Trygghet, fellesskap og verdighet - Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I - en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling

Fagforbundets innspill til Stortingsmelding 5, Trygghet, fellesskap og verdighet.
Fagforbundet gir honnør til regjeringen og dens søkelys på å bedre levekårene for alle rusavhengige. En reform som setter søkelys på sosial ulikhet, menneskerettigheter, samt å fjerne stigma. Overordnet sett er dette både innsatsområder og tiltak som Fagforbundet kan stille seg bak.
Kapittel 5 – Fremme kunnskapsbasert forbyggende innsats
Regjeringen beskriver godt viktigheten av et kunnskapsbasert forebyggende arbeid. Fagforbundet har en bred tilnærming til forbyggende arbeid i kommunene, og vi er glade for at også stortingsmeldingen omtaler helheten i de kommunale tjenestene. Særlig er dette relevant inn i det forebyggende arbeidet mot barn og unge. Regjeringen trekker frem skolen og laget rundt elevene som et særlig relevant område. Fagforbundet er enige i at skolen spiller en viktig rolle i det rusforebyggende arbeidet, samt å avdekke elever som har utfordringer med rus og i behov av hjelp. Alle arenaer, med organisert aktivitet, hvor barn og unge ferdes må anses for å være en del av et forebyggende arbeid. Fagforbundet vil trekke frem viktigheten av tilstrekkelig bemanning, hele og faste stillinger, samt kompetanse om rus, som viktige elementer å ha på plass for å lykkes med forebyggende innsats.
Kapittel 7 – Tjenestetilbud i kommunene
Fagforbundet støtter regjeringens søkelys på særlig sårbare grupper som barn unge. Fagforbundet ser positivt på regjeringens forslag om å styrke samarbeidet mellom barnevern og helseforetak og kommunal helse- og omsorgstjeneste. Fagforbundet opplever det som vanskelig å se at det forebyggende arbeidet i kommunene vil bli prioritert. Det er nødvendig at økonomien styrkes, både i kommunesektoren, samt innenfor spesialisthelsetjenesten for å kunne nå målene. Når kommunen pålegges et større ansvar og får tildelt flere oppgaver, blir kommuneøkonomien helt avgjørende for om tiltakene blir gode nok. Slik Fagforbundet kjenner kommune- og regionstrukturene, vet vi at dette vil variere fra kommune til kommune. Noen kommuner vil lett kunne rekruttere riktig kompetanse og de vil ha flere instanser å samarbeide med. Fagforbundet vet at en slik gjennomføring vil bli lettere i de større kommunene. Muligheter og valg av prioriteringer vil ligge til grunn, med tanke på kommuneøkonomien i sin helhet. For at regjeringens helhetlige perspektiv på ettervern, sosialt perspektiv, bolig, nettverk og aktiviteter skal gjennomføres på en god måte, må kommunene rustes for å ta imot det spekter av rusmiddelavhengige som er i behov av kommunens tjenester.
Kapittel 9 - Spesialisthelsetjenester
Reformen viser et ønske om å sikre rusavhengige verdig hjelp og oppfølging fra de instanser de mottar bistand fra. Det er nødvendig med en rusreform som bidrar til å sikre et godt behandlings- og oppfølgingstilbud. Likevel melder våre tillitsvalgte om at den økte satsingen på TSB-plasser uteblir, og at tilbudene heller bygges ned. Det vises her til Helse Sør-Øst, og Fagforbundet ser med bekymring på at Helse Midt skal i gang med anbudsprosess på TSB plasser i 2025, samtidig som de nå legger ned behandlingsplasser på grunn av økonomi. Regjeringen ønsker å videreutvikle handlingsrommet i anskaffelsesregelverket, for å prioritere ideelle tjenesteytere og sikre langsiktige avtaler som er basert på kvalitet, samtidig som anbudsrunden i Helse Sør-Øst vektet økonomi over kvalitet. Det oppleves som om det er lite samsvar mellom regjeringens satsing på en rusreform, parallelt med at gode institusjoner legges ned. Alle tilstander lar seg ikke behandle poliklinisk. Noen vil ha behov for langvarige behandlingsopphold. Da må det være plass til dem, slik at deres tilstand ikke forverres eller at de opplever å bli «svingdørs-pasienter».
Kapittel 10 – Personell, kompetanse og kunnskap
Fagforbundet støtter regjeringens forslag om å bidra til at personell har relevant, tilstrekkelig og oppdatert kompetanse om rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk. Det vil være et behov for en systematisk kompetanseutvikling, som omfatter alle ansatte. Det vil kunne bidra til at personalet blir tryggere i jobben sin, samt at rusavhengige vil møtes med kompetent personale. Den viktigste ressursen i helsetjenesten er fagfolkene våre. Helsepersonellkommisjonen peker på flere utfordringer som vil gjøre seg gjeldende i årene som kommer, og det er viktig at helsetjenesten er godt rustet til møte disse. Regjeringen peker på flere tiltak som allerede er igangsatt og som Fagforbundet støtter; herunder systematisk arbeid med oppgavedeling, tillitsreform, og et fagarbeiderløft. Vi er svært glade for at regjeringen er så tydelige på at det skal satses på fagarbeideren. Fagforbundet støtter regjeringens syn på erfaringskonsulenter, som en brobygger mellom fagfolk og brukere. Vi er også glade for at regjeringen satser på høyere yrkesfaglig utdanning gjennom fagskolene.

Vedr. Meld. St. 5 (2024-2025)

Høringsutspill fra: FMR: Fellesskap-Menneskeverd-Rusfrihet

Vi takker for mulighet til å gi innspill. Vi finner meldingen som en god gjengivelse av mye av det som gjøres og som bør gjøres innenfor helsesporet. Vi vil derfor konsentrere oss om å peke på noen områder hvor tiltak kan konkretiseres.

Forbud mot bruk av narkotika

Både i Hurdalsplattformen og i andre dokumenter er Regjeringens standpunkt mot avkriminalisering av narkotika blitt bekreftet. På denne bakgrunnen må det forutsettes at forbudet mot bruk og tilknytning til narkotika ligger fast.

I Meld. St. 5 (2024-2025) heter det: «Det er et mål for regjeringen at ingen barn og unge begynner å bruke narkotika».

Dette målet er det lett å være enig i, men hva med de barn og unge som allerede bruker narkotika, enten sporadisk eller regelmessig? Hvordan skal forbudet mot narkotika gjelde disse? Det kan stilles forskjellige krav og tilnærminger til disse, men et rimelig mål må være at narkotikabruken opphører. Tidlig i brukerkarrieren kan det være lettere å snu om til en narkotikafri tilværelse. I samarbeid mellom politi, kommunale helseinstanser og skole og, i forståelse med den unge selv og foreldrene, vil det i de fleste tilfeller være mulig å sette grenser mot videre narkotikabruk. Men det må være et krav om fortsatt rusfrihet.

De kommunale rådgivningsenhetene i russaker må kunne vurdere i hvert enkelt tilfelle om den aktuelle personen som er funnet å ha brukt eller hatt befatning med narkotika har behov for ytterligere oppfølging fra kommunens side for å oppfylle kravet om rusfrihet, eller om vedkommende også trenger samtaler eller andre tiltak fra f.eks. helsesykepleier, psykolog, fastlege, eller sosialfaglig bistand med problemer med avhengighet, eller problemer knyttet til psykisk helse, skolegang, hjemmeforhold e.l. I alvorlige tilfeller av avhengighet, eller av annen somatisk eller psykisk lidelse vil også henvisning fra rådgivningsenheten til, eller samarbeid med spesialisthelsetjenesten kunne være aktuelt.

Forutsetningen er at en rådgivningsenhet eller annen tverrfaglig hjelpeinstans finnes i kommunen, som kan ivareta disse hjelpe- og oppfølgingsbehovene. I påvente av at en tverrfaglig rådgivningsenhet blir opprettet i alle kommuner, bør oppgaven med å ta imot ungdommer som blir avdekket av politiet eller oppsøkende tjenester for narkotikabruk, eller som henvender seg av eget initiativ, må finne forankring i en av de eksisterende tjenestene som finnes i alle kommuner. Stavanger kommune har funnet en god løsning på oppgaven med rådgivningsenhet, mens i mindre kommuner kan kanskje interkommunalt samarbeid bidra til å løse oppgavene. Det tidligere TIUR-prosjektet i Ringsaker kommune hadde også en god organisering rundt sine ungdommer, selv om prosjektet etter diskusjonen om Solberg-regjeringens rusreform fikk en noe endret funksjon, hvor avdekking gjennom politiet fikk mindre oppmerksomhet.

Det kan diskuteres om ruskontrakter bør inngås som en avtale mellom den unge og politiet, eller som en avtale direkte med rådgivningsenheten/kommunen. Men eventuelle prøver for kontroll av rusfrihet har både et kontrollformål i forhold til rusfrihet, men også et helseformål, for å vurdere om de tiltak som er gjort overfor hver enkelt ungdom er tilstrekkelige, eller om de bør forsterkes med nye hjelpetiltak. Det er derfor nødvendig med oppmøte over flere ganger, både for at rådgivningsenheten skal kunne kartlegge den enkelte ungdoms behov, og for at man skal kunne bygge opp et tverrfaglig nettverk, en kontaktgruppe rundt hver enkelt ungdom som er i behov av det. I dette nettverket bruker man de ressurspersoner som er tilgjengelige i kommunen.

Rådgivningsenheten har også fått i oppgave å utøve en kontrollfunksjon (tidligere «ruskontrakter») overfor ungdommene som får påtaleunnlatelse via politiet. Vi mener at kartlegging av hjelpebehovet er det viktigste, men at urin- eller spyttprøver kan være en viktig indikasjon på om hjelpebehovet overfor hver enkelt ungdom er tilstrekkelig ivaretatt, eller om ytterligere ressurser må brukes.

Dersom en person har vært inne til samtale eller behandling hos rådgivningsenheten, vil vedkommende ha et pålegg om å holde seg borte fra narkotika. Hvis hen blir avdekket av politiet for narkotikabruk på nytt, vil det være naturlig at rådgivningsenheten må ta imot vedkommende på nytt. Målet må være at rusfrihet oppnås.

Enkelte har hevdet at ruskontrakter ikke har dokumentert effekt. I alle fall for de yngste, narkotikabrukere under 18 år, er det vist at påtaleunnlatelse på vilkår av f.eks. en 6 måneders ruskontrakt har en langt sterkere effekt i form av oppnådd rusfrihet og lavere tilbakefall enn en bot fra politiet. Se f.eks. «Forebygging av fremtidig kriminalitet hos unge narkotikalovbrytere»   

6 måneders oppfølgingstid eller lengre er det f.eks. TIUR-prosjektet anbefaler for å kunne oppnå gode relasjoner og oppfølging av ungdommene.

Vi vil for øvrig bemerke at konfliktrådet innen kriminalomsorgen også har bygd opp ordningene rundt ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging og med kontaktgrupper rundt hver enkelt ungdom. De etterlyser bedre samarbeid med kommunens apparat om sine ungdommer. FMR tror at kontaktgruppe-prinsippet også kan anvendes innenfor rådgivningsenhetene for russaker.

Overdoser

Antallet overdoser i Norge er nå på høyde med toppen av heroinepidemien på begynnelsen av 2000-tallet. Mens det har lykkes å bringe heroinoverdosedødsfallene et stykke nedover, et det andre opioider som nå forårsaker en økning i dødsfallene. Mange inntreffer hos mennesker som har fått forskrevet opioider som lindring mot smerter. Men nye potente stoffer kommer også inn på markedet, som nitazener, som har forårsaket flere dødsfall de to siste årene.  Vi støtter derfor en opprustning av analysekapasiteten ved sykehus og laboratorier, for å kunne varsle når nye eller ekstra sterke stoffer er i omløp.

• - Vi støtter fortsatt en satsning på utdeling av nalokson til alle kommuner, til leger, feltarbeidere, og annet helsepersonell, og til kjente opioidbrukere.
• - Vi må stramme inn forskrivningspraksis når det gjelder smertestillende medikamenter, og informere om ikke-medikamentelle metoder for å lindre smerter.
• - Regjeringen må forhandle med produsenten av langtidsvirkende naltrekson, en opioidantogonist, for å få tilgang til medikamentet i Norge.

 Alkohol

 Vi vil spesielt berømme Regjeringen for også å omtale alkoholen som den største og viktigste forebyggingsoppgaven.

Norge har tilsluttet seg WHOs mål om å redusere totalforbruket av alkohol med 20 prosent innen 2030, sammenlignet med forbruket i 2010. Vi oppfordrer Regjeringen til å medvirke til at dette målet blir tatt inn i den forlengede nasjonale alkoholstrategien, og bidra til å holde alkoholforbruket nede eller redusere det:

• - Stramme inn skjult alkoholreklame gjennom sosiale medier
• - Fortsatt forbud mot sterkere øl enn 4,7 volumprosent i dagligvarebutikkene
• - Fortsatt forbud mot drikking på offentlige steder hvor publikum ferdes
• - Innskrenke skjenketiden med 1 time på restauranter og kafeer for å redusere utelivsvold
• - Innføre forbud mot alkoholskjenking i handelsbedrifter som frisørsalonger, sykkelverksteder og møbelforretninger. som det ikke er naturlig å forbinde med skjenking
• - En lovendring som forplikter skjenkebedrifter til å tilby likeverdige alkoholfrie alternativer til alkoholholdig øl og vin

Det henvises i meldingen til de tradisjonell regulatoriske virkemidlene og hevdes at «I Norge er en stor del av gevinsten allerede tatt ut gjennom den gjeldende alkoholpolitikken». FMR tror det kan gjøres mer, både på tilgjengelighets- og holdningssiden.

Med vennlig hilsen
FMR: Fellesskap-Menneskeverd-Rusfrihet

Magne Richardsen
daglig leder

Det er svært positivt at personer med utviklingshemming eller borderline utviklingshemming nevnes spesielt som en sårbar gruppe i meldingen. Det anerkjenner deres særlige behov for tilpasset hjelp, oppfølging og behandling. Historisk sett har denne gruppen vært lite synlig, systematisk diskriminert og i mindre grad enn andre fått oppfylt sine rettigheter. At deres behov løftes frem, er et viktig steg mot likeverd og bedre tjenester.

En betydelig andel personer med rusutfordringer har også kognitive utfordringer, noe som må tas hensyn til i forebygging, kartlegging, behandling og ettervern. Tilpassede tiltak og metoder er nødvendige for å sikre at personer med utviklingshemming eller borderline utviklingshemming får likeverdig tilgang til tjenester.

Forebyggings- og behandlingsreformen

Reformen tar utgangspunkt i seks innsatsområder. Innenfor alle innsatsområdene bør det legges vekt på å styrke kompetanse om kognitive utfordringer, og tilrettelegge for pasientenes kognitive fungering.

Behandling

For å sikre et tilpasset og inkluderende behandlingstilbud er det behov for:

• Differensierte kartleggings- og samtaleverktøy: Metoder som er tilpasset pasientenes kognitive nivå.
• Screening: Kartlegging av funksjonsnivå ved oppstart av behandling for å avdekke utviklingshemming eller borderline utviklingshemming.
• Tilrettelagt behandling: Behandlingsprogrammer som sikrer at pasientene blir en del av behandlingsfellesskapet.
• Tilpassede behandlingsforløp: Utvikling av både individuelle og gruppebaserte tilbud, inkludert polikliniske tjenester.
• Gode rutiner for tverrfaglig og tverrprofesjonelt samarbeid. Koordinering mellom ulike faggrupper og tjenester for å sikre helhetlig oppfølging som ivaretar pasientenes behov på en systematisk og effektiv måte.

Tjenester for personer med utviklingshemming

Personer med utviklingshemming får ofte bistand fra tjenester for utviklingshemming. Disse tjenestene kan mangle kompetanse om rus, rusutfordringer og rusbehandling. Det er behov for:

• Opplæring av ansatte i hvordan snakke om rus, rusmidler og risiko.
• Utvikling av metoder for å avdekke rusproblemer.
• Rutiner for henvisning til rusbehandling fra tjenester for utviklingshemmede.

Forebygging av problematisk rusbruk

Tidlig intervensjon og tilpasset forebygging er avgjørende. Forebyggingstiltak bør:

• Forebygging av rusproblemer bør starte tidlig, med fokus på å skape et inkluderende læringsmiljø i skolen, som fremmer sosial tilhørighet og mestring.
• Gi økt kunnskap og forståelse i eksisterende forebyggende tiltak, gjennom å gi ansatte i tiltak som utekontakter og fritidsklubber opplæring i hvordan oppfølging kan tilpasses for å imøtekomme behov hos personer med utviklingshemming/borderline utviklingshemming på en best mulig måte.
• Personer med utviklingshemming/borderline utviklingshemming er særlig sårbare for å falle utenfor for arbeidslivet. Økt integrering i arbeidslivet er god forebygging av rusproblematikk.

• Gi personer med utviklingshemming/borderline utviklingshemming kunnskap og handlingsberedskap for å ta selvstendige valg og beskytte seg mot fare og skade. Bl.a ved å utvikle interaktive metoder som filmer, apper og benytte likepersonsarbeid.

Behov for forskning og samarbeid

Eksisterende forskning viser at rusproblemer blant personer med utviklingshemming eller borderline utviklingshemming er en betydelig utfordring. For å sikre bedre tjenester og tiltak må det satses på:

• Utvikling av nasjonale standarder for kartleggingsverktøy og behandlingsmetoder.
• Styrket samhandling mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
• Prosess- og effekt-evaluering av tiltak.

Konklusjon

Rusbruk blant personer med utviklingshemming eller borderline utviklingshemming er et alvorlig samfunnsproblem. Tilpassede tjenester og metoder, kombinert med økt forskning og kompetanseutvikling, er nødvendige for å møte behovene til denne sårbare gruppen.

Regjeringen har annonsert at de vil sette ned et utvalg som skal se nærmere på det faglige grunnlaget for rusbehandling. Det er avgjørende at kompetanse om personer med utviklingshemming/ borderline utviklingshemming inkluderes i arbeidet, for å sikre at deres behov blir ivaretatt i fremtidige behandlingsmodeller.

NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus (SPoR) takker for muligheten til å komme med innspill. SPoR representerer sykepleiere og spesialsykepleiere innen fagfeltet psykisk helse, rus og avhengighet, som strekker seg fra barn og unge til voksne og eldre innen både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Sykepleiere og spesialsykepleiere er den største faggruppen i både psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert behandling og i kommunale psykisk helse- og rustjenester

Overordnede betraktninger

Meldingen representerer et viktig steg mot en mer helhetlig og verdig tilnærming og bedre helsehjelp til mennesker med rusmiddelproblematikk i Norge. Fokus på menneskerettigheter, skadereduksjon og en integrert helse- og velferdspolitikk er i tråd med sykepleiefaglige etiske prinsipper om respekt for individets verdighet og rett til likeverdige helsetjenester. Vi ønsker å understreke behovet for konkretisering av tiltak, spesielt med tanke på implementering og finansiering, for å sikre at de overordnede målene kan realiseres i praksis.

Styrker i meldingen

1. Helhetlig tilnærming

   - Vi verdsetter at regjeringen erkjenner sammenhengen mellom rusmiddelproblemer, sosial ulikhet og helseutfordringer. Å integrere forebygging, behandling og oppfølging i ordinære helsetjenester er et viktig prinsipp for å utjevne sosiale forskjeller og sosial ulikhet i helse. Dette samsvarer med sykepleiens pasientsentrerte tilnærming, som bidrar til å skape tillit og relasjon. Vi anerkjenner at likebehandling og retten til god helse og livskvalitet er beskrevet som et innsatsområde og hovedgrep, og at det skal etableres en handlingsplan mot stigmatisering.

1. Skadereduksjon, overdoseforebygging og brukernær tilnærming

   - SPoR imøteser en ikke tidsavgrenset handlingsplan for å forebygge overdoser, der blant annet skadereduksjonstiltak som brukerrom, utdeling av brukerutstyr og lavterskeltilbud adresserer de akutte behovene. Tiltakene er i tråd med sykepleierens rolle som tilrettelegger for trygghet og verdighet.

SPoR anerkjenner at regjeringen ser hvordan brukerrom utgjør et viktig skadereduserende tilbud der de finnes, og har satt i gang et arbeid med endringer i brukerromsloven og -forskriften med sikte på å gjøre det lettere for kommuner med behov å etablere slike ordninger.

SPoR støtter en beredskapstankegang også på rusfeltet, da det er grunn til bekymring for at høypotente rusmidler kan få en større andel av markedet, og tilgangen på heroin blir mindre, som aktualiserer behovet for tilgang til skadereduserende tiltak, løpende monitorering av rusmiddelsituasjonen, der også brukerrom vil kunne spille en avgjørende rolle, i tillegg ser vi behovet for rusmiddel analysetjenester for å sikre at den enkelte har bedre muligheter for å ta kunnskapsbaserte valg for seg, som igjen er overdoseforebyggende.

1. Kompetanse og kunnskapsutvikling

   - Meldingen legger vekt på behovet for økt kompetanse i helse- og omsorgstjenesten. Dette er avgjørende for å redusere stigma og sikre kvalitet i tjenestetilbudet.

SPoR anerkjenner at regjeringen legger til grunn et normaliseringsperspektiv der rusmiddellidelser prinsipielt skal betraktes og behandles på samme måte som andre lidelser for å bidra til mer likeverdige og tilgjengelige helsetjenester som møter behovene til personer med rusmiddelproblemer.

Utfordringer og forbedringsforslag

1. Implementering og ressurser

   - Reformens suksess avhenger av tilstrekkelige ressurser til helse- og omsorgstjenestene. Dette inkluderer bemanning, opplæring og tilgang til spesialiserte tilbud.

   - Vi anbefaler at det utarbeides en konkret handlingsplan med tidsfrister og ansvarsfordeling.

   - For å styrke gjennomføringsevnen foreslår vi en forpliktende oppfølgingsplan med tydelige ansvarsområder for både statlige og kommunale aktører, som evalueres årlig, hvor det sikres økonomiske midler til å gjennomføre tiltakene.

1. Forebygging og tidlig innsats

   - Meldingen omtaler behovet for tverrsektorielt forebyggende arbeid, men konkrete tiltak mangler. Tidlig forebygging og tidlig innsats har positive ringvirkninger i et samfunnsøkonomisk perspektiv, og  sykepleiere spiller en viktig rolle i å identifisere risikofaktorer tidlig fordi de er til stede hele livsløpet gjennom helsetjenesten, og må derfor inkluderes aktivt i forebyggingsprogrammer.  

- Vi anbefaler at regjeringen styrker tidlig innsats ved å gi helsepersonell, inkludert sykepleiere, verktøy og opplæring for å oppdage og adressere rusmiddelproblematikk på et tidlig stadium.

1. Fokus på psykisk helse og somatisk helse

   - Mange med rusmiddelproblemer har sammensatte behov som inkluderer psykiske lidelser, og somatiske helsetilstander. Det er derfor avgjørende å sikre likeverdig behandling av psykisk helse, rusmiddelproblematikk og somatisk helse. Vi foreslår at meldingen konkretiserer tiltak for bedre integrerte tjenester innen psykisk helse, rusbehandling og somatisk helse. Kompetanse om rus og psykisk helse må sikres i de somatiske helsetjenestene, såvel som somatisk kompetanse i psykisk helse- og rustjenester.

1. Pasientperspektiv og medvirkning

   - Brukermedvirkning er omtalt, men vi savner en mer eksplisitt plan for hvordan dette skal gjennomføres i praksis, samt en tydeliggjøring av støtte til og bruk av pårørendekompetanse. Vi anbefaler at arbeidet med nasjonale retningslinjer for å styrke brukernes og pårørendes rolle og reell påvirkning i utvikling og evaluering av tjenester, styrkes og sikres implementering.

Konkrete anbefalinger

1. Tiltak for økt sykepleierkompetanse

   - Opplæring i rusmiddelhåndtering og skadereduksjon i grunn- og masterutdanning for sykepleiere og andre helsearbeidere styrkes. Ny master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet er det eneste forskriftfestede masterprogrammet med integrering av psykisk helse, rus og avhengighet i utdanningen, i tillegg er somatisk samsykelighet sterkt vektet. Vi mener det er på høy tid å iverksette spesialistgodkjenning for denne utdanningen som også er foreslått i reformen.

   - Opprett flere stillinger for erfaringskonsulenter som kan samarbeide om brukerrettede tiltak.

1. Styrket lavterskeltilbud

   - Etablere og lovfeste lavterskel psykisk helse- og rustilbud i kommunene, med sykepleiere som en sentral del av teamene. Dette sikrer tilgjengelighet og kvalitet i tjenester til personer med rusmiddelproblemer.

1. Prioriter psykisk helse i rusfeltet

   - Sikre at alle tiltak inkluderer en helhetlig tilnærming til psykisk helse, og utarbeide spesifikke krav til integrert behandling. Meldingen bør inkludere krav til at alle helseforetak utvikler integrerte tjenester som kombinerer rusbehandling med psykisk og somatisk helsehjelp, med spesielt fokus på å redusere ventetider.

1. Forpliktende samhandlingsmodeller

- Fragmentering mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester er en vedvarende utfordring. Vi anbefaler sterkere tiltak for å styrke samhandlingen, inkludert digitale løsninger for informasjonsdeling og mer systematisk bruk av koordinerende enheter. FACT-team er gode eksempler på slik samhandling.

   - Utvikle standardiserte modeller for samarbeid mellom kommuner og helseforetak, med tydelig ansvarsfordeling og insentiver for samarbeid.

Avsluttende bemerkninger

Vi anerkjenner regjeringens ambisjon om å skape trygghet, fellesskap og verdighet i rusmiddelfeltet. For å lykkes er det avgjørende at helsepersonell, inkludert sykepleiere, gis verktøyene og ressursene de trenger for å utføre sitt arbeid. Vi støtter hovedtrekkene i meldingen og ser frem til å bidra til implementeringen, Samtidig som vi er bekymret for underfinansiering av tjenestene, knallharde økonomiske prioriteringer og at ambisjonene med anti-stigma og styrkede menneskerettigheter kan bli slått i hjel når meldingens del 2 lanseres. 

Oslo 16.12.24

Med vennlig hilsen

Espen Gade Rolland

Leder

NSFs Faggruppe innen psykisk helse og rus

Til: Stortingets Helse- og omsorgskomité  

Fra: Akan kompetansesenter v/direktør Elisabeth Ege 

Dato: 17.12.24 

St. meld 5 Trygghet, fellesskap og verdighet - Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet, del I – Akan kompetansesenters høringsinnspill 

I arbeidslivet møtes majoriteten av den unge voksne og voksne befolkningen. Her er det rutiner, tydelige roller og ansvar, som gjør det mulig å fange opp negativ utvikling på et tidlig tidspunkt, forutsatt bevissthet og kunnskap. Arbeidstilhørighet bidrar til struktur, verdighet og sosial tilhørighet. 

Forebygging av problematisk bruk i arbeidslivet lønner seg; fremmer enkeltmenneskers livskvalitet, øker nærværet på arbeidsplassen og sparer samfunnet for helse- og velferdsutgifter. I tillegg bidrar forebygging til å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller. 

Vi er derfor glade for at regjeringen i kapittel 5 spesielt omtaler forebygging på arbeidsplassen og trepartssamarbeidet Akan kompetansesenter, og at de vil komme tidligere inn med god hjelp og oppfølging. Vi støtter regjeringen i å legge kunnskapsbasert praksis til grunn for forebyggende innsatser. Akan-modellen¹ er både velprøvd og kunnskapsbasert².  

Videre støtter vi tiltaket om å fremme bedre samordning og koordinering av de ulike sektorene og aktørene som er involvert i det rusmiddelforebyggende arbeidet.  Det er helt i tråd med måten vi i kompetansesenteret jobber og vår anbefaling.  

I arbeidslivet finner vi mange pårørende, og det er derfor bra at regjeringen vil tilrettelegge for mer familie- og pårørendeorientert tilnærming.  

Med bakgrunn i at flere av tiltakene i meldingen er meget konkrete, og troen på at konkrete tiltak er lettere å gjennomføre, spiller vi inn tre konkrete tiltak, alle knyttet til kapittel 5 – Fremme kunnskapsbasert forebyggende innsats.  

1. Innspill til konkrete tiltak 

Nytt tiltak 1: Regjeringen vil øke arbeidslivets kjennskap til den kunnskapsbaserte Akan-modellen, herunder følge opp tiltak rettet mot arbeidslivet i Nasjonal alkoholstrategi.   

Nytt tiltak 2: Regjeringen vil be Arbeids- og inkluderingsdepartementets underliggende enheter STAMI, NAV Arbeidslivssentre og Arbeidstilsynet, om å samarbeide tettere med Akan kompetansesenter, slik at flere virksomheter får økt kunnskap og bevissthet om forebyggende arbeid. 

Nytt underpunkt til Regjeringen vil fremme bedre samordning og koordinering av de ulike sektorene og aktørene som er involvert i det rusmiddelforebyggende arbeidet:

Tilføyelse: blant annet gjennom å stille krav til at behandler skal inkludere pasientenes arbeidstilknytning som en støtte i rehabiliteringen. 

2. Begrunnelse for våre innspill 

Høyere risikofylt alkoholbruk blant sysselsatte, enn ikke-sysselsatte 

Alkohol er fortsatt det mest utbredte rusmidlet blant sysselsatte i Norge. 15,3 % av sysselsatte har et risikofylt alkoholbruk, som kan ha negative konsekvenser for arbeidssituasjonen, føre til avhengighet og i ytterste konsekvens frafall fra arbeidslivet. Blant ikke-sysselsatte er andelen med risikofylt forbruk 11 % (Moan, Halkjelsvik, Bye, 2024). 

Økt bruk av illegale rusmidler 

I samme undersøkelse framkommer at bruk av illegale rusmidler er betydelig høyere blant de som har risikofylt alkoholbruk. Videre viser studien en økning i kokainbruk blant mannlige sysselsatte i alderen 20-40 år, fra 3 til 6 % de to siste årene. Det var også en økning i cannabisbruk blant kvinnelige sysselsatte i samme aldersgruppe, fra nær 3 % til 7 %. 

Dette reflekteres også i henvendelser på vår veiledningstelefon, hvor vi ser en økning i bekymringer som omhandler kokain.   

Yngre sysselsatte er mest utsatt 

Undersøkelsen viser videre en økning i rusmiddelbruk blant de yngste sysselsatte. Spesielt mannlige sysselsatte utpeker seg, da de drikker oftere og har et mer risikofylt drikkemønster enn kvinnelige sysselsatte, og spesielt blant de som er ugift og ikke har barn under 6 år.  

Økonomiske og sosiale kostnader 

I rapporten «Samfunnskostnader ved alkoholbruk» (Oslo Economics 2022), anslås alkoholrelatert sykefravær og ineffektivitet, samt forsinket fullført utdanning, å koste det norske samfunnet minst NOK 10 – 13 mrd årlig. Rapporten «Den samfunnsøkonomiske kostnaden ved problemspilling i Norge» (UiB 2022), viser at samfunnskostnadene beløper seg til totalt NOK 5,14 milliarder. Ineffektivitet og fravær står for totalt kr 567,8 millioner. Summe inkluderer kun legemeldt fravær utover 14 dager for den ti prosenten av problemspillerne som har fått en diagnose. Den reelle kostnaden er derfor langt høyere.   

I tillegg viser FHI-studier at alkoholbruk også fører til sosiale kostnader som går utover relasjoner og arbeidsmiljøet, f.eks. drikkepress, opplevelse av ekskludering og uønsket seksuell oppmerksomhet. 

Døråpning til behandling ved godt samarbeid 

Arbeidstilhørighet kan være en døråpner til behandling, fordi arbeidslivet er et obligatorisk tema for personer i yrkesaktiv alder i all kontakt med helsevesenet. Det er av betydningen å ha en felles forståelse av hvordan arbeidstaker, arbeidsgiver, helsesektoren og arbeids- og velferdssektoren bør jobbe. Arbeid betyr for mange struktur og verdighet, og er en sterk motivasjon til endring. Å sikre at mennesker får beholde eller gjenoppta arbeid, kan ha en betydelig positiv effekt på deres mulighet for rehabilitering og inkludering i samfunnet. 

