Kommuneproposisjonen 2026

Innledning

Vi ønsker med dette høringsinnspillet å belyse viktige aspekter ved kommuneproposisjonen som berører kommuner som er vertskap for kritisk forsvarsindustri. Forsvarsindustrien er en kritisk del av Norges sikkerhet og beredskap, og det er avgjørende at vertskapskommunene evner å spille en aktiv rolle i å legge til rette for utvikling og vekst i denne industrien.

Bakgrunn og problemstilling

Norge står overfor økende geopolitiske utfordringer, og det er avgjørende med et samspill mellom myndigheter, forsvar og forsvarsindustri for å levere på den vedtatte langtidsplanen for styrking av forsvaret og nasjonens sikkerhet (1).

Kongsberg Gruppen ved Kongsberg Defence & Aerospace (KDA) er en nøkkelaktør i dette oppdraget og har en sentral rolle i Norges totalforsvar og oppfylle nasjonens forpliktelser overfor NATO og allierte.

KDA står overfor en av de største industrielle oppskaleringene i norsk historie, og tilgang på boliger nær arbeidsstedet er en kritisk faktor for å sikre stabil, kompetent og tilgjengelig arbeidskraft.(2)

Vertskapskommuner for kritisk forsvarsindustri må sikres virkemidler for å legge til rette for effektiv bolig- og samfunnsutvikling som møter denne industriens behov.

Forslag til tiltak

For å sikre nødvendig boligtilgang, foreslår vi følgende finansierings- og tilretteleggingstiltak:

1. Raskere saksbehandling for boligprosjekter

• Opprettelse av hurtigløp i byggesaksprosesser for å sikre effektiv igangsetting av boligprosjekter.
• Forenkling av reguleringsplaner og byggesøknadsprosesser, slik at prosessene ikke hindres av langvarige innsigelsesprosesser.

1. Økonomiske insentiver for boligutvikling

• Etablering av statlige tilskuddsordninger og finansieringsmuligheter for utbyggere som reduserer barrierer for oppstart av boligprosjekter.
• Styrking av regionale utviklingsmidler som også kan støtte bolig- og stedsutvikling.
• Ytterligere styrking av Husbanken, utover revidert statsbudsjett, som verktøy for rask og nødvendig boligbygging i lys av lavt volum på nybygg i Norge(3).

Konklusjon

Disse tiltakene vil særlig bidra til rammevilkår til kritisk forsvarsindustri med mål om å sikre nødvendig industriell vekst ref. Forsvarets Langtidsplan(4) og Industrien - konkurransekraft for en ny tid(5)

Videre vil tiltakene direkte støtte vertskommunenes prekære oppgaver relatert til overnevnte situasjon.

Vi oppfordrer Stortinget til å vurdere disse tiltakene som en del av den videre behandlingen av Kommuneproposisjonen 2026 Prop.142 S (2024-2025).

Vi ser frem til en konstruktiv dialog om dette viktige temaet og takker for muligheten til å bidra til høringsprosessen.

Med vennlig hilsen

Kongsberg kommune
v/ ordfører Line Spiten

Fotnoter:

1. Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036
2. Samfunnsutvikling i lys av oppskaleringen i KDA av Menon Economics
3. Utbygging av tomter avsatt til boligformål av Oslo Economics
4. Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036
5. Meld. St. 16 (2024 –2025) Industrien – konkurransekraft for en ny tid

Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF) ønsker å gi skriftlig innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen behandling av Kommuneproposisjonen 2025.

NEF ser med voksende bekymring på ubalansene som er under utvikling i både bolig- og leiemarkedet.

Hittil i 2025 er omsetningen av brukte boliger rekordhøy med over 36.000 solgte, hele 3.000 flere enn på samme tid i rekordåret 2021. Den nominelle prisveksten er så langt på 6,7 prosent (Eiendom Norge), og det er lagt ut rekordmange boliger for salg, til tross for at antallet ferdigstilte boliger har falt siden 2024 (SSB og SØA).

En del av forklaringen er det høye antallet utleieboliger som er solgt og gjort tilgjengelig i boligmarkedet (NEF, Ambita, SØA). Nedsalget har skjedd blant både private utleiere (sekundærbolig) og profesjonelle utleiere (AS). Antall sekundærboliger har falt nasjonalt siden 2019. I Oslo er fallet på hele 10.300 sekundærboliger i perioden (17,5 % ned). I tillegg har antallet profesjonelle leieboliger falt med 3.300 i Oslo siden 2023 (12,3 % ned). Et kraftige tilbudsfall i leiemarkedet har altså gitt tilbudsvekst i boligmarkedet.

I områder med høye boligpriser er det kapitalkrevende å investere i utleieboliger, og dermed mer rente- og skattefølsomt. Mange privatpersoner og utleieselskaper dumper leieboliger etter flere år med lav eller negativ avkastning. Ved salg blir de kvitt gjelden og kan oppnå salgsgevinst. Vi er bekymret for at trenden vil vedvare så lenge rente- og skattetrykket holdes på et høyt nivå.

Samtidig er det dyrt å kjøpe seg inn i bolig markedet. I 2024 var gjennomsnittsprisen for en førstegangsbolig i Oslo 4,9 millioner kroner, etterfulgt av Stavanger og Tromsø med 3,7 millioner (NEF, Ambita og SØA). I SØAs langtidsprognose for boligpriser forventes Oslo og Stavanger å få den sterkeste prisutviklingen i landet. Enn så lenge har førstegangskjøpere større kjøpekraft i Stavanger enn i Oslo. Ser man prisprognosene i sammenheng med boligprisstatistikken for førstegangskjøpere, kan det imidlertid indikere at gjennomsnittsprisene for førstegangsboliger i Stavanger kommer til å ta innpå Oslo de neste årene.

På grunn prisnivået må hele 67 prosent ha foreldrehjelp for å kunne kjøpe sin første bolig i Oslo, mot 50 prosent i landet for øvrig (NEF, SØA og SSB). Endringene i utlånsfortskriften fra nyttår har gjort førstegangskjøpere noe mindre avhengig av foreldrehjelp, men i Oslo er det fortsatt svært vanskelig å komme inn uten foreldrehjelp. Med de nevnte langtidsprognosene vil trolig andelen som trenger foreldrehjelp øke igjen i flere av de store byene.

Det høye prisnivået på innstegsboliger (egner seg for både kjøp og utleie) er ikke bare et problem for førstegangskjøpere uten foreldrehjelp, det er også et problem for de som er avhengig av leiemarkedet fordi færre har råd til å drive med utleie når kostnadene er for høye til å forsvare investeringen.

Befolkningsframskrivinger og beregnet boligbehov (SSB og SØA) tilsier at Norge styrer mot betydelige bosettingsutfordringer de nærmeste årene. Verken boligmarkedet eller leiemarkedet vil kunne dekke boligbehovet slik det ser ut nå. Det vil få negative ringvirkninger i økonomien når folk ikke finner bolig der arbeidsplasser og utdanning finnes.

Derfor vil NEF oppfordre politikere på tvers av sektorinteresser til å prioritere tiltak som stimulerer tilbudssiden. I dag er det for svak sammenheng mellom hva slags boliger som etterspørres i markedet og det som faktisk reguleres i kommunene. Det må rett og slett legges aktivt til rette for å bygge langt flere små og rimelige innstegsboliger som møter etterspørselen i både bolig- og leiemarkedet.  

 Skolelederforbundets høringsinnspill til Prop. 114 S (2024–2025) - Kommuneproposisjonen 2026

– For barn og unges framtid må styrking av oppvekstsektoren prioriteres i kommuneøkonomien

Skolelederforbundet takker for muligheten til å gi innspill til årets kommuneproposisjon. Vi vil benytte anledningen til å understreke hvor avgjørende det er at kommunesektoren gis rammer som gjør det mulig å gjennomføre det samfunnsoppdraget barnehager, skoler og voksenopplæring er satt til å løse.

