Endringer i lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (ny avtalefestet pensjon)

NOTAT
 

Fra: LO kommune og LO stat                                             Dato: 11. januar 2024
 

Til: Stortingets arbeids- og sosialkomitè
 

Skriftlig innspill til høring om offentlig AFP og «samordningsfella»
 

Vi viser til invitasjon til høring og takker for anledningen til å komme med skriftlig innspill.

AFP i offentlig sektor - Prop. 35 L (2023–2024) - Endringer i lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (ny avtalefestet pensjon)
 
Det er straks seks år siden partene i offentlig sektor og regjeringen ble enige om endringer i offentlig tjenestepensjon. Og det er nå 11,5 måned til de første i 1963-kullet skal ta ut AFP.

Det er beklagelig at regelverket ikke har blitt klart tidligere, noe som skaper usikkerhet og uklarhet for våre medlemmer.

Avtalen fra 2018 sier at AFP i offentlig sektor skal etableres «etter mønster av» AFP-ordningen i privat sektor. Det er vår oppfatning at dette betyr at det er større frihetsgrader i fastsetting av regelverket for offentlig AFP, enn det regjeringen foreslår. Det kopieres regler som er utfordrende for ansatte i privat sektor i dag, og som dermed også får overslag til offentlig sektor.

Det var for LO-forbundene i offentlig sektor helt sentralt at dagens tidligpensjons-AFP ble erstattet av noe nytt som kunne forsvare endringer. Full mobilitet mellom privat og offentlig sektor ble sett på som en forbedring.

Regjeringens forslag dekker etter vår vurdering ikke det vi forventer at skal ivaretas av mobilitet.

I avtalen heter det: 

«Det forutsettes at det etableres systemer for medregning av kvalifikasjonstid og refusjoner mellom AFP-ordningene i offentlig og privat sektor, slik at kvalifikasjonstid fra privat sektor kan medregnes i offentlig sektor og omvendt.» 

For det første innebærer regjeringens forslag at det innføres et nytt hull som ikke finnes i AFP i privat sektor i dag, gjennom at de innfører et skille når det gjelder hvordan man beregner ansiennitet fra tidligere arbeidsforhold knyttet til ansiennitetskrav ved aldersgrensen og ved uttakstidspunktet. 

Dette var aldri tema mellom partene ved forhandlingene i 2018 og vi mener det ikke finnes noe grunnlag for å forstå avtalen på denne måten. Treårskravet som nå foreslås mellom offentlig og privat AFP er et nytt krav og ikke etter mønster av privat sektor. I privat sektor går arbeidstakere sømløst mellom ulike bedrifter i ulike tariffområder, så lenge de har tariffavtale med AFP. 

Treårskravet begrunnes så vidt vi kan forstå med at det er behov for tydelig skille om man kan gå av med privat eller offentlig AFP. Det er viktig at det ikke er tvil om hvilken ordning man skal gå av med, men det er ikke nødvendig med et nytt krav om tre år etter en overgang mellom privat og offentlig sektor. Det vil kunne medføre at mange som er i alderen mellom 59 og 62 år vil forbli i sin sektor av frykt for å ikke kunne stå så lenge etter fylte 62 år som et slikt ekstra treårskrav vil medføre. 

Det er ikke behov for et slikt krav, det vil medføre mobilitetshindre som avtalen var ment å fjerne, og det er ikke etter mønster av privat AFP. I den grad det er behov for en tidsperiode i en av sektorene for at det skal være tydelig hvilken sektor man går av fra så bør det være langt kortere enn tre år, for eksempel tre måneder.

I tillegg innebærer regjeringens forslag at bare de første tre årskullene er garantert å få med seg kvalifikasjonstid dersom de flytter seg fra offentlig til privat sektor. Det er allerede langt flere årskull som er inne i sin kvalifiseringsperiode og en ytterligere utsettelse av en ordning som ble avtalt i 2018 vil medføre stor usikkerhet for våre medlemmer og kan være til hinder for mobilitet mellom sektorene. 

Vi understreker at avtalen fra 2018 er tydelig på medregning begge veier, og vi forutsetter at dette følges tett opp og i god tid før berørte årskull skal ta ut AFP.

Vi har et betydelig antall sykepleiere organisert i Fagforbundet. Endringene i offentlig tjenestepensjon innebærer at AFP er en stor del av den helhetlige offentlige tjenestepensjonen. Vi forutsetter at Stortinget sørger for at AFP blir lovfestet i sykepleierordningen, på linje med det som skjer i Lov om statens pensjonskasse.

