ut med informasjon om viktigheten av testing, avstand, bruk av smittevernutstyr eller vaksinering. Men det kan også være å bidra til å sikre god vannforsyning, utdeling av jodtabletter o.l. Med dette som bakteppe er det viktig å tenke på riktig oppgavedeling og bruk av frivilligheten, også i helsekriser som en pandemi.

Vi vet at antall eldre øker, og om kort tid vil vi være over 1 million eldre. De aller fleste ønsker å bo trygt hjemme i egen bolig så lenge som mulig, så det er viktig å utsette hjelpebehov så lenge som mulig. Vi har noen demografiske utfordringer som tilsier at mange distrikt vil være fraflyttingstruet og innbyggerne som blir boende vil være eldre. Dette betyr at lokalsamfunnene og frivillige i større grad må være forberedt på å stille opp enn i tettbygde strøk. Det er derfor spesielt viktig at eldre selv gjenkjenner symptomer på alvorlig og akutt sykdom. Antall som rammes av hjerteinfarkt har gått ned med 40% de siste ti årene. Men mange eldre rammes også av hjerneslag, og det har store konsekvenser, både personlig og økonomisk dersom man ikke får hjelp tidlig. Derfor er førstehjelpsdugnaden “Sammen redder vi liv” viktig. Sanitetskvinnenes oppgave i dugnaden er å nå ut til eldre med livsviktig budskap. Eldre må i større grad selv være forberedt på å gjenkjenne symptomer og ikke mist varsle om akutt og alvorlig sykdom. Dette er en viktig del av helseberedskapen. og er et arbeid som bør videreføres.

Trusselbildet krever prioriterte ressurser

En ny pandemi beskrives fortsatt som en av de mest aktuelle nasjonale truslene. Likevel avsettes det ikke midler til å styrke frivillige organisasjoners beredskapsevne innen helse. Manglende satsning på frivillig beredskap kan koste liv. Det er for sent når en ny krise er her, vi må planlegge og ruste opp frivilligheten på forhånd. Frivillige organisasjoner er til stede over hele landet og har inngående kjennskap og tillit i sine lokalsamfunn. Å sikre at frivillige helseberedskapsorganisasjoner har en grunnstøtte for å kunne bistå helsetjenesten også i fremtidige helsekriser er fornuftig prioritering og lønnsom investering.

Det er behov for gode rammebetingelser, avklaringer knyttet til rolle- og ansvarsfordeling og flere samvirkearenaer. Gjennom beredskapssamvirke som arbeidsform er det utviklet hensiktsmessige og effektive samarbeidsformer mellom offentlige og frivillige ressurser, bygget på tillit, nærhet og lokalkunnskap. Dette er godt utviklet for søk- og redningstjenesten gjennom Justisdepartementet og samarbeidet med Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum (FORF), men mangler for organisasjoner som vår. Sanitetskvinnene ber derfor om:

• Sanitetskvinnene, sammen med Røde Kors og Norsk Folkehjelp ber om at regjeringen setter av 30 millioner til frivillig helseberedskap. De tre nasjonale frivillige organisasjonene har bistått i koronainnsatsen i samarbeid med Helsedirektoratet fra mars 2020, og ber om en grunnstøtte for å kunne opprettholde og styrke den frivillige helseberedskapen, etter samme modell som Justis- og beredskapsdepartementet har for de frivillige organisasjonene innenfor søk- og redning.
• Forslaget om tettere dialog med frivillige organisasjoner gjennom et årlig dialogmøte mellom Helse- og omsorgsdepartementet og frivillige organisasjoner er et godt tiltak. Vi har mye å bidra med i denne type dialogmøter og ønsker å bli invitert.
• Det er viktig at utvalgene i den nye helseberedskapsmodellen har kontakt og samarbeid med frivillige organisasjoner, og vi ønsker at Norske Kvinners Sanitetsforening inkluderes.

I tillegg mener vi:

• Statsforvalter/fylkesberedskapsjef bør ha en tydeligere rolle for å sikre god informasjonsflyt som involverer frivillige organisasjoner og sikrer samvirke på tvers. Innunder her hører Sanitetskvinnene, og det kan ivaretas gjennom plass i fylkesberedskapsråd.
• I føringene i forskrift om kommunal beredskapsplikt er kommunene oppfordret til å samarbeide med private aktører. Innunder her hører frivillige organisasjoner, og det må ivaretas gjennom kommunale samarbeidsavtaler og plass i kommunale beredskapsråd.

Norsk Folkehjelp representerer en stor del av den frivillige helseberedskapen i Norge. Våre aktivitets- og fagområder bidrar til en bred ressursportefølje også innenfor helseberedskap.

• De frivillige som bemanner beredskapsambulansene har gjennomført over 150 timer med kurs og opplæring, og er rn av de mest krevende formene for frivillighet med praktisk og teoretisk eksamen og reautorisasjon for å få lov til å bemanne beredskapsambulansene. Dette er helseberedskap i praksis.  
• Norsk Folkehjelp har 2000 frivillige fordelt på 70 lokallag over hele landet som bidrar med støtte til kommune- og spesialisthelsetjenesten. Det så vi under pandemien hvor våre frivillige snudde seg rundt for å sikre mat og medisiner til mennesker i isolasjon. Når våre frivillige førstehjelpere ble brukt til å passe på vaksinerte i observasjonsfasen.  
• Våre frivillige førstehjelpere har beredskap på kultur- og idrettsarrangementer over hele landet. Dette er en viktig ressurs som bidrar til å øke tryggheten for arrangementer med store folkemengder eller aktiviteter med høy risiko.
• Vi bidrar med innovasjon og utvikling i norsk helseberedskap. Når våre frivillige er ute i samfunnet med førstehjelpskompetanse og utstyr til å redde liv kan de også være i beredskap for AMK som akutthjelpere. Derfor har Norsk Folkehjelp gjennom dugnaden Sammen redder vi liv utviklet en applikasjon som gjør våre ressurser synlige for AMK.  Denne applikasjonen har et stort potensial for å bidra til å redde flere menneskeliv i Norge.  
• Våre frivillige underviser også lekfolk i førstehjelp og bidrar gjennom dette til å øke helsekompetansen i befolkningen.  
• Våre frivillige har et stort samarbeid med lokale helseforetak i hele landet når det gjelder henteoppdrag utenfor vei. Altså når personer har skadet seg eller blitt alvorlig syke på tur og trenger transport til ut til nærmeste ambulanse. Dette krever tilpasset redningsutstyr av høy kvalitet og kompetente frivillige.

Den frivillige helseberedskapen som Norsk Folkehjelp representerer er en fleksibel ressurs som er tilstede der krisene rammer med kort responstid, god lokalkunnskap, og en stor vilje til å bidra når det gjelder som mest. Norsk Folkehjelp er en aktør som er vant til å samarbeide med kommuner og nød- og beredskapsetater. Våre frivillige representerer trygghet og kompetanse i lokalasamfunnene, og har en stor tillitt i befolkningen. Dette er frivillige som er villige til å bruke mye tid for å være i beredskap. De gjennomgår omfattende kursing og trening innen førstehjelp og akuttmedisin.  

Koronakommisjonen har konkludert med at bidraget vårt under pandemien var viktig og anbefaler å styrke samarbeidet mellom de frivillige organisasjonene og sykehusene. Totalberedskapskommisjonen understreker viktigheten av frivillig beredskap, og foreslår en rekke tiltak for å styrke denne.

