Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil

Komitéhøring
Innledning
Norsk Brann- og Redningsforum (NBRF) er en landsdekkende interesseorganisasjon for brann- og redningspersonell. Vi har medlemmer innen beredskap, forebyggende, feiere og 110-sentraler.

Vi har følgende innspill til Meld. St. 6 2023-2024 – «Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil».

Høringsinnspill
Et enklere pensjonssystem
Generelt så vil vi anbefale et pensjonssystem som er enklere enn i dag. Dagens system oppleves uoversiktlig og komplisert og mange av våre medlemmer synes det er vanskelig å vite hvilke pensjonsrettigheter de har. I de siste årene har de som har gått av med særalderspensjon ikke fått vite hvilken utbetaling de har krav på ved fylte 67 år siden regelverket har vært mangelfullt. 
Pensjonssystemet må være utformet så man unngår uheldige overraskelser sent i livet med liten eller ingen mulighet til å påvirke sin egen pensjon.

Dette er viktig for å opprettholde tilliten til og dermed oppslutningen om pensjonssystemet.

Vårt høringsinnspill omhandler hovedsakelig tidligpensjon/særaldersgrenser siden dette angår de fleste av våre medlemmer.

Særaldersgrenser basert på samfunnssikkerhet
Stortingsmeldingen omtaler stort sett stillingene med særaldersgrenser i forhold til belastning over tid, helserelatert fravær osv.

Det er viktig å ha med seg at særaldersgrenser i dag er hjemlet pga enten.

«fysisk eller psykisk belastning (…) slik at de normalt ikke makter å skjøtte arbeidet»
eller..
«krav til fysiske eller psykiske egenskaper, som normalt blir sterkere svekket før fylte 70 år enn det en forsvarlig utføring av tjenesten tilsier». *Lov om aldersgrenser.

I beredskapsyrker som brannyrket er særaldersgrensene hjemlet i det siste. Bakgrunnen for aldersgrensen er altså å sikre samfunnet og at beredskapsevnen ikke er svekket av ansatte som på grunn av alder i seg selv Ikke kan gjøre jobben.

Denne bakgrunnen for særaldersgrenser er ikke omtalt i meldingen så vidt vi kan se, men det er viktig at komiteen er klar over dette og kan ta hensyn til dette i tilrådningen til Stortinget.

Logisk brist i lovverket
Den lovfestede plikten til å fratre ved oppnådd særaldersgrense ble fjernet i 2021 og det er nå opp til den enkelte ansatte å selv velge om man skal gå av med pensjon når man har nådd pensjonsalder. Uavhengig av om man er skikket til å utføre tjenesten forsvarlig eller ikke.

Dette mener vi er en uholdbar situasjon for både kolleger, samfunnet og den enkelte.

Molander-utvalget ’23 skriver dette om pliktig fratreden i sin rapport:

«Den siste lovreformen innebærer at lovverket nå på den ene siden fortsatt uttrykker at forhold ved yrkene, dvs. individuelle eller samfunnshensyn, begrunner at man må ha en lavere pensjonsalder enn i andre yrker, mens lovverket på den annen side samtidig gir den enkelte selv valget mellom å gå av ved denne alderen eller å fortsette. Det er således ikke konsistens i lovverket og logikken på dette punktet har blitt enda svakere. Arbeidsgruppen finner det derfor betimelig at dersom systemet med særaldersgrenser skal opprettholdes, bør denne inkonsistensen i lovverket rettes opp slik at ordningen igjen innebærer pliktig avgang ved nådd aldersgrense».

Den siste lovendringen i 2021 møtte stor motstand hos stort sett samtlige høringsinstanser og flere politiske parti. Arbeiderpartiet lovte en gjeninnføring av pliktig avgang senere samme år.

Etter vår vurdering er det fortsatt et behov for å sette lavere aldersgrenser av hensyn til samfunnssikkerhet innenfor brannyrket. Dette for å sikre fysiske og psykiske egenskaper som normalt svekkes med alderen.

For å hindre videreføring av et inkonsistent lovverk må derfor pliktig avgang gjeninnføres.

Aldersgrensene bør settes som følge av faglige vurderinger.

Faglig vurdering av brann/beredskapsevne
Særaldersgrenser i brannyrket har lang historie, og har i våre øyne fungert godt, og helt etter hensikten. Hverken Pensjonsutvalget eller Molander-rapporten har gått inn i særaldersgrensenes betydning for beredskapsevnen.

Pensjonsutvalget:

«Utvalget viser til at det i avtalen om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor fra 3. mars 2018, går fram at det skal være prosesser både om pensjonsreglene for personer med særaldersgrense og om aldersgrensene. Utvalget har derfor ikke vurdert spørsmålene knyttet til langsiktige pensjonsregler for personer med særaldersgrenser, eller hvilke aldersgrenser som skal gjelde i framtiden.»

Molander-rapporten:

«Det er krevende å vurdere hensynet til beredskap og operativ evne på detaljnivå og en slik vurdering befinner seg utenfor denne gruppens kompetanse. (…) En detaljert vurdering av hva som kreves for å opprettholde tilstrekkelig nivå bør gjøres av personer med fagkompetanse innen beredskap og operativ evne.»

Tilsvarende formuleringer finner man også i FAFO-rapport 2008:16, “Slitne kvinner og farlige menn”.

Våre aldersgrenser er som nevnt for å sikre at samfunnet får den hjelpen de forventer og at de som er satt til å gjøre jobben har fysikk og kognitive egenskaper som kreves for å utføre den. Aldersgrenser må bli satt basert på et faglig grunnlag slik at man normalt kan utføre jobben helt til oppnådd pensjonsalder.
Det faglige grunnlaget må ta utgangspunkt i den faktiske jobben som skal utføres – brannyrket – og ikke en generell vurdering for beredskapsyrker. Og, det som må vurderes er i hvilken grad eldre arbeidstakere er i stand til å gjøre den jobben man skal gjøre i de skarpe innsatsene.

Flere utvalg og arbeidsgrupper konkluderer altså med at de ikke har nok bakgrunn til å gå inn i en slik problemstilling og NBRF mener at dette burde vært bedre vurdert før plikten til å fratre ble fjernet. Pliktig fratreden må derfor gjeninnføres og vurderinger gjøres på en faglig god måte før eventuelle nye endringer i særaldersgrensene gjennomføres.

Videre utredninger for sliterne
I meldingen vises det til et behov for ordninger for de som ikke kan utsette avgangen fra arbeidslivet. Dette behovet svares ut med å nedsette et utvalg som skal vurdere og komme med forslag til ulike løsninger for sliterne.
Vi støtter en videre utredning av tidligpensjonsordninger for sliterne. Vår oppfatning er derimot at de som omtales som slitere er de som på grunn av belastende arbeid over tid har en lavere aldersgrense enn øvrige yrker.

Vi blir derfor usikre på om videre utredninger inkluderer de som av samfunnssikkerhetsmessige årsaker har særaldersgrenser er inkludert i dette arbeidet eller om det i hovedsak er snakk om uføre og de med særaldersgrenser på grunn av belastning.

En tilrådning fra komiteen bør si noe om disse yrkene også.

Oppsummering
Pensjonssystemet må være oversiktlig og enkelt å forstå for å sikre tillit og oppslutning til systemet.

Yrker som har særaldersgrense grunnet samfunnssikkerhet bør omtales i tilrådningen. Vi anbefaler en videreføring av lavere aldersgrenser basert på faglige vurderinger for brannpersonell.

Pliktig avgang gjeninnføres snarlig for å igjen sikre logisk sammenheng i lovverket. Dette må skje før videre utredninger.

Avslutning
Vi håper våre innspill er til hjelp i arbeidet med stortingsmeldingen og svarer selvsagt ut eventuelle spørsmål eller behov for utfyllende informasjon om innspill og anbefalinger.

Kontaktinfo:

Norsk Brann- og Redningsforum
post@nbrf.no

Ketil Sivertsen
Leder

Tlf. 97636690

ketil.sivertsen@fagforbundet.no
Terje Strømmen
Sekretær

Tlf. 95988132

terje.strommen@namsos.kommune.no

FFO ber komiteen gå inn for:

• Ny opptjeningsmodell for uføres alderspensjon med opptjeningsalder til normert pensjoneringsalder, slik at uføre sikres full skjerming mot levealdersjusterte pensjoner.
• Fremtidig vurdering av uføres alderspensjon og gjennomsnittlig pensjonsnivå skal ikke kobles til arbeidsføres grad av tilpasning for å kompensere for levealdersjusteringen.
• Overgangen fra uførepensjon til alderspensjon må følge økningen i den normerte pensjoneringsalderen.
• Øvre aldersgrense for uføretrygd, dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger må øke i takt med den normerte pensjoneringsalderen.

Alderspensjon for uføre

FFO er godt fornøyd med at regjeringen er opptatt av å sikre et mer rettferdig pensjonssystem, og at det foreslås forbedringer i uføres alderspensjon. Pensjonsutvalget dokumenterte på en god måte at levealdersjustering av alderspensjonen vil medføre at uføre får et stadig lavere pensjonsnivå, sett i forhold til lønnsnivået i samfunnet og nivået på egen uføretrygd før overgangen til alderspensjon.

Det er derfor bra at regjeringen foreslår en alderspensjon for uføre som vil styrke pensjonsnivået til uføre i yngre årskull, og at dette først og fremst skjer gjennom å skjerme uføre alderspensjonister mot effekten av levealdersjusteringen. FFO støtter modellen med at forlenget opptjeningstid for uføres alderspensjon er en god måte å kompensere for levealdersjusteringen på.

Vi er likevel skuffet over at det ikke foreslås å skjerme uføre helt fra levealdersjusterte pensjoner, men kun 2/3 skjerming av den videre virkningen av levealdersjusteringen. Vi mener at øvre alder for opptjening i ny foreslått opptjeningsmodell må være 67 år (normert pensjoneringsalder), og at aldersgrensen for pensjonsopptjening må følge økningen i den normerte pensjoneringsalder. FFO støtter mindretallet i Pensjonsutvalget, og vi mener at uføres økonomiske levekår som alderspensjonister best ivaretas ved full skjerming.

Differansen i kompensasjonsgrader mellom 2/3 skjerming og full skjerming er ikke enormt stor, men vil sikre litt bedre pensjoner for uføre i yngre årskull – og som vil bety noe for den enkelte pensjonist. Når full skjerming øker pensjonsnivået til uføre som hadde middels og høye inntekter før uførheten oppstod (over 4 G), har disse samtidig en lavere kompensasjonsgrad og vil ligge i spennet mellom 46 og 45 prosent. Et pensjonsnivå vi mener absolutt kan forsvares.

