Forebygging av ekstremisme - Trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft

Kildekritikk og psykologisk motstandskraft

En av de største sikkerhetstruslene mot demokratier i dag er ikke militær, men psykologisk: påvirkningsoperasjoner og informasjonskrigføring som manipulerer virkelighetsoppfatninger, skaper polarisering, “kulturkrig” og svekker samfunnets tillit til egne institusjoner. Dette rammer særlig minoriteter hardt, men er generelt skadelig for hele samfunnet. 

Aktører som bruker påvirkningskampanjer som målrettet strategi har ikke nødvendigvis mål om å fremme en bestemt ideologi eller politisk retning, men å skape destabilisering, delegitimere demokratiske prosesser og utnytte og eskalere eksisterende sosiale spenninger.

Dette skjer gjennom bevisst spredning av desinformasjon, ofte via sosiale medier, og ofte med budskap som forsterker rasisme, konspirasjonsteorier eller antidemokratiske strømninger.

I Sverige har man etablert Myndigheten för psykologiskt försvar (MPF), et statlig organ som leder arbeidet med å koordinere og utvikle hele samfunnets evne til å identifisere, analysere og motvirke informasjonsmanipulasjon. MPF støtter myndigheter, kommuner, næringsliv og sivilsamfunn, og har som oppgave å styrke befolkningens psykologiske motstandskraft og robusthet. De fokuserer på desinformasjonskampanjer som har til hensikt å endre adferd, svekke forsvarsvilje og tillit til samfunnets institusjoner.

Et tilsvarende initiativ bør etableres i Norge. Vi har foreløpig ingen offentlig instans med helhetlig ansvar for å beskytte samfunnet mot denne typen trusler – og det gjør oss sårbare.

Samtidig må utdanningssektoren spille en nøkkelrolle. Mange unge i Norge får først grundig opplæring i kildekritikk ved høyere utdanning – altfor sent i møte med den digitale virkeligheten de lever i fra barneskolen av.

 Tiltak:

• Tidlig og systematisk opplæring i kildekritikk, informasjonsforståelse og digital dømmekraft i grunnopplæringen.
  
  
• Tverrsektorielt samarbeid mellom skole, forskning, sikkerhetsmiljøer og sivilsamfunn.
  
  
• En nasjonal koordinerende enhet etter svensk modell.
  
  
• Systematisk forskning og øremerkede midler til journalistikk og aktører i sivilsamfunnet som har dette som fokusområde.
  
  

Ved å styrke vår evne til å gjennomskue manipulasjon, konspirasjonsteorier og ekstremistisk propaganda, styrker vi samfunnets kollektive immunforsvar mot autoritære krefter og voldelige ideologier.

Høringsinnspill til Stortingsmelding om forebygging av ekstremisme

Trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft

Dato: 3. april 2025

Innledning

Bibliotekarforbundet (BF) er et partipolitisk uavhengig fagforbund med rundt 1750 medlemmer. Vi organiserer bibliotekarer og bibliotekansatte i hele landet, og arbeider for å sikre og forbedre medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, samt ivareta deres faglige interesser.

Vi takker for muligheten til å komme med innspill til en viktig stortingsmelding. Det er positivt at bibliotekene løftes frem som en del av den demokratiske infrastrukturen og som aktører i arbeidet med å forebygge ekstremisme. Bibliotekene spiller en avgjørende rolle i å styrke demokratisk motstandskraft gjennom formidling av kunnskap, kritisk tenkning og informasjonskompetanse.

Skolebibliotek og forebygging av ekstremisme

Barn og unge er særlig sårbare for påvirkning, og mange møter et digitalt informasjonstilfang uten nødvendige verktøy for å vurdere innholdets troverdighet. Skolebibliotekene og skolebibliotekarene har en nøkkelrolle i å utvikle elevers informasjonskompetanse, kildekritikk og leseforståelse. Dette er avgjørende ferdigheter for å stå imot konspirasjonsteorier, desinformasjon og polarisering, og utgjør et sentralt ledd i forebygging av radikalisering.

Bibliotekarer har en spesialkompetanse innen søk, vurdering og formidling av informasjon, og bidrar til at barn og unge lærer å orientere seg i komplekse informasjonslandskap med etisk og kritisk bevissthet. Denne kompetansen må systematisk tas i bruk i skolen, og det forutsetter at skolebibliotekene styrkes.

Våre anbefalinger

1. Styrk skolebibliotekene som forebyggende arenaer:

• Sikre tilgang til fagutdannede skolebibliotekarer i hele landet
• Forplikte skoler til å ha velfungerende bibliotek med tydelig pedagogisk rolle
• Videreføre og styrke utdanningsdirektoratets tilskuddsordning for skolebibliotek, særlig tiltak som styrker kildebruk og informasjonskompetanse

2. Utarbeid en nasjonal strategi for opplæring i kildekritikk:

• La bibliotekarer og bibliotekfaglig kompetanse være del av utformingen av læreplaner for digital dømmekraft og kritisk mediebruk i skolen.

3. Styrk samarbeidet mellom bibliotek og nasjonale forebyggingsmiljøer:

• Etabler systematisk samarbeid mellom biblioteksektoren og Nasjonalt senter for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Både skole- og folkebibliotek bør være partnere i utvikling og formidling av pedagogiske ressurser, kampanjer og kunnskapsbasert innhold rettet mot befolkningen generelt og ungdom spesielt.
• Folkebibliotekene har en særlig viktig rolle som lavterskel møteplasser og kunnskapsformidlere i lokalsamfunnene, og når ut til bredere aldersgrupper. Bibliotekansatte møter både ungdom og voksne i sårbare situasjoner og kan være en trygg samtalepartner. Dette gir bibliotekene et særskilt potensial i lokalt forebyggende arbeid, som bør anerkjennes og integreres i strategien.

4. Gjeninnfør en digital faktasjekk-tjeneste i biblioteksektoren:

• Vurder å etablere en ny versjon av den tidligere faktasjekktjenesten Biblioteksvar, som et tiltak for å fremme digital dømmekraft og motstandskraft blant unge.

Avslutning

Bibliotekene er til stede i hele landet, har høy tillit i befolkningen og en faglig forankring i arbeid med kildekritikk, informasjonsformidling og demokratiforståelse. Med målrettede grep kan biblioteksektoren i enda større grad bidra i arbeidet med å forebygge ekstremisme og styrke samfunnets motstandskraft mot antidemokratiske krefter.

Forskning har ikke etablert klare årsakssammenhenger mellom psykisk uhelse og ekstremisme. For å motvirke og bekjempe radikalisering og ekstremisme må vi derfor være varsomme med å trekke konklusjoner på basis av psykisk helse hos den enkelte, og heller se bredt og helhetlig på risikofaktorene og hvordan de påvirker.

Problemet er at de faktorene som påvirker den psykiske helsa også påvirker risiko for radikalisering. Alt henger også her sammen med alt.

Vi vet fra forskningen at rotårsakene til ekstremisme blant annet er utenforskap, marginalisering og en opplevelse av at livet mangler mening. Disse faktorene gir også risiko for psykisk uhelse fordi det for mange henger sammen med manglende skolemestring, løs tilknytning til arbeidslivet og ulike sosiale og økonomiske utfordringer. I tillegg gir vold- og omsorgssvikterfaring en betydelig økt risiko for psykiske helseutfordringer og forhøyet risiko for en rekke andre skjevutviklinger, som blant annet ekstremisme.

Vi prioriterer derfor å snakke om betydningen av tiltak som kan danne tilhørighet og fellesskap for å motvirke ensomhet og utenforskap. Vi må satse på det vi vet virker i forebyggingsarbeidet. Alle trenger å høre til noe. Finner du ikke meningsfylt innhold i majoritetssamfunnet så er veien til alternative, skadelige miljøer langt kortere.

Vi vet at behovet for å tilhøre grupper og fellesskap kan være en viktig bakenforliggende faktor for radikalisering. Innenfor ekstrem islamisme og høyreekstreme grupperinger ser betydningen av å tilhøre et fellesskap ut til å ha særlig vekt.

Vi trenger derfor langt flere universelle tiltak rettet mot å høre til i meningsfylte fellesskap, eksempelvis fritidstilbud, inkluderende arbeidsliv eller være- og møtesteder, fordi det gir livskvalitet og en sekundærgevinst i å forebygge radikalisering og ekstremisme. Vi trenger i tillegg flere selektive forebyggingstiltak som danner mening og fellesskap som parallelt bedrer den psykiske folkehelsa og gir motvekt mot radikaliseringsrisiko.

Den forhøyede risikoen ved omsorgssvikt og vold er enda en grunn til å se frem til stortingsmeldingen på sosial utjevning og mobilitet. Hvilke prioriteringer som gjøres for å sikre viktige oppvekstfaktorer blir også prioriteringer som kan forebygge ekstremisme.  Det er vanskelig å erstatte mangelfull omsorg i en oppvekst. Men den kompetansen ikke alle får hjemme både kan og må være tilgjengelig på flere tilgjengelige arenaer. Sosial samhandling, gruppedynamikk, kunnskap og ferdigheter må på plass så man senere kan ha håp om å kunne få og stå i jobb, noe som er en sentral beskyttelsesfaktor mot radikalisering.

Vi må mobilisere og motivere flere unge til arbeid. Når regjeringen nå vil utvikle bedre lavterskeltilbud og mer tilpassede tjenester for unge med sammensatte utfordringer er dette et viktig skritt på veien, og det vil bety mye å styrke kompetansen i arbeids- og velferdsforvaltningen som foreslått gjennom den eksisterende veiledningsfunksjonen ved Nav Grünerløkka. Som et ledd i å utvide rollen for å kunne jobbe mer med kompetanseheving om radikalisering og ekstremisme vil vi også appellere til konkret satsing slik at veiledningstjenesten har som uttalt mål å styrke grunnlaget for personlig utvikling og fremtidsoptimisme. For svært mange vil muligheten for arbeid og en inntekt du kan leve et helt liv med være en sentral del av motivasjonen for å gå ut av ekstreme miljøer, og NAV bør i større grad settes i stand til å fremstå som et mulighetsrom for personer som ikke nødvendigvis har høy grad av systemtillit.

Vi vil i tillegg advare mot uintenderte effekter av utvidet adgang til å dele taushetsbelagt informasjon. I målgruppen vil vi finne mange personer som har opplevd seg sviktet av nærstående og systemer. Dersom folk har helseproblemer og unnlater å oppsøke hjelp fordi de er redd journalopplysningene kan bidra til å bygge sak mot dem, vil faren for å utføre ekstreme handlinger kunne økes. Funksjonsfall og manglende helsehjelp med påfølgende risiko kan da oppstå som en konsekvens av forvitret tillit til systemet. Økt kunnskap om lovverket knyttet til taushetsplikt er nødvendig, og vi trenger lokale samarbeidsavtaler mellom helseforetak og politi, men eventuelle lovendringer må bidra til å sikre personvernet slik at det oppfattes som trygt å oppsøke helsehjelp.

Vi ser frem til etableringen av et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Helhetlige strategier og lokalstøtte vil være et vesentlig suksesskriterium i arbeidet, og kan gi rom for nye tverrsektorielle samhandlingsmodeller på ulike nivåer med en dertil høyere suksessrate.

Vi har mye grunnleggende kunnskap om hvordan psykisk helse fungerer. Vi vet at mennesker trenger hverandre, at ensomhet, isolasjon, frykt og lite forutsigbarhet er en belastning og vi vet at manglende kontroll over eget liv for mange føles destabiliserende. Alle trenger å ha noe å gå til, ha en følelse av å bety noe, mestre noe og få posisjon og plass. Når grunnleggende menneskelige behov ikke dekkes, må de erstattes av noe annet. Vi må løse den samfunnsoppgaven som ligger foran oss ved å skape inkluderende fellesskap og sektorovergripende tiltakskjeder for å forebygge ekstremistiske fremspring.

Frivillighet Norge viser til Meld. St 13 2024 – 2025 Forebygging av ekstremisme. Trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft, samt til våre innspill til NOU 2024:3 Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet av 4. juni i 2024. 

Frivillighet Norge er det interessepolitiske samarbeidsforumet for frivillig sektor i Norge, og representerer over 370 nasjonale, frivillige organisasjoner og mer enn 50 000 lokale lag og foreninger. 

Frivillighet Norge takker for muligheten til å bidra til denne høringen, for at vårt arbeid nevnes eksplisitt i Stortingsmeldingen, og for at vi er tiltenkt midler til å drive kompetansebygging blant frivillige organisasjoner i Norge.  

6.2 Sivilsamfunn og frivillighet

Meldingen gir gode beskrivelser av den sentrale rollen sivilsamfunn og frivillige organisasjoner spiller for forebygging av ekstremisme og for demokratibygging- og forståelse. Forebygging av radikalisering innebærer at det må jobbes for å bygge gode og inkluderende fellesskap hvor folk kan føle tilhørighet. Et viktig element er at deltakelse i aktiviteter i regi av frivillige organisasjoner foregår innenfor rammen av en normalsituasjon, ikke som en del av en terapeutisk kontekst. Bygging av sosial kompetanse skjer for eksempel i de fleste frivillige aktiviteter fordi folk møtes og skaper et fellesskap som virker byggende både på individ og gruppenivå. Det er likevel sjeldent at aktiviteten er opprettet for å forebygge ekstremisme eller sosial ekskludering. Folk er med i kor, spillforeninger eller speidergrupper fordi de liker å synge, spille eller være ute i naturen sammen med andre. Det at folk møter andre mennesker med felles interesse over tid, gir merverdi i form av tilhørighet til et sosialt fellesskap. 

Deltakelse i aktiviteter som foregår innenfor rammen av en normalsituasjon kan for eksempel ha stor betydning for:  

• Personer som gjennom tiltaksapparatet, mentorordninger eller andre tiltak er i en re-integreringsprosess. 

• Unge i faresonen, som er i kontakt med hjelpeapparatet kan, etter å ha kartlagt interesser og endringsmotivasjon, vokse og oppleve mestring sammen med jevnaldrende, eller likesinnede, utenfor støtteapparatet. 

Tidligere regjeringer og nåværende regjering har satt i gang en rekke prosesser og tiltak for å forebygge og demme opp for økt mistillit, radikalisering og ekstremisme. Det er bra med slike konkrete tiltak for å sette fokus på utfordringene vi har med radikalisering og ekstremisme. Meldingen nevner verktøy som Fritidserklæringen, handlingsplaner som “Alle inkludert” og en rekke tilskuddsordninger som alle vil bidra i riktig retning.  
 
Frivillighet Norge savner likevel flere strukturelle grep, som vi også etterlyste ovenfor kommisjonen:  

• At sivilsamfunnet i større grad involveres i det forebyggende arbeidet på ulike myndighetsnivåer. 

• Flere konkrete samarbeidsavtaler mellom frivillig sektor og det offentlige. 

• Forventing fra statlig hold om at kommuner utvikler en egen frivillighetspolitikk og strukturer for å implementere dette. 

• Behovet for å sikre forutsetninger for et godt liv og likeverdig sosial og politisk deltakelse for alle som bor i Norge. Blant annet gjennom universell utforming. 

