Straff som virker - straffegjennomføring for et tryggere Norge

Tusen takk for muligheten til å gi innspill til justisdepartementets behandling av Meld. St. 31, Straff som virker – straffegjennomføring for et tryggere Norge

FF henter systematisk inn svar fra representative grupper av barn som avgjørelser gjelder, oftest under 18 år. Dette gjøres i undersøkelser, som gjennomføres i tett samarbeid med forskere. FF gjør denne innhentingen for å bidra til stortingspolitikere, departement og direktorat sin forpliktelse til å høre, vurdere og vektlegge synspunkt fra grupper av barn i beslutninger som angår disse gruppene. 

Dette innspillet bygger på barns menneskerettigheter og oppsummert kunnskap fra barn utsatt for vold eller overgrep, og unge som har begått kriminalitet fra rapportene “Justisproffene”(2009), “Rett og sikkert” (2019), “Sint utenpå vondt inni”(2020), “Ikke slem det handler om noe” (2021)

INNSPILL 1: LOVVERKENE PÅ JUSTISFELTET MÅ SIKRE BARNS RETTIGHETER ETTER ARTIKKEL 3,12 OG 16

Regjeringen skal “Vurdere hvordan en kan legge til rette for at barnets beste og andre grunnleggende prinsipper i FNs barnekonvensjon etterleves i vurderinger og avgjørelser etter konfliktrådsloven og straffegjennomføringsloven”. Vi ber Stortinget om å be regjeringen sikre en viktig merknad fra FNs barnekomite i dette arbeidet: 

6. …Komiteen anbefaler at det iverksettes tiltak for å sikre at barns rettigheter eksplisitt innarbeides i all lovgivning, inkludert forvaltningsloven, sosialtjenesteloven, integreringsloven og relevante helselover som er utformet for å sikre befolkningens velferd.

De viktigste rettigheter barn har etter barnekonvensjonen (sett fra barn) er ikke beskrevet tydelig i konfliktrådsloven og straffegjennomføringsloven i dag (heller ikke i straffeprosessloven)

Dette er barns rett til å:

1) få informasjon (artikkel 12)

2) uttale seg fritt (artikkel 12)

3) vite og få uttale seg før opplysninger om dem deles (artikkel 16)

4) at avgjørelser skal tas til deres beste (artikkel 3)

Justisdepartementet har til nå ikke villet ta inn disse rettighetene konkret i de ulike lovene, med dobbeltregulering som begrunnelse. Mange av fagfolkene på justisfeltet er ikke jurister og det er da urimelig å forvente at de skal tolke særlovene på justisfeltet sammen med menneskerettighetsloven. 

Familiekomitéen på Stortinget bestemte seg i 2021 for å ta disse rettighetene inn i barnevernloven, se §§1-3 og 1-4. Forskrifter, veiledere og retningslinjer beskriver nå disse rettighetene tydeligere enn tidligere. Nå ber vi dere i justiskomiteen om å ta ansvar for denne livsviktige endringen for barn, slik at det kan påvirke annen rammeverk på justisfeltet

FF ber om: 

• Stortinget ber regjeringen gjennomgå konfliktrådsloven, straffegjennomføringsloven og straffeprosessloven for å sikre at de er i tråd med FNs barnekonvensjons artikkel 3, 12 og 16 om barns rett til informasjon, til å uttale seg fritt, til å få vite og uttale seg før opplysninger deles og til at avgjørelser skal tas til barnet beste.  

INNSPILL 2: FENGSEL SKAL VÆRE SISTE MULIGHET

I barnekonvensjonen artikkel 40 står det at: 

Partene anerkjenner at ethvert barn som beskyldes for, anklages for eller finnes å ha begått et straffbart forhold, har rett til å bli behandlet på en måte som fremmer barnets følelse av verdighet og egenverd, som styrker barnets respekt for andres menneskerettigheter og grunnleggende friheter og som tar hensyn til barnets alder og ønskeligheten av å fremme barnets reintegrering, slik at det påtar seg en konstruktiv rolle i samfunnet

Så langt vi vet finnes det ikke forskning som viser at det å fengsle barn har god effekt. Tvert imot viser nyere rapporter at fengsling øker sjansen for tilbakefall. 

Oppsummerte svar fra mange ungdommer viser at soning i fengsel for mange gjør det vanskeligere å komme ut av kriminalitet. Det kan lage følelser av “oss mot de voksne”. Gjerder og innlåsing gjør det vanskelig å snakke trygt og få det bedre. Mange unge beskriver at de gir opp i fengsel, og mister troen på at de er verdt noe og kan komme seg ut av kriminalitet. Noen beskriver fengsel som en opplæring i å gi faen eller et sted der du får tilbud om jobber som innebærer lovbrudd.

Barnekonvensjonen setter strenge krav til når barn kan fengsles. I artikkel 37 b står det:

.. Pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn skal skje på lovlig måte og skal bare benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom 

Når regjeringen øker antall fengselsplasser for barn, frykter vi at terskelen for å fengsle barn senkes. 

FF ber om at

• Stortinget ber regjeringen om å stanse utbyggingen av fengselsplasser for barn under 18 år.

JURK er et uavhengig rettshjelptiltak som gir gratis rettshjelp til kvinner. JURK har tilbudt rettshjelp til kvinnelige innsatte siden 1977 og besøker jevnlig de ulike kvinnesoningsenhetene. Vi uttaler oss på bakgrunn av de erfaringer vi har gjort oss gjennom dette arbeidet.

Til Meld. St. 31 (2024-2025)

JURK opplever overordnet at stortingsmeldingen gir en treffende beskrivelse av status på straffegjennomføringsfeltet. Vi er spesielt positive til at kvinners soningsforhold er spesifikt adressert en rekke steder i stortingsmeldingen, og vi opplever at beskrivelsen gir et treffende bilde av de særskilte utfordringene kvinnelige innsatte har.

Brudd på nærhetsprinsippet og kompenserende tiltak

JURK har lenge uttrykt sterk bekymring for konsekvensene av at nærhetsprinsippet gjennomgående brytes for kvinnelige innsatte, og vi er positive til at stortingsmeldingen fremhever en rekke kompenserende tiltak. At samtlige soningsenheter unntatt Bergen er lagt til det sentrale Østlandet er et resultat av at geografisk spredning har blitt nedprioritert over tid. Vi er svært kritiske til at innrullering av relativt enkle og kostnadseffektive kompenserende tiltak likevel lar vente på seg.

Helsetjenester for kvinnelige innsatte

JURK ønsker velkommen en generell kompetanseheving i fengselsbetjentutdanningen om temaer som kvinnehelse, overgrepserfaring og psykisk helse[1]. Sivilombudets rapport fra Skien illustrer at en satsning på kjønnsspesifikke soningsforhold er blant faktorene som har medført en markant nedgang i bruken av tvang. Skien er likevel ikke rigget for de mest sårbare kvinnene. Det haster derfor å få ferdigstilt den planlagte forsterkede fellesskapsavdelingen (NFFA).  

JURK videre positive til et nytt kvinnefengsel på Bredtveit-tomta og etablering av NFFA der.  Det er imidlertid avgjørende at disse planene ikke blir en hvilepute for myndighetene som medfører at andre tiltak som kan forbedre soningsforholdene for kvinner ikke følges opp. Vi understreker viktigheten av at det nye Bredtveit blir et fengsel med egnede arbeidstilbud for kvinner, og betjenter som har særskilt kompetanse kvinnelige innsatte og deres behov.

Manglende advokatordning

Til tross for anmodningsvedtak fra Stortinget har regjeringen likevel valgt å ikke etablere en reell advokatordning. JURK stiller seg kritisk til dette og mener at dagens ordning hvor kun de mest inngripende tiltakene i fengselet er dekket, overhodet ikke svarer til rettshjelpsbehovet for innsatte. JURK omtaler advokatordningen nærmere under «Mulighet til kontakt med andre utenfor fengselet».  

Bemanning og finansieringssituasjonen

Stortingsmeldingen tar forbehold om budsjettmessig dekning for de foreslåtte tiltakene. Vi er svært bekymret for at dette åpner for en videre politisk nedprioritering av kriminalomsorgen. Underfinansieringen av kriminalomsorgen får særlig utslag for kvinnelige innsatte. Sivilombudets rapport fra Skien viser samtidig at tilstrekkelig bemanning er en grunnleggende forutsetning for å redusere bruken av inngripende tvangsmidler og sikre mer rehabiliterende soningsforhold.

Til Prop. 165 L (2024–2025)

 Meningsfylt menneskelig kontakt (§ 17)

JURK er positive til lovfesting av en minstestandard på mer enn to timer. Vi støtter også forslaget om at digitale plattformer kan bidra til å sikre meningsfylt kontakt, for eksempel for kvinnelige innsatte som ofte har familie og andre nærstående langt unna soningsstedet. JURK mener imidlertid at den digitale kontakten bør gjelde som et supplement, i tillegg til annen fysisk kontakt på minst to timer.

Opphold i friluft (§ 22)

JURK er positive til en lovfesting av rett til opphold i friluft. Vi mener imidlertid som før at det lovfestede minstekravet på en time hver dag er for begrenset, og at minstekravet burde være to timer hver dag.

Generell standard for tid utenfor cellen (§ 17)

JURK er positive til at departementet ønsker å lovfeste en minstestandard for tid utenfor cellen. JURK erfarer at de innsatte oppholder seg store deler av døgnet på cellen. En lovfesting av minstetid utenfor cellen vil føre til bedre ivaretakelse av normalitetsprinsippet, og dermed bedre utsikter til rehabilitering for den innsatte.

Vi mener at minstestandarden bør være på åtte timer, ikke fire. Vi er bekymret for at en lovfesting av en «målsetning» vil være lite forpliktende i en allerede svært presset kriminalomsorg.

Utelukkelse fra fellesskapet (§ 37, 37a, 37b)

JURK er positive til at utelukkelse må nedfelles i et enkeltvedtak, og det da er klageadgang. Vi er videre positive til at utelukkelse kun skal skje der det er «strengt nødvendig». Bestemmelsens ordlyd sikrer at terskelen for utelukkelse fra fellesskap er høy.

JURK er kritiske til at det ikke fastsettes en minstestandard for antall tilsyn som gjennomføres når en innsatt er helt isolert. En lovfestet minstestandard vil sikre et minimum av vern av den innsatte.

Vilkår for bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng (§ 38c, 8d)

JURK støtter at § 38 c setter tydelige rammer for når sikkerhetscelle kan tas i bruk. Sikkerhetscelle er et sterkt inngripende tvangsmiddel, og JURK er enige i at tiltaket derfor kun skal benyttes når det er «strengt nødvendig».

JURK mener imidlertid at det må skilles tydeligere mellom terskelen for bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. Bruk av sikkerhetsseng er et særlig inngripende tiltak, som innebærer en større belastning for den innsatte enn plassering i sikkerhetscelle. JURK mener derfor at terskelen for bruk av sikkerhetsseng må være «tvingende nødvendig», ikke «strengt nødvendig» som § 38 d legger opp til.

JURK er enig i at innsatte i sikkerhetscelle skal ha tilsyn hver time og innsatte i sikkerhetsseng kontinuerlig. Videre mener JURK, slik departementet foreslår, at de ansatte må få opplæring i hvordan de innsatte i disse situasjonene skal følges opp.

Mulighet til kontakt med andre utenfor fengselet

JURK støtter departementets forslag om at innsatte i sikkerhetscelle og sikkerhetsseng skal ha rett til å kontakte advokat. Dette vil både ha verdi i form av tilsynsfunksjonen ved at en ekstern aktør er klar over at den innsatte er underlagt tvangsmidler, samt mulighetene til å påklage vedtaket.

JURK stiller likevel spørsmål til hvor gjennomførbart dette er i praksis. Innsatte i en slik situasjon er i en akutt helsetilstand som gjør det utfordrende å benytte seg av retten til å kontakte advokat. Vi erfarer også at det kun er et fåtall av kvinnelige innsatte som har en advokat de kan benytte seg av under soning. Til tross for de nye endringene i rettshjelploven §11 om rett til fri rettshjelp for innsatte som vurderer å klage eller som klager ved bruk av de mest inngripende tvangsmidlene, erfarer både vi og andre rettshjelpsaktører at lovendringen er lite kjent og benyttet blant de innsatte. Som supplement til endringene i rettshjelpsloven etterlyser derfor vi en reell advokatordning med større innslag av oppsøkende advokatvirksomhet i tråd med forslaget til arbeidsgruppen for førstelinjetjeneste.

Kontroll med bruk av tvangsmidler (§ 38 c femte og sjette ledd og § 38 d femte og sjette ledd)

JURK er enig i at begrunnede vedtak er viktige for å sikre at vurderingene som er gjort kan etterprøves. Vi viser til at bruken av tvangsmiddelet ikke skal vare lenger enn nødvendig. Vi støtter derfor forslaget om at det etter en viss tid skal meldes til regionalt nivå for vurdering av om tiltaket skal overholdes.

JURK stiller seg kritisk at departementets forslag om at vedtak om bruk av sikkerhetscelle må fornyes hver sjette time, ikke ble fulgt opp. JURK mener at fornyelse hver 12. og 24. time er for lenge.

Klagefrist (§ 7)

JURK er positive til at klagefristen ikke skal løpe mens et inngrep er under gjennomføring.

JURK støtter at den alminnelige klagefristen etter forvaltningsloven § 29 på tre uker også vil gjelde i saker etter straffegjennomføringsloven. De innsatte skal ha de samme rettighetene som andre utenfor fengselet.

[1] Punkt 4.3.5.2

Musikk i fengsel og frihet takker for muligheten til å komme på høringen om stortingsmeldingen Straff som virker – straffegjennomføring for et tryggere Norge. Vi deltok på høringen hos departementet og det er gledelig å se at noe fra vårt innspill ble tatt med i meldingen. Det vi ser vi boks 4.3, hvor det står om kulturtilbud i fengsel.

Kultur kan gi opplevelser. Den kan gi nye interesser, og skape grunnlag for mestring og økt livskvalitet. Et stimulerende og utfordrende kulturtilbud for hele befolkningen, er et mål for kulturpolitikken i Norge. Befolkningen omfatter også personer som gjennomfører fengselsstraff. At kulturtilbud er viktig i fengsel, viser seg ved at de innsatte benytter slike aktivt. Litteratur, musikk, teater, dans, kunsthåndverk og film er blant aktivitetene som er representert. Det er derfor viktig at det gis tilskudd til frivillige og ideelle organisasjoner for å tilby et godt kulturtilbud.

Om vi ser tilbake til meldingen fra 2008 la den grunnlaget for et samarbeid mellom Kulturdepartementet og Justisdepartementet om bibliotektjenestene i fengsel, et samarbeid som er årsaken til at det nå finnes bibliotek i 40 fengsler over hele landet mens det i 2006 bare  var 16 fengsler som hadde bibliotek.

At kulturtilbud i fengsel er viktig vektlegges både av denne meldingen og den som kom i 2008, men mens den gamle beredet grunnen for å ansvarliggjøre kulturdepartementet nøyer denne seg med formuleringen: «Det er derfor viktig at det gis tilskudd til frivillige og ideelle organisasjoner for å tilby et godt kulturtilbud.» Altså er dette et lavere ambisjonsnivå enn det meldingen i 2008 kunne skilte med.

For organisasjoner som tilbyr kulturtilbud i fengsel er det kun post 70-midlene å søke på. Disse midlene har i år rekordmange søkere, og det er et stort behov for finansiering fra mange aktører. Ordningen er heller ikke spisset eller rettet mot et kulturtilbud i fengslene.

