Statsbudsjettet 2025

Prisvekst samferdsel

Kommunal deflator er justert i tråd med forventningene om lønns- og prisvekst. Vi vil imidlertid understreke at det er store variasjoner innenfor de enkelte tjenesteområder. Kommunal deflator skal reflektere pris- og lønnsvekst både primær-kommuner og fylkeskommuner som har store forskjeller i måten de tilbyr sine tjenester til innbyggerne.

Samferdsel utgjør en stor andel av fylkeskommunenes tjenestetilbud. Prisveksten knyttet til kollektiv og drift-, vedlikehold og investeringer i fylkesvei samt drift og investeringer knyttet til bygg har hatt betydelig høyere prisvekst enn innenfor andre områder. Til tross for en økt deflator så dekker ikke dette fullt ut de behovene som er innenfor disse områdene – spesielt innenfor kollektiv.

Kollektivtilbudet rammes spesielt av den høye lønnsveksten som er et resultat av at prisene i samfunnet – og levekostnadene – har økt dramatisk. Den største enkeltkomponenten av kostnader til drift av kollektivtilbudet, er lønn. Lønn til bussjåfører, trikkeførere og mannskap på ferger og hurtigbåter.

I perioden 2019-2023 er prisjusteringen av rammetilskuddet samlet på 14,2%. Prisene på dekkelegging har i samme periode økt med 31,6% og prisen på fergetjenester økt med 36,4%.

I denne perioden er prisjusteringen av rammetilskuddet samlet på 14,2%. Prisene på dekkelegging har i samme periode økt med 31,6% og prisen på fergetjenester økt med 36,4%.

Fylkeskommunene som er takstmyndighet for lokal kollektivtrafikk (inkludert ferger), har vanligvis kunnet utligne noe av gapet mellom rammetilskuddet og den faktiske prisveksten for kollektivtrafikktjenester. Med innføringen av gratis ferge i mange samband, eksisterer ikke denne muligheten lenger for fergetjenestene. Fylkeskommunene står i valget mellom å redusere tilbudet, eller å gjeninnføre billettering. Vi minner også om at innføring av gratis ferge ikke er fullfinansiert. For Troms er underdekningen på om lag 20 mill. kroner i 2023.

Vedlikeholdsetterslep, rassikring og tunnelforskrift

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegene i Norge er enormt. Enkelte anslag opp mot 100 mrd. kroner i samlet etterslep. I 2025 er det foreslått å bevilge nesten 2,6 mrd. kroner gjennom rammetilskuddet (tabell C-fk), for å hente inn et etterslep på 100+ mrd. kroner. Her vil vi måtte påregne i hvert fall 50 år før dagens etterslep er innhentet.

 Regjeringen har i Hurdalsplattformen bebudet å ta initiativ til å få på plass en helhetlig og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegene. Fylkeskommunene står klare, men vi venter fortsatt på invitasjon.

Midlene til innhenting av etterslepet som fordeles gjennom rammetilskuddet, får en prisjustering med 4,1% fra 2024 til 2025. Hele denne økningen og vel så det er allerede spist opp av økningen i pris på de tjenestene som skal kjøpes inn for å gjennomføre vedlikehold.

Vi registrerer samtidig at rammene til riksveier som dekkes direkte over statsbudsjettet, økes med 9,8 %. Mest interessant er at rammen til vedlikehold av riksveger økes med 35% fra 2024 til 2025, fra 3 200 mill. kroner til 4 200 mill. kroner. Samferdselsdepartementet viser i sin budsjettproposisjon bl.a. til viktigheten godt vedlikehold har for trafikksikkerhet. En tilsvarende omsorg og satsning på fylkesvegområdet er nødvendig!

Vi vil understreke betydningen av å øke bevilgningene til både etterslep fylkesvei, tunnelforskriften og rassikring. De statlige bevilgningene har vært høye, men dessverre er bevilgningene ikke i nærheten av å gi kostnadsdekning for nødvendige investeringer. I perioden 2015-2023 har Troms mottatt nesten 581 mill. kroner til arbeidet med oppfyllelse av tunnelsikkerhetsforskriften. I samme periode er det investert for om lag 1,7 mrd. kroner. Dette betyr at det er fylkeskommunen, som med egne og lånte midler, finansierer 2/3 av denne opprustingen.

På den andre siden er vi godt fornøy med at midlene til innhenting av etterslep på fylkesveg, som t.o.m. 2024 lå på post 65 hos Samferdselsdepartementet, nå er inkludert i rammetilskuddet og fordelingen gjennom tabell C. Dette medfører at fylkeskommunen nå kan planlegge med disse midlene allerede fra nyttår, og ikke er avhengig av å vente på tilsagnsbrev fra Statens vegvesen.

Inntektssystemet

Troms vil understreke viktigheten av å beholde etterslepsmidler til fylkesvei, rassikring og tunnelforskriftsmidler i tabell C minimum til kunnskapsgrunnlaget knyttet til veistandard og vedlikeholdsetterslepet er vesentlig forbedret. Dersom etterslepsmidlene blir innlemmet vil det være dramatisk for de fylkene som overtok mye vei med dårlig standard i forbindelse med forvaltningsreformen i 2010.

Ny opplæringslov

Ny opplæringslov trådte i kraft høsten 2024. Dette er en lov som gir betydelig utvidet rettigheter til oppfølging, rådgivning, opplæringstilbud til elever som mangler grunnlag for å delta og bestå videregående opplæring, og rett til omvalg så mange ganger som man ønsker til det året du fyllet 19 år (tidligere bare rett til ett omvalg). Disse nye lovpålagte oppgavene/ansvaret vil øke fylkeskommunens kostnader, men det er vanskelig å beregne den samlede økte kostnaden pr. nå. De vil i hovedsak knytte seg til retten til mer opplæring, økt rett til rekvalifisering og omvalg, økt rett til rådgiving og økt antall årskull for oppfølgingstjenesten. 

 Ukrainske flyktninger

Fylkeskommunene har betydelig økte utgifter knyttet til å gi tilbud til flyktninger spesielt innenfor videregående opplæring og tannhelse, utover økt innbyggertilskudd som følge av flere innbyggere, Det er mange rettighetspasienter med stort behandlingsbehov og voksne med akutte problemstillinger. Dette er tidkrevende behandling og det er ofte behov for bruk av tolk. Vi opplever også å måtte opprette mange innføringsklasser. Troms har i dag 17 innføringsklasser mot 4 før krigen i Ukraina.

 Fagskolesektoren

Fagskolesektoren er klart underfinansiert for å kunne innfri oppdraget den har og den stadig økende etterspørselen i yrkes- og næringsliv. Den nasjonale finansieringsmodellen bør revideres, spesielt med hensyn til at det er et 2-års etterslep for at sektorens studiepoengs produksjon og antall studenter blir ivaretatt av modellen. Det gjør at eierne av fagskolene i alt for stor grad må ta nasjonalt ansvar for finansiering av en nasjonalt ønsket utvikling av sektoren.

Endringer for ordningen Arktis 2030 - foreløpige rammer for programkategori 13.50 Distrikts- og regionalpolitikk

Foreslått bevilgning til Arktis 2030 for 2025 er 47 500 000, en liten nedgang på 25 000 i forhold til i 2024. Normalt tildeles 20 millioner kroner til IN Arktis til bedriftsrettede tiltak, øvrige midler lyses ut til større regionale prosjekter i hele Nord-Norge (Midlene skal støtte opp under regjeringens nordområdepolitikk, og også være forankret i regionale mål, strategier og/eller planer. Innsatsen skal måles etter fire kriterier innenfor fire innsatsområder: kunnskap, infrastruktur, miljøvern, sikkerhet, beredskap og klimaendringer og næringsliv.)

I oppdragsbrevet for 2025 går det frem at "På grunn av den krevende situasjonen i fiskerisektoren, som særlig påvirker lokalsamfunn i Finnmark, vil departementet be de tre fylkeskommunene om å blant annet benytte ordningen til å bidra til omstilling og utvikling av sjømatindustrien i Nord-Norge".

I praksis vil dette sannsynligvis bety at en større andel av midlene for 2025 vil gå til bedriftsrettede tiltak i Finnmark, gjennom Innovasjon Norge Arktis.

Avslutningsvis vil vi nevne:

Troms fylkeskommune ønsker en forutsigbar finansiering av studiesentrene. 

Troms fylkeskommune er fornøyd med at Grensetjenesten er lagt inn med fast bevilgning.

Troms fylkeskommune vil påpeke at det er viktig at i den sikkerhetspolitiske situasjonen så er det helt avgjørende at sivilsamfunnene må fungere. Å ha en sterk kommuneøkonomi i nord er avgjørende for utvikling i nord.

 Takk for meg!

Innspill fra PBL til kommunal- og forvaltningskomiteens behandling av statsbudsjettet for 2025

• PBL (Private Barnehagers Landsforbund) viser til at barnehagesektoren er det tredje største tjenesteområdet i kommunene, og at 49 prosent av landets 267.000 barnehagebarn går i en privat barnehage som er godkjent og finansiert av sin hjemkommune.
• Private barnehager bidrar med gode og mangfoldige barnehagetilbud i 223 kommuner i Norge. Tall fra Telemarksforskning og Agenda Kaupang viser milliardbeløp i besparelser for kommunene ved at private driver barnehager fremfor at kommunene driver alle barnehagene selv. Besparelsene frigjør ressurser og gir kommunene større handlefrihet til å løse totaliteten av sine velferdsoppgaver.
• PBL viser til at betydelige kutt og innstramminger, som de siste årene ensidig har rammet private barnehager, er en direkte trussel mot kapasitet, kvalitet og mangfold i barnehagetilbudet, og dermed også en trussel mot det økonomiske handlingsrommet i kommune-økonomien som private barnehager årlig bidrar til.
  Konkret ber PBL derfor Stortinget om å:
  • sikre at private barnehager får dekket sine kostnader til pensjon etter søknad til kommunen. Så langt i 2024 har 72,9 prosent av et utvalg på 1.411 PBL-barnehager høyere pensjonsutgifter enn det de får i tilskudd til pensjon. Totalt mangler 170 millioner kroner i tilskudd til å dekke pensjonene til de ansatte i private barnehager.
  • sørge for at private barnehager settes i stand til å ta vare på eksisterende barnehagebygg, og til å bygge ut mer kapasitet i privat regi.
  • å gjeninnføre private barnehagers rett til å låne penger i Husbanken, slik at barnehagene kan få finansiering for nødvendige oppgraderinger som de ikke får i ordinære finansieringsinstitusjoner.

Begrunnelse for PBLs innspill

Kommunene har ansvar for å tilby landets innbyggere gode velferdstjenester i sitt nærmiljø, og et bærekraftig barnehagetilbud er en slik tjeneste. Det er av stor betydning for samfunnet at både kommunale og private barnehager sikres forutsigbare rammebetingelser over tid.  

Om lag halvparten av barnehagene i Norge er private. Siden barnehageforliket i 2003 har private barnehager vært avgjørende for kapasiteten, kvaliteten og mangfoldet i barnehagesektoren. Det er de fortsatt. 

Private barnehager har, særlig i tiden etter forliket, også bidratt til:

• Minst like god kvalitet som kommunale barnehager, til en betydelig lavere kostnad for fellesskapet.
• En sektor med ordnede lønns- og arbeidsvilkår – mer enn 95 prosent av private barnehager har tariffavtale.
• Systematisk mer fornøyde foreldre.
• Systematisk lavere sykefravær.
• Stort mangfold å velge i for foreldre og ansatte – tre av fire profilbarnehager er private.
• Likestilling, yrkesdeltakelse og kvinnelige gründere.

Imidlertid: Slik utviklingen har vært de siste årene, med ensidige kutt og innstramminger for private barnehager, er finansieringen av sektoren ikke lenger bærekraftig. Konsekvensen er at mange gode barnehager tvinges til å legge ned svært populære tilbud, og at innbyggere mister tilgang på gode tjenestetilbud i sitt nærmiljø.

• I 2022 hadde 45 prosent av alle ordinære private barnehager et negativt årsresultat.
• I perioden 2021-2023 er det blitt 184 færre private barnehager, mot 27 færre kommunale barnehager.

Dessverre blir PBL hver eneste uke kontaktet av medlemsbarnehager som, på grunn av økonomiske utfordringer, vurderer å legge ned virksomheten.

Selv om private barnehager etter loven har krav på å bli økonomisk likeverdig behandlet med kommunale barnehager, får private barnehager nå mindre enn 90 kroner i offentlig finansiering, per 100 kroner som kommunene bruker på tilbudet i egenregi.

Slik blir det betydelige offentlige besparelser av å bruke private barnehager. Ifølge Agenda Kaupang har samfunnet i løpet av perioden 2008-2022 spart 43,8 milliarder kroner på å bruke private drive barnehager sammenlignet med om kommunene skulle drevet alle barnehagene selv.

Private barnehager vil gjerne bidra med tilbud av høy kvalitet og stort mangfold, og med konkurransedyktige lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte.

Men dersom private barnehager også i fremtiden skal kunne bidra med kapasitet, kvalitet, mangfold – og store offentlige besparelser – så må Stortinget bidra til å redusere stadig økende forskjeller i den offentlige finansieringen av kommunale og private barnehager.

Særlig etter kommunevalget i 2023 opplever private barnehager økt interesse og etterspørsel fra kommunene, både om å bidra med ny kapasitet, og for å overta kommunale barnehager. Det antas at sektoren vil få stadig flere slike forespørsler, både fordi kommunene vet at private aktører kan bygge og drive barnehager av høy kvalitet, og fordi bruk av private aktører ansees å være en økonomisk gunstig måte å håndtere lokale behov i en situasjon med svakere kommuneøkonomi.

Forutsetningen for at private barnehager på nytt skal kunne bidra, er tryggheten om at finansieringssystemet bærer nøkterne kostnader, og er forutsigbart nok til å begrunne investeringer i nye barnehager.

PBL viser for øvrig til vårt innspillsnotat til utdannings- og forskningskomiteen, og sender på forespørsel gjerne ut det notatet og annen dokumentasjon.

Om PBL

PBL er Norges største interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for private barnehager, stiftet i 1993.

PBL har om lag 1.900 medlemsbarnehager, i 214 kommuner i alle landets fylker.

Våre medlemmer representerer mangfoldet i barnehagesektoren, de er selskaper, stiftelser og foreninger. Halvparten av våre medlemmer er enkeltstående barnehager, mens resten inngår i et fellesskap på to eller flere barnehager.

PBL har hatt hoved- og hovedtariffavtale med Fagforbundet, Utdanningsforbundet og Delta siden 1997.

Siden 2014 har det vært en forutsetning for å være medlem i PBL at barnehagene har en tariffavtale som også regulerer tjenestepensjonen

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er grunnmuren både i helsetjenesten og i helseberedskapen, og er en forutsetning for bosetting og verdiskaping i hele landet. Norsk Sykepleierforbund (NSF) er dypt bekymret for at for svak investering i den offentlige helsetjenesten vil redusere tilbudet til befolkningen. NSF mener det er behov for en forpliktende, tverrpolitisk langtidsplan for å møte veksten i behovene for helse- og omsorgstjenester i årene fremover.

NSF anbefaler komiteen å prioritere følgende områder/tiltak i det videre arbeidet med statsbudsjettet:

Kommunene må settes i stand til å tilby god eldreomsorg og tilgjengelige tilbud for barn, unge og gravide

KS har varslet et underskudd i kommunene på omtrent 10 milliarder kroner i 2024. Når da kommunene i budsjettforslaget får et handlingsrom på 3,6 milliarder og økningen i de frie inntektene er på skarve 1,1 milliarder kroner sammenliknet med da kommuneproposisjonen ble lagt frem i mai, varsler det dramatiske kutt i velferdstjenestene i 2025. Det blir vanskelig å ivareta de lovpålagte tilbudene befolkningen har krav på, med denne marginale økningen i bevilgninger. Verken pasienter eller helsepersonell er vinnere i dette budsjettet. NSF vil påpeke sammenhengen mellom kvalitet og kapasitet i kommunehelsetjenesten og presset på spesialisthelsetjenesten. Det svake kommunebudsjettet vil derfor skape ytterligere utfordringer knyttet til Ventetidsløftet. Det vil kunne resultere i økt press på sykehusene med flere henvisninger, innleggelser og utskrivningsklare pasienter. 

Kommunenes to store kostnadsområder, oppvekstsektoren og helse- og omsorgsektoren, står for nesten 75 % av kommunenes totale kostnader. Når den ene sektoren er styrt fra sentralt hold med bemanningsnormer, og den andre sektoren ikke er det, er det grunn til å tro at vi får en skjevfordeling mellom sektorene. Denne utviklingen vil øke fremover og skape ytterligere utfordringer innenfor helse- og omsorgssektoren i kommunene. For at kommunene skal kunne sikre omfordeling mellom sektorene i tråd med det som er forventede behov, så må det foreligge økonomiske rammer, som bidrar til å styrke kommunenes handlingsrom.

NSF har tidligere støttet regjeringens forslag om tilskudd til 1500 flere heldøgns omsorgsplasser. Disse plassene er ikke fullfinansiert av staten, men forutsetter en betydelig egenfinansiering fra kommunene, samt midler til drift. NSF vil uttrykke bekymring rundt realiseringen av disse heldøgns omsorgsplassene med en svært presset kommuneøkonomi.

Hva må til:

1. Kommunene må sikres en økonomi som gjør det mulig å møte innbyggernes behov for helse- og omsorgstjenester, og samtidig ruste sektoren for fremtidig vekst.  Ventetidsløftet i sykehusene er avhengig av velfungerende tilbud i kommunen.
2. Et sterkt tilbud innenfor helsestasjons- og skolehelsetjenesten er avhengig av at det utdannes nok helsesykepleiere og jordmødre, og at midlene som bevilges når frem til formålet. Tilskuddet på 1 138 millioner til helsestasjon- og skolehelsetjeneste må øremerkes.
3. Fra 2024 ble tilskuddsordningen for styrking av helsestasjon- og skolehelsetjeneste endret fra å være tre-årig til å bli ett-årig. Dette rammer forutsigbarhet og kontinuitet i tilbudet til barn, unge og gravide. Det er heller ikke god arbeidsgiverpolitikk. 
    

Det må iverksettes tiltak for å beholde, mobilisere og rekruttere sykepleier- og jordmorkompetanse i hele landet 

Vi vet at sykepleiermangelen både er og blir stor fremover, at kompleksiteten i tjenestene øker og at behovet for kompetanse bare blir større. Derfor haster det med virkemidler til å utvikle sykepleierkompetansen. Både for å sikre gode pasientforløp på tvers av nivåene, kvalitet og effektivitet, for å rekruttere og beholde nok sykepleiere i sektoren, og for at kommunene skal kunne ivareta sitt sørge for ansvar.

NSF etterlyser tiltak for å rekruttere, mobilisere, beholde og utvikle sykepleier- og jordmorkompetanse. Det mangler allerede 4300 sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre, og mangelen på helsepersonell ventes å øke. Høyt arbeidspress påvirker både pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og fører til frafall fra disse yrkene. Kommunene må ha økonomi til å ha helsefremmende arbeidstidsordninger med en bemanning i tråd med de faktiske behovene, som tar høyde for fravær. Dette er viktige forutsetninger for at sykepleiere skal makte å arbeide heltid og for at turnuser i større grad kan baseres på hele stillinger. I møte med en økende personellmangel er det viktig å øke kompetansen hos hver enkelt helsearbeider. Det er også en forutsetning for en forsvarlig ansvar- og oppgavedeling. 

NSF vil særlig peke på behovet for en nasjonal satsing på allmennsykepleiere, i tråd med stortingsmelding 24 Fellesskap og meistring – Bu trygt heime. Det er stort behov for denne kompetansen, særlig i distriktskommuner med lang reisevei til sykehus og legevakt. Hensiktsmessig bruk av allmennsykepleiere (AKS) i kommunene vil gi mer helhetlige helse- og omsorgstjenester til befolkningen, og redusere ressursbehovet i tjenestene. Avanserte kliniske allmennsykepleiere (AKS) har en høy generalistkompetanse. De gjør systematiske, kliniske undersøkelser og vurderinger, fungerer som koordinator, faglig støtte og veileder andre kollegaer. Slik forebygger vi bedre, øker pasientsikkerheten og tryggheten hos pasienter, pårørende og i det faglige felleskapet. Kompetansen bidrar til bedre samhandling både innad i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og med allmennleger og sykehus.

Det må også sikres ledelsesstrukturer og rammevilkår for ledelse som bidrar til gode arbeids- og fagmiljø. I kommunale alders- og sykehjem er det en median på 93 ansatte per leder og i hjemmesykepleie 59.

Behovet for sykepleierkompetanse må prioriteres i samarbeidet mellom kommunene og høyskole- og universitetssektoren.                                                                                                                                                                       

Hva må til:

1. Ta i bruk økonomiske insentiver for å beholde, mobilisere og rekruttere sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre, med vekt på rekrutteringssvake distriktskommuner og helseforetak.
2. Tiltakene i Kompetanseløft 2025 og Opptrappingsplan for heltid og god bemanning må gjenspeile utfordringsbildet i kommunene med mangel på sykepleierkompetanse, mange ufaglærte, høyt sykefravær, turnover, deltidsandel og vikarbruk. Tiltak som bør prioriteres:
   1. Lønnstilskuddet til avansert klinisk allmennsykepleier må økes til 50 mill. Det er stor oversøking fra kommuner til denne tilskuddsordningen. I tillegg bør det etableres et rekrutteringstilskudd for å sikre implementering av denne nøkkelkompetansen i kommunene.
   2. Styrke kompetanse- og innovasjonstilskuddet gjennom statsforvalterne.
   3. TØRN - Det må settes av midler til å ivareta partssamarbeidet.

3.       Merkostnader til desentraliserte sykepleierutdanninger må dekkes.

Reell opptrapping av tilbudet til psykisk syke og rusavhengige 

Det er positivt at regjeringen viderefører sin satsing i Opptrappingsplan for psykisk helse med 400 millioner kroner, men NSF mener satsingen burde vært større. 150 millioner til å styrke lavterskel tjenester blir lite når det fordeles på 357 kommuner. NSF er bekymret for at svak kommuneøkonomi vil gjøre det vanskelig å prioritere psykisk helse og rus i tråd med føringene.

Hva må til:

1. Veksten i rammetilskuddene til kommunene må styrkes ytterligere for å sikre en reell prioritering av psykisk helse og rustjenestene. NSF mener det må legges særlig vekt på tilbud til barn og unge, og de alvorlig syke og tilskuddet bør øremerkes
2. Tilgang på kompetanse må styrkes gjennom flere helsesykepleiere og spesialsykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet.
3. Det må etableres tilbud om rask psykisk helsehjelp i alle kommuner, samt bredere satsing på ACT/FACT-team.

Innspel til kommunal- og forvaltningskomiteen

På vegner av dei 21 medlemsinstitusjonane i Nynorsk forum ynskjer me å kome med innspel til korleis statsbudsjettet i 2025 kan styrkje tilhøva for nynorsk i vaksenopplæringa for innvandrarar. Me legg fram eit framlegg til tiltak i statsbudsjettet for 2025. Tiltaka er i prioritert rekkjefølgje.  

Kap. 672 Læremiddel på nynorsk for vaksenopplæringa for innvandrarar – 5 000 000 kr

Det er ni år sidan førre gong det vart løyvd midlar til læremiddel på nynorsk for vaksne innvandrarar over statsbudsjettet, og behovet for fleire digitale og trykte læremiddel, ordbøker og tilleggsmateriell på nynorsk er svært stort. Det viser ei undersøking Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK) gjorde blant 85 medlemskommunar hausten 2021.

Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa er kompetansesenter for kommunar som gjev tilbod om norskopplæring til vaksne innvandrarar på nynorsk, og signalet frå dei som driv vaksenopplæring på nynorsk, er at mangelen på læremiddel på nynorsk gjer opplæringa svært krevjande for både lærarar og elevar. Etterslepet er stort, og med nye læreplanar på veg i tillegg til omlegging til modulbasert opplæring, vert behovet berre endå større.

Opplæring i dialekt og nynorsk er viktig for å sikre god integrering av flyktningar og innvandrarar i nynorskkommunane. Det er òg viktig at foreldre lærer det same språket som borna lærer i skulen. Ifylgje undersøkinga til LNK frå 2021 kjem fleire innvandrar i jobb og blir buande i kommunane som gjev undervising på nynorsk og dialekt. I dag er det berre kring halvparten av nynorskkommunane som gjev norskopplæring på nynorsk for vaksne innvandrarar, og læremiddelsituasjonen er den vanlegaste grunngjevinga for at mange nynorskkommunar ikkje gjer det. 

Ifylgje språklova har alle offentlege organ plikt til å særleg fremje nynorsk. Dette gjeld òg i integreringspolitikken. Skal kommunane som driv norskopplæring for vaksne innvandrarar på nynorsk kunne halde fram med det, og fleire nynorskkommunar ta til med det, må det løyvast midlar til nynorske læremiddel på alle nivå. Departementet og underliggjande etatar må leggje betre til rette for læremiddel, prøver og kompetanseutvikling for nynorsk vaksenopplæring for innvandrarar. Landssamanslutninga for nynorskkommunar og Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa kan vere sentrale samarbeidspartar med departementet om dette.  

671.73 Forsøksordningar for å styrkje nynorsk og dialekt i vaksenopplæringa 1 100 000 kr

LNK ber om støtte til å gjennomføre eit prosjekt der målet er å gje vaksne innvandrarar betre opplæring på nynorsk. Norskopplæring for innvandrarar er ein nøkkel til integrering og deltaking. I nynorskkommunane er opplæring i dialekt og nynorsk gode integreringstiltak. God integrering er òg god distriktspolitikk. LNK ynskjer å lage til eit nytt pilotprosjekt som rettar seg mot innvandrarane som har norskopplæring ved vaksenopplæringa i Gol og Ål. Målet er å lage ein modell for dialektbruk og nynorsk som skriftspråk i norskopplæringa. 

Vi ser fram til vidare dialog om statsbudsjettet, og håpar de får på plass viktige tiltak for å styrkje nynorsk kultur for framtida.

På vegner av BUL i Oslo, Dag og Tid, Det Norske Samlaget, Det Norske Teatret, Det Vestnorske Teatret, Jærmuseet/ Garborgsenteret, Kringkastingsringen, Nynorskkommunane (LNK), Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa, Nemnda for Norsk Ordbok, Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Norsk Barneblad, Norsk Målungdom, NRK Nynorsk mediesenter, Nynorsk avissenter, Nynorskfylket Vestland, Nynorsk bedriftsforum, Nemnda for norsk ordbok, Nynorsk kultursentrum, Nynorsk pressekontor og Teater Vestland.

Olav Øyehaug Opsvik

sekretær Nynorsk forum/direktør Nynorsk kultursentrum, musea for skriftkultur

97 13 01 53

olav.opsvik@nynorsk.no

Norske Boligbyggelags Landsforbund SA (NBBL) arbeider for en aktiv og bærekraftig bolig- og bygningspolitikk som sikrer alle en god bolig i et godt bomiljø. Våre 38 medlemslag har 1 230 600 medlemmer og forvalter om lag 635 000 boliger i 16 600 boligselskap over hele landet.  I 2023 bidro boligbyggelagene til at det ble bygget ca. 3 000 boliger. NBBL arbeider med saker som opptar både boligbyggelag, borettslag og beboere.

Det bygges for tiden om lag halvparten så mange boliger som behovet på ca. 30 000 boliger årlig. Etter hvert som antall ferdigstilte boliger faller, vil byggekrisen også bli en tilbudskrise. Resultatet blir en kraftig økning i boligprisene de kommende årene. Det rammer mest, de som har minst. Det er overraskende og skuffende at ikke regjeringen gjennom budsjettet bidrar med konkrete tiltak som tar landet ut av krisen i nyboligbyggingen. Det er viktig for de som trenger et sted å bo, og for en bransje som står i fare for å miste verdifull og nødvendig kompetanse.

NBBL mener det nå er tid for å legge til rette for bygging og oppgradering av boliger der markedet ikke fungerer, og Husbanken har en viktig funksjon – både eie og leie. Det gjelder spesielt boliger for grupper med lav inntekt og lav egenkapital, men også grupper som har behov for boliger med spesielle behov. Ikke minst for gjelder det eldre blokker med stort oppgraderingsbehov både når det gjelder energi og tilgjengelighet. Det er boliger med lav verdi, og beboerne har ofte lav inntekt. Økte husbankrammer må suppleres med nødvendig tilskuddsbevilgning. Det er nå rom for nødvendige satsinger uten at dette skaper press i økonomien.

Husbanken - fortsatt statens viktigste boligpolitiske virkemiddel

Husbankens ble i 2024 styrket, og det har bidratt til å holde boligbyggingen oppe. Dessverre følger ikke regjeringen opp med nødvendig ramme i 2025 – i stedet kuttes rammen med 3 mrd. kroner.

Uten boligpolitiske virkemidler er det krevende å løse mange av utfordringene i boligsektoren. En hensiktsmessig ramme supplert med nødvendige tilskudd, kan bidra til å lette mange boligpolitiske utfordringer uten å skape ytterligere press i norsk økonomi.

NBBLs forslag:

Komiteen må sørge for at forutsetningene er til stede for et stabilt bolig- og byggemarked ved økt satsing på Husbanken. Husbankens låneramme bør økes til 42 mrd. kroner, og tilbakebetalingsvilkårene bør gjøres mer fleksible i forhold til avdragsfrihet og nedbetalingstid, jf. også NBBLs innspill til Finanskomitéen. Økningen kan bidra til bygging av 3 600 boliger neste år. Hvis ikke rammen økes fra 29 mrd. kroner vil Husbanken være tom i januar. Forslag om økt ramme står NBBL sammen med LO om.

Forsøksordningen med startlånordningen til unge med betjeningsevne, men uten mulighet til å spare opp tilstrekkelig egenkapital må iverksettes, og forsøket utvides

NBBLs forslag:

Innenfor Husbank-rammen, som vi foreslår til kr. 42 mrd. kroner. settes det av 1 mrd. kr. til startlån for unge. Dette vil finansiere ca. 2 500 lån etter vårt forslag til ordning, jf. fjorårets budsjettnotat fra NBBL.

Tilskudd til heis og tilstandsvurdering (kap 581, post 79) og Tilskudd til utleieboliger og (kap 581, post 76)

Dette er mindre boligpolitiske tilskudd som har vært viktig for å realisere nødvendige boligpolitiske tiltak, og som nåværende regjering har fjernet. NBBL mener alle disse ordningene er avgjørende for et velfungerende boligmarked, og ber komitéen gjeninnføre og styrke tiltakene.

Tilskudd til heis

Eldre lavblokker kan være gode boliger for eldre og bevegelseshemmede forutsatt at det er heis i bygningen. Dette tilskuddet kan også bidra til at eldre blokker får et påbygg som muliggjør ytterligere oppgradering og flere boliger. Heis bidrar til å begrense behovet for omsorgsboliger, og for å sikre at eldre kan bli boene trygt i eget hjem. Finland har hatt en heissatsing. Nå er det Norge som bør stå for tur.

Tilskudd til tilstandsvurdering

Tilskuddet var viktig for å bidra til oppgradering av eksisterende boliger i flerbolighus til beste for eldre og for å sikre nødvendig energieffektivisering i eksisterende bygg.

Tilskudd til utleieboliger

Dette tilskuddet er svært viktig for at det blir bygget utleieboliger med god kvalitet. NBBL mener at målgruppen for tilskudd bør utvides for å omfatte flere enn flyktninger.

NBBLs forslag:

Komitèen må sørge for at Husbanktilskuddene videreføres i statsbudsjettet for 2025 på minst samme nivå som i 2022, og at det legges til rette for videre opptrapping.

I tillegg til disse forslagene som omfatter kapitler på Kommunal- og distriktsdepartementets budsjettproposisjon, viser vi også til vårt forslag vi har fremmet for Helse- og omsorgskomiteen. Dette er et forslag som nå bør gjennomføres – for det første for å bygge flere egnede boliger for eldre som ikke selv kan skaffe seg en slik bolig i tillegg til at dette kan bety mye for byggenæringen over hele landet.

Innføre en ordning med Trygghetsboliger - bruk av investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger til boliger tilrettelagt for eldre med fellesareal og ekstra service uten heldøgns omsorg 

NBBL ber komitéen legge inn midler til igangsetting av én pilot med investeringstilskudd til Trygghetsboliger – inkludert trygghetsborettslag etablert av boligbyggelag i 2025-budsjett kap. 760, post 63 Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser, og at postene økes med totalt kroner 200 mill.

Skriftlig innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen i forbindelse med statsbudsjettet 2025                                             Oslo, 16. oktober 2024

CP-foreningen takker for muligheten til å gi skriftlige innspill:

Programkategori 13.70 Kommunesektoren mv.

Kap. 571 Rammetilskot til kommunene
I likhet med mange andre organisasjoner, er CP-foreningen, bekymret for økonomien i kommunene. Vi frykter at forslaget om en styrking på 6,6 milliarder i frie inntekter ikke er tilstrekkelig. KS har varslet av kommunene samlet sett går mot et underskudd på 10 milliarder i 2024. Slik som situasjonen er i dag, er mange lovpålagte tjenester i kommunene under press. En ytterligere forverring vil ha store negative konsekvenser for personer med funksjonsnedsettelser og deres pårørende.

I motsetning til KS mener ikke vi, at personer med funksjonsnedsettelser har for mange rettigheter. Tvert imot, mener vi at rettighetene må styrkes, og at staten må ta et større ansvar for at rettighetene følges opp i kommunene. Derfor håper vi at medlemmer i Kommunalkomiteen vil arbeide for å styrke og utvide dagens BPA-ordning, samt at CRPD (konvensjonen for menneskerettigheter til personer med funksjonsnedsettelser blir innlemmet i norsk menneskerettighetslov. Dette er to viktige likestillingssaker, som vi i CP-foreningen forventer snart skal komme til politisk behandling i Stortinget.

CP-foreningen ber komiteen: Foreslå å styrke bevilgningene til kommunene.

Kap. 575 Ressurskrevjande tjenester
Det foreslås å øke innslagspunktet for ressurskrevende tjenester fra 1 609 000 til 1 692 000 kroner. Jamfør punktet over om dårlig kommuneøkonomi og press på viktige tjenester, synes vi det er et dårlig forslag å øke innslagspunktet.
Selv om vi vet at det planlegges endringer i inntektssystemet til kommunene, mener vi at innslagspunktet bør reduseres i påvente av disse endringene.

CP-foreningen ber komiteen: Avvise forslaget om å øke innslagspunktet for ressurskrevende tjenester.

Programkategori 13.80 Bustad, bumiljø og bygg

Kap. 2412 Husbanken
Regjeringen foreslår en låneramme på 29 milliarder til Husbanken i 2025.
Det foreslås å bevilge 18 milliarder til Startlån, samt at 1 milliard skal gå til et forsøk der kommunene kan gi startlån til førstegangsetablerere som er noe bedre økonomisk stilte enn i dag. Vi er positive til dette forsøket, men vil bemerke at det er en tendens til at uføre og de med lavest inntekt faller ut av startlånordningen i dag. Ifølge Husbanken har det skjedd en forskyvning oppover i inntekt for mottakere av Startlån de siste årene. I tillegg går en større andel av startlånene til barnefamilier. Det er svært viktig for oss at unge med funksjonsnedsettelser og unge uføre fortsatt skal være en prioritert målgruppe for startlån.

Vi er også bekymret for etableringstilskuddet. Vi ser på det som et effektivt virkemiddel i boligpolitikken, og viktig for å kompensere for manglende mulighet til å opparbeide seg egenkapital. Siden 2020 er tilskuddet til etablering ikke lenger øremerket i statsbudsjettet, men innlemmet i kommunenes rammetilskudd. Selv om kommuner fortsatt avsetter midler, så er tilskuddene betydelig redusert og færre startlån innvilges i kombinasjon med etableringstilskudd. Ifølge Husbanken ble det i 2019 utbetalt 475 millioner til etableringstilskudd til 1818 husstander, mens det i 2023 ble utbetalt 347 millioner til 1222 husstander
(Kilder: husbankens årsrapporter fra 2019 og 2023, s. 23 begge steder)

CP-foreningen ber komiteen: Arbeide for at unge uføre fortsatt skal være en viktig målgruppe for startlån, og at etableringstilskudd sammen med startlån skal utgjøre et viktig bolig-politisk virkemiddel for å få flere unge med funksjonsnedsettelser på boligmarkedet.

Kap. 581 Bustad- og bumiljøtiltak, post 70, Bustøtte
Det er et stort behov for forbedringer i dagens bostøtteordning. Den er sterkt underfinansiert i dag. Færre husstander får innvilget bostøtte sammenlignet med tidligere, og stadig mindre av de reelle boutgiftene dekkes. Vi mener blant annet at flere uføre burde være kvalifisert for bostøtte, enn det som er tilfelle i dag.
CP-foreningen er medlem av Bostøttealliansen og vi støtter derfor opp om de konkrete forslagene som denne alliansen foreslår.

CP-foreningen ber komiteen: Øke bevilgningene til bostøtte.
Vi ber også om at det legges opp til en omfattende reform av bostøtteordningen, som styrker støtten til de med lav inntekt og høye bokostnader, og samvirker med andre velferds- og boligsosiale ordninger.

Norsk forening mot støy arbeider for å redusere støyplager i Norge, fremme livskvalitet, bomiljø og folkehelse. Foreningen mottar årlig ca 2500 henvendelser fra støyplagete nordmenn som vil vite om rettigheter og tiltak mot støy. Mange frykter for helsen. SSB rapporterte i 2021 at 2,1 millioner nordmenn er støyplaget av sykdomsfremkallende støy fra omgivelsene, dvs. støyomgivelser over 55 dBLden .                                                                         

    I februar 2024 ble det publisert en metaanalyse av internasjonal forskning de siste ti årene om støy og evidensdokumenterte helsekonsekvenser .  Hjerte- og karsykdommer, fatale slag, blodpropp, fremskyndet demens, kognitive konsekvenser, utvikling av skadelige biologiske mekanismer som negativt påvirker cirkadisk rytme i kroppens celler blir dokumentert.                                                                                                                                          I dag bor titusenvis av barn i Norge i støysoner som medfører helserisiko. Trass i at Miljødepartementets budsjett henviser til Kommunaldepartementets viktige rolle mht. støy, nevner ikke kommunalbudsjettet ordet støy en eneste gang, og det kan ikke spores økonomiske insitament for å redusere støy heller. Det kan oppfattes som forespørsel  til Stortinget om fortsatt å kunne se bort fra sitt støyansvar. 

      Nasjonal handlingsplan mot støy tok sikte på en betydelig redusering før 2020 av personer i Norge utsatt for helseskadelig støy, men planen ble erklært død fra Stortingets talerstol i 2018. Kommunaldepartementet som forvalter av plan- og bygningsloven har også en rolle i fiaskoen med nasjonal handlingsplan mot støy. 

          «God arealplanlegging (lokalisering og utforming av bebyggelse, støykilder og terreng) er det mest kostnadseffektive tiltaket for å forebygge fremtidig helsetap som skyldes støy. I tillegg er det behov for avbøtende tiltak for eksisterende støykilder, for å forbedre støysituasjonen og redusere negative helsekonsekvenser for dem som allerede er utsatt for støy.» Sitatet kommer fra et aktuelt og lovende forslag om nye nasjonale støymål og indikatorer for støy, levert av Miljødirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det er vanskelig å se noen mål for å ta ansvar for støy i kommunaldepartementets budsjettforslag. 

1. Satsingområde (s.11)

Budsjettet legger fortjenstfullt opp til vekst og utvikling i distriktene, og det er «kommunane som er best i stand til å vurdere kva som trengs mest i kommunen deira». Samtidig er det en stor utfordring at mange av kommunene sliter med å tiltrekke seg adekvat kompetanse for de ulike vurderinger som må utføres i forbindelse med den ønskede utviklingen, blant annet vurdering av støykonsekvenser. Vi minner om selve kvalitetsformålet med plan- og bygningsloven. Vi ser ofte eksempler på at kommunene ikke er i stand til å kontrollere kvaliteten i støyutredningen som er levert av tiltakshavers innleide fagperson. Dette er en stor miljørisiko for naboene til utbyggingstiltaket, og for dem som skal bo i det nye prosjektet.

1.2 En aktiv distriktspolitikk s.12)

Forslaget til nye statlige retningslinjer, med større differensiering mellom byregioner og distriktsområder, må ikke svekke borgeres rett til gode boomgivelser, med betryggende lydmiljø. 

En eventuell overføring av midlene i Statens vegvesens tilskudd til fylkesveier, kap 1320, post 65) må ikke svekke eventuell anvendelse til støydempingstiltak langs vei.

Møre og Romsdal: Planlagt fagprogram om samfunnsplanlegging må også adressere støy.    

1.3 En helhetlig bostedspolitikk

(s. 16) Regjeringens ønske om forenkling i alle ledd i plan- og bygningsprosessen. Vi vil advare mot tiltak som svekker borgernes rett til gode støymijøløsninger, som kjøper av bolig, eller som nabo til utbyggingsprosjekter. Planlagt effektivisering av plan - og byggeprosessen gir begrensning av muligheter for medvirkning, og fremme krav til plan og tiltak. Det er et paradoks at man for å sikre klima- og miljøhensyn velger å utsette flere for betydelige støyplage. Kapitlet lider under at støyutfordringen ikke omtales. Bærekraftig utvikling må også inkludere satsing mot støy.    

Dokumentasjon av støy er avgjørende for å nå frem overfor støyeier, eller få hjelp/tiltak fra offentlige instans. Kostnadene ved å etablere slik dokumentasjon ved støyutredning hindrer mange nordmenn som vil finne en løsning. Kommunene bidrar lite med dette. Støyforeningen hjelper så mange vi kan. Vi ber om at komiteen bidrar til en ordning som sikrer at vanlige folk kan få dokumentert støy.

1.4 Bærekraftig samfunnsutvikling (s. 16) 

Kommunaldepartementet er en pådriver for å implementere FN´s globale bærekraftsmål i norsk forvaltning. FN ́s globale bærekraftsmål er ingen gullstandard mht. støy.  Ordet støy nevnes ikke. F.eks burde bærekraftsmål 3 og 11 inneholdt støymål.  Men støy er utelatt fordi mange u-land ikke har verktøy for å definere og håndtere støy. Globale støymål ville ha vært uhensiktsmessig for denne gruppen. Ved ukritisk bruk av bærekraftsmålene legger vi u-lands forutsetninger til grunn for vårt støyarbeid. Vi legger merke til at flere departement utelukkende rapporterer i henhold til FN´s bærekraftsmål og med den slappe holdningen blir viktig støyoversikt borte for flere samfunnssektorer. Kommunaldepartementet har et særlig ansvar for å påse at kommunene fortsatt er oppmerksom på sitt støyansvar.

      Interkommunale plankontor kan være et viktig grep for å styrke tilgjengelig kompetanse i distriktene. Det er behov for tilgjengelig støykompetanse ved alle interkommunale plankontor. 

       For videreutvikling av bolig- og bygningspolitkk er det viktig å sikre et kvalitetspreget bo- og oppvekstmiljø som forebygger helserisiko, og som tar hensyn til støy både i arealutvikling og i bygningskvalitet. Det må også være innretning i kap  581.  (s. 189)

Kap 554 Kompetansesentre distriktsutvikling (s 65)

Kompetansesentre for distriktsutvikling kan ha regional kompetanse for støy-, miljø- og helsekartlegging og konsekvensanalyse i forb. planlegging, sammen med egen regional folkehelsekoordinator for å sikre gode bomiljøer. Vi spør om støyplankompetane er en del av distriktssenterets leveranser?

Kap 590  Planlegging byutvikling (s. 118)

Vi vil understreke at planleggingen av vårt fremtidige fysiske miljø - inklusiv lydmiljø - er en av våre viktigste oppgaver med konsekvenser for flere generasjoner. Økningen i antall støyutsatte viser klart at dagens praksis ikke ivaretar folkehelse eller samfunnsikkerhet. 

    Det er en menneskerett å ikke bli eksponert for helserisikabel støy.     

    Nullvekstmålet betyr IKKE reduksjon av støyplager. Den opprettholder eksisterende støyplage.

Vedr. Bærekraftsmål kap 7 (s.134)

Uansett planlegging oppnås det ikke bærekraftige byer og god oppvekstmiljøer uten tiltak som gir en betydelig reduksjon i støyforurensing. Godt, trygt lydmiljø er en menneskerett. Det er en forutsetning for trygge bomiljøer, livskvalitet og god folkehelse.

Norsk forenning mot støy

Ulf Winther                                                                         Steven Gersh

generalsekretær                                                               seniorrådgiver

Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto (Nkf-Rk) er landets største kvenske interesseorganisasjon med over 1600 medlemmer spredt over hele landet. Det kvenske folket er ett av de opprinnelige folkene i Norge. I dag bor kvenene over hele landet, og det er aktive kvenske miljøer spredt fra nord til sør. 

Ifølge FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27, skal de som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk. Det er viktig å merke seg at konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven, og bestemmelsene i konvensjonen går foran annen norsk lovgivning ved eventuell motstrid.

Kvensk er et av Europas mest truede språk, og arbeidet som legges ned i de kvenske språk- og kultursentrene er avgjørende for å sikre at det kvenske språket blir lært og brukt. I forslaget til statsbudsjett er det ikke rom for økte bevilgninger til de kvenske språk- og kultursentrene eller rom for å etablere flere. For at de kvenske språk- og kultursentrene fortsatt skal være en kraft i arbeidet med å fremme språk, kultur og likeverd, må sentrene styrkes. Sentrene drives i dag med en minimumsbemanning der hovedregelen er én ansatt. Dette er dårlig ressursbruk, da én ansatt både må drive med administrasjon og det utøvende arbeidet. 

Det er også behov for å etablere kvenske språk- og kultursentre i de største norske byene. Byene i sørlige deler av Norge har en betydelig kvensk befolkning, og etablering av nye sentre i disse områdene vil utvide sentrenes målgruppe betraktelig. Kvenske elever sør for Troms har i dag ikke rett til kvensk språkopplæring gjennom skolen, og språk- og kultursentrene vil spille en avgjørende rolle for opplæring og bruk av kvensk blant kvenske barn og ungdommer i de store byene.

Ved å styrke kvenske språk- og kultursentre vil man få mer effektiv ressursbruk og bidra til å styrke kvensk språk, utvikle den kvenske kulturen og skape økt synlighet i det øvrige samfunnet. Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliito anbefaler derfor å øke bevilgningene til de kvenske språk- og kultursentrene, og mener at kap. 567, post 73 bør økes fra 18,3 millioner til 30,3 millioner kroner.

KDD, kap. 571/572 Rammetilskudd til kommuner/fylkeskommuner

Merknad: Kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter må økes med minst 10 mrd. kroner.

Regjeringens forslag kompenserer ikke faktiske kostnader

Regjeringen foreslår en vekst på 6,8 mrd. kroner fordelt med 5,15 mrd. kroner til kommunene og 1,65 mrd. kroner til fylkeskommunene. Fratrukket demografi- og pensjonskostnader og pålagte satsninger, får kommunesektoren en netto vekst i de frie inntektene på til sammen 3,6 mrd. kroner.

Det er dessverre ikke nok til å kompensere for kostnadene som har akkumulert seg i senere år. I 2023 leverte 157 kommuner (43,8 prosent) et negativt netto driftsresultat. KS forteller at det i år vil bli et merforbruk i kommuner og fylkeskommuner på om lag 10 milliarder kroner. Nesten 3 av 4 kommuner og 13 fylkeskommuner melder om merforbruk i driften så langt i 2024.

Tjenestetilbudet reduseres

Eldre er den største brukergruppen av kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er en utbredt misforståelse at mange eldre tjenestemottakere ikke rammes av svak kommuneøkonomi, fordi deres tjenester er lovpålagte. Vår erfaring er at også lovpålagte tjenester rammes i trange økonomiske tider. Det skjer gjennom at tjenestene begrenses i omfang for den enkelte, ved at færre defineres som behovstrengende, og/eller ved at eldre i større grad mottar de tjenester kommunen kan tilby, enn dem de faktisk har behov for.

Helse- og omsorgslovens påbud om å tilby nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, åpner dessverre for et visst fortolkningsmonn. Eldre som tidligere kvalifiserte for sykehjemsplass, tilbys omsorgsbolig eller tjenester i eget hjem. Tjenester som tidligere ble tolket som nødvendige, for eksempel matombringing, dagtilbud og aktivitetstiltak, kuttes. Likeledes forsøker flere kommuner å lage egne bestemmelser som begrenser hva det kan gis praktisk bistand til.

Bo trygt hjemme-reformen forutsetter god kommuneøkonomi

Bo trygt hjemme-reformen har fire satsingsområder, som alle forutsetter at kommunene kan yte en aktiv og konstruktiv rolle som tilrettelegger og tjenesteyter. Det er lite realistisk at kommuner med svak økonomi skal kunne til rette legge for levende lokalsamfunn som ivaretar aktivitet og fellesskap, tilby tilpassede botilbud og mulighet for å bo trygt i eget hjem lenger, kunne rekruttere og beholde kompetente medarbeidere, og gi trygghet for brukere og støtte til pårørende.

Hjemmeboende eldre er ofte mer avhengige av et godt kollektivtilbud, slik at de kan bli boende i eget hjem og fortsatt delta i samfunnet. Flere fylkeskommuner har i 2024 redusert tilbudet eller satt opp billettprisene. Det reduserer mange eldres muligheter for likeverdig deltakelse, som i verste fall påvirker deres helse negativt.

Reduserte forventninger er ikke en god løsning

Vi fritar ikke kommunene fra et selvstendig ansvar for å øke egne inntekter eller bruke av oppsparte midler, der det er nødvendig og mulig. Men de fleste kommuner er avhengige av økt statlig finansiering for å opprettholde og forbedre tjenestetilbudet. Vi er veldig skeptiske til KS’ formaninger om at forventningene til det kommunale tjenestetilbudet må dempes, for eksempel gjennom å fjerne bemanningsnormer eller redusere krav i lov og forskrifter. Tvert imot mener vi det er statens ansvar å underbygge kommunene, slik at de blir i stand til å levere både lovpålagte tjenester og tjenester som er nødvendige for å realisere Bo trygt hjemme-reformen.

Kostnader til spesielt ressurskrevende brukere må fullfinansieres og gjelde alle

Helsedirektoratet forvalter et tilskudd til kommunene for særlig ressurskrevende helse og omsorgstjenester (KDD, kap. 575, post 60/61). Det foreslås noen mindre forbedringer av ordningen, men personer over 67 år er fortsatt ikke omfattet av den, og kostnadene kompenseres bare delvis. Ordningen er dermed både aldersdiskriminerende og underdimensjonert. Det medfører en risiko for at tjenestene både til yngre og (særlig) eldre tjenestemottakere ikke står i forhold til behovet. Tilskuddet burde fullfinansieres og gjelde for tjenestemottakere i alle aldre.

Regjeringen er godt kjent med forholdene og kan gjøre mer

Regjeringen har varslet at det kommer forslag om økte bevilgninger til kommunesektoren i nysalderingen av 2024-budsjettet. Utfordringene med økte kostnader, over tid og på flere områder, ble utførlig drøftet i kommuneproposisjonen (mai 2024). Derfor er det skuffende at regjeringen ikke foreslår å bevilge mer til kommunene og fylkeskommunene. Vi ønsker en ansvarlig økonomisk politikk, med et rente- og prisnivå både folk og kommuner kan leve med. Men det burde være mulig innenfor et budsjett på 2021 mrd. kroner å gi litt mer til kommunesektoren. Vi minner likevel om at hvis regjeringen hadde valgt å bruke kun 0,1 prosentpoeng mer av avkastningen fra oljefondet – fra 2,5 til 2,6 prosent – ville dette frigitt om lag 21 mrd. kroner.

KDD, Husbanken, kapittel 2412, kapittel 581, post 79 og 90

Merknad: Husbanken må få midler til og pålegg om å utvikle mer målrettede virkemidler for å øke antall aldersvennlige boliger.

For å realisere Bo trygt hjemme-reformen er det behov for flere aldersvennlige boliger, både nybygg og tilpasninger av eksisterende boliger. Husbanken må spille en aktiv og sentral rolle, særlig der hvor markedet ikke kan løse utfordringene. Den må gjøre eldre til en egen målgruppe, ta større kostnad og risiko i sine låneordninger, bruke tilskudd mer aktivt (ev. i kombinasjon med lån), og utvikle nye målrettede virkemidler.

Foreløpig har Husbanken ikke gjort noe av dette. Den har lagd et eldreboligprogram som i hovedsak skildrer noen eksisterende virkemidler, samt at den har forsiktig styrket sin rådgivningstjeneste overfor kommunene. Vi etterlyser en langt mer aktiv rolle og mer treffsikre virkemidler. Her er tre eksempler på at Husbankens lån og tilskudd ikke treffer godt nok for å øke antall aldersvennlige boliger: 

1. Bevilgningene til Startlån (kap. 581, post 90) – Husbankens fremste virkemiddel - har økt, men svært få og stadig færre eldre kvalifiserer for ordningen. Under 2 prosent av lånene går til personer over 67 år, og disse låner også kun halvparten av gjennomsnittet av startlånsbrukere.
   
   
2. Lån til boligkvalitet (kap. 581, post 90) er en generell ordning som går til både nybygg (2/3) og tilpasning av eksisterende boliger (1/3), og som gis både til forbedringer av energiforbruk og til økt tilgjengelighet. Vi savner et alderstilpasset tilskudd som i større grad vektlegger sistnevnte.
   
   
3. Tilskudd til etterinstallering av heis (kap. 581, post 79), var et målrettet tilskudd som ble avviklet i statsbudsjettet for 2023, og som ikke er erstattet med andre virkemidler. Dette til tross for at tilpasning av eksisterende boligmasse er nødvendig for å øke antallet aldersvennlige boliger.

HOD, kapittel 760, post 63 Husbankens investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser

Merknad: Investeringstilskuddet må økes, staten ta en større andel av kostnadene og ha krav om netto tilvekst.

Investeringstilskuddet tilføres 325 mill. kroner, slik at tilsagnsrammen for første års utbetaling blir 3 250 mill. kroner. Tilskuddet kan gå til både nybygg og rehabilitering. Det har opp gjennom årene hatt ulik vekt og krav til fordeling mellom disse. F.o.m. 2023 er det ikke krav om at deler av tilsagnsrammen må gå til netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser. Det er uheldig, fordi det er behov for flere omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Sistnevnte har stått på stedet hvil (ca. 40.000 plasser) i over 15 år. Vi er også kritisk til kostnadsfordelingen, der staten dekker 45-55 prosent av bygge- og rehabiliteringskostnadene. Mange kommuner har ikke råd til å betale sin andel. De kvier seg også fordi driften av plassene koster mer enn ulike tjenester i eget hjem.

En helhetlig boligpolitikk
NHO Byggenæringen deler regjeringens beskrivelse av en boligsituasjon som er mer krevende for mange. De fleste politiske mål boligpolitikken skal være med å nå, fordrer imidlertid at det bygges nok boliger til at vi dekker samfunnets boligbehov. Etter to år med vedvarende lav igangsetting av nye boliger, er det akkumulerte boligunderskuddet en samfunnsutfordring vi ber Stortinget ta på alvor i behandlingen av statsbudsjettet. NHO Byggenæringen mener Stortinget bør samle seg om å utvikle "boligpakken" som ble lansert i RNB.

Prognoser for boligmarkedet fremover
I statsbudsjettet for 2023 anslo regjeringen at boliginvesteringene ville øke med 1,6 prosent. De falt med 15,6 prosent. I 2024 anslo regjeringen et fall på 4,0 prosent. Fallet blir trolig på 16,0-17,0 prosent. For 2025 anslår regjeringen en økning på 12,1 prosent. NHO og SSB anslår samtidig at boliginvesteringene vil ta seg opp hhv. 3,0 og 5,0 prosent i 2025, fra dagens bunnivå. Regjeringen venter også en høyere vekst i BNP på fastlandet enn Norges Bank, SSB og NHO.

Det store flertallet av våre medlemmer venter en forverring eller nedgang de neste 6 månedene. I en prognose for aktiviteten i entreprenørmarkedet fra en av våre medlemmer ventes det samtidig en nedgang i aktiviteten på rundt 50 milliarder faste kroner fra 2023 til 2025. Nedgangen tilskrives primært byggmarkedet, mens anleggsmarkedet ventes å ha en mer moderat nedgang. Utsiktene går på tvers av geografi og bransjer i byggenæringen. Regjeringen er tydelig mer optimistisk til markedsutviklingen enn bedriftene i næringen og flere analysemiljøer, uten at vi kan forstå hvorfor.

Husbanken – økt utlånsramme
Et av de viktigste og mest effektive virkemidlene som regjeringen har brukt for å øke boligbyggingen, er virkemidlene i Husbanken. Spesielt boligkvalitetsordningen, som retter seg mot nye boliger, har vist seg å være virkningsfull. Den totale lånerammen til Husbanken i 2024 var på 32 mrd kroner. Rammen var brukt opp før mai måned. Regjeringen foreslår å redusere lånerammen til 29 mrd kroner i 2025. NHO Byggenæringen mener det er uforståelig gitt den boligkrisen vi er i, og at Husbanken har svært lave tap på sine utlån. Kun halvparten av søknadene til boligkvalitetsordningen er innvilget, men om Husbankens utlånsrammer var tilstrekkelige, ville man kunne bidratt til en dobling av antall boenheter Husbanken bidrar til.

Husbankens andel av boligfinansiering har avtatt over lengre tid. En økning av Husbankens lånebeløp i 2025 på 10 milliarder vil trolig gi lån til anslagsvis 3- 4 000 nye og eksisterende boliger, hvis vi venter en prisvekst på 5 prosent innen bolig. Mens det er betydelig, sammenlignet med nivåene de siste årene, er det likefullt ikke historisk høyt på noen annen måte enn i nominelle kroner. Økt boligfinansiering gjennom Husbanken vil kunne være en utslagsgivende faktor som vil kunne gi regjeringen rett i sine anslag for boliginvesteringer.

NHO Byggenæringen ber Stortinget øke lånerammene til Husbanken med 10 milliarder.

Kommunene sparer seg til fant
NHO Byggenæringen ber om at det raskt kommer et signal om hvor mye penger som settes av til kommunesektoren i nysalderingen av inneværende års budsjett. Det vil være viktig med hensyn på planlegging for kommende års investeringer i kommunene.

Mange kommuner har hatt høy utgiftsvekst, og et sviktende skattegrunnlag, og derfor er det nå daglige oppslag om innsparinger i kommune- Norge. NHO Byggenæringen er bekymret for at kommune-Norge sparer seg til fant, ved at det ikke gjøres nødvendige investeringer som kutter kostnader på sikt. Dette gjelder spesielt investeringer i trygghetsboliger for at eldre kan bo lenger hjemme. Vi frykter også for mindre investeringer i energieffektivisering, som kutter energiutgifter til kommunen og lavere belasting på kraftnettet. Vi ser også at det holdes igjen investeringer til generelt vedlikehold, som vil medføre at det løper store kostnader senere på grunn av forfall i bygningsmasse og infrastruktur.

40 % av omsetningen i byggenæringen kommer fra offentlig sektor. Investerings- og vedlikeholdstørken i kommunene rammer også våre medlemsbedrifter, som er vant til et jevnt tilsig av oppdrag fra kommunene. Vedlikehold og mindre investeringer er særlig viktig for små håndverksbedrifter, mens investeringer i nødvendige funksjonsbygg sørger for at både lokale og regionale entreprenører og underleverandører har arbeid til sine ansatte. Med mange offentlige prosjekter som nærmer seg ferdigstillelse og lave ordrereserver, frykter vi at markedssituasjonen i byggenæringen forverres ytterligere. Ordninger for rentekompenserte lån for kommunale investeringer er allerede utviklet og ligger parat til å tas i bruk, og vil være et viktig tiltak for både kommunene så vel som en byggenæring med ledig kapasitet.

NHO Byggenæringen ber Stortinget opprette en rentekompensasjonsordning for rehabilitering og investeringer i nye bygg og infrastruktur for å ta ned kostnader på sikt.

Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) er en av landets viktigste interesseorganisasjoner innen veitransport. Rådet jobber politisk opp mot Storting, regjering, fylkespolitikere og myndigheter for å sikre Norge en god og bærekraftig veipolitikk, og for å ivareta våre medlemmers interesser. 

OFV ble stiftet i 1948, og har ca. 60 medlemmer, blant disse 22 landsomfattende organisasjoner, som er opptatt av samferdselspolitikk. Blant medlemmene er det både trafikkorganisasjoner, bilimportører, kollektivselskaper, oljeselskaper, forsikringsselskaper og entreprenørselskaper. 

OFV ber Stortinget vurdere ny struktur og kvalitetskriterier for et nasjonalt overvåkingsprogram for fylkesveiene. 

I Norge har vi om lag 95 000 km veier. Av dette utgjør fylkesveinettet 44 200 km. Forfallet på fylkesveinettet er en konsekvens av mange års underfinansiering. Fylkeskommunene overtok fra 01.01.2020 det hele og fulle ansvaret for egne veier. Samfunnsutviklerrollen skal styrkes som ledd i regionreformen og det forplikter til egen innsats. Fra 2025 overføres statens særskilte ordning med ekstrabevilgninger inn i rammen for frie inntekter.  

Fylkesveier binder sammen bo- og arbeidsregionene, og utbedring av fylkesvegnettet og riksvegnettet må ses i sammenheng. En ny sikkerhetssituasjon gjør at det finnes noen særlige viktige fylkesveier i beredskapssammenheng det haster med å gjøre bedre. 

• Vedlikeholdsetterslepet på fylkesvei anslås til 85– 95 milliarder kroner i 2024  

• Den gjennomsnittlige risikoen for å bli drept eller hardt skadd per kjøretøykilometer på 

fylkesveinettet er nå nesten 90% høyere enn på riksveinettet. 

• En svak fylkeskommunal økonomi vil gi vesentlig økt andel bompengefinansiering av fylkesveier.  

Fylkeskommunene bruker om lag 24 milliarder årlig på drift og investering av fylkesveier. Den statlige ordningen med ekstra tilskudd har gitt oppmerksomhet til etterslepet på særlig vedlikehold av fylkesveiene.  Avviklingen av ordningen med særskilt fordeling svekker en helhetlig satsning på veinettet fordi det begrenser muligheten til å se sammenhengen på tvers av fylkesgrenser og veieiere.  

OFV mener det er helt nødvendig med statlig prioritering av noen særskilte fylkesveier som har nasjonal interesse. Regjeringen peker i sitt budsjettforslag på enkelte fylkesveistrekninger som er kritisk av forsvars- og beredskapsmessige grunner. Dette må også gjelde strekninger som er viktige for øvrig samfunnssikkerhet eller har stor ulykkebelastning eller er viktige næringsveier.  

OFV mener regjeringen, sammen med KS, bør samordne en dialog med fylkeskommunene. I en slik dialog bør det være mulig å komme frem til et sett med tildelingskriterier. Dette er et arbeid KS kan gjøre på vegne av fylkeskommunene, og samtidig være en sentral motpart i en diskusjon om hvilke kriterier som er viktige og bør være gjeldende.  

Vegtilsynet er tildelt ansvaret for oppfølging og kontroll av fylkesveinettet. Som en naturlig konsekvens må dette følges opp med å lage nasjonale kvalitetskriterier for fylkesveiene.   

Det må videre etableres et nasjonalt overvåkingsprogram for fylkesveiene som legger til grunn samme metode for kartlegging av vedlikeholdsetterslepet. 

OFV ber Stortinget gi fylkeskommunene et ekstra driftstilskudd til kollektivtrafikk på 500 millioner. 

En svekket kommuneøkonomi vil kunne rasere kollektivtrafikktilbudet i fylkene med kutt i tilbudet og økte billettpriser. I en situasjon hvor fylkeskommunene må kutte i ikke-lovpålagte oppgaver er OFV bekymret for at kutt og reduksjon av kollektivtilbudet vil bli så omfattende at det kan få store miljøeffekter regionalt med økt biltrafikk. Regjeringen utvider samarbeidet med stadig flere byområdeavtaler med målsetting om økt kollektivandel. Utfordringen med dette er at byområdeavtalene åpner for at drift av kollektivtrafikk kan finansieres gjennom bompenger. OFV fraråder at slik finansiering utvikles ytterligere.  

Kraftfylka er en tverrpolitisk interesseorganisasjon for fylkeskommuner med kraftproduksjon i sine regioner, eller andre interesser innenfor fornybar energi og nett. Vi har medlemmer fra Finnmark i nord til Agder i Sør.

Mange kommuner vurderer i disse dager ulike initiativ fra produsenter av fornybar energi. Dette er krevende saker for kommunene, som er blitt enda mer premissgivende i kraftutbyggingen de siste årene.

Energikommisjonen foreslo å etablere et nasjonalt kompetansesenter for vindkraft som kunne bistå kommunene når utbyggere søkte om å etablere vindkraft på land. Lite har skjedd i saken siden da. Vi anbefaler at det opprettes regionale kompetansesentra, ikke bare for vindkraft, men for fornybar energi som sådan. Gjerne etter modell fra de svenske enerikontorene. I noen regioner er vindkraft aktuelt, mens i andre er det kanskje overskuddsvarme, biogass eller bakkemontert solkraft som er mest egnet. Regionale kompetansesentra, gjerne i regi av fylkene, vil være en nøytral aktør som kan bistå kommunene både i faglige og praktiske problemstillinger knyttet til prosjektene. Den regionale forankringen sikrer at kjennskap til lokale forhold i kommunene, lokalt næringsliv, nettselskaper osv. blir ivaretatt.

KS anslår at kommunesektoren kommer til å gå med 15 milliarder i underskudd i år. Det haster med å finne gode finansieringsløsninger for kommuner og fylkeskommuner landet rundt. Kraftfylka berømmer regjeringen for forslaget om å justere naturressursskatten for første gang siden den ble innført i 1997. Det er et svært positivt signal. Naturressursskatten betales av produsenter av stor vannkraft, og er smart innrettet ved ikke å være investeringshemmende fordi den gir fradrag krone for krone i selskapsskatten. Ved å inngå i kommunenes inntektssystem gir den kraftinntekter til kommuner og fylker uten mulighet til egen vannkraftproduksjon.

Den foreslåtte justeringen i skatten er i tråd med prisveksten fra 2023. Skatten har ikke vært justert siden innføring i 1997, så en justering fra 2023-verdien gir i praksis en svært beskjeden økning.

Kraftfylka anbefaler for det første at naturressursskatten justeres til nivået skatten hadde ved innføring. Om skatten prisjusteres fra 1997- til 2024-nivå ville ikke satsen vært 1,34 øre pr. KWh, men 2,48 øre/KWh. Det ville gitt en total naturressursskatteinnbetaling på ca. 3 mrd. som i sin helhet ville tilfalt kommuner og fylker med og uten kraftproduksjon. Omfordelingen fra staten til kommuner og fylker ville økt med drøyt 1,3 milliarder, noe som ville bidratt til å gi kommuner og fylker den økonomiske rammen de har behov for, uten at det hemmer utbyggingen av fornybar energi.

For det andre anbefaler vi at naturressursskatten gjøres gjeldende også produsenter av andre former for fornybar energi, særlig bakkemontert sol- og vindkraft. Energimiksen vil se annerledes ut i årene framover enn da naturressursskatten ble innført, og vi mener det bør reflekteres i skattestrukturen.

Kommunene er blitt enda mer premissgivende for utbygging av fornybar energi, ikke minst i forbindelse med vind- og bakkemontert solkraft. I mange av våre medlemsfylker foreligger det en rekke søknader om montering av bakkemontert solkraft, men de berørte kommunene har ikke et eneste økonomisk incentiv til å si ja til slik utbygging. En justering der også produsenter av andre former for fornybar energi svarer naturressursskatt vil være et nyttig tiltak for å styrke lokalsamfunnenes vilje til å legge til rette for den videre elektrifiseringen av samfunnet.

Med vennlig hilsen

Noralv Distad                                                                                                             Olav Hallset

Styreleder i Kraftfylka                                                                                                Daglig leder i Kraftfylka

Innledning

Regjeringens perspektivmelding viser at handlingsrommet er godt på kort sikt, men at Norge har et betydelig behov for omstilling i årene fremover. Vi må redusere klimautslippene, øke digitaliseringen og tilpasse oss en aldrende befolkning, i tillegg til å styrke sikkerhet og beredskap. I stedet for å bruke budsjettet til å øke handlingsrommet gjennom høyere investeringer og lavere skatter, går nær sagt hele handlingsrommet til å øke utgiftene. Dagens ressursbruk er ikke bærekraftig, og vi kommer til å mangle folk fremover. En løsning er å øke produktiviteten i økonomien og i offentlig sektor i særdeleshet. Vi savner derfor tydelige grep for å løfte produktiviteten generelt, og grep som kan effektivisere helse- og velferdstjenestene. Mer offentlig-privat samarbeid kan drive frem nye løsninger, produkter og teknologi. 

NHO mener det er avgjørende at statsbudsjettet bidrar til et skattesystem som legger til rette for at bedrifter og eiere kan skape verdier og arbeidsplasser, øke tempo i omstillingen slik at norsk næringsliv tar ledende posisjoner i det grønne og det digitale skiftet, og større samsvar mellom tilbudet av arbeidskraft og bedriftenes behov. Da vil næringslivet kunne bidra til økt verdiskaping og et tryggere grunnlag for finansiering av velferden på lengre sikt. 

