Endringar i kulturlova (føremål, armlengd og kommunal planlegging)

Bransjerådet for film er positiv til lovfesting av prinsippet om armlengdes avstand i kulturloven. Dette skal gi et rettslig vern mot at politikere blander seg i kunstneriske avgjørelser, men det bør etter vårt syn også sikre at de som forvalter tilskuddsmidler og utøver et kunstnerisk skjønn ikke kan sitte som portvoktere eller smaksdommere på ubegrenset tid. Dette er en kjerne i prinsippet om armlengdes avstand som ikke fremkommer i selve lovteksten som er foreslått. 

Vi har med stor interesse lest Per Mangsets notat: “En armlengdes avstand eller statens forlengede arm?” (2012) som prop. 6 L refererer til, og som har høy relevans også i dag.

Bransjerådet er inneforstått med både Kulturmeldingen og Mangsets betraktninger om at det i praksis ikke finnes noen absolutt armlengdesmodell. “Kunstens kulturpolitiske autonomi er gjennomgående relativ. Innenfor et liberalt demokrati må legitim armlengde mellom kunst og politikk kunne veies opp mot tilsvarende legitim kulturpolitisk styring.” (Mangset s. 8)  

Samtidig påpekes det at: “Mål- og resultatstyringsideologien står fortsatt sterkt i dagens offentlige dokumenter om kulturpolitikk (Selwood 2010, Looseley 2011). Økt vekt på mål- og resultatstyring utfordrer armlengdesprinsippet (Arts Council/DCMS 2005). (Mangset s. 19)  

Denne mål- og resultatstyringen gjør seg særlig gjeldende i underliggende etater og institusjoner som både er virkemiddelapparat, rådgivende organ og representerer et byråkrati som er statens forlengede arm.

Tidsbegrensning i virketid 

Mangsets første vilkår innenfor et idealtypiske armlengdes kunststøttesystemet lyder:

1)  All allocation of public support to the arts should be done by independent personalities with artistic competence, appointed for a limited time period (vår utheving) (s. 9) 

I de ulike offentlige institusjonene der det nedsettes fag-/underutvalg eller ansettes kunstneriske ledere, direktører eller konsulenter, gjøres dette i dag ofte på åremål. 

Det synes imidlertid å være en økende tendens til at fast ansatte byråkrater i mer utstrakt grad enn før ønsker å utøve et kulturfaglig skjønn, kanskje som følge av en stadig mer utpreget mål- og resultatstyring. Et eksempel på dette er Norsk filminstitutts forslag fra 2023 om å avvikle ekspertutvalget som foretar skjønnsmessige vurderinger av utenlandske kinofilmers kunstneriske kvalitet og overlate saksbehandlingen i sin helhet til fast ansatte NFI rådgivere.

Dersom dette er tilfelle åpner det for muligheten til at et bestemt kunst- og/eller kulturfaglig syn kan “sette seg i veggene” og danne en institusjonalisert praksis. Denne utviklingen er vi sterkt kritisk til da det svekker fagfellevurdering som en helt sentral dimensjon av armlengdesprinsippet.

En slik praksis har også forekommet i hel- eller deleide virksomheter som f.eks NRK. Selv om NRK har - og skal ha - full redaksjonell frihet så er NRK gjennom NRK-plakaten pålagt et særlig ansvar for å stimulere norske produksjonsmiljøer:

§17

NRK skal formidle norsk kultur og en bred variasjon av norske kunstuttrykk fra mange ulike kunstnere, uavhengige miljøer og kulturinstitusjoner. NRK skal formidle norsk musikk, film og drama og stimulere norske produksjonsmiljøer.

§36 

NRK skal legge ut minst 40 pst. i gjennomsnitt for de siste tre årene av det frie programbudsjettet for TV til eksterne produsenter.

Departementet redegjør i lovforslaget for valg av begrepet “avgjerder” for å tydeliggjøre hvilke avgjørelser bestemmelsen i  § 2a skal omfatte:

Omgrepet «avgjerder» er valt for å ikkje avgrense prinsippet til vedtak slik dette er definert i forvaltningslova § 2… Avgjerder om tildeling av økonomiske tilskot vil som regel vere enkeltvedtak. Derimot vil avgjerder om programmering av framsyningar, samansetjing av utstillingar, innkjøp, leie- eller låneavtalar osv. normalt ikkje vere enkeltvedtak. Slike avgjerder kan likevel vere omfatta av føresegna, som da vil sikre fagleg autonomi og at politisk styring vil skje på overordna nivå. (s. 40)

NRKs programvirksomhet og forpliktelser overfor det eksterne produksjonsmiljøet finner sin parallell i overnevnte “programmering av forestillinger, sammensetning av utstillinger, innkjøp, leie- eller låneavtaler osv”.

NRK finansieres av offentlige midler og har kulturministeren som generalforsamling. På denne bakgrunn er armlengdesprinsippet også høyst relevant for NRKs programvirksomhet. Hvilke personer treffer kunst- og kulturfaglige redaksjonelle avgjørelser hos NRK? For hvilken tidsperiode?

Regionale filmvirksomheter, som er eid av fylkeskommuner og kommuner, følger de samme forskriftene som Norsk filminstitutt i sin tildeling av statlige tilskudd, og bruker i utstrakt grad filmkonsulenter (personer med relevant fagkompetanse). De har likevel ulik praksis for tilknytningsforholdet til personen(e) som fatter avgjørelser slik disse er definert i lovproposisjonen.

Departementet kommenterer i prop. 6 L på spørsmålet om tidsavgrensning: 

Nokre høyringsinstansar er bekymra for at eit bestemt kunstnarleg eller kulturfagleg syn kan bli institusjonalisert, til dømes dersom det er fast tilsette personar i ein kommuneadministrasjon som utøver kunstnarleg skjønn. Desse tar til orde for ei tidsavgrensing for å sikre ei jamleg utskifting av personar som tar kunst- og kulturfaglege avgjerder. Departementet forstår argumentet, men går likevel ikkje inn for å lovfeste ei tidsavgrensing. Ei lovfesta tidsavgrensing ville reise økonomiske, arbeidsrettslege og andre spørsmål som ikkje er utgreia eller har vore på høyring… Departementet vil likevel oppfordre fylkeskommunar og kommunar til å gjere det dei kan, innanfor lovverk og økonomiske rammer, for å hindre at eit bestemt kunst- eller kulturfagleg syn sementerer seg over lang tid. (s. 29)

En “oppfordring” fra departementet til fylkeskommuner og kommuner om å forhindre dette er ikke tilstrekkelig. Vi mener at en lovfestet tidsavgrensning kun i begrenset grad reiser «økonomiske, arbeidsrettslige og andre spørsmål som ikke er utredet eller har vært på høring», da dette er utfordringer som lar seg løse i praksis ved bruk av utvalg, konsulenter, rullering på rollen internt, eller ansettelse på åremål slik det gjøres i dag både på nasjonalt og regionalt nivå. Vi mener at hensynet til armlengdesprinsippet i avveining av disse hensynene bør veie tyngst.

Departementet påpeker selv at armlengdesprinsippet, når det gjelder organisering og utnevninger: “...kan tale for at kunst- eller kulturfaglege vurderingar, der det er mogleg, blir lagt til uavhengige nemnder e.l. samansett av fagfellar – eller at utnemning av fagpersonar ikkje bør vere ei rein politisk avgjerd, men at ein bør hente råd eller innstilling frå relevante organisasjonar i sektoren”. (s. 28)

Mangset trekker i sitt notat frem Madden (2009:7) som peker på at begrensningene i kunststøttesystemets autonomi kan være både formell og uformell:

“A major limitation on empirical analysis of the independence of arts funding and support is that the degree of government influence does not just depend on the formal, visible, aspects of the support system, such as the regulations and rules established in legislation, but also on informal, invisible, aspects of the system, such as understandings, unwritten codes and other informal modus operandi – what might be called the ‘culture’ of the system”.

Uten begrensninger i tid blir disse personenes virke i realiteten statens forlengede arm. Vi foreslår under hvordan tidsbegrensning kan ivaretas i selve lovteksten.

Forslag til endring av ordlyd i lovteksten

Ny § 2a skal lyde:
§ 2a Avstand til politiske styresmakter i enkeltsaker

Avgjerder som i hovudsak skal baserast på kunstnarleg eller kulturfagleg skjønn, skal treffast av personar med relevant fagkompetanse. Denne rolla skal utøvast i ei avgrensa tidsperiode. Politiske styresmakter kan ikkje overprøva eller instruera om innhaldet i slike avgjerder. Dette er ikkje til hinder for overordna styring gjennom økonomiske og juridiske rammer og generelle mål.

Creo – forbundet for kunst og kultur er Norges største fagforbund og interesseorganisasjon for yrkesutøvere og studenter innen kunst- og kulturfeltet, med over 11.000 medlemmer. Creos medlemmer arbeider innenfor alle deler av kulturlivet; noen er artister eller musikere i det frie feltet, noen er utøvende musikere i et ensemble, i en kirke eller i et orkester.

Noen er pedagoger eller underviser i musikk eller andre kunstfag i grunnskolen, på videregående skoler, i private og kommunale kulturskoler, ved en høyskole eller et universitet. Noen er låtskrivere eller komponister eller begge deler. Noen danser ballett eller moderne dans, noen jobber med lyd og lys eller gjør andre ting «bak scenen» og noen er scenografer, kostymedesignere eller musikkterapeuter.

Creo mener at de nasjonale målene for kulturpolitikken blant annet bør være demokrati, rettferdighet og mangfold. Dette er abstrakte mål som i den praktiske politikken må fylles med innhold. Et aktivt og mangfoldig kunst- og kulturliv er viktig for å gi den enkeltes liv et rikere og mer fullverdig innhold. Kultur har en verdi i seg selv og for seg selv og bidrar til verdiskapning, kompetanse, læring, helse og toleranse. Alle må gis tilgang til kunstopplevelser og kulturaktiviteter. Dette sikres best gjennom offentlig finansiering og gode og forutsigbare tilskuddsordninger. Kulturen er en vesentlig del av det offentlige ordskiftet, og både enkeltkunstnere, frie kunstnergrupper og kulturinstitusjonene spiller en sentral rolle for debatt, demokrati, ytringsfrihet og meningsdannelse.

Her i landet har vi hatt en kulturlov (Lov om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd), som først ble vedtatt i august 2007. Lovens formål er å sikre at det fremmes og legges til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Skal lovens formål kunne oppfylles, må vi ha gode innholdsleverandører, og disse må gis fornuftige og forutsigbare rammevilkår.

Med fremveksten av populisme, polarisering i en tid hvor vestlige demokratier er under press, mener vi at både staten, og det regionale og lokale forvaltningsnivået, må styrke og ikke svekke sitt ansvar for kunst og kultur – som en betydelig samfunnsarena for refleksjon og meningsbygging.

Kultur og kulturaktiviteter utfolder seg der mennesker bor og lever sine liv, i det enkelte lokalsamfunn. Å styrke det lokale kulturlivet, den frivillige innsatsen og samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige aktører vil bidra til et mer likeverdig tilbud i små og store lokalsamfunn. Vi i Creo mener at et tydelig og konsistent lovverk er et godt verktøy for å oppnå disse målene.