Vi kan og vil bidra enda mer. Vi kommer til å være en del av responsen også i neste krise. Men selv om innsatsen er basert på frivillighet, er den ikke gratis. I dag er det knyttet usikkerhet og forskjeller til spørsmål rundt pasientskade, forsikringer, og økonomisk kompansasjon på helserelaterte hendelser. Forutsigbare rammevilkår og langsiktig satsig på frivilligheten i helseberedskapen må komme på plass. Dette bør få større plass stortingsmeldingen generellt og i kapittelet om frivilligheten som en viktig beredskapsressurs spesielt.

Datasikkerhet - kommuneCERT

Ved etablering av kommuneCERT må kommuneCERT få kompetanse på operativ teknologi (OT) og forståelse for at kommunene er ansvarlig for å drifte slike systemer på et samfunnskritisk område. Hvis de ikke har denne forståelsen, vil de ikke kunne støtte kommunene og se helheten i trusselbildet. KommuneCERT må samarbeide med InfraCERT og andre kompetansemiljøer.

Operativ teknologi (OT) er betegnelse på teknologi som styrer prosessanlegg.  Krav til sikkerhet for driftskontrollsystemene (OT) på prosessanlegg og ledningsnettet er under rask endring som følge av teknologisk utvikling og bruk av sky- og ulike internettløsninger (IoT). Dermed stilles det stadig økende krav til kompetanse for å sikre driftssystemene. Kommunene/vannverk må i større grad støtte seg på ekstern kompetanse siden trusselbildet er i endring, kompetansen til trusselaktører er økende og utvikling av systemene går stadig raskere.

Nødvannsforsyning

Norsk Vann støtter anbefalingen i meldingen om kartlegging og utredning av behov for tiltak knyttet til nødvannforsyning.

Nødvann er vann distribuert utenom ledningsnettet. I praksis er nødvannsberedskapen i Norge delt i tre nivåer; lokalt, regionalt og nasjonalt. Kommunene har i all hovedsak utstyr for å kunne distribuere nødvann med drikkevannskvalitet til en gitt andel av egne abonnenter i en nødsituasjon. Ved større hendelser i de store byene eller på regionalt nivå, er beredskapen avhengig av tilgang på nok utstyr fra andre regioner. Ved svært store hendelser vil det ikke være tilstrekkelig mengde nødvannsutstyr i regionene. Situasjoner som langvarig tørke i en landsdel eller fravær av vann med drikkevannskvalitet i en stor by, vil gi kommunene store problemer med tilgang på nødvendig utstyr og evne til effektiv distribusjon. Staten ved HOD må ta ansvar for å løse behovet for nasjonal kapasitet for nødvannsutstyr ved svært store hendelser, hvor det blant annet legges til rette for nasjonale depoter med utstyr. Samarbeid med Sverige kan løse mye av utfordringene og bør utredes.

Det har i lengre tid pågått en dialog mellom vannverkseiere (kommuner) og helseforetak knyttet til nødvannforsyning. De fleste sykehusene har ikke tilrettelagt for levering av vann utenom ledningsnett. For de større sykehusene vil det uansett ikke kunne leveres vann ifra tank i tilstrekkelige mengder. Kun deler av bygningsmassen vil kunne forsynes hvis det gjøres større tilpasninger av det interne ledningsnettet på sykehusene. Ansvaret  for disse tilpasningene ligger hos sykehusene/helseforetakene. Dialogen om hvilke tiltak som er nødvendige og gjennomførbare utifra sykehusenes risikovurdering/behovsanalyse, har vært vanskelig og tildels mangelfull. Det kan virke som det i for liten grad er forståelse for de sårbarheter som ligger i den kommunale vannforsyningen og risikoen for bortfall av vannforsyningen i kortere eller lengre perioder. HOD bør sørge for at det foreligger gode og troverdige behovsanalyser og løsninger for nødvannforsyning hos det enkelte sykehus.

Utvalg på etatsnivå

Forslag om å etablere utvalg på etatsnivå for vann støttes. Imidlertid er det svært viktig at de berørte og relevante aktørene trekkes inn. Som eksemplet nedenfor viser er god dialog en forutsetning for både å håndtere krisesituasjoner og arbeide forebyggende. Departementene må også trekkes inn i utvalget ved behov slik at beslutninger og informasjonsflyt blir mest mulig effektiv. 

I løpet av siste 2 ½ år har endringer i verdenmarkedene gitt seg utslag i en hardt presset leveransesituasjon for kjemikalier til vannbehandling og avløpsrensing. Gjennom samarbeid mellom leverandørbransjen, vannbransjen ved Norsk Vann, HOD og berørte direktorater, har det vært løpende oppfølging av situasjonen og koordinering ift mulige konsekvenser. Norge og Norden er i den heldige situasjonen at vi nasjonalt har en sammensetning av leverandører og underleverandører som tilsammen har evnet å levere nødvendige mengder kjemikalier. Vi har også tilgang til råstoff til hoveddelen av denne produksjonen. Dette gir oss en stabil og god sikkerhet for leveransene.

Siste halvår 2022 var energiprisene for gass mye lavere på kontinentet enn i Norge, grunnet subsidiering av gassprisene i Europa. Dette har medført at en av de viktigste bedriftene i leverandørkjeden flyttet hoveddelen av sin produksjon til kontinentet, noe som gjorde leveransesituasjonen mye mer sårbare. Dette viser den sterke sammenhengen mellom rammevilkår for kritiske produsenter og beredskap for en kritisk infrastruktur. Det er svært viktig at de ulike berørte departementene koordinerer sine tiltak i slike situasjoner, og at det blir en helhetlig tilnærming til disse utfordringene.

Bedre tilrettelegging av kommunenes arbeid ved at staten ivaretar sitt ansvar   

Den statlige innrapporteringsløsningen på vannforsyningsområdet er Mattilsynets skjematjenester (MATS). Data må legges inn manuelt, noe som genererer svært mye ekstraarbeid for kommunene. Norsk Vann bekjent er det ikke funnet rom for å prioritere oppstart av arbeidet med ny versjon i 2024. Dette er svært beklagelig og medfører nedprioritering av andre oppgaver.

Vann og avløp en den eneste kritiske infrastrukturen som kommunene har ansvaret for (med unntak av noen større private vannverk, og mindre private vannforsyningsanlegg og avløpsanlegg). Frafravær av vannforsyning vil raskt sette samfunnet i en krisesituasjon. Beredskapssituasjon innen vannforsyning er også en situasjon som berører hele kommunen. God håndtering av slike situasjoner krever et godt planverk, gjennomførte øvelser og omfattende koordinering.

Statsforvalteren er ansvarlig for å følge opp beredskapsarbeidet i kommunene. Mattilsynet har sektoransvaret for drikkevann og Statsforvalter har også et ansvar innen avløp. Dette skal koordineres og følges opp helhetlig, og med tilstrekkelig hyppighet, slik at det sikres at beredskapsarbeidet i kommunene dekker alle områder, er koordinert og utføres på en tilfredstillende måte. Dette gjelder også for punktet «kompetanse og kapasitet» nedenfor.

Det er avgjørende at Statsforvaltere og Mattilsynet har tilstrekkelig ressurser og evner å prioritere dette arbeidet. Dette gjelder også andre berørte som DSB og Sivilforsvaret.

