Representantforslag fra stortingsrepresentantene Tage Pettersen, Sveinung Stensland, Anna Molberg, Sandra Bruflot og Turid Kristensen om landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd

1         Oppsummering av Advokatforeningens syn på 163 S

·         Advokatforeningen er svært skeptisk til forslaget om et landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd.

·         Forslaget er uklart og kan forstås som et forsøk på å etablere et ungdomsfengsel, noe som strider med Barnekonvensjonen.

·         Vi mener at eksisterende lovgivning gir tilstrekkelig hjemmel for å håndtere denne gruppen barn, og fokus bør rettes mot å forbedre eksisterende tilbud.

2         Utdypende merknader:

Advokatforeningen mener at forslaget i Dokument 8:163 S (2023–2024) reiser en rekke alvorlige problemstillinger knyttet til barns rettigheter.

Forslaget uklart formulert. Dersom det er tenkt som et lovforslag, er det uklart hvilket prosessreglement som skal gjelde og hvilke sikkerhetsventiler som skal implementeres.

Advokatforeningen bekymret for at forslaget i realiteten innebærer en senkning av terskelen for frihetsberøvelse av barn. Et statlig institusjonstilbud med innhold som i ungdomsfengsler vil i praksis være et ungdomsfengsel, uavhengig av navnet. Dette vil være et klart brudd på Barnekonvensjonen artikkel 37,6 som slår fast at frihetsberøvelse av barn kun skal benyttes som en siste utvei.

I tillegg vil vi påpeke at det allerede finnes hjemmel for å plassere barn i institusjon, både gjennom barnevernsloven §§ 6-1 og 6-22 og som vilkår for betinget reaksjon. I stedet for å etablere nye institusjoner bør fokus rettes mot å styrke eksisterende tilbud og sikre at disse er tilpasset behovene til barn som har begått alvorlige lovbrudd.

I forslaget vises det til Oslo tingretts høringsuttalelse til forslag om endringer i konfliktrådsloven og straffeloven mv. (strafferettslige reaksjoner for ungdom) der behovet for bedre institusjonstilbud ble påpekt. Det er imidlertid viktig å merke seg at Oslo tingrett ikke etterspurte et ungdomsfengsel i forkledning, men et tilbud som ivaretar barnets rettigheter og behov.

Avslutningsvis vil Advokatforeningen understreke viktigheten av å ha et rettsvesen som ivaretar barns rettigheter og behov. Forslaget om et landsdekkende institusjonstilbud slik det er presentert, er et skritt i feil retning og bør avvises.

Til: Justiskomiteen
Fra: Advokatforeningen
Saksbehandler: Martin Kaasgaard Nielsen
Dato: 11. november 2024
Dokumentnr.: 337766

INNSPILL FRA

FORANDRINGSFABRIKKEN til behandling av representantforslag om landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd

Om Forandringsfabrikkens arbeid på justisfeltet

Forandringsfabrikken hentet for første gang i 2009 erfaringer og råd barn og unge som har begått kriminalitet. Svarene ble for første gang i 2010 overlevert til daværende justisminister, barneminister og stortingspolitikere. Siden da har Forandringsfabrikken systematisk hentet inn erfaringer og råd fra mer enn 500 barn og unge som har vært i kontakt med politi og rettssystem. 

Stortingspolitikere er forpliktet til å høre representative grupper

Barn og unge under 18 år har rett til å bli hørt etter FN`s barnekonvensjon.  Beslutningstakere er forpliktet til å høre representative grupper av barn og unge som beslutningen direkte vil påvirke. Deres synspunkt skal vurderes. Det skal vises hvordan synspunktene er vurdert og vektlagt. 

Denne forpliktelsen gjelder selvfølgelig og ikke minst for saker som skal behandles på Stortinget. I bakgrunnen til forslaget kommer slike synspunkt ikke fram. Derfor ber vi dere stoppe behandlingen av dette forslaget, til synspunkt fra barn og unge som dette angår er hentet inn og vurdert. 