Samtidig er det veldig viktig for FFO at Stortinget nå vedtar en pensjonsordning for uføre som blir en varig ordning. Vi er svært bekymret for den strukturelle koblingen som foreslås mellom uføres pensjonsordning og arbeidsføres fremtidige arbeids- og pensjonsatferd. Uføre har ikke selv mulighet til å påvirke egen økonomi i alderdommen gjennom å stå lengre i arbeid, og kan da heller ikke selv kompensere for levealdersjusteringen.

Vi er derfor helt uenige i prinsippet regjeringen forfekter om at regelverket for uføres alderspensjon skal ta utgangspunkt i hvor lenge arbeidsføre står i arbeid, i betydningen at en kan nedjustere fremtidige pensjoner med utgangspunkt i arbeidsføres framtidige avgangsmønster. Det er svært urovekkende om det over tid viser seg at utviklingen i avgangsmønsteret hos arbeidsføre ikke lenger følger utviklingen i normert pensjoneringsalder, og at konsekvensen da blir innstramminger i uføres pensjonsordning. For oss er det er helt urimelig at det vil være uføre som må ta kostnaden for de valg arbeidsføre velger å ta.

Regjeringen peker selv på at:

«Det kan framstå som uheldig at pensjonsnivået til gruppen uføre, som utgjør om lag en tredjedel av alle nye pensjonister, skal være gjenstand for stadig tilbakevendende vurderinger av til dels faglig og til dels politisk karakter. Klare forhåndsdefinerte regler for uføres alderspensjon vil kunne bidra økt trygghet og forutsigbarhet for den enkelte uføre, og forhindre kortsiktige løsninger som vil kunne være i stadig endring med skiftende politiske flertall.»

Nåværende og fremtidige uføretrygdede må kunne planlegge for en økonomisk trygg og forutsigbar alderdom. Vi ber derfor komiteen om å støtte full skjerming mot effekten av levealdersjusterte pensjoner for uføre, og at vedtaket som gjøres i behandlingen av Meld. 6 (2023-2024) blir endelig - og ikke kobles til arbeidsføres grad av tilpasning for å kompensere for levealdersjusteringen.

Relevante forskjeller på uføretrygdede og arbeidsføre personer

Mange med uføretrygd har en utfordrende økonomi gjennom hele livsløpet. Når en lever på en trygdeinntekt, kan det være vanskelig – om ikke umulig - å legge seg opp penger til pensjonsalder eller å opprette en privat pensjonssparing. Få uføre med 100 prosent nedsatt inntekts- og arbeidsevne har en deltidsjobb og liten mulighet til ekstrainntekt.

Mange har i tillegg ekstra utgifter som følge av funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom. Eksempler på dette kan være medisinbruk, egenandeler til behandling eller helse- og omsorgstjenester som BPA og hjelpemidler, strøm, diett, transport og boutgifter. Noen blir tvunget til å ta opp store ekstra lån til å bygge om bolig for å gjøre den tilgjengelig, og bostøtten er så strengt økonomisk behovsprøvet at svært få uføre kommer inn under ordningen. En har da store bokostnader som skal betales av en begrenset trygdeinntekt.

Uføre har derfor lite rom til å forberede pensjonisttilværelsen økonomisk slik mange arbeidsføre har anledning til. Arbeidsføre med god helse kan stå lengre i jobb, og arbeidsføre alderspensjonister kan kombinere alderspensjon med et arbeidsforhold. Personer som blir ufør i ung alder er ekstra utsatt. Svært få vil ha tilgang på uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning, og da heller ikke tilleggspensjon fra en pensjonskasse når de blir alderspensjonister. Uføre alderspensjonister er derfor helt avhengige av at alderspensjonen fra folketrygden sikrer at de kan ivareta sitt helse- og funksjonsnivå, samt et trygt materielt liv. Full skjerming mot levealdersjusterte pensjoner vil være den beste garantien for at uføre ikke ender opp med vedvarende lavinntekt.

Samfunnsøkonomisk bærekraft må knyttes til å forebygge uførhet og inkludere flere i arbeidslivet

Vi tror at flere med kronisk sykdom og funksjonsnedsettelse kan delta i arbeidslivet og dermed oppnå pensjonsrettigheter gjennom ordinære lønns- og arbeidsvilkår. Dette krever derimot et mer likestilt og inkluderende samfunn, hvor både oppvekst, skole, utdanning og arbeidsliv er godt tilrettelagt for at langt flere kan få delta og oppnå et økonomisk selvstendig liv. For mange vil også helse-, rehabiliterings- og omsorgstjenester være av stor betydning.

Gjennom satsninger og tiltak initiert av myndighetene har FFO et håp om at det relativt sett blir færre uføre alderspensjonister i framtiden. Samtidig må ikke dette perspektivet hindre at Stortinget nå vedtar en bra pensjonsordning for dem som er blitt eller blir uføre, og som kommer til å være det frem til pensjonsalder.

Uføretrygd og andre ytelser fra folketrygden knyttet til dagens 67-årsgrense

Vi er enige med regjeringen i at uføre skal ha en god og forutsigbar inntektssikring fram til normert pensjoneringsalder, og at denne inntektssikringen best ivaretas ved å øke øvre aldersgrense for uføretrygd tilsvarende økningen i normert pensjoneringsalder. Vi ber derfor komiteen støtte at aldersgrensen for å motta uføretrygd økes i takt med normert pensjoneringsalder.                           

Det er også bra regjeringen mener at de øvre aldersgrensene for hvor lenge en kan motta dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger bør øke i takt med den normerte pensjoneringsalderen, slik at ytelsene fortsatt vil kunne gis fram til en har en ubetinget rett til alderspensjon fra folketrygden. Vi ber komiteen støtte dette.

Oppsummering
NHO støtter hovedlinjene i regjeringens forslag. Vi oppfordrer til en bred politisk enighet om et pensjonssystem som står seg både sosialt og økonomisk - også for generasjonene etter oss.

Evalueringer er svært viktig. Vi støtter regjeringen i at systemet må evalueres jevnlig, og at eventuelle endringer må baseres på kunnskap og helhetlige vurderinger. Fremtidige evalueringer bør belyse om utviklingen av ytelsene i årene fremover er i tråd med de prinsipper som er lagt til grunn. Det gjelder både fordelingshensyn, sosial bærekraft og insentiver til arbeid. Evalueringene bør blant annet innhente kunnskap om utviklingen i arbeidsføres reelle tilpasning til levealdersjusteringen, utvikling i antall friske år og mulighet til å stå i arbeid, og utvikling i levekår for ulike grupper.

Det skal alltid lønne seg å jobbe. Forslagene styrker den sosiale bærekraften, og det er nødvendig. Samtidig er det helt sentralt at insentivene til arbeid bevares.

Nærmere kommentarer
Vi lever lenger og må jobbe lenger. Vi trenger derfor et pensjonssystem som er bærekraftig over tid, og som ivaretar alle, inkludert våre barn og barnebarn. NHO er enig i at det er nødvendig å styrke den sosiale bærekraften i fremtidens pensjoner, men det er samtidig viktig å bevare insentivene til arbeid. Vi ivaretar alle best ved å sørge for at alle som kan jobbe, jobber så lenge de kan og vil. Vi kan ikke sikre sosial bærekraft uten å samtidig sikre økonomisk bærekraft over generasjoner.

Økte aldersgrenser. NHO støtter å heve aldersgrensen for uttak av pensjon gradvis i takt med økt levealder. Videre støtter vi at det parallelt skjer en heving av øvre alder for sykepenger, dagpenger og arbeidsavklaringspenger, samt heving av alder for overgang fra uføretrygd til alderspensjon. Økte aldersgrenser er nødvendig, og en naturlig videreutvikling av pensjonsreformen. Det vil gi økt sysselsetting og mange vil få en høyere alderspensjon.

Meldingen har videre to sentrale forslag som bidrar til å bedre den sosiale bærekraften i systemet. NHO er enig med regjeringen i at å videreføre dagens regler ikke er noe alternativ når det gjelder uføres alderspensjon og minsteytelsene, da dagens modell vil gi for lave ytelser for fremtidens pensjonister. Det er behov for endringer. NHO ønsker videre å påpeke følgende:

Tidligere uføres alderspensjon. I meldingen skriver Regjeringen at de stiller seg bak prinsippet om at regelverket for uføres alderspensjon skal ta utgangspunkt i hvor lenge de arbeidsføre står i arbeid. Den intensjonen støtter NHO. Men den foreslåtte modellen, og antatt utvikling ved bruk av denne, viser at tidligere uføres alderspensjon over tid vil øke i forhold til arbeidsføres alderspensjon. Dette mener vi er uheldig. Uføres alderspensjon bør ikke øke i forhold til de arbeidsføres alderspensjon, men forholdet mellom de to bør opprettholdes. Modellen bør derfor justeres slik at man ikke legger opp til slik økning. NHO mener det er mer fornuftig å ligge på en moderat side fra start, og heller evaluere behovet for å justere etter hvert.

Regulering av minsteytelsen. Forslaget om å videreføre nivåene på minsteytelsene, kombinert med at regulering av minsteytelsen ved normert pensjoneringsalder skjer i takt med lønnsvekst, gir høyere pensjoner til de som frem i tid mottar hel eller avkortet garantipensjon. Endringen vil gjøre at levekårene for fremtidens pensjonister ivaretas på en forutsigbar måte slik at det ikke skal være behov for økninger utover dette. Etter uttak av pensjon vil minsteytelsene, på samme måte som alderspensjon opptjent gjennom inntekt, reguleres med gjennomsnitt av pris og lønnsvekst.

NHO støtter regjeringens forslag når det gjelder regulering av minsteytelsen. Det er viktig at nivået nå ligger fast, og at ytelsen blir del av de kunnskapsbaserte og helhetlige evalueringene pensjonssystemet trenger fremover.

Økte minsteytelser reduserer uttellingen for arbeid, og innebærer at færre kan ta ut pensjon tidlig.

Økonomi. Regjeringens samlede forslag gir økt sysselsetting og høyere pensjoner. Forslagene har imidlertid til sammen en høy prislapp, der foreslåtte endringer knyttet til uføres alderspensjon og regulering av minsteytelsen utgjør en betydelig del av kostnadsveksten. Det er derfor viktig at denne type endringer i tilstrekkelig grad ivaretar arbeidslinjen, og at det alltid skal lønne seg å ha vært i jobb. For NHO er det videre sentralt at bærekraften opprettholdes på tvers av generasjoner.

Administrativt. Det må gis nok tid til å implementere tilpasninger i tjenestepensjonsregelverket.

