Profesjonsnære utdanningar over heile landet

Balansen mellom teori og praksis

Norsk høyere utdanning skal være basert på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Forskerforbundet mener Stortingsmeldingen gir svært uheldige signal i retning av å redusere betydningen av forskningsbasert kunnskap, og framstiller nærmest den akademiske forankringen til profesjonsfagene som noe negativt.

Profesjonsutdanningene skal både bygge på et faglig forskningsfundament og på erfaringsbasert og praksisnær kunnskap. Dette er utdanningsløp hvor det teoretiske og det praktiske spiller på lag, og styrker hverandre gjennom utdanningsløpet. I Stortingsmeldingen framstilles det derimot som det eksisterer et motsetningsforhold mellom teori og praksis. Dette kommer klart til uttrykk i beskrivelsen av en uheldig «akademisering» av profesjonsutdanningene (kap. 2.2.2), og i konkrete forslag (kap. 4.3.1 nærmere kommentert nedenfor).

Forskerforbundet mener utviklingen med sterkere akademisk forankring av profesjonsutdanningene har bidratt til viktig kunnskapsutvikling innenfor profesjonene, og forskning på praksisfeltet. Dette er kunnskap som styrker utdanningene, og sikrer at de ferdig utdannede studentene ikke bare er i stand til å bruke kunnskapen sin riktig, men også at den kunnskapen de tar i bruk er den riktige.

Forskerforbundet mener flere av forslagene som nå legges frem, vil svekke muligheten for å oppfylle UH-lovens krav om forskningsbasert utdanning.

Endrede kvalifikasjonskrav for førstelektor og dosent (kap 4.3.1)

Forskerforbundet er svært kritisk til regjeringens forslag om å endre kompetansekravene for førstelektor og dosent. Intensjonen bak forslaget har vært å øke attraktiviteten til dosentløpet, og styrke dosentstigen som en profesjonsrettet og praksisnær karrierevei. Forskerforbundet er redd forslaget vil svekke, snarere enn styrke dosentstigen. Dersom forskning fjernes som et kvalifikasjonskrav til denne type stillinger, er det en fare for at førstelektorer og dosenter oppfattes som mindre vitenskapelige og dermed ikke får mulighet til å prioritere FoU-arbeid. Det kan også medføre at de heller ikke anses tilstrekkelig kvalifisert til å søke forskningsmidler eller lede forskningsprosjekter.

Forskning er sentralt for all vitenskapelig aktivitet. Det er grunnleggende for prinsippet om forskningsbasert utdanning og ofte et vesentlig element i utviklingsarbeidet. God kvalitet i utviklingsarbeid avhenger av et solid teoretisk og empirisk kunnskapsgrunnlag. Å fjerne forskning fra kompetansekravene til førstelektor og dosent, slik regjeringen nå foreslår, vil dermed svekke kvaliteten på utviklingsarbeidet.

Forskerforbundet støtter intensjonen i forslaget om å styrke dosentløpet, og om å øke anerkjennelsen av vesentlig kompetanse fra praksisfeltet og faglig utviklingsarbeid. Men med de grepene regjeringen her foreslår, står vi i fare for å lage et a- og b-lag i akademia. Det er ingen tjent med. Dette må også sees i sammenheng med forslaget om å fjerne muligheten til å søke om opprykk fra universitets- og høyskolelektor til førsteamanuensis. Opprykksordningen er viktig for faglig utvikling innenfor flere fag, og for ansattes karriere- og kompetanseutvikling. Behovet for denne ordningen er fortsatt tilstede og ikke minst har den vært viktig for å bygge forskningsbasert kompetanse innenfor profesjonsutdanningene.

• Forskerforbundet oppfordrer Utdannings- og forskningskomitéen til å be regjeringen trekke forslaget til endring av kompetansekravene for førstelektor og dosent, samt forslaget om å fjerne muligheten for opprykk fra universitets- og høyskolelektor til førsteamanuensis, i ny forskrift til Universitets- og høyskoleloven om undervisnings- og forskningsstillinger og rekrutteringsstillinger,

Balanse mellom forventninger og ressurser

Et av målene i Profesjonsmeldingen er at fagmiljøene skal få større handlingsrom. Forskerforbundet er positive til regjeringens forventninger til at universitetene og høyskolene  skal vurdere egne kvalitetssystem, og i tråd med tillitsreformen sørge for at det ikke legges opp til mer omfattende prosesser enn nødvendig. Forskerforbundet støtter også oppfordringen til NOKUT om å gjøre tilsynsprosessene mindre arbeidskrevende for institusjonene. Å fjerne unødvendig rapportering vil frigjøre tid og ressurser, og øke de ansattes faglige handlingsrom. Forskerforbundet opplever likevel at profesjonsmeldingen legger opp til mange nye oppgaver og forventninger, uten at den ressursmessige belastningen forslagene innebærer blir vurdert eller fulgt opp med konkrete tiltak.

Forskerforbundet er bekymret for at ansatte nå må utføre enda flere oppgaver for de samme ressursene, stikk i strid med målet i tillitsreformen om å gi økt faglig frihet og frigjøre ressurser til kjerneoppgavene. Forskerforbundets medlemsundersøkelse fra 2022 viser at én av tre fast vitenskapelig ansatte har vurdert å slutte eller søkt seg bort fra akademia. Høyt arbeidspress er den viktigste årsaken til dette. Arbeidsoppgavene lar seg ikke løse innenfor rammen av normalarbeidsdagen og det avsettes gjennomgående for lite tid til undervisning og veiledning.

Det foreslås å fjerne karakterkravene for opptak til sykepleierutdanningen, og å åpne for forsøk med kvalifisering fra fagbrev til sykepleieryrket. Forskerforbundet støtter ikke disse forslagene. Dersom karakterkravet fjernes, må også rammebetingelsene for sykepleierutdanningen endres. Det er ikke aktuelt å senke kvalitetskravene til sykepleierutdanningen. Fjernes karakterkravet vil institusjonene fortsatt ha ansvar for at studentene får den samme kompetansen. Med flere søkere som ikke oppfyller dagens karakterkrav, tilsier det et økt behov for enda tettere og mer differensiert oppfølging av studentene.  

Til Meld. St. 19 Profesjonsnære utdanningar over heile landet har UiO kommentarer til følgende tiltak:

• Bortfall av kandidatmåltall og bruk av statistikk for opptak og gjennomføring
• Toårig profesjonsrettet master med integrert PPU
• Overgangsordning for opptak til PPU

Universitetet i Oslo støtter forslaget om å fjerne kandidatmåltall for profesjonsutdanningene. Bedre og mer tilgjengelig statistikk om opptak og gjennomføring gir nyttig informasjon som i større grad enn dagens kandidatmåltall gir gode muligheter for å overvåke utviklingen i rekrutteringen til utdanningene og gjennomføringen av dem, og vil være gode verktøy i dimensjoneringen og utviklingen av utdanningene.

Kommentarene vedrørende Praktisk-pedagogisk utdanning bygger på omfattende erfaringer med PPU over svært lang tid, uteksaminering av mange hundre kandidater årlig og forskningsbasert kunnskap.  

Innføringen av masterkrav til PPU og dermed et seksårig lærerutdanningsløp, førte umiddelbart til en drastisk nedgang i søkertallene ved UiO og en halvering av antallet studenter med denne utdanningen, særlig i realfag og språkfag. Samtidig sank antallet PPU-studenter med to undervisningsfag betydelig, og dermed også relevansen av utdanningen for læreryrket. Den foreslåtte modellen med en komprimert og integrert PPU-master vil kunne øke rekrutteringen til læreryrket for trinn 8-13 fordi den kan påbegynnes direkte etter en bachelorgrad og reduserer lengden av utdanningen til fem år. Dessuten vil en slik modell skape større fleksibilitet i studieløpet og styrke både profesjonstilhørigheten og relevansen i masterspesialiseringen. Med dagens ordning er det ingen krav om at søkere til PPU skal ha masterfordypning i et undervisningsfag. Dermed varierer også den skolefaglige relevansen av masterutdanningen. Med den foreslåtte toårige integrerte modellen vil masterfordypningen profesjonsrettes, noe som vil styrke kvalifiseringen for læreryrket.

Verdien av masterutdanning til læreryrket har vært et diskusjonspunkt i mange år (Brooks et al., 2012; Begle, 1979;  Ronfeldt & Reininger, 2012; Thomas, 2016), og lenge viste studier at masterskolering i et fag eller en disiplin i seg selv ikke var noen garanti for god undervisning (se f.eks. Begle, 1979). Forskning etter år 2000 er samstemt i at fagdidaktisk skolering er av avgjørende betydning for kvaliteten på framtidige læreres undervisning (Cohen et al. 2003; Rowan, Camburn & Correnti, 2004; Wayne & Youngs, 2003), og flere studier understreker nettopp betydningen av kombinasjonen av både faglig skolering i disiplinen og fagdidaktisk skolering for en god profesjonsutdanning i læreryrket (Darling-Hammond, 2005; Darling -Hammond et al., 2006; Boyd et al., 2009; Hill et al., 2005). Denne kombinasjonen vil kunne ivaretas i en femårig lærerutdanning som består av en disiplinfaglig bachelorgrad og en profesjonsrettet toårig mastergrad med integrert PPU. 

Forslaget om en overgangsordning fram til 2030 med opptak til PPU for studenter med en relevant bachelorgrad og minst to års relevant undervisningserfaring vil kunne styrke lærerrekrutteringen til trinn 8-13 inntil modellen med en toårig PPU-master er fullt iverksatt, og gi nødvendige kvalifikasjoner for læreryrket for personer som arbeider i skolen i dag uten å være formelt kvalifisert. Perioden fram til 2030 kan anses som en rimelig periode for en slik overgangsordning. Denne perioden er heller ikke lang nok til at overgangsordningen vil kunne foretrekkes framfor andre lærerutdanningsløp.

Vennlig hilsen

Svein Stølen, Rektor

Arne Benjaminsen, universitetsdirektør

Referanser:

Begle E.G. (1979). Critical variables in mathematics education. Washington DC: Mathematical Association of America and National Council of Teachers of Mathematics.

Boyd, D., Grossman, P., Lankford, H., Loeb, S., & Wyckoff, J. (2009). "Teacher Preparation

and Student Achievement." Educational Evaluation and Policy Analysis. 31(4): 416-440.

Brooks, C., Brant, J., Abrahams, I., Yandell, J. (2012). Valuing initial teacher education at Master’s level. Teacher Development. 16(3).

Cohen, D. K., Raudenbush, S.W., Ball D.L. (2003). Resources, instruction, and research. Education Evaluation and Policy Analysis, 25, pp 119- 142.

Darling-Hammond, L. (2006). Powerful Teacher Education: Lessons from exemplary programs. San Francisco, Jossey-Bass.

Darling-Hammond, L., Bransford, J., LePage, P., Hammerness, K. & Duffy, H., Ed. (2005). Preparing teachers for  a changing world: What teachers should learn and be able to do. San Francisco, Jossey Bass.

Hill, H.C, Rowan, B., Ball, D. L. (2005). Effects of Teachers' Mathematics Knowledge for

Teaching and Student Achievement. American Educational Research Journal, Vol.23,

pp 371 – 406.

Ronfeldt, M., Reininger, M. (2012). More or better student teaching? Teaching and Teacher Education. 28(8), 1091-1106. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0742051X1200090X?via%3Dihub

https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/13664530.2012.688674

Rowan, B. E., Camburn, E, & Correnti (2004). Using teacher logs to measure the enactedcurriculum in large scale surveys. Insights from the Study of Instructional Improvement. Elementary School Journal, 105, 75 -102.

Thomas, L. (2014). Aspirations for a master’s-level teaching profession in England. Professional Development in Education. 42(2). https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/19415257.2014.960594

Wayne A.J., Youngs P. (2003).  Teacher characteristics and student achievement gaines: A review. Review of Educational Research, 73, pp. 89-122.

Universitets- og høgskolerådet takker for anledningen til å delta på høring om Profesjonsmeldingen. Regjeringen slår fast at det er lite som tyder på at det er store utfordringer i kvaliteten i profesjonsutdanningene. Studentene er forholdsvis fornøyd, og arbeidsgiverne er tilfredse med ferdighetene til de som er nyutdannet. Likevel mener regjeringen at utdanningene er for teoritunge, og vil legge mer vekt på erfaringsbasert kunnskap.

UHR vil advare sterkt mot en utvikling som fører til svekkelse av den forskningsbaserte utdanningen. Regjeringen fremstiller forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap som motsetninger. Det er vi uenige i. Forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap går hånd i hånd, og vi er avhengige av et godt samspill for å videreutvikle både utdanningene og profesjonene.

UHR er ikke enig i at profesjonsutdanningene er for akademiske. Dagens profesjonsutdanninger er profesjonsrettede, og det er stort fokus på god kobling til praksisfeltet. Forskningen i profesjonsutdanningene er praksisnær og relevant, og det satses på profesjonsorienterte ph.d-program ved utdanningsinstitusjonene. UHR ønsker fortsatt satsing på tiltak som styrker profesjonsnærhet i utdanningene, som partnerskap med skole og barnehage, samarbeidsarenaer for etter- og videreutdanning, og samarbeid om praksis.  

Profesjonsmeldingen må sees i sammenheng med forslag til Forskrift om undervisnings- og forskningsstillinger og rekrutteringsstillinger. Det er viktig at betydningen av forskningskompetanse i profesjonsutdanningene ikke svekkes.

Reduserte krav til forskningsbasert utdanning på universiteter og høyskoler vil føre til at skillet mellom universiteter/høyskoler og fagskoler blir mindre. UHR mener at utdanningsnivåene bør bevare sin egenart og utfylle hverandre. Overganger mellom utdanningsnivåene og opptakskrav må være i tråd med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Det er ikke ønskelig at utdanninger på ulike nivå kommer i konkurranse med hverandre, og det blir uklart for studentene når de skal velge sitt løp.

Lærerutdanningene og helse- og sosialfagutdanningene består av en stor andel praksis. UHR er fornøyd med at regjeringen vil utrede finansieringen av den rammeplanstyrte praksisen.

UHR mener Profesjonsmeldingen gir en god situasjonsbeskrivelse av det samiske samfunnet og samisk høyere utdanning, men etterlyser flere tiltak for å styrke rekrutteringen til samiske studier og samisk kompetanse for dem som skal ut i velferdsstatens yrker.

Profesjonsmeldingen må også sees i sammenheng med Opptaksmeldingen. Vi vil i høringsinnspillet til Opptaksmeldingen kommentere forslagene som har konsekvenser for profesjonsutdanningene.

Lærerutdanning

UHR mener det er positivt at Profesjonsmeldingen slår fast at all lærerutdanning for grunnopplæringen (trinn 1-13) skal være på masternivå. Det er avgjørende at masterutdanning i lærerutdanningene skal kunne gi opptak til ph.d.-utdanning.

Profesjonsmeldingen og Opptaksmeldingen sett i sammenheng kan skape utfordringer for rekruttering til lærerutdanning. Regjeringen opprettholder nivåkrav for opptak på integrerte lærerutdanninger, og åpner samtidig for unntak fra masterkrav til PPU frem til 2030 og en ny komprimert og integrert PPU-master, som påbygg på en disiplinbachelor. Det er delte meninger i sektoren om forslagene knyttet til PPU, men UHR vil peke på noen uheldige konsekvenser som disse forslagene kan få:

• Å lette på kravene til PPU, samtidig som nivåkravene til femårige integrerte lærerutdanninger opprettholdes, kan føre til at flere søkere velger en bachelor i disiplinfag + PPU. Det kan svekke rekrutteringen til de integrerte lærerutdanningene ytterligere.
• For skolen kan resultatet bli at utdanningskapasiteten dreies mot utdanninger som gir undervisningskompetanse i 1-2 fag, og at kapasiteten i utdanninger som gir kompetanse i 3-4 fag svekkes.
• Det kan også få negative konsekvenser for lærerprofesjonen fordi lærerutdanning vil kunne ende opp som en “påbyggsutdanning”. Det innebærer at fagene som undervisningsfag, og dermed profesjonsrettingen, kan svekkes.

UHR er bekymret for rekrutteringen til lærerutdanningene, spesielt til de laveste trinnene, og er opptatt av at konsekvensene av nye tiltak vurderes.

Meldingene åpner for forsøk som kan gi unntak fra nivåkravene for opptak til de integrerte lærerutdanningene, unntak fra masterkravet for opptak til PPU forsøk med ny utdanning for trinn 1-4 og forsøk med grunnskolelærerutdanning for trinn 1-10. Det er vanskelig å se at forslagene vil bidra til et opptakssystem som er enklere og mer forståelig eller at meldingen bidrar til mer overordnet styring av lærerutdanningene.

Det er positivt at regjeringen har igangsatt et arbeid for mer overordnet styring av lærerutdanningene, og viktig å avvente anbefalingene fra ekspertgruppen før kursen for videre utvikling av lærerutdanningene settes.

Helse og sosial

UHR er positive til at styringen av profesjonsutdanningene skal bli mer overordnet. For helseutdanningene sin del har vi også forståelse for at eventuelle endringer skal vente til evalueringen av RETHOS er fullført. Vi ønsker imidlertid å påpeke at styringen av helseutdanningene er svært detaljert. Vi forventer at prinsippet om mer overordnet styring også vil gjelde disse utdanningene.

Kandidatene fra helseutdanningene skal være med og utforme fremtidens yrkesliv og helsevesen. Det krever høy kompetanse. Erfaring fra dagens praksisfelt blant undervisere kan ikke erstatte den forskningsbaserte kunnskap som skal bidra til endringene som etterlyses blant annet i Nasjonal plan for helse og samhandling og Helsepersonellkommisjonens rapport.  

Regjeringen foreslår å innføre krav om ett års praksis for opptak til masterutdanninger i anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleie, samt jordmorutdanningen. Kravet skal være et minimumskrav, og utdanningsinstitusjonene kan velge å stille krav om ytterligere praksis. Institusjonene selv skal vurdere hva som er relevant. UHR ser på dette som et kompromiss, som antagelig verken vil løse uenigheten mellom helseforetakene og UH-sektoren om behov for praksis mellom bachelor og master, eller utfordringene knyttet til innplassering i rett kategori i masterforskriften.

UHR har i mange år jobbet for lovfesting og finansiering av praksis i kommuner og fylkeskommuner. Det er et stort behov for forutsigbare rammer knyttet til praksisavvikling, og vi er skuffet over at regjeringen ikke ønsker å forplikte kommunene til å ta imot studenter i praksis.

Ingeniør

Regjeringen foreslår å avvikle rammeplanene for ingeniørutdanningene. UHR er positiv til at rammeplanene avvikles. Institusjonene som tilbyr ingeniørutdanning samarbeider i dag om nasjonale retningslinjer. Når rammeplanene avvikles, mener UHR at det er viktig at arbeidet med å etablere og utvikle felles standarder og minimumskrav i utdanningene skjer på institusjonenes eget initiativ og egne premisser. UHR vil legge til rette for samarbeid mellom institusjonene om felles standarder og minimumskrav for tildeling av ingeniørgrad. Det er viktig at det fortsatt er tydelig for både søkere og for arbeidslivet hva som er kravene for tildeling av en ingeniørgrad, og hva som skiller ingeniørgraden fra tekniske utdanninger på andre nivåer.  

Regjeringen varsler også en utredning av alternative virkemidler for rekruttering til teknologi og realfag. UHR mener en slik utredning er nødvendig. I årene som kommer vil det være nødvendig å rekruttere fra et bredere lag av befolkningen for å ha studenter nok til å fylle studieplassene. Teknologi og realfag er blant utdanningene som vil være svært viktige for å opprettholde velferdsstaten og løse fremtidens utfordringer. For ingeniørutdanningene er det en utfordring å få mange nok elever i videregående til å velge realfag for å etablere tilstrekkelig søkergrunnlag til utdanningene som krever programfag i realfag. Disse utfordringene må det utredes treffsikre virkemidler for å løse.

UiT Noregs arktiske universitet takkar utdannings- og forskingskomiteen for moglegheita til å gi innspel på Meld. St. 19 (2023-204) Profesjonsnære utdanningar over heile landet. Innspela frå UiT knyt seg til kapittel 3.3 Kvalifisering av fleire lærarar.  

UiT står bak Pilot i nord-prosjektet som seinare blei nasjonal mal for den femårige grunnskulelærarutdanninga. Institusjonen har dermed førstehandserfaring frå omstilling og kvalitetsarbeid i lærarutdanningane. UiT er positive til forslaget om alternative organiseringar av grunnskulelærarutdanningane, for eksempel med ei fleksibel trinndeling.  

Atterhaldet UiT har til Stortingsmeldinga handlar først og fremst om forslaget om ei lang unntaksordning der ein kan ta PPU utan ein mastergrad. Det kan svekke tilnærminga til profesjonsutdanninga og læraryrket som undersøkande og forskande, og i ein lang periode kan det også svekke rekrutteringa av lektorar i faga. Forslaget om ein PPU-master inneber ikkje dei same farane, men kan på si side svekke disiplinfaga. Utan å legge særskilt til rette for to masterløp på institusjonane, kan forslaget svekke kompetansetilgangen for næringsliv og offentleg sektor.  

Til kapittel 3.3: PPU utan master kan svekke betydninga av masterløpet  

Det praksisnære og det akademiske heng saman og forsterkar kvarandre i dei norske profesjonsutdanningane. Denne koplinga er også viktig i læraryrket og i skulen, som ifølge den overordna delen av lærarplanen skal «gi elevene en forståelse av kritisk og vitenskapelig tenking». Denne lærarplanen seier også at «lærerprofesjonen bygger sin profesjonsutøvelse på felles verdier og et felles forsknings- og erfaringsbasert kunnskapsgrunnlag».  

Ei lærarutdanning på masternivå, med eit gjennomgåande FoU-spor og som ender i ei masteroppgåve, tar vare på tilnærminga lærarplanen har til yrket som undersøkande og forskande. UiT viser her til NOKUT-undersøkinga frå i år som viser at 76 prosent av lærarstudentane ved UiT brukar data dei har samla inn i skulen som grunnlag for masteroppgåva si. Endå fleire, 90 prosent, svarar at dei forstår poenget med å skrive ei masteroppgåve. Desse tala viser verdien av å gjere masterarbeidet profesjonsrelevant og praksisnært. 

