Om integreringspolitikken: Stille krav og stille opp

Røde Kors takker for muligheten til å komme med innspill til Stortingets kommunal- og forvaltningskomité om Stortingsmeldingen om integreringspolitikk. Vi kommenterer i det følgende tre tiltak vi mener det er særlig viktig at Stortinget prioriterer for å sikre god integrering.

Hindre usikker oppholdsstatus

Røde Kors er glade for den ekstraordinære innsatsen myndighetene, sivilsamfunnet og frivilligheten har gjort i forbindelse med de økte flyktningeankomstene siden februar 2022. Av humanitære hensyn, er det flott at personer som behandles etter reglene om kollektiv beskyttelse får et raskt svar på asylsøknaden og raskt kan bosettes i en kommune og bli del av lokalsamfunnet. Av integreringshensyn advarer vi imidlertid mot at personer som har flyktet til Norge blir værende her i lengre tid med en midlertidig og usikker oppholdsstatus.

Regjeringen har hatt på høring et forslag om å utvide adgangen i utlendingsloven § 34[1] for hvor lenge en utlending samlet kan gis midlertidig kollektiv beskyttelse, fra dagens tre år til totalt fem år. Forslaget innebærer at personer som omfattes av ordningen med kollektiv beskyttelse ikke vil ha rett til permanent oppholdstillatelse før det har gått til sammen ti år. For personer som har hatt tillatelse etter utlendingsloven § 34 i fem år, og som må fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse for å ha krav på statsborgerskap, vil det reelle kravet om oppholdstid for å få statsborgerskap dermed bli ti år[2].

Røde Kors ber Stortinget sikre en stabil og forutsigbar situasjon for barn og voksne som har flyktet til Norge. Vi frykter at forlenget midlertidighet vil gå på bekostning av menneskers grunnleggende behov for trygghet og forutsigbarhet. Vi er særlig bekymret for konsekvensene det kan ha for barn. Det er videre grunn til å tro at det vil ha negative konsekvenser for integrering. Mennesker trenger ro og forutsigbarhet for å fokusere på integrering i Norge.

Krigen i Ukraina har nå vart i over to år, og vi har ikke holdepunkter for å tro at den vil opphøre i nærmeste framtid. Den historiske erfaringen er at flyktninger blir værende i Norge, selv om de får midlertidige oppholdstillatelser. Forskning viser at det er sannsynlig at ukrainske flyktninger ikke returnerer[3]. Jo lenger migranter blir værende i vertslandet, jo mindre sannsynlig er det at de returnerer. Når krigen i Ukraina fortsetter, er det sannsynlig at antallet personer som ønsker å bli i Norge vil øke. At krigen varer vil påvirker vurderingen av retur til Ukraina, som igjen kan påvirke beslutninger om å bruke tid og krefter på integrering i Norge[4].

Røde Kors møter mange ukrainske familier som forteller at de har funnet seg til rette i det norske lokalsamfunnet, og at de nå ønsker kontinuitet og stabilitet. Mange forteller at barna har fått god tilknytning til Norge gjennom skole og venner, og derfor ønsker å bli værende i Norge.

Bosniske flyktninger med midlertidig kollektiv beskyttelse fortalte om hvordan usikkerheten om oppholdsstatus hindret integrering i Norge og stoppet dem i å legge planer for fremtiden. Forskning viser at forutsetningene om retur som ligger i kollektiv beskyttelse kunne virke som en integreringsbrems. Det førte til manglende motivasjon for deltakelse i språkkurs og andre aktiviteter for kvalifisering for arbeidsmarkedet. Den midlertidige oppholdstillatelsen ga også de bosniske flyktningene problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet, siden arbeidsgiver ikke visste hvor lenge personen ville bli værende i landet. Midlertidigheten gjorde det også vanskelig å skaffe bolig, møbler, bil og annet. Det var små muligheter for å få lån til å kjøpe egen bolig.

En forutsigbar status i Norge med permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap vil legge til rette for at flyktninger kan satse fullt ut på livet i Norge og integrering i lokalsamfunnet. Røde Kors mener at flyktninger av humanitære- og integreringshensyn i minst mulig grad bør utsettes for usikker oppholdsstatus.

Styrke rammebetingelser for frivillige organisasjoner

Vi er glade for at regjeringen «vil styrke de frivillige organisasjonenes rolle i integreringsarbeid». Røde Kors har over 5000 frivillige som er aktive i en eller flere av våre inkluderingsaktiviteter. De frivillige bidrar til inkludering av flyktninger og migranter i lokalmiljø, språktrening, og skaper trygge arenaer for informasjonsutveksling og dialog. Mange av deltagerne i aktivitetene våre forteller at de kjenner Røde Kors fra hjemlandet, og tilliten målgruppen viser oss er derfor stor.

Gode språkferdigheter er en forutsetning for deltakelse og tilhørighet i samfunnet. Vi tilbyr norsktrening over hele landet, som er en sosial møteplass for alle over 18 år hvor man øver på muntlig norsk sammen med frivillige norsktrenere. Målet er inkludering i arbeid og samfunnsliv. Behovene er store. Norsktrening er en av de største omsorgsaktivitetene vi har, med over 28 000 besøk i året. Aktiviteten har tredoblet seg siden 2021. Likevel er det flere deltakere som får beskjed om å komme tilbake en annen gang da tilbudet fylles opp fort og behovet langt større enn vi klarer å dekke.

Regjeringen vil «vurdere rammebetingelsene for frivillige organisasjoner». Gitt økte flyktningeankomster til Norge, bør Stortinget allerede nå bedre rammevilkårene for frivilligheten ved å øke bevilgningen til tilskuddsordningen Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner med 10 millioner kroner (kap. 671, post 71).

Gi asylsøkere rett til å jobbe

Regjeringen vil ifølge Stortingsmeldingen «jobbe for å starte kvalifisering for arbeid allerede i asylmottak». Røde Kors støtter dette. Flere i jobb er viktig for den enkelte og for integreringen.

Ikke alle asylsøkere får arbeidstillatelse mens de venter på svar. Det er utvilsomt negativt for både fysisk og psykisk helse å sitte uvirksom i asylmottak og vente på en uviss framtid. Å ikke ha muligheten til å arbeide går utover enkeltmenneskets livskvalitet og selvfølelse, mens sysselsetting fremmer menneskeverd og deltakelse i samfunnet.