“Sliterne”. 62 år er ingen alder lenger, de fleste vil og kan jobbe lengre. Det er ikke mulig å definere en gruppe som slitere. Utvalgets rapport viser til at økningen i yrkesdeltakelse så langt synes å være uavhengig av tidligere inntekt, utdanning, yrke og helse. Vi anerkjenner likevel at mange av gode grunner ikke kan stå i jobb til høy alder.

Regjeringen har varslet at de vil sette ned et utvalg som skal vurdere og komme med ulike forslag for "sliterne". NHO vil delta konstruktivt i arbeidet. En eventuell ordning må treffe de som trenger det, og samtidig ikke ta bort insentivet til å stå lenger i jobb for de som kan. Systemet må være både sosialt og økonomisk bærekraftig. Dette går hånd-i-hånd: Vi ivaretar alle best mulig ved å sørge for at alle som kan jobbe, jobber så lenge de kan og vil.

NHO viser for øvrig til vårt høringssvar til NOU 2022: 7 Et forbedret pensjonssystem.

Finans Norge støtter regjeringens forslag som skal styrke den finansielle og sosiale bærekraften i pensjonssystemet.

De foreslåtte endringene i aldersgrenser må også innføres i de øvrige delene av pensjonssystemet for å sikre et helhetlig pensjonssystem. Dette må skje parallelt med og tre i kraft samtidig med endringene i folketrygden, slik at pensjonsleverandørene får tilstrekkelig tid til å gjøre systemtekniske tilpasninger slik at endringene kan innføres på en god måte for kundene. Finans Norges medlemmer leverer størstedelen av tjenestepensjonsordningene i privat og kommunal sektor. I dag har over to millioner arbeidstakere i privat sektor og om lag en halv million ansatte i offentlig sektor tjenestepensjon hos sin arbeidsgiver.

Et bærekraftig pensjonssystem må stimulere arbeidstakerne til å stå i arbeid. Pilarene i pensjonssystemet må virke godt sammen og ha de samme incentivene. Borgerne må på sin side få god og tilstrekkelig informasjon til å forstå incentivene i systemet og til å gjøre velinformerte valg. Finansnæringen har utviklet flere verktøy som legger til rette for at den enkelte kan ta gode og informerte valg, blant annet Norsk Pensjon som er en felles pensjonsportal hvor forbrukere finner en oppdatert oversikt over sine pensjonsrettigheter.

I Stortingsmeldingen pekes det på ulikheter i pensjonsnivåene i tjenestepensjonssystemet. Det er i dag flere ulike tjenestepensjonsordninger. I privat sektor kan arbeidsgivere velge mellom tre tjenestepensjonsprodukter, hvor innskuddspensjon (egen pensjonskonto) utgjør over 95 prosent av markedet. Tjenestepensjonsordningene gir arbeidstakerne pensjonsopptjening for all lønn opp til 12 G, men det er betydelige variasjoner i sparesatsene. Dette henger sammen med at næringslivet består av bedrifter med ulik lønnsomhet og betalingsevne. Sparesatsene i pensjonsordningene gjenspeiler ofte betalingsevnen til den enkelte bedrift og den enkelte bransje. Vår statistikk viser at over 20 prosent av bedriftene benytter seg av lovens minimumssatser på to prosent.

De maksimale sparesatsene i de private tjenestepensjonsordningene gjør det mulig for arbeidsgivere i privat sektor å tilby tilnærmet samme pensjonssparing som arbeidsgivere i offentlig sektor. Dette er viktig i konkurransen med offentlig sektor om arbeidskraft. De maksimale sparesatsene må derfor ikke reduseres for å gi bedre omfordeling.

Om en arbeidstaker mottar AFP eller ikke vil også ha stor betydning for pensjonsnivået. Pensjonsutvalget viser til at kun halvparten av ansatte i privat sektor jobber i en bedrift som er tilsluttet AFP-ordningen.

 Innskuddspensjon utbetales i dag kun til fylte 77 år. Pensjonister som kun har opptjent innskuddspensjon, vil deretter måtte basere seg utelukkende på pensjon fra folketrygden og eventuelt egne oppsparte midler. Samtidig øker forventet levealder i befolkningen. OECD og andre har pekt på den høye andelen arbeidstakere som kun har tjent opp pensjon etter minstesatsene, utfordrer bærekraften i pensjonssystemet.

Skattefavorisert individuell pensjonssparing var en viktig del av pensjonsforliket i 2005, men regjeringen mer enn halverte de maksimale sparebeløpene i denne ordningen i 2022. Slike endringer i rammebetingelsene er uheldig for de som sparer langsiktig og forbereder seg på pensjonisttilværelsen, slik regjeringen har oppfordret til. Det er viktig med stabile rammevilkår rundt alle de tre pilarene i pensjonssystemet for å sikre forutsigbarhet og reell mulighet til å planlegge for alderdommen. Vi mener også at det må legges bedre til rette og gis bedre incentiver for å spare langsiktig til pensjonisttilværelsen.

Et bærekraftig pensjonssystem forutsetter som nevnt at den enkelte forstår incentivene i systemet og gjør velinformerte valg. Mange aktører gjør i dag mye hver for seg for å gi god informasjon, men det er viktig at borgerne også får et samlet bilde. Vi er derfor positive til regjeringens signaler om en helhetlig strategi for informasjon på pensjonsområdet. Finans Norge bidrar gjerne inn i dette arbeidet. Vi har gode erfaringer med å finne gode felles løsninger gjennom offentlig og privat samhandling (DSOP) og anbefaler at det vurderes om arbeidet med en helhetlig strategi kan inngå i dette samarbeidet.

Oppsummering

Vi ber Stortinget signalisere overfor regjeringen at det er viktig at tjenestepensjonene tilpasses parallelt og samtidig med endringene i folketrygden. Vi ber også om at rammevilkårene for individuell pensjonssparing styrkes og gjøres mer stabile.

Generelle merknader  

YS støtter målene i pensjonsreformen. Utvalgets arbeid bekrefter at det fortsatt er behov for tiltak for å bedre den økonomiske bærekraften i systemet. YS er også enig i at tilliten og oppslutningen om systemet er avhengig av at det oppleves rettferdig, det vil si den sosiale bærekraften. 

YS mener at reformen har virket i relativt kort tid sett i lys av at pensjon er en opptjening som er basert på et langt yrkesliv og at det vil ta tid før befolkningen tilpasser seg og endrer atferdsmønster. Det er viktig å opprettholde en pensjonsordning som støtter opp under arbeidslinjen, og ved at arbeidstakere opplever at det er lønnsomt for fremtidig pensjon og stå i arbeid. 

 YS støtter forslagene som er fremmet når det gjelder minste pensjonsnivå og alderspensjon til uføre. Vi har heller ikke innvendinger mot å øke aldersgrensene i takt med levealdersjusteringen. Disse forslagene blir derfor ikke kommentert nærmere. 

Helheten i pensjonssystemet 

Vi vil også bemerke at når man tar sikte på å evaluere både den økonomiske og sosiale bærekraften til systemet, er det ikke nok å vurdere folketrygden. De store forskjellene mellom pensjonister oppstår ikke som følge av reglene i folketrygden, men av de øvrige pensjonsordningene. Arbeidstakere i offentlig sektor og store deler av privat sektor har gode tjenestepensjonsordninger og rett til AFP, som nå gir livsvarig tilleggspensjon i tillegg til folketrygden. For alle disse er det utsikter til relativt gode pensjonsytelser.  

Vi er imidlertid bekymret for enkelte andre grupper i privat sektor. YS organiserer noen grupper som har relativt lav lønn og tungt yrke, der de færreste greier å stå lenge i arbeid. Mange av disse har ingen AFP-ordning (fordi det ikke er tariffavtale i virksomheten) og kun obligatorisk tjenestepensjon (OTP). 

Noen eksempler er godsbil-sjåfører, privatansatte helsesekretærer, butikkansatte m.fl. som YS organiserer mange av. Disse gruppene vil ikke få god økonomi som pensjonister. I tillegg vet vi at mange ikke hadde noen opptjening andre steder enn folketrygden før reglene om OTP ble innført i 2006, og at enkelte hadde mange korte arbeidsforhold som ikke ga opptjening i årene etter 2006. 

Sliterne 

YS er bekymret for gruppen som har behov for å gå av med alderspensjon tidlig, men som ikke har opptjent nok pensjon. På grunn av levealdersjustering og forslaget om oppjustering av aldersgrensene vil dette kunne gjelde stadig flere. En konsekvens er at mange av disse vil ende opp med uførepensjon. Det er uheldig at noen må slutte på en måte som oppleves som uverdig. AFP-ordningen ble opprinnelig etablert for å sikre en verdig avgang for arbeidstakere som hadde hatt et langt yrkesliv. AFP-ordningen ble lagt om i 2008 og er ikke lenger en tidligpensjonsordning, som ivaretar sliterne spesielt. Sliterordningen er etablert for å avhjelpe dette, men sikrer etter YS sitt syn ikke sliterne i tilstrekkelig grad. YS er bekymret for at denne gruppen kommer i en dårligere stilling enn tidligere. 

YS mener derfor at man må videreføre et arbeid i der man ser pensjonssystemet som en helhet og ikke nøye seg med å evaluere folketrygden. I dette arbeidet må man finne frem til ordninger som kan ivareta sliterne også, enten etter mønster fra Sliterordningen i privat sektor eller en annen ordning som ivaretar de samme hensyn. 

Regulering av pensjoner 

Utvalget drøfter de problemer som er oppstått siden Stortinget har besluttet at pensjoner skal reguleres med gjennomsnitt av pris og lønnsvekst, i stedet for å regulere med lønnsvekst minus 0,75 %. Dette har ført til delingstallene i folketrygden ikke lenger er “presise”. Utvalget konkluderer med at det ikke er nødvendig å foreta seg noe siden man fortsatt legger til grunn at reallønnsveksten over tid vil være ca. 1,5 %. YS deler denne vurderingen. 

Når det gjelder vilkårene for å ta ut folketrygdpensjon før normeringsalder så har ny regulering også skapt problemer. Det er ikke lenger mulig å regne ut hvor mye mer enn garantipensjon man må ha opptjent for å kunne ta ut pensjon, fordi man ikke vet hvor mye underregulering det blir. 

YS mener dette er en langt vanskeligere vurdering. Utvalget drøfter litt forskjellige systemer, og faller ned på at man bør fortsette med å legge til grunn G-regulering minus en fast sats. Deretter slår utvalget fast at det må legges inn sikkerhetsmarginer, uten å si noe om hvor store sikkerhetsmarginer som trengs. 

