Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mudassar Kapur, Sandra Bruflot, Anne Kristine Linnestad og Charlotte Spurkeland om en gjennomgang av kommunesektorens oppgaver og tilskudd

Huseiernes innspill til høring om Dokument 8:38 S (2024–2025):  

Representantforslag om en gjennomgang av kommunesektorens oppgaver og tilskudd 

Mange boligeiere og husholdninger er hardt presset økonomisk. Huseiernes Bokostnadsindeks måler de løpende utgiftene som en husholdning har i forbindelse med å eie en bolig. Bokostnadsindeksen viser at bokostnadene er doblet på syv år. Høy rente og kraftig økning i kommunale avgifter er blant årsakene til dette. https://www.huseierne.no/globalassets/boligfakta/boligfakta-2024/r31-2024-bokostnadsindeksen-for-norske-husholdninger-2023.pdf 

Fra 2020 til 2024 økte bokostnadene 44 prosent mer enn konsumprisene.  

Hovedforklaringen på den store forskjellen på utviklingen i konsumprisindeksen og bokostnadsindeksen, er at enkelte av bokostnadene kan endre seg mye fra år til år. Det gjelder spesielt rente- og energikostnader som til sammen utgjør en stor andel av bokostnadene. Dette fanger bokostnadsindeksen opp, og den kan dermed endre seg mer enn for eksempel husleie som er regulert.  

Bokostnadsindeksen kan betraktes som et supplement til konsumprisindeksen (KPI), og bidrar til å utfylle kostnadsbildet som husholdningene står overfor, med fokus på kostnadene knyttet til å bo.

Rentekostnader inngår ikke i konsumprisindeksen direkte, men kun indirekte i den grad det påvirker prisene på ulike varer og tjenester, herunder husleie. På kort sikt vil husleie ikke fullt ut reflektere for eksempel store endringer i utleiers energi- og rentekostnader, slik vi har sett de siste årene. 

Kommunene står overfor et enormt vedlikeholdsetterslep og investeringsbehov når det gjelder vann og avløp. Siden disse tjenestene er finansiert gjennom selvkost, vil boligeiere bli hardt rammet økonomisk. Det var i 2024 totalt 39 kommuner som hadde vann- og avløpsgebyrer på over 20.000 kroner. Dette er en kraftig økning. Til sammenligning var det totalt 14 kommuner som hadde vann- og avløpsgebyrer på over 20.000 kroner i 2023.   

I 2022 var det 10 kommuner som hadde vann- og avløpsgebyrer på over 20.000 kroner.  

Analysemiljøet Samfunnsøkonomisk Analyse gjorde i fjor en kartlegging blant landets største kommuner på oppdrag fra Huseierne. Den viste at vann- og avløpsgebyrene kommer til å øke med ytterligere 60 prosent de neste årene.  

Boligeiere må ut med store beløp til å dekke kommunale avgifter for vann, avløp, renovasjon og feiing. Den dyreste kommunen hadde i fjor kommunale avgifter på over 40.000 kroner.  

Mange kommuner har ikke råd til å subsidiere de kommunale tjenestene. Huseierne er bekymret for utviklingen. Vi frykter at boligeiere  som sliter økonomisk ikke vil ha råd til å betale for en stadig økning i kommunale avgifter. En annen bekymring er at kommuner lar være å gjennomføre nødvendige investeringer i vann- og avløpssektoren for å skjerme boligeiere økonomisk.  Dette vil forverre problemet på sikt.  

Det blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder i årene som kommer. Antallet personer som er 70 år eller mer vil øke fra dagens 670 000 til 1,4 millioner i 2060. Det vil si at hver femte person vil være over 70 år. Årsaken er store fødselskull i de første tiårene etter andre verdenskrig, men også at levealderen øker betydelig. 

Dette vil påvirke kommunesektoren og sette kommunenes mulighet til å tilby gode tjenester på prøve.  

Huseierne støtter å øke det lokale handlingsrommet, slik at kommunene får økt frihet til å prioritere og sikre innbyggerne tjenester av høy kvalitet. 

Representantforslag fra Mudassar Kapur, Sandra Bruflot, Anne Kristine Linnestad og Charlotte Spurkeland:  

1. Stortinget ber regjeringen gjøre en gjennomgang av lovpålagte oppgaver til kommunesektoren. Formålet er å øke det lokale handlingsrommet slik at kommuner og fylkeskommuner får økt frihet til å prioritere og sikre innbyggerne tjenester av høy kvalitet. Det skal også vurderes hvilke oppgaver som kommuner kan løse etter frikommuneprinsippet.

Huseierne støtter forslaget.  

2. Stortinget ber regjeringen oppdatere områdegjennomgangen av øremerkede tilskudd til kommunesektoren og komme tilbake til Stortinget med forslag om å innlemme flere tilskudd i kommunerammen.