Vi står midt i en tid preget av store omstillinger – demografisk, økonomisk og politisk. Disse endringen utfordrer strukturen og bærekraften i oppveksttjenestene. Samtidig øker kravene til faglig kvalitet, individuell tilpasning og tverrfaglig oppfølging. Dette krever mer – ikke mindre – kapasitet og ledelse lokalt.

Stramme rammer gir kortsiktige løsninger – og langsiktige konsekvenser

Kommuneproposisjonen peker på en planlagt realvekst i frie inntekter på 4,2–4,9 milliarder kroner i 2026, men dette gir et reelt handlingsrom på bare 1,3–2 milliarder kroner etter demografiske justeringer. Det er et marginalt spillerom i lys av det voksende presset på kommunal og fylkeskommunal økonomi. Flere fylkeskommuner rapporterer allerede om kutt i kollektivtilbudet og høyere kontraktskostnader for buss og båt – en utvikling som også rammer ungdoms rett til skolegang og tilgang til utdanning.

Barnehager legges ned, skoler slås sammen, og «laget rundt barnet» svekkes. For barn og unge betyr dette færre voksne, mindre oppfølging og svakere tilknytning til nærmiljø og fagmiljø. Mange steder skjer strukturgrep uten tilstrekkelig vurdering av konsekvensene for barns rettigheter og læringsmiljø. Slike tiltak må bygge på faglig og pedagogisk bærekraft – ikke bare økonomiske kalkyler.

Videregående opplæring og voksenopplæring må styrkes.

Videregående opplæring er en av de mest avgjørende innsatsene for å sikre unge mennesker en vei inn i arbeid, utdanning og samfunnsdeltakelse. Når fylkeskommunenes økonomi svekkes, rammes både kvalitet og tilgjengelighet. Vi ser strukturgrep som gir færre og større skoler, lavere lærertetthet og redusert spesialpedagogisk oppfølging. Det svekker elevenes gjennomføring og trygghet.

Fylkeskommunene rapporterer i tillegg om store kostnadsøkninger i kollektivsektoren, som gjør det vanskeligere å sikre skoletransport og tilgjengelighet til opplæringstilbud – særlig i distriktene.

Voksenopplæringen spiller en sentral rolle i livslang læring, integrering og kvalifisering for arbeidslivet. Økende krav til formell kompetanse må møtes med styrkede, fleksible tilbud. Dette krever bedre rammer og tydeligere forankring i inntektssystemet.

Behov for tydeligere satsing på oppvekst i kommuneøkonomien

Vi ønsker å løfte følgende områder som særlig viktige i det videre arbeidet med kommuneøkonomi og inntektssystem:

1 Ressurser til å følge opp nytt lovverk

Barnehageloven og opplæringsloven stiller skjerpede krav til kommunene. Oppfølging av ny opplæringslov er en omfattende oppgave som ikke er tilstrekkelig finansierttil å møte behov knyttet til spesialpedagogikk, styrket skoleeiernivå og dokumentasjonsarbeid. Fylkeskommunene melder også om økende økonomisk press i videregående opplæring.

2 Styrking av laget rundt barnet

Kommunenes evne til å tilby spesialpedagogisk støtte, miljøarbeidere og merkantile tjenester er svekket. Dette truer både det forebyggende arbeidet og det inkluderende fellesskapet. Statlige midler og inntektsfordeling må bedre reflektere det reelle ressursbehovet.

3 Et nasjonalt lederløft

Skole- og barnehageledere rapporterer om høy arbeidsbelastning, lav ledertetthet og rekrutteringsutfordringer. En nasjonal strategi for ledelse i oppvekstsektoren er nødvendig for å sikre kvalitet og kontinuitet.

4 Bærekraftige og trygge tjenester

Vi støtter prinsippet om bærekraftige kommuner og fylkeskommuner. Men det krever at det ikke bare omstilles fra oppvekst til helse – det må også investeres i barn og unge. Det finnes ikke bærekraft uten trygghet i oppveksten.

5 Tillit og handlingsrom

Staten må redusere detaljstyringen og gi kommunene reelt profesjonelt handlingsrom. Det er viktig at regjeringen følger opp sine egne signaler om å gi lokal ledelse større frihet til å løse samfunnsoppdraget.

Oppsummering

Skolelederforbundet understreker at et godt oppveksttilbud ikke kan ivaretas uten investering i menneskene som står nærmest barna. Vi må styrke laget rundt barnet, gi ledere forutsigbarhet og mulighet til å utvikle fagmiljø, og sikre at økonomiske prioriteringer faktisk gjør det mulig å levere på de politiske målene.

Kommunesektoren er grunnmuren i velferdssamfunnet. Men uten nok ressurser til barnehage og skole – faller fremtiden mellom budsjettene.

En sterk kommuneøkonomi er viktig for å sikre innbyggerne gode velferdstjenester, som helse og omsorg, barnehage og skole.

Det er positivt at regjeringen nå erkjenner at kostnadsveksten i kommunesektoren har vært sterkere enn veksten i sektorens frie inntekter de siste årene. Fram til 2024 ble kostnadsveksten dekket over av betydelig, men midlertidig, merskattevekst. Unio har i lengre tid påpekt at kommunesektoren har vært underfinansiert.

Det er viktig at kommunene har tilstrekkelige ressurser og kompetanse til å sikre egenberedskapen slik at kommunene faktisk kan levere de tjenestene de er satt til å forvalte.

De siste regnskapstallene for 2024 viser at mange kommuner som sliter økonomisk. Netto driftsresultat for kommunesektoren ligger i 2024 an til å bli 0,3 pst. av inntektene – langt under det anbefalte nivået på 2 pst. Mange kommuner har måttet gjøre store innhogg i disposisjonsfondene sine, og/eller de har måttet redusere tjenestetilbudet.

Omstillingsbehovet er stort, først og fremst fordi kommunene står midt i en stor demografisk endring på grunn av stadig eldre innbyggere. Denne omstillingen vil bli krevende, både økonomisk og politisk. Unio mener kommunene må settes økonomisk i stand til å gjennomføre nødvendige omstillinger på en god måte. 

Revidert nasjonalbudsjett 2025

Regjeringen har nedjustert anslaget på kommunenes skatteinntekter i 2025 med 0,9 mrd. kroner. Dette skattetapet legger regjeringen opp til å kompensere. Samtidig er anslaget på kostnadsveksten i kommunesektoren, den kommunale deflatoren, redusert fra 4,1 i Nasjonalbudsjettet til 3,9 prosent. Samlet sett innebærer disse forholdene en styrking av kommuneøkonomien i 2025 på om lag 0,4 mrd. kroner.

Unio mener behovet i kommune-Norge er mye større, og at kommuneøkonomien burde styrkes ytterligere. Vi ber Stortinget prioritere kommunene i behandlingen av RNB.

Innføring av ny AFP og nye regler for pensjon til de som har særaldersgrense er anslått å øke kommunesektorens pensjonskostnader i 2025 med 4,1 mrd. kroner i 2025. Denne kostnadsøkningen legger regjeringen opp til å dekke.

Unio mener det er riktig av regjeringen å dekke kommunesektorens økte kostnader knyttet til pensjon.

Kommuneproposisjonen 2026

Regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på mellom 4,2 og 4,9 mrd. kroner i 2026. Av dette vil 2,9 mrd. gå til merkostnader på grunn av endret demografi. Det vil si at regjeringen signaliserer en vekst i kommunesektorens handlingsrom på 1,3 til 2,0 mrd. kroner.

Unio ser positivt på at regjeringen legger opp til å styrke kommunesektorens frie inntekter neste år. I en urolig tid med trange kommunebudsjetter er dette en helt nødvendig satsing for å kunne opprettholde et forsvarlig helse- og utdanningstilbud til befolkningen.

Vi mener imidlertid at den foreslåtte økningen ikke er tilstrekkelig til å dekke de enorme utfordringene kommuner og fylkeskommuner står overfor. 