I mindre og mellomstore kommuner er det mange oppgaver som skal løses innen vann og avløp med begrensede ressurser. Videre er det mangel på kvalifisert personell og vanskelig å rekruttere. Følgelig vil hastesaker og «blålys» oppdrag måtte prioriteres på bekostning av planlagt drift og vedlikehold, og beredskapsarbeid. Det må tilføyes at det ligger i vann og avløp sin natur at man har en driftsorganisasjon som løpende håndterer driftshendelser (døgnvakt) på behandlingsanleggene eller ute på ledningsnettet (rørbrudd etc.). Imidlertid er systematisk beredskapsarbeid i form av planverk, øvelser, kursing og koordinering mot andre deler av kommunen  vanskelig å følge opp i tilstrekkelig grad. I Mattilsynet kartlegging «Status for drikkevannsområdet i landets kommuner», oktober 2019, viser figur 11 at andelen kommunale vannforsyningssystem som har gjennomført øvelser siste to år ligger under 40 % på landsbasis.

I Stortingsmeldingen er det pekt på at ulike tiltak skal vurderes, som sterkere statlige føringer, stimuleringstiltak og vurdering av finansierinsordninger. Norsk Vann har bidradt i diskusjonen og vil gjerne delta videre i dette arbeidet.

Norsk Vann vil peke på at vi gjennom flere år har vist til en rekke uklarheter på regelverksområdet som kan forenkle kommunenes hverdag og effektivisere arbeidet. Bl.a. uklarheter rundt kommuenes ansvar for å levere drikkevann. En helhetlig vanntjenestelov vil bidra til å løse dette. 

Program for teknologiutvikling

Norsk Vann ber Stortinget om å utvide program for teknologiutvikling i vannbransjen slik at ordningen vil gjelde utfordringer på hele vann- og avløpsområdet. Tilsvarende vårt innspill til statsbudsjettet i denne komiteen. 

Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon som jobber med folkehelse, forskning på hjerte- og karsykdommer og demens, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. Vi vil takke for muligheten til å komme med innspill til Helse- og omsorgskomiteens behandling av stortingsmeldingen om helseberedskap som ble lagt fram i november 2023.

Stortingsmeldingen peker på mange viktige utfordringer og Nasjonalforeningen for folkehelsen mener det er bra at behovene for en fleksibel helse- og omsorgstjeneste og en sterk frivillig sektor løftes i beredskapssammenheng. Som frivillig organisasjon er vi spesielt opptatt av hvordan frivillig sektor ivaretas i beredskapsarbeidet.

For det videre arbeidet med meldingen vil vi understreke tre poenger som vi har spilt inn tidligere, men som det er spesielt viktig at følges opp:

• 1) Frivillige organisasjoner som jobber med sårbare mennesker, må være inkludert i planleggingen av krisehåndtering. I den forrige pandemien var det ingen planer for nedstengning. Spesielt ille var det at sykehjem forble nedstengt lenge etter at myndighetene hadde besluttet gjenåpning. Nasjonalforeningen for folkehelsen opplevde at vår pasientgruppe, som er personer med demens, ble spesielt hardt rammet av tiltakene og at løsningen med å ta bort alle tilbud over natten ga uopprettelig forverring av helsetilstanden for denne gruppen. For å være forberedt til neste krise må frivilligheten med sin erfaring og mulighet for konsekvensreduserende tiltak være en del av beredskapen.

• 2) I Norge opplevde vi at folk fulgte råd om smitteverntiltak og vi fikk en høy vaksinegrad. Det er ikke gitt at det blir likt neste gang. Falsk informasjon og svekket tillit til myndighetene er globale trender som utfordrer. Frivilligheten topper hvert år tillitsbarometeret, og har derfor en unik mulighet til å nå fram med informasjon der myndighetene ikke blir lyttet til. Men for å kunne bidra på dette området, må frivilligheten være inkludert i arbeidet og være en del av den planlagte informasjonsberedskapen.

• 3) Under koronapandemien var frivilligheten viktig både for å sette i gang nye tiltak og for å holde hjulene i gang, slik at en del tilbud kunne opprettholdes. Nasjonalforeningen for folkehelsen bidro for eksempel med en egen telefontjeneste for å svare på pandemispørsmål, sammen med Sanitetskvinnene og LHL. I likhet med mange andre responderte vi raskt på ulike behov som oppstod. Beredskapsplanene må omfatte dialog med frivilligheten som kan skalere opp, eller hurtig sette i verk nye tiltak, tilpasset den aktuelle krisens karakter. Det må planlegges for ordninger som kan dekke ekstraordinære kostnader uten rigide søknadsordninger mens krisen pågår.

Til slutt vil vi også nevne viktigheten av tilgjengeligheten av helsedata i beredskapssammenheng. Det er bra at stortingsmeldingen peker på utfordringen med mangelfull informasjonsflyt mellom digitale løsninger, og at det er behov for effektive løsninger som gir mulighet til rask tilgang på data for innhenting av kunnskap eller forskning under en krise. Det meldingen ikke nevner i særlig grad er muligheten til å ta i bruk data som ikke er registerdata eller data som offentlige virksomheter allerede sitter på. For eksempel kan det være behov for å hente ut data fra befolkningens mobiltelefoner for å se på bevegelsesmønstre under en pandemi, fange opp trender via søkedata eller geodata. Dette er noe som fremtidig beredskapsplanlegging bør ta høyde for. Data som gir god innsikt i befolkningens helse er også viktig for en god beredskap, fordi det kan bidra til å avdekke sårbarheter.  Det er behov for å styrke det generelle kunnskapsgrunnlaget om befolkningens helse utover den innsikten de regionale helseundersøkelsene gir oss.

Høringsinnspill til Meld. St. 5 (2023–2024): En motstandsdyktig helseberedskap

NHO Geneo er landsforeningen som favner bedriftene som følger oss gjennom livet. Fra trygg og god oppvekst for barn og unge, via forebyggende helse og trening, behandling og rehabilitering, nye medisinske løsninger og til god omsorg når et langt liv nærmer seg slutten. 

Private aktørers bidrag under pandemien: Private helseaktører spilte en essensiell rolle under COVID-19-pandemien. Dette inkluderte vaksinering gjennom apoteker, bidrag fra pensjonerte helsearbeidere, og kapasitetsøkning fra private sykehus. Digitale løsninger utviklet av privat sektor, som fjernkonsultasjoner, var sentrale i å opprettholde helsetjenester. Deres fleksibilitet og evne til rask respons var avgjørende i å holde samfunnskritiske helsetjenester operative. 

Forbedring av privat-offentlig samarbeid

1. Styrking av Partnerskap mellom Offentlig og Privat Sektor

• Opprette en formalisert plattform for samarbeid
• Inngå beredskapsavtaler tilknyttet krisehåndteringer
• Fremme joint ventures og partnerskapsmodeller for innovasjon. 

Ved å opprette en formalisert plattform for samarbeid, kan man sikre en strømlinjeformet og effektiv kommunikasjon og koordinering mellom offentlige og private sektorer. Dette muliggjør rask respons og ressursdeling i krisesituasjoner. 

Beredskapsavtaler mellom offentlige og private aktører i krisehåndtering kan være avgjørende for effektiv respons i nødsituasjoner, som illustrert under COVID-19-pandemien. Disse avtalene kan definere roller, ansvar og ressurstildeling mellom offentlige helsemyndigheter og private helseaktører. For eksempel, under pandemien kunne slike avtaler ha omfattet levering av nødvendige medisinske forsyninger, etablering av testingssentre, eller til og med bidrag til vaksinasjonskampanjer. Gjennom forhåndsdefinerte avtaler kan man sikre rask mobilisering av ressurser, klare kommunikasjonslinjer og effektiv koordinering, noe som er essensielt for å håndtere helsekriser raskt og effektivt. 

