Ein forbetra tilstand for villrein

Villreinmeldingen - innspill

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) viser til villreinmeldingen (Meld. St. 18 (2023-2024) Ein forbetra tilstand for villrein), og vil knytte noen kommentarer til denne.

Skal vi klare å ta vare på villreinen, er det viktig at samfunnets forståelse for villreinens situasjon er stor selv om innstramminger og tiltak som kan være nødvendige også vil kunne ramme dem selv. Villreinen er vårt felles ansvar og alle må bidra, også jegere og fiskere.

Villreinmeldingen er viktig for å legge gode rammer for å ivareta våre forpliktelser til å ta vare på villreinen. Den gir en god beskrivelse av status og utfordringer for villreinen. NJFF støtter målene om å stoppe den negative utviklingen i villreinområdene, for så å oppnå minimum middels kvalitet som et delmål på vei mot god kvalitet for minimum de nasjonale villreinområdene. Videre slutter vi oss til tanken om å løfte fram noen strategiske områder for å nå målene og støtte opp om de områdene som er valgt.

Det er behov for å forsterke og konkretisere flere av forslagene til tiltak, og mange av tiltakene vil trenge betydelig tid for å kunne gi ønsket effekt. Tiltakene må ha færre forbehold og inneholde færre muligheter for unntak. 

Helhetlig og restriktiv arealforvaltning

Meldingen varsler om at det skal være lav terskel for fylkeskommuner og statsforvaltere for innvendinger og innsigelser i arealsaker der kommunene ikke tar nødvendige villreinhensyn. NJFF ønsker å styrke mulighetene for innsigelse. Da som en sikkerhetsventil som kombinert med klare krav til kommunene, kan fungere som et godt virkemiddel for å løse arealutfordringene.

For å nå målet om en helhetlig og restriktiv arealforvaltning i villreinfjellet, må det derfor stilles mer konkrete krav til kommunene som arealforvaltere. De regionale planene må bli mer bindende og fungere bedre som styringsverktøy, og utgangspunktet må være at det ikke skal være rom for nye tiltak/ny bygging i villreinområdene. Planvask er viktig og støttes, men dette vil ikke alene være tilstrekkelig for å snu utviklingen innenfor arealrelaterte utfordringer. Forslaget til statlige planretningslinjer må strammes inn for vil å bidra til å løse dagens utfordringer.

Det må stilles krav til kommunene dersom villreinnemndene skal få en tydeligere rolle i arealsaker.

Det må strammes inn i de vide unntakene som er foreslått for energiutbygging, mineralutvinning, samferdsel og forsvaret i og inntil villreinområdene.

NJFF støtter forslaget om å etablere villreinfond i alle villreinområder som er berørt av kraftutbygging, samt forslaget om at villreinfondene kan bidra til å finansiere tiltak i tiltaksplanene. NJFF vil understreke at det fortsatt må være rom for å pålegge undersøkelser og tiltak gjennom standardvilkårene. Vi støtter forslaget om å utrede et tverrsektorielt villreinfond, og at dette fondet bør etableres i alle villreinområdene.

Meldingen retter søkelyset på målrettede tiltak for restaurering av villreinens leveområder, noe NJFF støtter. Restaureringstiltak vil kunne bidra til å gjenopprette trekkveier og bidra til at større deler av leveområdene kan brukes av villreinen.

Økt tilrettelegging av villreinvennlig ferdsel

Det er positivt at meldingen legger opp til å bruke informasjon og tilrettelegging for å kanalisere ferdsel bort fra områder som er viktig for villreinen for å oppnå nødvendige bedringer med minst mulig bruk av inngripende virkemidler. Jakt, fiske og annet friluftsliv er ønskede aktiviteter som må utøves på en måte som tar hensyn til villreinen.

Der bruk av slike virkemidler ikke gir nødvendige forbedringer for villreinen, kan det tas i bruk ferdselsrestriksjoner. Restriksjonene må avgrenses i tid og rom og gjelde alle uavhengig av bosted, aktivitet eller annet. Det bør være en høy terskel for å gi unntak. I likhet med alle tiltak som iverksettes for å bedre vilkårene for villreinen, må også ferdselsrestriksjoner følger opp med løpende evaluering for til enhver tid å kunne velge og tak i bruk de mest effektive tiltakene og unngå mer inngripende tiltak enn nødvendig. Varige ferdselsrestriksjoner bør unngås. Bruk av inngripende tiltak må sees i sammenheng med en streng arealforvaltning.

Motorisert ferdsel i villreinområder

Reduksjon og kanalisering av motorisert ferdsel er et aktuelt tiltak for å redusere presset på villreinen, både for anleggs- og landbruksveier og motorisert ferdsel i utmark. NJFF er skeptiske til en generell åpning for unntak for nyttekjøring. Begrensninger bør ta utgangspunkt i hensynet til villreinen og eventuelle unntak må være forankret i en behovsvurdering og det bør etterstrebes løsninger som kan redusere den samlede ferdselen.

Villrein og naturavtalen

Positivt at meldingen legger opp til at de delene av villreinområdene som ikke er omfattet av områdevern, kan inngå i målet om å bevare minimum 30 % av natur i henhold til naturavtalen. Dette bør også omfatte de øvrige fjorten villreinområdene.

Bedre villreinhelse

Utfordringer med skrantesyken og fotråte må følges opp og det må fortsatt være et mål å bekjempe disse sykdommene. God helseovervåkning må videreføres. Det er viktig å framskaffe nødvendig kunnskap om husdyrbeites påvirkning på villreinen, og iverksette nødvendige tiltak for å redusere utfordringer knyttet til saltslikkesteiner.

Mer bærekraftig bestandsforvaltning

Jakt er det viktigste virkemidlet i bestandsforvaltningen, samtidig er det viktig å unngå at jaktutøvelsen blir en utfordring for villreinens trekkmuligheter. NJFF støtter opp om et frivillige samarbeid om fredningssoner i områder hvor det er behov for slike tiltak.

Arbeidet for å reetablere villreinstammen i Nordfjella sone 1 må videreføres.

Norges Jeger- og Fiskerforbund

Hvalstad, 20.04.2024

Villreinrådet i Norge er en frivillig paraply-organisasjon for de 24 villreinområda vi har i landet vårt. Les mer om Villreinrådet her: villrein.no/villreinradet/

Villreinrådet i Norge ser på «Villrein-meldingen» som svært viktig, svært påkrevd, og vi mener at den har et godt potensial til å bedre forholdene for villrein inn i fremtiden. Noen steder mener vi imidlertid at Stortingsmeldingen burde være tydeligere - og vi takker for muligheten til å få komme med innspill til komiteen.

I det videre kommer vi med våre merknader, kortfattet under de fem strategiske områdene listet i kap. 1.

Heilskapleg og restriktiv arealforvaltning: Det understrekes et behov for en helhetlig og restriktiv tilnærming til arealforvaltning i villreinfjellene for å unngå ytterligere fragmentering av leveområder. Dette innebærer en høy terskel for nye inngrep som kan påvirke villreinområdene negativt.

Villreinrådet er i det store og hele fornøyd med de ulike tiltakene som listes opp.

Vi vil imidlertid be om en nødvendig skjerpelse på 2. kulepunkt på s. 100. knyttet til kommunenes arealforvaltning. Forslag: Kommunene må ved revidering av kommuneplanen sin arealdel ta hensyn til ny kunnskap om villreinen sin arealbruk (...) og (…) Dette må inkludere en vurdering av ikke realiserte regulerte områder for mulig endring til LNFR-formål (...).

Vi vil også be om en skjerpelse ved første kulepunkt på side 98. Tildeling av konsesjoner til nye energiproduksjonsanlegg eller andre infrastrukturprosjekter er ikke forenlig med målet om villreinens langsiktige overlevelse og bedring av villreinens livsvilkår. Vi mener at det må så mye til, at nye konsesjoner i villreinens leveområder i realiteten ikke skal kunne gis med mindre det for villreinen totalt sett har positiv effekt.

Villreinvennlig ferdsel: Det oppfordres til å øke tilretteleggingen for villreinvennlig ferdsel ved å i stor grad kanalisere menneskelig aktivitet vekk fra områder som er viktige for villrein. Dette inkluderer også en streng praksis av motorisert ferdsel i villreinområdene.

Vi ser også som regjeringen, et behov for å vurdere virkemiddel som i større grad enn i dag gir restriksjoner på menneskelig ferdsel – og å innføre en ny hjemmel for å fastsette tids- og arealavgrensa ferdselsrestriksjoner i deler av villrein-området, jf. s. 102. Villreinrådet er enig i flere av forslagene, men ønsker spesiell fokus på restriksjoner på nye/nyere ferdselsformer som potensielt har betydelig negativ effekt på villreinen. Vi mener at dette ikke er en innskrenking av allemannsretten, men en kunnskapsbasert og naturvennlig tilnærming og med små eller minimale konsekvenser for vårt friluftsliv.    