Kommunens rolle som tilrettelegger for vekst i næringslivet

Kommunene spiller en viktig rolle for næringslivets vekstevne gjennom sin rolle som forvalter og utvikler av sentral infrastruktur, gjennom saksbehandling og arealplanlegging. Kommunene har også en sentral rolle i å øke krafttilgangen som er en forutsetning for å nå klimamålene. Ved å fremme digitalisering og bruk av ny teknologi, kan kommunen bidra til å øke effektiviteten i det lokale næringslivet.

• Det nye inntektsutjevningssystemet for kommuner, som blir innført fra 2025, kan ha effekt på næringsutviklingen. Vi registrerer at kommuner som må gi fra seg betydelige inntekter må kutte drastisk i tjenestene, og at innsatsen smøres tynt utover til å gi innbyggere gratis velferdstjenester. Dette er ikke bærekraftig, og vi frykter at det skaper økt usikkerhet for lokalt næringsliv.
• Ett område som allerede underfinansieres er kollektivtransporten. Næringslivet er avhengig av et robust og pålitelig kollektivtilbud. Innføring av gratisferger har skapt køer og lange ventetider for eksportbedrifter som er avhengig av varetransport til markedene. I byene, og særlig rundt Oslo, er kapasiteten tilnærmet sprengt med et kollektivtilbud som oppleves som svært uforutsigbart for arbeidstakere. Statsbudsjettet for 2025 må sikre at kollektivtilbudet blir forutsigbart og pålitelig. Kollektivtransporten er en viktig klimaløsning, samtidig som kollektivtransporten må holde farten oppe i klimaomstillingen.
• Den største barrieren for omstilling ser nå ut til å bli tilgang på fornybar kraft som trengs for å fase ut fossil energibruk. Mer kraft er også nødvendig for å legge til rette for vekst i næringslivet og sikre rimelige strømpriser fremover. Det haster med å utvikle kraftsystemet og produsere mer landbasert vind, vann- og solkraft, i tillegg til å øke energilagringen og energieffektiviseringen. Det bør gjøres mer attraktivt for kommunene å legge til rette for ny fornybar kraftproduksjon.
• NHO mener at dagens kommunestruktur kan være et hinder for næringsutvikling. Færre og større kommuner vil kunne gi bedre tjenester, mer effektiv ressursbruk og sterkere økonomisk bærekraft. Dette kan gjøre det enklere å tiltrekke seg og støtte næringslivet.

 Samarbeid gir bedre og mer fremtidsrettede løsninger 

Etterspørselen øker, budsjettene blir strammere og det er mangel på arbeidskraft og kompetanse. Manglende eller ineffektive helse- og velferdsløsninger bidrar også til unødvendig høyt sykefravær og utenforskap. For å sikre gode og bærekraftige velferdsløsninger framover, må ressursene utnyttes bedre.

• Både helsepersonellkommisjonen og perspektivmeldingen viser tydelig at en større andel av midlene må benyttes til omstilling og effektivisering om vi skal evne å opprettholde gode og likeverdige velferdstjenester. NHO anbefaler at det settes tydelige effektivitetsmål for helse- og velferdstjenestene, og at det settes klare og strukturerte mål for omstillingsprosessen.
• NHO mener det er avgjørende at kommunene prioriterer økt samarbeid med private aktører om vi skal lykkes med å oppnå den omstillingstakten Norge trenger. De private aktørene har på mange områder allerede tilgjengelig ny teknologi, mer effektivt organisasjonsdesign og mer effektive behandlingsformer, samtidig som de har kapasitet til å avlaste offentlige aktører.
• NHO vil mane til forutsigbarhet i rammebetingelsene for alle aktørene som bidrar i å sikre en fremtidsrettet offentlig sektor. Dette gir insentiver til å investere i, og til å ta i bruk, ny teknologi og innovative løsninger. NHO ber derfor om at prinsippet om konkurranse på like vilkår legges til grunn, og at eierform, eller størrelse på bedriften, ikke blir viktigere enn hensynet til et velfungerende tjenestetilbud og brukernes beste.

Digitalisering og teknologisk utvikling er nøkkelen til effektiv ressursbruk og bærekraftig omstilling

Skal vi lykkes med bærekraftig omstilling og utslippskutt, må digitalisering og ny teknologi brukes for å øke produktiviteten og frigjøre ressurser til jobber som ikke kan automatiseres eller effektiviseres.

• Digitalisering er avgjørende om vi skal klare å skape ny næringsvirksomhet, grønn omstilling og mer effektiv bruk av knappe ressurser. NHO mener det må legges til rette for et krafttak for digitalisering ved at den gjøres konkret, målbar og følges opp med midler og handling.
• Økt bruk av velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging vil bidra til at flere eldre, og andre med omsorgsbehov, trygt kan bo hjemme lenger. For å lykkes med den nødvendige teknologiske omstillingen, må ordninger som motiverer til bruk av velferdsteknologiske løsninger styrkes og videreutvikles.
• Kommunesektoren står for en stor andel av de 780 mrd. kroner som årlige offentlige anskaffelser utgjør. Den offentlige innkjøpsmakten er uvurderlig, og den bør i større grad benyttes til å gi innovasjonsfremmende stimulans både for offentlig sektor og privat helsenæring. Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) spiller en viktig rolle i å mobilisere offentlige kunder og skape trygge rammer for innovative offentlige anskaffelsesprosesser. NHO anbefaler at innovative anskaffelser i større grad brukes som arbeidsmetode.
• NHO er positiv til økningene i bevilgningene til bruk av nasjonale fellesløsninger (post 22, kap 1540) og utvikling og forvaltning av nasjonale fellesløsninger (kap 23, post 1540). Økt bruk av nasjonale fellesløsninger bidrar til økt effektivitet og bedre ressursbruk.

Bolig- og bygningspolitikken må brukes for å stimulere til energieffektivisering og boligbygging

Krevende økonomiske tider påvirker byggenæringen negativt. Som eier av store bygningsmasser, har offentlig sektor et særskilt ansvar for å bidra til et krafttak for energieffektivisering. I tillegg har det offentlige ansvar for å legge til rette for boliger for vanskeligstilte grupper.

• Totalt sett går bevilgningene til energieffektivisering betydelig ned sammenlignet med 2024 budsjettet. En reduksjon i bevilgningene sender feil signaler om viktigheten av energieffektivisering. Det er behov for å gjøre satsingen på energieffektivisering sterkere og mer langsiktig for forbrukerne.
• Det er behov for flere boliger for vanskeligstilte. Det bekymrer oss derfor at regjeringen kutter 3 mrd. i lånerammen til Husbanken, fra 32 mrd. til 29 mrd. kroner. Husbanken har vært et svært effektivt virkemiddel som har hatt positiv effekt i markedet. NHO mener at lånerammen bør økes – ikke reduseres.

Kommunesektoren står overfor store og voksende oppgaver. Stadig flere eldre vil sette økonomien under press i årene som kommer. Med strammere prioriteringer framover kan det være fare for at kommunene ikke klarer å møte sine forpliktelser på å løse de viktigste velferdsoppgavene. 

Rammevilkårene for kommuneøkonomien er avgjørende for å rekruttere, mobilisere og beholde viktig fagkompetanse i hele og faste stillinger. 

Skal kommunene rustes til omstilling for å møte demografiendringer, teknologiutviklingen og det grønne skiftet må kommunene ha rammebetingelser som styrker muligheten for kompetanseutvikling for alle ansatte og dermed sørge for god kvalitet. 

Regjeringen foreslår 3,6 milliarder i økte inntekter for hele kommunesektoren, etter at merkostnader til befolkningsendring og pensjon er dekket. Samtidig går kommunesektoren som helhet med 10 milliarder med underskudd i år. 

Kommunalt ansatte, særlig innen helse- og sosialtjenesten fortsetter å ha det høyeste sykefraværet i landet. Tillitsvalgte rapporterer tilbake til oss om nedskjæringer og omorganiseringer som rammer tjenestene og kvaliteten. Samtidig merkes det at belastningen og dermed sykefraværet fortsatt er høyt. Bildet av kommunenes økonomi og handlingsrom er mer variert enn det som kommer fram i proposisjonen.  

Behov for bedre samhandling 

Det ligger store utfordringer i samhandlingen mellom kommunene og sykehusene. Det positivt at det kommer midler til forsøk til utprøving og etablering av kombinerte stillinger. Delta var positive til dette forslaget i Helsepersonellkommisjonen. Det er også behov for å se nærmere på koordineringen mellom sykehusene og den kommunale helsetjenesten. Det gagner ingen at sykehusene har utskrivningsklare pasienter når kommunene ikke har kapasitet til å ta imot dem, det er bare å skyve på problemet. 

Sats på kompetanse, oppgavedeling og heltid  

For å møte fremtidens utfordringer uten å redusere kvaliteten på velferdstjenestene må vi tenke nytt om hvordan vi organiserer og bruker kompetansen. En bedre oppgavedeling med mer hensiktsmessig bruk av kompetansen kan bidra til både bedre kvalitet og mer effektive tjenester. Kompetanseutvikling er avgjørende for å kunne nyttiggjøre fullt ut den teknologisk og medisinske utviklingen.  

Vi må også tenke nytt om mobilisering av arbeidskraft. I dag jobber to av tre av turnusansatte i pleie- og omsorgssektoren deltid.1 Dersom alle som i dag jobber deltid i disse tjenestene jobbet fulltid ville vi mobilisert 110.000 årsverk. 2 Vi vet samtidig at om lag en tredjedel av sykefraværet skyldes forhold på jobben. Mange presses ut for tidlig fra arbeidslivet og mange unge sliter med å komme inn. 

En satsing på heltidskultur, god oppgavedeling mellom yrkesgruppene og kompetanseutvikling hos de ansatte vil gi bedre arbeidsmiljø med lavere sykefravær og høyere kvalitet på de offentlige tjenestene. Men det krever et budsjett med rom for å satse og for å prøve ut nye ordninger. Da holder det ikke når neste års økning bare dekker en tredjedel av årets underskudd. 

Dette er Delta  

Arbeidstakerorganisasjonen Delta er den eneste partipolitisk uavhengige breddeorganisasjonen for ansatte i offentlig tjenesteyting, har over 100.000 medlemmer og er det største forbundet i YS.  

Delta har medlemmer som representerer mange yrkesgrupper og fagfelt i virksomheter som løser viktige samfunnsoppgaver. Vi organiserer ansatte i både offentlige, ideelle og private virksomheter som yter tjenester som er regulert av det offentlige. Delta har løsningsorienterte tillitsvalgte som ønsker å bidra til omstilling og videreutvikling av tjenestetilbudet til innbyggerne.  

Kontaktinformasjon:  

Forbundsleder Trond Ellefsen trond.ellefsen@delta.no tlf. 920 37 770 

Spesialrådgiver Øystein Hom-Haagensen oystein.holm-haagensen@delta.no tlf. 928 17 725  

FO er fagforeningen for nærmere 37 000 sosialarbeidere, og organiserer barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Vi representerer sentrale profesjoner i velferdssektoren.

Kap. 571 Rammetilskudd til kommunene

Regjeringen foreslår å øke frie inntekter til kommuner og fylkeskommuner med 6,8 milliarder kroner neste år. 3,2 milliarder skal dekke merkostnader til befolkningsendringer og pensjon, så økt handlingsrom er 3,6 milliarder. KS mener at denne økningen langt fra er nok. Ifølge deres nye regnskapsundersøkelse mangler kommunesektoren 10 milliarder kroner i år. Konsekvensene er at kommunene nå ikke klarer å finansiere grunnleggende velferdstjenester. 

Kommunene har ansvar for mange av de viktigste velferdstjenestene som barnehager, skoler, barnevern og helse- og omsorgstjenester, og står for ca. halvparten av offentlige tjenester. Kommunene er derfor svært viktige for å redusere ulikhet og levekårsforskjeller. Det er avgjørende at de tilføres tilstrekkelig midler for å drive kritiske velferdstjenester på et forsvarlig nivå.

Det er positivt at regjeringen har tatt initiativ til dialog med kommunesektoren, og varslet styrking i forbindelse med nysaldering av budsjettet. Fremover er det særlig viktig med økning i frie inntekter til kommunene, og økt finansiering av ressurskrevende tjenester. FO er særlig bekymret for signaler fra KS om at behovet for kostnadskrevende velferdstjenester har vokst sterkere enn finansieringen, og at mange kommuner tvinges til betydelige budsjettkutt neste år. Vi frykter at særlig personer med utviklingshemming vil få redusert tjenestetilbud, og at flere kommuner vil bygger større institusjonsliknende boenheter/ bofellesskap.

Regjeringen har mange forslag til gode tiltak og store ambisjoner på vegne av kommunene. Dette må følges opp med bevilgning som gir kommunene nødvendig handlingsrom til å sikre forsvarlig utøvelse av lovpålagte oppgaver og mulighet til å opprettholde og videreutvikle forebyggende tiltak.

Regjeringen foreslår å bevilge 2,8 milliarder til tiltak for å forhindre kriminalitet, hvorav det aller meste går til politiet. Det foreslås at 100 millioner kroner av bevilgningen skal gå til å etablere beredskapsteam og styrke tilskuddet til skolemiljøteam, samt en rekke andre tiltak som skal bidra til å forebygge og bekjempe barne- og ungdomskriminalitet. Vi er kjent med at flere skoler og kommuner foreslår å fjerne ikke lovpålagte forebyggende tjenester på grunn av stram økonomi. Dette gjelder blant annet miljøterapeuter, skoleloser og miljøveiledere. FO mener dette er svært uheldig. En større satsning på forebygging vil føre til at man på sikt vil bruke mindre på å reparere. Det er mye bedre investering.  Å ansette sosialfaglig ansatte/miljøterapeuter på alle skoler vil være i tråd med barnevernsreformens mål og ha kriminalitetsforebyggende effekt. Gode forebyggende tjenester kan fange opp barn og unge som trenger ekstra støtte og hjelp tidlig og sikre god oppfølging.

FO anbefaler 

• Overfør tilstrekkelig ressurser til kommunene slik at de kan drive kritiske velferdstjenester på et forsvarlig nivå. 

Kap. 575 Ressurskrevende tjenester

Innslagspunktet for særlig ressurskrevende tjenester er for 2025 foreslått satt til 1 692 000 kroner og tilsvarer beregnet lønnsøkning for 2024 på 5,2 pst. Formålet med toppfinansieringsordningen er å sikre at brukere med behov for stor ressursinnsats får et tjenestetilbud som ikke avhenger av kommunens økonomi. Ifølge Helsedirektoratet (2017) utgjør personer med utviklingshemming 5,4% av brukerne, og anslås å utgjøre ca. 20 % av kommunenes driftsutgifter til hjemme- og institusjonstjenester. FO mener dette viser at staten bør bidra mer til finansiering av ressurskrevende tjenester.

Det er positivt at regjeringen ikke øker innslagspunktet mer enn tilsvarende lønnsøkning, men fortsatt må kommunene kompensere mye fra egne frie midler. Vi mener staten må ta ansvar for en større andel av kostnadene for ressurskrevende tjenester, og at innslagspunktet må reduseres betydelig. Kommunene får mindre handlefrihet til å utarbeide gode og individuelt tilpassede tjenestetilbud når de må ta en så stor andel av utgiftene. Konsekvensene kan bli reduser tjenesteomfang og kvalitet, og tjenester uten nødvendig kompetanse og faglig forsvarlighet.

FO anbefaler:

• Reduser innslagspunktet for ressurskrevende tjenester og opphev aldersgrensen

Programkategori 13.80 Bolig, bomiljø og bygg, kapittel 581

Regjeringens boligsosiale politikk iverksettes gjennom økonomiske virkemidler som startlån, tilskudd og bostøtte, administrert av Husbanken. Disse virkemidlene skal bidra til at personer med langvarige problemer med boligfinansiering får mulighet til å skaffe seg en egnet bolig, og beholde den. Økt rente på boliglån og fortsatt økning i boligprisene gjør at stadig flere får problemer med å skaffe seg og beholde bolig. Gruppen vanskeligstilte på boligmarkedet fortsetter å vokse. Vi snakker ikke lenger bare om de de uten arbeid og inntekt, men også folk i full jobb opplever nå problemer med å komme inn på boligmarkedet. Kravet til egenkapital er en utfordring for mange, men den største utfordringen er boligprisene. Regjeringen økte bevilgningen til Husbankens låneramme i saldert budsjett 2024 fra 24 mrd. kroner til 29 mrd. og ytterligere økning i revidert til 32 mrd. kroner. Størstedelen av lånerammen går til startlån, som gjør at flere familier med lave inntekter får mulighet til å kjøpe bolig. I budsjett for 2025 foreslår regjeringen å bevilge 29 mrd. kroner i låneramme til Husbanken. Erfaringen tilsier at Husbankens låneramme kommer til å være oppbrukt før 1. kvartal 2025 er over. Vi regner derfor med at dersom den foreslåtte lånerammen vedtas, er det i forvissning om at den må økes i saldert budsjett og kanskje også i revidert.

Bostøtte er et viktig boligsosialt virkemiddel som skal bidra til at flere skal kunne skaffe seg og beholde egnet bolig, og kunne bo trygt og godt. FO mener bostøtteordningen må innrettes slik at den, sammen med startlån og tilskudd, igjen blir et virkemiddel i tråd med intensjonen. Dette innebærer at inntektsgrensen for bostøtte må oppjusteres slik at den harmonerer med prisutviklingen i samfunnet. Regjeringen viderefører skjerming av inntekten til 18- og 19- åringer, forenkling av egenandelen, økt boutgiftstak og utvidelse av gruppen som får oppvarmingstillegg. Dette er bra, men det er fortsatt behov for å øke inntektsgrensen slik at ordningen omfatter en større andel lavtlønte, uavhengig av om den lave inntekten skyldes trygd, pensjon eller arbeidsinntekt.

FO anbefaler:

• Husbankens rolle i det boligpolitiske og boligsosiale arbeidet må styrkes
• Inntektsgrensen for bostøtte må økes.

Kap. 571.60 rammetilskudd kommuner 
Kap. 572.60 rammetilskudd fylker  

Finansiering av læremidler til grunnskolen og videregående skole  

Forleggerforeningen er bekymret for læremiddelmangelen i norske grunnskoler. Vi ser økende forskjeller mellom fattige og rike skoler, og mener det er Stortingets ansvar å finansiere det store læremiddelbehovet som følger av den nasjonale læreplanreformen Fagfornyelsen. 

Forleggerforeningen anerkjenner at regjeringen har sett behovet for lærebøker i grunnskolen, men vil påpeke at ekstrabevilgningene som har blitt gitt ikke ser ut til å nå frem til elevene. I revidert nasjonalbudsjett i år ble det bevilget 300 millioner kroner i øremerkede midler til lærebøker i grunnskolen, som et krisetiltak for å bedre situasjonen. Midlene skulle komme på toppen av kommunenes egne bevilgninger. Innkjøpstallene hittil i år ligger på ca. 350 millioner kroner, noe som betyr at kommunene foreløpig i 2024 har brukt minimalt over egne budsjetter til formålet. Nå må regjeringen følge opp sin egen satsing, slik at midlene som har blitt bevilget faktisk brukes til reelle innkjøp, og ikke til omdisponering av allerede avsatte midler. 

Læremiddelsituasjonen i skolen må undersøkes nærmere. Pandemien, digitaliseringen, kommuneøkonomien og nye læreplaner har gitt endrede forutsetninger for behov, bruk og innkjøp av læremidler.  

Behov for å justere KOSTRA-rapporteringen 

Forleggerforeningen har i flere omganger forsøkt å få oversikt over kommuners og fylkeskommuners ressursbruk til læremidler. Fordi KOSTRA-rapporteringen slår sammen en rekke typer utgifter i skolen (møbler og utstyr, mat til skolekjøkkenet, læremidler m.v.) i en sekkepost, er det imidlertid ikke mulig å få oversikt over ressursbruken til læremidler. Dette illustreres av rapporten KS og Kopinor nylig har publisert, som er basert på anslag og spørreundersøkelser1.  

https://www.kopinor.no/nyheter/ny-kunnskap-om-laeremiddelokonomien  

Bredere lesesatsing 

En rekke ulike forskningsundersøkelser understreker hvor kritisk lesesituasjonen er:  

• Hver tredje norske gutt har allerede falt under kritisk leseevne 

• norske unge har et større fall i leseferdigheter enn unge i andre OECD-land.   

• Norske tiåringer har minst leseglede av samtlige 65 land i PIRLS,  

• ungdommer (15-24 år) leser like mye på fremmedspråk som på norsk.  

• 400 000 voksne i Norge har svake leseferdigheter på laveste nivå, personer utenfor arbeid og utdanning er særlig utsatt.   

• Fallet i leseferdigheter hos voksne er spesielt tydelig hos de yngste voksne. I aldersgruppen 16–24 år ligger Norge under gjennomsnittet i leseferdigheter.  

Både for verdiskaping, konkurransekraft, sysselsetting og bosettingsmønster er det vesentlig at befolkningen leser godt. Likevel Dekker leselyststrategien bare barn og unges lesing, selv om mange voksne sliter med svak lesekompetanse. Bevilgningene for å fremme lesing hos barn og unge er små og mangler en helhetlig sammenheng.  

• Bevilgningene til lesearbeid må innarbeides helhetlig i virkemiddelapparatet og møte leseutfordringer i hele befolkningen.   

• Kommunesektorens ansvar for trykte og digitale læremidler samt for infrastruktur og bøker i biblioteksektoren må sees inn i denne sammenhengen.   

• Det er behov for å justere KOSTRA-inndeling for kunnskap om dette  

Invester i bibliotekene   

Selv om lesing er avgjørende for å kunne delta i samfunnet og norsk litteratur trengs for å beholde de norske språkene får norske elever i dag svært ulike skolebibliotektilbud. Forsøksordningen for innkjøp til skolebibliotek fører til at flere elever låner mer flere bøker, og flere ulike bøker. 8 av 10 som er med i ordningen melder at elevene bruker mer tid til lesing på skolen, 7 av 10 at elevenes også leser mer hjemme. 

Men svært få grunnskoler har deltatt i prøveordningen, og selv med økningen nå vil en liten del av norske elever få aktuelle og oppdaterte bøker i skolebibliotekene. I tillegg må lettlest-bøker, oversatte bøker og populære bokserier finnes på skolebibliotekene om vi skal klare å skape leselyst hos flere.  

• Kommunene må ta et større ansvar for innkjøp av bøker til folkebibliotek og skolebibliotek. 

NOU og systematisk kunnskap om lesing  

For å møte leseutfordringene trengs systematisk kunnskap. Leserundersøkelser, forskning og statistikk om lesing og litteratur må systematiseres og videreutvikles. Dagens offentlige statistikk gir ikke kommunene som skole- og bibliotekeiere nødvendig kunnskap om prioriteringer av innkjøp, utlån og omfang av bibliotekfaglig kompetanse. Folkebibliotekstatistikken gir ikke informasjon om kommunenes prioriteringer av bokinnkjøp. Skolebibliotekstatistikken er i oppløsning,2 data om utlån per elev eller timer brukt til skolebibliotekarbeid er ikke lenger tilgjengelig  

• For å møte leseutfordringene trenger vi faste strukturer som sikrer konsistent og tilstrekkelig bibliotekstatistikk og systematisk formidling av kvalitetssikret statistikk, kunnskap og forskning om lesing, litteratur og bibliotekbruk, Forleggerforeningen mener i tillegg at det bør nedsettes et tverrsektorielt NOU om lesing. 

Vi viser til Prop. 1 S Kommunal- og distriktsdepartementet, kapittel 1.3, kapittel 3,  
Programkategori 13.80 Bustad, bumiljø og bygg, kapittel 581 Bustad- og bumiljøtiltak, kapittel 2412 Husbanken post 90 Nye lån, overslagsløyving, kapittel 7 

Mange norske husholdninger sliter økonomisk på grunn av høye renter og økte bokostnader. Huseierne mener det er viktig at budsjettforslaget bidrar til økt stabilitet og forutsigbarhet for norske boligeiere og husholdninger.  

Forbrukerorganisasjonen Huseierne representerer vanlige boligeiere over hele landet. Vi er en uavhengig forbrukerorganisasjon uten politiske bindinger og jobber for alle som eier sitt eget hjem. Vi har 280.000 medlemmer som utgjør om lag 11 prosent av alle landets husholdninger.   

Huseierne arbeider for at flest mulig skal ha mulighet til å ta vare på og eie sitt eget hjem. Vi mener det er viktig å eie egen bolig fordi det gir trygge rammer rundt livene våre og stabile bomiljøer. Huseierne verner om den norske boligmodellen som er skiller seg ut sammenlignet med andre land.   

Å eie egen bolig gir trygghet og forutsigbarhet. En undersøkelse fra Opinion (2023) viser at tre av fire boligeiere oppgir nettopp trygghet og forutsigbarhet som de viktigste grunnene til å eie bolig.  

Den norske boligmodellen, hvor folk flest får mulighet til å eie boligen sin, bidrar til mindre formuesforskjeller og mindre ulikhet. Huseierne mener eierskap til eget hjem er en viktig pilar i velferdssamfunnet.   

Økte bokostnader setter den norske boligmodellen i fare 

Det er krevende økonomiske tider for husholdningene. Som Huseierne tidligere har advart mot, øker kostnadene ved å eie og bo i sin egen bolig drastisk. Bokostnadene økte med hele 25 prosent i 2023. I år stiger bokostnadene med 12 prosent til 203.726 kroner i gjennomsnitt for en enebolig på 120 m2.  

Prognosene viser at bokostnadene dessverre vil holde seg på over 200.000 kroner de tre neste årene, til tross for rentenedgang og reduksjon av moms på vann og avløp, som foreslått i statsbudsjettet. Dette skyldes i stor grad kraftig økning i vann- og avløpsgebyrene. Disse gebyrene stiger omlag 60 prosent i 2024-2027.  

Dette kommer frem av Bokostnadsindeksen, laget av Samfunnsøkonmisk Analyse på oppdrag fra forbrukerorganisasjonen Huseierne. 

Huseiernes bokostnadsindeks inkluderer:  

• Rentekostnader  

• Kommunale avgifter  

• Vedlikehold  

• Energikostnader  

• Eiendomsskatt  

• Forsikring  

Drastisk økning i bokostnader setter den norske boligmodellen under press. Huseierne frykter at den norske boligmodellen er i fare hvis den drastiske økningen i kostnadene for å eie og ta vare på eget hjem fortsetter. 

Regjeringen mener at flere skal ha anledning til å eie egen bolig. Regjeringen la tidligere i år frem boligmeldingen,  uten å si noe om hvordan man vil løse utfordringene med boligeiernes høye kostnader.   

Forslaget om momsreduksjon innen vann og avløp er et lite skritt på veien, men Huseierne savner flere tiltak som kan bidra til at veksten i vann- og avløpsgebyrene reduseres.   

Vann og avløp 

Det er særlig vann- og avløpsgebyrene av de kommunale avgiftene som tynger økonomien til husholdningene. Et enormt vedlikeholdsetterslep og nye rensekrav vil føre til at vann- og avløpsgebyrene kommer til å øke kraftig i årene fremover. 
Vedlikeholdsetterslepet innen vann og avløp fører til en kraftig kostnadsvekst for husholdningene. Vannforyning og avløp er kritisk infrastruktur. Huseierne mener det er et politisk ansvar å sørge for gode vann- og avløpstjenester til en lavest mulig pris.  

I tillegg til kostnader knyttet til å ta igjen vedlikeholdsetterslepet og løpende investeringer, er det tre andre forhold som ytterligere vil øke kostnadsnivået i vann- og avløpssektoren:   

• Nytt avløpsdirektiv fra EU vil påføre mange kommuner kostbare investeringer.   

• Statlig krav om nitrogenfjerning for å redde Oslofjorden, utløser store investeringer ved omlag 50 renseanlegg.  

• Varmere, våtere og villere vær vil utløse store investeringer i bedre overvannshåndtering.   

Flere rapporter peker på at det er et stort effektiviseringspotensial innen vann og avløp. En rapport fra Senter for økonomisk forskning (2024) anslar at effektiviseringspotensialet er 40 prosent i vannsektoren og 55 prosent i avløpssektoren. 

HOD og KLD skriver i «Nasjonale mål for vann og helse med gjennomføringsplan» (2024) at i mange tilfeller kan et forpliktende samarbeid på tvers av kommunegrenser bidra til et større og mer kompetent fagmiljø, der man enten kan etablere felles enheter eller hente utfyllende kompetanse hos hverandre for å løse oppgavene. Et slik samarbeid vil kunne føre til bedre leveringssikkerhet, reserveløsninger, beredskap og redusere arealbehovet. Det vil trolig også gi en mer effektiv utnyttelse av vannkilder, resipienter og infrastruktur. 

Huseierne savner at budsjettforslaget fra Kommunal- og distriktsdepartementet inneholder hvordan nasjonale myndigheter kan bidra og stille krav til økt effektivitet i tjenesteproduksjonen av vann- og avløpstjenester og hvordan regjeringen vil følge opp anbefalingene i «Mulighetsstudie for VA-sektoren med samfunnsøkonomiske analyser» (Oslo Economics m.fl. 2022). Uten at staten tar en tydeligere rolle i hvordan vann- og avløpstjenestene skal organiseres og stiller krav til mer effektiv drift av disse tjenestene, frykter vi at gebyrveksten vil bli unødvendig stor og svært belastende for husholdningene i årene framover.   

Husbanken 

I budsjettforslaget står det at Regjeringa vil vurdere å gjere endringar i krava til låneordningane til Husbanken for mellom anna å auke tilgangen på eigna bustader i distrikta og bidra til fleire eigna bustader til eldre. 
En egnet bolig er en forutsetning for at eldre skal kunne bo lenge hjemme. Huseierne mener det er viktig at det legges til rette for at eldre kan bo lengst mulig hjemme i tråd med deres egne ønsker.    

Fremover ventes veksten i befolkningen nærmest utelukkende kommer til å skje blant de eldste aldersgruppene. Det er dels fordi fødselskullene i de første tiårene etter andre verdenskrig var store, men også fordi levealderen øker betydelig. I løpet av de neste 40 årene ventes det å bli 700 000 flere over 67 år. (Perspektivmeldingen. Kilder: SSB og Finansdepartementet). 

Huseierne arbeider for at det legges til rette for at eldre som ønsker det kan bli boende i egen bolig lengst mulig. Det er en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst ved at eldre kan bli boende i egen bolig og få pleie og omsorg her framfor å måtte flytte på institusjon.   

En spørreundersøkelse blant eldre over 55 år som Ipsos gjennomførte på oppdrag fra Huseierne og Pensjonistforbundet, viser at 9 av 10 ønsker å bo hjemme lengst mulig.    

• Heistilskudd 

Målet med tilskuddet til prosjektering og innstallering av heis var økt tilgjengelighet i eksisterende boliger og bygg slik at flere kunne bo hjemme lenger. Dessverre ble heistilskuddet avviklet fra 2023, i tråd med statsbudsjettet og det er derfor ikke lenger mulig å søke om tilskudd til dette formålet.      

Heistilskuddet bidro til flere eldre kunne bli boende lengre i sitt eget hjem og derved redusere kostnadene til pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Men siden ingen jobber med slike prosjekter for tiden, vil det ta tid å starte opp igjen. Huseierne mener heistilskuddet bør gjeninnføres med en bevilgning på 60 millioner kroner i 2025 og deretter en satsing på 250 millioner kroner årlig over 10 år. Dette tilsvarer den årlige etterspørselen da borettslagene jobbet med heis. 

• Startlån  

Regjeringen vil blant annet gjøre startlån mer treffsikkert, både i distrikts- og i pressområder. Regjeringen skriver i budsjettforslaget at den vil sette i gang et forsøk der kommunene kan gi startlån til dørstegangsetablerere som er noe bedre økonomisk stilt enn de som kommunene gir startlån til i dag. 

Huseierne mener at Husbanken bør tilby førstehjemslån eller startlån til unge i etableringsfasen med langsiktige og gunstige vilkår, slik at flest mulig kan kjøpe sin første bolig.  

Fundraising Norge
Høringssvar til Prop. 1 LS (2025–2026) Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet
Kap. 1540 Digitaliseringsdirektoratet

Fundraising Norge er en paraplyorganisasjon for frivillig og ideell sektor som representerer 175 medlemmer. Frivillig og ideell sektor er en betydelig aktør i norsk økonomi og står bak en betydelig del av norsk verdiskapning. Bransjen leverer samfunnskritiske tjenester til sivilsamfunnet, blant annet innen innovasjon av velferd, sosiale tjenester, folkehelse, inkludering, forskning, beredskap og bærekraft.

Digitalisering er en kritisk forutsetning for at frivillig og ideell sektor skal kunne møte fremtidens utfordringer og muligheter. I en tid preget av internasjonal uro, større digitale trusler, endrede forventninger fra giverne, og et økende krav til effektivitet fra offentlige myndigheter, er investeringer i digital utvikling ikke bare ønskelig, men nødvendig. Digitaliseringsstrategien peker ut en helt tydelig retning for digitaliseringen av frivillig og ideell sektor. Nå forventer vi at regjeringen følger opp med midler på bordet.

Digitalisering gir organisasjonene mulighet til å automatisere administrasjon, rapportering og andre tidkrevende prosesser. Dette gir mer effektiv ressursbruk og økt handlingsrom til å drive mer av kjernevirksomheten – å levere på formålet. Digitalt støttede prosesser reduserer dessuten risikoen for manuelle feil, og bidrar til at organisasjonene blir mer kostnadseffektive og fleksible i møte med uforutsette hendelser.  

Trusselbildet for cyberangrep øker. Norske frivillige og ideelle organisasjoner sitter på kritisk informasjon om Norges beredskap og håndterer store mengder sensitive data – enten det gjelder giveropplysninger, medlemmer, eller sårbare grupper i samfunnet. Investeringer i digitalisering innebærer også en oppgradering av cybersikkerheten, noe som styrker sektorens evne til å beskytte både data og drift. Cybersikkerhet er svært ettertraktet kompetanse som det er meget krevende å rekruttere. For å kunne sikre at sensitiv data fra for eksempel norsk folkehjelp, luftambulansen eller flyktninghjelpen ikke kommer på avveie må den digitale sikkerheten for bransje, styrkes.

Digital utvikling skjer svært raskt, og forventningene til hvordan organisasjonene kommuniserer, samhandler og rapporterer, har endret seg dramatisk. For å kunne konkurrere om oppmerksomhet er det avgjørende at frivillig og ideell sektor også holder tritt med utviklingen. Digitale plattformer er en svært god mulighet for å gjør det enklere å engasjere nye givere, bygge fellesskap og vise frem resultater på en transparent måte, men krever finansering av infrastruktur, kompetanse og programvareutvikling.

Vi utfordret FrontKom, et av våre medlemmer med digital spisskompetanse, til å estimere et fornuftig beløp for et bransjeprogram for digitalisering i frivillig og ideell sektor. De estimerer at et nøkternt anslag på hva et årlig program bør ha av en ramme er på ca 100 millioner kroner, estimatet fordeler seg grovt slik:

Infrastrukturkostnader: 30–70 millioner kroner

Programvareutvikling og -lisensiering: 20–50 millioner kroner

Rekrutering, opplæring og kompetansebygging: 10–20 millioner kroner

Løpende drift og vedlikehold: Årlig: 30–50 millioner kroner

Administrasjon og prosjektstyring: 4–8 millioner kroner

På bakgrunn av dette mener Fundraising Norge at det må opprettes en egen post under kapittel 540. Et bransjeprogram for digitalisering av frivillig og ideell sektor. Dette bransjeprogrammet bør ses som en naturlig forlengelse av Digdirs strategi for det offentlige og benytte Digdirs kompetanse og erfaringer fra tidligere digitaliseringsprogram. Vi foreslår at programmet opprettes med et omfang på ca. 100 millioner kroner. Behovet er stort, og avhengig av søknadsmengden er det mulig å gjøre en mer presis overslagsbevilgning i budsjettet for 2026 basert på erfaringene fra 2025.

Digitalisering av frivillig sektor er ikke bare god forvaltningspolitikk, men også god næringspolitikk og frivillighetspolitikk. Ved å sikre at frivillige og ideelle organisasjoner har tilgang til moderne digitale verktøy, kan vi styrke deres evne til å levere kritiske tjenester til samfunnet. Dette vil igjen bidra til bedre ressursutnyttelse og økt effektivitet i sektoren.

I henhold til statistikk fra SSB kommer 56% av inntektene til frivillige og ideelle organisasjoner fra private givere eller privat næringsliv. For at de som trenger hjelp utover det som er lovbestemt av staten skal få nødvendig støtte, er det avgjørende at inntektene fra private givere opprettholdes, i tillegg til det offentliges støtte. En styrket digitalisering vil også kunne bidra til å opprettholde og øke givergleden blant private og næringslivet.

Vi oppfordrer kommunal- og forvaltningskomiteen til å støtte opprettelsen av et bransjeprogram for digitalisering av frivillig og ideell sektor i statsbudsjettet for 2025. Dette vil være en viktig investering i sektorens fremtid og evne til å møte samfunnets behov på en effektiv og bærekraftig måte.

Fundraising Norge foreslår:  

1. Opprettelse av en øremerket søkbar tilskuddsordning for digitalisering av frivillig og ideell sektor med en ramme på minst 100 millioner kroner i året.
2. Basert på søkermassen gjøres det en overslagsbevilgning for 2026.

En byggteknisk forskrift med klimakrav til materialer i bygg

Direktoratet for byggkvalitet reviderer nå byggteknisk forskrift på oppdrag fra regjeringen. En utredning av mulige krav i byggteknisk forskrift som kan bidra til at klimaavtrykket fra bygging reduseres er del av denne revisjonen. Det er imidlertid ikke ikke gitt føringer i oppdraget om å fastsette et nivå på makskrav til klimagassutslipp, ei heller om krav(ene) skal inngå som del av en opptrappingsplan. Næringen har i lang tid etterlyst forutsigbare klimakrav i byggeteknisk forskrift. Vi har nok kunnskap fra et stort antall prosjekter til å fastsette et makskrav til klimagassutslipp per kvadratmeter. En opptrappingsplan er viktig fordi revisjoner av byggteknisk forskrift tar lang tid å gjennomføre. En snarlig ikrafttredelse er viktig fordi det er kravene på søknadstidspunktet for et byggeprosjekt som blir gjeldende for utbygger. Av erfaring vet vi at det kan gå lang tid fra søknadstidspunkt til ferdigstilling av et byggeprosjekt.

Forslag til anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen sikre at den pågående revisjonen av byggteknisk forskrift inkluderer et forslag til maksimumskrav til klimagassutslipp fra materialer i bygg, og inkluderer en forutsigbar opptrappingsplan der klimakravet skjerpes intervallvis, og at denne forskriften trer i kraft i 2025.

Separat sett med energikrav til bygg som gjennomgår hovedombygging

Vi mener det viktigste tiltaket for å få til omfattende energieffektivisering er å etablere et separat kravsett i byggteknisk forskrift (TEK) tilpasset rehabilitering. Dette vil gi stor effekt ettersom over 60 prosent av bygningsarealet er bygget med tekniske krav fra før 1969. Disse byggene er modne for rehabilitering og det er mest lønnsomt å gjennomføre energieffektiviseringstiltak når man likevel skal gjennomføre bygningsmessige- eller tekniske tiltak. Plan- og bygningsloven (Pbl) § 31-2 regulerer hvilke krav som stilles til tiltak på eksisterende bygg. I utgangspunktet vil alle relevante tekniske krav i TEK gjelde for de delene av bygget som tiltaket gjelder, eller for hele bygget dersom det dreier seg om en hovedombygging etter loven. Fra dette utgangspunktet finnes det i § 31- 4 en hjemmel for kommunen til å gi unntak fra tekniske krav. Vi er enige i at det er behov for en unntakshjemmel, men at det i tillegg er behov egne energikrav i TEK for eksisterende bygg. Selv om eksisterende bygg er svært ulike, og det er krevende å finne funksjonskrav som treffer bredden av eksisterende bygg, har eksisterende bygg mer til felles når det gjelder effektive energitiltak, enn de har med et nybygg. Det er for eksempel lettere å rehabilitere et tak til god energistandard enn et gulv, og det kan være mer gunstig ut fra et totalt miljøperspektiv å tette en eksisterende fasade, enn å måtte skifte den ut for å nå et strengt energikrav basert på nybygg. Videre bør det stilles krav til komponenter som vinduer, dører og tekniske systemer når de skiftes ut. Vi anbefaler at forskriftshjemmelen i pbl. § 31-2 om hvilke krav som gjelder ved tiltak på eksisterende bygg tas i bruk og at kravene inntas i TEK. 

Forslag til anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen i den pågående revisjonen av byggteknisk forskrift sørge for at det utarbeides separate energikrav til bygg som gjennomgår hovedombygging. Dette må være funksjonskrav som gir fleksibilitet til å velge de løsningene som er best egnet for en gitt type bygg ut fra et kost-/nytteperspektiv. Det bør i tillegg stilles krav til komponenter som vinduer, dører og tekniske systemer når de skiftes ut, slik at mindre tiltak som ikke omfattes av hovedombygging også underlegges energikrav.

Ilegg kun dokumentavgift for tomteverdi i de tilfeller der utbygger har valgt å bevare betongkonstruksjoner og andre bærende konstruksjoner for miljøformål

Det rives i gjennomsnitt 12 000¹ bygg i Norge hvert år. Samlet areal er i størrelsesorden ca. 4 millioner m2. Mange av disse byggene kunne vært rehabilitert, og dermed gitt langt mindre klimagassutslipp, redusert arealbehovet og gitt bedre ressursutnyttelse og stimulert en sirkulærøkonomisk tilnærming i byggenæringen.

Det foreligger ikke presis kunnskap om hvor store byggene som rives er, ei heller størrelsen på de byggene som erstatter dem. Enkeltfunn indikerer imidlertid at utbygger oppfører større bygg når utbygger river for å bygge nytt.

Dersom utbyggere rehabiliterer eksisterende bygninger i stedet for å rive og bygge nytt, vil klimagassutslippene knyttet til materialbruk minst kunne reduseres med 40 prosent. Beregninger viser at potensial for utslippskutt ved å bevare bygninger og rehabilitere dem framfor å rive for å bygge nytt er i størrelsesorden 600 000 tonn CO2e – 1 000 000 tonn CO2e.

Det er et politisk ønske å bevare bygninger og bruke mest mulig av den bygningsmassen vi har. Noen bygg bør man rive av miljømessige årsaker, men langt flere enn nødvendig rives av økonomiske årsaker. 

En viktig årsak er dokumentavgiften. Hovedregelen er at alle må betale dokumentavgift ved tinglysning av dokument som overfører fast eiendom (i tilfeller der eiendom ligger i aksjeselskap, er det aksjene som overføres, og det er da ikke nødvendig med tinglysning). Slik avgiften er utformet i dag er det for utbygger billigere å rive og bygge nytt, enn å rehabilitere ved å bevare bygningen eller bærende konstruksjoner. Utbyggere som velger å rive bygningen(e) og faste anlegg for å bygge nytt, betaler ikke dokumentavgift for annet enn salgsverdien av tomten.

Utbyggere som velger en klima- og miljøvennlig løsning, som å bevare bygningen eller bærende konstruksjoner, straffes gjennom å betale dokumentavgift både for verdien av den faste eiendommen og for tomteverdien.

Vi ønsker en innretting av avgiften som belønner bevaring og rehabiltering og gir en økonomisk likebehandling av byggeiere.

Vi ber derfor Stortinget om å fatte følgende anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen utvide særregelen om dokumentavgiftsgrunnlag for nyoppført bygning og bygg under arbeid, som innebærer at dokumentavgift kun beregnes av salgsverdien av tomta, til også å gjelde for det tilfelle at utbygger har valgt å bevare betongkonstruksjoner og andre bærende konstruksjoner.

Arbeidskraftmangel er en av Norges største utfordringer i årene som kommer. Spekter mener at boligpolitikken må bidra til å sikre nok kompetanse til arbeidsmarkedet i pressområder. Boligforsyningen koster for mye for folk og samfunnet slik boligpolitikken er innrettet i dag. Spekter er derfor bekymret for at boligpolitikken bidrar til å svekke arbeidslinja. Høye bokostnader vil kunne føre til økte lønnskrav, høyere prisvekst generelt og ha som effekt at det relativt høye rentenivået biter seg fast. Den norske modellen for lønnsdannelse kan settes under press på grunn av ubalanser i boligmarkedet. 

 Et boligmarked i ubalanse 

Av NBBLs førstehjemsindeks fremgår det at single førstegangskjøpere kun har råd til tre prosent av boligene i Oslo. Det er en nedgang fra 40 prosent for 13 år siden. Et kjøp et forutsetter imidlertid egenkapital, og to av tre unge som kjøpte bolig i Oslo i fjor fikk hjelp av foreldrene. I følge LOs fagarbeiderindeks er en familie med to fagarbeidere og to barn i praksis utestengt fra boligmarkedet i Oslo. 

Nordmenn bruker i dag 35 prosent av inntekten på bolig. Det er vesentlig mer enn for ti år siden, selv om lønningene samtidig er økt med 37 prosent. Økte lønninger uten økt boligbygging gir økte boligpriser og leiepriser, særlig i byområdene. 

Konsekvenser i arbeidsmarkedet  

Når boligene i byene blir dyrere, velger flere å pendle. Det er en av grunnene til at 15 prosent av nordmenns inntekt går til transport. Aller mest går til bil, blant annet fordi mange norske familier har to biler for å få hverdagen til å gå opp. Det er i dag 50 000 flere arbeidstakere som pendler inn til Oslo, og 12 000 flere inn til Bergen, enn det var for 20 år siden.  

I en undersøkelse som Spekter har fått gjennomført, oppgir godt over halvparten at reisetiden har stor eller svært stor betydning for hvor mye de kan tenke seg å jobbe. Flere sier de med lengre pendlingsvei, kan bli tvunget til å redusere arbeidstiden. Dermed bidrar manglende boligbygging nær arbeidsplassene til å forsterke mangelen på arbeidskraft. 

Bygging av studentboliger demper presset i boligmarkedet 

I et forsøk på å gjøre det lettere å komme inn på markedet har Stortinget strammet inn overfor privat boligutleie. Det har gitt dyrere husleier, uten at det har blitt billigere å kjøpe bolig. En kraftig økning i byggingen av studentboliger ville derimot vært et målrettet tiltak mot dyre husleier, som også ville dempet prisveksten for boligkjøpere. Da må økt tilskuddssats til studentboliger prioriteres. Tomteprisene i mange av studentsamskipnadenes områder er per i dag også et stort hinder for å bygge flere studentboliger.  Det kan stat og kommuner bidra til å løse ved å inngå flere festeavtaler med samskipnader til markedspris, og i tråd med EØS-regelverket. 

 Kommunale forsinkelser koster samfunnet milliarder 

Tregheten i kommunal regulering av boligtomter er kostbar. Hvis boligbyggingen i Oslo forsinkes midlertidig med ett år, koster det samfunnet 1,2 milliarder kroner. Hvis tilstanden med ett år forsinket boligbygging i Oslo blir permanent, koster det samfunnet 23 milliarder kroner. Det viser en rapport Samfunnsøkonomisk Analyse har utarbeidet på oppdrag fra Spekter og NBBL. 

Kostnadene fordeles på en rekke parter. Utbyggere får økte planleggings- og finansieringskostnader. Arbeidstakere får økte kostnader til pendling. Avstanden mellom arbeidsgivere og arbeidstakere gir et økonomisk tap for begge parter og tapt produktivitet for samfunnet.  

Forpliktende samhandling 

Boligmarkedet og arbeidsmarkedet må forsterke hverandre, slik at vi som samfunn kan løse flere viktige fellesoppgaver og sikre vekstkraft i økonomien. Skal vi få til det, trenger vi både en mer aktiv statlig boligpolitikk i Norge, og det må kreves mer av kommunene.  

Kommunene må premieres for eller pålegges å regulere nok tomter, slik at flere kan bygge og bo tett på jobben, og få ivaretatt både jobb og familieliv på en bedre måte. Det vil også dempe behovet for å bygge ny transportinfrastruktur rundt de store byene. 

I Nasjonal transportplan har regjeringen varslet at arealbruk skal integreres bedre i byvekstavtalene. Etter Spekters syn må avtalene stille krav om hvor mange boliger som faktisk skal bygges i kollektivknutepunktene. Det bør bli en forutsetning for statlig finansiering av bane og vei. Kommunene må effektivisere planleggingen. De må tilrettelegge for boliger med lavere inngangsbillett, for å skape gode samfunnsøkonomiske effekter. De må pålegges å ha en aktiv boligpolitikk og være en pådriver som planlegger og samfunnsutvikler, heller enn å vente på private planinitiativ. I tillegg må alle kommuner pålegges å ha en reserve av ferdig regulerte, byggeklare tomter, som tar høyde for kommunens vekstambisjoner og demografiske utvikling. 

For å få til dette trengs det en forpliktende samhandlingsreform for boligmarkedet der målet skal være at stat, kommuner og utbyggerne inngår i et tettere samarbeid for å løse utfordringene i boligmarkedet.   

Norge sier vi er en tydelig støttespiller for FN, men regjeringens forslag vil ikke følge anbefalingen fra FNs høykommissær for flyktninger. FN-sambandet mener Norge bør ta inn 3000 kvoteflyktninger som tidligere.  

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) informerer FN-sambandet at det på verdensbasis er behov for plasser for 2,9 millioner kvoteflyktninger i 2025. I 2023 lyktes UNHCR med å gjenbosette litt over 96 300 personer. Det er langt lavere enn behovet. Norge har tidligere bidratt mer i den globale dugnaden for de aller mest sårbare, som overlevende etter vold og tortur, kvinner og jenter i alvorlig risiko, menneskerettighetsforkjempere og andre.  

• 2022: 3000  
• 2023: 2000  
• 2024: 1000  
• Forslag 2025: 200

Gjenbosettingssystemet

Det er nå bare 24 land som tar inn kvoteflyktninger. Over halvparten av kvoteflyktningene er barn. Når regjeringen foreslår å fjerne 2800 plasser fra 2022 i 2025 vil svært mange barn miste muligheten til en trygg oppvekst, og voksne menneskerettighetsforsvarere, overlevende etter vold og tortur osv. vil forbli i flyktningleirer.  

Gjennom UNHCRs virksomheter i flyktningleirer rundt om i verden identifiseres flyktninger for gjenbosetting i samsvar med bestemte utvalgskriterier. Disse er basert på økt beskyttelsesrisiko, sårbarhet og særskilte behov. Flyktninger som identifiseres for gjenbosetting inkluderer kvinner og jenter som er utsatt for fare, mennesker som har overlevd vold og tortur, sårbare barn og flyktninger med juridiske, medisinske eller fysiske beskyttelsesbehov som ikke dekkes i deres nåværende asylland. 

Gjenbosetting er et viktig verktøy for å beskytte flyktninger som har deres liv, frihet, helse eller grunnleggende menneskerettigheter i fare i det landet der de har søkt tilflukt fra. Gjenbosettingsprosessen betyr overføring av flyktninger fra deres første asylland til ett annet land som har sagt seg villige til å ta de imot og bosette dem. Når vi vet at de aller fleste av de totalt 120 millioner menneskene på flukt i verden i dag, befinner seg i eget land eller et naboland, så er mottak av 3000 mennesker svært beskjedent.  

Det er viktig å minne om at ordningen er en løsning for en liten gruppe flyktninger som ikke er sikret tilstrekkelig beskyttelse i sin daværende lokasjon og situasjon. Å sammenligne mottak av disse flyktningene med antallet Ukrainske flyktninger, blir derfor å sette grupper opp mot hverandre. Det kan i tillegg gå utover Norges utenrikspolitiske posisjon ved at vi kan bli anklaget for å ikke vise tilstrekkelig solidaritet internasjonalt.

Kjernestøtte til UNHCR  

I utenriks- og forsvarsbudsjettet har UNHCR får 630 millioner kroner i 2022, 2023, 2024 og forslag i 2025. Et kutt fra 2021-budsjettet da de fikk 680 millioner kroner. Med inflasjon og svak kronekurs betyr det at det er mindre mulighet å hjelpe flyktninger der de er, og med færre kvoteflyktningsplasser i Norge er FN-sambandet bekymret for mer menneskesmugling og flere farlige flyttinger av mennesker, lovlig og ulovlig.

Til Stortingets Kommunal- og forvaltningskomité: Høringssvar Nasjonalbudsjettet 2025 17. oktober 2024.

Regjeringen varsler i nasjonalbudsjettet en oppgang i norsk økonomi i 2025, og prognostiserer en BNP-oppgang på 2,3 prosent og økning på hele 12 prosent i boliginvesteringene. Boliginvesteringene utgjør som kjent en betydelig andel av norsk BNP utenom olje- og gass.

Begge disse anslagene er langt over Norges Bank sine i siste pengepolitikk rapport, og etter vår vurdering er det usannsynlig at både disse og Finansdepartementets offensive anslag skal slå til.

I fjoråret statsbudsjettet gjorde Eiendom Norge både Finansdepartementet og finanskomitéen oppmerksom på prognosebommen i anslaget for boliginvesteringene for inneværende år. Vi har så langt fått rett, og både Finansdepartementet, Norges Bank og SSB har tatt feil.

I statsbudsjettet for 2024 anslo regjeringen nemlig et lite fall i boliginvesteringene på 4 prosent. Så langt ligger det an til minus 17 prosent, helt i tråd med vår kritikk av både prognoser og modellen som ligger bak.

Modellens svakhet skyldes at de bruker kommunale igangsettingstiltaler og løpende regnskapstall for boligbyggerne. Begge disse er feilkilder.

For det første fordi en kommunal igangsettingstillatelse ikke nødvendigvis blir benyttet. Og for det andre fordi løpende regnskapstall for boligbyggere er gammel nytt. En solgt bolig i dag, blir først regnskapsført når den overleveres til boligkjøperne om 2-3 år.

Dette gjør ikke modellen eget som styringsredskap, og Finansdepartementet har ikke forbedret modellen fra i fjor, da vi rettet samme kritikk.

Det er behov for både en ny modell for boliginvesteringene og massive tiltak for økt boligbygging i statsbudsjettet.

Motkonjunkturtiltak mangler

Realiteten er dessverre at vi i 2025 vil få det største tilbakeslaget for boligbyggingen siden andre verdenskrig.

I første halvår vil ferdigstillelsene av nye boliger falle dramatisk ifølge tall fra Boligprodusentene, og det er først da konsekvensene virkelig blir synlig i arbeidsledighet, enda svakere utvikling i norsk økonomi, økt press i bruktboligmarkedet og utleiemarkedet.

Dette innebærer at regjeringen bør føre tradisjonell motkonjunkturpolitikk i 2025.

Man kunne ganske så enkelt brukt mange ti-talls milliarder på målrettet tiltak for byggenæringen som bygging av studenter-boliger og grunnlån til boligbygging via Husbanken. Sistnevnte er ikke en gang en utgift.

Derfor er det etter vår vurdering svært oppsiktsvekkende at regjeringen reduserer bevilgningene til Husbanken og bevilgningene til bygging av studentboliger. Sistnevnte reduseres med reelt sett med nesten 40 prosent fra 2024 ifølge Norsk Studentunion, og førstnevnte reduserer med om lag 2 milliarder.

Vi krever derfor:

• Mer midler til Husbankens grunnlån til boligbyggere. Det i tider som nå Husbanken skal være en motkonjunkturbank, samtidig som de bidrar til det grønne skifte med enda mer energieffektiver boliger.
• Pålegg til SSB om forbedre modellrammeverket for boliginvesteringene. Det er uholdbart at det gjøres så grove prognosefeil og gale beslutningsgrunnlag.
• Kommunale boligkjøp i nyboligmarkedet. Låneordninger fra staten og øremerkede midler til kommunene for å kjøpe nye boliger på kontrakt for å få i gang boligprosjekter og stimulere til boligbygging der boligene trengs.
• Lavere formuesskatt. Formuesskatten rammer de svakeste gjennom økte leiepriser. Skatt på sekundærbolig gir færre utleieboliger, svekker boligbyggingen og gir enda høyere leiepriser.
• Bygging av studentboliger der behovet er størst. Bevilgningen er uforståelig lave gitt tilbakeslaget i byggenæringen i 2025. Enda flere studentboliger vil gi lavere vekst i leieprisene og avlaste presset på det ordinære leiemarkedet.
• Kost-nytt gjennomgang av byggereglene. De lave rentene de siste 15 årene har fordekket de reelle kostandene med de omfattende kravene til nye boliger. Byggereglene må kost-nytte evalueres med mål om å redusere byggekostnadene i Norge.
• Avskaffelse av utlånsforskriften. Med normalisering av renten har forskriften gått ut på dato. Inflasjonen fører også realgjeldsnedgang og derav økt finansiell stabilitet. Høyere pris på penger begrenser i seg selv faren for finansielle bobler, samt vi har fått ny forbrukervernlovgivning.
  
  Med vennlig hilsen

Eiendom Norge

Henning Lauridsen                                                            Erik Lundesgaard

Administrerende direktør                                                Sjef for kommunikasjon og politikk

Høring i Stortingets Kommunal- og forvaltningskomité 21. oktober 2024 –

Prop. 1 S (2024-2025) - Statsbudsjettet 2025

Skredsikring (herunder kap.1320 post 30 og beregningsteknisk dokumentasjon (Grønt hefte) i inntektssystemet til fylkeskommuner)

Riks- og fylkesvegene våre er helt sentrale som framføringsårer i fredstid og i krise/krig. Vanlige folk, næringslivet og beredskapen vår er avhengig av at vegene er fremkommelige, sikre og åpne hele året. Naturfarer som ras, flom og skred truer samfunnsikkerheten, forsyninger og fremkommelighet på vegene som utgjør selve livsnervene for samfunn i sør, nord, øst og vest. Klimaendringene vil forsterke naturfareutfordringene vi allerede sliter med. Skredsikring er faktisk klimatilpasning i praksis.

Så til Nasjonal rassikringsgruppes store hodepine:

Regjeringen foreslår for 2025 å bevilge 980 millioner kroner som rammetilskudd til fylkeskommunenes skredsikringsarbeid på fylkesvegene. Dette er en minimal bevilgning som ikke hensyntar høy prisstigning eller økt naturfare og mer ekstremvær som følge av klimaendringer.

Behovet for rassikring av riks- og fylkesveger er enormt. Det er kartlagt et behov på 96 milliarder kroner for å rassikre riks- og fylkesvegene i Norge.

I enkelte fylker vil det ta mellom 140 år og 330 år å rassikre med slik bevilgningstakt. Fylkessnittet er en finansieringstid på 63 år gitt dagens finansiering.

Regjeringa har bare levert en marginal økning på rassikringsrammen til fylkesveg. I praksis gir dette mindre til rassikring og naturfare når prisstigningen på innsatsfaktorer i prosjektene er så høye. For riksvegene ser det ikke bedre ut. Det haster å sikre riks- og fylkesvegene våre og vi håper at flertallet på Stortinget ser alvoret og vil handle. Som følge av klimaendringer og mer ekstremvær er behovet økende, ikke minkende.

Bevilgninger til skredsikring av riksveger er ikke lenger sporbare i og med at post 31 «skredsikring» er fjernet i budsjettene. Dette er en svakhet. Vi merker oss også at viktige rassikringsprosjekter på riksveg ikke har vært prioritert høyt i transportetatenes prioriteringsforslag til NTP.

Vedtak ikke fulgt opp i henhold til Stortingets føringer

Nasjonal rassikringsgruppe viser til anmodningsvedtak 826 fra 20.juni 2024 hvor det står at «Stortinget ber regjeringen utrede hvordan ny teknologi kan tas i bruk for å oppdage om et skred når veien, hindre at biler kjører inn i skredområdet og å detektere om det er biler eller mennesker inne i området, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte senest våren 2025.» .

Nasjonal rassikringsgruppe mener at dette ikke er tilfredsstillende svart ut fra regjerningen og dermed ikke kan lukkes. Nasjonal rassikringsgruppe imøteser en utredning i tråd med intensjonen til Stortinget.

Innovasjonsprogram og incentiver for å ta i bruk ny teknologi

I tillegg til dette er flere sentrale Stortingsvedtak fra april i 2022 ikke fulgt opp i tilstrekkelig grad av Regjeringen. Vedtak omkring innovasjonsprogram og incentivordning for å få erfaringer med alternative sikringstiltak og teknologi har ikke blitt tolket i tråd med Stortingets intensjon, og mangler helt bevilgning. Dette er på tross av at NTP-utredningene med tydelighet viste et besparelsespotensiale på over 20 % - på over 20 milliarder kroner. Løsningen for å få mer sikring for pengene er ny teknologi som digitale løsninger, skredkontrollanlegg og varslingssystemer.

Dersom vi skal lykkes med å bygge samfunnssikkerhet og trygg fremkomst langs vegene våre, må vi fortsette å utvikle ny teknologi og kunnskap. Nasjonal rassikringsgruppe ser det derfor som avgjørende at et eget innovasjonsprogram og en incentivordning etableres i tillegg til de ordinære skredsikringsbevilgningene dersom vi skal være i nærheten av å klare å sikre smartere og få mer rassikring for pengene.

Nasjonal rassikringsgruppe har tidligere foreslått at en statlig incentivordning må innebære at Staten minimum dekker 50 % av grunninvesteringen for sikringstiltaket, og 50 % av driftskostnadene de første 10-15 årene. Det bør derfor settes av en årlig pott på 500 mill. kr til formålet, som kommer i tillegg til de ordinære skredsikringsmidlene.

Nasjonal rassikringsgruppe gjentar kravet om en opptrappingsplan for rassikring med særskilt fokus på det skredproblemene langs fylkesvegene. Målet er to milliarder kroner mer per år til rassikring av fylkesvegene fra neste års statsbudsjett, og samme satsing må gjøres for riksveiene.

Vi anmoder om at komiteen ta nødvendige grep for å sørge for at dette nå kommer på plass.

Leder av Nasjonal rassikringsgruppe,

 Randi Walderhaug Frisvoll

Kap. 1540 Post 27 bevilgning til Tilsyn for universell utforming av IKT.

Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen, etablert 2002, har som formål å bekjempe diskriminering av funksjonshemmede på alle samfunnsområder.

Vårt arbeid består foruten interessepolitisk pådriverarbeid og opplæring i diskrimineringslovgivning og funksjonshemmedes menneskerettigheter, i å gi veiledning til enkeltpersoner, bistå i klagesaker og selv fremme klager på brudd på Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL, herunder § 18 plikten til universell utforming av IKT.

Vi har i lengre tid vært bekymret for Tilsynets ressurssituasjon som er blitt tatt av flere de siste årene. En prisjustering slik det er foreslått i årets budsjett er langt fra tilstrekkelig. Vi ber om at Stortinget lytter til ekspertenes råd når det gjelder å sikre at Tilsynet får tilstrekkelig med årsverk og ressurser.

Tilsynet har fått nye oppgaver som følge av WAD-direktivet, som pålegger alle offentlige virksomheter å ha tilgjengelighetserklæring. Dessuten er plikten utvidet til utdanningssektoren og omfatter stadig flere apper.

Denne utviklingen er svært viktig, og noe vi har kjempet for.

Tilsynets oppgaver består både av veiledning, kontroll, sanksjonering og oppfølging, og bistand til Diskrimineringsnemnda i saker med klager som gjelder universell utforming av IKT.

Vi minner om at i 67 av 69 tilsyn de siste 8 år, er det funnet brudd.

Dette sier noe om hvor utbredt brudd på plikten er, og om behov for et effektivt tilsyn med at lovverket følges.

Ikke overaskende er det en stadig økning i klager til Diskrimineringsnemnda på IKT-området. Siden fristen for å oppfylle krav til universell utforming etter § 18 i LDL gikk ut i 2021, vil et styrket tilsyn ha stor effekt for å hindre brudd, noe som igjen reduserer antall klager fra funksjonshemmede.

Vi er mange som erfarer lovbruddene i vår hverdag, vi får ikke utført dagligdagse gjøremål som majoriteten tar for gitt som å bestille billetter til reiser og annet, kjøpe varer og tjenester, lese offentlig informasjon, som alle har krav på å få tilgang til osv,

UU-Tilsynet er absolutt nødvendig for at DN skal kunne behandle klager på IKT-området.

Sett fra vårt ståsted som utsettes for stadig mer eksklusjon og diskriminering i det digitale samfunnet, er dette en kraftig underkjenning av Tilsynets betydning for å nå det overordnede målet om full deltakelse og likestilling av funksjonshemmede, som alle regjeringer siden 1981: FNs år for funksjonshemmede, har hevdet å jobbe for.

Vi minner om Norges forpliktelser etter CRPD, FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, særlig artiklene 3, 4, 5, 9, 13, 17, 21, 22 og 29.

Digital eksklusjon truer vår rettsikkerhet på flere områder, ikke minst mht. grunnleggende sivile og politiske menneskerettigheter som vern om personlig integritet og privatliv, og rett til menings- og ytringsfrihet, og politisk deltakelse.

LPP er bekymret over at kommunene på grunn av dårlig kommune økonomi legger ned medvirkningsråd som ikke er lovpålagt. Medvirkningråd er en viktig arena for å utvikle gode tjenester og lavterskeltilbud i ulike kommuner, tjenester som vi er avhengige av både for å klare hverdagen og få den behandlingen som kreves for å ha et liv med livsmestring

LPP har over lengre tid kjempet for å få flere pårørendesenter drevet av og for pårørende rundt om i landet. Vi har i dag to sentre som begge er lokalisert på østlandet, Vi ser hvor mye det betyr for pårørende og etterlatte innen psykisk helse og rus og møte andre som er i eller har vært i samme situasjon som en selv er i. Regjeringen sier selv at de vil satse på de nære tiltakene, dette er et nært tiltak som monner og som er med på å gjøre oss alle bedre rustet til å møte de utfordringer som venter oss bak neste sving

LPP mener at gode lavterskeltilbud er viktig og at det må komme øremerkede midler over minst en 10 års periode slik at det blir forutsigberhet både for brukere og pårørende. Slik det er nå må ansatte og brukere leve i usikkerhet for hver budsjettår. 

Vi vil til slutt anmode om at også dette departementet ser på hvordan søknadskriteriene er for frivillig sektor og om at dette kan gjøres enklere og mer rettferdig enn det er i dag.

Norsk Folkehjelp takker for muligheten til å komme med innspill på forslaget til statsbudsjett for 2025 til Kommunal- og forvaltingskomiteen.   

Forslag til merknader til statsbudsjettet 

• Komiteen viser til at FNs kvotesystem for flyktninger er anerkjent som det tryggeste og mest rettferdige systemet for å gi beskyttelse til dem som trenger det mest, og ber regjeringen ta imot 5000 kvoteflyktninger i 2025 slik FNs høykommissær for flyktninger tidligere har bedt Norge om å gjøre.  

• Komiteen ber regjeringen sikre god ivaretagelse og beredskap for barn som bor i mottak og mener aktivitetsmidlene (kapittel 490 post 71) bør økes til 12 millioner kroner.  

• Komiteen viser til at et økt mottak av flyktninger til Norge innebærer et økt behov for innsats fra frivillige aktører til å sikre god inkludering og deltakelse i samfunnet. Disse partier ber derfor regjeringen øke tilskuddsordningen til integreringsarbeid i regi av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner (kapittel 671 post 71) med ytterligere 10 millioner kroner, og sikre at disse midlene også tildeles nasjonale organisasjoner. 

200 kvoteflyktninger er svik mot mennesker på flukt

(JD – Kap 490 og AID - Kap 670, 671 og 672) 

 Det er over 117 millioner mennesker på flukt globalt. Aldri har det vært større behov for at det internasjonale samfunnet stiller opp og gir internasjonal solidaritet og beskyttelse. FN estimerer at 2,9 millioner mennesker vil ha behov for bosetting i et nytt land i 2025. FNs høykommissær for flyktninger har tidligere bedt Norge ta imot 5000 kvoteflyktninger, og har i Aftenposten 10. oktober reagert på regjeringens forslag til statsbudsjett.   

FNs kvotesystem for flyktninger er anerkjent som det tryggeste og mest rettferdige systemet for å gi beskyttelse til dem som trenger det mest. Både Hurdalsplattformen og norske myndigheter slår fast at dette er den beste løsningen for å gi beskyttelse til flyktninger på farlige reiser til Europa. Norge har en sterk økonomi og et omfattende sosialt sikkerhetsnett. Vi i Norsk Folkehjelp, som blant annet driver inkluderingsaktiviteter i hele landet, vet at Norge både har ressurser og kapasitet til å ta ansvar og samtidig sikre god inkludering. Dette handler om politisk vilje til å ta imot.  

Aktivitetsmidler til barn i mottak  

(JD – Kap 490 post 71) 
 
Barn som bor på mottak, lever i en særs sårbar livssituasjon. I dagens situasjon med høye ankomster av personer med kollektiv beskyttelse fra Ukraina og botiden på mottak forlenges er det ekstra viktig å legge til rette for at tiden i mottak gir barna et forutsigbart og trygt aktivitetstilbud, og at de som utfører den frivillige aktiviteten har rett skolering. For å sikre god ivaretagelse og beredskap for barn som bor i mottak mener Norsk Folkehjelp det er viktig å doble den nåværende potten.  
 