Frivillighet Norges erfaring er at frivillig sektor i svært liten grad blir spurt hvordan aktørene der selv mener de kan bidra og hvordan lokale eller nasjonale myndigheter kan være en tilrettelegger. Resultatet er at tiltakene blir tungt preget av ulike offentlige aktører og lite plass til den ressursen frivillig sektor lokalt kan bidra med. Det legges også lite vekt på betydningen av at nasjonale organisasjoner kan være en tilrettelegger for lokale lag og foreninger. I sum fører dette til at tiltakene sjelden er utformet på en slik måte at de inkluderer konkrete virkemidler for samhandling mellom kommune, stat og frivillig sektor.  

Kompetansebygging krever langsiktighet 
Som regjeringen skriver i meldingen er det viktig at ledere, tillitsvalgte og andre som kommer i kontakt med barn og unge i frivilligheten har noe kompetanse om radikalisering og ekstremisme og hvor de kan søke veiledning. I organisasjonene er det stort sett snakk om frivillige som har disse rollene, og deres hovedoppgave og motivasjon er å skape gode aktiviteter for sine målgrupper. Det må lages et opplegg som er tilpasset organisasjonene og de frivillige sine behov. Mange organisasjoner har jobbet med radikalisering og ekstremisme lenge, og har god kompetanse som andre organisasjoner kan ha nytte av. 

Frivillighet Norge ser fram til å bidra til erfaringsdeling og økt kompetanse om forebygging av radikalisering og ekstremisme hos sivilsamfunnsaktører. Vi vil gjøre dette i for og med våre medlemsorganisasjoner og trekke veksler på eksisterende samarbeid med andre, som KS. Frivilligheten er bred og mangfoldig, og vi vet av erfaring at denne typen kompetanseheving krever jevn innsats over tid. For at dette arbeidet skal få gode resultater ber vi derfor om forutsigbar finansiering over en periode på minst tre år. 

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) skal styrke og verne ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten, som grunnleggende verdier i et demokratisk og åpent samfunn. MBL skal styrke og verne de publisistiske verdier som representeres av Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

MBL skal bidra til at et mangfold av økonomisk sunne medier kan fungere som det åpne samfunns arena for fri informasjon, samfunnskritikk og debatt.

MBL representerer ca. 325 medlemsbedrifter med ca. 10.000 ansatte: ca. 210 mediehus, herunder 190 aviser hvorav 170 er lokalaviser. Andre mediehus er kommersiell allmennkringkasting, magasiner og lokal-tv.

Redaktørstyrte medier: Demokratiets infrastruktur og tillit

I møte med det nye trusselbildet er redaktørstyrte medier viktigere enn noen gang. Det gjelder også i kampen mot radikalisering og ekstremisme, noe meldingen kunne beskrevet tydeligere. Departementet skriver at «Spredning av misledende og feilaktig informasjon kan bidra til å svekke tilliten i det norske samfunnet.»[1] Det er åpenbart riktig, og redaktørstyrte medier bidrar til å styrke tilliten gjennom å gi kvalitetssikret og korrekt nyhetsinformasjon, og legge til rette for en god samfunnsdebatt. De er felles leirbål, og bidrar til å holde samfunnet sammen.

Da Ekstremismekommisjonen la frem sin utredning i fjor påpekte MBL i en felles uttalelse med Norske Presseforbund og Norsk Journalistlag bl.a. at vi trenger en kraftfull mediepolitikk som sikrer et mangfold av redaktørstyrte, journalistiske medier. Dette perspektivet mangler i meldingen.

Det er påfallende at departementet – når det gjelder redaktørstyrte medier – i en omfattende liste med tiltak nøyer seg med kort å vise til en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon, som skal legges frem i løpet av våren.[2]

Riktignok påpekes flere steder at redaktørstyrte mediers rolle er viktig, men uten å nevne betydningen av gode rammevilkår. Her var Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen fra Justis- og beredskapsdepartementet tydelig:

«Uavhengige redaktørstyrte medier er grunnleggende i et demokrati. Redaktørstyrte medier bidrar til en opplyst og engasjert befolkning som tar del i samfunnet rundt seg. Gjennom sin «vaktbikkjefunksjon» sørger mediene for at myndighetene blir stilt til ansvar for sine beslutninger. Det er vesentlig for å bygge tillit til institusjoner og myndigheter. Det er viktig å sikre gode rammevilkår for redaktørstyrte medier.»

Mediene binder lokalsamfunn og folk sammen, samtidig som de holder privat og offentlig makt til ansvar. Dette bidrar til at befolkningen har tillit til myndigheter og hverandre. I andre land, som f.eks. USA, hvor mediemangfoldet er svekket, ser vi tydelig hvordan dette bidrar til å svekke tillit og til økende polarisering, radikalisering og ekstremisme.

Demokratiske ferdigheter krever både kunnskap og evne til å se saker fra flere sider. Redaktørstyrte medier bidrar til det. De holder folk informert, sikrer et velfungerende demokrati basert på tillit, og gir motstandsdyktighet mot desinformasjon og påvirkningsoperasjoner. Høy bruk av redaktørstyrte medier blant befolkningen bidrar derfor til å forebygge radikalisering og ekstremisme.

Mediemangfoldet er under press

Norge har et godt utgangspunkt, men mediemangfoldet er under press. Selv om norske redaktørstyrte medier er verdensledende i digitalisering av innhold og forretningsmodell, har de ikke, med få unntak, fått etablert en bærekraftig, heldigital forretningsmodell. Yngre mediebrukere er de som i minst grad bruker redaktørstyrte medier.

Det er avgjørende at mediepolitikken styrkes fremover, hvor det viktigste tiltaket er at momsfritaket igjen gjøres plattformnøytralt slik at de redaktørstyrte nyhetsmediene uten hindringer kan drive utvikling og lage produkter som møter særlig yngre brukeres forventninger og krav til formater og presentasjon.

Innsyn og åpenhet

Meldingen peker på at «Radikaliseringsprosesser og antidemokratiske strømninger og bevegelser henger gjerne sammen med lav tillit og mistillit til myndigheter, medier og medmennesker.»[3] Medienes innsyn og kritiske søkelys er helt nødvendig for at befolkningen skal ha tillit til myndighetene og hverandre. Erfaringene fra koronapandemien viser dette. Økt åpenhet styrker tilliten, bygger motstandskraft og forebygger ekstremisme. Innsatsen for å sikre økt offentlighet og åpenhet må intensiveres.

Digital Services Act (DSA)

Mange, særlig unge, eksponeres for ulovlig innhold som spres på sosiale medier. DSA, som regulerer internettbaserte formidlingstjenester og plattformers plikter, er sentral for å kunne fjerne ulovlig innhold. DSA skal innlemmes i norsk lov. Forordningen er også av vesentlig betydning for norske mediers forhold til de globale plattformene, og vi vil understreke viktigheten av en rask implementering.

Vi ber komiteen fremheve

I kampen mot desinformasjon, falske nyheter, ekstremisme og radikalisering, og for mer trygghet, må vi ruste opp den demokratiske infrastrukturen i samfunnet. I dette ligger det tiltaket som alle relevante kommisjoner de siste årene trekker fram som et av de viktigste – og som vi vet har effekt: å tilrettelegge enda bedre for et mangfold av redaktørstyrte journalistiske medier.

Vi ber derfor komiteen fremheve følgende i innstillingen:

1. Redaktørstyrte medier er avgjørende for at befolkningen får nødvendig faglig fundert, kritisk og uavhengig informasjon, som skaper forståelse, bygger tillit og bidrar til å motvirke radikalisering og ekstremisme.
2. Det er viktig å sikre gode rammevilkår for redaktørstyrte medier, og det må føres en fremtidsrettet og styrket mediepolitikk som sikrer mediemangfold og stimulerer til høy bruk av redaktørstyrte medier.
3. Medienes innsyn og søkelys er helt nødvendig for at befolkningen skal ha tillit til myndighetene. Økt åpenhet styrker tilliten, bygger motstandskraft og forebygger radikalisering og ekstremisme. Innsatsen for å sikre økt offentlighet og åpenhet må intensiveres.

[1] Side 55

[2] 1.3

[3] 6.1.1 Tillit til politiske institusjoner og prosesser

Arbeidet med å forebygge ekstremisme vil måtte foregå på ulike samfunnsmessige nivåer og arenaer. Det dreier seg om samfunnet i stort, jamfør framveksten av ytre høyrekrefter i det globale samfunnet, og påvirkningen også på norske samfunnsforhold. Det dreier seg om ulike institusjoner, etater og organer i det norske samfunnet og ikke minst om samarbeidet mellom dem i bestrebelser på å motarbeide ulike former for ekstremisme. Og det dreier seg også om nærsamfunnet, om sosiale og økonomiske vilkår for livene til familier, barn og unge.

I mange land opplever store grupper av mennesker nå trusselen fra voksende sosiale og økonomiske ulikheter, opplevelsen av manglende representasjon i de etablerte politiske styringspartiene og sviktende kollektiv tilhørighet. Trykket fra framvoksende markedskrefter og individualiseringsprosesser i vestlige land har bidratt til å svekke mange sosiale fellesskap. Slike forhold mener vi har betydd mye for framveksten av ytre høyrebevegelser og -strømninger.

Samtidig mener vi den norske samfunnsmodellen har i seg kvaliteter som kan bidra til å dempe innflytelsen fra slike samfunnsmessige utviklingstrekk. Arbeidsinkluderingen og tilliten mellom mennesker og til institusjonene er relativt sett høy i Norge, og ulikheten i samfunnet er relativt lav. Men dette er ting vi ikke kan ta for gitt og som kan komme under tiltakende press. På det mest overordnete nivået dreier derfor forebygging av ekstremisme også om å ivareta slike kvaliteter i vår samfunnsmodell.   

LO mener oversikten over tiltak i stortingsmeldingen inneholder svært mange positive og mulige virkemidler i et slikt arbeid, hvorav vi her velger å belyse noen av dem.

Vi støtter etableringen av et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Ikke minst kan dette bidra til å styrke det lokale forebyggende arbeidet, bla. gjennom veiledning og støtte til kommuner, men også nasjonale og regionale aktører. Senteret er også tiltenkt oppgaver i forbindelse med spørsmål om taushetsplikt, bla. utarbeidelsen av en veileder og kursing og opplæring i regler om taushetsplikt for aktører i førstelinjen. Dette er viktig. Senteret får også oppgaven med å utvikle et felles risikovurderingsverktøy.

Regjeringen vil også våren 2025 legge fram en stortingsmelding om sosial utjevning og mobilitet. Denne har vi store forhåpninger til. Her skal det komme et fokus på barns oppvekstvilkår og hvorledes arenaer som barnehage, skole og fritidstilbud kan bidra til sosial mobilitet. Disse arenaene ser vi som særs viktige i forebyggingen av ekstremisme.

Vi vet, som meldingen om forebygging av ekstremisme også understreker, at det finnes noen risikofaktorer hos personer som radikaliseres til ekstremisme. Dette kan være løs tilknytning til arbeidslivet, lav utdanning, og sosiale og økonomiske utfordringer. Mange har vært utsatt for vold eller andre traumatiske opplevelser og har hatt en dårlig oppvekstsituasjon. Det kan også være innslag av psykiske plager og lidelser og rusproblemer, hos den enkelte og i familien. Det er viktig å understreke at dette ikke er forhold som nødvendigvis fører til radikalisering. Også personer uten slik bakgrunn kan bli radikalisert. Det er også slik at mange unge høyreekstreme som bla. opererer på ulike nettsteder kan ha betydelige ressurser til å utvikle digital og organisatorisk kompetanse.

Satsingen på å forebygge bla. psykiske plager og lidelser blant barn og unge må stå sentralt. En viser her til Opptrappingsplanen for psykisk helse (2023-2033). Vi vet at omfanget av psykiske plager blant unge i studier basert på selvrapportering har økt betydelig over mange år. Barn og unge som trenger det må være sikret adekvate behandlingstilbud og det må bygges ut videre lavterskeltilbud.

LO er her opptatt av at helse, arbeid, utdanning og velferd sees i sammenheng. Samarbeidet mellom institusjoner, etater og organer på disse feltene må styrkes. LO har arbeidet for styrkingen av arbeidsmarkedstiltak, et eget ungdomsprogram for arbeidsinkludering og tettere samarbeid mellom NAV, skole- og helseetater, tiltak som Regjeringen nylig har lagt fram i sin Arbeidsmarkedsmelding.

Vi vil også legge vekt på bibliotekenes rolle for læring, lesing, tilegnelse av demokratiforståelse og som sosial møteplass for unge mennesker, og vi ser det som positivt at Regjeringen vil utarbeide en ny biblioteksstrategi.

LO mener også at det i skolen må legges enda mer vekt på demokratiopplæring, og vi ser fram til den bebudede stortingsmeldingen om trygg digital oppvekst. Vi støtter Regjeringens intensjon om å utrede en lovfesting av en absolutt aldersgrense på 15 år på sosiale medier.

Den Nasjonale Støttegruppen etter 22.juli ser det som en viktig del av styrkingen av arbeidet med forebygging av ekstremisme at Stortinget nå behandler Meld.St.13 (2024-2025) Forebygging av ekstremisme.

Meldingen, som følger opp Ekstremismekommisjonens anbefalinger, har en rekke gode forslag som vi gir vår støtte til. Vi vil i tillegg legge særlig vekt på noen områder og saker som mangler, eller som må styrkes ytterligere når komiteen skal diskutere og komme frem til sin innstilling.

Generelt, i dagens globale situasjon, dreier mye seg om å diskutere og prioritere beredskap og sikkerhet. I forebygging av ekstremisme er det viktig å bruke kunnskapen og kompetansen til direkte berørte, som innehar en ufrivillig kompetanse på konsekvensene av terror, og dermed hva ekstremisme kan føre til.

Terror kan oppsummeres i historiebøker, dokumentarer og forskning, men bare de som ble rammet og opplevde de direkte konsekvensene av angrepet, kan gi oss den fulle forståelsen av hva en politisk motivert ekstremist kan påføre et menneske.

Etterlatte og overlevende etter 22.juli-angrepene har gjennom snart 15 år aktivt delt sine høyst personlige fortellinger om egne tap og sår som ikke gror.

De personlige fortellingene skaper identifikasjon og bidrar aktivt til å bygge motstandskraft mot ekstremistisk tankegods og refleksjon for nye generasjoner.

Dette er historier om historien som gir oss en kunnskapsdimensjon og en tilgang som ikke finnes i medienes hendelsesnyheter eller politikeres paneldebatter om konflikt, sikkerhet, og beredskap. Det er historier som er like viktige for samtiden som for historien.

Det handler om mer enn å ikke glemme, det handler om hva vi aktivt skal huske!

Det å inkludere stemmene våre og oss som tidsvitner i skole og annen undervisning, samt for å fortelle ut til andre grupper av innbyggere er viktig, og det er et arbeid Den Nasjonale Støttegruppen nå bygger ut, og som det er behov for politisk og økonomisk støtte til å løfte videre.

Støttegruppen har startet et samarbeid med de regionale freds- og menneskerettighetssentrene, og Raftostiftelsen har økt sin undervisningskapasitet og kompetanse for å undervise om 22.juli, i samarbeid med medlemmer av Støttegruppen etter 22.juli som stiller opp som tidsvitner. Flere av de andre regionale freds- og menneskerettighetssentrene ønsker å gjøre det samme, men har behov for styrket kapasitet for å få det til.

Når det skal utarbeides en ny strategi for freds- og menneskerettighetssentrene må den også inkludere denne dimensjonen og samarbeidet. Det er en direkte måte å nå ut til ungdom på som gir informasjonsgrunnlag i arbeidet med å forebygge ekstremisme, samt å gi demokratisk motstandskraft.

