Endringer i helsepersonelloven og pasientjournalloven mv. (taushetsplikt og tilgjengeliggjøring av pasientopplysninger)

Stortinget har til behandling forslag til endringer i helsepersonelloven og pasientjournalloven, med omfattende endringsforslag i regelverket om taushetsplikt og tilgang til pasientopplysninger.
Vi støtter intensjonen om å gjøre regelverket mer digitaliseringsvennlig, og å bidra til at helseopplysninger er tilgjengelig for behandling av pasienter. Gode helsetjenester forutsetter at riktig informasjon er tilgjengelig for helsepersonell som trenger det, til rett tid.
Vi er likevel sterkt kritiske til flere av forslagene, som vi mener vil virke mot sin hensikt.
Forslaget innebærer at reguleringen av taushetsplikt blir mer fragmentert, svært detaljert og vanskelig å praktisere. Lovteknisk kan dette beskrives som at man fjerner seg fra velfungerende rettslige generalklausuler til en betydelig grad av detaljregulering. Vi advarer mot denne reguleringsteknikken som kan rokke ved pasientsikkerheten og tillitsforholdet i helsevesenet.
Vi er også sterkt kritiske til at habilitetsforhold og forvaltningsinteresser knyttes til bestemmelsene om personlig taushetsplikt i helsepersonelloven. Det grunnleggende hensyn bak taushetsplikten er pasientens rett til vern mot integritetsinngrep og tillit mellom pasient og behandler. Helseprofesjonenes etiske forpliktelser og dagens lovtekst knytter taushetsplikten til pasienten. Forslaget innebærer en sterkere virksomhetsstyring og mindre autonomi for dem som skal utføre helsehjelpen.
Dersom Stortinget velger å følge hovedretningen i departementets lovforslag mener vi følgende endringer er strengt nødvendige:
(i)
23 nr. 3 forblir uendret, og
(ii)
forslag til ny § 21 første ledd bokstav c vedtas ikke
Nødvendige endringer i lovforslaget
(i)
Hpl. § 23 nr. 3 bør forbli uendret
Departementet vil fjerne unntaket fra taushetsplikten i § 23 nr. 3, som gjør det rettmessig å dele taushetsbelagt informasjon "når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt". I høringsnotatet foreslo departementet å endre “individualiserende kjennetegn” til "anonymiserte opplysninger". Forslaget møtte motbør i høringsrunden. I proposisjonen argumenteres det for at disse begrepene har samme innhold, og at "anonyme opplysninger" ikke er omfattet av taushetsplikten og derfor kan fjernes.
Forslaget bygger på en alvorlig feilslutning av at avidentifisert er det samme som anonymt. Ut fra formålet med bestemmelsen, forarbeidene1, lovkommentarer2, slik unntaket har blitt praktisert siden legeloven av 1980, samt etterarbeider til pasientjournalloven og helseforskningsloven3, fremstår det klart at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse for opplysninger som er anonyme iht. til GDPR.
Helsepersonell er godt trent i å ivareta taushetsplikten, og opptatt av å ikke bryte den. Samtidig er det åpenbare behov for å dele informasjon og lang tradisjon for den type informasjonsdeling unntaket i 23 nr. 3 åpner for, som en nødvendig del av pasientbehandling, kompetanseutvikling og mulighet for å drøfte faglige problemstillinger. Forslaget om å fjerne unntaket vil hindre daglig sparring og kvalitetsforbedring utenfor formelle forhåndsdefinerte fora/situasjoner.
1 Ot.prp. nr. 13 (1998 – 1999) s. 228, jf. Ot.prp.nr. 1 (1979 -1980) punkt 9.5.1
2 Karnov lovkommentar til helsepersonelloven § 23 nr. 3 av 29.09.2021, a jour 03.09.2023
3 Prop. 23 L (2009-2010) side 34
Forslaget innebærer at et generelt og praktisk viktig unntak fra taushetsplikten fjernes, og erstattes av mer spesifikke, situasjonsbestemte unntak. Vi er uenig med departementet i at hensynet ivaretas med andre unntak. Forslag til §§ 27 og 28 er fragmenterte, detaljerte, omfattende og gir lite forutsigbarhet i en hektisk hverdag. Gråsonene vil bli mange og usikkerheten stor. Konsekvensen kan bli at opplysninger deles i mindre grad enn det som er hensiktsmessig. Reguleringen innebærer videre en rettsliggjøring av helsepersonells hverdag, hvor det er nødvendig med fortløpende avklaringer på om den aktuelle situasjonen er unntatt taushetsplikt.