Vi er derfor svært tilfredse med at denne regjeringen nå ser nødvendigheten av å oppdatere denne kulturloven, og at regjeringen på flere områder foreslår å styrke loven.

Creo mener det fremlagte lovforslaget er en kraftig styrking av loven, og vi er glade for de endringene som foreslås og støtter opp om utvidelsen og styrkingen av loven. Creo er også glad for at kultursektoren har vært relativt samstemte i sine høringsinnspill og at regjeringen har fulgt flertallet sine innspill både når det gjelder armlengdes avstand-prinsippet og infrastrukturkravet.

Imidlertid - og dessverre - har ikke departementet tatt til følge de mange innspillene om behovet for en lovfesting av kulturplaner i kommunene. Regjeringen skriver: Som det framgår av gjennomgangen av høyringa i pkt. 8.4, er det relativt mange høyringsinstansar som etterlyser strengare eller meir detaljerte krav til planlegginga, særleg i form av eit krav om eigen kommunedelplan for kultur. Departementet føreslår ikkje å stille krav om ein eigen kommunedelplan for kultur, og heller ikkje anna detaljert regulering av planprosessen eller innhaldet i planverket. Departementet viser for det første til at det kan vere store lokale skilnader i føresetnader og behov, og for det andre til omsynet til det kommunale sjølvstyret.

Creo er skuffet over at det ikke stilles strengere krav til planverk, men er av den oppfatning at det likevel er en positiv styrking av loven at kommunene og fylkene nå får krav om å fastsette mål og strategier for kulturfeltet selv om det er ikke er lovfestet at kommunene må utarbeide en egen kommunedelplan for kultur, som var det vi håpet på.

Vi minner likevel om at det under Stortingets behandling av kulturmeldingen fra 2018 ble uttalt fra AP, SP og SV at de ønsket en kulturlov som stiller tydeligere krav til kulturforvaltning lokalt og regionalt. Krav stilles gjennom tydelige føringer, og best gjøres dette gjennom en presis og forpliktende lovtekst. Og videre vil vi vise til Oxford Research sin rapport fra 2021 der de kommenterer følgende:

I møte med flere kulturpolitikere understrekes viktigheten av at kulturfeltet er behandlet i planverket. Flere av politikerne tar opp bekymringer rundt at dersom feltet ikke en gang er nevnt i kommunens planer, blir kultur lett et lite aktuelt politikkområde som ansees for å være lite nyttig og viktig i samfunnsutviklingen. I ytterste konsekvens kan det føre til at kulturfeltet innskrenkes og nedskaleres i kommunebudsjettet. Da mister kommunene mye av mulighetene til å kunne gi innbyggerne tilgang til kunst og kultur av høy kvalitet og til å stimulere mekanismer som gjør at lokalsamfunn blir attraktive og levende. Samtidig innskrenkes muligheten til å bruke kunst og kultur som virkemiddel for samfunnsutvikling på tvers av politikkområder

Vi ønsker derfor følgende endring i § 4 Fylkeskommunens og kommunens oppgåver:     

Fylkeskommunen og kommunen skal ha oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet. Oversikta skal vere skriftleg. Fylkeskommunen og kommunen skal i arbeidet sitt med planar etter plan- og bygningslova kapittel 8 og 11 fastsetja overordna mål og strategiar for kulturfeltet i ein eigen kommunedelplan. Måla og strategiane bør vere eigna til å møte dei utfordringane fylkeskommunen og kommunen står overfor med utgangspunkt i oversikten nevnt i første punktum.

En slik kommuneplan må være langsiktig, og den må også inkludere en plan for tilgjengelige og egnede kulturarenaer tilpasset behovene til den enkelte kommunes/fylkeskommunes lokale/regionale kulturliv. Planen må henvise til kommunens planverk for arenaer og arealbruk, både for rene kulturarenaer, men også for andre arenaer som brukes til kulturytringer (skoler, grendehus, private aktører, mv). Det lokale og regionale kulturlivet må bli tatt med på utarbeidelsen av status og utviklingsbehov i både den kommunale og fylkeskommunale kulturplanleggingen.

Innledning 

Kunstnernettverket er positiv til lovfesting av prinsippet om armlengdes avstand. Kulturdepartementet redegjør i prop. 6 L godt for behovet for lovfesting. Det vil gi et rettslig vern mot at politikere blander seg i kunstneriske avgjørelser, men det bør etter vårt syn også sikre at de som forvalter tilskuddsmidler og utøver et kunstnerisk skjønn ikke kan sitte som portvoktere eller smaksdommere på ubegrenset tid. Dette er en kjerne i prinsippet om armlengdes avstand som ikke fremkommer i selve lovteksten som er foreslått. Vi kommer her med en utdypning av denne problemstillingen samt et konkret forslag til hvordan det kan ivaretas.

Vi har lest Per Mangsets notat: “En armlengdes avstand eller statens forlengede arm?” (2012) som prop. 6 L refererer til, og som har stor relevans også i dag.

Kunstnernettverket er inneforstått med både Kulturmeldingen og Mangsets betraktninger om at det i praksis ikke finnes noen absolutt armlengdesmodell. “Kunstens kulturpolitiske autonomi er gjennomgående relativ. Innenfor et liberalt demokrati må legitim armlengde mellom kunst og politikk kunne veies opp mot tilsvarende legitim kulturpolitisk styring.” (Mangset s. 8)  

Samtidig påpekes det at: “Mål- og resultatstyringsideologien står fortsatt sterkt i dagens offentlige dokumenter om kulturpolitikk (Selwood 2010, Looseley 2011). Økt vekt på mål- og resultatstyring utfordrer armlengdesprinsippet (Arts Council/DCMS 2005). (Mangset s. 19)  

Denne mål- og resultatstyringen gjør seg særlig gjeldende i underliggende etater og institusjoner som både er virkemiddelapparat, rådgivende organ og representerer et byråkrati som er statens forlengede arm.

Hvem bestemmer hvilke personer?

Mangset anfører i en egen artikkel fra 2009 at det innenfor et idealtypisk armlengdes kunststøttesystemet i britisk tradisjon er syv vilkår som må oppfylles. 

Mangset påpeker at: “Armlengdesprinsippet har for øvrig paralleller til peer review-systemet innenfor forskningen.” (s. 6) Kunstnerorganisasjonenes oppnevningsrett for stipendkomiteene til statens kunstnerstipend representerer en slik tilsvarende fagfellevurdering.

Da forslaget til lovendringer var på høring våren 2023 siterte departementet fra Kunstnernettverkets høringsinnspill til Ytringfrihetskommisjonens rapport:

“Vurdering av faglig kvalitet, er det fagfolk som gjør best. Det har derfor vært avgjørende for de statlige støtteordningenes legitimitet at de fordeles av kunstnere, og at disse i størst mulig grad oppnevnes demokratisk av fagfeller. Viktigheten av å opprettholde og styrke prinsippet om armlengdes avstand kan ikke understrekes nok – både for å sikre at samfunnet får den mangfoldige kunsten det behøver og for å sikre at de individuelle kunstnerskapene som mottar statsstøtte ivaretar sin kredibilitet.” (Høringsnotatet s. 18)

Hvor lenge skal de samme personene bestemme? 

Mangsets første vilkår innenfor et idealtypiske armlengdes kunststøttesystemet lyder:

1)  All allocation of public support to the arts should be done by independent personalities with artistic competence, appointed for a limited time period (vår utheving) (s. 9) 

Både kunstnerorganisasjonenes oppnevning til stipendkomiteene og regjeringsoppnevning av kulturrådets medlemmer gjøres for en begrenset tidsperiode. Det samme skjer i de ulike institusjonene der det nedsettes fag-/underutvalg eller ansettes kunstneriske ledere, direktører eller konsulenter på åremål. 

Det synes imidlertid å være en økende tendens til at fast ansatte byråkrater i mer utstrakt grad enn før ønsker å utøve et kulturfaglig skjønn, kanskje som følge av en stadig mer utpreget mål- og resultatstyring. Dersom dette er tilfelle åpner det for muligheten til at et bestemt kunst- og/eller kulturfaglig syn kan “sette seg i veggene” og danne en institusjonalisert praksis. Denne utviklingen er vi sterkt kritisk til da det svekker uavhengig fagfellevurdering som en helt sentral dimensjon av armlengdesprinsippet.

Departementet kommenterer i prop. 6 L på spørsmålet om tidsavgrensning som ble reist av flere: 

Nokre høyringsinstansar er bekymra for at eit bestemt kunstnarleg eller kulturfagleg syn kan bli institusjonalisert, til dømes dersom det er fast tilsette personar i ein kommuneadministrasjon som utøver kunstnarleg skjønn. Desse tar til orde for ei tidsavgrensing for å sikre ei jamleg utskifting av personar som tar kunst- og kulturfaglege avgjerder. Departementet forstår argumentet, men går likevel ikkje inn for å lovfeste ei tidsavgrensing. Ei lovfesta tidsavgrensing ville reise økonomiske, arbeidsrettslege og andre spørsmål som ikkje er utgreia eller har vore på høyring… Departementet vil likevel oppfordre fylkeskommunar og kommunar til å gjere det dei kan, innanfor lovverk og økonomiske rammer, for å hindre at eit bestemt kunst- eller kulturfagleg syn sementerer seg over lang tid. (s. 29)

En “oppfordring” fra departementet om å forhindre dette er ikke tilstrekkelig. Vi mener at en lovfestet tidsavgrensning kun i begrenset grad reiser «økonomiske, arbeidsrettslige og andre spørsmål som ikke er utredet eller har vært på høring», da dette er utfordringer som lar seg løse i praksis ved bruk av utvalg, konsulenter, rullering på rollen internt, eller ansettelse på åremål slik det gjøres i dag både på nasjonalt og regionalt nivå. Vi mener at hensynet til armlengdesprinsippet i avveining av disse hensynene bør veie tyngst.

Departementet påpeker selv at armlengdesprinsippet, når det gjelder organisering og utnevninger: “...kan tale for at kunst- eller kulturfaglege vurderingar, der det er mogleg, blir lagt til uavhengige nemnder e.l. samansett av fagfellar – eller at utnemning av fagpersonar ikkje bør vere ei rein politisk avgjerd, men at ein bør hente råd eller innstilling frå relevante organisasjonar i sektoren”. (s. 28)

Departementet presiserer også i sine merknader til lovforslaget:

Føresegna bør derfor bli forstått slik at den gjeld der avgjerder blir treft på bakgrunn av vurderingar der kunstnarleg eller kulturfagleg kvalitet er eit vesentleg element i skjønnet. Avgjerder som ikkje inneheld slike vurderingar, vil ikkje vere omfatta. Føresegna gjeld vidare berre der avgjerder heilt eller «i hovudsak» er basert på slikt skjønn. (s. 40)

Mangset trekker i sitt notat frem Madden (2009:7) som peker på at begrensningene i kunststøttesystemets autonomi kan være både formell og uformell:

“A major limitation on empirical analysis of the independence of arts funding and support is that the degree of government influence does not just depend on the formal, visible, aspects of the support system, such as the regulations and rules established in legislation, but also on informal, invisible, aspects of the system, such as understandings, unwritten codes and other informal modus operandi – what might be called the ‘culture’ of the system”.