Det er et tydelig behov for å nå ut til lærere og lærerstudenter i hele landet med god informasjon og grunnlag for god undervisning, slik at læreplaninnhold kan ivaretas selv om ikke skoleklasser har mulighet til å reise på skoleturer til 22.juli-senteret eller med Hvite Busser. Styrking av dette arbeidet må inn i innstillingen fra komiteen knyttet til samfunnets innsats for tidlig forebygging.

Demokrativerkstedet og minne- og læringsarbeidet som skjer på Utøya må sikres økonomisk på lik linje som arbeidet som skjer i regi av 22.juli-senteret. Utøya AS går hvert år med underskudd, samtidig som øya er et åsted og et viktig læringssted som besøkes av mange tusen elever hvert år. Det kan ikke være et politisk ungdomspartis ansvar å skulle dekke utgiftene til undervisning om et terrorangrep mot Norge, som alle innbyggere uansett politisk ståsted trenger kunnskap om.

I meldingens punkt 5.2.4 Direkte berørte og trusselutsatte grupper henvises det til en forskningsstudie Regjeringen har bevilget midler til knyttet til kunnskap om helse, tillit og deltagelse for de som ble direkte rammet av terroren 25.juni 2022. Støttegruppen etter 22.juli er glad for at det er bevilget midler til en slik studie. Det er samtidig et paradoks at det aldri har vært gjennomført noe lignende for berørte etter 22.juli. Det ble nedsatt en 22.juli-kommisjon som avga sin rapport i 2012. Deres mandat var innskrenket til sikkerhet og beredskap. NKVTS har gjennomført noen studier for avgrensede grupper av berørte etter 22.juli 2011, men det har aldri vært gjennomført noen omfattende undersøkelse for å se på psykososiale og økonomiske konsekvenser for de som er berørte etter 22.juli. Den Nasjonale Støttegruppen etter 22.juli har sammen med AUF flere ganger påpekt dette, uten å nå frem.

Støttegruppen så, etter terrorangrepet 25.juni 2022, at en god del av utfordringene og manglene som er påpekt gjeldende for berørte etter terrorangrepet 22.juli 2011 ikke var gjort noe med, og ble utfordringer igjen i 2022. Hvis man skal forebygge ekstremisme og terror kan ikke direkte berørte være prøvekaniner i et system som ikke tilpasses ekstreme situasjoner som terrorangrep.

Punkt 5.2.4 sier at «Personer og grupper som er direkte berørt av terror skal oppleve at de blir ivaretatt av myndighetene etter terrorangrep.» Med snart 14 års ufrivillig erfaring etter 22.juli 2011 er opplevelsen over lang tid at det er store mangler i faktisk ivaretagelse over tid.

Det bevilges hvert år midler til likepersonstøtte til Støttegruppen etter 22.juli. Støtten fordeles ut til 9 fylkeslag over hele Norge. Vår erfaring er at det i 2025 er mer behov for denne støtten og oppfølgingen en tidligere, og at flere har behov for å delta på ulike type samlinger for å snakke seg imellom og å få snakket med fagpersonell. En av deltagerne på landsdekkende overlevendesamling i 2024 sa at betydningen av likepersonstøtte er å komme og møte og snakke med «fremmede som allerede kjenner deg».

Samarbeid gjennom multilaterale mekanismer og organisasjoner som FN og EU er viktige delta i og å prioritere.

Berørte etter terror har en viktig rolle inkludert i eksisterende nettverk og multilaterale organisasjoner, samt i arbeidet knyttet til EØS-midler og samarbeid med sivilt samfunn i andre europeiske land. Norge er del av Group of Friends of Victims of Terrorism i FN, og bør ha en aktiv rolle der. I sitt samarbeid med UNODC og UNCTC (OTC) må Norge også prioritere støtte til arbeidet som gjøres av Victims of Terrorism Unit.

Det må gis en økt satsning til samarbeid og organisering som inkluderer de som er berørt av terror. Altfor ofte ser Støttegruppen at man i internasjonale sammenhenger samler ulike eksperter og representanter for politiske myndigheter for å diskutere på vegne av og for å snakke om berørte. Da ender man oftest opp med feil prioritering og manglende stemmer til stede.

Støttegruppen fremmer følgende konkrete forslag:

• Berørte etter terrorangrep må på en tydeligere og meir strukturert måte lyttes til og inkluderes i samtaler knyttet til forebygging av ekstremisme.
• Samarbeidet mellom de regionale freds- og menneskerettighetssentrene og Støttegruppen etter 22.juli må tydeliggjøres i ny strategi som skal utarbeides.
• Undervisning som er obligatorisk i læreplan i samfunnsfag må nå ut til hele landet og tilbud til lærere og lærerstudenter må tydeliggjøres og styrkes.
• Utøya må sikres støtte som finansierer arbeidet som gjøres som minne- og læringssenter
• En forskningsstudie som ser på bredden av psykososiale og økonomiske konsekvenser for berørte av terroren 22.juli 2011 må finansieres og prioriteres.

Reform – ressurssenter for menn deltar i høringen, basert på vår kompetanse på gutter og menns situasjon i det norske samfunnet.

Stortingsmeldingen tar opp viktige forhold om samfunnsmessig utenforskap, der kjønn er en vesentlig komponent. I høy grad dreier dette seg om å legge til rette for at gutter og unge menn ikke faller utenfor fellesskapet i utdanning, fritid og arbeid.

Stortingsmeldingen bygger på Ekstremismekommisjonens rapport. I vårt høringssvar til rapporten i juni 2024, trakk vi fram noen gode beskrivelser av behovet for mer kunnskap om menn som radikaliseres, og hvem dette er. Samtidig forundret det oss at kommisjonen nærmest utelukket betydningen av kjønn og maskulinitetsidealer i sine forslag til tiltak.

Vi foreslo at Ekstremismekommisjonens rapport burde ses i sammenheng med Mannsutvalgets forslag til et styrket kjønnsperspektiv på gutter og menns utenforskap, og at flere av Mannsutvalgets forslag til tiltak er meget relevante i denne sammenhengen.

Vi er derfor glade for at regjeringen har integrert et kjønnsperspektiv i meldingen, og at dette også følges opp av et enkelte gode tiltak rettet mot gutter og menn. Blant disse er å etablere en tilskuddsordning til møteplasser for gutter og unge menn, styrke innsatsen innen psykisk helse - som også må omfatte behandlingstilbudet for de sykeste, som i stor grad er menn - og å legge fram en egen melding til Stortinget om gutter og menns likestillingsutfordringer.

Når det gjelder det siste, anbefaler Mannsutvalget å etablere et lovpålagt fritidsklubbtilbud i alle kommuner, og å skaffe mer forskning og kunnskap om menns likestillingsutfordringer. Begge deler kunne med fordel ha vært behandlet i denne meldingen, og ikke bli utsatt til en senere melding.

Vi vil i også peke på at gutters digitale utenforskap, og utsatthet for negative påvirkere som Andrew Tate, utgjør en stor trussel, både for guttene selv og for samfunet. Dette er godt vist i serien «Adolescence», som nå trender på Netflix. Regjeringens svar på dette er at den vil legge fram en melding til Stortinget om trygg digital oppvekst. Vi mener nok at det allerede i denne meldingen burde vært tatt mer aktive grep på dette området.

Vi viser her også til Reforms helt ferske rapport Tate og gutta, som peker på flere aktuelle tiltak, se https://reform.no/ny-rapport-tate-og-gutta/

Reform ønsker å bidra med våre erfaringer i det videre arbeidet med meldingen, og vil utdype noen av våre synspunkter i den muntlige høringen.

Oslo, 3. april 2025

Are Saastad /s/
daglig leder

Tema 1: Synliggjøre Plattforms arbeid for mulige bidrag til nasjonalt senter.
Plattform trekkes i NOU 2024:3 frem som en samarbeidsordning og et regionalt samarbeidsforum i regi av ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, Agder politidistrikt og alle kommunene i Agder gjennom KS Agder. Plattform er representert ved en interkommunal rådgiver, en forsker og Agder-politiets mangfolds- og radikaliseringskoordinator. Organiseringen gir et bredt nedslagsfelt. Vi fungerer som et regionalt kompetanse- og ressurssenter for førstelinjetjenesten i alle kommunene i Agder, og jobber med kompetanseheving, erfaringsdeling og nettverksbygging, forskning og kunnskapsutvikling, og praktisk veiledning. Vi går ikke inn i enkeltsaker, men jobber som kunnskapsmekler mellom forskning, politikkutvikling og førstelinjetjenesten. 

St. Meld. 13 (2024-2025) vier mye oppmerksomhet til nytt nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Vi er svært glade for at regjeringen ønsker å etablere et slikt nasjonalt senter. Vi tror sentret vil være viktig for å styrke arbeidet på nasjonalt nivå og tilrettelegge for å løse noen av de utfordringene vi i Plattform opplever at vi har jobbet med på regionalt nivå i snart ti år. Vi ønsker å belyse hvilke oppgaver det nye senteret får, som Plattform allerede har erfaring med – og som sentret kan høste erfaringer fra. 

Nasjonalt senter skal gi veiledning og støtte til kommuner i hele landet. Plattform har lenge gjort det samme for alle Agder-kommuner. 

Nasjonalt senter skal formidle kompetanse og kunnskap om fenomener og utviklingstrekk. Plattform har lenge gjort det samme for alle Agder-kommuner. 

Nasjonalt senter skal bistå med forebyggende arbeid til nasjonale, regionale og lokale aktører. Plattform har bistått regionale og lokale aktører. 

Nasjonalt senter skal gi kurs og opplæring i regler om taushetsplikt og informasjonsdeling for aktørene i førstelinjen. Plattform har gjennomført seminarer og fagdager hvor dette har vært tema. I disse tilfellene har vi samarbeidet med fagpersoner som er eksperter på taushetsplikt og informasjonsdeling. 

Nasjonalt senter skal fylle et totalbehov som i dag ikke dekkes fullstendig av noen enkeltaktører. Plattform fungerer som et regionalt kompetanse- og ressurssenter, og utgjør en bro mellom forskning og politikkutvikling på den ene siden, og førstelinjetjenesten på den andre siden. 

Nasjonalt senter skal bistå og veilede andre aktører ved situasjoner og konkrete spørsmål, med mål om at saker skal håndteres før de når et alvorlighetsnivå som tilsier at de må overtas av PST. Plattform går ikke inn i enkeltsaker, men kan bidra med en generell forståelse av tematikk og fenomen for aktører i regionen som ønsker dette. 

Nasjonalt senter skal bidra inn i departementenes arbeid med politikkutvikling på feltet. Plattform bidrar med høringssvar både nasjonalt og regionalt, og styringsgruppen til Plattform er Kommunedirektørutvalget i Agder. 

Nasjonalt senter skal samarbeide med aktuelle og relevante forskningsinstitusjoner, og benytte og videreformidle oppdatert kunnskap og forskning. Plattform arbeider med å produsere egen forskning, men er også helt avhengige av å være oppdatert på forskningsfronten og å bruke forskere fra andre institusjoner aktivt i vårt arbeid. 

I tillegg til å synliggjøre de overlappende eller delvis overlappende oppgavene nytt nasjonalt senter og Plattform har, ønsker vi også å peke på muligheten for å styrke de samarbeidsstrukturene som allerede finnes i Kristiansand og Agder – og foreslå at det nasjonale senteret plasseres i Kristiansand. 

Tema 2: Ønsker ytterligere forpliktende samarbeid knyttet til kommunenes rolle.
Meldingen er god på å få frem tiltak knyttet til den brede definisjonen på ekstremisme, som ser «Ekstremisme som aktiv avvisning av demokratiet og aktiv motarbeidelse av grunnleggende menneskerettigheter» (Meld. St. s. 14). Vi i Plattform opplever at meldingen i langt mindre grad tematiserer større strukturelle spørsmålene om ansvar og grenseoppganger i kommunene, særlig ved en spisset forståelse av ekstremisme. 

I vårt eget arbeid ser vi at førstelinjetjenesten og SLT-koordinatorene (kommunene som har denne ordningen) sliter med å prioritere kompetanseheving og arbeid på fagområder som er knyttet spesifikt til radikalisering og voldelig ekstremisme. For svært mange handler dette om mangel på tid og ressurser til å prioritere dette i en allerede hektisk arbeidshverdag. Noen SLT-koordinatorer har denne rollen på toppen av andre roller i for eksempel skole eller helsetjenester. For mange handler hverdagen i praksis om brannslukking. I tillegg til tid og allokerte ressurser, ser vi også et behov for at kommunenes rolle i arbeidet med forebygging av radikalisering og ekstremisme tydeliggjøres. Dette handler om å avklare hvem som har ansvaret for enkeltpersoner man er bekymret for, både før og eventuelt etter bekymringen når PST. Et nasjonalt senter vil kunne veilede i hvordan dette kan gjøres, men det er likevel et behov for å avklare hvem som skal ha ansvaret for de ulike tiltakene og oppfølgingen. 

I NOU 2024:3 har Ekstremismekommisjonen anbefalt to punkter vi i Plattform mener kunne ha bidratt til å avhjelpe problematikken beskrevet ovenfor. Dette gjelder anbefalingene «Alle kommuner inngår i forpliktende samarbeidsstrukturer for forebygging av voldelig ekstremisme» og «Funksjonen kontaktpunkt for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme etableres i alle kommuner. Kommunens rolle i det forebyggende arbeidet og kontaktpunktfunksjonen fastsettes i lov». Vi i Plattform håper disse anbefalingene kommer tydelig frem gjennom anbefalingene i Meld. St. 13 (2024-2025) som handler om å «Vurdere et mer strukturert, formalisert og forpliktende kriminalitetsforebyggende samarbeid» og å «Utrede lovendringer og forskrift om deling av taushetsbelagt informasjon». Konkret lovendring og forpliktende arbeid vil kunne bidra til at samarbeid blir en realitet for flere aktører.  

Ungdom og Fritid – Landsforeningen for fritidsklubber og ungdomshus er interesseorganisasjonen for deltakere, ansatte og frivillige i kommunalt støttede fritidsklubber, ungdomshus og åpne møteplasser. Med 700 medlemsklubber, 3000 ungdomsarbeidere og 120 000 barn og unge på landsbasis, representerer vi en sentral arena for ungdomsmedvirkning og kulturutvikling.

I over 70 år har fritidsklubber vært en hjørnestein i norsk ungdomsarbeid og en av de mest effektive arenaene for å fremme tilhørighet og redusere utenforskap. Særlig juniortilbudene spiller en sentral rolle i det lokale forebyggende arbeidet ved å skape fellesskap, mestring, tillit og tilhørighet for ungdom – uavhengig av bakgrunn. For å forebygge radikalisering og ekstremisme i Norge er det avgjørende å styrke disse arenaene, som tilbyr trygghet, relasjoner, demokratilæring og meningsfulle aktiviteter. Regjeringen bør derfor prioritere fritidsklubbfeltet som en integrert del av det helhetlige forebyggende arbeidet i Meld. St. 13 (2024–2025).

Ungdom og Fritid mener at:

• Styrking av fritidsklubbfeltet er et effektivt forebyggende tiltak mot radikalisering og ekstremisme og bør prioriteres høyere. Det bør etableres en tilskuddsordning for drift og etablering av fritidsklubber.
• Fritidsklubbenes rolle i forebygging av ekstremisme er ikke tilstrekkelig anerkjent i stortingsmeldingen. En lovfesting av retten til fritidsklubb bør være et av tiltakene i Meld. St. 13 (2024–2025) for å sikre et reelt løft for feltet.
• Det bør tildeles 1 million kroner til en kunnskapskonsulent for forebygging av kriminalitet, ekstremisme og marginalisering.

