Statsbudsjettet 2026

NHOs innspill til Justiskomitéen om statsbudsjettet for 2026

Norge trenger et budsjett for økt konkurransekraft. Vi må løfte oss på innovasjon, energi- og klimaomstilling og vi må håndtere økende sårbarhet i en urolig verden. Statsbudsjettet må bidra til å ruste norsk økonomi for de krevende tider vi står i og som ligger foran oss. Vi må få mest mulig ut av ressursene, så vi kan styrke vår langsiktige vekstevne.

For å øke konkurransekraften trenger vi skattepolitikk som legger til rette for at bedrifter og eiere kan skape verdier og arbeidsplasser. Vi trenger økt nett- og kraftutbygging. Og vi trenger markedsadgang. Det er avgjørende at Stortingets behandling ikke svekker budsjettet og norsk politikk på noen av disse områdene.

Tydeligere satsing på bekjempelse av økonomisk og arbeidslivsrelatert kriminalitet

Vi har et trygt og godt arbeidsliv i Norge. Likevel ser vi at arbeidslivskriminaliteten og den økonomiske kriminaliteten de siste årene har blitt mer avansert og krevende. Det er positivt at regjeringen følger opp stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet1 blant annet ved at Økokrim styrkes og at det legges bedre til rette for bruk av finansiell etterretning i politiet og kontrolletatene.

Det er nødvendig med tettere samarbeid på tvers av sektorer

God samordning og informasjonsdeling på tvers av etater er avgjørende for å forebygge og avdekke arbeidslivskriminalitet og økonomisk kriminalitet så tidlig som mulig. Viktigheten av det tverretatlige samarbeidet mellom Arbeidstilsynet, NAV, Skatteetaten og politiet understrekes også i budsjettfremlegget – denne innsatsen må videreutvikles.

Den stadig tettere koblingen mellom arbeidslivskriminalitet og økonomisk kriminalitet gjør særlig samarbeidet mellom finanssektoren, justissektoren og arbeidslivssektoren viktig.. Det er et steg i riktig retning når det i budsjettet uttrykkes et ønske om at politi og påtalemakt skal få mer effektive virkemidler mot alvorlig økonomisk kriminalitet, og at informasjonsdeling mellom offentlige etater, og mellom offentlige organ og private, trekkes frem som et viktig tiltak for dette. Så må det også handles. Forslaget om bedre tilgang for deling av opplysninger fra Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter (NTAES) sendt på høring i juni 2025, er et eksempel på det.

Digitale lommebøker både for personer og virksomheter er et annet tiltak som har potensial til å løse deler av denne utfordringen. Innføringen av digitale lommebøker er vedtatt i EU og blir en virkelighet også for norske personer og virksomheter, og vil kunne innebære et betydelig steg i riktig retning i arbeidet med å forebygge og bekjempe særlig arbeidslivsrelatert kriminalitet. Digitale lommebøker nevnes ikke i budsjettfremlegget til Justis- og beredskapsdepartementet, og vi frykter at det innebærer at justissektoren ikke fullt ut ser betydningen av å innføre digitale lommebøker. Vi ber om at Justiskomitéen i sin behandling av budsjettet bidrar til at arbeidet med dette prioriteres høyt, og ses i sammenheng med arbeidet som skjer under både Arbeids- og inkluderingsdepartementets og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets ansvarsområder.

Kritisk, digital infrastruktur – sikkerhet og beredskap

Kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur er avgjørende for statens evne til å ivareta 
samfunnssikkerhet og statssikkerhet gjennom hele krisespennet, fra fred til væpnet konflikt (Ekomsikkerhetsutvalget 2025). Datasentre, skytjenester og regnekraft er en del av denne kritiske infrastrukturen. Norge må ha skyløsninger som gir kontroll på høyverdige data som f.eks. sensitive personopplysninger i helsesektoren, i forsvaret eller virksomhetskritiske data i næringslivet. Bevilgningen på 30 mill. til et forprosjekt til nasjonal skytjeneste er derfor bra, men etter å ha ventet siden konseptvalgutredningen for nasjonal skytjeneste ble lagt frem i 2023 haster det å komme i gang. Innen 2027 må en nasjonal, sikker skytjeneste være fullt operativ, basert på anbefalingene fra ekomsikkerhetsutvalget 2025 og i tråd med regjeringens uttalte ambisjoner.

Gjøre det enklere å hente kompetanse fra andre land

Saksbehandlingstiden for arbeidstillatelser for tredjelandsborgere er for lang. Forenklinger må på plass, og løsningene fra pilotprosjektet Kompetansespor burde ha blitt videre prioritert. Vi ber Stortinget opprettholde vedtak 460 av 13/2-25, jfr. omtale i Arbeids- og inkluderingsdepartementets proposisjon, og sikre at regjeringen følger opp.

Sivilbeskyttelsesloven

Budsjettfremlegget omtaler også regjeringens arbeid med å oppdatere lovverket som regulerer mobilisering av sivil arbeidskraft i en krise-/ krigssituasjon. I den forbindelse vil NHO sterkt understreke betydningen av at partene i arbeidslivet involveres i arbeidet med å utforme forskrifter. Det vil gjøre næringslivet mer forberedt på en eventuell krise og dermed bedre beredskapen. Det vil også underbygge tilliten til beslutningene som tas i medhold av loven.

***
Vi viser for øvrig til Finans Norges innspill til justiskomitéens behandling av budsjettet.

1 Meld. St. 15 (2023–2024) Felles verdier – felles ansvar

Høringsnotat, forslag om reduksjon i tolkenes salærsats

SMB Forum for tolkebedrifter viser til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 hvor det foreslås en dramatisk reduksjon i godtgjørelse til tolker etter salærforskriften. Forslaget til endring av salærforskriften er sendt på høring med frist 8.12.25.

Forslaget begrunnes i et behov for harmonisering av satser og effektiv ressursbruk, men mangler konsekvensutredning. Advarsler fra Advokatforeningen og Dommerforeningen da et tilsvarende forslag ble fremmet i 2022, er ikke hensyntatt.  

Reduksjon av tolkesatsen vil forsterke mangelen på kvalifiserte tolker i justissektoren og føre til økt bruk av ufaglærte tolker. Forslaget undergraver rettssikkerheten, fordi domstoler, politi og forvaltning er avhengige av gode tolketjenester for å sikre korrekte avgjørelser. I tillegg plukker forslaget ut en av tre yrkesgrupper i salærforskriften, og rammer en yrkesgruppe som i stor grad består av kvinner og personer med minoritetsbakgrunn. Det fremstår som diskriminering og sosial dumping..

Rettssikkerhet og kvalitet i rettsvesenet
Rett til tolk følger direkte og indirekte av en rekke lover og internasjonale konvensjoner, blant annet EMK art. 6 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Kvalifiserte tolker sikrer at denne retten oppfylles i praksis. Når tolkesatsene kuttes, svekkes rekrutteringen av kompetente tolker, og risikoen for feil øker. Dårlig tolking kan føre til uriktige dommer, forsinkelser, økte kostnader og redusert tillit til rettssystemet.

Regjeringen omtaler budsjettet som et «solid løft for rettssikkerheten», men økningen i salærsatsen ligger fremdeles langt under det Advokatforeningen har fremmet som nødvendig for en bærekraftig rettshjelpssats. Samtidig foreslås et dramatisk kutt i tolkenes salær. Dette fremstår som en klar svikt i regjeringens argumentasjon.

Når forslaget i tillegg særlig vil svekke rettssikkerheten til den delen av befolkningen som ikke forstår og/eller snakker tilstrekkelig norsk, fremstår forslaget til statsbudsjett som særlig problematisk. Språkminoritetenes rettssikkerhet er like grunnleggende, og avhenger nettopp av en sterk og profesjonell tolketjeneste.

Sosial dumping og diskriminering
Rapporter fra IMDi og Proba Samfunnsanalyse viser at store kutt i tolkesatsen vil skape lønnspress i en sektor uten tariffavtaler. Tolker er som oftest selvstendig næringsdrivende uten rettigheter som sykepenger og pensjon. Salærsatsen er derfor eneste virkemiddel for anstendige vilkår. Når regjeringen benytter Proba-rapporten til å hevde at oppdrag i justissektoren fortsatt vil fremstå som attraktive, bygger dette på en selektiv og feil forståelse av de funn Proba har presentert. Tolkeprofesjonen erfarer at salærkuttet i i praksis innebærer en situasjon som kan betegnes som sosial dumping

IMDi har tidligere advart mot slike kutt, fordi salærsatsen har normgivende effekt også utenfor domstolene. En reduksjon vil presse honorarene ned i helse-, utdannings- og barnevernsektoren og forsterke bruk av ufaglærte tolker. Dette er i strid med regjeringens handlingsplan mot sosial dumping og tolkelovens intensjon om profesjonalisering.

Flertallet av tolkene i Nasjonalt tolkeregister er kvinner, og svært mange har minoritetsbakgrunn. Når tolker alene foreslås for lønnskutt, mens andre grupper skjermes, oppstår forskjellsbehandling. Dette undergraver statens mål om likelønn og likestilling. I tillegg mister samfunnet kvalifiserte flerkulturelle tolker som fungerer som brobyggere og rollemodeller. Resultatet blir dobbel diskriminering – av tolker som yrkesgruppe og av språkminoriteter som får svekket tilgang til rettferdig behandling.

Arbeidsvilkår og respekt for profesjonelt arbeid
Tolker har i flere tiår hatt godtgjørelse tilsvarende fire femdeler av den offentlige salærsatsen. Dette har vært en anerkjennelse av tolkens rolle som uavhengig aktør i rettsprosessen. Siden innføringen av tolkeloven (2022) og etableringen av bachelorutdanning og autorisasjonsordninger, har kompetansen i yrket økt betydelig. En reduksjon nå bryter med prinsippet om at høyere kompetanse skal lønne seg.

Salærsatsen har stått stille i mange år og har allerede tapt verdi. Et ytterligere kutt vil gi reelt inntektstap for høyt utdannede fagpersoner og gjøre det økonomisk umulig for mange å fortsette i yrket. Konsekvensene blir færre autoriserte tolker, økt bruk av ukvalifiserte tolker og svekket rekruttering til utdanningene.

Integrering og inkludering
Kvalifiserte tolker er avgjørende for integreringsarbeidet i Norge. De er brobyggere mellom minoritetsspråklige borgere og myndigheter. Gode tolketjenester sikrer at innvandrere får tilgang til informasjon, rettigheter og plikter på lik linje med andre, og at saksbehandlere og fagpersoner i offentlig sektor kan utføre sitt lovpålagte arbeid.

Når lønnsnivået presses ned, reduseres tilgjengeligheten av profesjonelle tolker. Kommunikasjonen mellom offentlige institusjoner og minoritetsspråklige blir vanskeligere, og tilliten til systemet svekkes.

Dette strider mot regjeringens uttalte mål om likeverdige offentlige tjenester for alle, uavhengig av språk eller bakgrunn.

Integrering og inkludering

Kvalifiserte tolker er avgjørende for integrering og likeverdige offentlige tjenester. De gjør det mulig for minoritetsspråklige å forstå rettigheter og plikter og for offentlig ansatte å utføre lovpålagte oppgaver korrekt. Når profesjonelle tolker forsvinner, svekkes kommunikasjonen og tilliten til myndighetene. Dette bryter med regjeringens mål om likeverdige tjenester uavhengig av språk og bakgrunn.

Økonomiske og praktiske konsekvenser
Departementet anslår en innsparing på 22 mill. kr, men uten dokumentasjon. Erfaring viser at kutt i tolkesats gir økte kostnader på sikt – flere rettssaker må tas opp igjen, og feil i saksbehandling øker. Kvalifiserte tolker trekker seg fra offentlig sektor, og avhengigheten av kommersielle byråer øker. Dette er ineffektiv ressursbruk og undergraver investeringene i tolkekompetanse og autorisasjonsordninger.

Anbefaling
Vi ber om at forslaget om reduksjon i tolkesatsen reverseres og anbefaler:

1. Opprettholde dagens sats, dvs. 4/5 av den offentlige salærsats. Dette sikrer likebehandling og signaliserer respekt for profesjonell kompetanse.
2. Etablere en nasjonal minstelønn for tolker i offentlig sektor, i tråd med prinsippene i tolkeloven.
3. Sikre dialog med tolkenes organisasjoner ved fremtidige revisjoner av salærforskriften, slik at konsekvenser for rettssikkerhet, likestilling og integrering vurderes samlet.
4. Gjennomføre en konsekvensanalyse av eventuelle endringer i salærsatsene, inkludert vurdering av likestillings, og diskrimineringslovens krav.
5. Vurdere støtteordninger eller kompensasjonsordninger for kvalifiserte tolker som arbeider som selvstendig næringsdrivende uten sosiale rettigheter.
6. Øke den offentlige rettshjelpssatsen for alle yrkesgrupper i salærforskriften, i tråd med Advokatforeningens krav for å sikre en bærekraftig salærsats.

Rettssikkerhet og erstatningsvern

Igjen er vi i en situasjon der barn og yrkesskadde blir systematisk underkompensert på grunn av at nødvendige endringer reglene om standardisert utmåling av inntektstapserstatning til barn og yrkesskadde ikke blir gjennomført. For yrkesskadde Niklas Mørkland innebar det en underkompensasjon på 6 millioner kroner i forhold til beregning etter alminnelige erstatningsregler og prinsippet om full erstatning. Akkurat denne forskrift ligger riktig nok under AID, men barneerstatningen og kapitaliseringsrente-forskriften i personskadeerstatningssaker ligger under JBD. Igjen risikerer barn som skades å få en vesentlig underkompensasjon som følge av at revisjon av barneerstatningsforskriften lar vente på seg og at man som følge av dette legger til grunn en langt høyere kapitaliseringsrente i barneerstatningssakene enn hva man gjør i voksentilfellene.  Justisdepartementet og Stortinget har lagt til grunn at prinsippet om full erstatning er et økonomisk begrep, noe som er helt i tråd med allmenn rettsoppfatning. Likevel somler regjeringen med å sikre at skadde barn, yrkessyke og yrkesskadde får rettferdig og riktig erstatning.

At ulykkesbegrepet foreslåes endret er bra, og riktig. Det vil gi en mer rettferdig yrkesskadeerstatningsordning på den måte at flere arbeidsrelaterte skader blir godkjent som yrkesskade, men det er liten trøst dersom man kun får dekket en brøkdel av sitt påførte tap.

Kap 470 – Fri rettshjelp

Ny rettshjelpsordning - Flere får rett til hjelp, men færre får nødvendig hjelp

Mange som blir varig skadet etter trafikkulykker, yrkesskader eller svikt i helsetjenesten må bringe saken sin innfor domstol for å ha prøvd sin rett til erstatning, eller sin rett til riktig erstatning. Med dette følger en betydelig økonomisk risiko. Derfor er det viktig at alle faktisk gis reell mulighet, ikke bare å få tilgang til domstolene, men også å bli satt på samme kunnskaps- og kompetansenivå som den profesjonelle motpart. Budsjettforslaget som legger opp til reduksjon i tolkevederlaget, og offentlig salærsats som er under halvparten av markedspris, vil ytterligere begrense skadelidte sine muligheter til dette. Skadde uten gode norskkunnskaper, arbeidsinnvandrere, flyktninger, asylsøkere mv, vil rammes hardt, . Innsparinger, i dette tilfelle 11,4 millioner kr, kan aldri forsvare redusert rettssikkerhet og erstatningsvern, aller minst når det rammer sårbare grupper. Rettsikkerhet skal ikke være kun for dem med god råd.

I Innst. 234 L (2020-2021) sies at «Flere høringsinstanser, herunder LO, viser til at dagens rettshjelpsforsikring dekker et rettshjelpsbehov for privatpersoner som har begrensede muligheter for rettshjelp i det ordinære markedet». Det er vi ikke enig i. Slike forsikringer har i dag i hovedsak særdeles marginal verdi. Forsikringsselskapene har latt forsikringssummen vilkårene stå uforandret på det samme nominelle beløpet som for 20 år siden. Med få unntak (2 selskaper) opererer selskapene fortsatt med vilkår som unntar saker som gjelder sikredes yrke eller erverv fra rettshjelpsdekning. Unntak der selskapene har en alt mer utvidet forståelse av begrepene enn hva man tradisjonelt har hatt da det tidligere mer eller mindre var kun arbeidsrettssaker og yrkesskade- og yrkessykdomssaker som falt utenfor. I dag ser vi at selskapene nekter å utløse dekningen også i generelle erstatningssaker, og i trygdesaker.

Erfarne personskadeadvokater blir mer og mer restriktive med å påta seg fri-rettshjelpsoppdrag og andre saker til offentlig salærsats, f. eks pasientskadesaker. Mange skadelidte vil altså ikke stilles jevnbyrdig med motparten som ofte er Staten eller et forsikringsselskap som alltid lener seg på erfaren og spesialisert juridisk kompetanse.

Kap 440 – Politiet

Bevilgninger til justissektoren har også betydning for bevilgninger innen andre sektorer. Et styrket og godt synlig politi og et styrket Utrykningspoliti har en viktig ulykkes- og skadeforebyggende rolle og funksjon. Investeringer på dette område vil gi besparinger på helse- og trygdebudsjett og tilsvarende vil besparinger medføre økt belastning på helsevesen og NAV. Vi forutsetter at dette blir godt vurdert når Politirolleutvalget nå skal vurdere hva slags politi landet trenger i årene som kommer og ber samtidig våre folkevalgte å ha dette i minne når utvalgets rapport vel foreligger.

Statens (erstatnings)ansvar  

Til sist vil vi at komiteen merker seg at den urett som yrkesskadde har opplevd og opplever etter Alfa Insurance konkurs i 2018 fortsatt vil kunne ramme andre arbeidstakere. Det hull i yrkesskadeforsikringsordningen og garantiordningen som ble avdekket er fortsatt ikke tettet, og fortsatt vil arbeidstakere som skades i på norske arbeidsplasser stå i fare for å måtte fremme krav for utenlandsk domstol for å få erstatning som de har krav på iht til norsk lov. Det mener vi er uakseptabelt, og vi håper at dette er et tema som komiteen og dets medlemmer vil prioritere.  

I det følgende gir Innlandet fylkeskommune innspill til justiskomiteens behandling av budsjettfremlegget (Prop. 1 S (2025-2026)) fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Tydeliggjøre ansvar og myndighet med riktig ressurssetting

Totalberedskapskommisjonen pekte i NOU 17:2023 på at det er behov for å tydeliggjøre samfunnssikkerhetsansvaret til fylkeskommunen, og at ansvaret må avklares også overfor kommuner, andre regionale aktører og departementene. Kommisjonen påpekte videre at fylkeskommunene deretter måtte gis ressurser for å ivareta ansvaret på en god måte. Regjeringen fulgte opp i Totalberedskapsmeldingen ved å si at «regjeringen vil legge til rette for at fylkeskommunen har bedre forutsetninger for å ivareta sitt ansvar innenfor samfunnssikkerhets- og beredskapsfeltet». Vi vurderer at Justis- og beredskapsdepartementet ikke følger opp Totalberedskapsmeldingen som forventet i sitt budsjettfremlegg for 2026.

Innlandet fylkeskommune ønsker derfor å fremme konkrete forslag til hvordan fylkeskommunenes rolle, ansvar og myndighet kan avklares og styrkes i oppfølgingen av Totalberedskapsmeldingen, samt å bidra til at Stortingets vedtak blir fulgt opp på en måte som ivaretar fylkeskommunenes sentrale samfunnsoppgaver.

• Det fylkeskommunale nivået må være involvert i regjeringens arbeid med langtidsplanen for sivil beredskap for å sikre at regionale samfunnsutfordringer knyttet til samfunnssikkerhet ivaretas på en god måte i planen.
• Det bør vurderes hvorvidt fylkeskommunene skal omfattes av Sivilbeskyttelsesloven og om det skal utarbeides en tilhørende forskrift om fylkeskommunal beredskapsplikt lik tilnærmingen som gjelder for kommunene. Dette vil bidra til å sikre den nødvendige tydeliggjøringen av ansvar og rolle.
• Iverksette nødvendige lov- og forskriftsendringer som gir fylkeskommunene tydelige fullmakter innen: - Helseberedskap. Den offentlige tannhelsetjenesten skal ivareta beredskapsplanleggingen innen tannhelse på en helhetlig og koordinert måte. Det må sikres at privat tannhelsepersonell får en meldeplikt overfor den offentlige tannhelsetjenesten som forutsatt i Tannhelsetjenesteloven
  - Næringsberedskap. Næringsberedskapslovens §11 angir at fylkeskommune skal bistå med planlegging, forberedelser og gjennomføring av næringslivets beredskapsoppgaver. Fylkeskommunen har per i dag ingen hjemler til å pålegge næringslivsaktører noen former for beredskapsplanlegging ut over de kontraktørene fylkeskommunen har avtaler med.
  - Per i dag har Statens vegvesen skiltmyndighet for europa-, riks- og fylkesvegnettet. Kommunene har skiltmyndighet for det kommunale vegnettet. I beredskapssituasjoner er det viktig å kunne ha muligheten til skilting for å sikre fremkommelighet, informasjon om farer og trafikksikkerhet. At fylkeskommunen som vegeier ikke har skiltmyndighet begrenser muligheten til å ivareta trafikkberedskapen som fylkeskommunene har etter Veglova.
  - Transportberedskap. Fylkeskommunen har ansvaret for sivil transportberedskap på regionalt nivå jf. Yrkestransportlova og forskrift om sivil transportberedskap. Men ved behov har ikke fylkeskommunene hjemler til å pålegge transportaktører transportoppdrag. Hjemmelen ligger til Samferdselsdepartementet, noe som i en operativ situasjon fremstår som lite hensiktsmessig.
• Oppdatere Sivilt beredskapssystem (SBS) i henhold til de fullmakter som klargjøres for fylkeskommunene.
• Avklare samhandling og rollefordeling mellom fylkeskommunen og statsforvalteren i plansaker for å ivareta samfunnssikkerhet i regional og lokal samfunnsplanlegging.
• Lovfeste kravet til regional samhandling omkring fylkesROS, slik at regionalt folkevalgt nivå og regional stat samlet kan bidra til å lage mer robuste samfunnsutviklingsplaner.
• Etablere bærekraftige finansieringsordninger og økonomiske incentiver som gjør fylkeskommunene i stand til å oppfylle sin rolle i Totalforsvaret basert på nye beredskapskrav.
• Krav om systematisk datadeling og felles situasjonsforståelse mellom forvaltningsnivåene. Det innebærer også deling av gradert informasjon, og både fylkeskommunene og kommunene må på en effektiv måte sikres tilgang til Nasjonal begrenset plattform fra Statens graderte plattformtjeneste.
• Innenfor rammen av sikkerhetsloven og definerte grunnleggende nasjonale funksjoner (GNF) ser fylkeskommunene behov for en tydeliggjøring av hvilke funksjoner som er av vesentlige og avgjørende betydning for de ulike GNFene som fylkeskommunene er ansvarlige for.
• Fylkeskommunen forventer et tydeligere samspill og veiledning fra NSM og fagdepartement knyttet til ivaretakelse av sikkerheten i innsatsfaktorer for GNFer og samfunnskritiske funksjoner. Et eksempel på dette er utfordringer med anskaffelse av el-busser fra leverandører med tilhørighet i land som Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med.

Bekjempe barne- og ungdomskriminaliteten

Den negative utviklingen med barne- og ungdomskriminalitet er bekymringsfull. Utviklingen, med stadig mer alvorlige kriminelle handlinger blant ungdom, merkes i de videregående skolene. Det utfordrer målet om en trygg og sikker skolehverdag.

Derfor har Innlandet fylkeskommune prioritert å bruke betydelige ressurser på det forebyggende arbeidet, i samarbeid med flere aktører og ikke minst politiet i Innlandet. Fylkeskommunen har blant annet tilsatt en person med politifaglig bakgrunn, og plassert vedkommende ved forebyggende enhet i Innlandet politidistrikt, for å kunne jobbe kunnskapsbasert med det forebyggende perspektivet inn i våre videregående skoler. Samtidig ser vi at ressurser og samarbeid innen området tilføres kommunene og andre aktører, mens fylkeskommunene og de videregående skolene ikke har samme prioritet i det forbyggende arbeidet.

I Politidirektørens faglige råd for 2025 anbefaler politidirektør Håkon Skulstad at kriminalitetsbekjempelse og -forebygging bør tydeliggjøres som et nasjonalt tverrsektorielt samvirke, både i offentlig og privat sektor.

Basert på dette forventer Innlandet fylkeskommune at regjeringen:

• sørger for at alle relevante aktører får et pålagt ansvar for bekjempelse av barne- og ungdomskriminaliteten der de har en påvirkning,
• målretter ressurser til de aktørene som får dette ansvaret,
• og at en av aktørene får et tydelig samordningsansvar i arbeidet.

Innsendt:

Gjenoppbygging og humanisering av kriminalomsorgen?  Gjør krimnialomsorgen skrytbar igjen!

SON – Straffedes Organisasjon i Norge er glade for at regjeringen kommer med en nødvendig og høyst betimelig «kraftpakke» for å løfte kriminalomsorgen med penger til økt bemanning og flere tiltak for å løse utfordringene i kriminalomsorgen. Etter mange år med nedskjæringer og et par år med en fislete snuoperasjon, er det heller ikke for 2026 satt av tilstrekkelige midler til gjenopprettelse av den kriminalomsorgen mange var stolte av for over ti år siden. Underbemanning og underbudsjettering skaper problemer for så vel de ansatte som de innsatte i alle fengslene i Norge. Vi håper at det ikke går altfor mange år til bevilgningene over Statsbudsjettet blir tilstrekkelige til en fullstendig gjenoppbygning og videreføring.
Både innsatte og ansatte lider i dag og fangene skal ut i samfunnet igjen.

Arbeidet med å forebygge selvmord, selvmordsforsøk og alvorlig selvskading bør trappes opp, også fordi det faller inn under folkerettslige forpliktelser. Dette krever større kompetanse og større bevilgninger for alle deler av norsk kriminalomsorg og friomsorg. NIM og flere ombudsrapporter og riksrevisjonen har vist at det er lang vei å gå og at det koster mye mer.

GJENINNFØR TILBAKEFØRINGSGARANTIEN
Mange som blir løslatt fra fengsel, mangler bolig og har store økonomiske problemer. Mange står uten inntekt, arbeid og bolig og med større gjeld enn de hadde da soningen startet. Årsaken er blant annet at samarbeidet mellom kriminalomsorgen og velferdstjenestene som skal ta imot de løslatte ikke fungerer. Dette svekker mulighetene for en vellykket tilbakeføring til samfunnet, og det gjelder fanger i alle fengsler i landet. Det er en forsømmelse både ovenfor de løslatte og samfunnet.

I 2017 vedtok fem departement en tilbakeføringsstrategi. Den inneholdt 18 tiltak for at løslatte skulle få en bedre mulighet til et liv uten kriminalitet. Riksrevisjonens undersøkelse viser at få av tiltakene er gjennomført. Det er alvorlig at departementene i altfor liten grad har fulgt opp sine egne tiltak," sa riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

SON mener at tilbakeføringsgarantien må gjeninnføres og utvides. Vi mener at regjeringens strategier ikke er særlig forebyggende, men heller en styrking av justispolitiske virkemidler som vil øke tvang og straff. Økte ytelser fra NAV og et livsopphold på nivå med SIFOs standardbudsjett er nødvendig for tilbakeføringen.  
«FATTIGDOMSBEKJEMPELSE ER DEN BESTE KRIMINALITETSBEKJEMPELSE»

I løpet av 2025 har det kommet klarere fram at levekårsfaktoren er svært sentral i utviklingen av kriminaliteten og at fattigdom ofte er rekrutteringsgrunnlag for gjenger som vil ha unge til å utføre oppdrag for seg. Istedenfor å satse på mer straff og tettere forfølgelse tror vi mer på forebygging og endringer i boligpolitikken og en sterkere fattigdomsbekjempelse.  Sosiale hjelpetiltak heller enn represaliepolitikk.

BARNEFENGSLENE
Regjeringen satser mye på arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet og foreslår i statsbudsjettet for 2026 millionvis av kroner til én-til-én oppfølging, utvidelse av arbeidet med hurtigspor og til økt kapasitet ved ungdomsenhetene.

SON frykter at dette går litt over stokk og stein og at det i denne krisen kan innføres tiltak som gir mer skader enn bedring. Problemet er at dette er barnefengsel og at barn ikke skal sitte i fengsel i det hele tatt. FNs Barnekomite understreker nødvendigheten av å utvikle et barnerettighetsperspektiv i hele straffesakskjeden for gjennomføring av Barnekonvensjonen.  Det har vært flere mindreårige innsatte (barnefanger) enn hva det er plass til i ungdomsenhetene (barnefengslene), men regjeringen foreslår likevel mange nye plasser. 

Vi syns at justismyndighetene har en god beskrivelse av årsakene til at barn begår kriminelle handlinger: at de er offer for blant annet trangboddhet, vold i nære relasjoner, utenforskap og arbeidsledighet. Det må satses på større bevilgninger for å utvikle andre former for å irettesette barn, enn å bare øke kapasiteten i våre barnefengsler. Barn har blitt og stadig blir, plassert på ungdomsinstitusjoner, når de trenger helsetjenester. det ser heller ut som at regjeringen vil øke institusjonaliseringen av barn gjennom økte fengselsplasser og institusjonsplasser og at det også satses for mye på en til en forfølgelse av barn, noe vi tror vil fungere som en trykkoker og føre med seg flere grove enkeltutblåsninger.

MENNESKERETTIGHETER
SON mener at det trengs et bredt løft for menneskerettigheter i fengslene og får støtte av Norges Institusjon for Menneskerettigheter en rapport og flere ombudrapporter kommer i tillegg. Vi forventer en fortsatt sterkere innsats mot isolasjon og tvangsmiddelbruk i fengslene og Straffegjennomføringsloven i praksis presiserer menneskerettighetskravene, og sikrer ivaretakelsen av retten til helse, rehabilitering (uten diskriminering) og et anstendig livsopphold og deltakelse i samfunnslivet.

TILSYNSRÅD
SON mener at det er nødvendig sterkere tilsynsråd innen hele kriminalomsorgen. Det er etablert et landsomfattende tilsyn med lokalt oppnevnte medlemmer og en ledelse i Vardø.  «Tilsynsrådet skal føre tilsyn med at personar som er innsett i institusjonar som kriminalomsorga har ansvar for, blir handsama i tråd med gjeldande rett, og at deira velferd blir varetatt. For personar som gjennomfører straff utanfor ein institusjon, skal tilsynsrådet føre tilsyn med at dei blir handsama i tråd med gjeldande rett.» 

SON er engasjert i saken er spent på hvordan den nye ordningen for tilsynsrådene fungerer og om det er bevilget nok penger til et tilstrekkelig godt tilsyn over hele landet.

ANDRE SAKER
SON har i mange år argumentert for at små lokale fengsler bør prioriteres foran bygging av store strenge fengsler.  Vi mener derfor at Oslo fengsel bør bygges i flere små avdelinger og at et storfengsel utenfor byen er uakseptabelt. SON mener at statsbudsjettet må bevilge nok midler til at alle fengsler kan ha en egen rusmestringsenhet.

Vi merker oss en marginal styrking på ca 1 million til Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND). Dette er tverrsektorielle tiltak til domfelte med komplekse livssituasjoner, som alternativ til soning i fengsel, som vi kan støtte. SON støtter forslaget om at Juss-buss, Gatejuristen, JURK og NOAS får økning i bevilgning i første omgang, men det trengs mer etter hvert. SON støtter at Inntektsgrensen for fri rettshjelp må oppjusteres betydelig. SON støtter ordningen for rettslig prøving av utlendingssaker.

SON støtter arbeidet med å sikre best mulig lønns- og arbeidsforhold for de ansatte og gode soningsforhold for de innsatte, men dette kan ikke gjennomføres med den spinkle satsingen i Statsbudsjettet.

MER TIL POLITIET
Politiets budsjett har økt med 31 prosent siden regjeringsskiftet i 2021. Dette forventes å bidra godt inn i politiets arbeid med blant annet å inndra verdier fra kriminelle, sørge for flere oppklarte saker, og bidra til Norges beredskap. Politifaglige vurderinger skal ligge til grunn for oppfølgingen av arbeidet, men vi synes at politiet har vært førsteprioritet i justisbudsjettet i flere tiår og at det må legges til grunn et  mertverrfaglig perspektiv på politiets rolleforståelse og at hensyn i større grad må tas til hele justissektoren.

DOBLING AV FRIVILLIGHETSMIDLER I KRIMINALOMSORGEN
SON ber om dobling på 430 – 70 Tilskudd til frivillige organisasjoner i kriminalomsorgen. Også fordi en oppretting for SON betyr tilskudd på over en million og ikke under kr 0 slik det var i 2025. Bare slik kan målet om kontinuitet i samarbeid med de frivillige organisasjonene bli en realitet.

Wayback, Stiftelsen Livet Etter Soning er etablert med lokale kontorer i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø. Våre ansatte har soningserfaring som sin viktigste kompetanse. Det gir oss en unik innsikt og forståelse når vi støtter innsatte både under soning og i tilbakeføringsarbeidet.

I regjeringens forslag til statsbudsjett skriver de at bevilgningene til kriminalomsorgen er økt for å opprettholde:

• Aktivitet
• Styrke bemanningen
• Forbedre straffegjennomføringen

Videre bemerkes det at regjeringen de siste fire årene har styrket kriminalomsorgens bevilgninger. Etter vårt syn er det ikke tatt tilstrekkelig hensyn til økte strøm og matkostnader, husleie og lønn til de ansatte. Kriminalomsorgen blir sittende igjen med knapper og glansbilder

Som en konsekvens av dette finner fengselsbetjenter andre arbeidsplasser å gå til. En person med fengselsbetjentutdanning kan starte å jobbe i tollvesenet med en vesentlig høyere lønn. Andre går av med pensjon. Vi mangler folk!

Hva er konsekvensene?

• Cellefengsel. All aktivitet stoppes og de innsatte sitter på cella.
• Mer isolasjon
• Importerte tjenester, som for eksempel skole, står ansatte og venter på innsatte som ikke kommer.
• Relasjonsbygging og kontaktbetjentarbeid lider
• Tilbakeføringsarbeidet blir ikke utført

Vi har en mangel på ansattressurser som er katastrofal. En styrking av kriminalomsorgens budsjett på 179 millioner er en dråpe i havet. Det haster med å få en løsning vi kan bruke i dag.hjelper det lite om de ferdig utdannede fengselsbetjentene ikke vil jobbe i kriminalomsorgen. Det opplyses at det er gjennomsnittlig mindre enn en søker pr utlyste stilling.

Wayback ønsker en vesentlig høyere bevilgning til kriminalomsorgen. Vi har ikke tid til å vente på nyutdannede fengselsbetjenter

Wayback er glade for at post 70 er styrket. Ber om at effektkontrakter eller velferdsobligasjoner blir holdt utenom, denne posten

Kvinner

Wayback etterlyser konkrete bevilgninger for å styrke kvinners muligheter under soning. Den nordligste enheten for kvinner ligger i dag på Kløfta. Vi trenger flere lavsikkerhetsplasser både for kvinner og menn.

BARN OG UNGDOMSFENGSLER                                                                    

KDI har raskt og effektiv startet opp et soningstilbud for ungdom på Evje. Først var fengselet for menn, deretter tilpasset for kvinner. Nå for ungdom. Gjennomgangsmelodien uansett fangepopulasjon, det er utfordringer med å finne kvalifisert personell. Vi vet at det er en kjempefin gjeng som jobber der nå.

På generelt grunnlag understreker vi at barn ikke skal i fengsel. Når vi først fengsler barn og ungdom må vi ha enheter som ivaretar deres behov,

I 7 år har Wayback samarbeidet med RESCALED, en europeisk interesseorganisasjon som jobber for tre grunnleggende prinsipper for bygging av soningsenheter

• Integrert i lokalsamfunnet – lokalt tilpasset hvor man deler på ressursene og de innsatte føler og opplever at de er en del av samfunnet utenfor og ikke bortgjemt et sted uten kollektiv transport
• Tilpasset de som soner der – bygget for kvinner, barn eller ungdom. Tilbudet skal være spisset med programmer og kompetanse relevant for de som soner der
• Ikke flere enn 30 soningsplasser – kort vei til avgjørelser med bedre miljø

Helt til slutt. Kriminalomsorgen overførte kvinner til Skien fengsel. Bruk av sikkerhetscelle og isolasjon har gått ned. Trivsel blant innsatte og innsatte har gått opp. Bemanningen er styrket og de har boenheter med kun 6 kvinner i hver avdeling. Endring er mulig.

Wayback ønsker en kriminalomsorg som er rustet og klar for endringer i demografi og kriminalitetsbilde. RESCALED modellen ivaretar dette

Om oss (til glede for nye komité-medlemmer)
Musikk i fengsel og frihet (Miff) er et landsomfattende kulturtiltak i kriminalomsorgen som eies og driftes av Musikkens studieforbund. Miff har etablert musikkrom og driver musikktiltak ved 2/3 av landets fengsler og ettervernstilbud i de store byene. Musikktilbudet gis i form av kurs, i tråd med voksenopplæringslovens bestemmelser, og består av instrument-opplæring, bandsamspill, musikkproduksjon, låtskriving og tekstskriving. I 2024 ga vi 4446 timer med kurs til 723 kursdeltakere i fengsel eller ettervern. _{(Dette er i større grad finansiert av Helsedirektoratet enn KDI}.₎

55% av deltakerne fullførte et kurs, som ofte er halvårlig. Det er et veldig lavt frafall for denne målgruppen og viser at vi har høy måloppnåelse. Vi får de ut av cellene, vi får de til å lære noe og bruke tiden bak murene til noe fornuftig. 

• Istedenfor å henge med torpedoer og ranere og snakke om å knuse kneskåler og planlegge brekk, satt jeg på musikkrommet og snakket om akkorder, melodier og enderim. (Jelani Ask, budsjetthøringen 2023)

Tverrpolitisk enighet
Det er rørende å se at på tross av partipolitiske skillelinjer er det enighet om at tilskudd til frivillige (post 70) skal prioriteres. Sylvi Listhaug (m.fl.) har foreslått at

• kriminelt utbytte som inndras av staten, bør underlegges en bestemt fordelingsnøkkel hvor en andel a bør gå til et fond som har som formål å yte økonomisk støtte til frivillige lag og foreninger. (Dokument 8:10 S)

De årene regjeringen har foreslått kutt har så vel Venstre, SV og Fremskrittspartiet foreslått økte rammer til denne potten i sine alternative statsbudsjetter.

Høyre og Venstre har i felles merknad sagt at innsatte i norske fengsler også skal ha tilgang til kultur, og vist til kulturloven: "Det offentlige skal legge til rette for at alle uavhengig av bakgrunn, bosted eller økonomi skal få anledning til å delta i kulturvirksomhet og oppleve et mangfold av kulturuttrykk"

Det bør rettes større oppmerksomhet mot unge som soner i fengsel. Ungdomsenhetene bør ha spesielt tilrettelagte rehabiliteringstiltak med tanke på tilbakeføring til samfunnet og en hverdag uten kriminalitet. Dette er sitat fra Fremskrittspartiets program, som vi alle vel er enige i. Så vil jeg tilføye at det er spesielt ungdomsfengslene som etterspør våre musikk-kurs som en alternativ og supplerende metode til deres forebyggende og rehabiliterende arbeid.

Økonomisk gevinst
Gevinsten av at en 25-åring går ut av kriminalitet og rus og over i trygd er anslått til 16 millioner kroner fram til personen fyller 60 år. _{(Oslo Economics, 2023)} Innen 5 år har vær tredje kriminelle som er dømt for vold, narkotika eller ran begått en ny forbrytelse. _{(Kristoffersen, R. (2022). Tilbakefall hos løslatte fra fengsel 2010-2018.)} Med andre ord: Noen få kriminelle gjengangere som finner veien ut av kriminalitet kan gi besparinger like store som hele budsjettposten alene.

Dette skjønte Fremskrittspartiets Tor André Johnsen da han, i en tidligere høring hvor post 70 ble kuttet, sa dette:

•  I hodet mitt er 1 kr brukt på dere minst 10 kr spart for samfunnet. Jeg frykter at konsekvensen av det kuttet dere opplever fører til at du får det igjen i enda mere utgifter i andre enden i kriminalomsorgen, hvor det går mye mer penger enn de beskjedne beløpene dere får.

Tillit til KDIs forvaltning
Vi har tillit til at KDI i sin fordeling av tilskuddet. Etter at det ble opprettet en forskrift for tilskuddsordningen i 2021, og stadige utbedringer av forvaltninge er tilskuddsordningen blitt transparent, etterprøvbar og effektiv. Hvis dere øker rammene, vil KDI sørge for at de av oss som får utrettet mest kriminalitetsforebygging og hindret tilbakefall, er de som får mest penger.

Tusen takk for muligheten til å gi innspill til justisdepartementets behandling av Statsbudsjettet 2026

FF henter systematisk inn svar fra representative grupper av barn som avgjørelser gjelder, oftest under 18 år. Dette gjøres i undersøkelser, som gjennomføres i tett samarbeid med forskere. Professor Marit Skivenes og professor Arild Bjørndal har metodeansvar for FFs undersøkelser. FF gjør denne innhentingen for å bidra til stortingspolitikere, departement og direktorat sin forpliktelse til å høre, vurdere og vektlegge synspunkt fra grupper av barn i beslutninger som angår disse gruppene. 

Dette innspillet bygger på barns menneskerettigheter og oppsummert kunnskap fra barn utsatt for vold eller overgrep, og unge som har begått kriminalitet fra rapportene “Justisproffene”(2009), “Rett og sikkert” (2019), “Sint utenpå vondt inni”(2020), “Ikke slem det handler om noe” (2021)

INNSPILL 1: LOVVERKENE PÅ JUSTISFELTET MÅ SIKRE BARNS RETTIGHETER ETTER ARTIKKEL 3,12 OG 16

Blant merknadene Norge fikk fra FN`s barnekomite før sommeren var: 

…Komiteen anbefaler at det iverksettes tiltak for å sikre at barns rettigheter eksplisitt innarbeides i all lovgivning, inkludert forvaltningsloven, sosialtjenesteloven, integreringsloven og relevante helselover som er utformet for å sikre befolkningens velferd.

Viktige rettigheter barn har etter barnekonvensjonen er ikke beskrevet tydelig i forvaltningsloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven og i barnehusloven.

Dette er barns rett til å:
1) få informasjon (artikkel 12)
2) uttale seg fritt (artikkel 12)
3) vite og få uttale seg før opplysninger om dem deles (artikkel 16)
4) at avgjørelser skal tas til deres beste (artikkel 3)

Justisdepartementet har til nå ikke villet ta inn disse rettighetene konkret i de ulike lovene, med dobbeltregulering som begrunnelse. Mange av fagfolkene på justisfeltet er ikke jurister og det er da urimelig å forvente at de skal tolke særlovene på justisfeltet sammen med menneskerettighetsloven. 

Familiekomitéen på Stortinget bestemte seg i 2021 for å ta disse rettighetene inn i barnevernloven, se §§1-3 og 1-4. Forskrifter, veiledere og retningslinjer beskriver disse rettighetene tydeligere enn tidligere. Nå ber vi dere i justiskomiteen om å ta ansvar for disse livsviktige endringer for barn.

FF ber om: 

• Stortinget ber regjeringen gjennomgå lovgivningen på justisfeltet for å sikre at den er i tråd med FNs barnekonvensjons artikkel 3, 12 og 16 om barns rett til informasjon, til å uttale seg fritt, til å få vite og uttale seg før opplysninger deles og til at avgjørelser skal tas til barnet beste. 

INNSPILL 2: ALLE BARN SOM SKAL I AVHØR MED POLITIET FÅR OPPNEVNT FORSVARER

I dag har barn som er mistenkt for å ha begått kriminalitet ingen ubetinget rett til forsvarer når de skal i avhør hos politiet. I riksadvokatens retningslinjer for politiavhør av barn som er er mistenkt i straffesaker står det at:

1) Barn som er frihetsberøvet eller innbragt etter politiloven har som hovedregel rett til oppnevnt forsvarer
2) Dersom en sak har alvorlighetsgrad der det er en realistisk mulighet for straff i form av ubetinget fengsel, må det antas at vilkåret «særlige grunner» så å si alltid vil være oppfylt, skal forsvarer søkes oppnevnt. Tilsvarende dersom det er en realistisk mulighet for at barnet ved domfellelse vil bli idømt samfunnsstraff eller ungdomsstraff.

I Forandringsfabrikkens undersøkelse “Ikke slem det handler om noe” svarte kun 25% av ungdommene at de hadde hatt forsvarer i avhør. Det tydelige hovedsvaret var at de aller fleste ungdommene ønsket forsvarer, men manglet informasjon om muligheten, og var redde for å virke “skyldige” hvis de spurte.

Ungdommer har ikke samme mulighet som voksne til å sikre sine egne rettigheter, og da er det avgjørende å få ha med seg en voksen i avhør som kan hjelpe til med å passe på rettighetene deres. 

Forandringsfabrikken ber om at

• Stortinget ber regjeringen om å lovfeste at alle barn som avhøres av politiet som mistenkt, får oppnevnt en forsvarer.

INNSPILL 3: BARN SKAL IKKE FENGSLES

I barnekonvensjonen artikkel 40 står det at: 

Partene anerkjenner at ethvert barn som beskyldes for, anklages for eller finnes å ha begått et straffbart forhold, har rett til å bli behandlet på en måte som fremmer barnets følelse av verdighet og egenverd, som styrker barnets respekt for andres menneskerettigheter og grunnleggende friheter og som tar hensyn til barnets alder og ønskeligheten av å fremme barnets reintegrering, slik at det påtar seg en konstruktiv rolle i samfunnet

Så langt vi vet finnes det ikke forskning som viser at det å fengsle barn har god effekt. Tvert imot viser nyere rapporter at fengsling øker sjansen for tilbakefall. 

Oppsummerte svar fra mange ungdommer viser at soning i fengsel for mange gjør det vanskeligere å komme ut av kriminalitet. Det kan lage følelser av “oss mot de voksne”. Gjerder og innlåsing gjør det vanskelig å snakke trygt og få det bedre. Mange unge beskriver at de gir opp i fengsel, og mister troen på at de er verdt noe og kan komme seg ut av kriminalitet. Noen beskriver fengsel som en opplæring i å gi faen eller et sted der du får tilbud om jobber som innebærer lovbrudd.

Barnekonvensjonen setter strenge krav til når barn kan fengsles. I artikkel 37 b står det:

.. Pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn skal skje på lovlig måte og skal bare benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom 

Når regjeringen øker antall fengselsplasser for barn, vil terskelen for å fengsle barn senkes. Bygd på svar fra barn med erfaring fra å gjøre kriminalitet bidrar fengsel på ingen måte til å oppnå målsettingene i arbeidet med disse gruppene barn.

FF ber om at

• Stortinget ber regjeringen om å stanse utbyggingen av fengselsplasser for barn under 18 år.

INNSPILL 4: BARN I UTSATTE LIVSSITUASJONER INVOLVERES I BUDSJETTPROSESSER

Norge var i mai på høring, som del av Norges 7. rapportering til FNs barnekomité i Geneve. I etterkant av høringen fikk Norge anbefalinger om arbeidet med barns rettigheter etter barnekonvensjonen. En av anbefalingene er å bedre sikre forpliktelsene myndighetene, inkludert stortingspolitikerne, har til å involvere barn i utsatte livssituasjoner i arbeidet med budsjettet. Dette gjelder de grupper av barn under 18 år, som satsinger eller tiltak angår. 

Politikere er forpliktet til å systematisk involvere barn i utsatte livssituasjoner i budsjettprosesser
Med henvisning til sin generelle kommentar nr. 19 (2016) om offentlig budsjettering for å realisere barns rettigheter, anbefaler komiteen at staten: 

(d) Systematisk involverer og konsulterer barn i prosessene for lokal og nasjonal budsjettering, inkludert å sikre deltakelse av barn i sårbare situasjoner. 

FF ber:

• på vegne av barn under 18 år, i utsatte livssituasjoner rundt i Norge, ber vi Stortinget be regjeringen om å finne ut av om grupper av barn utsatt for vold og overgrep, og barn som har begått kriminalitet har fått uttale seg fritt i arbeidet med JDs forslag til statsbudsjett for 2026, hvordan dette er dokumentert og hvordan synspunktene fra barn er blitt tatt på alvor når budsjettforslaget ble lagt fram for Stortinget.   

Sex og samfunn takker for mulighet til å gi innspill til Prop. 1 S (2025-2026) Statsbudsjettet 2026 (kapitler fordelt til justiskomiteen).

Om Sex og samfunn

Sex og samfunn er Norges største fagsenter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi har i over 50 år jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse. 

I 2024 var vi i kontakt med om lag 40 000 unge gjennom vår poliklinikk, vår chat-tjeneste og seksualitetsundervisningen vi holder for 9. trinn i Oslo. I tillegg holder vi kurs og undervisning for helsepersonell og studenter innen helsefag over hele landet.

Vårt innspill

Sex og samfunn ønsker å gi innspill til Kap. 440 Politiet, og vi ønsker å fremheve viktigheten av å følge opp samtykkeloven vedtatt av Stortinget i juni 2025. Til tross for at det foreslås en markant økning av grunnfinansieringen av politiet kan vi dessverre ikke se at denne økningen inneholder noen satsing på bekjempelse av voldtekt eller seksuelle overgrep, og heller ikke på implementering av samtykkeloven. Dette gjør oss bekymret for om loven vil føre til reell endring.

Konsekvenser av voldtekt og seksuelle overgrep

Voldtekt og seksuelle overgrep har store helsemessige konsekvenser. Vi møter ofte pasienter med ulik smerteproblematikk, og vi vet at vulvalidelser kan komme av traumatiske hendelser. Vi møter også ofte pasienter med relasjonelle utfordringer som følge av voldtekt eller seksuelle overgrep. De har vanskeligheter med å knytte seg til noen, fordi de er redde for å bli utsatt på nytt. Å ha blitt utsatt for et overgrep kan ha langsiktige konsekvenser, både for seksuell helse, men også for psykisk og somatisk helse.

Det kan også være vanskelig å forstå at en har blitt utsatt for et overgrep fordi kroppen vår ikke alltid gjør det vi vil. Personer utsatt for overgrep kan bli våt eller få ereksjon, og en kan få orgasme. De som opplever dette kjenner ofte på en ekstra skam og til og med skyld. Dette er noe vi ofte ser hos våre pasienter, og det bidrar til enda mer stigmatisering og det kan gjøre det vanskeligere å snakke om hva som har skjedd, og vanskeligere å søke hjelp.

I konsultasjoner avdekker vi også situasjoner der pasienten kanskje innser at en hendelse ikke var ønsket fra den andre parten. Dette kan også gi store konsekvenser for den det gjelder. Vi tror de fleste av oss ikke vil utsette noen for et overgrep, men noen ganger viser det seg at det var det som skjedde.

Forebyggende arbeid

Til tross for at det er bred politisk konsensus om viktigheten av forebyggende arbeid i kampen mot voldtekt og seksuelle overgrep, er det ingen satsing på dette i forslag til statsbudsjett 2026.

Sex og samfunn mener det viktigste forebyggende tiltaket er å styrke seksualitetsundervisningen i skolen. Seksualitetsundervisning er forebyggende, holdningsskapende og helsefremmende – og bidrar til å gjøre barn og unge trygge, blant annet ved å reflektere over egne og andres grenser og viktigheten av kommunikasjon – som er helt avgjørende for gode relasjoner.  

Sex og samfunn holder seksualitetsundervisning for alle elever ved 9. trinn i Oslo kommune, om  lag 7 000 elever hvert år. Vi har snakket om samtykke med elever og unge vi møter lenge før loven ble vedtatt og trådte i kraft, og vi opplever at selv om prinsippet om samtykke er enkelt, er det ikke like enkelt i praksis. Det trengs økt kompetanse hos undervisere slik at barn og unge kan bli trygge i møte med andre.

Vi ser frem til å utdype våre synspunkter i møte med komiteen.

Vi i Parat Politiet takker for muligheten til å gi innspill til statsbudsjettet for 2026.
Parat Politiet organiserer ansatte i hele politietaten – hovedsakelig medarbeidere med annen kompetanse enn Politihøgskolen – innen etterforskning, forvaltning, sivil rettspleie, ledelse og fagstøtte.
Vårt mål er et sivilt politi med ressurser, komplementær kompetanse og tillit til å ivareta trygghet og rettssikkerhet i hele landet.

Parat Politiet vil peke på fire områder som bør følges opp gjennom kommende budsjettprosesser:

1. Etterforskningsstudiet
2. Kutt i reisebudsjett
3. Overføring av Trandum til Kriminalomsorgen
4. Langtidsplan for politiet og finansiering av det digitale løftet

Vi har forståelse for at regjeringen legger frem et stramt budsjett, men regjeringens forslag til bevilgninger for politiet vil bli krevende i den kriminalitets- og sikkerhetssituasjonen Norge står i.
Budsjettet gir ikke rom for nye nødvendige tiltak, og når det oppstår uforutsette situasjoner i løpet av året, må politiet foreta smertefulle omprioriteringer i tjenestetilbudet.
Parat Politiet er bekymret for hvordan dette over tid vil påvirke befolkningens tillit til politiet.

1. Etterforskningsstudiet
Parat Politiet vil gi regjeringen honnør for opprettelsen av det nye etterforskningsstudiet ved Politihøgskolen.
Dette er et positivt og nødvendig grep for å styrke etterforskningsfaget og tilføre ny kompetanse og mangfold til politiet.
Vi oppfordrer til at tiltaket følges opp med tilstrekkelige midler og tydelig fremdrift.

Studiet vil styrke rekrutteringen av komplementær kompetanse til etterforskningen, og tverrfaglige miljøer med både politiutdannede og andre fagbakgrunner vil gi bedre leveranser innen etterforskning.
Gitt politiets rekrutteringsutfordringer er det nødvendig å prioritere politiutdannede der de trengs mest, og rekruttere annen fagkompetanse der dette er hensiktsmessig.

2. Kutt i reisebudsjett
I statsbudsjettet legges det opp til en effektivisering av reisebudsjettet.
I en tid med samlokalisering av stadig flere tjenester stiller Parat Politiet seg kritisk til dette.
For eksempel har politiet nylig gjennomført en samlokalisering av Våpenforvaltningen til Mosjøen etter vedtak i Stortinget.
Med medarbeidere lokalisert over hele landet må det bevilges tilstrekkelige midler til reisevirksomhet for å sikre god ledelse, samhandling og arbeidsmiljø.
Dersom vi mener alvor med å ta i bruk hele landet, må det også legges til rette for en god arbeidshverdag for de ansatte.

3. Overføring av Trandum utlendingsinternat til Kriminalomsorgen
I en tid med et stramt budsjett og krevende prioriteringer stiller Parat Politiet seg undrende til at regjeringen ønsker å overføre Trandum utlendingsinternat til Kriminalomsorgen.
Politiet drifter i dag Trandum vesentlig billigere enn det Kriminalomsorgen forventes å gjøre, og en overføring vil føre til tap av etablerte samhandlingsgevinster.
Vi mener også at det ligger noe prinsipielt problematisk i at utlendinger uten kriminalitetshistorikk skal håndteres av det nasjonale fengselsvesenet.

4. Langtidsplan for politiet og finansiering av det digitale løftet
Avslutningsvis vil Parat Politiet minne komiteen om behovet for en langtidsplan for politiet – et tiltak det allerede er tverrpolitisk enighet om.
Vi ber om at det i budsjettprosessen tas nødvendige skritt slik at en langtidsplan kan ligge til grunn for budsjettarbeidet allerede fra 2027.
Dette krever høy fremdrift, men vil sikre politiet forutsigbarhet og handlingsrom til å planlegge bemanning, etterforskning og investeringer.

Videre er en fullfinansiering av det digitale løftet helt avgjørende for politiets evne til å levere på samfunnsoppdraget.
Det digitale løftet må gjennomføres, men uten særskilt finansiering vil det kreve omprioriteringer som vil ramme politiets operative virksomhet og tjenestetilbud.
Et politi uten tilstrekkelige digitale verktøy og kapasitet vil på sikt bli uforsvarlig svakt.

Med vennlig hilsen
Einar Tolo-Kaldhol
Hovedtillitsvalgt
Parat Politiet

Microsoft Norge (heretter Microsoft) takker for muligheten til å komme med skriftlig innspill til Justiskomiteens høring av Prop. 1 S (2025–2026), og har kommentarer til følgende to poster:

• Kap. 440, post 1, om digital kapasitet for et moderne og robust Politi
• Kap. 457 post 1, om styrking av nasjonal sikkerhet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM).

Verden er blitt farligere og stiller helt andre krav til cybersikkerhet og robusthet. Kriminalitet er mer digital, grenseløs og brutal, og Norge er et attraktivt mål for statlige cyberoperasjoner, særlig fra Russland og Kina. Vår trusselrapport (okt. 2025) viser 21 statlige cyberangrep mot norske mål det siste året, og at små virksomheter ofte brukes som inngangsporter. Kunstig intelligens (KI) har ført til flere, mer automatiserte og målrettede angrep, og økonomisk motivert cyberkriminalitet utgjør nå over halvparten av hendelsene (52%). Analysen bygger på over 100 billioner daglige sikkerhetssignaler globalt, bearbeidet med KI og KI-infrastruktur.

Trygghet handler om mer enn bare Forsvaret. Politiet og NSM har et sentralt ansvar for samfunnets sikkerhet, både i hverdagen og ved kriser. Selv om ungdomskriminalitet får mye oppmerksomhet, må vi heller ikke glemme de alvorlige, men ofte mindre synlige, digitale truslene og statlige cyberangrep mot norsk næringsliv og nasjonal sikkerhet. Dette krever langsiktig og målrettet innsats.

Cybersikkerhet er en selvsagt del av «totalforsvaret», og data utgjør i dag en kritisk komponent i de fleste samfunnsfunksjoner. Det digitale trusselbildet har derfor økt betraktelig, og i en stadig farligere verden er det avgjørende at politiet og NSM styrker sin kapasitet mot cybertrusler gjennom tett samarbeid med kommersielle aktører. Slik samarbeid sikrer at vi ikke havner på etterskudd og at vi kan utnytte det fulle innovasjonspotensialet som KI og KI-infrastruktur (datasentre og skyteknologi) bringer med seg. Ekstraordinære fremskritt innenfor KI, særlig generativ KI, har stor betydning for samfunnssikkerheten, både når det gjelder forebyggende tiltak, bedre situasjonsforståelse og mer effektiv digital etterretning og etterforskning. KI gjør det mulig å identifisere og stoppe angrep raskere enn tidligere, og er dermed avgjørende for å styrke Norges sikkerhet i møte et moderne trusslbilde. 

Kap. 440, post 1, Politiet

Microsoft støtter regjeringens satsing på langsiktig styring av politiet og oppfølging av Totalberedskapsmeldingen med forsterkning av sikkerhet og beredskapstiltak i fase 1, men er bekymret for at Langtidsplanen for politiet tar for lang tid, siden fase 2 (Politirolleutvalget) først er planlagt ferdig i 2027.

Trusselbildet blir stadig mer komplekst, der cyberkriminaliteten øker raskt og ofte opererer i samspill med statlige aktører. Samtidig ser vi at hybride trusler, hvor digitale angrep kombineres med fysiske, psykologiske eller økonomiske virkemidler, stiller helt andre krav til politiet. Politiets går en tøffere tid i møte med å sikre samfunnets trygghet og beredskap, da håndteringen av slike trusler krever både teknologisk kompetanse og evne til å samarbeide bredt på tvers av sektorer og aktører.

Microsoft ber komiteen vurdere om økte bevilgninger til politiet (+1,5 mrd. kr, +5,9 % fra 2025) er nok for å følge opp Totalberedskapsmeldingens prioriteringer (fase 1). Vi mener regjeringen også bør være mer offensiv, og fremskynde frister for Politirolleutvalgets arbeid, fase 2, og dermed også ferdigstillelsen av politiets langtidsplan.

Digital infrastruktur er avgjørende for totalberedskapen. Dagens sektorvis organisering gjør oss sårbare for sammensatte digitale og fysiske angrep, noe som kan gi alvorlige samfunnsøkonomiske konsekvenser. Microsoft vil derfor trekke frem syv tiltak omtalt i høringssvaret til Totalberedskapsmeldingen:

1. Økt offentlig-privat samarbeid: Styrk forsvaret mot cyberangrep gjennom å fremme sektorovergripende og privat-offentlig samarbeid for robust digital infrastruktur og økt cybersikkerhet.
2. Cyberberedskapsordning: Utrede ordning med relevante myndigheter og næringslivsaktører for bedre krisehåndtering og samarbeid.
3. Økt internasjonalt samarbeid: Delta aktivt i internasjonalt arbeid, raks implementering av relevant EU-lovgivning, og styrk arbeidet i NATO, Norden og EU, samt beskytt kritisk undervannsinfrastruktur i samarbeid med private aktører.
4. Lukket kommersiell nasjonal skyløsning: Sikre tett samarbeid mellom stat og næringsliv for å beskytte kritisk informasjon og infrastruktur ved KI og KI-infrastruktur.
5. Samordning og ansvar: Klargjør roller, ansvar og organisering på alle nivåer for mer effektiv digital sikkerhet og rask iverksettelse av tiltak.
6. Motstand mot desinformasjon: Bruk teknologi for å oppdage og motvirke desinformasjon.
7. Digital kompetanse: Prioriter kompetanseheving for økt motstandskraft, KI-forskning og strategi for å tiltrekke globale talenter.

Samlet vil disse tiltakene styrke Norges robusthet og beredskap og samtidig skape nye muligheter for verdiskaping og økt konkurransekraft i en stadig mer digitalisert og KI-drevet verden.

Kap. 457, post 1, Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM)
Microsoft støtter økte bevilgninger til NSM (574,9 mil. kr.) og understreker viktigheten av nok midler til å følge opp strategiske prioriteringer for norsk sikkerhet. Økte bevilgninger til NSM og tettere offentlig-privat samarbeid er viktig for nasjonal digital beredskap.

NSM må ha moderne og robust digital infrastruktur, inkludert et oppdatert varslingssystem (VDI). Komiteen bør prioritere dette.

NSM har nøkkelrolle i å ivareta samfunnssikkerheten mot statlige cyberoperasjoner. Microsoft, som eier av verdens største fysiske KI/skyinfrastruktur med 400+ datasentre (8 hyperskala datasentre i Norge), er «første linje» til å beskytte norske virksomheter, myndigheter og samfunn mot cyberangrep. Ukraina-krigen har lært oss at digital beredskap og cybersikkerhet i praksis er avgjørende, og motstandskraft bygges gjennom samarbeid.

Microsoft anbefaler i tråd med Totalberedskapsmeldingen å etablere en sikker digital infrastruktur gjennom privat-offentlige samarbeid, støtte til bedrifter for å øke deres cybersikkerhetskapasitet, samt samarbeid på tvers av næringsliv, offentlig sektor, sivilsamfunn og akademia for å styrke nasjonal cybersikkerhet. Vi mener det operative samarbeidet i NSMs Nasjonalt cybersikkerhetssenter (NCSC) må videreføres, og dagens Forum for Digital Sikkerhet på mer strategisk nivå, i regi av Justis- og beredskapsdepartementet under ledelse av NSM, erstattes med et cybersikkerhetsråd av offentlig-private eksperter.

Vi støtter også økningen på 15 millioner kroner til NSMs arbeid med digitalsikkerhetsloven og forlaget om norsk deltakelse i EUs program for sikker satellittkommunikasjon.

Vi viser også til vårt høringssvar til Utenriks- og forsvarskomiteen under Kap. 1720, post 1, om bevilgninger til cyberforsvaret, og støtte til regjeringen budsjettøkning (fra 3,175 mrd. til 3,3 mrd. kr.).

Microsoft bidrar gjerne med ytterligere innspill og videre dialog med komiteen om hvordan Norge best kan realisere ambisjonen om å bli både verdens mest digitaliserte og robuste samfunn.

Vi ønsker Justiskomiteen lykke til med sitt arbeid, og ser frem til en god dialog.

Innledning

LIM Likestilling, Integrering og Mangfold er en nasjonal organisasjon som i over ti år har arbeidet for bedre integrering, sosial tillit og forebygging av utenforskap. Vi jobber tett med både minoritetsmiljøer, kommuner og politi, og ser på nært hold hvordan kriminalitet, sosial kontroll og manglende tillit til myndigheter bidrar til alvorlige samfunnsproblemer.

Vi viser til Prop. 1 S (2025–2026) fra Justis- og beredskapsdepartementet, men som likevel danner grunnlag for komiteens prioriteringer innen justis, beredskap og kriminalitetsforebygging.

Behov for målrettet innsats mot æresrelatert vold og sosial kontroll

Til tross for regjeringens varslede satsing på trygghet og beredskap, ser vi ingen konkrete midler eller tiltak rettet mot æresrelatert vold, sosial kontroll og tvangsekteskap. Dette er alvorlige brudd på grunnleggende rettigheter og rammer særlig unge kvinner og menn i minoritetsmiljøer.

LIM anbefaler at Justiskomiteen ber regjeringen øremerke midler til forebygging av æreskriminalitet og sosial kontroll som del av Justisdepartementets kriminalitetsforebyggende portefølje. Dette bør skje i samarbeid mellom politi, skoler og frivillige organisasjoner som har tillit og lokal forankring i miljøene. Vi trenger gjerne en egen ressurssenter for å jobbe målrettet for å følge opp saker om æreskriminalitet.

Organisert kriminalitet og sosialt utenforskap

Organisert kriminalitet vokser der folk mister tilhørighet og ansvarsfølelse. Når unge opplever utenforskap, og samfunnet ikke stiller tydelige krav, blir veien kort til miljøer som tilbyr både fellesskap og raske penger. Dette er ikke bare et spørsmål om politiressurser det handler om holdninger, verdier og personlige valg.

LIM mener at kriminalitetsforebygging må bygge på tydelige forventninger til den enkelte, ikke bare fritidstilbud og koselige tiltak. Samfunnsborgere må møte både støtte og konsekvenser.

Vi foreslår at regjeringen etablerer en tverrdepartemental satsing mellom Justisdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet for å styrke lokalsamfunnsbasert kriminalitetsforebygging. Sivilsamfunnsaktører som LIM kan bidra med kulturforståelse, foreldredialog og ansvarliggjøring i miljøer der ungdom er i fare for å havne på skråplanet.

Kriminalitet er et valg og samfunnet må være tydelig på at valg har konsekvenser.

Ungdomskriminalitet – behov for tidlig og relasjonsbasert forebygging

Det er alvorlig at budsjettet ikke inneholder en tydelig satsing mot ungdomskriminalitet. Utviklingen de siste årene viser at flere unge rekrutteres inn i voldelige og kriminelle miljøer, ofte lenge før de blir fanget opp av systemet. Skal vi snu denne utviklingen, må vi begynne tidligere enn før og tørre å se på barns utvikling med andre perspektiver enn det som har preget forebyggingsarbeidet til nå.

Forebygging handler ikke bare om fritidstilbud det handler om relasjoner, ansvar og verdier. Mange av de som havner på skråplanet, mangler voksne som følger opp, stiller krav og bygger tillit over tid. Vi trenger flere som tør å gå tett på, og som forstår miljøene og dynamikken bak ungdomskriminalitet.

LIM foreslår at Justiskomiteen ber regjeringen øremerke midler til kommuner og frivillige aktører for å styrke tidlig og relasjonsbasert forebygging, særlig rettet mot unge med minoritetsbakgrunn i områder med økende kriminalitet. Erfaringene våre viser at tillit og tydelige grenser må gå hånd i hånd dersom man skal lykkes med å snu utviklingen.

Organisert kriminalitet og æresrelatert vold  et økende samfunnsproblem

LIM er bekymret for hvordan organisert kriminalitet og æresrelatert vold i økende grad flytter seg fra lukkede miljøer til åpne nabolag og lokalsamfunn. Vi ser eksempler der bakmenn bestiller, koordinerer eller finansierer angrep fra utlandet, blant annet fra Marokko, Tyrkia og land som ikke har utleveringsavtale med Norge. Dette er et kjent problem i flere europeiske land, og Norge bør samarbeide tettere med våre naboland for å utvikle en felles politikk og sterkere tiltak mot organisert kriminalitet.

Når slike handlinger er planlagte og styrt fra utlandet, handler det ikke lenger om enkeltsaker, men om organisert kriminalitet med æresmotiv. Da må samfunnet reagere med tydelighet og konsekvens. LIM mener at æreskriminalitet bør kunne klassifiseres som organisert kriminalitet når flere aktører står bak, og at straffenivået må skjerpes i saker der vold, trusler eller sosial kontroll inngår som del av et koordinert mønster.

LIM foreslår at regjeringen:

1. Styrker etterforskning og samarbeid med utenlandske myndigheter for å identifisere og stanse bakmenn som organiserer vold og press fra utlandet.

2. Samordner norsk lovgivning og praksis med våre nordiske naboer slik at personer ikke kan unndra seg straff ved å utnytte forskjeller i utleveringsregler.

3. Gir politiet og påtalemyndigheten økte ressurser til å håndtere saker der æresmotiv, sosial kontroll og økonomisk utnyttelse overlapper.

4. Tydeliggjør at forebygging må kombineres med ansvar og konsekvens, og at verdier, plikter og grenser er en del av integreringsarbeidet, ikke et tillegg.

LIM møter daglig mennesker som lever med konsekvensene av dette. Vi snakker med ungdommer som presses til lojalitet, kvinner som trues til taushet, og foreldre som mister kontroll over miljøene rundt barna sine. Vi ser hvordan æreskultur og kriminalitet smelter sammen i en farlig gråsone der vold både brukes som sosial kontroll og som maktstrategi.

LIM mener at Norge må vise handlekraft, stå sammen med nabolandene og sørge for at de som bestiller eller organiserer vold på norsk jord, uansett hvor de befinner seg, møter reelle konsekvenser.

Kap 470 post 72 Tilskot til spesielle rettshjelptiltak 

Kirkens Bymisjon driver flere lavterskeltiltak som mottar finansiering fra potten til spesielle rettshjelptiltak. Blant disse er Gatejuristen, som tilbyr rettshjelp til mennesker som har eller hatt rusproblemer, og Ung rettshjelp, som bistår barn og unge under 25 år. Midlene vi får er avgjørende for at vi kan drive disse tiltakene. Vi driver også tiltak uten offentlig finansiering som Rettshjelp A-krim, som gir gratis rettshjelp til arbeidsinnvandrere som rammes av arbeidslivskriminalitet. For alle våre tiltak ser vi et stort behov for lavterskel rettshjelp. 

Rettshjelp er både et viktig velferdsgode og et sentralt fordelingspolitisk verktøy. Rettshjelp handler om å få tilgang til rettigheter, og er dermed et svært godt egnet verktøy for å motvirke økte forskjeller og økt fattigdom. De spesielle rettshjelptiltakene dekker hull i den ordinære rettshjelpsordningen og utgjør et viktig supplement til denne.  

Kirkens Bymisjon er skuffet over det foreslåtte kuttet i tilskuddspotten til spesielle rettshjelptiltak da dette vil gå direkte ut over rettssikkerheten til de mest utsatte menneskene i samfunnet vårt. Skuffelsen forsterkes av at Arbeiderpartiet har vært tydelige i sitt partiprogram på at de ønsker å styrke de frivillige rettshjelpstilbuene og at statsråden i forbindelse med budsjettfremleggelsen uttalte at «Arbeiderpartiregjeringen har som mål at flere som har rett, skal få rett, for å styrke rettssikkerheten i Norge.» Dette budsjettkuttet signaliserer det motsatte. 

Vi har merket oss at det i begrunnelsen for det foreslåtte kuttet nevnes at en større del av befolkningen vil omfattes av nye økonomiske vilkår for behovsprøvd rettshjelp. Til dette vil vi understreke at de endringene som er vedtatt i liten grad vil påvirke tilgangen til fri rettshjelp for våre klienter. Mange av våre klienter falt allerede inn under de økonomiske vilkårene slik de også var tidligere. Utfordringen for disse menneskene er imidlertid at sakene som regel faller utenfor de prioriterte saksområdene. Det kan f.eks. være sosiale saker, husleiesaker, helserettslige saker, gjeldssaker osv.  

Videre vil egenandelen være et stort hinder for å oppsøke advokat selv om man skulle falle inn under retten til fritt rettsråd. Med de nye reglene for egenandelstak og statlig innkreving av egenandelen vil denne med stor sannsynlighet sette dem i nye gjeldsproblemer. Det vises i den forbindelse til at ordningen legger opp til at egenandelen kan utgjøre inntil 99 % av det rettshjelpen koster. 

Vi vil også understreke at mange av våre klienter lever svært krevende liv med vedvarende anstrengt økonomi, dårlige boforhold og store helseproblemer. For disse er de rettslige utfordringene ofte så sammensatte at det vil være til liten hjelp å få advokatbistand i én enkelt sak. De har gjerne behov for omfattende bistand på flere felt samtidig, noe en advokat ikke kan gjøre uten å nedlegge en atskillig mengde arbeid pro bono. Våre rettshjelptiltak er videre spesialisert i å gi rettshjelp til en definert utsatt gruppe innen flere ulike saksfelt, noe som gjør oss svært godt egnet til å forstå klientens behov, navigere i forvaltningen, og sikre at disse menneskene får innfridd sine rettigheter. 

En konsekvens av det foreslåtte kuttet i potten «tilskot til spesielle rettshjelptiltak» vil være økt ulikhet og dårligere rettssikkerhet for utsatte grupper. Vi mener det ikke bare er behov for å reversere kuttet, men at det også er behov for å øke potten for å dekke det fortsatt store udekkede rettshjelpsbehovet. Vi viser i den forbindelse til komitéuttalelsene i Innst. 468 L (2024-2025). 

Kirkens Bymisjon ber om 

• At kap 470, post 72 «Tilskot til spesielle rettshjelptiltak» økes til kr 99 950 000. 

Kap 430 Kriminalomsorga 

Kirkens Bymisjon er svært bekymret for det manglende fokuset på forebyggende arbeid knyttet til ungdomskriminalitet, og at økte ressurser til kriminalomsorgen og politiet kan føre til mer straff og fengsling av barn som løsning på problemet. Kirkens Bymisjon legger til grunn både hva nasjonale og internasjonale menneskerettighetsorgan understreker, nemlig at straff overfor barn aldri skal være eneste tiltak overfor barnet og kun iverksettes om alle andre tiltak er utprøvd. Vi ser med bekymring på et sterkere fokus knyttet til hvordan man i Norge kan bygge opp flere fengselsplasser og bruke justispolitiske virkemidler, og savner økt prioritering av barnefaglig og barnevernsrettede tiltak for å møte barn som begår kriminalitet. Dette er ofte barn som selv er utsatt for grov kriminalitet i form av vold og omsorgssvikt i eget hjem, og må møtes tilsvarende.  

Rettshjelp i fengsel 

Barn og unge som gjennomfører straff i fengsel er en særlig sårbar gruppe, og Ung rettshjelp bistår for eksempel disse barna med gratis rettshjelp i alle type saker som gjelder straffegjennomføringen og saker som måtte komme til i etterkant av at straffen er sonet. Til tross for at det er satt av 6 millioner til å følge opp utvidelsene i rettshjelpsloven i saker som gjelder hel utelukkelse og bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng, vil det med økte innsettelser og etablering av flere ungdomsplasser være et økende behov for gratis rettshjelp til barn i fengsel.  

Kirkens Bymisjon ber om 

• At det opprettes en tilskuddsordning til rettshjelptiltak som yter rettslig bistand til unge innsatte i fengsel, uavhengig av tilskuddsordningen til spesielle rettshjelptiltak for øvrig. 

Flere ungdomsenheter og økt bemanning 

Det er et mål at barn ikke skal sitte i fengsel. Selv om vi er enige i at barn ikke bør sitte i fengsel sammen med voksne, er vi i utgangspunktet kritiske til at en økning i antall fengselsplasser for ungdom er løsningen på utfordringene vi står overfor. I stedet bør myndighetene fokusere på å bevilge midler til forebygging og gode omsorgsinstitusjoner for disse barna.  

Vi er også bekymret for at målet med økt bemanning og kompetanse ikke vil være mulig å nå i takt med flere fengselsplasser. Dette fører til en alvorlig bekymring om ivaretakelsen av rettighetene til barna som fengsles. Bekymringen knyttet til manglende barnefaglig kompetanse og kompetanse om regelverket er heller ikke blitt mindre etter Sivilombudets rapport fra Bjørgvin fengsel om ulovlig bruk av sikkerhetscelle for mindreårige, samt nyheten om at barn i Eidsberg voksenfengsel har blitt satt på sikkerhetscelle over 50 ganger siden 2019.  Her er det pekt på manglende grunnleggende kompetanse om de særskilte reglene som gjelder for barn som mulig årsak, og ikke ressurser. 