Urovekkende signaler om kommunekommisjonen 

Det er urovekkende det at regjeringen i RNB ser ut til å redusere den nylig nedsatte Kommunekommisjonen til en ren kutt-kommisjon. Regjeringen sier rett ut at flere av utfordringene i kommunesektoren verken kan eller bør løses med penger og peker på bemanningsnormer, kompetansekrav og individuelle rettigheter som hindre.

Kommunene utgjør «den grunnleggende byggesteinen i vår beredskap» ifølge Totalberedskapsmeldingen som nylig ble vedtatt av Stortinget. Det handler om at kommuner også i en krisetid kan sikre grunnleggende tjenester som helse, utdanning og trygghet i hverdagen.

Svekkelse eller fjerning av bemanningsnormer, kompetansekrav og individuelle rettigheter vil i realiteten si at kvaliteten på de kommunale tjenestene blir dårligere. Det vil ikke innbyggerne i kommunene akseptere.

Dårligere kvalitet på kommunale tjenester er derfor oppskriften på en privatisering av velferden, der de som har råd kjøper tjenestene fra private tjenestetilbydere.

Dersom vi fremover skal sikre beredskapen og et forsvarlig helse- og utdanningstilbud til befolkningen og næringslivet også i en krisetid, må vi sikre at vi klarer å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft. Da trenger vi en kommunekommisjon som ikke bare leter etter hvor vi kan kutte i kommuneøkonomien.

Komiteleder,

Vi takker for muligheten for å gi viktige høringssvar til statsbudsjettet.

I revidert nasjonalbudsjett 2025 og Kommuneproposisjonen er det relativt svakere styrking av rammene til fylkeskommunene enn kommunene.

Dette i tillegg til at styrkingen er for svak i forhold til de utfordringer som er knyttet til betydelig prisøkning spesielt på driftskontrakter på kollektiv og stortingets forventning om elektrifisering. Troms er det særlig store beredskapsutfordringer, noe som ikke minst denne vinteren har blitt synliggjort med historisk omfang av vegstengninger på grunn av uvær og snøskred. Hele samfunn har blitt evakuert. Dette medfører store ulemper for befolkninga og næringslivet og store kostnader for kommuner og fylkeskommunen. Og det har medført stor slitasje og ødeleggelser på vegnettet vårt. I «Forsvarsfylket Troms» har kommunene og fylkeskommunen store oppgaver for at infrastrukturen i fylket fungerer forsvarlig.

Troms bruker allerede 51 av budsjettet på samferdsel, noe som gjenspeiler utfordringsbildet, men også at mulighetene til omprioriteringer er små.

Prisvekst samferdsel

Kommunal deflator er justert i tråd med forventningene om lønns- og prisvekst. Vi vil imidlertid understreke at det er store variasjoner innenfor de enkelte tjenesteområder. Kommunal deflator skal reflektere pris- og lønnsvekst både primær-kommuner og fylkeskommuner som har store forskjeller i måten de tilbyr sine tjenester til innbyggerne.

Samferdsel utgjør en stor andel av fylkeskommunenes tjenestetilbud. Prisveksten knyttet til kollektiv og drift-, vedlikehold og investeringer i fylkesvei samt drift og investeringer knyttet til bygg har hatt betydelig høyere prisvekst enn innenfor andre områder. Til tross for en økt deflator så dekker ikke dette fullt ut de behovene som er innenfor disse områdene – spesielt innenfor kollektiv.

Kollektivtilbudet rammes spesielt av den høye lønnsveksten som er et resultat av at prisene i samfunnet – og levekostnadene – har økt dramatisk. Den største enkeltkomponenten av kostnader til drift av kollektivtilbudet, er lønn. Lønn til bussjåfører, trikkeførere og mannskap på ferger og hurtigbåter.

SSB sine prisindekser for buss, båt, ferge og drift/vedlikehold av veg viser at prisveksten for kjøp av buss, båt og fergetjenester, samt for drift/vedlikehold ev veg, asfaltering av veg og vinterdrift, i perioden 2019-2023 har vært betydelig høyere enn prisjustering på kommunaldeflator.

I denne perioden er prisjusteringen av rammetilskuddet samlet på 14,2%. Prisene på dekkelegging har i samme periode økt med 31,6% og prisen på fergetjenester økt med 36,4%. Kommende kontrakter ventes å stige med 30-50 prosent. Midlertidig kontrakt på Brensholmen-Botnhamn (ferje) økte med 50 prosent med oppstart 1. mai 2025.

Fylkeskommunene som er takstmyndighet for lokal kollektivtrafikk (inkludert ferger), har vanligvis kunnet utligne noe av gapet mellom rammetilskuddet og den faktiske prisveksten for kollektivtrafikktjenester. Med innføringen av gratis ferge i mange samband, eksisterer ikke denne muligheten lenger for fergetjenestene. Fylkeskommunene står i dilemmaet mellom å omprioritere og kutte i annet tilbud, redusere i fergetilbudet, øke takster i øvrige kollektivtilbud eller å gjeninnføre billettering. Vi minner også om at innføring av gratis ferge ikke er fullfinansiert. For Troms var underdekningen på om lag 20 mill. kroner i 2023.

Vedlikeholdsetterslep, rassikring og tunnelforskrift

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegene i Norge er enormt. Enkelte anslag opp mot 100 mrd. kroner i samlet etterslep.

I RNB 2025 foreslår Regjeringen en styrking av drift- og vedlikeholdsrammen til riksveg med 306 mill. kroner. Dette er begrunnet slik Prop. 146 S (2024–2025) – Foreløpig utgave side 154;

«For å ta vare på eksisterende veiinfrastruktur er det særlig behov for utbedring av rekkverk, asfalt og elektronisk utstyr langs veiene. Dekkemålinger viser at tilstanden på veidekket varierer mellom landsdeler, og at den er dårligere i Midt- og Nord-Norge enn i resten av landet. Dekkelegging i disse to landsdelene vil derfor bli prioritert. Det er videre behov for å sette i gang konkrete vedlikeholdstiltak spesielt i Midt- og Nord-Norge, noe som også kan bidra til å forbedre militær mobilitet.»

Midlene til innhenting av etterslepet som fordeles gjennom rammetilskuddet prisjusteres med kommunal deflator. Som det framgår av figuren innledningsvis i notatet, dekker prisjusteringen med deflatoren, knapt halvparten av den reelle prisveksten. Dette er da bare den prisveksten som skjer løpende gjennom året og en kontraktsperiode. Når kontrakter skal fornyes, øker prisene med 25-30% uten at det legges inn nye momenter i kontraktene.  I tillegg viser tall fra EBA nord at t prisen på asfalt i Nord-Norge har økt med hele 235% fra 2020 til 2024.  Dette stiller fylkeskommunene i en svært utfordrende posisjon ift til å ivareta standarden på vegnettet.

Vi vil understreke betydningen av å øke bevilgningene til både etterslep fylkesvei, tunnelforskriften og rassikring. De statlige bevilgningene har vært høye, men dessverre er bevilgningene ikke i nærheten av å gi kostnadsdekning for nødvendige investeringer. I perioden 2015-2024 har Troms mottatt nesten 691 mill. kroner til arbeidet med oppfyllelse av tunnelsikkerhetsforskriften. I samme periode er det investert for om lag 2,1 mrd. kroner. Dette betyr at det er fylkeskommunen, som med egne og lånte midler, finansierer mer enn 2/3 av denne opprustingen. Fylkeskommunene har ansvaret for 80 prosent av vegnettet i Norge og rundt 90 prosent av kollektivtrafikken. Det vil være helt umulig for Stortinget å nå målene for nasjonal samferdselspolitikk uten en betydelig opptrapping av midlene til fylkeskommunene.

Likebehandling av Nord Troms i tiltakssonen

Troms fylkeskommune vil påpeke Stortingets vedtak for statsbudsjettet 2025;

Stortinget ber regjeringen i kommuneproposisjonen for 2026 utrede behovet for at

kommuner i innsatssonen i Nord-Troms skal få distriktstilskudd Nord-Norge mer lik

satsene i Finnmark.