Siden utvalget legger til grunn at pensjonsreguleringene over tid vil være like store etter gammelt og nytt system er det nærliggende å anta at man mener at den faste satsen fortsatt skal være 0,75 % og at det skal være en sikkerhetsmargin i tillegg til det. 

YS har ikke innvendinger mot selve systemet som velges, men er ikke fornøyd med at sikkerhetsmarginer på toppen av den forventede underregulering vil gjøre det enda vanskeligere å opptjene nok pensjon til å kunne ta ut pensjon tidlig. Vi mener derfor at dagens system med lønnsvekst minus 0,75 % bør beholdes, selv om det kan medføre økte utgifter for folketrygden i enkelte år. 

Pensjonistforbundet viser til Stortingsmelding 6 (2023-2024) – Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil.

Med pensjonsreformen ble det fra 2011 innført enkelte regelverksendringer som umulig kunne stå seg over tid. Framskrivninger av minsteytelsene og uføres alderspensjon viste en bratt kurve nedover, med stadig lavere pensjonsnivåer frem i tid.

Pensjonsutvalget foreslo tre justeringer av pensjonssystemet:

1. Regulering av minsteytelsene i takt med lønnsvekst, før uttak av pensjonen.
2. Økte aldersgrenser.
3. Økt opptjening av alderspensjon for uføre.

Regjeringen følger nå opp Pensjonsutvalgets arbeid, med et mål om å styrke den sosiale profilen i pensjonssystemet. Pensjonistforbundet mener at enkelte av forslagene tvert imot vil virke mot sin hensikt.

Minstepensjon

Det er positivt at minsteytelsene skal øke i takt med lønnsveksten, men det burde også gjelde etter uttak av pensjon. Forslaget om ulik regulering av minsteytelsene før og etter uttak innebærer årskullspesifikke minsteytelser, hvor de eldste årskullene vil motta lavere minstepensjon enn yngre årskull. Underregulering av minsteytelsene under utbetaling er ikke sosialt bærekraftig.

De foreslåtte endringene gir ingen forbedringer for dagens minstepensjonister. Tvert imot brukes forslaget om å lønnsvekstregulere minsteytelsene før uttak, som et tiltak som skal redusere behovet og omfanget av ekstraordinære økninger av minsteytelsene. Dette oppfattes som et angrep på økningene av minstepensjon som har blitt gitt de senere årene. Dette er svært usosialt. Minstepensjonsnivået bør løftes over fattigdomsgrensen (EU60). Ekstraordinære økninger av minstepensjon er nødvendig for å bedre situasjonen for pensjonistene med lavest inntekt. Pensjonistforbundet viser til at flertallet av enslige minstepensjonister har en inntekt under fattigdomsgrensen, og at satsene bør styrkes ytterligere.

• Enslige minstepensjonister er en gruppe hvor en svært høy andel på 78 prosent har en inntekt under fattigdomsgrensen (EU60) ifølge SSB.
• Gifte og samboende minstepensjonister har en minsteytelse, lav sats, etter gammelt regelverk, på kun 187 801 kroner i året. Mens minsteytelsen etter nytt regelverk, garantipensjon ordinær sats, er på 210 418 kroner i året. Det finnes ingen god begrunnelse for hvorfor de eldste minstepensjonistene skal ha en lavere minstesats enn yngre årskull. Personene omfattet av garantipensjon vil de aller fleste tilfeller ha opptjent inntektspensjon i tillegg til garantipensjonssatsen, noe som gjør at den reelle forskjellen blir enda større. For å likebehandle minsteytelsene mellom årskull burde den lave satsen i gammelt regelverk fjernes og erstattes av ordinær sats.

Økte aldersgrenser

Dagens aldersgrenser i pensjonssystemet på 62 år, 67 år og 75 år foreslås gradvis økt fra og med 1964-kullet, og med om lag ett år per tiår fremover.

Vi vil særlig trekke frem konsekvensene for aldersgrensen for ubetinget rett til alderspensjon. Vi mener at alderen for ubetinget rett til uttak av alderspensjon må opprettholdes på 67 år. At man har en ubetinget rett betyr at selv personer med lav opptjening kan starte uttaket av pensjon fra denne alderen, og være sikret en minsteytelse i alderspensjon fra folketrygden. Som følge av fleksibelt uttak kan de med høyere pensjonsopptjening velge å starte pensjonsuttaket tidligere enn 67 år dersom de ønsker det.

Forslaget om å øke aldersgrensen for ubetinget rett til pensjon rammer altså kun dem med så lav pensjon at de ikke har anledning til å starte uttaket av pensjon tidligere. Vi er bekymret for at en stadig høyere aldersgrense for rett til ubetinget uttak av alderspensjon vil presse en sårbar gruppe til økt sykdom og uførhet. Uten en reell pensjonsmulighet vil mange tvinges til å jobbe lenger enn i dag, med det presset det medfører.

Ellers mener vi at aldersgrensen for overgang fra uføretrygd til alderspensjon bør skje ved alderen hvor årskullet har kompensert for levealdersjusteringen. Den øvre grensen for hvor lenge man kan motta dagpenger og sykepenger bør knyttes opp mot den ordinære aldersgrensen i arbeidsmiljøloven, som i dag er 72 år.

Økt pensjonsopptjening for uføre, men manglende skjerming for levealdersjustering

Det er positivt at det foreslås en forbedring av uføres opptjening av alderspensjon etter nytt regelverk, gjennom å gi pensjonsopptjening til 65 år, og ikke bare til 62 år som i dag. Vi mener imidlertid prinsipielt at man burde gått lenger, slik at uføre får pensjonsopptjening frem til alderen hvor årskullet har kompensert for levealdersjusteringen.

Vi vil også gjøre komiteen oppmerksom på at den foreslåtte skjermingen for levealdersjusteringen tar utgangspunkt i 1963-årskullet som et basisårskull, og ikke 1943-kullet, som egentlig er siste årskull som ikke var omfattet av levealdersjustering. Det foreslås dermed en langt svakere skjerming for levealdersjusteringen enn man kan få inntrykk av, og det burde vært tatt utgangspunkt i 1943-kullet når skjermingen innføres. De eksisterende skjermingsreglene for årskullene 1944-1953 tar utgangspunkt i en sammenligning med 1943-årskullet. Med regjeringens forslag får de 20 første årene med levealdersjustering full effekt, før en gradvis skjerming på om lag 2/3-deler innføres fra og med 1964-kullet. Det er ikke bra nok.

Uføre med pensjon opptjent etter gammelt regelverk må skjermes for levealdersjustering

I Hurdalsplattformen sier regjeringen at de vil gjeninnføre et skjermingstillegg for uføre, slik at de skjermes for deler av levealdersjusteringen. I stortingsmeldingen foreslås det imidlertid ikke noen skjerming for levealdersjusteringen av uføres alderspensjon opptjent etter gammelt regelverk. Det er en stor mangel som skaper vesentlig forskjellsbehandling mellom årskull.

Årskullene 1944 – 1953 får i dag en skjerming for om lag halvparten av effekten av levealdersjusteringen. Årskullene født fra og med 1954 er enda sterkere berørt av levealdersjusteringen, men skjermingen har blitt satt på vent i påvente av nye regler. Prinsipielt burde disse årskullene skjermes helt for levealdersjusteringen, men som et minimum bør de gis en skjerming på nivå med det årskullene 1944 – 1953 mottar.

Etterlattepensjon og regulering

Avslutningsvis vil vi understreke at det burde vært videreført en etterlattepensjonsordning i folketrygden for alderspensjonister med opptjening etter nytt regelverk. Uten etterlattepensjon i folketrygden vil kjønnsforskjellene blant pensjonister øke, og mange kvinner vil kunne ende opp alene og med lav pensjon. Fra 2024 blir ikke gjenlevendetillegg lenger oppregulert på linje med resten av pensjonen. Dette er en unødvendig og urettferdig innstramming som rammer en sårbar gruppe, som i hovedsak er enker. Gjenlevendetillegg burde oppreguleres årlig på linje med resten av pensjonen. 

 Til: Arbeids- og sosialkomiteen

Fra: Akademikerne

Meld. St.6 (2023 – 2024), prop. 35 L(2023- 2024) og prop. 37 L (2023- 2024)  

Aldersgrenser

Akademikerne støtter i hovedsak regjeringens forslag. Det er riktig og nødvendig å heve aldersgrensene for når man kan ta ut pensjon og vi støtter at dette økes i takt med levealdersjusteringen. En forutsetning for å heve aldersgrensene er at aldersgrensene for korttidsytelser som sykepenger, dagpenger mv. minimum heves tilsvarende, slik regjeringen går inn for.

Regjeringen foreslår derimot ikke endringer i aldersgrensene for stillingsvern. Regjeringen viser til at det i følge Arbeids- og velferdsdirektoratet er personer som er født fra og med 1969 som må jobbe etter 70 år for å kompensere for virkningene av levealdersjusteringen. Regjeringen vil derfor ikke foreslå endringer i stillingsvernet nå. Regjeringen legger altså på den ene siden opp til kraftige signaler om at man må jobbe lenger for å ha krav på ytelser, samtidig legger regjeringen opp til at lovgiver skal stå for at alder i seg selv skal begrunne et manglende stillingsvern fem år før opptjeningstiden opphører. Vi finner det svært uheldig om lovgiver skal sende et slikt signal. Det er de holdninger man i dag skaper og underbygger som er normgivende for holdninger de som er født i 1969 - og senere - møter. Vi oppfordrer derfor Stortinget til å sørge for en helhetlig regulering av aldergrensene. Dette innebærer at stillingsvernet endres i tråd med intensjonene og øvrige endringer i aldersgrensene i folketrygdens alderspensjon. Dette er viktig for å forme holdninger til eldres arbeidskraft i ønskelig retning. Lovgiver har en viktig normgivende funksjon i denne sammenheng.

 Minsteytelsene

Vi støtter de grep det legges opp til for å sikre at minsteytelsene opprettholder sin relative verdi i forhold til det generelle lønnsnivået i samfunnet. Vi legger til grunn at folketrygden både skal gi en grunnsikring og en standardsikring som gjenspeiler opptjening i arbeid.  Et stadig mer sammenpresset system vil utfordre dette. Oppslutningen om folketrygden er avhengig av tillit til at standardsikringen gir uttelling. I denne sammenheng er det viktig at pensjon må sees i en helhetlig sammenheng med skattesystemet. Arbeidsinsentivene i pensjonssystemet må være reelle og ikke forsvinne i høy marginalskatt.

Uføres alderspensjon

Vi støtter regjeringens forslag med hensyn til uføres alderspensjon og graden av skjerming. Skjermingsgraden bør som foreslått følges over tid for å følge utviklingen for yrkesaktive.