På denne bakgrunnen meiner UiT at norsk lærarutdanning framleis må vere på eit masternivå. Unntaket frå masterkravet for å ta PPU vil i praksis gjenopne adjunktløpet i mange år, og det kan svekke betydninga av masterløpet i lærarutdanningane og verdien det har for skulen og profesjonen. I tillegg er UiT uroa for at eit unntak frå PPU-kravet tar vekk eit viktig insentiv for å ta ein mastergrad, og at rekrutteringa til lektorløpet då blir svekka. 

Til kapittel 3.3: Uheldige samfunnseffektar av ein PPU-master  

Forslaget om ein integrert PPU-master held på prinsippet om at norsk lærarutdanning er på masternivå. Innspelet frå UiT er at forslaget likevel kan svekke disiplinfaga, forskarløpet og kompetansetilgangen for næringsliv og offentleg sektor. Disiplinfaga må i praksis må gi plass til 60 studiepoeng pedagogikk og didaktikk, altså halvparten av studiepoenga i eit ordinært masterløp. Desse faga skal også gi næringslivet og offentleg sektor samfunnskritisk kompetanse, for eksempel i matematisk-naturvitskaplege og teknologiske fag. Utsynsmeldinga trekker fram desse faga som viktige for det grøne skiftet. Ein mastergrad i disiplinfaget er også vegen til ein doktorgrad, og det er ikkje heldig om forskarrekruttane stiller med 60 færre studiepoeng vigde til fagleg fordjuping.  

For å unngå desse uheldige effektane for disiplinfaga som skal integrerast i ein PPU-master, må utdanningsinstitusjonane kunne tilby to parallelle løp på masternivå. Det eine løpet kan vere ein PPU-master, der 60 studiepoeng er vigd pedagogikk og didaktikk. Det andre løpet kan vere mastergraden med 120 studiepoeng til fagleg fordjuping.  

Nokre av disiplinfaga har neppe rekrutteringsgrunnlag til begge desse løpa. Effekten av å innføre ein PPU-master kan då bli at institusjonane blir tvinga til å velje kva løp dei vil utvikle. Valet vil anten ha konsekvensar for rekrutteringa til skulen eller for kompetansen kandidatane tar med seg til næringsliv og offentleg sektor på utsida av skulen. 

UiT ber derfor komiteen peike på betydinga ein mastergrad i disiplinfaga har for kompetansen til næringslivet og offentleg sektor, anten kandidaten tar jobb etter ein mastergrad eller ein doktorgrad. Komiteen bør vidare peike på faren for at ein integrert PPU-master kan svekke masterløpet i viktige disiplinfag og kompetansetilgangen for næringsliv og offentleg sektor. Komiteen bør derfor understreke at institusjonar må få ressursar som sikrar den ordinære mastergraden med 120 studiepoeng til fagleg fordjuping samtidig som dei innfører ein PPU-master.  

Vennleg helsing 

Kathrine Tveiterås 

Prorektor utdanning 

Arbeidsgiverforeningen Spekter viser til høringen om Meld. St. 19 (2023–2024) – Profesjonsnære utdanningar over heile landet. 

Arbeidsgiverforeningen Spekter organiserer arbeidsgivere innen flere sektorer, blant annet helse, kultur og samferdsel. Innen helsesektoren organiserer Spekter alle helseforetakene i tillegg til en del private og ideelle helsevirksomheter.  

Feil å fastsette en bestemt andel utdanningsstillinger forbeholdt mastergradsløp

Arbeidsgiverforeningen Spekter kan ikke støtte forslaget om at ti prosent av alle utdanningsstillinger som lyses ut skal være fullverdige mastergradsløp. Argumentasjonen for å tallfeste en andel til mastergradsløp handler i all hovedsak om at dette skal bidra til å dekke behovet for undervisningspersonell. Dette mener Spekter er feil virkemiddel for å nå målet og vil vise til at det ikke er tilstrekkelig evidens for at dette tiltaket vil løse behovet for å sikre utdanningsinstitusjonene kvalifisert fagpersonale.

Forslaget er dessuten i høyeste grad prinsipielt problematisk fordi det innskrenker arbeidsgivers styringsrett til å utdanne og ansette den kompetansen det er behov for og som ivaretar sykehusenes oppdrag. Utdanningsstillinger er det enkelte sykehus sitt ansvar, og Kunnskapsdepartementet kan ikke utøve arbeidsgiverpolitikken i sykehusene.

Både helseforetakene og utdanningsinstitusjonene har ulike behov for tilgang på mastergradskompetanse i ABIOK-sykepleie og jordmorutdanning. Det er derfor viktig at beslutninger knyttet til behov for og tilbud om 4-semesters utdanningsstillinger tilfaller det enkelte sykehus, heller enn en å fastsette en universell prosentandel.

Det er også en overhengende risiko for at en slik tallfesting medfører normbestemmelser og krav som det vil være vanskelig å fjerne eller justere i etterkant.

Når det samtidig ikke er tilstrekkelig evidens for at dette tiltaket vil treffe behovet det er ment å treffe, mener Spekter det må utvikles andre strategier for å sikre rekruttering av lærekrefter. Blant annet bør man se på mulighetene for å utvikle samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og sykehusene lokalt, slik som ved Helsepersonellkommisjonens forslag om kombinerte stillinger.

Viktig med relevant arbeidserfaring for opptak til spesialsykepleierutdanningene

Arbeidsgiverforeningen Spekter vil støtte forslaget om å gjeninnføre krav om relevant arbeidserfaring for opptak til spesialsykepleierutdanningene (ABIOK) og jordmorutdanningen. Vi understreker allikevel at det burde være krav om minst to års relevant arbeidserfaring. Å sette et krav til relevant arbeidserfaring for spesialiseringene innen sykepleie er uansett helt avgjørende for å sikre god veiledning og gode praksisperioder.

Det har vært en stor bekymring i sykehusene at veiledningen blir mer ressursdrivende og krevende for veilederne og øvrig bemanning, når studenten ikke har tilstrekkelig kunnskap og erfaring fra tidligere. Dette har også medført utfordringer med å motivere veiledere. Forslaget om krav til arbeidserfaring for opptak til utdanningen er derfor svært velkomment i tjenesten, men tilbakemeldingene fra Spekter er allikevel at det vil bli krevende med krav om bare ett år, og ikke to som tidligere.

En sykepleier med relevant arbeidserfaring vil i større grad besitte tilstrekkelig kjennskap til tjenesten og kompetanse til å utføre sykepleiefaget, enn en student som ikke har den samme erfaringen. Forslaget vil dermed kunne bidra til å sikre at sykepleierne som tar videreutdanning gjør informerte valg når de søker spesialisering, hindre frafall og at flere blir værende i tjenesten etter endt utdanning. Dette er krevende studier som krever innsikt, praktiske ferdigheter og modenhet utover det bachelorutdanningen gir. Spekter mener derfor at et krav om relevant arbeidserfaring gir gode forutsetninger for videreutdanningen både for studenten og for tjenesten.

Styringssystemet innen helse og innen utdanning er forskjellig

Mens helseforetakene er instruert av HOD til å samarbeide med UH-institusjonene om for eksempel studieplaner, finnes det ikke tilsvarende krav fra KD til utdanningsinstitusjonene. Helseforetakene opplever derfor i flere tilfeller å enten komme sent inn i planleggingen av studieplanene, eller i verste fall å ikke bli inkludert. Dette fører til at studieplanene ikke blir så relevante for helsetjenesten som de kunne ha blitt.

I dette bildet hører det med at retningslinjene for de enkelte studieprogram, for eksempel sykepleie, er forskriftsfestede retningslinjer og må følges av alle. Det er på bakgrunn av disse retningslinjene at studieplanene utvikles, og det er her samarbeidet i mange tilfeller svikter. UH-institusjonene mener også at de forskriftsfestede retningslinjene er for detaljerte og begrenser deres autonomi, men her mener helseforetakene at vi i alle fall må sikre likhet i utdanningene på dette nivået.

Sykepleierutdanningene er praksisnær

Akademisk kompetanse

Å kvalifisere og rekruttere tilstrekkelig med utdannings- og forskningspersonell i sykepleierutdanningene har lenge vært en utfordring[1]. Løsningen til regjeringen er å gjøre sykepleierutdanningene mindre akademisk og mer praksisnær, noe som erfares som historie- og kunnskapsløst.

Halvparten av bachelorutdanningen og en tredjedel av spesialsykepleierutdanningene foregår i tjenestene, i direkte kontakt med pasienter og i samhandling med fagmiljøene i praksisfeltet. Studentene veiledes og vurderes av dyktige sykepleiere, de fleste med veiledningskompetanse. Ordningen med kombinerte stillinger er i kontinuering utvikling, og bidrar til arbeidsrelevans i utdanningene. Vi har lyttet til statsråd Hoel som beskriver at «av-akademisering» egentlig ikke gjelder sykepleierutdanningen. Om dette stemmer bør det presiseres også skriftlig i regjeringens videre arbeid.

Regjeringen presenterer et utdatert syn på kunnskap med en motsetning mellom praksis og teori. Dette kommer klart til uttrykk når den snakker om en «akademisering» av profesjonsutdanningene. Profesjonsutdanninger er utdanningsløp hvor det akademiske og det praktiske spiller på lag og styrker hverandre gjennom utdanningsløpet. Vi får ikke bedre lærere, sykepleiere og ingeniører av å svekke den forskningsbaserte og akademiske delen av utdanningen. Intensjonen bak forslagene om å fjerne dagens krav om forskning som et kvalifikasjonskrav til stilling som førstelektor og dosent har vært å øke attraktiviteten til dosentløpet, og styrke dosentstigen som en profesjonsrettet og praksisnær karrierevei. Vi etterlyser kunnskapsbasert fakta på temaet, og mener resultatet vil bli det stikk motsatte. Med de grepene regjeringen her foreslår, står vi i fare for å svekke statusen til dosentløpet og lage et a- og b-lag i akademia.

Det samme gjelder forslaget om å fjerne muligheten til å søke opprykk fra universitets- og høyskolelektor til førsteamanuensis. Dersom dette blir en realitet stenges muligheten de mange universitets- og høyskolelektorene har til å kvalifisere seg innen forskning. Avvikling av opprykks- ordningen vil virke karrierehemmende og svekke universitets- og høgskolelektorer sine incentiv til å ta doktorgrad.

 Fjerning av kravet om forskning vil svekke kvaliteten på utviklingsarbeidet

Høyere utdanning skal baseres på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap (kunnskapsbasert praksis). Forskning er grunnleggende for kunnskapsbasert utdanning og et vesentlig element i utviklings- og forbedringsarbeid. God kvalitet i utviklingsarbeid er avhengig av et solid teoretisk og empirisk kunnskapsgrunnlag. Fjerning av kravet om forskning slik regjeringen nå foreslår, vil svekke kvaliteten på utviklingsarbeidet.

Det er krav om kunnskapsbaserte helse- og omsorgstjenester – som bygger på både forsknings-, erfaringskunnskap og pasientens ønsker. Flere eldre og flere med komplekse, sammensatte sykdommer og behandling, stiller økte krav til sykepleiernes kompetanse. Akademisk kompetanse hos sykepleiere er nødvendig for å bidra til å utvikle kunnskapsbaserte tjenester og forbedre kvaliteten på behandlingen. Vi må vite at den behandlingen og de tiltakene vi gjør virker, at det er best practice. Men, dersom ansatte i dosent-stigen ikke skal drive med forskning og det heller ikke er et kriterium for opprykk, blir resultatet færre vitenskapelig ansatte til å utvikle tjenestene.

Senker kravene til fagmiljøene

Studietilbud på mastergradsnivå krever 50 prosent av ansatte med førstestillingskompetanse, hvorav minst 10 prosent med professor- eller dosentkompetanse Til tross for krav om kunnskapsbasert utdanning og tjenester, vil regjeringen nå senke kravene til fagmiljøene som tilbyr masterutdanninger med obligatorisk praksis, slik at førstelektorer, dosenter og sykepleiere i delte stillinger telles som førstekompetente og til sammen skal utgjøre minimum 50 prosent av det samlede fagmiljøet.  Kompetansekravet til førstelektor og dosent er redusert til yrkeserfaring og pedagogisk erfaring (uten krav om forskningsarbeid), men dette gjelder kun masterutdanninger med obligatorisk praksis.

Bruken av kombinerte stillinger er allerede forholdsvis høy[2] [3] [4] og fortsatt i utvikling. Forsøk med kombinerte stillinger har vært utprøvd i Norge i nærmere femten år, med mål om å imøtekomme endringene i helsetjenesten gjennom praksisnær undervisning og veiledning av studentene. Det er bra, men sykepleiere i kombinerte stillinger kan ikke erstatte sykepleiere med forskningskompetanse. Sykepleiere i kombinerte stillinger skal sammen med førstelektorer og dosenter uten forskingskompetanse (vitenskapelig kompetanse), erstatte personer med førstekompetanse.

Regjeringens forslag vil føre til færre vitenskapelige ansatte. Å redusere kompetansen og lette på kravene til utdannings- og forskningspersonell vil ramme sykepleierutdanningene hardt. Hvem skal Hvem skal nå initiere og drive forsknings- og utviklingsarbeid? Hvem veilede og sensurere kandidatenes masteroppgaver?

Sykepleiere med doktorgrad har profesjonskompetanse og praksiserfaring som sykepleieutdanningene trenger, samtidig som de har den nødvendige forskningskompetansen som tilfredsstiller kravene til førstestillingskompetanse i studietilsynsforskriftens § 2.3[5].

Med de forslagene som nå foreligger, risikerer vi ikke bare å devaluere akademiske karrierer, men også å svekke kvaliteten på fremtidens yrkesutøvere. Ved å fjerne forskning fra kompetansekravene undergraves akademisk frihet, og også utvikling av profesjonene.

Det er også en fare for at forskjellene mellom høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning med tung praksis- og erfaringstenkning vil viskes ut og skape en større grad av likhet, som igjen kan føre til at det blir vanskelig å skille de ulike kompetansenes nivå i for eksempel ansettelser.

Vi oppfordrer derfor til en grundig revisjon av forslagene med bred involvering fra akademiske miljøer og profesjonens aktører. Kun på denne måten kan vi sikre at både teori og praksis vil fortsette å spille på lag for å heve kvaliteten på profesjonsutdanningene våre.

Løsningen på rekrutteringsutfordringene er ikke å redusere kravene til kompetanse hos utdanningspersonell. I stedet bør regjeringen se på hvorfor det er spesielt utfordrende å rekruttere til førstekompetanse i sykepleierutdanningene. Løsningen for universitet- og høyskolesektoren er å tildele stipendiatstillinger til sykepleierutdanningene, tilby vilkår som rekrutterer og beholder sykepleiere med utdanningsfaglig kompetanse; førstekompetanse og toppkompetanse i akademia.

I dag velger sykepleiere med master- og doktorgradskompetanse å arbeide i helse- og omsorgstjenestene fremfor i akademia, på grunn av bedre lønns- og arbeidsforhold. 

 [1] https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2568592/NIFUrapport2018-28.pdf?sequence=1&isAllowed=y 

[2]https://sykepleien.no/forskning/2018/01/kombinerte-stillinger-bygger-bro-mellom-utdanning-og-praksis

[3]https://www.ks.no/contentassets/d7b643191a9846a7a425da83d07b221a/Rapport-OE-arbeidsrelevans-sykepleierutdanningene-080822.pdf

[4]https://www.nsf.no/sites/default/files/2022-02/nifu-2021-hvordan-sikre-at-sykepleiestudentene-oppnar-laeringsutbytter-i-praksisstudienejaktenpagodeeksempler.pdf

[5]https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-02-07-137

Skolelederforbundets innspill til meld.st. 19 (2023-2024) – Profesjonsnære utdanningar over heile landet.

Rekruttering til profesjonsutdanningene og profesjonen

Skolelederforbundet vuderer det dithen at her er det allerede i gang gode prosesser i regi av NFLP (Nasjonalt forum for lærerutdanning og profesjonsutvikling), og det er viktig å følge opp disse prosessene videre

Veier inn i profesjonsstudiene

Skolelederforbundet viser til vårt svar i forbindelse med Stortingsmelding 20 (2023-2024) -Opptak til høgare utdanning.

Kvalifisering av flere lærere

Skolelederforbundet støtter forslagene i dette underkapittelet.

Kapasitet og dimensjonering i profesjonsutdanningene

Skolelederforbundet støtter forslagene i dette underkapittelet.

Kompetanseutvikling

Skolelederforbundet vil opprettholde C som gjennomsnittskarakter for opptak til utdanninger på masternivå.

Skolelederforbundet mener at i forbindelse med etter- og videreutdanning innen utdanningssektoren, er det viktig at lederne er en del av et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling. I tråd med at det ved flere utdanningsinstitusjoner er etablert mastere i utdanningsledelse og mastere i offentlig ledelse og styring, må dette være en del av det helhetlige systemet for kompetanse- og karriereutvikling innen utdanningslederprofesjonen.

Samarbeid i forbindelse med profesjonsutdanningene

Skolelederforbundet støtter forslagene i dette underkapittelet.

Rammeplanstyring

Skolelederforbundet er for lokal handlefrihet. Skolelederforbundet vil likevel peke på at profesjonsutdanningen skal lede fram til kvalifisering for de samme yrkene over hele landet. Skolelederforbundet er opptatt av at her er det tilstrekkelig kvalitetssikring, slik at det er det samme høye nivået på profesjonsutdannede uavhengig av institusjon. Dette kan for eksempel gjennomføres ved en sertifiseringsordning for profesjonen.

Skolelederforbundet vil imidlertid avvente ekspertgruppen for rammeplanstyring i lærerutdanningene.

Gode fagmiljø

Skolelederforbundet er for at det bør inn flere personer som har delte stillinger mellom profesjon og profesjonsutdanning. Skolelederforbundet vil imidlertid ikke tallfeste en fordeling mellom ansatte med førstekompetanse og ansatte i delte stillinger i profesjonsutdanningene.

Bedre samarbeid om god og relevant praksis

Skolelederforbundet opplever at det Lærerutdanningene er pr i dag ikke tilstrekkelige som profesjonsutdanninger. Utdanningene inneholder for lite om temaer som ikke innebærer opplæring av elever i fag. I tråd med dagens lærerjobb, er det viktig at studentene er forberedt på (listen er ikke uttømmende):

1. a) Vurderingsarbeid
2. b) Kontaktlærerrollen
3. c) Sosialpedagogikk
4. d) Spesialpedagogikk
5. e) Samhandling med foreldre

Dersom lærerutdanningene skal være profesjonsutdanning, er det viktig at disse momentene ivaretas. Dette krever både innholdsmessige og strukturelle grep:

Vi foreslår derfor en ordning der den 5-årige lærerutdaningen inneholder et helt praksisår (for eksempel år 4, sett i sammenheng med å være utgangspunkt for en praksisrelatert masteroppgave år 5), hvor studentene er i praksis som Lærer Under Utdanning (som en slags trainee-ordning). Det kan eventuelt vurderes plassering av praksisår, om det bør være før en to-årig masterfordypning, eller at det er et avsluttende praksisår etter mønster av profesjonsutdanninger som tidligere var embetsstudier

God og tjenlig profesjonsforskning

Skolelederforbundet støtter forslagene i dette underkapittelet.

Kvalitetsutvikling

Skolelederforbundet støtter forslagene i dette underkapittelet.

Akkreditering

Skolelederforbundet støtter forslagene i dette underkapittelet.

Internasjonalt samarbeid og studentmobilitet

Skolelederforbundet støtter forslagene når det gjelder internasjonal studentmobilitet, men savner en vurdering når det gjelder mobilitet nasjonalt. Skolelederforbundet ønsker å understreke at det må bli bedre muligheter for overganger (transfer) mellom ulike tilbydere av samme lærerutdanning, slik at studenter som har bestått x antall studieår, og av ulike grunner må flytte på seg, får muligheten til å bygge videre på det de allerede har lært, og slipper å begynne studiet fra begynnelsen av.

Mer likestilling og mangfold

Skolelederforbundet støtter forslagene i dette kapittelet.

Innspill fra LO til "Profesjonsnære utdanninger over hele landet" Meld. St. 19 (2023-2024)

LO er opptatt av at utdanningssystemet må ta hensyn til endringer i samfunnet, næringslivet og offentlig sektors behov for utdanning, forskning og utvikling. Profesjonsutdanningene må ha rammevilkår som sikrer forskningsbaserte, yrkesrettede og praksisnære studier. Samtidig må de innfri sitt samfunnsoppdrag om å gi rett kompetanse og søre for at vi har utdanninger som rekrutterer fra hele befolkningen. 

Dimensjonering og samarbeid med arbeidslivet

LO er opptatt av at dimensjonering av utdanningssystemet kan bli mer i tråd med behovet i samfunnet. Regjeringen viser til at det skal skje gjennom at universitets- og høyskolesektoren (UoH) prioriterer å øke studieplasser innenfor områder som er etterspurt av arbeidslivet og de utdanningssøkende. I tillegg understreker regjeringen at UoH må styrke kunnskapsgrunnlaget for dimensjonering og gjøre løpende vurderinger av framtidige kompetansebehov, både nasjonalt, regionalt og internasjonalt. 

I dag skjer samarbeid om utvikling av utdanninger i tråd med fremtidig kompetansebehov gjennom Kompetansepolitisk råd (KPR), Kompetansebehovsutvalget (KBU), nasjonale møtearenaer som for eksempel i regi av Universitets- og høyskolerådet (UHR), i regionale kompetanseforum og i Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). I tillegg er representanter fra arbeidslivet valgt inn i de fleste styrene til UoH som eksterne representanter og de deltar i ulike råd, styrer og utvalg på fakultets- og instituttnivå. Det er også mye direkte og uformell kontakt mellom utdanningsinstitusjoner og relevante eksterne virksomheter. 

LO mener at UoH også må videreutvikle dialogen mellom UoH og partene i arbeidslivet, i samråd med politiske myndigheter. Gjennom et slikt trepartssamarbeid kan vi komme frem til en prioritering som gir god balanse mellom institusjonenes kapasitet, rammebevilgninger gitt av myndigheten og arbeidslivets kompetansebehov.

Praksis
LO er opptatt av å styrke praksis i profesjonsfagene, og er positiv til at regjeringen vil gjøre den bedre og koble den tettere på teoriundervisningen. Mye av undervisningen i disse utdanningene foregår i små grupper og trenger oppfølging fra undervisningspersonell. Det samme gjelder også ferdighetstrening og ulike former for læring gjennom simulering. Dette er også undervisningsformer som stiller krav til grupperom og øvingsarenaer.