Tilhørende merknad:

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og

Sosialistisk Venstreparti viser til at kommuner innenfor innsatssonen i Nord-Troms har

utfordringer med høy fraflytting og store demografiske utfordringer på samme nivå

eller høyere enn kommuner i innsatssonen i Finnmark. På bakgrunn av disse

utfordringene er flertallet enige om å utrede økning av satsene i distriktstilskudd

Nord-Norge til et nivå mer lik satsene i Finnmark.

Troms fylkeskommune viser til at er Nord Troms er en fullverdig del av tiltakssonen/innsatssonen. Kommunene i Finnmark får i dag 9 814 kroner per innbygger i tilskudd, mens kommunene i Nord-Troms får 4 737 kroner per innbygger. I våre sju Nord-Troms kommuner bor det til sammen 17 524 mennesker. Troms fylkeskommune krever at Nord-Troms kommunene blir likestilt med Finnmark i inntektssystemet. Like vilkår for statlige virkemidler i hele tiltakssonen vil være et viktig grep for å unngå intern konkurranse og styrke utvikling og bosetting i hele Troms og Finnmark. 

Huseierne er en partipolitisk uavhengig forbrukerorganisasjon for landets boligeiere. Vi har 283.000 medlemmer, noe som utgjør ca.11 prosent av alle landets husholdninger. I tillegg representerer vi også over 7.200 sameier og frittstående borettslag. Medlemmene våre bor i leiligheter, rekkehus og eneboliger, og representerer bredden i den norske boligmassen. Vi vil bidra i utvikling av politikk som sikrer at vi kan opprettholde den norske boligmodellen hvor folk flest har økonomisk mulighet til å eie og ta vare på sitt eget hjem.    

For å få ned renten, mener Huseierne det er viktig med et stramt budsjett.  

Kraftig økning i bokostnader 

Mange norske husholdninger er hardt presset økonomisk. Årsaken er kraftig renteoppgang, kraftig økning i kommunale avgifter og økninger i flere andre bokostnader. Bokostnadene til husholdningene er doblet siden 2017 og kommer til å fortsette å være høye. Det viser prognosene i Bokostnadsindeksen, utarbeidet av Samfunnsøkonomisk Analyse på oppdrag fra Huseierne. Presset på husholdningene skjer paralellt med at mange kommuner sliter økonomisk.  

Trang kommuneøkonomi 

2024 var et krevende år for kommunesektoren. Regjeringen foreslår en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på mellom 4,2 og 4,9 milliarder kroner neste år. Regjeringen mener det er behov for å styrke kommuneøkonomien for å sikre at kommunene kan fortsette å gi gode tjenester til innbyggere i hele Norge. Huseierne støtter dette. 

Flere boliger innen 2030 

Regjeringen skriver i Kommuneproposisjonen 2026 at «Norge trenger flere boliger som folk har råd til». Dette er vi i Huseierne enig i. Regjeringen har høye ambisjoner for boligpolitikken og har et mål om at 130 000 boliger skal settes i gang innen 2030. Huseierne er glad for disse høye ambisjonene og at boligpolitikk tydelig er satt høyt på den politiske dagsorden.  

Huseierne arbeider for å opprettholde den norske boligmodellen hvor så mange som 8 av 10 eier sin egen bolig. Boligbygging på riktige steder er nødvendig for å gi tilstrekkelig med boliger og å holde boligprisene nede. For å gjøre dette, mener Huseierne det trengs både god planlegging av boliger og et intensivt arbeid for å få byggekostnadene ned. 

Regjeringen gjør en rekke grep for å få fart på boligbyggingen. Huseierne støtter arbeidet med å ta ned tiden på plan-og byggesaksprosesser. Dette mener Huseierne er viktig for å få fart på boligbyggingen og holde byggekostnadene nede. 

Regjeringen foreslår å øke utlånsrammene til Husbanken med en milliard kroner for å legge til rette for økt boligbygging. Huseierne er positiv til dette, men mener dette trolig ikke er tilstrekkelig for å nå det høye målet.  

Enormt investeringsbehov vann og avløp 

Det er et enormt vedlikeholdsetterslep og investeringsbehov innen vann- og avløpssektoren og stadig nye rensekrav.  Skyhøye vann- og avløpsgebyrer er i ferd med å bli en kostnadsbombe for vanlige husholdninger. Huseierne har allerede i flere år advart mot denne kostnadsbomben under bakken.  Huseierne støtter reduksjon av mva. fra 25 til 15 prosent for vann og avløp, men mener dette tiltaket ikke er tilstrekkelig.  

Effektivitetspotensialet innen vann og avløp er stort. Senter for økonomisk forskning anslår at effektiviseringspotensialet er 40 prosent i vannsektoren og 55 prosent i avløpssektoren, men tallene er usikre. 

Effektivitet innen vann og avløp 

Huseierne mener kommuneproposisjonen burde gitt mer plass til effektivitet, spesielt gjelder dette vann og avløp.  Kapittel 5.3 i kommuneproposisjonen omhandler effektivitet i kommunale tjenester uten at vann- og avløpssektoren er nevnt. Vi mener vann og avløp burde vært nevnt, til tross for at disse tjenestene er innen området for selvkost. Dette mener Huseierne er en svakhet ved proposisjonen.  

Dette mener Huseierne:  

• Vann- og avløpstjenestene må driftes så effektivt som mulig for at økningen i vann- og avløpsgebyrene blir så lav som mulig.   

• Det er behov for ny regulering av vann- og avløpssektoren med klare og målbare krav til effektivitet.   

• Staten bør delta i et spleiselag sammen med husholdningene og kommunene på vann- og avløpsområdet.  

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Vi takker for muligheten til å gi innspill.

Økende boligsosiale behov

Stadig flere i Norge mangler et stabilt og godt sted å bo. De sosiale skillelinjene knyttet til bolig og boforhold er store, og de øker. Etter flere års nedgang, øker nå bostedsløsheten i Norge. KOSTRA-tall viser at bruk av midlertidig botilbud har økt med over 60 prosent på tre år. Husbanken anslår at det i dag er 4700 bostedsløse i Norge, en økning på over 40 prosent siden forrige nasjonale kartlegging i 2020.

Også flere barnefamilier er bostedsløse. Det var 645 familier med barn i midlertidige botilbud i 2024, nesten tre ganger så mange som i 2020. Mange flere familier enn før bor i midlertidig botilbud i mer enn tre måneder. At ingen familier skal være bostedsløse, har vært et prioritert mål for norske myndigheter. FNs barnekonvensjon slår fast at alle barn har rett til en trygg bolig. Nå viser tallene at Norge ikke lenger klarer å innfri målet om at alle barn skal bo trygt og godt. 

Bostedsløshet er en av de mest ekstreme formene for sosial eksklusjon, og barn og unge rammes særlig hardt. Å mangle en trygg og stabil bolig har store negative konsekvenser for blant annet psykisk og fysisk helse, relasjoner, utdanning, inntekt og yrkesdeltakelse. Å sikre gode og stabile boforhold for vanskeligstilte er derfor svært viktig forebygging og et veldig treffsikkert grep for å redusere ulikhet.

Når flere blir bostedsløse, må innsatsen på feltet forsterkes. Det trengs et kraftig løft av den boligsosiale sektoren for å sikre nok egnede boliger og trygge og forutsigbare boforhold for alle. Boligsosiale tiltak må styrkes og utvides, så flere omfattes, og det må sikres god kvalitet i tilbudene og varige løsninger for flere. Tiltak mot bostedsløshet må være høyt prioritert. Ikke minst trengs målrettede tiltak for å bekjempe og forebygge at barnefamilier mangler et stabilt hjem.

En nasjonal strategi som samordner og målretter den boligsosiale innsatsen har vært trukket fram som en suksessfaktor i norske myndigheters arbeid mot bostedsløshet. Norge mangler i dag en boligsosial strategi, etter at den forrige gikk ut ved nyttår. Det er stort behov for en ny strategi eller handlingsplan som angir målsettinger og konkrete tiltak på det boligsosiale feltet, og som regjeringen rapporterer på oppfølgingen av. Strategien må være i tråd med anbefalinger og målsettinger i OECDs Toolkit for Combatting Homelessness og EUs Platform on Combatting Homelessness.