Videre oppfølging – jevnlige evalueringer

Vi slutter oss til regjeringens intensjon om å gjennomføre jevnlige, brede evalueringer av pensjonsreformen og pensjonssystemet. Hvert tiende år er hensiktsmessige intervaller for en slik gjennomgang.

Regjeringen varsler også andre oppfølginger. Den vil etablere et eget utvalg som skal vurdere ulike løsninger for sliterne. Partene skal delta i dette arbeidet, vi forutsetter at dette er alle partene. Finansdepartementet har nylig varslet at de vil nedsette en arbeidsgruppe som skal utrede om fripoliser og andre problemstillinger i kjølvannet av Meld. St. 6 (2023-2024) Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil. Stortinget bør forutsette at alle partene på hovedorganisasjonsnivå deltar i dette arbeidet.

Prop. 35 L (2023 – 2024)

Det er positivt at avklaring av regler om ny offentlig AFP er i prosess. Vi vil presisere behovet for et tydelig regelverk som gir den enkelte forutsigbarhet, og som i tillegg sikrer tilstrekkelig mobilitet av ansatte mellom offentlig og privat sektor. Den foreslåtte løsningen gir kun en midlertidig løsning. Partene i offentlig sektor må vurdere hvordan fremtidige endringer i den private AFP-ordningen skal følges opp i offentlig sektor.

Prop. 37 L (2023 – 2024)

Primært mener vi at samordningsfellen burde løses slik at offentlig ansatte generelt kan ta ut pensjon og jobbe videre uten ny samordning.

14.01.24

EL og IT Forbundets innspill til høringsmøte
Stortingsmelding nr. 6, Arbeids og sosialkomiteen

Et forbedret pensjonssystem

EL og IT Forbundet er det forbundet i LO som organiserer ansatte innen Elektro, energi og IT-bransjen.
Det finnes ikke den pensjonsordning som ikke er representert blant våre medlemmer, og vi har som forbund hatt pensjon høyt oppe på vår agenda.

Pensjonsreformen

Vårt forbund var en del av mindretallet da LO-kongressen i 2005 vedtok å støtte pensjonsreformen som ble innført i 2011.
Vi er fortsatt skeptiske.
Selv om reformen har bidratt til at de som kan, står lengre i arbeid, mener vi at den ikke er sosialt bærekraftig. Vi er av den prinsipielle oppfatning av at det ikke bør være mulig å ta ut pensjon og så fortsette å jobbe,

Pensjonsutvalgets rapport
En av hovedkonklusjonene i rapporten er at man må øke aldersgrensene i takt med levealdersjusteringen. Dette mener vi er et forslag som starter i feil ende, og som i tillegg bygger på sviktende og/ eller uklare forutsetninger.
Ser man på levealder melder Folkehelseinstituttet, FHI, at levealderen gikk ned i 2021 og 2022.
Levealderen er nå på 2017-nivå.
Dette skyldes åpenbart pandemien, men vi utfordrer de som mener denne situasjonen ikke vil kunne oppstå igjen.

Videre er det sosiale forskjeller i levealder hvor det fremgår med all ønsket tydelighet at langtidsutdannede har høyere forventet levealder enn de som har kortere utdanning. Det er disse gruppene som vil påvirkes mest av et slikt forslag, og det til ugunst.

De svakeste først
Det er for vårt forbund et selvstendig poeng at man ikke kan løfte i toppen uten å ha ordnet opp i bunn. Stortingsmeldingen tar bl.a. utgangspunkt i at reformert AFP er på- eller kommer på plass.
Det kommer ikke til å skje i overskuelig fremtid, og Stortinget risikerer dermed å ta beslutning basert på feil premiss.
Vi mangler et definert sikkerhetsnett for de som må gå av tidlig. I dag er det de gjeldende regler for AFP som gjelder, og store deler faller utenfor.

Uføre og skjerming
Det er bra at man i meldingen tar høyde for å skjerme de uføre fra virkningen av levealdersjustering. Det finnes derimot ingen fornuftige argumenter for at de ikke skal skjermes for 100 % av virkningen.
Uføre kan ikke på noen som helst måte selv bidra til å skaffe seg en høyere pensjonsutbetaling. De er uføre.

Oppsummert
Forslagene i denne stortingsmeldingen føyer seg etter vår mening inn i folden av klatting på en pensjonsreform som kom feil ut fra starten.
Dette er forslag som vil påvirke de svakeste langt mer enn de sterkeste, og uten et system som ivaretar disse bedre enn i dag kan ikke vi anbefale forslagene.

For EL og IT Forbundet

Bjørn Fornes___________________________
Leder forhandlingsavdelingen

Høringsinnspil fra Den Norske Aktuarforening vedrørende St. Meld. 6 (2023-2024) Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil

Den Norske Aktuarforening (DNA) har medlemmer som er utdannet til å vurdere både forventet levealder, økonomisk risiko i pensjonssystemer, finans og samfunnsøkonomi, og er derfor kanskje mer enn vanlig «faglig» interessert i pensjonssystemet i Norge.

Vi tok opp et par punkter i vår høringsuttalelse på NOU 2022:7 Et forbedret pensjonssystem, og vil her kommentere hvordan vi tenker noen av dem bør følges opp videre.

1. Vurdering av et helhetlig pensjonssystem, behov for endring av AFP

AFPs rolle

DNA mener at det er behov for å få vurdert rollen til privat og offentlig AFP i pensjonssystemet. Offentlig AFP innføres fra 2025, jf. Prop. 35 L (2023-2024) som dere har høring på i Finanskomiteen i dag. Den innføres med mange av de samme utfordringene og mangler knyttet til hvem som kan falle utenfor, som det som i dag gjelder for privat AFP.

DNA mener at myndighetene, gjennom sin deltakelse i AFP-ordningene, må vurdere disse ordningene og deres rolle i det totale pensjonssystemet, selv om disse ordningene er basert på tariffavtaler. Dette hverken kan eller bør vente til neste evaluering av pensjonssystemet. Vi mener at Stortinget bør be om en slik vurdering.

Helhetlig vurdering i fremtiden

Stortinget bør allerede nå signalisere at det i mandatet for 10-årige revisjoner av pensjonssystemet bør legges til grunn en helhetlig vurdering av pensjonssystemet, og at både folketrygd, offentlig og privat tjenestepensjon, offentlig og privat AFP, samt individuell pensjonssparing, må inngå i vurderingen.

Vi vil i denne sammenheng også nevne spesielt utfordringene med stor uforutsigbarhet knyttet til skatteregelen for individuell pensjonssparing. Her gjøres det til tider svært kjappe endringer, uten tilstrekkelig utredning av effekter og uten en helhetlig og langsiktig plan.

Vi ber Stortinget om å sikre politisk langsiktighet i reglene for privat pensjonssparing.

Informasjon om pensjon

Når det gjelder informasjon om pensjon, støtter DNA at det utarbeides en helhetlig strategi for informasjon på pensjonsområdet. DNA mener at samarbeid ikke er nok, det bør sikres 1 overordnet portal i Norge.

Det bør også sikres mulighet for den delen av befolkningen som ikke er digital å kunne henvende seg for å få veiledning, og det må sikres at veiledningen gjelder det totale pensjonssystemet, ikke f.eks. bare folketrygd.

Det er viktig at alle pensjonsordninger ses i sammenheng. Det er derfor viktig å sikre bred deltakelse i dette arbeidet. Denne strategien bør utarbeides i nært samarbeid med NAV, Norsk Pensjon, pensjonsleverandørene og forbrukermyndighetene.

Vi vil vise til vår høringsuttalelse der vi nevner flere forhold som tilsier at dagens løsninger ikke er gode nok. Vi gjør oppmerksom på at EUs tilsynsorgan, EIOPA, har laget «EIOPAs Technical advice on the development of pension tracking systems», og at Norge ikke oppfyller rådene som der er gitt i dag, og ikke kan sies å være best i Europa på dette området.

Særaldersgrenser i privat sektor

DNA ber videre om at pensjonslovene i privat sektor blir tilpasset slik at det blir mulig med egnet pensjon til grupper med særaldersgrenser og med tanke på hvilke yrkesgrupper som blir omfattet av særaldersgrensereglene i offentlig sektor. Vi mener at Stortinget bør be om at dette tas fatt i umiddelbart så snart det er klart hvilke yrkesgrupper som fortsatt skal ha særaldersgrenser.

2. Utvalgets 3 hovedforslag

Innføring av normalder

DNA ber Stortinget om å sikre at det arbeides for å sikre samtidig ikraftsettelse av normalder i folketrygd og i tjenestepensjonsordninger og AFP.

Delvis skjerming av uføre mot levealdersjustering

DNA mener at Stortinget bør etterspørre en evaluering av uføre lenge før det har gått 10 år, og vil minne om at uføre heller ikke kvalifiserer til AFP.

Regulering av minsteytelser

DNA støtter den foreslåtte endringen i regulering før pensjonsuttak, men minner om at vi tror at det å regulere minsteytelser under utbetaling dårligere enn med G-vekst ikke vil være bærekraftig på sikt.

3. Samtidig lønn og pensjon

DNA etterlyser utredninger av virkningen og hensikten med å ta ut lønn og pensjon samtidig, og anbefaler at Stortinget ber om en nærmere utredning av dette.

Vi representerer en gruppe pensjonister i aldersgruppen 1944-1953 på
over 400 personer som er rammet av den såkalte Samordningsfellen.
Samordningsfellen er at personer i offentlig stilling som arbeider lengre
enn 67 år pluss levealdersjustering får lavere og lavere tjenestepensjon
og samlet pensjon fra folketrygd og tjenestepensjon jo lenger de står i
offentlig stilling. Virkningen av Samordningsfellen er altså at en får
lavere og lavere pensjon dess lenger en arbeider og dess mere en
betaler til pensjonssparing. Vi kjente ikke til at Stortinget vedtok et slikt
system da de i 2010 vedtok pensjonsreformen med virkning fra 1. januar
2011. Hadde vi kjent til Samordningsfellen hadde vi helt sikkert ikke
fortsatt i offentlig stilling etter 67 år pluss levealdersjustering slik vi alle
har gjort. Vi ville sluttet tidligere.

Vi tror heller ikke at Stortinget hadde vedtatt Samordningsfellen om de
hadde visst at konsekvensen var å lure folk inn i en arbeidssituasjon hvor
mange av oss har tapt alle sine oppsparte pensjonsrettigheter. Vi har
regnet med at Stortinget stolte på Statsråd Bjurstrøm og
Arbeidsdepartementet når de hevdet at Samordningsfellen ikke var
virkelig. Stortinget valgte å ikke lytte til protestene fra organisasjonene
for de ansatte i offentlig sektor som alle protesterte mot ordningen.