Så langt i år har 97 prosent av personene som har fått svar på søknad om beskyttelse fått oppholdstillatelse, og skal bli værende her[5]. Tid i mottak med passivisering og lite samfunnskontakt er uheldig for fremtidig bosetting og integrering etter innvilget opphold.

Røde Kors mener alle asylsøkere bør få muligheten til å arbeide mens de venter på svar på asylsøknaden.

Avslutningsvis viser vi til det skriftlige innspillet vårt til Kommunal- og forvaltningskomiteen i sak om «Endringer i barnetrygdloven og midlertidige endringer i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina (videreføring m.m.) Prop. 72 L (2023-2024)». Ifølge Stortingsmeldingen om integrering vil regjeringen «bruke anbefalingene fra ekspertgruppen om barn i fattige familier i den videre innsatsen for å motvirke og forebygge fattigdom blant barnefamilier». Røde Kors støtter ekspertgruppens anbefaling om å styrke fattige familiers økonomiske situasjon gjennom økning i barnetrygden. Regjeringens forslag i Prop. 72 L (2023-2024) om å frata familier barnetrygd samsvarer ikke med ekspertgruppens anbefalinger.

[1] Utlendingsloven § 34 inneholder en særskilt bestemmelse om kollektiv beskyttelse. Ordningen åpner for å gi beskyttelse etter en gruppevurdering i stedet for en individuell vurdering av asylsøknaden. Etter bestemmelsen gis oppholdstillatelse i Norge for ett år av gangen. Tillatelsen kan fornyes eller forlenges i inntil tre år, men danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Etter tre år med midlertidig kollektiv beskyttelse, kan det gis en ny midlertidig tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Etter fem år med slik tillatelse, gis det permanent oppholdstillatelse dersom øvrige krav er oppfylt, jamfør utlendingsloven § 62.

[2] Jamfør statsborgerloven § 7.

[3] Fafo: Kronikk: Ikke se til Sverige!

[4] report-2022-11-ukrainian-refugees---experiences-from-the-first-phase-in-norway.pdf (imdi.no).

[5] Asylvedtak etter statsborgerskap og utfall (2024) - UDI.

Redd Barna takker for muligheten til å gi innspill til stortingets videre behandling av Stortingsmeldingen 17 (2023 – 2024) Om integreringspolitikken: Stille krav og stille opp.

Når barn flykter til og blir bosatt i Norge, er staten tydelig forpliktet gjennom FNs barnekonvensjon til å ivareta barnas rettigheter på lik linje med andre barn. Barn skal ikke diskrimineres på noen måte ut fra hvem de er eller hvor de kommer fra, og barnets interesser skal løftes frem og vektlegges når det tas stilling til spørsmål som har betydning for barnet. Dette er to av de viktigste prinsippene i barnekonvensjonen.

Stortingsmeldingen viser med tydelighet hvordan innvandrerbefolkningen er overrepresentert i kriminalstatistikken og lavinntektsstatistikken, samtidig som de deltar mindre i kultur og fritidstilbud.  Redd Barna har tre sentrale krav til norske myndigheter for å styrke integreringen av barn og unge:

1. Sikre et barneperspektiv i integreringsloven
2. Overføre omsorgsansvaret for enslige mindreårige før og etter bosetting
3. Barn med funksjonsnedsettelser og fluktbakgrunn

Barneperspektivet i integreringsloven

Rundt 1/3 av flyktninger som bosettes i Norge er barn under 18 år og i 2022 var nesten 80% av bosatte flyktninger del av en barnefamilie.[1] I 2021 trådte det i kraft en ny lov om Integrering[2] der barneperspektivet er fraværende. Dette bidrar til store forskjeller i hvordan integreringsarbeidet rettet mot barn organiseres i kommunene, hvordan barna blir møtt og hvilke tiltak som finnes for barn i ulike kommuner, på skolene og på fritidsarenaen. Hvis barn hadde blitt omfattet av lovverket ville kommunene fått en tydeligere forpliktelse til å ivareta barna og ha tiltak som sikrer barns integrering. Ivaretakelsen av barns rettigheter skal ikke være avhengig av ildsjeler og frivilligheten.

I innspillsrunden til denne Stortingsmeldingen etterlyste Redd Barna at myndighetene inntok et tydeligere barneperspektiv i integreringsloven. I forarbeidene til loven beskrives barns integrering som en konsekvens av foreldrenes integrering.[3] Dagens integreringslov tar altså ikke høyde for barns selvstendige rettigheter, slik de er nedfelt i FNs barnekonvensjon.

I Stortingsmeldingen varsler Regjeringen at de vil revidere integreringsloven med mål om å styrke ordningene for nyankomne innvandrere. Redd Barna mener at man samtidig må utrede hvordan man kan styrke barneperspektivet i integreringsloven, særlig med hensyn til barnets beste, barns rett til å bli hørt og barns rett til lek og fritid.

Redd Barna anbefaler:

• At hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3 og barnets rett til å bli hørt etter barnekonvensjon artikkel 12, lovfestes som nye ledd i integreringslovens §6
• At barnets rett til lek og fritid etter barnekonvensjonens artikkel 31 lovfestes i integreringslovens kapittel 2 – Kommunenes og fylkeskommunenes ansvar etter loven.
• At barneperspektivet vurderes i forbindelse med integreringsplan etter integreringslovens §15

Omsorgsansvaret for enslige mindreårige før og etter bosetting

I Stortingsmeldingens punkt 6.3.2 beskrives omsorgstilbudet til enslige mindreårige asylsøkere. Redd Barna har i lang tid vært bekymret for den usaklige forskjellsbehandlingen mellom enslige mindreårige asylsøkere over og under 15 år. Praksisen har av flere uavhengige overvåkningsmekanismer blitt beskrevet som diskriminerende,[4] og av FNs barnekomité som i strid med barns rettigheter[5]. Redd Barnas bekymring har blitt ytterligere bekreftet av Helsetilsynets tilsynsrapporter om omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere i asylmottak.[6]

Etter 2017 er det ikke lenger et krav at kommuner gjør et barnevernsvedtak for bosetting av enslige mindreårige. Kommuneundersøkelsen ISF gjennomførte i 2020[7] viser at en tredjedel av kommuner skifter ansvaret fra barnevern til enheter som flyktningtjenesten, læringssenteret, tiltakstjenesten, enhet for oppvekst, helse og levekår, boveiledertjenesten eller lignende. Hjemling av omsorgs- og botilbudet i barnevernsloven fører med seg en del krav og rettigheter for enslige mindreårige flyktninger, noe som svekkes når ansvaret legges til andre instanser.