Forbedring av Villreinhelse: Det legges vekt på betydningen av bedre helse for villreinen, inkludert tiltak mot sykdommer og parasitter som påvirker villrein negativt, samt strategier for å begrense spredningen av skrantesjuke.

Villreinrådet er enig i tiltakene som listes opp – og er fornøyd med at regjeringen ønsker å forsterke og videreutvikle oppgavene til villreinutvalg og villreinnemnder.

Vi vil fremheve at Villreinrådet forventer fortgang i reetableringsprosessen for Nordfjella.

Bærekraftig bestandsforvaltning: Det fremheves et behov for mer bærekraftig bestandsforvaltning av villrein, inkludert vurdering av bestandsstørrelse i forhold til bærekraft og mulige nye oppgaver for villreinutvalg og villreinnemnder.

Villreinrådet støtter forslagene som legges frem. Det er her svært viktig å bedre økonomien til villreinutvalgene, både gjennom driftstilskudd og til oppsyn og ulike tiltak.

Restaurering av Leveområder: Det anbefales målrettede tiltak for restaurering av skadede eller reduserte leveområder for villrein for å forbedre eller gjenopprette viktige funksjonsområder/trekkpassasjer.

Villreinrådet er fornøyd med forslagene som legges frem. Spesielt at Klima- og miljødepartementet har gitt Miljødirektoratet oppdrag i 2024 om å vurdere de eksisterende juridiske virkemidlene og å se på nye for å øke omfanget av naturrestaurering i Norge.

Det er også på høy tid å gjennom etablering av et fond kunne finansiere en rekke ulike tiltak. Finansiering av fondet vil kunne være en miljøavgift ved utbygging og kommersiell bruk av villreinområder, hvor miljøavgiften primært skal finansiere restaurering/tilbakeføring av tilsvarende fjellnatur med en faktor på minimum 3.

…

Regjeringens mål er å stoppe den negative utviklingen i villreinområdene innen 2030, oppnå minimum middels kvalitet for alle villreinområder innen 2050, og god kvalitet for alle nasjonale villreinområder innen 2100.

Villreinrådet ser at det settes spørsmål rundt den lange tidshorisonten. Vi har forståelse for at forvaltning av en art som villrein krever at man må se langt inn i fremtiden. Dette bør imidlertid være under forutsetning av at det blir satt fullt trykk på å vedta og å gjennomføre tiltaksplanene iht. Kvalitetsnormen. Villreinrådet mener også at de lange tidshorisontene viser den ekstreme varsomheten som man bør fremvise, ved forvaltning av villreinens områder.

For Villreinrådet i Norge

Endre Lægreid, Leder

Villreinnemndene og kontakt med lokal forvaltning

Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet forvalter Norges største villreinområde Hardangervidda, og to av Norges minste villreinområder; Skaulen-Etnefjell og Oksenhalvøya. Villreinnemndene jobber for en bærekraftig forvaltning av Norges 24 villreinområder, i samsvar med naturmangfoldloven og viltloven. Vi har oppgaver innen bestandsforvaltning, hvor vi blant annet godkjenner bestandsplaner og deler ut fellingsløyver. Vi fungerer også som en høringsinstans i andre saker som kan påvirke villreinen. Vårt arbeid er hjemlet i hjorteviltforskriften. Vi er satt sammen av én representant fra hver av de 14 kommunene med areal i disse tre villreinområdene.

Villreinnemndene representerer det offentlige og skal sørge for god kontakt med de privatrettslige som utgjør den lokale forvaltningen. Grunneiere og lokale interesser i villreinområdene er gjerne organisert i villreinutvalg eller villreinlag som et eget forvaltningsorgan.

Villreinen i Norge

Norge er hjem til ca. 90 % av europeisk villrein, og vi har etter Bernkonvensjonen et helt spesielt forvaltningsansvar. Villreinen har levd i Norge i ca. 10 000 år og er en viktig del av vår kulturarv. Tidligere dekte villreinen store sammenhengende områder i Sør-Norge, og kunne vandre over enorme områder etter beitesesong. Villreinen har en imponerende luktesans og vandrer mot vinden for å kunne oppdage farer. Etter tusener av år med villreinjakt i ulike former, har villreinen utviklet en frykt for mennesker. Villreinen klarer ikke å skille jeger fra stølseier eller turist. Menneskelig aktivitet er viktige årsaker til at villreinen taper leveområder. Veier, kraftlinjer, boliger og annen infrastruktur tar stadig større områder av naturen. Utover det direkte arealbeslaget, så fører utbygging med seg ferdsel. Motoriserte kjøretøy og andre moderne innretninger kan i dag ta oss over større avstander på kortere tid enn tidligere. Motorferdsel, ferdsel til fots, og moderne ferdselsformer som kiting, fatbiking og packrafting har alle potensiale for å forstyrre villrein.

I dag lever villreinen i 24 separate villreinområder på fastlands-Norge, og flere av disse er videre fragmentert i mindre områder med lite eller ingen utveksling av dyr. Dette fører med seg en rekke problemer, som eksempelvis redusert beitekvalitet og tetthetsavhengige sykdommer.

Villreinen på Hardangervidda

Hardangervidda villreinområde er Norges største villreinområde. Villreinområdet består av areal av åtte kommuner i tre fylker. Hardangervidda villreinutval estimerer i dag en bestandsstørrelse på ca. 3500 villrein på Hardangervidda. Den dagen skrantesyke er under kontroll så ønsker vi en bestand på opptil 10-12 000 dyr, og mener beitepotensialet på Hardangervidda er godt nok til dette. En slik bestandsstørrelse er likevel avhengig av at menneskelige forstyrrelser reduseres.

Helseutfordringer for villrein

Villreinen er utsatt for en rekke helseutfordringer og flere av dem er tetthetsavhengige. Dette er sykdommer som kan bæres både ved kontaktsmitte og miljøsmitte. Eksempler på sykdommer er skrantesyke, fotråte og hjernemark. En annen plage for villreinen er insektene svelgbrems og hudbrems, som trenger inn i luftveier og i huden. Ved reduserte beiteareal vil villreinen ha problemer med å søke ly fra disse. For å redusere forekomst av tetthetsavhengige sykdommer er vi avhengig av å gi villreinen mer plass.

Redusere menneskelig ferdsel i sentrale villreinområder

Det viktigste tiltaket for å forbedre tilstanden for villreinen er å redusere menneskelig ferdsel. Både motorferdsel og ferdsel til fots må reduseres. Det er viktig å peke på at det er en forskjell på tilrettelegging og tillatelse til ferdsel i villreinområder, hvor fjerning av førstnevnte ikke innskrenker allemannsretten. Allemannsplikten som sier at ferdsel skal være hensynsfull burde synliggjøres bedre.

Det er viktig at vi ikke bruker villreinens tålegrense som et utgangspunkt for hvor mye aktivitet vi kan tillate. Vi må legge til rette for en politikk som prioriterer bevaring av villrein, og godta at noen menneskelige interesser må vike. Vi ønsker å vise til speilvendingsprinsipp for moderne ferdselsformer, som kiting, packrafting, fatbiking og hundekjøring. Ved en slik praksis er aktiviteten i utgangspunktet forbudt, utenom i definert tid og rom hvor det ikke er til skade for villreinen. Vi må få på plass et regelverk som regulerer moderne turisme da dette er ferdselsformer som kan foregå utenom merkete stier. Det bør også utformes en tydelig prioritering av ferdselsformer og formål vi skal tillate. Moderne turisme må kanskje vike for tradisjonell turisme og stedbunden næring.

Kanalisere menneskelig ferdsel til randområder

Vi har tro på kanalisering som stortingsmeldingen peker på. Det er viktig å fronte at kvaliteten på opplevelser kan være like god i randsonene. Med Hardangervidda som eksempel kan ferdsel styres til Hardangerfjorden og isbreene i vest, og i øst kan man styre ferdselen ut til viddelandskap i randsonene. Det er viktig at man ikke tilrettelegger for ferdsel i randområder uten at ferdselen i sårbare villreinområder håndteres først. I verste fall øker man total mengde turisme.

Restaurerende tiltak

Det må legges til rette for planer for større tiltak som kan gi restaurerende effekter. Tuneller langs hovedtransportårene som Rv7 og E134 bør løftes fram når utveksling av dyr mellom villreinområdene igjen er ønskelig. Se til arbeidet som er gjort med Finsetunnelen. Man bør se på muligheten til å opprette landbruer for å restaurere gamle trekkpassasjer. Det bør også være mulighet for å fjerne stisegment der man kan se at ferdselen er skadelig for villreinen.