Som meldingen viser til så er det mye godt kulturtilbud i fengslene, men det er ikke satt i system, det er personavhengig eller i verste fall tilfeldig. I meldingen på side 118 er det en innsatt i ungdomsfengsel som trekker fram at musikktilbudet på skole fungerer bra. Skolene har ikke musikklærere i ungdomsfengslene, de som er så heldige å få et tilbud får det enten av oss på Eidsvoll eller av realfagslæreren på Bjørgvin, som tilfeldigvis også kan musikk. Et annet viktig kulturtilbud er den kulturelle skolesekken som gir kulturtilbud til videregående skoler over hele landet – samtidig får Bergen fengsel alltid tilbud om å få besøk av forestillinger men det gjør aldri Froland eller Vadsø.

Kulturdepartementet finansierer fortsatt bibliotektjenesten i fengslene, vi mener det nå er på høy tid at de tar en større rolle med å sikre kultur i kriminalomsorgen. En rolle de hadde fra 2009 til 2013 da de hadde tilskuddsordningen på 1 millioner øremerket kulturaktiviteter i kriminalomsorgen. Derfor vil jeg gjerne utfordre dere i fagkomitéen til å snakke sammen med deres partikolleger i familie- og kulturkomitéen, bryte med silotenkingen og se kultur i kriminalomsorgen som et felles ansvar.

Den gode intensjonen i stortingsmeldingen krever et langsiktig partnerskap med aktører som oss. Staten baserer seg på vårt tilbud for å oppfylle sine forpliktelser, da må staten gi oss vilkår som gjør at vi kan jobbe langsiktig og strategisk for det som det forventes at vi bidrar med.

Innledende kommentarer: Autister sårbare i straffesituasjoner

Autismeforeningen i Norge (AiN) takker for invitasjon til å avgi høringssvar til Prop. 165 L (2024-2025) Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel).

Dagens soningspraksis, og særlig bruken av isolasjon og tvangstiltak, rammer innsatte med autismespekterdiagnoser uforholdsmessig hardt. Dette følger av diagnosespesifikke utfordringer som gjør denne gruppen mer sårbar i strafferettslige situasjoner. Mange autister har utfordringer med å regulere stress og følelser og har økt sensitivitet for miljøendringer og sterke sanseinntrykk. Andre strever med sosial naivitet og begrenset evne til å tolke sosiale tegn, kommunikasjon og forstå soningssituasjonen.

I tilfeller der slike hensyn ikke ivaretas, kan det resultere i alvorlige misforståelser mellom innsatte og ansatte i kriminalomsorgen. Slike misforståelser kan igjen føre til økt straff som konsekvens, for eksempel ved forlengelse av isolasjon, restriksjoner eller forlenget soning. 

I verste fall kan dette også resultere i unødvendig bruk av tvang og fysisk makt. Dette øker risikoen for forverret psykisk helse, med fare for at den autistiske innsatte utvikler lidelser som angst, depresjon og suicidal atferd, samt økt forekomst av utfordrende atferd.

Inngripende og belastende for autister

Autismeforeningen er positive til at proposisjonen tar sikte på å redusere utfordringer rundt bruken av isolasjon og tvangstiltak i fengsel og tydeliggjøre vilkårene for slike inngrep. Dette gjelder blant annet forslagene om minimumsstandarder for tid utenfor cellen, samt kravene til dokumentasjon av begrunnelser og beslutningsgrunnlag ved bruk av isolasjon og tvang.

Samtidig deler vi mange av bekymringene som høringsinstansene har løftet frem ved forslagene, blant annet merknadene fra Sivilombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet. De viser til at flere av rammene som foreslås for bruk av isolasjon og tvangstiltak fortsatt er svært inngripende og belastende for personer med psykiske funksjonsnedsettelser. 

Blant annet foreslås det en begrensning på tre måneder for utelukkelser, med mulighet for forlengelse i særskilte tilfeller. En slik ramme gir grunn til bekymring for autistiske innsatte, som grunnet utfordringer med emosjonell regulering og kommunikasjon ofte mistolkes som utagerende eller truende. I mange tilfeller fører dette til ytterligere eskalering og straff, enten ved bruk av tvang, fysisk makt eller forlenget straffetid, som igjen kan forsterke atferden som først utløste straff.

Disse utfordringene oppstår som en følge av manglende autismekompetanse og tilrettelegging blant ansatte i kriminalomsorgen, og mangelfull oppfølging av autister i slike situasjoner kan få alvorlige konsekvenser. Her viser vi blant annet til forskning av Sissel Helverschou mfl. på dette området. Forskningen viser at personer med autisme har økt risiko for å utvikle psykiske lidelser som angst, depresjon og suicidal atferd under situasjoner med høy stress og belastning. Videre vil de ha vansker med å orientere seg i fengselsmiljøet og med andre innsatte, og vil være sårbare for utnyttelse og manipulering.

På bakgrunn av autisters særskilte sårbarhet bør inngripende tiltak som isolasjon og bruk av tvangsmidler (f. eks. gass, nedleggelse etc.) som hovedregel unngås overfor autistiske innsatte. Dersom slike tiltak likevel vurderes nødvendige, må de gjennomføres med stor varsomhet, av personell med  relevant faglig kompetanse og under strenge krav til vurdering og oppfølging. Bruken må være grundig begrunnet og dokumentert, og tiltakene tydelig definert og tidsavgrenset. Videre må terskelen for å anvende slike tiltak være høy, underlegges jevnlige vurderinger og opphøre så snart vilkårene ikke lenger møtes.

Helsehjelp og alternativ soning

Autisters sårbarhet og risikoen for alvorlige konsekvenser ved ordinær soning gjør det svært viktig å gi denne gruppen mulighet for alternativ og tilrettelagt soning. Det bør være lav terskel for å benytte alternative soningsformer for innsatte med autisme når ordinær soning vil innebære særskilt belastning eller helserisiko, dette for å ivareta psykisk helse og sikre bedre og tryggere rehabilitering tilbake til samfunnet. 

Dette forutsetter at det gjennomføres et løft i autismekompetansen i kriminalomsorgen, både i vurdering av straffetiltak og i den daglige oppfølgingen av innsatte. Videre må pårørende i større grad involveres som en ressurs for å bedre forstå og tilrettelegge for innsatte med autisme. 

Videre må autistiske innsatte sikres god og kontinuerlig tilgang til helsehjelp under soning, herunder psykisk helsehjelp og oppfølging fra spesialisthelsetjenesten med relevant autismekompetanse. Dette må kombineres med en strukturert hverdag fremfor langvarig isolasjon, for å forebygge psykiske helseskader og støtte deres rehabilitering tilbake til samfunnet.

Avsluttende kommentarer

Avslutningsvis vil vi understreke betydningen av reell brukermedvirkning i denne prosessen, slik at regelverket for straffegjennomføring ivaretar autisters særskilte sårbarhet og behov. Autismeforeningen stiller seg til disposisjon som rådgivende instans i det videre arbeidet og takker for muligheten til å gi innspill i denne høringen.

Med hilsen
Sentralstyret

Ruth Gravdal
Styreleder, Autismeforeningen i Norge

Til Justiskomiteen 

Oslo, 08.01.2026 

Prop 165 L (2024-2025) Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel) Skriftlig innspill før høring i Stortinget fra Norsk psykologforening 

Psykologforeningen støtter endringer som tar sikte på å redusere isolasjon i norske fengsel. Dette er hovedformålet i Prop. 165 L. Isolasjon har godt dokumenterte og alvorlige konsekvenser for psykisk helse. Samtidig mener vi at krav og innhold til helsehjelpen som gis til innsatte må styrkes. Tett og riktig oppfølgning og tilsyn må sikres.  

Vi mener at regelverket bør speile de samme faglig begrunnede krav som gjelder i psykisk helsevern, der pasientrettigheter og forsvarlighet er tydelig regulert i lov.  

Bruk av tvang og langvarig isolasjon gir alvorlige psykiske skadevirkninger, inkludert økt risiko for angst, depresjon og selvskading1. I psykisk helsevern er det strenge begrensninger på bruk av tvang og isolasjon, med krav om kontinuerlig vurdering og dokumentasjon. Tilsvarende krav bør gjelde i kriminalomsorgen. Det må presiseres hvem som har ansvar for helsefaglig oppfølging av innsatte, og helsetjenesten må ha reell mulighet til å gripe inn ved uforsvarlige forhold. I psykisk helsevern er ansvarsforhold klart regulert: helsetjenesten har plikt til å sikre forsvarlig behandling og tilsyn. For innsatte bør det etableres like tydelige mekanismer, og psykolog/lege kompetanse bør være lett tilgjengelig i kriminalomsorgen for å forebygge og behandle psykiske plager. 

Vi støtter strengere saksbehandlingskrav og tidsfrister for utelukkelse fra fellesskap. Samtidig mener vi at kontrollmekanismer må styrkes ytterligere. Dette bør gjøres gjennom uavhengig tilsyn og rapportering, på samme måte som tilsynsordningene i psykisk helsevern. Innsattes rettigheter må sikres i tråd med menneskerettighetsforpliktelser. For sårbare grupper – som personer med alvorlige psykiske lidelser, utviklingshemming, rusproblemer eller som er gravide – må isolasjon være så kort som mulig og alltid følges opp med helsefaglig tilsyn. Isolasjon har potensielt skadelige effekter på alle mennesker, men disse gruppene har økt risiko for skadevirkninger og krever særskilt beskyttelse. 

Psykologforeningen anbefaler at loven fastsetter klare grenser for bruk av isolasjon og krav til daglig fellesskap. Det bør innføres obligatorisk spesifisert helsefaglig vurdering ved isolasjon, slik det allerede kreves ved tvang i psykisk helsevern. Kompetansen i kriminalomsorgen må styrkes gjennom flere psykologer og annet kvalifisert helsepersonell, og det må etableres særskilte beskyttelsesmekanismer for alle sårbare grupper. 

Med vennlig hilsen, 
Norsk psykologforening 

Ombudet er glade for at arbeidet med kriminalomsorgen prioriteres og at Meld. St. 31 (2024-2025) setter fokus på viktige områder som krever forbedring. Det er Stortingsmeldingen vi velger å kommentere på i dette høringssvaret. Komiteen bør se dette arbeidet i sammenheng med NOU 2025: 2 Samfunnsvern og omsorg, og sikre at tiltakene fra denne rapporten gis prioritet og følges opp.

Det har i mange år vært grunn til bekymring for situasjonen til særlige utsatte grupper i norske fengsel. Ombudet (LDO) har blant annet lansert Innsatt og Utsatt - Rapport om soningsforholdene til utsatte grupper i fengsel (2020), vi har to ganger klaget soningsforholdene for kvinner inn for diskrimineringsnemda (2019) og (2024), og vi har nylig vært på tilsynsbesøk på høysikkehetsavdelinga for kvinner på Ullersmo fengsel (2025) (avdeling Bredtveit ved Ullersmo).

Det fremgår av meldingen at regjeringen skal vurdere om ikke-diskriminering og likeverdig gjennomføringsform er tilstrekkelig sikret i straffegjennomføringen[1]. Vi vil i dette høringssvaret rette oppmerksomheten mot utsatte grupper som soner i norske fengsler, og hvor vi mener det foreligger risiko for diskriminering i dag.

Ombudet mener følgende tiltak bør gis prioritet:

• Fortsatt økte ressurser, særlig for å sikre høyere bemanning, styrke kompetanse og utbedre bygningsmessige forhold i kriminalomsorgen.
• Fengsler bør inkluderes i Statsbyggs planer for universell utforming.
• Sikre tilstrekkelige ressurser for å dekke utgifter til tolk.

Vi mener det er positivt at regjeringen vil prioritere videre framdrift i arbeidet med å etablere nytt kvinnefengsel på dagens tomt på Bredtveit, for å sikre tilstrekkelig kapasitet for kvinnelige innsatte, og at vi merker oss at utredningsarbeidet av nytt kvinnefengsel også omfatter etablering av en forsterket felleskapsavdeling. Vi etterlyser fremdrift i dette arbeidet.

Uansett mener Ombudet følgende tiltak må prioriteres:

• Økt støtte til kvinnelige innsatte med psykiske helseutfordringer. Dette innebærer blant annet; økt bemanning, økt kompetanse hos de ansatte og styrket tilgang til både kommunal- og spesialisthelsetjenesten.
• Bedre rusmestringstilbud for kvinner.
• Vi mener at det bør etableres flere aktiviseringsteam og ressursteam for å ivareta innsatte med behov, samt for å redusere skadevirkningene av isolasjon, og vi håper dette får prioritet i arbeidet videre.
• Styrket aktivitets- og opplæringstilbud til kvinnelige innsatte.
• Økonomisk støtte til pårørendes reiseutgifter og økt ringetid. Vi er derfor glade for at man skal utrede behovet for kompenserende tiltak for kvinner og andre grupper som ikke kan gjennomføre fengselsstraff nær hjemstedet.

Kort begrunnelse for våre prioriteringer

Bare om lag 5-6 prosent av de innsatte i Norge er kvinner. Til tross for dette har vedtak om isolasjon i sikkerhetscelle og bruk av belteseng i stor grad vært rettet mot kvinner. I 2023 var 75 % av selvmordsforsøk i fengsel av kvinner, 65 % av selvskadetilfellene, og 35 av 37 vedtak om belteseng. Tallene når det gjelder bruk av tvangsmidler overfor kvinnelig innsatte har etter sommeren 2024 bedret seg. Dette følger av målrettet innsats og forsterkninger ved Telemark fengsel, avdeling Skien. Sivilombudets funn tyder på at endringen har sammenheng med fengselets systematiske arbeid med å forebygge slik tvangsbruk. Det har vært lagt til rette for et mer systematisk samarbeid med primær- og spesialisthelsetjenestene og med eksterne fagmiljøer, og fengselet har ansatt en psykologspesialist til å følge opp de ansatte i forbindelse med den krevende arbeidssituasjonen. Alvorlige hendelser i fengselet ble på besøkstidspunktet fra Sivilombudet løst uten bruk av sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng. Tilgangen på forsterkede celler - med tilstrekkelige fasiliteter - og den relativt gode bemanningen i fengselet, så ut til å være nødvendige forutsetninger for den betydelige endringen.[2]

Det er likevel fortsatt mange kvinnelig innsatte med psykiske lidelser som møter strenge sikkerhetstiltak som ikke tar hensyn til deres psykiske helse, og dette kan forsterke den negative spiralen av selvskading og selvmordsforsøk. Innsatte med omfattende psykososiale funksjonsnedsettelser kan fortsatt risikere å bli kasteballer mellom psykiatri og fengsel, uten tilpasset behandling.

Etter det vi har fått opplyst skal forsterket felleskapsavdeling for kvinner ved Telemark fengsel, avdeling Skien være i drift nå fra nyåret. Det er på høy tid, og det haster også å få på plass fellesskapsavdelinger ved nytt kvinnefengsel på Bredtvet. Slike avdelinger er helt sentrale i å møte behovet for oppfølging og opprettholdelse av psykisk helse for kvinnelig innsatte med psykiske plager ol. Ombudet mener også at rusmestringstilbudet for kvinner er dårligere enn tilbudet menn mottar. I tillegg mangler det aktivitetstilbud for kvinner. Fordi det er få kvinnelige innsatte og få kvinnefengsler, soner også kvinnelige innsatte oftere lenger unna familie og venner. Det kan føre til negative helsemessige konsekvenser og økt fare for sosial isolasjon.