For å rette opp i de sosiale og økonomiske forskjellene mellom innvandrerbefolkningen og den øvrige befolkningen, mener Redd Barna at myndighetene straks må sikre et likeverdig omsorgstilbud for alle enslige mindreårige.  

I stortingsmeldingen punkt 6.3.2. fremgår det at barnevernet ikke har en generell plikt til å åpne undersøkelsessak og vurdere barnets omsorgssituasjon dersom et barn bor privat hos andre enn foreldrene. Redd Barna er bekymret for at det ikke gjøres gode nok undersøkelser av relasjonen mellom barnet og følgeperson, og følgepersonens evne til å gi forsvarlig omsorg til barnet, og ber om at en slik generell plikt innføres.

Redd Barna anbefaler:

• Omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere mellom 0-15 år, både før og etter bosetting, flyttes til barnevernet og hjemles i barnevernloven
• Det innføres en generell plikt for barnevernet til å åpne undersøkelsessak og vurdere barnets omsorgssituasjon dersom et barn bor privat hos andre enn foreldrene.

Barn med funksjonsnedsettelser er særlig utsatt

Redd Barna-rapporten «Vi må kjempe dobbelt så hardt»,[8] beskriver hvordan barn med nedsatt funksjonsevne og fluktbakgrunn opplever ensomhet, mangel på venner og en hverdag preget av venting etter at de blir bosatt i norske kommuner. I tillegg tar det lang tid før denne gruppen barn blir bosatt i kommunene og mange må vente lenge etter bosetting før de får informasjon og tilretteleggingen de har krav på og behov for. Kommunene melder om at tilskuddet til bosetting av personer med funksjonshemming er for vanskelig å få utløst og at dette får konsekvenser for deres mulighet til å sette inn hjelpetiltak.

Denne problemstillingen er ikke omtalt eller behandlet i stortingsmeldingen. Redd Barna mener at det er et sterkt behov for at norske myndigheter nå prioriterer å få bosatt og fulgt opp barn med nedsatt funksjonsevne og fluktbakgrunn og at nok ressurser prioriteres til dette. Det er alvorlig at disse barna ikke får ivaretatt sine rettigheter på en tilfredsstillende måte.

Redd Barna anbefaler:

• å styrke kunnskapsgrunnlaget og gjennomgå støtten som barn med funksjonsnedsettelser og fluktbakgrunn får før og etter bosetting, for å kunne sette inn målrettede oppfølgingstiltak ved bosetting og styrke deres inkludering i samfunnet, i skolen og på fritida.
• At det avsettes midler til å styrke koordineringsteamene og sikre at de har ressurser og kompetansen til å gi god nok oppfølging til bosatte barn med funksjonsnedsettelser og deres familier

[1] IMDI (2022): www.imdi.no       

[2] Integreringsloven (2021): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/introduksjonslova/id2869534/       

[3] Prop 89L (2019-2020): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-89-l-20192020/id2699012/  

[4] FNs menneskerettighetskomite (menneskerettighetskomiteen), FNs rasediskrimineringskomite (rasediskrimineringskomiteen), FNs torturkomite (torturkomiteen) og FNs komite for økonomiske, sosiale kulturelle rettigheter (ØSK-komiteen).

[5] Komiteen for barnets rettigheter (2018) Avsluttende merknader til Norges kombinerte femte og sjette periodiske rapport

[6] Helsetilsynet (2024) https://www.helsetilsynet.no/publikasjoner/tilsynsmeldingen/2024/enslige-mindreaarige-asylsoekere-faar-ikke-den-omsorgen-de-har-krav-paa-viser-tilsyn/

[7] Institutt for samfunnsforskning (2020): «Fra bosetting til voksenliv» https://www.imdi.no/contentassets/aabd3ddbf8874e6988979507b3719cbe/fra-bosetting-til-voksenliv.pdf         

[8] Redd Barna, 2021: «Vi må kjempe dobbelt så hardt» https://resourcecentre.savethechildren.net/document/vi-ma-kjempe-dobbelt-sa-hardt/    

KS deler regjeringens mål for integreringspolitikken; å få flere i arbeid, bygge sterke fellesskap, fremme likestilling og bekjempe negativ sosial kontroll. Kommunene spiller en avgjørende rolle for gjennomføringen av nasjonal integreringspolitikk, og har også en sterk egeninteresse i at integreringen blir vellykket. Kommunene har dessuten et stort og økende behov for kvalifisert arbeidskraft for å imøtekomme framtidens behov for velferdstjenester. Samtidig som innvandrere må komme raskt i jobb, er KS opptatt av at framtidens integreringspolitikk må legge bedre til rette for bruk av innvandrernes kompetanse, også inn i kommunal oppgaveløsing. På bakgrunn av dette etterlyser KS flere konkrete tiltak for å nå disse målene, blant annet:

• En politikk som legger bedre til rette for å kombinere målet om rask arbeidsdeltakelse, med rett bruk av medbrakt kompetanse
• Mer effektive godkjenningsordninger, flere tilbud om kompletterende utdanninger og mer systematisk bruk av realkompetansevurdering
• Bedre finansiering av kommunenes norskopplæring, og tilrettelagte tilbud fra fylkeskommunene

Rammebetingelser for bosetting og integrering av flyktninger

Kommunene er i en presset situasjon som følge av rekordhøy bosetting de siste to årene. KS landsting uttalte i februar 2024 at statlige myndigheter må gjøre mer for å støtte kommunenes innsats for å bosette og sysselsette flyktninger, blant annet gjennom aktiv bruk av Husbanken og NAV. KS mener regjeringen i meldingen kunne vært tydeligere på hvordan relevante statlige myndigheter kan bidra til å avlaste kommunene i denne situasjonen, for eksempel ved å gjeninnføre tilskuddet til utleieboliger.

KS mener at dagens modell, hvor det er frivillig for kommunene å bosette flyktninger, har vært og er en vesentlig suksessfaktor både for at vi over tid kan vise til gode integreringsresultater, og for de høye bosettingstallene vi har oppnådd de siste årene. At bosettingen gjennom denne modellen har vært styrt og spredt, har vært og er svært viktig for å kunne legge til rette for en bærekraftig integrering. KS er tilfreds med at regjeringen ønsker å videreføre modellen.