Huseierne støtter forslaget.  

KS viser til bakgrunn og konkrete forslag i Dokument 8-forslaget om en gjennomgang av kommunesektorens oppgaver og tilskudd. KS støtter fullt opp om intensjonen i forslaget om å øke det lokale handlingsrommet for kommuner og fylkeskommuner.  

Vi har sortert våre innspill inn under de tre temaer som ligger i Dokument 8-forslaget: 

1. Gjennomgang av lovpålagte oppgaver 

KS er enig i at det er viktig at endringer gjøres basert på et solid faktagrunnlag. I den anledning ønsker vi å gjøre oppmerksom på det foreligger flere relevante utredninger, blant andre:  

• Generalistkommuneutvalgets rapport  

• Rapporten «hvor egnet er lovgivning i styring av kommunesektoren?» (Lund & co m.fl., 2025). Rapporten gir oppdatert og relevant kunnskap om hvor effektivt bruk av lovgivning er som statlig styringsvirkemiddel. Den inneholder konkrete forslag til endringer i lovprosesser.  

KS mener samtidig at det er flere tiltak som kan iverksettes uten behov for nye utredninger, og som det bør være grunnlag for enighet om på tvers av partigrenser. Gjennom Debattheftet 2025 har KS invitert samtlige kommuner og fylkeskommuner til å politisk behandle innspill til hva det er viktig å gjøre for å lette på det statlige styringstrykket. Prioriteringene fra en samlet kommunesektor bør etter KS syn veie tungt i det videre arbeidet med å øke det lokale handlingsrommet. Kommunenes og fylkeskommunenes samlede vurderinger dokumenteres av blant annet Rambøll, i en rapport som ventes medio mars 2025. KS Advokatene har utarbeidet et fagnotat hvor de gitt innspill til mulige forenklinger i rettsregler rettet mot kommunesektoren.

Det vil etter KS’ mening være hensiktsmessig å be regjeringen komme tilbake til Stortinget i kommuneproposisjonen 2026 med en handlingsplan for et videre arbeid med å redusere den statlige detaljstyringen på en måte som samtidig ikke redusere kommunenes ansvar for å ivareta innbyggernes rettigheter og for å yte forsvarlige tjenester, og for å ivareta nasjonale interesser. Resultatmålet for alle disse forslagene er å lette det samlede styringstrykket mot kommunene og effektmål å øke tjenestekvaliteten til innbyggerne i et helhetsperspektiv, innenfor de til enhver tid gjeldende ressursrammene.  

Forslaget kan konkretiseres med å be regjeringen se på følgende:  

• Innretningen på bemanningsnormer og kompetansekrav må være ett av temaene det arbeides videre med. Dersom det skal være bemanningsnormer, bør de flyttes opp til kommunenivå.  

• Vurdere hvordan praksis i sentralforvaltningen kan bidra til at prinsippet om juridisk rammestyring blir tillagt større reell vekt. Blant annet konsekvenser for personellbehov må få større reell vekt når nye lover og forskrifter utformes. Regjeringen bør oppfordres til å vurderes hvorvidt og hvordan utredningsinstruksen eventuelt kan endres og hvordan den i praksis kan følges opp enda bedre på dette punktet.  

• Påse at statsforvaltningen ikke pålegger kommunene oppgaver eller plikter i statlige rundskriv, veiledere, retningslinjer eller tolkningsuttalelser, i tråd med komiteflertallets merknader i behandlingen av Prop 107 L (2023-2024) Endringer i sektorlovgivningen.  

• Innlede en tilsvarende gjennomgang av sektorlovgivningen innenfor henholdsvis helse- og omsorgssektoren og utdanningssektoren for å sikre at statsforvaltningen ikke pålegger kommunene oppgaver eller plikter i statlige rundskriv, veiledere, retningslinjer eller tolkningsuttalelser, og komme tilbake til Stortinget med en lovproposisjon om dette.  

• Komiteen kan be regjeringen sørge for at statsforvalterne i større grad vektlegger et helhetssyn i klagebehandlingen av kommunale vedtak. Det handler ikke om å fjerne innbyggeres rett til en reell klageadgang på enkeltvedtak om tjenester, eller at en sånn klage ikke skal få en uavhengig behandling. Men det er et tydelig inntrykk hos mange av våre medlemmer at måten denne klagebehandlingen i dag gjennomføres på i for liten grad tar inn over seg negative konsekvenser for tjenestetilbudet til andre innbyggere. En presisering av at statsforvaltningen ikke pålegger kommunene oppgaver eller plikter i statlige rundskriv, veiledere, retningslinjer eller tolkningsuttalelser, som nevnt ovenfor, vil kunne ha betydning også her.  

