5. Erstatningsansvar
Med grunnlag i HR-2018-872-A (Femund-dommen), foreslås det endringer i reindriftens erstatningsansvar ved skader voldt av rein, jf. Forslag til § 67. Fra NRLs side anser vi at forslag til endringer i all hovedsak samsvarer med Femund-dommen.
Når det gjelder ordlyden «rimelig tid» i forslaget § 67 første ledd, har NRL tidligere påpekt at dette må ivareta reindriftens driftsmønster. Rent praktisk vil dette innebære et lengre tidsperspektiv for avklaring av eierskapet til skadevoldende rein enn ved skader på andre rettsområder. Ved at denne vurderingen baseres på skjønn, må det legges videre rammer for hva som anses som «rimelig tid», eksempelvis hvis skaden skulle skje under flytting eller innenfor andre arbeidskrevende perioder i reindriften. I slike tilfeller kan det raskt gå opp til flere uker før det er mulig å få en slik avklaring. NRL mener departementet ikke tar høyde for dette.
Departementet foreslår en lovfesting av gjeldende rett ved å innta henvisning til skadeerstatningslovens §§ 4-1, 5-1 og 5-2 i hht. forslag til reindriftsloven § 67 siste ledd. Dette er i tråd med Femund-dommen og skal bidra til å tydeliggjøre at prinsippene om medvirkning og lemping også gjelder for reindriften. NRL vil understreke at reglene om skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningsansvaret ikke bare vil komme til anvendelse ved saker knyttet til etablering av nydyrkingsfelt eller ved redyrking av gammel eng som over tid har ligget brakk og i mellomtiden har tjent som reinbeite. Dette blir for snevert, og er ikke i tråd med Femund-dommen (HR-2018-872-A), der det legges det til grunn at momenter knyttet til medvirkeransvaret må vurderes helhetlig, jf. dommen punkt 108-110. Vurderingstemaer som nevnes er:
Høyesterett trekker også fram betydningen av hvorvidt konfliktforebyggende tiltak har vært prøvd ut, jfr. Forskrift om tilskudd til konfliktforebyggende tiltak i forholdet mellom reindrift og annen berørt par t, samt om føreforholdene gjør det mulig for utdriving av rein. NRL mener derfor at departementets henvisning til at utvidelse av innmark og redyrkning av innmark kan være relevante momenter for medvirkningsansvar, blir for snever.
Når det gjelder ordlyden «rimelig tid» i forslaget § 67 første ledd, har NRL tidligere påpekt at dette må ivareta reindriftens driftsmønster. Rent praktisk vil dette innebære et lengre tidsperspektiv for avklaring av eierskapet til skadevoldende rein enn ved skader på andre rettsområder. Ved at denne vurderingen baseres på skjønn, må det legges videre rammer for hva som anses som «rimelig tid», eksempelvis hvis skaden skulle skje under flytting eller innenfor andre arbeidskrevende perioder i reindriften. I slike tilfeller kan det raskt gå opp til flere uker før det er mulig å få en slik avklaring. NRL mener departementet ikke tar høyde for dette.
Departementet foreslår en lovfesting av gjeldende rett ved å innta henvisning til skadeerstatningslovens §§ 4-1, 5-1 og 5-2 i hht. forslag til reindriftsloven § 67 siste ledd. Dette er i tråd med Femund-dommen og skal bidra til å tydeliggjøre at prinsippene om medvirkning og lemping også gjelder for reindriften. NRL vil understreke at reglene om skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningsansvaret ikke bare vil komme til anvendelse ved saker knyttet til etablering av nydyrkingsfelt eller ved redyrking av gammel eng som over tid har ligget brakk og i mellomtiden har tjent som reinbeite. Dette blir for snevert, og er ikke i tråd med Femund-dommen (HR-2018-872-A), der det legges det til grunn at momenter knyttet til medvirkeransvaret må vurderes helhetlig, jf. dommen punkt 108-110. Vurderingstemaer som nevnes er:
Høyesterett trekker også fram betydningen av hvorvidt konfliktforebyggende tiltak har vært prøvd ut, jfr. Forskrift om tilskudd til konfliktforebyggende tiltak i forholdet mellom reindrift og annen berørt par t, samt om føreforholdene gjør det mulig for utdriving av rein. NRL mener derfor at departementets henvisning til at utvidelse av innmark og redyrkning av innmark kan være relevante momenter for medvirkningsansvar, blir for snever.
6. Tilgang til jordskifteretten / reindriftsdomstol
NRL støtter forslaget om at jordskifteretten skal ha kompetanse i interne saker i reindriften, foruten reintallsfastsetting. For at ordningen skal fungere, er det nødvendig at jordskifteretten tilføres kunnskaper og kompetanse om reindrift. NRL støtter derfor forslaget om å oppnevne et landsdekkende utvalg av reindriftskyndige meddommere, jf. § 8 a), og at retten settes som reindriftsdomstol når det oppnevnes to reindriftsfagkyndige meddommere. NRL støtter også forslaget om at reindriftens organisasjoner og Sametinget skal ha forslagsrett ved oppnevning av reindriftskyndig meddommerutvalg.