Økonomiske midler

Det er viktig at de sentrale forvaltningsorganene har nok midler til å utføre viktig arbeid for villreinen. Villreinutvalg får tildelt fellingsavgiftsmidler for å finansiere drift. Med varierende årlig felling er dette et uforutsigbart system. Enkelte villreinområder har få felte dyr, og fellingstall vil også variere over tid i alle områder. Man burde derfor se etter en alternativ måte å finansiere villreinutvalgenes arbeid på, som sikrer god kunnskapsinnhenting uavhengig av fellingsresultat. Det må også være vilje til å bevilge mer midler til villreinnemnder som følge av stigende behov for involvering i forbedringstiltak.

Målsetting og tidshorisont

Vi mener tidshorisonten for målene i stortingsmeldingen er for langsiktig, og er en hindring i å hjelpe villreinen nå. Et mål for forbedret tilstand må være så snart som mulig, og senest som skissert i stortingsmelding. Det er verdt å merke seg at villreinen har en forsinket respons på tiltak. Dette bør et stortingsvedtak ta høyde for. Det betyr at dersom vi restaurerer et område, så vil villreinen bruke tid på å ta i bruk beiteområdet, og tid på å bedre kondisjonen. Vi kan dermed ikke måle resultatene av arbeidet vårt umiddelbart. Overvåkingen må være langsiktig, men tiltakene må komme nå. I et stortingsvedtak bør man også vise tillit til at tiltaksplanene kan håndtere mange av utfordringene og hjelpe oss i mål.

Samson Hamre (leder)

Hilde Mari Omlid (sekretær)

Den Norske Turistforening (DNT) viser til Meld. St. 18 (2023-2024) Ein forbetra tilstand for villrein og fremmer følgende innspill og forslag til anmodningsvedtak. DNT er positive til en stortingsmelding med en helhetlig tilnærming til forvaltning av vår ansvarsart. Som Norges største friluftsorganisasjon skal vi gjøre vår del for å bidra til å bedre villreinens situasjon, men vi understreker viktigheten av at alle som bruker og forvalter villreinens leveområder, tar ansvar.  

Villreinvennlig ferdsel 

I mer enn 150 år har DNT lagt til rette for at folk kan komme seg ut i naturen. Muligheten til å oppleve store urørte naturområder er en unik verdi som gir opplevelser for livet. Det bidrar også til å styrke forståelsen for den sårbare fjellnaturen og behovet for vern; det vi er glade i, ønsker vi å ta vare på. Å holde folk borte fra villreinfjellet vil skape en distanse til noe av det mest verdifulle vi har. Derfor er vi glade for at regjeringen velger villreinvennlig ferdsel framfor generelle forbud og understreker at den vil legge til rette for at så mange som mulig bruker norsk natur. Vi støtter også prinsippet om minst mulig inngripende virkemiddel for å kanalisere ferdselen. Her kan DNT spille en sentral rolle, både gjennom kanalisering av ferdsel og formidling av informasjon. Vi ber derfor komiteen om å i merknads form anerkjenne informasjon som et viktig virkemiddel for å fremme villreinvennlig ferdsel, både for å kanalisere ferdselen til mindre sårbare områder og for å øke bevisstheten om hensynsfull ferdsel. Vi ber også om følgende anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen sikre at allmennhetens tilgang til villreinfjellet vektlegges tungt i arbeidet med tiltaksplaner for villreinområdene.  
• Stortinget ber regjeringen i arbeidet med tiltaksplaner for villreinområdene om å utrede nærmere konsekvensene for allmennheten, spesielt ringvirkninger og sumvirkninger av aktuelle tiltak. 

Ferdselsrestriksjoner 

Regjeringen vil utrede hjemmel for hhv. tidsavgrensede og varige ferdselsrestriksjoner. Tidsavgrensede restriksjoner har lenge vært varslet, og DNT har forståelse for dette behovet når det er godt begrunnet. Men forslaget om varige ferdselsrestriksjoner er etter vår oppfatning tynt begrunnet og i direkte strid med allemannsretten. Vi mener dette må unngås. Også en modernisering av verneforskrifter for villreinområder, med sikte på å begrense enkelte former for ferdsel, må vurderes opp mot hensynet til allemannsretten og prinsippet om minst mulig inngripende tiltak. Vi ber om følgende anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen om å ikke utrede varige ferdselsrestriksjoner, men i stedet komme tilbake til Stortinget med en evaluering av effekten av midlertidige restriksjoner.  

DNT støtter målet om å redusere omfanget av motorisert ferdsel, men vil advare mot generelle unntak for nyttekjøring, både på anleggs- og landbruksveier og i utmark. Vi mener reguleringer må være basert på hensynet til villrein og redusere det totale omfanget av motorisert ferdsel, uavhengig av bosted. 

Videre savner DNT avklaringer på erstatningsregler eller finansiering av tiltak som berører våre hytter og vårt rutenett. Dette har lenge vært etterspurt fordi det er krevende å drøfte konkrete endringer av tilbudet vårt når vi ikke kjenner de økonomiske rammene. Vi ber derfor om følgende anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen komme raskt tilbake til Stortinget med en plan for hvordan ulike tiltak i de kommende tiltaksplanene skal finansieres, herunder hvordan tiltak som fremmer en mer villreinvennlig ferdsel, skal kompenseres for. 

Restriktiv arealpolitikk 

Arealinngrep fremheves som den største trusselen mot villreinen. Regjeringen sier selv at stans i nye arealinngrep og planvask vil ha særlig positiv effekt for villreinen. Likevel legges det kun opp til mindre justeringer av dagens praksis.  

Det er heller ingen stor kursendring i arealforvaltningen (kommuner og fylkeskommuner). Regjeringen vil oppfordre kommuner og fylkeskommunene til å revidere eksisterende planer for å ta bedre vare på villreinen og mener det bør legges til rette for mindre utbygging enn i dag. 

Hvis målet er å bedre tilstanden for villreinen, er det ikke nok å oppfordre til å ta grep. Vi hadde håpet at statlige planretningslinjer skulle bli et virkemiddel for å stoppe nedbyggingen der det lyser rødt. Men i forslaget som nå er på høring, er føringene at villreinområdene ikke i særlig grad skal bli forringet. Når målet er å stoppe den negative utviklingen for villreinen innen 2030 og bedre tilstanden innen 2025, er det ikke rom for ytterligere nedbygging eller forringelse av leveområdene, bare med redusert fart. En lav terskel for innsigelser er heller ikke tilstrekkelig for å løse utfordringene.  

Arealforvaltningen av villreinfjellet trenger en omfattende kursendring med mer konkrete krav til kommunene, bindende regionale planer, samt innstramming av de forbeholdene som tas for energiutbygging, mineralutvinning, samferdsel og forsvar. Vi ber derfor om følgende anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen stille krav til kommuner ved revidering av kommuneplanens arealdel om å ta hensyn til ny kunnskap om villreinens arealbruk og regionale planer. Revideringen skal inkludere en vurdering av ikke-realiserte områder til fritidsboliger. 
• Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre at hensynet til villreinen skal vektlegges som en tungtveiende samfunnsinteresse i alle arealsaker i og i randsonen til villreinens leveområder.  

Målrettet restaurering 

Regjeringen ønsker en målrettet restaurering av leveområdene til villreinen, men vi ser lite konkrete tiltak som følger opp det. I forslag til tiltaksplaner er bla. mange veistrekninger og jernbane foreslått lagt i tunell. Det er tiltak som virkelig kan bidra til en storstilt restaurering av leveområder, og som kan redusere behovet for å begrense allmennhetens tilgang. Men det koster. Det er en investering vi mener staten nå må ta dersom målene skal nås, og vi ber derfor om følgende anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvilke vei- og jernbanestrekninger som kan legges i tunell eller på annen effektiv måte bidra til å restaurere villreinens leveområder.  

Annet 

DNT støtter forslaget om å utrede et tverrsektorielt villreinfond, og det bør etableres i alle villreinområder. DNT ber Stortinget presisere at villreinfondet skal kunne bidra økonomisk til tilrettelegging for ferdsel for allmennheten. 

DNT støtter ikke forslaget at de nasjonale villreinområdene skal inngå i Norges bidrag til det globale målet om 30 % bevaring av natur. For at disse områdene skal kunne inngå, mener DNT at det må mer forpliktende arealpolitikk til for å kunne regne områdene som bevart natur. Tomtereserver til fritidsboliger kan f.eks. ikke regnes med.  

Avslutningsvis vil vi understreke at vi frykter at føringene i denne meldingen ikke er nok for å bedre forholdene for villreinen. Om ikke arealpolitikken endres drastisk, er vi redde for at myndigheter både lokalt og nasjonalt vil ty til innskrenkninger for friluftslivet og allmennhetens tilgang til fjellet når det viser seg at utviklingen for villreinen går i feil retning. DNT mener det er fullt mulig å bevare både villreinen og allmenhetens tilgang til fjellet. Det krever at myndighetene nå tar de vanskelige, men rette valgene, selv om de koster i form både av store statlige investeringer og tapte inntekter lokalt. 