Kirkens Bymisjon advarer mot opprettelse av flere enheter uten at man kan garantere forsvarlig kompetanse. 

Kap. 410 Domstolane og 440 Politiet 

Kirkens Bymisjon er positive til et hurtigspor for gjerningspersoner under 18 år. Vi mener imidlertid at det er avgjørende at man samtidig vurderer bruken av mulige alternative straffereaksjoner som hindrer økt fengsling av barn. Vi viser i den forbindelse til at tall fra KDI viser en økning av barn som fengsles, og samtidig en nedgang i bruk av samfunnsstraff. Det er avgjørende å kartlegge hvorfor dette skjer, og sikre at samfunnsstraff benyttes i de tilfellene det er mulig. Særlig når man vet at risikoen for tilbakefall er lavere etter gjennomført samfunnsstraff. 

Vi legger merke til bruken av begrepet “barne- og ungdomskriminalitet”. Ved å innlemme “barn” i det forebyggende kriminalitetsarbeidet er det særlig viktig at ikke fengsel pekes på som en løsning. Økt kriminalitet er et tegn på utenforskap, som krever omfattende forebyggingstiltak og omsorgsløsninger for barn, ikke mer straff. 

Kirkens Bymisjon ber om: 

• Betydelig styrking av forebyggingsarbeid, både primær- og sekundærforebyggende tiltak. 

• Forsterkning av barnevernets muligheter for å gi barna det gjelder omsorg og trygghet 

• Mer forutsigbar finansiering til kriminalitetsforebyggende arbeid 

 1. Om oss

Krisesentersekretariatet (KSS) er en paraplyorganisasjon for krisesentre som jobber mot vold i nære relasjoner, vold mot kvinner og menneskehandel, og for å styrke krisesentertilbudet. Vi drifter også ROSA, det nasjonale hjelpetiltaket og kompetansesenteret mot menneskehandel, og VO-linjen, den nasjonale hjelpelinjen for personer utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner.

2. Vold og overgrep

Justis har det overordnede ansvaret for myndighetenes arbeid mot vold og overgrep. I forslaget til budsjett er temaene dessverre lite prioritert. Det er avgjørende med et økonomisk løft til dette arbeidet.

Ungdomskriminalitet får mye oppmerksomhet for tiden. Det er helt sentralt å se denne kriminaliteten i sammenheng med vold i nære relasjoner – mange unge som begår kriminalitet er selv utsatt for vold i nære relasjoner.[1] Hvis man tar tak i vold og overgrep, vil man også komme et godt stykke på vei med hensyn til forebygging av ungdomskriminalitet.

3. Oppfølging av vedtatte planer og lovgivning

Videre mangler det helt nødvendige midler til oppfølging av allerede vedtatte planer, strategier og lover.

Vi kan for eksempel ikke se at det er satt av midler til å følge opp Voldtektsutvalgets utredning NOU 2024: 4 i forslaget til budsjett. Voldtektsutvalget konkluderer der med at vi ikke har lykkes med å forebygge eller bekjempe voldtekt i Norge, og at voldtekt er underprioritert i fordelingen av offentlige ressurser.

Før sommeren fikk vi endelig samtykkebasert voldtektslovgivning i Norge. Vi savner at dette følges opp med midler til implementering i statsbudsjettet for neste år. Dette vil kreve tiltak knyttet til blant annet holdninger, opplæring og kompetanse – men det er altså ikke spor av midler til dette. Det vil vanskeliggjøre at loven blir implementert på en effektiv måte.

Vi finner heller ingen finansieringsplan for Opptrappingsplanen mot vold mot barn og vold i nære relasjoner. Det kan ikke kalles reell opptrapping når det mangler midler til gjennomføring. Vi opplever heller ikke at det er noen som har eierskap til Opptrappingsplanen.

Det hjelper lite med planer og lovgivning hvis de ikke følges opp, også med økonomiske midler.

5. ROSA

Før sommeren la Justisdepartementet frem ny nasjonal strategi mot menneskehandel. Da synes vi det er uforståelig at ROSA – som er den nasjonale hjelpelinjen mot menneskehandel – i budsjettforslaget får akkurat samme beløp i tilskudd som året før. Dette betyr i realiteten en nedgang. Manglende prisjustering betyr i praksis redusert beskyttelse, dårligere oppfølging og mindre kapasitet til å bistå politiet og offentlige myndigheter. Dette står i sterk kontrast til regjeringens uttalte mål om å styrke innsatsen mot menneskehandel, jf. den nasjonale strategien (2025–2030).

ROSA bistår noen av de mest sårbare i vårt samfunn og hjelper dem regelrett til et nytt og bedre liv. ROSA ble etablert i 2005 og har siden oppstarten bistått 1000 personer utsatt for menneskehandel. Hvis ROSA ikke får økninger i tilskudd som følger de økte kostnadene i samfunnet betyr det at man kan hjelpe færre. For personer som lever i akutt utnytting, er tilgang til trygge botilbud, døgnåpen hjelp og rettighetsveiledning det som faktisk redder liv.

Vi ber derfor om at Stortinget i behandlingen av budsjettet for 2026 sikrer at midlene til tiltak for utsatte for menneskehandel ikke reduseres, men i stedet styrkes i tråd med kostnadsutviklingen. Dette er avgjørende for å sikre at Norge faktisk oppfyller sine menneskerettslige forpliktelser og ivaretar rettssikkerheten til personer utsatt for menneskehandel.

Krisesentersekretariatet drifter ROSA, og har i budsjettforslaget fra BFD mistet vår øremerking. Dette skaper uforutsigbarhet også for ROSA – og vi håper også Justiskomiteen kan jobbe for at vi beholder vår øremerking.

6. Avsluttende anbefalinger

Avslutningsvis vil vi trekke frem noen anbefalinger.

Krisesentrene spiller en viktig rolle i arbeidet med å forebygge og forhindre vold. Dagens finansieringsmodell bør gjennomgås og det bør ses på muligheten for en løsning der finansieringen helt eller delvis sikres gjennom øremerkede midler over statsbudsjettet. Krisesentrene må sikres en forutsigbar og stabil økonomi slik at vi får et likeverdig krisesentertilbud i hele landet, som er tilgjengelig og tilpasset alle brukergrupper.

Videre må det sikres et likeverdig behandlingstilbud for utøvere av vold i nære relasjoner i alle kommuner. I dag er det veldig forskjellig hva slags behandlingstilbud for voldsutøver som finnes kommunene.

Sivilsamfunnsorganisasjoner som bidrar til forebygging av vold i nære relasjoner, ettervern og støtte til voldsutsatte må sikres økt og forutsigbar finansiering over statsbudsjettet. Det er bekymringsverdig at flere organisasjoner i budsjettforslaget mister øremerking.

Vi stiller oss bak ROSAs innspill i sin helhet, og vi er også én av de 19 aktørene som har stilt oss bak et felles innspill sendt inn via LDO.

[1]https://www.nrk.no/norge/sju-av-ti-av-de-unge-som-har-begatt-mest-kriminalitet-har-selv-vaert-fornaermet-i-en-voldssak-1.17592463

Kampen mot økonomisk kriminalitet
Regjeringen la i 2024 frem Stortingsmelding om forebygging og bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Tittelen Felles verdier – felles ansvar er svært treffende og det er igangsatt mange tiltak der etater, tilsyn og privat sektor jobber sammen om å finne løsninger især på tiltak knyttet til data- og informasjonsdeling.

Bedrageri, dataangrep, hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet koblet til grov gjengkriminalitet er et voksende samfunnsproblem. Det foreligger ingen eksakte tall for hvor store summer som forsvinner fra privatpersoner, virksomheter og statlige midler til kriminell virksomhet i inn- og utland, men i nyhetsreportasjen i Dagens Næringsliv 1. november gjengis et estimat fra NAV kontroll på i område 5-10 mrd. kr. knytte til digital kriminalitet hvert år. I reportasjen tegner politiet er alvorlig bilde av kriminaliteten og hvordan samfunnet i praksis finansierer den.

En rapport fra NTAES om registermanipulasjon underbygger det bildet politiet tegner etter å ha gjennomgått flere av de sentrale digitale offentlige registrene: Det er betydelige sikkerhetsmangler i de digitale løsningene, som åpner for at de utnyttes til økonomisk kriminalitet i stort monn i flere ulike deler av samfunnet. Registermanipulasjonen får også direkte betydning for svindel mot bank (særlig låneberagerier) og forsikring. Vi vil understreke betydningen av at tiltakene som er foreslått for å lukke sårbarhetene i NTAES-rapporten prioriteres høyt av alle berørte departement og statelige etater. Som fagdepartement for Økokrim, er Justis- og beredskapsdepartementet sentral i oppfølgingen av dette.  Vi oppfordrer justiskomiteen til å be departementet om å prioritere dette arbeidet.

Finans Norge konstaterer at politiet de siste årene er styrket for å møte de utfordringene samfunnet står overfor på dette området. Innsatsen i etterforskning og påtale er viktig, da det er mye god forebygging i straff. Politiets satsing på inndragning av utbytte gir allerede gode resultater og bør videreutvikles. Basert på estimatet for årlige bedragerier mot samfunnet, er det imidlertid god økonomi i å prioritere ennå større innsats mot økonomisk kriminalitet. Den hurtige utvikling av ny teknologi, samt transaksjoner som utføres i realtid, tilsier et ytterligere taktskifte for å raskere å sikre politiet avanserte digitale løsninger.

I sommer lanserte Økokrim tjenesten “Digital anmeldelse av bedrageri” som skal gjøre det lettere for personer å anmelde bedragerier. Det er gledelig at dette nå er på plass i sin førte utgave. Anmeldelser er viktige for at politiet skal kunne få god informasjonstilgang for å prioritere innsats mot de kriminelle miljøene. Digitale anmeldelser er helt avgjørende som input i digitale analysemodeller for å se sammenhenger i kriminalitetsbilde. Utover digitale løsninger, trenger politiet nødvendige ressurser og kompetanse til å gjøre seg bedre nytte av den informasjonen som anmeldelsene genererer og kan etterforske og påtale langt flere saker enn i dag. Dette er viktig både for å komme den kriminelle virksomheten bedre til livs, men også for tilliten til samfunnet.

Statlige etater bør generelt måles på at de prioriterer arbeidet med å innføre tiltak mot økonomisk kriminalitet, og Regjeringen kan stille målkrav om dette i tildelingsbrevene til etatene. Finans Norge ber Stortingskomiteen oppfordre regjeringen til å innarbeide slike målkrav i etatenes tildelingsbrev.

Datadeling
Som nevnt er det mange som jobber sammen for å bekjempe økonomisk kriminalitet. Finans Norge koordinerer en del av dette arbeidet gjennom DSOP-programmet (Digital samhandling offentlig privat), hvor finansforetak og statlige virksomheter allerede jobber sammen om digitale løsninger. Innenfor OPS ØK (Offentlig Privat Samarbeid - Økonomisk kriminalitet) ser vi nå sammen på tiltak som kan motvirke økonomisk kriminalitet i både statlig sektor og i finansbransjen. Finansbransjen har jobbet i flere år med tiltak for å forebygge og avdekke svindel og bedragerier, og vi deler disse erfaringene med NAV, Skatteetaten, Brønnøysundregistene og Økokrim - for å nevne noen.

For å få til et mer effektivt samarbeid mellom finansforetak, men også mellom ulike private foretak (f.eks. bank og teletilbydere), mellom statlige virksomheter (f.eks. Skattetaten og NAV) og mellom private foretak og statlige virksomheter (f.eks. bank og Brønnøysundregistrene), er det nødvendig å dele mer informasjon og data. Dette krever klare lovhjemler. Det pågår nå utredning av flere bestemmelser i ulike regelverk, og både Politiregisterloven og Finansforetaksloven har vært/er på høring nettopp for å klargjøre delingsgrunnlagene til henholdsvis politiet og finansforetakene. Dette er svært positivt, men det er nødvendig å gjøre enda mer på dette feltet. På finansfeltet har det vist seg svært vellykket å jobbe i en felles regulatorisk sandkasse sammen med Finanstilsynet og Datatilsynet. Dette er en arbeidsform som deltakerne mener er både effektiv og svært treffsikker, og som dermed trolig med fordel kunne benyttes også på andre områder.

Finans Norge oppfordrer justiskomiteen til å etterspørre nødvendig lovregulering som muliggjør datadeling i totalforsvaret mot økonomisk kriminalitet.

Cybersikkerhet
Endringer knyttet til den geopolitiske situasjonen siste året, forsterker behovet for et koordinert, nasjonalt forsvar mot dataangrep og hybrid krigføring. Den teknologiske utvikling forsterker også truslene for angrep fra cyberkriminelle direkte mot samfunnskritisk infrastruktur. Norge er langt fremme i digitaliseringen av tjenester, og det foreligger ambisjoner om at vi som samfunn skal bli enda mer digitale. Da er det avgjørende at den digitale infrastrukturen også sikres mot angrep.

Finans Norge mener samarbeid på tvers av sektorer og verdikjeder er vårt best forsvar. Gjennom Nordic Financial CERT samarbeider finansnæringen og sentralbankene i Norden allerede gjennom å dele informasjon og erfaringer, og varsle om trender og trusler. For å favne hele næringslivet bør Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) kunne spille en større rolle for å legge til rette for effektivt og tillitsfullt samarbeid på tvers av sektorer, bransjer og ikke minst for små og mellomstore bedrifter.

Viktigheten av ytterligere offentlig privat samarbeid på cybersikkerhetsområdet, ble tydelig underbygget gjennom anbefalingene fra Totalberedskapskommisjons innstilling og følges nå opp gjennom Totalberedskapsmeldingen. Finans Norge ber Justiskomiteen følge opp at det gjennomføres faktiske tiltak  med anbefalingene.

Klimaforebygging – Kunnskapsbanken
Gode skadedata og analyseverktøy er viktig i arbeidet med å forebygge og redusere skadeomfanget fra vær- og naturrelaterte hendelser. Finans Norge vil minne om Kunnskapsbanken, som er et datasystem utviklet av DSB i samarbeid med Finans Norge m.fl. for å gjøre informasjon om risiko og sårbarhet mer tilgjengelig. Gjennom Kunnskapsbanken, innhenter og sammenstiller DSB opplysninger om natur- og vannskader blant annet fra forsikringsselskaper.

Kunnskapsbanken er et helt sentralt verktøy for nasjonale og lokale myndigheter – den gjør det mulig å identifisere hvor risikoen er størst og hvilke verdier som er mest sårbare, og gir et bedre grunnlag for planlegging og klimatilpasning. Grunnet kapasitetsutfordringer i DSB, blir ikke databasen oppdatert med nye innrapporterte data. Dermed blir et viktig verktøy med stort potensial stående nærmest ubrukt.

Finans Norge oppfordrer Stortinget til å sørge for at Kunnskapsbanken får nødvendige midler og føringer gjennom statsbudsjettet til drift og videreutvikling av Kunnskapsbanken.

Det er med stor bekymring vi leser regjeringens forslag til budsjett for 2026 da det er foreslått å kutte tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak, kap 470, post 72, kraftig. Videre er det ikke nevnt noe om rettshjelp til innsatte, selv om det ble gitt midler til dette i 2025 som blant annet førte til at vi opprettet et eget telefontilbud for innsatte i fengsler.

Kontoret for fri rettshjelp er Norges eneste offentlige rettshjelpskontor. Kontoret ble grunnlagt allerede i 1893 og er et lavterskeltilbud for personer som ikke har råd til å betale for privat advokat i Oslo og omegn. All vår bistand er gratis og alle som henvender seg til oss får snakke med advokat. Vi har åpent for forhåndsbestilte timer mandag – fredag 09.00-15.30, og drop-in på kveldstid mandag – torsdag kl. 16.00-19.30 hvor man trekker kølapp. Pr. i dag har vi ansatt 21 advokater i 30 % stillinger, 2 advokatfullmektiger i 100 % stilling, samt resepsjon og ledelse. Vi holder til i Storgata 19 i Oslo. Vi er ikke bundet av rettshjelpsloven og har derfor en viktig funksjon både som førstelinje og for å tette hullene i sakene som ikke er dekke av loven.

I 2024 behandlet vi drøyt 3.600 saker, og hittil i år er tallet ca. 3.400.

Om kuttet bli vedtatt, vil dette før til en kraftig reduksjon i tilbudet. Etter endringene i rettshjelpsloven som trådte i kraft 15. oktober, er det riktig nok en større andel av befolkningen som faller innenfor rettshjelpslovens grenser for inntekt og formue, men dette er da kombinert med graderte egenandeler med staten som kreditor.

Vi opplever at terskelen for å oppsøke privat advokat er høy hos svært mange, av frykt for kostnader. Nå det nå atpåtil er staten som skal være kreditor, forventer vi snarere økt enn redusert pågang selv om flere faller innenfor rettshjelpslovens grenser. Siden det kun er et par uker siden endringene tråde i kraft, har vi ikke tall på dette enda, men vi opplever generelt at mange klienter frykter egenandeler.  

At flere nå omfattes av loven er ikke et godt argument for å redusere støtten til rettshjelpstiltak.

Lavterskel rettshjelp er viktig og det å få hjelp tidlig i en sak kan ofte avverge at saken eskalerer og blir mer ressurskrevende for alle involverte. Mange av klientene som kommer til oss får avklart saken sin allerede ved første konsultasjon slik at det ikke blir en mer omfattende sak. Dette viser hvorfor lavterskel førstelinje rettshjelp er viktig og lurt.

Rettshjelp til innsatte

Våren 2025 ble det utlyst en tilleggsbevilgning på 5 millioner under ordningen «spesielle rettshjelpstiltak» for å yte rettshjelp til innsatte, som en oppfølgning av stortingets anmodningsvedtak om at det skulle opprettes en advokatordning for innsatte i fengsler.

Vi søkte om midler og fikk tildelt midler til drift av en telefon / nettjeneste for innsatte hvor de får snakke med advokat gratis. Ordningen gjelder innsatte i hele Norge. Vi ansatte flere advokater og åpnet telefonen i juli 2025, og vi opplever nå stadig større pågang etter hvert som tilbudet blir kjent. Hittil har vi registrert over 200 saker på fengselstelefonen.

Det står ingenting i budsjettforslaget om videre midler til å yte rettshjelp til innsatte. Om det ikke videreføres midler til rettshjelp til innsatte, vil vi måtte stenge vårt tilbud for innsatte etter å ha hatt det i drift i et halvt år. I budsjettforslaget, side 40, om oppfølgning av anmodningsvedtak, står følgende:

2023–2024 83 Advokatordning for innsette i fengsel Ja

Dette til tross for at det ikke er opprettet noen advokatordning for innsatte, det nærmeste man har er vår fengselstelefon. Innføringen av rettsråd i saker om isolasjon og utelukkelse 1. juli, er ikke det samme som en advokatordning.

Vi har sendt forespørsler til alle landets statsforvaltere om tall for bruk av rettsråd i sakene som ble omfattet av rettshjelpsloven fra 1 juli, altså saker om isolasjon og utelukkelse for innsatte. Vi har mottatt svar alle bortsett fra Troms og Finnmark samt Vestfold og Telemark, og til sammen opplyser de å ha mottatt 7 rettsrådskrav i de nevnte sakstypene siden 1. juli. Dette viser at endringene i rettshjelpsloven som kom 1. juli på ingen måte utgjør en «advokatordning for innsatte». Vi ser også at svært få av henvendelsene vi har mottatt til fengselstelefonen gjelder disse sakene. Rettshjelpsbehovet for innsatte er stort, og det er gledelig at saker om isolasjon og utelukkelse nå er omfattet av rettshjelpsloven, men behovet gjelder også i veldig stor grad andre saker enn de som ble omfattet 1. juli.  

I budsjettforslaget om kap 470, post 70, altså ikke posten «spesielle rettshjelpstiltak», side 161/162 står det:

Det blir foreslått å auke løyvinga på posten med 10 mill. kroner, som følgje av utvidinga av prioriterte saker i rettshjelpslova til å omfatte sake om heil utelukking og bruk av tryggingscelle og tryggingsseng etter straffegjennomføringslova.

Det tallene fra statsforvalterne viser, er at ordningen koster en brøkdel av det som er budsjettert, hittil har ordningen neppe kostet mer enn 100.000 kroner for nær fire måneder i krav om rettsråd. Dette skulle tilsi at det fantes midler i budsjettet for å drifte fengselefonen videre, men da må midlene omdisponeres og det må spesifiseres at det fortsatt skal bevilges midler til rettshjelp til innsatte. Årskostnad for å drifte fengselstelefonen er 4 millioner.

Førstelinjetjeneste

Vi viser til departementets arbeidsgruppes utredning om å innføre en nasjonal førstelinjetjeneste for rettshjelp av juni 2023. Dessverre har det ikke skjedd noe mer med den saken. Vi støtter innføring av en nasjonal førstelinje, som skissert i rapporten.

Vi ønsker også å kunne yte rettshjelp uavhengig av hvor folk bor, og da trengs det uansett en nasjonal telefontjeneste for rettshjelp som supplement til lokale tilbud. Normalt er det, men unntak av fengselstelefonen, krav om fysisk oppmøte for å få hjelp hos oss, slik at det geografiske virkeområdet avgrenser seg med tanke på reisevei til Oslo, men vi har klienter som har reist i timesvis for å komme til kontoret. Under koronanedstengningen var det en periode vanskelig med fysiske møter, og vi åpnet da opp for telefonkonsultasjoner. Da kom det en rekke henvendelser fra hele landet, så behovet er klart til stede også utenfor Oslo. Vi måtte gjeninnføre krav om oppmøte av kapasitetsmessige årsaker. Skulle vi åpnet for telefonkonsultasjoner generelt, ville det med dagens kapasitet helt enkelt ikke gått.

Om vi får midler til å ansette flere advokater, ønsker vi å drifte en nasjonal telefontjeneste for førstelinje rettshjelp. I arbeidsgruppens rapport fra 2023 var dette anslått å koste noe under 10 millioner i året, men da tenkt slik at det også skulle være mulig å oppsøke advokater lokalt. Hvis det ikke er mulig å oppsøke advokater lokalt, vil behovet være noe større. Men det burde være mulig å innføre en nasjonal telefon / nettjeneste, som et første skritt i å innføre en nasjonal førstelinjetjeneste, for 15 millioner i året.  Behovet er stort, og tilgang til rettshjelp på et tidlig stadium er god samfunnsøkonomi og mange saker kan da løses tidlig uten at de blir store og ressurskrevende.

Oppsummering:

Hvis det foreslåtte kuttet blir vedtatt og det heller ikke settes av midler til rettshjelp til innsatte, vil det for oss bety at fengselstelefonen må stenges og at vi på toppen av det må si opp advokater som jobber med det generelle saksmottaket. Kostnader som husleie og resepsjon er faste, så det eneste det er mulig å kutte i, er selve rettshjelpen. Vi vil rundt regnet få halvert advokatstaben om dette forslaget blir vedtatt, og det sier seg selv at det vil utgjør en ganske vesentlig svekkelse av tilbudet.

Kap 470, post 72 må økes, ikke kuttes. Det må også spesifiseres at noe av midlene skal gå til rettshjelp til innsatte, og de må bevilges ekstra midler til dette. Videre må arbeidet med å innføre en nasjonal førstelinjetjeneste følges opp.

Med vennlig hilsen

Kontoret for fri rettshjelp

Georg Schjerven Hansen

Seksjonsleder og advokat

Norges Rederiforbund viser til høring i Stortingets justiskomité 5. november 2025. Under følger våre kommentarer til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026.

Norge er en av verdens største og mest avanserte maritime nasjoner. Med nesten 90 000 sysselsatte og om lag 220 milliarder kroner i årlig verdiskaping, regnes maritim næring som en av Norges absolutt største næringer. For å videreutvikle denne globale lederposisjonen, er vi avhengige av en aktiv maritim politikk med gode og konkurransedyktige rammebetingelser. Det er derfor positivt at regjeringen viderefører stabile, grunnleggende rammevilkår for maritim næring som

DEN NORSKE FLÅTEN SOM BEREDSKAPSRESSURS

Når norske rederier konkurrerer og vinner kontrakter internasjonalt, bygger vi opp en flåte, kompetanse og infrastruktur som også kan stå til rådighet i krisetider. I vårt innspill til Totalberedskapsmeldingen, understreket vi betydningen av den norske flåten som del av det norske totalforsvaret. En samlet komité stilte seg bak dette i behandlingen av meldingen og viste samtidig til nyttepotensialet som ligger i et effektivt sivil-militært samarbeid. Rederiforbundet viser til at det er behov for å videreutvikle dette samarbeidet, gjennom involvering av næringslivsaktører i øvelser og planarbeid, samt bedre utnyttelse av eksisterende samarbeidsformater som NORTRASHIP.

TOTALBEREDSKAP

Når det gjelder skipsfartsberedskap har Norge allerede gode strukturer for sivilt-militært og offentlig-privat samarbeid. Beredskapsmekanismen NORTRASHIP og rollen som beredskapsavdelingen i Norges Rederiforbund har som koordineringsledd mellom næringen og myndighetene, er unik. Skipsfarten er blant få næringslivsaktører som har opprettholdt relevante beredskapsmekanismer for å kunne utnytte og mobilisere relevante skipsfartsressurser ved behov. 

Den norske modellen for skipsfartsberedskap, og de enkelte skipsfartsaktørenes evne og vilje til å stille opp for norske myndigheter i krise og krig, utgjør en betydelig styrke med til dels uutnyttet potensial i beredskapssammenheng. Skipsfarten og maritim næring besitter omfattende kapasiteter som kan benyttes til å utføre beredskapsfunksjoner og håndtere krisesituasjoner innenfor et bredt oppgavespekter, både militært og sivilt.

I lys av Sverige og Finlands inntreden i NATO er det et mulighetsrom for å utvikle et sterkere nordisk samarbeid på skipsfartsberedskap, innen blant annet logistikk, materielltransport og alliert forsterkning. Rederiforbundet jobber allerede tett sammen med våre nordiske kollegaer for å dele erfaringer og kunnskap der det er hensiktsmessig, samt å utvikle nye samarbeidsformer.

Norges Rederiforbund ber om en styrking av det nordiske samarbeidet innenfor maritim sikkerhet og beredskap. Det gjelder både sivilt og militært. I den sammenheng bør eksisterende formater benyttes, som for eksempel Haga-samarbeidet. Dette bør skje i samarbeid med næringen.

Norges Rederiforbund mener at det bør re-etableres kollektive ordninger for skipsfartsberedskap innen NATO. Norge er unikt godt plassert for å ta lederskap i slike prosesser og bør utnytte dette mulighetsrommet i samarbeid med næringen.

FORSYNINGSSIKKERHET

Skipsfarten står for omkring 80 prosent av varefrakten til Norge og 90 prosent av all eksport, og har en avgjørende rolle i å sikre stabile og forutsigbare forsyningslinjer, med relevans for matvaresikkerhet, vareleveranser og energitilførsel. Næringen kan ved behov også bidra til å sikre økt transportkapasitet for tilførsel av varer og kritiske innsatsfaktorer, som for eksempel drivstoff.

Rederiforbundet støttet regjeringens forslag i Totalberedskapsmeldingen om å utrede et sektornøytralt apparat på forsyningssikkerhetsområdet. Det er imidlertid viktig at dette ikke blir nok et ledd i byråkratikjeden, men at det forenkler prosessen og at det etableres gode samarbeidsflater mot næringen. Det er positivt at bevilgningene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) styrkes i budsjettet. Samtidig er det lagt opp til en betydelig styrket rolle for DSB i Totalberedskapsmeldingen, og vi er usikre på om økningen i budsjettet vil være dekkende for den rollen som DSB har blitt gitt. Effektiv koordinering er en forutsetning for at det sivil-militære samarbeidet skal fungere.

Norges Rederiforbund ber om at det sikres at finansieringen av DSB samsvarer med det økte ansvaret direktoratet har fått gjennom Totalberedskapsmeldingen.

Med vennlig hilsen

Knut Arild Hareide
Administrerende direktør

Anmodninger Kap. 470, post 72: Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak

Norges Blindeforbund ber Stortinget om å øke posten til 99 950 000 kr.

Utdyping av anmodning Kap. 470, post 72: Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak

Norges Blindeforbund er sterkt bekymret for forslaget om å kutte bevilgningen til spesielle rettshjelpstiltak med 20 mill. kroner, når det er behov for en reell økning på 13 mill. kroner.

Flere organisasjoner har rettshjelpstiltak som tilbyr gratis juridisk veiledning og har unik kompetanse på funksjonshemmede og kronisk sykes rettigheter. Mange opplever det som trygt å ta kontakt med et rettshjelpstilbud som forstår utfordringene de står i. For våre grupper handler dette om å få oppfylt rettigheter i praksis i saker av stor velferdsmessig betydning, noe mange sliter med. Et kutt vil potensielt kunne svekke lavterskeltilbudene innen gratis rettshjelp og gjøre det vanskeligere å sikre likestilling og rettssikkerhet i praksis.  

Kuttet i bevilgningen begrunnes blant annet med vedtatte endringer i rettshjelpsloven som åpner for at flere omfattes av ordningen med behovsprøvd rettshjelp. Men disse endringene treffer i liten grad funksjonshemmede og kronisk syke. Blant annet er viktige saksområder for funksjonshemmede ikke blant det en kan få fri rettshjelp til. Våre grupper faller fortsatt mellom to stoler; advokathjelp er for kostbart, samtidig som de faller utenfor rettshjelpsordningen. Terskelen for å kontakte advokat kan også oppleves som høy. For å kunne få hjelp til å ivareta rettighetene sine er det derfor viktig med rettshjelp fra andre instanser.

Vi minner også om at FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komiteen) har uttrykt bekymring for at personer med funksjonsnedsettelser i Norge ikke har tilstrekkelig tilgang til rettshjelp. Skal FNs bekymringer tas på alvor, er det helt avgjørende at funksjonshemmede og kronisk syke sikres tilgang til juridisk informasjon og veiledning gjennom rettshjelpstiltak innenfor dette området.

Vi støtter Rettshjelpsalliansen og deres anbefaling om å øke bevilgningen til 99 950 000 kroner. Det innebærer en reell økning på 13 mill. kroner. Vi viser til skriftlig og muntlig innspill fra Rettshjelpsalliansen for mer om dette.   

Oslo, 02.11.25  

Med vennlig hilsen 
Norges Blindeforbund 

Sanitetskvinnene er Norges største kvinneorganisasjon med 44 000 medlemmer og 550 lokalforeninger over hele landet. Vi er en stor nasjonal beredskapsorganisasjon med over 5500 beredskapsfrivillige. Våre frivillige rykker ut ved kriser og driver forebyggende beredskapsarbeid. Vi samarbeider med 160 kommuner og har plass i kommunale beredskapsråd og fylkesberedskapsråd. I tillegg har vi samarbeidsavtaler med Helsedirektoratet, DSB og Politidirektoratet. 

Sanitetskvinnene har flere aktiviteter for å styrke voldsutsatte kvinner. Vi jobber forebyggende og med voldsutsatte som har vært på krisesenter. Vi er en del av alliansen Rød Knapp og driver tilbudet Ressursvenn, der frivillige støtter voldsutsatte kvinner. 

Midler til omsorgsberedskap 

Som regjeringen skriver i budsjettproposisjonen: Norge står i den mest alvorlige trygghetssituasjonen siden andre verdenskrig. Forsvarsforliket, totalberedskapsmeldingen og regjeringens budsjettproposisjon understreker at beredskap blir viktig fremover. Motstandskraften i samfunnet utfordres av samtidige kriser og et mer sammensatt trusselbilde. Frivillige beredskapsorganisasjoner har en nøkkelrolle i dette. Vi har høy tillit i befolkningen, nødvendig lokalkompetanse og er over hele landet. 

Sanitetskvinnene er den eneste nasjonale frivillige beredskapsorganisasjonen som ikke mottar støtte over justisbudsjettet, og vi er også skjøvet ut av direktetildelingen til Norsk Tipping. Norsk tippings direktetildeling sikrer i 2025 648 millioner til de andre nasjonale, frivillige beredskapsorganisasjonene. Dette har vi omtalt i vårt høringssvar til familie- og kulturkomiteen. Vi er opptatt av at alle som bidrar inn i et redningsforløp må inkluderes når rammebetingelser diskuteres og ressurser fordeles. Derfor var det en viktig anerkjennelse for oss at Stortinget under behandlingen av totalberedskapsmeldingen før sommeren gjorde følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen gå i dialog med organisasjoner som står for omsorgsberedskap i kriser og katastrofer, deriblant Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Bygdekvinnelag, og etablere ordninger som bedre ivaretar deres økonomiske behov.»  Vedtaket er referert og svart ut i budsjettproposisjonen. Vi anslår at vårt behov er minimum 10 millioner og at en slik ordning bør være i størrelsesorden 14 millioner. Det er ikke satt av midler til dette i statsbudsjettet. 

Våre omsorgsberedskapsgrupper åpner sine hus når veien er stengt, stiller med mat, kaffe, husly og omsorg til evakuerte, utrykningspersonell og redningsmannskap. Og vi har et varmt pledd, tid og omsorg til de som står midt i en krise. Våre frivillige driver også et bredt forebyggende arbeid som bidrar til å sikre egenberedskapen i hele landet. De siste årene har vi opplevd en stor øking i beredskapsfrivillige. 

En årlig støtte slik de andre frivillige beredskapsorganisasjonene i redningstjenesten får, vil gjøre det mulig for oss å øke aktiviteten, lære opp de nye frivillige og rekruttere flere. Selv om stortinget gjorde vedtak om å etablere ordninger som ivaretar våre behov, er det ikke satt av midler til dette i budsjettet. Vi frykter at det kan dra ut i tid å få etablert en tilskuddsordning og ber Stortinget bevilge 7 mill, slik at ordningen kan starte med halvtårsvirkning fra 2026. 

Oppfølging og implementering av ny samtykkelov 

Stortinget vedtok i år en samtykkebasert voldtektslovgivning. Den nye loven slår fast at bare ja er ja. Vi vet at mange, særlig kvinner, fryser til i farlige situasjoner, som voldtekt. Det er en naturlig respons. Med den nye loven skal også disse kvinnene bli tatt på alvor. Men det forutsetter kjennskap til og kompetanse om både den nye loven og om frysrespons. Å forebygge voldtekt er et viktig grep for bedre kvinnehelse. Sanitetskvinnene mener den nye loven kan bidra til å forebygge voldtekt og overgrep, men bare hvis den følges opp av gen tydelig plan for implementering. Vi ser dessverre ikke spor av dette i statsbudsjettet. 

I Sverige gikk innføringen av en samtykkebasert voldtektsbestemmelse sammen med en betydelig styrking av politiets og påtalemyndighetenes kompetanse og kapasitet til å etterforske og straffeforfølge voldtekt og seksuelle overgrep. Dette bidro til en effektiv implementering av loven. Sanitetskvinnene mener at det vil det være nødvendig med en betydelig styrking av kapasitet og kompetanse til politi, påtalemyndigheter, og dommere for at den nye samtykkeloven virkelig kan bli et redskap for endring. Vi ber Stortinget sikre egne midler til implementering av loven, kompetanseheving i politi, rettsvesen og den brede offentligheten.

Oppfølging av voldsutsatte

Dessverre er vold i nære relasjoner økende i omfang og alvorlighetsgrad. Det er behov for en målrettet innsats både når det gjelder forebygging, avdekking og oppfølging. Vi savner tiltak og oppfølging i statsbudsjettet. 

Menon Economics anslo i sin rapport at den samfunnsøkonomiske kostnaden av vold i nære relasjoner for 2021 utgjorde mellom 75,9 og 110,9 milliarder kroner. Med andre ord: klarer vi å hindre vold og overgrep, samt begrense skadeomfanget i ettertid, vil det spare samfunnet for titalls milliarder. 

Etter opphold på krisesenter har mange behov for hjelp og oppfølging. Noen har lite nettverk og trenger både bolig, inntekt, helsehjelp og psykososial støtte. For å sikre en helhetlig og god oppfølging i reetableringsfasen etter krisesenter mener vi det trengs et oppfølgingsforløp for voldsutsatte. Dette løpet må sikre en helhetlig oppfølging og forutsigbare hjelpetiltak. Voldsutsatte må få en egen koordinator som har ansvaret for å koble på relevante tjenester som NAV, fastlege, spesialisthelsetjeneste, politi m.m. Det er viktig at koordinatoren har myndighet til å fatte vedtak, slik som tildeling av bolig. Vi ber om at det settes av midler til oppstart av et pilotprosjekt for slik oppfølging. 

Sanitetskvinnene merker seg at en rekke vedtak fra Stortinget, blant annet om nasjonalt forebyggingsprogram mot partnervold og partnerdrap og om opphold for kvinner som har vært utsatt for vold, fremdeles er under behandling. Også vedtaket om kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner er ikke implementert. Vi ber Stortinget følge opp og sikre implementering av vedtakene. 

Midler til Ressursvenn, mentorordning for voldsutsatte 
Kap 440 post 70 

Dessverre ser vi at mange kvinner som ønsker å bryte ut av et voldelig forhold ender tilbake hos overgriper. Årsakene til at kvinnene returnerer er komplekse, men vi er kjent med at mange opplever å være i en særskilt sårbar fase og de beskriver mangel på eget nettverk som en særlig sårbarhetsfaktor.  

Derfor driver Sanitetsvinnene “Ressursvenn” flere steder i landet. I denne ordningen kobles voldsutsatte kvinner til en frivillig, ofte etter at kvinnen er ferdig på krisesenteret. Ressursvenn bidrar til å styrke voldsutsatte i en sårbar periode, hvor man har til hensikt å forebygge at voldsutsatte skal returnere til voldsutøver. Sanitetskvinnene erfarer at mange voldsutsatte opplever manglende oppfølging fra det offentlige. I tillegg til å være et supplement til det offentlige, kan Ressursvenner bistå med praktisk, sosial og emosjonell støtte for voldsutsatte. 

Vi ønsker å tilby Ressursvenn til flere og etablere en forutsigbar tjeneste tilknyttet landets krisesentre. I Fafo-rapport Noen å høre til (2021:32) fremheves viktigheten av å sikre langsiktig finansiering til mentorordningene, hvor Ressursvenn er et av tiltakene. I samme rapport påpekes det også at mentorordninger krever et profesjonelt organisasjonsapparat for å sikre faglighet, kvalitet, oppfølging, sikkerhet og kontinuitet. For å utvide og utvikle Ressursvenn er trygg, langsiktig finansiering nødvendig. 

Vi er i dag avhengige av tilskudd, og merker oss at regjeringen går mer bort fra øremerking i budsjettet. Vi understreker at en øremerking på 6 mill vil være det mest forutsigbare for oss, men at langsiktige tilskuddsordninger på voldsfeltet er et alternativ. Vi etterspør slike ordninger i justisdepartementet. 

Til Stortingets justiskomité

Takk for at vi får anledning til å komme med innspill til forslaget til neste års statsbudsjett. Rettspolitisk forening er en ideell organisasjon bestående av jurister, advokater, professorer, studenter osv., som siden 1974 har jobbet med å fremme rettssikkereten til sårbare samfunnsgrupper.

Vi vil komme med innspill til neste års statsbudsjett, Prop. 1 S (2025-2026) kap. 470 Fri rettshjelp post 72 Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak.

I et rettsliggjort samfunn der borgerene sine rettigheter og plikter blir regulert gjennom lovgivning, er gratis rettslig rådgiving grunnmuren for et velfungerende demokratisk samfunn. Klientene de spesielle rettshjelptiltakene bistår opplever stor forskjell på å ha rett, og å få rett. Og gratis juridisk bistand er  avgjørende for at de skal få de rettighetene de har etter loven. Rettspolitisk forening er derfor svært bekymret for det foreslåtte kuttet på kr. 20 000 000 til de spesielle rettshjelptiltakene, som i dag bistår mange av samfunnets mest utsatte grupper.

Departementet begrunner kuttet med at flere blir omfattet av den offentlige fri rettshjelp-ordningen etter vedtagelsen av endringene i rettshjelpsloven i Innst. 468 L (2024-2025). Denne utvidelsen av ordningen for fri rettshjelp vil likevel ikke omfatte størsteparten av de klientene tiltakene i dag bistår. Dette er fordi tiltakene allerede har rettet seg inn mot de som i sin helhet faller utenfor saksområdene som er dekket av rettshjelploven. Undersøkelser gjort av tiltakene selv viser at de klientgruppene de har i stor grad ikke blir omfattet av de nye endringene for hvem som har krav på behovsprøvd fri rettshjelp. Illustrerende for dette er Jussbuss´tall, som etter en intern gjennomgang anslår at endringene i beste fall vil hjelpe rundt 6 % av deres klientmasse. Og for organisasjoner som Norsk organisasjon for flyktninger og asylsøkere (NOAS) og Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) vil ikke endringene omfatte deres klienter i det hele tatt. Kuttet vil altså få store konsekvenser for de som i dag får rettslig bistand fra de spesielle rettshjelptiltakene.

Å tilby disse menneskene gratis rettslig rådgiving er ikke bare viktig fordi det ofte er saker av stor velferdsmessig betydning for den enkelte, men også fordi - uten rettshjelp - vil de ikke ha de samme mulighetene til å bidra i samfunnet på lik linje som andre. Å bevilge penger til de spesielle rettshjelptiltakene er et treffsikkert tiltak som utgjør en reell forskjell i livet til mange av samfunnets mest sårbare grupper. Så lenge et fullverdig førstelinjetilbud ikke er på plass, er det ikke hensiktsmessig å kutte i de spesielle rettshjelptiltakene. Behovet for rettshjelp blant sårbare samfunnsgrupper er stort, og disse tiltakene fungerer i praksis som en førstelinje ved å gi rask og lavterskel rettshjelp. Tilskudd til tiltakene er også samfunnsøkonomisk gunstig, fordi tidlig rettshjelp forebygger eskalering av saker, og reduserer behovet for flere runder i forvaltningen og i domstolen for å få opplyst en sak slik at grunnleggende rettligheter sikres. Et kutt nå – før en førstelinje er etablert – vil svekke rettssikkerheten for sårbare grupper og påføre samfunnet unødvendige kostnader. Før en nasjonal førstelinje for rettshjelp er på plass må man prioritere tilskudd til de som i dag fungerer som en førstelinje - nemlig de spesielle rettshjelptiltakene.

Lovgiver forutsetter i forarbeidene til rettshjelpsloven om prioriterte sakstyper (Prop. 103 L (2024–2025)) at saker som faller utenfor den nye rettshjelpsordningen, skal fanges opp av de spesielle rettshjelptiltakene. Et kutt i disse tiltakene vil dermed ramme nettopp det tomrommet lovgiver har lagt til grunn at de skal fylle. I dag bygger mye av rettshjelpen på frivillig innsats. Mange studenter i tiltak som Jussbuss og JURK tar opp lån for å kunne bidra med gratis rettshjelp og styrke rettsstaten, og Gatejuristen og Ung rettshjelp må også bruke frivillige for å hjelpe sine klienter. At store deler av fundamentet til rettsstaten hviler på frivillig arbeid, og at de frivillige selv må finansiere statens rettshjelpstilbud med egne lån og midler, er ikke bærekraftig. At tiltakene som allerede er underfinansiert foreslås kuttet gjør derfor det totale rettshjelptilbudet og rettssikkerheten til samfunnets mest sårbare grupper dårligere. Derfor er det ikke riktig å kutte i posten til de spesielle rettshjelptiltakene.

***

Eventuelle spørsmål kan rettes til styret i Rettspolitisk forening på e-post styret2@rpf.no.

Med vennlig hilsen,

Sofia-Madelen Myhra Olsen og Solveig Brunvoll

Rettspolitisk forening

Barneombudet anbefaler at komiteen:

• Sørger for nødvendig satsning på forebygging av barn- og ungdomskriminalitet. 
• Utreder en felles forebyggingslov/oppvekstlov.
• Ser på alternativer til fengsel som straff for barn og unge.
• Sørger for nødvendig rettshjelp til barn.
• Sørger for at barnets beste vurderes i all krise- og beredskapslovgivning.

Barnets beste et grunnleggende hensyn 

Barneombudet arbeider for å sikre barns rettigheter og interesser i politikk og lovgivning. Grunnloven og FNs barnekonvensjon krever at barnets beste er et grunnleggende hensyn i beslutninger, tiltak og prioriteringer som berører barn. Dette gjelder også ved fordeling av ressurser.[1]

FNs barnekomite har siden barnekonvensjonen ble ratifisert av Norge, uttrykt bekymring for at det er store regionale forskjeller i kvaliteten i den hjelpen som gis til barn i Norge.

Vi ber justiskomiteen om å følge FN barnekomités anbefalinger² om å: 

• tildele tilstrekkelige ressurser, basert på vurdering av barns behov, særlig barn i utsatte situasjoner.
• styrke budsjettprosessene gjennom tydelige tildelinger, indikatorer og sporingssystemer for å evaluere nytten og effektiviteten av tildelinger

Barneombudet oppfordrer Stortingets komiteer til å se barns oppvekst helhetlig i statsbudsjettet og prioritere forebyggende tiltak.  

Satsing på forebygging av barne- og ungdomskriminalitet

Barneombudet ber regjeringen vurdere om statsbudsjettet møter behovet for en nødvendig satsning på det forebyggende arbeid mot barne- og ungdomskriminalitet. Det er enighet om at det er nødvendig med økt innsats for å redusere barne- og ungdomskriminaliteten i Norge. Vi er likevel bekymret for at mange av budsjettforslagene på dette området i hovedsak er rettet mot reaktive tiltak. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet at det bevilges over 150 millioner kroner til én-til-én oppfølging, utvidelse av arbeidet med hurtigspor og til økt kapasitet ved ungdomsenhetene. Dette er ikke tiltak som forebygger kriminalitet, men reaktive tiltak som først settes inn etter at et barn eller en ungdom har begått en kriminell handling. Barneombudet mener at satsing på reaktive tiltak i liten grad bidra til å løse de bakenforliggende årsakene til at barn og unge begår kriminelle handlinger eller rekrutteres inn i kriminelle miljøer. Barneombudet vil med dette understreke behovet for et reelt løft av det forebyggende arbeidet i kommunene for å snu kriminalitetsutviklingen.

Barneombudets egen gjennomgang av alvorlige straffesaker hvor barn er tiltalt, viser at det å ha blitt utsatt for vold i nære relasjoner er en av de mest fremtredende risikofaktorene for at barn selv begår alvorlig kriminalitet.¹ Derfor er det avgjørende å styrke kompetanse og rutiner i tjenester som møter barn, for å avdekke og stanse vold mot barn. Barneombudet mener at det bør innføres tydelige rutiner for å avdekke og forebygge vold, i tillegg til å stryke samarbeidet på tvers av sektorene.

Forebygging innebærer å jobbe systematisk for å hindre at noe skjer, i stedet for å reparere i etterkant. Selv om mange kommuner gjør en god jobb med å forebygge kriminalitet blant barn og unge, er det store variasjoner i innsatsen i norske kommuner. I tillegg er mange tiltak kortsiktig finansiert i form av tilskudd og prosjekter, noe som svekker deres langsiktige effekt. Kartlegging viser at mange kommuner mangler helhetlige tilbud som utekontakt og fritidsklubber til spesialiserte hjelpetiltak for ungdom med utfordringer som vold, rus og kriminalitet.

Behov for samordnet regelverket om forebygging 

Tiltakene i statsbudsjettet til arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet er målrettet mot områder og miljøer i Norge med kriminalitetsutfordringer over tid. Blant annet er forebyggende tiltak, slik som beredskapsteam, som retter seg mot nærmiljøene og skolemiljøene til barn og unge i kommunen, og skolemiljøteam, prioritert. Det er også satt av økt bevilgning til tilskuddsordning for samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT). For å få til en reell styrking av

kommunenes evne til å gi barn og unge helhetlig og tidlig hjelp, mener Barneombudet det er nødvendig å samle alle hjemler som regulerer kommunens ansvar for forebygging i en samlet lov. I dag må kommunene forholde seg til et omfattende og fragmentert regelverk, noe som gjør det krevende å sikre samordnende tjenester og enhetlig oppfølging. Kommunene møter tusenvis av lov- og forskriftskrav, og både statsforvaltere og kommuner melder at dette skaper byråkratiske barrierer og svekker muligheten til å se barnets beste på tvers.[2] 

Barneombudet anbefaler å utrede en felles forebyggingslov som samler regelverket og forenkler kommunenes arbeid, samt en nasjonal opptrappingsplan som sikrer at alle kommuner tilbyr et minimum av forebyggende tiltak.  

Satsning på økt kapasitet ved ungdomsenhetene

Regjeringen har bevilget 21 millioner kroner i statsbudsjettet til økt kapasitet ved ungdomsenhetene. FNs barnekonvensjon art. 37 slår fast at fengsel for barn og unge kun skal brukes som siste utvei og for kortest mulig tidsrom. Sivilombudets rapport fra Ungdomsenhet vest avdekker blant annet høy risiko for ulovlig bruk av sikkerhetscelle for barn, og for umenneskelig og nedverdigende behandling.[3] Vi vet også at barn som sitter i fengsel stort sett sitter i varetekt. Barneombudet mener at det heller bør satses på alternative tiltak som for eksempel barnevernsinstitusjoner som varetekssurrogater eller elektronisk soning.

Rettshjelp til barn og unge

Barn og unge har et stort behov for juridisk veiledning og praktisk hjelp til å orientere seg i hjelpesystemet. Våre erfaring er at mange barn ikke får oppfylt rettighetene sin, og at klagesystemene er lite tilgjengelige for barn. Dette støttes av en rekke offentlige tilsyn og utredninger som viser svikt i tilbudet til barn.

Nytteverdien av rettshjelp er stor og bidrar til å sikre at barn får reell tilgang til viktige velferdsrettigheter. Barn trenger tilrettelagte rettshjelptiltak hvor de som jobber der har kompetanse i å snakke med barn og erfaringer med de rettslige problemstillingene barn møter. Terskelen for å oppsøke advokat er høy, og mange kjenner ikke til at de kan få rettshjelp. Tilbudene må derfor være oppsøkende på arenaer der barn og unge er. Spesielle rettshjelptiltak for barn er et helt nødvendig supplement, og vi anbefaler komiteen å styrke tiltakene.

Beredskap for å trygge barn og unge 

Barneombudet understreker viktigheten av å følge opp Stortingets vedtak om å ivareta barnets beste i all krise- og beredskapslovgivning.[4] Regjeringen må gjennomgå og endre lover slik at barns rett til å bli hørt, motta informasjon og få beskyttelse er tydelig, også under kriser. Det haster å få dette på plass, siden nye ekstraordinære situasjoner kan oppstå når som helst. Klare regler gir trygghet og forutsigbarhet for barn og de som skal støtte dem. Dette sikrer at barns rettigheter ivaretas i tråd med Grunnloven og FNs barnekonvensjon, uansett krise.

Ta gjerne kontakt for mer informasjon

Samfunnskontakt Simon Johnsen, e-post simon.johnsen@barneombudet.no , tlf: 97 46 26

[1] FNs barnekomité, General Comment nr. 14: On the right of the child to have his or her best interests taken as a primary consideration (art. 3, para1). CRC/C/GC/14. (2013).

[2] Menon Economics, Nr. 46/2022)

[3]https://www.sivilombudet.no/besoksrapporter/besoksrapport-bjorgvin-fengsel-ungdomsenhet-vest/

[4]https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2024-2025/inns-202425-151s?m=3&c=False

Frelsesarmeens fengselsarbeid har siden 1920 besøkt innsatte på cella. Vi bistår mennesker under varetekt, straffegjennomføring og i løslatelsesprosessen. Vi har også tilbud om åpen soning og om bistand ved tilbakeføring av utenlandske innsatte til hjemlandet. 

Frelsesarmeen har tett samarbeid med Kriminalomsorgsdirektoratet, og vi har over lengre tid uttrykt bekymring for de økonomiske rammene i kriminalomsorgen, på bakgrunn av det vi ser gjennom vårt arbeid i fengslene. 

Frelsesarmeen stiller seg positive til forslaget i statsbudsjettet om å styrke bemanning og kompetanse i kriminalomsorgen, og syns det er bra at regjeringen anerkjenner risikoen for helseskader blant de innsatte som en følge av isolasjon. 

Unge innsatte og §12

Vi registrerer også at regjeringen viser til riksrevisjonens rapport om innsatsen til myndighetene mot barne- og ungdomskriminalitet, og støtter forslaget om å øke antall plasser for ungdom.  

Staffegjennomføringsloven §12 gir mulighet til at innsatte kan gjennomføre straffen i en institusjon. Frelsesarmeens tilbud Elevator er en slik institusjon. Her har vi 30 døgnplasser, og snart 30 års erfaring med tilbakeføring. Vi tar imot alle domskategorier, både kvinner og menn. Her rustes innsatte for livet etter soning.  

Frelsesarmeen ser behovet for å styrke slike tilbud. Vi tror på å jobbe med hele mennesket, å finne den enkeltes styrker og ressurser, og målet er at alle beboere skal løslates til en trygg bolig, en meningsfull aktivitet/jobb, finne nye eller gjenoppdage fritidsinteresser, få en forutsigbar økonomi, avklart helseoppfølging og et positivt nettverk rundt seg. Alle som løslates fra Elevator har arbeid og bolig. 

Frelsesarmeen mener at kapasiteten på åpen soning og §12-institusjon må styrkes. Vi mener også at §12-institusjon med 1-1 oppfølging bør vurderes for unge innsatte mellom 18 og 24 år. Dette er avgjørende for å styrke arbeidet med å forebygge at ungdommene faller tilbake til kriminalitet ved løslatelse.   

Eldre innsatte 

I St. Meld. 31 (2024-25) beskrives Frelsesarmeens Cameo-prosjekt i Bergen. Dette er et tilbud til eldre innsatte, med mål om å redusere isolasjon og bidra til meningsfulle hverdager gjennom positive opplevelser og aktiviteter. Prosjektet har i stor grad fulgt opp de anbefalte tiltakene i Kriminalomsorgsdirektoratets rapport “Eldre innsatte i norske fengsler”. Her jobber det helsefaglig personell, og evalueringsrapporten fra prosjektet viser at tilbudet gir økt livskvalitet for den enkelte, og at fengselet har redusert graden av isolasjon blant eldre innsatte. Videre heter det i Stortingsmeldingen at Kriminalomsorgen i 2025 skal se nærmere på erfaringene med Cameo, for å se om dette er en arbeidsmetode som kan brukes ved andre enheter for å ivareta eldre innsatte på en god måte. 

Frelsesarmeen mener at tilbud som Cameo bør styrkes, og tilbys flere steder. 

Post 70 

Frelsesarmeen er glad for at post 70, kap. 430, foreslås videreført, og ikke kuttes. Formålet med tilskuddsordningen er å hindre tilbakefall til ny kriminalitet gjennom å reintegrere domfelte under og etter straffegjennomgjøring, og bidra til økt deltakelse og økt livsmestring. Manglende nettverk er en gjennomgående utfordring både for unge og eldre innsatte, kvinner og menn, og relasjoner kan oppleves vanskelig.  

Frelsesarmeen har siden 2019 hatt samtaletilbud til innsatte og nylig løslatte gjennom tiltaket “Mellom oss”. Kontakt med familie er et viktig suksesskriterium for å unngå å begå nye lovbrudd, og arbeid med den innsattes nettverk er derfor svært viktig.  

Frelsesarmeens tilbud fungerer som et alternativ og supplement til det offentlige hjelpeapparatet, og bidrar til å forberede innsatte på et liv uten kriminalitet. Tilskuddsordningen under post 70 er derfor avgjørende for å lykkes med det som er vårt mål i fellesskap. 

Redd Barna takker for muligheten til å gi innspill til Statsbudsjettet 2026, på poster fordelt til justiskomiteen. Norgesprogrammet i Redd Barna jobber for styrking av barns rettigheter i Norge, og overvåker brudd på barnerettighetene med spesiell vekt på barn som lever i sårbare livssituasjoner.    

Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn 

Barn har egne rettigheter til beskyttelse mot vold og overgrep. I desember 2023 la regjeringen frem Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner Trygghet for alle (2024-2028). I forslag til statsbudsjett for 2026 er det imidlertid ikke satt av friske midler til gjennomføring av opptrappingsplanen eller oppfølging av anbefalingene fra Voldtektsutvalget. Redd Barna mener det bør sikres en forpliktende og konkret finansieringsplan til opptrappingsplanen slik at tiltakene faktisk gjennomføres. Danmark har nylig lansert en handlingsplan mot vold og overgrep mot barn med en tilhørende finansieringsplan. Det er avgjørende at opptrappingsplanen har konkrete og friske midler slik at planen utgjør en reell styrking av arbeidet mot vold og overgrep for 2026. Satsing på forebygging av vold og overgrep mot og mellom barn og unge er også særlig viktig, når vi vet at barn som utsettes for vold har høyere risiko for å begå eller utsettes for kriminalitet som ungdom.   

Redd Barna anbefaler:  

• Konkret og forpliktende finansieringsplan til opptrappingsplanen. 

Styrk Statens Barnehus  

Barnehusmodellen er avgjørende for barn i politianmeldte saker om vold og overgrep for å sikre barnevennlige rettsprosesser og helhetlig oppfølging av barn. Ifølge Evaluering av Statens barnehus 2021, er det utfordringer i barnehusmodellen fordi straffesporet flere steder dominerer for mye. Redd Barna mener evalueringens funn må følges opp av tiltak og budsjetter over statsbudsjettet for 2026.   

FNs barnekomité kom i juni 2025 med anbefalinger til hva norske myndigheter bør gjøre for å oppfylle barnekonvensjonen. En av anbefalingene fra barnekomiteen er at myndighetene må sikre gjennomføring av anbefalingene i evalueringsrapporten om Statens Barnehus, særlig ved å styrke den medisinske komponenten, styrke samarbeidet med den lokale barneverntjenesten og oppfølgingstilbudet. 

I forbindelse med behandling av opptrappingsplanen på Stortinget ble det vedtatt to forslag som gikk på å utvide målgruppen til barnehusene. Det ene forslaget gikk på å utvide målgruppen for barnehusene til å gjelde mistenkte barn, innenfor de lovbruddstyper som gjelder for utsatte. Dette er avgjørende for å sikre rettsikkerheten og ivaretakelsen for barn og ungdom som er mistenkte, på lik linje med fornærmede og vitner. I det andre forslaget ba Stortinget regjeringen om å utrede og komme tilbake til Stortinget med et forslag om å utvide målgruppen for barnehusene, slik at også barn mellom 16 og 18 år kan få tilrettelagte avhør på lik linje med andre barn. Redd Barna mener barnehusene bør være et tilbud for alle barn opp til 18 år, ikke kun opp til 16 år som det er i dag.  

En utvidelse av målgruppen til å gjelde mistenkte barn og de mellom 16-18 år vil innebære merarbeid for barnehusene og vil kreve økte midler for å kunne gi flere barn og unge et tilbud på barnehuset. Dette må også ses i sammenheng med behov for styrking av personellressursene for å ivareta oppfølgingsarbeidet bedre. Det må sikres at alle barn i Norge har tilgang et helhetlig og godt tilbud på barnehus ved behov, uansett alder, status i straffesaken og hvor i landet de bor.  

Redd Barna anbefaler:     

• Strukturen og organiseringen av barnehusene må endres i tråd med anbefalingene i evalueringen. Barnehusene må tilføres tilstrekkelige midler og en finansieringsmodell som sikrer barnehusene autonomi og bygger opp om det helhetlige tilbudet. 
• Helhetstilbudet, herunder blant annet medisinske undersøkelser, korttidsbehandling, kartleggingssamtaler og oppfølgingsarbeid må styrkes i tråd med evalueringens anbefalinger (JD, Kap 440, post 01). 
• Barnehusene må få forpliktet ansvar for barn som er mistenkte, og barn som er mistenkte må få samme rettigheter som fornærmede og vitner. Barnehusets målgruppe må videre utvides til å gjelde alle barn opp til 18 år. Statens barnehus må tilføres tilstrekkelige midler for kunne ivareta en utvidet målgruppe (JD, Kap 440, post 01).  

Kommunale handlingsplan mot vold i nære relasjoner må lovfestes  

I forbindelse med Stortingets behandling av Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner ble et flertall på Stortinget enig om å be Regjeringen utrede forslag til lovfesting av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og sende et lovforslag på høring innen våren 2025. Regjeringen satt ned en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skulle utrede forslaget om lovfesting og komme tilbake til Stortinget med en anbefaling i løpet av våren 2025. I statsbudsjettet for 2026 fremkommer det at utredningen med anbefaling ble ferdigstilt sommeren 2025, men ikke hva utredningen har sett på og konkludert med.  

Myndighetene har siden 2007 oppfordret kommunene til å ha slike planer, men dette er ikke tilstrekkelig. Riksrevisjonen fant i 2022 at kommuner uten en slik handlingsplan i mindre grad har skriftlige rutiner for å avdekke og varsle om vold og for å samordne tjenestene. Kommuner uten handlingsplaner har også i mindre grad kompetansetiltak for de ansatte. Det er også behov for øremerkede midler til koordinatorfunksjoner i kommunene.  

Redd Barna anbefaler :

• Kommune må få en lovpålagt plikt til å ha aktive handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.   

Flere plasser i ungdomsfengsel (JD, Kap. 430, post 01) 

Redd Barna minner om at fengsel kun skal brukes overfor mindreårige som siste utvei og for kortest mulig tidsrom, jf. barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav b. Der mindreårige likevel blir fengslet skal de bli behandlet med respekt for deres iboende verdighet og på en måte som hensyntar deres behov i forhold til deres alder (barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav c). Redd Barna ser med bekymring på funnene i rapporten fra Sivilombudets forebyggingsenhet fra deres besøk i ungdomsenhet Vest, Bjørgvin fengsel. Av rapporten går det blant annet frem at sikkerhetscelle ble brukt overfor en innsatt som hadde kommet med utsagn om å ta sitt eget liv, fordi fengselet hadde redusert bemanning (Sivilombudet (2025) Besøksrapport Bjørgvin fengsel, s. 14). Forebyggingsenheten fant også at flere av vedtakene ikke vurderte om plassering i sikkerhetscelle var “tvingende nødvendig”, slik at fengselet praktiserte en lavere terskel for bruk av sikkerhetscelle enn det som følger av loven. Videre manglet flere av vedtakene en god vurdering av hensynet til barnets beste, og alle vedtakene manglet en forholdsmessighetsvurdering. Sivilombudet uttaler i rapporten at manglene i vedtakene utgjør alvorlig svikt i rettssikkerheten for ungdommene som ble plassert på sikkerhetscelle. Etter Redd Barnas syn er dette ikke i tråd med god etterlevelse av barnekonvensjonen.  

Redd Barna anbefaler: 

• Barn skal kun plasseres i fengsel som siste utvei. Antall plasser i ungdomsenhetene må ikke bygges ut slik at det skapes overbelegg, fordi dette utgjør en fare for at den høye terskelen for å fengsle barn senkes.
• Der barn er plassert i fengsel må det sikres nok bemanning til at tilbudet de får er forsvarlig. Barn i suicidfare skal ikke isoleres.
• Personell i ungdomsenhetene må få nok opplæring i barns rettigheter og rammene for bruk av tvang. Barn som er plassert i fengsel skal behandles med verdighet og fengselet skal ta hensyn til deres aldersgitte behov.  

Med vennlig hilsen Redd Barna  

Thale Skybak, Seksjonsleder Norgesprogrammet 

Tirill Sjøvoll, Spesialrådgiver beskyttelse  

Har du spørsmål om høringsinnspillet, vennligst kontakt tirill.sjovoll@reddbarna.no 

Hva gjør en dommerfullmektig?

En dommerfullmektig er en midlertidig dommer i tingretten, ansatt av domstolleder i den enkelte tingrett for en periode på inntil tre år. Oslo tingrett har en særordning der dommerfullmektiger kan ansettes for en periode på inntil fem år.

En dommerfullmektig utfører de samme oppgavene som en tingrettsdommer. Den viktigste forskjellen på arbeidshverdagen til en tingrettsdommer og en dommerfullmektig, er at dommerfullmektiger ikke kan lede hovedforhandlinger i straffesaker hvor tiltalen gjelder lovbrudd som kan medføre fengsel i mer enn seks år. I NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov foreslås det å fjerne denne begrensingen, slik at dommerfullmektiger kan tildeles alle straffesaker etter domstolleders skjønn.

En dommerfullmektig dømmer i alle slags saker som behandles i tingretten, både straffesaker og sivile saker; eksempelvis straffesaker i meddomsrett, varetektsfengslinger, arbeidsrettstvister, gyldighetsprøving av forvaltningsvedtak, kommersielle tvister og andre privatrettslige tvister, i tillegg til konkurssaker, skiftesaker og saker om midlertidig sikring.

Domstolkommisjonen beskrev dommerfullmektigordningen som viktig for rekruttering til dommerstillinger, effektiv saksavvikling og vitalisering av domstolene.

Hvem jobber som dommerfullmektiger?

Dommerfullmektigforeningen organiserer landets drøyt 130 dommerfullmektiger. Dette utgjør en tredjedel av dømmende stillinger i tingrettene.

I 2019 hadde dommerfullmektiger i gjennomsnitt 4,2 års arbeidserfaring etter fullførte studier før ansettelse som dommerfullmektiger. 84 prosent av dommerfullmektigene hadde tidligere jobbet som advokater eller advokatfullmektiger. Det er anslått at om lag 80 prosent av dommerne som utnevnes til faste embeter, har vært dommerfullmektig på et eller annet tidspunkt i yrkeskarrieren.

Lønnsnivået for dommerfullmektigene er uforsvarlig lavt, fører til høy utskiftning og derved svekkelse av domstolenes effektivitet og kompetanse

Domstolkommisjonens syn var at bruken av midlertidige dommere, der dommerfullmektiger utgjør den klart største gruppen, bør begrenses til det strengt nødvendige. Dette skyldes blant annet konstitusjonelle skranker om krav til domstolenes uavhengighet.

Den største forskjellen på en tingrettsdommer og en dommerfullmektig er lønnsnivået. Avhengig av ansiennitet er dommerfullmektiglønnen på mellom 40 og 50 prosent av en embetsdommers. Dommerfullmektiger går i snitt ned 270 000 kroner i lønn ved ansettelse. Det er derfor hovedsakelig faglige utfordringer som begrunner ønsket om å arbeide som dommerfullmektig.

Selv om en dommerfullmektig ansettes for en periode på inntil tre år (fem år i Oslo tingrett), er gjennomsnittlig ansettelsestid kun 18 måneder. 96 % av de som slutter, oppgir at lav lønn er årsaken. Lønnsnivået er med andre så lavt at dommerfullmektiger med erfaring ikke har råd til å fortsette i stillingen. Slik får man mye høyere utskiftning enn det som er nødvendig. Selv om det i dag kun er omtrent 135 dommerfullmektigstillinger, medfører høy utskiftning at det er vesentlig flere som innehar en dommerfullmektigstilling i løpet av ett år. Tall fra Domstoladministrasjonen viste at mellom 250 og 280 forskjellige personer mottok lønn årlig som dommerfullmektig i perioden 2014-2018.

Domstolkommisjonens ønske om å begrense bruken av midlertidige dommere til det strengt nødvendige, kan ikke nås uten et lønnsløft for dommerfullmektiggruppen. Dette er foreslått både av Domstolkommisjonen og av en arbeidsgruppe nedsatt av Domstoladministrasjonen. Arbeidsgruppen leverte i januar 2023 rapporten «Fremtidens dommerfullmektigordning» og konkluderte blant annet med at det var svært viktig med et lønnsløft, særlig for erfarne dommerfullmektiger, for å forhindre unødvendig høy utskiftning.

Dommerfullmektigene har hatt lønnsnedgang over tid, til tross for anbefalinger om det motsatte

I tillegg melder en rekke av landets domstolledere til Dommerfullmektigforeningen at de er frustrerte over det lave lønnsnivået for dommerfullmektiger, som gjør at den enkelte tingrett stadig må bruke tid på opplæring av nyansatte. I tillegg medfører det rekrutteringsutfordringer, særlig i de mindre domstolene. Et annet aspekt er at lønnsnivået bidrar til en sosial skjevrekruttering, der kun jurister som kan ta seg råd til det, søker stilling som dommerfullmektig. Når dommerfullmektigstillinger utgjør en svært viktig rekrutteringsarena for fremtidige dommere, er det viktig å være oppmerksom på denne konsekvensen.

I 2015 skrev domstollederne i landets tolv største tingretter et brev til Domstoladministrasjonen hvor de ba om økt dommerfullmektiglønn for å sikre god rekruttering, lengre gjennomsnittlig ansettelsestid og økt kompetanse i tingrettene. Siden dette har lønnsutviklingen vært negativ og dommerfullmektigene har hatt en 9,9 % reallønnsnedgang siden 2018.

Den svake lønnsutviklingen har pågått over tid og har nå nådd et kritisk nivå. Gjennomsnittlig ansettelsestid er i fritt fall. På bare ett år har andelen dommerfullmektiger med mindre enn 12 måneders erfaring økt fra 40 til 60 %. Tiden er overmoden for et lønnsløft for dommerfullmektigene som gruppe.

Brevet fra domstollederne i 2015 ble avsluttet på følgende måte, som Dommerfullmektigforeningen slutter seg til:

«Det er viktig for domstolene generelt at dommerfullmektigstillingene også i fremtiden kan besettes med de høyt kvalifiserte yngre jurister. Vi mener konkurransedyktig lønnsnivå er ett av de sentrale virkemidlene for å oppnå dette. Målsettingen om å opprettholde dommerfullmektigordningen som attraktiv for denne juristgruppen er av sentral betydning for å opprettholde domstoltjenester av høy kvalitet også i fremtiden.»

Dommerfullmektigordningen er for øvrig behandlet i Domstolkommisjonens utredning NOU 2020:11 kapittel 12, særlig kapittel 12.3.4 og 12.7.

På vegne av styret i Dommerfullmektigforeningen

Bendik Bang Pedersen, styreleder

Frelsesarmeens innspill til Justiskomiteen – Statsbudsjettet 2026 

Kapittel 470 - Kutt i post 72 – Tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak 

Frelsesarmeen er sterkt bekymret for regjeringens forslag om å redusere Post 72 Tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak med 20 millioner kroner. Et slikt kutt vil svekke rettssikkerheten for mennesker i sårbare situasjoner, særlig migranter og arbeidsinnvandrere, som allerede har begrenset tilgang til rettshjelp. Forslaget står i kontrast til regjeringens mål om å bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Frivillige rettshjelpstiltak utgjør et avgjørende supplement til den offentlige ordningen og bidrar til tverrfaglig og lavterskel bistand. 

Tilskuddsordningen på post 72 gir støtte til frivillige rettshjelptiltak som ofte er den første – og eneste – døren inn til rettssystemet for mange som står utenfor arbeidslivet eller mangler økonomiske og språklige ressurser. 

Gjennom disse tiltakene møter vi ofrene for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, ofte i kombinasjon med fattigdom og manglende system- og rettighetsforståelse. Tiltakene tilbyr gratis, oppsøkende og helhetlig bistand som verken offentlige rettshjelpskontor eller advokater har kapasitet eller mandat til å gi. 

Behandlingen av enkeltsaker gir organisasjonene kunnskap om hvilke juridiske og sosiale utfordringer som går igjen i ulike samfunnsgrupper. Innsikten brukes til rettspolitisk arbeid og dialog med myndigheter, slik at erfaringene fra enkeltsaker kan bidra til å forbedre regelverk og praksis til fordel for flere. 

Mange personer har også behov for å forstå sin rettsstilling – om de har sak og om de trenger advokatbistand. Lavterskeltilbudene senker terskelen ved å være gratis, ubyråkratiske og tilgjengelige der folk befinner seg. Selv når fri rettshjelp innvilges, er antallet timer ofte for lavt til at saken kan løses fullt ut. Erfaring viser at flere vender tilbake til frivillige tiltak fordi de ikke har fått tilstrekkelig bistand gjennom den offentlige ordningen. 

Dette kuttet må sees i sammenheng med kuttet til humanitært arbeid (Kapittel 621 – Tilskudd til sosiale tjenester og sosial inkludering, post 70: Frivillig arbeid, med tema tilskudd til humanitære tiltak rettet mot EØS-borgere -under Arbeids- og inkluderingsdepartementet). Til sammen vil disse kuttene ramme denne gruppen hardt og svekke arbeidet mot arbeidslivskriminalitet. Mange i denne gruppen oppsøker rettshjelp fordi de ofte har problemer i arbeidslivet og er spesielt utsatt for arbeidslivskriminalitet. Ordningen med spesielle rettshjelpstiltak bidrar til å realisere den tverrpolitiske enigheten om å redusere arbeidslivskriminalitet. Samtidig har tilskuddet til arbeid mot menneskehandel heller ikke blitt økt. Regjeringens Handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet fremhever frivillige organisasjoners rolle i å bistå utsatte arbeidstakere (Tiltak 16). Likevel gjenspeiles ikke denne ambisjonen i budsjettforslaget. Disse forslagene trekker i motsatt retning av regjeringens mål om å bekjempe arbeidslivskriminalitet. 

Selv om den nye rettshjelpsloven utvider inntektsgrensene, innfører den et komplekst system for beregning av egenandel. Klienter kan måtte dekke mellom 1 og 99 prosent av kostnaden eks. mva., avhengig av inntekt og formue. Dette skaper betydelig økonomisk risiko og kan være vanskelig å forstå. Frivillige rettshjelpstiltak fyller et avgjørende tomrom, og det er nettopp disse som svekkes med budsjettforslaget. 

Å bygge ned frivillige rettshjelpstiltak vil føre til at flere faller helt utenfor rettssystemet.  

Frelsesarmeens anbefalinger: 

• Bevar dagens nivå på post 72 – kuttet på 20 millioner kroner må reverseres. 

• Sørg for langsiktig og forutsigbar finansiering av frivillige rettshjelpstiltak som utfyller den offentlige ordningen. 
• Sikre sammenheng mellom regjeringens handlingsplan mot arbeidslivskriminalitet og budsjettforslagene 

Aleksandra Czech-Havnerås 

Seniorrådgiver arbeidslivskriminalitet, Frelsesarmeen 

Kostnader ved bruk av politi under idrettsarrangement - Programkategori 06.40 – kap. 440 Politi og Påtale  

NIF mener:   

• At når politiet er til stede og sørger for tilfredsstillende sikkerhet under et idrettsarrangement, må dette anses som en del av politiets samfunnsoppdrag slik det blant annet er i Danmark.  

• At det alternativt må etableres en fast støtteordning for idrettsarrangement som krever sikkerhetstiltak på minst 150 000kr per arrangement.  

I dag har idretten uforholdsmessig store utgifter til nødvendige sikkerhetstiltak ved idrettsarrangementer. For enkelte idretter har arrangørkostnadene nå blitt så høye, at mange velger ikke å arrangere i det hele tatt. Dette igjen, går utover barn og unges deltakelse. Timekostnaden for å leie inn politi for å øke sikkerheten har de siste årene, som mye annet, økt kraftig. Samtidig er det politiet som bestemmer hvor mange de må være til stede med. Dette er kostnader som legges på arrangøren, som da har to alternativer. Enten må de øke kostnadene for å delta på selve konkurransen/arrangementet eller så må de øke medlemsavgiften. Uavhengig av løsning er resultatet det samme - kostnadene for barn og unge øker. Dette er urimelig.  

Forsamlingsretten er en grunnlovsfestet rettighet (Grl. § 101) i Norge. Å benytte seg av forsamlingsretten skal være kostnadsfritt, uavhengig av hvem som utøver denne rettigheten. Det er fordi det ligger innenfor politiets samfunnsoppdrag alltid å sørge for borgernes sikkerhet. 

Idrettsarrangementer – både lokale og nasjonale – er viktige fellesskapsarenaer som bidrar til folkehelse, frivillighet, integrering og samfunnsbygging. Når politiet utfører oppgaver knyttet til sikkerhet og orden under slike arrangementer, er det ikke en tjeneste for en privat aktør, men en innsats for fellesskapet. Å be idretten om å ta kostnadene for ordinært politiarbeid under idrettsarrangementer vil svekke muligheten til å gjennomføre trygge og inkluderende arrangementer, særlig for mindre aktører og frivillige organisasjoner. 

Idretten som forebygger   
  
Kap. 433 post 60 – Tilskudd til kommuner  

NIF mener:  

• At Stortinget i sitt arbeid med å bekjempe gjenger må satse på forebygging ved å styrke fritidsaktiviteter og idrettslag i utsatte områder.  

 I statsbudsjettet for 2026 foreslår regjeringen en rekke grep for å styrke arbeidet for å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet. NIF har stor forståelse for at regjeringen vil satse på å forebygge ungdomskriminalitet, men er tvilende til at regjeringens hovedgrep er tilstrekkelig treffsikre for faktisk å bekjempe den økende ungdomskriminaliteten vi har sett den siste tiden.   