Joint ventures og partnerskapsmodeller kan stimulere innovasjon gjennom å kombinere offentlig sektors omfattende ressurser og reguleringskunnskap med privat sektors fleksibilitet, teknologiske fremskritt og operative effektivitet. Slike partnerskap kan føre til utvikling av nye helseintervensjoner, teknologier og forbedrede tjenestemodeller, noe som er avgjørende for å møte ulike helsekriser.

Samlet sett, gjennom disse tiltakene, kan private helseaktører bidra til å styrke helseberedskapen ved å bringe innovasjon, effektivitet og tilleggskapasitet til helsesystemet. 

Finansieringsmodeller og insentiver

• Revidere finansieringsmodeller for å inkludere insentiver.
• Innføre risikodeling i kontrakter for kvalitetsforbedring. 

Finansieringsmodeller: Ved å revidere finansieringsmodeller til å inkludere insentiver, kan private helseaktører motiveres til å investere i beredskapsrelaterte ressurser og tjenester. Dette kan omfatte investeringer i kritisk infrastruktur, forskning og utvikling, og utdanning av helsepersonell. Økonomiske insentiver og/eller skattelettelser kan bidra til innovasjon og forbedring i leveransen av helseberedskapstjenester. 

Risikodeling i kontrakter: Innføring av risikodelingsmekanismer i kontrakter kan bidra til høyere kvalitetsstandarder og innovasjon. Ved å dele risikoen mellom offentlige myndigheter og private aktører, kan sistnevnte motiveres til å implementere mer effektive og sikre løsninger. Dette skaper et samarbeidsklima der både offentlige og private parter jobber sammen mot et felles mål om forbedret helseberedskap, samtidig som det sikrer en bærekraftig forretningsmodell for private aktører. 

Regelverk og standardisering

• Forenkle og harmonisere regelverket for enklere markedsadgang.
• Standardisere kvalitetsmål og ytelsesindikatorer. 

Forenkling og harmonisering av regelverket: Private aktører opererer ofte med større fleksibilitet og innovasjonsevne sammenlignet med offentlige institusjoner. Ved å forenkle og harmonisere regelverket, kan disse aktørene få lettere tilgang til markedet, noe som bidrar til økt konkurranse og effektivitet. Dette kan føre til raskere implementering av nye og forbedrede helse- og omsorgstjenester. 

Standardisering av kvalitetsmål og ytelsesindikatorer: Private helseaktører kan bidra til å utvikle og implementere høyere og mer enhetlige standarder for helse- og omsorgstjenester. Dette sikrer ikke bare kvalitet og pasientsikkerhet, men også en mer sammenlignbar og målbar helseberedskap på tvers av sektorer. Standardisering av kvalitetsmål kan også styrke samarbeidet mellom offentlige og private aktører ved å skape en felles forståelse og målsetning for kvalitet i helseberedskapen. 

Innovasjon og digitalisering

• Fremme bruk av ny teknologi for bedre tjenester.
• Etablere pilotprosjekter for tjenesteinnovasjon. 

Introduksjon av nye teknologier: Private aktører har ofte større fleksibilitet og kapasitet til å raskt adoptere og implementere ny teknologi. Dette kan inkludere avanserte dataanalyseverktøy, telemedisin, og digital pasientovervåking, som alle kan forbedre effektiviteten og responsen i helseberedskapssituasjoner. 

Pilotprosjekter for tjenesteinnovasjon: Private helseaktører kan initiere og teste nye tjenestemodeller gjennom pilotprosjekter. Disse prosjektene kan fokusere på innovative løsninger for krisehåndtering, som for eksempel mobile helseenheter, virtuelle konsultasjoner, eller bruk av kunstig intelligens for bedre diagnostikk og behandling. 

Skalerbarhet og tilpasning: Privat sektor har ofte en unik evne til rask skalerbarhet og tilpasning i sine tjenester, noe som er kritisk i uforutsette og raske endringer i helsebehov, som det ses i pandemier eller naturkatastrofer.

Ved å integrere private helseaktører i helseberedskapsplanlegging, kan man dra nytte av deres innovasjonskapasitet og teknologiske kompetanse, noe som kan styrke den samlede beredskapskapasiteten. 

Økt transparens og ansvarlighet

• Implementere standarder for transparens.
• Gjennomføre periodiske evalueringer. 

Økt transparens: Private aktører har ofte en kultur for effektivitet og målbarhet, som kan bidra til mer gjennomsiktighet i helseberedskapen. De kan implementere og følge standarder for transparens som kan fungere som en modell for offentlig sektor. Dette inkluderer åpen rapportering om ytelse, finansiell bruk, og resultater av helseintervensjoner. 

Periodiske evalueringer: Private aktører kan tilby kompetanse og teknologi for å gjennomføre grundige og regelmessige evalueringer av helseberedskapen. Dette kan hjelpe til med å identifisere svakheter, vurdere effektiviteten av tiltak, og foreslå forbedringer. Slike evalueringer bidrar til kontinuerlig forbedring og sikrer at beredskapsstrategier er oppdaterte og effektive.

Ved å integrere private helseaktørers tilnærming til transparens og ansvarlighet, kan helseberedskapen bli mer robust, reaksjonsdyktig og tilpasset til å møte fremtidige helsekriser. 

Kvalitetssikring og pasientsikkerhet

• Forsterke standarder for private tjenester.
• Opprette uavhengige overvåkingsinstanser. 

Kvalitetssikring: Private aktører har ofte tilgang til innovative metoder og teknologier som kan forbedre kvaliteten på helse- og omsorgstjenester. Deres erfaring med konkurranse i markedet kan drive frem høyere standarder for pasientbehandling og effektivitet. 

Pasientsikkerhet: Private aktører kan bidra til å utvikle og implementere robuste pasientsikkerhetssystemer. Deres ofte mer dynamiske organisasjonsstrukturer tillater rask implementering av nye sikkerhetsprotokoller og teknologier.

Uavhengige overvåkingsinstanser: Opprettelse av uavhengige overvåkingsinstanser, hvor private aktører kan delta, vil bidra til økt transparens og ansvarlighet i helsesektoren. Disse instansene kan overvåke kvalitetsstandarder og sikkerhetsprotokoller, noe som fører til kontinuerlig forbedring og forhindrer feil og forsømmelser i helsesystemet.

Avsluttende merknader: Vi viser til og støtter høringsinnspillene fra NHO Sentralt og Legemiddelindustrien.

Diabetesforbundet er en uavhengig interesseorganisasjon for folk som har diabetes og andre som er interessert i diabetes. Forbundet ble stiftet i 1948 og har omkring 32.000 medlemmer, 11 fylkeslag og 106 lokalforeninger. Diabetesforbundet jobber for et godt liv med diabetes - og en framtid uten.

Helsefrivilligheten må inkluderes i beredskapsplaner

Diabetes er en alvorlig kronisk sykdom, og har vist seg å være en risikofaktor i flere pandemier, i tillegg er alle med diabetes type 1 og mange med diabetes type 2 fullstendig avhengig av medisintilgang for å overleve, noe som vil gjøre dem spesielt sårbare ved kriser som krig, konflikt eller andre situasjoner som truer medisinske forsyninger. En person med diabetes type 1 som ikke får tilgang på insulin vil dø.