Stiftelsen Redd villreinen ble etablert mars 2023 på bakgrunn av den kritiske situasjonen norsk villrein befinner seg i. Alt arbeid i stiftelsen utføres på frivillig basis. Formålet med stiftelsen er å arbeide for bevaring av norsk villrein. Det skal oppnås ved at stiftelsens grunnkapital og øvrige økonomiske bidrag stilles til rådighet for å fremme kunnskap om villreinen som kan bidra til god, kunnskapsbasert forvaltning og sikre en livskraftig og sunn villreinstamme med genetisk særpreg. Stiftelsen vil arbeide aktivt for å finansiere forskning og kunnskapsutvikling som berører villreinen, herunder sykdom. Det er 19 stiftere, hvor grunneiere på Hardangervidda som representerer 2,7 mill. mål. Selv om stiftelsen opprinnelse er geografisk knyttet til Hardangervidda og våre refleksjoner i stor grad knyttet til erfaring herfra, betyr ikke det at våre innspill ikke har relevans for andre villreinområder. På denne bakgrunn tillater vi oss å komme med innspill til de pågående offentlige prosesser i arbeidet for villreinen.

En ikonisk norsk art som Norge har et internasjonalt forvaltningsansvar for, bør sette noen overordnete nasjonale rammer for forvaltningen. Dette kommer klart frem i sammendraget til Meld. St. 18 (2023-2024): Villrein er ein nøkkelart, ein art som er spesielt viktig for økosystemet, og tar vi vare på villreinen, tar vi også vare på store område med natur og ei lang rekkje artar i Noreg. Stiftelsen finner det derfor underlig og høyst beklagelig at ambisjonene for forvaltningen av de norske villreinstammene har et tidsperspektiv som ikke er forenelig med villreinens uttalte posisjon i naturen. Med utgangspunkt i kvalitetsnormen for villrein har regjeringen følgende mål for villreinen:

– å stoppe den negative utviklinga i villreinområda innan 2030
– å oppnå minimum middels kvalitet for alle villreinområde innan 2050 – å oppnå god kvalitet for alle nasjonale villreinområde innan 2100

Hvis ikke regjeringen tar noen substansielle grep med tanke på alle påvirkningsfaktorene, er stiftelsen av den mening at innen år 2100 har vi ingen livskraftige villreinbestander igjen i Norge.

Forvaltning av en nasjonal ansvarsart som villreinen er, kan ikke utøves på regionalt nivå eller av landbruksmyndigheter.

Stiftelsen er kjent med tiltaksplanene som nylig er fremlagt. Dette er godt fundamenterte planer som har kommet frem gjennom gruppearbeid og diskusjoner. Dersom regjeringen gjennomfører disse tiltaksplanene, vil villreinstammene ha en god kvalitet lenge før år 2100. Kanskje allerede innen 2040. Om regjeringen ønsker å ha et troverdig miljøperspektiv, mener stiftelsen Redd villreinen at målet om livskraftige villreinbestander med god kvalitet går gjennom disse tiltaksplanene. Forutsatt at de gjennomføres raskest mulig.

De store vannkraftutbyggingene på 1900-tallet førte til drastiske endringer og fragmentering av villreinens habitat. Nye vannkraftprosjekter har ikke slike dimensjoner, men istedenfor kan de være lokalisert i svært kritiske områder (f.eks. kalvingsområder) for villreinen. I slike tilfeller hjelper det lite å «halde fram med å setje vilkår som tar omsyn til villreinen gjennom byggje- og driftsfasen.» Om regjeringen vil ivareta villrein er ikke dette forenelig med konsesjon i slike saker.

Stiftelsen støtter planen om at statlig styring er nødvendig i saker der villreinen blir berørt.

Stiftelsen støtter meldingens utsagn om «å leggje til rette for meir villrein vennleg ferdsel. Det betyr særleg å styrkje arbeidet med å kanalisere ferdselen vekk frå område som er viktige for villrein, og ut mot område der ferdselen ikkje forstyrrar villreinen.» Stiftelsen er imidlertid bekymret for at dette skal gjennomføres uten inngripende virkemiddel for å kanalisere ferdselen. Ferdselsundersøkelser i villreinområder har dokumentert at ferdsel har en sterk negativ effekt på villreinen. Om villreinen skal kunne foreta sitt naturlige nomadiske liv, må kanalisert menneskelig ferdsel bort fra sentrale villreinområder. Slike beslutninger kommer nødvendigvis ikke på plass uten konkrete vedtak.

Meldingen legger opp til at omfanget av motorferdsel på anleggsveier og landbruksveier og i utmarka generelt skal ned. De store vannkraftutbyggingene i fjellområdene var helt avhengig av anleggsveier i byggefasen. I etterkant er disse mer eller mindre i tråd med konsesjonen blitt gjort tilgjengelige for allmenn ferdsel. Det er helt unødvendig at slike anleggsveier skal være til allmenn glede. De siste årene har energimyndighetene tatt klare grep for å redusere allmenn ferdsel på slike veier i Setesdals- Ryfylke regionen. Stiftelsen ser ingen grunn til at slike grep også kan bli tatt i andre villreinregioner.

Meldingen trekker frem at det ønskelig med dialog med beitenæringen. Stiftelsen er enig i en slik tilnærming og vil i denne anledning peke på at stiftelsen vil støtte/igangsette et FoU-prosjekt som ser på saltsteiner og parasittbelastning, med hypotese om at redusert parasittbelastning øker slaktevekten til sauen.

Det er et uttalt mål om at norsk forvaltning skal være kunnskapsbasert. Når det gjelder villrein og dokumentasjon av CWD på hjortedyr, kan ikke stiftelsen se at det er samsvar mellom forvaltningsbeslutninger og kunnskapsnivå. Til tross for at norsk CWD ikke har nord-amerikansk opprinnelse, lener forvaltningen seg på kunnskap fra Nord-Amerika. Det er meget bekymringsfullt at meldingen ikke adresserer kunnskapsbasert forvaltning i større grad.

På vegne
Styret Redd Villreinen

Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) representerer 100 medlemskommuner fra 14 fylker og dekker ca. 50 % av Norges fastlandsareal. 62 % av kommunene som er berørt av villreinmeldingen er medlemmer av USS.

Det følger av USS formålsparagraf at vi skal søke å styrke det lokale selvstyret i saker om forvaltning av utmark og bedre samspillet mellom hensynet til natur- og miljøvern og lokal næringsutvikling. Dette arbeidet skal skje innenfor de rammer en bærekraftig utvikling og livskraftige lokalsamfunn tilsier.

Vår tid er preget av store samfunnsendringer. Vi skal verne mer natur, restaurere ødelagt natur, ta bedre vare på arter vi har ansvar for, og redusere klimagassutslipp. Vi skal gjennomføre en omfattende utbygging av fornybar energi, og trenger en storstilt grønn industri- og næringsutvikling. Disse samfunnsendringene utfordrer samfunnsutviklingen i utmarkskommunene.

Stortingsmeldingen for villrein inneholder forslag til en rekke inngripende tiltak som skal følges opp med tiltaksplaner, og som vil kunne få store konsekvenser for kommunene, det lokale selvstyret og muligheten for utvikling av levedyktige lokalsamfunn. USS har derfor uttrykt bekymring for at kommunene i begrenset grad har vært involvert i arbeidet med stortingsmeldingen og tiltaksplanene frem til nå. USS har også reist spørsmål ved hvordan kunnskapsgrunnlaget i meldingen er innhentet, særlig når det gjelder erfaringsbasert kunnskap som ikke er forankret lokalt.

Meldingen bærer preg av hastverk, hvor det ikke har vært tid til en kvalitetssikring av de tiltakene som er foreslått. Meldingen er dermed utarbeidet på bakgrunn av innspill fra en rekke aktører og sektorinteresser som har ulike intensjoner og hensikter med sine forslag som kan bidra til å bedre levevilkårene for villreinen, uten at det foretatt en helhetlig gjennomgang eller analyse av konsekvensene eller hensiktsmessigheten med forslagene. Dette, sammenholdt med at det flere steder i meldingen er påpekt at det er behov for mer kunnskap, og at det er usikkert hvordan tiltak og virkemiddelbruk vil påvirke tilstanden, tilsier at man må være varsom med å legge til grunn de mest inngripende tiltakene ved gjennomføringen av meldingen, uten forutgående konsekvensutredninger.

I alt vernearbeid, enten det er områdevern eller artsvern, er det en grunnregel at verneformålet blir bedre ivaretatt når lokal forståelse, aksept, respekt og legitimitet rundt vernet er til stede. For mange kommuner med villreininteresser er økt kunnskap og tilrettelegging for en bærekraftig verdiskaping som spiller på lag med villreininteressene av stor betydning. Utmarkskommuner i villreinområdene har gjennom mange hundre år forvaltet villreinbestandene på en bærekraftig måte.