For LO er det viktig å framheve det opprinnelige høyskoleoppdraget, nemlig å gi mulighet for kort, praksisnær profesjonsutdanning (lærer-, ingeniør, helse- og sosialfagutdanningene) i nærheten av der folk bor. Særlig viktig er det å gi voksne studenter mulighet til å formalisere kompetanse og utvide den. For eksempel helsefagarbeider som ønsker å bli sykepleier men som av familiære eller jobbårsaker verken kan eller vil flytte til storbyene for å studere på heltid i tre år. 

Kvaliteten på praksisopplæringen fremstår i dag som varierende, i tillegg til å at det er utfordringer knyttet til å få utdanning, forsking og praksis til å spille godt sammen. Praksisplasser har også over lang tid vært en flaskehals for å kunne utdanne flere, særlig  innen helsefag. Og det kan være et problem at praksisplasser ikke er relevante nok. Det er derfor positivt at regjeringen vil ta tak i dette i oppfølgingen av denne stortingsmeldingen. 

Yveier

LO mener at flere av profesjonsutdanningene bør organisere yveier, tresemesterordninger og forkurs. Yrkesveien bør videreutvikles og bli bredere fordi den er aktuell i mange fag. En som er tømrer, kan i dag utdanne seg til bygningsingeniør gjennom yveien. Like naturlig bør det være at en en barne- og ungdomsarbeider må kunne fortsette for å bli barnehagelærer og at en helsefagarbeider kan få muligheten til å bygge på til sykepleier uten å gå tilbake til videregående først. Mønsteret for at helsefagarbeidere uten generell studiekompetanse kan utdanne seg til sykepleiere bør være yrkesveien til ingeniørutdanning. En slik ordning finnes i Sverige, der en hjelpepleier kan bli sykepleier etter å ha studert i to år. 

Unntak master krav og ny PPU
LO støtter forslaget om å gi unntak fra dagens krav om master for å komme inn på dagens ettårige PPU-utdanning. De som har bachelor i praktiske og estetiske fag har allerede et slikt unntak, og unntaket til opptak til mastergrad i PPU i allmennfag foreslås forlenget fram til 2030. Dette har vært en svært viktig utdanningsvei for lærarar i praktiske og estetiske fag. Ifølge statistikk for høgare utdanning vart 2636 kandidatar utdanna på denne måten i perioden 2020—2022. Det er derfor viktig at kandidater med bakgrunn i praktiske og estetiske fag får videreført sitt unntak. Særlig fordi snittalderen for lærere med utdanning i kunst og handverk og musikk går opp, og den delen som manglar kompetanse vil på sikt blir ennå større. 

Regjeringen vil innføre en ny komprimert, integrert toårig PPU-master (praktisk pedagogisk utdanning), som personer med relevant bachelorgrad og minst ett undervisningsfag kan søke på. I tillegg foreslås en erfaringsbasert PPU-master.  

LO støtter disse forslagene. De vil styrke den erfaringsbaserte kunnskapen i profesjonsutdanningane og gjøre veien enklere for de med erfaringskunnskap. Master i praktisk-pedagogisk utdanning vil også få studenter raskere inn i lærarutdanningen, enn om de først skal ta en masterutdanning. Studentene blir uteksaminerte som lærarere ett år før. De har da en fullverdig mastergrad, som møter alle kravene i både mastergradsforskriften og PPU-forskriften. 

Krav til fagmiljø på masterutdanning

LO støtter forslag til nye krav til fagmiljøene rundt masterutdanninger i progresjonsfagene. Regjeringen vil at førstelektor og dosenter uten forskningskvalifikasjoner og personer i delte stillinger skal telle med i kravet om 50 prosent førstekompetanse. I dag er kravet at 50 prosent skal ha førstekompetanse. I det nye forslaget endres kravet til at ansatte med førstekompetanse og ansatte i kombinerte stillinger til sammen skal utgjøre 50 prosent av fagmiljøet. 

Dagens krav om førstekompetanse har bidratt til akademisering i profesjonsutdanningene. I praksis har kravet ført til at mange utdanninger i praksis har vært nødt til å ansette noen med doktorgrad, framfor noen med bakgrunn fra yrket. Slik har vi fått en sakte dreining over mot forskningsbasert akademisk kunnskap, bort fra erfaringskunnskap. LO ønsker at begge deler skal gjelde i profesjonsfagene. Dette var tilfelle i for eksempel rammeplan for grunnutdanningene i ingeniørfag fra 2002, som hadde som hovedmål å utdanne ingeniører som kombinerte teoretiske og tekniske kunnskaper med praktiske ferdigheter. Utdanningen skulle gi innsikt i bruken av forskning og utviklingsarbeid i ingeniørfag og betydningen av forskning og utviklingsarbeid for innovasjon og nyskaping. 

Opprykk førstelektor
LO støtter forslaget om at det ikke skal stilles krav om forskning for opprykk til førstelektor og videre til dosent. Det er positivt at karrierestigen som starter med førstelektor får en tydeligere profil mot utviklingsarbeid, og at man vil fjerne formuleringen «tilsvarende omfanget av en doktorgrad» for opprykk til førstelektor. Det gir rom for å vektlegge praktisk-pedagogisk erfaring og yrkeserfaring, og styrker muligheten til å ansette kombinerte stillinger med yrkeslivet utenfor akademia. 

Andre kommentarer
LO støtter forslaget om å ta bort karakterkravet på sykepleierutdanningene og dispensasjon for karakterkrav fra grunnskolelærerutdanninger. LO håper dette vil bidra til å styrke rekrutteringen av både sykepleiere og lærere til høyere utdanning. 

LO er positiv til at høyere yrkesfaglig utdanning er omtalt i meldingen, og at dette blir omtalt som en kompetanseutvikling for de som tar profesjonsutdanning. Som regjeringen skriver så har kandidater fra fagskoleutdanninger innen helse, oppvekst og teknologi m.v. viktige roller å spille for å dekke sentrale kompetansebehov i arbeidslivet. 

Unge funksjonshemmede har gjennomgått Meld. St. 19 (2023-2024) Profesjonsnære utdanninger over heile landet og gir med dette våre innspill. 

Vi er svært positive til at stortingsmeldingen har fokus på mangfold og viktigheten av dette. I tillegg syns vi det er positivt at stortingsmeldingen belyser flere av barrierene som funksjonshemmede kan møte på veien inn i profesjonsutdanningene. Stortingsmeldingen henviser også til NOU 2023 På høy tid – Realisering av funksjonshindredes rettigheter og noen av tiltakene som foreslås der. Samtidig er det ingen av de konkrete tiltakene som foreslås i profesjonsmeldingen som retter seg mot å bedre situasjonen til funksjonshemmede som ønsker å gå profesjonsutdanninger. Regjeringen skriver at de forventer at universiteter og høyskoler jobber aktivt for at utdanningene skal være tilrettelagte for likestilling og mangfold. Dette er på ingen måte tilstrekkelig for å sikre at flere funksjonshemmede studenter tar og fullfører profesjonsutdanninger, og det er nødvendig med konkrete tiltak for å sikre dette. 

I meldingen pekes det på at det er en utfordring at personer med funksjonsnedsettelser statistisk sett har lavere utdanning enn befolkningen generelt og at personer med funksjonsnedsettelser søker seg til høyere utdanning i like stor grad som resten av befolkningen, men at mange faller fra før studiestart. Som paraplyorganisasjon for 37 medlemsorganisasjoner av unge med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom så vet vi at mange funksjonshemmede studenter opplever at man ikke får den tilretteleggingen, hjelpemidlene eller assistansen som man har behov for å fullføre høyere utdanning på lik linje med sine medstudenter. Utdanningsinstitusjonene benytter seg ikke av handlingsrommet de har for å kunne gi god tilrettelegging. Vi stiller oss derfor kritiske til at ingen av de konkrete tiltakene som foreslås i stortingsmeldingen eksempelvis sier noe om universell utforming og tilrettelegging på universitetene og høyskolene, som ville vært et godt tiltak for å få flere til å velge og fullføre profesjonsutdanninger.  

Et godt virkemiddel for å tiltrekke studenter med ulike forutsetninger og bakgrunn, og dermed sikre mangfold i profesjonene, vil være å sikre at tilrettelegging, tilgjengelige læremidler og hjelpemidler er på plass på de ulike studiestedene. Slike tiltak vil ikke kun tiltrekke flere til utdanningen, men like viktig er at det også vil føre til at flere fullfører studiet. Vi er derfor enige med Likestillings- og diskrimineringsombudet som har spilt inn til profesjonsmeldingen at utdanningsinstitusjonene bør kartlegge behovene til studentene tidlig og sikre at det alltid skal finnes praksisplasser som er tilrettelagt for studenter med ulike funksjonsnedsettelser. Praksisperiodene skaper ofte utfordringer for studenter med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom fordi studiestedet ikke gjør nødvendige tilretteleggingstiltak for å kunne fullføre praksis. Eksempelvis forventes det ofte at man skal jobbe fulltid i praksis selv om man ikke kan jobbe mer enn 50 prosent når man skal ut i arbeidslivet etter studiene. Fravær i praksis kan noen ganger bli vurdert svært strengt, noe som skaper ytterligere stress. Ved å sikre tilfredsstillende tilretteleggingen for studentene som har behov for det så vil det bidrar til reell likestilling og inkludering av alle studenter i profesjonsutdanningene. 

Slik situasjonen er i dag, hvor det snakkes mye om ungt utenforskap og at de sosiale forskjellene øker, så vil tiltak knyttet til tilrettelegging og universell utforming bidra til å minske noen av utfordringene samfunnet vårt står ovenfor. Utenforskap og sosiale forskjeller vil minske ved at flere har mulighet til å komme i arbeid og kan jobbe i profesjoner som forebygger og arbeider for at andre ikke skal havne i utenforskap eller gi oss tilgang på tjenester samfunnet har behov for. Vi vil få bedre tilgang på kompetent arbeidskraft, og vi har en velferdsstat som er avhengig av å kunne gi innbyggeren sine gode offentlige tilbud.  

Unge funksjonshemmede mener følgende tiltak må inkluderes i stortingsmeldingen for å styrke profesjonsutdanningene og øke fullføringsgraden: 

• Det må utvikles retningslinjer for tilrettelegging for å sikre lik tilrettelegging uavhengig av studieinstitusjon, om utdanningen gjennomføres på heltid heller deltid, og ved eksamen og i praksis.  

• Utdanningssektoren må treffe nødvendige tilretteleggingstiltak for å gjøre det mulig for alle å fullføre høyere utdanning. 

• Alle læremidler som brukes i utdanningsløpet må være universelt utformet og kompatible med hjelpemidlene eleven/studenten har, og være tilgjengelig til skole- og studiestart. 

• Det må sikres at praksisplasser i profesjonsstudier tilrettelegges i tråd med regelverket om universell utforming og diskrimineringsvern. 

FO ga et utfyllende innspill til arbeidet med meldinga i forkant. FO mener profesjonsmeldinga gir et godt bilde på mange av utfordringene i velferdstjenestene. Meldinga har mange gode intensjoner og forventninger. Samtidig så framstår den noe uforpliktende og lite konkret – særlig når det gjelder tiltak som koster penger.

Vi vet at våre medlemmer som jobber i UHsektoren har et stort arbeidspress. Mange forteller om en krevende arbeidssituasjon med mange forventninger knytta til undervisning, forskning, sensurering og oppfølging av studentene. De kjenner seg derfor godt igjen i det som er dokumentert i rapporten «Medaljen har også en bakside. Høyere utdanning sett innenfra – vitenskapelig ansattes erfaringer og refleksjoner (HU-Viten»)

Når innføring av tillitsreform er et av regjeringas hovedprosjekt, mener vi UH sektoren går i feil retning med detaljerte retningslinjer og mange rapporteringskrav. Det kan også se ut som at den nye finansieringsordninga som skal gi institusjonene større handlefrihet, ikke virker og det er en økt konkurranse om midlene på den enkelte utdanningssted.  Meldinga må derfor også ses i sammenheng med den økonomiske situasjonen utdanningsinstitusjonene står i hvor vi ser at flere går med underskudd og må spare inn store beløp.

Nok arbeidskraft

FO forstår at det er en stor bekymring knytta til rekruttering av lærere og sykepleiere. Samtidig er det viktig at man også ser på behovet for gruppene vi organiserer. Det gjelder særlig vernepleiere.

Ifølge Figur 2.4 s. 22 - Rekrutteringsutfordringar i kommunane, ligger vernepleiere på tredjeplass etter leger og sykepleiere. I rapporten «Ingen tid å miste» fra 2020avdekka FO at vi mangler mer enn 20 000 vernepleiere. FO har i flere år etterspurt flere studieplasser, uten at noe har skjedd.. Dette er så langt ei utdanning som ikke har problemer med å få søkere. Vernepleiere er også ei yrkesgruppe som kan sidestilles med sykepleiere i en del tjenester. Vi etterlyser derfor en plan på hvordan etablere flere studieplasser i vernepleie.

Mangevelferdstjenester mangler ansatte eller ansatte med riktig kompetanse. Det gjelder særlig i tjenester til utviklingshemmede, men også på barnevernsfeltet hvor det er lovpålagte kompetansekrav. FO mener at man primært må satse på heltidsutdanninger, samtidig bør det legges til rette for at det opprettes flere utdanninger som kan tas på deltid og som er samlingsbasert. Slike utdanningstilbud tiltrekker seg ofte litt eldre studenter med lang arbeidserfaring og høy motivasjon. Det mener vi er et godt grep for å å styrkekompetansen i tjenestene.

FO registrerer at regjeringa vil

«vidareutvikle ordningane for etter- og vidareutdanning for lærarar i eit heilskapleg system for kompetanse- og karriereutvikling for tilsette i

barnehage og grunnopplæring»

FO har mange medlemmer som jobber som miljøterapeuter i skolen. Vi etterlyser et tilsvarende etter- og videreutdanningstilbud for denne gruppa.

Profesjonsnære utdanninger

FO støtter intensjonen om at nasjonale retningslinjer skal bidra til at sluttkompetansen blir mest mulig lik – uavhengig av hvor du utdanner deg. Men retningslinjene framstår veldig detaljerte og gir det enkelte utdanningssted lite handlingsrom. Det er bra at innholdet utvikles i tett dialog med praksisfeltet og svarer på velferdstjenestenes behov. Samtidig er vi opptatt av at utdanningene ikke må «låse» seg til bestemte felt. I så måte har vi en viss bekymring knytta til utviklingen av bachelor i barnevern. Tidligere har dette vært en sosialarbeiderutdanning som retta seg særlig mot arbeidet med utsatte barn, unge og deres familier.  I tillegg til at barnevern var sentralt kvalifiserte også utdanninga til arbeid i bla det forebyggende feltet, skole, psykiatri mm. De nye retningslinjene som kom i 2019 ga klare føringer til at utdanninga skulle rettes mer mot arbeid i kommunalt barnevern. I utkast til de nye reviderte retningslinjer legges det enda mer på juss og rettsanvendelse i barnevernet og vi opplever at den blir mer og mer ei utdanning som retter seg i all hovedsak til det kommunale barnevernet.

Regjeringa vil åpne opp for mer erfaringskompetanse inn i undervisning. Vi mener det er bra at det legges til rette for mer bruk av delte stillinger og mulighet for også ansatte i undervisningsstillinger kan hospitere ute i tjenestene. Vi savner imidlertid en mer konkretisering av hvordan dette kan gjøres. Det handler blant annet om hvordan jobbe under ulike arbeidsgivere, for eksempel kommune og utdanningsinstitusjonen, hvordan dimensjonere arbeidet, utfordringer knytta til lønn osv.

Utfordringer knytta til praksisdelen av utdanningene.

FO er enig i at praksisdelen er viktig og vi deler utfordringsbildet som skisseres. Vi har ingen innvendinger til regjeringas forventninger eller til det de vil. Men vi savner mer konkrete tiltak – ikke minst knytta til finansiering og hvordan stimulere praktiskstedet til å ta imot studenter.

Regjeringa og KS har inngått samarbeidsavtale for å få flere kommuner til å tilby helse- og sosialfagsstudenter praksis. Så langt ser det ut som at dette bare gjelder studenter fra helsefag og i helsetjenestene. Det er uheldig hvis det avtales ulike særavtaler så her må det jobbes for at studenter fra alle helse- og sosial profesjonsutdanningene har like vilkår innenfor alle helse-, velferd- og sosiale tjenester. Det må også være like vilkår for virksomheten/praksisveileder uavhengig av om studenten kommer fra en helsefaglig eller sosialfaglig utdanning.

FO registrerer at regjeringa vil vurdere bla omfanget av praksis- det støtter vi. Praksis er og skal være en viktig del av utdanningene vi representerer, men det er mulig at man bør se på om den kan organiseres på en annen måte.

Karakterkrav

FO synes det er bra at meldinga tar opp kravet om karakteren C for å komme inn i masterløp og at de forventer at utdanningsinstitusjonene ser på andre opptakskrav. Slik det er i dag så kommer ikke flere av våre medlemmer inn på for eksempel master i barnevern fordi de ikke har et snitt på C på ei utdanning de kanskje tok for 15 år siden.

Den samme utfordringen gjelder også for de som har utdanning fra den tida hvor det ikke ble brukt karakterer, men bestått/ ikke bestått. Den «karakteren» regnes om til å tilsvare karakteren C – noe som gjør at mange erfarne søkere ikke kommer inn på enkelte populære studier og taper i kampen med søkere som har karakterer. Dette oppleves som urettferdig for mange av våre medlemmer som jobber ute i tjenestene og som ikke kommer inn på masterutdanninger pga en karakter det ikke er mulig å få gjort noe med. Her håper vi at utdanningene vil følge regjeringa forventning om å se på dette.

Skikkethetsvurdering.

Dette er et veldig viktig område og det stilles krav til både utdanningsstedene og praksis om å ta dette på alvor. Skikkethetsvurderingen skal være løpende, men det forutsetter at det er en tett dialog mellom student og lærested.  Selv om vi som tidligere nevnt, mener at det bør tilrettelegges for mer deltidsutdanninger så må det fortsatt være deltidsutdanning med fysisk tilstedeværelse som må være hovedregel og hvor det er mulig å foreta en løpende skikkethetsvurdering.  I meldinga vises det til at fullført norsk helsefaglig utdanning gir grunnlag for autorisasjon som autorisert helsepersonell. Det er et kvalitetsstempel som inkluderer skikkethetsvurdering. FO har gjennom mange år tatt til orde for at også barnevernspedagoger og sosionomer bør ha en autorisasjon som sosialpersonell. Det har så langt ikke ført fram. Vi håper at dette tas med i det videre arbeidet med styrke barnevern- og sosionomutdanningen.

Med vennlig hilsen

Marianne Solberg                                                      Inger Karseth
forbundsleder                                                             seniorrådgiver

Norsk studentorganisasjon (NSO) takker for muligheten til å komme med innspill til profesjonsmeldingen. NSO representerer over 270 000 studenter ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. 

Profesjonsutdanningene har en sentral rolle i arbeidet med å dekke både dagens og fremtidens kompetansebehov, og NSO ønsker å anerkjenne regjeringens innsats for å løfte utdanningene som omtales i meldingen. Lærer- og helseutdanningene får spesielt fokus, hvilket gir mening utfra de nåværende rekrutteringsutfordringene. NSO mener at en viktig del av løsningen for å få flere til å velge lærer- og helseyrker, er å styrke utdanningskvaliteten, både så de blir mer attraktive og for å minske frafallet underveis i løpet.  

I meldingen presenterer regjeringen flere gode initiativer for å styrke utdanningskvaliteten i profesjonsutdanningene, men NSO savner et større ambisjonsnivå og mer forpliktende tiltak. Vi vil i det følgende adressere punkter som utdannings- og forskningskomiteen bør ta med seg i behandlingen av stortingsmeldingen.  

Styrke praksisundervisningen 

Både studenter og arbeidsliv innen skole- og helsesektoren har omtalt behovet for profesjonsnære utdanninger, da mange nyutdannede erfarer et «praksissjokk» i møte med arbeidshverdagen. Et av problemene er at praksisundervisningen ved utdanningene ikke er av god nok kvalitet – studenter får praksis som er lite relevant, eller får manglende veiledning, og er dermed lite forberedt til arbeidslivet.  

Regjeringen sier selv i meldingen at det er et problem at det er for få praksisplasser, og at man mangler utdannede praksisveiledere. Samtidig er tiltakene som regjeringen presenterer lite forpliktende. NSO støtter at regjeringen skal vurdere om finansieringen av praksis i profesjonsutdanninger bør bli endret, men stiller oss kritiske til at regjeringen ikke har benyttet muligheten til å følge opp deres eget mål i Hurdalsplattformen:  

Gi kommunane og helseforetaka plikt til å stille med praksisplassar for profesjonsfaga,  
som sjukepleie- og lærarutdanning. 

I meldingen sier regjeringen at de foreløpig ikke ønsker å forplikte kommunene til å ta imot praksisstudenter i profesjonsutdanningene, og at de har tillit til at UH-sektoren, sammen med kommunene kan finne gode løsninger. NSO stiller spørsmål med hvorfor regjeringen har endret mening rundt hvor vidt det er nødvendig å forplikte kommunene og helseforetakene, da manglende praksisplasser på ingen måte er et mindre problem nå enn det var da Hurdalsplattformen ble lansert. Det fremstår som lite handlekraftig at regjeringen har tillit til at utdanningsinstitusjonene og kommunene skal løse denne komplekse utfordringen på egenhånd.  

Behovet for flere praksisveiledere er stort, og vil bli enda større i årene som kommer. Regjeringen sier at de vil vurdere tiltak for å øke veilederkompetanse, hvilket igjen fremstår som lite handlekraftig i møte med en av de største utfordringene tilknyttet praksisundervisning.  

Ved å forplikte kommunene og helseforetakene til å stille med praksisplasser, så vil Stortinget understreke overfor arbeidsgivere at kompetanseheving av de ansatte må prioriteres. Dette vil være et stort steg i riktig retning for å sikre at både utdanningsinstitusjonene, helseforetakene og kommunene prioriterer praksisundervisning, som på sikt, vil kunne bidra til at flere lærere og helsepersonell får gode overganger fra utdanning og arbeidsliv og blir værende i yrkene sine. 