Uten begrensninger i tid blir disse personenes virke i realiteten statens forlengede arm.

Vi har følgende forslag til hvordan tidsbegrensning kan ivaretas i selve lovteksten:

Ny § 2a skal lyde:
§ 2a Avstand til politiske styresmakter i enkeltsaker

Avgjerder som i hovudsak skal baserast på kunstnarleg eller kulturfagleg skjønn, skal treffast av personar med relevant fagkompetanse. Denne rolla skal utøvast i ei avgrensa tidsperiode. Politiske styresmakter kan ikkje overprøva eller instruera om innhaldet i slike avgjerder. Dette er ikkje til hinder for overordna styring gjennom økonomiske og juridiske rammer og generelle mål.

Kommunal planlegging

Kunstnernettverket støtter departementets forslag om at kommuner og fylkeskommuner skal ha en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet. 

Vi mener likevel at § 4 nytt andre ledd bør være mer forpliktende. En skriftlig oversikt vil lettere utløse regionale og statlige midler til kulturformål dersom den er konkret forankret i et kommunalt planverk. Dette gjelder særlig for små kommuner som ikke har en egen kulturplan.

Vi mener derfor at kulturplanleggingen bør fastsettes gjennom en egen kommunedelplan for kultur.

Kulturalliansen takker for muligheten til å levere innspill til behandlingen av ny kulturlov. Vi har ønsket oss en tydeligere lov, med bestemmelser som kan etterprøves. Vi hadde også ønsket at kultur ble en lovpålagt oppgave. Forslaget er likevel en forbedring i forhold til eksisterende lovverk. Vi har noen forslag til merknader fra Familie- og kulturkomiteen som kan styrke bestemmelse om kompetanse om og fra frivilligheten, krav til hva planverk skal inneholde og krav om medvirkning fra kulturfeltet.

Forslagets § 2 Armlengdes avstand

I høringsnotat til forslaget som ble lagt fram i 2023 diskuteres prinsippene om armlengdes avstand, og viser gode vurderinger om praktiseringen av dette – når det gjelder kunstfaglig skjønn. Men som regjeringen sier i et annet dokument – Rom for deltakelse, Strategi for kulturfrivilligheten (2023-25):

De fleste offentlig tilskuddsordninger på kulturområdet er innrettet mot enten frivillige eller profesjonelle utøvere. For profesjonelle aktører vil tilskudd være tilgjengelig gjennom for eksempel Norsk kulturfond, fond for lyd og bilde og Statens kunstnerstipend, etter kvalitetsvurderinger av fagfeller med kunst- og kulturfaglig kompetanse. For det frivillige feltet vil tilskudd være tilgjengelig etter mer objektiver kriterier, som medlemsmasse, registrering i frivillighetsregisteret og kvantitative parametre.

Det er viktig å forstå de ulike kriteriene som er viktig for frivilligheten, der inkludering og deltakelse for alle er grunnpilaren. Prinsippet om armlengdes avstand slår fast at politiske vurderinger ikke skal avgjøre om enkelt-tilskudd. Da blir det viktig også å slå fast at det likevel skal gjøres faglige vurderinger. På det profesjonelle kunstfeltet er det naturlig at kunstfaglig kompetanse blir avgjørende. På kulturvernfeltet kreves kompetanse både fra profesjonen og fra de frivillige organisasjonene. På det frivillige kulturfeltet er det derimot kompetanse om selve det frivillige kulturfeltet som må være avgjørende.

Kulturalliansen arbeider for at frivillighetens egen kompetanse verdsettes, slik at for eksempel en regional kulturkrets eller et fordelingsutvalg fra kulturfrivilligheten høres i beslutninger om tilskudds fordeling, respektive regionalt og nasjonalt.

Forslag til tillegg:

• 2a Prinsippet om armlengds avstand

Avgjerder som i hovudsak er baserte på kunstnerisk eller kulturfagleg skjønn, skal treffast av personar eller verksemder med relevant fagkompetanse. På det frivillige kulturfeltet skal avgjerdene byggje på fagkompetanse innen kulturfrivillighet, mellom anna fra organisasjonar i feltet.

Forslagets § 4 Kommunens og fylkeskommunens ansvar

På vegne av det frivillige, organiserte kulturlivet setter vi også pris på at loven krever at hver kommune og fylkeskommune har oversikt over sitt kulturliv og har en plan for hvordan sektorens behov skal vurderes og prioriteres. Vi synes likevel formuleringen er for svake og lite etterprøvbare.

Vi viser til departementets presiseringer av paragraf 4 andre ledd:

Fylkeskommunen og kommunen skal fastsetje overordna mål og strategiar for kulturfeltet. Måla og strategiane skal inngå i planar etter plan- og bygningslova kapittel 8 (Regional plan og planbestemmelse) og kapittel 11 (Kommuneplan). «[M]ål og strategiar» kan omfatte korleis fylkeskommunen eller kommunen vil arbeide for å følgje opp pliktene i lova, inkl. å fremje og leggje til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd (jf. kulturlova § 4), at kulturlivet har føreseielege utviklingskår, profesjonalitet og kvalitet i kulturtilbodet, og tilgang til relevant informasjon (jf. kulturlova § 5). Mål og strategiar kan òg omtale tilhøvet til andre forvaltningsnivå eller nabokommunar, andre sektorar i fylkeskommunen og kommunen og dessutan tilhøvet til private aktørar og frivillig kulturliv.

Andre punktum slår fast at måla og strategiane bør vere eigna til å møte dei utfordringane som er identifisert i den skriftlege oversikta.

Kulturalliansen vil peke på behovet for samarbeid og medvirkning som viktig for at kommunens og fylkeskommunens planarbeid skal være effektivt:

§ 6.Mål og planlegging

Forslag til endringer:

Fylkeskommunen og kommunen skal ha ei skriftleg oversikt over status og utviklingsbehov

på kulturfeltet og fastsetja overordna mål og strategiar for dette feltet i arbeidet med planar etter plan- og bygningslova kapittel 8 og 11. Måla og strategiane bør vera eigna til å møta dei utfordringane. Kulturorganisasjonane er høyringspart som en del av arbeidet med planene.

Eventuelt har vi forslag til merknad fra komiteen, som kan følge loven som en presisering og forutsetning:

Komiteen forutsetter at planer for kultur og kulturarenaer utformes og endres i nær dialog med kulturorganisasjonene. Komiteen forutsetter videre at kommunenes søknader om tilskudd til å gjøre kulturarenaer med egnet for aktiviteten er forankret i en plan for utvikling av kommunens kulturarenaer i forhold til det behovet kommunene har beskrevet.

Med vennlig hilsen

Kjærsti Gangsø                                            Marianne Ween

Styreleder                                                    Daglig leder

Kulturalliansen

Kunst og kultur er ytringer med samfunnsbyggende kraft og grunnleggende for vårt demokrati og samfunn. En av de viktigste forutsetningene for dette er at kunsten og kulturen er fri, og styres på armlengdes avstand fra politikken.

Spekter har i tidligere innspill til Kultur- og likestillingsdepartementet i denne saken, støttet en styrket kulturlov som foreslått, men med enkelte presiseringer.

Spekter viser her til NTOs (Norsk teater- og orkesterforening) innspill til Stortinget. Vi slutter oss til deres merknader til lovforslaget, som gjengis i det følgende:

Til § 1 Føremål

NTO støtter departementets forslag til en presisert formålsbestemmelse med en uttalt henvisning til infrastrukturkravet, jf. Grunnloven § 100 sjette ledd, og en uttalt henvisning til prinsippet om en armlengdes avstand i målformuleringens ordlyd.

Samtidig ber vi om at komiteen i sine merknader presiserer de profesjonelle kunst- og kulturinstitusjonenes rolle som fundamentet i ytringsfrihetens infrastruktur på kunstens og kulturens område, og derav offentlige myndigheters særlige ansvar for å sikre disse institusjonene forutsigbare økonomiske rammer.

Til ny § 2 a Avstand til politiske styresmakter i enkeltsaker

NTO støtter første leddet første og andre punktum som slår fast at: Avgjerder som i hovudsak skal baserast på kunstnarleg eller kulturfagleg skjønn, skal treffast av personar med relevant fagkompetanse. Politiske styresmakter kan ikkje overprøva eller instruera innhaldet i slike avgjerder.

Vi anmoder om at tredje punktum – dette er ikkje til hinder for overordna styring gjennom økonomiske og juridiske rammer og generelle mål – tas ut av selve lovformuleringen, og at denne selvsagte presiseringen kun gis i forarbeidene etter modell av kulturrådsloven.

Videre ber vi om at «enkeltsaker» strykes fra bestemmelsens tittel, slik at den forenkles til Avstand til politiske styresmakter. Det er etter vårt syn viktig for å unngå at ordlyden utilsiktet kan innskrenke tolkningen av bestemmelsen eller avgrense hvilke kunstneriske og kulturfaglige beslutninger som omfattes av armlengdeprinsippet.

Til § 4 nytt andre ledd

Vi støtter intensjonen med en planbestemmelse som er å sikre at kommuner og fylkeskommuner tar det ansvaret de har for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet. Samtidig ber vi komiteen om å understreke at forpliktelsen ikke må medføre unødig byråkrati på bekostning av den frie kunsten, og at armlengdeprinsippet selvsagt må ligge til grunn for planarbeidet.

Norsk teater- og orkesterforening (NTO) støtter en styrking av kulturloven, og vi har tidligere gitt omfattende innspill til lovarbeidet og høringssvar til departementets utkast. Vi er glade for at flere av våre forslag er lyttet grundig til og tatt med i departementets vurderinger både av presisert formålsbestemmelse og lovfesting av armlengdeprinsippet.

Oppsummert har vi følgende konkrete merknader til Kultur- og likestillingsdepartementets forslag:

Til § 1 Føremål

NTO støtter departementets forslag til en presisert formålsbestemmelse med en uttalt henvisning til infrastrukturkravet, jf. Grunnloven § 100 sjette ledd, og en uttalt henvisning til prinsippet om en armlengdes avstand i målformuleringens ordlyd.

Samtidig ber vi om at komiteen i sine merknader presiserer de profesjonelle kunst- kulturinstitusjonenes rolle som fundamentet i ytringsfrihetens infrastruktur på kunstens og kulturens område, og derav offentlige myndigheters særlige ansvar for å sikre disse institusjonene forutsigbare økonomiske rammer.

Til ny § 2 a Avstand til politiske styresmakter i enkeltsaker

NTO støtter første leddet første og andre punktum som slår fast at: Avgjerder som i hovudsak skal baserast på kunstnarleg eller kulturfagleg skjønn, skal treffast av personar med relevant fagkompetanse. Politiske styresmakter kan ikkje overprøva eller instruera innhaldet i slike avgjerder.

Vi anmoder om at tredje punktum – dette er ikkje til hinder for overordna styring gjennom økonomiske og juridiske rammer og generelle mål – tas ut av selve lovformuleringen, og at denne selvsagte presiseringen kun gis i forarbeidene etter modell av kulturrådsloven.