Norske kommuner er svært ulike. Integreringsloven fra 2021 la føringer om at kommunene må tilby et mer differensiert kvalifiseringstilbud, men loven har samtidig begrenset kommunenes handlingsrom til å gjøre tilpasninger ut fra lokale forhold. I en tid med ekstraordinært høy bosetting, kombinert med føringer om mer arbeidsretting, er det særlig viktig at kommunene gis gode rammer for å kunne iverksette politikken. For at flere flyktninger skal komme raskere i jobb, er kommunene også avhengige av at NAV lokalt har tilstrekkelig med ressurser til å følge opp kommunenes arbeid, og at det gis gode insentiver for at arbeidsgivere kan bidra til å ta flyktninger inn i praksis, med mål om fast arbeid.

Å beherske norsk språk er svært viktig for muligheten til å komme i arbeid. KS mener det er svært uheldig at tilskuddet til opplæring i norsk og samfunnskunnskap ikke dekker kommunenes faktiske utgifter til opplæring, og mener denne opplæringen må fullfinansieres. KS mener det er urimelig at kommunene mottar redusert tilskudd for personer med midlertidig beskyttelse, da også denne gruppen har stort behov for å lære norsk.

KS er tilfreds med at regjeringen signaliserer ønske om en dialog med kommunene og KS om hvordan det kan vi kan sørge for at flyktninger med omfattende og vedvarende helse- og omsorgsbehov, kan bli bosatt raskere. KS mener dette først og fremst er et spørsmål om kostnadsdekning av nødvendige kommunale tjenester til målgruppen.

Når det gjelder den store gruppen fordrevne fra Ukraina som har blitt bosatt siden 2022, er det svært viktig at samfunnet ikke går glipp av den kompetansen som denne gruppen besitter, selv om ukrainernes videre opphold i Norge ikke er avklart. KS deler målet om at denne gruppen må komme raskt i jobb, men mener poltikken i større grad samtidig må legge opp til at fordrevne fra Ukraina kommer i jobb der samfunnet har bruk for dem, ikke minst i kommunal sektor.

Politikken overfor arbeidsinnvandrere

KS mener det er positivt at regjeringen signaliserer en styrket integreringspolitikk overfor arbeidsinnvandrere. KS anerkjenner at dette er en gruppe som er for dårlig integrert i det norske samfunnet, og mener at Arbeidsinnvandrerutvalgets funn må tas på alvor.

Kommunene har lang erfaring og god kompetanse for språkopplæring, og vil kunne ha mye å bidra med også overfor arbeidsinnvandrere. Samtidig mener KS at arbeidsgiver fortsatt bør ha et særskilt ansvar overfor personer som kommer til Norge på grunnlag av et konkret tilbud om arbeid, og at språkopplæringen primært bør styrkes innenfor ordninger som ikke er rettighetsbaserte. KS viser her også til at den kommunale voksenopplæringen er under sterkt press som følge av det høye antallet flyktninger fra Ukraina. En eventuell opplæring av arbeidsinnvandrere i kommunal regi, må i alle tilfeller fullfinansieres av staten.

Økt arbeidsdeltakelse og bedre bruk av innvandreres kompetanse

KS er opptatt av at integreringspolitikken skal legge til rette for at innvandrere kan tilegne seg formell kompetanse som svarer til behovene i arbeidsmarkedet, og at innvandrernes medbrakte kompetanse i større grad verdsettes i det norske arbeidslivet. Samfunnet har ikke råd til at innvandrere med høy kompetanse opptar stillinger uten krav til formell kompetanse.

KS ser positivt på de tiltakene som regjeringen lanserer for å økte innvandrernes formelle kompetanse gjennom videregående opplæring, og særlig innen fag- og yrkesopplæring. Fylkeskommunene har gjennom ansvaret for videregående opplæring en avgjørende rolle for å realisere målet om at flere skal få slik kompetanse. Samtidig opplever fylkeskommunen en presset økonomisk situasjon, og det er avgjørende viktig at alle nye tiltak knyttet til videregående opplæring fullfinansieres. Det samme gjelder innføringsklasser og kombinasjonstilbud, som fylkeskommunene tilbyr nyankomne ungdommer i påvente av ordinært opptak i videregående opplæring.

Når det gjelder personer med medbrakt kompetanse er det en utfordring at systemet for vurdering og godkjenning av utenlandsk utdanning oppleves fragmentert og lite effektivt. Samtidig er det en utfordring at utenlandsk utdanning, også når den er godkjent, ser ut til å ha mindre verdi i vårt arbeidsmarked, enn norsk utdanning. For personer som har en kompetanse som ikke uten videre er omsettbar i det norske arbeidsmarkedet, bør det gis flere tilbud om kompletterende utdanning innenfor utvalgte bransjer.

En ytterligere utfordring som det også pekes på i meldingen, er at ansvar og systemer for realkompetansevurdering synes lite oversiktlig, i tilfeller der innvandrere ikke uten videre kan dokumentere sin tidligere utdanning og erfaring. KS mener det bør gjøres et helhetlig løft for å sørge for at vi kan få til en bedre bruk av innvandreres medbrakte kompetanse, bl.a. gjennom å se på bedre bruk av de elementene som er nevnt her.

KS oppfordrer komiteen gjennom komitebehandlingen å bidra til at regjeringen forsterker arbeidet for innvandreres medbrakte kompetanse i større grad kan komme til nytte i det norske arbeidslivet, gjennom mer effektive godkjenningsordninger og bedre bruk av realkompetansevurdering.

KS oppfordrer også komiteen gjennom komitebehandlingen å bidra til at regjeringen kan intensivere innsatsen for at nyankomne flyktninger, inkludert fordrevne fra Ukraina, i større grad kommer raskt inn i jobb i bransjer hvor samfunnet kan få nytte av deres medbrakte kompetanse.

Med hilsen,

Helge Eide                                                                                                                                Mari Trommald

Områdedirektør                                                                                                                      Avd. direktør

Fagforbundets høringsinnspill til Meld. St. 17 (2023-2024) Om integreringspolitikken: Stille krav og stille opp

Del II – integrering gjennom arbeid og utdanning

Fagforbundet vil fremheve regjeringens tiltak i Del II – om et seriøst arbeidsliv for alle med innvandrerbakgrunn, som også fagbevegelsen arbeider for. Et organisert og seriøst arbeidsliv, er bra for enkeltmennesket, arbeidsplassen og samfunnet. Det er også god integreringspolitikk.

Norske kommuner gjør en viktig jobb med integrering av innvandrere i samfunn og arbeidsliv. Tett og tidlig oppfølging, tidlig kontakt med arbeidslivet og flerkulturell kompetanse hos de ansatte i introduksjonsprogrammet er viktig for å lykkes.