I tillegg er det kjent at det i norske fengsler sitter innsatte som har en utviklingshemming, uten at dette nødvendigvis blir identifisert. Videre viser blant annet undersøkelser som ble gjort i forbindelse med utformingen av NOU 2016: 17 På lik linje, at utviklingshemmede i liten grad får tilrettelagte aktiviteter under straffegjennomføring.[3] De rettighetene som finnes for personer med utviklingshemming underveis i straffeforfølgelsen og under straffegjennomføringen er i stor grad knyttet opp til diagnosen «psykisk utviklingshemming». Det betyr at retten til tilrettelegging knyttes opp mot en ICD-10 diagnose, eller nedsatt IQ. Personer som har en kognitiv funksjonsnedsettelse, uten at dette nødvendigvis fanges opp eller diagnostiseres, løper en stor risiko for å bli diskriminert ved å ikke få tilpasset likeverdig rehabilitering og eller andre rettigheter under straffegjennomføring. Innsatte i grenseområdet for utviklingshemming, eller de som ikke er diagnostisert er derfor særlig risikoutsatt under straffegjennomføringen.[4]

Besøksrapporter fra Sivilombudets forebyggingsenhet avdekker til sist at mangel på bruk av tolk er en utfordring i fengslene der de har vært på besøk. Dette kan reise spørsmål om diskriminering på grunn av etnisitet i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Mangel på bruk av tolk er en alvorlig risiko for den innsattes rettsikkerhet, det hindrer deltakelse i aktivitetstilbud, og det fører til sosial isolasjon. I tillegg viser funn fra forebyggingsenheten at flere som selvisolerer har minoritetsbakgrunn og dårlige norsk- og engelskkunnskaper. Enheten uttrykker derfor sterk bekymring for at språkproblemer og andre forhold som knytter seg til den innsattes minoritetsbakgrunn, øker risikoen for isolasjon. Mangel på bruk av tolk forsterker denne risikoen. Våre funn fra Ullersmo fengsel avdeling Bredtvet bekrefter at det er særlig grunn til bekymring for kvinnelig innsats på høysikkerhet med språkproblemer.  

[1] Se side 14.

[2] Se Besøksrapport – Telemark fengsel, Skien avdeling - Sivilombudet. Forebyggingstiltak som er nevnt i denne rapporten er «blant annet tiltak for å øke kunnskapen om regelverket blant de ansatte, sikre bedre tid til dialog og erfaringsutveksling mellom vaktskiftene, oppfordre vaktledere til å bruke alternative virkemidler og endre måten innsatte ble møtt på i situasjoner med stress eller konflikt».

[3] NOU 2016: 17 På lik linje, side 176-177.

[4] Søndenaa, i Dahl N.C. (red.) (2023), Skyldig? Funksjonshemmedes møte med strafferettspleien, side 207–209.

 Innledning

NIM mener lovforslagene innebærer et betydelig løft for innsattes menneskerettigheter. Samtidig vil risikoen for menneskerettighetskrenkelser i krevende situasjoner, særlig overfor psykisk syke innsatte, fortsatt være til stede. NIM gir med dette innspill til hvordan menneskerettighetene kan sikres ved gjennomføringen av lovendringene, til komiteens omtale i innstillingen, og til behov for videre lovutredninger.

Overordnet bidrar mer fellesskap og meningsfull aktivitet til bedre psykisk helse, og mindre tvangsmiddelbruk. En bedre hverdag i fengslene gjør det lettere for helsetjenesten å hjelpe den innsatte, som også på sikt medfører mindre tvangsmiddelbruk og gjør den innsatte i stand til å delta i fellesskapet på en god måte.

Fellesskap, utetid og meningsfull sosial kontakt

Etter forslaget til § 17 skal kriminalomsorgen sikre daglig fellesskap under arbeid, opplæring mv. og i fritiden. Tid utenfor cellen skal som hovedregel være åtte timer eller mer per dag, og aldri under fire, med mindre det er truffet vedtak om utelukkelse. Innsatte som ikke deltar i ordinært fellesskap skal daglig tilbys mer enn to timer meningsfull kontakt med andre.

Forslaget styrker menneskerettighetene betydelig, men det er viktig at det følges opp i praksis. Fordi åtte timer ifølge proposisjonen ikke er et rettskrav, er det viktig med en ordning som sikrer at hovedregelen om åtte timer etterleves i praksis. NIM anbefaler derfor at innsatte gis klagerett dersom tilbudt utetid over en periode, for eksempel fire uker, klart avviker fra normen.

Bruk av utelukkelse og tvangsmidler

Departementet foreslår at utelukkelse og sikkerhetscelle også kan brukes for å hindre selvskade jf. forslaget til §§ 37 a og 38 c. og 38 e. Utelukkelse kan innebære at en innsatt settes på egen celle, eventuelt på forsterket celle. Utelukkelse kan både hindre tilgang til gjenstander som kan brukes til selvskading, og for å sikre mer personalmessig oppfølgning.

Staten har en plikt til å beskytte personer som er under statens kontroll. Departementet legger til grunn at utelukkelse og tvangsmidler i enkelte situasjoner kan være nødvendige for å hindre alvorlig selvskade.

Når denne typen tiltak samtidig kan øke risikoen for selvskading, selvmord eller alvorlig forverring av psykisk tilstand over tid, oppstår en risiko for uforholdsmessig maktbruk.

I høringsrunden ba NIM om klare føringer i forarbeidene for nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen, særlig knyttet til type celle, tilsyn, risiko for forverring og varighet. Departementet har delvis fulgt opp dette, men uten å foreslå en konkret momentliste som kan styre praksis.

For å oppfylle forpliktelsene etter EMK artiklene 2, 3 og 8 anbefaler NIM at Stortinget inntar en slik konkretisert momentliste av forholdsmessighetsvurderingen i innstillingen. Listen bør minst omfatte hvilken type celle som brukes (f.eks. mulighet for åpen dør), og om den faktisk er egnet til å forebygge selvskading. Videre må det sees hen til hvordan plasseringen kombineres med tilsyn og oppfølging, om isolasjon kan øke risikoen for selvskading og forverring samt mulige tiltak mot isolasjonsvirkninger.

Dersom Stortinget velger å vedta at utelukkelse og tvangsmidler skal kunne brukes for å hindre selvskade, mener NIM at kriminalomsorgen samtidig må settes i stand til å forebygge slik bruk. Dette forutsetter tilstrekkelig kompetanse, bemanning og ressurser, og henger tett sammen med tilgang til psykisk helsehjelp, både i og utenfor fengselet. Departementet foreslår en lovbestemmelse om forebygging av utelukkelse, jf. forslaget til § 2 nytt andre ledd. NIM mener det bør inntas en tilsvarende formulering om forebygging av bruk av tvangsmidler. Dette kan legges til i forslaget til § 2 nytt andre ledd.

Den fysiske utformingen av sikkerhetsceller varierer, og vil i seg selv kunne utgjøre en større belastning enn nødvendig. For barn er opphold på sikkerhetscelle særlig skadelig. Slik mange sikkerhetsceller er utformet i dag, innebærer det etter NIMs syn en betydelig risiko for brudd verner mot umenneskelig og nedverdigende behandling etter både EMK artikkel 3 og barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav a. NIM mener derfor at loven bør inneholde en plikt for departementet til å gi forskrift om utforming av sikkerhetsceller, herunder størrelse, belysning, luftkvalitet, levering av mat og drikke, hygiene, bekledning og øvrige fasiliteter. 

Soningsdyktighet og tilrettelegging av soning

Som departementet fremholder, medfører langvarig utelukkelse risiko for krenkelse av forbudet mot umenneskelig behandling og reiser spørsmål om soningsdyktighet og behov for tilrettelegging, jf. proposisjonen s. 65. Selv om det ligger noe på siden av dette lovforslaget, reiser utelukkelse også spørsmål om soningsdyktighet, særskilt tilrettelagt soning og alternative soningsformer.

Etter EMK artikkel 5 har domfelte i noen tilfeller krav på prøving av om vedkommende er soningsdyktig. Det gjelder blant annet når en alvorlig psykisk lidelse gjør at personen ikke har reell forståelse av egen situasjon, slik som hvor vedkommende er og hvorfor straffen gjennomføres.

Etter NIMs oppfatning oppfyller ikke dagens regler disse kravene på en betryggende måte. Domstolene har i dag en formell adgang til å prøve vedtak om soningsdyktighet under straffegjennomføringen, men regelverket sikrer ikke garantiene etter EMK. NIM viser til gjennomgangen av dette i vårt høringsinnspill til NOU 2025: 2 – Samfunnsvern og omsorg pkt. 6.2, som er tilgjengelig på både NIMs nettsider og regjeringens nettsider. NIM anbefaler derfor at reglene om domstolsprøving av vedtak om soningsdyktighet gjennomgås og endres, og foreslår følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen utrede og foreslå endringer i reglene om domstolskontroll av soningsdyktighet ved straffegjennomføring, i tråd med menneskerettslige standarder.»

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund viser til at kriminalomsorgen over lengre tid har vært preget av alvorlig og vedvarende underbemanning, ansattflukt, høyt sykefravær, stengte avdelinger og manglende reell kapasitet. Denne situasjonen har direkte konsekvenser for ansattes sikkerhet og helse, innsattes rettigheter, og for samfunnets tillit til straffegjennomføringen som helhet.

Forbundet deler i hovedsak regjeringens ambisjon om en straffegjennomføring som virker forebyggende og rehabiliterende, men meldingen forankrer ikke godt nok disse ambisjonene i de faktiske forutsetninger for gjennomføring: Uten et varig og betydelig løft i bemanning, kompetanse og infrastruktur vil foreslåtte tiltak i begrenset grad gi reell forbedring i praksis.

NFF understreker at rettigheter etter lov og menneskerettigheter må være styrende for straffegjennomføringen, uansett økonomiske og organisatoriske utfordringer. Ressurssituasjonen kan ikke legitimere varige eller systematiske rettighetsbrudd.

Kriminalomsorgen som samfunnskritisk funksjon må inngå – tydelig og forpliktende – i den nasjonale totalberedskapen. Erfaringer fra pandemien, økende utfordringer knyttet til alvorlig kriminalitet og radikalisering viser at kriminalomsorgen må klare å håndtere kriser over tid.

Regjeringen må sterkere tydeliggjøre at varig underbemanning og manglende organisatorisk fleksibilitet svekker evnen til å håndtere kriser, uten at rettssikkerhet og sikkerhet settes i fare.

Bemanning, arbeidsmiljø og sikkerhet
NFF er glad for at regjeringen deler forbundets klare syn: uten tilstrekkelig faglært bemanning er det ikke mulig å sikre forsvarlig straffegjennomføring, redusere isolasjon eller ivareta sikkerheten. Det er nødvendig at regjeringen tydelig slår fast at fagutdannede fengselsbetjenter skal utgjøre grunnbemanningen i norske fengsler.
NFF mener også et er nødvendig å øke andelen annen yrkeskompetanse gitt kompleksiteten i innsattes ulike utfordringer, men ikke på bekostning av den fengselsfaglige kjernekompetansen i førstelinjetjenesten.

Fengselsbetjenten er en profesjonsutøver med ansvar for sikkerhet, relasjonsarbeid, rehabilitering og miljøarbeid. Forbundet aksepterer at det er tverrfaglig sammensetning i førstelinja ved forvarings- og ungdomsenhetene samt aktiviserings, ressurs og ungdomsteam.

Regjeringen må legge frem en tidfestet, forpliktende opptrappingsplan for grunnbemanning i fengsel og friomsorg, etter krav til sikker drift, rettighetsoppfylling og forsvarlig arbeidsmiljø. Nye satsinger kan ikke bygge på omdisponeringer.

Kompetanse, utdanning og rekruttering
KRUS må utvikles til en akkreditert høgskole, men kan ikke organiseres som ordinær UH-institusjon løsrevet fra etaten. Høgskolen må være tett integrert i kriminalomsorgen og ligge under Justis- og beredskapsdepartementets sektoransvar. Kriminalomsorgsdirektoratet må ha en avgjørende rolle i rammeplanarbeid, dimensjonering av opptak og klageordninger. Organiseringen må speile Politihøgskolens modell som særorgan med egen forskrift og tydelig samfunnsoppdrag.

NFF mener regjeringen må legge fram en overgangs- og rekrutteringspakke som sikrer tilstrekkelig tilfang av studenter også i overgangsperioden (jf. meldingen kap. 10.2.2), redegjøre for hvordan kriminalomsorgen skal unngå kompetansetap i perioden frem til ny utdanning er fullt implementert (jf. meldingen kap. 10.3.1), og utvikle en helhetlig kompetanse- og karriereplan som tydeliggjør sammenhengen mellom utdanning, praksis, videreutdanning og karriereutvikling i etaten (jf. meldingen kap. 10.4).

Progresjon, kapasitet og straffereaksjoner
Forbundet støtter at forvaringsdømte så langt som mulig ikke plasseres i ordinære fengsler dersom dette innebærer økt risiko og manglende tilrettelegging.

Generelt for øvrige innsatte må progresjonsmulighetene styrkes gjennom flere egnede plasser på lavere sikkerhetsnivå.

Arbeidsdriften
NFF viser til at arbeidsdriften omtales som en sentral del av aktivitetstilbudet i fengslene. Forbundet konstaterer at meldingen mangler konkrete føringer for bemanning og årsverk i arbeidsdriften. NFF mener dette svekker forutsetningene for å realisere regjeringens ambisjoner, og understreker behovet for tydelige prioriteringer og tilstrekkelige ressurser til arbeidsdriften.

Kvinner og unge i kriminalomsorgen
Regjeringen må sikre at ungdomsenheter og særskilte tiltak for unge domfelte dimensjoneres i tråd med kjent og forventet behov, og at unge ikke plasseres i løsninger som ikke er faglig eller utviklingsmessig forsvarlige. Samtidig må kvinner i fengsel sikres likeverdige soningsforhold som menn og det bør være soningstilbud for kvinner også utenfor østlandsområdet.

Psykisk helse, rus og samarbeid med helsetjenestene
Regjeringen må forsterke kravene til samhandling og klare ansvarslinjer i importmodellen. Nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern kan ikke fortsette, og det må etableres en løsning med tydeligere plikter og faktisk kapasitet i helsevesenet. Stortinget må sikre forpliktende og tilstrekkelig dimensjonerte helsetjenester i fengsel, også utenfor ordinær dagtid.

Ansattvern og sikkerhet i friomsorgen
Arbeidstakervernet i kriminalomsorgen må styrkes, også i lys av et endret og mer alvorlig trusselbilde, herunder økt gjengkriminalitet og lavere terskel for trusler mot ansatte og deres familier. Dette gjelder særlig når mer straffegjennomføring flyttes fra fengsel til samfunn. Når friomsorgen får et utvidet ansvar må sikkerheten her løftes fram som et selvstendig tema.

Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel)

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund deler regjeringens mål om å redusere isolasjon i norske fengsler. Isolasjon er et alvorlig menneskerettighetsproblem, og staten har over tid ikke levert godt nok. Nettopp derfor er denne proposisjonen problematisk.

Proposisjonen slår selv fast at hovedårsaken til dagens menneskerettskritikk er lav bemanning og manglende ressurser. Likevel foreslås det betydelige skjerpelser i lovkravene – uten at det følger forpliktende midler til bemanning. Det er ikke ansvarlig lovgivning, men symbolpolitikk.

Krav om åtte timer daglig utenfor cellen, minimum to timer meningsfull menneskelig kontakt for isolerte innsatte, hyppigere revurderinger, økt dokumentasjon og tettere tilsyn er i realiteten en bemanningsreform. Slike krav kan ikke oppfylles uten flere ansatte. I dag mangler kriminalomsorgen allerede personell til å dekke eksisterende lovpålagte oppgaver.