Barn i mottak har behov for aktiviteter som skaper trygghet og normalisering av hverdagen. Norsk Folkehjelp mener derfor at drift av frivillig aktivitet for barn i mottak forutsetter sterke organisasjoner som har systemer for å rekruttere gode frivillige. Organisasjoner som har kompetanse på å vurdere den frivilliges egnethet, som gir opplæring og oppfølging av sine frivillige slik at de kan være trygge voksne i sin kontakt med barna. Trygge frivillige som kan gi barna et pusterom i hverdagen, og voksne som vet hva de skal gjøre når barn har det vanskelig eller når det oppstår krevende situasjoner.  

Ut fra et beredskapsperspektiv mener Norsk Folkehjelp det vil være mer forsvarlig å ha langsiktige avtaler med større aktører, og ber Stortinget sikre at tilskuddet også fordeles til disse. De nasjonale, frivillige organisasjonene er viktige partnere i dette arbeidet, gitt organisasjonenes evne til å skalere opp og ned og sikre trygg frivillighet av god kvalitet. Tilskudd fra disse midlene må prioriteres også til nasjonale organisasjoner. 

Tilskudd til integreringstiltak

(AID – Kap 671 post 71) 

For å styrke fellesskapets evne til å ta imot et økt antall kvoteflyktninger vil Norsk Folkehjelp derfor foreslå å styrke tilskuddet til integreringstiltak i regi av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner.  

For å sikre inkludering, tilknytning og økt deltakelse for personer med flyktning- og innvandrerbakgrunn i samfunnet, må det legges til rette for mer forutsigbarhet og bedre rammevilkår for frivilligheten.  

Norsk Folkehjelp vil derfor foreslå: 

• Å øke bevilgningen til tilskuddsordningen med minimum 10 millioner kroner
• Gi bedre og fleksible rammevilkår for frivilligheten med forutsigbare betingelser gjennom flerårige tilskudd
• Legge til rette for at tilskuddsårdet starter når pengene faktisk blir utbetalt og ikke følger kalenderåret
• At tilskuddsordningene i større grad har mulighet for lønnsmidler for å sikre koordinering, stabilitet og tilbud om opplæring i forbindelse med frivillige aktiviteter 

For spørsmål, kontakt 
Agnes Nærland Viljugrein 
Politisk rådgiver i Norsk Folkehjelp 
agnvil297@npaid.org 

HØRINGSINNSPILL TIL STATSBUDSJETTET for 2025– KOMMUNAL OG FORVALTNINGSKOMITEEN 

Caritas Norge takker for muligheten til å komme med innspill til statsbudsjettet 2025. Vårt innspill retter seg mot kapittel 671 tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner, post 71 og 73. 

Caritas Norge jobber landsdekkende, og vi gir bistand til innvandrere, asylsøkere og flykninger i 9 norske byer, i tillegg til at vi gir hjelp digitalt. Ved alle våre lokale Caritas tilbyr vi blant annet informasjon og veiledning, norskopplæring og arbeidsrettede tiltak.  Vi opplever enorm pågang. I fjor hadde våre tjenester over 60 000 besøk på nasjonal basis. Vi hadde besøkende fra 122 ulike land og veiledet på 29 ulike språk. 

Sivilsamfunnets rolle 

Sivilsamfunnsorganisasjoner som opererer på et nasjonalt nivå og med helhetlige integreringstiltak er aktive bidragsytere i samfunnet og et supplement til det offentlige. Dette underbygges av evalueringer av ulike tilskuddsordninger som viser at gode samarbeid mellom sivilsamfunn og offentlige tjenester er effektive og virkningsfulle. Dette har positive følger for både de som bruker tjenestene og for samfunnet som helhet. Vi forventer imidlertid at disse evalueringene følges opp med langsiktige samarbeidsavtaler og økonomiske rammevilkår slik at dette samarbeidet kan videreutvikles.  

 I Caritas sørger vi for menneskemøter basert på tid, kulturell forståelse, språk, og faglig kompetanse innen et bredt fagfelt. Vi bidrar med oversettelser av vedtak, jobbsøkerkurs, rettshjelp, norskkurs til arbeidsinnvandrere, avdekking og oppfølging av mennesker utsatt for negativ sosial kontroll, og vi fungerer som brobyggere og døråpnere mellom enkeltmennesker og offentlige systemer.  

Denne innsatsen gjenspeiles ikke i midlene som er tildelt de ulike tilskuddene. Prisene i samfunnet øker, men tilskuddsordningene følger ikke samme utvikling. Mange organisasjoner ønsker å bidra, men når tilskuddene ikke engang konsumprisindekseres, opplever vi en forventning om å levere de samme tjenestene, men for mindre midler hvert år. Dette er ikke en bærekraftig praksis, og vi oppfordrer på det sterkeste til å øke tildelingene.  

Norskopplæring  

NOU 2022:18 Mellom mobilitet og migrasjon setter søkelys på arbeidsinnvandreres situasjon i Norge. I NOUen påpekes det at flere og flere arbeidsinnvandrere og deres familier etablerer seg i Norge, men også at mange står i midlertidige og usikre jobber. Det er dermed et stort behov for å lære norsk, og vi er derfor skuffet over at en lovfestet rett til norskopplæring for arbeidsinnvandrere fortsatt lar vente på seg.  

Selv om det er positivt at det fortsatt er støtte til norskkurs på B1 og B2- nivå, er vi skuffet over at tilskudd til A-nivåene ikke innføres etter prøveordningen.  Vi forstår at det er viktig å fokusere på B1-nivået, da dette ofte er et krav i mange jobber, men ser at kostnadene knyttet til å betale for nivå A1 og A2 ofte er uoverkommelige for våre besøkende.  Det er alvorlig at en fra før sårbar gruppe ikke får mulighet til å lære seg norsk – og med dette hindres i sitt integreringsløp.   

Kommunene har i de siste to årene hatt et stort ansvar i forbindelse med ankomster av ukrainske flyktninger. Som sivilsamfunnsaktør ønsker vi å avhjelpe i denne situasjonen, og tilbyr en rekke norskkurs. Det er økende etterspørsel etter norskopplæring på ettermiddag og kveld, slik at dette kan kombineres med arbeid. Det er behov for å styrke tilskuddene for å kunne dekke de merkostnadene det medfører.  

Menn, kvinner og likestilling  

Statsbudsjettets kapittel 671, post 71 er økt med over 9 millioner. Vi er glade for at dette avsettes til arbeid for gutter og unge menn, dette er en gruppe som per i dag mangler gode og tilpassede tilbud. Vi i Caritas gleder oss til å ta fatt på dette arbeidet.  

I tillegg er det positivt med økte bevilgninger og økt fokus på både vold i nære relasjoner og negativ sosial kontroll. Ved våre ressurssentre observerer vi stadig at besøkende opplever det ubehagelig å oppsøke hjelp hos offentlige tjenester, og trenger støtte og informasjon på deres morsmål før de våger å dra til krisesenter. Videre er utfordringene de møter etter opphold på krisesentrene store, og vi ser et enormt behov for både psykososial støtte og konkret bistand når de skal tilbake i samfunnet. På dette området savner vi at sivilsamfunnets rolle anerkjennes, da vi ser at vi har en viktig rolle både i avdekkings-, tillitsbyggings- og rehabiliteringsfasen. Vi oppfordrer til å bevilge midler til sivilsamfunnsorganisasjoner til avdekking av- og oppfølging til ofre for vold i nære relasjoner og negativ sosial kontroll.  

Mer forutsigbare og varige tilskuddsordninger 

Integreringsarbeid kan ikke være en kortsiktig satsing. Det er behov for langsiktighet slik at man kan utvikle tiltak og bygge kunnskap og kompetanse som kommer brukerne til gode. Regjeringen ønsker dessuten et arbeidsliv med trygge arbeidsforhold, og at hovedregelen i arbeidslivet er faste og hele stillinger. Det er derfor viktig at de årlige tilskuddsordningene erstattes av mer varige ordninger på 3-5 år. På den måten vil tilskuddsmottakere kunne tilby tryggere arbeidskontrakter til sine ansatte, som igjen vil føre til kompetanseheving, bedre resultater og mer kostnadseffektiv drift.  

Oppsummert 

I FAFO-rapport 2024:02 Avmakt og tillit kommer det frem at det er krevende å bygge tillit og gode brukerrelasjoner til innvandrere med svake norskferdigheter, lite formell utdanning og sammensatte utfordringer. Mange har manglende digital kompetanse og problemer med å nyttiggjøre seg informasjon på digitale flater.  Derfor er det viktig med lavterskeltilbud som bidrar til at innvandrere får de rettighetene de har krav på. Sivilsamfunnet bidrar som døråpnere og brobyggere til et samfunn som for mange oppleves utilgjengelig. Med dette bygges tillit.  

Høringsinnspill til statsbudsjettet kap 671- Kommunal- og forvaltningskomiteen

Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) ble opprettet i 1974 og er i dag en landsdekkende frivillig organisasjon på integreringsfeltet i Norge. Vi driver integreringsarbeid over et bredt spekter, fra barnehage til arbeidstrening, systue, norskkurs, datakurs og vårt eget sosiale entreprenørskap, FRÆND, som også har en svært suksessfull inkluderingsmetode til arbeidslivet. Gjennom vårt arbeid får personer med innvandrerbakgrunn, særlig innvandrerkvinner, utdanning, arbeidstrening og tilhørighet til det norske samfunnet, som igjen leder til tillit, produktivitet og inkludering. Nå skal vår inkluderingsmetode til arbeidslivet også tilpasses ungdom og unge voksne som faller utenfor.

Vi ser at det trengs bedre rammer rundt sosiale entreprenørskap i Norge, hvor mange av løsningene på dagens utfordringer i forhold til utenforskap fra arbeidslivet ligger. Et sosialt entreprenørskap skal være både sosialt og økonomisk bærekraftig, og denne doble bunnlinjen vil også sikre at man slipper å være avhengig av prosjektstøtte og offentlige midler så snart entreprenørskapet er oppe og gå. Med FRÆND- modellen, ser vi at vi både får personer som aldri har hatt fast arbeid før, ut i arbeid, samtidig som vi skaper tilhørighet og gir kompetanse gjennom vår sosiale møteplass, FRÆND Café. Vi ber om at det skapes gode forutsetninger for at sosiale entreprenørskap skal lykkes. Ved å skape bedre forutsetninger for sosiale entreprenørskap i regi av frivillige organisasjoner eller ideelle AS, vil man også kunne bidra til at organisasjoner kan ha en mer bærekraftig forretningsmodell og dermed være mindre avhengige av ustabil offentlig støtte. 

Det bør også være bedre insentiver for rammeavtaler og effektkontrakter mellom det offentlige og ideelle organisasjoner/ sosiale entreprenørskap. Vår erfaring med Kia og FRÆND er at vi har mange som «heier» på organisasjonen, arbeidet og konseptet, men det er vanskelig å inngå bærekraftige kontrakter med både NAV og kommune selv om resultatene for å få personer ut i arbeid ligger på nærmere det dobbelte av gjennomsnittet for de mer tradisjonelle anbudsbaserte tiltakene. 

 Da to av støtteordningene over statsbudsjettets kapittel 671 for integreringsarbeid i 2023 ble lagt om til søkbare ordninger, gikk KIA fra å motta 8 millioner årlig til kun 1 million. Vi har siden da gjennomgått harde prioriteringer, skåret ned i organisasjonen og samtidig oppnådd stor suksess med vårt nye Frænd-konsept. Når vi i år opplever at det siste direkte tilskuddet vi har mottatt, som et nasjonalt ressursmiljø, ikke blir indeksregulert, og samtidig skal legges om til å bli en søkbar ordning fra 2026, oppleves det for oss som at regjeringen ikke gjør nok for å opprettholde ideelle aktørers viktige bidrag til norsk intergreringsarbeid.

 Med vår særlige kompetanse og forståelse for religionens plass i innvandreres liv, opplever vi å nå dypere inn enn mange andre. Vi ber komiteen og Stortinget ta tak der regjeringens forslag kommer til kort, og løfte tilskuddene til nasjonale ressursmiljøer slik at de ikke er reelle kutt, men justert for lønns- og prisvekst. Så vil vi be om rause rammer når dette neste år igjen blir en søknadsbasert ordning.

Vennlig hilsen

Ruth Marie Salte Keyes

Generalsekretær, Kia Norge

Stortinget har gitt kommunene et stort ansvar i energipolitikken, og med det også i industripolitikken og klimapolitikken. Nå bør Stortinget følge opp med tiltak som støtter kommunene i arbeidet med energispørsmål.

Selv om medieoppmerksomheten i stor grad har vært rettet mot kommuner som har sagt nei til vindkraft, er det likevel mange kommuner som har en positiv holdning til økt produksjon av fornybar energi og energieffektivisering. Aremark og Bjerkreim er to eksempler på kommuner som utreder vindkraftprosjekter. Det er også mange kommuner som jobber med energiplan i ulike varianter.

KS har pekt på mangel på kapasitet og kompetanse som en utfordring når beslutninger om areal til fornybar energi skal fattes. Fornybar Norge mener det er et stort behov for uavhengig og nøytral informasjon til kommunene, blant annet om konsesjonsprosesser, muligheter for påvirkning, kompensasjonsordninger og miljøvirkninger. 

En løsning kan være Energikommisjonens forslag om et nasjonalt kompetansesenter for energi. Senteret kan blant annet bidra med støtte til kommunen i konsesjonsbehandlinger, utvikling av kraftstrategier, planer for lokal energiutnyttelse og overskuddsvarme eller energieffektivisering. Senteret må ha kompetanse innen energisystemer, kommunale prosesser og miljø. Et slikt senter kan bli en ressurs for kommunenes arbeid for å ta vare på naturen, samtidig som de bidrar til å løse klimakrisen og legger grunnlaget for nye inntekter til kommunen.

En annen løsning kan være å opprette en nasjonal støttefunksjon inspirert av den danske modellen, NEKST. Danmark har en omreisende arbeidsgruppe bestående av offentlige myndigheter, kommuner og øvrige relevante aktører. I Norge kan vi se for oss at NVE, Miljødirektoratet og andre relevante miljøer utgjør en lignende støttefunksjon.

Fornybar Norge foreslår: Stortinget ber regjeringen etablere en ordning hvor kommuner som ønsker det, får støtte til sitt arbeid med energi.

Utover dette understreker vi betydningen av økonomiske forutsigbarhet for kommunene. Den økte produksjonsavgiften for vindkraft er et eksempel på en ordning som kommer lokalsamfunnene som avstår areal til fornybar energiproduksjon til gode. Slike ordninger er en del av samfunnskontrakten og det er viktig at det er forutsigbart at inntektene tilfaller kommunen med de faktiske inngrepene.

Fornybar Norge ønsker komiteen lykke til med det viktige budsjettarbeidet. Ikke nøl med å ta kontakt dersom dere har spørsmål eller ønsker ytterligere innspill.

Robert Kippe
Leder for myndighetskontakt
Mob: 95 12 90 78 E-post: robert.kippe@fornybarnorge.no

Norges Bygdekvinnelag er en frivillig organisasjon og en pådriver for levende bygder, norsk matproduksjon og matkultur. Vi kjemper for likestilling, folkehelse og et aktivt og inkluderende lokalmiljø. Vi har 11.000 medlemmer, 420 lokallag og 17 distriktslag.

Norges Bygdekvinnelags innspill til Prop. 1 S (2024-2025)

Hvor blir det av skolemåltidet?

Å innføre et skolemåltid vil være et viktig FOLKEHELSETILTAK. Så viktig at Norges Bygdekvinnelag mener retten til et gratis skolemåltid må lovfestes.

Opplæringsloven sier at alle elever i grunnskolen og videregående skoler har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer trivsel, helse og læring. Men, uten næring og mat i magen er det vanskelig å tilegne seg kunnskap, og dermed sikre like muligheter for alle barn i Norge til å unytte sitt potensiale.

Dette skoleåret får alle i barneskolen i London gratis skolemat. London-ordfører Sadiq Khan, som selv fikk dette da han gikk på skolen, kaller matutdelingen sitt «stolteste øyeblikk som ordfører», skriver The Guardian.

 Begrunnelsen er at skolemat gir barna bedre helse og bedre læring. Mange kommuner i Norge ser verdien av et skolemåltid, men måltidet blir ikke prioritert på grunn av svak økonomi i kommunen og strenge prioriteringer.

Vi i Norges Bygdekvinnelag har i flere år engasjert oss for innføring av et gratis skolemåltid. Bakgrunnen er kunnskap om betydningen av et næringsrikt måltid i skoledagen for læring, skolemiljø, fellesskap, sosial utjevning og gode matvaner.

Vi lever i en dyrtid. Mange familier sliter økonomisk. I 2024 lever fremdeles mer enn 110.000 barn i Norge i fattigdom. Et skolemåltid vil være et godt tiltak for å sikre at alle barn får et næringsrikt måltid i løpet av dagen.

 Regjeringen har gjennom Hurdalsplattformen lovet at det gradvis skal innføres et daglig sunt enkelt skolemåltid. Det har ikke blitt realisert på tross av at det finnes tilstrekkelig med kunnskap og erfaring til å sette i gang. 

Norges Bygdekvinnelag ber derfor om at det for 2025 gjøres konkrete grep som bidrar til en start på en gradvis prosess mot å oppfylle politiske lovnader:

• Det må settes av 10 millioner kroner på statsbudsjettet for 2025 slik at skoler som er «gryteklare», motiverte og har gode planer kan få mulighet til å søke om midler til oppstart fra skoleåret høsten 2025.
• Det etableres en forpliktende og nasjonal plan for gradvis innføring og opptrapping av et skolemåltid for alle barn og unge. Planen skal inneholde ansvar for gjennomføring, eksempler på ulike lokale løsninger og næringsmessig kvalitet på måltidet, samt finansiering.
• Det etableres en referansegruppe med relevante aktører som kan bidra aktivt inn i arbeidet med nasjonal plan for innføring av skolemåltidet. Norges Bygdekvinnelag har kompetanse og erfaring med ulike lokale skolematordninger rundt om i landet, og bidrar gjerne i en slik gruppe.

Mat og helse i skolen

Regjeringen har nylig lagt frem stortingsmeldingen "En mer praktisk skole. Bedre læring, motivasjon og trivsel".

I faget mat og helse er arbeidsmetodikken «Å lære ved å gjøre». Gjennom konkrete læringsaktiviteter får elevene øvd seg på å ta selvstendige valg knyttet til praktisk matkunnskap og bruk av norske råvarer. Faget er godt egnet til å være en del av en tverrfaglig tilrettelegging.

Stortingsmeldingen fremhever selv betydningen av en helhetlig satsing på realfag, og en styrket kompetanse i personlig økonomi. Faget mat og helse underbygger denne satsingen.

Mat og helse er faget med færrest timer og utgjør kun 2,5 prosent av skolens totale timetall.

 I dag står faget mat og helse under sterkt press på grunn av mangel på kompetanse hos lærerne, og at faget ikke prioriteres av skoler og utdanningsinstitusjoner. Dette på tross av at elevene selv verdsetter faget høyt, lærerplanene er meget gode og at faget anses som det viktigste faget for å bedre folkehelsen i befolkningen.

Norges Bygdekvinnelag ber derfor om at:

• Faget mat og helse må gis bedre rammevilkår gjennom flere undervisningstimer, mer ressurser til råvarer og tilbud om økt kompetanse for lærerne.

Beste hilsen

Anne Irene Myhr, leder (sign.)                                  Cesilie Aurbakken, generalsekretær

Norsk Eiendom er eiendomsbransjens bransjeforening og representerer over 300 eiendomsaktører over hele landet. Våre medlemmer utvikler og forvalter både bolig- og næringseiendom, og sikrer dermed folk en bolig og arbeidsfolk et sted å jobbe. Vi ønsker å adressere følgende: 

1. Innfør lik avskrivningsrett for profesjonelle utleiere av bolig- og næringsbygg. Det er allerede avskrivningsrett for utleieboliger i bygg som har mer enn 50 % næringsarealer, så forslaget er å utvide avskrivingsretten slik at nøytralitetsprinsippet overholdes 
2. Behandle forslaget fra Husleielovutvalget samlet  
3. Revider utlånsforskriften 
4. Tilrettelegg for at boligbygging iverksettes, ikke svekkes med ytterligere kostnadsdrivende krav  
5. Digitaliser planprosessene 
6. Øk utlånsrammen til Husbanken 
7. Gjeninnfør husbanklån til private for bygging av studentboliger 
8. Støtte til etablering av Boligmerket 

Krise i boligmarkedet  

Det siste året har boligbyggingen bråbremset, antall utleieboliger er kraftig redusert, og kapital og kompetanse flytter ut av landet. Det er en god intensjon at kommuner skal få tilgang til lettere å styre boligsammensetningen for å oppnå en god boligmiks og utjevne forskjeller, men Norsk Eiendom mener dette bedre oppnås gjennom dialog enn krav. Krav til utbygger om utleieboliger og boligkjøpsmodeller vil i verste fall føre til færre boliger. Forslaget til husleielovutvalget om å styrke leietakers rettigheter går på bekostning av utleier. Dette vil ikke føre til økt botrygghet, men til færre utleieboliger, økt seleksjon  og høyere leiepriser. Utlånsforskriften har bidratt til at husholdningene har tålt renteoppgang og dyrtid, og vi krisen hadde vært verre uten denne. Men tiden er moden for å myke opp slik at førstegangsetablerere med god betjeningsevne får lån og kan starte sin boligkarriere.  

Innfør saldoavskrivning for profesjonell boligutleie  

Det norske utleiemarkedet har akutt mangel på boliger, og preges av mange små private aktører som tilbyr boliger av varierende kvalitet. Mange potensielle investorer er motvillige til å gå inn i boligutleie, og flere profesjonelle aktører har redusert sin portefølje. Dette skyldes at boligutleie gir negative resultater under dagens rammebetingelser. 

Bygninger benyttet til profesjonell boligutleievirksomhet kan i dag ikke avskrives på lik linje med næringsbygg. Denne forskjellsbehandlingen gjør det mer attraktivt for næringslivet å investere i kontor og lager, enn i gode hjem for dem av oss som leier bolig. Dagens regler strider følgelig mot nøytralitetsprinsippet. Til sammenligning har Sverige tillatt avskrivninger på bolig til utleie siden 1972.   

For å oppnå et stabilt og velfungerende leiemarked må rammevilkårene for profesjonelle utleiere forbedres, slik at de kan investere langsiktig. Profesjonelle utleiere er bedre rustet til å gi leietakere trygge bomiljøer og møte deres behov for kommunikasjon og involvering. Vekst i utleiebransjen skaper også arbeidsplasser i form av ansatte som ivaretar leietakernes interesser. 

Innføring av saldoavskrivning for profesjonelle boligutleiere, på lik linje mer øvrige næringsaktører, vil derfor være et viktig tiltak for å øke investeringene i nye boligbygg og bidra til økt aktivitet i byggenæringen. Dette innebærer:  

• At boligbygg til bruk i utleie i næring inkluderes i saldogruppe i, på lik linje med forretningsbygg som avskrives med 2 %, jf. skattelovens § 14-41 (1).  
• At faste tekniske installasjoner i boligbygg til utleie i næring inkluderes i saldogruppe j, på lik linje med hva som gjelder for tekniske installasjoner i forretningsbygg som avskrives med 10 %.     

Husleielovutvalget 

Vi støtter departementets beslutning om å behandle lovforslagene samlet. Basert på lovutvalgets første delrapport er vi bekymret for at lovforslagene som kommer i sluttrapporten ikke vil hjelpe utleiesektoren. Målet om å styrke leiernes botrygghet og kontroll over egen bosituasjon oppnås ikke ved å fjerne all forutsigbarhet og lønnsomhet for utleier.  

Utvalget har ikke økonomiske virkemidler i sitt mandat, men en del av bestemmelsene utvalget har lagt inn i lovforslagene vil påvirke den økonomiske bærekraften i det å drive boligutleie. Lovforslagene må derfor utredes for å belyse også den økonomiske effekten. 

Tilrettelegg for økt boligbygging, uten nye kostnadsdrivende krav 

Skal vi kunne bygge nok boliger, eie som leie, til å møte befolkningsveksten og unngå boligprisvekst, trenger vi tiltak som bidrar til økt utbygging uten økte byggekostnader. Regjeringens foreslåtte tiltak, hvor man kan kreve bruk av boligkjøpsmodeller eller en minimumsandel utleieleiligheter i nye boligprosjekter vil ikke bidra til dette. Disse tiltakene er snarere symptombehandling på et boligmarked i ubalanse, enn å ville foreslå tiltak som fjerner årsakene til problemene. 

Boligkjøpsmodeller vil bidra til at flere har mulighet til å ta del i boligmarkedet, men modellen vil redusere utbyggingstakten fordi den er kapitalbindende for utbygger – og dermed bidra til å forsinke senere byggeaktivitet. Bolig kjøpt i en slik modell er også dyrere, slik at utstrakt politisk bruk av disse modellene vil øke kostnadene for å bli boligeier, enn andre tiltak.  

Boligutleie under dagens skatteregime et mindre interessant investeringsobjekt. Krav om utleieboliger i nye prosjekter vil derfor være verdireduserende og skape usikkerhet om hele boligprosjektet er økonomisk realiserbart. Dette vil igjen føre til lavere boligutbygging og høyere leiepriser.  

Heller enn symptombehandling, trenger vi virkemidler som bidrar til økt boligutbygging. Dette kan være økt bruk av Husbank-finansiering, digitalisering av plan- og byggesaksbehandling, vi er glade for forslaget om midler til dette i budsjettforslaget, samt reduksjon av tekniske krav som fordyrer bygg og til tider hemmer innovasjon i byggeteknikk. Disse vil bidra til raskere og billigere utbygging. 

Utlånforskriften må justeres 

Norsk Eiendom er enig i at utlånsforskriften har en misjon, og at denne har redusert risikoen for at husholdningene har tatt større lån enn hva de kan betjene. Men en videreføring av dagens bestemmelser vil fortsette å øke forskjellene mellom dem som har en foreldrebank og dem som ikke har det.  

Finanstilsynets anbefaling bidrar til økte forskjeller, lav boligproduksjon og ekskluderer mennesker med god betjeningsevne, men ikke tilstrekkelig egenkapital, fra å bli boligeiere. I dagens økonomiske virkelighet, som har gitt mange rentehevinger på kort tid og høy inflasjon, kan ikke Norsk Eiendom se behov for en videreføring av gjeldende forskrift slik Finanstilsynet foreslår.  

Dagens økonomiske virkelighet er i seg selv innstrammende nok, både med tanke på bankenes utlånsvillighet og låntakers låneønsker. Forskriften bør derfor snarere mykes opp og tiltakene bør i sterkere grad målrettes.  

En revidert utlånsforskrift bør:  

• øke bankenes fleksibilitetskvote rettet mot førstegangskjøpere  
• lavere egenkapitalkrav og lengre nedbetalingsperiode til nyutdannede med jobb 
• tilby lengre avbetalingstid og eventuelt avdragsfrihet for yngre låntagere  
• øke lånerammen for nye boliger, som har lavere vedlikeholds- og energikostnader og dermed lavere totalutgifter  
• krav om delvis fastrente på boliglånet for å redusere risiko ved konjunktursvingninger 

Etablering av Boligmerket 

Vi er stolte av at vårt arbeid med Boligmerket. Dette vil gi et tryggere og mer transparent leiemarked, og vår veileder om beboerinvolvering er viet plass i meldingen. Med etablering av Boligmerket vil leietakere enklere finne en god bolig, samtidig som utleier synliggjør kvaliteter ved boligen. Vi ber Stortinget finne plass i neste års statsbudsjett til etablering av merkeordningen, som en av flere merkeordninger med statsstøtte.     

Husbanken 

Norsk Eiendom støtter 

• økt låneramme til Husbanken  
• gjeninnføre husbanklån til private for bygging av studentboliger 

Innspill til Statsbudsjettet 2025 (kapitler fordelt til Kommunal- og forvaltningskomiteen)

Redd Barna takker for muligheten til å gi innspill til Statsbudsjettet 2025 på kapitler fordelt til Kommunal- og forvaltningskomiteen. 

Kvoteflyktninger

Redd Barna er svært skuffet over at regjeringen vil redusere antallet kvoteflyktninger til 200. Dette er uforståelig når verden er preget av konflikter og et rekordhøyt antall barn er på flukt. Kvoteflyktningene gjelder for de aller mest sårbare menneskene på flukt som ikke kan få beskyttelse der de er. I tillegg er den en av få trygge fluktveier for barn. Stadig strengere grensekontroll i Europa har gjort at det er ekstremt farlig å prøve å søke beskyttelse i Europa i dag. Barn stoppes med makt og tvinges tilbake på sjø- og landegrenser til Europa uten at de får søkt beskyttelse. En rapport fra Redd Barna[1] viser at barn utsettes for grov vold og seksuelle overgrep på grenseoverganger og i flyktningleire både på Europas yttergrenser og i flere land i Europa.

Redd Barna anbefaler:

• Norge bør følge FNs høykommissær for flyktningers anbefaling og ta imot 5000 kvoteflyktninger. Som et minimum må kuttet i kvoteflyktninger reverseres.

Få slutt på diskriminering av enslige mindreårige asylsøkere  

I en årrekke har FN kritisert Norge for å gi mindreårige asylsøkere på mottak et dårlige omsorgstilbud en andre barn i Norge.[2] Dette er usaklig forskjellsbehandling som strider med FNs barnekonvensjon og Grunnloven. Selv om det har blitt gjort noen forbedringer, er det langt fra godt nok. De siste par årene har fire av fem tilsyn ved omsorgstilbudet til enslige mindreårige på mottak avdekket lovbrudd, inkludert at mottak ikke har tilstrekkelig barnefaglig kompetanse eller bemanning som sikrer forsvarlig omsorg.[3] I tillegg har Helsetilsynet varslet at de ikke er underfinansiert til å føre tilstrekkelig tilsyn med mottakene.[4] Konsekvensene av dette er at det er større risiko for at barna opplever omsorgssvikt, overgrep, andre kriminelle handlinger og forsvinninger. Et godt omsorgstilbud fra den første fasen i Norge kan også forebygge psykiske utfordringer og andre oppfølgingsbehov seinere.

Redd Barna anbefaler:

Budsjettendring:

• Igangsette en gradvis overføring av omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige til barnevernet. I 2025, overføre omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere opp til 16 år til barnevernet. (overføre milder fra Kap, post 21ti,l BFD Kap 856, post 01)

 Merknad

• Utvikle en opptrappingsplan for å sikre at omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere overføres til barnevernet innen tre år. 

Aktivitetsmidler på mottak

Tilskuddsordningen har over tid blitt svekket, og har ikke i tilstrekkelig grad tatt høyde for antallet barn som bor på norske mottak. I 2023 var det ifølge UDI 3947 barn som bodde på mottak. Tilskuddsordningen var på 5,6 millioner kroner og utgjorde da 1419 kroner per barn. Til sammenligning utgjorde tilskuddsordningen over 20 000 kroner per barn i 2017/2018.

I over 10 år har Redd Barna mottatt støtte fra UDI til å koordinere og drive aktiviteter på mottak.  I 2024 opplevde vi for første gang at de store organisasjonene som driver frivillig aktivitet for barn på mottak fikk avslag på midler fra tilskuddsordningen. For Redd Barna betød det 1,2 millioner kroner mindre til aktiviteter for barn, og en kraftig reduksjon i det frivillige arbeidet.   

Vi vet at dette er barn og familier som er i en spesielt sårbar situasjon, som kommer med ofte traumatiske opplevelser, og som trenger aktiviteter og trygge voksne rundt seg som kan gi et pusterom, legge til rette for at barn får leke og bare være barn. Det er en grunn til at FNs barnekonvensjon sier at alle barn har rett til lek og fritid. Det er avgjørende for barns utvikling og oppvekst.  I dag er ikke tilskuddsordningen på langt nær stor nok til å dekke behovet.

 Redd Barna anbefaler:

•  Øke tilskuddsordningen med 6 millioner kroner og åpne opp for flerårige avtaler (Kap 490, Post 71)

 Merknader:

• Sikre at det er mulig for nasjonale aktører å søke støtte for innsats på flere mottak gjennom en nasjonal søknad
• Lage rom for at organisasjonen kan dekke reelle lønnskostnader som faktisk trengs til å drive en frivillighet av høy kvalitet

Styrke oppfølgingen av barn med funksjonsnedsettelser som bosettes i norske kommuner

Barn med funksjonsnedsettelser og fluktbakgrunn som er bosatt i norske kommuner forteller om ensomhet, mangel på venner og fritidsaktiviteter, at de ikke blir hørt, at de ikke får informasjon om sine rettigheter og om en mangelfull oppfølging fra koordineringsteamene i kommunen^[5].   I tillegg tar det lang tid før denne gruppen barn blir bosatt i kommunene, og mange må vente lenge etter bosetting før de får informasjon og tilretteleggingen de har krav på og behov for. Noen av barna forteller at de har ventet så lenge som seks måneder på å få kartlagt hjelpebehovet sitt slik at de skal kunne begynne på skolen.

Videre melder kommuner om at tilskuddet til bosetting av personer med funksjonshemming er for vanskelig å få utløst og dette har konsekvenser for deres mulighet til å sette inn hjelpetiltak. Når barn må vente så lenge med å få nødvendig hjelp, utfordres rettighetene deres.

Redd Barna anbefaler:

• Sette av 3 millioner kroner til å styrke kunnskapsgrunnlaget om barn med funksjonsnedsettelser og fluktbakgrunn for å kunne sette inn målrettede oppfølgingstiltak ved bosetting, samt styrke deres inkludering på skolen og fritidsarenaen. (kap 671, post 21)
• Sette av midler til å sikre at barnekoordinatorer i alle kommunene får mangfoldskompetanse, minoritetskunnskap og kompetanse i kultursensitiv kommunikasjon.

Barnefamilier og bolig

Barn har rett til en verdig bolig og et trygt bomiljø, men mange barn opplever at deres boligsituasjon hemmer skolegang og helse. Trangboddhet og dårlige boforhold gjør det vanskelig å få gjort lekser og gir lite rom for sosialt samvær. Ungdommer forteller at dårlige boforhold bidrar til en utrygg hverdag.[6] Kommunale boliger er ment å være midlertidige, men mange barnefamilier blir boende over lengre tid. For å hindre at fattigdom går i arv, må vi sikre verdige boforhold for alle barn. Det bør utvikles nasjonale retningslinjer for boligstandard, med vurdering av barnets beste ved tildeling av boliger til barnefamilier. Det er også behov for en nasjonal oversikt over barnefamilier i kommunale boliger. Videre, bostøtten er avgjørende for økonomisk sårbare familier, men dagens ordning med månedlige inntektsoppdateringer skaper usikkerhet og stress. Bostøtte-ordningen bør styrkes og utvides, og den bør holdes fast for et halvt år av gangen for barnefamilier.

Redd Barna anbefaler:

• Øremerk 3 millioner kroner til å styrke kunnskapsgrunnlaget om barn i kommunale boliger og utvikle retningslinjer for boligstandard for barnefamilier. KMD, kap. 581
• Styrke og utvide bostøtteordningen, med fast bostøtte for et halvt år av gangen for barnefamilier. KMD, kap. 581, post 70.

[1] Redd Barna (2022) Wherever we go Someone does us harm, https://resourcecentre.savethechildren.net/document/wherever-we-go-someone-does-us-harm-violence-against-refugee-and-migrant-children-arriving-in-europe-through-the-balkans/

[2] CRC/C/15/Add.263, avsnitt 41, og CRC/C/NOR/CO/4, avsnitt 51, CRC/C/NOR/CO/5-6, avsnitt 32 g) og 31 d, CCPR/C/NOR/CO/7, avsnitt 31. CAT/C/NOR/CO/8, avsnitt 26, og CERD/C/NOR/CO/23-24 avsnitt 28 b)

CESCR/E/C.12/NOR/CO/6, avsnitt 29

[3] https://www.statsforvalteren.no/ostfold-buskerud-oslo-og-akershus/helse-omsorg-og-sosialtjenester/nyheter---helse-omsorg-og-sosialtjenester/2024/02/enslige-mindreariges-rettssikkerhet-pa-asylmottak/

[4]https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/avdekker-stadig-lovbrudd-pa-asylmottak_-men-mangler-penger-til-flere-tilsyn-1.16981592

[5] Redd Barna 2021: «Vi må kjempe dobbelt så hardt» https://resourcecentre.savethechildren.net/document/vi-ma-kjempe-dobbelt-sa-hardt/

[6] https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/11250/3092444

Norsk bibliotekforening (Nbf) organiserer fag- og forskningsbibliotek, skolebibliotek og folkebibliotek over hele landet. Til sammen utgjør det grunnstammen for tilgang til kunnskap, informasjon og læring gjennom et helt livsløp. 

I 2023 var det 633 folkebibliotek over hele landet, med 2610 ansatte. Disse tok imot 26,1 millioner besøkende, gjennomførte arrangementer med 1,66 millioner deltakere. I 2023 var det 12,6 millioner utlån av fysiske bøker (opp 3% fra 2019), og 1,5 millioner e-bøker og lydbøker (nedgang). 

Kommuneramme 

Kommunesektoren mangler allerede rundt 10 milliarder kroner i år, ifølge KS. Dette går utover tjenestene kommuner og fylkeskommuner har ansvar for. Samtidig viser rapporter fra Telemarksforskning og Kulturdirektoratet at det satses på kultur, og at kommunesektoren ser verdien av levende, sterke lokalsamfunn i tillegg til kunstens egenverdi. 

Folkebibliotekene er avhengige av kommuneøkonomi for å levere gode tjenester, og være et godt sted i lokalmiljøet. Som møteplass og kunnskapsinstitusjon er bibliotek viktige for å skape gode, bærekraftige lokalsamfunn.  

Medier 

For at folkebibliotekene skal oppfylle sin formålsparagraf om å “fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet”, og "å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet” er det en forutsetning at bibliotekene har budsjettrammer som gjør det mulig å kjøpe inn medier for å fylle hyllene. Det har vært en reell nedgang i bibliotekenes medieregnskap på tvers av formater. Det var dobbelt så høyt i 1987 som i 2021 (https://innlandetfylke.no/_f/p1/i5797a231-837f-41ec-a531-ee23897e428a/folkebibliotekloven-2014-hva-forte-den-til.pdf). Stram kommuneøkonomi vil framover føre til ytterligere kutt.  

Bibliotekene skal sikre tilgang til informasjon og kunnskap, og da må dette finnes på bibliotekene. Styrking av mediebudsjetter er også avgjørende for å sikre en helhetlig og bærekraftig litteraturpolitikk, for hele feltet. Det er behov for en styrking av bibliotekenes budsjetter for å tilby relevant og oppdatert bøker på alle formater til landets befolkning. 

Bemanning og oppgaver 

Bøker og andre medier som kjøpes inn må også formidles. Gjennom aktiv formidling vil flere få mulighet til å oppdage bøker og medier som finne si bibliotekene. Denne oppgaven er under press. 

Folkebibliotekene er en viktig kulturaktør lokalt, men oppfyller også flere andre oppgaver som kommunenorge er avhengige av. I en undersøkelse svarte 34% av de spurte at de er blitt tillagt andre oppgaver ved siden av regulær bibliotekdrift (Folkebibliotekene i Norge 2024 - Statusrapport om bemanning og kvalitet (innlandetfylke.no)).  

Dette er blant annet servicetorg, BUA, billettsalg, innbyggertorg, utlån av utstyr, turistinformasjon, organisering av andre kulturtilbud i kommunen, gjennomføring av valg, lokalhistorisk arkiv og andre ting. 

Bibliotekene løser en rekke oppgaver i lokalmiljøene, i tillegg til å bidra til å løse utfordringer knyttet til blant annet utenforskap, integrering, ensomhet, folkehelseproblematikk, lesing og ytringsfrihet. 

Tildeling av andre oppgaver skjer dels styrt ved at bibliotekene blir tillagt nye oppgaver, og dels som et resultat av at andre offentlige tjenester innskrenker sine publikumstjenester. Resultatet er like fullt større press på bibliotekene. 

Samtidig har antall årsverk i folkebibliotek hatt en nedgang. (Se tall for 2013 - 2021, målt i antall årsverk pr innbygger (folkebibliotekloven-2014-hva-forte-den-til.pdf (innlandetfylke.no)). Folkebibliotekenes mulighet til å tilby gode tjenester både innenfor demokrati, kultur og litteraturformidling, i tillegg til å løse andre oppgaver i kommunene blir en nær umulig oppgave, og ender opp med tap i begge ender. 

For å kunne være en møteplass, og bidra i å utvikle gode lokalmiljøer og løse en del av de massive oppgavene kommunenorge står ovenfor, er bibliotekene også avhengige av økt tilskudd over kommunerammen for å styrke bibliotekene. I 2023 hadde over 100 kommuner 1 eller færre årsverk. Det er behov for å styrke bibliotekenes ressurser og bemanningssituasjon, i tillegg til medieinnkjøp. 

Forslag til merknad: Komiteen viser til kommunenes utfordrende situasjon, og folkebibliotekenes avgjørende rolle for å tilby gode tjenester og bidra til å utvikle gode lokalmiljøer. Komiteen ber regjeringen bevilge 250 mill. kroner over kommunerammen, for å styrke folkebibliotekene. 

Digitalisering 

Regjeringen viser i Statsbudsjettet til oppfølging av digitaliseringsstrategien, der Norge skal bli “verdens mest digitaliserte land”. Samtidig omtales 850.000 som digitalt sårbare. I strategien slås det fast at “bibliotekene er en del av samfunnets digitale motstandskraft”, og at “folkebibliotekene bidrar til å fremme digital inkludering, blant annet ved å gi innbyggere med lav digital kompetanse veiledning og opplæring i grunnleggende digitale ferdigheter”.  

Dersom bibliotekene skal være en reell del av regjeringens digitaliseringspolitikk må dette følges opp med midler og ressurser til å gjennomføre tiltak. Folkebibliotekene opplever et stadig større press, også fordi andre etater, institusjoner og offentlige aktører i økende grad digitaliserer egne tjenester, samtidig som de innskrenker egne publikumstjenester. Folkebibliotekene er åpne og tilgjengelige, og mer besøk og behov for digital veiledning gir et økt press på bibliotekene. 

Forslag til merknad: Komiteen ser viktigheten av å inkludere bibliotek, og ber regjeringen konkretisere og innlemme bibliotek konkret i utformingen av digitaliseringspolitikk framover. 

Kap. 553 Regional- og distriktutvikling, Post 60 Kompetanse og arbeidskraft i distrikta 

Tilskudd til studiesenter 

Nbf støtter regjeringens forslag om å legge til rette for flere studiesentre. Gode samarbeid med bibliotek ville gjøre denne satsingen enda bedre, og vil kunne oppnå flere effekter. Utdanning skal være tilgjengelig for alle - gjennom hele livet, og det er mange gode fordeler med et fleksibelt utdanningstilbud. Regjeringens ferske budsjett slår fast at det skal satses på denne typen utdanning. Studentene vil dermed trenge tilrettelegging for sitt studieløp der de bor. Det må samarbeides mer mellom sentrale utdanningsinstitusjonene, studiesentrene og lokale kunnskapsinstitusjoner som folkebibliotek.  

Universitets- og høyskolebibliotek jobber hver dag med veiledning, kildekritikk, informasjonstjenester, kurs i søk og referanser, og andre tilbud som studenter trenger for å komme trygt gjennom et studieløp. 

Folkebibliotekene utgjør allerede en god spredning geografisk, og har en etablert infrastruktur som kan benyttes. Folkebibliotek opplever et økt tilfang av studenter i de områdene der det opprettes desentraliserte utdanninger. Studentene bruker folkebibliotek både som et egnet lokale til å studere og lese, som et sted med fasiliteter som printere, studieplasser osv., for å finne litteratur, fjernlån, veiledning i litteratursøk og andre spørsmål.  

Et studiebibliotek er å forstå både som et fysisk sted og ulike bibliotektjenester som er dedikert og tilrettelagt til studenter. I prosjektet “Studenttjenester i folkebibliotek” har Senja kommune høstet viktige og gode erfaringer med et formelt samarbeid mellom folkebibliotek og studiesenter (https://bibliotekutvikling.no/nyheter/folkebibliotek-legger-til-rette-for-fleksibel-utdanning-der-folk-bor/). Her har Senja bibliotek sammen med UiT og det lokale studiesenteret sammen har tilrettelagte for studenttjenester med fysiske lesesalsplasser, veiledning og nødvendig faglitteratur på sitt folkelokale bibliotek. 

Midlene til studiesentre forvaltes av fylkeskommunene. Fylkeskommunene bør derfor også se disse i sammenheng med fylkesbibliotek, kompetanseheving og tiltak på fylkeskommunalt nivå. 

Forslag til merknad: Tilskudd til studiesenter som samarbeider med lokale folkebibliotek om tilrettelegging for studenttjenester lokalt skal prioriteres av fylkeskommunene for utdeling av midler under Kap.553, post 60.  

Hovedbudskap

• Vi ber om at Stortinget understreker det grunnleggende kommunale finansieringsansvaret for Den norske kirke lokalt.
• Vi ber videre Stortinget understreke at vekst i kommunenes frie midler også må komme lokalkirken til gode.

Kirken må ivaretas i en stram kommuneøkonomi (Kap. 571)

Kommunene bidrar med nesten 2/3-deler av den offentlige finansieringen av Den norske kirke, og tilskuddene fra kommune til den lokale kirke utgjorde i 2023 62 prosent av de kirkelige fellesrådenes inntekter. Vi er derfor tilfredse med at regjeringen har foreslått kr 5,15 mrd. kroner i økte frie inntekter til kommunesektoren. Det gir et godt utgangspunkt for å styrke også lokalkirkens økonomi i 2025.

Kommunene har etter trossamfunnsloven ansvar for tilskudd til drift, vedlikehold og utvikling av over 1600 kirker, herunder om lag 950 fredete og vernede kirkebygg. Kirkebyggene våre er både nasjonale og lokale kulturskatter. De er hjertet og samlingspunktet i lokalsamfunnet. Kirkebyggene sliter imidlertid med et stort vedlikeholdsetterslep, og for mange kommuner er det et stort løft å gjøre de nødvendige krafttakene for å ivareta de store verdiene som kirkebyggene representerer.

Stortinget har flere ganger erkjent behovet for statlig innsats for å bidra til et løft for de mange unike kirkebyggene. Vi er derfor svært glade for at regjeringen nå har igangsatt et langsiktig kirkebevaringsprogram, og at kirkebevaringsfondet gir kommunene et økonomisk håndslag ved at staten dekker minst 50 prosent av kostnadene for prosjektene som får støtte.

Vi erfarer at prosessen med økt fristilling av Den norske kirke fra staten har skapt usikkerhet om det kommunale finansieringsansvaret for den lokale kirke i enkelte kommuner. Vi ser at mens norske kommuner i 2015 i gjennomsnitt brukte 1,1 prosent av brutto driftsutgifter på kirken, var tilsvarende tall i 2023 0,85 prosent. KA ønsker derfor at komiteen understreker den viktige forutsetningen som er lagt til grunn fra Stortinget om videreføring av den kommunale finansieringen av Den norske kirkes lokale virksomhet.

Samarbeid, samhandling og fellesskap mellom Den norske kirke og kommunene i Norge har lange historiske røtter; kirkespørsmål var sentralt allerede da formannskapsloven ble vedtatt i 1837. Innretningen på samhandlingen har vært endret i tråd med utviklingen i kommunesektoren. Nye rammer for samarbeidet mellom kirke og kommune ble etablert gjennom Stortingets vedtak om en ny trossamfunnslov i 2020. Med nye formuleringer videreføres forutsetningen om at den lokale kirke er en del av – og er et ansvar for - lokalsamfunnet. Vi håper kommunalkomiteen vil bidra til å løfte dette fram gjennom sin budsjettbehandling.

Om Hovedorganisasjonen KA og KAs medlemmer

Hovedorganisasjonen KA er bransjeorganisasjon for enheter i Den norske kirke og andre kirkelige og ideelle virksomheter. KA har alle de 349 kirkelige fellesrådene i Den norske kirke som medlemmer. Disse lokalkirkelige organene på kommunenivå har bl.a. ansvar for kirkebyggene, gravplassene og annen kirkelig virksomhet, og de blir i hovedsak finansiert av kommunene. Rammevilkårene for kommunesektoren har derfor stor betydning for våre medlemmer.

Kontaktperson

Jens A. Bjelland
Direktør for politikk, ledelse og innovasjon
jens.bjelland@ka.no 
993 65 798

I omstillingen av Norge har innovasjonsselskapene en sentral rolle. De utgjør en innovasjonsinfrastruktur som kobler sammen gründere, etablert næringsliv, forskning/akademia og kapital for å utvikle fremtidens næringsliv.

Norge står overfor store omstillinger de kommende årene. Regjeringen har lansert en rekke strategier og vi venter på flere stortingsmeldinger. Vi skal bli verdens beste land å starte og drive virksomhet i, verdens mest digitaliserte land innen 2030 og kunnskapen skal tas raskere i bruk. Dessverre følges ikke regjeringens ambisjoner opp i tiltakene i budsjettet.   

I budsjettet foreslås en ytterligere nedbygging av det norske innovasjonsøkosystemet og den innovasjonsinfrastrukturen som bistår bedrifter med kunnskap og kompetanse, kapital og kunder på deres vekstreise. Vi ber Stortinget prioritere investeringer som gir økt tempo og bedre samarbeid gjennom en hel verdikjede fra FoU, til oppstart, skalering og eksport. Slik vil vi få frem flere nye, grønne løsninger samt skape verdier og arbeidsplasser over hele landet.   

I Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil legge til rette for at flere vekstbedrifter har tilgang på inkubatorer, næringshager og næringsklynger. Da synes vi det er merkelig at regjeringen systematisk gjennom regjeringsperioden har kuttet bevilgningen til disse virkemidlene og aktørene.

Styrking av Innovasjon Norges arbeid og ordninger rettet mot gründere - Kap. 2421 post 50 Tilskudd til etablerere og bedrifter, NFDs budsjett 
Vi vil gjøre kommunal- og forvaltningskomiteen oppmerksom på at regjeringen har foreslått å bevilge 52 mill. kr. i friske midler til Innovasjon Norges innsats for oppstartsbedrifter. Det virker som om 27 mill. kr. av disse midlene skal benyttes for at det offentlige skal utvikle og senere drifte oppgaver som allerede ivaretas i dag, og som finansieres over budsjettet til KDD.  

Midlene skal benyttes til utvikling av økosystemer i hele landet, arbeid med kompetansebygging og mobilisering, involvering av kapitalmiljø og arbeid for å bygge opp internasjonaliserings- og skaleringskompetanse hos oppstartsbedrifter. Dette er i dag kjerneoppgavene til Siva-inkubatorene og klyngene. 

Samtidig foreslår regjeringen å redusere støtten til både Sivas inkubasjonsprogram og til klyngeprogrammet. Vi mener det er ineffektiv bruk av offentlige midler å bygge opp nye strukturer internt i virkemiddelapparatet fremfor å styrke eksisterende innovasjonsstruktur gjennom Sivas inkubasjonsprogram og klyngeprogrammet, hvor midlene kan settes i arbeid med en gang. 

Vi ber komiteen i sine merknader presisere at staten ikke bør ha doble og konkurrerende ordninger og at staten bør ha en tydelig og forutsigbar strategi for ansvarsplassering av virkemidler. Det er ineffektivt å bruke ressurser på å bygge opp nye tilbud i virkemiddelapparatet som allerede er ivaretatt. En bedre bruk av midlene er å øke rammene i de eksisterende tilbudene.  

Økt samarbeid på tvers av inkubatorer for utvikling av regionalt næringsliv - Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling post 61 Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling
Sivas inkubasjonsprogram 2023-2032 er et av virkemidlene som i dag finansieres over Kap. 553 post 61. Fylkeskommunene er oppdragsgivere til Siva, og programmet er et sentralt verktøy for at fylkeskommunene skal lykkes med sine oppdrag innen næringsområdet. 

Programmet består av 35 inkubatorer i alle landets fylker. Ca. 2 000 bedrifter, både oppstart og etablert næringsliv, mottar i dag bistand fra inkubatorene til å etablere og skalere sin virksomhet. For perioden 2012-2021, har bedriftene som har fått bistand fra inkubatorene en akkumulert verdiskaping på 18,6 mrd. kr.  

En stor utfordring for næringslivet, spesielt i distriktene, er mangel på relevant kompetanse og nettverk. Dette hindrer både etablering av nye vekstbedrifter samt at etablert næringsliv hindres i å ta ut sitt vekstpotensial.  

Det er behov for økt samarbeid på tvers av inkubatorer i ulike regioner for at bedrifter over hele landet skal få tilgang på kritisk kompetanse og erfaringer fra spesialister innenfor sitt fagområde.  

Vi foreslår en øremerking av 25 mill. kr. til etablering av fem konsortier/landslag på tvers av inkubatorer i ulike fylker ut ifra en søkbar ordning. Konsortiene må utvikles innen ulike bransjer og tematiske områder hvor Norge og regionene har gode forutsetninger for å lykkes og komparative fortrinn som f.eks. havnæringene, helse, landbruk og FoU/kommersialisering. Dette vil bidra til økt verdiskaping i hele landet, bærekraftig omstilling og økt eksport. 

Benytte modne klynger for omstilling, skalering og eksport - Kap. 553 Regional og distriktsutvikling post 74 Klynger og innovasjon
Klyngeprogrammet har blitt kraftig redusert de siste årene. Programmet har vært finansiert over budsjettene til både KDD og NFD. I årets budsjett er det foreslått at KDD trekker seg fullstendig ut av programmet. Delprogram for modne klynger har ikke blitt bevilget midler siden 2021. Gjennom delprogram for modne klynger, kunne klynger som er ute av den 10-årige driftsperioden i klyngeprogrammet, søke om å ha prosjekter for omstilling av ulike industrier, skalering og eksport.   
 
Klyngene trekkes frem som viktige for å nå regjeringens ambisjoner i ulike veikart og strategier. De samler over 2 300 bedrifter over hele landet og gjennomfører prosjekter som øker bedriftenes konkurransekraft. De modne klyngene er sentrale for høy måloppnåelse. De har over tid bygget bred erfaring og kompetanse, har koordinert flere omstillingsprosjekter for industrien og har godt utbygde nettverk internasjonalt. Norge har sterke modne klynger innen grønn energiomstilling, helse- og velfersteknologi og muliggjørende teknologier.  

Vi foreslår en bevilgning på 50 mill. kr. i friske midler til delprogram for modne klynger for at klyngene kan søke om å gjennomføre prosjekter som bidrar til å nå nasjonale ambisjoner innen grønn industriell omstilling, helse, digitalisering og muliggjørende teknologier samt eksport.   

Forslag til ordning for å mobilisere forskning og innovasjon i hele landet - Kap. 553 post 69 Mobilisering til forskningsbasert innovasjon 
Norsk næringsliv investerer for lite i FoU, relativt til andre nordiske land. Brandtzæg-utvalget utredet tiltak for å styrke distriktsnæringslivet i NOU 2020:12. Utvalget mente nasjonale ordninger ikke er tilstrekkelig for å omstille og videreutvikle næringslivet i hele landet. Utvalget tok derfor til orde for å trappe opp den regionale innsatsen for å få næringslivet i distriktene til å ta i bruk mer forskningsbasert kunnskap i egen utvikling, gjennom samarbeid med forskningsmiljøer.  

Dagens FORREGION gir bedrifter med liten eller ingen erfaring med forskning støtte til små prosjekter for å teste ut samarbeid med forskningsmiljøer. Dersom forprosjektet er vellykket, er neste trinn hovedprosjekt med støtte fra Forskningsrådet. Her er minste søknadssum 2 mill. kr., og for å utløse midlene må man ha 2 mill. kr. i egenfinansiering. Det er hard konkurranse om midlene, mange bedrifter har ikke behov for så store forskningsprosjekter for å løse sine FoU-utfordringer og noen har heller ikke tilstrekkelig med egenfinansiering.  

Det er behov for en ordning hvor små- og mellomstore bedrifter har mulighet til å samarbeide med forskningsmiljøer i små- og mellomstore FoU-prosjekter, hvor det gis støtte fra 500 000 kr. opp til 2,5 mill. kr. pr. prosjekt. 

 Vi foreslår å styrke dagens FORREGION med FORREGION II, hvor beløpsgrensene settes slik: 

• Kvalifiseringsstøtte: prosjekter fra minimum 500 000 kr. 

• Hovedprosjekter: prosjekter fra minimum 1 000 000 kr.  

Vi ber Stortinget styrke distriktsnæringslivets tilgang på forskningsbasert kunnskap ved å etablere FORREGION II. Ordningen bør trappes opp over en toårsperiode til 250 mill. kr med 125 mill. kr. i 2025.  

Vennlig hilsen,

Trine Ellingsen
daglig leder, FIN

Pårørendealliansen er en frittstående paraplyorganisasjon med 44 medlemorganisasjoner og virksomheter innenfor rus, psykisk helse, somatisk helse, fagforeninger, arbeidsgivere og kompetansemiljøer. Pårørendealliansen jobber for å synliggjøre pårørendes utfordringer og forbedre vilkårene for pårørende i alle livsfaser.

Bakgrunnen for våre innspill

• 800 000 pårørende er i en aktiv pårørendesituasjon overfor pasienter/brukere
• rundt 150 000 barn og unge kommer i tillegg
• deres innsats er på 140 000 årsverk, noe som er 50 % av all hjelp til pasienter og brukere
• Kommunen er en nøkkelpartner for pårørende
• mange pårørende bruker for lang tid på å få hjelp, støtte, finne informasjon og få vite sine rettigheter og muligheter i kommunene

Alle pårørende er innbyggere i en kommune, samtidig som mange er pårørende til noen som bor i en annen kommune enn dem selv. Forutsigbare og trygge kommunale tjenester er viktig for pårørende, enten man bor i samme kommune eller er pårørende på avstand. I den siste pårørendeundersøkelsen fra Helsedirektoratet sier en av fem (19 %) at de opplever at vedkommende de er pårørende til, i liten grad bor trygt hjemme. I samme undersøkelse svarer pårørende at det er kompetente medarbeidere, faste personer og gode avtaler med kommunale helse- og omsorgstjenester som er viktigst. Behovene er med andre ord konkrete, men møtes ikke i god nok grad av kommunenes rammer.  

Økonomiske rammer i kommunene- pårørende kan ikke være løsningen

Kommunenes økonomi har vært et sentralt tema den siste tiden, med fokus på budsjettkutt. Dette har ført til bekymringer rundt opprettholdelsen av viktige tjenester og funksjoner, spesielt innen helse- og omsorgssektoren på kommunalt nivå. Vi erfarer at lovpålagte oppgaver presses til det minimale og at ikke lovpålagte oppgaver avvikles. Dette rammer også viktige tjenester for pårørende i kommunen.

Pårørende og deres viktige rolle og betydning er ikke er nevnt i statsbudsjettet for Kommunal og distriksdepartementet. Pårørende spiller en uvurderlig rolle i omsorgen for sine nærmeste, og deres innsats bidrar til å avlaste helse- og omsorgstjenestene betydelig. Å ivareta og støtte dem bør være en prioritert oppgave for kommunene.

Vi oppfordrer til at det settes av midler og ressurser til støtte for pårørende, inkludert pårørendekontakter og koordinatorer. Likeledes må nå kommunene pålegges til å få frem all relevant informasjon pårørende trenger på sine nettsider i løpet av Pårørendestrategiens planperiode som er ut 2025. Å kunne planlegge for sin pårørendehjelp med å vite hva kommunene selv kan stille med, hjelper pårørende til bedre å kunne hjelpe til

Å tro at pårørende kan ta over flere oppgaver er en ikke farbar vei fremover. Regningen kommer et annet sted, enten i form av utslitte pårørende som selv blir pasienter eller sykemeldte pårørende som selv vil trenge økonomisk hjelp. Vi roper et varsko for at det ikke er ekstra pårrøendeinnsats å ta med i beregningen fremover, med færre yrkesaktive per pensjonist og mange som blir avtandspårørende.

Bo trygt hjemme reformen

“Bo trygt hjemme”-reformen er ikke omtalt i statsbudsjettet for kommunal og distriksdepartementet. Dette er overraskende all den tid målet med reformen er å sikre at eldre kan bo trygt og selvstendig i egne hjem, i egen kommune, så lenge som mulig. Reformen fokuserer på å skape aldersvennlige samfunn, styrke forebyggende tiltak, og tilby mer målrettede tjenester. Dette innebærer blant annet bedre planlegging, tilpasning av boliger, og økt støtte til pårørende. Målet er å utsette behovet for omfattende helse- og omsorgstjenester ved å fremme trygghet, tilhørighet og aktiv deltakelse i lokalsamfunnet. Det er vanskelig å se at reformen skal lykkes dersom kommunal- og distriktsdepartementet ikke er tydeligere ansvarliggjort som en part i reformen.  

Pårørendeavtalen som et nytt og viktig samarbeidsverktøy

Pårørendeavtalen, lansert i september 2024, er en viktig milepæl for å styrke samarbeidet mellom pårørende og kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er overraskende at avtalen ikke er nevnt i Prop 1 S for Kommunal- og distriktsdepartementet, da den bør være grunnlaget for alt pårørendearbeid i kommunen. Avtalen sikrer en strukturert og forutsigbar tilnærming til samarbeid med pårørende, og ivaretar deres rettigheter og behov, spesielt for de med tunge omsorgsoppgaver.

Implementeringen av Pårørendeavtalen vil bidra til bedre dialog og samhandling mellom pårørende og kommunale tjenester. Dette vil sikre at pårørende blir sett, hørt og involvert i beslutningsprosesser, noe som øker tryggheten og forbedrer omsorgen for både pårørende og brukere. Vi foreslår derfor at alle komiteen er tydelig på sine føringer og legger til rette for implementering av avtalen, med nødvendig finansiering for å prioritere dette arbeidet.

Forslag til anmodningsvedtak
«Stortinget ber regjeringen prioritere implementering av pårørendeavtalen i alle landets kommuner som ramme for kommunalt pårørendearbeid »

Foreningen INIO(INIO) er landets største faglige interesseorganisasjon for

informasjonsforvaltning og dokumentasjonsforvaltning, stiftet 25. oktober 1961.

Organisasjonen har om lag 900 medlemmer fra alle deler av landet og fra alle sektorer, både

offentlig og privat. Både bedrifter, offentlige organ, organisasjoner og privatpersoner er

medlemmer. Våre medlemmer jobber med og er spesielt opptatt av primærfunksjonen til

dokumentasjon og arkiv.

God informasjons- og dokumentasjonsforvaltning er en forutsetning for at virksomheter og

politikere ivaretar sitt samfunnsansvar, driver effektivt, og etterlever kravene til

etterrettelighet, etterprøvbarhet, åpenhet og personvern. Det er også forutsetning for digitalt

innsyn og pressens kontrollfunksjon. Sammenhengen er omtalt i flere deler av budsjettet, men

vi ser dessverre få spor av en dypere forståelse av dette. Det er heller en manglende

anerkjennelse av størrelsen på utfordringene og fraværende prioritering.

Digitalisering krever styring og finansiering på tvers av tradisjonell departementsstruktur

Foreningen INIO er svært fornøyde med at regjeringen har kommet med ny digitaliseringsstrategi. For å ivareta viktige samfunnsfunksjoner og klare en grønn omstilling må vi tenke helhetlig og på tvers av samfunnets forskjellige sektorer, nivå og virksomheter. Teknologien må brukes slik at forvaltningen kan jobbe effektivt og trygt med data og informasjon. Alle offentlige virksomheter har en plikt til å dokumentere og arkivere sine beslutninger og handlinger, grunnlaget for dem og prosessen frem mot dem. Dette er grunnlaget for gjennomsiktigheten, informasjonsfriheten og kontrollen med myndighetsutøvelsen demokratiet vårt bygger på.

Hovedproblemet er at dokumentasjonsforvaltning er definert ut av digitaliseringen gjennom en departementsstruktur som sementere gamle siloer. Kulturdepartementet har historisk sett hatt ansvar for dette fagområdet som i dag i all hovedsak gjelder digitalisering, effektiv saksbehandling og innsyn og som dokumenterer. Arkivering og dokumentasjonsforvaltning gjelder i høyeste grad gjenbruk av informasjon og data, uttesting av kunstig intelligens for bedre gjenfinning, bruk for verdiskaping, identifisering av taushetsbelagte opplysninger og personopplysninger, gjennomgående tjenester, innsyn og bruk av fellesløsninger. Digitalisering involverer samtlige departementer og etater og det gjør også dokumentasjonsforvaltning, som er en del av IT og forvaltningspolitikk. Og her mangler digitaliseringsstrategien vilje til å styre på tvers. Digital dokumentasjon forvaltning kan ikke overlates til kultur alene.

Finansieringen av tiltak som innebygd arkivering, som er Arkivverkets tilnærming til automatisert arkivering, og digitalt innsyn må stimulere til bedre samarbeid og koordinering for å sikre at dokumentasjonen ivaretas i digitale prosesser. I en digital hverdag er ikke organisasjonen ikke opptatt av hierarkiske ansvarslinjer så lenge man evner å løse de store utfordringene. Det er heller slik at det å være opptatt av hierarki og budsjett innenfor sektor er en trussel mot en helhetlig og nyttig digitalisering. Det betyr at en del av de avsatte 2,3 milliarder kroner til nye digitaliseringstiltak i 2025 må kunne finansiere tiltak innenfor innebygd arkivering og tiltak som sikrer dokumentasjon av tjenestene til innbyggerne. Det vil sikre at digitaliseringstiltak bidrar til forenkling og effektivisering i offentlig sektor, bedre offentlige tjenester, økt informasjonssikkerhet og til styrking av den digitale grunnmuren.

Digitale løsninger for en åpen og gjennomsiktig forvaltning

En åpen og transparent offentlig forvaltning er viktig for å bevare og styrke befolkningens tillit. I fjor feiret Digitaliseringsdirektoratet 30 år med digitalt innsyn. Løsningen eInnsyn er verdt en feiring, men en bør også være oppmerksom på at feiringen har et dystert bakteppe. I den senere tid har vi sett at åpenheten er under press.

Manglende journalføring og arkivering gjør innsyn i sakene vanskelig og forklares ofte med at både systemene som er i bruk og at lovverket som stiller krav til dette er for vanskelig. Vi har og eksempler fra media der offentlige organ har uttalt at de var klar over at de brøt loven, men likevel valgte å gjøre det. Det er også et paradoks at en kommune får bøter for å bryte personopplysningsloven fordi de hadde avvik i sin offentlige journal, mens en manglende publisering av journal ikke medfører noen form for sanksjoner. Vi mener lovverket er utdatert og ikke tilpasset en digital forvaltning. Dette gjelder både forvaltningslov, offentlighetslov og arkivlov. Vi etterlyser midler til å gjennomføre nødvendige revisjoner av dette lovverket heller enn å forsøke å gjøre det digitaliseringsvennlig gjennom fragmenterte endringer. Vi ber dere også være oppmerksomme på Datatilsynets sandkasseprosjekt der de sammen med Simplifai og NVE der de tok i bruk maskinlæringsløsning for å journalføre og arkivere e-post. Konklusjonen er at det er mulig å bruke maskinlæring til dette, men at det forutsetter at arkivlovgivningen regulerer dette på en ansvarlig måte.

 eInnsyn er den viktigste kilden til forvaltningens dokumenter. Samtidig med at den er en konkret løsning på en rettighet som uten et slikt verktøy kunne blitt veldig abstrakt har det også alvorlige begrensninger. Den ene er knyttet til at arbeidet der dokumentasjonen som skal være offentlig gjøres med støtte i IT systemer som ikke omfattes av eInnsyn fordi denne tar imot dokumenter fra systemer bygget på Noark standarden. Dermed blir ikke informasjon om at denne dokumentasjonen finnes tilgjengelig for borgerne. Det andre er at kommunal og fylkeskommunal forvaltning har tatt i bruk løsningen i liten grad. Det skyldes blant annet at dette er tilbudt kommunene som en tjeneste med de må betale for å bruke. Slike hindringer burde ikke ligge i veien for å sikre borgerne enklest mulig tilgang til offentlig informasjon fra alle forvaltningsnivå gjennom en løsning.

Evaluering av eInnsyn

Selv om eInnsyn er svært viktig for offentlig innsyn mener vi at den bør evalueres for å finne ut om dette også er tilnærmingen som sikrer innsyn i en digital forvaltning der dokumentasjonen skapes og arkiveres i mange forskjellige IT systemer. Det har også vært sikkerhetshendelser knyttet til eInnsyn de siste åra. Gjennom Open Government partnership forslag til handlingsplan nr 5 vil Norge forplikte seg til å gjennomføre evalueringen som skal undersøke følgende:

• Evaluere om tjenesten understøtter innsynsretten i Offentleglova.
• Evaluere om tjenesten understøtter ønsket om mer fulltekstpublisering
• Evaluere om tjenestens finansieringsmodell er bærekraftig og bidrar til effektivisering i forvaltningen.
• Evaluere om tjenesten har effektiviseringsgevinst for forvaltningsprosesser knyttet til behandling av innsynskrav.

Det er ikke satt av midler til dette før i 2026. Vi oppfordrer dere til å sette av midler i 2025.

Amnesty Norge vil takke for muligheten til å komme med innspill til Stortingets Kommunal- og forvaltningskomités behandling av statsbudsjettet for 2025. Vårt hovedanliggende i denne sammenheng er å peke på menneskerettslige utfordringer knyttet til det foreslåtte kuttet i antall kvoteflyktninger, og dessuten behovet for økte ressurser til Datatilsynet, slik at de kan sikre trygghet på nett. 

Justisdepartementets budsjettforslag, kap 490, post 1: Kutt i antall overføringsflyktninger til Norge 

Amnesty Norge har over flere år fulgt med bekymring med på det synkende antallet mennesker som får bli overført til Norge som en del av FNs kvoteflyktningsordning. 

Rekordmange mennesker er på flukt i verden. Over 100 millioner mennesker, med samme rettigheter som alle oss andre. Noen av disse er ekstra utsatt. De er kanskje traumatiserte, de tilhører en utsatt minoritet, de har lagt ut på flukt med små barn. De har kommet seg til et annet land, men de er ikke trygge der. I følge FNs høykommissær for flyktninger, utgjorde gruppen med behov for gjenbosetting 1,5 millioner flyktninger i 2022, for 2025 er anslaget 2,9 millioner. 

Kvoteflyktningene er de mest sårbare flyktningene, de som befinner seg i en umulig situasjon: de kan ikke sendes tilbake til landet de kom fra. De kan heller ikke bli i det landet de er i. Disse menneskene mangler de mest grunnleggende rettighetene, så som retten til et trygt sted å bo, tilgang på skolegang, mat og vann. I 2023 var 80% av refererte kvoteflyktninger hos FNs høykommissær kvinner og barn, 42% hadde juridiske og fysiske beskyttelsesbehov,  23  % er overlevende av tortur og vold, 22% er kvinner, barn og unge som er særlig utsatte. Dette er de aller mest sårbare og utsatte menneskene.     

Regjeringen forsvarer det foreslåtte kuttet med det store antallet flyktninger fra Ukraina, utfordringen er at over hele Europa tar landene i mot færre kvoteflyktninger. For de mest sårbare er nåløyet for gjenbosetting blitt enda trangere.  Vi i Amnesty mener det er dypt problematisk at Norge nå i praksis stenger en av de få trygge og lovlige veiene for mennesker på flukt.  Vi kan ikke, med god menneskerettslig samvittighet, sette ulike grupper av flyktninger opp mot hverandre på denne måten.  

I henhold til Flyktningkonvensjonens tilleggsprotokoll er statene forpliktet til å samarbeide med UNHCR. Likevel bosettes langt fra alle kvoteflyktninger i tredjeland. I 2022 ble kun 4% av de 1,5 millioner menneskene med behov for gjenbosetting tatt imot i et tredjeland. Høykommissæren har flere ganger oppfordret Norge til å ta imot 5000 kvoteflyktninger i året . Siden 2022 har kvoten gått ned fra 3000 mennesker, til 2000, og endelig til 1000 i inneværende år. Årets forslag på 200 mener vi bryter med etablerte internasjonale spilleregler på flyktningefeltet . Resultatet er at  Norge bidrar ikke i den internasjonale byrdefordelingen som regjeringen Solberg sluttet seg til i den  internasjonale Migrasjonsavtalen fra 2018. 

Amnesty Norge krever at antallet overføringsflyktninger til Norge i 2025 økes til 3000. Det bør i tillegg planlegges for mottak av 5000 i 2026 og kommende år, slik at Norge bidrar i den internasjonale byrdefordelingen og sikrer retten til beskyttelse for flere av de mest utsatte menneskene som er på flukt i en svært urolig verden. 

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets budsjettforslag kap. 1550: Datatilsynet 

Amnesty International er bekymret for datagigantenes konstante overvåkning av menneskers aktivitet på nett. Facebook, Google, TikTok og andre datagiganter har en forretningsmodell og virksomhet som undergraver en rekke menneskerettigheter, blant annet retten til privatliv, ytringsfrihet og frihet fra diskriminering. 

Bevilgninger til Datatilsynet omtales i Kap 1550 i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets budsjettforslag. Forslaget innebærer en økning på i overkant av 2,7 millioner. Vi mener at bevilgningen bør økes med 10 millioner kroner, slik at Datatilsynet får frigjort midler til å analysere, vurdere og føre tilsyn ved datagigantenes virksomhet overfor norske brukere, samt følge opp arbeidet med kunstig intelligens både i Norge og internasjonalt.  

Amnesty Internasjonal foreslår derfor følgende økning i Kap 1550 Datatilsynet, post 1 Driftsutgifter:    

-              Styrke Datatilsynets bevilgning med 10 millioner slik at de har tilstrekkelige ressurser til å beskytte norske internettbrukere mot uønsket overvåkning, påvirkning og manipulasjon, i tråd med norske lover og internasjonale menneskerettighetsstandarder. 

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets budsjettforslag: Oppfølging anmodningsvedtak om atferdsbasert markedsføring samt implementering av DSA 

I september 2024 lanserte Amnesty en undersøkelse om netthets om jøder og muslimer etter 7. oktober. Den peker på at vi vet mindre om teknologiselskapenes moderering av kommentarfeltene enn man gjør i EU, rett og slett fordi Norge ikke ennå har implementert Digital Services Act (DSA). DSA pålegger blant annet de store sosiale medie-plattformene økt åpenhet rundt innholdsmoderering. De må rapportere jevnlig, blant annet om hvor mye innhold de fjerner på grunn av brudd på retningslinjer.  

DSA tredde i kraft i februar i år, men vi vet ikke om og når DSA blir norsk lov. Vi ber Stortinget om å etterlyse en plan for dette. Samtidig bør Stortinget etterlyse oppfølging av Vedtak nr. 196, 12. desember 2022, som ble behandlet i Justiskomiteen. Vedtaket sier følgende: «Stortinget ber regjeringen vurdere hvilket handlingsrom Norge har til å regulere digitale tjenester utover reguleringen i Digital Services Act og Digital Markets Act, med tanke på å vurdere konsekvenser ved et norsk forbud mot reklame som er basert på masseinnsamling av personopplysninger, sporing og profilering av enkeltpersoner på digitale plattformer. Vurderingen skal omfatte både innhentingen, bruken og eventuelt salg/utlevering av personopplysningene.» I statsbudsjettet til Digital- og Forvaltningsdepartementet står det at departementet ser hen til arbeidet med å gjennomføre blant annet DSA, og videre at departementet vil “kome tilbake til Stortinget på eigna måte”.  

Amnesty ber Stortinget om å etterlyse oppfølging av Vedtak nr. 196, 12. desember 2022, samt implementering av EUs Digital Services Act. 

Kommentarer til Statsbudsjettet 2025 kapittel 765, fra Angstforeningen

Angstforeningen er glad for at det avsettes mer midler til psykisk helse, men det som avsettes er på langt nær nok. En av fem personer i Norge har eller vil få en angstlidelse som begrenser dem i hverdagen. Statsbudsjettet gjenspeiler ikke dette i sin satsning.

Det er vanskelig å se at det vil bli en stor helseforbedring ved at det avsettes, som foreslått i Statsbudsjettet, 150 millioner frie midler til kommunene for lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bryter vi det ned på individnivå er det et tilskudd på kr. 27,-/innbygger. Utfordringene innen psykisk helse ute i kommunene er både mange og store.

Dette statsbudsjettet vil i svært liten grad bidra til å forebygge og gjøre hverdagen enklere for dem som har en angstlidelse som begrenser dem fra å delta i arbeidslivet, skole og utdanning og ellers i samfunnet.

Derfor ønsker Angstforeningen at Statsbudsjettet styrkes ved å blant annet å gi økonomisk handlingsrom for:

 Bedre psykisk helse, redusert utenforskap, og økt deltakelse i samfunnet ved å gi:

• Raskere hjelp til mennesker med angst som begrenser dem i hverdagen.
• Lengre behandlingstid for dem som trenger hjelp utover den tid som er vanlig i dag.
• Tilgang til ekstern ressurs (f.eks. angstkoordinator) for å oppnå lik behandling uavhengig av egne og pårørende sine ressurser.
• Informasjon og økt kunnskap om angst og psykisk uhelse i samfunnet og redusere blant annet stigma og skam relatert til angstlidelser og psykisk uhelse.
• Økonomisk støtte til veiledningsgrupper som både gir helsegevinst for den enkelte deltaker og økt kunnskap til brukermedvirkning på individ-, tjeneste- og systemnivå.

Det må utarbeides og gjennomføre et kompetanseprogram basert på erfaring og forskning som inneholder informasjon, veiledning og oppfølgning for NAV-veiledere, HR-personell, tillitsvalgte og ledere i offentlig og privat sektor. Et program relatert til angst og psykisk uhelse om hvordan tilrettelegge arbeidsplassen for mennesker med angst som begrenser dem i arbeid og eller komme ut i arbeidslivet. I henhold til Helsenorge har (eller vil oppleve) 20 til 25% av befolkningen en angstdiagnose som begrenser dem i hverdagen. Målsetning er å redusere utenforskap og gi flere med en angstdiagnose og annen psykisk uhelse en bedre arbeidshverdag og få flere til å gå fra trygd til arbeid.

Det må utarbeides og gjennomføre et kompetanseprogram basert på erfaring og forskning som inneholder informasjon, veiledning og oppfølgning for helsesykepleiere, veiledere i skolen og på utdanningsinstitusjoner, samt utdannings- og skoleledere. Et program relatert til angst og psykisk uhelse om hvordan tilrettelegge skole og utdanningsinstitusjonene for mennesker med angst som begrenser dem i skole og utdanning. I henhold til Helsenorge har (eller vil oppleve) 20 til 25% av befolkningen en angstdiagnose som begrenser dem i hverdagen. Målsetning er å redusere utenforskap og få flere med en angstdiagnose og annen psykisk uhelse til å få en bedre skolehverdag og til å gjennomføre skole og utdanningsløpet.

Norske kommuner står overfor store utfordringer knyttet til arealbruk, transformasjon av bygningsmasse og klimasikringstiltak. De fleste kommuner mangler imidlertid nødvendig arkitektfaglig kompetanse, noe som skaper et betydelig samfunnsproblem. Manglende kompetanse fører til vanskeligheter med å håndtere lovpålagte oppgaver innen plan- og byggesaksbehandling, samt med å oppfylle nasjonale forventninger til kommunal planlegging. For å møte disse utfordringene må regjeringen iverksette tiltak for å styrke arkitektur- og plankompetansen i kommunene. 

Arkitekturens bredere betydning for folkehelse og bærekraft 

• Arkitektur er mer enn bare utforming av bygg, interiør og landskap. Det handler også om hvordan det fysiske miljøet påvirker folkehelse, bærekraft og effektiviteten i kommunenes driftsbudsjetter.  

• Våre bygde omgivelser har en direkte innvirkning på hvordan vi lever, arbeider og deltar i samfunnet. Gode omgivelser kan fremme fysisk aktivitet, redusere sosiale forskjeller og bidra til økt livskvalitet. Samtidig kan arkitektur og god planlegging gi betydelige samfunnsbesparelser i form av økt produktivitet og redusert sykefravær. 

Arkitekturkompetanse som en nøkkel til å løse samfunnsutfordringer 

• For å håndtere viktige samfunnsutfordringer som helse og omsorg, oppvekst, kriminalitetsforebygging, mobilitet og miljø- og klimautfordringer, er arkitekturkompetanse avgjørende.  

• Kommunene har et ansvar for å jobbe strategisk og langsiktig med utvikling og planlegging. Dette krever en dyp forståelse for hvordan fysisk planlegging kan bidra til løsninger på samfunnets utfordringer, spesielt i møte med en stadig aldrende befolkning og økende klimautfordringer. 
   

For å gi kommunene bedre verktøy for å sikre en bedre og mer bærekraftig utvikling av norske byer og tettsteder, bør regjeringen: 

Sette av øremerkede midler til arkitektkompetanse  

• Kommunene trenger øremerkede midler til arkitektkompetanse. Dette vil gjøre kommunene bedre i stand til å fungere som effektive bestillere, og til å planlegge med fokus på folkehelse, bærekraft og økonomisk effektivitet. 
   

Styrke Bylivsenteret 

• Bylivsenteret er et nasjonalt ressurssenter for bærekraftig by- og tettstedsutvikling, og må styrkes med økte midler. Forutsigbare og tilstrekkelige tilskudd er avgjørende for å hjelpe flere kommuner, og sikre kontinuitet i senterets viktige arbeid med å støtte kommunene i by- og tettstedsutvikling.  

Øke kompetansemidler 

• Tilskuddsordningen fra Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) med kompetansemidler innen planlegging, kart og geodata, må styrkes ytterligere.  

Utarbeide en ny nasjonal arkitekturpolitikk 

• Regjeringen har igangsatt arbeidet med en utredning av en ny nasjonal arkitekturpolitikk. Det er avgjørende at dette arbeidet prioriteres og resulterer i en ny arkitekturpolitikk, slik at kommunene får klare retningslinjer og støtte til å bruke arkitektur som et verktøy for bærekraftig samfunnsutvikling. 

Utrede etablering av en riksarkitekt 

• For å sikre en sammenhengende og overordnet arkitekturpolitikk på tvers av kommuner og regioner, bør det settes i gang et utredningsarbeid for å etablere en riksarkitekt. En riksarkitekt vil kunne ha et nasjonalt ansvar for å heve kvaliteten i planlegging og arkitektur, samt sikre at nasjonale mål om bærekraftig byutvikling, estetikk og miljøvennlig arkitektur blir fulgt opp. Dette vil også styrke samarbeidet mellom statlige og kommunale aktører, og sørge for at det finnes en tydelig faglig ledelse innen arkitektur og byutvikling på nasjonalt nivå. 
   

Innspillet kommer fra arkitektorganisasjonene:
NAL - Norske arkitekters landsforbund
NLA - Norske landskapsarkitekters forening
NIL - Norske Interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening
AIN - Arkitektbedriftene i Norge
Afag - Arkitektenes fagforbund

Innspill til KDD statsbudsjett 2025 fra FFA, Forskningsinstituttene

Vi viser til vår anmodning om å møte i komiteens budsjetthøring og vil med dette kommentere regjeringens budsjettforslag ihht Kommunal- og distriktsdepartementets Kap 533, post 69 Mobilisering til forskingsbasert innovasjon.

Forslag til ordning som vil mobilisere forskning og innovasjon i hele landet

Norge står overfor store omstillingsutfordringer. Klimautfordringen, demografiendringer og fraflytting fra distriktene, det geopolitiske bildet og norsk næringslivs nødvendige omstilling betyr at vi må investere i forskning og utvikling (FoU). Norske bedrifter investerer lite i FoU, relativt til andre land det er naturlig å sammenligne seg med[1]. Da må vi ha ordninger som bidrar til å mobilisere bedrifter til FoU-innsats i bredden av næringslivet og i alle landets regioner.

Det er i dag et behov for en ordning hvor små- og mellomstore virksomheter har mulighet til å initiere og samarbeide med forskningsmiljøer i små og mellomstore FoU-prosjekter. Dette vil være viktig for å styrke næringslivets tilgang til forskerkapasitet, og for å styrke bedriftenes investeringer i forskning i alle regioner. En slik ordning vil være en viktig døråpner for å etablere et tett og godt samarbeid mellom forskningsmiljøene og bedriftene, og vil på sikt lede til økt innovasjon, styrket konkurransekraft, omstilling og bærekraft.

Brandtzæg-utvalget utredet tiltak for å styrke distriktsnæringslivet i NOU 2020:12. De mente nasjonale ordninger ikke er tilstrekkelige for å omstille og videreutvikle næringslivet i hele landet. Utvalget tok derfor til orde for å trappe opp den regionale innsatsen for at næringslivet i distriktene skal bruke mer forskningsbasert kunnskap i egen utvikling, gjennom samarbeid med forskningsmiljøer. Dette mener vi det fortsatt er ytterligere behov for.

Dagens FORREGION gir bedrifter med liten eller ingen erfaring med forskning støtte til små forprosjekter for å teste ut samarbeid med forskningsmiljøer. Dersom forprosjektet er vellykket, er imidlertid neste “trinn” p.t. hovedprosjekt med støtte fra Forskningsrådet, hvor minste søknadssum er 2 millioner kroner årlig. For å utløse 2 millioner kroner i støtte, kreves om lag 2 millioner i egenfinansiering, og det er meget hard konkurranse om midlene. Mange bedrifter har imidlertid ikke behov for så store forskningsprosjekter for å løse sine FoU-utfordringer, noen har heller ikke tilstrekkelig egenfinansiering. Pr. nå “mangler” en ordning som kan gi støtte fra 500 000 kr opp til 2,5 millioner kroner pr. prosjekt. Vi mener en slik ordning vil være viktig for næringslivet i mange regioner, da den vil muliggjøre en større fleksibilitet og tilpasning til bedriftenes behov.

Vi foreslår en utvidelse og styrking av dagens FORREGION med FORREGION II, hvor beløpsgrensene settes slik:

• Kvalifiseringsstøtte: prosjekter fra minimum kr 500 000
• Hovedprosjekter: prosjekter fra minimum kr 1 000 000.

Målet med ordningen er å styrke regionenes evne til omstilling og innovasjon gjennom å mobilisere lokale og regionale bedrifter til økt FoU-innsats. Ordningen skal finansiere prosjekter basert på kvalitet, bidra til å ta forskning i bruk i bedriftene, og stimulere til tettere samarbeid mellom forskningsorganisasjoner og bedrifter. Den skal bidra til økt konkurransedyktighet og omstilling i norsk næringsliv i hele landet, gjennom å stimulere til mer forskningsstøttet innovasjon i bedriftene. Dette vil også bidra til å skape nye arbeidsplasser.

Innføring av en slik ordning FORREGION II har flere begrunnelser:

• Effektivitet. Gjennom å bruke erfaringene fra prosjektstøtte til forskning utviklet for regionale formål, vil midlene kanaliseres på en effektiv måte. Gjennom en utvidelse av FORREGION vil regionene lettere kunne se helheten i virkemiddelbruken.
• Regional forankring. Regionene har ulike behov for FoU-intensitet og konsentrasjon, og satsingsområdene må tilpasses regionale behov. Ved å utvide FORREGION vil man effektivt bidra til å forankre regionale kunnskapsbehov i velfungerende instrumenter, og mobilisere bedriftene til FoU-aktivitet. Dette kan også bidra til å «fylle gapet» mellom det regionale nivået og nasjonale virkemidler.
• Oppnå gevinster. Regjeringen har et uttalt mål om å øke næringslivets FoU-andel til to prosent av brutto nasjonalprodukt. Skal dette målet være mulig å nå, må en større bredde av næringslivet insentiveres til økt FoU-aktivitet. Ordningen vil bidra til å utvikle FoU-intensive bedrifter i hele landet.
• Det er lønnsomt. Samarbeid mellom forskningsorganisasjoner og bedriftene er lønnsomt. Evalueringer viser at samarbeid med teknisk-industrielle institutter har resultert i økt verdiskaping med 10 mrd. kroner over en 10-årsperiode[2]. Et annet eksempel viser at effekten av 4 milliarder kroner i energiforskningen har gitt 16 mrd. realisert i Norge[3].
• Et mer helhetlig virkemiddelapparat. Ordningen vil bidra til et mer helhetlig virkemiddelapparat, ved å tette et hull mellom eksisterende virkemiddelapparat.

Vi ber Stortinget om å styrke distriktsnæringslivets tilgang på forskningsbasert kunnskap ved å etablere FORREGION II. Ordningen bør trappes opp over en 2-årsperiode til 250 MNOK. Vi foreslår derfor at:

Kommunal- og distriktsdepartementets Kap 533, post 69 Mobilisering til forskingsbasert innovasjon styrkes med 125 mill. kr i 2025.

[1] Regjeringens strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling 

[2] https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/1254016751255.pdf

[3] https://www.energi21.no/siteassets/2018-12-12-impello-menon-energiforskning-gir-verdiskaping.pdf

Kap. 554 Kompetansesenter for distriktsutvikling, post 73 Merkur 

Bokhandlerforeningen arbeider for å styrke litteraturen og bokas plass i samfunnet. Vi skal sikre bokhandlerne gode rammevilkår som bidrar til at folk i hele landet får tilgang til et mangfold av litteratur. Landets 460 bokhandlere er avgjørende for å rekruttere nye lesere og inspirere enda flere til å lese bøker og oppdage ny litteratur. 

Den lille bokhandelen har et stort ansvar på små steder. Den er kulturbærer, rekrutterer lesere og tilbyr et stort utvalg av litteratur til innbyggere i sitt lokalsamfunn. Men marginene i bokhandelen er presset.

Merkur bok bidrar til å sikre bok- og kulturtilbud i hele landet.  Merkur bok bidrar til kompetanseheving og er et kjærkomment tilbud til de aller minste distriktsbokhandlerne. Merkur bok spiller en vesentlig rolle ved omstilling og generasjonsskifter, og bidrar til at flere bokhandler kan fortsette å spre leselyst med nye eiere. Mange av bokhandlerne som har deltatt på fagprogram i regi av Merkur bok, oppgir at deltakelsen har gitt viktig inspirasjon til å fortsette som distriktsbokhandler.   

Færre bokhandler vil bety at færre kjøper og leser bøker. Skal vi lykkes med å få flere til å lese, må folk både kunne låne og kjøpe bøker. Den lokale bokhandelen er eksperter på å tilpasse utvalget til sine innbyggere. Årlig kan en liten bokhandel selge 3-4 tusen forskjellige titler, selv i små kommuner med mindre enn 6-7000 innbyggere. Forsvinner bokhandelen, så forsvinner tilgangen til bøker der folk er. Når vi vet at tre av fire bøker kjøpes i norske bokhandler, må vi kunne forvente at en nedgang i antall bokhandler vil ha stor effekt, ikke bare på tilgangen til litteratur, men også på lesing. Derfor er det avgjørende at bokhandelen også i årene fremover har rammebetingelser som gjør til at de kan fortsette å tilby et bredt spekter av litteratur til hele befolkningen. 

Kriterier for deltakelse i Merkur bok. I dag er det slik at bokhandler som har mindre enn 7 millioner i omsetning totalt, kan delta i ordningen. Vi mener at kriteriene for å delta i Merkur bok bør bestemmes ut fra bokomsetning og ikke omsetning totalt. Det vil bidra til at flere av landets minste bokhandler kan delta i ordningen.

Vi ser for øvrig også at kommuner som aktivt legger til rette for lokale innkjøp, for eksempel innkjøp av bøker til folke- og skolebibliotek, bidrar til å styrke bokhandelens lønnsomhet. Dermed sikrer de også befolkningens tilgang til et mangfold av bøker der de bor. En foreslått lovendring om offentlige innkjøp (NOU 2023: 26) kan gjøre det enklere for kommuner å kjøpe inn varer og tjenester fra lokale leverandører. Ved å heve grensen for når offentlige innkjøp må legges ut på anbud gis kommunene større frihet til å handle lokalt. I dag er grensen på 100 000 kroner, nå er denne foreslått endret til 300 000 kroner. Det å heve terskelverdien for offentlige innkjøp kan bidra til at flere kommuner velger lokale leverandører. Vi håper dette også er noe komiteen vil støtte opp om.  

Forslag til merknad:

• Komiteen anerkjenner betydningen av Merkur bok og mener at kriteriene for å delta i Merkur bok må bestemmes ut fra bokomsetning og ikke omsetning totalt.  

Tillitsreform

NTL er positive til at regjeringen viderefører arbeidet med en tillitsreform i staten. Departementet har oppgitt at mål- og resultatstyringen skal utvikles for å unngå at tilsattes faglige selvstendighet ikke avgrenses. En tillitsbasert styring av offentlig sektor er ikke forenlig med kontroll- og overvåkingsregimer knyttet til individuell arbeidsinnsats. NTL mener regjeringen må pålegge virksomhetene å gjennomgå innførte kontrolltiltak i virksomhetene for å avskaffe unødvendige kontrollsystemer. Vi anmoder komiteen om å be om en oversikt over hvilke tiltak regjeringen har iverksatt for å avvikle overflødige kontrollsystemer.

 Digitaliseringen i staten er et av de områdene med lavest grad av medbestemmelse. Digitale systemer kan effektivisere og forbedre oppgaveløsningen, og berører i stor grad de ansattes arbeidshverdag. Vi anmoder komiteen om å be om en oversikt over hvilke tiltak regjeringen iverksetter for å sikre medbestemmelse på sentrale digitaliseringsprosesser ledet av DFØ og øvrige direktorater.  

Tilsynet for universell utforming av IKT

Fremlegget til statsbudsjettet for 2025 vil bety enn svekkelse på en tredjedel av tilsynet sett opp mot 2023. Dette har store konsekvenser for arbeidet med å redusere digitalt utenforskap, noe som direkte påvirker mulighetene for enkeltpersoners deltakelse i samfunnslivet. Dette skjer trass i at styrking av UU-tilsynet er et tiltak i den nye digitaliseringsstrategien som ble lagt fram for få uker siden. Riksrevisjonen har i sin rapport, fra september i år, pekt på at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet bør styrke sin samordnings- og pådriverrolle for ansvarlig bruk av kunstig intelligens (KI) i offentlig sektor. Dette inkluderer videreutvikling av virkemiddelapparatet, regulatoriske avklaringer og samordna tolking av regelverk knytt til KI. Dette innebærer oppgaver som naturlig hører hjemme i digitaliseringsdirektoratet og UU-tilsynet.

 I 2021 vedtok Stortinget å innføre webdirektivet, der kostnaden for administrativ oppfølging ble beregnet til 9,1 stillinger. Til tross for Stortingsvedtaket har man ikke foretatt en faktisk bevilgning. Kostnaden for 9,1 stilling pluss 1 million kroner i lisenser utgjør 12,2 millioner kroner per år.

 Mangelen på midler skaper en krevende situasjon for kva aktiviteter og kontroller tilsynet kan utføre. Tilgjengelighetserklæringen, omfatter over 2500 offentlige virksomheter og 7200 erklæringer. Den har ført til store forbedringer i arbeidet med digital inkludering. Per i dag har UU-tilsynet midler til å holde ordninga oppe ut året, men fra neste år må tilsynet legge ned denne ordningen dersom midlene ikke kommer på plass.

Siden 2021 har det blitt investert over 35 millioner kroner i løsninger for datadrevet digitalt tilsyn. Dette inkluderer sentral rapportering gjennom tilgjengelighetserklæringen, en dataplattform, IT-støtte og automatisk kontroll. Disse løsningene gjør det mulig for en ansatt å utføre arbeidsoppgavene til ti ansatte uten tilsvarende løsninger. På grunn av manglende tildelinger kan disse løsningene ikke settes i produksjon, og både investeringen og den potensielle gevinsten står i fare for å gå tapt. Det betyr at den innovative og effektive måten å føre tilsyn på vil måtte avvikles.

 Lokalt vil dette få alvorlige konsekvenser for Leikanger, der fem arbeidsplasser vil kunne forsvinne. Dette representerer 25 prosent av dagens tilsynsstab og innebærer en kraftig nedbygging av et internasjonalt anerkjent fagmiljø.

 Utlendingsfeltet

NTL mener at antall overføringsflyktninger ikke bør senkes fra dagens nivå. Norge har internasjonale forpliktelser i til å ivareta personer på flukt, som å gjenbosette flyktninger i tråd med henvendelser fra FN-UNHCR. NTL mener at Norge bør gjenbosette og ta imot overføringsflyktninger i tråd med henvendelse fra FN-UNHCR.

 UDI har store restanser i mange sakstyper, og budsjettforslaget på kapittel 490 gir ikke UDI mer saksbehandlingskapasitet, en kapasitet som allerede har blitt bygget ned gjennom budsjettsituasjonen i inneværende år. Dette vil medføre økte restanser som vil føre til økt belastning på de ansatte, og store sosiale og økonomiske konsekvenser for søkerne. Videre skaper lang saksbehandlingstid en risiko for at UDI vil kunne streve med å levere fullt ut på sitt samfunnsoppdrag, som rettidige vedtak, og ivaretakelse av utlendingsforvaltningens kontrollfunksjon iblant annet arbeidssaker. Dette kan ha negative konsekvenser for bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og menneskehandel.

 Lov om statsansatte

Departementet har igangsatt et arbeid som skal gjennomgå statsansatteloven. I mars ferdigstilte en partssammensatt arbeidsgruppe en rapport, men oppfølgingen fra departementet har latt vente på seg. Lovforarbeidet forut for iverksettelsen av statsansatteloven i 2017 var preget av hastverk og rettstilstanden på flere områder er beheftet med usikkerhet.

 Det er behov for en helhetlig gjennomgang av loven slik at ansettelser og oppsigelser i staten sikrer rettssikkerheten til de ansatte. NTL ber komiteen innstille på at regjeringen legger frem et helhetlig endringsforslag i løpet av vårsesjonen 2025.

Forsterke kommuneøkonomien - kap 571, post 60 
 
Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) har som mål at alle som ønsker det, skal kunne delta i idrett. Derfor er vår visjon “idrettsglede for alle”. Med inkludering, samhold og folkehelse som konsekvens.  

Det er vår overordnede og prinsipielle holdning at bosted og kommunetilhørighet ikke skal være avgjørende for fritidsaktivitet, for idrettsdeltakelse eller for mulighetene til å kunne leve aktive liv.  

På vegne av Justis og Beredskapsdepartementet utarbeidet Oslo Economics i 2022, en rapport om kjennetegn ved barn og unge som begår kriminelle handlinger og virkninger av straff. 
 
Analysene viser at det er en sammenheng mellom de som begår kriminelle handlinger i ung alder og oppvekstsvilkår. Dårligere oppvekstsvilkår øker sannsynligheten for å begå kriminelle handlinger. Videre skriver de at “Å satse på forebygging av kriminalitet før lovbrudd begås vil trolig være minst like viktig for å redusere ungdomskriminalitet som gode straffereaksjoner.” 

For NIF er det viktig at tilgangen på idrettsanlegg og muligheten for å kunne delta i idrett, sikres i alle kommuner. Skal det bygges flere idrettsanlegg eller skal kommunene åpne sine anlegg gratis for alle barn og unge i frivillige lag og foreninger, må kommunens frie midler styrkes slik at dette kan gjennomføres.  

Om vi sammen skal kunne hindre at økonomi blir en barriere for idrettsdeltakelse, må kommunene ha mulighet til å kunne invitere inn og understøtte familier som ikke selv kan prioritere deltakelse i fritidsaktiviteter. Et samarbeid med frivilligheten om å få redusert økonomi som en barriere for deltakelse krever også at kommunene har ressurser til det. NIF er særlig opptatt av at det skal sikres fungerende ordninger for betaling av deltakelse i fritidsaktivitet for barn i familier som mottar støtte til livsopphold fra NAV (kommunalt). Dette har NIF også tatt opp i vårt innspill til Ekspertgruppen barn i fattige familier. 

NIF tror at frivillig sektor – og for vår del idrettsbevegelsen – kan spille en enda større rolle i å utvikle de lokalsamfunnene vi vil ha. Idrettens kraft er formidabel når det gjelder å inkludere personer inn i meningsfylte fellesskap. Det er flere eksempler på gode samarbeid mellom idrettslag og kommune som gir gjensidig berikelse og til sammen store samfunnsgevinster.   

I Drammen har satsingen i Fjell bydel gitt gode resultater som både oppleves som en styrking av idrettstilbudet og som en viktig del i kommunens arbeid med inkludering av personer med minoritetsbakgrunn inn i lokalsamfunnet. 

I Bergen har kommunen en områdesatsing i fire områder; Slettebakken, Solheim, Olsvik og Loddefjord, der idrettsrådet i samarbeid med idrettslagene legger til rette for styrkede tilbud til innbyggerne.  Verdt å nevne er LIM-prosjektet på Slettebakken der idrettslagene i området gir tilbud om Lekser, Idrett og Mat i forlengelse av skoledagen. 

NIF ønsker at staten bidrar til at idrettsråd og idrettslag i større grad blir brukt og styrket som ressurs i sine områdesatsinger. Vi ønsker også velkommen det Stortingsmelding 28, Gode bysamfunn med små skilnader, sier om bedre kunnskapsgrunnlag for kommuner (kap. 6.3.2) og om effekter av områdesatsinger (kap. 6.3.3). NIF ønsker at idrett og annen frivillighet inkluderes i dette.  

NIF mener: 

• Det er prinsipielt feil at hvor du vokser opp skal påvirke barns oppvekstsvilkår, derfor må kommuneøkonomien generelt styrkes.   
• Kommunale og offentlige bygg må være åpne og gratis å leie for frivilligheten.  

Kap 575 – ressurskrevende tjenester, post 60 – overslagsbevilgning 

For å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne må idretten og myndighetene samarbeide. Vi skal sørge for at idrettstilbudene er der. Myndighetene må ta ansvar for at personer med nedsatt funksjonsevne har mulighet til å delta. Derfor er vi glade for at regjeringen har en offensiv likestillingspolitikk som sier at alle, uansett funksjonsevne, skal bli inkludert i samfunnet.  

Det krever ressurser. Ikke bare penger til utstyr, men også ressurser til å ha nok ansatte. Dersom døve, døvblinde og hørselhemmede skal være integrert og inkludert i det ordinære idrettstilbudet er tilgangen på tegnspråktolker utenfor ordinær arbeidstid avgjørende. Mange døve og hørselshemmede opplever dessverre å få avslag på tegnspråktolk på ettermiddag, kveldstid og i helger – da idretten og frivilligheten ellers foregår. 

 Dagens ledsager-, tegnspråktolk- og assistentordning gir personer over 18 år rett til tolke- og ledsagerhjelp i utlandet i forbindelse med studier eller arbeid. I disse tilfellene dekker NAV alle kostnadene. For deltakelse på organisert idrettsaktivitet i utlandet derimot, må utøveren selv dekke kostnadene til tegnspråktolk. 

 I rapporten om idrett for mennesker med funksjonsnedsettelser (2020), sier over halvparten av de som trenger ledsagere at mangelen på dette har begrenset deres idrettsdeltakelse. I tillegg oppgir hver tredje utøver med ledsagerbehov som har sluttet med idrett at mangelen på ledsager var helt, eller delvis grunnen til at de sluttet.  

 Rettighetsfesting av BPA har stor betydning for å sikre alle like muligheter til å delta i idretten både som aktive og som frivillige. Med en slik rett kan brukeren selv kreve å få styre tildelte tjenesteressurser til personlig assistanse.  
 
Idretten vil poengtere at disse ordningene er helt avgjørende for at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne leve normalt aktive liv.  

NIF mener: 

• Stortinget må styrke kommunenes økonomi, for å sikre bygging og rehabilitering av flere idrettsanlegg i Kommune-Norge og at kommunene er robuste nok til å bidra til at alle med funksjonsnedsettelser kan delta i samfunnslivet. 
• Stortinget må sikre at tegnspråktolktjenesten har tilstrekkelig kapasitet, også på kveldstid og i helgene. Det vil bidra til at hørselshemmede gis mulighet til å delta i idrett på lik linje med andre.
• Stortinget må endre regelverket om ledsagere til også å gjelde rett til ledsager, assistent og tegnspråktolk ved organiserte idrettsreiser i utlandet. 

Om Ungdom og Fritid

Ungdom og Fritid er en landsdekkende medlems- og interesseorganisasjon for fritidsklubber i Norge. Vi representerer over 700 fritidsklubber som når ut til 120 000 barn og unge, og støtter 3000 ungdomsarbeidere. Vårt mål er å sikre at alle barn og unge, uavhengig av bosted, har tilgang til kvalitetsrike og inkluderende fritidstilbud. 

Hva er en fritidsklubb?

Fritidsklubber er åpne møteplasser for ungdom, der medvirkning står i sentrum. Ungdom deltar aktivt i utformingen av aktivitetene, som kan være alt fra kreative prosjekter og idrett til sosialt samvær. Klubbene er gratis og tilgjengelige for alle, med en spesielt viktig rolle for ungdom med lav sosioøkonomisk status, minoritetsbakgrunn eller svake sosiale nettverk. Gjennom relasjonsbygging og ungdomsmedvirkning skapes tillit, inkludering og stabilitet – viktige faktorer i det forebyggende arbeidet.

Sårbarhet i fritidsklubbstrukturen grunnet svak kommuneøkonomi og manglende prioritering

Til tross for regjeringens uttalte intensjoner om å styrke fritidsklubbene, gjenspeiles ikke dette i statsbudsjettet for 2025. Fritidsklubbene er i stor grad avhengige av kommunale midler, da de i hovedsak er en kommunal struktur. Mange kommuner opplever imidlertid betydelig økonomisk press, som fører til at ikke-lovpålagte tjenester, slik som fritidsklubber, ofte blir nedprioritert eller kuttet. Selv om regjeringen har økt kommunenes frie inntekter med 6,8 milliarder kroner, vil 3,2 milliarder av dette gå til å dekke kostnadsøkninger knyttet til befolkningsendringer og pensjonsforpliktelser. KS anslår at kommunenes reelle behov ligger på 10 milliarder kroner, noe som etterlater en underfinansiering på 6,4 milliarder kroner. Dette gjør fritidsklubbene spesielt utsatte.

Ungdom og Fritid deler KS sin bekymring over det økende gapet mellom hva kommunene forventes å levere, og hva de faktisk kan gjennomføre innenfor dagens økonomiske rammer. Fritidsklubbene, som mangler lovfesting, øremerkede midler og statlige insentiver, er særlig sårbare. Vi er dypt bekymret for hvordan dette påvirker fritidstilbudet for ungdom, både nå og i fremtiden. Mangelen på økonomisk støtte og nasjonale insentiver gjør det utfordrende for kommunene å prioritere dette viktige feltet, noe som kan få alvorlige konsekvenser for ungdommenes fritidstilbud og sosiale inkludering.

Fritidsklubbenes samfunnsrolle og rett til fritid

Fritidsklubbene utgjør en sentral del av den kommunale infrastrukturen og er avgjørende for å oppfylle barns rett til fritid og lek, som nedfelt i Barnekonvensjonens artikkel 31 og Fritidserklæringen. For å oppfylle disse forpliktelsene er det nødvendig med en målrettet styrking av fritidsklubbene som inkluderende møteplasser for barn og unge uavhengig av bakgrunn og bosted. Fritidsklubbene tilbyr et unikt lavterskeltilbud hvor ungdom får mulighet til å delta i meningsfulle aktiviteter, utvikle ferdigheter og bygge sosiale relasjoner. For å sikre at disse møteplassene opprettholder sin kvalitet og bærekraft, må fritidsklubbsektoren styrkes gjennom stabil og forutsigbar finansiering på både kommunalt og nasjonalt nivå.

Utfordringer i dagens tilskuddsordninger

Den statlige utredningen om fritidsklubbfeltet fra november 2023 avdekket at mange klubber er marginalt finansiert, og at det er store variasjoner i kommunenes prioritering av disse tilbudene. Videre er Bufdirs tilskuddsordning, "Tilskudd til inkludering av barn og unge," ikke foreslått økt i statsbudsjettet for 2025. Det er også uklart hvor mange fritidsklubber som mottar støtte gjennom denne ordningen.

Dersom det ikke øremerkes midler til fritidsklubbene i kommunenes overføringer, er det avgjørende at statlige midler tiltenkt denne sektoren faktisk når frem. For å sikre dette må Bufdirs tilskuddsordning gjennomgås og justeres slik at den treffer fritidsklubbene mer presist. Ved å målrette midlene mot denne sektoren, kan vi sikre at ungdom over hele landet får tilgang til gode og inkluderende fritidstilbud.

Forslag til forbedringer

Vi foreslår at tilskuddsordningen tilpasses etter en modell lik den for frivilligsentralene, med øremerkede midler og forskriftsfestede krav til drift og kvalitet. Dette vil sikre at kommunene kan etablere og drifte fritidsklubber på en rettferdig og forutsigbar måte.

Ungdom og Fritid anbefaler komiteen om å:

Foreslå en merknad om å revidere "Tilskudd til inkludering av barn og unge" slik at den sikrer at statlige midler når frem til fritidsklubbene:

Komiteen ber regjeringen gjennomgå tilskuddsordningen for å sikre at statlige midler målrettes mot fritidsklubbene, som utgjør en viktig del av den kommunale strukturen. Vi anbefaler at ordningen justeres ved å etablere en egen kategori for "fritidsklubb," med en klar definisjon som medvirkningsbasert, profesjonelt ungdomsarbeid på åpne møteplasser. Dette vil sikre at midlene støtter etablering, drift og utvikling av fritidsklubber, som spiller en sentral rolle i sosial inkludering og forebyggende arbeid i kommunene. Videre bør det innføres en rapporteringsmekanisme for å sikre oversikt over hvor mange fritidsklubber som søker og mottar midler, slik at ordningens effekt kan vurderes mer tydelig.

Staten har det overordnede ansvaret for at barns rettigheter blir oppfylt. Barneombudet mener det er bekymringsfullt når staten delegerer oppgaver til kommunene, uten å sikre at de har tilstrekkelige ressurser. FNs barnekomité har anbefalt at Norge i betydelig grad styrker sin innsats for å sikre at hver kommune blir tildelt de midlene de trenger for å oppfylle sine forpliktelser når det gjelder å gjennomføre barns rettigheter.

Utfordringer knyttet til utenforskap blant barn og unge krever stort fokus, og det viktig at myndighetene fremover har en rettighetsbasert tilnærming i arbeidet med å adresse disse utfordringene. Vi har tillit til at mange kommuner vil prioritere tjenester til barn. Men vi ser også at barns interesser ofte må vike i lokale prioriteringer. Dette gjelder særlig tjenester til barn i utsatte situasjoner og barn som tilhører marginaliserte grupper.

I årene som kommer blir det viktig å styre prioriteringene og hindre at forskjellene i tjenestene til barn øker. Det er godt dokumentert at investering i barns oppvekst og utvikling vil spare samfunnet for betydelige menneskelige og økonomiske kostnader.^[i] Vi oppfordrer derfor komiteen til å styrke det forebyggende arbeidet i tråd med Regjeringens ambisjoner i Perspektivmeldingen 2024.

Midler til lavterskel psykisk helsehjelp til barn og unge

Regjeringen vil styrke kommunenes rammetilskudd med 150 millioner kroner for å utvikle gode lavterskeltilbud innen psykisk helse. Barneombudet stiller spørsmål ved om tilskuddet møter kommunenes forpliktelse til å gi barn og unge psykisk helsehjelp, og ved om frie midler vil sikre at barn og unge prioriteres i de kommunale budsjettprioriteringene.

For seks år siden løftet FNs barnekomite barn og unges psykiske helse frem som ett sentralt område med behov for rask innsats og med behov for tilstrekkelig med ressurser, også i kommunene. Til tross for at kommunene har ansvar for behandling og oppfølging av barn og unge med milde til moderate psykiske plager,^[ii] er det fortsatt stor variasjon i hvordan kommunene tilbyr oppfølging og behandling. Videre hvordan tilbudet er organisert og hvilke tjenester som tilbys. Dette fører til en situasjon der vi ikke kan si om barn får den hjelpen de trenger.^[iii]

Barneombudet anbefaler derfor at komiteen vurderer om budsjettmidlene er tilstrekkelige og imøtekommer kommunenes ansvar i å gi lavterskel psykisk helsehjelp til barn og unge.

Midler til fullfinansiering av barnevernsreformen

Barnevernet står i en særstilling blant de kommunale velferdstjenestene. Myndighetsutøvelsen er kompleks og krevende. Ettersom barnevernet kan gjennomføre inngripende tvang mot barn og familier, har Stortinget et særlig ansvar for å følge med på at alle kommunale barneverntjenester er rustet til å ivareta oppgavene de er satt til å utføre. Barnevernsreformen setter høyere faglige og økonomiske krav til kommunen.

En grunnleggende forutsetning for at kommunene når reformens målsetning er at de lykkes med det forebyggende arbeidet. Samtidig må kommunene ivareta barn og unge som har behov for omfattende og spesialiserte barnevernstiltak. Omstillingen er krevende og fordrer midler til både forebygging og kostbare tiltak.

Barneombudet har lenge vært bekymret for om kommuner (på grunn av høye egenandeler) velger bort dyre tiltak.  Nedgangen i både omsorgsovertakelser og hjelpetiltak styrker vår bekymring.[iv] I tillegg viser Bufdirs beregninger at kommunene har utgifter til statlige egenandeler med om lag 1,19 mrd kr årlig, mens de har fått en rammeoverføring med om lag 1,47 mrd kr. Dette gir et begrenset rom for å styrke forebyggende tjenester og det kommunale barnevernet i tråd med reformens mål.[1] Det er derfor nødvendig med en større satsning på forebyggende tiltak, barnevernet og støttetjenester i kommunen.

Menon Economics leverte i desember 2023 første statusrapport i evalueringen av reformen.[v] Funnene er bekymringsfulle og det vises blant annet til at det mangler en samlet forståelse i kommunene av hva som ligger i begrepene forebyggende arbeid og tidlig innsats. De anbefaler derfor at det utarbeides nasjonale retningslinjer/veiledning i tidlig innsats og forebyggende arbeid i kommunene. Barneombudet støtter dette.

Barneombudet anbefaler derfor at komiteen

• bevilger tilstrekkelig midler til at kommunene kan ivareta både tiltak i barnevernet og det forebyggende arbeidet
• ber regjeringen utarbeide nasjonale retningslinjer for tidlig innsats og forebyggende arbeid i kommunene

Tilsynsordningen med omsorgen for enslige mindreårige i asylmottak må styrkes

Barneombudet har i en årrekke tatt til orde for at omsorgsansvaret for enslige mindreårige må overføres fra UDI til barnevernet, slik at alle barn under offentlig omsorg er omfattet av det samme regelverket.

Hvis Stortinget ikke ønsker å overføre omsorgen til barnevernet, må Stortinget sikre at det bevilges vesentlig mer penger til tilsynsordningen med omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak. Kun tre tilsyn ble gjennomført i 2023, hvilket utgjør 4,7 % av asylmottakene for enslige mindreårige.[vi] Statsforvalteren har i sin årsrapport for 2023 uttalt at de ser «et svært bekymringsfullt bilde av risiko for de enslige mindreåriges rettssikkerhet på mottakene.» [vii]

Barneombudet mener denne situasjonen er svært alvorlig og at Stortinget må påse at tilsynsordningen styrkes. Det å sikre periodisk kontroll med det tilbudet som gis til barn som det offentlige har ansvaret for følger også av FNs barnekonvensjons artikkel 25.

Ta gjerne kontakt for mer informasjon:

Lise Raffelsen Hope, lise.hope@barneombudet.no, tlf.: 940 27 121

[i] https://heckmanequation.org/resource/the-heckman-curve/

[ii] Psykisk helsearbeid barn og unge - Helsedirektoratet

[iii] https://www.barneombudet.no/uploads/documents/Publikasjoner/Fagrapporter/Hvem-skal-jeg-snakke-med-na.pdf

[iv] Fra utgangen 2017 til 2022 har det vært en nedgang på 25 prosent på barn med hjelpetiltak og en halvering av omsorgsovertakelser

[v] https://www.menon.no/wp-content/uploads/2023-165-Evaluering-av-barnevernsreformen-Forste-statusmaling.pdf

[vi] Statsforvalteren i Oslo og Viken (2024): "Årsrapport 2023 for Statsforvalterens tilsyn med asylmottak der det bor enslige mindreårige asylsøkere" s. 2

[vii] Statsforvalteren i Oslo og Viken årsrapport 2023 s. 12

Kommuneøkonomien må styrkes

En sterk kommuneøkonomi er viktig for å sikre alle innbyggere tilgang til gode velferdstjenester. I ulike faser av livet vil vi alle være avhengig av tjenestene kommunene leverer blant annet i barnehagene, i skolene, i kommunehelsetjenesten og i eldreomsorgen.  

Unio har lenge ment at kommuner og fylkeskommuner er underfinansiert. De senere årene har imidlertid kommuneøkonomien blitt «reddet» av at skatteinngangen har blitt høyere enn forventet mot slutten av året. Denne merskatteveksten har kamuflert at den underliggende kostnadsveksten i kommunesektoren har vært høyere enn veksten i overføringene fra staten.

I 2024 har situasjonen snudd. Kommunene ligger i år an til å få en vesentlig lavere skatteinngang enn forventet. En nylig framlagt regnskapsundersøkelse fra KS viser at kommunesektorens økonomi er svært presset. KS har varslet at sektoren står overfor en budsjettsprekk på opp mot 10 mrd. kroner i inneværende år.

Det er positivt at kommunalministeren har tatt initiativ til å møte KS for å diskutere kommunenes økonomiske situasjon. Unio forventer at disse møtene leder fram til at det stilles betydelig ekstra midler til rådighet til kommunesektoren i 2024.

Budsjettsprekken i 2024 skyldes blant annet betydelig økte kostnader innenfor kommunenes kjernetjenester, som pleie og omsorg, skole, barnehage og sosiale tjenester. Samtidig fører den høye renta til at kommunesektorens høye gjeld koster mye å betjene, og den store gruppen ukrainere som har kommet til Norge har vist seg å være mer kostnadskrevende enn først antatt. Det aller meste av dette er utgifter som det ikke er grunn til å tro at vil bli vesentlig redusert i 2025.

Regjeringen har foreslått en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på 6,8 mrd. kroner i 2025. Av den foreslåtte veksten i frie inntekter går 3,7 milliarder til å dekke økte utgifter knyttet til demografisk sammensetning i kommunene. Regjeringen legger videre til grunn at merkostnadene til pensjon vil reduseres med 0,5 milliarder. Dermed er det faktiske økte handlingsrommet regjeringen legger opp til å gi kommunene 3,6 milliarder kroner.

To tredeler av handlingsrommet er imidlertid knyttet til såkalte satsinger. 1,7 milliarder av veksten er begrunnet med omleggingen av kommunenes inntektssystem, 250 millioner med økt bemanning i barnehager og 150 millioner med satsing på psykisk helse. 300 millioner kroner skal gå til fylkesveier.

Økningen i frie inntekter som er grunngitt med bemanning i barnehager er ikke øremerket.  Basert på tidligere erfaringer på denne typen satsinger, frykter Unio at disse midlene ikke vil bli brukt til økt bemanning i barnehagene. Bemanningskrisen er dessuten så stor at 250 millioner langt ifra er tilstrekkelig til å løse bemanningsproblemet i barnehagene. Unio forventer at midler til økt bemanning og flere barnehagelærere prioriteres i de kommende forhandlingene om budsjettforslaget, samtidig som det må sikres at midlene går til formålet.

Summerer vi økte kostnader til demografi og regjeringens satsinger innenfor de frie inntektene, reduseres det reelle handlingsrommet til kommunesektoren til 1,2 milliarder kroner.

Det er selvfølgelig positivt at regjeringen foreslår å øke kommune-Norges handlingsrom. Problemet er at økningen kommer fra et nivå som i realiteten er langt lavere enn det regjeringen legger til grunn. Situasjonen i kommuneøkonomien i 2024 viser at handlingsrommet på 1,2 mrd. kroner på langt nær er nok bare for å få økonomien opp på et nivå som gjør det mulig å videreføre tjenestetilbudet på samme nivå som tidligere.

Unio mener derfor at den foreslåtte økningen i frie inntekter i 2025 er langt unna det som er nødvendig for at kommunene skal klare å levere gode kommunale tjenester til innbyggerne.

Vi mener samtidig at det ikke er overraskende at kommunene nå står i en krise. Regjeringens egne tall i Nasjonalbudsjettet 2025 viser at regjeringen over flere år har redusert kommunenes reelle handlingsrom. Realiteten er at kommunen-Norge står dårligere rustet til å løse oppgavene de er pålagt i dag enn de var før pandemien.

Dette illustreres godt i Figur 3.18 (s. 59) i Meld. St. 1 (2024-2025) Nasjonalbudsjettet. Figuren viser utviklingen i frie inntekter etter korreksjoner, herunder hvordan kommunesektorens frie inntekter har utviklet seg når det korrigeres for endringer i oppgaver og demografi. Det framgår at etter disse korrigeringene har kommunesektorens reelle frie inntekter blitt redusert hvert år siden regjeringen tiltrådte. I denne perioden har kommunene dessuten måttet håndtere blant annet en flyktningkrise, der de ikke har fått dekket alle kostnader de har blitt påført, og en kraftig vekst i lånekostnader på grunn av økte renter. Vedtas budsjettforslaget for 2025 vil det være det første året med en viss økning i de frie inntektene. Nivået vil imidlertid fortsatt være lavere enn før regjeringen tiltrådte.

Styrk tilskuddsordningen for skolebibliotek og lesestimulering (Kap. 226, post 62)

Målene som beskrives for tilskuddsordningen for skolebibliotek og lesestimulering, som f.eks. bedre leseferdigheter og utvikle evne til kritisk tenkning, treffer midt i skolebibliotekenes mest sentrale funksjoner. Unio mener at bibliotekarkompetanse er helt avgjørende for å oppnå disse målsetningene. For å få varige resultater av en satsing på skolebibliotek er det avgjørende at midlene i størst mulig grad brukes til å øke bemanningen med riktig kompetanse i skolebibliotekene.

Kriteriene for tildeling av midler fra tilskuddsordningen til økt bemanning må vektlegge bibliotekarkompetanse. Tilskuddsordningen bør styrkes med ytterligere 20 millioner.

Skuffende kutt i Klimasats og Natursats

Det er skuffende at regjeringen foreslår å kutte kraftig i både Klimasats (Kap. 1420, post 61) og Natursats (Kap. 1420, post 60). Disse ordningene setter kommunene i stand til å sette i gang tiltak for å kutte utslipp og til å ta vare på natur. Unio mener ordningene må styrkes og videreføres.

Unio krever:

• Kommunesektoren må tilføres betydelige midler i 2024 slik at sektoren kan opprettholde tjenestetilbudet til innbyggerne.
• Kommunesektorens frie inntekter i 2025 må økes betydelig ut over regjeringens forslag i statsbudsjettet for 2025.
• Tilskuddsordningen for skolebibliotek og lesestimulering bør styrkes med ytterligere 20 millioner.
• En Klimasats-ordning for kommuner og statlige virksomheter med 1 mrd. krone og en Natursats-ordning på 500 millioner kroner.

Fagforbundet er Norges største fagforening med nær 415 000 medlemmer og hvor 200 000 jobber i kommunal sektor. Vi har 18 000 tillitsvalgte og er representert i alle landets kommuner.

Frie inntekter - Kap. 571 post 60

Fagforbundet mener at:

• Rammetilskuddet til kommunene gjennom kapittel 571 må økes både for 2024 og 2025
• Økning i rammetilskuddet skal fordeles progressivt med hensyn til gjennomsnittlig skatteinntekter i kommunene
• En økende andel av frie inntekter må komme fra rammetilskudd fremfor skatteinntekter, som gir sikrere finansiering.

Fagforbundet er fornøyd med at regjeringen har levert en mer rettferdig fordeling av inntektene mellom kommunene gjennom nytt inntektssystem og at man øker frie inntekter noe mer enn foreslått i Kommuneproposisjonen 2025.  

Det er likevel stort behov for økte ressurser i mange kommuner for å unngå underskudd i år. For året 2024 er det ikke ventet at skatteinntekter eller pensjonsberegninger vil “redde” kommuneøkonomien på slutten av året. Regnskapsresultatet for 2023 viser at om lag 45 pst. av kommunene gikk med underskudd og hele 66 pst. hadde et netto driftsresultat under anbefalt nivå (SSB, 2024). Samtidig var det størst utfordringer for de skattesvake kommunene. Se vedlagt figur 1 og 2.  Dette har ført til at mange kommuner over lang tid har hatt harde prioriteringer, og oppsparte midler fra tidligere år vil for mange kommuner være på et nivå som tilsvarer svakt økonomisk handlingsrom (5 pst.) eller nær brukt opp når året avsluttes.

Det er derfor bra at regjeringen varsler en ny gjennomgang ved nysaldering av inneværende års budsjett.

Fagforbundet er opptatt av at det er mange kommuner som ikke har inntekter utenfor inntektssystemet, og har lite oppsparte midler. Disse kommunene må ivaretas for å kunne utføre sine lovpålagte oppgaver.

Samtidig varsler kommuner at de høye renteutgifter og den generelle prisveksten vil føre til innstramming i budsjettene som legges for 2025. Årets budsjetthøst vil derfor bli krevende for en stor andel av kommunene. Dette kombinert med økende grad av forventninger fra innbyggerne til at kommunen levere tjenester i større omfang og kvalitet enn tidligere.

For Fagforbundet er det viktig med god og tilstrekkelig finansiering av kommunene, som gir gode velferdstjenester og arbeidsvilkår for de ansatte. Kommunale tjenester er det virkemiddel som i størst grad utjevner ulikhet. En ny rapport fra SSB viser urovekkende høy og økende grad av ulikhet. En økning i frie inntekter vil virke utjevnende på den dokumenterte økte ulikheten og vil også gi muligheter til hele faste stillinger.

Ressurskrevende tjenester - Kap. 575, post 60 og 61

Fagforbundet mener at;

• Kommunene må få dekket en større andel av utgifter til ressurskrevende tjenester, gjennom lavere innslagspunkt eller økt kompensasjonsgrad.
• Ordningen må også gjelde for brukere eldre enn 67 år og som var i ordning før dette tidspunkt

Fagforbundet støttet regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen om å endre ordningen for ressurskrevende tjenester, da dette bedre kompenserer kommuner med høye utgifter per innbygger. Det er riktig og bra at endringer regjeringen kom med i ordningen. Videre ser Fagforbundet det som en utfordring at kommunene har dekket en større andel av utgiftene på grunn av økt innslagspunkt utover deflatorjustering og en økning i antall brukere med om lag 9 pst. fra 2022 til 2024.

Så lenge brukergruppen øker i antall, det kun er en andel av de direkte lønnsutgiftene knyttet til den direkte tjenesten som refunderes kommunene vil de årlige utgiftene øke. I tillegg holdes utgifter til administrasjonsarbeid, opplæring og reise utenfor tilskuddsordningen. Det er derfor vesentlig at innslagspunktet ikke øker mer enn deflator. Primært burde innslagspunktet vært redusert for å reversere tidligere økninger.

Konsekvensen av at kommunen skal betale en større andel av utgiftene til denne brukergruppen går på bekostning av andre lovpålagte områder, som f.eks. skole og barnehage. Oppgaver som ikke er lovpålagte og av forebyggende art blir sterkt nedprioriter med en krevende kommuneøkonomi. På lang sikt samfunnsmessig uheldig.

Refusjonsordningen avsluttes når brukere passerer 67 år.  Det gjør imidlertid ikke behovet for tjenesten, de økonomiske forpliktelsene eller brukernes rettigheter. For en mer treffsikker ordning for den enkelte kommune må personer over 67 år inngå i ordningen.

Det bemerkes at midler bevilget til dette området over tid ikke har blitt benyttet fullt ut. I perioden 2016 til 2023 ved nysaldering av statsbudsjettet har det blitt omdisponert nær 3,5 mrd. kroner til andre formål. Midler som burde tilfalt ordningen.

Digitalisering - Kap. 1540, post 1, 21 og 23 og kap. 1541, post 60

Fagforbundet mener at:

• Satsningen på bekjempelse av digitalt utenforskap er positiv
• Satsningen på IT-sikkerhet og KI er sterk og må styrkes ytterligere

Videreføringen av tiltak for digital inkludering, som støtte til Digihjelpen, er viktig for utsatte grupper. Fagforbundet er fornøyde med satsingen på eldre og innsatsen for å sikre at de med svak digital kompetanse får fullverdig samfunnsdeltakelse. Fullmaktløsningen, som gjør det mulig for ikke-digitale brukere å få hjelp i digitale tjenester, og bredbåndsutbyggingen i hele landet, er også svært positive tiltak.

Det er også veldig positivt at det bevilges 400 millioner kroner å styrke sikkerhetsmiljøet knyttet til fellesløsningene i Digitaliseringsdirektoratet. I tillegg er det godt at regjeringen foreslår å bevilge 40 millioner kroner for å få på plass en nasjonal infrastruktur for KI og trening av norske og samiske språkmodeller. Dette vil styrke en allerede solid satsning på KI, også innen offentlig sektor.

Figurer oversendes i eget dokument

Norsk PEN og ICORN (The International Cities of Refuge Network) er dypt bekymret for at dersom det foreliggende forslaget om en reduksjon av kvoten for overføringsflyktninger fra 1000 til 200 personer i 2025 blir vedtatt, vil det kunne medføre en kraftig begrensning, og i verste fall full stans, i arbeidet med fribyer for forfulgte ytrere i Norge. Konsekvensen av en så drastisk redusert kvote vil bli at mange av dem som med fare for sitt eget liv arbeider for positiv samfunnsutvikling i sine hjemland, ikke får nødvendig beskyttelse, og dermed ikke lenger vil kunne fortsette å bruke sine stemmer i kampen for demokrati og menneskerettigheter.

Det internasjonale fribynettverket ICORN består av 85 medlemsbyer internasjonalt. Av disse er det 25 norske byer og kommuner som er ICORN-medlemmer. Det innebærer at kommunene inviterer og gir beskyttelse til forfulgte ytrere, dvs. forfattere, journalister, kunstnere og menneskerettighetsaktivister, som del av kommunenes arbeid med ytringsfrihet. De inviterte ytrerne med familier kommer til Norge på kvoten for overføringsflyktninger. Siden Stavanger ble den første norske fribyen i 1996, har mer enn 110 forfulgte ytrere fra ca. 25 ulike land blitt invitert til en norsk friby. De fleste av disse er kommet til Norge sammen med nærmeste familie (partner/barn). Fribyenes konkrete oppgave er å gi langvarig beskyttelse til forfattere, journalister og kunstnere som er blitt individuelt forfulgt på grunn av sitt arbeid, og å legge til rette for at de skal kunne gjenoppta sin virksomhet, bli formidlet og hørt. Ordningen har bestått i snart 30 år og er politisk og økonomisk støttet av Utenriksdepartement (fra og med 2025 overført til Norad). Norsk PEN har det nasjonale koordineringsansvaret for den norske delen av det internasjonale fribynettverket. Det innebærer blant annet rett til å søke UDI om innreise og oppholdstillatelse til Norge på kvoten for overføringsflyktninger for personer som er forfulgt i sine hjemland/oppholdsland, og som er blitt invitert til en av de norske fribyene. ICORN forbereder dossierer, og UDI behandler disse og innvilger innreise.

De forfulgte forfatterne, journalistene og kunstnerne som inviteres til fribyene får innvilget opphold på den såkalte ‘åpne’ kvoten, dvs. der det ikke er forhåndsbestemt hvilket land personene skal komme fra før gjenbosetting. Den åpne delen av kvoten som fribyforfatterne/-kunstnerne søkes inn på, har det siste året vært på 100 plasser. Dersom Stortinget vedtar Regjeringens forslag om kun 200 plasser totalt på kvoten, frykter vi at den åpne kvoten blir tilsvarende redusert, og at det dermed ikke på langt nær vil være tilstrekkelig kapasitet på kvoten til å kunne innvilge innreise- og oppholdstillatelse til alle dem som blir invitert til en norsk friby.

Norsk PEN og ICORN får tilbakemeldinger fra UDI om at sakene vi fremmer, er godt opplyst. Bare unntaksvis er det gitt avslag, og begrunnelsen for dette har da ikke vært manglende beskyttelsesbehov. 

Alle fribyforfattere/-kunstnere er individuelt forfulgt i sine hjemland på grunn av sitt profesjonelle arbeid som journalister, kunstnere, musikere, forfattere, osv. De er ofte profilerte personer som også er ekstra utsatt for transnasjonal forfølgelse. Gjennom sitt kritiske journalistiske eller akademiske arbeid, sine kunstneriske uttrykk som ofte utfordrer tradisjoner og religiøse normer, mobiliserer de til sosial og politisk forandring. Derfor er frie ytrere ofte de første ofrene for sensur og forfølgelse i en stadig mer totalitær verden.

Kommunene investerer store ressurser i fribyarbeidet, ikke bare for å styrke sitt arbeid med ytringsfrihet spesielt, men også med arbeid for menneskerettigheter og demokratiske verdier generelt. Fribyarbeidet bidrar også til å styrke arbeidet med integrering av flyktninger i kommunene. ICORN og Norsk PEN får tilbakemeldinger fra kommunene om at fribyarbeidet gir en unik anledning til samarbeid på tvers i kommunen, for eksempel mellom kulturetat og flyktningetat.

Den umiddelbare konsekvensen av en reduksjon i den åpne kvoten vil være at de mange norske fribyene som allerede har forberedt seg på å ta imot sin neste fribyforfatter i 2025, vil måtte sette arbeidet på vent. Dette er byer og kommuner som har planlagt fribyarbeidet i 2025 gjennom politiske vedtak, økonomiske bevilgninger, kompetansebygging, og tverrfaglige ressursgrupper som står klare til å støtte fribyforfattere både med integrering og med andre tiltak for at de skal kunne fortsette å ytre seg. Selv en midlertidig reduksjon i den åpne kvoten vil svekke dette arbeidet i byene, og dermed hele grunnlaget for fribyordningen i Norge. Flere kommuner og byer står også klare til å bli nye medlemmer i ICORN, og invitere flere fribykunstnere og -forfattere til Norge. Vi opplever en stor vilje i kommunene til å ta imot og bosette forfulgte ytrere og menneskerettighetsforkjempere.

Noen få eksempler på dem som har fått beskyttelse i Norge gjennom fribyordningen, er den uiguriske aktivisten og lingvisten Abduweli Ayup, den iranske journalisten Asieh Amini og den palestinske poeten Wesam Almadani. Fra fribyene fortsetter de iherdig å arbeide for å fremme demokrati i sine hjemland og forsvare disse verdiene her i Norge. Ayup har blant annet jobbet med å endre lokal politikk i Bergen for å hindre kjøp av produkter som kan være produsert ved uigursk tvangsarbeid i Kina, og støtter og promoterer det uiguriske folket både i Kina og i diasporaen verden over, spesielt med tanke på å bevare deres språk og kulturelle uttrykk. Amini kjemper for kvinners rettigheter i Iran, i Norge og globalt, og støtter sine fengslede kollegaer i Iran, blant dem nobelprisvinner Narges Mohammadi som hun i en årrekke har samarbeidet tett med. Almadani, som flyktet fra Gaza på grunn av undertrykkelsen fra både Hamas og okkupasjonen, arbeider fra Norge for skeives rettigheter i Midøsten, og for skeive innvandrere i Norge. De som kjemper for menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet i sine hjemland, kjemper også for disse verdiene her i Norge.

Skal de norske fribyene fortsatt være en garanti for uavhengige ytreres viktige arbeid for demokrati og menneskerettigheter, må det altså sikres nok plasser på den åpne kvoten slik at alle fribyer som inviterer en forfulgt ytrer, kan være sikker på at denne kunstneren, forfatteren, journalisten faktisk kan få innreise til Norge. Vi har erfart at plassene på en liten kvote ofte omdefineres eller benyttes til andre, uforutsette hendelser. Norsk PEN og ICORN ber derfor om at det garanteres nok plasser på kvoten for overføringsflyktninger 2025 til at fribyarbeidet kan fortsette og utvikles.

Følgende kommuner i Norge er medlemmer av det internasjonale fribynettverket per i dag:
Asker, Bergen, Bodø, Fredrikstad, Frogn, Færder, Harstad, Haugesund, Horten, Kristiansand, Larvik, Levanger, Lillehammer, Midt-Telemark, Nesodden, Oslo, Porsgrunn, Sandefjord, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Tokke, Tromsø, Trondheim og Tønsberg.

Høringsinnspill til Statsbudsjett 2025 – Kommunal- og forvaltningskomiteen
Prop. 1 S (2024-2025)

Anmodning om egen post på statsbudsjettet stor kr 11 millioner.
Stortingets vedtatte forslag til skattefordeling medfører betydelig reduksjon i inntektene til Bærum kommune. Anslagsvis betyr det bortfall på over 400 mill i 2025, 750 mill i 2026 og over en milliard i reduserte årlige inntekter fra 2027. Hvorvidt dette justeres for lønns- og prisvekst er uklart.

Kommunedirektøren i Bærum har nå lagt frem et forslag til BØP 2025-2028 med betydelige kutt på alle kommunens virksomhetsområder. For kirkens del er det foreslått et kutt på 15% med umiddelbar virkning. Det betyr bortfall av 11 millioner kroner (fra 73,5 til 62,5 mill) allerede for 2025. Dette er dramatisk. Vi er særlig redde for hvordan dette skal påvirke vårt arbeid for enslige eldre, være trygg lavterskelarena for ungdom og organisering av våre over 1000 frivillige.

Bærum kirkelige Fellesråd (KfiB) har tidligere arvet en bygningsmasse fra kommunen som har et betydelig vedlikeholdsetterslep på nærmere 200 millioner i dagens kroneverdi. Vi sliter derfor allerede i dag med å holde igjen på nødvendig vedlikehold på kirkebyggene, - dette for å opprettholde god nok bemanning til alle de aktivitetene vi leverer ukentlig til kommunens befolkning.

• - Tre av kirkene våre har akkurat nå utfordringer med lekkasje i tak, og Høvik kirke har takstein som faller ned og som må sikres.

 Ett konkret eksempel til: Fritidsklubben på Østerås skole er nå nedlagt, og i direkte forbindelse med det har det dukket opp mange nye ungdommer på klubben i Østerås kirke. Dette i tillegg til alle de som allerede pleier å være der. Vi er redde for at kutt vil redusere vår mulighet til opprettholdelse av slike klubber - som er en viktig rusfri lavterskel arena for 70-100 ungdommer ukentlig (bare på Østerås). Tilsvarende vil være gjeldende for alle menighetene våre.