Vi blir stadig flere eldre og vi som seniorer, vet at det er en uutnyttet
arbeidsreserve blant pensjonister og eldre. Vi er opptatt av arbeidslinjen.
Derfor ønsker vi å komme med dokumentasjon om hvordan
pensjonsreformen har bidratt til å redusere arbeidsinnsats fra
pensjonister og seniorer i offentlige stillinger. Det er nå forskning som
dokumenterer at deltagelsen i arbeidslivet er vesentlig lavere for
seniorene i offentlige stillinger enn i privat sektor. Dette ønsker vi å
presentere for Arbeids – og inkluderingskomiteen og også
komme med forslag og innspill som kan bidra til økt deltagelse i
arbeidslivet fra pensjonister i offentlig sektor og seniorer i offentlig sektor.

Vi mener at meldingen om evaluering av pensjonsreformen (Meld St.6
(2023-2024) legger for liten vekt på dette. Det ønsker vi ved vår
informasjon å rette opp.

Innspill til høring om stortingsmeldingen «Et forbedret pensjonssystem med styrket sosial profil».

Folketrygden skal være bærebjelken i velferdsstatens pensjonssystem. LO har som mål at Folketrygden, AFP og tjenestepensjonsordningene sammen skal sikre det økonomiske grunnlaget for en trygg og verdig alderdom for alle.

På kongressen i juni 2022 vedtok LO tydelige krav til forbedringer av pensjonssystemet.  På den ene siden slo kongressen fast at pensjonsreformen har virket etter sin hovedhensikt og har stimulert sterkere til å jobbe lenger enn pensjonsordningene gjorde før 2011. Det har medvirket til å trygge den økonomiske bærekraften i folketrygden som det dominerende element for arbeidstakeres pensjoner, og bidrar til å redusere den økonomiske risikoen for kommende generasjoner.

LO er svært bekymret for at reformen også har medført at ulikhetene i pensjon vil vokse. Muligheten til lange yrkeskarrierer varierer med yrkesløp, den enkeltes helse og ikke minst situasjonen i arbeidsmarkedet. Dermed kommer den sosiale bærekraften under press. Pensjonsnivået vil årlig nedjusteres med økende levealder i befolkningen om folk ikke utsetter avgangsalderen betydelig. Særlig de som ikke kan forlenge yrkesløpet har dermed utsikt til å få en pensjonsdekning som ikke kan forsvares i vårt solidariske samfunn.

LO løftet kravet om en sliterordning i Folketrygden som vår viktigste sak i høringen etter pensjonsutvalgets utredning.  Utredningen viser at det er et behov for å finne løsninger for arbeidsfolk som er slitne, men ikke uføre, og som har et særskilt behov for tidlig avgang. Utvalget kom imidlertid ikke med forslag til løsninger og viste til at det er vanskelig å skille ut bestemte grupper av arbeidstakere og at sliterne kan finnes i mange yrkesgrupper.

Pensjonsutvalgets utredning har lengre yrkesaktivitet som viktigste tiltak når levealderen øker og levealdersjusteringen gir lavere årlige utbetalinger. For mange av LOs grupper er betydelig lengre yrkesaktivitet sjelden et alternativ. Tall for forventet levealder for ulike yrkesgrupper, viser at typiske sliteryrker kommer dårlig ut. Yrkesgrupper med lavest forventet levealder, vil dermed kunne oppleve at yrkesgruppene med høyere levealder «arver den gjenstående pensjonsbeholdningen til de som dør tidlig». Når mulighetene til å jobbe videre er systematisk skjevfordelt kan dette oppleves som urimelig.

Regjeringen har nå foreslått at aldersgrensene økes etter hvert som befolkningen lever lenger. Forslaget medfører at en tar konsekvensen av at avgang ved 62 år etter hvert gir svært lave pensjoner. Med et slikt regelverk vil dette forhindres. Det er i seg selv positivt, og vil forebygge svært lave pensjonsnivåer.

Hovedproblemet er at ikke alle vil ha mulighet til å stå videre. For å kunne akseptere økte minstegrenser, krever LO at det etableres en sliterordning i Folketrygden. LO er tilfreds med at regjeringen nå har signalisert at den vil innføre en sliterordning, og at det derfor nedsettes et utvalg som skal utrede hvordan en sliterordning i Folketrygden skal se ut.

Pensjonsutvalget foreslo at uføres pensjoner må styrkes. Det er helt nødvendig, og særlig etter at det for noen år siden ble gjennomført regelendringer som har medført kraftige kutt i uføres pensjoner over tid. LO ser positivt på at det i stortingsmeldingen foreslås delvis skjerming av uføres alderspensjoner mot levealdersjusteringen. LO mener likevel at uføre må skjermes fullt ut siden de ikke har mulighet til å jobbe videre for å kompensere for pensjonskuttene. Levealdersjusteringen bygger på en forutsetning om at arbeidstakere kan velge om de vil jobbe lenger for å kompensere for økt levealder, eller om de vil gå ned pensjon i bytte mot lenger pensjonstilværelse. Uføre har ikke et slikt valg.

LO støtter forslaget om at minsteytelsene skal utvikle seg slik at mottakerne får en velstandsutvikling minst på nivå med øvrige pensjonister. Uten en slik endring ville minsteytelsene enten blitt alt for lave over tid, eller vi ville få stadige påplussinger på Stortinget som ikke er en heldig måte å drive langsiktig pensjonspolitikk. Folketrygden skal både gi en god minstesikring og en standardsikring som står i forhold til tidligere arbeidsinntekt.  Denne balansen er viktig å opprettholde.

LO vil også påpeke at det er behov et mer inkluderende arbeidsliv og økt innsats for å legge til rette for at folk skal kunne stå lengre i arbeid. Det krever en langt større innsats fra myndighetene og fra partene i arbeidslivet, der det legges til rette for forlenget arbeidsliv, kompetanseutvikling og at det blir lettere for seniorene å søke arbeid. For at flere skal kunne stå lenger i arbeid, er det også behov for at eldre arbeidstakere får mulighet til en større grad av fleksibilitet med tanke på kortere arbeidsdag/uke, økt ferie osv. Innsatsen må ikke bare settes inn blant seniorer. Forebygging for å unngå tidligavgang eller utstøting må starte tidlig. HMS, tilrettelegging for å lette belastende oppgaver og kompetanseheving er viktig gjennom hele yrkeslivet.

LO er bekymret for fordelingseffektene av det samlede pensjonssystemet. De omfordelende virkningene av Folketrygden motvirkes av tjenestepensjonssystemet. Det er store og systematiske forskjeller i tjenestepensjonene mellom ulike næringer. Det er viktig å utrede dette samspillet grundig, noe både utredningen og stortingsmeldingen påpeker. LO vil være en aktiv deltaker i dette arbeidet.

Det er nødvendig at pensjonsreformen evalueres jevnlig, og særlig er det nødvendig med mer forskning på utviklingen i helse og levekår for de som ikke kan stå lenge i arbeid. Hele reformen må evalueres innen ti år. Særlig må det ses på virkningene av økningen av nedre aldersgrense. LO vil understreke at vi ikke godtar at de nedre aldersgrensene økes automatisk, men at det vil avhenge av utviklingen de neste ti årene. Det er behov for grundige og gode diskusjoner med jevne mellomrom for å trygge både den sosiale og økonomiske bærekraften i pensjonssystemene våre.

Norsk Tjenestemannslag (NTL) er enig med regjeringen i at pensjonssystemet må sikre en trygg og verdig alderdom for alle og vi er glade for at regjeringen med denne meldingen foreslår en betydelig forbedring av den sosiale bærekraften i pensjonssystemet.

NTL mener likevel at systemet med levealdersjustering gir pensjonssystemet en stadig mer usosial profil. Levealdersjusteringen blir sterkere enn opprinnelig forutsatt. Regjeringen følger opp Pensjonsutvalgets svar på dette gjennom å foreslå å heve aldersgrensene for å unngå for lave pensjoner. Dette løser noen problemer, men ikke alt. Man unnlater å ta konsekvensen av at mulighetene til å stå lengre avhenger av helse og muligheter til å fortsette i arbeidslivet og at dette er klassemessig skeivt fordelt. Tall for forventet levealder for ulike yrkesgrupper, viser at typiske sliteryrker kommer dårlig ut. Yrkesgrupper med lavest forventet levealder, vil dermed kunne oppleve at yrkesgruppene med høyere levealder «arver den gjenstående pensjonsbeholdningen til de som dør tidlig». Når mulighetene til å jobbe videre i tillegg er systematisk skjevfordelt vil dette oppleves som svært urimelig. NTL er derfor mot en heving av aldersgrensene i Folketrygden.

Da AFP ble kjempet frem på 1980- og 1990-tallet var det fordi det viste seg for krevende for mange å stå i jobb fram til mulighet for å ta ut pensjon i folketrygden fra 67 års alder,  og for å sikre folk en verdig avgang fra arbeidslivet. Med regjeringens foreslåtte heving av aldersgrensene der grensen for den ubetingede retten til uttak vil øke i tråd med den nye normalderen, vil vi på sikt kunne havne i en situasjon der det ikke en gang holder å stå i jobb til 67 år for å kunne ta ut pensjon. NTL mener det vil være urealistisk for mange grupper. Det er derfor viktig at det nå kommer på plass en skikkelig sliterordning i Folketrygden.

Dersom Stortinget likevel skulle velge å gå for en heving av aldersgrensene nå, er det viktig at det ikke innføres et system som gir en automatisk heving av aldersgrensene ved økning i levealderen langt fram i tid, men at dette evalueres grundig i forbindelse med de foreslåtte jevnlige evalueringene av pensjonssystemet. Da bør man blant annet se på utvikling i antall uføre og mulighet for yrkesdeltakelse i de aktuelle aldersgruppene. Evt ytterligere hevinger av aldersgrensene bør i så fall først vedtas i etterkant av disse evalueringene.

NTL er glad for at regjeringen foreslår en styrking av pensjonsrettighetene for uføre. Vi mener Stortinget i dette spørsmålet bør følge anbefalingene fra mindretallet i Pensjonsutvalget og gå for full skjerming. Levealdersjustering bygger på en tanke om at man kan velge å jobbe lenger for å kompensere for økt levealder eller akseptere en lavere pensjon mot tidligere pensjonering. Uføre har per definisjon ikke muligheten til å ta dette valget, da de nettopp er uføre. Det blir etter vårt syn urimelig å «straffe» uføre for ikke å ta et valg de ikke har mulighet til å ta.