Departementet og Kriminalomsorgsdirektoratet anslår selv at lovforslaget forutsetter om lag 170 nye årsverk og rundt 170 millioner kroner i varige bemanningskostnader. NFF stiller stort spørsmål ved beregningen og mener anslaget er for lavt. Det har de siste 4 årene sluttet over 400 fengselsbetjenter. Allerede før flukten av ansatte startet var bemanningen ikke i nærheten av den bemanningen som kreves for å oppfylle regjeringens mål i denne proposisjonen.

Dersom lovendringene vedtas uten at bemanning, finansiering og en realistisk innføringsplan er på plass, vil konsekvensen bli et økende gap mellom lovkrav og praksis. Ansvaret skyves da nedover i systemet: til ansatte i førstelinja som må forklare hvorfor kravene ikke oppfylles, og til lokale ledere som står i klagesaker og tilsyn. Samtidig øker risikoen for vold, belastning, sykefravær og frafall blant ansatte.

NFF forventer at Stortinget tar sitt ansvar ved å
• stille krav om en forpliktende plan for opptrapping av bemanningen
• sikre at nødvendige midler øremerkes før ikrafttredelse
• sørge for en trinnvis innføring der ressursene tilføres før nye plikter pålegges

Etter NFFs syn vil enhver annen tilnærming innebære å erkjenne et problem, samtidig som ansvaret for å håndtere konsekvensene skyves over på de ansatte – uten at det stilles tilstrekkelige ressurser til rådighet.

Med hilsen

Asle Aase, forbundsleder

FO takker for muligheten til å gi innspill til stortingsmeldingen. I meldingens innledning vises det til St.meld. nr. 37 (2007–2008) Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn og slår fast at ambisjonen om å videreutvikle en helhetlig kriminalpolitikk videreføres. FO støtter ambisjonen, men stiller spørsmål ved om meldingen i tilstrekkelig grad følger den opp i praksis.

FO støtter overordnet både målsettingene for meldingen og utfordringsbildet som skisseres. Samtidig savner vi tydeligere ambisjoner, særlig knyttet til

• - frihetsrelaterte straffereaksjoner,
• - tiltak overfor barn og unge, og
• - kompetansen som er nødvendig i hele strafferettskjeden.

Straffereaksjoner i frihet – behov for styrking og videreutvikling

FO støtter den politiske dreiningen mot økt bruk av straffegjennomføring utenfor fengsel. At flere gjennomfører straff i frihet enn i fengsel, er etter vår vurdering en ønsket og riktig utvikling. Denne utviklingen gir bedre forutsetninger for rehabilitering, tilbakeføring og redusert tilbakefall, samtidig som den ivaretar samfunnets behov for reaksjon og kontroll.

Samtidig er FO bekymret over nedgangen i bruk av samfunnsstraff. Straffereaksjonen som ble innført i 2002 får lite oppmerksomhet i meldingen, til tross for at våre medlemmer i friomsorgen opplever dette som en svært egnet straffereaksjon, særlig knyttet til muligheten reaksjonen gir for å drive godt, sosialfaglig endringsarbeid. Gjennom samfunnsstraff finnes det gode muligheter for strukturert oppfølging, relasjonsarbeid og rehabilitering.

FO savner derfor:

• en helhetlig evaluering av samfunnsstraffen
• en gjennomgang og modernisering av regelverket
• en tydeligere tilpasning av ordningen til unge lovbrytere

FO mener det er på høy tid at samfunnsstraffen vurderes i lys av dagens kriminalitetsbilde og erfaringene i friomsorgen. Vi foreslår derfor at stortingsmeldingen anbefaler å igangsette en grundig evaluering av samfunnsstraffen, med sikte på videreutvikling og økt bruk.

Når det gjelder ungdomsstraff, mener FO at denne må ses i sammenheng med samfunnsstraff. I dag ligger gjennomføringsansvaret for ungdomsstraff hos Konfliktrådet, samtidig som friomsorgen har en betydelig rolle knyttet til personundersøkelser, kontroll og ved brudd på betingelsene. Vi mener at Konfliktrådet har en sentral rolle i gjennomføringen av reaksjonen, men FO stiller spørsmål ved om ungdomsstraffen ville fått økt legitimitet og bedre sammenheng i gjennomføringen dersom den i stedet ble forankret i en straffegjennomføringsetat som friomsorgen.

Tiltak overfor barn og unge – barnets beste må være styrende

FO støtter tiltak som tar sikte på raskere oppfølging av unge lovbrytere, herunder etablering av hurtigspor og ungdomskoordinatorer ved alle friomsorgskontor. Tidlig og koordinert innsats er avgjørende for å forebygge videre kriminalitet.

Samtidig stiller FO seg kritisk til den planlagte utvidelsen av ungdomsenhetene. Terskelen for å fengsle barn skal være høy, og fengsling skal kun benyttes som siste utvei, i tråd med Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon. I meldingen vises det til rapporten «De er våre barn– om å holde hodet kaldt og hjertet varmt» (Storberget utvalg 2025) som bla anbefaler at det ikke bør være flere enn fire barn samlet på hver enhet. FO støtter dette og vi synes derfor at det er bekymringsfullt at det i løpet av 2026 etableres enheter med opptil 12 innsatte (Evje 11 plasser, Ungdomsenheten på Eidsvold 12). Vi mener at dette er alt for store enheter og vi deler ekspertgruppas bekymring for at større ungdomsenheter bla kan gjøre det vanskelig å sikre tilstrekkelig bemanning, stabilitet og riktig kompetanse.

FO støtter forslaget om å utvikle en felles drifts- og fagmodell for ungdomsenhetene, i tett samarbeid med de tverretatlige aktørene som inngår i arbeidet rundt barna.

FO mener at økt kapasitet i ungdomsenhetene ikke må bli et svar på utfordringer som heller burde møtes med:

• styrking av alternative straffereaksjoner i frihet
• bedre samhandling mellom etater- herunder barnevernet

Barnets beste må være et reelt styrende prinsipp, også i organiseringen av kriminalomsorgens tiltak.

Kompetanse og tverrfaglighet – en forutsetning for framtidas kriminalomsorg

I meldingen står det at det ansatte i friomsorgen i hovedsak har sosialfaglig kompetanse. Profesjonene vi representerer jobber også i anstaltene hvor de har og har hatt en sentral plass – enten i ulike typer sosialkonsulentstillinger eller som miljøterapeuter. FO støtter prøveordningen som ble innført i høst der miljøterapeuter ansettes som en del av fast turnusbemanning i ordinære sikkerhetsavdelinger. Endringene i innsattgruppa – med økt forekomst av psykiske helseutfordringer, rusproblematikk og sammensatte sosiale behov – stiller nye krav til kriminalomsorgens kompetanse.

Profesjonene FO representere har solid utdanning og omfattende erfaring i arbeid med mennesker i krevende livssituasjoner, og er allerede en sentral del av kriminalomsorgen, både i friomsorgen og i fengslene.

Sikkerhet er og skal være en grunnpilar i fengselsdrift, og FO har stor respekt for fengselsbetjentenes spesialiserte kompetanse på dette området. Samtidig mener vi at tilførsel av sosialfaglig og miljøterapeutisk kompetanse vil være et viktig supplement som kan bidra til å styrke kriminalomsorgen.

Kriminalomsorgens samfunnsoppdrag handler både om sikkerhet og rehabilitering. For å lykkes med dette trengs:

• tverrfaglig samarbeid
• gjensidig respekt mellom profesjoner
• tilstrekkelig bemanning og riktig kompetansesammensetning

FO mener det er avgjørende at de faglige ambisjonene følges opp med politisk vilje og økonomiske bevilgninger. Skal kriminalomsorgen bidra til varig endring og redusert tilbakefall, må sosialfaglig kompetanse gis en tydelig og forpliktende plass.

Avslutning

FO etterlyser et mer helhetlig og langsiktig perspektiv i utviklingen av kriminalomsorgen, der frihetsrelaterte straffereaksjoner, barn og unges rettigheter og tverrfaglig kompetanse sees i sammenheng. Vi mener at framtidas kriminalomsorg må bygge på samspill mellom ulike fagmiljøer, der både sikkerhet og rehabilitering prioriteres likeverdig.

FO bidrar gjerne videre i dette arbeidet.

Med vennlig hilsen

Marianne Solberg                                                     Inger Karseth
forbundsleder                                                           seniorrådgiver

Redd Barna arbeider nasjonalt og internasjonalt for oppfyllelse av barns rettigheter slik de er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Redd Barnas Norgesprogram arbeider for styrking av barns rettigheter og overvåker og bekjemper brudd på barnerettighetene i Norge med særlig fokus på barn i sårbare livssituasjoner.  

Redd Barna begrenser sitt innspill til tiltak og inngrep som gjelder mindreårige.  

Egne straffeprosessuelle regler for barn 

Redd Barna etterlyser egne straffeprosessuelle regler som gjelder mistenkte barn, gjerne i et eget kapittel. Det er en rekke særlige hensyn som gjør seg gjeldende for barn. Blant tiltak som vil bedre rettsikkerheten for barn i konflikt med loven, vil Redd Barna særlig fremheve at barn må få en ubetinget rett til forsvarer og at avhør av mistenkte barn må gjennomføres på barnehus. Når det gjelder førstnevnte er det av spesielt stor betydning i saker der den mistenkte er mindreårig, og maktubalansen som gjelder i en enhver avhørssituasjon blir særlig fremtredende. Det er ikke alle barn som har foreldre eller verger som makter å ivareta barnets rettigheter, og det er uansett mange rettssikkerhetsfeller under et avhør. Etter en rekke mediesaker, har det blitt større oppmerksomhet rettet mot dette, men vi etterlyser at oppfølgingen er mer barnespesifikk. Hvordan reagerer en barnehjerne dersom det samme spørsmålet blir stilt mange nok ganger? En ubetinget rett til forsvarer betalt av det offentlige, vil i noen grad bøte på dette. Avhør gjennomført av en etterforsker med barnefaglig kompetanse, vil styrke rettssikkerheten ytterligere. Derfor mener Redd Barna at mistenkteavhør må gjennomføres på barnehus. Dette skyldes både nevnte rettssikkerhetshensyn, samt at barnehusene har et apparat som kan følge opp barnet på en måte som kan bidra til å forebygge ny kriminalitet. Vi støtter oss blant annet på evalueringen av Statens barnehus fra 20211. 

Valg av straffereaksjonsform 

Redd Barna ønsker en avvikling av forvaringsinstituttet overfor barn. Barnekonvensjonen forbyr livsvarig fengsel for barn, og vi mener at å idømme barn tidsubestemt straff, i form av forvaring, står i et spenningsforhold til dette forbudet.  

FNs barnekomité er tydelig i sine avsluttende merknader til Norge (2025) på at Norge bør avvikle bruken av forvaring overfor barn (CRC/C/NO/CO/7 avsnitt 42 c). 

Utelukkelse og bruk av tvangsmidler i fengsler 

Vi er enige med departementet i at barn er særlig utsatt for isolasjonsskader og at de derfor har behov for et rettslig vern mot utelukkelse. Vi støtter departementet i at det er behov for tydeliggjøringer og innstramminger i gjeldende regelverk. Redd Barna støtter ikke en adgang til utelukkelse basert på bygnings-, bemannings- eller sikkerhetssituasjonen i fengselet. Selv om regelen er ment å gjelde akutte situasjoner er det en risiko for utglidelse i praktisering. Dette understøttes av forslagets § 37 b tredje ledd der det går frem at utelukkelse i disse tilfellene er begrenset til syv dager. Det er vanskelig for oss å se at en situasjon med varighet på syv dager er tilstrekkelig “akutt” til å rettferdiggjøre utelukkelse av barn. Vi ber også om at kravet om “alvorlig” skade tas inn, for å reflektere den høye terskelen for utelukkelse når den innsatte er et barn.  

Redd Barna mener det bør fastsettes en absolutt maksimumstid for hvor lenge innsatte under 18 år kan utelukkes fra fellesskapet. Vi har ikke tatt stilling til hvor lenge en slik maksimumstid bør være, men vurderingen av forlengelse av utelukkes bør alltid ta i betraktning hvor lenge barnet allerede har vært utelukket. Sammenholdt med barns særlige rettigheter og vern om sin integritet mener vi en maksimumstid bør være vesentlig kortere enn syv dager, som departementet foreslår. 

Redd Barna støtter departementet i å forby bruk av spyttmasker og sikkerhetsseng overfor barn. Den skjerpede terskelen for bruk av øvrige tvangsmidler må praktiseres strengt, og det må redegjøres konkret for hvorfor det spesifikke tvangsmiddelet er “tvingende nødvendig”.  Det er sentralt at det gjøres gode, barnesensitive vurderinger før det fattes vedtak om utelukkelse og bruk av tvangsmidler. Barnekomiteen anbefalte i sine seneste merknader at Norge bør sikre at isolasjon unngås i størst mulig grad, og at det i beslutninger om bruk av isolat og tvangsmidler mot barn uttrykkelig framgår hvordan hensynet til barnets beste og kravet om at barnet skal bli hørt, er ivaretatt (CRC/C/NO/CO/7 avsnitt 42 e).  

Bedre overgang fra ungdomsenhet til ordinært fengsel  

Ungdom må gis en bedre overgang fra ungdomsenhetene og over i voksenfengsel. FNs barnekomité har i sin generelle kommentar nr. 24 (avsnitt 35) anbefalt at barn får fullføre oppfølging eller alderstilpasset soning også etter fylte 18 år. I tillegg til at det i større grad vil være i tråd med barns rettigheter og rehabiliteringsmålsetningen, så fremstår det helt uhensiktsmessig å skulle nedlegge store ressurser på rehabilitering og oppfølging i ungdomsenhetene, for å så brått å kutte denne oppfølgingen ved 18 år.  

Videre følger det av FNs minimumsregler for rettspleie overfor mindreårige, Beijing-reglene, art. 3 at «efforts shall be made to extend the principles embodied in the rules to young adult offenders», og sammenholdt med straffegjennomføringsloven § 3 fjerde ledd om gradvis tilbakeføring, finner vi støtte for at bedre overganger må implementeres, for eksempel ved egne enheter for unge voksne.  

Avsluttende bemerkninger 

Avslutningsvis støtter Redd Barna forslaget om å gjøre om fengselsbetjentutdannelsen til en treårig bachelor i straffegjennomføring, der menneskerettigheter generelt, og barns rettigheter må gis en sentral plass. 

Med vennlig hilsen

Redd Barna

Thale Skybak                                                                                           Mathilde Mehren Knutsmoen

seksjonsleder kunnskap og nasjonal politikk                                         spesialrådgiver barns rettigheter

Norges Røde Kors er Norges største frivillige humanitære organisasjon. Vi har frivillig aktivitet rettet mot både innsatte i fengsel og tidligere straffedømte, med sikte på å dekke humanitære behov hos disse gruppene. Vi takker for muligheten til å komme med høringsinnspill til både lovproposisjonen og stortingsmeldingen, da begge omhandler flere temaer som har stor betydning for vår aktivitet.  

Våre fremste tilbakemeldinger er følgende: 

• Det er Stortinget som i siste instans er ansvarlig for ressurssituasjonen i kriminalomsorgen. Den nødvendige oppbemanningen for å innfri hovedregelen om minst åtte timer daglig utenfor cellen bør komme allerede i statsbudsjettet for 2027. 

• Regjeringen legger opp til økt bruk av frivillige organisasjoner i arbeidet med straffegjennomføring og tilbakeføring. Vi støtter dette, men bemerker at det forutsetter en tilsvarende styrking av tilskuddene frivillige organisasjoner mottar over statsbudsjettet. 

• Vi deler oppfatningen om at tilbakeføringssenteret i Oslo bør være en modell for tilbakeføringsarbeidet også i andre norske byer. Vi minner samtidig om at en utvidelse av tilbakeføringssentermodellen avhenger av offentlig finansiering for å kunne gjennomføres. 