2. Utvide frikommuneordning 

87 kommuner og fylkeskommuner søkte om å gjennomføre forsøk innenfor regjeringens forsøksordning. Interessen for å finne nye og bedre måter å møte innbyggernes behov på er altså stor. Samtidig viser KS innovasjonsbarometer fra høsten 2024 at den viktigste hindringen for innovasjon er lover og regler.  

Oxford Research har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet evaluert lov om forsøk i offentlig forvaltning (november, 2020). Lund & Co i samarbeid med BDO og Proba Samfunnsanalyse har på oppdrag fra KS utforsket mulige lovendringer og andre tiltak for å øke forsøksaktiviteten, samtidig som den respekterer Grunnlovens krav og innbyggernes rettssikkerhet (Lund&Co, november 2023). Lund & Co har i tillegg vurdert hvorvidt søknader som fikk avslag i regjeringens forsøksordning, ville blitt godkjent dersom forslagene i Lund & Cos første rapport var gjennomført (Lund&Co, november 2024). Konklusjonen var at flere av søknadene ville ha blitt godkjent dersom forslagene om lovendringer og forvaltningspraksis var gjennomført.  

KS mener derfor at det finnes et godt kunnskapsgrunnlag for å gå gang med en vurdering av hvordan de juridiske rammene for forsøk kan utvides samtidig som individuelle rettigheter blir ivaretatt, både ved å vurdere eksisterende forsøkslov og særlover og eventuelt vurdere egne forsøkslover som går på tvers av sektorer. Komiteen kan be regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan en slik prosess kan gjennomføres. Et vesentlig poeng utover disse tiltakene, er å innrette lovverket slik at det ikke avgrenser det kommunale handlingsrommet mer enn nødvendig.   

3. Innlemming av tilskudd i kommunerammen 

På oppdrag for KS har Menon kartlagt omfanget av øremerkede tilskudd til kommuner og fylkeskommuner (Menon-publikasjon nr 54/2024). Rapporten peker på noen områder som kan forenkle dagens ordninger (se illustrasjon). Blant annet foreslår man tiltak som kan bidra til en mer kritisk vurdering av eventuelle fremtidige tilskuddsordninger, og tiltak som kan forenkle prosedyrer (f.eks. å samle informasjon om alle ordninger på ett sted, og øke grensen for rapportering for kommunal sektor). Det foreslås også at KS bør involveres i en generell gjennomgang av dagens ordninger, og at fremtidige tilskuddsordninger bør være tema i konsultasjonsordningen mellom regjeringen og KS.  

Rapporten gir fire konkrete anbefalinger:  

• Mandatet for konsultasjon mellom stat og kommunesektor bør utvides  

• Øremerkede tilskudd med en ramme på mindre enn 10 millioner bør avvikles  

• Øk rapporteringsgrensen for kommunal sektor til 200 000 kroner  

• Samle en oversikt over de øremerkede tilskuddsordningene på ett sted 

Slik KS vurderer det, gir rapporten et godt grunnlag for regjeringen å raskt kunne komme tilbake til Stortinget med forslag om tilskuddsordninger som kan innlemmes i kommunerammen eller samles i programområder.  

Et aktuelt område for å vurdere sammenslåing av flere generelle øremerkede tilskudd fra ulike departementer til kommunesektoren til ett større område for programfinansiering, er tiltak rettet mot utsatte barn og unge. På dette området er det allerede gjennomført et pilotforsøk med i perioden 2020-22, som en del av regjeringens 0-24 satsing.   

Hvem vi representerer

FFO representerer grupper som møter kommunal forvaltning som enkeltpersoner, ofte i en sårbar situasjon og uten et system rundt som informerer, veileder og støtter dem i søknadsprosessen. Disse er blant innbyggerne som trenger kommunene mest, og ikke har noe annet sted å søke hjelp. De er derfor prisgitt kommunens tjenester for å kunne leve gode liv.

Om rettighetsfesting

Rettighetsfesting handler ikke om at mye vil ha mer, eller et meningsløst byråkrati. Det handler om å unngå geografiske og sosiale forskjeller. Vi vet at det er store forskjeller i dag. Ikke fordi rettighetene ikke finnes, men fordi kommunen ikke følger dem. Hvilke tjenester du får, avhenger mye av hvilken kommune tilfeldigvis du bor i. Vi kaller det ofte for postkodelotteriet. Vi vet også at med økt bruk av faglig skjønn vil forskjellene ikke bare øke mellom kommuner, men vi vil også øke muligheten for større forskjeller mellom sosiale grupper innad i kommunen, der ressurssterke grupper får tilgang til mer og bedre tjenester enn andre.