Bakgrunn og begrunnelse

Fritidsklubber er en arena der ungdomsarbeidere bygger relasjoner med ungdom og mellom ungdom, noe som er kjernen i det forebyggende arbeidet. Klubbene er lavterskeltilbud som treffer bredt og når særlig unge med lavere sosioøkonomisk status, minoritetsbakgrunn og svakere tilknytning til skole og hjem. Forskning viser at ungdom som deltar i klubbaktiviteter har sterkere vennskapsbånd enn mange andre, takket være klubbenes inkluderende metoder.

Fritidsklubber utøver forebygging i praksis gjennom medvirkning, fellesskap, trygge voksne og inkluderende aktiviteter. Ekstremisme får grobunn i miljøer hvor ungdom føler seg ekskludert. Klubbene motvirker dette ved å skape trygge fellesskap og meningsfulle aktiviteter. De gir ungdom en arena der de opplever respekt og trygghet uten å bli dømt for tidligere valg.

Styrking av fritidsklubbfeltet vil gi flere klubber mulighet til å drive systematisk forebygging, i tråd med regjeringens politikk for økt deltakelse. Ungdom og Fritid mener at en tilskuddsordning for drift og etablering av fritidsklubber er nødvendig for å styrke feltet, som også påpekt i rapporten En barndom for livet.

Mannsutvalget har i sin rapport fremhevet at en lovfesting av fritidsklubber vil ha særlig positiv effekt for gutter fra lavinntektsfamilier og gutter med minoritetsbakgrunn, som er overrepresentert blant brukerne. Utvalget understreker at fritidsklubber fungerer som en arena der ulike deler av tjenesteapparatet kan komme i kontakt med, og følge opp, utsatte ungdommer. En lovfesting vil dermed bidra til å motarbeide marginalisering.

For å styrke fritidsklubbenes kriminalitetsforebyggende arbeid foreslår vi å opprette en nasjonal kunnskapskonsulentstilling. Stillingen vil bidra til å samle og spre beste praksis, gi veiledning til klubber uavhengig av ressurser og styrke lokalsamfunnets arbeid mot radikalisering og ekstremisme.

Trygg digital oppvekst

Fritidsklubbene er også en viktig arena for en trygg digital oppvekst. I en tid der mange voksne er usikre på hvordan de best kan veilede barn på nett, tilbyr klubbene en trygg oppfølgingsarena. Her får barn og ungdom digital kompetansebygging og veiledning fra erfarne ungdomsarbeidere. Dette bidrar til tryggere digitale forum og gir mulighet til å forebygge mobbing, utestenging og eksponering for ekstremistisk innhold.

Åpne møteplasser

Fritidsklubber er trygge møteplasser som fremmer fellesskap, toleranse og mangfold. Gjennom dialog og refleksjon motarbeider de rasisme og fordommer, samtidig som de oppmuntrer til aktivt samfunnsengasjement. Klubbenes arbeid mot mobbing, samt deres innsats for å redusere ensomhet, gjør dem til sentrale aktører i det forebyggende arbeidet.

Kriminalitetsforebygging

Fritidsklubber trekkes frem som en sentral kriminalitetsforebyggende satsing. En fersk studie fra Storbritannia viser at ungdomskriminaliteten i London økte med 14 prosent etter klubbnedleggelser mellom 2010 og 2019. Også Ekspertgruppen for tiltak mot barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet har påpekt at fritidsklubber etterspørres av både unge og tidligere lovbrytere og at barn bør ha tilgang på fritidsklubber.

Demokratibygging

Fritidsklubber gir barn og unge reell medvirkning, noe som skaper bedre og mer relevante tilbud samtidig som det styrker deres demokratiske kompetanse og samfunnsengasjement. Gjennom direkte og representativt demokrati, som klubbstyrer og Ungdom og Fritid, lærer ungdom å påvirke beslutninger og delta aktivt i samfunnet. Dette er spesielt viktig i arbeidet med å motvirke marginalisering, utenforskap og apati overfor storsamfunnet. Samarbeid med blant annet Trygg by Norge styrker dette arbeidet ved å utvikle ressurser for holdningsskapende tiltak og sikre trygge møteplasser i lokalsamfunnet.

Oppsummering

Fritidsklubber spiller en avgjørende rolle i forebygging av ekstremisme og bør ha en større plass i strategien i Meld. St. 13 (2024–2025). Fritidsklubbenes betydning for demokrati, fellesskap og sosial deltakelse bør anerkjennes på linje med andre viktige kultur- og møteplasser som bibliotek. Regjeringen bør derfor lovfeste retten til fritidsklubb, etablere en tilskuddsordning for drift og etablering, samt opprette en kunnskapskonsulent for å sikre et mer inkluderende og trygt samfunn for barn og unge.

Ungdom og Fritid setter pris på at stortingsmeldingen anerkjenner vårt arbeid med å skape trygge, lavterskel møteplasser som bidrar til å fremme inkludering og tilhørighet, og virker som beskyttelsesfaktorer mot radikalisering. Vi ser frem til den kommende meldingen om sosial utjevning og mobilitet og håper den vil bidra til ytterligere styrking av fritidsklubbfeltet som et viktig forebyggende tiltak.

Den norske kirke takker for muligheten til å delta i høringen om forebygging av ekstremisme. Dette er tematikk som berører folkekirken i stor grad, da den gjennom sitt daglige virke er involvert i et bredt spekter av forebyggende aktiviteter som for eksempel religionsdialog, demokratiopplæring og etablering av møteplasser for utsatte grupper.  

Stortingsmeldingenfavner bredt og tar opp mange alvorlige temaer. Vi støtter opp under den brede forståelse av hva som må til for å bekjempe ekstremisme. Samtidig vil vi påpeke at det ikke må konstrueres murer mellom de ulike tiltakspakkene og aktørene som er nevnt, da mange flere kan, vil og bør delta på tvers av flere arenaer – for samfunnets beste.  

Kriminalomsorgen 

Den norske kirke lønner prester og diakoner som er i tjeneste i kriminalomsorgen. Dette er en naturlig del av folkekirkens oppdrag for samfunnet og for befolkningen. At innsatte skal få kunne praktisere sin tro og livssyn under soning og møte godt kvalifisert personell, er - slik også stortingsmeldingen understreker - med på å redusere risikoen for diskriminering og radikalisering. Den norske kirke ser derfor med forventning frem til å få bidra inn i utredningen av hvordan ordning med livssynsteam/-medarbeidere i kriminalomsorgen bør være i fremtiden. 

Stortingsmeldingen viser flere steder til at det er behov for å jobbe med tematikken rundt taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Dette gjelder både innen kriminalomsorgen og andre arenaer. Særskilt gjelder dette oppdraget det nasjonale senteret for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme blir gitt i Stortingsmeldingen. Innholdet i taushetspliktproblematikken  er velkjent for folkekirkens ansatte. Den norske kirke og andre aktuelle aktører som for eksempel arbeidstakerorganisasjonen Spir bør involveres i dette arbeidet på et tidlig tidspunkt. 

Folkekirken i og for samfunnet 

Det er verdifullt at stortingsmeldingen har et eget underkapittel som omhandler tros- og livssynsamfunn generelt og som tar for seg mange aktuelle tematikker som gjelder sektoren spesielt. Samtidig er det også en fare for at dette reduserer sektorens bidrag som sivilsamfunnsaktører ved kun å binde dem opp til dette. Folkekirkens og andre tros- og livssynssamfunns bidrag er større enn hva et underkapittel i en stortingsmelding kan gi inntrykk av. 

Samarbeid mellom det offentlige og sivilsamfunnet generelt er et viktig moment i arbeidet med å løse opp samfunnsflokene. Derfor er det essensielt at bidraget til tros- og livssynssektoren ikke avgrenses ved hjelp av en snever forståelse av tros- og livssynssektoren. I det livssynsåpne samfunnet må det offentlige tørre å bruke kompetansen sektoren kommer med på lik linje som annen kompetanse fra sivil sektor tas i bruk. 

Den norske kirke jobber daglig aktivt for inkludering og for å forhindre utenforskap. Ferske tall fra 2024 viser noe av hva folkekirkens over 84 000 frivillige årlig jobber med:  

• 157 menigheter har målrettet arbeid for utsatte grupper 

• 336 menigheter har målrettet arbeid for innvandrere 

• 415 menigheter har målrettet arbeid for personer med funksjonsvariasjoner 

• 206 menigheter har arbeidspraksis for mennesker utenfor arbeidslivet 

• 639 menigheter involvert som samarbeidspartner i kommunenes psykososiale kriseteam (eller annen kommunal beredskap) 

Dette er bare et lite innblikk i folkekirkens daglige arbeid. Inkludering foregår på mange arenaer og på mange ulike måter. En landsdekkende og demokratisk folkekirke, slik loven sier Den norske kirke skal være, gir det offentlige en samarbeidspartner i dette arbeidet som alle kommuner kan benytte seg av og spille på lag med. Det er for samfunnets beste. Det ligger et stort potensial for det offentlige i samspillet med en aktør som er til stede i alle landets kommuner med både lokaler og personell. 

Religionsdialog 

Den norske kirke anerkjenner det viktige arbeidet paraplyorganisasjoner som Norges Kristne Råd, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Muslimsk dialognettverk og Islamsk Råd Norge gjør. Samtidig er det viktig å anerkjenne at mye av den daglige religionsdialogen foregår parallelt med dette arbeidet og utenfor store paraplyorganisasjoner. I lokalsamfunn skjer mye på et lavere nivå, mer uformelt og mer livsnært. Mellom prest og imam, mellom medlemmer av ulike trossamfunn, når de møtes på aktiviteter og arenaer som forener.  

Trossamfunnenes egen virksomhet og dialog mellom religionssamfunn er særlig viktig i møte med ekstremisme som bygger på religiøse motiver. Mange moskeer har gjort et viktig arbeid for å forebygge islamistisk ekstremisme. Dette handler ikke bare om islam og muslimer, all den tid høyreekstreme også kan knytte an til motiver fra kristen tradisjon. For Den norske kirke er det viktig å formidle sitt budskap på en måte som utrykker at det ikke kan tas til inntekt for ekstremisme eller terror. 

Norsk Redaktørforening (NR) er en landsomfattende sammenslutning av redaktører og øvrige redaksjonelle ledere i alle typer medier. Vi har for øyeblikket rundt 820 medlemmer. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og redaksjonell uavhengighet er blant våre viktigste arbeidsområder.

Det er viktig å forebygge radikalisering og ekstremisme fordi dette kan destabilisere vårt demokrati og rokke ved selve fundamentet for en tillitsbasert, demokratisk rettsstat, bygget på internasjonalt anerkjente menneskerettigheter.

Men forebyggingen må ikke skje på en måte som utfordrer og bryter med de samme prinsippene og rettighetene.

Stortingsmeldingens undertittel «Trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft» tyder på en forståelse for denne balansekunsten og de tiltakene man ønsker å fremheve. Men til tross for at noen av elementene som var fraværende eller utydelige i Ekstremismekommisjonens utredning, i større grad er adressert i stortingsmeldingen, mener vi at det er grunn til å minne om noen helt sentrale poenger:

Forebygging må ikke ramme det vi vil forsvare

Regjeringen vil gjennom tiltakene som beskrives i stortingsmeldingen, både skape motstandskraft i befolkningen mot krefter som aktivt undergraver demokratiet og forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme med mer direkte tiltak.

Tiltak som går ut på å styrke demokratiets motstandskraft gjennom økt kunnskap i hele befolkningen, solide valgsystemer, en åpen forvaltning og gode ramme vilkår for de redaktørstyrte mediene er langt å foretrekke foran tiltak som innebærer økt kontroll, økt overvåking, regulering og straffeforfølgning. Særlig er det viktig å understreke viktigheten av å ikke ty til tiltak som begrenser ytringsfriheten. Det samfunnet kan og skal slå ned på er handlinger, inklusive ytringer, som er ulovlige og straffbare. Alle ytringer, også de usmakelige, provoserende, krenkende og frastøtende, er det myndighetenes oppgave å forsvare. Ikke forsvare innholdet i dem, naturligvis, men retten til å uttrykke dem. Dette er et helt avgjørende prinsipp for den liberale rettsstaten.

Dette er en viktig påminnelse når det gjelder flere av de foreslåtte tiltakene som skal forebygge ekstremisme og radikalisering. Og det gjelder f eks forebyggende samtaler som politiet og PST gjennomfører med barn og unge. Selv om det i stortingsmeldingen er understreket at samtalen ikke må innebære forhåndssensur eller krenkelse av den enkeltes ytringsfrihet, er dette en svært vanskelig balansegang, der man fort kan komme i konflikt med sensurforbudet i Grunnlovens § 100.

Det er også svært viktig at man i forebyggingen av hatefulle ytringer ikke legger seg på en for vid definitiv av dette. Mye av forskningen på dette området legger seg på definisjoner langt videre enn straffelovens bestemmelser og vil i praksis inkludere ytringer som er fullt lovlige og som myndighetene ikke skal slå ned på.

Vi registrerer at ett av hovedtiltakene til regjeringen er et nasjonalt senter som skal arbeide mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Det er viktig at dette arbeidet balanseres på en måte som beskytter grunnleggende demokratiske verdier.

Redaktørstyrte medier som forsvarsverk mot ekstremisme

I vår høringsuttalelse om «NOU 2024:3 – Felles innsats mot ekstremisme» påpekte vi det overraskende i at kommisjonen ikke adresserte rollen til de redaktørstyrte mediene i det hele tatt. I stortingsmeldingen nevnes det at de redaktørstyrte mediene er en viktig motvekt mot spredning av desinformasjon og ekstremistisk materiale.  Men dette skjer helt kort og overflatisk. Betydningen av et bredt mangfold av frie og uavhengige medier i forebygging av radikalisering, desinformasjon og motstandskraft i befolkningen understrekes ikke i stor nok grad. Det er overraskende at den sterke bevisstheten rundt disse spørsmålene i andre deler av regjeringens politikk, ikke gir seg utslag også her.

Det norske mediemangfoldet er unikt, men sårbart. Selv om norske medier er i verdenstoppen når det gjelder digitalisering av innhold, sliter svært mange med å få etablert en heldigital forretningsmodell som er levedyktig. Det er også befolkningsgrupper de redaktørstyrte mediene sliter med å nå fram til – f eks den yngre delen av befolkningen.

Det er derfor helt avgjørende at regjeringen bidrar til en styrket mediepolitikk framover. Det viktigste tiltaket her er at momsfritaket igjen gjøres plattformnøytralt.

I tillegg til tradisjonell og direkte mediestøtte er det også andre virkemidler regjeringen kan bruke for å styrke de redaktørstyrte mediene. Det handler om å gjøre det lettere å lage den viktige faktabaserte journalistikken. Dette kan gjøres gjennom langt bedre tilrettelagt tilgang til informasjon, data og dataregistre – for eksempel et digitalt, oppdatert aksjonærregister. Det kan også gjøres ved å innføre sanksjoner på lovverk som i for stor grad brytes i dag – f eks offentleglova.