Vi mener hpl. § 23 nr. 3 bør forbli uendret. I forslag til ny § 23 kan bestemmelsen i eksisterende § 23 nr. 3 innføres som en ny bokstav d.
(ii)
Hpl. § 21 første ledd bokstav c må fjernes
Departementet foreslår å etablere en ny hovedregel om taushetsplikt i hpl. § 21, og inkorporerer samtidig “snokebestemmelsen” (nåværende § 21 a) i den samme bestemmelsen. Hovedregelen om taushetsplikt er godt implementert og fungerer etter intensjonen. Endringer berører grunnleggende forutsetninger for tillitsforholdet mellom pasient og behandler.
I § 21 første ledd bokstav c foreslår departementet en ny formulering som forbyr helsepersonell å "utnytte opplysningene til private formål". I forarbeidene4 gis begrepet en svært vid betydning, og omfatter både bruk og journalføring av helseopplysninger for å ivareta andres interesser; som ektefelle, egne barn, slekt, venner, naboer, kolleger eller en annen arbeidsgiver.
Departementet viser til at ordlyden er valgt for å svare til regulering av taushetsplikt i ny forvaltningslov, hvor § 30 skal hindre misbruk av taushetsbelagte opplysninger. Gjennom departementets uttalelse i forarbeidene gis § 21 et annet meningsinnhold, og innebærer en betydelig innsnevring av helsepersonells yrkesutøvelse, hvor bruk og journalføring av opplysninger utenfor "ordinær behandlerrelasjon" likestilles med misbruk og journalsnoking, og brudd på taushetsplikten.
Hensynene som ligger bak forvaltningslovens forbud mot å utnytte opplysninger til private formål er ikke overførbart på helsepersonells taushetsplikt. Sett på bakgrunn av både proposisjonen og forslagets ordlyd innføres i realiteten en omfattende ny habilitetsbestemmelse som ikke har noe med taushetsplikten å gjøre. Det må dermed bero på en misforståelse av hvilke hensyn helsepersonelloven skal ivareta.
Forslaget gir uttrykk for en mistillit som vil skape en utrygghet og frykt for å f.eks. hjelpe en kollega, for å se til nabogutten som har skadet seg, eller for å stille opp som lege på det lokale skirennet. Forbudet vil i stor grad vil stoppe legers frivillige samfunnsbidrag. Vurderinger av hvordan dette vil påvirke ressurs- og kapasitetssituasjonen i helsetjenesten og konsekvenser for øvrig er fraværende. Vi antar dette ikke har vært departementets intensjon, men om dette blir vedtatt av Stortinget slik det står kan det ikke "repareres" med veiledning og retningslinjer i ettertid.
Vi mener de foreslåtte endringene i § 21 første ledd bokstav c må forkastes.
4 Prop. 154 L s. 22
Oversikt over Legeforeningens foreslåtte justeringer
Legeforeningens forslag til endringer i forslaget til hpl. § 21 (forslag uthevet):
§ 21 Helsepersonells taushetsplikt
Opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold helsepersonell får vite om i egenskap av å være helsepersonell, er underlagt taushetsplikt.
Taushetsplikten innebærer at helsepersonell
a)
ikke skal tilgjengeliggjøre opplysningene for andre
b)
skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysningene
c)
ikke skal utnytte opplysningene til private formål
d)
ikke skal lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte taushetsbelagte opplysninger uten at det er begrunnet i helsehjelp eller administrasjon av slik hjelp eller har hjemmel i eller i medhold av lov.
Første og andre ledd gjelder også opplysninger som kan røpe identiteten til personer som tar kontakt med medisinsk nødmeldetjeneste. Dette gjelder likevel ikke når tilgjengeliggjøring av opplysninger
om identiteten er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse.
Første til tredje ledd gjelder tilsvarende for andre som mottar opplysninger etter §§ 25, 28, 29 a, 29 e
og 29 f.
Legeforeningens forslag til endringer i forslaget til hpl. § 23 (forslag uthevet):
§ 23 Begrensninger i taushetsplikten
Taushetsplikt er ikke til hinder for:
a)
at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene
b)
at opplysninger gis videre når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold
c)
at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig
d)
at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt
e)
at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i forskrift når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikten ikke skal gjelde.