Vi frykter at forslagene som stilles snarere vil øke forskjellene. Derfor mener FFO at rettighetsfesting av grunnleggende rettigheter i lov og forskrift, og at dette beskrives i veiledere og rundskriv, er nødvendig for å oppnå likebehandling uavhengig av hvor man bor eller hvem man er. Å finne den riktige balansen mellom rettighetsfesting og adgangen til faglig skjønn er derfor viktig for innbyggernes tillit til kommunene og et likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor du bor.

Økt frihet og lokalt handlingsrom

Kommunale tjenester forvaltes allerede i dag med gode muligheter for utøvelse av kommunalt skjønn. Konsekvensen av dette er at forskjellene i tjenestetilbudene som gis er store. Riksrevisjonen beskrev dette skremmende godt i sin rapport om helse- og omsorgstjenester til funksjonshemmede barn[1]. Riksrevisor signaliserte ikke at problemet var for liten adgang til skjønn. Snarere tvert imot.

Ønskene om større lokal handlefrihet og forslaget som komiteen behandler her i dag handler egentlig om kommuners behov for å spare ressurser - penger og folk. At det er behov for omstilling og å tenke nytt er vi enige i. Det er rom for å tenke nytt om tjenesteutforming, bedre organisering og ledelse. Men løsningen på dette er ikke det som KS Advokatene peker på[2] i sitt fagnotat: å fjerne brukeres rett til medbestemmelse eller å gi kommunen siste ord i spørsmål om tilgang på koordinator for å nevne noe.

Denne høsten har vi har sett flere nesten groteske medieoppslag om kommuners behandling av brukere med kommunale bo- og tjenestebehov. Vi snakker om bruk av tvang eller trusler og tap av livsnødvendige tjenester. Vi vet at historiene er mange flere enn de som når førstesidene. Det er ingen grunn til å forutsette at større kommunal frihet og at en større adgang til bruk av skjønn i førstelinjen gir bedre tjenester for våre grupper. Snarere tvert imot.

Behovet for kommunal omstilling

FFO er kjent med at kommunal sektor opplever press på kommuneøkonomien. Men skal man løse problemet må man angripe den faktiske årsaken. Årsakene til kostnadsveksten i kommunene er sammensatte og komplekse - men konsekvensen av nasjonale reformer og kutt i tjenester som før ble levert fra sykehusene utgjør en stor del. Mer rammefinansiering og økt kommunalt handlingsrom løser ikke problemet når rammen allerede er for liten til å kunne yte innbyggertjenester med kvalitet. I den grad tjenester til enkeltbrukere blir urimelig store sett i forhold til budsjettrammene for mange av de aller minste kommunene, har Stortinget virkemidler for å bøte på dette.

Vi er enig med forslagsstillerne om at hvis innbyggere over hele landet skal få tilgang på gode tjenester, må alle kommuner være i stand til å levere tilpassede tjenester av god kvalitet.

Vi er enige i at kommunene har et stort omstillingsbehov. Det er mye å hente gjennom nye måter å levere tjenester på, bedre organisering og økt samarbeid, kompetanse og ledelse. Vi trenger mer treffsikre, sammenhengende og sømløse tjenester. Dette krever bedre tilgang på kompetanse, bedre organisering og ledelse, heller enn å fjerne brukernes juridiske rettigheter og erstatte det med mer bruk av lokal handlefrihet og «faglig skjønn».  

Vi registrerer at forslaget også ønsker å legge flere tilskuddsordninger inn i kommunerammen. Vi vil minne komiteen på at den direkte konsekvensen av et slik forslag er at tilskuddet i realiteten «forsvinner» for den brukergruppen den skulle nå. Det har vi utallige eksempler på – som f.eks mulighet til å få hjelp til å tilpasse boligen når en dramatisk ulykke plutselig rammer.

God omstilling krever bred medvirkning

En forutsetning for godt omstillingsarbeid er god medvirkning. Vi vil på det sterkeste minne om betydningen av medvirkning og forankring med representanter for brukere og tjenestemottakere. Her har kommunesektoren mye å lære fra andre forvaltningsnivåer.  Vi vet at når mottakerne av tilbud og tjenester får medvirke og fortelle om hva de har behov for, så åpner ikke det opp et stort sluk. Tvert imot. Mer treffsikre tjenester er ressursbesparende og effektiviserende, og både mottakerne og de som gir tjenestene blir mer fornøyde. Det er viktig fremover, når kampen om kompetansen øker og det økonomiske handlingsrommet blir mindre.

[1] https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2020-2021/undersokelse-av-helse-og-omsorgstjenester-til-barn-med-funksjonsnedsettelser/

[2] https://www.ks.no/contentassets/aae61462bff24a709dae382a0dcaaa91/KS-ADVOKATENE-Mindre-detaljstyring-i-lov-og-forskrift-.pdf