Arbeidet med Norgesmodellen står sentralt for å sikre et seriøst arbeidsliv. Som stortingsmeldingen beskriver arbeider mange i bransjer med lav organisasjonsgrad og lav tariffavtaledekning. Fagforbundet jobber aktivt med områdene arbeidslivskriminalitet, sosial dumping, offentlige anskaffelser, bedre forhold i transportbransjen, lønnstyveri og foretakskriminalitet. Forutsetningen for bedre integrering er en vedvarende innsats mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, som inkluderer mer kontroll og effektive sanksjoner.

Del III – Fellesskap og mangfold

I Stortingsmeldingen står det at i 2019 anslås det at samfunnsøkonomiske kostnader knyttet til kriminalitet var på 144 milliarder kroner (side 150). Samfunnet har alt å tjene på å unngå utenforskap og styrke aktører i lokalsamfunnet som aktivt arbeider for inkludering. Som det står i meldingen:

Barn og ungdom oppholder seg vanligvis mer i nærområdet enn voksne, og dårlige boforhold og trangboddhet kan gjøre at barn og unge i lavinntektsfamilier tilbringer mye tid ute i nabolaget sitt. Nabolagets kvaliteter kan derfor ha særlig stor påvirkning på barns livskvalitet og oppvekst (side 149).

Angående 15.6.3 Tiltak for å forebygge kriminalitet vil Fagforbundet trekke frem behovet for yrkesgrupper som jobber i fritidsklubber, ungdomshus, kulturhus, aktivitetshus, oppsøkende sosialt arbeid og med miljøarbeid i oppvekstsektoren. Tjenestene inngår ofte i SLT-nettverkene, de samarbeider tverrfaglig i kommunen og med politiet. Disse yrkesgruppene har allerede kompetanse på kriminalitetsforebyggende arbeid i kommunene. Kompetansen kombinerer kulturfaglig, pedagogisk, sosialfaglig og kriminalitetsforebyggende metodikk.

I enkelte kommuner i distriktene har tjenester som ikke har en sterk nok forankring i lovverket blitt lagt ned, og erstattet av frivillige foreldredrevne tilbud. Noen av våre medlemmer har gått over til å bemanne disse frivillig, ved siden av jobben sin. Fagforbundet er bekymret for kvaliteten på tjenestetilbud som flyttes fra fagmiljøer og over til frivilligheten.

Blant regjeringens satsingsområder fra kapitlet nevnes ingen av de kommunale tjenestene og yrkene som utgjør det stabile og lokale forebyggende arbeidet.

Fagforbundets anbefaling:

• Styrke og utvikle det forebyggende og tverrfaglige miljøarbeidet i kommunen ved å satse på ansatte i fritidsklubber, ungdomshus, kulturhus, aktivitetshus, oppsøkende sosialt arbeid og med miljøarbeid i oppvekstsektoren.
• Følge opp tiltakene som er foreslått i regjeringens egen utredning om rammevilkår for fritidsklubb.[1]

16.2 Kultur og fritid

Regjeringen viderefører inkluderingsmidlene, noe som blant annet er viktig for kommunenes arbeid med å tilby sommerjobb for ungdom. Sommerjobbprosjektene er ofte den eneste muligheten mange ungdommer har for arbeidserfaring.

Fagforbundet mener ordningen bør styrkes, slik at flest mulig får en fot innenfor arbeidslivet. Det forutsetter arbeid opp imot bedrifter, og oppfølging av ungdom.

17.3.3 Skolefritidsordning

SFO er en egnet arena for integrering, men det forutsetter riktig kompetanse og tilstrekkelig bemanning. Fagforbundet støtter opp om at ledere og ansatte på SFO får kompetanseheving i arbeid med barn i et flerkulturelt og flerspråklig miljø.

Videre mener Fagforbundet at tilbudet må være tilgjengelig for alle barn, samt at barn som har behov for ekstra ressurser i undervisningstiden, må få det også på SFO.

Fagforbundets anbefaling:

• For å gi alle barn reell mulighet for å gå på SFO, bør SFO bli gratis.
• At det arbeides for en helhetlig skoledag for ansatte og elever, slik at ansatte kan tilbys hele og faste stillinger, ha tid til kompetanseutvikling, og at turnover og sykefravær reduseres. Det vil gi økt stabilitet for både ansatte og elever.

[1] Utredning i Barne -og familiedepartementet om fritidsklubber: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/en-kartlegging-av-fritidsklubbfeltets-rammevilkar/id3014466/)

Kirkens Bymisjon takker for anledningen til å gi innspill til integreringsmeldingen.

Gjennom arbeidet vårt møter vi mange innvandrere, og vi driver ulike tilbud rettet mot ulike målgrupper med migrasjonsbakgrunn. Vi ser et stort behov for å styrke integreringspolitikken og er glade for at dette feltet nå får oppmerksomhet.

Arbeidsinnvandrere

Vi mener det trengs en politikkforsterking for å bedre integreringen av arbeidsinnvandrere i Norge. Regjeringen skriver at de vurderer å styrke informasjon til arbeidsinnvandrerne, og gi rett til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Vi mener disse tiltakene er helt nødvendige, og håper at de raskt blir realisert.

Vi er opptatt av at integreringspolitikken må utformes slik at den treffer de mest utsatte arbeidsinnvandrerne. Kirkens Bymisjon mener at:

• Norskopplæring må være reelt tilgjengelig for de mest utsatte arbeidsinnvandrerne. Hvis det legges opp til egenbetaling, er det viktig å legge inn mulighet for unntak og/eller supplere med et gratis norskopplæringstilbud som er særlig rettet mot denne målgruppa.
• Opplæring i samfunnskunnskap og informasjon i ankomstfasen må tilpasses ulike kategorier arbeidsinnvandrere med ulik bakgrunn og ulike forutsetninger. Tilbudet må være differensiert både med tanke på innholdet som formidles og hvordan en når ut til ulike målgrupper. Det er spesielt viktig å nå ut til dem som i dag har minst kunnskap om systemet og rettigheter i Norge, og det trengs informasjonstiltak som er særlig innrettet for denne gruppa.
• Frivillige organisasjoner har en viktig rolle i dette arbeidet. Vi er i en god posisjon til å nå ut til dem som i dag står lengst unna myndighetsorganer og hjelpeapparat.
• Det er svært viktig å følge opp arbeidsintegreringsutvalgets forslag om å styrke bistanden til utnyttede arbeidsinnvandrere, styrke av organisasjonene på feltet og styrke rettshjelp i saker som gjelder lønnsinndrivelse.