Akademikerne er hovedorganisasjonen for personer med utdannelse på masternivå eller mer. 
Akademikerne har 13 medlemsforeninger med til sammen 300 000 medlemmer

Akademikerne vil fremme bekymring for at forslaget til endringer i Helsepersonellovens paragraf 21 vil skape usikkerhet om bestemmelsen om taushetsplikt og være til hinder for effektiv ytelse av helsehjelp.

Innledningsvis vil Akademikerne bemerke at vi støtter at helsepersonell ikke skal misbruke sin stilling til å yte fordeler ved å prioritere nærstående til behandlingstiltak i den offentlige helsetjenesten. Dette forholdet bør imidlertid ikke reguleres i bestemmelsen om taushetsplikt overfor pasienten. 

Dagens lovbestemmelse om taushetsplikt er innarbeidet og forstås av helsepersonell som en ubetinget plikt overfor pasienten. Forslaget om å ta inn en bestemmelse om at opplysningene ikke skal utnyttes til private formål er ikke begrunnet med vern av pasienten, men av hensyn til rettferdig prioritering. Blant høringsinstansene som støtter forslaget anføres det i tillegg at det er viktig at pasientjournal-systemet kun brukes når personellet utfører oppgaver for sykehuset. I drøftingen om unntak anføres det at proposisjonen at tilgang til opplysninger forutsetter at helsepersonellet er i en situasjon hvor det er et konkret behov for opplysningene om pasienten for å utføre de arbeidsoppgavene vedkommende er satt til å gjøre. I proposisjonen anføres det at private formål skal forstås vidt inkludert situasjoner der opplysningene utnyttes til å ivareta andres interesser.

Akademikerne vurderer at lovforslaget og proposisjonen vil forstås dit hen at ytelse av helsehjelp ikke er tilstrekkelig vilkår for tilegnelse av helseopplysninger, men at det i tillegg må foreligge et vilkår om at helsepersonellet er satt til å yte denne helsehjelpen. Hvis dette siste vilkåret ikke er oppfylt, vil helsepersonellet ha forbrutt seg mot bestemmelsen om taushetsplikt, med de sanksjonene det kan medføre. Taushetsplikt knyttes da opp til forpliktelse overfor arbeidsgiver i tillegg til pasienten.

Akademikerne vil bemerke at det i helsetjenesten er en rekke tilfeller hvor helsepersonell yter helsehjelp utover det som den enkelte er satt til å gjøre. Leger ansatt i sykehus får regelmessig henvendelse fra eksterne instanser som fra fastleger, leger i andre sykehus eller legevakt, sykehjem eller direkte fra pasienter som tidligere har mottatt helsehjelp i helsetjenesten, med henstilling om å gi opplysninger eller råd til utredning eller behandlingstiltak. Dette gjelder i betydelig utstrekning også pasienter som ikke lengre er mottaker av helsehjelp i virksomheten legen jobber ved. I det mest utbredte journalsystemet er dette løst teknisk ved at legen må beslutte tilgang til journalen, og skriftlig begrunne hvorfor en gjør oppslag i journalen. Det er da vanlig å anføre, henvendelse fra legevakt som behandler pasienten, eller henvendelse fra pasient mv.

Forslaget til lovendring vil medføre at det i en rekke situasjoner vil reises tvil knyttet til om helsepersonell kan motta eller tilegne seg helseopplysninger for å yte helsehjelp. Helsehjelp i form av dialog og samhandling med pasienter og øvrig helsepersonell skjer i dag i stor utstrekning ut over det som det enkelte helsepersonell eksplisitt har fått i oppgave eller er satt til å gjøre. Hvis lovforslaget vedtas, vil det kunne få vidtrekkende følger for effektivitet i helsetjenesten og organisering av helsetjenestene.