Videre ber vi om at «enkeltsaker» strykes fra bestemmelsens tittel, slik at den forenkles til Avstand til politiske styresmakter. Det er etter vårt syn viktig for å unngå at ordlyden utilsiktet kan innskrenke tolkningen av bestemmelsen eller avgrense hvilke kunstneriske og kulturfaglige beslutninger som omfattes av armlengdeprinsippet.

Til § 4 nytt andre ledd

Vi støtter intensjonen med en planbestemmelse som er å sikre at kommuner og fylkeskommuner tar det ansvaret de har for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet. Samtidig ber vi komiteen om å understreke at forpliktelsen ikke må medføre unødig byråkrati på bekostning av den frie kunsten, og at armlengdeprinsippet selvsagt må ligge til grunn for planarbeidet.

Et utdypende innspill med nærmere begrunnelser er sendt til komiteen per e-post.

KS - høringssvar endringer i kulturloven 

KS er glad for at forslaget som ble lagt frem 01.11.24 er i tråd med KS sine innspill, at loven respekterer at kommuner og fylkeskommuner er selvstendige, demokratisk styrte forvaltningsorgan, samt viderefører rom for lokale og regionale tilpasninger. Både kartlegginger fra Kulturdirektoratet og Telemarksforskning viser at kommunesektoren bruker mest penger på kultur, mer enn staten. Veksten i kulturtilbudet i kommunesektoren har vært høyere enn den generelle veksten i budsjettene. De siste årene er det fylkeskommunene som i størst grad har økt sine kulturbudsjett. Kommunesektoren bidrar også med langt mer enn det som er strengt lovpålagte oppgaver på kulturfeltet. Dette skjer til tross for at tilgjengelige ressurser ikke gjør det mulig å oppfylle alle lovkrav. Dette viser at kommunesektoren over tid velger å prioritere kultur. I tillegg satses det mest på områder som ikke er direkte lovregulert. Sterkere lovstyring er dermed ikke løsningen når vi snakker om å prioritere kultur høyere. Bedre økonomiske rammer for kommunesektoren gjennom frie inntekter er den viktigste forutsetningen for at kommunene fortsatt kan satse på kulturfeltet.

Endringene som er foreslått i formålsparagrafen forankrer ansvaret styresmaktene har på kulturfeltet i «infrastrukturkravet», jf. Grunnlova § 100 sjette ledd, som omhandler å legge til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Dette skal tydeliggjøre at offentlig politikk og offentlige virkemidler på kulturfeltet er sentrale i innsatsen for å legge til rette for ytringsfrihet i samfunnet. Dette er i tråd med også kommunesektorens prioriteringer, og som en politisk programerklæring kan dette bidra til å tydeliggjøre kulturfeltets viktige plass i samfunnsutviklingen.

Ny § 2 a foreslår en todelt lovfesting av prinsippet om armlengdes avstand på kulturfeltet. Dette innebærer at avgjørelser som helt eller i hovedsak blir fattet på bakgrunn av kunstnerisk eller kulturfaglig skjønn skal fattes uavhengig av politiske styresmakter og av personer med relevant fagkompetanse. KS har understreket at hva som må anses som relevant fagkompetanse må vurderes i de ulike tilfellene, og det må være opp til kommunesektoren å vurdere hvordan dette arbeidet skal organiseres. KS er derfor glad for at lovforslaget er i tråd med dette. Ordlyden sikrer også en legitim demokratisk rett til å gi politiske rammer og prioriteringer for kulturpolitikken, uten å gripe inn i kunstnerisk innhold og uttrykk. KS vil her anbefale kommuner og fylkeskommuner å gjøre vurderinger av hvordan man organiserer arbeidet med ulike tiltak, for å sikre at armlengdeprinsippet ivaretas på en god måte. KS minner også om at vi har utarbeidet et eget refleksjonshefte om armlengdeprinsippet som skal bistå kommunesektoren i dette arbeidet, og vi lanserte høsten 2024 fire tilhørende læringsfilmer. KS understreker at armlengdeprinsippet gjelder på samme måte både i staten og i kommunesektoren.

§ 4 nytt andre ledd foreslår at kommunene og fylkeskommunene må ha en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, samt fastsette overordnede mål og strategier. De aller fleste kommuner og fylkeskommuner gjør allerede dette, og det er et viktig grunnlag for å utvikle lokal og regional politikk på kulturfeltet. Kravet om å fastsette overordnede mål og strategier for kulturfeltet vil i forslaget kunne oppfylles gjennom samfunnsdelen i kommuneplanen. Dette har vært et viktig innspill fra KS i arbeidet. Et krav om egne kulturplaner vil ikke i seg selv gi en sterkere prioritering av kulturfeltet. Sektorplaner fungerer i praksis som en oversikt over eget sektorområde, mens ressursmessige prioriteringer blir lagt i overordnet planverk. Det er derfor viktig at også den lokale kulturpolitikken kan forankres her. Det er også viktig å ikke hindre at fag og sektorer blir sett i sammenheng, slik krav om sektorvise planer kan innebære. KS mener at en styrking av kulturfeltets plass i kommunale planer best ivaretas gjennom veiledning og utviklingsarbeid, og ikke gjennom en spesifikk lovregulering. KS lanserte høsten 2024 en rapport som viser til hvordan kulturfeltet påvirker samfunnsutviklingen på en rekke ulike områder, og vi lanserer våren 2025 en veileder i planarbeid på kulturfeltet, som bidrar til nettopp å se kulturfeltet sterkere inn i det kommunale planarbeidet.

Norsk musikkråd takker for muligheten til å gi innspill til behandlingen av ny kulturlov. Kulturloven har i lang tid vært, og er fortsatt, en viktig prioritering for Norsk musikkråd.  

Norsk musikkråd støtter forslagene til endringer i kulturloven og er positive til at loven nå styrkes, men vi etterlyser tydeligere krav. Loven må fastslå kulturlivets rolle lokalt og regionalt og sikre kulturfrivillighetens rett til medvirkning. Likebehandling, etterprøvbarhet og medvirkning må derfor få større plass i loven. Vi må sikre at kulturloven blir et sterkere og mer praktisk verktøy, og loven må derfor være tydeligere og mer konkret for å ha reell betydning både for kulturlivet og for samfunnsutviklingen generelt.

Norsk musikkråd har følgende innspill: 

1. Fylkeskommunal og kommunal planlegging på kulturfeltet 

Kommunene har ulike forutsetninger for å planlegge for kultur. En forutsetning for at kulturloven skal sikre likebehandling, er at kommuner har lik kunnskap om og forståelse av kulturloven og kulturens verdi. Derfor spiller nasjonale krav en viktig rolle. 

Norsk musikkråd støtter kravet til skriftlig oversikt over status og behov og til fastsettelse av mål og strategier for kulturfeltet, men det må stilles mer konkrete krav til form og omfang, så vel som til konsultasjonsprosessen.  

Kulturlivets plass sikres ikke når kommunene kan avgrense kulturplanen til omtale i kommunens samfunnsdel uten konkrete krav til medvirkning fra kulturlivet, og endringene i loven vil ikke nødvendigvis få ønsket effekt for utviklingen av feltet.   

Norsk musikkråd foreslår at: 

• kulturfeltets plass lokalt sikres ved bruk av en langsiktig kommunedelplan, kulturplan eller temaplan for hele kulturlivet 
• komitéen bidrar med følgende presisering i merknad: “Komiteen forutsetter at oversikten over status og utviklingsbehov blir en del av det formelle, kommunale planverket.”  
• komitéen bidrar med følgende presisering i merknad: “Komiteen forutsetter at regjeringen utarbeider retningslinjer for oversikts- og planarbeidet som synliggjør kulturens plass i samfunnet på tvers av politikkområde og at alle, med fokus på marginaliserte grupper, skal høres i utarbeidelsen av oversiktene.”

2. Kulturarenaplan 

Høringsnotatet viser til en rekke bestemmelser i plan- og bygningsloven. Egnede og tilgjengelige lokaler er en av kulturlivets største og viktigste rammebetingelser. Norsk musikkråd ser med bekymring på at regjeringen ikke benytter denne anledningen til å stille krav om plan for kulturbygg før det kan tildeles spillemidler til nye kulturanlegg – etter modell av idrettens anleggsfinansiering. Forskjellige bruksområder og formål krever forskjellig utforming, også på kulturfeltet.  

Kulturloven må aktivt legge til rette for demokratisk bruk av offentlig eide kulturbygg. Det å kunne utøve kulturfrivillighet i egnede og tilgjengelige lokaler, i nærhet til der man bor, er en forutsetning for levende lokalsamfunn hvor alle har mulighet til å delta.  

Norsk musikkråd foreslår at: 

• alle kommuner må ha en plan for tilgjengelige og egnede kulturarenaer tilpasset behovene til deres lokale kulturliv, med konkrete tiltak 
• det må foreligge en plan for kulturbygg før det kan tildeles spillemidler til nye kulturanlegg 
• kulturloven må henvise til kommunens planverk for arenaer og arealbruk, både for rene kulturarenaer, men også for andre arenaer som brukes til kulturytringer, som skoler, grendehus, private aktører mv. 
• det aktivt legges til rette for likebehandling av kulturfrivilligheten i bruk av kommunalt eide kulturbygg, for eksempel ved å gi unntak i kulturhusenes inntjeningskrav 

3. Medvirkning og armlengdes avstand 

Kulturfrivilligheten må aktivt involveres i prosesser som direkte påvirker deres forutsetninger for å utøve sitt samfunnsbidrag. Det er gledelig at behovet for “eit ope og opplyst offentleg ordskifte” understrekes, da en fungerende normgivende kulturlov forutsetter aktivitet og medvirkning fra kulturlivet på alle tre forvaltningsnivå. På den ene siden vil dette kunne positivt forsterke samspillet mellom det offentlige og det frie feltet. Men dersom kulturloven blir for uforpliktende for fylke og kommune, vil det på den andre siden kunne legge et uforholdsmessig stort ansvar på frie kulturaktører for å nå nasjonale mål og internasjonale forpliktelser på feltet. 

Systematiske og demokratiske medvirkningsprosesser er viktig for å sikre treffsikre planer og armlengdes avstand. Dette er spesielt relevant i kulturpolitiske saker som bygging av nye lokaler til kulturformål og diskusjoner rundt rammebetingelser, jf signalene i kulturfrivillighetsstrategien. Kulturfrivillighetens kompetanse må derfor synliggjøres og verdsettes i ny kulturlov. Kulturfrivilligheten spiller en viktig rolle både med tanke på kvalitetssikring og behovsforståelse når kommunen skal planlegge for kultur.  

Norsk musikkråd foreslår at: 

• loven styrkes med krav som forutsetter at det innføres bestemmelser om hvordan innspill fra det lokale og regionale kulturlivet skal høres, behandles og dokumenteres 
• kulturfrivilligheten involveres i utarbeidelse av status og utviklingsbehov i kommunenes kulturplanlegging 

4. Etterprøvbarhet 

Norsk musikkråd ønsker en kulturlov som er effektiv, utgjør en forskjell og som viser at kulturlivet blir tatt på alvor. For at kulturloven skal være reelt forpliktende, uavhengig av hvor i landet og av hvem den følges opp av, må implementeringen og etterlevelse kunne etterprøves. 

