Dato: 29.09.2024 Svartype: Med merknad Høringsuttalelse på endringer i reindriftsloven Reindriftsloven skal utvikle reindrifta med mål om «økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraft». Reindriften er i samme situasjon som landbruket. Det er primærnæringer som er politisk styrt gjennom reindriftsavtalen eller jordbruksavtalen. De økonomiske forutsetningene og premissene for næringene er lagt i disse avtalene. Derimot er det en stor forskjell mellom reindrift og jordbruk i forhold til hvordan næringene forvaltes og handlingsrommet som blir gitt. I Høringsnotatet vektlegges det at reindrifta er en viktig KULTURNÆRING. Dette tilsier at reindrifta er beskyttet gjennom Grunnlovens § 108. Samtidig, så er reindriften en næring på lik linje som andre primærnæringer med mange krav å forholde seg til. Reindriftsutøvere, er som flesteparten av bøndene, enkeltpersonforetak. Dette betyr at "Det foreligger ingen klare skillelinjer mellom den enkeltes private økonomi og foretakets økonomi, noe som medfører fullt økonomisk ansvar og påtagelse av all risiko assosiert med virksomheten" (Jurio.com - hva er et enkeltmannsforetak). Dette betyr at alle utøvere innen primærnæringene er avhengige av driftsforutsetningene, for å kunne fortsette i næringen. For mange i landbruket har man innsett at denne forutsetningen ikke er tilstede og man legger ned gårdsbrukene, en etter en. Det er en politisk styrt avvikling av norsk / arktisk / samisk landbruk, med strengere krav til drift og inntekten er politisk bestemt gjennom jordbruksavtalen. Den eneste måten å klare seg økonomisk i landbruket, er å ha større produksjon - større melkekvoter og sende flere dyr til slakt. I landbruket honoreres god produksjon med driftstilskudd i samsvar med produksjonsnivå. Dette for å kunne fortsette produksjon, gjøre utbedringer og levere bedre. Reindriften er i samme situasjon, der man må ha et større antall rein å selge for å ha inntekt. Derimot honoreres ikke reindriftsutøvere som har en god forvaltning av sin dyreflokk på samme måte som bøndene. I reindriften er det maksimumsgrense for hvor mye av produksjonen du kan få tilskudd for. Altså, så er det ikke ønsket at reindriftsutøvere skal produsere så mye reinkjøtt. Vi alle vet at ved å ha dyr ute på beite 100% av tiden, så er også dyretap til rovdyr og annet mye større for reindriften enn for jordbrukets beitenæringer. Vi vet også at dette påvirker tilveksten negativt (færre dyr til å sende til slakt), og eneste måten å sikre seg en inntekt er å ha en større dyreflokk å ta av. Det er her det blir problematisk med en kulturnæring som har produksjonskrav. På en side er det alle reindriftsamers kulturelle rett å ha rein i sitt eget merke, på en annen side skal dem som lever av reindrift ha nok rein til å kunne forvalte sin reinflokk økologisk og økonomisk hensiktsmessig. I landbruket, så er det ikke plass til at alle som er født og oppvokst på et gårdsbruk, skal drive jordbruk. Den samme utfordringen er det i reindriften - det er ikke plass til alle, men alle har likevel en kulturell rett til å drive med reindrift. Her kommer vi inn på flere problemstillinger, som kommer frem i endring av reindriftsloven; Skal alle ha rett til å drive reindrift, vil det overordnede reintallet hver distrikt har blitt tildelt, deles på mange - litt reintall til hver. Dette betyr at det ikke vil være utøvere med god inntekt fra kjøttsalg, som skal dekke driftskostader og personlig lønn. Produksjons tilskuddene som reindriftsnæringen får er heller små. Dette kan (vil) føre til politisk styrt avvikling av reindriften, gjennom; Oppvoksende generasjon ønsker ikke å overta en krevende jobb og et ansvar som medfører mye arbeid uansett vær og vind, der inntekten