Vi ser at informasjon og rådgivning blir et helt sentralt tema. Vi ønsker at det skal åpnes for å kunne søke AFP med tilbakevirkende kraft, og at det bør tydeliggjøres at det påligger en leverandørene en informasjonsplikt overfor medlemmene når det gjelder konsekvenser av uttak av f.eks. betinget tjenestepensjon og AFP.

For øvrig viser vi til arbeidstakersidens felles høringssvar, som ligger her:

Høring – forslag om ny avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig sektor - regjeringen.no

«Samordningsfella» - Prop. 37 L (2023–2024) Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (styrket insentiv til å jobbe lenger)
 
Etter at merknaden i Innst. 175 L i fjor sommer, hadde vi et reelt håp om at regjeringa nå skulle komme tilbake med forslag som svarte på forventningene om å rette opp situasjonen for ansatte som jobber ut over at forholdstall 1 er nådd, dvs. den såkalte «samordningsfella».

Det forslaget som nå kommer fra regjeringa er etter vår vurdering ikke et svar på den situasjonen som oppstår for årskullene som er født i 1962 og tidligere, og som er omfattet av dagens samordningsregler.

Forslaget gir en liten justering knyttet til samordningen mot ny opptjening i folketrygden, som først og fremst gir mindre forskjell mellom 62- og 63-kullet når det gjelder forskjeller i regelverk og konsekvenser av å stå lenge i jobb. For de første kullene som er omfattet, er dette en ubetydelig forbedring. Noe de økonomiske beregningene viser.

Oppdaterte tall vi nå har fått fra KLP, viser at det er 2103 ansatte med fødselsår 1945-1954, hvorav hele 1333 fortsatt er i full jobb. I tillegg vil da medlemmer i SPK og de kommunale pensjonskassene komme. Vi ber Stortinget legge merke til at proposisjonen ikke omfatter særlig statistisk bakgrunnsmateriale om hvem som er berørt av reglene.

Vi gjentar at vårt krav er at det må komme endringer for alle årskull fra 1944 til 1962, som gjør at de som har stått lenge i jobb får bedre uttelling i sin alderspensjon.

Stortinget må derfor vedta at dette skal gjøres på en bedre og mer omfattende måte enn det som nå foreslås av regjeringen.

Vi ser fram til å møte komitèen i den muntlige høringen 18. januar.

Med vennlig hilsen

Steinar Fuglevaag/LO kommune              Ingerid Marie Utvik/LO Stat

Norsk sykepleierforbund (NSF) påpeker at Regjeringens forslag om krav til tariffavtale for AFP innebærer en klar svekkelse av ordningen i strid med lovens formål og forutsetningene for pensjonsavtalen. Dersom lovforslaget vedtas som foreslått, uten lovfesting av AFP i Sykepleierpensjonsloven, vil det bidra til å svekke sykepleiernes mobilitet innad i helsetjenesten og redusere muligheten til å rekruttere sykepleiere inn bl.a. i den hardt belastede fastlegeordningen. Det vil være uheldig, og bør lede til at komiteen foreslår endinger i Regjeringens forslag.

 Lov om sykepleierpensjon var et sentralt virkemiddel for å sikre mobilitet av sykepleierkompetanse på tvers av helsetjenesten i 1962 da loven ble vedtatt. Da en enstemmig komite la frem lov om pensjonsordning for sykepleiere, ser vi med hvilken entusiasme politikerne løste den mangeårige utfordringen med dårlig og uensartet pensjon for sykepleiere. Representanten Seweriin uttalte: «Jeg vil gratulere statsråd Bondevik med at det har lykkes for ham som sosialminister å finne en løsning på denne vanskelige saken». Bondevik selv uttalte: Den største føremonen ser eg i at pensjonsspørsmålet no ikkje vil verte noka hindring frå å kunna skifta arbeidsstad….. Representanten Støtvig uttalte: «… i den tiden jeg har vært stortingsrepresentant, kan jeg ikke erindre å ha vært med på eller vært vitne til behandling av en sak som har vært hilst med så alminnelig glede som tilfelle var da Odelstinget behandlet denne sak.»

 Et felles regelverk for opptjening av pensjon for sykepleiere etter mønster av lov om Statens pensjonskasse, har sikret god mobilitet i helsesektoren som har vært en viktig forutsetning for kompetanseutvikling på tvers av primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det har også bidratt til mobilitet av arbeidskraft uavhengig av om tjenesten er levert av det offentlige selv eller av det private. Hensynene som Stortinget la vekt på i 1962 har også vært førende ved senere endringer og helsereformer.