Norsk musikkråd foreslår at: 

• kommunene og fylkeskommunene bør hvert fjerde år lage en oversikt over hvordan bestemmelsene i kulturloven er fulgt opp, etter modell av Folkehelseloven. 

 Grepene som Norsk musikkråd foreslår, utgjør den forskjellen som kulturlivet etterspør og sikrer at fylkeskommuner og kommuner tar det ansvaret de har for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet.

Med forslaget til endringer i ny kulturlov signaliserer regjeringen en forventning til fylker og kommuner om å planlegge bedre for kultur. Norsk musikkråd mener likevel at det er behov for en ansvarlig praksis, slik at kulturloven innebærer en reell forskjell og faktisk leder til at kulturlivet involveres i kommunal planlegging. Vi håper Stortingets familie- og kulturkomite vil presisere dette som en forutsetning i lovarbeidet. Alternativet er at forpliktelsene i kulturloven fortsetter å være av mer symbolsk enn reell art. 

Med vennlig hilsen

Lise Gulbransen 
generalsekretær 

Norsk musikkråd 

lise.gulbransen@musikk.no 

99 22 70 89 

Høringsinnspill fra Norsk kulturforum: Prop. 6 L (2024-2025) Endringar i kulturlova (føremål, armlengd og kommunal planlegging).

Norsk Kulturforum (NOKU) er interesse- og kompetanseorganisasjonen for kultursektoren i kommuner og fylkeskommuner over hele landet. Kampen for en forpliktende kulturlov har vært en sentral del av organisasjonens virke siste 20-25 år. NOKU sitt overordnete mål har hele tiden vært at Norge trenger en sterk og etterprøvbar kulturlov for å sikre kunsten og kulturens rolle i samfunnet.

En etterlengtet styrking av loven

NOKU mener det fremlagte lovforslaget er en kraftig styrking av loven. Vi er glade for endringene som foreslås og støtter helhjertet opp om utvidelsen og styrkingen av loven. NOKU er også glad for at regjeringen har fulgt flertallet sine høringsinnspill både når det gjelder armlengdes avstand-prinsippet og infrastrukturkravet. 

Behov for indikatorer for etterprøvbarhet

Imidlertid, og dessverre, har ikke departementet tatt til følge de mange innspillene om behovet for en lovfesting av kulturplaner i kommunene. Regjeringen skriver: «Som det framgår av gjennomgangen av høyringa i pkt. 8.4, er det relativt mange høyringsinstansar som etterlyser strengare eller meir detaljerte krav til planlegginga, særleg i form av eit krav om eigen kommunedelplan for kultur. Departementet føreslår ikkje å stille krav om ein eigen kommunedelplan for kultur, og heller ikkje anna detaljert regulering av planprosessen eller innhaldet i planverket. Departementet viser for det første til at det kan vere store lokale skilnader i føresetnader og behov, og for det andre til omsynet til det kommunale sjølvstyret». 

NOKU anmoder familie- og kulturkomiteens representanter om å merke seg innspillene fra høringsprosessen, hvor en rekke organisasjoner på kulturfeltet har vært samstemte i at det trengs krav om en egen kommunedelplan for kultur (Creo, Norske kulturhus++) , eller egne kommunale kulturplaner eller temaplaner (NOKU, Kulturrom++).

NOKU støtter også innspillet fra Norsk musikkråd og Norsk jazzforum om en egen kulturarenaplan før det kan tildeles spillemidler. NOKU anmoder komiteen om å spille inn at Kulturdepartementet bør utrede et krav om kulturarenaplan før det kan tildeles spillemidler til kulturbygg.

NOKU og flere andre kulturorganisasjoner har argumentert for at kulturloven må ha et krav om etterprøvbarhet etter mønster fra folkehelseloven. Vi anmoder komiteen om å spille inn at Kulturdepartementet bør utvikle indikatorer for etterprøvbarhet, gjerne etter mønster fra folkehelseloven.

I høringsprosessen var det mange kommuner, og med NOKU i front, som pekte på at kultur i mange kommuner blir en salderingspost fordi det ikke er «en lovpålagt tjeneste». Siden kulturloven kom på høring sommeren 2023 har kommuneøkonomien blitt kraftig forverret, og mange kommuner kutter nå kulturbudsjettene drastisk.

Ålesund kommune beskrev situasjonen på følgende måte i høringsprosessen: Kulturloven har til nå vært generell og lite forpliktende, og har ikke fungert som et styringsverktøy for kommunene. Det at loven ikke skulle legge detaljerte føringer for tildeling, prioriteringer eller organiseringen av det offentlige kulturområdet har gjort loven lite funksjonell. Resultatet har vært at kulturfeltet i mange kommuner, herunder Ålesund kommune, har blitt salderingspost og ofte omtalt som «ikke lovpålagt», stikk i strid med lovens hensikt.

NOKU mener det er viktig og riktig slik det nå står i loven, at det presiseres at ansvaret for loven hviler på alle tre forvaltningsnivåer: Det følgjer av førearbeida, jf. Ot.prp. nr. 50 (2006–2007) s. 22, at ein med «offentlege styresmakter» meiner både stat, fylkeskommune og kommune. Desse skal «fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd».

NOKU ber komiteen spille inn for departementet at de bør arbeide for en ansvarliggjøring hos alle tre forvaltningsnivåene om at kultur faktisk er en lovpålagt oppgave. Dette kan løses gjennom et rundskriv eller en forskrift, ref. neste punkt.

Behov for et rundskriv:

Departementet foreslår ingen andre konkrete krav til oversikten enn at den skal være skriftlig. NOKU tror likevel at denne skjerpingen av loven vil føre med seg en positiv effekt lokalt, da kultur i langt større grad må drøftes, løftes, formaliseres og analyseres lokalt. Særlig tror vi at koblingen til plan- og bygningsloven vil være viktig for å styrke kulturens plass i planverket lokalt.

Vi foreslår at familie- og kulturkomiteens representanter kan legge til en merknad til lovforslaget om at det er en klar forventning til at lokal forvaltning vektlegger de nye kravene til kartlegging, status og utviklingsbehov tungt, og at departementet følger opp dette i sitt veiledningsarbeid med en forskrift eller rundskriv til kommunene.

NOKU gjør komiteens representanter oppmerksom på at vi er bekymret for at noen kommuner vil omtale kunst og kultur i generelle og uforpliktende ordelag i samfunnsdelen av sitt planverk, (som er dagens praksis hos enkelte kommuner) og da utgjør skjerpingen av kulturloven ingen særlig forskjell.

Regjeringen skriver følgende: «Som nemnt vil Kultur- og likestillingsdepartementet vurdere å utarbeide rettleiingsmateriell til oversikts- og planarbeidet dersom erfaringane med gjennomføringa av føresegna tilseier det.».

NOKU mener at et godt veiledningsmateriell for kommunene er helt sentralt for å sikre at kartlegging av status og utviklingsbehov for kulturfeltet vektlegges i den lokale forvaltningen. NOKU anmoder komiteen om å spille inn til Kulturdepartementet at det er behovet for et eget Rundskriv som bistår kommunene i tolkningen til de nye kravene til kommuner og fylkeskommuner.

Norske Billedkunstnere (NBK) er en landsdekkende fagorganisasjon for profesjonelle billedkunstnere i Norge, bestående av om lag 3300 medlemmer fordelt på 20 grunnorganisasjoner. NBK har som formål å ivareta billedkunstnernes faglige, ideelle, økonomiske og sosiale rettigheter og interesser. 

INNLEDNING

Den nye kulturloven stadfester prinsippet om armlengdes avstand og loven vil i større grad fungere som et styringsverktøy for oppgave og ansvarsfordelingen mellom de ulike forvaltningsnivåene. Men slik loven er formulert, vil verktøyene ikke bli sterke nok. NBK mener at lovteksten bør være mer forpliktende. 

En tydelig presisering av sammenhengen mellom infrastruktur og ytringsfrihet er svært viktig for det visuelle feltet. Infrastruktur for visuelle kunstnere innebærer helt konkret behov for arbeidsplasser som atelier, verksteder og visningssteder i hele landet. En velfungerende infrastruktur med universell utforming vil også gjøre kunst og kultur tilgjengelig for en større del av befolkningen. 

Av prinsippet om armlengdes avstand nå lovfestes, er av uvurderlig betydning for kunstfeltet. Det er også av stor betydning at ordet «relevant» er tatt inn i lovteksten. Men som en del av Kunstnernettverket støtter vi at det i lovteksten presiseres at oppgaver med kunstfaglige vurderinger skal rullere, slik at en unngår at samme person gjør de kunstfaglige vurderingene i uoverskuelig tid. 

KOMMUNAL PLANLEGGING

NBK mener det er bra at kommuner og fylkeskommuner skal ha en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, men at det ville styrket kultursektoren i kommunene dersom lovteksten hadde vært mer forpliktende. En mer forpliktende formulering i kulturloven § 4, 2. ledd enn departementet endringsforslag vil gi kultursektoren en større tyngde og i møte med kommunens andre ansvarsområder. 

Hva vil det å ha en skriftlig oversikt innebære og i hvilken grad vil denne oversikten faktisk bidra til å utvikle kulturfeltet når lovteksten er lite forpliktende. Det er viktig at det settes krav til den skriftlige oversikten. Det er uklart hvilken verdi en skriftlig oversikt vil ha for kultursektoren i kommunene, da det ikke nødvendigvis ligger noen forpliktelser i en skriftlig oversikt.   

Effekten av lovendringen vil også avhenge av hvor godt  lovens omtalte «oversikt» er forankret i kommunens ledelse og organisasjon, og hvordan den blir implementert og fulgt opp i praksis. 

Høsten 2024 har nok en gang vist oss at den korteste og enkleste vegen til besparelse i kommunenes budsjett er kutt i kulturbudsjettet. Det skjer til stadighet at kultur settes opp mot kommunenes lovpålagte oppgaver. Dette viser at kultursektorene i kommunen kan ha behov for et sterkere rammeverk å jobbe ut ifra.  

En skriftlig oversikt vil lettere utløse regionale og statlige midler til kulturformål, dersom den er konkret forankret i et kommunalt planverk. Dette gjelder særlig for små kommuner som ikke har en egen kulturplan. Vi mener det er viktig å styrke kunstens rolle i samfunnsutviklingen, for eksempel gjennom å inkludere kunstfaglige arbeidsmetoder og fagkunnskap i prosesser for stedsutvikling, folkehelse, læring og innovasjon. 

En kommunedelplan for kultur vil også kunne bidra med nødvendige ressurser og støtte til kunstfeltet. Det er viktig å styrke kunstnernes økonomiske vilkår, for eksempel gjennom bedre honorarer og støtteordninger som tar hensyn til kunstnernes særegne arbeidssituasjon, som for eksempel kan skje gjennom å støtte kunstnerdrevne initiativer og tilrettelegge for fellesverksteder. 

NBK støtter departementets forslag om at kommuner og fylkeskommuner skal ha en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, men vi mener at kulturplanleggingen bør fastsettes gjennom en egen kommunedelplan for kultur. 