Forslaget er uklart for oss på flere punkter:

• Det er uklart hvordan målgruppen for dette forslaget skiller seg fra de ungdommene det nå er opprettet flere fengselsplasser for
• Forslaget forklarer ikke hva dette “landsdekkende institusjonstilbudet” er, og hvordan det skiller seg fra fengsel
• Det er uklart hvilket antall unge det er tenkt at skal inn i et slikt tilbud
• Det er uklart hvilken terskel det skal være for å putte barn inn i disse institusjonene når det foreslås å både gjelde barn som flyttes på §6-2 i barnevernloven, barn som har fått betinget dom med særvilkår og vurderes som et alternativ for fengsling

Når mange ting i forslaget blir utydelig, blir det vanskelig å gi innspill på det konkrete forslaget

Slik vi leser det er hovedbegrunnelsen for å flytte barn på dette institusjonstilbudet å hjelpe dem: tilbudet skal beskytte dem mot seg selv, og forandre oppførselen deres. Forslaget begrunnes ikke i samfunnsvern. All kunnskap Forandringsfabrikken de siste 15 år har hentet inn fra unge som har gjort kriminalitet, er tydelig på at dersom voksne ønsker å hjelpe eller beskytte ungdom, må dette skje i tett samarbeid med hver enkelt ungdom. Uten dette oppleves tiltak raskt som straff og makt. Det gjør det vanskelig for de voksne der å lage tillit til ungdommen og blir det vanskelig å nå inn til det ungdommen strever med og nærmest umulig å hjelpe.   

Barn kan ikke sone på barneverninstitusjoner

Bygd på kunnskap fra barn, må det IKKE lages institusjoner i barnevernet, som sterkt kan minne om ungdomsfengsel. Det kan senke terskelen for å frihetsberøve barn. Selv om forslaget ikke har straff som målsetting og det ikke defineres som et fengsel, kan det raskt oppleves som et fengsel. Tilbudet er ikke frivillig og kriminalitet er begrunnelsen for at de må bo der.

Til slutt en generell oppfordring: 

Vi ber dere huske uttalelsen fra barnekomiteen når dere foreslår tiltak eller uttaler dere om unge som gjør kriminalitet i media

Fra FNs barnekomite sin generelle kommentar 24 punkt 111:

Barn som begår lovbrudd blir ofte utsatt for negativ oppmerksomhet i media, noe som bidrar til en diskriminerende og negativ stereotypisering av disse barna. Denne negative fremstillingen eller kriminaliseringen av barn er ofte basert på en forvrengning og/eller misoppfatning av årsakene til kriminalitet, og resulterer ofte i et krav om en tøffere holdning. (f.eks. nulltoleranse, tre lovbrudd og du er inne på livstid, ufravikelige straffebestemmelser, behandling i rettsinstanser for voksne og andre reaksjoner som primært dreier seg om straff). 

Partene bør søke å fremme et aktivt og positivt engasjement blant folkevalgte og ikke-statlige organisasjoner og media for å fremme og støtte opplysnings- og andre kampanjer med henblikk på å sikre at alle sider ved konvensjonen oppfylles for barn som befinner seg i rettssystemet for behandling av barn. Det er svært viktig at barn, særlig barn som har erfaring med rettssystemet for behandling av barn, involveres i dette bevisstgjøringsarbeidet.

Stiftelsen Alternativ til Vold har til sammen 15 behandlingsentre, hvorav 3 av disse har tilbud til ungdom som bruker vold. ATV Drammen er stiftelsens kompetansesenter på ungdom som bruker vold i det offentlige rom. Ungdomstilbudene i ATV handler om voldsspesifikk behandling, med egen utviklet tilnærming designet for ungdom med voldsproblemer. Tilbudet er skreddersydd til ungdom med lettere aggresjonsproblemer til mer alvorlige og gjentatt voldsproblemer.

Årsaken til at barn og unge begår kriminelle handlinger og utvikler et voldsproblem er sammensatt og mangefasettert. Mange har hatt en vanskelig oppvekst, preget av vold og omsorgssvikt. Voldsproblemer er ikke bare et atferdsproblem, men også psykologisk problem. Voldsproblemet har ofte utviklet seg over tid, og barnet har ofte levd i en utrygg kontekst. 90 % av barn og unge som kommer til ATV Drammen for behandling har selv levd med vold i egen oppvekst.