 Når Regjeringen nå foreslår at AFP må følge av tariffavtale, innebærer det et brudd med disse hensynene. På kort sikt vil særlig sykepleiere hos fastleger, i primærhelseteam og legespesialister som i dag har AFP, miste retten til AFP. Det vil gjøre det mindre attraktivt å jobbe i disse delene av helsetjenesten og redusere muligheten til å nå målene om styrking av fastlegeordningen som er viktig innbyggerne i alle landets kommuner. På lenger sikt vil også ytterligere grupper kunne berøres, uten at konsekvensene er nærmere vurdert av departementet.

 Lovforslaget redegjør heller ikke nærmere for dagens praksis innenfor lovens virkeområde. KLP har i tråd med formålet om en likeverdig ordning tilbudt arbeidsgivere som er omfattet av den obligatoriske sykepleierordningen tilslutning til AFP. NSF forutsatte ved inngåelse av pensjonsavtalen at AFP skulle lovfestes som en obligatorisk del av loven også fremover. En samlet arbeidstakerside og KLP er derfor overrasket og uenig i departementets lovforslag om å innføre et krav om at AFP må følge av tariffavtale. Slik NSF ser det bør man i stedet bygge videre på etablert praksis innenfor lovens virkeområde.

Høyesteretts dommere og folkevalgte er heller ikke omfattet av tariffavtale. For disse har departementet forslag til løsninger – i motsetning til for sykepleierne, se proposisjonens pkt 7.4.2.

 NSF ber komiteen sørge for at AFP fortsetter å inngå som en obligatorisk del av den lovfestede pensjonsordningen for sykepleiere uavhengig av om AFP er tariffavtalt slik ordningen er i dag.

Det vises til NSFs høringsuttalelse for nærmere utdyping av vårt syn: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-om-ny-avtalefestet-pensjon-afp-i-offentlig-sektor/id2947526/?uid=3908f0ae-065f-469d-8999-ed2c738cd7a5

Til: Arbeids- og sosialkomiteen

Fra: Akademikerne

Meld. St.6 (2023 – 2024), prop. 35 L(2023- 2024) og prop. 37 L (2023- 2024)  

Prop. 35 L (2023 – 2024)

Det er positivt at avklaring av regler om ny offentlig AFP er i prosess. Vi vil presisere behovet for et tydelig regelverk som gir den enkelte forutsigbarhet, og som i tillegg sikrer tilstrekkelig mobilitet av ansatte mellom offentlig og privat sektor. Den foreslåtte løsningen gir kun en midlertidig løsning. Partene i offentlig sektor må vurdere hvordan fremtidige endringer i den private AFP-ordningen skal følges opp i offentlig sektor.

Prop. 37 L (2023 – 2024)

Primært mener vi at samordningsfellen burde løses slik at offentlig ansatte generelt kan ta ut pensjon og jobbe videre uten ny samordning.

Pensjonistforbundet viser til Prop. 37 L (2023-2024), Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (styrket insentiv til å jobbe lenger) og Prop. 35 L (2023-2024) Endringer i lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (ny avtalefestet pensjon).

Samordningsfella

Lovforslaget i Prop. 37 L (2023-2024) er regjeringens forslag til løsning på problemet vi kjenner som samordningsfella. Pensjonistforbundet har på vegne av våre medlemmer kjempet en mangeårig kamp for å fjerne samordningsfella, som innebærer at offentlig ansatte får redusert tjenestepensjon dersom de står i jobb utover alderen hvor de har kompensert for levealdersjusteringen. Dessverre er regjeringens forslag til løsning svært dårlig.

Regjeringen foreslår kun å endre regelverket for personer født i årskullene 1954 – 1962. For tidligere årskull, 1944 – 1953, som er hardest rammet av samordningsfellen, foreslås det ingen endringer. Det gir en fullstendig urimelig forskjellsbehandling etter hvilket årskull man er født.

Regjeringen begrunner forskjellsbehandlingen av årskull med at det er insentivene til å stå lenge i jobb de ønsker å påvirke. Vi mener det er en fullstendig gal måte å forvalte et pensjonssystem på. Pensjon er først og fremst inntekten man skal leve av som pensjonist. At innretningen på pensjonssystemet også kan påvirke arbeidsinsentivene er åpenbart, men det er først og fremst hensynet til å sikre en inntekt i alderdommen som er pensjonssystemets primæroppgave. Det er altså ikke nok bare å påvirke insentivene til de som fremdeles står i arbeid, man må også sikre at de som ikke lenger er i jobb får den pensjonen de fortjener.

Tusentalls ansatte i offentlig sektor har gjort en ekstra innsats og jobbet utover det som tidligere var ansett som normal pensjonsalder. For det har de blitt straffet med en reduksjon av tjenestepensjonen. Svært mange berørte av samordningsfellen har aldri fått forståelig informasjon hverken fra arbeidsgiver, pensjonsleverandør eller myndighetene om at de ville få mindre tjenestepensjon dersom de stod lenge i arbeid. For de fleste har det vært en gedigen overraskelse at tjenestepensjonen er kraftig redusert eller i verste fall er helt borte. Det er med sjokk og vantro at gravemaskinføreren, sykepleieren, læreren, tannlegen, professoren og skatterådgiveren har fått beskjed om at tjenestepensjonen man har betalt inn til i alle år har gått tapt. De fikk vite at lønnen var litt lavere i offentlig enn i privat sektor, men til gjengjeld var de sikret en god pensjon. De ble lovet garantier om en samlet pensjon på minst 66 prosent, men det ble aldri innfridd. Bare fordi de stod ekstra lenge i jobb.

Hva foreslår regjeringen nå?

Forslaget fra regjeringen tar sikte på å kun rette opp samordningsfellen for en andel av pensjonen tilsvarende den andelen man har av alderspensjon fra folketrygden etter nytt regelverk. Er man født før 1954 er hele alderspensjonen fra folketrygden opptjent etter gamle regler, og man får dermed ingen forbedring. For 1954-kullet foreslås det å rette opp 10 prosent av samordningsfellens uheldige virkninger. Når 90 prosent av tjenestepensjonen fremdeles kan tapes sier det seg selv at forslaget er en forferdelig dårlig løsning. For 1955-kullet er det ørlite grann bedre, men fremdeles rammes 80 prosent av tjenestepensjonen av samordningsfellen, osv. For 1962-kullet vil effekten av regjeringens forslag være at 10 prosent av tjenestepensjonen kan rammes av samordningsfellen, mens 90 prosent rettes opp. Er man født i 1963 eller senere er det som kjent ingen som rammes av samordningsfellen i det hele tatt. Tvert imot vil man få høyere tjenestepensjon desto lenger man står i jobb, så lenge man er født etter 1962. Reglene er altså logiske så lenge man er født etter et visst årskull.

Pensjonistforbundet mener at det som et minimum burde være et regelverk som sikrer en samlet pensjon på 66 prosent. Det var slik regelverket var før 2011. Årskullene født frem til og med 1958 har til og med en garanti om 66 prosent. Det vil si at de som er født i 1958 og tidligere og har full pensjonsopptjening og tar ut alderspensjonen fra folketrygden og tjenestepensjonen ved 67 år er garantert en samlet pensjon på 66 prosent, selv om levealdersjusteringen i utgangspunktet trekker pensjonen under 66 prosent.

Det er ingen logikk i at en person som velger å ta ut folketrygden fra 67 år, og så fortsetter å jobbe noen år ekstra, skal få en lavere samlet pensjon enn 66 prosent når personen omsider pensjonerer seg fra et senere tidspunkt. Personen har da bidratt mer, både gjennom sin arbeidskraft, og gjennom skattesystemet. Personen har i tillegg utsatt uttaket av tjenestepensjonen, noe som reduserer de offentlige utgiftene i de ekstra årene personen har vært i jobb. Vedkommende bør som et minimum få en samlet pensjon på 66 prosent, slik man ville fått dersom man sluttet allerede ved 67 år.

Vi ber komiteen innstendig om å bli enige om en løsning som faktisk rydder opp samordningsfellen en gang for alle. Personene født i årskullene som er hardest rammet av samordningsfellen må også omfattes. De fortjener å leve sine resterende år med det pensjonsnivået de opprinnelig var tiltenkt.

Ny AFP i offentlig sektor

Lovforslagene i Prop. 35 L (2023-2024) følger opp avtalen om å innføre en ny livsvarig AFP-ordning for offentlig ansatte født i 1963 eller senere.

Pensjonistforbundet viser til at ny offentlig AFP vil utgjøre en svært viktig del av den samlede pensjonen til offentlig ansatte. Satsene for opptjening av tjenestepensjon i påslagsordningen er dimensjonert til at man samtidig skal motta ny livsvarig AFP. Dersom AFP-ordningen ikke hadde vært lagt om til et livsvarig tillegg, er det rimelig å anta at satsene i påslagsordningen måtte vært betydelig høyere. Vi mener derfor det er svært problematisk at regjeringen foreslår et regelverk hvor store grupper av offentlig ansatte ikke vil fylle vilkårene for ny AFP, og dermed ender opp med en betydelig lavere livsvarig pensjon enn de som kvalifiserer for AFP.

Vi reagerer spesielt mot regjeringens forslag om at mottakere av særalderspensjon ikke skal kunne få AFP. En stor andel av offentlig ansatte jobber i yrker med særaldersgrenser og har mulighet til å gå av med tidligpensjon. Regjeringen foreslår et system hvor man får et livsvarig tap av pensjon dersom man benytter seg av denne tidligpensjonsmuligheten, siden man mister AFP-retten. Det er svært urimelig at ansatte som jobber i slike yrker med særlige krav til psykiske og fysiske egenskaper skal få lavere pensjon enn øvrige offentlig ansatte. Dette vil gjøre det mindre attraktivt å jobbe i slike krevende yrker, og kan svekke rekrutteringen.

Pensjonistforbundet mener at når AFP-ordningen omlegges til et livsvarig tillegg må vilkårene for å motta AFP må være innrettet slik at flest mulig innfrir dem, og at det ikke er ulogiske eller urimelige krav som gjør at enkelte mister retten til AFP.

Videre viser vi til at personer som får avslag på AFP skal kunne motta betinget tjenestepensjon. Betinget tjenestepensjon kan minne om AFP, men har både lavere opptjeningssats (3 prosent) enn AFP (4,21 prosent) og skal kun beregnes basert på år med medlemskap i offentlig tjenestepensjonsordning. En stor svakhet ved regjeringens forslag er at den betingede tjenestepensjonen kun skal baseres på inntekt i årene fra og med 2020. Til sammenligning skal AFP beregnes av inntekt helt fra den ansatte var 13 år og frem til og med året man fyller 61 år. Vi mener betinget tjenestepensjon også må beregnes med bakgrunn i all inntekt fra medlemspliktig stilling mellom 13 og 62 år, og ikke være begrenset til inntekt fra og med 2020. Dersom betinget tjenestepensjon kun beregnes for inntekt fra 2020 blir forskjellen mellom AFP og betinget tjenestepensjon svært stor i mange tiår før den betingede tjenestepensjonen vil være fullt innfaset.

Høringsinnspill Prop 35 L (2023-2024) Yrkesorganisasjonenes sentralforbund (YS)

Ys er glad for at arbeidet med AFP i offentlig sektor nå har kommet et skritt videre. Innspillene som gis her vil følges opp under høringen og i etterkant.

Etableringen av et regelverk for AFP i offentlig sektor er en nødvendig konsekvens av pensjonsavtalen av 3. mars 2018, og den enigheten som partene der kom til. 

YS vil påpeke at det nå har gått lang tid siden avtalen ble inngått, og at det er synd at dette arbeidet ikke har vært prioritert høyere i departementet slik at disse reglene kunne vært avklart tidligere. Derfor etterlyste arbeidstakerorganisasjonene lovfesting av AFP i felles høringssvar datert 8. januar 2019 til departementets oppfølging av pensjonsavtalen. 

Som det framkommer fra Proposisjonen, ble det gitt et felles høringssvar på høringsnotatet fra arbeidstakersiden til departementet høsten 2022.

Generelt mener vi at pensjonsordninger må være forutsigbare. Offentlig sektor må ha pensjonsløsninger som er gode for offentlig ansatte. Det er uholdbart dersom en helt sentral del av den samlede pensjonsytelsen, som AFP representerer, tapes mot slutten av arbeidslivet. 

Det er også avgjørende at gjeldende aldersgrenser legges til grunn i utforming av ny AFP. Her er det en klar bekymring knyttet til de initiativ som nå er tatt for å heve aldersgrensene for uttak av pensjon. Vi mener at mange grupper også i framtiden vil ha et behov for muligheter til å kunne gå av tidligere grunnet belastninger i sitt yrke. Her spiller AFP ordningen en nøkkelrolle og er for mange en trygghet og en ordning som i mange tilfeller redusere sjansen for å falle ut av arbeidslivet tidligere.

YS mener at kvalifikasjonsregler må utformes i tråd med avtalen av 3. mars 2018 hvor en utnytter det handlingsrommet som ligger i avtalens formulering om å gjøre det etter mønster av privat sektor sin ordning. Dette er sett fra vår side ikke gjort i tilstrekkelig grad. Kvalifikasjonsregler som bygger oppunder intensjonene med en AFP ordning og som ikke setter for mange i vanskelig situasjon slik at de faller utenfor mot slutten av arbeidslivet må unngås.

Vh

Jens B Jahren

Leder YS Stat

Dette innspillet er på vegne av årskullene som er omhandlet av forliket som ble inngått mellom partene (arbeidsminister Dag Terje Andersen og arbeidstakerorganisasjonene) den 4. juni 2009.

Innhold:

• Tapet av offentlig tjenestepensjon kunne vært avverget av Arbeiderpartiet allerede i 2018
• Samordningsfellen i Høringsnotatet 20. november 2009 presentert av arbeidsminister Rigmor Aasrud
• Hva er «Samordningsfellen» - definisjon – årsak og virkning
• Forutsetningen om «samtidig uttak» strider mot folketrygdloven
• Brudd på Pensjonsforliket (stortingsvedtaket) av mai 2005
• Hvordan sikre en videreføring av bruttoordningen etter 2011
• Løsningen – enkelt å rette opp

Tapet av offentlig tjenestepensjon kunne vært avverget av Arbeiderpartiet allerede i 2018.

Jeg ser med undring at aldersgruppene 1944-1953 ikke er tatt hensyn til når det gjelder å rette opp den uretten som er gjort mot dem når det gjelder tapet av offentlig tjenestepensjon. Tapet oppsto fordi de var med på å oppfylle et av formålet i pensjonsreformen som var å arbeide lenger. De arbeidet etter 67+. Det offentlige skulle spare penger. Og i tillegg bidro både de og deres arbeidsgivere hele tiden med innbetaling av premie til pensjonsleverandørene, betalte skatt på inntekt, sparte pensjonskostnader når det gjelder offentlig tjenestepensjon og ikke minst bidro de med sin kompetanse som var etterspurt. Staten har tjent millioner selv etter utbetaling av den tapte offentlige tjenestepensjonen.

Jeg leser at en av begrunnelsene for at årskullene 1944-1953 ikke skal få sin rettferdige og ikke minst korrekte offentlige tjenestepensjon, er at de har vært pensjonister i lang tid. Vel og merke har de i hele pensjonisttilværelsen arbeidet for å rette opp i denne uretten, nå på det 7. året og dette hadde vært løst dersom ikke Arbeiderpartiet hadde nedstemt alle lovforslagene som ble lagt frem, det første av Senterpartiet i 2018.

«Samordningsfellen» i Høringsnotatet av 20. november 2009 presentert av arbeidsminister Rigmor Aasrud

Jeg ser at det i proposisjonen vises til «Samordningsfellen». Den ble lagt frem i Høringsnotatet, og ble videre lagt frem for Stortinget i lovproposisjonen som en oppfølging av forhandlingene, uten å ta hensyn til organisasjonenes protester i høringssvaret av 15. januar 2010 eller pensjonskassenes protester. Stortinget var derfor uvitende om «samordningsfellen».

Under debatten i Stortinget 11. desember 2020 bekrefter stortingsrepresentant Rigmor Aasrud at forslaget i Høringsnotatet ikke var i samsvar med det som var fremforhandlet mellom partene den 4. juni 2009:» Det første er at representanten Lundteigen, både i innstillingen og i debatten her nå, henviser til at daværende arbeidsminister Dag Terje Andersen framforhandlet en annen ordning for samordning. Det stemmer, det ble gjort.» Fra debatten i Stortinget – sak nr. 15 – 11. desember 2020.

Hva er «samordningsfellen» - definisjon – årsak og virkning

«Samordningsfellen» for 1944-1953: Tap av offentlig tjenestepensjon for de som har arbeidet etter at levealdersjusteringen ble kompensert ved 67+ og som har tatt ut fleksibel folketrygd tidligst ved 67+ og før offentlig tjenestepensjon (ikke samtidig uttak).

Årsaken til tapet: Det legges til grunn en høyere folketrygd i samordningen enn det den enkelte får utbetalt fra NAV i alderspensjon. Det legges til simuleres at den fleksible folketrygden ble tatt ut samtidig med offentlig tjenestepensjon, selv om uttaket av alderspensjonen i folketrygden startet ved 67+ eller senere, men før uttaket av offentlig tjenestepensjon. Det simuleres «samtidig uttak» av alderspensjonen i folketrygd og offentlig tjenestepensjon. Det betyr at det legges til grunn en fiktiv høy folketrygd som fra 2011 var blitt fleksibel, men nøytral.

Virkning: Tapet skyldes at en samordner tjenestepensjonen med en hypotetisk høy folketrygd ved sent og ikke folketrygden ved 67 år for dem som står lenge i arbeid.

Samordningsfellen medfører at ansatte i offentlig stilling får lavere og lavere tjenestepensjon og samlet pensjon fra folketrygd og tjenestepensjon dess lenger de arbeider etter 67 år pluss levealdersjustering, og  lavere enn det de ville fått før pensjonsreformen i 2011.

Forutsetningen om «samtidig uttak» strider mot folketrygdloven

Fra 2011 ble folketrygden fleksibel og den enkelte kunne fra 62 år velge tidspunktet for uttak. De samordningsreglene som ble lagt frem for Stortinget, også uten tilstrekkelig informasjon, medfører at de som er rammet at «samordningsfellen» er fratatt denne muligheten. Fleksibiliteten er en rettighet som alle skal ha, men som aldergruppene fra 1944-1953 ikke har hatt. De må ta ut folketrygden samtidig med tjenestepensjonen om de ikke skal få lavere og lavere pensjon.

Brudd på Pensjonsforliket (Stortingsvedtaket) av mai 2005

I Stortingets Pensjonsforlik som er en del av avtalen 4. juni 2009, heter det følgende om tilpasning av offentlig tjenestepensjon til ny alderspensjon i folketrygden:

«Tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.

Etter at det er vedtatt en ny modell for folketrygdens alderspensjon, må de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasses den nye folketrygdmodellen, uten at dette svekker de offentlige tjenestepensjonene, men slik at de også omfattes av delingstall og ny indeksering.

Den endelige tilpasningen skal skje gjennom forhandlinger mellom partene i offentlig sektor.»

Resultatet av Pensjonsreformen 2011 er ikke i tråd med Pensjonsforliket inngått i mai 2005. Årsaken er «samordningsfellen». Mange har lavere enn to tredjedeler av sluttlønn når de har arbeidet både 30 og 50 år i det offentlige. Tilpasningen til fleksibel folketrygd har for mange medført at offentlig tjenestepensjon er svekket. Den endelige tilpasningen skjedde ikke mellom partene i offentlig sektor. Arbeidsminister Rigmor Aasrud sendte ut et høringsnotat den 20. november 2009 som ikke var i samsvar med forhandlingsresultatet og hvor hun lanserte «samordningsfellen».

Hvordan sikre en videreføring av bruttoordningen etter 2011

En måte å sikre en videreføring av bruttoordningen etter 2011 er å samordne folketrygd og offentlig tjenestepensjon når levealdersjusteringen er kompensert ved 67+ uavhengig av hvor lenge den ansatte arbeider og tar ut offentlig tjenestepensjon. Dette samsvarer med bruttoordningen før 2011. Samordningen skjedde da ved 67 år uavhengig av hvor lenge den ansatte arbeidet og tok ut offentlig tjenestepensjon. Dette er også løsningen som ble presentert i det partssammensatte utvalgets rapport OfTP-rapporten av 11. mars 2009. 

Her foreslås det at samordningen skal skje ved 67, jfr. kapittel 6 i rapporten:

«Også personer som tar ut tjenestepensjonen etter fylte 67 bør få samordnet tjenestepensjonen som om den ble tatt ut ved 67 år og mot den alderspensjonen i folketrygden som da er opptjent.»

Løsningen – enkelt å rette opp

Statene må ta innover seg at Statens Pensjonskasse har fått lavere utgifter til pensjoner og høyere inntekter fra arbeidstakerne fordi de har arbeidet lenger enn 67 år. Men i stedet for å belønne dem straffer de dem med lavere pensjon enn de har betalt for og som de har avtale om i sine arbeidskontrakter. De har fått lavere eller ingen offentlig tjenestepensjon fordi de har arbeidet for lenge. Et slikt system har vi aldri hatt hverken i norske pensjonsordninger eller som finnes i noen andre land så langt vi har undersøkt. Det er også i strid med hovedmålet for pensjonsreformen og fører til at mange offentlig ansatte slutter tidligere enn de ønsker. Det fører også til at arbeidsreserver i gruppen pensjonister ikke blir brukt. Jf. for øvrig unntakene fra Samordningsfellen i forbindelse med Koronapandemien.

