Endringer i trossamfunnsloven (aktivitets- og antallskrav)

Innledning

Norges Kristne Råd (NKR) er paraplyorganisasjon for 25 kristne trossamfunn med opp mot 3,7 mill medlemmer og over 2300 lokale menigheter. Vi er sentrale i dialog, samtale og samhandling trossamfunnene imellom. Vi har som et av våre sentrale formål å representere våre medlemskirker overfor myndighetene, og også bistå kirkene med veiledning og informasjon i regelverk og lover. NKR arbeider for at det livssynsåpne samfunnet skal bli en realitet, og at rettigheter og plikter ivaretas.

NKR har siden ny trossamfunnslov trådte i kraft i 2021 gjentatte ganger ytret at denne loven må få virke en stund før det gjøres endringer. Vi oppfatter at de foreslåtte endringene ikke er vesentlige eller nødvendige, og at de potensielt sett byr på flere utfordringer enn de løser. Vi mener loven i stort ikke trenger noen endringer, og at hensynet til å gi loven og sektoren ro og forutsigbarhet burde veid tyngre. Når vi nå allikevel har forslag til endringer på bordet, vil vi benytte anledningen til å komme med våre kommentarer og innspill til stortingskomitéen.

Antallskravet

NKRs hovedstandpunkt når det gjelder krav om antall til registrerte trossamfunn er fortsatt – som redegjort for i våre høringssvar både til opprinnelig lovproposisjon i 2020 og til nåværende lovforslag – at antallskravet skal settes lavest mulig. Dette er basert på flere momenter: Grunnlovens bestemmelse om likebehandling gjør at om kravet settes for høyt er det mange som faller utenom og derfor ikke blir «likebehandlet»; små grupper trenger den struktur og det tilsyn som registreringen fordrer for å unngå interne misligheter rundt regnskapsføring og andre lovkrav; kravet kan ramme små trossamfunn med historisk tilhørighet til riket uten mulighet til å gå sammen med andre lignende trossamfunn.  

Når det er sagt sa vi oss relativt fornøyd med kravet om 50 medlemmer som grunnlag for registrering da nåværende lov ble vedtatt, siden det ble ansett nødvendig fra lovgivers side å sette et krav til antall. Når lovforslaget som nå foreligger innebærer en grense på 100 (med unntaksregler), vil vi fortsatt argumentere for «lavest mulig»-prinsippet. Å kun ha hensynet til forvaltningen for øye når regelen settes mener vi er uforholdsmessig – man rammer de minste trossamfunnene for at statsforvaltningen skal ha en enklere jobb.

Unntaksregelen

Unntaksregelen som er foreslått setter begrensning på hvem som innbefattes av regelen – kun de som har over 100 medlemmer 1.1.2026. Dette medfører at trossamfunn som blir registrert etter denne datoen ikke vil omfattes av unntaksregelen om de senere vipper under grensen. Vi mener dette skaper en skjevhet og at man ikke følger prinsippet om «likhet for loven».

Kjønnsbalanse og aktivitetskrav

Endringer skjer best når de oppstår nedenfra, i trossamfunnenes egne organer, heller enn når de påføres ovenfra ved lovpålegg og regelendringer. Særlig gjelder dette når ordningene loven er tenkt å påvirke har sin opprinnelse i teologisk overbevisning. Vi forstår lovgivers utålmodighet i saken, men mener at det skjer en utvikling i mange trossamfunn på dette området. Disse interne prosessene mener vi det er bedre tjenlig å støtte opp om på andre måter enn gjennom lovgivning, økt rapportering og potensielle sanksjoner, da slike grep både kan ha utilsiktede konsekvenser og øke motstanden i enkelte sammenhenger. Om det allikevel skal innføres regelverk for kjønnsbalanse i styrer og råd, er det mest tjenlig at det innføres en aktivitetsplikt over mer absolutte krav.

Enkelte av våre medlemssamfunn har teologiske strukturer og regelverk der adgangen for begge kjønn til vigslede stillinger er begrenset. Dette regelverket er i flere tilfeller satt av transnasjonale strukturer der de nasjonale enhetene har liten mulighet til å påvirke. Denne situasjonen gjør at et krav om kjønnsbalanse i styrende organer ikke er gjennomførbart uten å omgå dette ved å innføre en parallell rådsstruktur.

Vi vil også påpeke at tros- og livssynssamfunn i stor grad er en del av frivilligheten, og at det oppleves som en urimelig forskjellsbehandling at det pålegges strengere krav på tros- og livssynssektoren enn til andre frivillige organisasjoner. I likhet med annen virksomhet basert på frivillighet kan det være flere faktorer som kan gjøre det vanskelig å rekruttere frivillige på en slik måte at myndighetenes forventninger imøtegås. Slike krav kan da virke unødvendig hemmende.