Kun halvparten i arbeidslivet kjenner til virkemiddelet Akan kompetansesenter 

Undersøkelser (Respons Analyse 2023) viser at arbeidslivets kjennskap til Akan kompetansesenter har økt noe de siste årene. Men fortsatt er det 53 % i offentlig sektor som ikke kjenner til virkemiddelet, og 61 % i privat sektor. Blant målgruppen ledere/verneombud/tillitsvalgte var også kjennskapen økt fra tidligere år, men samlet sett er det kun 50 % som har kjennskap til kompetansesenterets kunnskap og tjenester. Å øke arbeidslivets kjennskap er derfor viktig. Akan kompetansesenter er et tilbud til norsk arbeidsliv og brukes av store og små virksomheter fra hele landet, i privat og offentlig sektor, og fra et bredt spekter av bransjer. Vi gjør verktøy og metoder tilgjengelig for arbeidslivet.  

 Akan-modellen bidrar til at de som er i jobb, forblir i jobb 

I rapporter vi tidligere innhentet fra arbeidslivet, og i spørreundersøkelser om virksomheters erfaringer med individuelle Akan-avtaler i perioden 2016-2022, framkommer at i 70 - 90 % av avtalene var personen fortsatt ansatt i virksomheten ved årets slutt.    

Som en innovativ aktør i et arbeidsliv i endring, jobber Akan kompetansesenter kontinuerlig for å utvikle våre tilbud i tråd med ny forskning og praktiske behov. Vi mener dette arbeidet kan bidra betydelig til å realisere målsetningene i forebyggings- og behandlingsreformen. 

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

¹En policy for rusmiddelbruk og spill som er forankret hos partene og kjent for ansatte. Ledere som tar «den nødvendige samtalen» så tidlig som mulig når de blir bekymret for en medarbeider, og  et tilbud om hjelp til de som har eller er i ferd med å utvikle problematisk bruk.

² Review of National Prevention Systems based on the UNODC/WHO International Standards on Drug Use Prevention Final repost of the pilot in Norway (2023). 

Vi takker for muligheten til å gi innspill til Meld. St. 5 (2024–2025) – “Ny ruspolitikk: Forebygging, skadereduksjon og behandling”.  

Som representanter for spesialisthelsetjenesten (TSB), ved et av Norges største HF, ønsker vi å bidra med vårt perspektiv på hvordan reformen kan styrke tilbudet til personer med rusmiddelproblemer, med særlig fokus på spesialisert behandling, samhandling og kvalitet i tjenestene. 

Tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) har en nøkkelrolle i arbeidet med å ivareta personer med rusmiddelproblemer, spesielt de med komplekse og sammensatte behov. Gjennom vår erfaring ser vi både muligheter og utfordringer i reformens forslag. 

Overordnet sett vurderer vi reformen tydelig på inkludering av personer med rusmiddelavhengighet i Norge. Regjeringens mål om å utjevne sosiale forskjeller også for denne gruppen støttes. Reformens hovedpremiss har en profil som vil bidra til å redusere stigma og tilgjengeliggjøre behandling for rus- og avhengighetslidelser i befolkningen. 

Det er derimot få konkrete tiltak som skisseres i reformen, og noen føringer vil medføre betydelige endringer av dagens praksis. Disse endringene er avhengig av nye finansieringsordninger, både for tjenesteutvikling og for forskning. For eksempel vil økt samhandling med kommunene og ambulante tjenester kreve mer ressurser, og dermed også være avhengig av tilstrekkelige midler. Det skisseres at midler som er avsatt til opptrappingsplan for psykisk helse skal sees i sammenheng med reformen, samt at det skal pekes på tilskuddsordninger. Vi vil understreke at det bør tydeliggjøres hvilke midler fra opptrappingsplanen og tilskuddsordninger som skal rettes mot TSB, slik at den nødvendige veksten og tjenesteutviklingen kan iverksettes også i sykehus.  

I den videre teksten vil vi understreke poenger fra vårt perspektiv i tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Der vi ønsker tydeligere føringer eller har innspill til føringene slik de foreligger. 

 Nærklinikker 

• Nærklinikker er beskrevet som lignende LASSO eller 24sju. Samarbeid på tvers av nivåer vil være til beste for personer med rusmiddelproblematikk, men det synes mest hensiktsmessig i byer eller større tettsteder da det bør være lett tilgjengelig. 

Offentlig utvalg 

• Et offentlig utvalg som vil se på rusbehandlingen i Norge, ved hjelp av forskning både norsk og internasjonalt, om hva som er god rusbehandling er et etterlengtet og godt tiltak. 

Basistjenester 

• Basistjenester i TSB i alle helseforetak, er det de samme tjenestene som regnes som basistjenester, eller det tilkommet flere? Ambulant arbeid? 

 Integrert ettervern/integrerte tjenester 

• Hvordan kan reformen sikre strukturerte tjenester og hva spesifikt menes med disse tjenestene? 

• Hvordan vil reformen sikre samarbeid mellom spesialisthelsetjenestens kompetanse med kommunale tiltak?  

• Brukerstyrte senger, hva betyr det? Føringer og retningslinjer for det 
• Integrert ettervern, -det kan bli rom for ulik tolkning av hvor lenge man er i behov av behandling fra spesialisthelsetjenesten, og altså har behov for integrert ettervern. Begrepet kan bli sidestilt med ettervern og føre til for tidlig utskrivelse og dermed tap av mulighet for eksempelvis brukerstyrt innleggelse. 

Unge med rusmiddelproblematikk 

• Vi ønsker en tydeligere føring på hvem som skal ha hovedansvaret for denne pasientgruppen, BUP eller TSB? 
• På lederkonferanse for TSB-ledere høst 2024 ble rusbehandling for unge diskutert og de hadde en klar anbefaling om at behandlingsansvaret bør legges til BUP, men at TSB bidrar inn med kompetanseheving.  

LAR 

• Dagens LAR medikamenter dekker ikke behovene til alle pasienter. Naltrekson kan være et viktig supplement, særlig for pasienter som ønsker å opprettholde opioidfrihet eller trenger støtte etter avrusning. 

• ARA Ahus ønsker å ta i bruk langtidsvirkende Naltrekson for pasienter med alvorlig opioidavhengighet slik at disse pasientene også kan velge et legemiddel med blokkerende effekt. Jf. gode resultater fra to norske forskningsstudier, bl.a. Ahus.  
• Hvordan vil regjeringen sikre tilgang til Naltrekson? 

Skadereduserende tiltak (Nalokson mm) 

• Hvordan og hvilke skadereduserende tiltak skal integreres og utvikles i TSB? 

• Hvordan styrke samarbeid med TSB og akuttmedisinske tjenester for å redusere overdoser? 

• Hvordan sikre kunnskapsgrunnlag og drive overdoseforebyggende tiltak fra TSB, gjennom eksempelvis informasjon om andre inntaksmetoder (ref. Switch) og rusmiddelanalyse.  

• Hvordan skal skadereduserende tiltak integreres mellom kommune- og spesialhelsetjeneste 

Årskontroll fastlege

• Hvordan skal dette organiseres og gjennomføres? 

• Gratis årlig helseundersøkelse for alle pasienter i LAR/TSB, jf. modell om helseundersøkelser og helseregister i LAR (fra Bergen/Stavanger). 

Ambulerende tilnærming 

• TSB skal ha større rolle når det gjelder ambulerende tjenester. Hva innebærer det av endringer fra dagens praksis?  

• Organisering. Blir det egne føringer for hvordan ambulante tjenester skal organiseres i spesialisthelsetjeneste? 

• Hvordan skal finansieringsordningene bidra til at sykehusene kan etablere ambulante tjenester i TSB? 

Pårørendearbeid 

• Se til etablerte modeller som eksempelvis psykoedukativ modell fra psykosefeltet.  

Forskning 

• Det er avgjørende for videreutvikling av kunnskapsbaserte tjenester at det avsettes midler til forsking, eksempelvis forskningsprosjekter på effekten av substitusjonslegemidler i LAR (benzodiazepiner og amfetamin).  

Den norske tannlegeforening (NTF) takker for muligheten for å fremme innspill til den nye rusreformen del 1. Vi vil vektlegge at:

• Tannhelsetjenester i dag ikke er godt nok integrert i det helhetlige tjenestetilbudet
• Tannhelsetjenester må være en del av tverrfaglig samarbeid og sammenhengende tjenester
• Tannhelse må med i den videre oppfølgingen

Stortingsmeldingen er et skritt videre på veien for å fremme en helhetlig og sammenhengende rusmiddelpolitikk der personer med alvorlige rusmiddelproblemer, ikke skal møtes med straffereaksjoner, men med god hjelp og oppfølging. NTF vil understreke at tannhelsetjenester skal og bør være en selvfølgelig del av tjenestetilbudet for forebygging, skadereduksjon og behandling hos pasienter med ruslidelser.

Mennesker med alvorlige rusmiddelproblemer lever betydelig kortere enn den generelle befolkningen og opplever manglende tilgang på likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det er for lite kunnskap og kompetanse om rusmidler og avhengighet i viktige deler av helse- og omsorgstjenesten. Samhandlingsutfordringer mellom tjenestenivåer og mellom sektorer medfører risiko for svikt i forløp og fragmenterte tjenestetilbud.

Offentlig og privat tannhelse dekker landet sammen
Med denne meldingen ønsker regjeringen en politikk for å komme tidligere inn med god hjelp og oppfølging, og et tjenestetilbud som skal være tilgjengelig og nært der folk bor.

NTF slutter seg til denne overordnede målsetningen og er enig i at dette fordrer at alle helsetjenesteområder har tilstrekkelig kompetanse til å yte de tjenestene de har et ansvar for sammen. Kun slik kan en bygge ut et helhetlig og godt koordinert tjenestetilbud.

Meldingen skriver at dette «forutsetter at forebyggende innsatser, tjenestetilbud i kommune- og spesialisthelsetjenesten er kunnskapsbasert, gis på riktig nivå og at innsats fra offentlig og frivillig og ideell sektor, utvikles i sammenheng». NTF vil påpeke at den fylkeskommunale tannhelsetjenesten må være en del at det helhetlige tilbudet, både i politikkutformingen og i det faktiske tjenestetilbudet. Og videre vil vi tillegge at også privat sektor, i form av private tannleger, må inkluderes i dette arbeidet. Kun slik kan man i realiteten faktisk gi et likeverdig tjenestetilbud i dette langstrakte land, nært der folk bor.

Innsatsområder
Regjeringen foreslår seks innsatsområder for å gjennomføre forebyggings- og behandlingsreformen og NTF vil trekke frem viktigheten av å koble på tannhelsetjenester i fire av disse innsatsområdene:

1. Fremme likebehandling og oppfylle retten til god helse og livskvalitet
«Det skal være robuste og tilgjengelige basistjenester i TSB i alle helseforetak, og det skal prøves ut nærklinikker som yter spesialisert behandling for personer med sammensatte tjenestebehov.»

Tannhelse inngår i det nasjonale pasientforløpet for rusbehandling (TSB) og det er viktig at man allerede i henvisningsfasen for psykiske og somatiske lidelser bruker ROP-retningslinjene, der utredning av tannhelse er inkludert. Videre i utredningsfasen skal man tilpasse kartlegging og utredning til den enkelte pasient med henblikk på somatisk helse og levevaner, herunder tannhelse, og som en følge av det ha oppfølging av kosthold og ernæringsstatus. NTF vil påpeke viktigheten av at nærklinikker, som her foreslått, må ha tilknyttet tannhelsekompetanse, så vel som ernæringskompetanse.

3. Fremme kunnskapsbasert forebyggende innsats
«Regjeringen vil fremme bedre samordning og koordinering av de ulike sektorene og aktørene som er involvert i det rusforebyggende arbeidet.»

I sine beskrivelser av forebyggende innsats i og utenfor helsetjenestene henviser meldingen til blant annet folkehelseloven, helse- og omsorgstjenesteloven og nasjonal helse- og samhandlingsplan. Felles for disse er, etter NTFs syn, den relativt svake betoningen av fylkeskommunens rolle og betydningen av den offentlige tannhelsetjenesten. All den tid tannhelsetjenester i det offentlige hovedsakelig organiseres i fylkeskommunal regi, pålegger det et ansvar i kommuner og i helseforetak, så vel som forvaltningen, særlig å løfte frem samhandling med denne tjenesten i sitt forebyggende arbeid, og i planverk ellers. NTF vil benytte anledning til å vise til NOU 2024:18 En universell tannhelsetjeneste der 11 av Tannhelseutvalgets 13 medlemmer mener det offentlige ansvaret for tannhelse ikke bør ligge på det fylkeskommunale forvaltningsnivået, men flyttes til enten kommunene eller regionale tannhelseforetak. NTF støtter en slik flytting til egne regionale tannhelseforetak og mener dette vil bidra til å styrke samhandlingen med resten av helsetjenestene.

5. Videreutvikle behandlings- og oppfølgingstilbud
«....Utviklingen skal understøttes av veiledere, retningslinjer, støtte til kommunene og målrettet bruk av tilskudd, samt krav til de regionale helseforetakene. Sammenhengende og koordinerte pasientforløp på tvers av tjenestenivåene understøttes gjennom samhandlingstilskudd, behandlingsforberedende tiltak, integrert ettervern og prioritering av arbeid med pasienter med rusmiddellidelser i helsefellesskapene.»

Stortinget har allerede i 2024 vedtatt endringer i tannhelsetjenesteloven og disse endringene innebærer blant annet en lovfesting av rettigheter for personer med rusmiddelavhengighet som mottar visse helse- og omsorgstjenester, det vil si dersom de omfattes av noen av de prioriterte gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3. NTF vil igjen påpeke, slik vi gjorde til høringen om tannhelsetjenesteloven, at slike lovpålagte oppgaver må fullfinansieres.

NTF vil videre påpeke viktigheten av ikke å glemme fylkeskommunene som forvaltningsnivå i sitt arbeid med å videreutvikle behandlings- og oppfølgingstilbudet. NTF vil også minne på at den offentlige tannhelsetjenesten enda ikke har funnet sin plass i helsefellesskapene. Forslag om å inkludere den offentlige tannhelsetjenesten i helsefellesskapene er fremmet i NOU 2024:18 En universell tannhelsetjeneste, som nå er ute på høring. NTF støtter dette forslaget.

6. Kunnskap og kompetanseutvikling
«Regjeringen vil understøtte kunnskapsutvikling og kompetanse gjennom forskning og ved å videreutvikle nasjonale registre og bruk av regionale og nasjonale kompetansesentre.»

NTF vil bemerke at stortingsmeldingen avgrenser bruk av relevante regionale og nasjonale kompetansesentre til de sju regionale kompetansesentrene på rusområdet (KORUS), de regionale ressurssentrene for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA), og nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. NTF legger også merke til at helse- og omsorgsdepartementet har igangsatt et arbeid for å utrede en mer samlet organisering av kompetansesentrene utenfor spesialisthelsetjenesten. NTF ser frem til at tannhelsetjenestens kompetansesenter kommer plass i dette arbeidet.

Behovet for en forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet
NTF vil avslutningsvis understreke behovet for reform. Det har ikke, slik det også står i stortingsmeldingen, vært tilstrekkelig oppmerksomhet om at hele den samlede helse- og omsorgstjenesten må integrere forebygging, behandling og oppfølging av rusmiddelproblematikk i sine respektive tjenester. Organiseringen av rusmiddelfeltet har ikke i tilstrekkelig grad brutt ned barrierene for samtidig behandling av rusmiddellidelser, psykiske og somatiske lidelser, og samhandling mellom nivåer og tjenester har fremdeles et forbedringspotensial.

Dette gjelder i aller høyeste grad tannhelsetjenester, som i dag ikke er godt nok integrert i det helhetlige tjenestetilbudet. Følgelig er det viktig at tannhelsetjenester er en del av fremtidig tverrfaglig samarbeid og de sammenhengende tjenester.

For ytterligere informasjon ta kontakt med:

President Heming Olsen-Bergem, 45 02 72 78 / heming@tannlegeforeningen.no
Spesialrådgiver Christian P. Fjellstad, 90 09 23 09 / cf@tannlegeforeningen.no

Overordnede innspill

Kirkens Bymisjon mener at Meld.St. 5 fremstår som en kunnskapsoppsummering og situasjonsbeskrivelse, mer enn en reform med tiltak og ambisjoner. Vi savner at det presenteres tiltak og grep for å nå reformens mål og ambisjoner.

Vi mener det er viktig å vurdere kunnskapsgrunnlaget i del 1 med tanke på stigma og diskriminering - og om dette vil være kontrært til del 2 av reformen, som etter vår forståelse, fokuserer på fortsatt kriminalisering og straff av mindre narkotikaovertredelser. Det er paradoksalt at regjeringen ønsker å utarbeide en handlingsplan mot stigmatisering av sårbare og utsatte grupper, samtidig som man ønsker å opprettholde kriminaliseringen av bl.a. besittelse av mindre kvanta narkotika til eget bruk.

Kirkens Bymisjon forventer derfor at del 2 vil forholde seg til et oppdatert kunnskapsgrunnlag i sin forståelse av effekten av straff og kriminalisering. Dagens kunnskapsgrunnlag gir ikke noe belegg for at straff og kriminalisering hjelper, verken for rusmiddelavhengige eller som forebyggende tiltak ovenfor unge.

Vi mener at vi må gå fra straff til helsehjelp og oppfølging.

Et menneskerettighetsfokus

Kirkens Bymisjon støtter reformens tydelige søkelys på menneskerettigheter og diskrimineringsvern for mennesker som sliter med rusmiddelavhengighet.

Alle har rett til best oppnåelig helse og helsehjelpen skal i størst mulig grad gis der du oppholder deg.

Brukernære lavterskeltilbud og skadereduksjon  

Vi synes det er bra at meldingen vektlegger effekten av å gi forsvarlig helsehjelp gjennom lavterskeltilbud, men savner et fokus på hvordan lavterskeltjenester bidrar til livskvalitet for brukergruppen mennesker som lever med en aktiv rusmiddelavhengighet.

Tilgjengeligheten til lavterskeltilbud øker sannsynligheten for at personer søker hjelp. Lavterskeltilbud som tilbyr ulike aktiviteter, bidrar til å redusere isolasjon og ensomhet og fremmer fellesskap og livskvalitet blant brukerne.

Tilbudene fungerer som en viktig inngangsport til lovpålagte og spesialiserte tjenester, og er dermed fundamentale for å bryte ned barrierer for hjelp. Kirkens Bymisjon erfarer at for mange av de vi møter er lavterskeltilbudene den reelle arenaen for mottak av hjelp, støtte og arbeid med egen livssituasjon.  Det er dermed behov for differensierte tilbud, der brukergruppen oppholder seg og bor.

Brukerrom 

Kirkens Bymisjon støtter forslaget om å endre forskriften om brukerrom for å kunne opprette et utvidet brukerromtilbud i byer og kommuner. Brukerrommene må være tilpasset ulike bruksmønstre og brukeropplevelser.

Vi mener det bør sees på muligheten for at ideelle aktører kan være en samarbeidspartner i drift av brukerrom. Brukerom bør samlokaliseres med andre relevante lavterskeltjenester da behovet for andre tjenester og sosialfaglig oppfølging er prekært hos målgruppa.

Substitusjonsbehandling  

Det er kritisk at substitusjonsbehandling også er lett tilgjengelig lavterskel slik at rusmiddelavhengige som ellers havner utenfor tradisjonelle behandlingssystemer får et behandlingstilbud. Det må være et bredt utvalg av medisiner tilgjengelig og tilbudet om heroinassistert behandling bør utvides og gjøres permanent.

Verdig alderdom 

Flere lever lengre, også i brukergruppen rusmiddelavhengige.

For å sikre en verdig alderdom for eldre rusmiddelavhengige er målrettede tiltak nødvendige. Eldre rusmiddelavhengige har ofte komplekse behov som strekker seg fra medisinsk oppfølging til sosial inkludering, noe som krever en helhetlig tilnærming. 

Fremme kunnskapsbasert forebyggende innsats 

Forebygging og helsefremming må starte tidlig og være til stede i alle livsfaser for å sikre en trygg oppvekst og opplevelse av mestring for barn og unge. Unge utenfor skole, arbeid og sosiale fellesskap har økt fare for å utvikle psykiske helseutfordringer og rusmiddelproblemer. Rusmiddelbruk blant unge er ofte en konsekvens av andre livsutfordringer.

Kirkens Bymisjon understreker behovet for inkluderende arenaer som fremmer mangfold, tåler ungdommers utfordringer og styrker beskyttelsesfaktorer. Helhetlige tiltak, inkludert lavterskel møteplasser med trygge voksne til stede og barnefaglig kompetanse, er nødvendige. Det er også behov for tilstrekkelig psykisk helsehjelp og tilpasset rusbehandling for barn og unge. Frivillige og ideelle aktører bør anerkjennes som likeverdige og relevante aktører og bidragsytere i dette arbeidet.

Tjenestetilbud i kommunene 

De er nødvendig å styrke samhandling og kommunikasjon mellom spesialisthelsetjeneste og kommunen, spesielt for mennesker med komplekse, langvarige og sammensatte rus- og helseutfordringer, herunder ROP-pasienter.

I dag erfarer vi at personer som strever med rus og psykisk uhelse blir kasteballer mellom oppholdskommune, hjemkommune, spesialisthelsetjeneste og lavterskel tilbud. Vi erfarer også manglende fleksibilitet og samarbeid mellom ulike instanser, særlig ved overganger som f.eks ved utskrivning fra døgnavdeling i psykisk helsevern til bolig i kommunen.

Det er behov for mer dynamiske forløp og gode overganger mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Dette er spesielt viktig ift botilbud og det må bli fortgang i arbeidet med å etablere flere tilrettelagte botilbud for ROP-pasienter.

Behov for ulike faglige perspektiver i rusfeltet

Slik vi leser meldingen er det et gjennomgående fokus på helsehjelp og helsefaglig kompetanse. Rusfeltet har et særskilt behov for tverrfaglighet i alle ledd for å sikre en helhetlig forståelse av individets situasjon, inkludert sosiale og økonomiske utfordringer. Dette er viktig for å kunne gi riktig støtte og hjelp.

Spesialisthelsetjenester 

Rusmiddellidelser er komplisert, og det er behov for tilstrekkelig behandlingstid innen TSB. En eventuell reduksjon i antall døgnplasser og kortere behandlingstid vil bety at mange ikke vil få tilstrekkelig tid til å bli friske.

Vi imøteser regjeringens ønske om å videreutvikle samarbeidet med ideelle aktører, men mener helseforetakene bør ha like betingelser i framtidige anskaffelser og at kvalitet skal vekte mer enn pris i konkurransene.

Vi mener videre at det er svært viktig at det sosialfaglige perspektivet styrkes i TSB.

Vi støtter regjeringens forslag om integrert ettervern i TSB, men mener organiseringen av tjenestetilbudet er uheldig. Ulike nivåer innebærer overganger som fører til en rekke negative konsekvenser for mange, inkludert nye brudd i viktige relasjoner. Mange med rusmiddellidelser lever ikke-lineære liv, noe som bør gjenspeiles i en mer organisk organisering av tjenestetilbudet til disse brukerne.  

I dag forskjellsbehandles pasienter i somatikken og i TSB og psykisk helsevern, blant annet ved at pasientene kan miste økonomiske ytelser og trygderettigheter etter tre måneder i behandling, noe som fører til at pasienter iblant avslutter behandlingen før planlagt tid.

Finansiering og tilskuddsordninger

Vi støtter at det igangsettes en helhetlig gjennomgang av tilskuddsordninger på feltet.

I dette er det vesentlig at tilskudd til ideell sektor blir langsiktige, minst tre år, forutsigbare og målrettede. Forutsigbare støtte- og tilskuddsordninger er viktige for å unngå en situasjon hvor kompetansemiljøer bygges opp og ned igjen som følge av endring i tilskudd.  

Avslutning

Vi mener det hadde vært mer hensiktsmessig at de to delene av reformen hadde blitt lagt frem samtidig, da det er krevende å vurdere del 1 uten å være sikre på at den åpenbare sammenhengen mellom tiltak og forventet effekt – og den juridiske siden som kommer i del 2 blir hensyntatt.

En reform skal endre og reformere et felt. Vi stiller oss undrende til hvordan denne reformen skal reformere rusfeltet?

Vi mener at regjeringen med forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet del 1 har lagt frem et godt kunnskapsgrunnlag for feltet, men at den ikke i stor nok grad presenterer tiltak og endringer som må skje, samt at den mangler en tidsplan og økonomisk handlekraft.

Ruspolitisk fellesråd Østlandet er en sammenslutning av organisasjoner, foreninger og lag som vil mobilisere til frivillig innsats i Oslo og omegn for å redusere bruken og dermed skadene av alkohol, narkotika og spilleavhengighet.

Vi takker for muligheten til å komme med innspill til høringen «Trygghet, fellesskap og verdighet», og er spesielt glad for at regjeringen ønsker å prioritere oppsøkende tjenester og for at forbudet mot illegale rusmidler ligger fast, sistnevnte punkt mener vi har en viktig normdannende effekt.

En reform bør kunne evalueres, spesielt effekten av en reform. Beklageligvis opplever vi at denne reformen har få konkrete, tallfestede målsettinger. De fleste av tiltakene som beskrives er allerede igangsatt eller under utrulling. Vårt høringssvar kommenterer derfor i hovedsak på konkrete forbedringspunkter og inneholder forslag til tallfestede målsettinger.

Forebygging

Som kjent fra totalkonsummodellen reduseres den skadelige bruken av alkohol og illegale rusmidler når konsumet i befolkningen som helhet går ned. Derfor mener vi at en forebyggingsreform bør ha et overordnet mål om å redusere rusbruken i sin helhet. Og når vi nå ser at bruken av alkohol, cannabis og kokain øker blant unge, blir vi bekymret.

Fritidsklubber er gode forebyggingstiltak – et sted hvor unge kan oppleve mestring, møte venner og beskyttes mot rus og kriminalitet. Når økonomien er dårlig, kutter kommunen barnas fritidstilbud.

Derfor foreslår vi følgende:

• Fritidsklubber bør lovfestes.
• Det bør innføres en fritidsgaranti som gir alle barn opp til 18 år rett til minst én gratis fritidsaktivitet.
• Det skadelige alkoholforbruket må reduseres med 20 prosent sammenlignet med 2010-nivå innen 2030, jf. WHOs mål som Norge har sluttet seg til.

Overdoser

Overdosetallene er rekordhøye. Stortingets vedtatte nullvisjon for overdoser bør inngå som et av målene. Andre viktige tiltak for å redusere overdoser er:

• Støtte til brukerrom.
• Evaluering av praksisen ved å foreskrive sterke smertestillende legemidler, og økt opplæring av helsepersonell om effekt og konsekvenser det får å stå på slike medisiner over lengre tid.
• Sikre at pasienter får et behandlingsalternativ og riktig hjelp.
• Redusere ventetiden til smerteklinikkene.
• Tilby langtidsvirkende naltrekson (injeksjon) generelt, med spesiell vekt på de som skal skrives ut fra fengsel og rusbehandling 

Tjenestetilbud i kommunene

Helsetilbudet til barn og unge er svært ulikt fra kommune til kommune. Ruspolitisk fellesråd Østlandet mener det er viktig å få på plass nasjonale faglige retningslinjer for den kommunale oppfølgingen som unge som blir avdekket for rusbruk møter.

Derfor foreslår vi følgende:

• En minstestandard bør inneholde minimum tre møter med helsefaglig personell, involvering av foresatte, hjelp til å stå i jobb eller skole, samt incentiver til å delta på fritidsaktiviteter.

Behandling

Ingen skal tape penger på å være i rusbehandling. Ruspolitisk fellesråd Østlandet støtter derfor en gjennomgang av regelverket om reduksjon i folketrygdytelser under institusjonsopphold i TSB.

Vi er også glade for at regjeringen har inkludert tidlig identifisering og god behandling av personer med spilleproblemer som et eget mål.

Vi foreslår følgende:

• Alle som har behov for plass på rusmestringsenhet, skal få det.
• Alle fengsler bør ha stedlig TSB-tjeneste for å ivareta innsattes rett til helsehjelp.
• Helsenorges oversikt over hvilke behandlingssteder som tilbyr behandling for pengespillavhengighet bør oppdateres snarest.
• Unngå å favorisere de som velger LAR fremfor de som velger rusfrihet når det skal tilbys tannbehandling og boligoppfølging

Spesialisthelsetjenesten

Det er lite samsvar mellom regjeringens uttalte mål om å styrke kapasiteten i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og kuttet på 300 døgnplasser på landsbasis. Regjeringen må sikre at politikken gjennomføres i praksis.

Derfor foreslår vi følgende:

• Det bør settes et mål om å hindre nedbygging av døgnplasser i TSB.
• Ideell sektor må styrkes med flere plasser, og anbud reserveres for ideelle.
• Regjeringen bør akseptere en sterk ideell sektor med plass til mangfold og institusjonenes egenart hvor kjønnsdelt behandling, integrert ettervern, medikamentfri behandling og pårørendeoppfølging er inkludert.

Det er bra med målsetting om at gjennomsnittlige ventetider til behandling i TSB skal være kortere enn til annen sykehusbehandling, men dette må ikke gå på bekostning av tiden man får i behandling. De siste års dreining fra langtids døgnbehandling over mot mer poliklinisk behandling gir risiko for å skape svingdørspasienter og verste fall dødsfall.

Normal Norge takker for å få mulighet til å gi innspill denne høringen

Det er positivt at regjeringen anerkjenner at stigmatisering og diskriminering er en stor utfordring
på rusfeltet. Det som derimot er kritikkverdig er at det har tatt tredje fjerdedeler av en hel
stortingsperiode å komme til denne konklusjonen og fortsatt er ikke arbeidet med denne
reformen ferdig. Vi merker oss også at reformens to deler baserer seg på forskjellige verdisyn
og det kommer vi tilbake til når reformens del 2 skal ut på høring en gang til neste år.

Normal Norge er en brukerorganisasjon for personer som bruker cannabis, noe som gjør at vi
sitter på unik brukerkunnskap og erfaringskompetanse knyttet til hvordan brukere av cannabis
opplever møtet med offentlig sektor i Norge. Særlig vegrer brukere seg for å søke hjelp for
problematisk cannabisbruk eller å være åpen om egen cannabisbruk i kontakt med
helsepersonell av frykt for at det vil medføre formelle og/eller uformelle sanksjoner. Dersom
regjeringen mener alvor med å bekjempe stigmatisering bør det tas et kraftig oppgjør med
negative holdninger mot brukere av cannabis som har fått feste seg i systemet over tid. I et slikt
arbeid både bør og må brukerorganisasjonene bli inkludert og lyttet til for å ha mulighet til å
lykkes.

Normal støtter visjonen om å redusere overdoser i Norge og da er arbeid for skadereduksjon
viktig. Rusmiddelanalysetjenester er et godt tiltak og der har Foreningen Tryggere Ruspolitikk
vært en uvurderlig bidragsyter de siste årene når det kommer til å være landets eneste tilbyder
av en slik lavterskel tjeneste og ikke minst for å løfte problematikken opp til politisk nivå. Normal
ber om at cannabisprodukter også inkluderes når slike tjenester blir offentlig. Selv om
cannabisbruk ikke er forbundet med overdosefare, kan det likevel finnes cannabisprodukter som
inneholder skadelig materiale eller syntetiske varianter på det illegale markedet som kan utgjøre
en økt risiko for brukere.

Brukere av cannabis utsettes ikke for en overdosefare ved bruk, men mange som bruker
ulovlige rusmidler forbundet med en slik fare bruker også cannabis. En del som klarer å komme
seg ut av avhengighet knyttet til rusmidler med overdosefare, benytter fortsatt cannabis enten
for å lindre abstinenssymptomer eller som smertelindring. Normal ber om at cannabismedisin
blir inkludert når LAR eller annen subtitusjonsbehandling skal vurderes utvidet. Normal
oppfordrer også til å generelt gjøre cannabismedisin mer tilgjengelig for norske pasienter som
en generell forebygging mot legemiddelavhengighet og unødvendig overforbruk av sterkt
vanedannende medikamenter. Normal er på ingen måte motstander av sterke smertestillende i
behandling, men pasienter bør ha rett til å velge mindre skadelige alternativer og en slik frihet til
å velge finnes nesten ikke i praksis i dag.