Isolasjon i fengsel (prop. 165 L (2024-2025)) 
Gjennom Visitortjenesten har frivillige fra Røde Kors besøkt innsatte i norske fengsler siden 1960, for å redusere skadelig isolasjon og tilby menneskelig kontakt. Vi besøker alle grupper innsatte, men prioriterer dem som opplever mest isolasjon og ensomhet. Vi har de siste ti årene sett en utvikling i fengslene hvor våre frivillige oftere snakker med innsatte om store psykiske belastninger og selvmordstanker. De ansatte har ofte ikke tid eller kapasitet til å tilby meningsfull menneskelig kontakt eller meningsfulle aktiviteter utenfor cellen.  

Vi vil innledningsvis peke på at det flere steder i proposisjonen vises til fengslenes ressurssituasjon for ikke å foreslå en individuell rettighet for de innsatte om tid utenfor cellen (side 149). Vi minner om at det er Stortinget som til syvende og sist er ansvarlig for ressurssituasjonen til fengslene, og at dette ikke er et forhold som ligger utenfor regjeringens eller Stortingets kontroll. 

På bakgrunn av dagens situasjon i norske fengsler mener vi en hovedregel på åtte timer utlåsning fra cellen er et skritt i riktig retning. Dersom regelen faktisk blir fulgt, vil det føre til en forbedring av soningsforholdene for mange norske innsatte. Vi viser imidlertid til gjennomgangen av rettstilstanden i sammenlignbare land, og kan ikke se noen gode grunner til at norske innsatte skal ha svakere rettigheter enn de tolv timene innsatte i Sverige og Danmark har. Stortinget bør derfor fastslå i merknads form at det på sikt skal være et mål at også norske innsatte får en rett til å tilbringe minimum tolv timer i døgnet utenfor cellen. 

Vi mener også det er vesentlig at bestemmelsen om å utelukke innsatte fra fellesskap på grunn av forhold ved fengselet, ikke gir en for vid adgang til utelukkelse. Vi ber derfor Stortinget tydeliggjøre i merknad at varige bemanningsutfordringer eller varige bygningsmessige forhold ved en fengselsavdeling ikke skal gi grunnlag for utelukkelse.

Avslutningsvis merker vi oss at lovendringen ikke vil tre i kraft før kriminalomsorgen får styrket bemanningen tilstrekkelig til å oppfylle lovkravene. Vi er sterkt bekymret for at ikrafttredelsen dermed kan ligge langt frem i tid, og at det i verste fall kan gå mange år før et lovvedtak i denne saken vil føre til forbedringer i soningsforholdene til norske innsatte. Vi ber derfor Stortinget understreke – i merknad eller anmodningsvedtak – at regjeringen må foreslå tilstrekkelige bevilgninger allerede i statsbudsjettet for neste år. 

Straff som virker (meld. st. 31 (2024-2025)) 
Røde Kors vil understreke betydningen av at strafferettskjeden ses i sammenheng, og at styrking av politiet og domstolene følges opp av en tilsvarende styrking av kriminalomsorgen. Uten dette risikerer flere av meldingens ambisjoner å bli stående som gode intensjoner uten reell gjennomføring. 

Flere av tiltakene og ambisjonene som fremheves i stortingsmeldingen forutsetter tilstrekkelig bemanning i kriminalomsorgen. Styrket bemanning er en grunnleggende forutsetning for å lykkes med både reduksjon av isolasjon og et målrettet tilbakeføringsarbeid. 

Om tilskudd til frivillige organisasjoner 
Stortingsmeldingen legger opp til økt bruk av frivillige organisasjoner i arbeidet med straffegjennomføring og tilbakeføring. Røde Kors mener at dette forutsetter en tilsvarende styrking av tilskuddene frivillige organisasjoner mottar over statsbudsjettets kapittel 430 post 70. 

Tilbakeføringsarbeid i dag stiller høye krav til frivillige, både når det gjelder kompetanse og håndtering av sikkerhetsmessige utfordringer. For at frivillige skal kunne bidra på en forsvarlig måte, er det nødvendig med tett opplæring og oppfølging fra ansatte. Dette krever tilstrekkelige personalressurser også i de frivillige organisasjonene. 

Kriminalomsorgen dekker i dag kun en begrenset del av de faktiske kostnadene Røde Kors og andre frivillige organisasjoner har knyttet til arbeid med straffedømte. Dersom frivillige organisasjoner skal få en større rolle i tråd med meldingens ambisjoner, må dette reflekteres i nivået på tilskuddene. 

Om tilbakeføringssentermodellen  
Røde Kors har siden 2017 drevet landets første tilbakeføringssenter for straffedømte, hvor vi har samlet ulike hjelpeinstanser under samme tak. Senteret samler Røde Kors-aktiviteten Nettverk etter soning (NES), Kriminalomsorgen, Osloskolen og Nav. Røde Kors tilbyr én-til-én oppfølging og gruppeaktiviteter, arbeidstrening, hjelp med å skaffe arbeid, hjelp med gjeldsproblematikk og privatøkonomi, tett oppfølging av unge løslatte, samt et tilbud til straffedømtes barn. På senteret gjennomføres god tilbakeføring gjennom tett, tverrfaglig samarbeid og samlokalisering.  

Vi setter pris på at regjeringen anerkjenner det gode arbeidet som gjøres på tilbakeføringssenteret, og vil utrede en utvidelse av tilbudet til andre deler av landet. Vi deler oppfatningen om at tilbakeføringssenteret i Oslo bør være en modell for hvordan man jobber med tilbakeføring også i andre norske byer. Røde Kors deltar for tiden i en arbeidsgruppe sammen med Kriminalomsorgsdirektoratet, for å finne ut hvordan dette kan gjøres. Vi håper Stortinget vil slutte opp om de gode signalene fra regjeringen. Vi minner samtidig om at en pilotering av tilbakeføringssentre i andre byer, og deretter en større utvidelse av tilbakeføringssentermodellen, er avhengig av offentlig finansiering for å kunne bli gjennomført. 

Om helsetilbud til kvinnelige innsatte 
Stortingsmeldingen legger vekt på behovet for likeverdige soningsforhold for kvinner og tiltak for å bedre psykisk helse og rusbehandling under soning. Likevel savner Røde Kors en tydeligere beskrivelse av hvordan helse og omsorgstjenestene skal være utformet for å sikre kvinnelige innsatte et reelt likeverdig helsetilbud.  

Røde Kors mener at innsatte kvinner bør ha mulighet til å velge kvinnelig lege og helsepersonell der dette er et behov. Dette gjelder særlig for kvinner med erfaringer med traumer eller overgrep, som ofte kan være en del av de innsattes helseutfordringer. Et slikt valg bør tydelig forankres som en rettighet i utformingen av helse og omsorgstilbudet i fengsel, i tråd med prinsippet om et likeverdig helsetjenestetilbud for alle innsatte. 

Barneombudet viser til høring av Meld. St. 31 (2024-2025) og Prop. 165 L (2024-2025). I dette høringssvaret begrenser vi oss til å gi innspill på det som gjelder mindreårige.

Barneombudet mener:

• - Det er positivt at det satses på forebygging i Meld. St. 31, men satsningen bør være på tidlig forebygging heller enn reaktiv forebygging.
• - At det bør settes inn særregler for utelukkelse av innsatte under 18 år.
• - At maksimumstiden på 7 døgn for utelukkelse av innsatte under 18 år er for omfattende og i strid med barnekonvensjonen art. 37.[1]
• - At ordlyden i ny § 38 e er for vag, og at vilkårene «aller siste utvei og for kortest mulig tidsrom» bør tas inn i hjemmelen.

Meld. St. 31 (2024-2025)

I kapittel 8 Meld. St. 31 står det at regjerningen ønsker å bekjempe kriminalitet, og årsakene til kriminalitet. Barneombudet er positive til regjerningens satsning. Vi mener det er særlig positivt at regjeringen har fokus på målrettet forebygging av barne- og ungdomskriminalitet. Her pekes det blant annet på at det er bevilget penger til å satse på tiltak for å forhindre at barn opplever manglende omsorg og vold i hjemmet. Vi vet at dette gir økt risiko for at barn senere utvikler alvorlige atferdsproblemer og kriminalitet, og vi mener derfor dette er en viktig satsning for forebygging av vold og omsorgssvikt av barn. Til tross for at regjeringen viser at de ønsker å satse på tidlig forebygging, er det fremdeles mye fokus på straffegjennomføring som forebygging mot kriminalitet. Barneombudet er positive til at det satses på flere ungdomsenheter slik at barn ikke må sone i fengsel sammen med voksne, men vi mener likevel at mer av satsningen må skje tidligere, slik at vi forhindrer at mindreårige i det hele tatt begår kriminalitet eller havner inn i kriminelle miljøer.

I stortingsmeldingen påpeker regjeringen viktigheten av barnets beste som et grunnleggende hensyn. De ønsker å vurdere hvordan en enda bedre kan legge til rette for at barnets beste og andre grunnleggende prinsipper i FNs barnekonvensjon etterleves i vurderinger og avgjørelser i lovene som gjelder straffegjennomføring. Barneombudet støtter dette og mener at det i en slik vurdering er viktig at barns stemme blir hørt og vektlegges etter alder og modenhet.

Prop. 165 L (2024-2025)

Forslagene til endringer i proposisjonen som gjelder innsatte under 18 år er kommentert i kapittel 6.4, 6.6. og 7.6. I dette høringssvaret kommenterer vi endringene som presenteres i kapitel 6.4 og 6.7. Vi viser også til vårt tidligere høringssvar på forslag om endring i straffegjennomføringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (fellesskap, utelukkelse og tvangsmidler i fengsel).[2]

Særregler ved utelukkelse av innsatte under 18 år (kapittel 6.4)

Departementet foreslår å ikke ha særregler om utelukkelse av innsatte under 18 år, fordi de mener forslagene i proposisjonen vil sette tydeligere rammer for utelukkelse som vil redusere behovet for særregler. Bakgrunnen for vurderingen er at flere høringsinstanser har uttrykt bekymring for at reglene vil gjøre det vanskeligere å ivareta et stabilt miljø og at kriminalomsorgen vil mangle verktøy for å skjerme mindreårige innsatte mot uakseptabel adferd fra medinnsatte.  Barneombudet er enige i at kriminalomsorgen må ha gode verktøy for å ivareta et stabilt miljø og forhindre at mindreårige innsatte blir utsatt for uakseptabel adferd fra medinnsatte. Vi er likevel skeptiske til at det ikke settes inn særregler på dette området. Barn som sitter i fengsel, er særlig sårbare og de har ofte et sammensatt bilde av flere sårbarhetsfaktorer.[3]

Barneombudet er enige i at det må være en viss adgang til utelukkelse i tilfeller der det ikke er mulig å oppnå tilfredsstillende beskyttelse ved mindre inngripende tiltak. Samtidig mener vi at det bør være en hjemmel som forplikter kriminalomsorgen å kartlegge innsattes sårbarhetsfaktorer i forbindelse med bruk av tvangsmidler eller utelukkelse. I tillegg burde unge innsatte tilbys en samtale om hvordan utelukkelse eller tvang opplevdes, og hvordan man kan unngå at det gjentas. På den måten får de unge medvirke, noe vi vet er viktig for å redusere bruken av tvang.[4]

Departementet går inn for å sette en maksimalgrense på syv døgn for utelukkelse av mindreårig. I vårt tidligere høringssvar skrev vi at vi ikke støtter forslaget, og at utelukkelse i syv døgn er for lenge. Vi vet at isolasjon og utelukkelse er svært skadelig, særlig for barn. Barneombudet står fast ved forslaget fra vårt tidligere høringssvar om at et vedtak om hel utelukkelse overfor mindreårige bare skal gjelde i 24 timer[MG1]  av gangen. Etter 24 timer med utelukkelse må det fattes nytt vedtak.  

Saksbehandlingsregler (6.4.2)

Departementet fastholder forslaget om at kriminalomsorgen skal innhente informasjon fra det tverretatlige teamet og den kommunale helse- og omsorgstjenesten før det treffes beslutning om utelukkelse. I det tidligere høringssvaret fra Barneombudet påpekte vi at ordlyden «så raskt som mulig» er for uklar. Vi etterlyste derfor en konkret tidsfrist for å innhente uttalelse, som eksempelvis ikke bør overstige 24 timer. Vi mener fremdeles at det er nødvendig med en konkret tidsfrist i disse tilfellene.

Departementet går ikke videre med forslaget om å ta inn  i straffegjennomføringsloven at kriminalomsorgen må vurdere hensynet til barnets beste før beslutningen av om en mindreårig skal utelukkes fra fellesskapet. Dette er fordi departementet mener at det ivaretas med forslaget om å lovfeste at det skal fremgå av beslutningen at hensynet til barnets beste har vært et grunnleggende hensyn, og hvordan dette hensynet er avveid mot øvrige hensyn. Barneombudet mener det er synd at departementet ikke tar inn barnets beste som et grunnleggende hensyn for selve vurderingen av utelukkelse. Selv om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, har Barneombudet erfart at barns rettslige stilling og myndighetenes etterlevelse av gjeldende lovkrav, er langt sterkere det barns rettigheter er regulert i særlovgivningen. Vi mener derfor det er viktig at barnets beste som et grunnleggende hensyn inngår i hjemmelen for vurdering av utelukkelse.

Særregler ved bruk av tvangsmidler overfor innsatte under 18 år (7.6)

Barneombudet mener det er svært positivt at departementet har gått videre med at innsatte under 18 år ikke kan påføres spyttbeskytter og de skal ikke kunne plasseres i sikkerhetsseng. Departementet holder også fast ved forslaget om at dagens forhøyede terskel for bruk av tvangsmidler overfor innsatte under 18 år videreføres. Det betyr at ordlyden «tvingende nødvendig» i ny § 38 e første ledd blir stående. Barneombudet kommenterte i sitt tidligere høringssvar at det er uklart hva som ligger i denne ordlyden. Selv om departementet mener at «tvingende nødvendig viser til at tvangsmidler må være siste utvei», mener Barneombudet at vilkårene «aller siste utvei og for kortest mulig tidsrom» også bør tas inn i hjemmelen. Ettersom bruk av tvangsmidler er svært inngripende og kan ha særlig stor skadevirkning for barn, mener vi at hensynet til barns særlige sårbarhet også bør synliggjøres i loven. Dette er for å sikre at det blir en del av vurderingen før inngrep iverksettes.

Ta gjerne kontakt for mer informasjon med:
samfunnskontakt Simon Johnsen, simon.johnsen@barneombudet.no, tlf. 97 46 26 15

[1] FNs barnekomite generell kommenter nr. 10.

[2] Barneombudets høringssvar

[3] Barneombudets funn etter gjennomgang av saker der barn er fengslet i perioden 2016-2019

[4] «Grenseløs omsorg», Barneombudet 2025

Sivilombudet skal etter sitt mandat arbeide for å forebygge tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling av mennesker som er fratatt friheten. Innspillene bygger bl.a. på funn fra 35 fengselsbesøk. 

Våre hovedinnspill til stortingsmeldingen er:

• Fengselshverdagen for mange er preget av innlåsing og isolasjon, på grunn av manglende dagtilbud og uegnede lokaler for fellesskap. Vi er alvorlig bekymret for at utviklingen går i feil retning, og at situasjonen i flere fengsler er prekær. Å styrke bemanningen er avgjørende for å sikre de innsatte tilfredsstillende fengselsforhold.