• For å sikre nok praksisplasser og -veiledere ber NSO komiteen om å fremme forslag om at kommunene og helseforetakene forpliktes til å stille med praksisplasser for helse- og lærerutdanningene.

I meldingen viderefører regjeringen bo- og reisestøtteordningen for helse- og sosialfagene. NSO er positive til dette, men vil samtidig vise til at HK-Dir ikke har hatt mulighet til å innvilge alle søknader i tidligere år, og at de må gjøre prioriteringer utfra midlene som tildeles. Vi mener derfor at ordningen bør utvides, for å sikre at flere studenter får dekket sine utgifter tilknyttet praksis. Regjeringen bør også vurdere tilsvarende ordninger for lærerstudenter, da også lærerstudentene opplever store variasjoner mellom institusjonene når det kommer til kompensering for utgifter tilknyttet praksisundervisning.  

• For at praksisplasser i hele landet skal kunne tas i bruk, ber NSO komiteen om å fremme forslag om at regjeringen styrker og videreutvikler bo- og reisestøtteordningen, og komme tilbake med forslag om dette til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2025. 

Bygge solide, praksisnære fagmiljø  

Regjeringen sendte i fjor ut et grunnlagsdokument for høringen til profesjonsmeldingen, hvor det understrekes at koblingen mellom utdanning og forskning i profesjonsutdanningene må bli sterkere. Det ble også bedt om innspill rundt hvordan man kan bygge sterke forskningsmiljø ved utdanningene. I meldingen har regjeringen i liten grad fulgt opp dette fokuset, og det lanseres ingen tiltak for å styrke forskningsinnsatsen ved profesjonsutdanningene – kun videreføringer av eksisterende ordninger.  

Sterke fagmiljø er avgjørende for undervisningskvaliteten. NOKUT gjennomførte i 2012 en evaluering av tre store profesjonsutdanninger, som viste at utdanningene som skåret høyest på kvalitet også hadde sterke, praksisnære FoU-profiler. Sterke fagmiljø bidro både til å heve kvaliteten ved utdanningen, og koble forskning og undervisning opp mot arbeidslivet.  

I lys av disse funnene er det skuffende at regjeringen ikke har større ambisjoner for å styrke forskningsmiljøene ved profesjonsutdanningene. NSO støtter endringene som gjøres med kompetansekrav til førstelektor- og dosentstillingene, da dette kan åpne for et bredere mangfold av undervisere, men forslagene har møtt stor motstand i sektoren, da satsningen på praksisnær undervisning ikke følges opp med en satsning på profesjonsforskning.

• For å videreutvikle fagmiljøene ved profesjonsutdanningene ber NSO komiteen om å fremme forslag om at profesjonsforskningen styrkes utover eksisterende ordninger.  

Gjør det attraktivt å studere!  

For å løse rekrutteringsutfordringene til lærer- og helseyrkene er det bra at regjeringen ser på konkrete tiltak for å gjøre det mer attraktivt å velge disse utdanningene, spesielt ved å løfte utdanningskvaliteten og arbeidsvilkårene i yrkene. Likevel må ikke målrettede tiltak gå på bekostning av finansieringen og rammevilkårene til andre utdanningstilbud. Kompetansebehovene merkes i en rekke yrker. Det skal være studentenes egne ønsker og motivasjon som skal styre valg av studieprogram. For mange særordninger for å tiltrekke studenter til enkelte yrker og regioner løser ikke alle rekrutteringsutfordringene og kan ha negative ringvirkninger som kan gjøre at vi får rekrutteringsutfordringer i andre yrker. 

Skal vi løse dagens og fremtidens kompetansebehov, så må vi sikre gode muligheter til utdanning for alle, uansett bakgrunn og valg av studieprogram. Det viktigste grepet er en robust, forutsigbar og universell studiestøtte. NSO er imot en differensiert studiestøtte, der man får fordeler avhengig av studievalg.  

Dersom de økonomiske rammevilkårene for studenter blir for krevende, kan konsekvensen bli til at vi skaper et klasseskille der kun de ressurssterke ser på utdanning som en reell mulighet.  

NSO ber regjeringen, komiteen og Stortinget om å styrke studentenes økonomi i arbeidet frem mot Statsbudsjettet 2025, og minner om vårt eneste statsbudsjettkrav:  

• NSO mener at studiestøtten må økes og knyttes til 1,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden.

KS takker for muligheten til å delta på høring i Meld. St. 19 (2023-2024) Profesjonsnære utdanningar over heile landet, og ønsker å trekke fram følgende merknader i selve høringen:

Nok arbeidskraft

• Det er et akutt behov for rekruttering av profesjonsutdannede, særlig i distriktene. Man kan ikke løse kompetansemangelen ved å opprette flere studieplasser der det allerede er ledig kapasitet. KS er svært positive til at regjeringen ønsker å fortsette å bevilge midler til bo- og reisestøtte for helse- og sosialfagsstudenter som har praksis langt unna campus, da dette er avgjørende for å tiltrekke seg praksisstudenter, og videre rekruttering til tjenestene.
• For å sikre rekruttering av flere kvalifiserte lærere er det særlig viktig å styrke den arbeidsplassbaserte barnehageutdanningen (ABlU) og samlingsbaserte tilbud om PPU og PPU- Y.
• KS mener at kravet om masterutdanning for å ta en praktisk pedagogisk lærerutdanning er et betydelig hinder for å kvalifisere et tilstrekkelig antall lærere. Ifølge SSB har om lag 6000 ansatte i grunnskolen en universitets- eller høyskoleutdanning på lavere nivå, men ikke pedagogisk utdanning. Flere av disse vil med en lærerutdanning som PPU kunne kvalifisere for faste stillinger som lærere, og dekke et stort behov eksempelvis innenfor realfag. KS mener primært at masterkravet for PPU bør avvikles, men støtter sekundært regjeringens forslag til et midlertidig unntak fra masterkravet for de med arbeidserfaring fra skolen. Det er også positivt at Regjeringen vil utvikle et komprimert mastergradsløp for disse.
• KS viser til at dagens grunnskolelærerutdanning i kombinasjon med opplæringslovens krav til kompetanse i undervisningsfag, innebærer at mange lærere mangler kompetanse til å undervise i det antallet fag og på trinn som skolene har behov for. Dette rammer særlig mindre og fådelte skoler. KS støtter derfor regjeringens forslag om å åpne for en mer fleksibel organisering av grunnskolelærerutdanningen, med mulighet for utdanning av grunnskolelærere for 1-10 trinn.
• KS støtter en dreining mot at man vektlegger sluttkompetanse ved endt studie og ikke kompetansenivå før opptak. Det er avgjørende at uteksaminerte studenter møter de formelle kompetansekravene i kommunal sektor som er viktig for å levere tjenester av høy kvalitet.
• KS er positive til forslag om å åpne for flere forsøk med kvalifisering fra fagbrev til sykepleieryrket. Samtidig ønsker vi å understreke at dette må balanseres med hensynet om å utdanne nok helsefagarbeidere. Dette er også er en profesjonsgruppe det er stadig økende behov for i sektoren, og hvor man mange steder sliter med rekrutteringen. Like viktig for å dekke arbeidskraftsbehovet, vil det være at utdanningsinstitusjonene tilbyr moduler og opplæringstilbud som bidrar til god oppgavedeling for de som allerede jobber i sektoren.
• Det er generelt en utfordring med en økende spesialisering innenfor helseyrkene. Det fører til at det krever flere folk for å gjøre hver sin oppgave ute i arbeidslivet. Vi trenger endringer i utdanningsløpet slik at flere yrkesgrupper har en generalisttilnærming. Det er viktig at det er tilstrekkelig med personell nær brukerne, da utfordringsbildet med vekst i yngreomsorg og demografiendringer vil stille store krav til helse og omsorgstjenestene.
• Et av hovedformålene med meldingen er tydelig styring som gir utdanningsinstitusjonene mer tillit, handlingsrom og ansvar. Dette vil kreve enda tettere dialog med arbeidslivet for å sørge for at tilbudene treffer. Universitetskommunesamarbeidene er viktige skritt i denne retningen, men som meldingen viser vil det bli avgjørende å treffe behovene ute i distriktene og steder som ligger langt unna utdanningsinstitusjonene. Her er fylkeskommunene som kompetansepolitisk aktør en svært viktig samarbeidspartner og talerør for kommunene i sin region.

Profesjonsnære utdanninger:

• KS støtter forslaget om å gjøre krav til fagmiljøene mer fleksible og oppmuntre til mer bruk av delte stillinger. Et mål bør være å styrke likeverdet i samarbeidet.
• KS støtter forslaget om å se nærmere på finansieringen av praksis i lærer- og helse- og sosialfagutdanningene. En eventuell finansieringsordning må utarbeides i tett samarbeid med KS og sektoren.
• Regjeringen må videreføre tilskuddsordningen til veiledning av studenter og ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Erfaringer fra kommunene viser at tilstrekkelig antall veiledere med formell veiledningskompetanse som utvikles videre i organisasjonen, er avgjørende for vellykket praksis.
• KS støtter forslaget om at universitet, høgskoler og arbeidslivet bør samarbeide om å utvikle nye modeller for praksis, som tar hensyn til bruk av tid og personellressurser. KS anbefaler at man her ser til de gode erfaringene fra prosjekter som Jobbvinner og TØRN.
• KS støtter tiltak som kan bidra til profesjonsnær undervisning, blant annet ved bruk av avanserte laboratorium og simuleringsutstyr som tar i bruk kunstig intelligens. En sentral del av denne typen undervisning bør dreie seg om etisk og forsvarlig bruk av ny teknologi og kunstig intelligens.
• KS er likevel skeptiske til forslaget om at man ved framtidig revisjon av retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene bør vurdere om det er nødvendig med minimumskrav til omfang av praksis, og om de kan bli mer fleksible. Regjeringen må i større grad konsultere arbeidslivet i samarbeidet med de nordiske landene og andre enkeltland i EU, som tar sikte på en justering i yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Justeringen vil kunne få store konsekvenser for kommunal sektor som arbeidsgiver. Som meldingen også viser, har praksis effekter utover læringsutbytte og er avgjørende for å sikre god rekruttering av nyutdannede til helserelaterte yrker over hele landet.
• KS er positive til at regjeringen vil fortsette satsingen på forsking i profesjonsutdanningene og understreker at forskningen bør foregå i, for og med kommunesektoren. Nyutdannede, blant annet innen helse og omsorg, må bli forberedt på nye utfordringer som man møter i arbeidslivet – disse må gjenspeiles i utdanningssektorens forskningsinnsats. Det er avgjørende at prosjektene som kommer ut av utlysingen av de 104 millionene som skal gå til kunnskapsløft i kommunale helse- og omsorgstjenester (HELSEVEL), reflekterer behovet for bl.a.: Andre måter å løse oppgaver på; Målrettet forebyggende arbeid; Endret demografi, og økt utenforskap blant barn og unge

Mer likestilling og mangfold i profesjonsutdanningene

• KS støtter forslaget om at universitet og høgskoler prøver ut ulike modeller for samarbeid med videregående skoler for å sikre at studentene får en god og tilpasset studiestart.
• KS støtter at mangfoldsperspektivene blir ivaretatt ved framtidige endringer i rammeplaner og nasjonale retningslinjer.

Med hilsen

Marit Roxrud Leinhardt, avdelingsdirektør Arbeidsgiverpolitikk 

Høringssvar fra Skolenes landsforbund, Stortingsmelding 19: Profesjonsnære utdanninger over hele landet.  

Som vi påpekte i vårt høringssvar til stortingsmelding 20, må ikke opptakskravene til lærerutdanningen være slik at de begrenser rekrutteringen til læreryrket. Det er viktig at regelverket åpner opp for at man kan kvalifisere seg til jobben som lærer, uansett hvor man er i livsløpet og uansett hvor man bor i landet. Det må være flere veier inn i læreryrket.  

Det er bra at regjeringen satser på høyere utdanning i hele landet og at utdanningsstedene skal gis lokalt handlingsrom. Man må kunne finne et mangfold av studietyper. (Vanlige høgskole- og universitetsstudier, desentraliserte studietilbud, studier som er modulbasert, samlingsbasert, digitale samlinger… heltid eller deltid)  

Skolenes landsforbund ønsker en praksisnær lærerutdanning. Praksis må prege hele utdanningsløpet. Lærerutdanningene må ruste framtidas lærere for den hverdagen som vil møte dem når de kommer ut som ferdigutdanna. Når politikerne ønsker at undervisningen i grunnskole og videregående skal bli mer praktisk og variert, må dette også gjenspeiles i lærerutdanningene.  

Hva slags kunnskap ønsker man at studentene skal komme ut med? Hvilken balast skal de ha med seg inn i det yrket som forhåpentligvis skal være deres gjennom resten av yrkeslivet?  

• Faglig kunnskap i flere/mange fag 
• Metodisk kunnskap 
• Didaktisk kunnskap 
• Pedagogikk 
• Spesialpedagogikk  
• Kunnskap om ulike former for lærevansker 
• Opplæringsloven 
• Vurdering 
• Kjennskap til ulike profesjoner man som lærer vil behøve å samarbeide med 
• Lærerrollen  
• Elevkunnskap 
• Samarbeid heim skole  
• Kunnskap om lærerens arbeidsår – sfs 2213 
• Planarbeid  

En må spørre seg om dagens lærerutdanning sender fra seg lærere med den balasten som grunnskoler og videregående skoler trenger. Nyutdannede og nytilsatte i dag har for få undervisningsfag i forhold til kompetansekravene i forskrift til opplæringslova. Dette kan føre til flere ting – enten at man får flere deltidsansatte, - at man får mange faglærere og dermed mange voksne på alle klassetrinn, - eller at man får stadig flere lærere som underviser i fag de ikke er kvalifisert for. En lærer har behov for allsidig kompetanse for å gjøre jobben, mens skolen har behov for at læreren skal kunne undervise i flere fag enn en nyutdanna i dag kan. 

I forkant av at man innførte femårig master utdanning for lærere spilte vi inn spørsmålet om det var gjennomtenkt og ønskelig at alle skulle måtte levere en masteroppgave. Vi stiller fortsatt det samme spørsmålet. Blir man en bedre lærer ved å bruke et år på å ferdigstille en masteroppgave? Gir det å skrive en masteroppgave kompetanse som kan veie opp for at man velger bort fordypning i et ekstra fag og/eller gjennomføring av en lengre praksisperiode ute i skolen?  

Vi hører mye om at nyutdanna i skolen får praksissjokk. Hvorfor? Mange ting man ikke har fått erfaring med. Det er stor forskjell på å være ute i en praksisperiode hvor man er mange studenter om å dele på alle undervisningsrelaterte oppgaver, og det å ha med ene ansvar for alle oppgaver knytta til lærergjerningen gjennom året.  

Skolenes landsforbund mener at man bør se til andre profesjonsutdanninger i forhold til praksisoppbygging. Om en i større grad ser på læreren som en praktiker, vil man kanskje også se behovet for å gjøre noen endringer på praksisløpet i lærerutdanninga. Mengde med praksis må økes. Det må være bedre sammenheng mellom praksisperiodene og det som skjer i studieløpet på universitet/høgskole. Skolenes landsforbund mener det er verdt å vurdere en ettårig turnusordning.  Mange som i dag kombinerer arbeid i skole og utdanning for å kvalifisere seg som lærer, framhever praksisen som en suksessfaktor.  

Våre studentmedlemmer gir oss tilbakemeldinger på at det ofte ikke er god nok sammenheng mellom praksis og teori, og at undervisningen som gis i studiene ikke speiler kravene som de møter i praksisperioder. En av intensjonene med fagfornyelsen har vært at elevene skal oppleve en mer praktisk og variert undervisning. Dette bør også gjelde i lærerutdanninga. Her bør metodevariasjon bli større og gi studentene gode forbilder som de kan speile når de skal praktisere yrket.  

Andre ting studentmedlemmene gir tilbakemelding på er at man må styrke betydningen av fagdidaktikk. Her viser studentene til at det er kjempestor forskjell fra fag til fag, og fra skole til skole. Studentene påpeker også at det er stor ulikhet i forhold til hvor mye de får kunnskap om vurderingsarbeid. Ut fra det de bringer inn til oss, kan det virke som verktøykassene kan være svært ulikt utstyrt.  

Vi vil peke på viktigheten av kvalifiserings ordninger for folk som enten har tatt sin utdanning i utlandet, eller som har starta på et utdanningsløp de ikke har klart å fullføre. Det finnes mange som har mye kompetanse, men som mangler siste steg for å ha det formelle på plass – i hvert fall om man ikke må ha en master for å kunne undervise. Man må ikke lage et så rigid utdanningssystem at man ensarter ansattegruppa i norsk skole. Det er behov for et mangfold av både kunnskap og menneskelige egenskaper.  

Stortingsmeldinga sier en del om viktigheten av at rammeverket for lærerutdanningene ikke må være så stramme at de ulike utdanningsinstitusjonene ikke får muligheter til å utvikle sin egenart. Det er vi for så vidt enige i. Det er allikevel viktig å peke på at egenartene ikke må bli så store at studenter ikke kan flytte mellom ulike studiesteder, eller at det settes store begrensninger i å kunne bruke mer tid på et studieløp.  

Dagens lærerutdanning er en krise for de praktisk estetiske fagene. Deres posisjon må styrkes på nytt. Dette er fag som det er utfordrende for skoler å rekruttere kvalifiserte lærere til. På sikt må man finne en annen måte å bygge opp studiene på, slik at man ikke ender opp med en lærerstand med svært ensartet og snever fagsammensetning. Vi har ansvar for dannelse og utdannelse av hele eleven.  

Tekna takker for muligheten til å gi skriftlig innspill til komiteens behandling av meldingen.

Tekna – Teknisk naturvitenskapelig forening er den største masterforeningen i Norge, og den største fagforeningen i Akademikerne med over 107 000 medlemmer. Våre medlemmer har mastergrad eller mer fra tekniske og naturvitenskapelige fagområder, herunder medlemmer med lektorutdanning i realfag og medlemmer som jobber som vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren.

Desentralisert og fleksibel utdanning

Det er viktig at utdanningene våre er tilgjengelig for alle. Men Tekna savner et faglig grunnlag for å hevde at vi vil få et høyere utdanningsnivå eller flere søkere om man sprer utdanningen enda mer geografisk enn det vi har i dag. Nettopp fordi vi har mangel på folk, også i UH-sektoren, må vi ha en gjennomtenkt ressursbruk sett opp mot utbytte.

Tekna viser til at det er gitt tydelige signaler om at det ikke skal skje vekst i UH-sektoren, og vi mener institusjonene må ha frihet til å utvikle tilbud kun hvis det er faglig og ressursmessig forsvarlig og uten politisk press.

Det er en rekke studier som krever god tilgang på spesialrom, laboratorier og annen infrastruktur. Det er et stort etterslep på investering av slike fasiliteter ved flere av våre utdanningsinstitusjoner, og Tekna vil derfor advare mot å bruke midler på nye desentrale stedbundne tilbud før man har gode tilbud på etablerte utdanningssteder og har fått ekstra ressurser.

Tekna mener det må gjøres en reell vurdering av ressursbruk og kvalitet på tilbudet før man utvikler nye desentraliserte tilbud innen lærer- og ingeniørutdanningene.

Tekna mener det er viktig for å utvikle kvalitet i utdanningstilbudene at man får jobbe i et faglig sterkt kollegialt fellesskap. Å rekruttere vitenskapelig ansatte til å jobbe lokalt uten disse fellesskap og kanskje også måtte påregne betydelig mer reisevei og overtid, kan svekke rekrutteringen.

Tekna mener det er viktig for å utvikle kvalitet i utdanningstilbudene, at man får jobbe i et faglig sterkt kollegialt fellesskap og at det fremover fokuseres på kvalitet og videreutvikling av de allerede etablerte utdanningstilbudene ved større campuser fremfor utvikling av desentrale tilbud.

Ingeniørutdanningene

Tekna mener utfordringene som er trukket frem i meldingen er sentrale. Tekna vil understreke at rolleavklaringen mellom UH-sektoren og tekniske fagskoler som helt sentral. Fagskolenes bruk av betegnelsen «fagskoleingeniør» gjør det allerede vanskeligere for studiesøkere å orientere seg. Dersom fagskolene får anledning til å tilby bachelorgrader, vil dette bildet kompliseres ytterligere både for studiesøker og arbeidsgiver. Det kan fort bli to søyler teknologisk utdanning som begge er på bachelornivå – men som likevel har ulikt nivå og krav til forskningsbasering.

Tekna mener man bør forbeholde profesjonstittelen «ingeniør» for utdanninger som følger rammeplan for å skille mellom de to.

Tekna mener at profesjonsutdanningene skal være forskningsbasert og at ingeniørtittelen forbeholdes de som tar høyere utdanning ved høyskole eller universitet.

Lærerutdanningene

Tekna mener det er alvorlig at man ikke klarer å snu trenden med rekruttering til læreryrket. Det er fremdeles en stor utfordring at man ikke har tilstrekkelig antall lærere med faglig tyngde og lærerkompetanse til å følge de lovpålagte kravene i skolen.

Tekna er derfor positive til at man gjør justeringer for å øke rekrutteringen.

Innen realfagene er det en uttalt utfordring både å rekruttere og beholde gode lærere. Tekna mener at faglig sterke lærere er avgjørende for elevenes læringsutbytte og høy kvalitet i skolen.

Tekna mener det derfor er svært viktig at krav om lærerutdanning ikke blir et unødvendig hinder for at flere realister med høy faglig utdanning fra før, velger en karriere i skolen.

Vi er positive til regjeringens forslag om å endre forskriften om rammeplan for praktisk-pedagogisk utdanning, slik at det blir mulig å tilby en komprimert og integrert PPU-master og at det kan gjøres et midlertidig unntak fra masterkravet for opptak til PPU frem til 2030 for personer med relevant arbeidserfaring fra skolen. Vi vil understreke at dette bør være et midlertidig unntak.  

Tekna mener man ikke skal fire på kravene til fordypning i fagene man underviser i. Det bør kreves fordypning som tilsvarer 90 studiepoeng i faget for å undervise i programfag i Vg2 og Vg3, og 60 studiepoeng i andre fag.

De rammeplanstyrte lektorutdanningene innen realfag har hatt en sviktende rekruttering og en svakere gjennomføringsgrad de senere årene. Regjeringen varsler at den skal fortsette arbeidet med å redusere rammeplanstyringen av lærerutdanningene.