USS er opptatt av at erfaringene fra det kommunale forvaltningsnivået i områder med villrein blir trukket inn i arbeidet med å ferdigstille tiltaksplanene. På denne måten sikres det en helhetlig forvaltning innenfor området, på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Berørte kommuner må derfor involveres bedre i prosessene ved utarbeidelsen av tiltaksplanene.

Det fremgår av stortingsmeldingen at flere aktuelle tiltak kan utfordre det lokale selvstyret. Utmarkskommunene anmoder komiteen om å understreke i sine merknader til meldingen at uten aksept og forståelse for de restriksjoner som måtte komme på lokalt handlingsrom i arealforvaltningen fra berørte lokalsamfunn, viser all erfaring at slike omstridte tiltak blir vanskeligere å gjennomføre. Det vil verken den sårbare villreinbestanden eller berørte lokalsamfunn tjene på.

Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) organiserer landets 160 vertskommuner for vannkraft, og har som formål å sikre kommunenes interesser i utbygging og forvaltning av vannkraftressursene. Villreinmeldingen berører all areal- og naturforvaltning i nær 100 kommuner i Sør-Norge, hvor det overveiende flertallet er medlem av LVK. Meldingen får dermed betydning både for eksisterende og ny vannkraft i kommunene, herunder avveiningen av kraftutbygging opp mot andre tungtveiende samfunnsinteresser og aktiviteter i villreinfjellet lokalt.

LVK ønsker å fremheve tre forhold i tilknytning til den stortingsmeldingen som foreligger:

1. De berørte kommuner må involveres bedre i det videre arbeidet med tiltaksplanene som skal gjennomføre målet for tilstanden.
2. Ved avveiningen mot andre tungtveiende samfunnsmessige interesser må viktige tiltak for utviklingen av et lokalsamfunn også vektlegges og tyngre enn generelle friluftsinteresser.
3. Plan- og bygningslovens system må følges i alle saker.

Prosessen med stortingsmeldingen og tiltaksplaner for villrein

Forslagene til tiltak i stortingsmeldingen er svært sprikende i omfang og karakter. Det er likevel på det rene at flere tiltak vil føre til alvorlige inngrep i det kommunale selvstyret. Forslagene til tiltaksplaner og de øvrige grunnlagsdokumentene bekrefter dermed den frykt kommunene tidligere har gitt uttrykk for når det gjelder hva som kan bli konsekvensene av prosessene med villreinmeldingen.

Stortingsmeldingen er utarbeidet blant annet på bakgrunn av utkast til tiltaksplaner oversendt fra Miljødirektoratet etter innspill fra ulike aktører og interesseorganisasjoner. De berørte kommuner har imidlertid ikke hatt noen formell rolle ved utarbeidelsen av forslaget til tiltaksplaner, bortsett fra muligheten til å stille på innspillsmøter. Det er LVKs syn at de berørte kommuner ikke i tilstrekkelig grad har vært involvert i prosessen med forslaget til tiltaksplaner og stortingsmeldingen.

Kommuner i villreinområder har både historisk og i dag vist et stort forvalteransvar for villrein. LVK etterlyser derfor et bredere helhetsperspektiv i meldingen, og ber om at dette rettes opp ved at kommunene får en mer sentral rolle ved den endelige utarbeidelsen av tiltaksplanene som skal gjennomføre målet for tilstanden.

Vekting av andre tungtveiende samfunnsmessige interesser

Villreinens tilstand er i flere villreinområder bekymringsfull, og i stortingsmeldingen er det påpekt at arealbruksendringer er hovedårsaken til den forverrede tilstanden. Regjeringen anbefaler derfor å innføre «ein høg terskel for nye inngrep i villreinområda». Det presiseres imidlertid at «ein høg terskel utelukkar ikkje at inngrep kan tillatast dersom tungtvegande samfunnsinteresser tilseier det».

Regjeringen har nettopp sendt på høring nye statlige planretningslinjer for areal og mobilitet, som vil være et viktig virkemiddel for å sikre at viktige mål og verdier for samfunnet bli tilstrekkelig tatt vare på i arealforvaltningen og vektlagt i avveiningen mot andre samfunnshensyn. Villreinmeldingen må ses i sammenheng med planretningslinjene, hvor det i punkt 1 står at:

«I distriktsområder med lavt utbyggingspress, lavt folketall og/eller negativ befolkningsutvikling skal retningslinjene særlig bidra til utvikling av levedyktige lokalsamfunn.»

I de 50 tiltakene som er foreslått for å beskytte villreinen i stortingsmeldingen, kan de se ut som at hensynet til å bidra til utvikling av levedyktige lokalsamfunn er uteglemt.

Den direkte årsaken til at villreinen ble klassifisert som «nær truet» på rødlista, var reduksjon av villrein som følge av tiltak mot skrantesyke. En av hovedårsakene til at de ti nasjonale villreinområdene er klassifisert med dårlig kvalitet, er videre at en rekke trekkpassasjer er hindret som følge av kraftutbygging. Andre vesentlige negative påvirkningsfaktorer er samferdsel (veg og jernbane), forsvarsektoren og klima. Men også hyttebygging og annen menneskelig aktivitet som jakt, fiske og friluftsliv med tilhørende ferdsel, kan påvirke villreinen negativt.

Det er LVKs syn at tiltak og virkemiddel må ses i sammenheng med hva som har størst negativ påvirkning på villreinen og hvor det er mest å hente på å innføre tiltak. LVK savner en henvisning til at det må foretas proporsjonalitetsvurderinger mellom de tiltak som ønskes innført og de negative virkninger slike tiltak kan antas å ha på andre samfunnsinteresser. – LVK må anmode komiteen om å presisere dette i sine merknader.

Det er videre viktig at villreinmeldingen og planretningslinjer ikke begrenser det lokale handlingsrommet utover hva som er strengt nødvendig. Det er ofte ikke det mindre, enkelte, nye inngrepet lokalt som er problemet. Det må være høy terskel for å sette til side et kommunalt planvedtak der inngrepet har ingen eller ubetydelig virkning for villrein og annet naturmangfold. En utstrakt bruk av føre-var prinsippet vil bare øke konfliktnivået dersom det er vanskelig å kjenne seg igjen eller forstå at virkemiddelet er egnet til å oppnå formålet.

Plan- og bygningslovens system må følges

Det er i dag vedtatt regionale planer for alle de nasjonale villreinområdene innenfor rammene av plan- og bygningsloven, et system som bidrar til forutsigbarhet og tydelige prosesser, og fastsetter en langsiktig arealforvaltning som balanserer bruk og vern for de aktuelle områdene med randområder. Plankartene og ordlyden i retningslinjene er fremforhandlet i samarbeid mellom alle berørte fylkeskommuner, kommuner og andre myndigheter i det aktuelle området, og over lang tid. De ulike myndighetsorganene involveres i den enkelte plan- eller byggesak gjennom høringer, innsigelser, innvendinger eller klager, og gjennom disse prosessene anvendes de regionale planene i praksis.

Kommunene opplever at statsforvalternes miljøavdelinger og andre sektorinteresser forsøker å sette til side de eksisterende regionale planene før de eventuelt blir oppdatert med ny kunnskap om konsekvenser for villrein ved en rullering. For å dempe konfliktnivået er det viktig at Energi- og miljøkomiteen signaliserer at de regionale planene gjelder frem til de eventuelt blir revidert, og kommune planer blir oppdatert i samsvar med dette.

Det trengs NY politikk og klare signaler for å bedre forholdene for villreinen. Målrettede tiltak må iverksettes raskt. De foreslåtte tiltakene innebærer å «fortsette som før» og er utilstrekkelige. God kvalitet må nås innen år 2050.

Tilstanden i villreinområdene er trolig langt verre enn det klassifiseringen etter kvalitetsnormen tilsier, spesielt for delnorm 3 leveområde og menneskelig påvirkning. Når delnorm 3 er satt til «ikke godkjent», så er store funksjonsområder / viktige trekkveier mer enn 90% ute av bruk. En må strekke seg etter god tilstand raskt, siden god tilstand kun betyr at viktig viktige funksjonsområder / trekkveier er mindre enn 50% ute av bruk. Bedring av delnorm 3 må prioriteres, da utfordringer i de andre delnormene i hovedsak skyldes problemer i delnorm 3. Forvaltning av villreinarealene krever langsiktig tenking. For bedring av den alvorlige situasjonen for villreinen må det imidlertid handles raskt og kraftfullt i løpet de neste 3 år. Tiltakene må få virke over tid (10-20 år) da tradisjonsbærere hos dyra er borte og det kan ta tid å endre arealbruken selv om forstyrrelsene er borte. Meldingen har et altfor svakt og uforpliktende tidsperspektiv frem til år 2100.