Til slutt vil vi ønske regjeringen lykke til med arbeidet med å bekjempe stigma og løfte
livskvaliteten til brukere av ulovlige rusmidler. Vi vil også understreke nødvendigheten av å ha
en slik omsorg for alle brukere, uavhengig om bruken er problematisk eller ikke. Å gi innspill til
del en av to deler i en reform føles amputert når man utelukker elefantene i rommet som er
regjeringens planer om å videreføre forbud og straffepolitikk. Skal man lykkes i arbeidet med å
reformere norsk ruspolitikk må vi tenke nytt på hele feltet og ikke bare på et område

Meld. St. 5

(2023-2024)

Trygghet, fellesskap og verdighet

Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I

– en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling. 

ADHD Norge takker for muligheten til å gi skriftlig innspill til Stortingsmelding 35. ADHD Norge støtter opp om skriftlig høringssvar avgitt av Rusfeltets hovedorganisasjon, men ønsker også å fremme ytterligere presiseringer i henhold til enkelte punkt i Stortingsmeldingen.

Støtte til intensjonen om en sammenhengende helsetjeneste

Det er bra at Stortingsmeldingen belyser retten til en sammenhengende helsetjeneste og at det også er økt fokus på somatikk.  For mange som sliter med både psykiske og fysiske helseproblemer og rusavhengighet, er det nødvendig med samtidig behandling av alle utfordringene. Straff bør ikke være det primære verktøyet i rusfeltet – det bør være behandling, støtte, forebyggende arbeid og rehabilitering. ADHD Norge mener også at det er viktig å beholde et bredt spekter av behandlingstilbud her. Det er av stor betydning at man verner om rusinstitusjoner som kan tilby helhetlig og langvarig oppfølging. Forskning viser at 75% av mennesker med ADHD har en eller flere tilleggsvansker. At pasientgruppen innlagt til døgn- eller poliklinisk rusbehandling også har samtidig ADHD, er heller ikke ukjent i fagmiljøene. Ansatte i rusinstitusjoner sier følgende om behovet for hjelp når det gjelder samtidig ADHD og avhengighet: «ADHD-pasienter sliter nok mer med troen på seg selv og sine egne ferdigheter. Vi må derfor starte med bygging av mestringstillit. De har kanskje ikke mestret skolen, men det er ikke noe i veien med egentlige ferdigheter og intellektuelle evner. Ofte er det evnen til å roe ned og fokusere som har stått i veien, og mange har et stort potensiale som man må få tid og rom til å finne tilbake til. Mange føler ekstra på skam og dårlig selvfølelse, spesielt blant eldre pasienter som vokste opp i en tid med mindre forståelse for hva ADHD-vanskene kan innebære».

Støtte til intensjonen om helsehjelp fremfor straff

ADHD Norge støtter regjeringens overordnede mål om å utjevne sosiale forskjeller og sosial ulikhet i helse. Det er godt dokumentert at kriminalisering av rusmiddelavhengige ikke reduserer problemene, men heller bidrar til økt marginalisering og stigmatisering. ADHD Norge mottar årlig ca. 3000 henvendelser fra mennesker med ADHD og deres pårørende. Av disse er det stadig flere som opplyser at de kvier seg for å oppsøke helsetjenesten, i frykt for strafferettslige reaksjoner. Kravet om rusfrihet i tre måneder før medisinsk behandling for ADHD, skaper en ond sirkel for personer som bruker rusmidler for å håndtere ubehandlet ADHD. Dette hindrer mange i å få den hjelpen de trenger. ADHD-medisiner kan for mange være nøkkelen til å redusere rusproblemer, og dagens krav virker derfor kontraproduktivt. En slik praksis må endres for å sikre en helhetlig tilnærming til helse.

Moralisme og fortid

ADHD Norge har de siste to årene opplevd en økning i antall henvendelser fra mennesker som blir nektet videre forskrivning av ADHD-medisin, grunnet tidligere rusbruk. Flere forteller om fra 3 til opptil 14 års rusfrihet, men likevel blir det satt vilkår om urinprøver før fortsatt medisinsk behandling. ADHD Norge ber om at denne praksisen må rettes opp i, gjerne gjennom normerende rundskriv og editerte nasjonale retningslinjer.

ADHD Norge mottar også henvendelser fra innsatte i norske fengsler som forteller at de må avlegge urinprøver jevnlig, grunnet tidligere rusbruk. De opplyser samtidig at andre innsatte som er i behov av LAR-behandling metadon, subutex med mer, ikke møter samme krav til urinprøver. ADHD Norge ønsker å få kartlagt dette, slik at eventuelle umoralske og uheldige behandlingsregimer ikke fortsetter.

Konkrete forslag til øvrige tiltak

Revisjon av nasjonalfaglig retningslinje

Det at det oppgis 3 måneders rusmiddelfrihet før oppstart av behandling med sentralstimulerende legemidler i retningslinjen er basert på den kunnskapen som var tilgjengelig på området da anbefalingen ble utarbeidet. ADHD Norge mener at nasjonalfaglig retningslinje når det gjelder behandlingsprinsipp ved samtidig rusutfordringer, bør oppdateres i tråd med anbefalinger gitt av de fire regionale helseforetakene. På deres nettsted metodebok.no, som er en portal for metodebøker, veiledere og prosedyrer, anbefaler man f.eks. krav om 4 ukers rusfrihet før oppstart medisinsk behandling ADHD dersom man er innlagt på døgn, og krav om 6 ukers rusfrihet ved poliklinisk oppføling. Les mer her: https://metodebok.no/index.php?action=topic&item=7spibma7 

Prioriteringsveileder psykisk helsehjelp

Prioriteringsveileder psykisk helsehjelp og krav til alvorlighet må presiseres og nyanseres. Svært mange som ikke klarer å sette ord på vanskene sine, blir møtt med avslag. Når det gjelder ADHD så får man avslag på utredning og behandling om man er ufør, man kan risikere avslag om man har klart å få seg en utdanning (selv om vanskene eksempelvis når det gjelder arbeidsliv, økonomi, psykiske og somatiske tilleggsvansker og relasjoner, er alvorlige) Problematikken med større andel av avslag i helsetjenestene, fremkommer også av Pasient og brukerombudet sin årsrapport 2023. https://www.pasientogbrukerombudet.no/arsmeldinger-arkiv 

Utviding av LAR- tilbud

Forskning viser at 33% av LAR-pasienter har samtidig ADHD. Bergen addiction research center er nå i gang med forskningsstudier der rusavhengige skal få substitusjon for også andre alvorlige rusavhengigheter. For amfetaminavhengige skal forskerne teste ut behandling med ADHD-medisiner, som inneholder samme virkestoff som amfetamin. Amfetamin avhengige forsvinner etter avrusning, da de ikke får behandling utenom psykososiale tiltak. ADHD Norge ønsker at dette prosjektet blir et varig, nasjonalt tilbud innenfor LAR. 

Behandling av milde til moderate ruslidelser og samtidig ADHD bør inkluderes i Rask psykisk helsehjelp

ADHD Norge har sammen med fagfolk innenfor rusfeltet, og med støtte fra Helsedirektoratet utviklet en gratis nettportal til fagfolk som jobber med samtidig ADHD og rus-problematikk, Hekta på kunnskap. Dette kan være et godt bidrag til kommunale hjelpetilbud, og kriminalomsorgen, i tillegg til øvrig rusbehandling. Om kommunene hadde implementert Hekta på kunnskap i Rask psykisk helsehjelp, hadde de sluppet å måtte utvikle alt på egen hånd. Tilbudet er gratis å ta i bruk, og portalen selvforklarende, så fagfolkene lokalt kun trenger å fasilitere og lede samtalegrupper for gjennomføring. ADHD Norge mener at andre forebyggende tiltak som kan settes i gang i kommunehelsetjenesten, også bør sees på i denne sammenhengen. 

Søvnvansker

Mange med ADHD og rusutfordringer sliter med samtidig søvnvansker, noe som i sin tur forverrer eksekutive vansker. ADHD Norge foreslår at årskontroll hos fastlege også inkluderer kartlegging av søvn og ordinære råd for bedre søvn hygiene.

Mvh

Monika Nordli

Faglig rådgiver

ADHD Norge

Actis er en paraplyorganisasjon med 38 medlemmer. Vi jobber med å forebygge og redusere skadene knyttet til alkohol, narkotika og pengespill.

Vi vil rose regjeringen for å prioritere oppsøkende tjenester. Reformen inneholder også gode tiltak på alkoholområdet, særlig utarbeidelse av ny behandlingsretningslinje for tidlig intervensjon for alkoholproblemer.

Actis er glad for at regjeringen er tydelige på viktigheten av regulatoriske virkemidler og at forbudet mot illegale rusmidler ligger fast. Dette har en viktig normdannende effekt. Det er positivt at rådgivende enhet skal ha en bredere tilnærming enn kun oppfølging gjennom påtaleunnlatelse med vilkår.

Reformen inneholder gode og realistiske situasjonsbeskrivelser, men få konkrete, tallfestede målsettinger. Dette gjør effekten av reformen vanskelig å evaluere. De fleste av tiltakene som beskrives er allerede igangsatt eller under utrulling. Actis vil derfor i dette høringssvaret i hovedsak kommentere på konkrete forbedringspunkter samt foreslå tallfestede målsettinger.

Forebygging

En forebyggingsreform bør ha et overordnet mål om å redusere rusbruken, både av alkohol og illegale rusmidler. Som kjent fra totalkonsummodellen reduseres også den skadelige bruken når konsumet i befolkningen som helhet går ned.

 Bruken av cannabis, kokain og alkohol øker blant unge. Derfor foreslår Actis følgende mål: 

• Andelen 15-16 åringer som har brukt cannabis siste måned skal reduseres til under 2 prosent.
• Andelen 16-64 år som har brukt cannabis siste måned skal være under 1 prosent.
• Andelen 16-30-åringer som har brukt kokain siste år skal ikke overstige 2 prosent.
• 75 % skal ikke ha drukket alkohol før fylte 17 år.

Vi savner omtale av rusfrie arenaer og fritidsklubber som gode forebyggingstiltak, ref. Fritidserklæringen. Fritidsklubber der ungdom kan oppleve mestring og møte venner, beskytter mot rus og kriminalitet. Når økonomien er dårlig, er fritidstilbud det første som kuttes i, både av kommunen og familien. Fritidsklubber bør derfor lovfestes. I tillegg bør det innføres en fritidsgaranti som gir alle barn opp til 18 år rett til minst én gratis fritidsaktivitet.

Norge har tilsluttet seg WHOs mål om å redusere det skadelige alkoholforbruket med 20 prosent sammenlignet med 2010-nivå innen 2030. Stortinget må anmode Regjeringen om å revidere den nasjonale alkoholstrategien der dette målet tydelig fastsettes og følges opp av konkrete tiltak.

Likebehandling

Actis støtter målet om å redusere helseforskjellene for mennesker med rusmiddellidelser. Økt kunnskap hos befolkningen og helsepersonell er viktig, og at man jobber for å redusere stigmaet forbundet med en rusmiddelavhengighet. Et mer inkluderende språk kan bidra, men enda viktigere er det å prioritere et løft i behandlingstilbudet. Vi støtter at behandling og oppfølging av rusmiddelproblematikk skal følge samme prinsipper som for annen behandling, og mener tiltakene som foreslås bør innføres.

Det er viktig å sikre gratis tannbehandling til mennesker med en rusavhengighet som faller utenfor dagens refusjonsordning. Vi mener at forslaget om årskontroll også bør gjelde for mennesker med spillavhengighet. Det bør også innføres en diagnosekode for årskontroll av avhengighetsproblematikk, inkludert pengespillproblemer.

Overdoser

Overdosetallene er rekordhøye, og feltet har trengt tiltak lenge. Den dynamiske handlingsplanen trenger konkrete mål og virkemidler for å nå dem. Stortingets vedtatte nullvisjon for overdoser bør inngå som et av målene. Andre viktige overdosereduserende tiltak er:

• En fortsatt satsning på Nalokson, også til mennesker som får forskrevet opioider.
• Støtte brukerrom og analyse av rusmidler på brukerrommene.
• Evaluere foreskrivingspraksisen av sterke smertestillende legemidler.
• Økt opplæring av helsepersonell om effekten og konsekvensene det får å stå på slike medisiner over lengre tid.
• Sikre at pasienter får et behandlingsalternativ og riktig hjelp slik at de ikke får kuttet tilgangen til medisiner over natten.
• Redusere ventetiden til smerteklinikkene.
• Bedre informasjon ved apotekene om overdoserisiko ved blanding av smertestillende og andre rusmidler som alkohol.

Tjenestetilbud i kommunene

Slik regjeringen skriver, er helsetilbudet til barn og unge svært ulikt fra kommune til kommune. Actis ønsker nasjonale faglige retningslinjer for den kommunale oppfølgingen unge som blir avdekket for rusbruk møter. En slik minstestandard bør inneholde minimum to til tre møter med helsefaglig personell, hjelp til å stå i jobb eller skole, incentiver til å delta på fritidsaktiviteter, samt involvering av foresatte.

For å nå regjeringens mål om økt deltakelse i arbeid eller annen meningsfull aktivitet bør ettervern inngå som en lovfestet del av nasjonale pasientforløp for psykisk helse og rus. Forløpene må inneholde tydelige tidsfrister for når trygg bolig, gjeldsrådgivning, arbeidstrening og meningsfulle aktiviteter skal være på plass. Overgangene mellom behandling og ettervern må være sømløse, og de som tilbyr TSB døgnbehandling, må få et større ansvar for oppfølgingen i en periode etter behandlingen. Actis mener det er viktig å skille mellom integrert ettervern i tilknytning til behandlingsinstitusjoner og ettervern i kommunene. Integrert ettervern må defineres som mer enn tilgang på brukerstyrt seng og egen koordinator. Tiltak som jobb- og botrening må inkluderes i integrert ettervern. Ideelle rusbehandlingsinstitusjoner som tilbyr integrert ettervern, må få fullfinansiert dette.

Behandling

Actis støtter en gjennomgang av regelverket om reduksjon i folketrygdytelser under institusjonsopphold i TSB, for å sikre at ingen taper penger på å være i rusbehandling.

 Det er bra regjeringen vil styrke rusmestringstilbudene og samarbeidet mellom kriminalomsorgen og helseforetakene. En målsetting her bør være at alle som har behov for plass på rusmestringsenhet, skal få det. Actis-rapport 2:2024 viser at ikke alle fengsler har en stedlig TSB-tjeneste, på tross av oppdraget gitt i 2020. Actis ber derfor Stortinget sikre at alle fengsler har stedlig TSB-tjeneste for å ivareta innsattes rett til helsehjelp.

Actis er glade for at regjeringen har inkludert tidlig identifisering og god behandling av personer med spilleproblemer som et eget mål. For denne gruppa er behandlingstilbudet svært mangelfullt, det finnes for eksempel ikke døgnbehandling. Helsenorges oversikt over hvilke behandlingssteder som tilbyr behandling for pengespillavhengighet, er ufullstendig og må oppdateres snarest.  

Spesialisthelsetjenesten

Det er lite samsvar mellom regjeringens uttalte mål om å styrke kapasiteten i TSB og kuttet på 300 døgnplasser på landsbasis. Vi etterlyser mer politisk styring for å sikre at regjeringens politikk gjennomføres i praksis. Actis mener det bør settes et mål om å stanse nedbygging av døgnplasser i TSB.

Actis ønsker en sterk ideell sektor med plass til mangfold og institusjonenes egenart. Dette må inkludere kjønnsdelt behandling, integrert ettervern, medikamentfri behandling og pårørendeoppfølging. For å oppnå dette må ideell sektor styrkes med flere plasser, og anbud reserveres for ideelle.  

Regjeringen viser til at alle de regionale helseforetakene i 2024 har fått i oppdrag å sørge for at det bygges opp kapasitet i spesialisthelsetjenesten til voldsutsatte kvinner med rusproblemer. Vi mener det er viktig å skille mellom et krisesentertilbud for kvinner i aktiv rus og et kjønnsdelt rusbehandlingstilbud. Det eksisterer allerede ideelle behandlingsinstitusjoner som tilbyr kjønnsdelt behandling med svært gode resultater.

Det er bra med målsetting om at gjennomsnittlige ventetider til behandling i TSB skal være kortere enn til somatikk, men dette må ikke gå på bekostning av tiden i behandling. De siste års dreining fra langtids døgnbehandling over mot mer poliklinisk behandling gir risiko for å skape svingdørspasienter og verste fall dødsfall.

1. Innledning

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) gir med dette innspill til helse- og omsorgskomiteens behandling av Meld. St. 5 (2024-2025) Trygghet, fellesskap og verdighet.

De senere tiårene har det skjedd en gradvis internasjonal utvikling fra å møte bruk av ulovlige rusmidler med strafferettslige virkemidler til helsemessige tiltak. Flere menneskerettslige organer har særlig uttrykt bekymring for ivaretakelse av rusavhengiges rett til helse. Norge har blant annet fått anbefalinger fra ulike FN-organer om å øke tilgangen til skadereduserende tiltak og helsetjenester for personer som bruker ulovlige rusmidler.[1]

Etter NIM syn er stortingsmeldingen en viktig anerkjennelse av denne utviklingen, samt at menneskerettslige perspektiver skal være et sentralt hensyn i ruspolitikken. Samlet sett inneholder reformen mange gode målsetninger som det er viktig at følges opp med konkrete og effektive tiltak for å bedre ivareta rusbrukeres menneskerettigheter.

2. Overordnet om stortingsmeldingen

NIM noterer at stortingsmeldingen omtaler NIMs rapporter på rusfeltet fra de senere årene og følger opp flere av våre anbefalinger, blant annet relatert til stigma og diskriminering, hjelpetilbudet til barn og unge, beskyttelse mot vold og overgrep, og helsehjelp til mennesker med samtidige psykiske og rusrelaterte lidelser.[2]

NIM mener flere av målsetningene i stortingsmeldingen er egnet til å bedre ivareta rusbrukeres rett til helse. Blant disse er tiltak for å redusere gapet i forventet levealder mellom rusavhengige og resten av befolkningen, tilrettelegging for etablering av flere brukerrom, styrket nasjonal monitorering av rusmiddelsituasjonen og etablering av rusmiddelanalysetjenester. Det fremmes også flere forslag om å styrke rusbehandlingstilbudet og helsetilbudet i fengsel.

Videre støtter NIM at det skal etableres behandlingstilbud til barn og unge med rusproblemer, og innføres et nasjonalt rusmiddelforebyggende program for barn og unge som skal sikre en mer kunnskapsbasert tilnærming i det forebyggende arbeidet. NIM har tidligere påpekt at forebyggings- og behandlingstilbudet til barn som bruker ulovlige rusmidler utfordrer flere menneskerettslige bestemmelser. Særlig relevant her er barnekonvensjonen art. 33, som gir alle barn rett til beskyttelse mot bruk av ulovlige rusmidler. Bestemmelsen innebærer en plikt til å iverksette tiltak for å forebygge rusbruk blant barn og gi tilstrekkelig tilgang til behandling og skadereduserende tjenester.

Vi støtter særlig tiltak for en mer kunnskapsbasert tilnærming til det rusforebyggende arbeidet, spesielt overfor barn. Som stortingsmeldingen også anerkjenner, er deler av dagens forebyggings- og behandlingsinnsats på rusfeltet i for liten grad kunnskapsbasert. Barnekonvensjonen art. 33 stiller krav om at ethvert tiltak for å beskytte barn mot rusmidler må være effektive, altså egnet til å oppnå det ønskede formålet. En kunnskapsbasert tilnærming er derfor et godt utgangspunkt for å ivareta barns rettigheter på rusfeltet.

NIM vil samtidig understreke viktigheten av at de nevnte forslagene og målsetningene følges opp med konkrete tiltak og ressurser, slik at de får en effekt i praksis. Den største utfordringen ved ivaretakelsen av rusbrukeres rettigheter i Norge er nettopp i stor grad implementeringsgapet som ofte finnes mellom rettigheter på papiret og ivaretakelse av gruppens rettigheter i praksis.

3. Stigma og diskriminering

Bekjempelse av stigma og diskriminering omtales flere steder i reformen, blant annet basert på NIMs undersøkelse «Du har ikke noe her å gjøre» (2024), som innhentet erfaringer fra rusavhengige, brukerorganisasjoner, helsepersonell og politiansatte. Rapporten fant at rusavhengige risikerer å oppleve stigma og diskriminering i møte med helsevesenet og andre offentlige tjenester, og at dette blant annet kan føre til forverret helsetilstand, utenforskap og redusert hjelpesøkende atferd.

I oktober i år lanserte NIM en oppfølgingsundersøkelse om befolkningens holdninger til rusavhengige. I undersøkelsen svarer 6 av 10 respondenter at de mener rusavhengige fortjener å få bedre helsehjelp. Samtidig forteller 1 av 4 at de har observert hets eller hatprat mot rusavhengige i løpet av det siste året, og mange har negative holdninger til gruppen. Dette belyser både utfordringer knyttet til stigma og ivaretakelsen av retten til helse.

I stortingsmeldingen varsles det at regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for å motarbeide stigmatisering av rusavhengige, samt følge opp NIMs anbefalinger om tydeliggjøring av rusavhengiges menneskerettslige vern mot diskriminering. Dette er et viktig grep, og NIM ser frem til videre dialog med myndighetene om hvordan dette kan oppnås på best mulig måte.

4. Sammenhengen med reformens del 2

Stortingsmeldingen er første del av regjeringens todelte reform, og gjelder de helsemessige aspektene ved rusbruk. Ifølge regjeringen skal neste del av reformen, som gjelder de justispolitiske sidene, legges frem før påske 2025. Regjeringen har varslet at den vil bygge på en del av forslagene i Rushåndhevingsutvalgets utredning om strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål på rusfeltet (NOU 2024: 12). NIM har levert høringssvar til utredningen.[3]

Den strafferettslige tilnærmingen til befatning med narkotika til eget bruk må sees i sammenheng med retten til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12. Selv om det ikke er noe menneskerettslig krav om å avkriminalisere bruk og befatning med narkotika til eget bruk, kan strafferettslige sanksjoner mot narkotika til eget bruk under visse omstendigheter være et inngrep i retten til privatliv etter EMK art. 8.[4] En rekke internasjonale organer anbefaler avkriminalisering for å bedre realisere retten til helse, blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs spesialrapportør for retten til helse, og FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette begrunnes blant annet med at bruk av straff kan hindre hjelpesøkende atferd, føre til mer risikofylt bruk av rusmidler og bidra til stigmatisering og forskjellsbehandling i møte med helsetjenestene.[5]

Straff kan med andre ord isolert sett svekke rusbrukeres tilgang til skadereduserende tiltak og helsetjenester. Det er etter NIMs syn derfor viktig at de to delene av reformen ses i sammenheng, og at potensielle negative effekter av strafflegging og justispolitiske virkemidler motvirkes slik at dette ikke hindrer realisering av retten til helse. Det er særlig sentralt at de som reelt sett trenger hjelp med et rusmiddelproblem fanges opp av den samlede innsatsen på rusfeltet.

NIM antar videre at regjeringens overordnede mål om å sikre en mer kunnskapsbasert tilnærming på rusfeltet også vil gjelde for reformens del 2, og at innføringen av eventuelle lovendringer vil bygge opp under virkemidlene i gjeldende stortingsmelding.

Fotnoter:

[1] Se nærmere om disse forpliktelsene og anbefalingene i rapporten Rus og menneskerettigheter, kapittel 2 og 3.1.

[2] Samtlige NIMs rapporter og anbefalinger om rusbrukeres rettigheter er tilgjengelig her: https://www.nhri.no/temaer/rusbrukere/. Dette inkluderer bl.a. rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) som identifiserte menneskerettslige utfordringer på rusfeltet og oppfølgingsrapporten «Du har ikke noe her å gjøre» (2024) (se pkt. 3).

[3] NIMs høringssvar til NOU 2024: 12 er tilgjengelig her: https://www.nhri.no/2024/nou-2024-12-handheving-av-mindre-narkotikaovertredelser/. Se særlig pkt. 5 om forebygging blant barn og unge.

[4] Thörn v. Sverige (24547/18). Se nærmere om dette i den følgende artikkelen på Juridika av NIMs rådgivere Stine Langlete og Mathilde Wilhelmsen: https://juridika.no/innsikt/avkriminalisering-av-narkotika-til-eget-bruk-hva-sier-menneskerettighetene.

[5] Se nærmere om dette i Rus og menneskerettigheter kap. 2.3 og 3.1.1.2, samt en rapport fra FNs høykommissær for menneskerettigheter fra 2023: https://documents.un.org/doc/undoc/gen/g23/156/03/pdf/g2315603.pdf.

Foreningen for human ruspolitikk er en brukerorganisasjon på rusfeltet. En demokratisk medlemsorganisasjon som fungerer som et talerør for, og kjemper for rettighetene til, rusmiddelbrukere.

Takk for at vi får delta på høringen. Det gjorde godt at stortingsmeldingen MELD. St. 5(2024-2025). “Trygghet, fellesskap og verdighet: Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del 1 ble lagt fram 25. oktober.

Den har vært etterlengtet i tiden etter at Solberg-regjeringens rusreform ble nedstemt, fordi det er mange som har det vanskelig og som ruspolitikken berører. Vi opplever en sterk nedskalering av hjelpetilbud på alle nivåer, antallet overdoser er høyere enn på 23 år og samtidig har de aller fleste ruspolitiske innspill de siste tre årene blitt besvart av regjeringens representanter med at det skal komme en “ny og bedre” reform.

I stortingsmeldingen står det at regjeringen peker retning for den framtidige rusmiddelpolitikken gjennom en reform som legger vekt på at Norges menneskerettslige forpliktelse til å sikre den høyest oppnåelige helsestandard også gjelder for mennesker med rusmiddelproblemer og avhengighet. 

Det er en tydelig og informert stortingsmelding som beskriver utfordringsbildet godt og har gode intensjoner og mål som vi støtter. Hvis forslagene kan vedtas og følges opp med konkrete tiltak, så ville det, sammen med en rusreform der samfunnet går bort fra straffesporet for bruk og besittelse til egen bruk, gitt oss en god og kunnskapsbasert ruspolitikk.

På pressekonferansen 25. oktober erkjente helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre at samfunnet på flere områder har sviktet mennesker med rusmiddelproblemer. Og at deler av ruspolitikken har vært feilslått. Vi er takknemlig for at Vestre snakker om å bryte ned stigma og bygge opp tillit, men fortsatt bruk av straff vil opprettholde stigmaet. Og vi vil minne om anbefalingen til Norges institusjon for menneskerettigheter om at myndighetene bør utrede om rusprøver, som vilkår for påtaleunnlatelse, egentlig har ønsket effekt.

Samtidig er vi glade for at helse- og omsorgsministeren, på LAR-konferansen 03. november 2024, sa klart og tydelig at “Vi skal aldri tilbake til en tid der norske borgere kunne bli utsatt for tiltak fra myndighetene som ikke var forholdsmessige." Og videre at “når regjeringen skal klargjøre hvilket handlingsrom en har så er det minst like mye for å sørge for forutsigbarhet, forholdsmessighet, at en aldri velger tiltak som har minst inngripende virkning og selvfølgelig at alt det som skjer i Norge skal være meget godt innenfor menneskerettighetene.”

Det er gledelig at regjeringen vil foreslå endringer i brukerromsforskriften, som tar sikte på å gjøre det lettere for kommunene å etablere brukerrom ved behov. Samtidig finner vi det bekymringsfullt at det som fremkommer i stortingsmeldingen er at SERAF skal evaluere brukerrommene i Oslo og Bergen. Et slikt evalueringsarbeid er tidkrevende, vi håper på en rask endring i brukerromsforskriften som ikke tar utgangspunkt i storbyenes brukerrom. 

Brukerromsforskriften bør endres til en brukerromsfunksjonsforskrift slik at allerede etablerte tiltak i kommuner kan innføre brukerromsfunksjonen uten å måtte opprette et brukerrom som sådan. Brukerrommet i Bergen koster rundt 18 millioner kroner i året å drifte. De færreste kommuner har råd til noe sånt, men kan uten større kostnader innføre brukerromsfunksjon på egne tiltak, så raskt forskriften kan åpne for dette. 

Blant våre største bekymringer er manglende tilgang på substitusjonsbehandling for personer med rusmiddelavhengighet. Norge har riktignok et velutviklet substitusjonsbehandlingsapparat med opiater, men som det antydes i stortingsmeldingen er det flere i målgruppen som ikke mottar slik behandling fordi LAR kan oppleves utilgjengelig for personer som er “hard to reach”.

Samtidig åpner regjeringen for studier på substitusjonsbehandling ved andre alvorlige avhengigheter, som til benzodiazepiner og til sentralstimulerende midler. Da som randomiserte kontrollerte multisenterstudier for substitusjonsbehandling. Vi anser dette som en banebrytende endring av substitusjonsbehandlingen som vil ha enorm betydning. Samtidig er det bekymringsfullt at det kun skal studeres på et så høyt nivå over flere år og kun i behandlingsøyemed.

I stortingsmeldingen pekes det på at det har vært gjort forsøk på å etablere såkalt lavterskel LAR, men at det er usikkert om disse forsøkene har vært tilstrekkelige. Regjeringen påpeker at kommunale lavterskel skadereduserende tiltak ikke har tilgang til alle medisinske behandlinger som pasientene kan ha behov for. På den bakgrunn foreslår de opprettelse av nærklinikker som yter spesialisert behandling for personer med sammensatte tjenestebehov i samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. For å legge til rette for at en større gruppe personer med alvorlige ruslidelser kan motta nødvendig helsehjelp. 

Vi verdsetter dette forslaget. I stortingsmeldingen står det at nærklinikker skal tilby spesialisert behandling for rusmiddellidelser og kommunale tjenester for sammensatte tjenestebehov og multiavhengighetsproblematikk. Samtidig bør det påpekes at dette skal gjelde substitusjon for alle alvorlige avhengigheter, i stabiliseringsøyemed. Slike nærklinikker kan fungere som det bejublede tiltaket til Kirkens Bymisjon, 24sju som nå er styrket, effektivisert og omgjort til Gateklinikken med ytterligere fokus på rettighetsarbeid. Sverre Eika ble en nasjonal helt for sin legegjerning der og grunnleggeren Kirsten Frigstad har mottatt Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid. Dette handler om å gi øyeblikksomsorg og bistå folk i å komme i posisjon til å profitere på ordinære helsetjenester. 

Vi anbefaler at nærklinikker utformes etter inspirasjon fra 24sju/Gateklinikken. De bør ikke kun fungere som tiltak for lettere tilgjengelig substitusjonsbehandling, men også for behandling av somatiske og psykiske lidelser. 

Samtidig er det et dilemma hvis LAR og lavterskel LAR skal operere videre som nå og noen særklinikker skal kunne operere på en annen måte. Hvis det kan finnes finanisering til slike klinikker. Da vil det fremdeles være noen som faller utenom ordningene, særlig (som det påpekes i meldingen) utenfor storbyene der det kun oppfordres til samarbeid mellom kommunale lavterskeltiltak og spesialisthelsetjenesten, uten noen innretning som legger opp til slikt samarbeid.

Styreleder i Rusfeltets hovedorganisasjon, Kine Haugen, har tidligere problematisert dilemmaet med at myndighetene bidrar til et rotete medisinsk landskap der private, ideelle aktører på usikre stønadsordninger gir individuelt tilrettelagt substitusjonsbehandling til personer utenfor LAR samtidig som de utarbeider retningslinjer for LAR som ikke harmoniserer med praksisen hos de private.

På denne bakgrunn er vi særlig glade for at regjeringen skal sette ned et utvalg som skal utrede samhandling, oppgavedeling, innretning og innhold i framtidig behandling for rus- og avhengighetslidelser. Utredningen skal omfatte en vurdering av LAR med sikte på at pasienter får tilgang til riktig medikamentell behandling for sine rusmiddellidelser.

Vi er også svært positive til nye tiltak i overdosearbeidet, som nå blir en dynamisk handlingsplan. Her er det mye som er jobbet med over tid og vi ser frem til at det opprettes et helhetlig system for monitorering av rusmiddelsituasjonen, forhåpentlig også av overdosesituasjonen og at det innføres en beredskapstenkning på rusmiddelområdet.