En rapport fra Oslo Economics, utarbeidet på vegne av Justis og Beredskapsdepartementet, viser at det er en klar sammenheng mellom dårlige oppvekstsvilkår og kriminelle handlinger i ung alder. Den sammen rapporten konkluderer med å satse på forebygging av kriminalitet før lovbruddet begås, trolig vil være minst like viktig for å redusere ungdomskriminalitet som gode straffesanksjoner. 

Samtidig rapporterer kommuner om stadig dårligere økonomi og kutt i ikke lovpålagte tjenester. Senest 7. oktober kunne NRK melde om at 800 barn som spiller ishockey i Lørenskog mister sitt treningstilbud omgående fordi ishallen må stenge. Barna på Lørenskog mister ikke bare sitt treningstilbud, de mister følelsen av mestring, fellesskap og et sted å høre til. Flere vil oppleve at de er utenfor. Det er det kun en aktør som tjener på, de kriminelle gjengene.  

Derfor mener Norges Idrettsforbund at Stortinget må satse mer på det forebyggende arbeidet. En hel sentral del i det arbeidet er at alle barn og unge har fritidsaktiviteter å gå til når skolen er over. 
  

Tilfluktsrom – Kap 451 

NIF mener: 

• Nye tilfluktsrom bør bygges sånn at de kan brukes som idrettshaller i fredstid. 

I arbeidet med å gjeninnføre plikten med å etablere tilfluktsrom i bye bygg, med særskilt hensyn til mulighetene for bruk i fredstid, mener Norges idrettsforbund at nye tilfluktsrom bør bli bygget på en slik måte at de i fredstid kan benyttes som idrettshaller. Norge har behov for flere idrettshaller og behov for flere tilfluktsrom. Det er billigere å tenke flerbruk, enn å måtte bygge disse anleggene hver for seg.

Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF) er Norges største fagforening for maritime ledere og operatører. Våre medlemmer arbeider i alle deler av den nasjonale og internasjonale handelsflåten. Sjøfolk er samfunnskritisk personell, og en vesentlig del av norsk verdiskaping, forsyningssikkerhet og totalberedskap.

Justis- og beredskapsdepartementet har et helhetlig ansvar for samfunnssikkerheten på sivil side. Den sivile flåten, handelsfartøy, ferger, offshorefartøy og redningsressurser, utgjør en operativ kapasitet som understøtter både nasjonal sikkerhet og totalberedskap. Skal denne kapasiteten kunne fylle sin funksjon i et skjerpet sikkerhetspolitisk klima, må den dimensjoneres og bemannes deretter.

Erfaringene fra pandemien og krigen i Ukraina viser hvor raskt transportårer, forsyningslinjer og logistikk kan bli sårbare. PSTs trusselvurdering for 2025 peker på maritim infrastruktur og kystnære installasjoner som en utsatt del av samfunnets kritiske infrastruktur. Riksrevisjonens rapport fra samme år viser at mange havner og kaianlegg fortsatt har mangler i sikring og beredskap. Dette må følges opp gjennom målrettede investeringer i havnesikkerhet og maritim infrastruktur, i tett samarbeid med relevante aktører.

En robust totalberedskap forutsetter også nok kvalifisert maritimt personell. Forsvaret alene skal rekruttere over 1 300 nye sjøfolk i årene som kommer, i tillegg til økende behov i sivil flåte, redningstjeneste og kysttrafikk. Det må etableres en tydelig og koordinert strategi for maritim kompetanse, som sikrer rekruttering, utdanning og tilstedeværelse av norske sjøfolk i kritiske funksjoner.

Sjøfolk og resten av den maritime klyngen er en strategisk ressurs for Norge. For å opprettholde beredskap og sikkerhet til sjøs må justis- og beredskapssektoren derfor se maritim kapasitet som en integrert del av samfunnssikkerheten.

Kriminalomsorgens Yrkesforbund representerer ansatte i kriminalomsorgen, og vi organiserer alle stillingskoder. Hver dag sikrer de ansatte gjennomføring av straff, sikrer rettssikkerhet og sikkerhet i soning og gjennomføring. Vi ønsker å takke for muligheten til å avgi høringssvar knyttet til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 på justis- og beredskapsdepartementet.

Vi registrerer at regjeringen fremhever at kriminalomsorgen har fått en økning i bevilgning i perioden 2022-2025, det fremgår at det er styrket med «til sammen 650 millioner kroner» i denne regjeringsperioden. Samtidig må vi påpeke at Kriminalomsorgens statistikk og forbundets vurdering viser at kriminalomsorgen har fått tilført nye oppgaver ved stortingsvedtak som medfører et beregnet resultat på kr. – 277 millioner kroner, og dermed har ikke kriminalomsorgen fått en reell styrking. 

Hovedpunkter

Oppgaveøkning uten tilstrekkelig kompenserende midler

o Vi konstaterer at kriminalomsorgen har fått stadig flere oppgaver og økte krav – samtidig som de bevilgede midlene ikke dekker de faktiske kostnadene ved disse oppgavene.

o Ifølge en analyse er sannheten at kriminalomsorgen i perioden 2021 til 2025 har fått tilført nye oppgaver med en kostnad på over 700 millioner, uten at det har fulgt med midler.

o Dette betyr at ressursene må «strekke seg lenger» – som igjen får konsekvenser for bemanning, kvalitet i gjennomføring, sikkerhet og rehabilitering.

Bemannings­ og kompetanseutfordringer

o I proposisjonen omtales bemanningssituasjonen i kriminalomsorgen som utfordrende.Til tross for prioriteringer, er tiltaksrammen for 2026 for bemanning og kompetanse begrenset i forhold til behovet, jfr. blant annet analysen som sier at budsjettstyrkingen ikke er tilstrekkelig til å løse bemannings­krisen.

o Underbemanning har direkte konsekvenser for sikkerheten for ansatte og innsatte, rehabiliteringsmuligheter, kvalitet i gjennomføring og muligheten for produktivt fellesskap for innsatte.

o Sett i lys av Rambøll rapporten (psykiske belastningsskader hos ansatte) er det en grad av moralsk skade i kriminalomsorgen. Ansatte oppgir at de ikke får brukt kompetansen sin grunnet bemanning og ressurser.
Det er INGEN kompetansemangel, det er pengemangel og bemanningsmangel. Ansatte mangler tid og kolleger på jobb!

o 40 % slutter i løpet av de tre første årene etter endt fengselsbetjentutdanning. Ansatte oppgir at yrket ikke samsvarer med hva de var forberedt på.

o Prøveordning med miljøterapeuter i sikkerheten. Vi mener ordningen er et profesjonsdrap på fengselsbetjenten. Fengselsbetjenten går to år på skole for å bli kvalifisert til å jobbe i første linjen (fysisk maktanvendelse og sikkerhet som fag). Dette er ingen god løsning og løsningen skaper et anstrengt forhold mellom oss som forbund og kriminalomsorgsdirektøren.

 KRUS – utdanning, rekruttering og kompetanse

o For å dekke behovet for nye og kvalifiserte fengselsbetjenter, og for å motvirke avgang/turnover, er universitets-/høgskoleutdanning for fengselsbetjenter og desentraliserte modeller sentrale virkemidler, som nevnt i proposisjonen.

o Vi mener at:

Bevilgningene til KRUS må økes slik at utdanningskapasiteten på desentraliserte tilbud kan økes og slik at oppfølging – for både nye og eksisterende ansatte – kan styrkes. Det bør økes antall plasser på desentralisert utdanning DDU og redusere antall plasser på heltidsutdanningen. Når vi ser på søkertallene for heltidsutdanning over to år var denne for opptak i 2025 på 766 søkere (200 plasser) mens det på DDU opptak i oktober 2025 var 500 søkere på 50 plasser. Vi trenger et mangfold i opptaket og ser et behov for å øke rekrutteringen blant arbeidstakere som har lengre livserfaring, men som ikke har anledning til å flytte på seg til Lillestrøm.

Overgangen til lånekassefinansiering (om det gjelder) må vurderes med hensyn til rekrutteringseffekt og faglig nivå.

Kompetanseheving knyttet til tema som psykisk helse og rus blant innsatte, dynamisk sikkerhet, behandling og rehabilitering, må prioriteres.

 Kvalitet i straffegjennomføring og sikkerhet

o Formålet med straffegjennomføring er at den domfelte i størst mulig grad settes i stand til et liv uten kriminalitet etter soning.

o Når ressursene ikke står i forhold til oppgavene, svekkes rehabiliteringsinnsatsen og risikoen for tilbakefall øker. Videre svekkes den dynamiske sikkerheten – den aktive relasjonen og kontakten mellom ansatt og innsatt, som er en nøkkelfaktor.

o Vi understreker at det ikke holder med «drift på samme nivå» – nødvendige økninger må være reelle for at kvalitets- og sikkerhetsmål skal oppnås.

Regnskap og prioritering – behov for styrking utover nominelle økninger

o Det er viktig å understreke at selv om det gjøres nominelle økninger i budsjettbevilgningene (179 millioner), så må de ses i lys av økte kostnader (lønn, pensjon, inflasjon, nye oppgaver) og faktisk aktivitetsøkning / kapasitetsbehov.

o Vi anbefaler at Stortinget setter et større fokus på realvekst, ikke bare nominell vekst for kriminalomsorgen.

Konkrete forslag / krav

At bevilgningen til kriminalomsorgen for 2026 styrkes med et tillegg utover dagens forslag, slik at oppgaveøkning, lønns- og prisvekst, samt økt aktivitet og kompleksitet ivaretas.

At KRUS får økte rammer for: opptak av nye studenter til desentralisert utdanning, oppfølging av turnover og etter-/videreutdanning.

At det avsettes midler til å sikre rekrutteringstiltak og fastholdelse av kompetente medarbeidere med gode arbeidsvilkår. For å kunne rekruttere tilbake kompetente kollegaer må lønn brukes som et virkemiddel i konkurranse med andre sammenlignbare etater.

At budsjettforslaget får en egen vurdering av «oppgaveøkning» og konsekvensene av denne, med særskilt budsjettpost som vurderer nye pålagte oppgaver i kriminalomsorgen.

At Stortinget setter krav til rapportering på mål – for eksempel antall årsverk i kriminalomsorgen, andel utdannede betjenter, reduksjon i ubesatte stillinger, dynamisk sikkerhet-indikatorer og timeandel for fellesskap/aktivitet for innsatte.

Avslutning
Kriminalomsorgen har et samfunnsviktig ansvar, både for sikkerhet, rettssikkerhet, rehabilitering og tilbakeføring. For at dette ansvaret skal kunne ivaretas på en forsvarlig måte, er det avgjørende at ressurser og oppgaver er avstemt. Kriminalomsorgens Yrkesforbund mener at budsjettforslaget for 2026 ikke gir en tilstrekkelig reell styrking, når man tar høyde for oppgaveøkning og ressursbehov. Vi ber derfor komiteen om å sikre at nødvendige styrkinger gjennomføres.

Jussbuss er et studentdrevet rettshjelptiltak som siden 1971 har tilbudt rettshjelp til særlig utsatte grupper. På Jussbuss yter opp til 36 jusstudenter gratis rettshjelp, hovedsakelig frivillig.  

Jussbuss, og de andre spesielle rettshjelptiltakene, gir nødvendig juridisk bistand til noen av de mest utsatte og sårbare menneskene i samfunnet. Vi prioriterer å gi rettshjelp til de som ikke har råd til å betale for advokattjenester, og som heller ikke kan få advokathjelp på det offentliges regning. Det dreier seg om mennesker som ikke har andre steder å henvende seg.    

1. Innspill til Kap. 470, post 72: Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak

Størsteparten av bevilgningene til Jussbuss kommer fra Justis- og beredskapsdepartementet gjennom posten som settes av til de spesielle rettshjelptiltakene. Størrelsen på posten er dermed helt avgjørende for hvordan vi kan utforme vårt rettshjelpstilbud, og hvor mange vi klarer å hjelpe. Jussbuss er derfor både skuffet og bekymret over det foreslåtte kuttet til de spesielle rettshjelptiltakene. Vi mener at kuttet vil innebære en klar svekkelse av rettshjelpstilbudet og rettsikkerheten til utsatte grupper i samfunnet. Virkningene kuttet vil få for våre klienter er nærmere beskrevet i innspillets punkt 2.   

Jussbuss ønsker å fremheve at det ikke er nok å bare reversere kuttetforslaget. For at befolkningens rettshjelpsbehov skal dekkes i tilstrekkelig grad er det viktig at den helhetlige rettshjelpsordningen forbedres. For eksempel bør rettshjelpsloven utvides til å gjelde flere prioriterte saksområder, og Vedtak nr. 930, 6. juni 2025 om førstelinjetjeneste for rettshjelp må følges opp. I mellomtiden er det viktig at de eksisterende rettshjelptiltakene styrkes for å kunne avhjelpe manglende ved dagens rettshjelpsordning. Behovet for en styrking av den offentlige rettshjelpsordningen er utdypet ytterligere i innspillets punkt 3. 

For å styrke rettshjelpstilbudet, og dermed borgernes rettsikkerhet, ber Jussbuss Stortinget om å: 

• Øke Kap. 470, post 72: Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak til kr. 99 950 000 
• Til opplysning vil enhver bevilgning under 87 millioner medføre et kutt i ordningen. En bevilgning i tråd med statsbudsjettet for 2025 med tillegg for forventet prisvekst, gir 83,3 millioner. I tillegg kommer 3,4 millioner som tidligere ble bevilget over kap. 671.71, som nå er flyttet til kap. 470.72  

2. Kuttet vil svekke rettshjelpstilbudet til utsatte grupper

2.1 Endringene i rettshjelpsloven vil i liten grad påvirke våre klienter 

Fjorårets bevilgning til de spesielle rettshjelptiltakene var på totalt kr. 80 852 000. Regjeringens forslag er på kr. 65 988 000, en nedgang på 19 prosent. I tillegg er 3,4 millioner av disse flyttet fra kap.  671, post 71 på Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett, og skal tildeles NOAS. Dette innebærer at statens finansiering av Jussbuss og de andre spesielle rettshjelptiltakene er kuttet med 23 prosent. 

Justis- og beredskapsdepartementet begrunner kuttet til de spesielle rettshjelptiltakene med at det totale rettshjelpstilbudet ikke vil reduseres som følge av de nylige ikrafttredene endringene i rettshjelpsloven. Endringene det siktes til er innføringen av nye økonomiske vilkår for fri rettshjelp, samt at innsatte skal innvilges fritt rettsråd i saker om utelukkelse og bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng i fengsel. De nevnte endringene vil i svært liten grad påvirke våre klienters tilgang på fri rettshjelp etter rettshjelpsloven. 

I 2024 hadde rundt 2,9% av Jussbuss sine klienter krav på fri rettshjelp. Noen av disse kom til Jussbuss fordi de ikke visste om den frie rettshjelpsordningen, andre fordi de hadde mottatt fri rettshjelp, men fremdeles hadde behov for bistand. En innføring av den økonomiske modellen for behovsprøving vedtatt i Innst. 91 L (2023-2024) ville bare økt andelen av Jussbuss’ klienter som hadde krav på fri rettshjelp med 1,5 prosentpoeng. Dette til tross for at 93% av klientene våre ville falt innenfor de nye inntektsgrensene.  

Med vedtakelsen av de nye saksområdene i rettshjelpsloven i Innst. 468 L (2024-2025), vil den totale økningen av klienter som oppfyller vilkårene for fri rettshjelp være på rett i underkant av 6 prosentpoeng. Per i dag har kun enkelte av de vedtatte endringene i Innst. 468 L (2024-2025) trådt i kraft, herunder at det skal innvilges fritt rettsråd i saker om utelukkelse og bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng i fengsel. Det gis foreløpig ikke fri rettshjelp i saker om lønnstyveri, slik det er vedtatt i Innst. 468 L (2024-2025). Når endringen vil tre i kraft, er uvisst. Med dagens rettstilstand vil økningen av klienter hos Jussbuss med krav på fri rettshjelp være på omtrent 3 prosentpoeng. 

Det er også verdt å merke seg at det er usikkert hvor mange som vil benytte seg av retten til «fri rettshjelp» fremover. Med de nye økonomiske vilkårene vil søkeren kunne få en egenandel på opptil 99%. For mange vil nok egenandelen gjøre det umulig å motta advokathjelp gjennom rettshjelpsloven, mens den for andre vil virke svært avskrekkende. 

Oppsummert vil endringene i beste fall føre til at andelen av våre klienter som får fri rettshjelp øker med 3 prosentpoeng. Samtidig kuttes potten vi søker fra med 23 prosent. Dette innebærer en klar svekkelse av rettshjelpstilbudet til utsatte grupper i samfunnet. 

2.2 Kuttet innebærer at vi må kutte i vårt rettshjelpstilbud 

Et kutt på 23 prosent vil ramme vårt rettshjelpstilbud hardt. Enten vil vi måtte redusere antall saksbehandlere, eller våre åpningstider. Et alternativ er for eksempel å holde stengt hele sommeren. I løpet av åtte uker sommeren 2024 registrerte Jussbuss 788 henvendelser, altså ca. 99 henvendelser per uke. Tilsvarende gjelder somrene 2023 og 2022. Konsekvensen av kuttet vil dermed være at mange ikke lenger har et sted å henvende seg når de har behov for juridisk bistand i saker av stor velferdsmessig betydning. 

Med et slikt kutt vil vi også i mindre grad ha mulighet til å prioritere oppsøkende virksomhet rettet mot sårbare grupper. Dette vil særlig ramme innsatte, som er spesielt avhengig av oppsøkende virksomhet for å bli kjent med ulike rettshjelpstilbud. Rundt 800 av våre henvendelser i 2024 kom som følge av oppsøkende virksomhet.   

3. Den offentlige rettshjelpsordningen må styrkes

Det er lovgiver som har utformet det norske regelverket, som av mange oppleves som uoversiktlig og utilgjengelig. Da er det også staten som må bære kostnadene som den økende rettsliggjøringen av samfunnet har medført.  

Ved oppnevnelsen av Rettshjelpsutvalget ble det påpekt at “[b]ehovet for rettshjelp er stort, særlig for de mest ressurssvake gruppene i samfunnet”. Og at «[ø]kt rettsliggjøring og økte økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet understreker viktigheten av å utvikle rettshjelpsordningen i takt med samfunnsutviklingen og borgernes behov», se NOU 2020:5 Likhet for loven på side 20.  

Også i Justiskomiteens behandling av endringer i rettshjelpsloven ble det flere ganger påpekt at det er behov for å styrke den offentlige rettshjelpsordningen for å imøtekomme samfunnets rettshjelpsbehov, se Innst. 468 L (2024-2025). Dette var også bakgrunnen for Stortingets Vedtak nr. 930, 6. juni 2025 om førstelinjetjeneste for rettshjelp. 

Det er klart at vi har et stort udekket rettshjelpsbehov i det norske samfunnet. I tillegg er dagens rettshjelpstilbud i stor grad bygget på frivillighet. I Jussbuss jobber det i dag 22 saksbehandlere på fulltid, med en gjennomsnittlig arbeidstid på 42 timer per uke. Av disse er 12,5 timer betalt – resten er frivillig. For å finansiere sine opphold i Jussbuss, og sitt bidrag for å sikre folks rettsikkerhet, tar studentene til sammen opp rundt 2 millioner ekstra i studielån hvert år. En slik ordning er svært skjør, og lite rettferdig. Det skal ikke være engasjerte studenters oppgave å ta store deler av den økonomiske byrden for å sikre rettssikkerheten til samfunnets mest sårbare grupper.  

 Redningsselskapet ønsker å løfte følgende saker på høringen for statsbudsjettet:  

En reell økonomisk satsing 

Redningsselskapet utgjør en vesentlig del av den maritime beredskapen i Norge. Vi utfører søk- og redningsoppdrag langs hele norskekysten, og samarbeider tett med offentlig myndigheter som Hovedredningssentralen, Kystvakten, brann og politi.  

Vi samarbeider tett med Justis- og beredskapsdepartementet for å møte samfunnets beredskapsbehov. Gjennom målrettet innsats og godt samspill med myndighetene har vi styrket vår tilstedeværelse og beredskap langs kysten. Det statlige tilskuddet, sammen med egne inntekter, skal sikre tilstrekkelig finansiering for å opprettholde denne beredskapen. Likevel er det fremdeles mye å ta tak i. Oppdragsstatistikken til redningsskøytene våre viser at det stadig er økende behov for beredskapen som Redningsselskapet leverer. 

I 2024 rykket Redningsselskapets faste og frivillige mannskaper ut på nærmere 10 000 oppdrag og reddet 30 mennesker fra drukningsdøden. Denne statistikken sammen med omfattende næringsaktivitet, en stor fiskeflåte, én million fritidsbåter, flere uerfarne sjøfarere og mer ekstremvær, tilsier at behovet for styrke kystberedskapen bare vil fortsette å øke i tiden som kommer.  

For å styrke denne kapasiteten, er vi helt avhengige av både støtte og forutsigbare rammevilkår. Det tilskuddet vi mottar fra myndighetene til det viktige oppdraget utgjør kun 20 prosent av budsjettet som Redningsselskapet trenger for å levere på vårt samfunnsoppdrag. De resterende midlene må vi hente inn selv.  

Vi overvåker nøye aktiviteten langs kysten og merker at utfordringene har økt. Samtidig ser vi at den økningen vi allerede har opplevd de siste årene, ikke har blitt fulgt opp med tilsvarende økte tilskudd. I dag er det dyrere å bygge og drifte redningsskøyter på grunn av strengere miljøkrav, og det har blitt vesentlig dyrere å sikre god utdanning av frivillig mannskap med myndighetenes pålagte krav. Redningsselskapet konkurrerer om de beste sjøfolkene i et arbeidsmarked som har noen av Norges mest lukrative næringer. Da må vi kunne tilby tilfredsstillende lønn- og arbeidsvilkår for å sikre beredskapen.  

Sjøfartsdirektoratet har anbefalt å innføre et obligatorisk småbåtregister og selv overta driften. I dag drifter Redningsselskapet det frivillige registeret, og alle inntekter går direkte til redningsarbeid og økt sikkerhet på sjøen. Dersom denne inntekten faller bort, svekkes både kystberedskapen og den frivillige innsatsen i krisesituasjoner. Småbåtregisteret er en av våre viktigste inntektskilder og utgjør 34,6 millioner kroner årlig – tilsvarende drift av ti frivillige redningsskøyter. Registeret gir oss også en unik og verdifull kontakt med båtfolket. Denne relasjonen gjør det mulig å sikre riktig beredskap gjennom året, med rett fartøy på rett sted, samtidig som vi kan nå ut med viktig kunnskap og informasjon om sjøsikkerhet. Redningsselskapet støtter et obligatorisk småbåtregister, og må være en del av løsningen. 

I Regjeringens budsjettforslag for 2026 er det foreslått en økning på 3,6 prosent i tilskuddet til Redningsselskapet. Med denne foreslåtte støtten vil det bli utfordrende for oss å opprettholde den maritime beredskapen på samme nivå som i år. Vi har en samfunnskritisk funksjon og vi representerer en trygghet for svært mange mennesker langs kysten. Vi mener derfor at komiteen må ta på alvor at kystberedskapen svekkes dersom ikke ambisjonen om hvilken beredskap vi skal levere opprettholdes i 2026. Redningsselskapet synes det er skuffende at anbefalingene fra Stortinget i behandlingen av Totalberedskapsmeldingen, om å satse på frivillig beredskap ikke blir fulgt opp. I budsjettet legges det opp til en historisk satsning på forsvaret. Det vil ikke ha full effekt uten en økt investering også i sivile aktører. Det norske forsvaret kan ikke alene beskytte og bevare Norge. Det er de sivile aktørene som utgjør robustheten og motstandskraften i samfunnet. Derfor må også de få et løft i budsjettet. Regjeringen legger vekt på totalberedskap og samhandling mellom sivile og statlige ressurser, men det reflekteres ikke i årets budsjett. Redningsselskapet bidrar daglig til samfunnets beredskap, men får ingen reell styrking til å møte økende krav og forventninger. Vi trenger forutsigbarhet for å kunne drifte tjenestene våre på et nivå som sikrer god beredskap langs kysten.  

Selv om det årlige grunntilskuddet fra Justis- og beredskapsdepartementet til Redningsselskapet har økt i faktiske kroner per budsjettår, er det prosentvise tilskuddet i forhold til kostnader stadig synkende: fra 27,5 % i 2021 til 23,9% i 2025. I forslaget til statsbudsjettet for 2026 er det foreslått å redusere rammen til redningstjenesten med 18 millioner kroner. Selv om Redningsselskapet er foreslått tildelt 25,5 % av denne potten så er det langt fra nok til å opprettholde dagens beredskapsnivå. Redningsselskapet får ingen reell styrking til å møte økende krav og forventninger. 

Det er viktig at rammevilkårene for dem som faktisk utfører beredskapsarbeidet styrkes nå gjennom å øke tilskuddet til Redningsselskapet, slik at vi også for fremtiden kan opprettholde beredskapen på dagens nivå.  

• Redningsselskapet anmoder komiteen om å gi en reell økning i tilskuddet, kap. 455 / post 73 på 10 millioner kroner 

RS 178 – styrking av beredskapen i nord  

Maritim beredskap er avgjørende for bosetting, lokal motstandskraft og trygghet. I 2026 setter Redningsselskapet i drift Norges største og mest avanserte havgående redningsskøyte, RS 178. Fartøyet blir den første i en helt ny skøyteklasse, som skal patruljere nordområdene. Den åpner for nye muligheter for sambruk og effektiv utnyttelse i totalberedskapen. RS 178 er utstyrt med eget behandlingsrom for stabilisering og livreddende tiltak, har kapasitet til å ta med helsepersonell for utvidet beredskap, og kan operere under ekstreme værforhold og over store avstander. Det er særlig viktig i Nordland, Troms og Finnmark, hvor avstandene er store og responstiden fra helsevesenet ofte er lengst.   

RS 178 utgjør et viktig løft for både helseberedskapen og redningstjenesten i nord. Fartøyet er finansiert gjennom gaver og bidrag fra privatpersoner og næringsliv, – et sterkt uttrykk for lokalt engasjement og vilje til å bidra til samfunnssikkerheten. Nå er det behov for at myndighetene følger opp dette engasjementet med støtte til drift, uten statlige driftsmidler kan ikke fartøyet operere med full kapasitet. Skøyta vil avlaste en allerede presset helse- og redningstjeneste i nord og styrke både sivil og nasjonal beredskap. Statlig driftsstøtte vil sikre at kapasiteten faktisk tas i bruk – og vise at myndighetene tar ansvar for trygghet og beredskap i hele landet, også i nord. Skøyta er klar og kan settes i arbeid nå. Med statlig støtte kan vi gi befolkning og nødetater i nord den beredskapen de trenger og forventer. Uten støtte risikerer vi at en livsviktig ressurs blir stående ubrukt. 

• Redningsselskapet anmoder komiteen om driftstilskudd 12 millioner kr til RS 178 fra og med 2026. 

Redningsselskapet stiller seg sammen med FORF og ber Stortinget sikre at vedtaket fra våren 2024 om å styrke de frivillige redningsorganisasjonene med 100 millioner kroner over åtte år, blir fulgt opp i statsbudsjettet for 2026. Dette er et historisk løft for redningstjenesten og de frivillige beredskapsressursene. Satsingen er ikke synlig i regjeringens forslag til budsjett. 

• Redningsselskapet anmoder komiteen om å sørge for at midlene innarbeides slik at arbeidet kan opptrappingsplanen kan starte nå. 

Løvemammaene representerer alvorlig syke og funksjonshindrede barn og ungdom, og deres familier. Vi har over 9400 medlemmer. Vi ser med bekymring på budsjettforslaget for 2026 på grunn av hva det ikke rommer.  

Forvaltningsloven  

Forvaltningsloven er en lov uten tennene den trenger. I dag finnes det nemlig ingen reelle tidsfrister i forvaltningsloven. I § 11 a står det kun at «forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold». Det høres greit ut, men i praksis betyr det ingenting. Forvaltningsorganene finner alltid «grunner» til opphold, som underbemanning, ferieavvikling, sykefravær eller «mange saker». Og når de bryter denne plikten, skjer det ingenting. Ingen reaksjoner. Ingen konsekvenser. 

Konsekvensene bæres i stedet av familiene som allerede står i knestående. Foreldre må slutte i jobb, mister inntekt, barna mister nødvendig helsehjelp, og hverdagen kollapser. Vi snakker om barn som trenger medisinsk oppfølging, tilsyn, avlastning og trygghet – ikke om tålmodighet med systemet. 

Samtidig har vi foreldre absolutte frister. Vi må klage innen to til seks uker. Oversitter vi fristen, mister vi klageretten vår. Systemet stiller altså familier til ansvar med korte og strenge frister, mens forvaltningen selv kan bruke måneder og år på å svare. Dette er grunnleggende urettferdig, og det bryter med prinsippet om maktbalanse mellom innbygger og stat. 

Stortinget vedtok i 2023–2024 en rekke oppmodingsvedtak (nr. 968–972) om å innskjerpe kravene til saksbehandlingstid og retten til svar, styrke veiledningsplikten slik at informasjonen faktisk blir forstått, sikre alternativer til digitale løsninger, og offentliggjøre statistikk over forventet og faktisk saksbehandlingstid. I årets budsjett opplyser Justisdepartementet at disse vedtakene «skal følges opp», men det fremmes ingen konkrete forslag om lovfestede frister eller tidsplan for ny forvaltningslov. Familier står derfor fortsatt uten reelle tidsrammer for når en sak skal være ferdig behandlet. 

Løvemammaene etterlyser at regjeringen legger frem konkrete lovforslag i løpet av 2026. Familier som lever med kontinuerlige pleieoppgaver, kan ikke vente i måneder og år på kommunale eller statlige vedtak. 

Vi minner om Riksrevisjonens “Undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelse”. Dokument 3:15 (2020–2021). De konkluderer med at:  

• Det er store forskjeller og utilstrekkelig kapasitet i helseforetakenes habiliteringstilbud til barn. 

• Det er store variasjoner mellom kommunene i bruken av avlastning. 

• Statsforvalternes behandling av klagene har stor betydning for hvilke tjenester familiene får. 
• Familiene må ta et stort ansvar selv for å få hjelp og koordinere tjenestene. 

“Riksrevisjonen mener det er alvorlig at tjenestene til familier med barn som har funksjonsnedsettelser, er avhengig av hvor de bor, og at foreldrene selv må gjøre mye for å få den hjelpen de har behov for. Tildelingen av tjenester til barn med funksjonsnedsettelser varierer mye mellom kommunene. Kommunenes tildeling påvirkes også av at det er store forskjeller i habiliteringstilbudet mellom helseregionene, både når det gjelder utredning og diagnostisering, og veiledningen av kommunene. Videre henger de kommunale variasjonene sammen med at statsforvalterne har ulik praksis i behandling av foreldrenes klager på kommunenes vedtak.” 

Det er med andre ord også behov for tydeligere myndighet hos Statsforvalteren. 

Rettssikkerheten slik klagesystemet er lagt opp, og med Statsforvalters mangel på myndighet, gjenspeiler ikke den maktutøvelsen som flere familier med tyngende omsorgsarbeid kan bli utsatt for. Familiene er prisgitt hjelpen fra det offentlige for å ha et levelig liv. Når kommunen ikke ivaretar sine plikter og svikter grovt, mangler Statsforvalteren reell myndighet til å sette ned foten. 

Løvemammaene mener det er på høy tid å lovfeste tydelige frister i forvaltningsloven, og innføre sanksjoner når myndighetene bryter dem. Det må være mulig å stille de samme kravene til staten som staten stiller til familiene. Hver dag i klagekø er en dag barn lever uten forsvarlighet. 
 

Rettssikkerhet som forsvinner når barnet er sykt eller funksjonshindret 

Når staten mener at et barn lever under omsorgssvikt, kan barnevernet gripe inn og overta omsorgen. Det er strengt regulert, sakene må prøves i nemnd, og både barn og foreldre får bistandsadvokat på statens regning. Dette sikrer rettssikkerhet, slik det skal være i et rettssamfunn. Men når staten bestemmer at et alvorlig sykt eller funksjonshindret barn må flyttes på institusjon – ikke fordi foreldrene svikter, men fordi kommunen ikke klarer å gi nok hjelp i hjemmet – finnes ingen slike rettigheter. Ingen nemnd, ingen automatisk rettsprøving og ingen bistandsadvokat. Barnet og familien mister retten til å bli hørt, til å bli prøvd, til å få rettshjelp, selv om tiltaket er minst like inngripende som en omsorgsovertakelse.  

Dette skjer i Norge i dag. Barn flyttes fra hjemmene sine mot sin og foreldrenes vilje, uten krav om domstolsbehandling. Det er et alvorlig rettssikkerhetsbrudd, og i strid med både Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon, som slår fast barnets rett til å vokse opp med familien sin. 
 

Rettshjelp ved kommunale og statlige vedtak 

Den nye rettshjelpsordningen utvider enkelte prioriterte sakstyper, men kommunale helse- og omsorgsvedtak er fortsatt ikke prioritert. De faller fortsatt inn under unntaksregelen om «særlig velferdsmessig betydning». Dette rammer familier som må føre sak mot kommunen for nødvendige tjenester, BPA, avlastning eller boligtiltak. Og erfaringsmessig våger ikke familiene å kjøre disse sakene i frykt for å bli økonomisk ruinert. Vi ber derfor Stortinget om å gjøre kommunale helse- og omsorgsvedtak til en prioritert sakstype i rettshjelpsloven, på linje med barnevern- og trygdesaker. Dette vil sikre at foreldre med pleietrengende barn får reell tilgang til rettigheter som i dag bare eksisterer på papiret. 
 

Løvemammaene ber om: 

• at det lovfestes konkrete saksbehandlingsfrister i forvaltningsloven. 

• rett til foreløpig svar når fristen ikke kan holdes, og automatisk oppfølging og klagerett når tidsfrister brytes. 

• at det innføres sanksjonsmuligheter når offentlige organer bryter frister. 

• at barn og foresatte får rett til bistandsadvokat i saker der kommunen - uten samtykke fra foresatte - fatter vedtak om å flytte barnet ut av familiehjemmet på grunn av tjenestebehov. 

• en styrkning av Statens sivilrettsforvaltning og statsforvalterne for raskere saksbehandling. 

• at kommunale helse- og omsorgsvedtak gjøres til prioritert sakstype i rettshjelpsloven. 

Stiftelsen Norsk Luftambulanse vil gratulere alle i justiskomiteen med valget, og vi ser frem til et godt samarbeid de neste fire årene. Vi vil med dette sende over våre innspill til komiteen. Våre innspill retter seg særlig mot kap 451 DSB og kap 455 Redningstjenesten

Utarbeide en langtidsplan for sivil beredskap og styrke samfunnsberedskapen i samarbeid med ideelle organisasjoner

Totalberedskapsmeldingen må følges opp med en plan for å styrke den sivile beredskapen/helseberedskapen, også for hendelser som skjer i fredstid. Den sivile beredskapen må tilpasses slik at den kan støtte militære ressurser i en konfliktsituasjon. Videre trengs det avklaringer av rammebetingelser for luftambulansetjenesten i en konfliktsituasjon.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse mener at det er avgjørende at befolkningen får grunnleggende kunnskaper som gjør at man kan ivareta seg selv og andre. Dette kan gjøres ved å satse videre på å gi befolkningen grunnleggende førstehjelpskunnskap, bl.a i hjerte- og lungeredning. Akutthjelperordningen bør utvides og forsterkes i et samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste. Videre bør staten ta opp igjen samarbeidsprosjektet «Sammen redder vi liv» der myndigheter og frivillige organisasjoner samarbeider om å styrke førstehjelpskunnskaper i befolkningen.

Legehelikopter med heis for mer effektive redningsaksjoner

En viktig del av Norges totalberedskap er luftambulansetjenesten. I vårt langstrakte land, med store avstander og krevende geografi, kan legehelikoptre utgjøre forskjellen mellom liv og død. Det er opp til staten å avgjøre hvordan luftambulansetjenesten skal settes i stand til å supplere og støtte redningstjenesten. Et konkret tiltak er å tillate at legehelikopter utstyres med heis, som en erstatning til dagens teknikk med statisk underhengende tau. Heis gir fordeler i sikkerhet, effektivitet og fleksibilitet^[1]. Det kan være til stor nytte der mennesker må ha en rask evakuering fra en naturkatastrofe, eller bli plukket opp i ulendt terreng. Heis vil gi sikrere og mer effektive redningsaksjoner.

[1] «Tilkomst til pasient. – et prosjekt for fremtidens Luftambulansetjenesten». Stiftelsen Norsk Luftambulanse, 2025

Opprette regionale beredskapssentre, og starte med Kirkenes

Norge trenger regionale beredskapssentre, for å sikre samtrening og koordinering mellom lokale, regionale, statlige og ideelle aktører. Forholdene ligger til rette for at man kan starte med et slikt i Kirkenes, men det vil kreve at det prioriteres raskt. Vi er glade for at regjeringen vil satse på en beredskapshub i Kirkenes, men dette må utvides til å gjelde også å samordne ambulanse, brann, luftambulanse og andre lokale beredskapsressurser. Ambulanse, brann og luftambulansetjenesten har alle fått pålegg om nye basefasiliteter. Sør-Varanger kommune er svært positiv til et samarbeid. En samordning her vil kunne skape et godt beredskapssenter i Kirkenes, kun noen kilometer fra grensen til Russland.

Sikre norsk eierskap i luftambulansetjenesten gjennom offentlig-ideelt samarbeid

Det er viktig for den nasjonale beredskapen at samfunnskritiske tjenester som luftambulansetjenesten er i norske hender. Det må jobbes videre med direktetildeling av kontrakt for flyambulansetjenesten. Det er viktig at luftambulansetjenesten har norsk eierskap, slik at tjenesten forblir operativ og tilgjengelig i en krisesituasjon.

Opprette bedre drivstofflager for rednings- og luftambulansehelikopter

Både redningshelikopter- og luftambulansetjenesten har behov for tilgang til drivstoff fra egne lager. Det er i dag flere sykehus som ikke har drivstoffanlegg for helikopter, og flere steder er kapasiteten så liten at det kan være tomt før man rekker å etterfylle drivstoff. For å sikre opprettholdelse av beredskap bør man samarbeide med private for at tjenesten skal ha en forutsigbar og sikker tilgang til drivstoff. Dette er en oppgave som trenger samarbeid mellom helse- og omsorgsdepartementet og justisdepartementet.

Økt støtte til frivillige organisasjoner

Stiftelsen Norsk Luftambulanse var glade for at regjeringen varslet i totalberedskapsmeldingen at man ville trappe opp støtten til frivillige organisasjoner innen redningstjenesten. Frivilligheten er en viktig ressurs både i kriser og konflikter. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har et godt samarbeid med en rekke organisasjoner, og jobber for å få trent sammen med en alle aktører i redningskjeden. Mange av organisasjonene har spesialkompetanse innen sitt felt som de bringer inn i redningsarbeid. Vi mener at målet om å trappe opp støtten til disse organisasjonene må følges opp i budsjett for 2026.

Om Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber for at alle som er akutt syke og alvorlig skadde skal få raskere og riktigere medisinsk hjelp, uansett hvor i Norge de er. Vi er en ideell organisasjon som jobber for å flytte avansert livreddende medisinsk behandling ut til pasienten. I snart 50 år har vi talt pasientenes sak og sørget for nye løsninger. Over 300 000 støttespillere og 4000 støttebedrifter er med på folkedugnaden om å utvikle luftambulansetjenesten til å bli enda bedre.

Med vennlig hilsen

Stephen Sollid

Generalsekretær
Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Prosjekt Norsk senter for beredskap og helseindustri (NOBHI) ønsker å takke for muligheten til å gi innspill til komitéen. 

Senteret ble omtalt i Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen med følgende:

«Boks 3.5 Norsk senter for beredskap og helseindustri Terningen Innovasjonspark i Elverum har tatt initiativ til å etablere Norsk senter for bered skap og helseindustri i Elverum og Sør - Østerdal. Prosjektet involverer aktører på ulike forvaltningsnivå, private og offentlige virksomheter, og LO og NHO. Målet er blant annet å bidra til å styrke lokal og regional beredskap gjennom blant annet veiledning, undervisning, næringsutvikling og samarbeid mellom de involverte aktørene. Senteret signerte 18. desember 2024 en samarbeidsavtale med Universitetet i Innlandet for en felles satsing på beredskap og samfunnssikkerhet.»

Risiko og sårbarhet i kommunene, Kap. 451 Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap, side 139.  

Departementet viser til DSBs kommuneundersøkelse om at kommunenes formelle beredskaps- og risiko- og sårbarhetsarbeid har kommet langt.  Det fremgår at 22 prosent av kommunene ikke har oppdaterte risiko- og sårbarhetsanalyser, og 24 prosent har overordnede beredskapsplaner som ikke er revidert siden før 2023. NOBHIs erfaring er at operativ evne fortsatt er utilstrekkelig i mange tilfeller.Dette indikerer at selv om de fleste kommuner formelt har planverk, er mange ikke fullt ut forberedt til å håndtere kriser.

DSB sin Kommuneundersøkelse for 2025 avdekker at nesten 6 av 10 kommuner ikke oppfyller forskriftskravet om system for opplæring og kompetanse for alle som er tiltenkt en rolle i kommunenes krisehåndtering (s. 27 N=324). I tillegg oppgis det er en mangelfull opplæring for stedfortredere til kommunens kriseledelse/krisestab (s. 28 N=325) De lavere opplæringstallene for stedfortredere kan utgjøre en sårbarhet i beredskapen, særlig i situasjoner der nøkkelpersonell ikke er tilgjengelig.

Rapporten «Kommunalt samarbeid for sterkere beredskap» ( KS FoU-rapport 244026, utarbeidet av PwC i 2025) viser at behovet for robust samfunnssikkerhet er større enn noen gang. PwC har, på oppdrag fra KS gjennomført en omfattende kartlegging av interkommunalt samarbeid om beredskap i Norge. Noen av hovedkonklusjonene fra denne rapporten er at små kommuner mangler kapasitet og kompetanse. Samarbeid gir dokumentert effekt, men må struktureres. Øvelser og trening er kritisk viktig og underutviklet, tillit og rolleavklaringer er avgjørende og beredskapskoordinatorer trenger støtte.

 En kartlegging viser at hele 75 % av kommunene har beredskapsrådgivere på deltid.  Etter vår mening er det et stort behov for å styrke den lokale beredskapen.

 Vår erfaring viser at to forhold er særlig utfordrende:

• Manglende regelmessige øvelser og scenario-basert trening der planverkene testes operativt.
• Manglende tilgang til kvalifiserte mentorer og kurs- og lærings-opplegg som støtter kommunal beredskapsledelse i planlegging, gjennomføring og evaluering.

 Prosjekt Norsk senter for beredskap og helseindustri er eid av Elverum kommune og Åmot kommune, og samarbeider med LO, NHO, Norsk Industri, Forbundet Styrke, Legemiddelindustrien, Universitetet i Innlandet, Statsforvalteren i Innlandet og Innlandet fylkeskommune. Vi har i vår portefølje kurs- og tjenestetilbud som direkte adresserer disse behovene, og vi ber om at staten bidrar med å legge til rette for at kommunene får tilgang til disse tilbudene som en del av helhetlig styrket beredskap. Vi er en merverdi utover det som tilbys fra Statsforvalter, DSB med flere.

Vi tilbyr blant annet

• Kurs og øvelser i praktisk krisehåndtering, lokale beredskapsøvelser, risikoforståelse og planverk utviklet for norske kommuner, næringsliv og virksomheter.
• Mentorordninger og faglig rådgivning, senteret har en fagpool av kursledere med bakgrunn fra offentlig forvaltning, beredskapsetater og Forsvaret.
• Tilrettelegging for fag- og nettverksarenaer, som «Beredskapsfagdagene» – faglig påfyll, erfaringsdeling og nettverksbygging for lokal beredskapsledelse.

Vi arrangerer også kurs og konferanser om aktuelle temaer, blant annet en årlig Beredskaps- og helseindustrikonferanse i samarbeid med LO, Norsk Industri, forbundet Styrke og Legemiddelindustrien/LMI.

Vårt forslag til komiteen er at statlige myndigheter bidrar til å etablere et senter for kompetansebygging og praktisk krisehåndtering for kommuner og bedrifter. Lokaliseringen legges til Elverum og Sør-Østerdal, men skal tilby sine tjenester for hele landet. Senteret skal drives i samarbeid med andre beredskapsaktører. Dette vil bidra til at Norge får en sterkere, øvet og samordnet kommunal beredskap.

Tusen takk for at vi får komme på høring, og for muligheten til å møte nye representanter i Justiskomiteen.

For Fangers Pårørende (FFP) er en landsdekkende støtte- og interesseorganisasjon for pårørende til innsatte og til personer som gjennomfører straff i samfunnet. FFP er den eneste organisasjonen i Norge som utelukkende jobber for pårørende til straffedømte, og for hele gruppen pårørende – både voksne og barn. Vi har over 30 års erfaring i arbeid både med pårørende og på vegne av pårørende i møte med kriminalomsorgen.

Behov for styrking av post 70
FFP har deltatt i budsjetthøringer i justiskomiteen i over 30 år. Hovedbudskapet vårt har dessverre alltid vært det samme: Rammevilkårene for frivillige organisasjoner er for dårlige. Støtten vi får gjennom post 70 er FFPs viktigste og mest grunnleggende finansiering. Etter over ti år med nærmest ingen endring i vårt tilskudd, fikk vi i fjor endelig en liten økning – først etter et år der vi i en periode måtte permittere ansatte, for første gang i vår historie. For mens størrelsen på post 70 nærmest har stått stille i årevis, øker lønninger, husleie og øvrige utgifter – og flere organisasjoner kommer til og kjemper om midlene fra post 70. Resultatet er at frivilligheten må bruke stadig mer tid på å sikre egen økonomi. FFP søker årlig om lag 30 ulike tilskudd fra kommuner, direktorater, stiftelser og fond. De fleste er ettårige, noe som gir liten forutsigbarhet. Den administrative byrden i arbeidet med søknader og rapporter er enorm – tid vi heller skulle brukt på det som virkelig betyr noe: å støtte familiene til de straffedømte i en krevende livssituasjon.

Frivilligheten som ressurs for kriminalomsorgen
Samtidig erfarer vi at kriminalomsorgen, som i mange år har hatt en vanskelig ressurssituasjon, stadig blir mer avhengig av det viktige bidraget de mange frivillige organisasjonene gir. Vi setter stor pris på samarbeidet, og det er ikke tvil om at organisasjonene med sin mangfoldighet og velvillighet er en svært viktig ressurs, men frivilligheten kan ikke fortsette å øke innsatsen uten bedre rammebetingelser.

Pårørendestrategi i kriminalomsorgen
Pårørende kan være en avgjørende ressurs for innsatte, både i et forebyggende perspektiv og ikke minst når innsatte har dårlig psykisk helse, er suicidal eller isolert. Likevel er kontaktmulighetene mellom innsatte og pårørende svært knappe, noe som gir et dårlig utgangspunkt for å opprettholde, og å jobbe med, relasjoner under soningen.

Pårørende blir også i liten grad inkludert i arbeidet med den innsatte under soningen. De får lite informasjon, får ofte ikke engang svar på sine henvendelser til fengselet og får sjelden delta i for eksempel ansvarsgruppemøter med den innsatte.

Sammenliknet med helsefeltet mangler kriminalomsorgen både rettigheter, en strategi og en veileder for hvordan pårørende skal inkluderes.

FFP har lenge etterlyst en tydeligere forankring av et familieperspektiv i kriminalomsorgen, og en større inkludering av pårørende i straffegjennomføringen i de tilfeller der både innsatte og pårørende ønsker det. Nå har FFP, på oppdrag fra Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), fått i oppgave å lede arbeidet med å utvikle en pårørendestrategi i kriminalomsorgen. Dette er et historisk og viktig skritt for å styrke «laget rundt den innsatte» og bidra til bedre livskvalitet både for innsatte og pårørende, og til lavere tilbakefall. Forskning viser at innsatte som har et nettverk å vende tilbake til, har langt bedre forutsetninger for å klare seg etter soning. En pårørendestrategi i kriminalomsorgen vil kunne bidra til å inkludere pårørende som en ressurs, en ressurs som til nå nærmest ikke har sluppet til i straffegjennomføringen.

Det lønner seg å øke støtten til FFP og til post 70
Å være pårørende til en innsatt er forbundet med skam, sorg, savn og fordømmelse. FFP hjelper pårørende å mestre hverdagen, redusere skam og å opprettholde kontakt og støtte til den som soner – noe som igjen styrker rehabiliteringen og forebygger tilbakefall. Dette er arbeid som sparer samfunnet for store kostnader.

Vår oppfordring til komiteen er å gi post 70 et reelt løft og sørge for mer forutsigbar driftsstøtte til organisasjoner som FFP. En styrking av FFP og post 70 er en liten investering med stor samfunnsgevinst. Hver krone som investeres i vårt arbeid får samfunnet igjen i form av økt livskvalitet og bedre helse for pårørende, samt bedre rehabilitering og mindre tilbakefall for innsatte. En økt støtte betyr også at FFP kan beholde kompetanse, utvikle fagfeltet og fortsette som en stabil samarbeidspart for kriminalomsorgen.


Hanne Hamsund
daglig leder

Tlf: 900 94 231
e-post: hanne@ffp.no
For mer informasjon om FFP, se www.ffp.no

Preventio takker for muligheten til å gi innspill til statsbudsjettet for 2026. Vi er en paraplyorganisasjon for sivilsamfunnsaktører på rus-, helse-, sosial- og justisfeltet. Våre innspill er kunnskapsbaserte, inkluderende og avstigmatiserende, basert på erfaringer fra fagfolk, brukere og pårørende.

Justissektoren forvalter et stort ansvar for samfunnets trygghet og enkeltmenneskers rettssikkerhet. Preventio er bekymret for at forebygging fortsatt forstås som kontroll, mens helse- og sosialpolitiske virkemidler nedprioriteres.

Vi viser til funn og anbefalinger fra Riksrevisjonen, NIM og Sivilombudet, som tydelig beskriver tilstanden i sektoren. Disse må få reell politisk og administrativ betydning. Å følge dem opp er beslutningstakernes ansvar, og Stortinget må ivareta sin kontrollfunksjon slik at kritikk og dokumenterte funn møtes med nødvendige tiltak.

Barns rettigheter i praksis

Barn under 18 år som møter justissektoren har særskilte rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Staten skal sette barnets beste først og bruke frihetsberøvelse bare som siste utvei.

NIMs rapport Rus og menneskerettigheter viser at barn med rus- eller psykiske utfordringer ofte mangler tilpasset helsehjelp og plasseres i institusjoner uten nødvendig kompetanse. Det bryter med retten til helse og barnets beste.

Sivilombudet har både i 2024 og 2025 dokumentert grove brudd på barns rettigheter ved fengsling av mindreårige i voksenanstalter – forhold som kan innebære umenneskelig behandling i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3. Barns møte med justissektoren må dreie seg om beskyttelse, omsorg og utvikling.

Preventio anbefaler:

• alle tiltak rettet mot barn på justisfeltet vurderes opp mot barnekonvensjonens krav om barnets beste og proporsjonalitet.

Fengsling av barn

Regjeringen foreslår å utvide fengselskapasiteten for barn og etablere hurtigspor i ungdomssaker. Dette bryter med prinsippet om at fengsling skal være siste utvei.

Sivilombudets rapport Barn i Eidsberg fengsel viser at mindreårige fortsatt plasseres sammen med voksne innsatte, og at ungdomsteamene har for lav kapasitet. Barn har i flere tilfeller vært alene med voksne innsatte – forhold ombudet beskriver som uforsvarlige. I en nyere rapport konkluderer ombudet med at kriminalomsorgen ikke er egnet til å ha ansvar for mindreårige

Preventio mener at denne praksisen må opphøre og anbefaler:

• stanser fortsatt fengsling av barn,
• sikrer nasjonale retningslinjer som reelle alternativer til fengsling, gjennom helsefaglig og sosial oppfølging i kommunene, forankret i FNs Barnekonvensjon.

Barn som begår lovovertredelser

Barn som begår lovbrudd gjør det ikke i et vakuum. Det er en systemsvikt når samfunnet lar barn vokse opp i utenforskap og deretter straffer dem for konsekvensene.

Forebygging må bygge på omsorg, helse og livsmuligheter – ikke kontroll. Flere tiltak i årets budsjett, som hurtigspor og ungdomsstraff, er reaksjoner fremfor reell forebygging.

Én-til-én-oppfølging etter Grorud-modellen kan være positiv dersom den forankres i helse, skole og sosialt arbeid. Blir tiltaket politidrevet og fragmentert, mister det sin forebyggende kraft.

Preventio anbefaler:

• sikrer at forebyggende tiltak forankres i helse-, skole- og sosialtjenester, ikke i politi eller strafferettslige virkemidler,
• stiller krav til dokumentert effekt og tverrfaglig samhandling i kommunale forebyggingsprosjekter,
• øker innsatsen mot sosial ulikhet, fattigdom og utenforskap som grunnleggende risikofaktorer.

Kriminalomsorgen

Kriminalomsorgen har lenge vært underfinansiert. Lav bemanning, nedslitte bygg og økende bruk av isolasjon går ut over både innsattes og ansattes sikkerhet og helse.

Selvmord, psykisk uhelse og mangel på aktivitet er konsekvenser av en struktur som ikke har klart å tilby rehabilitering parallelt med sikkerhet. Soningsforholdene må forbedres, og infrastrukturen rustes opp.

Årets budsjett prioriterer fortsatt kontroll og kapasitet fremfor innhold og rehabilitering. I stedet for å gi mennesker bedre forutsetninger for et konstruktivt liv etter soning, økes fengselskapasiteten – en kortsiktig prioritering som øker risikoen for tilbakefall.

Preventio anbefaler:

• lovfester en rett til sosialt fellesskap under soning, for å forebygge isolasjon og styrke psykisk helse,
• forplikter regjeringen til å redusere isolasjonsbruk og dokumentere hvordan kriminalomsorgen skal nå målet om reell rehabilitering.

Helse- og rusbehandling i fengsel

Innsatte har rett til helsehjelp på lik linje med resten av befolkningen. Riksrevisjonen viser at personer med samtidige rus- og psykiske lidelser (ROP) ofte mangler helhetlig oppfølging under og etter soning. Mange løslates uten bolig, arbeid eller behandling.

Regjeringen foreslår økte midler til helse- og tannhelsetjenester for innsatte, men de er små og lite målrettede. Når helse- og rehabiliteringstiltak integreres i soningen, får innsatte bedre forutsetninger for endring – og myndighetene bedre ressursutnyttelse.

Preventio anbefaler:

• øker bevilgningene til helhetlige helse- og rusprogrammer i kriminalomsorgen, inkludert TSB og psykisk helse,
• sikrer at oppfølgingen starter ved innsettelse og videreføres ved løslatelse, i tett samarbeid med kommunene,
• styrker samarbeidet mellom kriminalomsorg, helse, NAV og ideelle aktører for å forebygge tilbakefall.

NAV-ombudet

Stortinget har vedtatt å etablere et NAV-ombud, men statsråd Tonje Brenna har uttalt at dette ikke følges opp. Preventio understreker behovet for å få ombudet på plass raskt. Våre medlemsorganisasjoner forteller om mange som møter et uoversiktlig og lite rettssikkert system.

Vi erkjenner at etableringen krever tid til lovarbeid og forankring, men ber Stortinget vurdere midlertidige løsninger – som å styrke Sivilombudet eller Pasient- og brukerombudet – for å sikre rettssikkerheten i overgangsfasen.

Preventio anbefaler:

• Stortinget opprettholder sitt vedtak og prioriterer etableringen av NAV-ombudet,
• sikrer midlertidige ordninger for uavhengig klagebehandling og rettighetsveiledning frem til ombudet er fullt operativt.

Tilskudd – ideelle aktører

Ideelle organisasjoner er et nødvendig supplement til det offentlige. De når mennesker systemet mister og tilbyr oppfølging der det offentlige ikke strekker til. Likevel står tilskuddene stille. Bevilgningene videreføres nominelt uten kompensasjon for prisvekst og lønnsoppgjør – et reelt kutt. Samtidig går nye midler til politi og fengselskapasitet fremfor rehabilitering, tilbakeføring og forebygging. Dermed svekkes innsatsen der den har størst samfunnsøkonomisk effekt.

Tilskudd til rettshjelp og oppreisning
Flere ideelle organisasjoner tilbyr rettshjelp, oppreisning og bistand til mennesker som faller mellom offentlige ordninger – i klagesaker, gjenopptakelser og ved urett fra forvaltningen. Slike tilbud styrker rettssikkerheten og avlaster rettssystemet, men finansieringen er fragmentert og uten grunnstøtte, og Preventio anbefaler at dette arbeidet prioriteres.

Helhetlig tilskuddsforvaltning
Ulike kriterier og praksis mellom direktorater bryter med målet om rettferdig og effektiv forvaltning. Preventio foreslår at Stortinget ber regjeringen gjennomføre en samlet gjennomgang av statlige tilskudd, med felles prinsipper for regelverk og kriterier.

Preventio anbefaler:

• sikrer opptrapping av tilskudd til ideelle aktører innen forebygging, rehabilitering og tilbakeføring,
• åpner for flerårige tilskudd justert for prisvekst,
• prioriterer organisasjoner som tilbyr rettshjelp og bistand til oppreisning, gjennomfører en samlet gjennomgang av statlige tilskudd med felles prinsipper for regelverk, kriterier og tildeling.

Til: Justiskomiteen, Stortinget
Fra: Veien Tilbake
Dato: 02.11.2025
Emne: Høringsinnspill til Statsbudsjettet 2026, kap. 430 post 70

Tusen takk for at jeg får komme på høring i Justiskomiteen!

Jeg vil innlede med å si noe om de ideelle og frivillige organisasjonene sin rolle i det kriminalforebyggende arbeidet. Straffedømte har ulik ballast med seg når de skal sone en dom. Det vil møte dem igjen når de har sonet.

Det kan startes en prosess mens man soner for å redusere tilbakefallet til ny kriminalitet, men all erfaring viser også at innsatsen må rettes inn mot overgangen til livet ute i samfunnet dersom man vil bidra til at folk ikke begår ny kriminalitet. Dessverre er det slett ikke alltid slik at kommunenes hjelpeapparat er koblet på ved løslatelse.

Derfor fyller de ideelle og frivillige organisasjonene i dag på mange måter den rollen de tidligere vernelagene hadde med å yte hjelp til løslatte i denne glippsonen.

Innenfor helsesektoren har det vært et skifte fra å bare tenke sykdomsforebyggende, til å vektlegge “helsefremmende” tiltak. Hva fremmer god helse?  En slik tenkning utvider perspektivet til at det faktisk er aktører utenfor Helsevesenet som bidrar mest til god helse i befolkningen.

Hvis vi klarer å overføre denne perspektivforskyvningen til kriminalpolitikk ser vi at det er aktører utenfor justissektoren som bidrar til å fremme lovlydighet.  Det er familie, skole, lokalsamfunn og idrettslag – listen en lang.  

Dette er også tenkningen bak Veien Tilbake sitt arbeid: Det viktigste vi kanskje gjør er å bidra til at de vi har kontakt med klarer å få en egen identitet som noe annet enn rusmisbruker og kriminell.

Veien Tilbake er en ideell organisasjon etablert i 2014 med formål om å redusere tilbakefall til kriminalitet, rus, og psykisk uhelse. Gjennom tilbudene rettet mot domfelte, i vårt samarbeid med Kriminalomsorgen, tilbyr vi et bredt innhold av tjenester. Våre tiltak omfatter blant annet fysisk aktivitet, nettverksbygging og arbeidstrening, besøk i fengsel, samt individuelt tilpassede permisjoner og samtaletilbud. Tilbud som skal gi domfelte bedre forutsetninger for å lykkes både under og etter straffegjennomføring.

Våre ansatte har relevant erfaring og kompetanse, og bidrar til å bygge tillit og gode relasjoner med de innsatte. Dette styrker deres muligheter for en vellykket tilbakeføring til samfunnet.  Nå i 2025 har vi hatt 18 personer på lønningslisten.  Flertallet har egenerfaring som tidligere straffedømt. Vi har i 2025 hatt overkant av 20 ulike aktiviteter hver uke, fordelt på våre avdelinger i Drammen, Asker, Ringerike, Moss, og oppdragene i Road Safety. Antall deltagere som har benyttet aktiviteter og tilbud i Veien Tilbake så langt i 2025, er i overkant av 400 personer

Kommentar til tilskuddspotten:
Vi ønsker å gi regjeringen positiv tilbakemelding for forslaget om en økning i tilskuddspotten for 2026.

Bemanning og samarbeid:
Vi ser det som svært positivt at regjeringen anerkjenner bemanningsutfordringene i Kriminalomsorgen. Våre tjenester kan være et viktig supplement for å styrke tilbudet til innsatte.

Forvaringsdømte og behov for differensierte tiltak:
Vi viser til Stortingets vedtak nr. 931, 6. juni 2025, om endringer i forvaringsstraffen og sikrere risikovurdering. Veien Tilbake har langvarig og tett kontakt med forvaringsdømte, og har opparbeidet betydelig kompetanse på dette området, blant annet gjennom samarbeid med Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Vår erfaring tilsier at det er et stort behov for en enhet med lavere sikkerhet tilknyttet Ila, samt flere plasser for forvaringsdømte i fengsler med lavere sikkerhet. Dette vil gi et bedre grunnlag for vurdering av prøveløslatelse og bidra til sikrere risikovurderinger. Uten slike tiltak vil det på sikt være behov for å bygge flere høysikkerhetsfengsler for forvaringsdømte.

Avslutning:
Vi ber komiteen vurdere våre innspill i det videre arbeidet med statsbudsjettet og kriminalomsorgens utvikling. Veien Tilbake står til disposisjon for ytterligere dialog og informasjon.

Med vennlig hilsen,
Håkon Fosshaug Holst

Daglig leder
Veien Tilbake

Mange kommuner reduserer nå fritidsklubbtilbudene som følge av presset kommuneøkonomi. Fordi fritidsklubber ikke er lovpålagte, blir de ofte nedprioritert i budsjettene. Dette svekker barn og unges tilgang til trygge, rusfrie og inkluderende møteplasser som bidrar til fellesskap, tilhørighet og forebygging av utenforskap og ungdomskriminalitet

Ungdom og Fritids innspill til justiskomiteen:

For å sikre at fritidsklubbene kan fortsette sitt universalforebyggende arbeid i kommunene, ber Ungdom og Fritid justiskomiteen om følgende:

• Merknad til ny tverrsektorielt tilskuddsordning til forebyggende tiltak for barn og unge «Komiteen ber regjeringen om å sikre at drifts- og etableringsstøtte til kommunalt drevne fritidsklubber ivaretas i ny tverrsektoriell tilskuddsordning til forebyggende tiltak for barn og unge i kapittel 846, post 63. Drift- og etableringsstøtten til kommunalt drevne fritidsklubber skal ikke være prosjektbasert eller tidsbegrenset.»
• Merknad angående forebygging av barne- og ungdomskriminalitet «Komiteen understreker betydningen av et styrket forebyggende arbeid mot ungdomskriminalitet. For å lykkes med tidlig innsats må barn og ungdom ha trygge og gode oppvekstsvilkår. Komiteen ber regjeringen tydelig signalisere at forebygging skal være en prioritert oppgave, og følge opp dette med målrettede tiltak og økonomiske insentiver som styrker samhandling mellom de kommunale forebyggende tjeneste, inkluder fritidssektoren med tilbud som fritidsklubber.» 

Fritidsklubber som en del av kriminalitetsforebygging

Fritidsklubber har siden 1950-tallet vært en sentral del av Norges kriminalitetsforebyggende arbeid. De tilbyr ungdom trygge, rusfrie møteplasser der relasjoner, tillit og mestring bygges. Dette er faktorer som forskning viser reduserer risiko for utenforskap og kriminalitet.

Mange klubber deltar i tverrfaglige samarbeid som SLT, sammen med politi, skole og sosiale tjenester. Dette gir en helhetlig innsats for å nå ungdom i sårbare situasjoner. Klubben er et sted der ungdom opplever respekt og tilhørighet uten fordømmelse, noe som ofte gjør ungdomsarbeiderne til viktige tillitspersoner i det forebyggende arbeidet.

En stor studie fra London i 2024 viste at når fritidsklubber legges ned, øker ungdomskriminaliteten, og hver krone som spares, koster samfunnet tre ganger så mye i økt kriminalitet og tapte utdanningsløp.

Kap. 846, post 63 – Tverrsektorielt tilskudd til forebyggende tiltak for barn og unge

Regjeringen foreslår å etablere en ny tverrsektoriell tilskuddsordning for kommuner for å styrke det forebyggende arbeidet for barn og unge på tvers av sektorer i kommunene. Målet er å legge til rette for en målrettet og helhetlig innsats som både omfatter tiltak for utsatte barn og unge og universelle tilbud rettet mot alle barn og unge.

Som det fremgår av NOU 2025:8 Folkehelse – verdier, kunnskap og prioritering, anbefaler utvalget å erstatte smale tilskuddsordninger med bredere programrettede mot barn og unges oppvekstsvilkår. Utvalget peker på behovet for å samordne eksisterende tilskuddsordninger rettet mot kommunene i større programmer. Et aktuelt eksempel er å samle tilskudd rettet mot barn og unge i et bredt program for bedre oppvekstsvilkår. Dette vil gi kommunene større handlingsrom til å prioritere ut fra lokale behov, og kan bidra til å styrke det universelle forebyggingsarbeidet.

I denne sammenheng er det avgjørende at den nye tilskuddsordning faktisk treffer behovene i feltet. For at fritidsklubber skal kunne fortsette å være en sentral del av det universalforebyggende arbeidet i kommunene og bidra til å motvirke utenforskap blant barn og unge, må ordningen utformes slik at fritidsklubber kan søke om drift- og etableringsstøtte som ikke er prosjektbasert eller tidsavgrenset.

Dette vil bidra til å realisere intensjonene i statsbudsjettet for 2026, samtidig som det sikrer forutsigbarhet og kontinuitet for fritidsklubbene, som i dag står i en sårbar situasjon på grunn av presset kommuneøkonomi.

Forebygging av barne- og ungdomskriminalitet

Fritidsklubber trekkes stadig frem som et effektivt kriminalitetsforebyggende tiltak. Rapport fra ekspertgruppen om barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet understreker at fritidsklubber etterspørres både av unge og tidligere lovbrytere, og at barn bør ha tilgang til slike møteplasser.

Samtidig viser budsjettet at når man snakker om styrking av forebygging, er dette midler som går til blant annet kriminalomsorgen over kap. 433, og midler til hurtigspor. Ungdom og Fritid ser ikke dette som tilstrekkelig når man snakker om forebygging av ungdomskriminalitet. Den viktigste forebyggingen skjer før barn og unge faller utenfor. For å lykkes må det lokale laget rundt barnet styrkes, og samarbeidet mellom blant annet skole, barnevern, SLT og fritidsklubber må få tydeligere rammer og ressurser. Det må derfor settes av tilstrekkelig med midler som sikrer faktisk forebygging. Fritidsklubbene er viktig brikke i dette arbeidet som lavterskel og åpen møteplass, med få barrierer, og det er derfor på tide at justiskomiteen og regjeringen ser verdien av styrke fritidsklubbfeltet som viktig del av det forebyggende arbeidet i kommunen.

Ungdom og Fritid – landsforeningen for fritidsklubber og ungdomshus, er en landsdekkende interesseorganisasjon som representerer over 700 fritidsklubber med 120 000 barn og ungdom, samt 3000 ungdomsarbeidere. Fritidsklubbene er unike medvirkningsbaserte møteplasser som tilbyr trygge, rusfrie omgivelser hvor ungdom kan delta på egne premisser med profesjonelle ungdomsarbeidere til stede.

INNSPILL TIL JUSTISKOMITEEN- STATSBUDSJETTET 2026

Fagforeningen politijuristene består av 1500 medlemmer som er jurister som er ansatt i politiet. Gruppen av medlemmer kan deles i to hovedkategorier. Våre medlemsmasse består av ca 450 sivile jurister og ca 1050 påtalejurister. Sivile jurister arbeider med juridiske oppgaver innenfor personvern, arbeidsrett, anskaffelser, forvaltningssaker, sivile rettspleie mm. Påtalejuristene arbeider som etterforskningsledere, tar ut tiltaler og aktorerer straffesaker i retten.

I innspillet til statsbudsjettet for 2026 vil jeg rette oppmerksomheten mot påtalejuristene som arbeider som politiadvokater i påtalemyndigheten.

I 2023 sørget regjeringen for at påtalemyndigheten i politiet, for første gang i historien, fikk sitt eget påtalebudsjett som er et eget budsjettkapittel kap 443, adskilt fra det store politibudjsettet kap 440.

Påtalebudsjettet kap 443 er utelukkende et lønnsbudsjett. Budsjettet brukes til å lønne landets politiadvokater.

Eget budsjettkapittel kap 443, sikrer påtalemyndighetens uavhengighet. Det er viktig av flere årsaker. Politiadvokatene er legalitetskontrollører for de politiutdannedes beslutninger. Det betyr at politiadvokatene har som oppgave å ha ansvaret for å rette opp eventuelle feil, og gi veiledning slik at feilene ikke gjentas.  Eget påtalebudsjett innebærer at det er dere politikere og ikke politimestrene som bestemmer ressursene til å kunne drive kontrollvirksomhet i eget distrikt. Eget påtalebudsjett gjør også at dere politikere får utrolig stor makt fordi dere direkte kan bestemme bemanningen av påtalemyndigheten som behandler alle landets straffesaker. Dere bestemmer altså hvor effektiv påtalemyndighet vi skal ha i Norge. Dvs hvor raskt innbyggerne våre skal få avgjort straffesakene de er involvert i, enten i form av å være tiltalt, fornærmet eller vitner.

I 2025 har påtalemyndigheten vært stor nok til å bemanne ca 1050 politiadvokater. Det er 50 politiadvokater flere enn i 2024. Økningen skyldtes 80 mill ekstra til påtalebudsjettet på RNB som SV sørget for i 2024. De var opptatt av å styrke behandlingen av den nye sakskategorien omvendt voldsalarm.

Det er altså dere politikere som direkte kan bestemme, gjennom budsjettkapittel 443, hvor stor påtalemyndigheten i politiet skal være. Jo flere politiadvokater som er ansatt i påtalemyndigheten desto flere straffesaker blir behandlet. Det er så enkelt som det.

Påtalebudsjettet for 2026 har ikke rom for å øke dagens bemanning.

Er dagens bemanning på 1050 påtalejurister tilstrekkelig?  Svaret på det er nei. Grunnen til at bemanningen ikke er tilstrekkelig, er at antall ferdige etterforskede saker som ligger på lager, har økt til 20.000 og det øker stadig. Straffesakene ligger og venter på en ledig påtalejurist. Det er en utvikling som dere politikere kan snu, dersom dere ønsker det.

I fjor fikk politiet 340.000 straffesaker til behandling. Det er for lite med 1050 politiadvokater til å behandle alle disse sakene. I tillegg kommer merarbeidet med en økning av antall brudd på besøksforbud. Disse sakene skal undergis en ekstra vurdering av politiadvokatene for om mistenkte kan ilegges omvendt voldsalarm. 

Politijuristene mener at vi trenger et påtaleløft i Norge. Vi trenger å bli minst 1250 politiadvokater for å kunne håndtere dagens straffesaksmengde. Det er altså behov for å øke dagens bemanning med minst 200 ekstra politiadvokater. Det er en bemanningsøkning som vil ha stor effekt. Særlig for dem som har livet sitt på vent, fordi de venter på resultatet av en straffesak. Det er en stor emosjonell belastning for de involverte og har en stor samfunnsmessig kostnad.

Kan tillit kjøpes? Ja det kan det. Tillit til politiet handler om at politiet er i stand til å behandle straffesaker å raskt som mulig med god kvalitet og høy oppklaringsprosent. Da må påtalemyndigheten i politiet styrkes.   

Innledende kommentarer

Autismeforeningen i Norge (AiN) takker for muligheten til å gi innspill til høring om Statsbudsjettet 2026, ref. kapitlene tildelt justiskomiteen. Foreningen er en landsdekkende interesseorganisasjon som representerer personer med autismespekterdiagnoser (ASD), deres familier og pårørende. Vårt formål er å fremme rettigheter, levekår og inkludering for personer med ASD.

Personer med autisme er spesielt utsatt for utfordringer i møte med politi, rettsvesen og kriminalomsorg. Autistiske diagnosetrekk, som vansker med emosjonell regulering og kommunikasjon, kan føre til misforståelser og uheldig behandling i strafferettslige situasjoner. I alvorlige tilfeller kan dette resultere i unødvendig bruk av tvang, fysisk maktmisbruk eller tiltak som oppleves særlig belastende for autister (f.eks. avhør, isolasjon m.m.).

Manglende kunnskap om autisme i rettsvesenet og kriminalomsorgen kan få alvorlige følger for autisters rettssikkerhet, helse og velferd. Foreningen mener det er bekymringsverdig at heller ikke årets statsbudsjett ikke prioriterer målrettede tiltak for økt kompetanse om autisme og bedre tilrettelegging for våre målgrupper.

Politi og rettsvesen: Behov for kompetanse om autismespekterdiagnoser (kap. 430 & kap. 432)

Personer med autisme kan havne i situasjoner der diagnosen negativt påvirker hvordan instanser som politiet og rettsvesenet oppfatter dem. Atferd som skyldes autistiske trekk kan f.eks. misforstås som manglende samarbeidsvilje eller aggressiv respons. Feilvurderinger og feilaktig håndtering av slike situasjoner kan skape økt frykt, misforståelse og eskalering av konflikt mellom autister og disse aktørene. I verste fall kan manglende forståelse og tilrettelegging bidra til strafferettslig forfølgelse, en forverret psykisk helse, utagerende atferd eller økt risiko for gjentatte lovbrudd for personer med autisme.

Igjen er det bekymringsverdig at heller ikke årets budsjett hverken inkluderer en målrettet satsing på å styrke kompetanse om autisme i strafferettslige instanser, eller tiltak for å forbedre retningslinjer og praksis for hvordan personer med autisme møtes av politiet, rettsvesenet og kriminalomsorgen, f.eks. som i England hvor etterforskere som skal avhøre autister må ha gjennomgått egen sertifisering. Slik kunnskap bør inngå som en større del av grunnutdanningen for disse yrkesgruppene, og bør styrkes via muligheter for etter- og videreutdanning.

Autismeforeningen foreslår at det bevilges øremerkede midler til kompetanseheving, gjennom programmer for opplæring i kommunikasjon, atferdsforståelse og tilrettelegging for autister i strafferettslige situasjoner. Videre bør det utvikles nasjonale retningslinjer for hvordan personer med autismespekterdiagnoser møtes i slike prosesser, inkludert under avhør, varetekt og fengsling. Det bør i tillegg avsettes midler til å etablere tverrfaglige samarbeid mellom politi, helsevesen og fagmiljøer innen autisme, for å bygge nødvendig kompetanse og sikre bedre samhandling.

Fengsel og rehabilitering: Tilpasning og oppfølging av nevrodivergente innsatte

Visse forhold ved fengsel og soning kan påføre særlig store belastninger for autister, i en allerede svært sårbar situasjon. Mange får derfor verken en reell mulighet til rehabilitering eller en trygg overgang tilbake til samfunnet på grunn av manglende tilrettelegging og oppfølging. I verste fall kan dette forverre autisters psykiske helse og utvikling av nye diagnoser, som f.eks. PTSD.

Det er derfor behov for bredere bruk av alternative soningsformer for personer med autisme, som i større grad tar hensyn til autisters særskilte behov. Blant annet bør det opprettes flere plasser som gir autister muligheter til å sone etter straffegjennomføringsloven § 12, som åpner for at innsatte kan gjennomføre straffen i en institusjon utenfor kriminalomsorgen. Tilpassede løsninger kan bidra til å forebygge psykiske tilleggslidelser, redusere bruk av fysiske overgrep og legge bedre til rette for rehabilitering og reintegrering i samfunnet.

Autismeforeningen mener det også bør settes av midler til å etablere kompetente, tverrfaglige team i kriminalomsorgen, bestående av fagpersoner fra kriminalomsorgen, psykisk helsevern og brukermedvirkere med ASD. Slike team bør ha ansvar for en helhetlig oppfølging av innsatte med autisme, slik at de behandles trygt, får nødvendig tilrettelegging og får god helseoppfølging under soning.

Det bør også bevilges ressurser til en mer systematisk og grundig kartlegging av innsattes helsebehov ved innsettelse. Dagens praksis viser at denne kartleggingen ofte er mangelfull, og mange med autisme får ikke den støtten de har krav på. Bedret kartlegging vil kunne redusere risikoen for feilaktig behandling av autister under soning og gir bedre forutsetninger for en trygg overgang til samfunnet etter endt soning.

Vi mener det er bekymringsverdig at årets statsbudsjett ikke løfter frem slike tiltak. Personer med autisme utgjør en særlig sårbar gruppe i kriminalomsorgen, og det er godt dokumentert at dagens praksis i for dårlig grad ivaretar autisters helse- og rehabiliteringsbehov. En målrettet satsing på tilrettelagt soning og bedret oppfølging er viktig for å sikre autisters rettssikkerhet, trygghet og reell rehabilitering for denne gruppen.