Når det kommer til minsteytelsene støtter NTL forslaget om oppregulering av garantipensjonen med lønnsvekst under opptjening. Det er viktig at minsteytelsene er på et nivå som sikrer en trygg og verdig alderdom, slik også regjeringen skriver i innledningen til meldingen. Vi kan imidlertid ikke se at det foreslåtte systemet med årskullsspesifikke minsteytelser ivaretar disse hensynene. Det er vanskelig å se at ulike årskull vil ha ulike behov når det gjelder en minstesikring. Kostnadene ved å leve i et gitt år avhenger ikke av hvilket år du er født. Et slikt system vil sannsynligvis også bli svært vanskelig for folk å forstå. Vi er også bekymret for at det på sikt vil føre til mange fattige eldre.

Regjeringen uttrykker i meldingen at det er et mål å unngå «klatting» i systemet, der enkeltytelser økes f.eks. i forbindelse med budsjettforhandlingene i Stortinget. Vi tror at et system med årskullsspesifikke garantipensjonsnivåer vil tvinge fram nettopp det.

Når det gjelder nivået på minsteytelsene er det flere hensyn å ta. NTL er opptatt av at de som har vært i jobb skal få pensjonsmessig uttelling for det. En heving av minsteytelsene vil også medføre at mange må jobbe lenger før de får rett til å ta ut pensjon. På den annen side er det viktig at minsteytelsene gir en tilstrekkelig grunnsikring. Den politiske debatten så langt har i stor grad dreid seg om at minstepensjonsnivåene er for lave. Pensjonsutvalgets utredning viste at garantipensjonsnivået vil bli lavere enn minstepensjon. NTL mener derfor det bør vurderes å heve garantipensjon opp til minstepensjonsnivå. Vi mener det er særlig viktig å heve garantipensjonsnivået for enslige.

 Full minstepensjonsytelse for flyktninger ble fjernet av det borgerlige stortingsflertallet i forrige periode. NTL mener ordningen med rett til full minste pensjonsytelse for flyktninger må gjeninnføres. Den samme retten må gjelde dem som har fått opphold på humanitært grunnlag eller gjennom kollektiv beskyttelse. Dette vil redusere sosialstønadsbudsjettet og behovet for bostøtte og andre støtteordninger for disse gruppene.

Til: Arbeids- og sosialkomiteen

Fra: Unio v/Erik Orskaug

11.1.2024

Høring – Meld. St. 6 (2023-2024) Pensjonsmeldingen

• Generell støtte til hovedtrekkene i meldinga og ønsket om et bredt forlik på Stortinget for å sikre nødvendig langsiktighet om framtidige rettigheter også for yngre årskull.
• Støtter økte aldersgrenser i folketrygden (allerede avtalt for særaldersgrenser), støtter innføring av normert pensjonsalder og avvisning av raskere økning av «62».
• Økte aldersgrenser øker arbeidsgivers hovedansvar for å sikre et godt og forsvarlig arbeidsmiljø som gjør det mulig for alle ansatte å stå så lenge i arbeid at de kan få en god pensjon. Alt for mange, f.eks. barnehageansatte, slutter i dag før de når pensjonsalder.
• Støtter at minsteytelsene starter på dagens garantipensjonsnivå og lønnsreguleres for å opprettholde startnivået for yngre årskull målt i G. Selv om garantipensjonen er lavere enn dagens minstepensjon, vil «alle» ha noe pensjon ved siden av. Folketrygden må ikke bli flatere, støtter regulering av løpende garantipensjon med gjennomsnitt av lønn og pris.
• Unios prinsipielle syn er at uføre skal kompenseres fullt ut for levealdersjusteringen. Uføre kan ikke jobbe og kompensere slik arbeidsføre kan.
• Subsidiær støtte til en ordning der nivået på alderspensjonen til uføre for 1963-kullet settes til litt over alderspensjonsnivået for de arbeidsføre som står i arbeid til litt over 66 år (dagens gjennomsnittlige avgangsalder i folketrygden), og at de uføres alderspensjon etter dette gis med 2/3 kompensasjon for videre levealdersjustering. Viktig å følge med på hvor lenge de arbeidsføre står i arbeid, kompenserer de fullt ut, må uføre kompenseres fullt ut.
• Hvis komiteen velger «2/3», bør det fremholdes som et mål at en ikke går lavere selv om de arbeidsføre skulle vise seg å kompensere for mindre enn 2/3. Tidligere uttak for de arbeidsføre vil kunne forklares med arbeidsmiljøforhold som den enkelte ikke rår over eller en prioritering av fritid blant de arbeidsføre som ikke bør ramme alderspensjonen til de uføre (som jamnt over har lavere lønns- og pensjonsnivåer).
• Bra at regjeringen ikke foreslår at uføres alderspensjon skal være på nivå med pensjonen for de som tar ut tidligst mulig, slik vi hørte fra regjeringshold for noen år siden.
• Alderspensjon til uføre får med forslaget en nedgang på nesten 2 prosentpoeng fra 1953- til 1954-kullet. 1953-kullet er siste årskull med skjermingstillegg. Hurdalsplattformen sier at skjermingstillegget skal gjeninnføres. Hvis skjermingen knyttes til gammel folketrygd, vil forskjellen mellom 1953- og 1954-kullet bli mindre og skjermingen fases ut fram mot 1962-kullet der overgangen til 1963-kullet er akseptabel med regjeringens forslag.
• Støtter forslaget om et «Sliterutvalg». Et tidligpensjonstillegg, som vi har kalt det i Unio, bør være bredt anlagt som en del av folketrygden for å styrke den sosiale bærekraften. Særalderspåslaget for de som har særaldersgrense er et godt tidligpensjonstillegg.
• Et tidligpensjonstillegg bør bygge på selvseleksjon, og vi er fornøyde med at meldingen avviser at dette må være et tillegg for de med ekstra lange karrierer. Dagens «slitere» finnes i langt flere bransjer og sektorer enn de gamle mannsarbeidsplassene i f.eks. industrien hvor det var vanlig å starte som 17 åringer. Viktig at et nytt tidligpensjonstillegg ikke tar oppmerksomheten bort fra arbeidsgivers hovedansvar for å sikre et godt og forsvarlig arbeidsmiljø.

Det er arbeidslivet som må endres, ikke pensjonsalderen!

Pensjonsreformen har siden 2011 bidratt til å uthule det norske pensjonssystemet. Det legges større vekt på hva den enkelte kan karre til seg og sikringen som fellesskapet gir er det mindre og mindre igjen av. Den som har en godt betalt jobb, god helse og mulighet til å jobbe lenge har mulighet til å få langt høyere pensjon enn tidligere. Alle som er lavtlønte og har jobber hvor helseplager er en del av hverdagen vil få langt lavere pensjoner enn tidligere, mange flere vil ende opp på minsteytelser selv om de har jobbet hele livet.

Regjeringens forslag gir ikke et forbedret pensjonssystem, de forsterker mange av de negative effektene som allerede ligger i reformen. Noen få endringer lapper litt på noen av de verste utslagene av det som ligger i reformen, som at opptjening av alderspensjon for uføre skal forlenges til 65 år i stedet for 62.

De få endringene som gir bedringer er helt nødvendige, og endringene gir fortsatt resultater som er dårligere enn det vi hadde før 2011.

Økt pensjonsalder – en endring som rammer dem som allerede har minst

Forslaget om å heve pensjonsalderen gjelder både den nedre grensen for å ta ut pensjon som i dag er 62 år og den allmenne aldersgrensen for pensjon som i dag er 67 år.

Hevingen av den nedre aldersgrensen vil gjøre at mange som i dag må velge tidligpensjon ved 62 år, eller kort tid etter, fordi helsa svikter eller kreftene tar slutt, ikke lenger kan gjøre det. Flere enn før vil bli tvunget ut av arbeidslivet før pensjonsalder og vil ende arbeidslivet som uføre. I dag er 25 % av befolkninga mellom 60 og 64 år uføre, Pensjon for alle mener det er helt feil valg, og en usosial løsning, å heve aldersgrensene slik at disse tallene øker.

Pensjon for alle ser ikke på et eget «sliterutvalg» som en god løsning. Det er tydelig at arbeidslivet tar helsa til mange, og det er åpenbart behov for en nedre aldersgrense på 62 år.

Pensjon for alle vil påpeke at det burde ligget et forslag til løsning for «sliterne» i stortingsmeldinga slik at mulige løsninger kunne blitt vurdert opp mot helheten i meldinga. Det er en uskikk at et så viktig spørsmål ikke behandles sammen med øvrige endringer i pensjonssystemet. Pensjonen er vår alles sikkerhet i alderdommen, og de av oss med utslitte kropper og dårlig helse har aller størst behov for denne tryggheten.

Å heve den allmenne pensjonsalderen opp fra 67 år rammer utelukkende de som har de laveste opptjeningene, de som ikke har tjent opp til garantipensjonsnivå. I dag kan alle gå av ved 67 år, også de som har tjent opp minst. Hvis regjeringens forslag blir vedtatt, vil de av oss med de laveste lønningene, i hovedsak de tyngste jobbene og som regel den laveste levealderen, tvinges til å stå lenger i jobb, mens andre kan «velge» å akseptere litt lavere pensjon og skåne egen helse. Flere av de lavest lønte vil jobbe seg inn i helseproblemer og flere vil tvinges ut av arbeidslivet og over på uføretrygd.

Stadig lavere «minstepensjon» er en usosial endring

Pensjonsreformen endret hvordan minsteytelsene i pensjonssystemet beregnes. Fra og med 1963-kullet har vi fått garantipensjon fullt og helt. Garantipensjonen er svært komplisert måte å beregne minsteytelser på, og endringsforslagene som er lagt fram i stortingsmeldingen er til dels svært vanskelig å forstå og å se omfanget av, bl.a. fordi minstenivåene endres med stigende levealder.

Svært få vil få «bare» garantipensjon, men svært mange, og mange flere enn de som har minstepensjon i dag, vil ha garantipensjonen som hoveddelen av pensjonen sin. Det er uforståelig at regjeringen går inn for å senke nivået på denne minsteytelsen. Garantipensjonen ligger mer enn 2000 kr. lavere enn dagens minstepensjon - månedlig. Det som framstilles som en reform for minstepensjonister er det største kutt i minstepensjon noensinne.

Garantipensjon er også et system som låser morgendagens minstepensjonister på dette lave nivået. Dette skjer fordi en økning i garantipensjon automatisk vil øke personen for over 40% av alle pensjonister tilsvarende. Det vil bli umulig å justere bare for dem som har minst.