• - Bevilgningene til 13-20 er også foreslått kuttet. Dette er et tilbud utviklet av KfiB med betydelig støtte fra kommunen som nå er etablert i mange andre kommuner i Norge. Tilbudet har spesialkompetanse på samtaler med ungdom, og er overlappende mellom de forebyggende og behandlende instansene i kommunen.​ Les gjerne mer om 13-20 på https://www.13-20.no/

Vi er tilpasningsdyktige, men trenger tid til omstilling
Med reduksjon i inntektene vil hele vårt arbeid bli enda mer krevende. 15% kutt med umiddelbar virkning er urealistisk. Vi er nå i tett dialog med de fleste partiene i kommunestyret, men hvilke muligheter de har for bedre overgangsordning er usikkert.

Vi ber derfor Kommunal- og forvaltningskomiteen sette av en egen post på statsbudsjettet til KfiB for 2025 slik at vi sikres muligheten til å tilpasse egen organisasjon til denne nye virkeligheten. Det er stortinget som har satt betingelsene for vedtatte skattefordeling, og vi kan ikke tro at hensikten til stortinget var å ramme kirkenes arbeid i Bærum på denne måten. Engangsbeløp på 11 millioner vil sikre oss en forsvarlig omstillingsperiode.

Kirken er en viktig samfunnsaktør
Kirken er et trossamfunn som ønsker å være en aktiv samfunnsaktør. Det gjelder vårt ansvar for skaperverket, freds- og forsoningsarbeid, fattigdomsbekjempelse og vern om menneskeverdet. Bare i Bærum har vi rundt 72.000 medlemmer, men våre aktiviteter begrenses ikke av medlemskap. Alle er hjertelig velkomne til våre daglige aktiviteter uansett om du er medlem eller ei. Særlig vårt ungdomsarbeid er vi stolte av der vi er en av få for arenaer ungdom som ikke er med i andre organiserte aktiviteter. På den måten reduserer vi utenforskap og tar vare på de som trenger oss mest i sårbare perioder.

Oppsummering
KfiB er innstilt på å takle alle de omstillinger og utfordringer som ligger foran oss, men gjentar at vi trenger realistisk tid for å gjøre nødvendige tiltak på en forsvarlig måte. Vi står nå i en situasjon hvor vi må vurdere nødvendig vedlikehold på våre 16 kirkebygg opp mot menneskelige ressurser. Våre dyktige medarbeidere finner seg nok nytt arbeid ganske raskt, men arenaene som de skaper og følger opp vil bli borte, sammen med en stor mengde frivillige. Dette er noe vi som samfunn ikke har råd til, særlig i en tid hvor kommunenes økonomi svekkes og flere og flere falles utenfor.

Vi gjentar derfor vår anmodning om egen post på statsbudsjettet for 2025 på kr 11 millioner slik at vi kan fortsette vårt samfunnsoppdrag for alle som trenger oss, og levere tilbud til befolkningen på områder hvor kommunen selv ikke får dekket opp.

Vennlig hilsen Bærum kirkelige Fellesråd
Morten Berge, rådsleder

Viser til budsjettforslagets kapittel 1.4 Bærekraftig samfunnsutvikling

Miljømerking Norge, som forvalter de offisielle miljømerkene Svanemerket og EU Ecolabel, ønsker å presentere disse merkeordningene som verktøy som effektiviserer offentlige innkjøp.

Offentlige innkjøp som motor for grønn omstilling

Det gjøres offentlige anskaffelser for 780 milliarder kroner i året. Dette kan fungere som en kraftig motor for overgangen til en fornybar, sirkulær og mer bærekraftig økonomi. Men en forutsetning for dette er at innkjøperne i større grad enn nå stiller gode miljøkrav i anskaffelsene.

Miljømerking Norge har, gjennom nettverk for miljømerket innkjøp, utstrakt kontakt med innkjøpere i mange kommuner og andre offentlige virksomheter. Vi har også gjort undersøkelser blant offentlige innkjøpere for å avdekke i hvilken grad de stiller miljøkrav og hva som eventuelt er barrierene. Resultatene viser blant annet at flere kommuner har satt miljø- og klimamål for anskaffelser, og flere bruker anskaffelser til å nå disse målene nå enn for to år siden. Imidlertid er det fortsatt utfordrende for mange å stille miljø- og klimakrav i kommunens anbudsprosesser. Blant årsakene innkjøperne nevner, er mangel på effektive hjelpemidler eller verktøy og vanskeligheter med å konkretisere slike krav.

For å utløse potensialet som ligger i offentlige anskaffelser, må vi sørge for at det blir enklere.

Når mange innkjøpere stiller standardiserte og likelydende krav, blir det tydeligere for leverandørene hva som skal til for å vinne anbud fremover. Denne forutsigbarheten er spesielt viktig for små og mellomstore bedrifter, og kan gi dem trygghet for at det vil lønne seg å omstille virksomheten og redusere miljøbelastningen fra egen produksjon.

Behov for mer konkrete fellesføringer på klima og miljø

Miljømerking Norge har gjennomgått føringene som departementene gir til en rekke statlige virksomheter gjennom tildelingsbrev. Den viser at føringene som gis fra departementene er lite håndfaste og ikke vil være utløsende for at de statlige virksomhetene bidrar til klimakutt og energieffektivisering på et nivå som er i nærheten av de mål regjeringen selv har satt, Dette er i tråd med kritikken som riksrevisjonen kom med i 2022, etter å ha undersøkt hvordan offentlige oppdragsgivere innretter anskaffelsene sine med tenke på klima og miljø.

Regjeringen bør derfor utforme fellesføringer med klare miljømål, slik at statlige virksomheter planlegger og gjennomfører tiltak innenfor sine ansvarsområder. Fellesføringene må bidra til at offentlige virksomheter planlegger for å nå mål, fastsatt av Stortinget og i regjeringsdokumenter, for klima, energi, natur og sosial bærekraft. Virksomhetene må også gis føringer på at de skal stille krav om Svanemerket eller tilsvarende merkeordninger ved anskaffelser.

Verktøy som forenkler

Svanemerket er et helhetlig miljømerke som fremmer sirkulær økonomi, effektiv ressursbruk, redusert klimabelastning og bevaring av naturmangfold – alltid med strenge krav til skadelige kjemikalier. Hele produktets livssyklus blir vurdert: fra råmaterialer og produksjon, til bruk, gjenbruk og avfall. Svanemerket gjør det enkelt for både forbrukere og profesjonelle innkjøpere å ta gode klima- og miljøvalg – uten at man trenger å være miljøekspert selv.

Svanemerket styrker miljøkravene sine jevnlig, og skal ligge i forkant av både norsk og europeisk regelverk. Svanemerket følger utviklingen, og alt som skjer i forlengelse av Green Deal, nøye. Dette gir trygghet både for profesjonelle innkjøpere og virksomheter.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) skal bidra til at offentlig sektor gjør effektive og innovative innkjøp som bygger opp under grønn omstilling og bærekraftig utvikling. Det er viktig at DFØ har ressurser til å jobbe med kompetanseheving hos offentlige innkjøpere.

Likevel er det verken realistisk eller ønskelig at alle kommuner i Norge må etablere store byråkrati og ha egne miljøspesialister for å manøvrere et omfattende klima- og miljøregelverk i stadig endring.

På bakgrunn av dette ber vi om at komiteen i sin behandling av statsbudsjettet bidrar til at innkjøpere i kommunene enklere kan stille strenge miljøkrav til det de anskaffer – uten at den enkelte trenger å være miljøekspert selv. Vi ønsker tydelige merknader på følgende områder:

• Styrke kompetansen om bruk av miljøkrav i offentlige anskaffelser, og forenkle arbeidet gjennom økt bruk av miljømerker som Svanemerket eller tilsvarende. Det vil gjøre det enklere for profesjonelle innkjøpere å stille krav til klima og miljø i sine anbud, og skape forutsigbarhet for virksomheter som bidrar til grønn innovasjon.
• Det bør også gis fellesføringer på at virksomhetene skal stille krav om Svanemerket eller tilsvarende merkeordninger ved anskaffelser.
• Stortinget ber regjeringen i fellesføringene stille krav om at statlige virksomheter får mål om bidra til at nasjonale klimamål om å kutte 55 % CO₂-utslipp frem mot 2030 innenfor sitt myndighetsområde og gjennom offentlige anskaffelser.
• Stortinget ber regjeringen i fellesføringene stille krav om at statlige virksomheter setter mål om at egen virksomhet skal stoppe bidrag til naturtap frem innen 2030 i tråd med Naturavtalen.

Med vennlig hilsen,

Cathrine Pia Lund,

administrerende direktør,
Miljømerking Norge

Svanemerket er et helhetlig miljømerke som fremmer sirkulær økonomi, effektiv ressursbruk, redusert klimabelastning og bevaring av naturmangfold – og alltid med strenge krav til farlige kjemikalier. Hele produktets livssyklus blir vurdert: fra råmaterialer og produksjon, til bruk, gjenbruk og avfall. Svanemerket gjør det enkelt for både forbrukere og profesjonelle innkjøpere å ta gode klima- og miljøvalg – uten at de trenger å være miljøeksperter selv.

SAFO arbeider for å realisere funksjonshemmedes rett til å leve og bo selvstendig, i pakt med CRPD artikkel 19 – BO DER MAN VIL, MED TILGANG TIL NØDVENDIGE TJENESTER.

Utviklingshemmedes bosituasjon

Bofellesskapenes størrelse har fortsatt å øke. I 1990-årene var grensen satt til 4-5 beboere. Snittet på bofellesskap etablert de siste ti årene er på ni beboere.

Bofellesskap med fellesareal dominerer. Dette er stort sett bofellesskap der beboeren leier av kommunen.

Mange boliger er ikke vanlige boliger i et ordinært bomiljø. Andelen av boliger som ligger i «omsorgsområder» har vært synkende, mens andelen bygg som stikker seg ut i nabolaget øker.

Det er et stort etterslep på vedlikehold i kommunalt eide bofellesskap, selv om leilighetene i dag er stort sett av en størrelse og standard som er i pakt med retningslinjene fra 90-årene.

De som leier av kommunen, har liten innflytelse over bosted. Kommunen bestemmer, og personen får valget «take it or leave it».

Mangel på tilbud gjør at mange bor lenger hjemme. 20% av voksne utviklingshemmede bor hos familien. Det anslås å være en underdekning på 2000 boenheter nasjonalt.

Lav eierandel, flere ønsker å eie. Eierandelen blant utviklingshemmede er rundt 25% blant alle, men en del lavere blant de som mottar helse- og omsorgstjenester

Boligøkonomien er forverret. Husleien har doblet seg siden 2001 (faste priser), mens bostøtten som i 1991 var ansett som en viktig del av utviklingshemmedes totale økonomi, på det nærmeste er faset ut. I 1994 mottok rundt 85% bostøtte mens dette var redusert til godt under 20%.

Statlige virkemidler virker. Kommunene signaliserer at boliger for utviklingshemmede tilpasses statlige finansieringsordninger. Nødvendig – tydelig presisering av hva er «for stort» og hva er «en vanlig bolig i et ordinært bomiljø».

Virkemidler i boligpolitikken

Investeringstilskudd

Husbankens virkemidler i den sosiale boligpolitikken inneholder blant annet investeringstilskudd til omsorgsboliger. Boenhetene i prosjektene skal ikke ha et institusjonslignende preg og bør være plassert i ordinære og gode bomiljøer. Det skal ikke lokaliseres for mange boenheter i hvert bygg, og ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte. Realitetene de senere årene viser at samlokalisering i store enheter brer om seg, og at anbefalingene ikke følges.

Rapporten om «Utviklingshemmedes bosituasjon i 2021» viser at statlige virkemidler virker, og forskerne anbefaler tydelig presisering i forutsetningene for tilskudd av hva som er for stort, og hva som er «en vanlig bolig i et ordinært bomiljø». Rent prinsipielt mener vi at investeringstilskudd i sin nåværende form motiverer til bygging av institusjonslignende boliger. Et fokus på eie og leie i ordinære bomiljø, og med tilgang på gode assistansetjenester uansett hvor man bor, er derfor SAFOs primære målsetning. Imidlertid, så lenge investeringstilskuddet er en viktig faktor for å sikre en god bolig til funksjonshemmede, må tilskuddet kobles mot klare krav om størrelse på samlokaliseringer og bomiljø.

Startlån og boligtilskudd

Andre viktige virkemidler er startlån evt. med tillegg av kommunalt boligtilskudd og bostøtte til hjelp for husstander med lave inntekter og høye boutgifter. I 2020 ble boligtilskuddene lagt inn i de kommunale rammetilskuddene og kommunene kan selv velge om de vil gi boligtilskudd eller ikke. Husbanken skiller heller ikke på startlån og boligtilskudd i sine statistikker. Vi vet derfor ikke omfang eller størrelse på de kommunale boligtilskuddene.

Bostøtte

Funksjonshemmede har lavere inntekter og høyere utgifter enn andre. Mange har også behov for universelt utformede/tilrettelagte boliger. Dette innebærer høyere bokvalitet i form av tilrettelagte boliger, og større plass. Dagen bostøtte innebærer svært begrenset hjelp for mange med behov for større, bedre og mer tilrettelagte boliger. Et eksempel kan visualisere dette.

Stavanger kommune:

En enslig under 60 år har minstesats uførepensjon brutto på i underkant av 25.000 kroner. Etter skatt vil dette utgjøre 21.360. Beregnet bo- og strømstEnslig, 60 år eller yngre: Minøtte i Stavanger kommune med dette utgangspunktet vil utgjøre 728 kroner og vedkommende vil ha til disposisjon før betalt husleie kroner 22.088. Godkjente boutgifter for bostøtte i dette tilfelle er maksimalt 9.043 kroner. 

Nærmere 90% av husstandene som mottar bostøtte, leier boligen de bor i. Et søk på Finn.no for boliger i Stavanger, viser at de fleste utleieenhetene under 9.100 kroner pr. mnd. gjelder rom i bofellesskap. Ingen er tilgjengelige eller universelt utformet. Med 13.000 kan man være heldig, men det blir langt utenfor sentrum, med tilsvarende større transportkostnader. Med en husleie på 13.000 vil man sitte igjen med 9.088 kroner til andre levekostnader. 

SIFO beregner behov for mellom 11.600 og 12.500 kroner til månedlige levekostnader utenom avhengig av alder. Husleie er ikke inkludert og beregningen innebærer at man ikke eier bil.

I prp.1, henvises det til at 21,1% av husholdningene hadde høy boutgifts-belastning  i 2023. Høy belastning betyr 40% eller mer av inntektene etter skatt. I dette eksemplet er belastningen på nærmere 59%.

Effekten av bostøtten er sterkt redusert som sosialpolitisk virkemiddel i løpet av de par siste tiår.  Stortinget ba i juni 2023 Regjeringen om å fremme forslag til endringer i regelverket. 

Departementet arbeider videre med forenkling og forbedring av ordningen. Selv om øvre grense for godkjente boutgifter er økt med 4.000 i året, er effekten langt fra god nok.

Ressurskrevende tjenester

Eksterne konsulenter anbefaler gjerne kommunene å samlokalisere mange funksjonshemmede i store bo-komplekser med begrunnelse av at dette effektiviserer og reduserer kommunenes kostnader til helse- og omsorgstjenester. Stram kommuneøkonomi brukes som argument for å nedskalere tjenestene.

En rask titt på SSB-statistikk for 2023 når det gjelder kommunale omsorgstjenester, viser kommunale forskjeller fra noen og tyvetusen i gjennomsnitt pr. innbygger pr år til opp mot 115.000 i året. Selv om kriteriene for utregning av rammetilskuddet varierer, vil et innslagspunkt så høyt som 1.692.000, særlig i mindre kommuner, gjøre store innhogg i kommuneøkonomien.  Sparetiltak og effektivisering blir fokuset og den enkeltes menneskerettigheter og livskvalitet oversees. Vi ser mange grelle eksempler på dette i dagens kommunenorge.

Da ressurskrevende tjenester ble innført i 2004, var innslagspunktet 700.000 (med 80% kompensasjon over dette). Utregnet etter dagens priser ville det ha gitt et innslagspunkt på ca. 1.155.000. Sammenlignet med forslag statsbudsjett 2025 vil det si under 537.000 lavere enn Regjeringens forslag.    

SAFO ber om følgende:

At Stortinget signaliserer at staten, sammen med norske kommuner, innen 2030, skal sikre funksjonshemmede reell rett til å velge hvor man vil bo, med hvem man vil bo. Tilgangen til nødvendige og gode tjenester skal være uavhengig av bosted.

• At det utvikles en effektiv handlingsplan for nedbygging av institusjoner for funksjonshemmede med tidsfrister og budsjett. Planen må utvikles i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.
• En tydeliggjøring i regelverket om funksjonshemmedes rett til å motta tjenestene i valgfri bolig.
• Sikrer finansiering som kan bidra til at unge funksjonshemmede får tilgang på en god bolig i et inkluderende bomiljø. Bostøtten må oppgraderes vesentlig og kommunalt boligtilskudd må igjen bli et øremerket tilskudd til de som trenger dette. Kommunalt boligtilskudd må igjen bli et øremerket tilskudd til de som trenger dette.
• Tydeliggjøring i regelverket om at kommuner som velger å bygge samlokaliserte enheter med mer enn 6 enheter, ikke vil få innvilget lån eller tilskudd via Husbanken.
• Redusere innslagspunktet for toppfinansiering ressurskrevende tjenester til 1.155.000

• Det må et krafttak til på digitalisering og økt satsing på IKT-utdannelse for at Norge skal bevege seg mot målene i digitaliseringsstrategien, og møte utfordringene i regjeringens perspektivmelding.
• Det bør etableres et felles fullmaktsregister for både private og offentlige tjenester
• Kommunene trenger ressurser og finansieringsløsninger som gjør dem i stand til å håndtere en stadig økende overvannsproblematikk.

Digitalisering - savner klarere oppfølging av digitaliseringsstrategien og perspektivmeldingen
Regjeringen lanserte sin nye digitaliseringsstrategi 26. september, med mål om å gjøre Norge til verdens mest digitaliserte land innen 2030. Finans Norge mener at ambisjonene for gjennomføring av de mange gode tiltakene i strategien burde vært langt høyere allerede i årets budsjettforslag.

Finans Norge mener for eksempel at regjeringen forslag om å bruke 2,6 millioner kroner i neste års statsbudsjett til fullmaktsregister er altfor lite. Finans Norge har lenge etterlyst et nasjonalt fullmaktsregister i offentlig regi. Dette er allerede utredet og brukt midler på tidligere.  Finans Norge har bidratt aktivt i tidligere KMDs arbeid med Digital hele livet, samt i Nærtjenestesenter prosjektet i regi av KDD, der 9 distriktskommuner er tildelt midler for sine pilotprosjekter. Som en av Norges mest digitale næringer, er vår erfaring at fokuset må være på inkludering hele livet.  Jo flere private og offentlige tjenester som digitaliseres, jo flere er det også som på et tidspunkt i livet vil trenge å gi fullmakt til andre som kan utføre tjenester digitalt for dem. Et samlet register over fullmaktene vil gjøre det enklere både for de som gir fullmakt å holde oversikt, og for de private og offentlige aktørene som får en fullmakt presentert for seg.

Vi oppfordrer derfor kommunal- og forvaltningskomiteen til å anmode regjeringen om å vurdere muligheten for et felles fullmaktsregister som dekker både for privat og offentlig sektor.

Finans Norge mener videre at regjeringen burde ha lagt opp til en tydeligere satsing på tverrsektorielle initiativer og en konkret satsing på koordinering av ressurser som skal brukes nettopp på tvers. Her oppstår som regel de samfunnsøkonomiske gevinstene på andre steder enn der kostnadene må tas. Det gjelder både satsinger på tverrgående prosjekter med flere etater involvert, men også offentlig-privat samarbeid, som DSOP, med store besparelsesmuligheter ved liten ressursinnsats. Finans Norge mener at en enhet som Digitaliseringsdirektoratet bør gis en tydeligere koordineringsrolle, samt midler til å forvalte flere tverrgående prosjekter.    

Perspektivmeldingen tegner et tydelig bilde av utfordringene Norge står overfor med en ressursbruk som ikke er bærekraftig over tid og understreker at «reformer og endringer som bidrar til å løfte produktiviteten vil trolig være nødvendig for å møte fremtidens behov og utfordringer.»  Her er digitalisering helt sentralt. Behovet for økt satsing på digitalisering i offentlig sektor er også tydelig påpekte av Riksrevisjonen i 2023.

For å skape nødvendige nye arbeidsplasser, samt drive innovasjon, trenger Norge en større satsing på IKT-utdannelse og støtte til våre ledende forskningsmiljøer. Uten en slik satsing nå, vet vi at målet om å være verdens mest digitale samfunn i 2030 vil forbli en illusjon. 

Vi ber derfor kommunal- og forvaltningskomiteen understreke viktigheten av satsing på IKT-utdannelse og et krafttak på digitalisering for at Norge skal bevege seg mot målene i digitaliseringsstrategien, og ikke minst møte utfordringene i regjeringens perspektivmelding.

Kommunene må settes i stand til å håndtere overvann
Finans Norge har lenge uttrykt bekymring for det store etterslepet på klimatilpasning, herunder kommunenes overvannshåndtering.

Finans Norges årlige klimarapport viser at forsikringsselskapene de siste 10 årene har utbetalt erstatning for skader på bygning og innbo på over 35 milliarder kroner, som følge av naturhendelser eller vær. Størstedelen av dette er fra vannskader i tettbygde strøk. Sammenligner vi skader fra flom og skred med skader etter nedbør er det sistnevnte som har gitt størst konsekvens. Overvannskader øker jevnt for vært år mens flomskadene variere fra år til år. 

Et styrtregn kan ikke varsles på samme måte i forkant som f.eks. fare for flom; verken eksakt hvor regnet treffer eller hvor store mengder. Forebygging krever langsiktig tilnærming, både når det gjelder arealplanlegging og endringer i allerede eksisterende bebyggelse. 

Vi trenger en totaloversikt over de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til overvann og andre direkte og indirekte klimarelaterte skader for å skape forståelse for verdien av forebygging.

Kommuner må settes i stand til å forebygge  
Det er derfor viktig med en helhetlig gjennomgang av dagens finansieringsmodeller for å sikre insentiver til å forebygge lønnsomt.  I dag må kommunene finansiere planlegging, etablering, drift og vedlikehold av flomveier over det ordinære kommunebudsjettet. Det kan være en krevende prioritering for kommuner å skulle forebygge skader de ikke vet om og eventuelt når vil inntreffe, fremfor barnehager, skoler og sykehjem.  Kommunene må settes i stand økonomisk, og kompetanse må styrkes for å ivareta kommunenes samfunnsansvar i forhold til forebygging.

Vi oppfordrer komiteen til å anmode regjeringen til å sørge for finansieringsløsninger som gjør at kommunene er i stand til å håndtere overvannsproblematikken.

Større klarhet i roller og ansvar er en forutsetning for å sikre trygge lokalsamfunn. For å få til et helhetlig arbeid, er det avgjørende med en tydelig plan og politisk eierskap. Det er nødvendig med god samhandling på tvers av etater, kommuner og stat.  Det er viktig at ambisjonene i Stortingsmeldingen om klimatilpasning følges opp med gjennomføring av konkrete tiltak.  

Utvikling av gode analyseverktøy 
Analyse av risiko og sårbarhet er viktig ved kommunens kartlegging, arealtilpasning og utbygging, for å avdekke hvor forebygging og tilpasningstiltak er nødvendig og den samfunnsøkonomiske nytten er størst. Da er gode skadedata helt sentralt.  Offentlige myndigheter må også utnytte tilgjengelig data bedre i arealplanlegging og prioritering av sikringstiltak.  

Kunnskapsbanken er et datasystem utviklet av DSB i samarbeid med Finans Norge mfl. for å gjøre informasjon om risiko og sårbarhet lettere tilgjengelig for kommuner og offentlige etater.  For at Kunnskapsbanken skal forbli et nyttig og troverdig verktøy, er det imidlertid viktig at DSB har tilstrekkelig ressurser til drift og videre utvikling av løsningen, samt til formidling av informasjon om ordningen til de den er ment for. 

Finans Norge ber Stortinget anmode regjeringen om å sørge for at Kunnskapsbanken videreutvikles og driftes slik at den kan utgjøre et nyttig og effektivt planverktøy for kommunene.

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO. Vi representerer mer enn 2 800 virksomheter og 65 000 årsverk innen IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor.   

Vi takker for muligheten til å gi våre innspill på regjeringens forslag til statsbudsjett 2025 på poster under kommunal- og forvaltningskomiteen. 

Norge står overfor store utfordringer. I tillegg til å navigere de globale klima- og bærekraftsutfordringene i en mer utrygg og uforutsigbar verden, må vi legge grunnlaget for fremtidens nærings- og arbeidsliv.   

Verdens ledende økonomier investerer i grønn og digital omstilling i krisetid for å sikre vekst, verdiskaping og velferd. Det bør også Norge gjøre. Et visjonært statsbudsjett må prioritere det som skal sikre velferden for Norge de neste 50 årene.  

Samtidig må budsjettet svare opp regjeringens egne mål og ambisjoner, fra blant annet Hurdalsplattformen og Digitaliseringsstrategien. Det er positivt at den samlede potten på digitaliseringstiltak har økt. Abelia mener likevel overordnet at forslaget til statsbudsjett for 2025 underinvesterer i fremtiden. Til tross for en nasjonal digitaliseringsstrategi med målsetning om at Norge i 2030 skal være verdens mest digitaliserte land, er tiltakene få for å sikre sammenheng mellom satsinger og tiltak i årets budsjettforslag. Abelia mener det er avgjørende at målet fra strategien om en langtidsplan for digitaliseringsprosjekter følges opp. 

Kap. 1540 Digitaliseringsdirektoratet post 23 og 25 – Nasjonale fellesløsninger og medfinansieringsordningen for digitalisering 

Abelia er positive til opptrapping av midler til utvikling og forvaltning av de digitale fellesløsningene, både i lys av behovet for økt sikkerhet og videreutvikling av sentrale løsninger for offentlig sektor, næringslivet og samfunnet for øvrig. Norge som nasjon er helt avhengig av digitalisering og modernisering for å kunne møte fremtiden, og de nasjonale fellesløsningene er sentrale i å sikre digitalisering på tvers i offentlig sektor.  

Det samme er medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter, som er foreslått budsjettert opp med nesten 40 millioner sammenlignet med statsbudsjettet 2024, til 180 millioner. Ordningen har siden oppstart bidratt med netto gevinster i offentlig sektor på over 1,3 mrd. kroner per år, og sikret at flere digitaliseringsprosjekter løses på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. Ny nasjonal digitaliseringsstrategi for 2024-2030 legger stor vekt på forsterket styring og samordning av digitaliseringsarbeidet, og både de nasjonale fellesløsningene og medfinansieringsordningen er viktige virkemidler for dette. Ettersom et av tiltakspunktene i strategien er styrking av medfinansieringsordningen, er vi positive til at dette følges opp i årets budsjettforslag. 

Kap. 1540 Digitaliseringsdirektoratet post 27 Tilsyn for universell utforming av IKT (DFD) 

Tillit og inkludering er avgjørende for å kunne gjennomføre effektiv digitalisering av offentlig sektor og for å sikre den enkeltes muligheter til å delta i arbeid og fritid i et digitalt samfunn. Tilsynet for universell utforming av IKT (UUtilsynet) har de siste årene opplevd økt behov for veiledning, og spørsmål til tilsynet har økt med 472% siden 2021. Abelia har derfor, sammen med blant andre Blindeforbundet, foreslått å øke tildelingene til tilsynet for å kunne svare opp økt behov. Dette er også omtalt i digitaliseringsstrategien, hvor regjeringen vil styrke tilsynet for universell utforming av IKT. Abelia er derfor skuffet over at dette ikke følges opp i forslaget til budsjett. Abelia foreslår derfor en moderat økning til tilsynet etter dialog om behov. 

Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling post 61 Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling (KDD)  

Posten finansierer blant annet Sivas inkubasjonsprogram. Programmet består av 35 inkubatorer fordelt over hele landet, og over 2 000 bedrifter mottar i dag bistand fra disse til å etablere, skalere og omstille sin virksomhet. 

NHOs medlemmer oppgir mangel på kompetanse som sitt største veksthinder, og utfordringen er særlig stor i distriktene. Både etablering av nye vekstbedrifter og omstilling og vekst i etablert næringsliv stoppes av mangel på kompetanse og nettverk. Det er derfor behov for økt samarbeid på tvers av inkubatorer i ulike regioner for at virksomheter over hele landet skal få tilgang på kritisk kompetanse og erfaringer fra spesialister innenfor sitt fagområde.   

Vi foreslår en øremerking av 25 mill. kr. til etablering av fem konsortier/landslag på tvers av inkubatorer i ulike fylker ut ifra en søkbar ordning. Konsortiene må utvikles innen ulike bransjer og tematiske områder hvor Norge og regionene har gode forutsetninger for å lykkes. Dette vil bidra til økt verdiskaping i hele landet, bærekraftig omstilling og økt eksport. 

Kap. 553 post 69 Mobilisering til forskningsbasert innovasjon (KDD) 

Brandtzæg-utvalget (NOU 2020:12) utredet i 2020 tiltak for å styrke distriktsnæringslivet, og tok til orde for å trappe opp den regionale innsatsen for å få næringslivet i distriktene til å ta i bruk mer forskningsbasert kunnskap gjennom samarbeid med forskningsmiljøer.   

Det er behov for en ordning hvor små- og mellomstore bedrifter har mulighet til å samarbeide med forskningsmiljøer i små- og mellomstore FoU-prosjekter. Vi foreslår derfor å styrke dagens FORREGION med FORREGION II, hvor beløpsgrensene for kvalifiseringsstøtte og hovedprosjekt settes lavere enn i dagens FORREGION. Ordningen bør trappes opp over en toårsperiode til 250 mill. kr med 125 mill. kr. i 2025. 

Kap. 553 Regional og distriktsutvikling post 74 Klynger og innovasjon (KDD) 

Klyngene trekkes frem som viktige for å nå regjeringens ambisjoner i ulike veikart og strategier, og klyngene er omtalt som et satsingsområde i Hurdalsplattformen. Programmet har vært finansiert over budsjettene til både KDD og NFD. 

Finansiering av klyngeprogrammet er imidlertid redusert  med over 40 prosent siden 2021, og I årets budsjett er det foreslått at KDD trekker seg fullstendig ut av programmet. Delprogram for modne klynger har ikke blitt bevilget midler siden 2021.  

Vi foreslår en bevilgning på 50 mill. kr. i friske midler til delprogram for modne klynger for at klyngene kan søke om å gjennomføre prosjekter som bidrar til å nå nasjonale ambisjoner innen grønn industriell omstilling, helse, digitalisering og muliggjørende teknologier samt eksport.  

Vi viser også til høringsinnspill fra Foreningen for Innovasjonsselskaper (FIN) og Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA).  

Statsbudsjettet 2025. Høringsinnspill fra Norske utdannings- og studiesentre (NU)

NU er en frittstående interesseorganisasjon for utdannings- og studiesentrene i Norge.
Sammen med våre medlemmer er vi opptatt av å gi hele landets befolkning en reell mulighet til å ta utdanning uavhengig av bosted, livssituasjon og økonomi.
Våre medlemmer sørger for at lokale kompetansebehov blir dekket, og bidrar til både utvikling av gode offentlige tjenester og vekst i næringslivet over hele landet.

Virksomhet og rolle
I Norge har vi utdanningssentre fra Hammerfest i nord til Lister i sør. De driftes på ulike måter, er ulikt organisert, har forskjellig eierskap, ulikt navn og profil, og har ulike porteføljer, men en fellesnevner er at de alle har vokst frem som svar på lokale behov. Sentrene fungerer som lokale utviklingsaktører, og er bindeledd mellom akademia og regionene. Fellesnevneren er at de skaper verdi for næringsliv, offentlig sektor og enkeltmennesker utfra dokumenterte behov. Strukturendringene i utdanningssektoren har ytterligere aktualisert utdanningssentrene sin rolle som lokal motor, megler og møteplass.

Nasjonalt nettverk med unik erfaring
Gjennom flere tiår med erfaring har våre medlemmer unik kjennskap til hvordan man skal lykkes med desentralisert utdanning, og hvordan målrettede utdanningsprogram og kurs kan bidra til lokal vekst og utvikling. Sentrene bidrar til å senke terskler og fjerne barrierer for å ta utdanning, og sikre at de som er etablert med jobb og familie skal få utdanningsmuligheter der de bor. Disse “pluss-studentene” er viktige for utdanningstilbyderne og lokalt arbeidsliv. I tillegg kan sentrene spille en avgjørende rolle i arbeidet for økt inkludering og for å motvirke utenforskap. Ved å tilby lokale utdanningsmuligheter kan veien til arbeid kortes ned for de som står utenfor utdanning og arbeidsliv, og på denne måten styrkes deres muligheter til å komme i jobb.

Behovet for desentraliserte og fleksible utdanninger avdekkes fortløpende gjennom den tette dialogen sentrene har med lokalt arbeidsliv. Kvaliteten i desentralisert utdanning finnes i balansen mellom gode nettbaserte ressurser, lokale studiemiljøer, samlinger og læringsgrupper, og tett samarbeid med studentenes nåværende eller fremtidige arbeidsplass i gjennomføringen. Kravet til kvalitet i utdanningene, som er utdanningsinstitusjonenes ansvar, er like stort som til campusbaserte studier.

NU har jobbet iherdig for å få på plass en statlig finansieringsordning for utdannings- og studiesentre, og er fornøyde med at det kom på plass en søknadsbasert ordning fra 2022. Det er positivt at ordningen har blitt videreutviklet år for år, og at det i 2023 og 2024 var mulig å søke om driftsstøtte. Vi har samarbeidet godt med HK-dir. som forvaltningsorgan for Kunnskapsdepartementet disse årene, og vi ser fram til et utvidet samarbeid med fylkeskommunene etter overføringen til Kommunal- og distriktsdepartementet. Overføringen viser at utdannings- og studiesentre er viktige både innen utdanningspolitikk og regional- og distriktspolitikk. Sentrene bidrar til å sikre gode livsvilkår i hele landet.

NU representerer i dag 19 utdannings- og studiesentre som dekker omtrent 100 kommuner.  Mange av sentrene er veletablerte, med en lang historikk og bred erfaring med fleksibel og desentralisert utdanning og lokale utviklingstiltak. Flere nyetablerte sentre har også meldt seg inn de siste årene og drar nytte av NUs kompetanse i etablerings- og oppbyggingsfasen. Vi mener det er avgjørende at departementet og fylkeskommunene ser på NU som en viktig samarbeidspartner i forvaltningen av den søknadsbaserte ordningen for studiesentre, og inviterer oss med inn i arbeidet med å utforme forskrifter for ordningen. Dette vil sikre at medlemmenes interesser blir ivaretatt på en forsvarlig måte i endringsprosessen som nå kommer.

Fylkeskommunens nye rolle
Det forsterkede kompetansepolitiske ansvaret fylkeskommunene har fått de senere årene, har gitt dem et ansvar for å initiere, tilrettelegge og koordinere desentralisert høyere utdanning i samarbeid med høyere utdanningsinstitusjoner. Utdannings- og studiesentre er en del av dette samarbeidet, men det er store variasjoner i hvordan dette løses i de ulike fylkene. Med dette bakteppet er vi spent på hvilke føringer fylkeskommunen vil få når de skal forvalte ca. 112 millioner til kompetanse og arbeidskraft i distriktene, og herunder skal fordele minimum 50 millioner til utdannings- og studiesentrene. NU vil arbeide for at kriteriene for tildeling er i tråd med intensjonen for et studiesenter, og at fordelingsnøklene mellom fylkene er gjennomarbeidet og rettferdige.

Bekymringer
NU opplever at HK-dir. har forvaltet dagens ordning på en effektiv måte. Nå er vi bekymret for at de tildelte midlene skal forsvinne i byråkrati og forvaltning i de ulike fylkeskommunene, og i for stor grad skal brukes til etablerte og finansierte enheter i fylkeskommunene som arbeider med voksenopplæring og karriereveiledning.

Videre er vi urolige for at våre medlemmer vil oppleve svært varierende forståelse for fagfeltet og av den grunn behandles ulikt av de respektive fylkeskommunene. 

Utdannings- og studiesentrenes mandat er ikke å løse lovpålagte oppgaver, men å bidra til vekst og utvikling gjennom utdanning og kompetanse. Sentrene tilrettelegger, kobler, skaper og tar muligheter. Det er derfor avgjørende at midlene brukes på en måte som støtter denne visjonen og skaper reell verdi for regionene.

Oppsummert:

• - Målet er tilgjengelig utdanning for alle
• - Sentrene har vokst frem ut fra lokale behov
• - Det er et poeng at de er ulike, men jobber mot samme mål
• - NU er bekymret for at midlene forsvinner i byråkratiske prosesser
• - NU mener midlene ikke skal gå til voksenopplæring og karriereveiledning
• - NU, som har jobbet frem ordningen, må involveres i det videre arbeidet

Om Bostøttealliansen

Bostøttealliansen ble etablert i mars 2019 og er en samarbeidsallianse bestående av 20 organisasjoner som sammen arbeider for en bedre bostøtte for de som trenger den. De har til sammen rundt 1,5 millioner medlemmer.

Partnere i Bostøttealliansen:

Huseierne, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Leieboerforeningen, BYBO (Kirkens Bymisjon),  Retretten, Kommunale boligadministrasjoners Landsråd, Trasoppklinikken, Pensjonistforbundet, RIO - en landsdekkende brukerorganisasjon i rusfeltet, Velferdsalliansen, A-larm, Norsk forbund for utviklingshemmede, Fattignettverket i Norge, CP-foreningen, Actis - Rusfeltets hovedorganisasjon,  Norges Handikapforbund, Foreningen Human Narkotikapolitikk, FO, Pårørendealliansen og Norske Boligbyggelags Landsforening (NBBL). www.bostøttealliansen.no

Alliansens perspektiv

Bostøttealliansen peker på en kraftig svekkelse av bostøtten de siste 15 årene. Formålet med bostøtten er å hjelpe husstander med lav inntekt som sliter med å dekke boutgiftene. Det er et boligsosialt tiltak, ikke bare et fattigdomstiltak. Den skal bidra til botrygghet, hindre boligproblemer og sikre god boligkvalitet for flere samfunnsgrupper.

I en tid preget av økende levekostnader, leiepriser og flere som faller utenfor bostøtteordningen, har Bostøttealliansen en klar beskjed: Det trengs handling. Den nåværende bostøtteordningen er utilstrekkelig, og behovet for endringer er akutt. Færre får bostøtte, og verdien av bostøtten til den enkelte har sunket drastisk siden 2010, samtidig som boutgiftene fortsetter å øke.

Regjeringens forslag og konsekvenser

Regjeringen har for 2025 satt av om lag 4 milliarder kroner til bostøtten. Det er nesten 800 millioner kroner mindre enn i 2023. Regjeringen venter ifølge statsbudsjettet at det gjennomsnittlige antall mottakere vil synke med ytterligere 12 400 for 2025. Konsekvensen blir at flere husstander presses ut i usikker bosituasjon, og økte behov for boligsosialt arbeid for kommunene og sosialhjelp. Det var 33 213 flere som måtte motta sosialhjelp fra 2021 til 2023 (SSB). Fra 2022 til 2023 har utbetalingene steget med nesten 32 prosent, 2,3 milliarder kroner. Vi tror tallene vil stige for 2024.

Økende avslag og stadig mindre av boutgiftene dekkes

I 2010 ble støtten til rundt 50 prosent av alle tildelingen beregnet på bakgrunn av alle de faktiske boutgiftene til søkeren. For 2024 fikk bare ca. 23 prosent medregnet alle boutgiftene. Taket for beregning av bostøtte har altså krympet radikalt i relasjon til bokostnadene.

Avslag på søknad om bostøtte steg fra 31 prosent i 2016 til 42,6 prosent hittil i 2024. (Husbankens statistikk). 40 000 flere søkere skyves med dette helt ut fra ordningen.

Bruker i snitt 65 prosent av inntektene på å bo

I snittet har bostøtten som del av boutgiftene sunket fra 37 prosent i 2010 til 29 prosent i 2023. Bostøtten har siden blitt enda sterkere selektert etter de siste store kuttene i ekstra strømstøtte våren 2024.

For september 2023 gikk i snitt 55 prosent av mottakernes inntekter til boligutgifter. For september 2024 gikk hele 65 prosent av inntektene blant mottakerne til å bo.

Trenges 2,5 milliarder

Husbankens årsrapport for 2022 (s.119) viste at det å tilpasse bostøtten til økte boutgifter ville koste mellom 1,1 og 1,3 milliarder kroner. I tillegg til dette vil det å justere inntektsgrensene til over grensen for lav inntekt også koste mellom 1,1 og 1,4 milliarder kroner. Dette ligger nært Bostøttealliansens anslag på totalt 2,5 milliarder kroner, som kreves for å rette opp i ordningen.

Regjeringen følger ikke opp

Ekspertgruppen for bostøtte ble nedsatt i 2019. Den leverte sin rapport Bostøtten - opprydning og forankring i 2022. Bostøttealliansen forventet at denne senest skulle følges opp i Boligmeldingen våren 2024, medføre prinsipielle avklaringer, og vise vei ut av det store etterslepet bostøtten har hatt. Det skjedde ikke.

Regjeringen signaliserte igjen i revidert budsjett 2024 at den i budsjettet for 2025 ville “forenkle og forbedre bostøtteordningen. Endringer i ordningen kan ha store konsekvenser, særlig for mottakerne. Det er derfor viktig at vi gjør det nødvendige arbeidet på tvers av velferdsområdene med en helhetlig vurdering av mulige endringer i ordningen. Regjeringen kommer tilbake med status på arbeidet i statsbudsjettet i 2025.”

Bostøttealliansen ser ikke at det i budsjettet er foretatt prinsipielle avklaringer i tråd med det økende støttebehovet og regjeringens signaler.

Boligforskning melder om alvorlig svikt og etterspør reform

Forskningsresultater fra Senter for bolig- og velferdsforskning (Bovel) viser at det en kraftig underdimensjonering av andelen boutgifter som dekkes (boutgiftstaket), og at inntektsfattige ikke får støtte selv om de ligger langt under EUs fattigdomsgrense. Bovel konkluderer at; “Misforholdet mellom mål og midler i dagens boligpolitikk tilsier at regjeringen bør gjennomføre en omfattende reform av bostøtteordningen” (DN.no, Boligpolitikken svikter sårbare barnefamilier, 7. oktober 2024/Bovel notat 3, 2024).

Svekkelsen av bostøtteordningen bidrar til økt økonomisk marginalisering av allerede utsatte grupper, som barnefamilier, enslige, uføre og eldre på lave inntekter. Den tar ikke tilstrekkelig hensyn til geografiske variasjoner i boligutgiftene. Underfinansieringen av bostøtte bidrar systematisk til økte ulikheter, usikkerhet, uhelse og dårligere oppvekstforhold.

Bostøttealliansen ber Stortinget fatte følgende vedtak;

• Stortinget ber Regjeringen om en økning på 2,5 milliard kroner i rammen for bostøtte, for å sikre at inntektsgrensene for bostøtte ikke ligger under EUs fattigdomsgrense, og at veksten i reelle boligutgifter blir kompensert.
• Stortinget ber Regjeringen om at satsene videre må indekseres i tråd med økningen i reelle boutgifter, lønns- og prisutvikling, for å bedre sikkerheten og forutsigbarheten for personer i en vanskelig boligøkonomisk bosituasjon.
• Stortinget ber Regjeringen konkretisere frister for en helhetlig plan for en omfattende reform av bostøtteordningen, som styrker støtten til de med lav inntekt og høye bokostnader og samvirker med andre velferds- og boligsosiale ordninger.

Kap. 540, post 27 Tilsyn for universell utforming av IKT, Anmodning

Norges Blindeforbund ber Stortinget øke bevilgningen med kr 30 millioner.

Kap. 579 Valgutgifter, Anmodning

Norges Blindeforbundet ber Stortinget bevilge kr 1,5 mill. for å starte arbeide med innføring av e-valg.

Kap. 579 Valgutgifter, Forslag til merknad

Stortinget ber regjeringen komme med løsning for innføring av e-valg innen fylkes- og kommunevalget i 2027.

Synskompetanse i kommunene, forslag til merknad

For at kommunene på en effektiv måte skal ha mulighet til å iverksette de riktige tiltakene for personer som lever med synsnedsettelser, er det viktig å ha tilstrekkelig lokal synskompetanse. Det bør opprettes en egen øremerket budsjettpost for å styrke den synsfaglige kompetansen i kommunene.

Utdyping av anmodninger og forslag til merknad Kap. 1540, post 27, Tilsyn for universell utforming av IKT

I budsjettproposisjonen står det følgende: «Tilsynet skal prioritere tilsynsverksemda ved å gjennomføre kontrollar og tilsyn. I tillegg skal ein sørge for rettleiing av aktørar når det gjeld oppfylling av krava i forskrifta».

I regjeringens nye digitaliseringsstrategi som ble lagt frem høsten 2024 står det også tydelig at regjeringen vil «styrke tilsynet for universell utforming av IKT» og «følge opp Handlingsplan for auka inkludering i eit digitalt samfunn».

I handlingsplanen «Handlingsplan for auka inkludering i eit digitalt samfunn» som gjelder fra 2023 til 2026, skriver regjeringen at UU-tilsynet har avdekket omfattende brudd på regelverket i en rekke tilsyns- og klagesaker. Manglene omfatter blant annet problemer med hjelpemiddelteknologi, tastaturnavigasjon, tekstalternativer, instruksjoner i skjemaer, og dårlig kontrast mellom tekst og bakgrunn. Disse bruddene gjør det «svært vanskelig eller umulig for personer med nedsatt funksjonsevne å bruke digitale løsninger».

Tilsynet har gitt beskjed om at de vil være nødt til å fjerne tilgjengelighetserklæringen, og får heller ikke utnyttet andre systemer som er utviklet de seneste årene, hvis de ikke blir tildelt tilstrekkelige driftsmidler for å opprettholde disse ordningen.

Tilsynet har også en avgjørende rolle i klagesaker om mangelfull universell utforming av IKT-løsninger, da Diskrimineringsnemda sender disse for utredning til UU-stilsynet. Nemnda er avhengig av at UU-tilsynet har kapasitet til å gi veiledning i slike diskrimineringssaker, for at sakene skal bli godt nok opplyst før det gjøres et vedtak. Med det forslaget til bevilgning som nå har kommet, vil ikke tilsynet, slik vi har oppfattet det, kunne gjøre denne jobben.

For å sikre lik mulighet til samfunnsdeltakelse, bygge ned og hindre nye digitale barrierer, og hindre diskriminering er det helt avgjørende å styrke UU-tilsynet økonomisk.

Kap. 579 Valgutgifter

Det er helt nødvendig å innføre mulighet til å stemme elektronisk for å sikre hemmelige valg for alle, inkludert personer med nedsatt syn. Stortinget har behandlet innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen og vedtatt endringer i valgloven. I innstillingen står det følgende:

«Blinde og svaksynte har i dag ikke samme mulighet som alle andre til å gjennomføre hemmelige personvalg, og mye tyder på at dette vil kunne løses gjennom elektronisk stemming. Komiteen vil påpeke at den forskjellsbehandlingen denne gruppen nå er utsatt for, ikke kan fortsette, og mener departementet må ha et klart mål om å få dette på plass så snart som det er teknisk mulig og forsvarlig. Komiteen mener at dette må være på plass senest innen valget i 2027».

For å nå dette målet må arbeidet starte nå. Det er imidlertid bekymringsfullt at elektronisk stemmegivning ikke er omtalt i budsjettproposisjonen, og at det ennå ikke er bevilget midler til dette prosjektet.

Synskompetanse i kommunene

Manglende synsfaglig kompetanse er et problem mange møter i sin kommune eller bydel. For at kommunene på en effektiv måte skal ha mulighet til å iverksette de riktige tiltakene for personer som lever med synsnedsettelser, er det viktig å ha tilstrekkelig lokal synskompetanse. Vi ønsker derfor at det opprettes en øremerket post i budsjettet som tildeler midler direkte til kommunene for å styrke synskompetansen, både innen saksbehandling og i tilbudet om voksenopplæring.

Oslo, 15.10.2024

Med vennlig hilsen

Norges Blindeforbund

Per Inge Bjerknes                        Sverre Fuglerud

Generalsekretær                         Seksjonsleder

Forslag til Statsbudsjettet 2025:

Kollektivtrafikkens samfunnsnytte kan ikke undervurderes. Den har både en viktig beredskapsfunksjon, og spiller en sentral rolle i klimapolitikken. Videre er den viktig for næringslivet og for at folk skal komme seg til jobb og skole, for effektiv bruk av areal og ressurser, og som et omfordelende tiltak ved å gi bærekraftig bevegelsesfrihet til folk uten tilgang på egen bil.

• Et kollektivløft er nødvendig for å nå Norges klimamål og for å beholde og videreutvikle dagens kollektivtilbud

Den økonomiske situasjonen i fylkeskommunene er prekær, noe tall fra KS viser. Dette rammer ikke minst kollektivtrafikken. For 2025 mangler det 1,7 mrd kr til kollektivtrafikken. Vi ser at flere av våre medlemmer har måttet sette inn tiltak for å kutte i kostnader – og dermed også i tilbudet.

Uten en satsing med et kollektivløft i 2025-budsjettet står vi foran ytterligere nedskalering av kollektivtilbudet mange steder. De samfunnsmessige konsekvensene av dette i form av økt privatbilisme og færre muligheter til å reise for de uten egen bil, er store.

Utover de rene driftsmessige konsekvensene, betyr den prekære økonomiske situasjonen at nysatsninger nedskaleres, utsettes eller legges på is. Dette er gjerne innovative løsninger som kan gi et betydelig bedre mobilitetstilbud i både urbane og mer rurale deler av landet, samtidig som de kan bidra til å kutte både utslipp og offentlige utgifter. Manglende finansiering av kollektivtrafikken har dermed både på kort og lang sikt en rekke uønskede konsekvenser for samfunnet.  

Det er derfor behov for 1,7 mrd kr til kollektivtrafikk i statsbudsjettet for 2025.

• Mer midler til drift i byvekstavtaler

Byvekstavtalene er et godt virkemiddel for å jobbe mot nullvekstmålet i og rundt de store byene, men nyinvesteringer hjelper lite om driften utgår. Midlene må derfor vris mer i retning drift av kollektivtrafikk.

Som vist ovenfor er behovet stort for mer finansiering av kollektivtrafikken for å beholde det tilbudet vi har i dag. Det er fortsatt stort fokus på finansiering av store infrastrukturprosjekter i dagens byvekstavtaler. Ytterligere satsing på kollektivtrafikk vil gi mer effektiv bruk av dagens infrastruktur, og gi større effekt av innsatsen.  

Flere av de mellomstore byene ønsker også å bidra til nullvekstmålet, men mangler økonomiske insentiver for å få dette til. Tilskuddsordning til mellomstore byer, tilsvarende ordningen for de fem byene utenfor ordningen med byvekstavtaler må prioriteres.

Byvekstavtalemidler er viktige og må i enda større grad vris mot drift, slik at et attraktivt kollektivtilbud kan konkurrere med privatbilen.

• Store utfordringer i overgangen til nullutslippsløsninger krever ytterligere midler

Det er et mål om nullutslipp i transportsektoren . Våre medlemmer har vært offensive i overgangen til nullutslippsløsninger, og over hele landet ruller det nå elektriske busser. Samtidig ser vi at det er utfordrende å ta det siste steget for å gjøre all kollektivtrafikk utslippsfritt. Særlig til sjøs er dette krevende, hvor flere av både ferje- og hurtigbåtsambandene både er lange og samtidig går til øyer eller andre steder hvor nødvendig infrastruktur som nettkapasitet mangler.

I tråd med vårt høringsinnspill vedr. forskrift om nullutslippskrav for hurtigbåt og ferje, mener vi det er staten som må ta kostnaden for nullutslipp på båt og ferje. Med de store kostnadene knyttet til både investeringer og drift, som våre medlemmer står overfor, mener vi 50 millioner kroner til fylkeskommunene i kompensasjon for merkostnader til utslippsfrie ferjer er for lite (kap 572, post 60).

Uten at denne posten økes betydelig, vil flere av fylkeskommunene ikke kunne bidra til utslippskutt uten at det rammer dem hardt økonomisk.

Om MEF
Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) representerer over 2 400 medlemsbedrifter. Disse har en samlet omsetning på om lag 115 mrd. kroner og sørger for at cirka 40 000 ansatte har en jobb å gå til. Hovedtyngden av medlemsbedriftene driver maskinell anleggsvirksomhet, men forbundet organiserer også skogsentreprenører, brønnborere og gjenvinnings- og avfallsbedrifter. MEF har en egen hovedavtale med LO/Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) og tariffavtaler med NAF og fellesforbundet. MEF har i tillegg hovedavtale og tariffavtale med YS/Parat.

Dagens massehåndtering medfører store klima-utslipp

En stor klimautfordring er hvordan masser i dag transporteres og håndteres. Flere steder i landet er det kritisk mangel på regulerte areal for fordeling og mellomlagring av masser.

Konsekvensen er at masser må transporteres unødvendig langt som resulterer i store klimagassutslipp, slitasje på veinettet og dårlig veisikkerhet. I tillegg blir bygge- og anleggsprosjektene unødvendig dyre for både offentlige og private byggherrer.

Ved å gjenbruk av og kortreiste masser kan vi begrense uttaket av nye masser som vil beslaglegge færre nye arealer og redusere klimagassutslipp og forurensning – i tråd med prinsippene om sirkulær økonomi.

Skal vi få dette til må kommunene avsette nødvendig arealer i sine kommune- og reguleringsplaner som møter utbyggingsaktiviteten i kommunene.

I dag legger ikke sentrale eller lokale myndigheter til rette for kortreiste og gjenbrukte masser i sine kommune- og reguleringsplaner.  

I vedtak 454 av 12. januar 2023 ba Stortinget regjeringen om å gjennomgå relevant regelverk og utarbeide en tverrsektoriell strategi for massehåndtering i samarbeid med bygge- og anleggsnæringen.

På s. 29 i budsjettforslaget fra Kommunal- og distriktsdepartementet (Prop. 1 S for 2024 -2025), svarer departementet Stortinget med at de jobber med å utgi en veileder for massehåndtering.

Virkemidlene og rammene som settes i budsjettet må stå i forhold til og understøtte målet vi skal oppnå, nemlig redusere klimautslippene. En veileder er et av de svakeste virkemidler en kan iverksette og vil ikke gi flere arealer for fordeling og mellomlagring av masser. 

Den eneste løsningen er at en i Statlige planretningslinjene innfører tydelige forventninger til at kommunene i sine kommune- og reguleringsplaner avsetter tilstrekkelig med areal for fordeling og mellomlagring av masser. Hvis dette ikke gjøres, vil vi ikke lykkes med å redusere klimautslippene fra anleggsnæringen.

Vi ber komiteen sikre at kommunene også må planlegge for håndtering av masser når de planlegger for bygging.

Mer effektiv bygging av vann- og avløp vil redusere kostnadene

Norske kommuner har store utfordringer på vann- og avløpsnettet. Ifølge Norsk Vann må det investeres 81 milliarder kroner på ledningsnettet for vann og 114 milliarder kroner på ledningsnettet for avløp frem mot 2040.

Vi kommer derfor til å oppleve en kraftig økning av vann- og avløpsgebyrene fremover. Huseierne melder om at gebyrene vil øke med ca. 60 prosent fram til 2027. Dette vil innbyggerne i kommunene merke veldig godt, spesielt i de små kommunene hvor det er færre å dele kostnadene på.  

Ved å bygge vann- og avløpsanlegg etter like krav i alle landets kommuner, kan vi redusere de kommunale byggekostnadene betraktelig.

I dag har hver enkelt kommune sin egen VA-norm. Hver kommune har altså sine egne tekniske krav som varierer fra kommune til kommune om hvordan vann- og avløpsanlegg skal bygges. Det betyr at entreprenørene må forholde seg til 357 ulike kommuners krav.

Det gjør det både dyrt, krevende og byråkratisk både for de som prosjekterer og bygger anleggene. Risikoen for feil på nyanlegg blir stor fordi entreprenørene må forholde seg til ulike krav. I tillegg bruker hver enkelt kommune ressurser på å oppdatere og utvikle egne krav som også er en kostnad.

For å dempe den kraftige kostnadsveksten, er vi nødt til å jobbe smartere. Tiden er nå overmoden til å få på plass et felles nasjonalt teknisk regelverk for vann- og avløpsanlegg slik vi har på andre områder. Det vil legge grunnlaget for en stor kostnadsreduksjon og mindre byråkrati.

MEF mener at komiteen må ta initiativ til å få på plass like tekniske krav for vann- og avløpsanlegg.

Forslag om hjemmel til kommunale klimakrav for bygge- og anleggsplasser

Vi vil til slutt gjøre komiteen oppmerksom på at regjeringen ved Miljødirektoratet har sendt på høring et forslag som gir 357 kommuner hjemmel til å stille egne klimakrav fra bygge- og anleggsplasser. Forslaget vil bli svært utfordrende for kommunene å gjennomføre, spesielt for de mindre kommunene. 

Vi ber om at komiteen engasjerer seg i denne saken.

Høringsinnspill til Statsbudsjettet 2025 – Prop. 1 S (2024-2025)

Autismeforeningen i Norge takker for muligheten til å gi innspill til Statsbudsjettet 2025. Vi vil i dette innspillet rette søkelys på viktige områder som berører personer med autismespekterforstyrrelser (ASD) og deres familier. Vi mener det er avgjørende at rettighetene til personer med ASD oppfylles, og at kommunene sikres tilstrekkelige ressurser til å ivareta disse. I denne forbindelse løfter vi spesielt frem inkorporering av FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i menneskerettsloven, brukerstyrt personlig assistanse (BPA), retten til eget hjem, tilgang til fritid, opplæring og hjelp etter at diagnosen er satt, samt vår bekymring for den økonomiske situasjonen i mange kommuner.

1. Inkorporering av CRPD i menneskerettsloven

CRPD er en sentral internasjonal konvensjon som sikrer rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, inkludert personer med ASD. Selv om Norge har ratifisert CRPD, er den ennå ikke inkorporert i menneskerettsloven, noe som gjør at konvensjonen ikke har den samme juridiske tyngden som andre menneskerettskonvensjoner. For personer med autisme er CRPD avgjørende for å sikre tilgang til nødvendige tjenester, tilpasset opplæring, og retten til å leve et liv med selvbestemmelse og inkludering.

Forslag:
Vi oppfordrer til at Stortinget arbeider for en snarlig inkorporering av CRPD i menneskerettsloven,for å styrke rettssikkerheten for personer med ASD og sørge for at konvensjonens prinsipper blir juridisk forpliktende på lik linje med andre menneskerettigheter. Det bør settes av midler i statsbudsjettet for å støtte implementeringen av CRPD i kommunene, slik at de får nødvendig opplæring og veiledning til å etterleve de forpliktelsene CRPD medfører.

1. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er et viktig verktøy for personer med ASD for å kunne leve et selvstendig liv. Likevel ser vi at BPA-ordningen ofte ikke innvilges til personer med autisme. For mange personer med ASD er behovet for BPA knyttet til sosial støtte, struktur i hverdagen og hjelp til å navigere i hverdagslige situasjoner, ikke bare fysisk assistanse.

Forslag:
Vi ber om at statsbudsjettet inkluderer økte midler til å styrke og tilpasse BPA-ordningen for personer med autismespekterforstyrrelser. Kommunene bør få tilstrekkelige ressurser til å kunne tilby BPA som et fleksibelt verktøy også tilpasset autisme, både i et familieperspektiv, til ungdom og voksne.

1.  Eget hjem

CRPD understreker retten til å velge hvor og hvordan man vil bo. Mange personer med ASD har behov for tilpassede boligløsninger og individuell oppfølging for å kunne bo i eget hjem. Dessverre ser vi at mange kommuner mangler ressurser og boliger som er tilrettelagt for denne gruppen. Dette fører til at personer med autisme enten må bo hos foreldrene langt inn i voksen alder, eller i institusjonslignende boliger som ikke fremmer selvstendighet og deltakelse i samfunnet.

Forslag:
Vi ber om at det settes av øremerkede midler til utvikling av tilpassede boliger for personer med ASD, samt at det utarbeides en nasjonal strategi for å sikre at personer med autisme får støtte til å bo i eget hjem. Dette inkluderer nødvendige tilrettelegginger i hjemmet, som sensoriske tilpasninger og individuell oppfølging, samt hjemmebaserte tjenester som BPA.

1. Rett til fritid, opplæring og hjelp etter diagnosen er satt

Når en diagnose som ASD settes, opplever mange personer og familier med autisme at det er vanskelig å få tilgang til nødvendig hjelp og støtte. Det er ofte mangel på opplæringstilbud for foreldre, søsken og for personen selv etter at diagnosen er stilt. I tillegg mangler mange kommuner tilrettelagte fritidstilbud som er nødvendige for at personer med autisme skal kunne delta i meningsfylte aktiviteter og være inkludert i samfunnet.

Forslag:
Vi ber om at det bevilges midler til å etablere flere tilpassede fritidstilbud for personer med ASD i kommunene. I tillegg bør det utvikles nasjonale retningslinjer for opplæring og støtte etter at diagnosen er satt, med særlig vekt på å gi veiledning til familier og sikre at personer med autisme får de nødvendige ferdighetene for å mestre hverdagen. Det bør også legges til rette for at kommunene kan tilby strukturert oppfølging til personer med autisme, slik at de får tilgang til nødvendige helsetjenester, skole- og utdanningsstøtte, og andre tjenester.

1. Bekymring for kommuneøkonomi

Autismeforeningen er svært bekymret for den økonomiske situasjonen i mange kommuner og de konsekvenser dette har for tjenestetilbudet til personer med ASD. Stramme budsjetter fører til at viktige tjenester, som tilrettelagt opplæring, helsehjelp, BPA og fritidstilbud, blir nedprioritert eller underfinansiert. Dette går spesielt utover personer med autisme og deres familier, som ofte er avhengige av stabile og tilpassede tjenester for å ha en god livskvalitet.

Forslag:
Vi oppfordrer til en betydelig styrking av rammetilskuddene til kommunene, slik at de får mulighet til å tilby stabile og forutsigbare tjenester til personer med ASD. Det bør vurderes øremerking av midler til tiltak rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, slik at vi kan sikre at disse tjenestene blir prioritert, uavhengig av den økonomiske situasjonen i kommunen.

Autismeforeningen i Norge mener at en styrket satsing på implementering av CRPD, tilrettelegging av BPA, boligtilbud, fritidstilbud og opplæring etter diagnose er avgjørende for å sikre et godt liv for personer med autismespekterforstyrrelser. Vi ber Kommunal- og forvaltningskomiteen om å prioritere disse områdene i Statsbudsjettet 2025, og sikre at kommunene får de ressursene de trenger for å gi et tilstrekkelig tjenestetilbud til personer med ASD.

                                 Varig god livskvalitet i et mangfoldig samfunn.

Vennlig hilsen Sentralstyret i 

Autismeforeningen i Norge 

Høringsinnspill til kommunal- og forvaltningskomiteen. Omhandler Kap 572. Rammetilskudd til fylkeskommuner.

Departementets budsjettekniske oppdateringer kutter Akershus' rammetilskudd mer enn det regjeringen gir i økte frie inntekter.

Som følge av regjeringens fremleggelse av forslag til statsbudsjett 2025, får Akershus fylkeskommune et ikke varslet nedtrekk på 250 mill. kr gjennom utgiftsutjevningen for 2025.

Akershus fylkeskommune anmoder komiteen om å gjøre følgende endring:

1. Regjeringens oppdatering av beregnet utgiftsbehov per innbygger i inntektssystemet i 2025 må justeres i tråd med kommunal deflator og veksten i frie inntekter for 2025, og ikke oppjusteres med beregningsgrunnlag i form av endring i regnskapstall fra 2022 til 2023.   

Akershus fylkeskommunes hovedbudskap: 

• Kommunal- og distriktsdepartementet gjør hvert år en beregningsteknisk oppdatering av størrelsen «beregnet utgiftsbehov per innbygger» i fylkeskommunenes inntektssystem som danner grunnlaget for å regne ut fylkeskommunenes utgiftsutjevning. 

• «Beregnet utgiftsbehov per innbygger» økte med 15 prosent fra 2024 til 2025 som følge av departementets oppdatering. Vanligvis ligger økningen på 3-4 prosent. Økningen er historisk høy, og gir enorme konsekvenser for fylkeskommunen. 

• Årsaken til den store økningen i beregnet utgiftsbehov per innbygger i 2025, skyldes en historisk prisvekst fra 2022 til 2023. Det skyldes blant annet krigen i Ukraina og økte markedspriser. Dette gir fullt utslag i fylkeskommunenes regnskapstall i 2023, som danner grunnlag for departementets beregning av utgiftsbehovet 2025. 

• Som følge av dette får Akershus fylkeskommune et ikke varslet nedtrekk av regjeringen på 250 mill. kr gjennom utgiftsutjevningen for 2025. 

• Endringen er beregnet i forhold til inntektsanslaget for 2025 og basert på kommuneproposisjonen for 2025, samt kriteriedata fra kommunal- og distriktsdepartementet for 2025.
  
  
• Dette betyr at departementets beregningstekniske justering av «beregnet utgiftsbehov per innbygger» for 2025 trekker inntektene mer ned, enn det Akershus får som sin andel av fylkeskommunenes realvekst på 1,65 mrd. kroner i frie inntekter!
  
  
• Dagens beregningstekniske justeringer av «beregnet utgiftsbehov per innbygger» gir for stor uforutsigbarhet for de fylkeskommunene som får et trekk gjennom utgiftsutjevningen.
  
  
• Vi kan ikke forstå at det er Stortingets intensjon at fylkeskommunenes inntektssystem skal være utformet slik at en fylkeskommunes rammetilskudd skal gå ned med mange hundre millioner fra ett år til et annet som følge av beregningstekniske justeringer gjort av regjeringen!
  
  

På vegne av Akershus Fylkeskommune
Tom Staahle
Fylkesråd for finans og organisasjon

Kvoteflyktninger 

Regjeringen foreslår en ytterligere reduksjon i FN-kvoten for gjenbosetting av flyktninger fra 1000 til 200. Blir regjeringens forslag gjennomført, vil kvoten være redusert med mer enn 93% i denne regjeringsperioden. 

FNs høykommissær for flyktninger anmodet etter valget i 2017 Norge om å opprettholde kvoten på 3 000 og gradvis øke til 5 000. Siden den gang har antallet på flukt fra krig og konflikt globalt økt med 90%. 

Kvoten er for spesielt utsatte flyktninger vi ikke kan kjøpe beskyttelse for i bistandsbudsjettet. De er utrygge også i nabolandet der de befinner seg. Norge bidrar derfor med å ta noen av dem hit. 

Av inneværende års kvote på 1 000, utgjør syriske flyktninger fra nærområdet 510 plasser, inkludert fra Libanon. Afghanere, der enslige kvinner tradisjonelt har vært en prioritet, er nest største gruppe med 210. LHBTQ+ flyktninger er også prioritert. Er det virkelig slik at vi nå vil si nei til disse flyktningene og FN – og at gjennomsnittlig snaut tre kvoteflyktninger per norske kommune er mer enn vi kan klare i 2025? 

Vi forstår at Norge har fått en ny utfordring med mottak av 85 000 ukrainere, men at regjeringen i disse tider vil vende FN ryggen for kvoten forblir overraskende, særdeles skuffende og høyst unødvendig. 

Vi ber stortinget igjen bidra med 3 000 kvoteplasser. 

Et absolutt minstemål må være å omgjøre regjeringens siste foreslåtte reduksjon. 

Spire takker for muligheten med å komme med innspill til statsbudsjettet 2025, herunder kapitler tildelt kommunal- og forvaltningskomiteen. 

Husleieloven

Spire er svært skuffet over at regjeringen i budsjettforslaget foreslår å utsette behandlingen av husleieloven til neste stortingsperiode. I dag bor over en million nordmenn i leid bolig. Leiemarkedet er preget av korte kontrakter, høy leiepris og et skjevt maktforhold. Det trengs en helhetlig omlegging der leietakers rettigheter styrkes og bolig sikres som en rettighet, ikke et investeringsobjekt. 

Regjeringens eget nedsatte husleielovutvalg legger frem sin NOU 18. oktober 2024. Utvalget har gått gjennom husleieloven, og foreslår endringer som styrker leietakeres rettigheter, sikrer grunnleggende botrygghet og som gjør at loven er tilpasset dagens situasjon i leiemarkedet. Forslagene fra den første delrapporten fra utvalget skulle blitt behandlet til våren, men i budsjettforslaget foreslår regjeringen nå å utsette behandlingen til neste stortingsperiode. 

Spires forslag til anmodning: 

• Stortinget ber regjeringen behandle den første delrapporten fra husleielovutvalget vårsesjonen 2025. 

Tredje ikke-kommersiell boligsektor

Bolig er et grunnleggende behov og et menneskerett - uavhengig av om man eier eller leier. Men boligmarkedet er i dag utilgjengelig for svært mange. Eielinja har stått ekstremt sterkt hos alle partier i flere tiår. Det er helt nødvendig å styrke leietakernes rettigheter og sikre et attraktivt, trygt og godt alternativ til eierlinjen.