Akademikerne vil avslutningsvis bemerke at proposisjonen i hovedsak beskriver tilegnelse av helseopplysninger gjennom oppslag i journal. Men bestemmelsene i paragraf 21 omfatter også helseopplysninger som tilegnes på annen måte, for eksempel ved direkte forespørsler og henvendelser til leger og annet helsepersonell utenom arbeidsforholdet. En rigid tolkning av bestemmelsen vil kunne innebære at helsepersonell ikke har anledning til å motta eller på annen måte tilegne seg helseopplysninger annet enn i kraft av et arbeidsforhold i tjenestene. Det vil innebære at leger og annet helsepersonell ikke kan bidra med sin kompetanse i form av råd til personer som henvender seg til deg som helsepersonell.

Vår oppfatning er derfor at departementet har foreslått lovendringer som verken er tilstrekkelig utredet eller som man har overskuet konsekvensene av.

Med vennlig hilsen,
Akademikerne

Stortinget har til behandling forslag til endringer i helsepersonelloven og pasientjournalloven, med omfattende endringer i regelverket om taushetsplikt og tilgang til pasientopplysninger.

Overlegeforeningen støtter intensjonen om å gjøre regelverket mer digitaliseringsvennlig og å bidra til at helseopplysninger blir tilgjengelige for behandling av pasienter. Gode helsetjenester forutsetter at riktig informasjon er tilgjengelig for helsepersonell som trenger det – til rett tid og i riktig kontekst. Samtidig er vi sterkt kritiske til flere av de foreslåtte endringene, som vi mener vil virke mot sin hensikt og svekke både pasientsikkerhet, profesjonell autonomi og tillit i helsetjenesten.

Hvorfor § 21 første ledd bokstav c må forkastes.

Et særlig problematisk punkt er den foreslåtte bestemmelsen i § 21 første ledd bokstav c, som forbyr helsepersonell å «utnytte opplysningene til private formål». I forarbeidene gis begrepet en svært vid betydning, som omfatter både bruk og journalføring av helseopplysninger for å ivareta andres interesser – eksempelvis ektefelle, egne barn, slekt, venner, naboer, kolleger eller en annen arbeidsgiver. Dette innebærer i realiteten en ny habilitetsbestemmelse som ikke har noe med taushetsplikten å gjøre. Forslaget gir uttrykk for en mistillit som vil skape utrygghet og frykt for å hjelpe kolleger, stille opp i frivillige sammenhenger eller bidra med kompetanse i lokalsamfunnet. Begrepet «private formål» er misvisende og skaper usikkerhet og utrygghet i forståelsen av det å være lege. Det vil i stor grad stoppe legers frivillige samfunnsbidrag og kan ikke  bøtes på med veiledning i ettertid eller forsøk på presisering av begrep.

Forslaget vil også skape betydelig usikkerhet om tilegnelse av helseopplysninger og være til hinder for effektiv ytelse av helsehjelp. Dagens lovbestemmelse om taushetsplikt er innarbeidet og forstås av helsepersonell som en ubetinget plikt overfor pasienten. Forslaget innebærer at tilegnelse av helseopplysninger ikke bare krever at helsepersonell yter helsehjelp, men at vedkommende eksplisitt er satt til å yte denne helsehjelpen. Dette knytter taushetsplikten til arbeidsgiver i tillegg til pasienten, og kan medføre sanksjoner mot helsepersonell som handler i pasientens beste interesse.

I helsetjenesten er det en rekke tilfeller hvor helsepersonell yter helsehjelp utover det de formelt er satt til å gjøre – eksempelvis ved henvendelser fra fastleger, legevakt, sykehjem eller direkte fra pasienter. Forslaget vil skape tvil om slike situasjoner, og kan svekke både effektivitet og organisering av helsetjenesten. Bestemmelsen omfatter dessuten ikke bare journaloppslag, men også helseopplysninger tilegnet gjennom direkte forespørsler og henvendelser. En rigid tolkning vil kunne innebære at helsepersonell ikke kan bidra med sin kompetanse utenfor eget arbeidsforhold, noe som vil svekke helsetjenestens fleksibilitet og samfunnsbidrag.

Overlegeforeningen ber Stortinget om å sikre at lovendringene ivaretar pasientsikkerhet, profesjonell integritet og tillit i helsevesenet.