Da er det avgjørende å kunnskap om de livsbetingelser barnet har levd under. Mange av disse barna har traumer eller andre psykologiske problemer de trenger hjelp med. Behandler man kun aggresjonen, kan man risikere å få en symptomforflytning: barnet slutter kanskje med vold, men begynner med selvskading, mer rusatferd, selvmord e.l. For mange er det derfor ikke tilstrekkelig med sinnemestringskurs som kun adresserer atferd. Det hjelper heller ikke med mer straff eller mer tvang i det langsiktige løp. Dette er barn som trenger trygghet. Om en institusjonsplass kan gi en slik trygghet disse barna trenger bes det om at Dere ser på kunnskapsgrunnlaget og erfaringer med slike institusjoner fra tidligere. Rammene for endring må i så fall være på en slik måte at man kan skape et behandlingsrom. Det må være mulig å bygge relasjon. For å bygge relasjon til disse barna kreves det tid og tillit. Det bør også være mulighet for totalt å skjerme barnet fra kriminelle miljøer og destruktive relasjoner. Erfaring fra ungdom i fengsel viser at til tross for at de sitter inne har de tilgang på mobil, og fortsatt kontakt med og blir styrt av miljøet volden finner sted. Da blir endring vanskelig. 

Bedre det tverretatlig samarbeidet i de strukturene vi allerede har i dag: ingen klarer dette alene. Sette inn tiltak på flere systemnivåer samtidig er suksesskriteriet i sakene vi har gjennomgått. Riktige tiltak krever derimot god kunnskap om målgruppa og hva som virker. 

Hvem kan profitere på samtaleterapi mot vold:

I aldersgruppen 10-12 år er det jo et fåtall av barn som bruker så alvorlig vold det er snakk om her. Da er det kanskje ikke ATV UNG som er best hjelp, men heller andre aktører og instanser som kan ha tettere og mer koordinert oppfølging over tid. Å få skjermet barnet helt fra kriminelle miljø, vold og rus blir avgjørende. Det bør også tidlig utredes om det kan ligge noe nevrologiske utfordringer til grunn, i tillegg til eventuelle strukturelle utfordringer (fattigdom), og om barnet har vært utsatt for vold, overgrep og eller omsorgsvikt som årsak til barnets atferd. Endringer i barnets kontekst og hjelp til deres familier kan være virksomme faktorer her. Det regnes med at mindre inngripende tiltak blir forsøkt først. 

For aldersgruppen 13-15 år her kan ATV UNG være en del av tverrfaglig hjelp, hvor andre aktører også hjelper familien.  Jo yngre barnet er, desto mer hjelp bør rettes mot konteksten barnet lever i (foreldre, fosterfamilie, institusjon og skole). Her kan ATV UNG bidra mer som et kompetansesenter overfor andre instanser når dette er ønskelig. Vår erfaring er at miljøarbeidere og andre som bygger relasjon til barnet/ungdommen kanskje er mer egnet. I tillegg til mestringsarenaer og skjerming fra det kriminelle miljøet.

For aldersgruppen16-18 år: er de som best vil nyttiggjøre seg av U18 behandlingen ved ATV. Dette fordi det er først da volden har begynt å få negative konsekvenser for dem, noe som gir indre motivasjon til å ta tak i egne vansker, pluss de er mer modne og kan reflektere og tenke mer abstrakt. For mange vil annen type hjelp være tilstrekkelig for å slutte med vold. Det kan være vanskelig å komme ut av det kriminelle miljøet, og mange har god hjelp av forebyggende politi og barnevern etter vår erfaring. Men for enkelte vil de individuelle terapisamtalene utgjøre et avgjørende bidrag for å klare å snu en negativ utvikling. Særlig gjelder dette unge som bærer på sterke traumeerfaringer fra nære omsorgspersoner, som har mistet tillit til voksne, og trenger de rammene et terapikontor kan gi for å klare å snakke om det de strever med. De trenger den beskyttelsen som taushetsplikten gir, vissheten om at de blir hørt, forstått og sett mtp de mest skam- og skyldbelagte temaene i sine liv.