Avsluttende kommentarer

Autismeforeningen i Norge takker for muligheten til å gi innspill til årets statsbudsjett, og stiller til rådighet for det videre budsjettarbeidet. Vi ser behov for tett dialog videre med justiskomiteen om hvordan man kan sikre at personer med autisme får sin rettssikkerhet og trygghet ivaretatt i de strafferettslige systemene, i tråd med funksjonsnedsattes rettigheter i CRPD.

Rettshjelpstiltakene må styrkes

Regjeringen foreslår en dramatisk reduksjon i støtten til rettshjelpstiltakene. Leieboerforeningen rammes ikke direkte av kuttene, men det gjør leieboerne. I en tid der konfliktnivået i leiesektoren har økt betraktelig, trengs det mer støtte til fri rettshjelp, ikke mindre. Resultatet av kuttforslagene kan bli at leieboere benytter seg av dårlige KI-løsninger, eller at leieboere aksepterer urimelige og ulovlige krav. Blir regjeringens kuttforslag stående, kan flere leieboere miste sine hjem, eller måtte akseptere å betale ulovlig høye husleier.

Om Leieboerforeningen

Leieboerforeningen er landets eneste interesse- og medlemsorganisasjon for leieboere. Foreningen ble stiftet i 1933 og har 6500 medlemmer over hele landet. I 2024 behandlet Leieboerforeningen 2400 saker på vegne av våre medlemmer. Foreningen arrangerer husleierettslige fagdager og gir gratis rådgivning til flere organisasjoner som bistår vanskeligstilte leieboere; Jussbuss, JURK, Caritas og Kirkens Bymisjon sine rettshjelpstiltak Gatejuristen, Ung Rettshjelp m.fl. 
Leieboerforeningen har høy kunnskap om leiesektoren og er bekymret over utviklingen vi har sett de siste årene, med stadig økende press på markedet. Leieboerforeningen har siden 2019 hatt en samarbeidsavtale med Kommunal- og distriktsdepartementet. Som en del av denne avtalen melder foreningen inn kunnskapsbehov om leiesektoren til departementet, og vi har de siste årene produsert flere kunnskapsrapporter og utredninger på oppdrag fra departementet.

Å være medlem i Leieboerforeningen koster mellom 250 og 440 kroner årlig. For å holde en lav medlemskontingent, er foreningen avhengig av offentlig støtte. Leieboerforeningen får årlig driftstilskudd fra Husbanken og Oslo kommune gjennom søkbare tilskuddsordninger, for å sikre at foreningen klarer å holde medlemskontingenten lav. Likevel vet vi at ikke alle leieboere har anledning til å betale for juridisk rådgivning. Derfor er det avgjørende med et bredt tilbud av fri rettshjelps-tiltak. Dette fordrer en stabil og god finansiering av fri rettshjelp. Regjeringens forslag til statsbudsjettet vil dramatisk svekke dette tilbudet. En av gruppene som vil rammes, er leieboerne.

Konfliktnivået i leiesektoren har økt

Konfliktnivået i leiesektoren har økt dramatisk de senere årene. I 2024 måtte Leieboerforeningen stenge for nye medlemmer i hele tre uker, grunnet den store pågangen av nye medlemmer, og lang ventetid for å få bistand. I 2025 har foreningen budsjettert med et underskudd for å styrke bemanningen. De stundentdrevne og frivillige rettshjelpstiltakene har også hatt en økning i husleiesaker. Det samme har Husleietvistutvalget (HTU). Regjeringen har foreslått å styrke HTU fra 2026 – et direkte resultat av det økte konfliktnivået mellom leieboere og utleiere.

Opplevelser av å leie bolig

Å være leieboer er for mange en stressende tilværelse der botryggheten er lav.  Mange må flytte ufrivillig eller betale mer enn de har råd til, for boliger med lav standard. Sju av ti leieboere svarer i vår medlemsundersøkelse at de har funnet feil og mangler i boligen etter innflytning. Mange velger å ikke si ifra til utleier, av frykt for å bli sagt opp. Andre velger å gå i konflikt med sin utleier, med varierende hell. Juridisk veiledning er ofte avgjørende for at leieboere skal få gjennomslag for sine krav, eller klare å stå imot urimelige krav fra utleier. Leieboerforeningen har hatt en økning i utkastelsessaker på 50 prosent, og på oppsigelser på 40 prosent. Mange av oppsigelsene kommer etter at leieboer har protestert på husleieøkning, og vi ser en klar tendens til at utleier sier opp leieboer på urettmessig grunnlag – for eksempel at utleier skal benytte boligen selv – for deretter å leie ut boligen på nytt til en høyere pris, uten selv å benytte boligen. Leieboere opplever lav botrygghet og har høyere boutgiftsbelastning enn boligeiere. En million nordmenn leier bolig. Halvparten av disse er langtidsleieboere.

Bruken av KI som juridisk rådgiver

Leieboerforeningen har registrert at leieboere i økende grad benytter seg av kunstig intelligens for å finne ut av sine rettigheter. Dette kan delvis forklares med den lange ventetiden for å juridisk bistand. Som en del av samarbeidsavtalen med Kommunal- og distriktsdepartementet tester Leieboerforeningen i år bruken av KI i juridisk saksbehandling.

Prosjektet har to hovedformål:

• Å undersøke om KI kan håndtere enkle og ofte gjentatte juridiske problemstillinger, slik at saksbehandlingen blir mer effektiv og ressursene kan brukes på mer komplekse saker.
• Å redusere feilinformasjon blant medlemmer, ettersom mange allerede benytter åpne KI-løsninger som ofte gir misvisende eller feil svar, noe som skaper ekstraarbeid og kan svekke rettssikkerheten.

Så langt har vi ikke lykkes med å få KI til å levere pålitelige svar, selv på svært enkle problemstillinger. Eksisterende åpne og kommersielle KI-løsninger vurderes som uegnede for juridisk rådgivning innen husleierett, og kan svekke brukernes rettssikkerhet.

Leieboerforeningen ber Stortinget om å reversere kuttforslagene fra regjeringen.
Studentdrevne og frivillige rettshjelpstiltak er avgjørende for leieboeres rettsikkerhet, og i en tid med urovekkende utvikling på leiemarkedet, trenger leieboere mer kvalifisert rådgivning – ikke mindre.

 Med vennlig hilsen Leieboerforeningen
 v/ Anne-Rita Andal
daglig leder

Høringsinnspill fra ROSA: Menneskehandel, prostitusjon og samtykkelov

Til Stortingets justiskomité

ROSA er et nasjonalt hjelpetiltak mot menneskehandel, og står for Reetablering, Oppholdssteder, Sikkerhet, og Assistanse. ROSA drifter den nasjonale døgnåpne hjelpelinjen mot menneskehandel og koordinerer trygge botilbud, beskyttelse og bistand for menneskehandelsutsatte over 18 år. ROSA ble etablert i 2005 av Krisesentersekretariatet, som fortsatt administrerer tiltaket. ROSA har en driftsavtale med UDI om Treff Mottak, et alternativt tilbud utenfor de tradisjonelle asylmottakene. Gjennom et nært samarbeid med krisesentrene over hele Norge sikrer ROSA rask tilgang til trygge boliger og nødvendig bistand for utsatte. I tillegg til botilbud gir ROSA tilgang til kvalifisert juridisk rådgivning, helsetjenester, kvalifiserende tiltak og ulike aktivitetstilbud. Hovedmålet er å sikre at ofre for menneskehandel får ivaretatt sine rettigheter i Norge, samt å bringe deres erfaringer frem til beslutningstakere og i offentligheten.

ROSA vil med dette uttrykke sterk bekymring for at regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 i praksis kutter midlene til dem som står aller svakest – mennesker utsatt for menneskehandel.  

Kap. 400, Kap. 440, Kap. 433

I budsjettforslaget foreslås det å redusere bevilgningen på kap. 440, post 01 og post 70 – som dekker tilskudd til tiltak mot menneskehandel og prostitusjon, herunder ROSA – med 6,5 millioner kroner. Samtidig foreslås det å øke bevilgningen til Justis- og beredskapsdepartementet og Konfliktrådet med til sammen 6,5 millioner kroner for å styrke koordinering av arbeidet mot menneskehandel.

Selv om koordinering og samordning er viktige elementer i den nasjonale strategien mot menneskehandel (2025–2030), må det påpekes at det ikke hjelper med bedre struktur og flere samarbeidsarenaer dersom de som faktisk står i frontlinjen – de som møter og bistår personer utsatt for menneskehandel – ikke har midler til å opprettholde sin virksomhet.

ROSA ser med stor uro på at denne omfordelingen av midler kan føre til at døgnåpne tjenester og hjelpetelefonen for utsatte for menneskehandel ikke kan opprettholdes i samme omfang i 2026. Dette rammer direkte de mest sårbare menneskene i vårt samfunn, og svekker Norges evne til å sikre rettigheter og beskyttelse i tråd med våre internasjonale forpliktelser, herunder Europarådets konvensjon mot menneskehandel.

Når bevilgningene ikke økes i takt med prisstigning (KPI), innebærer dette i praksis et kutt. Det er dermed dypt bekymringsfullt at regjeringen velger å prioritere administrativ samordning fremfor konkret bistand og beskyttelse for utsatte personer. Dersom midlene til koordinering økes, må dette komme i tillegg til – ikke på bekostning av – midlene til direkte tiltak og drift av livsviktige tjenester som ROSA og andre.

Manglende prisjustering betyr i praksis redusert beskyttelse, dårligere oppfølging og mindre kapasitet til å bistå politiet og offentlige myndigheter. Dette står i sterk kontrast til regjeringens uttalte mål om å styrke innsatsen mot menneskehandel, jf. den nasjonale strategien (2025–2030). ROSA vil understreke at koordinering ikke kan erstatte handling. For personer som lever i akutt utnytting, er tilgang til trygge botilbud, døgnåpen hjelp og rettighetsveiledning det som faktisk redder liv.

ROSA ber derfor om at Stortinget i behandlingen av budsjettet for 2026 sikrer at midlene til tiltak for utsatte for menneskehandel ikke reduseres, men i stedet styrkes i tråd med kostnadsutviklingen. Dette er avgjørende for å sikre at Norge faktisk oppfyller sine menneskerettslige forpliktelser og ivaretar rettssikkerheten til personer utsatt for menneskehandel.

Behov for styrking av innsatsen mot prostitusjon

ROSA støtter formålet med tilskuddsordningen, som også skal bidra til å hjelpe mennesker ut av prostitusjon og redusere etterspørselen. Vi er likevel bekymret for at lavere realverdi i bevilgningene vil ramme disse tiltakene hardt. Flere i prostitusjon står i situasjoner med tvang, vold og utnytting som grenser mot menneskehandel. Et sterkt hjelpetilbud er derfor helt avgjørende for å nå målene i strategien.

Samtykkelov og rettssikkerhet

ROSA støtter samtykkeloven, og fremmer at det settes av øremerkede midler til effektiv implementering av den nye samtykkeloven.

Prop. 1 S (2025-2026) Statsbudsjettet 2026

Fair Play Bygg Norge er ein organisasjon som skal motverke arbeidslivskriminalitet med særleg fokus på byggjenæringa. Organisasjonen er eit to-part samarbeid mellom partane i arbeidslivet. Organisasjonen har 8 lokale avdelingar, i Østfold, Oslo og omegn, Agder, Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland.

Fair Play Bygg-avdelingane samlar inn informasjon om arbeidslivskriminalitet frå ulike kjelder, kvalitetssikrar og føyer til info frå vår kunnskap og sender deretter informasjonen som varsel til offentlege etatar, i hovudsak politiet, Skatteetaten og Arbeidstilsynet, somme gonger også til Finanstilsynet, Toll og NAV med fleir. I 2024 sendte avdelingane av Fair Play Bygg Norge inn 1023 slike varsel.

Organisasjonens avdelingar mottek tips om saker frå ei rekkje ulike kjelder. Både offentlege og private byggherrar/oppdragsgivarar, arbeidstakarar og arbeidsgivarar, organisasjonane i arbeidslivet og ikkje minst NGOar og ideell sektor. Bland desse er ROSA, Frelsesarmeens, Kirkens Bymisjon og Caritas.  Fair Play Bygg bidrar med vår kunnskap og varsel til rett etat. Ideell sektor utfører eit viktig arbeid med lågterskeltilbod til utsette grupper og har etter kvart bygd opp fagleg og juridisk kompetanse på feltet. Fair Play Bygg Norge ser det som viktig i arbeidet med arbeidslivskriminalitet at desse ideelle organisasjonane får fortsette og utviklast.

I mange av sakene vi sender inn er det openberre lovbrot. Dette er til dels alvorlege saker som bør handsamast hos politi i straffesporet. Fair Play Bygg Norge er urolege for at politiet i for liten grad har ressursar til å etterforske desse sakene. Blant anna har politiet ikkje hatt nok kapasitet til å delta med dedikerte ressursar i alle landet a-krimsenter. Dette kan føre til ytlegare nedprioritering av politiets innsats på feltet arbeidslivskriminalitet.

Lovbrota som Fair Play Bygg avdekkjer er blant anna:

• Lønstjuveri (straffeloven §§395-396)
• ID krenking (straffeloven §202)
• Dokumentfalsk, falske opplysningar til offentleg register (straffeloven §382,383)
• Organisert kriminalitet, nettverk av aktørar som samarbeider om a-krim (straffeloven § 79c)
• Bedrageri mot NAV, finansinstitusjonar og byggherrar (straffeloven §§ 371,372 med fleir)
• Skattesvik (straffeloven §§ 379,380)
• Korrupsjon (straffeloven § 387)
• Rekneskapssvindel (straffelov §§392,393)
• Tvang, tvangsarbeid og menneskehandel (straffeloven §§251,252,257,258)
• Tilrettelegging for kriminalitet (blant anna straffelov § 260)
• Farleg arbeid som utsett arbeidstakarar for alvorleg risiko (arbeidsmiljøloven §4-1)

 Lista er ikkje uttømande.

Fair Play Bygg Norge erfarer at kombinasjon av falske rekneskap, falske opplysningar til offentlege etatar og bruk av stråmenn/ID-tjuveri er ein metode som er gir stort utbytte til kriminelle.

Metoden er omtalt i ei rekkje artiklar i Dagens Næringsliv, Byggeindustrien, Finansavisen og Romerikes Blad. Metoden er effektiv når ein kriminell bakmann overtek eit føretak med historie, sett inn ein stråmann, sender inn falske opplysningar til Brønnøysund som tilsynelatande viser god og sunn økonomi og brukar dette som grunnlag for søknader om kreditt på byggjevarer og andre varer, ofte lån til bil. Fiktive lønsopplysningar blir også sendt inn, noko som dannar grunnlag for bedrageri mot NAV og finansnæringa.

Det dreier seg om milliardverdiar som blir svindla ved bruk av denne metoden. Aktørane er godt organisert i nettverk. Fair Play Bygg har gjennom deling av konkret informasjon bidratt til å redusere omfanget av kriminaliteten.

Det er avgjerande at bakmannen har tilgang på stolne ID-ar eller ID-ar som han har skaffa seg ved kjøp eller bruk av press. Fair Play Bygg Norge meiner at straffeloven §202 Identitetskrenkelse er forelda og ikkje har tatt opp denne metoden for kamuflering av kriminalitet. ID-tjuveri vil setje den fornærma i svært vanskelege situasjonar og kan føre til både straffeansvar og personleg økonomisk ruin. Ofte er det flyktningar/asylsøkjarar, sårbare personar, familiemedlemmar av bakmann eller fattige arbeidsinnvandrarar frå EØS-området som blir råka av dette. Det er viktig at denne gruppa raskt får juridisk bistand.

Fair Play Bygg erfarer at fleire av dei sakene vi arbeider med også er knytt til organisert kriminelle som er etablert i narkotikakriminalitet, menneskehandel, prostitusjon og økonomisk kriminalitet. Byggjenæringa og eigedom er attraktive bransjar for kriminelle å kvitvaske utbytte. Utbyttet blir også vaska som løn i føretak kriminelle kontrollerer.

Ei rekkje profesjonelle tilretteleggjarar med roller som rekneskapsførarar/revisor, tilsette i finansnæringa eller eigedomsomsetning yter/sel sine tenester til kriminelle. Dette er ei forhaldsvis lita gruppe som er spesialisert på ulik registerkriminalitet. Ved målretta tiltak mot denne gruppa vil kriminelle aktørar få redusert kapasitet.

Fair Play Bygg Norge ser mange saker med grov utnytting av arbeidstakarar, kombinert lønstjuveri, press, ulike formar for tvang og vald samt ID-misbruk. Desse sakene som er i grenselandet mot menneskehandel. 

Fair Play Byggs tilfang av informasjon frå kjelder som har tatt arbeid for ulike trugsmålsaktørar i arbeidslivet, viser at det ikkje er klåre grenser mellom arbeidslivskriminalitet og andre formar for kriminalitet som bedrageri, økonomisk kriminalitet eller narkotikakriminalitet. 

Anbefalingar:

1. Kapitel 470, post 72 Regjeringa har føreslått at  «Tilskudd til spesielle rettshjelptiltak» blir redusert med 20 millionar kroner. Fair Play Bygg meiner tilskotet bør oppretthaldast for å sikre juridisk bistand til fornærma i saker med ID-tjuveri og/eller arbeidslivskriminalitet.
2. Kapitel 904. Fair Play Bygg Norge anbefaler at Brønnøysundregistrene blir tilført nok tilskot til å sikre god registerdata samt mandat til å avvise falske opplysningar, særskild rekneskapsopplysningar. Tiltaket vil kunne hindre at registeret blir brukt som verktøy for økonomisk kriminalitet.
3. Kapitel 440. Fair Play Bygg anbefaler at politiet blir tilført tilstrekkeleg resursar for å kunne bemanne a-krimsentera og prioriterer a-krimarbeidet, særskild lønstjuveri, ID-tjuveri og kombinert bedrageri-økokrim og arbeidslivskrim, samt tiltak mot profesjonelle tilretteleggjarar.
4. Kapitel 4618, post 86 Inndraging av kriminelt utbytte. Styrke politiets avdelingar for bedrageri og inndraging av kriminelt utbytte. Ambisjonen må vera at bør inndra ein langt større del av den kriminelle økonomien. Inndratt utbytte bør kunne øyremerkast til kriminalitetsførebyggjande arbeid.
5. Kapitel 440, post 70. Tiltak mot menneskehandel. Tilskotet er ikkje indeksjustert, reelt er dette ein nedgang. Tilskotet til arbeid mot menneskehandel bør bli auka. Tilskot bør gå til organisasjonar med solid kompetanse på feltet. 

Lovarbeid:

1. Straffeloven §202. Strafferamma utvidast og paragrafen blir sett i samanheng med tvangsarbeid/menneskehandel
2. Ny paragraf om grov utnytting i arbeidslivet for å tette «tomrommet» mellom paragrafen om lønstjuveri og menneskehandel
3. Lønstjuveriparagrafene §§395,396. Ein bør setje i gang eit lovarbeid for å sjå på om paragrafene bør endrast for å få fleire saker for retten.
4. Forskrift om deling av taushetsbelagte opplysninger og behandling av personopplysninger m.m. i det tverretatlige samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet §3 : «Organene nevnt i første punktum kan på samme vilkår dele slike opplysninger med Skatteetaten, Tolletaten, politiet og medarbeidere i Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter.» Teksten bør endrast til «bør» eller »skal»

Formålet i §1 bør bli utvida til også å gjelde økonomisk kriminalitet, eventuelt bør ein vurdere å lage ein eigen tilsvarande forskrift om økonomisk kriminalitet.

For spørsmål, ta kontakt med:

Lars Mamen, kontaktperson                                   Kjetil Staalesen, styreleiar

Lars.mamen@fairplaybyggoslo.no 

40608664                                                                                 

Dato: 2.11.25

Innsendt av Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, OsloMet

OsloMet har Norges eneste bachelorprogram for tolking i offentlig sektor, samt ansvar for testing og autorisering av tolker på oppdrag fra IMDi. Tolkeutdanningens mandat er å sikre en utdanning med høy bruksverdi, slik at kvalifiserte tolker benyttes i praksis. Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning stiller seg kritisk til departementets forslag om å redusere tolkers kompensasjon fra 4/5 til 2/3 av den offentlige salærsatsen. Vi mener forslaget undergraver tolkelovens intensjon om profesjonalisering av tolkeyrket, svekker insentivene for utdanning og kan få alvorlige konsekvenser for rettssikkerhet og likeverdig tjenesteyting. Forslaget mangler dessuten en grundig konsekvensutredning, noe som skaper usikkerhet rundt de faktiske økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene.

Tolking er avgjørende for rettssikkerhet og likeverdig tjenesteyting i møte med det offentlige. Tolkeloven, som trådte i kraft 1. januar 2022, pålegger offentlige tjenesteytere ansvar for å benytte kvalifiserte tolker for å sikre forsvarlige tjenester (§ 7). Å redusere tolkers godtgjørelse står i direkte motsetning til lovens intensjon om å styrke bruken av kvalifiserte tolker. Forslaget sender et signal om at utdanning og kompetanse ikke verdsettes og motarbeider den pågående profesjonaliseringen av tolkeyrket.

Domstoladministrasjonen prioriterer tolker med tolkeutdanning og oppfordrer potensielle tolker til å søke utdanningstilbudene (https://www.domstol.no/no/tolk/#nr-brukes-tolk-og-hvem-betaler). Tolking i rettsvesenet har tradisjonelt vært en attraktiv karrierevei og et sterkt insentiv for å ta tolkeutdanning, noe som er avgjørende for å styrke tolkeyrkets profesjonaliseringsprosess. En nedgang i tolkers salærsats signaliserer derimot manglende anerkjennelse av profesjonen som en viktig del av det offentlige tjenesteapparatet. Dette kan føre til redusert status for tolkeyrket i hele offentlig sektor, ytterligere utfordringer med rekruttering, og svekkelse av den profesjonelle utviklingen.

Til tross for fremskritt, ligger tolkeyrkets profesjonaliseringsprosess fortsatt langt etter andre yrker som retten benytter, som jurister og sakkyndige. Det første kullet med bachelorgrad i tolking i offentlig sektor ble uteksaminert fra OsloMet i 2020, og det vil ta tid å utdanne tilstrekkelig antall kvalifiserte tolker. Forslaget om å redusere tolkers kompensasjon vil gjøre det vanskeligere å beholde høyt kvalifiserte tolker i yrket og svekke motivasjonen for å investere i den krevende utdanningen og autorisasjonsprosessen.

Kvaliteten på tolking påvirker direkte rettens aktører og deres profesjonelle integritet, særlig i saker med språkbarrierer. Lønn er en viktig motivasjonsfaktor, og en reduksjon i tolkers godtgjørelse vil kunne føre til færre kvalifiserte tolker. Selv om det kan synes som en kortsiktig besparelse, vil det på lang sikt medføre betydelige kostnader for rettssystemet og samfunnet..

Proba-rapporten om Tolkers arbeidsforhold og markedet for tolketjenester (2022:26) viser at mange tolker sliter med å oppnå en stabil inntekt. Forslaget bryter også med likelønnsprinsippet, der tolker med spesialisert kompetanse behandles ulikt sammenlignet med andre offentlig ansatte sakkyndige (jf. Forskrift om salær fra det offentlige til advokater mv. §2, første ledd). En generell reduksjon i salærsatsen kan dessuten føre til lavere satser for tolker også i andre sektorer, som kommunal sektor, hvor rettshjelpssatsen ofte brukes som referanse.

IMDis rapporter viser at mer enn 30 % av tolkeoppdrag i norsk offentlig sektor fortsatt utføres av personer uten kvalifikasjoner (Tolkemonitor LOV 2024:18). Dette medfører store ekstrakostnader for det offentlige, da feilkommunikasjon fører til ineffektiv saksbehandling og flere møter. Den økte bruken av kvalifiserte tolker de siste årene har vært et resultat av satsing på utdanning, men denne utviklingen kan reverseres hvis tolkers arbeidsforhold forverres, særlig i sektorer som retten, som har vært et forbilde når det gjelder godtgjørelse.

Forslaget mangler en grundig konsekvensutredning, og det er uklart hvordan lavere godtgjørelse vil påvirke rekruttering og tilgjengelighet av kvalifiserte tolker. Det er også usikkert hvilke ringvirkninger dette kan få for rettssikkerheten og kvaliteten på offentlige tjenester. Instituttet anser det som uforståelig at forslaget fremmes samme år som dispensasjonsperioden i tolkeloven utløper. En slik reduksjon i godtgjørelse undergraver ikke bare tolkelovens intensjoner, men risikerer også å svekke rettssikkerheten for minoritetsspråklige og dermed for hele samfunnet. Forslaget har i tillegg en negativ symbolsk effekt, da det gir inntrykk av at tolkeyrket ikke verdsettes som en likeverdig profesjon i offentlig sektor.

Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning ved OsloMet forventer at Regjeringen og Stortinget avviser forslaget om redusert salær for rettstolker.

Med vennlig hilsen,

Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning

OsloMet - storbyuniversitetet

Norges Forsvarsforening mener regjeringen på en tydeligere måte må synligjøre hvor ansvaret for den sivile beredskapen er, samt hvordan den skal styrkes. Dagens system er etter vårt syn preget av fragmentering, manglende koordinering og fravær av en samlet plan. Foreningen etterlyser et tydeligere politisk eierskap, en helhetlig kartlegging av samfunnets sårbarheter og en finansiert, tverrsektoriell plan for styrking av den sivile beredskapen.

Det bør legges mer kraft og tyngde bak arbeidet med en «Langtidsplan for sivil beredskap», som Stortinget har bedt om flere ganger. Prop. 1 S (JD) gir overfladiske og foreløpige svar om LTP, og arbeidet synes ikke å bli tilstrekkelig prioritert.

Fragmentering

Utgangspunktet for dette innspillet er Totalberedskapskommisjonens (TBK) rapport fra 2024 og Totalberedskapsmeldingen (TBM) fra 2025.

Rapportene heter hhv «Nå er det alvor» og «Forberedt på kriser og krig». Titlene forplikter og de skaper forventninger.

En rekke andre rapporter har kommet i kjølvannet av disse, bl.a. Nasjonal sikkerhetsstrategi, Nordområdestrategi, Rammeverk for samhandling mellom SD, FD og NFD, Nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur og Riksrevisjonens rapport «Totalforsvaret i sikkerhetspolitisk krise og krig».

En viss forbedring av beredskapen kan oppnås gjennom rapporter, lovendringer, holdningsendringer og oppfordringer til enkeltpersoner og næringsliv uten store kostnader. Men de store grepene må Staten ta ansvar for, lede og finansiere.

Når alle departementenes Prop 1 S leses er det ikke lett i finne svar på anbefalte tiltak fra TBK og TBM. Prioritering og vektlegging av nasjonal sivil beredskap er fragmentert og skjer i hvert enkelt fagdepartements budsjettforslag. Mest sannsynlig er det gode tiltak, men de fremstår ikke som resultat av en samlet, tverrprioritert plan og retning.

Overordnede grep

I Norges første Nasjonale Sikkerhetsstrategi er det ene av regjeringens tre strategiske hovedprioriteringer «å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig».

For å realisere den nasjonale sikkerhetsstrategien, og «Nå er det alvor» og «Forberedt på kriser og krig», så må regjeringen ta sterkere styring. F.eks. gjennom en tverrdepartemental komité e.l., med nøkkelpersoner fra viktige etater og næringsliv, og som kan gi samlede og helhetlige råd til regjeringen. Komiteen må kunne gi tydelige anbefalinger og prioriteringer om hvor innsatsen bør legges for å gi størst effekt for den sivile beredskapen – herunder finansiering.

Det er behov for et mer samordnet forebyggings- og beredskapsarbeid. Det betyr at alle sektorer må gjøres mer forberedt på alvorlige kriser og krig. Det gjelder fra kommunenivået til Stortinget. Det må derfor tilrettelegges for at planlegging og styrking av sivil beredskap kan skje tverrsektorielt og langsiktig. Dette gjelder i det forebyggende arbeidet, så vel som ledelse i krise og krig.

Kommunene er svært sentrale for utvikling og styrking av beredskapen. For å få til en nasjonal styrking vil mange kommuner trenge hjelp, støtte og finansiering, for nettopp langsiktige beredskapstiltak kan lett bli nedprioritert til fordel for mer umiddelbare kommunale utfordringer. NFF vil anbefale å etablere statlige ordninger som kan bidra til dette.

Næringslivet må knyttes tettere inn i styrkingen av totalforsvaret, spesielt innen logistikk, produksjon og forsyning. Ikke bare på nasjonalt nivå, men helt ned til den enkelte kommune. I tillegg må statlige foretak, næringslivet og Forsvaret utvikle planer og system for å samordne, selektere og koordinere nasjonens materiellressurser og kompetanse. Hvor skal ressursene prioriteres i en nasjonal krise eller krig..?

Det er helt klart en forskjell på å utvikle en langtidsplan (LTP) for Forsvaret og en LTP for sivil beredskap, som må favne alle forvaltningsnivåer, næringslivet og frivillig sektor. Stortinget ba om en LTP for sivil beredskap allerede i 2021 (Innst. 275 S (2020– 2021)), og gjentok sin anmodning i forbindelse med behandlingen av TBM. Det fremstår som at dette ikke har blitt tilstrekkelig prioritert av regjeringen. Og nå går vi inn i Totalforsvarsåret 2026.

Avslutningsvis er det på sin plass å rette oppmerksomheten mot vedtaket på NATO toppmøtet i Haag, hvor alle medlemsland, inkludert Norge, vedtok å nå et mål om å bruke 3,5 prosent på forsvarsformål og 1,5 prosent for å styrke militær og sivil beredskap innen 2035. Det siste kan størrelsesmessig innebære rundt 80-90 mrd. i 2035, så anvendelsen fortjener grundig planlegging, koordinering og gjennomføring.

Til komiteens innstilling

NFF vil minne om at de fleste rapporter og dokumenter de siste årene signaliserer en stadig mer alvorlig og forverret sikkerhetspolitisk situasjon. Tiden er ikke nødvendigvis på vår side, noe som i større grad bør borge for handling, fremfor ytterligere utredninger av relativt kjente utfordringer. Styrking av nasjonal beredskap bør være et felles ansvar uavhengig av politisk ståsted.

Et synlig og tydelig eierskap fra regjeringen og Stortinget vil påvirke og motivere befolkningen, næringslivet og etater til å ta grep om eget beredskapsarbeid.

NFF anmoder om at komitéen:

• Peker på behovet for at regjeringen inntar en betydelig sterkere og tydeligere rolle for å styre utviklingen av totalforsvaret og etablerer en tverrsektoriell komite e.l. med tilstrekkelig autoritet for regjeringens arbeid med styrking av den sivile beredskapen.
• Gjentar nødvendigheten av at regjeringen må ta et større ansvar for utvikling av den sivile beredskapen, gjennom å prioritere å utvikle en samlet og finansiert plan for å styrke fysisk, digital og mental beredskap. Og det vil være bedre med en foreløpig og delvis mangelfull LTP om kort tid, enn å vente på en perfekt om lenge.
• Viser til den sentrale rollen som kommunene har i å styrke den nasjonale beredskapen, og ber om at regjeringen vurderer ordninger som kan støtte kommunene i dette arbeidet.
• Svært mye i samfunnet, herunder Forsvaret, er avhengig av at store aktører i næringslivet fungerer under større kriser og krig. Derfor er det svært viktig at det etableres arenaer hvor næringslivet trekkes inn som en aktiv partner på alle nivåer i beredskapsarbeidet.

Stiftelsen Rettferd (tidligere Stiftelsen Rettferd for taperne) hjelper mennesker i svært sårbare situasjoner. Siden oppstart har over 3000 personer samlet fått over 475 millioner kroner i offentlig oppreisning fra stat og kommune med vår bistand. Vi er små, med hovedkontor på Dokka i Innlandet, men arbeider nasjonalt. Per i dag følger vi opp 600+ mennesker i saker etter rettsvederlagsordningen, og mottar 45–50 henvendelser i måneden om NAV‑spørsmål.

Vi løfter her to temaer: (1) Utfordringer knyttet til rettferdsvederlagsordningen som lang saksbehandlingstid, samt kjennskapen til ordningen, og (2) kutt i spesielle rettshjelptiltak.

Hvem er brukerne våre?

Blant de mest sårbare i Norge, ofte med kombinerte utfordringer: lav/ingen inntekt, fast og med alle de typiske helseplagene som følger av å leve nær den ytterste sirkelen av fattigdom (psykisk/somatisk/psykosomatiske/ruslidelser), skader, lite sosialt nettverk og liten utdanning og naturlig nok begrenset forvaltningskompetanse og formuleringsevne. Selv om dette er blant de mest sårbare, er det fremdeles flere som er enda verre stilt –så som dem som ikke har hørt om eller har lite kjennskap og kunnskap om rettferdsvederlagsordningen og andre offentlige rettigheter, som trenger hjelp til å skaffe gyldig ID, trenger hjelp til å fylle ut søknaden og i det hele tatt lever kaotisk liv. Selv om vi har hatt et ønske om å bistå dem og har gjort enkelte forsøk på oppsøkende og oppfølgende tiltak i Oslo, har dette rett og slett vist seg å være for krevende med tanke på den begrensede arbeidskraften vi har til disposisjon.

1. Innspill til Kap. 471, post 73: Stortingets rettferdsvederlagsordning

Stiftelsen Rettferd mener det nå er riktig å ta i bruk sterke ord som krise når det gjelder saksbehandlingstiden i rettferdsvederlagssaker. I kommunikasjonen fra Statens Sivilrettsforvaltning knyttet til de rettferdsvederlagssaker Stiftelsen Rettferd har bistått enkeltpersoner med i det siste, fremkommer det nå at saksbehandlingstiden er opptil tre år.

Stiftelsen Rettferd, som i sin tid var pådriver for representantforslaget som ledet til anmodningsforslaget om å gjøre rettferdsvederlagsordningen mer kjent og tilgjengelig som oppreisningsordning, er selvsagt enig i at det er positivt at flere kjenner til rettferdsvederlagsordningen. Samtidig mener stiftelsen at saksbehandlingstiden i denne type saker nå må omtales som kritisk lang. Denne type saker handler om personer som har opplevd seksuelle overgrep, vold, mobbing og dårlig innsats fra barnevernet og andre offentlige tjenester. At disse nå må vente 3 år på svar om rettferdsvederlagssakene sine er ikke annet enn en krise, og etter tilbakemelding fra flere av stiftelsens brukere så oppleves dette dessverre som et nytt overgrep fra offentlige tjenester.

Det er også verd å merke seg at justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen i sitt svar på et skriftlig spørsmål (15:3136) fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal (FrP) vedrørende økt saksbehandlingstid mener at det i utgangspunktet er positivt at søknadstallene til rettferdsvederlagsordningen øker, men at dette også krever mer ressurser fra de forvaltningsorganene som utreder sakene. Ettersom det i Kap 471, post 73 nå fremkommer at tallet på innkomne søknader ser ut til å ha stabilisert seg på et høyt nivå, må Stortinget ta innover seg det ressursbehovet forvaltningsorganene som utreder dermed har. Dette for i beste fall kunne redusere saksbehandlingstiden, eller i det minste hindre økning i saksbehandlingstiden.

Stiftelsen Rettferd frykter at til tross for at det har vært en vesentlig økning i nye rettferdsvederlagssaker de senere årene, så er det store mørketall knyttet til de som burde ha kunnskap om ordningen. Dette basert på vår spørreundersøkelse høsten 2023 som viste en generell kunnskap om ordningen på rundt 6% av 1000 respondenter. Dette tallet er lavt og antas å være enda lavere blant målgruppene. Vår egen økonomi umuliggjør informasjonstiltak/reklame, men å spre kunnskap til for eksempel uteseksjonen er tiltak vi har vurdert.

Stiftelsen ber og Stortinget om å vurdere maksbeløpet søkerne kan tildeles, som i dag er 250 000 kroner. Beløpet er ment som et «plaster på såret», og en erkjennelse av at søker har blitt utsatt for en urett. Til tross for at rettferdsvederlag ikke er ment å dekke det økonomiske tapet en søker har hatt, mener Stiftelsen Rettferd at maksbeløpet bør justeres opp, og sees i sammenheng med øvrig kostnadsutvikling i samfunnet siden beløpet sist ble justert.

Stiftelsen Rettferd er, ifølge Statens Sivilrettsforvaltning, den ledende premissleverandøren på brukernivå når det gjelder rettferdsvederlagsordningen i Norge. Samtidig som tallet på innkomne søknader ser ut til å ha stabilisert seg på et høyt nivå, har vår stiftelse opplevd det som i realiteten er kutt i driftsstøtte fra staten de siste årene.

Per 1.august har 36 brukere fått til sammen 6.2 millioner kroner i rettferdsvederlag så langt i år. Dette gir stiftelsens brukere over 172 000 kr i gjennomsnittlig innvilget oppreisning. Til sammenligning skriver Statens Sivilrettsforvaltning på sin hjemmeside: «de fleste som innvilges rettferdsvederlag, får mellom 70 000 og 180 000 kroner.». Med en relativt høy gjennomsnittlig innvilget oppreisningssum til stiftelsens brukere, så gir det et bilde på alvorlighetsgraden i de sakene Stiftelsen Rettferd bistår i. Det er liten tvil om at flere av de tyngste og mest omfattende sakene havner hos oss. Dette er bekreftet av flere andre advokater og rettshjelptiltak. Advokatene har ofte vist til de høye kostnadene som vil påløpe i forbindelse med saksforberedelsene som omfatter dokumentinnhenting, som kan vise seg å være forgjeves, dokumentgjennomgangen og utformingen av klagen samt den generelle risikoen for å få avslag.

Utvalgsmedlem i Stortingets utvalg for rettferdsvederlag og tidligere stortingsrepresentant Lise Christoffersen (Ap) uttalte i 2023 følgende om stiftelsens bidrag til rettferdsvederlagsfeltet: «Jeg ser av sakene vi nå har, at de som dere har forberedt, er av bedre kvalitet enn dem som søker selv, selv om etatene gjør en god jobb med å hente inn info. Det betyr noe for dem som søker. Egentlig litt urettferdig for dem som ikke har støtte. Noen har advokat. Noen gode, noen håpløse. Mange søker alene. «

1. Innspill til Kap. 470, post 72: Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak

Stiftelsen Rettferd er, i likhet med de øvrige organisasjonene i Rettshjelpsalliansen, svært skuffet over det foreslåtte budsjettkuttet til de spesielle rettshjelpstiltakene, og stiller oss derfor bak Rettshjelpsalliansen høringsinnspill

Vi mener at bevilgningen til disse tiltakene allerede har vært for lav i mange år. Midlene som gis i dag, er langt fra nok til å drive tilbudene på en forsvarlig måte. Stramme budsjetter har hele tiden begrenset hvor mange vi har kunnet hjelpe – særlig blant mennesker som står i sårbare og vanskelige livssituasjoner.

Stiftelsen Rettferd er spesielt bekymret over at kuttet nå vil gå ut over rettshjelpstiltak som yter rettslig bistand til innsatte i fengsler, som var et tiltak regjeringen innførte for å følge opp Stortingets anmodningsvedtak om å opprette en egen advokatordning for innsatte. Ordningen skulle være etablert innen 1.januar 2025. Stiftelsen Rettferd fikk innvilget tilskudd for 2025 så sent som i mai i år, og har opprettet et tiltak som vi nå frykter vil måtte stenge ned igjen som følge av det foreslåtte budsjettkuttet i tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak. Det ville i så fall være uheldig bruk av offentlige midler.

For å sikre et bedre rettshjelpstilbud og styrke folks rettssikkerhet, stiller Stiftelsen Rettferd seg bak Rettshjelpsalliansen sin anmodning til Stortinget om å øke bevilgningen til Kap. 470, post 72 – Tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak – til 99 950 000 kroner.

Avslutning

Vi skriver på vegne av de mest sårbare: dem som har minst krefter igjen til å bære byrden av feil og forsinkelser. Stiftelsen Rettferd står til disposisjon for dialog, underlag og anonymiserte caser.

Røde Kors er Norges største frivillige humanitære organisasjon. Våre nærmere 40 000 frivillige gjør en stor forskjell for enkeltmennesker og lokalsamfunn gjennom blant annet beredskap, bekjempelse av ensomhet, inkludering og aktiviteter for barn og unge. Basert på de humanitære behovene Røde Kors ser, har vi følgende innspill til justiskomiteen om statsbudsjettet for 2026:  

Et nødvendig løft for lokal og nasjonal beredskap  
Vi ser et stadig mer komplisert beredskapsbilde. Klimakrisen utgjør den største trusselen mot menneskers levekår og trygghet. Klimaframskrivinger for Norge viser økt sannsynlighet for ekstremvær frem mot 2050. Den spente internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen har også konsekvenser for Norge, og vil fortsette å ha det i tiden fremover. 

Den frivillige, lokale beredskapen er en viktig ressurs og støtteaktør for myndighetene når kriser rammer. Røde Kors er Norges største frivillige beredskapsorganisasjon, og har beredskapsavtaler med rundt 250 kommuner. Hjelpekorpsets 6 000 frivillige er en sentral del av redningstjenesten, og deltar i rundt 1 800 søk- og redningsaksjoner hvert år. Beredskapsbehovene vil øke fremover, og det er ingenting som tyder på at presset på de frivillige beredskapsorganisasjonene vil bli lavere.   

Den regjeringsoppnevnte Totalberedskapskommisjonen ga en klar anbefaling om å øke tilskuddet til de frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonene med 80–100 millioner kroner årlig (NOU 2023: 17). I totalberedskapsmeldingen fra regjeringen ble det foreslått at tilskuddet skal økes med 100 millioner kroner årlig, og at dette skal skje gjennom en opptrapping over en periode på åtte år (Meld. St. 9 (2024-2025)). Et samlet Storting sluttet seg til dette. 

Røde Kors mener først og fremst at styrkingen bør komme raskere enn regjeringen har lagt opp til i totalberedskapsmeldingen. Det er ingenting i anbefalingen fra Totalberedskapskommisjonen som taler for at denne økningen skal skyves mange år fremover i tid. Tvert imot bygger kommisjonens anbefaling på de behovene som allerede i dag finnes i de frivillige redningsorganisasjonene, for å kunne opprettholde beredskapsevnen.  

Derfor er vi desto mer skuffet over at regjeringens ikke engang følger opp den ambisjonen Stortinget har vedtatt. For å nå 100 millioner kroner i løpet av en åtteårsperiode måtte økningen i budsjettfremlegget for 2026 ha ligget på minst 12,5 millioner. Den foreslåtte økningen på tre millioner kroner ligger langt under dette. Tar man prisutviklingen i betraktning, er økningen helt marginal.  

Vi vil også peke på at det er avgjørende at staten dekker frivillighetens utgifter til nødnett og felles aksjonsstøtteverktøy. Det er et mål at de frivillige redningsorganisasjonene skal være en integrert del av den offentlige beredskapskjeden. Da må man sikre at ikke frivillige organisasjoner ender opp med å selv betale staten for å bruke verktøy som er helt nødvendige for at vi skal løse den oppgaven eksempelvis slik vi har måttet gjøre for å få nok nødnett-terminaler.  

I fjor fikk Røde Kors 39 millioner kroner over statsbudsjettets kap. 455, post 71. Av disse midlene gikk 31 millioner til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap for å finansiere nødnettabonnement. Detvil si at bevilgninger som tilsynelatende styrker beredskapsinnsatsen til Røde Kors’ frivilliges, kun er innom organisasjonen før vi betaler dem videre til DSB. Av de 39 millionene bevilget over statsbudsjettet går altså kun åtte millioner direkte til vårt arbeid.   

Røde Kors ber Stortinget:  

• Øke driftstøtten til de frivillige redningsorganisasjonene med minst 12,5 millioner kroner, i tråd med Stortingets vedtak i behandlingen av totalberedskapsmeldingen (kap. 455, post 71)  
• Sikre at frivillige redningsorganisasjoner har gratis tilgang til nødvendige kommunikasjonsressurser og full dekning av nødnett-terminaler (kap. 455, ny post). Vi foreslår videre at kostnadene bør skilles ut fra post 71, slik at andelen av midlene som går til å styrke søk- og redningsorganisasjonene fremgår.   

Bemanning i kriminalomsorgen 
Røde Kors er positive til at regjeringen foreslår å styrke bemanningen i kriminalomsorgen med 104 mill. kr. og tydelig vektlegger behovet for å redusere isolasjon i fengslene. Dette er et viktig og nødvendig skritt i riktig retning. 

Bedre bemanning er helt avgjørende for å redusere isolasjon og forebygge alvorlige psykiske lidelser blant innsatte. Vi viser til de foreslåtte lovendringene for å redusere isolasjon i fengsel (prop. 165 L (2024-2025)), som Stortinget har til behandling, der det foreslås å fastsette en hovedregel om at innsatte skal tilbys minst åtte timer utenfor cellen hver dag. Vi bekymret for at økningen som nå foreslås ikke er tilstrekkelig til å sikre at de innsatte faktisk får dette innfridd. Uten nok ansatte i fengslene risikerer vi at lovens gode intensjoner ikke får en reell effekt i hverdagen for de innsatte. 

Røde Kors ber Stortinget:   

• Øke bemanningen i kriminalomsorgen (kap. 430, post 01)   

Til kap. 470, post 72: Tilskudd til spesielle rettshjelptiltak 

JURK er et uavhengig studentrettshjelptiltak som arbeider for at alle kvinner er bevisste sin rettsstilling og at reell likestilling praktiseres i samfunnet. Gjennom rettighetsinformasjon, rettspolitisk arbeid og bistand i enkeltsaker tilbyr vi gratis rettshjelp til kvinner over hele landet. Vi bistår i saker innenfor rettsområder som har grunnleggende velferdsmessig betydning for den enkelte. Kvinnene vi bistår befinner seg i en økonomisk og sosialt vanskelig situasjon og har sjeldent råd til advokat eller rett til bistand gjennom den offentlige rettshjelpsordningen.

JURK er svært skuffet over det foreslåtte kuttet i tilskudd til de spesielle tiltakene. Sammen med de andre tiltakene som søker om midler fra post 72 utgjør JURK et supplement til den offentlige rettshjelpsordningen. Vi bidrar til å tette gapet mellom de som har råd til eller rett til juridisk bistand, og de som ikke har det. Støtten JURK mottar fra tilskuddspotten til spesielle rettshjelptiltak er avgjørende for at vi kan fortsette å sikre lavterskel og gratis rettshjelp til kvinner som ellers ville stått alene.  

Regjeringen foreslår å redusere tilskuddsposten til de spesielle rettshjelptiltakene med over 20 prosent. Justis- og beredskapsdepartementet begrunner kuttet med at det totale rettshjelpstilbudet ikke vil reduseres som følge av de nylig ikrafttrådte endringene i rettshjelploven. Endringene vil imidlertid kun i svært begrenset grad hjelpe vår klientgruppe. Det er ikke først og fremst inntektsgrensene som hindrer klientmassen fra å kvalifisere for rettshjelp, men de prioriterte saksområdene.

Videre har mange av våre klienter tilleggssårbarheter som den statlige ordningen for fri rettshjelp i liten grad har anledning til å hensynta, herunder erfaringer med vold i nære relasjoner, begrenset kunnskap om egne rettigheter og offentlige tjenester, samt språklige barrierer. JURK har derimot en særlig evne til å nå disse gruppene gjennom vårt oppsøkende arbeid og omfattende rettighetsinformasjonsarbeid, som bidrar til å senke terskelen for å søke juridisk bistand.

Dersom det foreslåtte kuttet blir vedtatt, vil det innebære at det blir enda mindre midler å fordele mellom de ulike rettshjelptiltakene. Den samlede bevilgningen til tilskuddsposten er allerede for lav, og har vært det over lengre tid. Selv om JURK befinner seg innenfor ordningens kjerneområde, har vi gjentatte ganger ikke fått innvilget full dekning for våre søknader om støtte. Dette skyldes i hovedsak at tilskuddsposten er for liten sammenlignet med antallet søkere. Det er derfor nærliggende å anta at et kutt på 20 prosent i tilskuddsposten vil resultere i en tilsvarende reduksjon i JURKs tildeling i 2026.

For JURK er et kutt på 20 % i støtten dramatisk. Vi må i så fall kutte i antall ansatte, ha mindre oppsøkende arbeid, holde stengt over hele sommeren og holde stengt oftere i løpet av året også. Selv da er det ikke sikkert vi vil klare å dekke opp om underskuddet, når vi har faste utgifter. I dyrtid har også JURKs utgifter økt, det er dermed stadig vanskelig for oss å minimere våre allerede lave utgifter. Samtidig merker vi stadig økende pågang fra kvinner i vanskelige situasjoner.

Manglende støtte til JURK rammer rettshjelptilbudet til noen av samfunnets mest utsatte: herunder kvinner som soner i fengsel, kvinner som er utsatt for vold eller seksuell trakassering og kvinner i en økonomisk og sosialt utsatt posisjon. Av klientene som henvendte seg til JURK i 2024, oppga over halvparten at de hadde en bruttoinntekt på under 350 000 kroner. Omtrent halvparten hadde i tillegg forsørgeransvar for ett eller flere barn, og 1/3 av våre klienter har ingen eller få norskkunnskaper. Vi opplever ofte at klientens rettssikkerhet og mulighet for å faktisk få oppfylt sine rettigheter, er betinget av den hjelpen de mottar fra oss.

JURK ber Stortinget om å reversere det foreslåtte kuttet i tilskudd til de spesielle rettshjelptiltakene, og sikre at ordningen styrkes i tråd med behovet i befolkningen. JURK mener den totale potten i post 72 bør økes til kr. 99 950 000. En slik styrking vil legge til rette for en mer effektiv utnyttelse av ressursene i rettssystemet, bidra til å forebygge økte samfunnskostnader gjennom tidlig løsning av juridiske problemer, og samtidig styrke befolkningens rettssikkerhet.

Betong Norge er en bransje- og arbeidsgiverforening for den norske betongindustrien, med 370 medlemsbedrifter over hele landet – fra produsenter av betong og betongelementer til leverandører av råvarer og teknologi. Våre medlemsbedrifter bygger Norge – bokstavelig talt. Justis- og beredskapssektoren er en av de mest avgjørende kundene vi har, fordi den forvalter store deler av landets fysiske beredskapsinfrastruktur.

Behov for rask utbygging av nye, og oppgradering av eksisterende tilfluktsrom

Norge har i dag om lag 20 000 tilfluktsrom. Mange av disse er bygd på 1960- og frem mot 1990-tallet, og er ikke tilpasset dagens krav til beskyttelse, kapasitet, ventilasjon og sikkerhet for brukerne av anleggene. I tillegg er det underdekning av tilflukts- og dekningsrom for sivilsamfunnet – Norge ligger betydelig etter sine nordiske naboland. Betong Norge mener at dette må løftes i statsbudsjettet. Det bør utarbeides en nasjonal plan for nybygg og oppgradering av tilfluktsrom, og det må settes av øremerkede midler til dette arbeidet.

Som strakstiltak bør det settes av midler til en fullstendig gjennomgang av eksisterende offentlig tilgjengelige tilfluktsrom i sone I og II (Asplan-analyse 1999, Utredning av nytt beskyttelseskonsept for sivilbefolkningen, på oppdrag fra DSB). I tillegg bør det gjennomføres en kapasitetsstudie for befolkningen i sone III–IV, som danner grunnlag for utbygging av nye anlegg.

Tilflukts- og dekningsrom utgjør en sentral del av beskyttelsen for sivilbefolkningen, og er et viktig element i totalforsvaret. Betongindustrien står klar til å bidra med robuste løsninger med lang levetid og høy sikkerhet når behovet er der.

Stortinget vedtok i 2025, i forbindelse med totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9 (2024–2025)), å oppheve et vedtak fra 1998 om fritak for bygging av tilfluktsrom i nye bygg. Dette innebærer at det igjen blir krav om å bygge tilfluktsrom i nye bygninger, og regjeringen vil innføre et nytt, helhetlig beskyttelseskonsept. Opphevelsen av det gamle vedtaket er en del av en bredere satsing på å styrke sivil beredskap, utover den midlertidige suspensjonen som har vært gjeldende siden 1998.

Investeringer i samfunnskritisk infrastruktur

Beredskap handler om mer enn tilfluktsrom. Det omfatter også samfunnskritisk virksomhet, slik som nødetatenes bygg og anlegg, kommunikasjonsknutepunkter, sivile og offentlige nøkkelobjekter. Erfaringene fra Ukraina viser at også disse må være mer robuste enn vi legger opp til i dag. Disse må tilpasses et mer krevende trusselbilde og ha et minimum av passiv sikring som minimerer skadevirkningene av en hendelse.

Betong Norge støtter regjeringens prioritering av samfunnssikkerhet, men vil understreke at bygg- og anleggsdelen av budsjettet bør styrkes. Dette vil også gi aktivitet i en byggenæring som står midt i en av etterkrigstidens alvorligste lavkonjunkturer.

Nasjonal produksjonsberedskap for byggematerialer

Betong Norge understreker behovet for å kartlegge og sikre byggevareindustriens leveranseevne i en beredskaps- eller krigssituasjon. Vi må ha oversikt over om nasjonal produksjon av betong, sement, stål og andre viktige byggematerialer kan understøtte kritiske byggeprosjekter som må realiseres raskt ved en trussel mot landet.

Det bør etableres et systematisk beredskapssamarbeid mellom byggevareindustrien, Forsvarsdepartementet og DSB for å identifisere og redusere sårbarheter i verdikjeden. En slik ordning vil styrke totalforsvaret, øke nasjonal utholdenhet og sikre nødvendig infrastruktur i krise og krig.

Anbefalinger til komiteen

Betong Norge anbefaler at Stortinget:

1. Prioriterer sikring av nybygg og etablering av tilfluktsrom/dekningsrom.
2. Fremskyndn investeringer i passive sikringstiltak for eksisterende bygg for nødetatene og øvrige nøkkelobjekter.
3. Etablerer et beredskapssamarbeid med norsk byggevareindustri.
4. Still krav om robuste materialvalg i offentlige bygg, slik at man allerede ved bygging etablerer en robust passiv sikring.

Dette høringsinnspillet er basert på kunnskap og erfaringer fra samarbeidsprosjektet Samfunnssikkerhet og digitale identiteter (SODI), finansiert av Norges forskningsråd. SODI-prosjektet (2021–2025) har undersøkt hvordan juss og teknologi kan virke sammen for å avdekke og redusere sårbarheter og risiko knyttet til bruk og misbruk av systemer for elektronisk identifikasjon (eID). Prosjektet har hatt et særlig fokus på sårbare grupper, og ivaretakelse av rettssikkerhet.

Innspill til kap. 470, post 72 – Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak

Som en del av SODI-prosjektet ble rettshjelpsprosjektet ID-juristen etablert i 2021, som et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og de spesielle rettshjelptiltakene Jussbuss, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Gatejuristen, Forbrukerrådet og 7 advokatfirmaer. ID-juristen ga gratis rettshjelp til personer utsatt for eID-svindel eller som ble nektet eller mistet tilgang til BankID, og samlet samtidig inn data til forskningsprosjektet. I løpet av tre år behandlet ID-juristen over fem hundre henvendelser, og avdekket et betydelig udekket rettshjelpsbehov på feltet. Dette er nærmere beskrevet i «Sluttrapport for rettshjelpsprosjektet ID-juristen», tilgjengelig på SODI-prosjektets hjemmeside.

Gatejuristen hadde en overordnet og koordinerende rolle i ID-juristen-samarbeidet, og det ble ansatt to jurister på fulltid for å organisere prosjektet og yte rettshjelp. Da prosjektet ble avsluttet i 2024, falt et helt spesialisert rettshjelpstilbud bort. Dette har allerede medført en svekkelse av rettshjelpstilbudet til personer som blir utsatt for ID-svindel, eller som ikke får tilgang til BankID og grunnleggende banktjenester.

Det er derfor svært bekymringsverdig at regjeringen foreslår å kutte i bevilgningen til de spesielle rettshjelptiltakene. Gjennomføres kuttet vil det innebære en ytterligere, dramatisk svekkelse av rettsikkerheten til svindelofre og mennesker som opplever digitalt utenforskap.

For å ivareta disse gruppenes rettsikkerhet bes Stortinget:

• Opprettholde en bevilgning på minst kr. 80 000 000 til de spesielle rettshjelpstiltakene.
  
  

Behovet for rettshjelp i svindelsaker

ID-misbruk og økonomisk kriminalitet har de siste årene eksplodert i omfang og fører til store økonomiske tap. Personer som er utsatt for ID-misbruk har stort behov for rettslig og praktisk bistand. Det kan dreie seg om hjelp til å bli avregistrert i stråselskaper hvor de er oppført i sentrale posisjoner og håndtering av krav fra ulike kreditorer (eks. lån og kjøp av varer og tjenester gjort i deres navn). Sakene er preget av et svært asymmetrisk styrkeforhold. De er kompliserte å håndtere, både juridisk og faktisk. I mange tilfeller er svindleren forsvunnet, og politiet har henlagt saken. Den rettslige tvisten står mellom svindelofferet på den ene siden, og banker, store næringsdrivende og offentlige aktører (NAV, Skatteetaten mv.) på den andre. Sakene er ofte tidssensitive – svindelofferet risikerer å tape rett hvis de ikke handler i tide.

Bistand til håndtering av ID-svindel er likevel ikke dekket av den offentlige rettshjelpsordningen. ID-juristen har vist at det er et betydelig udekket rettshjelpsbehov i slike saker. Enkelte har tilgang til rettshjelp gjennom forsikring, men dette gjelder langt fra alle.

Mangel på juridisk bistand gjør at svindelofre urettmessig kan holdes økonomisk ansvarlig, med potensielt ruinerende konsekvenser. Både offentlige aktører, banker og inkassoforetak setter i gang inndrivelsesprosess hvis svindelkrav ikke gjøres opp. Det kan lede til fraværsdom, utleggstrekk i lønn og ytelser og tvangssalg av bolig – også i tilfeller hvor kravene egentlig mangler rettslig grunnlag. Står man i slike prosesser uten rettshjelp, er sannsynligheten for rettstap betydelig. I tillegg til svindelofferet kan dette få alvorlige konsekvenser for vedkommendes arbeidsforhold og familie, inkludert barn.

I 2020 vedtok Stortinget nye regler om forsterket forbrukervern mot svindel i ny finansavtalelov. Rettshjelpsutvalget antok på denne bakgrunn at rettshjelpsbehovet ville bli mindre, hvilket var  en del av begrunnelsen for at det i sin utredning fra 2020 ikke anbefalte å prioritere saker om ID-misbruk i ny rettshjelpslov. Selv om reglene og nyere avklaringer i rettspraksis har ført til nedgang i en del typer svindel, tilsier erfaringene fra ID-juristen at langt fra alle problemer er løst. Svindelmetodene utikler seg, og det oppstår stadig nye og kompliserte faktiske og rettslige problemstillinger.

Tilgang til rettshjelp er nødvendig for å gi svindelofre en «fighting chance» i møte med vesentlig mer ressurssterke motparter, sikre rettsvern i saker med stor velferdsmessig betydning og gi raskere og bedre rettsutvikling på et rettsområde som er kjempeviktig for folk flest.

Kuttet innebærer et samfunnsøkonomisk og rettspolitisk feilgrep

Rettshjelptiltakene som omfattes av kap. 470 post 72 er en del av rettsstatens infrastruktur. De sikrer at mennesker som ellers ikke når frem til advokat eller domstol, likevel får juridisk bistand. Erfaringene fra ID-juristen viser at rettshjelptiltak har stor rettsutviklende effekt. Prosjektet bidro til viktige praksisendringer i banksektoren, i Finansklagenemnda og i Høyesterett.

Kuttet som nå foreslås vil svekke fagmiljøene som er bygget opp i rettshjelptiltakene, og redusere antall saker hvor de kan bistå sårbare svindelofre. Kuttet vil særlig ramme personer med lav inntekt, funksjonsnedsettelser eller rus- eller helseutfordringer, som har blitt utsatt for digital svindel eller digital eksklusjon.

Midler til rettshjelptiltak er ikke en utgift, men en investering. Tidlig og gratis rettshjelp forebygger større konflikter og reduserer kostnader til rettsapparatet, sosialtjenester og gjeldsordning. I et samfunn som satser tungt på digitalisering, må det også investeres i digitalt rettsvern, gjennom hjelp til de som rammes når systemene svikter.

Å kutte 15 millioner kroner i kap. 470 post 72 gir marginal budsjettgevinst, men store samfunnsmessige tap.

Anbefalinger

1. Oppretthold bevilgning på minst kr. 80 000 000 til de spesielle rettshjelpstiltakene.
2. Gjør saker om eID-misbruk til et prioritert saksområde i rettshjelpsloven.
3. Etabler en flerårig og forutsigbar finansieringsmodell for ideelle rettshjelptiltak.

Mangelfull innsats på vold i nære relasjoner og voldtekt. 
Vold i nære relasjoner og seksuell vold er fraværende som en satsing i budsjettet. Vi mener at dere umulig kan overse et så alvorlig samfunnsproblem, folkehelseproblem og likestillingsutfordring. Det er stor politisk oppmerksomhet knyttet til ungdomskriminalitet. Det er minst like viktig å være opptatt av den kriminaliteten som rammer barn selv, som den kriminaliteten barn og unge utøver. 

I tillegg til manglende budsjettprioriteringer, savner vi oppfølging av allerede vedtatte planer og strategier. Vi er svært bekymret for at viktige prosesser treneres. Vi kan ikke finne en krone til oppfølging av den nye samtykkeloven, som ble enstemmig vedtatt i Stortinget våren 2025. Innføringen av en «Bare ja betyr ja»-modell (som et nytt første ledd i voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291) krever at det iverksettes tiltak knyttet til holdninger, undervisning og kompetanse - både i befolkningen generelt, og i tjenestene spesielt. Vi finner heller ingen oppfølging av Voldtektsutvalgets rapport NOU 2024: 4 i budsjettet. Voldtektsutvalget kom med en knusende dom; vi har ikke lykkes med å forebygge eller bekjempe voldtekt i Norge, og voldtekt er underprioritert i fordelingen av offentlige ressurser. Vi savner en reell opptrapping av Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028). Det bør sikres en forpliktende og konkret finansieringsplan slik at planen, og vedtak som allerede er fattet mot vold og overgrep, gjennomføres så raskt som mulig. Vi har mange eksempler; manglende forslag til endringer i straffeloven som innebærer at skjult personforfølgelse («snikstalking») gjøres straffbart, manglende evaluering av voldsoffererstatningsloven, og manglende satsning på seksualitetsundervisning. 

Ansvaret for å bekjempe vold i nære relasjoner og seksuell vold ligger hos alle politikere. Voldsfeltet er fragmentert, og budsjettpostene ligger i mange komiteer. Vi ber dere derfor om å se dette arbeidet i sammenheng, og vi forventer et betydelig løft til arbeidet mot vold i nære relasjoner og seksuell vold.

Prioritet til opprettelse av et nytt statlig organ for samordning: Kap. 400. Forslag: Post 01 eller 21. 
Ombudet mener at det er et behov for en målrettet, tverrsektoriell innsats mot kjønnsbasert vold og mener det bør prioriteres å opprette et nytt statlig organ med ansvar for å sikre samordning, og helhetsforståelse av arbeidet mot vold og overgrep, slik det er foreslått i Voldtektsutvalgets rapport NOU 2024: 4. Dette bør gjøres umiddelbart, slik at ansvaret plasseres, og nye tiltak kan koordineres og iverksettes så raskt som mulig. Ombudet ber om at det etableres et statlig organ for samordning av arbeid mot vold og overgrep.

Forebyggingsløft på vold og voldtekt: Kap. 400. Forslag: Post 23. 
Det må satses på omfattende, flerårige holdningskampanjer mot seksuell vold og vold i nære relasjoner. Dette er foreslått i Voldtektsutvalgets NOU 2024: 4; store og omfattende flerårige holdningskampanjer som kan forebygge voldtekt og vold i nære relasjoner, formidlet til hele befolkningen i relevante kanaler. Den nye samtykkebestemmelsen krever informasjons- og opplysningstiltak spesielt om grenser, samtykke og forskningsbasert kunnskap om sammenheng mellom rus og voldtekt. Det bør gjennomføres tilsvarende kampanjer om vold i nære relasjoner. Uten ressurser til offentlig kompetanseheving og kampanjer, om for eksempel samtykkebasert seksuallovgiving, vil vi overlate undervisning til blant annet sosiale medier, som i stor grad tjener penger på kommersiell utnytting av barna våre.

Øremerking hos politiet: Kap. 440. Post 01 og/eller 21. 
I dette budsjettet settes det av økte midler til politiet, hvilket er positivt. Ombudet ber om at det tydelig øremerkes midler til politiet til kompetanse på vold i nære relasjoner, seksuell vold og digital vold. Ombudet mener at kompetanseenheten for voldtekt i Kripos bør gjenopprettes og at det må opprettes egne enheter for etterforskning og påtale av voldtekt og seksuallovbrudd i hvert politidistrikt. I tillegg mener vi det er positivt at politiet styrkes for å bekjempe ungdomskriminalitet. Vi mener politiets forebyggende arbeid er en nøkkel i dette arbeidet, og at det må øremerkes midler til dette formålet. Ombudet ber komiteen om: 
•    Midler til etablering av en permanent voldtektseksjon ved KRIPOS.
•    Øremerkede midler til politidistriktene for å sikre oppbygging av nødvendig kapasitet og kompetanse på vold i nære relasjoner, seksuell vold og digital vold, samt tiltak som sikrer at de som har slik kompetanse forblir i tjenestene. 
•    Midler til en forskningsbasert evaluering av håndtering av voldtektssaker.
•    Øremerkede midler til forebyggende arbeid mot ungdomskriminalitet

Piloter på samarbeidsmodeller i kommunene: Kap. 400. Forslag: Post 23.  
Ombudet mener at det må lovfestes en plikt for kommunene til å etablere en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell for vurdering og håndtering av saker om vold i nære relasjoner, slik blant annet partnerdrapsutvalget anbefalte. Det vil bidra til bedre koordinering og samhandling i kommunene, også i reetableringsfasen. Arbeidet med å få på plass samarbeidsmodeller/team i kommunene må prioriteres høyt. Ombudet ber om:  
•    Midler til pilotprosjekter på samarbeidsmodeller på vold i nære relasjoner i kommunene.  

Reversering av kutt i Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak: Kap. 470. Post 72. 
De spesielle rettshjelpstiltakene som søker om midler fra post 72 utgjør et supplement til den offentlige rettshjelpsordningen. De bidrar til å tette gapet mellom de som har råd til eller rett til juridisk bistand, og de som ikke har det. Støtten til spesielle rettshjelptiltak er avgjørende for at de kan fortsette å sikre lavterskel og gratis rettshjelp til mennesker som ellers ville stått alene. Budsjettet foreslår et kutt på 20 millioner til denne tilskuddsordningen. Et slikt kutt vil gå utover særlig utsatte grupper. 

Justis- og beredskapsdepartementet begrunner kuttet til de spesielle rettshjelptiltakene med at det totale rettshjelpstilbudet ikke vil reduseres som følge av de nylige ikrafttredene endringene i rettshjelpsloven. Endringene gjør riktig nok at flere kvalifiserer for fri rettshjelp ut fra inntekt, forutsatt at saken er innenfor de prioriterte områdene, men likevel vil det store flertallet falle utenfor. Det er også slik at diskrimineringssaker ikke er omfattet av de prioriterte sakstypene etter loven, og det mener vi er svært uheldig.

Vi viser til JURK sitt innspill. Slik som de beskriver, vil endringene kun i svært begrenset grad hjelpe deres klientgruppe. Det er ikke først og fremst inntektsgrensene som hindrer klientmassen fra å kvalifisere for rettshjelp, men de prioriterte saksområdene. Et kutt til et tilbud slik som JURK vil ramme rettshjelptilbudet til noen av samfunnets mest utsatte: herunder kvinner som soner i fengsel, kvinner som er utsatt for vold eller seksuell trakassering og kvinner i en økonomisk og sosialt utsatt posisjon. 

Ombudet ber om at kuttet reverseres, og at man heller styrker tilskuddsordningen, minimum sikrer en prisjustering.

Reversering av kutt til Rosa kompetanse justis: Kap. 433. Post 70. 
Rosa kompetanse justis kurser ansatte i justissektoren som ønsker å bli bedre på mangfold og inkludering, både rettet mot publikum og kollegaer. Kursingen bidrar til mer kunnskap om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og viktigheten av arbeidet som må gjøres mot hatkriminalitet blir fremhevet. Sistnevnte er særlig relevant for ansatte i politiet. I årets budsjett er bevilgningen til Rosa kompetanse justis kuttet helt vekk. Ombudet ber om at kuttet reverseres. 

1. Om Jussformidlingen

Jussformidlingen er et studentdrevet rettshjelptiltak i Bergen.  I Jussformidlingen jobber det 22 viderekommende jusstudenter fulltid. Deres innsats og engasjement som saksbehandlere er i stor grad basert på frivillighet. Jussformidlingen har i tillegg 7 deltidsansatte, og én daglig leder som jobber fulltid. Det er i dag altså totalt 30 ansatte i Jussformidlingen.

Jussformidlingen tilbyr landsdekkende gratis rettshjelp og juridisk bistand til privatpersoner i vanskeligstilte situasjoner, som faller utenfor dagens rettshjelpsordning. Vi gir juridisk hjelp i alle sivilrettslige områder (utenom skatterett), men prioriterer og arbeider hovedsakelig med rettsområder hvor sakene er av særlig velferdsmessig betydning for våre klienter.

2. Vi ber om en økning i budsjetterte midler i kapittel 470 post nr. 72

Høringsinnspillet vårt gjelder kapittel 470 post nr. 72 om tilskuddet til spesielle rettshjelptiltak. Vårt syn er at budsjettposten er en post hvor det ikke er rom for å gjøre kutt. Vår erfaring er at etterspørselen etter både vår, og de øvrige rettshjelptiltakene sin bistand, er svært stor. Det hender at vi må avvise klienter, som vi i utgangspunktet kunne ha hjulpet, men ikke har kapasitet til å hjelpe. Det er i samfunnet et udekket rettshjelpsbehov, og å kutte tilskuddet til aktører som arbeider for å dekke dette behovet er ikke en riktig prioritering. Vi ber derfor om at tilskuddet til spesielle rettshjelptiltak økes til kr. 99 950 000.

3. Det foreslåtte kuttet i budsjettposten vil gå utover rettsikkerheten til befolkningen

For å kunne drifte Jussformidlingen er vi avhengig av tilskudd. Nærmest alt av midlene våre i dag er tilskudd fra budsjettposten med midler til spesielle rettshjelptiltak. Disse midlene bruker vi til alt av lønninger og løpende utgifter. Jussformidlingen er derfor svært bekymret etter forslaget om det betydelige kuttet.

I den ordinære tildelingen i 2025 av tilskudd til spesielle rettshjelptiltak fikk Jussformidlingen 6,39 prosent av de tilgjengelige midlene. Dersom man legger til grunn at Jussformidlingen får noenlunde tilsvarende prosentandel i tildelingen for 2026, og vi skal fortsette driften slik den er i dag, medfører det at vi må kutte antall ansatte i en størrelsesorden på mellom 5 til 8 ansatte.

I 2024 ga vi juridisk veiledning i totalt 5.865 saker. Ved å redusere med mellom 5 og 8 ansatte vil vi grovt anslått i beste fall få minimum cirka 18 prosent reduksjon i kapasitet. Dette innebærer at det er 1.055 henvendelser vi ikke vil ha kapasitet til å behandle. Dette er også best tenkelige scenario. Dersom vi må kutte med for eksempel 7 ansatte, vil vi få en reduksjon på cirka 25 prosent. Dette tilsvarer cirka 1.466 henvendelser. Å avvise mellom 1.055 og 1.466 personer som trenger rettshjelp er mye.

Dersom tilskuddet til spesielle rettshjelptiltak blir vedtatt i den størrelsesorden som er foreslått, vil vi også trolig måtte begrense åpningstidene våre og den oppsøkende virksomheten vår. Dette er forhold som vil medføre en svekkelse i det tilbudet vi har i dag.

Kuttet som er foreslått vil altså ramme vårt tilbud hardt. Det vil påvirke muligheten vår til å fortsette rettshjelpsarbeidet negativt, noe som vil gå direkte utover rettsikkerheten til befolkningen i Norge. Vi vil tvinges til å bli mer selektiv i hvem vi hjelper, og hvordan.

De presenterte tallene er uheldigvis også bare hvordan kuttet vil påvirke Jussformidlingen.  De øvrige tiltakene som får støtte til å drive rettshjelp vil også bli betydelig påvirket, og sammen vil det som har vært et godt tilbud bli svekket. Det fremstår også klart for oss at endringene i rettshjelpsloven ikke vil avhjelpe vår manglende kapasitet. Det er langt flere som har behov for rettshjelp enn de som vil dekkes av fri rettshjelpsordningen. Vi viser her til det det felles høringsinnspillet fra rettshjelpsalliansen.

4. Noen generelle betraktninger vi ønsker at skal hensyntas

Jussformidlingen, og de øvrige rettshjelptiltakene, utfører et viktig samfunnsoppdrag. Vi sørger for at de som ikke ville fått rettighetene sine forvaltet, får det. Vi jobber for at det å få gjennomslag ikke er forbeholdt de rike i samfunnet, og vi bidrar til at skillet mellom å ha rett og få rett blir visket ut for flere. Alt dette gjør vi på en kostnadseffektiv måte. På grunn av den trange økonomien vår har saksbehandlerene lave lønninger, og arbeidet vårt er følgelig i stor grad basert på frivillighet. Slik vi skriver i årsrapporten vår anslo vi i 2024 at kostnaden per sak ville bli kr 793. Dette er en begrenset sum. I realiteten er det reelle bildet av kostnadene i hver enkelt sak også lavere, da midlene vi får tildelt går med til annet faglig arbeid som ikke direkte knytter seg til saksbehandlingen, som blant annet reiser med oppsøkende virksomhet.  

Sett i lys av det viktige arbeidet vi gjør for den enkelte klient, og for den generelle rettsikkerheten i Norge, er det klare standpunktet vårt at det bør være en enkel prioritering å fortsette å støtte opp under tiltak som oss, herunder å gi oss ytterlige bidrag. Budsjettposten for spesielle rettshjelptiltak bør ikke være gjenstand for kutt og forhandling, men heller en budsjettpost som bør prioriteres og satses på. Noe annet er ikke forsvarlig. Videre, om man ser statsbudsjettet i sin helhet, vil en økning i budsjettposten være en smal sum. Utbyttet av økningen er imidlertid uvurderlig.

Takk for muligheten til å komme med innspill til komiteen vedrørende Prop. 1 S (2025-2026) Statsbudsjettet 2026.

Spillavhengighet Norge er en brukerorganisasjon for spilleavhengige og pårørende. Våre primæroppgaver er å drifte et landsdekkende selvhjelpstilbud. Herunder en hjelpetelefon, samt fysiske og digitale selvhjelpsgrupper. Vi skal være et supplement til offentlige og private hjelpetilbud og tilby vår erfaringskompetanse der vi kan bidra.

Vårt innspill gjelder sikring og økning av midler til Post 70, til bruk på tiltak mot spilleavhengighet hos innsatte.

Midlene kan bidra til å bygge god struktur og tilbud for denne gruppen, slik at arbeidet ikke blir prosjektbasert og tilfeldig, men en integrert del av straffegjennomføringen. En målrettet satsing på spilleavhengighet gjennom post 70 vil gi kriminalomsorgen bedre verktøy, redusere tilbakefall og bidra til bedre liv både for innsatte, familier og samfunnet som helhet.

Bakgrunn for forslaget – forprosjekt gjennom tilskudd fra Stiftelsen DAM

Etter å ha hatt en løpende dialog med Kriminalomsorgen siden 2018, fikk vi i 2025 tilskudd til et forprosjekt rettet mot spilleavhengighet hos innsatte. Prosjektet skal identifisere hvor vi med liten innsats kan få stor effekt for innsatte.

Dette prosjektet retter seg mot en gruppe som til nå har falt helt utenfor kriminalomsorgens oppfølging; innsatte med spilleavhengighet. Prosjektet dokumenterer et alvorlig kunnskapshull – mange innsatte har begått kriminalitet for å finansiere spill, men får ingen behandling eller oppfølging. Undersøkelser fra Spillforsk ved UIB viser at 0 % av norske fengsler kjenner til handlingsplanen mot spilleproblemer. Denne handlingsplanen definerer innsatte som en sårbar gruppe i forhold til spilleavhengighet, men er ikke finansiert godt nok til å støtte tiltak som det vi visert til i dette høringsinnspillet. Dette er noe vi ønsker at  komiteen kan ha dialog med Familie- og Kulturkomiteen, samt Helse- og omsorgskomiteen om.