Vi ser også veldig fram til at det etableres rusmiddelanalysetjenester og vil anbefale en ny forskrift om at man straffefritt kan være i besittelse av ulovlige rusmidler i livreddende øyemed og at det innføres utenom brukerromsforskriften, slik at det ikke kun blir personer med omfattende rusproblematikk, i storbyer, som får analysert rusmidlene sine.  

Stortingsmeldingen oppsummerer mange isolert sett gode tiltak på rusfeltet. KS kommenterer ikke alle sider ved meldingen, men vil konsentrere innspillet om tre områder som er viktige for kommunene som tjenesteleverandører.

Kommunene ble i 2022 forpliktet til å opprette egne Rådgivende enheter for russaker. Enhetene skal ta imot personer når oppmøte for enhetene er satt som vilkår for en bestemt strafferettslig reaksjon. Oppmøte er et vilkår for påtaleunnlatelse.

Det ble ikke gjennomført en reell utredning av konsekvenser for kommunene i forkant, hverken med tanke på personellressurser, økonomi eller virkninger for organisering. I ettertid har det vist seg at enhetene, som kommunene har hatt en kostnad med å etablere, ikke har fungert etter hensikten; primært fordi det kun er få personer som henvises fra politiet til enheten. Det er da besnærende, som stortingsmeldingen foreslår, å tillegge enhetene alternative koordinerende oppgaver. Vi stiller oss negative til at enhetene, som nå har vist seg ikke fungere som tiltenkt, skal fylles med et annet innhold enn det som opprinnelig var meningen. Vårt forslag er å avvikle enhetene og gi kommunene mulighet til å organisere tjenestene på en hensiktsmessig måte.

 Utskrivningsklare pasienter og oppfølging etter behandling i spesialisthelsetjenesten

Et godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten er avgjørende for pasientene og for en god ressursutnyttelse mellom nivåene. Vår erfaring er at samarbeidet i stor grad skjer på spesialisthelsetjenestens premisser og at likeverdigheten som det i flere plandokumenter og meldinger legges vekt på at man skal tilstrebe (blant annet i Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri) ikke gjenspeiles i samhandlingen mellom nivåene. Et konkret eksempel er kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter fra psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Mange kommuner har utfordringer med å levere nødvendige tjenester til pasienter spesialisthelsetjenesten vurderer som utskrivningsklare, særlig på kort varsel.  Årsaken bunner dels i endret lovverk, uenighet om utskrivning og press på kommunale tjenester.  Det er positivt at regjeringen skal evaluere kravet om utskrivningsklare pasienter. Resultatet er stor ressursbruk fra kommunene på et område der det gir liten mening at de skal bygges opp spesialisert kompetanse, og det er for mange reinnleggelser av pasienter. Det er viktig at spesialisthelsetjenesten tar et større ansvar for pasientgruppene. Spesielt viktig er det å (gjen)oppbygge kapasitet med tanke på døgnplasser.

Regjeringen ønsker seg mer oppsøkende arbeid. Et lovende tiltak er FACT, herunder FACT Ung, med tanke på å nå grupper som har vansker med å nyttiggjøre seg de ordinære tjenestene. I oppbygningen av ordningen gis tilskudd. Deretter må kommunene selv ta finansieringsansvaret, og i den økonomiske situasjonen kommunene er i nå, så er det vanskelig å få til økt aktivitet.

 KS støtter vektlegging av forebygging som meldingen legger opp til. Program for folkehelse er et viktig initiativ i så måte. Men i dag er det slik at det brukes for mye ressurser på enkeltbrukere som gitt bedre tilbud i sykehus kanskje kunne vært unngått.

Bolig til vanskeligstilte

Boligmarkedet er mer enn vanlig krevende for vanskeligstilte, og mange med alvorlig psykiske helse og rusproblematikk vil være vanskeligstilte på boligmarkedet. Antallet kommunale boliger har økt, men utfordringen er at samtidig som færre nye prosjekter igangsettes og kostnadene allerede er høye, skal det også bosettes mange flyktninger. Stortingets anmodning om å gjeninnføre tilskudd til utleieboliger er foreløpig ikke fulgt opp, som et av flere tiltak som kan bidra til at flere vanskeligstilte kan få bolig. Det er også behov for fortsatt forenkling av regelverket for bostøtteordningen, i tråd med bostøtteutvalgets forslag.

 Utfordringen med forventningene til kommunene på feltet er at i den utfordrende økonomiske situasjonen mange kommuner befinner seg i, så er det ikke rom for å forvente høyere aktivitet.  KS har gjennomført en budsjettundersøkelse for 2025 som viser at kommuner og fylkeskommuner står foran et krevende år, der både vanskelige omstillinger og tøffe prioriteringer skal gjennomføres. Regjeringen har kommet med en varig økning på fem milliarder for kommunesektoren. Likevel rapporterer fylkeskommunene om behov for en ytterligere inntektsvekst på i underkant av 2 milliarder kroner for at det ikke skulle vært behov for effektivisering, omstilling og kutt. For kommunene er tallet hele 9 milliarder.

 Tilbudet av boliger på utleiemarkedet som kommunene er avhengig av for å skaffe boliger til vanskeligstilte, er betydelig lavere enn tidligere. Det vekker bekymring i kommunene.  Det er ikke sannsynlig at kommunene kan kompensere for dette med tiltak i egen regi.  

Det bør utvises varsomhet med reguleringer som påvirker tilbudssiden av boligmarkedet i den nåværende situasjonen.  

Det er positivt at regjeringen igangsetter kartlegginger som kan se på hvordan Husbanken kan bidra til motkonjunkturpolitikk, og KS bidrar gjerne inn i den dialogen, men kombinasjonen av høyt prisnivå, rente og manglende boligbygging er trolig det som bidrar mest til utfordringene på boligmarkedet.  

Barn av Rusmisbrukere (BAR) er en landsdekkende bruker-, pårørende- og interesseorganisasjon for barn og unge pårørende. Vi jobber for og med barn av foreldre som bruker eller har brukt rusmidler, der dette oppleves som belastende for barnet på ulike måter. Vår visjon er å gjøre erfaringer til kompetanse. Siden 2009 har BAR arbeidet kontinuerlig for å fremme barns stemme i samfunnet, samt styrke deres rettigheter gjennom politisk påvirkning, samarbeid med ulike aktører og formidlingsaktiviteter rettet mot både målgruppen selv og systemene rundt dem. Vi innhenter bruker- og pårørendekunnskap gjennom vårt erfaringsnettverk, anonyme chattjenester, spesifikke initiativ og direkte møter med de det gjelder.

Vi anerkjenner de positive intensjonene bak reformen, spesielt vektleggingen av forebygging, men ser også behovet for å adressere utfordringene som hindrer effektiv gjennomføring.

Regjeringen har klart uttrykt at reformen skal være en forebyggingsreform, noe vi støtter helhjertet. Tiltak som refusjon av reiseutgifter for barn som pårørende, implementering av pårørendeavtaler og bruk av tilbakemeldingsverktøy er eksempler på initiativer som viser riktig retning.

Vi mener det økte fokuset på alkoholproblematikk er positivt, da mange barn og unge opplever alkoholbruk blant foreldre eller nære relasjoner som en betydelig belastning. Majoriteten av samtalehenvendelsene vi mottar på vår anonyme chattjeneste er ca 80% alkoholrelaterte. I vår undersøkelse i eget nettverk, oppgir 90% alkohol som en belastning.

Å redusere stigma knyttet til rusmiddelavhengighet er essensielt for å skape et mer inkluderende samfunn hvor barn og unge føler seg trygge nok til å søke hjelp.

Å sikre sømløse overganger mellom behandling og ettervern er viktig for at unge pårørende skal oppleve stabilitet i hverdagen.

Regjeringens mål om å prioritere forebygging for å forhindre at barn og unge utvikler rusproblemer er prisverdig. Likevel ligger den største utfordringen i implementeringen.  

Kommunene, som har hovedansvaret for forebygging, står overfor betydelige økonomiske begrensninger som gjør det vanskelig å realisere disse ambisjonene fullt ut.

Utfordringer

Kommunene står overfor økonomiske begrensninger som gjør det utfordrende å prioritere og investere i nødvendige ressurser. Selv med ekstra midler fra regjeringen, er mange tvunget til å kutte både lovpålagte og ikke-lovpålagte tjenester, inkludert fritidsklubber, oppsøkende tjenester og miljøterapeuter. For barn som mangler trygge voksne hjemme, kan disse aktivitetene og relasjonene være helt avgjørende. Fritidsklubber og lavterskeltilbud gir barn og unge et trygt sted å være. De gir mulighet for å bygge uformelle relasjoner med rollemodeller, lære ungdommer å reflektere og være der for dem når de møter utfordringer – også etter klokka 16! Organisasjonen Barn av Rusmisbrukere (BAR) understreker det akutte behovet for lovfesting og stabil finansiering av fritidsklubber og andre viktige lavterskeltilbud.

Dette understøttes av våre egne kunnskapsrapporter basert på erfaringskunnskap, samt annen kunnskapsbasert praksis fra møter med målgruppen gjennom oppsøkende sosialt arbeid, slik som Oslo-standarden for oppsøkende arbeid med ungdom.

* https://www.barnavrus.no/kunnskap 

* https://korus.no/oslo/oslostandard-for-oppsoekende-arbeid#:~:text=Oslostandarden%20er%20en%20faglig%20standard%20for%20det%20opps%C3%B8kende,styringsgruppe%20best%C3%A5ende%20av%20representanter%20for%20Velferdsetaten%20og%20bydel 

Tverrsektorielt samarbeid

Effektiv forebygging krever tett samarbeid mellom politi og forebyggende tjenester. For at dette skal fungere må det eksistere tilbud som politiet kan samarbeide med.

Justissektoren må også bli gode på medvirkning dersom reformens første del skal fungere i praksis.

Det er en utfordring at ansvaret for forebyggende tiltak er fordelt på tvers av ulike sektorer og lovverk, noe som fører til fragmentert innsats og ansvarsfordeling. Dette kan resultere i at barn og unge ikke fanges opp tidlig nok, og at innsatsene glipper i sårbare overganger.

Vi mener det er viktig med politi i gatene som har tid og ressurser til å være der det er risikofylte miljøer, som har tid og kapasitet til nødvendig og viktig grensesetting. Vi mener at Forebyggende innsats bør legges hos helse-, oppvekst- og fritidssektoren.

Effektiv forebygging krever tett samarbeid mellom helse-, oppvekst- og justissektoren. Dagens realiteter viser imidlertid at dette samarbeidet ofte hindres av ulike prioriteringer og mangel på koordinerte innsatsområder. Vi stiller spørsmål ved om vi har tid til det nødvendige kunnskapsløftet som kreves for å implementere reformen effektivt med den store innsatsen av det forebyggende arbeidet i justissektoren. Det er avgjørende at alle involverte parter har den nødvendige kompetansen til å forstå ungdommens behov og utfordringer.

Vi må se forbi den ytre atferden og lytte til ungdommenes egne historier. Altfor sjelden blir de spurt om hva de faktisk trenger. Dette reiser kritiske spørsmål: Hvordan skal vi praktisere medvirkning på en meningsfull måte? Hvem skal ha det koordinerende ansvaret?

Det må være en relasjon som har tid til å bygge tillit til de unge og vise vilje til å ta unge mennesker på alvor—inkludert mindreårige som befinner seg på kant med loven.

Medvirkning

Ungdom må forstå hvorfor de er involvert i tiltakene, og deres aktive deltakelse må sikres. De bør være direkte involvert i utformingen av tiltak som virkelig treffer der skoen trykker. Det er ikke gitt at disse ungdommene allerede er representert i eksisterende ungdomsråd.

Det er avgjørende at regjeringen fremmer bruker-, pasient- og pårørendeperspektivet i tjenestetilbudene til personer med rusmiddelproblemer gjennom utviklingen av nasjonale faglige råd.

For å sikre at medvirkning blir en integrert del av tjenestene, må det legges til rette for nødvendige økonomiske ressurser. Implementeringen av slike tiltak krever ofte endringer i struktur og samarbeidsformer innen tjenestene. Vi oppfordrer regjeringen til å sikre at det settes av tilstrekkelige midler til disse formålene, slik at intensjonene om økt medvirkning ikke bare blir gode intensjoner, men også realiteter som forbedrer kvaliteten på tjenestetilbudene. Dette vil bidra til mer effektive tjenester som bedre møter behovene til dem de er ment å hjelpe.

Konklusjon

BAR oppfordrer regjeringen til å prioritere praktisk gjennomføring av forebyggende tiltak.  Det er avgjørende å sikre nødvendige ressurser for at alle barn skal få en trygg oppvekst. Vi må bevege oss mot helhetlige tiltak basert på forståelse og støtte.

Vi anbefaler følgende:

- Vi oppfordrer regjeringen til å sikre at det settes av tilstrekkelige midler til formålene om medvirkning som integrert del av tjenestene og styrket samarbeid med bruker- pårørende- og interesseorganisasjonene.  
- Sikre stabil finansiering for fritidsklubber og lavterskeltilbud for å gi ungdom et trygt sted og bygge relasjoner.

- Øremerkede midler til det forebyggende arbeidet, slik at kommunene kan ansette flere sosialarbeidere og utvikle lokale tiltak.

- Etabler klare retningslinjer for samarbeid mellom helse-, oppvekst- og justissektoren, med helse- og oppvekstsektoren i førstelinjen.

- Sørg for at politiet har tid og ressurser til å være til stede i risikofylte miljøer der det er rus og kriminalitet med fokus på nødvendig grensesetting.

- Implementere meningsfull medvirkning ved å involvere ungdom direkte i beslutningsprosesser.

- Gjennomfør et kunnskapsløft blant alle parter for bedre forståelse av ungdommens behov.

- Prioriter relasjonsbygging mellom unge mennesker og voksne støttespillere for å sikre at ungdom føler seg sett.

- Utvikle brukertilpassede tiltak basert på innspill fra målgruppen selv, slik at de adresserer reelle utfordringer.

 Kristin Oudmayer

Generalsekretær,

Barn av rusmisbrukere (BAR) 

Reformen mangler tydelige mål for å redusere rusbruk  
Selv om reformen fremhever de negative effektene av rusbruk, mangler den konkrete og målbare mål for å redusere rusbruken i befolkningen. Dette gjør det vanskelig å gi arbeidet en tydelig retning og å evaluere om foreslåtte tiltak faktisk gir ønsket effekt. 
 
Reformen mangler tiltak for at redusere alkoholbruk og identifisere bruk hos gravide  
For at de nasjonale ambisjonene om lavere totalt alkoholbruk skal realiseres, er det nødvendig at regjering og kommuner samarbeider. I stedet arbeider flere kommuner for å øke tilgjengelighet av alkohol gjennom økte skjenkebevilginger og utvidede åpningstider for alkoholservering. 
 
Hvert år fødes dessverre mange barn med alkoholskader. Reformen mangler forslag for å identifisere gravide med alkoholbruk. I tillegg mangler reformen konkrete beskrivelser av hvordan oppfølgning av gravide skal gjennomføres.  
 
Reformen mangler tiltak for å følge spillavhengighet over tid 
For å kunne følge utviklingen av rusbruk og avhengighet over tid, er systematisk måling nødvendig. På samme måte som Statistisk sentralbyrå samler inn data om rusbruk, mener Blå Kors at Norge bør samle statistisk også på spillavhengighet.  
 
Reformen mangler forslag for å identifisere pårørende  
Det er en utfordring å identifisere pårørende. Dette har reformen ikke berørt. Blå Kors mener at regjeringen må prioritere forskningsbasert arbeid for å øke kompetansen og styrke identifiseringen av disse barna og unge. 
 
Reformen mangler fokus på familierettede tiltak  
Forskning viser at tiltak som involverer hele familien har en forebyggende effekt. Gjennom å bygge en støttende kultur rundt familiene gis foreldre nødvendige verktøy å hjelpe barna sina i kritiske tider. Ettersom regjeringen har uttrykt ønske om å prioritere evidensbaserte tiltak og avvikle andre, hadde vi forventet et sterkere fokus på inkluderende tiltak rettet mot hele familier. 
 
Reformen mangler fokus på sosiale medier 
I dag er sosiale medier som Snapchat og TikTok blitt kanaler hvor kjøp og salg av narkotika florerer. Barn helt ned i 10-årsalderen eksponeres for dette, og med et tastetrykk kan narkotika leveres rett på døra. Aldersgrensen for bruk av sosiale medier bør heves, samtidig som skolene må styrke barnas kunnskap om nettbruk og rus. 
 
Lavterskeltilbud må utvikles i forhold til kommunale tjeneste  
Blå Kors mener at regjeringen også bør prioritere nasjonale digitale tilbud, i tillegg til de kommunale lavterskeltilbudene for å gi et mer robust og tilgjengelig helsetilbud for alle. I tillegg må kommunale lavterskeltilbud tilpasses, planlegges og utvikles inn mot rådgivende enheter for russaker og eventuelle ideelle aktører som allerede tilbyr lignende tjenester kommunalt.  

Evaluering av forebyggende tiltak 
Forebyggings- og behandlingsreformen mangler konkrete forslag til tiltak rettet mot skolen. Regjeringens forslag om å innføre målrettede, selektive programmer for elever med høy risiko for rusmiddelbruk er et positivt initiativ. Samtidig understreker Blå Kors viktigheten av å sikre at alle elever i Norge får rusundervisning, ikke bare de med høy risiko.  
 
Blå Kors støtter prinsippet om evidensbaserte tiltak, men mener at eksisterende tiltak må evalueres grundig før de eventuelt avvikles, slik regjeringen foreslår som et alternativ. Studien som regjeringen viser til kartlegger hvilke tiltak som er evidensbaserte, men vurderer ikke tiltakenes faktiske resultater. Blå Kors anbefaler at det avsettes midler til forskning og evaluering av forebyggende tiltak.  

Forslag til rådgivende enheter er ikke en garanti for likeverdig hjelp 
Tidligere har Blå Kors understreket viktigheten av å etablere en «minstestandard» for rådgivende enheter. Vi mener fortsatt at dette bør være en prioritet, da det vil sikre en enhetlig tilgang til hjelp og henvisning til rusbehandling, uavhengig av hvor i landet man bor.

Integrert ettervern må styrkes 
Blå Kors mener at det bør opprettes prosjekt der ideelle aktører får tydeligere og mer selvstendig rolle i utviklingen av ulike boligløsninger, med systematisk og individuell oppfølging av vanskeligstilte, i samarbeid med kommuner og Husbank.  
 
Videre er arbeidsinkluderingstiltak som omfatter støtte, opplæring og oppfølging spesielt viktige for de grupper som sliter med helse- og rusproblemer. Ettersom evalueringer viser at arbeidsforberedende trening (AFT-tiltak) gir de beste resultatene for grupper med sammensatte utfordringer, uavhengig av alder, hadde Blå Kors forventet at disse tiltakene ville bli nevnt.  
 
Reformen mangler fokus på behandlingstilbud for barn og unge 
God rusbehandling for barn og unge krever spesialisert medisinsk kompetanse og tett oppfølging, noe som ofte mangler i dagens tilbud. Behandlingen må inkludere omsorg og traumebasert støtte. Barnevernet trenger økt kompetanse og bedre rammeverk for å sikre trygghet. Et helhetlig system bør knytte sammen lover og tiltak for omsorg og behandling. Barn og unge trenger ro og stabilitet, med minst mulig flytting. Flytting er ofte skadelig for tillit og relasjoner, og barn i barnevernsinstitusjoner flytter i gjennomsnitt 9 ganger. Standardiserte pasientforløp og ambulante team med stabil bemanning må utvikles.  
 
Kunnskap og informasjon for eldre 
Blå Kors mener at eldre og alkoholbruk bør få mer oppmerksomhet, siden kroppen blir mer sårbar for alkoholens helseskader med alderen. Åtte av ti eldre drikker, og 90 prosent tar medisiner, noe som kan være skadelig sammen med alkohol. Blå Kors ønsker at helsepersonell i primærvarden skal få større mandat til å snakke om alkohol med pasientene. I en undersøkelse utført av Opinion på vegne av Blå Kors, fremkommer det at ni av ti eldre opplever at legen ikke prater med dem om hvordan alkohol påvirker helsen når vi blir eldre.  

Tverrfaglig spesialistbehandling   
Blå Kors mener at det ikke i tilstrekkelig grad reflekteres hvordan behandlingstjenestene fungerer i dag. På side 87 er det for eksempel gjengitt en modell som skal illustrere en pasientreise. Modellen gir inntrykk at av ideelle aktører er å finne kun i kommunal sektor. Denne forenklingen overser en viktig utfordring i spesialisthelsetjenesten for TSB; inntektsmodellen mellom RHF/HF og privat/ideell tjenesteleverandør. I tillegg mener vi at behandlingsvolumet innenfor TSB må bygges på kunnskap og grundige behovsanalyser.   

Regjeringen uttrykker at de vil styrke samarbeidet med ideelle aktører innen TSB, samtidig som det i kapittel 9.1.2 står at HFene skal tilby flere basistjenester i egenregi. Blå Kors mener dette er i strid med tidligere signaler fra regjeringen. Tidligere helseminister Kjerkol sa på TSB-konferansen i 2022 at «TSB må bygges ut med basistjenester» i alle sykehusområder. Et styrket samarbeid bør baseres på respekt og gjensidighet, med klare vilkår for drift over tid for ideelle og private parter. 
 
Blå Kors er positive til det tydelige målet om at fremme pasientens rett til å velge behandlingssted. Blå Kors vil peke på at vurderingeenhetene er en særordning som bare en pasient med ruslidelse må gjennom. Vi vil gjenta forslaget om å avvikle disse- slik at pasienters henvisning vurderes som i øvrig helsetjeneste.   
 
Pasienter med avhengighetsproblematikk har ofte en kompleks sykdomsprofil, med både psykiske lidelser og somatiske sykdommer, samt en betydelig redusert forventet levealder. Dette understreker behovet for spesialister som kan håndtere både medisinske og psykologiske aspekter av avhengighet. Dekningen er i dag ulik, og kvaliteten på behandlingen varierer i rusfeltet. Blå Kors mener dette bør inkluderes i vurderingen av fremtidens behandling. 

Pårørendealliansden vil gjerne komme med følgende innspill

Meld. St. 5 (2024–2025) har flere positive tiltak knyttet til pårørendes situasjon, men vi ser også utfordringer som ikke er adressert. Vi går gjennom dette i punktene under:

Positive sider for pårørende

• Styrking av familiearbeid
  Vi er glade for at meldingen vektlegger familieorientert behandling og at den foreslår pårørendeavtaler som et verktøy for å bedre inkludere familier i behandlingsforløpene (kap. 6.5.1). Dette er et viktig steg for å sikre at pårørendes behov og roller anerkjennes og innlemmes inn i tjenestene. Den nylig lanserte pårørendeavtalen kan være et godt verktøy for dialog mellom tjenestene og pårørende som står i store belastninger. Den har en samtaleguide og verktøy som avdekker hvilke behov pårørende har og hvordan tjenestene kan følge disse opp. Det gir bedre forutsetninger for et godt lag rundt pasient/bruker og at pårørende blir hørt og inkludert av tjenestene.
• Samarbeid med pårørendeorganisasjoner
  Meldingen fremhever verdien av frivillige og ideelle organisasjoner, inkludert pårørendeorganisasjoner, som samarbeidspartnere for å styrke støttetilbud til familier som er berørt av rusmiddelproblem og spillavhengighet. Det er en viktig anerkjennelse av pårørendes rolle og deres behov for støtte også lokalt.
• Bruker- og pårørendeundersøkelser
  Innføringen av nasjonale faglige råd for pårørende- og brukermedvirkning og bruk av tilbakemeldingsverktøy er et positivt initiativ som kan bidra til å systematisere erfaringer og forbedre tjenestetilbudet (kap. 6.6).

Utfordringer som trenger tiltak

Tilpasninger i arbeidslivet

•  Hele 62 % av pårørende er i yrkesaktiv alder, største gruppen mellom 40 til 70 år. Det er derfor bra at regjeringen vil tilrettelegge for mer familie- og pårørendeorientert tilnærming, noe som også må gå inn i denne sektoren. Like velferds og permisjonsordninger med lønn er nødvendig for alle arbeidstagere. Vi ser derfor frem til at arbeidet med anmodningsvedtak 147/23 hvor Stortinget ber regjeringen gjennomgå og forbedre regelverket for pårørende i arbeidslivet. Dette arbeidet skal legges frem i 2025.
• Det vil også styrke og synliggjøre behovet for forståelse og tilrettelegging på arbeidsplassen når man er i en krevende pårørendesituasjon. Slike tiltak er nødvenidige  og vil også bidra til å forebygge sykemeldinger og frafall. i arbeidslivet for pårørende som  i perioder har stor omsorgsbelastning og oppfølging av nærstående i rusbehandling.

Pårørende rus kan ha ekstra utfordringer på jobben

•  Vår Menon rapport 85:2022: Norske virksomhetes holdninger til ansatte i en pårørendesituasjon, viser at mange arbeidsplasser ikke har arenaer for å ta opp utfordringer i familien som pårørende. Lederne i undersøkelsen svarte også at det er større forståelse for ansatte med somatisk sykdom hos nærstående enn ansatte som har utfordringer med rus hos nærstående. Dette viser behov for mer informasjonsarbeid om tematikken for utfordringen mange pårørende står i.

Våre anbefalinger til komiteens arbeid med meldingen: 

• Tydeligere prioritering av barn og unge som pårørende
  Vi ber om at meldingen styrkes med forpliktende tiltak for å sikre at barn som pårørende identifiseres tidlig og får nødvendig oppfølging. Dette kan inkludere økt kompetanse i tjenestene og utvidet bruk av pårørendeveilederen.
• Barn og unge pårørende spørsmål inn i Ungdata
• Ungdata er den største systematiske kartleggingen av barn og unges hverdag i Norge. Jevnlig gjennomføring gir god innsikt i barn og unges hverdag, men kunne gitt bedre innsikt på barn og unges hjemmesituasjon spesielt knyttet til å være pårørende. Vi mener at spørsmål knyttet til barn og unge som pårørende må inn som en del av Ungdata kartleggingen
• Pårørendeansvarlig i tjenestene
•  Pårørendearbeid blir ofte fragmentert og «ildsjelsbasert» fordi «ingen» har det formelle faglige ansvaret for pårørende. Vi trenger pårørendeansvarlig personell i den faglige ledelsen i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten.
• Pårørendeveilederen må tas i bruk 
•  Har man ansvarlig personell, så har man også noen som må inkorporere rutiner og systematisk pårørendearbeid i tjenestene. Pårørendeveilederen fra 2017 er verktøyet som altfor mange enda ikke har tatt i bruk på systematisk måte. 
• Bredere tilnærming til pårørendestøtte
  Vi anbefaler at komiteen etterspø fra regjeringen å utvikle målrettede tiltak som inkluderer støtte til alle grupper pårørende, inkludert søsken, unge pårørende og de som lever med og rundt den som er avhengige. Det bør vurderes fleksible støtteordninger og lett tilgjengelige tilbud. Det må også omfatte støtte i arbeidslivet.
• Eldre pårørende
• Idag skal man Bo hjemme lengst mulig, samtidig som vi vet at eldres rusbruk øker. Mange eldre pårørende vil leve kunne leve med partner/annen familie med rusutfordringer og ikke få hjelp og støtte fordi de ikke er i kontakt med helsetjenestene og ikke lenger er aktive i jobbsammenheng. De kan lett bli usynlige for tjenestene. Det er viktig at også gruppen eldre pårørende har tilbud de kan kontakte og som er lavterskel for dem å nå
• Kunnskap og data om pårørendes kontakt med helsetjenesten
  Vi vet at mange pårørende i dag får samtaler i møte med helsetjenesten til pasienten. Men kun et fåtall av disse samtalene kodes som samtaler med pårørende eller familie, de registreres i stor grad som pasienttilknyttede samtaler. Dette gir et feil bilde av behovet som tjenesten er med å dekke. Vi ber derfor om at det utvikles en selvstendig registrering/koding av de samtaler og den oppfølging pårørende får slik at vi får et bedre kunnskapsgrunnlag for fremtidig planlegging og utvikling av tjenestetilbud.
• Forebygging
• I arbeidslivet møtes majoriteten av den voksne befolkningen. Rutiner, tydelige roller og ansvar, gjør det mulig å fange opp negativ utvikling på et tidlig tidspunkt, forutsatt bevissthet og kunnskap. Pårørende innen rus kan oppleve at pårørenderollen spiller inn på arbeidslivet. Arbeidstilhørighet bidrar til struktur, verdighet og sosial tilhørighet. Det er derfor bra at regjeringen i kapittel 5 spesielt omtaler forebygging på arbeidsplassen, som gjøres av Akan kompetansesenter. De gir også bevissthet om og kunnskap til pårørende i arbeidslivet.

Avslutning
Pårørendealliansen støtter meldingens intensjoner om å styrke pårørendes rolle i rusmiddelfeltet.

Samtidig oppfordrer vi komiteen til å sikre at tiltakene for pårørende kommer med konkrete mål som nevnt ovenfor, og  er forpliktende og inkluderende i arbeidet for alle grupper av pårørende som meldingen omhandler.

Mvh Anita Vatland, generalsekretær 

INNSPILL FRA  

FORANDRINGSFABRIKKEN KUNNSKAPSSENTER TIL Stortingsmelding 5 (2023-2024) Trygghet, fellesskap og verdighet

Om Forandringsfabrikken (FF): FF henter systematisk inn erfaringer og råd fra barn om møtet med barnehager, skole, helsetjenester, barnevern, politi og rettssystem. Barn og unge med erfaring fra de ulike systemene, inviteres med i nasjonale, kvalitative undersøkelser. De inviteres til å dele erfaringer og råd. Svar som går igjen fra mange barn på mange ulike steder, blir undersøkelsens hovedfunn. Dette kaller vi kunnskap direkte fra barn. Målet med FF sitt arbeid er at barn og unge opplever barnehage, skole, hjelpetjenester, politi og rettssystem som er trygge og nyttige. 

Rus har vært et tema som har gått igjen i mange av Forandringsfabrikkens undersøkelser på helsefeltet, justisfeltet og barnevernfeltet. Siden 2016 har Forandringsfabrikken systematisk hentet inn erfaringer og råd fra unge som har strevd med rus. Innspillene vi gir under bygger på svarene fra barn og unge og barns prosessrettigheter etter FNS barnekonvensjon

Vi har valgt å gi innspill til følgende kapitler

Kap 6: Fremme bruker-, pasient- og pårørenndersperspektivet
Kap 7: Tjenestetilbud i kommunene
kap 9: Spesialisthelsetjenester

Innspillene vi gir under gjelder tiltakene og satsningene som er foreslått for barn under 18 år.

Overordnet innspill: Barns rettigheter på systemnivå

FNs barnekonvensjon art. 12 og Grunnloven § 104 er tydelig på at barn under 18 år har rett til å uttale seg og bli hørt. Dette gjelder både barnet som individ i saker som gjelder barnet, og ved handlinger og avgjørelser som gjelder barn som gruppe. FNs barnekomité skriver:

Prosedyren for å vurdere og fastsette det beste for barn som gruppe er til en viss grad forskjellig fra den som gjelder et enkelt barn. Når hensynet til et stort antall barn står på spill, må statsinstitusjonene finne måter å høre synspunktene til et representativt utvalg av barn på, og ta tilbørlig hensyn til deres meninger ved planlegging av tiltak eller gjør lovgivende beslutninger som direkte eller indirekte angår gruppen, for å sikre at alle grupper av barn er dekket. (Generell kommentar nr. 14, avsnitt 91). 

I stortingsmeldingen nevnes det noen få steder at departementet har mottatt innspill fra brukerorganisasjoner. Det beskrives ikke hvilke innspill departementet har hentet inn for å sikre forpliktelsen til å høre grupper av barn under 18 år som beslutningen angår, altså unge som strever med rus eller står i fare for å streve med rus. Det beskrives heller ikke hvordan synspunktene til barn under 18 år er vektlagt. Det er ikke tydelig for oss hvordan HOD har sikret forpliktelsen i barnekonvensjonen i utarbeidelsen av denne stortingsmeldingen

Forandringsfabrikken ber om at

• Stortinget ber regjeringen beskrive hvordan de har hørt representative grupper barn og unge under 18 år i arbeidet med stortingsmelding, og hvilken vekt synspunktene har fått.