Etter mange års samarbeid med Konfliktrådene i U18 saker, er vår erfaring at det er ingen forskjell på om de unge blir tvunget til behandling eller kommer frivillig. Forskjellen består i hvordan det blir møtt, og om de får hjelp til å slutte med vold. 

Samtidig mangler det flere steder i landet spesialiserte behandlingstilbud mot vold (Askeland et al, 2016). 

Korte institusjonsopphold kan destabilisere enda mer, og ha motsatt virkning. Oppfordrer Justiskomiteen til å se til arbeidet som gjøres i Ekspertkommisjonen under Storberget.

Historisk tilbakeblikk: det offentlige har via ulike instanser og fagfolk vært opptatt av å søke effektive, legale, og etiske forsvarlige tiltak for barn med uønsket atferd.

1953: ble de vanskeligste barna plassert i verneskoler.  Innenfor rettsapparatet var det på denne tiden vanlig med særreksjoner mot barn og ungdom med uønsket atferd, som arbeidsskoler og ungdomsfengsler. På 60-70 tallet ble disse «skolene» og fengslene lagt ned, da de ikke klarte å innfri forventningene om bedret atferd (Befring, 1963, 1983). I sendere tid er det kommet frem dokumentasjon på ekstreme overgrep mot barn og ungdom i ulike omsorgsituasjoner i barnevernets regi (Granskningsrapport, 2003).

1968 fant overlege Per Nyhus (leder av en regjerningsnedsatt komite som bla. Utredet hvordan tiltak for atferdsforstyrrede, asosiale og kriminelle barn fungerte) at barn og ungdommer med samme type problem i og utenfor institusjon hadde samme prognose mht videre fungering!

1997: Norges forskningsråd arrangerte internasjonal konferanse om utagerende og vanskelige barn konkluderte de på samme måte: institusjonsbehandling har liten effekt over tid (Rapport Norges forskningsråd, 1998).

1990- tallet OSLO: Kristine Lunds vei 2 på Frogner var en institusjon for kriminell ungdom. Pga manglende institusjonsplasser for andre barn ble de også plassert her,  i praksis fungerte dette ikke. Undersøk resultat.

1999: evalueringsrapport fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (Kjelsberg et alt., 1999) viste at barn som hadde blitt behandlet der over de siste tiår var nedslående. Gjennom å tvangsplassere ungdommer i institusjon ut fra en begrunnelse om de trenger behandling på en lettvint måte legitimerer å fjerne de mest vanskelige og brysomme ungdommer fra nærmiljøet.

Uansett om man går for rammer og regelverk slik det er i dag, eller om det bygges institusjoner, er innholdet i hjelpen viktig. Hvilke rammebetingelser skulle i så fall være på plass på en institusjon for at det skal virke behandlende og lage rammer for tillit og endring kan skje? At innholdet også sikrer beskyttelse og hjelp til barna. Det gir ingen god innfallsvinkel til å få disse barn og unge til å skulle endre seg ved å umenneskeliggjøre dem enda mer. Da tilfører vi dem enda mer av det de har fått for mye av, som straff og fordømmelse, og mindre medmenneskelig kontakt som de har fått for lite av. Det betyr ikke at volden ikke skal vekke avsky, eller at volden ikke er grusom. Vi skal fordømme handlingen, men ikke barnet.

Når barna har med seg tidligere utviklingstraumer, og ofte opplevd vold og overgrep, kan endring ta lengre tid. Dette bør sikres i tiltakene som foreslås.

 Mvh Hanne Eriksen, psykologspesialist og Kontorleder for Alternativ til Vold Drammen

Telefon 46 93 14 53

Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet (BiA) er en fag- og interessegruppe for barnevernspedagoger i Akademikerforbundet, som er en del av Unio. Vårt fokus er rettet mot utsatte barn, unge og deres familier, og barnevernspedagogens kompetansebidrag og samfunnsmandat.