Vennlig hilsen

Geir Egil Bergjord
Styreleder i Norske Billedkunstnere

Norges museumsforbund representerer hele bredden i museumslandskapet i Norge uavhengig av eierskap og departementstilknytning. Medlemsinstitusjonene våre bidrar til å bevare og formidle kultur, kulturuttrykk og kulturmiljø over hele landet. De bidrar til kunnskap og opplevelse for barn og unge i og utenfor utdanningssystemet, ulike voksne grupper og turister. Museene er med på å sikre kulturarven og kunnskapen om vår historie for fremtiden slik at den kan formidles for fremtidige generasjoner. Museene er også viktige demokrati- og ytringsinstitusjoner som arbeider for å øke kunnskap om historie og samtid som kan bidra til å øke demokratiske perspektiver og bidra til å styrke ytringsmangfoldet. Freds- og menneskerettssentrenes DEMBRA-satsing og Museumsforbundets Unge kritikere-prosjekt er bare noen eksempler på viktige tiltak i arbeidet med å styrke den kulturelle og demokratiske grunnmuren. Kulturloven er viktig for å sikre dette samfunnsbidraget fra museene i Norge.

Museumsforbundet leverte innspill til et tidligere utkast til endringer i kulturloven i slutten av juni 2023. (Horing-–-utkast-til-endring-i-kulturloven-NMF.pdf) Det er gledelig å se at Kultur- og likestillingsdepartementet har lest innspillene fra denne høringen og har valgt å lytte til flere av Museumsforbundets og andres kommentarer til det første utkastet. Det nye utkastet til endring i loven vil etter vår oppfatning bety en viktig styrking av kulturloven.

Museumsforbundet er tilfreds med at det opprinnelige forslaget om avgrensningen til kunstfeltet og til vern av den kunstneriske ytringsfriheten ikke ble fulgt opp etter innspillene i forrige høring. Det er bra at man ser at det er et reelt behov for lovvern av prinsippet også på andre områder av kulturfeltet, som museumsområdet.

Å tydeliggjøre prinsippet om armlengdes avstand og legge inn krav til kommunal planlegging av ivaretakelse av kulturlovens bestemmelser og kultur generelt er viktigere enn noen gang. Denne høsten har kulturlivet landet over opplevd flere kutt og kuttforslag enn på svært lenge. Alle kuttforslagene har heldigvis ikke blitt vedtatt, men de er en påminnelse om at det er lett å gripe til kutt i kultur når økonomien blir mer anstrengt. Det kan se ut til at mange glemmer at det lenge har ligget forventninger i kulturloven om at alle tre forvaltningsnivåene skal bidra i finansiering av et kulturliv for alle. En lovfesting av prinsippet er viktig, selv om dette ikke følges opp med konkrete sanksjonsmidler ved eventuelle brudd og overtredelser.

Museumsforbundet støtter koblingen av loven til «infrastrukturkravet», jfr. i Grunnlovens § 100, som blir nedfelt i den reviderte § 1 i forslaget til endringer i kulturloven. Det reviderte formålet med loven er etter vårt syn viktig og riktig.

Museumsforbundet støtter også forslaget om et nytt andre ledd i § 4 som understreker at fylkeskommunen og kommunen skal ha skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet og fastsette overordnede mål og strategier for dette feltet i arbeidet med planer etter plan- og bygningslovens kapitler 8 og 11. Det er også viktig at det tydeliggjøres at mål og strategier bør være egnet til å møte de utfordringer som går frem av den skriftlige oversikten. Denne endringen vil kunne bidra til å ansvarliggjøre kommuner og fylkeskommuner og synliggjøre at de har et ansvar for kultur og kulturmiljøer ved at fokuset på kultur øker og i mindre grad blir usynlige slik at det blir lett å kutte ned på ressursene. Om dette er tilstrekkelig til at flere av kommunene får til en mer tydelig   kulturpolitikk med gode planer som kan bidra til å styrke satsingen på kultur er uvisst. Museumsforbundet mener det bør følges opp med evaluering av loven.

I forslaget til ny § 2 mener Museumsforbundet imidlertid at overskriften må justeres ved at i enkeltsaker strykes slik at den lyder: Avstand til politiske styresmakter. I merknadene til lovforslagets § 2a på side 40 mener vi at formuleringen i konkrete saker i slutten av siste setning i første avsnitt også må tas bort. Disse formuleringene vil svekke prinsippet om armlengdes avstand og med det innbyggingen av infrastrukturkravet i loven. Dette mener vi er særlig viktig dersom lovforslaget i §2 a med unntak a. blir vedtatt slik den nå er formulert.

Museumsforbundet påpekte i høringsinnspillet i 2023 at enigheten mellom KUD og Klima- og miljødepartementet om å foreslå et eksplisitt unntak for lovens nedslagsfelt for kulturmiljøfeltet er uheldig. Vi mente og mener det ikke er en prinsipiell forskjell mellom de to departementene i deres utøvelse av kultur- og kulturmiljøpolitikk. Vi understreket at “En slik avgrensing ligger etter Museumsforbundets mening i et skjæringspunkt som ligger nærmere overtramp i forhold til armlengdes avstands-prinsippet en godt styringsskjønn. I dag erfarer for eksempel museer som forvalter kulturmiljøer knyttet til flere forskrifter under Klima- og miljødepartementet/ Riksantikvaren at det gis kortvarige prosjekttilskudd med sterke føringer og svært detaljert rapportering.” Vi gjentar også at Museumsforbundet anser det som like viktig og nødvendig for kulturmiljøfeltet at avgjørelser basert på kulturmiljøfaglig skjønn på samme vis som for kunst og kulturfeltet skal treffast av personer eller verksemder med relevant fagkompetanse. På bakgrunn av dette mener Museumsforbundet at andre ledd kan fjernes fra lovforslaget.

Et slikt unntak mener vi vil svekke armlengdes avstandsprinsippet og vil bidra til å opprettholde kunstige skiller mellom kulturmiljøområdet og museumssektorens arbeid med kulturarv og kulturmiljøer. Mange museer arbeider også med kulturminner og kulturmiljøer som vil kunne stå i et motsetningsforhold til politiske forvaltningsmyndigheters planer og prioriteringer av strategier og økonomi. Museumsforbundet er derfor uenig i departementets argumentasjon om at kulturmiljø ligger utenfor museenes kjerneområder. Vi mener det er viktig at disse oppgavene heller må nærme seg og at man må anerkjenne betydningen av å utvikle tettere og bedre samarbeid i stedet for å øke gapet. I et slikt perspektiv er det viktig å opprettholde armlengdes avstandsprinsippet.

Vi er derfor uenige i forslaget om at det første leddet ikke gjelder «avgjerder basert på kulturmiljøfaglig skjønn, inkludert avgjerder om tildeling av tilskot til tiltak knytta til kulturmiljø, eller til ivaretaking av tradisjonshandverk når tiltaket har samanheng med slike tiltak»

Norske Kunsthåndverkere (NK) arbeider for å styrke kunsthåndverkeres virke og synliggjøre samtidens materialbaserte kunst. Organisasjonen har om lag 1100 medlemmer og er inndelt i syv regioner. NK produserer Årsutstillingen, Temautstillingen og andre formidlingsprosjekter, utgir tidsskriftet Kunsthåndverk, innstiller til statlige stipendordninger og driver politisk påvirkningsarbeid. NK mottar statlig driftstilskudd for formidling og stipendforvaltning. NK eier tre aksjeselskap: Norwegian Crafts og galleriene Format (Oslo) og KRAFT (Bergen).

Vi takker for mulighet til å delta på Stortingets høring om Prop. 6 L (2024–2025) Endringar i kulturlova (føremål, armlengd og kommunal planlegging).

Først og fremst ønsker Norske Kunsthåndverkere (NK) å uttrykke støtte til hovedlinjene i forslaget: at kulturloven forankres i "infrastrukturkravet", jf. Grl. § 100 sjette ledd, at den lovfester armlengdes-prinsippet og at krav til kommunal og fylkeskommunal planlegging på kulturfeltet tydeliggjøres.

Norske Kunsthåndverkere stiller seg bak Kunstnernettverkets høringssvar.

KOMMENTARER TIL §2A

Vi viser til Kunstnernettverkets argumentasjon og forslag til endret lovtekst knyttet til avgrensning av virketid. Dette er viktig for å sikre maktspredning og mangfold, og for at ikke bestemte kunstsyn skal feste seg. Personer som tar avgjørelser basert på kunstnerisk eller kulturfaglig skjønn, bør inneha denne rollen i en begrenset periode. Strukturelt lar dette seg gjøre ved å benytte seg av for eksempel juryer eller komiteer, og hvor en kommuneadministrasjon kan stå for forberedelser og innstillingsarbeid, men ikke ta de kunstfaglige beslutningene.

KOMMENTARER TIL §4

Regjeringen skriver i høringsnotatet følgende (s. 35):

«Undersøkingane [1] viste at berre 36 prosent av kommunane har ein dedikert kulturplan, det vil seie at kultur ikkje berre inngår i til dømes samfunnsdelen i kommuneplanen. Det er særleg små kommunar som ikkje har ein eigen kulturplan. Undersøkinga viste vidare at kommunar som har ein kulturplan, bruker opp mot 25 prosent meir pengar på kultur og idrett (netto driftsutgifter) per innbyggjar enn kommunar som ikkje har dette.»

Dette viser hvor viktig det er at det settes krav til planarbeidet i kommunene på kulturfeltet. Et godt, forpliktende planverk trengs på kommunenivå og vil bidra til å styrke kulturens posisjon i kommune-Norge og befolkningens tilgang på gode kulturopplevelser i hele landet.

Høringsnotatet kommenterer følgende om kommunenes selvstyre (s. 32):

«8.2.3 Kommunelova
Kommunelova §§ 2-1 og 2-2 slår fast at kommunane utøver sjølvstyre innanfor nasjonale rammer,
og at sjølvstyret ikkje skal avgrensast meir enn det som er nødvendig for å nå nasjonale mål.»

NK mener at det er et viktig nasjonalt mål å sikre en god infrastruktur på kulturfeltet, både med hensyn til befolkningens tilgang på kulturopplevelser og til den generelle samfunnsberedskapen i Norge. Derfor mener vi at det er riktig å instruere kommunene, for å sikre et tilstrekkelig planverk og oppfølging av kulturområdet.

NK støtter Kunstnernettverkets forslag om tillegg i lovteksten om krav til en egen kommunedelplan, siden dette er en mer forpliktende form enn en «skriftlig oversikt».

Med vennlig hilsen

Siri Skjerve
Styreleder

[1] På oppdrag frå Norsk kulturforum og Fagforbundet gjennomførte Telemarksforsking i 2019 to undersøkingar om kommunal organisering av kultur og kompetanse blant kulturarbeidarar (TF-rapport nr. 532)

Ideen om å innføre en allmenn kulturlov har vært drøftet i stortingsmeldinger og i andre kulturpolitiske sammenhenger siden starten av 1980-tallet. Like lenge har skiftende regjeringer motsatt seg en forpliktende kulturlov, med henvisning til kommunenes autonomi, handlefrihet og selvstyre. [1]

Gleden i feltet var derfor stor da regjeringen meldte at de ville sende endringer til kulturloven på høring. Erkjennelsen var at loven fra 2007 ikke har fungert som ønsket, som overordnet og generell og med få konkrete krav. Selv om det gjøres mye godt arbeid i kultursektoren, gis det lite oppmerksomhet i planarbeidet en del steder og faren er da at kulturen blir et politikkområde som anses lite nyttig og viktig for samfunnsutviklingen, het det fra KUDs pressemelding i forbindelse med dette. [2]

Motivet for å endre kulturloven nå er blant annet for å gjøre den til et mer praktisk verktøy for kulturpolitikken i alle kommuner og fylkeskommuner. Vil lovendringen som nå ligger til behandling i Stortinget lykkes med det?