Informasjonsbehovet for de som er i risiko for alvorlig sykdom er viktig å ta på alvor, også før kriser oppstår. Da Covid-19 rammet Norge hadde ikke det offentlige kapasitet til å møte de ulike informasjonsbehovene til utsatte grupper i befolkningen, og frivilligheten ble en nødvendig avlastning. På kort tid utvidet Diabetesforbundet sin veiledningstjeneste til å svare på spørsmål fra personer med diabetes, som var bekymret og redde for hva som kunne skje med dem. Informasjonsbehovet var enormt, og det vil være like stort ved neste krisesituasjon.

Diabeteslinjen er bemannet av kvalifisert helsepersonell og rådgivere som har opparbeidet seg en spesialisert kompetanse over tid. Også etter pandemien opplever vi at behovet for Diabeteslinjen øker. Vi får tilbakemeldinger fra hele landet om at det er vanskeligere for personer med diabetes å få tak i helsepersonell både på poliklinikkene på sykehusene og fastlegene. I tillegg går det stadig lenger tid mellom årskontrollene. Dette er en svært problematisk utvikling. Personer med diabetes behandler i all hovedsak sykdommen sin selv. For at denne behandlingen skal være god, er de avhengige av å få veiledning av helsepersonell når de har behov for det. Nå som tidsintervallene mellom årskontrollene blir lenger, frykter vi for at vi vil se en økning i diabetesrelaterte komplikasjoner som kunne vært unngått med tettere oppfølging. Dette vil igjen ha negativ effekt og mulig gi økt sykdomsbyrde generelt og ved en ny pandemi. Diabetesforbundet frykter at sprengt kapasitet i spesialisthelsetjenesten og hos fastlegene fører til en sykdomsforverring blant personer med diabetes.

Diabetesforbundet mener det er positivt at man nå vil ta lærdom av erfaringene fra covid 19-pandemien. Det er også positivt at regjeringen i helseberedskapsmeldingen anerkjenner frivillighetens rolle og potensiale i beredskapen ved kriser og at det legges til rette for at frivilligheten integreres bedre i helseberedskapen. Diabetesforbundet mener det er viktig å skille mellom den frivillige og profesjonelle delen av frivilligheten når frivillighetens rolle skal inkluderes i avtaler, planer og øvelser. I helseberedskapsmeldingen poengteres det at frivilligheten er frivillig og at det må hensyns tas. Diabetesforbundet er en frivillig organisasjon med en aktiv og viktig frivillighet, men i likhet med de andre store organisasjonene, er Diabetesforbundet også en profesjonell aktør med høyt kvalifiserte ansatte. Vi mener derfor det bør skilles mellom den profesjonelle og frivillige delen av frivilligheten. Diabetesforbundet mener at helsefrivilligheten bør inkluderes i beredskapsplaner for kommunikasjon slik at vi kan bidra og avlaste helsetjenesten og myndighetene, samt bruke vår kjennskap til brukerne for å utarbeide mer treffsikker informasjon som raskt møter deres behov. Diabetesforbundet mener det bør etableres kommunikasjons- og samarbeidsplattformer mellom offentlige myndigheter og frivillig sektor som kan brukes ved en ny krise. Slik at alle parter vet hva man skal gjøre og hvordan samarbeidet skal se ut før en krise inntreffer. Slik vil vi være bedre rustet til å iverksette krisekommunikasjon og avlaste myndighetene på et tidligere tidspunkt ved neste krise.

Bedre og mer forutsigbare finansieringsløsninger

I stortingsmeldingen trekkes det frem at regjeringen ønsker tettere samarbeid og involvering av både næringsliv og frivillig sektor, for sammen er vi sterkere. Samtidig opplever vi i helsefrivilligheten at regjeringen har gjort flere grep som gjør det vanskeligere for frivilligheten å sikre samme gode og langsiktige drift og at rammene for helsefrivilligheten blir stadig strammere. Hjelpetelefoner som Diabeteslinjen, som viste seg å være så viktige samarbeidspartnere for helseforvaltningen under pandemien, mistet det statlige driftstilskuddet som var gitt over statsbudsjettet uten forvarsel og uten noen form for medvirkning fra organisasjonene. Konsekvensene var og er alvorlige. Diabetesforbundet og en rekke andre organisasjoner må nå håndtere driftsreduksjon, de ansatte må jobbe på kortere, midlertidige kontrakter, og der man tidligere kunne jobbe fullt og helt med å utvikle tilbudene i tråd med ønsker og behov fra brukerne og helsetjenestene, må man nå bruke tid på å skrive prosjektsøknader og rapportere på disse. Mangel på forutsigbare rammer for finansiering kan svekke frivilligheten som en helseberedskapsressurs. Stramme budsjetter, midlertidige stillinger og krav om å levere på korte prosjektfrister, vil påvirke frivillighetens evne til å reagere raskt og fleksibelt ved en ny krise.  

Det helsefrivilligheten har behov for i omfattende kriser er støtte til drift og opprettholdelse av medlemstilbud. I statsbudsjettet for 2023 mistet Diabetesforbundet 9,7 millioner i direkte støtte. Dette viser at regjeringen har liten forståelse for hvilken rolle frivilligheten har. Midler som gikk til viktige lavterskeltjenester, som avlaster helsetjenesten, måtte legges ned. Dette vil føre til ekstra utfordringer også i kommende krisesituasjoner, særlig når man ser hvor viktig frivilligheten var under pandemien. Frivillige organisasjoners tilbud er viktig for mange mennesker og myndighetene bør ha tillit til at vi kan forvalte tilskuddsmidler på en måte som kommer våre målgrupper til gode. Diabetesforbundet mener det må finnes bedre måter å kontrollere at offentlige midler blir brukt på en hensiktsmessig måte, enn å detaljstyre gjennom lite fleksible og søknadsbaserte tilskuddsordninger.

Også under pandemien ble stimuleringsmidler til frivilligheten fordelt gjennom tilskuddsordninger hvor man kunne søke på spesifikke prosjektmidler. Diabetesforbundet representerer en av de store risikogruppene, men våre medlemmer og frivillige falt utenfor mange av kriteriene for støttemidlene, fordi disse prosjektene innebar at man ble utsatt for smitterisiko. Vi opplevde at ordningen med prosjektmidler var lite treffsikker for frivillighetens behov. Ved neste krise eller pandemi, ber Diabetesforbundet om at tilskuddsmidlene fordeles på søkbare driftstilskudd til organisasjonene, slik vil midlene bli brukt på den mest hensiktsmessige måten for målgruppene de er beregnet på.

En sunnere befolkning er mer motstandsdyktig i en pandemi

Diabetesforbundet mener derfor at effektive folkehelsetiltak bør ses i sammenheng med et styrket system for helseberedskapen. En sunn befolkning vil tåle en pandemi bedre. Vi mener derfor at treffsikre folkehelsetiltak bør være en del av en helseberedskapsplan.

Diabetesforbundet viser til NCD-alliansens politiske plattform for folkehelsetiltak.

Med vennlig hilsen

Cecilie Roksvåg

Fungerende generalsektær Diabetesforbundet

Innspill til Stortingsmelding 5 (2023-2024) En motstandsdyktig helseberedskap - fra pandemi til krig i Europa fra Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst.

Vi takker for muligheten til å bidra med innspill til stortingsmeldingen. At helseberedskap er viktig for hele samfunnet har pandemien vist med stor tydelighet og det er bra at det har kommet en Stortingsmelding om helseberedskap.

Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst er en sammenslutning av helsepersonell, pasienter og helsepolitisk engasjerte innbyggere i hele regionen. Forumet arrangerer fagmøter om helsepolitiske temaer og samler praktisk kunnskap og erfaring fra hele regionen, utarbeider innspill, uttalelser og debattinnlegg og deltatt på høringer om flere ulike temaer. Virkeområdet er Helse Sør-Øst men vi har også tett kontakt med miljøene i de øvrige regionene og oppfatter de fleste sakene vi engasjerer oss i er av nasjonal art. Utfordringene i de fire helseregionene er stort sett sammenfallende. 

Vi er imidlertid bekymret for at meldingen i liten grad tar opp i seg de de utfordringene som helsetjenestene i hele landet står i, som i stor grad skyldes underfinansiering av oppgaveveksten i sektoren gjennom mange år. Kapasiteten og økonomien i tjenestene er under sterkt press og dette legger ikke til rette for en god beredskap i helsetjenestene. Mange av utviklingstrekkene vi ser er i direkte motsats til målet om en god og trygg helseberedskap. I 2023 har ventetidene på behandling i spesialisthelsetjenesten økt over hele landet og alle de regionale helseforetakene sliter økonomisk og den offentlige helsetjenesten har utfordringer med å rekruttere nok personale med riktig kompetanse.

Lokalsykehus og akuttfunksjoner over hele landet er truet av nedleggelse på grunn av dette og i Nord-Norge er trusselen om et svekket sykehustilbud spesielt bekymringsverdig med tanke på både tryggheten i hverdagen og beredskapen i helsekriser.

Vi synes stortingsmeldingen i liten grad tar opp disse realitetene som helsetjenestene våre står ovenfor og mener at en stortingsmelding som dette vil ha liten reell effekt på helseberedskapen dersom ikke selve helsetjenesten også styrkes.

Det generelle bildet gjelder for alle helseregionene i Norge, men som helsepolitisk forum for region sørøst er vi selvsagt mest opptatt av vår region, som også er viktig for hele landet, i og med at Helse Sør-Øst leverer helsetjenester til over halvpartene av landets befolkning og har en lang rekke nasjonale funksjoner. Dette gjelder ikke minst Oslo Universitetssykehus som har ansvaret for den nasjonale katastrofeberedskap deriblant CBRNE-beredskap og en lang rekke andre funksjoner. Ved en rekke trusler vil Oslo som hovedstad også kunne være spesielt utsatt. Det kan være både med tanke på terrorhandlinger og krig, men også ved smitteutbrudd slik som vi så under pandemien.

Vi er spesielt bekymret for at byggeplanene til Oslo Universitetssykehus truer helseberedskapen i hele landet og for helseregion sørøst og Oslo spesielt. Vi har ved en rekke anledninger fremmet våre bekymringer for at samfunnssikkerhet og beredskap ikke er ivaretatt og tilstrekkelig utredet i forbindelse med planene. Vi håper at dette aspektet ved planene for utbyggingen av Oslo Universitetssykehus nå blir tatt opp som tema og behandlet i forbindelse med denne stortingsmeldingen.

Det er en rekke uavklarte risikoelementer knyttet til planene for de nye sykehusene i Oslo og utbyggingsperioden som bør vurderes i en helseberedskapsmessig sammenheng:

• Planene er svært kostbare og vil gå på bekostning av mulighetene til nødvendige investeringer i andre sykehusområder i regionen, men også i de øvrige regionene når og hvis byggingen kommer i gang.
• Det skal bygges tett på Rikshospitalet i full drift i først omgang i åtte år, men det vil også være nødvending med et etappe to for å ferdigstille prosjektet, som vil ta fem-seks år. Rikshospitalet vil ikke kunne være i full drift i alle avdelinger under hele den lange byggeperioden. Det vil bli problemer knyttet til helikoptertrafikk, krevende forhold for ambulansetrafikk, helsebusser og så videre. Den store byggevirksomheten vil også i seg selv innebære en helserisiko og omfattende anleggstrafikk, stengte veier osv. kombinert med provisoriske bygg og pasientløsninger vil kunne by på store utfordringer dersom vi får en stor helsekrise i byggeperioden.
• De nye sykehusbyggene som planlegges vil ikke gi tilstrekkelig kapasitet til å håndtere oppgaveveksten som kommer som en følge av en aldrende befolkning. Derfor planlegger Oslo Universitetssykehus med at en stor andel, målet er 30 prosent av tjenestene etter at de nye byggene står ferdig skal være i såkalt hjemmesykehus. Hvordan en stå storstilt satsing på hjemmesykehus vil påvirke helseberedskapen er ikke vurdert. Vi vil her for sikkerhets skyld minne om hvor stort Oslo Universitetssykehus er i nasjonal sammenheng. Det er like stort som Helse Vest, Helse Midt eller Helse Nord og kan altså sees på som en helseregion alene.
• Den planlagte nedleggelsen av Ullevål sykehus med splittelse av det store akuttsykehuset med sitt akutt- og traumemiljø i verdensklasse vil svekke den nasjonale katastrofeberedskapen alvorlig. Å dele dette miljøet mellom Rikshospitalet og Aker er en svært dårlig idé og noe som både nasjonale og internasjonale fagmiljøer innen akuttmedisin har gitt meget tydelige advarsler mot å gjøre. Også den nasjonale CBRNE-beredskapen som i dag er samlet på Ullevål er planlagt delt mellom Rikshospitalet og Aker. Dette vil klart svekke muligheten til å behandle en rekke pasientgrupper ved en alvorlig katastrofe og det vil forringe vårt nasjonale fagmiljø som nettopp er spesialisert på å håndtere store og alvorlige helsekriser.

Det er å høy tid at planene for nye Oslo Universitetssykehus vurderes i samfunnssikkerhets- og beredskapsperspektiv – det har ikke tidligere blitt gjort. Behandlingen av denne stortingsmeldingen om helseberedskap vil være en optimal anledning. Vi mener det bør settes ned et hurtigarbeidende ekspertutvalg som undersøker dette snarest. 

Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst
Lene Haug, leder

Meldingen gir etter KS mening en god oversikt over utfordringsbildet som helseberedskap i fremtiden kan stå overfor. Vi oppfatter at meldingen konsentreres om følgende hovedgrep: avklaring av roller og ansvar, omstilling og fleksibilitet når det gjelder personell, samvirke med frivillighet og samfunnet som helhet, samt et styrket internasjonalt samarbeid. Dette er i stor grad basert på de erfaringene som er gjort gjennom pandemien og med tanke på de andre beredskapsutfordringene som påvirker helseberedskapen og er nært forbundet med dem. Lokalt vil en krise på et område fort utvikle seg til helsekrise. Samfunnskritisk infrastruktur – bortfall av vann, strøm og e-kom får store konsekvenser i en kommune hvis forsyninger på dette feltet faller bort for kortere eller lengre perioder.

Avklaring av roller

Regjeringen etablerer en ny helseberedskapsmodell. Modellen omfatter arbeidet med helseberedskap i helse- og omsorgssektoren og klargjør roller og ansvar. Modellen innebærer etablering av et helseberedskapsråd som samler sektoren og ledes av Helse og omsorgsdepartementet, seks utvalg på etatsnivå og et rådgivende ekspertutvalg for helsekriser. Det foreslås at en statsforvalter skal representere kommunenes perspektiv inn i helseberedskapsrådet. Dette stiller KS seg svært undrende til. KS representerer hele kommunesektoren, og ser det som beste løsning for ivaretakelse av kommuneperspektivet at KS deltar i helseberedskapsrådet.