Innspill til kapittel 6 

Om å innhente systematiske tilbakemeldinger
Det er bra at regjeringen vil innhente tilbakemeldinger for å måle pasienters og pårørendes erfaringer med og nytte av behandling. Sånne undersøkelser må også gjennomføres med barn. Barnekonvensjonen forplikter myndighetene til å innhente og vektlegge synspunktene til barn under 18 år når tiltak skal utarbeides, evalueres eller nye satsninger skal settes i gang. Barnekonvensjonen gjelder barn under 18 år og forplikter myndighetene til å vite fra de under 18 år. Uttalelser fra unge voksne eller voksne, om de som i dag er under 18 år eller om da de selv var yngre, bidrar ikke til å sikre forpliktelsene myndighetene har etter barnekonvensjonen.

Om vektleggingen av familierettede tiltak
HOD skriver selv i stortingsmeldingen at “Belastninger og traumer i barndommen er for eksempel assosiert med framtidig skadelig bruk av rusmidler”. I FFs undersøkelse “Klokhet om rus” svarte over halvparten av ungdommene at de tidligere har opplevd omsorgssvikt, hatt rus i oppveksten eller hatt foreldre eller familie som har brukt makt, vold eller overgrep mot dem. Samtidig var et hovedsvar fra undersøkelsen at rus var en flukt fra vanskelige følelser, tanker eller minner.

Vi vil minne om at tall fra Ungvold (2023) viser at kun 16% av barna utsatt for vold har fortalt til en voksne i det offentlige. Dette betyr at fagfolk sjeldent kan vite om det er situasjonen hjemme som er årsaken til at den strever med rus. 

Å involvere familien når unge strever med rus kan være nyttig for noen, men kan for andre lage mistillit til systemene og gjøre det vanskeligere å få hjelp. Familiesamarbeid må risikovurderes for hver enkelt ungdom.

Forandringsfabrikken ber om at

• Stortinget ber regjeringen sikre at det i 2025 gjennomføres brukerundersøkelser der barn selv svarer på hvordan de opplever rushjelp og løsningsforslag til hvordan rushjelp bør være
• Stortinget ber regjeringen i forebyggings- og behandlingsreformen lovfeste at barn skal få informasjon og uttale seg fritt før beslutning om familieinvolvering tas.

Innspill til kapittel kapittel 7

FF spurte i 2022 ungdommer om hvordan rushjelp burde se ut hvis de kunne bestemme (Bak rusen 2022). Ungdommene ba om at hjelpen: 

• er nært barna og i kommunene
• tilpasses hvert enkelt barn, i samarbeid MED barnet
• har som mål å komme inn til det rusen handler om
• har fokus på å gi verktøy til livet
• bygger på tillit, trygghet og kjærlighet
• er lett tilgjengelig, lavterskel og uten henvisning

Ungdommene advarte mot å lage flere rustjenester på sykehusene. Et hovedsvar var også at de opplevde det som om  dette bygget opp en følelse av at de var syke, og gjorde terskelen for å ta imot hjelp høyere.

Forandringsfabrikken ber om at

• Stortinget ber regjeringen om å styrke lavterskeltilbud i kommuner for unge som strever med rus

Innspill til kapittel kapittel 8

Bygd på svar vi har hentet inn fra barn og unge som har strevd med rus, er det bra at ansvaret for rustjenester flyttes fra barnevern til helse. Barn som strever med rus har i FF sine undersøkelser forklart tydelig at det er en grunn til at de strever med rus. De beskriver rus som et smerteuttrykk, likt som å skade seg selv, stoppe å spise, bli stille eller isolere seg selv.

Hovedsvar fra FFs undersøkelser viser at gode samtaletilbud trengs når unge strever med rus. De trenger å snakke om ting de har opplevd, følelser de kjenner på eller andre ting som de prøver å rømme fra med rus. Da gir det mer mening at rus er i helse og ikke i barnevernet.

For ungdommer som trenger/ønsker å bo et annet sted samtidig som de får rusbehandling, er det viktig at det finnes nok ulike muligheter. Flere sykehusposter for unge som strever med rus, er ikke veien å gå bygd på svar fra unge som strever eller har strevd med rus.  Mange ungdommer har forklart at de først har fått nyttig hjelp etter at de har fylt 18 år og ofte på et behandlingssted som drives av ideelle aktører. Der bygger de ofte på et tydeligere verdigrunnlag, stedene oppleves mer menneskelige og ikke så sterile og de ansatte der har mer ulik bakgrunn, inkludert egen erfaring med rus.

Forandringsfabrikken ber om at 

• Stortinget ber regjeringen om å legge til rette for at ideelle aktører kan gi tilbud om rusbehandling til unge, på lik måte som voksne

FO er fagforeningen for sosialarbeidere. Vi organiserer 37 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Rusfeltet er naturligvis et kjerneområde for våre medlemmer, som jobber i hele spekteret av forebyggende tjenester, behandling og rehabilitering.

Overordnet mener FO at retningen regjeringen foreslår i meldingen er positiv. Vi støtter den helhetlige forståelsen av rusmiddelbruk og -avhengighet som legges til grunn. For å forebygge, skaderedusere og behandle må vi tenke helhetlig, på tvers av sektorer og nivåer. Forebygging, både når det gjelder rus og andre områder, bør starte allerede ved svangerskap og fortsette gjennom hele livsløpet. Gode liv er det beste utgangspunktet for å forebygge rusproblemer, psykisk uhelse, kriminalitet, utenforskap og andre samfunnsutfordringer.

Til tross for dette blir sosialfaglige perspektiver underkommunisert i meldingen, spesielt på det som knyttes mot TSB. Der blir sosialfaglige perspektiver sett på noe som ligger rundt behandlingen, ikke som en del av den, og det er utfordrende med tanke på helhetlig, tverrfaglig tilnærming. Et ensidig fokus på helse får en slagside ved at «alt» blir definert som helse og dermed blir andre faglige perspektiver underordnet.

Fremme likebehandling og oppfylle retten til god helse og livskvalitet

Der viktig at rusmiddelbrukere skal ha samme rett til helsetjenester som andre, men det er avgjørende å bevare spesialiserte rusfaglige tilbud som kombinerer sosialfaglig, psykologisk og medisinsk behandling, og egenarten som tilbudet til personer med rusavhengighet krever.

Forsterket innsats mot overdoser

FO støtter at det legges opp til en ny handlingsplan mot overdoser. Vi mener at andre tiltak som for eksempel det å fjerne egenandelen på helsetjenester for rusavhengige er relevant, samt at det skal utvikles flere brukerrom. Disse trenger å bli styrket med mer sosialfaglig kompetanse enn det som er realiteten i dag.

Fremme kunnskapsbasert forebyggende innsats.

FO støtter at det skal legges opp til at forebyggende innsats skal være kunnskapsbasert. Og potensialet som skisseres i meldingen er godt. Dette skal være en forebyggingsreform som handler om å iverksette tiltak som gjør at barn og unge ikke begynner med rusmidler. FO vil påpeke at dette er ikke-lovpålagte oppgaver eller rettighetsbaserte tiltak. Resultatet er det vi nå ser ved at de fleste kommunene kutter forebyggende tiltak i forbindelse med smale budsjettrammer. FO savner konkrete forslag og tiltak som forplikter på dette området. Hvis ikke er vi redd at det som blir igjen er nettopp straffesporet og et økt handlingsrom for politiet.

Fremme bruker-, pasient og pårørendeperspektivet.

Pårørendemedvirkning er fint og viktig forutsatt at det er ønsket fra pasientens/brukerens og den pårørendes side. Slik det formuleres fremstår det utelukkende som et gode, og det er ikke alltid slik for pasienten og/eller den pårørende. Dette perspektivet er viktig å ivareta.

Videreutvikle behandlings- og oppfølgingstilbud

FO vil påpeke at utvalget for fremtidens rusbehandling som skal settes ned må inkludere sterk sosialfaglig representasjon.

Samarbeidet mellom kommune og spesialisthelsetjeneste må utdypes og ansvarsfordeles, da begge har sprengt kapasitet. Det trengs et langsiktig behandlingsløp med sømløse overganger mellom poliklinikk og døgnbehandling. Rusinstitusjoner bør ha lange nok pasientløp som tilpasses pasienten, og brukerstyrte senger bør være et satsningsområde.

Ettervern må vare lenger enn spesialisthelsetjenesten, med brukermedvirkning og sentrale selvhjelpsgrupper og frivillige organisasjoner. Koordinator for ettervern bør ligge til kommunen og bør gjerne bestå av sosialfaglig personell. I dag er det sosialfaglige perspektivet grunnleggende viktig for problemforståelsen og behandlingsintervensjoner i TSB. Det ser ut som dette perspektivet svekkes i denne meldingen.

FO mener anbudsordningen i rusfeltet fører til ustabile rammevilkår, som spesielt rammer ideelle aktører. Dette svekker kontinuiteten og kan redusere kvaliteten i tilbudet til pasientene. Reformen bør legge til rette for langsiktige og varige avtaler med ideelle aktører, slik det allerede er etablert i Bufdir. Dette vil gi større forutsigbarhet, både for tjenesteytere og brukere. Et bredt og variert behandlingstilbud må prioriteres.

Kunnskap og kompetanseutvikling

Ved en innføring av en offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere innen rus og psykisk helse er det avgjørende at tilsvarende godkjenningsordninger også etableres for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Videre etterlyser vi en forskriftetsfestet tverrfaglig master i rus og psykisk helse. En ensretting kun rettet mot sykepleiere vil på sikt føre til en betydelig medisinsk dreining av et felt som tradisjonelt har vært sosialfaglig. Dette vil resultere i et dårligere tilbud for brukere og pasienter. Feltet er helt avhengig av tverrfaglighet, og det er derfor viktig å legge like stor vekt på alle profesjonene som bidrar i dette biopsykososiale arbeidet.

Innspill Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del 1 – Fra A-larm bruker og pårørendeorg.

A-larm er en bruker- og pårørende organisasjon på rusfeltet med virksomhet i 10 regioner fra Agder til Trøndelag, og med nasjonalt, administrativt hovedkontor i Kristiansand. Vår hovedaktivitet er brukermedvirkning, lavterskeltilbud og likepersonsarbeid.

Mye av innholdet og fokuset i forebyggings- og behandlingsreformen er bra. Vi i A-larm opplever at Meld. St. 5 (2024–2025) beskriver et presist utfordringsbilde og viktige tiltak på mange områder. Noe av det vi ønsker å løfte frem som positivt, er tiltakene knyttet til forebygging av alkoholbruk i befolkningen. Det er bekymringsfullt at vi ikke klarer å nå den største pasientgruppen med ruslidelser på en bedre måte enn vi gjør i dag.

Vi er også glade for vektleggingen av brukermedvirkning og forslagene om å utrede tilpasninger i egenandelsordningene og diskrimineringsvernet. Begge deler kan være viktige tiltak knyttet til livskvalitet, levekår, levealder og ikke minst bedre helsehjelp. Vi hadde likevel ønsket oss mer konkrete handlinger, da vi mener at flere av tiltakene som skal «vurderes», heller kan iverksettes, da de allerede har vist seg å kunne gi stor helsegevinst. Ett av disse tiltakene er fritak ved egenandel. Videre hadde vi ønsket oss tiltak som kategoriseres som «positiv særbehandling», for frem til nå har målgruppen vært utsatt for det motsatte.

Satsingen på barn og familie er særs viktig for oss, og derfor vil vi fremheve viktigheten av familieorientert behandling og finansieringsordninger som tilrettelegger for god familie- og pårørendeinvolvering. Det er viktig at pårørende involveres i behandlingen, uavhengig av om den ytes av spesialisthelsetjenesten eller på kommunalt nivå. Bruker- og pårørendemedvirkning på individnivå i tjenestene kan være utfordrende, for svært mange brukere og pasienter opplever å ikke bli hørt på ønsker og behov.

Videre vil vi påpeke viktigheten av stabile forutsigbare rammebetingelser for bruker- og pårørendeorganisasjoner. Rekruttering, opplæring og veiledning av bruker- og pårørenderepresentanter er langsiktig arbeid for organisasjonene. Mangelfull reell brukermedvirkning fra rusorganisasjoner er oftere regelen enn unntaket i anbudsprosessene som styres av RHF. Vi vil også påpeke at det i det varselede utvalget som skal se på fremtidens rusbehandling bør være bruker- og pårørenderepresentanter som representerer både legale og illegale rusmidler.Faglige råd for bruker- og pårørendemedvirkning har vært etterlyst fra organisasjonene i mange år, og vi håper det blir satt inn tiltak som gjør at dette implementeres i tjenestene.

Fremover står vi overfor utfordringer knyttet til ressurser. Samtidig vet vi at tjenestene på rusfeltet ofte oppleves fragmenterte, og at vi svikter i overgangene. Trygge pasientforløp er dessverre for mange brukere og pårørende en myte. Vi er også bekymret for at i møte med pressede rammer ute i kommunene vil mange av de gode tiltakene i stortingsmeldingen dessverre aldri bli annet enn visjoner. Vi opplever til stadighet kommuner som stenger gode lavterskeltiltak og/eller i liten grad tilrettelegger for drift fra frivillige organisasjoner som kan avlaste kommunale tjenester.

Vi ser at økonomiske drivere og anbudsprosesser har strømlinjeformet og standardisert TSB på en måte som ikke tilbyr det mangfoldet vi fra organisasjonene alltid har vektlagt. Utviklingen i TSB har ikke vært en ønsket faglig (eller politisk) utvikling – det har bare skjedd. I ettertid skyldes det på anbudsreglement, men for brukergruppen er det synd at et livreddende mangfold forsvinner fordi man ikke hører på brukerne.

Vi vil også peke på utfordringer knyttet til lav kompetanse i deler av tjenestene som møter mange i startfasen av et rusproblem. Det er dessverre for liten oppmerksomhet og kunnskap om rus- og avhengighetsproblemer som katalysator for helseskader, lite fokus på forebygging blandt eldre medfører økt press på somatiske sykehus 

Vi stiller oss positive til Helsedirektoratets forslag knyttet til at overdoser og selvmord må ses i sammenheng. Samtidig deler vi regjeringens bekymring knyttet til høye overdosetall og behovet for å kunne følge (avdekke) situasjonen i sanntid for å kunne sette inn målrettede tiltak. Dette gjelder spesielt nye potente rusmidler. Vi mener derfor det er viktig med gode skadereduserende virkemidler. Vi synes det er fint at man snakker høyt om overdosedødsfall knyttet til alkoholbruk, og vi har tidligere etterlyst mer oppmerksomhet om alkoholrelaterte dødsfall. Det dør hvert år flere av alkohol enn av overdoser, og derfor stiller vi oss undrende til at vi aldri får forespørsler fra helsemyndighetene knyttet til hva vi skal gjøre for å forebygge alkoholrelaterte dødsfall.

Vi opplever det likevel som problematisk at Meld. St. 5 (2024–2025) ikke er en reform knyttet til måten vi skal møte brukere av illegale rusmidler på. Vi opplever videreføring av dagens praksis som lite kunnskapsbasert, og det er problematisk. Vi har støttet Solberg-regjeringens rusreform og problematisert rushåndhevingsutvalgets mandat. Vi er uenige i tilnærmingen og i vektleggingen av å straffeforfølge brukere av illegale rusmidler som beskrives i denne stortingsmeldingen. Vi anerkjenner at det er bekymring knyttet til økningen av kokainbruk blant unge. Samtidig drikker de fleste unge både mindre og mer fornuftig enn foreldre- og besteforeldregenerasjonen gjorde i sin ungdom. Et overdrevent populistisk fokus (fra deler av regjeringen) på eksplosjonen i unges bruk av illegale rusmidler gir mange unge et bilde av at legale rusmidler er ufarlige. Vår erfaring og forskning tilsier det motsatte: Det rusmiddelet som skader flest, både unge, voksne, eldre og pårørende, er alkohol. Derfor er vi fornøyd med at man velger en kunnskapsbasert tilnærming for å forebygge alkoholbruk, og misfornøyd med at man ser bort fra kunnskap når man utformer tiltak for å få ned bruken av illegale rusmidler.

Det er positivt at det tverrsektorielle forebyggende arbeidet blir fremhevet, men vi er likevel usikre på hvordan dette vil utspille seg i praksis. I økonomisk utfordrende tider ser vi gang på gang at trygge fritidstilbud for ungdom, for eksempel fritidsklubber, blir stengt. Det frarøver særlig sårbar ungdom et positivt sted å være. Vi mener at man i forebyggingsarbeidet i større grad bør løfte mange av de strukturelle utfordringene som bidrar til økt utenforskap, som manglende tilgang på bolig, sysselsetting og trygge rusfrie arenaer. Vi er svært kritiske til en potensiell utvidelse av de straffeprosessuelle tvangsmidlene det indikeres at politiet kan få i del 2 av reformen, da dette for oss fremstår, blant annet, som kontraproduktivt i forebyggingsarbeidet.

Det er positivt at man ønsker å fokusere på språk og tilstreber mer inkluderende språkbruk. Et endelig oppgjør med stigma er vi naturlig nok svært positive til, og vi synes i stor grad del 1 av reformen går langt i å tilrettelegge for dette. Vi leser at «regjeringen vil utarbeide en plan for å systematisk motvirke stigmatisering og fordommer (…)». Dette anser vi som høyst nødvendig om målet er likebehandling og rett til god helse og livskvalitet. Stigmatisering og diskriminering er i dag svært reelt for personer med ruslidelse. Ikke bare kan det føre til at man ikke oppsøker hjelp, men det kan også føre til at hjelpen som gis, ikke fungerer. I lys av dette stiller vi oss undrende til hvordan samfunnet skal kunne møte mennesker som bruker rusmidler, på en likeverdig måte, og motarbeide stigmatisering, når det fra regjeringens side fortsatt er ønskelig med kriminalisering av bruk og besittelse til eget bruk.

Erfaringssentrum ønsker å uttrykke sin verdsettelse for regjeringens satsing på egenerfaring og erfaringskonsulenter, som det fremkommer i budsjettet for 2025 hvor det foreslås en egen tilskuddsordning. I denne meldingen (Meld St. 38 (2024-2025)) er vi også glade for å lese tydelige beskrivelser av verdien av å benytte erfaringskonsulenter i helse- og omsorgssektoren.

Vi mener at økt bruk av erfaringskonsulenter og satsingen på erfaringskompetanse bidrar til bedre effekt av helsehjelpen og kan styrke opplevelsen av håp, mestring og bedre livskvalitet for brukerne.

Vi vil likevel påpeke at ytterligere tiltak er nødvendig for å sikre en systematisk og god implementering. Tydelig og god implementering legitimerer rollen og styrker troverdigheten til rollen og sikrer anerkjennelse fra både brukere og fagpersoner. Erfaringskonsulentenes bidrag handler ikke bare om å arbeide på individnivå, men også om å påvirke strukturer og systemer som former tjenestene.

Dette høringsinnspillet vil fremheve både positive sider og områder hvor det er behov for forbedring knyttet til erfaringskonsulenters rolle i helse- og omsorgstjenestene. Innspillet har også konkrete forslag til komitéen vi mener vil ha en positiv og konstruktiv påvirkning på utviklingen og benyttelsen av denne nye yrkesrollen.

Positive aspekter vi leser i meldingen til Stortinget:

1. Anerkjennelse av erfaringskompetanse
Vi er glade for at meldingen anerkjenner hvor viktig det er å bruke erfaringskompetanse for å forbedre helse- og omsorgstjenestene. Erfaringskonsulenter og mennesker med egen erfaring har en unik posisjon til å bedre brukermedvirkning på individ- og systemnivå, noe som bidrar til bedre beslutningsprosesser og mer brukerorienterte tjenester.

De lovfestede kravene om brukermedvirkning er et viktig utgangspunkt for å skape reelle muligheter for innflytelse, men det må skje ting "på bakken" også, og her er erfaringskonsulentene særskilt godt rustet til å bistå innbyggerne til å få benyttet seg av sine lovfestede rettigheter.

2. Erfaringskonsulenten som en unik ressurs
Spesielt positivt er fokuset på erfaringskonsulenter som en ressurs som kan redusere stigma, bidra med håp, styrke egenmestring og tilby unik innsikt. Og ikke minst med sin erfaring hjelpe brukere navigere kompleksiteten i helsevesenet, byråkrati og behandlingsinstitusjoner, noe vi vet kan være overveldende og fremmedgjørende. Erfaringkonsulenter fremmer tjenester som ivaretar et helhetlig perspektiv på brukernes behov.

Aspekter som behøver ytterligere arbeid og innsats:

1. Manglende forankring og ressursfordeling
Selv om viktigheten av erfaringskonsulenter er nevnt, er det uklart hvordan tjenestene skal sikre tilstrekkelig ressurser for å opprette og opprettholde slike stillinger. Ressursmangel kan fort medføre at erfaringskonsulentroller nedprioriteres i praksis. En god implementering bidrar til at erfaringskonsulentenes arbeid blir forankret i systemene og kulturen i tjenestene. Dette sikrer stabilitet og varige endringer.

Forslag til komitéen:
   - Innføre øremerkede midler til stillinger for erfaringskonsulenter, både i kommunale og statlige tjenester.
   - Kreve at helseforetak og kommuner inkluderer erfaringskonsulenter som en del av tjenestetilbudet.

2. Behov for god implementering: Uklar rolle og uklart mandat
Meldingen gir begrenset innsikt i hvordan rollen som erfaringskonsulent skal organiseres og hvilket mandat de skal ha. Uten tydelige retningslinjer kan rollen bli tolket ulikt og få begrenset gjennomslagskraft. En god  implementering sikrer koordinering og ressursbruk, noe som gir erfaringskonsulentene mulighet til å fokusere på områder hvor de gir størst effekt. Dette forhindrer fragmentering og overlapping av arbeidsoppgaver. Her har arbeidsgivere et viktig ansvar.
   
Forslag til komitéen:
   - Støtte oppom arbeid for å etablere arenaer for kunnskapsutveksling mellom erfaringskonsulenter, fagfolk og ledere for å utforme og avklare rollens rammer og målsettinger, og dele erfaringer og utfordringer.

3. Rammer og god implementering for å ta hensyn til en ny yrkesgruppe
Arbeidet som erfaringskonsulent kan være psykisk krevende, spesielt hvis rammene for hva rollen innebærer ikke er tydelige. Dette er en ny yrkesgruppe, noe som gjør den særskilt sårbar. Uten en strukturert innføring kan erfaringskonsulentene oppleve uklare forventninger, overbelastning eller mangel på støtte. En god implementering legger til rette for klare rammer, tilgang til veiledning og et trygt arbeidsmiljø.

Forslag til komitéen:
   - Tydeliggjøre krav til arbeidsgivere om å ivareta erfaringskonsulentenes behov for trygge arbeidsmiljøer.
   - Støtte oppom etablering av nettverk for erfaringskonsulenter, både for de som jobber på tjenestenivå og de som jobber på invidivnivå. Nettverk er en ypperlig arena for erfaringsutveksling, læring og støtte.

Oppsummering
Erfaringssentrum mener at regjeringens vektlegging av egenerfaring og erfaringskonsulenter er et stort skritt i riktig retning. Samtidig er det avgjørende å forankre tiltakene med tydeligere rammer som sikrer god praksis, sikrer tilstrekkelige ressurser og støtte oppom hva erfaringskonsulenter og arbeidsgivere har behov for, slik at erfaringskonsulenter ivaretas og benyttes så hensiktsmessig som mulig.

Erfaringssentrum mener erfaringskonsulenter som en yrkesrolle er en viktig del av rusfeltets fremtid. Vi ser frem til å bidra aktivt i dette arbeidet og ønsker å samarbeide for å realisere et rusfelt og et behandlingssystem som lytter til (også tidligere) brukeres erfaring og tar individers unike behov på alvor.

Innspill til Meld. St. 5 (2024.2025) – Trygghet, fellesskap og verdighet. Forebyggings. Og behandlingsreformen for rusfeltet Del 1 – en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling

Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet (BiA) er en fag- og interessegruppe i Akademikerforbundet, og en del av UNIO. Vårt fokus er rettet mot utsatte barn, unge og deres familier, og barnevernspedagogens kompetansebidrag og samfunnsmandat.

Det pågår en bekymringsfull utvikling knyttet til barn og unges utenforskap, psykisk uhelse, rusvansker, kriminalitet og tilknytning til kriminelle miljøer. I ulike deler av landet klarer ikke skole, barnevern, andre hjelpetjenester, politi og andre å komme i forkant av negativ utvikling hos barn og unge, verken på individnivå og gruppenivå. Det får store konsekvenser for deres liv og deres omgivelser når samfunnet ikke klarer å bremse den negative utviklingen.

Rus blant utsatte barn og unge

Barn og unge med rusproblematikk har oftest store utfordringer og sammensatte vansker som har utløst skadelig rusbruk. Ofte har de ikke utviklet en fysisk avhengighet. Dette betyr at rusbruken i seg selv ikke kan ses på som en sykdom hos barn og unge, slik det gjøres for voksne. Barns rusmisbruk må etter vårt syn forstås og behandles som symptomer og atferdsutfordringer i lys av en utviklingsøkologisk tenkning. Barnevernets kjerneoppgave handler om å jobbe med barnets økologi og samarbeide med barn og andre viktige voksne rundt dem om forbedring av livs- og omsorgsbetingelser.

Vi mener det er viktig at barnet ikke sykeliggjøres og at oppmerksomhet må rettes mot de faktorer som fører til at barnet ruser seg og de faktorer som opprettholder rusmisbruket. Disse faktorene kan være forhold som nødvendiggjør at helse skal og må involveres, men dette vil bare være en del av barnets helhetlige utfordringsbilde som fører til og opprettholder rusmisbruk.

Når barn har alvorlig- og vedvarende rusmisbruk så handler dette oftest om multisystemiske utfordringer hvor psykologiske og patologiske forhold kan være en del av det, men også dette har oppstått som en konsekvens av barnets utfordringer på dets forskjellige livsarenaer som det må jobbes konkret med om barnet skal få til et liv uten rusmisbruk.

Samtidig, det er det ikke alltid enkelt å skille mellom ulike tilstander: ulike organiske eller nevrologiske tilstander, rusutløste lidelser, omsorgssvikt, overgrep, selvskading, spiseforstyrrelser mv. Vi mener at nasjonalt forløp for barnevern og den tverrfaglige helsekartleggingen må bidra til å sortere og legge til grunn hypoteser basert i de individuelle vurderingene, som det profesjonelle apparatet må ta utgangspunkt i når tilbud skal tilrettelegges for det enkelte barn.

Generelt bør det jobbes for å styrke kompetanse om rus både i barnevernet og i andre tjenester og instanser i kommunen. Videre må barnevernet gis ressurser og rammer for å følge opp de barn og unge som har det verst på gode måter. Dette innebærer å styrke ressursene i det kommunale barnevernet, og styrke tilbudet i Bufetat for mer spesialiserte tiltak.

Forebygging

Den viktigste faktoren for å bygge trygge lokalsamfunn og motvirke utenforskap, rusutfordringer og kriminalitet, handler om innsats på barn og unges hverdagsarenaer. Barnehager, skoler, fritidstilbud, kulturtilbud, helsestasjoner, utekontakt, barnevern mv. er instanser og tjenester som treffer barn og unge og deres foresatte i det daglige. Det har mye å si hva slags kompetanse og ressurser de besitter.

Uten å sikre det forebyggende arbeidet der barn og unge er i sin hverdag, risikerer vi at behovet for mer inngripende og dyrere innsats er resultatet. Barnevernsinstitusjoner, helseinstitusjoner, straffeoppfølging, ungdomsfengsler mv. koster det enkelte individ og samfunnet dyrt. Vi trenger disse institusjonene, fordi det alltid vil finnes noen som trenger dette. Men, for å unngå at behovet øker, trenger vi at kommunene gis rammer som sikrer trygge oppvekstsvilkår

Barnevernsreformen, også kalt oppvektsreformen, skal bidra til at kommunene sikrer forebygging på alle nivåer, også knyttet til barn og unges rusutfordringer. Vi oppfatter at Meld. St. 5 bygger opp under målsettingene i oppvekstreformen, med et særskilt fokus på å forebygge rusutfordringer i meldingen. Eksempelvis ved å fremme kunnskapsbaserte forebyggende innsatser i kommunene.

Vi støtter at det oppsøkende arbeidet løftes frem, som et virkemiddel til å være der barn og unge er også på fritiden. Her vil vi legge til at fritidstilbud og fritidsklubber også spiller en viktig rolle i det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge. Dette er ikke noe alle kommuner i dag har etablert på gode måter. Vi er glade for at meldingen løfter frem også ivaretakelse av barn som pårørende til foresatte eller familiemedlemmer med rusvansker.

Finansiering

Meldingen påpeker behovet for mer treffsikker finansiering av de ulike tilbudene i kommunene. Dette er svært viktig. Kommunene har i dag utfordringer med å finansiere lovpålagte oppgaver. Dermed er deres handlingsrom svært svekket knyttet til å skulle etablere nye innsatser. Dette er noe stortinget må ta på større alvor fremover, da det er kommunene som skal realisere velferdspolitikken overfor den enkelte innbygger.

Kommunenes grunnfinansiering må styrkes, heller enn å innføre ulike nye tilskuddsordninger. Hensiktsmessigheten av ulike tilskuddsordninger må vurderes, knyttet til at det er ressurskrevende for kommunene å søke midler og følge opp med rapportering på mange områder. En bør se på mer helhetlige ordninger for tilskudd, da det i dag oppleves som relativt fragmentert på velferdsområdet.

Innledning

FFHR-foreningen for helhetlig ruspolitikk er en bruker- og pårørendeorganisasjon med omfattende erfaring og innsikt i rusfeltet. Vårt arbeid fokuserer på forebygging, behandling og ettervern, og vi representerer brukere, pårørende og fagpersoner som arbeider for bedre ruspolitikk og tjenester.

Gjennom dette høringsnotatet vil vi fremheve viktige temaer og foreslå konkrete tiltak som:

• Styrket brukermedvirkning på alle nivåer.
• Rett hjelp til rett tid gjennom forbedrede behandlingsforløp.
• Bedre samhandling mellom lavterskeltilbud, behandling og ettervern.
• Reform av ventelistesystemet.
• Anerkjennelse av psykososiale tiltak som likeverdige med medisinsk behandling.

Vi mener reformen må prioritere reell likeverdighet i helsetilbudet, redusere stigma og sikre at pasienter med komplekse behov får tilrettelagt hjelp. Samtidig vil vi påpeke behovet for å implementere eksisterende retningslinjer i praksis, for eksempel ved behandling av personer med ADHD og rusutfordringer.

Overordnede kommentarer

Positive sider ved reformen:

• Reformens vektlegging av rettferdig tilgang til helsehjelp er viktig for å redusere sosiale helseforskjeller.
• Fritak for egenandeler og styrking av basistjenester bidrar til å sikre bedre tilgjengelighet.
• Tiltak mot stigma er essensielle for å forbedre brukernes møte med helsevesenet.

Forbedringspunkter:

• Reformen mangler en helhetlig plan for å knytte lavterskeltilbud, behandling og ettervern sammen i et sømløst behandlingsforløp.
• Ventelistesystemet praktiseres slik at pasienter fjernes fra listen etter en poliklinisk time, uten at reell oppfølging er sikret. Dette skaper brudd i behandlingsforløpene og øker risikoen for frafall.
• Det er behov for å sikre at eksisterende retningslinjer faktisk følges, slik at pasienter med ADHD og rusproblematikk ikke systematisk feilbehandles.

Spesifikke temaer

Brukermedvirkning

Hva er positivt: Reformen anerkjenner betydningen av brukermedvirkning som et grunnleggende prinsipp.
Hva må forbedres: Brukermedvirkning må forankres på alle nivåer, inkludert systemnivået. Det er avgjørende å utvikle universelle tilbakemeldingssystemer som gir brukere mulighet til å påvirke tjenestene og sikre at innspill fører til konkrete forbedringer.

