Lov om abort (abortloven)

Helsesenter for papirløse migranter i Oslo og Bergen takker for muligheten til å komme med innspill til denne høringen. 

Helsesenteret mener det må sikres et likeverdig aborttilbud til alle kvinner, uavhengig av oppholdsstatus. Vi støtter abortutvalgets anbefaling om å lovfeste gratis helsehjelp i forbindelse med abort for alle kvinner, også papirløse. I tillegg må papirløse få tilgang til allmennlegetjeneste der de bor, for å få informasjon om abort, veiledning/henvisning og oppfølging.  

Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo og Bergen drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Vi tilbyr primærhelsetjenester til mennesker uten gyldig oppholdstillatelse i Norge, og helsehjelpen ytes av frivillig helsepersonell. Helsesentrene møter gravide kvinner som ønsker abort og veileder/henviser dem til spesialisthelsetjenesten. Vi tilbyr også samtale og oppfølging før, under og etter gjennomført abort samt prevensjonsmidler. En studie gjort av Eick i 2022, viste at av de gravide som henvendte seg til Helsesentrene i perioden 2009–2020 ble omtrent tre av ti henvist videre til provosert abort etter eget ønske. Det er en høyere andel sammenlignet med andelen kvinner som tar abort i Norge samlet sett.  

 Ifølge forskrift har papirløse rett til øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. De har også rett til vurdering fra spesialisthelsetjenesten, og svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Og de har rett på abort. Pasienten skal i utgangspunktet betale for helsehjelpen, men det kan ikke kreves forhåndsbetaling der helsehjelpen ikke kan vente. Vedkommende helseinstitusjon eller tjenesteyter skal dekke utgiftene dersom pasienten ikke har betalingsevne.

Papirløse har ikke rett til fastlege, og dermed ikke tilgang til primærhelsetjenester.  

 Papirløse kvinner er i særlig sårbar situasjon og har dårlig tilgang til helsehjelp. 

Papirløse kvinner er trippelutsatt; de er en minoritet i landet de befinner seg i, de er kvinne og de er papirløs migrant. Papirløse lever med mye frykt og uforutsigbarhet, stress og under dårlige levekår. Helsesentrene erfarer at det er flere barrierer for papirløse kvinner å få reell tilgang til abort. Kvinner som oppsøker Helsesentrene kan ha vanskeligheter med å navigere i helsesystemet, er ikke kjent med sine rettigheter og er bekymret for betaling for behandlingen. Helsepersonell på sin side har en krevende rolle, for hvordan skal de skal ivareta pasienten da fastlege og refusjonsordninger mangler?  

 To pasienthistorier fra Helsesenteret for papirløse migranter.

• En kvinne oppsøkte Helsesenteret med ønske om abort. Helsesenteret hjalp kvinnen å få time på sykehuset. Etter avtalen på sykehuset kom kvinnen fortvilt tilbake til Helsesenteret. Hun hadde fått en faktura for forsamtalen som hun ikke kunne betale, og hun hadde blitt forespeilet at aborten vil koste 17 000 kr. Dette bidro til at hun ble utrygg og kviet seg til å gjennomføre aborten.  

• En ung jente kom til Helsesenteret og ønsket abort. Helsesenteret ringte sykehuset for å avtale time. Ansatt på sykehuset spurte "skal pasienten ha kirurgisk eller medisinsk abort, fordi det er forskjell i pris”.  

Helsesentrene anbefaler 

1.  Lovfest gratis helsehjelp i forbindelse med abort til alle uten diskriminering, uavhengig av oppholdsstatus. 
2. Gravide og abortsøkende papirløse kvinner må sikres tilgang til fastlege, og det må opprettes en frikode for papirløse som gir fastleger anledning til å ta imot papirløse pasienter og få refusjon. Uten tilgang til lege i primærhelsevesenet risikerer kvinner å ikke få tilgang til seksuell og reproduktiv helsehjelp. 
3. Abortsøkende papirløse kvinner må sikres tilbud om råd og veiledning av kompetent helsepersonell før, under og etter abort. 
4. Øke kunnskap i offentlige helseinstanser om hvilke spesielt sårbare situasjoner papirløse migranter lever i, og spesielle utfordringer denne gruppen opplever. Vurdere og gjennomgå rutiner og retningslinjer for å ivareta personer i spesielt sårbare situasjoner.    
5. Sikre tilgang til gratis prevensjonsveiledning og langtidsvirkende prevensjon for papirløse kvinner som er i en sårbar livssituasjon for å forebygge uønsket svangerskap og abort.
6. Som et ledd i en eventuell utredning av alternativ organisering i primærhelsetjenesten ved tidlig medikamentell hjemmeabort, må det undersøkes hvordan det kan sikres at kvinner som er papirløse også får dette tilbudet.  

Takk for oppmerksomheten. 

 Med vennlig hilsen    

Helsesenteret for papirløse migranter i Bergen og Oslo   

Katrine Meisfjord Virksomhetsleder i Bergen  

Linnea Näsholm  Virksomhetsleder i Oslo 

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) mener det er behov for en ny og forbedret abortlov som bedre ivaretar kvinners rettigheter. Ombudet mener at:

• Abortnemndene bør fjernes og kvinners rett til selvbestemmelse bør økes frem til uke 22.
• Alle kvinner må få likeverdig behandling i abortsaker.
• Abortloven må ha et klart kjønnsperspektiv ved å bruke ordet «kvinne».
• Det bør lovfestes rett til oppfølging til kvinner som får endelig avslag i nemnd og må gjennomføre svangerskapet mot sin vilje.
• Det bør sikres en fortgang i utredning for tilgang til medikamentell abort utenfor spesialisthelsetjenesten.
• Lovhjemler som tillater tvungen abort grunnet nedsatt funksjonsevne må fjernes.
• Informasjon til foreldre som venter barn med en funksjonsnedsettelse må være objektiv, nøytral og standardisert.

Fjern nemndene og øk kvinners rett til selvbestemmelse

Ombudet mener at kvinnen selv er best i stand til å avgjøre spørsmålet om abort. Ombudet mener at kvinners rett til selvbestemmelse bør økes frem til uke 22, og at abortnemndene bør fjernes. Abortnemnder er et inngrep i retten til selvbestemmelse for gravide. Nemndsbehandling kan også fremstå som krevende for den gravide som i frykt for avslag kan komme til å ikke fremme egne synspunkter og spørsmål om tvil. Ombudet mener at retningslinjene fra WHO (Verdens Helseorganisasjon) (2022)[1] bør vektlegges. WHO sine retningslinjer bygger på helsefaglige vurderinger og kvinners menneskerettigheter. WHO har i retningslinjene uttalt at juridiske begrensninger i retten til å ta abort, i liten grad påvirker kvinnens endelige valg, men at kriminalisering og andre juridiske begrensninger kan presse gravide til å få gjennomført utrygge og ressurskrevende aborter. Det anbefales at tilgang til abort ikke skal kreve tillatelse fra en tredjepart. Dette støttes også av CEDAW-komitéen som i 2023 ga anbefalinger til Norge om å: «Ensure that the abortion law respects the autonomy of women and consider the possibility of removing the involvement of an abortion board»[2]. Ombudet mener at abortnemndene bør fjernes, og heller erstattes av støttesamtaler og veiledning der det er ønsket.

Likeverdig behandling av alle kvinner

Ombudet er generelt bekymret for at lovforslaget innebærer en opprettholdes av nemnder etter uke 18, og spesielt bekymret for hvordan de nye foreslåtte nemndene vil oppleves for kvinnen. Dersom det skal eksistere nemnder, må det sikres at kvinnens perspektiv ivaretas, og det er spesielt viktig med ivaretagelse av sårbare grupper, slik som kvinner med lav digital kompetanse og med annet språk. En av konklusjonene fra rapporten Kvinners erfaringer med abortnemnder er: «Dagens nemndsystem favoriserer ressurssterke kvinner og kan bidra til å ytterligere marginalisere allerede sårbare kvinner»[3]. Vi er bekymret for at det nye nemndsforslaget kan forsterke dette ytterligere, ved at det er foreslått færre nemnder, og at saksbehandlingen primært skal foregå skriftlig og gjennom digitalt oppmøte. Undersøkelser viser at 1 av 5 personer i Norge ikke er digitale[4]. Dette gjelder særlig personer som står utenfor utdanning eller arbeid, og mange av disse har innvandrerbakgrunn og/eller funksjonsnedsettelser. Det vil derfor være uheldig å ha en saksbehandling som kan skape en barriere for å få innvilget en abort. Ombudet vil derfor oppfordre til å vurdere om de nye nemndene vil ivareta gravides rettigheter i stor nok grad.

Kjønnsperspektiv i lovverket

Vi har tidligere fått kritikk av FNs kvinnekomité for kjønnsnøytralitet i lovverket[5], og vi mener at abortloven bør ha et klart kjønnsperspektiv. Abort er en viktig kvinnesak, og det bør reflekteres ved å bruke ordet kvinne i lovteksten. Det er samtidig viktig å sikre transpersoners rett til abort.

Rett til oppfølging for kvinner som får avslag i nemnd

Ombudet er glade for at oppfølging før og etter abort styrkes. Ombudet vil også her minne om at oppfølgingstilbudet må være likeverdig uavhengig av bosted og at det må være tydelig for kvinnen hvor hun kan henvende seg ved behov for oppfølging ved en abort. Vi mener det i tillegg bør vurderes om det finnes et tilstrekkelig tilbud for oppfølging av menn. I tillegg mener ombudet at det bør lovfestes en rett til oppfølging for de kvinnene som får endelig avslag i nemnd, og som må gjennomføre svangerskapet mot sin vilje.

Abort i primærhelsetjenesten

Ombudet mener at kvinners tilgang til abort utenfor spesialisthelsetjenesten må styrkes og at abort må bli lettere tilgjengelig, uavhengig av bosted. Det står følgende i det nye lovforslaget: Et eventuelt fremtidig tilbud om abort i den kommunale helse- og omsorgstjenesten må utredes nærmere før det eventuelt kan etableres. Ombudet mener at det bør settes i gang en utredning så raskt som mulig, og håper at helse- og omsorgskomiteen vil prioritere dette i statsbudsjettet for 2025.

Selvbestemmelse for kvinner med utviklingshemming

Alle kvinner har rett til selvbestemmelse, og dette inkluderer kvinner med utviklingshemming og/eller «alvorlig sinnslidelse». Ombudet mener at lovhjemler som tillater tvungen abort grunnet nedsatt funksjonsevne må fjernes, og erstattes av rett til beslutningsstøtte som bygger oppunder kvinnens interesser. Ombudet støtter ikke at verge fortsatt skal kunne søke om abort på vegne av en person som ikke har beslutningskompetanse. Ombudet mener at det må utredes nærmere om det i det hele tatt er et juridisk handlingsrom til å gjøre inngrep i funksjonshemmede kvinners rettigheter. Å videreføre lovgivning som tillater tvungen abort undergraver kvinners rettigheter og bidrar til fortsatt marginalisering av funksjonshemmede. Det er avgjørende at lovgivningen endres for å sikre at alle, uansett funksjonsevne, har rett til å ta egne beslutninger om sin kropp og helse. Disse anbefalingene er godt forankret i internasjonale menneskerettighetsstandarder, spesielt CRPD, CEDAW og Istanbulkonvensjonen, som fokuserer på selvbestemmelse og autonomi. Det er også bekymringsverdig at Regjeringen ikke ser behov for å ha noen form for klageadgang eller rettssikkerhetsmekanismer i videreføringen av at verge kan søke om abort på vegne av en kvinne uten beslutningskompetanse. Dette innebærer at kvinner i disse situasjonene har dårlig rettssikkerhet og det vil være en fortsatt risiko for at aborter skjer i strid med kvinnens ønske. Ombudet er også svært kritiske til at det ikke er tilgang på statistikk eller oversikt og hvor mange som får utført abort med hjemmel i dagens abortlov §§ 4 eller 9, altså over hvor mange personer med utviklingshemming eller alvorlig sinnslidelse som får utført en abort som kan være mot deres vilje. Abortutvalget har ikke hatt tilgang til tall eller informasjon om dette. Ombudet har bedt om innsyn fra Abortregisteret, men har enda ikke fått tilgang.

Veiledning til foreldre som venter barn med en funksjonsnedsettelse

Ombudet mener det er svært positivt med økt informasjon og veiledning knyttet til abort. I den forbindelse vil vi påpeke at informasjon som gis til foreldre som venter barn med en funksjonsnedsettelse må være objektiv, nøytral og standardisert. Staten har plikt til å jobbe aktivt for å motvirke negative holdninger og stereotypier om funksjonshemmede.

[1] World Health Organization, 2022: Abortion care guideline

[2] Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, 2023, s. 13: Concluding observations on the tenth periodic report of Norway

[3] Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, 2023, s. 36: Kvinners erfaringer med abortnemnder

[4] Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, 2023: 1 av 5 nordmenn sliter med å bruke digitale tjenester

[5] Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, 2023, s. 3: Concluding observations on the tenth periodic report of Norway

Uke 18 må entydig defineres

Mange kvinner vet ikke når de hadde sin første dag av siste menstruasjon før de ble gravide. De har brukt prevensjon eller deres menstruasjoner er uregelmessige.

I klinisk praksis bruker vi ultralyd av fosterets størrelse for å bestemme svangerskapets lengde. For eksempel er utgangen av uke tolv definert som et 66 mm stort foster (fra hode til rumpe). De fleste fostre som er 66 mm, er ved utgangen av uke 13.  Helsedirektoratet har bestemt en usikkerhetsgrense med hensyn til fosterstørrelse slik at også kvinner som har store fostre i uke 12, skal få innvilget selvbestemt abort.

I forslaget til ny abortlov er ikke utgangen av uke 18 operasjonalisert i fosterets størrelse. Hvis utgangen av uke 18, operasjonaliseres i ultralydmål slik som utgangen av uke 12, vil mange fostre være ved utgangen av uke 19. Fostre som har vokst sakte vil være enda eldre. Kanskje 20-21 uker.  

Etter min mening, bør politikere som skal ta stilling til en eventuell ny grense for selvbestemt abort, få vite hva en slik grense er definert som og hva det innebærer.

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/alG4yd/selvbestemt-abort-hva-er-uke-18-i-et-svangerskap

Forslaget til ny abortlov kan ramme de svakeste

Forestill deg at du er Maria. Hun har nettopp oppdaget at hun er gravid. Hun har alltid hatt uregelmessige menstruasjoner og husker ikke sist hun menstruerte. Maria kunne ha vært en ekte person.

Hun er nærmest i sjokk, ringer sykehuset og ber om time til abort. Under ultralydundersøkelsen forut for aborten, viser det seg at fosterets størrelse tilsvarer rundt 17 ukers graviditet. Det er turnuskandidaten som undersøker henne. Maria er en av 15 abortsøkende den dagen. Det er satt av omtrent 20 minutter per abortsøkende kvinne. Ultralydbildene av fosteret ser Maria ikke. «Du kan ikke få abort-pille i dag. Din begjæring må behandles i abortnemnd siden du er så langt kommet i graviditeten», sier legen. «Vil du jeg skal sende din begjæring videre til nemnda?» «Ja», sier Maria, enda mer fortumlet.

Marias mann vil ikke ha flere barn. De har allerede to barn, bor trangt og har dårlig råd.  Maria får tenkt seg om i løpet av helga. Hun kan godt tenke seg et barn til, og svangerskapet er jo nesten halvgått. Hun har sett sine to tidligere barn i svangerskapsuke 18-19 ved hjelp av ultralyd.

Paret møter i nemnd. Mot slutten av møtet ber nemnda om å få snakke med Maria alene. Da får Maria formidlet at det nå er mannen som ønsker abort. «Vil du vi skal avslå begjæringen», spør nemnda? «Ja», sier Maria. «Jeg har ikke krefter eller mot til konflikt. Men hvis dere bestemmer, har ikke jeg noe valg.»

Det finnes kvinner som Maria. Hadde ikke nemnda eksistert, ville hun antakelig fått abortpille ved sin første konsultasjon, dratt hjem og blitt innlagt til behandling for oppstart av rier to dager senere.

Forslaget til ny abortlov inneholder ikke krav om veiledning eller tenkepause for kvinner som søker abort opp til utgangen av den 18. uken. Det er ikke alltid de som trenger mest hjelp og støtte som ber om det.

Argumentene for ny abortlov har vært at nemndene er unødvendige, og at kvinner føler seg nedverdiget i møtet med nemnd. Det er forståelig at kvinner, som har vært til krevende utredning på grunn av misdanning hos fosteret, synes det. Men kvinnen har ingen møteplikt i nemnda. Hun vil likevel få innvilget abort hvis fosteret er alvorlig sykt.

Kvinners behov og årsak til abortbegjæringt er ulike. Omtrent halvparten av alle som begjærer senabort, har friske fostre. Det finnes kvinner og fostre som kan ha nytte av møtet nemnd i stedet for abortpille ved første konsultasjon.

Hvorfor skal vi forandre nåværende abortlov? Det er ikke stor motstand i befolkningen mot loven. Et alternativ til nemnd for å kunne gi veiledning og informasjon er knapt beskrevet i forslaget til ny abortlov. Selvbestemt abort innen utgangen av den 18. uken vil i verste fall medføre at kvinnene, som har størst behov, ikke får tilstrekkelig veiledning eller medisinsk informasjon før aborten.

Høringsinnspill fra Norske Kvinners Sanitetsforening om forslag til ny abortlov 

Norske Kvinners Sanitetsforening er Norges største kvinneorganisasjon og representerer over 44 000 medlemmer. Sanitetskvinnene har jobbet med kvinners helse og livsvilkår siden 1896. Vi en av de fremste bidragsyterne på forskning innen kvinnehelse. Vi drifter tilbud som Veiledningssentre for pårørende, Flerkulturell doula og NKS Kvinnehelsehus, og vi har et mangfold av lavterskel aktiviteter og møteplasser for ulike målgrupper. 

Hovedtrekk i vårt innspill 

Sanitetskvinnene mener at abort skal være en trygg og faglig forsvarlig helsetjeneste som er tilgjengelig for alle. Vi støtter overordnet regjeringens forslag til ny abortlov, men ønsker at nemdene avvikles og etter uke 18 erstattes av en ordning som bedre ivaretar kvinnens selvbestemmelse. Vi støtter regjeringens forslag om at fosterantallsreduksjon sidestilles med abort. Vi er glad regjeringen fjernet kravet om at abort skal foregår på sykehus, men etterspør initiativ for å sikre utvikling av et aborttilbud i primærhelsetjenesten.  

Utvidet selvbestemmelse til uke 18 

Sanitetskvinnene støtter regjeringens forslag om å utvide selvbestemmelsen til uke 18. Det er ikke noen direkte sammenheng mellom antall aborter og lovgivningen i ulike land. For eksempel har Kroatia høyere antall aborter per innbygger enn Tyskland, selv om Tyskland har selvbestemt abort til uke 14, mens Kroatia har til uke 10. Nederland, som har den mest liberale abortlovgivningen, med selvbestemmelse til uke 24 har færre aborter enn vi har i Norge.  

De fleste aborter foregår i dag før uke 10. De aller fleste kvinner som har behov for abort tar den så raskt de kan. Det er ulike grunner til at kvinner tar abort etter uke 12.  En utvidelse av selvbestemmelsen vil ikke gi flere eller senere aborter; det vil øke kvinners råderett over eget liv, og sikre at de som av ulike årsaker har behov for abort mellom uke 12 og uke 18 spares for tilleggsbelastningen det er å måtte møte i nemd og legge egen skjebne i andres hender.  

Nemdene må avvikles 

Sanitetskvinnene er sterkt kritiske til nemdsystemet og mener grunnleggende at den som er best i stand til å fatte beslutning om svangerskapsavbrudd er kvinnen. Evalueringene av nemdsystemet viser at mange kvinner har opplevd det som svært belastende og umyndiggjørende å møte i nemd, og at det er en tilleggsbyrde i en allerede vanskelig situasjon. En rapport konkluderte med at nemndsystemet favoriserer resurssterke kvinner, og bidrar til ytterligere marginalisering av allerede sårbare kvinner. Vi kan ikke se at endringene av nemdene som er foreslått av regjeringen vil bøte på dette, og mener at nemdene må avvikles og erstattes av en annen ordning som ivaretar selvbestemmelsen. Vi savner at regjeringen utreder andre alternativer til nemnder, som obligatorisk rådgivning etter uke 18.  

Nemdene koster samfunnet 6 til 10 millioner kroner i året. Vi mener disse midlene bør brukes på veiledning og støtte av kvinnen istedenfor en nemd som skal ta beslutninger på deres vegne.  

Rett til oppfølgingssamtaler 

Vi er positive til at det innføres en rett til egenandelsfrie konsultasjoner etter abort, og ber om at dette også innføres for spontanaborter, selv om vi forstå at dette ligger utenfor abortloven.  

Reservasjonsretten 

Sanitetskvinnene noterer seg at reservasjonsretten lovfestes. Vi vil understreke at det må sikres systemer som gjør at dette ikke går utover at kvinner over hele landet skal ha rett til lik tilgang til abort, også når abort kan tilbys i primærhelsetjenesten. 

Abort i primærhelsetjenesten 

WHO anbefaler i sine retningslinjer fra 2021 at alle lovmessige og administrative barrierer mot abort fjernes og at det prioriteres å sikre kvinner enkel tilgang til abort. De anbefaler at abort også skal tilbys i primærhelsetjenesten og at flere yrkesgrupper kan utføre abort. De legger til grunn at tilgjengelighet er det viktigste tiltaket for å forebygge sene og utrygge aborter. Sanitetskvinnen mener disse retningslinjene også bør gi føringer for norsk praksis.  

Ved å åpne for abort i primærhelsetjenesten kan medisinsk abort utføres på helsestasjon, hos fastlegen eller hos gynekolog. De aktuelle fagforeningene (jordmødrene, helsesykepleierne og allmennlegene) er positive til forslaget. 

Norge er et langstrakt land. Mange kvinner har lang reisevei til sykehuset og har dermed dårligere tilgang til abort enn andre. For mange er reiseveien i seg selv en barriere. For en femtenåring bosatt i Finnmark med flere timer til nærmeste sykehus er avstanden i seg selv en barriere som gjør abort mindre tilgjengelig. For kvinner som lever i kontrollerende forhold er avstand en reell barriere. For andre vil det å slippe å forholde seg til flere helsepersonell, men kunne få gjennomført hos kjent helsestasjon eller lege være av betydning.  Lav tilgjengelighet øker sjansen for senere aborter.  

Vi er glade for at lovforslaget fjerner kravet om at abort skal utføres på sykehus, men etterspør samtidig en mer offensiv holdning fra regjeringen til dette spørsmålet. Abort i primærhelsetjenesten er en anbefaling fra WHO og det er allerede rullet ut i mange land. I Norge er det gjennomført en vellykket og godt dokumentert pilot på abort hos avtalespesialist. De relevante fagmiljøene er positive. 

Abort i primærhelsetjenesten er også i tråd med prinsippet om at helsehjelp skal utføres på lavest effektive omsorgsnivå. Vi anbefaler at det raskt settes i gang en utredning om hvordan dette best kan løses i Norge.  

En bevisst eller utilsiktet innstramming av kvinners tilgang til abort?

Vårt primære utgangspunkt er at en ny og moderne abortlov må være uten nemnder og ukegrenser, men vi finner det i denne forbindelse konstruktivt å gi konkrete innspill til lovforslaget, for å bidra til at kvinner som skal gå gjennom andretrimesterabort i fremtiden ivaretas på best mulig måte.  

Vilkår for abort

Vi er bekymret for formuleringen av nye vilkår for abort. I proposisjonen legges det ikke skjul på at § 3 (3) d er ment som en innstramming i kvinners tilgang til abort, idet fosterets diagnose alene ikke skal gi grunnlag for abort. Konsekvensen av dette er at det er kvinnenes omsorgsevne, og ikke fosterets helsetilstand som er til vurdering i nemndsmøtet. Vi lurer på om departementet har mistet av syne, hvilke tilfeller dette handler om?

Kvinner som har behov for abort så sent som etter utgangen av 18. svangerskapsuke, bærer i de fleste tilfeller på ønskede barn, hvor de allerede ser seg selv som foreldre. § 3 (3) d vil innebære at disse kvinnene, som i utgangspunktet selv har vurdert at de har tilstrekkelig omsorgsevne til å bli forelder, må stå foran nemnd og stakkarsliggjøre seg, og juge om hvor umulig det vil være å ta vare på et sjukt barn. Mange kvinner opplever stor skam over å velge å avbryte et svangerskap pga. fosteravvik. Gjennom § 3 (3) d bidrar staten Norge til å bekrefte inntrykket av at det er skammelig å ta abort på grunn av en diagnose.

Dersom § 3 (3) d ikke er ment å være en innstramming i kvinners tilgang til abort etter uke 18, må dette presiseres tydelig i lovforarbeidene, og ordlyden i lovteksten bør revurderes. Vi mener formuleringen i gjeldende § 2 (3) c må beholdes. 

Konsekvensen av at tilgangen til abort etter uke 18 strammes inn, kan være at flere kvinner, kanskje forhastet, tar valg om svangerskapsavbrudd før endelig diagnose foreligger, for å komme innenfor grensen på 17+6.

Alvorlig tilstand

Det er behov for en tydeliggjøring av hva som ligger i begrepet «alvorlig tilstand» i § 3 (3) c. Bestemmelsen åpner for at kvinner ikke skal trenge å begrunne søknad om svangerskapsavbrudd der det er sannsynlig at det foreligger slik tilstand. Proposisjonen sier noe om hva som kan utgjøre en «alvorlig tilstand», men ordlyden i proposisjonen kan gi inntrykk av at de nevnte tilstander som «vesentlig smerte, smertefulle behandlinger og inngrep, gjentatte sykehusinnleggelser, stor avhengighet og kort forventet levetid» er kumulative vilkår for at abort skal innvilges. Dersom intensjonen er at dette skal være alternative beskrivelser av en «alvorlig tilstand», bør ordlyden endres. Dersom det skal være kumulative vilkår for at en tilstand skal betraktes som «alvorlig» innebærer dette en betydelig innstramming i innvilgelsespraksis.

For mange grå diagnoser, er det et stort spekter og det kan være umulig å si hvor hardt rammet fosteret er før svangerskapet har kommet lengre, eller barnet er født. Det er dermed stor fare for at det kan utvikles ulik tolkningspraksis mellom nemndene om hva som kvalifiserer som «alvorlig tilstand», og i hvilke tilfeller kvinnen skal måtte begrunne aborten i egen omsorgsevne.

Vi vil også trekke frem koblingen til § 13 (3), hvor det fremgår at ved alvorlig tilstand kan vedtak fattes av nemndleder alene. Det er også her fare for at det kan utvikle seg ulik praksis mellom nemndene om hvilke diagnoser som anses alvorlige nok til at nemndleder kan innvilge abort alene, og hvilke tilfeller som tilsier at de skal behandles i samlet nemnd.

Nemndas sammensetning

Vi er bekymret over sammensetningen av de nye abortnemndene. Selv om intensjonen med å innlemme jurist i nemnda sies å være å ivareta kvinnens rettssikkerhet, er vi bekymret for hvordan juristens rolle vil utspille seg i praksis.

Vår bekymring rundt de nye abortvilkårene i § 3 (3) d, forsterkes av juristens deltakelse i nemnd. Jurister er opplært til å legge til grunn en naturlig språklig forståelse av lovens ordlyd, sett i sammenheng med lovens formålsbestemmelse, og lovforarbeidene. Slik både lovtekst og proposisjonen er formulert, inviteres juristen til en innskrenkende og konservativ fortolkning av reglene som skal sikre kvinner tilgang til abort.

Økningen av antallet medlemmer i nemnden, og at en jurist nå skal bidra i vurderingen av søknadene, kan videre gi kvinnene en økt opplevelse av å møte overformynderiet, hvor hun er enda mer i mindretall enn tidligere. Dette er dårlig samstemt med kvinners beskrivelser av møtet med abortnemnd.

Vaktordning

For kvinner som har behov for abort og må gjennom nemndsbehandling, er det avgjørende å få tilgang til nemnden, når kvinnen har behov for det. Det er ikke godt nok at søknaden normalt behandles neste virkedag. Det finnes eksempler på at kvinner har måtte vente på nemnd i fire dager med et døende foster i magen, fordi nemnda hadde juleferie. Dette er umenneskelig behandling av kvinner, og innebærer psykisk smerte i strid med forbudet mot tortur. Dersom det vedtas en lov hvor kvinnen er avhengig av noen andre for å få lov til å ta abort, må det som minimum stilles krav om at helseforetakene etablerer en vaktordning for helger og helligdager, slik at kvinner får tilgang til nemndsbehandling og abort når hun trenger det.

Oppfølging

For kvinner som gjennomgår svangerskapsavbrudd i andre trimester i et ønsket svangerskap er behovet for tilpasset oppfølging prekært. I proposisjonen presiseres at «det skal gis tilbud om inntil to samtaler gratis». Denne tallfestingen demonstrerer at departementet ikke har tatt innover seg hvilket behov for oppfølging innenfor denne gruppen har.

Oppfølgingen må være tilpasset den enkelte kvinnes behov, og særlig svangerskapsavbrudd på medisinsk indikasjon må følges opp av noen som har særlig kompetanse innenfor feltet. To av de fostermedisinske sentrene i Norge har ansatt kliniske sosionomer som inngår i tverrfaglige team på sentrene, som sørger for samtaler med og oppfølging av kvinnen/par både før og etter svangerskapsavbrudd. De følger også opp par som får en påvist fosterdiagnose, men velger å gå videre med svangerskapet. En liknende tjeneste bør etableres ved alle fostermedisinske sentre, og inngå i oppfølgingstilbudet til kvinner.

Nødssituasjon

§ 5 gir tilgang til abort i nødssituasjoner hvor kvinnens liv og helse er i akutt fare. Proposisjonen viser at det er høyst uklart hva departementet mener er å betrakte som en nødssituasjon, og hva som legges i begrepet akutt. Det er behov for en avklaring om begrepet «liv og helse» i § 5 kun knytter seg til den gravides fysiske helse, eller også hennes psykiske helse.

Lovforslaget nevner ikke rettsstillingen til kvinner som er blitt, og forblitt, gravid som resultat av tvang, voldtekt eller incest. Selv om livet til disse kvinnene ikke fysisk står i fare, vil et vedvarende svangerskap og fødsel innebære at hun usettes for umenneskelig behandling og psykisk smerte i strid med Torturkonvensjonen. Det er ønskelig med en presisering av disse kvinnenes rettsstilling.

Departementet bemerker i proposisjonen at «Staten har ikke anledning til å innskrenke kvinners mulighet for abort når fødselen eller fortsettelsen av svangerskapet kan utsette kvinnen for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling», og videre at «samlet sett må det legges til grunn at forbudet mot tortur pålegger statene en viss plikt til å åpne for abort i saker der svangerskapet er resultat av en voldtekt eller incest (…)». Det er behov for en tydeliggjøring fra departementet om hvordan kvinner som er blitt eller forblitt gravid under tvang, ved voldtekt eller incest, skal behandles for å unngå at hun opplever fortsatt tvang fra statens side ved å ikke gis annen utvei enn å bære frem og føde barnet, i strid med forbudet mot tortur.

Vi anbefaler at departementet føyer til et annet ledd i § 5 som gir kvinner som har blitt eller forblitt gravid under tvang anledning til å søke om abort på særskilt grunnlag med henvisning til forbudet mot tortur, også etter utgangen av uke 22.

Sex og samfunn takker for mulighet til å gi innspill til Lov om abort (abortloven) Prop. 117 L (2023-2024).

Om Sex og samfunn

Sex og samfunn er Norges største fagsenter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi har i over 50 år jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse.

I 2023 var vi i kontakt med om lag 36 000 unge gjennom vår poliklinikk, vår chat-tjeneste og seksualitetsundervisningen vi holder for 9. trinn i Oslo. I tillegg holder vi kurs og undervisning for helsepersonell og studenter innen helsefag over hele landet.

Vårt innspill

Vi har i vårt innspill valgt å fokusere på følgende:

• Rett til selvbestemt abort
• Nemndens rolle
• Betydningen av å fjerne dagens § 2c
• Følgene av å lovfeste reservasjonsretten
• Absolutt øvre grense
• Aborttilbudet

Rett til selvbestemt abort

Sex og samfunn er glad for at lovforslaget sikrer rett til selvbestemt abort til uke 18 og at fosterantallsreduksjoner behandles likt som øvrige aborter før uke 18.

Nemndens rolle

Vi er kritiske til at det fortsatt legges opp til nemndbehandling mellom uke 18 og 22. Det er flere sider ved de nye nemndene vi vil trekke frem som problematiske:

• Færre nemnder vil gjøre det vanskeligere for de som ønsker å møte fysisk i nemnd
• Tre nemndsmedlemmer vil føre til ytterligere maktubalanse
• Vi stiller spørsmålstegn ved juristens rolle i nemnden

Sex og samfunn mener det bør vurderes andre alternativer til abortnemnd mellom uke 18 og 22. Vi er skuffet over at verken abortutvalget eller regjeringen har forsøkt å finne en bedre løsning enn å skrote dagens abortnemnder og etablere nye. Den nye nemnden skal i tillegg kun være et beslutningsorgan, og vi mener det burde være andre måter å behandle en begjæring om abort. Dette vil vi gjerne få utdype i vårt muntlige innspill, dersom vi får mulighet til å delta på høring.

Betydningen av å fjerne dagens § 2c

I Prop. 117 står det at adgangen til abort ikke er knyttet direkte til forhold ved fosteret, og videre skal abort «innvilges dersom tilstander ved fosteret eller forhold ved den gravide gjør det særlig krevende for den gravide å gjennomføre svangerskapet eller fødselen, eller dersom disse forholdene gjør barnets oppvekst og den fremtidig omsorg for barnet særlig krevende». Dette er lagt inn i lovforslagets § 3 c og d. Sex og samfunn er redd for at en fjerning av dagens § 2c vil føre til at det i større grad blir opp til den gravide til å kunne argumentere godt nok at vedkommende ikke har mulighet til å ta hånd om et barn med alvorlig sykdom.

Følgene av å lovfeste reservasjonsretten

Sex og samfunn mener mulige følger av å lovfeste helsepersonells reservasjonsrett ikke i tilstrekkelig grad er evaluert. Helsepersonells rett til å reservere seg må ikke gå på bekostning av den gravides rett til abort.

Absolutt øvre grense

Forslag til ny lov setter en absolutt øvre grense ved uke 22. Unntak er «dersom det er klart at fosteret vil dø under svangerskapet, eller kort tid etter fødselen» eller «dersom svangerskapet fører til akutt og alvorlig fare for den gravides liv eller helse».

Sex og samfunn er kritiske til at sårbare skal måtte tvinges til å gjennomføre et svangerskap og fødsel. Dette kan være personer utsatt for voldtekt eller incest, personer med alvorlig psykisk sykdom, barn, personer på flukt som ikke har hatt tilgang til helsetjenester. I Prop. 117 står det at «forbudet mot tortur noen yttergrenser for statenes handlingsrom i abortspørsmålet», og i likhet med blant annet FNs torturkomité og FNs menneskerettighetskomité mener vi at å tvinge noen til å gjennomføre et svangerskap kan regnes som tortur.

Aborttilbudet

Lovforslagets § 12 sier at «de regionale helseforetakene skal sørge for tilbud om abort til personer som oppholder seg i helseregionen». Det sies kun hvem som skal være ansvarlig for tilbudet, men det sies ingenting om hvordan tilbudet om abort skal organiseres: hvor skal abort tilbys og hvordan skal tilbudet se ut?

Sex og samfunn mener medikamentell abort må tilbys også utenfor sykehus og at dette er et viktig tiltak for å bedre tilgang til abort. I 2023 bestilte 22 norske gravide abortpiller fra Women on Web, som er et overraskende høyt tall i et land hvor vi anser at tilgangen til abort er god. Faktorer som ønske om diskresjon, lang ventetid, voldelig relasjon, sosial kontroll, økonomi ble opplyst som årsak til hvorfor disse gravide oppsøkte Women on Web og ikke norsk helsevesen, og det er tydelig at vi har noen utfordringer vi må løse. Aborttilbudet må tilpasses den enkelte og sørge for valgfrihet både når og hvor aborten kan utføres.

Sex og samfunn håper å få delta på muntlig høring for å kunne utdype våre synspunkter ytterligere.

Sex og Politikk takker for muligheten til å komme med innspill til forslaget til ny abortlov. Sex og Politikk er en ideell og partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon som jobber for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i Norge og globalt. Foreningen er det norske medlemmet i International Planned Parenthood Federation (IPPF) og har søskenorganisasjoner i 150 land.  

Generelle kommentarer: Noen forslag er stigmatiserende, uklare og urettferdige 

En revidering av abortloven er en gledelig milepæl i kampen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) i Norge. Men lovforslaget inneholder en del ulogiskheter og tvetydigheter. Retten til abort slås fast, samtidig som forslaget inneholder formuleringer og ordninger som er egnet til å påføre dem som ønsker abort skyld og skam.  

Størstedelen av lovforslaget omfatter de abortene som ikke er selvbestemte. Per i dag gjelder det 4-5 % av alle abortene, og med utvidelse til 18 ukers selvbestemmelse og bedre og tidligere fosterdiagnostikk, vil det dreie seg om 1-2 %. Bestemmelsene vil altså ha minimal samfunnsmessig betydning, men være dypt inngripende for de individene det gjelder. Av den grunn mener Sex og Politikk at lovgivere generelt bør være tilbakeholdende med å gi detaljerte bestemmelser, slik at det gis rom for etiske refleksjoner mellom den gravide og hjelpeapparatet. 

Sex og Politikk kjenner til at noen få gravide i særlige utsatte lovssituasjoner får tilsendt abortmedikamenter fra utlandet og tar tidligabort på egenhånd, og noen reiser til andre land for å få utført senaborter. Det er derfor viktig at en ny lov gjør aborttjenester lettere tilgjengelige enn de er i dag, og at stigma reduseres.        

Spesielle kommentarer 

§1 Formål

Sex og Politikk er sterkt kritisk til formuleringen om at loven «skal sikre respekten for det ufødte liv», og mener at den er egnet til å stigmatisere. Det antas at den er med for å begrunne nemder, fordi det er presisert at det er samfunnets behov (beskrevet i merknaden til paragrafen, og i kapittel 6.1.4). Formuleringen er derfor bare relevant for den lille prosentdelen av aborter som behandles i nemd. Det framstår ulogisk at en generell abortlov skal ha en setning i en formålsparagraf som dekker en svært liten del av abortene. Uttrykket “ufødt liv” er dessuten misvisende i en abortlov, fordi det høres ut som om det er liv som skal fødes.    

Sex og Politikk foreslår en forenkling og en klarere formålsparagraf, der de to siste setningene strykes og følgende blir stående: Loven skal sikre gravide rett til selvbestemmelse, lik rett til abort og tilgang til trygge aborter, og at den gravide ivaretas og gis informasjon, veiledning og støtte.  

§3 - En utvidelse av selvbestemmelse, men opprettholdelse av nemndene 

Sex og Politikk er glad for forslaget om utvidelse av selvbestemmelsen til uke 18, og at fosterantallsreduksjon reguleres på tilsvarende vis. Men vi ville ønske at selvbestemmelsen blir ytterligere utvidet. Internasjonal erfaring viser at de beste resultatene for folkehelsen oppnås når den gravide selv får bestemme. Full selvbestemmelse er også mest i samsvar med de menneskerettighetene som Norge har forpliktet seg til å følge.  

Til tross for solid dokumentasjon på at abortnemder av mange oppleves krenkende, opprettholder lovforslaget nemder etter uke 18. Når en gravid må avbryte graviditeten så sent, er det vanligvis pga. skadet foster, andre ganger i ekstremt vanskelige sosiale situasjoner. Å pålegge gravide å få sin sak opp i nemd i en situasjon der hun trenger rask hjelp og støtte i det som kan være en livskrise, er unødig og belastende. At det skulle være å “sikre respekt for det ufødte liv” virker meningsløst og hjerteløst. Noen få kvinner erfarer at de får hjelp og støtte i nemd. Vi ser dette som et uttrykk for at rådgivning som gravide i vanskelige situasjoner får er mangelfull, og ikke et argument for at andre skal ta den endelige avgjørelsen.   

Sex og Politikk mener at forslaget om nye nemder er kompliserende i forhold til dagens ordning. Utvidelser fra to til tre medlemmer kan hindre rask behandling, som er helt sentralt ved sene aborter.    

§3 c. og d. – Grunnlag for å innvilge abort i nemnd

I proposisjonen til loven understrekes det behovet for å utvide abortrettigheter, men på et sentralt punkt foreslås det en innstramning i forhold til dagens lov. Det gjelder om skadet foster skal være selvstendig grunn til å innvilge abort, og om hvilke typer skader eller sykdommer det kan dreie seg om. I den foreslåtte paragraf 3 c ser det ut til at skade i seg selv er grunn til å innvilge abort, men i proposisjonens side 9 gjøres det klart at fosterskade i seg selv ikke er tilstrekkelig grunn til abort (merknaden til paragrafen er uklar på dette punktet). Videre framstår kriteriene for skade i den foreslåtte paragraf 3 c som en begrensning i forhold til paragraf 2 c i dagens abortlov. Sex og Politikk er sterkt kritisk til at skadet foster ikke skal være selvstendig grunn til avbrytelse, og til de foreslåtte begrensningene av hvilke skader som kvalifiserer og mener at paragrafen bør opprettholdes tilsvarende dagens paragraf 2c. 

§3 siste setning, grense på 22 uker 

Sex og Politikk er kritisk til at en grense på 22 uker foreslås lovfestet. Vurdering av levedyktighet, som antas å være grunn for forslaget, er medisinsk komplisert. Det kan bare gjøres i hvert enkelt tilfelle; og også da med stor usikkerhet. Verdens helseorganisasjons kunnskapsbaserte abortveileder anbefaler at abortlovgivning ikke omfatter levedyktighet. Vi mener at en ukesgrense ikke hører hjemme i en abortlov.  

§6 – Rett til informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler 

Lovforslaget inkluderer rett til oppfølgingssamtaler etter gjennomgått abort. Dette er i realiteten forskjellsbehandling mellom de som har gjennomført abort, de som har fått endelig avslag, og de som trekker søknaden underveis, som alle kan ha behov for oppfølging. Sex og Politikk mener at samfunnet har et særlig ansvar for de gravide som har fått endelig avslag, og som nektes en tjeneste de mener de sårt trenger. Sex og Politikk foreslår å inkluder alle gruppene i retten til oppfølgingssamtaler. 

§9 – Gravide som mangler samtykkekompetanse 

Sex og Politikk er videre glad for at lovforslaget styrker den selvstendige retten til å bli hørt for personer med funksjonsnedsettelse. Vi støtter at loven presiserer at abort aldri skal være av tvang.  

§22 Organisering - Tilgang i primærhelsetjenesten

Selv om forslaget, i motsetning til den nåværende abortloven, ikke sier at abort må skje på sykehus, foreslås det likevel at helseforetakene har hovedansvaret for å sørge for at tjenestene skal være tilgjengelige. Mulighet for abort i primærhelsetjenesten skal etter regjerningens forslag utredes. I en slik uavklart situasjon er det ulogisk at loven begrenser ansvaret til å gjelde helseforetakene.  

Kommentar i tillegg: Proposisjonens forslag om begrensninger i at abort skal være gratis 

Sex og Politikk er enig i at abort skal være gratis, slik det er omtalt i kapittel 13 i proposisjonen. Vi reagerer imidlertid på at de som ikke har lovlig opphold i landet i prinsippet skal betale.  Selv om de ikke blir avkrevd betaling før behandling, og betaling kan falle bort dersom de ikke har råd, viser erfaringen at frykt for at de må betale, kan hindre dem i å søke nødvendig helsehjelp. Begrunnelsen om at tilgang til gratis abort vil være en forskjellsbehandling i forhold til de som skal føde, finner vi merkelig. I praksis vil dette dreie seg om ytterst få av de papirløse og andre som oppholder seg ulovlig i landet. Disse lever ofte i stor fattigdom, er sterkt marginaliserte, og kommer ofte fra land der abort er ulovlig og ofte utføres på farlige måter. Et budskap om at de har rett til abort, men må betale, blir vanskelig å forstå, og kan utsette dem det gjelder for fare.       

Til Helse- og omsorgskomiteen 

Høring på Prop. 117 L (2023-2024) Lov om abort (abortloven) 

Helsesykepleierne NSF takker for muligheten til å komme med innspill til denne historiske og viktige lovendringen. Vi mener at det videre arbeidet med ny abortlov må bygge på den grundige utredningen som er gjort i NOU `en og at det endelige resultatet må være kunnskapsbasert. I denne høringen både den skriftlig og den eventuelle muntlige ønsker Helsesykepleierne NSF være en tydelig stemme for de yngste kvinnene. Og derfor er vi opptatt av hvordan den nye abortloven skal følges opp. 

Informasjon og veiledning 

Vår målgruppe er barn og unge og vårt samfunnsmandat er helsefremmende og forebyggende arbeid. Vi møter alle i den lovpålagte skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom (HFU).  

Selv om skolehelsetjenesten og HFU er en lovpålagt tjeneste, mangler HFU i over 100 av kommunene. Manglende ressurser og begrensede åpningstider gjør oppfølgingen vanskelig i praksis, slik situasjonen er i dag. Ett av de tydeligste funnene i Abortutvalgets kunnskapsinnhenting, var fraværet av oppfølging i etterkant av en abort, og Helsesykepleierne NSF støtter forslaget om lovfestet rett til oppfølgingssamtaler. Det bør komme tydeligere frem hva som menes med veiledning før, under og etter abort spesielt med tanke på de unge gravide, de under 16 år. Skal de få en annen type oppfølging? 

NOU `en berører innledningsvis i kapittel 12.1 dette med kilder til informasjon. Helsevesenet har en tydelig plikt for god informasjon og veiledning før, under og etter abort. Helsesykepleierne NSF støtter utvalgets forslag om lovfesting av retten til individuelt tilpasset informasjon og veiledning om abortforløpet, metode, rettigheter og medisinske konsekvenser. Vi mener utvalget ikke har belyst utvikling i trender blant unge den siste tiden godt nok. Bruk av nødprevensjon har økt, mens salg av hormonell prevensjon har sunket. Derfor må det også være et godt tilbud i primærhelsetjenesten. Spesielt vil dette være en fordel for de yngste jentene da det er langt til sykehus mange steder. Mange er sterkt i tvil, og det er ofte mye oppfølging etter en abort, særlig hos de yngste. Da må det kompetanseheving og ressurser på plass i primærhelsetjenesten. 

Forebyggende arbeid  

Det er svært viktig å opprettholde et vedvarende høyt trykk på det langsiktige forebyggende arbeidet. Dette lå ikke under mandatet til Abortutvalget, men er likevel viktig i oppfølgingen av abortloven. Når vi ikke snakker om prevensjon så reduseres antallet som går på det. Og de unge søker andre kilder som mer enn gjerne har både meninger og råd å gi innenfor helsefelt de ikke har kompetanse i. Styrkning av kvinners rettssikkerhet er et bærende prinsipp i utvalgets rapport. Under punkt 27.4 kan vi lese om utfordringer i dagens abortnemder, både med tanke på kvinnens rettsikkerhet og abortsøkerens opplevelse av nemdprosessen. På bakgrunn av de utfordringene utvalget skisserer er Helsesykepleierne NSF kritisk til at nemdene opprettholdes. Hva vil den samfunnsmessige gevinsten være ved heller å bruke midlene som brukes på nemder til å styrke det forebyggende arbeidet på uønsket graviditet og sikre bedre oppfølging av jentene som gjennomfører en abort. Derfor mener Helsesykepleierne NSF at en likeverdig, god og tilgjengelig skolehelsetjeneste, HFU og ikke minst studenttjeneste vil være avgjørende i dette arbeidet. 

Nasjonal faglig retningslinje 

Vi ønsker oss Nasjonal faglig retningslinje for å sikre mer likeverdige tjenester i hele landet, med særlig vekt på de yngste. Helsesykepleierne NSF mener det vil være samfunnsøkonomisk smart å bygge videre på det allerede eksisterende lovpålagte lavterskel helsetjenesten til barn og unge. Ved å få på plass en nasjonal retningslinje med ansvarsfordeling og nok ressurser til å kunne følge retningslinjen, kan helsesykepleiere være med på å tilby et bredere tilbud. Spesielt med tanke på de unge gravide bør hjelpen være der de unge gravide oppholder seg; i skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom.  

Med vennlig hilsen 

Ann Karin Swang 

Leder av Helsesykepleierne NSF 

Kvinnebevegelsens abortutvalg ser fram til helse-og omsorgskomiteens behandling av forslaget til ny abortlov Prop 117 L (2023-2024). Etter vår oppfatning er det mange uklarheter i proposisjonen og forslaget til lovtekst. 

Til § 1: Kvinnebevegelsens abortutvalg mener første og siste del av formålsparagrafen er en klar forbedring av kvinners rettigheter:  “Loven skal sikre gravide rett til selvbestemmelse, lik rett til abort og tilgang til trygge aborter, og at den gravide ivaretas og gis informasjon, veiledning og støtte” og “Loven skal sikre gravide mulighet til å ta selvstendige beslutninger om egen kropp og eget privatliv basert på objektiv og nøytral informasjon og uten å bli utsatt for press.”

Den midterste setningen “Samtidig skal loven sikre respekten for det ufødte liv og retten til å fullføre svangerskapet", er etter vår oppfatning svært problematisk og må strykes dersom formålet er å sikre gravide rett til selvbestemmelse. 

Formuleringen “sikre respekten for det ufødte liv” bidrar til å skape et skille mellom den "respektfulle staten” og den “respektløse kvinnen”. Dette forsterkes av begrunnelsen i proposisjonens 6.1.4, 4de avsnitt (s 32): “(L)ovens krav om at den abortsøkende må ha tillatelse fra en nemnd for å ha rett til abort etter et bestemt uketall, er begrunnet i samfunnets ønsker om å sikre respekten for det ufødte liv.” Premisset her er at den enkelte kvinne ikke innehar moralsk eller etisk kapasitet til å vise fosteret respekt, men at dette er en vurdering som må overlates til staten eller samfunnet gjennom abortnemnda. Det argumenteres her som om det bare er abortnemndene som kan gi en respektfull og moralsk vurdering. 

Begrepet “det ufødte liv” tilslører mer enn det oppklarer. “Foster” er den vanlige betegnelsen og det er ingen uklarheter om hva et foster er. Det er fortsatt skam knyttet til det å ta abort i dagens samfunn, lovgiver bør ikke bidra til å opprettholde fordommer, myter og skam rundt abort.

Formuleringen “retten til å fullføre svangerskapet”, er problematisk fordi den henviser til en ikke eksisterende abort-tvang. Hvis lovgiver ønsker å styrke retten til å fullføre et svangerskap, bør det vurderes å ta dette inn i lov og retningslinjer for svangerskaps- og fødselsomsorgen. Det samme gjør omsorgen for fosteret.

Til §3. Kvinnebevegelsens abortutvalg ønsker en abortlov uten abortnemnder. Vårt forslag til §3 er: “Gravide har rett til å få utført selvbestemt abort.” Siden det ikke ser ut til å være politisk vilje til full selvbestemt abort i Stortinget i denne omgang, vil vi derfor kommentere kriteriene for å få tillatelse til abort. 

Vi er bekymret for at den foreslåtte §3 c-d innebærer en innskjerping i forhold til gjeldende §2 c. Det er skapt et inntrykk av at forslaget til ny abortlov innebærer en utvidelse av kriteriene. Se formuleringene i Kap 20 s 112.  

Kap 8.”Vilkår for å innvilge abort etter grensen for selvbestemmelse”, gjør departementet det helt klart at “Til forskjell fra dagens bestemmelser, er adgangen til abort ikke knyttet direkte til forhold ved fosteret” (s 47). Videre: “Abort skal imidlertid innvilges dersom tilstander ved fosteret eller forhold ved den gravide gjør det særlig krevende for den gravide å gjennomføre svangerskapet eller fødselen, eller dersom disse forholdene gjør barnets oppvekst og den fremtidig omsorg for barnet særlig krevende.” Vi er bekymret for at dette gjør at kvinner som møter abortnemndene må framstille seg som mindre ressurssterke og at møtene dermed oppleves enda mer nedverdigende og ydmykende. Dette forsterker abortnemndenes inngripen i kvinners verdighet og menneskerettigheter som retten til privatliv.

Vi foreslår derfor at ny §3 d presiserer at medisinske forhold og kvinnens egen vurdering skal vektlegges. 

Til § 3, siste ledd “Etter utgangen av 22. svangerskapsuke kan abort bare utføres dersom det er klart at fosteret vil dø under svangerskapet, eller kort tid etter fødselen.”

Dette er en innskjerping av ukegrensen på 22 uker, som blir flyttet fra forskrift til lov. Kvinnebegevelsens abortutvalg mener, som WHO, at det ikke skal være ukegrense for tillatelse til abort i lovgivingen. Uke 22 begrunnes ofte med “levedyktighet”, dette er svært vanskelige og individuelle vurderinger som ikke kan fastslås i loven.

Siste avsnitt i kap 5.4.2.3 sier: “Samlet sett må det legges til grunn at forbudet mot tortur pålegger statene en viss plikt til å åpne for abort i saker der svangerskapet er et resultat av voldtekt eller incest, eller der fosteret ikke er levedyktig. Statene må sikre at kvinner i særlig sårbare situasjoner grunnet ovennevnte forhold har tilgang til trygg abort uten å utsettes for uholdbare påkjenninger. Regler som åpner for abort ved tvang kan også komme i konflikt med torturforbudet.” Ut fra dette mener vi at Stortinget må sikre kvinner rett til abort etter incest og voldtekt også etter uke 22.

Vi foreslår derfor at Stortinget legger til “... og ved incest, voldtekt og mindreårige” i siste setning i §3. 

Til § 11: Kvinnebevegelsens abortutvalg er videre bekymret for at departementet foreslår å redusere antallet nemnder (jf. kap 15). Færre nemnder vil føre til lengre reisevei og gjøre møtet i nemnda vanskeligere for sårbare kvinner som ikke behersker eller er vant til digitale møter. Det må gjøres tydelig i forskriftene til loven at kvinner med lang reisevei også har rett til å møte i nemnda og det må legges til rette for det, bl.a. med dekning av reiseutgifter. Dette må også gjelde den eller de kvinnen ønsker å ta med seg til møtet.  

Vi er også bekymret for at en økning av antallet nemndsmedlemmer fra 2 til 3 forsterker avmakts- og underlegenhetsfølelsen kvinner beskriver fra møter med nemndene.

Vi er kritisk til at jurist skal inn i nemnda, dette kan gå på bekostning av kvinners rettsvern. Det må understrekes enda sterkere i forarbeider og forskrift at juristen skal “...ivareta rettssikkerheten til de abortsøkende” (s 92 i prop 117 l). Når begrunnelsen for å opprettholde abortnemndene i resten av forarbeidene og lovteksten ligger i statens ønske om å sikre respekten for fosterets rettsvern er det grunn til å frykte at juristene kan se mer til fosteret enn til den gravide kvinnens eller jentas rettsvern. Vi er også bekymret for at juristene ikke har faglig kompetanse til å vurdere viktigheten av svært rask saksbehandling.

Til §19: Vi foreslår at bestemmelsen i dagens forskrift om at helsepersonell som reserverer seg mot å delta i abortinngrep ikke kan sitte i abortnemnd videreføres.

Til §19: Ankenemnda skal ha flertall kvinner, slik som abortnemnda. 

Til § 22: Det bør fastslås at gravide skal ha rett på tjeneste så nært seg som mulig. Det er ikke tilfredsstillende dersom kvinner må reise langt for å få tilgang til abort. 

Til §24: Reservasjonsrett for helsepersonell. I gjeldende rett er reservasjonsretten forskriftfestet og kvinnens rett til abort står sterkere. Ved å lovfeste reservasjonsretten kan det føre til dårligere tilgang til abort, særlig ved små sjukehus eller i små kommuner. Vi mener resrevasjonsretten bidrar til å opprettholde stigma knyttet til abort. Det er ingen andre behandlinger helsepersonell kan reservere seg mot og dermed heller ingen andre pasientgrupper enn kvinner i fertil alder. 

For øvrig mener Kvinnebevegelsens abortutvalg at abort skal være tilgjengelig, trygt og gratis..

I kapittel 13 etterlyser departementet en særlig begrunnelse for at abort skal være gratis for kvinner uten fast opphold. Vi vil peke på erfaringene med illegale og helsefarlige aborter som en særlig grunn til at abort bør være gratis og lett tilgjengelig også for kvinner uten fast opphold. Departementet mener det vil sende feil signaler om abort er gratis, men ikke fødsel. Det logiske svaret, hvis formålet er å sikre god helsehjelp til gravide og økt respekt for fosteret med svangerskapets lengde, er at begge deler blir gratis.

Vi mener derfor at det må presiseres at abort skal være gratis for alle som oppholder seg i riket, jf §2.

Kvinnegruppa Ottar viser til muntlig høring i Helse- og omsorgskomiteen 8.oktober og benytter oss av muligheten til å sende et skriftlig høringsnotat.

Kvinnegruppa Ottar er en partipolitisk uavhengig feministorganisasjon, som jobber for full kvinnefrigjøring. Kvinnegruppa Ottars mål er et samfunn der kvinner er frie fra overformynderi og alle barn som settes til verden er ønsket.

Formålsparagrafen, §1

Kvinnegruppa Ottar støtter at formålsparagrafen vektlegger kvinners selvbestemmelse og tilgang til trygge aborter, ivaretakelse og støtte. Det er viktig at loven sikrer at abort er en rettighet.

Vi mener setningen om at «Samtidig skal loven sikre respekten for det ufødte liv», ikke hører hjemme i en formålsparagraf som skal sikre at abort er en rettighet. Hensikten med å ta med «respekten for det ufødte liv» i formålet, synes å være å fortsette å påføre kvinner som tar abort skyld og skam, og vil bidra til å stigmatisere kvinner som trenger abort. Kvinnegruppa Ottar mener at denne setningen bør utgå.

Gravides mulighet til å ta selvstendige beslutninger om egen kropp og eget privatliv hører heller ikke hjemme i en lov som skal regulere tilgangen til abort, men omfattes av annet lovverk.

Retten til abort, §3

Kvinnegruppa Ottar mener at en ny abortlovgivning må baseres på kvinners rett til god og forsvarlig helsebehandling og respekt for kvinners valg om egen livssituasjon. En oppdatert lovgivning om abort bør bygge på den beste tilgjengelig kunnskapen, slik den er oppsummert av Verdens helseorganisasjons veileder fra 2022.

WHO gir i veilederen en klar anbefaling om at nasjoner må stole på kvinners avgjørelser og at tilgangen til trygge aborter må gjøres så lett tilgjengelig som mulig til de som trenger dem. De anbefaler at det ikke settes ukesgrenser for abort i lovverket, siden det ikke er mulig å definere en klar tidsgrense for når et foster vil være levedyktig utenfor en kvinnes livmor.

Kvinnegruppa Ottar er skuffet over at Helse- og omsorgsdepartementet har valgt å se bort fra disse anbefalingene når de går inn for å beholde nemndene etter uke 18 og en absolutt grense for abort ved uke 22.

Kvinnebevegelsen har vært en pådriver for å få fram kunnskap om hvordan abortnemndene fungerer, og vi har argumentert med at det er en krenkelse for kvinner å måtte brette ut sitt liv, og manglende omsorgs- og mestringsevne, for et utvalg som skal ha det avgjørende ordet i om en får innvilget abort eller ikke. Kvinnegruppa Ottar kan ikke se at forslaget til nye nemnder, vil gjøre opplevelsen av umyndiggjøring bedre. Forslaget legger opp til en nemnd bestående av tre personer, og at den skal følge forvaltningspraksis.

Nemndene framstår som en unødvendig overprøvelse av kvinnens valg, for å forsøke å hindre et fåtall aborter i løpet av et år. Vi ber Helse- og omsorgskomiteen om å lytte til kvinnene som har stått fram med sine historier om påkjenningene ved å møte i nemnd, og endre lovarbeidet i retning av å redusere nemndenes makt og tillegge kvinnenes egen avgjørelse en større vekt.

Dette kan for eksempel være ved å endre den foreslåtte lovteksten fra «Abortnemnda skal legge betydelig vekt på den gravides oppfatning av situasjonen.» til «Abortnemnda skal legge betydelig vekt på den gravides egen vurdering.» 

Vi ber også om at det legges til kriterier om incest, voldtekt og mindreårige som grunnlag for abort etter uke 22, slik at Norge kan ivareta sine internasjonale forpliktelser om å ikke påføre kvinner i særlig sårbare situasjoner ytterligere belastninger. 

Abortnemndene §11

Kvinnegruppa Ottar er bekymret for at en styrking av abortnemndenes sammensetning vil innebære en tilsvarende svekkelse av kvinnenes stilling overfor nemnda. Vi ber Helse- og omsorgskomiteen om å bidra til å tydeliggjøre kvinnenes rettssikkerhet ved å presisere hvilken rolle juristen skal ha i nemnda. Hvis juristens primæroppgave skal være å ivareta kvinnens rettssikkerhet, slik statssekretær Bekeng uttaler til VG 4.september, bør dette framgå av lovarbeidet.

Tilgjengelighet til abort §22

Helseforetakene er allerede ansvarlige for helsetilbudet innenfor sin region. Kvinnegruppa Ottar savner en presisering om at abort skal tilbys nær den gravide kvinnen, som i primærhelsetjenesten. Hvis nærhetsprinsippet ikke er tydelig i loven, frykter vi at det vil være flere økonomiske insentiver for et mer sentralisert tilbud. De fleste aborter er ukompliserte og utføres tidlig i svangerskapet, og vi mener kvinner bør slippe lange reiseveier for å få utført dette.

Reservasjonsrett §24

Kvinnegruppa Ottar støtter ikke forslaget om å videreføre helsepersonells reservasjonsrett mot å gi nødvendig og lovfestet helsehjelp i forbindelse med abort. Reservasjonsretten bidrar til å understreke at lovgiver oppfatter abort som moralsk tvilsomt. Kvinnegruppa Ottar mener at slike særoppfatninger ikke bør danne grunnlag for en ny og moderne abortlov, og foreslår at reservasjonsretten fjernes. 

Kvinnegruppa Ottar ser fram til en faglig grundig behandling av ny abortlov i Helse- og sosialkomiteen, og håper dere vil bidra til at abortloven er i tråd med Verdens helseorganisasjons sine anbefalinger.

Vennlig hilsen

Ane Stø, leder i Kvinnegruppa Ottar

Lovens formål
Legeforeningen støtter forslag til ny formålsbestemmelse, som i større grad er i samsvar med lovens virkeområde og bestemmelser. I forslaget understrekes det at loven skal sikre gravide likeverdig rett til abort og tilgang til trygge aborter, ivaretakelse og støtte. Likeverdighet og tilgjengelighet er grunnleggende prinsipper i helsetjenesten, og bør også ligge til grunn i en lov som omhandler abort. Respekten for den individuelle vurderingen og råderetten knyttet til egen helse og eget liv, men også respekten for det ufødte liv, er Legeforeningen enig i at står helt sentralt. Tydeliggjøringen av dette i forslaget til ny formålsbestemmelse ivaretar dette på en god måte.

Rett til selvbestemt abort
Legeforeningen velger ikke å ta stilling til forslaget om utvidet selvbestemmelse. Det finnes ingen tungtveiende medisinske faglige argumenter verken for eller mot en utvidelse av selvbestemmelsen til uke 18. Dette er, slik Legeforeningen ser det, først og fremst et etisk og moralsk spørsmål der vi som forening ikke er samlet om ett svar.

Fosterantallsreduksjon
Legeforeningen ser ingen faglige grunner til at fosterantallsreduksjon skal behandles annerledes enn abort av ett foster og støtter forslaget om ikke å lovregulere dette særskilt. Legeforeningen mener bestemt at kvinner som skal gjennomgå fosterantallsreduksjon må få grundig informasjon om inngrepet og om hvilke risikoer dette medfører for gjenværende foster eller fostre. Det er likevel etter vår mening viktig å skille behovet for informasjon og veiledning fra kvinnens rett til selvbestemmelse, som man gjør ved ordinær abort i lovforslaget for øvrig. 

I Norge er fosterantallsreduksjon sentralisert til Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital i Trondheim. Før inngrepet blir kvinnen undersøkt med ultralyd, og får informasjon om hvordan inngrepet blir utført og risiko knyttet til det. Det er med andre ord ikke slik at en kvinne kan få gjennomført en fosterantallsreduksjon uten på forhånd å ha en grundig samtale med en erfaren lege. Kvinnens autonomi står dermed ikke i veien for å sikre at hun mottar god informasjon om risiko ved inngrepet. 

Det finnes en viss risiko for spontanabort av gjenværende fostre ved fosterantallsreduksjon, men denne risikoen er ikke så stor at den kan begrunne nemndbehandling. Det er heller ikke mulig å identifisere risikofaktorer på forhånd som indikerer at fosterantallsreduksjon ikke kan gjennomføres. Det er ingen gravide kvinner i Norge som har fått avslag på tvillingreduksjon i nemnd fordi prosessen ble ansett som for risikabel for mor eller for det gjenværende fosteret. Men kanskje det viktigste: som helsepersonell opererer vi under forsvarlighetskravet, et grunnleggende prinsipp i norsk helserett. Som leger vil vi med andre ord verken ved fosterantallsreduksjon eller andre aktuelle inngrep gjennomføre inngrepet med mindre det er medisinsk forsvarlig. 

Rett til informasjon, veiledning og oppfølging
Legeforeningen støtter tydeliggjøring av den gravides rett til informasjon og veiledning i forkant av avgjørelsen og oppfølging i etterkant av abort, og av helsevesenets plikt til å gi dette tilbudet. Dette fordrer imidlertid styrket opplæring av helsepersonell, samt god kunnskap om, og tid til, kommunikasjon i alle ledd. Dette er opplæring som derfor også må inngå i grunnutdanningen for leger. 

Fastlegen er sentral i svangerskapsomsorgen og i oppfølging av kvinner etter fødsel og abort, både på kort sikt og i et livsløpsperspektiv. Legeforeningen mener derfor at det faglig sett kan være riktig å legge ansvaret for oppfølgingssamtaler etter en abort til fastlegene, og anerkjenner at dette kan være viktig for tilgjengeligheten av helsehjelp for kvinner. Samtidig kan ikke fastlegetjenesten pålegges flere oppgaver uten at kapasiteten økes. En slik oppgave krever også kompetansehevende tiltak for fastlegene. Dersom økonomi, kapasitet og kompetanse bedres er det imidlertid både naturlig og hensiktsmessig at fastlegene tar et større ansvar for oppfølging etter abort. Det må fortsatt være slik at den enkelte kvinne selv bestiller time hos fastlegen for oppfølging, eller får bistand av sykehuset der aborten gjennomføres til å bestille time for oppfølging. Det er et grunnleggende prinsipp at personer som ønsker hjelp hos fastlege selv bestiller time.

De regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for tilbud om abort
Legeforeningen er enig i at loven ikke bør stenge for et eventuelt fremtidig tilbud om abort utenfor sykehus, for eksempel hos avtalespesialister, og støtter dermed lovforslaget slik det foreligger. Dersom det i det videre skal inngås avtaler mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten om utførelse av medikamentelle aborter, vil det være behov for en nærmere utredning av et slikt tilbud, med tydelig ansvarsfordeling og finansiering for gjennomføring og oppfølging, først. Legeforeningen støtter med andre ord en pilotering og utprøving av tilbud om medikamentelle aborter i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Behandling av krav om abort
Legeforeningen ser behovet for å samle kompetanse i slike saker, og at nemndsarbeidet derfor sentraliseres, men i fortsatt tilknytning til helsetjenesten. Samtidig er tilgjengelighet helt sentralt for at kvinner i alle deler av landet skal ha lik tilgang og rettigheter. Ved reduksjon av antall nemnder er det derfor viktig at man samtidig sørger for et godt og likeverdig tilbud uavhengig av bosted. 

Det foreslås at nemndene, i tillegg til en lege som leder, skal ha ytterligere ett medlem med helse- eller sosialfaglig kompetanse. Legeforeningen vil fremheve viktigheten av relevant kompetanse for nemdenes medlemmer, og at medisinskfaglige vurderinger er sentrale i behandlingen av søknader om abort. Dette kan gjerne presiseres knyttet til det tredje medlemmet som per nå fremstår som relativt vidt definert.

Legeforeningen støtter en rendyrking av nemndenes rolle i å behandle søknader om abort etter grensen for selvbestemmelse, og ikke i tillegg være ansvarlig for informasjon til den gravide, så lenge både veiledning og informasjon tydelig ivaretas utenfor nemndene der kvinnen har behov for det. 

Kvinnefronten er en partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon og er Norges eldste radikale kvinneorganisasjon. Vi takker for muligheten for å komme med innspill til høringen helse- og omsorgskomiteen har til Prop 117 l “Lov om abort”. Vi protesterte mot abortnemndene da dagens lov ble vedtatt i 1978 og det gjør vi også nå.
Kvinnefronten krever disse endringene i lovforslaget

• endre formålsparagrafen slik at den ivaretar kvinners selvbestemmelse og ikke på påfører skyld og skam
• avskaffe abortnemndene
• ny §3d presiserer at medisinske forhold og kvinnens egen vurdering skal vektlegges. 
• ingen absolutt grense på 22 uker
• reservasjonsretten for helsepersonell avvikles
• at abort skal være gratis for alle som oppholder seg i Norge
• synliggjøring av kvinner i lovteksten

Formålsparagrafen

• 1 Formålsparagrafen er delvis et stort og gledelig framskritt. Sitat:  “Loven skal sikre den gravide rett til selvbestemmelse, lik rett til abort og tilgang til trygge aborter, og at den gravide ivaretas og gis informasjon, veiledning og støtte…. Loven skal sikre den gravide mulighet til å ta selvstendige beslutninger om egen kropp og eget privatliv basert på objektiv og nøytral informasjon” Dette er en formålsparagraf Kvinnefronten kan slutte opp om. Men dessverre, setningen “Samtidig skal loven sikre respekten for det ufødte liv og retten til å fullføre svangerskapet”, som begrunner opprettholdelsen av abortnemndene, gjør resten av formålsparagrafen ugyldig. Det bygger på en underliggende oppfatning av at kvinner ikke respekterer ufødte liv.
  
  Det er kvinnen som er fosterets beskytter og det er kun kvinnen som kan gi fosteret verdi. Når kvinner tar avgjørelser om abort eller ikke, handler det om respekt og kjærlighet for fosteret i magen, fosterets framtidige livsutsikter og hensyn til familie og eget liv. Oppfatningen om at “å sikre det ufødte liv” må inn i loven bidrar til skyld og skam knyttet til det å ta, eller ha tatt abort. 

Abortnemndene

NOU2023:29 Abort i Norge og Prop 117 l (2023-24) Lov om abort gir viktige bidrag til forståelsen av kvinners menneskerettigheter og abort. Vi slutter oss til beskrivelsene i begge dokumentene av hvordan nemndene er inngripende i kvinners liv. Abortnemndene er en særegen institusjon i norsk lovverk. Det eneste som kjennetegner de som kan umyndiggjøres i nemnda, er at de er gravide. Å bli tvunget til å fullføre et svangerskap er langt mer inngripende enn å bli tvunget til en abort, men dette problematiseres ikke NOUen eller Prop 117.

Abortnemndene representerer store og alvorlige begrensninger i kvinners menneskerettigheter ved at de setter kvinner under vergemål, uten den rettssikkerheten som andre under vergemål har. Kvinner som i alle andre forhold i livet regnes som ansvarlige og myndige fratas myndigheten i møtet med abortnemnd. Abortutvalget beskriver at abortnemndene har symbolsk betydning når de i 98% av tilfellene tilslutter seg den gravide kvinnens etiske vurderinger og beslutning. En lov med abortnemnder etter 18. uke vil med andre ord overlate til ca 140 kvinner årlig å gå gjennom «ritualet abortnemnd» og tåle angsten og umyndiggjøringen for å bære bevisbyrden for det staten kaller “respekt for det ufødte liv”. 

Ingen vet hvor mange av de som får avslag i nemnde som føder levende barn. Abortnemndne forhindrer ingen aborter, de forsinker dem eller i verste fall bidrar til at kvinner reiser ut av landet for abort eller tar uassisterte aborter.

Verdens Helseorganisasjon (WHO) samlet den beste kunnskapen om medisinsk forsvarlig og trygge aborter da de lagde nye retningslinjer i 2022. l

Slik WHO anbefaler, ønsker også Kvinnefronten en abortlov uten abortnemnder. Siden det ikke ser ut til å være politisk flertall til full selvbestemt abort i Stortinget i denne omgang, vil vi derfor kommentere kriteriene for å få tillatelse til abort.

Paragraf 3 c-d
Den foreslåtte §3 c-d representerer en betydelig innstramming sammenlignet med dagens §2 c. Det er blitt feilaktig fremstilt som om den nye abortloven utvider kriteriene. I kapittel 20 står det: "Av hensyn til den gravide og en skånsom prosess vil imidlertid ikke hun i slike tilfeller måtte begrunne sitt valg om abort. Det er tilstrekkelig at medisinske forhold dokumenteres". Likevel er dette en villedende framstilling, ettersom kapittel 8, "Vilkår for å innvilge abort etter grensen for selvbestemmelse", slår fast at "Til forskjell fra dagens bestemmelser, er adgangen til abort ikke knyttet direkte til forhold ved fosteret" 

Dette åpner døren for at kvinner som møter abortnemndene tvinges til å fremstille seg som svake eller ressurssvake, noe som gjør prosessen enda mer ydmykende og krenkende. Dette styrker nemndenes uakseptable inngripen i kvinners rett til verdighet og menneskerettigheter, inkludert retten til privatliv.

Kvinnefronten mener at denne loven forsterker undertrykkelsen av kvinners selvbestemmelse, og vi krever at den nye §3 d tydelig slår fast at medisinske forhold og kvinnens egen vurdering skal være avgjørende. Nemndene har ingen plass i et moderne, rettferdig samfunn.
Utvidelse av abortnemndene med jurist

Hvis Stortinget vedtar å beholde nemndene og utvide nemndene med jurist ber vi dere sørge for at det i forskriftene understrekes at juristen skal ivareta kvinnens rettssikkerhet, som departementet antyder på s 92 i proposisjonen. Selve begrunnelsen for abortnemndene knyttes til begrepet “ fostertes rettssikkerhet” og det er grunn til å frykte at juristene kan gi det mest oppmerksomhet og tolke lovverket konservativt. 

Ingen absolutt grense på 22 uker 

Vi mener at det ikke skal være et absolutt forbud mot abort etter 22. uke i loven hvis forsteret ikke har en alvorlig tilstand. 

Vi viser til Kap. 5.4 om den gravide kvinnens menneskerettigheter og særlig 5.4.2.3 Forbudet mot tortur. Sitat: “Samlet sett må det legges til grunn at forbudet mot tortur pålegger statene en viss plikt til å åpne for abort i saker der svangerskapet er et resultat av voldtekt eller incest, …” Sitat slutt.  Vi mener at dette kan gjelde flere like traumatiske og kaotiste livssituasjoner som svært ung alder, psykiske lidelser, sterk sosial kontroll, kvinner som har vært på flukt uten tilgang til trygg abort, o.l. Nesten alle barn og kvinner som er i slike situasjoner vil be om abort lenge før utgangen av uke 22, men Stortinget må sikre at det er mulig å ivareta de få, sårbare og spesielt alvorlige tilfellene. 

Vi foreslår derfor at Stortinget legger til “... og ved incest, voldtekt, mindreårige og andre særlige tilfeller” i siste setning i §3. 

Reservasjonsretten for helsepersonell må avvikles
Kvinner som tar abort, er den eneste pasientgruppa eller diagnosen helsepersonell kan reservere seg mot i dag. Abort er lovlig, og kvinner som benytter seg av sin lovlige rettighet, må få lik rett på helsehjelp. 

Abort skal være gratis for alle som oppholder seg i Norge
Kvinner uten fast opphold er ofte mer utsatte enn de som allerede har tilgang til gratis helsetjenester under graviditet og fødsel. Kvinnefronten mener derfor at det må presiseres at abort skal være gratis for alle som oppholder seg i riket, jf §2.

Kjønnsnøytralt språk
Kvinnefronten mener det er svært problematisk at ordet «kvinne» er endreti forslaget til ny abortlov. Det kjønnsnøytrale språket, som er tatt i bruk i flere norske lover, har fått gjentatt kritikk fra FNs kvinnekomité. Å fjerne kvinner fra språket usynliggjør oss og er en del av den strukturelle volden mot kvinner.

Abortloven skal inkludere alle som trenger abort, og det er fullt mulig å gjøre dette samtidig som man synliggjør kvinner.

Vi stiller oss bak høringsinnspillet fra Kvinnebevegelsens abortutvalg, som vi sammen med flere organisasjoner og fagpersoner er en del av.  

Høring Lov om abort i Stortinget              08.10.2024  

Skriftlig innspill fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) 

Norsk Sykepleierforbund takker for muligheten for å komme med innspill.  

Abort er en grunnleggende del av kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, som helsetjenesten er forpliktet til å levere. Jordmødre, helsesykepleiere og sykepleiere er viktige aktører for å bidra til trygge aborter og god oppfølging av kvinner som vurderer eller gjennomfører abort. 

Abortutvalget har levert en svært informativ, grundig og velskrevet utredning. Den gir et godt utgangspunkt for en opplyst og respektfull debatt om et tema som fortsatt er kontroversielt, tabubelagt og følelsesladet. I innsendt høringsinnspill fra mars 2024 fremgår NSFs viktigste synspunkter og begrunnelser. 

Våre innspill til regjeringens lovforslag knyttes særlig til kvinnens rett og helsetjenestens plikt til informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler, samt organisering av aborttilbudet. 

Norsk sykepleierforbund ber komiteen særlig vektlegge følgende seks punkter: 

1. Utarbeide nasjonal faglig retningslinje for hele abortforløpet  

Både smertelindring, veiledning, oppfølging og informasjon som tilbys i dag i forbindelse med abort både hjemme og på sykehus er svært varierende. Dette mener NSF er svært uheldig.  

En nasjonal faglig retningslinje for hele abortforløpet vil sørge for at kvinner gis lik tilgang på helsetjenester i forbindelse med abort, uavhengig bosted og landsdel. Den vil gjøre det enklere å planlegge ressurser, evaluere og justere helsetilbudet til denne pasientgruppen, og vil også gi kvinner oversikt og forståelse av behandlingsforløp og rettigheter.  

Helse- og omsorgsdepartementet bør i oppdragsdokumentet for 2025 gi Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide en slik retningslinje.   

2. Helsepersonell plikter til å gi nøytral informasjon sikre nødvendig kompetanse  

NSF støtter forslaget om lovfestet rett for kvinner til informasjon, veiledning og helsetjenestens tilsvarende plikt til å tilby dette. Det krever at helsepersonell har oppdatert kunnskap og nødvendig kompetanse, noe en nasjonal faglig retningslinje også vil kunne bidra til å sikre. I tillegg bør Abortutvalgets anbefaling om læringsnettverk tilbys leger, sykepleiere, helsesykepleiere og jordmødre.  

3. Forebyggende tiltak i primærhelsetjenesten  

Det er et tydelig tverrpolitisk mål å redusere antall uønskede svangerskap og antall aborter. Det krever lett tilgjengelige forebyggende tiltak, særlig rettet mot de unge – gjennom skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom, studenthelsetjeneste og styrket seksualundervisning.  

Loven må følges opp med en styrking av denne type tiltak for å motvirke den økningen i antall aborter vi har sett de to siste årene. 

Riktig kunnskap tilpasset de ulike målgruppene kan bidra til reduksjon i antall uønskede svangerskap. De forebyggende tiltakene må styrkes gjennom kompetanse og ressurser.  

4. Pilot om medisinsk abort i primærhelsetjenesten  

Lovproposisjonen åpner for en utredning av om abort også kan tilbys og organiseres i primærhelsetjenesten, selv om ansvaret for tilgjengelig tilbud i regionen ligger hos helseforetaket. Gjennom sitt forslag til Helsereform 2.0 har helseministeren signalisert at skillene mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten skal reduseres/viskes ut.  Å tilby aborttjenester i primærhelsetjenesten vil være et naturlig område å se på i den sammenhengen, og vil også være i tråd med anbefalingene fra WHO. Helseministeren er tydelig på at en ny Helsereform vil kreve piloter. NSF mener medisinsk abort i primærhelsetjenesten bør utredes nærmere. 

 Helsesykepleierne NSF har nettopp foreslått en pilot for abort i primærhelsetjenesten.   

5. Profesjonsnøytrale takster 

Departementet foreslår at kvinnen skal kontakte sin fastlege for ettersamtale, der to ettersamtaler er gratis med takst for fastleger ved oppfølgende samtaler.  

NSF mener det er naturlig å sørge for profesjonsnøytrale takster for at ikke det skal medføre uønsket forfordeling eller press på enkelte deler av tjenesten. NSF mener profesjonsnøytrale takster for fastlege, helsesykepleier og jordmor ved oppfølgingssamtaler etter abort er nødvendig for å sikre riktig ressurs- og kompetanseutnyttelse og flyt i helsetjenesten. Det bør heller ikke være egenandel for kvinnen i forbindelse med oppfølging etter abort. 

6. Gratis helsehjelp 

Lovforslaget følger ikke opp Abortutvalgets forslag om at helsehjelp i forbindelse med abort og fosterantallsreduksjon skal være gratis. NSF etterlyser en egen bestemmelse i loven som tydeliggjør gratis helsehjelp i forbindelse med abort som en rettighet.  

Hilsen  

Lill Sverresdatter Larsen                                                                  Bente Lüdemann 

Forbundsleder                                                                                 Fagsjef 

Innledning ved preses Olav Fykse Tveit
Eit forslag til ny abortlov er lagt fram. Det er kome ny medisinsk kunnskap og nye spørsmålsstillingar på dei femti åra sidan sist vi fekk ei abortlov. Men eit hovudspørsmål står også no i fokus: Korleis skal omsynet til fosterets rettsvern vegast i forhold til kvinna sin autonomi?

Den medisinske utviklinga gjer at ein kjem meir i kontakt med spørsmålet om når eit foster er levedyktig. På den andre sida må ein ha lovreguleringar som sikrar kvinna tilgang til legal og forsvarleg abort. Spørsmålet vert ikkje om, men korleis dette skal henge saman, uansett kva ein meiner om saka.

Det nye lovforslaget flyttar dette balansepunktet og opnar for mange fleire seinabortar med alle dei komplikasjonar det inneber. Å rekne med at det ikkje vert fleire seinabortar ved å flytte på grensa, er vel ein heit urealistisk premiss.

Lovforslaget tar ikkje nok omsyn til dei store endringar i fosterets utvikling i perioden mellom 12 og 18 veker, noko som påverkar situasjonen for kvinna, fosteret og for dei som skal utføre aborten. Fleire sakkunnige har peikt på dette. Det opnar til dømes for abort basert på kjønn og eit større press mot å ta abort ut frå kromosomavvik.

Det er framleis foreslått nemndbehandling etter veke 18, så behovet for at andre er med i vurderinga på eit visst standpunkt før levedyktig alder, er erkjent også i lovforslaget. Men mange av dei vanskelege verdispørsmåla og dei medisinske utfordringane vil kome også før veke 18.

Kompromiss

I høyringssvaret til regjeringa sitt forslag peikte vi som er biskopar i Den norske kyrkja på eit mogeleg kompromiss. Dersom ein likevel går frå 12 til 18 veker, finst det andre alternativ til å ta bort nemndene enn det nye forslaget med å overlate kvinna heilt til seg sjølv med absolutt alle vurderingar om kva ein abort inntil 18 veker inneber.

Difor foreslo vi at dersom ein likevel flyttar grensa, måtte det vere både ein rett til å få, men også ei obligatorisk kvalifisert informasjon og vegleiing når ein ønskjer abort etter veke 12. Kvinna må uansett stå for det valet ho gjer. Informasjon og vegleiing tek ikkje bort kvinnas autonomi, noko som er eit sentralt argument for utvidinga avgrensa. Dette styrkjer også det aukande rettsvernet for fosteret i perioden 12 til 18 veker.

Men den beste og den enklaste reforma synest likevel å vere å behalde dagens grense, men å sjå korleis ein kan forbetre ordninga med nemndene slik at den ikkje verkar nedverdigande eller stigmatiserande. I høyringssvaret peikte biskopane behovet for å endra på nemndene.

Det er viktig at kvinna ikkje blir overlate for seg sjølv når ho vurderer eller har gjennomført abort. At regjeringa legg opp til å følgje anbefalingane frå abortutvalet om å styrke retten til å få informasjon og rettleiing er difor ei sterk forbetring i det nye lovforslaget.

Den foreslåtte formålsparagrafen stadfestar at lova skal sikre respekt for det ufødde liv. Den innfører også ein svært viktig rett til å fullføre svangerskapet.

Oppgjer

Biskopane i Den norske kyrkja tok i 2019 eit oppgjer med ei kyrkjeleg haldning som ikkje i stor nok grad hadde anerkjent kvinna som ei sårbar part ved spørsmål om abort. Ein har erkjent at kyrkjelege stemmer har stigmatisert kvinner som tar abort, og at kyrkja og samfunnet ikkje har støtta nok dei som ber fram eit barn med større utfordringar enn for alle.

Ein har også erkjent at det er betre å leve i eit land der det er legalisert abort, enn der dette skjer på ulovleg og livsfarleg vis. Erkjenninga er også at den grensa som vart sett i 1974 på 12 veker, gav ein bra balanse, sjølv om det var stor motstand mot den for femti år sidan, og det heller ikkje var klare medisinske grunnar for den.

Noreg kjem truleg til å få ei ny abortlov. No gjeld det å ikkje gå for langt i ein ny reform av lovgjevinga. Dei mest sårbare i denne tematikken kan verte endå meir sårbare.

----

Utdrag fra høringssvaret til Bispemøtet
Bispemøtet i Den norske kirke takker for muligheten til å kunne gi høringssvar på NOU 2023: 20 
Abort i Norge. Vi vil takke utvalget for en omfattende utredning som også gir et godt historisk 
tilbakeblikk. Utredningen får fram alvoret og ambivalensen som ligger i lovregulering av abort, 
og løfter opp hensynet både til mor og det ufødte barn. Bispemøtets hovedkommentarer til 
NOUen kan oppsummeres i følgende punkter:

• Vi støtter at målet for abortpolitikken må være å ha så få aborter som mulig, og at de 
aborter som skjer bør gjennomføres på et tidligst mulig tidspunkt. Dette krever at 
abortloven og politikken må ses i en større sammenheng, både knyttet til øvrig lovverk
og utforming av sosialpolitikk, slik utredningen viser.

• Vi støtter forslaget om at lovverket tydeliggjør formålet å sikre respekten for det ufødte 
liv. I forlengelsen av dette mener vi loven også må stadfeste retten til å fullføre et 
svangerskap, jf. utredningens pkt. 23.7.1.

• Vi er kritiske til det foreliggende forslaget om å utvide retten til selvbestemt abort fra uke 
12 til uke 18. Forslaget reflekterer ikke tilstrekkelig den økende grad av den moralske 
status og rettsvern fosteret får gjennom svangerskapet (jf. utredningens pkt. 5.2). 
Bispemøtet er innforstått med de utfordringer som er til stede i dagens nemndsordning 
og den inngripen dette gir i kvinnens autonomi. Samtidig er det en etablert grense ved 
uke 12. Det begrunnes i fosterets biologiske modning og rettsvern, og økt tilgjengelig 
informasjon om fosteret.

• Bispemøtet støtter intensjonen hentet fra utvalgets mandat, hvor de er bedt om å gjøre 
en vurdering av et alternativ til dagens abortnemnder som ivaretar dagens grense for 
selvbestemmelse ved utgangen av tolvte svangerskapsuke. Dersom grensen for 
selvbestemmelse endres til utgangen av uke 18 og nemnd i denne perioden bortfaller, 
mener vi at obligatorisk veiledning eller informasjon mellom uke 12 og 18 må inkluderes i 
det nye lovverket.

• Vi støtter en streng regulering av fosterantallsreduksjon, og mener at dette må knyttes til 
særlige tilfeller og behandles i nemnd.

• Vi vil advare mot de tendensene vi ser i at en større andel av aborter har bakgrunn i 
egenskaper ved fosteret. Kombinasjonen av økt informasjon om fosteret på et tidligere 
tidspunkt i svangerskapet, og utvidet grense for selvbestemt abort, fører til endrete 
premisser for hvordan vi som samfunn legger til rette for funksjonsmangfold og like 
rettigheter for alle. Dette krever en tydelig politikk for støtte og inkludering. Derfor må en 
ny lov inkludere en formulering om retten til å fullføre et svangerskap.

Vi har viktig kunnskap om dagens situasjon og framtidens behov for gravide i Norge!

Vi ønsker velkommen at retten til informasjon, veiledning og oppfølging lovfestes, men ønsker en tydeligere føring for hvem som er ansvarlig for å tilby oppfølgingen. En tydeligere lovfesting må følges opp med Nasjonale retningslinjer og tilhørende krav i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene.

Vår forening, i samarbeid med fosterkardiologisk samarbeidsgruppe (de fem fostermedisinske sentrene i landet), besitter en omforent erfaring og kompetanse som vi mener politikere vil få nye perspektiver av å lytte til, spesielt når det gjelder veiledning, oppfølging og psykososiale perspektiver. Vi har aktivt samarbeidet de siste åtte årene for å forbedre disse tjenestene, og øke forutsigbarheten i tilbudet, nå trenger vi politisk drahjelp!

Livskrise 

Hjertefeil utgjør den største gruppen påviste misdannelser i svangerskapet og blant levende fødte. Foreningen for hjertesyke barn representerer derfor en stor brukergruppe. Alvorlige hjertefeil oppdages i 70-80% av tilfellene under svangerskapet. For gravide som får beskjed om en alvorlig sykdom, avvik og funn hos fosteret, oppleves situasjonen som en akutt livskrise, og avgjørelsen om å fortsette eller avslutte svangerskapet er en krevende beslutning. Beslutningen skal fattes i et kort tidsvindu, og ofte foreligger ikke eksakte diagnoser og prognose tross flere undersøkelser. Stressreaksjonene i slike situasjoner har i forskning vist seg å være på nivå med overgrep og krigsopplevelser. I denne fasen skal beslutninger fattes. Opplevelsene kvinnen og paret opplever i denne fasen er ofte skjellsettende, og innvirker på kvinnens og familiens videre liv, enten man velger avbrudd eller fortsettelse av svangerskapet.

Situasjonsbeskrivelse 

Dagens tilbud

Oppfølgingen av kvinner/par som får påvist alvorlig hjertefeil hos fosteret er i dag betinget av hvilken helseinstitusjon og hvilke fagpersoner som møter kvinnene, og hvilke rutiner som er etablert i de ulike fagmiljøene/avdelingene.

Helsepersonell tilknyttet sykehusene vil i denne sammenheng være de fagprofesjoner som møter den gravide/paret ved ultralydundersøkelsen. Dette gjelder både ved primærundersøkelse og ved oppfølgingsundersøkelser, og senere når det utføres flere undersøkelser samt samtale/informasjon når avvik/sykdom er påvist hos fosteret eller i påvente av endelig diagnose. Dette vil normalt være jordmødre, fostermedisiner, spesialister for ulike diagnoser (som barnekardiologer) og barneleger. Tilgang på og oppfølging fra andre tverrfaglige ressurser er svært ulikt fordelt, og i praksis nærmest fraværende på flere avdelinger og sentra.

Valget foreldrene skal ta om hvorvidt de vil fortsette svangerskapet, eller begjære svangerskapsavbrudd på grunn av den påvist alvorlig sykdom hos fosteret, vil bygge på informasjon fra helsepersonellet de møter. Beslutningen som hviler på foreldrene, kan være etisk og eksistensielt utfordrende. Hva som formidles av helsepersonell om fosterets tilstand og fremtidsprognoser, på hvilken måte informasjonen gis, hvem som gir informasjonen og ytre og indre faktorer knyttet til både helsepersonellet som informerer og foreldre som mottar informasjon, vil kunne ha betydning for det etterfølgende valget foreldre tar. Dette krever tverrfaglig kompetanse.

Organisering av tilbud ved de fem fostermedisinske sentrene

I Norge har alle de fem fostermedisinske sentrene, universitetssykehusene i Nord Norge, Trondheim (Nasjonalt behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin), Bergen, Oslo og Stavanger, kunnskap og erfaring med diagnostikk, informasjon og veiledning av gravide/par. Gravide kan henvises til «second opinion» på et annet senter, eller selv be om denne undersøkelsen.

Fagmiljøene har etablerte faglige nettverk og rutinemessig samarbeid, men har svært ulike ressurser og rutiner for refleksjonsstøtte, veiledning og oppfølging av gravide og par. Tilbudene er ulike i organisering, tilgang på tverrfaglig fagpersonell (som for eksempel kliniske sosionomer, psykologi eller terapeutfaglig kompetanse) er svært begrenset, og omfanget i samtaletilbud og struktur på oppfølgingen er ulik. Det er kun St.Olav og OUS som kan gi denne type støtte i dag.

Vi må bemerke at habiliteringsavdelingene, slik det er nevnt i lovutkastet, hverken har rutiner for, ressurser eller kompetanse til å gi denne veiledningen. Ansvaret kan heller ikke overføres til pasientorganisasjoner.

Vi ber igjen om at kvinner og par som har fått påvist et fosteravvik kan få tilbud om systematisk sosialfaglig, terapeutisk eller psykologisk oppfølging ved et fostermedisinsk senter, tilpasset sine behov både i forkant av og etter en abort.  

Brukererfaring

Foreningen for hjertesyke barns (FFHB)s medlemmer er opptatt av hvordan de har blitt møtt av helsepersonell i svangerskapet ved påvist hjertefeil hos fosteret. Brukere har uttrykt erfaring med manglende ivaretakelse, og for lite informasjon og støtte, i den første tiden etter at diagnosen blir mistenkt og bekreftet.

I en spørreundersøkelse gjennomført av FFHB med nitti respondenter blant foreldre som har levende fødte hjertebarn og hvor hjertefeilen ble påvist ved ultralydundersøkelse, svarer over førti prosent at det var krevende å ta imot informasjonen, og å forstå hvilke konsekvenser diagnosen ville ha for barnet (og familien). Over åtti prosent av respondentene karakteriserte den tidlige fasen av svangerskapet som en krisesituasjon. Foreldrene savnet en kontaktperson i denne fasen, og beskriver at betydelig angst og uro fulgte situasjonen, men uten tilbud om bistand for dette. 

Vi trenger nasjonale retningslinjer og tydelige føringer i oppdragsdokumentene 

Både NOU-en «På høy tid» og «Abort i Norge» peker på mangelen på nasjonale retningslinjer for abort og abortforløp i Norge, samt behovet for retningslinjer for hvordan foreldre skal ivaretas før og etter fødsel når de venter et funksjonshemmet barn og/eller kronisk sykt barn. Foreningen for hjertesyke barn støtter behovet for nasjonale retningslinjer som inkluderer veiledning, beslutningsstøtte, krav til kompetanse og tilgjengelighet for de som utfører veiledningen, samt tilgang til samtale og rådgivning utover medisinske forhold. Abortlov og retningslinjer må følges opp i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene.

Vi vil også vise til innspillsnotatet sendt komiteen fra kliniske sosionomer ved St.Olav, Senter for fostermedisin og OUS, Kvinneklinikken, Fostermedisin.

Med vennlig hilsen

Fungerende generalsekretær                                                                                    

Sign./ Pia M. Bråss                                                                                                  

Vi kan kontaktes på mail og telefon:

pia@hjertebarn.no
mobil 90578580

Foreningen for hjertesyke barn er en livssynsnøytral og upolitisk interesseorganisasjon.

Tilgjengelig informasjon til gravide hvor det er påvist hjertefeil hos fosteret. Utarbeidet av de fem fostermedisinske sentrene ved Universitetssykehusene og OsloMet. https://hjertebarn.no/kunnskapsbank/svangerskap/

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) takker for muligheten til å levere høringsuttalelse til Helse- og sosialkomiteens behandling av forslaget til ny abortlov. NKF, grunnlagt i 1884, er Norges eldste og ledende organisasjon for jenters og kvinners menneskerettigheter og for likestilling.  Kvinners råderett over egen kropp har i 140 år vært en grunnleggende verdi og en kampsak for NKFs arbeid. NKF favner politisk bredt og er åpen for alle som deler vårt formål.  

Norsk Kvinnesaksforening stiller seg fullt ut bak høringsuttalelsen fra Kvinnebevegelsens abortutvalg (KA), der vi er med, og vi vil her bruke plassen på noen overordnede synspunkter og noen punkter KAs høringsnotat ikke hadde plass til.

Norsk Kvinnesaksforening mener at spørsmålet om abort er kvinnesak. Det er kvinnesak fordi det handler om kvinnens beste, men også fordi det er til barnets beste. Omsorg for barn er et ansvar kvinner på godt og vondt ikke kan løpe fra, og det er også derfor kvinnen er den eneste som kan vurdere hvorvidt hun vil være i stand til å ta dette ansvaret.

Diskusjonen om abortloven dreier seg om kvinnens rett til selv å bestemme om hun vil gjennomføre et påbegynt svangerskap.

Abortutvalget viser til at da denne retten ble diskutert på 1970-tallet var det tydelig «mistillit til kvinners evne til å gjøre rasjonelle valg om eget liv og fremtid» (Kap. 1.1.). Det ble den gangen lagt til grunn at kvinner hadde behov for hjelp til å vurdere hva som var deres eget beste, på lang sikt. Dette var en hjelp abortnemdene skulle gi. Abortutvalget understreker deretter at en slik omtale av kvinner fremstår som fremmed i dagens samfunn og gir grunn til å revurdere abortnemdene. Norsk Kvinnesaksforening er enig med abortutvalget i at dette er en bestemmelse som hviler på en – vi vil si – fullstendig utdatert tilnærming til kvinners rett til selv å fatte beslutninger i spørsmål som er helt sentrale i våre liv. Men både abortutvalgets og Departementets svar på spørsmålet om det er grunnlag for å gripe inn i gravides beslutninger om abort i dag, er ja.

Norsk Kvinnesaksforening forstår ikke hvorfor kvinners rett til selv å bestemme bør knyttes til antallet uker gjennomført av et svangerskap. Hva det er som gjør at kvinner i økende grad trenger hjelp i sin beslutning etter som ukene går? Dette begrunnes ikke i lovforslaget. At staten skal frata kvinnen selvbestemmelsesretten etter uke 18 begrunnet med «hensynet til det ufødte liv», indikerer at kvinnen ikke tiltros å ivareta dette hensynet. Når vi vet at nesten alle uønskede svangerskap avsluttes tidlig, er det da noen grunn til å tro at staten ved en nemnd er bedre egnet enn kvinnen selv til å gjøre de vanskelige avveiningene når et sent svangerskapsavbrudd blir aktuelt? Vår tilnærming er at det er kvinnen selv som er best egnet til å ivareta fosterets rettsvern – uavhengig av antall uker i et svangerskap. Vi ser ikke hvorfor hun skulle være mindre egnet til dette i 19.uke sammenlignet med 18.uke.  Det er vanskelig å lese lovens foreslåtte formålsparagraf som noe annet enn mistillit til kvinners etiske og moralske evner.

I lovforslaget skal nemndsystemet opprettholdes. NKF mener at enhver nemndordning vil være i strid med Norges internasjonale forpliktelser; ikke bare med hensyn til likestilling av kjønnene, men også om når, og på hvilke vilkår, et individ kan fratas sin rett til å treffe selvstendige avgjørelser.

I lovforslaget tar omsorgen for den gravide kvinnen og fosteret hun bærer slutt når nemndbehandlingen er over. Det foreslås ikke tilbud om rådgivning ved avslag. Hva som skjer med kvinnen og barnet etter at kvinnen har født ved tvang, diskuteres heller ikke.

I sin begrunnelse for lovforslaget har departementet en lengre diskusjon om retten til abort sett i lys av diskriminering av funksjonshemmede og frykten for fosterseleksjon på grunn av kjønn eller det man kaller «estetisk grunnlag». NKF ønsker et samfunn med plass til alle, uten diskriminering. Vi mener at kampen mot diskriminering må føres på bred front for å sikre rettigheter, likebehandling, tilrettelegging og støtte. Men kampen mot diskriminering kan ikke føres i den enkelte kvinnes livmor. 

I diskusjonen om funksjonshemmedes rettigheter fremsetter for øvrig Departementet selvmotsigelser i sin argumentasjon: Her (14.6.4.4) presiseres det at ved manglende samtykkekompetanse kan en kvinne ikke «tvinges til å bære frem et barn mot sin vilje dersom andre mener at svangerskapet bør fullføres. Dette ville være en begrensning i selvbestemmelsesretten som er i strid med konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter». Andre skal altså ikke kunne bestemme at en kvinne med manglende samtykkekompetanse skal bære fram et barn. Denne retten burde være selvsagt for alle kvinner, men ifølge lovforslaget skal den ikke gjelde for en mentalt kompetent kvinne etter uke 18 hvis hun får avslag i nemnd. 

I lys av at de fleste som søker abort mellom 12. og 18. uke i dag får aborten innvilget, mener NKF at det nye lovforslaget i praksis ikke er en liberalisering av nåværende lov, snarere en innstramming. Dette på grunn av det nye nemndsystemet som foreslås, og en innstramming av kriteriene for å innvilge abort etter uke 18.  

En rekke høringsinstanser for Abortutvalgets utredning viste til at det ikke er noen sammenheng mellom abortlovgivning og abortraten i et land, og at abortregulering ikke har nevneverdig betydning for når i svangerskapet abortene finner sted. Mer selvbestemmelse sent i svangerskapet ser ikke ut til å forskyve abortene til et senere tidspunkt. NKF synes Sentral klagenemnd for abortsaker (SK) oppsummerer det godt: «Det er et stort inngrep å frata en kvinne hennes rett til abort, selv om det er for å beskytte et foster på 18-22 uker. Abortutvalget viser til at innvilgelsesprosenten er økende også etter 18 uker. […] I NOU-en er det godt beskrevet hvilken belastning det er for kvinnen å begrunne sine søknader og gå gjennom prosessen med nemndbehandling. SK stiller spørsmål ved formålet med å opprettholde et nemndsystem med alt det innebærer av menneskelige og ressursmessige kostnader og utsette kvinnen for denne merbelastningen, når utfallet i tilnærmet alle saker er gitt og bare noen få kvinner gis avslag.»

Norsk Kvinnesaksforening mener i likhet med Sentral klagenemnd for abortsaker at å opprettholde nemndsystemet utsetter kvinnen for en uforholdsmessig merbelastning. Dessverre tror vi at det er meningen. De veldig få kvinnene som gis avslag tjener til å minne alle kvinner på at de ikke har full råderett over sin kropp, og at eksistensielle beslutninger kan tas av andre enn dem selv. 

Til slutt vil vi igjen påpeke at ordet «kvinne» er fraværende i det endelige lovforslaget.  Departementet går så langt som til nærmest å unnskylde at ordet kvinne i det hele tatt er brukt: «Rettighetene i forslaget til ny abortlov er lagt til «gravide», se blant annet lovforslaget §§ 3, 4 og 6. Med begrepet «gravide» menes i denne loven alle gravide, uavhengig av deres juridiske kjønn. Dette gjelder selv om pronomenene «hun», «henne» og «hennes» og ordet «kvinnen» brukes om den gravide i proposisjonsteksten».  Å utelate kvinnen som begrep fra en lov som griper inn i hennes liv på en eksistensiell måte er utradering, ikke inkludering. Loven kan enkelt løse dilemmaet som lov om endring av juridisk kjønn har skapt, ved f.eks. å tilføye «og andre gravide». Kjønnsnøytralt språk i norsk lovgivning er gjentatte ganger kritisert av FNs CEDAW-komité, og er spesielt malplassert i en lov som spesifikt handler om kvinner.

Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen har spesialisert oss på funksjonshemmedes sivile og politiske rettigheter og avgitt en rekke høringsuttalelser om samsvar med CRPD siden 2008. Vi deltar i dialogmøter med Justisdepartementet om endringer i vergemålslovgivningen.

Stopp Diskrimineringen ber Stortinget støtte:

• CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven
• Utrede hvordan abortloven kan oppfylle CRPD og styrke gravide kvinners rettssikkerhet med effektive kontrollmekanismer.
• Hjemler i særlovgivning som utvider vergers fullmakt og i realiteten fratar rettslig handleevne uten dom jf. vrgl § 22, endres umiddelbart
• Effektive kontrollmekanismer må umiddelbart på plass for å hindre tvangsinngrep i reproduktive rettigheter
• Lovverket må hjemle adgang for gravide kvinner til å overprøve beslutninger som tas av andre enn kvinnen selv i alle spørsmål som gjelder abort jf. CRPD art 13
• Lov om beslutningsstøtte må utredes i tråd med CRPD art 12

Abortloven må bringes i samsvar med CRPD

Ekspertutvalget som utredet inkorporering av CRPD, påpeker en rekke svakheter og manglende samsvar med CRPD i dagens lovgivning, ikke minst mht. forholdet mellom særlovgivningen og vergemålsloven. Ekspertutvalg kunne ikke innenfor sine rammer fremme konkrete lovendringsforslag, men viser isteden til pågående lovendringsprosesser og forutsetter at nødvendige endringer ivaretas ved lovendring; abortloven, vergemålsloven osv.

Siden ekspertutvalgets vurderinger og anbefalinger ikke forelå, bygger ikke abortutvalgets forslag på disse. Merk også abortutvalgets mandat nevner verken menneskerettigheter, CRPD eller vergespørsmålet. Det er positivt at abortutvalget selv drøfter dette, men både mandatet, utvalgets sammensetning, tidsramme og tidspunkt, setter sterke begrensninger.

Vi merker oss at HOD har delvis tatt hensyn til våre og andres høringsinstansers innvendinger.

Lovforslaget oppfyller likevel ikke CRPDs artikler 23, 7, 12, 13. Ikke minst er forholdet mellom særlovgivningen og vergemålsloven svært problematisk. Ekspertutvalget stiller bl.a. spørsmål om abortlovens regler:

…om vergens rolle harmonerer med vergemålsloven, all den tid vergemål som hovedregel er frivillig og skal utformes individuelt for bestemte forhold. (del II punkt 17.5.4).

Funksjonshemmedes reproduktive rettigheter er ukrenkelige

Vi minner om at reproduktive rettigheter er sivile rettigheter som alle mennesker har i kraft av å være født som menneske. Sivile rettigheter kna ikke tas fra noen, bortsett fra i særlige tilfeller.

CRPD er helt utvetydig når det gjelder funksjonshemmede kvinners reproduktive rettigheter:

CRPD artikkel 23

1. b) anerkjennelse av den rett som tilkommer mennesker med nedsatt funksjonsevne, til fritt og ansvarlig å treffe beslutning om antall barn og avstand mellom barnefødsler, og til tilgang til alderstilpasset opplysning og opplæring om reproduksjon og familieplanlegging, samt at de midler som er nødvendige for at de kan utøve disse rettighetene, skaffes til veie,
2. c) at mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder barn, beholder sin fruktbarhet på lik linje med andre.

Vi minner om alvoret som ligger i å ta avgjørelser om irreversible inngrep som abort og sterilisering. Lovforslaget bruker samtykkekompetanse som kriterium for å frata kvinnen rettslig handleevne, og overlate til en verge å bestemme over hennes kropp.

Både dagens vergemålslov og andre lover som innskrenker funksjonshemmedes selvbestemmelse, innfører et vilkår om å ha samtykkekompetanse som en kvalifikasjon.

For å unngå å bruke diagnoser til å begrense funksjonshemmedes selvbestemmelse i strid med CRPD, innfører man et vilkår om å ha samtykkekompetanse forstått som en ferdighet en person besitter eller ikke besitter som følge av funksjonsnedsettelsen.

Det som overses er at evnen til å ta gode beslutninger er situasjonsbestemt, avhengig av om man har tillit til andre osv. (dette er utdypet i vår høringsuttalelse til NOU 2023:29.)

HODs lovforslag betyr egentlig at en person som verken er egnet eller kjenner kvinnen, kan kreve abort på hennes vegne. Dette vil være tilfelle, både når mandatet til vergen man har, utvides, og ikke minst når kvinner som ikke har verge fra før, får oppnevnt en verge der og da.

Dette viser at det er behov for å utrede spørsmål som dette nærmere.

Tvang er ikke eliminert

Vi finner ingen ting i selve lovteksten som vil forhindre at kvinner som tillegges å mangle samtykkekompetanse til slutt faktisk blir tvunget til å ta abort. Kvinnen må motsette seg inngrepet. Et slikt krav gir ingen rettssikkerhetsgaranti. Etter § 6 har kvinnen rett på informasjon, men det står ikke at denne også skal omfatte retten til å motsette seg inngrepet.

Særlovgivningen fratar rettslig handleevne uten dom

Vi minner om at fratakelse av rettslig handleevne skjer uten dom etter særlovgivningen Ekspertutvalget slår fast, s. 185:

Å frata personer i disse gruppene den rett de ellers ville hatt til å selv å bestemme at de vil fjerne sin reproduksjonsevne generelt (sterilisering) eller konkret (abort), er det samme som å frata dem rettslig handleevne når det gjelder slike beslutninger.

 Videre skriver ekspertutvalget s. 121:

Særlovgivning som gir vergen utvidet myndighet på denne måten, er vanskelig å forene med konvensjonens og vergemålslovens prinsipper om frivillighet, minste middel og individtilpasning. Det er også en viss uklarhet ved at noen av bestemmelsene i særlovgivningen ifølge forarbeidene skal fortolkes innskrenkende.

Bestemmelsene begrenser funksjonshemmedes selvbestemmelse i strid med artikkel 12 slik den er forstått i tolkningserklæringen, som sier at slike tiltak skal være «nødvendige som en siste utvei» og være underlagt kontrollmekanismer.

Rett til overprøving i egen klagenemnd jf. CRPD art 13

Det er svært bekymringsfullt at HOD ikke har sett alvoret når det gjelder adgang til å overprøve verger i abortsaker. Det vitner dessuten om manglende kjennskap til virkeligheten og hvor vanskelig det er for denne gruppen som i realiteten er fratatt rettslig handleevne (uten dom), å overprøve vergen.

Departementet mener at det ikke er behov for en egen klagemulighet dersom den gravide er uenig i vergens vurdering, slik Likestillings- og diskrimineringsombudet foreslår. Det vises her til at vergen kun har myndighet til å kreve abort. Den gravide vil alltid kunne kreve abort selv, og kan heller ikke tvinges til å ta abort, se nedenfor.

Dersom Norge skal oppfylle sine egne tolkningserklæringer, forutsetter det overvåking av vedtak der verge er involvert og systematisk innsamling av fakta og kunnskap, og kontinuerlig evaluering. Fraværet av kontrollmekanismer truer rettssikkerheten.

Som både LDO og abortutvalget påpeker mangler kunnskap og fakta om aborter som er utført etter anmodning fra verge, eller aborter i saker der det er innhentet uttalelse fra verge.

Vi vil hevde at et så alvorlig og irreversibelt inngrep påkaller den strengeste kontrollmekanismen: domstolen.

Isteden skjer fratakelse av rettslig handleevne uten kontrollmekanismer, uten at det erkjennes og regnes med når antallet som er fratatt rettslig handleevne oppgis, både nasjonalt og internasjonalt. Vi etterlyser politisk debatt og vilje til å sikre våre menneskerettigheter.

For at norsk lov skal komme i samsvar med CRPD, må utgangspunktet være retten til beslutningsstøtte som innebærer at en person skal kunne få støtte til å ta egne beslutninger utfra egne ønsker og preferanser.

Vi mener at det er absolutt påkrevet at det foretas en egen utredning av hvilke endringer som må til i særlovgivningen, herunder lovene om abort og sterilisering, for å oppfylle Norges menneskerettslige forpliktelser når det gjelder funksjonshemmedes rett til selvbestemmelse og  beslutningsstøtte.

Ryggmargsbrokk- og Hydrocephalusforeningen (RH-foreningen) er en landsomfattende interesseorganisasjon for mennesker med ryggmargsbrokk og/eller hydrocephalus og andre interesserte. Foreningen ble stiftet i 1991 og har cirka 580 medlemmer.

Hva er ryggmargsbrokk

Ryggmargsbrokk er en sjelden og kompleks skade i ryggmargen som oppstår i svangerskapets første uker, ved at ryggmargen ikke lukker seg normalt (https://www.sunnaas.no/fag-og-forskning/kompetansesentre-og-tjenester/trs-kompetansesenter-for-sjeldne-diagnoser/sjeldne-diagnoser/ryggmargsbrokk). Diagnosen oppdages i mange tilfeller ved ultralydunersøkelse. Utfallet av skaden kan vanskelig avdekkes før fødsel. Det er store individuelle variasjoner.

I 2022 ble det i Medisinsk fødselsregister registrert totalt 30 fostre med ryggmargsbrokk. Av disse var åtte levendefødte, èt dødfødt og 21 abortert etter nemndbehandling.

Rett til informasjon og veiledning

RH-foreningen er enig i at det er viktig å sikre at gravide får god, nøytral veiledning og informasjon når de vurderer abort. Ingen skal oppleve press i noen retning.

Alle må få den samme informasjonen om en diagnose

RH-foreningen er svært opptatt av at foreldre som venter barn med ryggmargsbrokk, får god informasjon og støtte. Når ryggmargsbrokk er påvist hos fosteret, mener vi at det er viktig med standardiserte, nasjonale retningslinjer som beskriver forløpene videre. Det sikrer en enhetlig veiledning. Det vil også hindre variasjoner i kvalitet og innhold. Informasjonen må være lett tilgjengelig for helsepersonell som veileder gravide. Da vil det sikre at alle får lik tilgang til informasjon og veiledning uavhengig av hvor de bor eller hvilken institusjon de henvender seg til.

Informasjonen som gis, må være nyansert, korrekt og gi et fullstendig bilde av diagnosen

Informasjonen må baseres på oppdatert medisinsk kunnskap, men også inkludere hvordan det er å leve med ryggmargsbrokk. Et nasjonalt kompetansemiljø som et kvalitets- og oppfølgingsregister kan bidra til dette.

Helsetjenestene må samhandle med oss som interesseorganisasjon

Mange av foreningens medlemmer forteller at informasjonen de mottok fra helsepersonell om diagnosen, var unyansert og mangelfull. Vi hører ofte at det er stor forskjell på informasjonen de har fått på sykehuset og den de får når de leser foreningens informasjonsmateriell www.rh-foreningen.no eller får snakke med noen som selv har diagnosene eller er foreldre.

Erfaringene av å leve med, må bli en del av veiledningen. Forskning er et aktuelt tiltak for å skaffe mer brukerkompetanse, da må foreningen få en aktiv rolle.

Opplysninger om foreningen bør også være endel av informasjonen som gis.

Det er spesialisthelsetjenesten som skal gi informasjon

Vi mener at informasjon ved alvorlige tilstander og medisinske forhold ved fosteret, bør komme fra spesialisthelsetjeneste. De som informerer, må ha kunnskap og kompetanse om både medisinske og praktiske aspekter ved diagnosen. De må også ha sosionom/miljøterapeut tilgjengelig for den gravide/par som er i en krevende valgsituasjon.  

Vi kan forebygge skader i fosterlivet

Forskning viser at folsyre som kosttilskudd og tilsatt i matvarer som mel og pasta, forebygger skader som ryggmargsbrokk. (Kilde: Gravid - planlegg du å få barn? -Helsenorge,  Preventing birth defects, saving lives, and promoting health equity: an urgent call to action for universal mandatory food fortification with folic acid (Lancet Glob Health 2022; 10: e1053–57, https://doi.org/10.1016/S2214-109X(22)00213-3)).

RH-foreningen mener det må satses på informasjonskampanjer for å få kvinner til å ta folsyre før og under graviditet. Det må også utredes om vi skal berike matvarer som mel, pasta eller liknende med folsyre, slik Verdens helseorganisasjon, WHO anbefaler.

RH-foreningen møter gjennom vårt internasjonale arbeid mennesker fra hele verden.Vi jobber for full deltakelse, likestilling og formidling av forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Vi lever i en av verdens beste velferdsstater som kan gi god behandling og oppfølging. Da er et liv med ryggmargsbrokk verdt å leve.

Rettsvernet til det ufødte liv blir svekket ved regjeringens forslag til ny abortgrense.

Dagens lov om svangerskapsavbrudd gir fosteret et gradert rettsvern fra uke 12. Med forslaget til utvidelse av abortgrensen inntrer ikke noen form for rettsvern før i uke 19. Dette innebærer en radikal svekkelse av rettsvernet til det ufødte liv. I tillegg er det svært nær grensen for levedyktighet utenfor mors liv. KrF Kvinner og flere eksisterende lovparagrafer (se under) bygger på at det ufødte livet er et eget individ. Dette premisset må være tungtveiende for abortgrensen.

KrF Kvinner erkjenner at abort er en verdikonflikt som det er ulike syn på i vårt samfunn. I en ny abortlov må vi ivareta hensynet til den gravide kvinnen, men samtidig sikre et sterkt rettsvern for det ufødte barnet.

Det ufødte liv gis anerkjennelse og rettigheter i andre deler av Norges lover. Det mener vi bør være førende for den nye abortloven og den avveiningen lovgivere må gjøre.

I Grunnlovens §6 står det om tronarvingen: «Arvefølgen er lineal. […] Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.»

I Arvelovens § 66 står det: «Rett til arv etter loven eller testament har bare den som lever ved arvelaterens død, og den som ved arvelaterens død er unnfanget og senere fødes levende.»

Det ufødte liv anerkjennes altså i flere lover fullt ut som et menneske, fra unnfangelsen av. Selveste Grunnloven vår erkjenner at det er et menneske helt fra unnfangelsen av. Dette sammenfaller med dagens kunnskap om at når eggcellen og sædcellen smelter sammen, oppstår et unikt DNA tilhørende et nytt menneske. Biologisk starter menneskelivet ved unnfangelsen – ikke ved hverken uke 12, uke 18 eller uke 22 i svangerskapet.

Alle menneskerettigheter forutsetter at man har den mest grunnleggende rettigheten: Retten til å leve. Retten til å arve forutsetter naturligvis at man har en rett til å leve.

Bioteknologilovens § 3-2 omtaler vilkår for bruk av overtallige befruktede egg til forskning. Der fremgår det at: «Det er ikke tillatt å befrukte egg for forskningsformål alene. Forskning på befruktede egg kan foretas inntil 14 dager etter at egget ble befruktet.» Bioteknologiloven gir det ufødte livet menneskeverd ved at man gir det full beskyttelse mot forskning allerede fra dag 15 etter befruktningen. Paragrafen innrømmer også et delvis menneskeverd helt fra unnfangelsen, i og med at det er forbudt å befrukte egg med den hensikt å bedrive forskning på dem.

At det ufødte liv er et eget individ, fremkommer også i forslaget til ny formålsparagraf i abortloven, som omtaler to individer i forbindelse med svangerskapsavbrudd. Dette anser vi som positivt. Desto mer ulogisk blir det da at det samme abortlovforslaget går inn for å radikalt svekke rettsvernet til det ufødte liv, slik at det fratas alle rettigheter helt til 18 uker.

I samfunnet ellers er det slik at der det er interessekonflikter mellom to individer, blir en tredjepart involvert for å sørge for et rettferdig utfall av en sak. Nemndsystemet er nettopp en slik viktig tredjepart. At en nemnd/utenforstående først kobles inn ved nesten halvgått svangerskap, er for sent, mener KrF Kvinner.

En annen alvorlig utvikling, er at det nå blir mulig å avdekke kjønnet ved ultralyd før den foreslåtte nye abortgrensen. Det er fortsatt slik i dagens samfunn at i enkelte miljø nedgraderes jenter. Dette fremkommer også i høringssvaret til Akershus universitetssykehus, der de frykter at flere kan velge å ta abort på grunn av barnets kjønn. Ahus opplyser om at de allerede har avvist kvinner som har søkt senabort med henvisning til kjønn. Dette er i seg selv en god nok grunn til å avvise muligheten til å ta abort uansett grunn helt til uke 18.

De fleste aborter blir utført tidlig i svangerskapet. Statistikken viser at 84 prosent tar abort før uke 9, mens hele 95 prosent tar abort før uke 12. Det å sette abortgrensen til uke 18 av hensyn til de 5 prosent av de abortsøkende, er ikke forholdsmessig.

Abort innebærer også et inngrep i kvinnens kropp. Før et inngrep er det normalt med undersøkelse og konsultasjoner av helsepersonell. KrF Kvinner vil også slå et slag for obligatorisk ventetid, før abortinngrep, slik at kvinnen får tenkt seg om før en eventuell abort. I Tyskland praktiserer man dette. De opplever at god konsultasjon og tid før inngrepet medfører at mange velger å gjennomføre svangerskapet.

Stiftelsen Amathea har gjort en utmerket jobb i veiledning og rådgivning for gravide kvinner. De har relevant faglig bakgrunn og godt utprøvd metodikk som bidrar til at kvinner kan foreta valget basert på god informasjon. Veiledning og informasjon kan med fordel foretas av dyktige fagmiljøer utenom kommunehelsetjenesten.

Det er en tverrpolitisk enighet om at målet er færrest mulig aborter i Norge. Det er da god grunn til å sette seg ned og reflektere over spørsmålet «fra når gjelder menneskerettighetene og dermed retten til liv for et menneske?».

Fra når starter et menneskeliv? Vi tror de nevnte lovbestemmelsene i Grunnloven og Arveloven gir oss en pekepinn i riktig retning.

Det ufødte liv har lovmessige rettigheter i henhold til Grunnlovens §6 og arvelovens §66 – lover som gir et ufødt liv rett til å arve tronen og sin far uavhengig av om hun/han er født før far dør. KrF Kvinner mener at Grunnlovens § 93 bør utvides i henhold til dette, slik at retten til liv gjelder fra unnfangelsen.

Ovennevnte paragrafer i Grunnloven, arveloven og bioteknologiloven står i sterk kontrast til regjeringens forslag til utvidelse av abortgrensen. En abort handler om mye mer enn kvinnens kropp og autonomi. Den handler også alltid om et annet menneskes liv. Dagens abortgrense innehar en bedre balanse mellom kvinnens og barnets rettigheter enn Regjeringens forslag om utvidelse av abortgrensen til uke 18. Lovforslaget innebærer en radikal svekkelse av rettsvernet for det ufødte barnet, og må derfor avvises.

Vi i Human-Etisk Forbund imøteser en utvidelse av selvbestemmelsen, men er kritisk til de nye nemdene, og etterlyser tiltak som kan styrke den offentlige samtalen om dilemmaene som utviklingen innen fosterdiagnostikk bringer med seg.

Denne saken handler ikke om hvorvidt abort skal være tillat, men om det er kvinnen eller noen andre som skal bestemme om det skal utføres en abort.

Regjeringen skal ha ros for å ville utvide grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18. Selv om svært få har fått avslag på en abortsøknad før uke 18 i senere tid, må det å slippe belastningen med å møte i nemd sies å være et fremskritt. Det er likevel grunn til å tvile på om dette lovforslaget vil kunne «stå seg i lang tid framover», slik helse- og omsorgsministeren sier er målet med loven.[1]

Forslaget om å beholde nemder fra uke 18-22 lukter for mye av gammeldags paternalisme til det. Tanken om at fosteret i dette tidsrommet må forsvares mot den gravide, vitner i beste fall om en manglende forståelse for den fortvilede situasjonen de få som søker om senabort befinner seg i. Oftest handler jo disse abortene om at man har avdekket alvorlig sykdom hos et foster som er sterkt ønsket. Som jordmor Kaia Lindahl nylig uttrykte det, etter selv å ha vært gjennom en senabort: «Å måtte møte i nemnd la sten til den uutholdelige byrden det er å gi slipp på sitt eget barn».[2]

Vi tror ikke at fremtidens kvinner vil finne seg i verken å bli umyndiggjort eller mistenkeliggjort på denne måten. Forslaget bryter dessuten med de nye retningslinjene fra Verdens helseorganisasjon, som eksplisitt advarer mot at tilgangen til abort skal kreve tillatelse fra en tredjepart[3], slik en nemd må sies å være.

Å bruke ressurser fra et allerede presset helsevesen for å behandle noen ytterst få søknader om senaborter, fremstår mest av alt som et forsøk på å signalisere overfor liberaliseringsmotstandere at man tar det moralske dilemmaet på alvor. Dette bør ikke gjøres gjennom loven, men gjennom å ta diskusjonene om de etiske bekymringene knyttet til abort og fosterdiagnostikk.

Liberaliseringsmotstandere har rett i at tilgangen på stadig mer detaljerte informasjon om fosteret innen fristen for selvbestemt abort, vil stille oss overfor nye og krevende moralske problemstillinger. Allerede i dag kan man gjennom blodprøver som er tilgjengelige for alle (NIPT), avdekke disposisjoner for en rekke tilstander og sykdommer, og vi er bare i startgropen på en bioteknologisk utvikling som går i et rasende tempo. En ting er valget om abort eller ikke, som er vanskelig nok for den det gjelder. Men hva vil all kunnskapen det er mulig å få om fosteret gjøre med foreldre-barn relasjonen? Vil vissheten om at barnet er predisponert for en sykdom i voksen alder lede til en overbeskyttende oppdragelse? Og hva med foreldre som velger ikke å skaffe seg denne informasjonen? Vil barna kunne anklage dem for å ha vært uansvarlige? Man trenger slett ikke være verdikonservativ for å bli rådvill i møte med disse dilemmaene, eller for å se at det som kan være rasjonelt for den enkelte, ikke nødvendigvis gagner felleskapet.

Det er vel og bra at regjeringen vil gi Bioteknologirådet i oppgave å evaluere tilbudet om tidlig ultralyd og tilgang til NIPT for alle, som i 2020 ble hasteinnført uten verken debatt eller høring. Men det er ikke først og fremst eksperten i Bioteknologirådet som vil bli stilt overfor de vanskelige valgene. Det er alminnelige borgere. Det vi trenger, er derfor en bred offentlig samtale om de moralske dilemmaene den nye fosterdiagnostikken bringer med seg. Et godt virkemiddel ville være å styrke den etiske refleksjonen i skolen. Dette ville støttet opp under den enkeltes selvbestemmelse, som vektlegges i lovforslagets formålsparagraf.

Hvis vi derimot ­­fortsetter å dysse ned de moralske dilemmaene, av frykt for at de kan sette kjepper i hjulene for en snarlig liberalisering av loven, vil de i stedet komme bardust på kommende generasjoner. Dette er en oppskrift på moralsk panikk, som igjen kan lede til at hardt tilkjempede abortrettigheter blir forsøkt reversert.

Det er selvsagt viktig å lande et kompromiss for å sikre at loven blir vedtatt, men med tanke på lovens stabilitet og langsiktighet, er det også viktig hva vi tar med oss fra hver side i debatten. Stortinget må passe på så ikke den tar med seg det minst fremtidsrettede fra begge sider: Nemdene og den paternalismen som understøtter dem fra liberaliseringsmotstanderne. Og tendensen til å stemple moralske innvendinger som mørkemannsprat, samt å forvise den etiske debatten til bakrommet, fra liberaliseringsforkjemperne.

Som nevnt: Utvidet selvbestemmelse er en god ting. Human-Etisk Forbund mener at vi burde vi følge anbefalingen fra Verdens helseorganisasjon og kvitte oss med nemder også mellom uke 18 og 22. Politikerne har også et særlig medansvar for å legge til rette for en god offentlig samtale om de etiske utfordringene som følger i kjølvannet av en liberalisering av loven.

[1]https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-legger-fram-forslag-til-ny-abortlov/id3051033

[2]https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Vz4BKp/nedlatende-fra-leger-om-senabort

[3]https://www.who.int/health-topics/abortion#tab=tab_3

Norges kvinnelobby er en paraplyorganisasjon for norsk kvinnebevegelse. For oss i kvinnebevegelsen har abortkampen vært sentral i mer enn 100 år.  De seinere år har abortkampen vært formulert som en kamp for kvinners fulle menneskerettigheter.

Menneskerettigheter og svangerskapsavbrudd.

Norges kvinnelobby ser på kvinnen som en person som skal ha fulle menneskerettigheter. Hennes menneskerettigheter kan ikke innskrenkes på en måte som mannens menneskerettigheter ikke blir. Bare (biologiske) kvinner blir gravide, og kvinner over hele verden blir utsatt for sosial kontroll knyttet til hennes svangerskapsavbrudd. De norske abortnemdene er ikke noe vesensforskjellig fra andre lands sosiale kontroll og skammeliggjøring av kvinners svangerskapsavbrudd.

Menn blir ikke gravide og slipper denne sosiale kontrollen og skammeligjgøringen etter sex. Vi kan ikke si vi har likestilling etter loven så lenge vi har innskrenkete abortrettigheter. Dette er et prinsipielt spørsmål.

I proposisjonen drøftes hvor langt det er anledning til å avkorte kvinners rettigheter, ut fra bla den europiske menneksrettskonvensjonen. Det er forstemmende at proposisjonen velger et ståsted om hvordan en kan gjøre kvinners rettigheter så små som mulig.  

Respekten for det ufødte liv skal gjennomføres med kontroll mot de svakeste kvinnene. 

Det enkelte foster gis ikke rettigheter etter forslaget, en er klar over at foster ikke har menneskerettigheter. Nå skal kvinnens konkrete liv utsettes for nemd av hensyn til den totale respekten for det ufødte liv i samfunnet. Her reduseres altså tilfeldige kvinner for sosial kontroll i form av nemd fordi samfunnet sies å ha behov for respekt for livet. Disse kvinnene som søker abort etter uke 18, kan ofte ha fostre med alvorlige tilstander, er selv alvorlig syke, har tunge rusproblem, er utsatt for vold og voldtekt, er kaotiske. De er i menneskenød. Mange av graviditetene hvor en søker abort etter uke 18 er ønska men kan ikke gjennomføres. I rettferdighetens navn burde en, hvis en må innskjerpe respekt for det ufødte liv i hele samfunnet ved inngripen ovenfor noen få av oss kvinner, kanskje heller ha plukket ut et antallsmessig tilsvarende tilfeldig utvalg av abortsøkende kvinner til nemd, isteden for å ta de som står i de verste situasjonene. 

18 uker

Dagens forslag utvider kvinners selvbestemmelse til 18 uker. Dette er på høy tid. Denne rettigheten ble innført i Sverige på 1970-tallet, uten økning i aborttallet. Gjennom studier på tvers av land er det nå trygt å si: aborttallet stiger ikke med lovligheten. 18 uker er også i tråd med praksis i dag, siden svært få får avslag i nemd før uke 18. Det er også svært få avslag mellom 18 og 22 uke. Nemdene er derfor unødvendige ekstrarunder for særlig sårbare kvinner. De påfører kvinner skyld, skam og betydelig angst for om de får medhold.

Den beste nemda er kvinnen selv 

Dagens forslag viderefører ordningen med abortnemder. De skal bestemme over kvinnen. Nemder er en underkjenning av kvinnens kjennskap til egen og fosterets situasjon, og kvinnens etiske vurderinger. En kan si at den beste nemda er kvinner selv. Ingen kjenner situasjonen bedre og ingen kan foreta de moralske avveiningen bedre. Ingen andre bærer heller følgene av en beslutning, om hun vil avbryte eller fullføre svangerskapet.

Alle medlemsorganisasjonene i Norges kvinnelobby er mot nemder. Nemder har vært kritisert fra de ble innført i 1964, fra kvinnebevegelsen og fra arbeiderbevegelsen. Vi vil oppfordre Stortinget til å finne andre løsninger i loven. Norsk kvinnebevegelse vil kjempe videre for en ny lov som gir kvinner fulle rettigheter og ingen nemdmøter.

Nemdene i lovforslaget

Nemdene er foreslått å øke fra to til tre medlemmer hvorav den ene skal være jurist. Vi er mot dette. Hvis Stortinget velger å påtvinge kvinner nemder vil vi at overtallet skal være så lite som mulig, altså 2 mot kvinnen, og vi ønsker ikke jurister men leger/helsepersonell til å ta avgjørelsen. Disse har trening i å møte pasienter og vil kunne forstå hennes situasjon bedre. Vi vet det gir bedre gjennomslag når kvinnen møter i nemd og vi er derfor skeptisk til sentralisering av nemdene. Dette kan bety svakere rettigheter for kvinnen der det er langt til nemd. 

I foreslått lovtekst om ankenemd § 19, er kjønn på nemdsmedlemmene ikke omtalt. Lobbyen mener Stortinget må rette opp dette ved å ta inn tilsvarende tekst om dette som i § 11 om nemdene: minst 50% må være kvinner. Vi går ut fra at dette er en forglemmelse. 

Abortbehov etter uke 22 ved straffbare forhold

I svært få tilfelle har jenter og kvinner behov for abort etter uke 22. Det kan gjelde ved  voldtekt og incest.  Dette åpner ikke lovforslaget for. Dette blir vurdert opp mot torturkonvensjonen, og vi forstår ikke hvordan proposisjonen kan forvare dette etter sin drøfting. Barnekonvensjonen kan også være riktig å trekke inn her, da jenter ned i 11-12 år, voldtatt av slektning, har måttet reise til USA for abort, da de ikke har fått i Norge etter uke 22. Slike svangerskap blir jo ofte oppdaget sent. Vi ber Stortinget lage rom i loven for abort i særlige tilfelle etter uke 22 når graviditeten er resultat av straffbar handling. 

Svangerskapsavbrudd er vanlig i alle land- bør være trygt og gratis for alle.

Både aborter og fødsler er vanlige deler av kvinners liv i fertil alder i alle land, og aborter forekommer uavhengig av lovlighet, trygghet og teknologisk nivå. Aborter bør gjennomføres trygt og med like rettigheter for kvinner med og uten økonomiske ressurser. Derfor bør abort være lovlig, trygt og gratis. Dette bør også gjelde papirløse- og tilsvarende med svangerskapsoppfølging og fødsel. Vi ber Stortinget gå for gratis svangerskapsoppfølging, abort og fødsel for alle kvinner som er i Norge. Dette er viktig kvinnehelse.

WHOs anbefalinger og Norge- som langt fra er i spiss for SRHR. 

WHO oppfordrer landene til dette: fulle abortrettigheter uten forsinkelser og grenser. Nå vil Norge for første gang ikke følge WHOs anbefalinger. Mange land i verden har nå utvidet lovlighet for abort sammenlignet med Norge, og vi kan ikke med troverdighet gå i spissen for kvinners seksuelle og reproduktive retter internasjonalt. 

Formålsparagrafen bruker begrepet "respekt for det ufødte liv"

Vi vil oppfordre Stortinget til å drøfte dette begrepet: Hva menes her; er det den  definisjonen som er brukt i USA og i proLife-bevegelsen hvor embryoer blir regnet som liv og ødeleggelse av dem regnes som mord? Et mer nøytralt begrep er foster. Hvilket begrep vil Stortinget bruke?

Kjønnsnøytralitet i språket i loven

Abort er en kvinnerettighet og abortkampen en kvinnekamp for kvinners likestilling med menn. Forslagets bruk av begrepet "den gravide" gjør det utydelig at den sosiale kontrollen i nemdene gjelder det ene kjønn og ikke det andre. Vi viser til at FN har kritsert Norge for kjønnsnøytral lovtekst flere ganger og ber Stortinget endre begrepsbruken ved å erstatte den gravide med kvinne gjennom hele lovteksten, men med en passasje som sikrer de få biologiske kvinner som er juridiske menn og søker abort samme rettigheter. 

Vi viser forøvrig til våre medlemsorganisasjoners syn og argumentasjon., både i denne høringsrunden og i den tidligere. 

Til Helse- og omsorgskomiteen

Amatheas innspill til forslag til Prop. 117 L (2023–2024) Lov om abort (abortloven)

Amathea takker for muligheten for å sende inn innspill til forslaget til ny abortlov.

Om Amatheas arbeid

Amathea er den eneste gratis, landsdekkende helsetjenesten i Norge, hvor kvinner har tilgang på informasjon, veiledning og oppfølging før og etter abort. Vi supplerer det offentlige helsevesenet med vårt kompetansemiljø, tilgjengelighet og tilgang på målgruppen. Vi samarbeider tett med kommunehelsetjenesten, fastleger og sykehusene.   

Gjennom bevilgningen over statsbudsjettet sikrer Amathea kvinners rett på veiledning jmfr. § 2 i «Lov om svangerskapsavbrudd» i dagens abortlov. Med et unikt og spisskompetent fagmiljø innen nøytral veiledning og oppfølging knyttet til abort, bidrar Amathea til kvinners selvbestemmelse i valget om å fullføre eller avslutte et svangerskap. Årlig møter vi 2500 kvinner og deres partner, alene eller sammen.  

• 80 % er over 25 årog har ikke andre lavterskeltilbud
• 97 % svarer i brukerundersøkelsen at hjelpen var til stor nytte
• 65 % kjenner ikke til andre steder de kunne fått den hjelpen de trengte 

Innledende kommentarer

Amathea er positive til at forslaget til ny abortlov inneholder endringer som skal sikre informasjon, veiledning, oppfølging og kvinners selvbestemmelse i større grad enn tidligere.

Det er en god og viktig presisering at det er tatt med at det skal sikres selvstendige beslutninger om egen kropp og privatliv basert på objektiv og nøytral informasjon og uten å bli utsatt for press. Dette innebærer også en rett til å fullføre svangerskapet.

Amathea er også positiv til at abortnemdenes oppgave skal være å tydeliggjøre premissene for når en abort skal innvilges i nemnd og ikke (§3). Det vil legge et større rettssikkerhetsgrunnlag

Amathea støtter fullt ut at nemndas mandat er å innvilge eller avslå et krav om abort, og at reell og nøytral veiledning skal ivaretas i forkant eller etterkant.

Amathea støtter også kravet om at kvinnen skal motta nemndas vedtak skriftlig og begrunnet. Dette er viktig for å ivareta prinsippet om likebehandling og rettssikkerhet.

Det bør presiseres at alle kostnader knyttet til deltagelse i nemndsmøte skal være gratis.

Amathea støtter forslaget om å fjerne begrepene «å begjære» eller «søke om» om abort. Også forskriften bør endre ordlyden til at fastleger skal henvise til abort, og ikke at det skal sendes begjæring.

Retten til informasjon og veiledning

Forslaget om å gi en rett til informasjon, veiledning og oppfølging er viktig og nødvendig for kvinners og partners livssituasjon og helse. Det er særlig positivt at det presiseres i lovforslaget at det gjelder alle aborter etter denne lov, uavhengig av når og hva som var bakgrunnen for aborten.

Da lovens formål er å sikre gravides rett til abort og rett til å fullføre svangerskapet, bør oppfølgingssamtaler etter veiledning ved usikkerhet også inkluderes, og ikke bare etter abort. Det er også behov for oppfølging etter at valget om å fullføre et svangerskap er tatt.

Det bør også lovhjemles at alle uoppfordret skal tilbys informasjon, veiledning og oppfølging. Dette er et tiltak som vil ha stor betydning, da det kan være utfordrende for kvinner å be om hjelp før og etter en abortsituasjon.

En lovhjemlet rett til informasjon, veiledning og oppfølging, innebærer at dagens praksis må forbedres. Det er store forskjeller i dag på hvilken oppfølging kvinner tilbys før og etter abort, om de i det hele tatt får et slikt tilbud. Det beror i hovedsak på tilfeldigheter og kapasitet.

For at retten til informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler skal sikres, er det viktig at ressurser bevilges og at ansvaret tydelig plasseres og følges opp. Til sammenligning er vedtaket om rett på oppfølging etter spontanabort fra 2020 lagt til helseforetakene med et «sørge for»-ansvar. I dag, 4 år etter, er det ikke konkretisert ytterligere for praksis, hverken for helsepersonell eller kvinnene.

Amathea ivaretar oppfølging etter spontanabort i dag gjennom tilskuddsordningen i statsbudsjettet «Stiftelsen Amathea».

Med en situasjon knyttet til landets helsetjenester som fra flere hold beskrives som en ressurs- og rekrutteringskrise, er det avgjørende å se Amathea sitt arbeid i sammenheng med den øvrige helsestrukturen for å ivareta retten til informasjon, veiledning og oppfølging i praksis. Vi har en god tjenestestruktur i dag med Amathea, kommunehelsetjenesten, fastlegeordningen og sykehusene, som sammen vil kunne ivareta kvinners behov for helsehjelp før, under og etter abort. De må rustes for å sikre gode og tilgjengelige tjenester for fremtiden.

Kvinnens behov i sentrum

Amatheas erfaring er at informasjon til kvinner knyttet til abortbehandling ikke er individuelt tilpasset jmfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Det kan virke som om spørsmål om kirurgisk abort vurderes ut fra kapasitet, mer enn forsvarlighet og tilpasning til kvinnens behov.

Det bør derfor presiseres at pasient- og brukerettighetsloven §3-1 og §3-2 skal legges til grunn også når det gjelder informasjon om aborten og medisinske virkninger, slik at kvinnene blir informert om de ulike behandlingsalternativene for abort og får mulighet til å bidra i vurderingen.

Primærhelsetjenesten

Amathea støtter at det skal gjøres en utredning av abortbehandling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. En eventuell abortbehandling i primærhelsetjenesten må imidlertid ikke gå på bekostning av kvinners rett til å få gjennomført abort på sykehus. Videre må primærhelsetjenesten kunne henvise direkte til kirurgisk abort ved behov.

Kvinner må sikres tilgang på helsepersonell 24/7 under abortprosessen, og det må være gode samarbeidsrutiner mellom utførende helsetjeneste og sykehusene ved eventuelle komplikasjoner, slik at unødvendig ventetid unngås. I tillegg må det opprettes journalsystemer hvor primærhelsetjenesten og sykehusene har tilgang til kvinnens helseopplysninger og behandling på en enkel og effektiv måte

Økonomiske og administrative konsekvenser

Basert på våre erfaringer kan se det ut som om beregningsgrunnlaget knyttet til økonomiske og administrative konsekvenser er noe tynt. Amathea vil understreke viktigheten av å ikke undervurdere behovet for ressurser knyttet til informasjon, veiledning og oppfølging og øvrige tiltak som følge av forslaget til ny abortlov.

Notat med hovedsynspunkter til lovforslaget (alle uspesifiserte henvisninger er til proposisjonen)

I proposisjonen støtter regjeringen prinsippet om at «fosteret har en moralsk verdi som samfunnet har en plikt til å beskytte» (sitert fra Abortutvalget, s.21 i prop.) Vi er derfor tilfredse med at å «sikre respekten for det ufødte liv» er tatt inn i formålet. Samtidig er det et stort paradoks at rettsvernet til fosteret styrkes fra eksisterende lov på den ene siden, samtidig som fosterets juridiske rettsvern betydelig svekkes på den andre siden. Mye sterkere enn tidligere tilkjennes fosteret verdi som individ; samtidig fratas det juridiske rettigheter til nærmere halvveis i svangerskapet. På dette grunnlag mener vi at forslaget om å utvide grensen for selvbestemt abort må avvises av Stortinget. 

Fosterets rettigheter vil svekkes betydelig

Spørsmålet om når fosteret får juridisk vern, er uløselig knyttet til når vi tilkjenner at menneskelivet får verdi. Et eksempel på dette er gravferdsloven og Helsetilsynets Retningslinjer for håndtering av aborterte fostre som skiller mellom et abortert foster før og etter uke 12, der fosteret etter denne grensen som hovedregel blir lagt ned i vigslet jord ved gravferd eller en minnestund.  

Abortloven er en avveiingslov som skal veie ulike hensyn opp mot hverandre. Nemnden er der for å ivareta fosteret som et eget individ med tilhørende rettigheter. Å flytte grensen for selvbestemmelse til nærmere halvgått svangerskap innebærer en kraftig svekkelse av fosterets juridiske rettigheter. Nemndens viktigste oppgave er å vurdere om begjæringen om svangerskapsavbrudd tilfredsstiller kriteriene for senabort. Disse kriteriene er et uttrykk for hvilke grunner samfunnet mener er akseptable for abort sent i svangerskapet. Dette viser abortnemndens viktigste funksjon: De skal verne om våre felles verdier som samfunn i møte med spørsmål som handler om å avslutte et liv.

 En av begrunnelsene for å heve abortgrensen til 18 uker er at nemnden er en unødvendig belastning for kvinnene. Regjeringen foreslår imidlertid å beholde nemnden etter uke 18, og dermed svekkes dette argumentet. Hvis nemnden har en viktig funksjon etter uke 18, så er det ikke troverdig at den ikke også har en viktig funksjon i uke 17 eller tidligere. 

Retten til å fullføre svangerskapet

Menneskeverd er tilfredse med at Abortlovutvalgets forslag om å gi rett til å fullføre svangerskapet er tatt med i forslaget til ny abortlov (§1). Vi har gjennom årene hørt en rekke historier om gravide kvinner som ved funn av avvik blir møtt av helsepersonell med en forventning og oppfordring om svangerskapsavbrudd.

Det er heller ikke uvanlig at den gravide blir utsatt for ulike former for press fra barnefar eller andre. I disse tilfellene er nemndbehandlingen og abortgrensen i seg selv en buffer for å sikre denne gruppen retten til å velge å fullføre svangerskapet. For kvinner som opplever press fra familie eller partner om å ta abort, fungerer nemnden som en beskyttelse for mor og barn. Denne beskyttelsen faller bort dersom grensen for selvbestemmelse utvides. 

Abort på bakgrunn av egenskaper
Nemndbehandling er i dag en buffer mot at fostre med mindre alvorlige tilstander aborteres. Vi er bekymret for abort på foster med mindre alvorlige tilstander. En undersøkelse viser for eksempel at ni av ti som får vite at fosteret at fosteret har leppe-gane-spalte, velger abort i Israel (The early prenatal diagnosis of cleft lip and the decision-making process. Z. Blumenfeld, I. Blumenfeld, M. Bronshtein). Etter hvert som fostertestene blir mer utviklet, kan vi få kunnskap om nær sagt alle genetiske tilstander tidlig i fosterlivet. Vi vet ingenting om hvordan holdningene til abort vil utvikle seg i fremtiden. Det gjør oss bekymret for økt sortering i fosterlivet. Hvis vi fjerner nemnden, sender vi et signal om at samfunnet aksepterer abort på grunnlag av mindre alvorlige sykdommer og avvik. Vi er for øvrig helt enig med regjeringen at det er viktig å evaluere Bioteknologiloven (kap. 4), men mener at den burde ventet på at evalueringen ble ferdigstilt før den legger frem nytt forslag til abortlov.

Nemnden gjør det også per i dag vanskeligere å ta abort på grunnlag av kjønn. Per i dag er dette ivaretatt ved at helsepersonell ikke har lov til å opplyse om kjønn før uke 12. Vi kan ikke se at lovforslaget innebærer en endring av dette. Dermed åpner forslaget slik det nå er formulert for kjønnsselektiv abort mellom uke 12 og uke 18. Menneskeverd er bekymret for at kjønnsseleksjon vil forekomme i Norge som følge av dette lovforslaget. I 2012 varslet daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen helsetilsynet etter en undersøkelse på Rikshospitalet som sannsynliggjorde at abort på grunnlag av kjønn også forekommer i Norge.  Europarådet vedtok året før en resolusjon med en rekke tiltak mot kjønnsseleksjon i Europa. Proposisjonen viser også til FNs barnekomité som flere ganger har kritisert medlemsstatene for å åpne for kjønnsselektive aborter (s. 23). Å legge til rette for at det er mulig å velge bort et barn på grunnlag av kjønn, vil stå i direkte motsetning til forbudet mot diskriminering i likestillings- og diskrimineringsloven.

Abort nær levedyktighetsgrensen

Jo senere i svangerskapet aborten foretas, jo mer likner det på en vanlig fødsel. Fosteret er blitt større, og i realiteten vil abort etter ca. uke 16 være å føde et dødfødt barn. Det er også en betydelig usikkerhet ved å fastslå fosterets alder (Eskild/Haavaldsen, Aftenposten 28.08.24). Det kan være en stor påkjenning for kvinnen, og det er ikke uvanlig at barnet viser livstegn når det kommer ut. For helsepersonell er det i dag en form for trygghet å vite at senaborter er nemndbehandlet og at de følgelig har en begrunnelse i tråd med abortlovens kriterier, altså en begrunnelse samfunnet har gått god for. Denne tryggheten vil bortfalle ved utvidet selvbestemmelse.

Vi mener det er viktig at helsepersonells reservasjonsrett er slått fast i loven (§24). Dette vil være en trygghet for dem som ønsker å fritas av samvittighetsgrunner. Samtidig kan ikke dette erstatte dagens nemndsordning som uttrykkelig slår fast at kriteriene for abort er til stede så sent i svangerskapet. Generelt er vi bekymret for flere og dårligere begrunnede aborter sent i svangerskapet. Helsepersonell som får kunnskap om abort på helt friske fostre på grunnlag av uønsket kjønn eller press fra partner, vil stå maktesløse før uke 18 med regjeringens forslag. 

Lovfestet rett til informasjon, veiledning og oppfølging
Menneskeverd støtter for øvrig forslagene om lovfestet rett til veiledning i forkant og oppfølging i etterkant av en abort (§23). Den nevnte spørreundersøkelse vi foretok sammen med Amathea og Sex og samfunn viser at svært mange kvinner ønsker noen å snakke med i valgsituasjonen.

Selvbestemt fosterantallsreduksjon/flerlingeabort

Menneskeverd er svært kritisk til forslaget om å fjerne nemndbehandling ved fosterantallsreduksjon. Dette er begrunnet i risikoen for senabort for gjenværende fostre. Etter uke 14 øker risikoen for komplikasjoner også for kvinnen selv. Vi er også svært bekymret for den direkte seleksjonen som skjer hvis et av fostrene har sykdommer/utviklingsavvik. Sorteringsaspektet blir tydeligere når et av fostrene velges bort som følge av sykdom/avvik. Dette mener vi også er i strid med intensjonen om å hindre at loven virker diskriminerende (s. 7). Vi er bekymret for at dette også vil gjelde ved mindre alvorlige tilstander som påvist leppe-gane-spalte på kun en av tvillingene.

Oppsummering

Å flytte grensen for selvbestemmelse til uke 18 innebærer en kraftig svekkelse av fosterets juridiske status og rett til liv. Dette vil også svekke rettighetene til gravide som er utsatt for press. Vi er også svært kritiske til å fjerne nemndbehandling for flerlingeabort før uke 18.

Morten Dahle Stærk
Generalsekretær

Maria Elisabeth Selbekk
Assisterende generalsekretær

Pro-Life Norge er enig i at det trengtes en gjennomgang av lovverket som regulerer tilgangen til abort i Norge. Dagens abortlov fra 1975/78 er, som flere har påpekt, delvis utdatert, og gjennomgangen har avdekket svakheter i dagens system. Vi så det som en mulighet til å se på temaet på nytt, belyse alle sider av saken med et fullstendig kunnskapsgrunnlag for en ny, offentlig samtale om et fortiet tema.

Pro-Life Norge representerer et pro-life-standpunkt mot abort og for fosterets livsrett, et såkalt ytterpunkt i abortdebatten.

Regjeringens føringer begrenset Abortutvalgets mandat til å utrede to alternativer; beholde dagens abortgrense ved 12 uker eller en utvidelse til 18 uker, mens ytterpunktene ikke skulle diskuteres, dvs. innstramming ned mot uke 0, frem til levedyktig alder ved 22 uker eller helt frem til fødsel.

En slik innsnevring av rammen fører til at den etiske dybden og bredden ikke blir tilstrekkelig belyst eller problematisert. Abortutvalgets NOU greier ut innenfor et begrenset etisk univers hvor fosterets moralske status er degradert, både ved 12 og 18 ukers livslengde. Fosteret uten menneskeverd blir usynlig, og (beleilig) plassert i den etiske blindsonen, sammen med kvinnenes abortopplevelser av abortpress, moralsk tvil, smerteopplevelse, og fysiske, psykiske og sosiale ettervirkninger. Abort bagatelliseres med et teknisk begrepsapparat, som erstatter og utelater de naturlige ordene for menneskelig relasjoner og tilhørighet i en virkelighet hvor menneskene har menneskeverd; som f.eks. baby, mamma, pappa, besteforeldre, søsken, familie, generasjoner, innbyggere eller medmenneske.

Abort er et kontroversielt tema, fordi det berører dype eksistensielle spørsmål om liv, død og menneskeverd, og etiske spørsmål om drap, plikter og rettigheter.

Motstandere og tilhengere av abort er uenige om den etiske verdien av et menneskeliv, men må akseptere det biologiske faktum at i det øyeblikket eggcellen og sædcellen smelter sammen, er et menneskeliv påbegynt med hele sitt arvestoff tilstede med plantegningen for det nye individet, som et følende, sansende, tenkende og selvreflekterende, unikt menneske ulikt alle andre - ikke på noe tidspunkt er det bare en celleklump. Hjertet banker etter 5 uker. I uke 12 har barnet øyne, ører og ansikt, og kan føle, hikke og vinke. I uke 18 ligner barnet på mamma eller pappa, og kan suge på tommelen, hører mammas hjerteslag og kjenne igjen stemmen hennes. Uke 22 har fosteret fingeravtrykk, kan puste, gjespe og utforske. Og i uke 27 kan hun drømme - akkurat som meg og deg!

Verken vitenskap eller lov kan bevise at alle mennesker har samme verdi og grunnleggende rettigheter - det kan bare begrunnes i etiske verdier, hentet fra religion og livssyn.

Det kristne menneskesynet gir det mest omfattende vernet av alle mennesker, da det anser menneskeverdet som ukrenkelig, ugraderbart, umistelig, konstant, absolutt og likt for alle mennesker fra befruktning av, uansett utviklingsstadium og empiriske egenskaper som rase, farge, kjønn, språk, religion, eiendom, fødsel, ressurser, funksjonsevne, nasjonal eller sosial opprinnelse, økonomisk og sosial status, politikk eller annen ulikhet.

Mostertinget i 2024 vedtok kristendommen som landets nye offisielle religion, og i Gulatingslovene fikk barn for første gang et eget rettsvern. Grunnlovens revisjon i 2012 stadfestet at «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Flaggparagrafens symbolske, sakrale og filosofiske dimensjon uttrykker det ov erordnede verdisett som vaier over fellesskapet og skal gjenspeiles i resten av lovverket. 

Norge er et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, med 20% innvandrere fra 225 ulike nasjonaliteter, tilhørende alle verdensreligionene og en rekke mindre religioner - som helt eller delvis ikke tillater abort. I et samfunn toleranse for forskjellighet og ulikhet, må vi ta utgangspunkt i det vi har grunnleggende felles, og det er menneskeverdet og grunnleggende rett til liv. Vi kan bare respektere hverandres ulikhet om vi har en grunn til det, og da må vi respektere hverandres menneskeverd som er det fellesmenneskelige hos oss alle. Respekt for den andres forskjellighet fra meg, krever respekt for den andres menneskeverd. Grunnleggende respekt for den andres eksistens motiverer oss til å tolerere forskjellighet. Hvis menneskeverdet legges til grunn for samfunnets felles menneskesyn, vil abort være etisk umulig og kontraprodusent, altså strider mot sin hensikt. En god allmenn etikk, omsorgsetikk og bioetikk som upartisk skal anvendes på alle mennesker i et demokratisk samfunn, må først og fremst bygge på det som forener oss som mennesker; menneskeverdet som grunnleggende og overordnet etisk prinsipp. Og ikke det som skiller oss, som et gradert menneskesyn som truer dem som ikke kan kjempe for egne rettigheter i debatten, fremfor alt det ufødte liv. 

En sekulær ansvarsetikk for kommende generasjoner omfatter hele menneskeheten, også alle de som ikke er født. Staten har et grunnleggende etisk ansvar for å bevare menneskeslekten og føre befolkningen videre. I møte med det bioteknologiske sorteringssamfunnet, er det myndighetene som må sette en grense for at innbyggerne ikke systematisk sorteres vekk på grunnlag av nytteverdi.  

En ruvende klippe i eksistensen - menneskeverdet - skal opp til avstemning. Dette stiller vårt samfunn oppetter veggen, og fosteret stirrer oss i hvitøyet, og spør: hva er du verd? Prinsippene vi holder oss med avgjør liv og død! Det siviliserte samfunnet knaker i grunnvollene, og slaget står om menneskeverdet – som noe ugraderbart, umistelig, konstant, absolutt og likt for alle mennesker, med en grense for hva menneske kan gjøre med et annet menneske. Hele vår sivilisasjon avhenger av at befolkningen har empati for sin neste. Tilvenningen til abort forherder vårt følelsesmessige apparat, og underminerer moralske holdninger

3. desember 2024 skal Stortinget vedta hvilket menneskesyn vi skal ha i denne iskalde steinrøysa vår, når de skal behandle et forslag til ny abortlov – Prop. 117 L (2023-2024), som etterlater fosteret rettsløst til nesten halvgått svangerskap.

Konsekvensen av regjeringens begrensende føringer, og mål om konsensus og kompromisser for å unngå polarisering, er at vi ikke har et tilstrekkelig etisk fundert kunnskapsgrunnlag til å stemme over liv og død. Og utelater en del innbyggergruppers standpunkt, kristne, andre religiøse, fosteret og de ufødte i fremtiden, fra demokratiets drøfting av et nytt menneskesyn som gjelder oss alle. Vi er fortsatt ikke fullstendig informert.

Pro-Life Norge oppfordrer Stortinget til å avvise Regjeringens forslag, og be om en fullstendig etisk utredning, hvor fosterets menneskeverd, svangerskapsavbruddets konsekvenser for kvinnen og familien, og et liberalisert abortsyns konsekvenser for samfunnets menneskesyn og reproduksjon, blir drøftet.

Det vises til Prop. 117 L (2023-2024) om Lov om abort (abortloven).

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) har flere bekymringer knyttet til regjeringens lovforslag og våre hovedinnvendinger knytter seg til følgende:

• Regjeringen har ikke drøftet det prinsipielle og overordnede spørsmålet om hvorfor tvangsabort overhodet er noe som skal tillates.
• Regjeringen mener at avgjørelser om abort er en oppgave som fortsatt bør ivaretas av en verge

Om å ha en hjemmel for tvangsabort

Det fremgår ikke i lovforslaget hva som er begrunnelsen for at en velger å videreføre en hjemmel til å kunne gjennomføre en tvangsabort. En har ikke engang, hverken i NOUen eller i Prop 117 L, lagt frem noen tall over hvor mange dette vil berøre. 

Fra vårt høringsinnspill:

«Videre viser Ekspertutvalget CRPD-utvalget til at særlovgivning, som abortloven § 4, som gir utvidet myndighet til vergen, «er vanskelig å forene med konvensjonens og vergemålslovens prinsipper om frivillighet, minste middel og individtilpasning». Under sin vurdering av abortloven i lys av artikkel 17, understreker utvalget at:

«Å beslutte irreversible inngrep som fratar den funksjonshemmede muligheten til å få barn, konkret eller generelt, er – selv om det er begrunnet med omsorg for kvinnen – så inngripende at en slik adgang, om den overhodet brukes, må begrenses til tilfeller hvor dette er siste utvei.»

Sett hen til den særskilt inngripende karakteren ved en abort og omfanget av menneskerettigheter som det griper inn, herunder selvbestemmelse, rettslige handleevne, personlig integritet, retten til helse, så mener vi at det burde vært gjort en prinsipiell vurdering av om tvangsabort overhodet er noe som skal tillates.

FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheter har anbefalt medlemsstatene å oppheve lovgivning om tvungen abort. Overfor Norge har

komiteen uttrykt bekymring for at funksjonshemmede blir utsatt for ufrivillig abort. Komiteen anbefaler at det iverksettes tiltak for å sikre at helsehjelp, herunder abort, skjer i samsvar med fritt og informert i samtykke, uansett type funksjonsnedsettelse og alvorlighetsgrad, og at det sørges for effektive mekanismer for beslutningsstøtte.

Dette er situasjonen i Sverige. Kun de som kan gi fritt og informert samtykke kan ta abort.

Om vergen som beslutningstaker

I lovforslaget viser departementet til at LDO, NFU og NAKU er kritiske til at avgjørelser om abort overlates til vergen, men departementet mener «at denne oppgaven likevel fortsatt bør ivaretas av en verge». Det følger ingen begrunnelse for hvorfor vergen «bør» gis en slik oppgave.

Vergemålsloven har åpnet opp for bruk av faste verger (profesjonelle). De kan ha over hundre personer de er verge for. De fleste har aldri møtt den de er verge for. At det legges opp til at vergen kan kreve abort er derfor helt uholdbart. Det er ingen selvfølge at vergen er en trygg og god tillitsperson.  

Det er heller ikke nødvendig at det i mandatet til vergen er spesifikt nevnt. Dette er ikke av hensyns til kvinnen og hennes rettssikkerhet. Det er hensynet til arbeidsbyrden for vergemålsmyndigheten som er bakgrunnen for at det finnes hjemler i særlovgivningen som innskrenker kvinners handleevne utover det som fremgår av vergens mandat.

Det gis ikke en gang en rett til å klage på vergens krav om abort. CRPD - Ekspertutvalget har uttalt at dette er problematisk selv sett i lys av tolkningserklæringen som Norge har avgitt i forhold til artikkel 12 i CRPD. De uttaler at «Bestemmelsene begrenser funksjonshemmedes selvbestemmelse i strid med artikkel 12 slik den er forstått i tolkningserklæringen, som sier at slike tiltak skal være «nødvendige som en siste utvei» og være underlagt kontrollmekanismer»