Villreinen er redd folk og dette grundig dokumenter gjennom erfaringsbasert kunnskap og forskning. Vannkraftmagasiner og hovedveier/jernbane er det vanskelig å gjøre noe med på kort sikt, men det er mulig. Den store negative påvirkningsfaktoren som det kan gjøres noe med raskt, er menneskelig ferdsel. Et edderkoppnett av merkede stier- og løyper kombinert med andre moderne friluftslivsformer gir store arealunnvikelser og barriereeffekter. Gjennom stengte trekkveier og skremsel hindres dyra i å benytte de beste beiteområdene gjennom året. Høyt energibruk pga. flukt kombinert med dårlig arealbruk og mattilgang, gir lave vekter, høy parasittbelastning og dårlig dyrehelse. Bare på Hardangervidda dør i snitt 2 dyr daglig (utenom jaktuttaket) pga. sult og parasittbelastning pga. manglende arealbruk. Årsaken er kjent – menneskelig ferdsel.

NINA har dokumentert og konkludert med at den ikke-motoriserte ferdselen langs merkede stier alene er så stor at reinen er forhindret fra å bruke de beste kalve- og oppvekstområdene på Hardangervidda. Det er den ikke-motoriserte ferdselen som i dag ikke styres av forvaltningen, men som får utvikle seg helt fritt. Driveren i dette systemet er Den Norske turistforenings nett av stier og løyper, samt hytter i villreinfjella. Uten en omfattende endring sti- og løypenettet og reduksjon i ferdselen, vil det aldri kunne bli bedring for dyra. Motorisert ferdsel i villreinfjellet er i utgangspunktet forbudt og har et omfattende regelverk. Forvaltningen har alle muligheter til å forvalte dette til beste for villreinen. Tilrettelegging og markedsføring for masseturisme og næringsaktører innen friluftslivsopplevelser er uten forvaltningsmessig styring. Her er regelverket fraværene og dette må endres.

Det er ikke allemannsretten og muligheten til å gå til fots eller på ski som skal forbys eller reguleres. Det er en forvaltningsmessig styring av tilretteleggingen av stier- og løyper for ferdsel / masseturisme, som må på plass. Dette i tillegg til en forvaltningsmessig styring av forstyrrende ferdselsformer som kiting, hundekjøring, elvepadling, sykling mm. Meldingen foreslår å løse problemene med ferdsel langs stier og løyper i villreinfjellet gjennom frivillighet og «auka tilrettelegging av villreinvennleg ferdsel» . Å løse problemet med stor ferdsel gjennom tilrettelegging av ytterligere ferdsel vil aldri virke. Økt tilrettelegging, kanalisering  og markedsføring vil kun gi større samlet belastning for villrein og annet naturmangold. Nye stier- og løyper i villreinfjellet må kun tillates der dette er et ledd i nedleggelse av andre problematiske stier- og løyper. Frivillighet vil ikke virke for friluftslivs- og næringsaktører med store økonomiske interesser i å opprettholde / øke sin aktivitet. Så godt som alle forsøk på frivillige løsninger har de siste 30 årene strandet, såfremt aktørene selv ikke har økonomisk interesse av endring.

Det er signalisert at «ingen skal bidra med alt, men alle skal bidra med litt». I villreineområdene er det kjente problemstillinger og årsaken til utfordringene er kjent. Tiltak for å bedre situasjonen må derfor være målrettet for det enkelte problem og område. Det har ingen hensikt å gjøre mange mindre tiltak om det er ett kraftfullt tiltak som er avgjørende. «Ostehøvelprinsippet» vil kun medføre at alle tar ubetydelige grep, med liten kostnad for den enkelte og ingen effekt for villreinen. Tiltak må være målrettet og kraftige nok for å løse de konkrete problemene i villreinfjellene.

Andre innspill

• Meldingen legger ikke opp til ny politikk som kreves for bedring for villreinen. Det foreslås i realiteten 0-alternativet, dvs. fortsette som før med utredinger og gode intensjoner.
• Meldingen underslår kunnskapsgrunnlaget om friluftslivsferdselen sin negative påvirkning i villreinfjellet, dvs. arealunnvikelser og barriereeffekter.
• Meldingen signaliserer ingen forvaltningsmessig styring av tilretteleggingen for ikke-motorisert ferdsel og regulering av friluftslivaktivitet som utgjør et problem .
• Det må gis sterke og klare signaler om at stier- og løyper med for stor og for villreinen skadelig ferdsel, må legges ned / legges om.
• Tiltaksdelen er upresis og gir rom for tolkning som gir liten styringseffekt.
• Målene har så lang tidshorisont at det ikke har noen verdi - «alt kan gjøres senere».
• Områdevern er ikke effektivt tiltak for å ta vare på viktige leveområde for villrein, jfr. bl.a. Hardangervidda. Dette skyldes manglende regelverk og vilje til styring og regulering av friluftslivsferdselen og tilretteleggingen for dette. Verneområdene tiltrekker mer folk.
• Meldingen må selv vektlegge og signalisere tydelig at forvaltningen skal være kunnskapsbasert.
• Det må presiseres at det kun kan legges til rette for friluftsliv og lokal verdiskaping i verneområdene så lenge det ikke går utover sårbare verneverdier som villrein. Tradisjonell høsting- og landbruksnæring må prioriteres fremfor tilrettelegging for masseturisme.
• Nivå på ferdsel i villreinområdene må tilpasses og holdes på et nivå som ikke er skadelig for villreinen. Det er forstyrrelsen av villrein som må reduseres, ikke bestandsstørrelsene som skal tilpasses høy grad av menneskelig ferdsel og forstyrrelse.
• Spillemidler til løyper og overnattingshytter i fjellet (32 mill. kr i 2024) og som DNT har delegert myndighet for å forvalte, må brukes til nødvendig omstilling av turistforeningenes virksomhet i villreinområdene.
• Turistforeningene må underlegges gjeldende lovverk (NML § 11 og 12) om at den som skader naturmangfoldet skal betale.
• Konkretisere bedre hjemler for å regulere tilrettelegging av ferdsel, samt regulere ferdselsformer som ikke er til fots/ski. Det må forankres at vedtatte kommunale / regionale sti- og løypeplaner må følges av alle aktører.
• Det må presiseres grunneiers rett til å nekte tilrettelegging av merka stier og stikka løyper, samt motorferdsel over egen eiendom, uten at Miljødirektoratet kan overkjøre, når det er sårbart område for villrein.
• Det må settes av nok ressurser for iverksetting av tiltak som kan bedre forholdene for villreinen.
• Ved godkjenning av tiltaksplaner er det viktig at kunnskapsgrunnlaget vektlegges og at de for villreinen viktigste tiltakene prioriteres.

Dovrefjell nasjonalparkstyre er forvaltningsmyndighet for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og tilliggende verneområder, der hovedformålet er ivaretakelse av villreinens leveområder. Nasjonalparkstyret består av et politisk styre oppnevnt av Miljødirektoratet og sekretariat med forvaltere med kontorsted på forvaltningsknutepunktet Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn. Vi arbeider med arealforvaltning, motorferdsel og kanalisering av besøkende - med mål om å styrke og ivareta verneverdiene, øke forståelsen for vern og samtidig skape gode opplevelser for de besøkende.

Høringsinnspill

Forvaltningen av verneområdene skal gjennomføres i samsvar med internasjonale forpliktelser, naturmangfoldloven og verneforskrifter. Verneområdene forvaltes på vegne av hele nasjonen. Vern av nasjonalparker skal bidra til å ta vare på større intakte økosystemer slik at disse også kan være tilgjengelige for et enkelt friluftsliv. Friluftsaktivitet som går på bekostning av verneverdiene, vil ikke være i tråd med verneformålet.  Kanalisering og regulering av menneskelig aktivitet er derfor viktig for å ivareta villreinens leveområder i våre verneområder.

I samarbeid med DNT Oslo har vi fjernet både stimerking og vinterstikking for å hensynta villreinen. Samtidig har annen sti- og løypemerking fått stå, slik at besøkende fremdeles kan ha gode naturopplevelser.

Regjeringa vil samarbeide med sentrale friluftsorganisasjoner for å sikre bedre kanalisering av ferdsel i villreinområdene. Vi er enige i at det er positivt med god dialog og støtter dette, men mener det er avgjørende at et slik samarbeid for felles løsninger må skje i tett samarbeid med verneområdeforvaltningen der dette er aktuelt.