Rett hjelp til rett tid

Hva er positivt: Reformen vektlegger tidlig innsats og forebygging, spesielt rettet mot barn og unge.
Hva må forbedres: Ventelistesystemet må reformeres. Pasienter som er vurdert for døgnbehandling, men kun mottar polikliniske tjenester, faller ofte fra i påvente av behandling. Dette er en alvorlig utfordring som må løses med kontinuerlig oppfølging fra vurdering til oppstart.

Samhandling mellom nivåer

Hva er positivt: Reformen løfter frem betydningen av samhandling mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
Hva må forbedres: Det er behov for klare retningslinjer som sikrer at ettervern inkluderer bolig, arbeid og sosial inkludering. Universelle verktøy som f.eks. Del med meg må implementeres for å sikre at informasjon og planer følger brukeren, ikke systemene.

Ventelister og praktisering

Hva er positivt: Intensjonen om å redusere ventetid er et viktig mål.
Hva må forbedres: Dagens praksis der pasienter fjernes fra ventelisten etter en oppstartstime, skaper et misvisende bilde av ventetid og mangler oppfølging. Pasienter må få reell kontinuitet fra poliklinisk behandling til døgnbehandling.

Psykososiale tiltak

Hva er positivt: Anerkjennelsen av tverrfaglighet er sentral for helhetlig behandling.
Hva må forbedres: Psykososiale tiltak må sidestilles med medisinsk behandling i praksis. Det psykologiske og sosiale perspektivet må styrkes gjennom systematisk opplæring og implementering av retningslinjer.

Forslag til tiltak

1. Brukermedvirkning: Etabler universelle tilbakemeldingssystemer som sikrer konkrete forbedringer i tjenestene basert på brukernes erfaringer.
2. Ventelister: Reformér ventelistesystemet slik at pasienter ikke fjernes uten reell oppfølging. Innfør minimumsoppfølging fra vurdering til oppstart av behandling.
3. Samhandling: Implementer verktøy som Del med meg for bedre koordinering mellom lavterskel, behandling og ettervern.
4. Ettervern: Øremerk midler til ettervern som inkluderer bolig, arbeid og sosial inkludering, med krav til kommunal oppfølging.
5. Kompetanse: Forankre psykososiale tiltak som en likeverdig del av behandlingsforløp og sikre at retningslinjer for behandling av f.eks. ADHD og rusutfordringer følges i praksis.

Synspunkter på del 2 av reformen – justisdelen

FFHR er positive til reformens todeling, der helsedelen gis prioritet før justisdelen. Vi mener imidlertid at prosessen bør gå mer parallelt enn den gjør nå, slik at reformens helhet ivaretas i større grad. Vi er enige i at helse- og behandlingstilbudet må være solid etablert før justisreformen vedtas, men vi ser også at en unødig forsinkelse i justisdelen kan føre til at viktige aspekter av reformen ikke implementeres innen rimelig tid.

Vi ønsker å understreke at vår kritikk av Solberg-regjeringens forslag til rusreform i hovedsak var rettet mot mangelen på en tydelig og tilstrekkelig plan for helse- og behandlingsdelen. Den gang opplevde vi at behandlings- og helsetilbudene ikke var tilstrekkelig integrert eller konkretisert, noe som skapte en risiko for at reformen kunne bli stående uten nødvendig støtte for personer med rusproblemer. Vår kritikk var ikke rettet mot justisdelen av reformen, slik den ble lagt frem, da denne delens prinsipper for avkriminalisering var i tråd med våre mål om å redusere stigma og kriminalisering av brukere.

Vi ser et behov for en mer helhetlig tilnærming til reformen, der helse- og justisaspektene utvikles i samspill. Det er avgjørende at helse- og behandlingstilbudene er klare og robuste før justisreformen trer i kraft, men det må samtidig sikres at prosessene for begge deler av reformen koordineres bedre. Dette vil bidra til å bygge tillit og sikre at brukere og pårørende opplever reformen som sammenhengende og gjennomførbar.

Vi ser frem til å gi mer omfattende tilbakemeldinger på del 2 av reformen når denne presenteres, og håper at våre innspill vil bidra til å styrke balansen mellom helse- og justisaspektene i en helhetlig rusreform.

Avslutning

FFHR støtter reformens intensjoner, men ser klare behov for forbedringer. For å lykkes med reformen, må ventelistepraksisen, samhandlingsutfordringer og brukermedvirkning adresseres helhetlig. Vi er tilgjengelige for videre dialog og ser frem til å bidra til det videre arbeidet.

Kontaktinformasjon:
Henrik Larsen, daglig leder
E-post: henrik.larsen@ffhr.no

Innledning

Norsk narkotikaforebyggende forening har ca. 2000 medlemmer fra politiet, tolletaten, kriminalomsorgen, påtalemyndigheten, forsvaret og andre naturlige samarbeidspartnere. Felles for de fleste av våre medlemmer er at de daglig jobber med konsekvenser av rusutløst atferd.

Vi støtter at mennesker med rusmiddelproblemer har rett til et verdig liv uten diskriminering og rett til nødvendig helsehjelp, uavhengig av hvilke rusmidler de bruker, og at de skal tilbys helsehjelp og ikke møtes med straffereaksjoner for sin rusmiddelavhengighet. Samtidig er vi glad for at regjeringen er tydelig på behovet for etterspørsels- og tilgjengelighetsreduserende tiltak og at det ikke er aktuelt å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika til egen bruk.

Vi jobber gjennom vårt rus- og kriminalitetsforebyggende prosjekt «Bry Deg – si nei til narkotika» for at færrest mulig barn og unge skal begynne å bruke eller eksperimentere med rusmidler. Derfor vil vi rose regjeringen for å prioritere forebyggende innsats og kommentere på noen forbedringspunkter.

Tallfeste målsettinger

Et klart og overordnet mål for regjeringen er at forbruket av rusmidler skal holdes så lavt som mulig. Dette samsvarer med totalkonsummodellen lagt til grunn for alkoholpolitikken i Norge som også er gyldig for bruk av illegale rusmidler: sammenhengen mellom tilgang og sosial aksept, forbruksnivå og skadeomfang.

Norge har tradisjonelt hatt et lavt forbruk og lav sosial aksept for narkotika i befolkningen. Dette bildet utfordres av at bruken av cannabis og kokain øker blant unge, men også bruken av alkohol for denne aldersgruppen øker. Vi støtter Actis sine mål i sitt innspill:

• andelen 15-16 åringer som har brukt cannabis siste måned skal reduseres til under 2 % (3,8 % i 2024).
• andelen 16-64 år som har brukt cannabis siste måned skal være under 1 % (2,9 % i 2024)
• andelen 16-30 åringer som har brukt kokain siste år skal ikke overstige 2 % (5,2 % i 2024)
• 75 % skal ikke ha drukket alkohol før fylte 17 år.

Inkluderende fritidsaktiviteter og fritidsklubber

Like muligheter for alle til å delta i kultur-, idretts- og friluftslivsaktiviteter og møteplasser i form av fritidsklubber løftes i liten grad opp som forebyggingstiltak. Barns rett til å være aktive på fritiden sammen med andre er nedfelt i FNs barnekonvensjon, artikkel 31. Inkludering av barn og unge i fritidsaktiviteter kan gi økt livskvalitet gjennom meningsfylt aktivitet, mestring, kreativitet og fellesskap. Det bidrar også til redusert utenforskap og beskytter mot rus og kriminalitet.

Fritidserklæringen som bygger på FNs konvensjon om barnets rettigheter er undertegnet av blant annet regjeringen og dens mål er at alle barn, uavhengig av foresattes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta i minst en organisert fritidsaktivitet sammen med andre barn. Det er en utfordring at barn og unge fra familier med dårlig råd, lav utdanning og lite nettverk i mindre grad deltar enn dem som har flere ressurser. Dette gjelder også barn og unge med innvandrerbakgrunn. Etter inspirasjon fra Islandsmodellen bør det innføres et fritidskort som gir alle barn opp til 18 år rett til minst en gratis fritidsaktivitet som inkluderer utstyr og utgifter til turer, konkurranser og lignende som hører med. Erfaringer fra Island viser at barn og unge som deltar i organiserte fritidsaktiviteter er mindre tilbøyelige til å bli involvert i destruktive aktiviteter og rusbruk.

Tjenestetilbud i kommunene – barn og unge

Det er alt for stor variasjon i tjenestetilbudet til barn og unge med rusmiddelproblemer. Mottaks- og oppfølgingssenteret for unge (MO-Ung) i Stavanger kommune er et tilbud for ungdom og unge voksne mellom 15-25 år med rusproblemer, med eller uten samtidig psykiske plager, og deres familier. Det er kommunens lavterskel- og behandlingstilbud som skal gi rask hjelp – uten krav til henvisning eller formell søknad på tjenesten. Man er som innbygger i kommunen sikret time innen to virkedager. Hvis man er bosatt i nabokommunen Sandnes så kan man risikere å havne i ventekø i opptil tre måneder for å få en avtale med Ungdomsteamet, som er kommunens tilbud til ungdom i alderen 12 til 18 år.

Det er svært uheldig at ungdom flere steder ikke gis tilbud om oppfølging når de er motivert for det, og da av kapasitetsmessige og/eller økonomiske årsaker. Vi ønsker i likhet med Actis nasjonale faglige retningslinjer for den kommunale oppfølgingen overfor unge som avdekkes for rusbruk.   

Foreldreinvolvering

Foreldre er de viktigste rusforebyggerne og må være oppmerksom på og bevisst sin funksjon som rollemodell og mulighet til å påvirke sine barns liv. Vi er derfor glad for at Helsedirektoratet er i gang med å gi både ungdom og foreldre/foresatte bedre tilgang til informasjon om helseskader og konsekvenser av rusmiddelbruk gjennom det nasjonalt rusmiddelforebyggende programmet. Likevel savner vi et større fokus fra regjeringen på foreldre som rusforebyggere og det holdningsskapende arbeidet som foreldre bør være en del av. Mange foreldre har dessverre for lav kunnskap om illegale rusmidler og ungdommer må forventes å oppleve foreldre som kompetente rådgivere. Samtidig må foreldre vite hvem de kan kontakte for rådgivning og hjelp. Rådgivende enhet for russaker kan være et egnet kontaktpunkt og samhandlingsaktør for andre aktører i helsevesenet.     

Etablering av rusmiddelanalysetjeneste

Vi er prinsipielt ikke imot etablering av rusmiddelanalysetjeneste, men det vil kunne skapes en falsk trygghet ved at tjenesten setter et godkjentstempel på at man tar i bruk ett stoff som kan være dødelig i seg selv. Det avgjørende for vår del er hvordan en slik tjeneste innrettes for å ivareta formålet; forebygge overdoser og inngå i system for monitorering av rusmiddelsituasjonen lokalt og nasjonalt. Kan vi imidlertid være sikre på at tjenesten fanger opp alle typer farlige stoffer? Hvem skal denne tjenesten være tilrettelagt for? I tilknytning til brukerrom, festivaldeltakere og andre? Senter for rusmiddel- og avhengighetsforskning (Seraf) har ikke funnet studier som tilsier at en slik tjeneste vil utgjøre den store forskjellen med tanke på å endre overdoseproblematikken i Norge og møte utviklingen med nye potente syntetiske opioider. Vi mener at analysetjenesten er et overvurdert tiltak for å redusere risikoen for overdoser. Det vil være grenser for hvor mange steder slike analyser kan utføres, og den overveldende majoritet av narkotikabruk vil finne sted langt unna analysetjenester. Tjenesten må etter vår mening være faglig forankret hvor man også tar høyde for negative effekter. Det er etter vår mening en begrunnet frykt for at analysen vil kunne fungere som en misforstått «garanti» for at stoffet er ufarlig. Rusmiddelanalysetjenesten må hvis det skal etableres legges i tilknytning til brukerrommene, og driftes av det offentlige og ikke av private aktører som har en egeninteresse i å drifte tjenesten.   

Oddgeir Høyekvam

Generalsekretær

Norsk narkotikaforebyggende forening

Høringsinnspill fra Norsk Sykepleierforbund, 18.12.24

Trygghet, fellesskap og verdighet - Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I - en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling

Norsk Sykepleierforbund (NSF) mener Stortingsmelding nr 5 (2024-2025) viser en riktig retning for utvikling av forebyggende innsats, skadereduksjon- og behandling for mennesker med rusmiddelproblemer. Stortingsmeldingen er tydelig på at problematisk rusmiddelbruk skal sidestilles med øvrige helseutfordringer og lidelser, og dette er et viktig prinsipp som NSF støtter fullt ut. Regjeringen slår fast at alle mennesker har rett til verdige liv uten diskriminering og rett til nødvendig helsehjelp, uavhengig av rusmiddel og rusmiddelbruk.

Riktig retning

Stortingsmeldingen inneholder en rekke konkrete tiltak, som gir en god retning for utvikling av rusfeltet. Det er av stor betydning å få til endringer slik at mennesker med rusavhengighet sikres helsehjelp på lik linje med den øvrige befolkningen. Det vil bidra til å redusere stigma og diskriminering samt bidra til likeverdige og tilgjengelige tjenester. NSF mener gevinsten av å lykkes med en human og helhetlig ruspolitikk ikke bare er stor for individet, men for samfunnet som helhet.

 NSF savner en tydelig innretning på hvordan tiltakene skal sikres finansiering.

Fravær av en helhetlig reform

NSF finner det derfor skuffende at del 2 av stortingsmeldingen lar vente på seg. Det er grunn til bekymring når regjering og justisminister mener politiet trenger flere verktøy i verktøykassa si. Det vil kunne medføre økt kontroll, ransaking og straffeforfølgelse av mennesker som befinner seg i utfordrende livssituasjoner, noe som kan virke mot reformens intensjoner. Og hvem skal få ansvar for å vurdere hvem som tilfredsstiller kriteriet «rusavhengig» og som dermed ikke skal straffes?   

 NSF stiller spørsmål ved om stortingsmeldingen representerer en reell reform eller kun en handlingsplan for tjenesteutvikling. 

 Forebyggende arbeid – riktig og viktig

NSF støtter regjeringen sitt insentiv om å bli flinkere til å forebygge og oppdage rusproblematikk tidlig, og også tilby rask og effektiv hjelp. NSF støtter regjeringens ønske om en kunnskapsbasert forbyggende innsats. Særlig viktig er det å bygge tillitsfulle relasjoner og sikre forpliktende oppfølging i møte med barn og unge i faresonen. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten spiller en sentral rolle som universelle tjenester for barn og unge.

 NSF understreker at jordmødre og helsesykepleiere er nøkkelpersonell i dette arbeidet, og deres kompetanse må styrkes og prioriteres innenfor rammen av et helhetlig og tverrfaglig tjenestetilbud.

Bedre og integrerte tjenester vil redde liv

Psykiske lidelser og rusproblemer innebærer tap av leveår, sykdom og redusert livskvalitet, både for den det gjelder, dens familie og pårørende. NSF mener en helhetlig styrking av tjenester innen psykisk helse og rus gjennom hele livsløpet er avgjørende. Dette inkluderer kunnskapsbasert og helhetlig forebygging, styrket og integrerte tjenester, skadereduserende tiltak, overdosearbeid og en helhetlig satsing på redusert gap i levealder.

 NSF støtter også regjeringens vektlegging av å styrke kompetanse og kunnskap om rus og avhengighet i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Det trengs tettere faglig samarbeid mellom somatiske tjenester og psykisk helsevern. Særlig viktig er det i møte med mennesker som sliter med rus og/eller psykiske lidelser samtidig som de har behov for somatisk helsehjelp. I dag ser vi utslitte pårørende, som selv ofte blir pasienter på grunn av belastningen, og pasienter som gir opp underveis fordi helsetilbudet er for fragmentert.

 Vi trenger et sammenhengende, koordinert og godt integrert tjenestetilbud hvor ansvar, rolle og funksjoner er tydeliggjort på alle nivå. 

 God finansiering, organisering og samhandling må sikres

Regjeringen legger til grunn at mål og tiltak i hovedsak finansieres gjennom kommunenes frie midler og gjennom Opptrappingsplan for psykisk helse. NSF har gjennom lang tid påpekt at kommunale helse- og omsorgstjenester er underfinansiert i forhold til oppgavene de er pålagt. Det er til hinder og stor bekymring for videre utvikling av nye tjenester og reformarbeid. Videre har vi denne høsten erfart at anbudsprosesser innen tverrfaglig spesialiserte tjenester (TSB) vektlegger økonomi framfor kvalitet. NSF mener det vil være viktig med en betydelig styrking av Opptrappingsmidlene, alternativt en egen finansering av forebyggings- og rusbehandlingsreformen, som sikrer og ivaretar regjeringens intensjoner for rusfeltet.

 Sykepleiefaglig oppfølging i ett tverrfaglig rusfelt må tydeliggjøres og tas i bruk

God rusbehandling handler om tverrfaglige og brukerinvolverende tjenester på alle nivå. Et tett samarbeid mellom helse- og sosialfaglige tjenester og erfaringskompetanse er nøkkelen til å forlenge levetid, styrke mestring og øke livskvalitet. En forutsetning for å gjennomføre en rusreform vil være å sikre nok ressurser med riktig kompetanse. Spesialistgodkjente sykepleiere med mastergrad i psykisk helse, rus og avhengighet vil ha en sentral rolle i utvikling og drift av tilgjengelige tjenester av god kvalitet og pasientsikkerhet.

 I møte med rusavhengige med alvorlig helsesvikt som har dramatisk kortere levetid enn normalbefolkningen er god sykepleiefaglig oppfølging avgjørende. Sykepleiernes kompetanse og handlekraft vil derfor være en nøkkel for å få til den omstillingen regjeringen og helseministeren ønsker. NSF forventer at det nedsettes ett bredt og representativt tverrfaglig utvalg som skal ivareta det varslede utredningsarbeidet knyttet til framtidens rusmiddel- og avhengighetsbehandling.

Vennlig hilsen

Lill Sverresdatter Larsen                                                                                    Bente Lüdemann

Forbundsleder                                                                                                    Fagsjef

Legeforeningen støtter regjeringens overordnede intensjon om å endre ruspolitikken, fra straff til hjelp for personer med rusmiddelavhengighet. Vi er positive til at det legges opp til et bredt samarbeid mellom nivåer og tjenester. Et generelt innspill til reformen fra Legeforeningen, er at vi savner flere konkrete tiltak og hvordan sette det ut i praksis i tjenestene.

De fleste leger i Norge i dag vil på et eller flere tidspunkt i sin yrkeskarriere møte pasienter som har pågående eller tidligere rusbruk, pågående eller tidligere rusmiddelavhengighet. Det være seg både i akutte situasjoner så vel som i lengre oppfølging i primær og spesialisthelsetjeneste. At legene i Norge skal ha god kunnskap om rusmidlers virkninger og bivirkninger, pasienter med rusmiddelavhengighets utfordringer og være en sentral aktør i behandlingen av disse pasientene er en selvfølge, og for pasientene helt essensielt.

De akutte situasjonene fordrer fagkompetanse vedrørende utredning og behandling, som i stor grad ivaretas innad i de faglige miljøene, men også en orientering om nye rusmidler og trender i samfunnet. Dette vil ikke ytterligere kommenteres her.

For Legeforeningen har levetid, livskvalitet og somatisk helse hos pasienter med rusmiddelavhengighet og alvorlig psykisk lidelse lenge vært et satsingsområde. Sammenligner vi med helsetilstanden i resten av befolkningen ser vi at denne gruppen pasienter lever vesentlig kortere og med høyere grad av somatisk sykelighet. Selv om noen dødsfall dessverre også skyldes overdoser og selvmord, skyldes denne overdødeligheten først og fremst underbehandlet livsstilsrelatert somatisk sykdom. Dette kommer i tillegg til den lidelse som rusmiddelavhengighet og alvorlig psykisk lidelse gir i livet. At vi på akkurat dette området også kommer dårligere ut enn land vi vanligvis sammenligner oss med tyder på rom for snarlig forbedring.

Legeforeningen anerkjenner at det selvfølgelig også er svært mye annet arbeid som skal gjøres for at denne pasientgruppen skal få god og tilstrekkelig behandling og oppfølging. Likevel ønsker vi å fremme noen konkrete forslag vi mener vil kunne øke livslengde og bedre livskvalitet for pasientene våre.

• Denne pasientgruppen bør ha egenandelsfritak for tjenester i helsevesenet. Det er viktig at dette gjelder for avtaler hos fastlege og i somatisk spesialisthelsetjeneste som i tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern. Det samme gjelder skjerming for ikke-møtt gebyr. Det er grunn til å tro at dette kan føre til at flere i denne gruppen søker tidligere hjelp, og at man slik oppdager somatisk sykdom tidligere, i tillegg til at oppfølgingen blir lettere å strukturere og optimalisere. Legeforeningen har tidligere spilt dette inn, også for andre grupper. Vi mener det er på tide at man gjør en vurdering av egenandelssystemet i sin helhet med tanke på hvordan det slår ut for sårbare grupper.
• Alle med rusmiddelavhengighet bør ha regelmessig oppfølging av lege. I primærhelsetjenesten bør denne gruppen følges opp av en fastlege, og i spesialisthelsetjenesten av en rus- og avhengighetsmedisiner, eventuelt en psykiater. Dette gjelder ikke bare for bedre oppfølging av somatisk lidelse, men også for bedre kjennskap til rusmidlers påvirkninger på kroppen og til helserisikoen knyttet til interaksjoner mellom rusmidler og medikamenter.
• Svært mange pasienter med rusmiddelavhengighet har psykiatrisk komorbiditet. Det er viktig at dette også ivaretas og forebygges.
• Livsstilsintervensjoner bør følge behandling. Det kan være hjelp til røykeslutt, kostholdsveiledning, praktisk hjelp til matlaging, trening, aktivitet etc. Dette bør foregå lokalt og i nærheten av pasienten, men hvilke tiltak som er aktuelle bør skje i dialog mellom pasient, lege og kommunale/lokale tjenester.
• Det bør gjøres et aktivt arbeid for å ha en helhetlig, evidensbasert behandlingstilnærming i tilbudene. Herunder hvilke behandlingstilnærminger, døgnplasser kontra polikliniske tilbud, helsepersonells kvalifikasjoner og forskningsaktivitet.

Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) er Norges største kvinneorganisasjon med 44 000 medlemmer og 550 lokalforeninger over hele landet. Vi eier og drifter et stort antall ideelle virksomheter i spennet fra store sykehus som leverer til spesialisttjenesten til kommunale omsorgsboliger. Vi er også en stor nasjonal beredskapsorganisasjon med 5000 beredskapsfrivillige. Vi driver Veiledningssenter for pårørende, som er et gratis, lavterskel tilbud for pårørende til de med rusutfordringer og psykiske helseutfordringer. 

Pårørendeperspektivet 

NKS vil berømme regjeringen for å sette et tydelig mål om å fremme bruker-, pasient- og pårørendeperspektivet. Pårørendealliansen har anslått at omtrent 800 000 mennesker i Norge til enhver tid er pårørende. Mange av disse er pårørende til noen med rusutfordringer. Samtidig vil vi understreke at disse tre perspektivene i mange tilfeller må ivaretas uavhengig av hverandre. Pårørendeperspektivet vil ikke alltid sammenfalle med bruker- eller pasientperspektivet. I noen tilfeller kan disse være direkte motstridende. Det er derfor viktig at pårørende sees og ivaretas som en egen gruppe. 

Regjeringen vektlegger særlig familieperspektivet og ivaretagelse av barn som pårørende i meldingen. Det er viktig. Pårørendesituasjonen påvirker ofte hele familien. Ifølge FHI lever nær 500 000 barn i familier der minst en av foreldrene har en alvorlig rus eller psykisk lidelse NKS støtter regjeringens ekstra fokus på barn og unge som er pårørende, men vil samtidig minne om at helsedirektoratets pårørendeundersøkelse fra 2022 som tok for seg også ungdom og unge voksne. Den viste at pårørende i alderen 16 til 25 år har nesten dobbelt så dårlig psykisk helse som andre unge. Vi ber om at det legges et ekstra fokus også på denne gruppen. 

I meldingens kapittel seks utdypes det hvordan regjeringen vil jobbe for å fremme bruker-, pasient og pårørendeperspektivet. Der skriver de blant annet at de vil vurdere å innføre krav om pårørende med erfaringskompetanse på systemnivå. Dette er et godt tiltak som kan bidra til at pårørendeperspektivet i større grad vektlegges i helse- og omsorgstjenesten. Vi anbefaler at dette tiltaket gjennomføres og ikke bare vurderes. I samme kapittel skriver regjeringen av de vil vurdere å forskriftsfeste rett til refusjon av reiseutgifter for barn som pårørende. Som meldingen også påpeker, er det sammenheng mellom sosioøkonomiske faktorer og sårbarhet for rusmiddelrelaterte problemer. Det betyr at det er grunn til å anta at barn som er pårørende oftere kommer fra familier med lav inntekt. Da bør ikke økonomi være en ytterligere terskel som vanskeliggjør deltagelse. Vi mener at rett til refusjon av reiseutgifter bør forskriftsfestes, og ikke bare vurderes forskriftsfestet. 

Samarbeid med ideelle og frivillige 

I kapittel syv skriver regjeringen at de vil ha god dialog med frivillig og ideell sektor om roller og oppgaveløsning mellom kommunene og frivillig sektor for best mulig samordning av offentlig og frivillig og ideell innsats på psykisk helse- og rusmiddelfeltet. NKS er enig i at det er behov for en god dialog og samordning av mellom frivillige, ideelle og offentlige aktører på feltet. Skal vi lykkes med det, er det viktig at kommunene har god kjennskap til de frivillige tilbudene og de ideelle aktørene som finnes på området. Kjennskap til aktørene er essensielt for å kunne benytte seg av tilbudet på en god måte, samtidig som kommunene også må passe seg for å ikke benytte frivillige i så utstrakt grad at de bes om å gjøre offentlige oppgaver.  

Like viktig som god dialog og samordning, er det at de frivillige og ideelle aktørene sikres gode og forutsigbare rammevilkår. NKS driver et av få tilbud til pårørende: veiledningssenter for pårørende. Vår erfaring er at selv om helsetjenesten skal ha systemer som sikrer ivaretagelse av pårørende, så blir dette nedprioritert i mange kommuner.  Pårørende til mennesker med rusutfordringer kan ha behov for støtte og oppfølging over lenger tid, eller behovet kan variere over en lang periode, mens den kommunale oppfølgingen ofte er der i en akutt fase. For mange pårørende er vårt veiledningssenter for pårørende det eneste reelle tilbudet de har. Når vi vet den gode jobben som gjøres av våre ansatte ved veiledningssenteret for pårørende, og hvor uvurderlig dette er som supplement til det offentlige tilbudet, er det vanskelig å forstå at vi ikke er sikret stabil og langsiktig finansiering gjennom feks. øremerkede midler på statsbudsjettet. Vi ber om at Stortinget ser på muligheter for å sikre veiledningssenter for pårørende finansielt. Dette er et av få nasjonale lavterskeltilbud for pårørende til rus og psykisk syke. Regjeringen fastslår at det er kommunens ansvar å ivareta pårørende, men få kommuner har kapasitet til å håndtere det store antall pårørende som trenger støtte. det er derfor avgjørende viktig for mange menneskers liv at ideelle tilbud finnes. 

Kjønnsperspektiv 

Regjeringen la i år frem sin kvinnehelsestrategi, der et uttalt mål med strategien er at “betydningen av kjønn blir vektlagt i politikkutformingen.” NKS etterlyser et gjennomgående kjønnsperspektiv i meldinga. Meldingen viser at vi har statistikk om rusbruk som er brutt ned på kjønn, men meldingen sier lite om et behandlingstilbud som er tilpasset ulik rusbruk og ulik problematikk hos kvinner og menn. Det finnes i dag kun et rehabiliterings- og behandlingstilbud som er forbeholdt kvinner: kvinnekollektivet Arken i Oslo. De har etter anbudsrundene i Helse Sør-Øst opplevd stor usikkerhet rundt fremtidig drift. NKS vil understreke viktigheten av at det finnes behandlingstilbud som er tilpasset kvinner, og at ideelle drivere slik som kvinnekollektivet Arken får forutsigbare rammevilkår. Det er også viktig at helsepersonell og andre som jobber tett med brukere, pasienter og pårørende, har kunnskap om hvordan alt fra rusbruk til pårørendebelastning arter seg ulikt for kvinner og menn. Vi kan ikke se at meldingen inneholder noe om kompetanseheving på kjønnsperspektivet, og etterlyser dette. 

Kvinner i aktiv rus er ekstra utsatt for vold og overgrep. I dag mangler mange av disse et tilbud, enten fordi krisesentrene ikke har et tilbud til kvinner som er i aktiv rus, eller fordi behandlingssteder mangler kompetanse om vold. Den omfattende forekomsten av vold, voldtekt og seksuell utnyttelse av rusmiddelavhengige kvinner innebærer også at disse har andre utfordringer og hjelpebehov enn menn i rehabiliteringen. Vi vet at voldtekt og vold i nære relasjoner har negative konsekvenser for psykisk og fysisk helse, og at risikoen for varige og livsbegrensende helsekonsekvenser øker ved gjentatt vold. Disse kvinnene bør derfor følges opp med tanke på traumebehandling. Vi anbefaler at det innføres retningslinjer som sikrer at kvinner med rusmiddelutfordringer automatisk screenes for traumer i møte med hjelpeapparatet. 

Vi støtter at det bygges opp kunnskapsbaserte behandlingstilbud til voldsutsatte kvinner med en rusmiddellidelse. I tillegg viser vi til vårt høringssvar om krisesenterloven der vi støtter en mer forpliktende formulering som tydeliggjør kommunenes plikt til å finne andre løsninger for de som av ulike grunner ikke kan bo på krisesenteret. 

Helhetlig 

Tyrili ønsker å takke for et reformforslag for rusfeltet som vi oppfatter har troverdighet i formål og intensjon. Tyrili støtter helhjertet formålet om en tryggere, mer helhetlig og verdig velferd- og helsetjeneste på rusfeltet.  

Vi ser allikevel at reformen, overordnet sett, inneholder mye hva som er ønsket utvikling, samtidig som vi savner en mer forpliktende og konkret beskrivelse av hva som skal gjøres for å oppnå denne utviklingen. 

Kap 7 Tjenestetilbud i kommunene 

Som spesialisthelsetjeneste fokuserer Tyrilis innspill på den siden av tjenesten og reformforslaget. Det er imidlertid viktig å påpeke kommunenes rolle i både å forebygge behov for spesialisthelsetjeneste, og samtidig å sikre livet etter TSB-behandling. Dersom det kommunale tilbudet feiler, vil det for mange pasienter være lite nytte over tid av TSB-behandling.  

Kap 8 Behandling av rusmiddellidelse 

Biopsykososial tilnærming og tverrfaglig behandling - overordnet 

Tyrili mener språk og innhold har et overslag av medisinsk helseperspektiv. Vi savner forståelse for reell tverrfaglighet som står i stil til kompleksiteten i fagområdet både med tanke på en biopsykososial forståelse av rusmiddelavhengighet og kunnskap om hva T-en i TSB innebærer i praksis. 

Utvalg for å utrede kunnskapsgrunnlag 

Tyrili støtter nedsettelsen av et utvalg som skal utrede kunnskapsgrunnlag på behandling i rusfeltet. Utvalgets sammensetning må sikre bredde i faglig representasjon. Det innebærer praksis og fagutøvelse, samt bruker og pårørendeperspektiv, forskning og teoretisk kunnskapsgrunnlag. 

Tyrili ønsker at utvalgets arbeid i større grad forpliktes til utredningen blir grunnlag for en revisjon av aktuelle Nasjonale Faglige Retningslinjer. 

Helsetjenester til innsatte i fengsel 

Den foreslåtte reformen har flere gode tiltak som Tyrili kan stille seg bak. Det reformen allikevel ikke tar stilling til er hvordan dette skal være mulig endringsarbeid innenfor ombyggingen, bemanningsmangelen og endringsprosesser ellers som pr i dag er status i mange norske fengsler. 

Regjeringen vil styrke rusmestringstilbudene i norske fengsler.  

Det er store forskjeller både i forhold til målgruppe for de forskjellige rusmestringsenhetene og hvilket innhold de har. De yngste innsatte bør sikres særlig. Inntakskriteriene på de ulike rusmestringsenhetene gjør at en del innsatte ikke får tilgang til tilbudet.  Rusmestringsenheten bør i større grad sees på i sammenheng med de andre straffegjennomføringstiltakene, som f.eks §12, §16, overgangsboliger, fengsel med lavere sikkerhet og lignende. 