Det skal etableres et ekspertutvalg som skal innhente vurderinger fra statsforvalter, kommuner, KS, spesialisthelsetjenesten, ideelle aktører osv., men dette vil ikke være tilstrekkelig, det viser erfaringene fra pandemien. Kommunesektoren må delta aktivt og involveres direkte i den videre utviklingen av helseberedskapen i Norge. På den måten kan statlige myndigheter på ulike nivåer få tilstrekkelig innsikt i og kompetanse om kommunesektoren til å ta informerte beslutninger om landets samlede helseberedskap. KS ber om at komiteen støtter dette i merknadsform. Det må også klargjøres at kommunesektoren v/ KS må involveres når det gjelder å fastsette felles planforutsetninger. Dersom ikke det gjennomføres vil det etter vårt syn innebære en betydelig risiko for at lokal/regional helseberedskap svekkes i stedet for å styrkes.

Unntaksbestemmelser og prioritering

Regjeringen peker i meldingen på at helseberedskap innebærer prioriteringer både i det daglige og i kriser: «vi må være forberedt på at det kan oppstå situasjoner der det vil være behov for å tilpasse rammene for prioritering til den situasjonen i helse- og omsorgstjenesten faktisk befinner seg i under en krise. Et eksempel er at mange elektive operasjoner og andre behandlinger under covid-19-pandemien ble utsatt, og at pasienter med øyeblikkelig hjelp-behov ble prioritert. Helsetjenesten må planlegge for slik prioritering. Befolkningen må også i større grad være innforstått med at det i kriser prioriteres, noe som kan påvirke tilbudet av helsetjenester i den forstand at den er forsvarlig ut ifra hvor i krisespekteret landet befinner seg. Åpenhet om prioritering og hvordan myndighetene og helsetjenesten kommuniserer om dette er avgjørende for opprettholdelsen av befolkningens tillit i en krise.» KS støtter denne tilnærmingen, men ønsker å peke på at det samme vil gjelde for kommunale tjenester. KS erfarte under pandemien at de midlertidige endringene i helseberedskapsloven som ble foreslått for å avhjelpe konsekvenser av covid-19 ikke var tilstrekkelige for å møte utfordringene i kommunene. Kommunenes hovedutfordring var i en situasjon med stor smittespredning, at det ikke var tilstrekkelig ressurser til å ivareta alle eksisterende lovpålagte eller forskriftsfestede oppgaver og rettigheter, når det samtidig var behov for å bygge kapasitet til å gi korona-syke i kommunen et nødvendig helsetilbud, og ivareta alle oppgaver knyttet til pandemien.

KS anbefalte en midlertidig lov eller forskriftadgang for kommuner til å omgjøre enkeltvedtak til ugunst for den vedtaket retter seg mot begrunnet i en Covid-19-situasjon. Dette gjaldt særlig forholdet til et eventuelt ansvar/erstatningsansvar for kommunene i ettertid i en situasjon hvor lovfestede rettigheter og forpliktelser ikke kunne innfris. Denne problemstillingen kan oppstå også ved nye omfattende helsekriser. Det understrekes at det må foreligge en alvorlig situasjon for at dette skal inntre.

Disponering av personell

Demografiutfordringene i Norge vil påvirke fremtidige helsekriser. Norge har, ifølge OECD (Health at a glance 2021) langt høyere dekning av leger og sykepleiere i operativ tjeneste enn resten av Europa. Allikevel strever tjenestene i dag med å fylle stillinger med kompetent personell. Norge har en desentralisert befolkningsstruktur og kommunene og sykehusene har forskjellige forutsetninger for tjenesteleveranser. Samlet sett utgjør dette en utfordring for kommunene som tjenesteleverandør allerede i dag – men vil fremover medføre et enda større omstillingsbehov. Det er også en utfordring for kommunene at staten ofte inntar et perspektiv fra den behandlingsrettede delen av tjenesten, og i mindre grad ivaretar kommuneperspektivet og bredden i det kommunale sørge for-ansvaret for helse- og omsorgstjenestene. Det må gjøres realistiske vurderinger av helseberedskap i lys av dette utfordringsbildet. 

Det er viktig å se på de totale helseressursene og forvalte dem på best mulig måte på tvers av nivåer under kriser (kanskje spesielt langvarige) Det vil si at kommunene ved en eventuell helsekrise f.eks. bør få lett tilgang til helsepersonell i spesialisthelsetjenesten dersom presset på de kommunale tjenestene er stort og presset i spesialisthelsetjenesten er lite.

Det er viktig at det ikke brukes store ressurser i «fredstid/hverdagen» i beredskapsordninger som ikke er tilstrekkelig faglig forankret og samfunnsøkonomiske lønnsomme. Kontinuitetsplaner må omfatte beskrivelser av opptrapping ved kriser. KS støtter for øvrig de foreslåtte tiltakene om bedre oversikt over reservepersonell, pensjonister og personer som besitter helsefaglig utdanning og erfaring, men som ikke arbeider i helsetjenesten.

Andre helsekriser.

Drikkevannskjemikalier og tilstrekkelig tilgang på dette er viktig. I den grad forsyningssituasjonen kan bli mangelfull kan dette utgjøre en helsekrise. KS mener det er nødvendig å ha høy oppmerksomhet på tilgang til rent drikkevann, også av beredskapshensyn både nasjonalt og i kommunal sektor. Det bør utredes nærmere om dagens regelverk rundt vannforsyning i tilstrekkelig grad legger til rette for interkommunalt samarbeid der kommunene ønsker det. KS legger til grunn at selvkost forblir det grunnleggende prinsippet for prising av tjenestene. KS har samtidig forventninger om økonomiske bidrag fra staten som sikrer at gebyrene ikke blir for høye, begrenser ufrivillig variasjon i gebyrer mellom kommunene, og bidrar med støtte til FOU prosjekter med nasjonal nytteverdi som bidrar til bærekraftige løsninger og reduserte investeringskostnader.

 KS mener det er svært positivt og viktig at regjeringen vil styrke sivilt-militært samarbeid om helseberedskap, og kommunesektoren bør delta i den interdepartementale arbeidsgruppen som skal fastsette overordnede rammer for sivilt-militært helseberedskapsarbeid.

Meldingen vektlegger behovet for internasjonalt samarbeid og deltagelse i europeiske fora knyttet til forsyningssikkerhet, vaksineprogram o.l. Pandemien tydeliggjorde sårbarheten i forsyningslinjene, og KS støtter behovet for økt samarbeid internasjonalt.

Virke leser denne meldingen som et oppriktig forsøk på å lære av erfaringene og ikke minst oppsummeringen fra Koronakommisjonen rapporter, men også som et ønske om å styrke helseberedskapen slik at vi er bedre stilt til å forebygge og håndtere fremtidige kriser.

For å styrke helseberedskapen vil regjeringen etablere en ny helse-beredskapsmodell. Modellen omfatter arbeidet med helseberedskap i helse- og omsorgssektoren og klargjør roller og ansvar. 

Virke som landets største arbeidsgiverorganisasjon for blant annet private ideelle og frivilligheten hilser meldingen velkommen, men understreker at det er behov for ytterligere konkretiseringer for å oppnå full effekt av modellen som foreslås. Det betyr blant annet mer tydelige roller, oversiktlige kommandolinjer og involvering av øvrige ressurser som ikke inngår i den offentlige tjenestelinjen.

Virke viser til at det er gjennomført flere utredninger, gjennomganger og vurderinger av helseberedskapen bare siden 2021. Virke kommenterer her et utdrag av noen enkelte momenter.  