Nasjonalparkene har attraksjonskraft bare i kraft av å være nasjonalpark. Dovrefjell-Sunndalsfjella har i tillegg en stor attraksjonsverdi ved at dette området er det eneste i Europa hvor det finnes en livskraftig og viltlevende moskusbestand som er lett tilgjengelig. Dette har ført til en betydelig økning av ferdselen, noe vi har registrert gjennom ferdselstellinger og rapporteringer fra guidefirmaer. I nasjonalparken har andel utenlandske besøkende økt med 21 prosent de siste 12-13 årene, mens andelen førstegangsbesøkende i samme periode har økt med 12 prosent (Brukerundersøkelse 2022). Økt ferdsel og sterkere «turistifisering» krever aktive tiltak, god informasjon og styrt ferdsel for å unngå at aktiviteten påvirker villreinens trekkområder på en negativ måte. Gjennom å ha god dialog med moskusguidefirmaer og legge til rette for årlige møter mellom forvaltning, oppsyn og reiselivet på Dovrefjell, ønsker vi å støtte opp under denne formen for organisert ferdsel. Vi fremmer også guida  moskusturer gjennom våre SoMe kanaler. Ved å bruke moskusguide som har tillatelse til slik virksomhet fra oss, formidles sporløs ferdsel og hvordan hensynta dyreliv og andre naturverdier.

I Stortingsmeldinga vises det til moskusstien og veiledninga som sommeren 2023 ble gjennomført her. Flere aktører på forvaltningsknutepunktet var med på dette nybrottsarbeidet. Forvaltningsknutepunktet på Hjerkinn har blitt akkurat den samarbeidsarenaen som regjeringen i sin tid hadde som mål. Og når det gjelder naturveiledninga på moskusstien så er dette en type kanaliserings- og informasjonstiltak som virker! Tiltaket er bra for villrein og bra for folk. Sammen har miljøet på Hjerkinn fått til et noe som treffer godt. Vi ønsker å fortsette å bruke folk for å kanalisere folk, og har trua på at slike møter mellom mennesker gir noe mer enn det en informasjonsplakat gjør.

Vi har behov for økte ressurser for å skape mer forståelse for tilrettelagte tiltak og begrensninger i de mest sårbare områdene, på den mest sårbare tiden på året der villreinen trenger ro.

Allemannsretten står naturlig sterkt i Norge. Vi ser likevel positivt på at Regjeringa i Stortingsmeldinga legger opp til å utrede forslag til nye virkemiddel for å kunne innføre både tidsavgrensa og varige ferdselsrestriksjoner ved behov. Det er avgjørende at virkemiddelene kommer raskt på plass og følges opp med ressurser.

Moskusstien ble etablert etter initiativ fra forvaltninga i 2017 og har, sammen med informasjon og veiledning, bidratt til reduksjon av ferdselen lenger inn i mer sårbare områder der villreinen trekker. Ferdselstellinger som har pågått siden 2006 forteller oss dette. Særlig påvirkes det økende antall dagturbesøkende til å velge å gå moskusstien.  Dette viser at positiv tilrettelegging kan gi gode resultater. Ytterligere kunnskapsformidling, informasjon og veiledning er derfor avgjørende for å få til en mer villreinvennlig ferdsel. Skal vi komme i mål med dette, vil det være nødvendig med fortsatt godt samarbeid og ikke minst tilstrekkelig personellressurser med gode kunnskaper om natur og kommunikasjonskompetanse. Formidling med god kvalitet og utadretta kommunikasjon vil være avhengig av profesjonalitet, forutsigbarhet og stabilitet for å kunne gi uttelling også over tid. Vi ser et tydelig behov i vår hverdag for en helhetlig og langsiktig satsing på informasjon og kunnskapsformidling for å kunne bidra til ivaretakelsen av leveområdene for Europas mest opprinnelige villreinbestander.  

Innspel til Stortingsmeld. 18 (2023–2024) frå Naturvernforbundet Vest-Telemark.

Ein forbetra tilstand for villrein

Me har nokre punkt me meiner treng ekstra trykk og tydelegheit når de no skal behandle stortingsmeldinga, der hovudpoenget er at det er ståa no i dag som det må gjerast noko med, ikkje berre nye inngrep.

Det har aller vore så stor sosial aksept i befolkninga som no for å gjere solide grep for villreinen og alle andre artar i dens leveområde. Dette må bli ei stortingsmelding for villreinen, ikkje for folk.

1. Strengare tiltak mot varige tap av leveområde og uønskt ferdsel:

• Stagge hyttebygging i og kring villreinområda våre. Dette skapar massivt og irreversibelt press og ferdsel i verna område. Hyttebygginga skjer ofte i viktige randsoner og er ein del av influensområdet.
• Bruke speilvendingsprinsippet.
• Utvide bruken av ferdselsforbod: Iverksette midlertidige og permanente ferdselsforbod i kritiske villreinområde, basert på vitskapleg kunnskap om villreinens vandringsmønster og behov. Med særleg fokus på område der andre og mjukare verkemiddel har vist seg utilstrekkelege.

• Stagge og fjerne tilrettelegging inn viktige delar av villreinområda. Det gjeld alt frå steinlagde stiar, parkeringsplassar, vegar, osv. som er etablera utan omsyn til villreinens årshjul, beitebehov og ferdselsvegar. Med klimaendringar blir òg randsonene viktigare og viktigare.
• Gjere sti- og løypeplanar bindande:Sikre at alle stiar og løyper i villreinområde er godkjente og merkte, og at ferdsel berre føregår på desse. Dei må ta omsyn til behova til villreinen og sikre at menneskeleg ferdsel ikkje forstyrrar deira leveområde. Desse planane må vere forpliktande for å sikre effektiv gjennomføring.
• Flytting eller stenging av hytter og stiar: Aktiv bruk av verkemiddel som stenging, hytteflytting og omlegging av stiar for å gjenopprette naturområde som har blitt negativt påverka av menneskeleg aktivitet. Desse områda er definera i forslaget til tiltaksplanen som vart overlevert frå Statsforvaltaran.
• Etablere effektive system for å overvake og rapportere ulovleg ferdsel og anna aktivitet som skadar villreinen.

• Innføre strengare straff for brot på regelverket
• Minske tilrettelegging og servicenivå på hytter i villreinområda.
• Hindre fleire inngrep frå kraftproduksjon i villreinområda.
• Sørge for å minske negativ påverknad frå beitenæring. 

   2. Utvida vern av villreinområde:

• Utvide nasjonalparkar: Utvide grensene til eksisterande nasjonalparkar og etablere nye nasjonalparkar i område med villreinbestand.
• Opprette landskapsvernområde: Etablere landskapsvernområde som bufferzone rundt nasjonalparkar og andre verna villreinområde. Viktig å forstå at influensområdet for biologisk leveområde er store og at til dømes hyttebygging har ein stor del av skulda for tapte leveområde.
• Strengare regulering av friluftsliv: Innføre strengare reguleringar av friluftsaktivitetar i villreinområde, til dømes avgrensingar på motorferdsel, kiting, sykkel og andre tekniske framkomstar som aukar mobilitet.
• Fastsetjing av område for vern: Identifisering og fastsetjing av område der menneskeleg ferdsel må avgrensast eller forbys for å sikre overlevinga til villreinbestandane. Dette inkluderer utviding av nasjonalparkar og andre verneområde                                                                                                                                                                                                                                                                     

 3 . Auka ansvar og samarbeid:

• Unngå ansvarsfråskriving: Ansvaret for villreinforvaltning må ikkje skyvast nedover til kommunalt nivå åleine. Statlege styresmakter må ta eit aktivt ansvar for å koordinere innsatsen og sikre ein heilskapleg tilnærming.
• Styrke samhandling: Etablere effektive samarbeidsmekanismar mellom statlege styresmakter, lokalsamfunn, forskarar og andre relevante aktørar for å sikre ein koordinert og berekraftig forvaltning av villreinen og deira leveområde.
• Sikre tilstrekkelege ressursar for å handheve regelverk og forbod i villreinområde.
• Auke kunnskap og bevisstgjering: Investere i forsking og kunnskapsformidling om villreinen og tydinga hennar for norsk natur og kulturarv. Auke bevisstgjeringa hjå befolkninga om trugsmåla mot villreinen og behovet for å ta vare på den.

• Nasjonalt ansvarsart: Anerkjennelse av at ansvaret for villreinens overleving og forvaltning ikkje kan overlatast berre til kommunane, men må også vere ein nasjonal prioritet. Dette inneber å sikre tilstrekkeleg finansiering, oppfølging av planverk, koordinering og politisk merksemd på nasjonalt nivå over tid.
• Dialog og samarbeid med lokalsamfunn. Involvere lokalsamfunna og berørte aktørar aktivt i utforminga og implementeringa av forvaltningsstrategiar for villreinen. Etablere arenaer for dialog og samarbeid mellom statlege styresmakter, lokalsamfunn, forskarar og andre aktørar. Auke og behalde den sosiale aksepten og forståinga for tiltak.