Til: Arbeids- og sosialkomiteen

Fra: Unio v/Erik Orskaug

11.1.2024

Høring – Prop. 37 L (2023-2024) Styrket insentiv til å jobbe lenger

• Det er bra at regjeringen vil gjøre noe med samordningsfella.
• Først vil vi avvise at vi ba om dette i 2009, dette var en av den daværende regjeringens snublesteiner etter forhandlingene som den gang ikke førte fram.
• Vi har aldri akseptert eller skrevet under på noe om at levealdersjusteringen av bruttopensjonen (66 pst) skulle gjøres på en annen måte enn levealdersjusteringen av samordningsfradraget. Det var regjeringens ide.
• Det var regjeringens lovforslag i 2010 som var opphavet til samordningsfella.
• Endringene i 2018-avtalen var en liten innrømmelse.
• Forslaget i Prop. 37 er en større innrømmelse og støttes.
• Forslaget ivaretar delvis Stortingets ønske om å bedre arbeidsinsentivene for de som fortsatt er i arbeid i 1954- til 1962-kullet.
• Insentivene er derimot svake for de eldste i denne gruppa, da begrensningen på justeringstallet (1,000) kun fjernes i beregningen der bruttopensjonen samordnes med ny folketrygd.
• Det kan rettes opp ved å fjerne den samme begrensningen i justeringstallet (1,000) der bruttopensjonen samordnes med gammel folketrygd.
• Da vil alle i årskullene 1954 til 1962 få lik økning i arbeidsinsentivene og forhåpentlig vil det bidra til ytterligere arbeidskraft til offentlig sektor fra våre seniorer.

 Eksempel på utregning av samordnet alderspensjon for 1954-kullet som har 9/10 gammel folketrygd og 1/10 ny folketrygd: (deles ut i møtet, teknologien støtter ikke samordningsformlene og forklaringsboksene!!)

Til: Arbeids- og sosialkomiteen

Fra: Unio v/Erik Orskaug

11.1.2024

Høring – Prop. 35 L (2023-2024) Ny avtalefestet pensjon

• Offentlig sektor må med regjeringens forslag gå veien om en AFP-løsning med like store og alvorlige hull som i privat AFP.
• Rett nok vil offentlig sektors «betinget tjenestepensjon» fullt innfaset i 2060 kunne kompensere inntil 70 pst av en full AFP.
• For 1963-kullet derimot er betinget tjenestepensjon en dårlig erstatning hvis du ikke kvalifiserer til AFP, ett prosentpoeng er dårlig kompensasjon for 10 prosentpoeng som full AFP vil gi, forskjellen kan være godt over 60 000 kroner årlig i livsvarig pensjon.
• Skuffet over at regjeringen har lagt seg tett på regelverket i privat AFP når de har vurdert kvalifikasjonsreglene. Det er her årsaken til hullene i AFPen ligger.
• Når vi avtalte «etter mønster av privat AFP» i 2018, mente vi ikke en blåkopi.
• Gjensidig medregning av kvalifikasjonstid må gjelde både krav ved 62 år (7 av siste 9 år) og krav ved uttak. Ikke oppfylt for 3-årskravet ved uttak (§9). Ikke i tråd med 2018-avtalens ordlyd. §9 fjerde ledd gir imidlertid unntak der en privat AFP-virksomhet virksomhetsoverdras til offentlig sektor. Gjensidig medregning må gjelde fullt begge veier, og både for krav ved 62 år og ved uttak.
• AFP må lovfestes i Sykepleierpensjonsloven! 2018-avtalen og ny offentlig tjenestepensjon forutsetter AFP som en viktig og betydningsfull del av samlet livsvarig pensjon. Vi avtalte at den gamle offentlige tjenestepensjonen skulle erstattes av en ny tjenestepensjon som sammen med AFP ville gi om lag samme årlige pensjon. Regjeringens forslag kan føre til at sykepleiere som i dag har AFP, mister ny offentlig AFP. For mange sykepleiere vil AFP kunne gi en større årlig pensjon enn tjenestepensjonen vi avtalte at de skulle få.
• Mange sykepleiere er ansatt ved et fastlegekontor eller et privat spesialistsenter uten tariffavtale, men de har offentlig AFP gjennom KLP. Lovforslaget tilbyr disse betinget tjenestepensjon. Enten må AFP lovfestes i Sykepleierordningen eller så må AFP gjøres obligatorisk under Overføringsavtalen.
• Kravet om «hovedarbeidsgiver» kan også skape problemer. Praktiseres som der du tjener mest. Hvis du jobber 50 pst i kommunen og 50 pst i privat virksomhet uten AFP, og tjener mest i den private virksomheten, f.eks. hos en fastlege, vil du miste AFP. Vanskelig å forsvare.