Tekna mener det ligger et stort uførløst potensiale for å bedre lektorutdanningene gjennom mindre rigide rammeplaner. Vi ber Stortinget om å be regjeringen intensivere sitt arbeid med å redusere rammeplanstyringen.

Etter- og videreutdanning for lærere

Regjeringen foreslår å videreutvikle ordningene for etter- og videreutdanning for lærere i et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling. Tekna er positiv til at flere ansatte i skoler og barnehage får mulighet for etter- og videreutdanning, men er kritisk til at alle skal hente midler fra den samme potten i et helhetlig system.

For å kunne bevare de faglig dyktige lærerne, må disse bli tilgodesett og definert som aktuelle til å få kompetansepåfyll. Realfagslærere har ikke blitt tilgodesett med midler, og det er kun de lærere som ikke oppfyller kompetansekravet om studiepoeng i matematikk som har fått mulighet til å delta i ordningen. Det er derfor ingen reell mulighet for å bli en del av ordningen for dem som tilfredsstiller de formelle kvalifikasjonene for lektorer i realfagene.

Med den rivende utviklingen vi ser i skolen, både når det gjelder digitalisering, bruk av og undervisning i teknologi, tverrfaglig arbeid med mer, er det helt klart et stort behov for faglig påfyll for å kunne gi god undervisning. Vi mener midlene til etter- og videreutdanning må knyttes til skolens kjerneoppgaver, som er å gi elevene en faglig god undervisning.

Tekna ber Stortinget be regjeringen om at ordningen for etter- og videreutdanning for lærere knyttes til skolens kjerneoppgaver.

Tekna ber subsidiært om at det helhetlige systemet sikrer at høyt utdannede lærere og lektorer også får en andel av midlene og tilbudene.

Tillitsreformen

Regjeringen varsler at den vil følge opp tillitsreformen med mål om avbyråkratisering og mer tillit til institusjoner og fagfolk i kvalitetsarbeidet.

Våre medlemmer kjenner seg godt igjen i den beskrivelsen i rapporten «Medaljen har også en bakside. Høyere utdanning sett innenfra – vitenskapelig ansattes erfaringer og refleksjoner (HU-Viten)» fra Universitetet i Sørøst-Norge.[1]

Mer byråkratisering, økt produksjonskrav, mindre akademisk frihet, press, stress og en opplevelse av å være på «taperlaget» er blant ingrediensene. Dette er en situasjon som må tas på alvor, langt utover regjeringens forventning om at universiteter og høyskoler vurderer egne kvalitetssystemer i tråd med tillitsreformen.

Tekna ber om at Stortinget ber regjeringen å igangsette mer offensive tiltak for å sikre at tillitsreformen fylles med innhold og tiltak som får reell betydning for vitenskapelig ansattes arbeidshverdag.

Vi ønsker komiteen lykke til med den videre behandlingen.

[1] https://openarchive.usn.no/usn-xmlui/handle/11250/3124358

Akademikerforbundet tilhører UNIO og organiserer ulike profesjoner i velferdsstaten, deriblant barnevernspedagoger og andre som jobber i barnevernet og andre tjenester og instanser som møter barn, unge og deres familier, både i offentlig og privat sektor.

Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet (BiA) er opptatt av å styrke vilkårene for utsatte barn, unge og deres familier gjennom å sørge for at samfunnsmandatet, oppgavene og kompetansen barnevernspedagogene har, er hensiktsmessige og kan bidra til en god oppvekst for alle barn.

Vi oppfatter at Profesjonsmeldingen legger opp til å styrke viktige profesjonsutdanninger i velferdsstaten. Vi støtter hovedgrepene, og mener de er svært relevante for utdanningen av barnevernspedagoger. Ved å følge opp grepene som foreslås, vil vilkårene for utdanningsinstitusjonene og samarbeid mellom utdanning og fagfelt kunne bli styrket. Vi støtter at det jobbes for å

• forsterke og speile egenarten til de ulike profesjonsutdanningene
• sikre at utdanningene er forskningsbaserte og erfaringsbaserte
• gi fagmiljø med ansvar for utdanningene mer handlingsrom
• ta hele landet i bruk

Det er ulike grep som må til å for å få til dette for barnevernspedagogutdanningen, som i dag finnes ved ca. 15 utdanningsinstitusjoner hvis en regner med master i barnevern. Vi er derimot svært bekymret for signalene som samtidig gis fra Barne- og familiedepartementet om å svekke kunnskapsutviklingen for barnevernspedagogutdanningen og barnevernsfeltet ved å redusere kompetansekrav i barnevernet, jf. høringsnotat sendt ut i april 2024. Dette vil kunne sette sektoren tilbake og svekke utdanningene og satsning på nødvendig kunnskaps- og profesjonsutvikling for barnevernspedagogene. Det som verre er, er at barnevernet, samfunnets siste sikkerhetsnett for de mest utsatte barn og unge, ikke gis kompetansemessige vilkår som gjennom utallige utredninger og rapporter er vel dokumentert. 

Om barnevernspedagogen

Barnevernspedagogene har et sentralt kompetansebidrag i velferdstjenestene for barn, ungdom og familier, og er særlig sentrale i barnevernet. Barnevernspedagogenes samfunnsmandat betyr at barn og ungdom skal tas på alvor i sin hverdag, i sin kontekst. Med utviklingsøkologisk tilnærming og barnevernsfaglig kompetanse er barnevernspedagogen sentral i det tverrfaglige arbeidet rundt barn og unges oppvekst, og jobber særlig med å styrke barn og unges livs- og omsorgsbetingelser i samarbeid med barn, ungdommer og foreldre og familier - til barnets beste.

Barnevernspedagoger har i dag den mest etterspurte kompetansen i tjenester for utsatte barn og unge. Det at Norge har en egen utdanning som kvalifiserer for arbeid med barn i en utsatt livssituasjon forteller noe om Norge, om våre verdier og hvordan vi erkjenner barndommens egenverdi. Det er et viktig arbeid å jobbe med stadig forbedring av utdanningen og kompetansen for barnevernspedagogene – til barns beste.

Behov for videreutvikling av barnevernspedagogutdanningen

Dagens utdanningsmodell er for fragmentert. Vi mener det viktigste virkemiddelet for å lykkes med å styrke kompetansen i barnevernsfeltet er å etablere en fagintegrert klinisk orientert masterutdanning som grunnutdanning for barnevernspedagoger. Slik kan en på bedre måter balansere ut de ulike nødvendige fagområdene for å sikre progresjon i kunnskapsutviklingen for studentene. I dag ligger eksempelvis praksis kun i bachelorutdanningen, mens en kunne sett for seg at praksis kunne vært et viktig element i de to siste årene av en utdanning etter at alle sentrale fagområder er presentert og jobbet med. Det samme gjelder for anvendt barnevernsfaglig juss, at en kunne tilrettelagt for god progresjon i forståelse og kompetanse ved å kunne se alle fem år i organisatorisk sammenheng.

Barnevernspedagogtittelen bør gis først gis ved å ha fullført masteren. Dette vil styrke grunnlaget for utdanningsinstitusjonene for å legge til rette for oppfylling av læringsutbyttebeskrivelsene, kunne lage gode ordninger med praksis, det blir et mer helhetlig utdanningsløp, og studentene vil være kvalifisert for å gå ut i barnevernfeltet etter grunnutdanningen. Ikke minst er master som grunnutdanning viktig fordi områdene barnevernspedagogen jobber i kreves høy kompetanse for å møte de komplekse og sammensatte utfordringene barn møter i sine livs- og omsorgsbetingelser.

Slik lærerutdanningene nå er på masternivå, mener vi at barnevernspedagogutdanningen også bør være det. Dette er også i tråd med Bufdirs anbefaling fra kompetanseutredning fra 2020 og er viktig fordi alle som skal jobbe i det kommunale barnevernet fra 2031 må ha masterkompetanse. Dette vil styrke det grunnleggende barnevernsfaglige nivået både i det kommunale barnevernet, i barnevernsinstitusjonene og andre steder der barnevernspedagoger jobber.

Det er etablert 2-årig master for barnevernspedagoger i dag, i form av det som kalles master i barnevern. Dette har vært etterlengtet, for at barnevernspedagogen har kunnet videreutvikle sin særegne barnevernsfaglige kompetanse i et videre utdanningsløp på masternivå. Det er likevel utfordringer med denne utdanningsmodellen. Blant annet at utdanningsinstitusjonene ikke får anledning til å se utdanningsløpene i sammenheng, og dermed ikke har den fleksibilitet som kunne gitt bedre kvalitet i et femårig løp, og bedre utnyttelse av ressurser både i utdanningsinstitusjonene og i samarbeidet med fagfeltet om praksisstudier og andre områder.

3+2 modellen er utfordrende selv om en legger opptil tett sammenheng med mellom bachelor og masternivå for barnevernspedagogene blant annet fordi alle utdanningsinstitusjoner ikke har etablert master i barnevern. Det vil bli forskjeller på bachelorutdanninger der det er samarbeid med masterløpet og der det ikke er et samarbeid. Det er videre forskjeller i finansiering av bachelorløp og masterløp, noe som påvirker ulike sider av utdanningene. Mange utdanningsinstitusjoner skiller videre lite mellom de ulike masterløpene i barnevern (henholdsvis master i barnevern og master i barnevernsarbeid, der den siste er for andre profesjoner), og benytter mye fellesundervisning, noe som gjør at spissingen av barnevernspedagogenes kompetanse ikke er reell.

Universitetet i Agder har etablert en masterutdanning for barnevern, som følger retningslinjene for barnevernspedagogutdanning på bachelor og masternivå. Vi mener primært at alle utdanningsinstitusjoner bør kunne etablere fagintegrert master, subsidiært at flere utdanningsinstitusjoner enn i dag oppfordres til å gjøre dette for å se hvordan dette kan innvirke på studiekvalitet og studentenes sluttkompetanse. 

Utdanningsinstitusjonene må styrkes finansielt for å gi den beste utdanningen.  Barnevernspedagogutdanningen har siden 2013 ligget i finansieringskategori E, mens masterutdanningene ligger i D. Dersom dette finansieringssystemet fortsatt skal være gjeldende, vil master som grunnutdanning gi bedre rammevilkår. Et annet moment knyttet til finansieringen av utdanningene er at vi er kjent med at høgskolene og universitetene ikke benytter midler til barnevernspedagogutdanningen i tråd med at de er i finansieringskategori E. Dette er bekymringsfullt og bør følges opp. 

Andre viktige grep som KD, BFD og Bufdir bør sikre for å oppfylle intensjonene i Profesjonsmeldingen:

• Inntil fagintegrert master for barnevernspedagoger er på plass må alle utdanningsinstitusjoner med bachelor i barnevern prioritere å tilby master i barnevern slik at barnevernspedagogene sluses dit fremfor å søke master i barnevernsarbeid. 
• Gjenopprettelse av barnevernspedagogutdanning på deltid flere steder i landet. 
• Viktige utdanningstilbud som R-BUP tilbyr, blant annet rettet mot sped- og småbarn, må bli studiepoengbaserte som grunnlag for masteløp.
• UIA og deres master i barnevern må etableres som et eget prosjekt med Bufdir, BFD og KD, og de må gis tittel barnevernspedagog.

Lykke til med det videre arbeidet med en viktig melding for viktige profesjoner for barn og unge.

Utdanningsforbundet takker for muligheten til å gi høringsuttalelse til stortingsmeldingen om Profesjonsnære utdanningar over heile landet.

Utdanningsforbundet er tilfreds med at regjeringen retter oppmerksomheten mot kapasitet, samarbeid og kvalitet i praksisfeltet og i profesjonsutdanninger. Vi deler regjeringens bekymring for rekrutteringen til lærerutdanningene og at læreryrket ikke oppfattes som attraktivt nok. For å gjøre lærerutdanningene og læreryrket mer attraktivt må stortingspolitikerne legge til rette for nok kvalifiserte lærere i hele landet. Attraktivitet handler om lønn, lønnsutvikling, arbeidsvilkår, videreutvikling av lærerutdanningene og gode og tette samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet.

Lærerutdanninger og profesjonskompetanse

Utdanningsforbundet anser forskning som grunnleggende for all høyere utdanning. Forslaget om å fjerne forskning fra kompetansekravene for å bli førstelektor og dosent strider mot et grunnleggende prinsipp i norsk høyere utdanning, som er at undervisningen skal være forskningsbasert. Derfor mener vi, i motsetning til regjeringen, at alle i undervisnings- og forskerstilling også må forske. I profesjonsutdanninger er i tillegg den erfaringsbaserte kunnskapen avgjørende for å kvalifisere gode lærere. Vi må se disse kunnskapsformene i sammenheng og at de utfyller hverandre gjensidig, og ikke er motsetninger. Vi er kritiske til måten meldingen omtaler akademisering av profesjonsutdanningene på.

Det er avgjørende at lærerutdanningene balanserer det akademiske og profesjonsrettede. Det har vært et viktig poeng i utviklingen av lærerutdanningene de siste 20 årene. Vi må ikke reversere denne utviklingen, vi må heller styrke den. Lærerutdanninger som vektlegger både akademisk dybde og profesjonsfaglig relevans sikrer at lærerstudentene utvikler en solid og forskningsbasert kompetanse. Samtidig får de nødvendige ferdigheter for å anvende denne kunnskapen godt i barnehage og skole. Ved å fremme en slik integrering bidrar lærerutdanningene til å utdanne lærere som er i stand til å møte komplekse og varierte utfordringene, og bidra til god barnehage- og skoleutvikling.

Gode fagmiljø tett knyttet til praksisfeltet

Universiteter og høyskoler som tilbyr lærerutdanning er avhengig av tette samarbeid med barnehager og skoler for å kunne utvikle gode og relevante lærerutdanninger. Både lærerutdanningene og barnehage og skole har behov for kompetanse om hverandre.

For å styrke det profesjonsfaglige foreslår regjeringen at ansatte i dosentstigen ikke lengre trenger å drive aktivt forskningsarbeid, og at disse kan oppnå førstestillingskompetanse på grunnlag av lang yrkeserfaring og pedagogisk erfaring, og telle med i 50 prosentkravet til fagmiljøet. NOKUTs evaluering av grunnskolelærerutdanningene viser at i underkant av 60 prosent av de ansatte i undervisnings- og forskerstillinger har yrkeserfaring fra skolen. Utdanningsforbundet mener dette viser at det ikke er en stor mangel på erfaring fra skolen, som synes være grunnlaget for mange av tiltakene til regjeringen. De vil bøte på et problem som ikke finnes. Ansatte kan likevel ha behov for oppdatert kompetanse om barnehage og skolen, som kan oppnås gjennom ulike hospiteringsordninger.  

Kvalifisering av lærere til skolen

Utdanningsforbundet mener det er viktig at de som allerede er ansatte i undervisningsstillinger i skolen, og som ikke har en lærerutdanning må få tilbud om å kvalifisere seg. Vi mener at praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) kan være et godt tiltak dersom en benytter anledningen til å kvalifisere ansatte som allerede oppfyller dagens opptakskrav til PPU, nemlig mastergrad. SSBs tall fra 2022 viser at i grunnskolen hadde ni prosent av de ansatte mastergrad, men ikke PPU. I videregående opplæring hadde 16 prosent av de ansatte mastergrad, men ikke PPU. Tallmaterialet vårt viser at å kvalifisere de som allerede har mastergrad, men ikke PPU vil gi oss 1349 lærere i skolen.

Utdanningsforbundet mener forslagene om å tilby en kortere, komprimert PPU-master og unntak fra kravene om master for å søke opptak til PPU vil svekke kvaliteten på profesjonsutdanningene og kompetansen til lærere i skolen. Regjeringen foreslår med dette tiltaket å redusere kravet til lærerkompetanse. Vi advarer mot å gjøre veien til læreryrket kortere i troen på at det vil gjøre lærerutdanning mer attraktiv. Et "hurtigspor" i lærerutdanningen kan potensielt også undergrave den akademiske dybden og den faglige og pedagogiske kvaliteten i utdanningen. Det kan i tillegg oppmuntre kandidater til å først arbeide i skolen uten lærerutdanning, for så å finne seg en snarvei til kompetansekravene for fast tilsetting.

Utdanningsforbundet er kritisk til å kvalifisere lærere til barneskolen gjennom PPU. De fleste bachelorgrader består av ett til to fag. Skolen etterlyser lærere med flere undervisningsfag enn de to til fire undervisningsfagene som er i grunnskolelærerutdanningene i dag. Få undervisningsfag gjør at grunnskolelærere ofte må undervise i fag de ikke har i utdanningen. Lærere med to til fire undervisningsfag er vanskelig ansettbare. Forskning viser at nyutdannede lærere som må undervise i fag de ikke har i utdanningen opplever mangel på mestring og motivasjon for yrket.

Tilbud om lærerutdanninger i hele landet

Fleksibel lærerutdanninger i betydningen av samlingsbaserte, desentraliserte og nettbaserte utdanninger er et av regjeringens hovedtiltak for å kvalifisere lærere i hele landet. Vi tror det å utvikle nye modeller og nye undervisnings- og organiseringsformer kan kvalifisere flere lærere til barnehage og skole. Utdanningsforbundet er likevel bekymret for flere uintenderte konsekvenser knyttet til fleksible utdanningstilbud. Vi registrerer en utvikling der desentraliserte tilbud tapper studiestedene for søkere. De faglig ansatte blir pålagt lange reiser. Fagvalgene for studentene på fleksible utdanninger er færre, og dette går spesielt utover fag med behov for spesialrom og utstyr, for eksempel praktiske og estetiske fag, og dermed får lærere mer lik undervisningskompetanse.

Utdanningsforbundet er svært fornøyd med at regjeringen vil utrede hvordan finansieringen av praksisstudiene i lærerutdanningene kan bli bedre. Vi ber om at dette arbeidet kommer i gang så fort som mulig slik at en forutsigbar finansiering ligger til grunn for arbeidet med å styrke praksisstudiene.

Lektorlaget beklager at regjeringens tilnærming i stortingsmeldingen synes å være å møte utfordringer ved å senke kravene og å åpne for større variasjoner i lærer- og lektorutdanningene. Rekrutteringsutfordringer må løses på andre måter enn ved å senke kravene for opptak. Rekruttering til utdannelse og yrke vil øke om lærerens arbeidsbetingelser, inkludert lønn, blir betydelig bedret.

Regjeringen skriver det ikke er grunn til å tro at lengden eller organisering av utdanningen er hovedårsaken til at færre unge søker seg til lærerutdanningene. Allikevel foreslås tiltak som nettopp går på lengde og organisering. Nivåsenking og light-versjoner av utdanningene er ikke veien å gå.

Mer forskningsbasert kunnskap og større profesjonsnærhet
Mobbetall og fraværstall i skolen øker, og læringsresultatene synker. Da er det ikke riktig medisin å svekke forskningsbasisen for opplæringen som lærer – og lektorprofesjonene står for i skolen. Høyere utdanning i Norge skal holde høy internasjonal standard, også lærer- og lektorutdanningene. Lektorlaget mener lektorutdanningene og grunnskolelærerutdanningen skal være forskningsbasert, ha hovedvekt på undervisningsfagene og gi reell mulighet til god faglig fordypning. Utdanning i skolens fag skal ligge tett opptil universitetenes vitenskapsfag. Det er bra for elevene at lærerutdanningene nå er hevet til masternivå. 

Regjeringen viser i meldingen til forventningen om at alle utdanninger skal være forskningsbaserte og bygge på oppdatert forskning. Vi er enige i at en både må jobbe for bedre koblinger mellom forsknings- og erfaringsbasert kunnskap i utdanningene, og at en kan ta grep for å bedre profesjonsnærheten til skolen. Vi vil imidlertid advare mot grep som vi i praksis ser som steg som del av en av-akademisering av utdanningene. En slik utvikling mener vi ikke er forenelig med ambisjoner om kvalitet i skolen, mer læring og bedre gjennomføring.

Regjeringen tar i stortingsmeldingen delvis til orde for å åpne for flere lærerutdanninger på bachelornivå. «Å utdanne lærarar med bachelorgrad kan vere betre enn at personar utan fullført lærarutdanning arbeider som ufaglærte i undervisningsstillingar», skriver regjeringen (side 50). Vi mener lærerutdanningene fortsatt må holde masternivå, at nivåkravene må beholdes, og at forskningsbasisen i utdanningene må styrkes ytterligere, ikke svekkes.

Vi støtter tiltak som kan kvalifisere ufaglærte som allerede er tilsatt som lærere i skolen, og mener tidsbegrensningen for midlertidige ansettelser på vilkår må være tydelige. Nødvendig videreutdanning for å kvalifisere ufaglærte til lærerstillinger må da ikke tas av bevilgningene til videreutdanning for lærere (Kompetanse for kvalitet).

Behold nivåkrav, ikke innfør dispensasjoner fra karakterkrav for opptak til lærer- og lektorutdanningene
Lektorlaget mener det bør være høye opptakskrav til all lærerutdanning. I fagene man ønsker å studere og undervise i, bør det minst forventes middels høyt nivå.
Vi er derfor glade for at regjeringen vil videreføre nasjonale nivåkrav for opptak til lærerutdanningene, men er bekymret over at regjeringen i stortingsmeldingen skriver at dette kun er «inntil videre».

Det er urovekkende at en vil åpne for dispensasjon fra nivåkravene. De kompenserende tiltakene som nevnes i meldingen, som intervju og forsterket studentoppfølging, vil ikke kunne fylle samme funksjon som krav om karakternivå ved opptak. Åpning for dispensasjoner vil også ytterligere øke kvalitetsforskjellene i utdanningene.

Komprimert PPU-master er en dårlig ide som må forkastes
Faglig fordypning kombinert med PPU er den viktigste veien til en yrkeskarriere i skolen for akademikere. Med omstillingen samfunnet skal gjennom, kan denne veien inn i skolen bli mer attraktiv. Lektorlaget mener derfor det bør tilbys flere studieplasser på PPU og PPU-Y. Stortingsmeldingen begrunner dårlig hvorfor en ikke ser PPU som et godt kvalifiseringsalternativ.