Ekstremismebekjempelse og kildevern

Kildevernet er helt avgjørende for at uavhengige, kritiske og redaktørstyrte medier skal kunne utføre sitt demokratiske samfunnsoppdrag. Potensielle kilder må kunne være trygge på at de ikke blir avslørt. I det øyeblikket det knyttes en usikkerhet til dette, så er kildevernet i realiteten svekket. Kildevernet står rettslig sterkt i Norge, men en rekke lovendringer de siste årene har svekket det reelle kildevernet, og faren for en nedkjølende effekt er overhengende. Dette er relevant når det gjelder forebyggingen av ekstremisme og radikalisering fordi bare det faktum at informasjon kan bli beslaglagt, samlet inn, utlevert osv, vil kunne ha nedkjølende effekt på potensielle kilders vilje til å gi informasjon til de redaktørstyrte mediene eller ha kontakt med journalister.  

Oslo, 3. april 2025

for Norsk Redaktørforening

Reidun Kjelling Nybø, generalsekretær

Arne Jensen, seniorrådgiver                           

Det finnes noen som ønsker et samfunn uten frihet til å bestemme i egne liv. Det vil si, de snakker høyt om frihet, men det handler om frihet for de utvalgte, de privilegerte og de som visstnok er sterke.  

Denne holdningen finnes hos Donald Trump, som bruker presidentmakten sin mot blant annet mangfold, inkludering, rettferdighet og rettigheter. I flere europeiske land øker oppslutningen for partier med lignende politikk. De presenterer enkle "løsninger" som vi vet vil gjøre vondt verre, fordi de undergraver demokrati, rettsstat og menneskerettigheter.   

Regjeringens nye forslag for forebygging og bekjempelse av ekstremisme inneholder flere tiltak som viser tros- og livssynssamfunnenes viktige rolle. 8 av 10 innbyggere er med i et tros- eller livssynssamfunn. Disse fellesskapene er verdifulle arenaer for den forebyggingen og bekjempelsen av ekstremisme som regjeringen nå staker ut kursen for. 

Økt kompetanse og strategi mot desinformasjon 
Denne våren kommer regjeringen med en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. De peker på at dette skjer gjennom bredt samarbeid mellom myndigheter, forskning, medier og sivilsamfunn, deriblant tros- og livssynssamfunn. 

Human-Etisk Forbund har i mange år arbeidet mot ekstremisme og fulgt nøye med på ekstreme miljøer. Internasjonalt organiserte humanister seg i kjølvannet av grusomhetene fra andre verdenskrig. Forsvar for demokratiet og motstand mot autoritære krefter har siden vært blant det humanistiske livssynets viktigste kampsaker.   

Det er sivilsamfunnets oppgave å konfrontere dem som vil fjerne demokrati og menneskerettigheter innenfra gjennom å misbruke demokratiets rammer. Derfor er det veldig gledelig at regjeringen vil øke kompetansen om forebygging av radikalisering og ekstremisme i sivilsamfunnet, ved å gi ressurser til Frivillighet Norge for å utarbeide denne kompetansehevingen. 

Dialogens kraft mot ekstremisme 
At dialog ikke er koseprat, ble tydelig etter terrorangrepet under Oslo Pride i 2023, da STL samlet ledere fra religiøse og skeive miljøer til jevnlig dialog. Det førte til en banebrytende fellesuttalelse. 

Etter angrep og motangrep i krigen mellom Israel og palestinske grupper, har også jødiske og muslimske representanter i Norge møttes til dialog, på tross av at alle rundt bordet kjenner noen som har blitt drept i de siste årenes opptrapping. Samtidig har de klart å enes om uttalelser som forsvarer hverandres friheter og rettigheter. Sånt er mulig i samtaler som gir rom for nyanser, noe som ikke er like utbredt i tradisjonelle og sosiale medier.  

Derfor er det bra at regjeringen nå tar initiativ til økt forskning om tros- og livssynsdialogen og om religiøse ledere. Regjeringen ønsker også å støtte tiltak og prosjekter som øker dialog og tillit mellom ulike grupper. Vi står klare til å bidra! 

Demokrati er fredelig konfliktløsning  
At ulike organisasjoner representerer interesser og standpunkter i offentligheten er en styrke for samfunnet. Det bidrar til fredelig løsning av uenigheter på beste demokratiske vis.  

I media kan det se ut som det er steile fronter mellom SV og Frp, mellom LO og NHO, og mellom Human-Etisk Forbund og Den norske kirke, som forsterkes av medienes dramaturgi og forenklinger. Men bak kulissene finnes også viktige samarbeidsarenaer for partiene, for arbeidslivsorganisasjonene og for tros- og livssynssamfunnene. Der jobbes det seriøst med konstruktive løsninger for å styrke de frihetene vi tar for gitt i Norge. 

Livssynsteam i kriminalomsorgen fungerer 
For å forebygge radikalisering i fengslene har det de siste årene vært gjort forsøk med livssynsmedarbeidere som fengselsimam og fengselshumanist, på linje med fengselspresten. Kriminalomsorgens evaluering viser at "gjennom sitt nærvær og arbeid bidrar livssynsteamet til en grad av normalitet hos flere innsatte, og er på den måten et forebyggende og risikoreduserende tiltak." 

Regjeringen varsler at de vil kartlegge behovet og eventuell organisering av slike livssynsteam. Det er på høy tid å tilpasse tilbudet til de innsattes tros- og livssynsmangfold. Human-Etisk Forbund bidrar gjerne igjen. Livssyns- og samtaletjenesten i fengslene kan gjøres mer mangfoldig uten store ekstrakostnader, og vil komme hele samfunnet til gode. 

Likebehandling er en forutsetning for å lykkes 
I urolige tider søker folk gjerne til tradisjonelle institusjoner for trygghet. Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene når ut til sine medlemmer på grasrota rundt om i norske lokalsamfunn på en måte som få andre aktører klarer. Ved inngangen til 2025 var imidlertid ca. 4 av 10 personer i Norge ikke medlem i den gamle statskirken. Slik er virkeligheten i det nye, norske mangfoldet. 

Samfunnet skal fortsatt limes sammen, men vi må bruke nytt lim. Kirken, og andre tros- og livssynssamfunn skal fortsatt stå opp mot autoritære regimer og urett, men nå er vi flere som gjør det sammen.  

For at alle skal kunne bidra på best mulig måte, er det avgjørende at tros- og livssynssamfunnene fremdeles likebehandles med Den norske kirke. Setter myndighetene for ulike vilkår, går samfunnet glipp av viktige arenaer for forebygging og bekjempelse av ekstremisme.  

Fra: Støttegruppen etter 10. august

Dato: 3. april 2025

Kontaktperson: Atta Mohammed, daglig leder

Telefon: 976 30 128

E-post: atta@10august.no

Bakgrunn

Støttegruppen etter 10. august ble etablert i 2024 av personer som selv ble rammet av, eller var mål for, terrorangrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum 10. august 2019. Dette var et ideologisk angrep rettet mot muslimer i Norge, og berørte både enkeltpersoner, familier og hele lokalsamfunn.

Vi startet støttegruppen fordi det manglet en struktur for  støtte og oppfølging av de berørte. Vi ønsker å være en trygg ressurs og et fellesskap for dem som er rammet – og samtidig bidra til økt forståelse, forebygging og inkludering i det norske samfunnet.

Formål og funksjon

Støttegruppen etter 10. august har som mål å:

- Gi emosjonell og praktisk støtte til dem som rammes av muslimfiendtlighet, terror og hatmotivert vold
- Løfte frem berørtes stemmer og erfaringer, og sørge for at disse blir en del av det nasjonale minnet
- Bygge en nasjonal enhet og kontaktpunkt, som enkeltpersoner og miljøer kan henvende seg til når de opplever trusler, diskriminering eller vold
- Samarbeide med det offentlige, sivilsamfunnet og forskningsmiljøer for å bidra til kunnskapsutvikling og helhetlige løsninger

Vi ønsker å bygge videre på modellen fra støttegruppene etter 22. juli og 25. juni, og mener det er viktig og naturlig at også det muslimske perspektivet blir anerkjent og løftet frem på samme måte.

Anbefalinger til Familie- og kulturkomiteen

Vi ber komiteen om å støtte følgende:

1. Anerkjennelse av Støttegruppen etter 10. august som en nasjonal støttegruppe, på linje med eksisterende grupper for ofre etter terror.
   2. Oppstartsstøtte og driftsmidler over statsbudsjettet for å etablere et varig og profesjonelt tilbud med nasjonal funksjon.
   3. Inkludering i nasjonale handlingsplaner og tiltak, særlig innenfor forebygging av utenforskap, diskriminering og ekstremisme.
   4. Samarbeid med relevante aktører, for å sikre at erfaringene og perspektivene til dem som er rammet, faktisk blir ivaretatt i praksis.

Avslutning

Vi representerer mennesker som vet hvordan det føles å være mål for et terrorangrep – og som har brukt denne erfaringen til å bygge noe som kan komme andre til gode. Vår stemme har lenge manglet i det nasjonale ordskiftet, og vi håper komiteen vil bidra til at den nå blir hørt, anerkjent og støttet.

Takk for at vi får delta i denne høringen. Vi ser frem til videre dialog og samarbeid.

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) er paraplyorganisasjonen for norske barne- og ungdomsorganisasjoner. Vi representerer 100 ulike barne- og ungdomsorganisasjoner, med om lag 600 000 medlemskap under 26 år. Våre organisasjoner er medlemsbaserte og demokratiske, og drives av og for ungdom.

LNU takker for muligheten til å gi innspill til Stortinget i arbeidet med forebygging av ekstremisme og for å styrke den demokratiske motstandskraften.

Demokratisk deltakelse og opplevelsen av fellesskap er avgjørende i kampen mot ekstremisme blant barn og unge. I organisasjonsfellesskap lærer barn og unge å ytre seg, bryne seg på andres meninger, og inngå kompromiss. De lærer de demokratiske spillereglene i trygge miljø, på felt de og andre i deres organisasjon brenner for. Barne- og ungdomsorganisasjonene er skoler i demokrati, og for mange de første fellesskapene utenom skole og familie. I en tid hvor flere opplever ensomhet og utenforskap, er disse fellesskapene grunnleggende.

I våre egne medlemsorganisasjoner ser vi en bekymringsfull utvikling hvor de samfunnspolitiske organisasjonene har nedgang i både medlemstall og lokallag. Vi vet ennå ikke hva dette skyldes konkret, men i og med at så mange får sitt første møte med demokrati i disse organisasjonene, mener vi utviklingen er de første varsellampene for demokratiet.Den organiserte frivilligheten spiller en svært aktiv rolle i ungdoms demokratiopplæring, og gode fysiske møteplasser i demokratiske organisasjoner er en viktig del av dette.

Vi vet hvor viktig motstandskraften i sivilsamfunnet er når krisene inntreffer, det være seg pandemi eller krig og konflikt. Men for å forebygge ekstremisme og styrke tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft kan ikke støtten til sivilsamfunnet, og særlig det unge sivilsamfunnet, komme når krisen inntreffer. Det tar tid å bygge opp, men kort tid å rive ned. LNU mener derfor vi må styrke grunnfinansiering av det unge sivilsamfunnet, de frivillige og demokratiske fellesskapene.

Meldingen trekker frem støtteordningen Mangfold og Inkludering som vi administrer på vegne av Barne- og familiedepartementet. Vår opplevelse er at ordningen treffer svært godt i flerkulturelle miljøer. Dette er organisasjoner med enormt mye driv, men med lite erfaring i søknadsskriving og prosjektutarbeidelse. Hadde LNU hatt flere ressurser til veiledning på ordningen er vi sikre på at enda flere flerkulturelle grupper ville fått gode prosjekter opp på beina.

Til tross for at fokuset i denne stortingsmeldingen er forebygging av ekstremisme, må vi adressere at samfunnet vårt i dag har blitt mer polarisert, og den offentlige debatten har blitt hardere. For å sørge for at unge fortsetter å engasjere seg politisk er det viktig at de får støtte fra de rundt seg i situasjoner hvor de opplever hets og hatefulle ytringer. Derfor jobber LNU sammen med våre medlemsorganisasjoner, ungdomspartiene, forskere og andre aktører på feltet med mål om å styrke unges motstandskraft i møte med hets og hat. Vi ønsker å lage verktøy for å gjøre det lettere for både enkeltpersoner og organisasjoner å håndtere slike vanskelige situasjoner, og på den måten gjøre det enklere å engasjere seg i norsk offentlighet.

LNU er glad for at stortingsmeldingen anerkjenner viktigheten av sivilsamfunnet og frivilligheten for å forebygge ekstremisme og styrke den demokratiske motstandskraften. Vi ser allikevel et behov for å styrke frivilligheten, og særlig barne- og ungdomsorganisasjonene, ytterligere, for å kunne fortsette arbeidet med trygge fellesskap og demokratiopplæring. Vi håper komiteen ser viktigheten av et sterkt og forutsigbart sivilsamfunn, og tar med seg dette i videre arbeid.

Antirasistisk Senter viser til regjeringens stortingsmelding om styrket innsats og forebygging mot ekstremisme og vi er glade for å se flere gode tiltak. Vi er imidlertid skuffet over at tilskuddsordningene og de tiltenkte økonomiske tilskuddene er noe snevre og primært rettet mot offentlig sektor eller forhåndsdefinerte organisasjoner. Det er viktig og bra at regjeringen vil styrke kompetansen hos sivilsamfunnsorganisasjoner på feltet forebygging av radikalisering og ekstremisme, men vi mener aktører som har ekstremisme som et spesialisert fagfelt bør få en langt større del av dette ansvaret.  

Antirasistisk Senter har lang erfaring med å avdekke og analysere fremveksten av høyreekstreme og fascistiske bevegelser i Norge. Vi har i over 40 år bygget opp en unik kompetanse gjennom forskning, dokumentasjon og praktisk arbeid med å overvåke og motvirke ekstremisme, både på nett og i fysiske miljøer. Dette arbeidet er nær finansiert av 12 LO-forbund de siste 14 årene, noe som understreker den brede samfunnsforankringen og det tette samarbeidet mellom fagbevegelsen og kompetansemiljøer som oss i kampen mot ekstremisme.  

Vi er tett på grasrota, ungdom, gata og nett – Vi har sett hva undervurdering av farene ved høyreekstremisme og normalisering av muslimfiendtlighet kan føre til. At dette fortsetter å skje svekker manges tillit til samfunnet/demokratiet og tilhørende institusjoner, samtidig som det kan bidra til å legitimere ekstreme holdninger. I vårt høringssvar til ekstremismekommisjonens rapport påpekte vi nettopp at religiøs ekstremisme ble gitt uforholdsmessig stor plass, tilsynelatende på bekostning av høyreekstremisme og muslimfiendtlighet.  

Vi er så tett på at en ansatt går med voldsalarm på grunn av vedvarende negativ oppmerksomhet og rasistisk hets fra høyreradikale aktører, og arbeidsplassen vår har en skuddsikker dør på grunn av trusler. Vår posisjon gjør dessuten at vi er tett på og kan være en stemme for de som er ofre for ekstremistisk hat. For å få et helhetlig bilde av en fysiske faren disse miljøene kan utgjøre må disse perspektivene frem. Vi har alltid vært tydeligere i å definere farene høyreekstremismen representerer og til tider kritiske til PSTs trusselvurderinger.  

Vi er positive til flere av tiltakene som presenteres, men mener at kompetanse som den vi besitter er nødvendig for å sikre god gjennomføring og ønsket virkning av flere av dem.  

Kompetanseheving for sivilsamfunnet er et viktig tiltak, men vi stusser over at vår kompetanse ikke ses som en naturlig del av det arbeidet. For å bli bedre på å gjenkjenne ekstremisme trenger man oppdatert informasjon om relevante aktører og grupper. Vi driver allerede omfattende informasjonsvirksomhet, både gjennom presentasjoner, workshops og skriftlig dokumentasjon, som bør ha en plass i tiltaket som foreslås.  

Det skal etableres et nytt nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme som skal være en veiledning og støtte til kommuner og førstelinjetjenester landet rundt. Senteret skal formidle kompetanse og kunnskap om fenomener, utviklingstrekk og forebyggende arbeid til nasjonale, regionale og lokale aktører. Antirasistisk Senters oppdaterte kunnskap om grupper, miljøer og utviklingstrekk vil være nyttig i utformingen av dette senteret. 

Det samme gjelder punktet om å utvikle et felles risikovurderingsverktøy for å styrke arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Det er sterkt behov for en felles forståelse av risikovurdering. Det er dessverre slik at høyreekstreme holdninger som regel ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor. Slike holdninger er i aller høyeste grad normalisert. Vi har oversikt over disse miljøene og vet hvor omfattende denne normaliseringen har blitt. Under dekke av ytringsfrihet har det blitt utviklet en slags aksept for enkelte konspirasjonsteorier. Sosiale medier har bidratt til spredning av antidemokratiske holdninger. Vi har sett konsekvensene av denne normaliseringen. Når man kritiserer spredning av slike holdninger, blir man beskyldt for å ville kneble andres ytringsfrihet. Konsekvensen er at utsatte grupper vegrer seg for å delta i samfunnsdebatten, og det er et demokratisk problem. 

Antirasistisk Senter er også opptatt av at kommunene skal få tilstrekkelige virkemidler for å kunne drive forebyggende arbeid mot radikalisering og ekstremisme på en god måte. Vi får henvendelser fra kommuner om bistand på dette feltet og er allerede i gang med å utarbeide skisser og metoder for hvordan vi kan bistå som samarbeidspartnere eller konsulenter. Dette er arbeid vi svært gjerne bidrar til.    

Vi er positive til at det skal legges fram en stortingsmelding om sosial utjevning og mobilitet. Utenforskap og manglende tilhørighet til storsamfunnet gir fruktbarhet til antidemokratiske og ytterliggående holdninger som igjen kan føre til handling. Styrking av felleskap, nærmiljøer er essensielt for å ruste unge for fremtiden og gjøre dem mindre mottakelige for voldelige og ekstreme ideologiske budskap. Forebyggingen må starte så tidlig som mulig. Antirasistisk Senter har stadig deltatt i debatten om ungdomskriminalitet og påpekt at nettopp lavterskeltilbud til unge i form av jobb, ungdomsklubber og annet vil fungere forebyggende. 

Antirasistisk Senter har som ideell organisasjon en unik posisjon i feltet, i samarbeid med fagbevegelsen. Vi skiller oss fra forskningsinstitusjoner og myndigheter ved å ha et bredere nedslagsfelt. Vi jobber både med universell forebygging og kartlegging av ekstremisme på flere nivåer, har tett kontakt med grasrota, samtidig som vi samarbeider med myndigheter. Vårt arbeid omfatter overvåking av ekstreme miljøer på digitale plattformer, forskning og rapportering om ekstreme bevegelser, samt utvikling av undervisningsmateriell og kompetansehevende tiltak for skoler, organisasjoner og offentlig sektor. Gjennom vår innsikt i hvordan radikalisering og ekstremisme skjer i praksis, kan vi bidra til gode og effektive forebyggingsstrategier.  

Vi mener i stort at det er avgjørende å anerkjenne og styrke bidraget også fra andre kompetansemiljøer enn de som er nevnt i stortingsmeldingen, som Antirasistisk Senter. Vi mener at det er kritisk at vi får anledning til å videreutvikle og styrke vårt eget arbeid med kunnskap, fordi dette vil gi myndighetene et bedre beslutnings- og kompetansegrunnlag for det videre arbeidet med forebygging av ekstremisme. 

Vi ber om at Antirasistisk Senter inkluderes i regjeringens videre arbeid med forebygging av ekstremisme. Dette innebærer ikke bare muligheten til å gi innspill, men også en reell medvirkning i utformingen og gjennomføringen av tiltak.  

Vi ser frem til en konstruktiv dialog og et tettere samarbeid for å styrke innsatsen mot ekstremisme i Norge. 

Med vennlig hilsen, 

Umar Ashraf 
Daglig leder, Antirasistisk Senter 

Maria Wasvik 
Politisk seniorrådgiver, Antirasistisk Senter 

Sofia Rana 
Rådgiver høyreekstremisme, Antirasistisk Senter

STLs høringsinnspill til høring om forebygging av ekstremisme 
- Meld. St. 13 (2024-2025)

STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) samler religioner og livssyn til dialog for et inkluderende, likebehandlende og livssynsåpent samfunn hvor alle kan kjenne seg trygge. Vi takker for muligheten til å svare på denne høringen. 

STL er en organisasjon som bygger «trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft» (meldingens undertittel). Vi vil anerkjenne regjeringen for å poengtere at «forebygging koster», tar tid og at det handler om «å skape inkluderende samfunn, med rom for ulikhet og uenighet» (s.6).

For, i snart 30 år har STL gjort nettopp dette gjennom å samle bredden av tros- og livssynssamfunn (som til sammen representerer ca 75% av befolkningen) til dialogfellesskap og interessefellesskap. Når buddhister, sikher, kristne, bahá’í, hinduer, jøder, livssynshumanister, muslimer og holister samles regelmessig hos oss, er det både en avansert og demokratifremmende mangfoldspraksis.

STL er et uenighetsfellesskap i likebehandlingens navn – akkurat som demokratiet, når det er på sitt beste. Ingen er mer verdt enn andre. Fremmedhet, fordommer og konfliktlinjer bygges ned og broer bygges av gjensidig respekt og forståelse. Effekten av STL i det norske samfunnet er stor, også for formålet her i dag; å forebygge ekstremisme. Noe av denne effekten er gjengitt i meldingen, for eksempel at religiøse toppledere og livssynsaktører gjennom STL gjentatte ganger har markert seg tydelig mot ekstremisme (s.65).

Vi er i kraft av vårt daglige virke med på innsatsen mot ekstremisme, og ønsker å ta enda større plass i dette arbeidet fremover.

Kommentarer til tiltakene som spesifikt berører vårt felt:

I denne meldingen ønsker regjeringen å gi retning for det forebyggende arbeidet fremover. Vi ønsker samtlige tiltak som direkte berører vårt felt varmt velkommen (s. 10-12):

• "Ny holdningsundersøkelse til etniske og religiøse minoriteter"
  Dette trengs regelmessig for å følge med på strømninger og holdningsendringer i befolkningen, for å være bedre i stand til å igangsette spissede tiltak.
  
  
• "Videreutvikle den nasjonale statistikken om hatkriminalitet"
  Diskrepansen mellom forskning på området og hatkrim-statistikken antyder store mørketall og underrapportering fra livssynsminoriteter. Dette må arbeides med slik at statistikken i større grad gjenspeiler virkeligheten.
  
  
• "Videreutvikle prosjekt med livssynsteam/-medarbeidere i kriminalomsorgen"
  Å bli møtt med god livssynsbetjening i fengsler kan være helt avgjørende for mange, også for å motvirke radikalisering og ekstremisme. Dette arbeidet må dessuten sees i sammenheng med livssynsbetjening i andre offentlige institusjoner, som sykehus/helseinstitusjoner, forsvaret og universiteter, og forankres både menneskerettslig i trosfriheten, men også som eksistensiell helse.
  
  
• "Legge frem nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale"
  STL har lang erfaring med interseksjonen mellom ytringsfrihet og trosfrihet, også i krevende situasjoner som i forbindelse med terror, koranbrenning og voldelige angrep på personer på bakgrunn av ytringer. Vi står sammen om både retten til å være #tryggibønn og #tryggitale. Det er unikt i internasjonal sammenheng at tros- og livssynssamfunnene har funnet felles grunn her, og vi stiller oss til disposisjon med våre erfaringer og kompetanse. Vi har også pågående arbeid knyttet til konstruktiv ytringsskikk i et polarisert ordskifte.
  
  
• "Legge frem nasjonal strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon"
  Livssynsminoriteter er potensielt sårbare mtp hybridangrep og desinformasjon med mål om å skape splid, konflikt og å sette grupper opp mot hverandre. STL er en infrastruktur av tillit som vil være en helt avgjørende resiliens mot dette.
  
  
• "Øke tilskudd til tiltak mot rasisme og hatprat på bakgrunn av etnisitet, religion og livssyn."
  Viktig søkbar tilskuddsordning.
  
  
• "Igangsette et FoU om tros- og livssynsdialogen"
  Det er lenge siden forrige rapport om tros- og livssynsdialogen i Norge, og vi ser frem til denne utredningen.
  
  
• "Utlyse et FoU om religiøse ledere og utdanning"
  Kartlegging, behovsanalyse og evaluering av dagens tilbud vil sikre bedre forutsetninger for å videreføre tilbudet på best mulig måte. TFs kurstilbud til religiøse ledere og materprogrammet LES har vært og er svært viktige for livssynsnorge.
  
  
• "Støtte tiltak og prosjekter som bidrar til dialog og tillit."
  Eksempler fra STL på arbeid som allerede er gjort, og som nevnes i meldingen, er tiltak for å styrke den brede dialogen med særlig fokus på unge samt å motvirke hatytringer og polarisering blant unge (s. 68). Begge bevilgningene kom som følge av eskaleringen av konflikten i Midtøsten. Det er stort behov for videreføring av disse midlene for å besørge kontinuitet i arbeidet.

Hva mangler i meldingen?

I meldingen poengteres det at tros- og livssynssamfunnene er en viktig del av sivilsamfunnet og at kunnskap om, og dialog mellom, tros- og livssynstradisjoner kan bidra til forebygging (s. 66). Dette er i tråd med våre erfaringer. Likevel kan det synes som om det ikke er gitt tilstrekkelig tyngde og prioritering i henhold til betydning i meldingen. Det er våre innspill at:

1) Meldingen bør eksplisitt øke støtten til STL med øremerkede midler til dette formålet, i likhet med Dembra (MR-sentrene), Frivillighet Norge, Stopp Hatprat m.fl., og at dette inkluderer at vi målrettet samhandler med våre 16 lokale STL-grupper.
STL er et etablert og velfungerende samarbeidsråd, og eneste aktør med tilsvarende bredde på et felt som er høyaktuelt i forebyggingen av ekstremisme - både i kraft av å være en vesentlig mangfoldsaktør som bygger trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft i befolkningen, i kraft av å være dialogpartner for myndigheter og fordi vi vet at voldelige ekstremister og terrorister kan gjøre bruk av religiøst tankegods som motivasjon for sine handlinger.

2) Brobyggerrollen til dialog- og paraplyorganisasjonene bør fremheves ytterligere.

Med vennlig hilsen, 

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Notat fra Hvite Busser til «Åpen høring i Stortingets familie- og kulturkomité tirsdag 8. april 2025 om Forebygging av ekstremisme. Trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft (Meld. St. 13 (2024-2025)»

Under kapittel 55, «Styrket oppslutning om demokrati og menneskerettigheter») i Ektstremismekommisjonens rapport NOU 2024:3 står det om Hvite Bussers arbeid:

«Kommisjonen anerkjenner viktigheten av at norske skoleelever får besøke åsteder og minnesteder etter krig og terror, enten i Norge eller i utlandet. Dette er et viktig bidrag til å skape en historiebevissthet hos nye generasjoner. Fysiske besøk ved åsteder eller andre minnesteder kan sette i gang refleksjoner omkring ekstremismens konsekvenser og fortidige hendelsers betydning for mennesker som lever i dag».

Vi er inne i en tid der autoritære ideer får stadig flere tilhengere og bidrar til at oppslutningen om demokratiet forvitrer verden over. Et levende demokrati er et vern mot den brede ekstremismen vi er vitne til som skjer her og nå.

Selv om demokratiet fortsatt har høy tillit i Norge, er det vårt felles ansvar å mobilisere til vern omkring menneskeverdet, menneskerettighetene og demokratiet. Det gjør vi best ved å spre kunnskap.

Vi anser oss å være en betydelig aktør i arbeidet med å skape demokratisk motstandskraft.

Hvite Busser ber om å bli tydelig inkludert i Handlingsplan mot ekstremisme.

Våre turer får bred oppslutning og annerkjennelse. Sist i fjor vedtok et enstemmig Storting at Regjeringen skulle komme tilbake med en ordning som gjør at langt flere elever, fra hele landet, skal få tilbud om å delta på slike turer. (Representantforslag om å styrke kampen mot antisemittisme. Dokument 8:95 S (2023-2024), Innst. 267 S (2023-2024), Vedtak 621)

Imidlertid støter vi stadig på utfordringer ved at gratisprinsippet i skolen stadig oftere tolkes innskrenkende og faktisk hindrer muligheten for at skolene deltar i turgjennomføringen. Dermed brukes ikke det unike læringsutbyttet inn i skolens egen opplæring. Gratisprinsippet er viktig, men bør ikke være til hinder for å kunne samarbeide med alle skoler om gjennomføring av turene.

Hvite Busser ber Regjeringen om at det, i forbindelse med ordningen som Stortinget har bedt om, utarbeides en ny veileder om gratisprinsippet som tydelig viser hvordan skolene kan være med i gjennomføringen av turene.

Innledning

På vegne av Muslimsk Dialognettverk, som representerer 55 000 muslimer i Norge, takker vi for muligheten til å gi innspill. Vårt formål er å sikre at muslimske stemmer blir hørt i debatten om samfunnssikkerhet og beredskap. Den globale sikkerhetssituasjonen påvirker Norge og bidrar til økt muslimfiendtlighet. Vi ser et behov for bedre oppfølging av eksisterende tiltak, som regjeringens forum om muslimfiendtlighet og handlingsplanen mot muslimfiendtlighet. For å motvirke utenforskap mener vi at tros- og livssynssamfunn må inkluderes i arbeidet med samfunnssikkerhet, i tråd med forslagene i totalberedskapsmeldingen. Vi setter pris på at komiteen tar arbeidet mot ekstremisme på alvor. Nedenfor presenterer vi våre hovedpunkter:

1. Religionens rolle i samfunnet
   I stortingsmeldingen er tros- og livssynssamfunn plassert under "Sivilsamfunn og frivillighet", noe som understreker vår betydning for beredskap og frivillig mobilisering. Moskeene tar et aktivt samfunnsansvar, til tross for begrensede ressurser. Vi oppfordrer komiteen til å anerkjenne det unike potensialet tros- og livssynssamfunn har i denne sammenhengen. Moskeene kan mobilisere lokalsamfunn, bygge broer mellom myndigheter og innbyggere, og bekjempe vold, hatkriminalitet og radikalisering gjennom teologisk arbeid.
   
   
2. Kompetanseheving og kunnskap – muslimske veivisere og religiøse ledere
   Tverrkulturelle møter og økt kunnskap bidrar til å redusere fordommer og styrke tillit. MDN er stolte prosjekteiere av Muslimske Veivisere, som har vist seg å være et effektivt verktøy for inkludering og trygghet. Vi ønsker også å bidra til forskning og utdanning av religiøse ledere, med særlig vekt på kompetanseheving innen demokrati og samfunnsdeltakelse.
   
   
3. Moskeene som en strategisk ressurs
   Totalberedskapsmeldingen vektlegger samvirkeprinsippet, der robust samarbeid mellom aktører er avgjørende for nasjonal beredskap. For å realisere dette må aktører ha kjennskap til hverandres roller og ressurser. Moskeene utgjør en verdifull samfunnsressurs med unike bidrag til både forebygging og krisehåndtering. Her er konkrete eksempler på deres betydning.

• Krisekommunikasjon og mobilisering under Covid-19-pandemien: Moskeene spilte en sentral rolle i å formidle myndighetenes retningslinjer til trossamfunn og minoritetsgrupper, ofte på flere språk. De bidro til rask omstilling ved å stenge fysiske samlinger og tilby digitale alternativer, noe som sikret etterlevelse av smitteverntiltak og styrket samfunnets kollektive respons.
• Håndtering av koranbrenninger: Norge har fått internasjonal anerkjennelse for hvordan moskeene, i samarbeid med myndigheter og sivilsamfunn, har håndtert provokasjoner som koranbrenninger. Moskeene har oppfordret til ro og oppmuntrer sivilsamfunnet til å "la hatet stå alene", noe som har dempet spenninger og forhindret eskalering av konflikter.
• Ungdomsdialog for å forebygge radikalisering og utenforskap: Gjennom dialogarbeid og aktiviteter rettet mot unge har moskeene vist evne til å bygge tillit og motvirke ekstreme holdninger. For eksempel har flere moskeer i Norge arrangert samlinger og workshops som fremmer demokratiske verdier og kritisk tenkning, og dermed redusert risikoen for at ungdom søker til radikale miljøer.
• Samarbeid med politi og PST: Moskeene har etablert et tillitsbasert samarbeid med politiet og PST, blant annet gjennom regelmessige møter og informasjonsutveksling. Dette har styrket gjensidig forståelse og muliggjort tidlig varsling om bekymringer i lokalsamfunn, som potensielle trusler eller tegn på radikalisering.
• Koordinering og mobilisering i krisesituasjoner: Moskeene har vist seg som effektive aktører i krisehåndtering, som ved terrorhendelser eller trusler. For eksempel bidro moskeer etter angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum i 2019 med å koordinere støtte til ofrene, formidle informasjon til lokalsamfunnet og samarbeide med myndigheter for å gjenopprette trygghet.
• Interreligiøs dialog som brobygger: Moskeene har tatt initiativ til samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn, som jødiske og kristne miljøer, for å fremme forsoning og motvirke polarisering. Dette arbeidet styrker sosial samhørighet og reduserer grunnlaget for hatkriminalitet og ekstremisme.
• Forebygging gjennom teologisk autoritet: Moskeene har en unik posisjon til å utfordre ekstremistiske narrativer ved å bruke teologisk kunnskap. Imamer og religiøse ledere kan direkte imøtegå feiltolkninger av islam som brukes til å rettferdiggjøre vold, noe som er en kraftfull ressurs i forebyggingsarbeidet.

Moskeene er dermed ikke bare en arena for trosutøvelse, men også en strategisk partner i samfunnssikkerhetsarbeidet. Deres evne til å nå ut til minoritetsgrupper, bygge tillit i lokalsamfunn og mobilisere raskt i kriser gjør dem viktig. For å utnytte dette potensialet fullt ut, kreves det imidlertid økte ressurser og en tettere integrering i nasjonale beredskapsstrukturer. Å styrke MDNs rolle er en investering i et mer robust og inkluderende samfunn.

Behov for økte midler

Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever handling. Vi støtter tiltakene om å "igangsette et forsknings- og utredningsoppdrag om tros- og livssynsdialogen" og øke tilskudd til tiltak mot rasisme og hatprat. MDN søker 700 000 kroner for å ansette en fagperson innen hatkriminalitet og ekstremisme. Dette vil styrke arbeidet med inkludering, interreligiøst ungdomsengasjement og beredskap i moskeer, samt bekjempe hatkriminalitet, radikalisering og utenforskap. En slik investering vil fremme trygghet, tillit og demokratisk motstandskraft. Kostnaden er liten for staten, men gevinsten er stor i form av forebygging. Uten støtte øker risikoen for utenforskap og behovet for krisehåndtering. Å investere i MDN er kostnadseffektivt og bidrar til et tryggere Norge.

MDN takker for muligheten til å fremme våre synspunkter og ser frem til fortsatt dialog med komiteen for å styrke samfunnssikkerhet og forebygging av ekstremisme i Norge.

Med vennlig hilsen,

Sajid Raheem
Daglig leder, Muslimsk Dialognettverk (MDN)

Som freds- og menneskerettighetssentrene, som også står for implementeringen av Dembra, ønsker vi viljen til å styrke demokrati og demokratisk beredskap i hele samfunnet som et sentralt element i forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme velkommen.

Stortingsmeldingen følger dermed ekstremismekommisjonens vektlegging av sammenheng mellom det forebyggende og det å bygge et sterkt og motstandsdyktig demokrati. Vi er også positive til at de fleste av ekstremismekommisjonens anbefalinger på dette feltet finner gjenklang i Stortingsmeldingen.

Men konteksten for Stortingsmelingen i 2025 er en annen enn konteksten som ekstremismekommisjonens rapport ble levert i for bare et år siden. Demokratiet er under angrep av tunge internasjonale aktører, med autoritære regimer som tar form og styrker seg, og antidemokratiske påvirkningskampanjer rettet mot de vestlige demokratiske samfunn.

Vi mener at Stortingsmeldingen i lys av dette framstår som mindre ambisiøs enn ekstremismekommisjonens rapport, og at den mangler en helhetlig og handlekraftig visjon som skaper en sammenheng mellom de demokratistyrkende tiltakene.  

Kommisjonens forslag om å støtte de mange sivilsamfunnssamfunnsarenaene som er avgjørende å bygge demokratisk beredskap blir i liten grad fulgt opp. Mange steder refereres det til allerede eksisterende tiltak eller det varsles om utredninger og strategidokumenter.

Vi ser imidlertid en stor risiko for at akkurat de mange tiltak som mottar lavterskelfinansiering, og som ofte er avhengig av kommuneøkonomien (slik som bibliotekene) kan komme under ytterligere press i lyset av den den pågående militære opprustningen. Her kan målet om å kunne forsvare demokratiet militært gå på bekostning av å sikre den demokratiske stabiliteten som ligger i gode velferdsordninger, høy systemisk tillitt og en fungerende demokratisk kultur.

I Stortingsmelingen tillegges Freds- og menneskerettighetssentrene en stor betydning og et stort ansvar for å styrke demokratiet. Vi er takknemlig for denne tillitten. Men styrkingen av både FMSene og Dembra som har kommet i form av stillingsressurser er veldig disproporsjonal sammenlignet med ambisjonsnivået i kommisjonens anbefalinger, som for eksempel går ut på at Dembra skal bli et reelt landsdekkende tilbud.

Til slutt ønsker vi å kommentere Stortingsmeldingens kapittel 5.1.4 Barnehage og skole. Her beskrives det hvordan regjeringen styrker av demokratiopplæringen. Konkret nevnes støtte til skolenes arbeid med de nye læreplanene, men her løftes det kun frem det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. En slik innsnevring står ikke i samsvar med tenkningen og anbefalingene fra ekstremismekommisjonen. Videre virker det slik som om denne styrkingen er koblet til allerede eksisterende støtteressurser som Utdanningsdirektoratet har utviklet i forbindelse med implementeringen av LK20.

Også her ser vi en mangel på helhetstenkning og ambisjonsnivå når det gjelder en systematisk styrking av demokratiopplæringen i skolen, slik den ligger i ekstremismekommisjonens anbefaling:

•  Implementeringen av føringene i LK20 om inkluderende læringsmiljø, demokratilæring og elevenes demokratiske medvirkning i skolene over hele Norge må styrkes gjennom tilskuddsordningen for kompetanseutvikling.

Vi anmoder om å etterfølge kommisjonens visjon og ambisjonsnivå, både når det gjelder sammenheng mellom de demokratistyrkende tiltakene, og viljen til å investere i disse – både økonomisk og i form av politisk helhetstenkning, samordning og styrking.

De «myke» virkemidlene for å styrke og forsvare demokratiet kan bli avgjørende i årene som kommer.

Røde Kors takker for muligheten til å delta i høring i familie- og kulturkomiteen på Stortinget om Stortingsmelding om forebygging av ekstremisme. Vi er glade for at regjeringen ønsker å styrke den forebyggende innsatsen mot ekstremisme.

Gjennom våre aktiviteter arbeider Røde Kors med å inkludere, skape samhørighet og ha dialog om temaer som konflikt, krig og urett, som kan bidra til forebygging av radikalisering. Vi vet at utenforskap er en sårbarhetsfaktor for ungdom som står i fare for å bli radikalisert, og at inkludering og deltakelse er viktige tiltak i forebyggingsarbeidet. Et helhetlig samarbeid mellom myndighetene og frivilligheten både lokalt og nasjonalt vil kunne styrke det forebyggende arbeidet.

Lavterskel møteplasser

Å fremme tilhørighet, deltakelse og inkludering er noe av det viktigste vi som sivilsamfunn kan gjøre for å forebygge rekruttering til ekstreme miljøer. Vi er enige med regjeringen i at «åpne arenaer for barn og unge, som fritidsklubber og andre fritidstilbud, tilbyr viktige lavterskel møteplasser som bidrar til å fremme inkludering og tilhørighet, og virker som beskyttelsesfaktorer mot radikalisering».

Det er bra at regjeringen har etablert en tilskuddsordning til møteplasser for gutter og unge menn, som er målrettet mot forebygging av kriminalitet og skal bidra til å hindre rekruttering til kriminelle miljøer i utsatte områder. Røde Kors etterlyser samtidig en tydeligere og langsiktig satsing på lavterskel møteplasser av god kvalitet som er tilgjengelig for alle barn og unge.  

Fellesverkene er Røde Kors sine ungdomshus, med gratis aktivitetstilbud for alle mellom 13 og 25 år. Fellesverkene har blant annet åpen møteplass, gatemegling, leksehjelp og arbeidstrening. Behovene er større enn før, og større enn hva vi kan dekke. Det er behov for langsiktig støtte og at tilskuddsordningen Tilskudd til inkludering av barn og unge (kap. 846, post 60) økes betydelig.

Samarbeid og kompetanse i det forebyggende arbeidet

Regjeringen vil ifølge Stortingsmeldingen etablere et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme, med oppstart i 2026. Senteret skal blant annet «støtte det lokale forebyggende arbeidet, bidra til bedre organisering, og tydelige samarbeidsstrukturer for arbeidet nasjonalt». Røde Kors anbefaler at myndighetene legger til rette for økt samarbeid på tvers og kunnskapsdeling mellom det offentlige og frivillige organisasjoner. Vi anbefaler at organisasjoner inviteres bredt inn til et samarbeid og kompetansedeling om verktøy vi vet forebygger polarisering og danning av fiendebilder. Ansvaret for å opprette arenaer for dette kan legges til det nasjonale senteret.

Røde Kors ønsker videre gjerne økt kompetanse om hvordan vi kan oppdage og avverge at enkeltpersoner havner i risikogruppe for radikalisering. Vi er derfor positive til at regjeringen vil bidra til økt kompetanse om forebygging av radikalisering og ekstremisme hos sivilsamfunnsaktører, og at Frivillighet Norge får midler til å utarbeide opplegg for slik kompetanseheving. Røde Kors har et bredt nedslagsfelt og når medlemmer, frivillige og publikum for øvrig, og har dermed et stort potensial for å spre kunnskap og kompetanse om radikalisering og ekstremisme.

Barn og unges medvirkning

Røde Kors erfarer at dialog med barn og unge om det som berører dem, med fokus på radikalisering, rasisme og diskriminering, gir økt kunnskap om hva barn og unge står i av utfordringer. Det gir også barn og unge mulighet til å medvirke til endringer i sitt lokalmiljø. Vi ber myndighetene legge til rette for lokale arenaer der unge kan bli lyttet til og få mulighet til å gi tilbakemelding på hvordan offentlige tjenester kan bidra til at ungdommen opplever økt tillit til myndighetene. Innspillene bør brukes til å hjelpe ungdommene i enkeltsaker og til bedring av tjenestene.

Med vennlig hilsen

Kathrine Holden

fungerende avdelingsleder

Avdeling kommunikasjon og samfunn

Norges Røde Kors

Nordic Safe Cities takker for muligheten til å bli hørt i komiteens behandling av Stortingsmelding 13 (2024-2025). Nordic Safe Cities har vært involvert på flere tidspunkt underveis både i ekstremismekommisjonens arbeid og i arbeidet opp mot denne meldingen, og er svært positive til at det nå foreligger et forslag med konkrete tiltak. Vi stiller oss i hovedsak bak de foreslåtte tiltakene, men har noen bemerkninger til hvordan Stortingsmeldingen kan styrkes. I det følgende vil vi konsentrere oss om de bemerkninger som omhandler kommunenes mulighet og rolle som en forebyggende aktør, særlig for det digitale demokratiet. Våre innspill kan oppsummeres som. 

• Styrke kommunenes reelle mulighet til å omsette handlingsplaner og strategier til handling
• Styrke kommunens rolle for å sikre digital trygghet og forebygging for sine innbyggere.

Om Nordic Safe Cities

Nordic Safe Cities er en nordisk sivilsamfunnsorganisasjon som arbeider for å styrke demokrati og fellesskap og motvirke ekstremisme, hat og utenforskap i Norden. Sammen med våre 20 dedikerte medlemsbyer (hvorav 11 av dem i Norge), partnere fra sivilsamfunn, stiftelser, myndigheter og forskning arbeider vi får å skape ny innsikt og nye initiativer på feltet. Gjennom Trygg By Norge-programmet har vi sammen med våre norske medlemsbyer og Gjensidigestiftelsen skapt en rekke fysiske og digitale tiltak for å forebygge ekstremisme. Trygg By Norge-nettverket har fungert som et sted å dele erfaringer, kunnskap og konkrete tiltak og det er særlig med dette som bakgrunn vi gir våre innspill til denne Stortingsmeldingen. Vi er glad for at det i meldingen understrekes verdien av nordisk samarbeid for å forebygge ekstremisme og bidrar gjerne inn i mer nordisk samarbeid.

Kommunenes avgjørende rolle i å forebygge og bekjempe ekstremisme

Vi er glade for å se at Regjeringen erkjenner at dagens organisering og ressurser ikke er tilstrekkelig og at man må tydeliggjøre og tilrettelegge bedre for kommunenes rolle. Fra vårt arbeid er vi kjent med at mange av kommunene ser et sterkt behov for å arbeide aktivt med radikalisering og ekstremisme, men at arbeidet i en trang kommuneøkonomi ofte må vike til fordel for lovpålagte oppgaver. Når det i meldingen løftes frem at kommunenes virkemidler for forebygging må vurderes mener vi det er avgjørende at kommunene gis reelle muligheter til å utprøve og igangsette tiltak. En modell der sivilsamfunn, privat næringsliv og kommunene arbeider sammen, etter modell fra Trygg By Norge, kan trekkes frem som en mulig løsning på dette.

Kommunenes rolle for å sikre digital trygghet

I meldingen trekkes det frem viktige satsinger for digital forebygging, som bekjempelse av digitale trusler, hatytringer, desinformasjon og unges digitale trivsel. Vi mener kommunenes rolle som aktiv bidragsyter i disse tiltakene er underkommunisert. Kommunene står ofte i frontlinjen i arbeidet med å identifisere og håndtere digitale trusler på lokalt nivå. Deres mulighet for å agere tidlig og målrettet krever både kompetanseheving, kapasitetsoppbygging og strukturell støtte.

For å bedre støtte kommunene i deres digitale arbeid utviklet vi Trygg Digital By. Målet har vært å gjøre kommunene i stand til å få en oversikt over den digitale byen og sette inn konkrete tiltak for forebygging eller bekjempelse av ekstremisme eller antidemokratiske krefter. Nettverket består i dag av Oslo, Tromsø, Bodø, Kristiansand, Arendal, Skien, København, Odense, Aalborg og Malmø. Her har vi sammen utviklet flere konkrete tiltak for forebygging og beredskap på nett. Blant annet tiltak for å forhindre falsk informasjon, digitalt oppsøkende arbeid, lokale handlingsplaner for digital trygghet og tiltak for å sikre foreldrerollen online.

Vår erfaring fra arbeidet med Trygg digital by er at kommunene spiller en helt avgjørende rolle i å forebygge ekstremisme dersom de får ressurser, kunnskap og nettverk å spille på. Gjennom digital tilstedeværelse får kommunene et bedre overblikk og tilgang på mennesker de ikke har tilgang på i den fysiske byen. For å styrke kommunens mulighet til å arbeide digitalt mot ekstremisme foreslår vi at:

1. Kommunenes rolle i digitalt forebyggingsarbeid understrekes

Kommunen må gis ressurser, kunnskap og praktisk oppfølging for å sikre overblikk og digital tilstedeværelse der innbyggerne ferdes online.

2. Kommunene tas med i arbeidet mot feilinformasjon og desinformasjon.

Gi kommunene verktøy og kompetanse til å identifisere og bekjempe falske nyheter og manipulert informasjon på nett. Her kan kartlegging av digitale frivillige, kontakt med sårbare miljøer og digital tilstedeværelse være avgjørende for å forhindre at uriktig informasjon sprer seg på nett.  

3. Digitalt oppsøkende arbeid blir en del av satsingen på ekstremisme.

Digitalt oppsøkende arbeid gir kommunene tilgang på unge borgere som ikke beveger seg i de fysiske rom, og en mulighet for å snakke med dem på plattformer de er komfortable i. Å møte unge der de er, og at kommunens ansatte forstår terrenget unge opererer i, er helt avgjørende for å forstå og avverge radikaliseringsprosesser på nett. Tiltak med digitale utekontakter har hatt god effekt i flere av byene vi arbeider med, og det er stort potensial for å utvide arbeidet til flere byer. Vi foreslår derfor en egen anbefaling om digitalt oppsøkende arbeid i Stortingsmeldingen.

Nordic Safe Cities takker for muligheten til å komme med våre innspill og bidrar svært gjerne med konkrete erfaringer, metoder og innsikt fra arbeidet mot ekstremisme i nordiske kommuner og hvordan arbeide tverrnordisk på feltet.

Ingvild Endestad

Leder, Nordic Safe Cities Norgeskontor

Amnesty ønsker med dette å komme med innspill på stortingsmelding: Forebygging av ekstremisme. Trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft.I flere år har sivisamfunnsorganisasjoner jobbet med spørsmål rundt forebygging, demokratisering og tillit.

Som stortingsmeldingen påpeker handler mye av kriminalitetsbekjempelse og forindre ekstremisme om å bygge tillit mellom mennesker i samfunnet. Vi er veldig fornøyde med at denne stortingsmeldingen kommer når det gjør, i en tid der både demokratiske spilleregler og instanser som truer rettessikkerheten er under press over hele verden. Vi mener forebygging, tillit og rettssikkerhet går hånd i hånd, noe som vil komme tydelig frem i våre innspill.

Det må vær høy terksel for innblanding i menneskers meninger fra offentlige myndigheter

Hverken politi eller andre statlige aktører skal diktere privatpersoners holdninger og meninger. Dette handler i stor grad om å verne ytringsfriheten, og å være oppmerksomme på at opplevelsen av at staten dikterer holdninger skaper avstand mellom stat og individ.

Utenforskap og ekstreme holdninger må sees i sammenheng

Utenforskap handler om at individer ikke får delatt tilstrekkelig på relevante samfunnsarenaer, enten det handler om utdanning, arbeid, kultur eller sosiale aspekter av hverdagen. Her mener vi, som meldingen sier, at utenforskapet mange føler på er nødt til å sees i sammenheng med, og kan føre til ekstreme holdninger. Trenden vi ser nå er at opplevd mislykkethet, ensomhet og manglende deltakelse fort kan føre til manglede system og demokratitro. Amnesty menre dette er stor trussel mot demokratiske verdier og må tas på alvor. Utenforskap kommer som følge av flere faktorer, etnisitet er et eksempel vi ser for ofte er en faktor som fører til forskjellsbehandling av enkelte individer, som igjen setter disse individene i posisjon der opplevelser tiliser at deres realitet og virkelighet spiller en mindre rolle enn andres. Dette må tas på alvor som en reell demokratisk trussel, altså effekten utenforskap hra på enkeltindivider og i en bredere kontekst, samfunnet.

Staten må vise hvordan menneskerettighetene fungerer 

En reell trussel som Amnesty mener må tas på alvor er en forlengelse av punktet over; at staten gjennom for eksempel politiet er nødt til å være tydelig på sitt menneskerettighetsperspektiv utad, blant annet gjennom et fokus på hatkriminalitet. Politiets forebyggende arbeid i muslimske miljøer må være tydelig for befolkningen slik at politiet selv ikke oppfattes rasistiske. Et tydelig arbeid på å ivareta mennesker utsatt for rasisme vil gjøre det enklere for politiet å være tydelige i forebyggende arbeid samtidig. Dette tror vi kan være med å motvirke tanken om at menenskerettighetene er kun for noen få.

Overvåkningsbasert markedsføring bør forbys

Den digitale utviklingen i samfunnet kommer vi ikke utenom i spørsmål som omhandler demokrati og tillit. Den norske regjering må sørge for bedre regulering og kontroll av datagigantene for å motvirke menneskerettighetsbruddene som deres forretningsmodell fører til. Så langt det er mulig bør det gjøres i samarbeid med andre land, for eksempel knyttet til prosesser i EU. Overvåkningsbasert markedsføring har også en tendens til å føre brukerne inn i algoritme-mønstre som gjør at du sendes i en gitt retning, en retning om ofte bekfrefter det algoritmene allrede tror du er interesert i. Med andre ord, veldig ofte skaprer dette ytterligere avstand mellom mennesker fordi sendes i hvert vårt digitale avlukke. Vi mener også staten må legge til rette for implementering av EU-forordningen på KI.

Vi takker for muligheten til å gi innspill til familie- og kulturkomiteen om Meld. St. 13 (2024-2025) Forebygging av ekstremisme.

Vi har tidligere gitt høringssvar til Ekstremismekommisjonens NOU, samt innspill til kultur- og likestillingsdepartementet. Noen av innspillene er ivaretatt, og det er vi glad for. Vi er også takknemlig for driftsstøtten vi har fått over statsbudsjettet, som nevnes i meldingen.

Vi vil likevel peke på tre områder hvor vi mener det er rom for forbedring:

• Få tiltak for skeive som hatutsatt gruppe
• Mangelfull oppfølging av berørte
• Terroren 25. juni må få en plass i demokratiundervisningen

Få tiltak for skeive som hatutsatt gruppe

Stortingsmeldingen synliggjør en gjennomgående mangel på oppmerksomhet og tiltak for skeive som hatutsatt gruppe, i kontrast til andre utsatte grupper. Dette gjør seg særlig gjeldende på det utadrettede forebyggingsområdet, som arbeid med undervisning og tiltak mot diskriminering og hatefulle ytringer.

Støttegruppa mener at denne forsømmelsen er særlig uheldig i en tid hvor skeive står høyt i fiendebildet til høyreradikale krefter internasjonalt, og skeive rettigheter er under press i flere land. Ungarn har nylig innført forbud mot pride, og i USA ser man alvorlige angrep mot særlig transpersoners rett til å leve fritt og åpent. I Norge skjer det jevnlig alvorlig hatkriminalitet mot skeive, inkludert tilfeller av alvorlig vold og drapsforsøk i fjor. 25. juni 2022 er det første terrorangrepet i Norge hvor skeive var mål. Gjerningsmannen var en islamistisk ekstremist. Samtidig ser vi at tankegodset, hatet og konspirasjonsteoriene om skeive, er langt mer utbredt i samfunnet.

I denne konteksten er det vanskelig å forstå hvorfor skeive som gruppe stadig utelates eller nedprioriteres i tiltakene som skal bekjempe hat og diskriminering i bredt. For å ta noen eksempler fra meldingen:

• Et av tiltakene som varsles i 5.1.10, er at regjeringen skal bestille en ny undersøkelse om holdninger til etniske og religiøse minoriteter som oppfølging av tidligere undersøkelser i regi av HL-senteret. Bufdir har med ujevne mellomrom undersøkt holdninger til skeive, sist i 2022. Bufdirs undersøkelse er ikke nevnt i meldingen, og det varsles heller ikke noen ny runde.
• Et annet forebyggingstiltak som varsles, er å styrke tilskuddsordningen Tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer. Tiltak mot diskriminering og hat mot skeive kvalifiserer ikke til støtte i denne ordningen, og det finnes ikke tilsvarende ordninger som inkluderer hat mot skeive.
• Et tredje tiltak er å styrke freds- og menneskerettighetssentrene med flere undervisningsstillinger, som blant annet vil styrke arbeidet med det landsomfattende skoleprogrammet Dembra. Dembra fokuserer på rasisme og antisemittisme. Skeive er noen ganger tatt med under temaer som mangfold og identitet, men Dembra har reelt sett lite fokus på hatet mot skeive og få ressurser om dette.

Vi opplever det som en gjennomgående struktur i det offentlige at arbeidet mot rasisme og hat på grunnlag av religion, går på tvers, mens arbeid som har med skeives rettigheter å gjøre, plasseres i en egen kategori som først og fremst handler om å styrke de skeive organisasjonene selv. Denne strukturen blir svært tydelig for oss, fordi vi ikke er en skeiv organisasjon, men likevel jobber med skeiv tematikk.

I praksis blir resultatet at innsats fra sivilsamfunnet som handler om hat mot skeive, forventes utført av de skeive organisasjonene selv. Det er veldig sårbart for en minoritet som opplever at rettighetene deres er under press. 25. juni viser dessuten at hatet mot skeive er en trussel mot alle. Når utsatte grupper utsettes for vold, svekkes tilliten i samfunnet og demokratiet som helhet. I tillegg er mange av de rammede ikke skeive, selv om angrepet var motivert av hat mot skeive.

Støttegruppa mener at fordommer, hat og konspirasjonsteorier mot skeive er et samfunnsproblem som den utsatte gruppa ikke kan ha eneansvar for å løse. Skeive som hatutsatt gruppe må tas med i de handlingsplanene, tilskuddsordningene og offentlig støttede programmene som skal bekjempe hat og ekstremisme i det brede.

Mangelfull oppfølging av berørte

En av de viktigste erfaringene vi har gjort oss som støttegruppe, er at oppfølgingen av berørte etter terroren har vært altfor dårlig, og at manglende oppfølging har forsterket konsekvensene for flere. Samtidig ser vi at dette punktet gjennomgående glemmes i evalueringer og politiske prosesser.

25. juni-rapporten omfattet ikke oppfølging av berørte. Det gjorde heller ikke Ekstremismekommisjonens mandat. Vi har likevel spilt det inn i høringsrunden til NOUen, og til departementet. Vi har også spilt det inn til Stortingets behandling av totalberedskapsmeldingen, hvor temaet heller ikke er inkludert, og direkte til Justisdepartementet, som på sin side har vist til ekstremismemeldingen.

Vi er glad for at meldingen i 5.2.4 slår fast at personer og grupper som er direkte berørt av terror, skal oppleve å bli ivaretatt av myndighetene. Vi er også takknemlig for at regjeringen har bevilget midler til 25. juni-studien. Vi ser imidlertid ikke endringer i politikk som tilsier at situasjonen vil bli en annen dersom terroren rammer på nytt.

Vi venter fortsatt på tall fra studien, men har hørt mange enkelthistorier fra folk som sliter med posttraumatisk stress, mareritt og angst, rus, selvmordstanker og redusert arbeidsevne. Mange forteller at de har forsøkt å be om hjelp, men blitt avvist eller gitt tilbud som ikke var egnet.

Vi ser også at mange av de som har rett til bistandsadvokat, ikke fikk dette i tide til å bli omfattet av dommen i tingretten. Som konsekvens har 81 rammede nå blitt nødt til å ta ut sivilt søksmål. Det er to hovedårsaker til at disse kom sent inn: for dårlig informasjon, og at de psykososiale konsekvensene av terroren har gjort dem dårligere i stand til å følge opp egne rettigheter.

Vi mener at det må innføres nasjonal styring av oppfølgingen av berørte etter terror. En sentral instans må ha i oppgave å vite hvem de berørte er, og en plan for hvordan folk skal følges opp. Terrorofre har ofte lav kapasitet til å ta imot og agere på informasjon. Derfor er det viktig at man har ett sentralt kontaktpunkt hvor folk kan få informasjon og bli fulgt opp over tid.

Undervisning om 25. juni

Meldingen trekker frem undervisning om terrorangrepene 22. juli og 10. august som gode tiltak mot radikalisering og ekstremisme. Vi mener at terroren 25. juni også må få en plass i demokratiundervisningen. Støttegruppa har igangsatt utvikling av faglig baserte læringsressurser, men trenger støtte til å etablere et formidlingstilbud som kan være bærekraftig over tid.

Vi har mottatt offentlige prosjekttilskudd fra Kulturdirektoratet og Unesco til et delprosjekt som skal samle inn vitnefortellinger på video. I tillegg bygger vi opp et kunnskapsnettsted som skal omfatte en faktabasert realhistorie og undervisningsressurser. Vi ønsker også å etablere et aktivt formidlingsarbeid med kurs for lærere og klassebesøk.

Vi har bedt regjeringen om å støtte prosjektet med 2 millioner kroner over statsbudsjettet. Det er sendt utfyllende prosjektbeskrivelse med budsjett til Kunnskapsdepartementet.

25. juni er det nyeste terrorangrepet på norsk jord, og belyser temaer som ikke dekkes av de andre, som hatet mot skeive og islamistisk ekstremisme. Spesielt for skeive og muslimske ungdommer kan det forsterke følelser av utenforskap hvis man ikke snakker om dette på en skikkelig måte.

Vi har god dialog med andre aktører i feltet, og tror at det på sikt kan være bra å sette sammen undervisning om de tre angrepene. Det handler blant annet om å kunne trekke linjer mellom ulike former for ekstremisme, og med det motvirke gruppetenkning og gjøre det lettere å gjenkjenne ekstremisme uavhengig av hvilken drakt den kommer i.

Vi ønsker også å dele den spisskompetansen vi opparbeider oss på 25. juni-relaterte tema med andre som vil undervise om 25. juni. For å kunne inngå slike samarbeid, trengs det et minimum av ressurser på vår side.