Tyrili mener videre det bør sees på om det kan bygges opp behandlingstilbud også for innsatte med lengre dommer enn det som er praksis i dag. For eksempel ved at de kan fullføre sin straffegjennomføring etter gjennomført behandling.  

Styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen og helseforetakene. Dette samarbeidet bør utvikles likt og sikres i alle regioner. Det bør videre være et satsingsområde å skape tverrfaglig og tverretatlige samarbeidsflater med friomsorgen og TSB. 

Kap 9 Spesialisthelsetjenester 

Ideelles posisjon og langsiktige avtaler basert på kvalitet 

Tyrili applauderer regjeringens forslag om å styrke ideelles posisjon og utnytte handlingsrom for ideelle tjenesteytere og langsiktige avtaler. Dette mener vi er et viktig punkt, fordi det i tillegg til intensjon nettopp presiserer det handlingsrommet som faktisk finnes i EØS lovgivningen om reservasjon og i forvaltningen av de regionale helseforetakene. Dagens situasjon er at RHFene velger selv hvordan de tolker lovverket og handlingsrommet. Det har vi sett i de siste anskaffelsene innen TSB. Regjeringens forslag er en viktig forpliktelse også til styringen av denne praksisen. Derfor ser Tyrili også veldig positivt på punktet om å samordne anskaffelser på tvers av regioner.  

Tyrili mener også det er handlingsrom til å vurdere andre måter å kjøpe tjenester fra private ideelle enn innenfor det anskaffelsesregimet vi har i dag. Her er det mulig å se til andre sektorer. 

Ventetid 

Ventetidsløftet må ikke sees isolert, og dermed få for stort fokus på gjennomstrømming og lite på innhold. Her må det helhetsblikk på, og en anerkjennelse av at pasientstrøm også har med andre faktorer å gjøre, enn tjenestens effektivitet. For eksempel spiller retten til valg av behandlingssted inn, kvaliteten på avslutningene og dermed pasientstrøm ut av behandling, for å nevne noen.  Mål om lavere ventetid må ikke føre til at pasienter skrives ut før de har fått den behandlingen de er henvist til, noe som videre vil gi lite effekt av stor ressursbruk. Tyrili mener derfor at punktet om ventetid og at ventetider i TSB som prinsipp skal være kortere enn til annen sykehusbehandling, kan se bra ut, men føre til ulempe i tjenesten. 

Bredde i tilbud og tid 

Tyrili mener fokuset på å definere tid for behandling i TSB er en avsporing. Avtaler med private leverandører og nasjonale rammer for tjenesten bør ta utgangspunkt i behandlingsinnhold og bredde i tjenestetilbudet heller enn makstid på behandlingen for den enkelte. Reformens forslag om å greie ut faggrunnlaget for behandlingslengde kan være et steg i riktig retning. Hvilke problemstillinger som krever hvilke behandlingstiltak, ser vi som en naturlig del av det foreslåtte utvalgets mandat å utrede. 

Kap 10 Personell, kunnskap og kompetanse 

Kunnskap 

Ja vi trenger mere kunnskap, men vi trenger like mye å bruke den kunnskapen som faktisk finnes. Rusreformen bør være et styringsverktøy for utøvelse, dette er det flere av de skisserte tiltakene som understøtter. 

Tyrili har i mange år jobbet internt og i feltet med å heve kunnskapsbasert praksis. Vi ser implementeringsgapet i feltet og anerkjenner at det tar tid å omdanne kunnskap til ny praksis. Vi håper rusreformen skal hjelpe oss på denne veien. Å sikre kunnskapsbasert praksis betyr å samtidig slutte med praksis vi vet ikke virker og å undersøke videre den praksisen vi ikke har grunnlag for å vite om virker eller ikke.  

Dersom dette reelt skal være en kunnskapsbasert reform må den være det på alle områder. Det forventede innholdet i del 2 og dets sviktende kunnskapsgrunnlag gjør at vi vanskelig ser hvordan del 1 skal kunne settes ut i livet, eller hvordan kunnskapsbasert og helhetlig tilbud til innbyggere med rusproblemer eller avhengighet skal være mulig. 

Personell og kompetanse 

Helsepersonell i TSB inkluderer medisinskfaglig, helsefaglig, psykologfaglig og sosialfaglig personell. Måten helsepersonell omtales på i nåværende tekst tyder på at dette ikke er tatt tilstrekkelig høyde for. Biopsykososial forståelse for rusmiddellidelser må synes gjennom beskrivelser av reell tverrfaglighet. Dette må også synes eksplisitt i beskrivelser av personell og kompetanse.  

TSB-feltet har god tradisjon for praksisnær fagutvikling, innovasjon og kompetansedeling. Dette kommer i tillegg til forskning og samarbeid med fagmiljø som RusForsk, SERAF, KORUS etc. Tyrili berømmer rusreformen for å invitere til videreføring av denne praksisen og å spesifisere klinikknær forskning i praksis. Igjen kan vi ønske en tydeligere forpliktelse i hvordan dette skal overholdes, for eksempel gjennom krav til fagutvikling i anskaffelser av tjenester. 

11 Økonomiske og administrative konsekvenser 

Tyrili savner beskrivelser av hvordan dette også er en reform for forvaltningen av helsetjenestene og ikke bare innholdet i de enkelte tjenestene. 

Tyrili ønsker å fremheve punktet å “fremme likebehandling og oppfylle rett til god helse og livskvalitet”.  Likebehandling handler om mange ting, blant annet å sikre likebehandling på tvers av helseregioner, sammenlignet med andre pasientgrupper, innenfor pasientgruppene etc. Gjennom erfaring med avtaler i tre av fire helseregioner ser Tyrili hvordan ulik praksis i forvaltningen får uhensiktsmessige og ulike utslag i behandlingstilbudet den enkelte pasient får. 

Tyrili ønsker å fremheve nasjonale myndigheter som sentrale i styringen av foretakene, på en måte som sikrer innbyggere i Norge reell likeverdig behandling. 

1.0 Bakgrunn:  

 Vi anser at en av de største utfordringene på rusfeltet er at det medisinskfaglige har fått for stort innpass i vurdering av grunnleggende menneskelige behov, og dette gjelder alt fra lette psykiske utfordringer til alvorlige ruslidelser. Legemiddelindustrien har i betydelig grad dominert psykisk helse- og rusfeltet, og konsekvensen er økt lekkasje av medikamenter og rusmidler, et overdrevent medikamentelt og diagnostisk fokus, og flere overdoser.  

Løsningene som tilbys i bør i større grad være basert på bedre og mer tilgjengelige tjenester som inkluderer livsmestring, lavterskeltilbud uten henvisning og arenaer hvor mennesker kan oppleve tilhørighet, inkluderende fellesskap, helsefremmende aktiviteter og livsglede.

1.1 Rushåndhevingsutvalget: 

Rushåndhevingsutvalget slik det har fungert har vist seg å være suboptimalt, og det er derav bra at det nå blir foretatt en evaluering av ordningen for å mer effektivt kunne avdekke narkotikabruk hos unge, samt å muliggjøre drøfting av hvilke konkrete virkemidler politiet har behov for. Eksempelvis har TIUR-modellen, som omhandler tett oppfølging og samtaler i kombinasjon med urinprøvekontrakt, vist seg å ha god effekt. 

Utvalgets straffeprosessuelle forslag omhandler også en ny bestemmelse om kroppslig undersøkelse ved mindre narkotikaovertredelser i straffeprosesslovens bestemmelse §157b, og vi støtter her også bruk av spyttprøver for å kunne avdekke rusmiddelbruk.  

2.0 Ulike innspill 

2.1 Fremme likebehandling og oppfylle retten til god helse og livskvalitet 

Dersom man skal fremme likebehandling er det nødvendig å styrke valgmulighetene (jfr. Helse og omsorgskomiteens § 3-10), og da er det viktig med differensierte og mangfoldige tilbud. Vår erfaring er at mange brukere gir tilbakemelding på at fokuset i for stor grad er medikamentelt og at tilbudene som omhandler medikamentfrie tilbud er ytterst begrenset.  

Det er i rapporten vektlagt brukerrom og utdeling av brukerutstyr. Slike tiltak kan være en utfordring i forhold til lekkasje av rusmidler, spesielt når man hovedsakelig satser på skadereduksjon/begrensning fremfor forebygging og behandling av rusmiddellidelse.  

Statusrapporter viser en markant økning av legemiddelassistert rehabilitering (LAR), og mange brukere rapporterer at de får manglende aktivitetstilbud og fraværende psykosial oppfølging. Videre er det en høy andel innen LAR som har sidemisbruk og/eller som omsetter sine tildelte doser på det åpne marked. Denne omsetningen foregår også i fengslene, der negative urinprøver kan medføre et medikamentelt tilbud til annenhånds brukere, og slik sett kan fengselsopphold resultere i et opprettholdt eller økt misbruk. 

2.2 Forsterket innsats mot overdoser 

Personer som injiserer opioider har tradisjonelt utgjort den største andelen av overdosedødsfall, men fra 2016 er ikke heroin o.l. lenger hyppigste dødsårsak ved overdose. Overdosedødsfall som skyldes reseptpliktige avhengighetsskapende legemidler rekvirert på resept og/eller skaffet ulovlig er økende, og det er nå andre opioider (inkludert syntetiske varianter) som fører til flest overdosedødsfall.

En årsak til økningen i antall overdoser er en markant progresjon i tilgjengelighet og bruk av syntetiske opioider. Det siste tiår viser nedgang i overdoser knyttet til heroin og metadon, mens antall dødsfall knyttet til syntetiske stoffer som buprenorfin, fentanyl o.l. er mer enn doblet.  

Dødstallene øker som følge av metadonbruk, og i henhold til utviklingen bør man vurdere LAR-tilbudets medvirkning til flere overdoser og medikamentlekkasjer. Sårbarhet ved overganger ifm. utskrivelser fra rusinstitusjoner, mellom tiltak i kommunen, ved løslatelse eller utskriving fra sykehus blir trukket frem fra brukere, pårørende og fagfolk som sviktsoner vedrørende overdoserisiko. Mange overdosedødsfall skjer i forbindelse med utskrivelse fra institusjoner eller som følge av avbrudd i behandlingen. Overdosekoordinatorer som skal implementere en forebyggingspakke virker således å være en hensiktsmessig satsing. Bak overdosetallene skjuler det seg flere selvmord. Dødsfallene kommer ofte ved samtidig inntak av rusmidler og legemidler, der legemidlene som regel er sterke smertestillende kjøpt illegalt. I Å stramme inn på forskrivning av sterke smertestillende legemidler vil ha betydelige samfunnsmessige fordeler, men dessverre en begrenset effekt på antall overdoser da slike dødsfall ofte skjer bevisst og/eller ved et samtidig og ulovlig misbruk. 

2.3 Fremme kunnskapsbasert forebyggende innsats

Vår erfaring med evalueringer og elevundersøkelser etter skolebesøk er at undervisning/refleksjon om tematikken fører til økt bevissthet rundt risikoen ved rusmidler.

Rapporten fra KORUS og UNODC som er vektlagt i høringsgrunnlaget indikerer bl.a. at presentasjon/forelesing som primærstrategi kan virke ineffektivt. Denne rapporten peker dog også på at vi pr. i dag ikke har noen programmer i norsk kontekst som møter de internasjonale standardene godt og som i tillegg har forskningsdokumentert effekt, noe som også stemmer godt overens med tidligere kartlegging av feltet (jf., Arnevik m.fl. 2022, Brorson m.fl. 2013). Vi vil derav påpeke at de forebyggende tilbud bør være differensiert med tanke på unike behov. Best effekt vil høyst sannsynlig kunne oppnås med kombinerte strategier mot ulike risiko- og målgrupper, inkludert dialog med unge der de selv får reflektere over egne valg i samarbeid med foreldre.  

Norske undersøkelser viser at blant rusmisbrukere som har kommet langt i sin ruskarriere og har vært i behandlingsapparatet, har 60-70 % skole- og atferdsproblemer allerede i grunnskolen (Ravndal 2003). Gjennom vårt arbeid i rusfeltet, har vi også erfart at mange brukere har hatt betydelige lese- og skrivevansker og rapporterer at de ikke fikk hjelp til dette. Av den grunn er det nødvendig å sikre nok ressurser i skolen, for å fange opp de sårbare barna og eventuelt hjemmeforhold.

2.4 Fremme bruker-, pasient- og pårørendeperspektivet 

Vi vil hevde at brukerne trenger et tilbudsmangfold, en reell valgfrihet og økte muligheter til å bli inkludert i et fungerende sosialt fellesskap. Det handler her om å se og inkludere mennesker i en vanskelig livssituasjon samt å bruke deres erfaringer og ressurser i en hensiktsmessig sammenheng som recovery vektlegger. Slik kan man bygge opp tro på at brukere kan lykkes når de ønsker å forbli varig rusfrie når de ønsker dette selv. Det er mange som opplever et komplisert lovverk som omhandler bruker- og pårørendeperspektivet, samtidig som de i praksis ikke blir lyttet til eller tatt på alvor.  

Tradisjonelt har helsevesenet vært opptatt av verdier knyttet til åndelige og eksistensielle spørsmål, men erfaringsmessig har det vært en større utfordring med å få gehør for dette i rusomsorgen. Samtidig ser vi at både lovverk og forskning understreker betydningen av tro i behandling. Nyere forskning om tro i behandling viser at åndelige faktorer er positivt for forebygging og restituering av en ruslidelse.

2.5 Tjenestetilbudet i kommunen

Kommunene har et ansvar for pasienter etter utskrivelse fra TSB, men mangler ofte adekvate tilbud.Som det er påpekt er frivilighetsfeltet, herunder bruker- og pårørendeorganisasjonene en betydelig ressurs i helsetjenestene (også i et bærekraftperspektiv). Sektoren utfyller og supplerer det offentlige tilbud, blant annet gjennom lavterskeltilbud i form av sosial støtte, inkludering og fellesskap. 

2.6 Samhandling om personer med langvarige og sammensatte behov 

Å gi mennesker som sliter med komplekse livsutfordringer sterke vanedannende medikamenter er sjelden den beste løsningen. I møte med mennesker som har komorbide rus- og psykiske lidelser, er det nødvendig å gjøre individuelle og faglige vurderinger da problematikken ofte er sammensatt og kompleks. Å etablere og vektlegge gode relasjoner, arbeidsallianser og brukermedvirkning bidrar til et godt samarbeidsklima. For noen er et opphold i en trosbasert omsorgsinstitusjon avgjørende for å fungere i et felleskap.

Foreningen Tryggere Ruspolitikk er landets største medlemsorganisasjon på rusfeltet med omkring 3400 betalende medlemmer som jobber for en kunnskapsbasert ruspolitikk der skadeforebygging, inkludering og respekt for menneskerettighetene står i sentrum. 

Vi takker regjeringen for invitasjonen til å delta på høringen.

Stortingsmeldingen inneholder mange gode forsetter. Vi nevner blant annet:

1. Vektlegging av at det rusforebyggende arbeidet skal være kunnskapsbasert og fremheving av UNODCs forebyggingsstandarder.
2. Innføre beredskapstenkning på rusfeltet og vurdere rusmiddelanalysetjenester.
3. Igangsette forsøk med nærklinikker som tilbyr både spesialisert behandling for rusmiddellidelser og kommunale tjenester for personer med sammensatte tjenestebehov og multiavhengighetsproblematikk.
4. Ivaretakelse av barn som pårørende og familieorientert behandling.
5. Handlingsplan mot stigmatisering.
6. Handlingsplan mot overdoser som inkluderer legemidler og alkohol.
7. Styrking av tilgang til aktiviteter og arbeidsrettede tilbud for personer med rusmiddelproblemer og tilrettelagte botilbud for ROP-pasienter.
8. Årskontroll hos fastlege for personer med rusmiddellidelser.
9. Utredning av fritak for egenandeler for personer med rusmiddellidelser.
10. Tydeliggjøring av at behandling og oppfølging av rusmiddelproblematikk skal følge de samme prinsipper som andre helse- og omsorgstjenester.
11. Muliggjøre etablering av brukerrom i flere kommuner.

Disse gode forsettene til tross, innfrir denne stortingsmeldingen dessverre ikke lovnaden om en “ny og bedre rusreform” som regjeringspartiene har gjentatt gjennom de tre årene som er gått siden de stanset Solberg-regjeringens historiske avkriminaliseringsreform. Utviklingen på rusfeltet siden den gang har gått i feil retning på mange områder, med kutt i behandlingsplasser og rekordmange overdosedødsfall, slik at behovet for en ambisiøs og nytenkende rusreform aldri har vært større. Dette kan vanskelig sies å være en slik reform. De foreslåtte tiltakene er stort sett ukontroversielle, men innebærer endringer som er små og/eller vagt beskrevet, og formuleringene er gjennomgående lite forpliktende. Mange av tiltakene har også karakter av utredning og burde vært påbegynt tidligere.

Troverdigheten til det progressive budskapet i denne helsepolitiske delen undergraves også dessverre av signalene om hva som vil komme i reformens justispolitiske del. Å ville prioritere kunnskapsbasert forebygging og innovative skadeforebyggende tiltak, eller bekjempelse av stigma og styrking av rusmiddelbrukeres rettssikkerhet, lar seg i liten grad forene med å ville gi politi og straffeforfølgning en mer sentral rolle i det rusforebyggende arbeidet, eller å la politiets evne til å oppklare mindre bøteforhold veie tyngre enn rusmiddelbrukeres integritetsvern. Denne inkonsistente filosofiske tilnærmingen er ikke å holde to tanker i hodet samtidig; den er et uttrykk for kognitiv dissonans.

Hvis regjeringen virkelig tok de faglige anbefalingene fra FN-apparatet på alvor i ruspolitikken, hadde de ikke bare tatt til seg FNs standarder for evidensbasert forebygging i helse- og sosialsektoren, men også sørget for at justispolitikken overholdt retten til helse og Barnekonvensjonens krav til evidensbaserte og ikke-stigmatiserende intervensjoner – i tråd med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon, FNs høykommissær for menneskerettigheter, ØSK-komiteen og FNs barnekomité.

Dersom regjeringen virkelig ønsker å bekjempe stigma og stigmatiserende språk, er det heller ikke nok å pålegge helsevesenet å si “personer med rusmiddelavhengighet” i stedet for “rusavhengige”. En slik reform kan dessuten ikke bare begrenses til helsesektoren, da det stigmatiserende språket på rusfeltet først og fremst har sitt opphav i justissektoren.

Det er en skamplett at ordet narkomane fremdeles står i den norske oversettelsen av EMK Artikkel 5. Samtidig ville en endring av denne ordlyden alene ikke bidra til å bekjempe bruken av dette nedsettende og dehumaniserende begrepet så lenge de aktuelle rusmidlene omtales som narkotika i lovverket. En reell ruspolitisk språkreform må erstatte dette upresise og uvitenskapelige “n-ordet” med et mer beskrivende og nøytralt begrep, for eksempel forbudte psykoaktive stoffer. Dette ville ikke komme i konflikt med våre forpliktelser etter FNs narkotikakonvensjoner, da FNs narkotikabegrep hverken sammenfaller med det norske eller omfatter alle stoffene i konvensjonene, og mange land bruker andre ord. En deskriptiv benevnelse ville også åpne for opprettelse av flere potensielt nyttige regulatoriske kategorier, for eksempel reseptpliktige psykoaktive stoffer for ikke-narkotikaregulerte rusgivende legemidler som ketamin, eller aldersregulerte psykoaktive stoffer for produkter som lystgass.

Vi håper at regjeringen nå vil sørge for fortgang i iverksettelsen av de helsepolitiske tiltakene, og at de i arbeidet med reformens andre del ikke tillater seg å gå på akkord med intensjonene og målsetningene som det gis uttrykk for i første del.

Oslo, 18. desember 2024

Om stiftelsen CRUX

CRUX er en landsomfattende ideell og diakonal stiftelse med rundt 600 ansatte og 150 frivillige. CRUX har institusjoner innen rus- og avhengighetsbehandling (TSB) og psykisk helsevern, samt oppfølgingssentre for mennesker utenfor samfunns- og arbeidsliv. Vi er en av de største ideelle leverandørene innen barnevernsinstitusjoner. I tillegg drifter stiftelsen spesialiserte fosterhjem og hjelpetiltak på kommunalt nivå. Vi har også ett senter for foreldre og barn.


Det er positivt at reformen tydelig ønsker å redusere stigma og normalisere rusmiddelproblematikk. Det er også viktig at reformen fokuserer på alkoholbruk. Alkoholrelaterte problemer er en betydelig samfunnsutfordring, og økt innsats på dette feltet bør prioriteres.

Vi vil samtidig uttrykke en bekymring for om hjelpen blir for medikalisert og spesialisert, og at de ideelles viktige rolle ikke kommer frem i reformen.

Medisinsk fokus og balanse i behandlingstilbudet
Reformen legger stor vekt på medisinsk behandling og medikamentelle tiltak, som LAR. Dette er viktige og livreddende tilbud, men vi er bekymret for at medisiner kan få en uforholdsmessig stor plass i behandlingstilbudet. Det er viktig at medisiner suppleres med bredere tiltak som fremmer langsiktig rehabilitering og et verdig liv.

Tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) har vist gode resultater med helhetlige tilnærminger. Vi oppfordrer til å bygge videre på den tverrfaglige tilnærmingen i TSB og unngå en utvikling der behandlingen i sykehusene primært fokuserer på medisinske og spesialiserte rusbehandlingstiltak. Innovative løsninger må inkludere mer enn medisiner. 

 
Integrasjon med psykisk helsevern og somatiske avdelinger
Reformen foreslår en tettere integrasjon av TSB med psykisk helsevern og somatiske avdelinger, med bedre kobling til den offentlige helseforetaksstrukturen. Dette kan bidra til økt likhet og redusert stigma, men erfaringer fra psykisk helsevern viser at dette også kan medføre utilsiktede konsekvenser.

Fokus på akutt stabilisering, kortere liggetider og medikamentell behandling kan resultere i flere «svingdørspasienter» og mindre tid til langsiktig rehabilitering. Det kan også medføre flere overføringer av pasienter mellom behandlingsnivåer, samt flytende grenseoppganger mellom politi, kriminalomsorg og psykiatri.

Rollen til ideelle aktører
Tradisjonelt har ideelle aktører vært sentrale i utviklingen av rusfeltet. Vi opplever at de ideelles rolle tones ned i reformen. Samtidig ser vi at helseforetakene styrkes, og gis økt kontroll over planlegging og utvikling av TSB-tjenester. Dette kan redusere fleksibiliteten og mangfoldet i behandlingstilbudet.

Vi oppfordrer regjeringen til å tydeliggjøre hvordan ideelle aktører skal bidra til å utfylle og komplementere det offentlige behandlingstilbudet.

Integrert ettervern
Det er positivt at reformen har ambisjoner for integrert ettervern. En helhetlig rusbehandling stopper ikke ved utskrivelse fra institusjon eller avslutning av behandling. Fokus bør ikke bare være på kortsiktig symptomlindring, men også på tiltak som fremmer stabilitet, mening, mestring og et verdig liv. Integrert ettervern, som inkluderer bolig, arbeid, sosialfaglig oppfølging og nettverksbygging, er avgjørende for å sikre varige resultater og forebygge tilbakefall.

Med vennlig hilsen
Ingvill Elvestad Meltvedt, leder kommunikasjon og samfunnskontakt
Ruth Ingrid Ulstein Bøe, direktør CRUX mestring og fellesskap

Tryggere Ungdom er en landsdekkende ideell medlemsorganisasjon for unge mellom 15-30 år. Vi jobber for en evidensbasert og menneskerettighetsfundert ruspolitikk. Forebygging som fungerer er én av våre tre prioriterte saker. Vi takker for invitasjonen til å delta på denne høringen. 

Det er flere av tiltakene som nevnes i stortingsmeldingen som vi stiller oss positive til. Vi vil blant annet trekke frem regjeringens vektlegging av evidensbasert forebygging, vurdering av rusmiddelanalysetjenester og å etablere et behandlingstilbud tilpasset barn og unge. 

Imidlertid er stortingsmeldingen svært forsinket, og det i en tid der utviklingen på rusfeltet har gått i feil retning på mange områder. Spesielt vil vi trekke frem antall overdosedødsfall som i fjor var på sitt høyeste siden starten av 2000-tallet. Dette viser behovet for endringer på feltet. Stortingsmeldingen framstår mest som en vag situasjonsbeskrivelse, og de fleste tiltak som nevnes handler om å “styrke”, “videreutvikle”, “legge til rette” osv. Det er ingen retningsendring og heller ingen reform, og Tryggere Ungdom skulle gjerne sett at disse tiltakene heller hadde fått bevilget penger over statsbudsjettet og blitt igangsatt mye tidligere i regjeringsperioden. 

• Forebygging som fungerer

Vi stiller oss positive til regjeringens vektlegging av evidensbasert forebygging, og at det henvises til de internasjonale standardene for forebygging, RePS og EUPC i stortingsmeldingen. Med evidensbasert forebygging menes tiltak der det har vært gjennomført metodisk solide evalueringer som viser at tiltaket har tiltenkt effekt. Forebygging er vitenskap, ikke en magefølelse. Forebyggende tiltak som ikke er evidensbasert risikerer å ha ingen effekt på mottakerne eller, i verste fall, heterogene effekter og dermed øke sannsynligheten for å utvikle eller forsterke eksisterende problemer.

Avvikle tiltak som ikke fungerer

På side 51 i stortingsmeldingen står det: “Rusmiddelforebyggende tiltak som skal anvendes skal være kunnskapsbasert, kvalitetssikret og kunne dokumentere effekt. Tiltak som ikke har eller kan dokumentere effekt, skal fases ut (egen markering). Tryggere Ungdom ønsker at nettopp avvikling av tiltak som ikke er evidensbasert skal gjennomføres på nasjonalt og kommunalt nivå. 

Gjennomgangen av RePS i Norge viste at blant forebyggingstiltakene som ble rapportert inn, var hele 62,8% av tiltakene svakt evidensinformerte eller ikke-evidensbaserte når man ekskluderer det som omtales som “supporting services”. Det vil si at det brukes enorme summer på forebyggingstiltak i Norge, som i beste fall ikke utgjør noen forskjell, men i verste fall forårsaker eller forsterker problemer. Flest tiltak med manglende evidens finnes på kommunalt nivå, men også på nasjonalt nivå er dette utbredt (17% av tiltakene er ikke-evidensbasert). 

I en tid der det må skje store budsjettinnstramninger gir det ikke mening å fortsette å bruke penger på tiltak som ikke fungerer og som i verste fall kan gjøre problemene større. Tryggere Ungdom mener derfor at det bør sørges for at tiltak som ikke er evidensbaserte avvikles omgående. 

Sikre finansiering av evidensbaserte forebyggende tiltak og lokale effektevalueringer

Forebyggingstiltak bør ikke implementeres i isolasjon, men bør anses som del av et større forebyggende nettverk. Videre bør levedyktighet i tiltakene sikres over tid. Langsiktig og forutsigbar finansiering kan bygge opp bedre kompetanse hos praktikere og god posisjonering overfor målgrupper der dette er aktuelt. Alt i alt kan dette sikre bedre resultater av tiltak på sikt. 

Tiltak som gjennomføres framover bør hovedsakelig være de som allerede kan dokumentere effekt, her er det mulig å se til de internasjonale standardene for forebygging eller European Prevention Curriculum for å velge aktuelle tiltak. Tryggere Ungdom mener at når beslutningstakere skal velge tiltak bør de velges blant det som er oppført i ISoDUP eller EUPC. Dersom beslutningstakere mot formodning skulle velge tiltak som ikke er evidensbasert, for eksempel fordi det er nye tiltak, må det sikres finansiering også til effektevaluering av disse. 

Å sikre finansiering til effektevaluering bør også etterstrebes i implementering av tiltak som finnes i ISoDUP eller EUPC. Dette er fordi tiltakene oftest har dokumentert sin effekt i andre land, som har annerledes kontekst for sitt forebyggingsarbeid. Det vil si at tiltak som har effekt internasjonalt, ikke nødvendigvis har det i Norge. Derfor bør også disse tiltakene evalueres lokalt. 

Det er urealistisk å effektevaluere alle tiltak som gjennomføres, selv om det selvsagt hadde vært ideelt. Derfor mener Tryggere Ungdom at man bør prioritere hvilke tiltak som skal evalueres på en strategisk måte. Vi tenker at det er spesielt viktig å evaluere tiltak som er nye og ikke finnes i ISoDUP eller EUPC. Av tiltak som finnes i dokumentene, bør man evaluere de som samfunnet bruker mye penger på og tiltak som retter seg mot mange mennesker. Man bør også sikre evaluering om tiltaket er inngripende og har potensial til å gjøre skade. 

Det er viktig at forebyggingstiltak finansieres over tid for å sikre langsiktig og forutsigbar levedyktighet. Dessuten er det viktig at det følger med finansiering til effektevalueringer, så vi får bedre kunnskap om hvilke tiltak som har effekt i Norge. Slik kunnskap er essensiell for beslutningstakere på nasjonalt og kommunalt nivå når de skal velge hva de skal finansiere. 

• Stigma og språk

I stortingsmeldingen anerkjenner regjeringen at personer som bruker rusmidler utsettes for stigmatisering fra samfunnet, og at dette har negative konsekvenser for individet. Det er fint at det skal lages en handlingsplan mot stigmatisering. Imidlertid vil Tryggere Ungdom påpeke at all den tid bruk av ulovlige rusmidler er straffbart, så er det urealistisk at en handlingsplan vil kunne få bukt med stigmatisering.

På side 40 kommer det fram at en av måtene regjeringen vil jobbe med å begrense stigmatisering er gjennom språk, ettersom språk er normativt og påvirker menneskers handling. Det står skrevet: “regjeringen vil (...) etterstrebe et mer presist og mindre stigmatiserende språk”. I meldingen vises det videre til et arbeid gjort i regi av HDIR i 2012-13 der det ble foreslått mer ensartet og mindre stigmatiserende begrepsbruk på feltet. Resultatene fra det arbeidet var imidlertid kun et kort brev, som åpenbart omfatter kun et lite utvalg av problematisk, misvisende og stigmatiserende språk på feltet. Ettersom det allerede har gått lang tid siden arbeidet ble gjort, og at forslagene var lite omfattende bør rusfeltet inviteres til et nytt arbeid med dette. Tryggere Ungdom vil påpeke at ord som “narkotika” og “narkoman” er spesielt viktige å erstatte med mer presise, beskrivende og nøytrale begreper.

• Oppsummert: 

Tiltakene som nevnes i stortingsmeldingen kunne i stor grad vært gjennomført uten å skulle samles i en “reform” som attpåtil er halvferdig og svært forsinket.

• Tiltak som ikke er evidensbaserte bør avvikles både på kommunalt og nasjonalt nivå.
• Forebyggingstiltak som gjennomføres må sikres finansiering over tid. 
• Det bør gjennomføres strategisk effektevaluering av forebyggingstiltak i Norge som en lokal kontekst. 
• Rusfeltet bør inviteres til å samarbeide om en handlingsplan mot stigmatisering. 
• Ord som “narkotika” og “narkoman” er misvisende, upresise og stigmatiserende og bør ikke brukes. 

Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO) er landets største medlems- og interesseorganisasjon på rusfeltet. RHO samler og formidler kunnskap om rus fordi rus påvirker menneskers liv.

En rekke av våre medlemmer vil levere egne høringsinnspill da ulike organisasjoner har ulik vekting.

Regjeringens forebyggings- og behandlingsreform, Meld. St. 5 (2024-2025), har rusfeltet ventet på lenge. Mest fordi regjeringen selv har lagt listen høyt gjennom de uttalelser som kom i forbindelse med at Solberg-regjeringens forslag til rusreform ble stemt ned og gjennom Hurdalsplattformen.

Rusfeltets hovedorganisasjon gjennomførte en høringskonferanse 11.desember der fagfolk kommenterte og gav innspill på de ulike deler av meldingen.

Ingen reform
Helt innledningsvis, og i tråd med kommentarene fra høringskonferansen, denne stortingsmeldingen neppe er å anse som en reform.