Våre hovedinnspill til lovproposisjonen er:

Lovforslagene har på flere viktige punkter fulgt opp Sivilombudets anbefalinger fra de særskilte meldingene til Stortinget i 2019 og 2025, rapporter og høringsinnspill. Sivilombudet støtter i hovedsak endringene, og mener de vil kunne bidra til å redusere isolasjon i fengslene, dersom de faktisk gjennomføres og følges av tilstrekkelige midler. På noen kritiske punkt er det likevel behov for ytterligere tiltak og Sivilombudet vil særlig trekke frem følgende:

• Lovforslaget tillater for mye innlåsing alene på cella.
• Regelverket om sikkerhetscelle bør styrkes
• Isolasjon og bruk av sikkerhetscelle for å hindre selvskading og selvmord bør ikke videreføres
• Behov for tydeligere rammer for fysisk maktbruk og farlige tvangsmidler
• Arbeid med systematisk forebygging av tvangsmidler og isolasjon bør styrkes

Lovforslaget tillater for mye innlåsing: Departementet foreslår å lovfeste at innsatte daglig skal sikres tilgang til fellesskap med andre innsatte, og at tid utenfor cellen normalt skal tilsvare åtte timer eller mer per dag, og aldri mindre enn fire timer per dag (Prop. 165 L (2024-2025), forslag til § 17 første ledd). Forslaget har en mer forpliktende utforming etter høringsrunden, men tillater fortsatt for mye innlåsing. Fengslene vil kunne holde innsatte innelåst på cella i inntil 20 timer uten krav om vedtak og individuell vurdering. Så omfattende innlåsing vil ofte være helseskadelig. Ombudet mener innsatte bør ha lovfestet rett til å tilbringe minst åtte timer i sosialt fellesskap og aktivitet utenfor cellen hver dag. I Sverige og Danmark har innsatte i fengslene krav på atskillig mer utetid fra cellen enn åtte timer (Prop. 165 L (2024-2025) kapittel 4, s. 31 flg).  

Departementet foreslår en absolutt tidsfrist på seks måneder for hvor lenge en utelukkelse fra fellesskapet på grunn av forhold ved den innsatte kan vare (Forslag til § 37 a tredje ledd). Ombudet mener fristen bør være atskillig kortere, helst ikke over 14 døgn. Langvarig utelukkelse gir høy risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Alternativt bør Stortinget be regjeringen utrede særlige krav om tilpassede tiltak for å avslutte langvarig isolasjon av innsatte. Tiltak kan for eksempel omfatte overføring til forsterket fellesskapsavdeling.

Regelverket om sikkerhetscelle bør styrkes: En sikkerhetscelle er en naken betongcelle med plastmadrass og hull i gulvet som toalett. Innsatte fratas sanseinntrykk, må bruke toalettet uten avskjerming, mangler mulighet for grunnleggende hygiene, og får ofte mat servert gjennom en gulvluke. Våre funn viser at utformingen av cellene øker risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling (Sivilombudet, Sikkerhetscelle i fengsel, temarapport 2025, kapittel 4). Sivilombudet anbefaler at det fastsettes klare krav til utforming av sikkerhetsceller som i større grad enn i dag ivaretar innsattes grunnleggende behov og verdighet. Utformingen må ikke være mer inngripende enn nødvendig for formålet.  

Våre funn viser at mange innsatte sitter på sikkerhetscelle lenger enn loven tillater. Fengslene skal fortløpende vurdere grunnlaget for en plassering på sikkerhetscelle, men fengslene vurderer for sjelden om oppholdet kan avsluttes og begrunnelsene er ofte svært mangelfulle. Sivilombudet mener det bør fastsettes minstekrav til fengslenes vurdering og dokumentasjon av løpende vurderinger, for å hindre at opphold på sikkerhetscelle varer lenger enn strengt nødvendig.

Isolasjon og bruk av sikkerhetscelle for å hindre selvskading og selvmordsforsøk bør ikke videreføres: Sivilombudet mener den generelle adgangen til å bruke isolasjon for å hindre selvskade eller selvmordsforsøk ikke bør videreføres (Forslag til § 37 a første ledd bokstav a og til § 38 c første ledd bokstav b). Det bør eventuelt innføres en særskilt regulering som sikrer at det kun brukes som akutt skadeavverging i helt korte tidsrom med strenge forholdsregler.

Behov for tydelige rammer for fysisk maktbruk og farlige tvangsmidler: Departementet har ikke foreslått lovregulering av fysisk maktbruk, slik Sivilombudet har anbefalt. Kriminalomsorgens maktanvendelsesteknikker kan være smertefulle og ha stort skadepotensiale ved uforsvarlig utførelse. Sivilombudet mener en selvstendig hjemmel for fysisk makt bør utredes. Bruken av farlige tvangsmidler som spytthette, bodycuff og gass inne på celle bør også utredes nærmere, for å forebygge alvorlig skaderisiko.  

Arbeid med systematisk forebygging av tvangsmidler og isolasjon bør styrkes: Sivilombudets funn viser at kriminalomsorgen har et klart forbedringspotensial i å forebygge bruk av tvangsmidler og isolasjon. Vi har påpekt mangler i kunnskapen om regelverket, konfliktforebygging og ivaretakelse av innsatte som er særlig utsatte for isolasjonsskader. Fengslene må også bli bedre til å lære av tidligere hendelser.

Vi støtter at forebygging av isolasjon inntas i lovens formålsbestemmelse, men mener plikten bør konkretiseres. Det bør utredes egne regler, fortrinnsvis i lov eller forskrift, inkludert plikt til å evaluere maktbruk etter hendelser som har resultert i bruk av tvang (Se SIFER, Oppfølging av innsatte etter bruk av makt, isolasjon og tvangsmidler – Kartlegging av behov for evalueringssamtale, rapport 10. desember 2025).  En utredning bør se hen til tilsvarende regler fra barneverns- og helse- og omsorgssektoren (barnevernsloven § 10-4 første jf. andre ledd, helse- og omsorgstjenesteloven §§ 9-4 jf. 9-3 og psykisk helsevernloven § 4-2 andre og tredje ledd).

Ombudet har også vurdert at det er behov for strengere regler om utelukkelse og tvangsmidler mot barn og om tilsyn fra helsepersonell. Ta gjerne kontakt for et mer utfyllende notat om dette samt punktene over.

Kontaktperson: spesialrådgiver i Sivilombudet, Johannes Flisnes Nilsen på jfn@sivilombudet.no eller tlf. 95767536.

I forbindelse med Prop. 165 L ber Advokatforeningen komiteen

• Endrer forslaget til straffegjennomføringsloven § 17 slik at innsatte gis en klar og etterprøvbar rett til minst åtte timer utenfor cellen per dag, ved å fjerne ordet «normalt» og stryke setningen om at det «aldri skal være mindre enn fire timer per dag». 

• Alternativt lovfester en maksimal innlåsingstid på 16 timer per døgn i ordinære fengselsavdelinger, slik at innsatte i praksis sikres minst åtte timer utenfor cellen. 

• I tillegg inntar i straffegjennomføringsloven § 37 en hovedregel om at utelukkelse fra fellesskap «skal bare brukes eksepsjonelt, som siste utvei og for et kortest mulig tidsrom», i tråd med Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis. 

• Ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til forskriftshjemler for henholdsvis fysisk maktbruk og de fysiske forholdene på sikkerhetscelle. 

• Merker seg at det i formålet til loven kommer frem at Kriminalomsorgen skal forebygge, og avhjelpe negative virkninger av, isolasjon. Samtidig som lovteksten i liten grad tydeliggjør hvordan formålet kan oppnås. 

• Be regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til plassering av en forskriftshjemmel for konkrete regler for forebygging av isolasjon.    

I forbindelse med stortingsmeldingen ber Advokatforeningen komiteen:

• Be regjeringen utrede og fremme forslag til egne straffeprosessuelle regler for barn i konflikt med loven som blant annet gir barn rett til offentlig oppnevnt forsvarer tidlig i prosessen. 

• Merke seg at regjeringen vil utrede behovet for etablering av nye, permanente ungdomsenheter, og i den forbindelse be regjeringen om å også utrede egne avdelinger for å ivareta de særskilte behovene unge mellom 18 og 25 har, eller som minimum opprette egne ungdomsteam i fengsler med innsatte i aldersgruppen 18-25 år. 

• Merke seg at regjeringen skal gjennomgå regelverket for straffegjennomføring og i den forbindelse hvordan reglene om innsettelse i fengsel, valg av gjennomføringsform og overføring mellom sikkerhetsnivåer bør være utformet. Og ber i den forbindelse regjeringen utrede muligheten for å etablere flere grader av sikkerhetsnivåer og i større grad basere kontrolltiltak på individuelle risikovurderinger. 

• Merke seg at regjeringen vil gjennomgå regelverket for straffegjennomføring blant annet for å vurdere behovet for kompenserende tiltak for de som ikke kan gjennomføre fengselsstraff nær hjemstedet, eksempelvis kvinner som har svært få mulige soningssteder i landet. Og i den forbindelse be regjeringen legge til rette for at det etableres flere og mindre avdelinger for kvinner flere steder i landet, slik at straffegjennomføringen kan gjennomføres i tråd med nærhetsprinsippet samtidig som prinsippene om normalitet og progresjon ivaretas.

Bakgrunn: Isolasjon

Prop. 165 L er regjeringens svar på omfattende kritikk av høy isolasjonsbruk og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler, der Sivilombudet har dokumentert at «omfanget av isolasjon er stort, og at det er en betydelig risiko for at de isolerte blir utsatt for umenneskelig og nedverdigende behandling».

Departementet foreslår derfor, blant annet, en ny § 17 som pålegger kriminalomsorgen å sikre fellesskap og tid utenfor cellen, og der «tilbudt tid utenfor cellen skal normalt tilsvare åtte timer eller mer per dag, og aldri mindre enn fire timer per dag», med unntak der annet følger av lov eller der innsatte «selv velger å avstå fra fellesskap». Kombinasjonen av en slik «normalregel» og et eksplisitt minstekrav innebærer at innsatte i praksis kan holdes innelåst inntil 20 timer i døgnet.

Samtidig viser departementet selv til CPTs anbefaling om at alle innsatte bør kunne tilbringe om lag åtte timer utenfor cellen i meningsfulle aktiviteter, mens denne normen i lovforslaget likevel kun forankres som en «normalt»-regel kombinert med en nedre grense på fire timer. Erfaring viser at kriminalomsorgen legger seg tett opp mot minimumsgrensene, blant annet ved at flere fengsler etter HR20192048A etablerte innlåsing på 21 timer og 45 minutter.

Etter Advokatforeningens syn innebærer dette en reell risiko for at innsatte fortsatt kan holdes på celle opp mot 20 timer i døgnet over tid uten at det nødvendigvis anses som lovbrudd.

 Videre merker vi oss at loven «mangler» en rekke forskriftshjemler. Spesielt formålsbestemmelsen om forebygging av isolasjon blir i liten grad konkretisert, noe som hadde vært mulig met en forskriftshjemmel knyttet til forebyggingsdelen av lovens formål. Videre er bestemmelsene om fysisk maktbruk og de fysiske forhodene på sikkerhetscelle områder det en forskriftshjemmel vil gi mulighet til å utarbeide klare og tydelige regler.

Forslag til lovtekst § 17

Advokatforeningen foreslår på den bakgrunn at komiteen foretar følgene endring i § 17:

• 17 Fellesskap, tid utenfor cellen og meningsfull kontakt med andre personer.

Kriminalomsorgen skal sikre at innsatte daglig har tilgang til fellesskap under arbeid, opplæring, program eller andre tiltak, og i fritiden. Tilbudt tid utenfor cellen skal tilsvare åtte timer eller mer per dag.

Bestemmelsene i første og annet punktum gjelder bare så langt ikke annet er bestemt i medhold av lov, eller dersom den innsatte selv velger å avstå fra fellesskap.

 Alternativt, lovfeste maksimal innlåsingstid per døgn: 

• 17 Fellesskap, tid utenfor cellen og meningsfull kontakt med andre personer.

Kriminalomsorgen skal sikre at innsatte daglig har tilgang til fellesskap under arbeid, opplæring, program eller andre tiltak, og i fritiden. Innsatte i ordinære fengselsavdelinger skal ikke låses inne på celle i mer enn maksimalt 16 timer per døgn.

 Bestemmelsene i første og annet punktum gjelder bare så langt ikke annet er bestemt i medhold av lov, eller dersom den innsatte selv velger å avstå fra fellesskap.

Bakgrunn: – Stortingsmeldingen

Barn i konflikt med loven befinner seg i en særlig sårbar situasjon der manglende modenhet, begrenset rettighetsforståelse og stor påvirkelighet Dette gjør dem særlig sårbare i etterforskning og straffesaksbehandling.  Når straffesaksbehandlingen ikke er tilpasset barns utvikling, svekkes både barnets mulighet til reell deltakelse og tilliten til rettssystemet.

Avhør av barn innebærer spesielle rettssikkerhetsutfordringer. Forskning viser at barn lettere lar seg lede og påvirke, og at risikoen for misforståelser og uriktige forklaringer er betydelig. Likevel stilles det i Norge ingen krav om barnefaglig kompetanse ved avhør av mistenkte barn, i motsetning til når barn er fornærmede. 

Mange barn forstår ikke sine egne rettigheter i avhørssituasjonen. Til tross for dette har mistenkte barn ingen ubetinget rett til offentlig oppnevnt forsvarer.

Meldingen peker på at dagens ordninger i for liten grad ivaretar enkelte grupper, herunder barn i konflikt med loven og unge voksne i alderen 18–25. Regjeringen varsler derfor utredninger knyttet til raskere og bedre reaksjoner overfor barn og unge, styrket oppfølging av unge voksne i kriminalomsorgen og behovet for kompenserende tiltak for kvinner som følge av manglende nærhet til familie og nettverk.

Uavhengig av hva man dømmes for er hovedregelen at man skal sone på høysikkerhet før en eventuell overgang til lavsikkerhet. Den klart største andelen av innsatte soner på høysikkerhet. Sikkerhetsregimet i høysikkerhetsfengsler medfører mer inngripende og rutinemessige kontrolltiltak. For eksempel kan innsatte på høysikkerhet bare snakke med familien sin over telefon i 30 minutter hver uke, uten at en så restriktiv praksis er begrunnet i individuelle forhold. Innsatte på høysikkerhet er også innelåst store deler av døgnet. Sannsynligheten for at innsatte påføres soningsskader øker med andre ord med sikkerhetsnivået. For å sikre at meldingen følges opp med konkrete og treffsikre tiltak, er det derfor viktig at Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag som styrker rettssikkerheten og ivaretar de særskilte behovene til disse gruppene.

Innspill til Stortingsmelding 31, Straff som virker - straffegjennomføring for et tryggere Norge.

Likeverd

Likeverd mellom innsatte og fengselsbetjenter er et viktig begrep i arbeidet med rehabilitering. Det gjelder "tilstedeværende likeverd" (Walderhaug, 2018), "situasjonsbetinget-, institusjonsbetinget- og samfunnsbetinget likeverd" (Johansen, 2023). Tilstedeværende likeverd innebærer at innsatt og betjent møtes som likeverdige personer i så mange situasjoner (situasjonsbetinget likeverd) som mulig. Institusjonsbetinget likeverd er at kriminalomsorgen har så god økonomi og godt kvalifisert bemanning at det er mange situasjoner til å utøve situasjonsbetinget likeverd. Det fordrer et samfunnsbetinget likeverd der det satses økonomisk, kompetansemessig, kvalitetsmessig og ikke minst antallsmessig når det gjelder fengselsbetjenter og andre med ansvar for innholdet i fengselsoppholdet.