Gjennom forprosjektet har vi sett hvor skadelig dette er – innsatte står alene med skam og økonomiske problemer, pårørende mister fotfeste, og ansatte mangler verktøy for å møte problematikken. Prosjektet skal gi innsatte, pårørende og ansatte et felles språk for å forstå og håndtere spilleavhengighet, og har vist hvordan målrettet støtte under soning og etter løslatelse reduserer risikoen for tilbakefall samt ha et ettervern å gå til.

Vi er ikke kjent med at det har vært gjort lignende prosjekt Norge rundt spillavhengighet i fengslene. Erfaringene fra prosjektet, viser at systematisk arbeid med temaet kan bidra til lavere kriminalitet, tryggere familier og mindre samfunnskostnader.

Vi opplever også i forprosjektet at innsatte synes dette er merkelig og snakke om i fengslene for det er så nytt for alle sammen. Derfor er det viktig at dette prosjektet starter opp og at det blir like vanlig og få hjelp for spillavhengighet som rusproblematikk.

Litt generelt er det vanskelig å oppnå kontakt og få dette som en prioritet spesielt hos Friomsorgen i Trondheim.

Flere innsatte kommer også inn med rusproblemer og går ut med spilleproblemer og høy spillegjeld. Dette blir slik når dette ikke følges opp av ansatte og at kunnskapen ikke er til stede.

Det er for oss en klar sammenheng mellom utfordringene som spilleavhengighet skaper og økte sjanser for tilbakefall i spilleavhengigheten eller gjennomføring av nye kriminelle handlinger. Særlig når personene må håndtere dette alene både under og etter soning.

Her er et kort sammendrag av tilbakemeldinger og erfaringer vi har gjort oss så langt;

Samarbeid 1 - Trondheim:

Avdeling Nermarka:

En russeksjon som er veldig positiv, her har vi hatt kurs for innsatte og ansatte

• Normaliseringsprinsippet blant ansatte
• Når de sitter inne så kan de jo ikke spille og avhengigheten blir borte (sitat fengselsansatte).
• Hvordan møte en innsatt med spillavhengighet.
• Ansatte spiller ofte med innsatte uten at de tenker på hvor skadelig det kan være.
• Det er nødvendig med mer opplæring.
• Kartlegging ved innsettelse, det blir ikke spurt om spilleavhengighet å da får man heller ikke avdekt dette.

Avdeling Leira:

• Normaliseringsprinsippet blant ansatte.
• Hvordan møte en innsatt med spillavhengighet.
• Ansatte spiller ofte med innsatte uten at de tenker på hvor skadelig det kan være.
• Det er nødvendig med mer opplæring.
• Åpent fengsel, hvorfor skal man få gamble med Flaxlodd og odds hvis man sitter inne for et slikt lovbrudd? Dette gjør at avhengigheten holdes aktiv under soning.
• Kartlegging ved innsettelse, det blir ikke spurt om spilleavhengighet å da får man heller ikke avdekt dette.

Trondheim Friomsorg:

• Utfordring med prioriteringene sine, her jobbes det fortsatt med å komme inn. Ser nok ikke alvorligheten godt nok å de favner ofte en god del også som er under soning med fotlenke, betinget dom eller samfunnsstraff.
• Kartlegging ved innsettelse, det blir ikke spurt om spilleavhengighet å da får man heller ikke avdekt dette.

Samarbeid 2 – Oslo:

Oslo Friomsorg:

• Har et mye bedre samarbeidsklima imellom enhetene og Oslo friomsorg ønsker dette velkommen, da de ser utfordringene og viktigheten i og koble dette på.
• Her er det en plan om at overgangsboligene, elevator og ND-senteret i Oslo samarbeider med oss i prosjektet. Oslo friomsorg står for samarbeidsforumet, dette er en tidlig fase og ikke enda iverksatt.
• Det er ønskelig fra begge sider at dette kan bli en del av straffegjennomføring på lik linje med ND-dom og program mot kjøring i påvirket tilstand, samt at det blir en del av en PU (personundersøkelse) som tas i forkant av dom. Dette for å få koblet vedkommende på hjelp før man starter gjennomføring enten i fengsel eller utenom fengsel.
• Ønsker mye mer kunnskap, da spilleavhengighet er vanskelig å oppdage, så her har de mer behov for å vite mer om hva dette er og hvordan de skal møte det.

Samarbeid 3 - Møre og Romsdal:

Aalesund fengsel:

• Søker mer kunnskap og kan for lite om spilleavhengighet samt hvor det finnes hjelp.
• Kartlegging ved innsettelse, det blir ikke spurt om spilleavhengighet å da får man heller ikke avdekt dette.

Møre og romsdal friomsorg:

• Søker mer kunnskap og kan for lite om det samt hvor det finnes hjelp.
• Planlegges opplæringsamling med aalesund, friomsorg samt hustad fengsel.

Samarbeid 4 – Politiet:

• Her er det en plan om dialog inn mot de som møter de som er anmeldt første gang, her bør også informasjon gis.
• Det er i dag alt for lite fokus på hjelp og støtte og informasjon om dette. Hvis en spilleavhengig hadde fått god info og tilbud om hjelp allerede der så øker sjansene for å komme seg ut av dette og få et bedre liv etter soning. I en slik prosess er det ofte stor tilbakefallsprosent og derfor enda viktigere at man kommer seg inn i et forvern uten ventetid.

Veien videre for prosjektet:

Spillavhengighet Norge vil gjennomføre forprosjektet og bruke funnene til å søke et større prosjekt gjennom Stiftelsen DAM. Når det prosjektet er gjennomført, vil det finnes gode data for hvordan etablere driftsrutiner som kan gi effekt for spilleavhengige under og etter soning. Vi mener det vil være naturlig å se til Post 70 for midler til å drive tiltaket videre og samle inn enda flere data over tid, for å sikre at de kortsiktige observasjonene vi har gjort også kan føre til langsiktig effekt.

På vegne av styret i Spillavhengighet Norge

Magnus Pedersen
Politisk rådgiver

Kap. 440 Politiet

Grunnfinansieringen av politiet videreføres med et tillegg på kr 196 millioner kroner. Dette inkluderer videre satsning på kriminelle nettverk, organisert og annen alvorlig kriminalitet. Økte inntekter og annen effektivisering skal i tillegg øke det økonomiske handlingsrommet med ca 400 millioner kroner. Etter vårt syn representerer dette en videreføring av fjorårets aktivitetsnivå, men det er foreløpig uklart i hvilken grad årets tillegg vil være en reell styrking, eller om mesteparten forsvinner i pensjonsinnbetalinger og prisstigning.

Regjeringen varsler i budsjettforslaget at den vil legge ned 14 passkontor som skal erstattes med passbusser. Departementet anfører at alle de foreslåtte lokasjonene har lite besøk. Bildet er nok mer nyansert. Eksempelvis har passkontoret på Flisa i Hedmark vært fullbooket siden åpningen i 2024.  Uansett hvilke besøkstall som legges til grunn er det etter vårt syn uheldig at kontorene legges ned såpass raskt etter opprettelse. De burde fått mer tid til å "virke" før nedleggelse blir vurdert. Da kunne det også blitt gjennomført en mer målrettet vurdering av hvilke kontorer som eventuelt burde legges ned, basert på reelt publikumsbehov.

Det tekniske utstyret (biometrikiosker m.v.) som er nødvendig for å utstede pass er dyre, og flere av lokasjonene som ble opprettet i fjor måtte investere betydelige midler for teknisk utstyr og ombygging av kontorene for å legge til rette for passutstedelser. Det er synd hvis disse pengene er bortkastet. I tillegg: de som bemanner de nye passkontorene var i stor grad eksisterende personell som fikk oppgaver knyttet til pass i tillegg til andre oppgaver. Eventuelle passbusser vil ikke nyte godt av den samme fleksibiliteten og vil sannsynligvis kreve mer ansattressurser enn disse 14 lokasjonene for å gi et tilsvarende eller bedre tilbud til publikum enn i dag.

Programkategori 06.50 Redningstjenesten, samfunnstrygghet og beredskap

Kap.451 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

Regjeringen styrker arbeidet med sikkerhet og beredskap, og foreslår 81 millioner kroner til en rekke sikkerhets- og beredskapstiltak i statsbudsjettet for 2026. Det er positivt at det bevilges midler til tiltakene som er en del av oppfølgingen av Totalberedskapsmeldingen og Nordområdestrategien.

Det bekymrer oss likevel at DSB kun får 10 av disse millionene til å styrke samordningsrollen i totalforsvaret. Det var flere viktige tiltak i Totalberedskapsmeldingen, og dette er ikke nok til å dekke utgifter til de tiltakene som skal følges opp i DSB. Dette får blant annet konsekvenser for hvordan DSB kan håndtere økning av måltallet på antallet tjenestepliktige i Sivilforsvaret til 12 000. Dette krever både en varig bevilgningsøkning i tillegg til investeringer for å ruste opp Sivilforsvarets kompetansesenter.

DSB har i et nytt oppdrag fått ansvaret for å koordinere forsyningssikkerheten nasjonalt. Dette må følges opp med tilstrekkelige midler. 5 millioner kroner til et nasjonalt koordineringsansvar er et beskjedent beløp som ikke gjenspeiler oppdragets viktighet og kompleksitet.

Brann og redningsvesenet

Brann- og redningsvesenet er spydspissen i den lokale beredskapen og LO mener Stortingsmeldingen om brann og redning (Meld. St. 16 (2023–2024)) burde vært fulgt opp raskere. Vi savner flere tiltak, som f.eks etablering av ny lederutdanning for brann og redning. Kvalitet og omfang i dagens lederkurs er for dårlig. Derfor haster det med etableringen av en ny lederutdanning, særlig sett i lys av etableringen av fagskolen, som gir et misforhold mellom kompetansen til ledere og dem de skal lede.

Vi registrerer videre at DSBs bevilgning til gjennomføring av utdanning styrkes med 11,4 millioner kroner mot en tilsvarende reduksjon til kommunene, som følge av forskyvning av utdanningskostnadene fra kommunene til staten med etableringen av fagskolen. 

Proposisjonen nevner ikke kostnadene til praksisopphold særskilt, men LO legger til grunn at staten vil fortsette å dekke kostnader til dette for kommunene. Det er helt nødvendig at staten tar et økonomisk ansvar for å sikre gode praksisplasser underveis i fagskolestudiet. 

LO anbefaler

• at DSB gis oppdraget og midlene til å igangsette arbeidet med et forprosjekt for ny lederutdanning i brann og redning.
• at praksisplassene på Brann- og redningsskolen (BRSK) fullfinansieres for å sikre kvalitet og kontinuitet i utdanningen.

Kap. 457 Nasjonalt tryggingsorgan

Post 01 Driftsutgifter

Nasjonal skytjeneste:

Manglende kontroll over viktige data og systemer kan svekke statens evne til å levere sentrale offentlige tjenester. Derfor er det positivt at det bevilges 30 millioner kroner til forprosjektet til etablering av en nasjonal skyløsning. Nasjonal sikkerhetsmyndighet anbefaler at sensitive data skal oppbevares i en lukket ikke-kommersiell skyløsning.

LO mener det er viktig å ivareta sikkerheten ved å basere seg på statlig drift med egne ansatte. Den beste løsningen er «Lukket statlig sky», som vil føre til den sikreste behandlingen av data i offentlig sektor.

Programområde 06.20 Rettsvesen

Kap. 410 Domstolene

Økning til politiet i budsjettforslaget får alltid konsekvenser for andre deler av straffesakskjeden, og da særlig domstolene. I budsjettforslaget settes det likevel bare av 10 millioner kroner til digitalisering. Det er langt unna det som trengs for å modernisere og effektivisere saksbehandlingen i norske domstoler.

LO er fornøyd med at det kommer midler til forprosjekt for nytt tinghus i Stavanger, det er etterlengtet. Det er likevel bekymringsfullt at både nybygg og digitalisering skal dekkes innenfor ordinært budsjett.

Dette går ut over driften. Over tid er det allerede kuttet i administrative stillinger. Dette gir lengre saksbehandlingstid, og gjør oss sårbare ved sykdom. Dette løses vanskelig med vikarbruk da opplæring tar tid, og kompetansen er spesialisert.

Domstoladministrasjonen har foreslått 30 millioner kroner til digitalisering i 2026, som del av en fireårig satsing på 120 millioner kroner. Det støtter LO fullt ut. I tillegg bør det settes av minst 20 millioner kroner til styrking av bemanning og kompetanseheving for administrativt ansatte – særlig i tingrettene.

LO ber derfor om en økning på 50 millioner kroner i budsjettet for 2026 for å sikre drift, digital utvikling og ikke minst borgernes rettssikkerhet.

Kap. 414 Forliksråd og andre domsutgifter

Post 01 Driftsutgifter

Tolkesalærer

LO er sterkt kritisk til reduksjon i tolkesalærer fra 4/5 til 2/3 av den offentlige salærsatsen. En god tolketjeneste utgjør en rettssikkerhetsgaranti, som naturligvis risikerer å svekkes dersom staten fra et år til et annet uten videre reduserer salæret med 16,7 %. Dessuten må forslaget ses i sammenheng med nye satser i salærforskriftens bestemmelser om reise og bortfall av møter, hvor tolkene allerede blir rammet av en reduksjon.

Forslaget er knapt begrunnet og fremstår enda mer forunderlig ettersom den fattes før det nylig oppnevnte salærutvalget har levert sin utredning. LO forventer at Regjeringen behandler ansatte i tolketjenesten med større respekt enn hva forslaget her legger opp til.

LO anbefaler:

• Tolkesalærer opprettholdes på 4/5 av den offentlige salærsatsen som i dag.

Straffegjennomføring med elektronisk kontroll

LO registrerer at stadig flere dommer gjennomføres i friomsorgen og konfliktrådene, noe vi ser som et viktig og riktig steg i retning av mer human og effektiv straffegjennomføring.

Samtidig er vi bekymret for at særlig friomsorgen ikke har fått en tilsvarende ressursøkning, til tross for økte oppgaver. Skal straff i frihet ha legitimitet og ønsket effekt, må kvaliteten være høy. Det er et ønske om å utvide bruken av elektroniske kontroll blant annet overfor yngre lovbrytere og som et alternativ til varetekt for unge. Dette er nye oppgaver som krever både økt bemanning og økt kompetanse.

LO viser til at nye straffegjennomføringsformer, som varetektsurrogat med elektronisk kontroll (VTEK), har vist seg å være langt mer ressurskrevende enn antatt. Dette fører i praksis til at ordinære EK oppgaver settes til side for å håndtere VTEK-saker. For å sikre forsvarlig gjennomføring av ordningen må økt bruk av VTEK og EK følges opp med økte ressurser og bemanning. Konsekvensene for friomsorgen må synliggjøres og kompenseres.

Barn og unge voksne

LO mener det er avgjørende å understreke at fengsling av barn alltid må være siste utvei. Tiltakene som settes inn skal i størst mulig grad rettes mot å styrke barnets helhetlige livssituasjon – skole, familie, fritid, helse og oppfølging. Denne tilnærmingen må opprettholdes også når barnet soner i fengsel, slik at fengslingen ikke isoleres som et rent sikkerhetstiltak, men blir en del av en helhetlig rehabiliteringsprosess.

Vi registrerer at det settes av 35 millioner kroner til seks nye plasser på Ungdomsenheten på Eidsvoll og at det er etablert plasser på Evje. Samtidig har justisministeren uttalt at det er behov for å tredoble antallet fengselsplasser for barn. Dette bekymrer oss.

Fengselsplasser for barn er ekstremt kostbare – og det med god grunn, da det krever høy kompetanse og spesialisert innhold. Det har ikke minst sivilombudets rapport, om bruk av sikkerhetscelle i Bjørgvin Ungdomsenhet, vist oss. LO mener justiskomiteen bør vurdere om ytterligere satsing på fengselsplasser for barn er riktig bruk av samfunnets midler, eller om man kunne fått bedre resultater gjennom en styrking av friomsorgen og konfliktrådene.

For 15 år siden var den politiske ambisjonen at barn ikke skulle fengsles. I dag klarer vi ikke å oppfylle kravet i barnekonvensjonen artikkel 37 om at barn ikke skal sone sammen med voksne.

Når det ikke er kapasitet i ungdomsfengslene, må det finnes nasjonale retningslinjer for hvordan enhetene skal håndtere innsatte under 18 år. Slike retningslinjer må også følges av en økonomisk ordning.

Kap. 431 Kriminalomsorgsdirektoratet

LO merker seg at Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) viser til økende saksmengde og krav til oppfølging. LO er opptatt av at direktoratet må dimensjoneres riktig i lys av sine oppgaver, men dette må ikke gå på bekostning av ytre etat.

Kap. 3432 Høgskolen og utdanningssenteret til kriminalomsorgen

LO støtter styrking av utdanningstilbudet, men peker på at avvikling av aspirantlønnen vil kunne svekke rekrutteringen til KRUS. For å sikre stabilitet og forutsigbarhet bør opptaket økes til 250 aspiranter årlig, aspirantlønnen videreføres i overgangsfasen og finansieringen av desentraliserte utdanningstilbud sikres. Utdanningen ved KRUS må fortsatt være tett integrert med kriminalomsorgen. LO er kritisk til at arbeidsgiver igangsetter prosjekter med alternative veier inn i yrket som svekker generalistmodellen.

Programkategori 06.40 – Politi og påtale

Det har skjedd en endring i ungdomsmiljøene – med økt alvorlig kriminalitet og en annen form for organisering. Blant annet har forskjellene i levekår forsterket dette. Mange av ungdommene rekrutteres fra miljøer med dårlige levekår og lav tilknytning til skole og arbeid. Økonomisk motivasjon og sårbarhet gjør dem til enkle mål for organisert kriminalitet. 

Vi kan også stille spørsmål ved om noe av økningen kan kobles opp mot nedstengningen av forebyggende tiltak under koronaen?

Både forskere og fengselsledere mener at det har skjedd en endring etter koronapandemien. LO mener det er nærliggende å tro at mange av disse ungdommene som i dag begår alvorlig kriminalitet i perioden med nedstengning ble overlatt mye til seg selv og mistet den støtten, aktivitetene og den positive voksenkontakten de fikk gjennom skolen, fritidsklubben eller idrettsaktiviteter.  

Politiet har fått en betydelig økning i midler. Det er positivt med synlig og tilgjengelig nærpoliti, men politiet alene kan ikke løse disse utfordringene. Vi må satse på forebygging før ungdommene havner i politiets søkelys.

Det er bra at det settes av 44 millioner kroner til hurtigspor for raskere behandling av straffesaker for unge lovbrytere, men vi er samtidig bekymret for det presset dette kan legge på en allerede presset kriminalomsorg.

Utlendingsinternatet Trandum

LO registrerer at regjeringen foreslår å overføre utlendingsinternatet på Trandum fra politiet til kriminalomsorgen. Dette forslaget har både prinsipielle og praktiske uheldige konsekvenser som LO vil belyse.

Internatet på Trandum har i flere år fått kritikk. Kritikken omhandler i grove trekk hvordan politiet har valgt å drive internatet, herunder tildeling av økonomiske ressurser. Andre forhold som har fått kritikk er bygningsmessige forhold, sikkerhetstiltakene og tilbudet til de internerte.

Det er relevant å stille spørsmål om tilbudet til de internerte blir bedre under kriminalomsorgen.  LO mener i tillegg at komiteen må be regjeringen vurdere en rekke aspekter dersom dette forslaget tas videre.

• Internering av utlendinger før retur er ikke det samme som straffegjennomføring/rehabilitering av straffedømte. På Trandum har de ansatte erfaring med internering av familier og små barn, i motsetning til i fengslene.
• 75 % av de internerte interneres én uke eller kortere. Dette tilsier et aktivitetstilbud som nødvendigvis er annerledes enn i fengslene.
• Det er regjeringens politikk at utlendinger ikke skal interneres lengre enn absolutt nødvendig. De som likevel sitter lenge på Trandum (altså ut over 7 dager) har gjerne uavklart identitet. Vi i LO frykter at ID-avklaring vil ta lengre tid dersom ansvaret for Trandum fjernes fra politiet.
• Erfaringer fra Danmark (hvor kriminalomsorgen har ansvar for interneringsmottaket) viser betydelig lengre «sittetid» enn ved Trandum. LO ønsker ikke lengre opphold på Trandum enn i dag.

LO ber komiteen vurdere disse aspektene i sin behandling av stortingsproposisjonen, før en endelig beslutning fattes. LO ønsker at komiteen ber regjeringen vurdere om det er mer formålstjenlig, rimeligere og ikke minst enklere, at kritikkverdig praksis ved internatet endres, i tillegg til at bygningsmassen og de fysiske forholdene utbedres på en måte som gjør driften mer effektiv og ikke minst bedre for de menneskene som interneres.

Justis- og beredskapspolitikken utgjør et nødvendig fundament for en god velferdsstat, der alle gis mulighet til å leve gode liv og bidra i samfunnet. Felleskapet vårt er avhengig av rettssikkerhet for alle innbyggere, håndhevelse av lov og orden og forebygging og håndtering av ulike trusler mot sikkerheten vår.

LO mener det har vært et problem med for sektorvis og oppsplittet organisering av beredskapen i Norge. Vi har derfor vært en pådriver for prinsippet om totalberedskap.  Totalberedskap handler om samfunnets samlede beredskapsressurser. Det er alt fra tilgang til varer og tjenester, logistikk, infrastruktur, helse og sosial, utdanningssektoren, klimatilpasning, brann og redning til politi og justis. Beredskapen er avhengig av at man har riktig kompetanse til å ivareta disse områdene.

Forsvarsformål har hatt en markant mervekst  siden 2017 når vi sammenligner med utviklingen i fastlands-BNP. Til sammenligning har området rettsvesen og beredskap m.m. hatt en nedgang (se Gul bok figur 4.3). LO vil understreke at å styrke norsk beredskap må handle om mer enn økte bevilgninger til forsvar. Det må være en overordnet plan for hvordan vi best kan sikre og styrke vår felles innsats for økt beredskap og innsats overfor alle kritiske samfunnsfunksjoner. Kriser må møtes ved bruk av de samlede nasjonale ressurser, basert på klare strukturer, ansvarsforhold og kommandolinjer mellom sivile og militære aktører og tilstrekkelig kompetanse på alle nivå.

LO mener det også må jobbes mer helhetlig med sammenhengene mellom forebygging og håndtering av kriminalitet og kriser. Dette innebærer å se hele justiskjeden i sammenheng, fra forebygging til politi, påtale, domstoler og kriminalomsorg og rehabilitering. Forebygging er vår viktigste oppgave når det gjelder hendelser som truer sentrale samfunnsinstitusjoner, vår felles sikkerhet eller den enkeltes trygghetsfølelse.

1.3.3 Rettsstat og rettergang

Den kritiske bemanningssituasjonen i kriminalomsorgen må tas på største alvor.

LO støtter de gode ambisjonene i budsjettforslaget, men understreker at målene ikke lar seg oppfylle innenfor dagens rammer. Underbemanning er den grunnleggende årsaken til den alvorlige situasjonen. Rambølls kartlegging fra 2023 dokumenterte en klar sammenheng mellom lav bemanning og omfattende psykiske belastningsreaksjoner blant ansatte. Siden den gang har situasjonen forverret seg, uten at de ansattes helse omtales særskilt i proposisjonen. Det er dypt bekymringsfullt. Alle ansatte i kriminalomsorgen har krav på et arbeidsmiljø som gir reell trygghet – både fysisk og psykisk. Tiltakene i forslaget er positive, men utilstrekkelige.

De vil ha begrenset effekt på kort sikt og er langt fra nok til å møte den akutte bemannings- og kapasitetskrisen. Uten kraftigere grep vil den pågående flukten av ansatte fortsette. Samtidig står etaten midt i krevende omstillinger og fengselsnedleggelser. Dette øker usikkerheten og vil ytterligere forsterke bemanningsutfordringene. LO ber om at bemanning, utdanning og infrastruktur styrkes betydelig i den endelige budsjettbehandlingen.

Programkategori 06.30 Straffegjennomføring og konfliktråd

LO mener regjeringens foreslåtte bevilgning på 179,4 millioner kroner til kriminalomsorgen er et skritt i riktig retning, men ikke tilstrekkelig målrettet mot økt bemanning. Midlene til utdanning er positive, men det trengs en tydeligere satsing på grunnbemanning for å sikre forsvarlig drift. Over 500 søkere til 50 desentraliserte studieplasser viser et stort rekrutteringspotensial. LO foreslår derfor at opptaket utvides med 175 plasser, og at KRUS økes til 250 aspiranter. Spareplaner i flere regioner viser et akutt behov for styrkede driftsbudsjetter. LO mener bevilgningene bør økes med minst 200 millioner kroner, målrettet mot økt bemanning og drift i fengsler og friomsorg, samt at det bør etableres en flerårig opptrappingsplan for stabilitet og faglig styrke i kriminalomsorgen.

Styrket bemanning og kompetanse i kriminalomsorgen

LO mener regjeringen må komme tilbake med en tydelig og forpliktende opptrappingsplan for bemanning, med konkrete mål og tiltak som raskt kan styrke kapasiteten i kriminalomsorgen og sikre nødvendig stabilitet i tjenesten. Uten en reell og målrettet bemanningsøkning vil avdelinger fortsatt måtte holdes stengt, og det er urealistisk å nå målene i Proposisjon 165 L (2024–2025) om å redusere isolasjon i fengsel.

LO mener økt utlåsningstid ikke kan gjennomføres før bemanningssituasjonen er løst.

LO mener at satsing på aktivitet og innhold i fengslene er viktig, men understreker at aktiviseringsteam ikke kan erstatte grunnbemanning. Trygghet, sikkerhet og faglig oppfølging av innsatte forutsetter at det er ansatte til stede ute på avdelingene.

LO uttrykker bekymring for regjeringens signaler om å åpne for «andre veier inn i yrket». Slike grep må ikke gå på bekostning av generalistmodellen i førstelinjen. Andre yrkesgrupper kan være et supplement, men må komme i tillegg til fengselsbetjentene, ikke i stedet for dem.

LO mener det er helt essensielt for å oppfylle ambisjonene i NOU 2025:2, samfunnsvern og omsorg at kriminalomsorgen sikres full bemanning av utdannede fengselsbetjenter. Andre yrkesgrupper må komme i tillegg til, ikke i stedet for, denne grunnbemanningen. Uten dette vil mål om økt tid utenfor cellen, tettere oppfølging, bedre sikkerhet og forebygging av vold og radikalisering være urealistiske.

Tverrsektoriell innsats er avgjørende

LO ønsker å fokusere på barn og unge som begår kriminalitet og deres møte med strafferettsapparatet. 

LO deler regjeringens og samfunnets bekymring for økt og alvorlig kriminalitet begått av barn og unge. Samtidig vil vi understreke at problemet ikke kan løses gjennom justissektoren alene. For å lykkes i kampen mot barne- og ungdomskriminalitet, må innsatsen styrkes betydelig på tvers av sektorer, departementer og budsjettlinjer. 

Det er bra at 438 millioner kroner satt av til tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet i 2025, videreføres i 2026. Vi registrerer at dette omtales både under Justis- og beredskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Kunnskapsdepartementet. Vi mener imidlertid at også Kommunal- og distriktsdepartementet bør være en del av denne helhetlige satsingen – da mange av de viktigste og mest virkningsfulle forebyggende tiltakene skjer i kommunene. Samtidig vet vi at kommuner på grunn av stram kommuneøkonomi nettopp må kutte i disse tiltakene – eksempelvis miljøterapeuter i skolen, fritidsklubber og ulike ungdomstiltak. 

Plan for fremtidig fengselskapasitet

LO peker på at investeringer i bygningsmasse må følges av økt bemanning og driftsmidler. Nye plasser uten ansatte gir ingen reell kapasitetsøkning. Investeringer i bygg bør derfor sees i sammenheng med bemanning og drift, og det bør etableres en flerårig investeringsplan som sikrer nødvendig vedlikehold og oppgradering.

Planen for framtidig fengselskapasitet viser et betydelig behov for investeringer og vedlikehold, men gir ingen svar på hvordan kriminalomsorgen skal håndtere de økonomiske konsekvensene av Statsbyggs husleieordning. Uten en revisjon av ordningen vil nødvendige tiltak for å sikre kapasitet, sikkerhet og kvalitet i kriminalomsorgen bli forsinket eller svekket.

LO viser til at KDI overfor POD i august 2025 beskrev en svært vanskelig plassituasjon og hvor kriminalomsorgen mangler omkring 560 plasser. Det kan blant annet medføre dublering av celler, fremskutt løslatelse og innkalling av dommer over 2 år til lavere sikkerhetsnivå.

LO er bekymret for plassituasjonen og arbeidet med byggeprosjekter som er omtalt i proposisjonen må prioriteres.

LO vil påpeke at situasjonen for kvinner også er bekymringsfull da det ikke er tilstrekkelig med egnede soningsplasser. LO mener at arbeidet med å etablere fullverdige soningsvilkår må intensiveres.

Om stiftelsen CRUX 

CRUX er en landsomfattende ideell og diakonal stiftelse med over 600 ansatte og 170 frivillige. CRUX er en av de større ideelle leverandørene innen barnevernsinstitusjoner, og vi har spesialiserte fosterhjem og hjelpetiltak. CRUX har også institusjoner innen rus- og avhengighetsbehandling (TSB) og psykisk helsevern, samt oppfølgingssentre for mennesker som har utfordringer knyttet til rusavhengighet, kriminalitet og psykisk helse, og som står utenfor arbeids- og samfunnsliv. 

 
Mennesker som faller mellom stoler  

Vi vil her peke på to områder innen kriminalomsorgen der vi ser behov for forbedring.  

Fengslenes ansvar stopper ved porten, og den mye omtalte glippsonen mellom fengselsopphold og re-etablering i kommunene, lever i beste velgående. Hvem følger opp i mellomrommet, hvis ikke kommunen allerede er aktivt inne i samspillet rundt den innsatte? 

Det er også en kjent sak at ressurssituasjonen i fengslene gir begrensede muligheter for god tilbakeføring.  

Anbefalte tiltak 

1. Koordinert kartlegging og oppfølging 

For å imøtekomme innsattes behov og sikre reell brukermedvirkning i god tid før løslatelse, er det viktig å legge til rette for felles tverrfaglig forståelse og samordnet innsats.  

I vårt høringssvar til NOU 2025:2 “Samfunnsvern og omsorg”, anbefalte vi koordinering mellom fengslene og kommunene, av de metodene som brukes i kartlegging og oppfølging av innsatte. I den samlede innsatsen har også ideelle aktører en viktig rolle. CRUX møter mange domfelte, og våre medarbeidere bidrar ofte til kontaktetablering og koordinering. 

1. Økt bruk av alternativ soning 

Ressurssituasjonen i fengslene er en utfordring. Bedre soningskvalitet for innsatte styrker tilbakeføringen og gir også bedre arbeidsforhold for ansatte. 

Flere domfelte på eksempelvis elektronisk kontroll (EK), kan blant annet bidra til at håpet om rehabilitering fremstår mer reelt, siden soningen gjennomføres nært opp til den virkeligheten den domfelte skal tilbake til. 

Videre kan midlene som spares ved at flere soner i samfunnet, reinvesteres i å styrke kvaliteten på soningsforholdene i fengslene, med tilstrekkelige personalressurser, bedre helsetjenester og et bredere spekter av meningsfulle tilbud. 

I tillegg må det avsettes en større tilskuddsramme til ideelle organisasjoner – som CRUX – som driver rusfrie aktiviteter og bidrar med tett individuell oppfølging under soning, både under fengselsopphold og i samfunnet.  

Ideelles bidrag er undervurdert 

Vi er bekymret for at oppfølgingssentrene, og dermed tilbudet til deltagerne, faller mellom flere stoler i dagens finansieringssystem. Finansieringsordningene er fragmenterte, og våre sentre preges av et lappeteppe av tilskudd.  

Organisasjonenes bidrag på kriminalomsorgsfeltet har år etter år blitt avspist med et tilskudd som, med noen flere millioner, kunne bidratt til at flere får den oppfølgingen de trenger. Svak kommuneøkonomi bidrar også til å sette ideelle tilbud i fare. CRUX’ oppfølgingssentre samarbeider tett med kommuner, NAV, kriminalomsorgen og andre relevante aktører for å sikre en helhetlig og koordinert innsats, og har samarbeidsavtaler med kriminalomsorgen (fengsel og friomsorg).  

I 2024 gjennomførte våre ansatte 750 besøk til enkeltpersoner i fengslene. 91 domfelte sonet hos oss, på samfunnsstraff, EK, ND, ungdomsoppfølging, som prøveløslatte, eller på frigang/permisjon 

Mennesker i mellomrommet mellom fengsel og frihet trenger individuelt tilpassede tiltak. Ideelle organisasjoner som CRUX bidrar til å minske gapet mellom sårbare grupper og samfunnslivet, gjennom å tilby helhetlige tjenester for mennesker som står langt utenfor arbeids- og samfunnsliv.  

Vi savner tydeligere signaler fra regjeringen til kommunene og kriminalomsorgen om å anerkjenne ideelle organisasjoners initiativer og bidrag på kriminalomsorgsfeltet, og en tydelig vilje til å satse på ideell sektor. Vi mener det er avgjørende å bevare mangfoldet av tilbud på feltet, og å prioritere kunnskapsbaserte tjenester som ser hele mennesket – arbeid, økonomi, fellesskap og meningsfulle aktiviteter. 

Uten et gjensidig anerkjennende samspill er det vanskelig å få koordinert innsatsen. 

 
Kommentar til aktuell budsjettpost - Kap 430 post 70 

Samfunnet er tjent med en satsning på tiltak med lav terskel for deltagelse, der den enkelte blir sett og ivaretatt innenfor rammen av et trygt og utviklende fellesskap.  
 
Vi ber Justiskomitèen være tydelig på at ideelle organisasjoner er avgjørende for domfelte som står i fare for å havne utenfor samfunnet og tilbake i kriminalitet. Søknadsbaserte ordninger som støtter opp om engasjementet for sårbare grupper må økes betraktelig, som tilskuddet til frivillige organisasjoner under Kap 430, post 70.   

CRUX ber også om en nasjonal strategi for ideell sektor, der offentlige instanser gis tydelige insitamenter til å samspille med ideelle organisasjoner. 
 

Mvh. 

Ruth Ingrid Ulstein Bøe, direktør, CRUX mestring og fellesskap 
Gitte Svennevig, fagrådgiver, CRUX mestring og fellesskap 

Til Stortingets justiskomité

1   Innledning

Den norske dommerforening vil peke på nødvendigheten av å styrke den norske rettsstaten og opprettholde den høye tilliten til den tredje statsmakt i Norge. For å oppnå dette mener vi det blant annet er nødvendig at domstolenes budsjett til digitalisering styrkes.

2   Flere viktige, positive tiltak  i forslaget til statsbudsjett

Det er flere viktige tiltak i Regjeringens statsbudsjettforslag som vi er glade for, og som vi mener det er viktig at Stortinget følger opp. Dette gjelder blant annet den foreslåtte bevilgningen på 10 millioner kroner til digitalisering i domstolene og økningen av midler til hurtigspor i straffesaker der gjerningspersonen er under 18 år. Dommerforeningen vil i denne forbindelse peke på at det er behov for midler til flere tingrettsdommere for å sikre hurtigspor i hele landet. Endelig vil vi fremheve den rettssikkerhetsmessige betydningen av at salærsatsen for offentlig rettshjelp styrkes med minst 60 kroner, slik det er foreslått i statsbudsjettet.

3   Behov for å styrke budsjettet for digitalisering i domstolene

Domstolene har i dag et saksbehandlingssystem utviklet på 1990-tallet. I vårt arbeid opplever vi dommere stadig oftere at grunnleggende IT-funksjoner svikter, som vanskeliggjør og forsinker gjennomføringen av saker. Når en fornærmet i en voldtektssak må ta en pause i sin forklaring fordi dommerne må vente på et datasystem som har låst seg, er det ikke bare uheldig i den aktuelle saken. Det bidrar også til å svekke tilliten til norske domstoler over tid. Hverdagen vår preges av tidstyver knyttet til at våre datasystemer ikke fungerer som de skal. Vi mener at Domstoladministrasjonen burde ha kommunisert disse problemene enda tydeligere til departementet og Stortinget i forbindelse med budsjettet. Publikum har etter vår erfaring også en klar forventning om at lyd- og bildeopptak snarest kommer på plass i alle rettssaler i Norge, noe som krever ytterligere bevilgninger. Samtidig som IT-systemene vi har i dag er for gamle, er det behov for at domstolene settes i stand til å tilby nye digitale løsninger som selvbetjeningsløsninger og digital veiledning, allmenn tilgjengeliggjøring av rettspraksis og bruk av KI i domstolenes arbeid. Samlet sett er det et betydelig behov for midler til digital utvikling i domstolene. En varig rammeøkning på minimum 15 millioner kroner, slik Domstoladministrasjonen har bedt om, er et nødvendig bidrag til en slik utvikling.

4   Behov for å styrke domstolenes faste og variable lønnskostnader

Mange domstoler opplever nå økende sakstilfang og en økning i saksbehandlingstiden. Domstoladministrasjonen har varslet at det i 2026 fortsatt vil være nødvendig med en streng prioritering innenfor domstolenes budsjetter. Uten nok hoder til å behandle sakene, kan en i verste fall risikere å få en økning i saksbehandlingstiden som er svært negativt for de personene som oppsøker domstolene. Det er avgjørende at man ikke anser forslaget til statsbudsjett som et tak, men heller et gulv, i videre forhandlinger. Dommerforeningen vil på det sterkeste advare mot å kutte i domstolsbudsjettet for å dekke inn andre satsninger. Vi oppfordrer i stedet Stortinget til å se på rettsstaten som en viktig faktor for å sikre trygghet og stabilitet i vår tid, som bør styrkes og gis et løft.

5   Svekkelse av salærsatsen for rettstolker

I statsbudsjettet (kapittel 466) foreslås det å redusere kompensasjonen til tolker fra 4/5 til 2/3 av den offentlige salærsatsen fra 2026. Dette kommer i tillegg til at det nylig er vedtatt reduksjoner av tolkenes endringer i reise- og avlysningssatsene for tolker i salærforskriften.  Samtidig har regjeringen satt ned et utvalg som skal vurdere hvordan tolker og andre aktører i straffesaker og sivile saker skal godtgjøres etter blant annet lov om fri rettshjelp. Domstolene er helt avhengige av gode rettstolker for å få til en rettssikker og effektiv behandling av sivile saker og straffesaker. Dommerforeningen mener at et riktig kompensasjonsnivå for tolker heller bør avgjøres på grunnlag av et utredet forslag med en etterfølgende åpen høring, enn i en budsjettprosess.  

6   Ivaretakelse av Advokattilsynets avhengighet – uten at det koster staten en krone

Advokater er helt avgjørende for en fungerende rettstat og fungerende domstoler.

Advokattilsynet ble opprettet 1. januar 2025, og overtok rollen som tilsynsorgan etter Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Tilsynsrådet var ikke en del av statsbudsjettet, og ble som Advokattilsynet fullt ut finansiert gjennom bidragsbetalinger fra advokatene og rettshjelpere/jurister. Regjeringens forslag om at tilsynet med advokater skal tas inn i statsbudsjettet, er prinsipielt galt.

Gjennom statsbudsjettet vil staten formelt ha en mulighet til å påvirke hvilke prioriteringer tilsynet skal ha gjennom tildelingsbrev og styringsdialog. Dette undergraver advokatlovens formål om styrking av advokaters uavhengighet gjennom solide tilsyns- og disiplinærorganer som ikke er underlagt statlige myndigheter. Slik Dommerforeningen ser det, er det sentralt at Advokattilsynet ikke tas inn i statsbudsjettet, slik det er foreslått i kapittel 461 i Regjeringens statsbudsjett for 2026. Det er ikke tilfredsstillende at Regjeringen i budsjettframlegget henviser til at spørsmålet skal utredes nærmere.

31. oktober 2025

Henrik Westborg Smiseth
Nestleder i Dommerforeningen

Innspill til Justiskomiteen i forbindelse med Prop. 1 S (2025 – 2026)

Arbeidsutvalget i Samtykkealliansen vil med dette takke for muligheten til å komme med innspill til budsjettforslaget for 2026.

Samtykkealliansen ble etablert i 2021 med et felles krav om en samtykkebasert voldtektsbestemmelse, og består i dag av 50 sivilsamfunnsorganisasjoner. For mer informasjon om Samtykkealliansen se samtykkelov.no.

Kap. 440 Politiet/Kap. 443 Påtalemakta i politiet - voldtekt

Stortinget vedtok i juni 2025 en reell samtykkelov med et stort og tverrpolitisk flertall.  Det var et historisk vedtak som sikret at Norge nå har fått en straffelov som tar utgangspunkt i overgrepsutsattes faktiske erfaringer og opplevelser. Loven trådte i kraft allerede 1. juli.

Etter Samtykkealliansens vurdering vil loven kunne bidra til færre overgrep, fordi den tydelig kommuniserer hvor grensen går, samtidig som loven kan bidra til at flere overgrepsutsatte får mulighet til en rettferdig rettsprosess. Det forutsetter at loven blir godt kjent i den brede offentligheten, og at det er en plan for kompetanseheving hos relevante profesjonsutøvere. Innføringen av en samtykkelov forventes også å øke antallet anmeldte tilfeller av voldtekt, slik det skjedde i både Sverige og Danmark. Dette fører i sum til et stort behov for å styrke kapasitet og kompetanse i hele straffesakskjeden for å sikre en effektiv strafferettslig forfølgelse av voldtekt og andre alvorlige seksuallovbrudd.

Samtykkealliansen kan dessverre ikke se en slik satsing i statsbudsjettet for 2026.

Forslag til statsbudsjett 2026 viser en tydelig styrking av politiet, blant annet gjennom økningen i grunnfinansieringen til politiet med 196 millioner kroner, men denne satsingen blir både i selve proposisjonen og i departementets pressemeldinger tydelig knyttet til bekjempelsen av organisert kriminalitet.

I lovproposisjonen til samtykkeloven (Prop. 132 L (2024–2025), kapittel 8) vurderte departementet at lovendringen kunne medføre både økte og reduserte økonomiske og administrative kostnader. Departementet pekte blant annet på at endringen kunne føre til flere anmeldelser, tiltaler og domfellelser, økt behov for bistandsadvokater, fengselsplasser og behov for styrket kapasitet hos politiet og påtalemyndigheten. Samtidig ble det understreket at omfanget var usikkert, og det ble derfor ikke gjort nærmere anslag. Etter Samtykkealliansens vurdering burde nettopp denne usikkerheten ha utløst en plan for oppfølging, finansiering og kompetanseheving – ikke stillhet i budsjettet for 2026.

I forslaget til statsbudsjett er det verken satt av øremerkede midler for å styrke politiets og påtalemyndighetenes kapasitet til å bekjempe voldtekt og seksuelle overgrep, eller kompetanse til å implementere samtykkeloven på en effektiv måte. På politiets hjemmeside defineres voldtekt eksempelvis fremdeles på bakgrunn av utdatert lovgivning. Det går heller ikke klart fram av budsjettet om det er satt av egne midler for å styrke dommernes kompetanse til implementering av ny samtykkelov.

I Sverige gikk innføringen av en samtykkebasert voldtektsbestemmelse sammen med en betydelig styrking av politiets og påtalemyndighetenes kompetanse og kapasitet til å etterforske og straffeforfølge voldtekt og seksuelle overgrep (BRÅ rapport 2025:3 side 13). Dette bidro til en effektiv implementering av loven og en dobling av antallet tiltaler og domfellelser for voldtekt. Også i Norge vil det være nødvendig med en betydelig styrking av kapasitet og kompetanse til politi, påtalemyndigheter, og dommere før den nye samtykkeloven virkelig kan bli et redskap for endring.

Samtykkeloven ble iverksatt på rekordtid, men ingen har så langt tatt ansvar for informasjonsarbeidet knyttet til den nye loven. Andre land som har vedtatt en tilsvarende lovendring har gjennomført målrettede informasjonskampanjer for å gjøre loven kjent og forstått i befolkningen. I Nederland gikk eksempelvis ikrafttredelsen av en reell samtykkelov 1. juli 2024 sammen med en omfattende informasjonskampanje rettet mot den brede offentligheten. Informasjonskampanjen ble kommunisert i sosiale og tradisjonelle media, inkludert radio -  https://www.metelkaartrekkenwedegrens.nl/wet-seksuele-misdrijven.

En forutsetning for at den nye samtykkeloven skal ha en faktisk forebyggende effekt er en styrket seksualitetsundervisning i skolen. Til tross for at samtlige partier under Stortingsdebatten i juni i år vektla betydningen av forebyggende og holdningsskapende arbeid blant ungdom ser vi lite til en slik satsing i årets statsbudsjett.  Selv når seksualitetsundervisning trekkes frem som en viktig del av løsningen på et alvorlig samfunnsproblem mangler konkrete forslag.

Dersom en reell samtykkelov skal fungere etter hensikt forutsetter det også at ulike profesjoner som helse- og sosialarbeidere har en nødvendig forståelse av den nye samtykkeloven, ikke bare for å kunne  dokumentere relevante skader og rettsmedisinske bevis, men også for å kunne delta i det forebyggende og holdningsskapende arbeid med en klar forståelse av den nye lovens innhold.

Anbefaling til Justiskomiteen

I forbindelse med behandlingen av Justis- og beredskapsdepartementets budsjett (kap. 440 – Politiet/Kap. 443 Påtalemakta i politiet) anbefaler Samtykkealliansen at komiteen styrker den strafferettslige forfølgelse av voldtekt og implementeringen av samtykkeloven med følgende tiltak og øremerkede midler:

• Halvparten av de økte midlene til grunnfinansieringen av politiet brukes til å styrke politiets kapasitet og kompetanse til å bekjempe voldtekt og andre alvorlige seksuallovbrudd, og til å implementere den nye samtykkeloven på en effektiv måte.
• Det settes av øremerkede midler til å opprette egne enheter for etterforskning og påtale av voldtekt og alvorlige seksuallovbrudd i alle politidistrikt. Det vil sørge for at etterforskning og påtale av voldtekt håndteres av spesialiserte etterforskere og påtalejurister med nødvendig fenomenforståelse, og skape fagmiljøer som er viktige for rekruttering og bevaring av kompetanse over tid. Det vil også være en nødvendig oppfølging av de sentrale anbefalingene til Voldtektsutvalget i NOU 2024:4.

Høring i Justiskomiteen om statsbudsjettet for 2026 

1.      Mål og hovedprioriteringer 

I Justis- og beredskapsdepartementets budsjettproposisjon for 2025-2026 fremgår det at trafikklovbrudd utgjør 13 prosent av alle registrerte lovbrudd (dvs. den nest største kategorien lovbrudd). Til tross for dette finner vi ingen omtale av politiets rolle i bekjempelse av trafikkriminalitet. Trygg Trafikk oppfordrer Justiskomiteen til å etterlyse en tydeligere forankring og høyere prioritering av trafikksikkerhet og nullvisjonen hos justismyndighetene. 

Vi viser til Nasjonal transportplan 2025–2036[1], hvor regjeringen understreker at trafikksikkerhetsarbeidet er sektorovergripende og forutsetter innsats fra blant annet justissektoren og politiet. Det fremheves at politikontroller av fart, rus og annen trafikkfarlig adferd er blant de mest kostnadseffektive trafikksikkerhetstiltakene vi har.

Utrykningspolitiet (UP) omtales som spydspissen i politiets trafikksikkerhetsinnsats og som en avgjørende aktør for trafikksikkerheten på vei. I 2023 gjennomførte UP over 120 000 reaksjoner, hvorav rundt 113 000 var forenklede forelegg for brudd på veitrafikkloven. I tillegg utfører politidistriktene trafikkontroller i sine områder, bl.a. av ruskjøring. 

Trafikkriminalitet har alvorlige konsekvenser for både individer og samfunnet. En rapport fra Transportøkonomisk institutt (2022) dokumenterer at 40 prosent av dødsulykkene i trafikken i perioden 2017–2020 kan knyttes til bevisste, alvorlige og farlige lovbrudd, som ruskjøring og grove fartsoverskridelser[2]. 

Videre viser Statens vegvesens analyser at 63 prosent av alle dødsulykkene i 2024 hadde førerne begått ett eller flere lovbrudd. Dette understreker behovet for målrettet innsats mot trafikkriminalitet som en sentral del av det nasjonale trafikksikkerhetsarbeidet[3]. 

Vi viser også til SDs budsjettproposisjon for 2025-2026[4], som varsler at regjeringen tar sikte på å gjennomføre flere regelverksendringer for å motvirke uønsket trafikkfarlig adferd på vei innefor justismyndighetenes område. Dette gjelder inndragning av kjøretøy ved villmannskjøring, ulovlig bruk av mobiltelefon i bil og forbud mot varslingstjenester som hindrer politiets kontrollvirksomhet på vei. Trygg Trafikk ser frem til realiseringen av regelverksendringene, som vil bidra til å styrke trafikksikkerhetsarbeidet.  

Programkategori 0640 Politi og påtale, kap. 440 og 441 

Politiets arbeid med trafikksikkerhet finansieres over kapittel 440 Politiet, og det er Politidirektoratet som prioriterer mellom ulike formål. 

Det er godt kjent at politiets generelle ressurssituasjon er krevende. Trygg Trafikk erfarer dessverre at dette også har fått konsekvenser for politiets trafikksikkerhetsarbeid. Flere politidistrikter har redusert eller helt avviklet sin deltakelse i lokale arrangementer og aktiviteter rettet mot risikoutsatte grupper, som ungdom. Enkelte distrikter har også lagt ned sine trafikkavdelinger, og mye tyder på at kontrollaktiviteten er redusert flere steder. 

Samtidig øker trafikkulykkene i Norge. Per 1. oktober 2025 hadde 89 personer mistet livet i trafikken – allerede flere enn i hele 2024 (87). Vi ligger dermed dårlig an til å nå regjeringens mål i Nasjonal transportplan 2025–2036 om maksimalt 350 drepte og hardt skadde innen 2030. Politiets innsats på trafikkområdet er derfor avgjørende fremover – både for å forebygge alvorlige ulykker og for å bidra til å nå de nasjonale målene.

Utrykningspolitiet (UP) er garantisten for at trafikkontroller prioriteres og uføres på en kunnskapsbasert, strategisk og effektiv måte. Særorganet har en slank og kostnadseffektiv organisasjon, og et høyt aktivitetsnivå. På kontrollene avdekkes ofte mer enn trafikkriminalitet, spesielt vinningsforbrytelser og narkotika. Mange av forholdene behandles på stedet og sendes effektivt videre i straffesakskjeden. 

Trygg Trafikk anbefaler at Justiskomiteen legger føringer for at UPs budsjett styrkes i 2026, slik at de kan videreutvikle sin kjernevirksomhet innen trafikksikkerhet og samtidig være en fleksibel og mobil forsterkningsressurs for politidistriktene ved ekstraordinære hendelser. Som et minimum bør UP kompenseres for prisvekst og økte driftskostnader. Uten dette risikerer vi reduserte kontroller, noe som vil være svært uheldig for det nasjonale trafikksikkerhetsarbeidet.

 
[1] https://www.regjeringen.no/no/tema/transport-og-kommunikasjon/nasjonal-transportplan/id2475111/
[2] https://www.toi.no/publikasjoner/dodsulykker-innenfor-og-utenfor-nullvisjonens-systemgrenser
[3] https://vegvesen.brage.unit.no/vegvesen-xmlui/handle/11250/3214790
[4] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-1-s-20252026/id3123501/

Om oss

Stine Sofies Stiftelse er et av Norges fremste fagmiljøer på vold og seksuelle overgrep mot barn. Med rundt 70 ansatte driver vi omfattende arbeid over hele Norge. Hvert år tar vi imot om lag 500 barn til ukesopphold ved Stine Sofie Senteret i Grimstad – Norges eneste kurs- og mestringssenter for denne målgruppen. Over 4 000 barn har til nå deltatt på opphold hos oss sammen med sine trygge omsorgspersoner.

Vi driver med kompetanseutvikling, forskning og utredning, og bidrar til å heve handlingskompetansen hos ansatte. Vi tilbyr gratis juridisk rådgivning og hvert år publiserer vi rapporten «Barnas Havarikommisjon» i samarbeid med advokatfirmaet Wikborg Rein.

Alvorlig bekymret for barns rettssikkerhet

Sammen med 22 andre organisasjoner og fagpersoner har vi nylig sendt et opprop til Stortinget. Vi ber om at arbeidet mot vold og seksuelle overgrep mot barn og i nære relasjoner får økt fart. Arbeidet har nærmest stoppet opp – og på flere områder er det satt i revers. Blant underskriverne er leder av Barnevoldsutvalget, Voldtektsutvalget og Bistandsadvokatutvalget i Advokatforeningen.

Vi krever at partiene samler seg om en konkret finansieringsplan slik at opptrappingsplanen – og allerede vedtatte tiltak for å beskytte barn – gjennomføres raskt. Regjeringen, Stortinget og underliggende etater må tydelig slå fast at vold og overgrep mot barn er et alvorlig folkehelseproblem og brudd på menneskerettighetene, og at arbeidet skal prioriteres.

Kompetansen på vold og overgrep må styrkes i alle relevante yrkesgrupper, særlig når det gjelder vold og seksuelle overgrep mot barn, og særlig de yngste barna.

I forrige stortingsperiode ble det gjort flere viktige vedtak for å beskytte barn bedre, men iverksettelsen går altfor sakte. Manglende framdrift står i sterk kontrast til det vi vet om hvordan vold rammer barns helse og utvikling. Vi ber justiskomiteen bidra til at tempoet økes betydelig.

Kapittel 440 Politiet
I budsjettet for 2026 foreslås det 196 millioner kroner ekstra til politiet, men uten føringer som sikrer prioritet til arbeidet mot vold og seksuelle overgrep mot barn – heller ikke digitale overgrep. Vi ber komiteen kreve at en vesentlig del av midlene øremerkes dette området.

Dette er krevende og ressurskrevende saker, og mange fagpersoner slutter fordi de mangler støtte og ressurser. Samtidig mangler det tydelige politiske signaler. Riksadvokatens prioriteringsrundskriv nevner heller ikke barn, bortsett fra i sammenheng med ungdomskriminalitet. Det sender et feil og uheldig signal.

Forslag:

• Stortinget vedtar at det settes av øremerkede midler til politiets arbeid mot vold og seksuelle overgrep mot barn
• Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett 2026 med en konkret finansieringsplan med tydelige tidsfrister for gjennomføring av opptrappingsplanen mot vold og seksuelle overgrep mot barn og vold i nære relasjoner – med prioritet for tiltak rettet mot barn.
• Stortinget ber regjeringen sette fart på iverksettelsen av Stortingets mange vedtak for å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep.

Hurtigspor – men ikke for barn utsatt for vold og overgrep?

I budsjettet foreslås 44,6 millioner kroner til et «hurtigspor» for gjerningspersoner under 18 år. Målet er å unngå lang ventetid fra lovbrudd til reaksjon. Men hva med barna som er ofre for vold og seksuelle overgrep – hvorfor finnes det ikke et hurtigspor for dem?

Tall fra SSB viser at rundt 2 000 barn under ti år ble registrert som ofre for mishandling i nære relasjoner i 2024, nesten halvparten var under fem år. Omfangstallene når det gjelder vold og overgrep mot barn og unge i Norge er alarmerende. Antallet tilrettelagte avhør for barn under seks år har stupt fra 942 i 2017 til 406 i 2023. Enormt mange saker henlegges. Dermed forblir mange overgrep uoppdaget, og barna mister både medisinsk oppfølging og rettssikkerhet.

Forskning viser at skadevirkningene øker med hvert overgrep. Vår egen Trippel S-studie (med FHI og NKVTS) viser at barna som kommer til Stine Sofie Senteret i snitt er 12 år og har opplevd tre typer vold eller overgrep – halvparten uten å ha fått nødvendig hjelp. Konsekvensene viser seg bl.a. i søvnvansker, skoleproblemer, psykisk helse og selvskading.

Mange ungdomskriminelle har selv vært ofre. En fersk analyse fra Oslo politidistrikt viser at 41 av de 55 mest aktive ungdomskriminelle tidligere var registrert som fornærmede, 39 i voldssaker. Dette tyder på at svikt i oppfølging av ofre bidrar til ny kriminalitet.

Hvorfor blir ikke disse barna bedre ivaretatt når vi vet hva risikoen er, og hvor tydelig konsekvensene er? Og: Er den alvorlige barne- og ungdomskriminaliteten et resultat av svikten vi ser i håndtering av ofre, ikke bare gjerningspersoner?

På bakgrunn av kunnskapen om skadevirkningene av vold mot barn, mener vi det bør etableres et hurtigspor for sakene der barn er ofre, med rask og koordinert hjelp og oppfølging. Saker med de minste barna (under seks år) bør prioriteres i pilotering av et slikt spor. Videre bør barn som er utsatt for kriminalitet fra andre barn og unge ivaretas i et helhetlig hurtigspor – også der saken henlegges fordi gjerningspersonen er for ung til å straffeforfølges.

Forslag:

1. Stortinget ber regjeringen etablere et hurtigspor der det er mistanke, påstand eller dokumentert vold og seksuelle overgrep mot små barn under seks år, herunder at barnet har vært vitne til vold i hjemmet. Hurtigsporet skal, uavhengig av eventuell straffesak, omfatte rask og koordinert hjelp fra alle aktuelle instanser, medisinsk undersøkelse og helhetlig oppfølging av familien, med mål om beskyttelse og trygghet for barnet.
2. Stortinget ber regjeringen sikre at i saker hvor unge gjerningspersoner får sin straffesak behandlet i hurtigspor, skal barn og unge som er ofre ha tilsvarende hurtigspor for hjelp og oppfølging. Stortinget ber regjeringen sørge for at disse unge ofrene ivaretas – også der sakene henlegges fordi gjerningspersonen er for ung til å straffeforfølges.
3. Stortinget ber regjeringen prioritere arbeidet med ny barnehuslov.

Vi har også merket oss politiets analyser som viser at mange saker der dagens ungdomskriminelle selv har vært fornærmede, har blitt henlagt. Vi mener slike henlagte saker må gjennomgås på nytt, slik at barn og unge opplever at de blir hørt – ikke bare når de selv begår kriminalitet, men også når de er ofre.

Blå Kors jobber med forebygging, lavterskeltilbud, behandling, oppfølging etter behandling og soning og arbeids- og inkluderingstiltak. Vi har i snart 120 år gjort en viktig innsats for å hjelpe personer som er direkte eller indirekte rammet. 

Mestring og livskvalitet etter soning 

Kapittel 430 Kriminalomsorgen, post 70 Tilskudd 

Det er positivt med ny satsing fra regjeringen på kriminalomsorgen for å øke kompetanse og bemanning. Det er en viktig prioritering. 

Dessverre ser vi at tilskudd til frivillige organisasjoner er foreslått uendret fra saldert budsjett for 2025. 

Blå Kors får mange henvendelser fra kriminalomsorgen om å holde kurs for innsatte for å forberede løslatelse. Kursene har stor betydning for mestring og livskvalitet, og det hindrer tilbakefall til kriminalitet og rus.

Blå Kors steg for steg gir støtte og veiledning til domfelte på veien til et ønsket liv uten rus og kriminalitet. Bruk av og samarbeid med allerede eksisterende aktiviteter i nærmiljøet som treningssentre og idrettslag står sentralt, og er avgjørende for å oppnå deltagelse i sivilsamfunnet. 

Gjennom deltakelse i et strukturert program, som Blå Kors steg for steg kaller Hverdagskompetanse, arbeider deltakerne med å utvikle praktiske og sosiale ferdigheter som gjør dem bedre rustet til et nytt liv uten kriminalitet.

Hverdagskompetanseprogrammet er godkjent av Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS). Programmet blir benyttet etter løslatelse, men har også blitt prototypetestet, evaluert og tilpasset etter utprøving i flere fengsler.

Tilbakemeldingen fra ansatte og innsatte i straffegjennomføring er overveldende, og flere innsatte i straffegjennomføring velger å fortsette programmet etter løslatelse. Dette motvirker glippsoneproblematikken og sikrer reintegrering og samfunnsdeltakelse gjennom aktivitet, utdanning og arbeid.  

Blå Kors mener regjeringen må prioritere støtte til flere frivillige og ideelle organisasjoner som arbeider for å sikre gode overganger og reintegrering etter straffegjennomføring. Blå Kors foreslår derfor at kapittel 430 post 70 økes. I den foreslåtte bevilgningen for 2026 tas det ikke høyde for lønns- og prisvekst.

Blå Kors mener økt tilskudd til frivillige organisasjoner som samarbeider med kriminalitetsomsorgen er et kostnadseffektivt tiltak fordi vi har stort innslag av frivillig innsats.

Forebygging av kriminalitet blant barn og unge i et familieperspektiv  

Regjeringen skriver i budsjettproposisjonen at virksomheter som er viktige for at vi skal ha lav kriminalitet i tillegg til blant andre politiet, domstolene og kriminalomsorgen, er virksomheter som arbeider med, eller har ansvar for tidlig forebygging av kriminalitet som utdanningssektoren, barnevernet, helsesektoren og frivillige organisasjoner. 

Forebygging av kriminalitet blant barn og unge må først og fremst skje i et familieperspektiv. Vi må styrke forebyggende innsats og lavterskel inkluderingstiltak for barn og unge som forebygger utenforskap. Det er viktig at tiltakene har med foreldrene, og gir støtte slik at foreldrene kan utvikle sin foreldrekompetanse. Dette gjelder særlig familier med sårbarhetsfaktorer som lavinntekt, lite nettverk, helseplager, vold og konflikt i hjemmet og arbeidsledighet. Mange strever med å forstå og være en del av velferdssamfunnet.

Blå Kors barnas stasjon mottar inkluderingstilskudd for barn og unge fra Bufdir, og har gode resultater som viser at barna og foreldrene opplever mestring og økt inkludering i samfunnet.

Regjeringen har ikke foreslått å øke tilskuddet (BDF kapittel 846, post 61). Blå Kors ber komiteen se det kriminalitetsforebyggende arbeidet blant barn og unge i justissektoren i sammenheng med arbeidet med å forebygge utenforskap og dermed kriminalitetsforebygging under Familie- og kulturkomiteens ansvar.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs representerer den kommunalt eide avfallsbransjen i hele landet. Våre medlemmer har ansvar for innsamling og utsortering av husholdningsavfall for alle landets innbyggere – en grunnleggende og lovpålagt tjeneste som er avgjørende for helse, miljø og samfunnssikkerhet. 

Avfallshåndtering som kritisk samfunnsfunksjon
Under kapittel 451 er det foreslått en økning i bevilgningene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) for å styrke samordning og koordinering av totalforsvarsarbeidet. Vi støtter dette arbeidet, men vil samtidig påpeke at avfallssektoren i dag i liten grad er inkludert i dette arbeidet – verken på nasjonalt eller lokalt nivå. 

Til sammenligning har både Sverige og Finland definert avfallshåndtering som en kritisk samfunnsfunksjon. Eksempelvis har DSBs motpart i Finland, NESA, etablert en egen arbeidsgruppe for beredskap i avfallssektoren. Denne gruppen har ansvar for å utvikle scenarier, veiledning og tiltak i møte med kritiske hendelser. I Norge er avfallshåndtering derimot ikke definert som en kritisk funksjon. Dette kan være en medvirkende årsak til at sektoren i liten grad inkluderes i planlegging og samordning av beredskapstiltak. 

Pandemien viste tydelig betydningen av en velfungerende avfallssektor. I den første fasen av pandemien fikk avfallshåndtering midlertidig status som en kritisk funksjon gjennom rundskriv til kommunene. Dette var avgjørende for å sikre at nødvendig personell kunne møte på jobb, og at innsamling og drift av gjenvinningsstasjoner kunne opprettholdes. 

Skal Norge styrke sin samlede beredskap og motstandskraft, bør avfallshåndtering anerkjennes som en kritisk samfunnsfunksjon. Det vil sikre at sektoren blir integrert i totalforsvarsarbeidet og at nødvendige tiltak for beredskap, forebygging og krisehåndtering blir bedre samordnet – til nytte for hele samfunnet. 

Avfallshåndtering i lokal beredskap 

I totalberedskapsmeldingen (St.meld. nr. 9, 2024–2025) foreslås det at alle kommuner skal ha plikt til å etablere eller være tilknyttet kommunale beredskapsråd. I dette arbeidet bør kommunalt eide avfallsselskaper i større grad inkluderes. Regjeringen begrunner forslaget med at løsningen skal gi «tilstrekkelig fleksibilitet for kommunenes ressurssituasjon, egenart og mulighet for selvstyre, samtidig som frivillige og privat næringsliv vil bli tettere integrert i arbeidet med sikkerhet og beredskap» (s. 66). 

Kommunalt eide avfallsselskaper har ofte godt utviklede industrivern, tilgang på maskinelt utstyr, transportressurser og kompetanse som kan være av stor verdi i beredskapssammenheng. Disse ressursene bør i større grad anerkjennes og integreres i kommunenes planverk. Et tettere samarbeid vil bidra til å styrke den lokale beredskapen og øke samfunnets samlede motstandskraft ved uønskede hendelser. 

Avfallshåndtering bør også vurderes som en kritisk funksjon på lokalt nivå – både når det gjelder innsamling og infrastrukturen som understøtter tjenesten. Hendelser som større strømbrudd, brann eller tekniske feil kan føre til at hele bydeler eller tettsteder mister funksjonelle avfallsløsninger. Dette vil raskt kunne få alvorlige konsekvenser for både miljø og folkehelse. 

Moderne avfallssystemer betjener i dag stadig flere innbyggere. Mens tradisjonelle løsninger dekker et begrenset antall husstander, kan stasjonære anlegg og avfallssug-systemer håndtere avfall for flere tusen personer. Et driftsavbrudd i slike systemer vil dermed kunne ha betydelig innvirkning på lokalsamfunnets funksjonsevne. 

Med økende digitalisering og automatisering i sektoren, der systemer i økende grad styres gjennom sensorer, apper og RFID-løsninger, blir også sårbarheten større. På denne bakgrunn bør avfallsinfrastruktur i større grad vurderes som en del av samfunnskritisk infrastruktur, på linje med vann og avløp. En slik anerkjennelse vil kunne bidra til at kommunene i større grad tar høyde for avfallssektoren i sitt beredskapsarbeid, og dermed styrke samfunnets evne til å forebygge og håndtere kriser. 

Avfallsforbrenning som del av samfunnets beredskap og energisystem 

Avfallsforbrenning er en sentral del av både avfallshåndteringen og energiforsyningen i Norge. Forbrenningsanleggene produserer fjernvarme til store deler av byene våre og sørger for sikker behandling av restavfall. Til tross for dette er forbrenningsanleggene ikke definert som samfunnskritisk infrastruktur, men fjernvarmenettet er definert som samfunnskritisk infrastruktur, selv om forbrenningsanleggene flere steder er avgjørende for at fjernvarmenettet fungerer. 

Dagens nivå på forbrenningsavgiften svekker norske anleggs konkurransekraft, og flere står i fare for å måtte redusere driften eller legges ned. Dette skaper økt avhengighet av utenlandske anlegg og gjør Norge sårbart for endringer i andre lands rammevilkår. Vi har derfor bedt finanskomiteen om en halvering av avgiften for å opprettholde nasjonal kapasitet.  

Begrenset innenlandsk kapasitet vil svekke beredskapen ved uforutsette hendelser og redusere lokal energiproduksjon, arbeidsplasser og verdiskaping. På denne bakgrunn bør avfallsforbrenning anerkjennes som en kritisk samfunnsfunksjon, og rammevilkårene må utformes slik at nødvendig kapasitet opprettholdes nasjonalt. 

Våre anbefalinger til komiteen 

Avfallshåndtering er en grunnleggende samfunnstjeneste som er avgjørende for helse, miljø, energiforsyning og beredskap – både nasjonalt og lokalt. Manglende inkludering i totalforsvarsarbeidet og økende økonomisk press på forbrenningsanleggene svekker Norges beredskap og resiliens. 

Gjennom å inkludere avfallssektoren i totalforsvarsarbeidet og sikre nødvendig kapasitet for forbrenning, kan Norge styrke beredskapen, redusere sårbarhet og sikre et robust, effektivt og bærekraftig avfallssystem 

1. Styrk avfallssektorens rolle i beredskapsarbeidet
   Vi ber Stortinget be Justis- og beredskapsdepartementet om å avklare hvordan avfallssektoren kan inkluderes bedre i totalforsvarsarbeidet. Dette bør omfatte vurderinger av nasjonal kapasitet for ulike behandlingsmetoder, samt utvikling av scenarier som belyser samfunnssikkerhetskonsekvensene ved bortfall av avfallshåndteringens funksjoner – både nasjonalt og lokalt. En slik gjennomgang vil bidra til å styrke Norges samlede beredskap og motstandskraft.
2. Sikre nasjonal kapasitet gjennom reduksjon av forbrenningsavgiften
   I påvente av en eventuell innlemmelse av avfallsforbrenning i EUs kvotesystem, ber vi Stortinget halvere forbrenningsavgiften i statsbudsjettet for 2026. En slik reduksjon er nødvendig for å opprettholde norsk forbrenningskapasitet, sikre nasjonal beredskap og forhindre at Norge blir avhengig av utenlandsk behandlingskapasitet for kritiske avfallsstrømmer.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs står til disposisjon for komitemedlemmene, og bidrar gjerne med ytterligere innspill eller klargjøringer dersom komitemedlemmene ønsker det. 

Med vennlig hilsen 
Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs 

Svein Kamfjord (sign.) 

Direktør 

Kreftforeningen foreslår at Stortinget: 

• Utvider vilkårene for fri rettshjelp slik at flere typer NAV-saker og pasientrettigheter omfattes. Kap. 470 Fri rettshjelp, post 01, 70 og 72. 

• Gjennomfører en evaluering av fri rettshjelp og spesielle rettshjelptiltak for å sikre at ordningene fungerer i praksis og når de som har størst behov. Kap. 470 Fri rettshjelp, post 70 og 72, Kap. 473, post 01 og 21. 

• Bevilger nok til at endringene i retthjelpsloven gjør at ingen blir skadelidende av omorganiseringen av spesielle rettshjelpstiltak.  Kap. 473, post 01 og 21. 

Kreftforeningen takker for muligheten til å komme med innspill til Prop. 1 S (2025–2026). Våre forslag retter seg mot tiltak som styrker rettssikkerheten for sårbare grupper, forbedrer juridisk støtte for pasienter og pårørende, og fremmer innovasjon og beredskap i helsesektoren. 

Fri rettshjelp – utvidelse og styrking 
Kreftforeningens rettshjelp opplever ofte at helt alminnelige mennesker med helt alminnelige inntekter har behov for vår hjelp. Alvorlig sykdom kan ramme hvem som helst, og uavhengig av hvor resurssterk vedkommende er. Sykdom, både somatisk og psykisk, gjør det ekstra vanskelig for pasienten eller hens pårørende å hevde sine rettigheter. Mange har mer enn nok med å holde ut tøff kreftbehandling.     

Selv om vi har et godt sikkerhetsnett i Norge, opplever mange syke det som vanskelig å navigere i ulike regelverk og mellom ulike kontorer og etater - det er vanskelig å finne ut av sine rettigheter.  

Kreftforeningens erfaring gjennom rettshjelpsarbeidet viser at alvorlig syke og deres pårørende ofte mangler energi og ressurser til å håndtere komplekse juridiske utfordringer. Mange pasienter opplever betydelige økonomiske belastninger, spesielt ved bortfall av fast inntekt. Å engasjere advokat er kostbart, og selv en mindre sak kan fort beløpe seg til 50 000 kr og mer. Dette svarer til en ganske alminnelig netto månedsinntekt, og ligger langt over hva mange mennesker har råd til.   

Kreftforeningen er svært glade for at Stortinget i ulike anmodningsvedtak og ulike regjeringer har tatt tak i problemet og gradvis øket rettshjelpsstøtten slik at dekningsgraden de siste årene, har gått fra i underkant av 10% av befolkningen til ca. en tredjedel. Likevel er vi bekymret for at utvidelsen ikke treffer. Det vises særlig til at høye egenandeler (i prinsippet opp til 99%) kan føre til at folk kvier seg for å benytte seg av retten til fri rettshjelp.   

Kreftforeningen mener det er avgjørende å utvide vilkårene for fri rettshjelp slik at flere sakstyper omfattes, særlig innen NAV og pasientrettigheter. Midlene som settes av til ordningen må stå i forhold til det utvidede behovet, og det bør gjennomføres en evaluering av hvordan endringene fungerer i praksis, med fokus på at de som har størst behov faktisk får tilgang til hjelp. En slik utvidelse vil bidra til at pasienter og pårørende kan ivareta sine juridiske rettigheter uten å bli økonomisk belastet, samtidig som det reduserer stress og sikrer trygghet i en krevende livssituasjon. Samfunnsøkonomisk vil dette kunne redusere kostnader knyttet til feil eller forsinket behandling og unødvendige rettslige prosesser. 

Spesielle rettshjelptiltak 
Spesielle rettshjelptiltak er viktige for å sikre at sårbare grupper får nødvendig juridisk bistand. Dette gjelder personer som faller utenfor ordinære ordninger, for eksempel alvorlig syke, eldre og personer med lav inntekt. Disse tjenestene møter behov som ellers ikke dekkes, og kan være avgjørende for å oppnå løsninger i komplekse situasjoner. Det er mange saksområder som faller utenfor de prioriterte saksområdene for fri rettshjelpesordningen. Eksempelvis saker om pasientskadeerstatning, rett til nødvendig helsehjelp fra kommunen eller spesialisthelsetjenesten eller vurdering av vedtak fra Nav.   

Det er høyst usikkert om utsatte og sårbare grupper vil klare å nyttiggjøre seg av tilbudet, selv om de oppfyller vilkårene. Vi viser til uttalelsene fra rettshjelpsalliansen om at i underkant av 5% av deres klientmasse vil omfattes av den nye ordningen.   

Det er fortsatt et stort udekket behov for rettshjelp i Norge. Et eksempel på dette er den urovekkende store omgjøringsraten i NAV. (NOU 2023:11). Et annet er dommen fra den Europeiske menneskerettsdomstolen fra oktober i fjor, hvor domstolen konkluderte med at pasienten og hans pårørende ikke hadde tilstrekkelige rettsmidler.     

Det er fortsatt behov for at alle innbyggerne får rett vedtak til rett tid. Derfor er det fortsatt være behov for de særlige rettshjelpstiltakene. Tiltakene driftes i stor grad på frivillighet og innsamlede midler. Vi mener det er et betydelig paradoks at den Norske rettsstaten gjør seg avhengig av dette, fremfor å finansiere dette selv.    

Kreftforeningen ber Stortinget om å prioritere utvidelse og styrking av fri rettshjelp, inkludert spesielle rettshjelptiltak, slik at sårbare grupper får nødvendig juridisk bistand. Samtidig må justiskomiteen som fagkomite på Stortinget for bedreskap ikke glemme helsesektorens rolle i den nasjonale beredskapen. Tiltak for å styrke rettssikkerheten, styrke helsesektorens beredskap og bidra til samfunnstrygghet gjennom å ivareta både individet og hele verdikjeden som til sammen utgjør en totalberedskap. Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen 

Høringsinnspill fra Caritas Norge til statsbudsjettet for 2026 for Justiskomiteen

Caritas Norge fremmer med dette våre skriftlige innspill til statsbudsjettet for 2026 til Justiskomiteen. Innspillet retter seg særlig mot kapittel 470, post 72 – Tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak, og kapittel 440, post 70 – Tilskudd til tiltak mot menneskehandel og prostitusjon.

Oppsummert foreslår vi:

• Å øke istedenfor å kutte i midler til spesielle rettshjelpstiltak (kap. 470, post 72).
  Et kutt nå vil bety færre saker håndtert, færre ofre identifisert – og at flere i praksis mister muligheten til å hevde sine rettigheter.
• En reell økning i tilskuddet til tiltak mot menneskehandel og prostitusjon (kap. 440, post 70). Forslaget til en nominell videreføring av midlene, som i realiteten er et kutt, svekker muligheten til å realisere regjeringens egne mål om bedre samordning og styrket bistand.                                                                                                                                                                                    1.Tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak (kap. 470, post 72) må økes, ikke kuttes.

I årets budsjett foreslår regjeringen å redusere posten med 20 millioner kroner – en nedgang på nær 25 prosent[TB1] [MH2] . Kuttet begrunnes med innføringen av en ny rettshjelpsmodell, der flere sakstyper, blant annet lønnstyveri, omfattes av fri rettshjelp. Dette er et positivt grep, men dekker ikke de faktiske behovene til de mest sårbare.

Rettshjelp er en forutsetning for rettssikkerhet. For personer med begrensede språkferdigheter, økonomiske ressurser eller kunnskap om systemet, er lavterskel rettshjelpstiltak ofte den eneste reelle adgangen til juridisk bistand.

