Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 Vår felles helsetjeneste

MS-forbundet er den landsdekkende frivillige organisasjonen for alle 14’000 pasienter med multippel sklerose (MS), pårørende, helsepersonell og andre interesserte. Vår visjon er en verden uten MS, og vi jobber målrettet med forskning, omsorg og behandling, informasjon, internasjonalt arbeid og interessepolitisk arbeid. MS-forbundet takker for muligheten til å gi innspill til planen.

God overordnet plan.                                                                                                                      Helse- og samhandlingsplanen er en god overordnet plan for bedre samhandling i den norske helsetjenesten. Beskrivelsen av utfordringsbildet er treffende, og ambisjonen om bedre sammenheng og håndtering av personellmangel er meget viktig. Kapittel 3.2 er spesielt viktig: «støtte pasienter, brukere og pårørende til å ivareta egen helse». Det er overraskende at arbeidet med prioritering utelates fra planen (ref. kapittel 1.4), hvor eksempelvis prioritering etter alvorlighet er relevant.

Svak plan for rehabilitering – stopp nedbyggingen av nevrorehabilitering!                        Tverrfaglig spesialisert rehabilitering er en svært viktig del av helsetilbudet til personer med MS. Riksrevisjonens rapport om rehabilitering ga en knusende dom over at brukernes behov ikke oppfylles, og samhandling er spesielt nevnt som et kritikkverdig område. I lys av dette er denne planen meget skuffende for rehabiliteringsområdet. God faglig praksis for rehabilitering er ulikt for ulike sykdommer, og for multippel sklerose (MS) er det et spesielt behov for tverrfaglig spesialisert MS-rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i tillegg til hverdagsrehabiliteringen i kommunene.

Fagmiljøet for den tverrfaglige spesialiserte rehabiliteringen finnes i stor grad i institusjonene              utenfor sykehus og kommune, og MS-senteret i Hakadal har en spesiell rolle som nasjonalt                  kompetansesenter og tilbyder av tjenester til alle helseregioner.

De regionale helseforetakene har utarbeidet fagplaner og behovsvurderinger til kommende                anbud, men involveringen av fagmiljøene i nevrorehabilitering og brukerorganisasjonene har              vært kritikkverdig. Fagplanene er derfor bygget på for snevert grunnlag og imøtekommer ikke            pasientgruppenes behov på tilstrekkelig måte.  

Behovet for nasjonal samordning av likeverdige og gode faglige tilbud ivaretas ikke av                          helseregionene, og heller ikke den nasjonale helse- og samhandlingsplanen tar tak i den                      tverrfaglige spesialiserte rehabiliteringen innen nevrologi. Dette er sterkt kritikkverdig, og en                tapt mulighet til å samskape nye gode og mer kostnadseffektive rehabiliteringsforløp i                          samarbeid med fagmiljøene.

Nevrologiske sykdommer utgjør 26% av sykdomsbyrden i Norge, og gode tjenester har stor                betydning for helsetjenestens totaløkonomi.

Helse Midt RHF og Helse SørØst RHF er i ferd med å lyse ut anbud for MS-rehabilitering i disse dager, og MS-forbundet vil anmode Helse- og omsorgsdepartementet om å revurdere disse utlysningene      vesentlig. Hensynet til behovene for faglig kvalitet i spesialisert tverrfaglig rehabilitering for                  personer med MS er ikke ivaretatt.

MS-forbundet viser til de totale samfunnskostnadene (Menonrapport 2023: 12 milliarder kroner pr år) ms-populasjonen utgjør. Tverrfaglig spesialisert rehabilitering vil være avgjørende for at mange            personer med ms vil kunne ta utdanning, stå i arbeid, fungere i dagliglivet og unngå ytterligere            forverring med behov for hospitalisering og store pleie og omsorgsbehov.

MS-forbundet anmoder Helse- og omsorgskomiteen om å be Regjeringen sikre MS-pasienters            tilgang til tverrfaglig spesialisert rehabilitering, gjennom å pålegge de regionale helseforetakene          å kjøpe nødvendig antall døgnplasser, ved ideelle og private rehabiliteringsinstitusjoner som                MS-senteret i Hakadal.

MS-forbundet anmoder komiteen om å be Regjeringen komme tilbake med en forbedret plan              for tverrfaglig spesialisert rehabilitering innen nevrologi, som sikrer ivaretagelse av fagmiljøene i          institusjonene utenfor helseforetak og kommuner.

MS-forbundet viser til Virke Rehabilitering og Hjernerådet sine innspill knyttet til tverrfaglig                  spesialisert rehabilitering og støtter Virke sitt forslag om å be Regjeringen nedsette et bredt                  sammensatt utvalg som får i oppdrag å vurdere og foreslå hvordan spesialisert tverrfaglig                    rehabilitering skal organiseres og tilbys i fremtiden.

Helsefrivilligheten – gir billig, bedre og bærekraftig tjenestetilbud!                      Helsepersonellkommisjonen pekte på verdien av samarbeidet med frivillig sektor  som viktig for            å sikre fremtidig bærekraft i velferdssamfunnet vårt. Det er skuffende at forpliktende samarbeid            med frivillig sektor ikke følges opp i nasjonal helse- og samhandlingsplan.

MS-forbundet anmoder Helse- og omsorgskomiteen om å be Regjeringen følge opp                            Helsepersonellkommisjonens føringer om å utrede og utforske muligheten for mer forpliktende          samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor.

Samarbeidsmodeller for bedre samhandling mellom tjenestenivåene.                                Utprøving av ParkinsonNet har vist seg å være et svært vellykket skritt i retning av samhandling          mellom 1,- og 2.linje tjenesten. Modellen omtales i Nasjonal helse- og samhandlingsplan og                egner seg særskilt godt til kronikergrupper med behov for sammensatte tjenester, der mange              tjenesteytere er involvert fra både spesialist- og kommunehelsetjenesten.

MS-forbundet anmoder Helse- og omsorgskomiteen om å be Regjeringen komme tilbake med            konkret forslag til hvordan ParkinsonNet-modellen kan videreutvikles til en NevroNet-modell, i            tråd med piloteringen som har vært gjennomført i regi av Oslo Universitetssykehus og MS-                  forbundet.

Vi ser frem til å kunne møte komiteen i høring for å peke på viktige forhold knyttet til disse                  sakene. Spørsmål knyttet til dette notatet kan rettes til interessepolitisk rådgiver, Jan Anders Istad,      eller generalsekretær Magne Wang Fredriksen

Oslo 8. april 2024.

Sign                                                                                                  Sign

Magne Wang Fredriksen                                                                Jan Anders Istad

Generalsekretær                                                                              Interessepolitisk rådgiver

Norsk Fysioterapeutforbund mener at Meld. St. 9 (2023-2024) i all hovedsak peker i riktig retning.

Vi konsentrerer i hovedsak vårt innspill på meldingens kapittel 3.

Rehabilitering og habilitering

I lys av flerfoldige rapporter - senest Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene[i], der det blant annet kommer frem at mange pasienter ikke får de rehabiliteringstjenestene de har behov for, at samhandlingen om disse pasientene ikke fungerer godt nok, at det er store geografiske forskjeller og mangelfull styring - hadde vi forventet tydeligere politiske grep for å sikre pasienter bedre rehabiliteringstjenester.

NFF mener at:

• habiliterings- og rehabiliteringspasienter bør prioriteres som ny pasientgruppe i helsefelleskapene
• de varslede rekrutterings- og samhandlingsmidlene må benyttes til utprøving av gjennomgående pasientforløp for rehabiliterings- og habiliteringspasientene                                                   

En forebyggende helsetjeneste                                          

Det er positivt at Helsedirektoratet skal få konkrete utredningsoppdrag om forebyggende tjenester.

Det er samtidig bra at regjeringen legger vekt på forebygging og mestring i helsefelleskapene, samt at det skal bli enklere å komme i kontakt med frisklivs-, lærings- og mestringsvirksomhet. At det i tillegg åpnes for å vurdere lovendringer på dette området er også positivt.

Norsk Fysioterapeutforbund har i mange år tatt til orde for at frisklivssentraler bør lovfestes. Når regionale helseforetak ønsker å redusere døgnbasert rehabilitering, peker de på frisklivssentraler som et aktuelt tilbud til pasientene etter at de er ferdigvurdert av spesialisthelsetjenesten[ii]. Dette bekymrer oss. I dag har bare 61 prosent av kommunene har egen frisklivssentral[iii].Mange av disse har svært knappe personalressurser. Pasientene vil i mange tilfeller ha behov for mer spesialisert rehabilitering. Hvert år erfarer vi at kommuner med trang økonomi ønsker å legge ned/redusere stillinger på dette området. Mye tyder på at det gjøres blant annet fordi frisklivssentraler ikke er lovpålagt.

NFF mener at:

• forslagene fra regjeringen støttes
• alle kommuner skal ha velfungerende frisklivssentral - dette bør lovfestes

Arbeid og helse

Samarbeidet mellom Arbeids- og integreringsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet og deres underliggende etater[iv] er positivt. Norsk Fysioterapeutforbund støtter regjeringen i at arbeid både er viktig for den enkeltes helse og bidrar til å redusere sosial ulikhet, som igjen er viktig for folkehelsen.

Muskel- og skjelettsykdommer, som fortsatt er årsaken til størst legemeldt sykefravær[v], er langt nede på prioriteringslisten både i spesialisthelsetjenesten og i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Gjennom arbeidsrettet rehabilitering der tiltak fra både helsetjenesten, NAV og arbeidsgiver ved behov settes inn samtidig, kan målet om at flere med helseutfordringer kan delta i arbeidslivet nås.

Regjeringen vil prøve ut nye modeller for tjenestesamhandling og samfinansiering. Det er viktig å inkludere muskel- og skjelettpasientene, ikke bare personer med psykiske helseproblemer og rus, i utprøvingen.

NFF mener:

• Sektorsamarbeid er nødvendig, og erfaring viser at økonomiske stimuleringstiltak virker positivt
• Muskel- og skjelettsykdommer må sammen med psykiske lidelser og rus prioriteres i kommunal arbeidsrettet rehabilitering

Allmennhelsetjeneste, kompetanse og oppgavedeling

Det er positivt at regjeringen legger opp til en tverrfaglig allmennhelsetjeneste. Med bakgrunn i høyt sykefravær på grunn av muskel- og skjelettlidelser og søkelys på arbeidsrettet rehabilitering, må det legges til rette for at fysioterapeuter skal inngå i slike tverrfaglig felleskap. Det er gode internasjonale erfaringer med slik oppgavedeling mellom leger og fysioterapeuter.

Regjeringen vil vurdere offentlig spesialistgodkjenning for flere grupper fysioterapeuter og starte et arbeid med sikte på å utarbeide en retningslinje for masterutdanning i allmennfysioterapi som skal inkluderes i RETHOS. Dette er gode tiltak, som er en logisk følge av satsingene i stortingsmeldingen, og bør få bred politisk støtte sett i lys av fysioterapeuters rolle i forebygging, mestring, habilitering og rehabilitering, arbeidshelse og arbeidsrettet rehabilitering. Henvisningsrett for fysioterapeuter er også naturlig å vurdere i denne sammenhengen. Henvisningsrett for fysioterapeuter vil gjøre det enklere for pasienten og spare både pasient og fastlege for et ekstra legebesøk.

NFF mener:

• Tverrfaglig allmennhelsetjeneste der fysioterapeuter inngår, vil bidra til bedre tilbud for befolkningen – på rett sted og til rett tid
• Offentlig spesialistgodkjenning og henvisningsrett til fysioterapeuter må prioriteres
• Det er positivt med RETHOS-retningslinje for masterutdanning i allmennfysioterapi

Sluttnoter:

[i] https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2023-2024/rehabilitering-i-helse-og-omsorgstjenestene.pdf

[ii] https://www.helse-sorost.no/48fdb8/contentassets/acf89feb897042578d882f720301000f/behovsvurdering.pdf

[iii] https://www.ssb.no/statbank/table/13533

[iv] https://www.helsedirektoratet.no/tema/arbeid-og-helse/Strategi%202021%20%E2%80%93%20Strategi%20for%20fagfeltet%20arbeid%20og%20helse.pdf/_/attachment/inline/5a1a73df-bed0-4d3c-890f-ff15839ed62a:534106be0bae56cd647d35845769395968a9ed59/Strategi%202021%20%E2%80%93%20Strategi%20for%20fagfeltet%20arbeid%20og%20helse.pdf

[v] https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/sykefravar-statistikk/relatert-informasjon/arkiv-sykefravaersstatistikk-per-3.kvartal-2023

Nasjonal helse- og samhandlingsplan ville blitt styrket av å inkludere apotek i større grad

Helsepersonellkommisjonen peker på behovet for mer optimal oppgavefordeling for å sikre bærekraft i det offentlige helsevesenet. Dette er en utfordring som må løses med mange typer tiltak. Et av disse tiltakene bør være å ta helsepersonellet i apotekene mer aktivt og systematisk i bruk som førstelinje innen flere områder i helsetjenesten. Dette er en løsning stadig flere sammenlignbare land benytter. En slik ordning har stort potensial i Norge, men det er en svakhet i Nasjonal helse- og samhandlingsplan at dette ikke er vurdert der.

Hvilke tjenester kan innføres? Eksempler fra UK og andre sammenlignbare land:

Det er en klar trend internasjonalt å se til apotekenes tilgjengelighet og kompetente helsepersonell for å frigjøre kapasitet i andre deler av helsetjenesten. Storbritannia er ett eksempel. I senere år har britiske National Health Service (NHS) hatt store utfordringer knyttet til behandlingskøer, helsepersonellmangel og et helsebudsjett som vokser kraftig – lignende problemstillinger vi ser i Norge.  

For å sikre at pasienter med reelt behov for legetjenester og spesialiserte helsetjenester får nødvendig behandling har britene innført et program som innebærer at apotekene 1) tilbyr standardisert veiledning^[2] og 2) i gitte tilfeller utleverer reseptpliktige legemidler etter fastsatte protokoller uten at pasienten må oppsøke fastlegen, samt vaksinasjon.

En rekke andre land, som Australia, Canada, Frankrike og USA, har allerede innført lignende ordninger. Resultatene har vært svært gode: En omfattende metastudie publisert høsten 2023, viser at behandling av flere enkle helseplager i apotek gir positive kliniske resultater, gjennomføres med høy kvalitet, frigjør tid i resten av helsevesenet, og medfører stor innsparing av helseutgifter.^[3]

Innføring av flere helsetjenester i apotek i Norge: Hvordan kan et program se ut?

Apotekene i Norge kan sammen med myndigheter og forskningsmiljøer utvikle og tilby effektive tjenester og definere områder der apotek kan være en naturlig og effektiv førstelinje. Potensialet for å avlaste presset på annen helsetjeneste på samme måte som i andre land mener vi er stort.  Det bør utarbeides nasjonale protokoller for råd og veiledning om behandling av definerte plager som apotekene skal følge, og i samarbeid med DMP kan finne løsninger for å utvide med ny reseptgruppe eller videreutvikle reseptfritt med veiledning. Det vil kunne spare fastlegene for en rekke henvendelser og ikke minst gi innbyggerne en lettere tilgang til rask og effektiv løsning på sine helseplager.

Under er en oversikt over mulige tjenester som kan innføres i apotek i Norge, innenfor to hovedkategorier: 1. Oppgaver som i dag gjøres av fastleger eller på sykehus i primær-/spesialisthelsetjenesten og 2. Oppgaver knyttet til forebyggende helsetiltak og riktig legemiddelbruk:

 1. Oppgaver som i dag gjøres av fastleger eller på sykehus i primær- eller spesialisthelsetjenesten.

Fornye ukompliserte resepter: Apotekfarmasøyter bør kunne fornye resepter for forhåndsdefinerte og ukompliserte diagnoser. Dette kan f.eks. gjelde personer med pollenallergi som trenger større pakninger med antihistaminer enn de som er reseptfrie, og som ellers måtte oppsøke lege for ny, årlig resept, eller til brukere som trenger fornyelse av hormonlegemidler ifm. overgangsalder. Dette er ukompliserte tilstander der pasienten i dag må oppsøke lege for å fornye resepter minst årlig. Tiltaket vil spare fastleger for rutinemessige og ofte unødvendige konsultasjoner, og samtidig spare tid for pasienten.

Apotekprogram for definerte helsetilstander: Apotekfarmasøyter bør kunne forskrive/ekspedere reseptpliktige legemidler for enkelt diagnostiserbare tilstander, etter en definert nasjonal protokoll. Dersom forhåndsdefinerte kriterier oppfylles, bør apotekfarmasøyter kunne skrive ut definerte mengder reseptpliktige legemidler for f.eks.:

1. Utfordringer tilknyttet amming
2. Migrene
3. Prevensjonsmidler på lik linje med helsesøstre, i ukompliserte tilfeller.
4. Reisemedisiner, - som f.eks. tabletter til malaria-profylakse og drikkevaksine mot kolera

Behandling for særskilt utsatte grupper. Apoteket bør kunne utlevere nalokson nesespray til pasienter i LAR og personer utenom LAR som har risiko for opioid-overdose, eller som er i miljøer der dette forekommer (eksempelvis kunder som kjøper brukerutstyr i apotek). Apotekene har også gode erfaringer fra å tilrettelegge tjenester og kommunisere til minoritetsgrupper. Et eksempel er tjenesten Medisinstart, som i et prosjekt tilbys innbyggere med annet morsmål enn norsk, på deres eget morsmål.

2. Oppgaver knyttet til forebyggende helsetiltak og riktig legemiddelbruk

1. Vaksinasjon: Økt vaksinasjonsdekning i Norge vil generelt gi mindre sykdom, færre sykehusinnleggelser og mindre bruk av antibiotika Apotekene bør blir en del av det fremtidige voksenvaksinasjonsprogrammet for å øke tilgjengeligheten til disse vaksinene for befolkningen. Apotekfarmasøyter bør gis rekvireringsrett for alle ikke-levende vaksiner, slik at innbyggere kan ta vaksinene uten å måtte oppsøke fastlege for resept. Apotekfarmasøyter bør også kunne kommunisere uoppfordret retningslinjer og anbefalinger gitt av FHI til innbyggerne. Ikke-levende vaksiner inkluderer vaksiner mot bl.a. influensa, difteri, kikhoste, pneumokokksykdom, meningokokksykdom, tetanus, HPV, helvetesild, skogflåttencefalitt, m.fl. Dette er vaksiner mot sykdommer som har til dels høye innleggelsestall, og økt vaksinedekning vil kunne ha stor avlastende effekt for det norske helsevesenet.
2. Medisinstart er et tilbud til pasienter som starter på legemidler for kroniske sykdommer. Tjenesten fører til riktigere legemiddelbruk, som igjen fører til bedret effekt og færre legekonsultasjoner og innleggelser som følge av feil. Apotekene tilbyr allerede i dag dette for nye brukere av hjerte- og karmedisin. Denne tjenesten bør utvides til flere brukergrupper for å sikre riktig bruk, f.eks. innen områdene astma/kols, migrene, diabetes, ADHD.
3. Medisinsamtale er et tilbud som bør innføres for pasienter som har brukt flere legemidler fast i 12 mnd. Mange medisinbrukere utvikler uvaner over tid, og en oppfølgingssamtale om riktigere legemiddelbruk fører til bedret effekt og færre legekonsultasjoner og innleggelser som følge av feil.
4. Injeksjonstjenester kan bistå pasienter som bruker injeksjonspreparater til å injisere riktig. Svært mange nordmenn bruker injeksjonsmedisiner, men utbredt feilbruk reduserer ønsket effekt av legemiddelet som injiseres.
5. Multidose er en «porsjonspakning» av legemidler, der brukere av flere legemidler får en liten plastpose med dagsdoser av forskrevne legemidler. Dette er et effektivt tiltak for å sikre riktig legemiddelbruk, særlig blant eldre brukere med mange medisiner. Et bredere tilbud om multidose til private hjemmeboende pasienter og deres pårørende som ennå ikke følges opp av hjemmetjenesten vil kunne sikre riktigere legemiddelbruk og færre feil. Samtidig kan det øke brukerens livskvalitet ved å gi eldre brukere mulighet til å bo hjemme lengre enn hun/han ellers ville kunnet gjøre før kommunal helsetjeneste må bistå.

For alle disse tjenestene bør hovedregelen være å først gå på apoteket. Apoteket vil ved behov sile og videresende pasienter som trenger det til fastlege / øvrig helsetjeneste.

Kilder:

[1] https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/31179514/
 https://link.springer.com/article/10.1007/s40273-017-0554-9

[2] https://www.england.nhs.uk/publication/community-pharmacy-advanced-service-specification-nhs-pharmacy-first-service/

[3] https://www.the-pda.org/wp-content/uploads/FIP-Pharmacist-led-common-ailments-schemes-A-global-intelligence-report.pdf

^[4] https://www.the-pda.org/wp-content/uploads/FIP-Pharmacist-led-common-ailments-schemes-A-global-intelligence-report.pdfhttps://www.the-pda.org/wp-content/uploads/FIP-Pharmacist-led-common-ailments-schemes-A-global-intelligence-report.pdf, side 11: 2.2.4 Economic outcomes at a patient or national level

Nasjonal helse og samhandlingsplan 2024-2027 peker på utfordringer som må løses for at fremtidens helsevesen skal kunne tilby de helsetjenestene som vil være nødvendig. Skal helsetjenesten klare det store løftet som skal til, må hele helsetjenesten involveres i løsningen.

• Regjeringen peker i alt for stor grad på tjenester og helsepersonell som allerede opplever stort press og mange utfordringer.
• Planen burde i større grad sett på mulighetene som ligger i å breie ut dagens helsetjenester.
• Innen syn er det muligheter for å tilby raskere og bedre syn- og øyehelsetjenester til befolkningen.

Norges Optikerforbund vil i særlig grad peke på utfordringene innen øyehelsefeltet der behovet for helsetjenester samt habilitering og rehabilitering nært der folk bor vil øke, samtidig som at tilgangen på offentlig ansatt helsepersonell er en begrensende faktor. Førstelinjen innen syn ivaretas av optiker og fastlege.

Synet er en del av kroppen

Regjeringens melding peker på faktorer som blir viktig for hver enkelt av oss fremover for å kunne ivareta egen helse.

Det er kjent at vi blir flere eldre, at andelen med sykdom og helseutfordringer vil øke, og at vi skal leve selvstendig som godt voksne. Flere av løsningene som skal løse dette krever funksjonelt syn hos de som skal bruke disse for at de skal oppleve å ha et verdig liv.

For at vi skal klare å nå målene regjeringen setter må vi sørge for at folk tar vare på synet og øyehelsen sin gjennom hele livet. Husk: Alt som er bra for hjertet ditt er bra for synet ditt. 

Vår felles helsetjeneste

Å ivareta vår felles helsetjeneste er et gjennomgående tema i stortingsmeldingen. Det er stor oppslutning i befolkningen for å ivareta og videreutvikle vår offentlige helsetjeneste.

Samtidig er alle klar over at det er flere utfordringer innen den offentlige helsetjenesten. Optikere er øyehelsens førstelinje, men er ikke en del av regjeringens beskrivelse fordi optikere ikke har noen offentlig betalte tjenester og derved ikke er en del av planen. Dette gjør det vanskelig å nå regjeringens mål innen syn- og øyehelse.

Et øyehelsesystem som vakler – pasientene står i kø

Den offentlige øyehelsetjenesten sliter med et høyt arbeidspress, økende ventetider og stadig nye behandlings- og oppfølgingsrutiner som forbruker mer tid i spesialisthelsetjenesten.

Teknologiutvikling og kompetanseheving i førstelinjen kan bidra til å redusere trykket på hardt pressede øyeleger i spesialisthelsetjenesten som stadig oftere må la behandlingstrengende pasienter vente.

Et styrket samarbeid i førstelinjen vil dempe trykket på spesialisthelsetjenesten. Prinsippet om arbeidsdeling peker stortingsmeldingen på, men det er vanskelig å se for seg hvordan optikere skal samarbeide godt med helseprofesjonsgrupper som er ansatt offentlig da private ikke er beskrevet som en del av løsningen.

Bedre samarbeid lokalt

Helsesykepleiere og fastleger bør i større grad samarbeide direkte med lokal optiker. Nå er optikere på vei inn i Helsenett, noe som sikrer trygg digital kommunikasjon. Optiker bør i større grad avlaste øyelegene. Helsepersonellkommisjonen har pekt på grep som dette som nødvendig, og vi ser dette skjer i andre land.

Vi vet at optikere kan avlaste. Små studier, prosjekter og fungerende samarbeid viser at optikere raskt kan avlaste øyelegene med voksne pasienter. Det er gode muligheter for å lage gode og sikre pasientforløp der optikere og øyeleger samarbeider fornuftig innen de store pasientgruppene som skaper utfordringer:

• Grå stær (katarakt)
• Grønn stær (glaukom)
• Forkalkning (macula degenerasjon)
• Innen diabetes
• Rehabilitering (for eksempel etter hjerneslag)

Terapeutiske medikamenter

Bruk av terapeutiske medikamenter er noe som er på full fremmarsj blant optikere i land vi ofte sammenlikner oss med. Dette må på plass i Norge også. Da kan optikerne i tillegg til å bidra til kortere ventelister hos øyelege, men også avlaste fastlegene.

Enkelt å begynne med barna

Skolen og skolehelsetjenesten bør samarbeide direkte med optiker som sørger for briller til barn som ser dårlig i stedet for å belaste spesialisthelsetjenesten som i dag. Øyelegene burde bruke tiden sin på mer avanserte synsutfordringer. Barn trenger oftest vanlige briller.

Godt syn i skolen ivaretar en god læresituasjon er bedre. Dette vil bidra til at gjennomføringen i norsk skole kan bedres fra dagens nivå, og hindra frafall og sosiale ulikhet.

Høringsinnspill fra Nasjonalt fagskoleråd

Nasjonalt fagskoleråd slutter seg til det som står i nasjonal helse og samhandlingsplan når det gjelder høyere yrkesfaglig utdanning (HYU). Som det heter i planen så er videreutdanning på fagskoler for helsefagarbeidere og andre yrkesgrupper helt avgjørende for å løse bemanningsutfordringene i norsk helsevesen. Både når det gjelder en mer hensiktsmessig oppgavedeling og bedre organisering av arbeidsprosesser. Det heter videre at en slik spesialutdanning av fagarbeidere vil øke mulighetene for de kan få tilegne seg spesialkompetanse og dermed lykkes med arbeidet for hensiktsmessig oppgavedeling og god organisering av arbeidsprosesser.

Dagens tilbud innenfor helse- og velferdsfag i høyere yrkesfaglig utdanning

Ifølge Tilstandsrapport for HYU er Helse- og velferdsfag det nest største fagområdet i fagskolesektoren, etter tekniske fag. Det finnes totalt 495 studietilbud fordelt over hele landet. Fra 2020 til 2021 økte antall studenter innen helse- og velferdsfag med fem prosent, og i 2021 var det totalt 6 100 studenter innen helse og velferdsfag i 2021 – noe som utgjør 22 prosent av alle fagskolestudenter. Prosentandelen studenter som tar helse- og velferdsfag er høyest i Nordland med 31 prosent av totalen, og lavest i Møre og Romsdal med bare åtte prosent (Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse 2022).

Omtrent 80 prosent av studietilbudene innen helse og velferd er ettårige (60 studiepoeng), det vil si fagskolegrad, mens enkelte utdanninger er mellom 30 og 59 studiepoeng («fagskolestudium»). Noen svært få utdanninger er under 30 studiepoeng. De fleste av disse tilbudene er finansierte av det offentlige. Innen helse- og velferdsfag er tilnærmet alle studentene deltidsstudenter, og 90 prosent er kvinner. Det er stor aldersspredning blant studentene. Tre av fire er over 30 år, og helse og velferd er med det fagområdet som har høyest andel studenter over 40 år (40 prosent).

Blant dem som søker opptak til helse- og velferdsfag, har 80 prosent yrkesfaglig kompetanse fra før (fagbrev). Det er også søkere med realkompetanse, og noen svært få søkere som er tatt opp på grunnlag av generell studiekompetanse. Den relativt høye andelen med realkompetanse viser at mange som ikke har fullført videregående opplæring ønsker å formalisere kompetansen sin.

Statistikk fra SSB viser at det i skoleåret 2020/ 2021 ble fullført 2 161 fagskoleutdanninger innen 44 ulike retninger innen helse- og velferdsfag. Helsefagene med flest fullførte utdanninger var psykisk helsearbeid, psykisk helsearbeid og rusarbeid (ettårig), velferdsteknologi (halvårig) og demensomsorg og alderspsykiatri (ettårig).

Tilbakemeldinger fra helsefagstudenter er at videreutdanninger på fagskoler forbedrer studentenes faglige kunnskaper og ferdigheter, og i tillegg øker studentenes læringsutbytte innen pasientsikkerhet, kvalitet i pasientbehandling, i akutte situasjoner (Nasjonalt Fagråd for fagskoleutdanninger i helse og oppvekstfagene (NFFHO)).

Fremtidig vekst i fagskoleutdanninger innenfor helse- og oppvekst
Nasjonalt fagskoleråd mener at høyere yrkesfaglig utdanning må styrkes generelt, og spesielt innenfor helse- og oppvekstfagene. Det må legges frem en offensiv plan for vekst i fremtiden, som imøtekommer de store kompetansebehovene som finnes.

Et viktig kjennetegn med fagskoleutdanningene er at de er utviklet i nært samarbeid med arbeidslivet og de blir stadig mer relevante for arbeidsmarkedet fordi de tilbyr korte, praktiske utdanninger i tråd med arbeidslivets behov. Fagskolene skal både bidra til et kompetanseintensivt arbeidsliv gjennom faglig påfyll for dem som allerede er i arbeid, og tilby utdanning for de som har ambisjoner om mer utdanning etter videregående opplæring.

I tillegg har fagskolene tradisjon for å snu seg raskt og utvikle nye utdanninger i tråd med arbeidslivets uttrykte kompetansebehov. Gjennom kompetanseutvikling og videreutdanning vil flere yrkesgrupper kunne bidra til å redusere behovet for sykepleiere og samtidig ivareta kvaliteten i helsetjenestene. Eksempler på yrkesgrupper som kan tilbys en videreutdaning kan være helsefagarbeider, portør, ambulansefagarbeider, helsesekretærer, teknologer og ingeniører. Her er det viktig at utdanningstilbudet utvikles i et tett samarbeid med arbeidslivet for å sikre at tilbudet dekker et reelt behov, enten det er et flerårig løp, moduler eller andre kompetanseutviklingstilbud. Representanter fra helsesektoren og partene i arbeidslivet må derfor delta aktivt i prosessen med å identifisere kompetansebehov og rekruttere til utdanningstilbudene.

Regjeringens kompetansereform har som mål at ingen skal gå ut på dato som følge av manglende kompetanse, og at arbeidslivet skal få tilgang til den kompetansen det har behov for. Regjeringen ønsker at fagskolesektoren skal vokse, og har som ambisjon at kvaliteten skal styrkes i takt med veksten. Samtidig har både Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet et tydelig ansvar for å vurdere tiltak dersom tallet på fagskolestudenter i helsefag ikke samsvarer med kompetansebehovene i arbeidslivet. Helse- og omsorgssektoren sysselsetter 20 prosent av arbeidsstyrken i Norge og de utgjør 40 prosent av alle årsverkene i kommunale og fylkeskommunale virksomheter. Det er derfor ingen tvil om at det er et stort behov for helsefagarbeidere med videreutdanning på en fagskole og at dette behovet vil øke i kommuner og på sykehus. Gitt det enorme behovet for å løse fremtidens helseutfordringer, mener Nasjonalt fagskoleråd at regjeringen derfor burde vært langt mer offensiv.

I fremtiden ser vi for oss at en mer offensiv opptrappingsplan kan bidra med å løse følgende kompetansebehov:

• Kirurgisk virksomhet som skal gi økt kompetanse innen hygiene og smittevern, sterilforsyning og det kirurgiske pasientforløpet.
• Eldre og livsmestring som skal gi spisskompetanse i arbeid med eldre mennesker blant annet ved å kunne planlegge, organisere og iverksette tiltak for eldre i samarbeid med brukere, pårørende, medarbeidere og andre yrkesgrupper innenfor helse- og omsorgssektoren, samt kompetanse som ivaretar og sikrer faglig forsvarlighet.
• Logistikk og service i helsetjenesten.
• Sterilforsyningsteknikk og smittevern som skal kvalifisere til å beherske renhold og spesialrenhold av lokaler, instrument og utstyr, og gjennom dette også ha kompetanse i hvordan smitteveier kan brytes og smittespredning hindres.
• Velferdsteknologi som skal bidra til å møte behov for økt kompetanse innen sektorovergripende og tverrfaglig teknologisk assistanse rettet mot trygghet, sikkerhet, samfunnsdeltagelse samt styrke den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjon.

Dette viser at potensialet er stort for flere utdanningstilbud på fagskolene som kan gi videreutdanning og spesialisering slik at vi bedre kan løse fremtidens kompetansebehov og arbeidskraftsbehov. Men hvis ungdom og arbeidstakere skal bli motivert til å ta en videreutdanning på en fagskole, så må det bli en faktisk endring av oppgavefordelingen mellom de ulike yrkesgruppene som jobber i helse- og omsorgstjenestene. Undersøkelser viser her at videreutdanning på fagskolene ikke nødvendigvis gir endring i oppgavefordelingen, karriereutvikling og lønn (NIFU, Rapport 2017:25). Videreutdanning og spesialisering på en fagskole må derfor føre til endring av arbeidsdeling og oppgavefordeling i helse- og omsorgstjenesten. Dette er viktig for å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft over hele landet innenfor helse- og omsorgssektoren. Nasjonalt fagskoleråd vil anbefale at det etableres en tydelig plass i virksomhetens arbeidsdeling, karriereordninger og at partene tar opp lønnsstrukturen. På denne måten kan vi sikre at fagskoleutdanning blir et virkemiddel som skaper karrieremessig oppdrift for fagarbeidere i helse og sosial.

Hjernesvulstforeningen sier seg enig i både utfordringsbildet og målbildet. Det er imidlertid ikke like stor enighet når det gjelder forslag til løsning. Vi har registrert Riksrevisjonens rapport om rehabiliteringstilbudet og de mangler som der er påpekt, i tillegg til vår egen kjennskap til helsetjenestene som erfarne brukere av tjenester, brukermedvirkere i forskning og på de forskjellige nivåene i helse- og omsorgstjenenestene.

Hjernesvulstpasienter er en heterogen gruppe som har stort sprik i alder og sykdomsbelastning. Behovet for gode tjenester og livsfaserelatert rehabilitering i kommunene og spesialisthelsetjenesten er ofte til stede over lang tid for de som får leve lenge. Det er et fåtall som blir friske fra hjernesvulster. Fotavtrykket i hjernen er det for evig tid. Sykdomsbelastningen endres over tid og man kan trenge nevropsykologiske vurderinger og tilpasset rehabilitering og hjelpemidler av andre typer gjennom sykdomsforløpet. Kognitivt utfall, og ikke bare demens, er noe som mange i samfunnet vil oppleve. Vi trenger derfor sømløse tjenester med gode overganger fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten. Hjernevennlige kommuner med kreft- og nevrokoordinatorer som kan ivareta pasientenes behov for tjenester, sammen med et økt rehabiliteringstilbud fremstår som en kritisk suksessfaktor.

Framskriving av innbyggertall og forventet sykdomsutvikling viser at det er hjernesykdommer som seiler opp. Kombinert med synkende fødselstall og økende behov for ansatte innenfor helse- og omsorgstjenestene, indikerer dette at det vil være en utfordring med å få nok personell til å kunne yte tjenester til krevende grupper i fremtiden. Allerede nå mener vi at det er på sin plass å få flere helsefagarbeidere inn i spesialisthelsetjenesten for å kunne frigjøre sykepleiere og andre med høyere utdanningsnivå til primærhelsetjenesten. Norge er på topp når det gjelder antall sykepleiere og leger, målt opp mot innbyggertall, men har fortsatt et skrikende behov for flere. Høy levealder og reddede liv på sykehus betyr også stort behov for pleietjenester. For noen er det et liv i kommunal pleie fra de blir voksne som er regelen. Da er det viktig at det er tilstrekkelig kompetanse fordelt på alle nivåer av helse- og omsorgstjenesten, og ikke at det er sykepleiere som smører brødskiver på sykehusene mens det i boliger med bistand er ufaglærte som ledes av helsefagarbeidere uten tilstrekkelig kompetanse til å gjøre en god jobb.

Vi har ikke tenkt å legge oss mye borti lønnsvilkår, men vil påpeke at med en miks av helsefagarbeidere og sykepleiere ved sykehusene så vil også lønnsnivået endres. Dette kan bidra til høyere lønn for begge grupper eller at det frigjøres midler til andre deler av driften. Vi er opptatt av at det ikke skal være slik at det eneste stedet det spares er på medikamenter og ikke-medikamentell behandling. Behandling vil være mer persontilpasset i fremtiden, og med dette også mer kostbar i kort perspektiv. Dette medfører at det er behov for å se behandlingskostnader opp mot nytte i et bredere perspektiv. Silotenkningen som vi kjenner fra dagens systemer fremstår som en motsetning til målet for samhandling innenfor helsetjenestene. Selv om noe er vanskelig, er det ikke slik at det er best å unngå kompleksiteten ved å stirre på kun utvalgte deler av et komplekst system. Stortingets ansvar er å gi rammer for å regulere helsetjenesten som system, både økonomisk og administrativt. Inndelingen av rettigheter, ansvar og myndighet er lovregulert, og for det meste lagt på lavere nivåer. Pengene kommer for det meste fra Stortinget, både til helseforetak og kommuner. Det er på Stortinget de reelle styringsparameterne settes for helsetjenesten på alle nivåer.

Det er derfor et stort behov for å gjennomgå regime for finansiering og lokalisering av nasjonal infrastruktur som sykehusene våre er. Nye sykehus bør fullfinansieres gjennom bevilgninger i Stortinget, vedtak om bygging av nye sykehus bør foretas av Stortinget. Dette er like viktige oppgaver som f.eks. lokalisering og finansiering av forsvarsinstallasjoner, og kan ikke overlates til helseforetaksstyrer. Driftsøkonomien må sikres gjennom tilstrekkelige bevilgninger, det samme med den delen av forskning som helseforetakene har ansvar for. Universitetssykehusene har et stort ansvar sammen med universiteter og høgskoler for å utdanne, drive forskning og utvikling og sikre kompetanse i de offentlige tjenestene. De offentlige tjenestene har også et ansvar for å sikre avtalespesialister som kan utføre sine tjenester utenfor sykehusene. Polikliniske undersøkelser og oppfølging er ikke alltid nødvendig å ha innenfor et offentlig sykehus’ vegger.

Sjeldne diagnoser må sikres økt fokus på FoU, samt gis større adgang til utprøvende behandling i trygge rammer. Internasjonalt samarbeid gjennom referansegrupper og kliniske studier på tvers av landegrenser vil gi bedre tjenester. Kompetansesentre med multidisiplinære team må kunne støtte andre deler av tjenestene i regioner uten slik kompetanse. Sentraliserte tjenester for sjeldne diagnoser i form av voksenpoliklinikker for utvalgte diagnoser med sammensatte behov bør også etableres. Barn vil etter alt å dømme fortsatt ivaretas som hele mennesker frem til de fyller 18, det er voksenperioden som byr på de store utfordringene når et helt menneske reduseres til kroppsdeler med spredd ansvar i helsetjenestene. Likeverdig tilgang på tjenester betyr at det skal være gode behandlingstilbud som når alle landets innbyggere. Vi ser ikke at det er mulig å gjøre dette desentralisert for enkelte diagnoser.

Comprehensive cancer center (CCC) må etableres i hver enkelt helseregion. Ny teknologi som kan lette trykket på personell, kompetanse og liggedøgn på sykehus må anskaffes langt hurtigere enn i dag. Vi opplever på mange måter at hjernekreftfeltet står foran, om ikke allerede midt oppi, et paradigmeskifte med nye viten og nye muligheter til behandling, men vi ser ikke at våre systemer er klare for dette paradigmeskiftet. Nye metoder har for lang saksbehandlingstid og det stilles krav til norske kliniske studier i for stor grad fremfor å støtte seg til legespesialistene og internasjonale studier på de nye metodene. Kravet til sikkerhet medfører at det er sløsing med tid og pasienter mister tid og god livskvalitet, om de ikke dør under saksbehandlingen. Brukermedvirkning må styrkes sammen med behandlende spesialisters stemme i vurderingen av nye metoder.

Bruk av pasient- og pårørendekompetanse i helsetjenestene i form av likepersoner og erfaringskonsulenter synes å være fraværende fra planen. Figur 5.3 viser disse i oppgavedelingspyramiden, men de er ikke tatt med som en del av løsningen på fremtidens helsetjenester. Pasientforeninger har muligheten til å bidra sterkt med lærings- og mestringsarbeid, en av de oppgavene som for i hvert fall vår gruppe ikke er tilstrekkelig fulgt opp i spesialisthelsetjenesten. Hvert år diagnostiseres det om lag 2300 pasienter med hjernesvulster, men lærings- og mestringstilbudet til disse er langt mindre i antall. I Nord-Norge eksisterer det ikke et slikt tilbud i det hele tatt. Dette er uholdbart og uakseptabelt. Dette er også en lovpålagt oppgave som skal løses, men i dag er det ikke engang mulig å få lister fra nevrokirurgisk avdeling til LMS som kan forestå invitasjon til slike kurs, pga. personvernhensyn.

Erfaringskonsulenter ved sykehusene og i rehabilitering kan bidra sterkt med sin kompetanse, og i slike stillinger også være i arbeid med en uføregrad. I dag er det svært få uføre som er i arbeid, og her er det mulighet for en vinn-vinnsituasjon for denne gruppen og samfunnet.

Strukturerte data i pasientjournaler må kunne hentes ut og overføres til medisinske kvalitetsregistre. Rapportering må automatiseres i langt større grad. Kreftregistret og andre registre må styrkes for å sikre at viktig viten om pasienter og sykdom kan tas i bruk på en god måte.

Hørselshemmedes Landsforbund er Norges største organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelse og har 65 200 medlemmer. Medlemmene bruker høreapparat, cochlea implantat, har tinnitus, Ménières eller andre hørselsutfordringer. Hver femte nordmann har hørselsutfordringer, og stadig flere rammes. Vi arbeider for er en enklere hverdag for personer med hørselsutfordringer og forebygging av hørselsskader i befolkningen. Målet er et samfunn som gir like muligheter for oss alle, uansett hørsel. 

Et samfunn som gir like muligheter for oss alle, uansett hørsel

Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) har over tid pekt på behovet for en nasjonal hørselsplan. Dette for å sørge for gode, helhetlige og koordinerte tjenester på hørselsområdet der pasienten blir møtt med hørselsfaglig kompetanse og får god veiledning gjennom riktig informasjon. Et behov som er godt dokumentert, særlig av Helsedirektoratet i en utredning fra 2020. Flere gjennomganger av hørselsfeltet har vist at både de samfunnsøkonomiske og de individuelle kostnadene er negative, som følge av mangelfull oppfølging av personer med hørselsutfordringer.

Dagens tjenestetilbud er heller ikke dimensjonert til å møte kommende behov, blant annet knyttet til en aldrende befolkning. Flere steder landet rundt må vi vente over et år for å få en hørselsutredning.

Vi er fornøyde med at sansetap og hørsel har fått spesifikk omtale i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Vi skulle samtidig ønsket oss at den var noe mer offensiv. Det er behov for en konkret plan med forpliktende på tiltak.  Utfordringsbildet er allerede godt dokumentert. Oppdraget som beskrives skal gis til Helsedirektoratet og må være konkret. I tillegg må helseministeren ta aktiv styring for å styrke tilbudene.

Overordnet kan de store grepene beskrives slik: Det må friske midler inn i hørselsomsorgen, riktig veiledning og informasjon må gis til rett tid, pasientforløpet må være koordinert, helhetlig og følge de standardene og retningslinjene som ligger der i dag innen høreapparatformidling. Dagens mestring- og spesialiserte rehabiliteringstilbud må ikke bare fortsette, men utvikles videre og det må samhandles mer. Videre må det bli hørselsfaglig kompetanse i kommunene og stillingshjemler etableres, gjerne ambulerende i samarbeid med spesialisthelsetjenesten og/eller gjennom (inter-)kommunalt samarbeid.

Spesialisert rehabilitering er viktig for de som trenger det. I dag er signalene fra helseforetakene at tilbudet bygges ned til flere pasientgrupper. Det skaper en usikkerhet hos de pasientgruppene som i dag har et tilbud, om de fortsatt vil få nødvendig rehabilitering. Når det gjelder spesialisert rehabilitering til personer med hørselsutfordringer, er det viktig at de som i dag har behov for det fortsetter å få det. Noe alternativ finnes ikke i dag. Dette gjelder særlig mennesker med alvorlig tinnitus, Mèniéres, cochlea implantat og vestibulære sykdommer.

Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene datert 15.02.24 er nedslående på mange områder, både når det gjelder manglende rehabiliteringstilbud, samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, samt tilgang på rett kompetanse. Når det gjelder hørselsutfordringer og tinnitus er det godt dokumentert at det verken er kompetanse eller tilbud i kommunene i dag. Riksrevisjonens utredning viser for eksempel at kun 5 % av kommunene har audiopedagog, selv om Helsedirektoratet anbefaler det. Det er derfor nødvendig at Stortinget ber regjeringen om at helseforetakene ikke kan bygge ned tilbud om spesialisert rehabilitering før kommunene er i stand til å følge opp pasientgruppene på en god og faglig forsvarlig måte.  

I behandlingen av stortingsmeldingen Fellesskap og meistring. Bu trygt heime i Stortinget i desember 2023, ble det konkludert fra Ap, SV og SP at behandling av sansetap og hjelp til å bruke hjelpemidler ved sansetap, må prioriteres i arbeidet med å utvikle tilbud for gruppen personer med demens. 

Å få riktig og tidlig nok oppfølging er viktig for alle som har behov. Forskning viser en tydelig sammenheng mellom hørselstap og helseutfordringer. En undersøkelse fra desember 2023 basert på data fra HUNT, viser at det er 36 prosent større sannsynlighet for å få demens blant de med svekket hørsel, enn de med normal hørsel. Ett av ni demenstilfeller skyldes ubehandlet hørselstap og eldre med hørselstap har større risiko for kognitiv reduksjon. Det er også et problem at hørselstap ikke oppdages og at eldre i stedet diagnostiseres med demens. Årsakene kan være manglende hørselsutredning og at helse- og omsorgstjenesten ikke har god nok kunnskap om hørselsutfordringer. God hørselsomsorg og kompetanse i kommunene er også knyttet positivt til lengre hjemmebotid for seniorer. En styrket og sammenhengende hørselsomsorg, der tilbud og kompetanse finnes i kommunene, vil gi bedre helse og livskvalitet i befolkningen. Tjenestetilbud må meisles ut og prioriteres.

Det er viktig med økte ressurser til hørselsklinikkene ved sykehusene og flere avtalespesialister. Det er store geografiske ulikheter hva ventetid til hørselsutredning angår, opp mot et år mange steder og 78 uker på det verste i Helse Nord.

En satsning på hørselsområdet er forebygging av utenforskap, psykisk uhelse, demens og somatiske følgeplager som muskel- og skjelettlidelser. Det ligger betydelige samfunnsgevinster i en god hørselsomsorg.

Merknader

• Helseministeren må prioritere ressurser til hørselsområdet. Det må etableres et helhetlig og styrket tjenestetilbud for personer med hørselsutfordringer, slik at hørselsomsorgen treffer de økte behovene, henger godt sammen og ventetiden ved hørselsklinikkene går ned.
• Det må gjennom oppdragsdokument til helseforetakene gis et styrket tilbud om spesialisert rehabilitering til personer med alvorlig tinnitus, Mèniéres, cochlea implantat og vestibulære sykdommer.
• Det må iverksettes stimuleringstiltak for å utdanne og beholde flere audiografer, samt etablere flere stillingshjemler.
• Det må stilles krav om hørselsfaglig kompetanse i kommunene, med egne stillingshjemler for audiopedagog/audiograf, som kan ha en koordinerende rolle på tvers av kommuner og sektorer, gjerne sammen med en koordinerende kompetanseinstans på fylkesnivå og spesialisthelsetjenesten.
• For å sikre rett rehabilitering til riktig tid og svare ut utfordringene gitt i Riksrevisjonens undersøkelse, bør det settes ned et utvalg.

Nye løsninger for en fremtidsrettet, bærekraftig og pasientnær helsetjeneste – tettere samarbeid og samordnet innsats gjennom de fire modne helseklyngene

I regjeringens Veikart for helsenæringen er det vist til at de fire nasjonale klyngene innen helseteknologi og livsvitenskap «samarbeider godt og vurderer å danne en heldekkende superklynge». Det handler om å skape mer verdi for samfunnet basert på en helseindustri i sterk vekst. Klyngene har sammen med Menon utformet et dokument som går mer i dybden på verdiene vi kan skape, og som er vist til under.

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 (Meld. St. 9, 2023-2024) – Vår felles helsetjeneste viser regjeringen til viktigheten av økt kvalitet i helsevesenet gjennom innovasjon, teknologi og nye metoder, og til behovet for reduserte utgifter til helse og omsorg ved å øke produktiviteten, forhindre sykdom og redusere behovet for kostbar innleggelse. Ifølge regjeringen er situasjonen allerede alvorlig: «Norge er blant OECD-landene som ligger høyest både med hensyn til antall leger og sykepleiere per 1000 innbyggere. Andelen av alle sysselsatte som jobber i helse- og omsorgssektoren er tredoblet siden 1970-tallet». Innovasjon og digitalisering blir vist til som viktige løsninger: «Regjeringen vil derfor arbeide for at innføring av ny teknologi fortrinnsvis skal være personellbesparende og bidra til redusert vekst i personellbehov».

 Helse- og samhandlingsplanen løfter disse tre problemstillingene:

• Gode pasientforløp og rask tilgang til tjenester i hele landet
• Helse- og omsorgstjenesten som attraktivt arbeidssted i et livslangt karriereløp
• Bærekraftig og rettferdig ressursbruk

I stortingsmeldingen vises det til at utfordringene er store, og at innovasjon og teknologiutvikling er en viktig del av løsningen. Klyngene gir dette et reelt innhold, ut fra den kunnskapen vi har om behovene som eksisterer i markedet, hos de som skal skape nye ideer, investere i dem, nå ut i markeder med dem og få helse-Norge til å ta dem i bruk.

I kapittel 9 i meldingen blir digitalisering og teknologiutvikling vist til som viktig for å løse utfordringene, og det blir vist til som viktig å «Gjøre det enklere for næringslivet å bidra til bedre helse- og omsorgstjenester». Dette er også et av formålene til klyngene. Det vises også til behovet for «Samordning av eksisterende nettverk for raskere innføring av helseteknologi». Som vist til i notat utformet av Menon og de fire klyngene, «Klyngeorganisasjonene verdiskapingsbidrag», vil et bedre samarbeid mellom næringslivet og det offentlige helsevesenet, sykehus og kommuner, om utvikling, testing og implementering av nye produkter og tjenester være viktig. Initiativet fra de fire klyngene om tettere samarbeid og samordning er her et viktig bidrag, også inn mot kommunene og sykehusene som er medlemmer i klyngene. Mer konkret viser meldingen i kapittel 9.3 til HealthCatalyst. Denne er utviklet av klyngene, og hadde oppstart i 2022 for å fremme Norge som testnasjon for helseindustrien. Det er gjennomført mange oppdrag gjennom HealthCatalyst samt inngått en viktig samarbeidsavtale med NorTrials Medisinsk Utstyr i Trondheim og andre noder rundt om i landet.

Direktoratet for e-helse skrev i en rapport fra 2021 at det er mer friksjon i samarbeidet mellom helseindustrien og helse- og omsorgstjenestene enn ønskelig, og at dette begrenser helseindustriens potensial for å bidra til økt kvalitet og produktivitet helsevesenet.  I notatet utformet av klyngene og Menon vises det til at manglende åpenhet for å ta i bruk ny teknologi og manglende tillit mellom kommuner og sykehus (kundene) og helseindustrien (leverandørene) er vesentlige barrierer for teknologiutvikling og innovasjon.  Videre vises det til i notatet at klyngeorganisasjonene spiller en vesentlig rolle med hensyn til å øke kunnskapen mellom aktørene i helsesektoren, bygge tillit mellom dem og legge grunnlag for åpen informasjonsdeling og samarbeid.

Det er viktig å kombinere kvalitet i helsetjenestene med å takle utfordringer knyttet til fremtidig bemanningsbehov. Tjenestene klyngene utvikler og samhandlingen i klyngene kan gjøre at ny teknologi raskere blir tatt i bruk, som meldingen riktig påpeker er en vesentlig utfordring. Som dokumentert i notatet vist til over bidrar klyngene til å løse utfordringer både i helsevesenet og i helseindustrien selv. Aktivitetene som klyngeorganisasjonene utfører er i stor grad fellesgoder for medlemmene.  Selv om aktivitetene i dag delfinansieres gjennom medlemsavgifter, er klyngeaktivitetene avhengig av offentlig finansiering. Offentlig medfinansiering av klyngeorganisasjonenes aktiviteter vil ikke bare sørge for at klyngeorganisasjonene kan ha et høyere aktivitetsnivå, men vil også bidra til å utløse mer privat finansiering og dermed legge grunnlaget for at fellesgodene utføres i et samfunnsøkonomisk lønnsomt omfang.

 Klyngene er godt posisjonert for å bidra med 530 medlemmer i hele Norge; bedrifter, kommuner, helseforetak, brukerorganisasjoner, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og investorer. Vi kobler sammen de som er problem-eiere, de som skaper og de som investerer, og de som skal ta nye løsninger i bruk. Våre møteplasser skaper koblinger og bygger tillit, vi sørger for infrastruktur og utstyr for testing og utvikling og gjør bedriftene rustet til å svare på både nasjonale og internasjonale behov, og derigjennom også bygge eksportindustri. Mange av bedriftene er allerede tett koblet på globale markeder, og vår jobb er også å skape flere gjennombrudd for norsk eksport. Potensialet er stort, og med riktig finansiering vil dette arbeidet kunne gjøres med større hastighet og i større omfang enn det som gjøres i dag. Resultatet vil være flere gode løsninger.

 Vårt utgangspunkt er fire modne klynger innen helseteknologi og livsvitenskap, som gjennom nærmere to tiår har produsert resultater gjennom nye løsninger til helse-Norge og mer eksport og nye arbeidsplasser i industrien. Vårt neste steg handler om samordnet innsats for mer effektivt bidra for våre medlemmer basert på den dybdeinnsikten og spesialiseringen vi har faglig, teknologisk og inn mot ulike sektorområder. Skal vi lykkes må det fortsatt være et forpliktende offentlig og privat samarbeid, også når det gjelder finansiering. Det vil i praksis si at vår finansiering bør komme 50% fra offentlige og 50% fra privat.

Vi mener derfor at Stortinget i sin innstilling i forbindelse med Nasjonal helse- og samordningsplan bør ha med følgende: «Stortinget ber regjeringen legge opp til en videre, langsiktig og forsterket finansiering som sikrer at ‘Superklyngen’ (de fire modne klyngene innen helse og livsvitenskap) kan gi et bedre og mer samordnet bidrag til helsetjenestene og helseindustrien i Norge».

Røde Kors avdekker, hindrer og lindrer menneskelig nød og lidelse. Vi har lang erfaring med å hjelpe og støtte brukere av eldreomsorgen. Besøkstjenesten er organisasjonens største omsorgsaktivitet, med nærmere 9500 frivillige som besøker 22.000 deltakere. Mange av disse bor på sykehjem eller mottar hjemmetjenester. 

Våre viktigste innspill til behandlingen av Nasjonal helse- og samhandlingsplan er følgende: 

• Behandlingen av planen må legge til rette for en forsvarlig og kompetent bemanning i helse- og omsorgstjenesten. Vi er bekymret for følgene dersom Helsepersonellkommisjonens premisser blir førende for utviklingen i tjenesten. 
• Varsler og meldinger om uønskede hendelser må i større grad føre til læring og forbedring. Vi stiller oss positive til den foreslåtte dreiningen, og imøteser videre endringer.  
• Finansieringen og organiseringen av helsetjenesten må legge til rette for sømløse overganger til pasientenes beste. 

Bemanning i helse- og omsorgstjenesten 
I mars lanserte Røde Kors rapporten «Omsorg under press – omsorgssvikt og varsling på sykehjem». Rapporten bygger på spørreundersøkelser blant 190 sykehjemsbeboere og 195 Røde Kors-besøksvenner. Halvparten av sykehjemsbeboerne oppgir at de har opplevd eller vært vitne til minst ett tilfelle av omsorgssvikt det siste året. En tredjedel av besøksvennene hadde erfaringer med slike hendelser på sykehjemmene de besøkte. 

Omsorgssvikt omfatter i denne sammenhengen både fysisk vold, psykisk vold og forsømmelse. Aller hyppigst ble det rapportert om mangel på fysisk aktivitet og mangel på sosial kontakt. En betydelig andel meldte også om uforsvarlig medisinsk behandling (14 prosent av beboerne) og dårlig hygiene (10 prosent av besøksvennene). 17 prosent av beboerne i undersøkelsen melder om ignorering og 15 prosent melder om kjefting. Røde Kors mener dette er funn myndighetene ikke kan være bekjent av. Eldre mennesker har de samme behovene for fysisk aktivitet, sosial kontakt, god hygiene og trygghet fra mobbing og trakassering – kort sagt en verdig tilværelse – som alle andre. 

En tydelig anbefaling fra sykehjemsbeboerne som har deltatt i undersøkelsen er at det trengs bedre bemanning og mindre tidspress blant de ansatte for å forebygge omsorgssvikt. Anbefalingen fra besøksvenner er større tilstedeværelse av godt opplært personale med fagkompetanse. Det er også en anbefaling at ansatte i tjenesten må ha kompetanse på omsorgssvikt. Funnene om underbemanning, tidspress og utilgjengelighet blant fagkompetente ansatte i eldreomsorgen er i tråd med funn fra tidligere rapporter Røde Kors har utarbeidet. Det er også i tråd med forskningsfunn på området. 

Vi mener vår undersøkelse føyer seg inn i en rekke av rapporter som antyder hvilke konsekvenser underbemanning og arbeidspress allerede har for livskvaliteten og verdigheten til eldre som er avhengige av i omsorgstjenester. Vi mener derfor det er på sin plass at meldingen vier såpass stor plass og oppmerksomhet til utfordringene knyttet til bemanningssituasjonen i tjenesten.  

Nasjonal helse- og samhandlingsplan lener seg tungt på Helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for handling» (NOU 2023:4). Sistnevnte anbefalte blant annet at personellet i helse- og omsorgstjenesten ikke bør øke vesentlig og at det skal bli færre ansatte per pasient. Vi merker oss at Helse- og omsorgsdepartementet flere ganger gjentar at regjeringen deler Helsepersonellkommisjonens analyse av arbeidsmarkedet, uten at det dermed er tydelig om regjeringen er enig i at det skal bli færre ansatte per pasient. Imidlertid er vi bekymret for konsekvensene dersom Helsepersonellkommisjonens premiss blir førende for utviklingen av helse- og omsorgstjenesten. 

Vi er også bekymret for at meldingens foreslåtte løsninger på personellknappheten i hovedsak handler om å redusere bemanningsbehovet, og at meldingen mindre grad inneholder tiltak som handler om å utdanne og rekruttere nok helsepersonell som kan jobbe i tjenesten. Når det gjelder innføring av nye teknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenesten, mener vi hovedformålet med ny teknologi må være å øke den samlede omsorgskapasiteten til tjenesten – dernest at den skal være personellbesparende. 

Varsling/melding i helse- og omsorgstjenesten 
I rapporten «Omsorg under press» kommer det frem at både blant beboere og besøksvenner har mer enn halvparten av dem som varslet om omsorgssvikt oppfattet lite eller ingen endring som følge av varslingen. En stor del av dem som unnlot å varsle oppgir at de ikke hadde tillit til at varselet ville bli håndtert på en god måte, eller at varslingen ikke ville føre til positive endringer. Vi vil på den bakgrunnen understreke viktigheten av at varsling om uønskede hendelser bidrar til læring og forbedring i tjenesten. Vi stiller oss positive til den varslede retningen der meldeordningen i større grad skal bidra til at tjenesten lærer av feil som er gjort, og hvor det legges til rette for at det blir lavere terskel blant helsepersonell for å melde. Vi imøteser håndfaste tiltak som inngår i denne dreiningen.  

Sømløse overganger mellom tjenestene 
Røde Kors konstaterer at det finnes for mange eksempler på at dårlig samhandling mellom sykehus og kommunale tjenesteapparatet har resultert i et uverdig tilbud. Multisyke og skrøpelige eldre utgjør en stor andel av dem som ligger på sykehus i påvente av et tilbud i kommunen. Det må være medisinske behov og pasientenes beste som avgjør hvor en person får behandling, ikke økonomien til sykehusene eller kommunene. På den bakgrunn mener vi forslaget om samhandlingstilskudd fremstår som et positivt grep, som kan bidra til at finansieringen bidrar til at pasienten får behandling på rett sted. Vi merker oss samtidig at ordningen med betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter skal evalueres. Vi vil i den sammenhengen oppfordre til at man er svært varsom med å innføre eller forsterke økonomiske insentiver som kan bidra til at økonomiske interesser i kommunene og sykehusene går på tvers av hensynet til pasientens beste. 

Psykiske helseplager og lidelser er en av vår tids aller største folkehelseutfordringer og en av hovedårsakene til sykefravær og uførhet. Antallet barn, unge, voksne og eldre som henvises til psykisk helsevern har økt over tid, og tiltakende etter pandemien. Samtidig blir mer enn 30.000 av disse hvert år avvist i spesialisthelsetjenesten, ofte uten gode alternative behandlingstilbud i kommunen.

Til tross for lovkrav fra 2020 om psykologkompetanse i alle kommuner, viser oppdaterte tall fra Sintef at over halvparten av landets kommuner fremdeles mangler psykolog i de psykiske helsetjenestene til voksne, mens 48 % ikke har noen psykologårsverk til barn og unge. Sykehusene har over tid ikke prioritert det politiske ønsket om styrking av psykiske helsetilbud. Det er derfor viktig at Stortinget forenes om en Helse- og samhandlingsplan som sikrer en fremtidig prioritering av det samlede psykiske helsetilbudet i sykehus og kommuner, slik at dette kan rustes opp i tråd med den vedtatte opptrappingsplanen for feltet. Helsevesenet er i behov av å prioritere fremover, men psykisk helse er et fortsatt et underprioritert fagområde.

Psykologforeningen stiller seg bak regjeringens ambisjoner om å styrke den forebyggende innsatsen, sikre befolkningen en mer tverrfaglig kommunal allmenhelsetjeneste, og å bedre det tverrsektorielle samarbeidet rundt pasienter med sammensatte behov. Særlig ligger det her en mulig samfunnsgevinst i å ta mer i bruk kunnskap og metoder som gir samtidig arbeidsrehabilitering og helsehjelp.  

Vi vil gi regjeringen honnør for å vektlegge betydningen av et mer aktivt og systematisk arbeid med å rekruttere og beholde kompetansen i de offentlige tjenestene. Dette må omfatte samtidig innsats på flere områder slik som arbeidsmiljøtiltak, god ledelse, utvikling av fagmiljøer, redusert detaljstyring og rapportering, kompetanseutvikling og økonomiske incentiver. Vi savner likevel konkrete tiltak for å sikre psykologkompetanse, især i distrikter og kommuner der dette har vist seg krevende. Vi ber derfor stortinget stille seg bak et forslag om å pilotere KOMPIS (Kommunal psykolog i spesialisering) prosjektet fra Nordhordland som er utviklet etter ALIS modellen for allmennleger. Her samarbeider flere kommuner med spesialisthelsetjenesten om å sikre befolkningen nødvendig psykisk helsehjelp gjennom gode fagmiljøer og spesialiseringsforløp for psykologer til den kommunale allmennhelsetjenesten.

Fremtidens allmennhelsetjeneste er tverrfaglig

Fastlegeordningen er blant den norske helsetjenestens viktigste hjørnestener, men har vist seg sårbar og i behov av videreutvikling. Et av de viktigste strategiske grepene som foreslås i Helse- og samhandlingsplan er å videreutvikle dagens allmennlegetjeneste til en mer tverrfaglig allmennhelsetjeneste. Regjeringen vil legge frem en lovproposisjon i 2025 med tiltakene for ny organisering og finansiering. Psykologforeningen støtter dette og vil følge arbeidet tett.  Forsøk med tverrfaglige team tilknyttet allmennlegetjenesten, er evaluert og viser at tilbudet til pasientene blir bedre og mer helhetlig. Psykolog har inngått i noen av disse teamene. Disse kan avlaste fastlegene selvstendig med diagnostikk, behandling og evt videre henvisning, tverrfaglige samarbeid og bidrar til kvalitetssikring, veiledning og opplæring til annet helsepersonell. I Helsepolitisk barometer 2023 svarte over halvparten av de spurte at de ønsker tilgang til psykologhjelp i tilknytning til fastlegen. En ny finansieringsordning for allmennhelsetjenesten må innrettes slik at det stimuleres til at også psykolog inngår.

Psykisk helse og arbeid

Hvis personellmangel er Norges største utfordring fremover, må vi straks prioritere tiltak for å redusere fravær som følger av psykiske lidelser. Det godt dokumentert at deltakelse i arbeidslivet kan ha flere positive helseeffekter og at arbeidsrettede rehabiliteringstiltak bør integreres bedre i helsetjenesten enn i dag. Arbeidsrettet psykologisk behandling og individuell jobbstøtte (IPS) har vist seg å være svært effektive tiltak for å hjelpe mennesker med psykiske lidelser tilbake i ordinært arbeid. For å lykkes med videre utrulling av slike tilbud må man se helhetlig på finansiering, lovverk og styringssystemer som fremmer helhetlige behandlingsforløp. Planen peker i positiv retning, men tiltakene for å styrke tverrsektorielt samarbeid må konkretiseres for eksempel i den bebudede helhetlige gjennomgangen av lovverk.

Endret finansiering og prioritering av psykisk helsevern

Regjeringen foreslår flere viktige tiltak som kan bedre de finansielle rammebetingelsene for sykehusene og øke forutsetningene for å prioritere psykisk helsevern. Det viktigste er innføringen av en ny prioriteringsregel for psykisk helse og rus, men vi savner en konkretisering av hvorledes måle og evaluere sykehusenes etterlevelse av den nye prioriteringsregelen, og hvilke konsekvenser det vil få dersom en ikke oppfyller kravet i tråd med stortingets vedtak.

Psykologforeningen støtter ikke regjeringens forslag om å overføre avtalespesialistordningen til helseregionene da vi tror dette vil undergrave tilbudet til pasienter som trenger trygge behandlerrelasjoner over tid. Vi støtter heller ikke planen om å utrede en offentlig godkjenning av utvalgte psykologspesialiteter, som vi mener er svakt begrunnet og neppe vil bidra til styrket rekruttering slik ambisjonen synes å være.

Økt kapasitet og kompetanse i alle ledd.

Innføringen av Samhandlingsreformen og kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter i 2012, medførte kortere liggetid for eldre i sykehus og at kommuner måtte ta imot pasienter tidligere enn før. Kommunene har over tid fått stadig flere oppgaver og større ansvar for nye grupper med komplekse diagnoser og funksjonstap, uten at finansieringen har økt tilsvarende. Det går på bekostning av tjenestene til eldre, som er den største brukergruppen av kommunale tjenester.

Pensjonistforbundet mener det må bli slutt på å overføre flere oppgaver fra spesialist-helsetjenesten til kommunene, uten at det følger tilstrekkelige ressurser med. Spesialist-helsetjenesten må også ta sin del av ansvaret for tjenestetilbudet til den voksende andelen eldre pasienter. Dette må ligge til grunn for den videre samhandling og organisering av helsefellesskap.

 Mens pleie- og omsorgstjenestene tidligere i hovedsak var eldreomsorg, er nærmere 40 prosent av dem som nå mottar slike tjenester under 67 år. Med den veksten som nå skjer i tallet på eldre med behov for helse- og omsorgstjenester, vil ikke minst de mindre distriktskommunene ha mer enn nok med å møte de demografiske utfordringene vi står overfor.

Eldre har over tid fått kortere liggetid på sykehus, og blir i mange tilfeller behandlet på helsehus og lignende tilbud, med lavere bemanning og ekspertise enn på sykehuset. Alvoret i denne situasjonen vil bli enda tydeligere i årene fremover.  Utfordringene rundt utskrivningsklare pasienter som blir liggende på sykehus, må løses innenfor rammen av helsefellesskapene. 

Det er bra at «Regjeringen vil evaluere dagens modell for utskrivningsklare pasienter, herunder forskrift om kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter og kostnadsdekning for sykehusene, i dialog med kommunesektoren for å sikre gode pasientforløp med trygge overganger og effektiv ressursbruk.». Men vi er forundret over at et av resultatmålene (på s. 151) er «…Reduksjon i antall overliggerdøgn for utskrivningsklare pasienter.» Det kan være til stor skade for eldre med økt sårbarhet. Disse pasientene bør få en tverrfaglig vurdering før utskrivning. Enhver flytting er en stor belastning, med nye omgivelser og et nytt sett med helsepersonell å forholde seg til. Vi mener den kommunale betalingsplikten for utskrivningsklare pasienter må settes ned eller opphøre.

Økt behov for flere helsepersonell med geriatrisk kompetanse.

Med økende antall eldre vil det bli økt behov for mer geriatrisk kompetanse på sykehusene og i kommunene. Kommunale sykehjem vil ikke kunne erstatte sykehus ved akutt behandling av sammensatte og kompliserte tilstander hos eldre, men må være i stand til å ta over behandlingen og rehabilitering når sykehusbehandling ikke lenger er nødvendig. Sykehusene bør utdanne og ansette flere geriatere og de bør også ha en mer utadrettet funksjon. Kompetanse innen aldring og eldres helse og sykdommer er viktig også for andre yrkesgrupper enn legene. Vi støtter tanken om bedre ansvars- og oppgavedeling mellom de ulike yrkesgruppene, slik at den enkeltes kompetanse blir brukt på en mest mulig og hensiktsmessig måte.

Alderspsykiatri                                                                                                                               

Mange eldre får ikke hjelp for sine psykiske lidelser og blir nedprioritert i de kommunale tjenestene. Det fører til store lidelser hos mange eldre og er uakseptabelt. De kommunale psykiatritjenestene til eldre må styrkes, både med psykologer og andre yrkesgrupper med spesialkompetanse innen psykisk helsearbeid. Flere distriktspsykiatriske sentre (DPS) har satt en øvre aldersgrense, mens andre har ikke tilstrekkelig kompetanse til å håndtere psykiske lidelser hos eldre. Pensjonistforbundet mener kompetansen og kapasiteten ved DPS-ene og de alderspsykiatriske avdelingene på lokalsykehusene må styrkes, i tillegg til mer ambulante tjenester. De fleste eldre som har behov for psykososiale tjenester, vil måtte få disse gjennom de kommunale tjenestene. Her er det stort behov for både økt kompetanse og ressurser i form av flere ansatte.

Finansiering av sykehjem, omsorgsboliger og sykehus

Økt investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger med rett kompetanse vil kunne gi behandling og omsorg til de mest sårbare eldre. Dette vil kunne redusere presset på sykehusene. Det haster med å bygge flere sykehjemsplasser. Vi savner at nasjonal helse- og samhandlingsplan omtaler dette.

Pensjonistforbundet støtter regjeringens forslag om å endre finansieringsordningene mot mer rammefinansiering av spesialisthelsetjenesten, og bedre rammebetingelser for investeringer i sykehus.

Konklusjon

Det må bli slutt på å overføre flere oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, uten at det følger tilstrekkelige ressurser med. Med den demografiske utviklingen vi vil få framover, er det nødvendig med flere sykehussenger og sykehjemsplasser. Sykehusene bør utdanne og ansette flere geriatere og helsepersonell med geriatrikompetanse.

Hjernerådet støtter regjeringens overordnede mål om en felles helsetjeneste med likeverdige og tilgjengelige helsetjenester i hele landet. Hjernerådet har følgende innspill til behandlingen av Nasjonal Helse- og samhandlingsplan:

Helsefrivilligheten
Det mangler sjeldent positiv, politisk omtale av helsefrivilligheten, og det er bred enighet om at frivilligheten spiller en viktig, supplerende rolle for å møte morgendagens utfordringer i helse- og omsorgstjenestene. Hjernerådet mener derfor det er graverende at frivilligheten i stor grad er oversett i Nasjonal Helse- og samhandlingsplan.

Svært mange frivillige organisasjoner bidrar sterkt i grunnleggende informasjons- og opplysningsarbeid både til pasienter, pårørende, generell befolkning og ansatte i offentlig sektor. Mange bidrar også i betydelig grad i tjenesteutvikling og fungerer som sentrale samarbeidspartnere for både sykehus og kommuner. En del er også direkte initiativtakere til faglig og forskningsmessig utvikling. Helsepersonellkommisjonen anbefalte med bakgrunn i dette å utrede mer forpliktende samarbeid med frivillige organisasjoner for å fremme helsekompetanse, og om ansvaret for dagens lærings- og mestringstilbud kan overføres til brukerorganisasjonene gjennom avtaleverk. Denne anbefalingen er ikke fulgt opp i Nasjonal Helse- og samhandlingsplan.

«Vi oppfordrer komiteen sikre at Helsepersonellkommisjonens
anbefaling følges opp og at potensialet i helsefrivilligheten benyttes.»

Rehabilitering av hjernesykdom
Sett i lys av Riksrevisjonens rapport om rehabilitering og den pågående nedbygging av spesialisert rehabiliteringen i regionene, er Hjernerådet særdeles bekymret for at regjeringen ikke innser alvoret knyttet til spesialisert rehabilitering og at sårbare pasienter med hjernesykdom blir skadelidende.

Rehabiliteringsfeltet står overfor en rekke utfordringer og det er et åpenbart behov for grundigere tiltak enn Nasjonal Helse- og samhandlingsplan legger opp til. Mange mennesker med hjernesykdommer har behov for spesialisert rehabilitering, også i senfaser, men tjenestene utsettes for press om å skulle dekke behov på et lavere behandlingsnivå som mangler tilstrekkelig fagkompetanse. Både pasienter med nevrologiske lidelser og psykiske helseutfordringer, altså hjernesykdommer, trekkes frem i Riksrevisjonens rapport med udekket behov for spesialisert rehabilitering. I regjeringens helsepolitikk synes det å være en overdreven tro på at oppgaver kan flyttes til kommuner eller overføres til helseforetakene uten at det tas hensyn til at faglige, medisinske miljøer i etablerte, viktige institusjoner står i fare for å gå tapt. Vi ser med bekymring på at tilbudet for spesialisert rehabilitering ved hjernesykdom stadig reduseres, fremfor å styrkes slik Riksrevisjonen påpeker behov for.

«Vi ber komiteen sikre at Riksrevisjonens anbefalinger følges opp i
behandlingen av Nasjonal Helse- og samhandlingsplan og at den pågående
nedbyggingen av spesialisert rehabilitering ved hjernesykdom stoppes»

Kompetanse på hjernesykdom i primærhelsetjenesten
Ifølge tall fra Global Burden of Disease er 26 % av sykdomsbyrden i Norge knyttet til hjernesykdom. Svært mange mennesker med hjernesykdom har behov for diagnosespesifikk behandling i spesialisthelsetjenesten, men oppføling av tilleggsutfordringer i primærhelsetjenesten. Mange har likelydende utfordringer, men allikevel er kompetansen på hjernehelse og hjernesykdom lav i primærhelsetjenesten. Dette fører til økt belastning på pasienter, pårørende og spesialisthelsetjenesten. Det er derfor vesentlig å heve det grunnleggende kunnskapsnivået om hjernehelse og hjernesykdommer i primærhelsetjenesten, samt sikre gode strukturer for oppfølging i spesialisthelsetjenesten.

Hjernerådet mener det vil være fornuftig å i større grad tenke kategoriinndelt kompetanse kommunalt som en mellomløsning mellom generalist/spesialist, og at økt bruk av koordinatorer og nettverk vil være verdifullt. Mange hjernesykdommer har f.eks. flere fellesnevnere knyttet til pasientbehov i den løpende oppfølgingen i kommunen og det vil derfor være mulig å tenke mer områdegenerelt enn diagnosespesifikt.

Et eksempel på samhandling med gode resultater er ParkinsonNet, som også omtales positivt i Helse- og samhandlingsplan. Vi savner derimot en tydeligere vilje og forpliktelse til å settes i gang arbeid for å innføre modellen til andre hjernesykdommer. I denne modelltenkningen vil det også være mulig å tenke på et mer diagnoseoverordnet nivå.

«Hjernerådet mener det er behov for å styrke kompetansen på hjernesykdom
 i primærhelsetjenesten. Vi mener også det er på tide å prioritere innføring av
ParkinsonNet-modellen til flere hjernesykdommer».

Forskning og registre
Til tross for at hjernesykdommer representerer en enorm sykdomsbyrde i samfunnet, er det vesentlige begrensninger i vårt kunnskapsnivå både med tanke på forebygging og behandling av en rekke av sykdommene. Dette er i liten grad bærekraftig, da omfanget av hjernesykdommer og trykket på helsetjenestene vil øke i fremtiden. Det er derfor vesentlig at helse- og samhandlingsplan i enda større grad omtaler forskning som en nøkkelfaktor for fremtidig suksess. Det er særlig to grep vi mener burde prioriteres. Det første er å sikre at den nasjonale handlingsplanen for kliniske studier faktisk følges opp og at det legges bedre til rette for å sikre mer klinisk forskning og bedre tilgang til studier. For det andre savner vi en tydeligere prioritering og plan for etablering og drift av forskningsregistre som i større grad kan etterleves i en klinisk hverdag. I dag er det mange, og til dels unødvendige, utfordringer i etablering og oppfølging av registre som gjør at vi mister mulighet til å samle forskningsdata og heve kvaliteten i behandlingen på en kostnadseffektiv måte.

«Hjernerådet oppfordrer at det legges bedre til rette for etablering og drift
av forskningsregistre, og at handlingsplanen for kliniske studier følges opp».

Overregionale tjenester
Hjernerådet er overrasket over at det overregionale nivået i liten grad favnes av helse og samhandlingsplanen. Flere av de mange hjernesykdommene Hjernerådet favner oppgir bekymring knyttet til tilgjengelig spisskompetanse eller variasjoner mellom helseregioner. Utfordringen med dagens sykehusmodell er at helseregionene selv er ansvarlig for å bygge opp spisskompetanse i sine geografiske områder. Dette sikrer ikke alltid likeverdige tilbud og nasjonale behandlingstjenester opprettes som hovedregel kun når pasientgrunnlaget er lavt. 

Hjernerådet er av den oppfatning at det er behov for å utforske andre overregionale modeller, som kan sikre tilgjengelig spisskompetanse for pasienter med behov for høyspesialisert kompetanse uavhengig av bosted, og som samtidig bidrar til fagutvikling i alle helseregioner. Her mener vi modellen for europeiske referansenettverk (ERN) kan være interessant å hente elementer fra, som nasjonalt ville kunne tilsvare et pålagt ansvar på regionene for å etablere egne spesialiserte avdelinger som igjen må bidra likeverdig i et samarbeidende nasjonalt nettverk.

«Hjernerådet oppfordrer komiteen til å sikre likeverdig kvalitet og tilgang for pasientene
gjennom andre overregionale modeller enn vi i dag har i helsetjenestene.»

Henrik Peersen
Generalsekretær
Hjernerådet

Utvikling av et robuste helsevesen i Nord-Norge fordrer en desentralisert struktur med akuttfunksjoner og fødetilbud.  Ressursgruppa for Nordlandssykehuset Lofoten mener planen legger et godt grunnlag for dette. Avstander, infrastruktur og klima setter klare begrensninger for store endringer i struktur og tilbud. Stadige omkamper virker negativt på rekrutering og vanskeliggjør bygging av robuste fagmiljø. Vi er enig i behovet for omstilling, men det ensidige fokuset på struktur fra lederne i helseforetakene er uheldig.  Helsetilbudet handler ikke bare om akuttfunksjoner, men om trygghet og tillit, bolyst og beredskap. Foretakene skal selvsagt først og fremst ivareta det helsefaglige, men kan ikke definere seg ut av samfunnet rundt seg.  Vi blir beskyldt for å ikke demonstrere for helheten, men opplever at vi gjør det, bare fra et annet perspektiv enn foretakene. Fagfolkene må få tillit til å styre, men dette må skje innenfor klare rammer satt av Stortinget. 

Meldingen peker på en strategi om «å sikre innbyggerne tilgjengelige spesialisthelsetjenester av god kvalitet gjennom samarbeid mellom store og små sykehus». Vi mener dette er avgjørende for å sikre en robust offentlig helsetjeneste.  De små sykehusene sikrer ca. 90 % av behovene og resten ivaretas ved å transporteres til mer spesialisert behandling ved større regionale sykehus. 

En del sentrale personer innen helsevesen sår tvil om motivasjonen til oss som kjemper for å bevare akuttfunksjonene.  Det skapes et inntrykk av at noen ønsker å dø for å opprettholde et lokalsykehus. Det påstås til og med at behandlingen ved små sykehus er dårligere enn på de store.  Vi kjenner ikke til noen data som underbygger en slik påstand.   Faktum er at folk ønsker å ha et tilbud som sikrer dem tilgang til akuttfunksjoner når de vet at ytre faktorer gjør det umulig å komme frem til et større sykehus i tide.  Når dette tilbudet er sikret ønsker alle å komme til det sykehus som gir best sjanse for å overleve og bli frisk.

Arbeidsdelingen mellom store og små sykehus er en fordel for begge parter.  Lokalsykehusene er rekrutteringsarenaer for et bredt spekter av helsepersonell og er helt avgjørende for samhandlingen mellom nivåene.  Ivaretakelse av flere pasienter nær der de bor fordrer realistiske avstander til akuttfunksjoner.  Helikopter og fly kan ikke være prehospital førstelinje i en region som Lofoten.  Vi vil også påpeke at den sikkerhetsmessige situasjonen Europa står i en tilspisset situasjon gjør transport av pasienter under vanskelige værforhold svært usikker. Dette fordi man kan få bortfall av nødvendig kommunikasjon.  Den pågående automatisering av flytårnene langs kysten øker denne sårbarheten.

En økende andel eldre og mer sammensatte sykdomsbilder stiller sektoren overfor nye utfordringer. Store avstander til fullverdige sykehus medfører større belastninger for pasienten.  Lokalsykehusene vil ha en viktig rolle i å redusere behovet for unødige reiser der diagnostikk og behandling kan skje lokalt.

Klinikkmodellen virker etter vårt syn fornuftig for å ivareta det faglige, men modellen stiller store krav til at leder ikke kan favorisere egen arbeidsplass. Dersom man skal få til en bedre samhandling med kommunene må lokal ledelse styrkes. Lokalsykehusene må også gis større økonomiansvar og ansvar for rekruttering og faglig utvikling tilpasset lokale forhold.

Prosessen i Helse Nord har vist store mangler i datagrunnlaget både for bemanning og pasientforløp.  Det er behov for bedre dokumentasjon av forløp fra en hendelse oppstår til pasienten er stabilisert og operert. Helseforetaket har blitt kritisert fra våre fremste fagmiljøer for å underkommunisere problemer med å evakuere pasienter i perioder med dårlig vær.  Dette har skapt sterk uro i befolkningen. Det er også vanskelig å få dokumentasjon på hvor mange tilfeller der lokalsykehuset redder pasienter inntil de kan evakueres til større sykehus.  Dette er, og må være, taushetsbelagt for hvert enkelt tilfelle, men antall må kunne dokumenteres.

Etter vår kjennskap opplever pasienter innen psykiatrien unødig lang ventetid før de transporteres til aktuelt behandlingssted. Denne forskjellsbehandlingen i forhold til somatikken kan ikke aksepteres. Ut fra dette stiler vi spørsmål ved om prehospitable tjenester er dimensjonert for dagens struktur. Av dette følger også et spørsmål om hva som skjer dersom man gjennomfører sentralisering av sengeplasser.

Det er også nødvendig å gjøre en grundig vurdering av sentralisering innen psykiatrien i områder der det er svært lang vei til døgnplasser og der transport for «vanlige» lidelser må skje med fly eller buss. Det er stor forskjell fra å bli transportert i bil i en til to timer og alternativet med kollektivtransport med mange mennesker rundt seg.

De foreslåtte endringene i finansieringsmodellen for sykehusene er et skritt i riktig retning, men Nord-Norge har over tid opplevd en nedgang i folketall.  Dette innebærer at inntektsgrunnlaget er blitt svekket samtidig som kostandene for investeringer øker.  Det er ønskelig med en beregningsmodell som synliggjør hva kapitalkostnadene betyr for den økonomiske handlefriheten til helseforetakene.  Å bruke kutt i tjenestetilbud ute i distriktene som kilde til finansiering av nødvendige nybygg er ikke bærekraftig.

Spesialiserte tjenester er ressurskrevende.  Vi savner en nasjonal strategi for arbeidsdeling mellom sykehusene.  Pasientene er innstilt på å reise for å få den beste behandlingen.  Det betyr at man ikke nødvendigvis må ha alle spesialiteter i landsdelen.  Samtidig er det viktig at UNN Tromsø fortsatt utvikles som et universitetssykehus i faglig front.

Rekruttering og evne til å beholde personell er avgjørende for et oppegående helsevesen.  Ting tyder på at helsevesenet som mange andre sektorer sliter med å ha en god ledelse nær der «produksjonen» foregår.  Det er viktig å foreta en evaluering av dagens ledelsesutviklingsprogram for å rette på dette. Ressursgruppa mener hovedfokuset på nasjonalt plan må være hvordan man skaper et arbeidsmiljø i offentlig sektors helsetjeneste som fører til at helsepersonell finner det interessant å fortsette i denne sektoren.

Samhandling og endring av funksjoner er ressurskrevende og vil koste. Skal kommunene overta oppgaver som i dag gjøres av spesialisthelsetjenesten, må økonomiske ressurser følge med. Ressursgruppa tror endringer av oppgaver også kan bedre rekrutteringen til kommunehelsetjenesten ved at den blir tilført nye og spennende oppgaver som personellet vil oppfatte som faglig interessant og utfordrende.  Det er viktig at tilbud innen rehabilitering og oppfølging av pasienter legges nær pasienten og at en unngår sentralisering av slike tjenester til de store sykehusene. 

Vi registrerer med stigende uro at lederne for helseforetakene har et så ensidig fokus på sentralisering for å løse problemene.  Det er etter det vi kjenner til ikke bevist at stort er ensbetydende med robuste og kvalitetsmessig gode tjenester i alle sammenhenger.  Sentralisering er uten tvil løsningen for de kompliserte pasientforløpene som krever høy spesialisering, men dette kan ikke være malen for helsetilbudet i et land som Norge.

Oppsumert slutter ressursgruppa for Nordlandssykehuset Lofoten seg til målet i regjeringens helse- og omsorgspolitikk som er å skape et helsefremmende samfunn, å forebygge sykdom og sikre en desentralisert helse- og omsorgstjeneste som yter gode, trygge og likeverdige tjenester i hele landet.  Vår erfaring med prosessen i Helse Nord og kommentarer fra en del ledere i helsesektoren i resten av landet gjør oss urolige.  Det er et behov for å sette en stopper for de stadige omkampene om struktur slik at fagmiljøene på de mindre enheten får arbeidsro.  Dette vil på sikt styrke hele sektoren.  Vi har ingen konkrete forslag til hvordan politikerne kan sikre at foretakene gjennomfører ønsket politikk, men har tillit til at man vil fortsette å lytte til andre enn helsebyråkratene.

Kliniske ernæringsfysiologers forening tilsluttet Forskerforbundet (KEFF) deler regjeringens ambisjoner om en helse- og omsorgstjeneste som fremmer forebygging og mestring, gode pasientforløp med trygge overganger og likeverdige tjenester. Vi støtter ambisjon om en fremtidsrettet allmennlegetjeneste og hensiktsmessig fordeling av oppgaver i helsetjenesten. Ikke minst er vi opptatt av at helsetjenesten er kunnskapsbasert og av god kvalitet.  

Nesten 90 % av sykdomsbyrden i befolkningen består av ikke-smittsomme sykdommer og hele 30 % av pasienter ved norske sykehus er underernært. Kosthold og ernæring er viktig i forebygging, behandling og mestring av disse sykdommene. For store grupper av befolkningen er derfor tilgang på trygg og god helsehjelp knyttet til kosthold og ernæring avgjørende og noe som vil bidra til redusert sykdomsbyrde og mindre ulikhet i helse. Samtidig vil god ernæringsbehandling kunne spare samfunnet for store økonomiske kostnader. 

Kliniske ernæringsfysiologer besitter breddekompetanse innen fagfeltet klinisk, eller medisinsk ernæring. Yrkesgruppen er utdannet til å forvalte faget i forebygging, utredning, behandling og rehabilitering innen alle medisinske spesialiteter og i ulike deler av helsetjenesten og utgjør derfor en nødvendig fagkompetanse også i kommunehelsetjenesten, og i samhandlingsfeltet. I mangel på klinisk ernæringsfysiolog må annet helsepersonell bruke tid på oppgaver en ernæringsfysiolog ville håndtere bedre og mer effektivt. Gjennom å styrke tjenestene med klinisk ernæringsfysiolog vil man sikre både kompetanse, kvalitet og effektivitet i arbeidet, samtidig som personellet det er mest mangel på avlastes. Tilgang på slik kompetanse i kommunene vil også bidra til bedre samhandling, til trygge overganger mellom helsetjenestenivåer og til at pasienter kan unngå innleggelse i eller skrives raskere ut fra sykehus.  

Som helse og omsorgskomiteen er kjent med, er det flere kommuner som etter hvert har gjort seg svært gode erfaringer med å innlemme klinisk ernæringsfysiolog i forebyggende tjenester og helse- og omsorgstjeneste. 

For å innfri regjeringens ambisjoner mener KEFF at viktigheten av trygg og god helsehjelp knyttet til kosthold og ernæring i større grad bør reflekteres og tydeliggjøres i følgende konkrete tiltak: 

• Modellutvikling klinisk ernæringsfysiolog videreføres og utvides til å omfatte hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten, herunder også helsefremmende og forebyggende tjenester. 
  Interessen for tilskuddsordningen har vært enorm og viser et tydelig behov og ønske om økt klinisk ernæringsfaglig kompetanse. Totalt har Helsedirektoratet mottatt søknader for over 90 millioner kroner, og interesserte kommuner blir nå frarådet å søke på grunn av begrensede midler. Foreløpig rapportering viser at kommunene har oppnådd stor effekt av tilskuddet. Alle kommunene har intensjon om å ansette klinisk ernæringsfysiolog fast og over halvparten har allerede før modellutviklingsperioden er over etablert faste stillinger for klinisk ernæringsfysiolog for å styrke og sikre ernæringsarbeidet. 
   
  I sine søknader er kommunene tydelige på behovet for å kunne benytte klinisk ernæringsfaglig kompetanse i hele tjenesten, både i helsestasjon, friskliv, allmennlegetjeneste mv. Stortinget har tidligere anmodet regjeringen om både å forlenge og utvide ordningen, noe som medførte en forlengelse på et år, men det ble ikke åpnet for å benytte klinisk ernæringsfysiolog i tjenester rettet mot andre enn skrøpelige eldre over 65 år.  
   
  Tilskuddsordningen har vært en suksess. Videreførelse og utvidelse av dette programmet vil være viktig for å sikre nødvendig videre utvikling og implementering av godt ernæringsarbeid i kommunene, noe som kommer befolkningen i hele landet til gode.
  
  
• Klinisk ernæringsfysiolog omfattes av profesjonsnøytrale takster som del regjeringens samlede løsninger for allmennlegetjenesten. 
  Det er på samme måte viktig at kliniske ernæringsfysiologer omfattes av profesjonsnøytrale takster som del regjeringens samlede løsninger for allmennlegetjenesten, og med det kan inngå i tverrfaglige fastlegekontor og bidra til fremme kvalitet, effektivitet og riktig bruk av kompetanse. Fastlegene etterlyser tilgang på klinisk ernæringsfysiolog, og ekspertutvalg for allmennlegetjenesten viser i sin rapport til flere europeiske land hvor klinisk ernæringsfysiolog er bidragsyter i å avlaste fastlegen og drive forsvarlig helsehjelp i allmennlegetjenesten. Erfaringer fra kommuner som har klinisk ernæringsfysiolog viser entydig store og positive effekter med å innlemme klinisk ernæringsfysiolog i det tverrfaglige samarbeidet. Klinisk ernæringsfysiolog bidrar til at under- eller feilernæring avdekkes raskere, at riktige tiltak iverksettes, og til at det samlede ernæringsarbeidet er kunnskapsbasert.   
   
  Flere studier viser at ernæringsintervensjon utført av kliniske ernæringsfysiologer bidrar til økt livskvalitet, flere kvalitetsjusterte leveår og redusert bruk av helsetjenester. Videre, at ernæringsintervensjon utøves best og mest effektivt av klinisk ernæringsfysiolog og at slik intervensjon er kostnadseffektivt. Dette gjelder både intervensjon ved overvekt, (pre-)diabetes, høyt blodtrykk og høyt kolesterol, men også målrettet forebygging og behandling av underernæring og annen diagnosespesifikk ernæringsbehandling.
  
  
• Tilgang på klinisk ernæringsfysiolog i kommunal helse- og omsorgstjeneste bør lovfestes. 
  Dagens helselovgivning er ikke forpliktende nok når det gjelder å øke kapasiteten på det klinisk ernæringsfaglige tilbudet, spesielt i kommunehelsetjenesten. For å oppfylle ansvaret etter Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven) og sikre god pasientbehandling bør det stilles krav om at brukere av kommunale helsetjenester skal ha tilgang til klinisk ernæringsfysiolog. 
   
  For mange mennesker som strever med feilernæring, overvekt eller underernæring vil klinisk ernæringsfysiolog være den riktige og nødvendige kompetansen. Dette gjenspeiles i en rekke normerende produkter som beskriver at kommunene må sikre tilgang på kliniske ernæringsfysiolog. For alle praktiske formål bør yrkesgruppen også innlemmes i listen over kjernekompetanse som er lovpålagt i kommunen. Fravær av et kommunalt ernæringstilbud fører til sosial ulikhet i helse i form av dårligere oppfølging av ernæringsrelaterte lidelser og utfordrer kravet til forsvarlige helsetjenester. 

Med vennlig hilsen 

Eirin Semb Gjerde, leder KEFF 

NHL er glad for at Regjeringen skal vurdere nye personellgrupper som aktuelle tjenesteytere. Med den popularitet homeopati har i verden, er det et klart samfunnsansvar å legge de formelle forhold til rette for passende løsninger også her i Norge slik at pasienter har et reelt valg og tilgang til kvalitetssikret homeopatisk behandling.

NHL ønsker å poengtere at våre medlemmer kan være med å avlaste det offentlige helsetilbudet gjennom tidlig intervensjon og forebygging. Det være seg innen psykisk helse, for kroniske tilstander, muskel- og skjelettlidelser, og med tanke på antibiotika resistens problematikken.

En autorisasjon av homeopater MNHL vil bidra til å nå målene i Stortingsmeldingen om en felles helsetjeneste, forebygging og rett behandling til rett tid. I vår tredje søknad om autorisasjon er det de samme argumenter vi fremmer som fremkommer i Stortingsmeldingen. Hovedgrunnen for å søke om autorisasjon er nettopp pasientsikkerheten (1) og at vår profesjon kan tilby tjenester som helsetjenesten har bruk for i møte med dagens helseutfordringer (2).

PASIENTSIKKERHET

Autorisasjon skal sikre at helsepersonell med en bestemt tittel har en bestemt type kompetanse. Slik det er i dag er homeopat ingen beskyttet tittel. NHL mener at i pasientsikkerhet ligger det mer enn at det ikke skal være risikofylt å gå til homeopat, men også at pasientene skal være trygge på at homeopaten har medisinsk og homeopatfaglig kunnskap slik at de får kvalitetssikret god behandling. Begrensningene som følger dagens regulering og mangel på regulering av homeopati, er svært urimelig hensett til dagens kunnskap om helsemessige og samfunnsøkonomiske virkninger av homeopati.

Blant konsekvensene er:

• Pasienter mister muligheten til selv å foreta informerte valg av homeopatisk behandling

• Pasienter som det ikke finnes noen behandlingstilbud for, innenfor det etablerte helsevesen, blir ikke henvist til homeopati

• Pasientsikkerheten svekkes som følge av at det ikke kan trekkes et klart skille mellom useriøse og seriøse utøvere. Våre medlemmer har medisinsk kompetanse på minimum grunnmedisin og homeopatisk medisin minimum tilsvarende Bachelor.

GOD BRUK AV PERSONELL OG KOMPETANSE

NHL liker overskriften for kapittel 5: God bruk av personell og kompetanse. Homeopater MNHL er en ubenyttet ressurs i Helse- og omsorgstjenesten. Homeopater kan benyttes både i førstelinjetjenesten og også i spesialisthelsetjenesten som vi ser i mange andre europeiske land. Integrerende team vokser fram, for å imøtekomme de komplekse utfordringene helsestjenesten står overfor. Det er åpenbare behov for nye tjenester, og fastlegekrisen har vist at vi trenger andre typer helsepersonell som har andre innfallsvinkler. Vi har et reelt behov for innovasjon både når det gjelder tjenester og samhandling. NHL ønsker å poengtere at våre medlemmer kan være med å avlaste det offentlige helsetilbudet gjennom tidlig intervensjon og forebygging. Det være seg innen psykisk helse, for kroniske tilstander, muskel- og skjelettlidelser, og med tanke på antibiotika resistens problematikken.

Integrert medisin – når komplementær møter konvensjonell behandling

To nylige rapporter fra Europaparlamentet anerkjenner fordelene med integrert medisin, og understreker viktigheten av å utvikle «en helhetlig,integrert og pasientsentrert tilnærming» og «oppmuntre til bruk av komplementære terapier der det er hensiktsmessig». Sveitsiske helsemyndigheter har konkludert med at homeopatisk behandling er effektiv, kostnadseffektiv og trygg, og homeopati blir dekket av den offentlige helseforsikringen. I Italia vokser det fram integrative team på sykehus, bestående av leger og homeopater. 

Antibiotikaresistens – krever at vi mobiliserer alt vi har

Den siste versjonen av den østerrikske regjeringens nasjonale handlingsplan for antimikrobiell resistens bekrefter potensialet til homeopati for å håndtere antimikrobiell resistens. Dette er bare små glimt fra en verden utenfor Norge. Residiverende infeksjoner er noe vi stadig behandler, og ser gode resultat av.

Forskning

De aller beste studiene viser at individualisert homeopatisk behandling har 1,5-2 ganger bedre effekt enn placebo (Mathie 2014). Det fins studier med høy metodisk vitenskapelig kvalitet for spesifikke medisinske diagnoser .

Effekter av homeopatisk potenserte substanser er blitt påvist i mange laboratorieeksperimenter ved hjelp av ulike testprosedyrer, og er også blitt bekreftet i replikasjonsstudier (Hamre 2023).

Fibromyalgi

Homeopatiens styrke er å kunne bidra ved kroniske tilstander. Australiarapporten (2012/2019) konkluderte med at forskningen gir solid bevis for effekten av homeopati når det gjelder fibromyalgi.

UTREDNING - INNHENTING AV KUNNSKAPSGRUNNLAG OG INVOLVERING AV BERØRTE PARTER

NHL forstår at det er mye arbeid som må gjøres for å vurdere hvilke grupper som skal omfattes av autorisasjonsordningen for helsepersonell. I forbindelse med at NHL allerede har en autorisasjonssøknad inne, har vi fått tilbakemelding fra HOD om at utredningsinstruksen blir lagt til grunn for arbeidet, der innhenting av kunnskapsgrunnlag og involvering av berørte parter er elementer som skal legges til grunn for utredningen. Siden det er lite kunnskap om homeopati innen HOD, ser NHL det som helt vesentlig at vi blir involvert i det utvalget som skal arbeide med denne saken.

NHL registrerer at HOD med denne Stortingsmeldingen reduserer betydningen av Registeret for alternative utøvere. Når det ikke en gang kan brukes som utgangspunkt for vurdering av hvilke av utøverne i registeret som kan tilsies å yte helsehjelp, har det mistet sin funksjon.

Registeret ble i sin tid dannet av helsemyndighetene med tanke på pasientsikkerhet og kvalitetssikring. Innstillingen fra Aarbakkeutvalget var at Registerordningen skulle være et første skritt over 2-3 år for å se hvilke grupper som var aktuelle for en integrering eller autorisasjon.

Helserelaterte behandlinger har tradisjonelt hatt unntak av merverdiavgift. Når Stortinget anmoder Regjeringen om å se på hvilke av utøverne som kan anses å yte helsehjelp for dermed å ha mvafritak, ser det ut som det oppfattes som ugreit fra Stortingets side at pasienter som velger helsehjelp gjennom alternativ behandling må betale moms. Dette er utgangspunktet for Stortingets anmodningsvedtak. NHL er enig i denne vurderingen av Stortinget at utøvere som yter helsehjelp, skulle vært unntatt merverdiavgift på tjenestene sine. Våre medlemmer yter helsehjelp. Mange av våre pasienter har kroniske sykdommer, mange er uføretrygdede fordi de ikke har fått hjelp. Så får de behandling som gir bedre helse, men må da betale alt selv, og også moms. Dette fører til reaksjoner.

Ut fra Stortingsmeldingen kan det se ut som departementet vurderer å løse anmodningen fra Stortinget på en annen måte og det ved å endre Helsepersonelloven slik at noen av de utøverne som i dag er utøvere under Lov om alternativ behandling vil bli underlagt Helsepersonelloven. Dette harmonerer med NHLs søknad om autorisasjon og vårt ønske om å tilføre helsetjenesten ny kompetanse for å møte noen av dagens helseutfordringer.

SAMHANDLINGSPLAN

Stortingsmeldingen bærer det betydningsfulle navnet Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-27. Vår felles helsetjeneste. I det ligger et stort ønske fra departementets side om en bedring når det gjelder samhandling. Tjenestene finner ikke hverandre, og slik det er nå blir pasientene skadelidende. Dette kommer tydelig fram i Stortingsmeldingen. Dette gjelder innad i helse og omsorgstjenesten, men i enda større grad er dette gjeldende mellom utøvere av helserelaterte tjenester i KAM (komplementær og alternativ medisin) og den offentlige helsetjenesten.

Homeopater har en unik spisskompetanse. I en autorisasjon av homeopater ligger det en god mulighet for samarbeid, styrket pasientsikkerhet, nye løsninger og helserelaterte gevinster sammen med oppfylte krav til kvalifikasjoner, i tråd med det som er den overordnede intensjon i en autorisasjon.

Kapittel 3.3 Habilitering og rehabilitering

Virke organiserer en stor del av de ideelle rehabiliteringsvirksomhetene som har avtaler med RHFene om tverrfaglig spesialisert rehabilitering. 60% av rehabiliteringstjenestene i spesialisthelsetjenesten tilbys gjennom avtaler med ideelle og private rehabiliteringsvirksomheter.[1] Disse virksomhetene besitter også mye av den faglige spisskompetansen på rehabilitering.

3.3.1 Organisering av habilitering og rehabilitering

Alle partiene på Stortinget har i denne stortingsperioden uttrykt bekymring for at habilitering og rehabilitering er svakt prioritert helseområde.[2] Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene (Dokument 3:12 (2023−2024))[3] ble lagt fram for kort tid siden. Den slår fast at rehabilitering fortsatt er ett av helsetjenestens svakeste områder. De finner også at nesten ingen ting har blitt bedre siden forrige undersøkelse i 2012.

Situasjonen i dag er at alle RHFene planlegger å redusere og legge om sine rehabiliteringstilbud.

RHFene mener at mer av dette er kommunenes ansvar, og tilbudene skal gis av kommunene. Dette skjer til tross for at Riksrevisjonen avdekker at tilbudet er svært mangelfullt i kommunene. En konsekvens av dette er at det totale rehabiliteringstilbudet blir ytterligere svekket.

I tillegg foreslår RHFene å legge om og bygge ned den arbeidsrettet rehabilitering, til tross for at arbeidsrettet rehabilitering i helse- og samhandlingsplanen (3.5.1) trekkes fram som et viktig område.

Ved å bygge ned i spesialisthelsetjenesten tar man også bort tilbudet som mange har behov for om tverrfaglig spesialisert rehabilitering og arbeidsrettet rehabilitering. I tillegg står man i fare for å bygge ned de fagmiljøene som det er behov for i kompetanseoverføringen og byggingen av tilbud i kommunene.

Virke ber komiteen om:

• At Stortinget gjentar sitt vedtak fra 2021 om at rehabiliteringstilbud innen spesialisthelsetjenesten ikke legges ned før man har sikret at kommunene er i stand til å overta ansvaret for de aktuelle pasientgruppene.
• Å sikre at arbeidsrettet rehabilitering i spesialisthelsetjenesten opprettholdes som en egen delytelse.[4]

3.2.2. Ansvars og oppgavefordeling

I Helse - og samhandlingsplanen forslås å opprettholde dagens ansvars- og oppgavefordeling innenfor rehabilitering mellom kommuner- og spesialisthelsetjenesten. Det vil si at det er kommunen som fortsatt har hovedansvaret for rehabiliteringen- i samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Det er positivt at meldingen sier at:

•  Rehabilitering skal få en mer sentral plass i helsefellesskapene for kompetanse-overføring til kommunene og økt samarbeid om pasientene.
• De ideelle og private rehabiliteringsvirksomhetene i spesialisthelsetjenesten med sin spisskompetanse på rehabilitering, skal inkluderes i disse.

Vi mener likevel at dette ikke løser utfordringene med at det er uklar oppgavefordeling mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Det løser heller ikke utfordringene med at det er store geografiske variasjoner i rehabiliteringstilbudene. Tvert imot kan dette bidra til å opprettholde store geografiske forskjeller.

Virke ber komiteen om at:

• Det nedsette et utvalg som med utgangspunkt i dagens oppgave- og ansvarsfordeling kommer med forslag til konkrete tiltak som sikrer gode pasientforløp, sømløse tjenester og god samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste.

Kap 2.3 Helsefrivilligheten en viktig ressurs for styrket helsekompetanse

Innledningsvis i Helse- og samhandlingsplanen sier regjeringen at pårørende og frivillige organisasjoner også yter en uvurderlig innsats, som det er viktig å legge til rette for å opprettholde. Virke støtter dette, men savner at meldingen følger opp dette i det videre. Helsepersonellkommisjonen pekte på verdien av samarbeidet med frivillig sektor som viktig for å sikre fremtidig bærekraft i velferdssamfunnet vårt. Det er skuffende at forpliktende samarbeid med frivillig sektor ikke følges opp i nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Virke ber komiteen å bidra til at Regjeringen følge opp Helsepersonellkommisjonens føringer om å utrede og utforske muligheten for mer forpliktende samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor.

 ----------------

Noter:

[1] Evaluering av opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017-2019). (helsedirektoratet.no), s. 26

[2] Interpellasjon nr. 14 (2022-2023)

[3] Dokument 3:12 (2023−2024) (riksrevisjonen.no)

[4] Det vises her til høringsinnspillet fra Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for arbeidsrettet rehabilitering

ONF vil takke for muligheten til å komme med innspill til Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Stortingsmelding 9 (2023-2024)

Fagskolestudentene er glade for at regjeringen er tydelig på at det å «rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse» (s 8), krever et fagarbeiderløft, og at det skal legges vekt på breddekompetanse og å strukturere arbeidet med hensiktsmessig oppgavedeling mellom personellgrupper, samt at arbeidet med arbeidsmiljø og arbeidsvilkår skal intensiveres (s 8).

ONF er også fornøyd med at regjeringen understreker at: «Fagfolk må oppleve arbeidet som meningsfullt, ha et godt arbeidsmiljø, en balansert arbeidsbelastning og karriereveier gjennom hele yrkeslivet slik at den offentlige helse- og omsorgstjenesten er en attraktiv arbeidsplass». (s 17).

ONF vil understeke - med to streker under faktisk - at helsefagarbeidere i jobb og i videreutdanning alltid må være inkludert i visjoner og i praksis når det er snakk om gode lønns- og arbeidsvilkår, og karrieremuligheter.

Det er positivt at regjeringen understreker viktigheten av kompetanseutvikling gjennom høyere yrkesfaglig utdanning og beskriver videreutdanning på fagskole som et sentralt virkemiddel.

Vi er også enige i at det er et stort potensial i å utvikle samarbeidet mellom fagskolene og helse- og omsorgstjenestene, blant annet for å etablere studietilbud med enda tydeligere arbeidsrelevans som kan inngå i et strukturert karriereløp for fagarbeidere og at det er et behov for at også videreutdanninger for fagarbeidere kan standardiseres og dokumenteres slik at kompetansen i videreutdanningene er kjent for arbeidsgivere, uavhengig av utdannings- og arbeidssted.

Vi er også glade for at regjeringen ser at spesialutdanninger for fagarbeidere vil kunne være et virkemiddel for å understøtte arbeidet for hensiktsmessig oppgavedeling mellom personell og god organisering av arbeidsprosesser og at Fagskolen vil være en viktig samarbeidspartner for helse- og omsorgstjenestene i utvikling, gjennomføring og spredning av slike spesialutdanninger som dekker nasjonale behov.

I dag er vi 670.000 nordmenn over 70 år. I 2060 vil vi være det dobbelte. Beregninger viser at i samme periode vil antallet personer over 90 år femdobles. Behovet for helsehjelp og omsorg blir da svært mye høyere enn i dag.

Det er en alvorlig mangel på kvalifisert personell i eldreomsorgen nå, og vi er på vei inn i en fremtid med en skrikende mangel på kvalifisert personell om vi ikke tar kraftige grep nå.

Helsepersonellkommisjonen forslår at helsesektoren i fremtiden bør «bygge nedenfra», ved å fokusere mer på å øke antallet helsefagarbeidere enn sykepleiere og leger. Da må det tas kraftige grep for å utdanne, rekruttere, beholde og videreutdanne vesentlig flere helsefagarbeidere.

En av hovedutfordringene fagskolestudentene i helsefagene påpeker, er manglende forståelse av og kompetanse om etter- og videreutdanningsmulighetene til denne gruppen hos nærmeste leder. Dette resulterer i manglende tilrettelegging for studier, og at ferdigutdannede kandidater ikke får gjort de arbeidsoppgavene de har kompetanse til å gjøre etter endt høyere yrkesfaglig utdanning.

Helsefagarbeidere, med mulighet for etter- og videreutdanning på fagskoler, vil bli en av de viktigste ressursene i en god og verdig eldreomsorg i fremtiden. Det er helsefagarbeiderne som med sin grunnleggende helsekompetanse er nær den demente pasienten og holder hånden når noe er vanskelig, det er hen som oppdager det når pasienten spiser for lite, det er hen som trøster, vasker, hjelper og veileder. Og ikke minst gir omsorg.

Gjennom fagskolene kan helsefagarbeiderne videreutdanne seg innen ulike felt, som demens og alderspsykiatri. Skal vi rekruttere og beholde motiverte helsefagarbeidere med stadig større kompetanse, må de som tar videreutdanning på fagskoler få oppgradert tittel og lønn som reflekterer kompetanse og spesialisering.

Studiestøtteordningene må innrettes på en måte sikrer studentøkonomien til deltidsstudenter i jobb. Det er viktig med en levelig økonomi og tid nok til både jobbe, studere og ta vare på sine nærmeste også for helsefagarbeidere under videreutdanning! I dag er situasjonen slik at dette mange steder nesten er umulig. Dette går direkte utover helsefagarbeiderenes motivasjon for å stå i arbeid, og resulterer i at vi mister fagarbeidere vi sårt trenger.

Mange av helsefagarbeiderne som videreutdanner seg på fagskoler er fornøyd med utdannelsen og føler at de kommer tilbake med nyttig og direkte anvendbar kompetanse. Men mange forteller at de ikke blir frikjøpt, det vil si at de enten må ta videreutdanning på fritiden, eller gå ned i stillingsprosent/lønn i perioder for å videreutdanne seg. Det må det bli en slutt på!

Å sikre at helsefagarbeider blir et attraktivt karrierevalg kan gjøres gjennom å:

A – ledere i helsevesenet må få økt kunnskap om etter- og videreutdanningsmulighetene som allerede eksisterer for helsefagarbeiderne i dag. Det påpekes at det skal satses på å styrke kompetansen til lederne i helsevesenet: I dette arbeidet er det svært viktig å øke kjennskapen til EVU-mulighetene til helsefagarbeiderne i denne satsningen.

B – videreutvikle mulighetene for videreutdanning på fagskoler i tett dialog med sektoren: her ser vi nå at regjeringen ønsker å ta grep, det er flott!

C – legge til rette for frikjøp/lønn/tid til etter- og videreutdanning: dette må få betydelig fokus fra både regjeringen og partene i arbeidslivet framover.

D – sikre arbeidsoppgaver som har relevans ut fra tilegnet kompetanse etter videreutdanning: her ser vi nå at regjeringen ønsker å ta grep, det er flott!

E – sikre lønnstillegg for relevant videreutdanning og styrke karriereveiene for helsefagarbeidere: økt kompetanse gjennom videreutdanning må også resultere i lønnstillegg. Regjeringen og partene i arbeidslivet må fokusere på dette fordi det er en nøkkel for;

å skape positive incentiver for å få flere i videreutdanning,

rekruttere flere til helsefag,

beholde flere godt kvalifiserte helsefagarbeidere.

Regjeringen må ta grep som er gode nok til at alle vi som sitter her kan anbefale våre barn å velge helsefagarbeider som karrierevei.

Sanofi Norge takker for muligheten til å gi innspill til det viktige arbeidet med Nasjonal helse- og samhandlingsplan. VI ønsker gjennom dette høringsbrevet å understreke viktigheten av å sikre lik tilgang og like muligheter for alle pasienter – uavhengig av bosted.

Lik tilgang og like muligheter er et bærende prinsipp i den norske helsetjenesten. I dagens system er det imidlertid en utfordring knyttet til ulik tilgang til tilgjengelige medisiner, avhengig av bostedsadresse.  

Behov for å skille drift og investering for sykehusene
Når sykehusene avgjør behandling for en pasient, er det to hensyn som skal veies opp mot hverandre: Kriteriene for prioritering og retten til forsvarlig helsehjelp. Stortinget har tidligere fastsatt et sett nasjonale prioriteringskriterier som gjelder på alle nivå i spesialisthelsetjenesten. Systemet for Nye Metoder har ansvaret for å sikre at tilbudet i spesialisthelsetjenesten er i tråd med de nå gjeldende prioriteringskriteriene. Samtidig har hver enkelt pasient en lovfestet rett til forsvarlig helsehjelp.  

Vi ønsker her å trekke frem at dagens finansieringssystem gjør at kostnaden for å behandle en pasient med en sjelden diagnose faller på det sykehuset eller den helseregionen der den enkelte pasient hører hjemme. Når ansvaret for å betale for en behandling legges på det enkelte sykehus eller sykehusavdeling, kan ansvaret for å behandle en ny sjeldenpasient få svært store konsekvenser for det lokale sykehus- eller avdelingsbudsjettet.  

Sykehusutvalget tilrådning var at helseforetakene fortsatt skal ha samlet ansvar for drift og investeringer. Utvalget mente at dette legger best til rette for effektiv ressursbruk og regional prioritering av investeringsprosjekter. Dette gir ikke forutsigbare rammer.

Det er svært problematisk at sykehus må spare inn penger på drift for å kunne skaffe tilstrekkelig kapital til å bygge ut nye sykehus. Samtidig vet vi at investeringsetterslepet i sykehusene er betydelige.

Det sies også i den nye Nasjonale helse og samhandlingsplanen at regjeringen vil sikre sykehusene stabile og forutsigbare budsjettrammer, videreutvikle finansieringsmodellen for spesialisthelsetjenesten og gi sykehusene bedre vilkår for å gjennomføre nødvendige investeringer. Likevel vekker det grunn til bekymring for hvordan dette, med dagens system, vil gå utover behandlingen til pasienter med sjeldne diagnoser.

Dagens finansieringsordning utfordrer prinsippet om lik tilgang til god behandling fordi hvert enkelt sykehus må gjøre prioriteringer innenfor de rammer som er satt. Videre vet man at oppstart og behandling av en sjelden diagnose ofte blir gjort av en ekspert på den aktuelle tilstanden, og at det dermed ofte skjer på et sykehus utenfor pasientens hjemstedsregion.

Dette skaper stor budsjettmessig usikkerhet for det enkelte lokale sykehus, som kan gjøre det vanskelig å prioritere behandling til sjeldne pasienter. Sykehusene settes dermed i en umulig situasjon hvis de eksempelvis skal velge å prioritere en enkelt pasient på bekostning av en stor pasientpopulasjon. Sanofi mener derfor det er nødvendig å skille drift og investering for sykehusene, for å forhindre at investering av sykehusbygg ikke går på bekostning av pasientbehandling.

Behov for et sterkt voksenvaksinasjonsprogram
Sanofi ønsker videre å fremheve behovet for å sikre rask innføring - og effektiv gjennomføring av et voksenvaksinasjonsprogram. Regjeringen har allerede fått i oppdrag å etablere et system for påminnelse til å ta vaksiner, for eksempel oppfriskningsvaksinasjon. Dette er et enkelt tiltak, lett å innføre og som vil bidra til et vellykket voksenvaksinasjonsprogram.  

Dette er ikke nevnt i den Nasjonale helse- og samhandlingsplanen som er foreslått. Sanofi mener det er viktig å ha med seg arbeidet med et voksenvaksinasjonsprogram også inn i denne planen, nettopp fordi det handler om å se helsetjenesten i stort de neste årene.

Høy vaksinedekning i befolkningen, eksempelvis knyttet til vaksinasjon mot influensa, Covid-19 og RSV, kan redusere trykket i spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Det vil være viktig i tiden fremover, særlig i en situasjon hvor man ser at trykket på helsetjenestene vil øke.

Rask innføring av et voksenvaksinasjonsprogram vil gjøre oss bedre forberedt til neste helsekrise.

Anbud på blåreseptprodukter
Sanofi er videre bekymret for at varig innføring av anbud på flere blåreseptprodukter kan føre til at norsk medisinberedskap svekkes, og i ytterste konsekvens føre til en monopolsituasjon på ulike områder for kroniske pasienter. Vi mener derfor det er viktig å sørge for at legenes verktøykasse for å tilpasse behandling til den enkelte pasient ivaretas.

Norsk Kiropraktorforening (NKF) takker for invitasjonen til å komme med innspill til Nasjonal helse- og samhandlingsplan. NKF organiserer i overkant av 85% av landets ca. 1000 kiropraktorer. 

Muskel- og skjelettplager rammer flest og koster mest, men er glemt i meldingen

Muskel- og skjelettlidelser er den største og dyreste helseutfordringen Norge står overfor. Hvert år rammer den 1,4 millioner nordmenn[i]. En overvekt av disse er kvinner, eldre og personer med lav utdannelse[ii]. Mange av dem jobber innen sliteryrker, som helse og omsorg, renhold eller servicenæringen[iii].

Muskel- og skjelettlidelser er den fremste årsaken til sykefravær og uføretrygd, og problemet øker[iv]. Den forårsaker 31 prosent av sykefraværet[v] og står bak 26 prosent av alle som går på uføretrygd[vi]. Kostnaden for samfunnet er anslått til å utgjøre 165 milliarder kroner i året[vii]. Dette er høyere enn de årlige kostnadene relatert til kreft.[viii] NKF mener at muskel- og skjelettfeltet har fått altfor liten oppmerksomhet i denne planen, gitt det voldsomme omfanget og den enorme samfunnskostnaden.

Lang ventetid for å få hjelp i offentlig regi

Det er godt dokumentert at tidlig diagnostisering og behandling er viktig for å unngå langvarig og kostbart sykefravær[ix]. Derfor er det et stort problem at det i dag tar alt for lang tid å få hjelp med plagene. I gjennomsnitt venter en pasient ca. 10-12 uker, enkelte steder mer enn et halvt år, på å få hjelp hos autorisert helsepersonell med kommunale driftstilskudd[x]. 

Store økonomiske barrierer for å få hjelp

Køene er lange, og hver tredje pasient velger å oppsøke kiropraktor. Nesten 400.000 nordmenn brukte tilbudet i fjor[xi]. En del får dette betalt gjennom privat helseforsikring, som benytter kiropraktorer fordi de ser at det gir rask retur til arbeidslivet. Dette er vel og bra for de som får hjelp, men dessverre fører det til en uheldig todeling av helsetjenesten; mellom de som har råd til å få hjelp og de som ikke har råd til å få hjelp. Når det overordnede målet til regjeringen er god helse og mestring i befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn, samt raskere tilgang til tjenester i hele landet (kap.1.1), må de økonomiske barrierene for bruk av veldokumenterte helsetjenester, inkludert kiropraktortjenester, reduseres.

Kiropraktorer er spesialister på muskel- og skjeletthelse og bidrar gjerne

Kiropraktorer har en 5-årig masterutdannelse innen muskel- og skjeletthelse. Som autorisert helsepersonell har vi diagnoseansvar, henvisningsrett til bildediagnostikk og til spesialisttjenesten, samt mulighet til å sykemelde. Vi benytter dokumenterte og varierte tiltak for håndtering av pasienter; fra råd, vurdering av arbeidsevne, veiledning, trening og øvelsesterapi, i tillegg til å være en koordinator av ulike helsetiltak. I helsepersonellkommisjonens utredning NOU 2023: 4 Tid for handling fastslås det «at mangel på personell er den største utfordringen helse- og omsorgstjenesten står overfor» (Kap. 5). Kiropraktorene er en underutnyttet ressurs i denne sammenheng, og vi ber om at kiropraktorene tas med når man skal etablere en mer hensiktsmessig oppgavedeling og god organisering av arbeidsprosesser i vår felles helsetjeneste. 

Forslag til konkrete løsninger som reduserer ventetider og bygger ned økonomiske barrierer

Norge er i en situasjon med mangel på kvalifisert helsepersonell. Kiropraktorer har kapasitet og kompetanse til å avlaste leger og fysioterapeuter. Det lønner seg for samfunnet og for den enkelte. Vi mener at pasientens helsetjeneste må ta alle gode krefter i bruk og at økonomiske barrierer for bruk av veldokumenterte helsetjenester bør fjernes.

Helt konkret mener vi Stortinget i merknader eller vedtaksform bør henstille regjeringen om å:

• Redusere ventetidene for behandling av muskel- og skjelettplager ved å ta i bruk all autoriserte helsepersonell. 
• Bygge ned økonomiske barrierer for behandling av muskel- og skjelettplager, f.eks. gjennom å inkludere kiropraktorer i profesjonsnøytrale takster og utrede å likestille kiropraktorer med fysioterapeuter i folketrygden.
• Etablere en nasjonal masterutdannelse i muskel- og skjeletthelse med fokus på kiropraktikk, slik det har vært bred enighet om siden 2004.

Stortinget bør også be regjeringen komme tilbake med flere løsninger mot muskel- og skjelettplager ifm. den varslede lovproposisjonen med meldingsdel med samlede løsninger for allmennlegetjenesten, ifm. ny NCD-strategi mot 2030, ifm. reforhandling av IA-avtalen denne våren og ifm. nytt statsbudsjett for 2025. 

Som spesialister på dokumentert behandling av muskel- og skjelettlidelser er kiropraktorer en del av svaret på vår tids største og dyreste helseutfordring. Vi imøteser videre dialog med stortingspartiene om dette.

Vennlig hilsen

Anne Marie Selboskar Selven
Styreleder / President
Norsk Kiropraktorforening | Norwegian Chiropractors’ Association
T + 414 12 969 W kiropraktikk.no

[i]Folkehelseinstituttet, 2022.

[ii] NOU 2023:5 Kvinnehelsemeldingen

[iii] Arbeidstilsynet 2023

[iv] Oslo Economics, 2019

[v] NAV 2023, årsstatistikk for 2022

[vi] NAV, 2023 Uførestatistikk. Siste tilgjengelig tall er fra 2017

[vii] Oslo Economics, 2019

[viii] Oslo Economics, 2016

[ix] Foster, et al., 2018

[x] Dr. Dropin, 2023

[xi] Prop 1. S (2023-2024)

• 1) Likeverdige tjenester

I stortingsmeldingen heter det at:

Målet med regjeringens helse- og omsorgspolitikk er å skape helsefremmende samfunn, forebygge sykdom og sikre en desentralisert helse- og omsorgstjeneste som yter gode, trygge og likeverdige tjenester i hele landet.

Det er for Nordland fylkeskommune viktig at målsettingen om gode, trygge og likeverdige tjenester, er førende både når det gjelder organisering og finansiering av helse- og omsorgstjenestene, også i Nord Norge.

Vi registrerer at begrepet likeverdige tjenester i noen sammenhenger blir erstattet med begrepet forsvarlige tjenester. Blant annet i Helse Nord RHF pågående omstillingsprosess, deres nylig utsendte høring Tiltak for å sikre bærekraft i Helse Nord.

Nordland fylkeskommune mener at disse to begrepene ikke kan erstatte hverandre, men utfylle hverandre. Befolkningen i hele landet skal ha trygghet for at de får forsvarlig helsehjelp ved akutt sykdom og skade, og skal også ha tilgang på likeverdige helsetjenester der de er når de trenger det.

Denne målsettingen må også gjelde responstid. Nord Norge er en landsdel som er preget av lange geografiske avstander, spredt befolkning og værharde forhold, og en gjennomsnittlig responstid for luftambulansen i Nord Norge på 10 timer og 30 minutter, er ikke etter verken Helsetilsynet eller Nordland fylkeskommunes mening, forsvarlig.

Nordland fylkeskommune presiserer derfor viktigheten av at regjeringen jobber aktivt med å minimere den gjennomsnittlige responstiden. Slik at målsettingen med forsvarlige og likeverdige tjenester oppnås, også i distriktene, og at befolkningen i Nord Norge, kan føle seg trygge på at de får den nødvendige hjelpen der de er, når de trenger det.

• Vi ber om at Stortinget sikrer befolkningen i hele landet et forsvarlig og likeverdig helsetjenestetilbud, som gjør at alle kan få nødvendig helsehjelp der de er, når de trenger det.
• 2) Organisering av sykehusstruktur

Nordområdene er Norges viktigste strategiske interesseområde, og den geopolitiske spenningen og klimaendringene bidrar til at betydningen øker. I situasjonen vi står i nå har det fra mange hold også blitt presisert viktigheten av at det bor folk i nord. For at vi skal kunne ha folk i nord, er vi avhengig av å ha en velfungerende spesialisthelsetjeneste i nord, og Nordland fylkeskommune støtter regjeringens målsetting om å utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet og den lokale akuttberedskapen i Norge.

I St.meld nr. 11 (2015-2016)  Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) beskrives en inndeling og organisering sykehusstrukturen med fire nivå; hvor store akuttsykehus har en viktig funksjon både lokalt og regionalt.

Imidlertid blir ikke blir ikke behovet for og nødvendigheten av store akuttsykehus beskrevet i den Nasjonale helse- og samhandlingsplanen..

• Vi ber derfor om at Stortinget opprettholder og styrker eksisterende sykehusstruktur i Nord Norge, og inkluderer behovet for og nødvendigheten av store akuttsykehus i stortingsmeldingen.
• 3) Politisk involvering

Spesialisthelsetjenesten er en viktig grunnpilar i velferdssamfunnet og i vår felles helsetjeneste. Det er avgjørende at beslutningsprosessene om planlegging, utvikling og endringer i tilbudene er kjennetegnet av åpenhet, demokratisk medvirkning og innflytelse fra folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner.

Sykehusutvalget påpekte i NOU 2023: 8 at det er viktig at helseforetakene har regelmessig og mer strukturert dialog med politikere i kommuner og fylkeskommuner om forhold av felles interesse, og foreslo at det enkelte helseforetak bør få en lovpålagt plikt til å inngå avtale med kommuner og fylkeskommuner i opptaksområdet om i hvilke saker disse skal høres før styret i helseforetaket fatter beslutninger.

I forhold til Helse Nord RHFs pågående omstillingsprosess, og kommunenes utfordringer i Nord Norge, er det nå spesielt viktig å etablere og opprettholde et godt politisk samarbeid på alle nivå – sentralt, regionalt og lokalt. Slik at man i fellesskap kan finne gode løsninger for helse- og omsorgstjenestene som er til det beste for befolkningen.

• Vi ber om at Stortinget bidrar aktivt for å etablere og opprettholde godt politisk samarbeid på alle nivå når det gjelder utvikling, organisering og finansiering av spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.
• 4) Finansiering av helse- og omsorgstjenestene

I stortingsmeldingen heter det at:

Regjeringen vil sikre sykehusene stabile og forutsigbare budsjettrammer, videreutvikle finansieringsmodellen for spesialisthelsetjenesten og gi sykehusene bedre vilkår for å gjennomføre nødvendige investeringer.

Samt at:

at kommuner og fylkeskommuner må sikres ressurser og handlefrihet til å løse oppgavene på best mulig måte for sine innbyggere.

Det er gledelig at regjeringen nå vil forbedre finansieringsordningen for spesialisthelsetjenesten, samt sikre kommunene og fylkeskommunene gode rammevilkår, som gjør det mulig å ha forsvarlige og likeverdige tjenester i hele landet.

I prosessen med å forbedre finansieringsordningene er det viktig at både fylkeskommunene og kommunene blir involvert. Slik at organisering og finansiering bidrar til å skape stabilitet i tjenestene og tjenestetilbudet som helhet.

Det er også positivt at regjeringen uttaler at de vil innføre en finansieringsløsning med beredskapsfinansiering for å dekke Forsvarets behov for helseberedskap. For helseregionen i nord er dette spesielt viktig nå knyttet til anbefalingene i Langtidsplan for forsvarssektoren 2025-2036, hvor Forsvaret skal ha stor ekspensjon i nord.

Regjeringen må også sørge for at de nye finansieringsordningene kompenserer for det økonomiske etterslepet for spesialisthelsetjenesten som er i dag, både når det gjelder utvikling og drift av tjenestetilbud og investering knyttet til infrastruktur. Dette for å sikre et forsvarlig og likeverdig tjenestetilbud i hele landet.

• Vi ber om at Stortinget sikrer en finansieringsordning som sørger for stabile og forutsigbare budsjettrammer for spesialisthelsetjenesten som gir sykehusene bedre vilkår for å gjennomføre nødvendige investeringer. Vi ber også om at Stortinget sikrer at kommuner og fylkeskommuner får tilstrekkelige ressurser og handlefrihet til å løse oppgavene på best mulig måte for sine innbyggere.
• 5) Personell og kompetanse

I meldingen heter det at:

Regjeringen vil bidra til å rekruttere og beholde fagfolk med riktig kompetanse i vår felles helsetjeneste.

I Helsepersonellkommisjonens utredning NOU 2023: 4 Tid for handling vises det til at mangel på personell er den største utfordringen helse- og omsorgstjenestene står overfor.

Denne problemstillingen er spesielt tydelig i distriktene, både innen spesialisthelsetjenestene og primærhelsetjenestene i kommunene.

Dette er noe som hverken spesialisthelsetjenesten eller primærhelsetjenesten i kommunene har mulighet til å håndtere alene. Det vil derfor etter Nordland fylkeskommunes mening være viktig at det settes i gang nasjonale tiltak i samråd med spesialisthelsetjenestene, kommunene, fylkeskommunene og utdanningsinstitusjonene.

I dette arbeidet må det både ses på hvordan man skal få rekruttert personell med nødvendig kompetanse, og også hvordan man skal ivareta eksisterende personell slik at de ønsker å jobbe videre innen helse- og omsorgstjenestene, samt hvordan man kan få gode overgangsordninger mellom ulike utdanningsnivå, og hvordan personell som har fått sin utdanning i utlandet kan få nødvendig autorisasjon til å benytte utdanningen i Norge.

• Vi ber om at Stortinget initierer og setter i gang nasjonale tiltak for å bidra til økt rekruttering av helsepersonell i hele landet, og stiller krav til helseforetakene om å arbeide systematisk med god ivaretakelse av medarbeidere, og planer for å rekruttere, beholde og utvikle personell.

Med vennlig hilsen

Svein Øien Eggesvik

fylkesrådsleder

Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ingen signatur

FO er fagforeningen for sosialarbeidere. FO organiserer nærmere 36 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan beskriver et utfordringsbilde FO er enige i. Planen har mange gode intensjoner, men vi mener den i for liten grad beskriver konkrete tiltak for å løse utfordringene vi står overfor.

Det er positivt at planen er tydelig på at «vår felles helsetjeneste» omfatter hele helse- og omsorgstjenesten; både de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenestene.

Planen beskriver regjeringens overordnede mål for helse- og omsorgspolitikken på særlig tre sentrale områder; gode pasientforløp og rask tilgang til tjenester i hele landet, helse- og omsorgstjenestene som et attraktivt arbeidssted i et livslangt karriereløp og bærekraftig og rettferdig ressursbruk, og er grunnlag for oppfølging av «Tid for handling». Oppgavedeling og kompetanse, samhandling og likeverdige tjenester står sentralt.

FO vil i det følgende særlig avgrense våre innspill til habilitering og rehabilitering og forebygging og kompetanse i tjenestene.

Habilitering og rehabilitering

Nasjonal helse- og samhandlingsplan skisserer et gjenkjennelig bilde av situasjonen på habiliterings- og rehabiliteringsfeltet, men også på dette området beskrives få konkrete tiltak og planer for hvordan habiliterings- og rehabiliteringstjenestene skal prioritere og samhandle bedre.

Regjeringa vil at mer av habiliterings- og rehabiliteringstjenestene skal gis av kommunehelsetjenesten. Det er positivt, og vi forutsetter at begrepet kommunehelsetjenesten også omfatter kommunale omsorgstjenester. Tjenester lokalt der brukere og pasienter bor og oppholder seg, bidrar til bedre og mer tilpassede tjenester. Utfordringen på dette området er også, som i spesialisthelsetjenestene, å rekruttere nok (helse)personell med rett kompetanse.

Regjeringen trekker blant annet fram forebygging som sentralt for videre samarbeid om habilitering og rehabilitering i helsefellesskapene. FO er enig i at forebygging er helt sentralt i habiliterings- og rehabiliteringstjenester. Vi stiller imidlertid spørsmål omkring hva regjeringa mener skal komme ut av at forebygging vektlegges i helsefellesskapene, foruten en samarbeidsavtale med KS. Planen framstår som lite konkret på dette punktet. Når vi vet at forebygging er både billigere og bedre for både individ og samfunn, savner FO en mer målretta strategi omkring forebyggende tiltak i helse- og omsorgstjenestene.  

Uutnyttet kompetanse i helse- og omsorgstjenestene

Sosialt arbeid og sosialfaglig kompetanse benyttes for lite i helse- og omsorgstjenesten. FO mener at en mer hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom de ulike profesjonsgruppene i helse- og omsorgstjenestene kan frigjøre tid og kapasitet hos for eksempel sykepleiere og leger. De sosialfaglige utdanningsgruppene består av barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Sosialarbeidere er utdannet til å se hele mennesket og til å gi støtte og veiledning i vanskelige livssituasjoner som i stor grad kan påvirke den enkeltes sykdomsforløp og tilfriskning. Nasjonal helse- og samhandlingsplan beskriver viktigheten av samarbeid mellom personell, etater og nivåer, og det er positivt, men det mangler bedre beskrivelse av muligheter og tiltak for oppgavedeling utover det som er knyttet til fagarbeidere.

Kommunikasjon og samhandling

Behovet for bedre kommunikasjon mellom spesialist- og kommunale helse- og omsorgstjenester er godt kjent. Det er derfor stort behov for konkrete strategier for hvordan denne kommunikasjonen skal bli bedre – med hvilke virkemidler, ressurser og rammer samhandlingen på tvers av nivåene i helse- og omsorgstjenestene skal bli bedre.

Et konkret tiltak for å bedre samhandling og kommunikasjon mellom personell, nivåer og etater er en sosionomtjeneste i kommunene. Sosionomer kan utgjøre en vesentlig forskjell i helsefremmende og forebyggende arbeid, og kan lette kommunikasjon mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester som for eksempel ved utskriving av pasienter og videre oppfølging i kommunene.

Et annet eksempel er vernepleiere, som autorisert helsepersonell og med en unik kombinasjon av sosialfaglig og helsefaglig kompetanse. Likevel er de lite representert i somatiske helsetjenester. Årsaken er trolig lite kunnskap om vernepleierens helsefaglige kompetanse blant virksomhetsledere og rekrutteringsansvarlige. FO har dokumentert og gitt innspill i flere omganger tidligere at Norge mangler 20 000 vernepleiere[1].

Forebygging

Planen vektlegger forebygging, og det er positivt. Vi registrerer at den i særlig grad beskriver forebygging overfor voksne og eldre. FO mener det i tillegg er viktig å vektlegge forebyggende tiltak og tidlig innsats overfor barn og unge. Vi savner forslag og tiltak til finansieringsordninger som bidrar til insentiver for kommunene og spesialisthelsetjenestene i å prioritere forebyggende virksomhet og tjenester.

Mange kommuner har svært stram økonomi og økt press på kommunale tjenester. Demografiske endringer og stort antall flyktninger gir press på kommunale tjenester, og tjenester som skole og helse- og omsorg er blitt dyrere for kommunene. Kommunene må ha tilstrekkelig økonomi til både å bygge opp nye tiltak og styrke eksisterende. 

FO er bekymret for at presset kommuneøkonomi særlig vil ramme allerede pressede velferdstjenester og ikke lovpålagte, forebyggende tiltak. Et eksempel er behov for midler for å styrke kommunenes omstilling i tråd med barnevernformens mål om mer forebygging og tidlig innsats. Reformen gir kommunene større faglig ansvar for egen barnevernstjeneste og barnevernloven stiller strengere kompetansekrav til ansatte i barnevernet.

Tiltak som bygger opp under et godt psykososialt skolemiljø er viktig forebyggende. I dag er det ansatt om lag 3000 miljøterapeuter med sosialfaglig utdanningsbakgrunn i skolen. De bidrar til et mer inkluderende skolemiljø og til at barn med ekstra behov får oppfølging de trenger og har krav på. Slik oppfølging er ikke lovpålagt, og det er stor variasjon mellom både skoler og kommuner om de ansetter miljøterapeuter. Slike stillinger er det lett å kutte når kommunene må redusere kostander. I Hurdalsplattform står det at regjeringen vil prioritere å styrke laget rundt eleven og tverrfaglig innsats gjennom å løfte fram miljøterapeutens kompetanse og skolehelsetjenesten. En slik styrking vil sikre elevene bedre oppfølging og ikke minst frigjøre tid til lærerne så de kan følge opp hver enkelt elevs faglige behov enda bedre. 

Personell, kompetanse og nye organiseringsformer

Regjeringen gir gjenkjennelige beskrivelser av bemanningssituasjonen i helse- og omsorgstjenestene. Det pekes på kompetansemangel, turnover, bransjeflukt og utfordrende arbeidsforhold. Av tiltak for av bedre situasjonen, trekkes TØRN-prosjektet fram. Det er bra. Men FO vil trekke frem at prosjektet omfatter hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men foreløpig i liten grad har omfattet tjenester til personer med utviklingshemming. Disse tjenestene preges av samme utfordringer som øvrig helse- og omsorgstjeneste, og bør derfor innlemmes tydeligere i TØRN-prosjektet.

[1] https://www.fo.no/vernepleiermangel/

Overordnet mener Unge funksjonshemmede at det foreslås flere gode tiltak som adresserer utfordringene tilknyttet overganger og samhandling innad i, og mellom ulike nivåer i helsetjenesten. Samtidig mangler det tydelige føringer og målsettinger for implementering av tiltak. Til tross for at unge er en prioritert gruppe i planen, savner vi at denne prioriteringen speiles i tiltakene for bedre pasientforløp og trygge overganger. Skal barn og unge være en prioritert gruppe må planen inkludere tiltak for å sikre ungdomsmedvirkning, styrking av ungdomsråd ved alle sykehus, og implementering av veilederen for gode overganger mellom barne- og voksenhelsetjenesten. I tillegg savner vi et fokus på tverrfaglighet og gjennomgående sammenheng mellom psykisk og somatisk helse.  

Kap. 3.1: Vi tolker planen dit hen at barn og unge, samt personer med flere kroniske sykdommer er prioriterte grupper innen habilitering, rehabilitering, mestring og forebygging gjennom helsefellesskapene. Dette er en god og riktig prioritering, men det er ikke tydelig fra planens tiltak hvordan disse gruppene skal prioritertes. Manglende føringer resulterer ofte i at gode tilbud er basert på ildsjeler, ikke reell satsning. Dette skaper store geografiske forskjeller i tilgang på tilbud, og bygger ikke opp under ambisjonen om å sikre gode tilbud uansett hvor i landet man bor. 

I forlengelsen av dette oppfatter vi at målgruppen for forebyggende tiltak i planen er snevret inn til personer som står i fare for, eller allerede har fått livsstilsykdommer. Dette er en viktig gruppe, men ikke alle sykdommer kan forebygges. Det er behov for å forebygge forverring av kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser, samt forebygge tilleggsutfordringer som følge av dette. Et viktig tiltak er en satsning på ungdomsvennlige helsetjenester. En ungdomsvennlig helsetjeneste gjør unge kronisk syke bedre rustet til å ivareta egen helse, både i ung og voksen alder, og det er et viktig forebyggende tiltak for enkeltindividets psykiske og fysiske helse, og samfunnsdeltakelse.  

Kap. 3.2: Vi er enige i at gode lærings- og mestringstilbud kan bidra til at flere opprettholder funksjon, får økt livskvalitet, mestrer egen sykdom og dermed har mindre behov for helse- og omsorgstjenester. Unge med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom er en viktig målgruppe i disse tilbudene, ettersom gruppen skal leve hele livet med sin diagnose. I planen nevnes viktigheten av å treffe personer i samme situasjon, med lignende erfaringer som en selv, noe som stemmer overens med våre erfaringer. Unge ønsker tilbud basert på behov og livssituasjon, ikke nødvendigvis basert på diagnose. Det er behov for konkrete tiltak for å sikre relevante og nyttige lærings- og mestringstilbud til unge.  

Kap. 3.3: Tiltakene som foreslås innen rehabiliterings- og habiliteringsfeltet er utilstrekkelige. Utfordringsbildet er godt beskrevet, men tiltakene vil ikke sikre en svært nødvendig og etterlengtet opptrapping på feltet. Forslaget om videreutvikling av helsefellesskapene, samt en eventuell digitalisering av rehabiliteringstjenester er ikke godt nok for et felt som sårt trenger et løft. I riksrevisjonens rapport kommer det svært tydelig fram at Helse- og omsorgsdepartementet ikke tar et helhetlig ansvar for feltet, det mangler en overordnet strategi og klare målsettinger, og det jobbes for lite systematisk med rehabilitering på alle nivåer. Nasjonal helse- og samhandlingsplan svarer ikke til disse utfordringene. Helsefellesskapene kan potensielt løse noen av utfordringene tilknyttet samhandling og ansvarsfordeling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten, men feltet er avhengig av en økonomisk satsning, tilstrekkelig kompetanse og tilstrekkelig med personell for å i det hele tatt ha et tilbud å samarbeide om i helsefellesskapene.  

På habiliteringsfeltet påpeker regjeringen en av de utfordringene vi anser som størst, nemlig utfordringene tilknyttet overgangen mellom barne- og voksenhabiliteringen. Likevel følger det ingen konkrete tiltak for å bedre dette. 

Kap. 4: Utfordringene som oppstår i overgangene innad i og mellom tjenestenivåene, og mellom primær- og spesialisthelsetjenesten er godt beskrevet. Overordnet er vi positive til samtlige foreslåtte tiltak. I tiltaket om utprøving av integrert ungdomstjeneste for psykisk helse på ett nivå er det viktig at dette inkluderer somatisk helsevesen, slik at barn og unge med somatisk sykdom som også har behov for psykisk helseoppfølging opplever sammenhengende og integrerte tjenester. Når det er sagt, mangler det planer og føringer for å sikre implementering av tiltak for bedre overganger innad i og mellom tjenestenivåene, samt mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.  

Kap. 4.2.3: Gode overganger mellom spesialist- og primærhelsetjeneste forutsetter et godt samarbeid mellom sykehus og kommune om utskrivingsprosessen. Våre medlemsorganisasjoner er tydelige på at svært mange opplever at kommunen ikke stiller med nødvendige tjenester etter utskriving, og at mange selv må oppsøke og koordinere tjenestene de har behov for. Det gjør at de gode effektene av behandling i spesialisthelsetjenesten forsvinner i påvente av at tilbudene i kommunen skal komme på plass. Videre er det viktig at kommunene har nødvendig kompetanse, ressurser, og kapasitet til å ivareta utskrivningsklare pasienter. Her følger det svært lite konkrete tiltak, og tiltakene som foreslås vil ikke sikre gode overganger for barn og unge, og personer med flere kroniske sykdommer.  

Kap. 4.2.4: Når det gjelder koordineringsordninger overser planer det viktigste problemet – ordningene brukes ikke. Forslaget om en gjennomgang av dagens lovverk er positiv, men det trengs en plan, med evaluerbare mål, for hvordan ordningene skal tas i bruk og implementeres.  

Avslutningsvis mangler det omtale av ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Med bakgrunn i at planen har fokus på forebygging, mestring og bedre bruk av begrensede personellressurser er det merkverdig at BPA ikke omtales som et ressursbesparende tiltak, samt at BPA kan forebygge sykdom og redusere forbruk av helsetjenester. De aller fleste som har BPA benytter ufaglærte assistenter, og BPA er derfor besparende med tanke på bruk av helsepersonell. Videre muliggjør BPA at flere kan ta en utdanning, stå i jobb, og delta i samfunnet. Noe som er viktig for mestring, mening, sosial tilhørighet, livskvalitet og psykisk helse.  

Unge funksjonshemmede ber komiteen be regjeringen:  

• Fremlegge en stortingsmelding om rehabilitering. Planen må inneholde tiltak for en reell styrking av feltet, herunder finansielt, kompetanse- og ressursmessig.  
• Gjennomføre en ekstern evaluering av måloppnåelse for #Ungdomshelse 2016-2021, og vurdere behovet for en koordinerende enhet innen ungdomshelse for å sikre ungdomsvennlige helsetjenester.  
• Utarbeide nasjonale føringer for implementering av Veilederen for gode overganger i helsevesenet for å sikre at veilederen implementeres ved alle landets helseforetak.  

Unge funksjonshemmedes merknader:  

• Somatisk helse må inkluderes i utprøving av tjenester til unge på ett nivå. 
• Utbedring av lærings- og mestringstilbud må inkludere barn og unge, samt involvering av funksjonshemmedes barne- og ungdomsorganisasjoner.  
• Det må stilles krav til at kommunene forankrer koordinerende enhet høyt i kommunens organisering. 
• Koordinatorordningene må ha en forankret plass i helsefellesskapene.  
• Informasjon om koordinatorordningene må bli tilgjengelig for helsevesenet, pasient og pårørende.  

Stortingsmelding nr 9 om Nasjonal helse- og samhandlingsplan forsterker alle feil ved helseforetaksmodellen

Nasjonal helse- og samhandlingsplan inneholder i alt 6 områder av betydning for utvikling av spesialisthelsetjenestene. Det viktigste for oss i Alternativ til helseforetaksmodellen er spørsmålet om framtidig finansiering av sykehusene. Flere av forslagene her vil gjøre vondt verre:

• Senkning av egenkapitalkravet ved nybygg til 10 % vil øke gjeldsbelastningen, øke renteutgiftene og øke avskrivningene i sykehusenes regnskap.
• Fortsatt skal investeringer dekkes over driftsbudsjettet, dette burde skilles helt.
• Rammefinansieringsandelen skal økes, men samtidig videreføres innsatsstyrt finansiering – det betyr at unødvendig byråkrati opprettholdes på samme nivå som i dag ettersom oppgavene med beregning og kontroll ikke fjernes, bare arbeidsmengden.
• Ingen nye, friske midler hverken til sykehus eller kommunene. Sykehusene har i lang tid vært underfinansiert, dette fortsetter selv om det nå kompenseres fullt ut for faktisk kostnadsvekst.
• Stortingsmeldingen legger opp til at nedlegging av psykiatriske sykehus og samlokalisering av psykiatri og somatikk skal fortsette uten at dette noen gang har vært utredet som et faglig riktig grep eller konsekvensvurdert fra et behandlingsperspektiv. Vi mener at samlokaliseringen må stanses.

Tiltakene adresserer dermed ikke de alvorligste hovedutfordringene i helsevesenet og representerer dermed ingen forbedring av helseforetaksmodellen, men tvert imot – driften av helseforetakene vil bli verre fordi driftskostnader og kapitalkostnader ved finansiering av nye sykehusbygg vil bli som blylodd rundt skoene.

Regjeringens forslag om å gå tilbake til gammel rentemodell for å spare betydelige renter mener vi er en frekk usannhet for sannheten er at ny og gammel rentemodell gir omtrent helt like renteutgifter. Det følger av at referanserenten i de to modellene – basisrente og renten for 6 måneders statsveksler – følger hverandre tett og vil gi minimale forskjeller i og med at det ligger i modellene å legge til 0,5 prosentpoeng på statsvekslerrenten og trekke fra 0,4 prosentpoeng på basisrenten. Dersom modellene brukes slik de er beskrevet i NOU 2023 : 8 Fellesskapets sykehus, så er påstanden om betydelige rentebesparelser å desinformere Stortinget.

Realitetene er at ved at lånebeløpet utgjør 90 % av planleggingsrammen for nytt sykehusbygg, så øker rentekostnaden. Når endring til gammel rentemodell ikke kompenserer for økt rente, øker belastningen på driftsregnskapet og det blir mindre til pasientbehandling.

I tillegg kommer at helseforetakenes avskrivninger øker, noe som igjen øker belastningen på driftsregnskapet og det blir mindre til pasientbehandling. Dette kunne vært redusert noe ved sykehusutvalgets forslag om 75 % kompensasjon av avskrivningskostnadene slik Sykehusutvalget foreslo, men det avviser regjeringen.

Derfor vil vi påpeke overfor Stortinget om at Stortinget må be departementet legge fram realistiske økonomiske analyser av konsekvensene av de fremlagte forslagene til endringene i finansieringen av sykehusene.

Stortingsmeldingen er en stor faglig skuffelse. Den er i beste fall uklar på flere områder, mangler grunnlagstall og oversikter over på den økonomiske situasjonen og meldingen presenterer ingen løsninger på den store kapasitetskrisa som både somatikken og psykiatrien står oppe i. En kosmetisk endring av navn vekk fra foretak til sykehus tar opp i seg hvor upopulær helseforetaksmodellen er, men stortingsmeldingen tar altså sikte på å opprettholde roten til alle problemene i spesialisthelsetjenesten.

Selve helsefortaksmodellen må fjernes og det håper vi vil prege stortingsbehandlingen av denne meldingen.

Norges Farmaceutiske Forening (Farmaceutene) organiserer ca 5 000 farmasøyter. Våre medlemmer er legemiddeleksperter.

Farmaceutene er glade for at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utarbeide, følge opp og koordinere en gjennomføringsplan for riktig legemiddelbruk med status, mål og prioriterte tiltak for å få færre legemiddelrelaterte pasientskader.

Norge AS brukte nesten 45 milliarder på legemidler i 2023, og feil og uhensiktsmessig bruk kostet samfunnet 9 milliarder. Her kan farmasøyter rydde opp.

Vi står klare for å bidra til:
- at omfanget av legemiddelrelaterte skader reduseres og liv spares
- at overgangen mellom nivåer og sektorer i mindre grad «glipper»
- at ressursbruken knyttet til eldre og legemiddelbruk blir mer fornuftig 
- at aspektene ved tverrfaglighet og oppgaveglidning realiseres i form av

• Profesjonsnøytrale takster
• Tverrfaglige helseteam
• Fast tilstedeværelse av farmasøyt på akuttmottak
• Kommunefarmasøyt

 Legemiddelrelaterte pasientskader er den hyppigste årsaken til skader i norske sykehus; i 2022 gjaldt dette 2,5 % av innleggelsene, eller over 20 000. Det finnes tiltak for å fremme riktig legemiddelbruk, men Farmaceutene vil få minne om at vår kompetanse på langt nær benyttes i det omfang som synes å være nødvendig. Hverken i spesialist- eller primærhelsetjenesten.

Omfanget av legemiddelrelaterte skader i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er ikke kjent, men man antar at 5-10 % av alle innleggelser handler om legemiddelbruk. I tillegg viser forskning viser at 1 av 5 besøk i akuttmottak er forårsaket av bivirkninger av legemidler, i tillegg til uhensiktsmessig og feil legemiddelbruk. Et eksempel på dette er Akuttmottaket på Akershus Universitetssykehus, med totalt ca 40 000 besøk, hvorav 2000-4000 av besøkene altså er å anta er legemiddelrelatert. Feilene skjer i alle ledd i prosessen fra forskrivning, tilrettelegging, utdeling og faktisk bruk. Farmasøyter har legemiddelekspertise med bakgrunn i et bachelor- eller masterstudium, og som profesjonsforening ser vi med uro og forundring på at det tar alt for lang tid for helseNorge å bruke vår kompetanse til pasientenes beste.

Helsedirektoratet sier de er opptatt av tverrfaglighet, og vi håper nå at regjeringen vil holde løftet om at det skal tilrettelegges for tverrfaglige team og oppgavedeling i alle deler av helsetjenesten. Riktig og trygg bruk av legemidler er et avgjørende virkemiddel for å redusere skader, kostnader og arbeidspress, og vi vet at også den enkeltes pasients livskvalitet økes når det jobbes i fellesskap mot riktig legemiddelbehandling.

Norge vil etter hvert ha mange skrøpelige eldre på sykehjem, men også i hjemmesykepleie. Bruk av mange legemidler samtidig vil være en utfordring, og det kreves oversikt og kompetanse for å samordne legemiddelinformasjon mellom de ulike nivåene i helsevesenet. Farmaceutene minner om at det allerede finnes enkelte kommuner som bruker farmasøytkompetanse aktivt i sitt arbeid med å systematisere og kvalitetsikre legemiddelbruken til den enkelte, men vi ønsker at alle innbyggere i Norges 356 kommuner skal ha samme rett til kvalifisert personell. På sykehus må dessuten farmasøyter i enda større grad få en rolle i akuttmottak og ute på klinikk, slik at legemiddelbruken også her har høy nok kvalitet.

Riktig legemiddelbruk bør også være et satsningsområde for resten av Norges befolkning, for å forbygge pasientskade i hele livsløpet. Derfor fremmer vi forslag om profesjonsnøytrale takster, og større bruk av tverrfaglige team hvor farmasøyt er inkludert. Et farmasøytisk blikk på legemiddelbruken, vil kvalitetsikre denne, og farmasøyttilgjengelighet vil gi enda større trygghet i en verden hvor stadig flere bruker kunstig intelligens og SoMe for å finne svar på legemiddelspørsmål. Apotekfarmasøyter bruker mye av tiden sin på dette i dag, men Farmaceutene ønsker at dette skal settes i system og at det lages gode rammer for denne tjenesten. Det være seg om farmasøyten er ansatt på et legekontor, i kommunehelsetjenesten, eller på apotek.

7.1. Status og utfordringer

Svangerskap, fødsel og barselomsorgen er overordnet god i Norge. Men tillitsvalgte og lokale jordmødre har over år tatt opp utfordringer i tjenesten som må belyses. Det er meldt om mangel på jordmødre, tøffe turnuser, misforhold mellom ressurser og oppgaver. I Jordmorforbundet NSF sin medlemsundersøkelse fra 2023 har 43% svart at de har vurdert å slutte i jobben på grunn av arbeidspresset de opplever på jobb. I tillegg har 24,5 % redusert stillingen sin som følge av arbeidspresset.

Kvinnehelse
Kreftforeningen har lagt fram tall på at så mange som 190 000 kvinner ikke har tatt livmorhalsprøve på 10 år eller mer. Dette tallet må reduseres og vi mener at jordmødre er en del av løsningen på dette

• Gi jordmødre ressurser og utstyr slik at flere kvinner får tilgang på livmorhalsprøve.

7.2.2 Følgetjeneste for gravide

Helsedirektoratet har i de nye retningslinjene for fødselsomsorgen bekreftet at det fins for lite forskning på effekten av følgetjeneste. Vi synes det er positivt at regjeringen vil forbedre og evaluere følgetjenesten for gravide.

• NSF Jordmorforbundet ønsker at tiden på følgetjeneste fra 90 til 60 minutt skal sees på nytt

7.2.3. Et faglig forsvarlig desentralisert fødetilbud

• Vi er positive til krav om hospitering, men vi etterlyser en konkret tiltaksplan der dette settes i system ved hver enkelt fødeinstitusjon.
• Vi forventer at helseforetakene tar grep om avvik og sørger for mer bemanning på jobb slik at kvinner til enhver tid har en jordmor til stede i aktiv fødsel samt at bemanning speiler den faktiske oppelvelsen jordmødre har på vakt.
• Jordmorforbundet NSF mener at alle nybakte mødre bør innkalles til etterkontroll hos jordmor eller en gynekolog. Kontrollen bør omfatte både mors fysiske og psykiske helse.

Tydeliggjøre retten til å ha andre til stede når det gis [SW1] helse- og omsorgstjenester, inkludert konsultasjoner i svangerskap, under fødsel og i barselstiden

Det er positivt at regjeringen ønsker å tydeliggjøre at mor og/eller barnet har rett på ledsager på sykehuset. Men det er dessverre slik at sykehusene har blitt bygd i for små enheter til at ledsager garanteres overnatting på barsel grunnet brannforskrifter. Dette er svært uheldig da mange kvinner har et stort behov for en tilstedeværende partner gjennom hele døgnet på barsel. 

7.2.4 Finansiering av fødselsomsorgen

Jordmorforbundet NSF er svært fornøyd med at finansieringen av fødselsomsorgen skal endres. Å redusere ISF-andelen gjennom økt rammefinansiering er i trad med det vi mener er hensiktsmessig for en mer fornuftig finansiering av fødetilbudet.

Fødselsomsorgen har flere fellestrekk med akuttberedskap, heller enn elektiv sykehusbehandling. Et finansieringssystem som belønner etter aktivitet, har svakheter som blir tydelig i fødselsomsorgen.

Nasjonal helse og samhandlingsplan har få konkrete tiltak for å løse nasjonal jordmorkrise. Riksrevisjonens rapport understreker at jordmormangelen er et alvorlig problem for pasientsikkerheten, og situasjonen nå reduserer kvaliteten på fødselsomsorgen. Det er alvorlig at helseforetakene har så store bemanningsutfordringer i jordmortjenesten. Dagens finansieringsordning gir ikke nok penger til ansettelse av nok jordmødre eller drift i tråd med de faglige retningslinjene på føde- og barselavdelingene og må endres til forløpsfinansiering.

• Jordmorforbundet anbefaler at regjeringen innfører forløpsfinansiering som i større grad vil sikre pasientsikkerhet og kvalitet i fødetilbudet.

Det er nedgang i nye jordmorautorisasjoner. Kun 105 jordmødre fikk autorisasjon i fjor og måltallet satt av helsedirektoratet er 148

• Løsningen er at utdanningskapasiteten må dobles, midler til utdanningsstillinger for jordmødre og ultralydjordmødre må prioriteres, i likhet med hele stillinger ved ansettelse.

7.2.5 En god og sammenhengende barselomsorg

 Henvendelse til barsel uten henvisning:

Regjeringen vil at helseforetakene skal innarbeide rutiner slik at kvinnen og/eller partner kan henvende seg til barselavdelingen uten henvisning den første uken etter utskrivelse fra sykehuset. Det er gode forslag, men praksis i dag er at kvinner og partner kan henvende seg til barselavdelingen hele to uker etter fødsel noen steder i Norge. Kvinner har ytret ønske om flere døgn innlagt på sykehuset i barselavdelingen etter fødsel.

• Vi mener at sykehusene bør se på muligheter der partner kan få være mer hos mor og barn og samtid[SW2] ig se på muligheter der det legges til rette for at de som har behov for flere enn 2 liggedøgn skal få det.

Hjemmebesøk etter fødsel

• Jordmorforbundet NSF mener at det derfor er behov for flere ressurser til jordmødre i svangerskapsomsorgen, nettopp fordi den beste svangerskapsomsorgen er individuelt tilrettelagt og at en oppgave som blir rettighetsfestet ikke bør gå på bekostning av andre oppgaver.
• Jordmorforbundet NSF vet at mange av våre medlemmer i desentraliserte strøk kun er ansatt i små stillinger. Derfor mener vi at ved å ansette alle jordmødre i full stilling i primærhelsetjenesten så kan jordmor disponere og prioritere tiden godt slik at kvinner i svangerskapsomsorgen faktisk får den individuelle og tilrettelagte oppfølgingen de har krav på. Jordmorforbundet mener at alle må sikres hjemmebesøk av jordmor etter fødsel, 65 % som SSB melder om er ikke tilstrekkelig. Ved hjemmebesøk fanger vi opp familier med særlige utfordringer. Jordmødre kan hindre at færre barn fødes inn i vold og omsorgssvikt.

Fødelsdepresjoner

• Jordmødre har en nøkkelrolle i å avdekke fødselsdepresjoner. Ved å ha en kontinuerlig og tidlig oppfølging i svangerskapet kan jordmødre avdekke psykisk uhelse og sette i gang tilgang tiltak tidlig. Likevel må helsepersonell bli kjent med alle lavterskel behandlingssenter som finnes og kunnskapen om barseldepresjon må heves.

7.4 Bedre bruk av ressurser og personell

• Det må utdannes flere, rekrutteres flere, fagfolkene må brukes bedre gjennom et bedre samarbeid mellom kommuner og sykehus. Det er spesielt viktig at helsepersonellet får heltidsstillinger. Jordmorforbundet NSF er opptatt av at man jobber for å beholde kvalifisert personell.
• I Jordmorforbundet NSF sin medlemsundersøkelse har jordmødre påpekt at de har lavere stiling enn ønskelig, at noen velger å gå ned i stiling eller til og med vurderer å slutte i yrket grunnet høy arbeidsbelastning. Derfor er det viktig for Jordmorforbundet NSF at helseforetakene tar grep og setter inn tilstrekkelig bemanning slik at jordmødrene får en bedre arbeidshverdag både med tanke på arbeidsmiljø, kompetanseheving og balanse mellom oppgaver og ressurser.

7.4.4 God oppgavedeling mellom personell

• Jordmorforbundet NSF mener det er positivt med et fagarbeiderløft og det fins flere oppgaver som kan fordeles til andre yrkesgrupper. Men vi vil likevel hevde at ikke alle oppgaver kan fordeles til annet personell. Det er viktig at det blir opprettholdt personell med kompetanse og vi har sett at jordmorkompetanse over tid har blitt erstattet med sykepleierkompetanse på for eksempel barselavdelinger rundt om i landet. Dette ser alvorlig på da svangerskap, fødsel og barsel er et spesialisert område som krever kompetanse på nivå med mastergrad.

7.4.5. Utprøving av nye modeller for sambruk av personell

Norsk Sykepleierforbund og Jordmorforbundet NSF har i mange år jobbet for at kombinasjonsstillinger for jordmødre skal bli en satsing. I fjorårets medlemsundersøkelse som Jordmorforbundet NSF gjennomførte, svarte opp mot 40% at de kunne tenke seg kombinasjonsstilling, samt at nesten 22% har svart kanskje. Dette viser at det finnes ressurser for å få til et mer helhetlig forløp.

At regjeringen løfter frem at helseforetakene er gitt oppdrag i å kartlegge muligheter for å legge til rette for kombinerte stillinger støtter vi.

Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon som jobber med folkehelse, forskning på hjerte- og karsykdommer og demens, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende.

Nasjonalforeningen for folkehelsen mener overordnet sett regjeringen foreslår en rekke tiltak i Nasjonal helse- og samhandlingsplan som samlet kan bedre sikre en universell, likeverdig og tilgjengelig helsetjeneste, mer sammenheng mellom tjenestene og bedre bruk av helsepersonell gjennom blant annet oppgavedeling og digitalisering. Meldingen legger også stor vekt på viktigheten av forebygging, rehabilitering og mestring, noe som kan bidra til å sikre bærekraften i framtidens helsetjeneste. Under vil vi konsentrere oss om forslagene knyttet til allmennlegetjenesten, digitaliseringsstrategien, personell og en mer forebyggende helsetjeneste.

Tverrfaglige fastlegekontor

Vi er glade for at regjeringen varsler en videre satsing på tverrfaglige legekontor, og bygge på forsøkene med primærhelseteam. Evalueringen viser positive resultater for både pasienter, særlig dem med sammensatte behov, og helsepersonell. Det er også samfunnsøkonomisk lønnsomt. Forsøket har bidratt til tettere samarbeid mellom fastlegekontoret og hjemmetjenestene. Som interesseorganisasjon for personer med demens opplever vi at det ofte er her det svikter i oppfølgingen av denne pasientgruppa.

For å sikre et likeverdig tilbud med nok tid til pasienter med komplekse og sammensatte lidelser er vi også positive til pasienttilpasset basistilskudd som gir rom for mer tid og oppfølging av pasienter med sammensatte og komplekse lidelser. Dette kan også bidra til å redusere sosial ulikhet i helse.

 Finansieringen av prøveordningen med primærhelseteam går ut 30. juni 2024, og nesten alle legekontorene som har deltatt i forsøket har valgt å benytte seg av muligheten til å fortsette driften fram til da. Regjeringen varsler at de samlede løsningene for allmennlegetjenesten vil komme i en lovproposisjon våren 2025. Nasjonalforeningen for folkehelsen mener dette gapet i tid er uheldig, og kan medføre tap av viktig kompetanse.

• Finansieringen av primærhelseteamene som er opprettet bør videreføres fram til ny ordning er på plass.

Ny digitaliseringsstrategi

Nasjonalforeningen for folkehelsen mener det er fornuftig å gradvis teste ut digitale løsninger og skalere de som fungerer, og å prioritere digital samhandling gjennom pasientens legemiddelliste, prøvesvar mm. Det er også behov for å utrede regelverksendringer og å bedre tilgangen bruk av helsedata i forskning og i helse- og omsorgstjenesten. Vi mener imidlertid mye av digitaliseringsarbeidet går for sakte, og vi er bekymret for finansieringsnivået. I statsbudsjett for 2024 er det bevilget 150 millioner kroner til helseteknologiordningen, men de omsøkte beløpene overstiger rammen. Til tilskuddsordningen om helseteknologi alene ble det søkt om ca. 332 millioner kroner, hvorav prosjekter knyttet til innføring av velferdsteknologi utgjorde den langt største andelen.Det er tydelig at behovet er langt større enn det bevilgningen i statsbudsjett 2024 kan dekke.

• I påvente av neste års budsjett bør det i RNB bevilges 100 millioner kroner for å styrke helseteknologiordningen.

 Vi er i utgangspunktet enig i at teknologi som er personellbesparende bør prioriteres, gitt at man står mellom ulike teknologier som ivaretar pasientens behov på en like god måte. Pasientens beste må alltid veie tyngst i valg av teknologiske løsninger.

Personell

Kvalifisert personell vil være blant de knappeste innsatsfaktorene fremover, også i sektorer utenfor helsesektoren. For knapp bemanning og manglende kompetanse er en av de viktigste årsakene til at personer med demens ikke får helsehjelpen de trenger, både i og utenfor institusjon. Vi erfarer dessverre alt for ofte at personell i hjemmesykepleien og fastleger har for lav kompetanse om demens. Nasjonalforeningen synes derfor det er positivt at TØRN skal utvides og at det skal gjennomføres et fagarbeiderløft.

Hjelpebehovet vil bli størst i kommunal helse- og omsorgstjeneste, først og fremst drevet frem av at det vil bli flere eldre med sammensatte behov. Vi støtter forslag om at generalistkompetansen skal styrkes, blant annet gjennom å utrede en egen legespesialitet i alders- og sykehjemsmedisin. Regjeringen foreslår at behovet og konsekvensene for fagfolk skal utredes før man setter inn nye tiltak i helse- og omsorgstjenesten. Dette er noe vi i utgangspunktet støtter, men i likhet med ved innføring av ny teknologi, mener vi at hensynet til pasientenes behov bør veie tyngst.

Regjeringen foreslår forsøksprosjekter med samhandling mellom kommunale tjenester og lokale frivillige aktører for å møte utfordringene i helse- og omsorgssektoren. Nasjonalforeningen mener det er et stort potensial for å videreutvikle samarbeidsrelasjoner med frivillige organisasjoner på kommunalt nivå, men at det er nødvendig å sikre at den frivillige aktiviteten som utøves er forankret i frivillige organisasjoner framfor løsninger der kommuner eller institusjoner selv rekrutterer. Organisert frivillighet sikrer forutsigbarhet og kvalitetssikring, både for de frivillige og for personer som mottar tilbudene. Frivillige organisasjoner har kompetansen og erfaringen som trengs for opplæring og oppfølging av frivillige.

En mer forebyggende helsetjeneste

En forebyggende helsetjeneste vil bidra til å sikre en bærekraftig og likeverdig helsetjeneste. Vi er enige i at en sterk offentlig helsetjeneste, styrt og finansiert av felleskapet, er avgjørende for å redusere sosial ulikhet i helse.

Regjeringen peker på blant annet økt helsekompetanse i befolkningen som en nøkkel til både bedre forebygging i tjenesten, økt deltagelse i arbeidslivet og økt livsmestring. I arbeidet med økt helsekompetanse er perspektivet som anlegges vesentlig. Dersom store pasientgrupper ikke har tilstrekkelig kompetanse til å nyttiggjøre seg av et helsetjenestetilbud, er det ikke pasientenes kompetanse som er hovedproblemet, men at tjenestene ikke er tilstrekkelig tilpasset pasienter og pårørende. Vi erfarer stadig at pårørende sliter seg ut for å forstå komplisert og ofte sprikende informasjon fra tjenester som er lite koordinerte.

Hovedinnsatsen må ligge på organisering, samhandling og informasjon som gir de tjenestene pasienten trenger. Bedre kontinuitet i behandlingen, økt forståelse av egne helseproblemer og bedre mestring hos pasientene var blant resultatene av prøveordningen med primærhelseteam. Å bygge videre på disse erfaringene i arbeidet med tverrfaglige legekontorer vil bidra til å fremme helsekompetanse.

Målet om å gi folk den nødvendige kunnskapen de trenger er viktig, men når man skal planlegge for bedre folkehelse og forebygging, er det viktig å ta med seg at økt helsekompetanse kommer når man kommuniserer med pasienter eller brukere på deres premisser. Enkelte sårbare grupper, som personer med kognitiv svikt, nedsatt funksjonsevne, eller andre faktorer som gjør dem sårbare, kan ha utfordringer som ikke alltid blir tilstrekkelig adressert, om det er digitalt utenforskap, språkbarrierer eller andre behov. Som den inneværende helsekompetansestrategien peker på, er det viktig at pågående aktiviteter følges opp, evalueres og videreutvikles på egnet måte.

Mina Gerhardsen
generalsekretær

Innspill til Stortingsmelding Nasjonal Helse- og samhandlingsplan 2024-2027 - Vår felles helsetjeneste

Verdighetsenteret, som er et nasjonalt kompetansesenter som jobber for at sårbare gamle i Norge skal få en verdig alderdom, takker for muligheten til å komme med innspill til Stortingsmeldingen Nasjonal Helse- og samhandlingsplan 2024-2027 - Vår felles helsetjeneste. 

Vårt mandat gjelder hovedsakelig de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og våre innspill konsentreres derfor til dette området.

Kompetanse

Verdighetsenteret støtter regjeringens oppfordring til systematisk arbeid med kompetanseutvikling og livslang læring for ansatte. Vi erfarer at tilskuddsordningen Kompetanseløft 2025 er viktig i denne sammenhengen. Flere kommuner benytter seg av ordningen og Verdighetsenteret tilbyr lavteksel etterutdanning i hele landet, og ber om at denne tilskuddsordningen blir videreført.

Vi erfarer at det er store forskjeller på kompetansen til de ansatte når vi underviser. Vi støtter derfor regjeringens presisering om at utdanningene skal speile utviklingen i faglige behov og være tilgjengelig for alle. Her vil vi gjerne understreke at våre fleksible og desentraliserte kompetansetilbud er svært etterspurte, og vi opplever at kapasiteten vår ikke står i forhold til etterspørselen da vi har lange ventelister.

Etikk, kommunikasjon, forhåndssamtaler og Sistehjelp

Med regjerningens analyse av utfordringsbilde savner vi i denne stortingsmeldingen et søkelys på etikk, kommunikasjon og forhåndssamtaler for å sikre fremtidige bærekraftige helsetjenester. Helsepersonellkommisjonen (1) peker i sin rapport på at det er behov for et målrettet arbeid for å redusere omfanget av overdiagnostikk, overbehandling og uønsket variasjon i helse- og omsorgstjenestene. Behovet for å prioritere blir større. Nasjonale faglige råd om Forhåndssamtaler (2) ble publisert desember 2023 og er et viktig signal til helsetjenesten om å tilrettelegge for gode kommunikasjonsprosesser til pasientens beste. Dette blir videre fulgt opp i veilederen Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling (3) som nå er på høring. Vi savner at Forhåndssamtaler integreres som viktig fokus for god samhandling i denne Stortingsmeldingen. Personellet må ha kompetanse om og settes i stand til å ta slike beslutninger, til å stå i dem og til å kommunisere dem til pasienter, pårørende og kollegaer. Vi mener at:

• Organisert systematisk etikkarbeid i kommunene er noe alle i helsetjenesten for eldre bør være en del av.
• Kommunikasjon er en ferdighet som må anerkjennes på lik linje med annen faglig kompetanse som vektlegges i helsetjenesten, og krever praktisk trening. Vi erfarer gjennom våre etterutdanninger for helsepersonell og kommunikasjonskurs for leger at øvelse gjør dem bedre rustet i samtale med alvorlig syke og døende pasienter og deres pårørende.
• Forhåndssamtaler er viktig for å ivareta pasient og pårørende i en sårbar situasjon, og kan bidra til avklaring av behandlingsnivå. Dette er vesentlig for å unngå unødige og krenkende sykehusinnleggelser av skrøpelige gamle.
• I Melding til Stortinget 24 Lindrende behandling og omsorg (4) ønsker regjeringen mer åpenhet om døden og skape en større forståelse for at døden er en del av livet. Vi trenger derfor økt kunnskap for å få til en holdningsendring i befolkningen. Verdighetsenteret har derfor lansert det internasjonale kurset LastAid oversatt til Sistehjelp i Norge. Sistehjelp er et kurs om hvordan det sosiale nettverket til mennesker i livets sluttfase kan gi omsorg - foruten den profesjonelle hjelpen fra helsetjenesten.

Frivillighet i helse- og omsorgstjenestene

Vi savner i meldingen tiltak for samhandling mellom de offentlige helse- og omsorgstjenestene og frivilligheten. I en presset helsetjeneste er det særlig viktig at en sikrer at frivillige får være nettopp frivillige og ikke gratis arbeidskraft. En tydelig rolleforståelse, og kunnskap om jus og etikk er avgjørende for god samhandling på dette feltet. Vi foreslår derfor:

• På et overordnet nivå etterlyser vi en revidering av Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet.
• Frivillighet i helse må defineres og plasseres i kommunens planverk.
• Det bør etableres frivillighetskoordinator på virksomhetsnivå som har kompetanse på organisering og ivaretakelse av frivillige for å sikre et godt samarbeid.

 Implementering

Avslutningsvis vil vi nevne at vi støtter satsingen om forskning på implementering. Utfordringene rundt implementering er en kjent problemstilling, og vi erfarer at det er behov for en satsing på lavterskel kompetansehevende tilbud til ledere og andre som arbeider i praksis med dette. Verdighetsenteret tilbyr en etterutdanning på dette feltet, men etterspørsel står ikke i forhold til kapasiteten vår.

Referanser

1. Bovim G, Nerdrum L. Tid for handling i kommunale helse-og omsorgstjenester. Tidsskrift for omsorgsforskning. 2023(2):116-22. https://www.regjeringen.no/contentassets/337fef958f2148bebd326f0749a1213d/no/pdfs/nou202320230004000dddpdfs.pdf
2. Helsedirektoratet. Forhåndssamtaler og planlegging ved begrenset forventet levetid. Oslo 2023. https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/Forhandssamtaler-og-planlegging-ved-begrenset-forventet-levetid/forhandssamtaler.
3. Helsedirektoratet. (2013). Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling. Under revidering (høringsfrist 30.05.2024). https://www.helsedirektoratet.no/horinger/begrensning-av-livsforlengende-behandling
4. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 24 (2019–2020) Lindrende behandling og omsorg — Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve. Oslo 2020. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-24-20192020/id2700942/

Norsk Ergoterapeutforbund (Ergoterapeutene) mener Nasjonal helse- og samhandlingsplan har gode overordnede målsettinger, men at tiltakene ikke sikrer helhetlige og bærekraftige helsetjenester, i tilstrekkelig grad. Det haster med kraftfulle grep som tydelig prioriterer forebygging, habilitering, rehabilitering og bredere tverrfaglig innsats.

I dette innspillet kommenterer vi forbedringspunkter, og vi knytter våre innspill til kapitler i meldingen.

Utviklingstrekk, utfordringer og muligheter i helse- og omsorgstjenesten
Ergoterapeutene er enige i utfordringsbildet, men mener mulighetene ikke utnyttes godt nok. Det er stort potensiale i mer kraftfull prioritering av forebygging, habilitering og rehabilitering, og innsatsen må ses i sammenheng. Ergoterapeuter utløser innbyggernes ressurser gjennom tiltak som fremmer mestring og deltakelse. Denne kompetansen må anvendes i mye større grad fordi det bidrar til bærekraft i tjenestene. SSB forventer en 88% økning i etterspørselen etter ergoterapeuter i årene frem mot 2040 og utdanningskapasiteten kan økes fordi det er gode søkertall til ergoterapeututdanningene.

Vårt forslag til tiltak:

• Sikre tilstrekkelig antall ergoterapeuter både i spesialist- og kommunehelsetjenesten, samt øke antall studieplasser ved ergoterapeututdanningene.

En helse- og omsorgstjeneste som fremmer forebygging og mestring
Riksrevisjonens undersøkelse av rehabiliteringsfeltet har bekreftet alvorlige mangler og ulikheter. De gir klare anbefalinger, blant annet om å tydeliggjøre oppgaver og ansvar mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste, samt sikre tilstrekkelige data for planlegging og forbedring av rehabiliteringstjenestene. Stortingsmeldingen imøtekommer ikke anbefalingene.

Frisklivssentralene er viktige for kommunenes lærings- og mestringstilbud, men kun 210 kommuner har slike sentraler. Det stilles ikke krav til kompetanse for frisklivssentralene, eksempelvis når det gjelder kognitive vansker eller fatigue. Dette kan ergoterapeuter tilby kunnskapsbaserte intervensjoner for.

Våre forslag til tiltak:

• Riksrevisjonens anbefalinger for rehabiliteringsfeltet må følges opp.
• Koordinerende enheter i helseforetakene må bestå av personer med rehabiliteringskompetanse.
• Kommunene må i dag ha koordinerende enhet, men det er ikke krav om rehabiliteringskompetanse. Vi mener kommunene må ha en Faglig Ansvarlig for Rehabilitering (FAR) som har overordnet faglig ansvar for rehabiliteringstjenestene i kommunen. Stillingen må ha krav om ergoterapi- eller fysioterapiautorisasjon.
• Helsefellesskapene må ha rehabiliteringskompetanse der styringen foregår, for å sikre at rehabilitering blir vektet i fellesskapene.
• FAR-stillingen må inngå i samarbeidet i helsefellesskapene og i samarbeid med NAV.
• Det må være krav til rehabiliterings- og mestringskompetanse ved frisklivssentralene.

Gode pasientforløp og likeverdig tilgang på tjenester
Tverrfaglighet i allmennlegetjenesten er grunnleggende viktig grunnet økende kompleksitet i helseutfordringer. Ergoterapeuter, som er nødvendig, lovpålagt minimumskompetanse i kommunehelsetjenesten, må også inkluderes i allmennlegetjenesten.

Økt bruk av ergoterapi i akuttmedisin har vist resultater som redusert liggetid på sykehus og sykehjem, bedre overganger for pasienter, forbedret kognitiv funksjon og raskere bedring etter intensivbehandling. Dette fører til færre reinnleggelser, bedre prognoser og mindre hjelpebehov, og gir mulighet for raskere tilbakevending til hverdagsliv og arbeidsliv.

Våre forslag til tiltak:

• Ergoterapeuter må bli en del av tverrfagligheten i allmennlegetjenesten, med sin ekspertise på vurdering av arbeidsevne, oppfølging av kognitiv svikt og utfordringer med mestring av hverdagen.
• Den tverrfaglige kompetansen i akuttmedisinske tjenester må breddes ut og utnytte fordelene ved flere profesjoner.

God bruk av personell og kompetanse
Ergoterapeuter har en bred kompetanse innen kartlegging og vurdering av individet, deres viktige aktiviteter og omgivelsene, for å fremme mestring og selvstendighet. Denne kompetansen er avgjørende i helsetjenester, koordineringsoppgaver, boligrådgivning og planlegging av inkluderende samfunn. Ergoterapeuter har en generalistkompetanse som må tas mer i bruk fremfor å bruke ressurser på å utvide andre faggruppers generalistkompetanse.

Våre forslag til tiltak:

• Ergoterapeuters generalistkompetanse må brukes på både individ-, gruppe- og systemnivå.
• Vurderinger rundt offentlig godkjenning av spesialister må inkludere alle lovpålagte yrkesgrupper, inkludert ergoterapeuter, for å sikre spesialistkompetanse som ivaretar alle nødvendige fagområder og behovet for tverrfaglig samarbeid.

En kunnskapsbasert og godt ledet tjeneste med god kvalitet og pasient- og brukersikkerhet Oppgaveglidningen må sørge for å ta i bruk større tverrfaglig bredde. Skal vi lykkes med bærekraft i helsetjenestene må alt personell brukes på en hensiktsmessig og fornuftig måte, i hele helsesektoren.

Styring og finansiering av vår felles helsetjeneste
Forebyggende og rehabiliterende innsats blir ofte nedprioritert, på tross av at det demper behovet for pleie og institusjonsplasser. Dette er uholdbart fordi det motarbeider bærekraften i tjenestene. Investeringer i tidlig innsats, forebygging og mestring fører til bedre helse og betydelige økonomiske besparelser over tid.

Digitalisering i helse- og omsorgstjenesten – raskere gjennomføring og realisering av nytte
Kunnskapsoppsummering fra Nasjonalt Velferdsteknologiprogram synliggjør at «det er spesielt behov for å inkludere ergoterapeuter i utviklingen av tjenestene»(Gevinstrealiseringsrapport, 2021).

Våre forslag til tiltak:

• Ergoterapeuters kompetanse må benyttes i arbeid med digital inkludering og innføring av velferdsteknologi.
• Erfaringene fra det nasjonale velferdsteknologiprogrammet må brukes i Helseteknologiordningen.

Avsluttende kommentar
Norsk Ergoterapeutforbund mener Nasjonal helse- og samhandlingsplan i større grad må bygge tjenestene nedenfra og opp, slik Helsepersonellkommisjonen har anbefalt. Det krever en generell, tydelig prioritering av innsats som fremmer god helse og selvstendighet. Ergoterapeuters bidrag er helt nødvendig i denne innsatsen. Vårt samfunnsoppdrag er å fremme mestring og deltakelse, og det er en viktig del av løsningene for mer bærekraftige tjenester.

Med vennlig hilsen

Tove Holst Skyer                                                                                                  Kristin Jess-Bakken

Forbundsleder                                                                                                       Fagsjef

Gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan presenterer regjeringen seks hovedgrep. Haukeland universitetssjukehus kommenterer disse nedenfor:

Rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse

Helsepersonellkommisjonen har pekt på utfordringsbildet og kommet med viktige anbefalinger om virkemidlene. Nasjonal helse- og samhandlingsplan kan bygge videre på analysene og anbefalingene herfra. Vi erfarer at utfordringene med å beholde og rekruttere personell er høyst reelle, og at det må felles innsats til å flere nivå for å sikre at vår felles helsetjeneste er en attraktiv arbeidsplass. Vi støtter de tiltakene som foreslås og mener at dette er et av de viktigste områdene å ha oppmerksomhet på i fremtiden. Sykehusene må få rammer som gjør at vi kan fortsette med en offensiv satsing på kompetanseutvikling for å sikre gode fagmiljø som kan utvikle tjenestene.

Godt og relevant innhold i grunn- og spesialistutdanningen av helsepersonell er et felles ansvar for UH-sektoren og helsetjenesten. Mange leger i Norge har sin grunnutdanning fra utlandet. Selv om vi har den høyeste legedekningen per innbygger i OECD, strever vi med å rekruttere og beholde leger til små sykehus, til enkelte deler av fagene i store sykehus. Vi vil i den sammenhengen vise til pågåande arbeid med Vestlandslegen i regi av Universitetet i Bergen og sjukehusene i Helse Vest, som sikrer at hele helsetjenesten på Vestlandet deltar i grunnutdanningen av leger. Videre mener vi ansvaret for spesialistutdanningen for leger best ivaretas i helsetjenesten selv, slik det er i dag. Vi ber stortinget vurdere hvordan spesialistutdanningen av kliniske psykologer bør organiseres. I dag er det Norsk psykologforening som driver denne spesialistutdanningen. Vi mener helsetjenesten selv må ta hånd om denne utdanningen, på linje med spesialistutdanninga av leger.

Vi ser økende utfordringer med fremvekst av private, kommersielle helsetilbud og private helseforsikringer. Dette kan tappe vår felles helsetjeneste for personell og kompetanse. Når vi gir utdanningsstipend til sykepleiere i videreutdanninger, gir vi dem bindingstid i sykehuset. Ordninger med bindingstid eller bør også vurderes for spesialist- og videreutdanningen av andre personellgrupper, for eksempel for leger.

Endre finansieringsordningene

Videre utvikling av vår felles helsetjeneste er avhengig av stabile økonomiske rammer som både kan sikre utvikling og drift av tjenestene. Dette inkluderer rammer som setter sykehusene i stand til å gjennomføre investeringer i bygg, digitale løsninger og medisinsk teknisk utstyr. Det må skje gjennom årlige bevilgninger der kompensasjon av pris og lønnsutvikling ivaretas. Vi støtter forslaget om 100% kompensasjon av demografi. I en periode der det er behov for å opprettholde/ øke aktiviteten er vi uenig i at ISF satsen justeres fra 40% til 30%. Økt rammefinansiering og redusert ISF-finansiering vil redusere insentivene til økt aktivitet og handlingsrommet til å utvikle tjenestene.

Gitt at de årlige bevilgningene har et nivå som sikrer rom til å skape resultat til å investere, mener vi at en bør videreføre at maks låneramme sette til 70% som i dag. Da har sykehusene incentiv til å skape likviditet og egenkapital og en mer robust økonomi. Forslaget om at lån kan settes til 90% av investeringen vil kunne bety en betydelig opplåning med risiko for økt gjeldsgrad og at konsekvenser av svingninger i rentebetingelsene slår tungt inn i driftsøkonomien. Vi ser det som viktig at investeringsøkonomi og driftsøkonomi blir sett i sammenheng.

Helsefellesskapene knytter kommuner og sykehus sammen både strategisk og faglig. Samtidig er dagens todelte finansieringssystem av kommuner og sykehus til hinder for sterkere samhandling og mer helhetlige pasientforløp mellom forvaltningsnivåene. Både kommune- og spesialisthelsetjeneste opplever i tillegg at tjenestene i dag er underfinansiert, og egne økonomiske hensyn blir dermed sterkt styrende for hvordan man leter etter gode løsninger. Helsefellesskapet i Helse Bergen sitt opptaksområde mener det derfor er derfor behov for økonomiske insentiver for å prioritere samhandling sterkere.

Det er svært positivt at regjeringen ønsker å etablere et varig rekrutterings- og samhandlingstilskudd. Et samhandlingsbudsjett vil kunne gjøre det lettere å finne helhetlige løsninger som kommer pasientene og samfunnet som helhet til gode. For at ordningen skal fungere mest mulig i tråd med intensjonen, er det derimot viktig at tilskuddet innebærer friske midler og innrettes på en hensiktsmessig måte.

Prøve ut og innføre nye organiseringsformer

Dette grepet støtter vi, og har lagt dette tankesettet til grunn i våre planer «Psykisk helsevern for fremtiden» og Fremtidens psykiske helsevern for barn og unge». Vi støtter også en klar prioritering av jordmødre til selve fødselshjelpen – i sykehus – i teamet sammen med fødselsleger og andre, som gjør at våre fødeavdelinger kan yte fødselshjelp i verdensklasse. Jordmødre som skal bidra i følgetjenesten i kommunene med lang reisevei til fødeavdelinger, må opprettholde sin spesialkompetanse ved å jobbe med fødselshjelp i sykehus. Det å følge opp friske gravide og barselkvinner i kommunene er det andre personellgrupper som kan bidra like godt med.

Ny strategi for digitalisering av helse- og omsorgstjenestene

Vi støtter forslaget om en ny strategi for digitalisering av helse- og omsorgssektoren med de endringene i tilnærming som er skissert. Nasjonale løsningskomponenter som muliggjør digital samhandling og informasjonsdeling vil, dersom de utvikles smart og i tett samarbeid med personell, pasienter og brukere, bedre arbeidsprosessene for personell i hele helsetjenesten.

Erfaringene med utprøving av Pasientens legemiddelliste (PLL) i Bergen har vist at felles løsninger på tvers av kommunens leger (fastleger, sykehjemsleger og flere) og legene i spesialisthelsetjenesten (sykehus og avtalespesialister) både gir økt pasientsikkerhet og bedre arbeidsprosesser. Utprøvingen har også vist at IKT-utvikling er ressurskrevende og av og til uforutsigbart – særlig når det er mange aktører involvert. Kommuner og sykehus i helsefellesskapet i Bergensområdet har nå, via helseteknologiordningen, fått midler for 2024 til innføring av Pasientens legemiddelliste (PLL) i vårt område. Dette prosjektet vil gi nyttig erfaring med innføring av digitale løsninger på tvers av aktørene i helsetjenesten. Innføring og drift av PLL vil kreve mye av partene, og det er derfor viktig at finansieringen er stabil og langsiktig.

Forenkle og tydeliggjøre regelverk

Vi støtter fullt ut forslaget om å forenkle og forbedre regelverket. Det er stort potensiale i å forenkle og tydeliggjøre regelverk. Vi ønsker at fagfolkene skal kunne bruke mer tid til sykehusenes fire hovedoppgaver; pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende. Da må vi bruke mindre tid på å studere lover og regler og rapportere på alle mulige slags krav. Vi mener og at dette kan ha stor betydning for at vår felles helsetjenestene kan bli en enda mer attraktiv arbeidsplass og at fagfolk opplever at det er lett å gjøre rett. Vi støtter en gjennomgang av helseforskningsloven mv. som gjør at klinisk forskning kan betraktes mer som en integrert del av pasientbehandlingen. Vi støtter også forslaget om at varselordningen endres til en felles sentral meldeordning, hvor Helsetilsynet og Ukom samorganiseres. Dette vil redusere antall aktører i sentral helseforvaltning og forenkle og forbedre saksbehandlingen både sentralt og i sykehusene. Vi vil presisere at den nye meldeordningen/-systemet bør inkludere de lokale systemene for melding og kvalitetsforbedring, ikke bare sette søkelys på hva og hvordan vi skal melde uønskede hendelser sentralt. Mange uønskede hendelser skjer i overganger mellom tjenestenivå. Dette må ivaretas i utformingen av en ny meldeordning og evt. lovendringer.

Innspill til Helse- og omsorgskomiteens arbeid med ny Nasjonal helse- og samhandlingsplan

Aktiv mot kreft har siden 2008 jobbet for at persontilpasset trening skal bli en del av behandlingen for alle kreftpasienter – fra diagnosetidspunktet. Vi mener alle kreftpasienter i Norge skal få likt behandlingstilbud, og at persontilpasset trening blir inkludert i pakkeforløpene. Stiftelsen har lagt til rette for dette ved hittil å ha etablert Pusterom på 21 sykehus (inkludert) digitalt tilbud, samt utdannet mer enn 800 AKTIVinstruktører[1].

Persontilpasset trening utgjør, sammen med ernæringsveiledning og pasient- og pårørendeveiledning, et nytt og innovativt tilbud for kreftpasienter – prehabilitering.

Aktiv mot kreft er derfor glade for at Regjeringen, med utgangspunkt i de gode erfaringene for pasienter med tykk- og endetarmskreft på Akershus universitetssykehus, løfter fram dette tilbudet konkret i boksen på side 34 i planen.  

Aktiv mot kreft er opptatt av at prehabilitering må bli del av tilbudet til norske kreftpasienter for flere kreftformer og over hele landet. Vi er også opptatt av at et slik tilbud må komme på plass allerede fra diagnosetidspunktet, og fortsette videre under og etter behandling.

For å få til dette trengs det både politisk vilje og handling. Uten dette vil vi gå glipp av gunstige effekter for både pasienter og helsetjenesten, samtidig som det vil gi fortsatt grobunn for uønskede ulikheter for norske kreftpasienter.

Vi ber derfor Helse- og omsorgskomiteen om å sikre følgende punkter gjennom behandlingen av ny Nasjonal helse- og samhandlingsplan:

1. Sørge for at alle kreftpasienter får likt behandlingstilbud og lik mulighet til prehabilitering.
   
   
2. Stille krav til spesialisthelsetjenesten om å etablere Pusterom, gjerne i samarbeid med Aktiv mot kreft, ved alle sykehus som tilbyr behandling og oppfølgning ved kreftsykdom.
   
   
3. Sikre at alle kreftpasienter får informasjon og kunnskap om tilbudet på Pusterommet gjennom henvisning til oppstartssamtale på diagnosetidspunktet OG at de får tilbud om 12 timer hos AKTIVinstruktør etter endt behandling i spesialisthelsetjenesten.
   
   
4. Be om at persontilpasset trening som del av prehabilitering inkluderes i og implementeres gjennom pakkeforløpene for kreft, inkludert tilstrekkelig finansiering.

 
Akershus universitetssykehus har, som nevnt, siden 2020 har hatt tilbud om prehabilitering til pasienter med tykk- og endetarmskreft som skal opereres. Tilbudet omfatter opptrening og forberedelse, både mentalt og fysisk, i tiden fra diagnose og fram til kirurgisk behandling.

Før oppstart av behandling, tilbys pasienten systematisk treningsveiledning, ernæringsveiledning og pasient- og pårørendeopplæring. Kommunene blir koblet på tidlig i prosessen, og det viser seg at pasienter som får dette tilbudet, blir skrevet raskere ut fra sykehuset og klarer seg bedre etter operasjonen. Det trekkes videre frem at andre pasientgrupper kan ha nytte av en slik tilnærming.

Dette støtter Aktiv mot kreft. Persontilpasset trening har Aktiv mot kreft jobbet og lagt til rette for siden 2008. Dette, i tillegg til ernæringsveiledning og LMS som allerede tilbys i spesialisthelsetjenesten, utgjør viktig prehabilitering av pasientene. Det handler om å forberede pasientene best mulig på den behandlingen de skal gjennom.  Den persontilpassede treningen er viktig også under og etter behandlingen, og utgjør en viktig del av det samlede tilbudet til norske kreftpasienter.

Henvisning til Pusterommet på diagnosetidspunktet 
Pusterom har blitt og blir fortløpende etablert fordi omfattende forskning viser at persontilpasset trening er positivt for de aller fleste kreftpasienter – både før, under og etter behandling.

Trening reduserer bivirkninger, stimulerer søvn og mental helse positivt, og reduserer risiko for følgesykdommer og tilbakefall. Videre vet vi, fra forskning, at en pasient i god fysisk form tåler kreftbehandling langt bedre. Prehabilitering av pasienter har så langt vist økt pasientopplevd kvalitet, færre liggedøgn på sykehus, færre reinnleggelser og komplikasjoner, noe som gir reduserte utgifter i sykehusene i tillegg til betydelige samfunnsøkonomiske gevinster.  

Det er som nevnt etablert Pusterom på 21 norske sykehus i dag, men det jobbes fortløpende med nye etableringer. I tillegg har Aktiv mot kreft startet Pusterommet LIVE, hvor pasienter kan følge digitale treningstimer fra Pusterommene hjemmefra. Dette betyr at alle har tilgang til persontilpasset trening - under forutsetning av at de blir henvist til tilbudet.

 Det er et felles mål at kreftomsorgen i Norge skal bli enda bedre. Skal vi få til dette må det også rettes oppmerksomhet til pasientens psykososiale behov. Vi mener prehabilitering er nøkkelen til dette.

 Gjennom økt fokus på persontilpasset trening allerede fra diagnosetidspunktet, sammen med kostholdsveiledning, røykeslutt- og LMS-kurs, og implementering av tilbudet i pakkeforløpet, kan man nyte godt av den store oppsiden trening har for kreftpasientene og kreftbehandlingen.  

Dette vil gi innovativ og bedre pasientbehandling som samtidig vil redusere kostandene for det offentlige på sikt.

[1] Et Pusterom er et treningssenter på sykehuset hvor kreftpasienter kan trene før, under og etter behandling etter henvisning fra lege/sykepleier. AKTIVinstruktører er fysioterapeuter, idrettspedagoger eller Personlige trener (PTer) med spesialkompetanse til å trene kreftpasienter

Vi ønsker å takke for arbeidet som er lagt ned i "Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027". Planen fremhever nødvendigheten av å styrke primærhelsetjenesten og sikre en mer tilgjengelig og kvalitetsmessig helsetjeneste for hele befolkningen. Vi setter pris på muligheten til å gi våre bemerkninger og forslag, med håp om å bidra til en sterkere helsetjeneste for alle, også de med muskelskjelettlidelser.

 Muskelskjelettlidelser

Muskelskjelettlidelser utgjør en gruppe diagnoser som inkluderer ryggsmerter, artrose, benskjørhet, bekkenleddsmerter, nakkeskader og leddgikt, og representerer Norges mest kostbare helseutfordring. De er hovedårsaken til sykefravær og uføretrygd, og utgjør 31% av sykefraværet og 26% av uføretrygdtilfellene. Samfunnets årlige kostnad er estimert til 165 milliarder kroner, overgående kostnadene for kreft. Årlig påvirkes 1,4 millioner nordmenn, det er en overrepresentasjon av kvinner, eldre, og lavt utdannede personer, spesielt de som arbeider i fysisk krevende yrker som helse- og omsorgsyrker, renhold og servicenæringen.

 Rehabilitering: Muskelskjelettlidelser med størst behov

WHO identifiserer muskelskjelettlidelser som gruppen med størst behov for rehabilitering. Behovet handler i stor grad om hverdagsrehabilitering, og skal finne sted i kommunene. Potensialet for forebygging av langvarig sykdom er enormt. Likevel kommer muskelskjelettlidelser lavest på kommunenes prioriteringslister. Dette kritiske glippet har langtrekkende konsekvenser for individet, familien og samfunnsøkonomien. Kommuner må oppjustere prioriteringen av muskelskjeletthelse i sine helsetjenester, for å oppnå de betydelige fordelene som ligger i effektiv og tilgjengelig rehabilitering for denne pasientgruppen.

 Korte ventetider: Nøkkelen til forebygging av kronisk smerte

Lang ventetid for kunnskapsbasert behandling av pasienter med subakutte smerter representerer et vesentlig hinder i vårt helsevesen. Når akutte smerter vedvarer utover fire uker, og ikke adresseres med tilstrekkelig hastighet, legges det opp til utvikling av kroniske smertetilstander. Dette gir redusert livskvalitet for den enkelte, og betydelig økte kostnader for samfunnet. Tiltak som sikrer rettidig utredning og kunnskapsbasert behandling av den mindre andelen smerter som ikke spontant går over, forebygger utviklingen av kroniske lidelser. Dette vil kunne redusere langtidskonsekvensene, og dermed gi en nødvendig avlasting for helsevesenet og for velferdsetaten.

 Psykisk helse og muskelskjeletthelse

Vi observerer at helse- og samhandlingsplanen hovedsakelig fokuserer på demografiske grupper som kvinner og eldre, med unntak for psykisk helse og rusproblematikk. Dette skyldes sannsynligvis omfanget og de økonomiske byrdene disse lidelsene påfører samfunnet. Muskelskjelettlidelser står imidlertid for like store samfunnskostnader og utbredelse som psykisk helseproblematikk. Videre er det også en signifikant sammenheng mellom muskelskjeletthelse og psykisk velvære, noe som understreker behovet for en integrert behandlingstilnærming. Følgelig bør alle henvisninger til "psykiske lidelser" i planen utvides til å inkludere "muskel- og skjelettlidelser", for å reflektere deres sammenvevde natur og samfunnsmessige påvirkning.

 Konkrete forslag:

• 1) Langt bedre tilgang til hverdagsrehabilitering for personer med muskelskjelettlidelser, og styrking av kommunenes tilbud til denne gruppen
• 2) Kritisk rask utredning av subakutte smerter med høy risiko for å bli kroniske
• 3) Etablering av et nasjonalt kompetansesenter for kroniske smerter
• 4) Gjennomgående bruk i planen, av det utvidede begrepet «psykiske og/eller muskelskjelettlidelser» ikke «psykiske lidelser».

 Vi takker igjen for muligheten til å gi våre bemerkninger og forslag.

Med vennlig hilsen,

Fungerende nestleder Normann Støylen

 På vegne av styret i

Rådet for Muskelskjeletthelse

Notat

Innspill til høring om Meld. st. 9 «nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027» - Vår felles helsetjeneste

Norsk Sykepleierforbund (NSF) vurderer regjeringens analyse av hva helsetjenesten må levere på i dag og fremover som mangelfull. Viktige analyser av pasient og befolkningens behov for omsorg, sykepleie og avansert sykepleie er utelatt. Økt levealder sammen med medisinske fremskritt og endret sykdomspanorama vil gi en kraftig vekst i komplekse oppgaver som helse- og omsorgstjenestene skal løse. Etterspørselen etter sykepleiere, spesialsykepleiere, jordmødre og annet helsepersonell øker med flere pasienter med mer komplekse pasientforløp og medisinsk utvikling. Likevel beskriver meldingen ingen reelle tiltak for å rekruttere og beholde den største yrkesgruppen på alle nivå i helsetjenesten – sykepleiere. Et fagarbeiderløft er positivt og nødvendig, men må komme i tillegg til tiltak for å rekruttere, beholde og utvikle sykepleiere i tjenestene.

Samtidig utfordrer teknologi og digitale løsninger helsepersonells arbeidsmåter. Det fører til en økt oppmerksomhet og hastighet på ansvars- og oppgavedeling, som sammen med flernivåtjenester øker kompleksiteten i helsetjenestene. Det stiller større kompetansekrav til helsepersonell, og ikke mindre. Ledelse vil være avgjørende for å oppnå velfungerende tjenester.

NSF vil særskilt kommentere fire forhold:

Spesialistgodkjenning

Regjeringen vil starte et arbeid med sikte på å etablere offentlig spesialistgodkjenning for en rekke spesialsykepleiere. Slik godkjenning er et viktig verktøy for at myndighetene kan utvikle og styre hvordan vi løser kompetansebehovet fremover.

NSF støtter en slik spesialistgodkjenning, og mener det kan realiseres raskt. Helsedirektoratet har allerede gjennom oppdrag utredet modeller for godkjenning. For allmennsykepleiere finnes det allerede en ordning med spesialistgodkjenning det er klokt å bygge på. En godkjenningsordning må være knyttet til helsepersonellnummer, bygge på formell kompetanse på masternivå, innebære en autorisasjon fra relevante myndigheter og legge grunnlag for en nasjonal oversikt.                                                                                                                                       

Ledelse

Regjeringen peker på sammenhengen mellom ledelse og en bærekraftig, faglig sterk og trygg helse- og omsorgstjeneste med tilstrekkelig og god bemanning. Virkemidlene knyttet til styrket ledelse er imidlertid svært mangelfulle. Ledelse av helsetjenestene er avgjørende for framtidens helse- og omsorgstjenester.

Sykepleieledere bærer i dag et stort ansvar i alle deler av helsetjenesten. Regjeringens melding beskriver høyt lederspenn. Våre undersøkelser viser at median ansatte for en leder på sykehjem er 93 personer. Lederspennet i sykepleietjenesten skiller seg vesentlig fra alle andre deler av helsetjenesten. I tillegg arbeider sykepleierne i tredelt turnus, noe som gjør at lederne har enda færre kontaktpunkter med sine ansatte. Konsekvensen er at det er en svært krevende oppgave for sykepleielederne å løse lovkrav i tjenestene, være innovativ, faglig utviklende og drive personalledelse samtidig med drift. Stort lederspenn påvirker jobbengasjement, prestasjon, tilfredshet, og turnover» (Helsedirektoratet 2021). Samtidig er tiltak for å få ned lederspennet fraværende.

NSF mener regjeringen må arbeide for redusert lederspenn for førstelinjeledere, og at også sykepleieledere har tilstrekkelig tilgang til relevante fagstøttesystemer, støttepersonell og styringsverktøy. Et overkommelig lederspenn er også en nøkkel for å lykkes med den nødvendige omstillingen i helsetjenesten, blant annet gjennom en fornyet ansvars- og oppgavedeling.

Satsing på en tverrfaglig allmennhelsetjeneste

NSF støtter regjeringens forslag om å etablere en fremtidsrettet og tverrfaglig allmennlegetjeneste, der arbeidsoppgaver fordeles basert på kompetanse og pasientenes behov. Dette er et av planens sentrale grep, og forsøket med sykepleiere i primærhelseteam er en vesentlig del av grunnlaget. En ny allmennlegetjeneste vil bety et tverrfaglig helsetilbud. Det pekes på økt bruk av delegering, profesjonsnøytrale takster og endringer i basistilskudd blant virkemidlene. Allmennsykepleieren vil være en viktig ressurs inn i allmennlegetjenesten.

NSF vil videre poengtere at prioritering bør redefineres fra snevert medisinskfaglig til utvidet helsefaglig, for å møte pasientens tverrfaglige behov. Av den grunn mener vi det er hensiktsmessig å endre tittelen fra allmennlegetjeneste til allmennhelsetjeneste.

Regjeringen viderefører ikke finansieringen av primærhelseteam etter 30.06.2024. Det innebærer stor risiko for at etablerte og velfungerende fagmiljøer forvitrer. NSF mener det er nødvendig med en overgangsfinansiering av primærhelseteam fram mot at den nye ordningen iverksettes sommeren 2025. Som et minimum må Helfo-takstene for sykepleiere videreføres.

Samhandling

NSF støtter regjeringens plan for økt samhandling gjennom helsefellesskapene. Samhandling er avgjørende for å skape en sømløs og effektiv helsetjeneste. Det forutsetter enighet om mål, ansvarsfordeling og nødvendig kunnskap og kompetanse. Tverrfaglige team med yrkesgrupper som utfyller hverandres kompetanse, er en ressurseffektiv måte å møte pasienter med sammensatte behov. Ifølge Rambøll (2022) kan teambaserte helsetjenester bidra til 20-30 % færre innleggelser i spesialisthelsetjenesten.

Planen fokuserer i for liten grad på behovet for ledelse som forutsetning for at tverrfaglige team skal kunne skape ressurseffektive tjenester for pasienter med sammensatte behov. Bred helsekompetanse i kombinasjon med organisatorisk og koordinerende kompetanse er viktige kvalifikasjoner for å lede slike team.

NSF anmoder komiteen om å slutte seg til følgende tiltak i behandlingen av meldingen: 

1. Det etableres en ordning med offentlig spesialistgodkjenning for anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere og sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet. Ordningen etableres etter samme modell som i dag gjelder for avanserte kliniske allmennsykepleiere.

2. Understreke betydningen av sykepleiefaglig ledelse for utvikling og omstilling av helse- og omsorgstjenester, og fastslå behovet for en strategi for bedre rammevilkår for sykepleierledere, blant annet gjennom reduksjon av lederspenn, styrket lederstøtte og beslutningsstøtte.

3. Fastslå at en tverrfaglig allmennhelsetjeneste med profesjonsnøytrale takster er den foretrukne retningen for utvikling av primærhelsetjenesten. Det etableres en overgangsfinansiering av primærhelseteam fra 1.7.2024 til en ny ordning iverksettes.

Vi ønsker å løfte fram følgende:

1. Hvis arbeidsrettet rehabilitering skal styrkes i tråd med helse- og samhandlingsplanen må arbeidsrettet rehabilitering spesifiseres som en delytelse i spesialisthelsetjenesten. Dette må uttrykkes eksplisitt i Stortingets behandling.
2. Omfanget av arbeidsrettet rehabilitering i spesialisthelsetjenesten må være av en slik størrelse at det sikrer pasientene likeverdige tjenester av høy faglig kvalitet utviklet og levert av sterke fagmiljøer. Kompetanseoverføring til kommunene må bygge på sterke fagmiljøer i spesialisthelsetjeneste og NAV.
3. Særskilte tilbud spesialtilpasset unge voksne bør bli en del av helseforetakenes portefølje under delytelsen for arbeidsrettet rehabilitering.
4. Arbeidsrettet rehabilitering i spesialisthelsetjenesten gir dokumenterte samfunnsøkonomiske gevinster, i tråd med prinsippene om bærekraftig ressursbruk nedfelt i forslaget til helse- og samhandlingsplan.

Det er positivt at Regjeringen vil inkludere flere med helseutfordringer i arbeid, styrke arbeidsrettet rehabilitering og sørge for at arbeidsinkludering i større grad inkluderes som behandlings- og/eller rehabiliteringsmål i helse- og omsorgstjenesten (kap 3). Dette er en tydelig oppfølging av formuleringer i statsbudsjettet (HoD, Kap 733): Rehabilitering knyttet til arbeid og helse, […] er viktige områder for regjeringens arbeid. […] det fortsatt er behov for å styrke kompetanse og kapasitet i rehabiliteringstjenestene, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

Behov for varierte tilbud

Kunnskapsgrunnlaget tilsier at det er behov for varierte tilbud i samhandlingskjeden både for sykmeldte og for unge utenfor arbeid og utdanning, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Polikliniske arbeidsrettede tilbud vil trolig være nyttig for noen grupper, mens andre trenger mer komplekse og intensive døgntilbud¹. Alle tilbudene vil ha en viktig plass i helhetlige, koordinerte arbeidsrettede rehabiliteringsløp. Forskningen har så langt påvist få positive effekter på arbeidsdeltakelse av de polikliniske «helse og arbeid»-tilbudene som i dag er etablert ved flere av sykehusene i Helse Sør-Øst og de andre helseregionene². For målgruppene er det derfor ikke hensiktsmessig at de mest intensive døgnbaserte arbeidsrettede rehabiliteringstilbudene blir tatt bort. Forskning viser at disse bidrar til økt arbeidsdeltakelse for langtidssykmeldte med muskel-skjelett og vanlige psykiske plager og komplekse utfordringer relatert til arbeidsliv, sosiale ferdigheter, familie, oppvekst og økonomi³.

Helse Sør-Øst har likevel gjort en behovsvurdering for fremtidige rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten som anbefaler å fjerne delytelsen arbeidsrettet rehabilitering. Argumentasjonen er, at ved å dreie innsatsen mot tidlig poliklinisk og kommunal innsats vil rehabiliteringen styrkes, til tross for at forskningsgrunnlaget så langt påviser ingen eller marginal positiv effekt. At tidlig rehabilitering må styrkes virker riktig for flere rehabiliteringsområder. Innen arbeidsrettet rehabilitering er imidlertid tidlig rehabilitering mindre viktig¹, siden det store flertall av de som i dag trenger dette tilbudet allerede har et langvarig sykefravær bak seg.

Tverrfaglige tilbud rettet mot ungt utenforskap er også stort sett fraværende i behovsvurderingen, selv om det reelle behovet, dokumentert av NAV og SSB, er større enn noensinne.

Økt kapasitet og kompetanse krever sterke fagmiljøer

Kommunene og spesialisthelsetjenesten har et felles ansvar for og mulighet til å utvikle gode arbeidsrettede rehabiliteringsforløp. Helse- og samhandlingsplanen legger vekt på kommunal arbeidsrettet rehabilitering. Riksrevisjonen påviser at hele seks av syv kommuner mangler lovpålagt kompetanse innen rehabilitering⁴. Før Riksrevisjonens undersøkelse ble publisert kartla vi selv kommunenes kapasitet og kompetanse gjennom intervju med representanter fra 22 kommuner. Dette viste også at kommunene generelt er dårlig rustet til å ta ansvar for pasienter med behov for arbeidsrettet rehabilitering. På kort sikt kan norske kommuner ikke overta en større del av ansvaret for dette fagområdet. Kompetanseheving innen fagfeltet og tydelige styringssignaler må til for å få dette til på lengre sikt. Her vil eksisterende sterke fagmiljøer i spesialisthelsetjenesten spille en sentral rolle. Nå står vi i fare for at landets ledende fagmiljøer blir revet ned på samme tid som man politisk ønsker å satse på fagfeltet og bygge opp arbeidsrettet rehabilitering i kommunene. 

Arbeidsrettet rehabilitering mot ungt utenforskap

Svært mange unge som ikke har kommet inn i eller har falt ut av arbeid eller utdanning har komplekse og sammensatte helse- og livsstilutfordringer som ikke har latt seg løse i ulike lokale tiltak. Tverrfaglige rehabiliteringstjenester med arbeid som mål i regi av spesialisthelsetjenesten er virkningsfulle for å reetablere mestring, øke livskvaliteten og gi helsegevinst som grunnlag for å komme ut av utenforskap. Slike tjenester målrettet mot unge bør utvikles, testes og evalueres slik at flere unge kan delta i arbeidsliv eller utdanning.

Samfunnsøkonomi og forskningsbehov

Det eneste arbeidsrettede rehabiliteringstilbudet for langtidssykmeldte med muskel-skjelettplager som norsk forskning har vist er samfunnsøkonomisk lønnsomt er langvarig døgnbasert arbeidsrettet rehabilitering⁵. Forskningen var basert på en modell lik programmene som i dag tilbys ved private rehabiliteringsinstitusjoner. Effekten av polikliniske tilbud er usikker, men vi vet at effekt på arbeidsdeltakelse krever at helsetilbudene har spesifikt arbeidsrettet fokus og kompetanse. Virkningen av gradvis økt kommunal og poliklinisk arbeidsrettet rehabilitering må dokumenteres gjennom forskning og sammenholdes med forskning på de intensive tilbudene.

Hvilke tilbud som på lang sikt skal utvikles for hvem må avgjøres i lys av oppnådd samfunnsnytte. Beregninger av den samfunnsøkonomiske gevinsten av arbeidsrettede helsetilbud viser at nytten særlig er knyttet til reduserte trygdeytelser. Det er en utfordring for styring og prioritering at helseforetakene legger avgjørende vekt på hva rehabiliteringstjenestene koster uten å ta hensyn til hva vi som samfunn tjener på å investere i effektiv rehabilitering.

Referanser

1. https://tidsskriftet.no/2019/02/debatt/arbeidsrettet-rehabilitering-tidlig-intervensjon-ikke-nodvendigvis-bedre
2. Tingulstad, A., Echavez, J. F. M., Evensen, L. B., Maria; & Holte, H. H. (2021). Arbeidsrettede rehabiliteringstiltak ved langtidssykmelding: en systematisk oversikt [Work-related interventions for people on long-term sick leave: a systematic review] (Rapport - 2021). Folkehelseinstituttet. https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/11250/2777447
3. Gismervik SO, Aasdahl L, Vasseljen O, Fors EA, Rise MB, Johnsen R, et al. Inpatient multimodal occupational rehabilitation reduces sickness absence among individuals with musculoskeletal and common mental health disorders: a randomized clinical trial. Scand J Work Environ Health. 2020.
4. https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2023-2024/rehabilitering-i-helse-og-omsorgstjenestene/
5. Aasdahl L, Fimland MS, Bjørnelv GMW, Gismervik SO, Johnsen R, Vasseljen O, Halsteinli V. Economic Evaluation of Inpatient Multimodal Occupational Rehabilitation vs. Outpatient Acceptance and Commitment Therapy for Sick-Listed Workers with Musculoskeletal- or Common Mental Disorders. J Occup Rehabil. 2023; 33, 463-472.

Innspill -  Nasjonal helse- og samhandlingsplan

Digitalisering av helsesektoren er et stort prosjekt som trenger et godt samspill mellom offentlig og privat sektor. Vi er spesielt opptatt av kapittel 9 som omhandler digitalisering i planen. I Helsenæringsmeldingen som et samlet Storting stilte seg bak, legges det stor vekt på dette. 

IKT-Norge mener det er bra med en tydelig retning i utviklingen av helsesektoren som også skaper forutsigbarhet for eHelse-næringen. Èn for sterk offentlig markedsaktør vil være et hinder for at norske og utenlandske aktører vil investere i  utvikling av løsninger, noe det er sterkt behov for. Det må derfor legges til rette for at mange ulike aktører kan levere på de statlige rammebetingelsene myndighetene velger. Klare krav til standarder vil gi både et enhetlig sømløse tjenestetilbud og samtidig sikre innovative og gode løsninger. Rammer og føringer for bruk av data med fleksibilitet ift valg av leverandører er nøkkelen. Dette må kombineres.

Fellesløsningene som HelseNorge leverer er en viktig grunnmur i det digitale helsevesenet i Norge, og vi er selvsagt opptatt av at denne utviklingen skal holde frem. Samtidig vil én for sterk offentlig aktør være en hindring for mange norske og utenlandske aktører å bruke ressurser på utvikling av løsninger, hvis veien inn i markedet blir for vanskelig eller er monopolisert. 

Det må legges til rette for at mange kan levere på de statlige rammebetingelsene myndighetene velger. Klare krav til standarder vil gi både et enhetlig tjenestetilbud og samtidig sikre innovative og gode løsninger. Rammer og føringer for bruk av data, men fleksibilitet ift valg av leverandører er nøkkelen. Dette må kombineres.

IKT-Norge ønsker en samarbeidsmodell for fremtiden der private aktører i større grad er med å bestemme veien fremover, og kan bringe inn kompetanse på viktige områder som AI, sikkerhet, design, dataflyt, persontilpasset medisin, innbyggertjenester og generell håndtering av et datadrevet helsesystem.

Konkrete utfordringer:

Finansiering/anbudsregime/kontrakter/ API- tilgang på eHelse-løsninger som bidrar til samhandling - vi er fornøyd med at dette adresseres, og ser frem til hvordan dette skal operasjonaliseres.

Finansiering og kontrakter som er incentiver for deling og sømløshet

Anbud som gir oppside for kjøper uavhengig av om gevinsten realiseres i andre virksomheter

Datautveksling mellom private og offentlige dataaktører til felles bruk (FHI)

Mobilitet
Helseapplikasjoner etc- hvordan utnytter
Forholdet til European Health Data Space må utredes for utnyttelse i Norge.

HelseNorge i relasjon til systemleverandørene  og deres løsninger for å oppnå sømløse tjenester

• Vi må forutsigbarhet om hva HelseNorge skal utvikle og hva leverandørmarkedet skal utvikle. Uten en klarhet på dette så vil leverandørene ikke investere det som trengs. 
• Hvordan integrerer vi teknologisk familie og pårørende fremover i helseoppfølging i Norge? 
• Hvordan lager vi gode grensesnitt mellom personlige/private løsninger og offentlige teknologisk løsninger?
• Hvordan lager vi vedtaksstrukturer for norske kommuner for å ta i bruk velferdsteknologi- og hva bør ligge i ulike “pakker”

Avslutningsvis:

IKT-Norge ønsker en samarbeidsmodell for fremtiden der private aktører i større grad er med å bestemme veien fremover, og kan bringe inn sin kompetanse på viktige områder som kunstig intelligens, sikkerhet, design, dataflyt, persontilpasset medisin, innbyggertjenester og generell håndtering av et datadrevet helsesystem til det beste for våre innbyggere og norsk helsesektor. Vi tror dette vil styrke det offentlige helsevesenet, bidra til at ansatte ikke slutter, og aller viktigst heve kavlitetne på selve tjenesten. 

Om IKT-Norge: 

IKT-Norge er IKT-næringens interesseorganisasjon og organiserer Norsk forum for eHelse. Den 18. november 2008 samlet et 30 talls aktører (i dag over 150) innen helse og IKT seg i IKT-Norge for å ha en felles ramme for arbeidet med helse og IKT. Vi ønsker i størst mulig grad samarbeid og gjensidig utveksling av informasjon med alle. Vi ønsker å sikre det norske helsevesenet de beste IKT-løsninger slik at vi kan understøtte alle tiltak som gjøres for å forbedre norsk helsevesen. IKT-Norges arbeid har særlig ha fokus på: 

• Økt samarbeid mellom leverandører og helsevesen 
• Øke forståelse for - og brukervennlighet av IKT i helsevesenet 
• Bidra til at standardarbeidet innen helse og IKT gir de beste løsningene for helsevesenet og for næringslivet 
• Være en høringspart i det offentliges utvikling av helse 
• Bidra til seminarer og konferanser innen helse og IKT

Med vennlig hilsen

(sign)

Fredrik Syversen, Direktør strategi- og forretningsutvikling og 

Christopher Hoff, Seniorrådgiver

IKT-Norge

Pårørendealliansen kommenterer på punkter som dreier seg om eller angår pårørende i alle livsfaser.Nasjonal Helse og samhandlingsplan nevner pårørende en rekke ganger , og gjentar at de skal oppleve sammenheng og gode forløp. Den kal styrke pårørendes rolle men den har svært få tiltak som viser hvordan dette skal gjøres. Vi vil derfor understreke dette:

1.     Plassere ansvar for pårørende hos faglig ledelse i HFene, i helsefelleskap og i kommune

• Det må være et faglig punkt som har et formelt ansvar for pårørende i de ulike HFene, være seg på overordnet nivå, regionalt nivå eller i de nye helsefelleskapene, som også skal samarbeide med kommunene.
• I dette ansvaret må det ligge en plan for å arbeide etter nasjonal Pårørendeveileder for systematisk pårørendearbeid som er retningsgivende for pårørendearbeid i HF og i kommunene https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/parorendeveileder/helseforetak-og-kommuners-plikter-overfor-parorende/plikt-til-parorendeinvolvering-og-stotte
• Når noen har faglig ansvar må de også følge med og følge opp lover, forskrifter, retningslinjer og veiledere og endringer i disse hva angår pårørende , på en systematisk måte. Det gjelder også i forhold til reformer som Bo trygt hjemme , Opptrappingsplan psykisk helse med mer
• Det er et utstrakt mål at flere helsetjenester skal skje hjemme, i form av digital oppfølging , hjemmesykehus, hjemmebehandling osv. Dette fordrer at det er et klart ansvar for denne type helsetjenester som skal ytes på en helt ny måte enn vi har erfaringer med fra før. Her kan det ikke være den enkelte avdeling eller ildsjel som holder i dette ansvaret
• Skal det lages beredskapsplaner så må noen ha et ansvar for dette hva angår pårørende, også fordi mer skal skje i hjemmet og i kommunene. Det så vi under pandemien at manglet helt
• For at ulike tilskuddsordninger til godt pårørendearbeid skal bli mer treffsikre og ikke bare enkeltprosjekter, så er det også viktig at det er en part i det offentlige systemet som kan involveres og adresseres når man tildeler dette og skal følge opp og implementere resultatene

Samtykkeutvalget som la frem sin rapport i juni 2023 påpeker nødvendigheten av systematisk pårørendearbeid:

-« Nasjonal pårørendeveileder fra 2017 er et godt verktøy for å praktisere pårørendearbeid. Utvalget vurdering er at helsepersonell bør kjenne veilederens innhold. Etter utvalgets syn, må pårørendesamarbeid i helsetjenesten forankres på ledernivå for at prosedyrer og rutiner for godt pårørendesamarbeid skal sikres fremover. På denne bakgrunnen anbefaler utvalget å innføre pårørendeansvarlig personell på helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten»

2. Pårørendeinvolvering må inn i systemet i HF og i kommunene

• - å innføre pårørendeansvarlig personell på helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten, som skal ha et overordnet faglig og administrativt ansvar for å fremme og koordinere helsepersonells oppfølging av pårørende i den nye spesialisthelsetjenesteloven § 3-7.
  
  
• - at rollen som pårørendeansvarlig forankres på klinikknivå som en stabsfunksjon for kvalitetsforbedring.
  
  
• - at pårørendeansvarlig omtales i den reviderte nasjonale pårørendeveilederen.

 Vi viser igjen til Samtykkeutvalgets begrunnelse: 

-Anbefalt pårørendeinvolvering ved pasienter med alvorlig psykisk lidelse blir i svært liten grad praktisert. Utvalget mener at pårørendeinvolvering er av særlig betydning når pasienten mangler beslutningskompetanse. Innføring av pårørendeansvarlig i spesialisthelsetjenesten kan bidra til å sikre at man har gode rutiner og prosedyrer for implementering av pårørendeveilederen. Etter utvalgets syn bør pårørendeansvarlig personell omtales i arbeidet med å revidere nasjonal pårørendeveileder fra 2017. En pårørendeansvarlig skal bidra til å sikre at pårørendes rettigheter ivaretas, som igjen sikrer at interessene og rettighetene til personer med alvorlig psykisk lidelse uten beslutningskompetanse blir bedre ivaretatt.»

Pårørendealliansen anbefaler at dette settes i gang som en prosess i likhet med den man startet for å innføre barneansvarlig personell. I kommunene må ansvar for pårørende plasseres i faglig stab.

3.     Pårørendemedvirkning for å få til endring og forbedring

• Det er Brukerråd ved alle HF og RHF. Vi må sikre at disse Brukerrådene har representanter som kan ivareta pårørendemedvirkning på en systematisk måte, og tale og ha kunnskap på vegne av ulike pårørendegrupper, være seg barn og unge, voksne og eldre, og kjenne til deres ulike utfordringer uansett diagnose eller tilstand.
• Pårørendemedvirkning i kommunene må sikres ved representanter som taler pårørendes sak på en uavhengig måte i råd og utvalg, som er pårørendemedvirkere til endring og forbedring
• Både HF men særlig kommuner bør ha pårørendeundersøkelser som jevnt «tar pulsen» på det samarbeidet pårørende har med tjenestene for å sikre at pårørendes stemmer kommer frem og tas med i arbeidet for forbedringer

Vi ser frem til å kommentere innspillene på høringen

Med vennlig hilsen

Anita Vatland, daglig leder                                      Anne-Grethe Terjesen, fagsjef 

Pårørendealliansen er en frittstående paraplyorganisasjon som skal arbeide for å ivareta pårørendes interesser og rettigheter, uavhengig av hvem man er pårørende til. Rundt 800 000 pårørende utfører 140 000 årsverk for landets pasienter, brukere og eldre.  Pårørendealliansen skal synliggjøre pårørendes utfordringer i alle livsfaser og skal være en aktiv pådriver i utformingen av en pårørendepolitikk i Norge som sidestiller alle pårørendegrupper. Vi har 40 medlemsorganisasjoner med til sammen 800 000 personer tilknyttet som medlemmer eller ansatte. Se gjerne mer om dette og vårt arbeid på  (parorendealliansen.no)

Helseomsorg21-rådet (rådet) takker for muligheten til å komme med høringsuttalelse til Meld.St.9 (2023-2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024 – 2027. Vår felles helsetjeneste.
HelseOmsorg21 skal skape en målrettet og helhetlig nasjonal innsats for forskning og innovasjon innenfor helse og omsorg, og gjennom dette bidra til god folkehelse, effektive helse- og omsorgstjenester og næringsutvikling. Innsatsen er rettet mot hele verdikjeden fra forskning til innovasjon og kommersialisering. 

Innledning. Rådet mener planen gir en god situasjonsbeskrivelse av utfordringene og mulighetene i helse- og omsorgstjenestene. Grepet med å se hele helsetjenesten under ett er viktig og hensiktsmessig.

Overordnet er det en god retning i planen, men det mangler gode grep og den kraften som trengs for å få det til, dette er særlig knyttet til finansiering, intensiver og behovet for radikal omstilling.

Det er positivt at det settes opp klare mål for hva planen er ment å oppnå, både for pasienter og for helsepersonell. Rådet savner imidlertid hovedgrep og mål mer direkte knyttet til likeverdige tjenester og den store gradienten av sosial ulikhet i helse. Rådet savner også bedre omtale av pasientmedvirkning og involvering av brukere i beslutningsprosessene i helsetjenesten.

Forskning og innovasjon er helt avgjørende for å videreutvikle gode og effektive helse- og omsorgstjenesten og bidra til god folkehelse. Utviklingen i tjenestene og beslutningene må bygge på oppdatert og oppsummert kunnskap. Rådet er derfor glad for at Regjeringen vektlegger behovet for mer kunnskap og at den særlig legger stor vekt på forskning og utvikling av kunnskapsbasert praksis i de kommunale helse- og omsorgstjenestene der de største utfordringene er ventet å komme. Tiltak for å bidra til et nødvendig kunnskaps- og forskningsløft i kommunal sektor er nødvendige, herunder at Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF) blir etablert som en bærekraftig struktur. Det er videre viktig at de pilotene som gjennomføres i kommunene systematisk følges opp og evalueres. Vi trenger kunnskap om effekter, hva som virker hvor og hvorfor og om hvordan vellykkede løsninger og tjenester kan gjennomføres og skaleres. 

Teknologi og digitalisering. Teknologi og digitalisering vil spille en stor rolle i fremtidens helse- og omsorgstjenester. Vi må tilrettelegge for gode digitale tjenester mellom og i tjenestenivåer og for god informasjonsflyt mellom innbyggere og tjenestene. Det er derfor positivt at Ny strategi for digitalisering av helse- og omsorgstjenestene er en av seks hovedgrep i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. 

Velferdsteknologi og e-helse som digital hjemmeoppfølging kan, foruten å bidra til gode tjenester for innbyggere og pasienter, være personellbesparende. Rådet mener det er riktig at det skal stilles krav om at personellkonsekvenser skal utredes som en del av beslutningsgrunnlaget for alle tiltak innenfor HOD sektoransvar. 

Rådet har flere ganger påpekt behovet for å løse opp i lovverk som hindrer god informasjonsdeling mellom og innenfor helsevirksomheter. Rådet støtter at bestemmelsene om taushetsplikt i helsepersonelloven og pasientjournalloven gjennomgås og at det juridiske tolkningsrommet begrenses. Lovverket må, innenfor rammene av personvern, legge til rette for at informasjonen når de den skal til riktig tid. Her er det viktig at Regjeringen i arbeidet trekker på innspill fra relevante aktører, herunder rådet.

Behovet for lettere tilgang til og økt bruk av helsedata fremmes i planen. Regjeringen varsler også en gjennomgang av helseforskningsloven og annet regelverk som regulerer helseforskning. Dette er bra, men dette er tiltak/behov som det har vært snakket om i lang tid og som det er behov for at det settes fart på. Rådet anerkjenner at det er gjort grep den senere tid med samling av helseregistre og Helsedataservice i Folkehelseinstituttet. Men for å utnytte potensialet i helsedata enda bedre, er det viktig at flere data utenfor registre vurderes for sekundærbruk gjennom Helsedataservice. Analyseinfrastrukturene TSD ved UiO, SAFE ved UiB og Hunt Cloud ved NTNU og samarbeidet disse imellom blir trukket frem som analyseinfrastruktur for bedre sekundærbruk av helsedata ("gjenbrukssporet"). Denne videreutviklingen støtter rådet. I tillegg uttaler planen at det kan være aktuelt å se nærmere på potensialet i eksisterende data- og analysetjenester i helse- og omsorgssektoren. Bruk av helsedata, inkludert kunstig intelligens, gir store muligheter for helsetjenestene, på tvers av kommuner og spesialisthelsetjenester. Med utviklingen av EHDS og de tøffe formalkrav som er ventet å komme til analyseinfrastrukturer for personsensitive data, og bruk av KI med behov for tungregnekapasitet, er det hensiktsmessig å samle kompetanse og ressurser for raskest mulig å få utnyttet dataene til analyse og forskning. Helsetjenesten som selv har et stort eierskap til disse dataene og som daglig bruker store ressurser for å frembringe de, burde også i mye større grad utnytte dataene til videreutvikling av tjenesten.

Vi må arbeide systematisk med å redusere digital ulikhet og sikre riktig bruk av digitale tjenester. Vi trenger følgelig kunnskap om hvordan nye tjenester og teknologier tas i bruk i forskjellige befolkningsgrupper og folk med ulike digital kompetanse og effektene av endringene. Evaluering av digitaliseringstiltak bør derfor inneholde sosial ulikhet som et endemålepunkt.

Rådet ser frem til at det legges frem en ny strategi om helsekompetanse.

Finansieringsordningene må støtte ønsket utvikling. Rådet støtter planens vektlegging av utvikling av en helse- og omsorgstjeneste som fremmer forebygging og mestring. Vi må bruke mer ressurser på kunnskapsbasert forebygging og bygge bevissthet om det brede ansvaret for forebygging. Dette krever en større tverrsektoriell og tverrdepartemental samordning enn i dag.

Det er positivt at Regjeringen ber Helsedirektoratet om å utrede hvordan en omstilling hvor forebyggende arbeid blir vektlagt i større grad enn i dag, kan støttes og evalueres og at de samtidig vurderer om finansieringsordningene innenfor området er rigget slik at de stimulerer til ønsket aktivitet. Regjeringen bør imidlertid ikke tenke for smalt, men se på finansieringsmekanismer mer overordnet. I dag har vi noe kunnskap om hvordan finansieringsmodellene påvirker innovasjon, næringslivssamarbeid og næringsutvikling og samarbeid på tvers av nivåer og sektorer. Når gevinstene av innovasjon kommer ett sted og kostnadene et annet, ser vi for ofte at nye løsninger ikke tas i bruk. Det er derfor helt avgjørende at de politiske signalene følges opp med insentiver og finansieringsordninger som bidrar til rask implementering av gode innovasjoner og samhandling mellom for eksempel kommuner og helseforetak. 

Rådet støtter planens vektlegging av felles planlegging og helhetstenking, dette er i tråd med det rådet tidligere har spilt inn om felles system for prioriteringer og scenarier på tjenesteprofil og nivå på tjenestene. Foreløpig er dette eksemplifisert i planen gjennom omtale av helsefellesskapene. Det bør legges til rette for evaluering av om samhandlingstilskuddet som foreslås, virker etter intensjonen (effekt på samarbeid, tjenesteutvikling, sammenhengende pasientforløp og rekruttering). Det samme gjelder for finansieringsmodellene som skal legge til rette for bærekraftig forvaltning og drift av de nasjonale e-helseløsningene, og forutsigbar videreutvikling som gir størst mulig nytte og insentiver til å ta ut gevinster. 

Ad «God bruk av personell og kompetanse» (kap. 5) og «En framtidsrettet allmennlegetjeneste» (kap. 4.1.1)

Manuellterapeuter er en høyt kvalifisert medisinsk profesjon med masterutdanning på muskel- og skjelettområdet. Yrkesgruppen har lignende fullmakter som legenes og selvstendig ansvar for utredning og behandling på sitt område. De kan bl.a. sykemelde pasienter, rekvirere bildediagnostikk og henvise til spesialisthelsetjenesten. Manuellterapeuter er en del av den kommunale primærhelsetjenesten, har offentlig regulerte takster og samme egenandelstak som fastlegene

Helsepersonellkommisjonen og Ekspertutvalget for allmennlegetjenesten peker på at bedre oppgavedeling har et stort potensial for avlastning av fastlegetjenesten. For å redusere arbeidsbelastningen ønsker regjeringen flere profesjoner inn i fastlegetjenesten. Manuellterapeuter har ekspertise innen muskel- og skjelettlidelser og kan effektivt bidra i denne sammenhengen. Muskel- og skjelettpasienter er den største pasientgruppen på fastlegekontorene. Utnyttelse av manuellterapeutenes kompetanse vil kunne bedre kvaliteten og øke effektiviteten på pasientbehandlingen. Det kan gjøres svært enkelt med riktig fordeling av pasienter:

• Når pasienter ringer fastlegekontoret, gir resepsjonisten pasienter med muskelskjelett-problemer valget mellom time hos fastlege eller manuellterapeut.
• - Dette har man har gjort i England med svært gode resultater for pasienttilfredshet og samfunnsøkonomiske besparelser.

En helseøkonomisk analyse hvor norske priser og forhold legges til grunn, viser at slik oppgavedeling i tillegg til mer effektive pasientforløp vil bidra til økonomiske besparelser i størrelsesorden en halv milliard kroner i året.

Sammen med Allmenlegeforeningen har Norsk Manuellterapeutforening bedt Helse- og omsorgsdepartementet legge til rette for et tilsvarende forsøk i Norge.

• Vi er trygge på at evalueringen av forsøket vil vise økt pasienttilfredshet og betydelige samfunnsøkonomiske besparelser, og gleder oss til å legge fram resultatene fra forsøket når de foreligger.

Ad «Spesialutdanning og mulig offentlig spesialistgodkjenning av nye grupper» (kap. 5.4.9)

Regjeringen vil vurdere offentlig spesialistgodkjenning for nye helsepersonellgrupper. Ifølge helse- og samhandlingsplanen bør spesialistgodkjenninger målrettes mot de sentrale behovene i tjenesten.

Muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager er den dominerende årsaken til sykefravær og nedsatt arbeidsevne/uførhet. Muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager koster det norske samfunnet mer enn 255 milliarder hvert år (Folkehelserapporten 2022, Skogli et al., 2019). Det er beregnet å være den diagnosegruppen som «plager flest og koster mest», selv om de fleste tilstandene ikke medfører betydelig overdødelighet (Lærum et al., 2013; Skogli et al., 2019). Det er ikke alvorligheten ved muskel- og skjelettlidelser som skaper det store helsetapet, men utbredelsen og kostnadene for samfunnet.

For å videreutvikle tilbudet til muskelskjelett-pasientene er Norsk Manuellterapeutforening i ferd med å øke kravene til vår spesialistutdanning. Foreningen tar sikte på innen årsskiftet å ha på plass en spesialistutdanning som er på samme nivå med legenes og tannlegenes.  

• Vi ber om at komiteen bidrar til at spesialistordning som bygger på autorisasjon som manuellterapeut, tas med i den forestående vurderingen av offentlig spesialistgodkjenning for nye grupper.

Vennlig hilsen
NORSK MANUELLTERAPEUTFORENING
Peter Chr. Lehne
leder

ANSA er samskipnaden og interesseorganisasjonen for norske studenter i utlandet, og vi takker for muligheten til å komme med skriftlig høringsinnspill til Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027. Vår felles helsetjeneste.

Kandidater fra utlandet er avgjørende

Norge er helt avhengige av at studenter reiser til utlandet for å studere medisin, ettersom norske utdanningsinstitusjoner ikke er dimensjonert for å utdanne alle legene Norge trenger. Helsepersonell med utdanning fra utlandet er dermed en essensiell ressurs for helse- og omsorgstjenesten. Det er samtidig viktig å påpeke hvilken verdi det er for helsevesenet å ha kandidater som har studert i utlandet, deltatt i andre fagmiljøer og tar med seg internasjonale impulser inn i yrket som lege i Norge, en verdi også understreket i NOU 2023:4 Tid for handling.¹ Likevel er det i dag unødvendige barrierer i overgangen fra utdanning i utlandet til arbeid i Norge.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan peker på at "det må arbeides for god og stabil rekruttering” til helsevesenet. ANSA vil understreke at forutsigbarhet er viktig for nordmenn som studerer medisin i utlandet. Studentene må vite at både utdanning og spesialisering fullført i utlandet blir godkjent i Norge. Fra Riksrevisjonens gjennomgang av godkjenningsordningene i 2019 fremkommer det at studenter i verste konsekvens dropper ut av studiene i utlandet, som følge av usikkerheten rundt godkjenning og autorisasjon ved retur til Norge.²

ANSA ber om at:

• Det settes i gang med en prøvepilot for forhåndsgodkjenning av utvalgte helsefagutdanninger opp mot vilkår, slik som NOKUT anbefalte i sin gjennomgang av ordningene i 2019.³
• Studenter som har påbegynt en helsefagutdanning i utlandet, dømmes etter det regelverket som var gjeldende da de reiste ut, så lenge dette er til fordel for studenten.

Legers spesialisering

Når vi kjenner behovet for at norske studenter tar medisinutdanning i utlandet og returnerer til Norge, er det essensielt at overgangen fra studier til arbeid er så sømløs som mulig. ANSA vil særlig trekke frem norske leger utdannet i Danmark, som ikke får godkjent Klinisk basisuddannelse (KBU) opp mot læringsmål i LIS1. Dette til tross for at mange av læringsmålene i KBU og LIS1 er nærmest identiske.

Danske myndigheter beskriver selv KBU som første delen av videreutdanning for danske leger, og for å påbegynne KBU må man ha fått autorisasjon som lege.⁴ Den offisielle cand.med.-graden innebærer, både i Norge og i Danmark, at en student har fullført en seksårig utdanning med 360 ECTS-poeng. Leger utdannet i Danmark får likevel ikke vurdert godkjenning av læringsmål oppnådd i KBU opp mot læringsmål i LIS1, da det legges til grunn at KBU inngår i grunnutdanningen i Danmark.⁵

Som en løsning på rekrutteringsbehovet i allmennlegetjenesten anbefalte ekspertutvalget i sin gjennomgang av allmennlegetjenesten fra 2023 at gjennomført KBU fra Danmark og Allmänstjenstgjöring (AT) fra Sverige skal godkjennes opp mot læringsmål i LIS1.⁶ Dette vil både fristille LIS1-stillinger og sikre at kvalifiserte kandidater kommer ut i helsevesenet raskere.

Stortinget ba våren 2022 om en løsning på problematikken for leger utdannet i Danmark gjennom stortingsvedtak nr. 561 (2021-2022), fattet på bakgrunn av to representantforslag om å godkjenne leger utdannet i Danmark og om å sikre godkjenning av medisinutdanning fra EU- og EØS-land. Når regjeringen nå kommer tilbake til Stortinget, er det uten en konkret løsning for norske medisinstudenter i Danmark. Det er naturligvis frustrerende for de kandidatene som står i dette nå, som blir tvunget til å gjenta deler av spesialistløpet og dermed tar opp stillinger nyutdannede leger står i kø for. Kandidatene med fullført KBU fra Danmark er klare til å bidra i det norske helsevesenet. Det haster å iverksette løsningene, så vi ikke lenger sløser med verken statens penger eller kandidatenes tid.  

ANSA ber om at:

• Intensjonen i stortingsvedtak nr. 561 følges og at løsningene snarest iverksettes slik at leger som har gjennomført praktisk tjeneste i et annet EU-/EØS-land får dette godkjent opp mot læringsmål i LIS1. Særlig at leger som har gjennomført KBU fra Danmark får godkjent dette opp mot læringsmål i LIS1.

 Flere LIS1-stillinger

Mangel på LIS1-stillinger er en flaskehals for nyutdannede leger, både fra Norge og fra utlandet. Ifølge Helsedirektoratet var det våren 2023 totalt 1184 søkere til 575 LIS1-stillinger, og kun 49% av søkerne fikk tilbud om stilling.⁷ Ekspertutvalget som gjennomgikk allmennlegetjenesten beskriver det som et paradoks at nyutdannede leger må stå i kø og vente på LIS1, samtidig som det innenfor allmennmedisin og andre fagfelt er en mangel på leger.⁸ En økning i LIS1-stillinger som bedre reflekterer bemanningsbehovet i helsetjenesten og antallet nyutdannede leger er et særdeles viktig tiltak.

ANSA er derfor positive til at regjeringen foreslår at sykehus og kommuner kan opprette egne LIS1-stillinger i tillegg til de som er nasjonalt fastsatt over statsbudsjettet. Det er dog bekymringsverdig at regjeringen ikke kommer med en mer bindende plan for opptrapping av nasjonalt fastsatte LIS-stillinger, slik at flere nyutdannede leger sikres plass på LIS1 så fort som mulig etter endt utdanning.

ANSA ber om at:

• Det opprettes flere LIS1-stillinger som bedre reflekterer behovet i helsetjenesten og antallet nyutdannede leger.

Noter:

1. NOU 2023:4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Side 192.

2. Riksrevisjonen (2019). Riksrevisjonens undersøkelse om godkjenning av utdanning og yrkeskvalifikasjoner fra utlandet. (Dokument 3:12 (2018-2019)). Side 92

3. NOKUT (2019) Kartlegging av godkjenningsordningene for lovregulerte yrker. Side 13

4. https://www.sst.dk/da/Fagperson/Sundhedsvaesenets-rammer-og-uddannelser/Uddannelser-varetaget-af-Sundhedsstyrelsen/Klinisk-basisuddannelse-for-laeger-KBU; https://www.retsinformation.dk/eli/lta/2007/1256

5. https://www.helsedirektoratet.no/tema/autorisasjon-og-spesialistutdanning/spesialistutdanning-for-leger/lis1/soknad-om-godkjenning-av-praktisk-tjeneste-fra-utlandet#utenlandsktjenestesomkanvurderes

6. Gjennomgang av allmennlegetjenesten: Ekspertutvalgets rapport (2023). Side 312.

7. Helsedirektoratet (2023) Leger i spesialisering del 1 (LIS1): Statusrapport nr. 21 – søknadsrunden våren 2023: LIS1-stillinger med oppstart 1.9.2023. Side 5.

8. Gjennomgang av allmennlegetjenesten: Ekspertutvalgets rapport (2023). Side 295.

Høringsinnspill til Stortingets behandling av Helse og samhandlingsplan 2024 – 2027

Rusfeltets hovedorganisasjon er landet største interesse- og paraplyorganisasjon på rusfeltet med 158 medlemsvirksomheter og organisasjoner. Vårt utgangspunkt er derfor rusfeltets ansatte, rusfeltets pasienter og deres familie og venner.

RHO samler og formidler kunnskap om rus, fordi rus påvirker menneskers liv.

RHO deler regjeringens syn på utfordringene i helsevesenet.

• Nok tilgang til personell
• Dårlig samordning mellom tjenestene
• Likeverdig tilgang på tjenestene

RHO mener de seks overordna grepene som regjeringen presenterer er gode og vi er ikke i tvil om de gode intensjonene for å sikre en god helsetjeneste for alle i framtiden.

Vi merker oss at regjeringen i stor grad skriver «alle». Det er vi naturlig nok fornøyd med.

Selv om regjeringen bruker «alle» er vår erfaring imidlertid at pasienter med rusmiddelproblemer og deres familier/pårørende rammes hardere av utfordringene enn mange andre pasientgrupper. Her tenker vi spesielt på dårlig samordning og likeverdig tilgang til helsetjenester. Her kan vi vise til rapporter fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) og Statens helsetilsyn.

Vår bekymring, i en tid hvor helsetjenesten er under press, er at ruspasienter og deres familier vil bli avvist oftere enn andre eller at tilbudet de tilbys kvalitativt blir dårligere. Videre at de utsettes for betydelig diskriminering og stigmatisering i møte med helse- og omsorgstjenestene. Det skjer allerede i dag. Det viser rapporten fra NIM 16. februar 2024.

For mennesker med rusrelaterte problemer er ofte konsekvensene større, i noen saker fatale, når samordningen blir dårlig, jmf Helsetilsynets rapport om Mina og Mille saken. Nye organisasjonsformer må ikke bety opplevd lavere kvalitet.

Det forventes at pårørendesituasjonen vil endres i tiden som kommer, med større ansvar knyttet til omsorgsoppgaver. Pårørenderollen knyttet til rusmiddelproblemer er ofte beheftet med skam og kompliserte familierelasjoner. Noen pårørende må sette tydelige grenser for å ivareta andre familiemedlemmer, egen økonomi og helse. På den andre siden er det å anse familie og pårørende som en ren ressurs ofte unyansert gitt at mange rusmiddelavhengige har brutt med sin familie grunnet vanskelige oppvekstforhold. 

RHO mener det er viktig at ruspasienter og deres pårørende får tilstrekkelig oppmerksomhet og må på enkelte områder sikres positiv særbehandling. Vi venter derfor i spenning på regjeringens Forebyggings- og behandlingsreform som vi mener er viktig i hvilke tiltak regjeringen legger til grunn for å redusere antall personer som opplever problemer med sin rusbruk og dem som skal gis behandling for sin problemfylte bruk.

Mental Helse er Norges største bruker- og medlemsorganisasjon innen psykisk helse. Med over 11.000 medlemmer fordelt over hele landet bidrar vi til å skape gode møteplasser og drifter relevante hjelpetjenester og prosjekter som bidrar til bedre psykisk helse for befolkningen. Våre 350 brukerrepresentanter bidrar til høy brukermedvirkning i helsetjenestene. Våre 150 lokallag drifter over 80 møteplasser over hele landet.

Etter Mental Helses syn er Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-27 veldig fagorientert og mindre oversiktlig enn forrige plan. Vi er enige i mye av problembeskrivelsen; «Det er for dårlig sammenheng mellom tjenestene, og pasientenes behov for koordinerte tjenester møtes ikke godt nok. Pasienter med store og sammensatte behov som trenger at tjenestene samarbeider på tvers av fagområder og virksomheter, er særlig sårbare for svikt i pasientforløpene.» Planen gir håp om tiltak for å sikre bedre samhandling. Barn og unge med behov for psykisk helsehjelp vil få et integrert tilbud på ett nivå. Det er vi svært positive til. Dette må også bli etablert i behandlingen av voksne og eldre.

Mental Helse mener også at vi må forbedre og forsterke sektorovergripende samarbeid for å inkludere flere i arbeidslivet. Spesielt for mennesker med psykiske helseutfordringer har det stor betydning å få en helhetlig kartlegging av arbeidsevne og økt delaktighet i arbeidslivet. Vi erfarer at Individuell jobbstøtte (IPS) er et velfungerende tilbud, hvor brukerne mottar en parallell oppfølging med poliklinisk behandlingsforløp. Dessverre opplever vi at dette er et lite prioritert tiltak i lokale NAV kontor, og vi mener Regjeringen må tydelig forvente at Arbeids- og velferdsetaten tilgjengeliggjør slike tiltak i kommunene.

Budsjettkutt og nedleggelser i strid med planens intensjoner

Regjeringen lover videre «å etablere et helhetlig pasientforløp i spesialisthelsetjenesten, og mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Målet er bedre behandling og samfunnsvern. Det skal utarbeides felles rutiner og avtaler som regulerer samhandling av pasientgruppen. Videre skal døgntilbudet i psykisk helsevern dimensjoneres for å møte behovet.» Planen lover å sikre et likeverdig tjenestetilbud i hele landet. Likevel frykter Mental Helse at helsetjenestene underdimensjonerer behandlingstilbudet gjennom nedleggelse av behandlingsalternativer, nedleggelse av Distriktspsykiatriske senter (DPS), ingen økning av døgnkapasitet i sykehusene og manglende insentiver for forebyggende tjenester i kommunene. Det som faktisk skjer i helseforetakene, er budsjettkutt og nedleggelser av døgnplasser. Det står i sterk strid til at «døgntilbudet i psykisk helsevern dimensjoneres for å møte behovet.»

Det er positivt at regjeringen ser effekten av FACT, noe vi i Mental Helse har fremhevet over tid. Dette ser vi også gjenspeilet i Opptrappingsplanen for psykisk helse, hvor videreføring og -utvikling av FACT-teamene, er blant målene. Dette er et viktig skritt på veien for mer helhetlige og gode recoverybaserte tjenester for denne pasientgruppen. Det er spesielt viktig i denne prosessen at ikke kommunene legger ned bredere møteplasser og lavterskel aktivitetstilbud når de satser på FACT sammen med spesialisthelsetjenesten. Mental Helse forventer at det blir satt av økte bevilgninger og forutsigbare samhandlingsbudsjetter til dette arbeidet.

Brukermedvirkning og hvorfor det er viktig

Overordnet handler Mental Helses innspill om brukermedvirkning og hvorfor det er viktig at vi sørger for brukerinvolvering på alle nivåer. I planen er brukermedvirkning nevnt en – 1 – gang, som et eksempel på «virkemidler som gir den enkelte økt innflytelse over eget helsetilbud, og samtidig stiller høyere krav til hver og en av oss.»

Brukermedvirkning er mer enn det. «Brukermedvirkning betyr at tjenestetilbudet, så langt som mulig, skal utformes i samarbeid med pasienten eller brukeren.» (Helsenorge.no). Vi har i dag en utstrakt kultur for brukermedvirkning på ulike nivå og i ulike tjenester. Hensikten er å sørge for humane og likeverdige tjenester. Brukermedvirkning er på mange måter et forsøk på å demokratisere helsetjenestene våre og gi oss som innbyggere større selvbestemmelse, og bidra til forbedring og utvikling av våre felles helsetjenester.

I arbeidet med å rulle ut planen er det derfor vesentlig at det etableres geografiske referansegrupper for utrulling av planen, hvor brukermedvirkere er inkludert. Men også viktig at brukermedvirkere er med på alle nivåer, det være seg i Helsedirektoratet, i de ulike helseforetakene og i de ulike interkommunale samerbeidsarenaene.

Særskilte utfordringer

Mental Helse ønsker også å trekke frem noen særlige utfordringer som peker seg ut. Vi er glade for at det er viet plass til kvinnehelse i planen. Men, det er noen geografiske områder med spesifikke utfordringer, og det finnes særskilte utfordringer for urfolk/minoriteter som må hensyntas. I tillegg kan digitaliseringen gi utfordringer for enkelte pasientgrupper.

For den eldre befolkningen (både den samiske og den norske) kan det være utfordrende med digitale løsninger for psykiske helseutfordringer. I fylker med lange reiseavstander til nærmeste behandlingstilbud, så vil digitale løsninger kunne tilgjengeliggjøre behandling for mennesker med fysiske og økonomiske utfordringer, samt unngå reiser som i ytterste konsekvens tar to døgn. Vi mener likevel at digitale løsninger ikke kan erstatte betydningen av den relasjonelle, og tillitsoppbyggende effekten fysisk oppmøte har i behandlingen. For å ivareta trygge omgivelser, og teknisk støtte i digital behandlingsoppfølging, så mener Mental Helse at kommunale tilbud, som for eksempel Legekontorer, NAV kontor og andre kommunale helseenheter, må legge til rette for egnede lokaler som kan tas i bruk for digitale konsultasjoner.

Planen lover som nevnt likeverdige tjenester over hele landet. Det er for så vidt ikke noe nytt, men det har vist seg at det er vanskelig å følge opp i praksis. Mental Helse er bekymret for utviklingen i Helse Nord RHF. Det er en spesielt krevende i en region med store avstander å ha tilfredsstillende helsetilbud ute i befolkningen. Når lokale tilbud legges ned, mister man den faglige kompetansen man har gjennom samlokalisering av primær- og spesialisthelsetjenesten. Fastleger kan “bli sittende alene”. Med økt arbeidsbyrde frykter vi det kan bli en ytterligere fastlegeflukt fra distriktene. Sentralisering er ikke nødvendigvis et gode for denne regionen, og vi ser med bekymring på at distriktene kan få en faglig utarming og svekkelse av det helsefaglige miljøet. Vi vil spesielt løfte frem at DPS’ene har god faglig dekning når det gjelder helsefagarbeidere.  Fordelen med større faglige miljø i kommunene kan gi økt rekruttering. Det burde derfor også legges til rette for ambulante fagteam som kan gi økt støtte ute i lokalsamfunnene.  

Nedleggelse av lokale tilbud vil gjøre det vanskeligere å være pårørende. I tillegg til at de vil få økt belastning, vil det også være en fare for at dette lettere fører til sykdom hos de pårørende. Pårørendestøtten vil langt på vei også forsvinne hvis pasientene må reise langt til sentraliserte tilbud.

Anbefalingene fra Tvangslovutvalget må iverksettes

Et av hovedgrepene regjeringen ønsker å gjøre er å fremme lovforslag om oppfølging av forslag fra Samtykkeutvalget og enkelte av forslagene fra Tvangslovutvalget. Det er positivt, men det er på overtid. Anbefalingene fra Tvangslovutvalget har ligget i en skuff for lenge.  Anbefalingene fra tvangsbegrensningsutvalget bør innføres snarest og må følges opp med ressurser, slik at helsetjenestene kan omstilles til å følge det nye lovverket og forebygge situasjoner som krever tvangsbruk. Dessuten bør alle behandlingsinstitusjoner som kan gjennomføre tvang, gjennomgå ny opplæring og kompetanseheving ved iverksetting av tvangsbegrensningsloven.

Kreftforeningens innspill (Meld. St. 9) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027

Innledning

Kreftforeningen takker for muligheten til å komme med innspill til Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Vår opplevelse er at meldingen i for liten grad har tatt innover seg den krisen vi opplever at den norske helsetjenesten står ovenfor, og heller ikke peker tydelig nok på hvordan vi skal komme i mål for å løse mange av de utfordringene vi har i dag -og som vi ser kommer.

For spesialisthelsetjenesten ser vi at ventetider innenfor både diagnostikk og behandling går opp, og ingen av helseregionene leverer innenfor målet om at 70% av alle pakkeforløp skal være ferdige innen anbefalt tid. Dette er en svært bekymringsverdig trend. For Helse Midt er det også bekymringsfullt at for få pasienter innrulleres i et pakkeforløp.

Når rammene for helsetjenesten blir trangere blir det mindre rom til det man vet at man bør, men ikke må, gjøre. Vi opplever at vi stadig henger lengre og lengre bak innenfor presisjonsmedisinen. Vi har en egen strategi på området, men den følges i for liten grad opp i helseforetakene og forvaltningen. Vi ser at det er en rekke gen- og celleterapier som kommer i løpet av de neste årene, men at vi ikke kommer til å ha kapasitet til å gi disse behandlingene på sykehusene våre. På samme måte ser vi at en negativ utvikling innenfor kliniske studier, og i 2023 så vi en betydelig nedgang på området. 

Med disse utviklingstrekkene som bakteppe hadde vi håpet at meldingen enda tydeligere hadde pekt på hvordan vi skal sikre riktige og større investeringer, ordninger som gir incentiver til hurtigere å ta i bruk ny teknologi og innordne tjenestene på en måte som gir helsetjenesten i stort rom til å levere sine tjenester annerledes enn det vi gjør i dag. Et konkret eksempel er knyttet til samhandling, hvor den sentrale problemstillingen er at gevinster og kostnader ofte treffer de to ulike nivåene. Her er meldingen veldig kort på hvordan man kan og bør løse dette. Vi merker oss at sykehusledere etterspør langsiktige investeringsplaner. På samme måte som andre sektorer, som forsvar og samferdsel, trenger vi en plan for langsiktige investeringer i den norske helsetjenesten for å sikre at digital infrastruktur, teknisk utstyr, og bygningsmasse er tilpasset behovene til personell og pasienter.

I vårt innspill peker vi ut tre områder vi mener at planen burde vært tydeligere på.

Totalrevisjon av pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven har siden 1999 blitt endret over 60 ganger. Mange av dem som kontakter Kreftforeningen sliter med å forstå loven, språklig og materielt. Vi erfarer at loven er utfordrende også for klinikere, øvrig helsepersonell og beslutningstakere. Det skal ikke være nødvendig å være jurist for å forstå grunnleggende rettigheter og plikter i møte med helsevesenet.

Formålsparagrafen i pasient- og brukerrettighetsloven er tydelig på at lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker, og helse- og omsorgstjenesten. En for mange uforståelig lov bidrar ikke til tillit, snarere tvert imot.

På side 43. i Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 skriver Regjeringen følgende: vurdere å oppnevne et offentlig utvalg for å gjennomgå pasient- og brukerrettighetsloven med sikte på å forenkle og gjøre loven mer tilgjengelig for pasienter, brukere, pårørende og helsepersonell.

Kreftforeningen forventer at Stortinget endrer denne setningen fra å «vurdere å sette ned et utvalg» til «vil sette ned et offentlig utvalg». Dette forventer vi det er flertall for i Stortinget, gitt uttalelsene gitt i forbindelse med behandlingen av Prop. 40L (2022-2023) om pasientforløp i spesialisthelsetjenesten. Formålet til utvalget bør være å se på hvordan man kan gjennomføre en språklig og strukturell revisjon av loven, slik at loven blir mer tilgjengelig for brukerne.

Rekrutterings og samhandlingsbudsjetter i pakkeforløp hjem

Mange kreftpasienter opplever at det svikter i overgangen mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten. Pakkeforløp hjem for kreftpasienter ble lansert for å sikre god oppfølging i denne overgangen. Pakkeforløpet skal bidra til mer systematisk avdekking av pasientenes individuelle behov, også behov som går utover den rent medisinskfaglige oppfølgingen, og særlig hva som er viktig for den enkelte pasient. Det skal også bidra til at disse behovene blir fulgt opp videre gjennom tydelig kommunikasjon og plassering av ansvar for videre oppfølging. Dette krever et godt samarbeid mellom helseforetak og kommunene. Det er også avgjørende at de ser hele sammenhengen i pasientforløpet uavhengig av om økonomiske tiltak og gevinst opptrer i ulike budsjetter.

Kreftforeningen mener at helsefellesskapene som samarbeidsarena er viktig for å utvikle gode pasientforløp. Vi har vært pådrivere for at samtlige helsefellesskap skulle sette Pakkeforløp hjem på sin agenda slik at de sammen kan utvikle og enes om hvordan kreftpasientene skal følges opp i helseforetaket med tilhørende kommuner. Likevel går implementeringen av Pakkeforløp hjem uforholdsmessig sent. Kreftforeningen er derfor positive til Regjeringens forslag om å innføre et rekrutterings- og samhandlingstilskudd som skal gjøre det enklere for kommuner og sykehus å samarbeide om felles planlegging, tjenesteutvikling og gode pasientforløp. Et slikt tilskudd ville vært en svært fornuftig måte å finansiere Pakkeforløp hjem, som nettopp handler om å sikre samhandling på tvers av nivåene. Vi ber derfor Stortinget om at Pakkeforløp hjem prioriteres i det videre arbeidet med samhandlingsbudsjetter.

Rehabilitering

Kreftpasienter har over år beskrevet rehabiliteringstilbudet som et av pasientforløpets svakeste områder, og rapportert om umøtte rehabiliteringsbehov. Pasientene oppgir at rehabilitering er viktig for å komme tilbake til arbeid, skole eller utdanning. Det er særlig bekymringsfullt at de færreste oppgir å ha fått tilstrekkelig informasjon om hvilke tilbud som eksisterer.

Helseregionene varsler om betydelige endringer i det spesialiserte rehabiliteringstilbudet. Kreftforeningen ser dette som en viktig mulighet til å utforme et mer tilgjengelig rehabiliteringstilbud for flere pasienter enn i dag, men er bekymret for at reduserte tilbud i senfase vil ramme kreftpasienter med seneffekter. Det er også urovekkende at kutt i eksisterende tilbud ser ut til å komme før tilstrekkelig kapasitet i nye tilbudsformer er sikret, og det er avgjørende at utviklingen på rehabiliteringsfeltet skjer i samarbeid på tvers av tjenestenivåene.

Vårt inntrykk er at mange kommuner, til tross for store variasjoner, har mye kompetanse som kan brukes i et mer helhetlig rehabiliteringstilbud enn det pasientene får i dag. For å styrke kommunenes tilbud trengs det tydeligere mål om hvordan rehabiliteringstilbudet skal organiseres og nye virkemidler for å sikre riktig kompetanse. Oppbygging av tverrfaglige team og etablering av lærings- og mestringstilbud er avgjørende for å imøtekomme pasientens behov. Spesialisthelsetjenesten trenger også bedre virkemidler for å kunne etterleve sin veiledningsplikt og bistå kommunene med utredning og kompetansebygging. 

Selv om NHSaP omtaler viktige områder som organisering, teknologi og lærings- og mestringstilbud, opplever Kreftforeningen at regjeringens virkemidler ikke er presise nok. Kreftforeningen mener at Stortinget må legge til grunn at vi vi også innenfor rehabiliteringsfeltet klarer å få på plass klare styringsdata og målsetninger for å evaluere og forbedre rehabiliteringstjenestene, og at vi må få på plass konkrete ambisjoner i denne planperioden for dette. Kartlegging av pasienters behov må integreres i et helhetlig pasientforløp – helst gjennom pakkeforløp hjem. Vi stiller oss bak Riksrevisjonens tydelige stemme: Gode rehabiliteringstjenester er et viktig bidrag til helsetjenestens og velferdsstatens bærekraft i årene fremover.

Til helse og omsorgskomiteen                                         Oslo 10.04.24

Nasjonal helse og samhandlingsplan 2024 – 2027 (meld.St.9 2023-2024)

NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus (SPoR) takker for muligheten til å komme med innspill til Nasjonal helse og samhandlingsplan (NHSP) 2024 – 2027. Vår faggruppe representerer sykepleiere og spesialsykepleiere innen fagfeltet psykisk helse, rus og avhengighet, i sum den største profesjonen innen tjenestefeltet, 44 % på verdensbasis ifølge oversikter fra WHO og International Council of Nursing (ICN).  

 SPoR mener et felles mål må være å utvikle gode tjenester som bidrar til bedre psykisk helse og levekår for pasienter, brukere og deres pårørende. Alle skal ha tilgang til tjenester av høy kvalitet, uavhengig av hvor de bor og levekår. Bedre samordning, tilstrekkelig kapasitet og god kompetanse vil være avgjørende for å lykkes.   

SPoR hadde store forventninger til at NHSP skulle følge opp Opptrappingsplanen for psykisk helse og resultat av annet utvalgsarbeid som regjeringen har satt ned.  Planen bærer dessverre større preg av politiske visjoner enn konkrete tiltak som faktisk vil gjøre en forskjell for mennesker som opplever psykiske og rusrelaterte utfordringer og deres pårørende. Dette er svært skuffende.

1.     Internasjonale føringer og desentraliserte tilbud

WHO anbefaler tydelig en styrking av tilbud nært folk.  Planen legger opp til sterkere sentralisering av tjenestetilbud innen psykisk helse og rus. Den forenklede oppfatningen om at mennesker med psykiske lidelser kan innlegges på døgninstitusjoner langt hjemmefra og deretter returnere til sine hjem, trodde vi tilhørte en svunnen tid. Eksempelvis forslaget om sentralisering blant annet i Helse Nord går imot disse anbefalingene. Belastningen legges på pasienter, pårørende og kommunale helsetjenester. Her må vi være i tråd med internasjonale føringer og lytte til befolkningen, samtidig som vi må tørre å tenke nytt. SPoR er en pådriver internasjonalt for å få psykisk helsetjenester som jobber personsentrert, rettighetsbasert og recovery-orientert. En slik retning fremmes av internasjonale organisasjoner som  FN, WHO, ICN  og Europarådet, og er i tråd CRPD.

Helsetjenestene i større grad forankres i en personsentrert, rettighetsbasert og recovery-orientert tilnærming. Sykdomsmodellen, som i dag setter sitt preg på det meste av behandlingen som tilbys, får en mindre dominerende posisjon. I recovery-orienterte tjenester er ikke det primære behandlingsmålet symptomreduksjon, men å hjelpe mennesker som strever med å etablere meningsfulle og fullverdige liv basert på deres individuelle verdier. Dette skjer best i lokalbaserte psykiske helsetjenester.

2.     Prioritering av utdanning og kompetanse

Utredninger og tilsynsrapporter viser til dels alvorlig svikt i tjenestetilbudet. Svikten berører tilgjengelighet, kvalitet, pasientsikkerhet, organisering og prioritering.  

Det er tverrpolitisk enighet om styrking innen psykisk helse og rus, også når det kommer til kompetanse, samtidig som konkrete tiltak og virkemidler mangler. Innen psykisk helsevern er ifølge SSB 24% uten helse og sosialfaglig utdanning, noe som er påpekt over år. Det er utenkelig å tillate ufaglærte ansatte i en somatisk intensivavdeling. Når det gjelder Intensivpasienter i psykisk helsevern dette «hovedregelen».  Vi kaller det bemanningsdiskriminering.

Forrige nasjonal helse og sykehusplan (forrige regjering), og dagens regjering (KD) har fastsatt Master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet. Utdanningen er uten prioriterte virkemidler. Gjennom denne utdanningen vil vi bidra til å sikre befolkningen nødvendig og effektiv behandling og oppfølging, og være sentralt i arbeidet med å modernisere hele tjenestetilbudet til å matche behovene i befolkningen bedre, i hele landet. Mastergradsforskriften gir retning for  hvordan menneskerettigheter, aktuelle politiske føringer, relevant lovverk og nasjonale faglige retningslinjer gir rammer for sykepleiefaglig yrkesutøvelse samt sikre rettigheter og likeverdige tjenester. Kompetansen vil bidra til å utvikle omsorgstilbudet og helsetjenestetilbudet gjennom fagutvikling og forskning.

International Council of Nursing (ICN) har nylig lansert Guidelines On mental Health Nursing, som nettopp beskriver sykepleiekompetansen innen psykisk helse, rus og avhengighet og hvor de er tydelige på at dette må følges av en myndighetsgodkjenning. Spesialistgodkjenning er en slik godkjenning, og vi vil gjøre komiteen oppmerksom på at helsedirektoratet leverte sine anbefalinger til HOD allerede i 2023, så dette bør iverksettes.  

Vi vet at kompetanse ikke kommer av seg selv, politikere har her et ansvar for denne prioriteringen.

3.     Tverrfaglig allmennhelsetjeneste og sykepleiernes bidrag

SPoR støtter en tverrfaglig «allmennhelsetjeneste» som er innrettet på å møte befolkningens behov for helsetjenester generelt, og mennesker med psykiske og rusrelaterte lidelser spesielt. Det er særlig behov for bedre koordinering av forløp og tjenester til brukere med langvarige og sammensatte behov.

Sykepleiernes kompetanse representerer en bredde og en spisskompetanse som vil være anvendelig i alle tjenester som møter mennesker. Det kan være ved legevakt, lavterskel psykisk helse tilbud, samt samhandlingsteam. I 2017 fikk kommunene ansvar for øyeblikkelig hjelp – døgntilbud -, gjennom veilederen «kommunenes plikt til øyeblikkelighjelp døgnopphold», samtidig har det kommunale tjenestetilbudet ikke har blitt tilsvarende.  

Tjenestene i primærhelsetjenesten må i større grad samkjøres. I en tverrfaglig allmennhelsetjeneste vil sykepleiere med spesialkompetanse innen psykisk helse og rus, og med bred helsefaglig kompetanse, som en viktig del av løsningen. Evalueringen viser at flere legekontor har for eksempel hatt spesialsykepleier innen psykisk helse og rus, og disse legekontorene kunne da tilby flere tjenester enn tidligere til pasienter med psykiske helseutfordringer.

Oppsummert

Vi mener en utvikling sykepleierollen i disse tjenestene er avgjørende for å sikre kvalitet, koordinerte forløp og kontinuitet i oppfølging og behandling av mennesker med psykiske og/eller rusrelaterte lidelser. Sykepleiere tar et stort ansvar i sektoren, og potensialet i å utvikle sykepleierollen og kompetansen i tråd med behovene og de politiske ambisjonene som har vært og er betydelige. Denne tydeliggjøringen av ansvar er totalt fraværende i den foreslåtte planen. Dette er særlig viktig i møte med mennesker som sliter med alvorlige psykisk lidelser og rusmiddelproblemer, som ofte samtidig har somatiske helseplager, eller står i fare for å utvikle.

SPoR ber om at NHSP 2024-2027 justeres for i større grad møte dagens og fremtidige behov innen psykisk helse og rus gjennom:

• Sikre desentraliserte tjenester i tråd med internasjonale føringer. Tydelige virkemidler som sikrer at man opprettholder nødvendig døgnkapasitet, og stimulerer parallelt til videreutvikling av ambulant virksomhet og etablering av samhandlingsmodeller på tvers av tjenestenivå, både for voksne og barn og unge.

• Sikre en myndighetsgodkjent spesialistgodkjenning for master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet iht anbefalingene fra ICN og Helsedirektoratet.

• Innføre lovfestet plikt til lavterskel psykisk helsehjelp i kommunene. FACT-team for hele befolkningen og en tverrfaglig allmennhelsetjeneste over hele landet, inklusive barn og unge.

Med vennlig hilsen

Espen Gade Rolland, leder av NSFs Faggruppe innen psykisk helse og rus

Vi i de Regionale Brukerstyrte Sentrene (RBS) takker for muligheten til å komme med innspill til den nye nasjonale helse- og samhandlingsplanen, «Vår felles helsetjeneste». Vi ser med glede at meldingen har psykisk helse og rusfeltet som et gjennomgående prioritert område. RBS’ene har med dette store forhåpninger til tiden som kommer i oppfølgingen av både denne meldingen og opptrappingsplanen for psykisk helse, samt den kommende stortingsmeldingen om forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet.

Samhandling: Inkludert den tredje sektor

Vi i RBS vurderer at meldingen beskriver en plan for helhetlig samhandling i helse- og omsorgsektoren, men den tar i svært liten grad innover seg mulighetene som ligger i bedre samhandling med «den tredje sektor». Vi ser at veldig mye av ansvaret for psykisk helse og rus blir lagt på kommunene, som allerede er presset på kapasitet. Kommunene er veldig viktige, men de verken kan eller skal gjøre alt. Regjeringens overordnede mål for helse- og omsorgspolitikken er blant annet «god helse og mestring i befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn.» For å realisere dette målet vil det være tvingende nødvendig å satse på et samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor, hvor det ligger et stort potensial som ikke er godt nok utnyttet i dag.

RBS’ene mener meldingen ikke inneholder nødvendige grep for å løfte ideell og frivillig sektors innsats som et viktig supplement til den offentlige helse- og omsorgstjenesten. Verken under normale forhold, og særlig ikke i krise. Vi forventer derfor at Stortinget i sin innstilling viser en tydeligere visjon og konkrete tiltak for denne samhandlingen, slik at det blir etablert et tydeligere og bedre tverrsektorielt samarbeid mellom ideell og frivillig sektor og det offentlige. Frivillig og ideell sektor må også sikres nødvendige økonomiske rammer for å kunne levere tjenester og tilbud av god kvalitet.

Recovery og medborgerskap: Et liv med mening  
Vi ser med glede at meldingen legger opp til en helse- og omsorgstjeneste som fremmer forebygging og mestring. Meldingen har flere gode tiltak som videreutvikling av lærings- og mestringstilbud og ny strategi om helsekompetanse. RBS’ene savner imidlertid en nytenkning innen psykisk helse og rusfeltet, der man i større grad tar tak i sosial ulikhet og utenforskap og jobber for inkludering, menneskerettigheter og medborgerskap.   

RBS’ene jobber ut fra Recovery, som er godt fundamentert i forskning og bygger på at hver enkelt bruker skal få støtte i sin personlige prosess. Tilhørighet, mål, identitet, mening og selvbestemmelse er verdier som står i fokus. Resultatet er at hver enkelt får støtte og mulighet til å leve et liv med mening og innhold i sitt lokalmiljø, på tross av symptomer og psykososiale utfordringer. Denne formen for arbeid bidrar til å fremme god psykisk helse, økt livskvalitet og gir hver bruker mer innflytelse i egen hverdag. 

Mange kommuner jobber allerede i tråd med Recovery, men fortsatt er det uutnyttede potensialet enormt. RBS’ene bringer denne fagkunnskapen inn i tjenestene gjennom blant annet et samarbeid med kommunene og utdanningsinstitusjoner. Selv om meldingen vektlegger forebygging og mestring mener vi løsningene blir for isolerte. Det å for eksempel legge til rette for at alle kommuner får tilgang til metoder som recovery, kan både løfte den enkelte, utvikle tjenestetilbudet og bidra til et bærekraftig velferdssystem. Dette krever et samarbeid mellom det offentlige, lokalsamfunnene, og frivillige og ideelle aktører.

Likepersoner og erfaringskonsulenter: Mestring for den enkelte, ressurs for samfunnet
Helsepersonellkommisjonens utredning viser at mangel på personell er den største utfordringen helse- og omsorgstjenesten står overfor. Kommisjonen tar sterkt til orde for at «vi må bygge tjenestene nedenfra».  Mulighet til å gi flere en bedre, mer tilpasset, og mindre ressurskrevende hjelp vil bli svært viktig i tiden fremover. En styrking av lavterskeltilbud og basistjenestene i kommunene, flere brukerstyrte tilbud og tettere samarbeid med frivilligheten og lokalsamfunnet vil være viktige verktøy for å oppnå dette.

Bruk av erfaringskompetanse og likepersonsarbeid er sentralt der innbyggerne selv involveres, og inkluderes, i utøvelse av helse- og velferdstilbud. Vi mener at utdanning og økt bruk av erfaringskonsulenter i tjenestene er en viktig ressurs som det må satses tydeligere på framover og som vil være en viktig del av løsningen på utfordringene vi står overfor. Dette er mennesker som både kan komme tilbake i arbeid, gå av støtteordninger, samt være en del av løsningen på utfordringen med manglende helsepersonell. Vi viser her til KBT Fagskole i Trondheim som allerede utdanner erfaringskonsulenter og som også har etablert desentraliserte utdanninger på Agder og i Innlandet. 

Pårørende
Det er forsvinnende få tiltak knyttet til pårørende i den fremlagte planen. Pårørende spiller en viktig rolle i det norske helse- og omsorgssystemet, både for at  tjenestene skal kunne brukes på en god måte og for å mestre hverdagen. Pårørende er en viktig ressurs, men pårørende har også behov for å leve egne liv og de har ofte behov for støtte og oppfølging for sin egen del. Dette er ikke enkelt i en presset livssituasjon. Pårørende har derfor behov for egne arenaer for erfaringsutveksling og kunnskap om hvordan de ivaretar seg selv. RBS’ene ber derfor om at Stortinget i sin behandling i av meldingen, også sikrer at det etableres et løp med en tydelig oppfølging av pårørendestrategien.

Den evige runddansen
Avslutningsvis ønsker RBSene å løfte frem utfordringene knyttet til mennesker som fanges i en evig runddans i systemet. Noen av årsakene til dette er dårlig koordinerte tjenester, manglende brukermedvirkning og mangel på tilbud og støtte etter endt behandling i spesialisthelsetjenesten.

Brukermedvirkning, bruk av individuell plan, og ansvarsgrupper er avgjørende virkemidler for å møte denne utfordringen. Som en del av behandlingen, må det også sørges for at det er et tilbud å bli utskrevet til, som kan gi sosialt nettverk, redusere ensomhet, gi mening og mestring og bidra til struktur i hverdagen. Spesialisert behandling kan bli bortkastet dersom det ikke er noe å bli utskrevet til.  Arbeid og aktivitet er viktig, likeså brukerstyrte lavterskeltilbud, slik det finnes gode eksempler på både i regi av RBS’ene og brukerorganisasjonene.

Vi tar derfor sterkt til orde for å legge mye større vekt på en recoveryorientert forståelse og praksis som har fokus på ressurser, helse, livskvalitet, menneskerettigheter, deltakelse og medborgerskap.

Med vennlig hilsen Regionale Brukerstyrte Senter i Norge v.

Kårhild Husom Løken

Daglig leder Sagatun Recovery

E-post: karhild@sagatun.no

Telefon: 97978456

www.sagatun.no

Om Personskadeforbundet LTN

Personskadeforbundet LTN er en organisasjon som arbeider for å forebygge ulykker og personskader, samt ivareta og styrke rettighetene til skadde, pårørende og etterlatte, uavhengig av diagnose og skadeårsak.  Ifølge FHI blir 12% av befolkningen skadet hvert år, noe som utgjør ca 620.000 nordmenn. Rundt 300.000 av disse blir behandlet i spesialisthelsetjenesten.

Rekruttering- og samhandlingstilskudd:

Et av hovedutfordringene for våre medlemmer er overføringen mellom de ulike nivåene i helsetjenestene. Å forsøke å få til et bedre samarbeid gjennom å innføre et rekruttering- og samhandlingstilskudd er vi derfor veldig positive til. Å ha personell som både kan være delaktig i spesialist- og kommunehelsetjenesten vil kunne bidra til et bedre pasientforløp og vil styrke kompetansen i begge tjenesten.

Ambulerende team er en tjeneste som våre medlemmer har hatt stor nytte av, men som dessverre har blitt nedskalert de siste årene. Dette er en av tjenestene som ønsker å løfte frem som et tiltak som har bidratt til god samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten.

Vi vil også her nevne forløpskoordinator. Våre medlemmer har ulike diagnoser, men mange felles behov. Vi tror at dette også er noe som kan sikre et mer helthetlig pasientforløp for flere, dersom man også kan ha dette på bakgrunn av behov, ikke bare diagnose.

Det gjøres mye bra arbeid og er allerede satt i gang mange gode prosjekter som skal være med på å gjøre tjenesten mer helhetlig. Vi vil her blant annet noen av prosjektene som er en del av Rehablos, se mer her:

https://uit.no/project/rehablos

Digitalisering:

For oss så er svar på digitalisering todelt. Vi er positive til digitalisering som kan frigjøre tid slik at helsepersonell får mer pasientkontakt. Vi ser derimot at det kan være noen utfordringer til digitalisering for en del av våre medlemmer, spesielt ved kognitive utfordringer. Dette er viktig å ta med når det er snakk om å digitalisere tjenester. 

Fastlege:

I et pasientforløp er fastlegen navet.  Å styrke fastlegeordningen slik at flere får fastlege, at fastlegen kan ta mer tid til pasientene med sammensatte behov samt å styrke samhandlingene mellom fastlege, sykehus og kommunen er vesentlig for et godt pasientforløp. Dette håper vi tas med i det som skal legges frem av regjeringen i 2025.

MVH

Silje Stensrud

Personskadeforbundet LTN

Samhandling og helsefellesskap: KS deler regjeringens ønske om en ny samarbeidsavtale mellom KS og regjeringen for å sikre at helsefellesskapene blir en drivkraft for lokalt samarbeid om planlegging og tjenesteutvikling.

De fire pasientgruppene med store og sammensatte behov, barn og unge, personer med flere kroniske tilstander, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer og eldre med skrøpelighet, trenger bistand fra mange aktører på tvers av helsetjenestenivå. KS mener at behovet for å prioritere disse fire gruppene i helsefellesskapenes planlegging må framkomme tydelig i en ny samarbeidsavtale, slik tilfellet har vært i avtalen som utløp ved siste årsskifte. I meldingen peker regjeringen på kvinner gjennom svangerskap-, fødsel- og barseltid som en femte gruppe som har behov for gode, sammenhengende tjenester fra både kommuner og sykehus. KS er enig i behovet for gode, sammenhengende tjenester også for denne gruppen. Men utgangspunktet for denne gruppen er ikke de samme som for de fire tidligere nevnte prioriterte gruppene. Samhandlingsbehovet har først og fremst sitt utgangspunkt i personellknapphet, ikke i alvorlige helseutfordringer som krever vedvarende og koordinert innsats fra alle helsetjenester. KS mener derfor at tidlig identifisering, forebygging, rehabilitering og tilrettelegging for mestring bør være gjennomgående i helsefellesskapenes arbeid for de fire prioriterte gruppene, samtidig som helsefellesskapene i en avtale mellom regjeringen og KS kan oppfordres til å vurdere hvordan samarbeid om personell kan fremme et godt tilbud samlet sett til den femte gruppen nevnt i samhandlingsplanen.

Finansiering: Regjeringen foreslår å innføre et varig rekrutterings- og samhandlingstilskudd på tvers av nivåene i helse- og omsorgstjenesten. Det skal støtte tjenesteutvikling og gode pasientforløp gjennom å styrke samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. KS støtter at dette prøves ut og evalueres. Samtidig vil KS påpeke at styrings- og rapporteringshensyn tilsier at det kan bli krevende å implementere et slikt tilskudd i praksis.

Samarbeid om strategisk planlegging: Både kommuner og helseforetak har behov for bedre styringsdata, analyser og fremskrivingsverktøy. Samarbeid om strategisk planlegging bør basere seg på framskrivinger og analyser som ser den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten i sammenheng. Det er også behov for styringsinformasjon som går på tvers av forvaltningsnivå. Etableringen av kommunalt pasientregister (KPR) legger til rette for å lage styringsinformasjon om forløp på tvers av kommuner og sykehus. Det går svært sakte med utviklingen av KPR. Vi ber om at komiteen i merknad påpeker behovet for en prioritert satsing på utvikling av KPR som fremmer bedre styringsdata også for kommunal sektor.

Rehabilitering: Ansvars- og oppgavefordelingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet er uklar. Det har lenge vært et mål om at kommunene over tid skal overta et større ansvar for rehabiliteringstjenestene, som tidligere har blitt levert av spesialisthelsetjenesten, men ressursene er ikke overført.  KS har over lengre tid vært bekymret for at spesialisthelsetjenesten bygger ned sin kapasitet uten at kommunene kan bygge opp et like godt eller bedre tilbud.

Evaluering av feltet har pekt på at dette skyldes vide definisjoner av rehabilitering, og dermed også utfordringer med å dokumentere effekt og ha gode indikatorer for utviklingen av rehabiliteringsområdet. KS har pekt på at det her bør utvikles bedre styringsinformasjon og legges ressurser i å utvikle systemer for dette. 

Det har vært en nedgang i rehabilitering i sykehus i perioden 2017 til 2022. Det er en av flere viktige grunner til økte utgifter i pleie- og omsorgstjenestene i kommunene, hvor veksten har vært 9 % de to siste årene. Vi kan ikke se at det er konkrete forslag i meldingen om at ansvarsfordelingen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten blir avklart på rehabiliteringsområdet. Vi ber komiteen etterlyse en slik avklaring i merknadsform.

Psykisk helse og rus: Det er positivt med enighet på Stortinget knyttet til hvor mye feltet skal øke, men i realiteten vil det avhenge av den totale økonomien til sykehusene. KS spilte inn i departementets meldingsarbeid at: «Det må prøves ut tiltak i en 1,5-linjetjeneste på områder hvor det ikke er hensiktsmessig eller mulig for kommunene å etablere tiltak alene.» jfr psykisk helse og rus. I tillegg foreslo KS å utrede alternativer til enetilbud for personer med voldsrisiko.   Det er positivt at regjeringen i planen varsler at forslagene fra samtykkeutvalget og tvangsregelverket skal følges opp, men det er også viktig å se på oppbygging av alternative tilbud.

Utskrivningsklare pasienter: KS forventer at betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern avvikles, og at det i stedet settes inn ressurser på å utvikle sammenhengende tjenestetilbud til dem som er avhengige av tjenester fra begge nivåer over tid. En ytterligere reduksjon i liggetid mener vi, vil være avhengig av kunnskapsbasert forbedring av medisinsk behandling som gjør pasientene mindre syke ved utskrivning enn det de er i dag. Det er ikke realistisk at kommunal sektor kan demme opp for en ytterligere reduksjon i liggetider samtidig som de skal møte økte behov som følge av demografiendringene. Vi ber komiteen påpeke dette i merknadsform.

Akuttmedisinske tjenester: KS har flere ganger meldt at en felles planlegging av akuttmedisinske tjenester må ta utgangspunkt i allerede inngåtte samarbeidsavtaler og videreutvikling av disse. KS forventer at den nye meldingen ivaretar hele kjeden, legevakt, prehospitaler tjenester og akuttfunksjoner i sykehus.

Dokumentasjon og rapportering: KS har en rekke ganger påpekt at krav til dokumentasjon og rapportering må reduseres. Det er gledelig at regjeringen i denne meldingen sier at helsepersonell skal bruke mindre av arbeidstiden på rapportering og mer på pasientnært arbeid.

Ansvar og roller i arbeidet med digitalisering: KS er glad for at regjeringen ser viktigheten av og ønsker å understøtte det lokale ansvaret for å anskaffe og innføre digitale løsninger. I tillegg vil regjeringen prioritere samordning av eksisterende nettverk. En kommune er ansvarlig for å utføre tjenester i sin kommune, men er ikke ansvarlig for å rigge det nasjonale fellesarbeidet. Dette må staten sørge for, og innføre tilstrekkelige virkemidler slik at dette understøtter KS sin rolle, og som bidrar til samordning og samstyring i kommunal sektor.

Helseteknologiordningen: Er en god start og må videreutvikles til også å understøtte kommunal sektors felles prioriterte innsatsområder og arbeid samtidig som det understøtte det lokale ansvaret, med tilstrekkelige midler. Det er vist til områder HTO støtter opp om i dag, inklusive nettverksarbeid i regi av KS, men ikke til retningen den skal utvikles i over tid. KS har forventinger til en varig og forutsigbarstøtte til HTO, som utløser handling lokalt, regionalt og nasjonalt over tid. En helt sentral barriere for kommunene er økonomi. Det er en kjensgjerning at midlene som tilgodesees gjennom ordningen er mindre enn pålagte merkostnader for drift og forvaltning av nasjonale e-helseløsninger.

Finansieringsmodeller som bidrar til bærekraftig forvaltning og drift av de nasjonale e-helseløsningene: KS er glad for regjeringens fokus på finansieringsmodeller og forventer at det kommer statlig støtte som utløser handling lokalt, regionalt og støtter kommunal sektors felles tiltak over tid, og at det er varig og forutsigbart. Et førende prinsipp må være at kommunene kompenseres fullt ut for statlige utgifter ved nasjonale e-helseløsninger. KS mener det er viktig at Stortinget i sin behandling av Helse og samhandlingsplanen legger vekt på utvikling av finansieringsmodeller som gir bærekraftig drift og forvaltning for kommunene, og som gjør det mulig å ta ut og beholde gevinster

Behov for en nasjonal videreutdanning rettet mot alvorlige psykiske lidelser og rusproblematikk

I Stiftelsen SEPREP har vi lenge vært bekymret for helsefagarbeidernes plass i utdanningssystemet. Vi har sett en utvikling med lange utdanningsløp innenfor høgskolesystemet, hvor helsefagarbeiderne er utestengt. Samtidig er det ofte de som står nærmest de mest alvorlig syke pasientene og deres pårørende. Helsefagarbeidere har i dag ingen mulighet for videreutdanning som retter seg spesifikt mot mennesker med psykose- og rusfeltet. Fagforbundet har fra sentralt hold i lang tid fokusert på dette forholdet og støttet vårt initiativ rundt dette helhjertet. Det samme kan sies om Mental helse Norge, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP) og ISPS Norge (International Society of Psychological and Social Approaches to Psychosis) som er en viktig samarbeidspart for oss.

Siden Stortingsmelding nr. 9 (2016-2017) har behovet for et solid kompetanse- og statusløft hos fagarbeiderne blitt belyst jevnlig i ulike offentlige utredninger. Nå ser vi til vår glede at dette også følges opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Det slås fast at behovet for spesialkompetanse har økt både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Planen etterlyser tjenestenære utdanningsløp som dekker lokale og nasjonale behov og dette har vi et svar på. Det er et skrikende behov for kompetanse på psykose- og rusfeltet.

Kort om SEPREP-modellen

I forbindelse med Opptrappingsplanen for psykisk helse fikk Stiftelsen SEPREP I 1998 i oppdrag å utvikle og gjennomføre et landsdekkende, tverrfaglig utdanningsprogram (TU). Det rettet seg mot ansatte i sykehus og kommuner som hadde behandlings- og rehabiliteringsoppgaver overfor mennesker med alvorlige psykiske lidelser, etter hvert også ruslidelser. Videre ble økt kunnskap om tidlig oppdagelse og forebygging inkludert i det toårige programmet. I 2019 ble disse videreutdanningene virksomhetsoverført til VID vitenskapelige høgskole, og inngår nå som påbygging til master i relasjonsbehandling. Per dags dato har 4600 kandidater fullført studiet. Dette har vært en meget vellykket satsning og et konkret resultat av den forrige Opptrappingsplanen for psykisk helse. Utdanningsmodellen og det vi har oppnådd har vakt oppsikt langt utover Norges grenser og vi har gjennom årene delt våre erfaringer med utdanningsmodellen.

Det er foretatt mange evalueringer av SEPREP TU (www.seprep.no/tverrfaglig-utdanning/evalueringer).
Disse hjelper oss å identifisere noen suksesskriterier som vi vil bygge på i utformingen av den aktuelle videreutdanningen i Fagskolen:

• Lokal forankring. Deltakerne er ansatt i kommuner og sykehus i samme opptaksområde, og utdanningen arrangeres lokalt i tett samarbeid med arbeidsgiverne
• Praksisforankring. Deltakerne arbeider i minst 50% stilling under hele studiet
• Veiledning i gruppe. Gruppene er satt sammen på tvers av nivå og etater, og deltakerne følger samme gruppe under hele studiet. Det legges vekt på refleksjon over egen praksis
• Høyt faglig nivå i undervisningen, med stort innslag av erfaringsformidlere
• Kostnadseffektiv utdanningsmodell. Slik modellen er organisert oppnår man stordriftsfordeler og evalueringene viser at alle deler av landet tilbys det samme

Samarbeidet med Fagskolen i Vestfold og Telemark, eierskap, styring og praktisk gjennomføring

Vi foreslår følgende organisering av fagskoleutdanning etter SEPREP-modellen:

• Helse- og omsorgsdepartementet gir Stiftelsen SEPREP i oppdrag å organisere og drifte et nasjonalt nettverk som tilbyr fagskoleutdanninger basert på SEPREP-modellen, i tett samarbeid med Fagskolen i Vestfold og Telemark.
  
  
• SEPREP utarbeider i samarbeid med fagskolen i Vestfold og Telemark en ny studieplan rettet mot arbeidet med mennesker med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser i kommunene. Dette kan vi ha klart i løpet av et relativt kort tidsrom.
  
  
• Fagskolen Vestfold og Telemark er garantist for å ivareta de faglige kravene opp mot Kvalifikasjonsrammeverket og NOKUTs krav til studieplaner i fagskoler. Fra 14. september 2023 har denne fagskolen også fått godkjent en områdeakkreditering fra NOKUT innenfor helsefeltet.
  Dette betyr at de kan opprette nye utdanningstilbud og endre på eksisterende utdanninger. Fagskoleutdanningen gjennomføres over fire semestre og fullført utdanning gir 60 SP i fagskolesystemet.
  
  
• SEPREP og/eller Fagskolen i Vestfold og Telemark organiserer et sentralt sekretariatfor alle de programmene som inngår i denne fagskolesatsningen. Det vil være et stortog betydelig løft i den nye Opptrappingsplanen for psykisk helse over en tiårsperiode.
  
  
• Fagskolen i Vestfold og Telemark har med sin rolle i utvikling av nyehelsefagskoletilbud, utmerket seg som svært egnet til å ivareta en koordinatorrolle administrativt og faglig. Det forutsettes øremerkede midler fra myndighetene til denne betydelige satsningen, og vi kan gjerne diskutere en best mulig organisering av det faglige og økonomiske. Finansieringen kan gå både til SEPREP og/eller fagskolen.
  
  
• Fagskoleutdanningen etter SEPREP-modellen tilbys samarbeidende kommuner/bydeler og andre aktuelle parter i opptaksområdet lokalt og finansieres med egne øremerkede midler over statsbudsjettet. Det nedsettes ei styringsgruppe for hvert fagskoleprogram med representanter fra arbeidsgivere, studenter, brukerrepresentanter, rådgiver hos Statsforvalter og representanter fra aktuelle kompetansemiljøer i det geografiske området.
  
  
• Det løpende arbeidet ivaretas av en lokal koordinator tilknyttet arrangørstedet. Hvert program består av mellom 30 og 40 deltakere, tverrfaglig og tverretatlig sammensatt, hvorav minimum halvparten av deltakerne skal være fra kommunene. Fagskoleutdanningen organiseres som deltidsutdanning over to år og deltakerne skal ha minimum 50 % stilling gjennom studiet.
  
  
• Opptaket av deltakerne i det enkelte kull av fagskoleutdanning etter SEPREP-modellen skjer i styringsgruppa for det enkelte lokale program. Det er organisert som deltidsutdanning over to år. Veiledning i grupper knytter det teoretiske stoffet til den enkelte deltakers arbeidssituasjon. SEPREP fagskole organiserer veiledningsgrupper for alle.
  
  
• Arbeidsgiverne må legge til rette for at deltakerne skal kunne delta på fagskolens undervisning i klassegrupper, kollokviestudier og veiledningsgrupper gjennom studiet. Totalt består utdanningen av 260 timer hvorav 100 timer er felles undervisning, 80 timer veiledning og 80 timer arbeid i kollokviegrupper.

• Satsningen krever en nasjonal koordinering og veiledning. Dette vil ivaretas av en daglig leder som vil ha det koordinerende ansvaret overfor myndigheter, faglig og økonomisk, jfr. slik SEPREP TU har vært ivaretatt gjennom de siste 25 årene.
  
  
• Det første kullet med SEPREP fagskole organiseres som modellforsøk i tre ulike geografiske områder. Modellforsøket med SEPREP fagskole bør følges opp av en følgeevaluering fra oppstart til slutt for å ivareta de erfaringer som gjøres underveis og justere kursen når dette er nødvendig.
  Myndighetene må også legge til rette her.

Forslag fra Handikappede barns foreldreforening;

forsterkning av planens i punkt 4.3.4 Koordineringsordninger

• Vi ønsker en utredning av koordineringsordningene i kommuner og helseforetak, og en gjennomgang av regelverket for å tydeliggjøre og forenkle tjenestene – med mål om å sikre likebehandling og bedre kvalitet. Det må også klargjøres hva intensjonene med koordinering skal være, og ikke minst hva brukerne kan forvente av tjenestene.
• Staten må i tillegg bistå kommuner og helseforetak med kompetanse og veiledning, slik at innholdet i koordineringen blir god, og tjenesten ikke må utvikles i hver enkelt av alle landets kommuner. Vi ønsker oss ett nasjonalt kompetanseprogram for koordinering.
• Regelverket må samstemmes slik at det ikke finnes flere overlappende koordineringsordninger.
• Den viktigste endringen ved innføringen av barnekoordinatorordningen var at man inkluderte hele familien til subjekt for tjenesten, ikke bare den enkelte brukeren. Dette må videreføres i nytt regelverk.
• Det er urimelig at regjeringen skriver i planen at «eventuelle endringer i lov og forskrift skal legge til rette for god bruk av personell og kompetanse, og ikke innebære utvidede plikter for kommuner og helseforetak». Det er dokumentert i revisjon og forskning at dette arbeidet ikke gjøres på en tilfredsstillende måte i dag. En forbedret regulering med siktemål å gjøre tjenestene bedre må også kunne innebære utvidede plikter.

 Handikappede barns foreldreforening støtter en slik gjennomgang, men mener at kvalitetssikring av dette området krever helhetlig utredning og justering av både regelverk og praktisering i kommuner og helseforetak.

Da Riksrevisjonen undersøkte helse og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser i 2021 rapporterte de;

Kritikknivå: Alvorlig

• Tjenestene til familier med barn som har funksjonsnedsettelser, er avhengig av hvor de bor
• Familiene må selv ta et stort ansvar for å få hjelp og koordinerte tjenester

Kritikknivå: Kritikkverdig

• Staten har ikke fulgt opp godt nok at koordinatorordningen fungerer i samsvar med intensjonene

 Grunnen til at vi minner om dette, er at hele Stortinget i sin behandling i januar -22 stilte seg bak Riksrevisjonenes funn og kritikk. Det vi si at dere har forpliktet dere til å gjøre noe med dette.

 I folks hverdag er det viktig at kvaliteten i disse tjenestene blir bedre.  I 2024 er det ikke akseptabelt at utfordringen med å hjelpe familier som ønsker bistand til å gi barna sine helt vanlige liv, er en for komplisert oppgave å løse for hjelpetjenestene.

Koordinerte tjenester og krav om individuell plan har vært lovfestet siden 1991, og vi har behov for å melde veldig tydelig at dette ikke fungerer!

Fra august 2022 ble det lovkrav om at alle kommuner skal tilby barnekoordinatorer.

Dette kom som en del av en bred lovendring som skulle sikre bedre samhandling. Vi fryktet den gangen det ikke ble bedre tjenester automatisk av at Stortinget vedtar at alle tjenestene skal bli bedre til å koordinere. Det vil vi påstå har slått til.

Det er brukt mye kommunale ressurser på å diskutere hva forskjellen på barnekoordinator og vanlig koordinator er, og hva innholdet i tjenesten skal være. Vi har ikke tid til å vente på evalueringen av lovendringene i samhandlingsansvaret for barn og familier skal avsluttes i 2027.  

Vi vet hva utfordringen er, og vi vet at dagens tjenester ikke fungerer. Da hjelper det ikke å gjøre mer av det samme.

Innledning

NHO Geneo er landsforeningen for helsenæring, velferd og oppvekst, og representerer over 2.000 medlemmer fordelt på omkring 30.000 årsverk. Vi består av bransjeforeningene Helse og velferd, Legemiddelindustrien (LMI), og Melanor.

NHO Geneo vil innledningsvis berømme regjeringen for å legge frem en plan for helsetjenestene som etter vår vurdering favner de viktigste områdene for prioriteringer og endringer. Norge står overfor store utfordringer som må løses for å sikre en fortsatt likeverdig og bærekraftig helsetjeneste.

Behovene for helsetjenester øker i årene som kommer, samtidig som vi går mot økte krav til prioriteringer i statlige finansieringer. Det er ikke bærekraftig å fortsette og løse helsetjenestene utelukkende ved stadig økte økonomiske bevilgninger og flere fagfolk. Vi må gjøre mer med mindre.

NHO Geneo vil gi innspill rundt følgende punkter: 

• Rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse 
• Prøve ut og innføre nye organiseringsformer 
• Strategi for å digitalisere helse- og omsorgstjenestene 
• Forenkling og tydeliggjøring av regelverk 
• Endring av finansieringsordningene 
• En helse- og omsorgstjeneste som fremmer forebygging og mestring 
• Samhandling og helhetlig helsetjeneste 

NHO Geneo viser også til Legemiddelindustriens høringsinnspill for spesifikke kommentarer rundt helsedata og digitalisering, pasientforløp og likeverdig tilgang på tjenester, og kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet.

Rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse

Regjeringen mener den største utfordringen for vår felles helsetjeneste er tilgang på nok personell. NHO Geneo mener dette bildet må nyanseres. Helsepersonellkommisjonen (HPK) slår fast at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder helsepersonell per pasient. HPK slår også fast at Norge er blant landene i verden som bruker mest penger på helse- og velferdstjenester. Slik kan det ikke fortsette.

NHO Geneo mener forslaget om å intensivere innsatsen og bruke et bredt sett av virkemidler for å dempe personelletterspørselen, samtidig som kvalitet og tilgjengelighet ivaretas, er klokt. Helsetjenesten har gode muligheter til å få dette til. Blant NHO Geneos medlemmer er leverandører av digitale helsetjenester, velferdsteknologi, legemidler, medisinsk utstyr, og innovative tjenesteleverandører som er klare for å bidra enda mer enn de gjør i dag.

Løsningene for å sikre en fortsatt bærekraftig og likeverdig helse- og velferdstjeneste ligger i en velferdsmiks der en sterk stat og kompetente kommuner evner å ta i bruk potensialet og mulighetene som ligger i et offentlig-privat samarbeid. NHO Geneo etterlyser at Nasjonal helse- og samhandlingsplan (NHSaP) tydeliggjør hvordan regjeringen vil tilrettelegge for et tett og tillitsbasert samarbeid med private aktører, særlig på tjenestesiden.

NHO Geneo mener mer oppgavedeling og oppgaveglidning mellom personellgrupper, samt innføring av flere teknologiske løsninger og en opprustning av den medisinsktekniske utstyrsparken (MTU) vil bidra til økt rekruttering og bevaring av helsepersonell. Vi mener også at private aktører bør ta del i flere LIS-løp enn i dag, og kunne tilby flere LIS1-stillinger.

Prøve ut og innføre nye organiseringsformer

I dag må pasienter og brukere få nødvendig behandling for samme lidelse etter flere lovverk. Dette er uhensiktsmessig. De organisatoriske og juridiske skillene mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten er ofte til hinder for god samhandling og helhetlige tjenester.

NHO Geneo anbefaler å legge til rette for at pasienter og brukere kan motta nødvendig helsehjelp og god behandling etter samtidige lovverk, på samme sted.

NHO Geneo anbefaler også at det settes i gang arbeid for å endre helselovgivningen slik at vi får ett lovverk for alle helse- og velferdstjenester, og ikke slik det er i dag, der tjenestene er regulert i ulike lovverk som spesialisthelsetjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Strategi for digitalisering av helse- og omsorgstjenestene

Forslaget med en ny strategi for digitalisering er godt. Likevel er ikke strategien inngående nok, og kommer med få konkrete tiltak. Strategien bør gå lenger og komme med flere konkrete tiltak.

NHO Geneo anbefaler at digitale helsetjenester blir en del av de lovpålagte helsetjenestene. Vi anbefaler også at det offentlige fremfor å utvikle digitale løsninger i egenregi i konkurranse med private aktører, bør ta i bruk de løsninger og innovasjoner som allerede finnes i det private leverandørmarkedet, og stille krav til kvalitet og rammeverk for samhandling.

Virksomhetene som utvikler løsningene som bidrar til å digitalisere helse- og omsorgstjenestene, er mange av de samme virksomhetene som Avkommersialiseringsutvalget ønsker å utfase. Dersom man skal lykkes med digitaliseringen, må disse virksomhetene også inkluderes og ikke utfases.

Forenkle og tydeliggjøre regelverk

Forenkling og tydeliggjøring av regelverk er fornuftig. Samtidig må man sørge for økt tillit til helsepersonells faglige kompetanse og evne til å fatte helsefaglige beslutninger på vegne av pasienter og brukere.

I dag melder helsepersonell at de er underlagt så strenge krav til rapportering og etterkontroll at deres faglige skjønn undergraves. Dette gir feil bruk av ressurser og svekker helsepersonells faglige autoritet. NHO Geneo mener dette bidrar til at helsepersonell velger å ikke jobbe i helsetjenestene.

NHO Geneo anbefaler at helsepersonell gis mulighet til å utvise mer faglig skjønn etter regelverket når dette revideres. Dette vil bidra til at det blir lettere å bevare helsepersonell i helsetjenesten.

Endring av finansieringsordningene

Regjeringen vil sikre forutsigbare økonomiske rammebetingelser, med fokus på at den faktiske kostnadsveksten knyttet til demografisk utvikling skal dekkes. Det skal også kompenseres for lønns- og prisvekst. Dette støtter NHO Geneo.
 
NHO Geneo forutsetter at private aktører som leverer et offentlig helsetilbud gjennom avtaler med de regionale helseforetakene (RHF) også får ta del i kompensasjonsgrunnlaget for lønns- og prisvekst på lik linje som det offentlige. Det vil kreve en prisjustering av eksisterende avtaler, og at prisjustering følges opp underveis i fremtidige avtaler.

En helse- og omsorgstjeneste som fremmer forebygging og mestring

NHO Geneo mener forebyggende helse er avgjørende for helsen vår og helsetjenestene fremover. I dag brukes kun 1-3 prosent av helsebudsjettene på forebygging, men resterende brukes til reparasjon. Manglende forebyggende tiltak fremover vil resultere i enorme kostnader for velferdsstaten, helsevesenet og fremtidige generasjoner.

NHO Geneo etterlyser konkrete tiltak for å oppnå regjeringens mål om 15 prosent flere fysisk aktive. For å oppnå målet, må vi tenke utenfor de tradisjonelle helsetjenestene og vi anbefaler involvering av arbeidsplassene og privat næringsliv. NHO Geneo støtter et forsterket samarbeid mellom arbeids- og velferdssektoren og helsesektoren.

Samhandling og helhetlig helsetjeneste

Kapitlet om rehabilitering og habilitering gir få signaler om styrket innsats. Den ferske Riksrevisjonsrapporten "Rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene" peker på at samhandlingen fungerer dårlig mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. Over 85 prosent av kommunene mangler lovpålagt kompetanse (tverrfaglighet), og det er stor variasjon i hva slags tilbud du får etter hvor du bor.

Regjeringen er opptatt av best mulig helsetjenester med dokumentar effekt for pasienter og brukere. NHO Geneo støtter en kontinuerlig kunnskapsbasert tilnærming, der de tverrfaglige disiplinene både ses samlet og hver for seg. Det finnes allerede mye forskning på effekten av ulike rehabiliteringsopphold på døgnbehandling. Kompetansen i de private rehabiliteringsinstitusjonene må anerkjennes og brukes. De utgjør i dag om lag 60 prosent av det offentlige tilbudet.

NHSaP legger opp til styrking av helsefelleskapene og bedre involvering av de private institusjonene for å styrke samhandlingen. Dette er bra, og må følges opp konkret i tildelingsbrev/føringer til RHF og helseforetakene.

LHL er enig med Regjeringen i at de største utfordringene i helsetjeneste i kommende tiår er tilgang på nok personell, for dårlig sammenheng mellom de forskjellige tjenestenivåene, og ikke likeverdig tilgang tjenestene. Planens oppmerksomhet på helsepersonellmangel, samt svikt i og behovet for økt samhandling, er viktig.  

Sporene Regjeringen vil følge for å løse utfordringene – inkludert å følge opp flere av helsepersonellkommisjonens forslag – er gode bidrag: Bedre samhandling, styrket sykehusøkonomi, optimalisert bruk av tilgjengelig helsepersonell, forbedre utdannings- og karriereveier for helsepersonell og innføre nye teknologiske løsninger.  

Det er flere eksempler på positive elementer:  

• Etablere et varig rekrutterings- og samhandlingstilskudd. 
• Prøve ut nye organiseringsformer, hvor man i større grad ser personell i sammenheng på tvers av kommuner og sykehus. 
• Gjennomgå dagens lovregulerte koordineringsordninger for å se på hvordan de kan bli bedre innrettet. 
• Utvikling av tverrfaglige fastlegekontor.  

Hovedinnvendinger mot fremlagt plan 

Vår hovedinnvending er at planen har en god beskrivelse, men at den ikke i tilstrekkelig grad følger opp med tydelige føringer og konkrete tiltak som gir snarlig iverksetting. I tillegg har ikke planen noen vesentlig rehabiliteringssatsning; her har ikke regjeringen levert. 

Rehabiliteringsinnsatsen må styrkes 

Den 15. februar 2024 la Riksrevisjonen fram sin undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene (Dokument 3:12 (2023−2024)). Hovedkonklusjonen var at “nesten ingenting har blitt bedre siden Riksrevisjonen undersøkte rehabilitering i 2012. Tiltakene har ikke gitt resultater og vår nye undersøkelse viser at hele seks av syv kommuner mangler lovpålagt kompetanse på området.”. 

Omtrent samtidig med at rapporten kom, tar de regionale helseforetakene i sine nye anbudsutlysninger ned kjøpet av rehabiliteringstjenester fra ideelle og private rehabiliteringsvirksomheter. De viser til at tilbudene skal gis i kommunene. Dette skjer til tross for at Stortinget i behandling av Innst. 271 S (2020-2021) vedtok at «Stortinget ber regjeringen sørge for at rehabiliteringstilbud innen spesialisthelsetjenesten ikke legges ned før man har sikret at kommunene er i stand til å overta ansvaret for de aktuelle pasientgruppene», og Riksrevisjonens rapport viser til at vedtaket ikke er fulgt. Ved disse anbudene vil tilbudet bli ytterligere redusert fordi kompetansen og tilbudene ikke finnes i kommunene. Konsekvensen er at det totale rehabiliteringstilbudet blir enda dårligere enn det som Riksrevisjonen avdekket.  

Nasjonal helhetlig rehabiliteringsreform 

Et tilnærmet samlet rehabiliterings-Norge og Helsedirektoratet påpeker som hovedgrep at det må på plass en nasjonal plan –en helhetlig nasjonal reform – for styrking av habilitering og rehabilitering. En reform som både forplikter kommuner og helseforetak.  

Arbeidet med en slik reform bør starte med at det oppnevnes en nasjonal tverrsektoriell ekspertgruppe. Gruppa må se på: Tydeligere nasjonale forløpsbeskrivelser og kliniske retningslinjer, som presiserer når hvilke aktører skal inn i pasientens forløp, hvordan de skal koordinere innsatsen og hvilke typer faglig innsats pasienten skal tilbys. Finansiering, kompetanse, organisering, samhandling, registrering, forskning og utvikling, samt bruker- og pårørendemedvirkning, er en del av dette.  

I dag er det, slik KPMG har påpekt, 357 forskjellige måter å utføre rehabilitering på i kommune-Norge. Konsulentselskapet har vist til at dette ikke tilrettelegger for effektiv veiledning, organisering og læring, og påpeker at dette er en faktorer de spesielt vil fremheve som bidrar til at det er sannsynlig at problemene på rehabiliteringsområdet vil vedvare om man ikke gjør noe. 

I arbeidet med en rehabiliteringsreform bør man derfor se til hva andre land har gjort for å løse sine utfordringer innen rehabilitering. I Danmark kan ikke kommunene tilsidesette sykehusets medisinskfaglige vurderinger av pasientens behov for gjenopptrening, eller hvilket nivå dette skal starte på når det er snakk om rehabilitering på spesialisert nivå.  

LHL ber Stortinget vedta at «regjeringen må sette ned en tversektoriell ekspertgruppe, som skal utrede og foreslå en helhetlig nasjonal rehabiliteringsreform». 

Styrke helsefrivilligheten 

I lys av en storstilt mangel på helsepersonell, kan helsefrivilligheten bidra med lavterskeltilbud som kan supplere kommunale tilbud. Det er viktig å bidra til å styrke helsefrivilligheten som kan bidra på helse- og omsorgsområdet og utrede mer forpliktende samarbeidsformer med slike aktører. Derfor må det også utarbeides statlige tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner med mål om å utarbeide tiltak og aktiviteter som kan avlaste helsetjenesten og sørge for økt bruk av frivillige til å løse oppgaver.   

Øvrige innspill fra LHL 

Særskilt for hjerte- og karsykdommer 

Flere PCI-sentre: Det er behov for raskere og tryggere behandlingskjeder for pasienter med akutt hjerteinfarkt. LHL ber derfor Stortinget vedta at det skal etableres flere PCI-sentre og at det forskriftsfestes at ambulansetjenesten utstyres for å gi trombolyse. 

Flere hjertepoliklinikker: Forskning viser at pasienter som følges opp i poliklinikk når behandlingsmålene i langt større grad. Ventetiden er lang, og en styrking av det polikliniske tilbudet må på plass. LHL ber Stortinget vedta at regjeringen må sørge for økt kapasitet i eksisterende poliklinikker, samt etablering av flere desentraliserte poliklinikker.  

Særskilt for hjerneslag og afasi 

Autorisasjon for logopeder: Logopeder har ikke autorisasjon som helsepersonell, og LHL mener at dette truer pasientsikkerheten. LHL ber Stortinget vedta en tidsfrist for Helse- og omsorgsdepartementets gjennomgang av ordningene for autorisasjon m.m., og Stortinget gjennom vedtak uttrykker tilslutning til en autorisasjonsordning. 

Hjerneskadekoordinatorer: I Danmark anbefales alle kommuner å ha en hjerneskadekoordinator/et koordinerende hjerneskadeteam som bistår både pasienter og pårørende. LHL ber Stortinget vedta at Regjeringen må få på plass en ordning med hjerneskadekoordinatorer i norske kommuner.  

Særskilt for lungesykdommer og allergi 

Pasientforløp kols: Kolspasientene opplever i dag et lite sammenhengende behandlingsforløp, og at de blir kasteballer mellom sykehus og kommuner. LHL ber Stortinget vedta at det skal utarbeides et eget pasientforløp for pasienter med kols.   

Bedre utredning av astma og allergi: I dag er det de regionale sentrene for astma, allergi og overfølsomhet i helseregionene (RAAO) som har det overordnede ansvaret for utredning av sykdom hos voksne. Sentrene trues stadig med nedleggelse og/eller kutt i budsjettene. Det gir en redusert trygghet for en pasientgruppe som opplever en utfordrende hverdag og dette påvirker aktivitet og livskvalitet. LHL ber Stortinget gjennom merknad slå fast at disse sentrene skal beholdes for fremtiden.  

Særskilt for pårørende 

Av Levekårsundersøkelsen for helse 2019 framkommer det at pårørendeomsorgen i Norge er beregnet til å utgjøre 136 000 årsverk, mens årsverkene i kommunale helse- og omsorgstjenester utgjorde rundt 142 000 årsverk. Antallet personer med behov for denne støtten vil øke betydelig i årene fremover. Samfunnet må ha tydeligere pårøreendeoppmerksomhet og det må komme flere konkrete tiltak for pårørendestøtte, herunder en gjennomgang og forbedring av permisjonsrettigheter for pårørende som kombinerer arbeid og pårørendeansvar (som oppfølging av anmodningsvedtak 147 til Innst. 112 S (2023-2024)).  

Ny nasjonal pårørendestrategi: LHL ber Stortinget vedta at Regjeringens pårørendestrategi 2021-2025 må etterfølges av en ny strategi fra 2025. 

Med vennlig hilsen, 
Mari Larsen 
Generalsekretær 
LHL​ 

FFO vil i sammenheng med høringen på overnevnte stortingsmelding meddele at vi kun vil ha merknad til punkt 3.3 til og med punkt 3.3.4 Habilitering og rehabilitering.

Habilitering og rehabilitering

Det har vært stor politisk enighet om at det er viktig å satse på rehabilitering. Den individuelle retten til rehabilitering er også godt ivaretatt i lov og forskrift, men mange får ikke oppfylt denne retten. Hovedårsaken er at sørge for ansvaret der delt mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjensten. Denne delingen av sørge for ansvaret er selve kjernen til problemet.

Det er en kjensgjerning at kommunene ikke har tatt tilstrekkelig ansvar for sitt sørge for ansvar for rehabilitering, selv om det finnes eksempler på kommuner som har en viss kapasitet når det gjelder rehabilitering, men svært mange av kommunene har ikke bygd opp et adekvat rehabiliteringstilbud på grunn av kapasitetsproblemer i form av begrenset tilgang på helsepersonell. I beste fall kan de fleste kommuner tilby enkelttjenester som for eksempel fysioterapi. Dette dekker ikke behovet for rehabilitering til de pasientgruppene som trenger et tverrfaglig tilbud.

Helse- og omsorgsdepartementet bestemte i fjor å stramme inn bruken av spesialisert rehabilitering med bakgrunn i det de mener er et overforbruk. Denne innstrammingen rammer mange pasienter som har behov for spesialisert rehabilitering for å opprettholde sitt funksjonsnivå. Innstrammingen innebærer at svart mange pasientgrupper henvises nå til kommunal rehabilitering som ofte ikke finnes. Dette vil kunne føre til at mange pasienter får en forverring av sin tilstand. Departementet har gjennomført denne endringen i praksis uten at brukerorganisasjoner eller fagorganisasjoner har blitt involvert, noe vi mener er kritikkverdig.

Riksrevisjonen kom med sin rapport i vinter og beskriver at det ikke har skjedd endringer på rehabiliteringsfeltet på de 12 årene siden forrige riksrevisjonens rapport om rehabilitering. Dette sier noe om at dette området fungerer dårlig, og riksrevisjonen mener: «svakhetene i rehabiliteringstjenestene går ut over pasientens helse, arbeidsevne, familieliv og fritid»

Videre påpeker Riksrevisjonen at «styringen av rehabiliteringstjenestene er mangelfull på alle nivåer, og mener at departementet har satt seg få mål og gitt få styringssignaler for rehabiliteringstjenestene. Det er heller ikke fastsatt en overordnet strategi eller plan som kan gi retning for arbeidet til og samhandlingen mellom ulike aktører og forvaltningsnivåer. Det er iverksatt få tiltak for å rette opp grunnleggende svakheter som har vært kjent i over 10 år.»

FFO mener at Riksrevisjonen peker på noe vesentlig som gjør at ikke rehabiliteringsområdet ikke fungerer. Det har vært utredninger og evalueringer som har gitt klare anbefalinger uten at dette har medført noen bedring i situasjonen.

Vil helse- og samhandlingsplanen vi føre til et bedre rehabiliteringstilbud?

Målsettingen for regjeringen er at «habilitering og rehabiliteringstilbudet i størst mulig grad skal gis i kommunene eller i samarbeid med spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjensten.»

FFO er ikke uenig i at mye av rehabiliteringen kan foregå i kommunal regi. Men det er en forutsetning at kommunene styrker sitt rehabiliteringstilbud slik at de kan yte tverrfaglige rehabiliteringstjenester. Som vi har påpekt tidligere så er dagens kommunestruktur med mange små kommuner en utfordring for å kunne levere rehabiliteringstjenester til sin befolkning. Det er mangel på fagfolk som gjør en slik ambisjon utfordrerne. Så kan man selvsagt si at kommunene må samarbeide for å kunne tilby rehabiliteringstjenester, og her er vi enig med departementet at dette er nødvendig å få til et slik samarbeid mellom kommunene. Erfaringer har imidlertid vist at dette ikke alltid er så enkelt. Helsefellesskapene er laget nettopp for denne typen faglig samarbeid mellom kommunene. Vi er helt enig i at Helsefelleskap egner seg godt til organisere rehabiliteringstjenestene på tvers av kommunene gjennom deling av de samlede ressursene.

«Riksrevisjonen er imidlertid usikker på om helsefelleskapene vil bidra til forbedring på dette området. De mener at undersøkelsen viser at det er for tidlig å konkludere med hvordan helsefelleskapene virker inn på helseforetakenes og kommunenes arbeid med rehabilitering.  Riksrevisjonen vet at de regionale helseforetakene og de private leverandørene av rehabiliteringstjenester, som er sentrale aktører på rehabiliteringsfeltet, ikke inngår i helsefelleskapenes faste samhandlingsstrukturer.»

Til tross for Riksrevisjonenes påpekning av usikkerhet rundt helsefelleskapenes evne til å kunne sørge for rehabiliteringstjenester gjennom samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, vil det være de samarbeidende kommunene som i felleskap må utarbeide planer for hvordan dekke behovet for rehabilitering.

Tidlig og systematisk vurdering av rehabiliteringsbehov

I meldingen foreslås det at rehabilitering bør planlegges og inngå som del av det ordinære pakkeforløpet.

FFO støtter dette forslaget, og vi mener at det er naturlig å yte rehabilitering i sammenheng med et pakkeforløp. Da vil ikke pasientene få et brudd i forløpet der de må vente på et rehabiliteringstilbud, men kan starte rehabilitering umiddelbart etter ferdig behandling i spesialisthelsetjenesten.

Det er imidlertid mange som ikke er gjenstand for pakkeforløp som trenger rehabilitering både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjensten. Det er nødvendig å sikre at disse som trenger jevnlig rehabilitering for å opprettholde sin funksjon et godt faglig rehabiliteringstilbud, noe vi ikke ser at mange av kommunene ikke har et tilbud om. Da er rehabilitering i spesialisthelsetjenesten en nødvendighet. Derfor mener FFO at den spesialiserte rehabiliteringen i form av de private rehabiliteringsinstitusjonene som har avtale med de regionale helseforetakene, fortsatt kan ta imot pasienter som trenger døgnbasert tverrfaglig rehabilitering, og dagrehabilitering.  

Ansvar og oppgavedeling

• Regjeringen beskriver hvordan oppgavedelingen skal gjøres innenfor rehabiliteringsområdet. De lovpålagte samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak er utarbeidet av Helsedirektoratet, og skal sikre helhetlig og sammenhengende helse- og omsorgstjenester for å sikre sammenhengende rehabiliteringstjenester. FFO mener at veilederen er god, og beskriver hvordan oppgavedelingen skal være. I veilederen er kommunenes rolle og ansvar tydelig beskrevet, og burde etterleves av kommunene. Dessverre så følger ikke flertallet av kommunene veilederens anbefalinger, noe som medfører at mange av pasientene ikke får den rehabilitering de trenger i kommunene. FFO mener at kommunene i større grad settes i stand til å kunne oppfylle sitt ansvar på rehabiliteringsfeltet bedre enn i dag. Dette handler i stor grad om mangel på ressurser i form av fagpersoner, noe som ikke er en enkel oppgave å løse. Vi tror at digitale løsninger kan benyttes mer innen dette feltet, men man kommer ikke utenom den direkte kontakten mellom pasienter og fagpersonellet. Vi er av den oppfatning av at regjeringen er for optimistisk når det gjelder kommunenes ansvar for rehabiliteringsfeltet, og mener at den klare begrensingen som nå er innført om tilgangen til spesialisert rehabilitering kun rammer pasientene. Nasjonal helse- og samhandlingsplan sier noe om Helsefelleskap og det er isolert sett fint at det satses på disse, og at de private- og ideelle rehabiliteringsinstitusjonene involveres i det arbeidet. Det har vi lenge ment at var en mangel. Men, vi er samtidig redde for at ansvaret på denne måten blir enda mer fragmentert ved at det blir enda et organ som skal ha et ansvar ingen tar. FFO mener derfor at Helse- og omsorgsdepartementet må ta en langt tydeligere styring på rehabiliteringsfeltet enn det de gir signaler om i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Psykiske helseplager og lidelser er en av vår tids aller største folkehelseutfordringer og en av hovedårsakene til sykefravær og uførhet. Antallet barn, unge, voksne og eldre som henvises til psykisk helsevern har økt over tid, og tiltakende etter pandemien. Samtidig blir mer enn 30.000 av disse hvert år avvist i spesialisthelsetjenesten, ofte uten gode alternative behandlingstilbud i kommunen.

Til tross for lovkrav fra 2020 om psykologkompetanse i alle kommuner, viser oppdaterte tall fra Sintef at over halvparten av landets kommuner fremdeles mangler psykolog i de psykiske helsetjenestene til voksne, mens 48% ikke har noen psykologårsverk til barn og unge. Heller ikke i sykehusene har man innfridd det tverrpolitiske ønsket om å styrke psykisk helsevern og rusbehandling.  Det er derfor viktig at Stortinget forenes om en Helse- og samhandlingsplan som sikrer en fremtidig prioritering av det samlede psykiske helsetilbudet i sykehus og kommuner, slik at dette kan rustes opp i tråd med den vedtatte opptrappingsplanen for feltet.

Psykologforeningen stiller seg bak regjeringens ambisjoner om å styrke den forebyggende innsatsen, sikre befolkningen en mer tverrfaglig kommunal allmenhelsetjeneste, og å bedre det tverrsektorielle samarbeidet rundt pasienter med sammensatte behov. Særlig ligger det her en mulig samfunnsgevinst i å ta mer i bruk kunnskap og metoder som gir samtidig arbeidsrehabilitering og helsehjelp.  

Vi vil gi regjeringen honnør for å vektlegge betydningen av et mer aktivt og systematisk arbeid med å rekruttere og beholde kompetansen i de offentlige tjenestene. Dette må omfatte samtidig innsats på flere områder slik som arbeidsmiljøtiltak, god ledelse, utvikling av fagmiljøer, redusert detaljstyring og rapportering, kompetanseutvikling og økonomiske incentiver. Vi savner likevel konkrete tiltak for å sikre psykologkompetanse, især i distrikter og kommuner der dette har vist seg krevende. Vi ber derfor stortinget stille seg bak et forslag om å pilotere KOMPIS (Kommunal psykolog i spesialisering) prosjektet fra Nordhordland som er utviklet etter ALIS modellen for allmennleger. Her samarbeider flere kommuner med spesialisthelsetjenesten om å sikre befolkningen nødvendig psykisk helsehjelp gjennom gode fagmiljøer og spesialiseringsforløp for psykologer til den kommunale allmennhelsetjenesten.

Fremtidens allmennhelsetjeneste er tverrfaglig

Fastlegeordningen er blant den norske helsetjenestens viktigste hjørnestener, men har vist seg sårbar og i behov av videreutvikling. Et av de viktigste strategiske grepene som foreslås i Helse- og samhandlingsplan er å videreutvikle dagens allmennlegetjeneste til en mer tverrfaglig allmennhelsetjeneste. Regjeringen vil legge frem en lovproposisjon i 2025 med tiltakene for ny organisering og finansiering. Psykologforeningen støtter dette og vil følge arbeidet tett.  Forsøk med tverrfaglige team tilknyttet allmennlegetjenesten, er evaluert og viser at tilbudet til pasientene blir bedre og mer helhetlig. Psykolog har inngått i noen av disse teamene. Disse kan avlaste fastlegene selvstendig med diagnostikk, behandling og evt videre henvisning, tverrfaglige samarbeid og de bidrar til kvalitetssikring, veiledning og opplæring til annet helsepersonell. En ny finansieringsordning for allmennhelsetjenesten må innrettes slik at det stimuleres til at også psykolog inngår.

Psykisk helse og arbeid

Hvis personellmangel er Norges største utfordring fremover, må vi straks prioritere tiltak for å redusere fravær som følger av psykiske lidelser. Det godt dokumentert at deltakelse i arbeidslivet kan ha flere positive helseeffekter og at arbeidsrettede rehabiliteringstiltak bør integreres bedre i helsetjenesten enn i dag. Arbeidsrettet psykologisk behandling og individuell jobbstøtte (IPS) har vist seg å være svært effektive tiltak for å hjelpe mennesker med psykiske lidelser tilbake i ordinært arbeid. For å lykkes med videre utrulling av slike tilbud må man se helhetlig på finansiering, lovverk og styringssystemer som fremmer helhetlige behandlingsforløp.

Endret finansiering og prioritering av psykisk helsevern

Regjeringen foreslår flere viktige tiltak som kan bedre de finansielle rammebetingelsene for sykehusene og øke forutsetningene for å styrke psykisk helsevern. Det viktigste er innføringen av en ny prioriteringsregel for psykisk helsevern og rusbehandling. Det er viktig at regjeringen tar tydeligere grep overfor sykehus som historisk ikke har prioritert PHV og TSB i tråd med politiske føringer og bestillinger. Vi registrerer at flere sykehus stadig planlegger videre kutt PHV og TSB, også i døgnplasser, til tross for opptrappingsplanen og stortingsvedtak om motsatt utvikling. En presset spesialisthelsetjeneste gir utfordringer både i kapasitet og kvalitet, som også gjør det vanskelig å beholde fagfolk i tjenesten. Flere sykehus strever med turnover og har høye innleiekostnader i psykisk helsevern. Det må derfor konkretiseres hvordan sykehusenes etterlevelse av den nye prioriteringsregelen skal følges opp og hvilke konsekvenser det vil få dersom en ikke oppfyller kravet i tråd med stortingets vedtak.

Psykologforeningen støtter ikke regjeringens forslag om å overføre avtalespesialistordningen til helseregionene da vi tror dette vil undergrave tilbudet til pasienter som trenger trygge behandlerrelasjoner over tid. Vi støtter heller ikke planen om å utrede en offentlig godkjenning av utvalgte psykologspesialiteter, som vi mener er svakt begrunnet og neppe vil bidra til styrket rekruttering slik ambisjonen synes å være.

Med vennlig hilsen,
Norsk psykologforening

Håkon Kongsrud Skard
President

Stiftelsen Hernes Institutt er ønsker en presisering/ utdyping knyttet til styrking av arbeidsrettet rehabilitering i kommune og spesialisthelsetjenesten.

Vi mener denne styrkingen både kvalitets og kompetansemessig bør skje med utgangpunkt i de etablerte fagmiljøene i spesialisthelsetjenesten, der disse tjeneste i stor grad er utviklet og i dag leveres ut fra. De regionale helseforetakene har hele tiden vært tydelig på at de ønsker en tjenesteutvikling basert på færre, og robuste fagmiljøer, derfor er Hernes Institutt opptatt av at døgnbasert arbeidsrettet rehabilitering i spesialisthelsetjenesten kapasitetsmessig må videreføres på minst samme nivå som i dagens situasjon.

Vi ønsker en tydeligere presisering i samhandlingsplanen om at det er behov for de arbeidsrettede rehabiliteringstjenestene i spesialisthelsetjenesten av fire årsaker:

1. Ulikhet mellom fagmiljøene for spesialisert rehabilitering og spesialisert arbeidsrettet rehabilitering.

Begrunnelse: Det er signalisert et ønske fra de regionale helseforetakene om at arbeidsdeltagelsesfokuset skal være en del av alle rehabiliteringsforløp der det er relevant. Det støtter vi på Hernes Institutt, og vi er opptatt av at man for å få en styrking av kunnskapen om hva arbeidsdeltagelse betyr for pasienten. i  rehabiliteringsfagmiljøene. Det er i dag fortsatt liten tradisjon for at et så tverrfaglig og tverrsektorielt fagfelt som arbeidsrettet rehabilitering faller naturlig inn i samarbeid til de diagnosespesifikke rehabiliteringsfagmiljøene. I disse rehabiliteringstilbudene er arbeidsdeltagelse prioritert på linje med alle andre forhold som påvirker pasientens totalsituasjon. Når sykefraværet blir langt dreies pasients/ brukers fokus bort fra helseplagene og over til konsekvensene av dem, som er fraværet fra arbeid. Derfor settes selve sykefraværet som «diagnosen» i arbeidsrettet rehabilitering, for å sørge for at det jobbes tverrfaglig og samtidig med alle faktorer som styrker og opprettholder arbeidsfunksjonen, og som styrker evnen til å håndtere forhold som svekker den. Derfor opprettes det tett kontakt med lokalt NAV, arbeidsgiver, utdanningsinstitusjoner og andre relevante samarbeidspartnere om planlegging og gjennomføring av det arbeidsrettede pasientforløpet, for hver enkelt pasient. Fokus på diagnoser i slike tilfeller vil svekke prosessen tilbake til arbeid. På tross av at det lenge har vært et krav fra de regionale helseforetakene at det skal være fokus på pasientenes muligheter for å stå i eller komme tilbake i arbeid eller utdanning, mangler fortsatt helseapparatet kunnskap om arbeidslivsutfordringer, og om hvilken hjelp bedriftene trenger, og helseapparatet er lite involvert i samarbeid med arbeidsgivere og NAV (Oslo MET, v/ Spjekalvik m.fl. 2023)

Behovet for spesialisert rehabilitering øker utover i et arbeidsrettet rehabiliteringsforløp. I tradisjonell, diagnosespesifikk rehabilitering f.eks etter sykehusopphold synker dette behovet utover i pasientforløpet. Dette bidrar også til å skille arbeidsrettede rehabilitering fra annen rehabilitering, ved siden av at de arbeidsrettede rehabiliteringsforløpene som regel starter etter en henvisning fra fastlege og ikke etter opphold på sykehus (På Hernes Institutt kommer ca 95% av alle henvisninger fra fastlege).

2. Ungt utenforskap og døgnbasert arbeidsrettet rehabilitering

Begrunnelse: Mange unge kommer ikke ut i arbeid og utdanning, dette truer eksistensgrunnlaget for velferdsstaten og bidrar til økte sosiale forskjeller. De unge har ofte komplekse og sammensatte helse- og livsstilutfordringer, og vår erfaring etter at vi har fått et økende antall av de unge inn i vår rehabiliteringsinstitusjon er at de tverrfaglige og tverrsektorielle rehabiliteringstjenestene våre (Som bl.a. også innebærer kontakt med utdanningsinstitusjonene) spesialisthelsetjenesten har vist seg å være effektive mht å øke deres mulighet for å komme i gang med utdanning eller arbeidsliv.

3. Arbeidsrettet rehabilitering er særlig viktig for de mest utsatte gruppene i samfunnet.

Begrunnelse: Arbeidsdeltagelse er for de mest utsatte gruppene i samfunnet veien til et fullverdig liv. Gruppene er det er snakk om er de med langvarig helseproblematikk i kombinasjon med lav utdanning, lav inntekt og yrkestilhørighet i lavstatusyrker. Ofte omtales disse yrkesgruppene som sliterne i samfunnet. For disse gruppene er identitet, sosial tilhørighet og mulighet for å bidra i fellesskap og samfunn i stor grad knyttet til deltagelse i arbeidslivet. Arbeidsdeltagelse er av den grunn også viktig virkemiddel i kampen om utjevning av sosiale forskjeller.

 Etter lang fartstid med erfaring med disse gruppene i samfunnet opplever vi at døgnbasert, tverrfaglig arbeidsrettet rehabilitering har god effekt på retur til arbeidslivet for disse gruppene

4. Fagmiljøene innen arbeidsrettet rehabilitering i spesialisthelsetjenesten er viktig for kompetanseoverføring til kommunene.

Begrunnelse: Kapasitet og kompetansenivå innen arbeidsrettet rehabilitering er svært begrenset i kommunene. Her viser vi til riksrevisjonens rapport om Rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene. Arbeidsrettede rehabiliteringstilbud er ikke utviklet i sykehus, men i stor grad i ideelle rehabiliteringsvirksomheter med driftsavtaler med regionale helseforetak. I arbeidet med å sikre at pasienter både i kommunal og spesialisthelsetjeneste får de arbeidsrettede rehabiliteringstjenestene de har behov for er det viktig at kompetansen som er opparbeidet i disse rehabiliteringsinstitusjonene ivaretas og videreføres slik at de også kan benyttes i arbeidet med overføring og oppbygging av arbeidsrettede rehabiliteringstjenester i kommunene.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan gir en grundig og balansert fremstilling av utfordringene helse- og omsorgstjenestene står i. Arbeidsgiverforeningen Spekter slutter seg til utfordringsbildet som tegnes. Beskrivelsene er alvorlige og bør føre til forsterket innsats for å styrke tjenestenes evne til å møte befolkningens behov for offentlig styrte og finansierte helse- og omsorgstjenester. 

Oppslutningen om og tilliten til tjenestene vil svekkes hvis ventetidene blir for lange eller behandlingstilbudet ikke oppfattes å være likeverdig.

Planen gir mange gode svar på hvordan dette kan forhindres, men på noen felter kunne Spekter ha ønsket større tydelighet.

Riktig med forsterket fokus på samhandling
De ulike aktørene og nivåene i helsetjenesten er i økende grad avhengig av hverandre for at de hver for seg skal kunne fungere. Slik Spekter ser det, gjør regjeringen derfor rett i å bre perspektivet til i større grad å omhandle samhandling enn i tidligere planer.

Må rekruttere og beholde personell
Blant hovedgrepene regjeringen presenterer for møte utfordringene og nå sine helsepolitiske mål, er tiltak for å rekruttere og beholde personell. Flere av tiltakene bygger på anbefalinger fra Helsepersonellkommisjonen, og vi vil spesielt kommentere tre av tiltakene.

Regjeringen foreslår å stille krav om at personellkonsekvenser skal utredes som del av beslutningsgrunnlaget for alle tiltak innenfor Helse- og omsorgsdepartementets sektoransvar. Den foreslår også å arbeide for at innføring av ny teknologi fortrinnsvis skal være personellbesparende og bidra til redusert vekst i personellbehov. Den foreslår tiltak for mer hensiktsmessig oppgavedeling mellom fagfolk og at arbeidet med et fagarbeiderløft videreføres.

Spekter støtter disse forslagene, og i tillegg forslaget om å gi de regionale helseforetakene i oppdrag å vurdere egnede områder for utprøving av alternative arbeidstidsordninger. Spekter har imidlertid en annen vurdering enn regjeringen av spørsmålet om behovet for en gjennomgang av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser som en subsidiær løsning hvis partssamarbeidet for en endring av arbeidstids-ordningene ikke lykkes.

Flertallet i Helsepersonellkommisjonen foreslo at myndighetene ved et slikt utfall iverksetter en gjennomgang av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser for å sikre at arbeidsgiver har myndighet til å ivareta ansvaret for både å bemanne tjenesten og ivareta arbeidsmiljølovens krav om at arbeidstakerne skal ha et fullt forsvarlig arbeids-miljø. Spekter mener dette må følges opp. Det vil gi lederne med ansvar rammer til å etablere arbeidsplanen slik arbeidsmiljølovens intensjon er.

Spekter vil uttrykke tydelig støtte til regjeringens forslag om lovarbeid med sikte på forenkling og tydeliggjøring av regelverk, og til effektiv og sikker tilgjengeliggjøring av informasjon til bruk i helsehjelpen. Dette er gode tiltak.

 
Behov for økte investeringer 
Regjeringen foreslår flere tiltak innen finansieringen av spesialisthelsetjenesten, blant annet at bevilgningene skal ta hensyn til de faktiske kostnadene ved at vi blir flere og eldre, i tillegg til kompensasjon for lønns- og prisvekst. Den foreslår endringer i spesialisthelsetjenestens rammebetingelser for å kunne gjennomføre nødvendige investeringer i sykehusbygg med redusert egenkapitalkrav og en annen rentemodell for helseforetakene. Spekter mener det er nødvendig å øke investeringene i spesialisthelsetjenesten, og støtter disse tiltakene.

Sykehusutvalget foreslo en modell hvor dagens ordning med Innsatsstyrt finansiering (ISF) «fra første pasient» blir avviklet og erstattet med rammefinansiering som hovedmodell. Alle finansieringssystemer vil ha både fordeler og ulemper. En avvikling av innsatsstyrt finansiering kunne eksempelvis hatt en negativ innvirkning på arbeidet for å korte ned lange ventetider. I Spekters høringssvar til Sykehusutvalget tok vi til orde for at forslaget om full omlegging til rammefinansiering burde utredes nærmere før det eventuelt ble gjennomført. Regjeringens forslag om å redusere andelen innsatsstyrt finansiering fra dagens 40 prosent til 30 prosent innebærer en balansert tilnærming som Spekter anser som fornuftig.

Regjeringen er tydelig på at staten fortsatt skal eie spesialisthelsetjenesten og ha en regional styring av ressursene. Den «legger til grunn at gjeldende lovgivning formelt sett gir adgang til å sikre demokratisk, regional og politisk innflytelse ved alle forhold som gjelder utforming og drift av den offentlige spesialisthelsetjenester, men at det ligger ytterligere muligheter i modellen for å sikre innflytelse, som ikke blir benyttet fullt ut». Regjeringen vurderer det ikke nødvendig å gjøre endringer i loven eller vedtekter på dette området, men vil ta initiativ til et årlig innspillsmøte der aktuelle saker fra helsefellesskapene kan løftes frem.

Spekter mener regjeringen gjør gode vurderinger om spørsmålet knyttet til styringen av spesialisthelsetjenesten. Vi vil uttrykke støtte til behovet for kompetente styrer med god innsikt i roller og ansvar, og til etablering av et felles program for opplæring av styremedlemmer. 

Vi har forståelse for ønsket om å endre navn på helseforetakene for å knytte begrepsbruken tettere til verdigrunnlaget for spesialisthelsetjenesten.

 
Burde vært tydeligere på prioriteringer
Spekter har merket seg at regjeringen i 2025 vil komme med en egen stortingsmelding om prioriteringer. Når den i Nasjonal helse- og samhandlingsplan presenterer helheten i helsepolitikken og veivalgene fremover, ville Spekter ha ønsket at behovet for prioriteringer kom enda tydeligere frem. Helsepersonellkommisjonen etterlyste en «holdningsendring i befolkningen, blant politikere og helsepersonellet, som bidrar til å dempe tilbudet av og etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester».

Selv om Spekter ser flere gode forslag til tiltak som vil understøtte bedre prioriteringer, mener vi Nasjonal helse- og samhandlingsplan kunne ha vært skarpere på dette temaet. Planen avviser for eksempel kommisjonens forslag om utredning av sykehusstrukturen, og den kommenterer ikke forslaget fra kommisjonen om et utredningsarbeid med å gjennomgå DRG-takstene for å se om takstene gir insentiver som ikke er ønskelige i lys av prioritering av helse- og omsorgstjenester.

Ubesvarte spørsmål om rehabilitering
Det var på forhånd knyttet interesse til planens omtale av rehabilitering. For regjeringen er det et mål at habiliterings- og rehabiliteringstjenester i størst mulig grad skal gis i kommunen eller i samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I regjeringsplattformen uttrykkes det at organisering og ledelse av rehabiliteringtilbudet skal utredes. Vår forståelse av planen er at en slik utredning erstattes av at rehabilitering skal vektlegges tyngre i helsefellesskapene, og at det skal inngå i en ny samarbeidsavtale med KS.

Behovsanalyser og fagplaner peker i retning av reduserte anskaffelser av døgnbaserte tjenester fra private og ideelle leverandører. Disse besitter viktig kompetanse. Det råder usikkerhet blant disse aktørene om hvordan og i hvilket omfang tjenestene vil bli benyttet fremover. I omstillingsarbeidet er det viktig at denne kompetansen og sterke fagmiljøer hos leverandørene ikke går tapt, men kommer pasientene og helsetjenestenes aktører til gode. Spekter vil oppfordre til gode prosesser for å sikre dette.

Spekter har ved flere anledninger tatt til orde for at private og ideelle bør kunne bidra i helse-fellesskapene. Vi registrerer med tilfredshet at regjeringen oppfordrer til det samme i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Den nasjonale planen beskriver et krevende utfordringsbilde for fremtidens helse- og velferdstjenester. Tilsynsmyndigheten har over år gjort mange erfaringer og funn som utdyper og utfyller dette bildet med direkte kunnskap om hva som blir konsekvensen for pasienter og brukere når samhandlingen mellom tjenester og nivåer svikter. Det er kjent at det er økt risiko for at tjenestene ikke blir gode nok når pasientene er i overganger mellom samarbeidende tjenester. Statsforvalterne og Statens helsetilsyn har som oppgave å bidra til sikre og gode tjenester slik at folk kan ha tillit til tjenestene, vi skal bidra til læring og forbedring. Vi er opptatt av at tilsyn må ses som del av helheten og samspillet for å forbedre tjenestene, der tilsynets virkemidler må brukes på en hensiktsmessig måte.  I meldingen er tilsynsfunn er i liten grad brukt og tilsyn er ikke beskrevet som en vesentlig del av virkemiddelapparatet. Tilsynet vil imidlertid understreke at vi også er en del av det nasjonale faglige rammeverket for bedre pasient- og brukersikkerhet, noe som er helt i tråd med tilsynets formål.

Varselutvalgets rapport Fra advarsel til læring og forbedring tar videre tekningen som preger vår policy for tilsyn og som lå til grunn for fjorårets lovendringer om reaksjoner til helsepersonell (Prop. 57 L (2021–2022)). Varselutvalget understreker betydningen av tjenestenes eget ansvar for å undersøke og iverksette tiltak når alvorlige hendelser skjer. Hvordan utvalgets forslag og anbefalinger blir fulgt opp, vil få stor betydning for tilsyn med alvorlige hendelser.

Det er mange berørings- og skjæringspunkter mellom hva som beskrives i meldingen og tilsynsarbeidet. Tilsynsmyndighetene legger det samme strategiske målbildet til grunn når vi nå jobber med å utvikle fremtidens tilsyn. Skal tilsynet kunne bidra til sikkerhet og kvalitet i tjenester og samfunn som er i rivende utvikling, så må vi også tenke annerledes om tilsyn. Etter vår vurdering er tiden inne for å foreta framtidsrettede og bærekraftige veivalg.

Tilsynsaktiviteten må understøtte en kunnskapsbasert utvikling av bedre kvalitet og sikkerhet. Det betyr at tilsynsmyndigheten må ha regulatorisk og ressursmessig handlingsrom til å videreutvikle et tilsyn som er mer i stand til å innhente, sammenstille og analysere informasjon som grunnlag for gode tilstandsvurderinger til nytte for beslutningstagere på ulike nivå.  En tilsynsmyndighet som i hovedsak jobber med de sakene som kommer inn som klager eller varsler, har et visst innsyn i hva som går galt og ikke fungerer godt for noen pasienter. Hva vi kommer i befatning med, er imidlertid ganske tilfeldig. Det er stor variasjon i hvem som velger å klage, på hvilke tjenester osv. Et mer datadrevet tilsyn med mer systematiske aktiviteter for å følge med på tilstanden i helse-, barnevern og sosiale tjenester i NAV, vil både kunne bidra med oversikt og innsikt for dem som trenger det på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, og legge grunnlag for et risikostyrt, målrettet og treffsikkert tilsyn.  Slik kan tilsynets ressurser brukes der risikoen for pasienter og brukere er størst, slik at befolkningen får mest mulig nytte av innsatsen. Tilsynet må ha ulike, målrettede og tilpassede tilnærminger, og bruke sin myndighet og reaksjoner i de situasjonene det er nødvendig og nyttig for å oppnå formålet.   

Slikt tilsynsarbeid er avhengig av at vi klarer å digitalisere mye av arbeidet, at vi får på plass digitale løsninger som legger til rette for informasjonsflyt mellom statsforvaltere, mellom statsforvalterne og helsetilsynet og mellom tilsynsmyndigheten og andre kunnskapsprodusenter. Arbeidet med oversikter og sammenstillinger av data er i dag avhengig av manuelt arbeid og er derfor svært ressurskrevende. Media, som rettmessig spør om og får innsyn i tilsynssaker og avgjørelser, kan i dag ligge langt foran oss i å sammenstille og analysere våre data og slik se trender og mønstre som vi selv ikke har muligheter til.

Helsetilsynet anbefaler at man i behandlingen av meldingen ser og vektlegger tilsyn som en vesentlig del av de samlede virkemidlene for å bedre pasientsikkerheten og kvaliteten i tjenestene slik at befolkningens tillit til tjenestene styrkes.

Tilsynsmyndighetene er også opptatt av å kunne ta del i og bidra til en god teknologisk og digital utvikling i tjenestene, og da særlig i kommunen. Kommunene skal nå stadig anskaffe løsninger og verktøy der det er krevende både å være bestiller og kvalitetssikrer i et stort og uoversiktlig marked. Erfaringer fra tilsyn viser at noen kommuner sliter med dette, og blir sittende med løsninger og verktøy som ikke er sikre og gode nok. Tilsynet med bruk av IKT og medisinsk utstyr må videreutvikles slik at det bidrar til at kommuner og andre virksomheter ivaretar sikkerheten og forsvarligheten for pasientene når de tar nytt utstyr og teknologi i bruk. Å basere tilsynet på å bare ettergå en og en sak der det har skjedd svikt ved bruk av utstyr, vil ikke være en tilstrekkelig kraftfull og effektiv måte for å bidra til forbedring og god sikkerhet i tjenestene. De enkelte sakene må samles og aggregeres opp til et kunnskapsgrunnlag sammen med informasjon og kunnskap fra annen tilsyns- og følge med på aktivitet for å gi grunnlag til kvalitets- og sikkerhetsarbeid i tjenestene utover den aktuelle virksomheten.

Helsetilsynet har videre merket seg meldingens omtale av behovet for å forenkle og tydeliggjøre regelverket. Dagens regelverk er etter vår vurdering for fragmentert, omfattende, komplisert og byråkratidrivende, og vi vil ta til orde for en mer helhetlig gjennomgang av det samlede regelverket. Det er for eksempel flere regler om ulike koordinatorroller som skal ivareta kontinuitet og sammenheng, og som bør vurderes samlet. Det er også grunnlag for å vurdere om reglene har den rette balansen mellom individuelle rettigheter på den ene siden og helheten og mulighetene for innovasjon på den andre. Det bør gjøres en vurdering av om regelverket totalt sett legger til rette for gode prioriteringer og kloke valg.

Standard Norge er positive til at regjeringen i planen peker på viktigheten av standarder og at arbeid med standardisering skal styrkes. Standardisering er primært nevnt som et virkemiddel innen digitalisering, e-helse og informasjonsforvaltning. Dette fagområdet skiller seg ut ved at det foreligger en strategisk plan for bruk av standarder som virkemiddel samt tiltak for å realisere planene. Meldingen viser blant annet til Plan for internasjonale standarder 2021-2024 og Samarbeidsmodell for internasjonale standarder (2022) samt Helseteknologiordningen. 

Standard Norge savner en tilsvarende strategisk tilnærming til bruk av standarder innen andre fagområder som er omtalt i meldingen. Standardisering kan bidra til å forenkle regelverk, minske uønsket variasjon, lette samhandling og styrke pasientsikkerhet og kvalitet i tjenesten i hele landet. Uten en helhetlig strategisk tilnærming vil det være en rekke barrierer for å ta ut potensialet som ligger i standardisering som virkemiddel.

Om Standard Norge og de internasjonale standardiseringsorganisasjonene
Standard Norges mandat som nasjonal standardiseringsorganisasjon er hjemlet i Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1025/2012 om europeisk standardisering, som er implementert i norsk rett. Standard Norge er Norges medlem i den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO og den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN og følger EUs arbeid med standardisering tett. En CEN-standard blir etter lov en Norsk Standard. EU bruker i økende grad standarder til å konkretisere generelle forordninger. Standard Norge  tilrettelegger for at norske aktører kan påvirke og ivareta norske interesser i utformingen av europeiske harmoniserte standarder. 

Behovet for standarder skal komme fra sektoren. Dokumentene utvikles i komiteer der alle berørte parter kan delta. Standardiseringsprosessen er en åpen og inkluderende prosess hvor alle kan bli hørt. Standarder revideres minimum hvert femte år, eller når ny informasjon er tilgjengelig. 

Standard Norge forvalter hundrevis av standarder innen helseområdet og har i år 12 aktive nasjonale komiteer innen helse og omsorg. Standardene kan grupperes i tre områder: 

Digitalisering, e-helse, informasjonsforvaltning, KI
En forutsetning for å lykkes med å styrke standardiseringen innen dette området, er at det blir lettere for fagpersoner å delta. Det er spesielt behov for tiltak for å øke deltakelse i fra spesialisthelsetjenesten. Det er behov for bedre ledelsesforankring. Å inkludere arbeid med standardisering inn i oppdragsbrev til virksomhetene, bør vurderes. Standard Norge anbefaler at regjeringen utreder eksisterende barrierer og hvilke systemiske grep som kan øke deltakelsen fra helsepersonell.

Medisinskteknisk utstyr og laboratorieutstyr
Dette er det området hvor standardisering er godt etablert og omfattende. Medisinskteknisk utstyr og laboratorieutstyr er standardisert gjennom ISO eller CEN, samt følger MDR- og IVDR-forordningene fra EU. Dette området er det svært viktig at ansatte i helsetjenesten gis tid og anledning å følge, for å være oppdatert på de siste standardene for utstyret de bruker til daglig. Å følge med her betyr å være tidlig orientert om hva som kommer og påvirke arbeidene, å vurdere hva som er relevant for Norge, behovet for tilpasninger, veiledere eller tilleggsdokumenter samt dele erfaringer med bruk og implementering. 

Arbeidsprosesser og kompetanse
På dette området har vi gode eksempler som er relevante for viktige mål i meldingen:

Kompetansestandarder for helsepersonell. Regjerningen vil «utrede hvordan det kan legges til rette for systematisk, standardisert og dokumenterbar kompetanseutvikling» (kap. 5.1.). Standard Norge har en serie med kompetansestandarder som er rettet mot helsepersonell som har blitt tatt svært godt imot av for eksempel Sykepleierforbundet. Disse bør vurderes i en utredning på kompetanse. 

Førstehjelpsspesifikasjoner for ulike bransjer: På oppdrag fra Helsedirektoratet fasiliterte Standard Norge arbeidet med fem bransjespesifikke førstehjelpsspesifikasjoner. Disse angir krav til hva som skal inngå i førstehjelpskurs i de ulike bransjene. Dokumentene gjør at beste praksis og kunnskap om førstehjelp kan legges til grunn når man f.eks. i bygg og anlegg skal lage eller bestille et førstehjelpskurs. 

Kontraktsbestemmelser ved kjøp av medisinsk utstyr og laboratorieutstyr – NS 8438: Leverandører og innkjøpere samarbeidet om å lage balanserte vilkår for innkjøp av medisinteknisk utstyr og laboratorieutstyr. Et felles rammeverk gjør at mindre innkjøpere og leverandører kan bruke ressurser på noe annet en juridisk bistand ved kontraktsinngåelser. 

Eksemplene viser at aktørene gjennom standardisering kan samarbeide for å finne en nasjonal, beste praksis. Standard Norge anbefaler at myndigheter og virksomhetene lager en plan for hvordan de skal jobbe med standardisering innen området arbeidsprosesser og kompetanse. 

Tverrsektorielle standarder med relevans for helsetjenesten
I tillegg finnes det mange standarder som kan brukes av virksomheter på tvers av bransjer, som er relevante for helsetjenesten. Eksempler er risikostyring, innovasjon, energiledelse. I dag deltar helsesektoren i liten grad i disse arbeidene. Standard Norge anbefaler at helsesektoren følger med på hva som finnes av slik horisontal standardisering.

Vennlig hilsen,

Åse Lunde
Direktør Energi, bærekraft og teknologi

Takk for muligheten til å gi innspill til høringen for denne stortingsmeldingen. Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 bygger på et svært grundig utredningsarbeid med høringer, flere ekspertgrupper og NOUer.  SINTEF mener planen bør ha større ambisjoner for å utnytte digitalisering. Vi mener også at forskning og annen kunnskapsutvikling bør brukes mer aktivt som virkemiddel, og i andre former enn følgeforskning.

Digitalisering er en viktig skalerende faktor for å skape bærekraftige helsetjenester

Digitalisering vil være en forutsetning for å møte de tre hovedutfordringene (bærekraft, samhandling og likeverdig tilgang) planen trekker fram.

«Ny strategi for digitalisering» er ett av seks hovedgrep i Helse- og samhandlingsplanen. Den legger ansvaret for digitalisering lokalt hos kommuner og helseforetak, mens den prioriterer noen utvalgte nasjonale e-helseløsninger (helsenettet, kjernejournal, e-resept og helsenorge.no) samt kommunal helseteknologiordning.

Mange av tiltakene vil først og fremst «sette strøm på papir»: De vil bidra til at helsepersonell sparer tid på å lete etter pasientinformasjon, som er positivt, men vi bør sette mer ambisiøse mål om å bruke informasjonen enda bedre: Tilgang til digital informasjon gir grunnlag for planlegging av vaktordninger, behandling i og mellom ulike tjenester samt som støtte for komplekse pasientforløp med mange behandlere og tjenester involvert. Tilgangen på digital informasjon gjør det også mulig å yte helsetjenester på helt nye og mer effektive måter. Vi anbefaler derfor at planen setter tydeligere digitaliseringsmål ut over å gjøre helseinformasjon tilgjengelig digitalt.

Forskning bør brukes som proaktivt virkemiddel – og ikke bare som en «følge-med»-aktivitet.

Helse- og omsorgstjenestene vil fremover måtte endres radikalt for å få bedre kapasitet til å kunne levere gode tjenester for alle.  Endringer må skje både med hensyn til organisering, måter tjenester ytes på og i utnyttelse av digitale støttetiltak for å være bærekraftig. Dette krever et bredt sett av virkemidler, og det er viktig at vi vet at tiltakene har ønskede effekter på blant annet ressursbruk, produktivitet og helseeffekter for pasientene.

Vår erfaring er at effektene av slike tiltak ikke kommer av seg selv: Det er enkelt og populært å foreslå tiltak som gjør «mer» og «bedre». Fremover må vi i økende grad se hvordan vi kan gjøre «akkurat nok» med minst mulig bruk av knappe helsepersonellressurser. Da må vi prioritere tiltak strengt ut fra hvilken effekt de har for pasientene og kapasiteten i helse- og omsorgstjenestene.

Helse- og samhandlingsplanen peker med rette på kommunal sektor, der kunnskapsbehovene er størst. Heller enn å bygge opp enda flere kompetansesentre innad i helsesektoren, er det er svært positivt at planen signaliserer at forskningsmidler i større grad vil kanaliseres via Forskningsrådet med utlysning i åpne konkurransearenaer der også universiteter og andre forskningsorganisasjoner kan delta^[1].

Helse- og samhandlingplanen peker på «implementeringsforskning», som er studier av «hemmere og fremmere for at kunnskap kan tas i bruk» i helsesektoren, som et hovedtiltak. Vi mener denne type følgeforskning blir for snevert. Vi vet allerede mye om utfordringene med å innovere i sektoren, mens vi har få målinger av hvilke effekter nye tiltak har på helse og på ressursbruk i tjenestene. Den beste fremmeren for skalering av nye tiltak er tydelige gevinster og effekter!

For andre store samfunnsutfordringer brukes store forskningsprogrammer som aktivt virkemiddel, blant annet Grønn plattform (grønn vekst i næringslivet), Forskningssentre for miljøvennlig energi, KI-milliard (kunnskapsløft om KI-teknologi og bruk) og EUs Missions. Vi mener, som Helsepersonellkommisjonen, at det trengs et stort strategisk kunnskapsløft der følgeforskning alene ikke er tilstrekkelig:

• Vi må gå fra piloter til forskning som dokumenterer effekter og gevinster i skala, og som dermed gjør det mulig å etablere “beste praksiser” og grunnlag for forbedringsarbeid.
• Forskningen er viktig for å validere produkter og tjenester utviklet og levert av leverandørene til helsesektoren i tråd med ambisjonene i Veikart for helsenæringen.
• Forskningsaktører står i fremste rekke for å kunne vurdere og kunne utnytte teknologiskiftene som kommer, blant annet fra kunstig intelligens.

Om SINTEF:

SINTEF er Norges største allmennyttige forskningsinstitutt. Vårt samfunnsoppdrag er å bidra til bærekraft, god samfunnsutvikling og næringslivets konkurransekraft. Vi jobber med både helsenæringen og med hele bredden av den offentlige helse- og omsorgssektoren for sammen å bygge forskningsbasert kunnskap om hvordan vi utvikler vår felles helsetjeneste.

[1] Bare cirka 6% av forskningsbudsjettet til Helse- og omsorgsdepartementet lyses ut i åpne konkurransearenaer gjennom Forskningsrådet i dag. Resten av forskningsmidlene er forbeholdt helsesektoren, slik at universiteter, forskningsinstitutter og andre aktører er avskåret fra å kunne bidra.

Høring av ny Nasjonal helse- og samhandlingsplan Meld.St.9 (2023-2024)

Hovedorganisasjonen Virke tilrår komiteen å merke seg følgende innspill.  Virke oppfordrer også komiteen om tydelige signaler slik at policy lovnadene gir grunnlag for endringer til det bedre.

Ad kap 2. om hovedutfordringene

• Mangelfull planlegging og for lite helhet er mulig å unngå i større grad, ved bredere involvering av alle aktører. Den samlede innsatsen fra behandling- og omsorgsnivå må utnyttes bedre, slik at pasientene får det bedre.
• Komiteen må se til at Helseforetakene i større grad, i kommende planperiode, rapporterer på graden av involvering av private ideelle aktører ihht retningslinjene for slik involvering fra 2022.
• Virke ber komiteen peke på at det mangler tilbud til pasienter som har behov for et omsorgsnivå som er høyere enn det kommunehelsetjenesten kan tilby og lavere enn det spesialisthelsetjenesten bør tilby. Dette skaper flaskehalser og dyre løsninger.
• Virke ber komiteen sørge for en mulighet for sentral finansiering av forutsigbare omsorgstilbud som; spesialsykehjem for pasienter med alvorlig alderspsykiatrisk lidelse som er ferdigbehandlet i sykehus.
• Virke anser ikke at nødvendig oppgavedeling ikke er adressert med tilstrekkelig verktøy og ber komiteen adressere partene slik at dette drøftes i en bredere og større sammenheng

Kap 4.3 og 4.4 Helsefellesskapene

• Virke ber komiteen legge til rette for videre utvikling av helsefelleskapene slik at de kan bli en viktige arenaer for erfaringsutveksling, diskusjoner rundt fremtidige behov og mulige tiltak.
• Det bør legges til rette for at flere private ideelle aktører kan møte ved behov.
• Det er en forutsetning for gode pasientforløp er at alle aktører får nødvendig informasjon. Det må bli en slutt på at informasjonsflyten fra sentralt hold stopper i foretakene og ikke når ut til private ideelle aktører.

Kap 8 Styring og finansiering

• Ber komiteen legge føringer (som i kursiv under) for at å videreføre, utvide og styrke Tørn-programmet. Det skal legges til rette for partssamarbeid og medarbeiderinvolvering på alle nivåer og samarbeide med private ideelle aktører i programmet der det er mulig.
• Ved endret finansiering må det sikres incentiver som stimulerer sykehusene til å få ned ventetidene og holde produktiviteten oppe.
• Ideelle og offentlige aktører skal sikres likeverdig finansiering. De RHF-ene, som holder tilbake penger må se til at også midlene kommer ideelle aktører til gode på lik linje med de offentlige.
• Komiteen bes om å merke seg at DRG systemene ikke helt holder tritt med den medisinske utvikling og sykehus hvor de polikliniske tjenester har blitt mer spesialiserte ikke kompenseres for at behandlingen tar lenger tid enn 20 minutter.

Kompensasjon 

• Privat ideelle leverandører av helse- og omsorgstjenester med både løpende avtaler og kontrakter skal kompenseres for pris og lønnsvekst i tråd med sats for nasjonalt vedtatt deflator.
• Øvrige andre uforutsette utgifter som er likelydende for alle aktører må gis like muligheter for å bli kompensert uavhengig av eierform  

8.5.3 Ideelle virksomheter

• Komiteen bes om å formulere omforente signaler om ideelles rolle og betydning for den totale helse- og omsorgsleveransen i sin innstilling til Stortinget.
•  I nasjonal helse- og omsorgsplan virkeperiode 2024-2027 skal det være et langsiktig vekstmål slik at 10 % av spesialisthelsetjenesten målt i kostnader skal være uføres av ideelle aktører.
• Dette skal være et tema i foretaksmøtene, og følges opp med den årlige rapportering tilbake til eier med rapportering på vekstmålet.
• De regionale helseforetakene RHF skal, som del av sitt sørge for ansvar, regelmessig involvere og høre private ideelle aktører ved planlegging og styring i et regionalt perspektiv.
• Ideelle må bli likeverdige partnere og likebehandles i alt fra fordeling av eksempelvis intensivkapasitet, LIS1-stillinger og nye oppdrag når behovene er til stede.
• RHF skal gi private ideelle aktører innsyn og plass i arbeidsgrupper ved gjennomføring av nye behovsanalyser for tjenesteområder.
• Forslaget om et nytt rekrutterings- og samhandlingstilskudd som kan støtte opp om samhandling bl.a. gjennom tilskudd til delte stillinger, må inneha sterke krav til samarbeid om planlegging og dimensjonering av tilbudet med utgangspunkt i befolkningens behov.

Kap 9 Ideelle aktører som del av digitale systemer 

• Private og ideelle aktører må kobles på arbeidet med ny strategi for digitalisering av helse- og omsorgstjenestene.
• Digitale systemer og verktøy bidrar til å stimulere og muliggjøre samhandling på tvers av nivåer og mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Ideelle er avgjørende viktig å satse på innen dette feltet. 
• Det bør som ledd i strategien prioriteres å utarbeide en oversikt over hvordan dette kan utvikles og brukes. Ideelle må kunne gis tilgang og bli koplet opp på de samme systemer som de andre aktørene innenfor kommune- og spesialisthelsetjenesten, uten at de må bære store utviklingskostnader.
• Helseregionene må pålegges å gi avtalepartnere og anbudsleverandører sikker tilgang til IT-tjenester som sikrer sømløse pasient- og behandlerinformasjon innen samme løsning og innenfor IT- sikkerhetsmurer

Øvrige punkter

• Tiltakene for å rekruttere og beholde personell støttes. For sykehusene er Virke spesielt opptatt av at vi må sikre tilstrekkelig breddekompetanse også i sykehusene og at dette må prege etter- og videreutdanninger
• Pårørendes rolle i behandling og omsorg må enda tydeligere frem. Det må legges bedre til rette slik de i større grad sees på som en ressurs. WHO løfter samarbeid med pasienter, brukere og pårørende som det kanskje mest kraftfulle virkemiddelet for å gjøre tjenestene sikre og trygge.
• Tiltak for ytterligere utvikling av allmennlegetjenesten støttes.
• Virke støtter Apoteksforeningens forslag om at det utredes hvilke oppgaver apotekene kan utføre for å avlaste fastleger og helsetjenesten.

Delta er glad for fokuset på samhandling i den nye stortingsmeldingen. Det er en utfordring både for pasientene og de som skal møte pasientene dersom ansvarsfordelingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten er uklar. Delta har forhåpninger til at en økt satsing kan gi mer sømløse tjenester.   

Vi er også svært fornøyd med at regjeringen nå følger opp helsepersonellkommisjonens tiltak for å møte framtidens behov for arbeidskraft. Som det står i meldingen kan ikke Norge bemanne seg ut av utfordringene og mange tiltak må settes inn.  

Mobilisering av arbeidskraft

Delta vil særlig framheve oppgavedeling mellom yrkesgrupper som avgjørende for å mobilisere arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene. Vi er på rett vei og Delta opplever at stadig flere ser mulighetene en bedre oppgavedeling gir. Mange ansatte har kompetanse som kan bli brukt bedre enn i dag. Samtidig er oppgavedelingen fortsatt for tilfeldig og arbeidet med endringer lite formalisert.   

I den forbindelsen er arbeidet med TØRN viktig. Programmet skal støtte opp om forsøk med nye arbeids- og organisasjonsformer i hele helse- og omsorgstjenesten. Så langt har evalueringene i kommunesektoren vært gode. Det er bra at dette nå utvides til spesialisthelsetjenesten. Delta mener vi bør ytterligere styrke denne satsingen. 

Vi har forventninger til at regjeringen følger opp lovnaden om et fagarbeiderløft. Helsepersonellkommisjonens utgangspunkt om å bygge kompetansen i tjenestene nedenfra er riktig og viktig og bruk at rett person på rett plass er et godt prinsipp her. Det er godt omtalt i meldingen. Regjeringen sier at den vil komme tilbake med tiltak og framhever også en rekke viktige tiltak vi støtter. Vi vil likevel framheve at de to viktigste tiltakene for et fagarbeiderløft er at både kommuner og sykehus må ta ansvar for å gi læreplass til yrkesfagelevene. Det neste er at de må følge opp og ansatte lærlingene i hele stillingene når læretiden er over.  

I fjor fikk vi nye og strammere regler for heltid. Det var en viktig endring. Det er likevel behov for å holde trykket opp på arbeidet med heltidskultur. Det handler om ansattes rett og mulighet til faste og hele stillinger. Men det handler ikke minst om rekruttering, sykefravær og frafall, og til slutt kvaliteten på tjenestene. Delta overvåker utlysningspraksisen for deltidsstillinger både i kommuner og sykehus. I fjor ble bare 25 prosent av helsefagarbeiderstillingene lyst ut som heltid.   Skal vi mobilisere flere til å bli og forbli fagarbeidere er flere i hele stillinger avgjørende. 

Styring og finansiering av sykehusene

Delta mener at meldingen trekker opp viktige grep for styring og finansiering av sykehusene. Vi har lenge tatt til orde for å gjøre det enklere for sykehusene å investere i bygg og utstyr. Endring i krav til egenkapital og rentemodell vil kunne gjøre det enklere å gjøre nødvendige investeringer. Det er avgjørende at sykehusene kan investere selv om driftsbudsjettet er stramt. Tilstrekkelige investeringer er viktig virkemiddel for å effektivisere tjenestene og omstille helseforetakenes til å løse framtidige oppgaver. Riktige investeringer vil også kunne bidra til å dempe knappheten på arbeidskraft i årene som kommer. 

Delta støtter opp om dagens foretaksmodell, men mener det fortsatt er utfordringer knyttet til bl.a. ledelse internt. Ledere må ha lederspenn som gjør det mulig å drive ledelse. Lederspenn på opp mot hundre medarbeidere gjør det umulig.  

Deltid er med og drive opp lederspennet i helsetjenestene. Det svekker ansattes mulighet til å bygge kompetanse og skape gode fagmiljø. Mer bruk av heltid vil gi bedre mulighet til faglig utvikling og dermed påvirke kvaliteten i tjenestene.  

Lederspennet er høyere i helse- og omsorgstjenestene enn i andre deler av arbeidslivet. Det er umulig å gi et eksakt tall på hva som er et hensiktsmessig lederspenn. Det avhenger av arbeidets art/kompleksitet og kompetansen hos leder og ansatt. Dette er en balanse, både for stort og for lite lederspenn kan ha negativ effekt. Men i dag er det for mange ledere som ikke har gode nok rammevilkår til å drive god ledelse. 

Det er samlet over 7500 ledere ved helseforetakene og i gjennomsnitt leder hver leder 26 ansatte, men det er store variasjoner både mellom og innad i helseforetakene. En del ledere har ansvar for over 100 ansatte. Dette er ikke nødvendigvis de største sykehusene, da disse gjerne har et ekstra ledernivå.  (Kilde: notat til Sykehusutvalget NOU 2023:8 ) 

 Akuttmedisinske tjenester

Regjeringen har varslet en egen stortingsmelding om de akuttmedisinske tjenestene. Dn har latt vente på seg.  Disse tjenestene er en avgjørende del av et helhetlig helsetilbud. Nærhet til legevakt og akuttmottak må ses i sammenheng med ambulanseberedskapen.  Usikkerhet knyttet til krav til kompetanse og utstyr, samt mangel på responstider har skapt mye uro og frykt for svekket beredskap i distriktene. Derfor haster det å få på plass en stortingsmelding som trygger folk i hele landet på at vi skal ha en likeverdig og god akuttberedskap over hele landet.   

Abelia er NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter med over 2800 medlemmer og 65.000 ansatte over hele landet. Våre medlemmer dekker ulike bransjer som IKT/medtech, innovasjonsselskaper og næringsklynger, undervisning, forskning, rådgivning, kreative virksomheter og ideelle organisasjoner. I sum spiller disse virksomhetene sentrale roller for innovasjon og for videreutvikling av helse- og omsorgstjenesten.

Helse- og omsorgstjenestene er under press og tydelige prioriteringer er nødvendig for å ivareta en bærekraftig helsetjeneste. Overordnet skisserer planen en god retning for omstillingsarbeidet. Vår viktigste kommentar er likevel at "medisinen" som foreslås ikke synes kraftig eller ambisiøs nok.

Mangel på fagfolk gjør at vi må frigjøre verdifull arbeidskraft til de aller viktigste jobbene. De som bare mennesker kan eller bør utføre. Alle oppgaver som kan forenkles gjennom teknologi, må forenkles. Alle oppgaver som kan flyttes ut til brukeren eller pårørende selv, under helsepersonellets kontroll, må flyttes. 

Teknologi og digitalisering vil spille en stor rolle i fremtidens helse- og omsorgstjenester. For eksempel kan kunstig intelligens nyttes i alt fra logistikkhåndtering til medisinsk behandling. Digital hjemmeoppfølging kan bidra til at pasienter kan behandles der de bor, og at helsetjenesten kan forbedres uten økt bruk av medisinsk personell. Det er derfor bra at en ny strategi for digitalisering av helse- og omsorgstjenestene er et hovedgrep i planen. Retningen på denne strategien synes også god, bl.a. i forhold til en mer stegvis tilnærming der en bygger videre på de nasjonale e-helseløsningene og igangsatte tiltak for digital samhandling. Det synes likevel å mangle tilstrekkelig kraft i virkemidlene for å sikre gjennomføring.

Av øvrige positive grep i planen vil vi særlig trekke frem:

• At det settes opp klare mål for hva planen er ment å oppnå, både for pasienter og for helsepersonell. Grepet med å se hele helsetjenesten under ett er viktig og hensiktsmessig, inkludert langt større fokus på forebygging og det å ta i bruk teknologi.
• At Helsedirektoratet skal vurdere om omstillingsvirkemidler, herunder finansieringsordningene, i tilstrekkelig grad understøtter en forebyggende helse- og omsorgstjeneste.
• At det skal prioriteres forskning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene gjennom Norges forskningsråd.
• At det skal stilles krav om at personellkonsekvenser skal utredes som del av beslutningsgrunnlaget for alle tiltak innenfor Helse- og omsorgsdepartementets sektoransvar.

Regjeringen sier videre at myndighetene vil følge med på at kjøp og anvendelse av teknologi i helse- og omsorgssektoren øker og at investeringene fra både offentlige og private aktører øker. Det skal også bli enklere for næringslivet å bidra til bedre helse- og omsorgstjenester, og alle aktører skal oppleve ryddige og forutsigbare rammebetingelser. Det er bra og det trengs! Vi vet allerede at det investeres alt for lite i it i helsesektoren sammenlignet med andre sektorer, og halvparten av it-budsjettene er i tillegg knyttet til aktivitet i egenregi.

Likevel, denne målsetningen er enklere sagt enn gjort, da det så langt ikke er etablert noen virkemidler eller målemetoder som kan følge med på denne utviklingen. Stortinget bør kreve at det kommer på plass. Dessuten vil måten den digitale utviklingen skal finansieres på i stedet kunne virke hemmende på utviklingen. Det planlegges for eksempel sterk vekst i Nasjonalt Helsenett (NHN). Helsevirksomhetenes kostnader til sterk vekst i NHN vil måtte hentes fra samme disponible ramme som kunne vært brukt til kjøp fra leverandørmarkedet.

Dette er et viktig tema å adressere, da vi at finansieringsmodellene påvirker innovasjon, næringslivssamarbeid og næringsutvikling og samarbeid på tvers av nivåer og sektorer. Insentivstrukturene oppfordrer i for liten grad til innovasjon på tvers av virksomheter og systemet virker for lite opptatt av helseeffekt. Det må derfor gjøres lettere å jobbe smart, og vondt å jobbe ineffektivt.

 Når gevinstene av innovasjon kommer ett sted og kostnadene et annet, er det en fare for at nye løsninger ikke tas i bruk. Det er derfor helt avgjørende at de politiske signalene følges opp med tydelige forventninger, insentiver og finansieringsordninger som bidrar til innovasjon og samhandling mellom for eksempel kommuner og helseforetak. Her er ikke planen optimal.

I komiteens videre arbeid med planen vil Abelia anbefale at Stortinget adresserer følgende behov:  

• Anmode regjeringen om å innføre takst- og refusjonsordninger som stimulerer til mer pasientvennlig og effektiv pasientbehandling gjennom bruk av ny teknologi.  Alt fra DRG-takster hos fastlegen til premiering av nye måter å jobbe på blant helsepersonell må på plass.
• Realisere en helsekatapult for testing og innføring av ny teknologi i samarbeid med næringslivet, forskningsmiljø, sykehus og kommuner.  
• Be om at det etableres en regulatorisk sandkasse for bruk av kunstig intelligens i helsesektoren. Mange vegrer seg for å ta i bruk ny helseteknologi basert på KI fordi regelverket er særlig strengt og konsekvensene av feil potensielt høyere enn i mange andre sektorer. En regulatorisk sandkasse vil derfor være et godt verktøy for å kunne teste og utvikle nye løsninger.
• Anmode om at økosystemet som er bygd rundt helseklyngene og helseinkubatorene videreutvikles. Norske helseklynger er internasjonalt anerkjent og utgjør en essensiell del av satsingen på nye grønne næringer i veikart- og eksportsatsing for helsenæringen.
• Anmode om mer åpen helseforskning. En større andel av tildeling til helseforskning må fordeles på åpne konkurransearenaer for å tilføre større bredde av teknologi- og forskningskompetanse, som Forskningsrådet. 
• Anmode om å styrke satsingen på kommersialisering av offentlig finansiert helseforskning. Det er behov for større satsing og mer tempo for å realisere flere gode helseløsninger, arbeidsplasser og verdier.
• Midler til anskaffelser av innovasjon på helse og omsorgsfeltet: I dag finnes det ikke virkemidler til prosedyrer der offentlig sektor kjøper utvikling av innovasjon (innovasjonspartnerskap i Innovasjon Norge og førkommersielle anskaffelser i Forskningsrådet). Dette er gode virkemidler om vi skal holde oppe utviklingstakten for å få på plass den personellbesparende teknologien som trengs. Kommuner og helseforetak etterlyser denne typen risikoavlastning og flere prosjekter er satt på vent

Innledning

Legemiddelindustrien bidrar til en bærekraftig helse- og omsorgssektor med god og i mange tilfeller livreddende behandling for mange pasienter, i tillegg til vaksiner som forebygger sykdom. Vi er opptatt av at innovative medisinske løsninger blir tilgjengelig til det beste for pasienten. Legemiddelindustrien står for en betydelig forsknings- og utviklingsaktivitet i Norge og LMI er en pådriver for an aktiv næringsutvikling og en innovativt og kunnskapsbasert helsetjeneste.

LMI mener meldingen adresserer viktige utfordringer for bærekraften i helsetjenesten og at regjeringens mål og tiltak på mange områder går i riktig retning, men at mulighetene den raske digitale teknologiutviklingen gir for å bruke helsedata og KI til å løse flere av utfordringene, kunne vært bedre adressert.

Meldingen slår fast at det er viktig at helsetjenesten er fleksibel og omstillingsdyktig, men dette er vanskelig å forene med stadig knappere ressurser og stramme budsjetter. Det er derfor viktig at Stortinget sikrer at denne meldingen og fremtidige budsjetter skaper de forutsetningene og rammene som skal til for omstilling og fleksibilitet gjennom å:

• satse kraftigere på å ta i bruk alle typer helsedata for å skape verdier for hele helse- og omsorgssektoren, fra pasienter og brukere til helsepersonell og forskere, inkludert helsenæringen.
• sikre at infrastrukturen og insentiver i helsetjenesten understøtter klinisk forskning og innovasjon.
• redusere behovet for helsetjenester gjennom å satse på forebygging og ved å ta i bruk nye innovative medisinske produkter raskere.

 Helsedata og digitalisering

• LMI anbefaler at i oppfølging av meldingen må alle tiltakene på helsedataområdet samles i en helhetlig handlingsplan som plasserer tydelig ansvar og sikrer fremdrift og investeringer.
• LMI mener at Norge bør investere mer i teknologi og infrastruktur for sekundærbruk av data fra flere kilder, og spesielt pasientjournaler.
• LMI mener at bedre involvering av innbyggere og brukere av helsedata må bli en forutsetning i utviklingen av strategier, tjenester og nasjonale løsninger.

LMI støtter regjeringens mål, planer og investeringer for digitalisering som skal støtte helhetlig samhandling og bedre tilgang til helseopplysninger til primærformål. Det positivt at regjeringen også vil legge til rette for bedre bruk av helsedata i helseforskning, kvalitetsforbedring og styring, og som grunnlag for innovasjon og næringsutvikling.  For å oppnå dette må dataene være tilgengelige for forskere fra offentlig og privat sektor. LMI mener at planene og tiltakene for å oppnå dette ikke går langt nok og at det må satses kraftigere skal vi som samfunn høste de nødvendige verdiene fra alle typer helsedata raskt nok.

Den største mangelen i meldingen er konkrete planer for hvordan data fra pasientjournal og undersøkelser skal kunne brukes til forskning. Selv om vi har gode registerdata i Norge og disse etter hvert er blitt mer tilgjengelig, er det i mange sammenhenger behov for ytterlig data fra journal. Finland har satset spesifikt på å sette opp datasjøer for å øke bruken av journaldata til sekundærbruk.

Det er mange aktører på helsedataområdet. Både Helsedirektoratet, FHI og RHFene har oppdrag som skal bidra til bedre tilgang og økt nytte. Det er vanskelig å se helheten og det må være vanskelig for aktørene å prioritere. Samtidig er det alt for lite involvering fra de som skal bruke dataene (forskere i offentlig og privat sektor) og de som skal gi oss tilgang til å bruke dem, nemlig pasienter og innbyggere.

Når bruk av helsedata er en forutsetning for flere av målene i meldingen er det også påfallende at investeringer på dette feltet skal avhenge av prioriteringer innenfor eksisterende rammer og de årlige budsjettene. Skal vi høste gevinster i form av personellbesparelser i tide, må vi investere i infrastruktur for tilgang og bruk av helsedata nå.

En handlingsplan for helsedata må omhandle alle typer helsedata og involvere brukerne i utvikling av tjenester og infrastruktur for tilgang og analyse, i tillegg til planer for samfunnsdialog og innbyggermedvirkning. LMI mener Norge bør la seg inspirere av Storbritannias «Data Saves Lives»-strategi fra 2022. Strategien inneholder over 100 konkrete og tidsbestemte forpliktelser og er fulgt opp med milliardinvesteringer.

Gode pasientforløp og likeverdig tilgang på tjenester

• LMI anbefaler at oppfølging av meldingen må inkludere en oppdatert og videreført Handlingsplan for kliniske studier og investeringer
• LMI anbefaler at man styrker innsatsen for å tilby desentraliserte kliniske studier og avstandsoppfølging for å sikre likeverdig tilgang til helsetjenester i hele Norge 
• LMI mener Norge må innføre et voksenvaksinasjonsprogram nå

Muligheten for å delta i kliniske studier skal ifølge Handlingsplanen for Kliniske studier være en integrert del av et godt pasientforløp. I meldingen er det kun tiltak fra handlingsplanen som er nevnt i forbindelse med kliniske studier. LML støtter disse, men ønsker også å peke på at Handlingsplanens virkeperiode løper ut i 2025 og at flere tiltak ikke er kommet ordentlig i gang, det gjelder spesielt for tiltakene om bedre informasjon til pasienter og helsepersonell og digital samtykkeløsning. Det er behov for forsterket innsats på området. En av de store utfordringene i dag er at selv om det er et stort ønske om å delta i kliniske studier fra tjenesten sin side, er det ofte ikke tilstrekkelig ressurser tilgjengelig, spesielt på analysetjenester.

Skal vi kunne øke antall kliniske studier og antall pasienter inkludert i studier uavhengig av bosted og geografisk tilhørighet vil en effektiv implementering av desentraliserte tjenester både når det gjelder behandling og oppfølging, være sentralt. Det er positivt at regjeringen vil styrke og videreutvikle det desentraliserte spesialisthelsetjenestetilbudet, og det må inkludere desentraliserte kliniske studier.  

Vi er nødt til å redusere behovet for helsetjenester ved å satse mer på forebygging. Det å ta i bruk anbefalte, kostnadseffektive vaksiner og sikre høyest mulig vaksinedekning bør være en del av omstillingen til en mer forebyggende helse- og omsorgstjeneste. Norge må innføre et voksenvaksinasjonsprogram nå, og leverandører må få mulighet til å informere om vaksiner til befolkningen.

 Kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet

• LMI anbefaler at leverandøren av legemidler får mulighet til å lage pasientrettet informasjon etter klare rammer og i samarbeid med myndighetene for å bidra til riktig legemiddelbruk.

 LMI synes det er positivt at regjeringen har valgt riktig legemiddelbruk som et nasjonalt innsatsområde og at det skal komme en gjennomføringsplan for dette, men er skuffet over at pasientens og pårørendes rolle ikke er problematisert og at tiltak rettet mot pasienter ikke syns å være tenkt inkludert i gjennomføringsplanen. Riktig legemiddelbruk fra pasienten sin side kan bedres med mer tilpasset og detaljert informasjon enn det som i dag er en del av pakningsvedlegget. Legemiddelindustrien er eksperter på sine legemidler og LMI anbefaler derfor at leverandørene får mulighet til å bidra med slik informasjon, slik de har mulighet til i våre naboland. Det finnes allerede i dag en nøytral fellesløsning for bransjen (Felleskatalogen) som kan brukes til dette. Legemiddelprodusentenes informasjon kan bidra til å dyktiggjøre pasienter og pårørende slik at legemidlene blir brukt riktig og dermed bidra til økt pasientsikkerhet.

Norges Blindeforbund har fem innspill til nasjonal helse- og samhandlingsplan:

1. Det må komme på plass ambulerende synsteam.
2. Det må utdannes flere synspedagoger.
3. Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse sitt tilbud til synshemmede må sikres minst på dagens nivå.
4. Det må etableres kvalitetsregister for området syn.
5. Sikre helhetlig rehabilitering av person med synstap.

Ambulerende synsteam

Ambulerende synsteam (ambulant tjeneste) som kan rykke ut til personer som opplever synstap. Det er viktig at synsteamet har relevant synsfaglig kompetanse og kan foreta en tverrfaglig utredning, kartlegge behov og sette i gang nødvendige tiltak. Dette teamet bør ikke ligge til kommunen, da det er urealistisk å tenke seg at alle kommuner skal ha denne spesialiserte kompetansen.

Dagens situasjon for personer som trenger synsrehabilitering er at det er for store variasjoner i tilbudet, og for liten kompetanse hos de som har ansvaret for gjennomføringen av synsrehabilitering. Alt for mange som opplever synstap får ikke den rehabiliteringen de trenger.

Helse- og samhandlingsplanen viser til ambulerende team som en løsning for enkelte grupper, også sansetapgruppen. Vi ser at det er helt nødvendig for å sikre at alle i landet som får et synstap, uansett hvor man bor, skal få den rehabiliteringen de har behov for, må det komme på plass ambulerende synsteam (ambulant tjeneste).

Gjennomføringen av selve rehabiliteringen skal fortsatt ligge hos de aktørene som har ansvaret i dag.

Utdanning av synspedagoger

Det er stor etterspørsel etter synspedagogisk kompetanse i hele landet. Flere med synsfaglig kompetanse, særlig synspedagogikk, er nødvendig for å øke kapasiteten på rehabilitering og opplæring, både i regi av voksenopplæringen i kommunene, spesialisthelsetjenesten og ideelle organisasjoner. Til tross for dette har utdanningstilbudet for synspedagoger blitt bygd ned de siste årene. Tidligere ble de aller fleste utdannet ved universitetet i Oslo, ca. 15 synspedagoger hvert år. De siste 10 årene har det ikke vært tilbud om synspedagogisk utdanning her.

Kapasiteten i utdanningen må økes både ved NTNU og Universitetet i Sørøst-Norge, og utdanningen ved Universitetet i Oslo må starte opp igjen.

Syn og psykisk helse

De seneste årene er det bygget opp et tilbud innen psykisk helsevern for synshemmede, ved Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse. Tilbudet er veldig viktig, omfatter barn, ungdom og voksne, og antallet pasienter har økt kraftig siden oppstart.

Tilbudet står i fare for å måtte reduseres på grunn av manglende finansiering. Ut fra den kraftige pågangen er det et behov for å bygge ut dette tilbudet.

Kvalitetsregister på området syn

Det er nødvendig å få på plass kvalitetsregister på synsområdet for å sikre behovskartlegging, riktig dimensjonering samt utvikling av relevante og kunnskapsbaserte tilbud i årene som kommer.

I 2020 var det 51 nasjonale medisinske kvalitetsregistre, men ingen som dekket området syn. Det er viktig å ha en strukturert innsamling av informasjon om utredning, behandling, oppfølging og resultat av behandlingen innenfor definerte sykdomsgrupper også på dette området, slik at man får kunnskap om kvalitet i helsetjenesten, og eventuell variasjon i helsetilbudet.

Vi støtter for øvrig at det kommer på plass et kvalitetsregister for rehabilitering.

Sikre helhetlig rehabilitering av personer med synstap

Vi ser for oss et rehabiliteringsløp som foregår i fem faser. Fasene kan overlappe hverandre og komme i ulik rekkefølge:

1. Fase 1 omhandler kontakt med det ambulerende synsteamet som er beskrevet som punkt 1 overfor.
2. I fase to gis akutt rehabilitering, som innebærer tilbud om: Oppfølging innen psykisk helse, grunnleggende opplæring i digitale løsninger, mobilitet og orientering og grunnleggende bistand til å mestre å bo i eget hjem, samt oppfølging av pårørende. I akuttfasen skal også personen gis tilbud om besøk av likeperson.
3. Hovedelementet i den tredje fasen er utredning og planlegging. Her foretas kartlegging av tilpasning og opplæringsbehov på ulike livsarenaer. Det skal utarbeides en individuell plan i samarbeid med den personen som har opplevd synstap.
4. Fjerde fase er rehabiliteringsfasen som har hovedfokus på jobbmestring, og har også et fokus på opplæring for å fungere godt på andre arenaer i livet.
5. Den femte fasen handler om oppfølging. Behovet for oppfølging vil variere etter grad av synstap, type synstap og livssituasjon. For de fleste vil fasen vare livet ut.

I hele prosessen har den enkeltes ønsker og behov vært styrende. Rehabilitering og samfunnets støtteordninger har arbeidet sammen for å hjelpe den enkelte til et aktivt medborgerskap og et likestilt liv.

Det er viktig at den helhetlige rehabiliteringen sikres en forutsigbar og tilstrekkelig finansiering. Dette omfatter blant annet den rehabiliteringen som gis ved syn- og mestringssentrene og er finansiert av NAV.

Oslo, 10.04.24

Akupunkturforeningen gir med dette våre innspill til høringen på «Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027— Vår felles helsetjeneste» (Meld. St. 9 (2023–2024).

Våre innspill er knyttet til innholdet i kapittel 5.4.7 Oppfølging av anmodningsvedtak om autorisasjon og spesialistgodkjenning av helsepersonell mv.

Om Registeret for utøvere av alternativ behandling og autorisasjonsordningen

Helse- og omsorgsdepartementet vurderer at registeret ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt for å vurdere aktuelle tjenestetilbydere for autorisasjon. Akupunkturforeningen støtter den vurderingen. «Alternativregisteret» hadde som sin fremste funksjon at mva-fritak var knyttet til registrering. Når det incentivet ikke lenger er relevant, er oppføring i registeret heller ikke relevant for seriøse utøvere som holder medlemskap i en respektert forening for sin respektive profesjon.

Departementet skriver også at de vil sette i gang en helhetlig gjennomgang av autorisasjonsordningen og andre godkjenningsordninger. Akupunkturforeningen mener det er positivt at regjeringen vil se på autorisasjonsordningen med nye øyne. Vi mener dagens praksis hvor Stortinget er et De Facto autorisasjonskontor har svakheter. Vurdering av hvilke grupper som får en form for autorisasjon må være basert på faglig grunnlag, ikke politiske preferanser.

Vi vil allikevel understreke at tid er en faktor her. Manglende avklaringer på hvorvidt akupunktører kan anses å yte helsehjelp har store konsekvenser for profesjonen, for pasientene og for akupunkturfaget i Norge. Akupunkturforeningen er trygge på det faglige grunnlaget og den kliniske dokumentasjonen for vår profesjon, men vi er redd en helhetlig gjennomgang av autorisasjonsordningen vil ta så lang tid at akupunkturfaget og akupunktørene som yrkesgruppe vil forvitre i ventetiden.

Om pasientsikkerhet og kvalitet

Regjeringen understreker i planen at kvalitet, pasientsikkerhet og kompetanse er det viktigste med autorisasjonsordningen. Dagens system undergraver dette formålet når det kommer til akupunkturbehandling. Konsekvensen er redusert pasientsikkerhet.

Autorisert helsepersonell gir i dag «akupunkturbehandling» mva-fritt uten å ha noen kvalifikasjoner. Akupunktører med offentlig godkjent utdanning i akupunktur er derimot mva-pliktige når de gir samme behandling. Denne politikken gir dessverre pasienter et økonomisk incentiv for å velge behandlere uten skikkelig utdanning. Konsekvensen er behandling av dårlig kvalitet og flere pasientskader, med lungepunkteringer som det hyppigst forekommende.

Tydelige kvalitetskrav for behandlere som tilbyr akupunktur er nødvendig for å trygge pasientene, og dette er myndighetenes ansvar.

Merverdiavgift på akupunkturbehandling – eller på akupunktører?

Departementet skriver i meldingen at mva-fritak på tjenester er avhengig av blant annet hvilke yrkesgrupper som utfører den og om denne gruppen har autorisasjon. Akupunkturforeningen mener det er en grunnleggende feil forståelse.

Per definisjon er all behandling med akupunkturnåler akupunkturbehandling. Loven er klar på at all alternativ behandling for vederlag er mva-pliktig. Så lenge akupunktur fortsatt er definert som alternativ behandling, betyr det at all behandling med akupunkturnåler hvor pasienten betaler selv, er en mva-pliktig tjeneste.

Med dagens politikk er det mva-fritak på tjenesten akupunktur utført av en behandler med tilfeldig autorisasjon, men mva-plikt samme tjeneste utført av en behandler med akupunktur som profesjon.

Departementet avslutter med å slå fast at det ikke foreligger planer om å endre merverdiavgiftslovgivningen. Mva-fritak for akupunktører krever ingen endring i mva-lovgivningen. Det holder å anerkjenne at akupunkturbehandling kan regnes som helsehjelp, noe det offentlige helsevesen i praksis anerkjenner hver dag.

Dersom det menes alvor med formålet pasientsikkerhet og kvalitet, bør dette ryddes opp i. Som et minimum må loven være lik for tilbydere av samme tjeneste i samme marked.

Kort om akupunktur i Norge i dag

Akupunktur som behandlingsform er etablert som en del av helsetjenesten i dag. I Norge tilbyr 40 av 50 sykehus akupunkturbehandling, hovedsakelig innenfor smertebehandling, i fødselsomsorgen og i psykisk helsevern.

Akupunkturbehandling anbefales i nasjonale kliniske retningslinjer og veiledere på en rekke konkrete tilstander. I den siste NAFKAM-undersøkelsen oppgir 5,3% av de spurte at de har fått akupunktur i 2022, det er 200.000 nordmenn.

Akupunktur er godt dokumentert, det finnes over 10 000 randomiserte, kontrollerte studier på effekten, og NOKUT har godkjent det fireårige bachelorstudiet i akupunktur ved Høyskolen Kristiania.

Akupunkturforeningens krav:

• - Anerkjenn akupunkturbehandling som helsehjelp og gjeninnfør mva-fritaket på akupunkturbehandling.

Innspill til nasjonal helse- og samhandlingsplan

 LO takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets behandling av nasjonal helse- og samhandlingsplan. LO organiserer ansatte innen alle yrkesgrupper i helsetjenesten og representerer dermed et mangfold av profesjoner og ansatte med ulik kulturell bakgrunn.

Innledningsvis ønsker vi å gi vår støtte til retningen som planen peker ut for helsetjenestene våre de nærmeste årene. Satsingen på vår felles helsetjeneste, fagarbeiderne og endringer tuftet på partsarbeid og større tillit til den enkelte medarbeider er riktige og viktige tiltak. En intensivering av arbeidet med heltidskultur, oppgavedeling, arbeidsmiljø og arbeidsvilkår vil etter vår mening bidra til målsettingen om at vår felles helsetjeneste skal være førstevalget for fagfolkene. Videre signaliseres det endringer i finansieringen av sykehusene som vi støtter. Vi mener også at mange av tiltakene for en mer sømløs helsetjeneste mellom kommuner og sykehus virker riktige.

LO er glade for at regjeringen legger opp til en satsing på fagarbeideren. Skal vi lykkes med å bemanne framtidens helsevesen er det viktig at vi satser på alle som jobber der, og fagarbeidersjiktet har en nøkkelrolle. Noen av forslagene er imidlertid av en svært overordnet karakter. Det henvises også til en rekke tiltak som allerede er i gang. Det er derfor et behov for å konkretisere hva satsinga på fagarbeiderne skal bestå i ytterligere og tidsperspektivet for dette. LO og de aktuelle forbundene ser fram til å bli involvert i denne prosessen sånn at vi sammen kan finne de beste løsningene for tjenestene, pasientene og våre medlemmer.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan peker i riktig retning omkring digitalisering. Spesielt viktig er vektleggingen av Norsk Helsenetts rolle. E-helsenorge må ut bygges bit for bit, og det er bra at man ikke legger opp til nye gigantprosjekter av typen Akson. Pasientens legemiddelliste og kjernejournal er eksempler på fornuftige, nasjonale satsinger. Når kommunene får hjelp og støtte til å innlemme disse med sine systemer gjennom Helseteknologiordninga kan vi begynne å nærme oss målet om at pasientinformasjon kan flyte trygt og sikkert gjennom hele helsevesenet.

Regjeringen beskriver i stortingsmeldingen tre store utfordringer som vi stiller oss bak. Imidlertid savner vi en grundigere analyse av det vi mener er den fjerde store utfordringen framover; at fellesskapets helsetjeneste er under press. I nord etablerer Aleris sykehus i Bodø og Tromsø. Samtidig sliter Helse Nord med å få tak i fagfolkene til sine offentlige sykehus. Private helseforsikringer har eksplodert og danner et viktig grunnlag for ytterligere vekst av private kommersielle aktører. Bruken av innleie – både i kommuner og sykehus - synes ute av kontroll. Sykehusene betaler mer og mer til private for behandling de selv ikke rekker. De fire siste årene har utgiftene til sykehusene bare for fristbrudd-pasienter mer enn åttedoblet seg!

 I Fagforbundets innspill til behandlingen av stortingsmeldingen «En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa» ble det etterlyst en bedre belysning av utfordringer knyttet til internasjonalt samarbeid og da særlig hva som kan ligge i det som på norsk lyder litt dramatisk: EU sin «helseunion».  Det er behov for nøktern drøfting og informasjon om hva det kan innebære av konsekvenser blant annet gjennom utenlandske kommersielle aktører.

 Regjeringen fremhever at en god balanse mellom fellesskaps- og private løsninger er helt sentralt for velferdsordninger innen helse og omsorg. Det er vi helt enig i. Denne balansen utfordres imidlertid av kommersielle aktører med grunnlag i markedsreglene i EØS. Det står i meldingen at stat og kommune skal styre og bestemme, men det kommuniseres ikke at det i rettsprosesser pågår flere saker som kan påvirke balansen i gal retning. Disse sakene kan vi gi utfyllende dokumentasjon av. Kommersielle aktører er svært pågående for å fortrenge ideelle aktører, blant annet gjennom å skape usikkerhet om lovligheten av å reservere kontrakter for ideelle aktører. Dette er helt i strid med et uttalt politisk mål om at det primært er ideelle aktører som skal bidra til mangfold og en god balanse mellom private og fellsskapsløsninger. Selv Helse Sør-Øst RHF har gitt et bidrag som svekker ideelles posisjon, basert på et høyst diskutabelt rettslig grunnlag, noe Fagforbundets ansatterepresentant i styret påpekte i en protokolltilførsel. Det er viktig at departementet mer aktivt følger opp det klart uttalte målet fra regjeringen om å styrke bruken av handlingsrommet i EØS-avtalen.

 Samlet sett mener vi denne utviklingen utgjør en alvorlig trussel mot målet som vi oppfatter at det er tverrpolitisk enighet om: bevaring og styrking av fellesskapets helsetjeneste.

 Vi mener nasjonal helse- og samhandlingsplan leverer for svake løsninger når det gjelder styring av sykehusene. Flere utvalg har pekt på svakheter ved dagens organisering og styring av spesialisthelsetjenesten og det har vært pekt på at handlingsrommet innenfor helseforetaksmodellen ikke er tilstrekkelig utnyttet. Tiltakene som presenteres for å sikre en sterkere demokratisk regional og lokal politisk innflytelse er etter vår mening utilstrekkelige. Helsefellesskapene får nå en viktigere funksjon både for disponeringen av det varslede rekrutterings- og samhandlingstilskuddet og ved at Helsefellesskapene skal kunne løfte saker til det nye årlige innspillmøtet. LO vil i den sammenheng peke på at de ansatte er den eneste store aktøren som ikke har en formalisert rolle i Helsefellesskapene, noe vi mener er en betydelig svakhet ved modellen. Videre beklager vi at regjeringen ikke har fulgt opp Sykehusutvalgets anbefaling om å gi representanter for de ansatte i de regionale helseforetakene observatørstatus i de felleseide helseforetakene. Mye av kritikken mot helseforetaksmodellen handler om konsentrasjon av makt – særlig til de regionale helseforetakene. Det er derfor skuffende at regjeringen ikke følger opp sykehusutvalgets forslag til begrensinger i styreverv for direktører, ledere og ansatte.

Innspill til Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027

Universitets- og høgskolerådet (UHR) er norske universiteter og høyskolers interesse- og medlemsinstitusjon. Vi representerer 32 medlemmer, både statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Vårt innspill er begrenset til kapittel 5 og 6, som er mest relevante for utdanning og forskning.

Utdanning av personell til helsetjenestene spenner fra videregående opplæring til doktorgrad, og UHR mener at det er viktig at det ses på som et helhetlig utdanningsløp og at overganger mellom utdanningsnivåene og opptakskrav er i tråd med det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket. Det er viktig å forhindre at høyere yrkesfaglig utdanning og utdanning på universiteter og høyskoler kommer i en uheldig konkurransesituasjon. Det må være tydelig for søkere og ansatte i helsetjenestene hva de ulike utdanningene og utdanningsnivåene innebærer, og hvordan de ulike utdanningene til sammen danner en helhet i ulike kompetanser og kompetansenivåer som helse- og velferdstjenestene trenger i framtiden.

Det er nødvendig med god koordinering gjennom hele løpet, og ansvaret for dette ligger i Kunnskapsdepartementet. Utvikling av eventuelle nye studietilbud må skje i samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfeltet, og det må tas hensyn til eksisterende tilbud. UHR mener det er uheldig med fragmenterte initiativer for å etablere nye tilbud, som for eksempel forslaget i helse- og samhandlingsplanen om å etablere en master i allmennfysioterapi.

UHR støttet Helsepersonellkommisjonen i at den mest effektive måten å utdanne flest mulig helsepersonell på er at helsefagarbeidere i videregående opplæring ikke prioriteres for opptak til sykepleierutdanningen. Den foretrukne veien inn i helsefaglige høyere utdanninger er via studieforberedende studieprogram i videregående opplæring. Institusjoner som ønsker å gjøre forsøk med y-vei, tre-semestersordning eller lignende bør imidlertid få lov til det. Det er også i tråd med Opptaksutvalgets forslag i NOU 2022:17 og Meld. St. 19 (2023-24) Profesjonsnære utdanninger over hele landet.

UHR ser behovet for mer forskning for bedre og mer effektiv utnyttelse av arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene. Det er behov for mer forskning i samarbeid med tjenestene, både for å utvikle tjenestene og for å gi verdifulle bidrag til innhold i utdanningene. Dette er kanskje særlig viktig i de kommunale helse- og velferdstjenestene, der det er lite forskningsaktivitet og lite finansiering av forskning. UHR støtter etableringen av Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF).

 Autismeforeningen i Norge er glade for at det nå skal utarbeidedes nasjonale retningslinjer for autismespekter diagnoser.

Men er meget bekymret for hvordan voksne, ungdom, barn og familiene faktisk har det i hverdagen sin. Hverdagen er preget av lange ventelister og manglende forståelse, tilrettelegging og hjelp.

Personer med nevroutviklingsforstyrrelser kan har behov for habilitering, deler av livet eller livet ut. De fleste med Autismespekterdiagnoser anser seg ikke som en pasient, eller opplever at man er syk, men manglende forståelse, tilrettelegging og det å ikke få den hjelpen man har behov, rett og slett manglende søkelys på forebygging av tillegg utfordringer gjør folk syke.

Og når man blir syk er det et faktum at personer med autisme ikke får likeverdig helsehjelp, at det er utstrakt bruk at vent og se holdning og autismediagnosen overskygger både somatisk og psykiske lidelser.

 Helse Sør-Øst RHF vedtok for eksempel høsten 2023 Fagplan for habilitering 2023-2025, med seks prioriterte satsingsområder, det er nødvendig at det satset nasjonalt på å styrke fagområdet habilitering. AiN er lettet over at ASD er innen satsningsområdene, men bekymret over at når våre får et bedre tilbud fases innsatsen til andre diagnose grupper ut. Slik kan vi ikke ha det.

Det er behov for et reelt løft og økte ressurser med et tverrfaglig fokus som ivaretar og gir likeverdige muligheter til livskvalitet, gjennom hele livet.

NOU 2020: Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom kartla, som også Riksrevisjonen sin rapport at det er store forskjeller ut fra hvor man bor, men også utfra individuelt hvilken person man møter på i tjenestene. Det er stor grad av variasjon i kunnskap og helse og omsorgtjenestene i kommune ytes i stor grad av ufaglærte.

Et system for å ivareta retten til gode, koordinerte helse- og omsorgstjenester er av spesielt stor betydning, og gir mulighet til et liv med god livskvalitet. Våre tilbakemeldinger fra medlemmene er at det svikter på tvers av sykehus og kommuner. Og at hjelpen som tilbys i hjemkommunen ikke samsvarer med tilrådninger fra spesialisthelsetjenesten.

Mange opplever også å ikke få medvirke på hvilke tjenester og hjelp det er behov for. Det er økt grad av samlokalisering av tjenester og bygging av større bofelleskap, dette gir ikke mulighet til selvbestemmelse og en aktiv samfunnsdeltakelse.

Koordinatorordningene for barn og voksne varierer fra kommunen til kommune, og oppleves ikke å fungere på langt nær så godt lovnadene var. Kommuner har organiserer koordinatorrollen ulikt og ofte i småstillingshjemler. Koordinator rollen må gjennomgås.

Det er behov for å konkretisere hva Sektorovergripende arbeidsformer betyr og hvem som har ansvaret, dette gjelder ikke bare tiltak i barnehage, skole og veiledning i hjemmet. Men også støtte og hjelp til å fullføre utdanning, komme i arbeid og mestre hverdagslivet.

 Slik situasjonen er i dag opplever personer med autisme, og ofte voksen å «falle mellom stolene» i tjenestene og på den måte ikke få den nødvendige forståelse, støtte og hjelp de har behov for.

Overganger er spesielt utfordrende, og vi ser at når tjenestene ikke er koordinerte og fagligbegrunnet så er man enda mer sårbare for endringene overgangene fra barn, til voksen og voksen til eldre medfører.

 Spesielt den siste tiden har både enkeltpersoner, fagavdelinger og autismeforeningen via media fortalt om lange ventelister og manglende tilbud.

Autismeforeningen i Norge har varslet om dette i en årrekke.

 Det oppleves ikke i det reelle livet at det er styrkning i habiliterings feltet, opptrapping innen psykisk helse. Men tvert imot dårligere tilbud i som følger av nedskjæringer og kutt i budsjettet.

 For å kunne ha gode likeverdige liv må livet ses på som en helhet, da må tjenestene samsvare slik at det er mulig å ta til seg lærdom og inkluderes i skole og utdanning, få mulighet til å arbeide uten å kjenne på utenforskap og diskriminering, bli tatt på alvor når man ber om kommunale helse og omsorgstjenester. Helse er helhetlig, og regjeringen må se på og styrke tjenestene reelt slik at det sikres likeverdige tjenester uansett hvor man bor i Norge.

 Og til slutt : CRPD inn i menneskerettslova nå.

Innledning

Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024 - 2027 (NHSP) gir en god beskrivelse av situasjonen i helsetjenesten. På et overordnet nivå mener Legeforeningen at det viktigste hovedmålet med NHSP må være å lansere tiltak som sørger for at den offentlig helsetjenesten er førstevalget for pasienter og helsepersonell. Å opprettholde og videreutvikle et godt offentlig helsetilbud er en av de viktigste politiske oppgavene. For å få til dette er det behov for økte og smartere investeringer i alle ledd av helsetjenesten, samt målrettet innsats for å utdanne, rekruttere og beholde helsepersonell. Legeforeningen vil også oppfordre Stortinget til å presisere i innstillingen til NHSP at oppfølgingen og implementeringen av planen skjer gjennom utredning og i tett dialog med partene.

Sykehusøkonomi

I NHSP foreslås det å redusere andelen innsatsstyrt finansiering (ISF) fra 40 til 30 %. Det er usikkert om en slik reduksjon i ISF-andelen vil påvirke aktiviteten i sykehusene i særlig grad. Dersom det også er et mål å øke aktiviteten og ta ned ventelister, slik regjeringen har pekt på, er det andre grep som må til. Legeforeningen har vært tydelig på at dersom sykehusene skal kunne løse sine oppdrag og samtidig behandle flere pasienter, er det nødvendig å øke den totale rammen til sektoren.

Videre kommer det fram i NHSP at regjeringen vil sikre bevilgninger som tar hensyn til de faktiske kostnadene. Dette støttes av Legeforeningen. Vi har over tid kritisert budsjettforutsetningen om at kostnadsvekst kan håndteres innenfor 80% av marginalkostnad, og har jobbet for at sykehusene fullt ut skal få kompensert sine kostnader.

Regjeringen vil gi sykehusene bedre vilkår for å gjennomføre nødvendige investeringer. Regjeringen vil gå over til en mer gunstig rentemodell og redusere egenkapitalkravet for lån til sykehusbygging. Dette er delvis i tråd med Sykehusutvalgets anbefalinger. Regjeringen har imidlertid valgt å se bort  fra Sykehusutvalgets anbefaling om å gi sykehusene 75 % inndekning av kapitalkostnader. Legeforeningen mener at tiltakene anbefalt av Sykehusutvalget må vurderes samlet for å oppnå ønsket effekt og vil oppfordre til at sykehusene også får økt inndekning av kapitalkostnader.

Allmennlegetjenesten

I NHSP gjentas det at det er nødvendig med strukturelle endringer i fastlegeordningen for å nå regjeringens mål for tjenesten, som er økt bærekraft, tverrfaglighet og innovasjon. Som virkemiddel for å oppnå dette, vil regjeringen legge til rette for å utvikle tverrfaglige fastlegekontor. Sentrale tiltak som vurderes for å oppnå dette er økt mulighet for delegasjon, profesjonsnøytrale takster, endringer i forholdet mellom basistilskudd og takster, regulering av fastlegevirksomheter og praksisoverdragelser og reduksjon av fastlegenes oppgaver.

Legeforeningen er for tverrfaglighet, men er kritisk til at dette skal skje gjennom å flytte personell fra andre deler av helsetjenesten inn på fastlegekontoret. Vi mener dette ikke vil gi bedre ressursutnyttelse, økt bærekraft eller redusert arbeidsbelastning for fastlegene.

Regjeringen vurderer å åpne for tverrfaglige fastlegeselskap der listeansvaret ligger hos virksomheten. Legeforeningen er sterkt kritisk til denne modellen, som reiser en lang rekke kompliserte rettslige og praktiske problemstillinger, øker kostnadene i ordningen og overfører økonomisk risiko fra kommune/stat til eierne av fastlegeselskapene. Samtidig er det vanskelig å se hvilke utfordringer/problemer modellen løser.

Et av virkemidlene for økt tverrfaglighet er profesjonsnøytrale takster. En eventuell innføring av dette må gjøres i tett dialog med partene, slik at tiltaket blir treffsikkert og gir økt kapasitet og kvalitet i tjenesten.

Avtalespesialistordningen

Regjeringen ønsker å utvikle avtalespesialistordningen og Legeforeningen vil støtte gode tiltak for utvikling. Vi er enige i flere av tiltakene som foreslås i planen, og har lenge etterspurt utvikling av ordningen.

Vi er imidlertid sterkt uenig i forslaget om å ta finansieringen av avtalespesialistene ut av folketrygden, og legge denne økonomien til RHFene. Flytting av økonomi fra folketrygd til RHF er en svekkelse av pasientrettigheter og regionale forskjeller i spesialisthelsetilbud vil kunne øke.

Dagens finansiering er robust mot konjunktursvingninger og enkel å administrere. Dette vil svekkes om finanseringen legges til RHFene og kommer i konkurranse med sykehusøkonomien i de ulike regionene. Tilsvarende forslag er tidligere utredet i flere omganger og forkastet. Ingen har så langt kunne peke på en finansieringsmodell som ville fungere uten betydelig risiko for utilsiktede effekter for små virksomheter. Forslaget vil kunne gå ut over de store pasientgruppene som i dag har et stabilt offentlig spesialisthelsetilbud hos avtalespesialistene.

Uhensiktsmessige forskjeller på avtalepraksis og sykehuspoliklinikker kan endres på andre måter enn ved radikale grep som å endre finansieringsmodell og avtalepart. Ordningen er per i dag lite byråkratisk, effektiv og målrettet, og staten har god oversikt både over økonomi og aktivitet helt ned på enkeltpraksiser.

Vi merker oss at regjeringen ikke har konkludert og at det nå legges opp til en videre prosess med involvering av profesjonsforeningene. Vi vil aktivt bidra til å belyse hvorfor dette er forslag som ikke bør gjennomføres.

LIS1

Regjeringen vil øke kapasiteten i LIS1-utdanningen ved å åpne for at helseforetak og kommuner kan opprette egne stillinger i tillegg til de som er nasjonalt fastsatt. Det er behov for flere LIS1-stillinger, og det er et nasjonalt ansvar å sørge for at utdanningskapasiteten i helsetjenesten samsvarer med det nasjonale behovet. Legeforeningen mener ikke at dette bør flyttes til en "frivillig" løsning for sykehusene og kommunene, men at antall LIS1-stillinger bør økes nasjonalt slik at fremtidig kapasitet sikres.

Sykehusene har store rekrutteringsutfordringer. Legeforeningen vil advare mot at sykehusene prøver å dekke opp for manglende arbeidskraft ved å ansette flere LIS1-leger. LIS1-legene trenger god tilgang på supervisjon og veiledning. Dersom LIS1-leger blir brukt som erstatning for mangel av andre leger er vi bekymret for at det går utover pasientbehandlingen og kvaliteten på utdanningen.

LIS1 har et internt rekkefølgekrav med sykehustjeneste før kommunehelsetjeneste. Dette rekkefølgekravet må etter Legeforeningens syn være ufravikelig. Det er også tilbakemeldingen fra helsetjenesten. I NHSP kan det se ut som regjeringen åpner for å fravike rekkefølgekravet. Vi kan ikke se at dette kan være hensiktsmessig for andre enn leger som har gjennomført en tjeneste tilsvarende LIS1 i et annet land, og kun mangler mindre deler av LIS1-tjenestens kompetansekrav før man kan fortsette i videre spesialistutdanning.

E-helse og digitalisering

Regjeringen har som mål at innføringen av ny teknologi skal være personellbesparende og bidra til redusert vekst i personellbehov. Legeforeningen støtter prinsippet om at innføring av teknologi som hovedregel ikke skal forutsette økt behov for personell over tid enn før innføring. Vi oppfatter imidlertid dette tiltaket som for upresist. Planer for utvikling av ulike prosjekter må være omforent med brukerne, i denne sammenheng helsepersonell. Ny teknologi må være utviklet for å dekke et faktisk behov, ikke et behov som er definert utenfor klinikken og uten dialog med klinikerne.  

Det er positivt at regjeringen fokuserer på bedre og mer effektive løsninger og stegvis utvikling av nye prosjekter, i stedet for innføring av store IT-prosjekter. Legeforeningen har tidligere tatt til orde for et brukervennlighetsløft innen digitalisering i helsetjenesten, og opplever regjeringens tiltak i NHSP som et positivt signal som peker i retning av et brukervennlighetsløft.

Blå Kors er den største ideelle aktøren innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusavhengige (TSB) og har avtaler om behandlingstjenester i alle helseregioner. Vi har i tillegg omfattende omsorgstjenester for rusavhengige.

Politikk for å nå mål

Blå Kors vil peke på at sivilsamfunnet og den tredje sektor også i fremtiden er nødvendig for å skape et mer helsefremmende samfunn, løse fremtidige helse- og omsorgsoppgaver og sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Blå Kors savner i meldingen en slik forståelse. Skal  tredje sektor mobiliseres, må vi både trekkes inn og gis eierskap.

Samhandling med ideelle aktører

Blå Kors merker seg at regjeringen vil støtte opp om ideelle aktører i helse- og omsorgstjenesten, og vil ha langsiktige avtaler som gir forutsigbar drift. Dette er gode signaler. Vi kunne ønske at Regjeringen benyttet anledningen til tydeligere å gjøre rede for hvordan de ser for seg at dette skal følges opp i praksis.

En helse- og omsorgstjeneste som fremmer forebygging og mestring, kapittel 3

Blå Kors erfarer hvor viktig det er at rusproblemer avdekkes så tidlig som mulig, og da i særlig problematisk alkoholbruk. Det er godt dokumentert at alkohol er det rusmiddelet som uten sammenlikning er mest utbredt og som også medfører mest skade og død for enkeltpersoner, familier og for samfunnet ellers. En styrket innsats for å begrense skadene ved problematisk alkoholkonsum er derfor etter vår oppfatning svært viktig å prioritere. Tidlig innsats på individnivå, gruppenivå og på samfunnsnivå er av den grunn helt sentralt. Ikke minst det å skape en større oppmerksomhet rundt skadelig bruk av rusmidler, og da i særlig grad alkohol, bør prioriteres høyt.

Rusavhengighet påvirker i stor grad også familie og pårørende. Blå Kors støtter derfor meldingens omtale av å ivareta pårørendes egen helse. Blå Kors Kompasset er et unikt landsdekkende forebyggende lavterskeltilbud, for unge pårørende. Gitt de tydelige føringene på prioritering av rus, psykisk helse og pårørende i denne stortingsmeldingen, er det paradoksalt at tilbudet ikke er defaltorjustert i statsbudsjettet for 2024. Det innebærer i realiteten et kutt.

Blå Kors merker seg at det i løpet av 2024 skal legges frem en egen strategi for kvinnehelse. Det er viktig at tiltak reflekteres i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene (RHF). Blå Kors vil ellers uttrykke en forventning om at denne strategien særlig beskriver kvinners helse knyttet til alkohol og andre rusmidler. Innenfor behandling av rusbrukslidelser finnes det noen få kjønnsspesifikke behandlingstilbud i Norge. Det at behandlingstilbudet tilpasses kvinner og planlegges opp mot familien og ivaretagelse av omsorgsforpliktelser kvinnen har, er etter vår erfaring essensielt for at kvinnen skal lykkes i sitt behandlingsløp.

Gode pasientforløp og likeverdig tilgang på tjenester, kapittel 4

Vurderingsenhetene innen TSB sentraliseres og legges inn under helseforetakenes virksomheter. Dette opplever vi er en hensiktsmessig måte å sikre god kvalitet og mer enhetlige vurderinger av pasientenes rett til nødvendig helsehjelp. Samtidig erfarer vi ofte at pasientene ikke blir tilstrekkelig informert om deres rett til å velge behandlingssted. Ofte får pasientene tilbud om behandling ved klinikker drevet av det offentlige, uten at pasienten blir tilfredsstillende informert om at de også kan velge behandling ved institusjoner som har avtale med helseforetakene. Denne problemstillingen ble også pekt på i Nasjonalt utredningsoppdrag TSB 2019, som er vedtatt i alle RHF-styrene. Denne rapportens hovedpoeng er pasientens rett til valg, og at ledig kapasitet må utnyttes. I en tid med knapphet på ressurser vil samarbeid med formål om å utnytte samlet kapasitet bli essensielt.

Helsefelleskapene sin oppgave er å finne løsninger som passer til lokale behov og forutsetninger. Når over 50 prosent av døgnkapasiteten innenfor TSB drives av ideelle aktører, så blir det viktig å få disse representert i helsefellesskapene. Vår erfaring er at samhandlingen med kommunale tjenester kan variere. Vi savner derfor at Blå Kors/ideelle/private avtaleparter trekkes nærmere inn i helsefellesskapene nettopp for å oppnå forpliktende og gode samarbeidsavtaler mellom våre virksomheter og berørte kommuner. 

God bruk av personell og kompetanse, kapittel 5

Det å rekruttere og beholde personell og kompetanse er en stor utfordring for helse- og omsorgstjenesten generelt , og vi vet at dette vil bli en stadig større utfordring i tiden som kommer. Vårt ubeskjedne ønske som ideell aktør er derfor å være med i «alle de sammenhenger» der man arbeider med slike utfordringer og bli inkludert i relevante tiltak som iverksettes på dette området.

I Helse Midt-Norge sitt prosjekt for å sikre kritisk kompetanse innen psykisk helsevern og TSB inviterer Helse Midt-Norge kommuner, avtaleparter og egne virksomheter til et omfattende prosjekt for å kartlegge kritisk kompetanse innen nevnte fagområder. Helse Midt-Norge har avsatt 100 mill. kroner til prosjektet, og alle berørte parter oppfordres til å søke midler for deltakelse i kartleggingene. Det at ideelle aktører som Blå Kors klinikk Lade er invitert med som en likeverdig part er et meget godt eksempel på hvordan ideelle trekkes inn på lik linje med offentlige virksomheter.

I kapittel 5.3.1 skisseres hvordan kompetanse og bruk av personell skal bygges nedenfra, og at oppgavene skal løses på lavest mulig nivå. Blå Kors mener dette er en fornuftig og nødvendig strukturering. Vi erfarer imidlertid i møte med regionale helseforetak i forbindelse med anskaffelsesprosesser, at kravene i økende grad er eksplisitte om spesialister.

En sammenhengende, trygg og helhetlig svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, kapittel 7

Tilbudene for familier og gravide har over tid opplevd redusert etterspørsel uten at man til nå har klart å finne noen gode kunnskapsbaserte grunner for denne nedgangen. Vi ønsker derfor tiltak som kan øke kunnskapen om hva som påvirker etterspørselen etter behandlingstilbudene for familier og gravide med rusavhengighet. I dette ligger også innsikt i hvordan de gravide følges opp i hjemkommunene. Dette sett i lys av at det generelle konsumet av alkohol og andre rusmidler ikke har gått ned de senere årene. Ikke å ha en tilstrekkelig kapasitet for beredskap på slike behandlingsplasser kan få alvorlige konsekvenser for en gruppe svært sårbare pasienter. Mer kunnskap om det faktiske behovet er følgelig nødvendig. 

Styring og finansiering, kapittel 8

Ideelle avtaleparter med langsiktige avtaler har det samme behovet for hensiktsmessige og tilpassede lokaler for å kunne tilby pasientene et trygt og ivaretakende behandlingstilbud som offentlige tilbud. På prinsipielt grunnlag vil derfor Blå Kors også i denne sammenhengen nevne om det kan være grunnlag for å vurdere om også ideelle med langsiktige avtaler kunne inngå i en eller annen form for finansiering av sine bygg, slik hensikten er med modellen som eksisterer i dag, og den modellen som utvalget foreslår.

Følgende mener Blå Kors kan være viktige brikker i videreutviklingen av helsetjenesten:

• Utvikle felles avtalestruktur, rammevilkår og felles kravspesifikasjoner i anskaffelsene for alle regionale helseforetak.
• Etablere en mest mulig felles samarbeidsstruktur mellom RHF/HF og ideelle virksomheter for hele landet. Dette for å oppnå bedre sammenheng mellom tjenestene.
• Utvikle modeller for samarbeid og samarbeidsavtaler mellom helseforetak og kommuner der også ideelle med avtaler inngår som avtaleparter.

Digitalisering i helse- og omsorgstjenesten, kapittel 9

Både kompleksiteten og kostnader øker når det gjelder det digitalisering i helse- og omsorgstjenestene.

For å nå ambisjonen om bedre digital samhandling mener Blå Kors det er nødvendig at ideelle avtaleparter gis tilgang til RHF/HF sine datasystemer for å sikre god flyt av pasientopplysninger på tvers av nivåer. Dette vil være mer kostnads- og ressurseffektivt, fremfor at hver part skal kjøpe og forvalte egne systemer.

Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) er positive til Regjeringens overordnede fem mål. Vi støtter særlig økt samordning i tjenestene, tiltakene som er skissert som styrker bruker- og pårørendemedvirkning, målet om å sikre pasientforløp med trygge overganger, samt signalene om å redusere andelen ISF fra 40 til 30%. Vi mener det er mange positive signaler i kapittelet om fødselsomsorg, men etterspør samtidig mer forpliktende formuleringer om innføring av forløpsfinansiering. Vi er glade for Regjeringens ønske om å sikre godt samarbeid med ideelle aktører, og vi bidrar gjerne til å stryke dette samarbeidet. Det samme gjelder arbeid inn mot pårørende som må styrkes på tvers av hele helsetjenesten.

Flerkulturell doula

Vi er svært glade for at Nasjonal helse- og samhandlingsplan løfter vårt tilbud Flerkulturell doula. Støtten Regjeringen har gitt tiltaket tidligere, gjør at vi har kunnet opprettholde tilbudet. N.K.S. drifter nå tiltaket i samarbeid med en rekke sykehus i Norge og har per i dag 130 kursede flerkulturelle doulaer. I 2023 fikk 200 kvinner tilbud om flerkulturell doula-støtte. Med en økning slik planen peker på, vil vi kunne utvide tilbudet til flere sykehus og nå flere innvandrede kvinner. Vi vet at det er store behov.

Kjønnsperspektivet

Vi er kritiske til at kjønnsperspektivet mangler i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, hvilket er sterkt eksemplifisert ved at kroniske tilstander, eldre og digitalisering ikke har et kjønnsperspektiv. Vi trenger en omlegging fra et kjønnsnøytralt til et likeverdig helsevesen, noe som er i tråd med Regjeringens mål om vår felles helsetjeneste og godt dokumentert i NOU 2023:5 Den store forskjellen. Konsekvensene av å behandle kvinnehelse som en nisjemedisinsk problemstilling, er at skjevhetene vi har i dag øker. Det bør ligge insentiver for en dreining av helsevesenet mot å sikre bedre kvinnehelse ved å integrere et kjønnsperspektiv i hele helsetjenesten. Det mangler også tiltak i planen som retter seg spesielt mot innvandrede kvinners helse, og vi etterspør et gjennomgående migrasjonshelseperspektiv.

Kvinnehelse

I trontaledebatten ved Stortingets åpning i 2023 ble viktigheten av å sikre likeverdige helsetjeneste til kvinner løftet, og et enstemmig Storting stilte seg bak følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen sikre at kvinnehelse blir en sentral del av nasjonal helse og samhandlingsplan og at det legges frem konkrete forslag til tiltak og en plan slik at kvinnehelse blir behandlet i Stortinget.» Det er vanskelig å se at dette vedtaket har blitt fulgt opp i Nasjonal helse – og samhandlingsplan.

I planen slås det fast at «Regjeringen vil fremme kvinner helse gjennom å ivareta hensyn til kjønnsperspektivet i videreutvikling av helsetjenestene.» Dette er positive signaler og et mål N.K.S. deler, men vi savner konkrete tiltak som skal få dette til å bli politisk handling, slik et enstemmig Storting har bedt om. Det trengs tiltak av overordnet, strukturell karakter som vil sikre at et kjønnsperspektiv tas inn i utformingen og forskningen, og samtidig tiltak som styrker helsetjenestene for kvinnesykdommer. N.K.S. mener det er fornuftig å ta utgangspunkt i de 75 tiltakene som allerede ligger i NOU 2023: 5 Den store forskjellen, da disse er godt faglig fundert.

Strukturelle tiltak

Finansieringsordninger

Det må sikres at typiske kvinnerelaterte sykdommer og lidelser er økonomisk lønnsomt og ikke nedprioriteres på grunn av finansieringsordninger i helsesystemet. Derfor må finansieringssystemet gjennomgås. Vi mener derfor at følgende må prioriteres:

• Tiltak 3: Gjennomgå dagens diagnoserelaterte grupper (DRG) for å sikre at finanseringsystemet i spesialisthelsetjenesten legger til rette for prioritering av kvinnehelse. 
• Tiltak 4: Gjennomgå og endre takster i kommunehelsetjenesten for å sikre at prioritering av kvinnehelse belønnes økonomisk.

Sikre kjønnsperspektiv og samordning i tjenestene

Det er i dag ingen fagorganer som har særskilt og overordnet ansvar for arbeidet med kvinners helse og kjønns betydning for helse. I tillegg finnes det ingen systemer for å sikre at kjønnsperspektivet blir ivaretatt når helsetjenestene utvikles, verken på systemisk nivå eller i alle føringer og veiledere som i smått og stort er styrende for klinisk praksis. Følgende tiltak bør ha høy prioritet:

• Tiltak 5: Innføre krav om kjønnsperspektiv i all medisinsk og helsefaglig forskning.
• Tiltak 14: Etablere systemer for å ivareta et kjønnsperspektiv i beslutningsgrunnlaget på helse- og omsorgsfeltet.

Kvinnehelseforskning

Vi mener at det er nødvendig å styrke bevilgningene til kvinnehelseforskning i tråd med NOU-ens anbefalinger gjennom økte midler til Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning og de allmennmedisinske forskningsenhetene. Vi mener også det er nødvendig med økte øremerkede midler i til NFR. Vi ber om at det opprettes et forskningsprogram om eldre kvinners helse.

Tiltak som styrker behandlingstilbudet for kvinnesykdommer

Kvinnehelseutvalget har merket seg at retningslinjer for flere av sykdommer som rammer kvinner ikke har vært oppdatert på lang tid, eller mangler. Konsekvenser er at ny kunnskap ikke blir tatt i bruk i de offentlige helsetjenestene. Pasientene får et dårligere tilbud eller får ikke tilgang til nødvendig helsehjelp. Derfor bør følgende tiltak prioriteres:

• Tiltak 15: Gjennomgå og oppdatere nasjonale retningslinjer for sykdommer og helsetilstander som rammer kvinner.

Manglende diagnosekoder for kvinnesykdommer

Norge bruker fortsatt diagnosesystemet ICD 10, selv om ICD 11 ble godkjent i 2019 og tatt i bruk av WHO i 2022. På kvinnehelsefeltet er det det flere diagnoser som har koder i ICD 11, men som mangler i ICD10, blant annet lipødem, PMDD og kroniske smerter. Det medfører underrapportering, feildiagnostisering og gjør at pasientene med disse lidelsene har lite eller svært variabelt behandlingstilbud. Norge bør prioritere å innføre ICD-11. Myndighetene imellomtiden lage overgangsordninger som sikrer diagnosekoder på lipødem, PMDD og kroniske smerter.

Vulvalidelser

Vi har en stor utfordring i Norge når det gjelder vulvalidelser. Ventelistene øker, og tilbudet ved de offentlige vulvaklinikkene i Norge er svært begrenset. På grunn av manglende offentlig tilbud, havner mange pasienter i privat helsevesen, og det beskrives at flere pasienter bruker hundretusenvis av kroner på sin egen smertetilstand. Vi mener vi må styrke tilbudet ved de eksisterende vulvapoliklinikkene, og at de regionale helseforetakene må få klare styringssignaler om at det skal være tilbud om vulvapoliklinikk i alle helseregioner.

Endometriose og adenomyose

Endometriose og adenomyose er alvorlige kroniske sykdommer som rammer 10-20%. Mange får ikke rask nok utredning og det er store forskjeller i tilgang til tjenestene. Vi støtter Regjeringens ønske om å bedre behandlingstilbudet med faglige retningslinjer, etablering av kompetansetjeneste ved OUS, samt krav om at helseforetakene skal opprette regionale, tverrfaglige endometrioseteam. Men kirurgien er komplisert. Ofte er endometriose og adenomyose vanskelig å diagnostisere og operere, og spesialiserte gynekologer trengs. Derfor mener vi at det også må etableres et nasjonalt behandlingssenter ved OUS for de som trenger mer avanserte behandling.

Rehabilitering

Tiltakene som foreslås om å opprettholde dagens ansvar- og oppgavefordeling og at rehabilitering skal inn i helsefellesskapene er et skritt på vei, men ikke tilstrekkelige. Det løser ikke utfordringene med at det er en uklar oppgavefordeling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Det løser heller ikke at det er store geografiske variasjoner i rehabiliteringstilbudene, men kan heller bidra til å opprettholde disse forskjellene. Vi mener derfor, i likhet med Virke, at det må nedsettes et utvalg som med utgangspunkt i dagens oppgave- og ansvarsfordeling kommer med forslag til konkrete tiltak som sikrer gode pasientforløp, sømløse tjenester og god samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste på rehabiliteringsfeltet.

Vi vil med takke for det fokus 1000 dager har fått i Nasjonal helse og samhandlingsplan.  Dette lover godt for videre utvikling av kunnskap og tiltak både familiene og ikke minst helsepersonell som skal møte kvinnene  som har behov for  oppfølgning. Vi vil allikevel presisere noen av  punktene i stortinsmeldingen, samt avslutte med noen mer generelle anbefalinger vedrørende perinatal mental helse; psykisk helse knyttet til de første 1001 dagene, for både mor, partner, ufødt og nyfødt barn. Vi vil påkeke at fødselsdepresjon er en sekkebetegnelse for mange utfordinger i denne perioden, vi ønsker bruke  perinatal mental helse i likhet med det  internasjonale fagfelt.

Side 36 punkt 3,4.5

Psykisk helse må sees i et livsperspektiv. Kvinner som i barndom/ungdomstid  har hatt psykiske vansker, spiseforstyrrelse,  eller vært  utsatt for vold og overgrep er ekstremt sårbare når de blir gravide, føder og er i barsel. Vi støtter punkt.3,4.5, men vil påpeke viktigheten av også å utvikle tiltak for kvinner med perintal mental helse utfordringer.

Side 105 punkt 7.

Vi støtter «Et bedre tilbud til gravide med ekstra stor oppfølging», men ønsker en presisering  av hvordan dette skal gjøres,  hvem  som skal gjøre de, og ikke minst betydning av at helsepersonell må inneha kompetanse for å gjøre dette.

I boks 7.1 presiseres viktigheten av å gjennomføre undersøkelse om brukererfaringer, vi støtter dette.  Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning har kompetanse på dette.

Side106, punkt 7.1

Norge er et trygt land å føde, og det er positivt at registrerte fødselsskader er redusert. Vi vil påpeke at mange kvinner allikevel opplever  fødselen som traumatisk, for mange med alvorlige  senvirkninger både fysisk og psykologisk. Både for fødekvinner og helsepersonell er det viktig at dette tas på alvor.

Endringer i bioteknologiloven / NIPT har ført til at gravide tidlig får  informasjon om mulige utviklingsavvik hos fosteret,og kan måtte stå i krevende valg. Dette er utfordrende for den gravide og hennes partner, og de trenger kompetent støtte. I dag er det bare  3 kliniske sosionomer (RH / St.Olav) som har egne stillinger, dette er ikke nok. Denne problemstillingen må også sees i lys av ny abortlov.

Side 107, punkt 7.2.1.

Vi støtter dette punktet, men vi presisere viktigheten av at også periantal mental helse prioriteres, både forebyggende og behandlende.

Side 114 og 115 om fødselsdepresjon,

«Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapssomsorgen anbefaler at foreldres psykiske helse tematiseres», og dette er bra, men vår erfaring er at dette ikke alltid gjøres. Dette kan ha en sammenheng med at psykisk helse fortsatt er tabubelagt, og at hverken kommune eller spesialisthelsetjenesten har gode nok tiltak, dersom strev avdekkes.

Vi er sterkt uenige at det finnes nok informasjon perinatale mentale helse  via Helsenorge.no  eller FHI sine nettsider. Kvinner og pårørende strever med å finne  fram til god informasjon både på  nett og i konsultasjoner. Vi mener dette å endres, Landsforeningen 1001 dager ønsker midler til å oppdatere og oppgradere sine nettsider med faglig godkjent kunnskap.

Mamma Mia er et universalt forebyggende selvhjelpsprogram, men fungerer ikke nødvendigvis for kvinner med strev.  Selvhjelpstiltak og nettbaserte tiltak kan ikke erstatte menneskelige ressurser i denne sårbare tiden.

«Helsedirektoratet har kartlagt tilbud til gravide med fødselsdepresjon etc» .Vi er enig i at dette er en utfordring, men utfordringen er større da få av tilbudene er kunnskapsbaserte, er for tilfeldige og avhengig av enkeltpersoner. Det er svært viktig å gi statlige og kommunale tilbud midler til markedsføring slik at informasjonen når målgruppen.

«Helsedirektoratet anbefaler ikke at det etablares egne behandlingssentre for

kvinner med alvorlig fødselsdepresjon som krever sykehusinnleggelse»

Landsforeningen 1001 er er sterkt uenig i at utredning og behandling gis innenfor tilbud som allerede er bygget opp  i spesialisthelsetjenesten. Som gravid eller nybakt mamma, og også for deres ufødte/ nyfødte barn og partnere  er det svært krevende å være innlagt på en akuttpsykiatrisk avdeling. Å ivareta perinatal mental helse krever spesialisert kunnskap, selvfølgelig mors psykiske helse, men også om de spesielle utfordringene det å være gravid/ nybakt mamma innebærer, hva ufødt/ nyfødt baby har behov, og mors partner.  Dette  gjelder selvfølgelig også der kvinnene blir psykotiske. I Norge er det nå to helseforetak som utvikler tilbud til denne målgruppen i et samarbeid mellom BUP og DPS.  Internasjonalt finnes det mange tilbud.

Side 115.punkt. 7.3

Vi støtter «et bedre tilbud til gravide  med behov for ekstra oppfølging»,og vi anbefaler at de gode tiltakene som nevnes på s 115 opprettholdes og videreutvikles,og sikres økonomisk støtte, slik at alle kvinner med behov får hjelp. Videre at helsepersonell får adekvat utdanning/ veiledning. Et annet godt tiltak er «Nye familier»  og Oslo hjelpen,avdeling Nordstrand som kan også være en modell for å utvikles andre steder.

Avslutningskommentar:

Vi ber departementet etablere et kompetansesenter for perinatal mental helse

Vi ber departementet om å starte arbeidet med å innføre egne retningslinjer for perinatal mental helse (mor,barn og partner). Det er en utfordring at vi faller mellom alle retningslinjer på nåværende tidspunkt

Vi ber departementet innføre screening  i henhold til WHO sine retningslinjer.

Vi vektlegger  viktigheten  av  god ammeveiledning, jmfr morbarn vennlig sykehus.

Vi ønsker utdanningsmuligheter for helsepersonell, fra grunnutdanning-tilvidereutdannnger og spesialisering.

Landsforeningen 1001stiller sin kunnskap til disposisjon. Vårt styre og fagråd har den beste kompetansen på feltet i Skandinavia,og har etablert et godt samarbeid både nasjonalt, nordisk og internasjonalt vedrørende perinatal mental helse.

Etter eldrebølgen kommer pårørendebølgen

Helsevesenet er helt avhengig av pårørende og deres innsats. I vår nye nasjonale helse- og samhandlingsplan, står det at samfunnets omsorgstilbud trolig ville bryte sammen om den uformelle omsorgen forsvant eller ble kraftig redusert (Meld. St. 9 - 2023–2024).

Dette er en særdeles viktig erkjennelse, som det må tas umiddelbare konsekvenser av med tanke på å rigge det norske helse- og velferdssystemet for fremtiden. Vi vet at vi står overfor en eldrebølge på vei inn, at det er født færre barn i landet de seneste årene, og at vi har å gjøre med en generasjon unge voksne som har et annet forhold til seg selv og sine omgivelser, sammenlignet med den generasjonen som i dag gjør mye av pårørendearbeidet i samfunnet vårt.

Pårørende bidrar i dag med over 130.000 årsverk inn i kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er like mange årsverk som det er ansatte. Dette krever oppfølging og at det skapes sterke samfunnssystemer allerede i dag.

Den demografiske utviklingen, og det politiske målet om at alle skal bo hjemme lengst mulig,vil gjøre avhengigheten av denne type ulønnet omsorgsarbeid enda større. Det vil kreve mer av de pårørende og mye mer av fagfolkene som møter dem. I dag har ingen et formelt ansvar for å støtte de pårørendes innsats verken i helseforetakene eller i kommunene.

På helsa løs
Det er krevende å være pårørende. Å yte omsorg har både fysiske, psykiske, sosiale og økonomiske konsekvenser. Psykiske helseutfordringer, endret sosialt liv og redusert fysisk aktivitet er ikke uvanlig blant pårørende. Mange har så liten støtte og hjelp i «jobben» at de selv blir syke. Særlig rammer dette kvinner som ofte er den som har hovedansvaret for å gi pårørendeomsorg gjennom hele livet.

Et rekrutteringsfortrinn
Det å drive et godt pårørendesamarbeid i kommunene vil få stadig større betydning. De kommuner som har tilegnet seg kunnskaper og skapt rammer for å få det bra til, vil ha et konkurransefortrinn i rekruttering av helse- og omsorgspersonell. De vil også ha skapt gode rammer å arbeide innenfor. Å rekruttere og beholde kompetanse blir løftet fram i flere av regjeringens rapporter. Når pårørende utgjør like mange årsverk som de offentlige omsorgstjenestene i kommunene, vil et velfungerende pårørendesamarbeid ha svært stor betydning for rekrutteringen. Studenter som opplever en god praksis der pårørendesamarbeidet fungerer godt i utdanningen, vil gjerne tilbake til disse praksisstedene etter endt utdanning. 

Eldrebølge gir pårørendebølge
Når pårørende vil komme til å ha en enda større rolle i fremtidens løsning av helsetjenestene, og antallet pårørende øker, reises noen særlig kritiske spørsmål: 

• Hvor kan et økende antall pårørende henvende seg når de trenger hjelp og støtte?
• Hvor skal fagpersonene henvende seg for økt kompetanse og veiledning på pårørendefeltet?
• Hvor skal kommunene få bistand og veiledning i å lage gode planer og rammer for pårørendesamarbeid?
• Hvordan sikrer vi at helhetlig tenking om pårørendesamarbeid, slik at resultat fra forskningsprosjekt på området blir tilgjengelig og anvendt i hele landet?

Pårørendebølgen vi utfordre den norske velferdsstaten på dette området, og krever at vi tar pårørendeperspektivet på ramme alvor som, noe eget i tillegg til pasient- og brukerperspektivet. Det vil bli stilt krav til fagmiljøene, ledere, beslutningstakere og ikke minst: politikere om å imøtekomme dette med sterke kompetansemiljø på pårørendefeltet.

Etablering av nasjonalt kompetansesenter som et viktig skritt
Fagområdet «pårørendesamarbeid» blir så viktig at det må etableres et nasjonalt kompetansesenter i pårørendearbeid. I dag er Stiftelsen Pårørendesenteret det eneste nasjonale kompetansemiljøet innen pårørendesamarbeid i Norge, men har ingen formell status som kompetansesenter. En statusendring med tilhørende forutsigbar finansiering, vil medføre at Pårørendesenteret kan utvide sitt tjenestetilbud og bidra til løsninger for den potensielle tsunamien som vil treffe landet ikke bare i helsesektoren, men også som et arbeidslivs- og folkehelseproblem.

En sterk nasjonal kompetansetjeneste vil sikre kompetanseoppbygging og spredning av nødvendige kunnskaper og ferdigheter i pårørendearbeid for hele landet, og bidra til økt kvalitet og et likeverdig tilbud for alle pårørende. Dette gjelder også for dem som møter pårørende i sitt arbeid. En nasjonal kompetansetjeneste på pårørendefeltet må gis i form av sterk faglig forankret kunnskapsformidling som evner å belyse relevante tema og kompleksiteten i de problemstillinger vi vil møre fremover. Derfor vil en formalisert kontakt med helseforetak og med universiteter og høgskoler også bli viktig for å styrke forskning og utdanningstilbud knyttet til pårørendefaget, og utøvelsen av dette livsviktige arbeidet.

Unn Birkeland

Daglig leder

Stiftelsen Norsk Luftambulanse mener:
- Et robust og godt sammenhengende akuttmedisinsk system utenfor sykehusene er en forutsetning for at sykehusene skal virke etter intensjon. SNLA ønsker en offentlig-ideell organisering av luftambulansen for å sikre offentlig styring, særlig med hensyn til nasjonal beredskap og overordnet samhandling mellom offentlige etater.
- Det er nødvendig med økt satsing på samvirke mellom nødetatene, for å styrke vår beredskap og felles helsetjeneste.
- Beslutningsstøtteverktøy, erfaringsutveksling og nasjonale standarder kan bidra til økt kvalitet og at flere kan behandles lokalt, med gevinst for pasientene og pressede sykehus.

Stiftelsen norsk luftambulanse (SNLA) er en ideell stiftelse som har til formål å fremme avansert prehospital akuttmedisin. For SNLA er det viktig å se helsetjenestene våre i sammenheng og som én helhet med komplekse behov og begrensede ressurser. SNLA har derfor som mål å bidra til å øke kompetanse og trygghet i hele det prehospitale systemet, samt å bedre samhandling på tvers. Vårt bidrag er i tråd med det offentliges interesser og forankres gjennom samarbeid med helseforetak og andre offentlige institusjoner.

En fremtidig organisering av luftambulansetjenesten bør forankres i et offentlig-ideelt samarbeid. Et styrket samarbeid med det offentlige vil tilrettelegge for gode samhandlingsmønstre og en videreutvikling av tjenesten, til det beste for et helhetlig akuttmedisinsk system. Norsk luftambulanse er operatør for legehelikoptrene. Det har vært avgjørende for store deler av vårt bidrag. Når vi er tett på den operative tjenesten, har vi mulighet til å kartlegge hvilke særlige utfordringer som preger hverdagen til de operative og deres samhandlingspartnere. SNLA bruker årlig nær 300 millioner kroner av innsamlede midler på kompetanse, forskning og utvikling til det beste for hele tjenesten. Dette er midler som ligger utenfor vår kontrakt med staten.

Bedre prioritering og beslutningsverktøy
Det er nødvendig med en tydeligere prioritering og en mer treffsikker triagering for å sikre fremtidens akuttmedisinske tjenester. Tjenestene må monitoreres, struktureres og dimensjoneres til det beste for den enkelte pasient og med hensyn til den store sammenhengen. Det er behov for representative kvalitetsindikatorer og datafangst på tvers av foretak og system. Spredt bosetting og sentraliserte tjenester betinger økt satsing på prehospitale tjenester. Samtidig må man forvente at både prehospitale ressurser og store sykehus vil være presset på kapasitet. Pasienter som kan behandles lokalt, bør behandles lokalt. Dette krever igjen kontinuitet og bærekraft i primærhelsetjeneste og lokalsykehus. Av dette følger økt satsing på generalistkompetanse og legevakt. Mindre, perifere og uerfarne miljøer må settes i stand til å klare seg selv. Dette krever utvidet samhandling, så vel lokalt som med en mer spesialisert part. Beslutningsstøtteverktøy, erfaringsutveksling og nasjonale standarder kan bidra til kvalitet og trygghet i en mer sammenhengende og enhetlig tjeneste.

SNLA har utviklet flere beslutningsstøtteverktøy, herunder videoløsning via nødnett med smartelefon. Videoverktøy kan brukes på tvers av ulike nivå i helsetjenesten og fasilitere beslutningsstøtte gjennom konferanse med eksperter. Et annet eksempel er hjerneslagappen eSTROKE, som har til hensikt å sette ambulansepersonell i stand til å bedre gjenkjenne hjerneslagssymptomer, og sørge for raskere behandling.

Samhandling for beredskap
SNLA jobber med å forbedre premissene for luftambulansehelikoptrene slik at de skal ha best mulig forutsetning for å nå frem til pasientene, også i dårlig vær. SNLA utvikler, videreutvikler og drifter beredskapsløsninger utenfor kontrakt med staten, samt tar alle kostnader. Herunder gjelder blant annet værkamera, GPS-baserte ruter, dronevarsel, avanserte landingslys, kart for potensielle hinder i terreng, mm. Disse løsningene har stor betydning for kvaliteten i tjenesten og bidrar til å gi oss en luftambulansetjeneste i verdensklasse. Beredskapsløsningene våre er også benyttet av forsvar og politi og regnes som et vesentlig bidrag til å øke luftfartsikkerheten i Norge. Til tross for en betydelig satsing på å øke fremkommelighet for luftambulansen, avvises stadig hvert tiende oppdrag på bakgrunn av vær. Det finnes i dag løsninger som kan bedre fremkommelighet for helikoptrene, men som er avhengig av statens prioriteringer.

Det må legges til rette for et utbredt samarbeid på tvers i en beredskapssammenheng; før krisene inntreffer. Forsvar, helsevesen og andre relevante parter må sees i sammenheng når det gjelder trening og planlegging for krig og katastrofer. Det eksisterer et betydelig uutnyttet potensial i samhandlingen innad i det offentlige, og mellom det offentlige, ideelle og frivillige. Samhandlingstrening har store positive ringvirkninger, ikke minst for pasientene. Derfor er det en særlig prioritet for SNLA å utvikle og fasilitere konsepter som fremmer samarbeid på tvers. SNLA mener at det i større grad bør stilles krav om samtrening og samarbeid, særlig mellom sykehus og nødetater. Helsetjenestene har i liten grad ressurser til å initiere eller inngå i slike samarbeid. Vi ser behov for at slik samhandling blir fremført som et obligatorisk krav for helsepersonell slik at det skal bli prioritert; herunder gjelder eksempelvis at PLIVO bør være obligatorisk for luftambulansepersonell.

Mange kriser er ikke direkte helserelaterte, men har betydelig innvirkning på helsetjenestene våre og som stiller store krav til samhandling. Dette er kriser som rammer asynkront og som fordrer regional- og lokal robusthet. Helsetjenestene må ses i lys av totalberedskap. Eksempelvis er bevaring av kortbaneflyplasser er viktig for luftambulansetjenesten og avgjørende i et totalberedskapshensyn – samtidig som forsvaret er avhengige av at helsevesenet kan svare på deres behov, både i freds- og krigstid. Sykehus er også utsatte mål for krigshandlinger. Alt henger sammen og SNLA mener at offentlig-ideell organisering av luftambulansen er særlig fordelaktig for nasjonal samhandling og beredskap.

Samhandling rundt særlige pasientgrupper
SNLA vil peke på noen særlige pasientgrupper der samhandlingen i dag oppfattes suboptimal. Dårlig ressurstilgang i distrikt og på legevakt vil senke terskelen for innleggelse i sykehus, også der en sykehusinnleggelse kanskje ikke er det mest hensiktsmessige for pasientene. Spesielt eldre løper en vesentlig risiko ved belastende transport og overflytting til sykehus – og det er rimelig å spørre om skjøre eldre, særlig demente og sykehjemspasienter, faktisk oppnår vesentlig helsegevinst ved overflytting. Med hensyn til både pasienter og en begrenset sykehuskapasitet, kan det være hensiktsmessig at man i større grad tilrettelegger for lokale behandlingstiltak, eksempelvis gjelder dette antibiotikabehandling i sykehjem, mm.

Rus og psykiatri utgjør en vesentlig andel av det prehospitale pasientgrunnlaget, også i luftambulansetjenesten. Det må gjøres mer for disse pasientene før de ender opp i et akutt behandlingsforløp. I 2022 døde det ca ti ganger så mange i selvmord og overdose, som i trafikkulykker. Mange av disse er unge mennesker.

I Helse Nord ligger det an til en ytterligere sentralisering av tjenester, der pasienter kan få en fremtidig reisevei på over 50 mil til DPS. En endret funksjonsfordeling i foretakene, både akutt og elektivt, vil få konsekvenser for prehospitale tjenester. Terskelen for elektiv innleggelse vil øke når avstanden til behandlingstilbudet er stor og behandlingskapasiteten er liten. Dette vil medføre økt sannsynlighet for at disse pasientene vil havne i et akutt behandlingsforløp med behov for prehospital omsorg og transport. Mye tyder dessuten på at helsetjenestene ikke lykkes i møte med disse pasientene når de først kommer i kontakt med de akutte helsetjenestene.

Utenforskap, høyt sykefravær og stadig flere uføretrygdede er en utfordring som truer samfunnets bærekraft

Vi ser nå at de regionale helseforetakene har startet nedbyggingen av sine rehabiliteringstilbud blant mennesker med muskel- og skjelettlidelser og psykiske helseproblemer. Har vi som samfunn råd til å skjære ned på tilbud som vi vet hjelper den enkelte og hjelper oss til et mer bærekraftig samfunn ved at de kommer ut i jobb?

I kartleggingen av situasjonen for muskel- og skjelettpasienter i Norge i dag har det dannet seg et bilde av en rekke utfordringer:

• Mange med revmatiske sykdommer utsettes for unødvendige, og mulig helseskadelige, lange ventetider i diagnosefasen, under behandlingen og i rehabiliteringen. Utover å påvirke pasientenes livskvalitet, kan de lange ventetidene medføre at det utvikles irreversible skader som kunne vært unngått. Dette medfører igjen høyere behandlingskostnader og reduserte muligheter for pasientene til å kunne delta i arbeidslivet.
  
  
• Det generelle tilbudet til revmatiske pasienter, men især tilgangen til medisinske spesialister, er svært ujevnt fordelt rundt om i landet. Dette resulterer i at kvalitetsnivået på helse­tilbudet overfor denne pasientgruppen er betinget av hvor i landet man bor.

Rehabilitering – hva trenger pasientene nå og i fremtiden

Vi vet at pasienter med sammensatte smerter opplever et lite koordinert tjenestetilbud, med mange konsultasjoner og lange forløp. Et koordinert tilbud til denne gruppen er helt nødvendig, og vi støtter opp om alle tiltak som styrker koordinering av pasientløp innad i spesialisthelsetjenesten, og mellom primær- og spesialisthelsetjeneste

NRF mener at rehabiliteringsfeltet er for lavt prioritert i norsk helsetjeneste, og at det gir et dårlig helsetilbud til pasienter som trenger disse tjenestene. Det er stor variasjon mellom kommuner og helseforetak når det gjelder habilitering og rehabilitering, noe som gjør at pasientene ikke får et likeverdig tilbud. At mange ikke får den hjelpen de trenger til å mestre hverdagen, gir unødvendige kostnader og er dårlig samfunnsøkonomi.

• NRF mener habiliterings- og rehabiliteringspasienter bør prioriteres som ny pasientgruppe i helsefellesskapene

Kommunene skal nå overta rehabiliteringsansvaret

I helseforetakene sine planer ligger det at store deler av rehabilitering for kronikere skal overflyttes til kommunene gjennom frisklivssentralene.

Vi er enige i at mange ville hatt nytte et bedre rehabiliteringstilbud i kommunene. Det kunne hjulpet folk i en tidlig fase av sykdommen, og bidratt til å hindre at sykdommen utviklet seg. Men for andre vil ikke dette være nok. De trenger den tverrfaglige og spesialiserte rehabiliteringen som i spesialisthelsetjenesten med søkelys på hvordan vi kan mestre å innrette livene våre, samt hvordan vi kan beholde eller komme tilbake til jobb.

Rehabilitering er en investering for å redusere fremtidige utgifter for samfunnet, men først og fremst en investering i folks helse og livskvalitet.

NRF mener man i primærhelsetjenesten må prioritere å øke kapasiteten, utvikle kompetanse, gi et mer spesialisert tilbud, et tverrfaglige tilbud og etablere frisklivssentraler i alle kommuner.

I spesialisthelsetjenesten må vi opprettholde kapasitet i påvente av utvikling i kommunene, samt få søkelys på behandlingstid og kompetanse.

Utfordringen er at det er krevende å få felles, forpliktende ambisjoner. Vi har ingen enhetlig regional organisering, vi har ulik organisering og samhandling mellom kommunene.

Vi trenger politikere som våger å satse på helsefremming, forebygging, habilitering og rehabilitering som bærebjelke! Vi må ha en satsning på en bærekraftig helsetjeneste i fremtiden, og da må vi jobbe tverrfaglig. I tillegg til at det gagner enkeltmennesket, er det også god samfunnsøkonomi på sikt.

• NRF mener alle kommuner skal ha velfungerende frisklivssentraler – dette bær lovfestes.

Dag versus døgnbasert behandling

Vår erfaring er at de døgnbaserte, arbeidsrettede tilbudene i spesialisthelsetjenesten har god effekt på retur til arbeid. Det er de siste årene tilført fagfeltet betydelig forskningsbasert kompetanse om hva som virker og ikke virker. Den viser at de døgnbaserte, intensive og kompetansekrevende tiltakene har stor effekt på retur til arbeid, og samtidig stor samfunnsøkonomisk gevinst. (Gismervik m.fl 2020, Aasdahl m.fl 2023) De korte dagtilbudene er bedre for pasienter med fraværsproblematikk innenfor 2 – 4 mnd varighet. I rapporten legges det til grunn at behovet for spesialisert rehabilitering er størst i tidlig fase, innen arbeidsrettet rehabilitering er det dokumentert at jo lengere ut i forløpet man kommer jo mer sammensatt og spesialisert blir behovene for rehabiliteringsinnsats.

Offentlig, ideelle og privat

Helseforetakene har frem til nå valgt å ivareta store deler av sitt sørge- for ansvar de har på rehabilitering gjennom avtaler med ideelle og private rehabiliteringsvirksomheter. NRF har ingen sterke meninger om helsetjenesten som tilbys skal være av ideell, privat eller offentlig art, men vi mener at tilbudet som gis må være av tilfredsstillende kvalitet og i henhold til pasientbehov til enhver tid.

Flere pasienter enn på veldig lenge venter på behandling, og flere opplever å vente på helsehjelp langt utover den tiden det er forsvarlig å vente. Pilene peker feil vei i norsk helsetjeneste. Det er alvorlig. Konsekvens av avviklingen av fritt behandlingsvalg, er at flere hundre behandlingsplasser har blitt lagt ned. De mest sårbare, syke og svakeste pasientene i vårt samfunn henvises til stadig lengre køer

• NRF mener om det er vilje til å redusere ventetidene for pasientene, må vi ta i bruk mer av den ledige kapasiteten som finnes hos private og ideelle institusjoner. Vi mener sykehusene må øke sitt kjøp av privat kapasitet.

Det viktigste for pasienter som trenger behandling, er ikke om de får det på et offentlig, privat eller ideelt drevet sykehus.  Det viktigste er raskest mulig hjelp, når sykdom rammer og hverdagen blir utrygg. 

Ann Kristin Bakke, fagsjef interessepolitikk, Norsk Revmatikerforbund

Diabetesforbundet er en uavhengig interesseorganisasjon for personer med diabetes og andre som er interessert i diabetes. Forbundet ble stiftet i 1948 og har omkring 33 000 medlemmer.

Folkehelseinstituttet estimerer at 345.000 personer har diabetes i Norge. 90 prosent har type 2 diabetes og behandles hovedsakelig i primærhelsetjenesten. Personer med type 1 diabetes følges opp i spesialisthelsetjenesten, fortrinnsvis av endokrinologer og tverrfaglige diabetesteam. Forekomsten av diabetes øker fordi befolkningen blir eldre og flere har overvekt eller fedme. Diabetes er en kronisk, livslang og kompleks sykdom. Personer med diabetes skal ha minst én årskontroll der blant annet øyne, føtter, og nyrer skal sjekkes. På grunn av kapasitetsutfordringer i helsetjenestene går mange med diabetes flere år mellom hver kontroll. Det fører til alvorlige komplikasjoner som hjerte- og karsykdom, øyeskader og fotsår som påfører den enkelte store lidelser og samfunnet omfattende kostnader.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 gir en god situasjonsbeskrivelse og presenterer tiltak som kan bidra til bedre pasientforløp og likeverdige tjenester. Diabetesforbundet ønsker å adressere noen særskilte problemstillinger i diabetesomsorgen.

1. Kapasitet og tverrfaglig samarbeid i spesialisthelsetjenesten

Diabetesforbundet har lenge varslet at mangelen på endokrinologer er prekær flere steder, og at mange sykehus ikke har anbefalte tverrfaglige diabetesteam. I Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil regjeringen bidra til analyser av fremtidige personell- og kompetansebehov. Diabetesforbundet mener at det haster med en kartlegging av diabeteskompetansen i spesialisthelsetjenesten og planer for rekruttering. Det gjelder særskilt endokrinologer, men også andre personellgrupper som bør inngå i tverrfaglige diabetesteam.  

Forlag til merknad: Komiteen ber om at helseregionene utarbeider behovsanalyser for endokrinologer og personellgrupper som bør inngå i tverrfaglige diabetesteam. Behovsanalysene må resultere i planer for rekruttering i tråd med den demografiske utviklingen og nasjonalfaglig retningslinje for diabetes.

2. Kapasitet og tverrfaglighet i primærhelsetjenesten

Tilstrekkelig rekruttering av fastleger og tverrfaglig samarbeid er avgjørende for å ivareta økende brukergruppe med diabetes type 2 i primærhelsetjenesten. Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 anbefaler tverrfaglige fastlegekontor med hensiktsmessig arbeidsdeling. Erfaringene fra pilot med primærhelseteam viser bedre oppfølging og økt mestring blant personer med sammensatte helseutfordringer - som diabetes. Det er uheldig at etablerte primærhelseteam nå mister finansiering over statsbudsjettet i påvente av regjeringens melding om allmennlegetjenesten som legges frem våren 2025.

Forslag til merknad: Komiteen ber om finansiering av de etablerte primærhelseteamene inntil nye systemer for hensiktsmessig arbeidsdeling og tverrfaglig samarbeid er etablert.  

3. Diabetessykepleiere i kombinerte stillinger

Nasjonal helse og samhandlingsplan foreslår kombinerte stillinger og andre organiseringsformer for å bygge samarbeidskultur og utveksle kompetanse. Diabetessykepleiere har en unik kompetanse som bør benyttes i større grad for å styrke samhandlingen og diabeteskompetansen i helsetjenestene.  Diabetessykepleiere kan bruke kompetansen på fastlegekontorer, i hjemmetjenesten, på sykehjem og institusjoner og i opplæring i diabetes i barnehage og skole. De kan også fungere som et bindeledd mellom tjenestene, og kunne avlaste fastlegen, som allerede er blitt tildelt mange arbeidsoppgaver i helsetjenesten.

Forslag til merknad: Komiteen ber om at diabetessykepleiere vurderes for kombinerte stillinger for bedre samhandling og økt kvalitet i diabetesbehandlingen. Ved evt. innføring av profesjonsnøytrale takster må disse kunne utløses av diabetessykepleiere.

4. Fotterapeuter med diabeteskompetanse – en del av den offentlige helsetjenesten

Hvert år utvikler nærmere 30 000 personer diabetiske fotsår, og 500 personer må amputere. Det er anbefalt at personer med risiko for fotsår går jevnlig til behandling hos fotterapeut med diabetskompetanse. Dessverre er få fotterapeuter ansatt i det offentlige og det er ikke refusjon på behandling hos fotterapeut. Konsekvensen er at mange ikke får behandlingen som en fotterapeut kan gi. Diabetesforbundet mener at fotterapeutene må inngå i fagarbeiderløftet, ansettes i den offentlige helsetjenesten og at det må bli refusjon på behandling hos fotterapeut. Det vil bidra til å forebygge fotsår og fotamputasjoner og avlaste helsetjenestene.

Forslag til merknad: komiteen ber om at fotterapeuter inngår i fagarbeiderløftet, ansettes i den offentlige helsetjenesten og at det blir refusjon på behandling hos fotterapeut for personer med risiko for sår.

Norges Parkinsonforbund vil takke for muligheten for å komme med innspill til Nasjonale Helse- og samhandlingsplan, og vil komme med innspill på følgende områder:

• Rehabilitering og habilitering
• Nasjonalt samhandlingsbudsjett -til hinder for videreføring av ParkinsonNet?
• Helsefrivillighetens rolle

Rehabilitering og habilitering

Norges Parkinsonforbund har sammen med flere andre organisasjoner etterspurt et løft av rehabilitering- og habiliteringsfeltet, med en tydelig satsning, definert politisk styring og tiltak med finansiering. Fra politisk ledelse har vi blitt lovet at dette skal svares ut i et eget kapitel om habilitering og rehabilitering, i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Norges Parkinsonforbund mener planen beskriver utfordringene i feltet rent overordnet. Det henvises til Riksrevisjonens funn og kritikk, mens de foreslåtte tiltakene for å heve kvaliteten på tjenesten i liten grad blir omtalt.

De gjeldene politiske råd og føringer for nivåfordeling i rehabiliteringsfeltet er sprikende. Riksrevisjonen anbefaler å opprettholde Helsedirektoratets forslag for ansvar- og oppgavefordeling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten, mens Hurdalsplattformen peker på en oppgaveglidning til kommunalt ansvar. I Nasjonal helse- og samhandlingsplan ser det ut som regjeringen vingler mellom å støtte seg til de ulike rådene. Norges Parkinsonforbund forstår regjeringens utfordring, da gruppene som mottar spesialisert rehabilitering i dag er mangeartet. Vi mener det er fornuftig å gjøre en prioritering av hvilke grupper som trenger spesialisert rehabilitering, for å kunne håndtere sykdomsgrupper som krever en tverrfaglig spesialisert komplekse og intensiv rehabilitering, som hjernesykdommer.

Parkinsons sykdom er en ikke- smittsom hjernesykdom, som rammer flere sentre i hjernen og gir et komplekst sykdomsbilde. Behandlingen er kun symptomatisk. Flere studier de siste fem årene viser hvordan kunnskapsbasert tverrfaglig oppfølging og treningen kan utsette symptomutviklingen, forebygge fall og funksjonstap, og bremse utviklingen av skrøpelighet.

Med bakgrunn i føringer fra HOD har RFH’ ene startet en nedbygging av spesialisert rehabilitering og gjør vesentlige endringer i prioriteringer og tjenestetilbud. Norges Parkinsonforbund mener nedprioriteringen av pasienter innenfor hjernefeltet og en vesentlige endringer i tjenestetilbudet er katastrofalt, og vil hindre spesialisthelsetjenesten i å opprettholde sitt sørge for ansvar. Etablerte spisskometansemiljøer vil raseres og tilgangen til god behandling vil kunne true helsetjenestens bærekraft. I over 20 år har det blitt utviklet tverrfaglige spisskompetanse miljøer som har videreutviklet sine rehabiliteringsmetoder etter oppdatert kunnskap fra internasjonale parkinsonmiljøer. Treningsmetodene som anvendes nå er utviklet med vitenskapelige metoder. Et fellestrekk er tverrfaglig intensiv trening over 3-4 uker. Metodene krever ikke bare innlæring, men også en egeninnsikt i prinsippene for treningsmetodene. Dette slik at treningsprinsippene kan overføres til funksjoner i hverdagslivet. Dreiningen mot korte opphold med dagrehabilitering eller poliklinisk oppfølging er derfor lite egnet for rehabilitering av personer med Parkinsons sykdom.

Norges Parkinsonforbund mener det er et godt grep å utvikle rehabiliteringsforløp, som nevnt i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. For personer med parkinson bør det legges opp et livslangt rehabiliteringsforløp, som sørger for gode tjenester på riktig tjenestenivå i ulike faser med sykdommen. Det er nå veldokumentert at for personer med parkinson spiller tidlig intensiv tverrfaglig rehabilitering en like viktig rolle som riktig medisiner, for å oppnå en god symptomkontroll med parkinson. Oppfølging etter oppholdet bør skje kommunalt, helst av ParkinsonNet. Spesialisthelsetjenesten bør gi digital veiledning og oppfølging til personer etter et opphold, hvor personen selv, pårørende eller kommunalt ansatte kan drøfte rehabiliteringsutfordringer. Ved vesentlig endring i helsetilstand, som krever justeringer av treningsopplegget og innsatsområder, vil det være behov for et nytt intensivt rehabiliteringsopphold i spesialisthelsetjenesten. Det bør utarbeides klare kriterier for reopphold, for å sikre likeverdige tjenester.

Norges Parkinsonforbund mener Helsedirektorates ansvar- og oppgavefordeling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten bør bestå for rehabiliteringsfeltet. Vi mener det bør utarbeides et rehabiliteringsforløp for personer med Parkinsons sykdom, hvor det defineres når det er behov for rehabilitering i spesialist- eller kommunehelsetjenesten. Norges Parkinsonforbund og fagmiljøene bidrar gjerne i dette arbeidet.

Nasjonalt samhandlingsbudsjett - til hinder for videreføring av ParkinsonNet?

Norges Parkinsonforbund berømmer regjerings forslag om å innføre et nasjonalt samhandlingsbudsjett med et varig samhandlingstilskudd. Derimot er Norges Parkinsonforbund bekymret for betingelsene for å utløse midlene. Kriteriene presentert i løsningen krever samarbeid mellom et sykehus og tilhørende kommuner. Det legges ikke opp til muligheter for å utløse finansiering for samhandlingstiltak mellom RHF `ene om nasjonale kompetansehevende tiltak. Vi mener dette medfører en fare for nedprioritering av samhandlingsprosjekter på RHF- nivå.

Et eksempel på et prosjekt er ParkisonNet, som er omtalt som en god nasjonal samhandlingsmodell i gjeldene plan. Selv om ParkinsonNet nå er rullet ut i alle helseregionene er det store geografisk forskjeller på dekningsgrad, og hullene på kartet må dekkes for å sikre likeverdige tjenester. Det er også behov for å skolere flere yrkesgrupper, som helsefagarbeidere, for å møte fremtidens sykepleiemangel.

ParkinsonNet har nå en samfinansiering mellom alle RHF’ ene. Prosjektet har fastsatte rammevilkår ut 2024, men skal deretter finansieres gjennom driftsbudsjettet til spesialisthelsetjenesten. Norges Parkinsonforbund mener den usikre finansieringsmodellen vil true videre drift og utvikling av nettverket.

Norges Parkinsonforbund foreslår å opprette et eget samhandlingsbudsjett for nasjonale samhandlingsprosjekter, for samarbeid på tvers av RHF’ ene. Inntil ordningen trer i kraft ønsker Norges Parkinsonforbund en sikker finansiering av ParkinsonNet.

Helsefrivillighet

Svært mange frivillige organisasjoner bidrar sterkt i grunnleggende informasjons- og opplysningsarbeid både til pasienter, pårørende, generell befolkning og ansatte i offentlig sektor. Mange organisasjoner bidrar også i betydelig grad til tjenesteutvikling, og fungerer som sentrale samarbeidspartnere for både sykehus og kommuner. Flere organisasjoner er også direkte initiativtakere til faglig og forskningsmessig utvikling. Med bakgrunn i innsikten av helsefrivillighetens viktige oppgave, funksjon og innsats anbefalte Helsepersonellkommisjonen å utrede mer forpliktende samarbeid med frivillige organisasjoner for å fremme helsekompetanse. De beskrev blant annet at ansvaret for dagens lærings- og mestringstilbud kan overføres til brukerorganisasjonene gjennom avtaleverk. Denne anbefalingen er ikke fulgt opp i Nasjonal Helse- og samhandlingsplan. Vi mener det er graverende at frivilligheten i stor grad oversees i Nasjonal Helse- og samhandlingsplan.

Norges Parkinsonforbund er klare for å bidra. Vi håper dere vil være med å anerkjenne sektoren, gjennom å sikre en oppfølging av Helsepersonellkommisjonens anbefaling.

Mvh

Seniorrådgiver helsefag

Ragnhild S. Støkket

Norges Parkinsonforbund

Actis er en paraplyorganisasjon på rusfeltet med 38 medlemsorganisasjoner. Vi jobber for å forebygge og redusere skadene knyttet til bruk av alkohol, narkotika og pengespill.

Forebygging er jobb nummer én

Det er positivt at den nye helse- og samhandlingsplanen vektlegger forebyggende helsetjenester. Å jobbe forebyggende vil kunne spare oss store summer hvert år og forbedre folkehelsa. For eksempel viser en Oslo Economics-rapport fra 2021 at alkoholkonsum koster samfunnet vårt mellom 80 og 100 milliarder årlig. Alkohol er en av de ledende årsakene til dårlig helse og for tidlig død, og alkoholkonsum er medvirkende faktor til over 200 ikke-smittsomme sykdommer.

Norge har allerede innført kunnskapsbaserte regulatoriske virkemidler for å redusere alkoholkonsumet i befolkningen. Dette har ført til at Norge er ett av landene i Europa med lavest alkoholkonsum. På tross av dette har vi fremdeles en vei å gå i helsetjenesten. Helsepersonell må læres opp i hvordan man kan ta opp alkoholtematikk i møte med pasienter, både i primær- og spesialisthelsetjenesten og på akuttmottak. Alkoholkonsum kan både påvirke behandlingen og medikamentbruk, men også være årsak til sykdomsforløpet.

Helsefellesskap og rehabilitering

Det har over lang tid vært kjent at ettervernet i TSB ikke har fungert godt nok. Dette må styrkes. Derfor gikk Actis høsten 2023 sammen med RIO, A-larm, Marborg, Wayback og Ivareta om å opprette en ettervernallianse. Alliansen ble enige om følgende krav:

• Ettervern må lovfestes og inngå som en fast del av behandlingsforløp i rus og psykiatri.
• Det må vedtas en lovfesta felles definisjon for hva ettervern skal inneholde. Kommunene skal ikke lenger kunne bestemme dette selv.
• Behandlingsinstitusjonene og Kriminalomsorgen skal ha et ekstra oppfølgingsansvar i høyrisiko-perioden etter utskrivning.
• Det skal vedtas tydelige tidsfrister for når oppfølging av typen meningsfylte aktiviteter, arbeidstrening, økonomisk rådgivning, lavterskel samtaletilbud og fast kontaktperson skal være på plass.
• Ingen skal skrives ut fra behandling før det er sikret at de har en egnet bolig å flytte inn i. Midlertidige boliger og en utrygg bosituasjon skal unngås.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan sier mye viktig om rehabilitering og samhandling mellom spesialisthelsetjenestene og kommunene for å få dette til.

Utfordringen er at ettervern og god oppfølging ikke bare gjelde dem som har fått TSB-behandling eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Oppfølgingen i kommunene er også en utfordring etter løslatelse fra fengselet. Å legge ansvaret til helsefellesskapene vil ikke løse samhandlingsproblemene mellom Kriminalomsorgen og kommunene. Vi frykter at dette i stedet kan bli en blindsone hvis fokuset først og fremst blir lagt på utskrivningsklare pasienter fra spesialisthelsetjenesten. En løsning på dette kan være å inkludere representanter fra Kriminalomsorgen i helsefellesskapet slik at innsatte som faller inn under én av de prioriterte gruppene, for eksempel personer med rusavhengighet, får den hjelpen de trenger, enten i helseforetak eller i kommunen.

TSB ung

Det er bra at barn og unge er en prioritert gruppe i helsefellesskapene. Særlig i barnevernet og mellom barnevern og spesialisthelsetjenesten har det kommet fram de siste årene at det er en uklar ansvarsfordeling. Dette handler blant annet om at mange av barna i barnevernet har store rusproblemer. Dette gjaldt for eksempel samtlige jenter omtalt i Helsetilsynets rapport om dødsfall i barnevernet.

Barnevernet har ikke nødvendigvis kompetanse eller ressurser til å ta seg av barn med store utfordringer knyttet til rus. Helsedirektoratets forslag til innhold i tverrfaglig helsekartlegging nevnte knapt rus, og på tross av at mange barn i Barnevernet sliter med rus er det ikke krav om kompetanse på dette i det tverrfaglige helsekartleggingsteamet. Det rapporteres også om at BUP ikke har god nok kompetanse på rus og avviser barn som kommer til dem fra barnevernet dersom de er ruspåvirket. De tre månedene som må gå før barnet får komme tilbake til BUP kan i beste fall kalles en karantenetid. Rusbruk skal ikke være diskvalifiserende for å få hjelp.

Actis foreslår at det opprettes tverrfaglig spesialisert rehabilitering for unge. Dette gjør at barn med rusproblemer, og spesielt dem i barnevernet, kan få mer spesialisert behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er likevel avgjørende med en form for stabilitet, og derfor bør TSB Ung i Barnevernet, så langt som mulig, være en oppsøkende tjeneste som kan gi behandling der barnet bor heller enn at barnet skal skysses frem og tilbake mellom institusjon og helsetjeneste. Her kan helsefellesskapene spille en rolle som bindeledd mellom barnevern og helsetjeneste for å gi barn med rusproblemer i barnevernets omsorg et bedre tilbud enn de får i dag.

Styrking av ideelle

At Regjeringen i Nasjonal helse- og samhandlingsplan vier et helt avsnitt til ideelle og beskriver hvordan ideelle kan være en del av helsefellesskapene, gjør Actis optimistiske med tanke på rammevilkårene til disse aktørene. Samtidig er det avgjørende at ord blir fulgt av handling og at ideelle aktører opplever endring i praksis. Vi vil også oppfordre Helse- og omsorgskomiteen til å følge opp det reviderte oppdragsbrevet til helseforetakene i 2019 hvor de blir bedt om å «inkludere ideelle aktører i sitt plan- og utviklingsarbeid».

I sammenheng med dette vil Actis rose regjeringen for å redusere egenkapitalkravet til helseforetakene slik at bygningsmasse ikke blir finansiert av kutt i helsetjenestene. Samtidig er det viktig å påpeke at ideelle fremdeles har et høyere egenkapitalkrav, og mange har en gammel bygningsmasse. For å ta opp større lån må ideelle aktører kunne vise til langsiktige avtaler med de regionale helseforetakene som sikkerhet. Avtalene er sjelden av lang nok varighet til at dette er mulig. Det må ses på løsninger som både senker egenkapitalkravet til offentlige helseforetak, men som samtidig ikke svekker ideelles konkurransedyktighet og mulighet til å gjøre investeringer.

Med vennlig hilsen,

Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan

CP-foreningen takker for muligheten til å gi innspill og vi har i hovedsak valgt å gi tilbakemelding på temaet rehabilitering/habilitering.

I dag opplever vi at habiliteringsfeltet er nedprioritert, både politisk og ressursmessig, sammenlignet med andre helseområder. Den siste instansen som dokumenterte dette, var Riksrevisjonen. De bekreftet at svært lite er forbedret de siste 10 årene. Dessverre skuffer den nasjonale helse- og samhandlingsplanen når det gjelder habiliteringsfeltet. Vi hadde forventet en større satsning og flere virkemidler, og en plan som er tydeligere på ansvarsforholdet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Vi i CP-foreningen, er også bekymret over forskjellene som finnes i habiliteringstilbudet rundt om i landet. Vi mener derfor et mer likeverdig habiliteringstilbud må være en viktig nasjonal oppgave – og at dette må tydeliggjøres i en nasjonal helse- og samhandlingsplan.

CP er en medfødt diagnose eller tidlig ervervet diagnose og en diagnose som varer livet ut. CP er også en sammensatt og kompleks diagnose.
Derfor mener vi at personer med CP må være en prioritert gruppe til å få spesialisert rehabilitering, noe som også i stor grad er tilfelle i dag. Det meste av habiliteringen for vår gruppe skjer i spesialisthelsetjenesten, i habiliteringstjenestene og i ulike rehabiliteringsinstitusjoner.

Når det gjelder opphold i habiliteringsinstitusjonene opplever vi at dette tilbudet er under press. Flere får avslag på habiliteringsopphold i spesialisthelsetjenesten, med begrunnelse om at vedlikehold av funksjon, bør kunne ivaretas i kommunene.
I tillegg foreslår helseforetakene innstramminger (gjennom eksempelvis behovsvurderinger i Helse sør øst og Helse midt), ved å kutte ned på institusjonsoppholdene og legge opp til mer poliklinisk behandling.
Vi er bekymret over denne utviklingen, og frykter med at kronikere og personer med medfødte funksjonsnedsettelser blir ytterligere nedprioritert en det som er tilfelle allerede i dag.

Vi er fornøyde med mange av de private, ideelle institusjonene som finnes i dag, og mener de utgjør et viktig tilbud til våre medlemmer. For eksempel er Kastvollen et viktig tilbud i Helse-Midt. Disse har spesialisert seg på nevrologiske og nevromuskulære sykdommer, altså vår gruppe spesifikt. I år planlegger de blant annet et eget CP-opphold for voksne med lett motorisk grad av CP, noe som er veldig kjærkomment for oss. Vi er bekymret over den dreiningen, fra døgnrehabilitering til dag med overnatting og poliklinikk, som det legges opp til i Helse Midt i forbindelse med anbudsprosesser og nye anskaffelser av plasser for spesialisert rehabilitering.

 CP-foreningen er ønsker også styrke de ulike barne- og voksenhabiliteringene i de ulike helseforetakene. I dag er det for store forskjeller i tilbudet rundt om i landet og vi har manglet en systematisk oppfølging av voksne med CP. Derfor er vi veldig fornøyde med at det på årets CP-konferanse (21.-22. mars), ble lagt fram en kunnskapsbasert og tverrfaglig retningslinje for diagnostisering og behandling av CP i et livsløp. Dette er en viktig milepæl i vårt arbeid, og selv om retningslinjen er forankret i Helse-sør Øst, så har vi store forventninger om å få den i iverksatt i hele av landet og i alle helseforetak.

Vi mener spesialisthelsetjenesten bør ha ansvaret for spesialisert rehabilitering, og at kommune bør ha ansvaret for habilitering i hverdagen. Dessverre erfarer vi ikke at kommunene kan tilby et tilstrekkelig og tverrfaglig habiliteringstilbud i dag. Dette har vi egne tall på, da vi nylig har gjort spørreundersøkelser blant egne medlemmer. Våre medlemmer, særlig voksne med CP over 18 år, opplever at tilbudet i kommunene er svært mangelfullt og altfor tilfeldig.

Særlig er mange skuffet over dagens fysioterapitilbud, som først og fremst er en kommunal oppgave. Tilbudet synes å ha blitt dårligere etter at diagnoselisten har blitt fjernet. Det er blant annet alt for få fysioterapeuter med kommunal driftsavtale. Mange får ikke plass eller får pålagte opphold i behandlingen. Heller ikke i kommunene opplever kronikere og personer med varige funksjonsnedsettelser å bli prioritert.

Forslaget til Nasjonal helse- og samhandlingsplan vektlegger arbeidsrettet rehabilitering. CP-foreningen er selvsagt positive til arbeidsrettet rehabilitering, men vil minne om at det er mange med funksjonsnedsettelser som ikke er i arbeid. Det er viktig at også denne gruppen beholder jevnlige tilbud. Fysioterapi og habiliteringsopphold er viktig for alle grupper, med tanke på livskvalitet og å forebygge god fysisk og psykisk helse.