Oslo, 1.11.2024

For Norges Kristne Råd

Erhard Hermansen

Generalsekretær

                                                                                         Håkon Sigland

                                                                                         Administrasjonsleder og politisk rådgiver

 § 6 - demokratikravet

I høringen i 2023 fremmet regjeringen et forslag om å legge inn en endring i §6 som ville gi rom for å nekte trossamfunn offentlig støtte dersom de «motarbeider den demokratiske styreformen». Etter motstand mot forslaget fra blant annet NIM, TF og STL, velger man nå å foreslå å ikke gå videre med forslaget.

KA var i høringen åpen for tanken om at det ble stilt krav til trossamfunnene, men skeptiske til formuleringene som var foreslått. Vi er derfor positive til at man nå har valgt å legge vekk forslaget, og heller vil søke å styrke veiledning og opplæring av tros- og livssynssamfunnene i de krav som allerede følger av trossamfunnsloven. Departementet vil også se på tiltak for å bedre dialogen med tros- og livssynssamfunnene, og KA bidrar gjerne med våre perspektiver i en slik dialog om det er ønskelig.

§ 5, femte ledd - aktivitetskravet

Departementet foreslår å ta inn et aktivitetskrav i trossamfunnsloven, som vil kreve at trossamfunnene «jobber for» å oppnå 40% representasjon av begge kjønn i styrende organer som forvalter offentlige tilskudd. Kravet vil også gjelde menighetsråd i Den norske kirke.

KAs høringssvar pekte i fjor på en annen mulighet, nemlig å utrede grundigere tilskuddsmodeller som åpner for en mer differensiert tilskuddspraksis der trossamfunn som har en styringsform med reell likestilling og demokrati på alle nivå i organisasjonen gis noe høyere tilskuddsnivå.

Når det nå foreslås et aktivitetskrav, med den innretningen som foreslås, er vi likevel støttende til det. Vi mener det er viktig å unngå et absolutt krav om kjønnsfordeling, da det i for stor grad kommer i konflikt med trosfriheten. Vi mener også at det er rimelig at staten forvalter samfunnets verdier ved å sette noen krav til tilskuddsmottakere. Det er også mulig å utøve sin tro uten å motta statstilskudd. KA gir derfor sin tilslutning til forslaget som nå foreligger, og ser det som en god imøtekommelse av flere hensyn.

§ 4, første ledd og § 5, tredje ledd - antallskravet

Før trossamfunnsloven ble innført, forelå det ikke noe krav om størrelsen et trossamfunn måtte ha for å kvalifisere til å motta statsstøtte. Livssynssamfunn måtte ha 500 medlemmer. Med trossamfunnsloven ble det innført et krav om 50 tellende medlemmer. Dette gjelder både for å kunne registreres, motta tilskudd og for at personer i tros- eller livssynssamfunnet skal kunne ha vigselsrett.

KA er positive til at departementet nå legger vekk alternativene fra fjorårets høring om å innføre krav om enten 300 eller 500 medlemmer for å kunne registreres. Nå går man i stedet inn for det laveste av hovedforslagene fra høringen; et krav om 100 medlemmer. Allerede registrerte trossamfunn foreslås å miste registreringen dersom de faller under 75 medlemmer. Disse forslagene fikk subsidiær støtte fra KA i høringen i fjor, men vårt primære standpunkt er fortsatt at dagens ordning bør videreføres.

Blant KAs medlemmer finner vi trossamfunnet Vineyard Larvik. De er en liten menighet med 63 registrerte medlemmer, men med et stort fotavtrykk i lokalsamfunnet. Årsaken til innmeldingen i Hovedorganisasjonen KA er blant annet at de driver en åpen barnehage. Trossamfunnet har altså ansatte og driver virksomhet som strekker seg dypt inn i folks hverdagsliv. I vår kontakt med dem om departementets forslag, er de bekymret. Både fordi de tilhører en kirkelig sammenheng, Vineyard-familien, som er bygget rundt en kongregasjonal kirkeforståelse, hvor det å skulle gå sammen i et sentralt kirkesamfunn nødvendigvis sentraliserer makt på en måte som ikke er i tråd med deres syn på hvordan kirker bør organiseres. De er derfor bekymret for om medlemmene vil bli med over i det nye kirkesamfunnet. De peker også på frykten for at mange trossamfunn kommer til å forbli under 100 medlemmer og bare forsvinne ut av myndighetenes radar.