Vi mener at velferdspolitiske tiltak for arbeidsinnvandrere har fått for lite oppmerksomhet. Sikkerhet for grunnleggende sosiale behov er en forutsetning for integrering, mens realiteten i dag er at store grupper arbeidsinnvandrere står utenfor viktige deler av velferdssystemet. Vi etterlyser tiltak som sikrer at arbeidsinnvandrere omfattes av og har tilgang til viktige velferdsordninger. Vi mener og at arbeidsinnvandreres bosituasjon bør få større oppmerksomhet, og at det må gjøres mer for å sikre forsvarlige boforhold og motvirke bostedsløshet blant arbeidsinnvandrere.

Regjeringen skal nå kartlegge omfang og konsekvenser av at mange innvandrere oppholder seg i Norge over lengre tid og betaler skatt, uten at de er registrert som bosatt. Det er bra. Problemstillingene er imidlertid ikke begrenset til folkeregisterloven og kravene for å bli bosatt. På flere området passer eksisterende regelverk dårlig for EU-migranter, og det er ofte uklart hva som skal til for å omfattes av ordninger hvor kravet er at du er «bosatt», har «bopel» eller «tilknytning» til Norge. I dag er det mange som bor og jobber i Norge som ikke har tilgang til sosialhjelp, midlertidig botilbud, rett til fastlege, mulighet for bostøtte eller omfattes av boligsosiale tiltak. Forvaltningspraksis har blitt strengere over tid, og er på flere områder i strid med EØS-rettslige forpliktelser – og ikke minst er dette et betydelig hinder for integrering.

Kirkens Bymisjon mener det trengs:

• En gjennomgang og oppdatering av sosialrettslig regelverk med tanke på å klargjøre hvilke ordninger EØS-borgere som regnes som arbeidstakere skal ha tilgang til.
• Tiltak for å sikre arbeidsinnvandreres tilgang til rettigheter. Det trengs lavterskeltiltak som er særlig innrettet for målgruppen, med tilbud om informasjon, tverrfaglig bistand, oppfølging og rettshjelp.
• Boligsosiale tiltak rettet mot arbeidsinnvandrere. Fattige EU-migranter bør defineres som en prioritert målgruppe blant vanskeligstilte på boligmarkedet. Det må etableres flere egnede boliger for utsatte arbeidsinnvandrere, og tiltak for å forbedre arbeidsinnvandreres boforhold må styrkes. 
• Mer kunnskap levekår boforhold og bostedsløshet blant arbeidsinnvandrere i Norge. I dag er det mange i arbeidsinnvandrere som faller utenfor oversikter over bostedsløse og vanskeligstilte på boligmarkedet, og statistikken gir dermed ikke et dekkende bilde.

Interkulturelt brobyggerarbeid

Departementet vurderer å styrke rammebetingelsene for frivillig virksomhet. Vi er glade for det, og mener en slik styrking er nødvendig. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i integreringsarbeidet i Norge. Ved å tilby tjenester som språkopplæring, arbeidstrening og sosiale møteplasser, legger de til rette for at flere kan bli en del av felleskapet. Aktivitetene bidrar til å bryte ned språklige og kulturelle barrierer, styrke innvandreres sosiale nettverk og deres tilgang til rettigheter. Tilbudene skaper tilhørighet og felleskap, og for mange deltakere er det en avgjørende faktor for at de blir en del av storsamfunnet. 

Vi er positive til at regjeringen ønsker å forbedre innvandreres tilgang til informasjon om rettigheter i Norge. Vi mener at også andre tiltak for å sikre tilgang til rettigheter bør få en mer sentral plass i integreringsarbeidet. Det er dokumentert at underforbruk av velferdsytelser er størst blant dem med få ressurser, og vi vet at det er stor forskjell på å ha rett og å få rett. Tilbud som bidrar til at flere får utløst de rettighetene de faktisk har, er dermed viktige tiltak for å forbedre innvandreres levekår. Å sørge for reell tilgang til sosiale rettigheter er også samfunnsøkonomisk smart, ved at det forebygger og motvirker sosiale problemer og fordi alternativet ofte er økt bruk av akuttiltak.  

Mange innvandrere strever med å navigere i det norske velferdssamfunnet, noe som fører til utenforskap og marginalisering. Myndigheter og hjelpeapparatet erfarer på den annen side at de mangler tverrkulturell kompetanse for gode møter med deler av innvandrerbefolkningen. En interkulturell brobygger er en som har innsikt i flerkulturelle kontekster og fremmer sosiokulturell forståelse mellom minoritet og majoritet. Brobyggeren bruker sin kompetanse til å utvikle tillit mellom myndigheter/saksbehandlere og minoritet, og fremmer økt forståelse mellom innvandrere og det offentlige hjelpeapparatet. Brobyggertjenester bidrar til at personer med migrasjonsbakgrunn som strever i møte med i det norske systemet får bedre tilgang til offentlige velferdstjenester. Dette arbeidet bidrar dermed til å sikre likeverdige tjenester, som er nøkkelen til god integrering.

Kirkens Bymisjon foreslår å:

• Øke tilskudd til integreringsarbeid i regi av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner.
• Styrke informasjonstiltak for å spre kunnskap om viktige rettigheter, og tiltak som bistår innvandrere med å få utløst rettighetene de har.
• Etablere et ressurssenter for utvikling av interkulturelle brobyggertjenester.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) samler bredden av tros- og livssynssamfunn til dialog og arbeid for likebehandling. Vi takker for muligheten til å svare på høringen.

Tro og livssyn er en del av livet for mange mennesker, og det kan prege klesdrakt, matvaner, høytider, oppdragelse, kultur og normer. Tro- og livssyn er dermed potensielt en del av både ressursene mennesker besitter og utfordringsbildet de opplever, og det kan ha betydning for integrering i et nytt land og nytt samfunn.  

Tros- og livssynssamfunn som landingsplattformer

Regjeringen skriver i meldingen til Stortinget at «Tros- og livssynssamfunn er viktige sosiale møteplasser for mange innvandrere, (…). At mennesker som kommer til Norge finner tilhørighet i et tros- eller livssynsfelleskap, kan bidra til integrering.». Tros- og livssynssamfunn kan fungere som landingsplasser for innvandrere, og er på den måten integreringsfremmende. Innvandrere finner et fellesskap og de får tilgang på viktig informasjon om lover, normer og kultur, i tillegg til sosial støtte i et nytt samfunn de skal finne seg til rette i.

Meld. St. 17 tar også opp utfordringen med at fellesskap, også innenfor tros- og livssynssamfunnene, kan stå i veien for den enkeltes deltakelse i samfunnet rundt. Vellykket integrering krever mye av både samfunnet og innvandrerbefolkningen. Vi anerkjenner at religion og livssyn kan bli brukt for å skape avstand, polarisering og radikalisering, og religion kan misbrukes for å forsvare negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og kriminalitet, og være et hinder for likestilling. Våre tros- og livssynsledere er svært bevisste på denne problemstillingen og tar tydelig avstand fra slike ideer. Samtidig kan tros- og livssynssamfunn, som ekstremismekommisjonen finner, være en arena for å forebygge polarisering og radikalisering gjennom sin kompetanse og legitimitet til å fortolke religionens skrifter og praksiser.

Like fullt er det både nødvendig og ønskelig at det stilles krav til tros- og livssynsamfunn, som til andre organisasjoner i Norge, uten at det går på bekostning av tros- og livssynsfriheten, og er i tråd med det livssynsåpne samfunn. Tros- og livssynssamfunnene ønsker innsyn, tåler tilsyn og øker sitt utsyn gjennom felles arbeid i STL.

Økt etterspørsel etter tros- og livsynsperspektiv, dialog og arenaer for samhandling

I meldingen skriver regjeringen at de vil «forsterke og videreutvikle dialogen mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene for å styrke integreringen, bedre likestillingen og sikre god kunnskap om forståelsen av regelverk og ordninger.». Dette bør det jobbes mer systematisk og helhetlig med, for å sikre at det skjer på en god og effektiv måte, og i tråd med et livssynsåpent samfunn. Her trengs det mer ressurser dedikert til godt integreringsarbeid, både til tros- og livssynssamfunn, og til paraplyorganisasjoner som kurser og veileder dem, inkludert STL.

BFD gir driftstilskudd til dialog- og paraplyorganisasjoner på tros- og livssynsfeltet og enkelttilskudd til dialog- og kunnskapsutviklingsprosjekter. STL er blant organisasjonene som får tilskudd som skal styrke arbeidet som brobyggere mellom ulike tros- og livssynssamfunn og som kontaktledd til det offentlige, samt styrke aktiviteter rettet inn mot sivilsamfunnet for å øke kunnskapen om de ulike tros- og livssynssamfunnene.

STL har utarbeidet kursmateriale som tar for seg bl. annet integrering, religionsfrihetens grenser, religionskritikk, familiepolitikk, og barnevernet, for å nevne noe. STL får likevel per i dag jobbet primært prosjektbasert og sporadisk med innvandrings- og integreringsspørsmål. Samtidig er innvandrings- og integreringsperspektiver sentrale element i det daglige arbeidet vårt, og vi opplever en stadig økende etterspørsel etter vår kompetanse og tilgang til tros- og livssynssamfunnene. Denne etterspørselen er det vanskelig å imøtekomme uten forutsigbare økonomiske rammer.

Vi har et ønske om og behov for å bli anerkjent som nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet for å kunne jobbe mer systematisk og helhetlig på feltet.

Kompetanseheving innenfor offentlig sektor og bygge tillit

Kap. 17 i meldingen handler om offentlige tjenester for en mangfoldig befolkning. Regjeringen skriver blant annet at de vil jobbe for å bedre tilliten til barnevernet, særlig blant innvandrere, og videreutvikle tiltak for å fremme mangfoldkompetanse i barnevernet. Å jobbe med tillit mellom innvandrere og offentlig sektor, og kompetanseheving, er et behov også utover barnevernet.

Kunnskap om tro og livssyn, hva det betyr for folk og samfunn og hva religions- og livssynsfriheten innebærer, mangler på mange arenaer. Det har vi blant annet fått bekreftet i prosessen med å utarbeide og kommunisere ulike tiltak under koronapandemien, og i møte med offentlige aktører. Ekstremismekommisjonens rapport som ble lagt frem første mars i år, bekrefter dette. De finner blant annet at «Aktører i offentlige tjenester savner også tilstrekkelig kunnskap om religiøse aktører og mangfoldet innad i religiøse trosretninger og ulike religiøse praksiser. (…) Kommisjonen oppfatter også at det kan mangle arenaer der religiøse aktører og offentlige tjenester kan samhandle.»

STL har strukturer på plass som kan brukes for å videreføre og styrke samhandlingen, og erfaring med å holde kurs og dialogmøter for tros- og livssynssamfunn, kommuner og barnevern. Blant annet har vi god erfaring med prosjektet BRO – barnevern, religion og oppdragelse. BRO handler om å bidra med kompetanse- og kunnskapsheving for ansatte i barnevernet, for familier med et aktivt tros- /livssynsliv som kommer i kontakt med barnevernet, for ledere og nøkkelpersoner i religiøse miljøer og for fosterforeldre og potensielle fosterforeldre. BRO finansieres av Bufdir, og arbeidet er blitt tatt godt imot både i vårt prosjekt, og som del av kompetansehevingsprogrammet VID vitenskapelige høyskole tilbyr barnevernet på oppdrag fra Bufdir. Kursene kan enkelt overførsel til politi, offentlige ansatte, politikere og andre.

Rasisme og diskriminering

Meldingen til Stortinget tar opp en rekke utfordringer med rasisme og diskriminering. Det kan, som regjeringen skriver, være en barriere for deltakelse og hindrer gode levekår og god helse, deltakelse i arbeidslivet og utbytte av skolegang. Fordommer, diskriminering og hets på bakgrunn av tro- og livssyn er bekymringsverdig og i strid både med menneskerettighetene, norsk lov og visjonen om det livssynsåpne samfunnet.

Regjeringen skriver at de vil følge opp tiltakene i Handlingsplan mot rasisme og diskriminering, legge fram egne handlingsplaner mot samehets, antisemittisme og diskriminering av og hat mot muslimer, og videreutvikle forskning og kunnskap om hvordan bekjempe rasisme og etnisk diskriminering. Dette er gode tiltak som vi ønsker velkommen. Samtidig er det viktig at det med disse handlingsplanene følger konkrete og målrettede tiltak og ressurser for å gjennomføre dem, og at tiltakene blir utarbeidet sammen med gruppene de omhandler.