Kunnskapen om bostedsløse i Norge er i dag begrenset. Den nasjonale kartleggingen av bostedsløse i 2024 ble avlyst. Med en rask økning i antall bostedsløse, trengs oppdatert kunnskap som grunnlag for å utarbeide treffsikre tiltak. Regjeringen må sikre at det blir gjennomført en nasjonal kartlegging av bostedsløse i løpet av 2025. De bør også sørge for at KOSTRA-tall viser hvor mange barn som er i midlertidig botilbud, ikke bare antall husstander.

Riksrevisjonen har kommet med kraftig kritikk av helse- og velferdstjenester til personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse (ROP-lidelser), og har vist at myndighetene ofte ikke klarer å skaffe egnede boliger til målgruppen. Riksrevisjonen slår fast at bostedsløshet blant personer med ROP-lidelser er et stort og økende problem, og mange kommuner bryter sosialtjenesteloven ved at de ikke klarer å skaffe midlertidig botilbud til alle som ber om det. Kommunene mangler egnede boliger, og to tredjedeler av kommunene oppgir å ha innbyggere med ROP-lidelser som bor i et varig uegnet botilbud. Riksrevisjonen viser også at ROP-pasienter blir prioritert lavere enn andre vanskeligstilte ved tildeling av kommunale boliger. Regjeringen må følge opp Riksrevisjonens kritikk og sørge for at ROP-pasienter blir sikret en egnet, varig bolig.

I dag finnes ingen regel i Norge som sikrer at alle som trenger det, får tak over hodet. Ansvaret for å drive akuttovernattinger for migranter er overlatt til ideelle organisasjoner. De få akuttovernattingstilbudene som finnes, har begrenset kapasitet. De dekker ikke behovet, og folk må ofte avvises i døra, også vinterstid. En rekke menneskerettighetsorganer har uttalt at myndighetene må tilby tak over hodet til alle som trenger det. Alle EU-land har slått fast at ingen skal måtte sove ut av mangel på akuttovernattingstilbud. Norge mangler imidlertid politikk på området. Regelverket som gjelder er uklart, og forvaltningspraksis restriktiv. Akuttovernattingstilbudet til migranter bør styrkes og det bør vedtas i lov eller forskrift at alle som trenger det har rett til tak over hodet.

Det er stort press på kommunale boliger, ikke minst i de større byene. Dagens tilbud er underdimensjonert og langt unna å møte behovet. Ventetider på over ett år er ikke uvanlig, og mange blir boende lenge i midlertidige botilbud, eller i andre uforsvarlige midlertidige løsninger. Vi erfarer også at mange bor i kommunale boliger med uforsvarlig standard og bomiljø. Kommunene må få rammer til å skaffe flere og forbedre egne utleieboliger. Det er viktig at tilskudd til utleieboliger gjeninnføres, slik Stortinget har anmodet regjeringen om.

Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet, boligsosialloven, er lite kjent og lite brukt, til tross for at det er nesten to år siden den trådte i kraft. Praksis så langt har ikke realisert lovens overordnede mål om et løft på det boligsosiale feltet. Svært få vanskeligstilte på boligmarkedet kjenner til loven og retten til å få vedtak om bistand. Mange kommuner mangler kunnskap om loven, og/eller ressurser til å etterleve den. Det er stort behov for økte ressurser, styrket kompetanse og målrettet oppfølging av kommunene for å sikre at loven følges og at vanskeligstilte på boligmarkedet får nødvendig bistand.  

Tilgang til bolig er svakt regulert og rettighetsfestet sammenlignet med andre sentrale velferdsområder som helse, skole og arbeid. Det innebærer at boligsosiale tiltak ofte nedprioriteres i stramme kommunebudsjetter med mange lovpålagte oppgaver. I dag er situasjonen så presset at en del kommuner også sliter med å oppfylle plikter som er lovpålagt, som retten til midlertidig botilbud. Bolig er et viktig velferdsgode i seg selv, men ofte også en forutsetning for å få oppfylt rettigheter på andre områder. Å mangle et stabilt sted å bo gjør at en del heller ikke får eller klarer å nyttiggjøre seg tjenester som det offentlige er lovpålagt å gi dem, som helse- og oppfølgingstjenester. Når bolig blir et hinder for å få utløst lovfestede rettigheter, er det et stort paradoks at retten til egnet bolig for vanskeligstilte ikke er lovfestet. Vi mener det er nødvendig å lovfeste sentrale rettigheter knyttet til bolig, som rett til egnet bolig for vanskeligstilte og rett til akuttovernatting for alle som trenger det.

Mange arbeidsinnvandrere bor under uforsvarlige forhold, og en del er bostedsløse, samtidig som kunnskapen om arbeidsinnvandreres boforhold er i dag svært begrenset. Store grupper arbeidsinnvandrere faller utenfor boforholdsregisteret, fordi de ikke er formelt bosatt i Norge, og de omfattes i liten grad av de regelmessige kartleggingene av bostedsløse, og mørketallene er derfor store. Det er stort behov for å skaffe kunnskap om bostedsløshet og boforhold blant arbeidsinnvandrere og utvikle boligsosiale tiltak rettet mot denne målgruppa.

Her er vårt innspill til hvordan fjernvarmen kan være et redskap for å sikre mer kraft til grønn omstilling og fremtidig verdiskaping lokalt. Bruk av overskuddsvarme fra industri og avfall er utslippsfritt og rimelig. Avfallsforbrenning er en del av den lovpålagte behandlingen  av avfall, og må opprettholdes som et miljøvennlig tiltak.

Fjernvarme er sikker forsyning med energi og effekt, uavhengig av vær, og uten inngrep i areal og natur, og uten store subsidier. Det eneste bransjen ber om er konkurransedyktige rammevilkår, slik at den kan utnytte potensialet av overskuddsvarme i Norge. De må være lønnsomt å avlaste kraftnettet, slik at vår fornybare strøm kan bidra til å avkarbonisere industri og transportsektor.

For at Norge kan doble fjernvarmebruken sin (til 15 TWh) som en Co2 nøytral energibærer,  ber vi om at kommunalkomiteen ivaretar følgende punkt:

•  Skal kommunene opprettholde sine forbrenningsanlegg så må avgiften på avfallsforbrenning, som en start, halveres til reelt svensk nivå. Nedleggelser skjer nå.
• Forbrenning av restavfall fra husholdninger er et lokalt miljøvennlig tiltak og et globalt klimatiltak som er nødvendig for å opprettholde beredskap for destruering av avfall. Restavfall, beslag fra politi, dyrekadavre og smitteavfall er avfallsfraksjoner som må destrueres, de bør ikke fraktes langt.
• Kommunalkomiteen må heie på økt kommunalt selvstyre for å fremme verdiskaping. Kommuner som vedtar bygging burde få gjøre det uten statlig inngripen, men med en forpliktelse mot å legge til rette for mer energitilgang.
• Kommuner som legger til rette for utnyttelse av overskuddsenergi fra industri, datasentre eller andre kilder bør premieres for det. Dette gir mer kraft til Norge.

Den glemte, godt etablerte, konfliktfrie og forsyningssikre energibæreren fjernvarme har nå blitt satt på dagsorden takket være politikere fra alle partier.  Det er gjort mange grep fra nyttår, for å avlaste kraftnettet med eksisterende fjernvarmesystem. Vi forstår at Stortinget vil fortsette dette viktige arbeidet og energiforsyning strekker seg over flere komiteer. De som til slutt legger tilrette for mer energi er kommunene. 

For å sikre framtidig verdiskaping i Norge, må vi ha nok fornybar kraft til grønn verdiskapning i næring og industri. Her er fjernvarmesatsingen avgjørende for å komme i mål med det grønne skifet.