I tråd med lovproposisjonen skal kulturloven fortsatt være normgivende og ikke forpliktende. Dette kan man til en viss grad forstå, ettersom et aktivt kulturliv sjelden oppstår som følge av at kommunen vedtar seg til det. Et kulturtilbud kan ikke pålegges i lovverk på samme måte som et opplæringstilbud, da mye av det foregår utenfor offentlig regi. Vi har likevel problemer med å se hvorfor kulturloven kun skal være av en ren normgivende karakter når det kommer til gjennomføringen av den kommunale kulturplanleggingen.

Det vesentlige er likevel at kommunen tar innover seg utbredelsen av eget kulturliv i så stor grad at de ikke går glipp av de mange positive virkninger som kulturlivet har i samfunnsutviklingen, noe det nå finnes en stor mengde empiri for. [3]

Betydningen av en plan

Kartlegginger av NOKU viser at det er kommunene som planlegger for kultur som i størst grad også satser på kulturen. Dette kan sikkert delvis forklares som en årsak-virkning, men det er ikke slik at det er kommunestørrelse eller kommuneøkonomi som først og fremst avgjør om en kommune er en «kulturkommune». Underforstått; kommunene som er klar over kulturens nytte- og egenverdi, er de som i størst grad erkjenner den, planlegger for den og også satser på den i utviklingen av egen kommune.

Til forskjell fra 2007 da Kulturloven tredde i kraft, fryktes nå en trangere kommuneøkonomi med mindre bevilgninger til kulturområdet. Også til forskjell fra kommunens lovpålagte oppgaver er ikke kulturen alltid sammenlignbar når bevilgninger til kunst og kultur skal veies opp mot den øvrige tjenestemiksen.

Et offensivt planverk på vegne av kulturen er i så måte den sikreste måten å begrunne hvorfor – og hvordan – kommunene skal gjøre avveininger i kommunebudsjettene fremover når også kulturområdet kan bli gjenstand for kutt. Dette burde det være kulturloven som la premissene for.

Endringene som nå foreslås for å styrke kommunal planlegging på kulturfeltet er ønsket og positive, men organisasjonene er usikre på om man går langt nok for å oppnå den tilsiktede effekten.

Kravet til en skriftlig oversikt

Organisasjonene er tilfredse med at endringene som nå foreslås vil innebære at kommunen skal ha en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov. Det er selvsagt positivt at kulturaktører med loven i hånd kan be om en plan. Men utover at planen må være skriftlig finnes det få momenter å holde kommunene på noen måte ansvarlige for.

Hvis det kommunale planverket på kulturområdet skal få en slik status som regjeringen forutsetter at den skal, burde regjeringen angitt at de tiltakene man kommer frem til skal fastsettes med samme status som for kommunens øvrige planverk.

Dersom kultur skal med i den offentlige planleggingen må kultur inkluderes i sektorplaner som for barn og unge eller helse og omsorg. Men disse temaene kan også inngå i en egen kulturplan og bør ha sitt utspring fra denne.

De aktørene som gjerne målbærer kulturlivets behov var også opptatt av dette i høringsrunden. [4] Der kom det blant annet til uttrykk en nødvendighet av:

• En egen kommunedelplan for kultur, kulturplan eller temaplan for kultur
• En egen kulturarenaplan før det kan tildeles spillemidler
• En etterprøvbarhet etter mønster fra folkehelseloven

KS har på sin side anført at en styrking av kulturfeltets plass i kommunale planer best ivaretas gjennom veiledning og utviklingsarbeid, mens «sektorvise plankrav bidrar til å svekke den helhetlige, sektorovergripende planleggingen». KS mener videre at en styrking av kulturfeltets plass i kommunale planer best ivaretas gjennom veiledning og utviklingsarbeid, og ikke gjennom en spesifikk lovregulering. Dette har da regjeringen lyttet til i utarbeidelsen av lovproposisjonen.

Loven må følges opp

Arrangørforum stiller seg tvilende til at plikten til bedre kulturplanlegging kan oppfylles gjennom kommuneplanens samfunnsdel, og ser på det som helt nødvendig at regjeringen fastsetter i instruks eller rundskriv hvordan dette skal gjennomføres i praksis. En generell og uforpliktende omtale i kommuneplanens samfunnsdel vil ikke utgjøre noen stor forskjell dagens kulturlov.

Som NOKU også tar opp i sitt høringsnotat er et godt veiledningsmateriell for kommunene helt sentralt for å sikre at kartlegging av status og utviklingsbehov for kulturfeltet vektlegges i den lokale forvaltningen. Regjeringen anfører dette til en viss grad når de omtaler at de skal «vurdere å utarbeide rettleiingsmateriell til oversikts- og planarbeidet dersom erfaringane med gjennomføringa av føresegna tilseier det.»  

Vi oppfatter det som helt på det rene at skal en oppnå en forskjell må en nå frem til kommunenes oppmerksomhet og den enkelte kultursjef må få slippe å måtte kjempe seg frem til en plass rundt bordet. Etter vårt skjønn må dette fordre en skriftlig instruks i form av et rundskriv til loven, hvor de mange gode vurderingene som KUD gav i høringsnotatet og for så vidt i lovproposisjonen blir gjengitt og forklart.

Med forslaget til endringer i ny kulturlov signaliserer regjeringen en forventning til kommunene om å planlegge bedre for kultur. Vi mener likevel at det er behov for å peke på en gjennomføring, slik at kulturloven innebærer en reell forskjell og faktisk leder til at kulturlivet involveres i kommunal planlegging. Alternativet er at forpliktelsene i kulturloven fortsetter å være av mer symbolsk enn reell art.

Arrangørforum anmoder komiteen om følgende:

• Det gis en klar forventning om at en kartlegging av status og utviklingsbehov i kulturfeltet vektlegges tungt og i nær dialog med de aktørene som kulturlivet lokalt består av
• Planer for kultur og kulturarenaer må både utformes og endres i nær dialog med kulturfeltet
• Manglende formkrav til en helhetlig kulturplanlegging må følges opp ved hjelp av en statlig instruks eller rundskriv som angir hvordan kommunene skal gripe dette an
• At lovfesting av armlengdes avstand også taler for at det skal benyttes generelle tilskuddsordninger med kjente tildelingskriterier
• Regjeringen bør utvikle indikatorer for etterprøvbarhet, gjerne etter mønster fra folkehelseloven
• Regjeringen bør utrede et krav om kulturarenaplan før det kan tildeles spillemidler til kulturbygg, etter mønster og modell av plankravet for spillemidler til idrettsanlegg

Arrangørforum er et samarbeidsorgan for musikkorganisasjoner som jobber i arrangørfeltet, herunder: Norske Kulturarrangører, Norsk jazzforum, Klassisk, FolkOrg, Norsk Bluesunion, Norsk viseforum, Norske kulturhus og nyMusikk.

_{[1] NOU 2013:4 – Kulturutredningen 2014, kap 12.4
[2] https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/kulturloven-sendes-pa-horing-i-dag/id2970242/
[3] SØA rapport 34-2024: Kulturfeltets plass i samfunnsutviklingen
[4] Slik som Creo, Norske Kulturhus, NOKU, Kulturrom, Norsk musikkråd, Norsk jazzforum, m.fl.}

Infrastrukturkravet og ytringsfrihet

Norsk bibliotekforening mener det er bra at prinsippet om ytringsfrihet og armlengdes avstand innlemmes i kulturlovens formålsparagraf.

Dette ligger også som et grunnleggende premiss og prinsipp for bibliotekenes kjerneoppgave og funksjon i samfunnet. Folkebibliotekloven slår fast at folkebibliotekene skal være en «arena for offentlig samtale og debatt», og er et konkret sted der disse prinsippene levendegjøres og gjennomføres. Slik det går et ekko fra grunnloven til kulturloven, går det også et ekko til folkebibliotekloven, og vi ønsker å understreke dette slik at det tydeliggjøres i styring av bibliotekene i Norge.

Grunnlovens § 100 som slår fast at ytringsfrihet skal finne sted, omtales ofte som infrastrukturkravet. Ytringsfrihetskommisjonen omtaler bibliotekene som en del av ytringsfrihetens infrastruktur, og peker på statens ansvar for å «utvikle og vedlikeholde det offentlige rom» i sin rapport. Her nevnes også skoler og universiteter. Norsk bibliotekforening vil i den sammenhengen derfor peke på at andre institusjoner som ytringsfrihetskommisjonen peker på, bør omfattes av kulturlovens formålsparagraf, og oppfordrer til å ta dette inn i en forskrift. Dette gjelder blant annet skolebibliotek, og bibliotek på universitet og høgskoler, andre kulturinstitusjoner og organisasjoner. Slik kan prinsippet om armlengdes avstand, uavhengighet og ytringsfrihet, som slått fast i folkebibliotekloven også tydeliggjøres i andre bibliotek. Disse har samme funksjon, men ikke samme tydelige lovfesting som folkebibliotekene. Dette vil styrke bibliotekenes mulighet til å være en solid demokratisk infrastruktur.

Bibliotekene er en av de viktigste kulturarenaene og samtidig en kunnskapsinstitusjon som sikrer tilgang til informasjon. De er dermed også grunnleggende for å bygge demokrati. Biblioteksjefen er «den faglige og administrative leder for kommunens samlede folkebibliotekvirksomhet» (ifølge forskrift), og med en tydeliggjøring av infrastrukturkravet i kulturloven må også biblioteksjefens rolle og ansvar i den kommunale organiseringen tydeliggjøres, og tas inn i forskrift.

Armlengdes avstand

Prinsippet om armlengdes avstand er viktig for å sikre bibliotekenes uavhengighet, slik biblioteksjefen har ansvar for. Folkebibliotekene skal etter lov være en «uavhengig møteplass», og det er derfor avgjørende at nettopp biblioteksjefen har ansvaret for bibliotekenes innhold. Prinsippet om armlengdes avstand er avgjørende for at bibliotekene skal kunne være uavhengige, og at biblioteksjefen får opptre med den myndighet vedkommende er gitt.

Prinsippet om armlengdes avstand må gjelde både innkjøp og innhold av bøker og medier, samt arrangementer og andre aktiviteter. Dette skal ikke være gjenstand for politisk styring, noe kulturlovens formålsparagraf kan være med på å understreke.

Vi opplever imidlertid at rolleforståelse og ansvarsavklaring kan oppleves utfordrende, særlig på mindre steder. Derfor er lovfesting riktig og viktig. Av samme grunn bør det utvikles gode verktøy eller retningslinjer for å støtte og øke kunnskapsnivået. Både blant biblioteksjefer eller andre ledere med ansvar or innhold, samt for politikere.