Regjeringens forslag om en komprimert og integrert PPU-master vil være nok en undergraving av den kvaliteten og faglige tyngden som i dag kjennetegner kandidater som tar PPU. Å skulle ta både PPU og en mastergrad på to år, er ikke mulig uten at de faglige kravene forringes. Lektorlaget vil derfor advare sterkt mot den foreslåtte modellen. Vi er positive til at PPU kan utvides til et toårig studium, men forutsetningen for opptak må da være gode karakterer i vitenskapsfag på masternivå.

Lektorlaget støtter ikke forslaget om en erfaringsbasert PPU-master for søkere med arbeidserfaring fra skolen, med redusert studietid. En slik ordning kan lett bli en hvilepute for skoleeiere som ikke er villige til å bruke tariffvirkemidler for å ansette rett og nødvendig kompetanse. Vi ser forslaget i sammenheng med at regjeringen foreløpig ikke har vært villige til å lukke bakdøra for å ansette ufaglærte i lærerstillinger i skolen, se våre innspill[1] til opplæringsloven (Prop. 62 L).

Forslag om turnusår for fagkvalifiserte mastere
Lektorlaget foreslår utprøving av en modell hvor en ansatt med mastergradsfordypning i undervisningsfag kan ta teori på universitet eller høyskole, som erstatning for dagens PPU. Målet er å gi bedre praksisordninger og å utvikle samarbeidet mellom praksisskolene og UH-sektoren.

Skrot forslaget om forsøk med GLU 1-10
Lektorlaget støtter ikke forslaget som åpner for forsøk med alternative organisering av grunnskolelærerutdanningene, eksempelvis en GLU for 1-10.trinn.  Dette framstår som en gjeninnføring av allmennlærertanen. Vi ser ingen god grunn til å skulle sørge for at lærere får mindre fordypning i undervisningsfagene helt opp på ungdomstrinnet. Snarere mener vi kompetansekravene som stilles til underviserne, bør tilsvare fagets nivå. I grunnskolen bør alle undervisere ha minst ett års faglig fordypning (60 studiepoeng) i sine undervisningsfag.

Likeverdig kvalitet i utdanninger over hele landet – rammeplanstyring er nødvendig
Regjeringen åpner for at fagmiljø skal få større handlingsrom til å legge opp utdanninger på en måte som er tilpasset studentene og lokale behov. Lektorlaget frykter dette kan gå på bekostning av kvaliteten i utdanningene. Samordning er viktig for å sikre lik kvalitet i utdanninger over hele landet. En lærer- eller lektorutdanning bør være av tilnærmet samme kvalitet uavhengig av hvor den tilbys. Utdanningene må være likeverdige. Vi er skeptiske til ambisjonene om enda mer overordnet rammeplanstyring og enda større handlingsrom for lærerutdanningsinstitusjonene. Disse danner grunnmuren for fellesskolen i Norge.

Forslag for styrking av relevans og profesjonsnærhet
Vi foreslår i stedet følgende tiltak for å styrke lærerutdanningenes relevans for yrket:

-Samarbeidet mellom høyere utdanningsinstitusjoner og studieforberedende utdanningsprogrammer må styrkes gjennom etablering og utvikling av gode strukturer. Rådet for studieforberedende er et viktig første steg, men arbeidet er fortsatt i en svært tidlig fase.

-Lærerutdannerne bør selv jevnlig undervise i skolen på de trinnene de utdanner kandidater til. Vi støtter forslaget om å tilrettelegge for delte stillinger. Det er viktig at utdanningene og praksisfeltet lærer av hverandre.

-Praksislærere bør ha minst fem års undervisningserfaring og hovedfags- eller masternivå i det aktuelle faget.

-Det skal være obligatorisk for studentene å delta i praksisskolens faglige fellesskap, bl.a. for å kunne få erfaring med skole–hjem-samarbeid og samarbeid med andre profesjoner.

Rekrutteringsutfordringer og lønn
Lektorlaget er glad for at det flere steder i meldingen pekes på at lønn har betydning for rekruttering. Lønn er viktig for å rekruttere studenter til utdanningene og for at de skal bli i yrket etter endt utdanning. I meldingen vises det til en rapport fra Respons analyse fra 2022 hvor 45 % av de spurte ungdommene sier at lav lønn er en viktig grunn til at det ikke vil velge læreryrket

[1] https://media.wpd.digital/norsklektorlag/uploads/2024/04/2024.04.15-skriftlig-horingsinnspill-endringer-i-opplaeringsloven.pdf

Akademikerne er hovedorganisasjonen for personer med utdannelse på masternivå eller mer. Akademikerne har 13 medlemsforeninger med til sammen 265 000 medlemmer, hvorav mange er profesjonsutøvere.

Regjeringen løfter mange viktige utfordringer i meldingen. Vi trenger folk med kompetanse for løse morgendagens utfordringer. Samtidig har søkertallene til flere profesjonsutdanninger gått ned, og det er viktig å sikre bedre og bredere rekruttering uten at det går på bekostning av kvaliteten i utdanningene.

Praksis

God og nok praksis er viktig for profesjonsutdanningene, men det må ikke gå på bekostning av den forskningsbaserte undervisningen. I det siste har man sett en tendens til at disse settes opp mot hverandre. Vi mener den beste undervisningen kommer ved å sørge for en kombinasjon av praksis og forskningsbasert undervisning.

For best mulig læringsutbytte må studentene få god oppfølging i praksisperiodene. Det er derfor behov for å styrke veilederkompetansen på arbeidsplassene der studentene har praksisopphold.

Økt bruk av praksis koster, både i form av tid og ressurser hos utdanningsinstitusjonene og aktørene som tar inn praksisstudenter. I helsesektoren opplever mange studenter å komme til en presset arbeidsplass med lite ressurser og tid til å følge opp studentene. Akademikerne mener det må tilrettelegges for ordninger som bidrar til rekruttering til veilederstillinger og et system som sikrer, ivaretar og verdsetter denne kompetansen. Dette må følges opp med ressurser.

Vi ser ofte at mangel på praksisplasser blir en flaskehals og at mange studenter opplever en bratt læringskurve når de kommer ut i arbeidslivet. Fra Akademikernes medlemsforeninger får vi innspill om at det er et uutnyttet potensial for praksisplasser i privat sektor. Derfor må det tilrettelegges for tettere samarbeid mellom UH-sektoren og arbeidslivet. Incentiver og støtteordninger må på plass så vel som økt bruk av delte stillinger.  

Fagmiljøer og kvalitet

Selv om praksis og erfaringsbasert undervisning er viktig i profesjonsutdanningene er dette ofte også krevende og ofte teoritunge utdanninger. Slike utdanninger fordrer sterke fagmiljøer og høy forskningskompetanse for å gi studentene et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag når de skal ut i arbeidslivet. Studentene må få oppdatert kunnskap om den faglige utviklingen innenfor fagene de studerer. Betydningen av at utdanningene både er erfarings- og forskningsbaserte er viktig. Dette fordrer at fag- og forskningsmiljøene ikke blir for små og at man sørger for solide fagmiljøer. Akademikerne er derfor bekymret for hva det vil si for fagmiljøene når man foreslår å endre kravene til fagmiljø på masterstudier med obligatorisk praksis.

Regjeringen foreslår å fjerne krav om fire doktorgradsprogram for å bli universitet. Vi mener at dette kan gå på bekostning av forskningsinnsatsen, og støtter ikke forslaget.

Nivå- og innholdskravene reflekterer fagmiljøenes vurdering av hva som er nødvendige forkunnskaper hos studentene. Kravene bidrar også til at studentene stiller med relativt lik kompetanse når de starter på studier, for eksempel innen matematikk og realfag. Akademikerne er glade for at regjeringen ikke fjerner nivåkrav til lærerstudiet. Derimot er vi skeptiske til å gi institusjonene dispensasjon. At man åpner for å fjerne nivåkravene på lærerutdanningene kan føre til dårligere studieprogresjon og til å øke kvalitetsforskjeller.

Stillingskategorier

Regjeringen vil rendyrke den såkalte dosentstigen til å bygge på yrkeserfaring og pedagogisk erfaring. Dette kommer også fram i høring av forslag til forskrift om undervisnings- og forskningsstillinger og rekrutteringsstillinger. Her foreslås «Forsknings- og utviklingsarbeid» erstattet av «faglig utviklingsarbeid», for å åpne for en bredere vurdering. Akademikerne mener en fjerning av forskningsdimensjonen i dosentstigen vil kunne svekke kvaliteten. Forskningsbasert utdanning er et svært viktig verktøy for å spre ny kunnskap i samfunnet og befolkningen. Det er derfor viktig å sikre at akademia oppretteholder et høyt forskningsbasert nivå på sine aktiviteter. Universiteter og høyskoler skal drive sin virksomhet forskningsbasert. Dette forslaget mener vi vil være nok et steg i retning av å svekke forskningen i UH-sektoren.

Mangfold i profesjonsutdanningene

En satsing på tidlig innsats er essensiell for å sikre like muligheter. Dette var noe vi spilte inn i arbeidet og er glade for regjeringen nå har tatt det med. Tidlig innsats er spesielt viktig for å få flere gutter og menn inn i høyere utdanning. Det kan også bidra til at flere elever tar utypiske utdanningsvalg. Gode rådgivningstjenester og samarbeid med skoler og utdanningsinstitusjoner er viktige virkemidler, som må styrkes.

Andelen menn som søker seg til høyere utdanning er synkende. Økende kjønnsubalanse er en utfordring på flere av profesjonsutdanningene, som blant annet jus, medisin, odontologi, psykologi og veterinærmedisin. Akademikerne er derfor positive til kjønnskvoter. Her viser vi også til vårt innspill til st. meld 20 Opptak til høyere utdanning.

Sosial reproduksjon i høyere utdanning er en utfordring. Nylig la HK-dir frem rapporten «Mangfold og ulikhet i høyere utdanning»[1] som viser nettopp dette. Der finner man også at dette spesielt gjelder for de lengre profesjonsutdanningene. Akademikerne mener at en god og forutsigbar studiestøtte er viktig for at flere skal kunne ta høyere utdanning. Rapporten «Studiestøttens kjøpekraft»[2] skrevet av Samfunnsøkonomisk analyse på oppdrag fra Akademikerne viser at studiestøttens kjøpekraft har gått ned med 20 prosent de siste 20 årene. Dette medfører at studentene må jobbe mer noe som går utover studietid og dermed kvaliteten og progresjonen.

[1] HK-dir, Mangfold og ulikhet i høyere utdanning, https://hkdir.no/rapporter-undersokelser-og-statistikk/mangfold-og-ulikhet-i-hoyere-utdanning-hvordan-pavirkes-rekruttering-og-gjennomforing-i-hoyere-utdanning-av-studentenes-sosiale-bakgrunn

[2] Samfunnsøkonomisk Analyse, Studiestøttens kjøpekraft,  https://www.samfunnsokonomisk-analyse.no/rapporter/2024/4/10/r10-2024-studiestttens-kjpekraft

ANSA er samskipnaden og interesseorganisasjonen for norske studenter i utlandet, vi takker for muligheten til å komme med skriftlig høringsinnspill til Meld. St. 19 (2023-2024) Profesjonsnære utdanningar over heile landet.

Overordnet 

Profesjonsutdanningene i Norge skal holde høy kvalitet for å forberede studenter på det ansvaret som møter dem i velferdssamfunnet. ANSA vil i denne sammenhengen understreke viktigheten av internasjonalt samarbeid og studentmobilitet for kvalitetsutviklingen i høyere utdanning. Når både Meld. St. 16 (2016-2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning og Meld. St. 7 (2020-2021) En verden av muligheter slår fast at internasjonalisering er et fundament for kvalitet i høyere utdanning, reagerer vi på at stortingsmeldingen om profesjonsutdanningene ikke i større grad anerkjenner dette. 

Kapittel 3 Nok arbeidskraft 

ANSA savner en anerkjennelse av de studentene som tar hele profesjonsutdanninger i utlandet, særlig når det kommer til dimensjonering av utdanning. Meldingen peker for eksempel på at det tar tid å bygge opp nye fagmiljøer. Norske studenter i utlandet tar utdanninger som ikke er tilgjengelige i Norge, tilegner seg kunnskap gjennom nye perspektiver og styrker personlige egenskaper som selvstendighet, tilpasningsdyktighet og samarbeidsevne. Ved å tenke dimensjonering internasjonalt vil Norge sikre at studenter kan hente viktig kunnskap fra utlandet og dermed styrke kompetansen innenfor profesjonene.   

Godkjenning og anerkjennelse av utdanning fra utlandet er helt essensielt i denne sammenheng. Det er fint å se at regjeringen peker på behovet for å styrke informasjonsarbeidet om godkjenningsordningene til de som søker godkjenning. ANSA vil derimot bemerke at informasjon om godkjenning må kommuniseres både til studenter, institusjoner og til arbeidsgivere. Overfor arbeidsgivere må det tydeliggjøres hva som faktisk ligger i de forskjellige godkjenningsordningene og når det eventuelt er et reelt behov for å be kandidater søke godkjenning, særlig innenfor ordningen om generell godkjenning. Vi er bekymret for at arbeidslivet går glipp av gode kandidater fra utlandet som følge av unødvendige godkjenningsprosesser.  

ANSA reagerer på at når godkjenning av utdanning og yrkeskvalifikasjoner fra utlandet blir trukket frem er ordningen med faglig jevngodhetsvurdering forbigått. Dette er særlig relevant for ingeniørstudenter, da kandidatene uten en jevngodhetsvurdering risikerer å ikke bli anerkjent for kompetansen sin, som kan gå utover tilgangen til å utøve deler av yrket. ANSA viser til vårt høringssvar til Prop. 126 L (2022-2023) om viktigheten av å presisere prinsippene i Lisboakonvensjonen og UNESCOs globale konvensjon når det kommer til faglig jevngodhetsvurdering i universitets- og høyskoleloven. Vi viser videre til utdanning- og forskningskomiteens merknad i innstilling Prop. 169 L (2023-2024), og at dette ikke er inkludert i loven som trer i kraft 1. august 2024.¹ 

Kapittel 4.8 Internasjonalt samarbeid og studentmobilitet 

Som påpekt i Meld. St. 7 (2020–2021) er det innenfor flere av profesjonsutdanningene vi finner den laveste graden av internasjonal studentmobilitet. ANSA er glade for å se at profesjonsmeldingen tar for seg utfordringene knyttet til fleksibilitet i rammeplanene hva gjelder godkjenning av emner i utlandet. Vi stiller oss bak at det er nødvendig å se på hvordan styringen av profesjonsutdanningene bedre kan bidra til å fremme internasjonal studentmobilitet. Vi mener dog regjeringen må være tydeligere på oppfølgingen av universitet og høyskoler, med hensikt å sørge for at de utnytter mulighetene til økt studentmobilitet best mulig og ikke skaper hindringer for studenter som ønsker et studieopphold i utlandet. 

For å oppnå ønsket grad av internasjonal studentmobilitet må det oppfordres til å reise utenlands. Det er viktig med tilrettelegging, men studentene trenger også motivasjon og oppfordring, i tillegg til god informasjon. Dessverre er det en oppfatning blant mange profesjonsstudenter at utvekslingsopphold ikke er mulig som en del av utdanningen. En undersøkelse utført av SSB i 2018 viste at en av fire lærerstudenter opplever at utveksling ikke passer inn i utdanningen.² God informasjon fra tidlig i studieløpet er essensielt for å snu denne oppfattelsen, og det er viktig at studentene blir møtt med en positiv holdning til det å reise på utveksling. 

Det kommer frem i meldingen at en streng praksis for godkjenning av emner fra utlandet kan skyldes en bekymring for at studenter ikke vil få godkjent utdanningen sin og dermed ikke få autorisasjon. Her mener vi det ligger usikkerhet og misforståelser rundt arbeidet med godkjenning og autorisasjon. Lisboakonvensjonens prinsipper tydeliggjør at utdanning fra utlandet skal godkjennes så lenge det ikke foreligger vesentlige forskjeller, altså forskjeller som gjør at kandidaten ikke kan utøve yrket. Merverdien av å ta et opphold i utlandet i løpet av utdanningen må vektlegges, heller enn et fokus på at studenten skal ha nøyaktig det samme læringsutbyttet ute som hjemme. Usikkerhet knyttet til godkjenning av utdanning gjør at flere vegrer seg fra å studere i utlandet. ANSA er skuffet over at regjeringen i denne meldingen ikke har fulgt opp tiltaket i mobilitetsmeldingen om forhåndsgodkjente emnepakker for studenter i profesjonsutdanninger.  

Et eksempel på velfungerende mobilitetsopphold i en profesjonsutdanning, er rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Her reiser nærmere 50 % av jusstudentene på utveksling. Universitetet beskriver det selv som uhyre verdifullt nettopp fordi jusstudiet er så nasjonalt rettet. Når studentene reiser på utveksling får de andre perspektiver, både knyttet til juridisk metode og enkeltregler.³ ANSA mener det er realistisk å ha ambisjoner om lignende tall også på andre profesjonsutdanninger og at verdien av nye perspektiver er like relevant for utdanningene i denne meldingen.  

Mange av profesjonsutdanningene har obligatorisk praksis som en del av utdanningen. ANSA mener det er store mulighetsrom for å utnytte praksisperiodene innenfor de rammeplanstyrte utdanningene bedre, slik at flere studenter får et opphold i utlandet. Dette vil ikke bare frigi flere praksisplasser i Norge, det vil også sørge for at studenter innen ulike profesjoner får med seg verdifull kompetanse fra andre læringsmiljø tilbake til Norge. Det er også viktig å påpeke andre verdifulle aspekter ved praksisopphold i utlandet, som for eksempel språk- og kulturforståelse. Det er ingen tvil om at perspektiver fra internasjonale forhold er med på å heve kvaliteten og bidra til utvikling i samtlige profesjonsutdanninger i Norge. 

ANSA ber om at: 

• Regjeringen sørger for bedre veiledning og informasjon om mulighetene for studentmobilitet. 
• Regjeringen gjennomgår det eksisterende regelverket med hensikt å skape færre hindringer for studenter som vil reise på utveksling.  
• Profesjonsutdanningene legger bedre til rette for praksisopphold i utlandet. 

Noter

1. https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Horing/visning-av-skriftlig-innspill/?dnid=37270&h=10004981; https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2023-2024/inns-202324-169l/?m=2

2. SSB (2018). Studieopphold i utlandet. Hva hindrer studenter i å dra på utveksling? (Analyse 2018/16). 

3. https://www.uib.no/jur/123672/viktig-budskap-fra-dekanen-reis-ut 

Pedagogstudentene takker for muligheten til å gi våre innspill til arbeidet med «Profesjonsnære utdanningar over heile landet». Som landets største organisasjon for lærerstudenter setter vi stor pris på det grundige arbeidet som har blitt gjort med Stortingsmeldingen.

Det er mange gode perspektiver og en god gjennomgang av profesjonsutdanninger i et historisk perspektiv. Vi stiller oss helt bak ambisjonene om at profesjonsutdanninger skal være de mest attraktive utdanningene i Norge.

Vi stiller oss undrende til hvilke studenter det er man ser for seg skal studere til å bli lærere. Stortingsmeldingen omtaler omtrent ikke campusundervisning utenfor som en henvisning til at det bør bli lettere å ta en lærerutdanning utenfor en universitets- og høyskolecampus. Pedagogstudentene ønsker å understreke at flesteparten av lærerstudenter er fulltidsstudenter på en campus, og for å sikre at vi får nok lærere i framtiden må lærerutdanningene være attraktive fulltidsstudium som er forankret i gode studie- og læringsmiljøer på campuser. Her savner vi diskusjoner om hvordan de tyngre campusinstitusjonenes arbeid med profesjonstdanninger kan løftes.

En lærerutdanning for alle

Pedagogstudentene mener det er et gode at flere kvalifiserte søkere får muligheten til å begynne på en lærerutdanning. Meld. St. 19 tar for seg i et bredt lag flere ulike måter man kan åpne mulige innganger inn til lærerutdanningene gjennom en rekke desentraliserte, fleksible og samlingsbaserte utdanningstilbud. På tre år har vi mistet hver tredje førstevalgsøker til lærerutdanningene, og vi styrer mot et sterkt lærerunderskudd. Da står ikke de foreslåtte tiltakene i profesjonsmeldingen i stil med alvoret. Vi er bekymret for at arbeidet med St. Meld. 19 kan bidra til en fragmentering av lærerutdanningene. Det foreslås en rekke tiltak, dispensasjoner og alternative veier inn for å gjøre lærerutdanninger mer fleksible. Dette tror vi skaper en forvirrende jungel av lærerutdanningstilbud som utkonkurrerer hverandre.

Vi er svært kritiske til forslaget om å gi dispensasjon fra karakterkrav i lærerutdanninger som opplever fallende søkertall, og frykter at dette legger opp til en inndeling mellom A og B lag i utdanningsprogrammene. Karakterkrav bidrar til at flere fullfører studiene på normert tid, bidrar til å løfte statusen til utdanningene og sørger for at lærerutdanningene kan fokusere på å bygge videre på en solid grunnkompetanse. Eventuelle kompensatoriske tiltak frykter vi legger press på høyere utdanningsinstitusjoner om å bedrive grunnopplæring heller enn å bruke tiden på å videreutvikle lærerstudentenes kompetanse og engasjement.

Vi er også sterkt kritiske til forslaget om en PPU-master, hvor man ved en fullført bachelorgrad kan begynne på PPU med integrert masterløp. Vi mener at dette kan bidra til at lærerutdanningene får mer og mer påbyggspreg, og at det gir sterke fordeler til utdanningsinstitusjoner som har flere bachelorprogrammer. Selve kjernen i en profesjonsutdanning er at man integrerer profesjonselementer med praksisnær forskning for å gi profesjonsutøverne, i dette tilfellet lærerne, en solid kompetanse innenfor teori, metode og praksis. Om det foreslåtte PPU-master sporet opprettes frykter vi at man spenner bein under årevis med satsing på en integrert masterutdanning som skal være faglig sterk med mulighet for profesjonsfaglig fordypning.