Ordningen med spesielle rettshjelpstiltak gjør det mulig å gi slik bistand – målrettet, effektivt og i tråd med rettsstatens prinsipper. Behovet for denne typen bistand har aldri vært større.

Caritas opplever en markant økning i saker om lønnstyveri og arbeidsutnyttelse, samtidig som tilgangen på ressurser reduseres. Disse sakene er ofte tids- og ressurskrevende – ikke nødvendigvis fordi de er juridisk kompliserte, men fordi arbeidsforholdene er uoversiktlige og dokumentasjonen mangelfull. Mange av arbeidstakerne som oppsøker Caritas mangler arbeidskontrakt, timelister og lønnsslipper, og arbeidsgivere unnlater ofte å gi innsyn i sentrale opplysninger. I tillegg kommer språkbarrierer, manglende digital kompetanse og lav tillit til systemet.

Arbeidslivskriminalitetssaker krever derfor tid, tillit og tett oppfølging for å sikre at ofrene faktisk får oppfylt sine rettigheter. Innenfor rammen av fritt rettsråd – normalt fem timers bistand – er det vanskelig å yte rettshjelp av forsvarlig kvalitet i denne typen saker.

Vi ser en risiko for at arbeidstakere som får bistand til påkrav gjennom advokater, senere vil trenge videre oppfølging når arbeidsgiver ikke gjør opp. Caritas’ erfaring er at bistand til påkrav i lønnstyverisaker sjelden fører til faktisk oppgjør, særlig i saker der arbeidsgiver mangler betalingsevne eller vilje til å gjøre opp. Sakene ender ofte i forliksråd eller tingrett, og mange arbeidsgivere må begjæres konkurs før arbeidstaker kan få dekket sitt krav. For å sikre reell rettssikkerhet bør det derfor vurderes å gi fri sakførsel i lønnstyverisaker. Dersom bevilgningen til spesielle rettshjelpstiltak reduseres, vil også lavterskeltiltakene mangle kapasitet til å gi denne oppfølgingen. Resultatet kan bli at flere arbeidstakere står uten reell rettshjelp, selv om ordningen formelt er utvidet.

Caritas gir også juridisk bistand i tilgrensende saker som ofte følger i kjølvannet av arbeidsutnyttelse – som avslag på ytelser fra NAV, arbeidsulykker, gjeldsproblemer og utkastelser fra bolig etter tap av inntekt. I tillegg bistår vi sårbare innvandrere i saker av stor velferdsmessig eller økonomisk betydning, som utlendingsrett, husleie- og NAV-saker. Et kutt i ordningen vil derfor ramme langt flere enn ofre for lønnstyveri, og svekke et sikkerhetsnett som i dag fanger opp mennesker som står utenfor andre offentlige ordninger.

Konsekvensene av kutt går også ut over enkeltsakene. Reduserte midler vil tvinge allerede pressede rettshjelpstiltak til å prioritere mellom saksbehandling og andre oppgaver, som rettighetsinformasjon, oppsøkende arbeid og talsmannsarbeid – innsats som har ført til betydelige endringer på feltet, som innføringen av lønnstyveribestemmelsen. Svekkes denne aktiviteten, mister vi både verdifull kompetanse og et sentralt bindeledd mellom ofrene, rettssystemet og beslutningstakerne.

Et kutt nå vil bety færre saker håndtert, færre ofre identifisert – og at flere i praksis mister muligheten til å hevde sine rettigheter. Når rettshjelpstiltakene svekkes, svekkes også innsatsen mot arbeidslivskriminalitet som helhet. Erfaring, tillit og lavterskel kontaktpunkter er ressurser det tar år å bygge opp – men bare ett budsjett å rive ned.

Caritas ber derfor Justiskomiteen gjenopprette og styrke bevilgningen til spesielle rettshjelpstiltak. Midlene må dekke både saksbistand og det oppsøkende og rettspolitiske arbeidet som sikrer at ofre faktisk identifiseres og får hjelp.

        2.Tilskudd til tiltak mot menneskehandel og prostitusjon (kap. 440, post 70) må økes, ikke kuttes.

Regjeringen reduserer i realiteten midlene til tiltak mot menneskehandel og prostitusjon, ettersom summen videreføres nominelt for 2026, uten prisjustering. Dette skjer på tross av den nasjonale strategien for 2025–2030 mot menneskehandel. Strategien legger vekt på bedre samordning og mer forutsigbar bistand til ofrene, og fremhever frivillige organisasjoner som en sentral del av arbeidet. Caritas støtter ambisjonene i strategien.

Caritas bruker midlene fra denne ordningen til å forebygge, avdekke og bistå ofre for menneskehandel og utnyttelse over hele landet. Bistanden må være helhetlig for å fungere: juridisk, praktisk og sosial. Vi møter ofrene tidlig, ofte før de har kontakt med politiet eller offentlige etater, og følger dem gjennom hele prosessen.

Frivillige organisasjoner som Caritas spiller en nøkkelrolle i identifiseringen av ofre. Våre flerspråklige veiledere fanger opp saker i tidlig fase, bygger tillit og bistår med juridisk kartlegging. Vi fungerer som bindeledd mellom ofrene og etatene – blant annet politiet, Arbeidstilsynet, NAV og A-krimsentrene.

Når tilskuddet ikke prisjusteres, betyr det i praksis færre ansatte, færre oppsøkende aktiviteter og mindre kapasitet til samarbeid. Dette svekker muligheten til å realisere regjeringens egne mål om bedre samordning og styrket bistand.

Caritas Norge ber Justiskomiteeen  prisjusterer og øker tilskuddet mot menneskehandel og prostitusjon, slik at frivillige aktører kan opprettholde og videreutvikle hjelpetilbudet i tråd med strategiens mål.

Avslutning

Rettshjelp og bistand til utsatte grupper er en sentral del av rettssikkerheten i Norge.
Når finansieringen av disse tiltakene reduseres, svekkes muligheten til å gi nødvendig hjelp til personer som allerede befinner seg i en særlig sårbar situasjon.

Caritas Norge ber Justiskomiteen sikre at denne gruppen ikke taper rettigheter, og at innsatsen for å styrke rettssikkerhet og vern følges opp med tilstrekkelige midler.

Caritas Norges arbeid og erfaringer

I 2024 ble 1 207 saker henvist til Caritas’ landsdekkende rettshjelpstiltak for juridisk kartlegging, og det ble gitt bistand i 162 utnyttelsessaker. Hittil i år har vi mottatt 1 572 henvendelser og bistått i over 110 saker om grov utnyttelse. De fleste vi møter, står utenfor det organiserte arbeidslivet, har lav inntekt, snakker lite norsk eller engelsk og har begrenset digital kompetanse. Mange frykter represalier fra arbeidsgiver og har liten tillit til offentlige myndigheter. Disse arbeidstakerne trenger praktisk og juridisk hjelp fra aktører de stoler på.

FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold er Norges største og eldste skeive medlemsorganisasjon. FRI jobber for bedre skeive liv nasjonalt, og internasjonalt. 

Gjennom tiltaket Rosa kompetanse justis har vi i en årrekke bidratt til kompetanseheving i justissektoren – særlig i politiet – for å styrke likeverdige tjenester og øke tilliten blant skeive.

Vi vet at skeive rapporterer lavere tillit til politiet enn befolkningen ellers, og at en svært liten andel av dem som utsettes for hatkriminalitet, faktisk anmelder. Noen opplever å ha dårligere møter med politiet enn det en skulle hatt. Dette gir store mørketall, reduserer tilliten og gjør at vi ikke får nødvendig kunnskap om den hatkriminaliteten folk faktisk utsettes for.

Politidirektoratet har selv pekt på behovet for kompetanse om kjønns- og seksualitetsmangfold i politiet. Likevel er Rosa kompetanse justis kuttet i forslaget til statsbudsjett 2026.

Dette handler om å ha de verktøyene som trengs for å bygge tillit, sikre likeverdige tjenester og få nødvendig kunnskap om hatkriminalitet. Små midler kan gi stor effekt. Når politiet møter fornærmede på en trygg og forståelsesfull måte, øker sannsynligheten for at utsatte faktisk anmelder. Saker blir bedre dokumentert fra start, som gir bedre kvalitet i etterforskning og påtale. Økt kompetanse gir også bedre samhandling mellom politi, påtale og sivilsamfunn når spenninger oppstår.

Rosa kompetanse justis svarer direkte på behovet som politiet selv har identifisert. Kursene er forankret i gjeldende lovverk og retningslinjer, og evalueres jevnlig med svært gode tilbakemeldinger fra deltakerne. Uten øremerking faller tilbudet i realiteten bort. Det finnes i praksis ingen alternative ordninger som kan bære et landsdekkende, målrettet kompetansetiltak på dette feltet. Konsekvensen er mindre kompetanse i politiet på et område de selv sier de trenger – og tillitsnivået blant skeive til politiet forblir lavt.

For å levere nødvendig kompetanseheving der behovet er størst, ber vi komiteen om følgende:

En øremerking til Rosa kompetanse justis over Justis- og beredskapsdepartementets budsjett kapittel 440 post 70 på 1 000 000 kroner.

Dette er en nøktern bevilgning med høy avkastning i form av økt tillit, flere og bedre anmeldelser, mer effektiv etterforskning og bedre rettssikkerhet. Med en målrettet million styrker Stortinget politiets evne til å beskytte en særskilt utsatt del av fellesskapet. 

Høringsnotat: Statsbudsjettet for 2026                                                                 31. oktober 2025

Regjeringen skriver i budsjettet at enkelte av anmodningsvedtakene fra stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet fra sommeren 2024 enda ikke er fulgt opp.

Dette gjelder flere av punktene for eiendomsmeglingsbransjen, deriblant:

• Obligatorisk registering av eierskap i fast eiendom
• Forbud mot blanko skjøter
• Plikt til å søke tillatelse til kjøp av visse eiendommer,
• Eiendomsmeglere bør gis tilgang til offentlige databaser, herunder folkeregisteret.
• Eiendomsmeglere bør gis rett til å utveksle informasjon med banker om mistenkelige forhold.

De to siste punktene kunne vært kvittert ut ved behandlingen av lov om eiendomsmegling i våres, da det nettopp ligger ferdig utredete forslag med lovtekst om det i NOUen Eiendomsmeglingsutvalget.

Her må Justisdepartementet og Finansdepartementet snakke sammen, så Stortingets vedtak blir fulgt opp på en tilfredsstillende måte.

Når det gjelder et tredje punktet så er det komplekse spørsmålet, men vi registrerer at både Sverige og Finland har innført omfattet regulering på dette området de siste årene i kjølvannet av fullskala-invasjonen av Ukraina.

Tinglysingsplikt er ikke utredet

Kartverket leverte før sommeren konseptutvalgsutredningen om eierskap til fast eiendom, for å følge opp blant annet de anmodningene fra meldingen.

Etter vårt syn vil ikke disse treffe godt nok for å oppnå bedre resultater i kampen mot økonomisk kriminalitet og fiendtlig oppkjøp av eiendommer for å skade Norges interesser.

Eiendom Norge mener at denne konseptutvalgsutredningen prioriterer det offentliges behov for en bedret oversikt over eierskap samt systemutvikling til denne, mer enn behovet for tiltak mot økonomisk kriminalitet, sikring av Norges sikkerhetsinteresser og private aktørers behov.

Vi frykter at Grunnbokens troverdighet kan bli svekket ved innføring av to registre. Det kan bli uklart hvilket eierskap som er det gjeldende, og det kan bli betydelig ekstra arbeid for å avdekke kjeder av hendelser hvor en eiendom er overdratt flere ganger uten at det er tinglyst.

Ett typisk eksempel på der en person er oppført som eier til en eiendom i det ene registeret, mens en annen er oppført som hjemmelshaver til den samme eiendommen i Grunnboken. Det kan være motstrid i ulike dokumenter, kjøpekontrakt, registrering og tinglysing, og uenighet blant de registrerte/tinglyste rettighetshavere.

Det kan også oppstå ulike utfordringer ved arv, hvem som er ansvarlig for registreringen, ulik registrering ved ulike former for arv. Kompliserte eierbrøker, formkrav mv. Systemet åpner for at registeret benyttes til fiktive eiendomsoverdragelser, og det kan muliggjøre omgåelser av eierskapsbegrensninger i eierseksjonsloven mv.

Hadde man bare innført at tinglysingsplikt så hadde man sluppet denne dobbeltføringen, som nettopp Stortinget ba om å bi utredete. Vi registrerer at Kartverket for eksempel ikke sjekket hvordan dette er i vår naboland, hvor de har dette.

Merk også at kostnadene for løsningen Kartverket anbefaler er svært mye dyrere enn tinglysingsplikt: ca. 2 milliarder mot ca. 400 millioner.

Reelle rettighetshaver-register uten reell verdi

Eiendom Norge er heller ikke tilfredse med regjeringens innføring av registeret for reelle rettighetshavere nå i oktober.

I forskriften la Finansdepartementet opp til en innskrenkning av søkemuligheter blant annet for eiendomsmeglingsbransjen. Dette er ikke heldig. Vi må huske på at eiendomsmeglers rolle i Norge er betydelig større enn i andre steder i Europa. Vi håndterer også oppgjøret.

Og det er oppsiktsvekkende at registeret skal ha oversikt over hvem som har gjort oppslag og at og dette skal kunne utleveres til den reelle rettighetshaveren, dette kan i ytterste konsekvens være en gavepakke til kriminelle som ønsker å skjule sitt eierskap blant kompliserte selskapsstrukturer.

Hilsen
Henning Lauridsen                                                                               Hanne Nordskog-Inger
Administrerende direktør                                                                     Fagsjef

Innspill til kapittel 430 Kriminalomsorgen – Post 70, Tilskudd.

Det er over år godt dokumentert hvordan Fotballstiftelsens gatelag er en særdeles velegnet arena for livsmestring, skolering og arbeidstrening for mennesker med rusutfordringer. Så også forpersoner som er i og kommer fra soning.

Veien fra utenforskap, ofte med rusmisbruk og et liv uten fast adresse, tilbake til arbeid og aktiv samfunnsdeltakelse er en av de største utfordringene på rusfeltet – også for personer som kommer fra soning. Det er en løype som ikke kan følges uten forutsigbare rammer, tett oppfølging, og et nært og godt samarbeid med offentlige tjenester og næringsliv. Det er nettopp her gatelagene spiller en kraftfull og viktig rolle.

Vi ber med dette om at tilskuddet til Fotballstiftelsen fra Kap 430, post 70 til arbeidet «Fra soning til scoring» settes til 2,5 millioner kroner i budsjettet for 2026.  

Samfunnsøkonomisk gevinst:

Fotballstiftelsens gatelagssatsing leverer allerede enestående på rusfeltet. Bare i 2024 kom 307 av gatelagenes rundt 1500 spillere over i lønnet arbeid, utdanning og arbeidstreningsprosjekter. Mange av disse har en fortid i norske fengsler og annen form for soning av straff – men der de gjennom gatelaget har fått snudd en utfordrende situasjon via gatelagsdeltagelse.

Oslo Economics fullfører i disse dager årets samfunnsregnskap for Fotballstiftelsen, der den samfunnsøkonomiske gevinsten beregnes til 677 millioner kroner årlig. Av dette er hele 39 millioner kroner reduserte kostnader i politiet, domstolene og kriminalomsorgen.

Dette er tall vi er stolte av.  Det er i tillegg verd å merke seg at de faktiske besparelsene på reduserte direktekostnader ved lavere kriminell aktivitet (ødeleggelser, tapt løsøre mm er her ikke medregnet). Besparelsene ved Fotballstiftelsen og gatelagenes aktiviteter er altså reelt sett langt høyere. 

Samarbeid ved soning:

Flere av våre gatelag har aktive samarbeid med fengsler. Samarbeidet gir innsatte en mulighet til å være en del av gatelagenes regelmessige treninger og fellesskap på dagtid. Vi vet at faste rammer, tydelige ansvarspersoner og aktive fellesskap gjennom fotballen gir et godt utgangspunkt for å følge opp enkeltpersoner på en annen måte enn gjennom formelle møter med institusjoner, myndigheter og etater.

Gjennom disse inkluderende fellesskapene, trygge rammene og positiv, tilrettelagt aktivitet skapes mestring og motivasjon til å ta nye steg langt utenfor banen. Fotballstiftelsen ønsker i samarbeid med myndighetene å intensivere arbeidet med å hjelpe våre spillere videre fra ukentlige treninger og fellesskap i sine lag, over i arbeid og aktiv samfunnsdeltakelse. Dette gjelder naturligvis også for samarbeidet med Kriminalomsorgen og fengselsvesenet.

Gjennom prosjektet «Fra soning til scoring» har gatelagene i mange år inkludert spillere fra fengsler, spillere med alternative soningsformer, spillere med fotlenke osv. Men prosjektet får ikke den vekst og den utvikling det kunne hatt, til det er både kap. 430 post 70 totalt og ikke minst vårt tiltak spesielt så altfor, altfor lite.

Vi kan gjøre mye mer dersom våre klubber får litt bedre muligheter til å legge til rette og til å følge opp både individer og institusjoner. Og vi har dokumentert at det både virker og er samfunnsøkonomisk meget lønnsomt.

– Å være en del av gatelaget til Fram er givende både for innsatte og ansatte. Vi bruker det som en motivasjonsfaktor i fengselet. På gatelagstreninger og kamper kommer vi litt annerledes og tettere på de innsatte enn ellers. De opplever at de ikke blir fotfulgt hele tiden. De blir gitt både tillit og ansvar, noe som både de og vi opplever som svært positivt.

Robert Sundland, fengselsbetjent Søndre Vestfold fengsel, Larvik avdeling

Med trygghet for at tilbudet i gatelagene over hele landet gir daglige, positive virkninger for individ og samfunn, ønsker vi å gjøre mer. Vi tror samtidig at dette prosjektet kan være en modell som gir nyttige erfaringer og overføringer til alle som jobber med veien fra utenforskap til arbeid.

Tilskudd:

Tilskuddet Fotballstiftelsen har fått over statsbudsjettet har i praksis stått stille i flere år. «Fra soning til scoring» fikk i år 512 000 kroner. Det er en sum som verken gir mulighet til å utvide samarbeidet til å gjelde flere institusjoner, eller som gir reelle muligheter til tettere, lengre og bedre oppfølging av de personene som i dag får dette tilbudet fra fengslene og fra Kriminalomsorgen. Tilskuddet har i praksis stått stille- og kpi-justert – gått ned de fem årene vi har levert strålende på dette.

Vi håper våre solide resultater og tydelige tall kan gi komiteens medlemmer gode argumenter for å styrke hele post 70, slik at Fotballstiftelsens arbeid kan utvikles positivt til beste for både individ og samfunn.  

Timingen for et økt tilskudd er ekstra god nå, da et forskerteam ved USN og NTNU denne høsten har startet på en utvidet studie av gatelagene våre, der nettopp samfunnsinklusjon er ett av hovedpunktene som skal følges. Det gir utvidede muligheter til dokumentasjon på effekten av satsingen.

Fotballstiftelsens størrelse, egenart og erfaring motiverer og hjelper mennesker fra utenforskap til å bli solide ressurser for samfunnet. Gatelagene gir mestring og fellesskap. Våre klubber er enestående arenaer for menneskelig vekst og utvikling. Klubbenes stadioner, aktiviteter og samlende kraft gir grunnlag for både livsmestring og arbeidstrening, både på anlegget, ved arrangement, overfor partnere o.a. – slik at den personlige utviklingen skjer i trygge og godt tilpassede rammer.

Vår erfaring med og søkelys på samskaping med de offentlige tjenestene gir ekstra kraft, et samspill som kan være overførbar til mye annet i samfunnet.

Et viktig steg på veien tilbake

Det å møte på gatelagstrening på faste tidspunkt på dagtid, er første ledd i en tilbakeføring til samfunnet. Derfra og hele veien frem til lønnet arbeid kreves en tett og god oppfølging – der den enkelte, i takt med sin motivasjon, økende mestring og sine muligheter, loses via enkle oppgaver, dugnad, formell og uformell arbeidstrening, kompetanseutvikling og cv-bygging til dialog mot mulige arbeidsgivere, rådgivere rundt personlig økonomi, gjeldsordninger, jobbkonsulenter og NAV-systemet.

Vi ser i en fremtidig modell behovet for å styrke oppfølgingen av den enkelte spiller – i et enda mer strukturert løp – fra den enkelte kommer inn som fersk spiller på ett av gatelagene til vedkommende kan ta steget ut i ordinært arbeidsliv. Det handler om dedikerte ressurser rundt den enkelte spiller for å bistå med livsmestring og struktur i hverdagen, og følge opp videre når den enkelte er klar for å ta steget over i mestringsoppgaver, dugnadsoppgaver, skolering og videre til arbeidstrening og lønnet arbeid.

Vi ser også muligheter i en slik satsing for at tidligere gatelagsspillere kan få oppgaver som erfaringskonsulenter, rådgivere og faktiske medarbeidere i arbeidstreningsprosjektene og satsingen ellers.

Hvor lang tid et slikt løp vil ta, er selvfølgelig individuelt. For noen kan veien være kort, for andre er det å håndtere hverdagen, å mestre livet og det praktiske i det, et mer enn stort nok mål i overskuelig fremtid. Like fullt ser vi at det krever dedikert og trygg oppfølging for hver enkelt – tettere og jevnere enn tjenestene kan tilby fra kontorene sine.

Det er fantastisk å kunne være med på å bygge starten på «et nytt liv» for mange, men vi vet også at gatelagenes tilbud bare er starten på veien ut av kriminalitet og rus, inn i livet som aktiv bidragsyter til gode samfunn, tilbake til arbeid og aktiv, positiv samfunnsdeltakelse.

Nok. Norge representerer femten av sentrene mot seksuelle overgrep, Nok.-sentrene. Vi er et gratis, lavterskel hjelpetilbud med spisskompetanse på overgrep som nådde omtrent 3800 utsatte og pårørende i 2024. 

Vi veileder fagpersoner i norske kommuner i spørsmål om overgrep, med rundt 40 000 henvendelser årlig. Vi underviser også et stort antall skoleklasser i spørsmål om overgrep.

Svært mange som utsettes for seksuelle overgrep, anmelder ikke. Det er mange grunner til dette, blant annet fordi volden ofte skjer i nære relasjoner. Konsekvensene av kriminaliteten er fortsatt stor og lavterskeltilbud som Nok.-sentrene er avgjørende for at de som ikke havner i rettssystemet også får hjelp.  

Generelle innspill: 

Regjeringen understreker i statsbudsjettet at arbeid mot vold og overgrep i justissektoren skal ha høy prioritet, og vi så et vellykket tverrpolitisk samarbeid rundt vedtaket av ny samtykkelov i vår. Denne må implementeres, og vi viser til Samtykkealliansens innspill her. 

Vi trenger videre en oppfølging av tiltakene i Voldtektsutvalgets NOU Voldtekt - et uløst samfunnsproblem: 

• Et omfattende og organsiert forebyggingsløft med informasjon og kunnskap som seksualitet, grensesetting og overgrep. Fra barn og foreldre på helsestasjonen, via opplæring om grensesetting og kropp i barnehager og barneskole til opplæring i samtykke og seksualitet i ungdom- og videregående skole. 
• Rask oppfølging av evalueringen av voldserstatningsordningen, som et samlet felt varslet om store og alvorlige konsekvenser av. 
• Kripos’ voldtektsgruppe ble lagt ned i 2019. Etter dette har Kripos mindre oppmerksomhet på voldtekt av voksne enn tidligere. Voldtektsutvalget mener det er nødvendig med et nasjonalt kompetansepunkt for etterforskning av voldtektssaker som består over tid. 
• Vi trenger en stabil, statlig grunnfinansering av sentrene mot seksuelle overgrep. 

Regjeringens Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er omfangsrik, men uten klart avsatte midler, og regjeringen leverte en statusrapport på dette i juni 2025. 

• Regjeringen rapporterer at det skal gjennomføres tiltak for å gjøre Nok.-sentrene og de andre sentrene mot seksuelle overgrep bedre kjent i befolkningen og minoritetsbefolkningen generelt. Dette gjøres gjennom et internt seminar i regi av Bufdir. Tiltaket fører ikke med seg midler som er med å løse de grunnleggende utfordringene sentrene mot seksuelle overgrep har med finansiering (se under).
• Det jobbes for å styrke samhandling mellom sentrene for kriminalitetsutsatte, barnehusene og RISK-arbeidet i flere politidistrikt. Mer systematisk arbeid med vold og overgrep i politiet, fører til mer avdekking og dermed større ringvirkninger i familie og relasjoner. Da blir behovet for å følge opp utsatte og pårørende i overgrepssaker større, og lavterskeltilbud som Nok.-sentrene enda viktigere. 

Om Nok. - Sentrene mot seksuelle overgrep

• Ideelle stiftelser som drifter sentre som er lokalisert i femten vertskommuner. Vi har driftsavtaler med omtrent 200 kommuner, og oppretter satellittkontor der det trengs.
• Fagdirektorat er Bufdir, kontrolleres og rapporterer statistikk årlig
• Mellom 4 og 12 årsverk på hvert senter. 3800 utsatte og pårørende og rundt 40 000 henvendelser i 2024.
• Tilbyr enesamtaler, gruppetilbud og sosiale aktiviteter ledet av erfarne fagpersoner
• Tilbyr følge til lege og tannlege, og støtte under anmeldelse og rettssak.
• Driver utstrakt informasjons- og forebyggingsarbeid.

Vi er klar over at Justiskomiteen ikke sitter på ansvar for sentrenes budsjettpost, men ønsker å gjøre dere oppmerksomme våre utfordringer, da sentrene er en viktig del av hjelpekjeden for kriminalitetsutsatte. 

Sentrene får en overslagsbevilgning på statsbudsjettet til Barne- og familiedepartementet, i post 840, kapittel 61. Økningen i år er en indeksregulering, som vi er glade for.

Samtidig er det sannsynlig at sentrene ikke får full nytte av denne indeksreguleringen, da denne krever en tilsvarende økning i kommunal støtte. For å motta den statlige støtten, må sentrene ha minimum 20 % kommunal støtte. Ramma på statsbudsjettet har de siste årene ikke kommet sentrene fullt til gode på grunn av denne ordningen.

De siste årene har vi mistet rundt femten kommuneavtaler på grunn av dårlig kommuneøkonomi, og det tegner til å bli flere i år. I Alta mistet vi et senter i 2021 da vertskommunen sa opp avtalen. 

Forslaget vårt sikter mot å stabilisere driften av sentrene og fjerne usikkerheten knyttet til drift av tilbudet, samtidig som det opprettholder muligheten for kommunal involvering. Forslaget fører ikke til økte statlige kostnader.

Vi ønsker:

• Å løsrive statens tilskudd fra kommunenes bidrag og videreføre støtte på 2026-nivå
• Justert årlig for KPI.
• Kommunenes tilskudd skal ikke være en betingelse for statlig støtte.
• Sentrene kan fortsatt hente inn ytterligere støtte fra kommuner, fylket, helseforetak og gaver.

Troms fylkeskommune vil i dette notatet peke på noen momenter under komiteens område som er sentralt for Troms.

Troms er Norges viktigste forsvarsfylke, i det viktigste strategiske satsningsområdet i landet: Nordområdene. Dette området preges av utfordringer innenfor flere områder. Herunder fallende barnekull, sviktende demografi og aldrende befolkning. Det er i tillegg vanskelig å sikre kompetanse innenfor flere områder. For å motvirke disse utviklingstrekkene må vi bruke politikken aktivt, og sikre at de overordnede målsetningene med Nordområdepolitikken, sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken trekker i samme retning. I stort mener vi dette også må vises igjen i arbeidet til Stortingets justiskomite.

Det første vi vil peke på er arbeidet med Meld. St. 9(2024-2025) «Forberedt på kriser og krig». I denne er det flere momenter som berører Troms-samfunnet.

Det mest sentrale i denne meldingen for Troms og Finnmark er etableringen av en særegen tiltakssone for beredskap i regionen. Dette mener Troms fylkeskommune vil være et viktig og sentralt verktøy for å bidra til at vi løser noen av problemstillingene innenfor beredskap i regionen vår. Det er derfor med utålmodighet at vi enda venter på at Regjeringen skal ta initiativ til et møte der berørte fylker og Regjeringen – sammen kan utvikle konseptet, og fylle det med relevant innhold for å bedre sikkerheten og beredskapen i Nordområdene. Vi har tidligere kommet med våre innspill i arbeidet med NOU-en, via Stortingsmeldingen til behandlingen på Stortinget. Skal denne sonen fungere, må den fylles med innhold som bidrar til å nå overordnede målsetninger. Det er etablert at grunnlaget for innholdet må være relevant i rammeverket til NATO sin artikkel tre, og de syv grunnforutsetninger for å muliggjøre et robust sivilsamfunn som kan understøtte en militær respons via artikkel fem. Dette er også vårt utgangspunkt for forslag til konkretisering av tiltak, og vi ønsker tiltak som kan bidra til å øke motstandsdyktigheten i regionen.

Konkret foreslår vi følgende:

Det opprettes flere utdanningstilbud innenfor beredskap som bidrar til at samfunnet har økt kompetanse om feltet. Det er et stort behov for å øke kompetansen nasjonalt, regionalt og lokalt innenfor fagfeltene sikkerhet og beredskap. For eksempel kan det vurderes en fagskoleutdanning innenfor sikkerhet og beredskap, som kan rettes spesifikt inn mot kommuner eller forvaltning og næringsliv innenfor sonen.

Kommunene innenfor sonen har små og spredte administrasjoner. Det er derfor viktig å ha aktuelle nettverk og aktører som kan motvirke dette ved å muliggjøre drift av faglige nettverk og kompetansedeling. Dette kan gjøres av fylkeskommunene og av Statsforvalteren, eller av begge i lag. Det er avgjørende at det tilføres midler slik at driften av disse kan være kontinuerlig og at arbeidet kan følges opp.

Som en del av en tiltakssone for beredskap i Troms og Finnmark er det behov for et arktisk nød- og beredskapssenter. Et slikt senter skal jobbe aktivt med tiltak for å øke beredskapen i regionen. Et slikt senter kan bidra til å sikre en helhetlig situasjonsforståelse av beredskapssituasjonen i nord, styrke og bidra til god informasjonsflyt ved hendelser til sivilbefolkning, regionale myndigheter, næringsliv og beredskapsaktører. I tillegg vil det kunne bidra med tverrfaglig ekspertise til å vurdere situasjoner/ hendelser og gi råd til lokalt og regionalt nivå.

Et vesentlig moment i forutsetningene er at man kan sikre en stabil mat og vannforsyning.

 I Troms har det vært en nedgang i antall landbruksforetak på 23 %, og i Finnmark er nedgangen på 20 % siden 2014. Vi frykter at løsdriftskravet fra 2034 kan føre til en ytterligere nedgang, og er  bekymret for denne utviklingen.

Det å ta vare på og utvikle tradisjonelle næringer som jordbruk, skogbruk og reindrift, og sikre ressursgrunnlaget for de som baserer verdiskaping på fylkets rike natur- og kulturressurser, vil være en viktig beredskapsstrategi i Troms og Finnmark.

Vi må gjenopprette en struktur med lokale og regionale ledd i samvirke i Troms og Finnmark, både slakteri, meieri, eggpakkeri og videreforedling av råvarer fra landbruket. Produksjonen av poteter, grønnsaker og bær må økes, og legge til rette for pakking, lagring og distribusjon i regionen. Dette fordrer også politiske grep som vi ber Stortinget bidra med.

Beredskapstilskudd til slakteri og meieri i Nord-Norge ble innført i 2024, men er fjernet fra Statsbudsjettet 2026. Dette tilskuddet er viktig for å bidra til stabilitet i dette leddet, slik at viktige beredskapsfunksjoner kan sikres, og Troms fylkeskommune ber derfor om at Stortinget sikrer dette tilskuddet i forhandlingene om Statsbudsjett.

Fylket tiltrekker seg stadig flere besøkende, men preges samtidig av et ufullstendig transportsystem med lange reisetider, lite sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner og få eller ingen alternative ruter ved stengninger. Dette hemmer nærings- og samfunnsutvikling, beredskap og samfunnssikkerhet

Sikkerhetssituasjonen i Europa forsterker behovet for et robust, effektivt og redundant transportsystem i nord. Troms har som eneste fylke grense mot både Sverige og Finland og huser Hærens hovedbaser. Forsvaret må virke innenfor rammen av totalforsvaret, og det krever infrastruktur som ivaretar både store sivile behov for forsyningssikkerhet og sterk militær mobilitet. Derfor trengs det økte investeringer i hele transportsystemet i Troms, og vi vil særlig trekke frem viktigheten av økte overføringer til fylkesveier som er særlig viktig for forsvar og beredskap.

Troms og Finnmark har også sårbarheter knyttet til kraftnett, og særlig et for lite utbygd sentrallinjenett. Troms fylkeskommune vil derfor be Stortinget om å sikre en raskere framdrift på nettprosjekter i sonen for å ivareta behovet for robust kraftforsyning og redundans. Dette gjelder særlig utbygging av 420kV-linje til Tromsøområdet som er viktig for forsyningssikkerhet for både Troms og Finnmark.

I den situasjonen vi nå står er det sentralt at det finnes kapital og midler som kan anvendes raskt til konkrete forslag innenfor regionen. Etter vår mening har fylkeskommunene nettverk, kompetanse og rammeverk til å raskt ta tak i problemstillinger og gjøre midler om til konkret beredskap. Dette er et område som Stortingsmeldingen ikke tok tilstrekkelig tak i. vi ber derfor komiteen om å peke på behovet for at fylkeskommunene i den nasjonale tiltakssonen for beredskap tilføres midler som kan brukes til å finansiere lavterskeltiltak innenfor sonen.

Sonen preges av lange avstander og betydelig reisevei til sentrale strøk. Dette medfører at «just in time» prinsippet bør erstattes med en mer beredskapsorientert tilnærming. Dette kan man gjøre ved at man vektlegger nærhet til leverandører når det offentlige kjøper varer og tjenester i sonen. Vi håper derfor Stortinget kan bidra ved å fastslå at beredskap er et sentralt element i anskaffelser, og at dette kan vektlegges, i beredskapssonen, på lik linje med pris og kvalitet. På denne måten kan man sikre at lokalt næringsliv opprettholder kontrakter og med det sikrer lokale arbeidsplasser, som igjen bidrar til bo og bli – lyst.

Avslutningsvis vil vi vise til to innspill fra UiT – Norges Arktiske universitet. Det ene er behovet for etableringen av en nasjonal tjeneste for varsling av romvær. Det andre er prosjektet Resilient North, som forsker på matberedskap i Nord. Begge disse prosjektene kan med fordel fremheves og satses på.

Vi vil foreslå at komiteen kommer med følgende merknad til statsbudsjettet:

• Stortinget viser til tidligere vedtak i forbindelse med Meld.St. 9(2024-2025) om tiltakssone for beredskap i Troms og Finnmark, og ber Regjeringen om å følge opp dette arbeidet med de aktuelle fylkeskommunene og aktørene. Arbeidet bør bidra til konkretisering av tiltak i sonen slik at det kan vurderes igangsetting av disse.

Ta gjerne kontakt om det skulle være noe uklart eller behov for mer informasjon.

Med vennlig hilsen

Benjamin Furuly,

Fylkesvaraordfører, Troms fylkeskommune

UiT Norges arktiske universitet takker for muligheten til å gi innspill til kapitlene i Prop. 1 S (2025-2026) som er fordelte til justiskomiteen.

I dette innspillet gjør vi komiteen oppmerksom på at solstorm kan slå ut eller ødelegger teknologi og infrastruktur som sivilsamfunnet bruker daglig og beredskapsmyndighetene er avhengige av i kriser eller krig. Helt siden 2012 har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap inkludert romvær og solstorm som en del av det nasjonale risikobildet, og Totalberadskapskommisjonen pekte også på denne risikoen i sin rapport. Til tross for dette har regjeringen fortsatt ikke gitt noen aktører ansvar eller finansiering for å etablere en nasjonal romværvarslingstjeste som vil sikre infrastruktur, liv og verdier. Dette bør Stortinget sikre.

Påpekt av Totalberedskapskommisjonen

I budsjettforslagets programkategori 06.05 omtaler regjeringen den nasjonale tiltakssonen for beredskap i Troms og Finnmark, der alle departement skal utvikle tiltak for å styrke beredskapen og redusere sårbarheter.

UiT vil uttrykke en bekymring for at regjeringen verken i Totalberedskapsmeldinga eller senere har fulgt opp en sårbarhet som Totalberedskapskommisjonen pekte på i sin rapport: Faren for at solstorm slår ut eller ødelegger teknologi og infrastruktur som sivilsamfunnet bruker daglig og beredskapsmyndighetene er avhengige av i kriser eller krig. Denne trusselen er nasjonal, men innvirkningene fra solstormer er kraftigst i nordlyssonen på toppen av kloden, og i nordområdene truer de hyppigst infrastruktur og satellittbasert beredskap og overvåking.

Norge bør bygge en nasjonal romværvarslingstjeneste

Vi har alltid romvær, fordi solvinden kontinuerlig strømmer rundt og kobler seg til jordas magnetfelt. Når solvinden blir til solstormer, overføres store mengder energi til vårt nære verdensrom. Dette skaper høyere stråling i områdene der satellitter går i bane, turbulens i de aller høyeste atmosfærelagene og kraftige magnetiske forstyrrelser. Dette kan forstyrre, skade og i verste fall ødelegge teknologiske systemer på bakken og i rommet som vi er helt avhengige av: Satellittbaserte navigasjons-, posisjonerings- og tidssystemer (GNSS), trådløs kommunikasjon som mobil, nødnett og radiokommunikasjon og ikke minst kraftnettet.

På denne bakgrunnen anbefaler UiT at Stortinget setter av midler til å bygge opp en nasjonal romværvarslingstjeneste. Denne vil bidra til at Statnett kan forebygge eller forhindre skade eller tap av infrastruktur, og gjøre det mulig for sikkerhets- og beredskapsaktører å planlegge og utføre sine aktiviteter trygt og effektiv, uten tap av infrastruktur, liv og verdier.

Nasjonal tjeneste i samarbeid mellom UiT, Met og Kartverket

UiT har sammen med Meteorologisk institutt og Kartverket laget en plan for å bygge opp en permanent nasjonal romværvarslingstjeneste. I den nasjonale romværvarslingstjenesten vil Meteorologisk institutt være i førstelinja med en digital brukerportal og døgnkontinuerlig overvåking. Ekspertsenteret, som lager daglige romværvarsel og står i beredskap ved kraftige hendelser, vil ligge i andrelinje hos Tromsø Geofysiske Observatorium ved UiT. Kartverket vil med sin ekspertise innen GNSS-systemer vil ligge i tredjelinje.

Den samlede årlige kostnaden den nasjonale romværvarslingstjenesten vil være 29.7 millioner kroner fordelt mellom de tre samarbeidspartene.

Helsingforskomiteen mener at kapasiteten til å etterforske og iretteføre internasjonale forbrytelser bør økes (Kap. 440, post 1 og kap. 445, post 1).

Ifølge regjeringens forslag vil politiet totalt få 27 milliarder kroner i 2026. Dette er en økning på 31 prosent siden 2021, som vitner om betydelig satsning, blant annet for å bekjempe kriminelle nettverk og barne- og ungdomskriminalitet. Bekjempelse av økonomisk kriminalitet er også et område som krever mye ressurser.

Vårt anliggende i denne sammenheng er å peke på betydningen av at både Kripos og Det nasjonale statsadvokatembetet (NAST) har tilstrekkelige ressurser til å bidra i det internasjonale arbeidet for å etterforske og iretteføre internasjonale forbrytelser, dvs. krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord som finner sted/har funnet sted i Ukraina, Syria, Palestina eller andre konfliktsituasjoner. Å bekjempe slike forbrytelser ved hjelp av etterforskning og iretteføring er i Norges interesse på flere måter. Vi bidrar i et internasjonalt samarbeid hvor Norge allerede er en profilert aktør som medlem og støttespiller for Den internasjonale straffedomstol (ICC) og andre internasjonale jurisdiksjoner og som samarbeidspartner med Ukraina, EU og andre land som er aktive på dette området. Slik kriminalitetsbekjempelse er også en måte å styrke Norges sikkerhet på, siden straffrihet kan føre til nye konflikter og situasjoner med masseflukt.

Ambisjonen bør være at Kripos har kapasitet til å etterforske minst én straffesak samtidig som man kan gjennomføre strukturelle etterforskninger knyttet til ulike situasjoner hvor internasjonale forbrytelser finner sted. Slik kan man ha et løpende arbeid for å identifisere fremtidige straffesaker og inngå i samarbeid med likesinnede land (Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, osv.) og støtte ICCs arbeid.

Sverige har, som vi forstår, et team på 15 etterforskere og 10 statsadvokater som arbeider med internasjonale straffesaker. I Norge består Kripos-teamet av 9 etterforskere og bare to statsadvokater i NAST. I forbindelse med Ukraina-etterforskningen fikk Kripos en tilleggsbevilgning på fem millioner i året, som resulterte i meget gode resultater i dette arbeidet, men denne bevilgningen er nå avsluttet.

Vår anbefaling:

• Statsbudsjettet bør inneholde en øremerket bevilgning for å styrke Kripos enhet for etterforskning av internasjonale forbrytelser på minst 5 millioner kroner.
• En målsetting på sikt bør være å ha kapasitet omtrent på svensk nivå, med 15 etterforskere. Det er viktig å tenke langsiktig ved å sikre en jevn kapasitet over flere år.
• NAST bør få en tilleggsbevilgning som sikrer at minst fem statsadvokater kan arbeide med internasjonale straffesaker.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettsorganisasjon, som arbeider for full deltakelse og likeverd, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessen til mennesker med utviklingshemming og deres familier, overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har ca. 8700 medlemmer.

Kommentarer til kapittel 470, post 72 om spesielle rettshjelptiltak

I budsjettforslaget foreslår Regjeringen å redusere bevilgningen på posten for tilskudd til spesielle rettshjelptiltak med 20 millioner kr. NFU mener dette er svært uheldig.

Tilskuddet skal dekke rettshjelptilbud rettet mot særlig utsatte grupper og mennesker i en spesielt vanskelig situasjon, som opplever at terskelen for å oppsøke ordinær juridisk bistand er høy.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede tilbyr gratis juridisk bistand og rådgivning, og er en av organisasjonene som har mottatt midler gjennom ordningen.

Vi ser at den kompetansen vi har innenfor de rettsområdene vi har prioritert, er viktig. Vi erfarer at det er få andre rettshjelpere som har den samme kompetansen. Det er derfor viktig at den kompetansen som finnes i de særskilte rettshjelptiltakene anerkjennes og beskyttes, til det beste for rettshjelpmottakerne.

Cirka 40 prosent av henvendelsene vi mottar handler om spørsmål innenfor helse- og omsorgsrettigheter. Noen har et enkelt problem, som kan løses med dialog. Andre opplever at de ikke får innvilget nok tjenester til å kunne bevege seg utenfor hjemmet, eller til å delta i politikk, kultur- og/eller sosiale aktiviteter, selv om dette er tjenester de har rett til. De siste årene har vi sett en betydelig økning i antall saker hvor utviklingshemmede blir tvangsflyttet fra hjemmene sine til større, samlokaliserte boenheter. Dette gjelder grunnleggende menneskerettigheter som alle andre tar som en selvfølge.

Mange personer med utviklingshemming opplever også at de må samkjøre livet sitt med naboen, eller at det er innetid klokken 19. Dette er klare lovbrudd, men som i praksis ofte viser seg krevende å endre uten juridisk bistand. Dette er ting som vi har jobbet med i flere år, men nå ser vi at økonomien i kommunene brukes som argument for å redusere retten til grunnleggende tjenester, og det rammer mennesker med utviklingshemming ekstra hardt. For denne gruppen har det bare blitt viktigere å ha tilgang på et gratis rettshjelpstilbud. 

Regjerningen mener å kunne redusere rettshjelpstilskuddet fordi flere nå vil omfattes av fri rettshjelps-ordningen. Selv om inntekts- og formuesgrensene i rettshjelpsloven heves, er ikke ordningen utvidet til å gjelde noen av de rettsområdene NFU har prioritert i flere år, som bl.a. helse- og omsorgstjenester, husleierett, vergemål, likestillings- og diskrimineringsrett og opplæringsloven. Det er derfor fremdeles et stort, utdekket rettshjelpsbehov på disse områdene.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener et slikt kutt tilskuddene vil ha en svært negativ effekt. Vi opplever at det fortsatt er behov for styrking av de spesielle rettshjelptiltakene for å sørge for at de som opplever terskelen for å oppsøke ordinær juridisk bistand som høy også sikres juridisk rådgivning.

På bakgrunn av dette ber Norsk Forbund for Utviklingshemmede komiteen om å fremme forslag om ikke å redusere bevilgningen til tilskudd til særskilte rettshjelptiltak med 20 mill. kroner, men heller øke i forhold til dagens bevilgning.

Kommentarer til kapittel 473 om Statens sivilrettsforvaltning, særlig knyttet til vergemålsordningen.

Norge har ratifisert FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og skal forhåpentligvis inkorporeres i menneskerettsloven i nær fremtid. NFU mener, og har lenge sagt, at dagens vergemålsordning ikke fungerer på en god måte og heller ikke er i tråd med CRPD.

Dagens vergemålsordning har også blitt kritisert av FNs funksjonshemmedeskomite, FNs spesialrådgiver for funksjonshemmede, Riksrevisjonen, Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Norges institusjon for menneskerettigheter.

Myndighetene gir et inntrykk av at dagens vergemålslov er en frivillig ordning. NFU er ikke enig i en slik beskrivelse. Det vil være tilfelle for noen, men ikke for flertallet.

Et enstemmig Storting fattet i 2021 et anmodningsvedtak hvor man har bedt regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av vergemålsloven og Norsk Forbund for Utviklingshemmede vil igjen uttrykke sin utålmodighet. Dette arbeidet går alt for sent og er heller ikke omfattende nok. NFU mener at det riktige vil være å få en helt ny lov som bygger på en beslutningsstøtteordning.

Beslutningsstøtte bør utredes og det bør iverksettes forsøksprosjekter med ordningen. Beslutningsstøtte og selvbestemmelse er problemstillinger som går langt ut over vergemålsordningen og som kan gjelde de fleste av dagliglivets valg.

Vi vil samtidig fremheve at en beslutningsstøtteordning, som fokuserer på å hjelpe personen med å ta beslutninger i eget liv, på dennes premisser, fremfor et vergemålssystem du blir «underlagt», basert på diagnose, vil være den løsningen som er mest i samsvar med CRPD artikkel 12.

På bakgrunn av dette vil vi be komiteen fremme følgende;
«Stortinget ber Regjeringen utrede forslag til beslutningsstøtteordning til erstatning for vergemålsloven, slik at man sikrer ivaretagelse av menneskerettighetene til de som i dag er under vergemål. Regjeringen bes om å komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter at utredningen er gjennomført.»

Sekundært ber vi komiteen fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sikre at arbeidet med endringene i vergemålsloven prioriteres, slik at loven vil komme i bedre samsvar med rettighetene nedfelt i FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).»

Juristforbundet er landets største fag- og interesseorganisasjon for jurister, dommere, advokater og jusstudenter, med over 24 000 medlemmer i statlig, kommunal og privat sektor.

Rettssikkerhet som del av totalberedskapen
NATOs nye innsatsmål pålegger medlemsstatene å bruke 1,5 % av BNP på sivil sektor. Våre medlemmer jobber i samfunnskritiske funksjoner i privat, kommunal og statlig sektor. De skal håndheve lovverket i fred, krise og krig. Det vises til åpent brev til statsministerens kontor, finansministeren og justis- og beredskapsministeren som komiteen har fått tilsendt. Komiteens medlemmer bes om å følge opp disse spørsmålene på egnet måte. Stortinget må få informasjon, budsjettforslag og en samlet langtidsplan som faktisk følger opp totalberedsskapsmeldingen, NATO-målene og faktisk styrker sivil beredskap. 

Sivil sektor og justissektoren er samfunnets innenriksforsvar 
Det fremlagte statsbudsjettforslaget for 2026 er verken et rettssikkerhets- eller beredskapsbudsjett. Regjeringen avklarer ikke hvilken operativ rolle domstolene, påtalemyndigheten, statsforvalterne og kommunal sektor skal ha som del av oppfølgingen av Stortingsvedtakene om en langtidsplan for politiet og sivil sektor. Hvordan advokatene skal ivareta den helt grunnleggende og nødvendige delen de skal følge opp er heller ikke nevnt.    

Samfunnets styrke ligger i evnen til å håndtere unntak uten å gi slipp på rettsstaten. Det krever også at statsforvalterne og kommunene, som er de som jobber tettest på befolkningen, har tilstrekkelig med juridisk kompetanse, også i krisesituasjoner. 

Totalberedskapsmeldingen la viktige føringer for hvordan Norge skal styrke sin samlede beredskap. Men den var nærmest taus om hvordan rettsstaten og sivil beredskap skal finansieres. Det viser hvor lett det er å overse den delen av beredskapen som handler om lover, rettigheter og forvaltning – det som utgjør sivilsamfunnet. Nå må Stortinget følge opp meldingen med konkrete tiltak og midler.  

Kap. 410 – Domstolene 
Det er positivt at regjeringen satser på digitalisering i domstolene, men det må satses ytterligere. Domstolene har et saksbehandlingssystem utviklet på 90-tallet. Dommere opplever stadig oftere at grunnleggende IT-funksjoner svikter, som vanskeliggjør og forsinker gjennomføringen av saker. Når en fornærmet i en voldtektssak må ta en pause i sin forklaring fordi dommeren må vente på et datasystem som har låst seg, er det ikke bare uheldig i den aktuelle saken. Det bidrar også til å svekke tilliten til norske domstoler over tid. En varig rammeøkning på minimum 15 millioner kroner, slik Domstoladministrasjonen har bedt om, er et nødvendig bidrag til en slik utvikling. 

Kap. 445 – Den høyere påtalemyndighet 
Rettssikkerheten i straffesakskjeden er avhengig av at alle ledd fungerer, fra etterforskning til dom. Likevel viser statsbudsjettet for 2026 at den høyere påtalemyndighet fortsatt vil mangle ressurser til å håndtere flere og mer komplekse saker. Budsjettet legger i praksis bare opp til en videreføring av dagens nivå, til tross for økende saksmengde og krav til spesialisering. 
Juristforbundet mener at den høyere påtalemyndighet må få et reelt løft i årets budsjett. 

Kap. 400 og 442 – Når teknologi møter rettssikkerhet 
Digitalisering og kunstig intelligens endrer samfunnet raskt, også rettsstaten. Juristforbundet mener at rettssikkerheten må følge utviklingen i teknologien, ikke komme halsende etter. 

Jurister med teknologiforståelse er kritisk. Juristforbundet har mottatt meldinger om ledere i offentlige virksomheter som fortsatt gir ansvaret for KI til IT-avdelingen. Lederne må selv forstå hva KI er og hvordan det virker. Som forutsetning for reelt partssamarbeid, medbestemmelse og trygg implementering 

Tilgang til sikker digital identitet (eID) er i praksis inngangsbilletten til rettssikkerheten i et digitalt samfunn. Regjeringen må derfor sikre at alle innbyggere har tilgang til trygg eID, slik at ingen faller utenfor rettsstatens beskyttelse. 

Juristforbundet mener det bør legges frem en stortingsmelding om rettsvitenskap, lovgivning og digitalisering. Denne skal vise hvordan teknologi og juss må utvikles side om side, og peke ut retningen for forskning og styring av digitaliseringen. Rettssikkerheten må være en integrert del av digitaliseringspolitikken. Alle større prosjekter må ha tydelige rettslige rammer for ansvar, dokumentasjon og innsyn. Hvis folk ikke får prøvd sakene sine for domstolene, får rettighetene ingen reell betydning.  

Forslag anmodningsvedtak: 
Stortinget anmoder Regjeringen om å fremlegge en stortingsmelding om rettsvitenskap, lovgivning og digitalisering. Denne skal vise hvordan teknologi og juss må utvikles side om side, og peke ut retningen for forskning, videreutdanning og styring. Et illustrerende eksempel på at myndighetene må være i forkant av denne utviklingen er spørsmålet om hvordan utredningsinstruksen vil være i stand til å ivareta, eller være mulig å etterleve, når Stortinget skal lovregulere den digitale utviklingen. 

Kap. 443 – Påtalemyndigheten i politiet 
Befolkningens tillit til rettsvesenet avhenger av rask og rettferdig saksbehandling, noe som i dag utfordres av begrensede ressurser. Størrelsen på påtalebudsjettet er knapt nok tilstrekkelig til å beholde dagens bemanning. (det øker med 0,3 %).. Det betyr at ferdig etterforskede straffesaker i økende grad vil legges på lager til det er en ledig politiadvokat til å starte behandlingen. Antall straffesaker som ligger på lager, har nå økt til 20.000 saker.   
 
Juristforbundet ber om at:  

• Påtalemyndigheten i politiet styrkes reelt med minimum 400 millioner kroner med tillegg for pris- og lønnsvekst under kap. 443. Dette for å nå målene våre på raskere etterforskning og iretteføring, en høyere oppklaringsprosent og mindre turnover blant politijuristene.  For å oppnå disse målene trenger vi flere påtalejurister og styrket opplæring i digitale trusler og kompleks etterforskning. 

• Regjeringen bør utarbeide konkrete mål og styringssignaler for å sikre at påtalemyndigheten kan møte kravene i Totalberedskapsmeldingen fremover som del av den samlede beredskapen Norge skal ha.
    
• Regjeringen utreder en modell for å beregne hvordan et økt antall ansatte i politi og påtalemyndigheten påvirker ressurssituasjonen og kapasiteten i domstolene og kriminalomsorgen. 

 Kap. 470 – Fri rettshjelp og salærsats 
Salærsatsen foreslås økt med 60 kroner timen i budsjettet for 2026. Det er et skritt i riktig retning, men langt fra nok til å dekke det reelle behovet. Etter mange år med etterslep ligger salærsatsen fortsatt betydelig under nivået som sikrer kvalitet og rekruttering. Juristforbundet mener salærsatsen må følge Salærrådets anbefalinger, og justeres automatisk for pris- og lønnsvekst.   

Juristforbundet er sterkt bekymret for regjeringens forslag om å kutte 20 millioner kroner i tilskudd til særskilte rettshjelptiltak. Vi viser ellers til den massive kritikken som har kommet fra de frivillige rettshjelptiltakene. Denne kritikken stiller vi oss bak. Dette er grovt usosiale kutt som vil ramme de aller svakeste og er ikke et bidrag til mindre utenforskap eller forebygging av ungdomskriminalitet. 

Kap. 400 post 71 Forskning - for økt rettssikkerhet og bedre bruk av offentlige midler 
En av Stortingets hovedoppgaver er å vedta landets lover. Men lovgivningsmyndigheten og -ansvaret stopper ikke ved vedtakelsen. Rettsvitenskapelig forskning må til for at Stortinget skal kunne vite om lovene de vedtar, fungerer etter hensikten. Dette krever øremerkede midler. Politikken må styres av kunnskap om virkninger av lovene.    

Juristforbundet ber om at:  

• det bevilges 50 millioner kroner til juridisk forskning på effekt av lovgivning under Kap. 400 post 71.  
  
  
• Justis- og beredskapsdepartementet tildeles et koordineringsansvar og nedsetter en tverrdepartemental gruppe som identifiserer hvor behovet for rendyrket rettsvitenskapelig forskning er størst. 

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan er en paraplyorganisasjon på rusfeltet med 40 medlemmer. Vi jobber for å forebygge og redusere skadene knyttet til alkohol, narkotika og pengespill.

Kap. 430, Kriminalomsorgen

Actis mener:

• 200 mill. til økt bemanning
• 20 mill. øremerket rusmestringsenheter for kvinner
• Minimum lønns- og prisjustering av post 70

 Økt grunnbemanning

Vi er svært positive til regjeringens forslag om 179 millioner kroner til økt bemanning, og merker oss at dette skal være starten på en opptrapping. Det trengs imidlertid større bevilgninger for å bøte på etterslepet hos kriminalomsorgen. Lønns- og prisvekst, samt økte kostnader til strøm og husleie har spist opp mye av de økte tilskuddene som er kommet de siste årene.

 Actis-rapport 2:2024, som bygger på undersøkelse gjennomført blant 1000 av Norsk Fengsles- og Friomsorgs ansatte, viser at 88 prosent av de ansatte oppgir at innsattes rusmiddelbruk har påvirket arbeidshverdagen på en negativ måte. 70 prosent svarer at de har følt seg utrygge på jobb det siste året, og nær 30 prosent sier de vurderer å slutte. Lav bemanning oppgis som den viktigste årsaken.

 Får man økt bemanningen vil man også kunne stanse gjennomtrekken av ansatte, samt sikre bedre arbeidsvilkår for de som er på jobb. Vi viser til høringssvaret fra LO og Norsk Fengsels- og friomsorgsforbund, og ber om ytterligere 200 mill til økt grunnbemanning.

Kvinners soningsforhold

Kvinner som soner i fengsel er gjennomgående mer plaget med rus og psykiske lidelser enn menn. Nær 3 av 4 kvinner som oppga å ha behov for rusbehandling, sier de ikke fikk dette, ifølge en rapport fra Seraf. Allikevel finnes det kun to rusmestringsenheter spesielt for kvinner, hvorav begge ligger på Østlandet. Kvinner som soner på høysikkerhet har ikke tilgang til rusmestring over hodet. Vi ber derfor om en opptrapping av antall rusmestringsenheter for kvinner.

Tilskudd til frivillige organisasjoner

Posten videreføres på samme nivå som i fjor, noe som i realiteten innebærer et kutt. Frivillig og ideell sektor er et verdifullt supplement til det offentliges tilbud i Kriminalomsorgen. Organisasjonene bidrar blant annet til å gi innsatte meningsfylte aktiviteter, redusere isolasjon og lette overgangen til livet utenfor murene. Vi ber om en reell økning i post 70 for å styrke ideell og frivillig sektor.

Kap. 470 Fri rettshjelp, post 72, Spesielle rettshjelptiltak

Actis mener:

• Kuttet må reverseres, og ordningen økes til 99 mill.

Posten for spesielle rettshjelptiltak kuttes med 20 mill begrunnet med endringer i rettshjelpsloven. Det gjelder blant annet Jurk, Gatejuristen og Jussbuss. Actis kan ikke se at lovendringene i stor grad vil påvirke klientgruppen for de spesielle rettshjelpstiltakene. Vi mener det er svært alvorlig at Regjeringen legger opp til å kutte i juridisk bistand til en av de aller mest utsatte gruppene i samfunnet, blant annet kvinner som soner i fengsel og kvinner utsatt for vold. Vi ber derfor komiteen om å reversere kuttet, samtidig som ordningen styrkes. Enhver bevilgning under 87 millioner vil innebære et reelt kutt i ordningen, og vil føre til tilsvarende kutt hos organisasjonene. Viser for øvrig til høringssvar fra Rettshjelpsalliansen.

Til Justiskomiteen                                                                                                     Oslo, 30. oktober 2025 

Norges Bygdekvinnelags høring på Prop. 1 S (2025–2026)

Justis- og beredskapsdepartementets budsjett

Regjeringen beskriver dagens trygghetssituasjon som den mest alvorlige siden andre verdenskrig. Sikkerhet og beredskap prioriteres i budsjettet. Det er positivt.

For Norges Bygdekvinnelag handler trygghet også om kunnskap, frivillighet og sterke lokalsamfunn. Et samfunn som kan produsere mat, lage sunn mat fra bunnen av, ta vare på hverandre og bygge tillit, står sterkere i kriser.

Våre 400 lokallag formidler praktisk matkunnskap gjennom frivillig innsats over hele landet. Hvert år arrangerer vi rundt 1000 kurs i tradisjonell matkunnskap basert på norske råvarer. Arbeidet har gitt oss status som rådgivende organisasjon for UNESCO innen norske mattradisjoner. Å kunne lage og lagre næringsrik mat av lokale råvarer – også ved bortfall av strøm – er en viktig del av egenberedskapen.

Norges Bygdekvinnelag er en betydelig ressurs i arbeidet med inkludering i våre lokalsamfunn. Vi kjenner sårbare grupper og kan gjøre de mer robuste som for eksempel ved å bli beredskapsvenner for hverandre.

I stortingsmeldingen om totalberedskap pekes frivillige organisasjoner ut som en sentral ressurs. Stortinget omtaler Norges Bygdekvinnelag som en viktig beredskapsaktør med matkompetanse og lokal tilstedeværelse.

I Innst. 242 S (2024–2025) om totalberedskapen for Norge heter det:

«Flertallet viser til at mat- og omsorgsberedskap i regi av frivillige organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Bygdekvinnelag utfører viktige beredskapsoppgaver og understøtter kommuner og statsforvaltere i krisehåndtering. I tillegg bidrar disse organisasjonene med kunnskap som styrker egenberedskapen i befolkningen.»

Videre foreslår flertallet (Ap, Sp og SV):

«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med organisasjoner som står for omsorgsberedskap i kriser og katastrofer, deriblant Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Bygdekvinnelag, og etablere ordninger som bedre ivaretar deres økonomiske behov.»

Regjeringen sier de vil vurdere hvordan frivillige ressurser best kan brukes i beredskapsarbeidet lokalt, regionalt og nasjonalt, men det følges ikke opp med penger i budsjettet. Arbeidet med beredskap må styrkes nå. Frivillige organisasjoner trenger økonomiske ressurser for å fylle sine roller og ansvar.

Norges Bygdekvinnelag ønsker å bidra sterkere til trygge lokalsamfunn gjennom praktisk matkunnskap, økt selvforsyning og styrket egenberedskap.

Vi ber Justiskomiteen sette av 10 millioner kroner i 2026 for å sikre de frivillige nasjonale mat- og omsorgsberedskapsorganisasjonenes økonomiske behov og etablere ordninger i samarbeid med disse organisasjonene.

Beste hilsen    

Anne Irene Myhr, leder                                                          Cesilie Aurbakken, generalsekretær

Skriftlig innspill til Justiskomiteen om Statsbudsjettet 2026 

Kap. 470, Post 72: Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak 

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) ønsker å uttrykke sterk bekymring for forslaget om å kutte bevilgningen til spesielle rettshjelpstiltak med 20 mill. kroner. FFO mener i stedet bevilgningen må økes til 99 950 000 kroner. Det innebærer en reell økning på 13 mill. kroner. 

FFO driver Rettighetssenteret, et rettshjelpstiltak som tilbyr gratis juridisk veiledning og har unik kompetanse på funksjonshemmede og kronisk sykes rettigheter. Mange opplever det som trygt å ta kontakt med et rettshjelpstilbud som forstår utfordringene de står i. For våre grupper handler dette om å få oppfylt rettigheter i praksis i saker av stor velferdsmessig betydning, noe mange sliter med. Et kutt vil potensielt kunne svekke lavterskeltilbudene innen gratis rettshjelp, som blant annet Rettighetssenteret er, og gjøre det vanskeligere å sikre likestilling og rettssikkerhet i praksis.   

Kuttet i bevilgningen begrunnes blant annet med vedtatte endringer i rettshjelpsloven som åpner for at flere omfattes av ordningen med behovsprøvd rettshjelp. Men disse endringene treffer i liten grad funksjonshemmede og kronisk syke. Blant annet er viktige saksområder for funksjonshemmede ikke blant det en kan få fri rettshjelp til. Våre grupper faller fortsatt mellom to stoler; advokathjelp er for kostbart, samtidig som de faller utenfor rettshjelpsordningen. Terskelen for å kontakte advokat kan også oppleves som høy. For å kunne få hjelp til å ivareta rettighetene sine er det derfor viktig med rettshjelp fra andre instanser. 

Vi minner også om at FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komiteen) har uttrykt bekymring for at personer med funksjonsnedsettelser i Norge ikke har tilstrekkelig tilgang til rettshjelp.^.1 Skal FNs bekymringer tas på alvor, er det helt avgjørende at funksjonshemmede og kronisk syke sikres tilgang til juridisk informasjon og veiledning gjennom rettshjelpstiltak innenfor dette området. 

FFO mener bevilgningen må økes reelt. Vi er en del av Rettshjelpsalliansen, og står bak deres anbefaling om å øke bevilgningen til 99 950 000 kroner. Det innebærer en reell økning på 13 mill. kroner. Vi viser til skriftlig og muntlig innspill fra Rettshjelpsalliansen for mer om dette.  

• FFO ber komiteen om å øke bevilgningen til kr. 99 950 000.   

(¹ Se CRPD-komiteens anbefalinger til artikkel 13: https://www.regjeringen.no/contentassets/26633b70910a44049dc065af217cb201/crpd-2019-avsluttende-bemerkninger-til-norges-forste-rapport-nor-09092019-finale.pdf)

Innspill til Justiskomiteen i forbindelse med Prop. 1 S (2025 – 2026)

Amnesty International Norge vil med dette takke for muligheten til å komme med innspill til budsjettforslaget for 2026.

1. Kap. 440 Politiet - Rasisme og diskriminering

Praksis ved personkontroller og etnisk profilering

Amnesty International Norge ber Justiskomiteen sikre at økningen under kapittel 440 – Politiet følges av tiltak som styrker rettssikkerhet og likebehandling i politiets arbeid. Økte ressurser må også innebære et tydelig ansvar for å forebygge diskriminering og sikre at inngrep skjer i tråd med menneskerettighetene.

Amnesty er bekymret for praksisen ved personkontroller, der personer med minoritetsbakgrunn ofte rapporterer at de stoppes uten objektivt grunnlag. Dette er etnisk profilering, som er forbudt etter Grunnloven § 98, likestillings- og diskrimineringsloven og EMK artikkel 14.

Etnisk profilering undergraver både rettssikkerhet og tillit til politiet. I 2024 konkluderte Diskrimineringsnemnda med at Awon Amidu, som gjentatte ganger ble stanset uten saklig grunnlag, var utsatt for etnisk diskriminering. Saken viser at problemet er reelt og krever strukturelle tiltak.

Amnesty anbefaler at politiet innfører notoritet, loggføring av alle personkontroller med tid, sted, formål og hjemmelsgrunnlag. Uten slik dokumentasjon er det vanskelig å vurdere om praksisen er i tråd med lovverket og fri for forskjellsbehandling.

Det er også behov for økt kompetanse om mangfold, diskriminering og menneskerettigheter i politiutdanningen og videreutdanningen. Et politi som får økte midler uten tilsvarende investering i menneskerettskompetanse, risikerer å forsterke forskjellsbehandling og svekke tilliten i befolkningen.

Anbefalinger til Justiskomiteen

I forbindelse med behandlingen av Justis- og beredskapsdepartementets budsjett (kap. 440 – Politiet) anbefaler Amnesty International Norge at komiteen:

• Ber Justis- og beredskapsdepartementet utrede og innføre loggføring (notoritet) ved alle personkontroller.
• Sikrer at deler av økningen til politiet øremerkes kompetanseheving om menneskerettigheter, mangfold og forebygging av diskriminering.
• Ber regjeringen rapportere årlig til Stortinget om tiltak for å forhindre etnisk profilering og sikre likebehandling i politiets praksis.

2. Kap. 440 Politiet/Kap. 443 Påtalemakta i politiet - voldtekt

Stortinget vedtok i juni 2025 en reell samtykkelov med et stort tverrpolitisk flertall.  I forslaget til statsbudsjett for 2026 er det dessverre ikke satt av øremerkede midler til effektiv implementering av den nye samtykkeloven.  

Forslag til statsbudsjett for 2026 viser en tydelig styrking av politiet, men denne satsingen blir både i selve proposisjonen og i departementets pressemeldinger tydelig knyttet til bekjempelsen av organisert kriminalitet.

Men trygghet i samfunnet handler også om at retten til seksuell selvbestemmelse og personlig integritet skal være vernet gjennom både lov og praksis.

Nasjonal Trygghetsundersøkelse som ble lagt fram i slutten av oktober viser at 8 % kvinner i aldersgruppen 16-24 år ble utsatt for voldtekt i 2024, og bekrefter med dette at omfanget av voldtekt i Norge fremdeles er omfattende og utbredt- https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/den-fjerde-trygghetsundersokelsen-er-klar/id3129531/

I Sør-Øst politidistrikt påpeker påtaleleder Kjell Johan Abrahamsen at gapet mellom politiets kapasitet og kriminaliteten som skal bekjempe blir stadig større. Økningen medfører at politiet må gjøre vanskelige prioriteringer, og en økende andel saker blir henlagt uten etterforskningsskritt - https://www.laagendalsposten.no/eksplosiv-okning-i-mishandling-og-voldtekter-vi-ma-prioritere-ganske-brutalt/s/5-64-1597104.

Det er dermed ikke overraskende at det over lang tid har vært en fallende oppklaringsprosent for voldtekt og andre alvorlige seksuallovbrudd, slik det også tydelig går fram av figur 1.4.  i Proposisjonen.

Innføringen av en samtykkelov forventes å øke antallet anmeldte tilfeller av voldtekt ytterligere, slik tilfellet har vært i både Sverige og Danmark -

Politiets og påtalemyndighetenes kapasitet til effektiv strafferettslig forfølgelse av voldtekt og implementering av den nye samtykkeloven må derfor styrkes med øremerkede midler. Erfaringer fra Sverige viser at dette er avgjørende for å oppnå økt rettsforfølgelse og domfellelse for voldtekt - https://bra.se/rapporter/arkiv/2025-02-13-samtyckeslagens-tillampning-och-konsekvenser.

Anbefaling til Justiskomiteen

I forbindelse med behandlingen av Justis- og beredskapsdepartementets budsjett (kap. 440 – Politiet/Kap. 443 Påtalemakta i politiet) anbefaler Amnesty International Norge at komiteen styrker den strafferettslige forfølgelse av voldtekt og implementeringen av samtykkeloven med følgende tiltak og øremerkede midler:

• Halvparten av de økte midlene til grunnfinansieringen av politiet over Kap. 440 brukes til å styrke politiets kapasitet til å bekjempe voldtekt og andre alvorlige seksuallovbrudd, og til å implementere den nye samtykkeloven på en effektiv måte.
• Det settes av øremerkede midler til å opprette egne enheter for etterforskning og påtale av voldtekt og alvorlige seksuallovbrudd i alle politidistrikt slik at etterforskning og påtale av voldtekt håndteres av spesialiserte etterforskere og påtalejurister med nødvendig fenomenforståelse.
• Muligheten til å etablere en permanent voldtektsseksjon ved Kripos som kan bistå politidistriktene med ekspertkompetanse på etterforskning og iretteføring av voldtekt utredes i forbindelse med utarbeidelsen av et nytt direktoratkonsept.

3. Kap. 430 Kriminalomsorga - psykisk syke i norske fengsler

Norge har i over 30 år fått kritikk fra FN og Europarådet for omfattende bruk av isolasjon og manglende oppfølging av psykisk syke innsatte.

Flere innsatte har psykiske lidelser og mer omfattende lidelser enn for 10-15 år siden og det er blitt et tøffere fengselsmiljø. Arbeidsoppgavene for ansatte i fengsel har endret seg, de må utføre helsetjenester de ikke er kvalifisert til, og det er for lav bemanning i fengslene.

Dette går ut over både innsatte og ansatte, og bidrar til økende uhelse i fengslene.

Regjeringens forslag om å lovfeste innsattes rett til minst åtte timer utlåsning fra cella daglig er viktig og i tråd med anbefalingene Norge har fått fra FN og Europarådets tilsynsorganer. Men dette lar seg ikke gjennomføre med dagens ressurser.

Oslo Economics beregnet i 2023 at det trengs minst 145 mill. årlig til bemanning og 195 mill. som engangsinvestering i bygg - https://amnesty.no/fengsel. Gitt inflasjon, strømpriser og økning i andre utgifter er de foreslåtte 179 mill. i budsjettet er dermed ikke tilstrekkelig.

Anbefaling til Justiskomiteen

I forbindelse med behandlingen av Justis- og beredskapsdepartementets budsjett (kap. 430 Kriminalomsorgen) anbefaler Amnesty International Norge at komiteen sikrer at bevilgningen til bemanning og bygg økes med minst 160 mill. for å kunne ivareta intensjonen i lovforslaget.

Dømt til behandling

Rettslig utvikling innebærer at siktede og domfelte personer i økende grad opptar døgnplasser i psykisk helsevern. Kpasiteten i de sikkerhetspsykiatriske avdelingene er særlig berørt. Justissektoren har fått økt råderett over behandlingsplassene i sykehus, men vi etterlyser kompetanse i sektoren for å vurdere mulig behandlingsgevinst for den enkelte. Konsekvensen er at dømte til behandling kan fortrenge pasienter som klinisk sett har et større behov for behandling. Dette er et økende problem.  

Stadig flere personer blir dømt til behandling, og en stor andel har rusmiddelavhengighet og voldsproblematikk i tillegg til en psykisk lidelse. Pasientgruppen beslaglegger store ressurser, og er i behov av en helhetlig oppfølging av høy faglig standard gjennom hele forløpet. I en tid med redusert kapasitet i døgnavdelinger og videreføringsproblematikk, både internt i spesialisthelsetjenesten og til kommunale botilbud, fører ordningen totalt sett til et svekket behandlingstilbud for alle. Ansvaret og kostnadene ved å etablere nye tjenestetilbud internt i spesialisthelsetjenesten, og ta i bruk ambulante sikkerhetsteam for oppfølging av en stor andel av pasientene etter overføring til kommunene, må fordeles slik at pasienter på døgn uten dom ikke må skrives ut fordi de er minst syke når avdelingen er full og en ny domfelt beordres innskrevet.

Sifer anbefalte i 2023 at døgnkapasiteten i sykehusbasert psykisk helsevern og i det sikkerhetspsykiatriske tjenestetilbudet bør økes med minst 15 %. Anbefalingen er å iverksette tiltak som tar sikte på å redusere antall personer som dømmes til tvungent psykisk helsevern, gjennom tidlig intervensjon og god oppfølging av personer med risiko for voldsatferd. Færre domfelte pasienter vil redusere justissektorens innflytelse på pasientflyt og kapasitet i det psykiske helsevernet. Dette bør være en prioritering i budsjettet. Sammenblandingen av områder der justis trumfer helsefag er uheldig, og samhandlingen mellom tjenestene må bedres slik at man ikke kan bli dømt til behandling et sted der det ikke finnes ledig kapasitet. For å få til dette må vi tåle et lavere belegg på døgnplassene slik at det alltid finnes restkapasitet.

Psykisk helse i fengsel

For å møte de alvorlige utfordringene med psykiske lidelser og selvmord i fengsler, må det i budsjettet for 2026 settes av økte midler til bedre helsetilbud, systematisk kartlegging, alternativer til isolasjon og et styrket samarbeid mellom helsetjenestene og kriminalomsorgen. Dette er avgjørende for å sikre innsattes rett til helsehjelp, bedre selvmordsforebygging uten bruk av isolasjon samt bedre samarbeid mellom helsevesen og kriminalomsorgen.

Det skal mye til å få bedre psykisk helse av å være innsatt i fengsel. Som vi tidligere har spilt inn til komiteen er tilgangen på psykisk helsehjelp i fengsel langt fra adekvat, selvmordsfaren betydelig forhøyet og risikoen for skadelig isolasjon så stor at Norge i over 20 år har blitt kritisert av FNs tilsynsorganer og Europarådets torturkomite for omfattende bruk av isolasjon og situasjonen for psykisk syke innsatte i fengsel.

Isolasjon brukes fremdeles som et tiltak for å forebygge selvmord, men forskning og erfaring viser at isolasjon forverrer psykiske helseplager, øker selvmordsrisikoen og skaper langvarige negative helsekonsekvenser. Isolasjon bryter med Kriminalomsorgens rehabiliteringsmål og bør fases ut som forebyggingstiltak. Amnesty har utarbeidet en kunnskapsgjennomgang med Oslo Economics for å finne ut hvor mye det vil koste å ivareta retten til 8 timers utlåsing fra cella for innsatte. Kriminalomsorgen vil trenge investeringer i infrastruktur for 195 millioner kroner, og 145 millioner kroner årlig til økt bemanning for å kunne oppfylle målet om 8-timers utlåsing.