Dette er berre nokre få av tiltaka som MÅ iverksettast for å betre levekåra for villrein i Noreg. Det er viktig å handle raskt og målretta for å sikre at denne unike arten ikkje forsvinn frå norsk natur.

Mvh.

Bjarte Hestdalen-Styremedlem

Torfinn Sanden-Leiar

Styret i Naturvernforbundet Vest-Telemark

Norsk villreinsenter ble opprettet i 2006, og har som hovedformål å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinbestandene og -fjellene i Norge. 20 år etter prosjektet “Villrein og Samfunn” er de fleste strategier og tiltak gjennomført, men utviklingen for villrein har likevel gått i feil retning. Det er derfor behov for ny politikk og virkemidler, og vi ser svært positivt på at regjeringen har valgt å legge fram stortingsmeldinga om en forbedra tilstand for villrein, der ambisjonen er å få en samlet og kraftfull innsats på tvers av samfunnssektorene.

I konkretiseringen av kvalitetsmålet i kvalitetsnormen (art. 3) sier regjeringen at den ønsker å fastsette ambisiøse, men realistiske mål. Derfor har regjeringen målsetting om å stoppe den negative utviklingen i alle de 24 villreinområdene innen 2030, og oppnå minimum middels kvalitet for alle disse områdene innen 2050. Sett i lys av utviklingen de siste 20 år synes vi ikke målene framstår som ambisiøse hva gjelder å oppnå nødvendige forbedringer innen rimelig tid. Vi er bekymret for at målsettingen om å bare stoppe negativ utvikling innen 2030 kan være en bremsekloss for å få gjennomført tiltak der noen områder kan få forbedring til middels tilstand lenge før 2050. Det er kritisk at tiltaksplanene blir fulgt opp med godt prioriterte tiltak så snart planene er vedtatt, og følges av ressurser.

Regjeringen peker på fem strategiske områder for å nå målene. Under disse blir det foreslått ny politikk som skal føre til at målene for villrein kan nås. Vi støtter de fleste ”regjeringen vil”- punktene, men ser behov for å framheve og kommentere noen av dem.

Helhetlig og restriktiv arealforvaltning i villreinfjellet
Manglende helhetlig arealforvaltning er den viktigste årsaken til den negative utviklinga for villreinen. Derfor legger meldinga opp til en høy terskel for nye inngrep. Det fortelles hvilke tiltak sektormyndigheter kan bidra med for å redusere belastningen på villrein og -områder, og oppnå en forbedret  tilstand. Når det gjelder energisektoren er villreinhensynet svekket. I nasjonal ramme for vindkraft, framlagt i 2018, var det bred enighet om at villrein og vindkraft var uforenlig i samme område. Rammeplanen ble imidlertid lagt bort, og det er i dag ingen formelle hindringer for å søke konsesjon i et villreinområde. Dette er uheldig. Dersom overføringskapasitet i kraftnettet skal utvides, må eksisterende infrastruktur benyttes. Skal man etablere nye traseer må disse legges utenfor villreinområdene, også om det skulle være fordyrende.

Vi støtter i all hovedsak tiltakene som er foreslått for å styrke hensynet til villrein i kommunal og fylkeskommunal planlegging etter PBL. Her vil vi særlig framheve at kommunene settes i stand til å gjennomgå og sanere eldre vedtatte planer som vil ha negative konsekvenser for villrein («planvask»), jf.  kartleggingen som nylig er gjort av den store «tomtereserven» innenfor villreinområdene. Vi er godt fornøyde med roller og oppgaver som beskrives for Norsk villreinsenter framover. Regjeringen ser betydningen av, og behovet, for å styrke de tilgjengelige ressursene til villreinsenteret sitt arbeid med bl.a. veiledning, kartlegging, kvalitetsnorm, tiltaksplaner og verdiskapingsprosjekter. Vi er også enige i at det bør vurderes hvordan oppgavene til villreinnemnder og -utvalg kan videreutvikles og forsterkes.

Økt tilrettelegging av villreinvennlig ferdsel

Friluftsliv er viktig for folkehelse og livskvalitet. Rett til fri ferdsel forringes ikke av at deler av infrastrukturen i fjellet fjernes. Vår utøvelse av friluftsliv bør, i noen tilfeller, vike for å sikre arters overlevelse. Kanalisering og regulering av menneskelig aktivitet er et viktig virkemiddel i restaurering av villreinområder.

Regjeringen fokuserer på villreinvennlig ferdsel, men økt tilrettelegging har også bieffekter, som økt attraksjonskraft. Skal man unngå økt ferdsel, må man samtidig kunne bruke andre virkemidler. Det er derfor ikke økt tilrettelegging for ferdsel som trengs, men godt gjennomarbeidet kanalisering som skåner sårbare områder. Juridisk bindende regionale sti- og løypeplaner kan være et godt hjelpemiddel, under forutsetning av at hensynet til villrein og naturmangfold veier tyngst.

De fremste virkemidlene for å bedre villreinens kår er i dag myke virkemidler som kanalisering av ferdsel og informasjon. Situasjonen i villreinfjella er imidlertid alvorlig, noe klassifisering etter kvalitetsnormen viser. Noen områder tåler lite eller ingen ferdsel i visse deler av året. Her er ikke informasjon og veiledning tilstrekkelig. Man vil derfor være avhengig av å kunne bruke regulerende virkemidler i visse situasjoner. Regjeringen vil “greie ut forslag til nye verkemiddel med heimel i naturmangfaldlova for å kunne innføre både tidsavgrensa og varige ferdselsrestriksjonar ved behov”. Dette er viktig, og det haster å få denne muligheten på plass.

Et samarbeid mellom KLD og friluftsorganisasjoner for å sikre kanalisering av ferdsel må inkludere faginstitusjoner med inngående kunnskap om villrein og ferdsel, samt verneområdeforvaltningen der dette er aktuelt.

Mange villreinområder har lite verna areal. Dette medfører et behov for enten å utvide verneområdene til å omfatte viktige områder for villreinen, og/eller samordne regler og forvaltning i områder med og uten vern. Dette er viktig for å kunne håndtere uregulert ferdsel og møte fremtidige utfordringer.

Bedre villreinhelse

Regjeringen ønsker bedre villreinhelse. Økt kunnskap om hvordan reinens helsetilstand påvirkes av fragmentering av leveområdene og klimaendringer er særs viktig. Vi mener at kvalitetsnormen har et potensiale til å bli et enda bedre verktøy for å overvåke og måle tilstand, gjennom styrking av parametere knyttet til helse. Vi støtter formuleringene om satsingen på samarbeid med beitenæringen om felles kunnskapsutfordringer. Likeledes mener vi fokus på saltslikkestein og potensiale for spredning av sykdommer og parasitter mellom beitedyr og villrein, er særdeles viktig. Både kunnskapsutfordringer og saltslikkesteiner har vært sentrale temaer i forbindelse med forslag til tiltaksplaner for de nasjonale villreinområdene.

Mer bærekraftig bestandsforvaltning

Regjeringen vil bl.a. “bidra til å sikre at ny kunnskap tilpassa lokale forhold blir tatt i bruk i forvaltninga av villreinen”. Dette er viktig. Samtidig mener vi at lokal medvirkning og forankring av kunnskapsinnhentingen kunne vært uttrykt tydeligere i meldinga. Det vil kunne øke tilliten til, og bruken av, kunnskapen. Et problem som bør ses på, er at i mange av villreinområdene, spesielt de mindre, er økonomi en begrensende faktor for aktivitet, i hvert fall i villreinutvalgene. Dette skyldes at de har små/ingen inntekter fra fellingsavgifter pga. få felte dyr årlig.

Målrettet restaurering av villreinens leveområder

Regjeringen påpeker at restaurering er særlig aktuelt i tidligere trekkområder som har gått ut av bruk pga. menneskelig aktivitet, og at slikt arbeid i første rekke vil bli prioritert når en skal fastsette tiltaksplaner. For å bedre villreinens levevilkår bør noe infrastruktur og bygningsmasse flyttes eller fjernes. Restaureringstiltak kan variere i størrelse og kompleksitet, fra f.eks. flytting av en tursti til store tekniske inngrep, og det vil være behov for gode finansieringsordninger. Vi er enige i at villreinfondene som settes av ved vilkårsrevisjoner vil være en viktig kilde i villreinområder med mye vannkraft, og at det bør utredes videre hvordan slike ordninger kan bli innrettet slik at flere sektorer kan bidra. Vi mener også at det fra statens side må legges til rette for en stor strategisk budsjettsatsing med varighet over flere år for å sikre gjennomføring av kostnadskrevende tiltak knyttet til restaurering av villreinområder etter hvert som tiltaksplanene skal settes i verk. Det vil også være nødvendig med god lokal brukermedvirkning og en forskningsmessig oppfølging av tiltakene slik at en kan få økt kunnskap både om effekter og om prosjektorganisering.