Våre lærerutdannere

Pedagogstudentene stiller seg bak vektleggingen av å bedre integrere campusundervisning og undervisning under praksis. Dette er essensielt for å skape profesjonsnære og relevante lærerutdanninger, og vi roser meldingen for diskusjonene rundt profesjonsnærhet. Det er likevel bekymringsverdig å lese diskusjonen omkring akademisering og profesjonsnærhet som motstridende og konkurrerende elementer i lærerutdanningene. Vi mener det viktigste er at teoretisk og erfaringsbasert kompetanse spiller på lag, og at lærerstudenter lærer seg å bruke teori og metode for å utvikle egen praksis. Da er ikke oppmykning av forskningskrav blant våre lærerundervisere løsningen. NOKUTs evaluering av grunnskolelærerutdanningene viser for eksempel at 60% av underviserne har erfaring fra skolen, men at av disse så har 75% av disse ikke jobbet i skolen de siste 5 årene. Vi mener at forslaget ikke treffer godt nok for å sikre praksisnærhet i lærerutdanningene. Vår erfaring er ikke at lærerutdannere mangler erfaring fra skoler og barnehager, men at det er for lenge siden de jobbet i praksisfeltet. Derfor er det viktigste forslaget at man vektlegger viktigheten av delte stillinger og kontinuerlig kunnskapsutveksling mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene.

Praksis i lærerutdanningene

Vi støtter fullt og helt at man foreslår å utrede kostnader knyttet til praksis. Vi vet at studentene selv opplever at praksis er av svært varierende kvalitet. Kostnader knyttet til praksis er ikke godt nok dekket av finansieringen av lærerutdanningene. På grunnlag av tall fra Høgskolen på Innlandet så er det kostnader på 20 000 kr.- per år per student tilknyttet praksis. Om vi regner med at disse kostnadene er representative for hvert studiested så finner vi at med 25 000 studenter ved lærerutdanninger over hele landet medfører praksiskostnader en underfinansiering på 500 millioner kroner. Dette vet vi påvirker kvaliteten i lærerutdanningene.

For å sikre at praksis blir bedre må det stilles krav til at praksislærere har en formell veilederutdanning. Vi vet at dette løfter kvaliteten i lærerutdanningene, bidrar til at studentene evner å knytte teori og praksis og løfter læringsutbyttet av praksis. Vi mener dette er et meget viktig tiltak for å løfte kvaliteten i lærerutdanningene.

Det er godt å lese at profesjonsmeldingen diskuterer samarbeid om praksisstudiene, og her ønsker vi å vise til og løfte rapporten som ble utarbeidet av NFLPs arbeidsgruppe med representanter fra partssamarbeidet som kom med en rekke forslag til en bedre innordning av praksissamarbeid. Det er særlig viktig for oss å understreke at i arbeidet med utforming av praksis må studentene stå i sentrum. 

I det videre arbeidet med profesjonsmeldingen ønsker vi også å vektlegge viktigheten av å involvere studentene i utarbeidingen av nye tiltak. Det er bekymringsverdig hvordan f.eks. sammensettingen av ekspertgruppen for mer overordnet styring av lærerutdanningene ikke inkluderer en eneste student. Tiltak i lærerutdanningene må alltid være forankret i en god prosess som inkluderer de tiltakene vil treffe: Lærerstudentene.

Vi ønsker lykke til med arbeidet og ser fram til ett godt samarbeid om St. Meld. 19.

Autismeforeningen i Norge(AiN) er en brukerforening som  består av personer med autismespekterdiagnose (ASD), foreldre, foresatte, pårørende, fagfolk og andre interesserte. 

AiN har i overkant av 10 000 medlemmer.

 Formålet vårt er: • Medlemsrettet arbeid for å bidra til å skape treffpunkt, nettverk og aktivitet for personer med ASD og deres familier. • Likepersonsarbeid for å bidra til hverdagsmestring og forebygging av psykiske tilleggsvansker. • Opplysningsarbeid for å øke samfunnets kunnskap, forståelse og aksept for personer med ASD. • Interessepolitisk arbeid for å oppnå likeverdig deltakelse i samfunnet for personer med ASD og deres familier. • Oppmuntre og stimulere til forskning for å bidra til utvikling av kunnskap om og forståelse av ASD. 

Innledning:

Autismeforeningne takker for mulighetene for skriftlig og muntlig innspill.

NOU 2020:1 Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom og Riksrevisjonens rapport viser til at det er store forskjeller ut fra hvor man bor og hvilke tjenester man får. Det er  også stor variasjon i kunnskap, forståelse, og tilrettelegging rundt autismespekterdiagnosen. 

Autisme er et spekter som har felles kjennetegn. Styrker og  utfordringer  kommer i ulike grader og varianter. Det er dermed også stor variasjon hvilken hjelp man har behov for, i barneår , som familie , i ungdom og voksenliv.. Noen har store behov for habiliteringstjenester gjennom hele livet. 

Autismeforeningen i Norge er kjent med at familier  allerede i møte med helsestasjon og i barnehage møter manglende kunnskap i gjenkjennelse av autisme og tilrettelegging.

Allerede i  tidlig alder opplever barn å kjenne på utenforskap og ekskludering.

Nevro Diverse barn og unge representerer den største andel av elever med ufrivillig skolefravær, som skyldes at de ikke blir møtt med forståelse fordi det er for lite kunnskap generelt om autisme. 

Alt for mange voksne med ASD er ikke i arbeid, mange opplever å ikke få nødvendig hjelp og støtte for å “stå” i arbeidslivet. I en tid med manglende arbeidskraft oppleves det derfor spesielt ekskluderende for voksne autister å ikke få forståelse og tilrettelegging slik at de kan ta del i arbeidslivet. 

Personer med autisme opplever å møte kommunale tjenester, som barnehage , skole, avlastning, habilitering- og rehabilitering tjenester der ansatte har ingen eller  lav formell kompetanse og lite erfaring med autisme.

For å ha en god fremtidsutsikt inkludert i  utdanning og  arbeidsliv starter arbeidet i grunnskolen. Rett hjelp til rett tid. Både i skolen, men også i møte med helse. Lykkes skolene med å møte elevene med autisme med forståelse og tilrettelegging, minsker tilleggsvansker og mulighetene for å nå drømmen om utdanning og arbeidsliv kan lettere realiseres. Personer med autisme er avhengig av et tverrfaglig lag rundt dem.

Skal en forbedre kunnskapen om autisme må en starte å kvalitetssikre høyere utdanning. Det er behov for å systematisere og tydeliggjøre kompetansekrav til ansatte. Kommunene må plikter å gi personer med autisme tjenester som er kunnskapsbaserte. For at det er mulig må også kommunen sørge for  å gi ansatte gode arbeidavilkår og  mulighet til nødvendig videre- og etterutdanning.

Våre kommentarer og krav til Stortingsmelding 19 Profesjonsnære utdanningar over heile landet

• Autismeforeningen i Norge minner på utvalgets anbefaling i NOU 2020:1 Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom. Vi mener utvalget kom med flere forslag som er relevante i Stortingsmelding 19. 

                           _{2.6.3 Styrke grunn- og videreutdanning innen helse- og sosialfag side 156 NOU 2020:1}

_{Sentrale utdanninger innen helse- og sosialfag bør ha undervisning om nevroutviklingsforstyrrelser generelt og autisme og tourette spesielt. Dette vil legge et grunnlag for basiskompetanse blant nyutdannede fagpersoner. Utdanningen bør vektlegge både kjennetegn og vanlige medfølgende vansker samt oppfølgings- og behandlingsrettet kompetanse basert på internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse(ICF).2 Kunnskap om kjennetegn vil være spesielt viktig for helsestasjoner og fastlege. Undervisningen bør også omhandle hvordan man kommuniserer med personer med autisme.}

• _{Sikre riktig kompetanse i kommunale tjenester side 155.-Utvalget  anbefales at det skal utvikles obligatoriske opplæringsprogram med kompetansekrav for ansatte i kommunale tjenester.} 

• Autismeforeningen mener at lærerutdanningen må endres. I dagens mastergrad for lærerne er fokuset stort sett på fag. Til tross for at utdanningen nå er 5 årig, har man  ikke mer pedagogikk i studiet enn når det var 3 år. Det viser seg da at stor andel av nyutdannede lærere ikke føler mestring i jobben sin i møte med det mangfoldet av elever de har foran seg i klasserommet. Videre mener vi det er et godt eksempel som nevnt  nevnt i boks 4.7 Studentene trenger med praksis.
• AiN mener  at Nevrodiversitet/nevroutviklingsforstyrrelser må bli en obligatorisk  og større del av pensumet i Bachelor i Sosialt arbeid , helse, barnevern og lærerutdanningen.  Man bør kunne gjenkjenne, tilrettelegge og ivareta personer med autisme og andre nevro diverse diagnoser etter endt utdanning 
• Psykologutdanning trenger også mer undervisning om nevro utviklingsdiagnoser  Nyutdannede psykologer kontakter foreningen for å bli oppdatert på autismediagnosen, det er bekymringsfullt i en tid der det må forventes at helse- og omsorgstjenester er effektive og har tilstrekkelig kunnskap. I dag er det lange ventetider på utredning. Og etter diagnosen er satt opplever mange å ikke få nødvendig hjelp i hverdagen.
• Kap 5-Høyere Utdanning- AiN kjenner til at flere av våre medlemmer med ASD som studere opplever store forskjeller på kunnskap om autisme og tilrettelegging ut fra hvor de studere.De opplever for ofte at det er lite forståelse for tilretteleggingen de beskriver de har, de oppleves som “vanskelige studenter”. Mange med autisme begynner å studere, men faller fra med grunnlag i manglende tilrettelegging.  AiN minner igjen på NOU 2020:1 og utvalgets anbefalinger på side 152
• ._{ansvaret for tilretteleggingstjenesten konkretiseres, og tjenesten styrkes}

_{det utarbeides en egen veileder om tilrettelegging tjenestenes innhold og organisering som inkluderer kunnskap om autisme og tourette og tilretteleggingsbehov, og som sikrer samordning av studentsamskipnadens, NAVs og tilretteleggingstjenestens innsats}

Sammendrag :

Vår visjon er varig god livskvalitet i et mangfoldig samfunn. . Autisme og nevro diverse diagnoser er økende i samfunnet. Barn , unge og voksne med ASD kjenner på utenforskap, faller mellom tjenester og  samfunnet ikke klarer å inkludere.  Nyutdannede må kunnskap eller kjenner til hvordan de møter og tilretelegger. 

Vi er enige i meldingens budskap om kjønnsbalanse og mangfold for å speile sammfunnet, det er viktig. Og at det er mulig å ta utdanninger desentralisert er avgjørende for mange. Vi mener også at det må være større fleksibilitet i økonomiske  mulighene når man har behov for omskolering og viderutdanning . Det er behov for se på mulighetene for å gi nye landsmenn mulighte til å bruke sin utdanning og erfaring i yrkeslivet i Norge.

• Etter utdanning må våre håpefulle ha mulighet til et yrkeliv med gode arbeidsvilkår og nok ressurser.

Vennlig hilsen Sentralstyret 

Autismeforeningen i Norge

Forsknings og utdanningskomiteen

Norges Juristforbund

23. april 2024

Meld. St. 19 (2023–2024)

Profesjonsnære utdanningar over heile landet

På vegene av 23 000 jusstudenter, dommere, politijurister, forvatningsjurister og advokater vil vi begynne med å sitere fra Stortingsmeldingen.

• «Profesjonsutøvarar utgjer ein hjørnestein i velferdssamfunnet vårt. I framtida skal dei møte eit samfunn der vi alle treng dei meir og meir». 

• «Regjeringa legg fram ei melding som skal forsterke og spele på eigenarten til profesjonsutdanningane. Dette er utdanningar med lange og stolte tradisjonar, dei har bygd by og bygd i Noreg».

• «Derfor må vi sikre at profesjonsutdanningane er godt nok innretta for å svare på samfunnsutfordringane vi står overfor».

Dette lover godt for profesjonsutdanningene herunder rettsvitenskap/juss.

Problemet er at Rettsvitenskap er ikke nevnt med ett ord i stortingsmeldingen. Når du legger inn et søk på rettsvitenskap, jus eller juss i meldingen er det nedslående svaret null (0) treff.

Juridisk utdanning og forskning er viktig fordi lover og regler bidrar til å danne grunnlaget for menneskelige aktivitet og samfunnsutvikling. Samfunnet styres ikke utelukkende av økonomiske virkemidler, men i aller høyeste grad også av normer, lover og regler. I ytterste forstand er det et demokratisk problem at kunnskapen om lover og reglers virkninger er mangelfull.

Norges Juristforbund ber komiteen om å prioritere juridisk utdanning og forskning. Juristforbundet har gode forslag til hvordan juss kan bidra til å forbygge og løse mange av de samfunnsproblemene vi står i i dag.

Saksbehandler: Gry Marie Hellberg Munthe

Offshore Norge er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for selskaper som driver eller er leverandører til olje- og gassvirksomhet, havbasert fornybar energiproduksjon og havbasert mineralvirksomhet på norsk sokkel. Vi er tilsluttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Vi organiserer i overkant av 100 selskaper som blant annet er operatører, leverandører og gründere i offshorenæringen. Mange ansatte, spesielt i leverandørbedriftene, er ingeniører.

Det er positivt at regjeringen har igangsatt et arbeid med profesjonsutdanningene.  Vi registrerer imidlertid at tiltakene i hovedsak er knyttet til lærer, helse- og sosialfagutdanningene. Det er flere forhold hvor ingeniørutdanningene har utfordringer, og den viktigste er gjerne at gjennomføringsgraden er under gjennomsnittet for profesjonsutdanningene.

Meldingen har hovedvekt på de som skal arbeide i tjenestene i velferdsstaten, og ikke de som skal sørge for innovasjon, nyskaping og verdiskaping. Ingeniører er viktige bidragsytere i den teknologiske omstillingen vi er i, og ikke minst skal inn i, samtidig som vi blir færre til å dekke kompetansebehovene. Da må vi i Norge jobbe smartere og mer effektivt – ingeniørene har en kompetanse som kan bidra til nettopp dette.

Det blir ofte sagt at høy aktivitet i olje og gass næringen kan føre til at kompetent arbeidskraft ikke blir frigitt til å fylle behov i fornybar næringene, også i denne meldingen. Norges ingeniørtunge leverandørindustri og mange av våre medlemsbedrifter leverer allerede produkter og tjenester til det grønne skiftet, slik som for eksempel havvind internasjonalt.  Eksportfinans finansierer norsk havvindindustri med 40 mrd (2023 tall).

• Rammeplan

Regjeringen vil sende på høring et forslag for å fjerne forskriftsfesting av rammeplan for de 3-årige ingeniørutdanningene.

 Videre foreslår regjeringen at det er fagmiljøene selv som skal utarbeide nasjonale retningslinjer. I slike fagmiljø er arbeidslivet ikke representert og har dermed liten mulighet til å påvirke eller kvalitet sikre innholdet i retningslinjene. Offshore Norge mener det vil være en bekymringsfull utvikling for ingeniørutdanningene.

 Offshore Norge mener at ingeniørutdanningene trenger en rammeplan slik at arbeidslivet kan ha klare forventninger og ikke minst en trygghet til ingeniørens grunnleggende kompetanse, kunnskaper og ferdigheter. Det kan gjerne igangsettes et arbeid der rammeplanen fornyes og moderniseres.

•  Et løft for realfagene

Realfagene har flere utfordringer, herunder at stadig færre elever velger realfag i videregående skole, og det er vanskelig å rekruttere realfagslærere i grunnskolen.

Denne utfordrende situasjonen kunne vært bedre belyst i meldingen og tiltak kunne vært foreslått.

Offshore Norge etterlyser et løft for realfagene som bør være gjennomgående i hele utdanningssystemet –fra barnehage til PhD. Et løft der de fleste forhold der Norge har utfordringer knyttet til lav kompetanse i realfag blir belyst, der tiltak blir foreslått og gjennomført.

• Livslang læring

Det er få tiltak som er foreslått for livslang læring og kompetanseutvikling i meldingen. Mange ingeniører i arbeidslivet har behov for kompetanseutvikling og det er behov for intensivordninger som bidrar til at også denne yrkesgruppen får påfyll av kompetanse.

•  Veier inn i profesjonsutdanningene

Det er i dag flere veier inn til ingeniørutdanningene, slik som forkurs, Y- vei og tre-semesterordning. Alle disse er viktige for å få god rekruttering til utdanningene.

Offshore Norge mener det kunne vært etablert langt flere Y-veitilbud til ingeniørutdanningene. I dag er det kun en håndfull muligheter til å velge Y-vei. Offshore Norge mener det burde være intensivordninger for utdanningsinstitusjonene slik at flere Y-vei tilbud ble etablert.

•  Rekrutteringsutfordringer i Nord Norge

Meldingen belyser godt rekrutteringsutfordringene i Nord Norge innen ingeniør og IKT fag.

 Offshore Norge mener at ingeniørstudenter i Nord Norge kan få samme bo- og reisestøtte ordninger som studenter i helse- og sosialfagene får når de har praksis langt unna campus. Dette vil medfører at flere studenter i landsdelen får praksisnær utdanning som kan øke attraktiviteten til ingeniørstudier og bidra til at flere velger å studere ingeniørfag i landsdelen.

 Et annet tiltak som kan bedre rekrutteringssituasjonen innen ingeniørfag i Nord Norge kan være å ha intensivordninger slik at det kan etableres næringsbachelorutdanning flere steder i Nord Norge innen flere fagområder.

•  Utdanning og forskning

Ingeniørutdanningene skal være forskningsbasert for å ha tilstrekkelig kvalitet, og Forskningsrådets midler rettet mot profesjonsutdanningene er et viktig virkemiddel for å bidra til dette. Det tar imidlertid for lang tid fra vi får ny kunnskap i forskningen til det blir implementert i undervisning. Dette har Offshore Norge erfart knyttet til behov for kompetanseutvikling innen eksempelvis Havvind. Offshore Norge mener at Systemmeldingen bør belyse denne utfordringen.

En styrking av NæringsPhD er et tiltak som kan bidra til en forbedret rekrutteringssituasjon for undervisere til ingeniørutdanningene.

Norsk Fysioterapeutforbund takker for muligheten til å komme med innspill til Meld. St. 19 (2023–2024) Profesjonsnære utdanningar over heile landet. Under følger våre kommentarer.

Meldingens punkt 4.1 Samarbeid gir attraktive og profesjonsnære utdanninger og punkt 4.4 Betre samarbeid om god og relevant praksis

Norsk Fysioterapeutforbund er opptatt av tilgang på relevante praksisarenaer

Fra Helsepersonell-kommisjonen; Det er nødvendig å utdanne mer rehabiliteringspersonell for å redusere omsorgsbehovet og at flest mulig skal kunne bo hjemme lengre.

For å kunne utdanne flere trengs det å skaffe til veie nok praksisplasser. Det betyr at det må formaliseres mer mellom utdanninger og praksisfelt med tanke på å øke tilfanget av praksisplasser, og at det må følge med en økonomisk godtgjørelse for våre medlemmer. En del fysioterapeuter som jobber i fysikalske institutt tar allerede imot studenter av egen fri vilje, men dette er en praksisarena som ikke er tilstrekkelig utbygd for studentene og utdanningene strever med å få på plass gode avtaler med denne delen av praksisfeltet. Årsakene er sammensatte, men herunder er tapt arbeidsfortjeneste og endring av driftssituasjonen de ukene/månedene studentene er på arbeidsplassen, viktige element sett fra fysioterapeuten/praksisveilederens sted. Å honorere og øke anerkjennelsen for de som driver praksisveiledning er de mest effektive grepene for å binde sammen store deler av praksisfeltet og utdanningsinstitusjonenes behov på dette området.

Norsk Fysioterapeutforbund er glad for at regjeringen ser viktigheten av praksis for kvaliteten på utdanningen, og at regjeringen ønsker å øke kvalitet og kapasitet på praksisplasser. Vi støtter at de delene av tjenesten som bare i liten eller ingen grad blir benyttet som praksisplasser, blir tatt i bruk - herunder fysikalske institutt. Det er en forutsetning at det foreligger økonomiske insentiver for en slik ordning og en avklaring av det juridiske ansvarsforholdet når studenter skal være i praksis på fysikalske institutt.  

På Unios utdanningskonferanse ble det presentert gode resultater fra simulering: simulere medikamenthåndtering, simulere pasient-situasjoner og simulere utviklingssamtaler og det å trene «lærerblikket» i et urolig klasserom. Ved fysioterapiutdanningen på Høgskolen på Vestlandet (HVL) har de hatt et vellykket samarbeid med sykepleierutdanning om simulering av akutt kritisk syke pasienter. Studentene øver sammen i simuleringslab og de benytter ekte mennesker (skuespillere). Studentene jobber sammen, og har debrief etterpå. Ressurskrevende, men blir utrolig godt evaluert.

Norsk Fysioterapeutforbund mener det er feil vei å gå å kutte i praksisomfanget ved utdanningen. Å prøve og feile kan studentene gjøre under veiledning i praksis. Det kan få store konsekvenser hvis lite praksis under utdanningen fører til at autoriserte fysioterapeuter må prøve og feile uten veileder til stede.

Meldingens punkt 4.3 Gode fagmiljø som er tett knyttet til praksisfeltet 

Bruk av kombinerte stillinger i utdanningene

Norsk Fysioterapeutforbund mener ansatte i kombinerte stillinger og rotasjonsstillinger kan være gode grep for å få mer praksis nær utdanning.

Imidlertid er det store forskjeller i avlønning mellom utdanning og kliniske helsetjenester, slik at dette ikke oppleves attraktivt for fysioterapeuter ansatt i andre sektorer (KS, Spekter, avtalefysioterapeuter).

Avlønningen for de som jobber i utdanningssektoren må derfor opp. Det er utfordrende å rekruttere, og i tillegg er det per i dag ikke mulig å ansette folk i universitetssektoren i varige stillinger dersom de ikke har en mastergrad. Vi har et bredt tilfang av fysioterapispesialister ute i klinisk praksis uten master, men med svært solid faglig kompetanse som vil kunne komme utdanningene til gode. Med dagens ordning har vi mistet muligheten til å ansette disse gode klinikerne i arbeidsforhold av varighet. Dette er en lite ønsket utvikling for en profesjonsutdanning der kliniske ferdigheter er en del av kjernekompetansen for en fysioterapeut.

Viktigheten av et godt sammensatt fagmiljø på utdanningene

Det å ansette flere i kombinerte stillingsforhold er et bra tilskudd, men vi skal heller ikke underslå viktigheten av at det er tilstrekkelig ansatte ved utdanningene som også jobber heltid med å opprettholde studiekvaliteten. En pulverisering av fagmiljøet (les: mange deltidsstillinger) vil kunne gi utdanninger der studentene kan oppleve at det ikke er tilstrekkelige strukturer og ressurser som sikrer den overordnede kvaliteten i utdanningens innhold. Med andre ord – administrering av studier, utdanningsledelse og profesjonsspesifikke ressurser nok til å jobbe heltid med utdanningsoppdraget er helt avgjørende for å ikke vaske ut/privatisere oppdraget til hver enkelt ansatt på studieprogrammet dersom deltidsandelen blir for stor.

Meldingens punkt 4.5 God og tenleg profesjonsforskning 

Forskning er og skal være en viktig del av profesjonsutdanningen.

Norsk Fysioterapeutforbund mener det er uheldig å bringe begrepene forskningskompetanse og praksis nær utdanning opp mot hverandre. Morgendagens utøvere skal ut i et praksisfelt der den kunnskapsbaserte praksisen blir utfordret hele tiden, og det er viktig at studentene klarer å være kritiske, nytenkende og handlingskompetente i en helsetjeneste som er i stadig endring. For å få til dette må utdanningene ha fokus på alt som inngår i en kunnskapsbasert praksis.

Meldingens kapittel 6 Økonomiske og administrative konsekvenser 

Den økonomiske situasjon i utdanningssektoren er en trussel mot de ønskede effektene i profesjonsmeldingen

Norsk Fysioterapeutforbund mener økonomien i universitetene er blitt en stadig mer begrensende faktor for de ønskede utviklingstrekk og handlefrihet for studieprogrammene. Dersom man ønsker at studieprogram skal utvikle mer lokale tilpassede profiler er det uhyre viktig at midler for å drive utdanningen sikres og allokeres bedre enn hva er tilfelle i dag. Overføringene fra Kunnskapsdepartementet treffer ikke godt nok ned på de ulike studieprogrammene. Dette medfører at de ulike universitetene gjør egne vurderinger som til dels er i konflikt med det myndighetene ønsker. Nedleggelse av studieprogram er en reell trussel, ettersom virksomhetskritiske funksjoner ikke kan opprettholdes når de økonomiske midlene ikke eksisterer. Med forverring i den økonomiske situasjonen og større grad av frihet til å utforme profiler kan dette i verste fall føre til en dreining av studieprogramprofil for å treffe potensielle søkere til utdanningen bedre – for å reversere økonomisk negativ trend. Dersom potensielle søkere i større grad skal påvirke utdanningsprofilen enn hva behovet i helsetjenesten gjør, er vi på ville veier. Med andre ord bør man vokte seg vel mot at konkurranseinsentivet får for stor plass i denne delen av utdanningssektoren. Vi skal gi best mulige helsetjenester der ute, vi skal ikke i større grad konstruere utdanningsprofiler som mest av alt har som mål å karre til seg søkere som har særskilt interesse innenfor kun deler av fysioterapifeltet.

Det meldes om utfordringer med å rekruttere fysioterapeuter i enkelte distriktskommuner. Ved å ha studenter ute i praksis også i disse områdene kan det bidra til å både beholde og rekruttere nye fysioterapeuter. Oppfølging av praksisplasser i distriktene har imidlertid betydelige økonomiske og ressursmessige konsekvenser for utdanningsinstitusjonene. HKDir tildeler midler for å stimulere til opprettelse av flere praksisplasser i distriktene. Studentene kompenseres økonomisk for å velge fjernpraksis ettersom de har boutgifter på to steder samtidig. Dette tiltaket kompenserer allikevel bare delvis for den totale kostnaden utdanningsstedet har knyttet til å opprette og beholde praksisplasser i distriktene. Arbeidet er både tidkrevende og genererer økte reiseutgifter. I økonomiske tider som bærer preg av innsparing og nedbemanning kan dette bli et nedprioritert område for utdanningene.

NITO er Norges største organisasjon for ingeniører og teknologer med bachelor, master og høyere grad. Vi har over 107 000 medlemmer fra alle sektorer. I tillegg til tradisjonelle ingeniører organiserer NITO over 7000 bioingeniører og ca. 300 ortopediingeniører. NITO har over 14 000 studentmedlemmer.   

NITO er overordnet sett fornøyd med regjeringens søkelys på profesjonsutdanningene og mål om å øke kapasitet, kvalitet og mangfold. Ingeniør-, bioingeniør- og ortopediingeniørutdanninger er alle rammeplanstyrte profesjonsutdanninger som har ulike utfordringer knyttet til kapasitet, rekruttering og ressurstilgang. Vi hadde forventet tydeligere prioriteringer og sterkere virkemidler for å løfte disse utdanningene i stortingsmeldingen.

Rekruttering og dimensjonering

NITOs årlige behovsundersøkelse viser at ingeniørkompetanse er mangelvare i Norge. I undersøkelsen fra våren 2024 svarer 54 prosent av spurte arbeidsgivere at de opplever det som vanskelig å få tak i ingeniørkompetansen de har behov for. 47 prosent av disse sier at resultatet av ingeniørmangelen er at oppgaver forblir uløste i deres virksomhet. I tillegg tror 64 prosent et det vil være vanskelig eller meget vanskelig å rekruttere ingeniører de nærmeste tre årene.

I dag er det en utfordring å rekruttere studenter til ingeniørutdanningene. Mye av dette skyldes at færre elever tar fordypning i realfagene i videregående skole. NITO er derfor glad for at regjeringen i opptaksmeldingen ønsker å beholde realfagspoengene. Disse er viktige for å få elever til å velge realfag i videregående opplæring, opprettholde fagmiljøene i realfag og ha nok kvalifiserte søkere til realfagsstudier.

Det er spesielt positivt at regjeringen videre vil utrede nye tiltak for å rekruttere flere til realfagsstudier.

Kandidatmåltall
Når regjeringen vil erstatte bruken av kandidatmåltall med bedre og mer tilgjengelig statistikk om opptak og gjennomføring i profesjonsutdanningene, er det svært viktig at alle helseprofesjoner blir inkludert og fulgt opp. NITO har sammen med helseforetakene i flere høringer varslet at dimensjonering av utdanningene av bioingeniører, radiografer, ortopediingeniører og medisinsk tekniske ingeniører er for lav, uten at det har ført til resultater. Dersom kandidatmåltall erstattes blir det svært viktig å innhente statistikk over samtlige helseprofesjoner, og ikke kun ha oppmerksomhet på de største profesjonene. I dag blir flere profesjoner rapportert inn i samleposter «diagnostisk personell».

Kompetanseutvikling

Kapittelet om kompetanseutvikling og livslang læring har få konkrete virkemidler. Dette skyldes sannsynligvis at det er igangsatt et arbeid med en ny kompetansereform.

Det bør i større grad legges til rette for fleksible og desentraliserte utdanningsløp, slik at det er mulig å ta utdanning i kombinasjon med arbeid. Dette vil gjøre høyere utdanning og videreutdanning til en reell mulighet for flere. 

Profesjonsnære utdanninger

Rammeplanstyring
NITO er uenig i regjeringens forslag om å avvikle forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning. Denne gir godt rom for lokal tilpasning og spesialisering.  Ingeniørbedrifter opplever det som vanskelig å ansette kvalifiserte ingeniører, og dette kan bli enda vanskeligere hvis utdanningene fraksjoneres med sterkt økt lokal variasjon. Videre er vi bekymret for at matematikk og fysikk vil nedprioriteres i utdanningene for å øke gjennomføringen.

Ingeniørutdanningen er en stor og viktig utdanning som bidrar til å løse de store samfunnsutfordringene. Med dette er NITO bekymret for at regjeringen gir fra seg et viktig styringsverktøy for å forme framtiden.

Samarbeid med arbeidsliv og praksis
Samarbeid mellom universiteter, høgskoler og arbeidsliv må styrkes for å sikre tilstrekkelig antall eksterne praksisplasser av god kvalitet.

Omtrent 25 prosent av studentmedlemmene i NITO oppgir å få tilbud om studiepoenggivende praksis. Det er store forskjeller mellom studieretninger og studiesteder. Ingeniør- og teknologistudenter er allerede tidlig i studieløpet kompetent arbeidskraft som er etterspurt i arbeidslivet. Arbeidsgivere har en tydelig interesse av å tiltrekke seg studenter for å bidra til utvikling av virksomheten og for å bygge forbindelser til studentmiljøet med tanke på rekruttering. Samtidig er det ressurskrevende for både arbeidsgivere og studiestedene å planlegge og gjennomføre god praksis. Det vil være hensiktsmessig å tilføre dedikerte ressurser til universiteter og høyskoler for å oppnå flere praksisplasser i ingeniørutdanningene, samt å øke veiledningen av disse.

Praksis for helseprofesjonene
Det er positivt at regjeringen vil se nærmere på finansiering av praksis i profesjonsutdanningene, og at praksisplasser inngår i nye avtaler mellom offentliges helse- og omsorgstjenester og private leverandører.

Praksis for helseprofesjonene er en oppgave sykehusene er forpliktet til. Utdanningene og helseforetakene har et felles ansvar for å utdanne bioingeniører. Det må derfor på plass bindende avtaler mellom utdannings- og helseinstitusjonene om antall praksisplasser. Praksis krever ressurser, både til organisering av praksisplassene og til veiledningen av studentene.

I meldingen står det at Regjeringen vil vurdere omfanget av praksis i helse- og sosialfagutdanningene ved revisjon av retningslinjene i RETHOS. NITO mener alle helse- og sosialfagutdanningene fremdeles bør ha et krav til omfang av ekstern praksis. For bioingeniørutdanningen skal praksisstudier utgjøre om lag en tredjedel av studiet, der en tredjedel av praksisstudiene skal være eksterne.  Det er ikke ønskelig å endre på dette omfanget.

Profesjonsforsking

Det er viktig at forskningen i profesjonsutdanningene er av høy kvalitet. Dette sikrer mest mulig valide og reliable bidrag til forskningen som kan bygges videre på, samt et godt kunnskapsgrunnlag for utvikling av tjenestene i offentlig sektor. Utlysninger fra Forskningsrådet rettet mot profesjonsutdanningene er et viktig virkemiddel for dette.

Det er kjente utfordringer med å rekruttere til doktorgrad og forskerkarriere i mange av profesjonsutdanningene i dag. Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter må tilby mer attraktive arbeidsbetingelser for å rekruttere de dyktigste underviserne og forskerne, særlig innen fagfelt hvor konkurransen fra andre virksomheter er betydelig.

I profesjonsutdanningene bør studentene introduseres til forskningen tidligere i utdanningsløpet enn i dag. Det vil kunne bidra til å styrke forskerrekrutteringen og kvaliteten i utdanningene. Dette er også et område hvor Forskningsrådet kan spille en rolle.

Kvalitetsutvikling

Det er skuffende at stortingsmeldingen ikke i større grad adresserer kvalitetsutfordringer i profesjonsutdanningene og etablerer sterkere forventninger til universiteter og høyskoler om å følge opp disse.

Det er betydelige kvalitetsutfordringer i de fleste ingeniørutdanningene i Norge. Studiebarometeret viste nylig at utdanningen er på 40. plass av 48 i studentaktiv undervisning. NITOs studentmedlemmer rapporterer fremdeles om et stort omfang av digital undervisning for fulltidsstudenter tilknyttet en campus. Frafallet i ingeniørutdanningene er høyt sammenlignet med andre profesjonsutdanninger. Det henger sammen med for knappe økonomiske rammer, etterslep i infrastrukturen og for lite søkelys på underviserkompetanse.

Det er positivt at regjeringen vil evaluere nasjonal deleksamen. Dette er et interessant virkemiddel for kvalitetsutvikling som kan gi ulike gevinster til fagmiljøene. Dette dreier seg blant annet om å øke læringsutbyttet, etablere sammenligningsgrunnlag mellom fagmiljøer, utvikle kompetanse innen testing av læringsutbytte og styrke samarbeidet om sentrale emner i profesjonsutdanningene. Vi er også positive til forenklinger av kvalitetssystemet som kan lede til større oppmerksomhet om å utvikle kvaliteten.

Likestilling og mangfold

Det vises til NITOs skriftlige høringssvar på Meld. St. 20 (2023–2024) Opptak til høyere utdanning, der NITOs syn vedr. kjønnspoeng og kjønnskvoter er nærmere beskrevet.

Høringssvar Norsk Sykepleierforbund student (NSF Student) – Profesjonsnære utdanningar over heile landet Meld. St.19 (2023-2024)

1. Nasjonale eksamener
I den gamle rammeplanen for sykepleierutdanningen har det vært krav til at sykepleierstudenter skal gjennomføre medikamentregningsprøve uten feil. Den nye forskriften som tråde i kraft i juli 2019, som gjorde seg gjeldene fra studieåret 2020-2021har ikke lenger krav om at sykepleierstudenter må bestå en medikamentregningsprøve uten feil.

Endringen har medført at flere studiesteder har valgt å droppe krav om 100% korrekset på medikamentregningseksamen. NSF Student mener det er svært uheldig at det ikke er krav om 100% rett på medikamentregningseksamen ved alle studiesteder. Dette, i sammenheng med innstillingen om å fjerne karakterkravet i matte og norsk fra opptaksmeldingen risikerer vi at vi ikke lenger har noe som sikrer en minimumskompetanse av matteferdigheter.  NSF Student mener det er viktig å innføre en nasjonal deleksamen i eksempelvis sykdomslære med farmakologi og medikamentregning, det vil bidra til likere sluttkompetanse som er formålet med RETHOS. Erfaringene fra nasjonal deleksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi (AFB) viser at stadig flere oppnår toppkarakter, og stadig færre stryker på AFB.

NSF Student ber om opprettelse flere nasjonale eksamener i sykepleierutdanningen. Fortrinnsvis i farmakologi, medikamenthåndtering og medikamentregning.

2. Forplikte og finansiere kommunene til å ta imot praksisstudenter på lik linje som helseforetakene.  
Praksisstudier utgjør 50% av utdanningen, og er viktig for å oppnå klinisk kompetanse. NSF Student ber departementet ta tak i de viktigste forutsetningene for økt kvalitet og relevans i praksisstudiene; en lovfesting, finansiering og et klart sørge-for ansvar for praksisstudier også i den kommunale helsetjenesten. Helseforetakene og kommunene må forpliktes likt, og ha like muligheter til å bygge seg opp til å bli gode læringsarenaer, i tråd med §3 i Forskrift om felles rammeplan.

NSF Student ber departementet forplikte og finansiere kommunene til å ta imot praksisstudenter på lik linje som helseforetakene.

Unio er Norges største hovedorganisasjon for ansatte med høyere utdanning. Flere av våre forbund omfatter profesjonsyrker med hovedansvar for å ivareta gode velferdstilbud. Vi er derfor fornøyde med at regjeringen leverer en melding om profesjonsutdanningene.

Unio mener at Meld. St. 19 om profesjonsstudiene tar opp viktige tema. Yrkesutøverne i de store profesjonsyrkene er bærebjelken i velferdssamfunnet vårt. Alle grupper i samfunnet avhenger av at unge og voksne velger og gjennomfører disse studiene, at de kommer ut i jobb, og at de blir i yrkene.

Å satse på kunnskap og utdanning gjør samfunnet vårt bedre. Det øker kvaliteten på offentlige tjenester og bidrar til verdiskaping, vekst og utvikling. Et kunnskapsintensivt samfunn krever at vi stadig fornyer kompetansene våre. Derfor mener Unio det er svært viktig at en større andel av samfunnets ressurser investeres i kunnskap, og at betydningen av høyere utdanning anerkjennes, verdsettes og styrkes. Innovasjon og nytenkning for å møte det grønne skiftet, demografiske utfordringer og digitalisering må skje gjennom satsing på forskning og høyere utdanning.

Profesjonsutdanningene er høyere utdanninger som kvalifiserer for bestemte yrker. For å utdanne yrkesutøvere til en profesjon må visse forutsetninger være på plass. Et grunnleggende trekk ved profesjonsutdanninger er at forskning betraktes som en sentral kunnskapskilde. Sammen med praksisfeltets erfaringskunnskap skal kunnskap fra forskning hjelpe profesjonsutøveren til å utvikle autonomi og utøve faglig skjønn i tråd med profesjonens etiske forpliktelser. Profesjonsutdanninger er avhengige av velfungerende samarbeid med det praksisfeltet de utdanner til. Derfor er det av avgjørende betydning at undervisere har gjennomført forskning og har forskningskompetanse.

Praksisfeltet er i kontinuerlig utvikling i tråd med nyere forskning, endringer i lover og krav til profesjonsutøvelsen. Den kompetansen som kommer av det erfaringsbaserte og faglige utviklingsarbeidet i praksisfeltet, bør identifiseres og brukes i konkrete samarbeidsprosjekter med utdanningsinstitusjonene. Som profesjonsutøver har man en særlig profesjonsetisk forpliktelse overfor barn, elever, pasienter, brukere, pårørende og andre. Det bør være samsvar mellom profesjonsetikken og utdanningenes kunnskapsgrunnlag og læringssyn. Universitetene og høyskolenes syn på kunnskap, holdninger og etikk må også samsvare med det som anbefales i forskning og styringsdokumenter. I tillegg må det være i samsvar med det studentene skal møte i praksisfeltet.

Å jobbe erfaringsbasert innebærer at man har med seg forskningsbasert kunnskap i bunn, og at man evner å omsette forskningsbasert kunnskap i det daglige virket. Den erfaringsbaserte kunnskapen er praktisk og situasjonsbetinget. I det erfaringsbaserte læres det som kun kan læres i konkrete sammenhenger gjennom erfaring, trening og øvelse. Også det erfaringsbaserte arbeidet bygger på og inkluderer vitenskapelige metoder.

Profesjonsutdanninger representerer i stor grad viktige samfunnsverdier. Som profesjonsutøver må en være bevisst at yrkene ofte er normative og påvirker andre menneskers liv. Profesjonsutøveren må derfor hele tiden ta stilling til verdispørsmål, og jobbe til det beste for barnet, eleven, pasienten, brukeren og andre. I relasjonen mellom bruker og profesjonsutøver er det alltid en makt-ubalanse som følge av profesjonsutøverens rolle, kunnskap og mandat til å ta beslutninger som påvirker den andre. Dette forutsetter en høy profesjonsetisk kompetanse og innsikt i brukergruppene. For studenter i profesjonsfagene vil det være spesielt uheldig om praksisstudiet reduseres, og omfanget av undervisning som inkluderer refleksjon og diskusjon skjæres ned. Det er i en kontinuerlig spiral som inneholder teori, metode, praksisstudier, refleksjoner, diskusjoner, erfaring, trening og øvelse at studenten bygger sin profesjonskompetanse og kvalifiserer seg for yrket.

Den forsknings- og erfaringsbaserte kunnskapen fra høyere akademisk utdanning er av avgjørende betydning for kompetansen til yrkesutøverne, og dermed for kvaliteten i arbeidet og tjenestene. Solide grunnutdanninger ved universiteter og høyskoler, og muligheter for etter- og videreutdanning, er et gode for den enkelte yrkesutøver, men først og fremst et nødvendig gode for den enkelte pasient, bruker, elev, institusjon og samfunnsborger. I tillegg til å sikre gode tjenester skal profesjonsutdanningene bidra til utvikling og innovasjon, og godt kvalifisert personale i hele landet. For å være sikker på at vi finner de beste løsningene, kreves det forskningsbasert kunnskap og metode. Det er derfor viktig at profesjonsutdanningene utdanner tilstrekkelig mange på masternivå, slik at samfunnet sikrer seg denne kompetansen på alle områder.

Store offentlige velferdstjenester sliter med å rekruttere og beholde sine ansatte. Unio deler regjeringens bekymring for rekrutteringen til profesjonsutdanningene. Men rekruttering til studiene er ikke noe som kan løses av utdanningsinstitusjonene alene. Flere studieplasser, eller lavere krav til opptak, gir ikke automatisk flere studenter, eller flere arbeidstakere i yrkene. Å gjøre profesjonsstudiene mer attraktive handler om å gjøre yrkene mer attraktive. Lønnsnivå, lønnsutvikling og arbeidsvilkår er faktorer som bidrar til at yrker blir attraktive. Det påhviler derfor dere stortingspolitikere et stort ansvar i å se helheten i dette som er i ferd med å utvikle seg til et stort samfunnsproblem – vi har ikke nok kvalifiserte folk til å bære velferdsstaten.

Regjeringen signaliserer at den tar på alvor de innspill som er kommet når det gjelder kapasitet, samarbeid og kvalitet i praksisfeltet. Dette er områder som er viktige nettopp for å sikre mer praksisnære profesjonsutdanninger. Regjeringens ambisjon er å styrke kapasitet og kvalitet i praksis, veilederkompetansen og profesjonsnær undervisning.

I lys av dette ambisjonsnivået mener Unio det er underlig at regjeringens forslag i meldingen samlet sett svekker kvaliteten i profesjonsstudiene, både når det gjelder krav til opptak og når det gjelder å svekke kravene til forskning i fagmiljøene ved institusjonene.

Kravene til opptak omtales både i opptaksmeldingen og profesjonsmeldingen. Vi viser derfor til våre innspill til Meld. St. 20 (2023 – 2024). Unio mener at regjeringens vurderinger av opptakskriterier i kapittel 3 er ulogiske og lite kunnskapsbaserte. Til tross for forskning som viser at Y-veien ikke er gangbar i helse- og oppvekstsektoren, foreslås likevel en ny satsing på dette for opptak til sykepleierstudiene.

Unio støtter ikke forslagene om å tilby en kortere, komprimert PPU-master, eller forslaget om å gi unntak fra kravene om master for å søke opptak til PPU. Vi ber komiteen sikre at kvaliteten i utdanningen opprettholdes, slik at alle får lik tilgang til velferdstjenester av god kvalitet i hele landet.

Unio reagerer sterkt på den måten meldingen omtaler akademiseringen av profesjonsutdanningene. At koblingen mellom teori og praksis kan bli bedre, kan ikke løses med at man senker kravene til forskningskompetanse blant de som skal utdanne fremtidens profesjonsutøvere. Med regjeringens forslag trenger dosenter og førstelektorer ikke lenger gjennomføre forskningsarbeid, men de skal likevel oppnå førstekompetanse og telle med i 50 prosent kravet til fagmiljøet. Ved disse og flere andre grep mener regjeringen av den styrker arbeidslivsrelevansen i studiene. I realiteten er dette en kraftig svekking av samfunnets kunnskapsberedskap, der forskning og forskningsbasert kunnskap taper i kampen mot regjeringens quick-fix-løsninger på store samfunnsutfordringer.