Når det gjelder spørsmålet om hvem som kan fremsette saker om rettsutgreiing/ grensefastsetting og saker om rettsendring, og når i prosessen dette kan gjøres, støttes forslaget slik det blir omtalt i kapitlene 7.3.2 og 7.3.3. NRL har ingen innvendinger mot forslaget om ikke å fastsette søksmålsfrist. Det samme gjelder unntak for sperrefristen i j hht. jordskifteloven § 3-37. Fra NRL side har det rådet skepsis til hvordan grunnlaget for jordskifteløsningen skal fastsettes i rettendrende saker i reindriften, da reindriften er basert på bruksrettigheter og ikke rettigheter i en fast eiendom. Ettersom grunnlaget for jordskifteløsningen bestemmer hvordan bruksrettigheter utformes og fordeles, har det en avgjørende betydning at partene er enige om dette grunnlaget. Utgangspunktet må være å først klarlegge rettighetsforholdene, slik at ikke en bruksrettshaver lider tap som gjør at kostnader og ulemper blir større enn nytten av jordskifteløsningen, noe som vil være i strid med jordskiftelova § 3-18. For NRL er det fortsatt vanskelig å se for seg hvordan jordskifteretten rent praktisk vil fungere i saker om rettsendring, spesielt hvis partene ikke blir enige om grunnlaget. I mangel på andre løsninger, bør ordningen prøves ut. Det antas at jordskifteretten over tid vil bygge en stadig bedre kompetanse på interne saker i reindriften, og at jordskifteretten har verktøy som gjør at de kan vektlegge og vurdere de momenter som anses som relevant for saken. Når det gjelder bruk av samisk i jordskifteretten/reindriftsdomstolen, legger NRL til grunn at samisk og norsk er likeverdige språk, jf. samelovens kapittel 3. I hht. sameloven § 3-1 nr. 1 defineres forvaltningsområdet for samisk språk, og hvor jordskiftedomstolene etter § 3-1 nr. 2 omfattes av definisjonen offentlig organ. Jordskiftedomstoler som ligger helt eller delvis innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, er derfor forpliktet til å tilrettelegge for:
Dette er også omtalt i rapporten om Jordskifterettens kompetanse knyttet til interne forhold i reindriften (20.03 2016). Her legges det bl.a til grunn at det i noen jordskiftedomstoler bør det ansettes personell med samisk språk. Det vises særlig til domstolen i Finnmark, hvor det i rapporten foreslås at ved utlysning av stillinger bør kunnskap i samisk språk vektlegges. NRL støtter dette.
NRL mener det også bør framkomme at tvister knyttet til grenseoverskridende reindrift i Norge, også kan bringes inn for Jordskifteretten. Tromsø 27.9.24
For Norske Reindriftsamers Landsforbund
Inge Even Danielsen Leder
Når det gjelder spørsmålet om hvem som kan fremsette saker om rettsutgreiing/ grensefastsetting og saker om rettsendring, og når i prosessen dette kan gjøres, støttes forslaget slik det blir omtalt i kapitlene 7.3.2 og 7.3.3. NRL har ingen innvendinger mot forslaget om ikke å fastsette søksmålsfrist. Det samme gjelder unntak for sperrefristen i j hht. jordskifteloven § 3-37. Fra NRL side har det rådet skepsis til hvordan grunnlaget for jordskifteløsningen skal fastsettes i rettendrende saker i reindriften, da reindriften er basert på bruksrettigheter og ikke rettigheter i en fast eiendom. Ettersom grunnlaget for jordskifteløsningen bestemmer hvordan bruksrettigheter utformes og fordeles, har det en avgjørende betydning at partene er enige om dette grunnlaget. Utgangspunktet må være å først klarlegge rettighetsforholdene, slik at ikke en bruksrettshaver lider tap som gjør at kostnader og ulemper blir større enn nytten av jordskifteløsningen, noe som vil være i strid med jordskiftelova § 3-18. For NRL er det fortsatt vanskelig å se for seg hvordan jordskifteretten rent praktisk vil fungere i saker om rettsendring, spesielt hvis partene ikke blir enige om grunnlaget. I mangel på andre løsninger, bør ordningen prøves ut. Det antas at jordskifteretten over tid vil bygge en stadig bedre kompetanse på interne saker i reindriften, og at jordskifteretten har verktøy som gjør at de kan vektlegge og vurdere de momenter som anses som relevant for saken. Når det gjelder bruk av samisk i jordskifteretten/reindriftsdomstolen, legger NRL til grunn at samisk og norsk er likeverdige språk, jf. samelovens kapittel 3. I hht. sameloven § 3-1 nr. 1 defineres forvaltningsområdet for samisk språk, og hvor jordskiftedomstolene etter § 3-1 nr. 2 omfattes av definisjonen offentlig organ. Jordskiftedomstoler som ligger helt eller delvis innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, er derfor forpliktet til å tilrettelegge for:
Dette er også omtalt i rapporten om Jordskifterettens kompetanse knyttet til interne forhold i reindriften (20.03 2016). Her legges det bl.a til grunn at det i noen jordskiftedomstoler bør det ansettes personell med samisk språk. Det vises særlig til domstolen i Finnmark, hvor det i rapporten foreslås at ved utlysning av stillinger bør kunnskap i samisk språk vektlegges. NRL støtter dette.
NRL mener det også bør framkomme at tvister knyttet til grenseoverskridende reindrift i Norge, også kan bringes inn for Jordskifteretten. Tromsø 27.9.24
For Norske Reindriftsamers Landsforbund
Inge Even Danielsen Leder