Retten til helsehjelp må ivaretas i fengsel – også for de unge

I oktober i år kom Sivilombudets rapport om mindreårige plassert på sikkerhetscelle i Ungdomsenhet Vest i Bergen utsatt for alvorlig systemsvikt. Når en enhet med fire innsatte ungdommer isolerer nakne barn uten madrass på betonggulv i et lite rom i over 14 timer med bakgrunn i manglende kompetanse til å ivareta tenåringens psykiske helse, da har det gått for langt. I perioden hadde den lengste plasseringen på slike sikkerhetsceller en varighet på hele 18,5 timer. Slike krenkelser vil aldri bidra positivt til den psykiske helsa. Vi kan ikke se at årets statsbudsjett legger til rette for å ivareta kombinasjonen av psykisk helsehjelp og straff for denne gruppen unge. Sivilombudet anbefaler blant annet i rapporten at fengselet ikke bør bruke sikkerhetscelle for å forebygge eller håndtere selvskading eller selvmordsforsøk, dokumentasjon med årsak og begrunnelse, anledning til å ivareta personlig hygiene og styrket oppfølging for å forebygge isolasjonsskader. Disse anbefalingene til en enhet for ungdommer mellom 15-18 er dessverre ikke selvfølgeligheter i 2025. Videre anbefaler de at kommunen bør sikre daglig tilsyn og oppfølgning av innsatte plassert på sikkerhetscelle. Det konkluderes med alvorlig svikt i ungdommenes rettssikkerhet og at denne er alvorlig fordi «ungdomsenheten skal ha spesiell kunnskap om rammene for tvangsbruk overfor mindreårige». Vi ber om at komiteen i tillegg til midler bevilget til økt kapasitet for ungdomsenhetene setter av midler til kartlegging av kvalitet med spesiell vekt på tilgang til nødvendig helsehjelp og rettssikkerhet samt midler til kompetanseheving når antallet plasser øker fra 8 plasser i 2023 til 27 plasser i 2026. Det hjelper ikke med kapasitet hvis kvaliteten og kompetansen ikke er på plass – dette må sikres for å hente ut forebyggingspotensialet hos denne gruppen, hvor en svært høy andel har alvorlig traumeerfaring i bagasjen.

Forekomsten av rus- og andre psykiske plager er generelt høy blant innsatte i norske fengsler. En systematisk og grundig tilnærming til psykisk helse i fengslene er avgjørende for å sikre at rehabilitering faktisk fungerer etter hensikten. Mange innsatte i norske fengsler har alvorlige psykiske helseutfordringer. En undersøkelse fra SIFER i 2014 viste at hele 92% av de innsatte hadde tegn på en psykisk lidelse.

Ungdomskriminalitet

Regjeringen satser hardt på å motvirke ungdomskriminaliteten. Den forsterkede innsatsen med kunnskapsinnhenting, tverrsektorielt og forebyggende arbeid er veldig bra. Med dette budsjettet vil barn og unge komme inn i prioriterte hurtigspor for behandling av straffesaker, lettere får plass på ungdomsenheter og piloterte forsterkede institusjonstilbud.

Barn som begår gjentatt alvorlig kriminalitet, står ofte i vanskelige livssituasjoner med store belastninger og få beskyttelsesfaktorer. Vi må derfor få en bedre balanse mellom forebygging og reaksjoner.

Barn som begår kriminalitet har som oftest betydelig problemopphopning, og har opplevd nederlag og dårlig mestring på ulike livsområder. Grunnene er ofte sammensatte, men fysisk og psykisk sykdom, ofte som resultat av tidlige traumer, kommer gjerne på toppen av materiell fattigdom, oppløste familier og et problemfylt nærmiljø. Vi vet at en stor andel sosialiseres inn i alvorlig kriminalitet på grunn av fattigdom og marginalisering. Mange har blitt utsatt for kriminalitet selv og har opplevd overgrep, vold i hjemmet eller omsorgssvikt. En god del har også problemer med rus og psykisk helse. Den varslede tverrsektorielle satsingen vil helt klart ha effekt her, men den vil koste mindre, virke bedre og bygge flere gode liv hvis den kommer tidligere og før barna allerede er på vei ut av en så altfor kort barndom og i befatning med de systemene bare justissektoren rår over.

Innledning

Takk for muligheten til å gi innspill på forslaget til statsbudsjett for 2026. Norges Politilederlag (NPL) er en del av fagforeningen Parat, og vi  organiserer ledere fra alle nivåer og fagfelt i politiet.  

Hovedbudskap

NPL vil fremheve 3 tiltak som bør møtes gjennom kommende budsjettprosesser for å utvikle et moderne, sterkt og troverdig politi:

1. Behov for en hurtigere prosess mot en langtidsplan for politiet
2. Behov for å rekruttere flere politifolk for å møte planen
3. Viktigheten av å fullfinansiere et digitalt løft for politiet

Utdyping

Vi har forståelse for at regjeringen legger frem et stramt statsbudsjett, men innretningen er etter vår vurdering problematisk. Trygghet og beredskap er av regjeringen uttalt å være et prioritert område for dem. Da er det underlig at politiet, som en sentral aktør i dette arbeidet, reelt sett ikke gis økte kapasiteter til å håndtere sitt oppdrag i det utfordringsbildet politiet og landet står i. Og dette til tross for at Arbeiderpartiet gikk til valg på å styrke politiet. Handlingsrommet til politiet er med forslaget uendret, og møter ikke de signal som regjeringen har formidlet i valgkampen.

At regjeringen synliggjør at de arbeider med en langtidsplan for politiet er selvsagt bra. Men politiet har ventet på en langtidsplan siden anmodningsvedtaket i juni 2024, og foreløpig fremstår prosess og signaler om fremdrift som svake. Dersom tiltak og kapasitetsbygging skal avvente utfallet av Politirolleutvalget, snakker vi om effekter tidligst i 2028/29. Det er lang tid i den situasjonen politiet og samfunnet står i.

En viktig etterspørsel fra NPL da forslaget om en langtidsplan ble fremmet fra oss i 2023 var mindre gass og bremspolitikk og mindre detaljstyring. Forslaget til statsbudsjett ivaretar akkurat dette, men er en liten trøst i det uendret handlingsrom medfører fortsatt tøffe prioriteringer – som rammer innbyggerne. Og vi er svært bekymret. For tjenestene til innbyggerne, tilliten til politiet og for våre ansatte. Vi mener nye ambisjonsnivåer innen flere felt er nødvendige i lys av trusselbildet. Dette gjelder operativ kapasitet, styrket etterforsknings- og påtalekapasitet og kapasiteter på grensekontroll Dette bør også suppleres med en fremtidsrettet dimensjonering av luftkapasiteter gjennom økt samvirke og/eller med egne kapasiteter.

Avklaringer på noen satsinger må komme i 2026, slik at kapasitetsbygging kan komme fra og med 2027-budsjettet. En fullfinansiering av et digitalt løft må være en sentral del av dette for å effektivisere politiet. Investeringer her vil gi økt beredskap, bedre tilgjengelighet og mer politikraft til beste for innbyggerne. Dersom dette ikke fullfinansieres, må løftet likevel gjennomføres, men vil gå på bekostning av drift, og i praksis tjenester til innbyggerne. Vi kunne valgt å rope etter mer penger nå, men velger å være ansvarlige. Ikke fordi behovet mangler – tvert imot – men fordi vi i dag står i en situasjon der tilgangen på kvalifisert personell begrenser evnen til å skalere raskt.

Det er derfor uforståelig at regjeringen ikke foreslår å øke opptaket til Politihøgskolen. Skal en langtidsplan for politiet ha reell effekt, må den følges av tiltak som sikrer flere hoder og hender i etaten. Norges Politilederlag foreslår derfor et økt opptak på 100 studenter så snart som mulig. Dette vil bedre balansere de akutte behovene politiet har i årene som kommer. Politihøgskolen er i stand til å omsette en slik bestilling til handling på 12 måneder, men det forutsetter selvsagt finansiering. Uten grep av denne typen står vi i fare for å få en langsomplan, mer enn en langtidsplan.

Så er det bra at regjeringen vil få i gang et nytt etterforskningsstudium på Politihøgskolen for studenter med bachelorutdannelse innen andre felt en politi. Dette er nødvendig for å få inn annen kompetanse og et bredere rekrutteringsgrunnlag. Det vil også påvirke kultur og mangfold på en sunn måte. Men dette studiet kommer tidligst i gang høsten 2026, har et begrenset antall studenter og som det vil ta flere år å få i arbeid.

Vi vil også anerkjenne styrkingen av Politiets Sikkerhetstjeneste i forslaget til statsbudsjettet. De har en sentral rolle i å håndtere sammensatte trusler og indre sikkerhet og er en investering i trygghet i praksis.

Nedleggelse av flere passkontorer er også en del av forslag til statsbudsjett. Vi er usikre på prosessen som er kjørt i denne sammenheng, men vil her advare mot å skjære alle steder over èn kam. Løsninger med passbuss eller passkontor må veies opp mot etterspørsel, slik at kapasitet til å møte produksjon ikke blir underdimensjonert. Politidistriktene skal innen utgangen av 2025 også begynne å utstede nye ID-kort til utenlandske statsborgere fra EØS og EFTA. Dette vil redusere kapasitet til passproduksjon noen steder, med påfølgende økt trykk på nærliggende lokasjoner.

I forslaget er det lagt inn som et effektiviseringskrav at politiet kan redusere utgifter til reiser, møter og tjenesteplanlegging med 117 millioner kroner. Vi anerkjenner at politiet, på linje med andre offentlige virksomheter må arbeide for å optimalisere sin ressursbruk og at det finnes effektiviseringspotensial. Vi er imidlertid undrende til at dette innskrenkes til tre områder. Vi mener et krav burde løftes overordnet og så må politiet finne de områder som er best egnet for effektivisering i 2026.

Oppsummering

Norges Politilederlag ber om at Justiskomiteen tar grep for å styrke norsk politi

1. Gjennom en hurtigere prosess med langtidsplan for politiet,
2. Gjennom å øke rekrutteringsgrunnlaget med 100 studieplasser på Politihøgskolen
3. Gjennom å sikre fullfinansiering av et digitalt løft for politiet

Skulle det være behov for ytterligere informasjon er vi selvsagt beredt til å bidra med dette.

Med vennlig hilsen

Kjetil Ravlo

Forbundsleder

Norges Politilederlag i Parat

Tlf 97499660

Vi står i en tid preget av globale og nasjonale kriser. Krig, klimakatastrofer og alvorlige menneskerettighetsbrudd har bidratt til økende sosial og økonomisk utrygghet. Høye priser på mat, strøm og boligutgifter rammer bredt, men aller hardest rammes de mest sårbare gruppene – blant dem voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn.

Norge har de siste årene opplevd flere partner- og familiedrap. Regjeringen har uttalt at forebygging av vold i nære relasjoner er en nasjonal prioritet. I lys av dette er det derfor dypt bekymringsfullt at forslaget til statsbudsjett for 2026 innebærer en svekkelse av det sivile samfunnets rolle i det voldsforebyggende arbeidet.

Voldsforebygging og trygghet for minoritetskvinner må prioriteres – ikke svekkes

Til tross for bred politisk enighet om viktigheten av å bekjempe vold i nære relasjoner, ser vi en gradvis nedbygging av voldsfeltet i budsjettene. I statsbudsjettet for 2026 er det ikke satt av dedikerte midler til oppfølging av opptrappingsplanens tiltak, og flere frivillige organisasjoner mister øremerkede midler.

MiRA-Senteret har i over 36 år arbeidet for reell likestilling og integrering av kvinner med minoritetsbakgrunn. Senteret er en brobygger og kompetanseformidler med unik kunnskap om vold i nære relasjoner og minoritetskvinners særlige sårbarhet. Vi gir krisehjelp og rådgivning, holder kurs for hjelpeapparatet og arbeider aktivt for å avdekke og forebygge vold. Senterets tidligere leder, Fakhra Salimi, var medlem av Partnerdrapsutvalget som la fram utredningen Varslede drap i 2017. MiRA-Senteret deltar også jevnlig i myndighetenes innspillsprosesser og blant annet i regi av Politidirektoratet. Likevel står vår økonomi ikke i forhold til den betydningen arbeidet har.

Reduserte prosjektmidler til vårt krisehjelp- og rådgivningstilbud de siste årene har tvunget oss til å prioritere kun de mest akutte sakene. Mange kvinner som henvender seg til oss får ikke hjelp andre steder, og sakene er ofte svært komplekse. Uten stabile midler vil flere stå uten livsviktig støtte, og risikoen for alvorlig vold og drap øker. MiRA-Senteret ber derfor om økte midler til vårt voldsforebyggende arbeid slik at vi kan opprettholde rådgivnings- og krisehjelptilbudet og bidra til å forebygge partnerdrap.

Endringer i driftsmidler til nasjonale ressursmiljø truer 36 år med voldsforebyggende arbeid ut fra et minoritetsperspektiv

Regjeringens forslag om å fjerne øremerkingen av midler under kap. 3670, post 71 – Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet – og gjøre ordningen søkbar, skaper samtidig alvorlig usikkerhet for 2026. Med dette forsvinner driftsgrunnlaget for MiRA-Senteret og en rekke andre nasjonale ressursmiljø. Konsekvensen er en mer prosjektbasert drift, mindre kontinuitet, tap av kompetanse og svekkede fagmiljøer. Når driftsstøtte erstattes med prosjektmidler, må ansatte bruke mer tid på søknader fremfor oppfølging av kvinner i krise. Dette undergraver selve kjernen i det voldsforebyggende arbeidet.

For å sikre et effektivt og bærekraftig arbeid mot vold i nære relasjoner ber MiRA-Senteret Justiskomiteen om å:

1. Opprettholde og øke bevilgningene til frivillige organisasjoner slik at tilbud til voldsutsatte kvinner kan videreføres og styrkes.
2. Beholde øremerkede driftsmidler under kap. 3670, post 71, til nasjonale ressursmiljøer, for å sikre kontinuitet og faglig styrke.
3. Innføre treårige, forutsigbare tilskuddsordninger for organisasjoner som arbeider med forebygging av vold i nære relasjoner.
4. Sikre langsiktig finansiering av kompetansehevende og tverrsektorielle tiltak i regi av sivilsamfunnet – avgjørende for å nå regjeringens mål om nulltoleranse for vold.

Dersom dagens budsjettforslag vedtas, står voldsutsatte minoritetskvinner i fare for å miste et av de få lavterskeltilbudene som faktisk fungerer. I en tid der vold og partnerdrap igjen preger samfunnsbildet, må regjeringen styrke – ikke svekke – miljøene som står i førstelinjen for å beskytte kvinner og barn.

MiRA-Senteret oppfordrer Justiskomiteen til å sikre at det voldsforebyggende arbeidet får stabile og tilstrekkelige rammer i statsbudsjettet for 2026.

Syklistforeningen er en landsdekkende medlemsorganisasjon for hverdags- og rekreasjonssykling. Foreningen ble grunnlagt i 1947 og har siden vært en viktig pådriver for å bedre sykkelforholdene i Norge. I dag har vi nesten 8000 medlemmer og 19 lokallag landet rundt.

Økningen i sykkeltyverier har blitt et enormt problem både for den enkelte som blir rammet av dette, men også for hele samfunnet. Ringvirkningene av sykkeltyveri påvirker negativt de nasjonale målsetningene vi har satt oss for folkehelse, samferdsel, klima og miljø. Og ikke minst påvirkes innbyggernes tillit negativt til rettssikkerheten.

I 2023 ble det rapportert inn over 18 000 stjålne sykler i Norge. 2,3 prosent av disse sykkeltyveriene ble oppklart og 0,4 prosent ble straffedømt. Det er med andre ord 99,6 prosent sannsynlighet for at sykkeltyven ikke blir straffet. Dette er meget nedslående tall og en ren fallitterklæring om at sykkeltyveri nærmest er blitt legalisert i Norge. Slik kan vi ikke ha det lenger.

Ifølge Syklistforeningens nasjonale sykkelundersøkelse er frykten for sykkeltyveri en av de største barrierene for at folk velger sykkelen. Vi har hørt utallige historier om syklister som ikke tør å parkere sykkelen sin utendørs fordi sannsynligheten for at den blir stjålet er for stor, selv om sykkelen er forsvarlig låst. Sykkeltyveri forekommer overalt og alle syklister som blir frastjålet sykkelen sin vet at tyveriet verken vil bli etterforsket eller oppklart av politiet. Som regel er det ofrene som føler de må «bevise sin uskyld» ved å dokumentere at sykkelen var låst, registrert i et sykkelregister, parkert på et trygt område osv. Nesten samtlige saker som blir politianmeldt blir henlagt uten at det blir foretatt noen form for etterforskning. Dette går ut over rettsikkerhetsfølelsen til innbyggerne.

Vi har forståelse for at politiet må prioritere sine ressurser på mer alvorlig kriminalitet, og at de derfor må få tilført friske, øremerkede midler til å øke innsatsen på å bekjempe sykkeltyverier.

• Vi ber derfor regjeringen sette av 50 millioner kroner i friske midler til dette i statsbudsjettet for 2026 (kap. 440, post 01).

De reelle kostnadene ved sykkeltyverier er store, og har økt de siste årene ettersom nye type sykler er kommet på markedet. Verdien på el-sykler, lastesykler og enkelte sportssykler har økt, noe som gjør disse til enda mer ettertraktede av organiserte kriminelle, og vi frykter at utviklingen vil forverres ytterligere dersom det ikke settes inn konkrete tiltak nå.

Om PKI - Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens

PKI - Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens er Norges største pasientorganisasjon for transpersoner og Norges nest største organisasjon på LHBT+-feltet. Vi er en organisasjon av, for og med transpersoner. PKI arbeider for et helhetlig, forsvarlig og tilgjengelig helsetilbud for alle med kjønnsinkongruens.

Kap. 440 Politiet

PKI ber komiteen sette av midler til etterforskning av konverteringsterapi og bistand til ofre for konverteringsterapi.

Konverteringsterapi er å krenke en annen ved å bruke psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter for å påvirke noen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet (straffelovens § 270). Dersom den fornærmede er under 18 år er det ikke krav om at fremgangsmåten må være krenkende for at den skal defineres som konverteringsterapi.

Konverteringsterapi har alvorlige konsekvenser for den enkeltes psykiske helse og livskvalitet (1). Det finnes ingen vitenskapelige bevis for at konverteringsterapi fungerer. 

Konverteringsterapi har vært forbudt gjennom straffeloven siden 1. januar 2024. Imidlertid har det vært svært lite oppfølging av vedtaket i ettertid. Politiet mottar svært få anmeldelser om konverteringsterapi, og de antar at mørketallene er store (2). 

PKI har gjennomført en undersøkelse blant flere hundre transpersoner som har blitt utredet i helsevesenet. 147 av respondentene som har vært utredet for kjønnsinkongruens ved Oslo universitetssykehus de siste årene har opplevd krenkelser og påvirkning til å endre, undertrykke eller fornekte sin kjønnsidentitet. 58 av disse har blitt utredet etter at forbudet mot konverteringsterapi trådde i kraft (3). Det er et rystende høyt tall, og det gjør oss svært bekymret for om disse pasientene kan ha blitt utsatt for konverteringsterapi slik dette defineres i straffelovens § 270.

Vi blir også kontaktet direkte av personer som forteller at de har opplevd krenkende forsøk på å påvirke dem til å endre, undertrykke eller fornekte sin kjønnsidentitet i møte med helsepersonell og terapeuter. Vi oppfordrer alle til å politianmelde slike forhold, men få er villige til å risikere en straffesak. Transpersoner og skeive for øvrig har lav tillit til politiet (4). Mange frykter å bli møtt av kunnskapsmangel og diskriminering dersom de anmelder. I tillegg er mange av disse personene fortsatt i en pasient-behandler-relasjon med den som kan ha utsatt dem for konverteringsterapi, og frykter å permanent miste tilgangen på kjønnsbekreftende helsehjelp dersom de går til anmeldelse. Det finnes heller ikke noe hjelpeapparat for disse ofrene. 

Det foreligger etter PKIs vurdering en alvorlig risiko for at pasienter med kjønnsinkongruens møter konverteringsterapi i behandlingsrommet, også i offentlige helsetjenester. Med tanke på hvor stor skade dette gjør på den enkeltes psykiske helse, er det helt nødvendig å sette av ressurser til at politiet kan følge opp disse tilfellene og sikre at ofre for konverteringsterapi får hjelp og støtte.

PKI ber komiteen øremerke midler til etterforskning av konverteringsterapi og bistand til ofre for konverteringsterapi.

(1) https://www.regjeringen.no/contentassets/db8ef806b27c41178be98831009e2c00/horingsnotat-om-forbud-mot-konverteringsterapi.pdf

(2) https://www.blikk.no/konverteringsterapi-krim-oslo-pride/politiet-om-konverteringsterapi-vi-vet-det-skjer/273987

(3) https://pkinorge.no/nyheter/rapport-konverteringsterapi

(4) https://www.politiet.no/globalassets/dokumenter-strategier-og-horinger/pod/rapporter/pod-rapport-09-2023-resultater-fra-lhbtiq-undersokelsen-pa-pride-2022.pdf

Hvem er Samfunnsbedriftene 
Samfunnsbedriftene er landets fremste arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunalt eide virksomheter. Vi organiserer nær 600 bedrifter innen blant annet energi, avfall, havn og brann og redning. Våre medlemmer leverer samfunnskritisk infrastruktur og tjenester i hele landet.  
 
Samfunnsbedriftene Brann og redning har det interessepolitiske ansvaret for hele brann-Norge og et særskilt ansvar for 32 interkommunale brann- og redningsvesen og 110-sentraler.  

Vi ber komiteen om å: 

• Sikre at staten finansierer de oppgavene den pålegger kommunene, særskilt brann- og redningstjenesten og 110-sentralene 

• Bidra til etablering og finansiering av en nasjonal lederutdanning for brann- og redningspersonell og ledere i 110-sentralene, for både deltid og heltid  

• Sikre en prinsipiell og praktisk avklaring av brann- og redningstjenestens rolle i den akuttmedisinske kjeden, med forutsigbar finansiering 

Anstrengt kommuneøkonomi og beredskapsplikt 
Forsvarssektoren får et nødvendig løft i årets statsbudsjett, mens grunnmuren i norsk beredskap – kommunene - ikke styrkes tilsvarende. Dette svekker evnen til å styrke og opprettholde lokal beredskap.  

Med dette innspillet ønsker vi å belyse de strukturelle og økonomiske utfordringene som rammer kommunenes beredskapsevne generelt, og brann- og redningstjenesten og 110-sentralene spesielt. Kommunesektoren eier, driver og forvalter store deler av samfunnskritisk infrastruktur, og har ansvaret for sentrale samfunnskritiske tjenester.     

Dagens kommuneøkonomi og struktur gir ikke tilstrekkelig handlingsrom til å bygge og opprettholde robust beredskap. Lokale tjenester presses til kutt i kritiske beredskapsfunksjoner samtidig som risiko- og utfordringsbildet blir mer komplekst. 

Brann- og redningstjenesten og 110-sentralene står midt i denne utviklingen. De skal håndtere et stadig bredere spekter av hendelser – fra daglig beredskap til nasjonale kriser – uten at ressursgrunnlaget følger med. Dette utfordrer bærekraften i tjenestene og kommunenes evne til å levere på lovpålagte beredskapsplikter, særlig sett i lys av Meld. St. 16 (2023-2024) og Meld. St. 9 (2024-2025).   

Vi er klar over at kommuneøkonomi sorterer under Kommunal- og distriktsdepartementet. Vi ber likevel Justiskomiteen merke seg dette, da brann og redning utgjør den operative grunnmuren i kommunal beredskap, og må prioriteres deretter. 

Komiteen bør sikre at staten finansierer de oppgavene den pålegger kommunene, med særskilt vekt på brann- og redningstjenesten og 110-sentralene. Økonomiske rammer må reflektere reelt ansvar og risiko. 

Behov for ny lederutdanning  
Brann- og redningstjenesten og 110-personell mangler et formalisert lederutdanningsløp. Dagens opplæring ved Brann- og redningsskolen dekker primært operativ ledelse og gir ikke tilstrekkelig tyngde innen strategisk ledelse, administrasjon, organisasjonsutvikling og personalledelse.  

Dette er en kritisk svakhet. Tjenesten ledes av faglig sterke personer, men kompleksiteten i oppgavene og organiseringen krever systematisk lederutvikling. 

Vi ber Justiskomiteen bidra til etablering av en nasjonal lederutdanning for brann- og redningspersonell og ledere i 110-sentralene, for både deltid og heltid, utviklet i samarbeid mellom DSB og sektoren. Ordningen må finansieres over statsbudsjettet og dekke frikjøp og kompetansebygging for brann- og 110-personell, og innarbeides i DSBs tildelingsbrev for 2026. 

Dette er nødvendig for å sikre ledelse på nivå med oppdragsansvaret brann- og redningstjenesten og 110-sentralene har i norsk totalforsvar og totalberedskap. 

Helseoppdrag – behov for avklaring 
Brann og redning utfører et økende antall helseoppdrag i den akuttmedisinske kjeden, til tross for at dette ikke er en kjerneoppgave. Oppdragsmengden øker uten tydelige finansierings- og ansvarsrammer. Den nåværende gråsonen mellom kommunenes ansvar og helseforetakenes ansvar skaper usikkerhet og svekker ressurstilgangen for brann- og redningspersonell.  

Det må foretas en prinsipiell og praktisk avklaring av brann- og redningstjenestens rolle i den akuttmedisinske kjeden, med forutsigbar finansiering. 

Vi ber om at dette arbeidet inkluderes i DSBs tildelingsbrev for 2026, og at arbeidet må finansieres over statsbudsjettet og dekke frikjøp for brann- og 110-personell. 

Et sterkt brann- og redningsapparat er en bærebjelke i totalforsvaret. Det er ikke et kommunalt tilvalg, men en kjernefunksjon som må finansieres og utvikles deretter. 

KFUK-KFUM Norge takker for muligheten til å komme med innspill til Justiskomiteen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2026.

Vi er en barne- og ungdomsorganisasjon som engasjerer om lag 50 000 barn og unge, og del av de globale bevegelsene YMCA og YWCA med nær 100 millioner deltakere i 120 land. KFUK-KFUM Norge driver Norges eneste nasjonale avhopperprogram – et tilbud for voksne personer som ønsker å forlate organiserte kriminelle miljøer. Programmet er etablert i nært samarbeid med politi, kriminalomsorgen, konfliktråd, SLT, barnevern og flere kommuner over hele landet.

KFUK-KFUM Norge anbefaler; 

• En øremerking på minimum 5 mill. kroner til KFUK-KFUM Forandringshusets nasjonale Avhopperprogram (JD: Kap. 433, post 70). 

Øremerket støtte til Avhopperprogrammet (JD: Kap. 433, post 70)

Fra 2020 har Regjeringen ved bevilgning av midler bidratt til å bygge opp et evidensbasert og sammenhengende avhopperprogram for tunge kriminelle og frem til 2025 var programmet øremerket på statsbudsjettet. For andre år på rad foreslår regjeringen ingen øremerket støtte, dette er dramatisk. Manglende finansiering setter et kritisk viktig program med dokumentert effekt i fare, og gjør det nødvendig for oss å avvise nye søkere som ønsker å bryte med kriminalitet. I 2025 ble programmets videreføring reddet av Oslo kommune og ved at KFUK-KFUM har brukt av oppsparte midler, men dette kan ikke være en varig løsning for et nasjonalt ansvar.

Regjeringen foreslår i 2026 å bevilge 60 mill. kroner til Konfliktrådet. Dersom 5 mill. av disse midlene øremerkes Avhopperprogrammet, vil det gjøre det mulig for oss å opprettholde og utvide programmet til hele landet.

For at programmet skal kunne videreføres i vår regi er det nødvendig med forutsigbarhet og øremerkede midler. 5 millioner er et minimum i øremerkede driftsmidler som vil sikre grunnbemanning og kompetanse - samtidig som programmet kan fortsette å bygge det videre gode samarbeidet om den enkelte avhopper med kommunene og kriminalomsorgen. 

Vi foreslår derfor at det i budsjettet for 2026 bevilges 5 mill. kroner i øremerkede driftsmidler til Avhopperprogrammet for å sikre videre drift, nasjonal skalering og nødvendig stabilitet i arbeidet med personer som aktivt søker en vei ut av kriminalitet.

Dokumenterte resultater, samfunnsøkonomisk gevinst og et tydelig behov

Avhopperprogrammet ble etablert i 2019 og bygger på dokumenterte resultater fra Fryshuset i Sverige. Vi tilbyr 18 måneder med tett individuell oppfølging, inkludert flytting til ny kommune, bolig, arbeid og relasjonsbygging. Programmet kombinerer fagpersoner og erfaringskonsulenter og fungerer som bindeledd mellom avhoppere og offentlige instanser.

Siden oppstarten har fem deltakere fullført programmet – alle tidligere sentrale i tunge gjeng- og MC-miljøer. Samtlige lever nå et liv uten kriminalitet, i arbeid eller utdanning, og med nye sosiale nettverk. Tre nye deltakere forventes å fullføre programmet i løpet av 2026.

Etterspørselen øker raskt: Ti personer står på venteliste, rekruttert gjennom politi, kriminalomsorgen og kommuner. Uten midler må vi si nei til mennesker som er sterkt motivert for å bryte med kriminalitet

En analyse fra Oslo Economics anslår at samfunnet kan spare opptil 30 mill. kroner per person som lykkes med å forlate en kriminell løpebane. En driftstøtte på 5 mill. kroner vil derfor være samfunnsøkonomisk svært lønnsom.

Økende behov i en mer alvorlig kriminalitetssituasjon

Norsk politi melder om økende rekruttering til kriminelle nettverk og behov for tiltak som bygger tillit. Politiet og kriminalomsorgen rapporterer samtidig at de ikke har ressurser eller kompetanse til å følge opp avhoppere over tid. Her fyller ideell sektor en avgjørende rolle.

Avhopperprogrammet har opparbeidet unik kompetanse i å møte personer med høy risiko, lav tillit til myndighetene og tett tilknytning til kriminelle nettverk. Dette er en gruppe med stor påvirkningskraft på rekruttering av unge. Å hjelpe én avhopper ut, betyr potensielt å forebygge at mange nye rekrutteres inn. Skal kriminalitet bekjempes er det avgjørende å krakelere ovenfra. 

Når regjeringen unnlater å sikre forutsigbar finansiering, svekker det den helhetlige innsatsen mot organisert kriminalitet og sender feil signal til de som faktisk ønsker å endre sine liv.

Fra lokalt til nasjonalt ansvar

I 2025 ble driften reddet av Oslo kommune. Det er ikke bærekraftig at én kommune bærer ansvaret for et nasjonalt tiltak. At programmet primært finansieres i 2025 av Oslo kommune gjør også at vi det siste året kun har tatt inn avhoppere fra hovedstaden. Kommunesamarbeidet er sentralt når det kommer til den enkelte avhopperen, men det er behov for en tryggere kjerne i arbeidet som ikke varierer ut fra hvor mange avhoppere som til enhver tid er i programmet. Vi er i tett kontakt med flere politidistrikter, SLT-koordinatorer og kommuner – blant annet i Finnmark – som ønsker samarbeid, men mangler midler til å bidra. KFUK-KFUM mener at Stortinget her må ta et helhetlig ansvar og sikre programmet som en nasjonal ressurs, og et av flere verktøy i arbeidet med å bekjempe organisert kriminalitet.

En stabil grunnfinansiering vil:

• gjøre det mulig å ta imot flere motiverte avhoppere som søker seg til programmet
• gi trygge rammer for samarbeid med politi og kriminalomsorg
• sikre nødvendig administrativ kapasitet og faglig kvalitet
• legge grunnlag for en nasjonal modell som kan implementeres i flere regioner

Dette handler ikke om mer penger til feltet totalt, men om riktige midler – frie, forutsigbare driftsmidler som gir trygghet for mennesker som står i et avgjørende veivalg i livet.

Mvh

Øivind Mehl Landmark                                                        Lasse Richardt

Generalsekretær                                                                  Leder Nasjonalt avhopperprogram

KFUK-KFUM Norge                                                              KFUK-KFUM Forandringshuset

Innledning
Kystrederiene takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2026, og ønsker å belyse hvordan regjeringens forslag påvirker nasjonal beredskap, samfunnssikkerhet og norsk tilstedeværelse i kyst- og sjøområder.

Kystrederiene representerer over 240 rederier innen transport av gods, bulk, tank, passasjertrafikk, brønnbåt- og servicefartøy. Våre medlemmer sysselsetter mer enn 9 000 norske sjøfolk, og utgjør en kritisk del av landets beredskap, forsyningssikkerhet og operative infrastruktur. Nærskipsfarten er til stede der staten må være til stede – hver dag, langs hele kysten.

Et skjerpet beredskapsbehov
Den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer krevende enn på mange tiår. Økende stormaktsrivalisering, sabotasje mot infrastruktur og digital sårbarhet har gjort beredskap til sjøs til et sentralt nasjonalt anliggende. Kystrederiene mener at den sivile maritime flåten må anerkjennes som en del av totalberedskapen, på linje med andre kritiske samfunnsfunksjoner.

Norske skip er en unik ressurs – de kan raskt bidra med transport, energi, bunkring, slepekapasitet, evakuering og støtte til nødetater. Men dette forutsetter at staten har oversikt over kapasiteten og at samarbeidet mellom DSB, Forsvaret, Kystverket og næringen er systematisert. I dag finnes det ingen nasjonal oversikt over sivile fartøy som kan inngå i beredskapssystemet. Det er en svakhet som bør rettes opp.

Kraftberedskapspiloten – et eksempel på ny beredskapstenkning
Et konkret eksempel på hvordan næringen kan bidra, er kraftberedskapspiloten som Kystrederiene leder sammen med Plug, DNV, Sjøfartsdirektoratet og Statens Vegvesen.
Prosjektet viser hvordan skip kan brukes som mobile kraftenheter for å levere strøm til kritisk infrastruktur, nødetater og forsvarsanlegg i krise eller ved bortfall av strømnettet.

Dette er en ny form for fleksibel, grønn energiberedskap, der eksisterende ressurser utnyttes på tvers av sektorene. Prosjektet har fått nasjonal oppmerksomhet, og bør videreføres og forankres i DSBs arbeid under kap. 451, post 21 og 45.
Kraftberedskapspiloten illustrerer hvordan offentlig og privat beredskap kan forenes – til lav kostnad og med høy effekt.

Behov for koordinering og tydelig ansvar
Beredskapsstrukturen på maritimt område er fragmentert. Forsvaret, DSB, Kystverket og Sjøfartsdirektoratet har overlappende ansvar, men det finnes ingen felles planverk for utnyttelse av sivil kapasitet. Erfaringer fra øvelser viser at mange statlige aktører ikke kjenner til hvilke ressurser som finnes i nærskipsfarten, eller hvordan de kan tas i bruk i en krise.

Kystrederiene foreslår derfor at:

• DSB får et tydelig ansvar for koordinering av maritim sivil beredskap i samarbeid med Forsvaret og Kystverket.
• Det etableres en nasjonal oversikt over sivile fartøy som kan bidra ved kriser, naturhendelser eller væpnede konflikter.
• Det inngås beredskapsavtaler mellom staten og rederier, slik at kapasiteten kan aktiveres raskt og forutsigbart.

Dette vil gjøre Norge bedre forberedt på både hybride trusler, naturhendelser og langvarige bortfall av energi eller kommunikasjon.

Norsk tilstedeværelse og konkurransekraft
Et robust beredskapssystem forutsetter norsk nærvær og norske skip i norske farvann. I dag står utenlandske fartøy for rundt 65 prosent av aktiviteten i norsk nærskipsfart.
Mange av disse opererer med lavere sikkerhetsstandarder og svakere miljøkrav enn norske rederier, og har betydelige kostnadsfordeler. Dette er ikke bare et spørsmål om konkurranse – det er et spørsmål om nasjonal beredskap og kontroll. Dersom utviklingen fortsetter, vil Norge miste både sjøfolk, kompetanse og tilgjengelig kapasitet i en krisesituasjon.

Kystrederiene understreker derfor at konkurransedyktige rammevilkår er en del av beredskapspolitikken. Avgifter, klimakrav og støtteordninger må utformes slik at norske rederier ikke taper mot utenlandske aktører i eget farvann. Bare med norsk eierskap, norsk flagg og norsk kompetanse kan staten være trygg på å ha nødvendig kapasitet når det virkelig gjelder.

Når Kystrederiene snakker om rammevilkår og avgifter, handler det om de konkrete forholdene som avgjør om norske rederier kan konkurrere på like vilkår med utenlandske aktører – og om vi fortsatt skal ha norsk tilstedeværelse, norske sjøfolk og norsk eierskap i norske farvann.

De siste årene har skipsfarten fått stadig flere og mer komplekse avgifter og reguleringer. For mange norske rederier har dette ført til en situasjon der skip over 5 000 BT både betaler EU-kvoter (EU ETS) og norsk CO₂-avgift for de samme utslippene. Denne dobbeltbeskatningen ble allerede i 2023 vedtatt løst gjennom en kompensasjonsordning, men ordningen har ennå ikke blitt iverksatt. Resultatet er at norske skip får høyere kostnader enn sine utenlandske konkurrenter – og dermed svekket evne til å vinne oppdrag i eget hjemmemarked.

Samtidig ser vi en ulik behandling mellom fiskeflåten og nærskipsfarten. Fiskeflåten får årlig CO₂-kompensasjon for å hindre karbonlekkasje og ivareta konkurranseevnen, mens skipsfarten – som i enda større grad møter internasjonal konkurranse – ikke omfattes av noen tilsvarende ordning.

Også tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk, som er selve bærebjelken for norske arbeidsplasser til sjøs, har de siste årene blitt reelt svekket. Manglende pris- og lønnsjustering gjør at støttebeløpene gradvis taper verdi, og ordningens opprinnelige mål om full refusjon av arbeidsgiverkostnader ikke lenger oppfylles.

I tillegg er både rederiskatteordningen og ordningen for sjøfolkstilskudd til behandling for re-notifisering i ESA. Her er det avgjørende at regjeringen sikrer forutsigbarhet og videreføring i tråd med europeisk praksis.

Kystrederienes anbefalinger

Kystrederiene ber justiskomiteen om å:

1. Anerkjenne den sivile maritime næringen som en del av nasjonal beredskap og totalforsvaret.
2. Gi DSB et tydelig koordineringsansvar for maritim sivil beredskap.
3. Videreføre og skalere kraftberedskapspiloten som et nasjonalt tiltak.
4. Etablere en nasjonal database over sivile fartøy som kan inngå i beredskapsplaner.
5. Sikre konkurransedyktige rammevilkår for norske rederier – som forutsetning for tilstedeværelse, beredskap og nasjonal kontroll.

Avslutning
Norsk nærskipsfart er en del av beredskapskjeden hver eneste dag – langs kysten, i havnene og på sjøen. Våre medlemmer transporterer varer, folk og forsyninger som holder Norge i gang, også når kriser oppstår.

Et sterkere samarbeid mellom DSB, Forsvaret og maritim næring vil gi Norge bedre beredskap, styrket forsyningssikkerhet og økt robusthet i møte med et mer uforutsigbart trusselbilde.

For at dette skal være mulig, må vi ha norske rederier som fortsatt kan drive fra norsk flagg.
Et trygt Norge forutsetter norsk eierskap, norske sjøfolk og norske skip i norske farvann.

Høringsinnspill til Justiskomiteen – Statsbudsjettet 2026

Kapittel 430 – Kriminalomsorgen, post 70 
Fra: Stiftelsen Back in the Ring (BITR)

Innledning

Stiftelsen Back in the Ring (BITR) takker for muligheten til å komme med innspill til Justiskomiteen i forbindelse med behandlingen av Statsbudsjettet 2026.
BITR arbeider daglig med mennesker som kommer ut av fengsel, rus og utenforskap – og hjelper dem tilbake til et verdig og meningsfylt liv. Vår modell kombinerer personlig ansvar, struktur, aktivitet, arbeidstrening, fellesskap og verdibasert refleksjon. Målet er å skape nye rutiner som fremmer en langsiktig endring. Vi tror ikke på midlertidig oppbevaring, men konkret handling som leder til forvandling.

Vi står i skjæringspunktet mellom helse, rus og kriminalitet, og ser på nært hold hva som faktisk virker. Gjennom tett oppfølging før, under og etter løslatelse skaper vi reell tilbakeføring – mennesker som tidligere kostet samfunnet millioner årlig, blir nå bidragsytere, skattebetalere og ressurspersoner for andre.

Behov for forutsigbar og langsiktig støtte

Dagens tilskuddsordning under kapittel 430, post 70 er både verdifull og nødvendig, men den er for kortsiktig og lite forutsigbar. Når støtten tildeles årlig og med sen utbetaling, skaper det usikkerhet for ansatte, deltakere og samarbeidspartnere.

BITR og lignende aktører driver tidskrevende og relasjonsbasert rehabilitering – arbeid som krever tillit, stabilitet og kontinuitet. Forutsigbar finansiering er avgjørende for at vi skal kunne:

• Bygge opp våre deltagere til å bli bidragsytere til samfunnet.
• Ivareta og beholde kvalifiserte fagfolk.
• Planlegge flerårige rehabiliteringsløp og årlige aktiviteter.
• Skape stabile miljøer for deltakere som trenger trygghet over tid.

Vi ber derfor komiteen om å anbefale flerårige og forutsigbare tilskudd (minimum 3-årige rammeavtaler) for frivillige organisasjoner som dokumenterer resultater innen tilbakeføring, rehabilitering og forebygging av ny kriminalitet.

BITR som modell for helhetlig tilbakeføring

Back in the Ring har utviklet en helhetlig metode der mennesket får bygge seg selv opp igjen – fysisk, mentalt og sosialt – gjennom daglige rutiner, arbeid, yoga, fellesskap og refleksjon over verdier som ærlighet, ansvar, tillit og fellesskap.
Vi samarbeider tett med kriminalomsorgen, kommuner, NAV, frivillige og næringslivet for å sikre en sømløs overgang fra fengsel og institusjon til samfunn.

Flere deltakere har gått fra fengsel og rus til stabile jobber, utdanning og familieliv. Erfaringene viser at reell rehabilitering må begynne på innsiden – i menneskets holdninger, verdier, valg, vaner og forståelse av seg selv.

BITR er i dag aktivt i 12 fengsler og over 20 byer, og samarbeider med både Kriminalomsorgen region sør og øst, samt lokale NAV og kommunale tjenester.

Konkrete forslag til Justiskomiteen

For å styrke tilbakeføringen og redusere tilbakefall til kriminalitet foreslår vi følgende:

1. Etabler en nasjonal “Tilbakeføringspott” under kap. 430, post 70 øremerket prosjekter som følger opp innsatte etter løslatelse, der frivillige organisasjoner er hovedleverandører.
2. Innfør flerårige tilskuddsrammer (3 år) for frivillige organisasjoner med dokumenterte resultater.

1. Målrettede midler til ungdom i risikosonen – Mange unge står i grenselandet mellom barnevern og kriminalomsorg – de er ikke for unge, men de er fortsatt barn. Fengsel hjelper dem ikke, og de faller for lett mellom systemene.

1. Øremerkede midler til § 12 soning – Ekte rehabilitering og omsorg. Ikke oppbevaring uten ansvar.
2. Utvid den reviderte målstrukturen for kriminalomsorgen slik at man måles på grad av tilbakeføring og forebygging av ny kriminalitet, ikke bare kapasitets- og sikkerhetsmål.
3. Formalisér samhandling mellom kriminalomsorgen, kommunene og frivilligheten i en nasjonal tilbakeføringsstrategi, der aktører som BITR har definert plass og ansvar.
4. Utvikle et nasjonalt register for effektmåling og sosial verdi (f.eks. reduksjon i tilbakefall, økt sysselsetting, bedret livskvalitet) for å dokumentere og videreutvikle det som faktisk virker.

BITR representerer den praktiske virkeligheten av tilbakeføring. Mange av våre deltagere lykkes fordi vi stiller krav til dem. De oppfordres til å ta ansvar, bygge en ny struktur og det leder til gode ringvirkninger som redder fortapte liv. Når mennesker opplever en ny mening og mestring i hverdagen får de tilbake selvrespekten for livet og seg selv.

Vi ber Justiskomiteen om å anerkjenne behovet for langsiktig støtte og sterkere samhandling mellom stat og sivilsamfunn, slik at flere kan få muligheten til å reise seg og bygge nye liv.

Den frivillige beredskapen – en bærebjelke i norsk totalberedskap 

FORF er en paraplyorganisasjon for de ni frivillige organisasjonene i redningstjenesten. Den frivillige, lokale beredskapen er en sentral ressurs og støtteaktør for myndighetene når kriser oppstår. Om lag 10 000 frivillige utgjør bærebjelken i norsk totalberedskap. Behovet for beredskap vil øke i årene fremover, og ingenting tyder på at presset på de frivillige beredskapsorganisasjonene vil avta. Klimaendringer, økt og endret turisme samt demografiske endringer er blant faktorene som bidrar til dette. 

De 10 000 frivillige redningsmannskapene i våre medlemsorganisasjoner deltar i gjennomsnitt på ni aksjoner hver dag. Motivasjonen drives av ønsket om å redde liv. De bruker fritiden sin på kurs, øvelser og trening i søk og redning samt vedlikehold av utstyr. Frivilligheten stiller opp gratis – men utstyr og utdanning er det ikke. Mange frivillige dekker kostnader til redningsutstyr av egen lomme, og stiller med privatbiler, snøskutere og annet utstyr til bruk i aksjoner. 

Det statlige tilskuddet utgjør i dag under 500 kroner per mannskap. Vi er derfor glade for at stortinget har anerkjent behovet for å øke tilskuddet med 100 millioner kroner årlig. En opptrapping over åtte år er imidlertid for lang tid – behovet er akutt. 

Økonomisk løft i totalberedskapsmeldingen 

Ved behandlingen av totalberedskapsmeldingen i april i år, uttrykte Stortinget bred enighet om å øke tilskuddet til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten med 100 millioner kroner årlig, fordelt over en opptrappingsplan på åtte år. Dette vedtaket er imidlertid ikke reflektert i forslaget til statsbudsjett for 2026. Regjeringen foreslår en marginal økning på 3,1 millioner kroner, hvor prisveksten i stor grad spiser opp midlene. Den reelle økningen er dermed kun om lag 1,2 millioner kroner – langt unna det som kreves for å sikre bærekraftig drift og forutsigbare rammevilkår for de frivillige mannskapene. Som totalberedskapsmeldingen påpeker, øker forventningene til mannskapenes allerede høye kompetanse, samt krav til utstyr og verktøy. 

Den norske modellen for redningstjeneste er godt anerkjent både nasjonalt og internasjonalt. Skal denne modellen opprettholdes, må det gjøres et økonomisk løft – og behovet er nå. 

Oppsummering 

Våre medlemsorganisasjoner utgjør bærebjelken i norsk redningstjeneste, og det skal vi fortsette å være. Vi verdsetter Stortingets vedtak om å øke tilskuddet med 100 millioner kroner over åtte år, men vi trenger en økning allerede i statsbudsjettet for 2026. Behovet er nå. 

Pro Sentret er Oslo kommunes tjenestetilbud til personer med sexsalgserfaring og et nasjonalt kompetansesenter.

Vårt innspill gjelder både Post 70 – Tilskudd til tiltak mot menneskehandel og prostitusjon, og Post 72 Tilskudd til spesielle rettshjelptiltak.

Post 70

Vi opplever at det er mange former for utnyttelse av parten som selger sex der noen grenser til eller er menneskehandel. Men det er også former for utnyttelser som defineres som hallikvirksomhet eller befinner seg i et rettsløst område. De mest sårbare for utnyttelse er personer som ikke har sosial beskyttelse i form av venner, familie og/eller nettverk av andre man jobber sammen med. Det å være aktivt til stede i feltet er derfor av sentral betydning både for å forebygge at personer havner i en utnyttende situasjon og bistå personer som blir utnyttet.

Vi mener at det er viktig å styrke tilbudene som jobber med utsatte grupper og personer. Vi er derfor fornøyde med at vår samarbeidspartner Rosa både har fått øremerket og betydelig økning i tilskudd. Samtidig opplever vi at mottakere av tilskuddet over denne tilskuddsordningen er sprikende, og vi mener at det er viktig å styrke det arbeidet lavterskel helse- og sosialfaglige tjenester gjør. Pro Sentret anmoder derfor departementet å vurdere å gi flerårige driftstilskudd til svært ressurskrevende tiltak, som botiltak for antatte ofre for menneskehandel. Videre mener Pro Sentret at departementet bør satse på kvalitet framfor kvantitet og heller gi større tilskudd til færre aktører enn litt til mange.

Prostitusjonsfeltet er ansett som spesielt utsatt når det gjelder menneskehandel, og det er vi som er førstelinjetjenesten både når det gjelder å bistand til ofre og møte med mennesker som er sårbare for utnyttelse. Vi bidrar også med viktig innsikt i og kunnskap om endringer i feltet og ulike former for utnyttelse sexselgere utsettes for som er ett av områdene som ifølge Nasjonal strategi mot menneskehandel (2025-2030) bør styrkes.  

Vi vil derfor spille inn behovet for å styrke det etablerte tilbudet som sivilsamfunnet og offentlige tiltak gjør i prostitusjon- og menneskehandelsfeltet.

Post 72

Vi mottar tilskudd fra Statens sivilrettsforvaltning over til spesielle rettshjelptiltak.

Stigmatisering, diskriminering og marginalisering samvirkende med migrantstatus, usikker oppholdsstatus og et varierende rettighetsbilde gjør at mange av Pro Sentrets brukere finner det utfordrende å gjøre sine rettigheter gjeldende. Kriminalisering og stigmaer også et hinder for sexarbeideres tilgang til rettsbeskyttelse, og begrenser muligheten for både å ivareta sine rettigheter og overholde sine plikter. Derfor er et lavterskel retthjelpstilbud svært viktig.

Tilskuddet til spesielle rettshjelptiltak gjør det mulig for Pro Sentret å ha en advokat tilgjengelig for våre brukere en ettermiddag i uken.

Vi ser med bekymring på at det i Post 72 Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak

er foreslått et kutt på denne potten med 20 millioner, og frykter at dette kuttet vil ramme sårbare grupper som er avhengig av tilpasset og tilgjengelig rettshjelp, slik som Pro Sentret og PION bistår med. Vi erfarer at rettshjelpstilbudet vårt er både etterspurt og verdsatt, og at sakstypene vi bistår i faller utenfor de områder som dekkes av rettshjelpsloven eller andre offentlige tjenestetilbud.

Etter at straffeloven ble endret i 2009 og kjøp av seksuelle tjenester ble kriminalisert, erfarte mange som selger seksuelle tjenester en rekke nye rettslige utfordringer og avstanden til samfunnsfellesskapet ble for mange større. Kriminalisering trigger stigma samtidig som økt rettsliggjøring har medført at selgerne av seksuelle tjenester blir mer kontrollert fra myndighetenes side, og dermed opplever seg selv som (mer) kriminalisert. Terskelen for å hevde sin rett og søke hjelp fra det offentlige i spørsmål og problemstillinger knyttet til sexarbeid er derfor svært høy.

Men mennesker som selger seksuelle tjenester er ikke bare berørt av straffelovens bestemmelser på prostitusjonsfeltet, men også av at disse bestemmelser griper inn i andre lovverk som både svekker og fratar sexselgeres rettsbeskyttelse. I dag er ikke denne gruppen beskyttet av oppsigelsesvernet i Husleielovens § 9, og vi er godt kjent med at offentlige utleiere spekulerer i dette.  Bankenes håndhevelse av hvitvaskingsloven har ført til at mange sexselgere i dag er uten tilgang til banktjenester og BankID, mens både lovgivernes og skattemyndighetens vegring for å avklare håndtering hvordan denne gruppen skal håndtere skattemelding gjør at mange opplever å bli stående i gjeld til staten.

Sist, men ikke minst hjelper det ikke denne gruppen at flere har fått tilgang til behovsprøvd rettshjelp da terskelen for å be om hjelp i saker som omhandler personens sexsalg er høy. Stigma er en årsak. En annen er at mange er med rette redd for konsekvensene om det blir kjent at man har jobbet med sexsalg. Det gjelder redsel for å miste omsorg for barn eller at barna rammes på andre måter, at det påvirker utdanning, yrkes- og karriereliv.

Spesielle rettshjelptiltak som bistår sårbare grupper, er avhengig av fortsatt støtte fra departementet for at denne type rettshjelp skal kunne ytes. Å kutte i posten, og overføre mindre i tilskudd til spesielle rettshjelpsstiltak vil kunne medfører at vi ikke lenger vil kunne bistå mennesker som selger seksuelle tjenester med nødvendig juridisk bistand i saker for den enkelte av stor velferdsmessig verdi.

Politiets Fellesforbund mener dekningsgraden må økes til 2 politifolk per 1 000 innbyggere i alle politidistrikt. Våre beregninger viser at det, basert på tall fra 3. kvartal 2024, er behov i overkant av 2 mrd. kroner i friske midler – ut over lønns- og prisvekst – for å nå denne målsetningen.

 Budsjettbehovet fordeles ved bruk av politiets ressursanalyse 2023 på følgende måte:

• - Politibemanning: 1,37 milliarder (lønnsutgifter, pensjonspremie og arbeidsgiveravgift).
• - Drift: 569 millioner (EBA-kostnader, straffesaksutgifter, Politiets IT-enhet og Politiets Fellestjenester).
• - Investeringer: 169 millioner (IKT, kjøretøy og personlig utstyr).

Økningen regjeringen har lagt opp til i budsjettforslaget vil ikke bidra til å styrke politiets evne til å løse samfunnsoppdraget.

Vi registrerer også med bekymring at Politidirektorat igjen innlemmes i politiets driftsmidler. Dette vil føre til færre politifolk og mer byråkrati.

Politiets Fellesforbund frykter at politiets kriminalitetsbekjempelse vil bli enda dårligere dersom dette budsjettet vedtas. Budsjettet svarer heller ikke på det trusselbildet vi står overfor, spesielt med økt ungdomskriminalitet, kriminelle nettverk og trusler mot nasjonal sikkerhet.

Politiets Fellesforbund krever:

• Stortinget må bevilge 2 mrd. i friske midler til politiet – ut over lønns- og prisvekst. Bevilgningen vil gi tilstrekkelig finansiering til å øke dekningsgraden til 2 politi per 1 000 innbyggere i alle politidistrikt.

Høringsuttalelse Justis og beredskapsdepartementet Prop. 1.S (2025-2026) – YS Stat 

Dette budsjettet legges fram i en meget usikker tid og krevende tid for de områdene som ligger under Justis og beredskapsdepartementet. Vi støtter oppunder det utfordringsbilde som trekkes fram i proposisjonen. Dessverre har ikke utviklingen det siste året gått riktig vei, noe som må tas på stort alvor.

YS Stat og YS har forbund som organiserer medlemmer i store deler av virksomhetene under Justis og beredskapsdepartementet. Vi stiller i høring for å utdype de synspunkt de har fremmet, og i tillegg mener vi det er helt avgjørende å se på tvers av ulike virksomheter. Utfordringene med økende kriminalitet, etableringen av flere kriminelle nettverk og større innslag av unge som rekrutteres inn i kriminalitet løses best på tvers og gjennom å styrke hele kjeden som håndtere disse alvorlige utfordringene.   

Vi vil særlig sette søkelys på følgende områder i proposisjonen. Programkategori 06.030 Straffegjennomføring, programkategori 06.40 Politi og påtale og programkategori 06.20 Rettsvesen/domstoladministrasjonen.

Kriminalomsorgen 

De tilbakemeldingene vi får fra våre tillitsvalgte i Kriminalomsorgen er sterkt bekymringsverdig. Det er derfor positivt at deler av den krevende situasjonen er erkjent i proposisjonen med bakgrunn i st. meld 31 (2024-2025). YS stat hadde derfor forventet at en gikk mye lengre i å satse på en etat som har store utfordringer med tilstrekkelig bemanning, hvor ansatte i større og større grad har alvorlige sikkerhets og arbeidsmiljømessige utfordringer i sin daglige jobb og store problemer med å skaffe tilstrekkelig ansatte med riktig kompetanse. Det at det i dag er et betydelig færre antall ansatte i førstelinja, samtidig med at det er en økende menge innsatte hvor mange har store utfordringer, er ikke tilstrekkelig ivaretatt i dette budsjettet. Dette gir dessverre få muligheter til å bygge opp for å løse samfunnsoppdraget med straffegjennomføring og rehabilitering på en god måte. Signalet om en opptrappingsplan for antall ansatte er positivt, men det burde allerede i dette budsjettet vært konkretisert på en mer tydelig måte. Ut fra våre tilbakemeldinger må antall ansette opp med minimum 800 for å komme i en bedre balanse.

Vi mener følgende områder burde vært lagt inn i budsjettet 

• Økt satsning på å bygge utdanningskapasitet 

• Flere årsverk raskt, for å møte situasjonen med økende kapasitetsutfordringer  

• Flere veier inn må ikke gå på bekostning av profesjonsutdanning og profesjonsyrket

Politiet 

YS stat mener det er positivt at regjeringen synliggjør at de vil satse på politiet gjennom en langtidsplan, men 2026-budsjettet gir få signaler om økt kapasitet og større hastighet på oppbygging. Det er imidlertid bra at PST styrkes i arbeider med en alvorlig sikkerhetspolitisk utfordring.   Vi mener signalene i budsjettet om å lytte til faglige råd fra politiet og unngå detaljstyring som fratar handlingsrom er kloke.  

Det er positivt at en legger opp til et arbeid med mer helhetlig styring og utvikling av norsk politi. Dette er noe våre forbund har jobbet aktivt med de senere årene. Det å legge press i denne prosessen er avgjørende for å utvikle et politi som kan håndtere et krevende utfordringsbilde i framtiden. Samtidig må det parallelt med dette også legges vekt på å utvikle en langtidsplan for Politiet. Vi mene dette er et arbeid som må i kombinasjon og sees opp mot Politirolleutvalget, ikke være noe som kommer i etterkant.

Vi savner også et klart trykk på å utvikle dagens kapasiteter og nye kapasiteter som møter det utfordringsbilde som allerede ligge der og for å møte nye utfordringer i framtiden. Dette burde vært prioriterte klarere i 2026 budsjettet slik at mulighetene for å utvikle disse kapasitetene kunne startet og vært utviklet allerede i 2027.

Viktige forhold vi mener bør ligge i budsjettet er

• - Øke utdanningsplassene på Politihøyskolen for å sikre nok kompetanse framover
• - En mer klar og raskere prosess mot langtidsplan for Politiet

Domstoladministrasjonen 

Her ønsker vi å løfte fram en særlig sak knyttet til samiske borgere som i dag ikke har lik rettssikkerhet i møte med justissektoren. Språkbarrierer og manglende kulturkompetanse gjør at samer ofte ikke blir forstått verken språklig eller kulturelt  i kontakt med politi, domstoler, kriminalomsorg og konfliktråd. Dette er dokumentert i rapporten Samisk rettssikkerhet i justissektoren, som konkluderer med at dagens ordninger er fragmenterte og utilstrekkelige.

Vi ber om at etableringen av et nasjonalt senter for samisk rettssikkerhet prioriteres i statsbudsjettet.
I dag oppfyller ikke domstolene, politiet, kriminalomsorgen og konfliktrådene lovpålagte krav om språklig og kulturell tilrettelegging for den samiske befolkningen.
Et Nasjonalt senter vil sikre tolketjenester, oversettelser, bidra til utvikling av juridiske termer, informasjonsarbeid og kompetansehevende tiltak.
Oppstart i 2026 med 10 årsverk og gradvis utvidelse til 15 årsverk – kostnad 19,5 millioner kroner i 2026, økende til 29,1 millioner fra 2028.
Tiltaket følger opp NOU 2016:18 og Sannhets- og forsoningskommisjonen, og er avgjørende for likeverdige tjenester og styrket rettssikkerhet.

I tillegg er det positivt at det satses videre på digitalisering av domstolene og at disse midlene gjøres varige, det er viktig for mer effektiv drift og muligheten for å følge utviklingen. Det er også avgjørende at satsningen på hurtigs spor i straffesaker for personer under 18 år følges videre opp. Særlig sett i lys av den dystre utviklingen på ungdomskriminaliteten. Her viser vi også til våre merknader når det gjelder utviklingen av kriminalomsorgen og den økte belastningen økningen av unge innsatte gir.

Avslutning

I tillegg til virksomheter under justisdepartementet stiller vi fra YS også med Norsktollerforbund. Det er viktig for oss å markere at det er innsats på tvers som gir de beste resultateten og som møter en stadig mer krevende utvikling på best mulig måte. Dette er viktig og vil bli viktigere framover. Derfor må barriere bygges ned, deling av informasjon bli lettere og samarbeidet tettere på alle nivå.

Vh 

Jens B Jahren   

Leder YS Stat 

Viser til høringsbrev 27. oktober 2025 – Forslag til endringer i salærforskriften om endret godtgjørelse til tolker, hvor Akademikerforbundet ønsker å komme med følgende innspill.

Akademikerforbundet tilhører hovedsammenslutningen UNIO. Vi organiserer ulike profesjoner i velferdsstaten, deriblant barnevernspedagoger og tolker. Høringsinnspillet er i hovedsak utarbeidet av faggruppen Tolkene i Akademikerforbundet (TiA), som er et fag- og interessefellesskap i Akademikerforbundet hvor medlemmene er tegnspråk-, skrive- og talespråktolker med tolkeutdanning og formell godkjenning.

Akademikerforbundet er bekymret over Justis- og beredskapsdepartementets forslag om endringer i forskrift 3. desember 1997 nr. 1441 om salær fra det offentlige til advokater m.v. (salærforskriften). Her foreslås det å redusere tolkers godtgjørelse fra 4/5 til 2/3 av salærsatsen, noe departementet også foreslo og sendte på høring høsten 2022 (22/5421 – endringer i salærforskriften knyttet til tolkers godtgjørelse). Nå som da mener Akademikerforbundet at forslaget vil gjøre oppdrag for retten mindre attraktive for tolker generelt, og spesielt for høyt kvalifiserte tolker. Ved å ramme rettens tilgang på kvalifiserte tolker, virker det negativt inn på både innbyggernes rettssikkerhet, på profesjonaliseringen av tolkeyrket og på formålet med tolkeloven.

Akademikerforbundet mener at forslaget bør forkastes, blant annet grunnet i at det

- ikke er konsekvensutredet

- foregriper to større utredninger som foregår på justisområdet

- setter innbyggernes rettssikkerhet i spill

- kan føre til at Norge ikke oppfyller EMKs artikkel 6-3e om rett til tolk i retten

- kan føre til at tolkelovens formål ikke oppfylles

- vil virke negativt inn på profesjonaliseringen av tolkeyrket

- reduserer gevinsten av satsingen på kvalifisering av tolker

- fører til økt ressursbruk

- øker faren for gale domsavsigelser og justismord, økte kostnader og erstatningssaker

- gir en svært liten besparelse, men innebærer store risikoer

Forslaget kan i ytterste konsekvens føre til at man ikke klarer å oppfylle befolkningens rett til tolk i retten. Dette er en menneskerett i henhold til den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 punkt 3e, som gjelder som norsk lov. For å oppfylle EMK må retten sikres tilgang til kvalifiserte tolker – og for tolking i retten må tolken være høyt kvalifisert. Dette ble understreket av Håvard Holm, president i Juristforbundet, i forrige høring av forslaget om reduksjon av tolkers godtgjørelse, da han under den muntlige høringen for justiskomiteen 27. oktober 2022 uttalte at ”tolker og rettstolker er særdeles viktige for rettssikkerheten”.

NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor slår fast at manglende og feil bruk av kvalifiserte tolker fører til gale domsavsigelser, saksbehandlingsfeil, lav effektivitet og økt ressursbruk. Utredningen konkluderer med at det er helt nødvendig å bruke de best kvalifiserte tolkene for at rettsssystemet skal fungere tilfredsstillende, og for å ivareta rettssikkerhet og likeverd i saker der det foreligger en språkbarriere. NOU-en påviser også at lave timesatser har en direkte sammenheng med dårligere kvalitet på tolkingen, og fører til at utdannede tolker søker seg bort fra tolkeyrket. Dette kommenterte leder i Advokatforeningen, Jon Wessel-Aas, under den muntlige høringen for justiskomiteen 27. oktober 2022, der han gav uttrykk for at ”det er litt merkelig, når det allerede er problemer med å få tak i kvalifiserte tolker, at man reduserer satsene for dem”.

Justis- og beredskapsdepartementet hevder at forslaget vil gi en besparelse for det offentlige på rundt 22 millioner kroner per år. Dette er en besparelse på godt under 1 %, og beløpet tilsvarer ikke mer enn hva ett justismord alene kan utløse i erstatningsbeløp – i tillegg til store ekstra omkostninger til nye runder i retten. Dette alene mener Akademikerforbundet er grunn nok til at forslaget må forkastes.

Coop i Norge eies av over 2,6 millioner medlemmer og familiemedlemmer, gjennom 57 samvirkelag over hele landet. Vår oppgave er å skape verdier for medlemmene, blant annet gjennom å tilby gode produkter til konkurransedyktige priser og kvalitet. Samvirkelaget Coop Svalbard SA driver Svalbards eneste dagligvarebutikk og er således helt avgjørende for innbyggernes tilgang til mat og andre nødvendige dagligvarer.  

Bakgrunn 

1. mai 2024 informerte Posten Bring AS om at ordningen med postfly til Longyearbyen skulle opphøre med virkning fra og med 1. januar 2025.  

I behandlingen av Meld St. 26 (2023-2024) understreket en samlet komité at flyfraktkapasitet er svært viktig både for frakt av ferskvarer, medisiner og reservedeler til beredskapsfartøy og kjøretøy. Stortinget viste blant annet til justis- og beredskapsministerens svar på spørsmål om meldingen, der det uttales at Posten Bring AS «… skal ivareta blant annet hensynet til statens mål som eier». Det vises i den forbindelse til regjeringens overordnede mål for Svalbard om «opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen».   

En samlet komité ba derfor regjeringen sørge for at flyfraktkapasitet mellom fastlandet og Svalbard opprettholdes inntil en permanent løsning er på plass. Det ble i tillegg vedtatt å øke bevilgningen til Longyearbyen lokalstyre med 15 millioner kroner i nysalderingen, for å sette dem i stand til å tilrettelegge for transport av varer mellom Svalbard og fastlandet i 2025. I høringen til saken ba næringslivet på Svalbard om at nedleggelsen av fraktflyet ble utsatt opp mot et år, for å få tid til å få på plass et nytt, permanent tilbud. Dette ble dessverre ikke hensyntatt. 

Utilstrekkelige alternativer 

Gjennom høsten 2024 og hele 2025 har flere aktører jobbet med å finne fullverdige erstatninger for postfly. I tillegg til chartret fly, har det i løpet av 2025 også blitt forsøkt benyttet flygninger med ordinære rutefly for å framføre varer.   

Rutefly som erstatning for et eget chartret fly viser seg å være svært vanskelig å få til å fungere tilfredsstillende. Det er til dels lite restkapasitet på flygningene, da lastevolum blir sperret av andre aktører som sender pakker og tilsvarende. Hovedutfordringen er likevel at det er for varmt i lasterommet på rutefly til å frakte ferskvarer til Longyearbyen uten at man bryter kjølekjeden til ferskvarer. Ulike løsninger er testet, herunder kjøleelementer og skap, uten at dette har sikret forskriftsmessig temperatur under transport. Varene kan derfor ikke kan selges etter ankomst, jf. hygieneregelverket.  

Med andre ord er det fortsatt et tvingende behov for fraktfly for å sikre nødvendige dagligvarer, medisiner og annet til Longyearbyens innbyggere.  

Transportbehov 

Gjennom svært nøyaktig logistikkplanlegging som inkluderer utvidet båtfrakt, er det i tillegg beregnet et minimumsbehov på ca. 19 flygninger med chartret fly i 2026 for å kunne opprettholde en god logistikkdekning til Longyearbyen. Gitt at flyfrakten kan gjennomføres, betyr det at et minimumsvolum av ferskvarer vil kunne framføres til Longyearbyen.  

Med dagens priser tilsier dette et behov på i overkant av MNOK 10, for å sikre dette antall flygninger. 

Posten Norge gjennomførte over 100 flygninger til Longyearbyen i 2024. I statsbudsjettet for 2026 er det foreslått at Posten Norge får direkte støtte på MNOK 2 012. I tillegg får Posten Norge MNOK 570 av FOT-rute-bevillingen, for såkalte forpliktende posttjenester i distrikter og områder med lav befolkningstetthet. Dette er en økning fra tidligere år. 

Konklusjon 

I tråd med komitéens behandling av Meld St. 26 (2023-2024), mener vi det bør vurderes om Posten Norge pålegges å bidra til å sikre det nødvendige antall flygninger til Longyearbyen for 2026 innenfor det foreslåtte tilskuddet. Sekundært må Stortinget sørge for en ekstrabevilgning på MNOK 10 for å sikre tilbudet av mat, medisiner og andre nødvendige varer til Svalbard. 

Vi takker for muligheten til å komme med innspill til justisbudsjettet for 2025 og oppsummerer følgende innspill til justeringer:

1. Rettssenteret ber om at Stortinget styrker, ikke kutter, i kap.470 post 72, særskilte rettshjelpstiltak, i tråd med det faktiske behovet
2. Vi ber også om at tilskuddsordningen utvides til å omfatte rettighetsinformasjon
3. Som et minimum ber vi om at kuttet på 20 millioner kroner reverseres

Tilskuddet det nå foreslås kutt i skal legge til rette for kostnadseffektive rettshjelpstilbud rettet mot særlig utsatte grupper og mennesker i en spesielt vanskelig situasjon, som opplever at terskelen for å oppsøke ordinær juridisk bistand er høy.

 Det er nettopp dette tilbudet Rettssenteret tilbyr. En kostnadseffektiv, tilgjengelig tjeneste for de som ellers faller utenfor. Basert hovedsakelig på frivillighet, leverer vi mye rettshjelp for hver krone.

 Rettssenteret hjelper mennesker som ikke når frem i det ordinære systemet – enten fordi de ikke kjenner sine rettigheter, ikke våger å oppsøke juridisk bistand, eller fordi deres behov ikke passer inn i de rammene samfunnet har satt.

Dette gjelder barn og unge, eldre, lavinntektsfamilier, nyankomne, samt personer utsatt for vold og overgrep.

 Vi tilbyr gratis førstelinje rettshjelp til dem som trenger det – og så lenge de trenger det.
Ofte handler det om å forklare hvilke rettigheter de har, avklare om de faktisk har en sak, eller vise dem videre til riktig instans. Andre ganger følger vi den rettssøkende hele veien frem til mål.

Når målet krever behandling i rettssystemet, henviser vi til våre samarbeidspartnere som kan ta saken videre. Vi tar ikke saker fra advokater eller øvrige i rettspleien, men fanger opp dem som faller utenfor.

Hvorfor regjeringens begrunnelse ikke treffer brukerbehovet:

I forslaget til statsbudsjett reduseres potten til særskilte rettshjelptiltak med 20 millioner. Regjeringen viser til økt salærsats og liberalisert inntektsgrense. Det forutsettes at behovet for særskilte rettshjelptiltak med det skal minke. På papiret ser det logisk ut, men i praksis er virkeligheten en annen: 

Barrierer består, til tross for noe endrede økonomiske rammer: Våre brukere oppsøker ikke advokatkontor selv om de formelt sett kunne. De trenger først å forstå problemet og ta første steg. Dersom de er kvalifisert til å få hjelp gjennom fri rettshjelpsordningen eller andre støtteordninger, hjelper vi dem over i relevant spor.

Den bistanden som gis gjennom Rettssenteret og andre lignende rettshjelptiltak, hjelper brukerne til å bli kjent med og kreve sine rettigheter og forstå sine plikter, og hindrer med det kriminalitet, fattigdom og utenforskap. Advokatbistand én-til-én er ikke innrettet mot den brede, praktiske navigasjonen som trengs for å få de sakene vi ser i gang. 

Post 72 er viktig for å lede de rettssøkende tidlig i riktig retning og hjelpe de som ikke passer inn i de andre systemene. Et kutt på 20 millioner kroner i post 72 vil få alvorlige konsekvenser. Ved å ta bort tilbud som Rettssenteret kan saker som kunne vært løst relativt raskt bli mer alvorlige, langvarige og ikke minst mer ressurskrevende. Det har vi som samfunn ikke råd til.

Behov for en forskriftsendring 

Jussen er som kjent, blind og rettsvillfarelse verken fritar for ansvar eller gir utvidede rettigheter. Slik Rettssenteret ser det er spredning av rettighetsinformasjon et av de viktigste grepene som kan gjøres for å forebygge utenforskap, fattigdom og kriminalitet. Man må kjenne både sine plikter og sine rettigheter, men også konsekvenser av egne og andres handlinger.

 Rettssenteret har et stort nettverk av jusstudenter og frivillige jurister og advokater, som drar ut på skoler, ungdomsklubber og andre arenaer, som er relevant for målgruppen.

Rettssenteret har også lagt betydelig arbeid i å utvikle hjelp til selvhjelps ordninger, hvor rettsøkende på egen hånd kan finne fram til løsninger på juridiske problem, eller ledes fram til riktig instans.  

Det er langt billigere, både for samfunnet og den enkelte om problemene kan forebygges eller reduseres med hjelp av kunnskap, i stedet for å vokse fram og tårne seg opp som følge av uvitenhet.   

Et relevant og konstruktivt grep for å redusere behovet for de særskilte rettshjelptiltakene, vil derfor være å styrke kunnskapsnivået ved hjelp av spredning av rettighetsinformasjon til målgruppen. På den måten vil flere blir i stand til å ivareta sitt rettshjelpsbehov på egen hånd, men også få kunnskap om hva som faktisk ikke er lov, noe som både vil styrke deres rettsikkerhet og bekjempe utenforskap, fattigdom og kriminalitet.  

 Til tross for at spredning av rettighetsinformasjon er et viktig redskap både til forebygging og hjelp til selvhjelp, telles ikke dette som rettshjelp ved tildelinger til særskilte rettshjelptiltak, fra Statens sivilrettsforvaltning. Forskriftens formål og øvrige ordlyd, gir rom for å inkludere spredning av rettighetsinformasjon i de tiltakene som gir rett til tilskudd, Statens Sivilrettsforvaltning har likevel valgt å ikke regne med denne typen rettshjelp ved tildeling av midler.  

For at tildelingene skal avspeile hvilke tiltak som i størst mulig grad ivaretar formålet om rettslig ivaretakelse av utsatte grupper, bør det komme klarere fram at spredning av rettighetsinformasjon også er rettshjelp, som gir grunnlag for støtte under kapittel 470 post 72. Rettssenteret anbefaler at forskriften endres ved at det legges inn en presisering av at også målrettet spredning av relevant rettighetsinformasjon til målgruppen og utvikling av hjelp til selvhjelps-løsninger, anses som rettshjelp som danner grunnlag for tilskudd.  

Sammen kan vi sikre rett for alle og forebygge utenforskap, fattigdom og kriminalitet.  

Tall og fakta om Rettssenteret fra oppstart og frem til i høst:

• 1.650 personer fått rettshjelp.
• 9 saker er ført for retten for retten pro bono, og klienten vant frem i alle saken.
• 430 frivillige (advokater, jurister og jusstudenter) har vært engasjert.
• 18.250 frivillighetstimer er lagt ned.
• 40.000 personer har fått rettighetsinformasjon.
• Vi har samarbeid med kommuner, studieinstitusjoner og en rekke andre frivillige organisasjoner, og er nå tilstede i Oslo, Halden, Hønefoss, Lillehammer, Bergen og Tromsø.

Innspill til Justiskomiteen

Prop. 1 S (2025-2026), Justis- og beredskapsdepartementet, Post 70 – Tilskudd til Tiltak mot menneskehandel og prostitusjon og Post 72 Tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak

PION - Prostituertes interesseorganisasjon i Norge, ble etablert i 1990, og er rettighetsorganisasjon, kontaktsenter og politisk talerør for kvinner, menn og transpersoner som selger seksuelle tjenester i Norge. PION jobber for å sikre sexarbeideres helse og rettigheter herunder driver vi oppsøkende virksomhet, jobber med forebygging av hiv og seksuelt overførbare infeksjoner og tilbyr individuell juridisk rådgivning og bistand.

Vårt innspill gjelder både Post 70 – Tilskudd til tiltak mot menneskehandel og prostitusjon, og Post 72 Tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak.

Post 70

Vi mottar tilskudd fra tilskuddsordningen tiltak mot menneskehandel og prostitusjon som forvaltes av Justisdepartementet. Tilskuddet er et viktig bidrag til vår oppsøkende virksomhet og arbeid med å være i tett kontakt med sexarbeiderfeltet og mennesker som jobber med sexsalg. Vi opplever at det er mange former for utnyttelse av parten som selger sex der noen grenser til eller er menneskehandel. Men det er også former for utnyttelser som defineres som hallikvirksomhet eller befinner seg i et rettsløst område. De mest sårbare for utnyttelse er personer som ikke har sosial beskyttelse i form av venner, familie og/eller nettverk av andre man jobber sammen med. Det å være aktivt til stede i feltet er derfor av sentral betydning både for å redusere sårbarheten og på den måten forebygge at personer havner i en utnyttende situasjon og bistå personer som blir utnyttet.