Videre peker de på at folk som er med i små menigheter kan ofte kjenne på annerledeshet. I et lokalsamfunn er en gruppe på 60 aktive mennesker er ingen liten kraft. Hvis disse opplever at de ikke regnes med, eller ikke blir minnet om sin plass som en del av samfunnet, kan dette føre til at de isoleres og forsterker sin egen subkultur, med voksende skiller til majoritetssamfunnet. Utenforskap uten kontakt med myndigheter leder fort til mistro og lite respekt for alt myndigheter står for.

I vårt høringssvar i 2023 etterlyste KA et bedre forskningsbasert grunnlag for forslaget om å øke antallskravet. Vi spurte om trossamfunn med mellom 50 og 100 medlemmer er overrepresentert når det gjelder utfordringene med å etterleve trossamfunnslovens forpliktelser. Vi kan ikke se at den refererte forskningen fra KIFO sier noe om dette. Stordriftsfordeler kan være nyttig, men bør ikke gå foran et kirkesamfunns ekklesiologi. Vi mener fortsatt at statens ønske for å forenkle administrasjon ikke bør gå foran trossamfunnenes mulighet til å organisere seg kongregasjonalt og fortsatt motta offentlig støtte.

Dersom den foreslåtte antallsøkningen blir realisert, vil vi håpe det legges inn noen unntaksbestemmelser, for eksempel for vel etablerte trossamfunn med en lang historie i Norge.

Øvrige endringer

KA har ingen kommentar til endringsforslagene i kapittel 6.

KA er tilfreds med at departementet og øvrige departementer vil arbeide videre med å legge til rette for god dialog mellom tros- og livssynssamfunn, -organisasjoner og andre aktører, og myndighetene. Vi er også positive til omtalen av et nytt rundskriv fra HOD om retten til egen tros- og livssynsutøvelse. Vi vil i så måte peke på at Den norske kirke sin nye Plan for kirkelig undervisning og læring, som erstatter den tidligere Plan for trosopplæring, har tatt inn et nytt kapittel om like muligheter på kirkens arenaer. I så måte er det nyttig å få en veiledning om hvor det offentliges plikt for tilrettelegging slutter og trossamfunnets eget ansvar for å skape inkludering begynner.

Nærmere om Hovedorganisasjonen KA og våre medlemmer

Tros- og livssynssektoren med sine mange ideelle virksomheter er en samfunnsskapende kraft. I forarbeidene til ny tros- og livssynssamfunnslov oppsummeres betydningen av sektoren på følgende måter: Som kultur- og verdibærere som vedlikeholder «fellesverdier», som bygger naturlige fellesskap og velferdssamfunn nedenfra, som bidrar til integrering og inkludering og som motvirker polarisering og konflikt.

Som eneste hovedorganisasjon i Norge med spisskompetanse på kirke, tro og livssyn, bidrar KA til at virksomhetene på denne sektoren kan være profesjonelle arbeidsgivere, ha riktig og oppdatert kompetanse, oppleve at samfunnsbidraget deres anerkjennes bredt, få de økonomiske og rettslige rammene som trengs og få kunnskapsbasert rådgivning og bistand til å løse sine oppdrag. Alle arbeidsgiverne i Den norske kirke er medlemmer i KA.

Kontaktpersoner

Jens A. Bjelland, direktør i avdeling for politikk, ledelse og innovasjon
993 65 798, jens.bjelland@ka.no

Øystein Dahle, fagdirektør
995 04 440, oystein.dahle@ka.no

Takk for muligheten til å stille til høring i Stortingets Familie- og kulturkomité.  Det er viktig for Den norske kirke å ha jevnlig og tett dialog med myndigheter og politikere om rammene for utøvelsen av oppdraget som landets folkekirke. Det gir legitimitet og forutsigbarhet rundt folkekirkens oppdrag, og utøvelsen av tros- og livssynsfriheten i Norge. Den norske kirke ønsker å spille på lag med offentlige, andre ideelle og private initiativ for å løse samfunnets felles utfordringer.  

Demokratikrav 

I utgangspunktet er Den norske kirke positiv til at det stilles krav til tros- og livssynssamfunn for å kunne motta tilskudd. Allerede i dag kan staten nekte tilskudd etter grunnlagene i trossamfunnslovens § 6. Dette kan være alvorlige lovbrudd etter annet lovverk, som bruk av vold, trusler og trakassering, eller lovbestemte diskrimineringsforbud eller som på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter. Derfor mener vi Stortinget skal være varsomme med å stille ytterligere generelle krav i trossamfunnsloven som ikke allerede er dekket inn av annet og eksisterende lovverk.  

Den norske kirke legger til grunn at tros- og livssynsamfunn forholder seg til norsk lov og til den norske rettsstaten. Eventuelle nye bestemmelser i trossamfunnsloven må sikre trosfriheten og ytringsfriheten, og ikke begrense tros- og livssynssamfunnene på en for inngripende måte. 