For rusfeltet er ikke nødvendigvis dette galt da mye av vårt arbeid er langsiktig.

Gode intensjoner
RHO mener regjeringens intensjoner innenfor helse- og sosialsporet er gode. Men for å låne ordene til Norsk psykologforening; regjeringen treffer planken, men tar ikke sats.

Det er vanskelig å være uenig med mye av det regjeringens beskrivelse og tiltakene i meldingen. Men vi opplever at det i liten grad ligger tilstrekkelig forpliktelse i dokumentet.

For mange av tiltakene har formuleringer som sier vurdere, utrede og arbeide for. Det oppleves lite forpliktende.

RHO merker oss reformen er delt i to deler og del 2 skal komme som en lovproposisjon til påske. Vi er noe bekymret for den retningen som pekes ut for lovproposisjonen som beskrives særlig i kap 1.5. Men legger til grunn det som politisk ledelse har sagt ved en rekke ganger. Forholdsmessighet, kunnskap og menneskerettigheter skal være bærende elementer også i lovproposisjon.

Det er noe tvil ut fra det som skrives i kap 1.5 og kap 3.3 Diskrimineringsvern er i samsvar. Norges institusjon for menneskerettigheter har gjort en særdeles god jobb på dette området og RHO er glad for at NIMs arbeid trekkes frem.

Ingen særskilt økonomisk satsning
Typisk nok er det ingen økonomiske bevillinger knyttet til Forebyggings- og behandlingsreformen. Alt må ses i sammenheng med andre bevilgninger og budsjettvedtak.

RHO mener det beskriver rusfeltets posisjon i samfunnet. Intensjonene er gode, men det ligger ingen penger i denne reformen. Det er skuffende.

De seks innsatsområdene
Regjeringen beskriver seks viktige innsatsområder og RHO mener de omfatter de viktigste områdene.

Vi kunne tenke oss sosialfaglig kompetanse verdsettes på lik linje som helsefaglig kompetanse. Rus og ruslidelser er sammensatt og krever sammensatte løsninger. Det var også ulike faggrupper helt tydelig på under vår høringskonferanse. Det er formuleringer i meldingen som kan tyde på sosialfaglig kompetanse kan bruker når det er manko på helsepersonell. Vi antar ikke det er meningen, men må prioriteres.
Her legger vi også til erfaringskunnskap som gjennom de siste årene har bidratt til å løfte tjenestene på alle nivå.

Forebyggende innsats
RHO er glad for en sterk prioritering av kunnskapsbasert forebyggende innsats, særlig rettet mot barn og unge. Her er vi glad for regjeringen vil prioritere oppsøkende sosialt arbeid. Det støttes helhjertet. Vår prioritering er mot de utsatte barn og unge. Men de store samfunnsmessige grepene som handler om inkludering og gode lokalmiljø må tas utenfor rusfeltet.

Styrke kommunal innsats og TSB
For RHO er det nødvendig at dette arbeidet forsterkes. Vi vet at lavterskeltilbud i kommunene bidrar til at færre søker spesialisthelsebehandling. Allikevel kommer det hver høst inn varsel om nedleggelse av tiltak. Mest fordi det ikke er lovpålagt. Det er grunn for komiteen å vurdere om lavterskeltiltak bør lovfestes.

Andre poeng

RHO er fornøyd med at det kommer et tydeligere skille mellom bruker og pårørende. Det er ikke alltid de har sammenfallende behov og interesser.

Få flere i arbeid og aktivitet. Det krever prioritering. Arbeid gir ikke bare inntekt og sosiale ferdigheter, det gir også helsegevinster.

 Angående: Trygghet, fellesskap og verdighet – Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I - En ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling med fokus på forebygging

Oslo. 18.12.24.

Ungdom Mot Narkotika (UMN) setter pris på muligheten til å gi innspill til reformen for rusfeltet, som har som mål å skape en helhetlig og bærekraftig politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling av rusmiddelbruk. Vi anerkjenner betydningen av en tydelig politikk som legger vekt på forebygging, og ønsker å bidra med våre synspunkter for å sikre at reformen virkelig møter ungdommens behov, fremmer trygghet og fellesskap, og gir støtte til dem som er i risikosonen.

Som ungdomsorganisasjon som jobber for å forebygge rusmiddelbruk, er vi sterkt opptatt av å fremme tiltak som gir ungdom verktøy til å takle utfordringer, skape trygge miljøer og utvikle sunne relasjoner. Vår erfaring viser at det er nettopp forebygging på et tidlig stadium som kan gjøre en varig forskjell i ungdoms liv.

Styrking av forebyggingstiltak

 UMN støtter at forebygging skal være et hovedfokus i den nye reformen, da det er avgjørende for å redusere rusmiddelbruk på et tidlig stadium og forhindre at unge mennesker utvikler rusavhengighet. Vi mener at det er viktig å sette inn forebyggende tiltak allerede i barnehage- og skolesystemet, da tidlige erfaringer og miljøer spiller en avgjørende rolle i utviklingen av rusproblematikk. Det er også viktig å inkludere et helhetlig perspektiv som tar høyde for de psykiske og sosiale faktorene som kan føre til rusbruk, som for eksempel stress, mobbing, psykisk helse, familieproblemer eller sosial isolasjon.

* Lovfesting av fritidsklubber 

*Sikre barn og unge god tilgang til helsetjenester( som helsesykepleier og helsestasjon for ungdom)

* Sikre at barn og unge får tilgang til å delta på fritidsaktiviteter og idrett avhening av økonomi 

Skolebaserte programmer

Skolebaserte forebyggingsprogrammer er en viktig arena for å nå ut til ungdommen med målrettet informasjon om rusmidler, livsmestring og kritisk tenkning rundt rusbruk. Vi mener at det bør etableres mer helhetlige opplæringsprogrammer som ikke bare fokuserer på hva rusmidler gjør med kroppen, men som også setter fokus på psykisk helse, konsekvenser av rusbruk, samt utfordringer knyttet til gruppepress og sosialt press. Det er viktig at disse programmene ikke kun skal være en enkel informasjonskampanje, men en langvarig, kontinuerlig del av undervisningen som fremmer livsmestring.

Økt tilgang til støtte for utsatte grupper

Det er viktig at forebygging også må inkludere tiltak som når de mest utsatte gruppene i samfunnet, som ungdom som har dårligere sosiale nettverk eller står i fare for å utvikle rusproblematikk på bakgrunn av oppvekstforhold eller psykologiske utfordringer. Vi foreslår at det opprettes lavterskeltilbud og åpne møteplasser der ungdom kan få støtte og samtale om sine problemer uten frykt for stigmatisering.

 Skole- og kommunesamarbeid

Videre er det viktig å etablere et tett samarbeid mellom skoler, helsevesen, frivillige organisasjoner og kommuner for å skape en samordnet innsats mot rusmiddelbruk. Dette samarbeidet bør sørge for at ungdom får en helhetlig oppfølging, og at det finnes klare rutiner for henvisning og støtte. Forebyggingstiltak bør ikke bare være isolerte initiativer, men en del av en større helhet som involverer familie, skole og lokalsamfunn.

Unngå stigmatisering av ungdom

Det er viktig at forebygging ikke fører til stigmatisering av ungdom som er i risikosonen for rusbruk. Fremtidige forebyggingsprogrammer må være inkluderende og bygge på positive relasjoner mellom ungdom og de voksne i deres liv, og ikke skape mer avstand mellom ungdom og samfunnet. Vi oppfordrer til et forebyggingsarbeid som respekterer ungdommens autonomi, men samtidig gir dem nødvendig støtte til å ta informerte valg.

Forebygging som del av helhetlig folkehelseperspektiv

 Forebygging av rusmiddelbruk bør også ses i sammenheng med et bredere folkehelseperspektiv. Rusmiddelbruk er ofte knyttet til sosiale forhold, og en omfattende forebyggingsstrategi bør inkludere arbeid med å redusere sosial ulikhet, fremme psykisk helse og gi ungdom verktøy til å håndtere livets utfordringer på en sunn måte. Styrking av tilbud innenfor psykisk helse og arbeid mot fattigdom og sosial eksklusjon vil bidra til å forebygge rusproblematikk i fremtiden.

Avslutning

 Ungdom Mot Narkotika støtter en forebyggingsfokusert rusreform og ønsker at myndighetene tar et helhetlig perspektiv i utviklingen av tiltak. Forebygging er nøkkelen til å redusere rusmiddelbruk i samfunnet, og vi håper at politiske beslutningstakere tar hensyn til de behovene og utfordringene ungdom står overfor i dag. Vi oppfordrer til å prioritere tidlig innsats, samarbeid på tvers av sektorer og en inkluderende, ungdomsvennlig tilnærming i arbeidet med rusforebygging.

Vi håper våre innspill blir tatt i betraktning i det videre arbeidet med reformen.

Med vennlig hilsen,

Ungdom Mot Narkotika (UMN)

Røde Kors er Norges største frivillige humanitære organisasjon. Oppdraget til Røde Kors er å avdekke, hindre og lindre menneskelig nød og lidelse. Injiserende rusmiddelbrukere og andre mennesker med alvorlige ruslidelser er av Statistisk sentralbyrå trukket frem blant de ti gruppene med størst humanitære behov i Norge[1]. Gjennom våre aktiviteter kommer Røde Kors i kontakt med personer med ulike grader av rusproblemer. Vi har flere aktiviteter rettet mot innsatte eller løslatte fra fengsel (Visitortjenesten, Nettverk etter soning, Fellesskap og førstehjelp), der en betydelig del av brukerne har rusproblemer. Vi har dessuten flere aktiviteter rettet mot ulike ungdomsmiljøer, der mange står i faresonen for å utvikle rusproblemer (for eksempel Fellesverket og Gatemegling).

Våre overordnede tilbakemeldinger til stortingsmeldingen er følgende:

• Stortingsmeldingen har mange gode intensjoner på vegne av rusavhengige, men er lite forpliktende og lite handlingsrettet.
• Flere av tiltakene som omtales i meldingen er etter vårt syn åpenbart riktige og nødvendige, og vi ser ikke grunn til å skyve dem fremover i tid med ytterligere utredninger og vurderinger. Vi vil særlig trekke frem forskriftsfesting av reiserefusjon til barn som er pårørende og fjerning av egenandeler for rusavhengige i helsetjenesten.
• Den pågående anbudsprosessen i Helse Sør-Øst er i ferd med å svekke mangfoldet i den spesialiserte rusbehandlingen. Det er problematisk at denne prosessen synes å gå helt på tvers av ambisjonene i stortingsmeldingen, og at meldingen ikke adresserer dette.

Våre kommentarer til de enkelte kapitlene følger nedenfor.

Kapittel 3: Fremme likebehandling og oppfylle retten til god helse og livskvalitet
Vi er positive til at regjeringen ønsker å endre regelverket med sikte på å gjøre det lettere for kommuner å etablere brukerrom. Brukerrom er viktig for å forebygge overdoser og problemer knyttet til åpne russcener, og burde etter vårt syn være tilgjengelig i alle større norske byer.

Vi er positive til å fjerne egenandeler for helsehjelp til rusavhengige. Vår erfaring fra tilbakeføringsarbeid for innsatte, er at personer som løslates til poliklinisk behandling ofte avslutter behandlingen på grunn av egenandelen siden de ofte har svært dårlig økonomi. Vi ser ingen grunn til at spørsmålet bør skyves fremover i ytterligere utredninger. Vi mener derimot det er opplagt at egenandeler i offentlige helsetjenester kan heve terskelen for at rusavhengige får den behandlingen de trenger – både i allmennhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Vi er positive til at regjeringen ønsker å tilrettelegge for årskontroll hos fastlege for mennesker med ruslidelser.

Kapittel 5: Fremme kunnskapsbasert forebyggende innsats
Vi merker oss at meldingen er forholdsvis mangelfull på håndfaste grep for å forebygge problematisk rusmiddelbruk blant barn og ungdom, men at det vises til flere pågående prosesser for å utvikle nye tiltak. Gjennom aktiviteten Gatemegling, Røde Kors’ kurstilbud for konflikthåndtering blant ungdom, ser vi at det kan utvikle seg grove konflikter i miljøer knyttet til kjøp og salg av rusmidler. Tilbakemeldinger fra ungdommene selv, peker på noen viktige suksessfaktorer for å komme ut av belastede miljøer: at ungdommene har tillit til den som skal hjelpe, at de kan medvirke til beslutningene som gjelder dem, at de kan følges opp av samme person over tid og at de kan få hjelp når de trenger det – ikke bare i kontortiden til tjenestene. I Røde Kors-rapporten «Ung, lovløs og lovende», som bygger på intervjuer med ungdom som har kommet ut av et liv med kriminalitet og rusmiddelbruk, påpekes noe av det samme. Her er en av ungdommenes fremste anbefalinger at tilbudet til barn og ungdom i faresonen må utvikles, slik at de kan få hjelp og oppfølging når de trenger det, også utenfor ordinær arbeidstid. Vi mener disse hensynene bør vektlegges når det utvikles nye forebyggende tilbud for ungdom i faresonen for farlig rusmiddelbruk.

Kapittel 6: Fremme bruker-, pasient- og pårørendeperspektivet
Vi merker oss at regjeringen vil «vurdere å forskriftsfeste rett til refusjon av reiseutgifter for barn som pårørende, som en del av en helhetlig og effektiv finansiering av familiearbeid». Vår erfaring, særlig for kvinner i fengsel hvor pårørende ofte har lang reisevei, er at det er svært økonomisk krevende å få gjennomført hyppige besøk. Vi støtter derfor å forskriftsfeste refusjon av reiseutgifter for pårørende, og mener ikke at dette behøver noen videre vurdering.

Kapittel 7: Tjenestetilbud i kommunene
Vi merker oss at meldingen tar til orde for en gjennomgang av tilskuddsordningene på psykisk helse- og rusfeltet. Røde Kors-aktiviteten Nettverk etter soning mottar midler fra tilskuddsordningen «Oppfølgingstilbud for personer med rusmiddelproblemer, psykiske helseproblemer og/eller erfaring fra salg og bytte av seksuelle tjenester». Vi opplever at tilskuddsordningene fra Helsedirektoratet fremstår snevre med tanke på målgruppens sammensatte behov. Barn og pårørende til deltakerne i aktiviteten er ikke inkludert i tilskuddsordningen, som igjen betyr at Helsedirektoratet ikke tilbyr midler til disse gruppene. Det fremstår også snevert hvilke temaer som dekkes av tilskuddsordningen. For eksempel er gjeldsrådgivning for tidligere straffedømte ett av våre viktigste hjelpetiltak overfor målgruppen, men dette faller utenfor tilskuddsordningen.

Kapittel 8: Behandling av rusmiddellidelser
Røde Kors er til stede i mange av landets fengsler, og vi kan slutte oss til at behandlingstilbudene for rusavhengige i fengsel bør styrkes. Vi mener imidlertid stortingsmeldingen er for lite offensiv på dette området. Vi viser til at behandlingstilbudene i regi av kriminalomsorgen er blitt kuttet, på bakgrunn av budsjettkutt og nedbemanninger. Rusbehandling i fengslene, særlig rusmestringsenhetene, er svært ulikt organisert fra fengsel til fengsel og har av ressurshensyn problemer med å opprettholde behandlingstilbudet. Vi vil trekke frem Stifinner’n i regi av Tyrilistiftelsen i Oslo fengsel som et velfungerende tilbud, men konstaterer at denne tjenesten skal flyttes. Røde Kors mener tverrfaglig spesialisert rusbehandling bør tilbys i alle landets fengsler.

Kapittel 9: Spesialisthelsetjenester
Gjennom våre aktiviteter erfarer vi at rusavhengige er en svært sårbar gruppe med ulike og sammensatte behov. På den bakgrunnen er det viktig at den spesialiserte rusbehandlingen opprettholder et mangfold, slik at rusavhengige får et tilbud som er tilpasset sine særskilte behov og utfordringer. Vi opplever at den pågående anbudsprosessen i Helse Sør-Øst – der en rekke veletablerte ideelle rusbehandlingstilbud nå har utsikter til å bli nedlagt – svekker dette mangfoldet. Vi mener det er problematisk at formuleringen om å «videreutvikle det gode samarbeidet med ideelle aktører innen TSB, og utnytte handlingsrommet i anskaffelsesregelverket for å prioritere ideelle tjenesteytere og langsiktige avtaler basert på kvalitet» synes å gå direkte på tvers av det som faktisk skjer på rusbehandlingsfeltet. Det er påfallende at dette ikke adresseres i stortingsmeldingen.

Vi mener dessuten følgende formulering er selvmotsigende: «styrke kapasiteten innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling i henhold til framskrivninger og innenfor rammen av sykehusøkonomien». Det er Stortinget som setter rammen for sykehusøkonomien; sykehusøkonomien setter ikke noen ytre ramme for hvorvidt Stortinget kan prioritere økt kapasiteten i spesialisert rusbehandling. Vi mener derfor forbeholdet om sykehusøkonomiens rammer må forstås som at regjeringen ikke vil gi noen lovnad om at tilbudet skal styrkes i tråd med pasientgruppens behov. Vi mener det bør komme inn en forpliktelse om styrking av kapasiteten i spesialisert rusbehandling.

[1] Sosial puls 2022

Psykologforeningen vurderer at Stortingsmeldingen overordnet formidler gode intensjoner og riktige utfordringsbilder på rusmiddelfeltet. Dessverre er det vår vurdering at Stortingsmeldingen i svært liten grad presenterer tydelige beslutninger om konkrete endringer som skal iverksettes. Det vises i all hovedsak til vurderinger som må gjøres og nye utvalg som skal nedsettes. Som eksempel foreslås det å innføre årskontroll for personer med rusmiddelproblemer og unntak for egenandel, men det konkluderes med at dette må utredes videre med tanke på administrative og økonomiske konsekvenser. Et annet eksempel er varslingssystemet, som dersom det utvikles, kan sees i sammenheng med en beredskapstenkning på rusmiddelfeltet.

Sanksjonsfrie hjelpetiltak
Psykologforeningen opprettholder det sentrale standpunktet om at sanksjonsfri rådgivning, utredning og behandling med lav terskel må tilbys alle uavhengig av valg av rusmiddel, slik at ikke hjelpesøken utsettes og problemer med rus forverres unødig. At bruk av ulovlige rusmidler kriminaliseres, kommer i veien for forebygging og hjelpesøkende atferd. Vi vil gjenta at det ikke finnes forskningsmessig eller erfaringsmessig godt belegg for å legitimere straff, hverken i forebygging eller behandling av rusmiddelbruk. At Regjeringen har besluttet å dele opp Stortingsmeldingen og i liten grad konkretiserer hvordan straffesporet kommer til å håndteres, setter begrensninger for vurderingen av flere sider av denne Stortingsmeldingen. Et eksempel er kapittel 3 om likebehandling og rett til god helse og livskvalitet. Vi mener at det er en helsepersonelloppgave å vurdere i hvilken grad en person har utviklet en rusmiddellidelse og at et fortsatt fokus på kroppslige undersøkelser, følbare reaksjoner og effektiv håndheving av straff vil opprettholde stigmatiserende holdninger i samfunnet og redusere særlig barn og unges motivasjon for å oppsøke hjelpetiltak.

Avgjørende med høy kompetanse
Psykologforeningen mener at tverrfaglig, tverretatlig og tverrsektoriell samhandling er avgjørende for vellykket behandling av rusmiddelproblemer. Vi vil samtidig fremheve at tjenestetilbudet til mennesker med rusmiddelproblemer må bygge på høy kompetanse. Vi stiller oss spørrende til formuleringene i kapittel syv der det med utgangspunkt i at personell med helsefaglig kompetanse er en begrenset ressurs, fremheves at det innen dette fagfeltet må trekkes veksler på andre yrkesgrupper og sektorer. Høy psykolog-, sosial- og medisinskfaglig kompetanse er nødvendig for blant annet å sikre tilstrekkelig god utredning, behandlingsplanlegging, oppfølging etter utskriving fra behandling og tilbakefallsforebygging. Tilbakemelding fra våre medlemmer indikerer at det innen TSB foregår en glidning fra tverrfaglig bemanning over til et mer medisinsk/somatisk fokus for behandlingen. Vi ønsker velkommen et offentlig utvalg som skal utrede framtidens rusmiddel- og avhengighetsbehandling og forutsetter at dette utvalget vil bygge på solid tverrfaglig kunnskap og kompetanse.

Finansiering
Regjeringen foreslår at mål og tiltak som er rettet mot kommunene skal finansieres gjennom kommunenes frie inntekter. Samtidig er det slik at mange av de tiltakene og tjenestene det her er tale om ikke er lovpålagte for kommunene. Det er også slik at det er stor geografisk variasjon med hensyn til hvilken helsehjelp som er tilgjengelig. Riksrevisjonen1 har blant annet konkludert med at en alvorlig mangel i norske kommuner er at ungdom med samtidige psykiske plager/lidelser og rusmiddelproblemer, ikke får et godt nok behandlingstilbud eller at de står uten et kommunalt tilbud. Vi er bekymret for at både forebyggende tjenester og lavterskeltilbud kan prioriteres ned i kamp med andre viktige og tydeligere lovpålagte tjenester. En statlig finansieringsmodell for tverrfaglig allmennhelsetjeneste er etter vår mening et mulighetsrom som bør vurderes.

Med vennlig hilsen,

Norsk Psykologforening

Håkon K. Skard
President

IOGT i Norge er en rusforebyggende medlemsorganisasjon. Vi driver ruspolitisk påvirkningsarbeid, forebyggende tiltak og et utstrakt sosialt arbeid for rusavhengige og for barn og unge. Vi jobber for at det skal være lett å ta rusfrie valg, og vil bidra til et trygt og inkluderende samfunn. 

 IOGT i Norge sine innspill:

• Forebygging trenger et løft og vi må ha tiltak som virker – forskningsmiljøene må styrkes
• Forebygging trenger tydelige målsetninger  
• En restriktiv og ansvarlig politikk er det viktigste forebyggende tiltaket vi har 
• Tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner som jobber rusforebyggende er nødvendig

Forebygging trenger et løft og vi må ha tiltak som virker – forskningsmiljøene må styrkes 

IOGT ser svært positivt på at regjeringen er tydelig på viktigheten av forebyggende arbeid. Som Stortingsmeldingen viser i kapittel 11 utgjør rusproblemer enorme kostnader for samfunnet. Både alkohol- og narkotikabruk skaper utfordringer for brukeren, pårørende og samfunnet som helhet og det. Det må derfor være en målsetning at bruken av rusmidler i samfunnet holdes lavest mulig, at færrest mulig bruker narkotika og at alkoholfrie trender styrkes.  Den stadig mer påtrengende mangelen på helsepersonell og presset på helse- og sosialsystemene våre forplikter oss til et kollektivt løft for å forebygge rusmiddelrelaterte skader og sykdom.  

Forebygging trenger nå et løft og vi heier derfor på intensjonene på dette området i Stortingsmeldingen. Det er bra at reformen vil følge opp anbefalingene fra FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), og ser behovet for bedre evaluering av norsk forebyggingspraksis.  

UNODC la i 2023 fram en rapport som evaluerte Norges innsats for å redusere rusmiddelbruk. Den peker på behovet for vitenskapelig evaluering av intervensjoner og av ruspolitiske virkemidler, og også på viktigheten av både tett og langsiktig overvåkning av rustrender. For å oppnå dette må forskningsmiljøene styrkes. IOGT mener derfor det er viktig at reformen følger opp dette og sikrer tilstrekkelige ressurser og støtte til forskningsinstitusjoner som Folkehelseinstituttet (FHI). Dette vil gi bedre grunnlag for utvikling og implementering av effektive tiltak for å adressere utfordringer knyttet til rusbruk blant unge og i samfunnet generelt. Det er i den sammenheng viktig å også påpeke at utvikling og utprøving av nye tiltak ofte skjer i regi av frivillige organisasjoner, og vi vil spille inn at det også må være rom for nyutvikling i en reform, ikke kun gjennomføring av eksisterende tiltak som kan vise til evalueringer. 

Forebygging trenger tydelige målsetninger 

Vi savner tydelige måltall i forslaget til reform, og mener det vil styrke reformen om det blir tatt med. Det er anerkjent fra forskning at totalforbruket må ned for å få skadene ned – også for de som bruker mest. Vi mener derfor at reformen må sette som målsetning at vi følger opp våre forpliktelser i arbeidet med WHO, der Norge og WHO har satt en målsetning om at det skadelige forbruket skal ned med 20 prosent innen 2030, sammenlignet med 2010-tall. Dette er et mål som bør inn i reformen.  

For andre konkrete måltall viser vi til Actis sitt høringssvar for argumentasjonen bak disse, men tar med forslagene til måltall her:  

• andelen 15-16 åringer som har brukt cannabis siste måned skal reduseres til under 2 % (3,8 % i 2024).  
• andelen 16-64 år som har brukt cannabis siste måned skal være under 1 % (2,9 % i 2024) 
• andelen 16-30 åringer som har brukt kokain siste år skal ikke overstige 2 % (5,2 % i 2024) 
• 75 % skal ikke ha drukket alkohol før fylte 17 år 

En restriktiv og ansvarlig politikk er det viktigste forebyggende tiltaket vi har 

Det er svært positivt at Stortingsmeldingen ønsker en videreføring av en ansvarlig og restriktiv ruspolitikk. Politikk påvirker både handlinger og holdninger, og IOGT mener det er viktig at Norge holder på en vellykket alkoholpolitikk der begrensninger av tilgjengelighet, reklameforbud og skatter og avgifter utgjør ryggraden.  

IOGT er en sterk pådriver for opprettholdelsen av forbudet mot narkotika og opplevelsen av at narkotika er ulovlig. Vi vil rose regjeringen for å gi tydelige signaler om at all narkotikabruk er og skal være ulovlig og at et mål er at ingen unge skal begynne med narkotika.  

Tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner som jobber med rusforebyggende er nødvendig

 Tilskuddsordningen til frivillig rusforebyggende arbeid og til drift av rusforebyggende organisasjoner er viktig. Reduksjon i forbruket av rusmidler er avgjørende for å redusere rusrelaterte skader og misbruk. For å nå så hårete må trengs frivillige organisasjoner med kompetanse og engasjement for å for å endre ruskulturen og gjøre hele sivilsamfunnet i bedre stand til å gjøre det enklere å ta helsevennlige valg. 

Frivillige organisasjoner har en helt sentral rolle i forebyggingsinnsatser gjennom ruspolitisk påvirkningsarbeid, ved å tilby inkluderende og rusfrie aktiviteter og med informasjonsarbeid og opinionspåvirkning. Det er nødvendig at frivillige organisasjoner har mulighet til å bygge opp og ta vare på kompetansen og engasjement gjennom forutsigelige tilskuddsordninger og et langsiktig perspektiv på samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten. 

Til Helse- og omsorgsdepartementet 

Trygghet, fellesskap og verdighet - Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I - en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling 

Helsesykepleierne NSF takker for muligheten til å komme med innspill til del 1 av rusreformen. Våre innspill gjenspeiler vårt mandat og vår målgruppe som er helsefremmende og forebyggende arbeid til barn og unge 0-20 år. Stortingsmeldingen er tydelig på at problematisk rusmiddelbruk skal sidestilles med øvrige helseutfordringer, dette støtter vi.  

Helsesykepleiers kompetanse 

En helsesykepleier er en sykepleier med videreutdanning i helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid rettet mot barn, unge og deres familier. Helsesykepleier arbeider for å fremme barn og ungdoms egen helse ved å styrke deres evne til å se og mobilisere egne ressurser. For å få til dette må helsesykepleiere samarbeide med både barnet, foreldrene og andre yrkesgrupper. Arbeidet til helsesykepleier består av tiltak rettet mot individet, grupper og samfunnet  

generelt. Arbeidshverdagen deres er variert, men består av oppgaver som helseundersøkelser, opplysningsarbeid, oppsøkende arbeid, vaksinasjon, prevensjon og samtaler om seksualitet, rus og psykisk helse. 

I læringsutbytte til våre studenter heter det at en helsesykepleier: kan identifisere, forebygge og avverge psykososiale belastninger i barnets miljø, blant annet i forhold til omsorgssvikt, vold, seksuelle overgrep, og rusmisbruk 

Som helsesykepleier jobber vi med universelle tiltak rettet mot alle barn, unge og deres familier. Det betyr at vi har en unik mulighet til å avdekke psykisk uhelse og rus tidlig. Helsesykepleiere sitter med mye kunnskap om risikofaktorer i familiene da vi følger de tett over tid. Derfor vil det være avgjørende at kommunene ansetter riktig kompetanse i helsesykepleierstillinger og at vi er reelt tilgjengelig for alle barn, unge og deres familie. Helsestasjonen og skolehelsetjenesten er en lovpålagt tjeneste som følger nasjonalfaglige retningslinjer.  

Det forebyggende arbeidet 

Helsesykepleierne NSF savner et tydeligere fokus på det forebyggende arbeidet i rusreformen. Det som er beskrevet, omhandler i stor grad barn og unge som allerede har et rusproblem eller er på vei inn i et rusmiljø. Forebyggingen starter lenge før et rusproblem har fått utvikle seg.  

Gjennom de universelle tiltakene, altså det å møte alle, kan vi lettere avdekke hvem som har behov for mer og tettere oppfølging. Det er fordelen med universelle tiltak som vi mener får alt for lite oppmerksomhet. Rusforebyggende helsekompetanse starter allerede mens barnet ligger i mors mage. Derfor må overganger fra svangerskapsomsorgen til helsestasjonstjenesten sikres bedre enn det gjøres i dag. Spesielt med tanke på de som går til oppfølging hos fastlege under svangerskapet. 

På alle de lovpålagte treffpunktene i helsestasjons og skolehelsetjenesten skal psykisk helse og rus være et gjennomgående tema. Også i 1.klassesamtalen, 8.klasse samtalen og på foreldremøter gjennom grunnskolen og videregående opplæring. Rusundervisning i klasser, individuelle samtaler med elever og samtaler med foresatte er viktig og må være kunnskapsbasert.  

Helsesykepleiere som jobber med ungdommer i helsetjenesten vet at det tar lang tid før ungdommen selv erkjenner at de har et problem med rusmidler.  

Rusmiddelkompetanse 

I kapittel 7.2.4. beskrives tjenester til barn og unge og det vises til at flere rapporter og tilsyn har avdekket manglende rusmiddelkompetanse i slike tjenester. Ruskompetansen i førstelinjen som skal møte og jobbe med alle må sikres. Her kan nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten ha en sentral rolle.  

Samordning og koordinering 

I rusreformens innsatsområde nr. 3 Fremme kunnskapsbasert forebyggende innsats står det at regjeringen vil fremme bedre samordning og koordinering av de ulike sektorene og aktørene. Det er veldig bra! Det tverrsektorielle samarbeidet må forplikte aktørene, uten at taushetsplikten er til hinder for det. Barnehage, skole, helse, ungdomskontakter, forebyggende enhet i politiet, frivilligheten, barnevern, oppsøkende tjenester og SLT koordinatorer i kommunene må jobbe sammen for å lykkes med det rusforebyggende arbeidet.  

Rådgivende enhet for rus saker  

Det er store variasjoner i hvordan ungdom som sliter med rus får oppfølging i de ulike kommunene i dag. Det er nødvendig med nasjonalfaglige retningslinjer for hva innholdet i de rådgivende enhetenes forebyggende og oppsøkende arbeid skal være, for å gi kvalitetssikret og likeverdige tjenester til barn og unge i hele landet. Dette vil sikre en nasjonal minstestandard for hvordan barn og unge skal følges opp. Utfordringsbildet kan være komplisert og vil kreve en helhetlig tilnærming der de unge også får hjelp og støtte til skolegang, jobb og fritidsaktiviteter.   

Det bør ikke være vilkår om straffesak for å henvise til rådgivende enhet. Helsesykepleiere, lærere, utekontakter og andre yrkesgrupper må kunne ta kontakt for råd, veiledning og henvisning. Helsesykepleiere opplever at mange foresatte har behov for samtale og veiledning i rusrelaterte saker. Derfor er det viktig at den rådgivende enheten også er der for dem.  

Med Vennlig hilsen 

Ann Karin Swang 

Leder Helsesykepleierne NSF