Vi vil med dette kommentere representantforslaget om å etablere et statlig landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd.

Barnevernsinstitusjonenes formål

Det følger av barnevernsloven et prinsipp som medfører at opphold i barnevernsinstitusjon verken skal begrunnes i behov for straff, eller være en del av straff eller samfunnsvern. Dette er et prinsipp vi vurderer er viktig å beholde, for at barnevernet skal kunne gjøre sin jobb for å sikre barn og unge nødvendig omsorg og behandling. Ofte er problematferd og kriminalitet utløst av belastende og skadelige livs- og omsorgsbetingelser, og det er barnevernets hovedformål å forebygge og bidra til å endre.

Videreutvikling av barnevernsinstitusjonene og arbeidet med utsatte barn og unge

Det er mange pågående prosesser knyttet til å ivareta barn og unge og forhindre utenforskap på bedre måter, og samtidig sørge for et samfunnsvern knyttet til økende kriminalitet og skade som forvoldes av relativt få barn. Vi har ikke tro på økte straffer som virkemiddel, men at samarbeid om disse ungdommene må styrkes, slik forslagsstillerne også viser til i forslag om tverretatlige team, er viktig.

Vi støtter ikke forslaget om å etablere en ny type institusjon knyttet særskilt til målgruppen barn og unge som har begått kriminalitet, slik forslaget fremstår. Forslaget fremstår uklart om hvem som skal ha ansvar, hvilket lovverk som gjelder og hvordan dette skiller seg fra dagens institusjonstilbud.

Det er et pågående arbeid gjennom en ekspertgruppe nedsatt for å foreslå tiltak mot alvorlig kriminalitet blant barn og unge. I dette arbeidet mener vi det er vesentlig å se på hvordan forebyggende arbeid på ulike nivåer (universelt, selektert og indikert) kan ivaretas i kommunene der barn og unge bor. Det er viktig at de som trenger det får gode og spesialiserte barnevernsfaglige tiltak gjennom blant annet tilpassete institusjonstilbud. Ikke minst er det viktig at alle deler av offentlig sektor drar i samme retning når det gjelder den relativt lille gruppa i omfang barn og unge som har det svært vanskelig, og som forslagsstillerne er opptatt av.

Innspill knyttet til hvordan barn og unge som begår eller har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd kan følges opp på bedre:

Dagens kunnskapsgrunnlag i forhold til barn og unge som utviser alvorlig og vedvarende atferdsproblematikk som kriminalitet, vold og rus, viser at dette avledet av at barnet eller den unge har utfordringer i sin egen økologi, det vil si belastende eller skadelige livs og omsorgssituasjoner. Det er noe som skjer på en eller flere av barnets livsarenaer som gjør at barnet ikke klarer å samhandle med omgivelsene på en måte som gjør at denne får aksept og blir inkludert i det positive psykososiale fellesskapet på disse arenaene. Dette være seg særlig arenaer som skole, fritidsaktiviteter, venner og familie. Det bakenforliggende til disse utfordringene kan være forskjellige former for omsorgssvikt, overgrepsproblematikk, mobbing, eller andre former «biopsykososiale» utfordringer som fører til utenforskap i barnets økologi.

Den kunnskapsbaserte erfaringen fra behandlingsinstitusjonene i barnevernet viser at det er de institusjonene som gjennom institusjonsoppholdet til barnet aktivt og systematisk jobber med barnets økologi basert på en analytisk prosess som lykkes best. Et hvert tvangstiltak rettet mot barn og unge, uavhengig av om det er kriminalomsorg, barnevern eller helse ha liten eller ingen langsiktig virkning om man ikke også jobber med - og setter inn tiltak i barnets økologi parallelt med at man jobber med barnets individuelle drivere til atferden. Et godt reparasjonsarbeid avhenger i svært stor grad av kunnskapsbasert, forebyggende arbeid i kommunene, samt et tilsvarende kunnskapsbasert lokalt ettervern.