Vi trenger tiltak rettet mot systemet i mye større grad enn det statsbudsjettet for 2025 legger opp til. Spire oppfordrer Stortinget til å håndtere roten til problemet, ikke bare symptomene. Bevilgninger til tiltak som bostøtte i post 70 kapittel 581 er svært viktige grep på kort sikt, men ikke bærekraftige løsninger på utfordringene i selve boligmarkedet. 

For å sikre at leie blir et godt alternativ til det å eie er en tredje ikke-kommersiell boligsektor helt sentralt. I svarbrev til Stortinget 186 fra Finanskomiteen/SVs fraksjon svarer kommunal- og distriktdepartementet at det er behov for mer kunnskap om ikke-kommersielle boliger og utleiesektorer, og at dersom man ser et behov for å innføre et eget arealformål for dette i plan- og bygningsloven må dette utredes nærmere. Dette oppfordrer vi Stortinget til å be regjeringen om. 

Spires forslag til anmodninger:

• Stortinget ber regjeringen utrede et eget arealformål for ikke-kommersiell boligsektor i plan- og bygningsloven.  
• Stortinget ber regjeringen sette av midler til å støtte nye aktører innenfor en tredje boligsektor.

Medvirkning 

For å sikre gode medvirkningsprosesser behøves midler fra nasjonalt hold til å utforske og utrede hvordan prosessene kan forbedres, og for å sikre kapasitet til grundige og åpne prosesser. Spire foreslår å opprette en tilskuddsordning med hensikt å øke medvirkning og deltakelse i by- og tettstedsutvikling utover minstekravet i plan- og bygningsloven. En slik ordning skal rettes mot å styrke medvirkning i både offentlige og privatinitierte planprosesser, og til kompetanseheving om medvirkning og samskaping i kommunene. Slik vil også satsingen på et levende lokalsamfunn styrkes, for eksempel gjennom områdesatsinger i post 65 og 72 i kapittel 590. 

I tillegg må regjeringen utrede hvorvidt en forskrift om medvirkning kan styrke deltakelse og medvirkning i arealplanlegging. Minstekravet for medvirkning i plan- og bygningsloven er ikke god nok, og fører verken ikke til god nok deltakelse, medvirkning eller eierskap i by- og tettstedsutvikling. 

Spires forlag til andmoding: 

• Stortinget ber regjeringen om å opprette en fast tilskuddsordning for frivillige, private og offentlige aktører som jobber for økt medvirkning og deltakelse i by- og tettstedsutvikling. 
• Stortinget ber regjeringen om å utrede en ny forskrift om medvirkning i arealplanlegging. 

Utjevning av sosiale forskjeller 

Spire er glade for ordningen i kapittel 590 post 65 med fokuset på utjevning av sosiale forskjeller og forbedring av levevilkår i lavinntektsområder. Her er det også sentralt å ta et oppgjør med hvor ujevnt tilgangen til bynatur er. Å ha god bynatur og nærnatur er to viktige elementer for økt livskvalitet, fysisk aktivitet og bedre oppvekstmiljø. Men i dag er grøntområder i dag både dårligere og mindre i lavinntektsområder. 

Spires forslag til anmodning: 

• Stortinget ber regjeringen legge til satsing på blå-grønn infrastruktur i lavinntektsområdet som et kriterium for måloppnåelse i ordningen i kapittel 590 post 65.

Forslaget til statsbudsjett for 2025 er en stor skuffelse for de mange unge som opplever at muligheten for å eie egen bolig blir en stadig fjernere drøm.

For tre år siden ble Hurdalsplattformen lagt fram med et overordnet mål om å redusere forskjeller mellom folk. Regjeringen varslet satsinger for en aktiv boligpolitikk, og lovet «at flere skal få mulighet til å eie egen bolig» og «legge til rette for å bygge flere boliger». 

Resultatet etter tre år med regjeringens politikk er at færre har muligheten til å eie egen bolig, flere er avhengig av forskudd på arv eller gave fra foreldre for å kjøpe egen bolig og boligbyggingen er på et historisk lavt nivå. https://nef.no/wp-content/uploads/2024/04/Foreldrehjelp.pdf

På samme tid har presset på leiemarkedet økt. Tilbudet av leieboliger har falt, spesielt i Oslo hvor både privateide leieboliger (sekundærbolig) og selskapseide leieboliger (AS) har falt kraftig de senere år. https://nef.no/wp-content/uploads/2024/09/Eierskap-i-det-norske-boligmarkedet.pdf

Vi frykter at vi står foran en lang periode med store utfordringer i både boligmarkedet og leiemarkedet.

Samtidig forteller regjeringen at det går godt med norsk økonomi. Det er en fortelling som mange husholdninger ikke kjenner seg igjen i, spesielt unge i pressområdene som må betjene høy husleie og sliter med å spare opp den egenkapitalen som kreves for å kjøpe egen bolig. Forskjellen mellom de som er innenfor og utenfor boligmarkedet øker i takt med boligprisene. Dette blir ikke enklere med et rentenivå, som ser ut til å holde seg høyt over lengre tid enn i land vi kan sammenligne oss med. 

Det er et prekært behov for en langt mer aktiv boligpolitikk. Statsbudsjettet må brukes til å dempe forskjellene. Det holder ikke å gjenta gamle boligpolitiske løfter fram mot neste stortingsvalg.

I stedet for å smøre begrensede avgiftslettelser og skattelettelser tynt ut over mange, bør statsbudsjettet brukes målrettet til å gjøre boligmarkedet mer tilgjengelig. Det vil ha større betydning for husholdningenes økonomi og utjevning av forskjeller, enn forslagene til små lettelser.

I nasjonalbudsjettet presenterer regjeringen et svært optimistisk anslag for boliginvesteringene med en vekst på 12 prosent i 2025. Til sammenligning har Både SSB og SØA anslått en vekst på rundt 5 prosent, under den forutsetning at nyboligsalget tar seg opp i løpet av høsten slik at vi får et oppsving i igangsetting og boliginvesteringer i løpet av 2025. Med dagens lave salgstakt i markedet for nye boliger ligger det imidlertid ikke an til et kraftig oppsving i igangsettinger i 2025. Boliginvesteringer er svært kapital- og rentefølsomme. Det vedvarende høye rentenivået svekker boliginvesteringene. I denne situasjonen framstår regjeringens anslag som helt urealistisk, og som en neglisjering av den dype boligbyggekrisen samfunnet står i.  

I stedet for å innføre flere byggerestriksjoner, slik regjeringen har foreslått gjennom en rett for kommunene til å kreve bl.a. alternative eier- og finansieringsformer i nybygg, bør regjeringen stimulere til økt boligbygging. Regjeringen bør stille krav til kommuner som ansvarlig reguleringsmyndighet, og bruke statsbudsjettet til å belønne kommuner som oppnår måltall for boligbygging. Dette kan organiseres i byvekstavtaler eller i form av egne belønningsavtaler.

Det henger heller ikke på greip at regjeringen foreslår å kutte utlånsrammen til Husbanken fra 32 til 29 milliarder kroner neste år. Det vil bare forsterke boligbyggekrisen.

I stedet for å bruke betydelige midler på marginale lettelser for mange, bør boligmarkedet stimuleres gjennom statsbudsjettet. Dette kan skje gjennom styrking av BSU-ordningen ved å øke skattefradraget fra 10 til 20 prosent og utvide rammene for sparing. Videre bør det innføres en verdirabatt ved formuesskatt på sekundærbolig for å stimulere til økt boligproduksjon og økt tilbud av leieboliger.

I tillegg vil vi understreke behovet for endringer i utlånsforskriften. Utlånsforskriften bør videreføres, men legge relativt større vekt på betjeningsevne enn egenkapital og boligverdier. Kravet om egenkapital er et risikoreduserende tiltak som kan virke mot sin hensikt. De som kommer inn i boligmarkedet binder mye likviditet. De som sitter fast i leiemarkedet bygger ikke formue. Utlånsforskriften bør tillate lån med lav eller ingen egenkapital for førstegangskjøper med god betjeningsevne, mot at låntaker forplikter seg til andre risikoreduserende tiltak. Tiltak som vil gi høy grad av sikkerhet er fastrente og boligprisforsikring. Et alternativ kan være å lette på kravet om belåningsgrad mot høyere avdrag i starten av låneperioden.

• Blant formålene med denne posten er å tildele lån som sikrer et rimelig og forutsigbart botilbud for studenter. Tilskudd og husbanklån er viktig for å sikre flere studentboliger, slik flere studenter kan ta høyere utdanning uavhengig av bakgrunn og økonomi. Det er et viktig tiltak for å redusere risikoen for sosial ulikhet i utdanning.
• Både studentsamskipnader og studentboligstiftelser kan søke om tilskudd og husbanklån.
• Anker Sti er en studentboligstiftelse som ble etablert i 1970 av NHO Oslo, LO Oslo og Oslo Kommune. Vi har et ideelt hovedformål om å tilby gode og rimelige studentboliger.
• Vi har i dag 1800 studentboliger, og ønsker å fortsette vårt arbeid for å sikre at enda flere studenter kan få tilgang på gode og rimelige boliger. Men med dagens regelverk blir ikke vi i Anker Sti definert som en studentboligstiftelse. Det betyr at vi verken kan søke tilskudd eller husbanklån.
• Årsaken er at vi driver aktivitet ved siden av. Det gjør vi for å holde studentenes husleie så lav som mulig. Vårt mål er å tilby studentene en leie på linje med studentsamskipnadene. I 2023 subsidierte vi studentenes leie med 59 millioner.
• Når Anker Sti ikke kan søke om tilskudd og husbanklån, så reduserer det vår mulighet til å bygge flere studentboliger. Det betyr færre gode og rimelige studentboliger i en tid der dette trengs mer enn noen gang.

I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett gjorde Stortinget følgende vedtak

• «Stortinget ber regjeringen i løpet av 2024 sende på høring endrede retningslinjer for tildeling av husbanklån til studentboliger, slik at også ideelle stiftelser er berettiget husbanklån til bygging av studentboliger.» (Vedtak 909, 21. juni 2024)
• Bakgrunnen for vedtaket, er at studentboligstiftelser som Anker Sti, ikke regnes som studentboligstiftelse.
• Vi mener den varslede høringen bør ende med en endring i retningslinjene som sikrer at studentboligstiftelser som har et ideelt formål om å drive forvaltning av studentboliger, og der aktiviteten kommer studentene til gode i form av husleier på linje med studentsamskipnaden, bør kunne søke om husbanklån.

UNICEF er FNs barnefond og verdens største hjelpeorganisasjon for barn. Vi arbeider sammen med partnere i rundt 190 land for å sikre ivaretakelsen av barns rettigheter, gjennom både humanitær innsats og utviklingsarbeid. UNICEF Norge jobber med å fremme FNs barnekonvensjon både globalt og i Norge. I forbindelse med fremlagte statsbudsjett er det tre temaer UNICEF Norge ønsker å belyse for komiteen.

 1) Antall kvoteflyktninger Norge skal ta imot er kritikkverdig lavt

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) melder om at det aldri har vært så høyt antall mennesker på flukt enn som nå; 100 millioner mennesker er tvunget ut på flukt.  Verdensbildet vi ser er preget av økte konflikter og ikke minst glemte konflikter. Antall mennesker på flukt gjelder både de som har krysset landegrenser eller er internt fordrevne i sitt eget land. Av det totale antallet mennesker på flukt er barn overrepresentert, til tross for at de bare utgjør mindre enn en tredjedel av verdens befolkning.  Det er ingenting som tilsier at denne trenden snur med det første. Barn på flukt lever med langt større risiko for sin sikkerhet, misbruk, utnyttelse, vold og velvære enn andre barn.  Dette gjelder for barn som både krysser landegrenser og som er interflyktninger. Deres sårbarhet og behov for beskyttelse angår oss alle, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 22.

UNICEF Norge presiserer at Norge har en moralsk forpliktelse overfor barn og voksne på flukt – uavhengig av hvor i verden disse befinner seg. Norge har også en lang tradisjon for å ta sin del av denne forpliktelse. Denne forpliktelse må også innebære solidaritet med stater som på grunn av sin geografiske plassering får langt flere asylankomster enn Norge. I en situasjon hvor antallet mennesker på flukt er høyt må Norge også ta en større del av ansvaret.

Norge har tatt imot ukrainske flyktninger med stor fleksibilitet, gjennom eksempelvis kollektiv beskyttelse og raskere bosetting. Det er vel så positivt, men Norge bryter en årelang tradisjon med støtte UNHCRs arbeid med å gi beskyttelse til voksne og barn på flukt. Når Norge nå velger å redusere antallet kvoteflyktninger istedenfor å øke antallet, sender det et svært uheldige signaler til andre land. Dette i en tid, der beskyttelsesbehovet er enormt også utenfor europeiske grenser. Når et så stort antall mennesker er på flukt, er det viktig at lavinntektsland ikke sitter igjen med størsteparten av ansvaret. Norges håndtering i mottakelse av ukrainske flyktninger viser at vi har kapasitet og rom til å ta imot langt flere enn 200 kvoteflyktninger. UNICEF Norge vil også presisere at regjeringen har selv meldt at antall kvoteflyktninger må sees i sammenheng med øvrig ankomst, samtidig som det foreslått flere innstramminger for ukrainske flyktninger for å redusere antall ankomster. Det bør altså være rom for de mest sårbare innenfor våre grenser.

Vi viser til at FNs høykommissær for flyktninger tidligere eksplisitt har bedt Norge om å øke antall kvoteflyktninger til 5000. Norge har et selvstendig ansvar for å bidra til ivaretakelsen og utviklingen av kvoteflyktningsinstituttet. UNICEF Norge mener det da må være et minimum at man retter seg etter det behov som formidles av FN. 

2) Omsorgsansvaret til enslige mindreårige asylsøkere må overføres til barnevernstjenesten

FN har gjentatte ganger kritisert Norge for å gi mindreårige asylsøkere over 15 år på mottak et dårlige omsorgstilbud enn andre barn i Norge[1]. Enslige mindreårige asylsøkere blir diskriminert og praksisen er i strid med FNs barnekonvensjon artikkel 2. Det er også grundig dokumentert at enslige mindreårige asylsøkere på mottak ikke får et tilstrekkelig omsorgstilbud (se mer under punkt 3), selv med noen forbedringer. Barn med oppholdstillatelse som er under statlig ansvar opplever økt risiko for blant annet omsorgssvikt, psykiske utfordringer og å falle utenfor samfunnet.

Statens helsetilsyn må få økte midler til gjennomføring av tilsyn av asylmottak

Etter FNs konvensjon om barnets rettigheter har barn uten omsorgspersoner rett til å få alternativ omsorg fra staten, jf. artikkel 20. Barnekonvensjonen artikkel 22 regulerer statenes forpliktelser overfor flyktningbarn. Bestemmelsens andre ledd siste setning fastslår at barn på flukt uten omsorgspersoner har rett på samme beskyttelse som «ethvert annet barn som av en eller annen grunn permanent eller midlertidig er berøvet sitt familiemiljø». Videre er det en forpliktelse for staten å gjennomføre periodiske kontroll av omsorgssituasjonen etter artikkel 25. Periodiske kontroll er barnas rettsikkerhetsgaranti for å få oppfylt sine grunnleggende rettigheter.  Norge har gjentatte ganger fått kritikk fra FNs barnekomite om omsorgsansvaret til enslige mindreårige asylsøkere ikke er god nok. Omsorgsansvaret for enslige mindreårige over 15 år ligger hos UDI og bidrar helt klart til diskriminering, jf. artikkel 2. Juli 2022 ble det etablert en statlig tilsynsordning for omsorgen med enslige mindreårige som bor i asylmottak. Det er helt klart at tilsynsordningen ikke virker etter sitt formål av rent ressursmessige årsaker. Dette går utover enslige mindreårige asylsøkers rettssikkerhet.

Statens helsetilsyn meldte 17.11.2023 om økte behov for økte ressurser for å kunne utføre flere tilsyn.^[2] Ressursbehovet som ble meldt i 2023 var kr 14.800.000. Også Statsforvalteren i Oslo og Viken meldte i sin årsrapport for 2023 at den svært begrensede ressurssituasjonen vanskeliggjør tilsyn^[3]. Det økte ressursbehovet skyldes blant annet høyere antall ankomst av enslige mindreårige asylsøkere og at mottakene er plassert med geografisk spredning. Tilsynene som er utført viser blant annet at asylmottaket ikke leverer forsvarlig omsorg, og enda er det hittil kun utført tilsyn med seks asylmottak. Bruddene er blant annet knyttet til fagkompetanse på mottakene og er svært kritikkverdig.

I stortingsproposisjonen adresserer Helsedepartementet at antall enslige mindreårige asylsøkere har økt, men sier ikke hvilken betydning det har for ressurssituasjonen og hvordan regjeringen vurderer at rettssikkerheten til enslige mindreårige asylsøkere skal ivaretas. Regjeringen adresserer heller ikke bekymringen til Statens helsetilsyn angående ressurssituasjonen. Slik UNICEF leser budsjettforslaget som er fremmet, aksepterer regjeringen en uholdbar og uavklart omsorgssituasjon for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år ved at det ikke gis nevneverdige økte midler til Statens helsetilsyn.

UNICEF Norge ber om:

• Øke antall kvoteflyktninger til Norge, fra 200 til 5 000
• Omsorgsansvaret til enslige mindreårige asylsøkere må overføres gradvis til barnevernstjenesten, etter aldersgruppe
• Statens helsetilsyn må få økte midler til gjennomføring av tilsyn til asylmottak

***

Derom komitéens medlemmer har spørsmål eller kommentarer til høringsinnspillet bes disse rettes til fagansvarlig for barns rettigheter Uzma Sarwar på epost: uzma.sarwar@unicef.no.

[1] https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2018/06/CRC-5-6-218.pdf, se kapittel H.

[2] https://www.helsetilsynet.no/publikasjoner/brev-og-horingsuttalelser-fra-statens-helsetilsyn/2023/akutt-behov-for-oekte-ressurser-til-tilsyn-med-omsorgen-for-enslige-mindreaarige-asylsoekere/

[3] https://www.statsforvalteren.no/contentassets/453be1571cab4417a2ff731266067645/arsrapport-2023_tilsyn-med-mottak-for-ema_statsforvalteren-i-oslo-og-viken.pdf

Microsoft Norge, heretter referert til som Microsoft, takker for muligheten til å komme med skriftlig innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteens høring for Prop. 1 S (2024-2025), og har kommentarer til følgende post: 

• Kapittel 1540, Post 23  

Norge skal være verdens mest digitaliserte land i 2030, slår regjeringen fast i den nye nasjonale digitaliseringsstrategien. Vi står nå på tampen av en kunnskapsrevolusjon, der Norge har mulighet til å gå foran med vår «nordiske modell» og navigere den digitale fremtiden med klokskap, ansvar og sosial likhet.

Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa stiller andre krav til digital sikkerhet og beredskap. Det er viktig å ha en «null-tillit»-tilnærming og tilstrekkelig med «digitale muskler». En robust og sikker digital grunnmur i Norge, gjennom økt satsing på datasentre og sky-infrastruktur, er derfor viktig.

Norge og resten av de nordiske landene bør gå foran i utviklingen av et internasjonalt rammeverk for ansvarlig kunstig intelligens (KI), for å sikre grunnmuren av demokratiske verdier der mennesket står i sentrum. Med en av verdens mest digitaliserte offentlige sektorer og en energisektor som utvikler digitale verdikjeder i verdensklasse, har vi et solid fundament for å bruke KI til å løfte produktivitet, verdiskaping og velferd.

Bevilgning til Digitaliseringsdirektoratet Kap. 1540 Post 23:  

Regjeringen fremmer i Prop. 1 S (2024-2025) Kap. 1540, post 23 forslag om å bevilge 125,3 millioner kroner til Altinn, gjennom Digitaliseringsdirektoratet, som del av en total bevilgning på 400 millioner kroner. Bevilgningen skal sikre Altinn-plattformen som en sikker og trygg fellesløsning.

Med vår høye digitaliseringsgrad er Norge godt posisjonert for å bli en global leder innen KI-drevet velferd og effektivitet. Microsoft anser det som avgjørende å ha en offentlig sektor som er effektiv, moderne og bærekraftig, og ønsker å bidra til dette i tettere offentlig-privat samarbeid.

Digital beredskap i offentlig sektor har aldri vært viktigere. Dataangrepet som fant sted sommeren 2023, rettet mot 12 departementer og DSS, var en påminnelse om at vi fremover må jobbe sammen i fellesskap for å sikre en robust og trygg offentlig sektor.

Vi ønsker dialog med komiteen og svarer mer enn gjerne på spørsmål knyttet til høringsinnspillet.

Norge står midt i en energi- og klimakrise som krever rask handling. Offentlige bygg, særlig i kommunene, bruker for mye energi og lider under stort vedlikeholdsetterslep. Dette er et problem, men også en mulighet til å kutte utslipp, spare energi og bevare bygningsmassen. For å lykkes må kommunene få mer penger, og regjeringen må satse langt mer på energieffektivisering. Det som er foreslått nå er ikke godt nok.

Altfor lav satsing på energitiltak i kommunale bygg
Norge har satt seg ambisiøse klimamål – vi skal kutte utslippene med minst 55 prosent innen 2030. Men for å klare det, må vi ta alle nødvendige grep, både store og små. Dette handler ikke bare om klimakrisen, men også om kraftkrisen. Hver terawattime må utnyttes bedre.

En fersk rapport fra Thema viser at Norge kan spare opptil 15 TWh innen 2035 ved å energieffektivisere bygg. Spesielt de 28 millioner kvadratmeterne med kommunale bygg som trenger oppgradering. Her ligger en stor mulighet til å kutte utslipp, forbedre byggene og spare både energi og penger. 

Når regjeringen kun setter av 300 millioner kroner til energitiltak i kommunale bygg – det samme som i fjor – er det langt fra nok. RIFs State of the Nation-rapport fra 2021 viser at oppgraderingsbehovet er på hele 160 milliarder kroner. Gamle, ineffektive systemer for varme, ventilasjon og isolasjon fører til unødvendig høye kostnader og energisløsing. 300 millioner er en dråpe i havet sammenlignet med det faktiske behovet. 

Den siste RIF-rapporten fra 2023 om kommunale bygg gir heller ikke grunn til optimisme. Syv av ti kommuner tror ikke de vil klare å redusere vedlikeholdsetterslepet de neste fem årene. Mangel på kompetanse, systemer og ikke minst ressurser er blant årsakene til at kommunene sliter med å oppfylle krav til inneklima, universell utforming og energibruk. Dette viser tydelig hvorfor kommunene trenger en bedre økonomi og mer penger til energieffektivisering.

Oppussingsløft for landets skolebygg
Skolebygg er blant de byggene som har det største vedlikeholdsetterslepet. Mange er i kritisk dårlig stand. RIFs rapport fra 2021 viser at fire av ti skoler har uakseptabelt inneklima, og halvparten mangler vedlikeholdsplaner. Det betyr at hundretusenvis av elever daglig møter opp i utrygge bygg med dårlige læringsmiljøer.

Situasjonen har forverret seg de siste årene. Ifølge RIFs rapport fra 2023 sier tre av fire kommuner at de ikke har klart å redusere etterslepet på bygg som skoler, barnehager og sykehjem de siste fem årene. 30 prosent mener situasjonen har blitt verre, og nesten 70 prosent har liten tro på at de vil klare å forbedre forholdene de neste fem årene. Stortinget må prioritere et ekstraordinært vedlikeholdsløft for skolebygg som en del av en bredere satsing på kommunale bygg.

Klimatilpasning må prioriteres 
Kommunene trenger også mer ressurser til å investere i nødvendige klimatilpasning. Vi har sett hvordan flom og skred kan snu opp ned på folks liv. Hus og infrastruktur blir ødelagt, og det er vanlige folk som betaler prisen. Riksrevisjonen, Gjerdrumutvalget og Totalberedskapskommisjonen har alle understreket hvor viktig det er å øke innsatsen for å forebygge naturskader.

Men det mest frustrerende, er at vi vet hva som må til for å forebygge disse skadene. NVE har anslått at det trengs 85 milliarder kroner for å sikre hus og hjem mot flom og skred. Likevel øker regjeringen bare bevilgningen til flom- og skredforebygging med 21 millioner kroner, samtidig som 100 millioner kuttes fra krise- og hastetiltak. Med kun 353 millioner kroner i budsjettet vil det ta over 240 år å dekke behovet. Budsjettet er dermed alvorlig underfinansiert. Når regjeringen i tillegg kutter klimatilpasningstiltak i kommunene med nesten 40 prosent, fra 283 til 173 millioner kroner, har Stortinget en viktig jobb å gjøre for å rette opp et altfor svakt budsjett. 

Vann og avløp – samfunnskritisk infrastruktur som er i krise 
Vann- og avløpssektoren er også samfunnskritisk, men forfallet har nådd et krisenivå på 250 milliarder kroner. Kommunene har prøvd å holde gebyrene nede, men oppgraderingsbehovet er så stort at folk kan forvente gebyrsjokk på opptil 60 prosent fremover.  Regjeringens forslag om å redusere momsen på vann- og avløpsgebyrer til 15 prosent er et godt grep, men løser ikke problemet alene. Mange kommuner har utsatt gebyrøkninger, og uten flere tiltak vil gebyrene fortsette å stige. Vi trenger mer enn bare et momskutt. Vi trenger innovasjon, forskning og bedre samarbeid mellom kommuner.

Mulighetsstudien for vann- og avløpssektoren, som ble laget for regjeringen i 2022, viser at kostnadene kan kuttes kraftig med bedre samarbeid og mer systematisk styring.  For eksempel er det ingen grunn til at to nabokommuner skal bygge hvert sitt dyre renseanlegg når de kan dele på både kostnader og løsninger. Et godt eksempel er Grenland, hvor Skien, Porsgrunn og Bamble vurderer å bygge et felles renseanlegg for sine 100 000 innbyggere. Det vil bli langt billigere enn om de skulle bygge hver for seg. 

Små kommuner har ofte dårligere vann- og avløpstjenester enn de større, samtidig som gebyrene er høyere – og de kan fort øke enda mer framover. Grunnen er enkel: Vi har for mange små enheter. I snitt forsyner hver vann- og avløpsenhet 15 000 personer, mens i Sverige er tallet 50 000.  Det sier seg selv at større enheter kan levere bedre og billigere tjenester. Derfor må regjeringen stille strengere krav om samarbeid, samtidig som det gis økonomiske gulrøtter til kommuner som faktisk samarbeider.  Dette vil være en vinn-vinn for kommunene, innbyggerne og Norge. 

Konkrete forslag: 

• Øk og utvid støtteordningene for oppgradering og energieffektivisering av kommunale bygg, med minst 1 milliard kroner ekstra til energitiltak i kommunale bygg (kap. 1825, post 60 i Energidepartementets budsjett). 
• Styrk kommuneøkonomien slik at kommunene får større økonomiske ressurser og kompetanse til å vedlikeholde bygg, gjennomføre nødvendige oppgraderinger og gjøre dem mer energieffektive. 
• Øk bevilgningene til NVEs arbeid med flom- og skredforebygging (kap. 1825, post 22, 45 og 60 i Energidepartementets budsjett) til minst 1,5 milliarder kroner årlig, i tråd med Gjerdrumutvalgets anbefalinger. 
• Forsterk kommunenes arbeid med klimatilpasning (kap. 1420, post 61 i Klima- og miljødepartementets budsjett), inkludert styrking av Klimasatsordningen og nye tilskudd til klimatilpasningstiltak. 
• Utvid og styrk rentekompensasjonsordningen for skoleinvesteringer (kap. 225 og post 65) til også å omfatte vedlikehold og oppgradering av bygg.
• Følge opp mulighetsstudien for vann- og avløpssektoren, og støtt kommunenes arbeid med å tette etterslepet på rehabilitering og bygging av vann- og avløpsløsninger gjennom økte statlige midler og krav om interkommunalt samarbeid for å kutte kostnader og bruke ressursene smartere. 

Løvemammaene velger å gi innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteens sine kapitler i statsbudsjettet. 
 
Regjereringens boligpolitikk og prioriteringer 

Flere ganger i forslaget så viser regjeringen til Meld. St. 13 boligmeldingen – en helhetlig og aktiv boligpolitikk som ble vedtatt i 2024, hvor en av satsningsområdene er at flere skal få mulighet til å eie egen bolig. Boligmeldingen viser også til at kommunene skal legge til rette for gode og varierte boligområder og ta en aktiv boligpolitisk rolle i boligpolitikken.  

CRPD, FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19 fastslår retten til: 

• Å bo hvor en vil 

• Å bo med hvem en vil 

• At en ikke skal måtte bo i en spesiell boform 

• At en skal få tjenester der en bor 

Flere mediaoppslag den siste tiden dokumenterer alvorlige brudd på menneskerettighetene til personer med funksjonshindringer, og illustrer hvor lang vei kommunene har å gå. Flere familier og unge voksne forteller om tvangsflyttinger og uverdige boforhold. 

Regjeringen flagger at de arbeider med å inkorporere CRPD i norsk lov, et arbeid som virker å krype baklengs i tempo. At regjeringen i budsjettforslaget som omhandler boligpolitikk og Husbanken, ikke nevner CRPD en eneste gang i et fremlegg på 167 sider, viser hvor lite prioritert dette arbeidet har når det egentlig kommer til stykket.  

Løvemammaene mener at det minste som kan forventes er at CRPD også legges til grunn når en viser til boligmeldingen og Husbankens prioriteringer. 
 
Ledsagerbevis  

Mange kommuner praktiserer fortsatt den selvpålagte nedre aldersgrensen på 8 år. 
 
På Bufdir sine nettsider kan vi lese i veilederen: 

Ledsagerbevis - Veiledende nasjonale retningslinjer 

5. Aldersgrense

Det er ingen øvre eller nedre aldersgrense for å få ledsagerbevis, dersom behovet er dokumentert. For barn under skolealder må det dokumenteres at barnet har et større ledsagerbehov enn det som hadde vært tilfelle dersom barnet ikke hadde en funksjonsnedsettelse, og at det derfor påløper ekstrautgifter, sammenlignet med jevnaldrende som deltar på samme type aktiviteter. Det betyr at det er barn med et særlig omfattende assistansebehov som til vanlig vil kunne tildeles ledsagerbevis helt fra småbarnsalder av. 

Det er svært spesielt at Bufdir er tydelige på at det ikke finnes nedre aldersgrense for ledsagerbevis, samtidig som kommunene får lov å fortsette å gi avslag grunnet for lav alder. Løvemammaene har gjentatte ganger spilt inn at ledsagerbevis må rettighetsfestes for å få vekk ugunstige forskjeller i kommunene for mennesker med funksjonshindringer. Løvemammaenes regionslag har jobbet over lang tid med å informere kommunene om veilederen til Bufdir og hvorfor det er viktig at de fjerner aldersgrensen. Mange kommuner har nå fjernet nedre aldersgrense, mens flere ikke responderer på henvendelsene. Hvis ikke dette blir rettighetsfestet så er barn avhengig av kommunens godvilje til å kunne likestilles jevnaldrende. 

Ved å fjerne aldersgrense for ledsagerbevis gjør også kommunens saksbehandling enklere da saksbehandler kun trenger å vurdere behovet. Som kjent vil ikke en slik endring ha økonomisk effekt for staten eller kommunen, men sørge for å hindre diskriminering og segregering. 

Med vennlig hilsen 
Løvemammaene 

SOS-barnebyer takker for muligheten til å komme med innspill på statsbudsjett 2025 vedrørende kapitler som kommunal- og forvaltningskomiteen har ansvar for.   

Programkategori 13.70 Kommunesektoren mv. kapittel 571 rammetilskudd til kommuner 

Kommunalt barnevern  

Grunnloven og barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at barn i Norge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. At Stortinget har valgt å delegere ansvaret for barnevernet til kommunen, fritar ikke Stortinget for ansvaret. Det er derfor bekymringsverdig at det ikke er satt inn tiltak for å styrke kommunenes handlingsrom innenfor barnevernet, da spesielt forebyggende tiltak, tidlig innsats og ettervern.  

SOS-barnebyer, Barneombudet og flere barnerettighetsorganisasjoner har tidligere bedt regjeringen og Stortinget om tiltak som tar innover seg konsekvensene av barnevernsreformen/oppvekstsreformen. Reformen innebar at de kommunale tjenestene skulle fokusere mer på forebyggende tiltak, samtidig som de skal ivareta barn og unge som har behov for omfattende og spesialiserte hjelp. Overgangsordningen for barnevernsreformen hadde som mål å dempe effekten av de økte kostnadene for dette, men denne ordningen bortfaller 2025. Vi er svært bekymret for at overgangsordningen ikke videreføres ut 2027 til endelig evaluering av reformen foreligger.  

Fra første delrapport fra Menon Economics i samarbeid med NTNU Samfunnsforskning fremgår det at kommunene har brukt om lag 100 mill. 2023-kroner mindre på barnevernsområdet enn de fikk i økte rammetilskudd. Det foreligger ikke kunnskap om hvordan midlene fra det økte rammetilskuddet er prioritert, men som KS rapporterer i sin regnskapsundersøkelse mangler kommunesektoren rundt 10 milliarder i år. Dette bekymrer oss i SOS-barnebyer da vi fra tidligere barnevernlederundersøkelser har fått vite at flere kommuner velger vekk dyre tiltak, prioriterer midler andre områder og det har vært en markant nedgang i antall omsorgsovertakelser de siste fem årene.   

SOS-barnebyer ber komiteen om å videreføre overgangsordningen for barnevernsreformen ut 2027 til reformen er ferdig evaluert.   

Merknad: Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til nasjonale retningslinjer/veiledning om tidlig innsats og forebyggende arbeid i kommunene jfr. Anbefalinger fra Menon.   

Kvoteflyktninger 

Flyktningpolitikken til denne regjeringen vil være en skamplett på ettermælet deres, såfremt det ikke gjøres noe.

Vi hadde forventet at regjeringen hadde tatt et større ansvar overfor de aller mest sårbare i verden nå når store deler av verden står i enorme kriser. Ved å ytterligere redusere antall kvoteflyktninger fra 1000 til 200 i 2025, setter regjeringen nå mennesker som står i sin verste krise opp mot hverandre. 

Kvoteflyktninger er personer som verken kan returnere til hjemlandet eller bli integrert i landet de oppholder seg i. En del flyktninger er ikke trygge i nærområdene. Overføringsflyktningsordningen er en av få mulige og trygge veier for barn på flukt til Europa og Norge. Rekordmange barn er på flukt i verden i dag. Samtidig har strengere grensekontroll gjort at det har blitt stadig farligere å være barn på flukt, og vanskeligere å komme seg til trygge land for å søke beskyttelse.  

SOS-barnebyer mener at Norge burde innfri FNs sine anbefalinger om å ta imot 5000 kvoteflyktninger, og ber komiteen øke antallet overføringsflyktninger tilsvarende.  

Omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere.

Barn og ungdom som har flyktet alene til Norge har hatt opplevelser vi knapt kan forestille oss. De har måttet reise fra familie og venner, hjemmene sine og kjente omgivelser. De fleste har hatt en strabasiøs og til tider livsfarlig ferd mot Norge.​ Trygghet og fellesskap er viktig for å få en følelse av å høre til.  Barn som flykter alene til Norge skal omfavnes med omsorg og engasjement.   

Det er derfor på tide at de grunnleggende rettigheter som ligger til grunn for at barna skal få nødvendig omsorg, og hvilke forpliktelser det påløper vårt samfunn kommer på plass. FN har kritisert Norge for omsorgen for asylbarn og forsvinningene i flere år og i en rekke organer, inkludert menneskerettighetskomiteen. FNs høykommissær for flyktninger har også kritisert Norges praksis. Nå må alle barn under 18 år bli behandlet på lik måte, og være under barnevernets ansvar.   

SOS-barnebyer ber om at omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere i alderen 15-18 år overføres til barnevernet.  

Tilsyn av omsorgssentre og mottak 

I januar 2023 fremgikk det av en rapport fra Statsforvalteren i Oslo og Viken flere alvorlige funn på mottak for enslige mindreårige asylsøkere. Et tilsyn i 2022 ga så alvorlige funn at statsforvalteren sa seg nødt til å varsle Utlendingsdirektoratet (UDI) og driftsoperatøren Link AS før tilsynsrapporten var ferdigskrevet.   

I et brev fra Statsforvalteren til driftsoperatøren fremgår det at barna på mottaket, som er mellom 15 og 17 år gamle, under tilsynet skal ha gitt uttrykk for at de ikke kjenner seg trygge på mottaket. Flere av barna har fortalt om truende oppførsel fra ansatte. Ved enkelte tilfeller skal ansatte ha dyttet og fysisk tatt tak i barna.   

Dette er opplevelser og erfaringer som også kommer tydelig frem som hverdagen til flere barn og unge på asylmottak i en rapport utgitt av Redd Barna i 2022 «Trygghet på mottak».  

Det er helt tydelig at boforholdene og utryggheten opplevd av barn og ungdom på mottak og omsorgssentre ikke tilfredsstiller behovene til barna både når det gjelder trygge boforhold, barnefaglig kompetanse og tilstrekkelig helsehjelp.  

Statens helsetilsyn har rapportert om lav kapasitet og manglende ressurser til å utføre tilsyn av omsorgssentre og mottak, til tross for at det er et tydelig behov for mer granskning om hvorvidt asylmottak og omsorgssentre klarer å tilby og ivareta trygge boforhold for barn og unge.   

Videre ser vi at svarene som gis fra både UDI, representanter fra regjeringen og justismyndighetene på hvordan dette kan skje, peker det seg ut en utydelig ansvarsfordeling mellom ulike tjenester og etater og manglende politisk vilje til å gripe inn. Det er rett og slett ingen som kjenner på et stort nok ansvar for disse barna til at de følger dem opp utover sin «melding videre i systemet».  

Vi i SOS-barnebyer frykter at det nærmest er i ferd med å utvikle seg et A-lag og B-lag av barn i Norge, og ber derfor komiteen om at det settes av mer midler til tilsyn av omsorgssentre og mottak for enslige mindreårige.  

På vegne av SOS-barnebyer, 

Daniel Bøhn Rayner

Politisk rådgiver 

Vi takker for anledningen til å komme med høringssvar til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 for Kommunal- og distriktsdepartementet, jf. Kap. 553, post 61.

Næringshagene er et distriktspolitisk virkemiddel som siden 2002 har vært en viktig aktør for tilrettelegging av næringsvirksomhet i distriktene, og kunnskapsdeling på tvers av regioner. Det er 39 næringshager i landet, og i 2023 hadde 75,3% av landets kommuner bedrifter som var en del av en næringshage. Ca. 2.500 bedrifter deltar årlig i næringshageprogrammet, og det er stor etterspørsel etter Næringshagenes rådgivning, kunnskap og kompetanse. Næringshagene er viktige for store omstillinger for næringslivet i distriktene de kommende årene.

Forslag til statsbudsjett for 2025 inneholder flere gode programposter økt samhandling mellom relevante virkemidler for bedrifter i distriktene. Vi registrerer imidlertid et kutt i kap.553, post 61 for 2025. Vi vet foreløpig ikke hvordan kuttet vil bli fordelt mellom Siva som er operatør for Næringshager og Inkubatorer, og Innovasjon Norges virkemidler da dette gjøres i de enkelte fylkeskommuner. Uansett er kuttet bekymringsfullt, da pris- og lønnsvekst har ført til økte kostnader for å drive næringshage. Økt kostnadsnivå i kombinasjon med økt rapporteringsmengde i nytt næringshageprogram, vil føre til at det blir færre timer rådgivning og kompetanseheving for SMBer i distriktene.

Forsterking av næringshage- og inkubasjonsprogrammene

Vi registrerer også at det heller ikke i neste års statsbudsjett er tatt høyde for Siva og Fylkeskommunenes satsingsforslag for «Forsterking av næringshage- og inkubasjonsprogrammene» (sendt 2022 og 2023). Forslaget baseres på at samarbeid på tvers av næringshage- og inkubatorstrukturen, på tvers av fylkesgrensene/fylkeskommunene, vil øke omstillingstakten mot et enda mer bærekraftig og konkurransedyktig næringsliv over hele landet. Gjennom å utvikle sterke konsortier/landslag innenfor relevante områder hvor Norge og regionene har fortrinn, vil dette kunne bidra til å nå regjeringens mål om å:

• Skape flere grønne, innovative og lønnsomme jobber over hele landet
• Styrke investeringene og kapasiteten i fastlandsøkonomien
• Øke eksporten utenom olje og gass med 50% innen 2030
• Kutte klimagassutslipp med 55% innen 2030

Dette vil være fylkesoverskridende tiltak som skal tilrettelegge for en sterk, nasjonal og regional innovasjonsinfrastruktur, slik at målbedrifter som deltar i næringshage- og inkubatorprogram gis et mest mulig relevant tilbud, uavhengig av geografisk plassering av bedriften, næringshagen, inkubatoren eller tilgjengelig kompetanse.

Med en forsterkning av programmene skal disse i enda større grad bidra til økt eksport gjennom å sikre at bedrifter over hele landet får tilgang til den beste og mest relevante kompetansen for vekst og bærekraftig utvikling. Økt samarbeid på tvers av programstrukturen skal bidra til at bedrifter over hele landet får enda bedre tilgang til kritisk kompetanse og erfaringer. Dette vil bidra til økt nasjonal og regional verdiskaping, raskere bærekraftig omstilling av norsk næringsliv og utvikling av nytt konkurransedyktig næringsliv.

Siva og fylkeskommunene har foreslått å innføre en søkbar ordning hvor næringshager og inkubatorer kan utvikle konsortier på tvers av geografi og program innenfor relevante områder. Dette skal være fylkesoverskridende midler, som benyttes på tvers av fylkene. Det vil gjennomføres en nasjonal utlysning og konkurranse. Innvilgning av prosjekter vil ivareta fylkeskommunale satsingsområder i samråd med de berørte fylkeskommuner. Totalt beløper satsingsforslagene seg til 123,8 millioner kroner for perioden 2025-2027. For 2025 er foreslått beløp satt til 26 millioner kroner, for utlysing og etablering av 5 konsortier.

Norsk Katapult

Et viktig instrument for å akselerere innovasjon og omstilling i SMBer, og et mye benyttet virkemiddel i vår verktøykasse, er Norsk Katapult. Vi registrerer at det i forslaget til statsbudsjett viderefører dagens økonomiske ramme for katapultsentrene (kap. 2426, post 71), noe som ikke er tilstrekkelig for å opprettholde et forsvarlig nivå. Dette kan føre til redusert tilgang til testfasiliteter og svekket interesse fra næringslivet for investeringer i disse. Uten en vesentlig styrking vil ordningens evne til å støtte utvikling av bærekraftige verdikjeder svekkes, og "industrilokomotiver" som er sentrale drivere for å tilgjengeliggjøre testfasiliteter, kan trekke seg ut. Over 1400 bedrifter brukte ordningen i 2023, deriblant mange målbedrifter fra næringshager og inkubatorer.

Anbefalinger og videre fremdrift:

Et nasjonalt program med regional og nasjonal effekt krever en sterk innovasjons-infrastruktur for å gi SMB´er tilgang til kritisk kompetanse og erfaringer i hele landet. Vi anbefaler først og fremst at det settes av fylkesoverskridende midler i størrelsesorden 26 millioner for 2025 for å styrke innovasjonsinfrastrukturen med kompetanse, styrke mulighet for kunnskapsdeling og deling av beste praksis, og til å etablere bransjerettede nettverk og konsortier. Midler bør øremerkes innovasjonsinfrastruktur, og gå direkte til Siva.

Vi takker for anledning til å komme med innspill til departementets arbeid med statsbudsjettet for 2025, og ser frem til et godt samarbeid i tiden som kommer.

Avaldsnes, 16. oktober 2024.

Anne Kristin Helgeland

Styreleder Næringshagene i Norge

 ---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Om Næringshagene i Norge:

Næringshagene i Norge er en medlemsorganisasjon for 39 næringshager som er kvalifisert til å delta i det nasjonale næringshageprogrammet.

Næringshagene skal bidra til økt verdiskaping basert på regionale fortrinn gjennom å legge til rette for bærekraftige og omstillingsdyktige bedrifter. Målene for programmet er økt verdiskaping, flere bærekraftige bedrifter, nye markedsmuligheter og økt eksport, økt digitalisering og industriutvikling, tilgang til relevante nettverk, økt samhandling mellom relevante virkemidler og at programmet skal være et relevant og effektivt virkemiddel for bedriftene i Distrikts-Norge.

De 2.500 bedriftene i Distrikts-Norge som deltar i Næringshageprogrammet omsatte i 2022  52,2 milliarder kroner. Samlet verdiskaping i 2022 var 15,8 milliarder kroner, og bedriftene sysselsetter over 30.000 ansatte. Flertallet av målbedriftene har hatt vekst i både omsetning og verdiskaping.

SIVA er den nasjonale programoperatøren. Oppdragsgiveransvaret for næringshageprogrammet ble fra januar 2020 overført til fylkeskommunene som en del av regionreformen.

Tekna er fagforeningen for 111 000 naturvitere, teknologer og studenter. Våre medlemmer har høyere utdanning og representerer viktige kunnskapsmiljøer i Norge.

Kommunal- og distriktsdepartementet (kap. 500 – KDD)

VA-sektoren trenger en sterkere finansiering: Vann og avløp er en grunnleggende infrastruktur i samfunnet. Sektoren har vært underfinansiert, infrastrukturen har forfalt og mange års forsømmelser må nå betales. Dette fører til høyere gebyrer for abonnentene. Regjeringen har avhjulpet situasjonen ved å senke momsen på gebyret, men dette grepet styrker ikke oppgraderingen av VA-sektoren. Tekna mener staten må bidra mer til finansieringen for å utløse flere oppgraderingsprosjekter i kommunene.

Stortinget ber regjeringen vurdere ulike ordninger for statlige bidrag til oppgraderinger og investeringer i vann og avløpssektoren. Rentekompensasjon eller lån som ettergis ved innfrielse av miljøkriterier bør inngå i vurderingen.

Kommunal- og distriktsdepartementet (kap. 500 - KDD) og Regional- og distriktsutvikling (kap. 553 - KDD)

Kunnskapsgrunnlag for samarbeid om tekniske tjenester i små kommuner: Små kommuner mangler ressurser til å utrede samarbeid med nabokommuner om tekniske tjenester, som eksempelvis vann og avløp. Oppgavene, kravene og investeringene på disse områdene øker sterkt. Teknas medlemmer melder at over halvparten av kommunene ikke får løst sine oppgaver på VA-området fordi de mangler spisskompetanse.

En statlig tilskuddsordning til små kommuner vil bidra til at kommunene får gjennomført konsekvensutredninger som grunnlag for forhandlinger om eventuelt sammenslåing av tjenester. På denne måten kan vi utnytte knappe ressurser bedre enn i dag gjennom å styrke fagmiljøene og slik gi en bedre kvalitet på de tekniske tjenestene.

Stortinget bes bevilge 10 millioner kroner som tilskudd til små kommuner for å utrede samarbeid om tekniske tjenester til innbyggerne. 

Regional- og distriktsutvikling (kap. 553 - KDD) / Klima- og miljødepartementet (kap. 1400, post 21 - KMD)

Tilskuddsordning til kommunene for innovasjon på avløpsområdet: Norske kommuner investerer nå milliardbeløp til avløpsrensing for å møte strengere krav. Selvkostregimet innen sektoren gir ikke økonomisk rom for teknologiutvikling. Derfor bør staten opprette en egen tilskuddsordning etter modell for ordning for drikkevann. Bruk av ny teknologi vil gi bedre rensing og kan gi store besparelser.

Stortinget bes bevilge 10 mill. kroner til en tilskuddsordning for teknologiutvikling på avløpsområdet i vannbransjen etter modell av eksisterende ordning for drikkevann. Ordningen bør administreres av egnet myndighet underlagt klima- og miljødepartementet.

Regional- og distriktsutvikling (kap. 553 – KDD) / Norges vassdrags- og energidirektorat (kap. 1820, post 22 og post 60 - ED)

Forebygging av flom og skred: Et endret klima fører til hyppigere og mer ødeleggende ekstremvær. Lokalsamfunn, veier og annen infrastruktur får større skader og behovet for forebygging øker. Erfaring fra ekstremværet Hans høsten 2023 viser at der hvor forebyggende tiltak er gjennomført har man sluppet kostbare skader ved flom og skred. Dette har en positiv samfunnsøkonomisk gevinst. Tekna foreslår derfor en økning på angitte poster som gir muligheter for å gjennomføre flere forebyggende tiltak i regi av kommunene og NVE.

Stortinget bes øke bevilgningene på post 22 med 47 millioner kroner og på post 60 med 50 millioner kroner.

Datatilsynet (kap. 1550 - DFD)

Datatilsynet er en viktig aktør som skal føre kontroll med at personvern regelverket etterleves, og medvirke til at enkeltpersoner ikke blir krenket gjennom bruk av opplysninger som kan knyttes til dem.

Datatilsynet har en stor økning i saksmengden, og jobber for å effektivisere saksbehandlingen. Samtidig har de behov for å drive med mer utstrakt veiledning og dialog, som også er et ønske fra virksomhetene i hele landet. I lys av dette og det ambisiøse nivået i ny nasjonal digitaliseringsstrategi er bevilgningene til Datatilsynet for lave.

Regjeringens forslag til statsbudsjett innebærer ingen reell styrking av Datatilsynet. Tekna ber stortinget om at bevilgningene til datatilsynet økes, for å avspeile den økte arbeidsmengden og samfunnets behov for et sterkt personvern

Innovasjon Norge (kap. 2421 - NFD)

Klyngeprogrammet: Klyngene våre utgjør en avgjørende infrastruktur for at Norge skal lykkes med sine ambisjoner innen næringsutvikling, regional utvikling og eksport.

Et sentralt element i klyngens arbeid er å framskynde bærekraftig omstilling innen en rekke næringer. De vil kunne være avgjørende for å sikre næringsutvikling i distriktene og den nødvendige omstillingen til en grønn økonomi. 

I budsjettforslaget er programmet foreslått kuttet med 26 mill. kroner. Dette er et dramatisk kutt isolert sett og føyer seg i rekken av kutt de siste årene.

Stortinget bes opprettholde nivået på 2024 bevillingen til klyngeprogrammet og prisjustere den.

Reiseliv er en viktig distriktsnæring som bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet.

Ifølge SSBs satellittregnskap for turisme var det samlede turistkonsumet i Norge 194 milliarder kroner i 2019, hvorav 60 milliarder kroner kommer fra utenlandske besøkende. Dette gjør reiselivet til den 5. største eksportnæringen i Norge, etter olje/gass, maritim, sjømat og prosessindustrien.

Reiselivets andel av BNP var 4,2 prosent i 2019. 7 av 100 jobber er i norsk reiselivsnæring, dette utgjør 182.900 sysselsatte. Norsk reiselivs totale sysselsettingseffekt inkl ringvirkninger utgjør i følge Menon Economics vel 350.000 arbeidsplasser.

Situasjonsbeskrivelse

De fleste reiselivsbedriftene har hatt god pågang av norske og utenlandske besøkende etter at Norge åpnet opp etter Korona-pandemien i 2022. Antallet internasjonale overnattinger i Norge ligger i 2024, ifølge SSBs overnattingsstatistikk over nivået fra 2019, mens norske overnattinger har etablert seg på nivå godt over 2019 nivå. Antall flypassasjerer er ifølge Avinor nå oppe på tilnærmet samme antall som før pandemien. 

Men selv med økt antall besøkende og omsetning, ser vi en stadig stigende tendens til at bunnlinja ikke følger samme utvikling. Det er også geografiske forskjeller, mens Oslo, Vestlandet og Nord-Norge kan vise til gode overnattingstall i 2024, har enkelte destinasjoner på Sør- og Østlandet hatt færre overnattinger.

Mangel på egenkapital og på kompetent arbeidskraft, økte kostnader og høy rente, samt en urolig verden skaper usikkerhet og påvirker både privat- og forretningsreisemarkedet.

Mye tyder imidlertid på at Norge har gode forutsetninger for internasjonal vekst. Dette skyldes økt etterspørsel etter natur- og kulturbasert opplevelsesturisme, utvikling av bærekraftige produkter og destinasjoner, fordelaktig kronekurs og klimaforandringer.

En fremtidig vekst i reiselivet bør skje gjennom flere høyt betalingsvillige og klimabevisste turister. Dette målet må være utgangspunkt for utvikling og markedsføring av Norge som reisemål, slik at Norges omdømme som bærekraftig destinasjon styrkes både nasjonalt og internasjonalt.

Reiseliv ble i 2023 pekt ut som den femte strategiske eksportsatsingen i regjeringens eksportreform «Hele Norge eksporterer». Satsingen skal bidra til økt eksport og bidra til en mer konkurransedyktig reiselivsnæring. Skal vi lykkes med dette er vi avhengig av ettertraktede reiselivsprodukter, målrettet internasjonal markedsføring, konkurransedyktige rammebetingelser, bedre tilgjengelighet og infrastruktur, samt økt kompetanse blant norsk tilbydere og flere utenlandske turoperatører.

Vi vil peke på tre viktige områder som spesielt må ivaretas i budsjettbehandlingene for å sikre bærekraftig vekst i reiselivet:  

1. Innovasjon Norges reiselivssatsing
2. Innføring av besøksbidrag i reiselivet
3. Styrke rekrutteringen  

1. Innovasjon Norges reiselivssatsing

Regjeringen foreslår i statsbudsjett for 2025 å bevilge 205 mill kroner til Innovasjon Norges ordinære arbeid med å styrke markedsmulighetene for norske reiselivsaktører. Dette er en økning på 10 millioner kroner fra 2024.

Utfordringen er imidlertid at en økning på 10 mill kroner (5,1%), kun dekker kostnadsøkningen til drift av Innovasjon Norge og prisstigningen på kjøp av varer og tjenester i Norge og utlandet, og er ikke en reell økning.

Innovasjon Norge har en viktig rolle i å tilrettelegge for at norsk reiseliv kan fortsette å utvikle seg i en mer bærekraftig retning. Dette kan gjøres ved å legge til rette for å utvikle et bredere og mer lønnsomt produkttilbud i reiselivet. Eksempler på dette er tilskudd til merkeordningen for bærekraftige reisemål, økte midler til bedriftsnettverk, kurs og andre utviklingsprosjekter.

Innovasjon Norges markedsaktiviteter skal ifølge budsjettforslaget innrettes slik at den bidrar til økt etterspørsel i de mest lønnsomme og bærekraftige kundesegmentene innen ferie- og fritidsturisme og forretningsreisemarkedet (møter, konferanser og events), i et konkurranseutsatt nasjonalt og internasjonalt marked.

For at en slik målsetting skal kunne realiseres trengs det økning i offentlige midler og ikke minst bedre samarbeid både innen utvikling og gjennomføring av markedsaktiviteter mellom Innovasjon Norge og reiselivet.

Potensialet for reiselivet er fortsatt stort, spesielt i distriktene. Vi er her avhengig av en styrking av reisemålsutvikling og besøksforvaltning, da i tett samarbeid mellom kommunene og det organiserte reiselivet, dvs destinasjons- og landsdelsselskapene.

2. Innføring av besøksbidrag i reiselivet

Skal Norge lykkes med en reiselivssatsing i et stadig mer konkurranseutsatt marked er vi avhengig av konkurransedyktige rammebetingelser på linje med andre næringer, både som eksportnæring og for å vokse innenlands.

Regjeringen vil i følget forslaget til statsbudsjett for 2025 fortsette arbeidet med lovforslaget for en besøksstrategi og med å sikre at kommunene får juridisk handlingsrom til å kunne kreve inn besøksbidrag/ turistskatt. Slik vi tolker teksten i budsjettforslaget blir det ikke piloter, som tidligere anbefalt fra blant annet Norsk Reiseliv, men et forslag om en frivillig kommunal ordning på overnatting og transport.

En ny skatt på hotell har den dobbelt uheldige effekten at den rammer overnattingsbedriftene, som i dag allerede tar et betydelig ansvar på destinasjonen og som betaler alle lokale og nasjonale skatter og avgifter, og ivaretar renovasjon, toaletter og parkering for sine gjester, mens turister som overnatter på airbnb eller som ikke benytter seg av de kommersielle reiselivstilbudene på en destinasjon slipper å betale.

En ny skatt på transporttjenester som fly og tog vil ramme en bransje som allerede i dag investerer i bærekraftige transporttjenester, og som har fiskale avgifter (passasjeravgift/CO2-avgift) som totalt gjør at Norge blant annet har de høyeste skatter/avgifter på luftfarten i Skandinavia.

Regjeringen har som ambisjon å øke norsk eksport av reiselivstjenester. Da kan den ikke øke skattene på den oversiktlige og regulerte delen av reiselivsnæringen. Dette vil forværre rammebetingelsene for et lønnsomt og verdiskapende norsk reiseliv. 

Det er helt vesentlig at et besøksbidrag forvaltes lokalt via en stiftelse eller et fond, og ikke gå rett i kommunekassen slik som eiendomsskatten gjør i dag. Pengene kan heller ikke erstatte midler som kommunen i dag bruker på tilrettelegging og vedlikehold.

Norsk Reiseliv støtter at det kan gjøres forsøk med en avgift på forurensingsleddet innen bil, bobil, cruise og utenlandske turistbusser. Et pilotprosjekt for besøksbidrag bør gi svar på de utfordringer som finnes og bidra til å styre besøksstrømmene. En ny hotellskatt eller økte skatter på fly og tog gjør ikke dette.

3. Styrke rekrutteringen

Konkurransen om arbeidskraft i norsk økonomi er økende, som i resten av Europa. I likhet med andre næringer er det i dag utfordrende for reiselivsnæringen å tiltrekke seg tilstrekkelig med kompetent arbeidskraft.

For å sikre fremtidig sysselsetting i reiselivet må vi få mer effektiv rekruttering til utdanningsinstitusjonene, økt fokus på kompetanseutvikling i reiselivsbedriftene og vi må øke statusen ved å jobbe i reiselivet. Dette er avgjørende for at vi skal kunne konkurrere om kompetent arbeidskraft i et stadig tøffere marked.

Norge har gode muligheter for å skape fremtidige verdier i reiselivet i form av lokal verdiskaping og sysselsetting ved riktig satsing og samarbeid mellom myndigheter, utdanningsinstitusjoner, virkemiddelapparatet og reiselivsnæringen.

Om Norsk Reiseliv

Norsk Reiseliv/Norwegian Tourism Partners er en uavhengig bransjeforening for reiselivet i Norge. Foreningen ble opprettet i 2004 og har som formål å styrke norsk reiselivsnærings globale konkurransekraft og Norge som et ledende bærekraftig reisemål.

Foreningen jobber for en samlet norsk reiselivsnæring og representerer hele bredden av reiselivet, dvs overnatting, servering, transport (luft, sjø og land), formidling, opplevelsesbedrifter og landsdels- og destinasjonsselskap. 

Juristforbundet er Norges største organisasjon for jurister, advokater, dommere og jusstudenter. Vi representerer over 23000 medlemmer i statlig, kommunal og i privat sektor. Våre medlemmer etterlyser myndighetenes forståelse av behov for økt juridisk kompetanse i barnevernstjenesten og naturforvaltningen. For å sikre rettferdighet for sårbare grupper og effektivisere kommunal saksbehandling. Stortingets ønske om økt bruk av KI i offentlig sektor forutsetter at Riksrevisjonens rapport om kunstig intelligens i staten, Dokument 3:18 (2023−2024) følges opp tett. Hvis den NYE nasjonale digitaliseringsstrategien skal bli vellykket. 

1 Barns trygghet og rettigheter i sentrum
Barnas sikkerhet og rettigheter må være i sentrum av ethvert barnevernssystem. Det er avgjørende at beslutninger om barns og deres foreldres liv tas med støtte fra juridisk kompetanse for å sikre at deres rettigheter ikke blir overkjørt. For å skape tillit til systemet. Per i dag har bare 6 % av landets kommuner jurister ansatt i sine barneverntjenester, noe som er langt under det nødvendige nivået for å sikre forsvarlige vedtak.

Umiddelbare fordeler ved økt juridisk kompetanse i barnevernet: 

• Raskere og bedre beslutninger: Flere jurister i barnevernet sikrer raskere og bedre vedtak, reduserer klagesaker, og sparer tid og ressurser. 

• Redusert konfliktnivå: Tidlig juridisk bistand til familier bidrar til å avklare rettigheter og plikter, noe som reduserer risikoen for eskalerte konflikter og langvarige tvister. 

• Forebygging av utenforskap: Når barnevernssaker håndteres på en rettferdig måte fra starten, unngår man at barn og familier føler seg overkjørt av systemet, noe som igjen reduserer risikoen for utenforskap og de langsiktige kostnadene dette medfører. 

2 Juridisk kompetanse i naturforvaltningen – for å håndtere naturrisiko
Naturens vern er avgjørende, ikke bare for miljøet, men for å beskytte våre lokalsamfunn mot stadig økende trusler som flom, skred og andre naturkatastrofer, som påpekt i Meld. St. 27 (2023-2024 og som nå Stortinget har til behandling. Kun 11 % av kommunene har jurister ansatt til å håndtere byggesaker, noe som fører til økt risiko for at viktige beslutninger fattes uten nødvendig juridisk forankring

Umiddelbare fordeler ved økt juridisk kompetanse i naturforvaltningen: 

• Bedre håndtering av naturrisiko: Juridisk kompetanse sikrer at avgjørelser om arealplanlegging og bygging følger lover og forskrifter, noe som reduserer risikoen for naturkatastrofer som kunne vært unngått med korrekt vurdering. 

• Økonomiske besparelser: Når kommuner tar juridisk riktige beslutninger, unngår man dyre rettsprosesser og feil som kan medføre store økonomiske konsekvenser for lokalsamfunnet, som skader fra flom eller skred. 

• Bedre ressursutnyttelse: Med flere jurister på plass kan beslutninger tas raskere, noe som frigjør ressurser til andre viktige oppgaver i kommunen. 

Økt juridisk kapasitet i både barnevern og naturforvaltning kan på kort tid føre til reduserte kostnader knyttet til rettssaker, klager og feilaktige vedtak.  

Karmøy-modellen – et viktig virkemiddel for rettssikkerhet 
Karmøy-modellen viser at tidlig juridisk bistand reduserer konfliktnivået og sikrer barnas rettigheter gjennom raskere saksbehandling. 

Umiddelbare fordeler ved implementering av Karmøy-modellen: 

• Reduserte rettssaker og klager: Ved å løse konflikter tidlig reduseres behovet for dyre og tidkrevende rettsprosesser. 

• Økt tillit til barnevernet: Når barn og foreldre får klar informasjon om sine rettigheter, øker tilliten til systemet, noe som igjen reduserer klager og eskalering av saker. 

• Forebygging av utenforskap: Tidlig juridisk bistand sikrer at barnas stemme blir hørt og deres rettigheter ivaretatt, noe som reduserer risikoen for at de havner i utenforskap. 

Forslag til anmodningsvedtak for økt rettssikkerhet i kommunene 

Anmodningsforslag om å utrede et rettssikkerhetsregister:

Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for å etablere et rettssikkerhetsregister for å styrke rettssikkerheten i kommunene. Registeret skal blant annet vurdere kommunenes juridiske kapasitet basert på antall jurister ansatt, antall rettssaker og klager, samt etterlevelse av nasjonale og internasjonale lover. Målet med registeret er å sikre at kommunene har tilstrekkelig juridisk kompetanse til å ivareta innbyggernes rettigheter. 

Anmodningsforslag om pilotprosjekt for å styrke juridisk kompetanse i kommunene

Stortinget ber regjeringen igangsette et pilotprosjekt i inntil fem kommuner, basert på Karmøy-modellen, for å styrke juridisk kompetanse, spesielt innen barnevernet. Pilotprosjektet forventes å redusere konfliktnivået og sikre bedre ivaretakelse av barnas rettigheter. Prosjektets erfaringer skal evalueres med tanke på implementering i andre kommuner for å bidra til økt rettssikkerhet og reduksjon av kostnader knyttet til konflikter og rettstvister. 

3. Utredning av fremtidens behov for jurister og digital kompetanse
Vi er i en tid med økende digitalisering og teknologiske utfordringer. Juristene vil spille en avgjørende rolle i å sikre at lover og forskrifter tilpasses denne nye virkeligheten. Ved å utrede samfunnets fremtidige behov for jurister, spesielt innen digital kompetanse og kunstig intelligens, vil vi kunne forberede oss bedre på de utfordringene som ligger foran oss.

Riksrevisjonens rapport som omhandler kunstig intelligens i staten, Dokument 3:18 (2023−2024) skal snart skal behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Regjeringen har nylig fremlagt sin nye nasjonale digitaliseringsstrategi.

Flere av Riksrevisjonens funn er sammenfallende med de kritiske punktene som Juristforbundet over tid har påpekt og som Regjeringens digitaliseringsstrategi i for liten grad problematiserer. Som feks at: 

• Statlige virksomheter utnytter mulighetene med kunstig intelligens i ulik grad, og KI er fortsatt lite brukt i offentlig sektor. 

• Det er et stort behov for å avklare juridiske spørsmål i forbindelse med bruk av kunstig intelligens. 

• Usikkerhet rundt tolkningen av personvernlover hindrer utvikling og bruk av KI. 

• Det er et stort behov for kompetanse innen både IT og jus, spesielt knyttet til KI-prosjekter. Mange virksomheter må leie inn konsulenter på grunn av manglende intern kompetanse. 

• De etiske prinsippene for ansvarlig bruk av KI, som personvern, likebehandling og transparens, ivaretas i ulik grad. 

• Det mangler kontrollmekanismer som sikrer ansvarlig bruk av KI. 

Dette er konklusjoner som Juristforbundet deler og som vi også problematiserte i vårt innspill til Regjeringens digitaliseringsstrategi. 

Med vennlig hilsen

Sverre Bromander-president Juristforbundet

Benedicte Gram-Knutsen-visepresident Juristforbundet

André Oktay Dahl-politisk seniorrådgiver Juristforbundet

Fattignettverket Norge mener at Forslag til statsbudsjett 2025 ikke imøtekommer fattigdomsbevegelsens krav om at ingen i Norge skal ha mindre i livsopphold enn SIFOs standardbudsjett tilsier. Dyrtiden gjør at alle satser som bidrar til bedre livsopphold må heves betraktelig. I førti år har boutgiftene i Norge økt sikkert og vilt med store problemer. Det trengs mer penger til boligbygging gjennom Husbanken. Prisregulering på strøm, mat og bolig. Mer Bostøtte til flere. Ny husleielov nå.

Fattigdomsbekjempelsen i Norge må foregå både på nasjonalt og kommunalt nivå.  Den økonomiske situasjonen er krevende i mange kommuner nå. Det er bra at det foreslås 6,8 milliarder kroner i vekst til kommunene og fylkeskommunene. Men det ser ut til at disse pengene i stor grad er bundet opp, og at denne bevilgningen ikke er stor nok til at det kan bli penger til overs for å utrydde så vel fattigdommen som kommunefattigdommen i Norge.  BUDSJETTKAPITTEL 571

97% av kommunene er i år i underskudd på drift, mye grunnet økende utgifter til helse- og omsorgstjenestene. Det samlede underskuddet i kommuner var rundt 10 milliarder. Statsbudsjettet øker med 6.8 milliarder, men tror regjeringen at kommunene skal klare å få budsjettene for 2025 til å gå opp med 3.2 milliarder mindre enn årets underskudd?

Det kan bli store kutt i grunnleggende velferdstjenester som skole, barnehage og eldreomsorg. Dårligere tjenester til byens innbyggere. Større belastninger på alle kommunens ansatte, spesielt de som jobber i førstelinja. Mindre penger til forebygging av utenforskap, til idretten og til tiltak for de fattige, eldre og syke.

Effektiv fattigdomsbekjempelse er avhengig av gode offentlige tilbud, men vi ser at nedskjæringer har svekket mange av tilbudene til de fattige. Vi har fått mange ulike ordninger som et uoversiktlig lappeteppe istedenfor klare vedtak for å løse fattigdomsproblemet. Fattigdomsbekjempelsen i Norge har blitt redusert til snakk om lavinntekt, barnefattigdom og arbeidslinja, men de som faller utenfor det gode selskap har også krav på sin del av velstandsøkningen. 

Et første mål må være å sette opp sosialhjelpssatsene i alle kommunene på nivå med SIFOs standardbudsjett.  I tillegg må sosialhjelpen rettighetsfestes og overføres fra kommunene til Staten.  Det er en fattigdomsfelle at dagens anbefalte satser for økonomisk livsopphold ligger på 60% av det Staten selv framstiller som minstestandard for en anstendig levestandard i Norge. Bare på denne måten kan politikerne gjøre opp for den politisk skapte fattigdommen i Norge.

Selv om det finnes gode sosialpolitiske tiltak i budsjettet, savner FnN en betydelig krisepakke mot fattigdom, gjerne som et fattigdomsforlik på Stortinget.

FNs bærekraftmål nummer en er å «utrydde alle former for fattigdom i hele verden» innen 2030. Norge har også utfordringer knyttet til fattigdom. Men vi ser ikke at det er noe i dette budsjettet som tilfredsstiller kravene til en betydelig fattigdomsreduksjon i Norge innen 2030. Norge burde gå foran i bekjempelse av fattigdom, fordi fattigdommen i Norge er like umoralsk og uakseptabel som fattigdommen i resten av verden.

Delmål 1.2 sier at vi skal halvere relativ fattigdom, men i Norge har dette gått i feil retning. Over 10 prosent av befolkningen har i dag vedvarende lavinntekt. Andelen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt øker, og dette er noe myndighetene er forpliktet til å forbedre dersom vi skal nå FNs bærekraftmål. 