 
Kraftnettet er overbelastet, ny kraftproduksjon på land er omdiskutert og vindkraft til havs er foreløpig svært kostbart. Det enkleste vi kan gjøre for å sikre nok elektrisk kraft fremover er å energieffektivisere og ta i bruk energien som allerede finnes i samfunnet. Her spiller kommunene en viktig rolle. Der fjernvarmen av laster kraftnettet er det kommunene selv som har ønsket denne energisatsingen.

Med politisk vilje finnes det potensiale for å spare 15 TWh elektrisk kraft ved å bruke fjernvarme og termisk energi til oppvarming av bygg. Skal vi ha bærekraftige samfunn må vi slutte med strømsløseri.

Avgiften for avfallsforbrenning må fjernes reduseres eller endres

Dersom norske forbrenningsanlegg skal bestå, haster det med å kutte i avgiften. Fjerning av anleggene svekker kommunenes energitilgang.

Denne avgiften har fjernet anleggenes muligheter til å gjøre investeringer i CCS og andre klimatiltak. Anleggene ønsker å gjøre klimavennlige innvesteringer, men årelates slik at de går med kraftige underskudd, slik at forsvarlig drift ikke vil være mulig. I Ålesund skal det nå stenges ned en ovn. Det betyr at CO2 nøytral fjernvarme til oppvarming må erstattes med elektrisitet, som er en ytterligere belasting av strømnettet i en region med kraftunderskudd, eller fossil oppvarming med gass- eller oljekjel.

Klimaavgifter må virke, ikke gi økte utslipp. Avgiften svekker anleggenes muligheter til å investere i miljøvennlige tiltak, fører til økt eksport av avfall, svekket beredskap, tapte arbeidsplasser, og samfunnet får redusert effektbidrag til elektrifiseringen.

Dersom Norge ønsker å opprettholde egne forbrenningsanlegg, så må avgiften fjernes, reduseres eller endres.

Vi ber om en halvering ned til reelt svensk nivå, 476.- kr pr. tonn, forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2025, og at den på sikt fjernes.

Provenyet i 2024 var 630 millioner kroner, og redusert proveny blir ca. 300 millioner kroner.

Regjeringens forslag i statsbudsjettet er at forbrenningsavgiften for avfall prisjusteres i 2025 til 908 kr/tonn, for så å trappes opp med 45% til 2030, til 2000 2020 kroner.

Vi minner om at det gjeldende avgiftsnivået (882,- kr/tonn) i Norge per 2024 er svært høyt i forhold til det reelle svenske nivået. I praksis vil de fleste norske anlegg i 2025 ha en dobbel så høy CO2-beskatning som svenske anlegg. Dette er problematisk da nesten 90 prosent av norsk restavfall til forbrenning er konkurranseutsatt, og har i det siste medført røde tall for å beholde restavfall til forbrenning på norsk jord og sikre energiforsyning til byene.

Med vennlig hilsen                                                     Med vennlig hilsen

Oda T. Gipling                                                           Heidi Mathilde Juhler

Daglig leder                                                                Seniorrådgiver

Kraftfylka representerer fylkeskommuner med kraftproduksjon, -eierskap og/eller særlig interesse for tilgang til og tilrettelegging for fornybar energi. Vi har medlemmer fra Finnmark i nord til Agder i sør.

Fylkeskommunene har en svært viktig samfunnsutviklerrolle. Skal man få til samfunnsutvikling, må man ha næringsutvikling, som igjen forutsetter rikelig tilgang til fornybar energi, og ikke minst, kapasitet i strømnettet.

Det er svært positivt at behovet for å legge til rette for produksjon av fornybar energi fremheves så tydelig i de nye statlige planretningslinjene, og at kommunene bes prioritere mer fornybar kraftproduksjon i sine områder. For å sikre en hensiktsmessig og forsvarlig saksbehandling, må kommunene få den hjelpen de trenger for å gjennomføre dette på en måte som sikrer både utbyggernes og lokalsamfunnenes interesser. Energikommisjonen foreslo opprettelsen av et nasjonalt kompetansesenter for fornybar energi. Kraftfylka anbefaler at dette opprette som regionale sentre administrert av fylkeskommunene. De har nemlig allerede ansvar for å gjøre veldig mye av oppgavene et slikt kompetansesenter er tiltenkt.

Fylkeskommunene har store plan- og energifaglige miljøer. De har også en veiledningsplikt overfor kommunene i sin region. De har plikt til å se regionale behov, muligheter, nettkapasitet, næringsstruktur og annet i et større perspektiv enn enkeltkommunene. Dette utfordrer ikke kommunenes suverene myndighet i arealspørsmål. Kommunene beholder vetoretten de har fått også i vindkraftspørsmål, men gjennom regionale kompetansesentre for fornybar energi ville de hatt en regional aktør å støtte seg på i saksforberedelser og utvikling av beslutningsgrunnlag.

I dag mangler kommunene både kapasitet og kompetanse. Om fylkeskommunene hadde fått en tydeligere rolle som regionalt kompetansemiljø i slike saker, ville kommunenes samlede evne til å ivareta god saksbehandling i energispørsmål øke kraftig.

Regjeringen har varslet utlysing av midler til ett, nasjonalt kompetansesenter for vindkraft. Kraftfylka mener dette vil være en tapt mulighet. Vi må se kraftsystemet under ett. Noen steder er vindkraft kanskje svaret, mens i andre regioner bør man heller utnytte fjernvarme bedre, eller effektoppgradere eksisterende vannkraft. Fylkeskommunene kjenner regionens behov, næringsliv, energipotensial, nettselskaper osv. De vil derfor kunne gi råd i tråd med kommunenes forutsetninger og behov, og forankre beslutningsgrunnlag og analyser i regionale planer for fornybar energi, grønn industri mv.

Kraftfylka anbefaler derfor at det etableres regionale kompetansesentre for fornybar energi, administrert av fylkeskommunene. Dette krever naturligvis ressurser, men mindre enn om man skal opprette et nytt, nasjonalt senter.

Med vennlig hilsen
Olav Hallset, daglig leder i Kraftfylka

Fortsatt stram kommuneøkonomi

Den krevende økonomiske situasjonen i kommuneøkonomien ble satt på spissen i 2024. Nær seks av ti kommuner gikk med underskudd. Hovedforklaringen var flere år med høyere prisvekst enn forventet, økte rentekostnader og underliggende press i tjenestene særlig innen pleie og omsorg.

Tiltak i kommuner og fylkeskommuner og inntektsvekst inn i 2025 bedrer situasjonen, men økonomien er fortsatt presset i mange kommuner. Vel halvparten av kommunene som har svart på en undersøkelse fra KS, rapporterer om svakere resultater så langt i år enn lagt opp til i budsjettene. Nye anslag fra regjeringen viser lavere prisstigning enn ventet, men også lavere skatteinngang.  

Kommunesektoren står fortsatt overfor betydelige omstillinger. Mange opplever nedgang i antall barn og unge samtidig som antall eldre i befolkningen øker. Dette gir behov for strukturendringer som både er politisk og økonomisk krevende. Framover forsterkes disse utfordringene. Dette må løses samtidig som kommunesektoren også opplever mangel på kompetent arbeidskraft og stramme budsjetter.

Regjeringen legger opp til en inntektsvekst utover dekning av økte utgifter som følger direkte av endringen i befolkningen. Dette er positivt, men endrer ikke at situasjonen vil bli krevende for mange kommuner. Det er positivt at regjeringen nå slår fast at sektorens pensjonskostnader skal likestilles med øvrige lønnskostnader og at sektoren skal kompenseres gjennom den kommunale deflatoren.    

Fylkeskommunenes kollektivtilbud under sterkt press

Det er store utfordringer innen kollektivtransporten. Siden 2019 har det vært en årlig vekst i driftsutgiftene på om lag 1,5 mrd. kroner.  Anslagsvis halvparten er vekst utover den generelle lønns- og prisveksten og kostnadsøkning som følge av befolkningsendringer som er kompensert i fylkeskommunene sine rammer.  