Kommunenes forebyggende arbeid og arbeid med godt ettervern – 2 sider av samme sak

Statsforvaltere påpeker ut fra sin kunnskap om kommunene at det er et uønsket gap mellom de lette tiltakene barnevernet og kommunene tilbyr og plasseringstiltak. De fleste kommunene har ikke utviklet gode spesialiserte barnevernsfaglige tiltak mot målgruppen vi her snakker om.  Vi mener det trengs en tiltaksutviklingsstrategi for kommunene, der en utvikler barneversnfaglige spesialiserte tiltak, som også vil komme denne målgruppen til gode.

Det forebyggende arbeidet i kommuner og lokalsamfunn er i dag fragmentert og ofte tilfeldig organisert. Flere rapporter de siste årene viser til behovet for tidlig innsats mot skjevutvikling og problematferd. Uten et systematisk og kunnskapsbasert forebyggende arbeid vil det være krevende å fange opp og sette inn tidlige intervensjoner i tilstrekkelig grad. Tilsvarende kan vi også si om ettervern, som forskning viser er minst like viktig for å oppnå varig endring etter gjennomført straff eller behandling.

Den viktigste faktoren for å bygge trygge lokalsamfunn og motvirke utenforskap, handler om barn og unges hverdagsarenaer. Barnehager, skoler, fritidstilbud, kulturtilbud, helsestasjoner, utekontakt, barnevern mv. er instanser og tjenester som treffer barn og unge og deres foresatte i det daglige. Det har mye å si hva slags kompetanse og ressurser de besitter.

Oppvekstreformen skulle bidra til at det forebyggende arbeidet i kommunen ble styrket. Dessverre kan det se ut til at den økonomiske situasjonen for mange kommuner innebærer det motsatte. Dette selv om regjeringen hevder at kommunens frie midler er styrket, som kunne gått til slik innsats. Denne situasjonen må stortinget ta på alvor i sin behandling av budsjettet.

Utvikling av barnevernsinstitusjonstilbudet

Når det gjelder behandlingstiltak etter barnevernsloven, har kravet til og styringen av kunnskapsbasert praksis og kvalitetssikringen av denne praksisen på dagens institusjoner over tid vært for utydelig og ikke god nok. Det er behov for tydeligere føringer, styrking av ledelse og sikring av etterlevelse for å utøve omsorg og drive behandling.

Der ungdom er plassert i behandlingstiltak grunnet atferdsutfordringer etter barnevernsloven og samtidig har straffegjennomføring i form av ungdomsstraff, friomsorg eller ungdomsoppfølging, er det en utfordring når det gjelder effektivt samarbeid mellom aktuelle instanser som konfliktrådet, kriminalomsorgen, spesialisthelsetjenesten og barnevernet i det at vi jobber under lovverk med motstridende formål. Konsekvenser av dette viser seg i en rekke saker hvor partene snarere jobber mot hverandre fremfor å dra i samme retning i det at det overordnede og endelige målet er det samme for alle parter.

Det er behov for å videreutvikle dagens institusjonstilbud, og det er særlig noen tiltak som bør vurderes:

• Foreldre-barn sentre for familier med barn og unge som begår eller har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd
• Gjeninnføring av behandlingstiltaket TFCO som nylig har blitt nedlagt hos Bufetat.
• Bruk av spesialiserte fosterhjem
• Bruk av to-baseløsninger, der det er tett samarbeid mellom institusjon og fosterhjem

I utviklingen av gode og treffsikre institusjonstilbud må det sikres tilstrekkelige rammebetingelser for å ivareta sikkerhet og faglig innhold. Faglig sett må blant annet omsorgsansvaret som institusjoner har defineres og følges opp på en tydeligere måte. Vi viser her til Havres utredning «Når barn trenger mer» hvor hun anbefaler å dele omsorgsbegrepet i tre deler: rene omsorgshandlinger, begrensende omsorgshandlinger og omsorgsinngrep, for å kunne forvalte barns rettigheter og deres krav på utvikling og beskyttelse.

Det er viktig at Bufetat har bistandsplikt på disse tiltakene.