Tre tidligere stortingsmeldinger

I arbeidet med nåværende stortingsmelding er det viktig å videreføre sentralt innhold i tidliger stortingsmeldinger, spesielt når det gjelder fengselsbetjent kompetanse og utdanning. Stortingsmelding nr. 104 (1977- 78) Om kriminalpolitikk innførte en sosialpedagogisk- og aktivitetspedagogisk yrkesmodell, betjentene skulle jobbe ut fra. Jeg tenker at sosialpedagogikk og aktivitetspedagogikk i endrings- og miljøarbeid er viktig i tiden fremover.

Stortingsmelding nr. 27 (1997-98) Om kriminalpolitikk har en viktig føring for fengselsbetjentutdanningen som ble nøyere spesifisert i "Delinnstilling 2 om Utdanning for fengselsbetjenter" i 2004.

Sitat fra avhandlingen under ovreskrift 5.1.2 Stortingsmelding nr. 27: 

• Stortingsmelding nr. 27 er tydelig på at de tilsatte er kriminalomsorgens viktigste ressurs i rehabiliteringsarbeidet, der forebygging og tiltak mot lovstridige handlinger skal bygges ut i omfang og kvalitet.[1] I kjølvannet av denne stortingsmeldingen kom «Delinnstilling 2 om Utdanning for fengselsbetjenter» i 2004. En enstemmig arbeidsgruppe sier der at det er naturlig og nødvendig at grunnutdanningen for fengselsbetjenter gjøres tre-årig med studiepoeng til bachelorgrad, slik at også fengselsbetjentutdanningen følger samfunnets generelle kompetanseheving. Arbeidsgruppen sier at det ikke er mindre krevende å jobbe som fengselsbetjent, enn som barnevernspedagog og vernepleier. De sammenligner også fagområdene i fengselsbetjentutdanningen med sykepleie, sosiologi, sosionomutdanning, lærerutdanning, politi og krigsskole.[2]

Derfor er det bra at det nå, 21 år etter at bachelorutdanningen ble lansert, er en realitet med bachelor-utdaning for fengselsbetjenter.

Det som er viktig i Delinnstilling 2 er lanseringen av masterutdanning i kriminalomsorgsfag for fengselsbetjenter, noe nåværende Stortingsmelding ikke har ambisjoner om.

Sitat fra avhandlingen:

• Arbeidsgruppen går videre inn for at det skal etableres masterutdanning i kriminalomsorgsfag, for at kriminalomsorgen skal kunne nå sine fremtidige mål og løse sine oppgaver. Arbeidsgruppen er tydelig på at arbeidet som er påbegynt må videreføres og videre intensiveres.[3] Det er mulig å tolke dette slik at betjentenes stemme med bakgrunn i erfaring og forskning på hverdagslivet i kriminalomsorgen bør stå sentralt i videreføringen av arbeidet.

Her er flere viktige momenter:

1. At fengselsbetjentutdanningen bør betegnes med "kriminalomsorgsfag" i stedet for "straffegjennomføring".
2. At arbeidet som var påbegynt må "videreføres" og "intensiveres".
3. At kriminalomsorgen må utvikles fra innsiden ut fra betjentenes erfaring og ansvar. 

I denne sammenheng har jeg i min forskning konkludert med at fengselsbetjenter, ut fra bacelor- og masterutdanning, må forske på egne erfaringer ved å gjennomføre ph.d.- doktorgrader. Det gjelder ikke alle fengselsbetjenter. Det gjelder dem som har et ønske om å være med på å tilføre kriminalomsorgen erfaringsbasert forskning, slik at det er fengselsbetjentenes forståelse og erfaring som danner den eller de yrkesmodellene som gir best resultat å jobbe ut fra.

I Stortingsmelding nr. 37 (2007–2008) Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn skrives under overskrift 3.5 Normalitetsprinsippet: 

• Både i internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner og i norsk lov er det nedfelt at domfelte har de samme rettigheter som andre borgere.

Dette har gitt opphav til begrepet samfunnsbetinget likeverd.

Hjelp og grensesetting i rehabiliteringsarbeidet

I min ph.d.- forskning fant jeg at "Hjelp og grensesetting" hører uløselig sammen, der fengselsbetjenter må utføre "oppdragende virksomhet" overfor innsatte gjennom "veiledning" og "rettledning, i "rehabiliterings- og endringsarbeidet". I en grensesettende og oppdragende virksomhet har relasjonsbygging betydning for rehabilitering og positiv utvikling for innsatte. Relasjonen dannes når innsatte og betjenter møtes som likeverdige personer gjennom veiledning og rettledning. Veiledning er at innsatt og betjent sammen reflekterer over måloppnåelsen den innsatte har for fengselsoppholdet. Rettledning er at fengselsbetjenten i klartekst forteller den innsatte hva han eller hun må gjøre for å nå sine egne mål i sine utfordringer for å komme bort fra kriminalitet, som ofte er forbudet med rusavhengighet. 

I rehabiliteringsarbeidet er betjentenes "dømmekraft", med begrepene "reflekterende- og bestemmende dømmekraft" viktig. Reflekterende dømmekraft fordrer høy praktisk og teoretisk kompetanse i hjep og grensesetting, i motsetning til bestemmende dømmekraft der betjentene i stor grad følger lover og regler mer eller mindre slavisk. Den reflekterende dømmekraften ut fra ansvar og erfaring, innebakt med teoretisk kunnskap og kompetanse, gir gode muligheter i den nødvendige relasjonsdannelsen mellom innsatte og betjenter i utøvelsen av hjelp og grensesetting.

Økonomi

I Stortingsmelding 31 i pkt. 9.1 "Innledning" om økonomiske og adminsitrative konsekvenser står det følgende:

• Straffegjennomføring bør ha høy kvalitet og være relevant, slik at straffedømte settes i stand til å leve gode liv uten kriminalitet etter gjennomført straff. Dette vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt.
• Redusert kriminalitet sparer samfunnet for store økonomiske kostnader og betydelige menneskelige lidelser. Samfunnsøkonomisk analyse AS har beregnet de samfunnsøkonomiske kostnadene av kriminalitet til å være mellom 110 og 177 milliarder kroner i 2019, med et beste anslag på 144 milliarder kroner. En straffegjennomføring som bidrar til forebygging av kriminalitet vil dermed ha betydelige samfunnsøkonomiske gevinster, inkludert ikke-målbare gevinster ved å ikke bli utsatt for kriminalitet.

Slik jeg ser det undergraver neste punkt avsnittene ovenfor:

• Det tas forbehold om budsjettmessig dekning for de tiltakene som presenteres i denne meldingen. Flere av tiltakene i meldingen vil blant annet kreve utredninger og vurderinger. 

Det er forståelig at det kreves utredninger og vurderinger. Det som er mindre forståelig er at det ikke bare er å satse alt av økonomi, når det er så mye å spare som Samfunnsøkonomisk analyse AS viser? Det gjelder at politikerne ser og forstår nytten av det langsiktige fremtids-perspektivet, og ikke bare et kortsiktig års-budsjett-pespektiv. Når det gjelder "utredninger og vurderinger", er jeg i min forskning tydelig på at nye og endrede tiltak må prøves ut i praksis hvis vi skal få eksakt kunnskap om virkningen. Da nytter det ikke bare med utredninger og vurderinger. Ulike tiltak må prøves ut i den virkelige hverdagen på gulvplanet i kriminalomsorgen.

Jeg foreslår at innholdet i min erfaringsbaserte ph.d.- forskning, med erfaringsbakgrunn som fengselsbetjent og fengselsførstebetjent gjennom 38 år, prøves ut i praksis i kriminalomsorgen. 

Tittel: "Ideal, selvforståelse og yrkesidentitet. En studie av egne erfaringer som fengselsførstebetjent i spenningsfeltet mellom hjelp og grensesetting.

https://nva.sikt.no/registration/0198cc562d71-701a43a1-410e-4f27-91ce-2f57cedcbf03

Kilder

[1] St meld nr. 27 (1997- 98).

[2] Justis- og politidepartement (2004).

[3] Ibid.

Skriftlig innspill fra Jussbuss til høring om Prop. 165 L Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel)

Eventuelle spørsmål til innspillet kan rettes til Jussbuss på e-post feg@jussbuss.no eller på telefon til sentralbord 22 84 29 00, alle hverdager mellom klokken 10.00 og 15.00

Om Jussbuss 
Jussbuss er et studentdrevet rettshjelpstiltak med over 50 års erfaring med rettshjelpsarbeid og oppsøkende virksomhet. Fengselsgruppa ved Jussbuss er i jevnlig kontakt med innsatte i fengsler over hele landet, og behandlet 1017 saker om fengselsrett i 2024.[1] Våre innspill bygger på erfaringene vi har gjort oss gjennom møter med innsatte og kriminalomsorgen.

2.     Overordnede bemerkninger

Prop. 165 L representerer et viktig og nødvendig skritt i arbeidet med å redusere isolasjon i norske fengsler. Jussbuss er positive til flere av forslagene, særlig når det gjelder tydeligere saksbehandlingsregler, strengere vilkår for bruk av tvangsmidler, styrket tilsyn og bedre ivaretakelse av mindreårige innsatte.

Samtidig mener Jussbuss at Stortinget bør benytte anledningen til å styrke lovforslaget ytterligere, blant annet ved å lovfeste en klar og rettighetsbasert standard for tid utenfor cellen, tydeliggjøre at utelukkelse kun skal brukes unntaksvis, og sikre mer uavhengig kontroll med kriminalomsorgens bruk av isolerende tiltak. Dette er nødvendig for å sikre reell etterlevelse av menneskerettslige forpliktelser og for å hindre at isolasjon fortsetter å være en del av den ordinære fengselshverdagen.

2. Fellesskap og menneskelig kontakt

Jussbuss er positiv til at departementet foreslår å lovfeste en nasjonal minstestandard for tid utenfor cellen, og at det tydeliggjøres at sosial kontakt er en grunnleggende forutsetning for helse og rehabilitering. Dette er i tråd med våre tidligere innspill og med internasjonale menneskerettslige anbefalinger.[2]

Samtidig er Jussbuss kritisk til utformingen av forslaget til ny § 17 i straffegjennomføringsloven, hvor det fremgår at tilbudt tid utenfor cellen «normalt» skal tilsvare åtte timer per dag, og aldri mindre enn fire timer.[3] Etter vårt syn innebærer denne formuleringen ikke tilstrekkelige rettslige garantier mot isolasjon. Selv om Jussbuss er positive til en hovedregel om at innsatte skal tilbys åtte timer utenfor cellen per dag, kan innsatte gjennom minimumsgrensen på fire timer holdes innelåst i opptil 20 timer i døgnet uten at det treffes formelle vedtak eller at rettssikkerhetsgarantier utløses. 

Jussbuss sine erfaringer tilsier at en slik minimumsgrense kan føre til at innsatte i praksis ikke får tilbud om åtte timer utenfor cellen. I likhet med dokumentasjon fra proposisjonen, opplever vi at kriminalomsorgens pressede ressurssituasjon og lave bemanning i mange tilfeller fører til stor grad av innlåsning.[4] Det er derfor en risiko at minimumsgrensen på fire timer i praksis blir normalregelen.  Jussbuss deler Advokatforeningens vurdering av at forslaget ikke gir en klar og etterprøvbar rett for den enkelte innsatte, og støtter Advokatforeningens forslag om enten å fjerne ordet «normalt» og lovfeste en rett til minst åtte timer utenfor cellen per dag, eller alternativt å lovfeste en maksimal innlåsingstid på 16 timer per døgn.

3. Utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte

Jussbuss er positive til at regelverket om utelukkelse foreslås omstrukturert og tydeliggjort, og til at det innføres skjerpede saksbehandlingskrav, herunder krav til skriftlighet, begrunnelse og involvering av overordnet nivå.[5]

Samtidig savner Jussbuss at det lovfestes en klar hovedregel om at utelukkelse kun skal benyttes unntaksvis (jf. Prop. 165 L (2024–2025) kapittel 6.1–6.3, hvor en slik hovedregel ikke er inntatt), som siste utvei og for kortest mulig tidsrom. En slik formulering er etter vårt syn nødvendig for å reflektere over de menneskerettslige rammene etter EMK artikkel 3 og Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis. Også her slutter Jussbuss seg til Advokatforeningens forslag om å innta en slik hovedregel direkte i lovteksten.

Videre mener Jussbuss, basert på egne erfaringer fra rettshjelpsarbeid, at proposisjonen i for liten grad adresserer problemet med såkalt faktisk isolasjon, der innsatte holdes innelåst store deler av døgnet, uten at det treffes vedtak om utelukkelse. Selv om lovfesting av minstestandarder er et viktig skritt, er det etter våre erfaringer et stort behov for klarere regler som sikrer at også slik innlåsing utløser vedtaksplikt og rettssikkerhetsgarantier.

4. Tilsyn, helsepersonells rolle og formålsbestemmelse

Jussbuss er positive til at kriminalomsorgens plikt til tilsyn og varsling av helsetjenesten foreslås lovfestet, og til at helsepersonells rolle ved bruk av utelukkelse og tvangsmidler tydeliggjøres.[6] Dette svarer på sentrale mangler som er påpekt av Sivilombudet og som Jussbuss tidligere har fremhevet.[7]

Samtidig mener Jussbuss, i likhet med Advokatforeningen, at lovens formålsbestemmelse om å forebygge og avhjelpe isolasjonsskader i liten grad konkretiseres gjennom operative regler.[8] Det burde etter vårt syn vært foreslått en tydelig forskriftshjemmel som gir grunnlag for mer detaljerte og forpliktende regler om forebygging av isolasjon, herunder krav til aktivitet, bemanning og oppfølging.

5. Klageordning og behovet for uavhengig kontroll

Jussbuss er glade for at det er foreslått å oppheve særreglene om klagefrister i fengsel, slik at den alminnelige klagefristen etter forvaltningsloven gjelder.[9] Dette vil kunne styrke innsattes faktiske mulighet til å klage.

Likevel deler Jussbuss Advokatforeningens bekymring for at dagens klageordning ikke oppleves som tilstrekkelig uavhengig, ettersom klager behandles innenfor samme etat som har truffet vedtaket. Særlig ved inngripende tiltak som for eksempel bruk av sikkerhetsseng er det avgjørende med en ekstern kontrollfunksjon. Når et vedtak om bruk av sikkerhetsseng i psykisk helsevern kan påklages til en kommisjon uavhengig av sykehuset, er det liten grunn til at et lignende eksternt klageorgan ikke skal være tilgjengelig for innsatte. Jussbuss mener derfor regjeringen bør utrede en uavhengig klageinstans for vedtak om isolasjon og andre særlig inngripende tiltak.

[1] Jacob Anker Eide (2025), Årsrapport for Jussbuss 2024, på side 25
[2] Jussbuss (2023) Høringssvar til Høring – forslag om endring i straffegjennomføringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (fellesskap, utelukkelse og tvangsmidler i fengsel), på side 12-14
[3] Justis- og beredskapsdepartementet, Prop. 165 L (2024–2025) Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel), særlig på side 35–39
[4] Jussbuss ved Nora Thale Forsberg (2025), «På grunn av lav bemanning, blir innsatte innelåst på cellen store deler av døgnet, uten noe vedtak å påklage»
[5]Justis- og beredskapsdepartementet, Prop. 165 L (2024–2025) Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel), kapittel 6
[6] Justis- og beredskapsdepartementet, Prop. 165 L (2024–2025) Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel), kapittel 6.6 og 7.5
[7] Jussbuss (2023) Høringssvar til Høring – forslag om endring i straffegjennomføringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (fellesskap, utelukkelse og tvangsmidler i fengsel)
[8] Justis- og beredskapsdepartementet, Prop. 165 L (2024–2025) Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel), kapittel 8.2
[9] Justis- og beredskapsdepartementet, Prop. 165 L (2024–2025) Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel), kapittel 8.3

Skriftlig innspill fra Jussbuss til høring om Meld. St. 31 (2024-2025) Straff som virker - straffegjennomføring for et tryggere Norge

Eventuelle spørsmål til det skriftlige innspillet kan rettes til Jussbuss på e-post feg@jussbuss.no eller på telefon til sentralbord 22 84 29 00, alle hverdager mellom klokken 10.00 og 15.00

1. Innledning

Jussbuss er et studentdrevet rettshjelpstiltak med over 50 års erfaring med rettshjelpsarbeid og oppsøkende virksomhet. Fengselsgruppa ved Jussbuss er i jevnlig kontakt med innsatte i fengsler over hele landet, og behandlet 1017 saker om fengselsrett i 2024.[1] Våre innspill bygger på erfaringene vi har gjort oss gjennom møter med innsatte og kriminalomsorgen.