Fylkeskommuner rapporterer om at når nye kontrakter om drift av kollektivtransport nå inngås, ligger prisnivåene 25-30 prosent over de gamle. Den kraftige prisstigningen for buss- og fergekontrakter rammer hele landet. KS vil peke på at uten økte bevilgninger må denne kostnadsveksten dekkes inn enten via omprioriteringer fra andre sektorer eller gjennom tiltak som høyere billettpriser eller kutt i rutetilbud.

Kommunenes integreringsarbeid må fullfinansieres

Kommunenes kostnader ved å ta imot flyktninger må fullfinansieres slik at integreringsarbeidet ikke må finansieres med kutt i det øvrige tjenestetilbudet. Dette er ikke tilfelle i dag. Både integreringstilskuddet og tilskuddet til norskopplæring bør økes i 2026.Kommunene har på kort tid bygget opp beredskapen for bosetting. Flyktningestrømmen ser nå ut til å avta noe, og det må legges en plan for nedskalering av kommunenes arbeid med mottak og tjenester til flyktninger.

Boligsituasjonen er utfordrende

Det er positivt med økte lånerammer til Husbanken, men kommunene har større behov for utleietilskuddet i dagens situasjon for å kunne fremskaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet. Det er urovekkende med økningen i midlertidig botilbud også for barnefamilier. KS ber Stortinget om å gjeninnføre tilskudd til utleieboliger, ved å vedta en ny tilsagnsramme for resterende del av 2025 ved behandlingen av RNB 2025, og anmode regjeringen om å videreføre dette og utvide rammen videre i statsbudsjettet 2026.

Konsekvensene av økt beredskapsbehov må kompenseres

Oppfølgingen av totalberedskapsmeldingen får konsekvenser også i kommunesektoren. Kommunene føler allerede på krav og forventninger på å levere på totalberedskap blant annet oppgradering og bygging av nye tilfluktsrom. KS mener at dette må finansieres av staten.

Kommuneøkonomien må styrkes for å sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å fylle sin rolle tilpasset en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Det er behov for midler til fylkesveinettet og kommunale veier(omkjøringsveier) for nødvendig vedlikehold og investeringer. Dette for å sikre nødvendig mobilitet og fremkommelighet slik at broer og veinettet blir dimensjonert for frakt av tungt utstyr. Slike investeringer vil også kunne være nødvendige for å håndtere konsekvensen av mer ekstremvær.

Etter Stortingets behandling av totalberedskapsmeldingen er det fortsatt behov for å tydeliggjøre hvilke økonomiske konsekvenser økte forventninger til sivil beredskapsevne vil få for kommunene og fylkeskommunene. KS anbefaler at komiteen ber regjeringen omtale dette nærmere i framleggelsen av statsbudsjettet 2026.

Kommunekommisjonen må ikke være en hvilepute

Kursen er riktig – styringstrykket må ned, men tempoet kunne vært høyere på noen områder. KS har klare forventninger til at kommunekommisjonen vil anbefale konkrete tiltak for mindre statlig detaljstyring. Større rom for lokalt politisk og faglig skjønn vil gi bedre bruk av arbeidskraften og andre ressurser.  KS er utålmodig, og gryteklare forenklingstiltak må ikke bli satt på vent.  

Omfanget av statlig tilsyn bør gå ned

Kommunene opplever at tidsbruken ved statlig tilsyn er en stor belastning. Det er derfor positivt at regjeringen varsler at tilsynsmyndighetene i større grad skal planlegge og innrette sin tilsynsaktivitet ut fra de endrede rammebetingelsene i kommunene, og sette i verk tiltak for å gjøre innhentingen av dokumentasjon mindre ressurskrevende. Samtidig er KS skuffet over at regjeringen i lys av styringstrykket mot kommunene, ikke legger opp til å redusere det samlede omfanget av statlig tilsyn. Det er over tid godt dokumentert at både kommunene og statsforvalterne mener veiledning gir bedre regeletterlevelse enn tilsyn.

Behov for økte investeringer innen helse og omsorg

I lys av de store demografiske endringer framover, er det behov for at kommunene øker investeringene innen helse omsorg. Investeringsnivået i kommunesektoren har holdt seg om lag på samme nivå de siste årene, men investeringene innen helse og omsorg utgjør en stadig mindre andel av de samlede investeringene.

Bevilgningen til investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser foreslås redusert i Revidert nasjonalbudsjett. Bakgrunnen er at tilsagnsrammen ikke ble fullt utnyttet i 2024. Ordningen har tradisjonelt vært god for kommunene, men som følge av kostnadsutviklingen har investeringstilskuddet fått mindre betydning. Kravene i ordningen er heller ikke godt nok tilpasset behov i sektoren. Kommunene har dermed selv dekket mer av kostnadene for å sikre heldøgns omsorgstilbud. KS ber Stortinget om å anmode regjeringen om å komme tilbake med forslag om en mer fleksibel ordning som er i tråd med kommunenes behov. 

NHO Transport er en arbeidsgiver- og næringspolitisk organisasjon for operatører innen vei- og skinnegående persontransport. Samtlige selskaper med fylkeskommunale rutebusskontrakter er medlemmer av NHO Transport. Foreningen vil gjerne påpeke følgende i forhold til Kommuneproposisjonen for 2026:

1. Positiv passasjerutvikling

Den fylkeskommunale kollektivtrafikken hadde en svært positiv vekst både med hensyn til passasjerer og billettinntekter til og med 2019. Pandemien og myndighetenes oppfordringer om å begrense reisevirksomheten medførte at en positiv trend ble brutt, men antall reisende begynte å øke igjen etter pandemien. Ifølge SSB var veksten i antall passasjerer på to prosent fra 2023 til 2024, og aldri før har så mange reist kollektivt som i 2024. Det er dermed svært viktig at en positiv og viktig trend ikke blir brutt på grunn av reduksjoner i kollektivtilbudet og dets attraktivitet.

2. Sviktende inntekter og økende kostnader

Selv om antall reisende nå er høyere enn før pandemien, dekker billettinntektene en lavere andel av kostnadene enn tidligere. Dette skyldes delvis økt bruk av periode-billetter, men også politiske beslutninger knyttet til gratis båt- og ferjereiser samt reduksjon av takstene. I tillegg har TØI i en rapport utarbeidet for Kollektivtrafikk-foreningen anslått at kostnadene de siste tre årene har økt med 34 prosent, noe som er langt høyere enn kommunal deflator i nevnte periode. Kostnadene har også økt med en høyere prosentsats ved inngåelse av noen nye anbud, og kostnadsveksten skyldes hovedsakelig følgende forhold:

• Prisen på nye busser fastsettes stort sett i Euro, og kursen på denne valutaen har steget fra 7,34 i 2012 til rundt 11,60 norske kroner i dag. I tillegg har produsentenes kostnader steget, og prisen i Euro har dermed også vært økende. På denne bakgrunn har prisen på dieselbuss i norske kroner de siste fire årene steget med opp mot 80 til 100 prosent. Parallelt har det vært en rask overgang til elbusser, og disse ligger 40 til 50 prosent høyere i pris enn tradisjonelle dieselbusser. I tillegg kommer kostnader knyttet til etablering av nødvendig ladeinfrastruktur.
• Økt kapitalbinding knyttet til investeringer i materiell gir høyere kapitalkostnader, noe som forsterkes ytterligere via dagens høye rentenivå. Baseres finansieringen på leasing, vil leasingkostnadene også påvirkes av usikkerheten knyttet til restverdien av elbusser ved utløp av leasingperioden. I tillegg har service- og delekostnader økt betraktelig de siste årene.
• Samtidig har energiprisene steget de siste årene. Prisen på diesel økte betraktelig etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022. I tillegg har strømprisene variert sterkt de siste årene. Disse veksler også mellom de ulike strømprisregionene, noe som gir et usikkert og uforutsigbart kostnadsbilde ved drift av elektriske busser.
• Lønn utgjør en svært stor andel av busselskapenes kostnader, men arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har forholdt seg lojalt til frontfagets rammer ved både hoved- og mellomoppgjør. Disse rammene endte på 5,1 og 5,2 prosent i henholdsvis 2023 og 2024 mot to til tre prosent de forutgående årene. Forholdsvis høyt sykefravær og økt kjøring på kveldstid og i helger har også påvirket kostnadsbildet i negativ retning.