er heller minimal, i verste fall fraværende. Som vi ser i landbruket, så velger ungdommer å ta en utdannelse og skaffe seg enklere arbeid / mindre arbeidstimer og med mye bedre lønn. Som enkeltpersonforetak, så eies, styres og drives foretaket av ett enkeltmenneske. Det betyr at departementet har en spesiell forpliktelse til å påse at reindriftsloven har et mindretallsvern og ivaretar FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, artikkel 17. Det er en kjensgjerning at det er veldig få utøvere med et større reintall, og er helt klart er i et mindretall. Dem med historiske tall (bl.a. allerede fra 50/60-tallet) på at dem har hatt større reinflokk enn øvrige i distriktet, må hensystas hvis reindriftsstyret skal foreta en reduksjon. Ett likt reintall til alle kan derfor bli veldig feil og enkeltpersoner blir gjort en stor urett fra statens side. Her er det rett og slett grunnlaget for næringsvirksomhet, som veies opp mot retten til å utøve sin kultur. Inntekten til reindriftsutøverne blir politisk styrt lavt (reintall), og kan forårsake at utøvere går konkurs. Denne konkursen er de personlig ansvarlige for, og kan miste hus og hjem. Problemet med litt reintall til alle, er at dem med lavt reintall / mindre produksjon løftes opp, mens dem med større reintall og god produksjon må redusere og slakte ned sin produksjon. Det er det samme som å si at dem skal redusere sin levestandard. Det er ikke slik at de med mindre rein vil klare å øke sitt reintall fra ett år til ett annet, selv om de løftes i reintall på papiret. Derimot vil en med større flokk som får pålegg om å slakte, kunne redusere sin reinflokk fra ett år til ett annet. Risikoen er at det dermed blir mindre okserein og dermed mindre tilvekst. Dette har med forvaltning av en reinflokk å gjøre, og det er en kjensgjerning at få vil slakte produktive simler. Etter å ha lest hva lovendringen skal føre frem mot, er det tydelig at man må sette klarere skille på den kulturelle retten og næring. Her bør det komme inn vurderingskriterier som ivaretar gode produksjoner / god forvaltning av dyreflokk som sikrer en reindriftsnæring også i fremtiden. Som i landbruket, er det mange som driver med primærnæring som hobby (kultur). Dette bør ikke legge til hinder for god næringsutvikling. Skal reintallet reduseres i et distrikt, er det viktig at dem som faktisk kan leve av reinkjøtt og som faktisk driver reindrift ikke svekkes. Departementet bør implementere kriterier for hva som er næringsdrift, med produksjonskrav og ivaretakelse av sine forpliktelser innad i distriktet. Dette bør legges til grunn for vurdering i en reintallsreduksjon, som dermed ikke svekker næringsutøverne mer en absolutt nødvendig. det er viktig at dem som faktisk driver reindrift og deltar på fellesoppgavene i distriktet ikke demotiveres og dermed velger å bli passive i reindriftens oppgaver i fremtiden. Disse skal heller motiveres til å fortsatt drive god reindrift. Hverken landbruket eller reindriften mottar driftstilskudd som kulturelle institusjoner, og må derfor gjøres istand til å drive en hensiktsmessig produksjon og dermed få ut en attraktiv lønn for den jobben vi gjør. Det er den eneste løsningen for å bevare primærnæringene på lang sikt. Reindriftsloven har bærekraftighet som mål, og det vil da som i landbruket, tilsi at vi trenger både de små og de store enhetene for å bestå. Lignende uttalelse ble sendt fra Karasjok Bondelag til Finnmark Bondelag i forbindelse med fylkeslagets arbeid med høringsuttalelse til endringer i reinsdriftsloven. Med hilsen Tor Mikkel Eira (Siidaandelhaver og nestleder i Reinbeitedistrikt 14a) (Nestleder Karasjok Bondelag) Landbruks- og matdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