Kommunaldepartementet koordinerer arbeidet med målene, og FnN krever medvirkning fra de fattiges organisasjoner i det videre arbeidet. De fattiges egne stemmer må bli hørt i denne prosessen.

SOSIAL BOLIGPOLITIKK: BUDSJETTKAPITTEL 581
Fattignettverket Norge er spesielt opptatt av boligpolitikken og vi mener at det må satses mer på sosial boligbygging og at støtten til Husbanken må økes i større grad. Vi får ikke dette til å stemme med tallene fra Statsbudsjettet.

FnN ser positivt på at regjeringen prioriterer tiltak for at flest mulig skal ha en trygg og god bolig.  Det må gjøres mer for å løfte vanskeligstilte ut av en uverdig boligstandard. Utviklingen, spesielt i storbyene våre, tvinger fattigfolk ut av boligmarkedet og mangel på gode kommunale boliger gjør det enda vanskeligere. Regjeringen påstår å ha klare ambisjoner på det boligsosiale området og at ingen skal være bostedsløse, og at flere vanskeligstilte skal få mulighet til å eie egen bolig. Fattignettverket Norge mener det trengs mer midler til dette over Statsbudsjettet.

Husbankens nøkkelrolle må styrkes
Regjeringen foreslår en låneramme på 29 milliarder kroner til Husbanken i 2025. Det er ti milliarder mer enn da regjeringen overtok, og går til startlån, utleieboliger, boligkvalitet og studentboliger. Startlån er den viktigste redskapen, og i 2025 kan Husbanken gi tilsagn om startlån for 18 milliarder kroner.

Fattignettverket foreslår en mye høyere låneramme til Husbanken. Det gir muligheter til folk som ellers ikke kunne kjøpt seg en egnet bolig, og det vil bidra til byggeaktivitet i hele Norge og gi flere boliger med god kvalitet som kommer både eierlinja og leielinja til gode.

BOSTØTTE: BUDSJETTKAPITTEL 2412
Fattignettverket deltar i Bostøttealliansen sammen med Pensjonistforbundet og over 20 andre organisasjoner. Alliansens rapport om bostøtten med tall, konklusjoner og krav viser at behovet for støtte kan være mye større enn det som er foreslått på Statsbudsjettet. De fattige må i tillegg kompenseres for økt strømpris og når store grupper står utenom bostøtteordningen gir det grunn til bekymring. De som har en inntekt like over grensa, får ingen støtte og må betale de dyre husleiene og strømmen selv.

Fattignettverket mener at inntektsgrensene i bostøtteordningen bør justeres slik at man ikke mister støtte som følge av den årlige reguleringen av alderspensjon og uføretrygd. Det lille staten tjener på å presse folk ut av bostøtten må uansett samfunnet ta kostnadene for i form av supplerende livsopphold og andre ytelser. De fattige må også kompenseres for prisveksten på strøm, mat, varer og tjenester, men denne kompensasjonen må ikke føre til at store grupper faller utenom bostøtteordningen.

Regjeringen svikter leieboerne
I statsbudsjettet skriver regjeringa at de likevel ikke vil legge fram forslag til endringer i husleieloven. I stedet blir saken lagt på vent til en ny regjering trer sammen etter stortingsvalget i 2025. En ny og bedre husleielov som skulle sikre økt botrygghet til leieboere er utsatt og forslagene fra lovutvalget kommer kanskje aldri til politisk behandling. Regjeringen har tydeligvis mer sympati for utleierne enn for leieboerne.

Hvert år bruker vi over 100 milliarder kroner på å subsidiere boligeiere som feks får en skatterabatt på over 40 milliarder kroner gjennom rentefradraget. Den millionen nordmenn som leier, subsidierer således de som sitter best i det. Dette bidrar til å gjøre bolig til en av de virkelig store ulikhetsskaperne i det norske samfunnet.  Ulikhet er roten til alt vondt.

De siste tiårene har det vært et uttalt mål for den breie venstresiden å redusere ulikhet. Likevel er det nesten ingen politikere i Norge som tør å pirke borti en av de virkelig store ulikhetsdriverne her til lands, boligpolitikken. 

De som kommer dårligst ut av dagens system, er de som leier bolig. Eierlinje-politikken har gjort mange til både boligeiere og gjeldsslaver. Men nå er tiden moden for å revurdere subsidieringen av boligeiere. 

Regjeringen lover satsing for leietakere, men vi kan ikke se at det foreslås noen forandring for de som må leie bolig. Startlån er ikke løsningen for alle, spesielt ikke i pressområder og storbyer. Der må det satses betydelige midler for å skaffe gode utleieboliger til ikke bare de minst bemidlede på trygd og sosiale ytelser, men også for andre vanskeligstilte og for de store gruppene med unge som skal studere. Når det gjelder sosialboligtilbudet fra kommunene, har det vært mer nedbygging enn oppbygging. Vi ligger mange år etter i satsingen på hele dette området.

Fattigdomsforlik!!!

Innspel til Stortingets kommunalkomite angåande regjeringas forslag til Statsbudsjett 2025

Leieboerforeningen takkar for moglegheit til å dele våre erfaringar og perspektiv, og vil i dette notatet gjere kort greie for det budstadpolitiske utfordringsbiletet sett frå vår synsvinkel.

Å være leigebuar i dag opplevast svært utfordrande for ei stadig større gruppe. Leigebuarar fortel oss om ei kjensle av avmakt, og om ei djup bekymring for framtida. Dei bekymrar seg for om husleiga vil stige meir enn dei tåler, eller om utleigar ikkje vil fornye leigekontrakta.

I vår medlemsundersøkjing frå 2024, der 1200 leigebuarar responderte, fant vi at

• 73 % bekymrar seg for kommande husleigeauker
• 60% sier at leigeprisen går ut over livskvalitet
• 70 % oppdaga feil ved/etter innflytting
• 45% av desse har problem med å holde boligen varm
• 39 % av dei som ikke gjorde noko med feilen, fortalte at dei ikkje ville risikere dårlegare relasjon til utlegar ved å melde
• 41 % av dei som meldte om feil, fekk dårligere relasjon til utleigar
• 90 % meinar at det er veldig viktig å sjølv bestemme kor lenge dei skal bo der dei bur
• 56 % er bekymra for ufrivillig flytting etter kontraktens utløp

Desse tala viser at mange leigebuarar kjenner på avmakt ovanfor utleigar, og at det å leige bustad i dag er svært utfordrande på mange nivå. Leieboerforeningen når berre fram til ei lita gruppe leigebuarar. Omtrent 1 % av norske leigebuarar er medlem av foreninga. Mange har ikkje høyrt om oss, men mange velger også å ikkje gjere noko med problemene dei opplever, fordi dei er redde for å miste bustaden sin.

Dei siste åra har konfliktnivået i leigesektoren auka drastisk. Instansar som Husleigetvistutvalget melder om stor pågang i saker, og Leieboerforeningen har hatt ei jamn auke i medlemstalet, og tilsvarande auke i sakshandsamingstid. I 2023 var medlemsveksten på 22 %, og biletet er det samme i år. Denne sommaren var det opp til 14 dagars ventetid for å få bistand hos oss, mot 1-3 dagar i normaltid. Dette opplevast som svært lenge for leigebuarar som står i ei konflikt med utleigar, og som har freistar å forholde seg til. Vi vurderte inntaksstopp i sommar, men klarte å unngå det ved å oppbemanne. Leieboerforeningen har stram økonomi, og oppbemanninga rammar foreningas budsjett. Leieboerforeningen manglar minst eitt årsverk for å kunne møte det auka konfliktnivået i leigesektoren. At Husbankens tilskot til leigebuarorganisasjonar ikkje blir bevilga før juni i budsjettåret, medfører også stor usikkerhet for Leieboerforeningens økonomi, og gjer det vanskeleg å budsjettere. Ei meir stabil tilskotsordning med tilskot over fleire år og større tilskotsramme er naudsynt for å møte det auka konfliktnivået i leigesektoren.

Også andre rettshjelpsinstansar melder om stor pågang frå leigebuarar i ein vanskeleg situasjon. Leieboerforeningen har lenge bistått dei studentdrivne friviljuge rettshjelpstiltaka Jussbuss og JURK med rådgivning. I år har vi utvida tilbodet til Caritas og Kirkens Bymisjon sine rettshjelpstiltak Ung rettshjelp, Gatejuristen og Rettshjelssentralen. Avtalene innebærer at veileiarar frå dei respektive tenestene kan ringe Leieboerforeningens advokat for å få hjelp til husleigerettslege og bustadsosiale spørsmål. I tillegg deltar alle rettshjelpstiltaka på foreningens årlege husleigerettslege og bustadsosiale fagdagar. Slik bidrar Leieboerforeningen til at fleire leigebuarar får kvalifisert bistand.

Situasjonen på leigemarknaden er no alvorleg. Vi har for få utleigebustadar, og for høge prisar. Årsaken til dagens situasjon er kompleks. Vi vil trekkje fram busetjing av 72.000 ukrainske flyktningar utan samstundes økonomisk stønad til kommunene for å skaffe fleire kommunale bustadar[1], AirBnb, høge rentekostnadar og auka skatt på utleigebustadar. Materialkostnadane i byggjebransjen har auka betrakteleg, og straumprisane påverkar også. I sum ser vi no at leigemarknaden befinner seg i ein perfekt storm. Fleire utleigarar har varsla at dei vil selge seg ut, medan andre velger å trekkje bustaden frå leigemarknaden for å drive med korttidsutleige for turistar.

Dei tendensane vi no ser, vitnar om at marknaden aleine ikkje kan løyse våre bustadpolitiske utfordringar. Vi treng å ta i bruk fleire verktøy for å motverke krisa på leigemarknaden. 1 million nordmenn leiger sin heim. I Oslo er kvar tredje innbyggjar leigebuar. Vi treng difor å leggje til rette for ein allmenn og ideell utleigesektor som kan leve side om side med den kommersielle utleigesektoren. Det er stor oppslutning om at den ideelle studentbustad-sektoren har livets rett og bør styrkast. No er også tida inne for å byggje allmenne utleigebustadar til andre delar av befolkninga enn berre studentane.

La det ikkje være tvil om at krisa på leigemarknaden fyrst og fremst rammar leigebuarane sitt behov for ein trygg heim. Og la meg understrekje at den forsiktige auka i butryggleiken til leigebuarane som er lagt opp til i husleigelovutvalgets fyrste delrapport, ikkje er ein av desse faktorane, noko også delrapport 1 også understøttar.  Å auke bytryggleiken til leigebuarar har vore eit prioritert innsatsområde for regjeringa, stadfesta i Hurdalsplattforma og i tidlegare statsbudsjett. Leieboerforeningen er overraska og skuffa over at regjeringa no legg opp til å skrote lovutvalgets rapport. Dette er eit svik mot leigebuarane som regjeringa burde ha holdt seg for god for.

Leieboerforeningen foreslår

• At merknaden om å utsetje handsaming av delrapport 1 strykast og at rapporten snarast leggjast til handsaming i Stortinget
• At tilskot til kommunale utleigebustadar blir gjeninnført
• At ramma for Husbankens tilskot til leigebuarorganisasjonar blir auka til 3 mill. kr. og at tilskotet blir gjort treårig
• At Stortinget innfører ei prøveordning for finansiering av ideell utleige i Husbanken
• At Stortinget anmodar regjeringa om å nedsetje eit utval som skal sjå på konsekvensar av korttidsutleige, og moglege tiltak
• At Bostøttealliansens forslag til betring av bustøtta blir innført

Med venleg helsing

Anne-Rita Andal

Dagleg leiar i Leieboerforeningen

[1][1] Vi ber Stortinget merke seg allinansen mellom Oslo H, Oslo V og Oslo SV som krevjer at tilskot til utleigebustadar blir gjeninnført

Regjeringen har i statsbudsjettet foreslått at ingen del av Husleielovutvalget sitt arbeid vil bli behandlet av departementet i inneværende stortingsperiode. Vi er sterkt kritiske til at en lovproposisjon ikke skal leveres til Stortinget før i neste periode.

Hensikten med å dele opp Husleielovutvalgets arbeid, og levere en første delrapport 31. januar 2024 med høringsfrist 30. april, var at denne delen av den ferdigstilte NOUen som ble levert 18. oktober skulle behandles av departementet i inneværende stortingsperiode. Denne forutsetningen fremgår også klart av anmodningsvedtaket som Stortinget fremmet, hvor det fremgår at utvalget blir sammensatt våren 2023 og at "ny lov skal behandles i inneværende stortingsperiode."

Det er sterkt kritikkverdig at regjeringen egenrådig har besluttet å fravike Stortingets anmodningsvedtak. Behovet for en ny husleielov har ikke blitt mindre siden Stortinget fattet anmodningsvedtaket. I 2023 behandlet husleiegruppa hos Jussbuss 663 husleiesaker. Dette var en økning i antall husleiesaker på over 10 prosent fra 2022. En svært stor andel av disse sakene knytter seg til temaene som tas opp i Husleielovutvalgets første delrapport, herunder kontraktslengde og oppsigelsesvern. I denne delrapporten har et samlet lovutvalg blant annet foreslått at bindingstid skal forbys, og at minstetiden for husleiekontrakter skal forlenges. Dette er forslag som er av fundamental betydning for leietakernes botrygghet.

Vi erfarer at et presset leiemarked fører til at leietakere blir presset til å inngå husleieavtaler de ellers ikke ville inngått, bare for å sikre seg tak over hodet. Jussbuss får mange saker hvor leietakere har signert kontrakter med bindingstid der leieobjektet avviker fra det som er lovet av utleier. Flere klienter har fortalt at de blir boende i et leieforhold med bindingstid på tross av helseskadelig mugg, mobbing i kollektiv, eller andre forhold som påfører dem fysiske eller psykiske plager. Selv om leietaker potensielt kan ha rett til å heve avtalen, er det flere som ikke tørr å heve kontrakten. Dette fordi de ikke har økonomi til å betjene to leiekontrakter samtidig, og dermed ikke har råd til å ta risikoen av å heve urettmessig. Slike situasjoner er svært krevende for leietakere å stå i. Jussbuss ønsker å fremheve at leietakere stort sett har dårligere råd enn utleiere, og at de i dagens dyrtid har vesentlig større betalingsutfordringer enn huseiere.[1] Det er med andre ord liten tvil om at det er leietakerne som sliter mest i dagens dyrtid. Departementet skriver at de "ser behov for å sjå alle lovforslaga til utvalet i samanheng. Dette er viktig for å forstå verknadane dei har på marknaden og for butryggleika til leigarane". Vi ønsker å påpeke at det i husleielovutvalgets første delutredning er innhentet empiriske undersøkelser som tilsier at de foreslåtte endringene i liten grad vil påvirke markedet og utleieres ønske om å leie ut sine boliger.[2] Når dette er tilfellet ser vi ingen grunn til å utsette behandlingen av utvalgets første delutredning".

At dagens leiemarked er svært presset fører også til en ytterliggere skjevhet i ett allerede skjevt kontraktsforhold. Det skyldes at leietakere står uten en reell forhandlingsmulighet overfor utleiere ettersom utleiere i stor utstrekning kan velge og vrake leietakere. Dette viser seg særlig ved at leietakere kupper leieobjekter før visning til overpris.[3] Dette fører igjen til et ytterligere press på leiemarkedet ved at leieprisene øker stadig mer enn KPI. Det siste året har leieprisen økt med 7,7 prosent på landsbasis.[4] Dette vitner om et usunt marked og et skrikende behov for ytterligere ufravikelige reguleringer i husleieloven. Arbeidstakere har fått tilkjent et slikt utstrakt vern i arbeidsmiljøloven ved stor grad av ufravikelige rettigheter for arbeidstakerne. Det er ingen grunn til at dette ikke også skal tilkjennes leietakere.

I dag er det ca. 1 million leietakere i Norge. Med stadig økende boligpriser er det overveiende sannsynlig at andelen leietakere i Norge også vil øke i årene som kommer. Det er dermed strengt nødvendig at leietakernes botrygghet og rettigheter sikres bedre i lovsform enn de er i dag. Det burde vært gjort for lenge siden. Dagens dyrtid og galopperende leiepriser viser at det er et prekært behov for å få til endringene omgående. Dette har Stortinget vedtatt, og vi forlanger at regjeringen følger opp på anmodningsvedtak nr. 88 fra 2022 om å behandle forslagene til endring i husleieloven i inneværende stortingsperiode.

Vennlig hilsen

Vebjørn Hegdal & Casper Onstad Wethal

Jussbuss v/Husleie og ID-svindelgruppa

[1]https://www.dn.no/privatokonomi/leiemarkedet/leiepris/boligbygging/inkassotrobbel-for-leietagere-en-ond-spiral/2-1-1712481?fbclid=IwY2xjawF8onlleHRuA2FlbQIxMAABHe5N1_BBQEMq0yR83rT8xI8VdwHWBw2Nfb2428bclO_6wU5hB7hSIAn4Fw_aem_6tdneK-ulmummIpe3PzDKA

[2] https://www.regjeringen.no/contentassets/96ba3c51cfdd4935838bba340d35ad4c/kontraktslengde-og-oppsigelsesvern-i-boligleieforhold.pdf kap. 9

[3]https://www.finansavisen.no/bolig/2024/05/21/8132968/to-10-kvadrats-hybler-i-oslo-sentrum-kuppet-for-visning?zephr_sso_ott=kiAs75

[4]https://www.estatenyheter.no/aktuelt-bolig-utleieboliger/oslo-overrasker-lav-vekst-i-husleieprisene/408520

Fellesforbundet takker for muligheten til å delta i Kommunal- og forvaltningskomiteens budsjetthøring.

Fellesforbundet er Norges største fagforbund i privat sektor. Vi har 175 000 medlemmer i en rekke bransjer og næringer innen industri, bygg, transport, bil og hotell- og restaurant.

Bolig er et grunnleggende velferdsgode og en oppgave for felleskapet. Dessverre ser vi at bolig blir en stadig større driver for ulikhet og at boligpolitikken ikke bidrar nok til å jevne ut sosiale forskjeller. Det mener Fellesforbundet det er på høy tid å gjøre noe med! Vi vil gi tydelig utrykk for at dette budsjettet ikke bidrar nok til å «snu skuta» mot en ny og mer sosial boligpolitikk.

Vi ber Stortinget prioritere følgende i videre behandling av statsbudsjettet:

 1)    Husbankens låneramme

Husbanken er et viktig redskap for en sosial boligpolitikk. Den stimulerer til ønska byggeaktivitet, bidrar til at folk med lav inntekt kan håndtere uforholdsmessig høye boutgifter og er med å sikre boligtilbud til vanskeligstilte. Husbankens ordninger kan i tillegg til å virke sosialt utjevnende, bidra til å holde hjula i næringa i gang, holde på kvalifisert arbeidskraft, og stimulere til bærekraftig omstilling i byggebransjen. Men da må bankens låneramme være stor nok. Det mener vi ikke den er i forslaget til budsjett for 2025.

Husbanklån skal gå til å finansiere boliger som samfunnet trenger og vi har stor mangel på helt vanlige boliger til vanlige folk. Fellesforbundet mener Husbanken bør spille en langt større rolle i det å bidra til bygging av flere ordinære boliger, legge til rette for utbygging av ikke-kommersielle boligløsninger og gi flere lån til boligkjøp. Dette skjer ikke uten å øke bankens økonomiske handlingsrom betraktelig.

I Statsbudsjettet for 2025 foreslår regjeringa å videreføre Husbankens låneramme på 29 milliarder kroner, det sammen som i saldert budsjett for 2024 og tre milliarder mindre en i revidert budsjett. Dette er ikke en satsning på Husbanken, og langt mindre en Fellesforbundet hadde forventer i en tid med lav aktivitet i byggenæringa, stort underskudd på bygging av nye boliger og boligmangel.

• Fellesforbundet mener at Husbankens låneramme må økes betraktelig.

 2)    Startlån

Fellesforbundet mener startlån er en svært viktig ordning, da den gjør det mulig for flere som sliter med å få lån i en vanlig bank å kjøpe sin egen bolig. På sikt mener vi at ordningen bør utvides til å være tilgjengelig for alle. Startlånsordningen har i 2024 blitt utvidet til at kommunene nå kan gjøre forsøk med startlån til førstegangsetablerere. Regjeringa foreslår å sette av en milliard av Husbankens låneramme til ordningen, men øker ikke samtidig lånerammen. Det vil det medføre at startlånsordningen svekkes for andre grupper eller at andre låneordninger får mindre.

• Fellesforbundet mener at den 1 milliarden til forsøksordningen der kommunene kan gi startlån til førstegangsetablerere, må komme i tillegg til øvrige tilsagn om startlån på 18 milliarder og Husbankens totale låneramme på 29. milliarder.

 3)    Ny husleielov

Selv om mange eier boligen de bor i, er det nesten en million mennesker som leier. Det gjelder særlig blant yngre, innvandrere og de med varig lav inntekt. Leiepolitikken i Norge har i stor grad vært den samme i lang tid og i dag ser vi at det har gitt et skjevt maktforhold mellom leietaker og utleier. Det er bra at det nå foretas en gjennomgang av Husleieloven som skal styrker leietakers rettigheter og sikrer grunnleggende botrygghet. Det er derimot svært uheldig at det ikke legges opp til behandling av forslagene fra utvalget i inneværende stortingsperiode, slik det kommer frem i budsjettforslaget.

• Fellesforbundet mener det er avgjørende for en ryddig behandling og sluttføring av denne prosessen at forslagene fra utvalget behandles i Stortinget i inneværende periode, i tråd med stortingsvedtaket fra desember 2022.

 4)    Definisjon for ikke- kommersielle boliger

I budsjettvedtaket fra 2023 ber Stortinget regjeringen om å utrede hvordan ikke-kommersielle boliger, med pris- og omsetningskontroll, kan defineres. I forslaget til budsjett blir oppmodingsvedtaket ansett som fulgt opp i Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga og i tildelingsbrevet til Husbanken for 2024. Fellesforbundet er ikke enig i at det som til nå er levert er tilstrekkelig, da det ikke foreligger noen klar definisjon av hva dette begrepet skal avgrenses til.

• Fellesforbundet mener arbeidet med å utrede hvordan ikke-kommersielle boliger, med pris- og omsetningskontroll, kan defineres, må fortsette frem til det foreligger et forslag om en juridisk definisjon av begrepet.

Med vennlig hilsen,
Fellesforbundet

Premisset for å få bedre kommunale arealplaner med mer gjenbruk av grå arealer og mindre utbygging i særlig viktig natur er mer kapasitet og kompetanse på plan, naturmangfold og klima hos kommunene. Regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunen bør prioriteres i Statsbudsjettet for 2025. Sabima foreslår en ny tilskuddsordning til opprettelsen av regionale plankontor på 100 mill. kr. Det er en del av Sabimas samlede statsbudsjettinnspill på 2 milliarder. Vår foreslåtte naturkrisepakke er nødvendig for å starte arbeidet med å nå målene i den internasjonale naturavtalen, som Norge har tilsluttet seg. En styrking av kommunenes kompetanse og kapasitet er en viktig del av vårt innspill.

I vinter nådde naturkrisen og sammenhengen med kommunenes utbyggingspolitikk ut til folk flest gjennom NRKs kartlegging av nedbygging av norsk natur og TV-programmet «Oppsynsmannen». NRKs «Norge i rødt, hvitt og grått» viste ved hjelp av satellitt og KI for første gang summen av utbygginger i Norge siste 5 år. Tallene viste 44 000 inngrep hvorav 12 % av disse er utbygging i den viktigste naturen. Det er natur som ifølge regjeringens klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis (rundskriv T-2/16) og Nasjonale forventninger til regional og kommunal arealforvaltning ikke skal bygges ut.

Denne oversikten må ses i sammenheng med NINA-rapporten «planlagt utbygging i Norge», som for første gang ga oss oversikt over kommunenes samlede utbyggingsplaner. Rapporten fastslo blant annet at 365 km2 villreinområder, 164 km2 myr og 139 km2 jordbruksjord vil bli ødelagt hvis alle planene gjennomføres. Kommunenes rolle i å redusere dagens naturtap er ubestridelig. Regjeringens egen naturmelding fastslår det samme. Arealendringer er den største trusselen mot naturmangfold i Norge.

Årsakene til utfordringene bør også være meget kjent for komiteen. Generalistkommuneutvalget kom i 2023 med en nedslående oppsummering av lovoppfyllelsen på naturmangold hos kommunene. Konklusjonene er lik som det Riksrevisjonen kom til i 2006, 2011 og 2019, som EVAPLAN kom med i 2019 og OECD i 2022.  Generalistkommuneutvalget skriver i oppsummeringen “Mange kommuner har eldre planer, spesielt arealplaner. Det er også dokumentert at det er svært få kommuner som oppfyller kravene til konsekvensutredninger, blant annet å utrede planalternativer. Det er også få konsekvensutredninger som inneholder klima- og miljø- temaer. Undersøkelser viser at mange kommuner har utfordringer med tilgang til relevant plankompetanse og nødvendig kapasitet, og også at små kommuner ikke i like stor grad er i stand til å bruke planverktøyene som strategiske politiske instrumenter”. (side 109) www.regjeringen.no/contentassets/5a25f42bd97345c29593c03a515738d2/no/pdfs/nou202320230009000dddpdfs.pdf

Rapporten «Størrelsen teller» (2023) som Menon Economics har laget på oppdrag fra Akademikerne utfyller situasjonsbeskrivelsen; her konkluderes det med at rekrutteringsproblemer og små fagmiljø gjør at særlig mellomstore kommuner gir etter for utbyggingspress. Det er fordi kommunene opplever et sterkere press fra næringsliv/utbyggere enn små kommuner, og i mindre grad enn store kommuner har ressurser og kompetansen til å opplyse sine folkevalgte om konsekvensene av nye planer.

Sabima er svært skuffet over at regjeringens i fremleggelsen av Naturmeldingen ikke etablerte et tydeligere nasjonalt rettsvern for naturen. Sabima mener at et bedre rettsvern for naturen bør innebære:

• juridisk krav om arealnøytralitet knyttet til alle utbygginger,
• nye juridiske og økonomiske virkemidler for å prioritere gjenbruk av grå arealer,
• utbyggingsstopp og planvask av de særlige viktige naturområder
• og at alle kritiske truede arter gis rettsvern som prioritert art

Men regjeringen peker på et svært viktig grep i å utrede regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene, eller interkommunale løsninger som dekker samme behov, for å tilby fagkompetanse til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i planleggingen (Naturmeldingen s. 91). Men så langt Sabima har registrert har ikke regjeringen satt av penger til dette i statsbudsjettet for 2025.

KDD Kap. 571 ny post. Økes med 100 mill. (tilsagnsfullmakt). Tilskuddsordning til opprettelsen av regionale plankontor

Sabima mener at den beste måten å komme i gang med en slik ordning, er å teste det ut som en tilskuddsordning. Det vil sikre at de fylkeskommunene og kommunene som er mest interesserte i temaet vil søke, og vil være en pådriver for å få kunnskap og erfaringer for å kunne etablere en permanent ordning på sikt. Vi mener at dersom en vil sikre lokaldemokratiet i dagens form, men samtidig gi kommunene tilgang på mer ressurser og kompetanse slik større kommuner har, kan en viktig løsning mange steder være (sub)regionale kompetansekontorer, med tilhørende team på plan og miljø. Dersom slike kompetansekontor lokaliseres på ulike steder innenfor den regionale avgrensningen av en fylkeskommune, kan de være tett på og bistå flere kommuner i saksbehandlingen. De vil da kunne gi mer av nødvendig, spisset kompetanse i areal- og reguleringsplaner, planvask, kommunedelplan for naturmangfold, klimaplan og planstrategier.

Dette vil øke den faglige kompetansen kommunene har tilgang på – og bidra til å understøtte folkevalgt ledelse slik at de øker sin styringsevne over arealpolitikken. Det vil igjen bidra til mer effektive planprosesser, fordi man tidligere vil kunne ta ut konfliktfylte områder, og redusere grunnlag for innsigelse fra regionale myndigheter. Det vil spare kommunenes ressursbruk, og frigjøre ressurser for raskere saksbehandling.

Det vil også gi alle kommuner mulighet til å benytte støtteordningene som i dag stort sett tildeles større kommuner, og vil sørge for at nye nasjonale krav til arealpolitikken lettere kan integreres. I første omgang kan forslaget innebære at det opprettes en tilskuddsordning der fylkeskommuner kan teste ut en slik ordning, og det må da gis en garanti for bevilgning i minst tre år.

Et regionalt kompetansekontor kan bidra med følgende:

• Sikre at lovpålagte oppgaver, nasjonal lovgiving, forventninger og statlige planretningslinjer på plan, natur og klima følges opp og gjennomføres i: saksbehandling av reguleringsplaner (og evt. byggesak), rullering av kommuneplanens arealdel samt tema- og kommunedelplaner.
• Med grunnlag i ovennevnte punkt, redusere innsigelser i arealsaker på grunnlag av miljømyndighetenes innsigelsespraksis (jf. rundskriv T-2/16).
• Sikre bedre medvirkningsprosesser for innbyggerne i alle arealplansaker.
• Sikre rullering av arealplan hvert fjerde år, samt gjennomføring av planvask av planer i konflikt med særlig viktig natur og karbonrik natur.
• Sikre oppdaterte planer for naturmangfold og klima.
• Sikre at potensialet i allerede nedbygde områder utnyttes og prioriteres.
• Sikre bedre planlegging og samarbeid på tvers av kommunegrenser.
• Sikre profesjonell avstand mellom utbygger og planadministrasjon. Dersom Stortinget ønsker å bryte båndet mellom utreder-utbygger og overføre ansvaret til kommunene, vil kompetansekontorene gi kapasitet og kompetanse til å håndtere oppgaven.
• Bedre praktisering av dispensasjoner i tråd med loven.
• Koordinere «bygdepakker for klima og natur» (inspirert av byvekstavtaler og tettstedspakker). Gjennom bygdepakkesystemet i Buskerud/Viken hjalp fylkeskommunen kommuner, inkludert med å samordne virkemiddelaktører rundt dem. Regionale kompetansekontor kunne koordinere "bygdepakker for klima og natur" hvor det også lå inne finansieringsmekanismer

Sabima mener at Stortinget ved å få inn en budsjettpost til en slik ordning vil styrke kommunenes evne til å ta det ansvaret de er forventet å ta i norsk areal- og naturforvaltning.

UiT Norges arktiske universitet takker for muligheten til å gi innspill til kapitlene i Prop. 1 S (2023-2024) som er fordelte til kommunal- og forvaltningskomiteen. I innspillet gjør UiT komiteen oppmerksom på at videre finansiering av arbeidet med samisk leksikografi er nødvendig for at samisk språk skal bli samfunnsbærende.

Språklig revitalisering trenger samisk ordforråd

UiT understreker at Norge i mer enn hundre år jobbet systematisk for at mennesker skulle gjemme og glemme sitt eget språk. Norge må gjøre en like systematisk innsats for å gi mennesker språket tilbake, til selvhevding i møte med seg selv, andre og med storsamfunnet.

Når et språk blir samfunnsbærende, kan språkbrukere bruke det på alle arenaer i livet. Da må språkbrukeren ha tilgang på ord, termer og språkbruksplattformer som gjør det like naturlig og enkelt å bruke språket sitt i banken og på sykehuset som hjemme.

Tildelingen til UiTs arbeid med samisk språkteknologi i kapittel 560, post 51 er med på å finansiere én viktig del av det faglige arbeidet med å gjøre språk samfunnsbærende. UiT etterlyser videre finansiering av en annen viktig forutsetning: Arbeidet med å bygge opp et bredt og moderne ordforråd og terminologi.

Samisk leksikografi er å kartlegge, utforske og utvikle ordforråd for de samiske språkene i en ny tid, i tråd med gjeldende norsk språkpolitikk. Ut av et slikt systematisk og langsiktig arbeid kommer en- og tospråklige ordbøker og terminologi for ulike fagområder. UiT kan her vise til et forprosjekt for utvikling av helsefaglig terminologi på samisk, et arbeid med nasjonale implikasjoner.

I statsbudsjettet for 2024 tildelte Stortinget 1,5 millioner kroner til UiT for å etablere et senter for samisk leksikografi. Daværende forsknings- og høyere utdanningsminister omtalte satsingen som starten på et språkløft. UiT er derfor overrasket over at regjeringen ikke satser videre på arbeidet med samisk leksikografi. Det krever en årlig tildeling på 4 millioner kroner å bygge opp et senter for dette arbeidet. Med en slik finansiering kan vi de første to årene drive med teknisk og empirisk grunnarbeid, deretter tilsette leksikografer.

Nasjonale tiltak for fortsatt forsoning

Som breddeuniversitet er UiT den største institusjonen på forskning, utdanning og formidling om, for og med det samiske samfunnet, og den eneste med en satsing på kvensk forskning og utdanning. Derfor vil UiT videre gi komiteen innspill på nasjonale tiltak for fortsatt forsoning som vi kan ta hel- eller delansvar for, gitt et nasjonalt oppdrag og styrket finansiering.

Forslagene er utarbeidet med mål om å bidra til et forsonet samfunn slik Sannhets- og forsoningskommisjonens definerer det, der «befolkningen har et felles solid kunnskapsgrunnlag» og «språklig, kulturell og identitetsmessig likeverd». Dette innebærer at tiltak for forsoning både er for urfolks- og minoritetssamfunnene og om urfolks- og minoritetene, der også majoritetsbefolkningen er en viktig målgruppe. Da blir forsoningen en prosess som bygger og styrker relasjoner mellom grupper i Norge.

• Sannhets- og forsoningskommisjonen foreslår et nasjonalt kompetansesenter om fornorskningspolitikk og urett, med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid. Kommisjonen presiserer at «kunnskapsformidling og forskning skal utgjøre kjernen i senterets virksomhet». UiT tilbyr seg å være starthjelp for senteret og fungere som et koordinerende nav i en desentralisert nettverksstruktur. Den desentraliserte nettverkstrukturen er særlig viktig fordi kompetansesenteret bør bruke og styrke dels små og sårbare kompetansemiljø på ulike steder i landet.
  
  Noen av de sentrale kunnskapsmiljøene som bør være involverte i utviklingen av det nasjonale kompetansesenteret, har regjeringen i stortingsmeldingen Samisk språk, kultur og samfunnsliv oppfordret til å samarbeide om å utvikle læringsressurser og kunnskap om samiske samfunn og kulturer i profesjonsutdanningene. Etter at Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport har dokumentert at majoritetssamfunnet mangler kunnskap også om kvenske/norskfinske og skogfinske forhold, vil UiT presisere at profesjonsrettet kunnskap også bør inkludere kunnskap om disse nasjonale minoritetene.
  
  UiT vurderer at det kan og bør ligge innenfor det nasjonale kompetansesenterets mandat også å bidra med læringsressurser som gjør barnehagelærere, lærere, helsearbeidere og andre profesjonsutøvere trygge og kompetente i møte med urfolk og nasjonale minoriteter. Det vil skape synergier og faglige sammenhenger at senteret også har framtidige profesjonsutøvere som målgruppe når det bygger kunnskap og kompetanse. Å bygge opp to parallelle sentre kan skape et kunstig skille og lite effektiv ressursbruk. UiT foreslår derfor at de sentrale kompetansemiljøene får et fornyet oppdrag om å gjøre dette sammen. En planmessig og trinnvis oppbygging av det nasjonale kompetansesenteret i en nodestruktur gjør det mulig å inkludere oppgaven med å utvikle læringsressurser i profesjonsutdanningene.

• Et nordisk senter for same-, urfolks- og minoritetsrett vil styrke forskning, utdanning og formidling innen same-, urfolks- og minoritetsrett nasjonalt og internasjonalt. Gjennom langvarig satsing på same- og urfolksrett har UiTs juridiske fakultetet god kompetanse på samiske rettsforhold, og forskergruppen for same- og urfolksrett har etablert seg som et faglig tyngdepunkt både nasjonalt og i Norden. Et nordisk senter vil styrke og videreutvikle dette samarbeidet nord i Norden, blant annet med institusjoner i universitetsalliansen Arctic Five. Senteret vil gjennom samordnet forskning og formidling levere relevant kunnskap til samfunn og næringsliv. En annen viktig leveranse vil være utviklingen av samisk som rettsspråk. Ved å styrke eget fagmiljø på feltet vil UiT også kunne tilby urfolksrett og minoritetsutdanning til andre læresteder.

Kunnskapsformidling ved Norges arktiske universitetsmuseum 

UiT ønsker avslutningsvis å gjøre kommunal- og forvaltningskomiteen oppmerksom på planene for et nytt universitetsmuseum i Tromsø, omtalt i Kulturdepartementets budsjettforslag. Vi ønsker å gjøre komiteen oppmerksom på at dette museet, på riktig sted, vil gjøre kunnskapen om samisk og kvensk språk, kultur og historie tilgjengelig for mange flere enn i dag.

Statsbygg la i januar 2024 fram en ny konseptvalgutredning for et nytt universitetsmuseum i Tromsø. Konklusjonen i denne konseptvalgutredningen er at det nye museet bør ligge i Tromsø sentrum, på tomta som etter tidligere regjeringsvedtak er regulert og blir kjøpt for formålet.

Når denne utredningen i tråd med statens prosjekmodell nylig ble kvalitetssikret i en KS1-rapport, kom den motsatte konklusjonen om at universitetsmuseet heller bør fornyes og utvides der det ligger i dag, utenfor sentrum, sør på Tromsøya.

Kunnskapsdepartementet har bedt om UiTs tilbakemelding på denne KS1-rapporten. Vi ønsker å gjøre Stortingets kommunal- og forvaltningskomite kjent med et av hovedpunktene i denne tilbakemeldingen: UiT vurderer det som særlig alvorlig at KS1-rapporten utelater hovedkonklusjonen i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om kunnskapsløshet i majoritetsbefolkningen. Plassert i sentrum vil museet gjøre kunnskapen om samisk og kvensk språk, kultur og historie tilgjengelig for svært mange flere enn på Sør-Tromsøya.

Sannhets- og forsoningskommisjonen dokumenterer usynliggjøring og marginalisering av språk og kultur som en del av den minoritetspolitiske passiviteten som har preget og fortsatt preger det norske samfunnet. Valget om å plassere en så viktig arena for formidling av samisk og kvensk språk, kultur og historie i Tromsø sentrum vil være et av mange nødvendige oppgjør med denne mekanismen i den norske fornorskningspolitikken. Det motsatte vil også være tilfelle. I avslutningen av sin rapport minner Sannhets- og forsoningskommisjonen om at «i kjernen av forsoningen ligger at urfolk og nasjonale minoriteter er synlige».

Kommuner og fylkeskommuner varsler om store økonomiske utfordringer i 2024

Gjennom flere år har økonomien blitt mer presset i mange kommuner. Engangsinntekter fra skatt har skjult de underliggende utfordringene. Til tross for merskatteinntekter også i 2023 ble netto driftsresultatet betydelig lavere enn anbefalt nivå, og nesten halvparten av kommunene hadde negative resultater.  

Presset i kommuneøkonomien har tiltatt ytterligere i 2024. I en undersøkelse som KS gjennomførte i september i år meldte vel ¾ av kommunene om merforbruk i driften så langt i 2024. Av kommunene med merforbruk meldte 85 prosent om merforbruk innen pleie og omsorg. Andre områder med stort merforbruk er grunnskole og sosialtjenester. Også 13 av 14 fylkeskommuner utenom Oslo meldte om merforbruk. Det gjelder særlig kollektivtransport og videregående opplæring. Samlet sett kan merforbruket for sektoren anslås til 10 mrd. kroner.

Det er flere årsaker til den voksende økonomiske ubalansen i kommuner og fylkeskommuner. Flere år med høyere prisvekst enn forventet har akkumulert seg til et stadig høyere prisnivå uten at inntektene er økt tilsvarende. Dette sammen med renteøkningene, har gjort situasjonen svært krevende. Bosetting av flyktninger fra Ukraina har også kostet mer enn anslått. I tillegg har behovet for kostnadskrevende velferdstjenester for den yngre delen av befolkningen, vokst sterkere enn befolkningsveksten skulle tilsi.

Nye anslag i Nasjonalbudsjettet trekker i feil retning for kommuneøkonomien. Kostnadsveksten i 2024 blir høyere enn ventet og merkostnadene til pensjon er oppjustert med hele 2,5 mrd. kroner. Samtidig er skatteanslaget nedjustert, og ut fra de siste tallene er det sannsynlig at skatteinntektene i år blir langt lavere enn anslått i Nasjonalbudsjettet.

Det reelle nivået på kommunesektorens frie inntekter har falt siden 2021. Fratrukket merkostnader til demografi og pensjon, er det reelle nivået i 2024 lavere enn i 2016. KS er derfor svært glade for at regjeringen allerede har varslet at det kommer forslag om økte bevilgninger til kommunesektoren i nysalderingen av 2024-budsjettet. De underliggende utfordringene i kommuneøkonomien løses imidlertid ikke av engangsinntekter i 2024.

Kommuner og fylkeskommuners frie inntekter i 2025 må økes mer enn foreslått i statsbudsjettet

Regjeringen øker de frie inntektene betydelig neste år, men det er langt fra nok til at tjenestetilbudet kan opprettholdes. Kommuner og fylkeskommuner klarer ikke å finansiere tjenestene de har ansvaret for. Det er dramatisk for innbyggerne. Kommuner tærer på oppsparte reserver. Derfor er det helt nødvendig med et kraftig løft i statsbudsjettet i tillegg til det regjeringen har lagt inn. Uten ytterligere inntektsvekst må det gjøres store kutt i tjenestene ellers vil underdekningen vi ser i årets drift i stor grad videreføres til neste år.  

Det økte handlingsrommet i neste års budsjett sammenlignet med signalene regjeringen ga i kommuneproposisjonen, skyldes i stor grad nedjustering av merkostnader til pensjon i 2025. Denne nedjusteringen må ses i sammenheng med betydelig økte kostnader i 2024. Dette er ikke kompensert og må dekkes av kommuner og fylkeskommuner både i 2024 og 2025.   

For kommunene som taper svært mye på omleggingen av inntektssystemet forsterkes behovet for store kutte i budsjettene i løpet av kort tid. Landsstyret i KS ba i vår Regjeringen om å legge inn ekstra midler, tid og lengre overgangsordninger for å unngå svært store omstillingsutfordringer for de kommunene som taper mest på omleggingen. Overgangsordningen Regjeringen nå foreslår er begrenset til svært få kommuner.

Bosetting av flyktninger koster mer enn forventet

Ifølge beregningsutvalget for flyktninger dekket integreringstilskuddet bare 92 prosent av kommunenes kostnader i fjor. I 2024 ble integreringstilskuddet ikke prisjustert, og underdekningen øker derfor trolig i år. Tilskuddet til voksenopplæring dekker 80 % av kommunenes utgifter. I budsjettforslaget er det ikke lagt opp til full prisjustering av disse tilskuddene. Det er også utfordringer med å skaffe boliger til vanskeligstilte herunder flyktninger. Utleietilskuddet er ikke foreslått gjeninnført slik kommunesektoren tidligere har bedt om, og Stortinget har anmodet om.

Mer fleksibel statlig styring kan gi mer tjenester med samme ressursinnsats

DFØ (direktorat for økonomistyring) har nylig vurdert bruken av normer og krav som statlig virkemiddel, sammenlignet med andre måter å styre kommunene på. Konklusjonen er klar – bemanningskrav har ikke nødvendigvis god nok effekt målt opp mot hvor inngripende det er mot det lokale selvstyret. Kommunenes mulighet til tverrsektorielle prioriteringer begrenses av at ressurser bindes til én sektor. DFØ peker også på at en utilsiktet virkning ved normer er at når likhet blir rettesnor, kan behovsprøving og likeverdighet tape. For å gi likeverdig opplæring for alle kan det være behov for forskjellsbehandling og ekstra ressursinnsats til grupper av elever, ikke lik behandling. Bemanningsnormer gir ingen garanti for likeverdige tjenester.

En annen utfordring ved detaljerte bemanningskrav er at skoleeier er avskåret fra å se skoler i sammenheng, og flytte ressurser dit elevene har størst behov. Gitt at bemanningskrav fortsatt er et ønsket nasjonalt virkemiddel må det legges på kommunenivå, for å gi rom for lokale vurderinger om hvor personell (for eksempel spesiallærere eller barnehagepedagoger) gir størst effekt.

Fylkeskommunene må redusere kollektivtilbudet

Det er en kritisk situasjon i kollektivtransporten i mange fylkeskommuner. En undersøkelse gjennomført av KS viser at merbehovet i kollektivsektoren (unntatt Oslo) i 2024 er på 0,7 mrd. kroner. Dette er delvis dekket inn ved at fylkeskommunene enten har kuttet i bussruter og ferjeavganger, økt billettprisene eller brukt engangsmidler. Fylkeskommunene har i tillegg omprioritert om lag 1 mrd. kroner fra andre sektorer i år, blant annet veivedlikehold, for å opprettholde kollektivtilbudet i størst mulig grad. Med det store vedlikeholdsetterslepet vi har på fylkesveiene, løser denne omprioriteringen ingenting på sikt. KS forventer derfor at Stortinget bidrar til at fylkeskommunenes inntektsrammer økes betydelig i 2025.

Stort behov for mer penger til fylkesveiene

Om lag 45 prosent av fylkesveinettet har dårlig eller svært dårlig tilstand. Økte driftskostnader over tid er en viktig årsak til at fylkeskommunene ikke klarer å stoppe økningen i vedlikeholdsetterslepet. Regjeringens økning på 350 millioner (reell økning) i statsbudsjettet 2025 er et skritt i riktig retning, men må forsterkes vesentlig dersom forventningene om et redusert vedlikeholdsetterslep og økt rassikring skal nås.

Kommunene ønsker handlingsrom og virkemidler til innovasjon

Det kom inn 87 søknader til Regjeringens forsøksordning, men av disse ble det bare gått videre med tolv. Det store antallet søknader viser stort behov og endringsvilje i sektoren, samtidig som det gir uttrykk for at det er mange problemstillinger kommuner og fylkeskommuner mener det er viktig å finne nye løsninger på. KS mener det er et betydelig potensial i å bruke forsøk som metode for å finne nye løsninger, redusere statlig detaljstyring og utvide kommunenes handlingsrom. Det er behov for flere innovasjonsvirkemidler – og ikke minst risikoavlastning - som kan støtte sektoren i de store utfordringene man står i.

Skal digitalisering få effekt der tjenestene leveres, må det det gis flere kraftfulle virkemidler for kommunal sektor

26. september ble ny digitaliseringsstrategi «Fremtidens digitale Norge» lansert.  Statsministeren kunngjorde at Norge skal bli verdensmestere i digitalisering innen 2030. Det krever satsing. Det er mange digitaliseringstiltak i statsbudsjettet, til 2,3 mrd. kroner, men de er ganske spredt, og det er ikke så lett å få øye på hva som er de felles prioriteringene. KS ønsker flere virkemidler for kommunal sektor. Det er her flest offentlige tjenester leveres, og behovet for samarbeid og understøttelse er størst.

Unge funksjonshemmede anbefaler: 

• Kap. 1540, post 27: Øk bevilgningen med 20 millioner kroner. 

• Kap. 571: Øremerk minst halvparten av bevilgningen til helsestasjons- og skolehelsetjenesten. 

• Kap. 575: Senk innslagspunktet for ressurskrevende tjenester. 

Kap. 1540, post 27: Tilsyn for universell utforming av IKT 

Unge funksjonshemmede er svært skuffet over at det ikke foreslås en økt bevilgning til Tilsynet for universell utforming av IKT (UU-tilsynet). I budsjettproposisjonen kommer det tydelig frem at tilsynet opplever en kraftig økning i behovet for veiledning. Antall besøk på nettsidene til tilsynet har økt med 107 prosent sammenliknet med 2021, og antallet spørsmål til tilsynet har økt med hele 472 prosent i samme periode. Det er en kraftig økning som burde få både Regjering og Storting til å virkelig se behovet for en uttalt styrking av tilsynet.  

I 2023 la regjeringen frem Strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole. Meldingen har blant annet følgende ambisjoner: 

• Lærere har tilgang til et godt utvalg læremidler og læringsressurser, trykte og digitale, som gir dem valgmuligheter i sin pedagogiske praksis. 

• Elever har et likeverdig og bredt tilbud av digitale læremidler og læringsressurser av god kvalitet. 

• Alle digitale læremidler og andre digitale løsninger blir vurdert og forvaltet godt for å sikre elevenes personvern og informasjonssikkerhet, og oppfyller krav i regelverk om universell utforming.   

Skal det være mulig å nå disse ambisjonene fordrer det at det kommer politisk satsning på feltet. Det produseres mye gode læremidler, og ofte er det mindre mangler som må rettes for å sikre at de oppfyller kravene til universell utforming, men konsekvensen for den enkelte elev er stor. Dette kommer også frem i budsjettproposisjonen, der det i rapporten for 2023 opplyses om at tilsynet har gjennomført tilsyn med 17 IKT-løsninger i grunnskolen, medregnet digitale læremidler, der ingen av løsningene var i samsvar med kravene som ble testet. Det betyr løsningene ikke innfrir kravene til universell utforming, og kan ikke benyttes av elever som har behov for dette.  

Unge funksjonshemmede er tydelige på at det er nødvendig at tilsynet får økte midler slik at de har kapasitet til å drive tilsyn av digitale læremidler og iverksette sanksjoner for kommuner og skoleeiere som ikke oppfyller kravene til universell utforming. Når sanksjoner iverksettes utbedres ofte læremidlene raskt, mens uten sanksjoner står elever uten læremidler i lang tid, gjerne et helt skoleår.   

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Øke bevilgningen til UU-tilsynet med minimum 20 millioner kroner.  

Kap. 571: Rammetilskot til kommunar 

Unge funksjonshemmede støtter forslaget om å videreføre en styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette er et viktig tiltak for unges psykiske helse. Samtidig er vi skeptiske til at midlene i hovedsak gis over rammetilskuddet til kommunene, og ikke øremerkes. Erfaringsmessig vet vi at manglende øremerking og få føringer for bevilgninger som gis til kommunene ofte resulterer i at pengene går til andre formål enn hva som er tenkt. Vi frykter derfor at helsestasjons- og skolehelsetjenesten ikke får en reell satsning med mindre tydeligere føringer og øremerkninger kommer på plass.   

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Beholde bevilgningen til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og øremerke minst halvparten av bevilgningen til disse tjenestene. 

Kap. 575: Ressurskrevjande tenester 

Unge funksjonshemmede er kritiske til forslaget om å øke innslagspunktet for ressurskrevende tjenester fra 1 609 000 til 1 692 000 kroner. Kommunene rapporterer allerede om en stram økonomi og utfordringer med å levere lovpålagte tjenester. En økning i innslagspunktet er ikke med på å hjelpe på den økonomiske situasjonen kommunene står i. Unge funksjonshemmede vet at det planlegges endringer i inntektssystemet til kommunene, men Unge funksjonshemmede mener at innslagspunktet må reduseres i påvente av endringer i inntektssystemet.  

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Avvise forslaget om å øke innslagspunktet for ressurskrevende tjenester.

NHO Sjøfart sine medlemmer leverer sjøtransporttjenester til fylkeskommunene gjennom anbud på ferje og hurtigbåt. Vi er bekymret for at sterk kostnadsvekst og miljøkrav kan medføre både kutt i ruter, og at overgang til grønne fartøy forsinkes.

Hvis vi skal komme i mål med elektrifiseringen av ferjer, må fylkene få økte og forutsigbare økonomiske rammer. Nesten halvparten av landets ferjesamband er elektrifisert, men flere fylkeskommuner har kommet sent i gang. I 2023 utarbeidet Menon Economics en rapport for KS som anslår fylkeskommunale kostnader til elektrifisering av ferje og hurtigbåt (gjenstående samband) til mellom ca 970 millioner og 2400 millioner kroner årlig. Anslagene er beheftet med stor usikkerhet.

Rapport: Merkostnader-utslippsfrie-ferger-hurtigbater-Menon-2023.PDF (ks.no)

Det er foreslått økt ramme på 50 millioner kroner til fylkene for å dekke merkostnader til nullutslippsferjer. Dette er ikke tilstrekkelig, og særlig ikke når man tar hensyn til kostnadsvekst som er uavhengig av ny teknologi.

De siste årene er det særlig energi- og kapitalkostnader som har bidratt til høyere kostnadsnivå for operatørene, men det har vært generell økning på alle innsatsfaktorene. Kontraktene mellom fylkene og operatørene har vanligvis indeksbasert etterskuddsregulering, slik at operatørenes kostnadsøkninger normalt slår ut for fylkenes økonomi etterfølgende år.

Det er mer teknologisk utfordrende med krav til nullutslipp på hurtigbåt sammenlignet med ferje, men det burde gis et signal til fylkene gjennom lignende krav som man nå får for ferjer. Det vil gi både fylkene, industrien og rederiene noe å strekke seg etter. Det kan gjøres unntak for kravet der det er for krevende med nullutslipp - både teknologisk og økonomisk. Men viktigst er det at fylkene får tilstrekkelig med midler til både å opprettholde rutetilbud og lyse ut utviklingskontrakter for nullutslipp på hurtigbåt.

Det er positivt at rammene for Hurtigbåtprogrammet økes med 200 millioner kroner til 240 millioner kroner. Disse midlene er søkbare for fylkeskommunene, men det bør åpnes for søknad direkte fra operatører av hurtigbåter og fra industrien. Det er operatørene og industrien som har løsningene, ikke fylkeskommunene. Midlene bør i større grad benyttes til utviklingskontrakter tilsvarende kontraktene som er benyttet for ferje. Der påtar operatøren seg ansvar både for utvikling av ny teknologi og drift av fartøy i en anbudsperiode. Denne modellen har bidratt til gode og raske resultater på ferje.    

NHO Sjøfart støtter reduksjon av ferjetakster, og også gratisferjer, men vi ser at gratisferjer kan ha uheldige effekter enkelte steder. Dette gjelder særlig sommerstid på populære utfartssteder, der det allerede kan være utfordringer med trafikkavvikling. Vi mener at ordningen med gratisferjer bør evalueres, der også vurdering av differensierte sommertakster kan inngå. Det bør være mulig å finne ordninger som både tar hensyn til lokalbefolkning, periodevise utfordringer med kø og behovet for finansiering av rutetilbudet.

NHO Sjøfart mener:

• Rammen på 50 millioner kroner for tilskudd til nullutslippsferjer bør økes.
• Operatører av hurtigbåter og industrien bør kunne søke midler direkte til utvikling av nullutslipps hurtigbåt under Hurtigbåtprogrammet.
• Utviklingskontrakter i kombinasjon med driftskontrakter bør benyttes for hurtigbåt slik det er gjort for ferjer.
• Ordningen med gratisferjer bør evalueres, og det bør vurderes differensierte sommertakster på enkelte samband.

Kirkens Bymisjons innspill til statsbudsjett 2025 – kommunal og forvaltning 

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg.  

Våre innspill til statsbudsjettet for 2025:   

Boligsosiale tiltak. Kap. 581 

Stadig flere i Norge mangler et stabilt og godt sted å bo. De sosiale skillelinjene knyttet til bolig og boforhold er store, og økende. Det blir flere vanskeligstilte på boligmarkedet, og etter flere års nedgang øker nå også bostedsløsheten i Norge, tilsynelatende nokså dramatisk. Bruk av midlertidige botilbud har økt med 50 prosent på to år, og øker også blant barnefamilier. 

Disse realitetene speiles ikke i innsatsen på feltet og i regjeringens budsjettforslag. Vi etterlyser kraftfulle tiltak rettet mot dem som trenger bistand til å skaffe og beholde en egnet bolig. Bistanden til denne gruppa er i dag strengt behovsprøvd, og mange faller utenfor og får ikke hjelpen de trenger. Tilgang til bolig er svært lite regulert og rettighetsfestet sammenlignet med andre sentrale velferdsområder som helse, skole og arbeid. Det innebærer at boligsosiale tiltak ofte nedprioriteres i stramme kommunebudsjetter med mange lovpålagte oppgaver. 

Kirkens Bymisjon mener det trengs et kraftig løft av den boligsosiale sektoren, og at sentrale rettigheter må lovfestes. Bolig er et viktig velferdsgode i seg selv, men er også tett koblet til andre velferdsområder. En dårlig bosituasjon har negativ innvirkning på blant annet psykisk og fysisk helse, utdanning, inntekt og yrkesdeltakelse. Å sikre gode og stabile boforhold for vanskeligstilte er derfor svært viktig forebygging. Bolig er ofte også en forutsetning for å få utløst andre rettigheter.  

Tilskudd til utleieboliger. Kap. 581 post 76 

Tilskuddsordningen har stor betydning for å skaffe flere boliger til vanskeligstilte. Vi mener den nå må gjeninnføres i statsbudsjettet, slik et flertall på Stortinget har bedt om. Ordningen er viktig for å styrke den kommunale utleiesektoren, som i dag er sterkt underdimensjonert og har stort vedlikeholdsetterslep. Den er også avgjørende for å kunne utvikle flere utleieboliger med ulik grad av oppfølging. Ideelle aktører kan spille en viktig rolle i å utvikle slike tilbud, ikke minst boliger med høyt omsorgsnivå rettet mot ROP-målgrupper.  

Forskriften for tilskuddsordningen er i dag et hinder for at ideelle skal kunne motta tilskudd for utleieboliger for vanskeligstilte. Den inneholder et krav om tildelingsrett i 30 år, som ble tatt inn for å sikre at kommersielle aktører ikke skal kunne selge seg ut med stor fortjeneste etter kort tid. Problemet er at også ideelle organisasjoner ekskluderes, fordi kommuner ikke inngår så langvarige tilvisningsavtaler. Forskriften står dermed i veien for at organisasjoner som Kirkens Bymisjon kan få tilskudd fra Husbanken til å kjøpe og drive boliger for vanskeligstilte med oppfølgingsbehov, slik vi tidligere kunne.  

Kirkens Bymisjon ber om: 

• At tilskudd til utleieboliger tas inn igjen i statsbudsjettet for 2025. 

• Merknad: Forskrift om tilskudd til utleieboliger må endres slik at ideelle aktører kan motta tilskudd til utleieboliger for vanskeligstilte med oppfølgingsbehov. 

Tiltak mot bostedsløshet 

Flere bostedsløse må bety forsterket innsats mot bostedsløshet. Det må sikres midler for at kommuner og andre aktører kan gjennomføre tiltak for å begrense og forebygge bostedsløshet. 

Kirkens Bymisjon ber om: 

• En ny pott for tilskudd til tiltak mot bostedsløshet. (Kap. 581 post 78 Bustadtiltak.) 

• Økt rammetilskudd til kommuner, med øremerkede midler til innsats mot bostedsløshet. (Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner, post 60.) 

• Merknad: Utrede lovfesting av retten til egnet bolig for vanskeligstilte. 

Bostøtte Kap. 581 post 70 

Bostøtte er en treffsikker ordning som har stor betydning for vanskeligstilte på boligmarkedet. Boutgifter har økt og øker mye, og for mange er dyrtida ikke over. Vi støtter endringene for bostøtte som kom inn i revidert nasjonalbudsjett, men mener det fortsatt er stort behov for å utvide ordningen så den omfatter flere og øke nivået så det reflekterer reelle husleiekostnader.   

Kirkens Bymisjon ber om at: 

• Dyrtidstillegget med lavere egenandel og høyere inntektsgrenser, som ble faset ut i mars 2024, videreføres i 2025.  

Ny boligsosial strategi 

Regjeringen planlegger ikke en ny boligsosial strategi fra 2025 som erstatter «Alle trenger et trygt hjem. Nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken 2021-2024». 

Kirkens Bymisjon ber om: 

• Merknad: At det utarbeides en ny boligsosial strategi. 

Kunnskap om arbeidsinnvandreres boforhold  

Det er stort behov for mer systematisk oversikt over arbeidsinnvandreres boforhold, særlig for den gruppen som ikke er formelt bosatt i Norge, både de som leier privat og de som får innkvartering gjennom arbeidsgiver. 

Kirkens Bymisjon ber om: 

• Merknad: At det gjennomføres en kartlegging av boforhold for arbeidsinnvandrere og hvilke barrierer og utfordringer de møter i det norske bolig- og leiemarkedet.  

Forebyggende innsats i kommunene  

Gjennom arbeidet vårt ser vi fattigdom og dårlige levekår i norske byer og steder på nært hold. Utviklingen de siste årene har gått i negativ retning, og vi mener det er viktigere enn noensinne å ruste kommunene til å bekjempe fattigdom og drive forebyggende arbeid. Forebygging reduserer ikke bare de langsiktige kostnadene for samfunnet, men fremmer også trygghet, helse og livskvalitet for innbyggere.  

Stramme kommunebudsjetter gjør det krevende å prioritere forebyggende arbeid. Når ressursene er begrenset, må kommune ofte bruke midler på akutt håndtering og lovpålagte oppgaver, fremfor langsiktige og forebyggende tiltak. Kirkens Bymisjon mener derfor at kommuneøkonomien må styrkes. Endringer i inntektssystemet for kommunene kan ha uheldige konsekvenser for enkelte kommuner, og tar ikke nødvendigvis hensyn til store økonomiske ulikheter innad i en kommune. For eksempel får Oslo reduserte inntekter, noe som gjør det enda viktigere å iverksette tiltak som forbedrer forholdene i levekårsutsatte områder. Det trengs flere og større områdesatsninger for å bedre levekårene til barn og unge. 

Kirkens Bymisjon ber om: 

• Økt rammetilskudd til kommuner, med øremerkede midler til forebyggende innsats for å sikre barns rett til gode levekår. (Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner, post 60) 

• Mer midler til områdesatsninger i levekårutsatte områder. (Kap 590 Planlegging og byutvikling post 65 og 72) 

Statsforvalterjuristene er en landsdekkende medlemsforening under Norges Juristforbund, seksjon Stat. Statsforvalterjuristene har ca. 600 medlemmer på landsbasis, fordelt på 10 statsforvalterembeter.

Vi ønsker at våre medlemmer skal ha en god arbeidshverdag, et fullt forsvarlig arbeidsmiljø med konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår. Dette er forutsetninger for å garantere rettssikkerheten til innbyggerne på våre områder. Vi ønsker ikke å miste gode kolleger med solid juridisk kompetanse. Vi ønsker at det skal rekrutteres flere flinke jurister til embetene, slik at samfunnsoppdraget vårt kan gjennomføres på en best mulig måte i tråd med gjeldende rett.

Vi har som mål å beholde våre medlemmer i embetene lengst mulig, og dermed videreutvikle høy kompetanse innen forvaltningsrett. Klarer vi det, mener vi at samfunnsoppdraget vårt kan gjennomføres effektivt og med høy integritet. Som den største arbeidstakerorganisasjonen i embetene viser vi til at statsforvalterne i Norge er Kongens (og dermed også regjeringens) representant i fylkene. Rettsikkerheten i fylkene koster, og vi tillater oss derfor å rette søkelyset mot forslag til statsbudsjett, programkategori 01.20 Statsforvalterne, kapittel 1520 og 4520. Vi mener at det fremlagte forslaget til budsjett for statsforvalterembetene mangler bærekraft.

Våre medlemmer bidrar også i krisetid, under pandemier og naturkatastrofer, idet Statsforvalteren har en viktig samordnende funksjon i et beredskapsperspektiv. Det er i forslaget til statsbudsjett for 2025 foreslått en grunnbevilling til statsforvalterembetene for 2025 som kun er delvis oppjustert fra 2024, og vi antar det henger sammen med at justis- og beredskapsdepartementet ser behovet for å styrke den nasjonale beredskapen. Fra forslag til statsbudsjettet 2025, s. 123-124 siteres:

Kommunane er ein av berebjelkane i beredskapsstrukturen i Noreg og er avgjerande for eit fungerande totalforsvar. Statsforvaltaren er ein svært viktig aktør for det regionale og lokale tryggleik- og beredskapsarbeidet og har eit viktig ansvar for å rådgje og rettleie kommunane. Derfor foreslår regjeringa å auke løyvinga til statsforvaltarane med 34 mill. kroner til ei intensivering av statsforvaltaranes arbeid med å auke lokalt og regionalt nivå si evne til å yte sivil støtte til militære operasjonar, sikre kontinuitet i kritiske  samfunnsfunksjonar og verne sivilbefolkninga mot konsekvensane av krise og krig.

Som eksempler viser vi til historiske ekstrabevilgninger for å håndtere flyktningkrisen i 2015, pålydende omtrent kr 5 millioner, og situasjonen da kan sammenlignes med de pågående ankomstene av enslige mindreårige asylsøkere (EMA) fra blant annet Ukraina. Bevilgningene har ikke fulgt den faktiske samfunnssituasjonen vi når står overfor.

Andre eksempler er økningen i klagesaker knyttet til tvangsmedisinering etter lov om psykisk helsevern § 4-4, og andre klagesaker hvor pasienter får avslag på rettigheter i spesialisthelsetjenesten. Økt saksinngang på vergemål både for voksne med behov for verge og barn. Vi viser til at mesteparten av investeringer for personer med verge krever samtykke fra statsforvalteren i det distrikt hvor personen med verge bor, uavhengig av alder på personen med verge. Listen er lang, og felles er at saksbehandlingstiden har økt dramatisk på grunn av manglende budsjett til saksbehandlere.

Slik vi leser forslag til statsbudsjett, tar grunnbevilgningen ikke høyde for den forventede lønns- og prisveksten i 2025. Som allment kjent er, er lønnsveksten for 2024 fortsatt uavklart. Prisveksten for 2024 er anslått å ligge på 4,1 prosent, altså relativt høy prisvekst. Vi ser ikke at budsjettforslaget tar høyde for hvor mye dyrere det blir å drifte embetene i 2025, og dermed ser vi med stor bekymring på budsjettforslaget i et rettssikkerhetsperspektiv.

Videre inneholder forslaget fra regjeringen noen økte bevilgninger på områder hvor statsforvalterne får tilført nye oppgaver, men vi kan ikke se at dette vil bedre rammebetingelsene for utføring av allerede pålagte oppgaver. I forslaget til ekstra bevilgninger er det ikke gjort rede for den faktiske arbeidsmengden embetene kan forvente. Derfor kan vi ikke vite om tilførsel av nye oppgaver, med de foreslåtte bevilgningene, medføre en styrket eller svekket embetsøkonomi.

Statsforvalterembetene har over flere år hatt store kutt som følge av strukturendringer, og sammenslåing av embeter. Flere embeter merker fortsatt slitasje på grunn av disse endringene, og vi peker hovedsakelig på turnover grunnet manglende konkurransekraft i budsjettene. Mange embeter har ikke penger til å konkurrere om lønnsbetingelser for jurister.

Den største ressursen Statsforvalterembetene har, er menneskene som jobber der. Vi mener at det fremlagte budsjettforslaget vil medføre ytterligere reduksjon i antall årsverk og stillinger i embetene. Vi ønsker ikke å nedprioritere viktige oppgaver. Økt arbeidspress og lengre saksbehandlingstider er ikke ønskelig for noen parter.

Statsforvalterembetene er kompetansebedrifter, som leverer rettssikkerhet til samfunnet. Mange av våre fagområder inkluderer parter av svært sårbar karakter, som barn og unge, pasienter mv. Våre medlemmer har et bredt mangfold av arbeidsoppgaver, og blant annet behandler vi saker i første instans og som klageinstans, vi veileder parter både skriftlig og muntlig, og vi er prosessfullmektiger for ting- og lagmannsrettene på vegne av embetet.

I tillegg til dette bidrar våre medlemmer i hele landet med viktig lokalkunnskap og sørger for at beslutninger som tas er i tråd med gjeldende rett. Vi leverer gode tjenester i hele landet, og bidrar til et levende distriktsnorge. En styrking av statsforvalterne er derfor også god distriktspolitikk.

Vi er bekymret for at det fremlagte forslag til statsbudsjett for 2025, ikke vil være forenelige med de viktige oppgavene som er pålagt i embetsoppdragene fra departementene. Samlet sett mener vi at det totale behovet i samfunnet tilsier en berettiget økning i grunnbevilgningen på kr 100 millioner.

Med hilsen

Håvard Arctander Rosenlund

Leder, Statsforvalterjuristene

 Kap. 581, Post 70, Bostøtte

Vi har nå snart tre års erfaring med strømstøtte for alle, men det er fortsatt noen som kommer for dårlig ut av ordningen. Vi trenger en ordning som sikrer at basisbehovet for elektrisk kraft hos den enkelte familie som er avhengig av bostøtte blir avhjulpet på en god måte.

Ekspertutvalgets rapport vedrørende bostøtte fastslo at det var stadig færre med uføretrygd innenfor bostøtteordningen. Dette er ikke pga deres forbedrede økonomiske stilling, men pga en bostøtteordning som ikke dekker målgruppen lenger.

Hjernesvulster er en sykdom som i mange tilfeller medfører at restarbeidsevnen i dagens arbeidsmarked er redusert til null, og at all energi brukes til å takle dagliglivets aktiviteter. Den nye uføreordningens arbeidslinje utgjør derfor ingen reell verdi for dem og deres evne til å skaffe seg inntekt istedenfor eller i tillegg til ytelsene fra det offentlige. Selv om det er lagt opp til en skjerming av de som mottok bostøtte med den gamle uføreordningen, er det ikke en likhet mellom disse og de som kommer inn på ordningen som nye bostøttemottakere.