Jussbuss ønsker å gi uttrykk for at Meld. St. 31 representerer et viktig og etterlengtet kunnskapsgrunnlag for videreutviklingen av norsk straffegjennomføring. Meldingen bekrefter sentrale prinsipper som humanitet, rettssikkerhet, normalitet og kriminalitetsforebygging, og anerkjenner flere av de utfordringene Jussbuss over tid har dokumentert i sitt arbeid.[2]

Samtidig mener Jussbuss at meldingen på flere områder ikke i tilstrekkelig grad følges opp med konkrete og forpliktende tiltak. I dette innspillet vil vi særlig kommentere spørsmål knyttet til bruk av isolasjon og sikkerhetsnivå ved innsettelse, som er to gjennomgående problemstillinger i Jussbuss sitt rettshjelpsarbeid.

2. Lavsikkerhetsfengsel som utgangspunkt for soning

Jussbuss har over tid tatt til orde for at lavsikkerhetsfengsel bør være hovedregelen ved innsettelse, med høysikkerhet som et unntak basert på en konkret og individuell risikovurdering. I dag følger det av straffegjennomføringsloven § 11 at domfelte som hovedregel plasseres i fengsel med høyt sikkerhetsnivå, med mindre vilkårene for lavere sikkerhetsnivå anses oppfylt.

Denne ordningen innebærer at dommens lengde i praksis får avgjørende betydning for sikkerhetsnivå ved innsettelse. Jussbuss mener dette er lite treffsikkert og dårlig begrunnet. Våre erfaringer viser at mange domfelte lever i samfunnet over lengre tid før soningsstart uten å anses som en sikkerhetsmessig risiko. Automatisk plassering i høysikkerhetsfengsel fremstår derfor som unødvendig inngripende og lite formålstjenlig.

Jussbuss er positive til at meldingen anerkjenner behovet for mer effektiv ressursbruk og bedre differensiering i bruken av sikkerhetsnivåer.[3] Meldingen peker på at høysikkerhetsplasser er betydelig mer kostbare enn lavsikkerhetsplasser, og at dagens regelverk gir begrenset handlingsrom for differensiering basert på faktisk behov.[4]

Likevel savner Jussbuss at meldingen går lenger i å foreslå strukturelle endringer i innsettelsespraksis. Jussbuss ber derfor om at det nedsettes et eget utvalg som utreder lavsikkerhetsfengsel som hovedregel ved innsettelse, med høysikkerhet som unntak etter individuell og konkret risikovurdering. Etter vårt syn bør det nedsettes et utvalg for å utrede en modell der lavsikkerhetsfengsel er utgangspunktet ved innsettelse, med høysikkerhet som unntak etter individuell vurdering. En slik modell vil kunne frigjøre ressurser i høysikkerhetsfengslene, redusere presset på bemanning og bygningsmasse, og samtidig bidra til å forebygge isolasjon som følge av kapasitetsutfordringer.

3. Behov for klare rettigheter og forpliktelser ved isolasjon

Jussbuss deler meldingen sitt utgangspunkt om at isolasjon er et alvorlig inngrep med betydelig risiko for skadevirkninger, og er positive til at regjeringen anerkjenner omfanget av isolasjon og kritikken fra nasjonale og internasjonale organer.[1]

Basert på våre erfaringer fra rettshjelpsarbeid er isolasjon, og særlig såkalt faktisk isolasjon, et utberedt problem i norske fengsler. Innsatte holdes ofte innelåst store deler av døgnet som følge av bemannings- og bygningsmessige forhold, uten at det treffes vedtak som utløser klagerett eller andre rettssikkerhetsgarantier.

Jussbuss er positive til at meldingen viser til pågående og nylige lovendringsprosesser som tar sikte på å redusere isolasjon, herunder endringer i reglene om fellesskap, utelukkelse og tvangsmidler.[2] Samtidig mener vi at meldingen i for liten grad forplikter til konkrete lovfestede rettigheter.

Videre mener Jussbuss at meldingen ikke i tilstrekkelig grad adresserer sammenhengen mellom isolasjon og ressursmangel, til tross for at meldingen selv peker på bemanningsutfordringer og bygningsmessige begrensninger som risikofaktorer.[3] Jussbuss vil understreke at manglende bemanning eller bygningsmessige forhold ikke kan begrunne inngrep som er i strid med menneskerettslige minimumsstandarder. Økte bevilgninger til kriminalomsorgen er etter vårt syn en forutsetning for at ambisjonene i meldingen skal kunne realiseres i praksis.

4. Konkrete rettssikkerhetsgarantier er nødvendig

Jussbuss finner i stor grad sammenfall mellom våre vurderinger og Advokatforeningens skriftlige innspill til Meld. St. 31. Vi deler Advokatforeningens bekymring for at meldingen i for stor grad varsler videre utredninger, uten å sikre konkrete rettssikkerhetsgarantier for sårbare grupper, herunder innsatte som utsettes for isolasjon og domfelte som plasseres i høysikkerhetsfengsel uten individuell vurdering. Jussbuss støtter Advokatforeningens understrekning av behovet for strukturelle grep som sikrer likeverdige soningsforhold og reell etterlevelse av menneskerettslige forpliktelser.

Etter Jussbuss sitt syn er det særlig behov for å:

- utrede lavsikkerhetsfengsel som utgangspunkt for innsettelse
- lovfeste klare rettigheter knyttet til fellesskap og menneskelig kontakt
- sikre tilstrekkelige ressurser for å forebygge isolasjon i praksis
 

Dette er etter vårt syn nødvendige grep for å sikre at straffegjennomføringen i Norge faktisk virker – både for den enkelte innsatte og for samfunnet som helhet.

 
[1] Jacob Anker Eide (2025), Årsrapport for Jussbuss 2024, på side 25
[2] Justis- og beredskapsdepartementet, Meld. St. 31 (2024–2025), kapittel 1.2 og 4.2, særlig på side 8–10 og 55–56
[3] Justis- og beredskapsdepartementet, Meld. St. 31 (2024–2025) kapittel 1.2.2 og 6.2, særlig på side 9–11 og 86–88
[4] Justis- og beredskapsdepartementet, Meld. St. 31 (2024–2025) kapittel 1.2.2 og 6.2
[5] Justis- og beredskapsdepartementet, Meld. St. 31 (2024–2025) kapittel 7.2, særlig på side 99–101
[6] Justis- og beredskapsdepartementet, Meld. St. 31 (2024–2025) kapittel 7.2 på side 103
[7] Justis- og beredskapsdepartementet, Meld. St. 31 (2024–2025) kapittel 1.2.4 og 6.4, på side 10–11 og 90–93

Actis er en paraplyorganisasjon på rusfeltet med 40 medlemsorganisasjoner. Vårt mål er å forebygge og redusere skadene knyttet til alkohol, narkotika og pengespill.  

Rusutfordringer og psykisk helse i fengselsbefolkningen

Befolkningen som sitter i fengsel i dag er sykere enn tidligere. Flere strever med rus, og mange har psykiske helseutfordringer. Regjeringen forslår flere tiltak for å bøte på dette. Blant annet skal bemanningen økes, og utdannelsen skal bli lengre for å sikre økt kunnskap om for eksempel psykisk helse. I tillegg skal samarbeidet mellom helsesektoren og kriminalomsorgen bedres. Actis mener tiltakene er gode og ber regjeringen følge opp med økte bevilgninger. Samtidig er vi usikre på om tiltakene er tilstrekkelige til at innsatte får hjelp som tilrettelegger for rehabilitering.

Vi henviser til Fengsel – og friomsorg forbundets bekymringer om hvorvidt en omgjøring av studieløpet kan påvirke tilgangen på bemanning ved at pliktåret fjernes. Actis støtter en utredning for å sikre at den gode intensjonen om å starte en bachelorutdanning ikke får negative konsekvenser for bemanningen.

Økt og stabil bemanning er essensielt for å skape gode soningsforløp. Nok mennesker på jobb over tid  skaper relasjoner, sikrer aktivitet, tilrettelegger for utdanning og arbeid, god kartlegging og oppfølging i hele soningsforløpet, bedrer ettervern og tilrettelegger for helsetjenester. Samtidig vil ikke økt bemanning alene løse helseutfordringene mange innsatte har.

Vi mener at den langvarige nedbyggingen av psykiatrien i spesialisthelsetjenesten fører til at flere innsatte ikke får den hjelpen de trenger, eller at de ikke får behandling av lang nok varighet. Dermed kan innsatte bli kasteballer mellom et helsevesen med for lav kapasitet, og et fengsel der de er for syke til å være. Vi mener derfor at problemet ikke i hovedsak skyldes samarbeid mellom sektorene, men mangel på ressurser både i kriminalomsorgen og i helsevesenet.

Seksti prosent av de innsatte har en rusutfordring når de settes i fengsel. Samtidig viser en undersøkelse fra Oslo Economics at ansatte i kriminalomsorgen har for svak kompetanse på rusmiddelproblematikk og at tilgangen til TSB er for lav. Undersøkelsen viser at det er store variasjoner i tilbudet som gis, for eksempel er det kun innsatte i 10 av 19 fengsel som har tilgang til individuelle samtaler med psykolog/psykiater. Innsatte opplever at helsetjenestene ikke er tilgjengelig når de trenger dem.

Det er for dårlig tilgang på rusmestringsenheter. Kun halvparten av de som søker om plass, får søknaden innvilget. Det haster derfor å få på plass flere rusmestringsenheter.

Med sykere fengselsbefolkning øker belastningen på helsetjenestene i fengselet. Vi vet om fengsler som sliter med å rekruttere helsepersonell eller har hyppige utskiftinger fordi belastning blir for stor. Actis mener derfor at helsepersonellet som er i fengslene, særlig TSB – tjenesten, må styrkes. Dette bidrar til at innsatte får nødvendig helsehjelp på lavest mulig nivå og til å bevare kompetanse. For at det skal være mulig å rekruttere og beholde kompetanse må fengslene være geografisk plassert på en hensiktsmessig måte.  

Barn og unge

Regjeringen prioriterer en rekke forebyggingstiltak, for eksempel ved å gi midler til foreldrestøttende arbeid og SLT. Samtidig er midlene som gis til brede forebyggingstiltak forsvinnende små sammenlignet med midlene som bevilges til en til en oppfølging av unge som begår kriminalitet. Actis mener det å følge unge som begår kriminalitet er svært viktig. Samtidig vil andre, mer helhetlige og brede forebyggingstiltak treffe mange flere, og på den måten bidra til at færre faller utenfor og blir enkle ofre for kriminelle miljøer. Vi mener derfor det må brukes økonomiske muskler på den brede forebyggingen, for eksempel å sikre alle barn og unge tilgang til en meningsfylt fritid, for å gi alle barn og unge et godt utgangspunkt i livet.

Actis er bekymret for at de fleste av kriminalitetstilfellene blant de yngste er relatert til rus, og mener det er svært viktig at behandlingstilbudet for unge er godt, både i fengsel, og i samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Vi mener kriminalomsorgen skal strekke seg langt for å sikre at unge mennesker, opp til 24 år, ikke må i voksenfengsel. Det er ønskelig at unge får være i fengsler som er tilpasset deres unike behov da dette vil tilrettelegge for god rehabilitering. Det må tilrettelegges med nok plasser og ressurser slik at de aller fleste unge som soner kan få gjøre dette i tilpassede institusjoner, og ikke automatisk flyttes til voksenfengsel når en blir 18.

Regjeringen vil at rådgivende enheter for russaker skal få en større rolle som kontaktfunksjon i saker med ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Vi mener dette er positivt, da enhetenes kompetanse vil styrke oppfølgingen av de unge. For at effekten skal bli reell må oppfølgingen som gis ved enhetene være så lik som mulig i hele landet, og gi ungdommene like muligheter til å utvikle livet i en positiv retning.

Actis mener derfor at det må innføres en nasjonal minstestandard for oppfølging ved enhetene. Minstestandard må som et minimum inneholde;

• Minst tre oppmøter
• Hjelp til å løse opp i underliggende problemer
• Støtte til å stå i jobb eller gå på skole
• Incentiver til å delta i fritidsaktiviteter
• Foreldreinvolvering hvis ungdommen er under 18 år

Likeverdige forhold

I meldingen erkjennes det at kvinner og menn i fengsel forskjellsbehandles. I tillegg vet vi at kvinnene har større sykdomsbyrde. Det haster å få på plass tiltak som gir likeverdige forhold. Kjønn må ikke være avgjørende for hvilken mulighet man har til å opprettholde helse og gjennomføre et fengselsopphold som gir gode rehabiliteringsmuligheter.

Actis mener derfor at:

• Kvinner må ha likeverdige boforhold
• Det må sikres tiltak som kompenserer for at kvinner ikke omfattes av nærsoningsprinsippet. Dette omhandler blant annet kontakt med familie, for eksempel i form av digitale løsninger og/eller besøksleiligheter i tilknytning til fengselet
• Det må til enhver tid finnes tilstrekkelige plasser, på lav- og høysikkerhet, til at kvinner har gode soningsforhold og mulighet til å bytte soningssted ved behov
• Det må utvikles overgangsboliger og ungdomsenheter kun for kvinner
• Det må hensyntas at kvinner kan ha behov for andre tjenester enn menn, for eksempel i forbindelse med omsorg for barn. Disse behovene må utløse ekstra ressurser, ikke utføres av den allerede knappe bemanningen

Ettervern

Formålet med den norske kriminalomsorgen er å gi omsorg, oppfølging og forberedelse som medfører at den innsatte kan leve et liv uten kriminalitet. Uansett hvor god oppfølging som gis i fengselet er det naivt å tro at dette skal være tilstrekkelig, dersom den innsatte løslates uten et sikkerhetsnett. Det må tilrettelegges for at de som har fått helsehjelp i fengselet, for eksempel av psykolog, kan følges opp av samme person etter soning.  Det tar tid å bygge relasjoner, og relasjoner er svært viktig for at behandling skal ha god effekt.

I dag vet vi at mange innsatte løslates uten at essensielle behov som bolig, arbeid, skole, NAV-tjenester og lignende er på plass. Dette er uverdig. Samtidig er det en enkel måte å sikre en returbillett tilbake i kriminalitet og kriminelle miljøer.                            

Actis har derfor følgende krav til hva som må på plass for å sikre et ettervern som fungerer etter hensikten;

• Det må vedtas en lovfestet definisjon for hva ettervern skal inneholde
• Behandlingsinstitusjonene og Kriminalomsorgen skal ha et ekstra oppfølgingsansvar i høyrisikoperioden etter utskrivning
• Det skal settes tydelige tidsfrister for når oppfølging av typen meningsfylte aktiviteter, arbeidstrening, økonomisk rådgivning, lavterskel samtaletilbud og fast kontaktperson skal være på plass
• Ingen skal skrives ut fra behandling eller soning før det er sikret at de har en egnet bolig å flytte inn i

Med vennlig hilsen

Inger Lise Hansen,

Generalsekretær

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan