Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Helge André Njåstad og Johan Aas om generell bevæpning av norsk politi

Høringssvar reprforslag 89S (2024-2025)  – Generell bevæpning 

Innledning: 
Vi takker for muligheten til å gi innspill i denne høringen. Norges Politilederlag i Parat, som organiserer ledere på alle nivåer og fagfelt i politiet, ønsker å uttrykke vår støtte til Representantforslag 89 S (2024–2025) om generell bevæpning av politiet. Vi oppfatter forslaget som ansvarlig og fremtidsrettet, og vi mener det vil bidra til økt trygghet for innbyggerne.

Bakgrunn: 
Vi viser til prosessen knyttet til maktmiddelutvalgets utredning "Politiets bruk av makt" fra 2022, og den påfølgende høringsprosessen som gav en rekke grundige tilbakemeldinger. Et flertall i utvalget mente i 2022 at tiden var moden for generell bevæpning av politiet, og de fleste høringssvar støttet dette synet.

Norges Politilederlag (NPL) og Parat har tidligere vært imot generell bevæpning, men gav et forbeholdent ja i høringssvaret i 2023. På bakgrunn av ny kunnskap gjennom høringsrunden og utviklingen etter 2023 har vi etter dette vært tydelige på at tiden er inne for at politiet får generell bevæpning, først og fremst av hensyn til innbyggernes trygghet.

Kunnskapsbasert tilnærming: 
Vi har ønsket å ha en kunnskapsbasert tilnærming til dette viktige spørsmålet. Av den grunn ba vi tidligere leder for Maktmiddelutvalget, professor Pål Lagestad, om å utarbeide en kunnskapsoppsummering for oss. Rapporten ble i januar oversendt partiene og Justisdepartementet, og oppsummerer relevant informasjon som er kommet frem etter at Maktmiddelutvalget leverte sin utredning i 2022.

Politisk støtte: 
Vi legger til grunn at dette kunnskapsgrunnlaget ble tatt i betraktning når landsmøtene i Høyre, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og KrF i vår vedtok å gå inn for generell bevæpning, som tidligere er støttet av FrP. Det er meget positivt at vi får et bredt politisk flertall for en slik beslutning. Dette er et uttrykk for anerkjennelse av behovet og en tillitserklæring til norsk politi.

Trusselbildet: 
Det samlede trusselbildet understøtter at tiden er moden. Politiets opptreden og håndtering av lange perioder med bevæpning de siste årene viser at tiden er moden. Rask tilgang på skytevåpen kan og vil redde liv og helse, og vi er trygge på at politiet vil håndtere dette uten å miste sitt sivile preg eller tillit.

Støtte til trinnvis innføring av bevæpning: 
NPL støtter derfor forslaget om en løsning som nå gir midlertidig bevæpning for norsk politi raskt, slik også Prop 140 L (202402025) legger opp til. Vi støtter samtidig signalene fra Justisministeren om at en generell bevæpning må gis en god innramming for å sikre riktige effekter på sikt. En ordinær lovprosess med endelig vedtak er derfor naturlig. Vi er trygge på at Politidirektoratet i samspill med virksomheten vil sørge for at både midlertidig og permanent generell bevæpning gis en fortsatt god innramming.

Avslutning: 
Avslutningsvis vil vi i NPL anerkjenne responsen fra Stortingsflertallet i denne saken og ser nå frem til en ansvarlig og fremtidsrettet politisk beslutning.

Kjetil Ravlo
Forbundsleder, Norges Politilederlag i Parat

Høringsinnspill – Prop. 140 L (2024–2025): Endringer i politiloven (bevæpning i daglig tjeneste) samt Dokument 8:89 S (2024-2025)

Et sivilt politi og rettssikkerhetsbetraktninger

Det norske politiet har tradisjonelt vært ubevæpnet og sivilt i sitt preg. Dette har vært en styrke for rettsstaten, og har bidratt til høy tillit mellom politi og befolkning. Bevæpning i daglig tjeneste er mer enn et praktisk tiltak – det endrer politiets fremtoning, tilnærming og den symbolske makten det utøver i hverdagen.

Advokatforeningen mener dagens modell med fremskutt lagring er et rimelig kompromiss mellom operative behov og rettssikkerhet. Denne gir tilgang til våpen ved behov, samtidig som den understøtter det sivile preget. Å innføre generell bevæpning uten at det foreligger nye konkrete trusselvurderinger, kan ikke begrunnes med nødvendighet.

Utvidede hjemler og utvidet makt – en bekymringsfull utvikling

Advokatforeningen er bekymret for en utvikling der politiets maktmidler og fullmakter utvides trinnvis, uten en helhetlig vurdering av hva dette betyr for rettsstaten. I løpet av få år har politiet fått adgang til bevæpning ved sårbare objekter, patruljering med våpen mellom slike objekter, og nylig til bruk av elektrosjokkvåpen. Sistnevnte er knapt innført før regjeringen nå foreslår å åpne for generell bevæpning med skytevåpen i daglig tjeneste – uten krav om ekstraordinære trusler, og uten tidsbegrensning.

Hver for seg kan slike tiltak fremstå som operative forbedringer, men summen av dem innebærer en grunnleggende forskyvning i hvordan vi forstår politiets rolle: fra et sivilt, tillitsbasert politi til et permanent væpnet maktapparat. Maktmidler som først er tatt i bruk, har en tendens til å bli varige. Derfor må det stilles høye krav til nødvendighetsvurdering, demokratisk forankring og prinsipiell refleksjon.

Forslag til merknad:
«Komiteen viser til at politiets adgang til bruk av maktmidler har blitt utvidet i flere omganger de senere år. Komiteen mener det er behov for en helhetlig vurdering av hva en slik utvikling betyr for politiets rolle, maktbalansen mellom stat og individ og befolkningens tillit. Komiteen ber regjeringen legge frem en samlet vurdering av politiets maktmidler og hvilke prinsipper som bør ligge til grunn for videre utvikling.»

Politidirektoratet gis reell normgivende myndighet

Etter forslaget skal Politidirektoratet kunne beslutte både om politiet skal være bevæpnet i daglig tjeneste og hvilke rammer som skal gjelde. Dette innebærer at en underliggende etat får ansvar for å gjøre en dypt politisk og prinsipiell vurdering – med stor betydning for samfunnets rettssikkerhet og tillit til politiet.

Selv om det er naturlig at operasjonelle vurderinger ligger til fagmyndigheten, mener Advokatforeningen at selve spørsmålet om generell bevæpning og dets rammer hører hjemme i Stortinget, eller hos departementet. Dette er et politisk spørsmål, og bør ikke delegeres til forvaltningen alene.

Forslag til merknad:
«Komiteen viser til at spørsmålet om generell bevæpning er av stor samfunnsmessig og politisk betydning, og mener det er uheldig at dette overlates til Politidirektoratet uten tydelig lovforankring og politiske rammer fastsatt av Stortinget eller departementet.»

Begrensninger og evaluering

Dersom lovforslaget likevel vedtas, bør det følges av klare og nedfelte begrensninger. Det bør fremgå eksplisitt at politiet ikke skal bære våpen i kontakt med barn og unge, ved skolebesøk, i forebyggende arbeid og i oppdrag rettet mot sårbare grupper. Dette vil bidra til å bevare tillit og redusere risiko for unødvendig frykt eller eskalering.

Videre bør det fastsettes krav om en bred og uavhengig evaluering av ordningen innen tre til fem år, hvor rettssikkerhetsmessige, samfunnsmessige og operasjonelle konsekvenser vurderes.

Forslag til merknader:
«Komiteen mener at det i lov eller tilhørende forskrift bør fremgå at politiet ikke skal bære våpen i oppdrag som gjelder barn og unge, skolebesøk, forebyggende arbeid og kontakt med sårbare grupper og lignende.»
«Komiteen ber regjeringen foreta en grundig og uavhengig evaluering av ordningen med generell bevæpning senest fem år etter ikrafttredelse.»

Tryggere Ungdom er en medlemsorganisasjon for unge mellom 15-30 år som jobber for å skape et tryggere samfunn for unge. Vi takker for muligheten til å avgi høringssvar.

Vi ber om at representantsforslaget ikke tas til følge. Dagens bevæpningsordning med framskutt lagring av våpen i bil er en god løsning som balanserer hensynet til at norsk politi skal ha et sivilt preg som er tillitsskapende, og at politiet, når situasjonen krever det, har våpen tilgjengelig og klar til bruk i løpet av sekunder. 

Vi viser til at utviklingen i kriminalitetsbildet ikke tilsier et behov for generell permanent bevæpning i Norge på dette tidspunktet. Den offisielle registrerte kriminaliteten i Norge og i vesten har vist en nedadgående trend fra 1990-tallet til i dag. Også gjennom selvrapportering- og offerundersøkelser har man gjenfunnet den samme overordnede trenden. Terrortrusselen er vesentlig lavere i dag enn den var i toppårene 2016-17 og antall terrorangrep i Vest-Europa er også på vei ned. Bevæpningsutvalget anbefalte i 2017 ikke generell bevæpning av politiet. Maktmiddelutvalget viste i 2022 til et uendret kunnskapsgrunnlag. Siden det ikke ble anbefalt generell bevæpning i 2017 da også antall terrorangrep var betydelig høyere, så er det hvertfall ikke behov for det nå etter stadig nedadgående kriminalitetstrender i etterkant av deres konklusjon. 

Vi noterer oss at et av de viktigste argumentene for generell bevæpning som fremheves er at politiet selv ønsker dette gjennomført, blant annet for å kunne ivareta egen beskyttelse. Vi ønsker da å minne om at dette må vurderes opp mot, og sees i lys av, borgernes (1) sikkerhet da bevæpning kan øke risiko for dødelige hendelser, og (2) borgernes tillit til politiet. Dette er ikke kun et internt politispørsmål, men utgjør et viktig veiskille for samfunnet. Dersom generell bevæpning innføres er det vanskelig å forestille seg at man kan gå tilbake til ubevæpnet politi. 

1.Borgernes sikkerhet

En alvorlig bekymring som må svares ut, er risikoen for at flere mennesker skytes av politiet, og skades eller drepes. Maktmiddelutvalget trekker frem at flere og tilgjengelige våpen ikke førte til økt vold i Sverige og Danmark der de har generell bevæpning. Imidlertid tas det ikke høyde for at antallet trusler med skytevåpen fra politiet per tidspunkt er langt høyere i Sverige og Danmark enn det er i Norge. 

Dette er en del av militariseringsproblematikken. Generell bevæpning kan medføre en kulturendring i politiet som det er vanskelig å måle den langsiktige effekten av. Den umiddelbare effekten av generell bevæpning vil i Norge mest sannsynlig ikke være en dramatisk økning av vold. Men, det ignorerer at det kan være starten på en kulturendring i det norske politiet hvor styrken som helhet blir mer komfortabel med, og får lavere terskel for dødelig voldsbruk. 

Generell bevæpning av politiet vil også kunne bidra til en militarisering av samfunnet for øvrig, gjennom å starte et opprustningspress på de ulike aktørene. Dersom en aktør bevæpner, må de andre, tidligere ubevæpnede aktørene også bevæpne seg for å kunne beskytte seg og svare med samme mynt. Denne logikken er allerede pekt på av flertallets vurdering i maktmiddelutvalget når det gjelder det svensk-norske grensesamarbeidet under pandemien. Det svenske var bevæpnet, mens det norske ikke var det. Flertallet vurderer at det er en “fordel å være rigget på samme måte” (s. 209) i slike operasjoner, og bruker dette som argument for at det norske politiet skal legge seg på samme linje som det svenske. Dette har også blitt tatt opp i en kronikk fra tollvesenet i Klassekampen tidligere i vår. Det kan også stilles spørsmål ved om også kriminelle kan få lavere terskel for å anskaffe og bruke skytevåpen, også i møte politi når de vet at politiet er bevæpnet. Dette skyver totalt sett utrygghet over på den øvrige befolkningen ved at antall skytevåpen i omløp går opp. 

Politiet håndterer stadig flere saker med psykisk syke mennesker. Det er bekymringsverdig at i en overvekt av saker der politiet skjøt og drepte personer de siste årene har det vært mennesker som var psykisk ustabile, der flere av situasjonene oppstod som del av etterspurt bistand fra helsepersonell. Psykisk helsetilbud og døgnplasser bygges ned. Det er uholdbart om mennesker som har behov for hjelp ikke får tilbudene de har behov for og samtidig er overrepresentert blant de som drepes av politiet.

2. Borgernes tillit

Et premiss ved generell bevæpning vil være at politiet skal avvæpne seg i situasjoner der det ikke er egnet å bære våpen, for eksempel der det kan støte publikum. Eksempler på dette kan være når politiet driver forebyggende arbeid eller formidling. Vi er bekymret for at avvæpning kommer til å skje i tilstrekkelig grad. I periodene med midlertidig bevæpning de siste årene har det vært rundskriv som tydeliggjør plikten til avvæpning i slike situasjoner, likevel har forskning fra PHS vist at dette i liten grad etterfølges. Dette erfarte vi også da vi i 2024 deltok på en temadag ved en VGS i Oslo om rus, der både vi og politiet holdt undervisning, og politibetjentene møtte opp til undervisningen bevæpnet. 

Vi vet ikke nok om hvordan den generelle befolkningens tillit til politiet kan komme til å påvirkes av generell bevæpning. Et mer pressende spørsmål er likevel hvordan spesielt utsatte og sårbare gruppers tillit til politiet påvirkes. Tidligere studier viser at politiet i uforholdsmessig grad bruker makt mot personer med psykisk sykdom og mot mennesker som tilhører etniske minoriteter (Baker og Pillinger, 2020). Haller (2020) intervjuet etnisk minoritetsungdom i alderen 15-26 år, hvorav deres erfaringer med politiets bruk av makt var en opplevelse av unødvendig og inkonsistent vold. Dette ga følgelig Maktmiddelutvalget grunnlag for å etterlyse mer forskning på hvordan bevæpning påvirker befolkningens tillit til politiet, samt holdninger til bevæpning blant grupper som av ulike grunner er hyppigere i kontakt med enn gjennomsnittsbefolkningen. Nevnte anbefalinger synes imidlertid ikke å ha blitt hensyntatt når det nå fremmes et representantforslag om generell bevæpning av politiet. Dette til tross for at tillit i befolkningen fremstår som i kjernen av bevæpningsspørsmålet. 

Preventios høringssvar til representantforslag 89 S (2024–2025): Generell bevæpning av norsk politi
Preventio er en paraplyorganisasjon for sivilsamfunnsaktører på rus-, helse-, sosial- og justisfeltet. Vi etterstreber å levere politikk og løsninger som er kunnskapsbasert, avstigmatiserende, inkluderende og forankret i menneskerettighetene. Våre medlemmer består av både interesseorganisasjoner, bruker- og pårørendeorganisasjoner, som inkluderer politifaglige organisasjoner. Denne saken er av anliggende for våre medlemmer.

Vi stiller oss prinsipielt imot representantforslaget om generell bevæpning av norsk politi. Forslaget er dårlig utredet, mangler kunnskapsgrunnlag og risikerer å svekke både tryggheten og tilliten i samfunnet – særlig blant mennesker i utsatte livssituasjoner.

1. Utsatte grupper og stigmatiserende retorikk

Vi opplever det bekymringsfullt at personer med psykisk uhelse utpekes som en trussel for samfunnet. Dette er en seiglivet og skadelig myte, og retorikken bidrar til ytterligere stigmatisering og diskriminering av en allerede utsatt gruppe.

Vi motsetter oss ikke behovet for bedre psykiske helsetjenester, gjennomgang av regelverk eller styrking av ettervern. Men nettopp derfor gir det liten mening å møte slike mangler med flere våpen i det offentlige rom. Våpen i hoftehylster løser ikke de strukturelle utfordringene i psykisk helsevern – de forsterker avmaktsfølelsen og frykten blant dem som trenger hjelp mest.

 2. Manglende dokumentasjon og villedende sikkerhetsargumentasjon

Vi er ikke kjent med et eneste eksempel i Norge der politiet har stått handlingslammet under en pågående hendelse fordi de manglet våpen i beltet. På samme måte finner vi heller ingen dokumenterte tilfeller der generell bevæpning har vært avgjørende for å avverge alvorlige hendelser.

Skulle slike tilfeller foreligge, ville de utvilsomt blitt løftet frem som tydelige bevis, både i mediene og i politiske debatter. Vi har derimot flere eksempler på alvorlige hendelser hvor politiets svikt handlet om manglende samordning, sen respons eller interne rutiner – ikke om fravær av våpen. Dette forslaget forbedrer ikke disse manglene, og risikerer tvert imot å utsette en reell forbedring ved å skyve problembeskrivelsen i feil retning.

3. Voldsmonopol, prinsipper og faren for utvanning

Politiet har – med god grunn – voldsmonopol i det norske samfunnet. Det innebærer at bruk av makt kun er tillatt når det er strengt nødvendig, og at det skal være et siste utvei. Det er nettopp fordi vold og makt har store konsekvenser, at bare staten – gjennom politiet – kan utøve det i gitte, regulerte situasjoner.

Dette prinsippet er helt sentralt i et demokratisk rettssamfunn. Likevel frykter vi at det gradvis utvannes, og at forslag som dette bidrar til å forskyve forståelsen av hva politirollen skal være. Vold og makt skal være mulige utveier for politiet i ekstreme tilfeller – de skal ikke internaliseres som innganger til å løse utfordringer i møte med befolkningen.

4. Dialog, verktøykasse og norsk politi sin styrke

Når vi arbeider over landegrenser, trekkes det ofte frem hvordan norsk politi historisk har hatt et særlig fokus på dialog, deeskalering og relasjonsbygging. Dette har ikke vært tilfeldig – det har vært et resultat av en bevisst utvikling av politiets operative verktøykasse, som har vektlagt tilgjengelig kunnskap om forebygging og konflikthåndtering når de utviklet faget.

Representantforslaget går i motsatt retning: det utfordrer kjernen i det som har gjort norsk politi til en konfliktforebyggende og tillitsvekkende aktør i samfunnet. En permanent bevæpning av politiet er å bryte med ikke-voldelige prinsipper og en svekkelse av politiets faglige verktøykasse.

5. Arbeidsmiljø, trygghet og formålet med samfunnsoppdraget

Arbeidsmiljøloven gjelder som utgangspunkt for alle norske arbeidstakere – også politiansatte. Arbeidsgivers HMS-ansvar for helse, miljø og sikkerhet er like aktuelt for politiet som for andre yrkesgrupper i offentlig sektor.

Politiansatte i felt har en jobb som innebærer risiko og krevende situasjoner. Men dette er dessverre ikke unikt for politiet. Ansatte i barnevernsinstitusjoner topper statistikken over vold mot ansatte. Vektere, helsepersonell og NAV-ansatte har også blitt utsatt for trusler og alvorlig vold – inkludert drap på arbeidsplassen.

Samfunnsoppdraget til slike tjenester opphører likevel ikke etter slike hendelser. Vi legger ikke ned barnevernsinstitusjoner etter en utagering, vi forbyr ikke festing etter at en vekter blir overfalt, og vi avskaffer ikke NAV etter voldelige episoder. I stedet trener vi ansatte bedre, styrker bemanning, gir pedagogiske verktøy, og iverksetter målrettede tiltak – alt for å ivareta både ansattes sikkerhet og samfunnsoppdragets formål.

Det samme prinsippet må også gjelde politiet. Tiltak som styrker sikkerhet, må ikke utformes på en måte som fortrenger eller svekker det overordnede samfunnsoppdraget. Dette er etter vårt syn et ansvar som hviler på arbeidsgiver.

Konklusjon

Preventio anbefaler at representantforslaget avvises i sin helhet. Samfunnet blir ikke tryggere av at våpen blir mer synlige. Det blir tryggere av at mennesker føler seg sett, ivaretatt og beskyttet – uten frykt.

Trygghet og tillit skapes gjennom langsiktig innsats og relasjonelt arbeid – ikke gjennom våpenmakt. Politi skal beskytte, ikke skremme og vi ser nei til permanent generell bevæpning av politiet.

Norsk Tjenestemannslag (NTL) organiserer ansatte i alle stillingskategorier i de fleste statlige virksomheter, deriblant ca 1400 i politiet. Vi er opptatt av at alle ansatte skal ha en trygg arbeidshverdag.  

Politiet er en viktig beredskapsressurs. Et mangfoldig politi med sivilt preg er viktig for å ivareta trygghet og rettssikkerhet i håndhevingen av dagens og framtidens samfunnsoppdrag.  

NTL mener at det er behov for økt demokratisk kontroll over våpenbruk i samfunnet. Vi ser med bekymring på hvilke konsekvenser et bevæpnet politi vil ha, og vi frykter redusert respekt for bruk av våpen, flere vådeskudd, og økt sannsynlighet for skader på liv og helse.  

Hos våre medlemmer i politiet er synspunktene på permanent bevæpning delte. Det er bekymringsfullt at politimannskaper ikke kjenner seg trygge på jobb. Det må tas på største alvor. Vi vet at forventningene til hva norsk politi skal oppnå, er høye. Våre medlemmer forteller også at de opplever at kriminalitetsbildet har endret seg og til dels oppleves som mer brutal innenfor visse segmenter. Dette innebærer også at mannskaper oftere opplever å gå inn i uforutsigbare situasjoner.  

NTL ønsker å løfte noen bekymringer til komiteen i forbindelse med behandling av representantforslaget som nå er framsatt. Spørsmålet om bevæpning av norsk politi handler om sikkerheten for ansatte i politiet, men det er også i stor grad et samfunnsspørsmål. For oss virker det for dårlig utredet; vil bevæpning av politiet få overslagseffekter for ansatte i tollvesenet, ansatte i tilsynsetater, brann- og redning som ofte er først på skadesteder og også for ambulansepersonell eller førstelinje i NAV? Noen av de gruppene som det pekes på som trusler, for eksempel psykisk syke personer, er det i stor grad andre ansattgrupper som også møter. Politiet bruker per i dag mye ressurser på å bistå helsepersonell, og psykisk syke utgjør flesteparten av de som faktisk blir skutt av politiet eller går til angrep på polititjenestepersoner. Vi etterlyser konkrete vurderinger av hvordan dette påvirker målet om at norsk politi skal ha et sivilt preg og hvordan dette kan påvirke norsk politi sin rolle i det norske samfunnet.  

Dersom man nå skal innføre generell bevæpning på permanent basis er det viktig at det i forkant er klargjort hvorfor dette skal skje, hva man ønsker å oppnå og at myndighetene har et realistisk bilde på hva man oppnår og ikke oppnår med dette. Er andre verktøy i verktøykassen godt nok utredet? Vi mener det må være en forutsetning at det settes av midler til følgeforskning og evaluering av ordningen.  

Det er mange deler av dagens trusselbilde som ikke endres dersom politiet bevæpnes, men som for eksempel fordrer større etterforskningskapasitet, etterretning eller styrking av forebyggende arbeid.  

Med hilsen

Norsk Tjenestemannslag

 Høringsinnspill til Stortingets justiskomité om Representantforslag 89S (2024-2025) - Generell væpning av norsk politi.

1.Innledning

Justiskomiteen har følgende representantforslag til behandling:

1. Stortinget ber regjeringen sikre midlertidig bevæpning av politiet frem til Stortinget har behandlet lovforslag om generell bevæpning av politiet og dette har trådt i kraft.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer for Stortinget for å innføre generell bevæpning av politiet.

Politiets Fellesforbund (PF) takker for anledningen til å komme med høringsinnspill i denne forbindelse.

Etter Stortingets forretningsorden § 30 kan et representantforslag få fire ulike utfall ved behandling i en stortingskomité: (1) Avvisning, (2) tilslutning, (3) oversendelse til regjerningen for videre utredning, og (4) vedlegges protokollen. Slik forslaget er utformet, og slik PF oppfatter det politiske klimaet, er det det alternativet om «tilslutning», evt. i kombinasjon med oversendelsesalternativet, som er aktuelt i denne saken. Etter PFs oppfatning er imidlertid situasjonen slik (jf. nedenfor i pkt. 2) at det også kan være mulig for komiteen å gå lenger enn representantforslaget, og selv vedta en midlertidig lov som sikrer den bevæpningsplikten som er omhandlet i forslaget pkt. 1, jf. nærmere nedenfor i pkt. 3. og 4.

2. Situasjonen: Utredning, høring og erfaring

Spørsmålet om norsk politi skal gå over fra å være i utgangspunktet ubevæpnet til generelt å være bevæpnet i tjenesten, har i løpet av det siste tiåret vært gjenstand for to omfattende utvalgsutredninger. Først gjennom bevæpningsutvalgets utredning i NOU 2017:9 Politi og bevæpning, og dernest av Maktmiddelutvalget som ble oppnevnt ved Justis- og beredskapsdepartementet 15. februar 2022, og som avga sin innstilling 7. november s.å. Begge utvalgene har vært bredt sammensatt av personer med ulik kompetanse, interesser og innsikt på feltet. Utredningene har begge vært sendt på høring, og har gitt både de som er direkte berørt og interesseorganisasjoner mv. anledning til å uttale seg om bevæpningsspørsmålet. Etter PFs oppfatning innebærer dette at for selve hovedspørsmålet – skal norsk politi være bevæpnet eller ikke? - er kunnskapstilfanget, legitimiteten og den demokratisk beslutningsprosess som normalt går forut for en lovproposisjon, allerede ivaretatt.[1]

De formelle, og gjennom Utredningsinstruksen i ganske stor grad regelstyrte kravene til lovutredninger er derfor allerede i ivaretatt. I tillegg er det også grunn til å trekke fram at den faktiske polititjenesten i liten eller ingen grad trenger noe forhåndsvarsel eller forberedelse for å tilpasse seg en lovbeslutning om generell bevæpning i tjenesten. Politiloven § 29 annet ledd, jf. Våpeninstruks for politiet § 3-2 inneholder i dag bestemmelser som gir adgang til langvarige bevæpninger. Ser man på hvordan disse bestemmelsene er benyttet i løpet av de siste tiåret, fremgår det at norsk politiet i denne perioden har vært generelt bevæpnet i tjenesten i ca. 30% av tiden. Dette innebærer at dagens politistyrke både gjennom oppæring og i tjenesten har ganske bred erfaring med en generelt bevæpnet polititjeneste. En konsekvens av dette er også at eventuell inkonsistens, disharmoni og uklarheter i forhold til det polisiære regelverket som er basert på et ubevæpnet politi, i stor grad er ryddet av veien.

Den omfattende, langvarige generelle bevæpningen som har funnet sted det siste tiåret, har også gitt samfunnet erfaringer med hvilke eventuelle negative virkninger generell bevæpning har. Etter det PF har erfart, er det ikke registret noen slike negative erfaringer av betydning.

Når de fleste representantforslag ender med at stortingskomiteen beslutter å legge forslaget ved protokollen, eventuelt i kombinasjon med at man ber regjeringen fremme et ordinært lovforslag om det spørsmålet representantforlaget tar opp,[2] skyldes det gjerne man mangler den kvalitative og demokratiske forberedelsen som viktige lovendringer normalt krever. Som redegjort for ovenfor, ligger situasjonen helt annerledes an i dette tilfellet. For spørsmålet om innføring av generell bevæpning for politiet gjenstår først og fremst lov- og regeltekniske endringer og justeringer. Det er derfor PFs oppfatning at situasjonen som ligger godt til rette for å vedta en midlertidig lov om bevæpning av politiet.[3]

3. Midlertidig lov om bevæpning

En slik midlertidig lov kan f.eks. gis følgende innhold: (Kommentarer til de enkelte bestemmelser gis nedenfor i pkt. 5)

• 1: Formålet med loven er å sikre at norsk politi er bevæpnet i tjenesten inntil permanente bestemmelser om dette i politiloven og Våpeninstruks for politiet er vedtatt og satt i verk.
• 2: Politiet skal i tjenesten være bevæpnet med enhånds skytevåpen.
• 3: Departementet (Politidirektoratet) kan i medhold av politiloven § 29 første ledd annet punktum, jf. politiloven § 15 første ledd annet punktum gi instrukser med nærmere regulering av, herunder også unntak fra, bevæpningsplikten i § 2.
• 4: Loven trer i kraft straks, og oppheves 31. juli 2026.

Vedtakelsen av en midlertidig lov med et slik innhold vil direkte (dvs. uten medvirkning fra regjeringen nå og etter valget til høsten) sikre det formålet som er omhandlet i representantforslaget pkt. 1. Vedtakelsen av en slik midlertidig lov kan skje etter to ulike prosedyrer, jf. nærmere nedenfor i pkt. 4.

4. To alternative prosedyrer

I Kommentarutgaven til Stortingets forretningsorden (2024)[4] § 30 annet ledd tredje punktum, heter det bl.a.:

Tilrådingen utformes ved at vedkommende forslag gjengis, enten slik det ble foreslått i representantforslaget, eller med justeringer i ordlyden. Komiteen kan også fremme et nytt forslag innenfor sakens ramme – avhengig av hva det er flertall for i komiteen – eller fremme forslag om at representantforslaget ikke vedtas.

Det kan neppe herske tvil om at utformeningen og forslaget til vedtakelse av en slik midlertidig lov som beskrevet i pkt. 3 ovenfor, ligger innenfor det som i kommentarutgaven beskrives som «et nytt forslag innenfor sakens ramme». Selv om Justiskomiteen selvsagt har kompetanse til selv å foreslå en slik lov, og at realiteten i forslaget dessuten har vært gjenstand for omfattende utredning og høring, jf. ovenfor i pkt. 2, tilsier likevel vanlig praksis at lovforslaget sendes statsråden for kommentar og bemerkninger.[5] Fordelen med den beskrevne fremgangsmåten er imidlertid at departementet skal forholde seg til og kommentere på det utarbeidede forslaget, og ikke selv skal forberede og utarbeide en lovproposisjon, men kan svare med et «uformelt» brev til komiteen. Dette vil spare tid (og arbeid) i departementet, ikke minst i på slutten av en sesjon i et valgår, hvor presset i departementet på få ferdig lovsaker, gjerne er stort.

Det andre alternative fremgangsmåten er å legge ved lovforslaget som en illustrasjon på hvordan komiteen ser for seg at departementet kan følge opp det anmodningsforslaget som følger av et vedtatt pkt. 1 i representantforlaget. Fordelen med denne løsningen er at man i større grad følger ordinære og velkjente prosedyrer for vedtakelse av lover. Ulempen er, som nevnt ovenfor, at arbeidet og ansvaret for oppfølgingen legges på departementet. Det innebærer at det skal utarbeides en proposisjon og et R-notat, og at dette skal gjennom ulike nivåer i departementet og til slutt få plass på statsrådskartet.  Det vil nødvendigvis ta lenger tid enn om statsråden, innen en frist satt av komiteen, «bare» foranlediger at departementet pr. brev svarer på, kommenterer og kvalitetsikrer komiteens forslag.

Kilder:

[1] Jf. Inge Lorange Backer: Loven – hvordan blir den til? side 34-35 og 46.

[2] Jf. Backer side 81.

[3] Jf. Backer side 130.

[4]https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/forretningsorden/kommentarutgave-forretningsordenen-2024.pdf

[5] Se Backer side 76-79.

5. Kommentarer til de foreslåtte bestemmelser

• 1: Formålet med loven er å sikre at norsk politi er bevæpnet i tjenesten inntil permanente bestemmelser om dette i politiloven og Våpeninstruks for politiet er vedtatt og satt i verk.

Selv om mye av den ordinære lovforberedelsen er gjort, og de til dels langvarige bevæpningsperiodene i løpet av de siste ti årene har ledet til at regelverket er blitt tilpasset et bevæpnet politi, jf. pkt. 2 ovenfor, vil en permanent beslutning om bevæpning kreve en lovgivningsprosess av et visst omfang. Det mest nærliggende og åpenbare er at politiloven § 29 annet ledd må endres. Dernest blir det behov for til dels omfattende endringer i forskriften om Våpeninstruks for politiet. Forskriftens kapittel III om bevæpning må omarbeides i betydelig grad. Ved siden av at flere av bestemmelsene i § 3-2 blir uaktuelle, må det trolig utarbeides regler for i hvilke tilfeller og på hvilket nivå det kan besluttes bevæpning med tohåndsvåpen. Trolig må det også foretas endringer kapittel II om lagring, og i kapittel V om våpenforvaltning og kontroll (jf. særlig § 5-2 om rapportering av antall bevæpninger). Dette vil naturlig nok kreve en del arbeid og ta noe tid. Siktemålet med loven er som det framgår av ordlyden å sikre at en generell bevæpning i samsvar med den midlertidige praksis som er blitt etablert i løpet av de siste ti år, forsetter mens det utarbeides et permanent, helhetlig og konsistens regelverk.

• 2: Politiet skal i tjenesten være bevæpnet med enhånds skytevåpen.

Bortsett fra å fastsette det åpenbare, nemlig at det i utgangspunktet er en plikt til å være bevæpnet med enhånds skytevåpen i tjenesten, så følger det indirekte av bestemmelsen at for bevæpning med to-hånds skytevåpen vil gjeldende bestemmelser i våpeninstruksen, basert på en hendelsesstyrt bevæpningsbeslutning, jf. særlig § 3-2 første og annet ledd, fremdeles gjelde. Dette er kanskje også et punkt hvor det blir behov for suppleringsbestemmelser i medhold av hjemmelen i § 3.

• 3: Departementet (Politidirektoratet) kan i medhold av politiloven § 29 første ledd annet punktum, jf. politiloven § 15 første ledd annet punktum gi instrukser med nærmere regulering av, herunder også unntak fra, bevæpningsplikten i § 2.

Som nevnt i både i pkt. 2 og i kommentaren til § 1, har det i løpet av de til dels langvarige væpningsperiodene i løpet av de ti årene, blitt foretatt en del nødvendige tilpasninger og presiseringer. Når det det nå innføres en generell og landsdekkende bevæpning som ikke er foranlediget av en konkret og identifisert trusselsituasjon, kan det imidlertid oppstå behov å gi andre og mer utfyllende regler. F.eks. knyttet til spørsmålet om når og hvordan tjenestepersoner som utfører ulike former for ikke-uniformert tjeneste skal være bevæpnet. Jf. også kommentaren til § 2 om tohåndsvåpen. Det kan også oppstå spørsmål om å gjøre unntak for de som i lang tid har utført tjeneste som ikke har foranlediget bevæpning, og som derfor ikke lenger har nødvendig godkjenning, jf. våpeninstruksen § 3-1 første ledd. Bestemmelsen i § 3 tar sikte på å tydeliggjøre at departementet / direktoratet har det nødvendige hjemmelsgrunnlaget for å beslutte slike tilpasninger. 

• 4: Loven trer i kraft straks, og oppheves 31. juli 2026.

PF har fått forståelsen av at en permanent lovregulering planlegges gjennomført i løpet av høsten 2025. En har imidlertid erfaring for at selv forholdsvis «enkle» og uomtvistede endringer kan ta tid. Forslaget om gyldighetstid for den midlertidige loven har tatt høyde for dette. Ikke minst mener PF dette er viktig i de usikre tider vi nå lever i, og hvor det ikke er lett å forutse hvilke andre presserende oppgaver som i løpet av det kommende året kan bli lagt på departementet. For sikre at det ikke må fremmes en forlengelses-proposisjon er gyldighetstiden satt til 31. juli 2026.

6. Avslutning

I høringsuttalelsen til Maktmiddelutvalgets utredning, fremholdt PF det uheldige i at bevæpningsregimet nærmest kunne variere fra tjenestesett til tjenestesett. Forslaget i vårt høringsinnspill er ment som et konstruktivt bidrag til å sikre at politiet (og publikum) opplever en varig og ensartet bevæpningspraksis inntil en permanent lovgivning om generelle bevæpning er på plass. PF håper innspillet vil være til nytte for komiteens arbeid.

Unn Alma Skatvold                                    Linda Verdal

Forbundsleder                                          Forbundssekretær