Vi mener at det er viktig å styrke tilbudene som jobber med utsatte grupper og personer. Vi er derfor fornøyde med at vår samarbeidspartner Rosa både har fått øremerket og betydelig økning i tilskudd. Samtidig opplever vi at mottakere av tilskuddet over denne tilskuddsordningen er sprikende, og vi mener at det er viktig å styrke det arbeidet PION og andre lavterskel helse- og sosialfaglige tjenestetiltak gjør. Prostitusjonsfeltet er ansett som spesielt utsatt når det gjelder menneskehandel, og det er vi som er førstelinjetjenesten både når det gjelder å avdekke menneskehandel, gi bistand til ofre og møte med mennesker som er sårbare for utnyttelse. Vi bidrar også med viktig innsikt i og kunnskap om endringer i feltet og ulike former for utnyttelse sexselgere utsettes for som er ett av områdene som myndighetene ifølge Nasjonal strategi mot menneskehandel (2025-2030), bør styrkes.   

Vi vil derfor spille inn behovet for å styrke det etablerte tilbudet som sivilsamfunnet og offentlige tiltak gjør i prostitusjonsfeltet.

Post 72

Vi mottar tilskudd fra Statens sivilrettsforvaltning over tilskuddsordningen for spesielle rettshjelpstiltak. Tilskuddet til spesielle rettshjelpstiltak gjør det mulig for PION å ha en jurist ansatt på 30 prosent stilling. Rettshjelpstilbudet har sentrale funksjon i PION.

Vi ser med bekymring på at det i Post 72 Tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak er foreslått et kutt på denne potten med 20 millioner, og frykter at dette kuttet vil ramme sårbare grupper som er avhengig av tilpasset og tilgjengelig rettshjelp, slik som PION bistår med.

Hovedmålsettingen for PIONs rettshjelpsarbeid er å være et lavterskeltilbud til alle ciskvinner, cismenn, transpersoner og ikke-binære som jobber eller har jobbet med sexarbeid i Norge. Prinsippet om rett til rett [access to justice] bør gjelde alle borgere. Kriminalisering, stigma og diskriminering er imidlertid ofte et hinder for sexarbeideres tilgang til rettsbeskyttelse, og begrenser muligheten for både å ivareta sine rettigheter og overholde sine plikter. Sexarbeiderens stemme er derfor ofte utelatt eller usynlig i den offentlige debatten om prostitusjon der både former for utnyttelse og behov for bistand tradisjonelt har blitt definert av samfunnet og ikke sexarbeiderne selv.

Rettshjelpsarbeidet er derfor både en viktig del av organisasjonens prinsipielle arbeid og et veldig viktig tilbud til vår målgruppe. PION erfarer at rettshjelpstilbudet vårt er både etterspurt og verdsatt, og at sakstypene vi bistår i faller utenfor de områder som dekkes av rettshjelpsloven eller andre offentlige tjenestetilbud.

Etter at straffeloven ble endret i 2009 og kjøp av seksuelle tjenester ble kriminalisert, erfarte mange som selger seksuelle tjenester en rekke nye rettslige utfordringer og avstanden til samfunnsfellesskapet ble for mange større. Kriminalisering trigger stigma samtidig som økt rettsliggjøring har medført at selgerne av seksuelle tjenester blir mer kontrollert fra myndighetenes side, og dermed opplever seg selv som (mer) kriminalisert. Terskelen for å hevde sin rett og søke hjelp fra det offentlige i spørsmål og problemstillinger knyttet til sexarbeid er derfor svært høy.

Men mennesker som selger seksuelle tjenester er ikke bare berørt av straffelovens bestemmelser på prostitusjonsfeltet, men også av at disse bestemmelser griper inn i andre lovområder som både svekker og fratar sexselgeres rettsbeskyttelse. I dag er ikke denne gruppen beskyttet av oppsigelsesvernet i Husleielovens § 9, og vi er godt kjent med at offentlige utleiere spekulerer i dette.  Bankenes håndhevelse av hvitvaskingsloven har ført til at mange sexselgere i dag er uten tilgang til banktjenester og BankID, mens både lovgivernes og skattemyndighetens vegring for å avklare hvordan denne gruppen skal håndtere skattemelding gjør at mange opplever å bli statens gjeldsslaver.

Sist, men ikke minst hjelper det ikke denne gruppen at flere har fått tilgang til behovsprøvd rettshjelp da terskelen for å be om hjelp i saker som omhandler personens sexsalg er høy. Stigma er en årsak. En annen er at mange er med rette redd for konsekvensene om det blir kjent at man har jobbet med sexsalg. Det gjelder redsel for å miste omsorg for barn eller at barna rammes på andre måter, og redsel for at det vil påvirke øvrige utdanning, yrkes- og karriereliv for å nevne noen områder.

Spesielle rettshjelpstiltak som bistår sårbare grupper, er derfor avhengig av fortsatt støtte fra departementet for at denne type rettshjelp skal kunne ytes. Å kutte i posten, og overføre mindre i tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak vil kunne medfører at vi ikke lenger vil kunne bistå mennesker som selger seksuelle tjenester med nødvendig juridisk bistand i saker som for den enkelte har stor velferdsmessig verdi.

Oslo, 29. oktober 2025

Astrid Renland

Adm. ansvarlig for PION

Innledende kommentarer

Autismeforeningen i Norge (AiN) takker for muligheten til å gi innspill til høring om Statsbudsjettet 2026, ref. kapitlene tildelt justiskomiteen. Foreningen er en landsdekkende interesseorganisasjon som representerer personer med autismespekterdiagnoser (ASD), deres familier og pårørende. Vårt formål er å fremme rettigheter, levekår og inkludering for personer med ASD.

Personer med autisme er spesielt utsatt for utfordringer i møte med politi, rettsvesen og kriminalomsorg. Autistiske diagnosetrekk, som emosjonell dysregulering og vansker med å tolke kommunikasjon, kan føre til misforståelser og uheldig behandling i strafferettslige situasjoner. I alvorlige tilfeller kan dette resultere i unødvendig bruk av tvang, fysiske overgrep eller tiltak som oppleves særlig belastende for autister (f.eks. avhør, isolasjon m.m.).

Manglende kunnskap om autisme i rettsvesenet og kriminalomsorgen kan få alvorlige følger for autisters rettssikkerhet, helse og velferd. Foreningen mener det er bekymringsverdig at årets statsbudsjett ikke prioriterer målrettede tiltak for økt kompetanse om autisme og bedre tilrettelegging for våre målgrupper.

Politi og rettsvesen: Behov for kompetanse om autismespekterdiagnoser (kap. 430 & kap. 432)

Personer med autisme kan havne i situasjoner der diagnosen negativt påvirker hvordan instanser som politiet og rettsvesenet oppfatter dem. Atferd som skyldes autistiske trekk kan f.eks. misforstås som manglende samarbeidsvilje eller aggressiv respons. Feilvurderinger og feilaktig håndtering av slike situasjoner kan skape økt frykt, misforståelse og eskalering av konflikt mellom autister og disse aktørene. I verste fall kan manglende forståelse og tilrettelegging bidra til en forverret psykisk helse, utagerende atferd eller økt risiko for gjentatte lovbrudd for personen med autisme.

Det er bekymringsverdig at årets budsjett inkluderer verken en målrettet satsing på å styrke kompetanse om autisme i strafferettslige instanser, eller tiltak for å forbedre retningslinjer og praksis for hvordan personer med autisme møtes av politiet, rettsvesenet og kriminalomsorgen. Slik kunnskap bør inngå som en større del av grunnutdanningen for disse yrkesgruppene, og bør styrkes via muligheter for etter- og videreutdanning.

Autismeforeningen foreslår at det bevilges øremerkede midler til denne kompetansehevingen, gjennom programmer for opplæring i kommunikasjon, atferdsforståelse og tilrettelegging av autister i strafferettslige situasjoner. Videre bør det utvikles nasjonale retningslinjer for hvordan personer med autismespekterdiagnoser møtes i slike prosesser, inkludert under avhør, varetekt og fengsling. Det bør i tillegg avsettes midler til å etablere tverrfaglige samarbeid mellom politi, helsevesen og fagmiljøer innen autisme, for å bygge nødvendig kompetanse og sikre bedre samhandling.

Fengsel og rehabilitering: Tilpasning og oppfølging av innsatte med ASD

Visse forhold under fengsel og soning kan påføre særlig store belastninger for autister, i en allerede svært sårbar situasjon. Mange får derfor verken en reell mulighet til rehabilitering eller en trygg overgang tilbake til samfunnet på grunn av manglende tilrettelegging og oppfølging. I verste fall kan dette betraktelig forverre autisters psykiske helse og bidra til ny eller mer problematisk atferd.

Det er derfor behov for bredere bruk av alternative soningsformer for personer med autisme, som i større grad tar hensyn til autisters særskilte behov. Blant annet bør det opprettes flere plasser som gir autister muligheter til å sone etter Straffegjennomføringsloven § 12, som åpner for at innsatte kan gjennomføre straffen i en institusjon utenfor kriminalomsorgen. Tilpassede løsninger kan bidra til å forebygge psykiske tilleggslidelser, redusere bruk av fysiske overgrep og legge bedre til rette for rehabilitering.

Autismeforeningen mener det også bør settes av midler til å etablere kompetente, tverrfaglige team i kriminalomsorgen, bestående av fagpersoner fra kriminalomsorgen og i psykisk helsevern. Slike team bør ha ansvar for en helhetlig oppfølging av innsatte med autisme, slik at de behandles trygt, får nødvendig tilrettelegging og får god helseoppfølging under soning.

Det bør også bevilges ressurser til en mer systematisk og grundig kartlegging av innsattes helsebehov ved innsettelse. Dagens praksis viser at denne kartleggingen ofte er mangelfull, og mange med autisme får ikke den støtten de har krav på. Bedret kartlegging vil kunne redusere risikoen for feilaktig behandling av autister under soning og gir bedre forutsetninger for en trygg overgang til samfunnet etter endt soning.

Vi mener det er bekymringsverdig at årets statsbudsjett ikke løfter frem slike tiltak. Personer med autisme utgjør en særlig sårbar gruppe i kriminalomsorgen, og det er godt dokumentert at dagens praksis i for dårlig grad ivaretar autisters helse- og rehabiliteringsbehov. En målrettet satsing på tilrettelagt soning og bedret oppfølging er viktig for å sikre autisters rettssikkerhet, trygghet og reell rehabilitering for denne gruppen.

Avsluttende kommentarer

Avslutningsvis vil vi minne Justisdepartementet om at arbeidet med å implementere CRPD må få økt oppmerksomhet i regjeringens videre arbeid, og at dette bør gjenspeiles med midler og tiltak i statsbudsjettet. Vi venter på at regjeringen skal konkretisere hvordan CRPD skal innarbeides i lovverket og i nasjonal praksis, og hvilke tiltak som løftes frem for å sikre en nasjonal forankring av funksjonshemmedes rettigheter på tvers av offentlige tjenester og samfunnsområder.

Autismeforeningen i Norge takker for muligheten til å gi innspill til årets statsbudsjett, og stiller til rådighet for det videre budsjettarbeidet. Vi ser behov for tett dialog videre med justiskomiteen om hvordan man kan sikre at personer med autisme får sin rettssikkerhet og trygghet ivaretatt i de strafferettslige systemene, i tråd med funksjonsnedsattes rettigheter i CRPD.

Prop. 1S (2025-2026), justiskomiteen

RIO er en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet, som jobber for å bedre tjenestetilbudet til personer med rusutfordringer, og styrke deres rettigheter.

Som brukerorganisasjon med lang erfaring fra rusfeltet, er vi særlig opptatt av hvordan justissektoren møter personer med rus- og psykiske helseutfordringer – både i forebygging, straffegjennomføring og oppfølging etter soning.

Forebygging av rus og kriminalitet blant unge

Det er viktig at vi har en kunnskapsbasert tilnærming i forebyggingen av rus og kriminalitet blant unge. Vi støtter i utgangspunktet en satsning på forebygging, men stiller oss kritisk til at politiet skal ha en for stor rolle i forebyggingsarbeidet.

Vi mener forebygging må bygge på sosialfaglig, helsefaglig og pedagogisk kompetanse, og at personer med slik bakgrunn, som f.eks. lærere og barnehagelærere, miljøterapeuter, psykologer, barnevernspedagoger og erfaringskonsulenter, er bedre egnet til å møte unge som står i fare for å begå kriminalitet eller utvikle rusutfordringer. Forskning viser at unge som tidlig kommer i kontakt med politiet, løper en økt sjanse for å begå kriminalitet videre i livet.

Ungdom som begår kriminalitet, lever ofte under forhold preget av fattigdom, utenforskap og sosiale problemer. Mange av dem har selv vært utsatt for kriminelle handlinger, gjerne av omsorgspersoner, og lever et liv preget av traumer og psykisk uhelse. Skal vi forebygge kriminalitet, må vi gi barn en god oppvekst, med trygge voksne og mulighet til å skape mening og mestring i livene sine.

Vi foreslår derfor:

• Økt innsats mot sosial ulikhet, fattigdom og utenforskap.
• At kommunene må få økte ressurser til tidlig intervensjon, familiearbeid og fritidstiltak – ikke bare politi og sanksjoner.
• Mer fleksible skoler som skaper læringsmiljøer som kan forhindre at barn faller utenfor.

Barn som soner i fengsel

FNs barnekonvensjon sier at staten skal sette barnets beste først, bruke frihetsberøvelse kun som siste utvei og for kortest mulig tid. Vi er imot fengsling av barn, og er spesielt kritiske til at barn soner i fengsel sammen med voksne innsatte.

I dag soner barn med rus- og psykisk helseutfordringer under forhold som forverrer deres helse og øker sjansen for tilbakefall. Sivilombudet har avdekket alvorlige brudd på menneskerettighetene til barn som soner i fengsel. Isolasjon under torturlignende forhold brukes på syke barn i situasjoner der de ansatte i fengselet mangler kompetanse til å håndtere krevende hendelser. Det er uholdbart. Vi må ivareta menneskerettighetene til barn som soner i fengsel og sikre forsvarlige soningsforhold. Opphold i fengsel skal være rehabiliterende, ikke en kilde til ytterligere problemer og mer uhelse, og dere har et ansvar for at ikke norske barn skal utsettes for alvorlige lovbrudd når dere forsøker å bekjempe kriminalitet

Vi foreslår derfor:

• At det etablere gode alternativer til fengsling
• At det sikres at barn aldri skal sone sammen med voksne innsatte
• At fengselsbetjentene må ha økt kompetanse på rus og psykiske helseutfordringer
• At alle vurderinger under soning skal ta hensyn til barnets beste, og at den innsatte skal få medvirke.
• Barn i fengsel skal ha tilgang på rusbehandling og psykisk helsehjelp på nivå med samfunnet ellers
• Barn får helse- og sosialfaglig oppfølging etter soning for å forhindre tilbakefall

Kriminalomsorgen

Personer med rus- og psykiske helseutfordringer gjennomfører soning under forhold som ikke er tilrettelagt for deres utfordringsbilde. Manglende kompetanse blant de ansatte gjør at disse menneskene får økt symptomtrykk og en klar forverring av sin tilstand under soning i norske fengsler.

Vi støtter lovforslaget for å redusere bruk av isolasjon i fengsel, men ber om at regjeringen går lengre i å sikre tilgang til psykisk helsehjelp på nivå med samfunnet ellers.

Vi foreslår derfor:

• At det etableres flere tverrfaglige rus- og psykisk helseteam i fengslene, med kompetanse fra spesialisthelsetjenesten.
• Å sikre tiltak som styrker den enkeltes psykiske helse, som sosialt fellesskap og meningsfulle aktiviteter.
• Økt kompetanse på rus- og psykisk helse blant fengselsbetjentene.
• Å sikre ettervern for personer med rus- og psykiske helseutfordringer ved endt soning.

Et rettferdig og humant samfunn kjennetegnes av hvordan vi behandler mennesker som står i vanskelige livssituasjoner. Et rettssystem som bidrar til rehabilitering og livsendring – ikke bare straff – gagner både enkeltmennesket og samfunnet.

RIO ber justiskomiteen om å prioritere tiltak som reduserer sosial ulikhet, styrker helse- og sosialfaglig kompetanse i justissektoren, og sikrer at mennesker i fengsel får den hjelpen de trenger for å skape et nytt liv.

Norsk tolkeforening ber om at kuttet reverseres – forslaget svekker rettsikkerheten

I forslag til statsbudsjett for 2026 foreslås det en reduksjon av tolkers andel av salærsatsen fra 4/5 til 2/3. Vi er sterkt uenige i forslaget og mener det må trekkes.

Kuttet må ses i sammenheng med at Justis- og beredskapsdepartementet nylig har vedtatt å senke reise- og avlysningssatser for tolker, noe som ikke kommer fram i statsbudsjettforslaget.

Samlet sett vil disse kuttene gi en nedgang på nesten 13% per times arbeid, og en tredjedel av godtgjørelsen for reise og ved avlysning. Der hvor advokater og sakkyndige får en økning i sin sats på over 4%, går tolker ned. Til sammen utgjør tapet nesten 17% per times arbeid.

Antatt besparelse blir på 22 millioner kroner.

Forslaget vil svekke rettssikkerhet og føre til merkostnader

Nedgangen vil gjøre at kvalifiserte tolker sjeldnere tar oppdrag i justissektoren, noe som igjen vil føre til vanskeligheter med å dekke tolkebehovet og til lavere tolkekvalitet. Det vil påvirke tolking for domstoler, politiet, Barnevern- og helsenemnder og advokater i hele landet.

Departementet mener oppdragene fremdeles blir attraktive på grunn av lang varighet. Det er likevel svært mange korte oppdrag i denne sektoren, som kommer til å bli påvirket. I tillegg vil oppdrag med kort reisevei bli nedprioritert.

Tolkemangel og misforståelser har store konsekvenser for parter og er en reell trussel for rettssikkerheten. De kan også føre til store kostnader for det offentlige senere i saksløpet. Det er svært sannsynlig at kostnadene som følger av forslaget blir større enn den forventede innsparingen.

Forslaget ble kritisert i 2022

Forslaget om reduksjon til 2/3 ble også fremmet i 2022. Sentrale instanser uttalte seg kritisk om forslaget og pekte på mulige problemer med saksavvikling.

Utdrag fra høringssvar:

• Oslo tingrett: «En reduksjon av tolkesatsen vil kunne føre til at det blir enda vanskeligere å skaffe godt kvalifisert tolk.»
• Advokatforeningen: «Advokatforeningen mener derfor økt bruk av de beste kvalifiserte tolkene vil hindre faren for at det oppstår tolkefeil som gir økte kostnader for det offentlige.»
• Domstoladministrasjonen: «Dersom domstolenes tilgang til tilstrekkelig kvalifiserte tolker svekkes, innebærer det en betydelig rettssikkerhetsrisiko for domstolenes brukere og samfunnet for øvrig.»

Norsk Folkehjelp har 2000 trente frivillige som er i beredskap for den norske redningstjenesten, døgnet rundt. Gjennom 70 redningsgrupper over hele landet står vi klare til å rykke ut når noen blir savnet, skadet eller rammet av naturhendelser. I fjor rykket våre mannskaper ut på over 500 oppdrag – for første gang i organisasjonens historie – og årets tall ligger på samme nivå. Oppdragsmengden øker, kravene blir høyere, og samfunnet forventer mer av oss enn noen gang. 

Dette er et bevis på at den frivillige redningstjenesten er en bærebjelke i norsk beredskap – men også et varsel om at kapasiteten er under press. 

Et tydelig stortingsvedtak må følges opp i praksis 
Da Stortinget behandlet totalberedskapsmeldingen våren 2024, var det bred politisk enighet om å styrke de frivillige redningsorganisasjonene og Stortinget vedtok å øke tilskuddet med 80-100 millioner kroner over en åtteårsperiode. Denne satsingen er et historisk løft for redningstjenesten, og for de frivillige redningsressursene. 

Derfor er det både overraskende og skuffende at satsingen ikke er synliggjort i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026. Vi vet at de politiske partiene på Stortinget har stått sammen om dette vedtaket – og vi håper nå at justiskomiteen vil bidra til at det blir fulgt opp i praksis, slik at arbeidet kan starte allerede i 2026. 

Et konkret eksempel: Frivilligheten leverer når det gjelder 
Under ekstremværet Amy tidligere i høst sto Norsk Folkehjelps frivillige midt i innsatsen. Da et sykehjem mistet både internett og mobildekning, ble eldre og pleietrengende stående uten kontakt med omverdenen. Våre frivillige stilte med teknologi og utstyr som raskt sikret både dekning og stabilt nett, slik at helsetjenesten kunne fortsette å fungere. 

Dette er fremtiden i redningstjenesten: kombinasjonen av lokal handlekraft, moderne teknologi og tett samarbeid med offentlige aktører. Det fungerer – men det krever investering i kompetanse, utstyr og samvirke. For selv om innsatsen er frivillig, er ikke frivilligheten gratis.  

Hva midlene skal brukes til 
De 100 millionene som Stortinget allerede har vedtatt, er ikke symbolske midler – de er en helt nødvendig investering i kompetanse, trygghet og lokal beredskap. For Norsk Folkehjelp og de andre frivillige redningsorganisasjonene vil midlene gjøre det mulig å: 

• Opprette flere redningsgrupper der beredskapen i dag er svak 

• Rekruttere og utdanne nye frivillige 

• Oppgradere kritisk utstyr og teknologi 

• Trene mer sammen med politi, nødetater og andre beredskapsaktører 

Dette er ikke bare en styrking av frivilligheten – det er en styrking av Norges samlede beredskap og redningstjeneste. 

Det haster 
Vi står midt i en svært alvorlig beredskapssituasjon. Mer ekstremvær, økende risiko for bortfall av infrastruktur, og en mer krevende sikkerhetspolitisk tid gjør at behovet for lokal handlekraft aldri har vært større. 
 
Frivilligheten er en av få ressurser som kan mobiliseres raskt, lokalt og med høy kompetanse. Men uten forutsigbar finansiering risikerer vi at kapasiteten reduseres, rekrutteringen svekkes og at beredskapen i distriktene forvitrer. Å utsette satsingen nå er å utsette tryggheten for de som bor og ferdes i hele landet. 

En felles investering i trygghet 
Norsk Folkehjelp ønsker å bidra til at denne satsingen blir en suksess – i samarbeid med de andre redningsorganisasjonene, politiet, hovedredningssentralene og Justis- og beredskapsdepartementet.  

Nå trenger vi at regjeringen følger opp Stortingets vedtak, slik at vi kan gjøre mer av det som faktisk redder liv. Dette er ikke en utgift, men en investering i trygghet, beredskap og fellesskap. Og det haster å komme i gang. 

Tolletatens budsjett i utakt med etatens definerte rolle i en urolig verden med økt organisert kriminalitet

I budsjettproposisjonen beskrives det at etaten nå har en mer tydelig rolle innenfor samfunnssikkerhet, men det gjenspeiles dessverre ikke i budsjettforslaget. Det mener NT er bekymringsfylt sett i lys av det internasjonale trusselbilde vi nå har.  

Samtidig skrives det at etaten er nødt til å prioritere, og "på flere områder kan bli nødvendig å redusere kontrollinnsatsen og akseptere et lavere servicenivå". Hva som menes konkret, står ikke, men det å redusere kontrollinnsats med dagens trusselbilde advarer Norsk Tollerforbund på det sterkeste mot. Det står i direkte kontrast til målet til regjeringen og det vi opplever i stort at Stortinget er opptatt av, både på høyre og venstre siden. Effekten av høy kontrollevne på grensene våre er enorm, både for å møte den økte organiserte kriminaliteten og hindre at narkotika og ulovlige varer kommer inn i landet. Det å stoppe kriminaliteten ved grensen, hindrer negative konsekvenser hos det enkelte mennesket i ytterste konsekvens.

Øremerkede midler

Totalt foreslås tildelingen en ramme på 2.490,4 millioner kroner. Det gir rom for at Tolletaten kommer i gang med fremtidens tollbehandling og fremlagte budsjettforslag gir grønt lys for det. 

Når det kommer til det som er prioritert først som satsningsforslag av regjeringen- økt innsats mot narkotikasmugling, fremkommer det dessverre ingen styrking.

Fjorårets budsjettøkning på 250 millioner er videreført, men de ekstra 50 millioner som ble tildelt i revidert i våres, er ikke videreført. Engangs midler er krevende for Tolletaten, når styrkingen er avhengig av forutsigbarhet og vil ha påløpende kostnader. Ytterligere kutt på 8 millioner i « omfordelingstiltak» får også betydning for oss.

Stopper opp

Regjeringens styrking av Tolletaten i 2024 og 2025 innebar flere ansatte, reanskaffelse av skannere og fartøyer. Rekrutteringen er påstartet og investeringer som er mulig å gjøre innenfor rammen er godt i gang. Det er likevel en utfordring at utstyr som fartøy og skannere trenger hoder og hender som sikrer at disse blir utnyttet mest mulig. Og det koster penger både å bruke, vedlikeholde og gjenanskaffelse utstyr.

Det er derfor beklagelig at fjorårets satsning ikke følges opp i 2026. NT var tydelig i fjor på at økningen i hovedsak stoppet en dramatisk nedskalering av etaten og at etaten må bygges gradvis opp.  Det er en lang vei å gå for å nå ambisjonene om en forsvarlig operativ grensekontroll med en reell oppdagelsesrisiko, som de organiserte kriminelle må hensynta i sitt virke.

Norsk Tollerforbund mener en reell styrking av Tolletaten krever økt fokus på maritime og fartøyskontroll, vi må øke containerkontroll på alle de store havnene, styrke hundetjenesten ytterligere, flere kontrollhaller og flere menneskelige ressurser.  I tillegg må etterkontroll styrkes og kompetanse innen vareførselsfag styrkes.  Riktig kompetanse, digitale verktøy og fysisk tilstedeværelse kombinert med etterretning er det viktigste og sterkeste virkemiddelet mot organisert kriminalitet.

For å konkretisere noen eksempler

Norsk Tollerforbund mener:

• Tolletaten må styrkes med 400 ansatte i førstelinje. Dette må bygges opp gradvis over en periode på 3-5 år.
• Det må investeres i en skanner til Nord Norge for effektivt å kunne kontrollere kjøretøy og trailere.
• Det må investeres i en skanner til Oslo området. En skanner som dekker området Drammen-Oslo- Fredrikstad er for lite.
• Det må investeres i en skanner til Kristiansand
• Det må bygges videre på fartøysgruppen for en sterkere kontrollevne til sjøs.
• Det må bygges kontrollhaller flere steder i landet, blant annet Oslo havn. Der har ikke Tolletaten egne kontrollhall utenom fergeankomster.
• Hundetjenesten må styrkes. Med valutahunder, våpen hunders, flere ekvipasjer.
• Det må i tillegg være midler til å vedlikeholde utstyret.
• Øke Tolletatens mulighet til å bruke forenklet forelegg. Feks ved mindre narkotikaovertredelser. Saker som ofte henlegges av politiet, men som kan avgjøres på stedet.
• Samhandling på tvers må styrkes. Deling av informasjon må være en plikt, såkalt informasjonsplikt kontra det vi har i dag, taushetsplikt herunder økte hjemler rundt blant annet informasjonsdeling.

NOAH arbeider for å øke respekten, toleransen og hensyn til alle dyr i politikken og befolkningen for øvrig. Kriminalitet mot dyr skal tas på alvor. NOAH har i mange år anmeldt ulovlig dyremishandling, og sett at de fleste saker ble henlagt og at vold mot dyr ikke ble tatt på alvor. Vi hadde også lenge prøvd å spre kunnskap til politi og politikere om sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. Et tryggere samfunn for alle vil lettere kunne oppnås hvis vold mot dyr anerkjennes som en alvorlig forbrytelse i seg selv, og hvis den dokumenterte sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker tas på alvor.

I 2011 startet NOAH for alvor initiativet for å få dyrepoliti i Norge. I 2015 fikk vi gjennomslag og en avdeling ble etablert. I 2018 lovet regjeringen landsdekkende dyrepoliti.

NOAH vil berømme regjering og Stortinget for å ha sørget for implementering av dyrepoliti i alle politidistrikter fra 2021. Vi reagerer allikevel på at dyrevelferdskriminalitet ikke er nevnt i det hele tatt i Justisdepartementets forslag til statsbudsjett 2026. NOAH går ut i fra at det er meningen at disse pengene skal videreføres årlig. Det er likevel svært viktig at bevilgningene til dyrepoliti-avdelingene synliggjøres i budsjettet, og ikke kun forsvinner i det totale budsjettet til politiet. Man har allerede sett at det er nødvendig å presisere bruken av disse midlene, da kunnskapen om hvor viktig dette arbeidet er kan variere hos politidistrikter. Intensjonen om at dyrepoliti skal være en permanent bevilgning må derfor presiseres i tekst i budsjettet. 

NOAH arbeider også for at straffeutmålingene for grov dyremishandling skulle øke. Satsingen på dyrepoliti i Norge har ført til at også dette er i ferd med å realiseres. Likevel jobber NOAH fortsatt for økte strafferammer i loven, for å styrke signalet om at dyremishandling er alvorlig. For å styrke dyrs rettsvern, jobber vi også politisk for endringer i tilsynsmyndighet og lovverk, og for styrking av det frivillige hjelpearbeidet for dyr. NOAH arbeider politisk for at lovene i større grad skal beskytte dyr fra overgrep. Samtidig er det svært viktig at de overgrepene som er ulovlige ikke ignoreres, men at lovene som beskytter dyr – selv om de ikke er gode nok i seg selv – følges opp. Det er derfor vi trenger et dyrepoliti.

NOAH oppfordrer til slutt til å følge opp justiskomiteens innstilling fra representantforslag, fra mai 2024, om å gi kommunene mulighet til å forby fyrverkeri.¹ I innstillingen sto det «Komiteens flertall (...)  viser til at kommunene har forskjellige behov ulike steder i landet, og at dette taler for ulike løsninger. Flertallet mener at kommunene derfor skal få lov til å avgjøre hvorvidt det skal være lov med privat fyrverkeri." Men prosessen for å gi kommunene mulighet til å innføre forbud mot fyrverkeri har foreløpig ikke blitt igangsatt.

Kilder:

1.  Innst. 322 S (2023–2024) Dokument 8:107 S (2023–2024) Innstilling fra justiskomiteen om representantforslag om å gi kommunene mulighet til å forby fyrverkeri

Oppsummering av Advokatforeningens innspill  

Kapittel 461 / Kap 3461: Advokattilsynet  

• Advokatforeningen ber om at advokattilsynet strykes fra budsjettet for å sikre institusjonell uavhengighet for Advokattilsynet. 

Kapittel 470: Fri rettshjelp  

• Advokatforeningen ber komiteen be regjeringen sette den maksimale egenandelssatsen til 50 prosent, samt sette et maksbeløp på total egenandel.  

• Advokatforeningen viser til innspill fra rettshjelpsalliansen og ber komiteen sikre tiltakene tilstrekkelige driftsmidler og som minimum reversere regjeringens kutt på post 72   

• Advokatforening håper komiteen igjen vil tydeliggjøre behovet for å få på plass en førstelinjetjeneste som en del av rettshjelpsordningen.    

Kapittel 466 og 470: Fri rettshjelp og Særskilte straffesaksutgifter m.m.  

• Advokatforeningen ber komiteen tydeliggjøre at målsetningen for rettshjelpssatsen er det som salærrådet definerer som en bærekraftig sats. 

Kapittel 410: Domstolene – digitalisering  

• Advokatforeningen er positive til at digitaliseringstiltak ikke lengere gjøres gjennom enkelt bevillinger, men ber samtidig komiteen legge til rette for at omstillingstempoet økes gjennom å øke driftsbevillingene. 

Kapittel 461 Advokattilsynet 

Advokattilsynet ble opprettet 1. januar 2025 da advokatloven trådte i kraft, og overtok samtidig rollen som tilsynsorgan etter Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Tilsynsrådet var aldri del av statsbudsjettet, og ble som Advokattilsynet, finansiert gjennom bidragsbetaling fra advokatene. Det er prinsipielt galt at tilsynet med advokater nå skal innlemmes i statsbudsjettet: 

Alle advokater har plikt til å opptre uavhengig. For å sikre at dette skjer, må advokatene ha tilsyns- og disiplinærorganer som er både faglig og institusjonelt uavhengige, slik pressen har (PFU). I Justiskomitéens merknader under behandlingen av forslaget til advokatlov ble dette fremhevet.  

I proposisjonen til advokatloven ble det understreket at for advokater, som ofte representerer privatpersoner i saker mot staten, er det til forskjell fra andre yrkesgrupper som er underlagt offentlig tilsyn, særlig viktig at tilsynet er uavhengig av statlig innflytelse.  

For å styrke advokaters uavhengighet fastsatte advokatloven at fire av fem medlemmene av Advokattilsynets styre skal velges av sivilsamfunnet og tilsynet skal finansieres gjennom bidragsbetaling fra advokatene. Dette har alltid vært ordningen for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (offentlig organ) – uten at det noen gang har vært med i noe statsbudsjett. Dette har fungert godt siden 1993 da tilsynsrådet ble opprettet, og det er derfor ikke behov for at Advokattilsynet er oppført som en post på statsbudsjettet.  

Gjennom statsbudsjettet vil staten ha mulighet til å påvirke hvilke prioriteringer tilsynet skal ha gjennom tildelingsbrev og styringsdialog. Dette undergraver den nye lovens intensjoner om styrking av advokaters uavhengighet. 

Det fremgår av budsjettet at spørsmålet skal utredes nærmere. Spørsmålet er om Advokattilsynet skal inn i budsjettet – ikke ut. I mellomtiden må ordningen være slik den alltid har vært – ute av budsjettet.  

Kapittel 466 Fri rettshjelp  

Ved vedtakelsen av ny økonomisk behovsprøving til rettshjelpsloven i fjor, tok Stortinget et avgjørende steg for å gjøre rettshjelp mer tilgjengelig for en større del av befolkningen.  

Egenandel  
Rettshjelpsforskriften som ble vedtatt i september i år definere i §7 at egenandelen rettshjelpsmottakeren skal betale i en behovsprøvd sak skal være mellom 1 og 99 prosent av utgiftene til advokatens salær (eksklusiv mva.). Advokatforeningen er bekymret for at et så høyt egenandelsnivå vil føre til at flere rettshjelpsmottakere ender i en gjeldsfelle fordi de ikke klarer å overskue konsekvensen de faktiske kostandene som saken kan medfører, uavhengig av hvor godt advokaten informerer om dette.  

I tillegg vil en egenandel på 99 prosent medfører at staten i praksis ikke gir noen støtte til rettshjelpsmottakeren. Fritaket fra merverdiavgift er heller ingen utgift for staten. Sakene det gjelder, vil i all hovedsak dreie seg om saker som aldri kommer for retten i dag og dermed innebærer det ingen utgift for staten å unnlate å kreve inn merverdiavgift.  

I praksis vil all støtte til rettshjelpsklienter med en egenandel på 99 prosent komme fra advokatene, som tar disse sakene til en pris langt under markedspris – nemlig rettshjelpssatsen. I sin ytterste konsekvens vil det eneste støtteelementet for denne gruppen ligge i en prisregulering av oppdragene.  

En egenandel på 99 prosent er i Advokatforeningens syn ikke forenelig med en velferdsordning. Det er snarere et forsøk på å skape en ordning basert på veldedighet – hvor advokatene bes om å tilby en tjeneste til redusert pris, mot at staten betaler én prosent av regningen. 

Rettshjelptiltakenes bidrag  
Advokatforeningen mener at det foreslåtte kuttet til de spesielle rettshjelptiltakene (post 72) vil svekke rettssikkerheten til sårbare grupper. Rettshjelpsbehovet i samfunnet er stort, og tiltakene yter hvert år gratis rettshjelp i titusenvis av saker til mennesker som står uten andre muligheter til juridisk bistand. Endringene i rettshjelpsloven avhjelper i liten grad situasjonen for disse. 

Førstelinjetjeneste  
En ekspertgruppe nedsatt av Justisdepartementet levert en utredning om en førstelinjerettshjelp.    Utredningen konkluderer med at en førstelinjetjeneste vil kunne styrke rettssikkerheten for en stor gruppe mennesker. Den skisserte ordningen er ubyråkratisk og vil sikre at alle ressursene går med til å gi advokatbistand til folk. Dette gjør også at prislappen er svært lav i forhold til de gevinstene man kan forvente. Samlet sett vil en slik ordning kunne spare staten for utgifter over for eksempel trygde-, sosial- og helsebudsjettet. Ved vedtakelse av Prop 103 L vedtok Stortinget følgende:  

Stortinget ber regjeringen følge opp utredningen om en førstelinjetjeneste for rettshjelp fra 2023 og komme tilbake til Stortinget på egnet vis med forslag til etablering av en førstelinjetjeneste for rettshjelp. 

Advokatforeningen er skuffet over at dette vedtaket ikke er omtalt i statsbudsjettet og ber komiteen tydeliggjøre behovet for å få på plass denne viktige brikke i rettshjelpsordningen.    

Kapittel 466 og 470: Fri rettshjelp og Særskilte straffesaksutgifter m.m.  

Regjeringen har siden siste statsbudsjett forskriftsfestet reguleringen av rettshjelpssatsen, samt nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede ordningen med godtgjøring til advokater, sakkyndige og tolker i offentlige oppdrag. Økning av rettshjelpssatsen i statsbudsjettet 2026 er positiv. Det er likevel fortsatt et stykke opp til Salærrådets anbefalte sats som for 2025 var på 1.508 kroner. Rådets anbefaling for 2026 kommer 1. november 2025.      

Kapittel 411 Domstoladministrasjonen – digitalisering

Domstolene er en grunnleggende del av rettsstaten, men de er også en viktig arbeidsplass for advokatene. En velfungerende digital samhandling mellom domstoler, advokater og andre aktører i rettspleien er derfor avgjørende både for effektiv saksavvikling og for rettssikkerheten.  

Utdaterte digitale løsninger fører i dag til unødvendige forsinkelser og høyere kostnader, og svekker brukernes opplevelse av rettssikkerhet. Dette gjelder både profesjonelle aktører som advokater og påtalemyndighet, og privatpersoner som møter domstolene uten juridisk bistand. 

Domstoladministrasjonen har tidligere spilt inn behov for en fireårig satsing på totalt 120 millioner for å gjennomføre den nødvendige moderniseringen. I forslaget til statsbudsjettet er det foreslått en økning på 10 millioner kroner. Selv om det er positivt at økningen foreslås som en varig bevilgning, er nivået langt under det som kreves for å bygge fremtidsrettede løsninger.  

Utviklingen av digitale tjenester i domstolene handler ikke bare om effektivitet, men også om rettssikkerhet og tilgjengelighet. 

SMB Norge viser til budsjettforslaget, og ønsker å gjøre komiteen oppmerksom på en viktig problemstilling som bør adresseres i budsjettinnstillingen fra komiteen. 

Bakgrunn:
Offisiell statistikk viser at det ble åpnet 4 543 konkurser i Norge i 2024. Av disse gjaldt omtrent 589 personlige konkurser, mens resten var selskapskonkurser. Det store flertallet av norske aksjeselskaper er små virksomheter med én eller få eiere, og med færre enn 20 årsverk – i mange tilfeller under 10, som etter EUs definisjon utgjør mikrobedrifter.

Disse bedriftene er ofte bygget opp gjennom flere år med personlig innsats og økonomisk risiko. Mange eiere stiller personlige garantier overfor banker og långivere. Når selskapet går konkurs, rammer det derfor ikke bare et organisasjonsnummer – det rammer menneskene bak, gjennom økonomisk ruin, helseproblemer og sosiale konsekvenser.

Basert på bransjeanslag antas det at mellom 1 300 og 1 800 av fjorårets konkurser førte til alvorlige personlige og familiære konsekvenser. Dette aspektet er nesten usynlig i offentlig statistikk og politiske prioriteringer, og rammer uforholdsmessig hardt i småbedriftssegmentet.

I tillegg er dagens rekonstruksjonslovgivning lite tilpasset små virksomheter. Kravene til forskuddsbetaling, bruk av advokat, og kompliserte prosedyrer gjør at småbedrifter i praksis utelukkes fra å forsøke rekonstruksjon, selv i tilfeller hvor dette kunne ha reddet en levedyktig virksomhet og flere arbeidsplasser.

SMB Norge mener:

1. At tingretten må pålegges å vurdere muligheten for rekonstruksjon før en konkurs åpnes, særlig når det gjelder små og mellomstore bedrifter.
2. At kravet om forskuddsbetaling på kr 300 000 for å åpne rekonstruksjon må fjernes eller vesentlig reduseres for SMB-segmentet.
3. At rekonstruktørrollen må åpnes for andre enn advokater, eksempelvis autoriserte regnskapsførere og revisorer.
4. At det bør etableres tak på salær og tidsbruk for rekonstruktører, og at det utvikles standardiserte maler og prosesser for enkle rekonstruksjonssaker.
5. At tingretten må kunne oppnevne rekonstruktør etter debitors forslag, særlig når vedkommende har bistått i tilretteleggingen.
6. At det må iverksettes en nasjonal kartlegging av konkursenes menneskelige kostnader, inkludert økonomiske, helsemessige og sosiale følger for eiere.

Konklusjon:
Rekonstruksjonsinstituttet må reformeres og tilgjengeliggjøres for små og mellomstore bedrifter. Vi ber regjeringen og Stortinget snarest iverksette nødvendige endringer i regelverket.

Rettshjelpsalliansen består av:
Advokatforeningen, Caritas, FFO (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon), Kirkens Bymisjons rettshjelptiltak (Gatejuristen, Ung rettshjelp, Rettshjelp A-krim og Legal Aid), NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), Jussbuss, Jussformidlingen, Jusshjelpa i Nord-Norge, JURK (Juridisk rådgivning for kvinner), Kontoret for fri rettshjelp, Personskadeforbundet LTN, Rettspolitisk forening, Stiftelsen Rettferd og Wayback

Vår samlede erfaring er at rettshjelpsbehovet i samfunnet er stort. Rettshjelpstiltakene i alliansen anslår at vi til sammen behandler over 30 000 saker hvert år. I tillegg yter Advokatforeningens medlemmer gratis rettshjelp gjennom Advokatforeningens advokatvakter og spørsmålstjenesten på advokatenhjelperdeg.no. En betydelig andel av rettshjelpen vi gir er basert på frivillighet.

Felles for tiltakene i alliansen er at vi yter rettshjelp til noen av de mest utsatte og sårbare menneskene i samfunnet, i saker av stor velferdsmessig betydning. I tiltakenes prioritering av klientgrupper og sakstyper forsøker vi å treffe de som har størst behov for rettshjelp. Vi prioriterer dem som ikke har råd til å betale for juridisk bistand, og som heller ikke kvalifiserer for bistand etter lov om fri rettshjelp.

I fjor søkte alliansen, og andre tiltak som ikke er en del av alliansen, samlet om 134 millioner kroner i rettshjelpsstøtte gjennom tilskuddsordningen for spesielle rettshjelpstiltak. Dekningen vi fikk i fjorårets statsbudsjett utgjorde 60% av det vi søkte om. Det foreslåtte beløpet til rettshjelpstiltak som ligger inne i budsjettet innebærer en reduksjon ned til 46%.

1. Innspill til Kap. 470, post 72: Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak
Rettshjelpsalliansen er svært skuffet over det foreslåtte kuttet til de spesielle rettshjelpstiltakene. Det er vårt klare syn at bevilgningen til de spesielle rettshjelpstiltakene har vært for lav i mange år. Summen tiltakene mottar hvert år er langt unna det som er nødvendig for optimal drift. Trange budsjetter har i alle år påvirket i hvor stor grad vi har kunnet yte rettshjelp til sårbare og utsatte grupper i samfunnet.

Med det foreslåtte kuttet vil tiltakene i Rettshjelpsalliansen måtte kutte i våre rettshjelpstilbud. Konsekvensen vil være at mange ikke lenger har et sted å henvende seg når de har behov for juridisk bistand i saker av stor velferdsmessig betydning. Som beskrevet under i punkt 2, vil de nylige endringene i rettshjelpsloven i svært liten grad avhjelpe situasjonen.

Rettshjelpsalliansen ønsker å understreke at det ikke bare er behov for å reversere kuttet, men også øke bevilgningene til rettshjelp. Vi viser til komitéuttalelsene i Innst. 468 L (2024-2025) hvor representantene redegjorde for det fortsatt store udekkede rettshjelpsbehovet, og hva som er nødvendig for å dekke dette. For å styrke rettshjelpstilbudet, og borgernes rettsikkerhet, ber Rettshjelpsalliansen Stortinget om å:

• Øke Kap. 470, post 72: Tilskot til spesielle rettshjelpstiltak til kr. 99 950 000
  
  
• Til opplysning vil enhver bevilgning under 87 millioner medføre et kutt i ordningen. En bevilgning i tråd med statsbudsjettet for 2025 med tillegg for forventet prisvekst, gir 83,3 millioner. I tillegg kommer 3,4 millioner som tidligere ble bevilget over kap. 671.71, som nå er flyttet til kap. 470.72.
  

2. Endringene i rettshjelpsloven vil i liten grad hjelpe vår klientgruppe
Justis- og beredskapsdepartementet begrunner kuttet til de spesielle rettshjelpstiltakene med at det totale rettshjelpstilbudet ikke vil reduseres som følge av de nylige ikrafttredene endringene i rettshjelpsloven. Endringene vil imidlertid kun i svært begrenset grad hjelpe vår klientgruppe. Jussbuss’ undersøkelse av hvordan endringene vil påvirke deres klientmasse er illustrerende.

I 2024 hadde rundt 2,9% av Jussbuss sine klienter krav på fri rettshjelp. Noen kom til Jussbuss fordi de ikke visste om den frie rettshjelpsordningen, andre fordi de hadde mottatt fri rettshjelp, men fortsatt hadde behov for bistand. En innføring av den økonomiske modellen for behovsprøving vedtatt i Innst. 91 L (2023-2024) ville bare økt andelen av Jussbuss’ klienter som hadde krav på fri rettshjelp med 1,5 prosentpoeng. Dette til tross for at 93% av klientene ville falt innenfor de nye inntektsgrensene. Det er ikke først og fremst inntektsgrensene som hindrer klientmassen fra å kvalifisere for rettshjelp, men de prioriterte saksområdene.

Med vedtakelsen av de nye saksområdene i rettshjelpsloven i Innst. 468 L (2024-2025), vil den totale økningen være på rett i underkant av 6 prosentpoeng. På nåværende tidspunkt har imidlertid kun enkelte av de vedtatte endringene i Innst. 468 L (2024-2025) tredd i kraft. Med dagens rettstilstand er økningen av klienter hos Jussbuss med krav på fri rettshjelp på omtrent 3 prosentpoeng.

Dette er også beskrivende for situasjonen til de andre studentdrevne tiltakene, samt tiltak som Kontoret for fri rettshjelp. For tiltak som retter seg mot spesifikke sakstyper, slik som NOAS, FFO og Stiftelsen Rettferd, vil endringene i rettshjelpsloven ikke hjelpe deres klientgrupper i det hele tatt. Det er også verdt å merke seg at det er usikkert hvor mange som vil benytte seg av retten til «fri rettshjelp» fremover. Etter de nye økonomiske vilkårene vil søkeren kunne få en egenandel på opptil 99%. For mange vil nok egenandelen gjøre det umulig å motta advokathjelp gjennom rettshjelpsloven, mens den for andre vil virke svært avskrekkende.

Oppsummert vil endringene i beste fall medføre at i underkant av 5% av tiltakenes nåværende klientmasse får bistand via den offentlige rettshjelpsordningen. Når potten vi søker fra er kuttet med rundt 20%, innebærer det en åpenbar svekkelse av rettshjelpstilbudet til våre sårbare klientgrupper. Dette er mennesker som faller gjennom maskene i det offentlige sikkerhetsnettet, selv med forbedringene i rettshjelpsordningen.

3. Hvorfor rettshjelp skal prioriteres

3.1 Beskyttelse av rettsstaten
Tidligere i år gjennomførte Norstat en undersøkelse for NRK om hvilke verdier som er viktigst for oss nordmenn. Undersøkelsen viste at sterk rettsikkerhet var blant de tre viktigste norske verdiene.[1] Tiltakene i rettshjelpsalliansen møter hver dag mennesker som opplever stor forskjell på å ha rett, og å få rett. For mange er rettshjelpen vi tilbyr helt avgjørende for å få håndhevet de rettighetene de har blitt tildelt fra politikerne. Foruten den faktiske bistanden til dem som mottar rettshjelpen, er rettshjelp på denne måten også et viktig bidrag til å opprettholde tilliten til at rettferdighet skjer, og er slik sett også en bærebjelke i vår rettsstat og vårt demokrati.

Slik situasjonen er i dag er store deler av rettshjelpstilbudet bygget på frivillighet. Tiltakene til Kirkens bymisjon og NOAS har flere som arbeider gratis. I studentrettshjelpstiltakene er også størsteparten av arbeidet ulønnet. I tillegg tar studentene i studentrettshjelpstiltakene hvert år opp omtrent 6 millioner kroner i lån for å kunne finansiere sine opphold i tiltakene, og for å kunne bidra til den norske rettstaten. Etter Rettshjelpsalliansens syn er det uholdbart at den norske rettstaten skal være avhengig av så mye frivillig innsats, og at studenter tar på seg ekstra studielån for å finansiere statens rettshjelpstilbud. 

3.2 Satsing på rettshjelp er god samfunnsøkonomi
Det er mye som tyder på at rettshjelp, særlig på et tidlig stadium, kan være ressursbesparende for samfunnet på sikt. Rettshjelp er egnet til å løse saker på et tidlig stadium, og kan på denne måten forhindre unødvendige prosesser i forvaltningens klageorganer, i nemnder og utvalg og i domstolene. Rettshjelpstiltakene er også egnet til å avlaste allerede pressede forvaltningsorgan, som allerede i dag har en utstrakt praksis for å henvise brukere til oss. For en nærmere redegjørelse for nytten av «førstelinjerettshjelp» viser vi til merknadene om dette i Innst. 468 L (2024-2025).

[1] https://www.nrk.no/norge/fersk-nrk-undersokelse_-dette-elsker-nordmenn-mest-med-norge-1.17410451

Øk bevilgningen til spesielle rettshjelptiltak

JD kap. 470, post 72

Støtten til spesielle rettshjelptiltak er avgjørende for at NOAS og andre organisasjoner kan drive et nødvendig rettshjelpstilbud. Ifølge Prop. 1 S (2025 –2026) er måloppnåelsen til tilskuddsmottakerne over år gjennomgående god.

NOAS er landets eneste spesialiserte organisasjon på asyl- og utlendingsfeltet, med 41 års erfaring. Vi gir rettshjelp til omtrent 1000 asylsøkere og flyktninger hvert år. Sakene har de siste årene blitt mer kompliserte og ressurskrevende, som følge av innstramninger i asylpolitikk- og praksis. Nivået på støtten vi mottar er ikke i nærheten av å dekke det fulle behovet vi ser i rettshjelpsarbeidet.

NOAS engasjerer seg i saker der vi mener forvaltningen har fattet feil vedtak eller vi av andre grunner ser muligheter for positivt utfall. I 2024 fikk 57 prosent av personene NOAS bistod positivt svar etter at vi engasjerte oss i saken. For mange er gratis rettshjelp fra NOAS eneste muligheten til å få oppfylt sine grunnleggende rettigheter. Dermed sikrer vi også at Norge etterlever egne lover og forpliktelser.

Tidligere i år gjennomførte Norstat en undersøkelse for NRK om hvilke norske verdier som er viktigst for oss nordmenn. Undersøkelsen viste at sterk rettsikkerhet var blant de tre viktigste verdiene for nordmenn[1]. Foruten den faktiske bistanden til dem som mottar vår rettshjelp, er rettshjelpen som gis av rettshjelptiltakene et viktig bidrag til å opprettholde tilliten hos befolkningen til at rettferdighet skjer, og er slik sett også en bærebjelke i vår rettsstat og vårt demokrati. Men denne rettssikkerheten er ikke gratis.

I regjeringens budsjettforslag reduseres bevilgningen til særskilte rettshjelptiltak med 20 millioner, med henvisning til at styrkinger andre steder reduserer det totale behovet. For våre brukere, finnes det i praksis ikke noe annet sted å få rett dersom man har rett, og et angivelig redusert behov medfører ikke riktighet. Det er også vår erfaring at den nye rettshjelpsloven heller ikke har ført til en vesentlig reduksjon i rettshjelpen som ytes av de andre rettshjelptiltakene som får støtte gjennom tilskuddsordningen.[2]

For NOAS’ vedkommende er det foreslått en engangs rammeoverføring på 3.400.000 til denne kapittelposten fra «Nasjonale ressurssenter for integrering» som har ligget til IMDI. Det er dermed ikke en tilleggsbevilgning, men en sum vi tidligere har mottatt gjennom en annen post i statsbudsjettet. En rammeoverføring er i utgangspunktet positivt, men det innebærer at det totale beløpet som er satt av til fordeling under post 72 er noe mindre enn det ser ut, og for NOAS sin del frykter vi at disse midlene vil bli sett på som del av den allerede beskjedne tildelingen fra Sivilrettsforvaltningen.

NOAS mottok i 2025 5.975.000, noe som er under 50% av det vi søkte om rettshjelpsarbeidet etter søknad fra Kap. 470, post 72. I år har vi måttet redusere bemanningen med 2,5 årsverk og innføre inntaksstopp for enkelte sakstyper. 

Gitt den krevende situasjonen vi allerede befinner oss i, må det komme på plass en økonomisk ramme til rettshjelptiltakene som gir et reelt grunnlag for finansiering av vårt og andre rettshjelpsorganisasjoners arbeid, dersom dette anses som et bidrag til rettssikkerheten i Norge. En fortsatt svekkelse vil også aktivt hindre at mennesker som har rett, får rett.

Uten en robust økning i støtten til fri rettshjelp, inkludert for asylsøkere og flyktninger i budsjettet for 2026, trues rettssikkerheten til dem som i dag trenger NOAS’ bistand samt for de mange ukrainerne med kollektiv beskyttelse som i økende grad vil trenge vår informasjon, veiledning og rettshjelp. 

Anbefaling:

Støtten til rettshjelptiltakene gjennom post 72 i kapittel 470 må økes, ikke reduseres. For å bedre svare ut det samlede reelle behovet for rettshjelp ber vi om at dere sikrer en vesentlig økning av hele kapittel 470, post 72 til 99 950 000,-.

Vi ber om at det legges inn en verbal om at asyl- og utlendingsfeltet særlig hensyntas.

NOAS, 24.10.2022

Kontakt i NOAS: Mads H. Almaas, generalsekretær, mads.almaas@noas.org / 412 06 270 ,

Hannah Tørres, rettspolitisk seniorrådgiver, hannah.t.torres@noas.org /99271757 

[1] https://www.nrk.no/norge/fersk-nrk-undersokelse_-dette-elsker-nordmenn-mest-med-norge-1.17410451

[2] Se budsjettinnspill fra rettshjelpsalliansen.

Tekna er fagforeningen for 116 000 naturvitere, teknologer og studenter. Våre medlemmer har høyere utdanning og representerer viktige kunnskapsmiljøer i Norge, både i offentlig og privat sektor.

Politi og påtale - politiet med flere spesialetterforskere med teknisk kompetanse -   Programkategori 06.40 Politi og påtale. 

Tekna viser til omtalen om behovet for en digital omstilling av politiet, for å sikre god operativ evne, en mer effektiv kamp mot kriminalitet. Tekna deler regjeringens syn på at vi må sikre mest mulig politikraft for pengene. Tekna mener at ved å styrke kapasiteten i etterforskning av datakriminalitet og sikring av elektroniske spor politiet styrke sin posisjon i bekjempelsen av alvorlig kriminalitet. Dette vil kreve et løft i etterforskningskompetansen, samtidig som langt flere sivile med relevant mastergrad må bekle stillinger i politiet slik at kapasiteten kan trappes opp raskt i hele landet.  Politiets prioritering bør være å ansette personer med riktig spisskompetanse i riktig funksjon, uavhengig av om de er sivile eller polititjenestepersoner, slik at politiets evne til å avdekke og oppklare datakriminalitets styrkes.

Tekna ber Stortinget over statsbudsjettet 2026 øke bevilgningene til politiet slik at man kan rekruttere, utvikle og beholde langt flere spesialetterforskere med teknisk kompetanse (digital etterforskning, data-/KI-analyse, sky/IoT m.m.)

Jordskiftedommerne - Programkategori 06.20 /Kap. 410

Næringslivet og landets innbyggere har stadig stort behov for å avklare eierforhold, grenser og rettigheter i forbindelse med utbygging og utnyttelse av sine eiendommer. Jordskifteretten avklarer mange av disse forholdene for partene slik at de kan utnytte sine eiendommer på en god, trygg og effektiv måte. I tillegg til å avklare rettighetsforhold og grenser har jordskifteretten en god verktøykasse hvor eiendommer og bruksretter kan omformes eller deles, og sameier kan oppløses eller opprettes. Videre kan retten organisere felles bruk, typisk for private veier og retten kan gi pålegg om å gjennomføre tiltak som partene selv ikke klarer å bli enige om. Det siste er et viktig virkemiddel for å få gjennomført ulike pålegg gitt av myndighetene. Vi regner med at pålegg i forbindelse med vann og avløp vil være spesielt aktuelt framover.

Virkemidlene til jordskifteretten er universelle i den forstand at de kan brukes ved private veier, kraftutbygging, vern, vann og avløp, deling av eiendommer og tilrettelegging for utbyggingsområder med mer. Rettens virkemidler er mye de samme nå som tidligere, men de brukes på andre områder i takt med at samfunnet har andre utfordringer i dag enn for 50 eller 100 år siden.

Klare og funksjonelle eiendomsforhold er en viktig bærebjelke i beredskapssammenheng, både med hensyn til de klimautfordringer vi står overfor og den sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i. 

I dag står vi i en situasjon hvor det er erkjent at vi har et stort problem knyttet til rekruttering av jordskiftedommere. Det skyldes to forhold; dagens lønnssystem fungerer ikke tilfredsstillende for å møte lønnskonkurransen med andre arbeidsgivere som søker folk med samme utdanning. Det er fra Domstolsadministrasjonen initiert et behov for å utrede rekrutteringsutfordringen, men uten at noen har tatt eierskap til å lede det videre arbeidet. Så vet vi at lønn har betydning for rekruttering og i dag har vi et lønnsgap mellom tingrettsdommere og jordskiftedommerne som er på over 400 000 kroner. Tekna mener dette gapet må lukkes.

Tekna ber Stortinget sikre at arbeidet med utredning og fastsetting av nytt lønnssystem får en klar oppdragsgiver, ressurser og at arbeidet gis en tidsfrist.

Situasjonen med rekruttering har blitt et permanent problem. Det har ført til at man i mangel av kvalifiserte søkere ansetter dommere i midlertidige konstitusjoner og hvor det kan stilles spørsmål om disse tilfredsstiller kravene som stilles til jordskiftedommere i fast ansettelse, noe vi mener svekker kvaliteten på arbeidet. Det er høye krav til dommere i alle rettsinstanser, og vi mener det er urovekkende hvis man innen denne særdomstolen legger opp til en linje med svekket kvalitet. Vi viser til at problemet har vart over lang tid uten at man har fått noen endringer utover at færre saker blir løst av de jordskifterettene som har hatt store rekrutteringsproblemer, med den utfordring dette har for videre forvaltning av eiendom og det rettsøkende publikum.

Tekna ber Stortinget vedta et ekstraordinært lønnstilskudd for å rekruttere flere kvalifiserte jordskiftedommere og møte den utfordring vi får når en tredjedel av jordskiftedommerne i løpet av få år går av med pensjon.

For å bøte på den situasjonen med kun 1,5 innstillbare søkere til utlyste stillinger, og hvor aldersnivået blant dommerne tilsier et stort bortfall av dommer de nærmeste årene, er det behov for en ekstraordinær bevilgning som gis som lønnstilskudd for å stimulere til økt rekruttering. I vår nordlige landsdel er det allerede en ekstraordinær ordning med et ekstra lønnstilskudd på 200 000 kroner årlig dersom den som utnevnes ikke er fast ansatt i jordskifteretten.

Tekna mener denne ordningen må justeres slik at alle som tiltrer stillingene får samme lønnstilskudd uavhengig av hvor i landet man utnevnes og uavhengig av gjeldende ansettelsesforhold. 

Til  ​​Justiskomiteen ​  

Fra ​​Hovedorganisasjonen Virke​  

Dato ​​24. oktober 2025  

Sak  Innspill til statsbudsjettet for 2026 

Hovedorganisasjonen Virke representerer mer enn 25.000 virksomheter med over 300.000 ansatte innen handel, tjenesteytende næring og ideell sektor. Våre medlemsvirksomheter spiller en avgjørende rolle for å opprettholde samfunnets funksjonalitet i en krise. Det er positivt at regjeringen foreslår å styrke arbeidet med sikkerhet og beredskap med 81 millioner kroner gjennom en rekke sikkerhets- og beredskapstiltak, men dette er ikke tilstrekkelig. Perspektivet bør vris fra «hvordan næringslivet kan legge til rette for myndighetene» til «hvordan myndighetene kan legge til rette for at næringslivet skal kunne fortsette å levere det folk trenger i en krise». 

Bedre samordning av næringslivet i beredskapen (Kap 1.3.6 m.fl.) 

Skredet i Levanger var mer enn en lokal krise. Det førte til betydelige utfordringer og utgifter for våre medlemmer, som står for 70 prosent av matleveranser til Norges befolkning nord for ulykkesstedet. Dette er et tydelig eksempel det haster med bedre involvering av handel- og transportnæringene i nasjonal og lokal beredskapsplanlegging. Vi trenger bedre informasjonsflyt, tydelige kontaktpunkter og faste møteplasser med myndighetene. Samhandlingen mellom næringsliv og ulike offentlige enheter med beredskapsansvar bør settes i system på en bedre måte enn i dag, på alle forvaltningsnivåer. Stortinget ber regjeringen sørge for at næringslivet involveres tettere i beredskapsarbeidet, og at dette skjer gjennom at det opprettes et nasjonalt næringslivets beredskapsråd, med bred representasjon, og at det gjennomføres en overordnet gjennomgang av næringslivets representasjon i de regionale beredskapsrådene med sikte på at disse representeres av bredden av næringslivet.  

Forsyningssikkerhet (Kap 1.4, og Kap 451 Post 01) 

Virke er glade for at arbeidet med forsyningssikkerhet styrkes og at bevilgningen til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) økes for å bidra til å styrke DSBs arbeid med oppfølgingen av totalberedskapsmeldingen. Virke har lenge etterlyst sterkere samarbeid med næringslivet og understreket behovet for at det øves. DSB vil bidra til å iverksette besluttede beredskapstiltak, gjennomføre øvelser og teste forsyningsberedskapen.  

Nasjonal sikkerhetsmyndighet – digitalsikkerhetsloven (Kap. 457 post 01)  

Regjeringen foreslår å øke bevilgningen med 15 mill. kroner til å ivareta oppgaver NSM har fått etter digitalsikkerhetsloven. Den nye digitalsikkerhetsloven med forskrift trer i kraft 1. oktober 2025. Samtidig trer den nye digitalsikkerhetsforskriften i kraft. Det er ingen overgangsbestemmelser, slik at virksomhetene som omfattes har hatt knapp tid til forberedelse. Det er derfor svært viktig med fokus på veiledning og bistand, og vi ber om at Stortinget understreker dette i sine merknader.  

Forprosjekt nasjonal sky (Kap 457 Post 01) 

Virke støtter at det bevilges 30 mill. kroner til forprosjekt for nasjonal skyteneste. Prosjektet skal gå over to år. En slik lukket, nasjonal skytjeneste tilgjengelig for norsk offentlig forvaltning reduserer sårbarheten ved å være avhengig av utenlandske skytjenester.

Når prosjektet igangsettes er det viktig at det er teknologinøytralt. Samtidig bør det i et prosjekt som dette legges til grunn personellsikkerhet og norsk forankring. Så langt det er forenlig med folkerettslige forpliktelser bør det stilles krav til leverandørene om å benytte norske statsborgere bosatt i Norge, at det er tilgang til personell som kan sikkerhetsklareres og med et etablert norsk driftsmiljø som kan opprettholde tjenester også under kriser der bistand fra utlandet måtte være utilgjengelig.

Det bør også sørges for datasuverenitet, uavhengig av om det er «lukket nett» eller ikke bør kravspesifikasjon sikre norsk jurisdiksjon over alle data lagret i skytjenesten, fysisk plassering i Norge av infrastruktur som håndterer sensitive virksomhetsdata, kontraktsmessige garantier mot at utenlandske myndigheter kan kreve utlevering av data gjennom leverandørenes internasjonale selskapsstruktur og uavhengighet fra utenlandske skyleverandører og produsenter for kritiske systemer ved krise.

For å unngå kostbar og risikabel låsing mot enkeltleverandører bør det sikres standardiserte API-er for integrasjon med eksisterende systemer som forvaltningen anvender, åpne dataformater som muliggjør migrasjon mellom leverandører og dokumentert exit-strategi.

En nasjonal sky bør gjøre det mulig å gjenbruke sikkerhetstjenester og sikkerhetsoperasjoner på tvers av etater. Det er også en fordel om løsningen aktivt bidrar til å bygge norsk kompetanse. Det bør være krav om kompetanseoverføring til offentlige virksomheter, og dokumentasjon på norsk for å senke terskelen for rekruttering og opplæring.  

Forslag fra Virke  

• Stortinget ber regjeringen sørge for at næringslivet involveres tettere i beredskapsarbeidet, og at dette skjer gjennom at det opprettes et nasjonalt næringslivets beredskapsråd, med bred representasjon, og at det gjennomføres en overordnet gjennomgang av næringslivets representasjon i de regionale beredskapsrådene med sikte på at disse representeres av bredden av næringslivet. 

• Virke støtter at arbeidet med forsyningssikkerhet styrkes og at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) får en bevilgningsøkning på 10 millioner kroner. Virke har lenge etterlyst sterkere samarbeid med næringslivet og understreket behovet for at det øves, og vi ber om at Stortinget anmoder om at dette prioriteres.  

• Virke støtter at bevilgningen til NSM økes med 15 mill. kroner til å ivareta oppgaver NSM har fått etter digitalsikkerhetsloven, men det er viktig at fokus er på veiledning og bistand, og vi ber om at Stortinget understreker dette i sine merknader. 

• Virke støtter at det bevilges 30 mill. kroner til forprosjekt for nasjonal skyteneste. Vi ber Stortinget anmode regjeringen om at det i forprosjektet sørges for teknologinøytralitet, personellsikkerhet, datasuverenitet og norsk jurisdiksjon over data lagret i skyen, migrerbarhet, gjenbruksmuligheter og norsk kompetansebygging.  

Til Justiskomiteen, post 70 midler - høringsnotat

Fra Marianne Smith Magelie – initiativtager/daglig leder – Ett slag av gangen

21.10.2025

 I år har over 20.000 personer testet tilbudet vårt, og 3.500 har fått en ny sjanse i livet – gjennom mestring med golf - antall fra KDI øker i alle deler av landet

 Ett slag av gangen er en ideell og livssynsnøytral organisasjon. Vi går nå inne i vårt femte år med et lavterskel, gratis aktivitetstilbud for mennesker i utenforskap – særlig innen rus, psykiatri, kriminalitet og unge i utenforskap. Vi bruker golf som virkemiddel for å bidra til enklere overgang fra fengsel/straff til samfunn. Vi representerer den mest sårbare gruppen i landet.

 Vi har bygd opp en god frivillig organisasjon, med et stort apparat som krever noen ansatte, samt trenerressurser med honorar i klubber med stor deltagelse (over 35). De frivillige håndterer deltagere gjennom hele året, og om høst og vinter er vi inne på simulatorer.

Vi jobber med KDIs regioner i hele landet og har gode grupper på golf. Vi samarbeider med Friomsorgen og har deltagere på samfunnsstraff i jobb på golfbanene, kombinert med golfrening. Vi har også i år startet ungomsgolf fra 15-25 år og samarbeider med ungdomsarbeidere i KDI og er ute sammen med SLT koordinatorer, samhandler med kommune og skoler.

Vi låner ut utstyr, utdanner trenere blant deltakerne og mange med samfunnsstraff gjennomfører timene på golfbanen. Vi samarbeider med over 70 golfklubber i landet, og har 420 frivillige som bidrar gjennom hele året.

 Vi har en rekke samarbeidspartnere med institusjoner og aktører innen rus og kriminalitet, samt formelt samarbeid med alle kommuner hvor vi har en golfklubb, med Ett slag av gangen.

 Golf gir mestring, fellesskap og nye muligheter. Det er plass til alle, og vi har ingen reservebenk. Målet er at flere skal komme tilbake til «normalsamfunnet» som de selv kaller 70 deltakere har allerede fullført trenerutdanning, og er blitt ressurs i egen klubb. Vi har en frivillighet som er beregnet til 87 millioner (rapport fra Oslo Economist).

 Samarbeidet med Kriminalomsorgen er viktig, men utfordrende. Som frivillig organisasjon har vi flere utfordringer. Vi opplever stadig at fengselsgrupper ikke kommer seg ut fordi det ikke finnes bemanning til transport. Frivillige og klubber står klare, men blir sendt hjem. Dette er ikke bærekraftig – verken for oss eller de innsatte.

 For 2025 ble det formidlet med tilskuddsordningen at det skulle sikre bedre forutsigbarhet og mer midler til innovasjon, og satsing på kvinner og ungdom. Ikke synlig i praksis.

For 2025 fikk vi tildelt 410.000 kroner gjennom to søknader. Tildelingen sa ingenting om prioritering. Vi hadde en søknad på totalt 4,5 millioner. Vi fremmet blant annet et unikt nettverkstilbud for personer dømt for seksuallovbrudd, i tillegg et innovativt tilbud for ungdom og ikke minst et godt tilbud for kvinner. Tilbud om kvinnesatsing har vi ventet på i tre år. Ingenting av dette lot seg gjøre, dessverre.

 Vi trenger komiteens hjelp:

1. Sørge for reel forståelse og respekt for frivillighetens bidrag. Det gis ettårs perspektiv for dagens tilskuddsmidler.
2. Jobbe for økt støtte til aktiviteter i kriminalomsorgen. Det trengs mer midler til KDI for å sikre faktisk aktivisering. KDIs virksomhetsstrategi 2021-26 har mange fine ord om samarbeid og tiltak, men det er stor avstand fra plan til praksis. I Riksrevisjonens rapport fra 2022 vises en liste over tiltak – manglende aktivisering av innsatte står sentralt.
3. Mer rettferdig fordeling basert på resultater. Vår dokumenterte effekt og samfunnsverdi må få større gjennomslag. Det må stilles større krav til resultatoppnåelse. Vi kan vise til svært gode resultater, og god utvikling. Vi kunne bidratt til at langt flere fikk en bedre hverdag.
4. Forutsigbart og helhetlig finansiering - bedre spleiselag. Vi ber om at tilskudd til Ett slag av gangen følger utviklingen av vårt økende aktivitetsnivå. Vi får det samme selv om vi har doblet oss fra i fjor.
5. Vi vet ikke hvor vi står til neste år. Vi søker midler til 1. desember for neste år. Midler for kommende år mottar vi i mars og det skal være brukt opp innen 31.12. Vi driver hele året, men ¼ av året har vi ingen finansiering til disposisjon fra offentlige bidragsytere. Vi har klump i magen, og mange bekymringer.

Vi vet at én person ut av kriminalitet og rus kan gi en samfunnsgevinst på opptil 30 millioner kroner. (Oslo Economics), hvis ikke i arbeid, men på trygd, vil verdien være 15 millioner.

Vi håper at et unikt og veldokumentert tiltak får bedre rammer for å håndtere de som allerede er med, men også for å utvikle oss videre.  

 Direktør Lise Sannerud gir uttrykk for at vi leverer på KDIs verdier: trygghet, åpenhet og nytenkning hvor vi evner å tenke utenfor boksen, er innovative og resultatorienterte. Vi ser gjerne dette mer i praksis.

Innledning

Frivillige redningsorganisasjoner utenfor Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum (FORF) yter viktig, lokal og ofte livsviktig innsats i redningstjenesten. Disse aktørene møter samme risiko, behov for koordinert kommunikasjon og krav til sikker og robust forbindelse som FORF-organisasjonene. Å sikre at også de får dekket kostnader knyttet til Nødnett er en investering i helhetlig beredskap, lik tilgang til kritisk infrastruktur og bedre samvirke i redningsaksjoner.

Sikkerhet og operasjonell likeverdighet

• Nødnett som kritisk innsatsverktøy: Nødnett er standarden for sikker, prioritert og robust samband i Norge. Når enkelte frivillige organisasjoner mangler tilgang, svekkes evnen til å kommunisere direkte med politiet, helse og andre innsatspersonell, noe som øker risiko for misforståelser og forsinkelser under aksjoner.
• Likeverdig innsats: Frivillige grupper utenfor FORF påtar seg ofte samme type oppdrag som medlemsorganisasjonene. Å nekte dekning av Nødnett-kostnader skaper en todeling av innsatsressurser hvor noen enheter får full funksjonalitet og andre må finne mindre sikre eller upålitelige alternativer.

Effektiv samvirke og koordinering

• Bedre situasjonsforståelse: Felles bruk av Nødnett muliggjør direkte talegrupper, krysskommunikasjon og sanntidsoppdateringer mellom alle aktører i en aksjon. Dette reduserer tid brukt på forsøkte kanaler og behov for mellommenn, og øker sannsynligheten for rask og sikker redning.
• Redusert radiostøy og interferens: Private eller kommersielle løsninger skaper fragmentert kommunikasjon og kan legge beslag på kapasitet i andre kanaler. Kostnadsdekning for Nødnett fører til en harmonisert kommunikasjonsplattform som er teknisk tilpasset redningsoperasjoner.

Rettferdig finansiering og samfunnsøkonomi

• Offentlig ansvar for samfunnssikkerhet: Statlige tilskudd til frivillige organisasjoner anerkjenner at disse er en integrert del av redningstjenesten. Dersom målet er å styrke beredskapen nasjonalt, bør finansiering også dekke nødvendige kommunikasjonsmidler for alle relevante frivillige aktører slik at samfunnets totale kapasitet økes.
• Kostnadseffektivitet: Kostnaden ved å utstyre flere frivillige aktører med Nødnett terminaler og abonnement vil være lavere enn de samfunnsøkonomiske kostnadene ved uheldige utfall, lengre søketid eller koordineringssvikt. Investering i Nødnett reduserer også behovet for improviserte løsninger som ofte krever mer personell og tid.

Lik tilgang og desentralisert beredskap

• Lokalkunnskap som ressurs: Mange ikke-FORF-organisasjoner sitter på unik, kritisk lokalkunnskap og kapasitet i områder hvor ressursdekningen er spredt. Å gi dem samme sambandsmuligheter gjør det mulig å utnytte lokalkunnskap fullt ut i nasjonale og lokale aksjoner.
• Rettferdig fordeling av midler: Nåværende støtteordninger prioriterer hovedorganisasjoner og deres strukturer, men lokale lag og uavhengige grupper bør ikke falle mellom to stoler. En modell som inkluderer direkte eller indirekte dekning av Nødnett-kostnader til slike aktører sikrer mer rettferdig tilgang.

Praktiske og juridiske hensyn

• Krav til opplæring og sikkerhet: Tilgang til Nødnett krever opplæring, brukerkontroll og sikkerhetsrutiner. Tilskuddsordninger kan kobles til krav om sertifisering og rutiner, slik at utgiftene til både terminaler og nødvendig opplæring dekkes. Dette sikrer korrekt og sikker bruk.
• Forskriftens intensjon: Forskrifter om tilskudd til frivillige organisasjoner i redningstjenesten legger vekt på å styrke kvalitet og beredskap. Dekning av Nødnett-kostnader er i tråd med formålet om å sette frivillige organisasjoner bedre i stand til å delta i redningsaksjoner.

Politisk og praktisk gjennomførbarhet

• Politiske signaler og økte tilskudd: Regjeringen har foreslått økte tilskudd til frivillige redningsorganisasjoner for å styrke beredskapen. En målrettet andel av midlene kan avsettes til sambandskostnader, eventuelt gjennom øremerking eller en søkbar delfond-mekanisme som dekker terminaler, abonnement og opplæring.
• Modeller for dekning: Forslag til praktisk modell: 1) Direkte tilskudd til lokale lag basert på dokumenterte oppdrag og opplæringsnivå; 2) Sentral samordning via en nasjonal pott administrert av etablerte paraplyorganisasjoner eller offentlig myndighet; 3) Rabatterte rammeavtaler for terminaler og abonnement gjennom offentlige innkjøpsordninger for å redusere enhetskostnad.

Avslutning

Å inkludere frivillige redningsorganisasjoner utenfor FORF i ordninger som dekker Nødnett-kostnader er en kostnadseffektiv, rettferdig og sikkerhetsforbedrende løsning. Dette styrker evnen til effektiv samvirke, utnytter lokalkunnskap bedre og virker forebyggende mot unødvendige tap av tid og menneskeliv. For å opprettholde en robust, nasjonal redningstjeneste bør politiske beslutningstakere og forvaltningsorganer sikre at nødvendige sambandsmidler når alle relevante frivillige aktører, ikke bare de som allerede står i etablerte paraplyorganisasjoner.