FNs barnekomité har i 2010, 2018 og i 2025 gitt Norge merknader for IKKE å sikre meningsfull deltakelse for barn under 18 år og for IKKE å tilstrekkelig ha inkorporert barnekonvensjonen i helselovene. 

Barnekonvensjonen (BK) gir barn rett til å uttale seg (art. 12), få informasjon og uttale seg før opplysninger om dem deles (del av art. 16 om privatliv) og til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som angår dem (art. 3). Barn har derfor etter barnekonvensjonen rett til å uttale seg og bli tatt på alvor i beslutningen om deling, MEN dette er ikke reelle rettigheter for barn under 16 år i helsetjenestene. 

Barn kjenner ikke rettighetene sine
De fleste barn kjenner ikke rettighetene de har etter barnekonvensjonen, til å få informasjon, uttale seg og til å bli tatt på alvor i beslutninger. De er i møte med helsetjenester vant til at voksne tar avgjørelser uten å be dem uttale seg. 

Helselovene gir foreldre til barn under 16 år rett til å samtykke
For barn under 16 år har foreldre rett til å samtykke. Selv om barnekonvensjonen skulle inkorporeres i norske lover fra 2003 står barns rettigheter minimalt beskrevet. 

HOD har plikt til å sikre grupper av barn sine rettigheter
HOD er etter barnekonvensjonen forpliktet til å høre grupper av barn under 18 år med erfaring fra helsetjenester, som utgangspunkt for lovendringer som angår dem. Deres synspunkt og hvordan de er vurdert og vektlagt skulle ha kommet tydelig fram i forslagene til Stortinget. Konsekvensene av å ikke ta barns synspunkt på alvor, skulle også vært beskrevet. HOD har, så langt vi ser, ikke tatt denne rettigheten på alvor i lovforslagene som er lagt fram. 

Norge fikk disse merknadene (m.fl.) våren 2025:

1. Komiteen anbefaler at det iverksettes tiltak for å sikre at barns rettigheter eksplisitt innarbeides i all lovgivning, inkludert relevante helselover som er utformet for å sikre befolkningens velferd.
2. f) Garanterer at barn kan snakke med tjenester uten samtykke fra foreldre, og at de kan få informasjon og uttrykke sine synspunkter før informasjon om dem deles, med mindre det ikke er til barnets beste.

HOD har svart at de ikke ønsker dobbeltregulering
FF har de siste årene flere ganger skrevet til HOD med spørsmål om hvorfor barns rettigheter etter artikkel 3, 12 og 16 ikke sikres i helselovene. Svaret vi får er at de ikke vil dobbeltregulere. Barns rettigheter står i FNs barnekonvensjon, som er gjeldende lov i Norge. Kunnskap fra barn viser at det i dag er tilfeldig, om barn under 16 år i praksis i helsetjenestene får informasjon og kan uttale seg i beslutninger om behandling, bruk av tvang, i spørsmål om deling osv.

Familiekomiteen sikret art. 3, 12 og 16 i barnevernloven 
Barnevernsloven konkretiserte artikkel 3, 12 og 16 i §§ 1-3 og 1-4, etter kraftige påtrykk fra barn og barnerettighetsjurister. Argumentene var at barnekonvensjonen har minimal plass i utdanning og opplæring av barnevernsarbeidere, de er ikke jurister og kan dermed ikke forventes å kunne vurdere barns rettigheter opp mot bestemmelsene i barnevernloven. Akkurat de samme argumentene gjelder for helsepersonell. 

Ved å sette tilsvarende bestemmelser inn i helselovene vil det eksplisitt stå at alle beslutninger som angår barn (0-17 år) krever en barnets beste vurdering. Dette vil gjelde uavhengig av om barnet er samtykkekompetent. Deling av opplysninger om et barn angår barn: Det et inngrep i barnets privatliv og artikkel 3, 12 og 16 i barnekonvensjonen må da sikres. Barn må få informasjon, uttale seg og deres synspunkter må være utgangspunkt for beslutningen om deling. 

Fint at pasient- og brukerrettighetsloven skal gjennomgås
Nå skal pasient- og brukerrettighetsloven gjennomgås (utvalg satt ned) og FF har nå store forventninger til at barns rettigheter både på individ- og gruppenivå og merknadene fra FNs barnekonvensjon tas på stort alvor. 

Hva kan skje når barn ikke sikres rett til å uttale seg før deling
Når opplysninger deles med annet helsepersonell uten at et barn får informasjon og kan uttale seg om det, kan dette skje: 

• Barns tillit svekkes til dem som har mulighet til å hjelpe. Hjelperne kan oppleves som ikke til å stole på og barn slutter å fortelle
• Helsehjelpen kan bli lite nyttig. Dette er spesielt knyttet til journalen. Den inneholder helsepersonell sine beskrivelser, ofte mangler barnets egne synspunkter. Boken “Uten trygghet er vi sjanseløse” (FF 2024) viser hvordan manglende dokumentasjon av barnets stemme kan føre til store feilvurderinger som får alvorlige konsekvenser i barn sine liv. 

FF ber Helsekomiteen sikre barns rettigheter
FF støtter innspillene fra MHU som ble spilt inn i HODs høringsrunde om at endringene i lovene måtte ses i lys av barn og unges særegne behov for medvirkning, personvern og tilgjengelighet i helsetjenestene: 

• Barn og unge må bli hørt, og deres rett til privatliv må respekteres.
• Barn og unge må få vite hvem som har tilgang til deres informasjon
• Det må være enkelt for barn å motsette seg deling av opplysninger.

Når Norge står i en situasjon der barns rettigheter IKKE eksplisitt er innarbeidet i helselovene, ber FF helsekomiteen sikre barns rettigheter knyttet til taushetsplikt, eksplisitt i helsepersonelloven og pasientjournalloven. Lovforslagene om taushetsplikt vil direkte berøre barn og unge, og skal derfor ta utgangspunkt i synspunkter fra grupper av de barn og unge endringene angår. Forslagene til merknader under bygger på svar fra systematiske kunnskapsinnhentinger utført i samarbeid med forskere, i perioden 2019-2025. 

FFs innspill til endringer i lovforslagene
FF støtter forslag til ny § 21 Hovedregel om taushetsplikt
FF støtter at forbud mot urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger nå er synliggjort og flyttet til hovedregel om taushetsplikt. Det tydeliggjør at det i utgangspunktet ikke er lov for helsepersonell å få tak i og ha kjennskap til taushetsbelagte opplysninger uten hjemmel i lov.  

Forslag til merknad knyttet til ny § 22 Bortfall av taushetsplikt ved samtykke
FF foreslår et nytt tredje ledd som ivaretar barns rettigheter etter barnekonvensjonen:

      Barn har rett til å uttale seg til helsetjenesten uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Helsetjenesten skal gi barn informasjon og anledning til å si sin mening før de avgjør spørsmål om å samtykke til bortfall av taushetsplikt. 

Begrunnelse
Mange barn får i dag ikke uttale seg fordi foreldre ikke involverer dem. Barnekonvensjonen gir barn rett til å uttale seg uten foreldres samtykke. 

I dag vet barn ofte ikke at fagfolk deler opplysninger, dette svekker tilliten og gjør at barn kan holde tilbake avgjørende opplysninger for å kunne få god hjelp. Barn har rett til å få informasjon om hva opplysninger fra dem kan brukes til og hvem som kan få innsyn i opplysningene, til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles og at det legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet. Deling slik foreslått vil være et inngrep i barnets rett til privatliv, og må også vurderes opp mot nødvendighetskravet. 

Forslag til tillegg i § 29 rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring
FF foreslår et nytt 4.ledd i lovtekst som ivaretar barns rettigheter etter barnekonvensjon:                                                                                               
      “Barn under 16 år skal bli informert når helsepersonell vurderer å tilgjengeliggjøre taushetsbelagte opplysninger. En beslutning om tilgjengeliggjøring krever en barnets beste vurdering, barnet må få uttale seg og  barnets mening skal være et sentralt moment i beslutningen.” 

Begrunnelse
FF foreslår presisering av hvordan barn har rett til å bli informert når helsepersonell vurderer å tilgjengeliggjøre taushetsbelagte opplysninger. Tilgjengeliggjøring av taushetsbelagte opplysninger er helt klart en handling som berører barn, og da skal barnets beste vurderes. For at helsepersonell faktisk skal gjøre denne vurderingen, tenker vi det er avgjørende at det står direkte i loven.