Frivillighet og beredskap

Viser til Frivillighet Norges politiske plattform og deres hvor det heter frivillig sektor i beredskapsarbeidet: Også organisasjoner som ikke har beredskap som hovedformål kan bidra til mobilisering i en krisesituasjon. Forskjellige deler av frivillig sektor er del av det offentliges beredskapsplaner, og mange steder bør dette arbeidet forankres bedre. Å være klar til å bidra i beredskapsarbeid krever ressurser også utenfor krisesituasjoner, uavhengig av om det er innen søk og redning, omsorgsberedskap eller andre former for beredskap. 

Virke mener ideelle aktører og frivillige organisasjoners vil kunne være avgjørende viktig i den nasjonale helseberedskapen. For at frivillig sektor skal bli bedre integrert i helseberedskapen, og at dette skjer i praksis, må det gå fram av planverket hvem som skal ha ansvaret for dette. Frivilligheten på helseområdet består av mange ulike aktører, det finnes ikke en klar definisjon av hva som er «helsefrivilligheten» og det finnes ikke en sentral instans i dag som koordinerer samarbeidet mellom frivilligheten på helsefeltet og det offentlige. 

For å styrke frivillige organisasjoner som bidragsytere i beredskapsarbeidet, må: 

• Beredskapsviljen ikke tas for gitt. Den må bygge på gjensidig respekt mellom aktørene og inneha mekanismer for forutsigbar involvering og rullerende planlegging som oppdateres årlig. Det bør legges til rette for at tiden brukes mest mulig til trening og innsats, og minst mulig til byråkrati.
• Det må utarbeides en mer konkret definisjon av hva helsefrivillighet skal være.
• Virke støtter opprettelse av et rådgivende ekspertutvalg for helsekriser og hilser velkommen at det skal innhentes vurderinger ideelle aktører, frivillige organisasjoner og næringsliv.
• Et økt trusselbilde krever at disse aktørers bidrag ved helsekriser må finansieres og legges til i overordnet planverk. Jf innspill fra Norske Kvinners Sanitetsforening. 

Virke mener den femårige nasjonale førstehjelpsdugnaden «Sammen redder vi liv», er et godt eksempel på hvordan vi bygger helsekompetanse og motstandsdyktighet, og samtidig styrker totalberedskapen i et trepartssamarbeid mellom det offentlige, frivillige organisasjoner og de private. Frivilligheten bidro til økt førstehjelpskompetanse i hele befolkningen ved at de hadde særskilt gode forutsetninger til å møte ulike målgrupper i et livsløpsperspektiv. 

Private ideelle og avtalepartnere

De private og ideelle tilbydere og avtaleparter i helse- og omsorgstjenester har mye å bidra med i helseberedskapen. For eksempel har ideelle også ansvar for innbyggerne på «permanent» basis, som sårbare eldre i boliger og institusjoner, bostedsløse i botiltak, flyktningmottak, krisesentre, barneverninstitusjoner, boliger for særskilte grupper med store hjelpebehov uten egne tilbud i det offentlige, som personer med multiple sansetap, som døvblinde, i tillegg til sørge-for-ansvar for en befolkning hos de store ideelle sykehusene. Her er det personer i en svært sårbar og utsatt situasjon i utgangspunktet, hvor det i kriser og beredskap må finnes særskilte prosedyrer og planer for disse, hvor ideelle må være godt integrert i planlegging, planverk og beredskapsråd. 

Avtalepartene er gjerne satt opp litt ulikt fra de offentlige, men innehar likevel viktige ressurser for å bidra ved kriser. De har viktig kompetanse og kapasitet, som ved riktig planlegging og bruk kan bli en del av løsningen. Med utgangspunkt i erfaringsbasert kunnskap, må vi peke på hele kjeden. Private ideelle avtalepartnere omtales i liten grad som en del av hele kjeden. Disse har en større sårbarhet ved kriser enn de offentlige helseforetakene, hvis de står utenfor forsyningsnettverket. Disse aktørenes tidligere erfaringer kan beskrives som opplevelser av «å måtte banke på dører i kriser for å si at de finnes og kan bidra».

Ideelle sykehus har som eksempel ulike roller avhengig av hvilke regioner de svarer til, og deres rolle ved kriser viser seg å variere. Det må unngås å bruke tid under kriser på å finne ut hvordan dette skal gjøres.  

Vi foreslår

• De private og ideelle avtalepartnerne må videre være en del av de nasjonale ordningene med smittevernutstyr og medisiner. Dette bør også gjelde privat ideelle leverandører som leverer helse- og omsorgstjenester på kommunalt nivå.
• Virke mener de private og private ideelle må ha forutsigbare rammevilkår og forventninger med uttalte krav i oppdragsbrevene til hva de skal bidra med i kriser.

 Ivaretagelse av de mest sårbare gruppene

Pasienter med rus og psykisk helse lever 15-20 år kortere enn gjennomsnittsbefolkningen. Det underbygges enda tydeligere hvor sårbare disse pasientene var under siste helsekrise i en nylige publisert forskningsartikkel fra Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusbruk og psykisk lidelse ved sykehuset Innlandet- NKROP.  Mange av disse ble ikke smittet av Korona, men hadde likevel en høyere dødelighet, mest sannsynligvis som følge av bortfallet av tjenester, mener forskerne. Virke mener dette ikke må skje ved håndtering av nye helsekriser.

Erfaringene fra siste pandemi tilsa omdisponeringen av personell gikk for tregt og at uavklarte spørsmål om avlønning forsinket oppbemanning og relokasjon. Koronakommisjonen fant at gjeldende lover, forskrifter og avtaler gir ikke gode nok rammer for å mobilisere og omdisponere personell under langvarige kriser som rammer helse- og omsorgstjenesten. Virke mener dette må på plass, som et føre var premiss. 

Vi foreslår

• Ideelle aktører og leverandører som har ekstra sårbare pasienter må skjermes tilstrekkelig i kriser, slik at disse pasientene ikke lider overlast. Basert på modellen om helseberedskapsrådets funksjon, så må dette hensynet tas inn i arbeidet med å avdekke risiko og sårbarheter samt når det skal utarbeides scenarioer for risiko.
• Helseberedskapssekretariatets arbeid med å etablere ekspertutvalg må raskt ta høyde for at kompetansen fra ideelle og frivilligheten blir inkludert.
• Virke støtter intensjonen med gjennomgang av beredskapsplanene og at de må inkludere systemer for fleksibilitet for ulike scenarioer knyttet til blant annet behov for omdisponering og økning av antall senger, personell og arealer, fleksibel bruk av personell, kompetanse og arealer, samt medisinske mottiltak, hjemmeoppfølging og samarbeid på tvers mellom helseforetak og helseregioner. 

Samarbeid med næringsliv

I meldingen heter det. «Utvalgene i den nye helseberedskapsmodellen skal ha i sitt mandat å sørge for kontakt og samarbeid med aktuelle deler av næringslivet for aktuelle risikoområder der det er relevant.» Virke støtter dette og bidrar gjerne med representasjon fra våre medlemmer i handel- og tjenestenæringen. * 

Virke ber komiteen om å merke seg innspillene om både samarbeid med næringslivet og helseberedskap i kriser som ble avgitt i forbindelse med høringen på Totalberedskapskommisjonens rapport. NOU 2023:17 www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-nou-202317-na-er-det-alvor-totalberedskapskommisjonen/id2985496/