I tillegg til dette foreslår regjeringen at det i framtiden ikke lenger skal finnes en faktisk «minstepensjonsgrense», minsteytelsen vil bli ulik fra årskull til årskull. Dette er en løsning som bryter helt med dagens minstepensjon. Det er en allmenn oppfatning i Norge at minsteytelsen, det som kalles minstepensjon av de aller fleste, må holde et nivå som gir alle økonomisk trygghet. At behovet for økonomisk trygghet, eller at utgifter til livsopphold skal variere stort med hvilket årskull du er født er både ulogisk og uforståelig.

Minsteytelsene må heves for å sikre alle en inntekt de kan leve av. Pensjon for alle mener at det fortsatt må være en felles minsteytelse, en grense som ingen kan havne under, og denne ytelsen må ligge over EUs fattigdomsgrense.

Uføre må sikres

Selv etter tolv år med pensjonsreform og krav om alle må jobbe lengre enn før, stilles det ingen synlige krav til arbeidsgiverne. Det er den ansatte som må «velge» å fortsette i jobb, tilsynelatende uavhengig av helse og arbeidsforhold. Arbeidsgiverne lider ingen tap om de produserer uføre på løpende bånd.

Hvis målet er at flest mulig skal ha mulighet til å forlenge sin tid i arbeidslivet, så er det arbeidslivet som må endres. Reduserte belastninger, bedre bemanning, strengere arbeidsmiljøkrav, lovpålagte seniortiltak, redusert daglig arbeidstid – dette er bare noen eksempler på tiltak som kan gi positiv effekt. Pensjonsreformens svar på utfordringen var dessverre å straffe de uføre.

Pensjonsreformen ga uføre pensjonsopptjening til 62 år, dette var en umulig løsning og den kan ikke videreføres. Dette er rett og slett fattigdomsproduksjon. Regjeringen foreslår nå at opptjeningen skal fortsette fram til 65 år. Dette er en åpenbar forbedring, men fortsatt en klar forverring hvis vi sammenligner med før pensjonsreformen ble innført.

Folk som allerede har tapt helse og mulighet til å delta i arbeidslivet skal ikke straffes med en pensjonstilværelse i fattigdom. . Det er innlysende at uføre må ha en pensjonsopptjening som minimum går fram til pensjonsalderen på 67 år, og eventuelt videre hvis pensjonsalderen heves.

Et demokratisk problem at forslagene er vanskelig å forstå

Folketrygden er bærebjelken i velferdsstaten og alderspensjonen er den ytelsen som de aller, aller fleste av oss en gang får. Alderspensjonen fra folketrygden er det som gir oss trygghet i alderdommen. Folketrygden er vår felles eiendom, og det burde være en selvfølge at store endringer skal debatteres bredt i samfunnet, ikke bare av eksperter.

Endringene som regjeringen foreslår er ikke enkle å forstå, selv for oss som har jobbet mye med pensjon. For de aller fleste vil forslagene framstå som ubegripelige. Pensjon for alle opplever det både som bekymringsfullt og kritikkverdig at et så sentralt velferdspolitisk spørsmål ser ut til å overlates til et ekspertvelde.

Vi viser vår søknad om deltakelse ved arbeids- og sosialkomiteens høring om Et forbedret pensjonssystem med styrket sosial profil, den 18. januar 2024. KS ønsker å gi våre synspunkter på stortingsmeldingen.

NOU 2022:7 Et forbedret pensjonssystem var på høring høsten 2022. KS var enig i utvalgets hovedkonklusjoner. Pensjonsreformen var nødvendig og ser ut til å virke etter hensikten. Det er behov for justeringer, men hovedelementene i pensjonsreformen må ligge fast. Vi mente videre at det var en svært viktig tilrådning utvalget ga, når utvalget oppfordret til jevnlige brede evalueringer, med det formål å jevnlig søke brede politiske forlik om pensjonsreform. Vi var videre enige i behovet for justeringer i pensjonsreformen, og utvalgets forslag om endringer i aldersgrensene, justering av minstenivåene og forslaget om skjerming av uføre mot levealdersjustering.

Vi er positive til at pensjonsutvalgets tilrådning om å søke brede politiske forlik om pensjonsreform nå følges opp med stortingsmeldingen. Den tette integrasjonen mellom folketrygden og tjenestepensjoner, gjør det nødvendig at pensjonssystemet er mest mulig stabilt og forutsigbart, slik at det ligger til rette for at tariffestede pensjonsordninger tilpasses folketrygden. For at pensjonsreformen skal ha de tilsiktede effektene, har det avgjørende betydning hvordan tariffestede pensjoner tilpasses.

Vi er enig i utvalgets forslag til forbedringer, og er da positive til at stortingsmeldingen følger opp forslagene til forbedringer.

Vi er enige i utvalgets forslag og vurderinger, og er også enig i pensjonsutvalgets vurdering av ordninger for de såkalte «sliterne», og er derfor kritiske til at Regjerningen besluttet å nedsette et utvalg som skal vurdere, og komme med forslag til løsninger for «sliterne».

Med hilsen

Helge Eide
Administrerende direktør (fungerende)                              

Tor Arne Gangsø
Arbeidslivsdirektør

Meld. St. 6 (2023-2024)

Vi viser til høringen i arbeids- og sosialkomiteen i ovennevnte sak. Arbeidsgiverforeningen

Spekter organiserer mer enn 260 private og offentlige eide virksomheter som bærer et

utpreget samfunnsoppdrag, eller som gjennom sin forretningsdrift og sine leveranser bidrar

til at andre løser sitt samfunnsoppdrag.

Spekter er ledende innen sektorene helse, samferdsel og kultur, og har i tillegg en rekke

medlemmer innenfor det offentlige virkemiddelapparatet. Spekters medlemmer har til

sammen over 238 000 ansatte.

Nødvendig med bredt politisk flertall

Spekter oppfordrer partiene på Stortinget til å utforme et bredt politisk forlik om endringene

i pensjonssystemet. Det er viktig med god forutsigbarhet både for arbeidsgivere og

arbeidstakere. Endringer må ha et langsiktig perspektiv og sikres en bred politisk forankring.

De siste årene har vi sett flere eksempler på reformer basert på et smalt flertall som

reverseres når flertallet skifter. Det vil være svært uheldig om det skulle bli tilfelle også i

dette spørsmålet.

Spekter støtter i hovedsak forslagene i stortingsmeldingen

Hovedgrepene i pensjonsreformen er foreslått videreført. Dette er viktige grep for å sikre et

økonomisk bærekraftig pensjonssystem og støttes av Spekter.

Av endringer som nå foreslås ser vi det som naturlig og nødvendig at aldersgrensene i

folketrygden justeres med økende levealder. Dette er positivt for arbeidslinjen og nødvendig

for å hindre at arbeidstakere går ut av arbeidslivet med lave pensjoner. Det er også positivt

at aldersgrensene for andre sosiale ordninger justeres i samme takt.

Som forutsatt av regjeringen må tjenestepensjonsordningene, som er et supplement til

folketrygden, også justeres tilsvarende.

Norge trenger mer arbeidskraft for å utvikle velferdsstaten og fortsette verdiskapingen i

offentlige og private virksomheter. Spekters medlemmer i helsesektoren er blant de som

tydeligst merker mangelen på tilgjengelig arbeidskraft, men behovet for folk og kompetanse

er stort også i andre sektorer.

I samarbeid med Høgskolen Kristiania gjennomførte Spekter høsten 2023 en undersøkelse

blant topplederne i medlemsvirksomhetene våre. I undersøkelsen oppgir tre av fire

toppledere mangel på folk og kompetanse som en endringsdriver for virksomheten de leder.

Fire av fem mener virksomheten har et udekket kompetansebehov. To av tre sier at mangel

på kompetanse er et betydelig problem i virksomheten de leder. Eldre arbeidstakere har en

erfaring og en kompetanse som vil være viktig for mange arbeidsgivere også etter dagens

pensjonsalder. 

Når det gjelder uføres alderspensjon støtter Spekter regjeringens forslag som innebærer en

delvis skjerming av levealdersjusteringen og en målsetting om at tidspunktet som uføre får

alderspensjon øker i takt med hvor lenge arbeidsføre står i arbeid.

Spekter støtter også en regulering av minsteytelsene i folketrygden i takt med lønnsveksten.

Dagens AFP-ordning bør erstattes av mer treffsikre ordninger

Mange arbeidstakere har i dag en AFP-pensjon i tillegg til pensjon fra folketrygden og

tjenestepensjonen. Ordningen er imidlertid bare tilgjengelig for de som er ansatt i en

virksomhet med tariffavtale og mange av disse faller også utenfor. Spekter mener ordningen

bør avvikles i sin nåværende form og erstattes av ordninger som treffer hele norsk arbeidsliv.

Mange av de som i dag ikke har rett til AFP er ansattgrupper med de dårligste lønns- og

arbeidsvilkårene og med den laveste pensjonsopptjeningen. Både sosialt og økonomisk vil

det være bedre å utrede alternativer til dagens AFP-ordning og privat sektors sliterordning

gjennom ordninger i folketrygden.

Spekter er derfor positiv til at det utredes en sliterordning i folketrygden slik regjeringen har

foreslått.

Spekter foreslår også å avvikle dagens særlover knyttet til pensjon, blant annet

operapensjonsloven, apotekpensjonsloven og sykepleierpensjonsloven.

Dagens pensjonsportaler må videreutvikles

For den enkelte arbeidstaker kan det være svært krevende å få god oversikt over den

framtidige pensjonen. Et viktig virkemiddel for å bedre dette er videreutvikling og forbedring

av dagens pensjonsportaler, slik det også foreslås i stortingsmeldingen.

Ny AFP ordning for offentlig sektor 

Spekter støtter departementets forslag som etter vår oppfatning er en god og riktig 
oppfølging av partsenigheten om offentlig tjenestepensjon i protokoll datert 3. mars 2018. 
Finansieringsmodell er ikke regulert i loven, men er forutsatt regulert i forskrift. Vi ønsker 
imidlertid likevel å presisere at når det gjelder fordeling av kostnadene internt i offentlig 
sektor, så er Spekter enig i at dette i hovedsak kan løses gjennom overføringsavtalen for 
offentlig tjenestepensjon. Men noen virksomheter har avviklet offentlig tjenestepensjon og 
regelverket bør derfor innrettes slik at disse ikke pålegges nye og uforutsette utgifter. 
 

Endring for årskullene 1954 – 1962 i offentlig tjenestepensjon for å øke 
insentivet til å jobbe lenger 

Spekter støtter de foreslåtte endringene. 

Kontaktpersoner: 
Sjeføkonom og direktør Stein Gjerding 901 73 237 
Direktør for samfunnspolitikk Odd Erik Stende 932 11 874 
Spesialrådgiver Thomas Hansen 907 57 471