Representasjon 

Den norske kirke mener det er viktig å arbeide for representasjon av kvinner og menn i trossamfunnenes styrende organer på alle nivåer. I likhet med departementet, mener vi at det mest hensiktsmessige er et aktivitetskrav, og ikke et absolutt krav.  

Den norske kirke har flere tiltak for å sikre representasjon. Det er for eksempel krav til representasjon av kvinner, menn og unge under 30 år på forslag til valglister ved kirkevalget. 

Et krav til representasjon som gjøres gjeldende for Den norske kirke, må også ses i sammenheng med det særlige demokratikravet som stilles til Den norske kirke. Det er naturlig at kirkens valgte organer ikke underlegges andre krav enn det som stilles til offentlige organer som enten er direkte valgt, eller valgt av slike organer. 

Antallskrav 

Den norske kirke støtter et antallskrav på 100 medlemmer for å motta støtte, med visse unntaksbestemmelser. Et høyere krav til medlemstall kan bidra til at de som mottar tilskudd, er mer etablerte og egnet til å være aktive over tid. Det vil også kunne forenkle administrasjonen av ordningen. Dette kan igjen være med på å styrke legitimiteten til tilskuddsordningen. 

Kirkemøtet i 2018 viste i en uttalelse om trossamfunnsloven til at flertallet i Stålsettutvalget anbefalte et antallskrav på 100 medlemmer. Kirkemøtet gikk inn for at det ikke skulle fastsettes et antallskrav høyere enn 100 medlemmer. Vi vil i tillegg peke på at hvis det blir stilt et høyere krav, bør det åpnes for at antallskravet kan oppfylles ved at likeartede samfunn kan søke om å bli registrert i fellesskap.  

Det bør også gis hjemmel i loven for at antallskravet kan fravikes i helt spesielle tilfeller for å ivareta for eksempel trossamfunn med lang historie i Norge og som tilhører en veletablert religion eller trosretning internasjonalt. 

Til behandling torsdag 7.11.2024: Endringer i trossamfunnsloven

1. Minstekravet til antall medlemmer

Ateistene har ikke vesentlige innvendinger mot at minstekravet økes fra 50 til 100 medlemmer.

Departementet har ønsket innspill om eventuelt enda høyere minstekrav, opp mot 500 medlemmer. Betydelige økninger utover 100 vil føre til at en stor andel av alle tros- eller livssynssamfunn vil falle utenfor tilskuddsordningen. Det vil ikke bare være problematisk i forhold til likhetsprinsippet i Grunnloven § 16 og for hensynet til en åpen og aktiv tros- og livssynspolitikk. Det vil også svekke mulighetene for åpenhet og en viss kontroll med karismatiske bevegelser med et problematisk forhold til menneskerettigheter, for eksempel overdreven sosial kontroll, diskriminering og likestilling.

2. Dobbeltmedlemsskap

Utdrag av forslaget til ny § 4 første ledd bokstav c lyder slik:

   "ikke er medlem i den norske kirke eller et annet tros- eller livssynssamfunn omfattet av kapittelet her." (Vår fetering)

Endringen består i at adjektivet registrert er fjernet og tillegget omfattet av kapittelet her. Ordlyden framtrer som komplisert og vanskelig.  Trossamfunnsloven kapittel 2 omfatter alle tros- eller livssynssamfunn som "kan bli registrert", jf. § 4 første ledd. Sammenslutninger som er registrert, har søkt om registrering og de som ikke har søkt, er etter ordlyden omfattet av kapittelet. Lovanvendere må lese forarbeidenes særmerknader for å få med seg at kapittelet ikke skal anvendes på tros- eller livssynssamfunn som ikke har søkt om registrering. Lovendringen er ment å innebære at bare registrerte og uregistrerte sammenslutninger som har søkt om registrering er med i beregningsgrunnlaget for dobbeltmedlemsskap.

Ateistene er uenige i at uregistrerte tros- eller livssynssamfunn tas inn i beregningsgrunnlaget og slutter seg fullt ut til høringsuttalelsene fra HEF (Prop. 116L 2023-2024 side 27). En hvilken som helst forening kan komme til at de utøver en tro eller et livssyn, og at det skal søkes om registrering og støtte. Dette skaper uforutsigbare forhold. Foreninger som Amnesty International, Fritt ord og en rekke andre sammenslutninger som arbeider for menneskerettigheter kan finne på å søke. Det samme kan turistforeninger, skiforeninger, orienteringsklubber, foreninger for et spesielt kosthold og foreninger som beskytter dyr. Ateistene kan ikke se at det er behov for å inkludere registreringssøkende sammenslutninger i beregningsgrunnlaget før spørsmålet om registrering og støtte er avklart.

Proposisjonen går ikke nærmere inn på hva som menes med "har søkt". Hvor lenge kan en sammenslutning ha status som søker? Til avslag? Til klage er avgjort? Til ny avgjørelse etter rettskraftig avgjørelse ved domstolene?

Departementet har brukt stor plass i proposisjonen til å forklare at dobbeltmedlemskap mellom registrerte og uregistrerte tros- eller livssynssamfunn nærmest ikke har praktisk betydning. Hvorfor vil departementet da endre en klart definert grense (registreringen) og erstatte den med noe høyst uklart som man ikke helt overskuer konsekvensene av?

Ateistene foreslår etter dette at komiteen råder Stortinget til å treffe vedtak som viderefører gjeldende rett i dette spørsmålet. 

3. Dobbeltmedlemskap i forhold til Den norske kirke

Ateistene slutter seg til høringsuttalelsene fra HEF knyttet til dobbeltmedlemsskap med Den norske kirke. Slike dobbeltmedlemsskap medfører bortfall av støttetellende medlemmer uten konsekvenser for støtten til Dnk. Dette er forskjellsbehandling, og Ateistene mener at den er usaklig og problematisk i forhold til likhetsprinsippet i Grunnloven § 16. Ateistene mener av den grunn at dobbeltmedlemsskap i forhold til Dnk ikke bør føre til redusert beregningsgrunnlag for støtte til andre tros- eller livssynssamfunn. 

4. "Om lag"-prinsippet

"Om lag"-prinsippet i ny § 5 framtrer som en avrundingsregel som i prinsippet kan gi utslag til gunst eller ugunst for tros- eller livssynssamfunn utenfor Dnk. Forarbeidene tyder på at den først og fremst vil bli brukt som hjemmel til å avvise klager på at beregningsgrunnlaget har for få støttetellende medlemmer. Ateistene har forståelse for en slik avrundingsregel, men mener at komiteen bør bemerke at prinsippet skal praktiseres med forsiktighet.

5. Kjønnsandel i styrende organer

Ateistene ser aktvitetskravet om minst 40% kvinner eller menn som uproblematisk, men advarer mot absolutte krav som i modell 2 og 3.

Oslo 2.11.2024

Ateistene

Hasse Bergstrøm  

Muslimsk Dialognettverk (MDN) er en landsdekkende paraplyorganisasjon som representerer over 41,000 muslimer gjennom et mangfold av medlemsmoskeer. Med flere tiårs erfaring innen dialogarbeid, har vi etablert oss som en nasjonal arena for samarbeid mellom muslimske og andre tros- og livssynssamfunn, offentlige myndigheter og det øvrige samfunnet. Vi takker for invitasjonen til å gi innspill og ønsker med dette å dele våre synspunkter på Prop. 116 L (2023-2024).

Generelt: tidlig revisjon av trossamfunnsloven
MDNs hovedstandpunkt er at gjeldende trossamfunnslov fortsatt er i en tidlig fase og trenger tid til å virke etter hensikten. Vi anser det som uheldig å fremme omfattende endringer uten først å gjennomføre en grundig og helhetlig evaluering av lovens faktiske konsekvenser. Innføringen av vidtgående endringer uten dokumentert behov utfordrer både lovens stabilitet og forutsigbarhet. Vi anbefaler derfor en systematisk evaluering av den eksisterende lovgivningen, slik at man kan legge til rette for kunnskapsbaserte og langsiktige justeringer der dette er nødvendig. En slik tilnærming vil også sikre tros- og livssynssamfunnene en trygg rettslig ramme i tråd med deres behov for forutsigbarhet og stabilitet.

Om lovforslagene:

• Om demokratikravet:
  MDN anser formuleringen “motarbeider den demokratiske styringsformen” som utfordrende, da den fremstår som vag og etterlater betydelig rom for skjønnsmessig tolkning. Vi er bekymret for at bestemmelsen kan tolkes slik at tilskudd etter trossamfunnsloven kan avskjæres dersom man velger en annen enn demokratisk organisering internt i trossamfunnet, selv om dette ikke kommer klart frem i departementets eksempler. Vi vil derfor understreke at de presiseringene og eksemplene som gis i høringsnotatet er avgjørende for å forstå hvordan kravet skal forstås i praksis. Ettersom formuleringen fortsatt fremstår uklar og potensielt vidtrekkende, mener vi det er uheldig å innlemme et så vagt demokratikrav i lovbestemmelsene.
  Videre vil vi påpeke at ordlyden i paragrafen “...tros- og livssynssamfunn [kan] nektes tilskudd, i og for seg uavhengig av om en konkret lovbestemmelse er brutt eller ikke” er særlig bekymringsfull. Dette åpner for sanksjoner på sviktende grunnlag, uten henvisning til faktiske lovbrudd, noe som kan føre til et uforutsigbart og vilkårlig skjønn. Våre medlemsmoskeer forholder seg til gjeldende lover og regler og støtter prinsippene som ligger til grunn for norsk lov. Vi er derfor av den oppfatning at lovbestemmelser som berører tros- og livssynssamfunn bør være klart definerte, presise og fri for tolkninger som kan svekke samfunnets rettssikkerhet og likebehandling.
• Om likestillingskravet:
  Likestilling er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet, og MDN støtter sterkt tiltak som fremmer denne verdien i alle samfunnsinstitusjoner. Vi er imidlertid kritiske til de foreslåtte kjønnsrepresentasjonskravene for styrende organer i trossamfunn, særlig siden disse kun gjelder trossamfunn og ikke annen frivillighet. Et 40–40-kjønnsbalansekrav er utfordrende å nå på kort sikt, på grunn de praktiske utfordringene med frivillig drift. I stedet for faste kvoter mener vi det vil være mer hensiktsmessig å etterstrebe «representativitet» som mål. Spesifikke prosentkrav kan oppleves som vilkårlige, særlig for styrer av ulik størrelse, der kravene ikke nødvendigvis gir proporsjonale utfall. Absolutte krav kan også hemme medlemsdemokratiet ved årsmøter. I tillegg ser vi rapporteringsplikt på likestillingstiltak som et mer hensiktsmessig alternativ til kvoter. Å nekte tilskudd oppleves som en uforholdsmessig reaksjon som kan stride mot tros- og livssynsfriheten og Grunnlovens § 16 om likebehandling, samt EMK artikkel 9, som krever at inngrep i trosfriheten må være nødvendige og forholdsmessige. Vi mener derfor at en fleksibel, samarbeidsorientert tilnærming til likestilling bedre ivaretar tros- og livssynssamfunnenes autonomi samtidig som den fremmer likestilling.
• Om antallskravet:
  MDN uttrykker bekymring over forslaget om å øke medlemskravet for statlig tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Vi foreslår at dagens krav på 50 medlemmer videreføres, da det sikrer lik behandling i tråd med Grunnloven § 16. Skulle kravet økes, anbefaler vi at det ikke overstiger 100 medlemmer, da et høyere krav vil ramme små trossamfunn, særlig i distriktene, hvor det allerede er begrenset tilgang til moskeer og religiøse møteplasser. Trossamfunn spiller en avgjørende rolle for å ivareta religiøse og sosiale behov, og bidrar til trivsel, integrering og inkludering – spesielt for nyankomne og sårbare grupper. Et krav om mer enn 100 medlemmer kan også føre til at enkelte flytter til større byer for å få tilgang til religiøse tjenester. For å bevare mangfoldet og den kulturelle rikdommen i små lokalsamfunn, ber MDN om at medlemsgrensen på 50 videreføres, eller at en eventuell justering gjøres basert på grundige analyser som ivaretar tros- og livssynsmangfoldet.
• Dobbeltmedlemsskap:
  Dagens prosess for å få oversikt over medlemskap i tros- og livssynssamfunn er tungvint og tidskrevende, noe som skaper unødig administrativt arbeid. MDN foreslår derfor at medlemskap i tros- og livssynssamfunn kan vises i Altinn, som for andre roller i næringslivet og frivillige organisasjoner. Dette vil gjøre det enklere for medlemmene å få oversikt og justere dobbeltmedlemskap selv, samtidig som det ivaretar personvernet og reduserer belastningen på trossamfunnene. 

Avsluttende kommentarer
MDN stiller seg kritisk til forslagene i Prop. 116 L, som vi mener kan være uforholdsmessige og vage i forhold til å sikre tros- og livssynsfriheten i Norge. Vi ser behov for en grundigere evaluering av trossamfunnsloven før eventuelle endringer innføres med langvarige konsekvenser. Gjennom flere tiår med dialog har MDN og våre medlemsmoskeer opparbeidet en betydelig kompetanse i å møte samfunnsutfordringer som høyreekstremisme, radikalisering og islamofobi. Dette samarbeidet mellom tros- og livssynssamfunn og myndigheter har vært avgjørende for å bygge broer og styrke fellesskapet. Vi ser frem til å videreføre denne innsatsen og oppfordrer til at lovendringer baseres på grundig dialog og evaluering, slik at rettssikkerheten for tros- og livssynssamfunn ivaretas.