Kommunal planlegging

Norsk bibliotekforening mener det burde vært krav om lovfesting av kulturplaner, slik også flere av høringsinstansene tok til orde for. Det er lokale variasjoner det kan være god grunn til å ta høyde for, men en lovfesting ville styrket kulturdelen av kommunen, fremfor å svekke den. Det er positivt at kommunene må fastsette mål og strategier, men det er en fare for at dette ender opp som uforpliktende planer. Når dette ikke fastslås i lov, bør en forskrift tydeliggjøre forventninger og avklaringer, og ansvar.

Norges kulturvernforbund takker for muligheten til å komme med innspill til behandlingen av ny kulturlov. 
Vi vet av erfaring at kulturfeltet lett kan nedprioriteres, på alle forvaltningsnivåer, og har derfor sett frem til en sterkere lov på området. Vi hadde ønsket oss at loven ble enda mer forpliktende, aller helst en lovpålagt oppgave. Vi mener det likevel er et godt forslag som er lagt frem, og en klar forbedring av eksisterende lovverk. 

Forslagets § 1 Formål

Kulturvernforbundet støtter det fremlagte forslaget, som er en tydelig markering av kulturpolitikkens forankring i Grunnloven og infrastrukturkravet. 

Vi hadde i tillegg noen kommentarer og forslag, blant annet at relevante konvensjoner for kulturvernfeltet ble lagt til underpunktet om internasjonale konvensjoner. Dette er tatt med i forslaget. 

Forslagets § 2 Armlengdes avstand

Kulturvernforbundet støtter det fremlagte forslaget, inkludert andre ledd som slår fast at den særlige lovreguleringen av armlengdeprinsippet i kulturloven § 2a ikke gjelder for kulturmiljøområdet. 
Vi har lenge etterspurt bedre samordning mellom departementene, og det er gledelig å se at det har vært dialog mellom Kultur- og likestillingsdepartementet og Klima- og miljødepartementet om dette punktet.  

Prinsippet om armlengdes avstand slår fast at politiske vurderinger ikke skal avgjøre om enkelt-tilskudd. Vi mener det er viktig at de som vurderer søknadene om tilskudd fra det frivillige kulturvernet, og fra kulturfrivilligheten generelt, har en god forståelse av organisasjonenes aktiviteter og rolle. Dette er også kommentert av Kulturalliansen, som blant annet påpeker at et fordelingsutvalg fra kulturfrivilligheten kan være nyttig i beslutninger om tilskuddsfordeling nasjonalt og regionalt.

Vi støtter Kulturalliansens forslag til tillegg:
§ 2a Prinsippet om armlengds avstand 
Avgjerder som i hovudsak er baserte på kunstnerisk eller kulturfagleg skjønn, skal treffast av personar eller verksemder med relevant fagkompetanse. På det frivillige kulturfeltet skal avgjerdene byggje på fagkompetanse innen kulturfrivillighet, mellom anna fra organisasjonar i feltet.

Som en oppfølging av dette punktet, viser vi til et eksempel fra vårt felt, som vi har nevnt for komiteen tidligere. Dette dreier seg om kulturvernorganisasjonenes mulighet for å søke om driftsstøtte.  
Driftsstøtten er enormt viktig for organisasjonene, og det er viktig at denne er forutsigbar. For de organisasjonene som mottar driftstøtte i dag, er tilskuddene relativt stabile. Vår erfaring er imidlertid at det er svært vanskelig for nye søkere å komme inn på driftstilskuddsordningen. En endring som har blitt gjort de siste årene, er at søknadsskjemaene ikke lenger er tilgjengelig for alle, men kun for de som har fått støtte fra før av. 

Tilskuddsordningene må bygge på en villet politikk, en rettferdighet ovenfor søkegruppen og adekvat kompetanse om feltet. I tillegg må det være en klar og tydelig ansvarsfordeling departementene mellom. Vi opplever at flere av våre organisasjoner faller mellom stoler eller blir kasteballer mellom departementene, fordi ansvarsfordelingen er uklar eller kompetansen om organisasjonenes arbeid lav. Et nylig eksempel, er fra Foreningen Skipet, som jobber med å dokumentere og bevare norsk skipsfartshistorie. Deres søknad om driftsttøtte ble sendt videre fra Kultur- og likestillingsdepartementet til Klima- og miljødepartementet, begrunnet med at dette handlet om fartøyvern. Dette er feil, da organisasjonen jobber med historie og immateriell kulturarv, som ligger innunder Kultur- og likestillingsdepartementets sektoransvar. 

Vi foreslår at det opprettes en egen pott med driftsmidler til de organisasjonene som står uten tilskudd i dag. Kulturvernforbundet er gjerne med på å vurdere løsninger her, eventuelt at vi forvalter en slik pott selv på vegne av våre medlemmer. Dette vil være i tråd med regjeringens egne ønsker, fremmet i regjeringserklæringen, om at regjeringen vil sørge for at frivillige landsdekkende kulturvernorganisasjoner får grunnstøtte av staten. Det vil også støtte opp under nasjonale mål om økt deltakelse, aktivitet og engasjement. 

Vi viser også til innspill fra Norsk Fyrforening, som er en av våre medlemsorganisasjoner, om at frivillige lag og foreninger som ivaretar statlige kulturminner på statens vegne, må kunne søke om og motta, tilskudd fra statlige støtteordninger på lik linje med alle andre. 

Forslagets § 4 Kommunens og fylkeskommunens ansvar

Kulturvernforbundet mener det er positivt at forslaget innebærer et krav om en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, samt mål og strategier for hvordan dette skal oppfølges. Vi synes likevel formuleringen er for svake, og støtter her NOKU sitt innspill om at kulturplaner må lovfestes. Dette vil bidra til at loven blir et reelt styringsverktøy, som vil kunne etterprøves. 

I tillegg mener vi det er viktig med et samarbeid på tvers av departement og avdelinger om hva man vil oppnå, og hvordan de ulike planene kan inngå i en mer helhetlig politikk. På kulturarvfeltet, er forholdet mellom vern og utvikling viktig å ha med, og hvordan kulturarv kan brukes som en ressurs i samfunnet, med tanke på både sirkulærøkonomi, bærekraft og verdiskaping. Kulturvernorganisasjonene bør være en viktig samarbeidspart på kulturarvfeltet. 

På kulturarvfeltet viser vi også til Riksantikvarens KiK-prosjekt (Kulturminner i kommunene), der kommuner kan søke om tilskudd for å utarbeide planer og kompetansemodeller. Dette er heller ikke forpliktende nok, men har likevel hatt en positiv effekt, og ført til at flere kommuner har utarbeidet kulturminneplaner. Siden kulturarv omfatter både fysiske kulturminner og immateriell kulturarv, mener vi at det bør være en viss samordning av de ulike planene. Videre bør planene legges ut på allmenn høring.    

Med vennlig hilsen

Jørn Holme                                      Toril Skjetne 
Styreleder                                        Generalsekretær
Norges kulturvernforbund              Norges kulturvernforbund

Fagforbundet organiserer over 400 000 arbeidstakere, hvorav om lag 7000 jobber i kommunal, statlig og privat kultursektor. Disse jobber i kulturadministrasjon- og forvaltning, bibliotek, fritidsklubb, kulturhus, kino, museum, kulturskole og scenekunstvirksomheter.
 
Våre innspill til forslaget til revidert kulturlov våren 2023 var: 

• Alle skal ha tilgang til å delta i kulturlivet. Det finnes likevel ikke tilstrekkelig med virkemidler til å sikre at alle lag av befolkningen bruker det offentlige velferdsgodet kultursektoren er. Lovtekstforslaget fra 2023 sørger heller ikke for dette.  
• Armlengdes avstand- prinsippet tas inn i loven. Dette er viktig for Fagforbundet, innholdet i kulturproduksjoner skal ikke styres politisk.
• Et særlig vern for materiell og immateriell kulturarv må ikke svekkes av armlengdes avstand-prinsippet.
• Kravet om kulturplaner i alle kommuner støttes av Fagforbundet.
• Fagforbundet er opptatt av at fritidsklubb må lovfestes i en revidert kulturlov. FNs barnekonvensjons artikkel 31 bør kobles mot den nye lovteksten.

 
Kommentarer til Prop. 6 L (2024-2025)
 
1 Infrastruktur
 
Fagforbundets medlemmer forteller om nedskjæringer på kulturområdet. Det kuttes i hele kommunal sektor, men det er større kutt i kultur og fritid enn i resten av tjenesteapparatet. Når vi vet hvor mye helse, forebygging, livskvalitet og frivillighet vi får ut av de kommunale kronene til kultur, betyr det at kommunenes økonomi er for svak til å ivareta et lokalt kulturliv.

For å verne kultursektoren mot de budsjettkuttene som kommer hvert år har vi ønsket en sterkere kulturlov, og en kulturlov som lovfester fritidsklubb. Samtidig utløser ikke et sterkere lovverk mer midler, og Fagforbundet ønsker at budsjettforhandlingene lokalt skal løses der, med bistand fra partssamarbeidet i kommunene.

Fagforbundets medlemmer ønsker en lovfesting av fritidsklubb. Det er behov for å sikre at barn og unge har et kultur- og fritidstilbud i sitt nærmiljø. Det er også behov for en lovfesting for å knytte fritidsklubbene juridisk sammen med det øvrige tjenesteapparatet. Andre tjenester med lovforankring er nå juridisk forpliktet til å samarbeide tverrfaglig om barn og unge, fritidsklubb «eksisterer ikke» i lovverket og faller dermed utenfor slike samarbeidsstrukturer.

Samtidig mener vi det nye infrastrukturkravet ivaretar intensjonen om myndighetenes ansvar, og at det er klokt å koble det til armlengdes avstand også i denne paragrafen.
Ettersom loven fremdeles ikke stiller noen krav som sikrer at «alle» kan delta i kulturlivet, bør det utarbeides en veileder med oversikt over tilskudd og virkemidler, også i regi av andre enn det offentlige. Det bør også utarbeides en veileder om armlengdes avstand-prinsippet.
  
2 a) Avstand til politiske styresmakter i enkeltsaker
 
Det må være mulig å utforme politiske virkemidler for å sikre bred deltakelse i kulturlivet, eksempelvis. Samtidig må kunsten være fri for politisk styring. Fagforbundet mener den nye paragrafen om armlengdes avstand ivaretar balansen mellom ulike hensyn på en god måte. Det vil bli diskusjoner i kultursektoren om hva som er relevant fagkompetanse, men det vil ikke være hensiktsmessig å definere dette i lovtekst.  

Det er positivt at det ikke gis unntak fra armlengdes avstand-prinsippet for pålegging eller oppmuntring til å markere merkedager.
 
4 om nytt andre ledd
 
Fagforbundet ønsket at alle kommuner skal ha en kulturplan. I 2019 gjennomførte Telemarksforsking en undersøkelse som viser at kommuner som har en kulturplan bruker mer penger på kultur. Den nye paragrafen stiller krav som i praksis vil ha mye av den samme funksjonen som en kulturplan. Den vil trolig dekke behovet og samtidig ta hensyn til lokal tilpasning.

Fagforbundet mener det er vel så viktig at kultur forankres i andre kommunale planer. Vi ønsker imidlertid ikke en svekkelse i forhold til forslaget som foreligger.