Også Handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold (2023-–2026) blir nevnt i meldingen. Handlingsplanen består av en rekke tiltak for å sikre skeives rettigheter. STL svarer ut fire av disse tiltakene som handler om skeive med minoritetsbakgrunn og skeive i religiøse samfunn. STL har lagt til rette for dialog mellom tros- og livssynsledere, lhbt+-organisasjoner og organisasjoner for skeive religiøse om utfordringer som skeive opplever i tros- og livssynssamfunn.  Det vi opplever igjen og igjen, er at de som deltar i dialog (1) får fordommer brutt, (2) får bedre relasjoner til, og romsligere holdninger overfor både individer og grupper utenfor eget samfunn, og (3) får økt motivasjon til å bidra til opplysningsarbeid, samarbeid og inkludering. 

Med vennlig hilsen,

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn v/

Trond Enger, styreleder                                                 

Niels Fredrik Skarre, konstituert generalsekretær

ICDP Norge forvalter det norsk-utviklede foreldreveiledningsprogrammet ICDP (International Child Development Programme) i et nært samarbeid med Bufdir/Bufetat gjennom Spisskompetansemiljøet for foreldrestøtte og IMDi. Programmet implementeres gjennom norske kommuner og frivillige organisasjoner, i tillegg til at ICDP pga. den grunnleggende kultursensitive metodikken er det foretrukne programmet i introduksjonsprogrammet for flykninger. ICDP Norge jobber også internasjonalt, ikke minst i Ukraina siden 2014 med norsk UD-finansiering.

ICDP Norge vil først anerkjenne den tydelige satsningen på arbeid i integreringsmeldingen. Det er et krevende felt som er essensiell for integrering og trenger en systematisk satsning. Samtidig lever ikke mennesket av jobb alene. Regjeringen har parallelt lansert utkast til en fremtidsrettet Nasjonal Livskvalitetsstrategi 2024-2030. Her henviser man til en Norstat-analyse (2023) der folk ble spurt hva som gir gode liv. Den dominerende responsen er familie og helse. Analysen viser også at det er et mangfold av elementer som spiller sammen, der altså familie og helse topper. I lys av dette synes integreringsmeldingen å ha fått en slagside mot arbeid som er både uheldig og unødvendig.

ICDP Norge vil derfor påpeke særlig to slike uheldige og unødvendige slagsider.

1. Meldingen mangler forståelse for den psykososiale dimensjonen og betydningen av familie og nære relasjoner for innvandrere til Norge.

Norstats analyse støttes i internasjonal og nasjonal forskning, og analysen viser at informantene konsistent peker på familie og helse når de blir spurt hvor viktig hvert av områdene er. Også når resultatene ble brutt ned etter alder, kjønn og partitilhørighet er disse aspektene viktige, uavhengig av politisk ståsted, alder og kjønn. Da er det forunderlig at familie, nære relasjoner og den psykososiale dimensjonen blir såpass stemoderlig behandlet for flykninger som kommer til Norge.

Plasseringen av foreldreveiledning under kapitelet om «barnevern» er også uheldig, og vitner videre om manglende faglig og empirisk forståelse som er vesentlig i kontakt med denne målgruppen. Ryktet til norsk barnevern er et av de områdene som foreldreveiledningen jobber aktiv med å gjenoppbygge tillit til. Her benyttes ICDPs universalforebyggende og sensitiviserende metodikk som likevel har et spesielt fokus på den regulerende dialogen. Dette tilsier at foreldreveiledning ikke bør presenteres direkte som et middel spesifikt for Barnevernet overfor flykninger, men fristilles og fremmes slik det er ment; et program for hele populasjonen som faktisk også har stor effekt også i den norske populasjonen (ICDP-studie, FHI, 2021) eller blant innvandrere som har lang fartstid i Norge. Det er et program som gir nye perspektiv, inkludert hva det er å være foreldre i Norge, men mest av alt ønsker vi å styrke omsorgsgiver tro på seg selv, og deres egen evne til å forstå sitt eget barn og være en støttende faktor i dets liv.

1. Effekten av dette ser vi i de midlertidige endringene i integreringsloven. Her har man redusert den obligatoriske foreldreveiledningen, noe som har store faglige og forvaltningsmessige implikasjoner.

Loven har en ambisjon om at det norske samfunn skal klare å integrere innvandrere slik at de blir økonomisk selvstendige (jf. integreringsloven § 1), og i forskriftene til integreringsloven § 3 er obligatorisk, kunnskapsbasert foreldreveiledning én viktig metode med mål «å skape trygge foreldre som kan gi barna en god oppvekst, og dermed fremme integrering i Norge».

Norge har implementert foreldreveiledning som en del av introduksjonsprogrammet siden innføringen av programmet. Det er bra at integreringsmeldingen foreslår å evaluere hvilken effekt dette har hatt. Det kommer for øvrig om kort tid ut en ICDP-studie om minoritetsversjonen der vi hører om interessante funn om barns tilbakemeldinger etter at foreldrene har deltatt på foreldreveiledning.

I de midlertidige endringene til loven etter at det store antallet ukrainske flykninger kom til landet, ble den obligatoriske foreldreveiledning redusert fra 12 samlinger til 4 samlinger med uheldige og unødvendige konsekvenser. Forskriften fremholder at man må benytte et kunnskapsbasert program for å oppnå reell effekt. Fagdirektoratets anbefaling er også at en kortversjon vil være uheldig da det ikke er kunnskapsbasert. Videre har det vist seg å forvaltningsmessig bli uheldig, da det er flere tusen veiledere som nå mobiliseres for å imøtekomme behovene, og det skaper en usikkerhet i systemet om gjeldende regler. Det har også vist seg i stor grad å være unødvendig fordi det finnes både kompetanse, ressurser og vilje hos de aller fleste kommunene.

Vi og fagmiljøene i Bufetat har tidligere spilt inn et forslag om heller å åpne opp for en dispensasjonsordning for kommuner som unntaksvis ikke klarer å imøtekomme kravene i introduksjonsprogrammet knyttet til foreldreveiledning.

Vi mener at komitéen først og fremst må stille krav til regjeringen som sikrer at den midlertidige endringen av loven vedrørende obligatorisk foreldreveiledning ikke videreføres, men at man beholder kravende om kunnskapsbasert program.

Her er et forslag til anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen fastholde kravene om kunnskapsbasert program for foreldreveiledning, ikke videreføre den midlertidige ordningen med reduserte krav, og innføre en dispensasjonsordning for kommuner som i spesielle tilfeller ikke klarer kravene.