Med vennlig hilsen,

Sajid Raheem
Daglig leder, Muslimsk Dialognettverk 
Kontakt@muslimskdialog.no

Bredt forlik

STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) samler bredden av tros- og livssynssamfunn til dialog og arbeider for likebehandling.

STLs primærstandpunkt er at det er for kort tid siden trossamfunnsloven ble innført til å stramme inn på tiltakene der. Loven bør las virke og evalueres først.

Samtidig spiller vi en konstruktiv rolle og deltar i debatten om forslagene. Hovedforslagene om aktivitetsplikt og antallskrav kan godtas slik det foreligger, så lenge det skjer med bredt forlik. Sektoren trenger ro og forutsigbarhet. 

Nedenfor følger oppsummering av vårt syn på hovedforslagene. Videre går vi i detalj om et forslag som får for lite oppmerksomhet og som har uheldige konsekvenser: «om lag-prinsippet». Vi kommer med et konkret motforslag. 

Om hovedforslagene: 

1. Aktivitetsplikt: Forskningsrapporter¹ viser tegn til en positiv utvikling uten nye innstramminger. Vi skulle gjerne sett resultatene vi kunne oppnådd med dagens lov. Et absolutt krav ville vært kontraproduktivt. Som frivillige organisasjoner med demokratiske valg, hvor mange hensyn spiller inn, kan ikke en perfekt kjønnsbalanse alltid sikres. En aktivitetsplikt er mer dialogisk og vil kunne fungere noenlunde balansert.
2. Antallskrav: Vi anbefalte et lavest mulig krav, ettersom det vil ha negative konsekvenser som ekskluderer, ikke minst minoriteter som ikke kan slå seg sammen andre. Likebehandlingsprinsippet skal være førende og avvik må begrunnes godt. Det laveste alternativet som ble gitt i departementets høring var 100, og det var også tallet vi pekte på i 2017-høringen.
3. Demokratikrav: Vi er lettet over at denne trekkes. Den opplevdes vag og kunne, slik bl.a. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) påpekte, føre til selvsensur. Vi har tro på mer dialog og kunnskap som midler for samme mål.

Likebehandlingsprinsippet og "om lag-prinsippet"

Regjeringen fremmer under proposisjonens kapittel 6, «Andre lovendringer», et forslag ang. «Om lag-prinsippet» (s.31). Vi mener dette spørsmålet er av stor prinsipiell betydning som kan ha store praktiske konsekvenser for hele feltet i lang tid. 

Bakgrunn
Offentlig finansiering av norske tros- og livssynssamfunn har røtter tilbake til tiende-avgiftem som folk betalte fra 1100-tallet. Dissenterloven i 1845 ga anledning til å slippe å betale hvis man ikke var medlem i statskirken, og fra 1891 fikk hver enkelt refundert sin andel av kirkeskatten².

Etter at religionsfrihet kom i Grunnloven i 1964, kom «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» i 1969. I tråd med likebehandlingskravet, startet den kompensatoriske tilskuddsordningen som vi har arvet i dag.

Den gang var det praktisk umulig å oppnå nøyaktighet om faktorene som går med i utregninga av den generelle satsen og det spesifikke tilskuddet til hvert samfunn:

1. Hvor mye Den norske kirke (Dnk) får fra kommunene
2. hvor mye Dnk får fra staten
3. hvor mange medlemmer Dnk har
4. hvor mange medlemmer hver av de andre registrerte tros- og livssynssamfunnene har

Det ble dermed innført et «om lag-prinsipp» for å slippe å finne det matematisk nøyaktige tallet, og heller gi om lag det samme i tilskudd til øvrige tros- og livssynssamfunn.

Med den nye Trossamfunnsloven fra 2021 forsvant faktor 4. BFD foreslår nå å gjeninnføre den.

Departementet skriver at det får størst betydning «for behandling av klagesaker om avkorting av statstilskudd på grunn av dobbeltmedlemskap». Da er det viktig å fremheve at det samtidig fremmes to andre forslag:

1. Organisasjoner som søker om å bli registrert skal tas med i kontrollen av dobbeltmedlemskap (kap.6.1 i Prop116 L)
2. Innføre en 5% grense for hvor mange medlemmer min. som må være omfattet av klagen for at det skal kunne føre til korrigert tilskudd (s.67 i høringsnotatet juli 2023). 

STL mener 

• Ikke bare å videreføre, men igjen å utvide «om lag»-prinsippet tar oss i feil retning, der vi stadig bør tilnærme oss «på lik linje-prinsippet». 
• «Om lag»-prinsippet trengs ikke lenger. Ny teknologi muliggjør mer nøyaktighet, og da forsvinner også grunnlaget for dette avviket fra likebehandlingsprinsippet. 
• I praksis påvirkes Dnk og øvrige tros- og livssynssamfunn ulikt, som kan kumulere til diskriminering, spesielt når det ikke lenger nødvendig.  
• Det sementerer en feilaktig tolkning av Grunnlovens §16 og gjør en pragmatisk praksis til et prinsipp som vi frykter kan gi presedens for ytterligere forskjellsbehandling.  
• De negative konsekvensene forsterkes av at det mangler en ordning for at medlemmer skal kunne få innsikt i, og korrigere eventuelle uønskede dobbeltmedlemskap⁹. 

Motforslaget 
Regjeringens forslag til ny §5, første ledd, 

«Registrerte tros- og livssynssamfunn kan kreve tilskudd fra staten. Tilskuddet skal være av en slik størrelse at det per medlem om lag svarer til statens og kommunenes tilskudd til Den norske kirke per medlem.» 

bør endres til 

«[…] Tilskuddet skal være av en slik størrelse at det per medlem svarer til statens og kommunenes tilskudd til Den norske kirke per medlem.»   

Forslaget innebærer å stryke «om lag» fra paragrafen. Begrunnelsen gis nedenfor. 

Begrunnelse

Flere fagmiljøer melder bekymring om at BFD kan undergrave likebehandlingsprinsippet. 

Det er med begrunnelse i det folkerettslige diskrimineringsforbudet, samt bred politisk enighet om et generelt likebehandlingsprinsipp for ulike tros- og livssyn, at Norge siden 1969 har hatt ordninger for å kompensere innbyggere som ikke er medlemmer av Dnk. Tilskuddsmodellen pålegger norske skattebetalere et obligatorisk bidrag til et trossamfunn de ikke nødvendigvis er medlem av, noe som er sterkt problematisk sett i lys av religionsfriheten. Dagens kompenserende tilskuddsordning er nødvendig for ikke å diskriminere personer utenfor Dnk. Fullfinansieringen av Dnk ville ellers vært et klart menneskerettsbrudd. 

NIM³ skriver i sitt høringssvar at staten, med sin aktivt understøttende politikk, «er rettslig forpliktet etter Grunnloven til å understøtte tros- og livssynssamfunnenes virksomhet […] og samtidig sørge for at støtten blir gitt på en ikke-diskriminerende måte». 

BFD skriver i fjorårets høringsnotat (juli 2023, s.19) at kirkefinansieringsordningen ikke pålegger lovgiver noen andre forpliktelser enn at det må ytes en «viss økonomisk støtte» til andre tros- og livssynssamfunn enn Dnk». BFD skriver videre at lovgiver har «et betydelig rom» til å vurdere hvilket nivå det økonomiske tilskuddet skal ligge på, og hvordan tilskuddet skal innrettes». Det er en slik tolkning som gir rom for bl.a. utvidelse av «om lag»-prinsippet og som vekker bekymring. 

KIFO⁴ viser til analyser fra flere forskere og konkluderer at det er problematisk at BFD på denne måten hevder «at tilskuddsordningen gir myndighetene anledning til å stramme inn trossamfunnsloven». KIFO mener at BFD har forsømt sin utredningsplikt til å drøfte flere syn og melder bekymring for at en slik politisk utvikling kan skade tilliten til myndighetene. 

Med andre ord er det svært lite rom for en slik forskjellsbehandling i utgangspunktet, og det må være nødvendig og forholdsmessig. Ordningen har vært ment å løse et praktisk problem, nemlig usikkerhet om antall medlemmer og tilhørige i Dnk. Det var praktisk nødvendig i 1969, men i dag kjenner vi det nøyaktige medlemstallet i Dnk, og vi har også mer presise tall på de andre faktorene som inngår i beregningen enn noen gang. «Om lag»-prinsippet har dermed utspilt sin rolle, og den kan trygt fjernes – og med det tar vi bort presedens for ytterligere utvidet forskjellsbehandling.  

Fotnoter

1 "Endring i det stille" (Nora Stene 2020), KIFO 2024: 2, med mer.

2 Dissenterloven av 1845, § 3, se: https://www.fagsider.org/kirkehistorie/lover/1845_dissenterloven.htm  

3 NIMs høringsuttalelse – forslag til endringer i trossamfunnsloven, s.1-2: https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2023/10/NIMs-horingsuttalelse-forslag-til-endringer-i-trossamfunnsloven-1.pdf.  

4 «Tros- og livssynssamfunnenes virksomhet og rapportering i et livssynsåpent samfunn», KIFO Rapport 2024: 2, v/Marius Linge, s.64: http://www.kifo.no/wp-content/uploads/2024/06/Analyse_rapport.pdf.