Hjernesvulstforeningen ber derfor komiteen om å øke rammen for bostøtte og justere innslagspunktet, slik at de som før omleggingen fikk bostøtte, fortsatt er kvalifisert samt at nye mottagere på samme inntektsnivå kvalifiserer til bostøtte. Vi registrerer at det har blitt justert noe i regelverket etter Stortingets vedtak 930 og 931, 16. juni 2023, men vi deler ikke departementets formening om at disse nå er oppfylt. 

Videre ber Hjernesvulstforeningen komiteen om å sørge for at forvaltningsreglene endres slik at måneder med tre utbetalinger fra NAV ikke medfører at bostøtten den måneden går tapt. Tidligere forvaltningsregime basert på årsinntekt hadde ikke slike uheldige utslag, og de innførte månedsberegninger rammer urettferdig og unødig hardt. Skal det være periodebasert, så må forvaltningsreglene også reflektere dette på en fornuftig måte, og ta utgangspunkt i fire-ukers perioder, og heller ha 13 utbetalinger gjennom året.

Overslagsbevilgningen er nesten 800 MNOK under det som er regnskapsført for 2023, og vi mener at forslaget derfor må økes.

Post 76

Utleie og forsøk med nye boligmodeller er et område som ser ut til å trenge en solid tildeling for å hjelpe de som ikke klarer å skaffe seg eller beholde egen bolig. Uføre kommer dårlig ut økonomisk og når de ikke klarer å skaffe mat uten å utgjøre en av tre i matkøene så klarer de heller ikke å være en del av det ordinære boligmarkedet. Vi trenger ordninger som gjør at de kan ivaretas med gunstige leieordninger og andre modeller for bolig. Vi foreslår 100 MNOK til dette for 2025 som øremerkes boliger for uføre.

Kreft- og nevrokoordinatorer i kommunene

Pakkeforløp hjem for kreftpasienter ble iverksatt for snart to år siden. Dessverre ser det ikke ut til at implementeringen av pakkeforløpet har skutt fart og det skal være implementert ved utgangen av 2023. Dette er arbeid som henger langt etter og kommunene ser ikke ut til å ha fått øynene opp for viktigheten av å støtte egne innbyggere og avlaste fastlegeordningen gjennom slike koordinatorstillinger. Det er nå i 2024 flere pasientgrupper som skal omfattes av pakkeforløp hjem, og behovet for koordinatorer i kommunene vil med dette øke. Det er i demensplanen gitt føringer for demenskoordinatorer. Demens rommer mange diagnoser, men vi er redde for at det er primært de store demensgruppene og deres pårørende som får dra nytte av disse koordinatorene. Ved sekundær demens som ofte er utslag av annen sykdom som påvirker det nevrologiske, er det ikke alle som anerkjenner disse pasientene og deres pårørende. Det er heller ikke slik at en 18-åring med hjernesvulst eller hjerneslag som har gitt sekundær demens, vil oppleve seg selv som en med demens. Vi mener derfor at nevrokoordinator er en bedre og mer treffende benevning på disse stillingene enn demenskoordinator.

Som en naturlig del av kommunenes tilbud til innbyggerne, må det settes av midler til kommunene dekker opp behovet for kreft- og nevrokoordinatorer i kommunens tjenestetilbud. Frem til dette kommer som lovpålagte stillinger i kommunen, må det motiveres til å ha slike spesialiserte ressurser som kan støtte pasienter og pårørende innenfor kreft og det nevrologiske området. Kreft og nevrologisk sykdom er to av de største områdene innenfor tap av livskvalitet og liv, slik Folkehelseinstituttet vurderer fremtidens helseutfordringer. Uten tilstrekkelig med relevant kompetanse og kapasitet er ikke pakkeforløp hjem for kreft, hjerneslag og andre diagnoser annet enn festtaler og visjoner. Innbyggerne trenger gode tjenester, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Likeverdige tilbud fordrer at alle nivåer innenfor den offentlige forvaltningen stiller seg bak tilbudet. Her får Stortinget muligheten til å være de fremste kulturbærerne for denne saken, noe vi håper at komiteen griper.

Vi foreslår derfor at det bevilges 500 MNOK øremerket kreft- og nevrokoordinatorstillinger i kommunene slik at alle landets innbyggere har tilgang på slike tjenester i sin hjemkommune.

Innledning

Osloregionen Interkommunale Politiske Råd (IPR) består av 65 kommuner, inkludert Oslo kommune, med medlemmer i alle østlandsfylker og representerer dermed Norges største interkommunale politiske samarbeid. Den 29. august vedtok representantskapet i Osloregionen IPR nye strategiske føringer for 2025-2028, der visjonen er at Osloregionen skal være en bærekraftig og internasjonal konkurransedyktig region. Dette innebærer en flerkjernet utvikling som sprer veksten utover hele regionen, med sterk vekt på innovasjon, næringsutvikling, og omstilling til et lavutslippssamfunn innen 2050.

Vår storregion har nasjonal og internasjonal betydning. For å realisere våre mål og håndtere våre ekstraordinære utfordringer, er kommunene avhengige av betydelig økte rammetilskudd fra staten.

Kapittel 571, Rammetilskudd til kommunene

Kommunene i Osloregionen står i en svært krevende og kritisk økonomisk situasjon. Flere år med manglende kompensasjon for rente- og prisvekst, kombinert med økte kostnader på grunn av inflasjon, energipriser og driftsutgifter, har ført til en situasjon hvor kommunene nå må kutte i viktige og lovpålagte tjenester til befolkningen.

Når inntektene ikke øker i takt med kostnadene, viser KS til at dette bidrar til et anslått merforbruk i kommunesektoren på 10 milliarder kroner i 2024. I denne situasjonen blir kommunene tvunget til å redusere sine tilbud innen helse, utdanning og andre grunnleggende tjenester som befolkningen er avhengig av.

Som Norges største funksjonelle storbyregion, står Osloregionen overfor ekstraordinære behov for investeringer og omstilling. Samtidig som det er kommuner i regionen som sliter med befolkningsnedgang og aldrende befolkning er det også et stort behov for å håndtere vekst, bidra til grønn omstilling, og møte de komplekse samfunnsutfordringene i regionen. Derfor er det avgjørende med en betydelig styrking av rammetilskuddene til kommunene. 

Befolkningsutvikling og press på kommunale tjenester og oppgaver

Regionen har til sammen 2,3 millioner innbyggere. Ifølge SSB sine framskrivinger for perioden 2023-2050 er det her befolkningsveksten forventes å øke mest. I Osloregionen vil 59 av 65 kommuner stå for 59 % av landets totale forventede vekst. Dette legger trykk på barnehager, skoler, helsetjenester og sosiale tjenester som er svært kostnadsdrivende for kommunene. For de av kommunene i Osloregionen som har utfordringer med en økende andel eldre innbyggere, blir det færre yrkesaktive per eldre. Dette legger press på helse- og omsorgstjenestene og gir samtidig lavere rammetilskudd til kommunene.

Osloregionen har også 48% av Norges arbeidsinnvandrere, som kombinert med flyktninger og familiegjenforening skaper økt trykk og økte kostnader sikre integrering og inkludering i det norske samfunnet. Videre er det viktig å adressere ungt utenforskap, som kan ha alvorlige konsekvenser for både individet og samfunnet som helhet. Barn og unge innvandrere har spesifikke behov for støtte på skolen og tilrettelegging i fritidsaktiviteter samt andre tiltak som fremmer sosial inkludering og tilhørighet. Slike tiltak er essensielle for å forhindre utenforskap og sikre at alle barn og unge får like muligheter til å lykkes. Hovedstaden og områdene rundt har hatt økte utfordringer knyttet til dårlige levekår, unge kriminelle og manglende inkludering noe som krever ekstra satsinger og innsats.

Den økte befolkningsveksten vil i tillegg fordre større investeringer for infrastruktur og bærekraftig samfunnsutvikling av byer, tettsteder og lokalsamfunn.

Transport og samferdsel

Osloregionens transportinfrastruktur er under stort press, både for å dekke daglige behov for innbyggernes mobilitet og for å møte næringslivets transportkrav. Regionen står for 40 % av landets totale utslipp fra veitrafikken, noe som gjør transportsektoren til en viktig arena for å redusere utslipp.

En effektiv og miljøvennlig transportinfrastruktur er avgjørende for å sikre regionens konkurransekraft og oppnå bærekraftsmålene. Det er nødvendig med statlige investeringer i kollektivtransport, jernbane, og andre miljøvennlige mobilitetsløsninger som kan redusere biltrafikken og kutte utslippene.

Flerkjernet utvikling

Et sentralt prinsipp for Osloregionen IPR er en flerkjernet struktur, med sterke sentra for verdiskaping i hele regionen. Dette forutsetter utvikling av byer og tettsteder med høy bokvalitet, som stimulerer til innovasjon og lokal næringsutvikling. I tillegg er det essensielt å ta hensyn til bærekraftig by- og stedsutvikling i overgangen mot et lavutslippssamfunn, som ikke bare er robust mot klimaendringer, men som også ivaretar og beskytter natur og biologisk mangfold. 

Klima, miljø og natur

Klimaendringer og tap av naturmangfold representerer to av de mest presserende utfordringene Osloregionen står overfor. Regionen må håndtere både klimafotavtrykk og tap av biologisk mangfold gjennom en koordinert innsats for å utvikle grønne næringer og ny teknologi, sikre bærekraftig byutvikling, og bevare naturressurser.

Verdiskaping

I dag står Østlandet for 54 % av landets verdiskaping (eksklusiv olje og gass) og potensialet for å øke verdiene er store, samtidig som vi sliter med å få kvalifisert arbeidskraft. En annen stor utfordring som hindrer videre vekst er det store kraftunderskuddet. For å dekke kraftbehov og nå både klima- og industrimål, må regionen energieffektivisere, bygge ut ny kraftproduksjon, og forbedre nettkapasiteten. 

Oppsummering

Dagens økonomiske handlingsrammer sikrer ikke et forsvarlig nivå på lovpålagte oppgaver og tjenester. Kommunene sliter dessuten med manglende kapasitet til å følge opp nasjonale føringer og forpliktelser satt av staten. Osloregionen ser det som nødvendig med en langsiktig og kraftig økning av rammetilskuddet til kommunene for å bidra til gode og attraktive kommuner samtidig som det tas høyde for nødvendig omstilling og investering for en fremtidsrettet og bærekraftig hovedstadsregion.   

EBAs medlemsbedrifter står for nær 150 milliarder kroner i omsetning og er største bransjeorganisasjon i Norges største fastlands- og distriktsnæring. 

Norske kommuner og fylkeskommuner spiller en avgjørende rolle i å tilby gode, grunnleggende tjenester for folk i hele landet. Gode tjenester innebærer blant annet gode skolebygg som legger grunnlaget for en god lærehverdag for elevene, trygge sykehjem og omsorgsplasser som sikrer de eldre en verdig alderdom og trygge trafikksikre veier som gjør at folk og næringsliv kommer seg trygt fram.  

For å kunne bygge gode skolebygg, trygge sykehjem og trafikksikre veier trenger kommunene og fylkeskommunene en forsvarlig økonomi som gjør dem i stand til å ta dette ansvaret. Med dagens økonomiske situasjon settes bremsene på, og mye av infrastrukturen får forfalle uten at lokalpolitikerne kan ta de nødvendige grepene. Dermed blir ikke helt nødvendige bygge – og anleggsprosjekter prioritert.  

EBA representerer små og store bygg – og anleggsentreprenører over hele landet, våre entreprenører merker derfor godt hvordan byggeaktiviteten er i kommunene og fylkeskommunene. I store deler av byggenæringen landet over, frykter man nå en betydelig økning i permitteringer, nedbemanninger og konkurser. Landets største fastlands- og distriktsnæring trenger derfor noen konkrete tiltak for å hjelpe viktige og lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser over denne kneiken. Lykkes vi ikke med dette, vil vi stå foran betydelige utfordringer knyttet til både kapasitet og kompetanse når blant annet et betydelige etterslep i boligforsyningen skal tas igjen. 

EBA understreker samtidig at det klart viktigste målet nå må være å nå rentetoppen raskest mulig og få bragt inflasjonen tilbake til et normalt nivå. En sunn og forutsigbar situasjon i norsk økonomi er den aller viktigste rammebetingelsen også for bygg- og anleggsnæringen. 

Kap. 571 Rammetilskot til kommunar og Kap. 572 Rammetilskot til fylkeskommunar 

I flere år har økonomien blitt mer presset i mange fylkeskommuner og kommuner. I enkelte år har likevel engangsinntekter fra skatt skjult de underliggende utfordringene, nå er ikke lenger dette tilfellet. Selv om regjeringen riktignok øker de frie inntektene i sitt forslag for neste år, er det langt fra nok til at aktiviteten kan opprettholdes og at kommuner og fylkeskommuner kan opprettholde helt nødvendige og planlagte utbyggingsprosjekt. EBA har intervjuet 40 kommuner på Østlandet, tilbakemeldingen fra disse er at det er investeringer og vedlikehold som nå kuttes. Det er de enkleste grepene å foreta for kommunene, samtidig skaper dette problemer på lengre sikt ettersom vedlikeholdsetterslepet øker. Uten betydelig økning i rammen til kommuner og fylkeskommuner blir viktige prosjekt satt på vent på ubestemt tid, med de konsekvenser det får for innbyggernes tilgang på nødvendig infrastruktur. Kommunale investeringer er del av en viktig verdikjede som nå stopper opp over hele landet.  

Kap. 2412 Husbanken, post 90 Nye lån, overslagsløyving 

Regjeringen foreslår en låneramme på 29 mrd. Kroner på posten. Det er en reduksjon på 3 mrd. Kroner i inneværende år. Sett i sammenheng etterspørselen som har vært og den store pågangen Husbanken opplever så synes det merkelig med en så stor reduksjon på posten.  

En økning på denne posten vil være et viktig bidrag til å for å stimulere den målrettede boligbyggingen for folk som har dokumentert behov for det i hele landet.  

EBA ber Stortinget øke lånerammene til Husbanken med 10 mrd. Kroner.   

Behov for øremerking av gitte tjenester under Kap. 571 Rammetilskot til kommunar 

Behov for øremerking til universell utforming av skolebygg  

Det må skje en systematisk oppgradering for å universelt utforme alle bygg, uteområder og transport i Norge. Dette har regjeringen forpliktet seg til i Hurdalsplattformen, der de skriver: gjennomføre «Veikart for universelt utformet nærskole» innan 2030, blant anna ved å gjeninnføre rentekompensasjonsordninga for skulebygg og svømmeanlegg. Vi mener at rentekompensasjon ikke er tilstrekkelig.  

Å få gå på sin nærskole er rettighetsfestet i Norge. Det er viktig for læring, for å unngå utenforskap og for å oppnå et aksepterende og inkluderende samfunn. Skolebygget er også en sosial arena for fritidssysler, diverse markeringer, arrangementer og benyttes som valglokaler. Manglende tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelser kan innebære en omfattende diskriminering av mange barn, unge og deres familier. Mangel på tilgjengelighet hindrer barn og unge i å utnytte sin rett til utdanning og videre deltagelse i arbeid, fra å være aktive i politikk- kultur- og fritidsinteresser og å kunne benytte offentlige transportmidler. Tilgjengelige skolebygg er en forutsetning for å sikre en inkluderende utdanning i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser. 

Kostnadene for å realisere veikartet slik at alle skoler er universelt utformet er estimert til 2,2 milliarder kroner. I rapporten Samfunnsøkonomisk analyse av universelt utformet grunnskole i 2030 konkluderer Oslo Economics med at verdien av nyttevirkningene overstiger denne kostnaden. En realisering av veikartet anses derfor for å være samfunnsøkonomisk lønnsomt.  

Ombudet mener:  

• Det må forskriftsfestes med bindene frister når alle skoler skal være universelt utformet.  
• Det må settes av øremerkede midler til kommunene for å universelt utforme skolebygg.  

Behov for øremerkede midler til finansiering av krisesentrene 

Ombudet er bekymret for den generelle finansieringen av krisesentrene. Krisesentertilbudet til voldsutsatte er per i dag ikke likeverdig og helhetlig. Det er tydelig at den nåværende finansieringsmodellen ikke fungerer etter intensjonen. Det er kommunen som skal sikre innbyggerne et krisesentertilbud, men staten har ansvar for å sette kommunene i stand til å gjennomføre denne oppgaven. Myndighetene har overlatt ansvaret for finansieringen og organiseringen av krisesentertilbudet til kommuner som fra før har en presset økonomi. Derfor bør nåværende finansieringsmodell gjennomgås.  

Ombudet mener:  

• Det bør innføres en finansiering av krisesentrene gjennom øremerkede midler over statsbudsjettet til kommunene. 

Bevilgningene til tilsyn for universell utforming av ikt må økes Kap. 1540 Post 27  

I årets budsjettforslag videreføres bevilgningene til tilsyn for universell utforming av ikt, med en prisjustering. Dette er ikke tilstrekkelig, da tilsynet fikk redusert sine bevilgninger i fjorårets statsbudsjett. Budsjettforslaget står ikke i stil med Handlingsplan for auka inkludering i eit digitalt samfunn, hvor regjeringen har som mål å styrke både veiledning, tilsyn og kontroll av etterlevelse av regelverket for universell utforming for IKT. Tilsynets støttefunksjon og viktige rolle som sakkyndig for Diskrimineringsnemndas vurderinger av digital diskriminering er også underkommunisert i budsjettet. 

Ombudet mener:  

• Det må sikres en økning i midler til tilsyn for universell utforming av ikt.  

Sannhets- og forsoningskommisjon for norske romer. Kap. 567. 

Romske representanter forteller om negative kommentarer som preger hverdagen og om økt antisignaisme. En undersøkelse fra HL-senteret fra 2022 viser at en tredjedel av befolkningen ikke ønsker sosial kontakt med romer. Romer er dermed den av de undersøkte gruppene den norske befolkningen er mest skeptisk til å være i kontakt med. I en liknende undersøkelse fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) oppgir en tredjedel at de har et negativt syn på romer. Dagens situasjon må ses i lys av statens fornorsknings- og ekskluderingspolitikk som ble ført mot romer i mange tiår. I tillegg til å oppleve hat og nedsettende holdninger, vet vi at mange romer har utfordringer på flere levekårsområder, for eksempel diskriminering på boligmarkedet og arbeidsmarkedet, og manglende skolegang. Etter vår vurdering er behovet for et forsoningsarbeid for norske romer overmodent. Likevel står norske romer uten en forsoningsprosess, som den eneste av våre nasjonale minoriteter. Vi trenger dokumentasjon på undertrykkingshistorien, forståelse av virkningene den historien har i dag, og et forsoningsarbeid som vil forbedre gruppens relasjon til storsamfunnet. På europeisk nivå anbefales stater å opprette sannhetskommisjoner for å anerkjenne antisiganismens historiske røtter i ulike europeiske land.  

Ombudet mener:  

• Komiteen må prioritere å nedsette en sannhets- og forsoningskommisjon for norske romer.  

Digital inkludering. Kap. 1540 Post 21 og 71.  

Ombudet støtter forslaget om å bevilge 2,6 millioner til en digital fullmaktsløsning som skal legge til rette for at ikke-digitale brukere kan la andre representere seg i digitale tjenester. Vi støtter også forslaget om en styrking av hjelp- og veiledningstilbudet til innbyggere med lav digital kompetanse. Samtidig mener vi at stortinget fortsatt må sørge for at det finnes analoge tilbud til dem som ikke evner å bruke digitale løsninger. I tillegg må det prioriteres å få på plass en eID på sikkerhetsnivå høyt som inkluderer alle brukergrupper. 

Ansvarlig KI. Kap. 1440.   

I 2023 utarbeidet Digitaliseringsdirektoratet en veileder i ansvarlig KI, som ifølge budsjettet skal videreføres i 2025 i samarbeid med relevante aktører. LDO er en av aktørene som har vært involvert i utviklingen av veilederen og vi er innstilt på å fortsette dette samarbeidet. I rapporten Statens bruk av kunstig intelligens påpeker Riksrevisjonen at statlige virksomheter ikke jobber grundig nok med etiske prinsipper som likebehandling og ikke-diskriminering, og at det er et stort behov for veiledning i gjeldende regelverk. Det er derfor avgjørende at noe økningen i Digitaliseringsdirektoratets midler brukes til en styrking av veiledningsarbeidet om ansvarlig KI, med vekt på hvordan omsette etiske prinsipper til konkrete verktøy i utvikling og bruk av KI-løsninger. 

Økte midler til antisemittisme. Kap. 567. Post 72.  

Ombudet støtter økte bevilgninger til arbeid med antisemittisme. Sett i lys av situasjonen i Midtøsten er det store behov for å bekjempe hatytringer, antisemittisme og islamofobi i vårt samfunn.  

OBOS takker for muligheten til å delta på høringen og vil særlig peke på følgende innenfor komiteens ansvarsområde:

- Husbanken (økt låneramme)

-Omtale av forsinket fremleggelse av lovendring for boligkjøpsmodeller

-Heistilskuddet som ble fjernet i 2023.

Kap. 2412 Husbanken.

OBOS er glad for at Husbanken de siste årene har fått økt låneramme. Samtidig er etterspørselen etter lån så stor at svært mange får nei på sin søknad. Økt låneramme vil neppe bety kostnader for Staten, snarere tvert i mot. Byggingen av nye boliger er nå på et faretruende lavt nivå. Bransjen opplever også at mange bedrifter går over ende. Lav boligbygging vil få konsekvenser fremover i tide; med hensyn til mangel på boliger og økt prispress. Derfor er det naturlig at lånerammen økes i den situasjonen vi nå er i.

1.3. Innledning til budsjettet - "Ein heilskapleg bustadpolitikk"

I innledningen vises det til at regjeringen våren 2023 sendte på høring et forslag om endringer i borettslsagsoven og eierseksjonsloven for å legge bedre til rette for bruk av boligkjøpsmodeller som "leie til eie" og "deleie". Departementet utsetter imidlertid tidspunktet for å fremme proposisjonen fra 2024 til 2025. Dermed står man i fare for at Stortinget ikke får behadlet proposisjonen i inneværende stortingsperiode. Et hovedmål for regjeringen er at "flere skal få anledning til å eie sin egen bolig" som det står i budsjettproposisjonen. Den lovendringen, som et bredt flertall på Stortinget uttrykker støtte til, bidrar nettopp til det. En utsettelse vil derfor være svært uheldig i det mange i dag ikke kan benytte boligkjkøpsmodeller grunnet det lovmessiget taket på 20%. Vi vil derfor så sterkt vi kan anmode komiteen om at man i verbalforslag eller i merknader tar inn følgende:

"Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsproposisjon om boligkjøpsmodeller i tide til at Stortinget kan behandle proposisjonen i inneværende stortingsperiode"

Kapittel 581 Bomiljøtiltak - post 79, Heistilskuddet.

Tilskuddet ble fjernet i forbindelse med budsjettet for 2023. Dette er et tilskudd som ble brukt i blokker uten heis og som var et viktig tiltak for at eldre og funksjonshemmede kan bli boende i sine leiligheter. Vi oppfordrer Stortinget til å gjeninnføre dette viktige tilskuddet.

Daniel Kjørberg Siraj

Konsernsjef

Naturkrise og kommunenes ansvar

Over 80 % av Norges areal forvaltes av kommunene gjennom plan- og bygningsloven. Det påhviler derfor kommunal- og forvaltningskomiteen et stort ansvar å sikre en bærekraftig arealforvaltning i kommunene.

Vi kunne senest i forrige uke lese på nrk.no, at verdens dyrebestander, av amfibier, fugler, pattedyr og reptiler, har gått ned med 73 % i snitt siden 1970, og situasjonen blir mer og mer alvorlig for hvert år som går. Det er arealendinger som er den største årsaken til tap av naturmangfoldet, men klimaendringer blir stadig viktigere. Det er derfor avgjørende at vi løser naturkrisen og klimakrisen samtidig. I naturmeldingen (Meld. St. 35 2023-2024), som ble lagt fram for kort tid siden, blir ansvaret for bevaring av natur i stor grad lagt på kommunene. Samtidig er det godt dokumentert, slik også generalistkommuneutvalget peker på, at det i mange kommuner er stor mangel på kompetanse og kapasitet innenfor arealforvaltning/-planlegging, herunder natur og friluftsliv. Det gjør at det er et akutt behov for å styrke kommunenes kompetanse på dette området vesentlig.

Det er derfor både overraskende og skuffende at det i budsjettforslaget for 2025 fra regjeringen, ikke finner spor av ambisjoner om å følge opp naturavtalen og styrke forvaltningen og bevaringen av norsk natur i tråd med alvoret i situasjonen.

I KDD budsjettforslag for 2025 er det satt av 9,9 millioner kroner for blant annet å øke den offentlige plankompetansen (kap 590 post 81). Dette er en liten økning på 3 millioner korner fra 2024, men samtidig er Natursats i KLDs budsjett for 2025 (kap 1420 post 60), som har som mål å styrke den kommunale naturforvaltingen, blitt redusert med 31,8 millioner kroner fra 2024, til 18,2 millioner kroner. Natursats var en meget populær tilskuddspost for kommunene, blant annet til gjennomføring av planvask.

Norsk Friluftsliv mener det påhviler kommunal- og forvaltningskomiteen og Stortinget et stort ansvar å sørge for at kommunene blir i stand til å ivareta sin rolle som arealforvalter. I naturmeldingen er et av de foreslåtte tiltakene å utrede regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene, eller interkommunale løsninger som dekker samme behov, for å tilby fagkompetanse til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i planleggingen.

Da det viser seg i praksis svært vanskelig å få tilstrekkelig plan- og arealkompetanse i alle kommuner, særlig i små kommuner, mener Norsk Friluftsliv at det kan være en god løsning å etablere regionale plankontorer, slik naturmeldingen antyder og som kan være en ressurs for kommunene.

Norsk Friluftsliv ber kommunal- forvaltningskomiteen sørge for at det blir satt av tilstrekkelige midler til å etablere regionale plankontorer i alle fylker, som en støtte til kommunal arealplanleggingen, særlig i små kommuner.

Kutter i aktivitetsstøtten med nesten 40 % i Friluftslivets år 2025

Friluftsliv er en del av den norske kulturarven og er svært viktig for folks livskvalitet. Satsing på friluftsliv er den enkleste og billigste investeringen norske kommuner kan gjøre i folkehelsearbeidet. Storsatsingen Friluftslivets år 2025 er derfor også viktig for kommunene. For å utnytte dette folkehelsepotensialet spiller friluftslivsorganisasjonene en avgjørende rolle for å opprettholde og øke friluftslivsaktiviteten i befolkningen.

I forslag til statsbudsjett for 2025, i inngangen til Friluftslivets år 2025, opplever imidlertid friluftslivsorganisasjonene seg direkte lurt av regjeringen. En viktig lærdom fra Friluftslivets år 2015, var at det er viktig å få på plass de økonomiske rammene tidlig nok til at alle aktivitetene kunne planlegges på en god måte. Derfor var vi svært glade for at det i statsbudsjettet for 2024 ble gitt en tilsagnsfullmakt, som «..ein eittårig auke på 25 mill. kroner til aktivitetar og tiltak i Friluftslivets år 2025».

I tråd med retningslinjene har Miljødirektoratet utlyst og tildelt disse ekstra 25 millionene til aktiviteter i Friluftslivets år 2025. Det framkom tydelig at disse midlene skulle øremerkes for å invitere flere inn i friluftslivet, altså ikke til de ordinære aktivitetene.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 mangler imidlertid denne ettårige økningen på 25 millioner kroner. I stedet tas disse midlene fra de ordinære årlige midlene til friluftslivsaktivitet. Med andre ord bortfaller nær halvparten av midlene, til allerede eksisterende aktiviteter, som FÅ25 skulle bygge på. Dette er en dramatisk endring som vil få store konsekvenser, ikke bare i 2025, men også over tid.

Resultatet av regjeringens kutt på nesten 40 %, som er et rent løftebrudd, tvinger organisasjonene til å kutte i sine kjerneaktiviteter. Vi ser dessverre ikke hvordan friluftslivsorganisasjonene skal komme seg ut av denne fellen, som regjeringen har satt friluftslivet i. Nå inviterer regjeringen til fest, men tvinger organisasjonene til selv å ta regningen ved å kutte i sin kjerneaktivitet.

Norsk Friluftsliv ber kommunal- forvaltningskomiteen om å bidra til at aktivitetsmidlene i kap. 1420 post 78 i KLDs budsjett styrkes med minst 25 millioner kroner, til minst 89,3 millioner kroner, slik at de ekstra 25 millioner kronene til Friluftslivets år 2025, som ble lovet i statsbudsjettet for 2024, ikke tas av aktivitetsmidlene for 2025.

Oslofjorden - en fjord i krise

Det ser ut til å være stor enighet om at to av de viktigste tiltakene for å redde fjorden er: (1) tilstrekkelig rensing av næringsstoffer (nitrogen og fosfor) fra kommunale avløp, og (2) tilstrekkelig rensing av de samme næringsstoffene fra landbruket.

For å unngå en usystematisk og tilfeldig utbygging av kommunale renseanlegg mener vi staten må koordinerer utbyggingsprosessen. Kommunene må slippe å konkurrere om kompetanse og kapasitet for å prosjektere og bygge. Vi er derfor glade for at det ble satt av penger til dette i 2024.

I regjeringens forslag til budsjett for 2025 er det satt av ramme på 28 millioner kroner i tilskudd til kommuner langs Oslofjorden til planlegging og prosjektering av renseanlegg. Det er imidlertid 118 kommuner som ligger i nedbørsfeltet til Oslofjorden og bidrar til forurensningen av fjorden. Det er derfor et sterkt behov for å sette i gang arbeidet med nye renseanlegg i mange flere kommuner enn de som ligger inntil Oslofjorden.

Norsk Friluftsliv ber kommunal- og forvaltningskomiteen bidrar til at staten tar et langt større ansvar for å koordinere utbyggingsprosessen av kommunale renseanlegg i hele nedbørsfeltet og øke budsjettet til dette til et nivå som står i forhold til den alvorlige situasjonen i Oslofjorden.

Kommunenes ansvar for å følge opp fritidserklæringen

Alle barn og unge har rett til å delta på en fritidsaktivitet de selv har lyst til sammen med jevnaldrende, fastslår Fritidserklæringen – uavhengig av bakgrunn og foreldrenes ressurser. Deltakelse i meningsfulle fritidsaktiviteter bidrar til mestring, læring, være del av fellesskap og viktig sosialisering.

I dag finnes det en nasjonal fritidserklæring som er undertegnet av Kommunal- og distriktsdepartementet og 6 andre departement, KS, og en rekke frivillige organisasjoner, men det er ingen krav til oppfølging av erklæringen i kommunene. Med utgangspunkt i forskning på barrierer for deltakelse, er partene som har signert erklæringen blant annet enige om å:

•  Øke den lokale implementeringen og bruken av Fritidserklæringen, og etablere rammer for lokale fritidserklæringer
• Styrke barn og unges reelle medvirkning på kommunenivå og deres mulighet til å påvirke den lokale fritidserklæringen og/eller andre tiltak for lokal oppfølging av fritidserklæringen
• Jobbe for erfaringsutveksling og nasjonal tilrettelegging for en tilgjengelig oversikt over hvilke aktiviteter som finnes lokalt i kommuner

Norsk Friluftsliv ber kommunal- og forvaltningskomiteen sørge for at alle norske kommuner følger opp den nasjonale fritidserklæringen med en lokal erklæring, slik at alle barn og unge sikres et tilbud om å delta på en fritidsaktivitet.

Nordland fylkeskommune opplever det som positivt at det i statsbudsjettet for 2025 legges opp til en økning i de frie inntektene for Nordland fylkeskommune på 7,2 prosent. Med denne styrkingen får vi kompensert noe utover den kommunale deflatoren, i motsetning til hva tilfellet var for 2024. Dessverre vil ikke denne kompensasjonen være tilstrekkelig for å løse de utfordringene Nordland fylkeskommune står overfor.

Nordland fylkeskommune opplever en voldsom kostnadsvekst innenfor våre samferdselskontrakter. I perioden 2021-2024 har veksten utover deflator vært på ca. 400 mill. kr. I nye kontrakter øker kostnaden i snitt med 30 prosent for å videreføre dagens tilbud – enkelte kontrakter har blitt nærmere dobbelt så dyre. Og dette er uten krav til null- eller lavutslipp eller økt produksjon. Til neste år medfører dette en kostnadsvekst på 140 millioner kroner. Frem mot 2028 vil denne kostnadsveksten komme på ca. 500 mill. kroner. Dersom Nordland fylkeskommune ikke får økte rammeoverføringer, vil det være behov for å gjøre drastiske kutt i samferdselstilbudet og andre tjenesteområder, som vil gå ut over næringsliv, bo- og bli-lyst. Slike kutt vil være i sterk kontrast til den økte etterspørsel som ble tydeliggjort med de mange køene på ferjeleiene i sommer, men også fra næringslivet, og da spesielt havbruksnæringen, som har økt produksjon.

Det er også manglende rammer til omleggelsen til det grønne skiftet i ferjesektoren. I tabell C får Nordland til sammen 25 mill. kr til nullutslipp i samferdselssektoren. Selv om det er ei styrking på 11 mill. kr, er dette forsvinnende lite, når DNV-GL har beregnet at investeringskostnadene for å elektrifisere de gjenstående 20 ferjesambandene Nordland har, vil koste 1,6 mrd. kr. I statsbudsjettet ligger det nå inne et krav om at alle nye ferjeanbud skal være utslippsfrie. Dersom dette skal være gjennomførbart, må det følge penger med kravet.

Nordland fylkeskommune er bekymret over at muligheten til å få dekket merkostnader ifm. ferje og ferjetjenester fremstår å være entydig knyttet til oppfyllelse av kravet om nullutslipp. Den kartleggingen vi har gjort viser at det flere steder vil være behov for å gjøre flere større tiltak i regionalnettet før Nordland fylkeskommune kan få tilgang til nødvendig infrastruktur for elektrifisering. Det betyr at vi må forlenge dagens kontrakter, og det vet vi vil skje til en mye høyere kostnad enn i dag. Selv om vi skulle få fritak fra kravet om nullutslipp pga. mangel på strøm, så får vi, slik incentivene fremstår i statsbudsjettet, ingen kompensasjon for de økte kostnadene knyttet til ferjedrift som ikke er nullutslipp.

Nordland fylkeskommune klarer ikke å håndtere kostnadsveksten innenfor mobilitet alene. Skal ferja fortsette å gå i Nordland, må staten bidra med kompensasjon, også til de strekningene vi ikke får elektrifisert på grunn av eksterne forhold som ikke vi selv rår over.

Det er positivt at det er det foreslått 240 mill. kr til fylkeskommunale hurtigbåtprosjekt gjennom Hurtigbåtprogrammet. Dette er avgjørende for å få videreutviklet nullutslippsteknologi innenfor hurtigbåtsektoren. Det er avgjørende at dette videreføres i årene fremover også.

Nordland fylkeskommune har et vedlikeholdsetterslep på ca. 14. mrd. kr. I årets statsbudsjett er rammen til vedlikehold av fylkesvegnettet styrket med 63 mill. kr. Det tilsier at det tar over 200 år å få bukt med vedlikeholdsetterslepet i Nordland. Selv om det er positivt med en styrking i statsbudsjettet, er dette fortsatt en halv milliard lavere enn rammen til opprustning og fornying av fylkesvegnettet i NTP.

Det er ingen styrking av midlene til ras- og skredsikring i forslaget til statsbudsjett. Med de bevilgningene som ligger inne i tabell C – saker med særskilt fordeling, vil det ta over 60 år før Nordland har fått utbedret skredpunktene med høy eller middels skredfare. Når det gjelder tunnelsikkerhetsforskriften, har det nylig vært høring med forslag til utsettelse. Nordland fylke har søkt om utsettelse av oppfyllelse av forskriften til 2043. Men basert på de midlene som ligger i tabell C, vil ikke dette være realistisk. De siste beregningene viser at det vil koste Nordland 7 mrd. kr å oppgradere alle tunnelene iht. forskriften. Basert på dagens bevilgninger, vil dette først skje i 2070. Det er behov for en tredobling av rammen til dette formålet hvis Nordland skal klare å innfri forskriftskravet innen fristen.

Hva gjelder konkrete prosjekter i Nordland som tilhører komiteens område vil vi særlig løfte frem Andøyfondet, og dets betydning for videre utvikling av Andøy kommune og romindustrien spesielt. Skal Andøy og nasjonen settes i stand til å nå de mål vi har satt oss, er fullfinansiering av Andøyfondet avgjørende. 

Avslutningsvis ønsker vi å underbygge behovet for økte frie inntekter til kommunesektoren som helhet. Skal vi lykkes med å utvikle hele Nordland, er vi avhengig av aktive kommuner med kapasitet til å drive utviklingsarbeid.

Hovedorganisasjonen Virke organiserer om lag 25 000 virksomheter, med over 300 000 ansatte i handels- og tjenestenæringen. Handels- og tjenestenæringen spiller en sentral rolle i norsk økonomi og sysselsetter nærmere 70 prosent av alle arbeidstakere i privat sektor.

Digitalisering

Digitalisering er et av de viktigste tiltakene man kan gjennomføre for å forenkle næringslivet. Vi er glad for at regjeringen foreslår flere satsninger knyttet til Altinn, Skatteetaten og Tolletaten. Dette er viktige satsinger for handels- og tjenestenæringen som vil gjøre det enklere å drive virksomhet i Norge.

Vi er glad for at regjeringen også har bevilget 20 millioner kroner til DiBKs arbeid med digitalisering av plan- og byggesaksprosessene. Byggenæringen er i krise. Både byggevarehandelen og utbyggerne opplever å bli presset fra to kanter, ettersom innkjøpsprisene har økt, samtidig som etterspørselen i både privat- og proffmarkedet har falt

Boligpolitikk

Regjeringen foreslår en låneramme til Husbanken på 29 mrd. kroner. Det innebærer en reduksjon på 3 milliarder kroner mot revidert nasjonalbudsjett 2024. Virke mener det vil være behov for økte midler til Husbanken for å få fart på boligbyggingen. Samtidig er boligmangel en voksende utfordring for arbeidsmarkedet i flere byregioner, særlig Oslo. Handels- og tjenestenæringene sliter med å skaffe kompetent arbeidskraft, og de som jobber i butikk, på sykehus, hotell og serveringssteder, sliter med å få tak i en bolig de har råd til. Det åpner for å slå to fluer i en smekk: Både øke aktiviteten i byggenæringen, og samtidig redusere boligunderskuddet.

Vi etterlyser tiltak som kan stimulere til storstilt energieffektivisering av norske bygg, ledsaget av å gjøre det mer lønnsomt å produsere energi lokalt i bygningsmassen. Slik kan man redusere energiprisene uten å øke konfliktnivået, og samtidig sikre økt aktivitet i byggenæringen. Sammen med NBBL har Virke foreslått flere tiltak som kan bidra til å løfte byggenæringene, ved å se dem i sammenheng med energipolitikken.

Regjeringen må snarest legge frem tiltak som både stimulerer til energieffektivisering i eksisterende bygg, utbygging av fornybar kraft i sammenheng med bygningsmasse, og økt aktivitet i byggenæringen.

I tillegg er det viktig å følge opp NVEs forslag om en ordning som muliggjør deling av egenprodusert strøm mellom naboeiendommer. Dette øker lønnsomheten i investeringene.

Merkurordningen

Merkur-programmet er et viktig program som gjør det mulig å opprettholde og utvikle dagligvare- og bokbutikker i områder med lite kundegrunnlag. Vi setter pris på at det i forslaget til statsbudsjett er foreslått å øke bevilgningen til Merkur-programmet med 10 millioner kroner, til i 79,6 mill. kroner. Merkur-programmet er et viktig virkemiddel for å sikre innbyggere i distriktene nær tilgang til en dagligvarebutikk av god kvalitet og tilleggstjenester som sikrer omsetning og videre drift.

Samtidig skulle vi også sett at Merkur-programmet åpnes for at kiosker og drivstoffstasjoner. Når Merkur-programmet kan gi økonomisk støtte til dagligvarebutikker som ønsker å tilby drivstoff eller lading, men ikke til drivstoffstasjoner som tilbyr dagligvarer, er dette konkurransevridende. Det er også andre eksempler på at kiosker og drivstoffstasjoner ikke får de samme rammevilkårene som dagligvarehandelen, for eksempel da det ble foreslått strømstøtte til butikker i Merkur-programmet.

Historiske pensjonskostnader

Statsbudsjettet viser at det fortsatt ikke foreligger en ordning for historiske pensjonskostnader for ideelle organisasjoner som har ytt tjenester for kommuner og fylker.

Virke mener det er viktig at kommunal og forvaltningskomiteen er klar over Stortingets Vedtak nr. 82, 3. desember 2018 (2018-2019) som ikke er fulgt opp ennå. Dette er en sak med svært store økonomiske konsekvenser for ideelle aktører. De har over tid levert tjenester på vegne av kommuner og fylkeskommuner. Etter omleggingen til anbud for noen år siden ble aktørene sittende igjen med utgifter til historisk pensjon for mange ansatte. Medlemmene våre forteller om at de fremdeles betaler pensjon for ansatte som for lengst har slutta i virksomheten, hos noen er dette utgifter på flere mill kr i året. Nå har Helse- og omsorgsdepartementet brukt snart fire år på å utrede dette. Virke ber kommunal- og forvaltningskomiteen om å inngi felles merknad med helse- og omsorgskomiteen som ber regjeringen ved helse- og omsorgsdepartementet om å fremskynde en avklaring på Stortingets anmodning.   

Mennesker på flukt

Røde Kors er Norges største humanitære organisasjon. Gjennom mange av våre aktiviteter i Norge, kommer våre frivillige i kontakt med mennesker på flukt. Som en del av den internasjonale Røde Kors bevegelsen, er vi dessuten til stede og yter humanitær bistand i flere av de konflikt- og katastroferammede områdene mennesker flykter fra. Som nøytral humanitær er det ikke vår rolle verken å oppfordre til, fraråde fra eller forebygge migrasjon. Men Røde Kors er i økende grad bekymret for sikkerheten og situasjonen for sårbare migranter, flyktninger og andre personer som trenger internasjonal beskyttelse.

Rekordmange barn og voksne er på flukt fra krig og konflikt, og behovet for støtte til verdens flyktninger har aldri vært større. På verdensbasis er over 100 millioner mennesker på flukt. FNs høykommissær for flyktninger anslår at mer enn 2,9 millioner flyktninger vil trenge å bli overført til et trygt land i 2025, og har oppfordret Norge og andre land til å ta imot flere kvoteflyktninger. Dem som omfattes av kvoteordningen er mennesker som ikke kan få den helt nødvendige hjelpen og beskyttelsen de behøver i landet de nå befinner seg.

På den bakgrunnen mener Røde Kors det er svært beklagelig at regjeringen foreslår å redusere antallet kvoteflyktninger fra 1000 til 200 i forslaget til statsbudsjett for 2025. Dette er særlig bekymringsfullt i lys av at norske myndigheter også de foregående årene har redusert antallet kvoteflyktninger kraftig. Vi ber derfor Stortinget sørge for at Norge tar internasjonalt ansvar og øker antallet kvoteflyktninger i 2025.

Mulighetene for å nå Europa gjennom trygge og lovlige veier er svært begrenset. Migranter kan utsettes for mange farer på ruten mot Europa, for eksempel internering, vold og menneskehandel, i tillegg til reiseruter som i seg selv er farlige – som usikre båter over Middelhavet. Kvoteordningen er en av få trygge veier til Norge for barn og voksne som trenger beskyttelse, og bidrar til bedre ansvarsfordeling ved å avlaste land med store humanitære utfordringer.

Norge er i global målestokk en velstående, velfungerende og stabil stat, som i andre sammenhenger pleier å forfekte verdien av mellomstatlig samarbeid og respekt for internasjonale sedvaner og regler. Etter vårt syn bør Norge derfor ha et særlig ansvar for å vise solidaritet med mennesker på flukt over hele verden. Vi merker oss at reduksjonen begrunnes med det store antallet ukrainske flyktninger til Norge. Vi mener det ikke kan forsvare at man skal overse de store humanitære behovene til mennesker som frykter fra konflikt og katastrofe i andre deler av verden.

Røde Kors ber Stortinget:

• Øke antallet kvoteflyktninger i tråd med anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (programkategori 06.90)

Fattigdom blant barn og ungdom

Røde Kors er bekymret for økningen i fattigdom, og særlig blant sårbare grupper. Prisvekst, økte strømpriser og økte renter har gjort at stadig flere sliter med å dekke grunnleggende behov. Gjennom våre aktiviteter møter våre frivillige mange barn og ungdom i lavinntekt. De melder om at de får betydelig flere henvendelser om mat, klær og ferie- og fritidsaktiviteter.

Røde Kors og SSB sin rapport Sosial puls viser at noen grupper i samfunnet har høyere risiko enn andre for å ha flere og til dels overlappende humanitære behov. Ifølge rapporten er sosialhjelpsmottakere en av ti grupper som er ekstra sårbare. Sosialhjelpsmottakere har en usedvanlig sterk opphopning av velferdsproblemer, og dødeligheten er høy i denne gruppen. Gruppen er overrepresentert blant fattige barnefamilier og blant dem med psykiske lidelser og rusproblemer. Mange velferdsproblemer kan ha utgangspunkt i sosioøkonomiske forhold. Ved å bedre kårene for sosialhjelpsmottakere, vil man derfor bedre levekårene for en rekke vanskeligstilte grupper.

Sosialhjelp kalles samfunnets siste sikkerhetsnett, og er en ytelse som gis dem som ikke kan sørge for livsopphold gjennom arbeid eller andre inntekter. Satsene er lave. En ny rapport fra FAFO viser at sosialhjelpsmottakere oppsøker matutdelinger for å få mathjelp. En rapport fra Røde Kors viser at halvparten av foreldre som mottar sosialhjelp sliter med å gi barna det de trenger. Vi har snakket med over 200 foreldre som mottar sosialstønad, og et flertall av de spurte opplever at den økonomiske støtten ikke strekker til. Flere forteller at de ikke har råd til å dekke barnas grunnleggende behov som mat, klær og fritidsaktiviteter. De forteller om tomme kjøleskap, klær som er for små og regninger det er umulig å betale. Nesten 60 prosent av foreldrene mener at NAV ikke har gjennomført en grundig kartlegging av behovene til barna deres når de har søkt om sosialhjelp eller vet ikke om det har blitt gjort.

Røde Kors ber Stortinget:

• Øke de veiledende satsene for sosialhjelp og sikre at barns behov ivaretas i utmåling av stønad (kap. 571, post 60)

NHO Transport organiserer leverandører av kollektivtransporttjenester med buss, bybane og drosjer. Det meste av transporten er basert på fylkeskommunale anbudskontrakter. Foreningen er tilsluttet NHO og har følgende kommentarer til kommunalsektorens budsjett:

1. Statsbudsjettet for 2025

• Fylkeskommunene har ansvaret for et velfungerende lokalt og regionalt kollektivtilbud, som daglig skal transportere tusenvis av reisende trygt frem og tilbake til jobb, skole, studier, fritidsaktiviteter, butikker og sosiale sammenkomster. Kollektivtrafikken er definert som samfunnskritisk og er spesielt viktig for lavinntektsgrupper. I byområdene er kollektivtrafikken ryggraden i transportsystemet og bidrar til gode bymiljø.
• Å flytte reiser fra bil til kollektiv er en viktig forutsetning for at Norge skal kunne realisere sine klima- og miljøforpliktelser. Økte kollektivandeler vil også frigjøre veikapasitet og dermed redusere behovet for kostbar veiutbygging og nedbygging av sårbar natur.
• Mellom 2010 og 2019 tok kollektivtrafikken hele passasjerveksten i Norge, noe som viser at politisk satsing gir resultater. Etter en tilbakegang under pandemien har man nå tatt tilbake nesten like mange reisende som tidligere. Samlede billettinntekter ligger imidlertid 11 prosent under 2019-nivået målt i faste kroner, og prisen på innsatsfaktorene har økt vesentlig de siste årene. I tillegg medfører overgang til nullutslipp økte investeringer. Dette er nærmere beskrevet i en rapport fra Stakeholder AS (https://www.transport.no/siteassets/dokumenter/rapporter/status-for-buss-og-annen-kollektivtransport-rapport-2024.pdf).

Økte kostnader, lavere billettinntekter og underregulering av kostnadene har allerede fått konsekvenser. En del fylkeskommuner har allerede måttet redusere kollektivtilbudet. Fylkesordfører i Rogaland, Ole Ueland, uttalte følgende til TV2 6. oktober: "Vi står midt i en kollektivkrise, og det blir enda verre, både for Rogaland og resten av landet. Situasjonen for fylkeskommunene er dramatisk" (Kilde: https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/na-er-det-ramme-alvor/17058256/).

Å redusere kollektivtilbudet går utover de reisende, kollektivandelen krymper, mulighetene for å innfri klimamålene reduseres og fremkommeligheten for annen nyttetransport blir skadelidende. I tillegg skapes store utfordringer for bussoperatørene, som har høye faste kostnader knyttet til kostbart materiell. Sist, men ikke minst går det utover arbeidstakerne, som må ta til takke med reduserte stillingsprosenter. Reduserte stillinger gjør det også vanskeligere å beholde og rekruttere sjåfører.  

For å unngå at hele den fylkeskommunale kollektivtrafikken havner i en sterk, negativ spiral, anmodes det om at Stortinget øremerker ekstra til den fylkeskommunale kollektivtrafikken.

2. Langsiktig og forutsigbar finansiering

Som nevnt under punkt 1, har kollektivtrafikken en samfunnskritisk funksjon. Den er imidlertid avhengig av en langsiktig, forutsigbar og tilstrekkelig finansiering for å dekke denne funksjonen, men kollektiv-sektoren lever i dag "fra hånd til munn":

• I første omgang er den avhengig av statlige bevilgninger til fylkeskommunene via statsbudsjettet hver høst, og dette er som regel ikke ferdigbehandlet før midten av desember. Deretter er man prisgitt fylkestingenes behandling av sine respektive budsjetter, og høsten går dermed ofte med til planlegging av rutekutt og -endringer i tilfelle den endelige finansieringen ikke blir tilstrekkelig.
  
  
• Deretter følger en budsjettrevisjon på forsommeren, som starter med Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett i juni. Denne behandlingen kan også medføre kutt i bevilgningene, og ofte blir ikke den kommunale deflatoren tilstrekkelig regulert til å kompensere kollektivsektorens kostnadsvekst. Parallelt må Fylkestingene justeres sine budsjetter, noe som også medfører risiko for ytterligere kutt.

Skisserte situasjon er ikke akseptabel for en samfunnskritisk funksjon med ansvaret for daglig å transportere tusenvis av reisende til viktige gjøremål, har omkring 16.000 ansatte og omfattende investeringer i kritisk materiell. NHO Transport ber på denne bakgrunn om at Stortinget fatter følgende verbalvedtak:

Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan den fylkeskommunale kollektivtrafikken kan sikres en langsiktig, forutsigbar og tilstrekkelig finansiering.

 For nærmere informasjon, kan følgende personer i NHO Transport kontaktes:

•  Jon H. Stordrange, administrerende direktør, mobil 41 50 67 70, jon.stordrange@transport.no
• Jofri Lunde, næringspolitisk sjef, mobil 41 16 19 44, jofri.lunde@transport.no.

Innspill til kommunal- og forvaltningskomiteen på statsbudsjett 2025

Blå Kors jobber med forebyggende tiltak, spesielt rettet mot barn og unge, samt behandling, oppfølging etter behandling og ulike arbeids- og inkluderingstiltak. Blå Kors som ideell organisasjon har i over hundre år gjort en viktig innsats for å hjelpe personer som er direkte eller indirekte rammet. Vi driver behandlingsinstitusjoner, lavterskel tilbud, forebyggende arbeid for barn og unge og arbeids- og inkluderingsvirksomheter med mer.

Blå Kors er positive til at regjeringen støtter landets kommuner med 6,8 milliarder kroner i en tid hvor kommune­sektoren er økonomisk presset med økte kostnader og renter, samtidig som det mange steder er svikt i skatteinntektene. Denne økonomiske støtten er viktig for å opprettholde nødvendige velferdstjenester, inkludert boligsosiale tiltak som hjelper vanskeligstilte grupper.

Det er imidlertid viktig at regjeringen også tar hensyn til familier og enkeltpersoner som står i økonomiske vanskeligheter, særlig med tanke på bolig. Her vil Blå Kors spesielt etterlyse trygge og varige boliger for personer med rusutfordringer, som er bostedsløse eller bor i midlertidige botilbud. Ideell sektor har en unik posisjon til å bidra med å fremskaffe verdige boliger for mennesker med differensierte behov, som både er økonomisk og sosialt vanskeligstilt, og som trenger helt eller delvis systematisk og tett oppfølging/bistand i perioder, og/eller dem som trenger varig oppfølging/bistand.

For å sikre at Norge fortsatt har en sterk ideell sektor, må regjeringen bistå med tydeligere regler og definisjoner for denne sektoren. Vi ser derfor frem til en avklaring og en rask oppfølging av Avkommersialiseringsutvalget, som kan styrke ideelle aktørers rolle i boligsosial politikk. 

Til slutt ser vi frem til at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2025 kommer tilbake med oppdaterte anslag for merutgiftene til pensjon og en løsning på de historiske pensjonskostnadene i kommunal og fylkeskommunal sektor. 

Kommunal- og distriktsdepartementet 

Kap. 581 Bustad- og bumiljøtiltak
Blå Kors er positive til at regjeringen foreslår å styrke tilskuddet til heldøgns omsorgsplasser gjennom en bevilgning på 3,25 milliarder kroner i 2025. For mange økonomisk og sosialt vanskeligstilte personer, som har levd et langt liv i rusmisbruk, kan en omsorgsbolig være et meget godt boligtiltak. 

Videre støtter vi regjeringas forslag om at Husbanken får en låneramme på 29 milliarder kroner i 2025 for å bidra til at flere kan eie sin egen bolig, og til flere egne boliger i hele landet. Husbanken bør etter vår erfaring få langsiktige tilsagn om økt låneramme de neste 5-10 årene, da det ifølge boligsosial monitor synes å være en tendens i retning av økende behov for varige boliger for vanskeligstilte husholdninger. Bostedsløshetsutfordringen kan være stigende igjen, etter år med reduksjon, basert på kartlegginger fra kommunene/NIBR.

Den nasjonale strategien for den sosiale boligpolitikken, “Alle trenger et trygt hjem – 2021-2024”, har som hovedmål at ingen skal være bostedsløse. Blå Kors støtter denne nullvisjonen som er trukket opp i strategien, og mener derfor at regjeringen må signalisere enda tydeligere det lange perspektivet og utfordringen i dette arbeidet gjennom store og økte lånerammer til Husbanken framover. 

Ideelle organisasjoner er i kontakt med mange som bor i midlertidige botilbud eller er bostedsløse. Vi står svært nær for å kunne bistå med å skaffe bolig, bidra til systematisk og langvarig oppfølging i bolig (for noen et livslangt løp) og å kunne tilby hverdagskompetanse for å kunne bo i egen bolig, og bli boende. Vi har god kompetanse og erfaring innenfor feltet. I en brukerundersøkelse (2022) fra Blå Kors gatenært Oslo, vet vi for eksempel at 22 prosent av gjestene våre oppgir at de er uten fast bopel, mens 16 prosent sier de bor i midlertidige botilbud.

Blå Kors mener at ideelle aktører må få en tydeligere og mer selvstendig rolle i den boligsosiale politikken. Blå Kors ber om at det etableres et eget prosjekt hvor ideelle aktører får en mer avklart og selvstendig rolle i bygging og etablering av ulike boligløsninger med oppfølging av vanskeligstilte på boligmarkedet, i samarbeid med kommunene og Husbanken, basert på samarbeidene kommuners individuelle behov.

Tall hentet fra “Regionale utviklingstrekk 2023” viser at omtrent 25 % av landets befolkning bor i de fire storbyene. Basert på denne kjennskapen mener Blå Kors det vil være naturlig at ideelle aktører særlig burde kunne bistå disse storbyene i bekjempelsen og forebygging av bostedsløshet.

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet 

Kap. 2.2 Ein omstillingsdyktig og effektiv offentleg sektor   
Blå Kors har i lang tid pekt på at det er viktig at ideelle og kommersielle har like konkurranse vilkår. Vi erfarer at skjerming av konkurranser i mindre grad faktisk skjer. Derfor har vi vært poitive til både juridisk definisjon av ideell aktør og register,- da det vil kunne bidra til at skjerming av konkurranser gjennomføres. Blå Kors og andre ideelle aktører har levert en utførlig høringsuttalelse. Vi ber om at vilkår for ideelle aktører følges opp raskt. 

Fjernvarme og overskuddsvarme er en konfliktfri energisatsing som kommunene selv ønsker velkommen. Dette gjør fjernvarmebruken til en av de enkleste satsingene å gjennomføre.

Ved å sikre en balanse i bruk av fjernvarme til oppvarming og bruk av elektrisk kraft til formål som må ha strøm for å fungere, så vil man komme i mål med grønn omstilling.

Fjernvarme kan generer like mye strøm som landvindsatsingen

For å sikre fremtidens arbeidsplasser i Norge må vi ha nok fornybar kraft til grønn verdiskapning i næring og industri. Her står Norge ovenfor store utfordringer.

Med politisk vilje finnes det potensiale for å spare 15 TWh elektrisk kraft ved å bruke fjernvarme og termisk energi til oppvarming av bygg.

Kraftnettet er overbelastet, ny kraftproduksjon på land er omdiskutert og vindkraft til havs er foreløpig svært kostbart.

Det enkleste vi kan gjøre for å sikre nok elektrisk kraft fremover er å energieffektivisere og i større grad ta i bruk energien som allerede finnes i samfunnet rundt oss. 

I Norge sløser vi med dyrebar strøm ved å bruke elektrisitet til å varme opp byggene våre – dette gjør ingen av våre naboland.

I landa rundt oss brukes lavverdig energi til oppvarming av bygg, og satsning på det samme her i landet vil utgjøre en stor forskjell.

Skal vi ha bærekraftige samfunn må vi slutte med strømsløseri – da er det ikke bare innbyggerne som må ta grep, men politikere også.

Fjernvarme fungerer uansett vær, uten inngrep i areal og natur og uten behov for milliardsubsidier. Det eneste bransjen trenger er konkurransedyktige rammevilkår. De må være lønnsomt å avlaste kraftnettet, slik at vår fornybare strøm kan bidra til å avkarbonisere industri og transportsektor.

Avgift på avfallsforbrenning gir mindre kraft og mer utslipp. Anleggene leverer lokal energi som kommunene ikke har råd til å miste.

Klimaavgifter må virke, ikke gi økte utslipp. Avgiften svekker anleggenes muligheter til å investere i miljøvennlige tiltak, fører til økt eksport av avfall, svekket beredskap, tapte arbeidsplasser, og samfunnet får redusert effektbidrag til elektrifiseringen. Dette er også kritisk for behandling av økte mengder smitteavfall, som må destrueres lokalt. 

Dersom Norge ønsker å opprettholde egne forbrenningsanlegg, så må avgiften fjernes, reduseres eller endres. Nedleggelser er aktuelt allerede fra 2025, flere anlegg går i minus i 2024.

Vi ber om at avgiften for 2025 settes tilbake til tidligere nivå med 476,- kr per tonn, og på sikt fjernes. Provenyet i 2024 er 630 millioner kroner, og redusert proveny blir ca. 300 millioner kroner. En avgift på alt avfall til forbrenning, også eksport, vil dekke opp tapet.

Regjeringens forslag i statsbudsjettet er at forbrenningsavgiften for avfall prisjusteres i 2025 til 908 kr/tonn, for så å trappes opp med 45% til 2030, til 2000 2020 kroner.

Vi minner om at det gjeldende avgiftsnivået (882,- kr/tonn) i Norge per 2024 er svært høyt i forhold til det reelle svenske nivået. I praksis vil de fleste norske anlegg i 2025 ha en dobbel så høy CO2-beskatning som svenske anlegg. Dette er problematisk da nesten 90 prosent av norsk restavfall til forbrenning er konkurranseutsatt, og har i det siste medført røde tall for å beholde restavfall til forbrenning på norsk jord og sikre energiforsyning til byene.

Bransjen ønsker ikke avkortet forbruksavgiften i Q1.

Lavere alminnelig sats i Q1 blir 9,79 øre/kWh i 2025. For fjernvarmebransjen betyr det 7,14 øre/kWh rabatt til både husholding og næring i Q1. Et kvartal hvor en fjernvarmeleverandør leverer om lag 40% av årsvolumet. Gir dette en inntektsavkorting på om lag 27 MNOK.

Dette er urimelig og unødvendig da vi har strømstøtteordning. Dette er rabatt på rabatt og reduserer ytterligere mulighetene for fjernvarmebransjen til å gjøre investeringer i fjernvarme som avlaster kraftnettet. I en tid der vi trenger mer fjernvarme for å få mer kraft. Det generelle avgiftstrykket bransjen nå møter setter kjepper i hjulene for en energikilde Norge sårt trenger nå og i tiden framover. 

Hva kan Stortinget gjøre for å frigi 15 TWh elektrisk kraft til verdiskaping?

• Energimerkeordningen må endres slik at løsningene som avlaster kraftnettet mest premierer kundene. Denne har vært på høring
• Ny prismodell må sikre forutsigbarhet for bransjen.
• Fjernvarmeselskapene må på lik linje med kraftselskapene få strømstøtte fra staten til å kompensere sine kunder – uten å måtte ta tapet selv.
• I Byggteknisk Forskrift må kravene til energifleksible varmeløsninger økes fra 60% til minst 90%. Her varsler regjeringen at dette vil bli lagt ut på høring våren 2025.
• I den nye styringsavtalen med Enova fra 2025, så trengs det en solid satsing fra Enova innen konvertering av store bygg som er låst til strømoppvarming alene.
• Ønsker ikke avkortet forbruksavgift i Q1

Det vi bruker mest strøm på her i landet er oppvarming av bygg vinterstid. Med en helhetlig satsning på fjernvarme mot 2030, vil Norge nå målene om grønn omstilling. Vi håper kommunalkomiteen vil være med å løfte satsing på fjernvarme for å sikre fremtidig verdiskaping.

MiRA- En unik organisasjon for landsdekkende integreringsarbeid

Notat til høring i kommunal og forvaltningskomiteen

Både nasjonalt og internasjonalt har vi over tid stått i en krisesituasjon hvor krig, naturkatastrofer og alvorlige menneskerettighetsovergrep har bitt seg fast i verdensbilde. Rekordmange mennesker i verden er drevet på flukt og Norge er i 2024 anmodet om å bosette 37000 flyktninger. Et godt etablert og faglig velfungerende frivillig samfunn med en mangeårig kompetanse som organisasjonene som er nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet er i en slik situasjon helt avgjørende. MiRA-Senteret takker derfor for videre driftstilskudd på samme nivå over kap. 671, post 71: «Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet» for 2025, men er sterkt bekymret for veien videre når regjeringen forslår å gjøre ordningen om til en søkbar ordning fra 2026. MiRA-Senteret ser med stort alvor på forslaget og mener at det å fjerne øremerkingen er en skadelig løsning som vil svekke det fremtidige integreringsarbeidet.

Etablerte nasjonale ressursmiljøer trues av prosjektbasert drift                                                                MiRA-Senteret har i over 35 år arbeidet for reell integrering av kvinner med minoritetsbakgrunn. Senteret er en brobygger og kompetanseformidler med unik kunnskap om hvilke tiltak som fungerer i integreringsarbeidet. I likhet med alle de andre etablerte nasjonale ressursmiljøene bidrar vi hver dag til å gjøre en forskjell i integreringsarbeidet.

Forutsigbarhet er helt avgjørende i dette arbeidet. I en årrekke har MiRA-Senteret kunnet starte planleggingen av året som kommer allerede fra oktober, når statsbudsjettet legges frem. Dette har vært mulig nettopp fordi nivået på driftsgrunnlaget har vært sikret gjennom det øremerkede tilskuddet over kap. 671, post 71: «Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet».

Når regjeringen nå i statsbudsjettet for 2025 foreslår og fjerne øremerkingen fra budsjettår 2026 i denne ordningen og heller gjøre den om til en søkbar ordning, fjernes denne forutsigbarheten. Selv om forslaget legger opp til bevilgning over en 4 årsperiode vil en søknadsbasert ordning, uansett hvordan den innrettes, føre til at etablerte nasjonale ressursmiljø som har gjort en avgjørende innsats på integreringsfeltet i en årrekke trues. Driftsgrunnlaget blir fjernet, og organisasjonene tvinges over i en mer prosjektbasert drift. Dette betyr mindre grad av forutsigbarhet i drift og større grad av usikkerhet i tilbud som er avgjørende for mange menneskers hverdag. Samtidig må hver organisasjon i større grad måtte avsette personalressurser til søknadsskriving og opplæring av nye ansatte fra år til år. Dette er etter vår mening en helt uforsvarlig bruk av ressurser, der midlene i større grad vil gå til administrative oppgaver heller enn å komme sårbare mennesker og integreringsarbeidet til gode.

«Nye» organisasjoner kan også i dag inkluderes i ordningen!

Et viktig argument for omgjøring av ordningen er at ordningen, slik den er i dag ikke sikrer at nye organisasjoner som også jobber innenfor kriteriene for å bli nasjonale ressursmiljø i dag ikke har mulighet til å bli en del av ordningen. MiRA-Senteret mener dette er feil, og vil vise til at flere nye organisasjoner både har kommet til og blitt tatt ut av ordningen. Dette viser også at organisasjonene som er i ordningen blir fortløpende evaluert og at det også i dag stilles klare kriterier for ordningen.

Langsiktigheten i integreringsarbeidet forsvinner  
MiRA- Senteret har gjennom en årrekke opparbeidet seg høy kompetanse innenfor en rekke felt og har også et generasjonsperspektiv der kvinner og unge jenter jobber sammen og utvikler langsiktige løsninger for et styrket integrerings- og inkluderingsarbeidet. Denne videreutviklingen av kompetanse anser vi som vanskelig å fortsette med hvis driftsgrunnlaget blir svekket. Vi anser det derfor som svært alvorlig at denne formen for mangeårig kompetanse på feltet nå, gjennom en søkbar ordning, vil svekkes. 

Ser vi tilbake til når denne ordningen fikk sin form i 2012 var det nettopp viktigheten av å sikre en fleksibel ordning som ga rom for fornyelse og bredde i organisasjonslandskapet og som sikret innvandrerbefolkningen en stemme, som var daværende BLD-minister Inga Marte Thorkildsen, sitt hovedargument for at en øremerket ordning skulle erstatte en søknadsbasert tilskuddsordning for landsdekkende organisasjoner. I rapporten fra 2018: «Gjennomgang av Post 71 – Tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet» blir ordningen evaluert. Her blir både betydningen av den mangeårige kompetansen opparbeidet i organisasjonene framhevet, og det blir også trukket fram hvor viktig forutsigbarheten i øremerkingen er for organisasjonene. Rapporten oppsummerer med en anbefaling om at ordningen beholdes som en øremerket ordning. Dette begrunnes med at øremerking gir et rammeverk for tildeling av midler som legger til rette for at midlene brukes på en mest mulig effektiv måte, der også faglige hensyn ivaretas i en viss grad[1].

En eventuell søknadsbasert ordning må beskytte etablerte nasjonale ressursmiljø

MiRA-Senterets innsats skaper i dag reell utvikling på integrerings- og kvinnerettighetsfeltet, både på lokalt og nasjonalt nivå. I den pågående flyktningsituasjonen står organisasjoner som MiRA-Senteret klare med metoder som fungerer og et nettverk som over en årrekke er utviklet med tillit innad i minoritetsmiljøene. Når 2024 startet med dysterhet med flere drap på kvinner, begått av noen i nær relasjon til ofrene bidro MiRA-Senteret med vår mangeårige erfaring med voldsforebyggende arbeid og rettet fokus mot utfordrende forklaringsfaktorer som bidrar til økt skjevfordeling mellom minoriteter og majoriteter i samfunnet.

Kun med en sikkerhet i driftsmidlene kan vi videreutvikle vårt avgjørende arbeid, planlegge langsiktig og sikre forutsigbarhet i vårt arbeid med og for minoritetskvinner og unge jenter i Norge. Vi ber derfor om at Regjeringen reverserer sitt forslag og sikrer at øremerkingen av midler til de nasjonale ressursmiljøene består! Kun slik vil regjeringen ta sin del av ansvaret for å skape langsiktighet og sikre at den mangeårige kompetansen på feltet består.

Blir ordningen likevel omgjort til en søknadsbasert ordning må det være tydelige kriterier for hva som kreves av organisasjonene og målrettet innsats over tid må veie tungt. Inkludering av nye organisasjoner som nasjonale ressursmiljø må også forutsette at politikerne sikrer mer penger inn i ordningen slik at allerede godt etablerte nasjonale ressursmiljø fortsatt blir sikret deres avgjørende driftsgrunnlag. 

[1] Ideas2Evidence og Vista Analyse (2018) Gjennomgang av Post 71 – Tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet. https://evalueringsportalen.no/evaluering/gjennomgang-av-post-71-tilskudd-til-innvandrerorganisasjoner-og-annen-frivillig-virksomhet/evaluering-av-tilskudd-til-frivillige-organisasjoner.pdf/@@inline Publisert 2018. Lastet ned 15.10.2024