Skisserte situasjon har medført at fylkeskommunen har et gap mellom kostnader og inntekter, som må dekkes inn via ekstra bevilgninger i revidert nasjonalbudsjett for 2025 og statsbudsjett for 2026. I tillegg til fylkeskommunenes finansieringsgap har buss-operatørene et akkumulert negativt driftsresultat på over en milliard fra årene 2020 til og med 2023.

I Kommuneproposisjonen lover regjeringen å øke kommunene og fylkeskommunenes inntekter for 2026 med 4,2 til 4,9 milliarder, men mesteparten av dette beløpet skal ifølge departementet kompensere for "merutgifter til demografi". Kun 1,3 til to milliarder gjen-står, og av dette skal fylkeskommunene få 15 prosent. Dette forvaltningsnivået blir der-med "avspist" med 195 til 300 millioner, som skal fordeles mellom 15 fylker. Disse må så prioritere hva som skal brukes på videregående skoler, fylkesveier og kollektivdrift. Dette er langt fra tilstrekkelig til å dekke dagens finansieringsgap på kollektivsiden.

3. Konsekvenser

Både KS og flere fylkesordførere har de siste dagene varslet omfattende kollektivkutt hvis ikke det statlige bidraget til kollektivdriften økes betraktelig. Slike kutt vil medføre at den tidligere omtalte positive utviklingen blir brutt, noe som vil ha følgende konsekvenser:

• Kollektivtrafikken er en samfunnskritisk funksjon, som tusenvis av reisende er avhengige av daglig for å komme frem og tilbake til jobb, skole, butikker, service-funksjoner og fritidsaktiviteter. Et redusert tilbud vil primært ramme svakere grupper uten tilgang til bil, og et velfungerende kollektivtilbud har en viktig funksjon beredskapsmessig sett.  
• Et mindre omfattende og attraktivt tilbud vil medføre at flere igjen bruker bilen ved daglige reiser. Dette vil gjøre det vanskeligere å realisere klimamålene, føre til økt køer og redusere kollektivtrafikkens fremkommelighet. Redusert fremkommelighet gir lavere presisjon i forhold til rutetider, lengre reisetid for passasjerene og lavere produktivitet fordi en buss i kø produserer færre passasjerkilometer.
• Kutt i rutetilbudet medfører også stor usikkerhet for arbeidstakerne innen buss-næringen. De risikerer kutt i stillingsprosenter og ufrivillig overgang til deltidsstillinger eller delte skift. Yrket blir dermed mindre attraktivt, og mange vil forsvinne over i andre bransjer. Disse vil være vanskelige å få tilbake når tilbudet igjen skal utvides. I tillegg medfører manglende finansiering og rutekutt at busselskapenes planlegging blir vanskeliggjort. Man risikerer samtidig at dyrt bussmateriell blir stående ubrukt, noe som har uheldige samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Mangel på kapasitet og kompetanse påvirker kommunenes evne til å løse grunnleggende oppgaver og tjenester, muligheten til utvikling og omstilling, og evnen til å ivareta rollen som samfunnsutvikler. Mange kommuner har allerede store utfordringer med å rekruttere ansatte og har mangel på kompetanse i sin kommune. For å kunne levere bedre tjenester til innbyggerne, er det nødvendig med kontinuerlig kompetanseutvikling blant ansatte i offentlig sektor. Livslang læring er essensielt for å sikre at arbeidsstyrken kan tilpasse seg endringer i arbeidsmarkedet gjennom hele yrkeskarrieren. For å utnytte nye digitale verktøy og løsninger, er det nødvendig med både grunnleggende og avansert digital kompetanse.

Vi trenger en storstilt satsing på kompetanse

Både i Revidert nasjonalbudsjett 2025 og i Kommuneproposisjonen 2026 anerkjenner regjeringen kommunesektorens utfordringer med å rekruttere tilstrekkelig personell med riktig kompetanse og utfordringene med å levere i møte med større andel tjenestemottakere og færre innbyggere i arbeidsfør alder. Setningene i innledningen over er alle hentet fra de to nevnte dokumentene.

For å levere gode kommunale tjenestene under disse forutsetningene er det behov for en bedre organisering av kommunen, fra overordnet struktur til arbeidsflyt i det enkelte team. For å levere gode tjenester til flere brukere med færre ansatte er det behov for en storstilt satsing på kompetanse i kommunesektoren. En kompetansereform som løfter store grupper ansatte sammen vil gjøre dem i stand til, på lokalt nivå, å finne nye og mer effektive måter å organisere og gjennomføre arbeidet på.

Når ansatte på alle nivåer får fordypet kompetanse innen eget fagfelt, innen ny teknologi og innen planlegging og organisering, er de både alene og sammen bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer og bidra til å utvikle løsninger som styrker kommunesektoren.

Utdanningssektoren må involveres

Selv om ingen kommuner er like, har mange de samme utfordringene. Et godt samarbeid mellom kommunesektoren og utdanningssektoren vil avdekke hvilke kompetansebehov som er mest fremtredende og hvor det vil være mulig å planlegge programmer på fylkes- eller regionsnivå. For de gruppene Delta organiserer vil i utgangspunktet tiltak på fagskolenivå innen teknologi- og helsefag kunne bidra til at de raskt kan løse flere oppgaver og på et høyere nivå i dag.

Oppgavedeling

Faglig kvalitet og kompetanse er nøkkelen til gode offentlige tjenester. Tverrfaglighet og hensiktsmessig oppgavedeling bidrar til mer kvalitet, mer effektiv oppgaveløsing og bærekraftige endringer. Ulike yrkesgrupper og arbeidstakere må få realisert sin kompetanse til beste for virksomhetenes helhetlige mål og resultater. Det innebærer å bruke rett person og rett kompetanse på rett plass.

Særlig i kommunesektoren, med mangel på arbeidskraft, er det nødvendig å legge til rette for bedre oppgavedeling. Gjennomgående arbeid å heve kompetanse hos de ansatte på alle nivåer legger forholdene bedre til rette for å jobbe med oppgavedeling og bedre utnytting av de menneskelige ressursene.

Behov for særskilt finansiering av en kompetansereform

Kommunenes utfordringer med demografi og få ansatte kan ikke løses med penger når de ekstra arbeidstakerne ikke finnes. Å satse på de ansatte man har og å sette dem i stand til å løse nye og flere oppgaver, derimot, er mulig med penger.

Rammevilkårene for kommuneøkonomien er avgjørende for å rekruttere, mobilisere og beholde viktig fagkompetanse i hele og faste stillinger. Skal kommunene rustes til omstilling for å møte demografiendringer, teknologiutviklingen og det grønne skiftet må kommunene ha rammebetingelser som gir rom til arbeid med oppgavedeling.

Det er avgjørende at kommunene settes i stand til å møte de store utfordringene de står foran. Da må kommuneøkonomien være solid. Hverdagen i mange kommuner er krevende, og det vil den fortsatt være med regjeringens opplegg.  

Delta forventet en klar styrking av kommuneøkonomien. Regjeringens forslag er ikke i nærheten av å være tilstrekkelig. Kommunene trenger økt økonomisk handlingsrom for å utvikle gode nok tjenester og være attraktive i kampen om arbeidskraften.

I tillegg til en øking av den generelle rammen er det nødvendig at det settes av betydelig statlige midler for en helhetlig kompetansereform i kommunal sektor.   

Forslag

Delta foreslår at Stortinget ber Regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2026 å legge frem forslag om og midler til en kompetansereform i kommunal sektor.

Kontaktperson:
Marit Solheim, nestleder, marit.solheim@delta.no, 992 58 944

Øystein Holm-Haagensen, spesialrådgiver, oystein.holm-haagensen@delta.no, 928 17 725